NOU 2020: 17 - sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri

NOUVarslede drap?Partnerdrapsutvalgets utredning

Norges offentlige utredninger 2020: 17

1. Tjenester til personer med autismespekter-forstyrrelser og til personer med Tourettes syndrom

Helse- og omsorgsdepartementet

2. Fremtidige kompetansebehov III Kunnskapsdepartementet

3. Ny lov om universiteter og høyskoler Kunnskapsdepartementet

4. Straffelovrådets utredning nr. 1 Justis- og beredskapsdepartementet

5. Likhet for loven Justis- og beredskapsdepartementet

6. Frie og hemmelige valg Kommunal- og moderniseringsdepartementet

7. Verdier og ansvar Finansdepartementet

8. Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2020 Arbeids- og sosialdepartementet

9. Blindsonen Arbeids- og sosialdepartementet

10. Straffelovrådets utredning nr. 2 Justis- og beredskapsdepartementet

11. Den tredje statsmakt Justis- og beredskapsdepartementet

12. Næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn Nærings-ogfiskeridepartementetog Kommunal- og moderniseringsdepartementet

13. Private aktører i velferdsstaten Nærings-ogfiskeridepartementet

14. Ny barnelov Barne- og familiedepartementet

15. Det handler om Norge Kommunal- og moderniseringsdepartementet

16. Levekår i byer Kunnskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet

17. Varslede drap? Justis- og beredskapsdepartementet

Norges offentlige utredninger 2020

Seriens redaksjon:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon

Teknisk redaksjon

NOU Norges offentlige utredninger 2020: 17

Varslede drap?Partnerdrapsutvalgets utredning

Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 12. oktober 2018.Avgitt til Justis- og beredskapsdepartementet 15. desember 2020.

Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonTeknisk redaksjon

Oslo 2020

ISSN 0333-2306ISBN 978-82-583-1467-4

07 Media AS

Til Justis- og beredskapsdepartementet

Regjeringen oppnevnte Partnerdrapsutvalget ved kongelig resolusjon 12. okto-ber 2018. Utvalget fikk i oppgave å gjennomgå saker om drap der gjerningsper-sonen er daværende eller tidligere partner, og å gi anbefalinger som kan bidratil å forebygge slike drap i fremtiden. Utvalget avgir med dette sin utredning.Utredningen er enstemmig.

Oslo, 15. desember 2020

Ragnhild Helene Hennum (leder)

Kristine Lindebjerg Eikemo Heidi Marie Engvold Klaus Melf

Henning Mohaupt Eilif Torgeir Norvang Fakhra Salimi

Bjørn Kristian Soknes Solveig Karin Bø Vatnar Tove Hægg Versland

Stine Gahre(sekretariatsleder)

Emilie Hulthin

Lene Nilsen

4 NOU 2020: 17 2020Varslede drap?

Innhold

Del I Utvalgets mandat, arbeidsform og sammendrag ........................... 11

1 Utvalgets oppnevning, mandat og arbeid ........................................ 13

1.1 Oppnevning og sammensetning av utvalget ....................................... 13

1.2 Utvalgets mandat ............................ 131.3 Utvalgets forståelse og

avgrensning av mandatet ............... 141.4 Arbeidsform og møtevirksomhet .. 151.4.1 Forsinket tilgang til partnerdraps-

saker ................................................ 151.4.2 Utvalgsmøter .................................. 151.4.3 Møter med organisasjoner, fag-

personer og privatpersoner ........... 151.4.4 Deltakelse på seminarer og

konferanser ..................................... 161.5 Utvalgets samlede kunnskaps-

grunnlag .......................................... 161.6 Begrepsavklaring ........................... 161.7 Utredningens oppbygning ............. 18

2 Sammendrag ................................ 192.1 Norsk sammendrag ....................... 192.1.1 Innledning ....................................... 192.1.2 Om partnerdrap – rettslige

utgangspunkter, forskning og faktorer som kan bidra til forhøyet risiko (del 2) ................................... 19

2.1.3 Virkemidler for å forebygge partnervold og partnerdrap (del 3) 19

2.1.4 Gjennomgang av partnerdraps-saker (del 4) .................................... 20

2.1.5 Utvalgets anbefalinger (del 5) ...... 222.2 Nordsamisk sammendrag/

Sámegiel čoahkkáigeassu ............. 262.2.1 Álggahus ......................................... 262.2.2 Guimmešgoddimiid birra –

rievttálaš vuolggasajit, bealit mat sáhttet dagahit stuorát riskka, ja dutkan (2. oassi) ............................. 26

2.2.3 Váikkuhangaskaoamit eastadit guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid (3. oassi) ....... 26

2.2.4 Guimmešgoddináššiid geahčadeapmi (4. oassi) ................ 27

2.2.5 Lávdegotti ávžžuhusat (5. oassi) ... 292.3 Summary in English ...................... 332.3.1 Introduction .................................... 33

2.3.2 About intimate partner homicide – legal principles, research, and factors that can contribute to increased risk (part 2) ................... 34

2.3.3 Measures to prevent intimate partner violence and partner homicide (part 3) ........................... 34

2.3.4 Review of intimate partner homicide cases (part 4) ................. 35

2.3.5 The Committee’s recommendations (part 5) ............ 37

Del II Om partnerdrap – rettslige utgangspunkter, forskning og faktorer som kan bidra til forhøyet risiko ............................. 43

3 Forebygging av partnerdrap – noen rettslige utgangspunkter 45

3.1 Innledning ...................................... 453.2 Norsk lovgivning ........................... 453.2.1 Drap ................................................ 453.2.2 Partnervold og mishandling

i nære relasjoner ............................ 463.2.3 Plikt til å forebygge kjønnsbasert

vold og annen kriminalitet ............ 473.3 FNs bærekraftsmål ........................ 473.4 Menneskerettslige forpliktelser ... 483.4.1 Retten til liv ..................................... 483.4.2 Retten til frihet fra tortur,

umenneskelig eller nedverdigende behandling ........... 48

3.4.3 Retten til privat- og familieliv ........ 483.4.4 Likhetsprinsippet og ikke-

diskrimineringsprinsippet ............ 503.4.5 FNs kvinnekonvensjon .................. 503.4.6 Istanbulkonvensjonen ................... 50

4 Partnerdrap – kjennetegn, omfang og faktorer som kan bidra til forhøyet risiko ............. 52

4.1 Innledning ...................................... 524.2 Kjennetegn ved partnerdrap ......... 534.2.1 «Typiske» partnerdrap .................. 534.2.2 Motiv ............................................... 544.2.3 Straffeutmåling ............................... 544.3 Oversiktstall over drap og

partnerdrap ..................................... 554.3.1 Oversiktstall over drap og

partnerdrap i Norge ....................... 55

4.3.2 Oversiktstall over drap og partnerdrap i et internasjonalt perspektiv ........................................ 57

4.4 Faktorer som kan bidra til forhøyet risiko for partnerdrap ..... 58

4.4.1 Innledning ....................................... 584.4.2 Tidligere partnervold ..................... 594.4.3 Statsborgerskap .............................. 594.4.4 Arbeid og økonomi ........................ 604.4.5 Tidligere kriminalitet ..................... 604.4.6 Rus ................................................... 604.4.7 Psykiske lidelser ............................ 614.4.8 Samlivsbrudd .................................. 614.5 Kontakt med hjelpeapparatet og

privatpersoner før partnerdrapet .. 614.5.1 Gjerningspersonenes kontakt

med hjelpeapparatet ....................... 614.5.2 Ofrenes kontakt med hjelpe-

apparatet .......................................... 614.5.3 Gjerningspersonenes og ofrenes

kontakt med privatpersoner .......... 624.5.4 Kontakt mellom privatpersonene

og hjelpeapparatet .......................... 624.5.5 Særlig om de etterlattes erfaringer 62

5 Perspektiver på partnervold og partnerdrap ............................. 63

5.1 Innledning ....................................... 635.2 Sosiokulturelle teorier ................... 635.2.1 Om perspektivet ............................. 635.2.2 Et utvalg sosiokulturelle teorier ... 635.3 Individteorier .................................. 645.3.1 Om perspektivet ............................. 645.3.2 Et utvalg individteorier .................. 645.4 Interaksjonelt perspektiv ............... 655.4.1 Om perspektivet ............................. 655.4.2 Et utvalg interaksjonelle modeller 665.5 Utvalgets vurdering av

perspektiver på partnervold og partnerdrap ..................................... 66

6 Utredninger, forskningsbidrag og rapporter av betydning for utvalgets arbeid ........................... 67

6.1 Innledning ....................................... 676.2 Offentlige utredninger ................... 676.2.1 Rasmussenutvalget ........................ 676.2.2 Kvinnevoldsutvalget ....................... 676.2.3 Olsenutvalget .................................. 686.2.4 Barnevoldsutvalget ........................ 686.3 Nasjonal forskning om drap .......... 696.3.1 Forskning om drap og psykisk

sykdom ............................................ 696.3.2 Forskning om gjerningspersoner .. 69

6.3.3 Forskning om drap-selvdrap i nære relasjoner ............................ 70

6.3.4 Forskning om drap på barn .......... 706.4 Et utvalg av nasjonal forskning

og rapporter om vold i nære relasjoner ........................................ 71

6.4.1 Omfang og frekvens ...................... 716.4.2 Vold i oppveksten .......................... 726.4.3 Partnervold ..................................... 736.4.4 Menn som utøver partnervold ...... 756.4.5 Vold og overgrep i samiske

samfunn .......................................... 76

Del III Virkemidler for å forebygge partnervold og partnerdrap ..... 79

7 Hjelpeapparatets fore-byggende virkemidler mot partnervold og partnerdrap ..... 81

7.1 Innledning ...................................... 817.2 Politi og rettsvesen ........................ 827.2.1 Politiets og påtalemyndighetens

rolle og ansvar for å forebygge partnervold og partnerdrap .......... 82

7.2.2 Overordnet om politietatens virkemidler i saker om partner-vold .................................................. 82

7.2.3 Risikovurdering og risiko-håndtering ...................................... 84

7.2.4 Pågripelse og varetektsfengsling .. 857.2.5 Besøksforbud ................................. 867.2.6 Mobil voldsalarm ........................... 877.2.7 Kontaktforbud med elektronisk

kontroll (omvendt voldsalarm) .... 887.2.8 Adressesperre ................................ 897.2.9 Fiktiv identitet ................................ 897.3 Helse- og omsorgstjenesten ......... 907.3.1 Helse- og omsorgstjenestens

rolle i arbeidet med å forebygge partnervold og partnerdrap .......... 90

7.3.2 Forebygging av partnervold og partnerdrap som en del av helse- og omsorgstjenestens alminnelige oppgaver ......................................... 90

7.3.3 Helse- og omsorgstjenestens virkemidler i arbeidet med å forebygge partnerdrap ............... 92

7.3.4 Voldsforebyggende arbeid i den ikke-offentlige helse- og omsorgs-tjenesten ......................................... 93

7.4 Krisesenter ..................................... 947.4.1 Om krisesentertilbudet ................. 947.4.2 Krisesentrenes virksomhet .......... 957.5 Barnevern ....................................... 96

7.5.1 Barnevernets rolle i arbeidet med å forebygge partnervold og partnerdrap ..................................... 96

7.5.2 Barnevernets hovedoppgave og virkemidler i arbeidet med å forebygge partnervold og partnerdrap ..................................... 97

7.5.3 Nærmere om kravene til barne-vernets arbeid ................................. 97

7.6 Familievern ..................................... 997.6.1 Om familievernet ............................ 997.6.2 Familievernets kjerneoppgaver .... 997.6.3 Nærmere om familievernets

forebyggende arbeid ...................... 1007.7 NAV og den kommunale sosial-

tjenesten .......................................... 1007.7.1 NAV-kontortjenestens rolle

i arbeidet med å forebygge partnervold og partnerdrap ........... 100

7.7.2 NAV-kontorenes virkemidler i voldsforebyggende arbeid ........... 101

8 Taushetsplikt og informasjons-utveksling i hjelpeapparatet ..... 103

8.1 Innledning ....................................... 1038.1.1 Reglenes betydning for fore-

bygging av partnervold og partnerdrap ..................................... 103

8.1.2 Begreper ......................................... 1038.1.3 Forholdet mellom forvaltnings-

loven og særlovgivningen .............. 1038.1.4 Forholdet mellom taushetsplikt,

opplysningsrett og opplysnings-plikt .................................................. 104

8.2 Kort om erfaringer med regel-verket ............................................... 105

8.3 Avvergeplikt og opplysningsplikt .. 1058.3.1 Innledning ....................................... 1058.3.2 Avvergeplikt .................................... 1068.3.3 Opplysningsplikt til barnevern-

tjenesten .......................................... 1098.3.4 Helsepersonells plikt til å varsle

nødetater ......................................... 1108.4 Forvaltningsmessig taushetsplikt .. 1118.4.1 Hva er taushetsbelagt? ................... 1118.4.2 Hvem har taushetsplikt? ................ 1118.5 Begrensninger i forvaltnings-

messig taushetsplikt – opplysningsrett ............................... 112

8.5.1 Innledning ....................................... 1128.5.2 Unntak der det ikke er behov for

beskyttelse ...................................... 1128.5.3 Unntak der private eller offentlige

interesser tilsier det ....................... 113

8.6 Yrkesmessig taushetsplikt for politiet og påtalemyndigheten ...... 115

8.6.1 Hva er taushetsbelagt? .................. 1158.6.2 Hvem har taushetsplikt? ............... 1168.6.3 Begrensninger i taushetsplikt

etter politiregisterloven – opplysningsrett .............................. 116

8.7 Yrkesmessig taushetsplikt for helsepersonell ................................ 117

8.7.1 Hva er taushetsbelagt? .................. 1178.7.2 Hvem har taushetsplikt? ............... 1188.7.3 Begrensninger i taushetsplikt

etter helsepersonelloven – opplysningsrett .............................. 118

8.8 Deling av opplysninger mellom organer som er underlagt forskjellige taushetspliktsregler ... 119

Del IV Gjennomgang av partner-drapssaker .................................... 121

9 Metode for uttrekk og gjennomgang av saker ............... 123

9.1 Innledning ...................................... 1239.2 Tilgangsloven ................................. 1239.3 Uttrekk av partnerdrapssaker ...... 1239.3.1 Kriterier .......................................... 1239.3.2 Saksuttrekk .................................... 1249.4 Gjennomgang av partnerdraps-

sakene ............................................. 1249.5 Utvalgets vurdering av metoden .. 125

10 Deskriptive trekk ved de gjennomgåtte partnerdraps-sakene ........................................... 126

10.1 Innledning ...................................... 12610.2 Straffesaksdokumentene .............. 12610.3 Sosiodemografiske forhold ........... 12710.4 Vold i nære relasjoner og annen

vold .................................................. 12810.5 Karakteristika ved drapene .......... 12910.6 Kliniske forhold ............................. 130

11 Partnervold og andre faktorer som bidro til å forhøye risikoen for partnerdrap ........... 131

11.1 Innledning ...................................... 13111.2 Partnervold ..................................... 13111.3 Levekårsutfordringer .................... 13211.4 Kjønn ............................................... 13211.5 Maktubalanse og avhengighets-

mekanismer .................................... 13211.5.1 Innledning ...................................... 13211.5.2 Former for maktubalanse og

avhengighet .................................... 132

11.6 Utfordringer med å forebygge komplekse saker ............................ 133

11.6.1 Innledning ....................................... 13311.6.2 Vegring for å motta hjelp ............... 13311.6.3 «Usynlige» levekårsproblemer ..... 13311.6.4 «Uverdige ofre» og utypiske

gjerningspersoner .......................... 13311.6.5 Utvanning av risikoen .................... 13411.6.6 Oppsummering ............................... 134

12 Hjelpeapparatets håndtering av partnerdrapssakene .............. 135

12.1 Innledning ....................................... 13512.2 Kort oversikt over kontakten med

hjelpeapparatet ............................... 13512.3 Politi og rettsvesen ......................... 13612.3.1 Om kontakten ................................. 13612.3.2 Særlig om sakene hvor det ikke

var relevant kontakt med politiet .. 13712.3.3 Om politiets håndtering av sakene 13712.3.4 Informasjonsutveksling ................. 13812.3.5 Utfordringer .................................... 13812.4 Helse- og omsorgstjenesten .......... 14212.4.1 Om kontakten ................................. 14212.4.2 Om helsetjenestens håndtering

av sakene ......................................... 14412.4.3 Informasjonsutveksling ................. 14712.4.4 Utfordringer .................................... 14712.5 Krisesenter ...................................... 15212.5.1 Om kontakten ................................. 15212.5.2 Om tilbudet offeret mottok ........... 15312.5.3 Informasjonsutveksling ................. 15412.5.4 Utfordringer .................................... 15412.6 Barnevern ........................................ 15712.6.1 Om kontakten ................................. 15712.6.2 Om sakene hvor det ikke var

kontakt med barneverntjenesten .. 15712.6.3 Om barneverntjenestens

håndtering av sakene ..................... 15812.6.4 Utfordringer .................................... 15912.7 Familievern ..................................... 16312.7.1 Om kontakten ................................. 16312.7.2 Om tilbudet ..................................... 16312.7.3 Informasjonsutveksling ................. 16412.7.4 Utfordringer .................................... 16412.8 NAV og sosialtjenesten .................. 16512.8.1 Relevans og dokumentasjon ......... 16512.8.2 Om kontakten ................................. 16512.9 Asylmottak, flyktningetjenesten

og voksenopplæring ....................... 16612.9.1 Innledning ....................................... 16612.9.2 Asylmottak ...................................... 16612.9.3 Flyktningetjenesten ....................... 16712.9.4 Voksenopplæring ........................... 16712.9.5 Utfordringer .................................... 168

12.10 Skole og barnehage ....................... 17012.10.1 Innledning ...................................... 17012.10.2 Om kontakten ................................ 17012.10.3 Bekymringsmelding til barne-

verntjenesten og annen informasjonsutveksling ................. 171

12.10.4 Utfordringer ................................... 17112.11 Advokat ........................................... 17112.11.1 Innledning ...................................... 17112.11.2 Om kontakten ................................ 17212.11.3 Nærmere om kontakten med

advokat hvor vold var et tema ...... 17212.11.4 Utfordringer ................................... 172

13 Privatpersoner og andre som ikke er en del av det offentlige hjelpeapparatet ......... 174

13.1 Privatpersoner ................................ 17413.1.1 Innledning ...................................... 17413.1.2 Om kontakten ................................ 17413.1.3 Privatpersoners kunnskap og

mistanke om vold i nære relasjoner ........................................ 175

13.1.4 Hva kontakten med privat-personer ledet til ............................ 176

13.1.5 Utfordringer ................................... 17613.2 Religiøse og kulturelle miljøer

og institusjoner .............................. 17813.2.1 Om kontakten ................................ 17813.2.2 Utfordringer ................................... 17813.3 Private stiftelser og frivillige

organisasjoner ................................ 17913.3.1 Om kontakten ................................ 17913.3.2 Utfordringer ................................... 179

14 Gjennomgående utfordringer i partnerdrapssakene ................ 180

14.1 Innledning ...................................... 18014.2 Kunnskap og kompetanse

i hjelpeapparatet ............................. 18014.2.1 Innledning ...................................... 18014.2.2 Partnervold ..................................... 18014.2.3 Andre faktorer som kan bidra til

forhøyet risiko, risikovurdering og risikohåndtering ....................... 181

14.2.4 Kommunikasjon ............................. 18114.2.5 Kulturforståelse og kultur-

sensitivitet ....................................... 18114.2.6 Relevant regelverk ......................... 18214.2.7 Relevante hjelpetilbud ................... 18214.3 Kommunikasjon og tillit mellom

brukere og hjelpeapparatet ........... 18314.3.1 Innledning ...................................... 18314.3.2 Kunnskap om og tillit til hjelpe-

apparatet ......................................... 183

14.3.3 Tolking ............................................ 18414.3.4 Andre kommunikasjons-

utfordringer .................................... 18414.4 Regler, retningslinjer og

anbefalinger .................................... 18514.4.1 Innledning ....................................... 18514.4.2 Manglende etterlevelse av

regelverk og anbefalinger ............. 18614.4.3 Mangel på rettslig bindende

regler ............................................... 18614.5 Organisering, rutiner og

profesjonalitet ................................. 18714.5.1 Innledning ....................................... 18714.5.2 Aleneansvar .................................... 18714.5.3 Passivitet i hjelpeapparatet ............ 18714.5.4 Rutiner ............................................. 18814.5.5 Journalføring og dokumentasjon .. 18814.5.6 Profesjonalitet ................................. 18814.6 Informasjonsutveksling,

samarbeid og samordning ............. 18914.6.1 Innledning ....................................... 18914.6.2 Manglende informasjons-

utveksling ........................................ 18914.6.3 Samordning og samarbeid ............ 190

Del V Utvalgets anbefalinger ............... 191

15 Om utvalgets anbefalinger ........ 193

16 Generelle anbefalinger .............. 19416.1 Tydeliggjøring av lederansvar

og målrettet tilsyn .......................... 19416.2 Dreining fra anbefalinger til

lovfestede plikter ............................ 19516.3 Alle må tilbys alenesamtaler med

hjelpeapparatet ............................... 19516.4 Økt bruk av kvalifisert tolk ............ 19516.5 Bedre kollega- og lederstøtte ........ 19716.6 Bedre dokumentasjonsrutiner ...... 19716.7 Styrking av forskning om vold

i nære relasjoner ............................. 19716.8 Kompetanseløft i hjelpeapparatet .. 19816.8.1 Tiltak ................................................ 19816.8.2 Nærmere om kompetansebehovet 19916.9 Informasjonskampanjer og

nettressurser ................................... 19916.10 Nasjonal forebyggingsstrategi

mot partnervold og partnerdrap ... 20016.11 Økt kompetanse på reglene om

informasjonsutveksling .................. 20116.12 Plikt for kommunene om å ha

handlingsplan mot vold i nære relasjoner ........................................ 202

16.13 Plikt for kommunene til å etablere tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell ...... 202

16.14 Beskyttelse av den voldsutsatte forelderen ved barns samvær med voldsutøver ............................ 203

17 Anbefalinger rettet mot politi og andre instanser i hjelpe-apparatet ....................................... 205

17.1 Politiet og påtalemyndigheten ...... 20517.1.1 Reell prioritering av arbeidet mot

partnervold og partnerdrap .......... 20517.1.2 Økt bruk av kontaktforbud med

elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm) ..................................... 206

17.1.3 Styrking av politiets risiko-vurdering og risikohåndtering ..... 207

17.1.4 Spesialiserte enheter med påtalejurister .................................. 209

17.2 Helse- og omsorgstjenesten ......... 20917.2.1 Kompetanseløft i helsetjenesten .. 20917.2.2 Plikt til å utrede og å risiko-

vurdere i saker om vold i nære relasjoner ........................................ 210

17.2.3 Styrking av det spesialiserte behandlingstilbudet til volds-utøvere ............................................ 211

17.2.4 Bedre tilgjengelighet i tilbudet om psykisk helsehjelp ................... 211

17.3 Krisesenter ..................................... 21317.3.1 Tydeliggjøring av kommunenes

ansvar for krisesentertilbudet ...... 21317.3.2 Styrking av arbeidet for et like-

verdig krisesentertilbud ................ 21317.3.3 Informasjonskampanje .................. 21417.3.4 Kompetansekrav til krisesenter-

ansatte ............................................. 21517.3.5 Plikt til å tilby alle brukere

å utarbeide en sikkerhetsplan ...... 21517.3.6 Fagkontakter .................................. 21617.4 Barnevern ....................................... 21617.4.1 Kompetanseløft i barnevern-

tjenesten ......................................... 21617.4.2 Etterlevelse av avvergeplikten

i saker om vold i nære relasjoner mot voksne ..................................... 217

17.5 Familievern ..................................... 21817.6 NAV og sosialtjenesten ................. 21817.7 Asylmottak, flyktningetjenesten

og voksenopplæring ...................... 21917.7.1 Kompetanseløft i alle tre

tjenestene ....................................... 219

17.7.2 Særlig om asylmottak .................... 22017.7.3 Særlig om voksenopplæring

(introduksjonsprogram) ................ 22117.8 Skole og barnehage ....................... 22217.9 Advokat ........................................... 222

18 Permanent partnerdraps-kommisjon .................................... 223

18.1 Anbefaling ....................................... 22318.2 Norske faste undersøkelses-

ordninger ........................................ 22418.2.1 Statens havarikommisjon .............. 22418.2.2 Statens undersøkelseskommisjon

for helse- og omsorgstjenesten ..... 22418.3 Andre lands ordninger for

gjennomgang av partnerdraps-saker ................................................ 225

18.3.1 Innledning ....................................... 22518.3.2 Sverige ............................................. 22518.3.3 Storbritannia ................................... 22618.3.4 Canada ............................................. 22718.4 Behovet for en permanent

partnerdrapskommisjon ................ 227

18.5 Nærmere om utvalgets anbefaling ....................................... 229

18.5.1 Kommisjonens kunnskaps-grunnlag ......................................... 229

18.5.2 Kommisjonens mandat ................. 22918.5.3 Organisering .................................. 22918.5.4 Evaluering ...................................... 230

19 Økonomiske og administrative konsekvenser ............................... 231

19.1 Innledning ...................................... 23119.2 Anbefalinger som ikke krever

ny virksomhet ................................ 23119.3 Anbefalinger som krever ny

virksomhet ...................................... 232

Referanseliste ................................................ 233

Vedlegg1 Kodebok til bruk for

Partnerdrapsutvalget ..................... 249

Del IUtvalgets mandat, arbeidsform og sammendrag

NOU 2020: 17 13Varslede drap? Kapittel 1

Kapittel 1

Utvalgets oppnevning, mandat og arbeid

1.1 Oppnevning og sammensetning av utvalget

Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon12. oktober 2018 for å «gjennomgå saker meddrap der gjerningspersonen er daværende ellertidligere partner».

Utvalget ble oppnevnt med følgende sammen-setning:– Ragnhild Helene Hennum, professor i retts-

vitenskap ved Universitetet i Oslo, Oslo (leder)– Bjørn Kristian Soknes, førstestatsadvokat og

embetsleder i Trøndelag statsadvokatembeter,Trondheim

– Kristine Lindebjerg Eikemo, politioverbetjent,koordinator for trusselutsatte og SARA-koordi-nator ved Vest politidistrikt, Bergen

– Solveig Karin Bø Vatnar, psykologspesialist vedOslo Universitetssykehus og professor vedHøgskolen i Molde, Tønsberg

– Heidi Marie Engvold, seniorrådgiver vedKripos, Oslo

– Fakhra Salimi, leder for MiRA Ressurssenterfor kvinner med minoritetsbakgrunn, Oslo

– Henning Mohaupt, phd. og psykologspesialist istiftelsen Alternativ til vold (ATV), Stavanger

– Eilif Torgeir Norvang, pensjonist og tidligereleder Regionalt samisk kompetansesenter(RESAK), Karasjok

– Tove Hægg Versland, faglig leder ved stiftelsenVest-Agder Krisesenter/stiftelsen SørlandetKrisesenter, Kristiansand

– Klaus Melf, kommuneoverlege, Fusa/Bjørna-fjorden

Utvalgets sekretariat har bestått av seniorrådgiverStine Gahre (sekretariatsleder) og førstekonsu-lent/rådgiver Emilie Hulthin. SeniorrådgiverLene Nilsen var en del av sekretariatet fra1. september 2020 til 30. november 2020.

1.2 Utvalgets mandat

Utvalget fikk ved oppnevning følgende mandat:

«Bakgrunn

Regjeringen fremla høsten 2016 Prop. 12 S(2016–2017) Opptrappingsplan mot vold ogovergrep (2017–2021). Opptrappingsplanenhar som mål å redusere forekomsten av vold inære relasjoner, samt styrke ivaretakelsen avbarn utsatt for vold og overgrep. Planen harhovedfokus på vold og overgrep mot barn ogunge, og innsatsen er rettet mot forebygging,samarbeid og samordning, kompetanse ogkunnskap, individuelt tilpasset hjelpe- ogbehandlingstilbud og rettssikkerhet i volds- ogovergrepssaker.

I opptrappingsplanen framgår det at regje-ringen vil «nedsette en gruppe/kommisjonsom skal gjennomgå et utvalg av partnerdraps-saker». Stortingets anmodningsvedtak nr. 625,25. april 2017, har tilsvarende ordlyd: «Stortin-get ber regjeringen nedsette en gruppe/kom-misjon som skal gjennomgå et utvalg av part-nerdrapssaker». Hensikten er å avdekke even-tuell svikt og utfordringer i det offentlige tje-nesteapparatets håndtering av sakene i forkantav drapene, og identifisere tiltak som kan bidratil at partnerdrap kan forebygges og forhin-dres. Dersom systemet svikter, er det viktig åforstå hvorfor, og at det skisseres løsninger tilhvordan partnerdrap kan forbygges og forhin-dres i framtida.

Utvalgets oppgaver

Gjennomgang av enkeltsaker

Utvalget skal gjennomgå saker med drap dergjerningspersonen er daværende eller tidli-gere partner.

Hensikten er å avdekke om, i hvilken gradog eventuelt på hvilken måte det har forekom-met svikt i det offentlige tjenesteapparats hånd-

14 NOU 2020: 17Kapittel 1 Varslede drap?

tering i forkant av disse sakene. Utvalget skalgi anbefalinger som kan bidra til at fremtidigetilfeller forebygges og forhindres.

Mulige eksempler på systemsvikt kan væremanglende eller mangelfull samhandling ellerkommunikasjon mellom tjenester, mangelfulltregelverk, svak forståelse av eksisterenderegelverk, manglende kunnskap, organisa-sjonskultur, at essensielle tjenester eller sam-ordningsmekanismer er fraværende, ellerandre forhold. Utvalget skal blant annet se påhvordan svikt kan oppstå i og mellom ulike eta-ter, sektorer og nivåer.

Det tas sikte på å fremme et lovforslag for ågi tilstrekkelig tilgang til taushetsbelagte opp-lysninger til utvalget og utvalgets sekretariat. Iforbindelse med lovforslaget vil det bli foretatten nærmere avgrensning av hvilke saker utval-get skal kunne vurdere, hvilke taushetsbelagteopplysninger som skal kunne innhentes frahvilke tjenester/etater, og hvordan taushetsbe-lagt informasjon skal behandles.

Gjennomgang av kunnskapsgrunnlag

I tillegg til å vurdere saker og i den forbindelsesaksdokumenter fra relevante tjenester, skalutvalget benytte seg av andre kilder til kunn-skap, for eksempel: • Relevant forskning i Norge og internasjo-

nalt • Arbeider fra beslektede utvalg og ekspert-

grupper • Informasjon om relevante tjenester i Norge

og andre land

I tillegg til skriftlige kilder, kan utvalget inn-hente informasjon gjennom intervjuer.

Utvalget kan bestille delutredninger fraforskningsmiljøer eller andre fagmiljøer.

Rettslig ansvar

Det inngår ikke i utvalgets arbeid å ta stilling tilstraffeansvar eller annet rettslig ansvar i forbin-delse med hendelsene.

I situasjoner hvor ansvarsforholdet tilenkeltpersoner blir direkte eller indirekteberørt, skal utvalgets gjennomgang være isamsvar med de regler og prinsipper som erlagt til grunn i Justis- og beredskapsdeparte-mentets rundskriv G-4875 Regler for gran-skingskommisjoner.

Økonomiske og administrative konsekvenser

De økonomiske og administrative konsekven-sene av foreslåtte tiltak skal – så langt det erhensiktsmessig og innenfor tidsfristen forutvalgets arbeid – utredes i samsvar medreglene i utredningsinstruksen.

Tidsavgrensning og rapport

Utvalget skal levere en NOU innen utgangenav september 2019, med åpning for forlengelsetil mars 2020.

Rapporten vil oppsummere funn og erfarin-ger fra sakene utvalget har gransket samt øvrigkunnskapsgrunnlag, og skal inneholde anbefa-linger om hvordan tjenesteapparatets håndte-ring kan forbedres og eventuelle øvrige rele-vante tiltak, samt skissere behov for eventuellelovendringer.

Utvalget kan også rapportere viktige funnunderveis i sitt arbeid, dersom det er hensikts-messig.»

1.3 Utvalgets forståelse og avgrensning av mandatet

Formålet med Partnerdrapsutvalgets arbeid harvært å anbefale tiltak som kan bidra til å fore-bygge partnerdrap i fremtiden. Utvalgets oppgavehar, i henhold til mandatet, vært todelt. Den førstedelen av oppgaven har vært å gjennomgå et utvalgpartnerdrapssaker for å avdekke om, og eventuelti hvilken grad og på hvilken måte, hjelpeapparatetsviktet i håndteringen av sakene før drapet. Denandre delen av oppgaven har vært å anbefale tiltaksom kan bidra til at fremtidige partnerdrap forhin-dres.

Partnerdrap er drap på nåværende eller tidli-gere partner. Partner kan være ektefelle, samboereller registrert partner, eller skilt, separert ellertidligere samboer.1 Drap i nære relasjoner omfat-ter flere typer drap enn partnerdrap. Det kan foreksempel være foreldre som dreper barn, barnsom dreper foreldre og drap på personer i ulikeformer for bofellesskap. I tillegg viser internasjo-nal forskning at flere personer hvert år begår selv-drap som følge av vold i nære relasjoner.2 Utvalgethar avgrenset mot andre typer drap enn partner-drap, og mot selvdrap som følge av vold i nære

1 Kripos (2019).2 Se for eksempel Devries og Seguin (2013) og MacIsaac,

Bugeja og Jelinek (2017).


relasjoner. Utvalget har også avgrenset mot drap ikjæresteforhold, i forhold hvor bare den ene par-ten ønsker et kjæresteforhold, og mot tilfellerhvor en person ber en annen om å ta livet av nåvæ-rende eller tidligere partner. Dette er i tråd medmandatet og Kripos’ definisjon av partnerdrap, sepunkt 1.6.

Ethvert partnerdrap er en tragedie for deberørte. Offeret blir frarøvet livet sitt, og barn,familie, venner og bekjente blir overlatt til storsorg. Sorgen over å ha mistet noen i et partner-drap er noe de færreste av oss kan leve seg inn i.Barn mister ikke bare én omsorgsperson ved dra-pet – de mister ofte også relasjonen til denomsorgspersonen som har drept den andre. Etpartnerdrap vil dessuten være svært ødeleggendefor gjerningspersonen og dennes familie. Utvalgethar avgrenset mot å utrede de personlige konse-kvensene av partnerdrap. Omkostningene for deberørte har likevel dannet et bakteppe for utval-gets arbeid. Det er ikke mulig å undersøke part-nerdrap uten å ta innover seg de store menneske-lige omkostningene som er knyttet til dem.

Utvalget har foretatt en kvalitativ gjennom-gang av 19 partnerdrapssaker, se mer om utval-gets metode for uttrekk og gjennomgang av sakeri kapittel 9. Dette utgjør en liten andel av de 76partnerdrapene som ble begått det siste tiåret(2010–2019).3 Antall saker utgjør en begrensningved denne utredningen. Det kan være aspekterved partnerdrapssaker og hjelpeapparatets hånd-tering av slike saker før drapet, som de gjennom-gåtte sakene ikke har gitt grunnlag for å vurdere.Saksgjennomgangen har imidlertid gitt grunnlagfor å konstatere flere gjennomgående utfordrin-ger i hjelpeapparatets håndtering av sakene førdrapet. Saksgjennomgangen har også vist atsakene er svært forskjellige, og en kvalitativ gjen-nomgang av 19 enkeltsaker er ikke tilstrekkeligfor å konstatere gjennomgående systemsvikt ipoliti og annet hjelpeapparat. En slik vurderingkrever en gjennomgang av et betydelig størreantall saker, og bruk av en annen metode.

Utvalget finner grunn til å understreke atutvalget ikke har tatt stilling til strafferettsligeeller sivilrettslige skyld- eller ansvarsforhold i for-bindelse med de gjennomgåtte sakene. Dette er itråd med mandatet. Utvalget har heller ikke for-søkt å avdekke mangelfulle eller feilaktige vurde-ringer eller handlinger på individnivå i hjelpeappa-ratets håndtering av sakene før drapet. Utvalgethar dermed verken påtatt seg en etterforsker-,påtale- eller dommerrolle.

1.4 Arbeidsform og møtevirksomhet

1.4.1 Forsinket tilgang til partnerdrapssaker

Det fremgår av utvalgets mandat at «[u]tvalgetskal levere en NOU innen utgangen av september2019, med åpning for forlengelse til mars 2020.» Iløpet av funksjonstiden ble fristen forlenget til 30.november 2020. Bakgrunnen for dette var at utval-get fikk tilgang til straffesaksdokumentene i part-nerdrapssakene mer enn ett år etter at utvalget bleoppnevnt. Partnerdrapsutvalget er i mandatet bedtom å gjennomgå drapssaker. De aller fleste doku-mentene i en straffesak inneholder taushetsbe-lagte opplysninger.4 For at utvalget skulle kunnegjennomføre sitt arbeid i henhold til mandatet, vardet nødvendig å fremme et lovforslag som opphe-vet taushetsplikten for de aktuelle opplysningene.Ferdigstillelse av lovarbeidet tok lenger tid enndepartementet først antok. Lov om informasjonstil-gang m.m. for Partnerdrapsutvalget ble sanksjo-nert 29. november 2019, og utvalget fikk tilgang tilde aktuelle straffesaksdokumentene 11. desem-ber 2019. For å oppfylle mandatet, ble det derfornødvendig å forlenge utvalgets funksjonstid.

1.4.2 Utvalgsmøter

Utvalget har gjennomført til sammen 13 utvalgs-møter. Det første møtet ble avholdt 30. november2018 og det siste møtet ble avholdt 22. og 23. okto-ber 2020. I 2019 avholdt utvalget seks møter, her-under fem endagsmøter og ett todagersmøte.Utvalget avlyste flere utvalgsmøter i 2019 ipåvente av å få tilgang til straffesaksdokumenter ipartnerdrapssakene, se punkt 1.4.1.

I 2020 avholdt utvalget seks møter, herunderett digitalt halvdagsmøte, ett endagsmøte og firetodagersmøter. Covid-19-utbruddet medførte atutvalget måtte avlyse flere møter i 2020.

Alle de fysiske utvalgsmøtene ble avholdt iOslo. Ett utvalgsmøte ble avholdt i MiRA-Sente-rets5 lokaler.

1.4.3 Møter med organisasjoner, fagpersoner og privatpersoner

Utvalget har hatt møte med Kripos’ seksjon forpersonvern om tilgang til og behandling av taus-hetsbelagte opplysninger, med professor ved Poli-tihøgskolen Morten Holmboe om avvergeplikten,

3 Kripos, personlig henvendelse, oktober 2020.

4 Jf. blant annet offentleglova § 2 fjerde ledd tredje punktumog politiregisterloven § 23. Se også Riksadvokaten (2017).

5 Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn.


med MiRA-Senteret om senterets erfaringer fraarbeidet med voldsutsatte kvinner med minori-tetsbakgrunn, og med dr.polit. i kriminologi JaneDullum om hennes arbeid med en evaluering avkontaktforbud med elektronisk kontroll (omvendtvoldsalarm). I forbindelse med utvalgets delta-kelse på European Conference on Domestic Vio-lence, gjennomførte utvalget møte med den inter-nasjonale forskergruppen på drap i nære relasjo-ner, og med representanter fra Socialstyrelsen iSverige som arbeider med utredning av partner-drap og visse andre typer drap, se punkt 1.4.4.

Videre har utvalgsmedlem Solveig Karin BøVatnar presentert sin partnerdrapsforskning gjen-nomført ved OUS, utvalgsmedlem Kristine Linde-bjerg Eikemo har presentert voldsrisikovurde-ringsverktøyet SARA og hvordan politiet utførerrisikovurderinger i partnervoldssaker, og utvalgs-medlem Bjørn Kristian Soknes har holdt en innfø-ring i hvordan straffesaker er oppbygd, og hvor-dan straffesaksdokumenter bør gjennomgås.

Utvalget har også hatt møte med to privatper-soner som er etterlatte etter partnerdrap. Møtenega utvalget viktige innspill om de personlige kon-sekvensene av partnerdrap, og om hvordan etter-latte opplevde at hjelpeapparatet håndterte sakenebåde før og etter drapet. De to etterlatte kontaktetselv utvalget med ønske om å dele sine erfaringer.

Covid-19-utbruddet begrenset utvalgets mulig-het til å gjennomføre møter med tjenester i hjel-peapparatet, organisasjoner eller fagpersoneretter utvalgets saksgjennomgang.

1.4.4 Deltakelse på seminarer og konferanser

Flere utvalgsmedlemmer og sekretariatet deltokpå Nasjonal konferanse om å forebygge vold inære relasjoner 22. mai 2019 i Oslo. Flere utvalgs-medlemmer og sekretariatet deltok også på Euro-pean Conference on Domestic Violence 1.–4. sep-tember 2019 i Oslo. Sekretariatet har i tillegg del-tatt på flere seminarer og presentasjoner i regi avNasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatiskstress (NKVTS) og andre aktører.

1.5 Utvalgets samlede kunnskapsgrunnlag

Hovedgrunnlaget for utvalgets arbeid har, i sam-svar med mandatet, vært en gjennomgang av straf-fesaksdokumentene i 19 saker om partnerdrap.Både utvalget og sekretariatet (Stine Gahre ogEmilie Hulthin) har hatt tilgang til saksmaterialet.

Lene Nilsen var en del av sekretariatet fra 1. sep-tember 2020 til 30. november 2020, og har ikke hatttilgang til materialet. Utvalget har videre sett hentil forskning om partnerdrap, partnervold og vold iandre nære relasjoner. Vatnar mfl. sin forskningom partnerdrap i Norge har vært særlig sentral forutvalgets arbeid, se boks 4.1 i punkt 4.1. I detteforskningsprosjektet ble samtlige rettskraftigepartnerdrapssaker fra 1990 til 2012 gjennomgått,og funnene fra studien har vært et viktig utgangs-punkt for utvalgets kvalitative saksgjennomgang.Utvalget har også sett hen til arbeid fra beslektedeutvalg og ekspertgrupper, og informasjon om rele-vante tjenester i Norge og i andre land. Endelig harutvalgsmedlemmenes egen kompetanse og erfa-ring vært viktige bidrag til utredningen.

1.6 Begrepsavklaring

I dette punktet vil utvalget forklare enkelte begre-per som brukes i denne utredningen.

Begrepet «vold» defineres svært ulikt avhengigav hvem som bruker begrepet og hvilken kontekstdet brukes i. Straffelovens bestemmelser om vold i§§ 271–274 omfatter bare fysisk vold. Straffeloven§ 271 om kroppskrenkelse angir strafferettensnedre grense for voldsutøvelse. Bestemmelsenrammer handlinger som er «en kraftanvendelsemot en annens legeme».6 Straffelovens bestem-melser om mishandling i nære relasjoner i §§ 282og 283 rammer også psykisk og seksuell vold, sepunkt 3.2.2. Opphavspersonene til risikovurde-ringsverktøyet SARA definerer vold som «faktisk,forsøk på, eller trussel om fysisk skade på enannen person».7 I andre sammenhenger brukesenda videre voldsdefinisjoner. Utvalget har lagt envid forståelse av voldsbegrepet til grunn, og dethar ikke vært nødvendig å skille mellom definisjo-nene, eller å velge én definisjon fremfor en annen.

Med «vold i nære relasjoner» mener utvalget«alle handlingar med fysisk, seksuell, psykiskeller økonomisk vald som vert utøvd i familieneller i nære relasjonar, eller mellom tidlegare ellernoverande ektefellar eller partnarar, uavhengig avom valdsutøvaren har eller tidlegare har hatt fellesbustad med offeret». Utvalget har med dette lagtIstanbulkonvensjonens definisjon til grunn.8

6 Matningsdal (2020) note 1732 med videre henvisninger. 7 Kropp og Hart (2015). 8 Se Europarådets konvensjon for forebygging og bekjem-

pelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istan-bulkonvensjonen) artikkel 3. Norge har ratifisert Istanbul-konvensjonen og er derfor bundet av denne definisjonen,se også punkt 3.4.6.


Med «partnervold» mener utvalget vold somutøves mot en nåværende eller tidligere ektefelle,samboer eller registrert partner. Partnervold ram-mer både kvinner og menn. Det er imidlertid kvin-ner som oftest rammes av alvorlig partnervold.9

Utvalget har for enkelhets skyld brukt begrepene«voldsutsatt» og «voldsutøver» om personer somhenholdsvis utsettes for, og utøver, vold.

Med «partnerdrap» mener utvalget drap pågifte, skilte, separerte, samboere og tidligere sam-boere. Registrerte partnere omfattes også av defi-nisjonen.10 Det kreves ikke at samboerskapet erregistrert i folkeregisteret. Utvalget har med dettetatt utgangspunkt i Kripos’ definisjon.11 Kripos’definisjon omfatter handlinger som regnes somdrap etter straffeloven § 275 og den nå opphevedestraffeloven 1902 § 233, se punkt 3.2.1. Definisjo-nen omfatter verken uaktsom forvoldelse av død,kroppskrenkelse eller kroppsskade med døden tilfølge, jf. henholdsvis straffeloven §§ 281, 272 og274.12

Med «drap-selvdrap» eller «drap med påføl-gende suicid» menes de tilfellene hvor gjernings-personen tar sitt eget liv kort tid etter partnerdra-pet. Utvalget har lagt til grunn at selvdrapet måvære en del av den samme handlingen som part-nerdrapet, og skje innen 24 timer, for å regnessom et drap-selvdrap.13 Utvalget har ikke gjen-nomgått noen drap-selvdrap saker.

Med «offer» menes den som utsettes for part-nerdrap. Voldsoffererstatningsutvalget uttaler iNOU 2016: 9 Rettferdig og forutsigbar – voldsoffe-rerstatning at offerbegrepet kan oppleves stigmati-serende og støtende for den enkelte.14 Partner-drapsutvalget har likevel valgt å bruke begrepetoffer. Det har sammenheng med at drap er denmest alvorlige straffbare handlingen en personkan utsettes for. Dette budskapet bør, etter utval-gets syn, understrekes, ikke underdrives. I tillegg

er terminologien «offer» og «gjerningsperson»innarbeidet i norsk draps- og partnerdrapsforsk-ning, på samme måte som «perpetrator» og«victim» er innarbeidet i internasjonal forskning.

Med «gjerningsperson» mener utvalget densom har begått et partnerdrap. Vedkommende måsom hovedregel være dømt for drapet. Unntaksvisvil imidlertid også personer som klart kan utpe-kes som gjerningsperson, men som er død førrettskraftig dom foreligger, også kunne regnessom gjerningsperson. Dette er for eksempel aktu-elt i saker om drap-selvdrap.

Med «etterlatte» mener utvalget offerets nær-stående, for eksempel barn, ny partner, foreldreeller andre som har hatt foreldreansvar for offe-ret, søsken, besteforeldre, verge eller andre somhar stått offeret nær.15 Med «pårørende» menerutvalget personer som har stått gjerningsperso-nen tilsvarende nær.

Med «straffesaksdokumenter» mener utval-get «sakens dokumenter» i en straffesak, slikdette forstås i straffeprosessloven § 242, jf. politi-registerforskriften § 25-1. Det foreligger omfat-tende rettspraksis og litteratur som nærmere defi-nerer innholdet av begrepet.16 Det gis en nær-mere beskrivelse av innholdet i straffesaksdoku-mentene som utvalget har gjennomgått i kapittel9.

Med «det offentlige hjelpeapparatet» eller«hjelpeapparatet» mener utvalget både statlige,kommunale og private aktører som utfører opp-gaver på vegne av stat eller kommune. Detteinkluderer blant annet politiog påtalemyndighet,helse- og omsorgstjenesten, sosialtjenesten, krise-sentre og barne- og familievern. I dagligtale er detikke vanlig å omtale politiet som en del av hjel-peapparatet. I denne utredningen er imidlertidpolitiet begrepsmessig inkludert i «hjelpeappara-tet». Utvalget bruker vekselsvis «politi og annethjelpeapparat, «politi og andre instanser i hjel-peapparatet», eller bare «hjelpeapparatet». Tilsva-rende omtales helse- og omsorgstjenesten i dag-ligtale ofte som behandlingsapparatet. Helsetje-nesten er imidlertid i denne utredningen ogsåbegrepsmessig inkludert i «hjelpeapparatet».

Med «bruker» mener utvalget de personenesom politi og andre instanser i hjelpeapparatet harkontakt med. De ulike instansene omtaler dissepersonene med forskjellige benevnelser. Politietbruker for eksempel ofte «publikum», «voldsut-satt», «fornærmede», «mistenkte» eller «tiltalte».

9 Thoresen og Hjemdal (2014) s. 17.10 Med partnerskap menes at to personer av samme kjønn er

registrert som partnere i henhold til partnerskapsloven.Partnerskapsloven ble opphevet i 2009. Da ble det samtidiggjort en endring i ekteskapsloven § 1 som gir adgang til åinngå ekteskap for personer av samme kjønn, og det blegitt adgang for registrerte partnere til å omregistrere part-nerskapet til ekteskap, jf. ekteskapsloven § 95 siste ledd.Det er, ifølge Kripos, ingen registrerte partnerdrap i dennekategorien. (Kripos, personlig henvendelse, november2020.)

11 Kripos (2019).12 Denne definisjonen av partnerdrap er snevrere enn det

som følger av lov om informasjonstilgang m.m. for Partner-drapsutvalget § 2, se kapittel 9.

13 Se Dobash og Dobash (2015) og Vatnar, Friestad og Bjør-kly (2019b).

14 NOU 2016: 9 s. 72.

15 Sml. pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b.16 Se Bjerke, Keiserud og Sæther (2011) s. 889–892 med

videre henvisninger.


Helse- og omsorgstjenesten bruker som regel«pasient», mens barneverntjenesten ofte bruker«foreldre», «mor» og «far». NAV og sosialtje-nesten omtaler tjenestemottakerne som «bru-kere», mens krisesentrene bruker både «voldsut-satt», «voldsutøver» og «bruker». Å skille mellomde ulike benevnelsene for «bruker» ville gitt enomstendelig fremstilling. For enkelthets skyld harutvalget derfor gjennomgående valgt å benytte«bruker».

1.7 Utredningens oppbygning

I del 2 gis det en innføring i hva vi allerede vet ompartnerdrap, herunder omfanget av partnerdrap,kjennetegn ved partnerdrap og faktorer som kanbidra til en forhøyet risiko for partnerdrap. I

samme del følger også en oversikt over utrednin-ger, forskningsbidrag og rapporter av betydningfor utvalgets arbeid, og en oversikt over ulike per-spektiver på årsaker til partnervold og partner-drap.

I del 3 gis en oversikt over hjelpeapparatetsforebyggende virkemidler mot partnervold ogpartnerdrap. Denne delen inkluderer også enoversikt over regelverket for taushetsplikt oginformasjonsutveksling.

I del 4 gis en presentasjon av utvalgets metodefor uttrekk og gjennomgang av saker. Deretter føl-ger en gjennomgang av deskriptive trekk ved degjennomgåtte sakene, og en gjennomgang avutvalgets funn med hensyn til hjelpeapparatetshåndtering av sakene før drapene og utfordrin-gene ved håndteringen.

I del 5 fremsetter utvalget sine anbefalinger.


Kapittel 2

Sammendrag

2.1 Norsk sammendrag

2.1.1 Innledning

Partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap iNorge. Det er 231 personer som ifølge Kripos harblitt drept av sin daværende eller tidligere partnerde siste 30 årene (1990–2019). I noen saker vardet flere ofre, og til sammen har partnerdrap idenne perioden kostet 259 personer livet. Blantdisse var det 24 mindreårige eller voksne barn.

Partnerdrapsutvalgets oppgave etter mandatethar vært å gjennomgå partnerdrapssaker for å«avdekke om, og eventuelt i hvilken grad og påhvilken måte det offentlige hjelpeapparatet harsviktet i forebyggingen av drapene». Formåletmed utvalgets arbeid har vært å anbefale tiltaksom kan bidra til å forebygge partnerdrap i fremti-den.

Utvalget har gjennomgått straffesaksdoku-mentene i 19 partnerdrapssaker. Gjennomgangenviste at de fleste partnerdrapene skjedde etter etteller flere forvarsler. Det var partnervold før dra-pet i alle de 19 sakene, og mange av ofrene oggjerningspersonene hadde flere levekårsutfor-dringer. Politi og andre instanser i hjelpeapparatetiverksatte ikke tidsnok forebyggende tiltak somkunne redusert risikoen for alvorlig partnervoldog partnerdrap. Dette til tross for at politi og annethjelpeapparat har en rekke slike tiltak tilgjengelig.Etter utvalgets syn, viste saksgjennomgangen atdet finnes et potensial i hjelpeapparatet for å fore-bygge partnerdrap.

2.1.2 Om partnerdrap – rettslige utgangspunkter, forskning og faktorer som kan bidra til forhøyet risiko (del 2)

Partnerdrap er den mest alvorlige formen for part-nervold, og ofre for partnerdrap blir som regelogså utsatt for partnervold før drapet. Norskemyndigheter er gjennom internasjonale mennes-kerettigheter rettslig forpliktet til å beskytte bor-

gerne mot både partnervold og partnerdrap. For-pliktelsen innebærer blant annet å straffeforfølgevold og drap, og å iverksette forebyggende tiltak.Vold og drap rammes av den norske straffeloven. Itillegg kan det fra norsk lovgivning utledes engenerell plikt til å forebygge kriminalitet, og enspesiell plikt til å forebygge kjønnsbasert vold. Sekapittel 3 om rettslige utgangspunkter for fore-bygging.

Gjennom norsk og internasjonal forskning vetvi allerede en god del om partnerdrap. Vi kjennerblant annet til en del sentrale kjennetegn vedofrene og gjerningspersonene, og en del faktorersom kan bidra til å gi forhøyet risiko for partner-drap. Norsk forskning på partnerdrap begått i peri-oden 1990–2012 fant at 72 prosent av ofrene og 79prosent av gjerningspersonene var i kontakt medhjelpeapparatet før drapet. Politi og annet hjelpeap-parat registrerte partnervold i 71 prosent avsakene. Ifølge forskningen, rammer partnerdrapsosialt skjevt, og marginaliserte grupper er mestutsatt for å begå, og for å bli utsatt for, partnerdrap.Med dette menes at både ofrene og gjerningsper-sonene ofte hadde en rekke livsutfordringer somrusproblemer, psykiske helseplager, tidligere kri-minalitet og svak tilknytning til arbeidslivet.Forskningen om partnerdrap er for øvrig fortsattrelativt begrenset. Forskningen om partnervoldog vold i nære relasjoner er derimot sværtomfangsrik. Det har gjennom forskning blantannet blitt utviklet flere teorier om årsaker til part-nervold og partnerdrap. Utvalget gjennomgår etutvalg av utredninger, forskningsbidrag og rappor-ter som er relevant for utvalgets arbeid i kapittel 5og 6.

2.1.3 Virkemidler for å forebygge partnervold og partnerdrap (del 3)

Hjelpeapparatet har en rekke virkemidler tilgjen-gelig for å forebygge partnervold og partnerdrap.Med «hjelpeapparat» mener utvalget blant annetpolitiet, helse- og omsorgstjenesten, NAV og sosi-altjenesten, krisesentrene og barne- og familiever-


net. Flere instanser har mulighet til å iverksettemålrettede virkemidler overfor personer i situa-sjoner med forhøyet risiko for alvorlig partner-vold og partnerdrap. Politiet kan for eksempelilegge en voldsutøver besøksforbud, og krisesen-trene kan tilby et beskyttet botilbud for voldsut-satte. Helse- og omsorgstjenesten kan på sin sidetilby for eksempel behandling for rusavhengighetog psykiske lidelser, eller tilby voldsutøvere hjelpfor sinnemestring og alternativer til vold. Utvalgetgjennomgår i kapittel 7 de virkemidlene som, etterutvalgets syn, er de mest relevante i arbeidet medå forebygge partnervold og partnerdrap. I fore-byggingsarbeid er også samarbeid på tvers avinstanser og etater et viktig virkemiddel. Alleoffentlige instanser som er i kontakt med befolk-ningen har en viktig rolle i avdekking av vold inære relasjoner eller andre bekymringsverdigeforhold. Det er viktig at slike forhold blir videre-formidlet til instanser som kan iverksette forebyg-gende virkemidler og tiltak.

Opplysninger om faktorer som kan bidra til åøke risikoen for alvorlig partnervold og partner-drap, vil som regel være omfattet av taushetsplik-ten. Dette gjelder for eksempel opplysninger omen persons psykiske helse, tidligere kriminaliteteller rusproblemer. Det finnes imidlertid mangeog viktige unntak fra taushetsplikten. For arbeidetmed forebygging av partnervold og partnerdraper avvergeplikten særlig viktig. Hovedtrekkene idet rettslige rammeverket for tverrfaglig samar-beid gjennomgås i kapittel 8.

2.1.4 Gjennomgang av partnerdrapssaker (del 4)

Partnerdrapsutvalget har foretatt en kvalitativgjennomgang av straffesaksdokumentene i 19partnerdrapssaker. I tråd med utvalgets mandatog de rettslige rammene for arbeidet som følgerav lov om informasjonstilgang m.m. for Partner-drapsutvalget, foretok utvalget et saksuttrekkbasert på følgende tre kriterier:– Offer og gjerningsperson var enten gift, sam-

boere, skilt/separert eller tidligere samboere.– Offer og/eller gjerningsperson hadde hatt kon-

takt med hjelpeapparatet før drapet.– Saken var rettskraftig avgjort eller henlagt da

saksuttrekket ble foretatt.

Utvalgets metode for saksuttrekk og saksgjen-nomgang er beskrevet i kapittel 9.

Alle de aktuelle parforholdene var mellom enkvinne og en mann, og offeret var en kvinne i 15av de 19 sakene. Paret hadde enten felles barn,

særkullsbarn, eller begge deler, i alle sakene. Ielleve saker var barn til stede da drapet ble begått,og i seks av disse var barn øyenvitne til drapet.Parene var gift eller samboende på drapstidspunk-tet i 15 saker, og tidligere gift eller samboende ifire saker. I 16 saker var det enten snakket om,planlagt eller gjennomført samlivsbrudd før dra-pet. Det var totalt ni ofre og elleve gjerningsperso-ner med norsk statsborgerskap på drapstidspunk-tet. Sakenes deskriptive trekk er presentert ikapittel 10.

De gjennomgåtte sakene var preget av varia-sjon. Saksgjennomgangen viste imidlertid at allepartnerdrapene skjedde i en kontekst hvor parfor-holdet var preget av partnervold, og hvor offer oggjerningsperson hadde flere livsutfordringer, sekapittel 11. Partnervold og opphopning av leve-kårsutfordringer var dermed de tydeligste trek-kene ved de gjennomgåtte sakene.

Utvalget registrerte all kontakt som offer oggjerningsperson hadde med hjelpeapparatet førdrapet. Saksgjennomgangen viste at offeret og/eller gjerningspersonen hadde mest kontakt medpolitiet, fastlege og andre deler av helse- ogomsorgstjenesten før drapet. I mange saker vardet også opplysninger om kontakt med barne-verntjenesten, skole, barnehage og familievernet.I noen saker var det opplysninger om kontakt medkrisesenter, NAV, sosialtjenesten, asylmottak,flyktningetjenesten, voksenopplæring og advokat.Kontakten med hjelpeapparatet, og hjelpeappara-tets håndtering av sakene, er beskrevet i kapittel12. Fremstillingen inneholder både en deskriptivbeskrivelse og en kvalitativ vurdering av utfor-dringene ved kontakten og håndteringen avsakene.

Familievold var et tema i kontakten med politiog annet hjelpeapparat i 15 saker. I de øvrigesakene handlet kontakten om ulike levekårsutfor-dringer. Kontakten med hjelpeapparatet kunne hadannet grunnlag for å forebygge ytterligere part-nervold og partnerdrap i alle sakene.

Offeret og/eller gjerningspersonen var også ikontakt med privatpersoner og andre som ikke eren del av det offentlige hjelpeapparatet, herunderfamiliemedlemmer, venner og bekjente, religiøseog kulturelle miljøer og institusjoner, og privatestiftelser og frivillige organisasjoner. En oppsum-mering av kontakten med private personer ogaktører finnes i kapittel 13.

Til tross for stor variasjon, var det en rekkeutfordringer ved kontakten med hjelpeapparatetog ved hjelpeapparatets håndtering av sakene. Defem gjennomgående utfordringene, beskrevet ikapittel 14, handler om:


– Kunnskap og kompetanse i hjelpeapparatet.– Kommunikasjon og tillit mellom bruker og

hjelpeapparat.– Regler, retningslinjer og anbefalinger-– Organisering, rutiner og profesjonalitet.– Informasjonsutveksling, samarbeid og samord-

ning.

Kunnskap og kompetanse i hjelpeapparatet

Kunnskap og kompetanse er, etter utvalgets syn,en grunnleggende forutsetning for forebyggendearbeid. I sakene fremkom en rekke eksempler påmangelfull kunnskap og kompetanse om vold inære relasjoner og andre faktorer som kan bidratil forhøyet risiko for partnerdrap. Det var særligutfordringer knyttet til kunnskap om risikovurde-ring og risikohåndtering, kommunikasjon, kultur-forståelse, relevant regelverk og relevant hjelpetil-bud. Utvalget så også flere eksempler på at politiog annet hjelpeapparat undervurderte risikoen isaken, og at hjelpeapparatet ikke iverksatte fore-byggende tiltak til tross for at de involverte befantseg i situasjoner med høy risiko for alvorlig part-nervold og partnerdrap. Saksgjennomgangenetterlot et inntrykk av at opphopningen av leve-kårsutfordringer bidro til at risikoen ble «utvan-net», i stedet for at levekårsutfordringene ble opp-fattet som faktorer som bidro til forhøyet risiko.Det var også flere eksempler på at politi og annethjelpeapparat brøt reglene for håndtering avsakene på deres område, eller tilsynelatende ikkekjente regelverket godt nok.

Kommunikasjon og tillit mellom bruker og hjelpeap-parat

Forebygging forutsetter god kommunikasjon mel-lom bruker og hjelpeapparat. God kommunika-sjon krever interkulturell kompetanse hos hjelpe-apparatet, og at brukeren har tillit til hjelpeappara-tet. Utvalget registrerte flere utfordringer vedkommunikasjonen mellom hjelpeapparat og bru-ker som bidro til at vold ikke ble avdekket, og atrisikoen for ytterligere vold ikke ble vurdert ellerhåndtert. I mange saker ble det for eksempel ikkebrukt kvalifisert tolk til tross for at det var behovfor dette. Mange saker etterlot også et inntrykk avat det var en strukturell eller kulturell avstandmellom hjelpeapparat og bruker, og at hjelpeappa-ratet ikke tilpasset seg brukerens forutsetningerog livssituasjon. Dette kom blant annet til uttrykkved at politi og annet hjelpeapparat brukte et avan-sert fagspråk i møte med brukerne, eller ved athjelpeapparatet i kommunikasjonen ikke tok

høyde for hvilken situasjon eller tilstand brukerenvar i. Opplysninger i sakene viste også at mangeav ofrene og gjerningspersonene hadde begrensetkunnskap om, og liten tillit til, hjelpeapparatet.

Regler, retningslinjer og anbefalinger

Forebygging av partnervold og partnerdrap forut-setter at politi og andre instanser i hjelpeapparatetbåde har og etterlever regler, retningslinjer oganbefalinger for arbeidet. Saksgjennomgangenviste mange eksempler på at retningslinjer oganbefalinger ikke ble fulgt. Dette kan ha hatt sam-menheng med tids- og ressursknapphet i instan-sene. I en travel hverdag med knappe ressurservil lovfestede oppgaver ofte prioriteres fremforandre viktige oppgaver. Utvalget registrerte imid-lertid også brudd på rettslig bindende regler, foreksempel opplysningsplikten til barneverntje-nesten. I noen tilfeller syntes det også som ominstansenes utilstrekkelige håndtering av sakenfør drapet hadde sammenheng med at det man-glet regler, retningslinjer eller anbefalinger omhvordan en håndterer slike saker.

Organisering, rutiner og profesjonalitet

Forebygging av partnervold og partnerdrap kre-ver at tilgjengelige virkemidler og tiltak tas i brukgjennom aktive handlinger fra hjelpeapparatet.Dette krever igjen at politi og annet hjelpeapparatorganiserer arbeidet på en god måte, at hjelpeap-paratet både har og etterlever rutiner og at hjel-peapparatet ellers opptrer profesjonelt. Saksgjen-nomgangen viste flere eksempler på en passivholdning hos hjelpeapparatet i håndteringen avsakene. Det syntes i en del tilfeller som om hjel-peapparatet avventet situasjonen til den eskalerteog ble verre. Saksgjennomgangen viste også atansatte manglet leder- og kollegastøtte i krevendesaker, og at journalføring og dokumentasjon isakene ofte var mangelfull.

Informasjonsutveksling, samarbeid og samordning

Informasjonsutveksling, samarbeid og samord-ning mellom tjenestene er en forutsetning for etstrukturert, effektivt og treffende forebyggingsar-beid. Sakene etterlot et inntrykk av at samarbeidog samordning i liten grad var en integrert del avvirksomheten i instansene. Der slikt samarbeidforekom, syntes dette å være knyttet til enkeltper-soners initiativ, eller basert på tilfeldigheter. Utval-get registrerte svært få eksempler på tverrfagligesamarbeidsmøter før drapet til tross for at de


fleste ofrene og gjerningspersonene var i kontaktmed flere instanser og levde lenge med partner-vold og andre levekårsutfordringer. Dette bidro tilat flere instanser hadde bruddstykker av informa-sjon om offeret og/eller gjerningspersonen sinsituasjon, uten at noen hadde et helhetlig bildesom ga grunnlag for å iverksette forebyggende til-tak.

2.1.5 Utvalgets anbefalinger (del 5)

2.1.5.1 Om utvalgets anbefalinger

Partnerdrapsutvalget anbefaler i denne utrednin-gen totalt 70 tiltak for å forebygge partnerdrap.Utvalget anbefaler at regjeringen følger opp alletiltakene. På bakgrunn av at det forekom partner-vold før partnerdrapet i alle sakene utvalget gjen-nomgikk, dreier utvalgets anbefalinger seg i storgrad om avdekking, risikovurdering og risiko-håndtering av partnervold. De fleste anbefalin-gene skal sikre at politi og annet hjelpeapparattidsnok tar i bruk forebyggende virkemidler og til-tak som allerede er tilgjengelig. Utvalget anbefa-ler også noen nye tiltak.

Utvalget anbefaler 30 generelle tiltak som errettet mot alle instansene i hjelpeapparatet, sekapittel 16. Utvalget anbefaler også 39 tiltak rettetmot politi og andre instanser i hjelpeapparatet, sekapittel 17. Tiltakene rettet mot instansene må sesi sammenheng med de generelle tiltakene. Utval-get anbefaler i tillegg at det opprettes en nasjonalpermanent partnerdrapskommisjon, se kapittel18.

2.1.5.2 Generelle anbefalinger

Permanent partnerdrapskommisjon

Utvalget anbefaler at det opprettes en nasjonalpermanent kommisjon som skal gjennomgå sakerom partnerdrap. Formålet med kommisjonensarbeid bør være læring av feil og videre utviklingav arbeidet med å forebygge alvorlig partnervoldog partnerdrap. Partnerdrapskommisjonen børvære administrativt tilknyttet Justis- og bered-skapsdepartementet. Det er svært viktig at kom-misjonen er uavhengig – både i organisasjonsformog arbeid. Utvalget foreslår at en slik kommisjonopprettes som en seksårig prøveordning.

Tydeliggjøring av lederansvar og målrettet tilsyn

Det er et lederansvar å sørge for at politi og annethjelpeapparat benytter eksisterende forebyg-

gende virkemidler og tiltak mot partnervold ogpartnerdrap. Utvalget anbefaler at dette lederan-svaret tydeliggjøres, og at de ulike instansenesforebyggende arbeid gjøres til et prioritertområde hos relevante tilsynsmyndigheter.

Dreining fra anbefalinger til lovfestede plikter

For å bidra til at eksisterende forebyggende virke-midler og tiltak benyttes av politi og annet hjel-peapparat, anbefaler utvalget at en del tiltak ogoppgaver som nå er forankret i retningslinjer oganbefalinger, lovfestes og gjøres rettslig bindende.

Alle må tilbys alenesamtaler med hjelpeapparatet

For å sikre den fortrolighet som skal til for åavdekke partnervold og andre faktorer som kanbidra til forhøyet risiko for partnerdrap, anbefalerutvalget at politi og annet hjelpeapparat rutine-messig tilbyr alle brukere alenesamtaler.

Økt bruk av kvalifisert tolk

Utvalget anbefaler at forslag til tolkelov vedtas ogimplementeres i politiet og andre deler av hjel-peapparatet. Utvalget anbefaler i tillegg at det inn-føres et påbud om å bruke kvalifisert tolk i allesaker med mistanke eller kunnskap om vold inære relasjoner, og hvor hjelpeapparatet og bru-keren har forskjellig talespråk. I tillegg menerutvalget at det må innføres et forbud mot å la fami-liemedlemmer eller andre nærstående fungeresom tolk. Utvalget mener at unntak bare bør gjø-res i en nødsituasjon eller når andre sterke grun-ner tilsier det.

Bedre kollega- og lederstøtte

For å heve kvaliteten på arbeidet, anbefaler utval-get at det må sikres bedre kollega- og lederstøtte ipolitiet og andre deler av hjelpeapparatet. Dette vilblant annet kunne bidra til å korrigere og nyan-sere den enkeltes vurderinger i saker om vold inære relasjoner, og til å lette byrden som påhvilerden enkelte medarbeider.

Bedre dokumentasjonsrutiner

For å oppnå et mer profesjonelt og systematiskarbeid i saker om vold i nære relasjoner, anbefalerutvalget at det utvikles bedre rutiner for å etter-leve krav til dokumentasjon i politi og annet hjel-peapparat. Dokumentasjonen må blant annet inne-


holde de risikovurderingene som er gjennomførtog eventuelle iverksatte tiltak.

Styrking av forskning om vold i nære relasjoner

Arbeidet med å forebygge partnervold og partner-drap krever en kontinuerlig oppdatering av rele-vant kunnskap. For å styrke forskning om vold inære relasjoner, anbefaler utvalget at det oppret-tes et tematisk program om vold i nære relasjoneri regi av Norges forskningsråd.

Kompetanseløft i hjelpeapparatet

Ansatte i politi og annet hjelpeapparat må settes istand til å avdekke, risikovurdere og håndtererisiko for partnervold og partnerdrap. Utvalgetanbefaler at det gjennomføres et kompetanseløftved blant annet å innarbeide og å sikre implemen-tering av kunnskapskrav om vold i nære relasjo-ner, risikovurdering, risikohåndtering, kommuni-kasjon, kultursensitivitet og samhandling i rele-vante rammeplaner.

Informasjonskampanjer og nettressurser

Utvalget anbefaler at det jevnlig gjennomføres til-passede nasjonale informasjonskampanjer omvold i nære relasjoner, partnerdrap, hjelpetilbud,varslingsplikt og avvergeplikt. Utvalget anbefalerat nasjonalt tilgjengelige nettressurser, telefonlin-jer og chat som gir informasjon om vold og over-grep og om mulighet for rask hjelp, styrkes oggjøres bedre kjent.

Nasjonal forebyggingsstrategi mot partnervold og partnerdrap

For å sikre et bedre samarbeid innen voldsfore-bygging, bedre mål- og resultatoppnåelse ogbedre utnyttelse av fellesskapets økonomiske res-surser, anbefaler utvalget at det utvikles en nasjo-nal forebyggingsstrategi for en samordnet innsatsmot partnervold og partnerdrap.

Økt kompetanse på reglene om informasjons-utveksling

For å sikre at politi og annet hjelpeapparat brukerdet handlingsrommet som reglene om informa-sjonsutveksling gir, anbefaler utvalget blant annetat alle relevante instanser gjennomfører etterut-danningskurs for sine ansatte i regelverket omtaushetsplikt og informasjonsutveksling.

Plikt for kommunene om å ha handlingsplan mot vold i nære relasjoner

For å sikre tilstrekkelig samarbeid mellom tjenes-tene om forebygging av partnervold og partner-drap, anbefaler utvalget at det innføres en plikt forkommunene om å ha handlingsplaner mot vold inære relasjoner.

Plikt for kommunene til å etablere tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell

For å heve kvaliteten i politiet og de andre instan-senes samordnede arbeid med saker om vold inære relasjoner, anbefaler utvalget at kommunenepålegges en plikt til å etablere en tverrfaglig ogtverretatlig samarbeidsmodell for vurdering oghåndtering av slike saker. Det må være opp til denenkelte kommune, eventuelt i samarbeid medandre kommuner, å utarbeide en modell som eregnet for lokale forhold og behov.

Beskyttelse av den voldsutsatte forelderen ved barns samvær med voldsutøver

Utvalget anbefaler at beskyttelse av voldsutsattforelder må sikres i tilfeller hvor felles barn harsamvær med voldsutøvende forelder. Det børogså utredes om barnelovas regler om samvær itilstrekkelig grad ivaretar hensynet til å beskytteen voldsutsatt forelder.

2.1.5.3 Anbefalinger rettet mot politi og andre instanser i hjelpeapparatet

Politi- og påtalemyndigheten

Politi og påtalemyndigheten har en svært viktigrolle i arbeidet med å forebygge partnervold ogpartnerdrap. Etaten har en rekke virkemidler ogtiltak til rådighet, og virksomheten er i storutstrekning regulert av regler, instrukser ogskriftlige rutiner. Til tross for dette registrerteutvalget flere eksempler på at politiog påtalemyn-dighet ikke handlet i tråd med gjeldende regel-verk. Utvalgets anbefalinger rettet mot politi- ogpåtalemyndighet dreier seg derfor i stor grad omå sikre bruk av allerede tilgjengelige tiltak. De før-ste anbefalingene dreier seg om å tydeliggjøre detansvaret ledelsen for politiog påtalemyndighethar for at gjeldende regelverk etterleves. Utvalgetanbefaler følgende tiltak:– Tildelingsbrevet fra Justis- og beredskapsde-

partementet til Politidirektoratet bør inneholde


tydelige føringer for å sikre at vold i nære rela-sjoner følges opp av politiet.

– Disponeringsskrivet fra Politidirektoratet tilpolitidistriktene bør inneholde konkrete resul-tatkrav knyttet til bruk av risikovurderings-verktøy og beskyttelsestiltak.

– Politidirektoratet bør som en del av styringsdi-alogen rapportere til Justis- og beredskapsde-partementet på antall gjennomførte risikovur-deringer og på bruken av beskyttelsestiltak isaker om vold i nære relasjoner.

– Det må sikres økt bruk av kontaktforbud medelektronisk kontroll (omvendt voldsalarm) derdet er relevant.

– Det bør innføres en lovfestet plikt for politiet tilå bruke en oppdatert utgave av risikovurde-ringsverktøyet SARA i alle partnervoldssakersom er anmeldt etter straffeloven §§ 282 og283.

– Det må sikres at alle politidistriktene har et til-strekkelig antall SARA-koordinatorer.

– Det må undersøkes om mistenkte/siktede hartilgang til skytevåpen i alle saker om mishand-ling i nære relasjoner.

– Det må undersøkes om mistenkte/siktede hartidligere voldshistorikk i alle saker om mis-handling i nære relasjoner.

– Politi og påtalemyndighet bør pålegges å iverk-sette forebyggende tiltak i alle saker om part-nervold med høy risiko.

– Politiet bør pålegges å gjennomføre motiva-sjonssamtale med mistenkte/siktede i allesaker om partnervold med høy risiko.

– Det må sikres at samtlige politidistrikt haregne påtalejurister med god kunnskap om oginnsikt i vold i nære relasjoner.

Helse- og omsorgstjenesten

Helse- og omsorgstjenesten kommer i nær kon-takt med mennesker som har blitt, eller kan stå ifare for å bli, voldsutøver eller voldsutsatt. Det varen rekke eksempler i utvalgets saksgjennomgangsom viste at det finnes et ubenyttet forebyggings-potensial, blant annet knyttet til at vold i nære rela-sjoner ikke ble avdekket og at risiko for alvorligpartnervold og partnerdrap ikke ble fanget oppeller håndtert. Utvalgets anbefalinger rettet mothelse- og omsorgstjenesten skal bidra til å settetjenesten bedre i stand til å avdekke og håndtererisiko for alvorlig partnervold og partnerdrap, oggjøre voldsforebyggende helsetjenester mer til-gjengelige for brukere som lever med slik risiko.Utvalget anbefaler følgende tiltak:

– Det bør utvikles etterutdanningskurs for for-skjellige grupper helsepersonell om vold inære relasjoner, risikovurdering, risikohåndte-ring, kommunikasjon, kultursensitivitet ogsamhandling. Det bør utredes nærmere omhelsepersonell i flere deler av helsetjenestenbør pålegges en plikt til å gjennomføre slikekurs.

– Helsepersonell bør pålegges en lovfestet plikttil å utrede vold i nære relasjoner der det fore-ligger mistanke om slik vold.

– Helsepersonell bør pålegges en lovfestet plikttil å gjennomføre en faglig og skriftligrisikovurdering der det foreligger kunnskapom vold i nære relasjoner.

– Det spesialiserte behandlingstilbudet til perso-ner som utøver partnervold bør styrkes.

– Det bør etableres et lavterskeltilbud for raskbehandling av psykiske helseplager i alle kom-muner.

– Det bør arbeides systematisk for å rekrutterehelsepersonell med minoritetsbakgrunn, sær-lig innen psykisk helsearbeid.

– Tilbudet til flyktninger og asylsøkere med psy-kiske helseplager bør gjøres mer tilgjengelig.

Krisesenter

Krisesentrene tilbyr et beskyttet botilbud til volds-utsatte, gir støtte, råd og veiledning gjennom dag-tilbudet og en døgnåpen telefonlinje, og tilbyr opp-følging i en reetableringsfase. Det var kontaktmed krisesenter i få av de gjennomgåtte sakene,og dette er, etter utvalgets syn, et viktig funn i segselv. Utvalget så eksempler på at det ikke vardokumentert at krisesentrene hadde tilbudt tref-fende informasjon om beskyttelsestiltak eller opp-følgingssamtaler ved voldsutsattes hjemreise. Detvar heller ingen opplysninger i sakene om at detvar utarbeidet sikkerhetsplan. Utvalgets anbefalin-ger er ment å styrke krisesentertilbudet, blantannet ved å sikre et likeverdig og godt krisesen-tertilbud som kan benyttes av alle voldsutsatte.Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Kommunenes ansvar for å sikre gjennomføring

og finansiering av krisesentertilbudet må tyde-liggjøres i krisesenterlova.

– Kommunenes ansvar for å sikre et likeverdigkrisesentertilbud for alle voldsutsatte må tyde-liggjøres i krisesenterlova, og være et prioritertinnsatsområde i kommunale handlingsplanermot vold i nære relasjoner.

– Fylkesmennene må føre målrettet tilsyn med atkommunene sikrer et likeverdig krisesentertil-bud av god kvalitet.


– Spredning av informasjon om krisesentertilbu-det må være et prioritert innsatsområde i kom-munale handlingsplaner mot vold i nære rela-sjoner.

– Det bør utredes å innføre en bemanningsnormfor krisesentrene.

– Det må stilles formelle kompetansekrav til kri-sesenteransatte.

– Det må stilles formelle krav til relevant etter-og videreutdanning av krisesenteransatte.

– Krisesentrene må pålegges en lovfestet plikt tilå tilby alle brukere å utarbeide en sikkerhets-plan. Dersom brukere ikke ønsker en slik plan,må krisesenteret dokumentere at tilbudet ergitt.

– Det må gjennomføres en landsdekkende infor-masjonskampanje for å informere om krisesen-tertilbudet.

– Det bør vurderes en formalisert ordning medutnevning av fagkontakter i andre samarbei-dende instanser for å sikre effektivt samarbeidmellom krisesentrene og andre deler av hjel-peapparatet. Kommunene må påse at fagkon-takter utnevnes.

Barnevern

Barnevernet har virkemidler som gir barnevern-tjenesten en unik tilgang på informasjon om, oginnsikt i, familieforhold. Barneverntjenesten varen av de instansene som gjerningsperson og offerhadde mest kontakt med før drapet, og utvalget såen rekke utfordringer i barneverntjenestensarbeid med sakene. Utvalgets anbefalinger hand-ler om kompetansehevning og om å sikre at bar-neverntjenesten alltid varsler politiet i henhold tilavvergeplikten. Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Kompetanse på vold i nære relasjoner, partner-

drap, risikovurdering og risikohåndtering måinkluderes i kvalitets- og kompetanseløftet i dekommunale barneverntjenestene (2017–2024).

– Ledelsen for barneverntjenesten må sikre atavvergeplikten i straffeloven § 196 etterlevesder hvor tjenesten har kunnskap om vold inære relasjoner mot voksne.

Familievern

Familievernet har gjennom sine møter med fami-lier og par mulighet til å forebygge konflikter ogproblemer i parforholdet, og til å avdekke og fore-bygge partnervold. I de få sakene hvor det varopplysninger om kontakten med offer/gjernings-person syntes det som om familievernet ikke i til-strekkelig grad oppfattet risikoen i sakene, og at

dette ledet til mangelfull håndtering. Anbefalin-gene handler om kompetanseheving og fagutvik-ling. Utvalget foreslår følgende tiltak:– Veilederen om familieverntjenestens arbeid

mot vold i nære relasjoner må implementeresved alle familievernkontor.

– Arbeidet med nasjonal fagutvikling av familie-verntjenestens arbeid med vold i nære relasjo-ner må videreføres og forankres i forsknings-basert kunnskap, og spisskompetansemiljøet(SKM-vold) og de regionale ressursmiljøene ifamilieverntjenesten må videreføres.

NAV og sosialtjenesten

Mange av gjerningspersonene og ofrene var i kon-takt med NAV eller den kommunale sosialtje-nesten før drapet. Sakene viste også at en storandel av de voldsutsatte ble værende i parforhol-det med voldsutøver til tross for at den voldsut-satte hadde uttrykt et ønske om brudd. Utvalgetsanbefalinger handler om å sikre voldsutsatte enreell mulighet til å forlate voldsutøver gjennom åtilby alternative botilbud og økonomisk støtte ogrådgivning. Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Alle kommuner må sikre at det finnes over-

gangsboliger eller andre egnede midlertidigebotilbud for voldsutsatte.

– NAV-kontorene bør prioritere personer som erutsatt for vold i nære relasjoner ved å tilby øko-nomisk støtte og økonomisk rådgivning i et«hurtigspor».

Asylmottak, flyktningetjenesten og voksenopplæring

Ansatte i asylmottak, flyktningetjenesten og vok-senopplæringen har ofte daglig kontakt med men-nesker i sårbare, krevende og i noen tilfeller mar-ginaliserte livssituasjoner, og det var en rekkeeksempler på tett kontakt i sakene. Utvalget sålikevel flere eksempler på at instansene ikkeavdekket vold i nære relasjoner til tross for atansatte syntes å merke seg bekymringsverdigeforhold. Det var også eksempel på at ansatte gafeilaktig juridisk råd til brukerne. Utvalgets anbe-falinger dreier seg i hovedsak om kompetansehe-ving, kontroll med driften og tilbud til beboere påasylmottak. Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det bør opprettes et etterutdanningstilbud til

ansatte i asylmottak, flyktningetjenesten ogvoksenopplæringen (introduksjonsprogram)om vold i nære relasjoner, risikovurdering, risi-kohåndtering, kommunikasjon, kultursensitivi-tet og samhandling.


– Asylmottakenes oppfølging av retningslinjerog rutiner for arbeid mot vold i nære relasjonerbør være et prioritert område i Utlendingsdi-rektoratets kontroll med driften av mottakene.

– Tilbudet Dialoggrupper om vold til menn sombor på asylmottak bør videreføres. Det børogså utvikles et tilsvarende tilbud tilpassetkvinnelige beboere.

– Det bør utarbeides en veileder for arbeid medavdekking og håndtering av vold i nære relasjo-ner for de ansatte ved voksenopplæringen(introduksjonsprogram).

– Det må innhentes kunnskap om hvordan intro-duksjonsprogrammene oppfyller læreplanmå-let om å formidle kunnskap til elevene om voldi familien.

2.2 Nordsamisk sammendrag/Sámegiel čoahkkáigeassu

2.2.1 Álggahus

Guimmešgoddimat dagahit njealjádas oasi buotgoddimiin Norggas. 231 olbmo leat Kriposadieđuid mielde gottáhallan guoibmái maŋimuš 30jagi (1990–2019). Muhtun áššiin leat eanet jábmit,ja oktiibuot lea guimmešgoddimat heakkahuhttán259 olbmo dán áigodagas. Dáid loguide gullet 24vuolleahkásaš máná dahje stuorra mánát.

Guimmešgoddinlávdegotti bargu leamandáhta mielde leamaš geahčadit guimmešgod-dináššiid «almmustahttit, ja vejolaččat man mud-dui ja man láhkai almmolaš veahkkeapparáhta leabeahttán eastadit goddimiid.» Lávdegotti bargguulbmil lea ávžžuhit doaibmabijuid mat sáhttet eas-tadit guimmešgoddimiid boahtteáiggis.

Lávdegoddi lea geahčadan 19 guimmešgod-dinášši ráŋggáštusáššedokumeanttaid. Geahčade-apmi čájehii ahte eanaš guimmešgoddimat dáhpá-huvve ovtta dahje eanet áitimiid maŋŋá. Lei guim-mešveahkaválddálašvuohta ovdal goddima buot19 áššis, ja olu jábmiin ja vearredahkkiin ledjemáŋggat birgejupmehástalusat. Politiijat ja earáveahkkeapparáhtat eai álggahan doarvái áiggileastadeaddji doaibmabijuid mat livčče sáhttánunnidit duođalaš guimmešveahkaválddi ja guim-mešgoddima riskka. Dát dáhpáhuvai vaikko vea-hkkeapparáhtas leat olu dákkár doaibmabijut. Láv-degotti oainnu mielde čájehuvvo áššegeahčade-apmi ahte gávdno potentiála eastadit guimmeš-goddimiid.

2.2.2 Guimmešgoddimiid birra – rievttálaš vuolggasajit, bealit mat sáhttet dagahit stuorát riskka, ja dutkan (2. oassi)

Guimmešgoddin lea guimmešveahkaválddiduođaleamos boađus, ja guimmešgoddimagillájeaddjit dábálaččat maiddái vásihit guim-mešveahkaválddi ovdal goddima. Norggaeiseválddit leat riikkaidgaskasaš olmmošvuoi-gatvuođaid bokte rievttálaččat geatnegahttonsuodjalit ássiid sihke guimmešveahkaválddi jaguimmešgoddima vuostá. Geatnegahttinmearkkaša earret eará ráŋggáštit veahkaválddi jagoddima ja álggahit eastadeaddji doaibmabijuid.Veahkaváldái ja goddimii guoská norgga ráŋggáš-tusláhka. Dasa lassin lea norgga lága vuođul oppa-laš geatnegasvuohta eastadit rihkolašvuođa, jaerenoamáš geatnegasvuohta eastadit sohkabe-alvuđot veahkaválddi. Geahča 3. kapihttala easta-deami rievttálaš vuolggasajiid birra.

Norgga ja riikkaidgaskasaš dutkama boktediehtit mii jo olu guimmešveahkaválddi ja guim-mešgoddimiid birra. Mii dovdat earret eará jáb-miid ja vearredahkkiid muhtun dehálaš dovdome-arkkaid ja muhtun beliid mat sáhttet dagahitstuorát guimmešgoddinriskka. Norgga guimmeš-goddindutkamis mii lei áigodagas 1990–2012,gávnnahuvvui ahte 70 proseantta jábmiin ja 80proseantta vearredahkkiin lei váldán oktavuođaveahkkeapparáhtain ovdal goddima. Veahkkeap-paráhta registrerii guimmešveahkaválddi 70 pro-seantta áššiin. Dutkama mielde leat guimmešgod-dimat sosiálalaččat botnjut, ja marginaliserejuvvonjoavkkuin lea stuorámus várra goddit guimmiid jagottáhallat guimmiide. Dáinna oaivvilduvvo ahtesihke jábmiin ja vearredahkkiin dávjá ledje máŋg-gat hástalusat eallimis nugo gárrenmirkovát-tisvuođat, psyhkalaš váttut, ovddeš vearredagut jahárve dietnasis. Dutkan guimmešgoddimiid birralea muđui ain oalle unnán. Dutkan guimmešvea-hkaválddi ja veahkaválddi birra lagaš oktavuođainlea ges hui stuoris. Dutkamis leat čuožžilan oluteoriijat dasa mat sáhttet leat sivvan guimmešvea-hkaváldái ja guimmešgoddimii. Lávdegoddi gea-hčada 5. ja 6. kapihttaliin muhtun guorahallamiid,dutkanbargguid ja raporttaid mat leat áigeguovdi-lat lávdegotti bargui.

2.2.3 Váikkuhangaskaoamit eastadit guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid (3. oassi)

Veahkkeapparáhtas leat olu váikkuhangaskaoa-mit eastadit guimmešveahkaválddi ja guimmeš-


goddimiid. «Veahkkeapparáhtain» lávdegoddioaivvilda earret eará politiijaid, dearvvašvuođa- jafuollabálvalus, NAV- ja sosiálabálvalus, krii-saguovddážat ja mánáid- ja bearašsuodjalus. Oluásahusain lea vejolašvuohta álggahit ulbmillašváikkuhangaskaomiid olbmuid hárrái geat leatdakkár dilis mas lea stuorát riska vásihit guim-mešveahkaválddi ja guimmešgoddima. Politiijatsáhttet ovdamearkka dihtii gieldit vearredahkkilahkoneamis gillájeaddji, ja kriisaguovddážat fálletsuodjaluvvon ássanfálaldaga veahkaválddigillájeddjiide. Dearvvašvuođa- ja fuollabálvalussáhttá ges fállat ovdamearkka dihtii dikšut gárren-mirkkováttisvuođaid ja psyhkalaš váttuid, dahjefállat vearredahkkiide veahki stivret suhtu ja árva-lit molssaeavttuid veahkaváldái. Lávdegoddi gea-hčada 7. kapihttalis daid váikkuhangaskaomiidmat lávdegotti mielas leat áigeguovdilepmosateastadit guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddi-miid. Eastadanbarggus lea maiddái ásahusaid jaetáhtaid gaskasaš ovttasbargu dehálaš váikku-hangaskaoapmi. Buot almmolaš ásahusain mainlea oktavuohta álbmogiin, lea dehálaš rolla alm-mustahttit veahkaválddi lagaš oktavuođain dahjeeará fuolastuhtti beliid. Lea dehálaš ahte dákkáráššit dieđihuvvojit ásahusaide mat sáhttet álggahiteastadeaddji váikkuhangaskaomiid ja doaibma-bijuid.

Dieđut moanaid beliid birra mat okto, dahjelotnolasat eará dieđuiguin, sáhttet nannetduođalaš guimmešveahkaválddi ja guimmešgod-dima riskka, gullet dábálaččat jávohisvuođage-skui. Dát guoská ovdamearkka dihtii dieđuideolbmo psyhkalaš dearvvašvuođa, ovddeš rihko-lašvuođaid dahje gárrenmirkováttisvuođaid birra.Gávdnojit almmatge olu ja dehálaš spiehkastagatjávohisvuođageaskkus. Eastadit guimmešveahka-válddi ja guimmešgoddima lea heađuštangeatne-gasvuohta ja dieđihangeatnegasvuohta mánáids-uodjalusbálvalussii erenoamáš dehálaš. Fágai-drasttildeaddji ovttasbarggu rievttálaš rámma-vuogádaga váldooasit geahčaduvvojit 8. kapihtta-lis.

2.2.4 Guimmešgoddináššiid geahčadeapmi (4. oassi)

Guimmešgoddinlávdegoddi lea kvalitatiivvalaččatgeahčadan 19 guimmešgoddinášši ráŋggáštusdo-kumeanttaid. Lávdegotti mandáhta ja barggurievttálaš rámmaid olis mat leat lágas dieđuidoažžuma birra jna. Guimmešgoddinlávdegottis, demearridii lávdegoddi geahčadit áššiid dángolmma eavttu vuođul:

– Jábmi ja vearredahkki leigga juogo náitalan,ovttasássit, earránan/sierranan dahje ovddešovttasássit.

– Jábmis ja/dahje vearredahkkis lei oktavuohtaleamaš veahkkeapparáhtain ovdal goddima.

– Ášši lei riektevuoimmálaččat mearriduvvondahje heaittihuvvon go lávdegoddi válljii dangeahčadit.

Lávdegotti ášševálljenmetoda ja áššegeahčade-apmi lea válddahallon 9. kapihttalis.

Buot relevánta párain lei nissonolmmoš ja alm-máiolmmoš, ja jábmi lei nissonolmmoš 15 áššis 19áššis. Páras ledje juogo oktasaš mánát, sierrabe-assádatmánát, dahje goappašagat, buot áššiin. 11áššis ledje mánát das go goddin dáhpáhuvai, ja 6áššis oidne mánát goddima. Párat ledje náitalandahje ovttasássit goddináiggi 15 áššis. 16 áššis leijuogo sáhka hállojuvvon, plánejuvvon dahje čađa-huvvon earráneamis ovdal goddima. Ledje oktii-buot 9 jábmi ja 11 vearredahkki geain lei norggariikavulošvuohta goddináiggi. Áššiid deskriptiivadovdomearkkat bohtet ovdan 10. kapihttalis.

Geahčaduvvon áššiin ledje variašuvnnat. Ášše-geahčadeapmi čájehii almmatge ahte buot guim-mešgoddimat dáhpáhuvve dalle go párravuođaslei guimmešveahkaváldi ja jábmis ja vearredahk-kis ledje máŋggat hástalusat eallimis, gč. 11.kapihttala. Guimmešveahkaváldi ja birgejupme-hástalusaid čoggon lei danne čielgaseamos dovdo-mearka geahčaduvvon áššiin.

Lávdegoddi registrerii buot oktavuođaid matjábmis ja vearredahkkis ledje veahkkeapparáhtainovdal goddima. Áššegeahčadeapmi čájehii ahtejábmi ja/dahje vearredahkkis dábálaččat leileamaš oktavuohta politiijaiguin, fástadoaktáriin jadearvvašvuođa- ja fuollabálvalusa eará beliiguinovdal goddima. Olu áššiin ledje maiddái dieđutoktavuođaid birra mánáidsuodjalusbálvalusain,skuvllain, mánáidgárddiin ja bearašsuodjalusain.Muhtun áššiin ledje dieđut oktavuođaid birra krii-saguovddážiin, NAV:in, sosiálabálvalusain, dor-voohcciidvuostáiváldimiin, báhtareaddjibálvalu-sain, rávisolbmooahpahusain ja advokáhtain.Oktavuohta veahkkeapparáhtain, ja veahkkeap-paráhta áššegieđahallan, lea válddahallon 12.kapihttalis. Ovdanbuktimis lea sihke deskriptiivaválddahus ja kvalitatiivvalaš árvvoštallan hástalu-sain mat leat čadnon oktavuhtii, ja áššiid gieđahal-lamis.

Bearašveahkaváldi lei fáddá oktavuođaváldi-mis veahkkeapparáhtain 15 áššis. Eará áššiin leioktavuođaváldimis sáhka iešguđetlágan birgejup-mehástalusain. Oktavuohta veahkkeapparáhtainlivččii sáhttán leat vuođđu eastadit eanet guim-


mešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid buotáššiin.

Jábmi ja/dahje vearredahkki lei maiddáiváldán oktavuođa priváhtaolbmuiguin ja earáiguingeat eai gula almmolaš veahkkeapparáhtii, dásagullet bearašlahtut, ustibat ja oahppásat, oskkolašja kultuvrralaš birrasat ja ásahusat, ja priváhtavuođđudusat ja eaktodáhtolaš organisašuvnnat.Čoahkkáigeassu oktavuođaváldimiin priváhtaolbmuiguin ja aktevrraiguin lea 13. kapihttalis.

Vaikko leat olu variašuvnnat, de ledje oluhástalusat oktavuođaváldimiin veahkkeapparáh-tain ja mo veahkkeapparáhta gieđahalai áššiid.Vihtta čađamanni hástalusa mat leat válddahuv-von 14. kapihttalis, leat: • Máhttu ja gelbbolašvuohta veahkkeapparáh-

tas. • Gulahallan ja luohttámuš pasieantta/geava-

headdji ja veahkkeapparáhta gaskka. • Njuolggadusat ja ávžžuhusat. • Organiseren, rutiinnat ja profešunalitehta. • Diehtolonohallan, ovttasbargu ja ovttastahttin.

Máhttu ja gelbbolašvuohta veahkkeapparáhtas

Máhttu ja gelbbolašvuohta lea lávdegotti mielasvuođđoeaktu eastadanbarggus. Áššiin ledje máŋg-gat ovdamearkkat váilevaš máhttui ja gelbbolašvu-htii veahkaválddi birra lagaš oktavuođain ja earábealit mat sáhttet nannet guimmešgoddinriskka.Ledje erenoamáš hástalusat čadnon riskaárv-voštallama ja riskagieđahallama, gulahallama, kul-turáddejumi, relevánta njuolggadusaid jarelevánta veahkkefálaldagaid máhttui. Lávdegoddioinnii maiddái máŋggaid ovdamearkkaid dasaahte veahkkeapparáhta árvvoštalai riskka áššisunnibun, ja ahte veahkkeapparáhta ii álggahaneastadeaddji doaibmabijuid vaikko bealálaččatledje dakkár dilis mas lei alla riska duođalaš guim-mešveahkaválddis ja guimmešgoddimis. Áššegea-hčadeamis vuhtto ahte birgejupmehástalusaidčoggon dagahit ahte riska «duššindahkkojuvvui»,dan sadjái go atnit birgejupmehástalusaid sivvanstuorát riskii. Ledje maiddái máŋggat ovdame-arkkat dasa ahte veahkkeapparáhta rihkui njuolg-gadusaid mo gieđahallat áššiid iežaset suorggis,dahje eai orron dovdamin njuolggadusaid doarváibures.

Gulahallan ja luohttámuš geavaheaddji ja veahkkeap-paráhta gaskka

Eastadeapmi eaktuda buori gulahallama gaskalgeavaheaddji ja veahkkeapparáhta. Buorre gula-hallan gáibida kulturgaskasaš gelbbolašvuođa

veahkkeapparáhtas, ja ahte geavaheaddji luohttáveahkkeapparáhtii. Lávdegoddi registrerii eanethástalusaid mat ledje čadnon veahkkeapparáhta jageavaheaddji gulahallamii mat dagahedje ahte eaialmmustahttán veahkaválddi, ja ahte eanet vea-hkaválddi riska ii árvvoštallojuvvon ii ge gieđahal-lojuvvon. Olu áššiin eai ovdamearkka dihtii geava-han gelbbolaš dulkka vaikko geavaheaddji dárb-bašii dan. Olu áššiin vuhttui maiddái struktuvr-ralaš dahje kultuvrralaš gaska gaskal veahkkeap-paráhta ja geavaheaddji, ja ahte veahkkeapparáhtaii sajáiduvvan geavaheaddji eavttuide ja eallin-dillái. Dát bođii earret eará ovdan go veahkkeap-paráhta geavahii váttes fágagiela gulahaladettiingeavaheddjiiguin, dahje go veahkkeapparáhtagulahallamis ii váldán vuhtii man dilálašvuođasdahje mentálalaš dilis geavaheaddji lei. Dieđutáššiin čájehedje maiddái ahte olu jábmiin ja vear-redahkkiin lei unnán máhttu veahkkeapparáhtabirra ja unnán luohttámuš dasa.

Njuolggadusat ja ávžžuhusat

Guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid eas-tadeapmi eaktuda ahte veahkkeapparáhta ásahu-sain leat njuolggadusat ja ávžžuhusat ja doahttalitdaid barggus. Áššegeahčadeapmi čájehii máŋg-gaid ovdamearkkaid dasa ahte njuolggadusat jaávžžuhusat eai čuvvojuvvon. Sivvan dasa sáhttáleat unnán áigi ja resurssat etáhtain. Huššás árga-beaivvis mas leat unnán resurssat, láhkanannejuv-von barggut dávjá vuoruhuvvojit eará dehálašbargguid sadjái. Lávdegoddi registrerii maiddáirievttálaš geatnegahtti njuolggadusaid rihkkun,ovdamearkka dihtii dieđihangeatnegasvuohtamánáidsuodjalusbálvalussii. Muhtun áššiin oruimaiddái nu ahte lei oktavuohta gaskal ásahusaidváilevaš áššegieđahallamis ovdal goddima janjuolggadusaid ja ávžžuhusaid váilevašvuođas.

Organiseren, rutiinnat ja profešunalitehta

Guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid eas-tadeapmi gáibida ahte veahkkeapparáhta aktiiv-valaččat geavaha olámuttolaš váikkuhangaskao-miid ja doaibmabijuid. Dát fas gáibida ahte veahk-keapparáhta organisere barggu buori láhkai, jaahte veahkkeapparáhtas leat rutiinnat ja doahttalitdaid, ja muđui leat profeššuneallat. Áššegeahčade-apmi čájehii máŋggaid ovdamearkkaid veahkke-apparáhta passiiva guottuide. Muhtun áššiin oruinu ahte veahkkeapparáhta vurddii dassái dillivearáskii. Áššegeahčadeapmi čájehii maiddái ahtebargiin váilui jođiheaddje- ja mielbargidoarjja


lossa áššiin, ja ahte journálii čállin ja dokumen-tašuvdna áššiin dávjá lei váilevaš.

Diehtolonohallan, ovttasbargu ja ovttastahttin

Diehtolonohallan, ovttasbargu ja ovttastahttin vea-hkkeapparáhta ásahusaid gaskkas lea struktuvr-ralaš, beaktilis ja deaivilis eastadanbarggu eaktu.Áššiin orui nu ahte ovttasbargu ja ovttastahttinunnán lei sajáiduhtton ásahusaid doibmii. Jus leidákkár ovttasbargu, de dat orui leamen čadnonovttaskasolbmo álgagii dahje dat lei soaittáhagaidduohken. Lávdegoddi registrerii hui unnán ovda-mearkkaid fágaidrasttildeaddji ovttasbargočoa-hkkimiidda ovdal goddima vaikko eanaš jábmiin javearredahkkiin ledje váldán oktavuođa máŋggainásahusain ja elle guhká guimmešveahkaválddiin jaeará birgejupmehástalusaiguin. Dat dagahii ahtemáŋggat ásahusat dušše dihte oasáža jábmi ja/dahje vearredahkki dilálašvuođas, ii ge ovttasgelean ollislaš govva vuođđun álggahit eastadeaddjidoaibmabijuid.

2.2.5 Lávdegotti ávžžuhusat (5. oassi)

2.2.5.1 Lávdegotti ávžžuhusaid birra

Lávdegoddi ovddida dán guorahallamis moanaiddoaibmabijuid eastadit guimmešgoddimiid, maidlávdegoddi ávžžuha ráđđehusa čuovvolit. Sivas godáhpáhuvai guimmešveahkaváldi ovdal guimmeš-goddima buot áššiin maid lávdegoddi geahčadii,de leat lávdegotti ávžžuhusat eanaš guimmešvea-hkaválddi almmustahttima, riskaárvvoštallama jagieđahallama birra. Eanaš ávžžuhusat galget sihk-karastit ahte veahkkeapparáhta áiggil álggaha eas-tadeaddji váikkuhangaskaomiid ja doaibmabijuidmat leat jo olámuttus. Lávdegoddi ávžžuhamaiddái muhtun ođđa doaibmabijuid.

Lávdegoddi ávžžuha 30 doaibmabiju 14 fáttásmat gusket veahkkeapparáhta buot ásahusaide,gč. 16. kapihttala. Lávdegoddi ávžžuha maiddái 39doaibmabiju mat gusket veahkkeapparáhta ovttas-kas ásahusaide, gč. 17. kapihttala. Doaibmabijutásahusaid várás ferte geahččat oktilaččat oppalašdoaibmabijuiguin. Lávdegoddi ávžžuha dasa lassinásahit nationála bissovaš guimmešgoddinkom-mišuvnna, gč. 18. kapihttala.

2.2.5.2 Oppalaš ávžžuhusat

Bissovaš guimmešgoddinkommišuvdna

Lávdegoddi ávžžuha ásahit nationála bissovaškommišuvnna mii galgá geahčadit guimmešgod-

dináššiid. Kommišuvnna barggu ulbmil berre leatoahppat boasttuvuođain ja viidáseappot ovdánaht-tit barggu eastadit duođalaš guimmešveahka-válddi ja guimmešgoddimiid. Guimmešgoddin-kommišuvdna berre leat hálddahuslaččat čadnonJustiisa- ja gearggusvuođadepartementii. Lea huidehálaš ahte kommišuvdna lea sorjjasmeahttun –sihke organisašuvdnahámis ja barggus. Álgo-vuorus lávdegoddi árvala dákkár kommišuvnnaásahit guđa jagi geahččalanortnegin.

Jođiheaddjiovddasvástádusa ja ulbmillaš bearráige-ahču čielggasmahttin

Lea jođiheaddjiovddasvástádus fuolahit ahte vea-hkkeapparáhta geavaha dálá eastadeaddji váikku-hangaskaomiid ja doaibmabijuid guimmešveahka-válddi ja guimmešgoddimaiid vuostá. Lávdegoddiávžžuha čalmmustahttit dán jođiheaddjiovd-dasvástádusa, ja ahte iešguđet ásahusaid easta-deaddji barggut šaddet vuoruhuvvon suorgirelevánta bearráigeahččoeiseválddiin.

Jorran ávžžuhusain láhkanannejuvvon geatnega-svuohtan

Vai veahkkeapparáhta geavahivččii dálá easta-deaddji váikkuhangaskaomiid ja doaibmabijuid,de ávžžuha lávdegoddi ahte oassi doaibmabijuin jabargguin mat dál ledje sajáiduhttán njuolggadu-saide ja ávžžuhusaide, nannejuvvojit láhkii ja šad-det rievttálaččat geatnegahttit.

Buohkaide ferte fállat oktoságastallamiid veahkkeap-paráhtain

Vai sihkkarastá oskkáldasvuođa mii dárbbašuvvoalmmustahttit guimmešveahkaválddi ja eará beliidmat sáhttet nannet guimmešgoddinriskka, de láv-degoddi ávžžuha veahkkeapparáhta dáhpin fállatbuot geavaheddjiide oktoságastallamiid.

Eanet geavahit gelbbolaš dulkka

Lávdegoddi ávžžuha dulkalágaárvalusa dohkke-huvvot ja implementerejuvvot veahkkeapparáhtabuot osiide. Lávdegoddi ávžžuha dasa lassin ásahitmearrádusa geavahit gelbbolaš dulkka buot áššiinmain vihkot dahje dihtet ahte lea veahkaváldilagaš oktavuođain, ja main veahkkeapparáhtas jageavaheaddjis hállet iešguđetlágan giela. Dasa las-sin oaivvilda lávdegoddi ahte ferte ásahit gildosadiktit bearašlahtuid dahje eará lagaš olbmuid leatdulkan veahkaváldeáššiin. Lávdegoddi oaivvilda


ahte berre dušše spiehkastuvvot heahtedilis dahjego eará nana bealit čájehit dan.

Buoret mielbargi- ja jođiheaddjidoarjja vai garvá oktoovddasvástádusa

Lávdegoddi ávžžuha sihkkarastit buoret miel-bargi- ja jođiheaddjidoarjaga veahkkeapparáhtabuot osiin vai loktešii kvalitehta barggus miidahkko. Dát earret eará livččii mielde muddeminja nyanseremin ovttaskasbargi árvvoštallamaáššiin veahkaválddi birra lagaš oktavuođain, jageahpedit noađi mii juohke ovttaskasáššemeannu-deaddjis lea.

Buoret dokumentašuvdnarutiinnat

Vai olahivččii eanet profešunealla ja systemáhtalašbarggu áššiin veahkaválddi birra lagaš okta-vuođain, de lávdegoddi ávžžuha ráhkadit buoretrutiinnaid doahttalit dokumentašuvdnagáibádusaveahkkeapparáhtas. Dokumentašuvnnas galgáearret eará leat riskaárvvoštallamat mat leat dahk-kon, ja vejolaš álggahuvvon doaibmabijut.

Nannet dutkama veahkaválddi birra lagaš okta-vuođain

Bargu eastadit guimmešveahkaválddi ja guimmeš-goddimiid gáibida jotkkolaččat háhkat relevántamáhtu. Vai nannešii dutkama veahkaválddi birralagaš oktavuođain, de lávdegoddi ávžžuha ásahittemáhtalaš prográmma veahkaválddi birra lagašoktavuođain man Norgga dutkanráđđi jođiha.

Veahkkeapparáhta gealbolokten

Bargit veahkkeapparáhta buot osiin fertejit oahp-pat almmustahttit, riskaárvvoštallat ja gieđahallatguimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimariskka. Lávdegoddi ávžžuha loktet gelbbolašvuođaearret eará dainna bokte ahte ásahit ja implemen-teret máhttogáibádusaid veahkaválddi birra lagašoktavuođain, riskaárvvoštallama, riskagieđahal-lama, gulahallama, kultursensivitehta ja ovttasdo-aibmama birra relevánta rámmaplánain.

Diehtojuohkinkampánnjat ja neahttaresurssat

Lávdegoddi ávžžuha jámma čađahit heivehuvvonnationála diehtojuohkinkampánnjaid veahkaválddibirra lagaš oktavuođain, guimmešgoddima, vea-hkkefálaldaga, dieđihangeatnegasvuođa jaheađuštangeatnegasvuođa birra. Lávdegoddiávžžuha maiddái juohkit dieđuid nationála olámut-

tolaš neahttaresurssaid, telefonnummariid ja chat-tenvejolašvuođaid birra mat juhket dieđuid vea-hkaválddi ja illasteami birra ja addet vejolašvuođaoažžut veahki jođánit, ja nannet daid.

Nationála eastadanstrategiija guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid vuostá

Vai sihkkarastá buoret ovttasbarggu veahkaválde-eastadeamis, buoret ulbmil- ja boađusolahusaid jabuoret ávkkástallama searvevuođa ekonomalašresurssain, de lávdegoddi ávžžuha ráhkadit nati-onála eastadanstrategiija ovttastahtton áŋgirušša-mii guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiidvuostá.

Eanet gelbbolašvuohta diehtolonohallama njuolgga-dusaid birra

Vai sihkkarastá ahte veahkkeapparáhta geavahadan doaibmavejolašvuođa mat leat diehtolonohal-lama njuolggadusain, de lávdegoddi ávžžuha ear-ret eará ahte buot relevánta ásahusat čađahit ieža-set bargiide lassioahppokurssa jávohisvuođage-askku ja diehtolonohallama njuolggadusaid birra.

Geatnegasvuohta gielddaide ráhkadit doaibmaplána veahkaválddi birra lagaš oktavuođain

Vai sihkkarastá doarvái ovttasbarggu veahkkeap-paráhta ásahusaid gaskii guimmešveahkaválddi jaguimmešgoddimiid eastadeami birra, de lávde-goddi ávžžuha ásahit geatnegasvuođa gielddaideráhkadit doaibmaplána veahkaválddi birra lagašoktavuođain.

Geatnegasvuohta gielddaide ásahit fágaidrasttil-deaddji ja etáhtaidrasttildeaddji ovttasbargomode-alla

Vai lokte iešguđet ásahusaid ovttastahtton barggukvalitehta áššiin veahkaválddi birra lagaš okta-vuođain, de lávdegoddi ávžžuha ahte gielddatgeatnegahttojit ásahit fágaidrasttildeaddji ja etáh-taidrasttildeaddji ovttasbargomodealla árvvoštal-lat ja gieđahallat dákkár áššiid. Ferte leat ovttas-kasgieldda duohken, vejolaččat ovttasbarggadet-tiin eará gielddaiguin, ráhkadit modealla mii heivebáikkálaš dillái ja dárbbuide.

Veahkaválddi gillájeaddji váhnema suddjen go mánná ovttastallá veahkaváldedahkkiin

Lávdegoddi ávžžuha sihkkarastit veahkaválddigillájeaddji váhnema suddjema dakkár áššiin main


oktasaš mánát ovttastallet veahkaváldedahkki váh-nemiin. Berre maiddái čielggadit suodjala gománáidlága ovttastallannjuolggadusat doarváibures veahkaválddi gillájeaddji váhnema.

2.2.5.3 Ávžžuhusat politiijaide ja veahkkeapparáhta eará ásahusaide

Politiija- ja áššáskuhttineiseváldi

Politiija- ja áššáskuhttineiseválddis lea erenoamášdehálaš rolla barggus eastadit guimmešveahka-válddi ja guimmešgoddimiid. Dain leat olu váikku-hangaskaoamit ja doaibmabijut maid sáhttetgeavahit, ja njuolggadusat, bagadusat ja čálalašrutiinnat buori muddui muddejit doaimma. Vaikkolea nu, de lávdegoddi registrerii máŋggaid ovda-mearkkaid dasa ahte politiija- ja áššáskuhttinei-seváldi eai bargan gustovaš njuolggadusaidmielde. Lávdegotti ávžžuhusain politiija- jaáššáskuhttineiseváldái lea danne eanaš sáhkasihkkarastit geavahit doaibmabijuid mat leat joolámuttus. Álgodoaibmabijuin lea sáhka čielggas-mahttit dan ovddasvástádusa mii politiija- jaáššáskuhttineiseválddi jođihangottis lea doahttalitgustovaš njuolggadusaid.

Lávdegotti ávžžuha dáid doaibmabijuid:– Justiisa- ja gearggusvuođadepartemeantta juol-

ludusreivves Politiijadirektoráhttii berrejit leatčielga láidestusat sihkkarastit ahte politiijatčuovvolit veahkaválddi lagaš oktavuođain.

– Politiijadirektoráhta disponerenčállosis politi-ijaguovlluide berrejit leat konkrehta boađus-gáibádusat mat leat čadnon riskaárvvoštallan-reaidduide ja suddjendoaibmabijuide.

– Politiijadirektoráhtta berre oassin stivrengula-hallamis raporteret Justiisa- ja gearggusvuođa-departementii man gallii leat čađahuvvonriskaárvvoštallamat ja suddjendoaibmabijuidgeavaheami birra áššiin veahkaválddi birralagaš oktavuođain.

– Ferte sihkkarastit geavahit eanet gulahallangil-dosa elektrovnnalaš dárkkistemiin (jorgguvea-hkaváldealárbma), go dat lea áigeguovdil.

– Berre ásahit láhkanannejuvvon geatnega-svuođa politiijaide geavahit SARA-riskaárv-voštallanreaiddu ođasmahtton hámi buot guim-mešveahkaváldeáššiin mat leat váidojuvvonráŋggáštuslága §§ 282 ja 283 mielde.

– Ferte sihkkarastit ahte buot politiijaguovlluinlea doarvái SARA-koordináhtorat.

– Ferte iskat lea go várohuvvon/áššáiduhttonolbmos bissu buot áššiin main lea sáhka illaste-amis lagaš oktavuođain.

– Ferte iskat lea go várohuvvon/áššáiduhttonolbmos ovddeš veahkaváldehistorihkka buotáššiin main lea sáhka illasteamis lagaš okta-vuođain.

– Politiija- ja áššáskuhttineiseválddi berre geat-negahttit álggahit eastadeaddji doaibmabijuidbuot guimmešveahkaváldeáššiin main leastuorra riska.

– Politiijaid berre geatnegahttit čađahit movttii-dahttinságastallamiid várohuvvon/áššáiduht-ton olbmuin buot guimmešveahkaváldeáššiinmain lea stuorra riska.

– Ferte sihkkarastit ahte buot politiijaguovlluinleat sierra áššáskuhttinjuristtat geain leabuorre máhttu veahkaválddi birra lagaš okta-vuođain.

Dearvvašvuođa- ja fuollabálvalus

Dearvvašvuođa- ja fuollabálvalus deaivvadaolbmuiguin geat leat gillán dahje sáhttet gillátguimmešveahkaválddi dahje geat ieža leat veahka-válddálaččat. Lávdegoddi oinnii ovdamearkkaidmat čájehedje ahte gávdno geavakeahtes easta-danpotentiála, earret eará čadnon dasa ahte vea-hkaváldi lagaš oktavuođain ii almmustahttojuv-von, ja ahte duođalaš guimmešveahkaválddi jaguimmešgoddima riska ii fáhtejuvvon dahje gieđa-hallojuvvon. Lávdegotti ávžžuhusat dear-vvašvuođa- ja fuollabálvalussii galget veahkehitdearvvašvuođabálvalusa buorebut almmustahttitja gieđahallat duođalaš guimmešveahkaválddi jaguimmešgoddima riskka, ja dahkat veahkaváldee-astadeaddji dearvvašvuođabálvalusaid olámuttole-appot geavaheddjiide geat ellet dákkár riskkain.

Lávdegotti ávžžuha dáid doaibmabijuid:– Berre ásahuvvot lassioahppokursa iešguđetlá-

gan dearvvašvuođabargijoavkkuide veahka-válddi birra lagaš oktavuođain, riskaárvvoštal-lama, riskagieđahallama, gulahallama, kultur-sensivitehta ja ovttasdoaibmama birra. Berredárkileappot čielggaduvvot galgá go geatne-gahttit dearvvašvuođabargiid máŋgga dear-vvašvuođabálvalusoasis čađahit dákkár kurssa.

– Dearvvašvuođabargiide berre geatnegahttitláhkanannejuvvon geatnegasvuođa čielggaditveahkaválddi lagaš oktavuođain main vihkotdakkár veahkaválddi.

– Dearvvašvuođabargiide berre geatnegahttitláhkanannejuvvon geatnegasvuođa čađahitfágalaš ja čálalaš riskaárvvoštallama go dihtetahte dáhpáhuvvá veahkaváldi lagaš okta-vuođain.


– Spesialiserejuvvon dikšunfálaldat olbmuidegeat veagalváldet guimmiid, berre nannejuv-vot.

– Berre ásahuvvot vuosttašceahkkefálaldatjođánit dikšut psyhkalaš dearvvašvuođaváttuidbuot gielddain.

– Berre bargojuvvot systemáhtalaččat rekruteretdearvvašvuođabargiid geain lea minoritehta-duogáš, erenoamážit psyhkalaš dear-vvašvuođabarggus.

– Fálaldat báhtareddjiide ja dorvoohcciide geainleat psyhkalaš dearvvašvuođaváttut, berre leatolámuttoleappot.

Kriisaguovddáš

Kriisaguovddážat fállet suddjejuvvon ássanfálal-daga veahkaválddi gillájeddjiide, ja doarju, rávve jabagada beaivefálaldaga ja birrajándorrabas tele-fovnna bokte, ja fállá čuovvoleami ođđasisása-handásis. Lei unnán oktavuohta kriisaguovddážiingeahčaduvvon áššiin, ja dát lea lávdegotti mielasiešalddis dehálaš fuomášupmi. Lávdegoddi oinniiovdamearkkaid dasa ahte ii lean duođaštuvvonahte kriisaguovddážat fálle deaivilis dieđuidsuddjendoaibmabijuid dahje čuovvolanságastalla-miid birra go veahkaválddi gillájeaddji galggairuoktot fas. Eai ge áššiin gávdnon dieđut das ahteráhkaduvvui go sihkkarvuođaplána. Lávdegottiávžžuhusat leat oaivvilduvvon nannet krii-saguovddášfálaldaga, earret eará go sihkkarastáovttaárvosaš kriisaguovddášfálaldaga buot vea-hkaválddi gillájeddjiide.

Lávdegotti ávžžuha dáid doaibmabijuid:– Gielddaid ovddasvástádus sihkkarastit krii-

saguovddášfálaldaga čađaheami ja ruhtadeamiferte čielggasmahttit kriisaguovddášlágas.

– Gielddaid ovddasvástádus sihkkarastit ovttaár-vosaš kriisaguovddášfálaldaga buot veahka-válddi gillájeddjiide ferte čielggasmahttit krii-saguovddášlágas, ja ferte leat vuoruhuvvonsuorgi gieldda doaibmaplánain veahkaválddivuostá lagaš oktavuođain.

– Fylkkamánniin ferte ulbmillaččat bearráigea-hččat ahte gielddat sihkkarastet ovttaárvosaškriisaguovddášfálaldaga mas lea buorre kvali-tehta.

– Dieđuid juohkin kriisaguovddážiid birra ferteleat vuoruhuvvon suorgi gieldda doai-bmaplánain veahkaválddi vuostá lagaš okta-vuođain.

– Berre čielggadit galgá go ásahit bargoveahkan-juolggadusaid kriisaguovddážiidda.

– Kriisaguovddášbargiin ferte gáibidit formá-lalaš gealbogáibádusaid.

– Kriisaguovddášbargiin ferte gáibidit formá-lalaš gáibádusaid relevánta lassi- ja joatkkaohp-pui.

– Kriisaguovddážiidda ferte geatnegahttit láhka-nannejuvvon geatnegasvuođa fállat ráhkaditsihkkarvuođaplána buot geavaheddjiide. Jusgeavaheaddjit eai hálit dákkár plána, de krii-saguovddáš ferte duođaštit ahte fálaldat leaaddon.

– Ferte čađahuvvot riikaviidosat diehtojuohkin-kampánnja muitalit kriisaguovddášfálaldagabirra.

– Berre árvvoštallat formaliserejuvvon ortneganammadit fágagulahallanolbmuid eará ovttas-bargi ásahusain sihkkarastit beaktilis ovttas-barggu kriisaguovddážiid ja veahkkeapparáhtaeará osiid gaskka. Gielddat fertejit bearráigea-hččat ahte fágagulahallanolbmot nammaduvvo-jit.

Mánáidsuodjalus

Mánáidsuodjalusas leat váikkuhangaskaoamit mataddet mánáidsuodjalusbálvalussii erenoamáš vejo-lašvuođa háhkat dieđuid ja áddejumi bearašdiliidbirra. Mánáidsuodjalusbálvalus lei okta dain ása-husain mainna vearredahkkis ja jábmis lei eane-mus oktavuohta ovdal jápmima, ja lávdegoddi oin-nii olu hástalusaid mánáidsuodjalusa barggus dái-guin áššiiguin. Lávdegotti ávžžuhusain lea sáhkagealboloktemis ja sihkkarastit ahte mánáidsuodja-lusbálvalus álo dieđiha politiijaide heađuštangeat-negasvuođa olis.

Lávdegotti ávžžuha dáid doaibmabijuid:– Gelbbolašvuohta veahkaválddi birra lagaš

oktavuođain, guimmešgoddimiid, riskaárv-voštallama ja riskagieđahallama birra ferte fát-mmastit kvalitehta- ja gealboloktemii gieldda-laš mánáidsuodjalusbálvalusain (2017–2024).

– Mánáidsuodjalusbálvalusa jođihangoddi fertesihkkarastit ahte heađuštangeatnegasvuohtaráŋggáštuslága § 196 doahttaluvvo dalle gobálvalusas lea máhttu veahkaválddi birra lagašoktavuođain rávisolbmuid vuostá.

Bearašsuodjalus

Bearašsuodjalusas lea vejolašvuohta eastadit riid-duid ja váttisvuođaid párravuođain ja almmustaht-tit ja eastadit guimmešveahkaválddi. Dan moattiáššis mas jábmi/vearredahkki gulahalaiga, orruleamen nu ahte bearašsuodjalus ii doarvái buresádden riskka áššiin, ja ahte dát dagahii váilevašgieđahallama. Ávžžuhusain lea sáhka gealbolokte-mis ja fágaovdánahttimis.


Lávdegotti árvala dáid doaibmabijuid:– Bagadus bearašsuodjalusbálvalusa barggu

birra veahkaválddi birra lagaš oktavuođainferte implementerejuvvot buot bearašsuodja-luskantuvrrain.

– Nationála fágalaš bargu ovdánahttit bea-rašsuodjalusbálvalusa barggu veahkaválddiinlagaš oktavuođain ferte joatkašuvvat ja sajái-duhttot dutkanvuđot máhttui, ja njunušgealbo-biras (SKM-vold) ja regionála resursabirrasatbearašsuodjalusbálvalusas ferte joatkašuvvat.

NAV ja sosiálabálvalus

Máŋggas vearredahkkiin ja jábmiin lei oktavuohtaNAV:in dahje gieldda sosiálabálvalusain ovdalgoddima. Áššit čájehedje maiddái ahte stuorraoassi veahkaválddi gillájeddjiin bisso ovttas vea-hkaváldedahkkiin vaikko veahkaválddi gillájeaddjilei háliidan guođđit su. Lávdegotti ávžžuhusain leasáhka sihkkarastit veahkaválddi gillájeaddjáiduohta vejolašvuođa guođđit veahkaváldedahkkifáladettiin molssaevttolaš ássanfálaldaga ja ekono-malaš ráđđeaddima.

Lávdegotti ávžžuha dáid doaibmabijuid:– Buot gielddat fertejit sihkkarastit ahte gávdno-

jit rievdadusásodagat dahje eará gaskabod-dosaš ássanfálaldagat veahkaválddi gillájeddji-ide.

– NAV-kantuvrrat berrejit vuoruhit olbmuid geatleat gillán veahkaválddi lagaš oktavuođain jafállat ekonomalaš doarjaga ja ekonomalašráđđeaddima «leaktoluottas».

Dorvoohcciidvuostáiváldin, báhtareaddjibálvalus ja rávisolbmuidoahpahus

Dorvoohcciidvuostáiváldimiid, báhtareaddjibálva-lusa ja rávisolbmuidoahpahusa bargiin lea dávjábeaivválaš oktavuohta olbmuiguin geat leat heark-kes, lossa ja muhtumin marginaliserejuvvon eal-lindilálašvuođain, ja ledje máŋga ovdamearkkalagaš oktavuhtii dáin áššiin. Lávdegoddi oinnii dat-tetge máŋga ovdamearkka dasa ahte ásahusat eaialmmustahttán veahkaválddi lagaš oktavuođainvaikko bargit ledje vávján fuolastuhtti dili. Ledjemaiddái ovdamearkkat dasa ahte dorvoohcciid-vuostáiváldimiid bargit adde boasttu juridihkalašrávvagiid geavaheddjiide. Lávdegotti ávžžuhusainlea vuosttažettiin sáhka gealboloktemis, doaimmadárkkisteamis ja fálaldat dorvoohcciidvuostáivál-dimiid ássiide.

Lávdegotti ávžžuha dáid doaibmabijuid:– Berre ásahuvvot lassioahppokursa dorvoohcci-

idvuostáiváldimiid, báhtareaddjibálvalusa ja

rávisolbmooahpahusa (oahpistanprográmma)bargiide veahkaválddi birra lagaš oktavuođain,riskaárvvoštallama, riskagieđahallama, gula-hallama, kultursensivitehta ja ovttasdoaib-mama birra.

– Berre leat vuoruhuvvon suorgi Olgorii-kalaččaiddirektoráhta vuostáiváldindoaimmaiddárkkisteamis ahte dorvoohcciidvuostáiváldi-mat čuovvolit njuolggadusaid ja rutiinnaid bar-gat veahkaválddi vuostá lagaš oktavuođain.

– Fálaldat Gulahallanjoavkkut veahkaválddibirra almmáiolbmuide geat ásset dorvoohccii-dvuostáiváldimis, berrejit joatkašuvvat. Berremaiddái ráhkadit vástideaddji fálaldaga mii leaheivehuvvon nissonássiide.

– Berre oahpistanprográmma bargiide ráhkaditbagadusa bargui almmustahttit ja gieđahallatveahkaválddi lagaš oktavuođain.

– Ferte háhkat máhtu mo oahpistanprográmmatdevdet oahppoplánajuksosa gaskkustit máhtuohppiide veahkaválddi birra bearrašis.

2.3 Summary in English

2.3.1 Introduction

Intimate partner homicides make up a quarter ofall homicides in Norway. According to theNational Criminal Investigation Service (Kripos),there are 231 people who have been killed by theirpartner or ex partner in the last 30 years (1990–2019). In some cases, minors or adult childrenwere also victims. In total, 259 people have losttheir lives during this period.

The government of Norway has appointed theIntimate Partner Homicide Committee with man-date to review intimate partner homicide cases to«uncover whether and possibly to what extent andhow the public support services have failed in theprevention of these homicides». The aim of theIntimate Partner Homicide Committee’s work hasbeen to recommend measures that can help pre-vent intimate partner homicides in the future.

The Committee has reviewed criminal casedocuments in 19 intimate partner homicide cases.The review showed that most intimate partnerhomicides took place after one or more warningsigns. There were incidents of intimate partnerviolence before the murder/homicide in all 19cases, and many of the victims and perpetratorshad faced a number of problems in their livingconditions. The police and other public supportservices failed to implement timely preventivemeasures that could reduce the risk of severe inti-mate partner violence and partner homicides.


This has happened even though the police and thepublic support system has a number of suchmeasures available. In the Committee’s view, thecase review shows that there is good potential inthe system for preventing partner homicides.

2.3.2 About intimate partner homicide – legal principles, research, and factors that can contribute to increased risk (part 2)

Intimate partner homicide is the most severe formof intimate partner violence, and in most cases,victims of intimate partner homicide have beensubjected to intimate partner violence before thehomicide. As a signatory to international humanrights treaties, Norwegian authorities have a legalobligation to protect citizens from both intimatepartner violence and partner homicide. Norway islegally required to prosecute the violence and thehomicides, and to implement preventive meas-ures. Intimate partner violence and partner homi-cides are criminal acts covered by the NorwegianPenal Code. Moreover, Norwegian legislationmay derive a general obligation to prevent crime,and a particular obligation to prevent gender-based violence. See Chapter 3 on legal principlesfor prevention.

Through Norwegian and internationalresearch, we already know a lot about intimatepartner violence and intimate partner homicide.We know, among other things, a number of keycharacteristics of both victims and perpetrators,as well as factors that can contribute to anincreased risk of intimate partner homicide. Nor-wegian research on intimate partner homicidecommitted in the period 1990–2012, found that 70per cent of the victims and 80 per cent of the per-petrators were in contact with the police and/orother support services before the homicide. Inti-mate partner violence were registered in 71 percent of the cases. According to research, partnerhomicides disproportionally affect marginalisedgroups, and people living under difficult life condi-tions. Both victims and perpetrators had oftenfaced a number of problems such as those relatedto substance abuse, and mental illness, as well asprevious criminal behaviour, and weak ties to thelabour market.

Research in Norway on intimate partner homi-cides is still relatively limited. Research on inti-mate partner violence and domestic violence, onthe other hand, is extensive. Through research,several theories have been developed, includingabout the causes of partner violence and partner

homicide. In Chapters 5 and 6, the Intimate Part-ner Homicide Committee reviews a selection ofreports, research contributions and studies thatare relevant to the Committee’s work.

2.3.3 Measures to prevent intimate partner violence and partner homicide (part 3)

The public support system has a number of meas-ures for the prevention of intimate partner vio-lence and intimate partner homicide at its dis-posal. By «support system», the Intimate PartnerHomicide Committee refers to and includes, thepolice, the health and care service, the labour andwelfare service, the crisis centre service (shel-ters), child-protection and the family welfare ser-vice. Several agencies have specific measuresavailable aimed at people in situations withincreased risk of severe intimate partner violenceand intimate partner homicide. The police can forexample, impose a restraining order on perpetra-tors of violence. Crisis centres can offer a safeplace to stay for the victims. The health and careservice can, in addition to the general medicalcare they give, offer treatment for substanceabuse and mental illness, and offer perpetratorshelp with anger management and alternatives toviolence. In Chapter 7, the Committee reviews themeasures that, in the Committee’s view, are themost relevant in preventing intimate partner vio-lence and intimate partner homicide. Effectiveprevention requires good cooperation between allrelevant agencies in the public support system. Allagencies that are in contact with the population,have an important role in uncovering intimatepartner violence and/or other factors that cancontribute to increased risk of intimate partnerhomicide. It is important that such matters of con-cern are reported onwards to agencies with theauthority to implement relevant preventive meas-ures.

Information on a person’s mental health, previ-ous crime, or substance abuse problems are usu-ally bound by the duty of professional confidential-ity. However, professionals are exempt from beingbound by this duty under some important condi-tions. This applies for example to informationpointing to an increased risk of severe intimatepartner violence or intimate partner homicide.For the work with the prevention of intimate part-ner violence and partner homicide, the mandatoryduty of professionals to report suspected abuse isparticularly important. In Chapter 8, the main fea-tures of the legal framework for interdisciplinarycooperation are presented.


2.3.4 Review of intimate partner homicide cases (part 4)

The Intimate Partner Homicide Committee hasconducted a qualitative review of the criminal casedocuments in 19 intimate partner homicide cases.In line with the Committee’s mandate and thelegal framework for the work that follows from theAct on Access to Information etc. for the IntimatePartner Homicide Committee, an extraction ofcases based on the following three criteria wasmade:– The victim and perpetrator were either mar-

ried, cohabiting, divorced/separated or formercohabitants.

– The victim and/or perpetrator had had contactwith the public support system before the hom-icide.

– The case has received a final judgement orbeen dismissed or closed.

The committee’s method for case extraction andcase review is described in Chapter 9.

All the relationships in question were betweena woman and a man, and the victim was a womanin 15 of the 19 cases. The couple had, in all cases,either joint children, children from previous rela-tionships, or both. In eleven cases, children werepresent when the murder was committed, and insix of these, children were eyewitnesses to thehomicide. The couples were married or cohabit-ing at the time of the murder in 15 cases. In 16cases, there was either talk of, planned or com-pleted marital breakdown before the murder.There were a total of 9 victims and 11 perpetratorswith Norwegian citizenship at the time of the mur-der. The descriptive features of the cases are pre-sented in Chapter 10.

The cases reviewed were varied. However, thereview showed that all intimate partner homicidestook place in a context where the relationship wasboth characterized by intimate partner violence,and where the victim and perpetrator faced sev-eral life challenges, see Chapter 11. Partner vio-lence and the accumulation of challenges in theirliving conditions were thus the clearest features ofthe cases reviewed.

The Committee registered all contact that thevictims and the perpetrators had with the policeand the public support system before the homi-cide. The case review showed that the victim and/or the perpetrator generally had been in contactwith the police, their GPs (general practitioner)and other parts of the health and care serviceprior to the homicide. In many cases, information

was available about contact with the Child WelfareService, schools, kindergartens and the FamilyCounselling Service, respectively. In some cases,there was information about contact with the cri-sis centres, the Norwegian Labour and WelfareAdministration (NAV), lawyers, the social ser-vices, asylum reception centres, the refugee ser-vices, and adult education for immigrants. Contactwith the public support system and its handling ofcases, is described in Chapter 12. The presenta-tion contains both a descriptive and a qualitativeassessment of the challenges associated with thecontacts that were made and the handling of thecases.

Violence in the family was the reason for con-tact with public support services in 15 cases. Inthe other cases, the contact was about variouschallenges being faced in their living conditions.The contact with the police and the public supportsystem could have formed the basis for the pre-vention of further intimate partner violence andpartner homicide in all the cases.

The victim and/or the perpetrator were also incontact with private individuals and others whowere not part of the public support services,including family members, friends and acquaint-ances, religious and cultural communities andinstitutions, and private foundations, and volun-tary organizations. A summary of the contact withprivate individuals and actors can be found inChapter 13.

Despite great variation, there were a numberof common challenges in the contact between thevictim and/or perpetrator and the police and thepublic support services, and in the way the ser-vices dealt with the cases. The five general chal-lenges described in Chapter 14 are:– Knowledge and competence in the police and

the support system,– Communication and confidence between users

and the support services,– Rules, guidelines and recommendations,– Organization, routines and professionalism,– Information exchange, cooperation and coordi-

nation.

Knowledge and competence in the police and the public support system

In the Committee’s view, knowledge and compe-tence are a basic prerequisite for preventive work.A number of examples emerged pointing to a lackof knowledge and competence about violence inclose relationships and other factors that can con-tribute to an increased risk of intimate partner


homicide. There were particular challengesrelated to knowledge about risk assessment andrisk management, communication, cultural under-standing, relevant regulations and relevant sup-port services. The Committee also saw severalexamples of the support system underestimatingthe risk in the case, and there were also manycases where the support system did not imple-ment preventive measures, despite the fact thatthose involved were in situations with a high riskof severe intimate partner violence and partnerhomicide. The review of the cases leaves behindthe impression that the accumulation of chal-lenges faced in living conditions contributed tothe risk being seen as weak or «diluted», ratherthan being perceived as factors that contributed toan increase in risk. There were also several exam-ples of the public support system breaking therules for handling cases in their area of compe-tence, or apparently not knowing the regulationswell enough.

Communication and confidence between user and the police and the public support system

Prevention presupposes good communicationbetween user and support system. Good commu-nication requires both intercultural competenceand cultural sensitivity of the support system, andthat the user has confidence in the support sys-tem. The Committee registered several chal-lenges related to the communication between thesupport system and the user, which contributed toviolence not being detected, and to the risk of fur-ther violence not being assessed or managed. Inmany cases, for example, a qualified interpreterwas not used, despite the fact that this wasneeded. Many cases also give the impression thatthere was a structural or cultural distancebetween the support system and the user, and thatthe support system did not adapt to the user’s con-ditions and life situation. This could be seen forexample, in instances where the public supportsystem has used an advanced professional lan-guage in their meetings with the users, or wherethe support system in their communication withusers has not taken into account their situation ormental state that they were in. Information in thecases also showed that many of the victims andperpetrators had limited knowledge of, and littleconfidence in, the public support services.

Rules, guidelines and recommendations

Prevention of intimate partner violence and part-ner homicide requires that the agencies in thesupport system both have and comply with, rules,guidelines, and recommendations for the workagainst violence and homicide. The case reviewshowed many examples of guidelines and recom-mendations not being followed. This may havebeen due to a lack of time and resources in theagencies. In a busy everyday life with scarceresources, statutory duties tend to be given prior-ity over other important tasks. However, the Com-mittee also registered breaches of legally bindingrules, such as the duty to report to the child wel-fare services when, for example, there aregrounds to believe that a child is being abused orthat other forms of neglect are occurring. In somecases, it also seemed that the inadequate handlingof the case before the homicide was related to thelack of rules, guidelines, and recommendationson how to deal with such cases.

Organization, routines, and professionalism

Prevention of intimate partner violence and part-ner homicide requires that all available tools andmeasures be used actively by the public supportsystem. This in turn, requires that the supportsystem organize their work in an appropriate andeffective manner, and that they have routines, thatthey comply with these routines, and act in a pro-fessional manner. The case review showed severalexamples of a passive attitude on the part of thesupport staff’s work with victims, perpetrators,and their families. In some cases, it seemed thatthe public support services were awaiting the situ-ation until it escalated and got worse. The casereview also showed that employees lacked sup-port from colleagues as well as managers indemanding cases, and that record keeping anddocumentation in the cases was often deficient.

Information exchange, cooperation and coordination

Exchange of information, cooperation and coordi-nation between the agencies in the support sys-tem is a prerequisite for structured and effectiveprevention work. The cases showed that coopera-tion and coordination across public support ser-vices was rare, and not an integral part of theactivities of the agencies. Where such collabora-tion did take place, this seemed to be linked to theinitiative of individuals, or to be based on chance.The Committee registered very few examples of


interdisciplinary cooperation meetings before thehomicide, despite the fact that most of the victimsand perpetrators had been in contact with severalagencies and lived for a long time with partner vio-lence and other challenges in their living condi-tions. This contributed to several agencies havingfragments of information about the victim’s and/or the perpetrator’s situation, without any institu-tion having a comprehensive picture that couldhave formed a basis for implementing preventivemeasures.

2.3.5 The Committee’s recommendations (part 5)

2.3.5.1 About the Committee’s recommendations

The Intimate Partner Homicide Committee rec-ommends 70 measures in total to prevent intimatepartner homicide for the government to follow upon. Taking into account, that intimate partner vio-lence had been identified prior to the homicide inall the reviewed cases, the Committee’s recom-mendations are largely about uncovering the vio-lence, risk assessment and the handling of inti-mate partner violence. Most of the recommenda-tions are intended to ensure that the police andthe public support services act in time and imple-ment already existing preventive measures. TheCommittee also recommends some new meas-ures.

Firstly, the Committee put forward 30 generalrecommendations. These measures are applicablefor the system as a whole, see Chapter 16. Sec-ondly, the Committee recommends 39 measuresaimed at the police and other specific agencies inthe public support system, see Chapter 17. Thesemeasures must be seen in connection with thegeneral recommendations. Lastly, the Committeealso recommends that the government establish apermanent national intimate partner homicidecommission, see Chapter 18.

2.3.5.2 General recommendations

Permanent national intimate partner homicide commission

The Committee recommends that a national per-manent commission be established to reviewcases of intimate partner homicide. The purposeof a partner homicide commission should be tolearn from mistakes and further develop the workof preventing severe intimate partner violence andpartner homicides. The commission should be

administratively affiliated with the Ministry of Jus-tice and Public Security. The commission’s inde-pendence is of great importance – both regardingits organizational structure and working methods.The Committee proposes that such a commissionbe established as a six-year trial scheme.

Clarification of leadership responsibilities and systematic monitoring of performance

It is the manager’s responsibility to ensure thatexisting preventive measures against intimatepartner violence and partner homicide are beingapplied by the police and the public support sys-tem. The Committee recommends that thisresponsibility be clarified, and that relevant moni-toring bodies prioritize the scrutinization andmonitoring of the preventive efforts that are beingpractised by the various agencies.

From recommendations to statutory obligations

In order to ensure that existing preventive meas-ures against intimate partner violence and partnerhomicide are used by the police and the publicsupport system, the Committee recommends thata number of measures and tasks that are nowanchored in guidelines and recommendations beenacted and made legally binding.

Everyone must be offered one-on-one conversations with the support staff

To ensure confidence in the system that is neededto uncover partner violence, and other factors thatmay contribute to an increased risk of intimatepartner homicide, the Committee recommendsthat the police and the support system routinelyoffers one-on-one talks to all users.

Increased use of qualified interpreters

The Committee recommends that the proposal forthe Norwegian Interpreting Act be adopted andimplemented in the police and in all other agen-cies of the public support system. The Committeealso recommends in all cases where there is suspi-cion of, or knowledge of intimate partner violence,and where the support system and the user havedifferent spoken languages, the use of a qualifiedinterpreter shall be made obligatory by law. Inaddition, the Committee believes that a ban mustbe introduced against allowing family members orother close relatives to act as interpreters in casesof violence, and that exceptions be made only in


an emergency situation, or when other strongconsiderations so require.

Improved support for case workers

The Committee recommends that case workersreceive improved support from colleagues as wellas managers, to avoid sole responsibility for hand-ling in cases. In the view of the Committee, thiswill contribute to raising the quality of the work aswell as help to correct and nuance the individual’sassessments, and in this manner relieve and easethe burden on the individual case worker.

Better documentation routines

In order to achieve a more professional and sys-tematic work in cases of intimate partner violence,the Committee recommends that the police andpublic service providers improve their proceduresfor compliance with the requirements for docu-mentation. The documentation must contain riskassessments that have been carried out, and anymeasures implemented.

Strengthening research programmes on violence in close relationships

The work of preventing intimate partner violenceand partner homicide requires a continuousupdating of relevant knowledge. In order tostrengthen research on violence in close relation-ships, the Committee recommends that a the-matic programme on violence in close relation-ships be established under the Research Councilof Norway.

Competence building in the support system

In order that employees are able to detect, assessand manage the risk of intimate partner violenceand partner homicide, a strengthening in compe-tence is needed across all sections of the supportsystem. The Committee recommends that rele-vant framework plans incorporate knowledgerequirements on violence in close relationships,risk assessment and management, communica-tion, cultural sensitivity, and cooperation.

Information campaigns and online resources

The Committee recommends that national infor-mation campaigns on intimate partner violence,partner homicides, available support services, theduty to report about suspected abuse and the duty

to prevent such violence are regularly carried outand adapted to different target groups. Further,the Committee recommends that relevant onlineresources, telephone lines and chat lines arestrengthened and made available. In this manner,people will be able to access help quickly.

National strategy to prevent intimate partner violence and intimate partner homicide

For the effective prevention of intimate partnerviolence and intimate partner homicide, a compre-hensive and coordinated effort across all sectorsis needed. The Committee recommends that anational prevention strategy be developed forensuring better cooperation, a more coherent,result-based management, and better utilization ofthe community’s financial resources.

Increased competence in the rules on information exchange

To ensure that the police and the support systemuses the room for manoeuvre provided by therules and regulations on information exchange,the Committee recommends, among other things,that all relevant agencies carry out continuing andfurther education programmes for their employ-ees. These courses should include knowledge onthe regulations on the duty of professional confi-dentiality and information exchange.

Duty for municipalities to have action plans against violence in close relationships

In order to ensure sufficient co-operation betweenthe police and the other agencies in the supportsystem on the prevention of intimate partner vio-lence and partner homicide, the Committee rec-ommends that a duty be introduced for the munic-ipalities to have an action plan against violence inclose relationships.

Duty for the municipalities to establish an interdiscipli-nary and interagency cooperation model

In order to enhance the quality of the variousagencies’ coordinated work with cases of violencein close relationships, the Committee recom-mends that the municipalities be required toestablish an interdisciplinary and inter-agency co-operation model, for the assessment and handlingof such cases. It must be up to the individualmunicipality, possibly in collaboration with other


municipalities, to prepare a model that is suitablefor local conditions and needs.

Protection of the victim when sharing child custody with the perpetrator

In cases of intimate partner violence, where thevictim shares child custody with the perpetrator,the situation around visitation can be dangerousfor the abused parent. The Committee recom-mends that protection of the abused parent mustbe ensured. It should also be investigated whetherthe Children’s Act’s rules on visitation adequatelytake into consideration the protection of theabused parent.

2.3.5.3 Recommendations for the police and other public support services

The police and prosecution authorities

The police and prosecution authorities have avery important role in preventing intimate partnerviolence and partner homicide. They have a num-ber of tools and measures at their disposal, andtheir work is largely regulated by rules, instruc-tions and written routines. Despite this, the Com-mittee registered several examples of the policeand prosecution authorities not acting in accord-ance with current regulations. The Committee’srecommendations aimed at the police and prose-cuting authorities are therefore largely aboutensuring the use of already available measures.The first measures are about clarifying theresponsibility of the management of the policeand prosecution authority to ensure that currentregulations are complied with. The committeerecommends the following measures:– The National Police Directorate is responsible

for management, governance, follow-up anddevelopment of the police districts and specialpolice units. It is part of the government admi-nistration under the Ministry of Justice andPublic Security. The Ministry of Justice andPublic Security gives annual instructions to theNational Police Directorate, which should con-tain clear instructions to ensure that violence inclose relationships is followed up by the police.

– The annual letter of allocation from the Norwe-gian Police Directorate to the police districtsshould contain specific performance require-ments related to the use of risk assessmenttools and protection measures.

– As part of the steering dialogue, the Norwe-gian Police Directorate should report to the

Ministry of Justice and Public Security on thenumber of risk assessments carried out, and onthe use of protective measures in cases of vio-lence in close relationships.

– Increased use of restraining orders with elec-tronic control (reverse violence alarm) must beensured, where relevant.

– A statutory obligation should be introduced forthe police to use an updated version of the riskassessment tool SARA in all intimate partnerviolence cases reported, pursuant to sections282 and 283 of the Penal Code.

– It must be ensured that all police districts havethe sufficient number of SARA coordinators.

– It must be investigated whether the suspect orperson charged with an offence has access tofirearms in all cases involving intimate partnerviolence.

– It must be investigated whether the suspect orperson charged with an offence has a previoushistory of violence in all cases involving inti-mate partner violence.

– The police and prosecuting authorities shouldbe legally bound to implement preventivemeasures for all cases involving high-risk part-ner violence.

– The police should be legally bound to holdmotivational talks with suspects or individualscharged with an offence in all cases involvinghigh-risk partner violence.

– It must be ensured that all police districts havetheir own prosecuting lawyers with goodknowledge of, and insight into violence in closerelationships.

The health and care services

The health and care services come into close con-tact with people who have been or are at risk ofbeing exposed to violence by a partner, or who areviolent towards a partner. The Committee hasseen examples where the health service’s han-dling was appropriate as a way of preventing part-ner violence and intimate partner homicide. How-ever, there were a number of examples indicatingthat there is still potential for the improvement ofprevention measures. There were a number ofexamples that showed that there is an untappedprevention potential, including the fact, that vio-lence in close relationships was not detected andthat the risk of severe intimate partner violenceand partner homicide was not captured or man-aged. The Committee’s recommendations aimedat the health and care services shall contribute toenabling the health service to better identify and


manage the risk of severe intimate partner vio-lence and partner homicide, and to make healthservices more accessible to patients and users liv-ing with such risks. The committee recommendsthe following measures:– Continuing and further education programmes

should be developed for different groups ofhealth professionals on violence in close relati-onships, risk assessment, risk management,communication, cultural sensitivity and coope-ration. It should also be investigated whetherhealth personnel across sectors of the healthservices should be ordered to complete suchcourses.

– Healthcare professionals should be requiredby law to investigate violence in close relation-ships where there is a suspicion of such vio-lence.

– Healthcare professionals should be requiredby law to carry out a professional and writtenrisk assessment where there is knowledgeabout violence in close relationships.

– Institutions offering specialized therapeuticinterventions for perpetrators of intimate part-ner violence should be strengthened.

– A low-threshold service should be establishedfor rapid treatment of mental health problemsin all municipalities.

– Systematic efforts should be made to recruithealth personnel with a minority background,especially in the field of mental health work.

– The offer to refugees and asylum seekers withmental health problems should be made moreaccessible.

Crisis centres

Crises Centres (shelters) offer safe housing to vic-tims of violence in close relationships, and providesupport, advice and guidance, and offer follow-upin a re-establishment phase. There was contactwith the crisis center in a few of the casesreviewed, and in the Committee’s view this is animportant finding in itself. The Committee sawexamples of shelters’ failure to document thatthey were offering appropriate information on pro-tective measures, or follow-up when victims of vio-lence left the centre. Nor was there any documen-tation of safety-plans in the reviewed cases. TheCommittee’s recommendations are intended tostrengthen the crisis centres, among other things,by ensuring an equal crisis centre service of goodquality for all victims of intimate partner violence.The committee recommends the following meas-ures:

– The municipalities’ responsibility for ensuringthe implementation and funding of the crisiscentre service must be clarified in the CrisesCentre Act.

– The municipalities’ responsibility to ensure anequal crisis centre service for all victims of vio-lence must be clarified in the Crises CentreAct, and be a priority area in municipal actionplans against violence in close relationships.

– The county governors must carry out targetedsupervision to ensure that the municipalitiesensure an equal crisis centre service of goodquality.

– Dissemination of information about the crisiscentre services must be a priority area inmunicipal action plans against violence in closerelationships.

– It should be considered to introduce a staffingnorm for crises centres.

– Formal competence requirements must be setfor crisis centre employees.

– Formal requirements must be set for relevantcontinuing and further education of the staff atcrisis centres.

– Crisis centres must have a statutory duty tooffer all users the option of developing a safetyplan. The crisis centre must document thatsuch an offer has been given in cases wherethe development of safety plans has not beenfeasible.

– A nationwide information campaign must beheld to provide information on the servicesoffered by shelters.

– A formalised scheme should be considered forthe appointment of professional contacts inother cooperating agencies to ensure effectivecooperation between the crisis centres andother sections of the support system. Themunicipalities must ensure that professionalcontacts are appointed.

Child Welfare Service

The Child Welfare Service has unique access toinformation on and insight into family circum-stances. The Child Welfare Service was one of theauthorities with which perpetrators and victimshad most contact with prior to the homicide, andthe Committee found a number of challenges inthe work of the Child Welfare Services in thesecases. The committee’s recommendations relateto better education and to the implementation ofroutines regarding the Child Welfare Service’smandatory reporting to the police in accordancewith the duty to prevent. The Committee’s recom-


mendations are about raising competence andensuring that the child welfare service alwaysnotify the police in accordance with the duty toprevent. The committee recommends the follow-ing measures:– Expertise relating to intimate partner violence,

intimate partner homicide, risk assessment,and risk management must be included in theongoing public strategy to improve quality andcompetence in the municipal child welfare ser-vices (2017–2024).

– The management of the Child Welfare Servicemust ensure that the duty to prevent in thePenal Code § 196 is complied with where theservice has knowledge of violence in close rela-tionships among the adults.

Family Counselling Service

The Family Counselling Service has an opportu-nity to prevent conflicts and problems betweencouples and to reveal and prevent intimate partnerviolence. In the few reviewed cases involving con-tact between the Family Counselling Service andthe victim/perpetrator, it appeared that the FamilyCounselling Service did not sufficiently perceivethe risk in the cases, and that this led to inade-quate handling of the cases. The recommenda-tions relate to education of the service’s profes-sionals and to a general development of the ser-vice’s work with intimate partner violence. Thecommittee proposes the following measures:– Guidelines on the Family Counselling Ser-

vice’s work to prevent intimate partner vio-lence must be implemented at all family coun-selling offices.

– The work on national specialist development ofthe work of the Family Counselling Service onprevention of intimate partner violence, mustbe continued, and anchored in research-basedknowledge, and the work of the special taskforce on intimate partner violence (SKM-vold),and regional resource environments at theFamily Counselling Service must be contin-ued.

The Norwegian Labour and Welfare Administration and social services

Many of the perpetrators and victims in thereviewed cases had been in contact with the Nor-wegian Labour and Welfare Administration ormunicipal social services (NAV) prior to the homi-cide. The reviewed cases also indicated that alarge proportion of the victims of violence

remained in the relationship with the violent per-petrator, even though the victim had expressed adesire for a break-up. The Committee’s recom-mendations are about ensuring that victims of vio-lence have a real opportunity to leave the perpe-trator by offering alternative housing and financialcounselling. The committee recommends the fol-lowing measures:– All municipalities must ensure that there is

transitional housing or other suitable tempo-rary housing for victims of violence.

– The NAV offices should prioritize people whoare victims of violence in close relationships byoffering financial support and financial advicein a «fast track».

Asylum reception centres, refugee services, and adult education

Employees at asylum reception centres, refugeeservices and adult education for immigrants oftenhave daily contact with people in vulnerable,demanding, and – in some cases – marginalizedlife situations, and there were several examples ofclose contact in these cases. Nevertheless, thecommittee saw several examples of the agenciesnot uncovering / detecting violence in close rela-tionships, despite the fact that employees seemedto notice worrying conditions. There were alsoexamples of employees giving incorrect legaladvice to users. The committee’s recommenda-tions relate mainly to education of professionals,daily routines, and preventive services to resi-dents at asylum reception centres. The committeerecommends the following measures:– Continuing and further education programmes

should be offered to employees at asylumreception centres, refugee services and adulteducation for immigrants (introductory pro-gramme) on violence in closed relationships,risk assessment, risk management, communi-cation, cultural sensitivity, and cooperation.

– The asylum reception centres’ follow-up ofguidelines and routines for work against vio-lence in close relationships should be a priorityarea in The directorate of integration and diver-sity’s control of the operation of the receptioncentres.

– The preventive intervention «Discussiongroups on violence» offered to men living atasylum reception centres should be continued.A similar offer adapted to women residentsshould also be developed.

– A guide should be prepared for work with thedetection and handling of violence in close rela-


tionships for the employees in the introductoryprogramme.

– Knowledge must be obtained about how theintroductory programmes fulfil the curriculum

goal of imparting knowledge to students aboutviolence in the family.

Del IIOm partnerdrap – rettslige utgangspunkter,

forskning og faktorer som kan bidra til forhøyet risiko


Kapittel 3

Forebygging av partnerdrap – noen rettslige utgangspunkter

3.1 Innledning

Partnerdrap er den mest alvorlige formen for part-nervold, og de fleste ofre for partnerdrap blirutsatt for partnervold før drapet.17 Partnerdrap ogpartnervold henger derfor nært sammen. Norskemyndigheter er gjennom internasjonale mennes-kerettigheter rettslig forpliktet til å beskytte bor-gerne mot partnervold og partnerdrap. Forpliktel-sen innebærer blant annet å straffeforfølge drapog vold, og til å iverksette forebyggende tiltak.

Partnerdrap, partnervold og mishandling inære relasjoner rammes av norsk straffelovgiv-ning, og norske myndigheter er forpliktet til åstraffeforfølge slike handlinger. Det finnes ogsåsivilrettslige bestemmelser som pålegger myndig-hetene en generell plikt til å forebygge kriminali-tet, og en spesiell plikt til å forebygge kjønnsba-sert vold, se punkt 3.2.3. Regjeringen har ogsåbestemt at FNs bærekraftsmål utgjør det politiskehovedsporet for å ta tak i vår tids største nasjonaleog globale utfordringer. Bærekraftsmålene omfat-ter bekjempelse av partnervold og partnerdrap.

De internasjonale menneskerettighetene erblant annet nedfelt i Grunnloven og i Den euro-peiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK),samt i en rekke andre internasjonale konvensjo-ner som Norge har sluttet seg til. Det er etablertnorsk tolkningspraksis at menneskerettighetsbe-stemmelsene i Grunnloven tolkes i lys av de inter-nasjonale menneskerettskonvensjonene Norge erbundet av, og i lys av praksis knyttet til disse.18

Retten til liv, retten til frihet fra tortur, umenneske-lig og nedverdigende behandling, retten til privat-og familieliv og prinsippet om ikke-diskrimineringer særlig relevante for myndighetenes plikt til åbeskytte borgerne mot partnervold og partner-drap. Myndighetenes ansvar for forebygging avvold er nærmere konkretisert i blant annet Euro-parådets konvensjon om forebygging og bekjem-

pelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjo-ner (Istanbulkonvensjonen). Konvensjonen setteren minstestandard for hvilke forebyggingstiltakdet forventes at myndighetene iverksetter, sepunkt 3.4.6.

Norske myndigheter har i utgangspunktet storskjønnsmessig frihet med hensyn til hvordan demenneskerettslige forpliktelsene skal etterleves.Konkluderende rapporter og generelle tilrådnin-ger fra internasjonale overvåkningsorganer kanbidra til å belyse innholdet i menneskerettighe-tene. Disse er ikke rettslig bindende i den for-stand at det ikke finnes instrumenter for å hånd-heve manglende oppfølging fra norske myndig-heters side. Slike dokumenter har likevel betyd-ning som rettskilder, og de tjener som tolknings-faktorer for å avgjøre innholdet i forpliktelseneNorge har påtatt seg gjennom konvensjonene.19

De færreste menneskerettigheter er helt abso-lutte. Det betyr at det kan gjøres inngrep i mangeav rettighetene når andre tungtveiende hensyngjør det nødvendig, for eksempel oppfyllelsen aven annen, motstridende menneskerettighet. Inn-grepet må ha et legitimt formål, ha tilstrekkelighjemmel og være forholdsmessig.20

3.2 Norsk lovgivning

3.2.1 Drap

Partnerdrap rammes av straffeloven21 § 275. Det føl-ger av denne bestemmelsen at «[d]en som dreperen annen, straffes med fengsel fra 8 inntil 21 år». For

17 Campbell mfl. (2007) og Dobash og Dobash (2015) s 35. Seogså Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a).

18 Menneskerettighetsutvalget (2011) s. 90.

19 Se blant annet Rt. 2009 s. 1261.20 Se for eksempel Rt. 2015 s. 93 avsnitt 60. Etter EMK kan

det gjøres inngrep i en del av menneskerettighetene nårdet følger av lov, og inngrepet er «nødvendig i et demokra-tisk samfunn», for eksempel for å forebygge uorden ellerkriminalitet, eller for å beskytte andres rettigheter og frihe-ter, se for eksempel EMK artikkel 8 nr. 2. Se mer i Aall(2018).

21 Straffeloven 2005 trådte i kraft 1. oktober 2015. Før dettegjaldt straffeloven 1902. Utvalget går ikke nærmere inn påaktuelle bestemmelser i straffeloven 1902.


å dømmes etter bestemmelsen, må drapet ha blittbegått med forsett, jf. straffeloven §§ 21 og 22.22

Uaktsom forvoldelse av død rammes av straf-feloven § 281. Slik handling straffes med «fengselinntil 6 år». Dette omfattes ikke av Kripos’ defini-sjon av partnerdrap, og heller ikke av utvalgetsdefinisjon, se punkt 1.6.

I noen tilfeller kan en kroppskrenkelse ellerkroppsskade ha døden til følge, jf. straffeloven§§ 272 og 274. Det følger av bestemmelsene at«[g]rov kroppskrenkelse straffes med fengsel inn-til 6 år», og at en «[g]rov kroppsskade straffesmed fengsel inntil 10 år». Slike dødsfall omfattesheller ikke av Kripos’ definisjon av partnerdrap.

Strafferammen for forsettlige drap er åtte til 21år, jf. straffeloven § 275. Frem til 2010 var normal-straffen for et forsettlig drap i Norge ti års ubetin-get fengsel. Etter 2010 har normalstraffen værttolv års ubetinget fengsel.23 Normalstraffen er etutgangspunkt for straffutmålingen, men straffeut-målingen påvirkes av eventuelle skjerpende ellerformildende omstendigheter, jf. straffeloven §§ 77og 78. Straffutmålingen beror dermed på en hel-hetsvurdering av den konkrete saken, se ogsåpunkt 4.2.3.24

3.2.2 Partnervold og mishandling i nære relasjoner

Partnervold rammes av henholdsvis straffeloven§ 271 om kroppskrenkelse, § 272 om grov kropp-skrenkelse, § 273 om kroppsskade og § 274 omgrov kroppsskade. Kroppskrenkelse er den minstalvorlige fysiske volden.25

Mishandling i nære relasjoner rammes av straf-feloven § 282. Det følger av bestemmelsen at den

som ved «trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold ellerandre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler[…] sin nåværende eller tidligere ektefelle ellersamboer» straffes med fengsel inntil seks år.26

Om volden er «alvorlig» eller «gjentatt» berorpå en konkret vurdering. Straffeloven § 282 omfat-ter primært vold som strekker seg over tid, menden begrenser seg ikke til det. Også enkelthendel-ser med alvorlig vold kan omfattes.27 Det er ikkenoe vilkår at samme handling er begått flere gan-ger for at krenkelsen skal være gjentatt, og detstilles heller ikke krav til at handlingene må værebegått nært i tid. Det er summen som er avgjø-rende. Ved avgjørelsen av om en krenkelse eralvorlig, skal det legges vekt på hvor grov voldener, og om den var egnet til å skape frykt for nyekrenkelser.28 Høyesterett har slått fast at psykiskvold alene etter omstendighetene kan rammes avstraffeloven § 282.29

Grov mishandling i nære relasjoner rammesav straffeloven § 283. Ved vurderingen av om mis-handlingen er grov skal det, ifølge straffeloven§ 283, blant annet legges vekt på om volden harført til betydelig skade eller død. Det skal ogsålegges vekt på hvor lenge volden har vart, om dener utført på en særlig smertefull måte, om den harmedført betydelig smerte og om den er begåttmot en forsvarsløs person.

Strafferammen for mishandling i nære relasjo-ner er fengsel inntil seks år, jf. straffeloven § 282.Strafferammen for grov mishandling i nære relasjo-ner er 15 år, jf. straffeloven § 283. Strafferammen forbegge bestemmelsene ble hevet i 2010.30 Det ervanskelig å si noe om normalstraffenivået etter mis-

22 Det finnes tre hovedformer for forsett: hensiktsforsett,sannsynlighetsforsett og eventualitetsforsett (dolus eventu-alis), jf. straffeloven § 22. Utvalget går ikke nærmere inn påde ulike skyldformene. For en beskrivelse av forsettsfor-mene, se Gröning, Husabø og Jacobsen (2019) s. 219 flg.

23 Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 185 og s. 431–432. Se også Rt.2007 s. 1253.

24 For en mer utførlig beskrivelse av reglene for utmåling avstraff, se for eksempel Gröning, Husabø og Jacobsen(2019) s. 665–713.

25 Straffeloven § 271 om kroppskrenkelse angir strafferettensnedre grense for voldsutøvelse som en «kraftanvendelsemot en annens legeme». Praktiske eksempler på vold etterstraffeloven § 271 er slag, spark, skalling, klyping eller lug-ging. Hvorvidt noen har utøvd vold beror på en totalvurde-ring hvor graden av voldsomhet og handlingens krenkedekarakter står sentralt. Gjerningspersonen behøver ikke åha vært i fysisk kontakt med fornærmede. Voldsbegrepetomfatter for eksempel også steinkasting og å kjøre på enannen med bil eller sykkel. Det kreves ikke at handlingenvolder smerte eller etterlater seg merke, se Matningsdal(2020) note 1732 med videre henvisninger.

26 De fire første alternativene (trusler, tvang, frihetsberøvelseog vold) sikter henholdsvis til straffeloven §§ 263, 251, 254,og 271–274. I tillegg omfattes «andre krenkelser». Dettekan for eksempel være trusler som ikke rammes av straffe-loven § 263, eller psykisk terror som ikke rammes avbestemmelsene om vold i straffeloven §§ 271–274. Ogsåandre former for krenkelser kan omfattes, for eksempelseksuelle krenkelser, brudd på besøksforbud og etteromstendighetene mangel på nødvendig stell og pleie, jf.Ot.prp. nr. 113 (2004–2005) s. 45 og Matningsdal (2020)note 1808. For enkelhets skyld benytter utvalget begrepet«vold» om handlingene som utgjør mishandling etter straf-feloven § 282.

27 Se Rt. 2014 s. 695. I denne saken hadde tiltalte ved énanledning utøvd vold mot sin datter, som da var 14 år. Detdreide seg om grov voldsutøvelse, som også var egnet til åskape frykt for fremtidig mishandling. Med støtte i forar-beidene, uttalte Høyesterett at ett tilfelle av voldsutøvelsekan være tilstrekkelig til at mishandlingsbestemmelsenkommer til anvendelse.

28 Ot.prp. nr. 113 (2004–2005) s. 45. 29 Se for eksempel Rt. 2013 s. 879. Om den nedre grense for

straffeloven § 282, vises det for øvrig til Rt. 2012 s. 835, HR-2018-112-A, HR-2019-621-A (dissens 3-2) og Rt. 2014 s. 695.

30 Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 199.


handlingsbestemmelsene. Dette har blant annetsammenheng med at saker om mishandling i nærerelasjoner er svært varierende og komplekse. Denkonkrete straffeutmålingen vil for øvrig bero på enhelhetsvurdering av omstendighetene i den enkeltesaken. Straffeutmålingen påvirkes også av eventu-elle skjerpende eller formildende omstendigheter,jf. straffeloven §§ 77 og 78.

3.2.3 Plikt til å forebygge kjønnsbasert vold og annen kriminalitet

Norske myndigheters generelle plikt til å forebyggekriminalitet kan utledes av en del spredte bestem-melser i norsk lovgivning. Det slås for eksempel fasti politiloven at forebygging av kriminalitet og andrekrenkelser av den offentlige orden og sikkerhet eren av politiets oppgaver, jf. lovens § 2 nr. 2.

Norske myndigheters spesielle plikt til å fore-bygge kjønnsbasert vold fremgår av likestillings-og diskrimineringsloven. Det fremgår av § 24 atmyndighetene i all sin virksomhet skal arbeideaktivt, målrettet og planmessig for å fremme like-stilling og hindre diskriminering.31 Det fremgårvidere at plikten innebærer at offentlige myndig-heter skal forebygge kjønnsbasert vold. Medkjønnsbasert vold menes «vold som er rettet moten kvinne fordi hun er kvinne eller som i ufor-holdsmessig stor grad rammer kvinner, samtannen kjønnsrelatert vold».32 Annen kjønnsbasertvold kan være «kjønnsbasert vold rettet motmenn, transpersoner og inkludert interkjønnede

personer med uklare kjønnskarakteristika og denvold som utøves på grunn av en persons kjønnsi-dentitet eller kjønnsuttrykk».33 Bestemmelsenangir en aktivitetsplikt for myndighetene. Denneplikten omfatter all virksomhet til offentligemyndigheter, for eksempel utforming og tildelingav tjenester, regelverksutforming, budsjetteringog samfunnsplanlegging. Myndighetene skal, utfra en analyse av situasjonen, vurdere hvilke tiltaksom er relevante.34 Departementet har i lovensforarbeider trukket frem mulige tiltak, herundertiltak for å øke politiets og håndhevingsapparatetskompetanse på kjønnsbasert vold, endre lover,utarbeide handlingsplaner, strategier og retnings-linjer for å styrke arbeidet mot kjønnsrelatertvold, og å sikre bedre koordinering av arbeidetmot vold i nære relasjoner.35

3.3 FNs bærekraftsmål

Regjeringen har bestemt at FNs bærekraftsmålutgjør det politiske hovedsporet for å ta tak i vårtids største nasjonale og globale utfordringer.Bærekraftsmålene er verdens felles arbeidsplanfor å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet ogstoppe klimaendringene innen 2030 (2030-agen-daen). Bekjempelse av vold mot kvinner, her-under vold og drap som rammer kvinner i ufor-holdsmessig grad sammenliknet med menn,omfattes av bærekraftsmål 5 om å oppnå likestil-ling mellom kjønnene og å styrke jenters og kvin-ners stilling. Betydelig reduksjon av alle formerfor vold og drap er også et delmål under bære-kraftsmål 16 om å fremme fredelige og inklude-rende samfunn for å sikre bærekraftig utvikling, åsørge for tilgang til rettsvern for alle og å byggevelfungerende, ansvarlige og inkluderende institu-sjoner på alle nivåer. Norge rapporterer til FN påblant annet den generelle drapsraten og andelenpartnerdrap.36

Boks 3.1 Straffeloven § 282 Mishandling i nære relasjoner

Med fengsel inntil 6 år straffes den som vedtrusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andrekrenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandlera) sin nåværende eller tidligere ektefelle

eller samboer,b) sin eller nåværende eller tidligere ektefel-

les eller samboers slektning i rett nedsti-gende linje,

c) sin slektning i rett oppstigende linje,d) noen i sin husstand, ellere) noen i sin omsorg.

Når noen kjennes skyldig i en straffbar handlingetter § 282 første ledd bokstav b, skal retten vur-dere om kontaktforbud etter § 57 skal idømmes.

31 Endringer i likestillings- og diskrimineringsloven § 24trådte i kraft 1. januar 2020. Endringen var langt på vei isamsvar med Skjeie-utvalgets anbefalinger i NOU 2011: 18Struktur for likestilling, jf. Prop. 63 L (2018–2019) s. 113.Utvalget gikk blant annet inn for at det ble presisert i lovenat myndighetene skulle ha plikt til «å forebygge diskrimine-ring og trakassering, bekjempe hatvold, kjønnsrelatert voldog seksuell trakassering», se NOU 2011: 18 s. 55. Medendringene i § 24 ble statens aktivitetsplikt konkretisert.

32 Prop. 63 L (2018–2019) s. 76.33 Prop. 63 L (2018–2019) s. 76.34 Prop. 63 L (2018 – 2019) s. 113. 35 Prop. 63 L (2018–2019) s. 95.36 Meld. St. 1 (2020–2021) s. 174 flg.


3.4 Menneskerettslige forpliktelser

3.4.1 Retten til liv

Retten til liv fremheves ofte som den mest grunn-leggende menneskerettigheten. Retten til liv ernedfelt i Grunnloven § 93 første ledd og i EMKartikkel 2.

Retten til liv innebærer at myndighetene harplikt til å respektere den enkeltes rett til liv, og enplikt til å beskytte den enkelte mot at andre tarderes liv. Dette betyr for det første at norskemyndigheter – foruten i helt ekstraordinære tilfel-ler – ikke kan ta liv uten å krenke retten til liv.37

For det andre skal norske myndigheter ta egnedeskritt for å beskytte livet til personer som opphol-der seg innenfor statens myndighetsområde.38

For at staten skal være forpliktet til å iverksettebeskyttelsestiltak, kreves det at myndighetenevisste, eller burde ha visst, om en reell og umid-delbar risiko knyttet til en bestemt privatperson,og at risikoen skyldes ulovlig atferd fra en annenprivatperson. Det må også finnes tiltak det ermulig for staten å iverksette, og som med rimelig-het kan anses å redusere risikoen.39

Retten til best mulig helse, trygge arbeidsfor-hold og sosial sikkerhet kan også leses i sammen-heng med retten til liv.40

3.4.2 Retten til frihet fra tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling

Retten til frihet fra tortur, umenneskelig eller ned-verdigende behandling eller straff er nedfelt iGrunnloven § 93 annet ledd og i EMK artikkel 3.Torturforbudet er en absolutt regel som ikkeunder noen omstendighet kan fravikes. Forbudetinnebærer for det første at myndighetene måavstå fra å utøve tortur, umenneskelig eller ned-verdigende behandling. For det andre skal myn-dighetene forsøke å beskytte befolkningen fravold som regnes som tortur, umenneskelig ellernedverdigende behandling fra andre privatperso-

ner. Dette innebærer at staten skal sørge forimplementering av effektive straffebestemmelserog et rettshåndhevelsessystem som er egnet til åforebygge, bekjempe og straffe handlinger somrammes av forbudet. Det innebærer også at statenskal sørge for implementering av andre typer til-tak som er egnet til å beskytte privatpersoner fravold. Torturforbudet verner med andre ord denenkelte mot å bli utsatt for partnervold når denkan karakteriseres som tortur, umenneskelig ellernedverdigende.41

Om partnervolden kan karakteriseres som tor-tur, umenneskelig eller nedverdigende behand-ling beror på en konkret vurdering. I denne vurde-ringen kan det blant annet ses hen til voldenskarakter og lengde, konteksten for volden, psy-kiske og fysiske virkninger for offeret og offeretskjønn, alder og helsetilstand.42 Vold og integritets-krenkelser som ikke omfattes av torturforbudetkan likevel være en krenkelse av retten til privat-liv, se punkt 3.4.3.

3.4.3 Retten til privat- og familieliv

Retten til privat- og familieliv er nedfelt i Grunnlo-ven § 102 og i EMK artikkel 8. Begrepet «privat-liv» tolkes vidt, og omfatter en persons fysiske ogpsykiske integritet, selvbestemmelse og selvutfol-delse (autonomi).43 Det å bli utsatt for partner-vold av en viss alvorlighet representerer et inn-grep i retten til privatliv. Mer alvorlig eller gjentattvold vil kunne rammes av torturforbudet nedfelt iGrunnloven § 93 annet ledd og EMK artikkel 3, sepunkt 3.4.2

Retten til privat- og familieliv innebærer at nor-ske myndigheter har plikt til å avstå fra å utøveulovlige inngrep i denne rettigheten, og til å sikreat den enkelte beskyttes mot inngrep fra andreprivatpersoner. Dette betyr blant annet at statenskal sørge for et rettslig rammeverk som beskyt-ter privatpersoner mot vold fra andre privatperso-ner, for eksempel gjennom lovgivning mot vold,mishandling og drap. Det kan også kreves at stat-lige myndigheter iverksetter beskyttelsestiltaksom er nødvendige for å avverge vold mot privat-

37 I visse tilfeller bruker for eksempel politiet eller forsvaretvåpen eller makt som fører til at liv går tapt, se Menneske-rettighetsutvalget (2011) s. 106. Utvalget går ikke nærmereinn på muligheten for å fravike retten til liv.

38 Se for eksempel EMDs dom 9. juni 2009 i sak Opuz motTyrkia avsnitt 128 med videre henvisninger, Menneskeret-tighetsutvalget (2011) s. 102 og Innst. 169 S (2012–2013) s.10.

39 Jf. EMDs dom 9. juni 2009 i sak Opuz mot Tyrkia avsnitt129 – 130.

40 Menneskerettighetsutvalget (2011) s. 102 og Innst. 169 S(2012–2013) s. 10.

41 Se for eksempel EMDs dom 9. juni 2009 i sak Opuz motTyrkia og EMDs dom 26. mars 2013 i sak Valiuliené motLitauen, og Menneskerettighetsutvalget (2011) s. 108–110.Se også EMK artikkel 1 som pålegger statene å sikreenhver innenfor sitt myndighetsområde de menneskeret-tigheter som følger av konvensjonen, herunder EMKartikkel 3.

42 Se EMDs dom 9. juni 2009 i sak Opuz mot Tyrkia.43 Se for eksempel Rt. 2015 s. 93. Se også Menneskerettig-

hetsutvalget (2011) s. 171 flg.


personer.44 EMD har fremhevet at personer utsattfor vold i nære relasjoner er særlig sårbare, ogdomstolen har i den forbindelse påpekt at statenehar plikt til aktivt å engasjere seg for å beskyttedenne gruppen.45

Retten til privat- og familieliv er ikke absolutt,og lovlige inngrep kan for eksempel være aktuelt isaker om barnefordeling og omsorgsovertakelse.Myndighetene kan for øvrig, på bestemte vilkår,pålegge en voldsutøver besøksforbud i eget hjemfor å beskytte familiens øvrige medlemmer, uten åkrenke voldsutøverens rettigheter etter artikkel8,46 se punkt 7.2 om politiets virkemidler motpartnerdrap.

44 Se for eksempel Rt. 2015 s. 93 og Rt. 2013 s. 588. Se ogsåMenneskerettighetsutvalget (2011) s. 177.

45 Se for eksempel EMDs avgjørelse 23. oktober 2012 i sakIrene Wilson mot Storbritannia og EMDs dom 12. juni 2008i sak Bevacqua og S mot Bulgaria.

Boks 3.2 Høyesterett om statens forpliktelser til å beskytte privatpersoner mot vold

Høyesterett behandlet i 2013 en sak om norskemyndigheters plikt til å beskytte privatpersonermot vold, se Rt. 2013 s. 588. Saken gjaldt enkvinne som over lengre tid var blitt utsatt for for-følgelse og truende og plagsom atferd fra en tid-ligere partner. Mannen var tidligere dømt forgrov vold mot kvinnen, og han hadde gjentatteganger brutt besøks- og kontaktforbud overforhenne. Spørsmålet i saken var om norskemyndigheter hadde oppfylt sine forpliktelseretter EMK artikkel 8 og artikkel 3.

Høyesterett fremhevet at retten til privatlivetter artikkel 8 blant annet omfatter den fysiskeog psykiske integritet og retten til å være i fredfra uønsket oppmerksomhet fra andre. Sidenkvinnen ble forfulgt og trakassert, fikk hun,ifølge Høyesterett, ikke sine rettigheter etterbestemmelsen oppfylt. Spørsmålet om behand-lingen av kvinnen også medførte at hun varutsatt for tortur eller umenneskelig eller nedver-digende behandling etter EMK artikkel 3, lotHøyesterett stå åpent. I dommen uttales det like-vel at det finnes elementer i saken som kunnetrekke i retning av at behandlingen av kvinnenhadde det alvor som skal til for at den rammesav torturforbudet i artikkel 3.

I vurderingen av om norske myndigheterhadde krenket sikringsplikten, og dermedkunne holdes ansvarlig for mangelfull beskyt-telse av kvinnens rett til privatliv, tok Høyeste-rett utgangspunkt i rettspraksis fra EMD. Høy-esterett uttalte at noen komponenter for innhol-det og rekkevidden av sikringsplikten syntes åvære nokså gjennomgående, og at retten særligfestet seg ved fire slike komponenter. For detførste viste Høyesterett til at politiarbeid er kre-

vende og at konvensjonen ikke krever det umu-lige eller uforholdsmessige. Det må likevel rea-geres mot reell og umiddelbar risiko som myn-dighetene er kjent med, eller burde være kjentmed, og med de tiltak som det ut fra situasjonener rimelig å forvente (avsnitt 46).

For det andre viste Høyesterett til at statenhar en viss skjønnsmargin med hensyn til valgav virkemidler. Spørsmålet er om de tiltak somer iverksatt alt i alt er adekvate og forholdsmes-sige (avsnitt 47).

For det tredje viste Høyesterett til at tiltakmå gjennomføres på en måte som innebærer atde bidrar til reell beskyttelse. Det er ikke til-strekkelig å beslutte beskyttelsestiltak – de måogså settes ut i livet og håndheves (avsnitt 48).

For det fjerde viste Høyesterett til at kravenetil aktivitet vil bero på det aktuelle saksområdet.Kravet om aktiv involvering fra statens side er,ifølge EMDs praksis, spesielt tilstede når det ertale om vold mot kvinner. Myndighetene har pådette området «en særlig oppfordring til både åtreffe tiltak og til å sørge for at disse gir reellbeskyttelse» (avsnitt 49).

Høyesterett konkluderte med at norskemyndigheter hadde krenket kvinnens rettighe-ter etter EMK artikkel 8. Det ble særlig lagt vektpå to forhold; mangelfull oppfølging av mannensgjentatte brudd på besøksforbudene og man-glende etterforskning av anmeldelse av to alvor-lige trusler. Høyesterett uttalte blant annet atmyndighetene burde ha vurdert nøye mulighe-ten for pågripelse og varetektsfengsling, og atbruddene fortløpende burde vært iretteført somselvstendige straffbare forhold (avsnitt 63).

46 Se for eksempel Rt. 2004 s. 1658.


3.4.4 Likhetsprinsippet og ikke-diskrimineringsprinsippet

Likhetsprinsippet er nedfelt i Grunnloven § 98 før-ste ledd og handler om at alle er like for loven.Ikke-diskrimineringsprinsippet er nedfelt i Grunn-loven § 98 annet ledd og handler om at ingen måutsettes for usaklig eller uforholdsmessig for-skjellsbehandling.47 De to prinsippene hengernært sammen og er til dels overlappende. Likhets-prinsippet kan likevel anses som videre enn dis-krimineringsvernet fordi det gjelder for alle, ikkebare for særkilte grupper i samfunnet.48 Forbudetmot diskriminering er også nedfelt i EMK artikkel14. Dette forbudet gjelder for utøvelsen av de ret-tigheter og friheter som er nedfelt i konvensjonen.

Det er særlig ikke-diskrimineringsprinsippetsom har betydning for myndighetenes forebyg-ging av partnervold og partnerdrap. Dette harsammenheng med at prinsippet forbyr diskrimine-ring i hjelpeapparatets tjenesteyting overfor bru-kere.

Grunnloven § 98 annet ledd inneholder ikkeen opplisting av diskrimineringsgrunnlag. Bestem-melsen må derfor suppleres av formell lov, og ipraksis er det diskrimineringsgrunnlagene i like-stillings- og diskrimineringsloven som angir hvorgrensene for diskriminering går.49 Det følger avlikestillings- og diskrimineringsloven § 6 førsteledd at diskriminering på grunn av kjønn, gravidi-tet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgs-oppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjons-nedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet,kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av dissegrunnlagene, er forbudt.

3.4.5 FNs kvinnekonvensjon

FNs konvensjon om avskaffelse av alle former fordiskriminering av kvinner (Kvinnekonvensjonen)ble vedtatt i 1979. Norge ratifiserte konvensjoneni 1981, og den ble i 2005 gjort til en del av norsklov.50 I 2009 ble konvensjonen inntatt i menneske-rettsloven § 2 nr. 5. FNs kvinnekomité overvåkerkonvensjonspartenes etterlevelse av konvensjons-forpliktelsene.

Formålet med Kvinnekonvensjonen er åavskaffe alle former for diskriminering mot kvin-

ner og å styrke kvinners rettigheter. Kvinnekomi-teen har i sine generelle anbefalinger nr. 19 og nr.35 slått fast at kjønnsbasert vold er en alvorligform for diskriminering etter Kvinnekonvensjo-nens artikkel 1.51 Med kjønnsbasert vold menerkomiteen både vold som rammer kvinner i egen-skap av å være kvinner, og vold som rammer kvin-ner i uforholdsmessig grad sammenliknet medmenn.52

Myndighetene skal i henhold til Kvinnekon-vensjonen vedta egnede tiltak, ved lovgivning ellerpå annen måte, som forbyr all diskriminering avkvinner, jf. artikkel 2 bokstav b. Ifølge artikkel 2bokstav e, omfatter diskrimineringsforbudetatferd utøvd av «any person, organization or enter-prise». Denne bestemmelsen – omtalt som duediligence-regelen – innebærer at statene kan hol-des ansvarlig etter konvensjonen dersom myndig-hetene ikke gjør nok for å hindre vold mot kvinnersom utøves av privatpersoner.53 Bestemmelseninnebærer en plikt å iverksette forebyggende til-tak, etterforske og straffe slike voldshandlinger,og tilkjenne kompensasjon.54

3.4.6 Istanbulkonvensjonen

Europarådets konvensjon om forebygging ogbekjempelse av vold mot kvinner og vold i nærerelasjoner (Istanbulkonvensjonen) ble vedtatt i2011. Konvensjonen ble underskrevet av Norgesamme år, og ratifisert i 2017.55 Konvensjonen erikke gjort til norsk rett gjennom menneskerettslo-ven § 2, men den er likevel rettslig bindende forNorge. Ekspertgruppen GREVIO overvåker kon-vensjonspartenes etterlevelse av konvensjonsfor-pliktelsene.56

Artikkel 1 angir formålene med konvensjonen.Et av formålene er å beskytte kvinner mot alle for-mer for vold, og å forebygge, påtale og bekjempealle former for vold mot kvinner og vold i nærerelasjoner. Konvensjonen skal også medvirke til åavskaffe alle former for diskriminering av kvinner,og fremme reell likestilling mellom kvinner ogmenn. Videre skal konvensjonen utforme et hel-hetlig rammeverk, politikk og tiltak for å gibeskyttelse og hjelp til alle som er utsatt for voldmot kvinner og vold i nære relasjoner.

47 Utvalget har lagt til grunn samme begrepsbruk som Men-neskerettighetsutvalget som forberedte grunnlovsrefor-men av 2014, se Menneskerettighetsutvalget (2011) s. 139flg.

48 Kierulf (2018) note 222A1.49 Kierulf (2018) note 222A3.50 Likestillingsloven 1978 § 1 b [opphevet].

51 FNs kvinnekomité (1992) og FNs kvinnekomité (2017). 52 FNs kvinnekomité (1992).53 FNs kvinnekomité (1992).54 FNs kvinnekomité (1992).55 Ved vedtak i Stortinget 29. mai 2017.56 Istanbulkonvensjonen artikkel 1 nr. 2. Se også Prop. 66 S

(2016 – 2017).


Konvensjonen bygger på fire grunnpilarer. Sta-tene skal utforme en helhetlig og samordnet poli-tikk (integrated policies) for å sikre effektiv gjen-nomføring av plikten til å forebygge vold mot kvin-ner og vold i nære relasjoner (prevention), for åbeskytte og hjelpe voldsutsatte (protection) og forå straffeforfølge voldsutøvere (prosecution).

Mange av konvensjonsbestemmelsene er rele-vante for myndighetenes arbeid med forebyggingav partnervold og partnerdrap. Konvensjonenkrever at myndighetene må være proaktive ogoppsøkende i sin forebyggingsvirksomhet.57

Kapittel III gir en rekke bestemmelser om bådelovmessige og andre forebyggende tiltak sommyndighetene skal gjennomføre. Myndigheteneskal blant annet gjennomføre tiltak for å fremmeendringer i de sosiale og kulturelle atferdsmøn-strene til kvinner og menn med sikte på å utryddefordommer, skikker, tradisjoner, og all annenpraksis som bygger på en forestilling om at kvin-ner er underlegne, eller på stereotype manns- ogkvinneroller, jf. artikkel 12 nr. 1.

Myndighetene skal videre iverksette nødven-dige tiltak for å forebygge alle former for vold mel-lom privatpersoner som omfattes av konvensjo-nen, jf. artikkel 12 nr. 2. Alle tiltak skal ta høydefor særlige behov hos personer som på grunn avspesielle omstendigheter er blitt sårbare, og skalsette menneskerettighetene til ofrene i sentrum,jf. artikkel 12 nr. 3. Alle innbyggere, og særlig gut-ter og menn, skal oppmuntres til å medvirke aktivti arbeidet med å forebygge alle former for voldsom omfattes av konvensjonen, jf. artikkel 12 nr.4. Myndighetene skal også sørge for at kultur,skikker, religion, tradisjon eller såkalt «ære», ikkebidrar til å legitimere vold mot kvinner og vold inære relasjoner, jf. artikkel 12 nr. 5. Endelig skalmyndighetene iverksette nødvendige tiltak for åfremme programmer og aktiviteter som styrkerkvinners stilling, jf. artikkel 12 nr. 6.

Artikkel 13 gjelder myndighetenes mer spesi-fikke plikt til å drive holdningsskapende arbeid.

Forpliktelsene etter artikkel 13 innebærer også åsørge for bred informasjon til allmennheten omhvilke tiltak som er tilgjengelige for å hindrevoldshandlinger i nære relasjoner, jf. artikkel 13nr. 2. Artikkel 14 pålegger myndighetene å tilret-telegge for at spørsmål om blant annet likestilling,kjønnsbasert vold mot kvinner og ikke-voldeligkonfliktløsning er tema i alderstilpassede lærepla-ner, og artikkel 15 pålegger tilrettelegging foropplæring av fagpersoner. Denne opplæringenskal både gjelde forebygging og avdekking avvold. Når det gjelder oppfølging av voldsutøvere,følger det av artikkel 16 at myndighetene, ved lov-givning eller på annen måte, skal treffe tiltak somer nødvendige for å opprette eller støtte programsom lærer voldsutøvere å opptre ikke-voldelig imellommenneskelige relasjoner.

Når det gjelder forebygging rettet mot voldsut-satte, skal myndighetene blant annet treffe nød-vendige tiltak for å beskytte voldutsatte mot ytter-ligere voldshandlinger, jf. artikkel 18 nr. 1.

Kapittel VI handler om plikter knyttet til etter-forskning, påtale, prosesslovgivning og beskyttel-sestiltak. Artikkel 51 gjelder risikovurdering ogrisikohåndtering. Myndighetene skal treffe nød-vendige tiltak for å sikre at alle relevante myndig-heter gjennomfører en vurdering av faren fordødelig utgang, av hvor alvorlig situasjonen er ogat risikoen for gjentatt vold, jf. artikkel 51 nr. 1.Formålet med dette er å kunne håndtere risikoenog, om nødvendig, sørge for samordnet trygghetog støtte, jf. artikkel 51 nr. 1.58 Videre skal vurde-ringen nevnt i nr. 1 ta forsvarlig hensyn til at per-soner som utøver vold i nære relasjoner har til-gang til skytevåpen, jf. artikkel 51 nr. 2.

57 Norges institusjon for menneskerettigheter (2020) s. 55.

58 Sverige mottok sin første evalueringsrapport fra GREVIO i2019. I denne rapporten uttaler GREVIO at risikovurde-ringsverktøyene bør være kunnskapsbaserte og standardi-serte, og at de må implementeres innenfor ulike sektorer,og på ulike nivåer i forvaltningen. Videre bør bruken avdisse verktøyene, ifølge GREVIO, skje i samhandling påtvers av ulike instanser i hjelpeapparatet, se GREVIO(2019).


Kapittel 4

Partnerdrap – kjennetegn, omfang og faktorer som kan bidra til forhøyet risiko

4.1 Innledning

Partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap iNorge, og i gjennomsnitt skjer det åtte partner-drap hvert år. Ifølge Kripos, har 231 personer blittdrept av sin daværende eller tidligere partner desiste 30 årene (1990–2019). I noen saker var detflere ofre, og til sammen har partnerdrap i denneperioden kostet 259 personer livet. Blant disse var24 mindreårige eller voksne barn.59 I internasjo-nal sammenheng ligger Norge relativt høyt nårdet gjelder andelen drap som er partnerdrap.Samtidig er den generelle drapsraten i Norge lav.Det er som regel menn som begår partnerdrap,og kvinner har større sannsynlighet for å bli dreptav sin nåværende eller tidligere mannlige partnerenn av noen andre. Norsk forskning på partner-drap begått i perioden 1990–2012 viser at det førdrapet ble registrert partnervold i 71 prosent avsakene, se boks 4.1. Forskningen viser også atbåde offeret og gjerningspersonen i de fleste tilfel-lene var i kontakt med politi, helse- og omsorgstje-nesten eller andre deler av hjelpeapparatet før dra-pet. Dette viser at partnerdrap sjelden skjer utennoen form for forvarsel.60

Forskning viser at partnerdrap kan ramme allesamfunnsgrupper, men at marginaliserte grupperer mest utsatt. Med dette menes at både ofre oggjerningspersoner ofte har hatt en rekke livsutfor-dringer, som rusproblemer, psykiske lidelser, tid-ligere kriminalitet og svak tilknytning til arbeidsli-vet. I de fleste tilfellene er også parforholdet pre-get av vold før drapet.61

Det at partnerdrap rammer sosialt skjevt,utfordrer arbeidet med å forebygge disse hendel-sene. Utfordringer på mange områder i livet kangjøre livssituasjonen uoversiktlig og vanskelig åkartlegge, både for den det gjelder og for politi ogannet hjelpeapparat. Sammensatte livsutfordrin-ger betyr også, med dagens samfunnsstruktur ogorganisering av hjelpeapparatet, at flere instanserer, eller bør være, involvert. Dette fordrer koordi-nering mellom instansene. Manglende samarbeidkan føre til at behovene til den voldsutsatte ellervoldsutøveren ikke blir ivaretatt.62

Opphopning av levekårsproblemer kan, ifølgenorsk partnerdrapsforskning, også føre til athjelpeapparatet undervurderer risikoen for part-nerdrap. Dersom et par lever med flere livsutfor-dringer, vil hjelpeapparatet kunne oppfatte situa-sjonen som mindre alvorlig enn dersom partner-volden skjer uten tilstedeværelse av andre fakto-rer som kan bidra til forhøyet risiko for partner-drap.63

I dette kapittelet vil utvalget presentere enoversikt over hva vi fra norsk partnerdrapsfors-kning allerede vet om partnerdrap. Dette inklude-rer hva som kjennetegner et partnerdrap, hvilkefaktorer som er identifisert som faktorer for for-høyet risiko for partnerdrap, og hva vi vet omofrene og gjerningspersonenes kontakt med hjel-peapparatet før drapet. Utvalget vil også presen-tere oversiktstall over drap og partnerdrap iNorge og internasjonalt.

59 Kripos, personlig henvendelse, oktober 2020. 60 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a) og Vatnar (2015a) s.

26–27, begge med videre henvisninger.61 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a) og Vatnar (2015a) s.

102–103.

62 Se Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a) og Vatnar (2015a) s.16–17.

63 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a) og Vatnar (2015a) s.16–17.


4.2 Kjennetegn ved partnerdrap

4.2.1 «Typiske» partnerdrap

4.2.1.1 Hva menes med «typisk»?

Vatnar mfl. har gjennom sin forskning kommetfrem til noen kjennetegn ved norske partner-drapssaker fra tidsperioden 1990–2012. Det som iforskningsrapporten til Vatnar fremheves som«typisk», er egenskaper som gjelder mer enn halv-parten av sakene der hvor alternativene er diko-tome (for eksempel «kvinne» eller «mann»),64

eller egenskaper som utgjør den største gruppenav gjensidig utelukkende alternativer (for eksem-pel sivil status). For målinger som har kontinuer-lige data (for eksempel alder), har Vatnar fremstiltgjennomsnittet som det «typiske». All den tidpartnerdrapssakene preges av stor variasjon, vilen fremstilling av «typiske» kjennetegn ved

partnerdrap kunne bidra til en forenklet forståelseav disse sakene. Utvalget vil her likevel gi en kortsammenfatning av norske partnerdrap basert påfremstillingen i Vatnar sin forskningsrapport.65

4.2.1.2 Kjønn og andre kjennetegn ved gjerningsperson og offer

Et typisk norsk partnerdrap kjennetegnes ved aten mann dreper sin daværende eller tidligerekvinnelige partner. De aller fleste ofrene forpartnerdrap er kvinner, og de aller fleste gjer-ningspersonene er menn (89 prosent av sakene).Vatnar mfl. fant at samtlige registrerte partner-drap i tidsperioden 1990–2012 ble begått av engjerningsperson mot et offer av motsatt kjønn.66

I et typisk partnerdrap er gjerningspersonen igjennomsnitt 40 år, og offeret er i gjennomsnitt 39år, på drapstidspunktet. Begge er etnisk norske,men det er høy sannsynlighet for at begge har,

64 Både Vatnar og andre forskningsbidrag det vises til i denneutredningen bruker dikotome kjønnsalternativer. Det betyrat det bare var mulig å registrere kvinne eller mann.

Boks 4.1 Norsk partnerdrapsforskning

Det viktigste norske forskningsbidraget ompartnerdrap er prosjektet Intimate partner homi-cide. Identifying risk factors for intimate partnerhomicide through structured risk assessment,court documents, and interviews with bereaved.Prosjektet ble gjennomført ved Oslo Universi-tetssykehus (OUS), Regionalt kompetansesen-ter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri,Helse Sør-Øst. Forskningsprosjektet var en opp-følging av regjeringens handlingsplan mot vold inære relasjoner, «Vendepunkt 2008–2011».

Prosjektets hovedformål var å undersøke omen «ved å bruke strukturerte risikovurderings-instrumenter i gjennomgangen av straffesaks-dokumentene for alle partnerdrap i Norge(1990–2012), og ved å innhente informasjon omsubjektive risikovurderinger gjennom intervjumed etterlatte, kunne bidra til mer presis kunn-skap om hvordan personer og situasjoner medhøy risiko for partnerdrap kan identifiseres».1

Undersøkelsen ble gjennomført som en mixed-methods studie der både kvantitative og kvalita-tive data ble kombinert. Kunnskapsmaterialetvar straffesaksdokumentene i alle rettskraftigepartnerdrapssaker i Norge i perioden 1990–

2012 (177 saker) og intervjuer med etterlatte ogpårørende. På denne bakgrunn ble det fremskaf-fet ny og viktig kunnskap for identifisering avsaker med høy risiko for partnerdrap i Norge.

Resultatene fra forskningen er presentert ifem internasjonale og fagfellevurderte artikler.2

I tillegg er det utgitt en norsk forskningsrapport,Partnerdrap i Norge 1990–2012: En mixed met-hods studie av risikofaktorer for partnerdrap.3 Irapporten oppsummeres forskningen i tre hoved-funn:1. Flertallet av partnerdrapene i Norge ble

begått av menn som hadde utøvd vold i par-forholdet.

2. Partnerdrap i Norge rammer sosialt skjevt.Marginaliserte grupper var mest utsatt.

3. Etterlatte ble ikke tatt tilstrekkelig på alvornår de formidlet den risikoen de observertetil politi, helsevesen og hjelpeapparat.4

1 Vatnar (2015a) s. 13.2 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a), Vatnar, Friestad og

Bjørkly (2017b), Vatnar, Friestad og Bjørkly (2018),Vatnar, Friestad og Bjørkly (2019a) og Vatnar, Friestad ogBjørkly (2019b).

3 Vatnar (2015a).4 Vatnar (2015a) s. 16.

65 Vatnar (2015a) s. 84–86.66 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2018).


eller har hatt, utenlandsk statsborgerskap. Pareter gift, men sannsynligheten er høy for at offerethar gitt uttrykk for et ønske om å avslutte forhol-det. Halvparten av parene har felles barn. Gjer-ningspersonen har totalt ti års utdanning, mensofferet har elleve års utdanning. Både offeret oggjerningspersonen har flere levekårsutfordrin-ger.67

4.2.1.3 Partnervold

Gjerningspersonen i et typisk partnerdrap utøverifølge Vatnar mfl., gjentatte ganger både alvorligfysisk og psykisk partnervold mot offeret før dra-pet, men han er ikke tidligere domfelt for dette.Det er «gjensidig vold»68 mellom offer og gjer-ningsperson. Det er sannsynlig at denne volden erfysisk vold. Gjerningspersonen fremsetter ogsåverbale drapstrusler før drapet. Både gjernings-person og offer har kontakt med politi, helse- ogomsorgstjenesten eller andre deler av hjelpeappa-ratet før drapet. Hjelpeapparatet foretar imidlertidikke en risikovurdering, og de iverksetter ikkeforebyggende tiltak. Partnervolden formidles hel-ler ikke til andre instanser.69

4.2.1.4 Karakteristika ved drapet

I et typisk norsk partnerdrap er det utelukkendepartneren som blir drept – ikke også andre perso-ner, som for eksempel parets barn. Det er imidler-tid høy sannsynlighet for at gjerningspersonenbegår påfølgende suicid. Partnerdrapet finnersted i eller ved parets felles bolig, og begås medkniv. Over halvparten av gjerningspersonene erruspåvirket i gjerningsøyeblikket. Det typiske erikke at offeret er ruspåvirket, men det er likevelhøy sannsynlighet for at hun er det.70

4.2.1.5 Kontakt med hjelpeapparatet og andre privatpersoner

Både gjerningspersonen og offeret søker hjelphos familie, venner, kolleger eller andre privatper-soner før drapet. Det er høy sannsynlighet for atgjerningspersonen i den forbindelse gir uttrykkfor at han kan komme til å begå partnerdrap. Pri-vatpersoners bekymring for gjerningsperson eller

offer blir ikke videreformidlet til hjelpeappara-tet.71

4.2.2 Motiv

Sjalusi var, ifølge Vatnar mfl., det vanligste motivetfor drapet i perioden 1990–2012.72 Mannlige ogkvinnelige gjerningspersoner ble imidlertid tillagtulike motiv i straffesaken. Motivet til mannligegjerningspersoner ble oftest beskrevet som sjalusi(43 prosent), mens motivet til kvinnelige gjer-ningspersoner oftest ble beskrevet som krangelmed partneren (35 prosent). Sammenliknet medmenn, ble kvinner oftere beskrevet som drevet avhevn og frykt, men dette gjaldt likevel få kvinner(henholdsvis to og tre av 20 gjerningspersoner).Ingen mannlige gjerningspersoner ble beskrevetsom drevet av frykt.73

Det var, ifølge Vatnar mfl., sammenheng mel-lom gjerningspersonens statsborgerskap og hvil-ket motiv vedkommende ble tillagt i straffesaken.Utenlandske statsborgere ble langt oftere beskre-vet som drevet av hevn (19 prosent), sammenlik-net med norske statsborgere med eller uten tidli-gere utenlandsk statsborgerskap (henholdsvisseks og to prosent). Utenlandske statsborgere, ogtidligere utenlandske statsborgere, ble også oftereenn norske statsborgere beskrevet som drevet avsjalusi. I saker hvor gjerningspersonen haddeutenlandsk eller tidligere utenlandsk statsborger-skap, ble motivet oftere kategorisert som «annet»eller «ukjent» enn i saker hvor gjerningspersonenalltid hadde hatt norsk statsborgerskap. Ingenutenlandske eller tidligere utenlandske statsbor-gere ble tillagt frykt som motiv.74

4.2.3 Straffeutmåling

Menn som begikk partnerdrap i perioden 1990–2012 ble i gjennomsnitt dømt til elleve års ubetin-get fengsel. Til sammenligning ble kvinneligegjerningspersoner i gjennomsnitt dømt til syv årsubetinget fengsel.75

Norske statsborgere (uten tidligere uten-landsk statsborgerskap) ble, ifølge Vatnar mfl., igjennomsnitt dømt til ti års fengsel, mens perso-ner med utenlandsk eller tidligere utenlandsk

67 Vatnar (2015a) s. 84–86.68 Med «gjensidig vold» menes at både gjerningsperson og

offer er både voldsutøver og voldsutsatt i samme parfor-hold, se Vatnar (2015a) s. 85.

69 Vatnar (2015a) s. 84–86.70 Vatnar (2015a) s. 86.

71 Vatnar (2015a) s. 85–86.72 Gjerningspersonen hadde også «vist sjalusi» overfor offe-

ret før drapet i 59 prosent av sakene, se Vatnar (2015a)s. 114.

73 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2018).74 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017b). 75 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2018).


statsborgerskap i gjennomsnitt ble dømt til 13 årsfengsel.76

Ifølge tall fra Kripos for perioden 2000–2018,var den gjennomsnittlige fengselsstraffen for etpartnerdrap 14 år og seks måneder. Menn sombegikk partnerdrap ble i denne perioden i gjen-nomsnitt dømt til 14 år og åtte måneders fengsels-straff, mens kvinner ble i gjennomsnitt dømt til 14år og tre måneder.77 At tallene fra Kripos viservesentlig høyere straffeutmåling for partnerdrapenn det som følger av forskningen til Vatnar mfl.,har sammenheng med at det de senere årene harskjedd en straffeskjerping for denne typen saker.Frem til 2010 var normalstraffen for et forsettligdrap i Norge ti års ubetinget fengsel. Etter 2010har normalstraffen vært tolv års ubetinget feng-sel, se også punkt 3.2.1.78

4.3 Oversiktstall over drap og partnerdrap

4.3.1 Oversiktstall over drap og partnerdrap i Norge79

4.3.1.1 Norsk statistikk og andre opplysningskilder

Statistisk sentralbyrå (SSB) fører den nasjonalekriminalstatistikken. Denne statistikken byggerpå opplysninger fra politiets straffesaksregisterSTRASAK, se boks 4.2. Den inneholder blantannet opplysninger om anmeldte og etterforskedelovbrudd, herunder drap. Den nasjonale kriminal-statistikken er ikke så detaljert at partnerdrap larseg differensiere fra andre typer drap.

Kripos’ drapsoversikt gir oversikt over samt-lige drap begått i Norge, herunder partnerdrap,og utvalget har derfor tatt utgangspunkt i denne.Drapsoversikten fra Kripos bygger både på STRA-SAK og politiets saksbehandlingssystem BasisLøsning (BL), se boks 4.2. Inklusjonskriteriene erovertredelse av straffeloven 1902 § 233 eller avstraffeloven 2005 § 275. Rettskraftig domfellelseer ikke et vilkår for at drapet blir inkludert iKripos’ drapsoversikt, og oversikten inkludererderfor både uoppklarte drap og drap som ikke erpåtaleavgjort. Kripos’ drapsoversikt oppdateresfortløpende, og opplysningene som er registrert

kvalitetssikres mot rettskraftig dom når den fore-ligger. Det utgis årlig en rapport med nøkkeltallfra det foregående året, sett i et tiårsperspektiv.Denne rapporten inneholder blant annet opplys-ninger om offerets og siktedes alder, nasjonalitet,kjønn, relasjon, arbeidstilknytning og ruspåvirk-ning, i tillegg til opplysninger om drapsmetode,motiv og åsted.80

I det følgende vil utvalget gi en oversikt overantall drapssaker og partnerdrap i Norge. Hensik-ten med dette er først og fremst å synliggjøre hvorstor andel partnerdrap utgjør av det totale antalletdrap. Utvalget har tatt utgangspunkt i tidsperio-den 1990–2019. Grunnen til dette er at tallene iKripos’ drapsoversikt er kvalitetssikrede fra ogmed 1990. Tallene fra tidligere år er noe usikre.Utvalget har fått oppdaterte tall per oktober 2020fra Kripos, ved utvalgsmedlem Heidi Marie Eng-vold.

De oppdaterte tallene fra Kripos inkludererantall drapssaker, partnerdrap, ofre og gjernings-

76 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017b).77 Kripos, personlig henvendelse, oktober 2020. 78 Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 185 og s. 431–432. Se også Rt.

2007 s. 1253.79 Ofrene for terrorangrepene på Utøya og i Regjeringskvar-

talet 22. juli 2011 (77 personer) er ikke inkludert i dennefremstillingen. 80 Kripos (2019).

Boks 4.2 STRASAK og BL

STRASAK er politiets register for behandlingav straffesaker, og er den eneste databasenmed fullstendig oversikt over straffesaker iNorge. Databasen har vært brukt i samtligepolitidistrikt siden 1992. Systemet er saksba-sert (ikke personbasert) og gir oversikt overhvor straffesaker befinner seg fra registreringtil og med rettskraftig dom eller annen endeligavgjørelse. Data fra STRASAK danner grunn-laget for den nasjonale kriminalstatistikkensom føres av SSB og den nasjonale drapsover-sikten som føres av Kripos. Databasen inne-holder blant annet opplysninger om anmeldteforhold, navn, fødselsdatoer o.l. på anmeldtepersoner og fornærmede, ansvar for behand-ling (distrikt, ansvarlig etterforsker, ansvarligjurist), hvilke etterforskingsskritt som er tattog saksavgjørelse (påtaleavgjorte saker,domsavgjørelser).

Opplysningene som lagres i STRASAK blirimportert fra politiets saksbehandlingssystemBasis Løsning (BL). I forbindelse med Nærpo-litireformen, er BL bygget om fra lokale, luk-kede baser, til ett nasjonalt BL.

Kilde: NOU 2003: 21 s. 78–80, NOU 2010: 3 s. 21–22 ogDifi (2019) s. 27.


personer. I noen tilfeller blir flere personer drept iforbindelse med et partnerdrap, og i noen saker erdet derfor registrert flere enn ett offer. Gjernings-personer som har begått drap-selvdrap i forbin-delse med partnerdrapet registreres ikke somoffer i saken. Utvalget understreker at tallene forbåde drap og partnerdrap er små i den forstand atenkeltstående hendelser kan gi store prosentviseutslag.

Tallene i denne fremstillingen er ikke korri-gert for folketall. Det betyr at fremstillingen viserantallet drapssaker i Norge, og ikke antallet drapper 100 000 innbygger. Sistnevnte er også en van-lig måte å fremstille oversikt over antall drap på,se punkt 4.3.2.2.

4.3.1.2 Drap og partnerdrap i tidsperioden 1990–2019

I tidsperioden 1990–2019 ble det registrert 915drapssaker med 982 ofre og 985 gjerningsperso-ner. Av ofrene var 45 prosent kvinner og 55 pro-sent menn. Av gjerningspersonene var 86 prosentmenn og 14 prosent kvinner. Høyeste antall ofrevar i 1991 (50 ofre i 45 saker) og laveste antall var i2015 (23 ofre i 22 saker). Partnerdrap utgjorde 25prosent av alle drapene i denne perioden. Tilsammen ble 231 partnerdrapssaker med 259 ofreregistrert. Ofrene inkluderer også andre personerenn gjerningspersonens partner, herunder barn,se punkt 4.3.1.1. Blant ofrene i disse sakene vardet 86 prosent kvinner. Antallet partnerdrapsofre

har i perioden variert fra tre på det laveste i 1999,til 14 ofre på det høyeste i 2013.81

4.3.1.3 Drap og partnerdrap i tidsperioden 2010–2019

I tidsperioden 2010–2019 ble det registrert 286drapssaker med totalt 298 ofre og 311 gjernings-personer. Det ble registrert 76 partnerdrapssakermed 81 ofre. Partnerdrap utgjorde dermed 27 pro-sent av drapssakene i denne perioden. Av ofrene ipartnerdrapssakene, var 88 prosent kvinner. Femav ofrene i disse sakene var under 18 år, og detyngste offeret var gjerningspersonens datter på touker. Hun ble drept sammen med sin mor og tosøsken på syv og ni år.

Det var mannlig gjerningsperson i 84 prosentav partnerdrapssakene. I 62 prosent av sakene blegjerningspersonen dømt til ubetinget fengsel fordrapet. I 12 prosent av sakene ble gjerningsperso-nen dømt til tvunget psykisk helsevern, og i 11prosent av sakene ble saken henlagt som følge avat gjerningspersonen var død. I de øvrige sakeneforelå det per oktober 2020 ikke rettskraftig domeller annen påtaleavgjørelse.

4.3.1.4 Oppsummering

På 1990-tallet ble det i gjennomsnitt registrert 33drapssaker i Norge per år. På 2000-tallet ble det igjennomsnitt registrert 30 drapssaker per år. I

81 Kripos, personlig henvendelse, oktober 2020.

Figur 4.1 Drap og partnerdrap i Norge 1990–2019

37

45

3538

24

2932 31

29 29

37

30

34 35

30

26

31

26 2724

28

3330

40

28

22

27 2725 26

710 9 10

7 8 96 6

3

12 118 9

5

10 96 5 5 6 5

8

14

7

118 8

5 4

0

5

10

15

20

25

30

35

40

45

50

1990

1991

1992

1993

1994

1995

1996

1997

1998

1999

2000

2001

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

2018

2019

Antall drapssaker Antall partnerdrapssaker


perioden 2010–2019 ble det i gjennomsnitt regis-trert 29 drapssaker per år. Til sammenlikning hardet de siste 30 årene blitt registrert i gjennomsnittåtte partnerdrapssaker per år (1990–2019). Antal-let partnerdrap i Norge har vært stabilt i heledenne perioden.

4.3.2 Oversiktstall over drap og partnerdrap i et internasjonalt perspektiv

4.3.2.1 Internasjonal statistikk

United Nations Office on Drugs and Crime(UNODC) er FNs organ for å bekjempe kriminali-tet og narkotikavirksomhet. Organisasjonen førerblant annet internasjonal statistikk over forekom-sten av drap. UNODC har utgitt flere rapporterbasert på statistikken. Disse kalles Global Studyon Homicide. I 2019 ble rapporten utvidet og utgittsom seks delrapporter, hvorav den ene retter sær-skilt oppmerksomhet mot kjønnsbaserte drap påkvinner og jenter.82 Interpol og European Source-book on Crime and Criminal Justice Statistics erandre kilder til internasjonal oversikt over drap.83

Ifølge UNODC varierer definisjonen av drapog partnerdrap fra land til land, og en del land oginternasjonale aktører bruker en videre definisjonav partnerdrap enn det Kripos gjør, se punkt 1.6. Inoen land vil for eksempel drap begått i nødvergeregistreres som forsettlige drap, og i noen land,for eksempel Canada, omfatter partnerdrap drap ikjæresteliknende forhold («dating partners»).84

Kvaliteten og tilgjengeligheten på datamaterialetsom danner grunnlaget for statistikken er ogsåsvært varierende fra land til land.85 Disse forhol-dene utgjør en begrensning for hvor sammenlikn-bar statistikken er.

4.3.2.2 Drap

Det er vanlig å måle omfanget av drap i hvormange personer som blir drept hvert år per100 000 innbyggere. I Norge ligger drapsraten sta-bilt på rundt 0,5 drap per 100 000 innbyggere.86

På internasjonalt nivå ble drapsraten i 2017 antatt

å være 6,1 per 100 000 innbyggere.87 Det begåsmed andre ord færre drap i Norge enn i de flesteandre land. Flesteparten av drapsofrene både iNorge og i andre land er menn, men kjønnsbalan-sen er langt skjevere internasjonalt enn i Norge.Internasjonalt er 81 prosent av drapsofrenemenn.88 I Norge var 55 prosent av drapsofrenemellom 1990 og 2019 menn.89

4.3.2.3 Partnerdrap

En studie har vist at 13,5 prosent av alle drap inter-nasjonalt er et partnerdrap.90 Til sammenlikningutgjør andelen partnerdrap i Norge per i dag 27prosent av alle drap, se punkt 4.3.1.3. Partnerdraputgjør dermed en langt større andel av det totaleantallet drap i Norge enn ellers i verden, til trossfor at Norge definerer partnerdrap noe snevrereenn andre land, se punkt 4.3.2.1.

Noen studier har vist at det vestlige Europa ogUSA har hatt nedgang i antall partnerdrap. Samti-dig har UNODC understreket at nedgangen ermoderat i forhold til andre typer drap, og at antal-let reelt sett holder seg relativt stabilt. De sisteårene har det også blitt registrert en økning iantall partnerdrap på kvinner internasjonalt.91

I Sverige ble ikke partnerdrap skilt ut fraandre typer drap i den offisielle kriminalstatistik-ken før i 2017,92 men en svensk studie fra 2017har vist at 26 prosent av drap i perioden 1990–2013 var partnerdrap.93 I Sverige er drapsratenhøyere enn i Norge (om lag 1:100 000).94 I Dan-mark er drapsraten også høyere enn den norske(0,9:100 000). Ifølge en rapport fra 2020, utgjørpartnerdrap 23 prosent av drapene i Danmark.95

4.3.2.4 Oppsummering

Den finske forskeren og professoren Veli Verkkoforsket blant annet på drap i tiårene 1920–1950.Han ga uttrykk for at andelen kvinnelige draps-ofre er høy når det totale antallet drap er lavt, og

82 Global Study on Homicide: Gender-related killing of womenand girls, se UNODC (2019a). UNODC utga også en tilnær-met lik rapport, med samme navn, i 2018.

83 Justis- og beredskapsdepartementet (2017) s. 12. Verdenshelseorganisasjon (WHO) fører også oversikt over årsakertil død globalt.

84 UNODC (2013) s. 102–103 og Beattie, David og Roy(2018).

85 UNODC (2013) s. 100–101.86 Meld. St. 1 (2020–2021) s. 193.

87 UNODC (2019b) s. 11. 88 UNODC (2019b) s. 15. 89 Kripos, personlig henvendelse, oktober 2020. Se også

punkt 4.3.1.2.90 Stöckl mfl. (2013).91 UNODC (2019b) s. 14.92 Brå (2019) s. 14–15. Den svenske definisjonen inkluderer

kjæresteforhold, se Brå (2019) s. 10. 93 Caman mfl. (2017). 94 Drapsraten ble målt til 1:100 000 i 2018. I perioden 2002–

2018 har antallet variert fra 0,7 til 1,2 drap per 100 000 inn-byggere i Sverige, se Brå (2019).

95 Justisministeriet (2020).


vice versa.96 Dette har senere blitt omtalt som«Verkkos lov». Den høye andelen partnerdrap iNorge kan, med utgangspunkt i Verkkos lov, hasammenheng med at den generelle drapsraten erlav.97

Europeiske forskere har hevdet at teorien harrelevans også i dag; oversikten over drap og part-nerdrap i Europa følger det samme mønsteret idag som den gang Verkko introduserte sin teori.98

UNODC har på sin side fremhevet at det kreves etbredt perspektiv for å forstå tallene om mannligeog kvinnelige drapsofre på internasjonalt nivå. Detfølger av en rapport fra 2019 at drap på mennpåvirkes av sosiopolitiske forandringer, status inarkotikamarkedet og andre flyktige samfunn-sendringer. Drap på kvinner påvirkes derimot istørre grad av mer langsiktige faktorer somkjønnsroller og sosiale normer, diskriminering oglikestilling. Ifølge UNODC er antallet drap påkvinner mer stabilt enn drap på menn.99

4.4 Faktorer som kan bidra til forhøyet risiko for partnerdrap

4.4.1 Innledning

Vatnar definerer risikofaktor på følgende måte:

«En risiko- eller sårbarhetsfaktor defineressom en ytre eller indre hendelse som skjer førf.eks. et partnerdrap og som kan dokumente-res å være en signifikant årsak eller forutset-ning for drapshandlingen. Bidraget fra dennefaktoren er så viktig at risikoen ville bli redu-sert hvis den ikke var til stede. Det er relativtsjelden at en kan identifisere slike kausale risi-kofaktorer for vold. Det vanligste er at flere risi-kofaktorer virker sammen og at ingen av demalene kan årsaksforklare volden […]. Ved merdifferensiert begrepsbruk vil en definere risi-koindikator som en hendelse som ser ut til å gåigjen før partnerdrap, men som ikke nødven-digvis har et kausalt forhold til drapshandlin-gen. Indikatoren er en hendelse som samsva-rer med økt risiko, men som ikke er en nødven-dig forutsetning for at drapet skal skje. Flerefaktorer i risikovurderingsinstrumenter forpartnervold har disse egenskapene […]. Defleste studier på partnervold bruker risiko-faktorer også om indikatorer og forvarsel.»100

Denne definisjonen av begrepet er vid. Ifølge Vat-nar, kan risikofaktorer knytte seg til forhold påbåde gjerningspersonens og offerets side, oggjelde både omstendigheter som forelå før drapet,og omstendigheter ved selve drapshandlingen. Itråd med ovennevnte definisjon, vil faktorer somkan bidra til forhøyet risiko blant annet inkludere

96 Dobash & Dobash (2015) s. 4. 97 Se også Stöckl mfl. (2013). 98 Ganpat mfl. (2011). 99 UNODC (2019b) s. 24–25.

Figur 4.2 Partnerdrap i Norge og internasjonalt

Figurene tar utgangspunkt i at 27 prosent av alle drap i Norge er partnerdrap, og at 13,5 prosent av alle drap internasjonalt er part-nerdrap.Kilde: Kripos, personlig henvendelse, oktober 2020 og Stöckl mfl. (2013).

Partnerdrap i Norge

Andre drapsofre Partnerdrapsofre

Partnerdrap globalt

Andre drapsofre Partnerdrapsofre

100 Vatnar (2015a) s. 28.


hendelser og situasjoner som ser ut til å gå igjenfør partnerdrap i flere saker, egenskaper ellerkarakteristika som gjelder mange av gjerningsper-sonene (for eksempel sosiodemografiske kjenne-tegn eller oppvekstfaktorer), og forhold av struktu-rell karakter (for eksempel kulturelle holdningersom støtter eller unnskylder vold mot kvinner).101

Vatnar mfl. tok i sin studie utgangspunkt i treulike risikovurderingsverktøy for partnervold for åkartlegge risikofaktorer for partnerdrap.102 Defleste risikovurderingsverktøyene innenfor dettefagfeltet er utviklet for å måle risiko for partnervold,ikke partnerdrap. All den tid partnerdrap har bety-delig lavere forekomst enn partnervold, vil risiko-faktorene være bedre egnet til å si noe om faren forfremtidig partnervold enn fremtidig partnerdrap.103

Utvalget vil i det følgende fremstille noen fak-torer som kan bidra til forhøyet risiko for partner-drap. Dette er utelukkende basert på Vatnar mfl.sin studie. Utvalget gjør oppmerksom på at dettevar en mulitvariat studie som viste faktorer i sam-spill med hverandre. For fremstillingens skyldbeskriver utvalget faktorene som enkeltfaktorer.

4.4.2 Tidligere partnervold

4.4.2.1 Tidligere partnervold som risikofaktor

Partnervold er den best dokumenterte risikofak-toren for partnerdrap.104 Vatnar mfl. fant at hjel-peapparatet hadde registrert partnervold i 71 pro-sent av partnerdrapssakene før drapet.105 I 51 pro-sent av sakene var det registrert «gjentatt partner-vold» (fem voldsepisoder eller flere). I bare ni pro-sent av sakene fremgikk det uttrykkelig avstraffesaksdokumentene at det ikke var registrerttidligere partnervold.106

Partnervolden før drapet kunne, ifølge Vatnarmfl., være både fysisk, psykisk og seksuell vold.Mange ofre ble utsatt for flere typer vold, og i defleste sakene var volden alvorlig. Den fysiske vol-

den kunne eksempelvis være slag som medførtefysisk skade, slag med gjenstander og/ellervåpenbruk. Den psykiske volden innebar oftetrusler om vold eller drap. Verbale voldstruslervar registrert i over halvparten av sakene.107

«Gjensidig partnervold» var registrert i halv-parten av partnerdrapssakene. Ifølge Vatnar mfl.,innebærer gjensidig partnervold at både offeretog gjerningspersonen var både voldsutøver ogvoldsutsatt i samme parforhold. Gjensidig fysiskpartnervold ble registrert i 81 prosent av sakenemed kvinnelig gjerningsperson, og i 36 prosent avsakene med mannlig gjerningsperson.108

4.4.2.2 Tidligere partnervold i sammenheng med andre risikofaktorer

Forskningen viste at tidligere partnervold haddebetydning for andre faktorer som kan bidra til for-høyet risiko for partnerdrap. I saker med regis-trert partnervold var gjerningspersonen foreksempel oftere tidligere straffedømt for andreforhold enn i saker hvor partnervold ikke varregistrert før drapet. Gjerningspersonen i sakermed registrert tidligere partnervold hadde også igjennomsnitt lavere utdanning sammenliknetmed gjerningspersoner i saker uten tidligere part-nervold.109

Gjerningspersoner som hadde utøvd gjentattpartnervold før drapet var oftere tilknyttet «krimi-nelle miljøer», se punkt 4.4.5. Videre var dissegjerningspersonene oftere registrert med «antiso-siale trekk» enn gjerningspersoner som ikkehadde utøvd gjentatt partnervold.110 Vatnar mfl.definerte «antisosiale trekk» som diagnostisketrekk som må foreligge ved en antisosial lidelse,men som ikke nødvendigvis fyller kriteriene foren slik diagnose.

4.4.3 Statsborgerskap111

Størsteparten av gjerningspersonene og ofrenevar norske statsborgere (henholdsvis 76 prosentog 78 prosent).

Blant disse var det 10 prosent av gjerningsper-sonene og seks prosent av ofrene som tidligerehadde hatt et utenlandsk statsborgerskap. IfølgeVatnar mfl., utgjorde andelen gjerningspersoner

101 Vatnar (2015a) s. 28 flg. 102 De tre risikovurderingsverktøyene var Danger Assessment

Revised 20 Items (DA-R20), Spousal Assault Risk Assessment(SARA) og Severe Intimate Violence Partner Risk PredictionScale (SIVIPAS) (sistnevnte brukes ikke i Norge).

103 Vatnar (2015a) s. 41 104 Vatnar og Bjørkly (2011). 105 Vatnar mfl. brukte analyseverktøyet Conflict Tactics Scale

(CTS) for å måle forekomsten av partnervold. I CTSregistreres forekomsten av ulike typer fysisk, psykisk ogseksuell vold, samt forhold knyttet til partenes dialog ogforekomsten av eventuelle skader. Analyseverktøyet gjørdet også mulig å registrere alvorlighetsgraden og hyppig-heten ved volden.

106 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a).

107 Vatnar (2015a) s. 113.108 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2018) og Vatnar (2015a) s. 70.109 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a). 110 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a).111 Opplysningene i dette punktet er hentet fra Vatnar, Friestad

og Bjørkly (2017b) og Vatnar (2015a) s. 48 og 52.


med tidligere utenlandsk statsborgerskap en vissoverrepresentasjon målt opp mot denne gruppensandel av befolkningen ellers.

Det var 24 prosent av gjerningspersonene og22 prosent av ofrene som var utenlandske stats-borgere på drapstidspunktet. Ifølge Vatnar mfl.var dermed utenlandske statsborgere overrepre-sentert blant både gjerningsperson og ofre sam-menliknet med denne gruppens representasjon ibefolkningen ellers.

Gjerningspersoner med utenlandsk, eller tidli-gere utenlandsk statsborgerskap, var ofterearbeidsledige enn gjerningspersoner med norskstatsborgerskap.

4.4.4 Arbeid og økonomi

Vatnar mfl. fant i sin studie at både gjerningsper-soner og ofre i partnerdrapssaker ofte hadde sva-kere tilknytning til arbeidslivet og større økono-miske utfordringer enn befolkningen ellers.112

Studien viste at 44 prosent av gjerningsperso-nene var i arbeid på drapstidspunktet. Det var 14prosent av gjerningspersonene som var arbeidsle-dige, og 32 prosent som var trygdet. Studien vistevidere at 45 prosent av ofrene var i arbeid pådrapstidspunktet. Det var elleve prosent som vararbeidsledige, og 29 prosent var trygdet.113

Kvinnelige gjerningspersoner hadde enda sva-kere tilknytning til arbeidslivet enn mannlige gjer-ningspersoner. Ifølge Vatnar mfl., var bare 15 pro-sent (tre av 20) av de kvinnelige gjerningsperso-nene i arbeid, mens dette gjaldt 47 prosent av demannlige gjerningspersonene.114

Vatnar mfl. sin studie viste videre at over halv-parten av gjerningspersonene hadde økonomiskeutfordringer før drapet.115 Økonomiske utfordrin-ger var i studien målt ved flere variabler, blantannet tilknytning til arbeidslivet, inntekt og tidli-gere gjeldshåndteringstiltak. Studien viste også athalvparten av ofrene var økonomisk avhengig avgjerningspersonen.

4.4.5 Tidligere kriminalitet

Studien viste at gjerningspersonene var straffe-dømt før partnerdrapet i nærmere halvparten avsakene. Disse var i gjennomsnitt straffedømt mer

enn fire ganger. Som Vatnar påpeker, kan detvære flere lovbrudd knyttet til én strafferegistre-ring.116 Gjerningspersonene var dømt for uliketyper kriminalitet. Ti prosent av gjerningsperso-nene var dømt for partnervold.117

En fjerdedel av gjerningspersonene tilhørte,ifølge Vatnar mfl. «kriminelle miljøer».118 Med kri-minelle miljøer menes i studien en tilknytning tilkriminelle nettverk som for eksempel driver medkjøp eller salg av narkotika, økonomisk kriminali-tet, menneskesmugling eller annen kriminell akti-vitet.

Ofrene var, ifølge Vatnar mfl., tidligere straffe-dømt i 18 prosent av sakene, og omtrent likemange ofre var tilknyttet et kriminelt miljø. Dissevar i gjennomsnitt straffedømt 3,8 ganger.119

4.4.6 Rus120

Vatnar mfl. sin studie viste at 47 prosent av gjer-ningspersonene og 32 prosent av ofrene hadderusproblemer før drapet. Forskerne registrerterusproblemer der hvor det fremgikk opplysningerom dette i straffesaksdokumentene. Det ble medandre ord ikke avgrenset til sakene hvor det varstilt en ruslidelsesdiagnose. Blant gjerningsperso-nene som hadde rusproblemer, var alkohol detvanligste rusmiddelet (42 prosent), deretter alko-hol og narkotiske stoffer i kombinasjon (38 pro-sent). Blant ofrene som hadde rusproblemer, varen kombinasjon av alkohol og narkotiske stoffermest utbredt (47 prosent), deretter alkohol (42prosent). Det var elleve prosent av gjerningsper-sonene og elleve av ofrene som hadde ruslidelses-diagnose før drapet.

Vatnar mfl. registrerte også ruspåvirkning igjerningstidsrommet hos gjerningspersonene ogofrene. Studien viste at 53 prosent av gjernings-personene og 41 prosent av ofrene var ruspåvirketda drapet skjedde. Gjerningspersonene som varruspåvirket, var som oftest påvirket av alkohol,dernest av blandings-/kombinasjonsrus (hen-holdsvis 55 og 24 prosent). Ofrene som var ruspå-virket, var også oftest påvirket av alkohol, og der-nest av blandings-/kombinasjonsrus (henholdsvis55 og 29 prosent).

112 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a) og Vatnar (2015a) s. 48og 108.

113 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a). 114 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2018). 115 Vatnar (2015a) s. 108.

116 Vatnar (2015a) s. 108.117 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a).118 Vatnar (2015a) s. 108.119 Vatnar (2015a) s. 108.120 Opplysningene i dette punktet er hentet fra Vatnar, Friestad

og Bjørkly (2019a).


4.4.7 Psykiske lidelser121

Vatnar mfl. sin studie viste at 34 prosent av gjer-ningspersonene hadde symptomer på psykisklidelse, og at 37 prosent hadde en diagnostisertpsykisk lidelse før drapet. Til sammenlikning vistestudien at 19 prosent av ofrene hadde symptomerpå psykisk lidelse, og at 25 prosent hadde en diag-nostisert psykisk lidelse.

Depresjon og ruslidelser var, ifølge Vatnarmfl., de mest vanlige psykiske helseplagene blantbåde gjerningspersonene og ofrene. Dette gjaldtbåde dem med og uten diagnose.

Studien viste også at 43 prosent av gjernings-personene og 16 prosent av ofrene utviste selv-mordsatferd før partnerdrapet.122 Med selvmord-satferd menes i studien forsøk på eller trusler omå begå selvmord.

4.4.8 Samlivsbrudd

Gjerningspersonen og offeret var, ifølge Vatnarmfl., fortsatt gift eller samboere på drapstidspunk-tet i 75 prosent av sakene. I 58 prosent av dissesakene hadde ofrene helt eller delvis uttrykt etønske om brudd, separasjon eller skilsmisse førdrapet. I 42 prosent av sakene hadde gjernings-personen og offeret tidligere brutt forholdet, forderetter å bli gjenforent.123

I 25 prosent av partnerdrapssakene ble drapetbegått etter et samlivsbrudd, og bruddet haddeofte funnet sted kort tid før drapet (mindre ennseks måneder).124

4.5 Kontakt med hjelpeapparatet og privatpersoner før partnerdrapet

4.5.1 Gjerningspersonenes kontakt med hjelpeapparatet

Flertallet av gjerningspersonene (79 prosent) var ikontakt med hjelpeapparatet før partnerdrapet,herunder politi, fastlege, psykiater, psykolog,legevakt, sykehus, advokat, barnevern og familie-vern. Gjerningspersonene var oftest i kontakt medfastlege og politi (henholdsvis 62 prosent og 58prosent av de som var i kontakt med hjelpeappara-tet). I åtte prosent av sakene uttalte gjerningsper-

sonen til en instans at vedkommende kunnekomme til å begå partnerdrap.125

Vatnar mfl. fant at hjelpeapparatet, som følgeav kontakt med gjerningspersonen, registrerterisiko for partnervold eller drap i 32 prosent avsakene. Det var politiet som oftest registrerte slikrisiko. Risikoen ble sjelden (14 prosent av sakene)videreformidlet til andre instanser i hjelpeappara-tet. Ifølge Vatnar mfl. iverksatte hjelpeapparatetvoldsrisikohåndteringstiltak i 23 prosent av allesakene som følge av kontakt med gjerningsperso-nen. Det var politiet som oftest iverksatte slike til-tak, for eksempel ileggelse av besøksforbud ellerutdeling av mobil voldsalarm.126

I sakene hvor risiko for partnervold eller part-nerdrap ble registrert som følge av kontakt medgjerningspersonen, ble dette gjort mer enn énmåned før drapet i 27 prosent av sakene. I elleveprosent av disse ble det gjort ett år eller mer førdrapet. I seks prosent sakene ble det gjort underén måned før drapet.127

4.5.2 Ofrenes kontakt med hjelpeapparatet

Flertallet av ofrene (72 prosent) var i kontakt medhjelpeapparatet før drapet. Ofrene var oftest i kon-takt med fastlege, sykehuspersonell eller politiet(henholdsvis 64 prosent, 43 prosent og 48 prosentav ofrene som var i kontakt med hjelpeapparatet).De av ofrene som var utsatt for gjentatt partner-vold var også hyppigst i kontakt med hjelpeappa-ratet før drapet.128

Vatnar mfl. fant at hjelpeapparatet, som følgeav kontakt med offeret, registrerte risiko for part-nervold eller drap i 40 prosent av sakene. Det varpoliti og krisesenter som oftest registrerte slikrisiko. Risikoen ble sjelden formidlet til andreinstanser (15 prosent av sakene). Hjelpeapparatetiverksatte voldsrisikohåndteringstiltak i 28 pro-sent av alle sakene som følge av kontakt med offe-ret. Det var politiet som oftest iverksatte slike til-tak.129

I sakene hvor risiko for partnervold eller part-nerdrap ble registrert som følge av kontakt medofferet, viste studien at dette ble gjort mer enn énmåned før drapet i 32 prosent av sakene. I 16 pro-

121 Opplysningene i dette punktet er hentet fra Vatnar, Friestadog Bjørkly (2019a), med mindre noe annet fremgår.

122 Vatnar (2015a) s. 55 og 109.123 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a) og Vatnar (2015a) s.

108.124 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a) og Vatnar (2015a) s.

108.

125 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a) og Vatnar (2015a) s. 49og 56–57.

126 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a) og Vatnar (2015a) s. 49og 57–59.

127 Vatnar (2015a) s. 58. 128 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a) og Vatnar (2015a) s. 49

og 60. 129 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a) og Vatnar (2015a) s. 49

og 61–63.


sent av disse ble det gjort ett år eller mer før dra-pet. I seks prosent ble det gjort under én månedfør drapet.130

4.5.3 Gjerningspersonenes og ofrenes kontakt med privatpersoner

Størsteparten av både ofrene (69 prosent) og gjer-ningspersonene (59 prosent) oppsøkte hjelp hosnoen i sin familie, venne- eller bekjentskapskretsfør drapet. Gjerningspersonenes hjelpesøking iprivate relasjoner skjedde oftest til venner ogbekjente. Studien viste at en tredjedel av gjer-ningspersonene nevnte muligheten for å begåpartnerdrap til andre privatpersoner før drapet.Privatpersonene som hadde kontakt med gjer-ningspersonene videreformidlet sin bekymring tilhjelpeapparatet i ti prosent av partnerdrapssakene– oftest til politi eller fastlege. Offerets hjelpesø-king i private relasjoner skjedde oftest til søskenog venner. Privatpersonene videreformidlet dettetil hjelpeapparatet i 19 prosent av sakene – oftesttil politiet.131

4.5.4 Kontakt mellom privatpersonene og hjelpeapparatet

Selv om ofrene og gjerningspersonene i storutstrekning søkte hjelp i sine private relasjoner,fant Vatnar mfl. at dette i liten grad førte til at hjel-peapparatet ble kjent med den aktuelle situasjo-nen. Ifølge forskerne, viste studien at det her fore-ligger et forebyggingspotensial.132

Det finnes ingen enkel forklaring på hvorforprivatpersonene sjelden videreformidlet sinebekymringer, men studien viste blant annet enreelt sett høy terskel for å oppsøke hjelpeappara-tet. Myndighetenes intensjon om at hjelpeappara-tet skal være et lavterskeltilbud, syntes, ifølge for-skerne, verken å ha blitt realisert for ofrene, gjer-ningspersonene eller de pårørende. Det syntesogså som at hjelpeapparatet vurderte risikoen forpartnervold og drap for lavt, og som at de dermedikke iverksatte nødvendige tiltak for å minimererisikoen tidlig nok.133 Om dette skriver Vatnar:

«Både i politiet, helsevesenet og hjelpeappara-tet, og fra politisk ledelse, arbeider man utfraen intensjon om at det skal være lav terskel forå be om bistand mot vold i nære relasjoner.Med et slikt utgangspunkt risikerer man imid-lertid at volds- og drapsrisiko vurderes for lavtved første kontaktpunkt, og at potensialet forforebygging reduseres».134

4.5.5 Særlig om de etterlattes erfaringer135

De fleste etterlatte som var i kontakt med hjel-peapparatet før drapet, ga uttrykk for at de obser-verte forhold som de i ettertid vurderte som risi-kofaktorer for partnerdrap. Observasjonenehadde gitt grunnlag for en frykt som var vanskeligå definere. Flere oppga at selv om de fryktet atnoe ubehagelig ville skje, vurderte de ikke nød-vendigvis muligheten for partnerdrap. Flere etter-latte opplyste også at de før drapet nedjustertesine egne bekymringer, blant annet som følge avfrykt for å overdrive situasjonen. Enkelte beskreven prosess hvor de først var bekymret, deretternedjusterte bekymringen, for så å oppjustere denda de ble kjent med ny informasjon.

De etterlatte som videreformidlet sine bekym-ringer til hjelpeapparatet ga, ifølge Vatnar mfl.,uttrykk for en opplevelse av at hjelpeapparatetikke forstod alvoret i situasjonen. Noen fortalteom at de måtte opptre insisterende for å få gehørfor sine bekymringer. Flere uttrykte frustrasjonover at den samme prosessen de selv gikk igjen-nom, med nedjustering og påfølgende oppjuste-ring av bekymring, også skjedde i hjelpeapparatet,og at det derfor tok for lang tid før politi ellerandre instanser iverksatte forebyggende tiltak.Flere etterlatte opplevde også at hjelpeapparatetikke videreformidlet informasjon til andre instan-ser.

Ifølge Vatnar mfl., opplevde mange etterlattedet de kalte for alvorlige mangler i hjelpeappara-tets håndtering av konkrete voldssituasjoner.Flere ga også uttrykk for at hjelpeapparatet tren-ger mer kunnskap om og kapasitet til saker derdet er risiko for partnerdrap.

130 Vatnar (2015a) s. 62.131 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a) og Vatnar (2015a) s. 50

og 64–67.132 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a).133 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a).

134 Vatnar (2015a) s. 104. 135 Opplysningene i dette punktet er hentet fra Vatnar, Friestad

og Bjørkly (2017a) og Vatnar (2015a) s. 87 flg.


Kapittel 5

Perspektiver på partnervold og partnerdrap

5.1 Innledning

Internasjonal forskning om årsaker til partnervoldog partnerdrap har tradisjonelt vært preget av tohovedperspektiver: sosiokulturelle teorier og indi-vidteorier. Siden 2000-tallet har flere forskere tatttil orde for en mer helhetlig tilnærming; et inter-aksjonelt perspektiv.136

De ovennevnte teoriene er i forskningen førstog fremst brukt for å forklare partnervold, ikkepartnerdrap. Forskningen på partnervold er ogsåvesentlig mer omfangsrik enn forskningen påpartnerdrap. Som følge av den nære forbindelsenmellom partnervold og partnerdrap, vil imidlertidforskning på årsaker til partnervold, etter utval-gets syn, også være relevant for arbeidet med åforebygge partnerdrap.

I dette kapittelet vil utvalget kort redegjøre fornoen utvalgte forklaringsteorier for partner-vold.137

5.2 Sosiokulturelle teorier

5.2.1 Om perspektivet

I et sosiokulturelt perspektiv forklares årsaker tilpartnervold og partnerdrap på grunnlag av sam-funnsstrukturer og den sosiokulturelle kontek-sten gjerningspersonen og offeret befinner seg i.Felles for disse er at maktstrukturer knyttet tilkjønn anses som avgjørende årsaker til partner-vold.

5.2.2 Et utvalg sosiokulturelle teorier

5.2.2.1 Kjønnsmaktteori

Kjernen i kjønnsmaktteorien er at partnervold for-klares på grunnlag av kvinneundertrykkelse ogmangel på likestilling i samfunnet. Både menn ogkvinner tilegner seg kunnskap om og erfaringmed samfunnsskapte kjønnsrollemønstre frabarndommen. Dette bidrar til å legitimere mennsvold og dominans, og normalisere kvinners utsatt-het. Mange forskere innenfor kjønnsmaktteorienhar tradisjonelt ment at virkemidlene mot vold inære relasjoner må være konsentrert om å adres-sere menns holdninger til likestilling og domine-rende atferd.138

Fremveksten av kjønnsmaktteori på 1970-talletvar nært knyttet til at vold mot kvinner ble aner-kjent som et samfunnsproblem og et folkehelse-problem.139 Teorien er blant de eldste teorieneom partnervold, og den har vært viktig for etable-ringen og utviklingen av forskningen om vold inære relasjoner og partnerdrap.140 Kjønnsmaktte-ori har også blitt videreutviklet i senere tid.141

Med utgangspunkt i kjønnsmaktteori, ser foreksempel Dobash og Dobash også hen til andrevariabler relatert til maktubalanse, herunder etni-sitet, seksuell legning og sosioøkonomisk status,se boks 5.1.

5.2.2.2 Maktteori

Maktteori går, i likhet med kjønnsmaktteori, ut påat strukturell makt knyttet til kjønn kan forklarehvorfor partnervold skjer. Innenfor maktteori leg-ges det imidlertid særlig vekt på maktstrukturer

136 Se for eksempel Bell og Naugle (2008) og Vatnar (2015b). 137 Det er flere forfattere som har gitt en fremstilling av disse

perspektivene. Utvalget har tatt utgangspunkt i Bell ogNaugle (2008). Solveig Karin Bø. Vatnar har også gitt enfremstilling av disse perspektivene i sin doktorgradsav-handling fra 2009, se Vatnar (2009). Internasjonal forskninger på dette feltet svært omfangsrik, og fremstillingen her erikke uttømmende.

138 Brownridge (2006) s. 6, Bell og Naugle (2008), Corradi mfl.(2016).

139 Kivivuori og Lehti (2012) s. 61. Se også Thoresen og Hjem-dal (red.) (2014).

140 Bell og Naugle (2008).141 George og Stith (2014).


innad i familien. Hyppige familiekonflikter, akseptfor bruk av vold og manglende likestilling i fami-lien, anses for å være faktorer som kan bidra til til-venning til vold, noe som igjen avler videre volds-utøvelse og voldsutsatthet. Også andre forholdinnad i familien som øker konfliktnivået, inkludertøkonomiske problemer og endringer i maktfor-holdet mellom kvinnen og mannen, kan innenformaktteori ses på som risikofaktorer for partner-vold. Flere studier har vist at det er høyere fore-komst av partnervold i familier hvor det er høytkonflikt- og stressnivå og i familier som har laveresosioøkonomisk status.142

5.3 Individteorier


I individteorier forklares voldsutøvelse og voldsut-satthet på grunnlag av individet selv. Personensgenetiske sårbarhet, i kombinasjon med livserfa-ringer i viktige utviklingsfaser, antas å prege per-sonlighetsutviklingen, blant annet grad av fiendt-lighet, avhengighet, selvhevdelse og antisosialitet.Individteorier bruker altså individet og den enkel-tes psykologi for å forklare hvorfor noen personerutøver eller utsettes for vold.143

5.3.2 Et utvalg individteorier

5.3.2.1 Nevrobiologisk forklaringsteori

Med utgangspunkt i nevrobiologisk forklaringste-ori, ses voldelig atferd som et resultat av samspil-let mellom genetiske forutsetninger og eksternpåvirkning i et livsløpsperspektiv. Teorien byggerpå at det hos personer som utøver og utsettes forvold i nære relasjoner enten finnes en genetiskdisposisjon for svak følelsesregulering,144 eller athøy grad av stress i sped- og småbarnstiden nega-tivt påvirker utviklingen av, og varig svekker,denne evnen.145 Det finnes en sammenheng mel-lom utøvelse av og utsatthet for partnervold, ogen oppvekst med vold, overgrep og omsorgss-vikt.146 Det antas at en kombinasjon av medfødtsårbarhet og stress i sårbare utviklingsfaserbidrar til at noen personer utvikler problemer medå fortolke og å regulere følelser. Dette er i sin turet sentralt aspekt i utøvelse av og utsatthet forvold i nære relasjoner.147 Videre kan varigefysiske skader på sentralnervesystemet, somfølge av ulykker eller rus, bidra til økt aggresjonog vold i parforhold.148

5.3.2.2 Tilknytningsteori

Med utgangspunkt i tilknytningsteori, ses parfor-holdet som en tilknytningsrelasjon. Dersom enperson har tilegnet seg utrygge strategier for åregulere egne følelser i tilknytningsrelasjoner tid-lig i livet, vil han eller hun ofte ha umodne strate-gier for følelsesregulering og formidling av behov,

142 Straus (2001), og Bell og Naugle (2008).

Boks 5.1 Dobash og Dobash: «The Murder Study»

Rebecca Emerson Dobash og Russell P.Dobash er britiske professorer i kriminologi.Deres første bok, «Violence Against Wives»,ble utgitt i 1979. Boken bidro til å etablereforskningsfeltet vold mot kvinner, og den harsenere blitt ansett som et gjennombrudd pådette fagområdet. Dobash og Dobash harsiden utgitt åtte bøker og en rekke artikler omvold, kvinner og kriminalitet.

I boken «When Men Murder Women»(2015) analyserer Dobash og Dobash blantannet partnerdrap mot kvinner som begås avmenn. Boken bygger på en studie hvorDobash og Dobash gjennomgikk 866 drapssa-ker i Storbritannia. De gjennomførte blantannet 200 intervjuer med drapsdømte perso-ner (180 menn og 20 kvinner). Funnene frastudien tydeliggjør de kontekstuelle og situa-sjonelle betingelsene for partnerdrap, karakte-ristikker ved gjerningspersonene, og forskjel-ler mellom partnerdrap begått av menn motkvinner og andre typer drap. Forfatterne frem-hever blant annet at gjerningspersonen oftehar utøvd vold mot offeret før et partnerdrap,og at partnerdrap ofte skjer etter en krangel.Vanlige kilder til konflikt er, ifølge forskerne,mannens følelse av eierskap overfor kvinnen,samlivsbrudd og kvinnens ønske om å forlateforholdet.

143 Loeber, Burke og Pardini (2009) og Poldrack mfl. (2017).144 Poldrack mfl. (2017).145 Caspi mfl. (2002) og Belsky og Beaver (2011).146 Anda mfl. (2005).147 Odgers (2009).148 Farrer, Brock Frost og Hedges (2012).


og en ustabil opplevelse av trygghet i intime rela-sjoner i voksen alder. Dette vil kunne bidra til åforklare at vedkommende utøver eller utsettes forvold i nære relasjoner. Det finnes en del empirisom tilsier at menn som bruker vold mot sin kvin-nelige partner, oftere enn befolkningen ellers, harutviklet utrygge tilknytningsstrategier,149 og atkvinner som utsettes for vold oftere har opplevdfølelsesmessige overgrep fra omsorgspersoner isin barndom enn kvinner som ikke kommer i vol-delige forhold.150

5.3.2.3 Sosial informasjonsprosesseringsteori

Ifølge sosial informasjonsprosesseringsteori,151

har personer som utøver og utsettes for partner-vold en tendens til å mistolke andres atferd, følel-ser og intensjoner, og til å oppleve sosialt uønsketatferd som for eksempel ulike former for vold,som akseptabel. Denne tendensen har hovedsake-lig sammenheng med det å vokse opp med voldog omsorgssvikt. Senskader etter alkohol- ellerrusmisbruk, hodeskader eller medfødte vanskerbidrar, i henhold til denne teorien, også til begren-sede evner til prosessering av sosial informasjon,adekvat regulering av egne følelser i relasjoner ogtil en uhensiktsmessig måte å fatte beslutningerpå.152

5.3.2.4 Sosial læringsteori

Sosial læringsteori går ut på at en persons hand-lingsmønster styres av erfaring med eller obser-vasjon av andres handlinger. Med utgangspunkt idenne teorien, hevdes det at barn utvikler meto-der for konfliktløsning, og eventuelt en aksept forvoldsutøvelse, som følge av erfaring med ogobservasjon av vold.153 Når vold mot partner tje-ner et formål eller har et positivt utfall for utøve-ren, opplever vedkommende at bruk av vold «fun-gerer». I tillegg har voldsutøveren ofte en referan-seramme som tilsier at vold er akseptabelt. Dettesannsynliggjør at man dermed fortsetter med åbruke vold som strategi i nære relasjoner.154

5.3.2.5 Personlighets-/typologiteorier

Flere forskere har forsøkt å knytte risikoen forutøvelse av partnervold til karakteristikker elleregenskaper ved voldsutøveren. Duttons teori om«Borderline Personality Organization» (BPO) gårut på at personer som bruker vold i nære relasjo-ner har en umoden og ustabil emosjonell funge-ring, ikke ulikt mennesker med emosjonell ustabilpersonlighetsforstyrrelse («borderline»).155 Enannen typologiteori er Holtzworth-Munroe og Stu-arts «Development Model of Batterer Subtypes». Ihenhold til denne modellen, finnes det én gruppemenn som generelt er antisosiale og voldeligebåde i og utenfor familien. Et kjennetegn veddenne gruppen er at de ofte har problemer medrus og kriminalitet, og at personene gjerne harvært i kontakt med hjelpeapparatet lenge. Enannen gruppe er tilsynelatende sosialt velfunge-rende, men utøver vold innad i familien. Dennegruppen vil være gjerningspersoner som utøvervold uten at det er identifisert risiko for dette i for-kant. Den tredje gruppen består av menn somhovedsakelig utøver vold i familien, men hvornoen tilfeller med vold mot andre også forekom-mer. I denne gruppen er det høy forekomst avpsykiske helseplager.156 Denne tilnærmingen harbidratt til å differensiere mellom personer sombruker vold i nære relasjoner. Personlighetstypo-logier har også skapt hypoteser knyttet til voldsut-satthet.157

5.4 Interaksjonelt perspektiv


Både de sosiokulturelle teoriene og individteori-ene har blitt kritisert for ikke å fange opp kom-pleksiteten og mangfoldet ved partnervoldensårsaker. I takt med at vold i nære relasjoner somfagfelt har blitt stadig mer omfangsrikt og kom-plekst, har flere forskere etterlyst en mer helhet-lig og nyansert tilnærming i form av et interaksjo-nelt perspektiv.

Ved et interaksjonelt perspektiv forklares part-nervold på grunnlag av både individuelle og sam-funnsstrukturelle faktorer. Det legges vekt på denkontinuerlige og gjensidige påvirkningen mellomindivider, og situasjoner som individene befinnerseg i.158 Et interaksjonelt perspektiv innebærer på

149 Fonagy (1999) og Fonagy (2004).150 Teicher og Samson (2016) og Vatnar og Bjørkly (2009). 151 Crick og Dodge (1996) og Murphy (2013). 152 Ivan Reemst, Fischer og Zwirs (2014).153 Bandura (1997) og Bell og Naugle (2008). 154 Bell og Naugle (2008) og Sellers, Cochran og Branch

(2005).

155 Dutton (2007).156 Holtzworth-Munroe og Meehan (2004).157 Ørke, Vatnar og Bjørkly (2018).158 Bell og Naugle (2008) og Vatnar og Bjørkly (2008).


denne måten en helhetlig og kontekstuell tilnær-ming til årsakene til partnervold og partnerdrap.I noen publikasjoner omtales tilnærmingen som«den holistiske modellen».159

Solveig Karin Bø Vatnar uttaler følgende omhvordan et interaksjonelt perspektiv kan bidra tilen mer helhetlig forståelse av årsakene til partner-vold:

«Hovedtanken med et interaksjonelt perspek-tiv er vektleggingen av at partnervold inne-holder en betydningsfull og kontinuerlig interak-sjon (gjensidig påvirkning) mellom individene,og av de ulike situasjonene individene er i. Ikkeperson-situasjon-dikotomi, men person-situa-sjon-interaksjon. I et samfunnsperspektiv vilbegrepet situasjon også innebære kontekst ogulike maktstrukturer. I en studie av partner-drap betyr et interaksjonelt perspektiv at det erav vesentlig betydning hvem som blir offer oghvem som begår partnerdrap, hvilken typepartnerdrap som skjer, hva som har skjeddforut for drapet, hvilken kontekst drapet skjeri, hva som skjer i etterkant av drapet og såvidere.»160

5.4.2 Et utvalg interaksjonelle modeller

5.4.2.1 Bronfenbrenners økologiske modell

Den best kjente teorien innenfor dette perspekti-vet er Bronfenbrenners økologiske modell fra1979.161 Bronfenbrenner ser på individets psyko-logiske funksjon, inkludert medfødt sårbarhet ogutviklet sårbarhet som følge av tidlige traumer, igjensidig samspill med parrelasjonen, familiedy-namikken, det private og offentlige sosiale nett-verket, i tillegg til kulturen, religionen og den poli-tiske tidsånden en lever i. Samspillet kan illu-streres ved figur 5.1.

5.4.2.2 Bakgrunns-/situasjonsmodellen

Riggs og O’Leary har videreutviklet den sosialelæringsteorien, og utviklet en modell for å forklarepartnervold mellom kjærester eller personer iromantiske forhold («courtship aggression», ogsåkjent som «dating aggression»). Modellen tarutgangspunkt i to komponenter: bakgrunn ogsituasjon. Bakgrunnskomponentene knytter seg

til historiske, samfunnsmessige og individuellekjennetegn som bestemmer hvem som bliraggressive. Relevante faktorer blant disse er foreksempel rusbruk, evner for konfliktløsning ogkommunikasjon. Situasjonskomponentene siktertil situasjonelle faktorer som utløser voldsutø-velse. Riggs og O’Leary fremhever at et samvirkemellom bakgrunns- og situasjonskomponentenepåvirker konfliktsnivået i et parforhold, og kanderfor avgjøre om fysisk vold vil finne sted i for-holdet.162

5.5 Utvalgets vurdering av perspektiver på partnervold og partnerdrap

All den tid partnerdrapssaker preges av både vari-asjon og kompleksitet, mener utvalget at forebyg-gingstiltak må utformes på bakgrunn av en hel-hetlig og dynamisk tilnærming for å være vir-kningsfulle og effektive.

De ulike perspektivene ivaretar ulike aspekterved partnervold og partnerdrap. Slik utvalget serdet, kan ingen av teoriene alene forklare at slikvold og slike drap skjer. Så vidt sammensatte feno-mener må belyses fra ulike synsvinkler, og alleteoriene har, etter utvalgets syn, på hver sinemåter bidratt til økt kunnskap og forståelse forpartnervold og partnerdrap.159 Se for eksempel Meld. St. 15 (2012–2013) s. 24.

160 Vatnar (2015b) s. 220.161 Bronfenbrenner (1979). 162 Riggs og O’Leary (1989). Se også Bell og Naugle (2008).

Figur 5.1 Brofenbrenners økologiske modell

Samfunn –overordnet

Samfunn – lokalt

Familie, inkl.

dyade--relasjon

Individ


Kapittel 6

Utredninger, forskningsbidrag og rapporter av betydning for utvalgets arbeid

6.1 Innledning

Det følger av mandatet at utvalget, i tillegg til ågjennomgå partnerdrapssaker, også skal benytteandre kilder til kunnskap, for eksempel relevantforskning i Norge og internasjonalt, og arbeiderfra beslektede utvalg og ekspertgrupper. Utvalgetvil i dette kapittelet presentere noen utredninger,forskningsbidrag og rapporter av betydning forutvalgets arbeid. Det er nær tematisk sammen-heng mellom drap, partnerdrap og vold i nærerelasjoner, og utvalget har derfor inkludert bidragom alle disse tre temaene. Særlig forskning påvold i nære relasjoner har med tiden nådd et stortomfang, og utvalget har av kapasitets- og plass-hensyn vært nødt til å foreta en avgrensning. Detfinnes derfor viktige bidrag som ikke omfattes avdette kapittelet. Kapittelet er ment å danne etkunnskapsmessig bakteppe for både utredningenog for det videre arbeidet med forebygging avvold i nære relasjoner og partnerdrap.

6.2 Offentlige utredninger

6.2.1 Rasmussenutvalget163

Rasmussenutvalget ble oppnevnt av Sosial- oghelsedepartementet 20. mars 1998. Utvalget bleledet av daværende dr. philos. Kirsten Rasmussen.Utvalget skulle gjennomgå saker med drap ogalvorlige voldshandlinger begått av personer medalvorlige psykiske lidelser i perioden 1994–1996.Formålet med arbeidet var blant annet å vurdereom det forekom svikt i helse- og sosialtjenesten,kriminalomsorgen eller i andre deler av det offent-lige hjelpeapparatet før drapene.

Utvalget avga sin rapport i desember 1998.Utvalget fremhevet at for sen intervensjon i syk-

domsforløp og mangelfull oppfølging av utskrevnepasienter var hovedproblemer i de gjennomgåttesakene. Etter utvalgets syn, lå det et forebyggings-potensial i tilrettelegging av et helhetlig behand-lingstilbud, og i å gi mennesker med psykiskelidelser tidlig nok hjelp.

Rasmussenutvalgets konklusjoner ble blantannet fulgt opp av Sosial- og helsedepartementet iopptrappingsplanen for psykisk helse (1999–2006), jf. St.prp. nr. 63 (1997–98). Det ble i denneplanen lagt vekt på forebyggende tiltak mot psy-kiske lidelser, herunder tidlig intervensjon og til-rettelegging av helhetlig behandling. Departe-mentet oppfordret også til bedre dialog og samar-beid mellom spesialisthelsetjenesten og primær-helsetjenesten.

6.2.2 Kvinnevoldsutvalget

Kvinnevoldsutvalget ble oppnevnt av Justis- ogpolitidepartementet i 2001, og ble ledet av NitaKapoor. Utvalget avga sin utredning, NOU2003: 31 Retten til et liv uten vold: Menns vold motkvinner i nære relasjoner, i 2003.

Kvinnevoldsutvalget ble nedsatt som ledd i enstyrket innsats for voldsutsatte kvinner, og ut fra enerkjennelse av at vold mot kvinner er et alvorlig sam-funnsproblem.164 Utvalget fikk blant annet i opp-gave «å utrede stillingen til kvinner som utsettes forfysisk og psykisk vold, trusler og overgrep av nåvæ-rende eller tidligere samlivspartner.» Det fremgikkvidere av mandatet at utvalgets arbeid «skal styrkestillingen til kvinner utsatt for vold og overgrep gjen-nom å foreslå forbedringer og innskjerpinger av lov-verket, iverksettelse av forbedrede forebyggende til-tak og utvikling av tiltak for at ofrene kan bli møtt avoffentlige instanser på en bedre måte.»165

Kvinnevoldsutvalgets utredning inneholder enbred gjennomgang av arbeidet med å forebygge

163 Opplysningene i dette punktet er hentet fra NOU 2010: 3Drap i Norge i perioden 2004–2009, se punkt 6.2.3, og fraHelsedepartementets brev til Olsenutvalget 22. oktober2009. Brevet er inntatt som vedlegg 11 i NOU 2010: 3.

164 NOU 2003: 31 s. 18. 165 NOU 2003: 31 s. 17.


og bekjempe menns vold mot kvinner i nære rela-sjoner. Det ble rettet størst oppmerksomhet motpartnervold mot kvinner. Utvalget påpekte at de isitt arbeid tok utgangspunkt i et kjønnsperspektiv:«Med et kjønnsperspektiv på vold ses mennsvoldsutøvelse i sammenheng med en hierarkiskmaktstruktur i samfunnet, hvor menn er overord-net kvinner».166 Dette perspektivet var, ifølgeKvinnevoldsutvalget, av sentral betydning for for-ståelsen av vold mot kvinner, og en forutsetningfor å iverksette effektive tiltak.

Utvalget pekte på flere utfordringer knyttet tildet offentlige hjelpeapparatets håndtering av sakerhvor kvinner blir utsatt for vold i nære relasjoner.Utvalget fremhevet blant annet at manglende sam-ordning mellom instansene fører til at hjelpeappa-ratet blir uoversiktlig for den voldsutsatte. Et uover-siktlig hjelpetilbud kan føre til at kvinner vegrerseg for å ta kontakt. Utvalget understreket viktighe-ten av at det ikke må bli kvinnens ansvar å navigeremellom instansene, og at det må finnes tilstrekkeliginformasjon om tjenestene. Utvalget foreslo enrekke tiltak for å sikre bedre hjelp til voldsutsatte,blant annet innføring av en ny straffebestemmelsesom rammer vold mot kvinner i nære relasjoner,utvidelse av bistandsadvokatordningen og lovfes-ting av krisesentertilbudet.

Kvinnevoldsutvalgets utredning dannet påmange måter grunnlaget for det videre arbeidetmed forebygging av vold i nære relasjoner, blantannet for arbeidet med handlingsplaner.167 Flereav utvalgets forslag ble også fulgt opp med kon-krete endringer og tiltak. I 2005 ble det for eksem-pel innført en bestemmelse om mishandling inære relasjoner ved en endring av straffeloven1902 § 219, se punkt 3.2.2. I 2005 ble det ogsåigangsatt et prøveprosjekt med utprøving av ruti-nemessige spørsmål om vold til kvinner i svan-gerskapsomsorgen,168 se punkt 7.3.3.1, i tillegg tilat det ble gjennomført en nasjonal omfangsunder-søkelse av partnervold i Norge, se punkt 6.4.1.Videre har det blitt gjennomført en kartlegging avde samfunnsøkonomiske konsekvensene av voldmot kvinner,169 og i 2013 ledet utvalgets forslagom elektronisk overvåkning ved brudd på besøks-forbud, til innføringen av kontaktforbud med elek-tronisk kontroll (omvendt voldsalarm), se punkt7.2.7.

6.2.3 Olsenutvalget

Olsenutvalget ble oppnevnt av Helse- og omsorgs-departementet i 2009. Utvalget ble ledet av davæ-rende fylkesmann i Vest-Agder Ann-Kristin Olsen,og presenterte sin utredning NOU 2010: 3 Drap iNorge i perioden 2004–2009, i 2010.

Bakgrunnen for utvalget var at det i løpet av enrelativt kort tidsperiode ble begått flere drap hvorgjerningspersonens psykiske helse ble trukketfrem i medieomtalen av sakene. Utvalget gjen-nomgikk 132 rettskraftige drapssaker fra perioden2004–2009 der gjerningspersonen hadde en kjentpsykisk lidelse. Formålet med gjennomgangenvar å utlede kunnskap og lærdom fra sakene, og ågi grunnlag for tiltak for å forebygge drap begåttav personer med kjente psykiske lidelser. Olsenut-valget presiserte at vold og drap svært sjeldentkan forklares ut fra enkeltstående årsaksfaktorer.Rusbruk, særlig bruk av alkohol, ble likevel løftetfrem av utvalget som en viktig årsaksfaktor fordenne typen drap.

Olsenutvalget fremsatte en rekke anbefalinger,herunder videre utredning av reglene om taus-hetsplikt, og videre forskning på drap i nære rela-sjoner (inkludert partnerdrap og barnedrap).170

Som ledd i oppfølgingen av Olsenutvalgets anbefa-linger, utarbeidet Helsedirektoratet en faglig veile-der om kliniske tilnærminger til forebygging avvoldelig atferd hos mennesker med de mesttypiske psykiske lidelsene. I dag er dette videreut-viklet, og det finnes omfattende nasjonale fagligeråd om både risikovurdering og risikohåndtering isaker som involverer personer med alvorlig psy-kisk lidelse. Det har i etterkant av Olsenutvalgetogså blitt forsket på både partnerdrap og bar-nedrap, se boks 4.1 i punkt 4.1 og punkt 6.3.4.

6.2.4 Barnevoldsutvalget

Barnevoldsutvalget ble oppnevnt av Barne- oglikestillingsdepartementet i 2015. Utvalget bleledet av daværende fylkesmann i Vest-Agder, Ann-Kristin Olsen. Utvalget leverte sin utredning,NOU 2017: 2 Svikt og svik, i 2017.

Barnevoldsutvalget fikk i oppgave å vurderealvorlige saker der barn og ungdom har blittutsatt for grov vold, seksuelle overgrep elleromsorgssvikt. Hensikten var, i henhold til manda-tet, å «avdekke hvorvidt, i hvilken grad og på hvil-ken måte det har forekommet svikt i det offentligetjenesteapparatets håndtering av saken».171166 NOU 2003: 31 s. 23.

167 Meld. St. 15 (2012–2013) s. 22–23. 168 Hjemdal og Engnes (2009).169 Rasmussen mfl. (2012).

170 NOU 2010: 3 s. 189 flg.171 NOU 2017: 12 s. 18.


I utredningen presenteres en oversikt overhvilke faktorer som, ifølge tidligere forskning,øker risikoen for at barn utsettes for vold ogomsorgssvikt, og hvilke grupper barn og ungesom er særlig sårbare. Med henvisning tilforskning, viste utvalget blant annet til at lav sosio-økonomisk status forbindes med økt risiko for atbarn utsettes for vold, overgrep eller omsorgs-svikt, og at barn som vokser opp i familier medrusmisbruk eller alvorlig psykisk lidelse er særligutsatt – enten fordi foreldrene selv utøver voldmot barnet, eller fordi foreldrebeskyttelsen svik-ter og barnet blir mer utsatt for vold fra andre per-soner.172

Barnevoldsutvalgets funn og anbefalinger erbasert på en gjennomgang av 20 enkeltsaker hvorett eller flere barn var blitt utsatt for vold, over-grep og omsorgssvikt. Utvalget fant følgendeområder av svikt:– avdekking var ikke et resultat av det offentliges

innsats– samtale med barn manglet eller hadde for dår-

lig kvalitet– manglende forståelse for årsaker til sympto-

mer, atferdsuttrykk og bekymringstegn– foreldres sårbarhet ble ikke fanget opp, eller

ble undervurdert– melde- og avvergeplikt ble ikke overholdt– mangelfullt undersøkelsesgrunnlag for vurde-

ringer og beslutninger– for lang saksbehandlingstid i tjenestene– manglende kollega- og lederstøtte– dårlig dokumentasjon, journalføring og evalue-

ring– svikt i samarbeidet mellom tjenester– relasjonen til den voksne ble prioritert– svikt i oppfølgingen av personer mistenkt eller

dømt for vold og seksuelle overgrep– svakheter ved tilsynsmyndighetenes arbeid.173

Utvalget fremmet til sammen 58 anbefalinger.Omtrent halvparten av disse blir fulgt opp i enpågående prosess, blant annet i forbindelse medoppfølgingen av opptrappingsplanen mot vold ogovergrep.174 Det har blant annet blitt innført skjer-pede krav til hva studenter i lærerutdanningen ogi de helse- og sosialfaglige utdanningene skal læreom vold og overgrep. Det har videre blitt utarbei-det en ny faglig retningslinje for svangerskap-somsorgen, og Alternativ til Vold (ATV) har fått

midler til å spre bruken av det voldsforebyggendeprogrammet Bryt voldsarven. Mange av anbefa-lingene fra utvalget dreide seg om kompetansehe-ving i hjelpeapparatet, og ansvarlige departemen-ter arbeider med en kompetansestrategi mot voldog overgrep.

6.3 Nasjonal forskning om drap175

6.3.1 Forskning om drap og psykisk sykdom

Kjell Noreik og Arne Gravem gjennomførte i 1993en studie av saker fra perioden 1980–1989 dergjerningspersonen var blitt siktet for drap ellerdrapsforsøk. Funnene ble presentert i rapportenDrap og sinnssykdom. Formålet med studien var åkartlegge omstendighetene rundt drap med gjer-ningspersoner som ble vurdert som «sinnssyke» istrafferettslig forstand («utilregnelige» i dagensspråkbruk), og å sammenlikne disse med sakerhvor gjerningspersonene var psykisk friske. Gjer-ningspersonene som var ansett å være sinnssykeble nærmere studert og vurdert, blant annet ut frahvilke psykiske lidelser som ble påvist og karakte-ristika knyttet til drapshandlingen (ruspåvirkning,åsted o.l.).176

Noreik og Gravem fant at schizofreni var denlidelsen som forekom oftest. Videre fant de atsinnssyke gjerningspersoner oftere begikk drappå et familiemedlem (67 prosent) enn psykiskfriske gjerningspersoner (32 prosent). Endeligfant forskerne at misbruk av alkohol og andre rus-midler var mindre vanlig blant sinnssyke gjer-ningspersoner enn blant psykisk friske gjernings-personer.177

6.3.2 Forskning om gjerningspersoner

Kåre Bødal og Inger Marie Fridhov publiserte i1995 rapporten Det gjelder drap – En rapport om250 personer dømt for drap eller drapsforsøk i perio-den 1980–1989. Rapporten bygger på en studie av250 gjerningspersoner som i perioden 1980–1989var dømt til fengsel i minimum tre år for drap ellerdrapsforsøk i Norge. Det var særlig to funn somble fremhevet i rapporten. For det første ble detpåvist at domfelte med lange fengselsstraffer,inkludert drapsdømte, ofte hadde vært dømt for

172 NOU 2017: 12 s. 28 med videre henvisninger. 173 NOU 2017: 12 s. 15 og 48 flg. 174 Prop. 1 S (2020–2021) (Barne- og familiedepartementet) s.

68.

175 Følgende fremstilling begrenser seg til forskningsbidragfra perioden 1990–2020. For en oversikt over eldreforskningsbidrag om drap, se NOU 2010: 3 kapittel 3 ogvedlegg 3.

176 NOU 2010: 3 s. 16 og 251 (vedlegg 3).177 NOU 2010: 3 s. 16 og 251 (vedlegg 3).


annen kriminalitet tidligere. For det andre ble detfremhevet at alkohol var en viktig årsaksfaktor forvoldsutøvelse.178

6.3.3 Forskning om drap-selvdrap i nære relasjoner

6.3.3.1 Galta, Olsen og Wik179

Karen Galta, Siri Lerstøl Olsen og Gustav Wik harsammen forsket på drap-selvdrap i nære relasjoner.I artikkelen Murder followed by suicide: Norwegiandata and international literature fra 2010, presente-res en studie av norske saker med drap-selvdrap iperioden 1990–2007. Forskerne baserte studien påopplysninger hentet fra straffesaksregisteret og franyhetsartikler, og de sammenliknet funnene medde siste femti års internasjonal forskning og fag-litteratur om temaet drap-selvdrap.

Forskerne fant at gjerningspersonen begikksuicid i forbindelse med partnerdrapet i en fjerde-del av de gjennomgåtte sakene. Dette samsvarermed forskningen til Vatnar mfl., se punkt 6.3.3.2.Galta, Olsen og Wik fremhevet videre at den«typiske» gjerningspersonen i saker med partner-drap-selvdrap er en mann i førtiårene, og at offe-ret oftest er hans kvinnelige partner. Forskernepekte også på at offeret ofte hadde gitt uttrykk foret ønske om å forlate forholdet, og at sjalusi oftevar en motivasjonsfaktor i drap-selvdrapssakene.

Det komplekse fenomenet drap-selvdrap inære relasjoner må, i henhold til Galta, Olsen ogWik, i de fleste tilfeller forklares ut fra en interak-sjon mellom individuelle psykologiske faktorer ogsamfunnsfaktorer. Slike faktorer kan være å mistepartneren eller andre familiemedlemmer, tilknyt-ning til arbeidslivet eller sosialt omdømme. Fryk-ten for å tape ansikt eller ære, og sjalusi, er sen-trale psykologiske faktorer.

De samme forfatterne ga ut boken Mord-selv-mord i nære relasjoner i 2005. Temaet for boken erhvilke faktorer som motiverer en person til å begåpartnerdrap, eventuelt også barnedrap, og påføl-gende selvdrap.180

6.3.3.2 Vatnar mfl.181

Vatnar mfl. har forsket på partnerdrap som blebegått i Norge i perioden 1990–2012, se boks 4.1 ipunkt 4.1. I forskningen ble blant annet saker om

partnerdrap og påfølgende selvdrap sammenlik-net med partnerdrapssaker uten selvdrap. Fun-nene er presentert i artikkelen A Comparison ofIntimate Partner Homicide With Intimate PartnerHomicide-Suicide: Evidence From a NorwegianNational 22-Year Cohort fra 2019.

Vatnar mfl. fant at en fjerdedel av partner-drapssakene i perioden var et drap-selvdrap. For-skerne fant flere forskjeller mellom saker med oguten selvdrap etter partnerdrapet. I 98 prosent avdraps-selvdrapssakene var gjerningspersonenemenn, noe som er en høyere andel enn for part-nerdrap generelt. I saker med selvdrap var detmer sannsynlig at gjerningspersonen var en norskstatsborger, og det var mer sannsynlig at gjer-ningspersonen hadde høyere utdanning. Det varogså mindre sannsynlig at gjerningspersonenhadde et kriminelt rulleblad. I saker med selvdrapmanglet det oftere opplysninger om gjerningsper-sonens tidligere kontakt med hjelpeapparatet, enni sakene uten selvdrap.

6.3.4 Forskning om drap på barn

Vibeke Ottesen har forsket på drap i nære relasjo-ner. Ottesens doktorgradsavhandling An Evolutio-nary Psychological Analysis of Filicide in Norwayfra 2016 handler om barnedrap utført av barnetsforeldre.182

I studien kartla Ottesen hva som kjennetegnergjerningspersoner, ofre og omstendigheter forbarnedrap i perioden 1990–2009. Ottesen stu-derte 39 saker om barnedrap på grunnlag av etevolusjonspsykologisk perspektiv.183 Det evolu-sjonspsykologiske perspektivet gir, ifølge Ottesen,mulighet til å identifisere hvilke familier som ersårbare og hvorfor de er det. Ottesen delte de 39drapssakene inn i kategorier ut fra det genetiskeslektskapet mellom gjerningsperson og barnet,kjønn og gjerningspersonens psykiske helse.Ifølge avhandlingen var et av hovedfunnene i gjen-nomgangen at den største kategorien var bar-nedrap begått av foreldre som begikk drap-selv-drap. Studien viste også at nærmere én av femgjerningspersoner var psykotiske da de begikkdrapet.184

178 NOU 2010: 3 s. 17. 179 Galta, Olsen og Wik (2010). 180 Galta, Olsen og Wik (2005).181 Vatnar, Friestad og Bjørkly (2019b).

182 Ottesen (2016). Se også Ottesen (2012).183 I evolusjonspsykologien tilnærmer man seg studiet av men-

neskers atferd, tanker og følelser med utgangspunkt i atmennesker, som alle andre arter, er et resultat av evolusjo-nen. Mennesket antas derfor å være et resultat av naturligog seksuell seleksjon, se Ottesen (2012) s. 155–156 ogKennair (2019).

184 Ottesen (2016) s. 40.


6.4 Et utvalg av nasjonal forskning og rapporter om vold i nære relasjoner

6.4.1 Omfang og frekvens

6.4.1.1 Vold i parforhold (2005)185

I Vold i parforholdet – ulike perspektiver presente-res resultater fra den første landsdekkende under-søkelsen i Norge om maktbruk og vold i parfor-hold. Rapporten ble utgitt av Norsk institutt forby- og regionforskning (NIBR) i 2005. Rapportenbygger på en omfattende nasjonal undersøkelsesom ble gjennomført av Statistisk sentralbyrå i2003–2004. Hovedformålet med studien var åkartlegge utbredelsen av vold i parforhold iNorge.

Undersøkelsen viste blant annet at vel én fjer-dedel av kvinnene, og vel én femtedel av men-nene, hadde opplevd partnervold. Undersøkelsenviste videre at yngre personer var betydelig merutsatt enn eldre personer, og at partnervold varmer utbredt blant personer med levekårsproble-mer og blant personer som tidligere var utsatt forvold. Undersøkelsen viste også at partnervold varnært forbundet med samlivsbrudd, og at barn ifamilier med vold i betydelig grad ble eksponertfor volden. Kvinner med barn ble oftere værendehos en voldelig partner enn kvinner som ikkehadde barn, og bare en liten andel av de som bleutsatt for partnervold, oppsøkte hjelp i det offent-lige hjelpeapparatet.

Det konstateres i rapporten at vold i nære rela-sjoner er et betydelig folkehelseproblem. I tilleggtil fysiske skader, rapporterte voldsutsatte kvinneroftere om selvmordstanker, depresjon, angst ogposttraumatiske stressymptomer enn andre kvin-ner.

6.4.1.2 Vold og voldtekt (2014)186

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatiskstress (NKVTS) gjennomførte i 2013, i samarbeidmed Ipsos MMI, en landsomfattende tverr-snittsundersøkelse om forekomsten av vold ogseksuelle overgrep i Norge. Resultatene fra under-søkelsen presenteres i rapporten Vold og voldtekt i

Norge: En nasjonal forekomststudie av vold i et livs-løpsperspektiv fra 2014.

NKVTS fant at omtrent like mange menn(16,3 prosent) som kvinner (14,4 prosent) varblitt utsatt for mindre alvorlig partnervold éneller flere ganger.187 Med mindre alvorlig part-nervold menes å bli kløpet, klort, lugget ellerslått med flat hånd. Det var imidlertid flere kvin-ner (40 prosent) enn menn (28 prosent) som rap-porterte at de var utsatt for mindre alvorlig voldmer enn fem ganger. Undersøkelsen viste endastørre forskjeller mellom kvinner (8,2 prosent)og menn (1,9 prosent) når det gjaldt erfaringmed alvorlig vold fra partner eller tidligere part-ner. Med alvorlig vold menes, ifølge rapporten, åbli sparket, tatt kvelertak på eller banket opp.

Størsteparten av de som var utsatt for alvorligpartnervold, var også utsatt for kontrollerendeatferd fra partner. Blant både kvinner og menn vardet høyest forekomst av alvorlig vold og voldtektblant de som var separert eller skilt.

Undersøkelsen viste videre en sammenhengmellom partnervold og levekårsproblemer.Mange av de som var utsatt for vold rapporterteom psykiske lidelser og økonomiske utfordringer.Forskerne påviste også sammenheng mellom å havært utsatt i barndommen og å oppleve nye over-grep som voksen.

Med hensyn til voldsutsattes kontakt med hjel-peapparatet, fremhevet forskerne at relativt fåoppsøkte helsetjenester, og at relativt få anmeldtevolden til politiet. En del fortalte aldri om det deopplevde til noen andre.

6.4.1.3 Nasjonale «voldsmålinger» (2017)188

NKVTS har på oppdrag fra Justis- og beredskaps-departementet gjennomført fem nasjonale «volds-målinger». Dette er målinger av hvor mange, oghva slags saker om vold i nære relasjoner, hjel-peapparatet arbeider med. Målingene ble gjen-nomført ved at ulike instanser rapporterer sakerde har arbeidet med i løpet av én bestemt uke. Dethar blitt gjort målinger i 2003, 2005, 2008, 2012 ogi 2017, og dette har gitt NKVTS grunnlag for åanalysere utviklingen over tid.

185 Haaland, Clausen og Schei (2005).186 Thoresen og Hjemdal (red.) (2014).

187 Undersøkelsens analysemodell inneholdt dikotome kjønns-alternativer, det vil si at det kun var mulig å registrerekvinne eller mann.

188 Hjemdal og Danielsen (2017).


Voldsmålingen fra 2017 presenteres i rappor-ten En uke med vold 2017. Det har vært enøkning i antallet saker for hvert år målingene harblitt gjennomført, og i 2017 ble det registrertflere saker (2 545) enn i noen av de foregåendemålingene. Målingen viste en klar overvekt avkvinnelige voldsutsatte. Målingene viste imidler-tid en tendens til at andelen voldsutsatte mennøker.189 Det var barneverntjenesten og barnevern-vaktene som rapporterte om flest saker, dernestkrisesentrene. En stor andel av sakene ble oppret-tet hos en offentlig instans som følge av en henven-delse fra en annen instans (42 prosent). Dette varomtrent det samme som ved målingen i 2012, menbetydelig høyere enn ved målingen i 2008 (23 pro-sent). Dette kan indikere at instansene i størregrad utvekslet informasjon i 2012 og i 2017.

Den voldsutsatte hadde vært i kontakt medflere instanser i mange av sakene (85 prosent) i2017. Dette utgjør en økning sammenliknet medtidligere målinger.

6.4.2 Vold i oppveksten

6.4.2.1 Vold og overgrep mot barn og unge 2007–2015190

I Vold og overgrep mot barn og unge. Omfang ogutviklingstrekk 2007–2015 presenteres sammen-liknende resultater fra de to undersøkelsene Ung-Vold 2007 og UngVold 2015. Rapporten ble utgittav Norsk institutt for forskning om oppvekst, vel-ferd og aldring (NOVA), som en del av NOVAsForskningsprogram om vold i nære relasjoner2014–2019. Hensikten med undersøkelsene var åfå oppdatert informasjon om forekomsten av voldog overgrep mot barn og unge, og å belyseutviklingstrekk over tid. Rapporten omhandlerfysisk vold fra foreldre, det å være vitne til vold motforeldre, og seksuell vold – i og utenfor familien.

Undersøkelsen fra 2015 viste blant annet at 21prosent av ungdommene hadde opplevd fysiskvold fra minst én forelder i løpet av oppveksten, ogat seks prosent hadde opplevd grov vold («slagmed knyttneve eller med gjenstand, fått juling»). I2007 oppga 25 prosent at de hadde opplevd fysisk

vold fra én av foreldrene. Undersøkelsen viste atden grove volden har vært stabil over tid.

Åtte prosent av ungdommene oppga i 2015 atde hadde sett eller hørt én av foreldrene bli utsattfor fysisk partnervold minst én gang, og fire pro-sent oppga at de hadde sett eller hørt grov vold. I2007 oppga syv prosent at de hadde opplevd part-nervold mot mor. Forskerne konkluderte med atgrov vold mot barn og vold mellom foreldre hen-ger sammen, og at vold mellom foreldrene økersannsynligheten for direkte vold fra foreldre –både fra den forelderen som utøver partnervoldog fra den voldsutsatte forelderen. Forskerne fantogså en tydelig kobling mellom levekår og utsatt-het for grov vold.

6.4.2.2 Vold i oppveksten: Varige spor?191

NKVTS undersøkte over en fireårsperiode hvor-dan det gikk med personer som var blitt utsatt forvold i barndommen.192 Resultatene presenteres irapporten Vold i oppveksten: Varige spor? En longi-tudinell undersøkelse av reviktimisering, helse, rusog sosiale relasjoner hos unge utsatt for vold i barn-dommen fra 2019.

Formålet med studien var å frembringe kunn-skap om risiko for ny vold (reviktimisering) ogutbredelsen av andre potensielt negative konse-kvenser hos personer som har vært utsatt for voldi barndommen, blant annet knyttet til psykisk ogfysisk helse, rusbruk og problemer i sosiale rela-sjoner.

Undersøkelsen viste at personer som varutsatt for vold i barndommen, hadde forhøyetrisiko for å bli utsatt for alle typer vold som vok-sen. Undersøkelsen viste videre at de som haddeopplevd barndomsvold, oftere hadde psykiske hel-seplager i voksen alder enn de som ikke haddeopplevd barndomsvold. Selvmordsforsøk og selv-skadende handlinger forekom også hyppigere hosde som var utsatt for vold i barndommen. Videreviste undersøkelsen at de som var utsatt for vold ibarndommen var hyppigere beruset i ung alderenn de som ikke var utsatt for slik vold, og at hyp-pighet av beruselse hang sammen med senerereviktimisering. De som hadde opplevd vold i

189 Økningen av menn var størst i de yngste aldersklassene,men det var også en økning for menn over 25 år. Økningeni de yngste aldersklassene kunne, ifølge forskerne, ha sam-menheng med at flere barneverntjenester deltok i målin-gen. Det kunne også ha sammenheng med økt oppmerk-somhet om vold mot menn og gutter, og med at menn nåhar et krisesentertilbud, se Hjemdal og Danielsen (2017) s.48.

190 Mossige og Stefansen (red.) (2016).

191 Strøm mfl. (2019).192 Studien var en videreføring av omfangsundersøkelsen om

vold og overgrep som NKVTS gjennomførte i 2013, se Tho-resen og Hjemdal (red.) (2014) og punkt 6.4.1.2. Medutgangspunkt i omfangsundersøkelsen ble det trukket per-soner som hadde vært utsatt for barndomsvold, og perso-ner som ikke hadde vært utsatt for dette. Disse ble kontak-tet på nytt etter 12–18 måneder, og deretter igjen etter 24–31 måneder.


barndommen, rapporterte også om at de haddelavere sosial støtte og dårligere familiesamholdenn de som ikke hadde opplevd vold i barndom-men. De opplevde blant annet mer ensomhet oghadde høyere sannsynlighet for å bli mobbet. For-skerne konkluderte blant annet med at voldsut-satte barn ikke er godt nok beskyttet mot ny vold ifremtiden. I rapporten heter det: «Selv om det gårbra med mange av de voldsutsatte barna, er detlikevel slik at vold i barndommen er forbundetmed økt sårbarhet for negativ utvikling på enrekke områder. Denne sårbarheten varer inn ivoksenlivet».193

6.4.2.3 Ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten194

NKVTS har undersøkt omfanget av volds- og over-grepserfaringer og omsorgssvikt i oppvekstenblant ungdom i alderen 12–16 år (UEVO-studien).Resultatene presenteres i rapporten Ungdomserfaringer med vold og overgrep i oppveksten: Ennasjonal undersøkelse av ungdom i alderen 12 til16 år. Data ble samlet inn i 2019.

Undersøkelsen viste at de fleste som har værtutsatt for én type vold eller overgrep, også haropplevd andre former for vold eller overgrep. Jen-tene rapporterte i større grad enn guttene å havært utsatt for flere typer vold. Omkring én av femhadde opplevd mindre alvorlig fysisk vold i opp-veksten, og omkring én av 20 hadde opplevdalvorlig fysisk vold. Omkring én av fem haddeopplevd psykisk vold fra foreldre. Litt over én av20 hadde opplevd seksuelle overgrep fra en vok-sen. I overkant av én av fem hadde opplevd eneller flere seksuelle krenkelser fra jevnaldrende,og langt flere jenter enn gutter hadde vært utsatt.Undersøkelsen viste at ungdom med en funk-sjonsnedsettelse hadde flere volds- og overgreps-erfaringer enn ungdom uten slike erfaringer.Undersøkelsen viste også at volds- og overgreps-erfaringer i oppveksten hang sammen med fami-lieøkonomi og foreldres vansker med rus, psykisksykdom eller kriminalitet.

Kun én av fem av ungdommer utsatt for voldog overgrep fortalte at de hadde vært i kontaktmed hjelpeapparatet (lege, psykolog, rådgiver,helsesykepleier) i forbindelse med erfaringermed vold og/eller overgrep.

6.4.3 Partnervold

6.4.3.1 Partnervold mot kvinner

Solveig Karin Bø Vatnar disputerte med sin dok-torgradsavhandling An Interactional Perspectiveon Help-Seeking Women Subject to Intimate Part-ner Violence i 2009.195

I Vatnars studie deltok 157 kvinner som varutsatt for partnervold. Kvinnene ble rekruttert frapoliti, familievernkontor og krisesenter. I studienble det lagt til grunn et interaksjonelt perspektivog multivariate design.

Vatnar fant blant annet at de partnervoldsut-satte kvinnene opplevde, og vurderte, fysisk, psy-kisk og seksuell partnervold som ulike fenomen. Itre fjerdedeler av tilfellene var verken voldsutøvereller voldsutsatt påvirket av alkohol eller narko-tika under voldsutøvelsen. Videre hadde kvinnersom tidligere var utsatt for incest, 25 ganger høy-ere risiko for å havne i gjentatte parforhold medvold. Kvinner som hadde vært vitne til fysisk voldmellom foreldrene, hadde høyere risiko for åhavne i slike parforhold, enn kvinner som haddevært utsatt for fysisk vold fra foreldrene.

Å være mor ga, ifølge studien, ingen beskyt-telse mot partnervold. Tvert imot varte voldenlenger dersom kvinnene hadde barn, selv etter atparforholdet var avsluttet. Fysisk vold ble imidler-tid betydelig redusert under svangerskap. Psy-kisk vold ble noe redusert, mens seksuell vold varuendret.

Hovedforskjellene mellom voldsutsatte medetnisk minoritetsbakgrunn og voldsutsatte medetnisk norsk bakgrunn, var knyttet til psykososi-ale forskjeller og deres immigrasjonsstatus, ikketil ulikheter ved partnervolden. Samtidig var barnav innvandrerforeldre oftere vitne til partnervol-den enn barn av opprinnelig norske foreldre.

Hjelpsøking ved partnervoldsutsatthet var dif-ferensiert, og knyttet til karakteristika (formen forvold, alvorlighetsgrad etc.) ved den aktuelle vol-den. Dette til forskjell fra det som tidligere harvært antatt, at ulike grupper av kvinner oppsøkerulike deler av hjelpeapparatet.

På bakgrunn av disse funnene, viste Vatnar sinstudie at partnervold mot kvinner er langt merheterogent og komplekst enn tidligere antatt.

193 Strøm mfl. (2019) s. 14.194 Hafstad og Augusti (red.) (2019).

195 Se Vatnar (2009). Funnene fra Vatnars studie er fremstilt ifire artikler, henholdsvis Vatnar og Bjørkly (2008), Vatnarog Bjørkly (2009a), Vatnar og Bjørkly (2009b) og Vatnar ogBjørkly (2010).


6.4.3.2 Livskvalitet og tilknytning til arbeidslivet

Kjersti Alsaker har forsket på vold i nære relasjo-ner, livskvalitet og tilknytning til arbeidslivet.

I én studie undersøkte Alsaker mfl. helserela-tert livskvalitet for partnervoldutsatte kvinner.Resultatene er presentert i artikkelen Intimatepartner violence associated with low quality of life –a cross-sectional study fra 2018. Forskerne fant atkvinner som var utsatt for partnervold oppgalavere helserelatert livskvalitet på alle områder,sammenliknet med kvinner som ikke var utsatt forpartnervold.196

I to andre studier undersøkte Alsaker mfl.voldsutsatte kvinners tilknytning til arbeidslivet,herunder hva betalt arbeid betyr for voldsutsattekvinner, og hvordan det å leve med en voldeligpartner har påvirket deres forhold til arbeidslivet.Resultatene av forskningen er presentert i artik-kelen How Has Living with Intimate Partner Vio-lence Affected the Work Situation? A QualitativeStudy among Abused Women in Norway fra2016.197

Forskerne fant blant annet at 42 prosent avkvinnene som hadde kontakt med hjelpeapparatetpå grunn av partnervold, var i lønnet arbeid. Tilsammenligning var 84 prosent av kvinner somikke ble utsatt for partnervold i lønnet arbeid. Devoldsutsatte kvinnene oppga at arbeidshverdagenvar en frihet fra volden, og at arbeid ga dem størremulighet til å ta selvstendige valg og å skape sitteget liv. Arbeid var, ifølge kvinnene, også en kildetil kontakt med andre mennesker som visteomsorg for dem, noe som var viktig for å opprett-holde selvtillit og selvfølelse. Samtidig oppga kvin-nene at partnervolden ledet til følelser av frykt,skam og skyld, og at disse følelsene kunne«smitte over» på arbeidshverdagen. Dette kunneblant annet gjøre det vanskelig å konsentrere seg,og gjøre kvinnen sliten eller stresset. Forskernepekte også på at allmennhetens holdninger om atarbeidslivet er en offentlig sfære, mens problemerpå hjemmebane er en privatsak, gjorde det van-skeligere for kvinnene å fortelle om hva de varutsatt for.198 Forskerne fremhevet at økt kunn-skap om at konsentrasjonsproblemer, søvnproble-mer og manglende sysselsetting kan ha sammen-heng med voldsutsatthet, kan bidra til at hjelpeap-paratet avdekker partnervold, og til at kvinnenefår hjelp tidlig.199

6.4.3.3 Vold i parforhold – kjønn, likestilling og makt

NKVTS har undersøkt sammenhengene mellomvold i parforhold, kjønn, likestilling og makt i etfemårig forskningsprosjekt, Vold i parforhold –kjønn, likestilling og makt.200

Forskerne undersøkte tre forhold i studien: 1)hvordan utsatthet for vold i parforhold fordelerseg mellom kvinner og menn, 2) ulike forståelserog teorier om vold i parforhold, og 3) de kjønnededimensjonene og kroppslige erfaringene av vold iparforhold. Forskerne fant blant annet at seksuellvold og reproduktiv vold (vold i forbindelse medgraviditet, fødsel og barsel) er en viktig del av denpartnervolden som kvinner utsettes for. For-skerne fant også at foreldresamarbeidet ettersamlivsbrudd var en arena for fortsatt vold ogkontroll. Det synes, ifølge forskerne, å være tilfel-dig hvorvidt de voldsutsatte mødrene ble møtt ihjelpeapparatet og om de fikk den hjelpen detrengte. I en betydelig del av det kvalitative mate-rialet fant forskerne en fortelling om en voldsutø-ver i en marginalisert livssituasjon og en voldsut-satt i en ordinær livssituasjon. Kombinasjonen avvold, omsorg for voldsutøveren og frykt bidro tilat det var vanskelig for den voldsutsatte å bryteforholdet.

Forskerne gjennomførte videre en reanalyseav Vold og voldtekt i Norge (2014). Denne studienviste at menn og kvinner i like stor grad blir ram-met av mindre alvorlig partnervold, men at kvin-ner i langt større grad enn menn rammes av denalvorlige partnervolden, se punkt 6.4.1.2. For-skerne fant at en del menn som hadde rapportertom mindre alvorlig partnervold i den tidligereomfangsstudien, i mindre grad husket dette da deble kontaktet igjen i 2017/18. En del av dem somhusket hendelsen, hadde erfaringer som for-skerne «vil nøle med å kalle vold».201 Dette gjaldtogså enkelte kvinner. Forskerne understreket atmaterialet i studien var for lite til å si noe omomfanget av overrapportering av mindre alvorligvold, og om den følger et kjønnet mønster.

På grunnlag av funn fra studien, skisserte for-skerne implikasjoner for både videre forskning ogpoltikkutvikling. Det fremgår blant annet at det er

196 Alsaker mfl. (2018a). 197 Alsaker mfl. (2016). 198 Alsaker mfl. (2016). 199 Alsaker mfl. (2014).

200 Resultatene er presentert i flere forskningsartikler. For enfullstendig liste over publikasjoner, se nettsiden til NKVTS.I denne fremstillingen tas det utgangspunkt i forsknings-rapporten Vold i parforhold – kjønn, likestilling og makt fra2019, se Bjørnholt og Helseth (2019). NKVTS startet i 2020et nytt forskningsprosjekt, Vold i parforhold – kjønn, likestil-ling og makt II, som skal pågå til 2023.

201 Bjørnholt og Helseth (2019) s. 10.


behov for å styrke kunnskapen i hjelpeapparatet,og at det er behov for brede, generelle tiltak forvoldsforebygging. Forskerne fremhevet ogsåbehovet for særlig oppmerksomhet om seksuellog reproduktiv vold, og at kvinners frykt må tas påalvor.202

6.4.3.4 Sårbarhet hos kvinner utsatt for partnervold

Elisabeth C. Ørke leverte sin doktorgradsavhand-ling Sårbarhet hos kvinner utsatt for partnervold i2020.203

Ørkes studie er basert på en systematisk litte-raturstudie og en tverrsnittstudie. Tallmaterialetom 154 hjelpesøkende kvinner i Norge ble sam-menliknet. Det var kvinner som hadde vært utsattfor vold i det siste parforholdet (55), i det siste ogtidligere parforhold (51), og kvinner som ikke varutsatt for vold i parforhold (48).

Tidligere forskning har vist at én av syv kvin-ner har opplevd vold i parforhold. Blant disse haren betydelig andel opplevd vold i flere parforhold.Ørkes studie tydet på at sårbarhet for vold i flereparforhold kan påvirkes allerede i barndommen.Sammenliknet med kvinner utsatt for vold i ett for-hold, fortalte kvinner utsatt for vold i flere parfor-hold, om mer følelsesmessig mishandling i barn-dommen. Videre viste studien en sammenhengmellom det å ha kort utdanning, å motta uføre-trygd, å ha kortere parforhold, å være etnisknorsk, og å være utsatt for vold i flere parforhold.Dette kommer i tillegg til at kvinner utsatt forpartnervold generelt har blitt utsatt for mer seksu-elle overgrep og mobbing i barndommen. Verkendet å oppleve vold hjemme i barndommen, ellerdet å utøve vold mot partner, spilte inn på det åvære utsatt for vold i flere parforhold. Ørke fantikke noe særegent voldsmønster hos kvinnerutsatt for vold i flere parforhold.

6.4.3.5 Politiets beskyttelse av den voldsutsatte og helsetjenestens behandling av voldsutøveren

Merete Berg Nesset leverte sin doktorgradsav-handling Partnervold: Politiets beskyttelse av denvoldsutsatte og helsetjenestens behandling av volds-utøveren i 2020. Nesset satte i avhandlingen søke-lyset på politiets og helsetjenestens arbeid med

vold i nære relasjoner. Avhandlingen består av firestudier og inkluderer en beskrivende studie avpolitiets beslutninger om å arrestere voldsutøverog relokalisere den voldsutsatte på et åsted forpartnervold (Studie I), en systematisk oversikt aveffektstudier av kognitiv gruppeterapi (Studie II),og resultater fra et randomisert kontrollert forsøkom effekten av kognitiv gruppeterapi for mennsom søkte behandling for partnervold (Studie IIIog IV).204

Resultatene synliggjør politiets utfordringernår det gjelder å identifisere saker med partner-vold som har risiko for ny vold. Avhandlingenbidrar til de få effektstudiene som finnes på feltetav kognitiv gruppeterapi til menn som utøver voldmot sin partner. Resultatene i avhandlingen girikke støtte til at kognitiv gruppeterapi innen psy-kisk helsevern har bedre effekt enn mindfulness-basert stressmestring. Dette betyr at det er behovfor flere effektstudier av kognitiv gruppeterapi ogmindfulness-basert stressmestring til denne grup-pen. Avhandlingen viser også at det er behov for åadressere psykiske helseplager hos menn somutøver vold mot sin partner.

6.4.4 Menn som utøver partnervold

6.4.4.1 Behandling av menn som utøver vold

Ingunn Rangul Askeland undersøkte behandlingav menn som utøver vold i sin doktorgradsav-handling Men voluntarily in treatment for violentbehavior against a female partner: who are they?Violent behavior, childhood exposure to violence,mental health and treatment dropout fra 2015.205

Avhandlingen bygger på studier av menn som haroppsøkt hjelp hos Alternativ til vold (ATV). For-målet med studiene var å bidra til økt kunnskapom menn som frivillig oppsøker behandling forvoldsutøvelse, med spesiell oppmerksomhet rettetmot deres tidligere traumatiske opplevelser,voldsutøvelse, psykiske helse og førtidig avslut-ning av behandlingen.

Askeland fant blant annet stor utbredelse avpsykisk uhelse blant utøverne av partnervold somvar i behandling ved ATV. De fleste oppfylte diag-nosekriteriene for én eller flere psykiske lidelser.De mest utbredte psykiske lidelsene var angstli-

202 Bjørnholt og Helseth (2019) s. 81. 203 Funnene fra Ørkes studie er per november 2020 fremstilt i

to artikler, henholdsvis Ørke, Vatnar og Bjørkly (2018) ogØrke, Bjørkly og Vatnar (2020).

204 Funnene fra Nessets studier er per november 2020 publi-sert i tre artikler, henholdsvis Nesset mfl. (2017), Nessetmfl. (2019) og Nesset mfl. (2020).

205 Se Askeland (2015). Funnene fra Askelands studie er frem-stilt i tre artikler, henholdsvis Askeland, Evang og Heir(2011), Askeland og Heir (2013) og Askeland og Heir(2014).


delser, ruslidelser og personlighetsproblematikk.Askeland fant også at majoriteten av voldsutøve-rene (60 prosent) selv hadde erfaring med vold frasin egen oppvekst, oftest utøvd av far eller stefar.Respondentene oppga ofte at far eller stefar ogsåhadde utøvd vold mot sin partner. Funnene fraAskelands doktorgradsavhandling støtter oppunder hypotesen om at «vold avler vold».206

6.4.4.2 Menn som bruker vold og farsrollen

Henning Mohaupt beskrev i sin doktorgradsav-handling How do men in treatment for intimatepartner violence experience the father-child relati-onship? A phenomenological study (2020) hvordanmenn som er i terapi for partnervold ofte haromfattende relasjonelle problemer, også til sinebarn.207 Mohaupt fant at mennenes foreldreskapofte var preget av rigiditet overfor barna, utfor-dringer med å forstå og regulere sine egne og sinebarns følelser og et fravær av å oppleve barnasmor som en samarbeidspartner. Ofte ble barnasmor opplevd som en person som aktivt ville øde-legge for far-barn-relasjonen. Også andre voksnesom ytret kritikk mot fedrenes foreldrestil i lys avvolden, som for eksempel barneverntjeneste ellerpoliti, ble beskrevet med mistillit. Avhandlingenviste at farsrollen var en viktig del av identiteten tilmenn som brukte vold i familien. Samtidig bidrovolden til emosjonell avstand mellom mennene ogresten av familien. Dette, og spesielt begrensetkontakt med barna etter brudd, var forbundetmed økt aggresjon og fiendtlighet overfor barnetsmor.

6.4.5 Vold og overgrep i samiske samfunn

6.4.5.1 Omfang og forekomst208

Astrid M. A. Eriksen undersøkte omfanget av voldi samiske og ikke-samiske samfunn i sin doktor-gradsavhandling Breaking the silence: Interperso-nal violence and health among Sami and non-

Sami: A population-based study in Mid- and North-ern Norway fra 2017. Formålet med Eriksensavhandling var blant annet å undersøke om detvar høyere forekomst av vold i den samiskebefolkningen sammenliknet med befolkningenellers. Undersøkelsen gjaldt alle typer vold, ikkebare vold i nære relasjoner.

Undersøkelsen viste at det er høyere fore-komst av vold i den samiske befolkningen enn ibefolkningen ellers. Halvparten av de samiskekvinnene (49 prosent) rapporterte at de haddevært utsatt for vold én eller flere ganger i løpet avlivet, mens 35 prosent av de ikke-samiske kvin-nene rapporterte om det samme. Samiske mennrapporterte i større grad enn ikke-samiske mennom at de hadde vært utsatt for vold (henholdsvis40 prosent mot 23 prosent).

I avhandlingen fremheves det at samisk etnisi-tet i seg selv er en risikofaktor for vold. Dette gjel-der alle typer vold, unntatt menns risiko for å bliutsatt for seksuell vold. Eriksen fremhevet at detteogså gjelder etter å ha justert for sosioøkono-miske- og demografiske faktorer og alkoholbruk.

6.4.5.2 Hjelpeapparatets erfaringer med vold i samiske samfunn209

NKVTS gjennomførte i 2017 en undersøkelse omdet offentlige hjelpeapparatets arbeid med vold inære relasjoner i samiske samfunn. Undersøkel-sen presenteres i rapporten «Om du tør å spørre,tør folk å svare»: Hjelpeapparatets og politiets erfa-ringer med vold i nære relasjoner i samiske sam-funn.

Rapporten viser blant annet at ansatte i hjelpe-apparatet ofte opplever særlige utfordringer imøte med voldsutsatte som tilhører samiske sam-funn. Utfordringene er blant annet knyttet tilspråk- og kulturkompetanse, og de gjør seg særliggjeldende i samtaler om tabubelagte temaer somvold og overgrep. Flere ansatte i politi og øvrighjelpeapparat trakk også frem at personer medsamisk tilknytning mangler tillit til storsamfunnet.Dette har sammenheng med assimilerings- ogfornorskningspolitikken de har blitt utsatt for.Dette skaper en utfordring for aktører i det offent-lige hjelpeapparatet fordi de må balansere mellomå være ydmyk og sensitiv, og tilstrekkelig tydeligog konfronterende, for å kunne avdekke vold ogovergrep. Flere deltakere fra politi og hjelpeappa-rat var samtidig kritiske til at ansatte uten samiskeller lokal tilknytning var for forsiktige, i frykt forå stigmatisere eller virke krenkende. Deltakerne

206 Askeland, Evang og Heir (2011). Se også Askeland (2015)s. 47–49 og 51–52.

207 Mohaupt (2020). Funnene fra Mohaupts studie er fremstilti tre artikler, henholdsvis Mohaupt og Duckert (2016),Mohaupt, Duckert og Askeland (2020a) og Mohaupt, Duc-kert og Askeland (2020b).

208 Eriksen (2017). Funnene fra Eriksens studie er fremstilt itre artikler, henholdsvis Eriksen mfl. (2015), Eriksen mfl.(2016) og Eriksen mfl. (2018). Eriksen er også medredak-tør og forfatter av antologien Vold i nære relasjoner i etmangfoldig Norge, se Bredal, Eggebø og Eriksen (red.)(2020). I denne antologien presenteres ny forskning sombelyser vold i nære relasjoner i et mangfoldsperspektiv. 209 Øverli, Bergman og Finstad (2017).


ga, ifølge rapporten, også uttrykk for at «kunn-skap om samisk kommunikasjon og samisk kul-tur, kan bidra til økt tillit og forståelse i møte medberørte av vold med samisk tilknytning».

6.4.5.3 Erfaringer fra overgrepssakene i Tysfjord210

I Nordland politidistrikts rapport Overgrepene iTysfjord – erfaringer og funn fra politiets etterforsk-ning oppsummeres etterforskningen av sakeneom overgrep i Tysfjord kommune. Sakene gjaldtseksuelle overgrep, familievold, trusler og bruddpå varslingsplikten, og de fleste ofrene hadde lule-samisk identitet.211

I rapporten fremheves en del av de sammeutfordringene som NKVTS identifiserte i sin rap-port fra 2017, se punkt 6.4.5.2. Det samiske miljø-ets manglende tillit til norske myndigheter gjordedet vanskelig for politiet å etterforske sakene. Detfremgår at relasjonen mellom det lulesamiske mil-jøet i Tysfjord og politi, kommune og andre offent-lige tjenester, er «farget av fornorskningstiden ogmange år med undertrykkende og diskrimine-rende politikk».212 Det fremgår også at politiethadde for dårlig kompetanse på samisk kultur ogspråk, spesielt den lulesamiske kulturen. Videretrekkes det frem at de involverte, som følge avfrykt for å oppløse familiebånd eller bryte opp detsamiske fellesskapet som de var en del av, var til-bakeholdne med å fortelle om sine opplevelser.

6.4.5.4 Plikten til å forebygge vold i den samiske befolkningen213

Norges institusjon for menneskerettigheter(NIM) publiserte i 2018 temarapporten Vold ogovergrep i samiske samfunn. Rapporten handlerom norske myndigheters menneskerettslige plikttil å forebygge, avverge og etterforske vold ogovergrep i samiske samfunn.

NIMs rapport bygger blant annet på forsknin-gen og rapportene om vold i samiske samfunn, sepunktene 6.4.5.1–6.4.5.3, og peker på hvilke tiltaksom kan bidra til bedre håndtering og forebyg-ging av disse sakene i fremtiden. NIM fremheverat for å oppfylle de menneskerettslige forpliktel-sene Norge er bundet av, må hjelpeapparatet, her-under skolen, barnevernet, helsetjenesten og poli-tiet, ha kompetanse på samiske språk, kultur ogtradisjoner, der dette er nødvendig for å fore-bygge, avverge eller etterforske vold. Videre trek-kes det frem at «hjelpeapparatet [må] bli mer syn-lig slik at voldsutsatte vet hvor de kan henvendeseg, og holdnings- og opplysningsarbeidet må gjø-res på samiske språk».214 NIM anbefaler norskemyndigheter å utarbeide en handlingsplan motvold og overgrep i samiske samfunn.215 Videreetterlyses mer forskning på vold i samiske sam-funn som blant annet bør identifisere «forekomst,årsakssammenhenger, fornorskingspolitikkensbetydning, hvem som er voldsutøver, og hvordantiltakene kan tilpasses den samiske voldsut-satte».216

210 Nordland politidistrikt (2017).211 Saken startet ved at elleve personer fra Tysfjord sto frem i

VG lørdag 11. juni 2016, og fortalte om at de var utsatt forseksuelle overgrep. Det ble avdekket til sammen 151 sek-suelle overgrepssaker relatert til Tysfjord. De fleste sakeneble henlagt som følge av foreldelse.

212 Nordland politidistrikt (2017) s. 6–7.

213 Norges institusjon for menneskerettigheter (2018).214 Norges institusjon for menneskerettigheter (2018) s. 39.215 Regjeringens nye handlingsplan om vold i nære relasjoner

som lanseres i 2021, vil ha en egen del om vold og overgrepi samiske samfunn.

216 Norges institusjon for menneskerettigheter (2018) s. 41.

Del IIIVirkemidler for å forebygge partnervold

og partnerdrap

80 NOU 2020: 17Varslede drap?


Kapittel 7

Hjelpeapparatets forebyggende virkemidler mot partnervold og partnerdrap

7.1 Innledning

Hjelpeapparatet består både av spesialiserteinstanser som primært arbeider med vold i nærerelasjoner og av instanser som yter mer generellesosial- og velferdstjenester, slik som helse- ogomsorgstjenesten og barne- og familieverntjenes-tene. Utvalget inkluderer også politiet i begrepet«hjelpeapparat», se punkt 1.6.

Hjelpeapparatet har en rekke virkemidler til-gjengelig i arbeidet med å forebygge partnervoldog partnerdrap – både målrettede og generelle.Eksempler på målrettede virkemidler er ileggelseav besøksforbud og krisesentrenes beskyttedebotilbud for personer som blir utsatt for vold ellertrusler i eget hjem. Et eksempel på et mer gene-relt virkemiddel er behandling for rusavhengigheti helse- og omsorgstjenesten. Et strukturert,effektivt og treffende arbeid med forebygging avpartnervold og partnerdrap forutsetter at alledeler av hjelpeapparatet tar i bruk de tilgjengeligevirkemidlene. I arbeidet med å forebygge partner-vold og partnerdrap er også samarbeid på tvers avinstanser og etater et viktig virkemiddel. Alleinstanser som er i kontakt med befolkningen harviktige roller når det for eksempel gjelder avdek-king av vold eller andre bekymringsverdige for-hold som bør og/eller skal videreformidles tilinstanser som kan iverksette tiltak. Det rettsligerammeverket for varsling og andre former forinformasjonsutveksling gjennomgås i kapittel 8.

I dette kapittelet vil utvalget se nærmere på devirkemidlene som utvalget mener er mest rele-vante i arbeidet med forebygging av partnervoldog partnerdrap. Gjennomgangen danner grunn-lag for vurderingen av hjelpeapparatets håndte-ring av sakene før drapet i saksgjennomgangen,se kapittel 12. Utvalget har tatt utgangspunkt i deinstansene som ofrene og gjerningspersonene ide gjennomgåtte sakene var i kontakt med før dra-

Boks 7.1 Kategorisering av forebyggingstiltak

Det finnes flere måter å kategorisere forebyg-gingstiltak på. Noen deler tiltakene inn i pri-mærforebygging, sekundærforebygging ogtertiærforebygging. Primærforebyggende til-tak retter seg mot hele eller store deler avbefolkningen, mens sekundærforebyggendetiltak retter seg mot risikogrupper. Tertiær-forebyggende tiltak retter seg mot personer oggrupper som allerede har utviklet et problem,med sikte på å begrense konsekvensene, hin-dre forverring og snu utviklingen.1 Det finnesogså andre tilnærminger til denne inndelingen.Noen knytter forebyggingskategoriene til tids-punktet i voldsforløpet for når tiltak iverkset-tes.2 En annen måte å kategorisere forebyg-ging på, er å dele forebyggingstiltakene inn iuniverselle, selektive og indikative tiltak. Desiste årene har det vært en tendens til at stadigflere bruker denne måten å kategorisere fore-byggingsarbeidet på.3 Universelle tiltak retterseg mot hele eller store deler av befolkningen,før volden har oppstått. Selektive tiltak retterseg mot grupper med forhøyet risiko for åutsettes for vold eller utøve vold, også før vol-den har oppstått. Indikative tiltak retter segmot enkeltindivider som har erfaring med vold– enten som voldsutsatt eller som voldsutøver.4

1 Meld. St. 15 (2012–2013) s. 48.2 Se for eksempel NOU 2003: 31 s. 38.3 Se for eksempel NOU 2019: 20 s. 25 og Moen, Berg-

man og Øverlien (2018) s. 31 flg.4 Moen, Bergman og Øverlien (2018) s. 31.


pet. Utvalget har videre tatt utgangspunkt i de vir-kemidlene som kan brukes i konkrete saker hvordet er mistanke eller kunnskap om vold i nærerelasjoner, eller hvor det er andre faktorer somkan bidra til forhøyet risiko for partnerdrap. Detteinnebærer at noen instanser som det var kontaktmed før drapet, ikke er inkludert i dette kapittelet.Det gjelder skole og barnehage, voksenopplæ-ring, asylmottak, flyktningetjeneste og advokat.Utvalget har ikke tatt sikte på å beskrive mangfol-det av ulike tilbud som kan benyttes av personersom utsettes for eller som utøver vold. Dette erbeskrevet i andre kilder.217 Det totale forebyg-gingsarbeidet er dermed mer omfattende enn detdenne fremstillingen gir inntrykk av.

7.2 Politi og rettsvesen

7.2.1 Politiets og påtalemyndighetens rolle og ansvar for å forebygge partnervold og partnerdrap

Det er Riksadvokaten, som øverste påtalemyn-dighet, som har overordnet ansvar for straf-fesaksbehandlingen. Justis- og beredskapsdepar-tementet og Politidirektoratet har overordnetansvar for politiets øvrige arbeid. Både politiet ogpåtalemyndigheten har en sentral rolle i arbeidetmed å forebygge partnerdrap. Dette har for poli-tiets del først og fremst sammenheng med politi-ets samfunnsoppdrag og lovfestede oppgaver.Politiet skal blant annet opprettholde offentligorden og alminnelig trygghet i samfunnet, søke åforebygge og forhindre straffbare handlinger ogbeskytte borgerne, jf. politiloven §§ 1 og 2.218

Arbeid knyttet til forebygging av partnerdrapomfattes dermed av politiets kjerneoppgaver.219

Politiets plikt til å forebygge kriminalitet følgerav politiloven § 2 nr. 2. Forebyggingsplikten etterdenne bestemmelsen må tolkes vidt; den inklu-derer tiltak mot konkrete lovbrudd, og mer gene-relle tiltak mot kriminalitetens bakenforliggendeårsaker, se også punkt 3.2.3.

Påtalemyndighetens overordnede mål er åbidra til redusert kriminalitet gjennom en målret-tet og effektiv straffesaksbehandling. Straffesaks-behandlingens bidrag til redusert kriminalitetavhenger først og fremst av at straffbare hand-

linger blir avdekket og oppklart, at den skyldigeblir straffet og at reaksjonen er adekvat.220 Det erpåtalemyndigheten som har ansvar for å ledeetterforskningen av straffbare forhold, og videreavgjøre om det skal reises tiltale, for eksempel i ensak om partnervold.

Påtalemyndigheten består av tre nivåer: Riks-advokaten, statsadvokatembetene og påtalemyn-digheten i politiet (integrert påtale). Det er påtale-myndigheten som fører straffesaker for retten.Påtalemyndigheten kan også treffe beslutning omå iverksette en del virkemidler og tiltak, se neden-for. Dersom iverksettelse av tiltak krever domsto-lens medvirkning, er det påtalemyndigheten sombringer spørsmålet inn for retten.

7.2.2 Overordnet om politietatens virkemidler i saker om partnervold

Politietatens virksomhet deles i et etterfors-kningsspor og et forebyggingsspor. Arbeid i fore-

217 Se for eksempel Skjørten mfl. (red.) (2019) og Lillevik,Salamonsen og Nordhaug (red.) (2019).

218 Se også Prop. 61 LS (2014–2015) s. 39 og Prop. 1 S (2019–2020) (Justis- og beredskapsdepartementet) s. 220–221.

219 For en nærmere drøftelse av politiets kjerneoppgaver, sefor eksempel NOU 2013: 9.

220 NOU 2017: 5 s. 12. Påtalemyndighetens virksomhet regule-res av straffeprosessloven kapittel 6 og påtaleinstruksen.

Boks 7.2 Støttesenter for kriminalitetsutsatte

Alle politidistriktene har siden 2017 hatt støtte-sentre for kriminalitetsutsatte. Støttesentreneerstattet den tidligere ordningen med Rådgiv-ningskontor for kriminalitetsutsatte (RKK).Støttesentrene skal ivareta behovene til perso-ner som har blitt utsatt for kriminalitet, foreksempel vold i nære relasjoner. Tilbudet ret-ter seg primært mot personer som anmelderdet de har blitt utsatt for til politiet, men allesom er utsatt for kriminalitet kan oppsøke støt-tesentrene. Tilbudet om bistand ved støttesen-teret gjelder gjennom hele straffesaksproses-sen; fra anmeldelse til saken er avgjort.

De fleste som arbeider ved støttesentrenehar helseeller sosialfaglig bakgrunn. Tilbu-det til kriminalitetsutsatte består blant annetav psykososial støtte og hjelp, herunder hjelptil å bearbeide det vedkommende har blittutsatt for og håndtere reaksjoner etter volden.Kriminalitetsutsatte ved støttesentrene skalogså få veiledning og hjelp til å etablere kon-takt med øvrige deler av hjelpeapparatet.

Kilde: Dinutvei.no.


byggingssporet vil kunne ha betydning for etter-forskningssporet, og omvendt. En politipatruljesom rykker ut til en adresse hvor det forekommerpartnervold vil for eksempel forebygge ved åbeskytte den voldsutsatte, og sikre viktige spor tiletterforskningen.

Når det gjelder etterforskningssporet, skalpolitiet etterforske når det er rimelig grunn til åundersøke om det foreligger et straffbart forhold,jf. straffeprosessloven § 224. Straffebestemmel-sene om vold og om mishandling i nære relasjo-ner er også underlagt offentlig påtale, jf. straffe-prosessloven § 62 a.221 Dette innebærer at politietskal opprette sak i tilfeller hvor de får opplysnin-

ger om vold i nære relasjoner.222 Det kreves ikkeat den voldsutsatte eller andre anmelder, ellerønsker å anmelde, saken. Politiet har normalt enviss adgang til å løse bagatellsaker ved en advar-sel på stedet uten å opprette sak. Dette kalles OPS(«oppgjort på stedet»).223 Riksadvokaten fastsloimidlertid i 2008 at det ikke er akseptabelt åbehandle saker om familievold som «husbråk»,som etter utrykning anses «oppgjort på ste-det».224 Riksadvokaten har også gitt klare føringerom at saker om vold i nære relasjoner skal priori-teres i straffesaksbehandlingen.225

221 Det følger av bestemmelsen at «[d]en offentlige påtalemyn-dighet skal påtale straffbare handlinger når ikke annet erbestemt ved lov. For overtredelse av straffebud med enstrafferamme på 2 år eller lavere kan påtale unnlates hvisikke allmenne hensyn tilsier påtale. Ved vurderingen av omallmenne hensyn foreligger, legges det blant annet vekt påovertredelsens grovhet, hensynet til den alminnelige lovly-dighet og om den fornærmede, en annen som har lidtskade ved overtredelse, eller vedkommende berørte myn-dighet ønsker påtale». Kroppskrenkelse etter § 271 utgjørstrafferettens nedre grense for voldsutøvelse, se punktene1.6 og 3.2.2. Strafferammen for slik vold er inntil ett år. I lysav straffeprosessloven § 62 a annet ledd, kan også dennetypen vold, etter omstendighetene, påtales uten at den eranmeldt.

222 I en evaluering fra 2017 ble graden av samsvar mellommyndighetenes forventninger til straffeloven § 282 om mis-handling i nære relasjoner og politiets praktisering avbestemmelsen undersøkt. Evalueringen viste at det nestenbare er den fysiske mishandlingen politiet evner å doku-mentere; den psykiske mishandlingen er krevende å fangeopp. Forfatterne etterlyser faglig kompetanse og perso-nelle og tidsmessige ressurser i politiet, og retter kritikkmot bestemmelsens vage karakter. Det fremheves at en måta i bruk andre rettskilder for å belyse innholdet av en uklarlovtekst, se Aas og Andersen (2017).

223 NOU 2016: 24 s. 303–304.224 Riksadvokatens rundskriv nr. 3 (2008) s. 9.225 Se blant annet Riksadvokatens rundskriv nr. 1 (2020). Til-

svarende føringer har blitt gitt i mål- og prioriteringsrund-skrivene fra 2019, 2018, 2017 og 2016.

Boks 7.3 Prosjekt November

Prosjekt November var et pilotprosjekt ved Stov-ner politistasjon som pågikk i perioden 2015–2018. Det var forankret i handlingsplanen «Et livuten vold (2014–2017)» (tiltak 44) og i Stortings-melding nr. 15 (2012–2013). Formålet med pro-sjektet var å prøve ut et samlokalisert tilbud tilpersoner utsatt for vold i nære relasjoner. Målset-tingen var å kunne gi et bedre, mer helhetlig ogsamordnet tilbud. Prosjektet inneholdt også ettilbud til voldsutøvere og til pårørende i sakene.Prosjektet ble implementert etter modell fraKarin-prosjektet i Malmø.

Pilotprosjektet gikk ut på at det ble etablertet tverrfaglig team bestående av medarbeideremed politi-, sosial- og helsefaglig bakgrunn.Teamet arbeidet sammen for å forebygge ny voldi enkeltsaker. Under prosjektperioden arbeidetdet tverrfaglige teamet med 344 saker. Relasjo-nen mellom voldsutøver og den voldsutsatte varpartner eller tidligere partner i over halvpartenav sakene (54 prosent).

En følgeevaluering av Prosjekt Novemberble gjennomført av NOVA og evalueringens slut-

trapport ble publisert i 2019. I rapporten frem-heves det at Prosjekt November har gitt et godtsikkerhets- og støttetilbud til mange enkeltper-soner, og at prosjektet har kommet langt når detgjelder å tilrettelegge for bedre oppfølging avvoldsutsatte (og utøvere), bedre rådgivning oginformasjon og bedre sikkerhet og forebyg-gingsarbeid. Evalueringen viste derimot også atsamarbeidet mellom prosjektet og Oslo kom-mune ikke fungerte godt nok, og at kommunenfremdeles har «betydelige uløste utfordringerknyttet til samordning mellom tjenester som errelevante for voldsutsatte og utøvere».1

Oslo politidistrikt har besluttet å videreføreprosjektets arbeidsmodell og metode for en nyavdeling kalt RISK ved driftsenhet Øst, Seksjonfor forebygging og sikkerhet, vold i nære rela-sjoner.

1 Bredal (2019) s. 8.

Kilde: Finanger (2018) og Bredal (2019).


Når det gjelder forebyggingssporet, har politiog rettsvesen flere virkemidler og tiltak for åbeskytte personer som er utsatt for vold og trusleri nære relasjoner, for eksempel pågripelse og vare-tektsfengsling, ileggelse av besøksforbud, mobilvoldsalarm og kontaktforbud med elektroniskkontroll (omvendt voldsalarm). Politiet har kom-petanse til å iverksette flere av tiltakene. Påtale-myndigheten og/eller domstolen har kompetansetil å iverksette tvangsmidlene.226 Alle disse virke-midlene implementeres ofte parallelt, og må imange tilfeller samvirke for å kunne forebyggepartnervold.

Utvalget vil i de neste punktene gjennomgå demest relevante tiltakene i voldsforebyggingsar-beid. Riksadvokaten har gitt føringer om at dissetiltakene skal vurderes i saker om familievold.227

7.2.3 Risikovurdering og risikohåndtering

7.2.3.1 Risikovurdering med SARA

Spousal Assault Risk Assessment (SARA) er etforskningsbasert risikovurderingsverktøy forpartnervoldssaker. Modellen har blitt videreutvi-klet og er i dag utgitt i en tredje utgave (SARA-V3). Spousal Assault Risk Assessment Short Version(SARA:SV) er en kortversjon av SARA.228

Politiets bruk av SARA ble først initiert iStortingsmelding nr. 15 (2012–2013).229 Politietble i 2013 pålagt å bruke verktøyet i alle anmeldtepartnervoldssaker etter straffeloven §§ 282 og 283(mishandling i nære relasjoner).230

SARA gjør det mulig å identifisere risiko forfremtidig partnervold i enkeltsaker. Bruken avverktøyet skal også bidra til å identifisere de mestalvorlige sakene. Hovedmålsettingen med SARAer dermed å forebygge ny partnervold og å setteinn ressurser der det trengs aller mest. Det erogså en målsetting at politiet skal kunne vurdereog beslutte tiltak på grunnlag av felles kunnskapog forståelse, og at mer strukturerte og objektivevurderinger skal bedre tryggheten og rettssikker-heten til de involverte personene.231

SARA inneholder en sjekkliste med utvalgtekunnskapsbaserte risikofaktorer for partnervold.Sjekklisten understøttes av en brukermanual.Sjekklisten i SARA består av risikofaktorer somknytter seg til tre temaer:1. Gjerningspersonens historie med partnervold.2. Gjerningspersonens psykososiale situasjon.3. Sårbarhetsfaktorer hos den voldsutsatte.

Bruksmåten for SARA varierer noe mellom politi-distriktene.232 Det vanligste er at politipatruljensom har mistanke eller kunnskap om partnervoldgjør en initiell risikovurdering. Dette gjøres vedhjelp av en sjekkliste for ordensoppdrag med femrisikofaktorer basert på risikofaktorene i SARA.Formålet med dette er å kartlegge et mulig trus-selbilde så tidlig som mulig. Etterforskere i part-nervoldssaker stiller også spørsmål knyttet til risi-kofaktorer fra SARA i avhør. På bakgrunn avrisikovurderingene fra politipatruljen, avhør ogannen relevant informasjon i saken, foretar enSARA-medarbeider en fullstendig risikovurderingved hjelp av SARA. Resultatet kan være at risikoenantas å være «lav», «moderat», «høy», eller«ekstremt høy».233 «Høy» eller «ekstremt høy»risiko for fremtidig partnervold og partnerdrap vilnormalt kreve at politiet iverksetter strategiereller tiltak for å redusere risikoen.

Det er viktig å understreke at SARA ikkeerstatter politiets faglige skjønn. Politiet må brukesin yrkesmessige kunnskap og erfaring for atSARA skal fungere som et nyttig verktøy for volds-risikovurderinger.

Alle politidistriktene er anbefalt å ha en SARA-koordinator.234 SARA-koordinatoren koordinererarbeidet med SARA, herunder opplæring i brukenav verktøyet. Koordinatoren er også fagansvarligfor arbeidet med partnervoldssaker i politi-distriktet. En del SARA-koordinatorer har i tilleggansvar for tiltak for å beskytte voldsutsatte, foreksempel voldsalarmer, se punkt 7.2.6. Politidis-triktene har, i tillegg til SARA-koordinatorene,egne politiansatte som er opplært i bruken avSARA (SARA-medarbeidere).

226 Tvangsmidler er virkemidler som kan iverksettes mot enpersons vilje. Ved bruken av tvangsmidler trekkes påtale-myndigheten aktivt inn i etterforskningen.

227 Riksadvokatens rundskriv nr. 3 (2008) s. 9.228 SARA er utviklet av de canadiske forskerne P. Randall

Kropp og Stephen D. Hart. Politidirektoratet har utgitt enveileder om politiets bruk av SARA:SV, se Politidirektoratet(2014).

229 Meld. St. 15 (2012–2013).230 Justis- og beredskapsdepartementet (2012) tiltak 13.

231 Det finnes en studie av politiet i Sverige sin bruk av B-SAFER (en versjon av SARA), se Svalin (2018). Se ogsåTurner, Medina og Brown (2019).

232 Grindem (2019). 233 Aas (2014) og Politidirektoratet (2014). Kategorien

«ekstremt høy» er en egen kategori lagt til i den norskeoversettelsen av SARA:SV. Kategorien finnes ikke i andreversjoner av SARA.

234 Politidirektoratet (2014). Alle politidistriktene er ogsåpålagt å ha en familievoldskoordinator. Familievoldskoordi-natoren arbeider med alle former for vold i nære relasjoner.


7.2.3.2 PATRIARK

PATRIARK er retningslinjer for gjennomføring avfaglige vurderinger av risiko for såkalt «æresrela-tert vold».235 Det fungerer som et supplerings-verktøy til SARA i saker hvor partnervolden kanknyttes til en gruppe, herunder medlemmer avsamme familie eller samme kulturelle gruppe.Alle politidistriktene ble i 2017 bedt om å priori-tere bruk av PATRIARK.236 En del SARA-koordi-natorer har også faglig ansvar for oppfølging avPATRIARK.

7.2.3.3 Motivasjonssamtale, hjemmebesøk og tverrfaglige møter

I «SARA-sporet» er det implementert tre «risiko-håndteringsstrategier»: motivasjonssamtale, hjem-mebesøk og tverrfaglige møter.237 Politiet vil somregel ta i bruk strategiene først, og deretter vur-dere andre tiltak, se punktene 7.2.4–7.2.9. Politietkan videre henvise voldsutøvere og voldsutsatte tilandre instanser, i tillegg til at politiet kan varsleandre instanser eller saksbehandlere i politiets for-valtning som arbeider med våpentillatelser ellerutstedelse av visum. Se nærmere om reglene forpolitiets informasjonsutveksling i punkt 8.6.

Når det gjelder motivasjonssamtaler, kan poli-tiet tilby voldsutsatte og voldsutøver en frivilligmotivasjonssamtale med en SARA-medarbeider.Målet med en motivasjonssamtale er å skape kon-takt og tillit, og å kartlegge hvilke behov denvoldsutsatte og voldsutøveren har. Samtalen erikke ment å være et avhør, og den skal helst ikkefinne sted på et avhørsrom. I mange saker blir det,i tillegg til motivasjonssamtale, gjennomført avhørav mistenkte/siktede som et ledd i etterforsknin-gen av voldssaken.

Når det gjelder hjemmebesøk, er dette ment åoppleves som en trygghet for den voldsutsatte.Det utføres normalt av uniformert politi og antas åha sterk signaleffekt. Det antas at slike besøk kanbidra til å avdekke vold som ellers ikke ville blittanmeldt. Samtalen ved et hjemmebesøk vil variereut fra situasjonen partene befinner seg i. Politietkan for eksempel gi råd til voldsutsatte som ikkebor med voldsutøver om hva vedkommende selvkan gjøre for å forebygge vold, herunder skaffeseg hemmelig telefon, ny lås eller ta nye veier til

jobb. Politiet kan også gi informasjon til beggeparter om relevante hjelpe- og behandlingstilbud.

Når det gjelder tverrfaglige møter, kan politietselv arrangere slike møter, eller på andre måterutveksle relevant informasjon med andre instan-ser.

7.2.4 Pågripelse og varetektsfengsling

Pågripelse og varetektsfengsling er tiltak som kanbrukes i voldssaker, blant annet der gjentakelses-faren er stor. Både pågripelse og varetekt inne-holder sterke elementer av tvang og skal derforpraktiseres strengt.

Pågripelse av en voldsutøver kan være et akut-tiltak for å forebygge alvorlig partnervold og part-nerdrap. Pågripelse krever lovhjemmel. Det fin-nes flere bestemmelser i straffeprosessloven somgir grunnlag for pågripelse. For det første kan enperson pågripes hvis han eller hun med «skjelliggrunn» mistenkes for en straffbar handling somkan medføre fengselsstraff i seks måneder ellermer, jf. straffeprosessloven § 171. Ett av bestem-melsens fire vilkår må i tillegg være oppfylt; detmå enten være «unndragelsesfare», «bevisforspil-lelsesfare», «gjentakelsesfare» eller en situasjonhvor personen selv begjærer pågripelse.

Gjentakelsesfare er et særlig aktuelt grunnlagfor pågripelse i voldssaker. Pågripelse på grunnlagav gjentakelsesfare innebærer at en person sommed skjellig grunn mistenkes for partnervold, kanpågripes når det antas å være påkrevd for å hindreat vedkommende utøver ytterligere vold, jf. straffe-prosessloven § 171 første ledd nr. 3.238

For det andre kan en person pågripes når haneller hun mistenkes for å ha utsatt noen for grovkroppskrenkelse eller kroppsskade,239 eller for etlovbrudd som kan medføre fengselsstraff i ti åreller mer, jf. straffeprosessloven § 172 første leddbokstav a og b. Drapsforsøk og grov mishandling inære relasjoner har en strafferamme på mer ennti år.240 I disse tilfellene kan den mistenkte pågri-pes når det foreligger en tilståelse eller andre for-hold som i særlig grad styrker mistanken mot ved-kommende. Selv om lovverket åpner for det, bru-kes pågripelse etter straffeprosessloven § 172 sjel-den som et forebyggende tiltak i saker om vold inære relasjoner. Dette har sammenheng med atterskelen for pågripelse etter straffeprosessloven§ 172 er høy.241

235 SIFER (2019). 236 Justis- og beredskapsdepartementet (2017) s. 13. 237 Oversikten her tar utgangspunkt i Politidirektoratets veile-

der fra 2014, se Politidirektoratet (2014).

238 Se også straffeloven §§ 271–274 og §§ 282–283. 239 Se henholdsvis straffeloven §§ 272 og 274. 240 Straffeloven §§ 275 jf. 16 og §§ 282 og 283. 241 Riksadvokatens rundskriv nr. 4 (2006) s. 4.


For det tredje kan en person pågripes etterstraffeprosessloven § 173 første ledd der hvor haneller hun blir tatt på fersk gjerning ved gjennomfø-ringen av en straffbar handling. Pågripelse kan ihenhold til § 173 gjøres uavhengig av hvilkenstraffbar handling det er tale om. Dette grunnla-get kan for eksempel være aktuelt der hvor poli-tiet rykker ut til en adresse hvor det utøves part-nervold.

En studie fra 2017 viste at politiet pågrep 47prosent av voldsutøverene ved utrykning til adres-ser hvor det var meldt om partnervold. Studienviste videre at faktorer som fysisk vold og ruspro-blemer økte sannsynligheten for pågripelse. I til-feller hvor politiet fikk kunnskap om at voldenhadde eskalert over tid, var derimot sannsynlig-heten lavere for pågripelse. Dette tydet på at poli-tiet undervurderte voldseskalering som en faktorsom forhøyet risikoen for ytterligere vold.242

Pågripelse er et tvangsmiddel, og det kan der-for ikke brukes når det etter sakens art og forhol-dene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.Dette følger av straffeprosessloven § 170 a,Grunnloven § 94 og EMK artikkel 5. Om en per-son bør pågripes, beror på en helhetsvurdering avden konkrete saken. Det er påtalemyndighetensom kan beslutte pågripelse, og det er politiet somforetar selve pågripelsen, jf. straffeprosessloven§ 175.243

Når påtalemyndigheten ønsker å beholde enpågrepet person i varetekt, må påtalemyndigheteninnen tre dager fremstille vedkommende for endomstol med begjæring om fengsling, jf. straffe-prosessloven § 183. En person kan varetektsfengs-les når de nevnte vilkårene i straffeprosessloven§§ 171 eller 172 er oppfylt.244 Dette følger av straf-feprosessloven § 184 annet ledd. Ettersom vare-tektsfengsling er et enda mer inngripende tvangs-middel enn pågripelse, vil forholdsmessighetsvur-deringen etter straffeprosessloven § 170 a oftererepresentere en skranke for bruk av fengsling, ennfor bruk av pågripelse.245

7.2.5 Besøksforbud

Besøksforbud er et beskyttelsestiltak som brukesfor å forebygge vold og trusler, ved at en personforbys å oppholde seg nær, eller kontakte, enannen person. Allerede i 1902 fantes det enbestemmelse i straffeloven om «oppholdsforbud».Oppholdsforbud kunne ilegges som tilleggsstraffved andre lovbrudd. Besøksforbud som et beskyt-telsestiltak mot vold og trusler ble etablert i1995.246

Et besøksforbud retter seg mot voldsutøverenog innebærer at han eller hun får innskrenketbevegelsesfrihet. Dersom voldsutøver bryterbesøksforbudet, må den voldsutsatte selv meldefra til politiet om dette.

Påtalemyndigheten kan med hjemmel i straffe-prosessloven § 222 a første ledd beslutte ileggelseav besøksforbud når det er grunn til å tro at enperson ellers vil:a. begå en straffbar handling overfor en annen

person,b. forfølge en annen person,c. på annet vis krenke en annens fred, ellerd. begå ordensforstyrrelser som er særlig belas-

tende for en annen person.

Påtalemyndigheten foretar en konkret helhets-vurdering av risikoen for at voldsutøver vilkomme til å begå noen av de opplistede handlin-gene. Risikoen må være nærliggende og reell,men det stilles ikke krav om sannsynlighetsover-vekt.247 Tiltaket skal bare benyttes dersom detetter en avveining av hensynet til begge parteranses forholdsmessig, jf. straffeprosessloven§ 170 a.248

Det mest vanlige er at den voldsutsatte selvber om at voldsutøver ilegges besøksforbud, menanmeldelse er ikke et vilkår for å ilegge besøksfor-bud. Påtalemyndigheten kan også ilegge besøks-forbud i tilfeller hvor den voldsutsatte ikke ønskerdet, men allmenne hensyn tilsier det, jf. straffepro-sessloven § 222 a annet ledd. Dette kan for eksem-pel være aktuelt i tilfeller hvor det er et avhengig-hetsforhold mellom voldsutsatt og voldsutøver.249

Et besøksforbud kan gå ut på at den forbudetretter seg mot forbys a) å oppholde seg på etbestemt sted, eller b) å forfølge, besøke eller påannet vis kontakte en annen person. I saker om

242 Nesset mfl. (2017). 243 Politiet kan gjennomføre en pågripelse uten at påtalemyn-

digheten har tatt beslutning om det når det er fare ved opp-hold, jf. straffeprosessloven § 176. Politiet skal i slike tilfel-ler innhente påtalemyndighetens samtykke så raskt sommulig etter pågripelsen, jf. straffeprosessloven § 179.

244 Personen kan også varetektsfengsles hvis vilkårene istraffeprosessloven §§ 173 annet ledd eller 173 a er oppfylt.Utvalget går ikke nærmere inn på dette.

245 Haugland (2020) note 1015.

246 Det var Offerutvalget som foreslo tiltaket i NOU 1992: 16,se s. 68–69.

247 Se for eksempel Rt. 2015 s. 959. 248 Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) s. 45. Se også Rt. 2014 s. 735. 249 Ot.prp. nr. 33 (1993–94) s. 43.


vold i nære relasjoner er det alternativ b) som eraktuelt. Besøksforbud mot en annen person betyrsom regel et totalforbud mot å oppsøke eller påannen måte ta kontakt med vedkommende.Besøksforbudet kan imidlertid begrenses på nær-mere angitte vilkår, for eksempel for å gjennom-føre samvær med felles barn.250

Der hvor det er nærliggende fare for at volds-utøver vil begå straffbare handlinger mot denvoldsutsatte, kan voldsutøveren også forbys å opp-holde seg i sitt eget hjem. Dette er mer inngri-pende enn et ordinært besøksforbud, og det stil-les derfor strengere krav til ileggelse.251

Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid,og et ordinært besøksforbud kan ilegges for høystett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kanilegges for tre måneder av gangen, jf. straffepro-sessloven § 222 a femte ledd. Begge typer besøks-forbud kan forlenges dersom vilkårene er oppfyltved utløpet av perioden.

Både den forbudet skal beskytte, og den forbu-det retter seg mot, kan bringe påtalemyndighe-tens beslutning om besøksforbud inn for retten, jf.straffeprosessloven § 222 a syvende og niendeledd. Beslutning om å ilegge besøksforbud i egethjem skal alltid bringes inn for retten, jf. straffe-prosessloven § 222 a åttende ledd. Ved beslutningom besøksforbud i eget hjem har også den forbu-det retter seg mot rett til forsvarer, og den forbu-det skal beskytte har rett til bistandsadvokat.252

Brudd på besøksforbud er straffbart, og kanstraffes med bøter eller fengsel inntil et år, jf. straf-feloven § 168 bokstav b. Riksadvokaten har bedtom at det fortløpende skal vurderes å ta ut tiltalefor brudd på besøksforbud, uten å avventebehandlingen av en eventuell familievoldssak idomstolen.253

Det finnes ikke et landsdekkende system hospolitiet for registrering av antall ilagte besøksfor-bud. Det finnes heller ikke oversikt over antalletbegjæringer om besøksforbud, og hvor mange av

disse som er innvilget.254 Besøksforbudsordnin-gen ble imidlertid evaluert i 2001 og i 2019.255 Ethovedfunn i den siste evalueringen, var at besøks-forbud vurderes som et godt og velegnet beskyt-telsestiltak i saker om vold i nære relasjoner.Informanter i politi og påtalemyndighet fortalteimidlertid at tiltaket stort sett blir brukt der et for-utgående straffbart forhold, ofte fysisk vold, eranmeldt til politiet.256 I 2019 ble det registrert2393 brudd på besøksforbud.257

7.2.6 Mobil voldsalarm

Mobil voldsalarm er et midlertidig beskyttelses-tiltak for å løse en akutt volds- eller trusselsitua-sjon. Det er en alarmordning som gjør det muligfor den voldsutsatte å varsle politiet ved behov forhjelp. Tiltaket fungerer ved at den voldsutsatte fåren modifisert mobiltelefon som er knyttet direktetil politiets operasjonssentral. Den voldsutsatte måbære med seg voldsalarmen til enhver tid ogsørge for at den har GSM- og/eller GPS-dek-ning.258 Tiltaket krever derfor stor medvirkningfra den utsatte.

Ordningen med voldsalarm ble innført i 1997.I 2002 ble ordningen med mobile voldsalarmer forførste gang utprøvd, og ordningen med mobilvoldsalarm ble implementert for hele landet i2004. En ny generasjon voldsalarmer ble tatt ibruk i 2010, og det er disse voldsalarmene sombrukes i dag.259

Det rettslige grunnlaget for tildeling av mobilvoldsalarm er et rundskriv fra Politidirektora-tet.260 Tildeling skjer på grunnlag av søknad fraden voldsutsatte, som oftest i forbindelse med enstraffesak. Det kreves ikke at den voldsutsatte haranmeldt en voldshendelse, men det må foreliggeen reell risiko for at vedkommende kan bli utsattfor vold. Alarmen tildeles for tre måneder av gan-gen, og trusselbildet avgjør om tildelingen forlen-ges.

Hvis alarmen utløses, opprettes det direktekontakt mellom den voldsutsatte og politiet. Sam-tidig som kontakten opprettes, får politiet informa-sjon om hvor den voldsutsatte befinner seg geo-grafisk, i tillegg til annen relevant informasjon om

250 Jf. straffeprosessloven § 222 a fjerde ledd. Se også RG 2009s. 754.

251 Se for eksempel LB-2008-31057. 252 Jf. straffeprosessloven §§ 100 b og 107 a.253 Se for eksempel Riksadvokatens rundskriv nr. 3 (2008) og

Riksadvokatens rundskriv nr. 1 (2018). I Rt. 2013 s. 588 blenorske myndigheter dømt for å ha krenket en voldsutsattkvinnes rett til privatliv etter EMK artikkel 8, se boks 3.2 ipunkt 3.4.3. Høyesterett la avgjørende vekt på at den volds-utsatte hadde anmeldt brudd på besøksforbud fra volds-utøver flere ganger, men at bare få av disse bruddene varblitt etterforsket og påtalt. Politiet og påtalemyndighetenhadde, ifølge Høyesterett, vært klar over at voldsutøverenikke ville komme til å respektere besøksforbudet. Dommenviser at norske myndigheter er menneskerettslig forpliktettil å følge opp brudd på besøksforbud.

254 Dullum (2019) s. 13.255 Se henholdsvis Braathen og Molstad (2001) og Dullum

(2019). 256 Dullum (2019) s. 81.257 Norges rapport til Europarådet (2020) punkt 6 E.258 Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) s. 7.259 Meld. St. 15 (2012–2013) s. 107.260 Se Politidirektoratet (2016).


alarmbrukeren og trusselsituasjonen. Det følgerav Politidirektoratets rundskriv at politiet skal pri-oritere å rykke ut til alarmbruker ved utløstalarm.261

Ofte tildeles mobil voldsalarm i kombinasjonmed andre beskyttelsestiltak, for eksempel ileg-gelse av besøksforbud, se punkt 7.2.5.

I 2018 ble det utlevert 1709 mobile voldsalar-mer, og i 2019 ble det utlevert 1240 mobile volds-alarmer.262

7.2.7 Kontaktforbud med elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm)

7.2.7.1 Kontaktforbud

Kontaktforbud innebærer at en person forbys åoppholde seg i bestemte områder, eller å forfølge,besøke eller på annet vis kontakte en annen per-son. Domstolen kan idømme kontaktforbud etterstraffeloven § 57 dersom det er grunn til å tro atvedkommende ellers vil:a. begå en straffbar handling overfor en annen

person.b. forfølge en annen person, ellerc. på annet vis krenke en annens fred.

Der hvor det er nærliggende fare for at personenvil begå en straffbar handling overfor en annenperson, kan vedkommende forbys å oppholde segi sitt eget hjem, jf. straffeloven § 57 tredje ledd.

Bestemmelsen om kontaktforbud i sin nåvæ-rende form kom inn i straffeloven i 2005. Kontakt-forbud regnes som et rettighetstap, og dermedsom en straff etter straffeloven § 29 første leddbokstav f.

Domstolene kan idømme kontaktforbud uav-hengig av om påtalemyndigheten har lagt nedpåstand om det. Domstolen har i tillegg en selv-stendig plikt til å vurdere kontaktforbud ibestemte saker, for eksempel ved domfellelse formishandling i nære relasjoner mot egne barn ellersærkullsbarn.263

7.2.7.2 Kontaktforbud med elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm)

Domstolen kan beslutte at kontaktforbudet skalilegges med elektronisk kontroll i tilfeller hvordet anses nødvendig for at forbudet skal over-

holdes, jf. straffeloven § 57 femte ledd. Ordnin-gen med elektronisk kontroll ble innført i 2013,og omtales ofte som «omvendt voldsalarm».Formålet med innføringen av kontaktforbudmed elektronisk kontroll var særlig å gi bedrebeskyttelse til personer som utsettes for vold ogtrusler om vold fra nåværende eller tidligerepartner, i tillegg til å flytte belastningene ved til-taket fra den voldsutsatte til den domfelte.264

Det er selve kontaktforbudet som utgjør enstraff i form av rettighetstap – den elektroniskekontrollen er ment å være et supplement somgjør det mulig å kontrollere at forbudet bliroverholdt.265

Elektronisk kontroll kan ilegges for hele ellerdeler av perioden kontaktforbudet gjelder for. Detkreves at elektronisk kontroll er «nødvendig» forat et kontaktforbud skal bli overholdt, jf. straffe-loven § 57 femte ledd. Dersom domfelte tidligerehar brutt et besøks- eller kontaktforbud, skal dettenormalt føre til elektronisk kontroll.266

I praksis innebærer kontaktforbud med elek-tronisk kontroll at den domfelte får en elektro-nisk fotlenke. Denne gir politiet tilgang til ved-kommendes posisjon ved hjelp av GSM (mobil-nettet) og GPS (satellittkommunikasjon). Detetableres «fredede områder» rundt personenkontaktforbudet skal beskytte. Omfanget av detfredede området bestemmes ut fra en konkretvurdering av politiets mulighet til å rykke ut ogbistå den voldsutsatte. Det må også foretas eninteresseavveining mellom den voldsutsattesbeskyttelsesbehov og den domfeltes behov for åbevege seg fritt. I noen tilfeller kan det frededeområdet være et helt fylke. Dersom den sombærer fotlenken trer innenfor det fredede områ-det, utløser dette en alarm hos alarmsentralen.Kontaktforbud med elektronisk kontroll er ikkement å erstatte ordningen med mobil voldsa-larm, se punkt 7.2.6. Ofte vil de to tiltakene bru-kes i kombinasjon.267

Som følge av begrensningene kontaktforbudmed elektronisk kontroll har for den domfeltesbevegelsesfrihet, gjelder det noen særskilteregler for bruken av straffereaksjonen. Denøvre grensen for varigheten av kontaktforbudmed elektronisk kontroll er fem år, jf. straffelo-

261 Politidirektoratet (2016). 262 Norges rapport til Europarådet (2020) punkt 6 B.263 Jf. straffeloven § 282 annet ledd, jf. første ledd bokstav b. Jf.

også straffeloven § 319.

264 Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) s. 7 og Innst. O. nr. 68 (2008–2009).

265 Riksadvokatens rundskriv nr. 2 (2019) s. 2. 266 Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) s. 21. 267 Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) s. 16–18. Se også HR-2017-1840-

A, HR-2016-783-A og Riksadvokatens rundskriv nr. 2 (2019)om påtalemyndighetens utforming av påstand om kontakt-forbud med elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm).


ven § 58.268 For forbud om opphold i eget hjemmed elektronisk kontroll, gjelder en øvre grensepå ett år, jf. straffeloven § 58 annet ledd siste punk-tum. Domstolene må innenfor disse rammene fast-sette kontaktforbudets varighet etter en skjønns-messig vurdering. Den som er ilagt kontaktforbudmed elektronisk kontroll kan også kreve at domsto-len etter seks måneder vurderer om forbudet skalopprettholdes, jf. straffeloven § 58 tredje ledd.

Ordningen med kontaktforbud med elektro-nisk kontroll ble evaluert i 2020, og evalueringenviste at ordningen ble lite brukt de første årene,men at dette er i endring.269 Se nærmere om eva-lueringen i punkt 17.1.2.

7.2.8 Adressesperre

Adressesperre ble innført som et beskyttelses-tiltak i 1980.270 Tiltaket innebærer at opplysningerom den voldsutsattes adresse i folkeregisteretskjermes mot innsyn. Dette gjøres ved at opplys-ningene graderes og bare er tilgjengelig for enbegrenset krets av personer. Formålet med tilta-ket er at voldsutøveren ikke skal finne den volds-utsatte. Tiltaket innebærer blant annet at denvoldsutsatte må flytte, eventuelt bytte jobb ogholde oppholdsstedet hemmelig for omverdenen.Adressesperre er dermed et svært inngripende til-tak som krever mye av den voldsutsatte. Det harogså stor innvirkning for eventuelle barn ogannen familie.

Det finnes to typer adressesperre: adres-sesperre kode 6 («strengt fortrolig adresse») ogadressesperre kode 7 («fortrolig adresse»). For-skjellen mellom disse er hvem som har tilgang tilden voldsutsattes adresse. Adressesperre kode 6innebærer at opplysninger om adressen ikke skalgis ut til noen. Den utsattes adresse i folkeregiste-ret er bare tilgjengelig for autoriserte personer.Adressesperre kode 7 innebærer at adressen ikkeskal gis ut til private. Adresseopplysninger er til-gjengelig for alle offentlige myndigheter som hartilgang til opplysninger fra folkeregisteret.

Politiet kan fatte beslutning om adressesperremed hjemmel i beskyttelsesinstruksen § 4, jf. § 3.Det aktuelle politidistriktet melder beslutningentil Kripos. Kripos foretar en kvalitetskontroll avbeslutningen, i tillegg til å melde fra til Skatte-

direktoratet. Det er deretter Skattedirektoratetsom gjennomfører den faktiske sperringen i folke-registeret.

Beslutning om adressesperre krever at det eren situasjon med fare for liv og helse.271 Politietforeslår tiltaket på grunnlag av en trusselvurde-ring.272 Tiltaket besluttes for tre år av gangen.Ved forlengelse må det foretas en ny trusselvurde-ring og beslutning. Adressesperre iverksettes ofteetter at andre tiltak er forsøkt, eller i kombinasjonmed andre, mindre inngripende beskyttelsestil-tak, for eksempel mobil voldsalarm eller besøks-forbud, se punktene 7.2.6 og 7.2.5.

Per oktober 2020 var det 336 personer somlevde med adressesperre kode 6, mens det var376 personer som levde med adressesperre kode7.273 I tillegg kommer de som har adressesperresom et tiltak fra barnevernet. I oktober 2020 gjaldtdette 221 barn.274

7.2.9 Fiktiv identitet

Fiktiv identitet innebærer at den voldsutsatte får«ny» identitet i folkeregisteret. Dette betyr at ved-kommendes personopplysninger, herunder fød-selsnummer og oppholdssted, holdes skjult ogikke er tilgjengelig utenfor en krets av få personersom forvalter ordningen. Ordningen med fiktividentitet trådte i kraft i 2004. Formålet med tiltaketer at den voldsutsatte ikke skal kunne spores vedhjelp av opplysninger i folkeregisteret.

Fiktiv identitet er det mest inngripendebeskyttelsestiltaket i saker om partnervold. Denvoldsutsatte må bygge opp livet sitt på et nytt sted,i et nytt hjem, med en ny jobb og nye sosiale rela-sjoner. De som bor sammen med den voldsutsattemå også få ny identitet, og all kontakt med familieog venner må opphøre. Tiltaket får derfor ogsådramatisk betydning for den voldsutsattes barn,og for alle som den voldsutsatte må bryte kontak-ten med. Siden fiktiv identitet er et særlig belas-tende tiltak, skal det bare brukes i ekstraordinæresituasjoner.275

Politidirektoratet har kompetanse til å avgjøresøknad om fiktiv identitet med hjemmel i politi-loven kapittel IIa. Beslutningen om bruk av fiktivepersonopplysninger er et vedtak etter forvalt-ningsloven, og Justis- og beredskapsdepartemen-tet er klageinstans. For å innvilge søknad om fiktiv

268 Til sammenlikning kan kontaktforbud uten elektroniskkontroll ilegges for ubestemt tid når særlige grunner tilsierdet, jf. straffeloven § 58 annet ledd.

269 Dullum (2020). 270 Sivilombudsmannen (1995) s. 142. Beslutningsmyndighe-

ten om sperret adresse ble overført fra Skatteetaten til poli-tiet i 2012.

271 Ot.prp. nr. 42 (2006–2007) s. 9. 272 Dinutvei.no.273 Kripos, personlig henvendelse, oktober 2020. 274 Skatteetaten, personlig henvendelse, oktober 2020.275 Ot.prp. nr. 117 (2001–2002) s. 5 og 12.


identitet, må den voldsutsatte stå «i fare for å bliutsatt for alvorlig kriminalitet rettet mot liv, helseeller frihet», jf. politiloven § 14a første ledd. Viderekan fiktiv identitet bare gis dersom andre tiltakikke kan gi tilstrekkelig vern, jf. politiloven § 14aførste ledd.

7.3 Helse- og omsorgstjenesten

7.3.1 Helse- og omsorgstjenestens rolle i arbeidet med å forebygge partnervold og partnerdrap

Helse- og omsorgstjenesten er en omfattende sek-tor, og de som arbeider i tjenesten har en sentralrolle i arbeidet med å forebygge partnervold ogpartnerdrap. Dette har blant annet sammenhengmed at helsepersonell kommer i nær kontakt medbåde voldsutsatte og voldsutøvere. De ansatte ihelsetjenesten møter også mennesker med livsut-fordringer som kan gi forhøyet risiko for partner-drap. Fysiske undersøkelser av pasienter girmulighet til å avdekke vold og andre bekymrings-verdige forhold, for eksempel når en kvinne opp-søker legevakt med omfattende skader uten enplausibel forklaring. Samtaler mellom helseperso-nell og pasient kan også være en god anledning tilå ta opp vanskelige temaer.

7.3.2 Forebygging av partnervold og partnerdrap som en del av helse- og omsorgstjenestens alminnelige oppgaver

7.3.2.1 Helse- og omsorgstjenestens forebyggingsplikt

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten haransvar for å fremme helse og forebygge sykdom,skade og sosiale problemer, jf. helse- og omsorgs-tjenesteloven § 3-3 første ledd. Dette skal skje vedopplysningsvirksomhet, råd og veiledning. Slikvirksomhet kan virke primærforebyggende i rela-sjon til partnerdrap fordi helseplager som ruspro-blemer og psykiske lidelser er faktorer som kanbidra til forhøyet risiko for partnerdrap, se punkt4.4.

Helse- og omsorgstjenesten har videre et lov-bestemt ansvar for å forebygge vold og seksuelleovergrep, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3a. Det følger av bestemmelsen at kommunen skalha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienterkan være utsatt for vold, eller kan stå i fare for åbli utsatt for vold. Det følger videre at «kommu-nen skal legge til rette for at helse- og omsorgstje-nesten blir i stand til forebygge, avdekke ogavverge vold».

Tilsvarende krav er innført for spesialisthelse-tjenesten og for tannhelsetjenesten.276 Formålet

Boks 7.4 Helse- og omsorgstjenestens organisering

Helsetjenesten er i all hovedsak organisert på tonivåer: kommunalt- og statlig nivå. Det kommu-nale nivået inkluderer blant annet fastleger, lege-vakt, hjemmetjeneste, helsestasjoner, skolehelse-tjeneste, fysioterapeuter, enkelte tilbud innenforpsykisk helsearbeid og rustilbud. Disse instanseneutgjør «primærhelsetjenesten», og det er dissehelsetjenestene som leveres i lokalsamfunnet i detdaglige. Den kommunale helsetjenesten reguleresførst og fremst av helse- og omsorgstjenesteloven.Det statlige nivået – spesialisthelsetjenesten –inkluderer blant annet sykehus, psykisk helse-vern, ambulansetjenesten, AMK, overgrepsmottakog rusinstitusjoner. Spesialisthelsetjenesten utøvesav regionale helseforetak, og reguleres hovedsa-kelig av spesialisthelsetjenesteloven.

Kontakt med spesialisthelsetjenesten oppret-tes som oftest gjennom henvisning fra den kom-

munale helsetjenesten, for eksempel fastlegen.Tannhelsetjenesten representerer et unntak frainndelingen på statlig og kommunalt nivå, etter-som plikten til å sørge for tannhelsetjenester lig-ger til fylkeskommunen. Tannhelsetjenesten erlike fullt en del av helsetjenesten, og reguleresav tannhelsetjenesteloven. Den offentlige helse-tjenesten omfatter også private aktører som utfø-rer tjenester på vegne av, eller etter avtale med,stat eller kommune.1 I tillegg finnes det andreorganer bestående av helsepersonell som drivervoldsforebyggende arbeid og behandling uten-for den offentlige helsetjenesten, se punkt 7.3.4.

1 Pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav d. Seogså Syse (2018) note 12.

276 Jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 f og tannhelsetjeneste-loven § 1-3 c.


med bestemmelsene er å tydeliggjøre ledelsensansvar for å forebygge vold. Bestemmelseneskulle også bidra til utvikling av en kultur hvorforebygging av vold ses om en naturlig og inte-grert del av arbeidet i helsetjenesten.277 Bestem-melsene pålegger imidlertid ikke tjenesten noenselvstendige plikter utover dem de allerede haretter eksisterende helselovgivning.278

De ovennevnte bestemmelsene viser at helse-og omsorgstjenesten har et særlig lovbestemtansvar for å bidra til forebygging av både gene-relle helseutfordringer og vold, og dermed ogsåpartnerdrap.

7.3.2.2 Helse- og omsorgstjenestens plikt til å yte helsehjelp

Helse- og omsorgstjenesten har en generell plikttil å yte helsehjelp. Plikten til å yte helsehjelp er etsåkalt «sørge for»-ansvar.279 Dette innebærerblant annet at tjenesten skal sørge for tilstrekkeligkapasitet og at helsetjenestene er i tråd med sam-funnsutviklingen.280 Helsehjelpen må også værenødvendig og forsvarlig.281

Verken utsatthet eller utøvelse av vold er i segselv en sykdom eller en diagnose.282 Helse- og

277 Se Prop. 71 L (2016–2017) s. 58. Se også forskrift 28. okto-ber 2016 nr. 1250 om ledelse og kvalitetsforbedring i helse-og omsorgstjenesten.

278 For å hjelpe kommunene med å ivareta oppgaven med åforebygge vold og overgrep, har Barne-, ungdoms- og fami-liedirektoratet (Bufdir) utviklet en modell kalt TryggEst.TryggEst inneholder forslag til organisering av arbeidetmot vold og overgrep i en kommune, og flere verktøy somkan brukes i dette arbeidet. TryggEst skal bidra til å for-hindre, avdekke og håndtere vold og overgrep mot voksnemennesker som i liten eller ingen grad er i stand til åbeskytte seg selv, se Bufdir (2018). Det er også utarbeideten veileder for helsetjenestens arbeid med vold i nære rela-sjoner, se NKVTS (2018).

279 Se helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1, spesialisthelsetje-nesteloven § 2-1 a og tannhelsetjenesteloven § 1-1.

280 Befring (2019) s. 50–51.281 Se blant annet helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-1 og 4-1

og spesialisthelsetjenesteloven §§ 2-1 og 2-2. At helsehjel-pen skal være nødvendig og forsvarlig stiller blant annetkrav til tjenestenes kvalitet, omfang og tilgjengelighet, seSøvig (2017) note 37.

282 Ingunn Askeland fant i sin doktorgradsavhandling storutbredelse av psykiske helseplager blant utøverne av part-nervold som var i behandling ved Alternativ til vold (ATV).De fleste oppfylte diagnosekriteriene for én eller flere psy-kiske lidelser, se punkt 6.4.4.1. Vatnar mfl. fant i sin part-nerdrapsforskning at over 70 prosent av gjerningsperso-nene i partnerdrapssaker fra perioden 1990–2012 hadde endiagnose eller symptomer på en psykisk lidelse, se punkt4.4.7.

Boks 7.5 Pasientjournal og epikrise

Helsepersonell har plikt til å føre journal etterhelsepersonelloven § 39. Journalen skal inne-holde alle opplysninger som er relevante og nød-vendige for helsehjelpen til pasienten, og deopplysninger som er nødvendige for å oppfyllelovpålagt melde- eller opplysningsplikt, jf. helse-personelloven § 40. Journalen skal blant annetinneholde opplysninger om årsaken til pasien-tens kontakt med helsetjenesten, pasientens hel-setilstand, hvilke undersøkelser som har blittutført og hvilken behandling og pleie pasientenhar mottatt, aktuell diagnose, medisinering ogeventuelle henvisninger til spesialisthelsetje-nesten. Journalen skal også inneholde opplys-ninger om råd og informasjon pasienten har fått.I tillegg til skriftlig dokumentasjon, kan også bil-der, lydlogger og video være omfattet av journal-føringsplikten. Journalen er et arbeidsverktøy,og skal være lett å forstå for annet kvalifisert hel-sepersonell.

En epikrise er en kort og sammenfattendeskriftlig framstilling av undersøkelse ellerbehandling av en pasient som sendes til helse-

personell som trenger opplysningene for åkunne gi pasienten videre behandling eller opp-følging, jf. helsepersonelloven § 45 a. Epikriserutarbeides etter at undersøkelsen eller behand-lingen er ferdig, for eksempel etter et sykehus-opphold. Den skrives med utgangspunkt i til-gjengelige journalopplysninger. Epikrisen sen-des normalt samtidig som at pasienten utskrivesfra helseinstitusjonen, til innleggende eller hen-visende helsepersonell, til det helsepersonelletsom trenger opplysningene for å kunne gi pasi-enten forsvarlig oppfølging, og til pasientensfastlege. Hvilke opplysninger en epikrise skalinneholde, avgjøres etter en konkret vurdering.Ofte redegjøres det for foranledningen tilytelsen av helsehjelp, hvordan sykdommen ellerskaden har oppstått eller utviklet seg, hvilkeundersøkelser som er gjort, diagnostisering oghvilken behandling som er gjort eller anbefalt.En epikrise kan også inneholde faglige råd omvidere oppfølging og behandling, eller opplys-ninger om komplikasjoner som kan inntreffeetter behandlingen.


omsorgstjenesten yter «reparerende» helsehjelp.Dette kan bidra til å redusere helseplager somutgjør bakenforliggende årsaker til volden og fak-torer som kan bidra til forhøyet risiko for partner-vold og partnerdrap. Slik helsehjelp kan værebehandling av psykiske helseplager eller rusbe-handling. Også kontroll med medikamentbrukkan ha forebyggende effekt. I tillegg tilbyr denoffentlige helse- og omsorgstjenesten behandlingfor volds- og aggresjonsproblemer eller sinne-mestring, se punkt 7.3.3.3.283 Helsehjelp kan ogsådirekte bidra til å forebygge hendelser i fremti-den, for eksempel ved at en voldsutsatt får støtteog hjelp til å forlate en voldelig partner.

Helse- og omsorgstjenesten mottar mye sensi-tiv informasjon om pasientene. Av og til vil helse-personell få informasjon som tilsier at pasienterutsettes for partnervold. Dette vil gi rett til, og i endel tilfeller også plikt til, å varsle politiet ellerandre deler av hjelpeapparatet. Se punkt 8.7 omreglene om informasjonsutveksling som gjelderfor helsepersonell.

7.3.3 Helse- og omsorgstjenestens virkemidler i arbeidet med å forebygge partnerdrap

7.3.3.1 Anbefalinger om å stille spørsmål om vold

Helsepersonell i flere deler av helsetjenesten er gjen-nom retningslinjer og veiledere anbefalt å spørre pasi-enten om vold, eller på annen måte bidra til å avvergeog avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt. Utvalgetvil her kort redegjøre for fem slike anbefalinger.

Helsepersonell er for første oppfordret til åavklare og utrede videre dersom de «mistenker,bør mistenke eller får vite» at noen utsettes forvold. Dette følger av en generell veileder for helse-tjenestens arbeid med vold i nære relasjoner fra2018. Veilederen inneholder også råd til hvordansamtalen med pasienten bør gjennomføres.284

Helsepersonell er for det andre sterkt oppfor-dret til rutinemessig å spørre gravide om erfarin-ger med vold. Dette følger av Nasjonal faglig ret-ningslinje for svangerskapsomsorgen.285 Anbefalin-gen bygger blant annet på forskning som viser at

kvinner som utsettes for vold under svangerskapog i tiden etter fødselen, er utsatt for alvorligereog mer vedvarende partnervold enn de som ikkeer utsatt for vold under svangerskapet.286 I tilleggrammer partnervold mot gravide også det ufødtebarnet. Det er derfor særlig viktig å avdekke part-nervold mot gravide kvinner. Det anbefales i veile-deren å gjennomføre én eller flere konsultasjonermed kvinnen uten partner til stede.

Helsepersonell er for det tredje oppfordret til åforsøke å avdekke vold utført av pårørende medstore omsorgsoppgaver eller belastninger. Denneanbefalingen følger av Nasjonal veileder om pårø-rende i helse- og omsorgstjenesten (pårørendeveile-deren).287

Helsesykepleier i skolehelsetjenesten er fordet fjerde sterkt oppfordret til å spørre alle eleverpå 8. trinn om de har opplevd vold eller overgrep,eller om de selv har utøvd vold. Skolehelsetje-nesten er i forbindelse med skolestartundersø-kelse (1. trinn) også oppfordret til å gjennomføresamtaler med barnet og foreldrene om «forholdog faktorer relatert til vold, overgrep og omsorgs-svikt.» Dette følger av Nasjonal faglig retningslinjefor helsestasjonog skolehelsetjeneste.288

Helsepersonell på helsestasjonen er for detfemte sterkt oppfordret til å være oppmerksommepå forhold som kan tyde på at barnet er utsatt forvold, overgrep eller omsorgssvikt, og ved konsul-tasjonene i helsestasjonsprogrammet observerebarnet og familien for å avverge og avdekke slikeforhold.289

7.3.3.2 Risikovurdering

Helsetjenesten er oppfordret til å risikovurdere vedbruk av risikovurderingsverktøy («sikkerhetsvurde-ringsverktøy») ved kunnskap om voldsutsatthet.Dette følger av veilederen for helsetjenestens arbeidmed vold i nære relasjoner. Veilederen gir ikkeanvisning på hvilket verktøy som bør brukes.290

283 Se også punkt 7.3.4 om helsepersonell som arbeider medvoldsforebygging utenfor helsetjenesten.

284 NKVTS (2018). 285 Helsedirektoratet (2018a) punkt 7.

286 Se for eksempel Finnbogadóttir og Dykes (2016) og Tril-lingsgaard mfl. (2019). Studier har også vist at partnervoldmot kvinner under svangerskap er forbundet med merlangvarig og alvorlig partnervold senere, se Vatnar og Bjør-kly (2009b).

287 Helsedirektoratet (2017a) punkt 6.7.288 Helsedirektoratet (2017b) punkt 5.3.289 Helsedirektoratet (2017b) punkt 4. 290 NKVTS (2018).


Helsetjenesten er også oppfordret til å brukerisikovurderingsverktøy gjennom andre retnings-linjer og veiledere. Helsetjenesten er for eksempelanbefalt å gjennomføre «voldsrisikoutredning»(risikovurdering og risikohåndtering) der hvorpasienten har en alvorlig psykisk lidelse og erfa-ring med vold.291

Noen overgrepsmottak har tatt i brukrisikovurderingsverktøyet Danger Assessment(DA).292 DA er et risikovurderingsverktøy som errettet mot alvorlig partnervold og partnerdrap.Det består av et skjema og en kalender. I skjemaetregistreres opptil 20 risikofaktorer (DA-20) forpartnerdrap, mens kalenderen brukes for å kart-legge forekomst, hyppighet og alvorlighet ved vol-den.293 Risikofaktorene inkluderer blant annetpartnerens tidligere atferd knyttet til vold ellerseksuelle overgrep, partnerens tilgang til våpenog vedkommendes arbeidsstatus.294 Bruk av DAforutsetter at helsepersonell utviser faglig skjønnog bruker sin yrkesmessige erfaring og kunn-skap.

Det er utviklet et nettbasert kurs om volds- ogovergrepshåndtering for legevaktspersonell.Dette kurset omfatter opplæring i kortversjonenav Danger Assessment (DA-5). Det finnes et tilsva-rende kurs for fastleger. Kurset er frivillig for fast-leger, men legevaktspersonell er pålagt å gjen-nomføre det innen 1. mai 2021, jf. akuttmedisinfor-skriften § 7 første ledd bokstav a og § 8, jf. § 21tredje ledd.

7.3.3.3 Sinnemestring Brøsetmodellen

Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- ogrettspsykiatri (SIFER) ved St. Olavs Hospital avde-ling Brøset har utviklet en behandlingsmodell forpasienter med sinne- og voldsproblematikk.Modellen kalles Sinnemestring Brøsetmodellen,og er spesielt rettet mot personer som utøver voldi nære relasjoner. Hensikten med modellen er å

lære voldsutøveren å kontrollere aggresjon, og åendre vedkommendes holdninger til vold. Meto-den bygger på kognitiv atferdsterapi og brukesmest i gruppebehandling, men kan også brukesindividuelt. Modellen ble utviklet i 1998.

I perioden 2003–2019 har det til sammen blittutdannet rundt 500 sinnemestringsterapeuter pålandsbasis, og nye utdanningsrunder pågår. I 2016hadde totalt 554 menn og 230 kvinner mottattbehandling. Sinnemestring Brøsetmodellen harblitt implementert i flere deler av hjelpeapparatet.Det er en rekke godkjente behandlingsinstansersom bruker modellen, blant annet 32 familievern-kontorer, 35 kommunale barneverntjenester, 11fengsler, 8 friomsorgskontorer, i tillegg til flerekommunale psykiatritjenester og poliklinikker.295

Det er politisk vedtatt at modellen skal implemen-teres i flere instanser. Implementeringen skjer isamarbeid mellom Brøset og de regionale res-surssentrene om vold, traumatisk stress og selv-mordsforebygging (RVTS).296

7.3.4 Voldsforebyggende arbeid i den ikke-offentlige helse- og omsorgstjenesten

7.3.4.1 Generelt

I tillegg til flere behandlingstilbud til voldsutøverei det offentlige hjelpeapparatet, finnes det flereikke-offentlige aktører som tilbyr slik behandling.Enkelte tilbud drives av private stiftelser, somAlternativ til vold, Reform og Stiftelsen Tryggere,mens andre drives av private klinikker. Frivilligeorganisasjoner driver også med voldsforbyggendearbeid gjennom at de har tilknyttet seg terapeuter,arrangerer kurs og driver generelt informasjons-arbeid.

7.3.4.2 Alternativ til vold

Stiftelsen Alternativ til vold (ATV) er et behand-lings- og kompetansesenter på vold i nære relasjo-ner. ATV ble startet opp i 1987, og har i dag 15kontorer over hele landet. ATV er organisert somen privat stiftelse, og virksomheten finansieresgjennom tilskudd fra staten, kommuner, og gjen-nom prosjektmidler. Tilbudet retter seg primærtmot voldsutøvere, både menn og kvinner. Noen avkontorene har et spesialisert terapitilbud til volds-utsatte, inkludert til barn som lever med vold ifamilien, og til ungdommer som bruker vold, også

291 Med «alvorlig psykisk lidelse» menes psykoselidelser, bipo-lare lidelser, alvorlig depresjon og alvorlige personlighets-forstyrrelser. Helsepersonell er anbefalt å bruke blantannet Strukturert klinisk vurdering (SKV) av voldsrisiko.Utvalget viser til de nasjonale faglige rådene fra Helsedi-rektoratet om dette temaet, se Helsedirektoratet (2018b).

292 DA ble utviklet i 1986 av den amerikanske forskeren ogsykepleieren Jacquelyn Campbell. Verktøyet var det førstesom var rettet spesielt mot risiko for drap.

293 DA finnes også i en kortere versjon med fem risikofaktorerkalt DA-5, i en versjon for parforhold mellom to kvinnerkalt Danger Assessment-Revised (DA-R) og i en versjon forkvinner med minoritetsbakgrunn kalt Danger Assessment-Immigrant (DA-I).

294 Se Danger Assessment (2019), hvor risikovurderingsskje-maet også er tilgjengelig.

295 St. Olavs Hospital, Brøset Sinnemestring, personlig hen-vendelse, november 2020.

296 Prop. 12 S (2016–2017) s. 67.


i kjæresteforhold.297 I tillegg tilbys det samlingerfor ungdommer, unge voksne og blivende foreldresom har vokst opp med vold og er redde for selv åbli voldelige (Bryt Voldsarven).

ATV har et nært samarbeid med familievernet,se punkt 7.6.3.

ATV arbeider ut fra et tredelt mandat sombestår av behandling, kunnskapsutvikling ogkunnskapsformidling. Behandling av voldsutø-vere er den mest sentrale delen av stiftelsensarbeid. De fleste terapeutene hos ATV er psykolo-ger. Behandlingen består av samtaler, enten indi-viduelt med en behandler, eller i grupper. Det erfrivillig å gå til behandling hos ATV, og varighetenav behandlingen varierer. De ansatte i ATV holderogså seminarer om vold og gir veiledning til andreinstanser, for eksempel i det kliniske arbeidet vedfamilievernkontorene.

7.4 Krisesenter

7.4.1 Om krisesentertilbudet

Krisesentertilbudet er et spesialisert tilbud rettetmot personer som utsettes for vold i nære relasjo-ner. Krisesenteret er et lavterskeltilbud. Det ergratis, og voldsutsatte kan oppsøke et krisesenteruten avtale eller henvisning fra lege eller anneninstans.298 Krisesenteret er «døren inn» i hjel-peapparatet for mange voldsutsatte.

Det er svært mange mennesker som hvert åroppsøker krisesenteret fordi de er utsatt for vold.De siste ti årene (2010–2019) har norske krise-sentre til sammen hatt 19 250 beboere og 23 842dagbrukere.299 Det store flertallet (omtrent 80prosent) av de voksne krisesenterbrukerne opp-gir partner (nåværende eller tidligere ektefelleeller samboer) som voldsutøver. Mange av disseblir utsatt for alvorlig partnervold, men svært fåblir drept av partneren. De siste ti årene ble detbegått 76 partnerdrap i Norge, se punkt 4.3.1.3.

For voldsutsatte er krisesentertilbudet et av deviktigste tilbudene i hjelpeapparatet, og tallene

kan etter utvalgets syn indikere at krisesenter eret effektivt virkemiddel i arbeidet med å fore-bygge partnerdrap. Flere tiårs erfaring har bidratttil at krisesentrene har en unik innsikt i fagfeltet.Krisesentertilbudet har på denne bakgrunn ennøkkelrolle i arbeidet med å forebygge partner-vold og partnerdrap.

Krisesenterets virksomhet reguleres av krise-senterlova.300 Det er kommunene som har ansvarfor å sikre at alle innbyggerne har et krisesenter-tilbud. Etter Istanbulkonvensjonen artikkel 23 erNorge for øvrig forpliktet til å iverksette nødven-dige tiltak for å opprette et tilstrekkelig antall kri-sesentre som er lett tilgjengelige for brukerne. Tiltross for at det er staten som utad er ansvarlig forat Norge overholder menneskerettslige forpliktel-ser, er det kommunene som etter krisesenterlovahar primæransvaret for at krisesentertilbudet opp-fyller konvensjonens krav.

Kommunene kan organisere krisesentertilbu-det på ulike måter. Dersom kommunen velger ådrive krisesenteret selv, kan det gjøres som en delav det kommunale tjenestetilbudet, eller som eteget rettssubjekt, for eksempel en stiftelse eller etaksjeselskap. Kommunen kan også velge å drivevirksomheten i samarbeid med andre kommuner,enten ved å inngå et interkommunalt samarbeideller et vertskommunesamarbeid.301 Kommunenkan også oppfylle plikten til å ha et krisesentertil-bud ved å kjøpe tjenesten fra andre.302

Per oktober 2020 var det 43 krisesentre iNorge.303 Mange av krisesentrene dekker flerekommuner.

Kommunenes implementering av krisesenter-lova ble evaluert av VelferdsforskningsinstituttetNOVA i 2014.304 I tillegg utarbeidet Nordlands-forskning en kunnskapsoversikt over krisesenter-tilbudet i Norge på oppdrag fra Barne-, ungdoms-,og familiedirektoratet (Bufdir) i 2019.305

297 ATV gjennomfører for tiden forskningsprosjekt sammenmed Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatiskstress (NKVTS), om effekten av behandling hos ATV(ATVT-prosjektet). Prosjektet er planlagt avsluttet i 2020.

298 Jf. krisesenterlova §§ 1 og 2 annet og tredje ledd. Se ogsåOt.prp. nr. 96 (2008–2009) s. 77.

299 Krisesenterstatistikken viser at flere av beboerne og dag-brukerne har oppsøkt krisesenteret flere ganger. Dettebetyr at tallene inneholder en del tilfeller der samme per-son er registrert flere ganger. Tallene for 2019 viser foreksempel at 20 prosent av beboerne hadde bodd på krise-senter én eller flere ganger tidligere. Et gjennomsnittligopphold for beboere fire uker, se (Bufdir 2020a).

300 Norge er det eneste landet i verden som har en egen lovom krisesentertilbudet.

301 Se også kommuneloven §§ 17-1 og 20-1.302 Tilbyderne kan være aktører på det åpne markedet, ideelle

organisasjoner eller rettssubjekter eid av kommunen, seBarne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2010)s. 9. Se også Ot.prp. nr. 96 (2008–2009) s. 33.

303 Bufdir, personlig henvendelse, oktober 2020. Tallet erbasert på de krisesentrene som rapporterer til Bufdir. Detkan finnes enkelte krisesentre som ikke rapporterer til Buf-dir.

304 Evalueringen viste blant annet at de aller fleste kommu-nene bidro til å finansiere et krisesentertilbud, fire år etterat krisesenterlova trådte i kraft. Den viste også at tilbudettil voldsutsatte med tilleggsproblematikk og til voldsutsattemenn ikke alltid oppfylte krisesenterlovas krav, se Bakke-teig mfl. (2014).

305 Bliksvær mfl. (2019).


7.4.2 Krisesentrenes virksomhet

7.4.2.1 Fire hovedtjenester

Krisesentertilbudet består av fire hovedtjenester.Disse følger av krisesenterlova § 2 annet ledd bok-stav a–d. Krisesenteret skal for det første tilby etbeskyttet botilbud til voldsutsatte som har behovfor det. Botilbudet er et akutt og midlertidigbeskyttelsestiltak, og skal være tilgjengelig heledøgnet, alle dager i året. Den voldsutsatte kan tamed seg barn til krisesenteret.

For det andre skal krisesenteret ha et dagtil-bud. Dagtilbudet retter seg mot personer som harbehov for støtte, råd og veiledning, men som ikkehar behov for et beskyttet botilbud.

For det tredje skal krisesentrene ha en døgn-åpen telefonlinje. Per telefon kan voldsutsatte fåråd og veiledning, også dersom de henvender seganonymt.306

For det fjerde skal krisesentrene tilby oppføl-ging i en reetableringsfase. Dette vil ofte inne-bære kontakt med, og oppfølging fra, andreinstanser i hjelpeapparatet, for eksempel sosialtje-nesten eller helsetjenesten. Krisesenteret kanogså tilby oppfølgingssamtaler, gruppesamtaler,hjemmebesøk eller sosiale tiltak.307

I tillegg er varsling og annen informasjonsut-veksling en viktig del av krisesentrenes fore-byggingsarbeid. Krisesentrene får mye informa-sjon som bør, og noen ganger skal, videreformid-les til andre deler av hjelpeapparatet. På dennemåten settes andre instanser i stand til å iverk-sette virkemidler og tiltak. Se kapittel 8 omreglene for informasjonsutveksling. Enkelte krise-sentre benytter også risikovurderingsverktøyetSARA for å vurdere risiko for ytterligere partner-vold i enkeltsaker, eventuelt sammen med støtte-verktøyet PATRIARK, se punkt 7.2.3.2.

7.4.2.2 Nærmere om kravene som stilles til krisesentertilbudet

Kommunen har ansvar for å sikre at krisesenter-tilbudet oppfyller de kravene som stilles til tilbu-det. Kommunen skal blant annet sørge for at bru-kerne mottar støtte og veiledning, jf. krisesenter-lova § 2 annet ledd. Veiledningen skal hjelpe bru-keren til å ta gode valg i en vanskelig livssituasjon.Sentrale temaer i veiledningen kan være sikker-het, økonomi, foreldrerollen eller bolig.308

Videre skal kommunene sikre at tilbudet hargod kvalitet, jf. krisesenterlova § 2 fjerde ledd.Dette innebærer blant annet at kommunen skalsørge for at de ansatte har kompetanse til å ivaretabrukernes behov. Så langt det er mulig, skal krise-sentertilbudet tilrettelegges for å ivareta denvoldsutsattes individuelle behov, jf. krisesenter-lova § 3. Kjønn, alder, etnisitet, språk, funksjons-nedsettelse eller voldserfaringer kan innebære«en særlig sårbarhet for å utsettes for vold» og «etsærlig behov for tilrettelegging».309 Kommunenskal også sørge for at brukere av bo- og dagtilbu-det får tilgang til en kvalifisert tolk.

Kommunen skal videre sørge for at den volds-utsatte får hjelp til å kontakte andre relevanteinstanser, slik at den voldsutsatte får en helhetligoppfølging i hjelpeapparatet, jf. krisesenterlova§ 4. Det er opp til kommunen hvordan samarbei-det mellom tjenestene organiseres. Samordningkan for eksempel gjennomføres ved at krisesente-rets ansatte deltar i utarbeidelsen av individuelleplaner for brukerne.310

Videre skal botilbudet for henholdsvis kvinnerog menn være fysisk adskilt, og krisesentrene måvære fysisk sikrede, jf. krisesenterlova § 2 femteog sjette ledd. Det følger av forskrift om fysisk sik-kerheit i krisesentertilbodet § 2 at kommunen haransvar for den fysiske tryggheten i krisesentertil-budet, og for at de ansatte settes i stand til å kart-legge behov for gjennomføring av individuelle sik-kerhetstiltak. Det følger videre av forskriftens § 4annet ledd at krisesenteransatte skal kartleggebrukerens trusselbilde, se også punkt 17.3.5.

7.4.2.3 Vold- og overgrepslinjen (VO-linjen)

Vold- og overgrepslinjen 116 006 (VO-linjen) åpneti oktober 2019. Det er en hjelpelinje for alle somopplever vold eller overgrep i nære relasjoner.VO-linjen er åpen døgnet rundt, og det er gratis åringe dit. VO-linjen driftes av Krisesentersekreta-

306 Ot.prp. nr. 96 (2008–2009) s. 77.307 Ot.prp. nr. 96 (2008–2009) s. 77.308 Bufdir (2017).

309 Ot.prp. nr. 96 (2008–2009) s. 78 og Bufdir (2017).310 En bruker som har behov for langvarige og koordinerte tje-

nester fra ulike etater, sektorer og forvaltningsnivåer, kanha rett til en individuell plan. En individuell plan er et plan-leggingsdokument som skal bidra til at brukeren gis et hel-hetlig, koordinert og individuelt tilpasset tilbud. Den indivi-duelle planen utarbeides av den aktuelle instansen i samar-beid med brukeren. Retten til en individuell plan er hjemleti flere bestemmelser i helse- og sosiallovgivningen og iarbeids- og velferdslovgivningen, se for eksempel helse- ogomsorgstjenesteloven § 7-1 og sosialtjenesteloven § 28. Kri-sesenterlova hjemler ikke en rett til individuell plan, menangir at tilbud og tjenester etter krisesenterlova kan inngåsom ledd i samordningen av en individuell plan etter annenlovgiving, jf. krisesenterlova § 4 annet ledd. Se også Ot.prp.nr. 96 (2008–2009) s. 62–63.


riatet, i samarbeid med Oslo Krisesenter. VO-lin-jen finansieres av Justis- og beredskapsdeparte-mentet. Den som ringer kan være anonym ogsnakke om opplevelsene sine, få hjelp, råd og svarpå spørsmål. De ansatte har erfaring fra møtermed personer som utsettes for vold og overgrep.Regjeringen har nylig besluttet at det også skalvære en chat knyttet til VO-linjen.311

7.5 Barnevern

7.5.1 Barnevernets rolle i arbeidet med å forebygge partnervold og partnerdrap

Studier viser at grov vold mot barn og vold mel-lom foreldre henger sammen.312 Dette betyr at ifamilier hvor barn blir utsatt for vold, vil voldenofte også ramme voldsutøverens partner, ogomvendt. Barn som opplever vold i hjemmetbefinner seg i en uholdbar omsorgssituasjon somdirekte og negativt påvirker betingelsene forutvikling. Å leve med vold innebærer stor risiko

for skjevutvikling av grunnleggende regulerings-mekanismer, som i sin tur påvirker barnets psy-kiske og somatiske helse, og sosiale fungeringsenere i barndom og voksen alder. Dette øker risi-koen for å utøve og/eller bli utsatt for vold i nærerelasjoner senere i livet.313

På grunnlag av det vi vet om sammenhengenmellom barns erfaringer med vold, risikoen forpåfølgende levekårsutfordringer og senere sårbar-het for voldsbruk og voldsutsatthet, er arbeidetmed å forebygge at barn lever i vold, eller påandre måter utsettes for omsorgssvikt, vesentligfor forebygging av partnervold og partnerdrap.Barnevernet har virkemidler som gir barnevern-tjenesten en unik tilgang på informasjon om, oginnsikt i, familieforhold. Barnevernet har også enrekke tiltak til rådighet som kan iverksettes i fami-lier med vold eller andre levekårsutfordringer.

Det er først og fremst barnevernloven og for-valtningsloven som regulerer og stiller krav tilbarnevernets arbeid. Både kommunene og statenhar oppgaver og ansvar på barnevernsområdet.Den kommunale barneverntjenesten har ansvarfor å utføre de oppgavene etter barnevernloven

311 Finansdepartementet (2020).312 Se blant annet Mossige og Stefansen (red.) (2016) s. 10. Se

også punkt 6.4.2.1. 313 Lanius, Bluhm og Frewen (2013).

Boks 7.6 Barnevernsreform og forslag om ny barnevernlov

Stortinget vedtok barnevernsreformen i juni2017, og reformen trer i kraft i 2022. Formåletmed reformen er at flere utsatte barn og familierfår den hjelpen de trenger på et tidlig tidspunkt,og et av målene er at kommunene skal styrkearbeidet med tidlig innsats og forebygging.Reformen medfører en styrking av kommune-nes faglige og økonomiske ansvar for familiersom trenger hjelp fra barnevernet, samtidig somoppgavene til det statlige barnevernet tydelig-gjøres. Endret ansvarsdeling skal blant annetkunne gi bedre grunnlag for tverrfaglig samar-beid, og gi sterkere insentiver til forebygging ogtidlig innsats. For å sette barnevernet i stand tilå realisere målsetningene for barnevernsrefor-men, gjennomføres det et kvalitets- og kompe-tanseløft i de kommunale barneverntjenestene(2017–2024).

Barne- og likestillingsdepartementet sendtepå høring forslag til ny barnevernslov våren2019. Høringsfristen var 1. august 2019 og sakener under behandling i departementet. Forslaget

er en oppfølging av Barnevernslovutvalgetsutredning i NOU 2016: 16. Barnevernslovutval-gets utredning er allerede delvis fulgt opp gjen-nom lovendringer som trådte i kraft i 2018. Bar-nevernsloven ble da en rettighetslov for barn, ogbarnets medvirkning ble styrket. Forslaget til nybarnevernslov bygger videre på endringene i2018. Det viderefører grunnstammen i dagenslov, regulerer de samme områdene, og byggerpå de samme grunnprinsippene. Forslaget inne-bærer en språklig og redaksjonell revisjon avhele loven, og målet har vært å få en enklere ogmer tilgjengelig lov. Forslaget inneholder ogsåforslag som samlet sett skal bidra til at kommu-nene styrker arbeidet med å forbygge omsorgs-svikt, samtidig som barneverntjenestes innsatsrettes mot barna og familiene som trenger detmest. Forslagene må ses i sammenheng medbarnevernsreformen som gir økt ansvar til kom-munene.

Kilde: Prop. 73 L (2016–2017), NOU 2016: 16 og bufdir.no.


som ikke uttrykkelig er lagt til et statlig organ.314

Alle kommuner skal ha en barneverntjeneste somutfører det daglige og løpende arbeidet.315

7.5.2 Barnevernets hovedoppgave og virkemidler i arbeidet med å forebygge partnervold og partnerdrap

Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn ogunge som lever under forhold som kan skadederes helse og utvikling, får nødvendig hjelp,omsorg og beskyttelse til rett tid, jf. barnevern-loven § 1-1. Barnevernet har virkemidler som kanbidra til å avdekke vold og andre bekymringsver-dige forhold i familien, og til å gi barn, unge ogfamilier støtte i utfordrende situasjoner.

For det første mottar barneverntjenesten myeinformasjon som ellers er taushetsbelagt fordiandre instanser har opplysningsplikt til barne-verntjenesten etter barnevernloven § 6-4, se punkt8.3.3. Også privatpersoner kan melde bekymringfor et barn. Barneverntjenesten mottar på dennemåten mye informasjon som enten avdekker, ellerkan bidra til å avdekke, familievold. Denne infor-masjonen vil barneverntjenesten ha rett, og ienkelte tilfeller også plikt, til å videreformidle tilandre instanser – for eksempel politiet.

For det andre har barneverntjenesten mulig-het til å foreta hjemmebesøk for å undersøke for-holdene i hjemmet når det er «rimelig grunn til åanta» at det foreligger forhold som kan gi grunn-lag for tiltak etter barnevernloven, jf. barnevernlo-ven § 4-3. De foresatte kan ikke motsette seg slikundersøkelse, jf. § 4-3 tredje ledd. Terskelen for åat politiet kan iverksette ransaking av bolig ervesentlig høyere, jf. straffeprosessloven § 192.316

Se imidlertid punkt 7.2.3.3 om politiets mulighetfor hjemmebesøk. Dette gir barnevernet et uniktinnblikk i familieforhold og setter barnevernet iposisjon til å kunne avdekke familievold og for-høyet risiko for partnerdrap.

For det tredje har barnevernet mulighet for åiverksette hjelpetiltak og tvangstiltak i familier

som har behov for bistand. Grunnvilkåret for åsette inn tiltak, er at barnet har et særlig behov forhjelp. Tiltaket skal ha som formål å bidra til positivendring hos barnet, eller i familien. Barneverntje-nesten kan vedta iverksettelse av en rekke frivil-lige hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4. Noenhjelpetiltak vil være direkte knyttet til barnet,mens andre vil rette seg mot foreldrene. Eksem-pler på hjelpetiltak er råd og veiledning, opphold ibesøkshjem, støttekontakt, frivillig plasseringutenfor hjemmet, tilsyn i hjemmet, deltakelse påkurs eller i familieterapi. I tilfeller hvor barnetsforeldre ikke samtykker til hjelpetiltak, kan fylkes-nemnda etter begjæring fra barneverntjenestenpålegge hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4tredje og fjerde ledd. Barnevernloven åpner ogsåfor at det kan iverksettes svært inngripendetvangstiltak, se barnevernloven § 4-12 flg. Et slikttvangstiltak kan for eksempel være å plasserebarn utenfor hjemmet i en kortere eller lengreperiode.317

7.5.3 Nærmere om kravene til barnevernets arbeid

7.5.3.1 Barneverntjenestens behandling av innkomne meldinger

Når barneverntjenesten mottar en bekymrings-melding, skal den «snarest, og senest innen enuke», avgjøre om meldingen skal gå videre tilundersøkelse, eller om den skal henlegges, jf. bar-nevernloven §§ 4-2 og 4-3. Dersom barneverntje-nesten henlegger meldingen uten undersøkelse,skal dette begrunnes skriftlig og journalføres.Begrunnelsen skal inneholde faglige vurderinger,jf. barnevernloven § 4-2 annet ledd. Barneverntje-nesten må se meldinger i sammenheng med even-tuelle tidligere bekymringsmeldinger og opplys-ninger i saken.318

Dersom barneverntjenesten mottar bekym-ringsmelding i en aktiv barnevernsak, vil dettesom hovedregel kunne anses som opplysninger ipågående sak. Meldingen skal likevel registreressom en ny bekymringsmelding, og det må vurde-res om meldingens innhold gir grunnlag for ååpne ny undersøkelse.319

314 Barnevernlovens bestemmelser om Barne-, ungdoms- ogfamilieetatens oppgaver og myndighet gjelder ikke i Oslokommune. I Oslo kommune skal Bufetats oppgaver og myn-dighet ivaretas av kommunen, jf. barnevernloven § 2-3a.

315 For en nærmere beskrivelse av organisering og ansvarsfor-deling i barnevernet, vises det til barnevernloven og saks-behandlingsrundskrivet (2017).

316 Det følger av straffeprosessloven § 192 første ledd at «[n]årnoen med skjellig grunn mistenkes for en handling sometter loven kan medføre frihetsstraff, kan det foretas ransa-king av hans bolig, rom eller oppbevaringssted for å sette iverk pågripelse eller for å søke etter bevis eller etter tingsom kan beslaglegges».

317 Dersom et barn skal plasseres utenfor hjemmet uten forel-drenes samtykke, må det treffes vedtak om dette i fylkes-nemnda.

318 Saksbehandlingsrundskrivet (2017) punkt 4.2. 319 Saksbehandlingsrundskrivet (2017) punkt 4.2.


7.5.3.2 Undersøkelse

En melding til barneverntjenesten som inne-holder opplysninger som gir «rimelig grunn til åanta» at det er grunnlag for tiltak etter barnevern-loven, skal undersøkes nærmere av barneverntje-nesten, jf. barnevernloven § 4-3 første ledd. Avhensyn til barnet, er terskelen for å åpne undersø-kelsessak lav. Undersøkelsen skal kartlegge bar-nets hjelpe- og omsorgsbehov, og gi barneverntje-nesten grunnlag for å vurdere om barnet harbehov for tiltak etter barnevernloven.320

Når barneverntjenesten har besluttet å åpneundersøkelsessak, skal familien informeres ombegrunnelsen for dette. Barneverntjenesten børogså utarbeide en plan for undersøkelsen somgjennomgås med familien.321

Barneverntjenesten må gjennomføre undersø-kelsen snarest og senest innen tre måneder, jf.barnevernloven § 6-9.322 Barneverntjenesten skali undersøkelsen ta utgangspunkt i bekymrings-

meldingen. Undersøkelsen skal gjennomføres slikat den oppleves minst mulig belastende, og denskal ikke gjøres mer omfattende enn formålet til-sier, jf. barnevernloven § 4-3 annet ledd. Samtidigskal undersøkelsen være effektiv og omfatte bar-nets totale omsorgssituasjon. En undersøkelseskal tilpasses sakens alvorlighetsgrad, og det skalgjøres en løpende vurdering av undersøkelsensomfang. Det er viktig at alternative forklaringerundersøkes når det er grunn til dette. Når det ernødvendig, skal det innhentes opplysninger fraandre instanser etter barnevernloven § 6-4 annetog tredje ledd, se også punkt 8.3.3.3. Barnevern-tjenesten skal, med mindre hensynet til barnetsbeste tilsier noe annet, alltid snakke med barnetmeldingen omhandler.323

7.5.3.3 Utfallet av en undersøkelse

En undersøkelse kan få tre utfall; vedtak om hen-leggelse, vedtak om hjelpetiltak eller en begjæ-ring med forslag om tiltak til fylkesnemnda.

320 Saksbehandlingsrundskrivet (2017) punkt 5. 321 Saksbehandlingsrundskrivet (2017) punkt 5.1. 322 I særlige tilfeller kan fristen utvides til seks måneder, for

eksempel dersom saken er spesielt vanskelig og det erbehov for særlig omfattende og tidkrevende undersøkelser,for eksempel sakkyndigvurderinger.

323 Saksbehandlingsrundskrivet (2017) punkt 5.3. Barnetskontaktperson må sørge for at samtaler finner sted undertrygge rammer, herunder legge til rette for samtaler utenat foreldre eller foresatte er til stede når det er nødvendig.

Boks 7.7 Klemetsrudmodellen

Det er utviklet en arbeidsmodell i Søndre Nord-strand barneverntjeneste– Klemetsrudmodel-len – En erfaringsbasert metode for barnevern-tjenestens arbeid med vold i nære relasjoner.Modellen ble opprinnelig utviklet i 2002, og blesist revidert i 2017. Arbeidsmodellen gir barne-verntjenesten en ramme å bygge sitt fagligearbeid på i møte med familier som lever medvold i nære relasjoner. Den retter seg mot bar-nets opplevelse, ansvarliggjøring av foreldrene,sikkerhetsvurderinger og samarbeid med andreinstanser. Den enkelte saksbehandler kan brukeelementer fra modellen for å tilpasse saksgan-gen til den aktuelle saken.

Det er seks grunnleggende prinsipper somligger til grunn for modellen: 1) Vold i nære relasjoner er omsorgssvikt, uan-

sett hvem som utfører volden og hvem somblir utsatt for den. Vold mot mor regnes somomsorgssvikt mot barn.

2) Alle meldinger om vold i nære relasjonerundersøkes etter barnevernloven § 4-3.

3) Sikkerhet for de voldsutsatte har høy priori-tet.

4) Egen sikkerhet må alltid ivaretas på bestmulig måte.

5) Tidlig intervensjon og effektiv saksgang ersvært sentralt for positivt utfall i dissesakene.

6) Tidlig igangsetting av tiltak har stor betyd-ning for muligheten til endringsarbeid.

Klemetsrudmodellen er den mest utbredtemodellen som beskriver hva barnevernsansatteskal gjøre i innledende arbeid med barn som harvært utsatt for, eller på annen måte lever med,vold i familien. Det er omtrent 100 barneverntje-nester som bruker Klemetsrudmodellen i sinhelhet. I tillegg benytter 35 barneverntjenestermodifiserte utgaver av den.

Kilde: Søndre Nordstrand barneverntjeneste (2008).


Dersom barneverntjenesten i undersøkelsenkommer til at bekymringsmeldingen er ubegrun-net eller mindre alvorlig enn antatt, skal undersø-kelsen henlegges uten tiltak. Undersøkelsen skalogså henlegges dersom foreldrene ikke samtyk-ker til hjelpetiltak, og det ikke er grunnlag for åfremme en sak for fylkesnemnda. Barnevern-tjenesten kan i slike tilfeller ta saken opp igjenetter seks måneder.

Dersom barneverntjenesten i undersøkelsenkommer til at det er grunnlag for å iverksette til-tak, skal barneverntjenesten fatte vedtak om hjel-petiltak eller fremme en begjæring til fylkesnem-nda med forslag om tiltak.

Alle vedtak skal begrunnes.324 Barnevern-tjenesten skal i vedtaket formulere seg slik at par-tene forstår hvilke vurderinger og hensyn som lig-ger til grunn for vedtaket. Vedtaket bør blantannet inneholde de forholdene som har gjort detnødvendig å treffe vedtaket, og de viktigstemomentene i skjønnsutøvelsen. Begrunnelsenskal også vise til de faktiske forhold som vedtaketbygger på.325 Barneverntjenesten skal i vedtaketogså dokumentere barnets synspunkt, hvilkenvekt barnets mening er tillagt og hvordan hensy-net til barnets beste er vurdert, jf. barnevernloven§ 6-3a.

7.6 Familievern

7.6.1 Om familievernet

Familievernet er en nasjonal tjeneste som brukerekan oppsøke ved familierelaterte problemer. For-målet med familievernet er å forebygge ogavhjelpe relasjonelle konflikter og vansker i fami-lien, og å styrke gode familierelasjoner og opp-vekstvilkår for barn.326 Familievernet er et lavter-skeltilbud.327 Det er gratis, og brukere kan selv

oppsøke et familievernkontor uten henvisning franoen annen instans.328

Familievernet skal gi tilbud om behandling ogrådgivning til familier, mekling ved samlivsbruddog foreldretvister, og drive utadrettet virksomhetom familierelaterte tema. Familievernet har enviktig rolle i arbeidet med forebygging av partner-vold og partnerdrap. Dette har blant annet sam-menheng med at familievernet årlig er i kontaktmed om lag 110 000 mennesker, herunder parsom ønsker hjelp til å løse problemer i parforhol-det. Dette gjør at familievernet kan komme i posi-sjon til å avdekke vold, og gi en mulighet til å fore-bygge konflikter og problemer i parforholdet sompå sikt kan føre til vold. Familieverntjenestenarbeider forebyggende og legger vekt på behand-ling på et tidlig stadium.329

Det er staten ved Barne-, ungdoms- og familie-etaten (Bufetat) som har ansvaret for familievern-kontorene. Det finnes, ifølge Bufdir, 49 familie-vernkontorer.330 Familievernets virksomhet regu-leres i familievernkontorloven. Loven gjelder bådede statlige og de private familievernkontorene. Deansatte i familievernet har ulik yrkesbakgrunn ogbestår av blant annet psykologer og sosionomermed videreutdanning i familieterapi.

7.6.2 Familievernets kjerneoppgaver

Familievernkontorene har tre kjerneoppgaversom alle fremgår av familievernkontorloven § 1:klinisk arbeid, mekling i saker om samlivsbruddog utadrettet virksomhet.

Det kliniske arbeidet består av rådgivning,terapi og behandling der det foreligger vansker,konflikter eller kriser i familien. Par, familier ogenkeltpersoner kan komme til terapi- eller rådgiv-ningssamtaler. Samtalene kan for eksempel gjeldesamliv og parforhold, foreldresamarbeid, familie-problematikk eller hjelp til barn og unge. I tilleggtil samtaletilbudene, har familievernet ulike kli-niske gruppetilbud og kurs. Gruppetilbudene ret-ter seg også mot personer som har opplevd voldog overgrep, se punkt 7.6.3.331

Mekling er en lovpålagt ordning for foreldresom har felles barn under 16 år i saker om separa-sjon, skilsmisse eller oppløsning av samboerskap,jf. ekteskapsloven § 26. Også i saker om foreldre-ansvar, barnets bosted og samvær skal partene tilmekling, jf. barnelova §§ 51 og 61 første ledd nr.

324 Jf. forvaltningsloven § 24 første ledd. Det følger av barne-vernloven § 6-1 annet ledd at alle avgjørelser som gjelderytelser og tjenester etter loven skal regnes som enkeltved-tak.

325 Jf. forvaltningsloven § 25. Se også saksbehandlingsrund-skrivet (2017) punkt 6.3.

326 Se NOU 2019: 20 En styrket familietjeneste s. 81. Utvalgetsmandat var blant annet å drøfte dagens organisering, finan-siering, oppgaveløsning og lovmessige rammeverk forfamilieverntjenesten, og utfordringer knyttet til dette.Utvalget ga en grundig beskrivelse av dagens familievern,og fremmet forslag til tiltak for å styrke tjenesten. Utvalgetfremmet også forslag om en ny lov om familieverntje-nesten.

327 Noen kommuner og bydeler har, i tillegg til familievernet,tilbud knyttet til et familiesenter eller et familiehus som girhjelp og veiledning til familier med barn.

328 Jf. familievernkontorloven § 1. Se også Søvig (2015) note 4.329 Ot.prp. nr. 6 (1996–97) s. 6. 330 Per november 2020, se Bufdir (2020b).331 NOU 2019: 20 s. 88 flg.


2.332 Målet med meklingsarbeidet er å bidra tilbest mulig foreldreskap for barnet etter et sam-livsbrudd.333 Mekling skjer som oftest ved etfamilievernkontor, men det kan også gjennomfø-res av andre godkjente meklere. Dette kan værepsykologer, advokater, prester eller forstandere iregistrert trossamfunn.334

Familievernkontorenes utadrettede virksom-het kan være veiledning, informasjon og undervis-ning om familierelaterte tema, rettet både motandre tjenester og publikum. Utadrettet virksom-het er den kjerneoppgaven ansatte ved familie-vernkontor bruker minst tid på.335

7.6.3 Nærmere om familievernets forebyggende arbeid336

I utgangspunktet er alle delene av familievernetsvirksomhet relevante med hensyn til forebyggingav partnervold og partnerdrap. Det kliniske arbei-det er likevel det mest målrettede virkemiddelet.Det er også dette arbeidet familievernet brukermest tid på.337

I det kliniske arbeidet følger ofte familievernetet parforhold over tid, i motsetning til det som ofteer tilfellet ved mekling. Samtaletilbudet kan bidratil at partene i forholdet lærer seg å kommunisereog å samarbeide bedre. Dette kan bidra til ådempe konflikter, som igjen kan føre til redusertrisiko for partnervold og partnerdrap.

Familievernutvalget fremhevet i NOU 2019: 20En styrket familietjeneste at vold er et tema i samta-ler med en stor andel av familiene som er i kon-takt med familievernet. Noen par henvender segtil familievernkontorene for å få hjelp med volds-problematikk, men som regel avdekkes vold iløpet av samtalene. Å bistå par eller familier medvoldsproblematikk, er ikke en av familievernetskjerneoppgaver, og tilgjengelige tiltak i slike tilfel-ler varierer fra familievernkontor til familievern-kontor. Noen familievernkontor tilbyr individuelloppfølging av personer som utsettes for, eller utø-ver, vold, for eksempel ved traumebehandling og

sinnemestringskurs.338 Tyngre voldssaker somkrever kompleks behandling ligger imidlertidutenfor tjenestens ansvarsområde. Dette betyrikke at familievernet skal avvise slike saker, menat familievernet bør henvise paret til andre merspesialiserte instanser. Familievernutvalget frem-hevet også at samarbeid med Alternativ til vold(ATV) er viktig. Flere lokale familievernkontorerog ATV-kontorer samarbeider om saker, og haretablert gjensidig henvisningspraksis. Se nær-mere om ATV i punkt 7.3.4.2.339

7.7 NAV og den kommunale sosialtjenesten

7.7.1 NAV-kontortjenestens rolle i arbeidet med å forebygge partnervold og partnerdrap

Det er lokale NAV-kontor i alle kommuner. Veddisse kontorene skal brukerne normalt møte etintegrert kontor der ansatte i arbeids- og vel-ferdsetaten (NAV) og kommunens sosialtjenestejobber sammen om å finne gode løsninger for bru-kerne, se boks 7.8.

NAV og den kommunale sosialtjenestensbetydning for forebygging av partnervold og part-nerdrap har først og fremst sammenheng med degenerelle velferdstjenestene som ytes. I tillegghar NAV og sosialtjenesten enkelte målrettedeforebyggende virkemidler, se punkt 7.7.2. Ved åyte generelle velferdstjenester, kommer NAV ogden kommunale sosialtjenesten i kontakt medstore deler av befolkningen. En vil for eksempelkomme i kontakt med disse instansene ved behovfor hjelp med arbeids- eller sykdomsrelatertespørsmål, eller ved økonomiske vansker.

NAV-kontortjenesten har også en viktig rollemed hensyn til å følge opp personer som er utsattfor vold i nære relasjoner. Voldutsatte kan habehov for hjelp fra NAV-kontoret på ulike måter.Den voldsutsatte kan for eksempel være økono-misk avhengig av voldsutøveren, og derfor habehov for NAV-kontorets hjelp for å være i standtil å forlate hjemmet og starte på nytt med egetarbeid, hjem og økonomi. Volden kan også hapåført den voldsutsatte varige helseskader somkan gi grunnlag for trygdeytelser. NAV er en av

332 Det finnes unntak fra kravet om mekling, blant annet isaker hvor en av ektefellene krever skilsmisse etter at denandre ektefellen med hensikt har utsatt ham eller henne foralvorlig mishandling, jf. ekteskapsloven § 26 annet ledd jf. §23. Det er ikke et vilkår at ektefellen er straffedømt for for-holdene, se Ot.prp. nr. 28 (1990–91) s. 100.

333 NOU 2019: 20 s. 81.334 Se forskrift om mekling etter ekteskapsloven § 4.335 NOU 2019: 20 s. 91–92.336 Se også Familievernutvalgets fremstilling av familievernets

arbeid med vold i nære relasjoner i NOU 2019: 20 s. 95–98.337 NOU 2019: 20 s. 88 flg.

338 Ved noen familievernkontor er det utviklet modeller ogarbeidsmåter for å håndtere saker om vold i nære relasjo-ner. Ved Enerhaugen familievernkontor i Oslo ble det i2015 etablert et spisskompetansemiljø for vold i nære rela-sjoner innen familievernet (SKM-vold). Se nærmere omdette i punkt 17.5.

339 NOU 2019: 20 s. 88–98, s. 109 og s. 200.


de instansene som krisesentre oftest henviservoldsutsatte til.340

Ansatte i NAV og sosialtjenesten står også imange tilfeller i en posisjon til å kunne avdekkepartnervold og dermed også risiko for ytterligerevold og partnerdrap. De ansatte kan for eksempelgjennom oppfølging i møter oppdage kontrolle-rende atferd fra partner, hvis en person alltid føl-ges til NAV-kontoret av partneren og aldri fårsnakke for seg selv i møter med de ansatte.

7.7.2 NAV-kontorenes virkemidler i voldsforebyggende arbeid

7.7.2.1 Generell forebyggingsplikt i sosialtjenesten

Den kommunale sosialtjenesten er pålagt å utføregenerell forebyggende virksomhet, jf. sosialtje-

nesteloven § 12. Det følger av bestemmelsen atkommunen blant annet skal «gjøre seg kjent medinnbyggernes levekår, vie spesiell oppmerksom-het til trekk ved utviklingen som kan skape elleropprettholde sosiale problemer, og søke å finnetiltak som kan forebygge slike problemer». Detteforebyggende arbeidet kan være rettet motbefolkningen som helhet, eller mot spesieltutsatte grupper. De forebyggende tiltakene kanblant annet være tiltak for å styrke sosiale felles-skap i kommunen, herunder bidra til å hindresosial isolasjon.341

7.7.2.2 Samtaler med voldsutsatte

NAV har utformet en digital veileder for hva deansatte skal og bør gjøre for å avdekke om bru-kerne av NAVs tjenester blir utsatt for vold i nærerelasjoner. Veilederen omfatter også hva de

340 Meld. St. 15 (2012–2013) s. 64–65. Krisesenterstatistikkenviser at det i 28 prosent av krisesenteroppholdene i 2019,ble opprettet kontakt med NAV under oppholdet, se Bufdir(2020a).

Boks 7.8 Arbeids- og velferdsforvaltningen

Arbeids- og velferdsforvaltningen består avArbeids- og velferdsetaten (NAV) og de deleneav kommunens tjenester som inngår i de lokaleNAV-kontorene (sosialtjenesten).

NAV ledes av Arbeids- og velferdsdirektora-tet, og har ansvar for organisering og finansier-ing av arbeidsmarkedstiltak, trygdeytelser ogsosialhjelp. NAV forvalter en tredjedel av stats-budsjettet gjennom en rekke ulike ordningersom sykepenger, dagpenger, pensjon, arbeidsav-klaringspenger og barnetrygd. NAV har bådekontakt med brukere ved fysiske møter på NAV-kontorene, og på annen måte – ofte gjennomnettbaserte løsninger. NAVs arbeid reguleresførst og fremst av arbeids- og velferdsforvalt-ningsloven (NAV-loven).

Den kommunale delen av Arbeids- og vel-ferdsforvaltningen omtales i denne utredningensom sosialtjenesten.1 Sosialtjenesten har ansva-ret for å yte tjenester etter sosialtjenesteloven.Tjenestene skal bidra til å bedre levekårene formennesker med økonomiske og sosiale vansker,og inkluderer blant annet økonomisk sosial-hjelp, kvalifiseringsprogram, midlertidig botil-bud og økonomisk rådgivning. De kommunalt

ansatte i sosialtjenesten arbeider ved lokaleNAV-kontor, sammen med de statlig ansatte iNAV. Mange kommuner har også lagt ytterli-gere tjenester til NAV-kontoret, for eksempelomsorgen for rusmiddelavhengige.

De lokale NAV-kontorene skal til sammendekke alle landets kommuner. Ved utgangen av2019 var det 326 NAV-kontor i kommuner ogbydeler.2 Det er ved de lokale kontorene meste-parten av den fysiske brukerkontakten finnersted, og NAV-kontorene regnes som «døren inn»til statlige og kommunale arbeids- og velferds-tjenester. Virksomheten ved kontorene koordi-neres og følges opp av fylkes- eller regions-kontorer.

1 I andre sammenhenger er «sosialtjenesten» et videre be-grep ved at det dekker flere tjenester enn de kommunaledelene av NAV-kontorene, for eksempel tjenester kom-munen har ansvar for etter barnevernloven, introduk-sjonsloven og helse- og omsorgstjenesteloven.

2 Tallet er hentet fra NAVs årsrapport for 2019, se NAV(2020).

Kilde: Arbeids- og velferdsforvaltningsloven (NAV-loven),sosialtjenesteloven og nav.no.

341 Ot.prp. nr. 29 (1990–91) s. 157. Forarbeidene knytter seg tilden opphevede sosialtjenesteloven, men er også relevantefor gjeldende sosialtjenestelov § 12.


ansatte kan og bør gjøre i saker hvor det er kon-statert vold, se punkt 7.7.2.3.342

Ansatte ved NAV-kontorer har informasjons-og veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11.Formålet med den alminnelige veiledningspliktener å gi brukere mulighet til å ivareta sine interes-ser i en sak på best mulig måte. I NAVs veilederslås det fast at de ansatte, under veiledningen, børspørre om voldsutsatthet ved mistanke om dette.Å våge å spørre om voldsutsatthet er, ifølge veile-deren, viktig for å gjøre riktig behovsvurdering avbrukeren, vurdere riktige tiltak og for å gi bistandsom personen vil ha nytte av. Veiledningen skalogså sette den voldsutsatte i stand til å finne sineegne løsninger. NAV har utformet en «sjekkliste»som skal gjøre det lettere for de ansatte å ta oppvold i nære relasjoner med brukeren. Det fremgårblant annet av sjekklisten at den ansatte må sørgefor å bestille tolk ved behov, og at familiemedlem-mer aldri skal brukes som tolk.

7.7.2.3 Oppfølging av voldsutsatte

NAV har utarbeidet omfattende retningslinjer forhvilken oppfølging som kan gis etter en veiled-ningssamtale om vold. I mange saker vil det værebehov for å henvise den voldsutsatte til andre

deler av hjelpeapparatet, for eksempel krise-senteret eller politiet. De ansatte ved NAV-konto-rene skal også yte tjenester de selv har ansvaretfor. Dette skal gjøres på grunnlag av den voldsut-sattes situasjon. Der det gis arbeidsrettet oppføl-ging, innebærer dette blant annet at den ansatteskal ta hensyn til brukerens sikkerhet. Avhengigav trusselsituasjonen, kan det for eksempel værenødvendig å vurdere om noen typer arbeid ellerarbeidstid bør utelukkes i jobbsøking på grunn avsikkerhet. Det kan også være viktig å vurderebehov for tilrettelegging på arbeidsplassen, foreksempel om den voldsutsatte har behov for enskjermet kontorpult, med god avstand til inn-gangsområde, trapper eller heis.

7.7.2.4 Midlertidig botilbud

Kommunen ved sosialtjenesten har et særligansvar for å sørge for et midlertidig botilbud tilpersoner som utsettes for vold i nære relasjoner.Sosialtjenesten er forpliktet til å finne bosted tilpersoner som i en akutt situasjon mangler et stedå bo, jf. sosialtjenesteloven § 27. Kommunen skalogså gi råd og veiledning til personer som trengeret varig botilbud, og iverksette tiltak for å sikrevarig bolig til de som trenger det, og ikke harklart å finne bolig på egen hånd, jf. sosialtjeneste-loven § 15.342 Se NAV (2016).


Kapittel 8

Taushetsplikt og informasjonsutveksling i hjelpeapparatet

8.1 Innledning

8.1.1 Reglenes betydning for forebygging av partnervold og partnerdrap

Reglene om taushetsplikt skal sikre tillit til at opp-lysninger om den enkelte forvaltes forsvarlig ogikke spres unødvendig. Høy tillit til forvaltningenvil kunne bidra til at forvaltningen mottar opplys-ninger som i neste omgang er nødvendig for åiverksette forebyggende tiltak mot partnervold ogpartnerdrap. Samtidig fordrer forebygging avpartnervold og partnerdrap samarbeid, og der-med også utveksling av informasjon. Ofre og gjer-ningspersoner i partnerdrapssaker har ofte hatten rekke livsutfordringer som har medført kon-takt med flere instanser, se også kapittel 11.Instansene kan alle sitte med bruddstykker avinformasjon. Ved å samarbeide om en sak, vil hjel-peapparatet kunne få et mer helhetlig og riktigbilde av situasjonen. Det vil også kunne bidra til etmer strukturert, effektivt og treffendeforebyggingsarbeid.

8.1.2 Begreper

Taushetsplikt er en plikt til å hindre at visse opp-lysninger blir kjent for uvedkommende. Det inne-bærer både et forbud mot å videreformidle opplys-ninger, og en plikt til å hindre at opplysninger gjø-res tilgjengelig for andre enn dem opplysningenegjelder.

Reglene om taushetsplikt kategoriseres ofte iforvaltningsmessig taushetsplikt og yrkesmessigtaushetsplikt. Den forvaltningsmessige taushets-plikten gjelder for alle som arbeider i offentligeforvaltningsorganer. Den yrkesmessige taushets-plikten er knyttet til visse konkrete yrkesutøvere,for eksempel helsepersonell og politi.

Det finnes en rekke begrensninger i taushets-plikten. Disse deles ofte inn i to hovedgrupper –opplysningsrett og opplysningsplikt. Opplysnings-rett betyr at den som har en opplysning i vissesituasjoner kan velge at opplysningen skal videre-

formidles. Felles for reglene om opplysningsretter at andre hensyn veier tyngre enn hensynenebak taushetsplikten.343 Hensynet til samarbeidmellom instanser kan for eksempel, etter omsten-dighetene, veie tyngre enn hensynet til den enkel-tes personvern.

Opplysningsplikt innebærer et taushetsfor-bud, og betyr at en har plikt til å videreformidleopplysninger. Formålet med bestemmelser omopplysningsplikt er å varsle om en hendelse eller åhindre hendelsen fra å skje, og opplysningspliktenkan derfor også betegnes som en varslingsplikteller hindringsplikt. En opplysningsplikt går foraneventuell lovbestemt taushetsplikt. Etter omsten-dighetene kan en være pålagt både taushetspliktog opplysningsplikt om den samme opplysningen.En lærer vil for eksempel kunne være pålagt bådetaushetsplikt etter reglene i forvaltningsloven ogopplysningsplikt til barneverntjenesten etter bar-nevernloven om de samme opplysningene knyttettil et barn.

8.1.3 Forholdet mellom forvaltningsloven og særlovgivningen

Regelverket om taushetsplikt og informasjonsut-veksling er komplekst og fragmentarisk. Retts-reglene er spredt i ulike lover, og har til dels ulikeformuleringer.344

Hovedreglene for den forvaltningsmessigetaushetsplikten følger av forvaltningsloven. For-valtningslovens regler gjelder for ethvert organfor stat eller kommune, jf. forvaltningsloven § 1.Forvaltningsloven omfatter dermed de fleste

343 Kjelland (2017) s. 157. Reglene om taushetsplikt og infor-masjonsutveksling i forvaltningen bygger på en avveiningav forskjellige og til dels motstridende hensyn. Se ogsåNOU 2019: 5 Ny forvaltningslov s. 292–293.

344 Ved behandling av personopplysninger gjelder også per-sonopplysningsloven, som inkorporerer EUs personvern-forordning (General Data Protection Regulation (GDPR)). Itillegg gir Grunnloven og EMK konstitusjonelle og men-neskerettslige føringer for regelverket. Utvalget går ikkenærmere inn på dette, men viser til fremstillingen i NOU2019: 5 kapittel 19 med videre henvisninger.


instansene i hjelpeapparatet som kan være invol-vert i arbeidet med å forebygge partnervold ogpartnerdrap.

Flere instanser og/eller yrkesgrupper er regu-lert i særlover, og reglene i disse lovene går foranreglene i forvaltningsloven, jf. forvaltningsloven§ 1. Dette gjelder for eksempel helsepersonell ogpoliti. Felles for regelsettene om yrkesmessigtaushetsplikt er at de gir en strengere taushets-plikt enn den forvaltningsmessige taushetspliktengir. Ansatte i hjelpeapparatet vil ofte være under-lagt både yrkesmessig og forvaltningsmessigtaushetsplikt. Dette gjelder for eksempel legersom arbeider på et sykehus. Disse vil være under-lagt forvaltningsloven fordi de er ansatt i et for-valtningsorgan, og helsepersonelloven fordi de erhelsepersonell. Taushetspliktsreglene i helseper-sonelloven vil i slike tilfeller gå foran forvaltnings-lovens taushetspliktsregler, og de forvaltnings-rettslige reglene vil gjelde supplerende.

8.1.4 Forholdet mellom taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt

Det finnes ulike regler for når rett og/eller plikt tilå utlevere ellers taushetsbelagte opplysninger inn-treffer. Dette betyr at det er ulike terskler for nåren kan, eller må, varsle andre instanser. I noen til-feller er det straffbart å bryte taushetsplikten vedå utlevere opplysninger, mens i andre tilfeller erdet straffbart ikke å utlevere opplysninger ved åvarsle. I mange tilfeller kan også informasjondeles selv om en ikke er forpliktet til å gjøre det.

Brudd på taushetsplikten kan straffes etterstraffeloven §§ 209 og 210.345 Det finnes ogsåenkelte straffebestemmelser i særlovgivnin-gen.346 Brudd på avvergeplikten kan også straffes

etter straffeloven § 196. Forholdet mellom taus-hetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt kanillustreres ved en figur, se figur 8.1.

Utvalget vil i punkt 8.3 redegjøre for avverge-plikt og opplysningsplikt som gjelder uavhengigav taushetsplikten. I punkt 8.4 vil utvalget rede-gjøre for hovedtrekkene i, og begrensningeneved, den forvaltningsmessige taushetsplikten. Derdet gjøres relevante utvidelser, innskrenkningereller presiseringer i relevant særlovgivning, vilutvalget presisere dette. I punktene 8.6 og 8.7 vilutvalget redegjøre for hovedtrekkene i den yrkes-messige taushetsplikten for henholdsvis politi oghelsepersonell. Utvalget går ikke nærmere inn påreglene for yrkesmessig taushetsplikt for familie-vernkontor,347 eller på advokaters taushets-plikt.348

Utvalget understreker at dette kapittelet ikkegir en uttømmende oversikt over aktuelt regel-verk. Gjennomgangen danner grunnlag for å vur-dere hjelpeapparatets håndtering av sakene førdrapet i saksgjennomgangen, se del 4.

345 Disse straffebestemmelsene gjelder for brudd på både for-valtningsmessig og yrkesmessig taushetsplikt. Vurderin-gen av om taushetsplikten er brutt beror på en vurderingav det aktuelle rettsgrunnlaget for taushetsplikten. Det erbare forsettlige eller grovt uaktsomme brudd på taushets-plikten som kan straffes. Det skal dermed en del til for å blistraffet for brudd på taushetsplikten. Dersom en deler entaushetsbelagt opplysning med et saklig formål om å varslenoen for å hindre et straffbart forhold, vil en neppe straffesfor å ha brutt taushetsplikten. En kan likevel ikke fortellemer enn det som er nødvendig for å aktivere mottakersaktivitetsplikt, altså ikke mer enn det som er nødvendig forat mottaker skal kunne iverksette tiltak for å forebygge detstraffbare forholdet. Dersom en deler den taushetsbelagteopplysningen for å tilfredsstille mottakers nysgjerrighet, vildet kunne være et grovt brudd på taushetsplikten, se Mat-ningsdal (2017) s. 304 flg.

346 Se for eksempel helsepersonelloven § 67 første ledd.

347 Det følger av familievernkontorloven § 5 at enhver somutfører arbeid eller tjenester for et familievernkontor hartaushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 og 23, medmindre noe annet fremgår av loven.

348 Den alminnelige regelen om taushetsplikt for advokater ogdennes hjelpere er straffeloven § 211. Se også Advokatfor-skriften kapittel 12, punkt 2.3.

Figur 8.1 Forholdet mellom taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt

Taushetsplikt

Opplysningsrett

Opplysningsplikt


8.2 Kort om erfaringer med regelverket

Det synes å være bred enighet om at regelverketom taushetsplikt og informasjonsutveksling erfragmentert og komplekst. Olsenutvalget så blantannet på kommunikasjon mellom helsetjenestenog politiet før drapet i saker hvor gjerningsperso-nen hadde en kjent psykisk lidelse, se også punkt6.2.3. Utvalget fant at det før drapet var til dels dår-lig kommunikasjon mellom ulike behandlereinnenfor samme nivå og mellom ulike behand-lingsnivåer. Utvalget skrev blant annet følgendeom forståelsen av regelverket:

«I hovedsak synes det å være liten tvil om for-ståelsen av taushetspliktsbestemmelseneshovedregel […] Det er imidlertid de ulike lov-bestemte unntak fra taushetsplikten som syneså volde tvil. Usikkerhet med hensyn til hvordanregelverket er å forstå, og redsel for å komme iskade for å bryte taushetsplikten, kan inne-bære at ulike etater eller ulikt personell vegrerseg for samarbeid med andre etater, også i situ-asjoner hvor etaten har rett eller plikt til å giopplysninger til en annen etat.»349

Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferdog aldring (NOVA) gjennomførte i 2012–2013 enkartlegging av rettsoppfatninger og praktiseringav bestemmelser om taushetsplikt, opplysnings-plikt og opplysningsrett.350 Kartleggingen visteblant annet at det særlig er reglene om unntak frataushetsplikten som er lite kjent, for eksempelreglene om ekstern informasjonsutveksling, sepunkt 8.5.3.4. Kartleggingen viste videre at infor-mantene var varsomme med å dele ellers taus-hetsbelagt informasjon uten samtykke fra denopplysningen gjaldt, til tross for at lovverket gahjemmel for dette. Kartleggingen viste også atopplysningsplikten til barneverntjenesten vargodt kjent, og at opplysningsplikten til politiet varmindre kjent.351

Barnevoldsutvalget fant i sin saksgjennom-gang at det rådet stor usikkerhet i tjenestene, spe-sielt i helsetjenestene, om tolkningen og praktise-ringen av reglene om taushetsplikt, opplysnings-plikt, opplysningsrett og avvergeplikt. Utvalget såogså flere eksempler på brudd på opplysningsplik-ten til barneverntjenesten.352

Forvaltningslovutvalget pekte på at forvalt-ningslovens bestemmelser om taushetsplikt og

utveksling av taushetsbelagte opplysninger er inn-fløkte, og at de reiser flere tolkningsspørsmål somskaper usikkerhet i praksis. Utvalget merket segsærlig at reglene om deling av taushetsbelagteopplysninger oppfattes som vanskelig tilgjengelig.I utredningen heter det:

«Når man ser dette i sammenheng med atbrudd på taushetsplikten er straffbart, jf. straf-feloven §§ 209 og 210, kan man neppe se bortfra at forvaltningen i noen tilfeller er mer tilba-keholden med å utveksle opplysninger enn dethensynet til parten eller samfunnsmessigehensyn tilsier.»353

8.3 Avvergeplikt og opplysningsplikt

8.3.1 Innledning

I noen situasjoner har privatpersoner, offentligansatte og andre yrkesgrupper plikt til å opplyse,varsle eller handle, uten hensyn til eventuell taus-hetsplikt. Dette innebærer at ellers taushetsbe-lagte opplysninger i noen tilfeller skal viderefor-midles, uavhengig av om den opplysningene gjel-der samtykker til dette. Formålet med pliktene erå sikre at taushetsplikten ikke blir et hinder for åløse akutte og alvorlige situasjoner der flereinstanser og etater må involveres, og å forebyggesituasjoner der liv og helse står i fare.354 Den somer omfattet av en slik plikt skal likevel ikke oppgiflere opplysninger enn nødvendig – en kan og skalsi nok til at mottakeren får en aktivitetsplikt, menheller ikke mer.355 En person som oppgir ellerstaushetsbelagte opplysninger for å varsle hjel-peapparatet om at en kvinne utsettes for partner-

349 NOU 2010: 3 s. 113. 350 Funnene er presentert i Stang (2013).

351 Stang (2013) s. 9. En norsk studie undersøkte også profe-sjonsutøveres skjønnsutøvelse i spenningen mellom taus-hetsplikt, meldeplikt og avvergeplikt. Det ble blant annetfunnet at bare 11 prosent av lærerne og 20 prosent avprestene ville meldt fra til politiet i en situasjon hvor en elevfortalte om bekymring for en medelev, som følge av blantannet partnervold hjemme. Med utgangspunkt i en forstå-else av taushetsplikten som total, absolutt, vanntett ellerstreng, argumenterte de fleste prestene i undersøkelsenfor at det enten var betroeren selv eller barnevernet sommåtte melde fra til politiet. Prestene ville ikke kontaktepoliti eller barnevern uten samtykke. Et klart flertall avlærerne argumenterte for at det var barnevernet, forel-drene, skolens ledelse eller helsesøster, som i det gitteeksempelet, hadde ansvar for å melde fra til politiet. Stu-dien viste også at rektorene på alle informantenes skolerkrevde at meldinger ble sendt tjenestevei til ledelsen. SeLeer-Salvesen (2016) s. 136 flg.

352 NOU 2017: 12 s. 130. 353 NOU 2019: 5 s. 272. 354 Stang mfl. (2013) s. 80–81. 355 Se straffeloven §§ 209 og 210. Se også punkt 8.1.4.


vold, vil imidlertid neppe straffes for brudd påtaushetsplikten.

Det finnes ingen regler i forvaltningslovensom pålegger opplysningsplikt. Reglene om opp-lysningsplikt følger av særlovgivningen.

Det er tre plikter som er særlig relevante forforebygging av partnerdrap: avvergeplikten, opp-lysningsplikt til barneverntjenesten og helseper-sonells plikt til å varsle nødetater.356

8.3.2 Avvergeplikt357

8.3.2.1 Innledning

Avvergeplikten følger av straffeloven § 196, seboks 8.1. Den innebærer at vi alle358 har plikt til åsøke å avverge visse straffbare handlinger, blantannet drap, grov vold, grove seksuallovbrudd ogmishandling i nære relasjoner. Avvergeplikten eret viktig virkemiddel for å forebygge alvorlig part-nervold og partnerdrap. Riksadvokaten har bedtpåtalemyndigheten om å vurdere overholdelse avavvergeplikten i saker om gjentatt vold og seksu-elle overgrep mot barn. Riksadvokaten har også,med henvisning til partnerdrap, minnet om at

avvergeplikten gjelder der voksne personer erofre.359 Bestemmelsen om avvergeplikt kommerlikevel sjelden til anvendelse.360

Det kan utledes to unntak fra avvergeplikten,se straffeloven § 196 siste ledd bokstav a og b.Utvalget går ikke nærmere inn på unntakene.

8.3.2.2 Forholdet til taushetsplikten

Avvergeplikten gjelder uavhengig av taushets-plikt, jf. straffeloven § 196 første ledd.361 Detteinnebærer at den også gjelder yrkesgrupper somen kan tro har absolutt taushetsplikt, for eksempelleger, psykologer, politi, krisesenteransatte, advo-kater og prester. Dersom en lege får kunnskapsom tilsier at pasienten eller andre sikkert ellermest sannsynlig vil utsettes for, eller selv begå, enstraffbar handling som omfattes av avvergeplik-

356 Andre plikter som gjelder uten hensyn til taushetspliktener for eksempel plikten til å hjelpe en person i nød ogulykke etter straffeloven § 287, plikten til å avvergekjønnslemlestelse etter straffeloven § 284 og plikten til åopplyse om uriktig tiltale eller domfellelse etter straffe-loven § 226. Se for eksempel Holmboe (2017) for en gjen-nomgang av disse reglene.

357 Dette punktet bygger på Holmboe (2017). 358 Med «alle» menes her alle innbyggerne i landet, uavhengig

av om de er privatpersoner, politi, prest eller andre yrkesut-øvere.

359 Riksadvokatens rundskriv nr. 1 (2017) s. 8. 360 Se for eksempel Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 260–261 og

NOU 2017: 12 s. 144 flg. 361 Dette ble tilføyd bestemmelsen ved en lovendring i 2010.

Endringen var ment som en presisering av hva som alle-rede ble ansett å være gjeldende rett. Det rettslige grunnla-get for taushetsplikten er uten betydning, se Prop. 116 L(2009–2010) s. 19. Stortinget vedtok nylig endringer i straf-feloven § 196. Endringene ble sanksjonert 4. desember2020 og vil tre i kraft 1. januar 2021. Endringene innebærerblant annet at vilkåret «straffbar handling» er erstattet med«lovbrudd», og at avvergeplikten er utvidet til å omfatteflere lovbrudd, herunder straffeloven § 131 om terrorhand-linger, § 133 om terrorforbund, § 240 om alvorlig miljøkri-minalitet, § 253 om tvangsekteskap, § 258 om grov mennes-kehandel og § 303 om grov seksuell omgang mv. med barnmellom 14 og 16 år. I tillegg flyttes plikten til å avvergekjønnslemlestelse i § 284 tredje ledd til straffeloven § 196.Plikten til å avverge kjønnlemlestelse får dermed et utvidetanvendelsesområde, jf. Prop. 66 L (2019–2020) s. 15 flg. ogs. 157–158, jf. Innst. 41 L (2020–2021) s. 3–4.

Boks 8.1 Straffeloven § 196 Plikt til å avverge et straffbart forhold

Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den somunnlater gjennom anmeldelse eller på annenmåte å søke å avverge en straffbar handling ellerfølgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatter mulig og det fremstår som sikkert eller mestsannsynlig at handlingen er eller vil bli begått.Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taus-hetsplikt og gjelder straffbare handlinger somnevnt ia) §§ 111, 113, 115, 117, 119, 121, 123, 128, 129,

138, 139, 140, 141, 142, 143, 144, 192, 193,194, 223, 238, 239, 255, 256, 259, 274, 275,279, 282, 283, 288, 291, 295, 299, 312, 314,327, 329, 355 og 357,

b) militær straffelov §§ 50, 52 eller 96, ellerc) sikkerhetsloven § 7-5, jf. § 11-4.

Ved overtredelse av §§ 312 eller 314 gjelderavvergingsplikten bare når den fornærmede erunder 16 år.

Brudd på avvergingsplikten straffes ikke nåra) handlingen det er tale om å avverge ikke har

kommet så langt som til straffbart forsøk, jf.§ 16, eller

b) plikten ikke kunne oppfylles uten å utsetteham selv, hans nærmeste eller noen uskyldigfor siktelse eller tiltale eller fare for liv, helseeller velferd.


ten, skal legen søke å avverge dette, til tross for attaushetsbelagte opplysninger røpes. Behandlerekan i mange tilfeller stå overfor vanskelige avvei-ninger mellom sannsynlighet for at et lovbrudd vilskje, og risiko for at tillitsforholdet til pasientenskades som følge av at sensitive opplysningerdeles for å avverge en hendelse. Til tross for atspenningsforholdet mellom avvergeplikten ogtaushetsplikten kan utløse både rettslige og etiskedilemmaer, er det avvergeplikten som er absolutt– ikke taushetsplikten. I krevende situasjoner kanogså avvergeplikten ses som en håndsrekning tilyrkesutøvere fordi den fritar dem fra taushetsplik-ten.362

Den som er pålagt avvergeplikt kan ikke røpemer taushetsbelagt informasjon enn det som ernødvendig for å avverge det aktuelle lovbruddet.En lege som varsler politiet eller barneverntje-nesten skal for eksempel ikke oversende helejournalen ufiltrert.363 Se også punktene 8.1.4 og8.3.1.

8.3.2.3 Handleplikten

Den som har kunnskap om et fremtidig lovbruddplikter «gjennom anmeldelse eller på annen måteå søke å avverge en straffbar handling eller føl-gene av den», jf. straffeloven § 196 første ledd.Dette betyr at avvergeplikten for det første ram-mer den som unnlater å forsøke å hindre at etstraffbart forhold skjer. For det andre rammesden som unnlater å forsøke å begrense konse-kvensene av et straffbart forhold som allerede harskjedd. Det er med andre ord bare den som harkunnskap om fremtidige hendelser som har avver-geplikt.364

Avvergeplikten består frem til den straffbarehandlingen er fullbyrdet, eller til det ikke er flerefølger å avverge. Ved et sammenhengende straff-bart forhold gjelder avvergeplikten inntil forhol-det er avsluttet.365 Som regel vil mishandling inære relasjoner være et sammenhengende straff-bart forhold, se straffeloven §§ 282 og 283.366

Avvergeplikten kan oppfylles «gjennom anmel-delse eller på annen måte», jf. straffeloven § 196første ledd første punktum. Kjernen i handleplik-ten er at en skal forsøke å avverge lovbruddet,eller følgene av det, på mest mulig effektiv måte.Selv om anmeldelse eller varsel til politiet i defleste tilfeller vil være den viktigste og mest prak-tiske avvergingshandlingen, innebærer ikke hand-leplikten en absolutt plikt til å varsle politiet.367

Holmboe, Leer-Salvesen og Vatnar forklarer dettemed et eksempel om partnervold:

«Dersom en kvinne forteller sin lege at man-nen har slått henne gjentatte ganger, kan etnaturlig første skritt være å bidra til at hun fåropprettet kontakt med relevant hjelpeapparatslik som krisesenter og familievernkontor.Legen kan også tilby å opprette kontakt medpolitiets familievoldskoordinator, dersom kvin-nen samtykker til dette. Følger pasientenlegens råd, har legen gjort det som kreves forå søke å avverge nye lovbrudd. Dersom legenderimot holder det som mest sannsynlig atkvinnen vil bli hos mannen, kan legen få enplikt til å melde fra til politiet uavhengig avkvinnens samtykke.»368

8.3.2.4 Kunnskapskravet

For at avvergeplikten skal gjelde, må man ha holdtdet som sikkert eller mest sannsynlig at det aktu-elle lovbruddet skjer eller vil skje, jf. straffeloven§ 196 første ledd.369 I en del tilfeller, særlig i sakerom (gjentakende) partnervold, vil denne vurde-ringen gjøres på bakgrunn av andre, alleredeutførte handlinger. Dersom de tidligere handlin-gene er mindre alvorlig vold, er det ikke sikkert at

362 Holmboe (2017) s. 47–48. En litteraturstudie har også vistat partnervoldsutsatte er positive til regler som påleggeransatte i hjelpeapparatet å varsle om partnervold. Studienviser for øvrig at det har vært forsket lite på avvergeplikt irelasjon til partnervold, se Vatnar, Leer-Salvesen og Bjørkly(2019).

363 Holmboe (2017) s. 70 og 146. 364 Matningsdal (2017) s. 256 og Holmboe (2017) s. 71–72.365 Matningsdal (2017) s. 255. 366 Matningsdal (2020) note 1809. Se også Rt. 2013 s. 329 og

HR-2017-667-A om hva som kan regnes som et fortsatt for-hold.

367 Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 349 og Matningsdal (2017) s.256. For ansatte i barnevernet kan det også være aktuelt åsøke å avverge fremtidige straffbare handlinger på andremåter enn ved å varsle politiet, for eksempel ved å treffevedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12eller akuttvedtak etter barnevernloven § 4-6. Dette kanvære aktuelt i tilfeller hvor barneverntjenesten mottar opp-lysninger om at et barn lever med vold i hjemmet. Om deter tilstrekkelig å treffe et barneverntiltak for å overholdeavvergeplikten etter straffeloven § 196, må vurderes kon-kret. Dersom barnevernet finner at den tryggeste løsnin-gen er å orientere politiet, må det være forsvarlig. For øvrigvil barnevernet i en del tilfeller trenge hjelp av politiet til ågjennomføre akuttvedtak, og i de sakene må politiet uan-sett varsles, se Holmboe (2017) s. 149.

368 Holmboe, Leer-Salvesen og Vatnar (2019a) s. 119. 369 Før 2010 krevdes det at en hadde «pålitelig kunnskap» om

den fremtidige straffbare handlingen. I 2010 ble kunn-skapskravet endret for å gjøre avvergeplikten mer effektiv,se Holmboe (2017) s. 81 og Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s.260–261.


disse rammes av en straffebestemmelse somomfattes av straffeloven § 196. Spørsmålet er,ifølge Holmboe, Leer-Salvesen og Vatnar, om deten allerede vet gir tilstrekkelig grunn til å holdedet som «mest sannsynlig» at straffebud som eromfattet av avvergeplikten vil bli overtrådt. Voldog trusler i nære relasjoner kan ofte eskalere, ogenkeltstående handlinger kan indikere et hand-lingsmønster som etter hvert vil gå over i mis-handling og rammes av straffeloven § 282 om mis-handling i nære relasjoner. Her må den enkeltebruke sitt (faglige) skjønn og vurdere om en slikutvikling er «mest sannsynlig».370 Hva som skal tilfor at en person skal holde dette som «mest sann-synlig», avhenger av vedkommendes kunnskapog bakgrunn.371 Sentralt i vurderingen bør væreom situasjonen var slik at det for en alminneligborger, ut fra en etisk vurdering, ville være natur-lig å forsøke å avverge den.372 Som ved andrestraffebestemmelser, må det tas utgangspunkt ihvordan den enkelte opplevde situasjonen, jf.straffeloven § 25. Det er grunn til å understreke atdet ikke er avvergerens ansvar å bevise at det erhold i mistanken som leder til varsling i tråd medavvergeplikten. Det påhviler den instansen, somregel politiet, som skal undersøke saken videre.373

8.3.2.5 Straffebud som omfattes av avvergeplikten

De straffbare handlingene som omfattes av avver-geplikten er uttømmende opplistet i straffeloven§ 196, se boks 8.1 i punkt 8.3.2.1. Det er en rekkevolds- og seksuallovbrudd som er omfattet, blantannet drap og mishandling i nære relasjoner.

Det kan i mange tilfeller være vanskelig å vur-dere hvilken straffebestemmelse en handlingomfattes av, særlig før lovbruddet er begått. Nårdet gjelder bestemmelsene om mishandling inære relasjoner i straffeloven §§ 282 og 283, kandet for eksempel være uklart hvilke handlingersom omfattes av straffeloven § 282. Mishandling inære relasjoner er «alvorlig eller gjentatt» mis-handling i form av «trusler, tvang, frihetsberø-velse, vold eller andre krenkelser», jf. straffeloven§ 282 første ledd. Enkeltstående tilfeller av de opp-listede handlingene i bestemmelsen rammes iutgangspunktet av egne straffebestemmelser, se

punkt 3.2.2. De fleste av disse bestemmelsene erikke omfattet av avvergeplikten. Om en for eksem-pel holder det som sikkert eller mest sannsynligat en person vil bli utsatt for vold i henhold tilstraffeloven § 273, er det altså ikke nødvendigvisnok til å etablere en avvergeplikt.374 Grov frihets-berøvelse etter § 255 og grov kroppsskade etter§ 274 kan for øvrig være elementer i mishandling inære relasjoner, men vil også på selvstendiggrunnlag utløse en avvergeplikt. Det kan i noentilfeller være vanskelig å vurdere hvor den nedregrensen for mishandling i nære relasjoner går, ogdermed også når avvergeplikten gjelder.375

Dersom en lege får kunnskap om at en personer utsatt for et enkeltstående tilfelle av mindre alvor-lig partnervold, vil det nok for det fleste ha formod-ningen for seg at volden vil kunne gjenta seg. Tiltross for at det aktuelle straffbare forholdet ikkeomfattes av avvergeplikten, må legen ha rett til åavverge uten å bryte taushetsplikten. Det må ogsågodtas at legen, uten hensyn til taushetsplikten, råd-fører seg med kolleger eller politiet for å vurderesituasjonen.376 Legen vil imidlertid neppe kunnestraffes for å unnlate å avverge i et slikt tilfelle.

8.3.2.6 Avvergerett

Den som ikke er underlagt taushetsplikt kan alltidvarsle politiet om et fremtidig lovbrudd – uavhen-gig av om avvergeplikten gjelder. Spørsmålet omen har rett til å varsle om fremtidige lovbrudd i til-feller hvor en ikke har plikt til det, kommer førstpå spissen når opplysningene om det potensiellelovbruddet er taushetsbelagt og den opplysnin-gene gjelder ikke har samtykket til at opplysnin-gene videreformidles. Spørsmålet kan for eksem-pel oppstå hvis den straffbare handlingen enønsker å avverge, ikke rammes av bestemmelsenom avvergeplikt, eller i tilfeller hvor kunnskaps-kravet etter straffeloven § 196 ikke er oppfylt. Vur-deringen av om det foreligger avvergerett må gjø-res etter en avveining av kryssende hensyn: hen-synene bak taushetsplikten på den ene siden oghensynet til å avverge en potensielt straffbarhandling på den andre siden. Det vil i denne vur-deringen kunne ha betydning om det foreliggernødrett etter straffeloven § 17 eller nødverge etterstraffeloven § 18.377 Ved tvil kan også politiet i før-ste omgang kontaktes uten å røpe taushetsbelagt

370 Holmboe, Leer-Salvesen og Vatnar (2019a) s. 128. 371 Holmboe, Leer-Salvesen og Vatnar (2019a) s. 272. Profe-

sjonsutøvere med erfaring fra feltet vold i nære relasjonervil ofte ha et godt grunnlag for å utøve sitt faglige skjønn.

372 Prop. 66 L (2019–2020) s. 158. 373 Holmboe, Leer-Salvesen og Vatnar (2019b) s. 279.

374 Holmboe, Leer-Salvesen og Vatnar (2019a) s. 126. 375 Holmboe, Leer-Salvesen og Vatnar (2019a) s. 122.376 Holmboe (2017) s. 76. 377 Holmboe (2017) s. 121. Utvalget går ikke nærmere inn på

nødrett og nødverge.


informasjon. Utvalget går ikke nærmere inn pågrensen for avvergerett.

8.3.3 Opplysningsplikt til barneverntjenesten

8.3.3.1 Innledning

Hovedregelen om opplysningsplikt til barne-verntjenesten følger av barnevernloven § 6-4.378

I tillegg finnes det bestemmelser om opplys-ningsplikt til barneverntjenesten i en rekke sær-lover.379 Opplysningsplikten innebærer en plikttil å melde fra til barneverntjenesten i ulike situ-asjoner med bekymring for et barn. Opplys-ningsplikten til barneverntjenesten gjelder foralle som arbeider i offentlige instanser og tje-nester, og for organisasjoner og private somutfører arbeid eller tjeneste for stat, fylkeskom-mune eller kommune. Opplysningsplikten tilbarneverntjenesten gjelder også for barnever-net selv, for eksempel i tilfeller hvor barnevern-tjenesten mistenker vold i en familie som flyttertil en annen kommune.

Erfaring viser at opplysningsplikten til barne-verntjenesten ikke alltid overholdes. Barnevolds-utvalget fant blant annet eksempler på saker hvorflere aktører hadde misligholdt meldeplikten.380

Bendiksen og Haugli har gitt uttrykk for at årsa-kene til at meldeplikten ikke overholdes trolig erflere og sammensatte. Forfatterne peker blantannet på manglende kunnskap, manglende opplæ-ring/erfaring i å se tegn hos barn, vanskeligregelverk og frykt for å ta feil, som mulige årsa-ker. I tillegg kan ønsket om å bevare tillitsforhold,identifisering med foreldre eller en oppfatning avat situasjonen ikke er så alvorlig, spille inn.381

8.3.3.2 Meldeplikt av eget tiltak

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et for-valtningsorgan skal uten ugrunnet opphold meldefra til barneverntjenesten i tilfeller hvor det ergrunn til å tro at:

– et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt foralvorlige mangler ved den daglige omsorgeneller annen alvorlig omsorgssvikt,

– et barn har en livstruende eller annen alvorligsykdom eller skade og ikke kommer til under-søkelse eller behandling, eller at et barn mednedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpe-trengende barn ikke får dekket sitt særligebehov for behandling eller opplæring,

– et barn viser alvorlige atferdsvansker i form avalvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk avrusmidler eller en annen form for utpregetnormløs atferd, eller

– et barn blir eller vil bli utnyttet til menneske-handel.

Kravet om at det må være «grunn til å tro» at etbarn befinner seg i en av overnevnte situasjonene,betyr at det må foreligge en begrunnet bekymringeller mistanke. Det stilles ikke krav om sikkerviten eller sannsynlighetsovervekt, men det kre-ves noe mer enn bare en vag mistanke.382 Detavgjørende er om de faktiske forholdene i sakentilsier at det er naturlig å melde fra om dem.383

Spørsmålet om det foreligger meldeplikt, beroralltid på en konkret vurdering av barnets situa-sjon. Ved tvil kan vedkommende også drøftesaken anonymt med barneverntjenesten ellerandre fagpersoner.

Meldeplikten gjelder «enhver» som utfører tje-neste eller arbeid for et forvaltningsorgan. Dettebetyr at plikten til å melde fra er personlig. Vurde-ringen kan verken overlates til kolleger, ledereeller andre instanser. Den enkelte ansatte kan hel-ler ikke la seg instruere til ikke å melde fra. Der-som en lærer mener det er grunn til å melde fra,har vedkommende plikt til dette, uavhenging avom rektor er uenig.384

Meldeplikten er også et myndighetsansvar.Dette betyr at både staten, fylkeskommunene og

378 Barnevernloven § 6-4 ble endret i 2018 ved lov 20. april2018 nr. 5 om endringer i barnevernloven m.v., og end-ringen trådte i kraft 1. juli 2018. Denne endringen er en delav en omfattende revisjon av barnevernlovgivningen. Foroversikt over dette arbeidet, se for eksempel Bendiksen ogHaugli (2018) s. 172–177.

379 Se for eksempel helsepersonelloven § 33, barnehageloven§ 22, opplæringslova § 15-3, friskolelova § 7-4, sosialtjenes-teloven § 45, folketrygdloven § 25-11, introduksjonsloven §26, ekteskapsloven § 26 a og krisesenterlova § 6.

380 NOU 2017: 12 s. 52–53.381 Bendiksen og Haugli (2018) s. 304.

382 Prop. 169 L (2016–2017) s. 123–129 383 Holmboe (2017) s. 135–136. Flere instanser har også en

oppmerksomhetsplikt overfor barns behov for tiltak frabarnevernet, se krisesenterlova § 6 første ledd, barnehage-loven § 22 første ledd, opplæringslova § 15-3 første ledd, fri-skolelova § 7-4 første ledd og sosialtjenesteloven § 45 førsteledd. Oppmerksomhetsplikten er videre enn opplysnings-plikten til barnevernet. Den innebærer at medarbeideresom skal være oppmerksomme på forhold som kan føre tiltiltak fra barneverntjenesten.

384 «Mange skoler har likevel interne instrukser som krever atlærere melder bekymring om elevers hjemmeforhold tjene-stevei via rektor. Dersom en lærer holder det som mestsannsynlig at det forekommer mishandling i nære relasjo-ner i et hjem, kan ikke rektor overprøve en lærer sommener det er grunnlag for å varsle om forholdet», se Holm-boe, Leer-Salvesen og Vatnar (2019a) s. 118.


kommunene har ansvar for å sikre at ansatte, ogandre som utfører oppgaver på deres vegne, hartilstrekkelig kunnskap om meldeplikten.

8.3.3.3 Opplysningsplikt ved pålegg fra barneverntjenesten

De organene som er ansvarlig for gjennomførin-gen av barnevernloven385 kan i visse tilfellerpålegge offentlige myndigheter å gi taushetsbe-lagte opplysninger, jf. barnevernloven § 6-4 annetledd. I bestemmelsens annet ledd bokstav a–jlistes det opp i hvilke situasjoner det kan gis sliktpålegg.386 Det følger også av bestemmelsenstredje ledd at pålegg om å utlevere opplysningerkan gis i saker om pålegg av hjelpetiltak etter bar-nevernloven § 4-4 tredje ledd. Det er barnevern-tjenesten som skal vurdere om kravene som stil-les er oppfylt, men den som mottar pålegget harogså et selvstendig ansvar for å unngå spredningav taushetsbelagte opplysninger.387

8.3.3.4 Brudd på opplysningsplikten til barneverntjenesten

Brudd på opplysningsplikten til barneverntje-nesten er ikke straffsanksjonert i barnevernloven.Alvorlige brudd på tjenesteplikter kan straffesetter straffelovens bestemmelse om tjenestefeil i§ 171. Brudd på opplysningsplikten kan også gigrunnlag for arbeidsrettslige reaksjoner mot denenkelte ansatte. Det kan dessuten tenkes at etbrudd kan gi grunnlag for erstatningssøksmålmot den ansatte eller arbeidsgiveren som ikke haroverholdt plikten.

8.3.3.5 Opplysningsrett til barneverntjenesten

Den som ikke er underlagt taushetsplikt kan alltidmelde fra til barneverntjenesten om bekymringfor et barn. Spørsmålet om en har rett til å meldefra i tilfeller hvor en ikke har plikt til det, kommerførst på spissen når opplysningene er taushetsbe-lagt og den aktuelle familien ikke har samtykkettil at opplysningene videreformidles.

Dersom en offentlig ansatt har meldt fra om etforhold til barneverntjenesten uten å være forplik-tet til det, vil det ikke nødvendigvis innebære etstraffbart brudd på taushetsplikten. Retten til åvarsle barneverntjenesten går lenger enn pliktentil å varsle. Vurderingen av om det foreligger opp-lysningsrett må gjøres etter en avveining av dekryssende hensynene som reglene om taushets-plikt og informasjonsutveksling bygger på, seogså punkt 8.3.2.6. Den som har varslet barne-verntjenesten om bekymring for et barn blirneppe straffet for brudd på taushetsplikten.

8.3.4 Helsepersonells plikt til å varsle nødetater

Helsepersonell skal varsle politi eller brannvesennår det er «nødvendig for å avverge alvorlig skadepå person eller eiendom», jf. helsepersonelloven§ 31. Formålet med helsepersonells opplysnings-plikt til andre nødetater er å sikre at nødetatenesamarbeider om å avverge at alvorlig skade skjer,eller å begrense omfanget av en allerede utførthandling.388 Handlinger som truer en persons sik-kerhet, liv eller helse vil kunne gi helsepersonellopplysningsplikt etter helsepersonelloven § 31.Helsepersonell skal for eksempel varsle politietnår de anser at det er konkret fare for at en personvil utøve alvorlig vold eller begå partnerdrap. Hel-sepersonell skal også varsle politiet for å fåbistand til å sikre et skadested hvor en person harblitt utsatt for vold.389

Helsepersonell vil kunne ha lite tid til rådighetfor å vurdere varsling i en konkret situasjon. Detkreves derfor ikke at vedkommende har sikkerkunnskap om de reelle forhold i situasjonen. Hel-sepersonellet vil for eksempel kunne ha plikt til åvarsle politiet for å avverge et partnerdrap selv omvedkommende ikke kan vite sikkert om voldsutø-ver vil utøve mer alvorlig vold eller begå drap.390

Opplysningsplikten i helsepersonelloven § 31må ses i sammenheng med den mer generelle opp-lysningsretten i helsepersonelloven § 23 nr. 4, sepunkt 8.7.3.2. Mens opplysningsplikten tar sikte påsituasjoner hvor det er nødvendig med hjelp franødetatene for å avverge alvorlig skade på personeller eiendom, tar den mer generelle opplysnings-retten sikte på situasjoner hvor tungtveiende pri-385 Se barnevernloven §§ 2-1 og 2-2.

386 Det er flere bestemmelser i særlovgivningen som fastsetterat det aktuelle organet plikter å gi opplysninger etterpålegg, i samsvar med barnevernloven § 6-4 annet ledd, sefor eksempel folketrygdloven § 25-11 tredje ledd, sosialtje-nesteloven § 45 tredje ledd, krisesenterlova § 6 tredje ledd,barnehageloven § 22 tredje ledd og opplæringslova § 15-3tredje ledd.

387 Bendiksen og Haugli (2018) s. 306.

388 Helsedirektoratet (2015a). 389 Stang mfl. (2013) s. 82, Ot.prp. nr. 13 (1998–99) s. 232 og

Politidirektoratet (2012) s. 7. Opplysningsplikten etter hel-sepersonelloven § 31 gir ikke hjemmel for å bistå politietmed etterforskning.

390 Ot.prp. nr. 13 (1998–99) s. 232. Se også Helsedirektoratet(2015a) s. 6–7.


vate eller offentlige interesser gjør det rettmessig ådele opplysningene. Opplysningsretten i § 23 nr. 4kan dermed gi mulighet til å avverge fare i situasjo-ner der vilkårene for opplysningsplikt ikke er opp-fylt. Det er imidlertid ikke helt klart hvor grensenemellom de to bestemmelsene trekkes.391

Helsepersonells plikt til å varsle nødetateretter helsepersonelloven § 31 går noe lenger ennavvergeplikten etter straffeloven § 196, se punkt8.4.2.392

8.4 Forvaltningsmessig taushetsplikt

8.4.1 Hva er taushetsbelagt?

Hovedregelen om forvaltningsmessig taushets-plikt er forvaltningsloven § 13. Opplysninger om«personlige forhold» er taushetsbelagt, jf. forvalt-ningsloven § 13 første ledd nr. 1.393 Opplysningerom noens personlige forhold omfatter opplysnin-ger som det er vanlig å ville holde for seg selv, foreksempel opplysninger om fysisk og psykiskhelse, seksuell legning, følelsesliv og visse opplys-ninger knyttet til familie og hjem.394 I forvalt-ningsloven § 13 annet ledd listes det opp en delopplysninger som ikke anses som personlige for-hold; opplysninger om fødested, fødselsdato ogpersonnummer, statsborgerforhold, sivilstand,yrke, bopel og arbeidssted. Slike opplysningeromtales ofte som «nøytrale personopplysninger».Nøytrale personopplysninger er likevel underlagtforvaltningsmessig taushetsplikt når de røper et

klientforhold eller andre forhold som må ansespersonlige, for eksempel sperret adresse, jf. for-valtningsloven § 13 annet ledd.

For flere instanser i hjelpeapparatet er det fast-satt en spesialregel i særlovgivningen som inne-bærer at nøytrale personopplysninger er omfattetav taushetsplikten. Dette gjelder medarbeidere ibarnevernet, på krisesentre, i NAV og i sosialtje-nesten.395 Det gjelder også ansatte i spesialisthel-setjenesten og i helse- og omsorgstjenesten somikke er underlagt helsepersonelloven, det vil siansatte som bare utøver forvaltningsmessig virk-somhet i helseinstitusjonene.396 Felles for disseinstansene er at de på ulike måter får tilgang tilsvært sensitive personopplysninger.397 Opplysnin-gene er i seg selv egnet til å røpe det som antas åvære et sensitivt klientforhold.398 Nøytrale per-sonopplysninger vil for eksempel kunne røpe atbarnevernet er involvert i en familie. Brukerne avkrisesentertilbudet befinner seg i spesielt vanske-lige livssituasjoner, og flere frykter for eget ogbarnas liv. Det er derfor en viktig trygghet forbrukerne at medarbeiderne er underlagt enstreng taushetsplikt.399

8.4.2 Hvem har taushetsplikt?

Den forvaltningsmessige taushetsplikten gjelder iutgangspunktet «enhver som utfører tjeneste ellerarbeid for forvaltningen», jf. forvaltningsloven§ 13 første ledd. Dette omfatter alle ansatte i for-valtningen, i tillegg til medlemmer av råd, utvalg,styrer, frivillige medarbeidere, innleide oppdrags-takere mv.400391 Det vil i stor grad dreie seg om samme type skadevoldende

situasjoner etter begge bestemmelsene, men retten til ådele opplysninger etter § 23 nr. 4 vil inntre noe før pliktentil å varsle etter § 31. Det stilles etter § 31 større krav tilpåregnelighet for at den skadevoldende hendelsen vil skje,selv om det heller ikke etter denne bestemmelsen krevesvisshet eller sikker kunnskap om at situasjonen kommer tilå medføre alvorlig skade på liv og helse eller store materi-elle skader, se Helsedirektoratet (2012) s. 77. Se ogsåBefring og Ohnstad (2019) s. 179 og Ot.prp. nr. 13 (1998–99) s. 232.

392 Dette har sammenheng med at opplysningsplikten etterhelsepersonelloven § 31 innebærer en plikt til å «varslepoliti eller brannvesen dersom dette er nødvendig for åavverge alvorlig skade på person eller eiendom.» Denneplikten favner flere lovbrudd enn de konkrete lovbruddenesom er listet opp i straffeloven § 196, som utløser avverge-plikt.

393 I tillegg er «tekniske innretninger og fremgangsmåter samtdrifts- og forretningsforhold» taushetsbelagt, jf. forvalt-ningsloven § 13 første ledd nr. 2. Utvalget går ikke nær-mere inn på dette.

394 Justis- og politidepartementet (2009) s. 79.

395 Jf. henholdsvis barnevernloven § 6-7 annet ledd, krisesen-terlova § 5 annet ledd, NAV-loven § 7 første ledd og sosial-tjenesteloven § 44 annet ledd.

396 Jf. spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 annet ledd og helse- ogomsorgstjenesteloven § 12-1 annet ledd.

397 Kommunalt ansatte ved et NAV-kontor, barnevernsansatteog helsepersonell kan likevel gi opplysninger om en per-sons oppholdssted når det er klart at det ikke vil skade tilli-ten til den aktuelle instansen, jf. henholdsvis sosialtjeneste-loven § 44 annet ledd, barnevernloven § 6-7 annet ledd,helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 annet ledd og spesia-listhelsetjenesteloven § 6-1 annet ledd.

398 Se blant annet Barne- og familiedepartementet (2005) s. 9og Ot.prp. nr. 96 (2008–2009) s. 78–79.

399 Ot.prp. nr. 96 (2008–2009) s. 79.400 Det kan være fastsatt i særlovgivningen at forvaltningslo-

vens regler om taushetsplikt også gjelder for private fore-tak som i utgangspunktet ikke er underlagt forvaltningslo-ven, se for eksempel barnehageloven § 20 og opplærings-lova § 15-1 annet ledd.


I særlovgivningen som regulerer de enkelteinstansene i hjelpeapparatet formuleres personkret-sen på liknende måter som i forvaltningsloven.401

Taushetsplikten gjelder for opplysninger med-arbeideren får kjennskap til i kraft av sin arbeids-stilling, uavhengig av hvor og hvordan vedkom-mende får informasjonen. Opplysninger en fårkjennskap til som privatperson i fritiden vil iutgangspunktet ikke være omfattet av taushets-plikten.402 Dersom opplysningene er mottatt somfølge av vedkommendes yrke, for eksempel ved aten forelder ringer den ansatte i barnehagen omkvelden, vil de likevel være underlagt taushets-plikt.403 Taushetsplikten gjelder selv om yrkesutø-veren har avsluttet det aktuelle ansettelsesforhol-det.404

8.5 Begrensninger i forvaltnings-messig taushetsplikt – opplysningsrett

8.5.1 Innledning

Til tross for at hjelpeapparatet i utgangspunktet erunderlagt taushetsplikt, er det forholdsvis vidadgang til å utveksle informasjon i tråd medreglene om opplysningsrett. Opplysningsrettengir aldri fri adgang til å dele ellers taushetsbelagteopplysninger; det skal aldri gis ut mer informasjonenn det som er nødvendig for å ivareta oppgaveneetter loven.405 Hva som er nødvendig vil bero påen konkret vurdering og variere fra situasjon tilsituasjon. Det skal mye til før en person som harvarslet om et bekymringsverdig forhold blir straf-fet for brudd på taushetsplikten, se også punktene8.1.4, 8.3.2.6 og 8.3.3.5.

Det er ikke alle begrensningene i taushetsplik-ten etter forvaltningsloven som gjelder for alleinstansene i hjelpeapparatet. I flere særlover gjø-res det innskrenkninger i forvaltningslovensalminnelige regler. Dette innebærer at en delinstanser har en strengere taushetsplikt enn den

som gjelder etter forvaltningsloven, se punkt8.1.3.

Hovedreglene om begrensninger i den forvalt-ningsmessige taushetsplikten følger av forvalt-ningsloven §§ 13 a og 13 b. Begrensningene erdelt inn i to grupper. Forvaltningsloven § 13 a gjel-der begrensninger i tilfeller hvor det ikke erbehov for beskyttelse, og § 13 b gjelder begrens-ninger i tilfeller hvor private eller offentligeinteresser tilsier at opplysningene må kunne delesmed andre.

I det følgende gis en oversikt over de mestrelevante begrensningene i den forvaltningsmes-sige taushetsplikten. Der hvor det gjøres rele-vante utvidelser, innskrenkninger eller presiserin-ger i særlovgivningen, presiseres dette.

8.5.2 Unntak der det ikke er behov for beskyttelse

8.5.2.1 Opplysninger til dem det gjelder

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysnin-gene gjøres kjent for dem opplysningene direktegjelder, jf. forvaltningsloven § 13 a første ledd nr.1. Bestemmelsen innebærer også at opplysningerom forholdet mellom to personer kan gis til denene, selv om det dermed også røper tilsvarendepersonlige opplysninger for den andre.406

8.5.2.2 Samtykke

Samtykke som grunnlag for opplysningsrett erdet viktigste unntaket fra taushetsplikten på defleste forvaltningsområder.407 Det følger av for-valtningsloven § 13 a nr. 1 at taushetsplikt etterforvaltningsloven § 13 ikke er til hinder for at opp-lysninger gjøres kjent for andre «i den utstrekningde som har krav på taushet samtykker».

Det er den opplysningene gjelder som kansamtykke til at opplysningene deles, ikke den somhar gitt opplysningen til forvaltningsorganet.Videre er det den som avgir samtykket sombestemmer hvor langt samtykket skal rekke oghvilke konkrete opplysninger som kan deles. Etsamtykke opphever ikke taushetsplikten på gene-relt grunnlag. Samtykket må være frivillig, infor-mert og avgitt med samtykkekompetanse.408 Detstilles for øvrig ingen formkrav til samtykket.

401 Se krisesenterlova § 5 første ledd, barnevernloven § 6-7 før-ste ledd, NAV-loven § 7 første ledd, sosialtjenesteloven § 44første ledd, opplæringslova § 15-1 første og annet ledd ogbarnehageloven § 20.

402 Bendiksen og Haugli (2018) s. 299–300. 403 Bendiksen og Haugli (2018) s. 299–300, Holmboe (2017) s.

57–58 med videre henvisning til Rt. 1989 s. 1363. 404 Taushetsplikten gjelder i utgangspunktet i 60 år, jf. forvalt-

ningsloven § 13 c siste ledd. Særlovgivningen kan fastsetteandre regler om hvor lenge taushetsplikten varer. Taus-hetsplikten i saker om barnevern og adopsjon faller foreksempel bort etter 100 år, jf. forvaltningsforskriften § 11.

405 Dette følger av det forvaltningsrettslige forholdsmessig-hetsprinsippet, se Stang mfl. (2013) s. 16.

406 Ohnstad (2011) s. 93.407 Stang mfl. (2013) s. 62 og Kjelland (2017) s. 172. 408 Dette betyr at den som samtykker må ha evne til å reso-

nere, avveie alternativer og uttrykke valg, i tillegg til å opp-fylle visse alderskrav, se Kjelland (2017) s. 173.


Det gis føringer i regelverket som skal stimu-lere til at forvaltningen innhenter samtykke fraden opplysningene gjelder før taushetsbelagteopplysninger utleveres – også i tilfeller der opplys-ningsrett følger av andre unntaksbestemmelser.Et samtykke kan bidra til å ivareta tillitsforholdetmellom enkeltpersonen og forvaltningen.409 I bar-nevernloven § 6-4 første ledd fremgår det foreksempel at opplysninger i størst mulig grad skalinnhentes i samarbeid med den saken gjelder.

8.5.2.3 Anonymisering

Anonymiserte opplysninger er opplysninger hvorpersonrelaterte opplysninger er utelatt, slik at denopplysningene gjelder ikke kan identifiseres.410 Itilfeller hvor opplysningene ikke kan knyttes til enbestemt person, vil utlevering av opplysningeneikke komme i konflikt med personvernhensyn.Det følger av forvaltningsloven § 13 a nr. 2 at taus-hetsplikt etter lovens § 13 ikke er til hinder for «atopplysningene brukes når behovet for beskyttelsemå anses varetatt ved at de gis i statistisk formeller ved at individualiserende kjennetegn utelatespå annen måte».

Forutsetningen for å dele opplysninger etterforvaltningsloven § 13 a første ledd nr. 2 er at opp-lysningene er anonymisert, slik at det ikke er muligå føre opplysningene tilbake til den opplysningenegjelder. Der hvor det i praksis ikke er mulig å ano-nymisere opplysningene, vil opplysningen væreundergitt taushetsplikt.411 Dette kan være tilfelletom opplysninger knyttet til en partnervoldssak pået lite sted hvor «alle kjenner alle». Graden av ano-nymisering som kreves må vurderes konkret. Detkreves for eksempel en høyere grad av anonymise-ring på små steder enn i store byer.

8.5.2.4 Alminnelig tilgjengelige opplysninger

Det følger av forvaltningsloven § 13 a første leddnr. 3 at taushetsplikt etter lovens § 13 ikke er tilhinder for at «opplysningene brukes når ingenberettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig,f.eks. når de er alminnelig kjent eller alminneligtilgjengelig andre steder». Denne regelen harsammenheng med at deling av alminnelig kjenteopplysninger ikke kommer i konflikt med person-vernhensyn.

I vurderingen av om opplysningene er almin-nelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre ste-

der, må det blant annet legges vekt på hvor sensi-tive opplysningene er i det konkrete tilfellet.412

Ordet «ingen» viser at terskelen er høy for å frigiopplysninger.413 Opplysninger som er kjent forvedkommendes nærmeste familie og venner erikke «alminnelig kjent».

8.5.3 Unntak der private eller offentlige interesser tilsier det

8.5.3.1 Opplysninger til sakens parter og deres representanter

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysnin-gene gjøres kjent for sakens parter eller deresrepresentanter, jf. forvaltningsloven § 13 b førsteledd nr. 1. Begrepet «part» brukes om personersom en forvaltningsavgjørelse retter seg mot ellersom saken ellers direkte gjelder, jf. forvaltningslo-ven § 2 første ledd bokstav e.

Hva gjelder forholdet mellom unntakene i for-valtningsloven §§ 13 a første ledd nr. 1 og 13 b før-ste ledd nr. 1, gjør førstnevnte bestemmelse unn-tak fra taushetsplikt for sakens parter, uavhengigav hvem de konkrete opplysningene gjelder, mensforvaltningsloven § 13 a første ledd nr. 1 gjør unn-tak for taushetsplikt for dem opplysningenedirekte gjelder, uavhengig av om vedkommendeer part i saken.

8.5.3.2 Opplysningene kan brukes til det formål de er innhentet for

Det kan ofte være nødvendig å kommuniserebåde internt og eksternt om behandlingen av ensak. Barneverntjenesten kan for eksempel habehov for å innhente en sakkyndighetsvurdering iforbindelse med en barnevernssak. I andre tilfel-ler vil det være behov for å trekke inn ansatte iandre etater i saksbehandlingen som en del av enarbeidsgruppe eller et faglig team for å løse enkonkret oppgave. Forvaltningsloven § 13 b førsteledd nr. 2 slår fast at taushetsplikten ikke er til hin-der for at opplysningene brukes i saksforbere-delse, avgjørelser eller i gjennomføring av avgjø-relser, oppfølging eller i kontroll, for å oppnå detformålet de er gitt eller innhentet for. Vur-deringstemaet etter denne bestemmelsen er omdet er nødvendig å dele opplysninger for å kunneivareta organets lovpålagte oppgaver.414

409 Stang (2013) s. 63. 410 Ohnstad (2011) s. 98. 411 NOU 2019: 5 s. 289.

412 Bernt (2017) note 313.413 Kjelland (2017) s. 180. 414 Ohnstad (2011) s. 105.


8.5.3.3 Organintern informasjonsutveksling

Adgangen til å formidle opplysninger internt i etorgan er svært vid.415 Det følger av forvaltnings-loven § 13 b første ledd nr. 3 at taushetspliktenikke til hinder for at opplysningene gjøres «tilgjen-gelig for andre tjenestemenn innen organet elleretaten i den utstrekning som trengs for en hen-siktsmessig arbeids- og arkivordning, bl.a. til brukved vegledning i andre saker». Bestemmelsenåpner blant annet for at flere ansatte kan samar-beide om en sak og ha full tilgang til opplysnin-gene i den.

8.5.3.4 Ekstern informasjonsutveksling

Forvaltningslovens regler

Mens forvaltningsloven åpner for organinterninformasjonsutveksling i vid utstrekning, eradgangen til ekstern informasjonsutveksling mersnever. Reglene for ekstern informasjonsutveks-ling har størst praktisk betydning for tverrfagligog tverretatlig samarbeid.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at forvalt-ningsorganet gir andre forvaltningsorganer opp-lysninger [1] om en persons forbindelse medorganet og de avgjørelser som er truffet, og [2]opplysninger som er nødvendig å gi for å fremmeavgiverorganets oppgaver, jf. forvaltningsloven§ 13 b første ledd nr. 5. Det er gjort begrensningeri særlovgivningen for en stor del av de relevanteinstansene i hjelpeapparatet, se nedenfor.

I henhold til [1] kan opplysninger om forbin-delsen mellom enkeltpersoner og forvaltningsor-ganet og avgjørelser som er truffet deles medandre organer. I forarbeidene til forvaltningslovener det blant annet vist til at beskyttelsesbehovetikke er særlig stort overfor andre offentlige orga-ner som er underlagt taushetsplikt.416

I henhold til [2] gis det adgang til å utveksleopplysninger som er nødvendige for å fremmeavgiverorganets oppgaver. At informasjonsutveks-lingen må være nødvendig, innebærer blant annetat det må være en klar og direkte sammenhengmellom utveksling av opplysninger og ivaretakel-sen av avgiverorganets oppgaver. Mottakerorga-nets eventuelle interesse, eller behov for utveks-ling av opplysninger, er uten relevans. Om nød-vendighetskravet er oppfylt, vil bero på en kon-kret vurdering i den enkelte sak. Nødvendig-

hetskravet innebærer for øvrig at det ikke eradgang til rutinemessig utlevering av opplysnin-ger.

Bestemmelsen i forvaltningsloven § 13 førsteledd nr. 5 gjelder også for organer som tilhørerforskjellige etater.417 Det kan med hjemmel idenne bestemmelsen dermed utveksles opplys-ninger mellom for eksempel skoler og barneha-ger. Det er selve organet som kan utlevere opplys-ninger i henhold til bestemmelsen, ikke denenkelte ansatte. Det har vært diskutert om såkalteansvarsgruppemøter på tvers av etater kan etable-res med hjemmel i forvaltningsloven § 13 b førsteledd nr. 5.418 Som hovedregel må slike fora etable-res med samtykke fra partene, og i praksis erdette også vanlig. Utover dette må det vurdereskonkret hvilke opplysninger som kan utvekslesmed hjemmel i § 13 første ledd nr. 5.

Taushetsplikten er videre ikke til hinder for atforvaltningsorganet anmelder eller gir opplysningerom lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkom-mende kontrollmyndighet når allmenne hensyn til-sier det, eller det har naturlig sammenheng medavgiverorganets oppgaver, jf. forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 6. I motsetning til de mer generellebestemmelsene i § 13 b første ledd nr. 2–5, er nr. 6direkte begrenset til å gjelde opplysninger i forbin-delse med lovbrudd. Dette betyr at det må foreliggebrudd på regler som kan danne grunnlag for straf-feforfølgning eller andre sanksjoner eller inngrepfra myndighetene. Det kreves ikke at det er bruddpå straffesanksjonerte regler.419 Bestemmelsenpålegger ingen plikt til å anmelde eller gi opplysnin-ger til påtalemyndigheten eller andre kontroll-myndigheter, men gir opplysningsrett i de tilfellenebestemmelsen sikter til. Om det aktuelle organetskal anmelde, eller på annen måte dele taushetsbe-lagte opplysninger i slike tilfeller, beror også på envurdering av om det er naturlig eller nødvendigetter «avgiverorganets oppgaver».420

Spesialregler i særlovgivningen

Medarbeidere i barnevernet, i NAV og på krise-sentre har alle snevrere adgang til ekstern infor-masjonsutveksling av ellers taushetsbelagte opp-lysninger enn det som følger av forvaltningsloven§ 13 b nr. 5 og 6.421 Det samme gjelder personer

415 Stang mfl. (2013) s. 71. 416 Ot.prp. nr. 3 (1976–77) s. 33. Se også Bernt (2017) note

343.

417 Kjelland (2017) s. 195.418 Stang mfl. (2013) s. 72.419 Bernt (2017) note 347. 420 Denne bestemmelsen var kontroversiell da den ble vedtatt,

se Bernt (2017) note 248.


som utøver forvaltningsmessig virksomhet ihelse- og omsorgstjenesten.422

Felles for de nevnte yrkesgruppene er at dekan dele informasjon med andre organer i to tilfel-ler. Det må enten [1] være nødvendig for åfremme organets egne lovpålagte oppgaver, eller[2] være nødvendig for å forebygge vesentlig farefor liv eller alvorlig skade på noens helse.423 Med-arbeidere i NAV og sosialtjenesten kan i noen til-feller dele opplysninger eksternt på andre grunn-lag, se NAV-loven § 7 fjerde ledd og sosialtjeneste-loven § 44 fjerde ledd.

Et eksempel på [1] er at barnevernet kan giskolen opplysninger om et barns omsorgssitua-sjon når barneverntjenesten, etter en konkret vur-dering, finner at skolens bistand er nødvendig forat barneverntjenesten skal kunne sørge for en til-fredsstillende omsorgssituasjon for barnet.424

Barneverntjenesten vil også kunne formidle opp-lysninger til politiet i en sak der det er mistankeom at et barn direkte utsettes for vold eller opple-ver partnervold i hjemmet. Det må foretas en kon-kret vurdering av om informasjonsdeling er nød-vendig for å fremme organets oppgaver. Dersomdet ikke anses å være nødvendig, kan saken oftedrøftes anonymt.425

I henhold til [2] er det er uten betydning hvemsom står i fare for tap av liv eller alvorlig helse-skade. Krisesenteret kan for eksempel varsle poli-tiet dersom brukeren av krisesenteret og vedkom-mendes barn reiser hjem til voldsutøver, og detmå antas å være vesentlig fare for at de vil bliutsatt for vold.426 I slike tilfeller vil også avverge-plikten etter straffeloven § 196 kunne gjelde, sepunkt 8.3.2.

8.6 Yrkesmessig taushetsplikt for politiet og påtalemyndigheten


Politiregisterloven gjelder for politiets behandlingav opplysninger til politimessige formål. Som poli-timessige formål regnes blant annet oppgaverknyttet til etterforskning og forebyggende arbeid,jf. politiregisterloven § 2 nr. 13. Politiregisterlo-vens regler om yrkesmessig taushetsplikt gjelderstore deler av politiets virksomhet.427 Forvalt-ningsloven gjelder for den delen av politietsarbeid som utgjør forvaltningsvirksomhet.428 Poli-tiregisterlovens regler om taushetsplikt byggerikke på forvaltningsloven. Det er likevel likhets-trekk mellom de to regelsettene, med hensyn tilbåde omfanget av taushetsplikten og begrensnin-gene i den.

Hovedregelen om politiets yrkesmessige taus-hetsplikt følger av politiregisterloven § 23. Taus-hetsbelagte opplysninger etter denne bestemmel-sen er for det første konkret saksrelatert informa-sjon, for eksempel opplysninger om noens person-lige forhold, jf. § 23 første ledd nr. 1.429 I motset-ning til det som gjelder etter forvaltningsloven,skilles det i utgangspunktet ikke mellom nøytralepersonopplysninger og andre typer personopplys-ninger, se punkt 8.4.1. Dette betyr at politiet hartaushetsplikt om opplysninger om en personsfødested, fødselsdato, personnummer, statsbor-gerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted.

Taushetsbelagte opplysninger er for det andregenerell informasjon knyttet til utførelsen og orga-niseringen av politiets operative virksomhet, jf.politiregisterloven § 23 annet ledd. Dette inklude-rer opplysninger som det ut fra hensynet til etter-forskningen i den enkelte sak, hensynet til spa-nings- og etterretningsvirksomheten eller hensy-net til politiets operative virksomhet, er nødvendigfor politiet å holde hemmelig. Visse opplysningervil være underlagt taushetsplikt både etter førsteog annet ledd i politiregisterloven § 23.

421 Se barnevernloven § 6-7 tredje ledd, NAV-loven § 7 tredjeledd, sosialtjenesteloven § 44 tredje ledd og krisesenterlova§ 5 tredje ledd.

422 Se helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 tredje ledd ogspesialisthelsetjenesteloven § 6-1 tredje ledd.

423 I krisesenterlova § 5 tredje ledd formuleres dette på føl-gende måte: «Opplysningar til andre forvaltningsorgan, jf.forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, kan berre givast nårdette er nødvendig for å fremme oppgåvene til kommunenetter denne lova, eller for å førebyggje vesentleg fare for liveller alvorleg skade på helsa til nokon.»

424 Barne- og familiedepartementet (2005) s. 20. 425 Ot.prp. nr. 96 (2008–2009) s. 79. 426 Barne- og familiedepartementet (2005) s. 21.

427 Ansatte i politiet og påtalemyndigheten vil også kunnevære pålagt strengere taushetsplikt etter bestemmelser iannen særlovgivning, for eksempel sikkerhetsloven.

428 Inngangsbestemmelsen til politiets taushetsplikt er politi-loven § 24. Bestemmelsen omtales ofte slik fordi den slårfast at politiet har taushetsplikt. Det vises i bestemmelsentil to andre lover som nærmere regulerer taushetsplikten:forvaltningsloven og politiregisterloven. Se også politiregis-terloven § 3.

429 Se også Auglend og Mæland (2016) s. 571.



Enhver som er ansatt i eller utfører tjeneste ellerarbeid for politiet eller påtalemyndigheten, harplikt til å hindre at andre får adgang eller kjenn-skap til taushetsbelagte opplysninger, jf. politire-gisterloven § 23 første ledd.430 Også opplysningersom personen har tilegnet seg utenfor arbeidstidvil kunne være omfattet – det avgjørende er omvedkommende har opptrådt eller fremstått somrepresentant for politiet.431 Taushetsplikten gjel-der også personer som har avsluttet tjenesteneller arbeidet.432

8.6.3 Begrensninger i taushetsplikt etter politiregisterloven – opplysningsrett

8.6.3.1 Opplysningsrett ved samtykke

Politiet kan dele ellers taushetsbelagte opplysnin-ger med andre når den som har krav på taushetsamtykker til det, jf. politiregisterloven § 24 nr.1.433 Samtykke er ofte et lite praktisk unntak forstore deler av politiets arbeid, men det er likevelet praktisk unntak i saker hvor informasjonsut-veksling er nødvendig for å ivareta en voldsutsatt.Dette har sammenheng med at voldsutsatte ofterevil samtykke til dette enn personer som foreksempel er under etterforskning.

8.6.3.2 Opplysningsrett ved avvergende og forebyggende virksomhet

Politiet kan dele informasjon med andre instanserbåde i forbindelse med konkrete, fremtidige lov-brudd, og som del av en mer generell kriminali-tetsforebyggende virksomhet, jf. politiregisterlo-ven § 27. Denne bestemmelsen gir adgang til åutlevere ellers taushetsbelagte opplysninger nårdet er i politiets egen interesse. Denne formen foropplysningsrett er praktisk viktig, og det er sann-synligvis det mest omfattende unntaket fra politi-ets taushetsplikt.

Politiet kan for det første utlevere ellers taus-hetsbelagte opplysninger når det er nødvendig forå avverge et lovbrudd, jf. politiregisterloven § 27første ledd. Avverging krever at politiet har kon-kret og troverdig informasjon om at en straffbarhandling vil bli begått, at utførelsen av handlingenkommer innen forholdsvis kort tid og at utleve-ring av opplysningen er nødvendig for å kunneavverge lovbruddet, jf. politiregisterforskriften§ 9-2.434 Utlevering kan skje til både offentligeorganer og private. Dersom politiet for eksempelfår kjennskap til at partneren til en av lærerne påen skole planlegger å ta seg inn på skolen på etbestemt tidspunkt for å begå et partnerdrap, vilpolitiet kunne varsle skolen uten hensyn til taus-hetsplikten.435 I slike tilfeller vil også avvergeplik-ten etter straffeloven § 196 kunne gjelde, se punkt8.3.2.

Politiet kan for det andre utlevere ellers taus-hetsbelagte opplysninger til andre offentlige orga-ner når det er nødvendig for å forebygge et lov-brudd, jf. politiregisterloven § 27 annet ledd nr. 1.Forebyggingstilfellene er mindre akutte ennavvergingstilfellene.436 Når det gjelder utleveringav opplysninger til andre offentlige organer, mådet vurderes om utlevering er nødvendig. Det skalblant annet legges vekt på om det er grunn til å troat utlevering til et annet offentlig organ vil bidra tilat lovbrudd av en viss alvorlighet ikke vil blibegått, jf. politiregisterforskriften § 9-3 førsteledd. Politiet kan pålegge personer som utførertjeneste for andre offentlige organer taushetspliktom de opplysningene de gjøres kjent med, jf. poli-tiregisterloven § 35 annet ledd. Politiet kan ogsåutlevere ellers taushetsbelagte opplysninger tilprivate hvis det er nødvendig for å forebygge lov-brudd, men adgangen til dette er snevrere ennved utlevering til andre offentlige organer, jf. poli-tiregisterloven § 27 annet ledd nr. 2.437

Politiet kan for det tredje utlevere ellers taus-hetsbelagte opplysninger som en del av samarbei-det med andre instanser som har som formål åforebygge kriminalitet, jf. politiregisterloven § 27fjerde ledd. Opplysningene kan være knyttet tilbåde enkeltpersoner og miljøer, eller de kan væreav mer politistrategisk art.438

430 Også politiloven § 24 annet ledd slår fast at taushetspliktengjelder for «enhver som utfører tjeneste eller arbeid forpolitiet».

431 Auglend og Mæland (2016) s. 567.432 Jf. politiregisterloven § 23 tredje ledd. Det presiseres i

bestemmelsen at taushetsbelagte opplysninger ikke kanutnyttes i egen virksomhet, eller i tjeneste eller arbeid forandre.

433 Samtykke er legaldefinert i politiregisterloven § 2 nr. 7 som«en frivillig, uttrykkelig og informert erklæring fra denregistrerte om at denne godtar behandlingen av opplysnin-ger».

434 Se også Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) s. 306.435 Sml. eksempelet til Politiregisterutvalget i NOU 2003: 21 s.

205.436 Se Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) s. 306 og Auglend og

Mæland (2016) s. 583–584.437 Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) s. 306.438 Prop. 114 L (2012–2013) s. 3.


Politiet kan bare dele opplysninger i denutstrekning det er forholdsmessig i den konkretesituasjonen, jf. politiregisterloven § 27 tredje ledd.Ulempene ved utleveringen av taushetsbelagteopplysninger må stå i et rimelig forhold til dennytteverdien som oppnås.439 Det samme gjelderfor deltakelse i samarbeid om kriminalitetsfore-bygging med andre organer, jf. politiregisterloven§ 27 fjerde ledd. I vurderingen av hvilke opplys-ninger som kan deles, skal det legges særlig vektpå om opplysningene videreformidles til en motta-ker som er underlagt taushetsplikt, hvordan detkan forventes at mottakeren benytter opplysnin-gene og om opplysningene etter sin art eller kildeer beheftet med usikkerhet.440 Andre viktigemomenter vil være hvor sensitive opplysningeneer og hva som er de personvernmessige konse-kvensene av utleveringen, herunder risiko forvidere spredningsfare. Det skal også legges vektpå risikoen for, og alvorligheten ved, den straff-bare handlingen politiet søker å forebygge.441

8.6.3.3 Opplysningsrett til andre offentlige organer i deres interesse

Politiet kan utlevere ellers taushetsbelagte opplys-ninger når det er nødvendig for å fremme andreoffentlige organers lovpålagte oppgaver, eller nårdet er nødvendig for å hindre at andre offentligeorganers virksomhet blir utøvd på en uforsvarligmåte, jf. politiregisterloven § 30 første ledd. Etterdenne bestemmelsen er det tale om utlevering avopplysninger ut fra mottakerorganets interesser.Bestemmelsen er nærmest en speilvending av for-valtningsloven § 13 b nr. 5,442 se punkt 8.5.3.4.

Politiet kan etter denne bestemmelsen utle-vere opplysninger til blant annet helse- ogomsorgstjenesten, NAV og barneverntjenesten.443

Hvis barneverntjenesten har behov for opplysnin-ger fra politiet for å løse bestemte oppgaver, kande pålegge politiet utlevering av opplysningeretter barnevernloven § 6-4 annet ledd, se punkt8.3.3.3. Politiregisterloven § 30 åpner for at politietkan utlevere opplysninger til barneverntjenesten istørre utstrekning enn det som følger av barne-vernloven § 6-4 annet ledd.

Utlevering av opplysninger etter politiregister-loven § 30 er underlagt den samme forholdsmes-sighetsvurderingen som følger av § 27 tredje ledd,jf. § 30 annet ledd. Det skal blant annet leggesvekt på om mottakerorganet med opplysningenevil settes i stand til å treffe en riktigere eller mervelbegrunnet avgjørelse, eller utføre en mer effek-tiv og hensiktsmessig tjeneste, jf. politiregisterfor-skriften § 9-6 annet ledd.

8.7 Yrkesmessig taushetsplikt for helsepersonell


Helsepersonelloven gjelder når helsepersonellutøver pasientrettet virksomhet, mens forvalt-ningsloven gjelder når helsepersonell utøver for-valtningsmessig virksomhet.

Hovedregelen om taushetsplikt for helseper-sonell følger av helsepersonelloven § 21.444 Helse-personellovens regler om taushetsplikt byggerikke på forvaltningsloven. Det er likevel likhets-trekk mellom regelsettene.

Taushetsbelagte opplysninger er etter helse-personelloven § 21 opplysninger om «folkslegems- eller sykdomsforhold», eller «andre per-sonlige forhold». Med legems- og sykdomsfor-hold menes fysiske eller psykiske forhold knyttettil den enkeltes helsetilstand, for eksempel at pasi-enten har skader som følge av vold. Med «andrepersonlige forhold» siktes det til andre forholdsom er knyttet til den enkelte person, men somikke er knyttet til vedkommendes helsetilstand. Imotsetning til hva som gjelder etter forvaltnings-loven, skilles det i utgangspunktet ikke mellomnøytrale personopplysninger og andre typer per-sonopplysninger, se punkt 8.4.1. Alle opplysningersom er egnet til å identifisere en person er iutgangspunktet underlagt taushetsplikt etter hel-sepersonelloven. Det kan for eksempel være opp-lysninger om sosiale og økonomiske forhold, sivil-stand, opplysninger som kan lede til informasjonom noens sykdomsforhold eller opplysninger omandre personlige forhold. Opplysninger om selvekontakten mellom pasienten og helsetjenestenkan være taushetsbelagt dersom den røper infor-masjon om vedkommendes sykdom og helsetil-stand. Det gjelder for eksempel innleggelse på etpsykiatrisk sykehus eller en avrusningsenhet.Som hovedregel vil også opplysninger om kontakt

439 Se Auglend og Mæland (2016) s. 585.440 Jf. politiregisterloven § 27 tredje ledd.441 Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) s. 306.442 Stang mfl. (2013) s. 74.443 Dette følger av politiregisterforskriften § 9-6, som gir en

ikke-uttømmende liste over offentlige organer politiet kanutlevere opplysninger til i medhold av politiregisterloven §30 første ledd.

444 Bestemmelsen korresponderer med pasient- og brukerret-tighetsloven § 3-6, som gir pasienten/brukeren rett til vernmot spredning av opplysninger.


med fastlegen på et konkret tidspunkt være taus-hetsbelagt.445


Helsepersonelloven omfatter alle som yter helse-hjelp i helse- og omsorgstjenesten eller på apotek– uavhengig av utdanningsbakgrunn.446 Helseper-sonell kan være leger, sykepleiere, psykologer,jordmødre, fysioterapeuter, tannleger, verneplei-ere eller andre helsearbeidere.447 Ansatte i pasi-entadministrasjonen omfattes også, jf. helseperso-nelloven § 26 fjerde ledd. I tillegg er alle sombehandler helseopplysninger i helse- og omsorgs-forvaltningen og i helse- og omsorgstjenestenunderlagt helsepersonellovens taushetspliktsre-gler, jf. helseregisterloven § 17 og pasientjournal-loven § 15.

Taushetsplikten gjelder opplysninger som hel-sepersonell får kjennskap til i kraft av å være hel-sepersonell, jf. helsepersonelloven § 21. Dersompersonen har mottatt informasjonen utenforarbeidstid, kan opplysningene like fullt væreunderlagt den yrkesmessige taushetsplikten. Detvil for eksempel være tilfellet når en voldsutsattfår skadebehandling av en nabo som er syke-pleier. Det avgjørende er om vedkommende i situ-asjonen har fremstått som helsepersonell.448 Hel-sepersonells taushetsplikt fortsetter å gjelde selvom arbeidsforholdet avsluttes.449

8.7.3 Begrensninger i taushetsplikt etter helsepersonelloven – opplysningsrett

8.7.3.1 Opplysningsrett ved samtykke

Det mest praktiske unntaket fra helsepersonellstaushetsplikt er informasjonsutveksling på grunn-lag av samtykke fra den som har krav på taushet,

jf. helsepersonelloven § 22.450 Det vil for eksem-pel være uproblematisk at helsepersonell anmel-der partnervold til politiet når pasienten samtyk-ker til det.

8.7.3.2 Opplysningsrett ved tungtveiende private eller offentlige interesser

Helsepersonell kan dele ellers taushetsbelagteopplysninger med andre når «tungtveiende pri-vate eller offentlige interesser gjør det rettmessigå gi opplysningene videre», jf. helsepersonelloven§ 23 nr. 4. Bestemmelsen gir helsepersonell rett tilå dele ellers taushetsbelagte opplysninger medandre organer for å avverge nødrettssituasjonereller andre situasjoner hvor det kan oppstå skaderav et visst omfang.451 Unntaket er viktig for fore-bygging av partnerdrap. Dersom en pasient foreksempel fremsetter en trussel om å drepe noenoverfor en psykolog, vil psykologen etter dennebestemmelsen kunne dele disse opplysningenemed politiet.452

Det er i utgangspunktet ingen begrensningmed hensyn til hvem opplysningene kan delesmed. Formålet med bestemmelsen er likevel athelsepersonell skal kunne varsle organer som kanavverge den aktuelle hendelsen, for eksempelpolitiet.453 I tråd med forholdsmessighetsprinsip-pet, skal det ikke utleveres flere opplysninger enndet som er nødvendig for å utløse en aktivitets-plikt hos et organ som kan agere.

Helsepersonells opplysningsrett etter helse-personelloven § 23 nr. 4 må ses i sammenhengmed helsepersonells opplysningsplikt til nødeta-ter etter helsepersonelloven § 31 og avvergeplik-ten etter straffeloven § 196, se punktene 8.3.4 og8.3.2. Helsepersonell har videre adgang til å deleellers taushetsbelagte opplysninger etter helse-personelloven § 23 nr. 4 enn etter straffeloven§ 196 ettersom helsepersonelloven § 23 nr. 4 ikkeer begrenset til å gjelde visse lovbrudd.454445 Befring og Ohnstad (2019) s. 152–155 og Ohnstad (2019) s.

142–143. Se også Rt. 2013 s. 1442.446 Ohnstad (2019) s. 121. Hvem som regnes som helseperso-

nell fremgår av helsepersonelloven § 3 første ledd. Defini-sjonen av «helsehjelp» følger av § 3 tredje ledd.

447 Kjønstad (2007) s. 283.448 Ot.prp. nr. 13 (1998–99) s. 227. Se også Ohnstad (2019) s.

143–144.449 Ot.prp. nr. 13 (1998–99) s. 85 og 227. Se også Befring og

Ohnstad (2019) s. 154. Dersom personen som har krav påtaushet dør, kan helsepersonell dele opplysninger om ved-kommende med andre dersom vektige grunner taler fordet, jf. helsepersonelloven § 24.

450 Befring og Ohnstad (2019) s. 168.451 Ot.prp. nr. 13 (1998–99) s. 228. Helsepersonells plikt og

rett til å gi opplysninger til barneverntjenesten, politiet ogsosialtjenesten ved mistanke om alvorlig omsorgssvikt motbarn er nærmere beskrevet i et rundskriv fra Sosial- og hel-sedirektoratet, se Sosial- og helsedirektoratet (2006).

452 Se for eksempel Rt. 2008 s. 1491 og Rt. 2008 s. 504.453 Sml. eksempelet i Ot.prp. nr. 13 (1998–99) s. 228–229.454 Ot.prp. nr. 13 (1998–99) s. 232.


8.7.3.3 Opplysningsrett til samarbeidende personell

Helsepersonell har i utgangspunktet taushetspliktoverfor annet helsepersonell. I mange tilfeller vilimidlertid helsepersonell ha stort behov for åsamarbeide både internt og eksternt.455 Taushets-belagte opplysninger kan derfor videreformidlestil «samarbeidende personell» når dette er nød-vendig for at helsepersonell skal kunne gi pasien-ten forsvarlig helsehjelp, jf. helsepersonelloven§ 25 første ledd.456 Med «nødvendig» menes atopplysninger bare kan gis til personale som harbehov for opplysningene for å yte helsehjelp tilpasienten, og at det ikke kan gis mer informasjonenn det som er nødvendig for å yte helsehjelpen.En ambulansearbeider kan for eksempel gi opp-lysninger til legen som skal treffe beslutningerom videre oppfølging når pasienten blir brakt tilsykehuset. Samarbeidende personell er pålagtsamme taushetsplikt som helsepersonell somdeler opplysningene, jf. helsepersonelloven § 25fjerde ledd.

Taushetsbelagte opplysninger kan ikke delesmellom samarbeidende helsepersonell dersompasienten motsetter seg dette, jf. helsepersonello-ven § 25 første og tredje ledd. Dette betyr ikke athelsepersonell aktivt må innhente samtykke frapasienten hver gang informasjonen videreformid-

les. Det kreves at pasienten på eget initiativ nekterinformasjonsutveksling mellom helsepersonell.

8.8 Deling av opplysninger mellom organer som er underlagt forskjellige taushetspliktsregler

I en del tilfeller vil de organene som er involvert ien sak være underlagt forskjellige taushetsplikts-regler. Taushetspliktsreglene i politiregisterlovengjelder for politiet, reglene i helsepersonellovengjelder for helsepersonell og taushetspliktsre-glene i forvaltningsloven og barnevernloven gjel-der for barneverntjenesten. Ved tverretatlig sam-arbeid kan resultatet i slike tilfeller bli at det eneorganet er underlagt strengere taushetsplikt enndet andre. Utgangspunktet er at det er reglene fordet enkelte organ som styrer om organet har taus-hetsplikt om en opplysning, og om organet kandele den aktuelle opplysningen. Når politiet mot-tar en opplysning fra barneverntjenesten, må poli-tiet behandle opplysningen i tråd med politiregis-terloven. Dette gjelder både med hensyn til omopplysningen er undergitt taushetsplikt, og ompolitiet har adgang til å dele opplysningen medandre instanser. Barneverntjenestens regelverkvil normalt være uten betydning i et slikt tilfelle.Gir ikke den aktuelle særlovgivningen svar, kom-mer de forvaltningsrettslige reglene supplerendetil anvendelse.457455 Se også Ohnstad og Befring (2018) note 93.

456 Det er også adgang til å utlevere opplysninger som følgerav pasientjournalen til annet helsepersonell, jf. helseperso-nelloven § 45. 457 Sml. NOU 2019: 5 s. 301–302.

Del IVGjennomgang av partnerdrapssaker


Kapittel 9

Metode for uttrekk og gjennomgang av saker

9.1 Innledning

Det følger av mandatet at utvalget skal gjennomgå«saker med drap der gjerningsperson er davæ-rende eller tidligere partner». Utvalgets mandatgir ingen føringer når det gjelder metode foruttrekk eller gjennomgang av sakene.

De fleste dokumentene i en straffesak inne-holder taushetsbelagte opplysninger.458 For atutvalget skulle kunne gjennomføre sitt arbeid ihenhold til mandatet, var det nødvendig å fremmeet lovforslag som opphevet taushetsplikten for deaktuelle opplysningene. Lov om informasjonstil-gang m.m. for Partnerdrapsutvalget ble sanksjo-nert 29. november 2019. For enkelhets skyldbenevnes loven i dette kapittelet som «tilgangs-loven». Tilgangsloven gir noen føringer foruttrekk av saker, se punkt 9.2. Det fremgår imid-lertid av tilgangslovens forarbeider at utvalgetinnenfor lovens rammer «vil ha noe fleksibilitet isin utvelgelse av saker, valget av metode og hvor-dan funnene og vurderingene av disse skal pre-senteres i en NOU».459

Gjennomgangen av straffesaksdokumentene ipartnerdrapssakene har vært den mest sentraledelen av utvalgets arbeid. I de følgende punktenevil utvalget nærmere beskrive metoden foruttrekk og gjennomgang av sakene.

9.2 Tilgangsloven

Tilgangsloven og dens forarbeider danner denytre rammen for utvalgets arbeid. Tilgangsloven§ 2 angir hvilke saker utvalget skal kunne inn-hente opplysninger om på følgende måte:

«Utvalget skal innhente opplysninger om etutvalg av saksforløp knyttet til drap, jf. straffelo-ven § 275 og Almindelig borgerlig straffelov 22.

mai 1902 nr. 10 § 233, eller andre forbrytelsermed dødsfølge, jf. straffeloven §§ 272 og 274 ogAlmindelig borgerlig straffelov 22. mai 1902 nr.10 §§ 229 og 231. Arbeidet omfatter tilfeller derforbrytelsen er begått i Norge eller på norskskip i internasjonalt farvann.»

Det følger videre av lovens forarbeider at utvalgetkan undersøke inntil 40 saker fra en tidsperiodepå inntil ti år tilbake i tid.460

Tilgangsloven § 3 gir hjemmel for at offentligemyndigheter kan utlevere ellers taushetsbelagteopplysninger til utvalget. Det fremgår av bestem-melsen at «[e]nhver kan uhindret av lovbestemttaushetsplikt gi de opplysningene som er nødven-dige for at utvalget skal kunne utføre sine opp-gaver». Bestemmelsen pålegger ingen plikt til åutlevere opplysninger til utvalget.

Tilgangsloven § 4 gir regler om taushetsplikt.Det følger av bestemmelsen at forvaltningsloven§§ 13–13 f om taushetsplikt gjelder for utvalget,med visse særregler, jf. tilgangsloven § 4 nr. 1, 2og 3. Dette innebærer at utvalget har en strengeretaushetsplikt enn det som følger av forvaltningslo-vens alminnelige regler. Utvalget er for eksempel,i henhold til tilgangsloven § 4 nr. 3, pålagt en likestreng taushetsplikt som avgiver av opplysnin-gene er underlagt.

Loven gir ikke gi grunnlag for å kontakte pårø-rende. Loven hindrer imidlertid ikke pårørendefra selv å kontakte utvalget.461

9.3 Uttrekk av partnerdrapssaker

9.3.1 Kriterier

I tråd med utvalgets mandat og de rettslige ram-mene for arbeidet som følger av tilgangsloven, harutvalget foretatt et uttrekk av partnerdrapssakerbegått i Norge i perioden 2014–2017 som oppfyl-ler følgende kriterier:

458 Jf. blant annet offentleglova § 2 fjerde ledd tredje punktumog politiregisterloven § 23. Se også Riksadvokaten (2017).

459 Prop. 131 L (2018–2019) s. 15.

460 Prop. 131 L (2018–2019) s. 16. 461 Prop. 131 L (2018–2019) s. 12.


– Offer og gjerningsperson var enten gift, sam-boere, skilt/separert eller tidligere samboere.

– Offer og/eller gjerningsperson hadde hatt kon-takt med hjelpeapparatet før drapet.

– Saken var rettskraftig avgjort eller henlagt dasaksuttrekket ble gjort i februar 2019.

Utvalget har for det første tatt utgangspunkt iKripos’ definisjon av partnerdrap, se punkt 1.6.Utvalget har dermed inkludert saker om drap pågifte, skilte, separerte, samboere og tidligere sam-boere som omfattes av straffeloven § 275 eller dennå opphevede straffeloven 1902 § 233. Tilgangs-loven åpner, som nevnt i punkt 9.2, for at utvalgetogså kunne inkludert saker om grov kroppskren-kelse og kroppsskade med døden til følge. Utval-get har likevel valgt å ta utgangspunkt i Kripos’definisjon av partnerdrap.

Utvalget la for det andre til grunn som krite-rium at offer og/eller gjerningsperson var i kon-takt med hjelpeapparatet før drapet. Dette er i trådmed mandatet. Det er også i slike saker at fore-byggingspotensialet er størst. Utvalget har settbort fra saker fra den aktuelle tidsperioden somikke inneholdt opplysninger om kontakt med hjel-peapparatet før drapet.

Med unntak av én sak, har utvalget for dettredje bare inkludert rettskraftig avgjorte saker. Iden saken som ikke var rettskraftig avgjort,erkjente personen straffeskyld, men døde førsaken ble rettskraftig avgjort. Saken ble derforhenlagt.

Alle sakene utvalget har gjennomgått handlerom drap som ble begått i tidsperioden 2014–2017.Utvalget tok utgangspunkt i de senest rettskraftigeavgjørelsene per februar 2019, og trakk ut sakerbakover i tid fra det tidspunktet. Hjelpeapparatetog samfunnet er i kontinuerlig endring og utvik-ling. Nyere saker er derfor mest relevant for å vur-dere hjelpeapparatets håndtering. Både etterfors-kning og domstolsbehandling tar tid, og det vil ofteta noe tid fra et drap begås til drapssaken er retts-kraftig avgjort. Drapet i den nyeste rettskraftigepartnerdrapssaken som oppfylte utvalgets krite-rier for uttrekk per februar 2019, ble begått i 2017.

Utvalget har hatt en begrenset tidsperiode tilrådighet for arbeidet, og dermed også for gjen-nomgangen av partnerdrapssaker. Det har ikkevært mulig for utvalget å gjennomgå 40 saker ompartnerdrap begått de siste ti årene, slik tilgangslo-ven åpner for. Det var heller ikke nødvendig å gjen-nomgå så mange saker for å oppfylle mandatet.Dette har sammenheng med at utvalget valgte åbruke en kvalitativ tilnærming til sakene, se punkt9.4. Et større utvalg saker ville vært nødvendig i en

kvantitativ saksgjennomgang – altså om utvalgetskulle bruke statistikk for å bearbeide dataene.

9.3.2 Saksuttrekk

Med utgangspunkt i Kripos’ nasjonale drapsover-sikt og de nevnte kriteriene, utarbeidet utvalgs-medlemmene Heidi Marie Engvold og SolveigKarin Bø Vatnar en oversikt over 19 aktuellesaker.

Med henvisning til tilgangsloven, søkte Justis-og beredskapsdepartementet om bistand fraKripos til arbeidet med å hente ut og å utleveresaksmaterialet til utvalget. Kripos hentet ut 19komplette BL-saker på bakgrunn av oversikten.Saksmaterialet ble lagt inn på en kryptert minne-pinne og utlevert til utvalget og sekretariatet. Alleutvalgsmedlemmer og sekretariatet (Stine Gahreog Emilie Hulthin) fikk tilgang til alle sakene.Lene Nilsen var en del av sekretariatet fra 1. sep-tember 2020 til 30. november 2020, og har ikkehatt tilgang til saksmaterialet.

Kripos utleverte de krypterte minnepinnene tilutvalget på utvalgsmøte 11. desember 2019. I trådmed tilgangsloven § 4, undertegnet alle utvalgs-medlemmer og sekretærer en taushetserklæringutarbeidet av Kripos. Kripos informerte også nær-mere om håndtering av minnepinnene og person-sensitive opplysninger. Utvalget har opptrådt i trådmed Kripos sine retningslinjer, og har vært bevisstpå den strenge taushetsplikten som utvalget erunderlagt. Sakene er anonymisert i denne utrednin-gen slik at det ikke skal være mulig for utenforstå-ende å gjenkjenne saker eller personer. Minnepin-nene ble samlet inn og tilbakelevert til Kripos dautvalget avsluttet arbeidet.

9.4 Gjennomgang av partnerdrapssakene

Utvalget valgte å gjennomgå straffesaksdokumen-tene i partnerdrapssakene med en kvalitativ til-nærming. Utvalget vurderte denne metoden sombest egnet for å kunne utføre oppgavene i henholdtil mandatet. Utvalget har i tillegg fremstilt noendeskriptive oversiktstall, se kapittel 10.

Utvalget utarbeidet en forenklet «kode-bok»,462 som ble brukt i gjennomgangen av

462 Begrepet kodebok er mye brukt i forskningslitteratur.Utvalgets arbeid har ikke vært forskning, og det er derforikke helt riktig å bruke begrepet kodebok i denne sammen-hengen. For utvalget fungerte kodeboken som en sjekk-liste, eller huskeliste, for gjennomgangen av straffesaksdo-kumentene.


sakene. Kodeboken er inntatt som vedlegg 1. Vedutarbeidelsen av kodeboken tok utvalget utgangs-punkt i et utdrag fra kodeboken som Vatnar mfl.brukte i sin forskning på partnerdrapssakerbegått mellom 1990 og 2012. Utdraget ble gittmed tillatelse fra Oslo Universitetssykehus. Utval-get tilpasset egen kodebok på grunnlag av man-dat, behov og prioriteringer, og brukte kodebokenfor systematisk å registrere og notere relevanteopplysninger og informasjon fra straffesaksdoku-mentene.

Den første saken ble lest og gjennomgått i fel-lesskap på et utvalgsmøte. Dette for å sikre at allebrukte kodeboken på samme måte, og for å vur-dere om kodeboken burde endres. En slik valide-ring av metoden bidro til å styrke kvaliteten i denpåfølgende saksgjennomgangen. Sakene ble der-etter fordelt på utvalgsmedlemmene, slik at allesakene ble gjennomgått av minst seks medlem-mer. Tre utvalgsmedlemmer, inkludert utvalgsle-der og sekretariatet, gjennomgikk alle sakene. Tisaker ble gjennomgått muntlig på utvalgsmøter.De siste ni sakene ble ikke gjennomgått muntligsiden utvalget måtte avlyse møter våren 2020 somfølge av covid-19-utbruddet. For å kompensere fordette, utformet utvalgsmedlemmene skriftligeoppsummeringer av sakene og utfordringeneknyttet til disse. Oppsummeringene ble delt medhele utvalget.

9.5 Utvalgets vurdering av metoden

Selv om utvalget mener at en gjennomgang av 19partnerdrapssaker er tilstrekkelig for å oppfylleutvalgets mandat, utgjør antallet en begrensning.De gjennomgåtte partnerdrapssakene utgjør enliten del av de partnerdrapene som ble begått iNorge de siste ti årene. Det kan dermed væreaspekter ved partnerdrapene og hjelpeapparatetshåndtering av sakene før drapet som ikke errepresentert i de sakene utvalget har gjennom-gått. De gjennomgåtte partnerdrapssakene utgjørlikevel en stor andel av partnerdrapene som blebegått i den aktuelle perioden (2014–2017). Utval-get har også sammenliknet deskriptive funn medfunn fra norsk partnerdrapsforskning. Utvalget

mener derfor at utvalgets funn i sakene er pålite-lige.

Straffesaksdokumenter er ment å belyse enstraffesak, og dokumentene har på denne måtenet annet formål enn det som har vært utvalgetsformål ved saksgjennomgangen. Utvalget hargjennomgått sakene med formål om å ta lærdomav hvordan sakene ble håndtert før drapet. Straf-fesaksdokumentene ga, etter utvalgets syn, omfat-tende informasjon om dette. Det er likevel en delspørsmål som straffesaksdokumentene ikke gasvar på.

Utvalget har videre, og som nevnt i punkt9.3.2, hatt tilgang til straffesaksdokumentene i allede gjennomgåtte sakene gjennom komplette BL-saker lagret på krypterte minnepinner. Det er trebegrensninger ved dette. For det første kan detvære mindre relevante dokumenter i originalsa-ken i papir som ikke er registrert i BL. For detandre registreres ikke nødvendigvis alle opplys-ninger i Politioperativt system463 (PO-loggen) iBL. I dette systemet registreres blant annet opp-draget, fortløpende vurderinger av situasjonen ogkommunikasjon mellom operasjonssentral ogpatrulje. Anmeldelse og ulike politirapporterregistreres imidlertid i BL, og disse redegjør forselve oppdraget. For det tredje inneholder BLbare de dokumentene fra andre instanser sompolitiet har valgt å innhente i forbindelse medetterforskningen av drapet. Disse tre forholdeneinnebærer at det kan være opplysninger om hånd-teringen i politiet og andre instanser som utvalgetikke har hatt tilgang til. Utvalget registrerte foreksempel at det i noen tilfeller var opplysningerom kontakt med en instans, uten at dokumenterfra den aktuelle instansen var innhentet. I en deltilfeller inneholdt dokumenter også opplysningerom hjelpeapparatets håndtering, som ikke blebekreftet i andre dokumenter. Av tids- og ressurs-hensyn har utvalget valgt ikke å innhente doku-mentasjon og opplysninger utover BL-sakene.Selv om utvalget mener at saksmaterialet både harvært tilstrekkelig og egnet for å belyse hjelpeap-paratets håndtering av sakene før drapet, er detviktig å understreke at det kan ha vært enkelteforhold i sakene som utvalget ikke ble kjent med.

463 Politioperativt system gir fortløpende (kronologisk) over-sikt over den politioperative tjenesten i politidistriktene.


Kapittel 10

Deskriptive trekk ved de gjennomgåtte partnerdrapssakene

10.1 Innledning

Utvalget har gjennomgått 19 partnerdrapssakerbegått i perioden 2014–2017, som oppfyller føl-gende kriterier:– Offer og gjerningsperson var enten gift, sam-

boere, skilt/separert eller tidligere samboere.– Offer og/eller gjerningsperson hadde hatt kon-

takt med hjelpeapparatet før drapet.– Saken var rettskraftig avgjort eller henlagt da

saksuttrekket ble gjort i februar 2019.

Noen av sakene ble rettskraftig avgjort etter 2017.Se kapittel 9 for en nærmere beskrivelse av utval-gets metode for saksuttrekk og saksgjennom-gang.

Mellom 2014 og 2017 ble det begått 34 part-nerdrap i Norge. De siste ti årene (2010–2019) bledet begått 76 partnerdrap i Norge. Denne utred-ningen er basert på 19 saker, og utvalgets funn erikke nødvendigvis representative for partnerdrapi Norge generelt.

Utvalget har gjennomført en kvalitativ analyseav sakene. For en kvantitativ gjennomgang avpartnerdrapssaker i Norge, vises det til Vatnarmfl. sin forskning, se boks 4.1 i punkt 4.1.

Hensikten med fremstillingen i dette kapittelet erførst og fremst å tegne et bilde av hvem partnerdra-pene i disse sakene rammet, og hvilke livssituasjonerofrene og gjerningspersonene befant seg i før drapet.

Utvalget vil først, for oversiktens skyld, kortbeskrive utvalgets materiale – straffesaksdoku-mentene.

10.2 Straffesaksdokumentene

Straffesaksdokumentene som utvalget gjennom-gikk var omfangsrike. Det totale sideantallet vari-

erte fra omtrent 900 sider til omtrent 7000 siderper sak. I gjennomsnitt bestod straffesaksdoku-mentene av omtrent 1830 sider per sak.

Det vil føre for langt å beskrive innholdet istraffesaksdokumentene i sin helhet, og oppbyg-ningen av dokumentmappene varierte en del frasak til sak. Overordnet omfatter imidlertid straf-fesaksdokumenter følgende kategorier:

00 Personopplysninger01 Påtegninger02 Anmeldelse03 Beslutninger – pågrepet person04 Ransaking – beslag – utkvittering05 Politirapporter06 Mistenkte/siktede07 Vitner og fornærmet08 Tekniske undersøkelser – dokumentasjon09 Elektroniske spor – økonomiske undersøkelser10 Rettsbøker – oppnevninger11 Siktelser – klausuleringer12 Vedleggsaker13 Korrespondanse14 Hovedforhandling – Tingrett15 Ankeforhandling – Lagmannsrett16 Ankeforhandling – Høyesterett464

Med unntak av én sak, var alle partnerdraps-sakene rettskraftig avgjort ved dom, se punkt10.5. Den siste saken var henlagt fordi gjernings-personen døde før saken ble rettskraft avgjort. Ielleve saker ble straffesaken behandlet i to instan-ser. Enkelte saker ble også anket til Høyesterett,men ingen ble fremmet til behandling der. Medunntak av den ene henlagte saken, inneholdt altsåalle sakene dommer fra én eller to rettsinstanser.

464 Oversikten er basert på Nasjonal mal for redigering utgittav Riksadvokaten og Politidirektoratet i 2020.


Prejudisiell observasjon ble gjennomført i 18av 19 saker, og fullstendig rettspsykiatrisk under-søkelse (judisiell observasjon) ble gjennomført i13 av disse. De aller fleste sakene inneholdt der-med rettspsykiatriske erklæringer.465

Alle sakene inneholdt flere avhør av gjernings-personen. Enkelte ganger hadde gjerningsperso-nen status som vitne tidlig i saken, men som regelsom mistenkt eller siktet. I tillegg var det flere vitne-avhør i alle sakene. Antall vitneavhør varierte bety-delig, fra elleve til 119. Flere vitner ble avhørt flereganger. Vitnene var personer tilknyttet både gjer-ningsperson og offer, og inkluderte ofte både offeretog gjerningspersonen sine familiemedlemmer i inn-eller utland, kolleger, venner, naboer, ansatte i hjel-peapparatet og medlemmer av trossamfunn.

I de fleste sakene fikk offerets partner rasktstatus som mistenkt. I en stor andel av sakeneerkjente også gjerningspersonen straffeskyld fordrapet på et tidlig tidspunkt i etterforskningen.Utvalgets inntrykk er likevel at sakene ble etter-forsket bredt. Med dette menes at det gjennomgå-ende ble gjennomført flere vitneavhør og innhen-tet mer dokumentasjon enn det som var nødven-dig for å ta ut tiltale i saken.466 Bredden i etter-forskningen varierte imidlertid en del fra sak tilsak. Dette gjenspeilet seg i både sideantall, antallvitneavhør og hvor mye dokumentasjon politietinnhentet fra andre instanser.

Under etterforskningen innhenter politiet somregel dokumentasjon fra andre instanser for å opp-lyse straffesaken, men politiet innhenter ikke nød-vendigvis dokumentasjon fra alle instanser somoffer og/eller gjerningsperson har vært i kontaktmed. Det hadde politiet heller ikke gjort i sakeneutvalget gjennomgikk. Det har likevel blitt innhen-tet dokumentasjon fra én eller flere instanser i 18av de 19 gjennomgåtte sakene, herunder frahelse- og omsorgstjenesten, barneverntjenesten,skattemyndighetene, krisesenter og familiever-net. I den siste saken ble det ikke innhentet doku-mentasjon fra noen offentlig instans. Det ble like-vel gjennomført avhør av ansatte ved de instan-

sene som det var kontakt med før drapet (asylmot-tak, voksenopplæring og NAV). Se nærmere omhvilken dokumentasjon som var innhentet fra deenkelte instansene i punkt 12.1.

10.3 Sosiodemografiske forhold

Alle de aktuelle parforholdene var mellom enkvinne og en mann. I 15 saker var offeret enkvinne og i 4 saker var offeret en mann. Kvinnerutgjorde en større andel av gjerningspersoneneenn det som gjelder for partnerdrap i Norge gene-relt, se punktene 4.3.1.2 og 4.3.1.3.

Ofrene var i gjennomsnitt 42 år på drapstids-punktet og gjerningspersonene var i gjennomsnitt43 år. Det var imidlertid stor variasjon mellomsakene, og alder varierte fra 27 til 71 år. I de flestesakene var offer og gjerningsperson omtrent jevn-gamle. Med dette menes at de hadde aldersfor-skjell på opptil ti år. De fleste jevnaldrende parenevar i 30- og 40-årene. I 5 av sakene var det størrealdersforskjell mellom partene. I disse sakene varaldersforskjellen mellom offer og gjerningspersonfra elleve til 28 år.

Gjerningsperson og offer hadde i samtligesaker enten felles barn, særkullsbarn eller beggedeler. I 14 saker var barna mindreårige og hjem-meboende. I 4 saker var barna voksne da drapetskjedde, mens i én sak hadde gjerningspersonenmindreårige barn som bodde i utlandet.

Opplysningene om arbeidsforhold og utdan-ning var mangelfulle og/eller usikre i mangesaker, spesielt med hensyn til offeret. Straffesaks-dokumentene ga likevel grunnlag for å fastslå at 6gjerningspersoner og 9 ofre var i arbeid på draps-tidspunktet. Blant dem som var uten arbeid, vardet noen arbeidssøkende, noen trygdede, noenpensjonister og noen som deltok på introduksjons-program. Det var også noen som ikke haddearbeidstillatelse som følge av manglende opp-holdstillatelse i Norge. Andelen gjerningsperso-ner og ofre som var i arbeid på hel- eller deltid varlangt lavere i de gjennomgåtte sakene enn detsom er tilfellet for befolkningen ellers. Ifølge SSBvar 67,7 prosent av befolkningen i yrkesaktiv aldersysselsatt i 2017.467 I sakene utvalget gjennom-gikk var det også få gjerningspersoner og ofresom hadde høyere utdanning.

I 15 av de gjennomgåtte sakene var offeret oggjerningspersonen gift eller samboende på draps-tidspunktet. I 4 saker var gjerningspersonen ogofferet tidligere gift eller samboende. Blant

465 I forbindelse med en straffesak kan det gjennomføresrettspsykiatriske undersøkelser av gjerningspersonen for åvurdere vedkommendes tilregnelighet, se straffeprosess-loven kapittel 13. Er det tvil om det er nødvendig å gjen-nomføre en fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse (judi-siell observasjon), kan det først gjennomføres en foreløpigundersøkelse (prejudisiell observasjon). En gjerningsper-son som blir vurdert utilregnelig på gjerningstidspunktetkan ikke dømmes til fengselsstraff, men vedkommendekan idømmes tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven§§ 20 og 62.

466 Vatnar mfl. fant også at omfanget av politietterforskningeneav partnerdrapssaker synes å ha blitt stadig større de siste30 årene. 467 SSB (2019b) s. 7.


sakene hvor paret var gift eller samboende, vardet 5 par som befant seg i en brudd- eller separa-sjonsfase, for eksempel ved at det var sendt innseparasjonssøknad, eller ved at det var avtalt atpartene skulle flytte fra hverandre innen kort tid.Blant sakene hvor paret var gift eller samboende,og ikke befant seg i en bruddsituasjon, haddeoffer, gjerningsperson eller begge, uttrykt etønske om samlivsbrudd i 7 saker. I 16 av 19 sakervar det med andre ord gjennomført, planlagt ellersnakket om, samlivsbrudd før partnerdrapet.

I alt hadde 9 ofre og 11 gjerningspersonernorsk statsborgerskap på drapstidspunktet.468

Dette innebærer at halvparten av ofrene (10 av19), og nesten halvparten av gjerningspersonene(8 av 19), hadde utenlandsk statsborgerskap. I til-legg hadde 4 av de 11 gjerningspersonene mednorsk statsborgerskap tidligere hatt et utenlandskstatsborgerskap.

Blant de 8 gjerningspersonene og 10 ofrenemed utenlandsk statsborgerskap, hadde 5 gjer-ningspersoner og 8 ofre permanent oppholdstilla-telse i Norge. Én gjerningsperson og ett offerhadde midlertidig oppholdstillatelse på drapstids-punktet.

Det var 2 gjerningspersoner og ett offer sompå drapstidspunktet hadde fått avklart negativoppholdsstatus, enten ved endelig avslag på asyl-søknad eller ved utvisning.

Totalt 9 gjerningspersoner og 4 ofre, fordelt på9 saker, hadde bakgrunn som asylsøkere. Noen avdisse gjerningspersonene og ofrene hadde uten-landsk statsborgerskap på tidspunktet for drapet,mens andre hadde norsk statsborgerskap.

Basert på straffesaksdokumentene, har utval-get vurdert at 8 gjerningspersoner og 7 ofrehadde behov for tolk før drapet. Utvalget har vur-dert at det blant disse trolig var 2 gjerningsperso-ner og 6 ofre som hadde svært begrenset kunn-skap om det norske hjelpeapparatet.469

I 4 saker var det opplysninger om at offereteller gjerningspersonen var dømt for lovbrudd iNorge før partnerdrapet. I 8 saker ble gjernings-

personen dømt for voldslovbrudd mot offeret og/eller andre personer i forbindelse med drapssa-ken, se punkt 10.5.

10.4 Vold i nære relasjoner og annen vold

Utvalget fant opplysninger om vold i nære relasjo-ner i samtlige saker. Opplysningene fremgikkblant annet av avhør av gjerningspersonen og vit-ner, tidligere anmeldelser og av pasientjournaler.Det var store variasjoner mellom sakene med hen-syn til hva volden besto i og hvor alvorlig den var.

I 17 saker var det opplysninger om fysisk part-nervold før drapet. I flere av disse sakene var vol-den av alvorlig karakter (for eksempel kvelertakeller vold med bruk av våpen). Det var opplysnin-ger om psykisk partnervold før drapet i 17 saker(for eksempel trusler eller kontrollerende atferd).I 9 saker var det opplysninger om drapstrusler.Volden kunne i flere saker, etter utvalgets vurde-ring, karakteriseres som langvarig fysisk og psy-kisk mishandling.

Det var gjerningspersonen som utøvde voldmot offeret i de fleste sakene, men i noen sakervar det offeret som utøvde vold mot gjerningsper-sonen. Det var også noen eksempler på at beggeparter utøvde ulike former for vold mot hver-andre.470 Det var i de fleste sakene menn somutøvde den mest alvorlige volden.

Ofrene og/eller gjerningspersonene haddehjemmeboende mindreårige barn i 14 saker, sepunkt 10.3. I disse sakene levde barna med vold,se også punkt 7.5.1. I 11 av disse sakene var detopplysninger om at barna også ble direkte utsattfor vold – enten fra gjerningsperson, offer ellerbegge. I noen av sakene ble barna utsatt for lang-varig fysisk og psykisk vold. Flere av barna bleogså brukt aktivt i partnervolden, for eksempelved at voldsutøveren formidlet drapstrusler tilpartneren via barnet. I 2 saker, hvor barna varvoksne på drapstidspunktet, var det også opplys-ninger om at barna hadde levd med vold før deflyttet hjemmefra.

Partnervold var et tema i kontakten med hjel-peapparatet i de fleste sakene. Dette innebærer at

468 I enkelte saker var opplysninger om statsborgerskap ogoppholdsstatus utydelige. Utvalget fikk korrekte data gjen-nom Kripos ved utvalgsmedlem Heidi Marie Engvold. Eng-vold hentet informasjon fra Datasystem for utlendings- ogflyktningesaker (DUF).

469 Denne vurderingen beror på flere forhold; personene varfor eksempel relativt nyankomne til Norge, de hadde kon-takt med offentlige instanser gjennom partneren sin, ellerde levde tilsynelatende nærmest isolert og hadde lite kon-takt med samfunnet. Det var flere kvinner enn menn somhadde begrenset kunnskap om hjelpeapparatet. Dettehadde trolig sammenheng med at mannen ankom Norgeførst i flere saker.

470 Det er ikke sjeldent at ulike former for vold utøves avbegge parter i et forhold. Relasjoner med gjensidig partner-vold står i motsats til relasjoner hvor kun én av partene stårfor utstrakt bruk av vold og kontroll. Det er viktig å under-streke at voldshandlinger i selvrapportert selvforsvaromfattes av begrepet «gjensidig partnervold», og at detteutgjør den prosentuelt største andelen av voldshendelserhos par som rapporterer gjensidig partnervold, se Babcockmfl. (2019) og Johnson (2008).


hjelpeapparatet registrerte eller mistenkte part-nervold. Med registrert mener utvalget at hjel-peapparatet hadde kunnskap om partnervold, ogat denne kunnskapen var dokumentert, foreksempel i en politianmeldelse, legejournal, rap-port fra barneverntjenesten eller i et annet saks-dokument. Med mistanke mener utvalget atansatte i hjelpeapparatet syntes å ha trodd at detkunne være vold i parforholdet, for eksempel vedat de stilte direkte spørsmål om vold til offer ellergjerningsperson, men fikk benektende svar.

Utvalget fant at én eller flere instanser hadderegistrert partnervold før drapet i 11 saker, og atén eller flere instanser mistenkte vold i 2 saker.Utvalget fant også at vold mot barn var et tema ikontakten med hjelpeapparatet i 2 saker. Dettebetyr at familievold var et tema i kontakten medhjelpeapparatet i totalt 15 av de 19 gjennomgåttesakene.

Straffesaksdokumentene viste at en betydeligandel av både gjerningspersoner og ofre ogsåhadde andre erfaringer med vold enn partnervoldi det aktuelle parforholdet. Utvalget fant opplys-ninger om at gjerningspersonen hadde utøvd voldmot andre personer i 8 saker, og at gjerningsper-sonen var blitt utsatt for vold i 8 saker. Utvalgetfant også at offeret var blitt utsatt for vold fraandre personer i 4 saker.

10.5 Karakteristika ved drapene

I 18 av de 19 gjennomgåtte sakene var det kungjerningspersonens daværende eller tidligerepartner som ble drept. I én sak ble også offeretsmindreårige barn drept. Det var ingen drap-selv-drapsaker i utvalgets materiale. I 3 saker forsøktegjerningspersonen imidlertid å ta sitt eget liv, ellerskadet seg selv med vilje, i forbindelse med draps-handlingen. Det ble, ifølge den nasjonale drapso-versikten, registrert ett partnerdrap med påføl-gende suicid i perioden 2014–2017. De siste tiårene (2010–2019) ble det registrert 5 slikedrap.471

Partnerdrapene ble begått i parets felles hjem i12 saker. I de øvrige sakene ble drapet entenbegått i offerets hjem, et annet privat sted eller pået offentlig sted. I halvparten av sakene ble drapetbegått med kniv. I de øvrige sakene ble drapetenten begått ved kvelning, ved slag, spark og dyt-ting, forgiftning eller med skytevåpen.

I 11 saker var det barn til stede da drapet blebegått. Med dette menes at ett eller flere barn

befant seg i boligen, eller på annen måte i nærhe-ten av åstedet. Flere av disse hørte hva somskjedde, for eksempel fra et annet rom i boligen. I6 av sakene var barn øyenvitne til drapet. Flere avdisse barna forsøkte fysisk å stanse gjerningsper-sonen.

Domstolen uttalte seg om motiv i noen av degjennomgåtte sakene. I disse sakene ble motivetoftest angitt som krangel om økonomi, samlivs-brudd, rusproblemer eller sjalusi. Dette er i trådmed utvalgets inntrykk. Utvalgets inntrykk er atogså de øvrige sakene var preget av en vedva-rende og eskalerende konflikt mellom partene.Drapene skjedde ofte i forbindelse med en kran-gel om sjalusi, samlivsbrudd og økonomi, og inoen saker skjedde drapet tilsynelatende som enreaksjon på at offeret uttrykte ønske om samlivs-brudd. I mange saker syntes konflikten over tid,og til slutt, å ha blitt en katalysator for drapshand-lingen. I noen saker ble konflikten tilsynelatendeforsterket ved at den ene parten klarte seg bra,mens den andre ble hengende etter – for eksem-pel med hensyn til språkkunnskap, karriere ogsosiale relasjoner, se punkt 11.5. Noen saker etter-lot et inntrykk av at gjerningspersonens motiv varantakelser om at offeret var utro. Enkelte sakerskilte seg ut, for eksempel ved at gjerningsperso-nens motiv syntes å ha vært frykt for selv å blidrept av offeret.

Gjerningspersonen var ruspåvirket på draps-tidspunktet i 7 saker. Det var oftest alkohol, der-nest lovlige medikamenter eller blandings-/kom-binasjonsrus (medikamenter, narkotika og/elleralkohol). Offeret var ruspåvirket på drapstids-punktet i 5 av disse sakene. I de fleste sakene hvorgjerningsperson og/eller offeret var ruspåvirketpå drapstidspunktet, var det også opplysningerom rusproblemer før drapet, se punkt 10.6.

I de 18 sakene hvor partnerdrapet ble retts-kraftig avgjort, ble gjerningspersonen domfelt fordrap etter straffeloven 1902 § 233 eller straffelo-ven 2005 § 275. Én gjerningsperson ble domfeltfor drap av både partneren og partnerens barn. Ién sak ble gjerningspersonen dømt for både drapog voldtekt av offeret, og i 6 saker ble gjernings-personen dømt for både drap og mishandling inære relasjoner og annen vold mot offer og/ellerbarn. I gjennomsnitt ble gjerningspersonenedømt til fengsel i 15 år. I 2 saker ble gjerningsper-sonen dømt til tvungent psykisk helsevern somfølge av strafferettslig utilregnelighet på draps-tidspunktet.472

471 Kripos, personlig henvendelse, oktober 2020. 472 Jf. straffeloven § 62 og straffeloven 1902 § 39.


10.6 Kliniske forhold

Utvalget registrerte følgende kliniske forholdknyttet til ofrene og gjerningspersonene i saks-gjennomgangen: rusproblematikk, psykisk helse,fysisk helse og tidligere selvmordsatferd. Straffe-saksdokumenter inneholder ikke uttømmendedokumentasjon om slike forhold, og utvalgetsfunn har derfor ikke dannet et helt presist bilde avpartenes situasjon.

Utvalget fant at 9 gjerningspersoner og 5 ofrehadde, eller hadde hatt, rusproblemer. I noensaker var det tale om kortvarige perioder medomfattende alkoholbruk, mens i andre saker vardet tale om langvarig misbruk av alkohol ellerandre rusmidler. Rusproblemene syntes oftest åha vært knyttet til bruk av alkohol og misbruk avvanedannende, reseptbelagte medikamenter (A-og B-preparater), eventuelt i kombinasjon. Det varfå opplysninger om bruk av illegale rusmidler. Detvar ett offer med en diagnostisert ruslidelse, ogsom hadde fått rusbehandling.

Når det gjaldt psykisk helse, fant utvalget opp-lysninger om at 3 gjerningspersoner hadde éneller flere psykiske lidelser på drapstidspunktet.For én av disse ble diagnose først satt etter drapet.Utvalget fant videre opplysninger om at ett offerhadde én eller flere psykiske lidelser på drapstids-punktet. Utvalget fant også at gjerningspersonog/eller offer tidligere hadde hatt en diagnosti-sert psykisk lidelse i 2 saker.

Utvalgets saksgjennomgang viste videre at 6gjerningspersoner og 6 ofre hadde symptomer påpsykiske helseplager før drapet, eller hadde hattkontakt med helsetjenesten angående psykiskehelseplager. Det var som regel forskjellige symp-tomer på depresjon, for eksempel ensomhet, lavselvfølelse, nedstemthet, søvnproblemer eller for-tvilelse. Andre symptomer som gikk igjen var

stress, angst, sinneproblemer og aggressivitet,vrangforestillinger, manglende empati, mareritteller en opplevelse av generell psykisk ubalanse.

Utvalget fant at gjerningspersonen haddeutvist en form for selvmordsatferd før drapet ihalvparten av sakene. Selvmordsatferden komoftest til uttrykk ved uttalte selvmordstanker, meni 3 saker var det registrert selvmordsforsøk. Detvar vanskelig å vurdere om selvmordsatferden isakene var reell, eller om det var en form for psy-kisk vold mot partneren.473 Utvalget fant også at 6ofre hadde utvist en form for selvmordsatferd førdrapet. Blant disse hadde 3 ofre forsøkt å ta livetsitt.

Når det gjelder somatisk helse, fant utvalget atoffer og/eller gjerningsperson hadde somatiskehelseplager i mange av sakene. Det var stor varia-sjon med hensyn til hvor omfattende og alvorligeplagene var. I 2 saker hadde gjerningspersonenog/eller offeret svært alvorlige somatiske plagerfør drapet, herunder sykdom som krevde omfat-tende behandling, og skader som medførte funk-sjonsnedsettelse og et omfattende pleiebehov. I defleste sakene var plagene av mer moderat karak-ter, for eksempel ryggproblemer og smertepro-blematikk. I 9 saker var det opplysninger om atgjerningsperson og/eller offer hadde flere, dif-fuse plager. Utvalgets inntrykk var at en stor andelav gjerningspersonene og ofrene syntes å ha hattmange, om enn mindre alvorlige, fysiske helsepla-ger.

473 Selvmordstrusler har i noen tilfeller sammenheng medvoldsutøvelse i nære relasjoner. Underliggende problemermed følelsesregulering og trygghet i nære relasjoner harblitt utpekt som felles underliggende faktorer for selvmord-strusler og partnervold. Utøvers selvmordsatferd kan opp-leves som en form for psykisk kontroll fra den utsatte,siden den utsatte da ofte ansvarliggjøres for utøvers selv-mordsatferd, og slik bindes i forholdet, se Wolford-Cleven-ger mfl. (2015). Se også Vatnar mfl. (2019b).


Kapittel 11

Partnervold og andre faktorer som bidro til å forhøye risikoen for partnerdrap

11.1 Innledning

De gjennomgåtte sakene var preget av variasjon.Parforholdene var forskjellige, partenes bak-grunn og familieforhold var forskjellige, relasjo-nene deres til andre mennesker varierte og par-tene hadde ulike livsutfordringer. Utvalget har påbakgrunn av saksgjennomgangen laget en innde-ling av fire områder som kjennetegnet kontekstenfor drapene. Samspillet og kombinasjonene sierikke noe om årsakssammenheng (kausalitet) mel-lom disse områdene.

For det første var alle parforholdene preget avpartnervold. For det andre befant ofte offer oggjerningsperson seg i en marginalisert livssitua-sjon med flere levekårsutfordringer. Partnervoldog opphopning av levekårsutfordringer var detydeligste trekkene ved de gjennomgåtte sakene.Dette samsvarer med forskning på partnerdrap ogannen kriminalitet.474 For det tredje var kjønn enfaktor som karakteriserte drapene, i og med at 15av 19 ofre var kvinner og 15 av 19 gjerningsperso-ner var menn. For det fjerde var parforholdeneofte preget av maktubalanse og avhengighetsme-kanismer.

11.2 Partnervold

Forskning på norske partnerdrapssaker begåttmellom 1990 og 2012 viste at det ble registrertpartnervold før drapet i 71 prosent av sakene, sepunkt 4.4.2. Utvalgets saksgjennomgang viste atdet forekom partnervold før drapet i alle de 19sakene. Partnervolden forekom i ulik alvorlighets-grad og omfang. I noen saker utsatte gjernings-

personen offeret for et svært alvorlig fysisk ogpsykisk voldsregime i mange år før drapet. I andresaker bestod volden hovedsakelig av psykisk voldi form av kontroll og økonomisk vold. I atter andresaker var det opplysninger om at begge parterutøvde vold mot hverandre, se også punkt 10.4.

Partnervold er den best dokumenterte risiko-faktoren for partnerdrap, og partnervold har enhøyere forekomst blant gjerningspersoner og ofrei partnerdrapssaker enn i befolkningen ellers, sepunkt 4.4.2.1. Andre faktorer vil først og fremstbidra til forhøyet risiko for partnerdrap i samspillmed partnervold. Et eksempel kan illustrerepoenget: Samlivsbrudd kan bidra til forhøyetrisiko for partnerdrap, se punkt 4.4.8. I 2019 bledet registrert 9 609 skilsmisser og 10 422 separa-sjoner i Norge.475 Samme år ble det begått firepartnerdrap. Dette viser at samlivsbrudd ikke for-teller noe om risiko for partnerdrap i seg selv.Hvis det utøves vold i parforholdet før bruddet, vilimidlertid bruddsituasjonen kunne bidra til enmer sårbar og farlig situasjon. Samlivsbrudd gjørseg på denne måten først og fremst gjeldende somfaktor som kan bidra til forhøyet risiko i samspillmed partnervold. Dersom paret i tillegg har andrelivsutfordringer, vil dette samlet kunne indikereen ytterligere forhøyet risiko, se punkt 11.3.

Partnervold er den faktoren som i størst gradbidrar til forhøyet risiko for partnerdrap, samtidigsom risikoen for partnerdrap i befolkningen gene-relt er svært lav. Det er viktig å understreke at til-stedeværelsen av partnervold, eller andre faktorersom bidrar til forhøyet risiko for partnerdrap, ikkekan predikere et partnerdrap. Det er forskjell mel-lom prediksjon og risikovurdering. Formålet medrisikoanalyser og risikovurderinger er ikke å for-utsi (predikere) partnerdrap. Formålet er snarereå gjøre strukturerte vurderinger av i hvilke situa-sjoner, og for hvilke personer, risikoen for part-

474 Aldridge og Browne (2003), Dobash, Dobash og Cavanagh(2009) og Garcia, Soria og Hurwitz (2007). Kriminalitetrammer ulike grupper i befolkningen i forskjellig grad. Detgjelder særlig alvorlige lovbrudd, se for eksempel Nilsson,Estrada og Bäckman (2014), Salmi og Danielsson (2014)og Skardhamar, Aaltonen og Lehti (2014).

475 SSB (2019a). Det finnes ingen oversikt over hvor mangesamboerskap som oppløses.


nerdrap er forhøyet. Vurderingen skal igjen dannegrunnlag for å iverksette risikoreduserende tiltak.

11.3 Levekårsutfordringer

Norsk og internasjonal partnerdrapsforskning harvist at mennesker som befinner seg i marginali-serte livssituasjoner har høyest risiko for å bliutsatt for, eller for å begå, partnerdrap, se kapittel4. Saksgjennomgangen viste også at alle ofrene oggjerningspersonene hadde én eller flere leve-kårsutfordringer. Både forskning og utvalgetssaksgjennomgang har vist at det er i saker hvorpartnervold sammenfaller med én eller flere leve-kårsutfordringer, som rus, kronisk sykdom ellerkriminalitet, at risikoen for partnerdrap er høyest.Tilstedeværelsen av flere levekårsutfordringerøker kompleksiteten i saken, og stiller som regelhjelpeapparatet overfor store utfordringer. Saks-gjennomgangen viste at tilstedeværelsen av flereproblemer i en familie over lenger tid bidro til athjelpeapparatet ofte ble mer passivt, til tross for atflere levekårsutfordringer øker risikoen for alvor-lig vold og drap. Utvalget går nærmere inn påutfordringer med å forebygge komplekse saker ipunkt 11.6.

11.4 Kjønn

Norsk forskning på partnerdrap begått mellom1990 og 2012 viste at offeret var en kvinne i 89 pro-sent av sakene, se punkt 4.2.1.2. Sakene utvalgetgjennomgikk viste også en klar kjønnsdimensjon.Offeret var en kvinne i 15 av de 19 sakene, sepunkt 10.3. Andelen kvinnelige gjerningspersonervar noe høyere i utvalgets saksuttrekk enn detsom gjelder for partnerdrap i Norge generelt.

Partnerdrap er den eneste typen drap somrammer kvinner oftere enn menn.476 For kvinnerer det høyere sannsynlighet for å bli drept avnåværende eller tidligere partner enn av noenandre. I lys av hvor liten andel av alle kvinner somblir drept av en partner, gir ikke denne kjønnsuba-lansen i seg selv grunnlag for en slutning om atkjønn kan bidra til å forutsi partnerdrap. Det er,etter utvalgets syn, likevel viktig at det i arbeidetmed forebygging av partnerdrap ses hen tilkjønnsdimensjonen.

11.5 Maktubalanse og avhengighetsmekanismer

11.5.1 Innledning

Flere av de gjennomgåtte sakene etterlot et inn-trykk av at det utspilte seg en skjevhet i maktfor-holdet mellom offeret og gjerningspersonen førdrapet. Maktubalanse, eller asymmetri, i parfor-holdet er ikke i forskning identifisert som en risi-kofaktor for partnerdrap. I likhet med andre fakto-rer som kan bidra til forhøyet risiko for partner-vold og partnerdrap, vil heller ikke ulike formerfor usunn avhengighet mellom partene i seg selvkunne predikere et partnerdrap. Dersom paret itillegg lever med partnervold og andre levekårsut-fordringer vil imidlertid en markant maktuba-lanse, eller en rask endring i denne balansen,være en faktor som kan bidra til forhøyet risiko.Det er, etter utvalgets syn, derfor grunn til å væreoppmerksom på faktorer som kan skape en mak-tubalanse i parforhold.

11.5.2 Former for maktubalanse og avhengighet

I noen saker var maktforskyvningen tilsynela-tende uplanlagt og oppsto som følge av store ogrelativt plutselige endringer i parets livssituasjon.I andre tilfeller syntes det å ha vært en skapt mak-tubalanse, ønsket av den ene parten. Saksgjen-nomgangen viste flere former for avhengighetmellom partene.

I noen saker var maktubalansen og avhengig-heten tilsynelatende knyttet til integrering. I dissetilfellene hadde offeret lært norsk og fått et sosialtnettverk, mens gjerningspersonen hadde begren-set språkkunnskap og sosialt liv. Det syntes somom ofrene i disse sakene nådde større grad avselvstendighet og uavhengighet etter ankomst tilNorge, mens gjerningspersonen tapte sin posisjoni familien og status i samfunnet. Denne utviklin-gen gikk raskt, og kontrasten kan ha blitt opplevdsom svært stor. Familiens allerede krevende livs-situasjon ble tilsynelatende også forsterket avtraumer fra migrasjon og opplevelser i hjemlan-det, stor forsørgerbyrde og andre levekårsutfor-dringer. Sakene viste at skjevheten i forholdetskapte stor frustrasjon hos både ofrene og gjer-ningspersonene.

I andre saker var maktubalansen og avhengig-heten knyttet til økonomi. I disse tilfellene varofferet økonomisk avhengig av gjerningsperso-nen. Utvalget så eksempler hvor offeret tilsynela-tende ble boende sammen med gjerningsperso-476 Campbell mfl. (2007). Se også Vatnar (2015a) s. 26.


nen til tross for at parforholdet var over, hovedsa-kelig som følge av økonomisk avhengighet.

I atter andre saker var maktubalansen ogavhengigheten knyttet til oppholdstillatelse. Idisse tilfellene var den ene avhengig av den andrefor å oppnå permanent oppholdstillatelse i Norge.Dette er en sårbar situasjon å være i. Den somventer på å oppnå permanent oppholdstillatelse vilogså kunne oppleve ventetiden som belastendesom følge av uvisshet om fremtiden. I noen sakerble skjevheten tilsynelatende forsterket ved at denene fungerte som tolk for den andre.

11.6 Utfordringer med å forebygge komplekse saker

11.6.1 Innledning

Saker om vold i nære relasjoner er ofte komplekseog sammensatte. Dette har sammenheng med atde involverte ofte befinner seg i en marginalisertlivssituasjon, se punkt 11.3. Slike saker kan opple-ves som krevende å jobbe med, og dette utfordrerforebyggingsarbeidet. Mennesker i marginali-serte livssituasjoner kan også oppleve det kre-vende å kontakte hjelpeapparatet. Både fra poli-tisk hold og i hjelpeapparatet arbeides det ut fraen intensjon om at det skal være lav terskel for åbe om bistand mot vold i nære relasjoner. Bådenorsk partnerdrapsforskning og utvalgets saks-gjennomgang har imidlertid vist at ofrene og gjer-ningspersonene hadde svært høy terskel for å beom hjelp. Dette bidrar, på generelt grunnlag, til atrisikoen for partnervold og partnerdrap ofte vur-deres for lavt ved første kontakt med hjelpeappa-ratet. De som tar imot informasjonen kan tro atterskelen for å be om hjelp er lavere enn den fak-tisk er for mennesker som lever med sammen-satte livsutfordringer.477 Det er grunn til å stillespørsmål ved om politi og annet hjelpeapparatsom er beregnet på hele befolkningen, er egnetfor personer som befinner seg i en marginalisertlivssituasjon. På bakgrunn av saksgjennomgan-gen, vil utvalget i de neste punktene trekke fremnoen utfordringer med å forebygge kompleksesaker.

11.6.2 Vegring for å motta hjelp

Mennesker i marginaliserte livssituasjoner harofte sammensatte problemer, men de får ikke nød-vendigvis oppfølging av alle problemene. Dersomdet også er partnervold i samlivet, er det ikke gitt

at det er volden som er den viktigste motivasjonenfor å be om støtte fra hjelpeapparatet. Den pri-mære drivkraften kan være praktiske utfordringersom økonomi, bolig og tilgang til medikamenter,ikke det å unngå vold. Det kan også være, somnoen av de gjennomgåtte sakene viste, at parvegrer seg for å slippe hjelpeapparatet inn fordi deprøver å skjule sine levekårsutfordringer, foreksempel familievold, rusproblemer eller ulovligopphold. Vold, rus og uavklart oppholdsstatusførte på denne måten til mer isolasjon i fleresaker. Dette gjorde det igjen enda vanskeligerefor hjelpeapparatet å iverksette forebyggende til-tak.

11.6.3 «Usynlige» levekårsproblemer

Saksgjennomgangen viste at livssituasjonenkunne være marginal selv om den enkelte fremstorelativt ressurssterk og velfungerende i møte medhjelpeapparatet. Par som hadde «vent seg til» et livmed vold og alkoholmisbruk kunne være vanske-ligere å oppdage fordi de hadde lært seg å levemed, og å skjule, utfordringene sine. Par og fami-lier kunne i slike tilfeller også ha blitt drevne i åopprettholde en ytre fasade som ikke ga inntrykkav marginalisering.

11.6.4 «Uverdige ofre» og utypiske gjerningspersoner

«Uverdige ofre» er et kriminologisk begrep sombeskriver kriminalitetsutsatte som ikke møtersamfunnets forventninger til det å være et offer,og dermed overses eller ikke tas på alvor av hjel-peapparatet. Det verserer enkelte oppfatninger isamfunnet om hvordan voldsutsatte ser ut elleropptrer. Når voldsutsatte ikke fremstår i tråd meddisse forventningene, kan dette bidra til at hjel-peapparatet ikke oppfatter risikoen i saken og der-med heller ikke griper inn med forebyggende til-tak. I saksgjennomgangen så utvalget at voldsut-satte som opptrådde aggressivt, eller som selvogså utøvde vold, tilsynelatende kunne oppfattessom «uverdige ofre» og i mindre grad i risiko for åbli utsatt for alvorlig partnervold eller partner-drap. Tilsvarende kunne voldsutøvere som ikkeoppfylte hjelpeapparatets forventninger til overgri-perrollen, undervurderes eller feilvurderes. Foreksempel kunne hjelpeapparatet feilaktig anta aten voldsutøver som tilsynelatende samarbeidet ogforholdt seg til partnerens eller politiets oppfor-dring om å flytte ut av felles bolig, ikke lengerhadde farlige volds- og aggresjonsproblemer.

477 Vatnar (2015a) s. 17.


11.6.5 Utvanning av risikoen

Saksgjennomgangen viste en tendens til at opp-hopning av levekårsutfordringer bidro til at politiog annet hjelpeapparat ikke oppfattet risikoen isaken. I noen tilfeller syntes dette å ha hatt sam-menheng med at hjelpeapparatet var preget av for-forståelser av livssituasjoner, eller forforståelserav hva partnervoldssaker er. En slik forforståelsekan ha vært at partnervold alltid er ensidig, og atdet alltid er mannen i forholdet som er voldsutø-ver. I tilfeller hvor begge parter i forholdet utøvdevold, eller hvor det var kvinnen som utøvde vold,kan det ha bidratt til en oppfatning i hjelpeappara-tet av at situasjonen var mindre farlig eller alvorligenn den var. Det at begge parter utøver vold mothverandre, er imidlertid i seg selv en faktor somkan bidra til forhøyet risiko for alvorlig vold ogpartnerdrap. Mangel på kunnskap om sammen-hengen mellom rus og vold så i enkelte sakerogså ut til å ha bidratt til en oppfatning av at part-nervolden måtte aksepteres, og at den totale mar-ginaliserte livssituasjonen overskygget voldsele-mentet.478 I andre tilfeller syntes utvanningen avrisikoen å ha hatt sammenheng med en tretthetog utmattelse i hjelpeapparatet. Opphopning avlevekårsutfordringer kan føre til at et menneskehar mye kontakt med store deler av hjelpeappara-tet i mange år. Det var én sak hvor dette fremstodsærlig tydelig, og det syntes som om den langva-

rige og omfattende kontakten med gjerningsper-sonen i saken bidro til at hjelpeapparatet, ettergjentagende krisesituasjoner, sluttet å ta tegn pårisiko på alvor.

11.6.6 Oppsummering

Utvalget har, som nevnt i punkt 11.1, på bakgrunnav saksgjennomgangen laget en inndeling av fireområder som gikk igjen på tvers av sakene, ogsom i kombinasjon bidro til å øke risiko for part-nerdrap. Utvalget understreker at samspillet ogkombinasjonene ikke sier noe om årsakssammen-heng (kausalitet). Disse faktorene var partner-vold, sammensatte levekårsutfordringer, kjønn ogmaktubalanse og avhengighet i parforholdet. Fun-nene samsvarer med nasjonal og internasjonalforskning på partnerdrap. På bakgrunn av bådeforskning og saksgjennomgangen, mener utvalgetat det er svært viktig at det foretas systematiskeog strukturerte risikovurderinger som identifise-rer og registrerer a) partnervold, i interaksjonmed b) sosiodemografiske opplysninger, c) kli-niske faktorer, d) kontekst, e) kontakt med helse-tjenesten, politi og andre instanser i hjelpeappara-tet, og f) informasjon fra privatpersoner. Dersomslike analyser foretas, vil samfunnet ha reellemuligheter til å identifisere personer og situasjo-ner med høy risiko for partnerdrap, og for å iverk-sette tiltak for å redusere denne risikoen.479

478 Vatnar mfl. (2019a). 479 Vatnar (2015) s. 17.


Kapittel 12

Hjelpeapparatets håndtering av partnerdrapssakene

12.1 Innledning

I dette kapittelet vil utvalget presentere funn frade 19 partnerdrapssakene om politi og annet hjel-peapparat sin håndtering av sakene før drapet.Utvalget har valgt å fremstille dette med utgangs-punkt i instansene som ofrene og gjerningsperso-nene var i kontakt med. I tillegg til deskriptivebeskrivelser av kontakten med hjelpeapparatet oginstansenes håndtering av sakene, har utvalgetløftet frem en del utfordringer ved hjelpeappara-tets håndtering. Disse utfordringene må ses i sam-menheng med de fem gjennomgående utfordrin-gene som presenteres i kapittel 14.

For å kunne oppfylle mandatet og «avdekkeom, i hvilken grad og eventuelt på hvilken måtedet har forekommet svikt i det offentlige tjeneste-apparats håndtering i forkant av disse sakene»,har utvalget registrert all kontakt som offeret oggjerningspersonen hadde med hjelpeapparatet førdrapet, uavhengig av temaet for kontakten. Dethar vært viktig å fange opp alle opplysninger omkontakt med hjelpeapparatet som hver for seg,eller til sammen, kunne gitt grunnlag for åavdekke vold i nære relasjoner, eller for å gjen-nomføre risikovurdering og/eller risikohåndte-ring.

Utvalget fant relevante opplysninger om hjel-peapparatets håndtering i en rekke dokumenter istraffesaksdokumentene, blant annet i dommer,journalnotater fra helsetjenesten, krisesentre ogfamilievernet og i barnevernsdokumenter. I politi-dokumentene var det også mange relevante opp-lysninger, for eksempel i politirapporter, i avhør avgjerningspersonen og i vitneavhør. I tillegg gabåde de foreløpige og fullstendige rettspsykia-triske erklæringene ofte innblikk i gjerningsper-sonens tidligere sykehistorie.480 Politiet haddegjennomgående innhentet mest dokumentasjon

om gjerningspersonens kontakt med hjelpeappa-ratet.

Utvalget har bare registrert den kontaktensom fremkom av opplysninger i straffesaksdoku-mentene. Politiet innhenter ikke, i forbindelsemed en drapsetterforskning, rutinemessig opplys-ninger fra alle instanser som det kan tenkes atoffer og/eller gjerningsperson har vært i kontaktmed, se også punkt 10.2 om straffesaksdokumen-ter. Denne fremstillingen gir derfor ikke nødven-digvis et fullstendig bilde av all den kontaktensom offeret og gjerningspersonen hadde medhjelpeapparatet før drapet, eller av hjelpeappara-tets håndtering av sakene. Alle mennesker har foreksempel kontakt med helse- og omsorgstje-nesten i løpet av livet, i alle fall med primærhelse-tjenesten.481 Alle barnefamilier har også en delkontakt med helsestasjon, barnehage, skole ogskolehelsetjeneste. Utvalget har lagt til grunn atdet trolig var mer kontakt med hjelpeapparatetenn det som fremgikk av straffesaksdokumen-tene, se også punkt 9.5 om utvalgets vurdering avmetoden.

12.2 Kort oversikt over kontakten med hjelpeapparatet

Offer og/eller gjerningsperson hadde kontaktmed én eller flere instanser før drapet i allesakene, se også punkt 9.3.1 om kriterier for utval-gets saksuttrekk. I 18 saker var det kontakt medto instanser eller flere. I én sak var offeret og gjer-ningspersonen til sammen i kontakt med 10 for-skjellige instanser før drapet.

Det var oftest opplysninger om kontakt medpolitiet, fastlege og andre deler av helse- ogomsorgstjenesten. I mange saker var det opplys-ninger om kontakt med barneverntjenesten,

480 Rettspsykiatriske undersøkelser av gjerningspersonen(prejudisiell og judisiell observasjon) gjennomføres for åvurdere vedkommendes tilregnelighet. Se nærmere omdette i punkt 10.2.

481 Primærhelsetjenesten inkluderer blant annet allmennprak-tiserende leger, legevakt, hjemmesykepleie, helsestasjon,skolehelsetjenesten og fysioterapeuter. Se mer om organi-seringen av helse- og omsorgstjenesten i punkt 7.3.1.


skole, barnehage og familievernet. I noen sakervar det opplysninger om kontakt mellom offer ogkrisesenter. I enkelte saker var det opplysningerom at gjerningspersonen og/eller offeret deltokpå introduksjonsprogram ved voksenopplæring påtidspunktet for drapet. I enkelte saker var det ogsåopplysninger om kontakt med NAV og sosialtje-nesten, asylmottak, flyktningetjenesten og advo-kat.

Kontakten med hjelpeapparatet var relevant ialle sakene. I 15 saker var vold i familien et tema ikontakten (13 om partnervold og 2 om vold motbarn), se også punkt 10.4. I de resterende sakenehandlet kontakten om andre levekårsutfordringersom kan ha dannet grunnlag for bekymring forpartnervold eller partnerdrap, se kapittel 11.

12.3 Politi og rettsvesen

12.3.1 Om kontakten

Det var opplysninger om kontakt med politiet ialle de gjennomgåtte sakene. Kontakten variertebetydelig fra sak til sak – både i relevans og iomfang.

I 15 saker var kontakten med politiet relevantfor forebygging av partnerdrap, og vold var ettema i alle disse sakene.482 I 10 saker var temaetpartnervold, i 2 saker var temaet vold mot fellesbarn, og i 3 saker var temaet vold mot andre per-soner.

Gjerningsperson og/eller offer hadde direktekontakt med politiet i omtrent alle sakene. I én sakvar kontakten mellom politiet og barneverntje-nesten. Kontakten i denne saken var likevel rele-vant fordi politiet på den måten fikk kunnskap ombekymring for at et par utsatte barna sine forfysisk vold.

Kontakten med politiet ble som oftest oppret-tet som følge av at offeret, gjerningspersoneneller deres barn, tok kontakt med politiet. Dettevar tilfellet i 10 saker.483 I 2 saker ble politietkoblet inn i saken ved at en annen offentliginstans varslet om bekymring. I 3 saker var detandre privatpersoner som kontaktet politiet. I 6saker kom politiet i kontakt med en av partene pågrunn av annen kriminalitet, for eksempel ved at

gjerningspersonen ble anmeldt for vold mot andrepersoner enn offeret. I noen av sakene hadde par-tene flere kontaktpunkter med politiet.

Kontakten med politiet var mest omfattende ide sakene hvor partnervold ble anmeldt før dra-pet. Dette var tilfellet i 6 saker.484 I de fleste tilfel-lene var det offeret som anmeldte gjerningsperso-nen, men det var også eksempler på det motsatte,se punkt 12.3.3.1. Politiet iverksatte beskyttelses-tiltak i 4 av de 6 sakene hvor partnervolden bleanmeldt. I noen saker ble vold anmeldt to ellerflere ganger. I disse sakene var det kontakt medpolitiet i flere år før drapet. I én av disse sakenevar både gjerningspersonen og offeret registrert istraffesaksregisteret, både som siktet, mistenktog fornærmet i ulike straffesaker. I en annen sakvar gjerningspersonen anmeldt flere ganger forvold mot andre personer enn offeret.

Partnervold var også et tema i 3 saker hvorvold ikke ble anmeldt. Partene hadde kontaktmed politiet én eller to ganger før drapet i disse 3sakene. I én sak rykket politiet ut til paretsadresse etter at deres voksne barn varslet politietom vold, men saken ble oppgjort på stedet og kon-takten med politiet ble avsluttet. I én av de tresakene fant kontakten sted noen få dager før dra-pet, mens i de to andre sakene var kontaktenavsluttet måneder eller år før drapet.

Det var også kontakt med politiet om andreforhold enn vold. Enkelte hadde kontakt med poli-tiet om problemer i parforholdet. Én gjerningsper-son ønsket for eksempel politiets hjelp med offe-rets antatte utroskap. Kontakten var begrenset idisse sakene.

Det var ikke alltid en sammenheng mellomomfanget av kontakten med politiet og sakensalvorlighetsgrad før drapet. Utvalget så eksemplerpå langvarig og omfattende mishandling i sakerhvor det var lite kontakt med politiet.

Det varierte hvor lenge kontakten med politietvarte, og eventuelt hvor lang tid før drapet kontak-ten ble avsluttet. I 4 saker var det kontakt medpolitiet relativt kort tid – måneder eller dager – førdrapet. I én av disse sakene hadde offeret enavtale om å møte på politistasjonen noen dageretter drapet. I 2 saker ble den ene parten anmeldtfor partnervold flere år før drapet. Disse sakeneble henlagt lang tid før partnerdrapet.

482 Utvalget legger i tillegg til grunn at flere av gjerningsperso-nene og ofrene må ha hatt kontakt med Politiets utlen-dingsenhet (PU). PU har blant annet ansvar for å registrereasylsøkere som kommer til Norge. Straffesaksdokumen-tene ga imidlertid ingen opplysninger om denne kontakten.

483 I noen av disse sakene var gjerningspersonen og/eller offe-ret i kontakt med politiet ved flere anledninger, og tok selvkontakt med politiet minst én gang.

484 NKVTS har i en studie fra 2019 intervjuet kvinner og mennsom ble utsatt for partnervold, som valgte ikke å anmeldevolden. Studien viste blant annet at politiet i liten grad bleansett som relevant, og at de voldsutsatte i liten grad haddetiltro til politiet og til det å anmelde volden. Noen uttryktetvil om politiet kan beskytte voldsutsatte, se Grøvdal(2019).


12.3.2 Særlig om sakene hvor det ikke var relevant kontakt med politiet

I 4 saker var kontakten med politiet ikke relevantfor forebygging av partnerdrap. Straffesaksdoku-mentene viste at det forekom partnervold også idisse sakene, men kontakten med politiet handletom andre forhold. I én sak ringte for eksempelofferet til politiet for å melde om nabostøy. I de 3andre sakene var det tilsynelatende tale om kon-takt med Politiets Utlendingsenhet (PU) om utlen-dingssaker.

12.3.3 Om politiets håndtering av sakene

12.3.3.1 Registrert partnervold

Politiet registrerte partnervold i 7 saker. I tilleggvar det opplysninger om at politiet mistenkte part-nervold i 3 saker, se også punkt 10.4.

I 6 av de 7 sakene hvor politiet registrerte part-nervold før drapet, var partnervolden anmeldt. Iden siste saken ble politiet tilkalt til parets adressei forbindelse med en voldshendelse. Politietgjorde opp saken på stedet og opprettet ikke sak.Politiet la tilsynelatende stor vekt på at den volds-utsatte ikke ønsket å anmelde forholdet, og på atdet ikke fantes tidligere liknende tilfeller i straf-fesaksregisteret.

I 3 av de 6 anmeldte sakene var partnervoldenunder etterforskning da drapet skjedde. I den enesaken startet politiet først etterforskning etter atofferet hadde anmeldt gjerningspersonen to gan-ger.485 I de 3 øvrige sakene ble anmeldelsen hen-lagt før drapet. I 2 av disse sakene syntes det somom politiet la stor vekt på at anmelderen ønsket åtrekke anmeldelsen da de henla saken. Den tredjeav de henlagte sakene ble henlagt på grunn avkapasitetshensyn. Saken ble gjenopptatt etter dra-pet etter ordre fra statsadvokaten.

Det ble ikke tatt ut tiltale for partnervold førdrapet i noen av sakene. I 4 saker ble det tatt ut til-tale for partnervold etter drapet.

12.3.3.2 Risikovurdering – SARA

Utvalget fant ingen opplysninger om at politietgjennomførte en strukturert risikovurdering vedhjelp av verktøyet SARA i noen av sakene. Politietble i 2013 pålagt å bruke strukturerte voldsri-sikovurderinger i alle anmeldte partnervoldssa-ker som er registrert som mishandling i nære

relasjoner etter straffeloven § 282, se punkt7.2.3.1. I 3 av sakene ble anmeldelsen om partner-vold registrert som mishandling i nære relasjoner.Disse anmeldelsene ble levert etter 2013, og poli-tiet var dermed pålagt å bruke SARA i dissesakene. De 3 øvrige anmeldelsene om vold bleregistrert etter andre straffebestemmelser omvold, se også punkt 3.2.2. Én av disse ble førstregistrert som mishandling, men ifølge et seneredatert dokument, ble den nedkodet til en milderebestemmelse (legemsfornærmelse, jf. straffelo-ven 1902 § 228). Kodingen av saken kan ha hattbetydning for om politiet gjennomførte enrisikovurdering.

12.3.3.3 Beskyttelsestiltak

Politiet iverksatte ett eller flere beskyttelsestiltak i4 av de 19 sakene. Dette var besøksforbud og/eller mobil voldsalarm. Beskyttelsestiltak ble bareiverksatt i saker hvor det forelå anmeldelse.

Besøksforbud ble iverksatt i 4 saker. Besøks-forbudet ble ilagt overfor gjerningspersonen i 3saker, og overfor offeret i én sak. I den sistnevntesaken tilsa opplysninger i straffesaksdokumen-tene at både gjerningspersonen og offeret utøvdevold mot hverandre. I én sak ble besøksforbudilagt overfor gjerningspersonen, men forbudet blesenere opphevet av tingretten. I én sak varbesøksforbud blitt begjært, men ikke iverksatt førdrapet skjedde. Det var ingen opplysninger om atvoldsutøverene brøt besøksforbudet. I én sak vardet likevel opplysninger om at offeret – denbesøksforbudet var ment å beskytte – brøt forbu-det ved å kontakte gjerningspersonen. Dettebesøksforbudet ble ikke forlenget.

Politiet ga den voldsutsatte voldsalarm i 2saker, men ingen av voldsalarmene var i bruk dadrapet skjedde. I ytterligere én sak ble voldsalarmbegjært før drapet, men begjæringen og anmel-delsen ble trukket da gjerningspersonen og offe-ret flyttet sammen igjen.

I 3 saker hadde politiet registrert partnervoldfør drapet uten at det ble iverksatt beskyttelsestil-tak. I 2 av disse sakene bodde den voldsutsattesammen med voldsutøveren.

Det var ingen eksempler på at voldsutøver bleidømt kontaktforbud med eller uten elektroniskkontroll før drapet.

12.3.3.4 Særlig om skytevåpen

I 2 saker var det opplysninger om at gjerningsper-sonen hadde tillatelse til å eie skytevåpen (våpen-kort) på drapstidspunktet. Politiet hadde tilgang

485 Etter den første anmeldelsen henviste politiet saken tilKonfliktrådet, se nærmere om dette i punkt 12.3.5.3.


til opplysninger om dette gjennom våpenregiste-ret.486 Det var imidlertid ingen opplysninger somtilsa at politiet undersøkte våpenregisteret etter atde fikk mistanke eller kunnskap om partnervold.

12.3.3.5 Særlig om utviste personer

I 3 saker fikk offer og/eller gjerningsperson tilsy-nelatende avklart negativ oppholdsstatus før dra-pet, se punkt 10.3. I 2 av disse sakene varslet fami-liemedlemmer politiet om at vedkommende opp-holdt seg ulovlig i Norge. I én av disse sakenehenviste politiet familiemedlemmet til Utlendings-direktoratet (UDI), men dette førte ikke til viderekontakt med politiet.

12.3.4 Informasjonsutveksling

12.3.4.1 Kontakt med og henvisninger til andre instanser

Politiet utvekslet informasjon med andre instan-ser i få saker. I én sak brakte politiet offeret ogbarna til krisesenter etter en voldsepisode i hjem-met. I samme sak deltok politiet også på et tverre-tatlig møte som ble arrangert av krisesenteret, seogså punkt 12.4.3. I en annen sak kontaktet poli-tiet krisesenteret for å undersøke om den voldsut-satte kunne benytte seg av krisesentertilbudet.Politiet spurte blant annet om anmeldelse var etvilkår. Krisesenteret informerte om at vilkåret varutsatthet for vold, ikke anmeldelse. Politiet oppfor-dret deretter offeret til å kontakte krisesenteretselv, men opprettet ikke sak, se også punkt 12.5.3.I en tredje sak sørget politiet for at det ble oppret-tet kontakt mellom en voldsutsatt og en bistands-advokat.

Det var flere eksempler på at politiet henvistede aktuelle personene til selv å ta kontakt medandre instanser i hjelpeapparatet. I 2 saker ble denvoldsutsatte henvist til krisesenter. Andre ble hen-vist til barneverntjenesten, Kontoret for fri retts-hjelp og NAV. I disse sakene ble det ikke gjort noefra politiets side for å sikre at kontakt med denaktuelle instansen ble opprettet.

12.3.4.2 Kontakt med barneverntjenesten

I 10 av de 15 sakene hvor det var relevant kontaktmed politiet, var det mindreårige og hjemmebo-ende barn i familien. Politiet sendte bekymrings-melding til barneverntjenesten i 2 saker. I ytterli-gere én sak ble barneverntjenesten koblet inn isaken omtrent samtidig som politiet, men det varuklart om det hadde sammenheng med at politietvarslet barnevernet. Politiet ble konsultert av bar-neverntjenesten i en fjerde sak.

I 6 saker varslet ikke politiet barneverntje-nesten. I én av disse sakene fremgikk det at poli-tiet hadde kunnskap om partnervold. Det syntessom at politiet unnlot å varsle barnevernet fordibåde politiet og den voldsutsatte fryktet at volds-utøver da ville bortføre barna til hjemlandet. I enannen sak hadde politiet kunnskap om at offeretog gjerningspersonen hadde problemer i parfor-holdet, og at gjerningspersonen hadde alkohol-problemer. Politiets utlendingsseksjon haddeogså opplysninger om at offerets barn ikke villevære hjemme alene med gjerningspersonen, ogom at offeret hadde vært på krisesenter. Offeretsbenektende svar på spørsmål om gjerningsperso-nen utsatte offeret eller barnet for vold førte tilsy-nelatende til at politiet likevel ikke vurderte å kon-takte barneverntjenesten. I de resterende 4sakene lå kontakten med politiet mange år tilbakei tid, og var av svært begrenset omfang.

12.3.5 Utfordringer

12.3.5.1 Hovedinntrykk

Politiet har en svært viktig rolle i arbeidet med åforebygge partnerdrap, og det var relevant kon-takt mellom politiet og gjerningspersonen og/eller offeret i mange av de gjennomgåtte sakene.

Utvalget så enkelte eksempler på at politiethåndterte saken på en måte som var egnet til åforebygge ytterligere vold og drap. Dette gjaldtspesielt i én sak. Politiet startet etterforskning,deltok i samarbeidsmøter med andre instanser ogila voldsutøver besøksforbud i eget hjem. Sakenstoppet likevel opp da den voldsutsatte trakkanmeldelsen og paret flyttet sammen igjen. I enannen sak henviste politiet den voldsutsatte til kri-sesenter, vurderte bruk av SARA og utstyrtevoldsutsatte med mobil voldsalarm. Enkelte sakeretterlot et inntrykk av at politiet ikke kunne gjortnoe annerledes for å forebygge partnerdrapet. Idisse sakene lå ansvaret tilsynelatende i størregrad hos andre instanser. I én sak ble for eksem-pel gjerningspersonen flere år før drapet anmeldt

486 Alle våpeneiere blir registrert i det sentrale våpenregiste-ret, og politiet har tilgang til opplysningene i tilfeller hvordet er et tjenstlig behov for dem. Se våpenforskriften § 98,jf. våpenloven § 31 fjerde ledd og Politidirektoratet (2009).Ny våpenlov ble vedtatt våren 2018, og skal etter planen trei kraft i 2021. Loven bygger på NOU 2011: 19 Ny våpenlov. Iden utredningen er blant annet våpen og partnervoldomtalt.


for vold mot tidligere samboer i en annen del avlandet. Politiet hadde ingen kontakt med gjer-ningspersonen etter at han etablerte seg medofferet i en ny kommune. Andre instanser haddederimot omfattende kontakt med paret, uten åvarsle politiet.

Utvalgets hovedinntrykk er likevel at det varflere saker hvor politiet ikke benyttet forebyg-gingspotensialet, og at det ble gjort for lite i bådeetterforsknings- og forebyggingsporet, se punkt7.2.2. Utfordringene ved politiets håndtering i degjennomgåtte sakene handler først og fremst ommanglende avdekking av risiko for vold og part-nerdrap og manglende oppfølging av voldssaker.Det var også en utfordring i seg selv at det var storvariasjon med hensyn til hvordan politiet hånd-terte sakene – til tross for at politiets arbeid i storgrad er regulert av regler, instrukser og skriftligerutiner.

12.3.5.2 Manglende avdekking, kartlegging og risikovurdering

Avdekking og kartlegging

Utvalget så utfordringer med både avdekking ogkartlegging av vold.

Når det gjelder avdekking, så utvalget blantannet utfordringer ved politiets kommunikasjonmed enkeltpersoner, særlig når det gjaldt bruk avkvalifisert tolk. I én sak unnlot politiet å bruketolk i møte med et offer som kom til politistasjo-nen for å anmelde gjerningspersonen for vold.Ved en annen anledning brukte politiet offeretsbarn som tolk.487 Saken etterlot et inntrykk av atmanglende bruk av kvalifisert tolk bidro til at poli-tiet ikke fanget opp alvoret i situasjonen, og til atofferet ikke anmeldte saken. I en annen sak unn-lot politiet å bruke kvalifisert tolk i møte med gjer-ningspersonen, og opplysninger i saken tydet påat gjerningspersonen ikke forstod innholdet i sam-talen. Det er, etter utvalgets syn, svært problema-tisk at politiet ikke brukte kvalifisert tolk i samta-ler hvor det var behov for det. Det er særlig pro-blematisk at politiet brukte familiemedlemmersom tolk. Se mer om manglende bruk av kvalifi-sert tolk i punkt 14.3.3.

Når det gjelder kartlegging, så utvalget flereeksempler på at det ikke ble gjennomført avhørmed offeret eller gjerningspersonen til tross for atpolitiet hadde kunnskap om vold. Det var også

flere eksempler på at politiet ikke gjennomførteavhør av barn. Én sak ble for eksempel henlagtsom følge av manglende kapasitet, uten at det vargjennomført avhør av mistenkte eller fornær-mede, og uten at det var gjennomført tilrettelagteavhør av barna som hadde vært vitne til voldshen-delsen. Utvalget så også eksempler på at politietikke innhentet informasjon fra andre instansersom var i kontakt med partene.

Utvalget så videre at politiet unnlot å gjøreundersøkelser som kunne bidratt til å kartleggerisikobildet. Politiet undersøkte for eksempel ikkestrafferegisteret for å avdekke eventuelle tidligerestraffbare forhold i alle sakene. Politiet under-søkte heller ikke våpenregisteret i de 2 sakenehvor gjerningspersonen hadde tillatelse til å eieskytevåpen. I begge sakene kunne politiets kunn-skap om våpentilgang, sett i sammenheng medandre faktorer som kunne bidra til forhøyet risiko,gitt et klart insentiv til å følge opp saken. Dettegjaldt spesielt den ene saken, hvor gjerningsper-sonen hadde rusproblemer og økonomiske pro-blemer, i tillegg til å være i en bruddsituasjon medofferet.

Risikovurdering

Utvalget så videre utfordringer ved politiets vur-dering av risikoen i sakene – både at politiet ikkegjennomførte risikovurderinger, og at risikoen til-synelatende ble vurdert for lavt.

Det var for det første ingen opplysninger om atpolitiet hadde gjennomført SARA-vurdering i desakene hvor politiet var pålagt å gjøre dette, sepunkt 7.2.3.1. Det var heller ingen opplysningerom at politiet hadde gjennomført usystematiskerisikovurderinger. I én sak hadde for eksempelpolitiet i over 20 år registrert mye informasjon isaken. Det ble blant annet registrert flere alvor-lige voldshendelser i flere nære relasjoner. EnSARA-vurdering ville, etter utvalgets syn, gitt treffpå nesten samtlige risikofaktorer. Det syntes somom mange år med manglende systematisering avmye informasjon og manglende vurderinger avrisiko, bidro til at politiet aldri fikk god nok over-sikt over trusselbildet. Utvalget mener det er enstor utfordring at politiet tilsynelatende ikke gjen-nomførte risikovurderinger i noen av sakene. Deter viktig å gjøre risikovurdering i alle partner-voldsaker, også i saker hvor volden fremstår somen enkelthendelse, hvor voldsutøver er en kvinne,hvor begge parter utøver vold eller hvor volden avandre grunner fremstår som mindre alvorlig.Slike vurderinger vil kunne sette politiet i stand tilå iverksette treffende beskyttelsestiltak.

487 Dette utgjorde trolig et brudd på forvaltningsloven § 11 e.Det slås fast i bestemmelsen at forvaltningsorganer ikkeskal bruke barn som tolk.


Politiet vurderte for det andre risikoen for lavti flere saker. I én sak var dette særlig fremtre-dende. I denne saken anmeldte offeret gjernings-personen for trusler og partnervold to gangerkort tid før drapet. Saken ble først registrert somen sak om mishandling i nære relasjoner, men blesenere nedkodet til mindre alvorlig vold, se punkt12.3.3.2. Opplysninger i saken tilsa imidlertid atofferet ble utsatt for både gjentakende fysisk voldog betydelig psykisk vold, og at saken derfor varomfattet av straffeloven § 282 om mishandling inære relasjoner. Det ble ikke gjennomført noenstrukturert risikovurdering, og saken ble etter-hvert oversendt til Konfliktrådet. Dette til tross forat den ikke oppfylte vilkårene for konfliktrådsbe-handling. Gjerningspersonen var ikke avhørt, oggjeldende retningslinjer i politidistriktet tilsa atalle saker om vold i nære relasjoner skulle over-sendes statsadvokaten. Håndteringen av sakenviste med tydelighet at politiet ikke oppfattet risi-koen i saken.

I en annen sak fremgikk det at politiet varkjent med at parets barn hadde vært vitne til envoldshendelse, og at barnet fysisk måtte stansevoldsutøver. Det var klare indikasjoner på alvorligvold. Politiet vurderte likevel saken som en «min-dre voldssak» og opprettet ikke straffesak.

I enkelte saker syntes det som om politietundervurderte risikoen som følge av at voldsutø-veren var en kvinne og den voldsutsatte var enmann. I én sak anmeldte for eksempel mannenkvinnen for alvorlig vold flere ganger før drapet.Kvinnen ble ilagt besøksforbud, men dette varikke lenger gjeldende da drapet skjedde. Det bleikke iverksatt andre beskyttelsestiltak i saken.Saken etterlot et inntrykk av at politiet vurdertevolden som mindre alvorlig fordi voldsutøverenvar en kvinne. I en annen sak anmeldte kvinnenmannen for vold før drapet. I realiteten var detimidlertid kvinnen som i størst grad utøvde voldmot mannen. Politiet fanget ikke opp dette, ogsaken etterlot et inntrykk av at dette hadde sam-menheng med forventninger til kjønnsroller.

Noen saker etterlot et inntrykk av at risikoenble undervurdert som følge av at politiet ikke tokpartene på tilstrekkelig alvor. Disse sakene varsvært forskjellige. I noen saker var personen somkontaktet politiet i en marginalisert livssituasjon.Disse sakene etterlot et inntrykk av at levekårs-utfordringene bidro til at politiet anså volden sommindre alvorlig, se også punkt 11.3 og 11.6.5. Iandre saker fremstod personene både ressurs-sterke og viljesterke. I én sak var for eksempelden voldsutsatte i samtale med politiet bestemt påat hun ønsket å flytte fra gjerningspersonen, og at

hun ønsket volden anmeldt og etterforsket. Poli-tiet iverksatte ingen beskyttelsestiltak i saken, oghenviste henne ikke til krisesenter. Saken ble istedet henlagt, se også punkt 12.3.5.3. Voldsutsat-tes fremtoning bidro tilsynelatende til at politietundervurderte risikoen i saken. I en annen sakanmeldte offeret gjerningspersonen for vold flereganger før drapet. Det var også andre voldsutsattesom anmeldte gjerningspersonen for vold. Allesakene ble henlagt. I denne saken var det gjer-ningspersonens atferd som bidro til at politietundervurderte risikoen. Gjerningspersonen var,ifølge opplysningene i saken, svært manipule-rende. Den manipulerende atferden besto blantannet i å undergrave de fornærmedes troverdig-het overfor politiet. Dette syntes å ha bidratt til atpolitiet oppfattet at de voldsutsatte overdrev alvo-ret i situasjonen. De voldsutsatte ble, etter utval-gets syn, ikke tatt på tilstrekkelig alvor i saken.Dette ledet igjen til at risikoen for vold ble under-vurdert, og til at saken ikke ble tilstrekkelig hånd-tert.

Saksgjennomgangen viste også at politietskartlegging og vurdering av risiko henger nærtsammen. I sakene hvor politiet ikke gjorde nok forå kartlegge forholdene i saken, ble også risikoenfor ytterligere partnervold vurdert for lavt. Dettevar for eksempel tilfellet i en sak hvor politiet ikkebrukte kvalifisert tolk i samtale med offeret. Isamme sak fastslo politiet at saken dreide seg om«krangling mellom mann og kone». Politiet gauttrykk for at både offerets venn og krisesenteretoverdrev alvoret i situasjonen.

12.3.5.3 Manglende håndtering

Anmeldelse og etterforskning

Utvalget så eksempler på saker hvor politiet ikkeopprettet sak til tross for at det, etter utvalgetssyn, var grunnlag for å gjøre det. I én sak ble foreksempel politiet tilkalt til parets adresse i forbin-delse med en voldshendelse. Politiet oppfordretden voldsutsatte til å anmelde dersom volden var«noe som hadde pågått over tid». Da offeret ikkeønsket å anmelde, og politiet ikke fant liknendehendelser i straffesaksregisteret, ble det ikke opp-rettet sak. Det er svært problematisk at politietanga en terskel for anmeldelse. Politiet har plikt tilå etterforske når det er rimelig grunn til å under-søke om det foreligger straffbart forhold som erunderlagt offentlig påtale, se punkt 7.2.2. Politietga offeret kontaktinformasjon til krisesenteret, ogdette er i utgangspunktet et eksempel på god opp-følging. Det korresponderte imidlertid dårlig med


hvordan politiet ellers håndterte situasjonen.Saken etterlot et inntrykk av at politiet verken for-sto alvoret i situasjonen eller reagerte adekvat pådet de observerte. Riksadvokaten har uttalt at detikke er akseptabelt at politiet gjør opp familie-voldssaker på stedet, og at slike hendelser ikkeskal regnes som «husbråk», se punkt 7.2.2.

I en annen sak kontaktet barneverntjenestenpolitiet etter at et søskenpar hadde fortalt at forel-drene utsatte dem for vold. Barneverntjenestenkonsulterte politiet om saken, og spurte blantannet om saken burde anmeldes. Politiet ga,ifølge dokumentene, uttrykk for at det uansettikke ville komme noe mer ut av saken enn etavhør med de involverte. De ble enige om ikke åanmelde saken. Saken etterlot et inntrykk av atpolitiet utviste en passiv holdning til en potensieltalvorlig situasjon.

I en tredje sak tok det svært lang tid før politietopprettet sak. Politiet forklarte offeret gjentatteganger at politiet ikke hadde kapasitet til å ta imotanmeldelsen, og det tok et halvt år før vedkom-mende fikk anmeldt saken.

Beskyttelsestiltak

Det ble, etter utvalgets syn, i for liten grad iverk-satt beskyttelsestiltak i sakene. Politiet iverksattebeskyttelsestiltak i bare 4 av 7 saker med regis-trert partnervold. I 3 av disse sakene ble det bareilagt besøksforbud. I den siste saken ble det ilagtbesøksforbud og utdelt mobil voldsalarm. I én sakbrøt den voldsutsatte selv besøksforbudet. Det varingen opplysninger om at politiet vurderte andreforebyggende tiltak.

Alle voldssaker krever individuelle vurderin-ger, og det er ikke gitt at iverksettelse av flestmulig beskyttelsestiltak er det som vil avvergedrap. Utvalget mener likevel at flere saker etterlotet inntrykk av at politiet utviste en uforholdsmes-sig tilbakeholdenhet med å iverksette tilgjenge-lige tiltak.

Henleggelser

Det var flere av de opprettede straffesakene som,etter utvalgets syn, ikke burde vært henlagt. I énsak ble en straffesak om vold i nære relasjonerhenlagt som følge av manglende kapasitet. På tids-punktet for henleggelsen var det ikke gjennom-ført avhør av noen av partene, heller ikke av offe-rets barn. Dette til tross for at offeret hadde fortaltpolitiet at hun også tidligere var utsatt for alvorligpartnervold. Henleggelsen utgjorde blant annet et

brudd på bindende retningslinjer i Riksadvoka-tens rundskriv fra 2008. Det følger av rundskrivetat ressursmangel ikke gir grunnlag for å henleggefamilievoldssaker. Det fremgår videre at saker omfamilievold som regel ikke skal henlegges før allenaturlige etterforskingsskritt er forsøkt,488 seogså punkt 7.2.2. Opplysninger i saken indikerteat politiet rettet fokus mot trusler fra offerets tidli-gere partner, og at dette ledet oppmerksomhetenbort fra den trusselen gjerningspersonen utgjorde.

Utvalget så videre eksempler på at politiethenla saker om partnervold på grunnlag av litegrundig etterforskning. I én sak ble gjerningsper-sonen gjentatte ganger, over mange år, anmeldtfor vold i flere nære relasjoner. Alle anmeldelseneble henlagt. Det syntes som om politiet la for storvekt på at gjerningspersonen tilbakeviste påstan-dene om vold.

I andre saker henla politiet saken så fort denvoldsutsatte trakk anmeldelsen om vold. Dette tiltross for at saker om vold i nære relasjoner erunderlagt offentlig påtale, se punkt 7.2.2. I 2 sakerble gjerningspersonen anmeldt da paret var i enbruddfase. Kvinnen trakk anmeldelsen da paretsenere flyttet sammen igjen. I begge sakene varmannen ilagt besøksforbud i eget hjem. Det kan,på generelt grunnlag, være utfordrende å irette-føre en sak dersom fornærmede trekker anmel-delsen og politiet mangler andre bevis. Dette vilkunne lede til at saken henlegges. At det er mereller mindre sannsynlig at en sak vil kunne føre tiltiltale, er imidlertid ikke et vilkår for å iverksetteforebyggende tiltak, se punkt 7.2.2. Det synteslikevel som om politiet i flere saker unnlot å iverk-sette beskyttelsestiltak fordi saken ikke ble etter-forsket. Utvalget mener at politiet i disse sakeneburde etterforsket med hensikt om å avdekkevold og å iverksette beskyttelsestiltak – uavhengigav om straffesaken kunne lede til en fellende dom.

Manglende informasjonsutveksling

Utvalget så utfordringer ved politiets varsling avbarneverntjenesten. I én sak vurderte utvalget detslik at politiet brøt opplysningsplikten. Politietburde varslet barneverntjenesten i ytterligere 2saker, i alle fall i medhold av opplysningsrett, sepunkt 8.6.3. Utvalget så også et eksempel på man-gelfull informasjonsutveksling innad i politiet. Detførte tilsynelatende til at risikoen for vold og drapikke ble fanget opp.

488 Riksadvokatens rundskriv nr. 3 (2008) s. 9.


Manglende dokumentasjon og profesjonalitet

Utvalget så flere eksempler på mangelfull doku-mentasjon i politidokumentene. I flere saker skrevfor eksempel politiet egenrapporter om voldshen-delser mellom offeret og gjerningspersonen i for-bindelse med drapsetterforskningen, svært lengeetter den aktuelle hendelsen skjedde. I én avegenrapportene fremgikk det at politiet ikke hus-ket noe fra oppdraget. Dette var et oppdrag hvorpolitiet rykket ut til parets hjem etter en voldshen-delse.

Mangelfull dokumentasjon er problematisk avflere grunner. Dokumentasjon kan virke bådeskjerpende og forpliktende for politiet. Med for-pliktende menes at det kan få politiet til å tenkenøye over situasjonen som skal dokumenteres –hva som skjedde og hva som ble sagt. Dette erspesielt viktig i partnervoldssaker ettersom denvoldsutsatte ofte underdriver det vedkommene erutsatt for. Med forpliktende menes at det i en rap-port vil fremgå tydelig hva som eventuelt ikke ergjort i saken. Dette kan gi et insentiv til å følgeopp saken med etterforskingsskritt eller iverkset-telse av forebyggende tiltak. Dokumentasjon kanogså være viktig for den videre oppfølgingen avden voldsutsatte, og for den voldsutsatte selv i for-bindelse med en eventuell straffesak.

Utvalget så flere eksempler på at politiet opp-trådte uprofesjonelt. I én sak kontaktet for eksem-pel gjerningspersonen politiet for å etterlyse offe-ret. Politiet delte da informasjon om politiets kon-takt med offeret. Dette gjorde gjerningspersonenoppmerksom på at politiet var involvert i saken.Dette er svært alvorlig. Det er for det første etbrudd på taushetsplikten, jf. politiregisterloven§ 23. Det er for det andre trolig en tjenestefeil, jf.straffeloven § 171. Det kunne for det tredje øktrisikoen for mer alvorlig vold og satt den voldsut-satte i en farlig situasjon ved at voldsutøver bleprovosert over at partneren var i kontakt medpolitiet.

Utvalget registrerte også eksempler på at poli-tiet uttalte seg uskjønnsomt om voldshendelser.Politiet omtalte for eksempel partnervold som«husbråk» og «slåssing» i egenrapporter. I én sakfremgikk det at politiet frarådet ileggelse avbesøksforbud fordi «da blir det bare verre». I enannen sak uttalte politiet at ektefeller «jo har lov åkrangle litt». Dette var i en sak hvor politiet haddeopplysninger om at gjerningspersonen utøvdepsykisk vold mot offeret og at offeret hadde kon-takt med krisesenter. Slik utvalget ser det, kanslike formuleringer bidra til å undervurdere hvorfarlig en situasjon er, og dermed forhindre at

andre instanser i politi og annet hjelpeapparat for-står det fulle risikobildet.


12.4.1 Om kontakten

12.4.1.1 Dokumentasjon

Straffesaksdokumentene inneholdt dokumenta-sjon fra helsetjenesten i 17 av de 19 gjennomgåttesakene. Det var dokumentasjon om offer i 11saker,489 og dokumentasjon om gjerningsperson i15 saker. Dokumentasjonen bestod oftest av pasi-entjournal fra fastlege. Det var i mange saker ogsåinnhentet dokumentasjon fra legevakt, sykehus,ambulansetjeneste, psykisk helsevern og helses-tasjon. I 4 saker var det innhentet pasientjournalerom barn i familien.

Politiet hadde gjennomgående innhentet mestdokumentasjon om gjerningspersonene i forbin-delse med etterforskningen. Gjerningspersone-nes kontakt med helse- og omsorgstjenesten vardermed bedre belyst i straffesaksdokumenteneenn det som var tilfellet for ofrene. Dette haddeogså sammenheng med at de rettspsykiatriskeerklæringene inneholdt mye relevant informasjon,og at gjerningspersonene ofte delte relevante opp-lysninger i avhør.

12.4.1.2 Hvilke instanser var det kontakt med?

Offer og/eller gjerningsperson hadde, ifølge straf-fesaksdokumentene, kontakt med én eller flereinstanser i helse- og omsorgstjenesten før drapet ialle de gjennomgåtte sakene.

Det var kontakt med fastlege i 18 saker. Totaltvar det 11 ofre og 15 gjerningspersoner somhadde kontakt med fastlege før drapet. Videre vardet registrert kontakt med legevakten i 7 saker,med sykehus i 7 saker, med ambulansetjenesten i4 saker og med akuttmedisinsk kommunikasjons-sentral (AMK)490 i én sak. I 4 saker var gjernings-person og/eller offer i kontakt med helsestasjon,og i én sak var gjerningsperson og/eller offer ikontakt med fysioterapeut. I en sak var det kon-takt med hjemmesykepleien og i én sak var detkontakt med flyktninghelsetjenesten. I ytterligere

489 I ytterligere én sak hadde politiet bedt om å få utlevert offe-rets pasientjournal fra fastlegen. Legen ga uttrykk for atdet ikke fantes informasjon i journalen som ville være rele-vant i straffesaken og utleverte dermed ikke dokumentene.

490 AMK koordinerer ambulansetjenesten og mottar anrop pånødnummeret 113.


én sak bodde offeret i en kommunal omsorgsboligog ble fulgt opp av helsepersonell der.

I 6 saker var det opplysninger om at offer og/eller gjerningsperson hadde kontakt med psykiskhelsevern. I én av disse sakene hadde offeret fåttrusbehandling på distriktspsykiatrisk senter(DPS), og i 2 saker hadde offeret og gjerningsper-sonen kontakt med en psykiatrisk sykepleier.

Utvalget fant ingen opplysninger om at gjer-ningspersonen eller offeret hadde vært i kontaktmed et behandlingstilbud for voldsutøvere utenforden offentlige helse- og omsorgstjenesten, sepunkt 7.3.4.2.

12.4.1.3 Hva handlet kontakten om?

Kontakten med helse- og omsorgstjenesten hand-let først og fremst om gjerningspersonenes ogofrenes somatiske og psykiske helseplager. Sepunkt 10.6 for en oversikt over kliniske forhold isakene. Blant disse var det noen saker hvor part-nervold var et tema i kontakten. En del haddeogså kontakt med helsetjenesten på grunn avbarns behov for helsehjelp.

Det var store variasjoner mellom sakene –både med hensyn til hva kontakten handlet om,og om kontakten var relevant for forebygging avpartnerdrap. I én sak ble for eksempel offeretbrakt til sykehus med kritiske skader som følge avpartnervold. Kontakten med helsetjenesten var dautvilsomt svært relevant for å belyse hjelpeappara-tets håndtering av saken. I en annen sak var gjer-ningspersonen hos fastlegen én gang for å under-søke en albue. I denne saken var ikke kontaktenmed helsetjenesten særlig relevant for forebyg-ging. Kontakt om psykiske helseproblemer ellerrusproblematikk var på sin side ofte relevant, ogsånår partnervold aldri ble et tema. Slike utfordrin-ger er faktorer som kan bidra til forhøyet risikofor partnervold og partnerdrap, se punkt 4.4.6 og4.4.7.

Offeret og/eller gjerningspersonen haddekontakt med helsetjenesten på grunn av soma-tiske helseplager i alle sakene. I 6 av sakene vardet opplysninger om at helseplagene skyldtespartnervold.491 Det var flere voldsutsatte som vedén eller flere hendelser ble brakt til, eller selv opp-søkte, legevakt, fastlege eller sykehus, som følgeav fysiske voldsskader. Mesteparten av kontaktenmed helsetjenesten gjaldt imidlertid andre soma-

tiske helseplager hos offeret eller gjerningsperso-nen. Dette var plager som ikke kunne knyttesdirekte til partnervold, for eksempel kronisksmerteproblematikk, hjertesymptomer ellerandre mer diffuse plager. I 2 saker handlet kon-takten om omfattende somatiske helseplager, hen-holdsvis alvorlig sykdom og alvorlig funksjons-nedsettelse.

I 13 saker var psykiske helseplager et tema ikontakten med helsetjenesten. Med psykiske pla-ger menes her både diagnostisert psykiske lidel-ser og symptomer på psykiske lidelser. I 2 sakerhandlet kontakten om diagnostiserte psykiskelidelser. I én av disse var det tale om alvorlige psy-kiske lidelser, og som medførte at gjerningsperso-nen ble erklært utilregnelig og dømt til tvungentpsykisk helsevern etter drapet. I ytterligere 2saker var det opplysninger om at offeret og/ellergjerningspersonen tidligere hadde hatt kontaktmed helsetjenesten om alvorlige, diagnostisertepsykiske lidelser. I én sak gjaldt kontakten et selv-mordsforsøk, og i 5 saker gjaldt kontakten tilsyne-latende moderate eller mindre alvorlige psykiskeplager. Utvalget understreker at det i flere sakervar kontakt med helsetjenesten om psykiske hel-seplager uten at det var kontakt med psykiskhelsevern.

I sakene hvor paret hadde kontakt med helse-tjenesten om barn, handlet kontakten først ogfremst om alminnelige somatiske plager. I en deltilfeller bestod kontakten av oppfølging på helse-stasjon.

Partnervold var et tema i kontakten med hel-setjenesten i 7 saker. I disse sakene var det opp-lysninger om at helsepersonell enten kjente tilpartnervold (5 saker)492 eller mistenkte at pasi-enten var utsatt for partnervold (2 saker).493 Senærmere om avdekking av vold i punkt 12.4.2.2.

I de 12 resterende sakene var det ingen opp-lysninger om at vold var et tema i kontakten medhelsetjenesten. Blant disse var det likevel noensaker hvor kontakten handlet om fysiske volds-skader, og noen saker hvor pasienten ble utsatt forlangvarig og omfattende mishandling av partner.

491 At personen oppsøkte hjelp på grunn av voldsskader erikke ensbetydende med at vold var et tema i kontakten medhelsetjenestene. Se nærmere om avdekking av partnervoldi punkt 12.4.2.2.

492 Helsepersonell med kunnskap om partnervold arbeidetenten som fastlege (2 saker), på legevakten (2 saker), påsykehuset (1 sak), på helsestasjonen (1 sak) eller på DPS(1 sak). I to av disse sakene hadde flere instanser kunnskapom partnervold. I én av sakene hadde helsepersonell ogsåkunnskap om at gjerningspersonen utøvde vold mot flerepersoner enn offeret.

493 I den ene saken var det helsepersonell på sykehus og vedAMK som hadde mistanke om partnervold. I den andresaken var det psykiatrisk sykepleier som spurte offeret omvedkommende var utsatt for vold (ikke spesifikt partner-vold).


Det var på denne bakgrunn ingen sammenhengmellom voldens karakter og omfang, og om voldvar et tema i kontakten med helsetjenesten.

12.4.1.4 Omfang og varighet

Det var betydelige forskjeller mellom sakene nårdet gjelder det dokumenterte omfanget og varig-heten av kontakten med helse- og omsorgstje-nesten. I noen saker var det innhentet mye doku-mentasjon fra helsetjenesten, mens det i andresaker var innhentet vesentlig mindre.

Kontakten med helsetjenesten ble som regelopprettet ved at offeret eller gjerningspersonenselv oppsøkte en instans i helsetjenesten somfølge av behov for medisinsk hjelp. I noen sakerble personen brakt til sykehus eller legevakt avambulansetjenesten eller av andre instanser. I defleste sakene syntes det som at offeret og/ellergjerningspersonen hadde en eller annen form forkontakt med helsetjenesten helt frem til drapet.

Når det gjelder kontakten om somatiske helse-plager, var kontakten i de fleste sakene nokså liteomfattende og av sporadisk karakter. I 2 saker vardet imidlertid svært omfattende kontakt på grunnav behov for omfattende behandling og pleie. Detvar også enkelte andre saker hvor det var bådehyppig og langvarig kontakt med helsetjenesten.Dette gjaldt særlig saker hvor pasienten haddekroniske og/eller diffuse helseplager.

Kontakten med helsetjenesten om psykiskehelseplager var i flere saker også kortvarig og liteomfattende. Dette var for det første tilfellet isakene hvor pasienten hadde kontakt med fast-lege eller sykehus om psykiske plager, uten å blihenvist til psykisk helsevern. Det var for detandre tilfellet i en del saker hvor det var kontaktmed psykisk helsevern, og de psykiske plagenesyntes å ha vært moderate eller mindre alvorlige.I disse sakene gikk tilsynelatende offeret ellergjerningspersonen til psykolog eller psykiatrisksykepleier i korte perioder. Kontakten om psy-kiske helseplager var mest omfattende i én sakhvor gjerningspersonen hadde alvorlige psykiskelidelser. I denne saken var det svært omfattendeog langvarig kontakt med psykisk helsevern ogandre instanser i helsetjenesten. Vedkommendevar innlagt både frivillig og under tvang flere gan-ger, og brukte mye medikamenter. I 2 saker hvorkontakten handlet om tidligere alvorlige psykiskelidelser, syntes kontakten å ha vært omfattende,men kortvarig. I disse sakene hadde plagene med-ført medikamentell behandling om en innleggelsei psykisk helsevern.

I sakene hvor kontakten med helsetjenestenhandlet om barns behov for helsehjelp, bestodkontakten som regel av alminnelig kontakt vedoppfølging på helsestasjon, eller sporadisk kon-takt med fastlege i forbindelse med sykdom ellerskade. I enkelte saker var det noe mer omfattendekontakt, for eksempel ved deltakelse på foreldre-veiledningsprogram i regi av helsestasjonen, ellerved hyppige konsultasjoner hos fastlege eller hel-sestasjon.

Når det gjelder sakene hvor vold var et tema,etterlot disse et inntrykk at det ikke var noen tyde-lig sammenheng mellom helsepersonells mis-tanke eller kunnskap om vold, og omfanget ogvarigheten av kontakten. I én sak måtte for eksem-pel offeret legges inn på sykehuset med omfat-tende voldsskader som følge av partnervold.Sykehuset mistenkte at skadene skyldtes vold. Dapasienten selv benektet dette, ble hun utskrevetuten avtale om en oppfølgingstime eller liknende.I sakene hvor det var mer eller mindre omfattendekontakt og oppfølging fra helsetjenestens side,handlet dette som regel om somatiske eller psy-kiske helseplager som ikke ble sett i sammen-heng med volden.

12.4.2 Om helsetjenestens håndtering av sakene

12.4.2.1 Innledning

Utvalget har særlig vurdert helsetjenestens arbeidmed å avdekke partnervold og annen familievold.Utvalget har også vurdert helsetjenestens håndte-ring av rusproblemer og psykiske plager. Slikeutfordringer er faktorer som kan bidra til forhøyetrisiko for partnervold og partnerdrap. Helsetje-nestens arbeid i slike saker er derfor viktig i arbei-det med forebygging. Utvalget har ikke vurderthelsetjenestens helsefaglige vurderinger genrelt.Dette falt, etter utvalgets syn, utenfor mandatet.

12.4.2.2 Avdekking av vold i nære relasjoner

Helsetjenesten hadde journalført, og dermedregistrert, kunnskap om partnervold i 5 saker. Idisse sakene fikk helsepersonell kunnskap omvold ved at pasienten selv fortalte om det (4saker), eller fordi barneverntjenesten informertehelsetjenesten om det. I én av de 5 sakene fortalteogså voldsutøveren om volden mot den voldsut-satte.

Helsepersonell journalførte i tillegg mistankeom partnervold i 2 saker. I begge sakene frem-gikk det at helsepersonell spurte offeret én gang


om hun ble utsatt for vold. Offeret benektet dette ibegge tilfellene. I den ene saken fortalte offeretom relativt omfattende kontrollerende atferd fragjerningspersonen, blant annet ved at han hindrethenne i å delta på sosiale aktiviteter og å ha ordi-nær sosial kontakt med andre menn. Det så ikkeut til at dette ble fulgt opp, eller at det ble gjortnærmere undersøkelser fra helsepersonells sidefor å avdekke andre former for vold.

I de resterende 12 sakene var det ingen opp-lysninger som indikerte at vold var et tema i kon-takten med helsetjenesten. I 3 av disse sakenehadde offeret en skade som ble forklart med atvedkommende hadde falt. I én av sakene tydetjournalførte opplysninger på at ambulanseperso-nell tvilte på offerets forklaring, men at dette ikkeble tatt opp med pasienten. Fastlegen, som blegjort kjent med ambulansepersonellets tvil, tok til-synelatende heller ikke opp dette med pasienten. Iden andre saken forklarte offeret en skade i hån-den med et fall. Helsepersonell utfordret ikke offe-rets forklaring, og det var heller ingen opplysnin-ger om at helsepersonell gjorde en selvstendigvurdering av om skaden var forenlig med forkla-ringen. Helsepersonell som kjente offeret privatsa i avhør etter drapet at de hadde reagert på atskaden ikke samsvarte med offerets forklaring,og at de mistenkte at offeret hadde blitt utsatt forvold. I den tredje saken oppga offeret et fall somårsak til helseplager ved flere konsultasjoner medfastlegen. Ved én anledning hadde hun en skadeved øyet. Ifølge vitneavhør etter drapet, var ska-dene forårsaket av partnervold. Fastlegen stilteikke spørsmål om vold. I denne saken ble ogsågjerningspersonen nærmest rutinemessig bruktsom tolk under konsultasjonene. Se nærmere omtolking i punkt 14.3.3.

I flere av de 12 sakene hvor vold ikke var ettema, hadde offeret eller gjerningspersonen hattmange konsultasjoner i helsetjenesten på grunnav fysiske – og noen ganger diffuse – plager. I énav disse sakene mente fastlegen at gjerningsper-sonens fysiske plager ikke samsvarte med antattdiagnose. I en annen sak hadde offeret svært hyp-pig kontakt med fastlegen om ulike fysiske og psy-kiske plager. Det var ingen opplysninger om athelsepersonell stilte spørsmål om vold i dissesakene, eller om at de ellers vurderte om plagenekunne ha sammenheng med voldsutsatthet.

12.4.2.3 Særlig om rus og medikamentbruk

Flere gjerningspersoner og ofre hadde, ellerhadde hatt, rusproblemer, se punkt 10.6. Ruspro-blemene var både knyttet til alkohol og til medika-

menter utskrevet av lege, men var i relativt litengrad et tema i kontakten med helsetjenesten. I 4saker var rusproblemer et tema, men det var bareopplysninger i 2 saker om at dette ledet til oppføl-ging fra helsetjenestens side.

Alkoholavhengighet var et tema i kontaktenmed helsetjenesten i 2 saker. I den ene sakenhadde pasienten gjennomgått rusbehandling påDPS. I den andre saken var alkoholavhengighet ettema i pasientens kontakt med fastlegen, men detvar ingen opplysninger om at dette ledet tilbehandling.

Medikamentmisbruk var også et tema i kon-takten med helsetjenesten i 2 saker. I beggesakene hadde offeret og/eller gjerningspersonengod tilgang til medikamenter over tid. I den enesaken hadde offeret en betydelig fysisk funksjons-nedsettelse, og fikk utskrevet mye medikamenter.Både offeret og gjerningspersonen hadde en his-torikk med rusmisbruk. Offerets fastlege haddeproblematisert medikamentbruken med vedkom-mende jevnlig over flere år, og gjentatte gangernektet å gi ut nye resepter for A- og B-preparater.Det var imidlertid gjerningspersonen som i prak-sis hadde ansvar for offerets medisinering, og detkan ha bidratt til overforbruk. I den andre sakenhadde pasienten en alvorlig psykisk lidelse ogbrukte mye medikamenter. Helsepersonell disku-terte omfanget av medikamentbruken med pasi-enten flere ganger. I samråd med vedkommende,ble dosene redusert og enkelte medisiner byttetut.

I enkelte andre saker så utvalget at pasientenfikk utskrevet mye vanedannende, smertestil-lende medikamenter, tilsynelatende uten at dettevar et tema i kontakten med helsetjenesten. Idisse sakene syntes bruken av slike medikamen-ter å ha startet i forbindelse med en skade ellerpsykiske plager. Utskrivningene fortsatte i flere åretterpå, delvis også uten at pasienten møtte opphos fastlegen.

I flere saker ble partnerdrapet begått mensgjerningspersonen var ruset på alkohol og medi-kamenter, se punkt 10.5.

12.4.2.4 Hva gjorde helsetjenesten i saker hvor de hadde mistanke eller kunnskap om vold?

Forskjellige instanser i helsetjenesten hadde mis-tanke eller kunnskap om partnervold før drapet i7 saker. Utvalgets inntrykk er at helsetjenestenførst og fremst tilbød alminnelig helsehjelp i dissesakene, og at de i mindre grad iverksatte målret-tede voldsforebyggende tiltak eller varslet andreinstanser.


Når det gjelder helsehjelpen, ble fysiske volds-skader for eksempel behandlet med sårstell ellerrøntgen. Slik helsehjelp er i seg selv ikke særligrelevant for forebygging av fremtidig vold ogdrap. Utvalgets inntrykk var for øvrig at pasien-tene fikk den somatiske helsehjelpen de trengte.

I noen saker var helsehjelpen rettet mot psy-kiske plager. I 2 saker ble den voldsutsatte henvistpsykisk helsevern for oppfølging, men det bleikke sørget for at kontakten ble opprettet. Helse-personell hadde kunnskap om partnervold ibegge sakene. I den ene saken oppsøkte ogsåflere andre personer, i tillegg til offeret, helsetje-nesten med voldsskader forårsaket av gjernings-personen. De fortalte om en reell frykt for at gjer-ningspersonen ville utøve vold på nytt, men ble til-synelatende bare henvist til psykisk helseverneller tilbudt medisinering for psykiske plager. Detvar ingen opplysninger om at helsetjenesten iverk-satte voldsforebyggende tiltak eller varslet andreinstanser.494

I en tredje sak kontaktet gjerningspersonenselv helsetjenesten for oppfølging i psykisk helse-vern. I denne saken var gjerningspersonen alvor-lig psykisk syk og ble stadig dårligere i dagenefrem mot drapet. Vedkommende ble først avvist pågrunn av manglende kapasitet. Da det senere varkapasitet til å tilby pasienten hjelp, ønsket ikkevedkommende lenger dette. Tvangsinnleggelseble vurdert, men én instans i helsetjenestenmente det ikke var grunnlag for tvang, og enannen instans hadde ikke kompetanse til å vur-dere det. Det ble i stedet avtalt et hjemmebesøkhos gjerningspersonen, men drapet skjedde førdette fant sted.

Når det gjelder målrettede voldsforebyggendetiltak, var det én sak som skilte seg ut i positiv ret-ning. I denne saken ble det gitt oppfølging vedlegevakten etter at den ene parten i forholdet for-talte om partnervold og frykt for livet sitt. Ved-kommende fikk blant annet tilbud om kriserådgiv-ning, oppfølgingssamtaler og hjelp til å kontaktepolitiet. Vedkommende fikk også informasjon omkrisesentertilbudet og kontaktinformasjon tilbistandsadvokater. Helsepersonell vurderte ogsåsikkerhetssituasjonen til vedkommende. Straffe-saksdokumentene viste at det var den mest domi-nerende parten i forholdet som fikk denne oppføl-gingen hos legevakten, og det var denne personensom ble gjerningsperson i partnerdrapet.

Utvalget så i tillegg ett eksempel på at helse-stasjonen tilbød den voldsutsatte og voldsutøve-ren å delta på et foreldreveiledningsprogram(ICDP),495 og ett eksempel på at helsetjenestenoppfordret den aktuelle familien til å kontaktefamiliesenteret i kommunen.496 Familien fikk vei-ledning der i en kort periode før drapet skjedde.

Det var ingen opplysninger om at helsetje-nesten gjennomførte en strukturert vurdering avrisikoen for fremtidig vold, for eksempel ved hjelpav risikovurderingsverktøyet Danger Assessment,se punkt 7.3.3.2.

Når det gjelder informasjonsutveksling, vistestraffesaksdokumentene at helsepersonell varsletpolitiet om vold i 2 av de 7 sakene hvor de haddemistanke eller kunnskap om vold. I den ene sakenvarslet AMK politiet da de mottok et anrop fra enmann som fortalte at ektefellen var skadet. I denandre saken varslet legevakten politiet etter atflere privatpersoner hadde meldt fra om alvorligbekymring for gjerningspersonens psykiske helseog muligheten for at vedkommende ville utøvevold.

Blant de 5 sakene hvor helsetjenesten ikkevarslet politiet, fremgikk det i 2 saker at helseper-sonell visste at politiet allerede hadde kunnskapom volden. Varsling til politiet kan derfor ha blittansett unødvendig. I de 3 øvrige sakene haddeverken gjerningspersonen eller offeret kontaktmed politiet angående partnervolden. I den enesaken mistenkte helsepersonell at offeret bleutsatt for vold, men fikk benektende svar da despurte vedkommende om dette.

I de 2 siste sakene hadde helsepersonell kunn-skap om partnervold. Det var ikke tilstrekkeligeopplysninger i sakene for å vurdere hvorfor helse-tjenesten ikke varslet politiet. Det var dermedikke grunnlag for å vurdere om manglende vars-ling i disse sakene utgjorde et brudd på avverge-plikten i straffeloven § 196.

Straffesaksdokumentene viste videre at helse-personell kontaktet barneverntjenesten i 3 saker.Det ble sendt bekymringsmelding i 2 av sakene. Iden tredje saken hadde allerede barnet selv vars-let barneverntjenesten, og helsepersonell tok kon-takt med saksbehandler for å undersøke om detvar gjort noe i saken.

Det var tilsynelatende ingen gjerningsperso-ner eller ofre som ble henvist til å ta kontakt med

494 I den ene av de 2 sakene konstaterte fastlegen at den volds-utsatte allerede var i kontakt med politiet, og at hun haddekontaktinformasjon til krisesenter.

495 International Child Development Programme (ICDP) er etforebyggende program som har som mål å styrke omsor-gen og oppveksten for barn og unge. Det retter seg motomsorgsgivere og skal styrke deres omsorgskompetanse.

496 Noen kommuner og bydeler har familiesentre eller familie-hus som gir hjelp og veiledning til familier med barn.


et spesialisert behandlingstilbud for vold i nærerelasjoner, se punkt 7.3.4.

12.4.2.5 Særlig om håndtering av psykiske helseplager

I 13 saker var psykiske helseplager et tema i kon-takten med helsetjenesten. I 3 av disse sakenehandlet kontakten også om partnervold. Denvoldsutsatte og/eller voldsutøveren fikk i disse 3sakene tilbud om psykisk helsehjelp, se 12.4.2.4.

Blant de 13 sakene var det flere eksempler påat pasienten fikk psykisk helsehjelp, eller fikk til-bud om slik behandling. I 2 saker gikk for eksem-pel pasienten periodevis til psykolog eller en psy-kiatrisk sykepleier. I 3 saker fikk pasienten meromfattende behandling, herunder frivillig innleg-gelse og medikamentbehandling. Psykiske helse-plager var også et tema i møte med fastlege ellerpsykiatrisk sykepleier i 4 saker, men det var ingenopplysninger i journalnotatene om hvordan detteble håndtert.

I de 4 siste sakene var det ingen opplysningerom at de psykiske helseplagene førte til behand-ling eller annen oppfølging. I én av disse sakeneba gjerningspersonen fastlegen sin om henvisningtil psykolog, men fikk ikke dette. I en annen sakfortalte pasienten om symptomer på psykisk syk-dom. Fastlegen hadde kjennskap til pasientensøkonomiske problemer og alkoholavhengighet.Dokumentene ga inntrykk av at legen mente atplagene ville gå over så fort pasienten fikk ordenpå økonomien. Pasienten fikk utskrevet medisinermot plagene og mange sykemeldinger, men bleikke henvist til psykisk helsevern.

I en tredje sak meldte offeret bekymring forgjerningspersonens psykiske helse, og dette førtetil at helsepersonell gjennomførte en samtale medgjerningspersonen. Det kom ikke noe ut av samta-len, og saken ble ikke fulgt opp.

I en fjerde sak forsøkte pasienten å begå selv-drap noen år før vedkommende begikk partner-drap. Helsepersonell varslet barneverntjenesten,men pasienten ble ikke henvist til psykisk helse-vern.


12.4.3.1 Informasjonsutveksling mellom instanser i helsetjenesten

Utvalgets inntrykk var at informasjonsutvekslingmellom instansene i helsetjenesten i hovedsakskjedde gjennom oversendelser av epikriser, seboks 7.5 i punkt 7.3.2.2.

I flere av sakene hvor helsepersonell haddemistanke eller kunnskap om partnervold, bledenne informasjonen videreformidlet til en anneninstans gjennom epikrise eller på annen måte. I énsak mottok for eksempel pasientens fastlege epi-krise fra sykehuset, hvor det fremgikk at sykehus-legen mistenkte at pasienten var utsatt for vold.Det var imidlertid også eksempler på at mistankeeller kunnskap om vold ikke ble formildet tilandre instanser. I én sak hadde for eksempel lege-vakten opplysninger om at pasienten ble utsatt forvold, uten å videreformidle dette til fastlegen ellerandre instanser. I en annen sak hadde helsestasjo-nen kunnskap om at offeret ble utsatt for vold,uten å formidle dette videre.

12.4.3.2 Informasjonsutveksling med andre instanser i hjelpeapparatet

Helsetjenesten varslet politiet i 2 saker. I ytterli-gere 2 saker visste helsetjenesten at partene alle-rede var i kontakt med politiet.

Helsetjenesten varslet barneverntjenesten i 2saker på grunn av mistanke eller kunnskap omvold i familien. I én av sakene ble barneverntje-nesten varslet to ganger, den andre gangen pågrunn av gjerningspersonens selvmordsforsøk. Iytterligere én sak kontaktet helsetjenesten barne-verntjenesten for å undersøke status i en pågå-ende undersøkelsessak. Utvalget så også etteksempel på at en helsestasjon utleverte opplys-ninger om et barn etter pålegg fra barneverntje-nesten, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd.

Det var også noe informasjonsutveksling medandre deler av hjelpeapparatet. I én sak hadde hel-sepersonell kontakt med familiesenteret i kommu-nen, og med frivillighetssentralen hvor offeret del-tok på aktiviteter. I en annen sak hadde helseper-sonell kontakt med en flyktningkonsulent somfulgte opp familien. I en tredje sak ble helseperso-nell ved asylmottaket kontaktet av en privat stif-telse som offeret hadde kontakt med.

12.4.4 Utfordringer


Helse- og omsorgstjenesten var, ved siden av poli-tiet, den delen av hjelpeapparatet som ofrene oggjerningspersonene oftest hadde kontakt med førpartnerdrapet. I mange saker var det også langva-rig og omfattende kontakt med helsetjenesten,spesielt med fastlegen.

Utvalget så noen eksempler på at helsetje-nestens håndtering var egnet til å virke forebyg-


gende mot partnerdrap og partnervold. I én sakfulgte for eksempel helsetjenesten opp pasientenetter at vedkommende fortalte om partnervold,blant annet ved medisinsk oppfølging, henvisningtil andre instanser og sikkerhetsvurdering. I enannen sak sørget helsetjenesten for å øke sikker-heten ved omsorgsboligen hvor den voldsutsattebodde, for å holde voldsutøveren borte. I andresaker vurderte for eksempel fastlegen henvisningtil psykisk helsevern, og problematiserte pasien-tens medikamentbruk. Utvalget så også eksem-pler på situasjoner hvor helsetjenestens håndte-ring ikke virket forebyggende, men hvor det like-vel var vanskelig å se for seg at helsetjenestenkunne gjort noe annerledes.

Utvalget så imidlertid også en rekke eksem-pler som viste at det finnes et forebyggingspoten-sial i helsetjenesten. Dette handlet blant annet omat risikoen for partnerdrap ikke ble fanget opp,manglende oppfølging av pasienter, mangelfulljournalføring og manglende informasjonsutveks-ling. Saksgjennomgangen viste også at det gene-relt syntes som om helsepersonell forholdt segmer profesjonelt til somatiske plager enn til mis-tanke eller kunnskap om vold i nære relasjoner.Etter utvalgets syn, ligger det dermed også etforebyggingspotensial i å utvikle større grad avprofesjonalitet og systematisering i håndteringenav voldssaker.

12.4.4.2 Risiko for partnervold og partnerdrap ble ikke fanget opp

Problemstilling

Saksgjennomgangen viste at helsetjenesten i forliten grad fanget opp risikoen for partnervold ogpartnerdrap. Fanges ikke risikoen opp, kan hellerikke forebyggende tiltak iverksettes. Det var part-nervold før drapet i alle sakene, og det var omfat-tende kontakt med helsetjenesten i mange saker.Utvalget så et par eksempler på at helsepersonellforsto at situasjonen var alvorlig. Det var imidler-tid ingen saker som etterlot et inntrykk av at hel-setjenesten fanget opp risikoen for at partnerdrapkunne skje. At helsetjenesten ikke fanget opp risi-koen for partnerdrap hadde, etter utvalgs syn,dels sammenheng med at helsetjenesten i for litengrad bidro til å avdekke vold og å kartlegge risiko-bildet. Dels hadde det sammenheng med at helse-tjenesten ikke i tilstrekkelig grad forstod at det deobserverte var faktorer som kan bidra til forhøyetrisiko, og dels med at helsetjenesten enten ikkevurderte, eller undervurderte, risikoen for alvor-lig vold og drap.

Avdekking og kartlegging

Det var en stor utfordring at helsetjenesten sjel-den stilte spørsmål om vold, selv ikke i forbindelsemed fysiske skader eller psykiske symptomersom var egnet til å danne bekymring. I de tilfel-lene hvor helsetjenesten stilte spørsmål om vold,syntes det ikke som om helsepersonell utvistesærlig iherdighet for eksempel ved å stille oppføl-gingsspørsmål når pasienten benektet vold.

Utvalget så blant annet eksempler på at helse-tjenesten ikke stilte spørsmål om vold i situasjonerhvor offeret hadde skader som samsvarte dårligmed forklaringen på hvordan skaden hadde opp-stått, se punkt 12.4.2.2. Helsepersonell foretok til-synelatende heller ikke en selvstendig vurderingav pasientens forklaring. I én sak indikerte pasien-tjournalen at legen var usikker på om den voldsut-sattes forklaring stemte. Pasienten ankom syke-huset med omfattende hodeskader og forklarte atskadene skyldes et fall i trappa. Legen spurte omhun var utsatt for vold, men da hun benektetdette, stilte ikke legen flere spørsmål eller fulgteopp på annen måte. Utvalget fikk inntrykk av at etbenektende svar på spørsmål om vold førte til athelsepersonell «ga opp». Fra forskning vet vi imid-lertid at avdekking av vold krever både tid og iher-dighet.497

Utvalget så også flere eksempler på at helsetje-nesten var kjent med flere faktorer som kan bidratil å forhøye risikoen for partnervold og partner-drap. I én sak hadde offeret en alvorlig fysiskfunksjonsnedsettelse,498 og begge partene haddetidligere, og i tiden før drapet, misbrukt rusmid-ler. De hadde også svak tilknytning til arbeidsli-vet. Opplysninger i saken indikerte at paret levde ien svært krevende situasjon, og at begge slet psy-kisk. Det var omfattende kontakt med helsetje-nesten og hyppige hjemmebesøk. Det syntes like-vel ikke som om helsetjenesten stilte spørsmål omvold eller på annen måte forsøkte å kartlegge risi-kobildet. I en annen sak hadde offeret time hosfastlegen svært ofte over en lengre periode, ogfortalte om ulike diffuse plager flere ganger. Fast-legen stilte spørsmål om plagene kunne ses i sam-menheng med at offeret var deprimert, men dettebenektet hun. Diffuse plager kan være et symp-tom på voldsuttsatthet, men legen stilte ikke

497 Se for eksempel Dienemann, Glass og Hyman (2005), John-son, Ferguson og Shirley (2017), Gundersen, Madsen ogWinsvold (2014) og Hughes mfl. (2012).

498 Forskning har vist at personer med funksjonsnedsettelserhar større risiko for å bli utsatt for vold, sammenliknet medbefolkningen ellers, se for eksempel Gundersen og Vislie(2019) med videre henvisninger.


spørsmål om vold. Diffuse plager bør alltid tolkeskontekstuelt, i lys av den enkeltes øvrige livssitua-sjon. Utvalget registrerte ingen tilfeller hvor hel-sepersonell forsøkte å avdekke om vold kunnevære en underliggende årsak til helseplagene.

Utvalget så videre eksempler på at omstendig-heter ved selve møtet mellom pasienten og helse-personell gjorde det vanskeligere for den voldsut-satte å fortelle om volden, eller om andre forholdsom kunne bidratt til å avdekke volden. Det varbehov for tolk i 11 saker, se også punkt 10.3. Like-vel brukte helsetjenesten tolk i bare én sak. I 3saker ble den ene parten fulgt av den andre tilkonsultasjoner i helsetjenesten, hvor den andrefungerte som tolk. I én av disse sakene var foreksempel gjerningspersonen med på offerets hyp-pige konsultasjoner hos fastlegen, og fungertenærmest systematisk som tolk. Gjerningsperso-nen var også med på konsultasjoner en periodehvor paret ikke lenger bodde sammen. Legen varklar over at de ikke lenger var et par, men dettesyntes ikke å ha blitt problematisert. Legen tilbødheller ikke alenesamtaler. I de to andre sakene blegjerningspersonen brukt som tolk hos fastlegenen del ganger, men ikke like systematisk. Man-glende bruk av kvalifisert tolk var i strid med hel-setjenestens veileder om bruk av tolk.499

Utvalgets inntrykk er at partenes tilstedevæ-relse og funksjon som tolk kan ha bidratt til atpartnervold ikke ble et tema under konsultasjo-nene. Det er nærliggende å tro at både legen ogden voldsutsatte vegret seg for å ta opp vanskeligeog sensitive temaer da voldsutøveren var til stede.Se mer om utfordringene ved bruk av familiemed-lem som tolk i punkt 14.3.3.

I en annen sak reagerte helsepersonell på atvoldsutøveren fremsto ubehagelig, sint og tru-ende overfor flere av de ansatte, og at han frem-satte krav til hvordan undersøkelser av den volds-utsatte skulle gjennomføres. Han insisterte blantannet på at undersøkelsen måtte foretas av kvin-nelig lege, uten at dette ble begrunnet på en rime-lig måte. Etter utvalgets syn, var det problematiskat helsepersonell ikke spurte pasienten om volds-utsatthet og/eller tilbød vedkommende alenesam-tale.

Sakene etterlot et inntrykk av at det var tilfel-dig og personavhengig om helsepersonell stiltespørsmål om vold. Det syntes også å være tilfeldigog personavhengig om helsetjenesten vurdertehvorvidt en skade samsvarte med pasientens for-

klaring på hvordan den oppstod, og om pasien-tjournalen reflekterte legens vurdering av risi-koen. Sakene ga også grunnlag for å stille spørs-mål ved om helsetjenesten i tilstrekkelig grad erbevisst sin rolle og posisjon til å avdekke vold imøte med pasienter. Etter utvalgets syn, etterlotsakene et inntrykk av at særlig fastleger kunne hagjort mer for å avdekke vold og kartlegge risiko-bildet i sakene. Det var fastleger som hadde mestkontakt med ofrene og gjerningspersonene. Dehadde også ofte kontakt over tid, noe som gjordeat fastlegene fikk viktig kunnskap om parenes livs-situasjon. De hadde også et tillitsforhold til pasien-tene. Utvalgets inntrykk var likevel at helsetje-nesten, og særlig primærhelsetjenesten, ikkebenyttet det handlingsrommet de hadde til åavdekke og kartlegge partnervold.

Forståelse og oppfatning av vold i nære relasjoner

Utvalget så eksempler på at helsetjenesten ikkesyntes å ha forstått eller oppfattet at det de obser-verte i møte med pasienten, var vold i nære rela-sjoner. Dermed «overså» de en viktig risikofaktorfor partnerdrap, se også punkt 11.2. Eksemplenehar til felles at offeret fortalte om forskjellige for-mer for psykisk vold. I én sak fortalte offeret til enpsykiatrisk sykepleier om kontrollerende atferdfra gjerningspersonen, og om at han begrensethennes tilværelse. Det offeret fortalte ble imidler-tid ikke oppfattet som vold, verken av helseperso-nell eller av offeret selv. Sykepleieren spurte offe-ret om gjerningspersonen hadde utsatt henne forvold, men offeret benektet dette. Sykepleierengikk ikke nærmere inn i saken ved å forklarebegrepet vold og hvordan vold kan utspille seg påulike måter i et parforhold.

Risikovurdering

Utvalget fant ingen opplysninger om at helsetje-nesten gjennomførte strukturerte vurderinger avrisiko for partnervold eller partnerdrap. Utvalgetfant heller ingen opplysninger om at helsetje-nesten gjennomførte usystematiske risikovurde-ringer. Helsepersonell er ikke pålagt å foretarisikovurderinger ved hjelp av risikovurderings-verktøy, se punkt 7.3.3.2. Utvalget mener likevel atmangelen på risikovurderinger var en utfordring isakene, særlig i de tilfellene hvor helsepersonellhadde kunnskap om vold i nære relasjoner. I dengrad risiko ble vurdert, syntes den også å ha blittundervurdert.499 Se Helsedirektoratet (2011).


Til sammenligning, så utvalget eksempler påat helsetjenesten, i henhold til nasjonale fagligeretningslinjer, vurderte risiko for selvmords-fare.500 Sakene etterlot et inntrykk av at helseper-sonell var trent i å vurdere selvmordsfare syste-matisk. I flere saker forelå det vurderinger av selv-mordsfare i epikriser som ble formidlet til andreinstanser i helsetjenesten, for eksempel fastlege.Vurdering av om den samme pasienten kunnevære en fare for andre, var derimot langt mer til-feldig. Epikrisene inneholdt svært sjeldent vurde-ringer av risiko for vold fra, eller mot, andre.

Der hvor helsepersonell fanget opp en vissrisiko, ble den tilsynelatende vurdert for lavt ellerikke tatt tilstrekkelig på alvor. Vold i nære relasjo-ner ble for eksempel i enkelte journaler betegnetsom «husbråk» eller liknende. Dette tydet på atalvoret i situasjonen ikke ble forstått. I noen sakerble alvoret ved volden tilsynelatende undervur-dert som følge av at pasienten også hadde andre,alvorlige levekårsutfordringer. Det syntes som omhelsetjenesten konsentrerte seg om disse utfor-dringene, og at volden ble underordnet. I én sakble for eksempel den voldsutsattes fastlege infor-mert om at vedkommende hadde vært til behand-ling på sykehuset, og at skaden skyldtes partner-vold. Den voldsutsatte slet også psykisk, og denvidere kontakten med fastlegen handlet først ogfremst om psykiske helseplager. I denne sakenførte undervurderingen av risiko for ytterligerevold og partnerdrap til at personen ikke fikk til-strekkelig oppfølging, se også punkt 12.4.4.3.

I en annen sak misbrukte offeret alkohol. Ved-kommende ble én gang innlagt på sykehuset medet betydelig hodetraume forårsaket av vold, menreiste hjem til voldsutøver etter behandling. Syke-huslegen hadde en lenger samtale med pasientenom forholdene hjemme, og mistenkte at skadenskyldtes vold, ikke et fall i beruset tilstand. Legenoppfordret offeret til ikke å drikke alkohol dennærmeste tiden. Pasienten benektet vold ogønsket ikke det offentliges innblanding i livet sitt.Det ble ikke snakket mer om volden, og legen til-bød ikke videre oppfølging.

12.4.4.3 Manglende håndtering

Særlig om oppfølging av vold i nære relasjoner

Saksgjennomgangen viste at det var en utfordringat enkeltpersoner og familier ikke fikk tilstrekkeligoppfølging fra helsetjenesten. Helsetjenesten ga

først og fremst nødvendig helsehjelp til de voldsut-satte. Saksgjennomgangen synliggjorde at helse-tjenesten har få konkrete virkemidler tilgjengeligfor å håndtere voldssaker, og at helsepersonell i forliten grad tok i bruk de virkemidlene som finnes.

Utvalget så flere tilfeller av manglende oppføl-ging i saker hvor helsetjenesten hadde mistankeeller kunnskap om vold, se punkt 12.4.2.4. I 3 avdisse sakene bodde paret sammen. I den ene sakenbesto helsetjenestens oppfølging i å tilby paret etforeldreveiledningsprogram (ICDP). Det fremgikkat helsepersonell var særlig oppmerksomme påfamilien ettersom de hadde kunnskap om familie-vold, og at paret ble valgt ut til å delta på foreldre-veiledningsprogrammet fordi familien tilhørte en«utsatt gruppe». I lys av at helsetjenesten haddekunnskap om vold, var imidlertid ikke dette et ade-kvat tiltak for å forebygge ytterligere vold ellerdrap. Det syntes som om helsetjenesten visste atparet hadde kontakt med andre instanser, og atdette bidro til at helsetjenesten ikke iverksatteandre tiltak eller varslet andre instanser. Dermedble det skapt en form for ansvarspulverisering.

I den andre av de 3 sakene henviste fastlegenofferet til kommunalt helseteam for psykologiskoppfølging og konstaterte at offeret hadde kontak-tinformasjon til krisesenteret. Fastlegen var, ifølgejournalen, av den oppfatning at politiet håndtertesaken, og det syntes ikke som om vold ble tatt oppmed offeret igjen under senere konsultasjoner. Iden tredje saken hadde sykehuspersonell sterkmistanke om partnervold, men tilbød ikke offeretoppfølgingstime da hun reiste hjem til voldsutøve-ren, og informerte heller ikke fastlegen om mis-tanken i epikrisen.

I en fjerde sak var ikke voldsutøveren og denvoldsutsatte lenger samboende, men de haddefremdeles mye kontakt på grunn av felles barn.Den voldsutsatte fortalte helsepersonell om atvoldsutøveren brått kunne bli voldelig. I tilleggfortalte flere andre personer om at vedkommendehadde utøvd vold mot dem. Heller ikke i dennesaken ble det gitt noen oppfølging fra helsetje-nestens side, utover å henvise de voldsutsatte tilpsykisk helsevern.

Utvalget så ingen eksempler på at helseperso-nell tilbød, eller vurderte å tilby, kontakt med spe-sialisert hjelp for volds- og aggresjonsproblemereller annen voldsbehandling, se punkt 7.3.4. Utval-get så også svært få eksempler på at voldsutøverefikk hjelp til å komme i kontakt med psykiskhelsevern – det ble som regel bare gitt en oppfor-dring om selv å ta kontakt.

500 Se Sosial- og helsedirektoratet (2008).


Særlig om oppfølging av rus og medikamentbruk

Utvalget så flere tilfeller av manglende oppfølgingav offerets eller gjerningspersonens rusproble-mer, se punkt 12.4.2.3.

I enkelte saker hadde gjerningspersonen og/eller offeret misbrukt rusmidler i flere år, uten athelsetjenesten problematiserte dette. Det syntessærlig som om fastlegen i noen saker var lite opp-merksom på mulig misbruk, og hadde en høy ter-skel for å nekte pasienten mer medikamenter. I énsak fikk gjerningspersonen flere ganger utskrevetnye resepter på medikamenter fra fastlegen uten åmøte opp til legetime. Vedkommende syntes å habrukt medikamentene i kombinasjon med andrerusmidler, og dette førte til betydelig endret være-måte. Gjerningspersonen utøvde vold mot offeretflere ganger før drapet, og dette skjedde alltid iruspåvirket tilstand. Gjerningspersonen hadde itillegg gjennomført et selvmordsforsøk ved medi-kamentell overdose tidligere.

I en annen sak ville ikke fastlegen skrive utflere resepter på et av medikamentene, men fore-skrev det til slutt rett før drapet. I en tredje sak vardet delvis gjerningspersonen som i praksis sørgetfor å gi offeret nødvendige medisiner. Sammenmed offerets helsetilstand, bidro dette til å skapeet avhengighetsforhold mellom offeret og gjer-ningspersonen som kan ha gjort offeret mer sår-bar for vold. I en fjerde sak var gjerningsperso-nens alkoholproblemer et tema i kontakten medfastlegen. Fastlegen kjente også til gjerningsper-sonens omfattende økonomiske problemer ogpsykiske helseplager. Det syntes som om fastle-gen knyttet rusproblemene til gjerningsperso-nens usikre livssituasjon, og at legen mente at hel-seutfordringene ville bli bedre når arbeidssituasjo-nen og den økonomiske situasjonen ble tryggere.Gjerningspersonen fikk ikke tilbud om oppfølgingav rusproblemene eller de psykiske plagene.

Særlig om oppfølging av psykiske plager og lidelser

Saksgjennomgangen viste at flere ofre og/ellergjerningspersoner som var i kontakt med helsetje-nesten fikk manglende oppfølging av psykiske pla-ger og lidelser. Sakene var svært ulike, menhadde til felles at personen som hadde behov forpsykisk helsehjelp ofte også hadde andre leve-kårsutfordringer.

I én sak opplevde gjerningspersonen sympto-mer på psykisk lidelse og ba derfor fastlegen sinom henvisning til psykolog flere år før drapet.Gjerningspersonen ble ikke henvist, og fastlegenbegrunnet dette med at slik behandling ikke ville

hjelpe. I en annen sak måtte gjerningspersonen påsykehus etter en overdose med medikamenter.Helsetjenesten varslet barneverntjenesten etterselvmordsforsøket, men gjerningspersonen fikkellers ingen oppfølging etter hendelsen. Helsetje-nesten burde, etter utvalgets syn, problematisertgjerningspersonens medikamentforbruk og vur-dert henvisning til psykisk helsevern.

I en tredje sak var gjerningspersonen diagnos-tisert med flere alvorlige psykiske lidelser, ogvedkommende hadde både langvarig og omfat-tende kontakt med helsetjenesten. Helsetje-nesten visste at gjerningspersonen hadde utøvdvold mot både offeret og andre. Gjerningsperso-nen ble likevel avvist av helsetjenesten da ved-kommende kort tid før drapet ba om psykisk hel-sehjelp. Vedkommende ble bedt om å komme til-bake senere. Manglende kapasitet i flere instan-ser syntes å være hovedgrunnen til at gjernings-personen ikke fikk tilstrekkelig hjelp i dennesaken. Det var for øvrig ingen opplysninger om athelsetjenesten gjennomførte en voldsrisikovurde-ring, se punkt 12.4.2.4.

Sakene etterlot videre et inntrykk av at oppføl-ging for psykiske helseplager i for stor grad varopp til pasienten selv. I én sak hadde for eksempelgjerningspersonen en diagnostisert psykisklidelse og ble henvist til psykiater. Vedkommendemøtte ikke opp. For flere var trolig terskelen for åoppsøke hjelp for psykiske plager høy, se ogsåunder.

Saksgjennomgangen viste for det tredje at detvar en utfordring at mange ofre og gjerningsper-soner med symptomer på psykiske helseplagerikke fikk kontakt med helsetjenesten om dette.Flere av de som hadde kontakt med helsetje-nesten om somatiske plager, hadde også psykiskeplager – uten at dette ble et tema i kontakten medhelsetjenesten. Andre hadde knapt noen kontaktmed helsetjenesten, til tross for at de opplevdepsykiske plager.

Det var tilsynelatende flere grunner til at endel ofre og gjerningspersoner med psykiske pla-ger ikke fikk kontakt om dette med helsetje-nesten. Utvalget så eksempler på at personer for-søkte å komme i kontakt med psykisk helsevernuten å få hjelp. I andre saker var ikke helseperso-nell tilstrekkelig oppmerksomme på at gjernings-personen og/eller offeret hadde behov for psy-kisk helsehjelp. I én av disse sakene hadde offereten alvorlig fysisk funksjonsnedsettelse somgjorde at gjerningspersonen hadde et omfattendeomsorgsansvar. Til tross for at paret befant seg ien svært krevende livssituasjon, ble ikke mulighe-


ten for psykisk helsehjelp et tema i kontakten medhelsetjenesten.501

I andre saker hadde de aktuelle familiene flyk-tet til Norge fra områder med krig eller væpnetkonflikt, og enkelte kan derfor antas å ha værttraumatiserte etter opplevelser med vold og flukt.I noen saker var det opplysninger om at gjernings-personen hadde vært fengslet og torturert. Andrehadde traumeerfaring fra barndommen. Det målegges til grunn at flere hadde en sårbarhet forpsykiske helseplager. Sakene etterlot et inntrykkav at helsetjenesten ikke var tilstrekkelig opp-merksomme på disse personenes behov for psy-kisk helsehjelp.502

12.4.4.4 Manglende informasjonsutveksling, journalføring og profesjonalitet

Saksgjennomgangen viste for det første utfordrin-ger ved helsetjenestens informasjonsutvekslingmed andre instanser i hjelpeapparatet. Det var 2saker hvor vold var et tema i kontakten med helse-tjenesten, uten at politiet var kjent med volden.Helsetjenesten varslet ikke politiet om vold i dissesakene. I den ene av sakene kunne det virke somom helsetjenesten ikke varslet fordi de ansatteoppfattet at andre instanser håndterte saken. I denandre saken hadde helsepersonell mistanke ompartnervold. Omstendighetene i saken tydet på atvolden ikke ble ansett alvorlig nok til å varsle poli-tiet. Helsetjenesten varslet, til sammenlikning,barneverntjenesten i alle sakene hvor helsetje-nesten hadde kunnskap om partnervold i familiermed hjemmeboende mindreårige barn. Utvalgetfikk for øvrig et inntrykk av at helsepersonell iliten grad meldte fra til, eller delte informasjonmed, andre instanser i tråd med opplysningsret-ten, se punkt 8.7.3.

Saksgjennomgangen viste for det andre utfor-dringer ved helsetjenestens informasjonsutveks-ling med andre instanser i helsetjenesten. Etter-som helsetjenesten deler mye informasjon gjen-

nom oversendelser av journaler og epikriser, hardette nær sammenheng med mangelfull journalfø-ring og profesjonalitet. Utvalget så ett eksempelpå at legevakten førte grundig journal etter kon-sultasjon med en voldsutsatt. Denne journalensyntes imidlertid ikke å ha blitt oversendt til noenannen instans, for eksempel pasientens fastlege.Utvalget så også at en innleggelse etter pasientensoverdose av medikamenter ikke førte til at fastle-gen endret rutinene for utskriving av det aktuelleB-preparatet. Saken etterlot et inntrykk av at dettehadde sammenheng med manglende informa-sjonsutveksling mellom de aktuelle instansene. Ienkelte andre saker fant utvalget at journalene ogepikrisene var mangelfulle eller utformet på enuprofesjonell måte. Utvalget fant for eksempel atvold i nære relasjoner ble betegnet som «bråk ihjemmet» eller som «blind vold». I én sak frem-gikk det av journal at den voldsutsatte, som boddesammen med voldsutøver, ble «ivaretatt» av sittvoksne barn. På samme måte som når politiet bru-ker slike formuleringer, kan dette bidra til åundervurdere en farlig situasjon, og forhindre atandre instanser i helsetjenesten forstår risikobil-det.

Utvalget så også et eksempel på at ambulanse-personell tvilte på offerets forklaring på hvordanen skade hadde oppstått. Denne tvilen ble uttrykti journalen gjennom et spørsmålstegn. Journalenble oversendt sykehuset. Ambulansepersonellundersøkte verken årsaken til skaden selv, elleroppfordret annet helsepersonell til å gjøre slikeundersøkelser.

12.5 Krisesenter

12.5.1 Om kontakten

Det var opplysninger om kontakt med krisesenteri 5 av de 19 gjennomgåtte sakene. Opplysningenevar bekreftede i 4 saker. Med bekreftede opplys-ninger menes her at det i straffesaksdokumen-tene forelå dokumentasjon fra krisesenter ellerandre offentlige instanser om kontakten. I densiste saken forelå det ubekreftede opplysningerom at det kan ha vært kontakt med krisesenter iform av en udokumentert samtale. Utvalget harsett bort fra denne saken her.

I 2 av sakene ble offeret brakt til krisesenter aven annen offentlig instans. I den ene saken var detpolitiet som brakte den voldsutsatte til krisesenteri forbindelse med en voldshendelse i parets bolig,og i den andre saken var det en flyktningkonsu-lent som fulgte den voldsutsatte til krisesenteret. Ide 2 øvrige sakene oppsøkte offeret krisesenter

501 Helsedirektoratet (2017) punkt 6.1. I Nasjonal veileder ompårørende i helse- og omsorgstjenesten (pårørendeveilede-ren) fremgår det at helsepersonell skal fremme helsen hospårørende som over tid har store omsorgsoppgaver, og atvedkommende skal få informasjon om aktuelle lavterskeltil-bud, mulighet for å søke om avlastning og nødvendig pårø-rendestøtte. Det fremgår videre at pårørendes samledeomsorgsoppgaver, ressurser og belastninger, bør kartleg-ges i forbindelse med tildeling av kommunale helse- ogomsorgstjenester til pasienten, og at et av momentene ikartleggingen, er den pårørendes psykiske belastninger.

502 Helsedirektoratet (2015b). I Nasjonal veileder for helsetje-nester til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente under-strekes viktigheten av at helsepersonell er oppmerksom påsymptomer på traumer/psykisk lidelse i denne gruppen.


selv, etter oppfordring fra politiet og/eller privat-personer.

Det varierte hvor lang tid før drapet offerethadde kontakt med krisesenter. I én sak haddeofferet et opphold på krisesenter mer enn 5 år førdrapet, mens i en annen sak ble kontakten oppret-tet et par dager før drapet skjedde. I de 2 andresakene var det tale om noen måneder.

I alle de 4 sakene hadde enten voldsutsatt ytretønske om skilsmisse, eller det var en aktiv brudd-situasjon før kontakten med krisesenter ble opp-rettet. Paret hadde uttrykt enighet om å skilles iden ene saken, men ellers var det den voldsutsattesom ønsket dette.

12.5.2 Om tilbudet offeret mottok

Det forekom partnervold i de 4 sakene hvor denvoldsutsatte var i kontakt med krisesenter. Detteble også registrert av de respektive krisesentrene.Det var imidlertid ingen opplysninger i sakene omat krisesentrene foretok en systematisk kartleg-ging av volden. Det var heller ingen opplysningerom at krisesentrene foretok en systematiskrisikovurdering, enten ved innkomst, underveiseller ved hjemreise.

Offeret fikk tilbud om å bo midlertidig på kri-sesenteret i alle sakene hvor det var kontakt medkrisesenter. I 3 av sakene benyttet offeret seg avdette én eller to ganger før drapet. I den sistesaken skjedde drapet før offeret flyttet inn. Krise-senteret oppfordret offeret i denne saken til åflytte inn på krisesenteret umiddelbart etter atkontakten ble opprettet. Offeret ønsket av ulikeårsaker likevel å vente et par dager, og vedkom-mende ble drept i mellomtiden.

Offeret hadde barn – enten felles barn medgjerningspersonen eller særkullsbarn – i alle de 4sakene. Ett eller flere barn var med til krisesente-ret i samtlige saker. I én av sakene flyttet noen avbarna hjem til far/gjerningsperson underveis ioppholdet. Det var opplysninger om at krisesente-ret hadde egne samtaler med barna i én av de 4sakene.

I 3 av sakene formidlet krisesenteret informa-sjon om muligheten for hjelp fra advokat til offe-ret. I 2 av disse sakene sørget krisesenteret ogsåfor å opprette kontakt med advokat, se også punkt12.11 om kontakt med advokat.

Krisesenteret ga informasjon til offeret i allesakene, men det varierte fra sak til sak hvilkeninformasjon som ble gitt. Det ble gjennomgåendegitt informasjon om barnevernet, familievernet,separasjon og bostøtte. I den ene saken fremgikkdet også tydelig at krisesenteret hjalp offeret til å

forstå at det var vold hun ble utsatt for. Det virketsom om offeret tenkte at volden måtte være verre,og fysisk, før hun kunne be om hjelp.

Offeret hadde utenlandsk statsborgerskap ialle sakene hvor det var kontakt med krisesenter.I 3 av disse hadde offeret behov for tolk. Offeretkunne snakke noe norsk i én av disse sakene, mendet var vanskelig å kommunisere. Krisesenteretstilte i journal spørsmål ved om hun hadde til-strekkelige språkkunnskaper til å forstå det somble sagt. Det var for eksempel usikkert om hunforstod begrepet «anmeldelse». I den fjerde sakenvurderte krisesenteret det slik at offeret iutgangspunktet ikke hadde behov for tolk, men atdet likevel kunne bli behov for tolk i samtaler hvordet ble brukt mange fagbegreper.

Krisesenteret brukte tolk i 2 av de 4 sakene.503

I den ene saken var det opplysninger om at krise-senteret brukte tolk i både inntakssamtalen og i toandre samtaler med offeret under oppholdet. Iden andre saken var det opplysninger om at krise-senteret brukte en mannlig tolk. Det fremgikk avdokumentene at mannlig tolk i denne sakenbegrenset voldsutsattes muligheter til å snakkefritt. Det ble ikke benyttet tolk i den saken hvordet var usikkert om den voldsutsatte hadde til-strekkelige språkkunnskaper til å forstå det somble sagt.

Offeret fikk tilbud om oppfølgende samtalerved hjemreise i 2 av de 3 sakene hvor offerethadde brukt krisesenterets botilbud. Offeretbenyttet seg av samtaletilbudet i den ene saken. Iden andre saken ønsket ikke offeret dette. I én avsakene sørget krisesenteret for å bytte lås i offe-rets bolig da hun flyttet hjem.

I én av sakene mente krisesenteret at verkenoffer eller barn lenger hadde et beskyttelsesbe-hov etter deres andre opphold på krisesenter. Kri-sesenteret mente at offer og gjerningspersonunder oppholdet hadde samarbeidet godt ombåde skilsmisse og gjerningspersonens utflyttingfra deres felles bolig. Krisesenteret konstaterte atomsorgssituasjonen for barna måtte kartleggesvidere, men de vurderte ikke situasjonen for offereller barn som farlig ved hjemreise. Offeret fikkveiledning om separasjon og boligsituasjonen, ogble henvist videre til andre instanser som kunnebistå henne med det praktiske knyttet til skilsmis-sen. Det syntes imidlertid ikke som om offeretfikk tilbud om oppfølgende samtaler etter sisteopphold. Gjerningspersonen flyttet inn igjen etter

503 Det fremstod som at dette var kvalifiserte tolker, men detvar ingen konkrete opplysninger om dette i straffesaks-dokumentene.


relativt kort tid, og partnerdrapet fant sted tremåneder etter oppholdet på krisesenteret.


Det var opplysninger om at krisesenteret haddekontakt med politiet i 2 av de 4 sakene hvor offe-ret var i kontakt med krisesenter, se også punkt12.3.4.1. I den ene saken var det politiet sombrakte offeret til krisesenteret. Det fremgikk avjournalen at krisesenteret var i kontakt med poli-tiet flere ganger under oppholdet. Krisesenteretkontaktet blant annet politiet for å få ordnetvoldsalarm for offeret, om bistand til å kjøre offe-ret hjem for å hente klær og andre nødvendighe-ter, og i forbindelse med hjemreise. Gjerningsper-sonen var da ilagt besøksforbud, og krisesenteretba politiet oppsøke boligen for å forsikre seg omat vedkommende ikke var der.

I den andre saken kontaktet politiet krisesen-teret for å undersøke om den voldsutsatte kunnekontakte krisesenteret. Etter at krisesenteretbekreftet at offeret kunne oppsøke krisesenterethvis hun var utsatt for vold, oppfordret politiet denvoldsutsatte om selv å ta kontakt. Det ble ikkeopprettet sak hos politiet. Det var uklart om krise-senteret var klar over at politiet ikke opprettet sak,men det fremgikk at de opplevde at politiet baga-telliserte situasjonen. Politiet skal blant annet hagitt uttrykk for at det var tale om «alminneligkrangling» mellom ektefeller. Krisesentret kon-taktet ikke politiet ettersom offeret ønsket å ventemed å flytte inn på krisesenter, og dro hjem igjentil voldsutøver.

I de 2 andre sakene var det ingen opplysningerom kontakt mellom krisesenter og politiet – hellerikke at krisesenter varslet politiet ved hjemreise. Iden ene saken ga offeret under oppholdet tydeliguttrykk for å være i livsfare som følge av mishand-ling fra gjerningspersonen. Gjerningspersonen ogofferet samarbeidet likevel tilsynelatende godt ombåde skilsmisse og gjerningspersonens utflytting,og gjerningspersonen hadde flyttet ut da offeretreiste hjem. Det syntes som om dette var grunnentil at krisesenteret ikke varslet politiet ved hjem-reise. Som det fremgår av punkt 12.5.2, flyttet gjer-ningspersonen inn igjen etter kort tid. Krisesente-ret var imidlertid ikke kjent med dette. I denandre saken fremgikk det ingenting om kontaktmed politiet. Det fremgikk bare at krisesenteretved hjemreise ga offeret telefonnummeret til poli-tiet, og at offeret lovet å kontakte politi eller krise-senter ved behov. Det fremgikk også at offeret påkrisesenteret fortalte om at gjerningspersonen

utsatte henne for psykisk vold og trusler om vold,og at hun flere ganger hadde forlatt huset medbarnet i frykt for vold. Offeret fortalte også at hunvar redd for å si imot gjerningspersonen. Offeretønsket likevel selv å flytte hjem, og hun takket neitil oppfølgende samtaler. Det var uklart hvorforkrisesenteret ikke var i kontakt med politiet.Saken inneholdt for øvrig ikke journalutskrift frakrisesenteret. Etter anmodning fra politiet om åsende dokumentene i saken, sendte krisesenteretbare et brev som opprinnelig ble sendt til barne-verntjenesten.

Krisesenteret sendte bekymringsmelding tilbarneverntjenesten i 3 av de 4 sakene. I den sistesaken var det ingen opplysninger om kontakt mel-lom krisesenter og barneverntjenesten. I dennesaken rakk for øvrig ikke offer og barn å flytte innpå krisesenter før drapet skjedde.

I én sak deltok krisesenteret i et samarbeids-møte med flere instanser om den aktuelle saken.Det var krisesenteret som arrangerte møtet, ogbåde en krisesenteransatt, advokat, barnekon-takt504 og voldsutsatt var til stede. Det ble skreveten omfattende journalpost fra møtet. Der frem-gikk det blant annet at den voldsutsatte fortaltemye og detaljert om situasjonen sin, og om denvolden hun ble utsatt for. Det fremgikk også atadvokaten og barnekontakten ga en del praktiskinformasjon, i tillegg til noen anbefalinger knyttettil separasjon og situasjonen med barna. Barne-kontakten anbefalte blant annet den voldsutsatteom å vente med å sende barna hjem til voldsutø-ver til hun hadde gjennomført et møte med barne-verntjenesten. Det var ellers ingen opplysninger ijournalposten om det videre arbeidet, eller samar-beidet, i saken.

12.5.4 Utfordringer


Saksgjennomgangen viste at det var kontakt medkrisesenter i få saker før drapet. Dette syntes åvære den største utfordringen i relasjon til krise-senter i sakene, se punkt 12.5.4.2. I tillegg vistegjennomgangen av de 4 sakene hvor det var kon-takt før drapet, at det også var noen utfordringerved tilbudet offeret fikk, se punkt 12.5.4.3.

504 Mange kommuner har etablert barnekontakter. Organise-ringen av barnekontakter varierer fra kommune til kom-mune, men en barnekontakt vil som regel være en kommu-nalt ansatt som har ansvar for å fremme og koordinere hel-sepersonells oppfølging av mindreårige barn.


12.5.4.2 Kontakt med krisesenter i få saker

Det er vanskelig å vurdere hvorfor det ikke varkontakt med krisesenter i flere saker. En rekkeopplysninger sett i sammenheng har likevelbidratt til å danne et inntrykk.

For det første så utvalget en rekke eksemplerpå at ingen offentlige instanser informerte denvoldsutsatte om krisesentertilbudet og/eller tilret-tela for at det ble opprettet kontakt med krisesen-teret. I én sak fremgikk det for eksempel at barne-verntjenesten var kjent med partnervold, og atofferet ønsket å flytte fra gjerningspersonen. Bar-neverntjenesten henviste den voldsutsatte til eninstans som kunne bidra med å finne ny bolig,men det var ingen opplysninger om at den volds-utsatte ble informert om, eller oppfordret til å kon-takte, krisesenter. I en annen sak fortalte offeretblant annet at gjerningspersonen utøvde sterktkontrollerende atferd overfor henne selv og barnatil en psykiatrisk sykepleier. Sykepleieren gåingen informasjon om krisesentertilbudet. I entredje sak var både offer og gjerningsperson ikontakt med flere instanser over flere år, her-under politiet og helsetjenesten. Det fremgikk atflere instanser kjente til partnervold. Det synteslikevel ikke som om noen instanser ga informa-sjon om krisesenter.

Det fremgikk ikke om de aktuelle instansenevurderte å henvise til krisesenter, eller hvorfor deeventuelt ikke gjorde det. I den første saken nevntovenfor tydet opplysninger i saken på at denvoldsutsatte fremsto relativt ressurs- og viljesterk.Hun var fast bestemt på å flytte fra gjerningsper-sonen. Det kan stilles spørsmål ved om dettebidro til at de offentlige ansatte ikke oppfattet athun hadde behov for kontakt med krisesenter. Idet andre eksempelet ble oppmerksomheten isamtalene mellom den psykiatriske sykepleierenog offeret etter kort tid vendt mot foreldrenes pro-blemer med å oppdra ett av barna. Det kunnevirke som om dette bidro til at den psykiatriskesykepleieren antok at offeret ikke hadde behovfor kontakt med krisesenter. For mange voldsut-satte vil egen voldsutsatthet oppleves som under-ordnet sammenliknet med utfordringer knyttet tilbarn. Dette indikerer ikke nødvendigvis at voldener mindre alvorlig, eller at behovet for beskyttelseikke er til stede. Etter utvalgets syn, vil hjelpe-apparatet i slike tilfeller ha en viktig rolle med åhjelpe offeret til å se eget beskyttelsesbehov. I dentredje saken var det kvinnen i parforholdet somvar voldsutøver. Det er, etter utvalgets syn, grunntil å stille spørsmål ved om dette bidro til at offent-

lige instanser undervurderte risikoen og dermedikke henviste den voldsutsatte til krisesenter.

For det andre så utvalget enkelte eksempler påat den voldsutsatte tilsynelatende ikke ønsket åkontakte krisesenter, til tross for at vedkom-mende hadde informasjon om tilbudet og kanskjeogså ble oppfordret til å ta kontakt. Én grunn tildette syntes å ha vært frykt for at kontakt med kri-sesenter skulle øke risikoen for mer alvorlig vold.I én sak hadde den voldsutsatte fortalt fastlegensin om kontrollerende atferd fra tidligere partner.Fastlegen anbefalte den voldsutsatte å kontaktekrisesenter ved behov. Til tross for at hun bleutsatt for langvarig og omfattende mishandling,tok hun likevel ikke kontakt med krisesenter.

Utvalget så for det tredje enkelte eksempler påat den voldsutsatte syntes å betrakte vold i nærerelasjoner som en privatsak. I én sak ble foreksempel politiet tilkalt til parets adresse etter envoldshendelse. Politiet ga offeret kontaktinforma-sjon til nærmeste krisesenter. Politiet opprettetikke sak etter voldshendelsen, og tilrettela ikkefor at offeret faktisk opprettet kontakt med krise-senteret. Basert på hvordan politiet omtalte dialo-gen med offeret, ønsket hun tilsynelatende ikke«innblanding» fra hjelpeapparatet. Saken etterlotet inntrykk av at familien utad fremstod velfunge-rende og ressurssterk, og at offeret forsøkte åskjule problemene i hjemmet for andre.

Utvalget vil også peke på noen grunner som pågenerelt grunnlag kan ha hatt betydning for man-glende kontakt med krisesenter. Til tross for atkrisesenter er et lavterskeltilbud, kan det formange voldsutsatte likevel oppleves svært kre-vende å flytte inn på et krisesenter. For mange kandet oppleves som farligere å forlate voldsutøverenn å bli i volden. Å leve med vold er det en ervant til, og det å oppsøke krisesenter er nytt ogukjent. Det er for det andre store geografiske for-skjeller i Norge, og det er stor geografisk spred-ning i sakene utvalget har gjennomgått. I mangekommuner er det langt å reise til nærmeste krise-senter. Dette kan for mange gjøre det praktiskvanskelig å benytte seg av tilbudet, for eksempelpå grunn av manglende kollektivtilbud eller fordien ikke har førerkort eller tilgang til bil. For dettredje vil det å benytte seg av botilbudet potensieltfå store konsekvenser for eventuelle barn. Det vilsom regel være opprørende for barn å bli flyttet utav hjemmet, og noen vil også måtte ta barna ut avbarnehage og skole fordi krisesenteret liggerlangt unna hjemmet. Hensynet til barna vil i dethele tatt kunne bidra til at det skal mye til å flyttetil et krisesenter. Det å reise fra kjæledyr kan ogsåbidra til å heve terskelen for å oppsøke krisesen-


ter. Den voldsutsatte vil kunne føle seg usikker påom voldsutøver ivaretar kjæledyret på en godmåte under oppholdet, i tillegg til at det kan opple-ves som en trygghet å være i nærheten av dyret. Itillegg vil manglende tillit til, og frykt for, detoffentlige hjelpeapparatet, kunne bidra til en høyterskel for å oppsøke krisesenter. Mangelfullkunnskap om det offentlige tilbudet kan foreksempel bidra til at den voldsutsatte mangler til-lit til at krisesenter kan avhjelpe situasjonen.Voldsutsatte med barn vil også kunne frykte inn-blanding fra barneverntjenesten ved kontakt medet krisesenter.

Utvalget vil også understreke at manglendekontakt med krisesenteret kan ha sammenhengmed at tilbudet ikke er godt tilrettelagt for voldsut-satte med tilleggsproblematikk, som rusproble-mer eller psykiske lidelser. Mangelen på tilrette-lagt tilbud kan dermed være en grunn til at dissepersonene ikke oppsøker krisesentrene.

12.5.4.3 Utfordringer i de sakene hvor det var kontakt med krisesenter

På grunnlag av dokumentasjonen i de 4 sakenehvor det var kontakt med krisesenter, var utval-gets inntrykk at ofrene fikk relativt god oppføl-ging på krisesenteret. Det var imidlertid enkelteutfordringer ved krisesenterets håndtering avsakene.

For det første viste sakene enkelte utfordringermed informasjonsutveksling. I 2 av de 4 sakenehadde krisesenteret ingen kontakt med politiet,heller ikke da offeret reiste hjem til voldelig part-ner. Utvalgets inntrykk var at det neppe ville blittkonstatert brudd på avvergeplikten i straffeloven§ 196 i de aktuelle tilfellene. Det forelå, etter utval-gets oppfatning, likevel opplysningsrett. Det kunnederfor stilles spørsmål ved om krisesentrene burdeha kontaktet politiet. I tilfeller hvor den voldsutsatteinsisterer på å flytte hjem igjen uten videre oppføl-ging på dagtilbudet, kan et varsel til politiet bidra tilat saken følges videre selv om krisesenteret ikkeklarer å holde kontakten med vedkommende. I énsak kom det også frem at ansatte på krisesenteretantok at de generelt bare hadde opplysningsplikt tilbarneverntjenesten, ikke til politiet. Dette kan indi-kere at de ansatte ikke var kjent med avvergeplik-ten i straffeloven § 196. Krisesentrene sendtebekymringsmelding til barneverntjenesten i 3 av 4saker. Det forelå, etter utvalgets syn, opplysnings-rett og grunnlag for å melde bekymring også i densiste saken. Manglende bekymringsmeldingutgjorde likevel neppe et brudd på opplysningsplik-ten etter barnevernloven § 6-4.

For det andre viste sakene utfordringer vedkrisesentrenes oppfølging av voldsutsatte etteroppholdet. Det var for eksempel ikke alle som bletilbudt oppfølgingssamtaler ved hjemreise. IfølgeBufdirs veileder om innholdet i krisesentertilbu-det, er det viktig at den krisesenteransatte og bru-keren i fellesskap gjennomgår og oppdaterer sik-kerhetsplanen før utflytting, slik at den tilpassesen ny situasjon, se punkt 7.4.2.2. Det var ingenopplysninger i sakene som tydet på at dette blegjort. Krisesenter hadde bare kontakt med politietved hjemreise i én sak.

Det syntes som om alle ofrene fikk noe rele-vant informasjon ved hjemreise. I enkelte sakersavnet utvalget likevel at det ble gitt enda mer tref-fende informasjon om voldsutsattes rettigheter,herunder aktuelle beskyttelsestiltak som voldsa-larm, besøksforbud, adressesperre, regler omoppholdstillatelse og informasjon om det å skaffeseg ny bolig. Utvalget savnet også at det ikke blegitt mer informasjon til de voldsutsatte om hvorskadelig det er for barn å leve med vold.

For det tredje viste sakene at det ikke blebrukt kvalifisert tolk i alle sakene hvor det varbehov for det. Én sak viste også at bruk av mann-lig tolk i møte med kvinnelig voldsutsatt kan væresvært uheldig, og dermed også viktigheten av attolkens kjønn avklares med den voldsutsatte i for-kant. Det er en stor utfordring at voldsutsatte ikkefår dekket sitt behov for kvalifisert tolk. Voldsut-satte som oppsøker krisesenter kan være i en livs-truende situasjon som kan være svært vanskelig åsnakke om. Det vil for de fleste være enda vanske-ligere å måtte bruke et språk man behersker dår-lig. Uten kvalifisert tolk risikerer en også å mistesentral informasjon om sikkerhetssituasjonen tilden voldsutsatte. Dette kan igjen bidra til at fore-byggende tiltak ikke iverksettes, se også punkt14.3.3.

For det fjerde mener utvalget at krisesentrene ide 4 sakene generelt burde fulgt opp voldsutsattesbarn i større grad. Det fremgår av Bufdir sin veile-der at det er nødvendig at barnet får tilbud om åsnakke med en voksen når barnet kommer til kri-sesenteret. Det foreslås at samtalen blant annetbør inneholde informasjon om hva et krisesenterer, familiens situasjon, hva barnet har opplevd oghvilke reaksjoner barnet har på dette, og om hvasom skal skje videre. I 3 av de 4 sakene var detingen opplysninger om at det ble gjennomførtsamtaler med barna. Med mindre dette skyldesmangelfull journalføring, ble disse barna aldri stiltdirekte spørsmål om vold. I én sak fortalte barnaetter drapet at det aldri var noen som spurte omhvordan de hadde det, heller ikke krisesenteret.


For det femte fremstod krisesentrenes journal-føring til dels mangelfull. Krisesentrene har ingenlovpålagt journalplikt. I Bufdir sin veileder anbefa-les det likevel å føre journal. Det fremgår blantannet av veilederen at journalføring er nødvendigfor å sikre den enkelte brukeren systematisk kart-legging og god oppfølging. Systematisk journalfø-ring kan bidra til at voldens omfang blir mer tyde-lig både for krisesenteret og samarbeidspartnere ihjelpeapparatet. God dokumentasjon kan også hastor betydning i forbindelse med for eksempelstraffesak mot voldsutøver, rettssak om samværog omsorg for barn, søknad om voldsoffererstat-ning og søknad om opphold i Norge. Utvalget såflere eksempler på manglende journal eller man-glende opplysninger i journal. Det var blant annetingen journalførte opplysninger om at krisesente-ret hadde gjennomført en systematisk kartleg-ging av volden eller en strukturert risikovurde-ring. Utvalget så heller ingen eksempler på jour-nalføring av at det var utarbeidet sikkerhetsplan isamarbeid med brukeren. Mangelen på dokumen-tasjon gjorde at utvalget ikke kunne konstatereom disse virkemidlene ble brukt.

12.6 Barnevern

12.6.1 Om kontakten

Gjerningsperson og offer hadde enten felles barn,særkullsbarn eller begge deler, i samtlige gjen-nomgåtte saker, se punkt 10.3. Blant disse var dethjemmeboende mindreårige barn på drapstids-punktet i 15 saker. I ytterligere 3 saker haddeparet tidligere hatt mindreårige hjemmeboendebarn.

Det var kontakt med barnevernet i totalt 10 avde 19 gjennomgåtte sakene. Blant disse haddeparet på drapstidspunktet mindreårige barn i 7saker, både mindreårige og voksne barn i 2 sakerog bare voksne barn i én sak.505

Kontakten med barnevernet ble i de allerfleste sakene opprettet ved at en offentlig instanssendte bekymringsmelding til barneverntje-nesten. Det var tilfellet i 10 saker. Blant disse bledet, i henhold til straffesaksdokumentene, sendtto eller flere bekymringsmeldinger i 5 saker. Detble, så vidt utvalget har registrert, ikke sendtbekymringsmelding i aktiv barnevernssak. Detkan ikke utelukkes at det ble sendt flere bekym-ringsmeldinger i sakene. I én sak hadde foreksempel gjerningspersonen mistet omsorgen for

tre barn. Saken inneholdt imidlertid bare opplys-ninger om én bekymringsmelding. De offentligeinstansene som sendte bekymringsmelding tilbarneverntjenesten var politiet, krisesenter, helse-tjenesten (lege, legevakt, AMK), skole og asyl-mottak. I én sak tok barnet selv kontakt med bar-neverntjenesten.

Grunnlaget for at det ble sendt bekymrings-melding til barneverntjenesten var kunnskap ompartnervold i omtrent halvparten av sakene. I deresterende sakene handlet bekymringen om atbarn ble utsatt for vold eller andre bekymringsver-dige forhold i familien, for eksempel rus eller psy-kisk sykdom.

Det varierte hvor lang tid før drapet barne-verntjenesten var i kontakt med familiene. I én avsakene hvor barna var voksne på drapstidspunk-tet, ble kontakten både opprettet og avsluttetmange år før drapet. I de sakene hvor familienehadde både mindreårige og voksne barn, var detkontakt med barnevernet i mange år, og det varfortsatt kontakt på drapstidspunktet. I de 8 sakenehvor barna var mindreårige, ble kontakt med bar-neverntjenesten opprettet alt fra omtrent seks årfør drapet til tre måneder før drapet. I 5 av dissesakene var kontakten med barneverntjenestenavsluttet på drapstidspunktet. I én av sakeneskjedde drapet mens undersøkelsessaken pågikk.

Det var få saker hvor barneverntjenesteniverksatte tvangstiltak og var tungt inne i sakenover lenger tid. I de fleste sakene ble undersøkel-sessaken avsluttet etter noen uker eller måneder.

12.6.2 Om sakene hvor det ikke var kontakt med barneverntjenesten

Det var 6 saker med mindreårige hjemmeboendebarn på drapstidspunktet hvor det ikke var kon-takt med barneverntjenesten.506 Barna levde medvold i alle disse sakene. I 3 av disse sakene blebarna utsatt for direkte fysisk vold. Se mer omdisse sakene i punkt 12.6.4.8.

Det var i tillegg 2 saker med tidligere hjemme-boende mindreårige barn hvor det ikke syntes åha vært kontakt med barneverntjenesten. Detforekom partnervold i disse sakene også. I én avsakene var det også opplysninger om at barnalevde med vold før de ble voksne og flyttet ut. I

505 Denne opptellingen inkluderer både fellesbarn og sær-kullsbarn.

506 I én av disse sakene var det kontakt med barneverntje-nesten i en annen kommune vedrørende et særkullsbarn.Utvalget har utelukket denne saken fra oversikten overantall saker hvor det var kontakt med barneverntjenestenfordi kontakten med barneverntjenesten altså ikke gjaldtforholdene knyttet til parets hjemmeboende barn i tiden førdrapet.


den andre saken ga ikke straffesaksdokumentenesvar på om barna levde med vold da de var min-dreårige og hjemmeboende.

Det var totalt 7 eller 8 av 19 saker hvor detikke var kontakt med barneverntjenesten til trossfor at mindreårige barn levde med vold, og hvorandre offentlige instanser hadde kunnskap omvold i familien. Blant disse var barna også utsattfor direkte fysisk vold i minst 3 saker.

12.6.3 Om barneverntjenestens håndtering av sakene

12.6.3.1 Dokumentasjon

Straffesaksdokumentene inneholdt dokumenta-sjon fra barneverntjenesten i 8 av de 10 sakenehvor det var kontakt med barneverntjenesten. I énav disse sakene lå kontakten med barneverntje-nesten langt tilbake i tid. I de 2 sakene hvor straf-fesakdokumentene ikke inneholdt dokumentasjonfra barneverntjenesten, var det opplysninger omkontakt fra andre dokumenter, for eksempel vitne-avhør. I den ene saken fremgikk det i avhør avansatte i barneverntjenesten en del informasjonom håndteringen av saken, og saken er derforinkludert her. I den andre saken ga ikke straf-fesaksdokumentene opplysninger om selve hånd-teringen av saken, og saken er derfor ikke inklu-dert her. Som følge av flere usikkerhetsmomentertar utvalget forbehold med hensyn til opptellin-gene som er gjort for å belyse barneverntjeneste-nes håndtering av sakene.

12.6.3.2 Undersøkelsessak

Barneverntjenesten opprettet undersøkelsessak ialle de 10 sakene hvor de mottok bekymringsmel-ding. Det var opplysninger om at det ble innhentetdokumentasjon eller informasjon fra andre offent-lige instanser etter barnevernloven § 6-4 annetledd i de fleste sakene.507 Det varierte imidlertidhvor mange, og hvilke, instanser barneverntje-nesten innhentet opplysninger fra. I enkelte sakerinnhentet barneverntjenesten opplysninger fraflere relevante instanser. I én sak ble det foreksempel innhentet opplysninger fra både skole,PPT, fastlege og politiet, og i en annen sak ble detinnhentet opplysninger fra politiet, helsestasjonog krisesenter. I de fleste sakene ble det innhentetopplysninger fra færre instanser, for eksempel

bare fra skole. I én sak ble opplysninger fra skoleinnhentet ved en telefonsamtale med skolens rek-tor. Informasjonen kom dermed ikke fra lærerensom hadde observert barnet. Opplysninger frafastlege ble innhentet i én sak. I én sak fikk ikkebarneverntjenesten samtykke fra foreldrene til åinnhente opplysninger fra andre instanser, og detsyntes som om det medførte at barneverntje-nesten ikke innhentet slike opplysninger.

I 2 saker ble det, i løpet av undersøkelsesperi-oden, avholdt samarbeidsmøter mellom relevanteinstanser. Det syntes som om hensikten medmøtene var avklaring av familiens situasjon oggrunnlaget for bekymringsmeldingen.

Det ble, i løpet av undersøkelsesperioden,gjennomført ett eller flere hjemmebesøk i nestenalle sakene. I én sak var det ingen opplysningerom at det ble gjennomført hjemmebesøk, og i enannen sak var det opplysninger om at det bare blegjennomført hjemmebesøk i én av 2 undersøkel-sessaker.

Det ble videre gjennomført samtaler med eteller flere familiemedlemmer i alle sakene. Detvarierte imidlertid hvor mange samtaler som blegjennomført, og hvem det ble gjennomført alene-eller fellessamtaler med. Barneverntjenestensnakket med begge foreldrene i de fleste sakene. Ién sak var den voldsutsatte forelderen bortreist daundersøkelsessaken pågikk, og barneverntje-nesten snakket derfor ikke med vedkommende. Ien annen sak snakket barneverntjenesten baremed voldsutsatt forelder, ikke med voldsutøver. Inoen saker gjennomførte barneverntjenestenseparate alenesamtaler med begge foreldrene,mens i andre saker ble alle samtalene gjennom-ført med begge foreldre til stede. I én sak nektetfar i utgangspunktet barneverntjenesten å snakkealene med mor. Barneverntjenesten opplevdedette som krevende. På den ene siden måtte morog barn ivaretas, og på den andre siden ville alene-samtaler med mor potensielt medføre en mer kon-fliktfylt situasjon. Barneverntjenesten gjennom-førte likevel alenesamtale med mor.

Dokumentene viste videre at barneverntje-nesten snakket alene med barna i et mindretall avsakene. Blant de sakene hvor barneverntjenestensnakket med barna, ble samtalen i et par sakergjort på hjemmebesøk. I disse tilfellene syntes detsom om samtalene nærmest oppstod tilfeldig dabarnet var i et annet rom enn foreldrene og detpasset å slå av en prat. Det var også to eksemplerpå at barneverntjenesten bare snakket med ett avflere barn i familien.507 I én sak var det ingen opplysninger om dette.


12.6.3.3 Vedtak og tiltak

I 2 saker ledet undersøkelsessaken til vedtak omtvangstiltak med hjemmel i barnevernloven. Ibegge disse sakene ble ett eller flere barn plasserti fosterhjem. I 2 andre saker ledet undersøkelsentil vedtak om hjelpetiltak med hjemmel i barne-vernloven § 4-4. I begge sakene inkluderte detteråd og veiledning til foreldrene. I den ene sakenble det også vedtatt tiltak om koordinering avinvolverte instanser. Dette vedtaket ble fulgt oppmed et samarbeidsmøte før drapet skjedde. Detteble avholdt noen måneder etter at vedtaket ble fat-tet. I 4 saker ble undersøkelsessaken henlagt utentiltak. I én av disse sakene ble det opprettet toundersøkelsessaker, og begge ble henlagt uten til-tak. Det siste vedtaket ble fattet et par månederfør drapet skjedde. I én sak skjedde drapet førundersøkelsessaken ble avsluttet. Barneverntje-nesten vurderte imidlertid hjemmet som trygt forbarna etter hjemmebesøket, og det var ingentingsom tydet på at barneverntjenesten var i ferd medå fatte vedtak om tvangstiltak.

I de fleste sakene ønsket ikke foreldrene hjel-petiltak eller videre kontakt med barneverntje-nesten. Det var bare i 2 saker hvor én eller beggeforeldrene uttrykte et ønske om oppfølging. Idisse sakene ble det også fattet vedtak om hjelpe-tiltak. Det var i tillegg én sak hvor forelderen baom hjelp, men avslo hjelpen da barneverntje-nesten stilte krav til vedkommende. Det syntessom om forelderen ønsket hjelp så lenge det vir-ket formålstjenlig for egne interesser.

Foreldrenes manglende ønske om barnevern-tjenestens involvering var tilsynelatende bakgrun-nen for at flere undersøkelsessaker ble henlagtuten tiltak. Det var flere eksempler på at barne-verntjenesten enten i vedtaket om henleggelse,eller i andre dokumenter i saken, skrev at sakenmåtte henlegges så lenge familien ikke ønsketmer kontakt eller oppfølging. I én sak sendte foreksempel krisesenter bekymringsmelding til bar-neverntjenesten da mor og barn bodde på krise-senteret. Mor sa til barneverntjenesten at det ikkelenger var noen misforståelser mellom foreldrene,og at hun ivaretok barna på en god måte. Forel-drene ga tydelig uttrykk for at de ikke forstodhvorfor barneverntjenesten var involvert, og at deikke ønsket kontakt med dem. Saken etterlot etinntrykk av at barneverntjenesten var bekymretfor familien. Undersøkelsessaken ble likevel hen-lagt under henvisning til at foreldrene benektetvold og avviste behov for hjelp. Barneverntje-nesten sendte kopi av vedtaket til flere andre

instanser, men ikke til politiet. Politiet ble hellerikke varslet på annen måte i saken.

I én sak ble undersøkelsessaken henlagt utenat det fremgikk noe om foreldrene ønsket kon-takt. Det var krisesenteret som hadde sendtbekymringsmelding i saken. Det ble verken gjen-nomført hjemmebesøk eller samtaler med barna.Det ble heller ikke formelt innhentet opplysningerfra andre instanser utover en telefonsamtale medskolen. Begrunnelsen for henleggelsen var tilsy-nelatende at mor/voldsutsatt syntes å håndterekrisesituasjonen på en god måte, og at hun selvmente at hun var i stand til å ivareta barna. Detsyntes også å ha hatt stor betydning at mor ønsketskilsmisse, og at far hadde flyttet ut da vedtaketble fattet. Far flyttet imidlertid inn igjen etter korttid.

12.6.4 Utfordringer

12.6.4.1 Hovedinntrykk og forebyggingspotensial

Det var en stor andel av de gjennomgåtte partner-drapssakene hvor det var kontakt med barnevern-tjenesten. Barneverntjenesten var dermed en avde instansene som gjerningsperson og offerhadde mest kontakt med før drapet.

Sakene viste at barneverntjenesten har etunikt innblikk i familier og hjemmeforhold, sepunkt 7.5.1. Utvalgets hovedinntrykk fra saksgjen-nomgangen var at det finnes et ubenyttet forebyg-gingspotensial i barneverntjenestens arbeid medfamilier. Forebyggingspotensialet knytter segbåde til sakene hvor det var kontakt med barne-verntjenesten før drapet, og til sakene hvor detikke var kontakt med barneverntjenesten før dra-pet. Felles for alle disse sakene, var at de etterlotet inntrykk av at det var noen – enten barnevern-tjenesten eller andre instanser – som ikke oppfat-tet risikoen, eller alvoret, i saken.

Hva gjelder sakene hvor det var kontakt medbarneverntjenesten, etterlot de et inntrykk av atsakene ble dårlig dokumentert, at undersøkelsenevar lite grundige, at det i liten grad ble samarbei-det med andre instanser og utvekslet informasjon,og at det i liten grad ble iverksatt treffende tiltak. Itillegg var det en stor utfordring at de involverteparter syntes å ha lite tillit til, eller frykt for, barne-verntjenesten. Utvalget så også flere eksempler påat andre offentlige instanser i for liten grad varsletbarneverntjenesten ved bekymring for barn.Dette gjaldt både i sakene hvor barneverntje-nesten var involvert, og i sakene hvor de ikke vardet.


12.6.4.2 Lite grundige undersøkelser

Utvalget mener at sakene gjennomgående var pre-get av for lite grundige undersøkelser. Etter utval-gets syn, ble det i for liten grad innhentet opplys-ninger fra andre instanser. Videre ble det gjen-nomført for få alenesamtaler med familiemedlem-mer, og for få samarbeidsmøter mellom instanser.Dette henger nært sammen med punkt 12.6.4.3om manglende avdekking av vold og oppfatningav risiko.

Utvalget så noen eksempler på at barnevern-tjenesten i undersøkelsen innhentet opplysningerfra flere instanser. Barneverntjenesten burdeimidlertid gjennomgående innhentet opplysnin-ger fra flere instanser. Det var for eksempel pro-blematisk at opplysninger fra fastlege bare ble inn-hentet i én sak, og at det i 2 saker bare ble innhen-tet opplysninger fra skole. Som nevnt under punkt12.6.3.2, ble opplysningene i én av disse sakeneinnhentet gjennom en telefonsamtale med en rek-tor som ikke kjente barnet selv. I denne sakenfremstod dette særlig problematisk fordi barne-verntjenesten la stor vekt på skolens oppfatning avbarnet. Det fremgikk av dokumentene at hvis sko-len var enig i barneverntjenestens oppfatning avsaken, ville saken henlegges. Barneverntjenestengjennomførte verken hjemmebesøk eller samtalermed barna i denne saken, og saken ble henlagtuten tiltak. En grundigere undersøkelse kunneavdekket at både mor og barn ble utsatt for omfat-tende mishandling.

I en annen sak ble det ikke innhentet noenopplysninger fra andre instanser. Begrunnelsenfor dette var at foreldrene ikke samtykket til inn-hentingen. Utvalget vil i denne forbindelse under-streke at barneverntjenesten, etter reglene omopplysningsplikt ved pålegg i barnevernloven § 6-4 annet ledd, kan innhente opplysninger uavhen-gig av foreldrenes samtykke, se punkt 8.3.3.3. Bar-neverntjenesten gjennomførte heller ikke samta-ler med barna i denne saken. Dette til tross for atbekymringsmeldingen som utløste undersøkelsenvar den andre i rekken i løpet av relativt kort tid,og at barneverntjenesten var tydelig bekymret fordet høye konfliktnivået i familien.

Utvalget så videre flere eksempler på at detikke ble gjennomført samtaler med familiemed-lemmer. I noen saker hadde barneverntjenestensnakket med hele familien på en eller annen måte,for eksempel på hjemmebesøk. Det som manglet inoen av disse sakene, var alenesamtaler. I andresaker hadde ikke barneverntjenesten snakketmed alle familiemedlemmene. Utvalget ansersamtaler med familiemedlemmene, og særlig ale-

nesamtaler, som vesentlig for å få innsikt i familienog forståelse av risikoen i saken. Se også boks 7.7i punkt 7.5.3.3 om Klemetsrudmodellen. Utvalgetmener derfor det er svært problematisk at det iflere saker manglet slike samtaler. Som nevnt ipunkt 12.6.3.2, var det for eksempel én sak hvorbarneverntjenesten ikke snakket med voldsutsattmor i saken, og en annen sak hvor barnevern-tjenesten ikke snakket med voldsutøvende stefar.Det var også eksempler på at barneverntjenestenikke snakket med barnet/a – verken sammenmed foreldrene eller alene. I saken hvor barne-verntjenesten ikke snakket med mor, vurdertebarneverntjenesten hjemmet som trygt tre måne-der før drapet skjedde.

I én sak hadde både mor og barn tilbakelagt etopphold på krisesenter som følge av partnervold.I denne saken ble også barna utsatt for direktefysisk vold. Barneverntjenesten oppfattet morsom troverdig i sin beskrivelse av hvordan hunkunne ivareta og beskytte barna, og mor ønsketskilsmisse. Barneverntjenesten vurderte det slikat det ikke var behov for hjelpetiltak i saken. Desnakket imidlertid ikke med barna. Alenesamtalermed barna kunne potensielt nyansert bildet avsituasjonen.

I en annen sak snakket barneverntjenestenmed både foreldre og barn på hjemmebesøk.Barna hadde fortalt om vold mot dem til en anneninstans. I løpet av hjemmebesøket ga foreldreneen annen versjon av de aktuelle episodene enn debarna hadde gitt tidligere. Det ble konstatert atbarnet ikke sa imot det foreldrene fortalte, uten atbarneverntjenesten foreslo separate samtaler. Ale-nesamtaler med barna kunne også i denne sakenpotensielt gitt grunnlag for et mer nyansert bildeav situasjonen.

Utvalget vil understreke at barn og foreldrekan oppleve volden forskjellig. De kan også haulike motiver for å dele og til eventuelt å tilbake-holde informasjon. Det er derfor viktig at barne-verntjenesten ser på barnas opplevelse av sin livs-situasjon i et voldelig hjem som selvstendig.508

Generelt vil barn kunne gi en mer riktig beskri-velse av hjemmesituasjonen i alenesamtaler medbarneverntjenesten.

Utvalgets klare inntrykk er at barneverntje-nestens lite grundige undersøkelser kan habidratt til manglende avdekking av vold, og man-glende oppfatning av hvor farlig situasjonen ienkelte saker var, og at dette igjen bidro til man-glende oppfølging, se under.

508 Øverlien (2012) s. 99–145.


12.6.4.3 Manglende avdekking av vold i nære relasjoner og forståelse av risiko

Utvalget mener at barneverntjenesten i fleresaker overså signaler på vold – både hos voldsut-satt forelder og voldsutsatte barn. I én sak ble foreksempel barnet kroppslig urolig når han snakketom voldsutøvende forelder, og barnet ønsket ikkeå snakke mer om ham. Grunnlaget for bekym-ringsmeldingen var partnervold, og barneverntje-nesten hadde dermed kunnskap om at det varvold i familien. Barneverntjenesten snakket like-vel ikke med voldsutøvende forelder, og det syn-tes ikke som om de stilte spørsmål ved om ogsåbarnet ble utsatt for vold. Det var opplysninger isaken om at gjerningspersonen utsatte både offerog barn for vold.

I en annen sak, hvor grunnlaget for bekym-ringsmeldingen blant annet var vold mot barn, for-talte mor nokså utfyllende til barneverntjenestenom hvordan partneren kontrollerte økonomienned i minste detalj. Hun brukte også betegnelserpå partneren sin som tilsa at han ellers også varsvært kontrollerende. Hun ønsket seg ut av for-holdet, og det syntes som om barneverntjenestenførst og fremst oppfattet dette som at hun var fer-dig med ekteskapet. Hun ble av barneverntje-nesten omtalt som en sterk person som visste hvahun ville. I tillegg merket barneverntjenesten segat far fremstod som fraværende, og at han ikkekom barna i møte. Til tross for flere tydelige sig-naler, stilte ikke barneverntjenesten spørsmål omofferet ble utsatt for vold. Barna hadde fortalt påskolen at de ble utsatt for vold fra foreldrene. Detsyntes likevel som om barneverntjenesten festetstørst lit til foreldrenes forklaring på disse episo-dene.

Utvalget mener videre at barneverntjenesten iflere saker ikke oppfattet alvoret i situasjonen. I énsak hadde for eksempel både mor og barn blittmishandlet i mange år. Grunnlaget for bekym-ringsmeldingen var partnervold. Far benektet iutgangspunktet vold, men erkjente både sinnepro-blemer og risting av barn. Barna fortalte om voldog sa til barneverntjenesten at far kanskje kunnekomme til å drepe mor. Også mor fortalte omsvært kontrollerende atferd fra far. Barneverntje-nesten stilte spørsmål til barn i familien om hvor-dan foreldrenes kulturbakgrunn påvirket parfor-holdet, og dette kunne tyde på at barneverntje-nesten i alle fall delvis så volden i lys av kulturellbakgrunn.

I noen saker syntes det som om barneverntje-nestens fokus nærmest utelukkende var rettetmot barnas atferdsutfordringer og foreldrenes

utfordringer med oppdragelse – ikke potensieltunderliggende problemer som vold i nære relasjo-ner. Disse sakene ga inntrykk av at mistanke ompartnervold ble oversett eller nedprioritert, ellerav andre grunner ikke ble tatt tak i. Oppmerksom-heten ble i stedet rettet mot de mer konkreteutfordringene knyttet til barnet. I én sak, hvorgrunnlaget for bekymringsmeldingen var kunn-skap om vold mot barn, hadde barneverntje-nesten også registrert et høyt konfliktnivå mellomforeldrene og drapstrusler. Barneverntjenestenstilte likevel ikke spørsmål om partnervold, og til-bød ikke alenesamtaler med foreldrene. Det frem-gikk at barneverntjenesten planla å følge oppeventuell familievold etter sommeren, men drapetskjedde i mellomtiden.

12.6.4.4 Vedtak og tiltak

Når det ikke er grunnlag for tvangstiltak, er bar-neverntjenesten avhengig av foreldrenes tillit ogsamarbeidsvilje for å kunne gjennomføre hjelpetil-tak, se også punkt 7.5.2. Siden 1. april 2016 kanforeldrene også pålegges enkelte hjelpetiltak, jf.barnevernloven § 4-4 tredje og fjerde ledd.Bestemmelsen om pålegg om hjelpetiltak var tilsy-nelatende bare aktuell i én av sakene hvor under-søkelsessaken ble henlagt uten tiltak. I dennesaken var barneverntjenesten bekymret for fami-lien, men saken måtte henlegges så lenge forel-drene ikke ønsket tiltak. Barneverntjenesten mot-tok bekymringsmeldingen etter 1. april 2016, ogbarneverntjenesten kunne derfor fremmet begjæ-ring om pålegg om hjelpetiltak etter barnevernlo-ven § 4-4 tredje og fjerde ledd. Det var ingen opp-lysninger om at dette ble vurdert.

Det syntes som om manglende ønske om sam-arbeid og veiledning fra foreldrenes side var enviktig årsak til at flere saker ble henlagt. I fleresaker fremgikk det av vedtaket om henleggelse,eller av andre dokumenter, at saken måtte henleg-ges da tiden for undersøkelsessaken utløp, «sålenge familien ikke ønsket mer kontakt eller opp-følging». I 2 saker syntes det også å ha spilt enbetydelig rolle at offeret ønsket skilsmisse, og atdet var avtalt at gjerningspersonen skulle flytte ut.I begge sakene flyttet gjerningspersonen innigjen.

Det fremstod endelig som en utfordring at bar-neverntjenesten i en del tilfeller fulgte sakene i etkort tidsrom. I én sak, hvor undersøkelsessakenble henlagt med bekymring, fremgikk det av ved-taket at barneverntjenesten anmodet andreinstanser om å følge opp familien og eventueltsende ny bekymringsmelding. Henleggelsen fra


barneverntjenestens side gjorde likevel at fami-lien ble «sluppet» av hjelpeapparatet. Drapetskjedde få måneder senere. Det kan stilles spørs-mål ved om barneverntjenesten i slike tilfellerburde hatt mulighet til å følge familien videre, tiltross for at saken i utgangspunktet henleggesuten tiltak.

12.6.4.5 Manglende informasjonsutveksling

Det ble gjennomført samarbeidsmøter i løpet avundersøkelsessaken i 2 saker, se punkt 12.6.3.2.Dokumentene ga ingen opplysninger om dette blevurdert i andre saker. Se også punkt 12.3.4.2 omkontakten mellom politiet og barneverntjenesten.

Utvalget vil understreke viktigheten av sam-handling om slike saker som dette. Opplysningerom en sak kan forstås på ulike måter, og ulikeinstanser kan ha forskjellig innblikk i familien –krisesenter kjenner noen forhold, mens lærerekjenner andre forhold. Når flere instanser møtesfor å avklare innholdet i en bekymringsmelding,kan dette bidra til at flere sider av saken opplyses,og at risikoen i større grad blir oppfattet. På dennemåten kan barneverntjenesten få et bedre og mernyansert grunnlag for å undersøke saken videre,og for å fatte et vedtak.

12.6.4.6 Dokumentasjon og profesjonalitet

Etter utvalgets syn, var det en utfordring at doku-mentasjonen fra barneverntjenesten var «tynn»eller mangelfull. Det syntes blant annet å manglereferater fra møter og nedtegninger av telefonsam-taler. Barneverntjenesten dokumenterte også isvært liten grad de barnefaglige vurderingene ogandre vurderinger i sakene. Det fremgikk foreksempel lite om hvordan barneverntjenesten vur-derte risikoen i sakene. Det var også få opplysnin-ger som bidro til å forklare hvorfor barneverntje-nesten håndterte saken slik de gjorde, for eksem-pel i tilfeller hvor det ikke ble gjennomført hjem-mebesøk, samtaler med barna eller andre familie-medlemmer, eller hvor det ikke ble innhentetinformasjon fra andre instanser. Begrunnelsenefor vedtakene i sakene var også ofte svært korte.

Utvalget registrerte i tillegg enkelte eksem-pler på at barneverntjenesten opptrådte sværtuprofesjonelt. I én sak stilte barneverntjenestenfor eksempel spørsmål til familiens mindreårigebarn om familien hadde behov for barnevernetstjenester. Da barnet svarte avkreftende på dette,ble barnet informert om muligheten til å søkehjelp hos familievernet. Saken ble deretter hen-lagt.

12.6.4.7 Manglende tillit til barneverntjenesten

Utvalget så flere eksempler på at foreldrenehadde liten tillit til barneverntjenesten. Dette komi flere saker frem som at foreldrene fryktet inn-blanding fra barnevernet, og at kontakt med bar-neverntjenesten ble oppfattet som nærmest ens-betydende med å miste barna. De fleste virkemid-lene barneverntjenesten har er basert på frivillig-het, se punkt 7.5. I tilfellene hvor foreldrene ikkeønsket videre kontakt og samarbeid med barne-verntjenesten, hadde barneverntjenesten i realite-ten lite handlingsrom. Foreldrenes manglendeønske om kontakt med barneverntjenesten ledetogså i flere saker til at barneverntjenesten henlasaken, se punkt 12.6.3.3.

Frykt for, og manglende tillit til, barneverntje-nesten fremstod som et hinder for samarbeid, ogdermed også som et hinder for å iverksette fore-byggende tiltak. I flere saker fremgikk det at fryk-ten for å miste barna også bidro til at familien hel-ler ikke kontaktet andre deler av hjelpeapparatetved behov. Dette viser at manglende tillit til barne-verntjenesten representerer en utfordring for helehjelpeapparatet i arbeidet med å forebygge vold inære relasjoner og partnerdrap. Dette syntes sær-lig å være en utfordring i møtet med minoritetsfa-milier, men også i andre saker. Se mer om kom-munikasjon med, og tillit til, hjelpeapparatet ipunkt 14.3.

12.6.4.8 Særlig om manglende bekymrings-melding til barneverntjenesten

Utvalget så flere eksempler på brudd på opplys-ningsplikten til barneverntjenesten. Dette gjaldtbåde i saker hvor barneverntjenesten allerede varinvolvert, og i saker hvor barneverntjenesten ikkevar involvert i saken.

Det var 6 saker med mindreårige hjemmebo-ende barn på drapstidspunktet hvor det ikke varkontakt med barneverntjenesten, se punkt 12.6.2.I disse sakene var det tilsynelatende ingen sommeldte fra til barneverntjenesten om bekymringfor barna eller familiene, og familiene tok hellerikke kontakt med barneverntjenesten selv.

Blant de sakene hvor barneverntjenesten varinvolvert, var det eksempler i minst 6 saker på atoffentlige instanser ikke sendte bekymringsmel-ding til barneverntjenesten til tross for bekym-ring. I én sak mistenkte både barnehagen, syke-huset og fastlegen familievold. Barnehagen fikkbenektende svar på direkte spørsmål om vold,men de hadde fortsatt sterk mistanke. Det varlikevel ingen instanser som meldte fra om bekym-


ring. I en annen sak var det opplysninger om atskolen registrerte en rekke forhold som gagrunnlag for bekymring, blant annet et blåmerke iansiktet som barnet ikke kunne redegjøre for. I entredje sak var skolen kjent med partnervold, i til-legg til at de var kjent med at barnet vegret segmot å være hjemme alene med voldsutøver. Sko-len meldte ikke fra om bekymring i noen av dissesakene. I en fjerde sak hadde politiet iverksattflere beskyttelsestiltak som følge av at offerethadde anmeldt gjerningspersonen for vold. Poli-tiet sendte likevel ikke bekymringsmelding til bar-neverntjenesten.

Manglende bekymringsmelding til barnevern-tjenesten fører til at barneverntjenesten ikke harnoen foranledning til å foreta undersøkelser ifamiliene. Brudd på opplysningsplikten er, etterutvalgets syn, like alvorlig i saker hvor barnevern-tjenesten allerede er involvert som i saker hvorbarneverntjenesten ikke er involvert. Bekym-ringsmeldinger fra flere instanser kan bidra til atbarneverntjenesten får et mer fullstendig og riktigbildet av saken. Skolen kan ha observert noen for-hold, mens fastlegen kan ha observert andre for-hold. Til sammen vil flere bekymringsmeldingersette barneverntjenesten bedre i stand til å foretagrundige vurderinger av et barns situasjon i fami-lien. Utvalget vil derfor understreke viktighetenav å etterleve opplysningsplikten til barneverntje-nesten, også i tilfeller hvor barneverntjenestenallerede er involvert.

Flere saker etterlot et inntrykk av at de offent-lig ansatte unnlot å melde fra om bekymringensom følge av en opplevelse av ikke å ha nok kunn-skap om situasjonen, eller som følge av en fryktfor å ta feil. I 2 av sakene var offer/mor ansatt vedbarnets skole/barnehage. Det kan være nærlig-gende å tro at ansettelsesforholdet bidro til ennærhet til barnas mor som gjorde det vanskeligog ubehagelig for skolen/barnehagen å sendebekymringsmelding.509

12.7 Familievern

12.7.1 Om kontakten

Det var opplysninger om kontakt med familiever-net i 8 av de 19 gjennomgåtte partnerdrapssa-kene.510 I de fleste av disse sakene var det enten

en advokat eller en offentlig instans som henvistegjerningsperson eller offer til familievernet. Ienkelte saker var det privatpersoner som oppfor-dret offeret til å ta kontakt med familievernet.

I 6 av de 8 sakene syntes anledningen for kon-takten å ha vært mekling i forbindelse med sepa-rasjon/skilsmisse. I én sak gjaldt kontakten utfor-dringer med grensesetting for barn. I den sistesaken gjaldt kontakten et ønske om parterapi. Ialle de 8 sakene fant kontakten med familievernetsted relativt kort tid før drapet – fra noen månedertil noen få uker.

I 6 av de 8 sakene inneholdt straffesaksdoku-mentene svært få opplysninger om kontaktenmed familievernet. I disse sakene ble det barebestilt time for, eller gjennomført, mekling. Detvar ellers ingen opplysninger om kontakten. Somfølge av manglende opplysninger, har det barevært mulig vurdere familievernets håndtering i 2av de 8 sakene.

12.7.2 Om tilbudet

Det var dokumentasjon om kontakten med fami-lievernet i 2 av de 8 sakene hvor det var kontaktfør drapet. I den ene saken hadde politiet innhen-tet dokumenter fra familievernkontoret. I denandre saken bestod dokumentasjonen av avhørmed familievernterapeuten og en flyktningkonsu-lent som deltok på møtene mellom paret og fami-lievernet.

I den ene saken ble det gjennomført én kon-sultasjon med parterapi mellom offer og gjer-ningsperson. Paret fortalte om mye krangling, ogstraffesaksdokumentene viste at det i konsultasjo-nen kom frem konkrete opplysninger om bådepsykisk og fysisk vold. Parterapeuten oppfordretparet til å la volden opphøre slik at de kunne fort-sette å arbeide videre med parforholdet. Paret bleikke tilbudt separate samtaler. Da paret uteble frade neste konsultasjonene, ble saken avsluttet.

I den andre saken ble det gjennomført énseparat mekling og et par individuelle samtalermed offer og gjerningsperson. Paret kontaktetfamilievernkontoret som følge av konflikter i fami-lien. Gjerningspersonen uttrykte ønske om skils-misse, og familievernkontoret informerte paretom hvordan det er å bli skilt i Norge. Familiever-net anbefalte paret å vente med å sende inn sepa-rasjonspapirer til offeret hadde fått permanentoppholdstillatelse i Norge. Gjerningspersonenønsket ikke lenger å bo sammen med offeret ogville helst gjennomføre skilsmisse raskt. Familie-vernkontoret fikk likevel overtalt gjerningsperso-nen til å vente. Drapet skjedde i mellomtiden. Det

509 Utvalgets inntrykk i disse sakene samsvarer langt på veimed det Bendiksen og Haugli skriver om dette, se punkt8.3.3.

510 Det var i tillegg kontakt med et familiesenter i én sak, sepunkt 12.4.2.4.


syntes som om grunnlaget for familievernkonto-rets anbefaling var utlendingslovens § 62.511 Offe-ret hadde fått opphold i Norge i familiegjen-forening med ektefelle/gjerningsperson. Etterutlendingsloven § 62 kan en utlending med mid-lertidig oppholdstillatelse få permanent opp-holdstillatelse etter tre år. Ett av vilkårene for per-manent oppholdstillatelse etter denne bestemmel-sen, er at utlendingen etter tre år fortsatt oppfyllervilkårene for den midlertidige oppholdstillatelsen,jf. § 62 første ledd bokstav b. For å kunne søke ompermanent oppholdstillatelse, måtte offeret iutgangspunktet dermed fortsatt være gift medgjerningspersonen. Etter utlendingsloven § 53 før-ste ledd bokstav b, skal utlendingen gis opp-holdstillatelse på selvstendig grunnlag når «samli-vet er opphørt, og det er grunn til å anta at utlen-dingen eller eventuelle barn har blitt mishandlet isamlivsforholdet». Oppholdstillatelse på selvsten-dig grunnlag kan, etter denne bestemmelsen,altså gis før det har gått tre år. Det var ingen opp-lysninger som tilsa at familievernet kjente tildenne unntaksbestemmelsen da rådet om å ventemed skilsmissen ble gitt. Familievernet henvisteheller ikke til advokat.


Det var ingen opplysninger om at familievernetkontaktet politiet i de 2 sakene.

I den ene saken var det kontakt mellom fami-lievernet, flyktningetjenesten og barneverntje-nesten. Det syntes som om de to førstnevnteinstansene hadde relativt tett kontakt om familien.Flyktningkonsulenten var også til stede underkonsultasjoner med familievernet, og det syntessom om familievernet rådførte seg med flyktning-konsulenten, som allerede kjente familien godt. Itillegg var barneverntjenenesten involvert i saken,og det var også noe kontakt mellom barneverntje-nesten og familievernkontoret.

Utvalget så noen eksempler på at andre instan-ser henviste til familievernkontoret. I noen tilfellervar dette relevante henvisninger. I andre tilfellervar henvisningen mindre relevant. I én sak hen-viste for eksempel politiet et par til familievern-kontoret i forbindelse med et hjemmebesøk. Bådegjerningspersonen og offeret hadde alkoholpro-blemer, og begge parter utøvde vold mot hver-andre. Gjerningspersonen tilkalte politiet for å fåhjelp til det vedkommende opplevde som en ved-varende vanskelig situasjon. Det fremgikk av poli-tirapporten, som ble skrevet noen måneder

senere, at politiet anbefalte paret å kontakte fami-lievernkontoret hvis de hadde kommunikasjons-problemer. Det var ingen opplysninger som tilsaat politiet visste at paret utøvde vold, eller at detvar tegn til at det var blitt utøvd vold da politiet vartil stede. Omstendighetene ved hjemmebesøketvar likevel slik at henvisningen fremsto lite tref-fende. Slik utvalget oppfattet saken, ankom politieten situasjon hvor det var grunn til å stille flerespørsmål – også direkte spørsmål om vold.

12.7.4 Utfordringer

Utvalget understreker at 2 saker er et snevertmateriale for å vurdere familievernets håndteringav sakene. Det var i tillegg relativt lite kontakt idisse 2 sakene. Utvalget vil likevel trekke frem toutfordringer.

For det første syntes det som om familievernetikke i tilstrekkelig grad oppfattet risikoen isakene, og at dette ledet til mangelfull håndtering.I den saken hvor paret gjennomførte en konsulta-sjon med parterapi, kom det under samtalen fremat både gjerningsperson og offer brukte fysiskvold mot hverandre i konfliktsituasjoner. Det varsvært problematisk at familievernterapeuten tilsy-nelatende ikke stilte oppfølgingsspørsmål til dette,eller for øvrig forsøkte å kartlegge situasjonen.Terapeuten burde tilbudt enesamtaler til beggepartene. Separate samtaler kunne bidratt til atbåde offer og gjerningsperson fikk snakke merfritt. Dette kunne igjen bidratt til at familievernte-rapeuten fikk et tydeligere bilde av risikoen. Fami-lievernet burde også kontaktet politiet da det komfrem konkrete opplysninger om vold. Det kunneimidlertid neppe konstateres brudd på avverge-plikten etter straffeloven § 196. Barneverntje-nesten var også involvert i denne saken, og fami-lievernet kunne med fordel informert dem om atsaken ble avsluttet, og at det ikke ble et terapeu-tisk løp i saken.

Saken etterlot et inntrykk av at familievernetoppfattet kvinnen som «hard», mens mannen bleoppfattet som fortvilet. Det var etter utvalgets syn,grunn til å stille spørsmål ved om familievernetundervurderte risikoen i saken fordi begge parterfortalte at de utøvde vold, og fordi kvinnen frem-stod som den overlegne i parforholdet. Familie-vernet fokuserte tilsynelatende først og fremst påkommunikasjonsutfordringene i forholdet, ognedprioriterte volden.

I den andre saken var det særlig to hovedutfor-dringer som syntes å bidra til at familievernetundervurderte risikoen for vold. For det førstestilte familievernet tilsynelatende ingen spørsmål511 Se også utlendingsloven § 40.


om vold til tross for at paret hadde et konfliktfyltforhold, og til tross for at de familievernansatteoppfattet gjerningspersonen som både aggressiv,kald og uten empati og omsorg. Det fremgikk atfamilievernterapeuten var urolig for paret. Tera-peuten uttrykte blant annet tvil ved om det somkom frem under samtalene kunne tilskrives kul-tur, eller om det måtte tilskrives gjerningsperso-nens personlighet og at det dermed representerteen risiko for vold. Terapeuten oppfattet også offe-ret som beskjeden, og som en annen person i fel-lessamtalene enn i de individuelle samtalene.Direkte spørsmål om vold i alenesamtale medofferet kunne bidratt til å kartlegge risikobildet,og eventuelt ledet til varsling til politiet, anmel-delse og iverksettelse av beskyttelsestiltak.

For det andre manglet tilsynelatende familie-vernet kunnskap om unntaksbestemmelsen iutlendingsloven § 53 første ledd bokstav b. Etter-som offeret ble utsatt for partnervold, er det nær-liggende å anta at offeret kunne fått opphold påselvstendig grunnlag, se også punkt 12.8.2. Fami-lievernet overtalte likevel gjerningspersonen til åvente med å sende inn separasjonspapirer til offe-ret hadde oppholdt seg tre år i Norge, og dermedkunne få permanent opphold på selvstendiggrunnlag. Det kan ikke forventes at familievernethar inngående kunnskap om utlendingsretten.Det kan heller ikke forventes at familievernet skalvurdere om det i aktuelle saker er grunnlag foropphold på selvstendig grunnlag etter denne unn-taksbestemmelsen. Familievernet bør imidlertidha kjennskap til denne regelen slik at familiever-net for eksempel kan henvise til advokat. Konflikt-fylte samlivsbrudd er i kjernen av familievernetsoppgaver, og unntaksregelen i utlendingsloven eren svært viktig regel i bruddsituasjoner hvor denene parten har midlertidig oppholdstillatelse iNorge. De to hovedutfordringene henger sammen;hvis familievernet hadde stilt spørsmål om part-nervold, eller fått kunnskap om volden på annenmåte, kan det tenkes at unntaksregelen for selv-stendig opphold på grunn av vold ville blitt vur-dert.

12.8 NAV og sosialtjenesten

12.8.1 Relevans og dokumentasjon

Mange har på en eller annen måte kontakt medNAV i løpet av livet, for eksempel i forbindelsemed familieytelser, sykepenger eller dagpenger.Prosessen knyttet til mange ytelser etter foreksempel folketrygdloven er i stor grad rutine-messig og digitalisert. Når en for eksempel søker

om barnetrygd, kommer en i utgangspunktet ikkei kontakt med en saksbehandler. Kontakten gir danormalt ikke grunnlag for å avdekke vold ellerfange opp andre faktorer som kan bidra til for-høyet risiko for partnervold eller partnerdrap.

Andre ytelser og tjenester som NAV forvalter,for eksempel arbeidsrettede tiltak, uføretrygd ogøkonomisk stønad (sosialhjelp), vil på sin sidebero på konkrete og individuelle vurderinger.Kontakten om slike tjenester og ytelser vil oftebety kontakt med en fast saksbehandler over tid.Vedvarende kontakt om ulike livsutfordringer vilkunne sette saksbehandlere i posisjon til åavdekke vold og andre bekymringsverdige for-hold.

Politiet innhentet ikke dokumentasjon fra NAVeller den kommunale sosialtjenesten i noen av degjennomgåtte sakene. Det var heller ingen opplys-ninger om kontakten med NAV og den kommu-nale sosialtjenesten i andre dokumenter, og saks-gjennomgangen ga derfor ikke grunnlag for å vur-dere hvordan sakene ble håndtert.

I lys av opplysninger i straffesaksdokumen-tene om ofrene og gjerningspersonene sine livssi-tuasjoner, er det for øvrig nærliggende å tro at detvar mer kontakt med NAV og den kommunalesosialtjenesten enn det straffesaksdokumentenetilsa.

12.8.2 Om kontakten

Det var opplysninger i 18 av de 19 gjennomgåttesakene som tilsa at offer og/eller gjerningspersonvar i en eller annen form for kontakt med NAV førdrapet. I den siste saken var offeret i arbeid, oggjerningspersonen oppholdt seg i Norge uten lov-lig opphold. Ingen av partene hadde barn i Norge.

I 4 saker var det opplysninger om at offer og/eller gjerningsperson var uføretrygdet. I 3 avdisse sakene tydet opplysningene på at både offerog gjerningsperson hadde vært uføretrygdet overlenger tid. Det er nærliggende å tro at det i dissesakene var en del kontakt med NAV og oppfølgingav en saksbehandler over tid.

I 3 saker var det opplysninger om at familien iperioder mottok sosialhjelp. I ytterligere én sakvar det opplysninger som tydet på at offeret søkteom slik stønad kort tid før drapet. Også i dissesakene må det ha vært en del oppfølging av ensaksbehandler i den kommunale sosialtjenesten.

I 4 saker var det opplysninger som tilsa at fami-lien mottok en form for bostøtte. Det var i de flestesakene uklart hvilken offentlig bostøtteordningdet var.


I 4 saker var det opplysninger som tilsa at offerog/eller gjerningsperson mottok dagpenger fraNAV, og i én sak var det opplysninger om at offerog gjerningsperson mottok arbeidsavklaringspen-ger på drapstidspunktet. I én sak var det opplys-ninger om at gjerningspersonen deltok på et jobb-søkerkurs i regi av NAV, i en annen sak var detopplysninger om at gjerningspersonen i perioderarbeidet på en vernet bedrift, og i atter en annensak var det opplysninger om at paret i en periodehadde en praksisplass gjennom NAV.

I 15 saker hadde paret hjemmeboende mindre-årige barn på drapstidspunktet. I ytterligere 3saker hadde paret tidligere hatt mindreårigehjemmeboende barn. Det legges til grunn at dissefamiliene rutinemessig på drapstidspunktet, ellertidligere, mottok familieytelser fra NAV.

Straffesaksdokumentene ga i utgangspunktetingen opplysninger om informasjonsutvekslingmellom NAV og andre offentlige instanser. I minst2 saker var det likevel dokumentert at en offentliginstans henviste offeret til NAV.

12.9 Asylmottak, flyktningetjenesten og voksenopplæring

12.9.1 Innledning

Ofrene og/eller gjerningspersonene hadde bak-grunn som flyktninger i 9 saker, se punkt 10.3. I 3saker kom offer og gjerningsperson sammen somasylsøkere til Norge. I én sak kom både offer oggjerningsperson til Norge som asylsøkere, menikke som en familie. I 4 saker kom gjerningsper-sonen som asylsøker til Norge, mens offeret komi familiegjenforening noen år senere. I én sakhadde bare gjerningspersonen bakgrunn somasylsøker.

I disse sakene var det en del opplysninger omkontakt med asylmottak, flyktningetjenesten ogvoksenopplæring (introduksjonsprogram). Offent-lige ansatte i disse tjenestene har ofte tett og lang-varig kontakt med flyktningene. De ansatte vildermed kunne komme i posisjon til å avdekkevold i nære relasjoner og andre faktorer som kanbidra til forhøyet risiko for partnerdrap.

Politiet innhentet ikke dokumentasjon fra asyl-mottak, flyktningetjenesten eller voksenopplærin-gen i noen av sakene. Grunnlaget for fremstillin-gen er derfor andre dokumenter, for eksempeldommer og avhør av gjerningsperson, privatper-soner og ansatte i instansene.

12.9.2 Asylmottak

De aller fleste flyktninger bor på asylmottak mensde venter på at Utlendingsdirektoratet (UDI) skalbehandle søknaden deres, og deretter på at Inklu-derings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) skalfinne en kommune de skal bo i. Det var trolig kon-takt med asylmottak i alle de 9 sakene hvor gjer-ningspersonen og/eller offeret kom til Norge somflyktninger. Det var først og fremst kontakten isakene hvor offer og gjerningsperson bodde påasylmottak som et par/familie som var relevantfor forebygging. Dette var tilfellet i 3 saker, ogfremstillingen avgrenses til disse 3 sakene, sepunkt 12.9.1. I 2 av de 3 sakene inneholdt straf-fesaksdokumentene en del opplysninger om kon-takten med asylmottaket.512

I den første saken var det opplysninger om atgjerningspersonen utsatte offeret for både fysiskog psykisk vold da de bodde på asylmottak. Gjer-ningspersonen kontrollerte offeret både økono-misk og sosialt. Det var også opplysninger om atofferet utøvde vold mot gjerningspersonen, og atbegge foreldrene utsatte barna for vold. Det syn-tes som om de ansatte på mottaket verken varkjent med, eller mistenkte, vold i familien.

En tid før drapet ga offeret, overfor en veiled-ningstjeneste utenfor asylmottaket, uttrykk for athun var bekymret for gjerningspersonen somfølge av endret atferd, og mye irritabilitet og frus-trasjon. Dette ble videreformidlet til asylmottaket,og en ansatt på mottaket gjennomførte da en ale-nesamtale med gjerningspersonen. Gjerningsper-sonen ga ikke uttrykk for at noe var galt, og detble tilsynelatende ikke tatt opp spørsmål om part-nervold i samtalen. Gjerningspersonen haddeflere år tidligere blitt anmeldt for partnervold motsin tidligere samboer, men dette hadde ikke asyl-mottaket kunnskap om.

I den andre saken utøvde gjerningspersonenvold mot både offer og barn da familien bodde påasylmottak. Dette var kjent for flere privatpersoner.I forbindelse med en voldshendelse, skal barnet hafortalt ansatte på asylmottaket at det var gjernings-personen som utøvde volden. Opplysninger i sakentydet på at asylmottaket sendte bekymringsmel-ding til barneverntjenesten. Det var uklart hvordansaken ble fulgt opp, og det var ingen dokumenta-sjon fra barneverntjenesten om denne bekym-ringsmeldingen. Asylmottakets ansatte stilte tilsy-

512 Straffesaksdokumentene inneholdt en del opplysninger omkontakten med asylmottaket i én sak til, men opplysnin-gene i denne saken var først og fremst fra tiden etter atfamilien bodde der, da paret hadde praksisplass på motta-ket. Denne saken omtales ikke her.


nelatende ingen spørsmål om partnervold, til trossfor at de fikk kunnskap om vold mot barn.

12.9.3 Flyktningetjenesten

De fleste flyktninger har kontakt med den kom-munale flyktningetjenesten i forbindelse medbosetting i en kommune. Det var opplysninger omkontakt med flyktningetjenesten i 4 saker.

I 2 av de 4 sakene ga straffesaksdokumenteneinformasjon om innholdet i kontakten. I beggesakene syntes det som om flyktningkonsulentenhadde nokså tett kontakt med familiene. I den enesaken hadde flyktningkonsulenten kontakt medfamilien omtrent et par ganger i uka frem til dra-pet skjedde. Dette var mer kontakt enn det ved-kommende vanligvis hadde med andre familier.

Familiene fikk mye relevant informasjon fraflyktningkonsulentene, blant annet om hjelpeap-paratet, arbeidsliv, rettigheter og plikter. I beggesakene bistod flyktningkonsulentene familienemed en rekke praktiske ting knyttet til det åbosette seg i kommunen. Flyktningkonsulentenehenviste også familiene til andre offentlige instan-ser, blant annet krisesenter, familievernkontor ogandre kommunale støttetilbud. I noen tilfellerkjørte konsulentene familiene dit de skulle. Beggesakene etterlot et inntrykk av at flyktningkonsu-lentene var i kontakt med flere offentlige instan-ser og at de dermed hadde en koordinerenderolle.

Vold ble på forskjellige måter et tema i beggesakene. I den ene saken ble barneverntjenestenkoblet inn da det ene barnet fortalte at han bleutsatt for vold hjemme. Barneverntjenesten infor-merte flyktningkonsulenten om saken, og flykt-ningkonsulenten syntes å tro at anklagene kunnestemme. Ettersom det aktuelle barnet «ikke var etlite barn», vurderte flyktningkonsulenten det like-vel slik at det ikke kunne være tale om «mishand-ling». Utvalget oppfattet uttalelsen slik at konsu-lenten antok at barnet var for stort til å kunne bliutsatt for alvorlig vold av foreldrene. Flyktning-konsulenten stilte ikke spørsmål til offeret i for-bindelse med voldsanklagene. Det virket som omkonsulenten mente at det var barneverntjenestensoppgave å følge opp vold mot barn. Flyktningkon-sulenten ble også kjent med at offeret var bekym-ret for om gjerningspersonen ville ta med barna tilhjemlandet, og at gjerningspersonen ikke lot offe-ret kle seg mer moderne. Det syntes for øvrigsom om flyktningkonsulenten var oppmerksom pådynamikken mellom offer og gjerningsperson.Konsulenten uttalte blant annet at det etterankomst til Norge hadde oppstått en markant

skjevhet i maktforholdet mellom dem, se ogsåpunkt 11.5. Mannen hadde mistet autoriteten sinbåde i familien og ellers. Flyktningkonsulentenstilte ikke spørsmål om vold og varslet ikke poli-tiet.

I den andre saken fortalte offeret flyktning-konsulenten at gjerningspersonen hadde utsatthenne for vold. Flyktningkonsulenten sørget for atoffer og barn kom seg raskt til krisesenter. Flykt-ningkonsulenten informerte imidlertid gjernings-personen om hvor de befant seg og bakgrunnenfor at konsulenten hadde hjulpet dem til krisesen-ter. Flyktningkonsulenten varslet ikke politiet.

Det fremgikk videre at paret ønsket å skilleseg før drapet. Det var særlig gjerningspersonensom uttrykte et sterkt ønske om dette. Flyktning-konsulenten anbefalte da paret å vente med åsende inn skilsmissepapirer til offeret hadde opp-holdt seg i Norge i tre år. Gjerningspersonen gikktil slutt motvillig med på dette. Utvalget antar atdenne anbefalingen hadde sammenheng medreglene i utlendingsloven som gir en familieinn-vandrer mulighet til å søke om permanent opp-hold etter tre år.513 Det finnes imidlertid en unn-taksregel fra kravet til oppholdstid for personersom blir utsatt for partnervold, jf. utlendingsloven§ 53. Det så ikke ut til at flyktningkonsulenten vur-derte om denne unntaksregelen kunne være aktu-ell.

I den tredje saken, ble det avholdt et tverretat-lig møte mellom krisesenteret, flyktningetje-nesten, barnevernet, tolk og offeret. Det var ingenopplysninger om kontakten med flyktningetje-nesten utover dette. I den fjerde saken var detopplysninger om at familien var i kontakt med enflyktningkonsulent, men ellers ingen opplysnin-ger om kontakten.

12.9.4 Voksenopplæring

Voksenopplæring er en læringsinstitusjon, ogdette punktet kunne derfor vært plassert sammenmed skole og barnehage, se punkt 12.10. I degjennomgåtte sakene var det imidlertid bare opp-

513 Ved familiegjenforening får søkeren midlertidig opphold itre år. Etter tre år kan det søkes om permanent opphold, seutlendingsloven § 62. Dersom søkeren er blitt mishandletav ektefellen eller samboeren under opphold i Norge, kansøkeren, på visse vilkår, få opphold på selvstendig grunnlagfør det har gått tre år. Det kreves blant annet at søkeren harflyttet fra ektefellen/samboeren, se utlendingsloven § 53.Se også Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) punkt 9.8 for en gjen-nomgang av praktiseringen av unntaksbestemmelsen iutlendingsloven § 53 bokstav b. I LB-2016-116118-2 har lag-mannsretten lagt til grunn at terskelen er lavere for mis-handlingsbegrepet i utlendingsloven enn i straffeloven.


lysninger om kontakt med voksenopplæring i for-bindelse med deltakelse på introduksjonsprogramfor flyktninger, se boks 12.1. Punktet er derforplassert her, sammen med andre instanser somkommer i kontakt med flyktninger og asylsøkere.

Det var opplysninger om at offer og/eller gjer-ningsperson deltok på introduksjonsprogram forflyktninger på drapstidspunktet i 4 saker. Ettersomoffer og/eller gjerningsperson hadde bakgrunnsom asylsøkere i 9 saker, er det nærliggende å antaat det også var flere som deltok, eller hadde deltatt,på introduksjonsprogrammet. Det var også opplys-ninger som tydet på at flere ofre og gjerningsperso-ner fikk norskundervisning, uten at det fremgikk atdette var en del av introduksjonsprogrammet.

Det var gjennomgående svært få opplysningerom oppfølgingen på introduksjonsprogrammet. Ién sak var det noen opplysninger i avhør av offent-lig ansatte. I denne saken ba offeret om å bytteklasse. Bakgrunnen for dette var at hun ikkeønsket å gå i samme klasse som gjerningsperso-nen. Dette ønsket ble imøtekommet.

12.9.5 Utfordringer

12.9.5.1 Hovedinntrykk og forebyggingspotensial

Utvalgets inntrykk var at flere ansatte i tjenestene,som på forskjellige måter hadde kontakt medflyktninger, hadde god og tett kontakt med deaktuelle familiene. Flyktningkonsulentene haddefor eksempel over flere år ukentlige møter med

familiene, og de var tilsynelatende en viktig kildetil både informasjon og støtte. Det syntes ogsåsom om de hadde en koordinerende rolle i møtemed hjelpeapparatet, og sørget for at familien komi kontakt med andre offentlige instanser. I én sakkjørte flyktningkonsulenten offeret til krisesenter,og i en annen sak fulgte konsulenten paret til fami-lievernkontoret. Vitneavhør med ansatte på asyl-mottak tydet også på at det var en rekke ansattesom på en eller annen måte hadde kontakt medfamiliene. Det var flere som uttalte at de bevisstunngikk å stille private spørsmål til beboerne, ogat det derfor var en del ting de ikke visste. Defleste hadde likevel dannet seg et relativt tydeliginntrykk av familiene. Sakene inneholdt få opplys-ninger om kontakten med voksenopplæringen. Allden tid deltakerne i introduksjonsprogrammet til-bringer mye tid på skolen, kan det likevel leggestil grunn at lærere og andre ansatte ved voksen-opplæringen er blant de offentlig ansatte somhadde aller mest kontakt med familiene.

Den tette og vedvarende kontakten ansatte idisse tjenestene har med enkeltpersoner og fami-lier gir etter utvalgets mening et stort forebyg-gingspotensial. De ansatte har daglig eller ukent-lig kontakt med mennesker i sårbare, krevende,og i noen tilfeller marginaliserte, livssituasjoner.De kan observere familiene i hverdagslige situa-sjoner og bygge opp et tillitsforhold. På dennemåten kan de komme i posisjon til å avdekke voldi nære relasjoner og andre bekymringsverdigeforhold. Etter utvalgets syn, er det derfor svært

Boks 12.1 Introduksjonsprogram for flyktninger

Kommunene har plikt til å tilby introduksjons-program for flyktninger, jf. introduksjonsloven§ 3. Flyktninger har både rett og plikt til å deltapå introduksjonsprogrammet, og mottar intro-duksjonsstønad under deltakelsen. Program-met er helårig og på fulltid. Programmet inne-holder norskopplæring og samfunnskunnskapsamt arbeids- eller utdanningsrettede tiltak, jf.introduksjonsloven § 4. Det tas sikte på å gi del-takerne grunnleggende ferdigheter i norsk,grunnleggende innsikt i norsk samfunnsliv ogforberedelse til deltakelse i yrkeslivet. Kommu-nene står fritt til å avgjøre hvordan introduk-sjonsprogrammet skal organiseres. En del kom-muner har valgt å organisere programmet vedhjelp av interkommunale samarbeid. Deltakere iprogrammet har kontakt med en såkalt pro-

gramrådgiver. Programrådgiveren er vanligvisansatt i flyktningetjenesten, NAV lokalt ellervoksenopplæringen, avhengig av hvordan kom-munen har organisert arbeidet med introduk-sjonsprogrammet. Programrådgiveren har blantannet ansvar for å følge opp deltakerne, og åkoordinere tiltak og kontakt mellom ulike aktø-rer og instanser. Det er som regel voksenopplæ-ringen som har ansvar for den praktiske under-visningen. NAV lokalt fungerer som en samar-beidspartner for programrådgiveren og voksen-opplæringen, og skal blant annet tilby arbeids-markedstiltak og holde oversikt over muligepraksisplasser og behov for arbeidskraft.

Kilde: Introduksjonsloven og imdi.no.


viktig at ansatte i disse tjenestene har kompetansepå vold i nære relasjoner, og at de settes i stand tilå stille de riktige spørsmålene og gi treffendeinformasjon og råd.

Utvalget vil i de neste punktene trekke fremnoen utfordringer som stod frem i sakene hvordet var kontakt med asylmottak, flyktningetje-neste og/eller voksenopplæring.

12.9.5.2 Manglende avdekking av vold, undervurdering av risiko og oppfølging av voldsutøvere

Utvalget mener det kan stilles spørsmål ved omhjelpeapparatet er tilstrekkelig oppmerksom pårisikoen for vold i nære relasjoner i møte medflyktninger. Utvalget så blant annet eksempler påat ansatte i asylmottak, flyktningetjenesten ogvoksenopplæringen merket seg forhold som tilsammen kunne dannet grunnlag for å spørre omvold, uten at det syntes som om dette ble gjorteller vurdert. Utvalget så også eksempler på atparforholdet mellom gjerningspersonen og offe-ret var preget av en markant skjevhet i maktfor-holdet, uten at instansene fanget opp dette. En slikdynamikk kan bidra til forhøyet risiko for partner-vold og partnerdrap, se punkt 11.5.

I én sak hadde flyktningkonsulenten kunnskapom at gjerningspersonen utsatte barnet sitt forvold. Flyktningkonsulenten snakket likevel ikkemed familien om det barnet hadde fortalt. Etterutvalgets syn, virket det som om flyktningkonsu-lenten undervurderte risikoen i saken.

I en annen sak observerte ansatte ved voksen-opplæringen at gjerningspersonen utøvde kontrollover offeret. Gjerningspersonen likte ikke at offe-ret hadde kontakt med andre menn på skolen, ogskolen fanget opp at offeret hadde overdrevenrespekt for gjerningspersonen. Offeret ba etterhvert om å bli plassert i en annen klasse enn gjer-ningspersonen, og dette ble etterkommet. Voksen-opplæringen registrerte også at parets sønn oftevar innom klasserommet for å snakke med offeret,særlig når gjerningspersonen ikke var på skolen,og etter at offeret byttet klasse. Situasjonene etter-lot et inntrykk av at dette var et ledd i det kontroll-regime offeret var underlagt, og at det var gjer-ningspersonen som ba sønnen om å følge med påhva offeret foretok seg til enhver tid. Voksenopplæ-ringen var oppmerksom på at offeret lå langt forangjerningsperson når det gjaldt kunnskap om detnorske språket og samfunnet. Det syntes likevelikke som om de ansatte oppfattet kontrollen sompartnervold, eller at situasjonen som helhet gjordeat de vurderte å snakke nærmere med paret.

I en tredje sak la flere ansatte merke til at offeretvar usedvanlig velutdannet, dyktig og godt inte-grert, og at gjerningspersonen snakket dårlig norskog var mindre sosial. De ansatte antok at gjernings-personen følte seg mindreverdig. Det var også fleresom var kjent med at gjerningspersonen frem motdrapet var i sorg og psykisk ubalanse etter tapet avet nært familiemedlem. Offeret tok av seg hode-plagget og kledde seg stadig mer moderne, noegjerningspersonen tilsynelatende ikke likte. Det bleetter hvert også kjent for flere at offeret ønsketskilsmisse, og i ettertid uttalte enkelte at de troddedét måtte ha vært motivet for drapet. En ansattuttalte at offeret aldri hadde gitt uttrykk for at gjer-ningspersonen utøvde vold. Opplysningene vistelikevel at gjerningspersonen utsatte offeret foromfattende mishandling. Det fremstod som enutfordring i denne saken at asylmottaket nærmestaksepterte at gjerningspersonen befant seg i ensvært vanskelig situasjon. Det var tilsynelatendeingen som initierte en samtale med ham om hvor-dan han hadde det. Skjevhet i maktforholdet mel-lom par kan være utfordrende å registrere. Utvalgethar sett dette i flere saker. Etter utvalgets syn, børdet skapes større bevissthet rundt dette, blant annetom at slik dynamikk i parforhold bør danne grunn-lag for ekstra oppmerksomhet, spørsmål om voldog eventuelt hjelpetiltak.

12.9.5.3 Potensial for bedre oppfølging av psykisk helse

Utvalget så videre utfordringer ved kartleggingenav den psykiske helsen hos flyktninger i sakene.Flyktninger er i en svært sårbar situasjon. Mange ertraumatiserte og i sorg over tap av familie og ven-ner. Alle flyktninger gjennomgår en enorm omvelt-ning i livet når de kommer til Norge. Slike forholdbør gi grunnlag for ekstra oppfølging. Det synteslikevel ikke som om de aktuelle familiene fikk slikoppfølging, og det syntes ikke som om beboernespsykiske tilstand i tilstrekkelig grad ble kartlagt påasylmottak. Se nærmere om dette i punkt 12.4.4.3.

12.9.5.4 Uprofesjonell håndtering og manglende kunnskap om regelverk

Sakene viste flere eksempler på uprofesjonellhåndtering. I én sak informerte en offentlig ansattvoldsutøver om at den voldsutsatte og deres fellesbarn oppholdt seg på krisesenter. Dette ble ikkegjort på en måte som tilfredsstilte profesjonellekrav i situasjonen. Den voldsutsatte har behov forbeskyttelse, og dette skal veie tyngre enn gjer-ningspersonens ønske om informasjon. I tilfeller


hvor voldsutøver stiller spørsmål ved hvor volds-utsatt befinner seg, bør voldsutøver etter utvalgetssyn, beroliges med at den voldsutsatte befinnerseg på et trygt sted.

I én sak overtalte flyktningkonsulenten paret omå vente med å sende skilsmissepapirer til offerethadde oppholdt seg i Norge i tre år, og feilinfor-merte dermed paret om relevant regelverk, se ogsåpunkt 12.7.4. Utvalget hadde ikke grunnlag for åforeta en konkret vurdering av om offeret i sakenville oppfylt vilkårene for permanent opphold påselvstendig grunnlag etter utlendingsloven § 53 bok-stav b. All den tid gjerningspersonen utøvde voldmot offeret, og offeret oppholdt seg på krisesenter ien periode, er det likevel nærliggende å anta at vilkå-rene etter unntaksbestemmelsen var oppfylt. I så fallhadde offeret krav på opphold på selvstendig grunn-lag før det var gått tre år etter ankomst til Norge.

Flyktningkonsulenten hadde kunnskap ompartnervold i forholdet. Offeret burde derfor fåttinformasjon om denne unntaksregelen i stedet forå bli overtalt til å vente med skilsmisse. Utvalgetmener at flyktningetjenesten generelt bør værevarsom med å gi råd og anbefalinger som liggerutenfor deres mandat, og som tjenesten ikke hargod kunnskap om. Det kan ikke forventes at flykt-ningetjenesten har inngående kunnskap om utlen-dingsretten. Den aktuelle unntaksregelen omselvstendig opphold på grunn av familievold erlikevel en svært viktig og sentral regel for voldsut-satte flyktninger. Flyktningetjenestens ansvarsom-råde og hovedoppgave er også bosetting og inte-grering av flyktninger. Det bør kunne forventesen grunnleggende kunnskap om sentrale og rele-vante rettigheter og plikter for flyktninger. I detminste må det kunne forventes at flyktningetje-nesten konsulterer en annen faginstans om regel-verket når det kreves rådgivning på et felt somflyktningetjenesten ikke har spesialkompetansepå. Dette gjelder særlig i en situasjon som i dennesaken. Med kunnskap om partnervold, bør detvære en høy terskel for å anbefale, og overtale,paret til å vente med skilsmisse. I denne sakenkunne for eksempel flyktningetjenesten konsul-tert Utlendingsdirektoratet. Flyktningkonsulen-ten kunne også henvist offeret til advokat for åvurdere anmeldelse og få informasjon om rettig-heter som voldsutsatt, se punkt 12.11.

12.9.5.5 Aleneansvar i krevende saker

Sakene viste at det kan være en utfordring atansatte i for stor grad er alene om ansvaret for denaktuelle saken/familien. Utvalget drøftet dette i til-knytning til flere saker, men utfordringen er særlig

fremtredende i én sak. Flyktningkonsulenten haddetett kontakt med familien, og det syntes som omvedkommende var den eneste fra flyktningetje-nesten som var involvert i saken. Familien var i ensvært sårbar og krevende situasjon. Saken etterlotet inntrykk av at det var utfordrende for flyktning-konsulenten å bære ansvaret for familien alene.Etter utvalgets syn, var det flere forhold ved håndte-ringen som kunne indikere dette. Det kan, på gene-relt grunnlag, være krevende å «holde hodet kaldt»i voldsomme situasjoner når en er alene med ansva-ret. Å være alene kan bidra til at en ikke oppfatterviktige signaler og tegn til bekymring.514 Til trossfor gode hensikter, kan det å være alene med et sliktansvar også øke risikoen for å trå feil og å tøye gren-sene for hva som er profesjonelt forsvarlig.

12.10 Skole og barnehage

12.10.1 Innledning

Familiene i de aller fleste sakene hadde mindreå-rige hjemmeboende barn som gikk på skole eller ibarnehage. De fleste parene var derfor i kontaktmed skole og/eller barnehage før drapet. Ienkelte saker var skole og/eller barnehageomtrent de eneste offentlige instansene som fami-liene var i kontakt med. Skole og barnehage kanofte komme i posisjon til å avdekke vold og andrebekymringsverdige forhold. De ansatte har dagligog tett kontakt med både barna og foreldreneover mange år, og de blir derfor godt kjent. Skoleog barnehage er på denne bakgrunn sentraleinstanser i forebyggingsarbeid, til tross for at deikke har egne konkrete virkemidler utover vars-ling til, og informasjonsutveksling med, andreinstanser. Som offentlige ansatte er alle lærere,barnehagelærere og andre ansatte bundet av opp-lysningsplikten til barnevernet etter barnevernlo-ven § 6-4 første ledd. Alle ansatte er også bundetav avvergeplikten etter straffeloven § 196.

12.10.2 Om kontakten

Gjerningsperson og offer hadde felles barn, sær-kullsbarn, eller begge deler, i samtlige gjennom-gåtte saker, se punkt 10.3. Blant disse var dethjemmeboende barn som gikk på skole eller i bar-nehage i 14 saker. Alle disse barna levde medvold, og flere av barna ble utsatt for direkte vold,se punkt 10.4. Barneverntjenesten var i kontakt

514 Se til sammenlikning manualen til SARA-V3, hvor det frem-går at risikovurderinger skal gjøres av flere medarbeidere,ikke alene.


med 7 av disse familiene, se punkt 12.6.1. Dettebetyr at det var 7 saker hvor barna gikk på skoleeller i barnehage, og hvor barnevernet ikke varkoblet inn.

I ytterligere 3 saker hadde paret tidligere hattmindreårige hjemmeboende barn. Kontaktenmed skole og barnehage i disse sakene lå noe til-bake i tid, og kontakten var ikke dokumentert.Kontakten var derfor ikke relevant med hensyn tilforebygging av partnerdrapet i sakene.

I 3 saker var skole og barnehage, ved siden avhelsetjenesten, de eneste instansene som familieni saken var i kontakt med. Felles for disse tre fami-liene, var at de levde isolert. Med dette menes atde hadde lite kontakt med andre, for eksempelfamilie, venner, kolleger eller hjelpeapparatet. Islike tilfeller får barnehage og skole en spesieltviktig rolle med tanke på å avdekke vold i nærerelasjoner eller andre bekymringsverdige forhold.

12.10.3 Bekymringsmelding til barneverntjenesten og annen informasjonsutveksling

Skole sendte bekymringsmelding til barneverntje-nesten i 2 saker. Utvalget så ingen eksempler på atbarnehage sendte bekymringsmelding, se ogsåpunkt 12.6.4.8. Utvalget så heller ingen eksemplerpå at skole eller barnehage varslet politiet.

I de 2 sakene hvor skole sendte bekymrings-melding til barneverntjenesten, var dette pågrunnlag av bekymring for vold mot barn ogatferdsutfordringer. Barn hadde i begge sakenefortalt om vold fra én eller begge foreldrene. I denene saken visste skolen i tillegg at det ene barnethadde fortalt en klassekamerat at han ble utsattfor vold. I den andre saken fulgte skolen barnet tilbarnevernsvakta.

12.10.4 Utfordringer

Skole og barnehage har vedvarende kontakt medfamilier, og de får en innsikt i familier som fåandre har. Skole og barnehage oppfatter kanskjeikke seg selv som en del av førstelinjen i arbeidetmed å forebygge vold i nære relasjoner. Det erlikevel svært viktig at disse institusjonene erbevisst sin rolle som hjelpeinstans i den forstandat de er tett på familier og står i posisjon til åavdekke vold i nære relasjoner. Utvalget så ogsåenkelte saker hvor det var vanskelig å se hva somkunne vært gjort annerledes, blant annet fordifamiliene levde isolert, og det var lite eller ingenkontakt med hjelpeapparatet. I disse sakene vardet imidlertid kontakt med barnehage/skole. Selv

om straffesaksdokumentene ikke ga opplysningerom skole/barnehage sitt arbeid i disse sakene,viste de i alle fall hvilken viktig rolle disse instan-sene har i møte med barnefamilier.

Utvalget så eksempler på at skole/barnehagevarslet barnevernstjenesten, og eksempler på atde ikke gjorde det. I noen av sakene hvor det ikkeble varslet, var det mer eller mindre åpenbart atbekymringsmelding burde vært sendt.

Flere eksempler viste at barnehage/skole ikkevar tilstrekkelig oppmerksomme på signaler omfamilievold, og at de ikke stilte nødvendige spørs-mål for å avdekke slik vold til tross for at de tilsy-nelatende hadde mistanke. I én sak visste foreksempel skolen at offerets sønn ikke dro hjemnår bare stefaren (voldsutøver) var hjemme. Detvar kjent at stefaren hadde alkoholproblemer ogvar arbeidsledig. Offeret hadde også snakket medsønnens lærer om at hun selv ikke hadde det bra,og at hun ville forlate ham. At offeret ga såpassmye informasjon til en «utenforstående» kunnegitt grunn til bekymring.

I saker hvor skole/barnehage sendte bekym-ringsmelding, var det en utfordring at politiet ikkeble varslet samtidig. Det kan generelt synes somom melder i en del tilfeller tar for gitt at en bekym-ringsmelding til barneverntjenesten er tilstrekke-lig, og at det ikke er nødvendig å varsle politiet.

12.11 Advokat

12.11.1 Innledning

De fleste advokater arbeider for private virksom-heter og er ikke en del av det offentlige hjelpeap-paratet. Advokater har likevel en sentral rolle irettsstaten ved å yte rettslig bistand på vegne avdet offentlige gjennom bistandsadvokatordningen,forsvarerordningen og den offentlige rettshjelps-ordningen.515 I saker som dekkes av disse ordnin-gene vil advokaten kunne informere klienten omrelevante rettigheter og plikter. Advokaten kanogså orientere klienten om hjelpeapparatet, bidratil at klienten kommer i kontakt med rett instansog ha en koordinerende rolle i møte med offent-lige instanser. I en del tilfeller vil advokaten værekjent med partnervold eller annen familievold,eller være i posisjon til å avdekke slik vold. Dettegjelder der hvor advokaten yter rettshjelp påvegne av det offentlige, men også i andre tilfeller.Advokater har også, i likhet med alle andre, avver-geplikt etter straffeloven § 196, se punkt 8.3.2.

515 Se straffeprosessloven kapittel 9a, straffeprosessloven§ 100, jf. §§ 96-99 og rettshjelpsloven kapittel II og III.


Utvalget registrerte på denne bakgrunn kontaktmed advokater i saksgjennomgangen.

12.11.2 Om kontakten

Det var en eller annen form for kontakt med advo-kat i 10 av de 19 sakene. I én av disse sakenebestod kontakten av at en av partene jobbet i etadvokatfirma som sekretær. Vedkommende varaltså i kontakt med advokaten fordi de var kolle-ger, ikke fordi hun ønsket advokatbistand. I tilleggtil de 10 sakene, ba offeret i én sak en privatper-son om hjelp til å komme i kontakt med Kontoretfor fri rettshjelp. Det var ingen opplysninger somtydet på at det ble opprettet kontakt før drapet. Iytterligere 2 saker var det ingen opplysninger omat det var kontakt med advokat, men saken forøvrig tydet på at det sannsynligvis var det.516 Imangel av opplysninger, har utvalget likevel settbort fra disse sakene.

Vold var et tema i kontakten med advokat i 4saker. I 3 av disse sakene var det offeret somhadde kontakt med advokat om vold, og i én sakvar det gjerningspersonen. Kontakten handlet i de4 sakene om at klienten ble utsatt for partnervold.Blant de 4 sakene var det opplysninger om opp-nevning av bistandsadvokat i én sak.

Kontakt med advokat i en barnevernssak kanogså være relevant i forebyggingsøyemed. Detvar kontakt med advokat om barnevern i 2 saker.

Kontakten med advokat i de øvrige sakenehandlet henholdsvis om oppgjør etter oppløsningav samboerskap, asyl, uførepensjon, pasientskade-erstatning og helseforsikring.

12.11.3 Nærmere om kontakten med advokat hvor vold var et tema

Vold var et tema i kontakten med advokat i 4 saker.Omfang og varighet av kontakten med advokatvarierte i de 4 sakene. I én av sakene ble kontaktenmed advokat opprettet og avsluttet omtrent seks årfør drapet, og i en annen sak ble kontakten oppret-tet og avsluttet omtrent tre år før drapet. I en tredjesak ble kontakten med advokat opprettet omtrentfem år før drapet, og varte frem mot drapet. I den

siste saken ble kontakten opprettet omtrent tremåneder før drapet, og varte frem mot drapet.

I én sak ble kontakten opprettet i forbindelsemed en sak etter utlendingsloven. I de 3 andre blekontakten opprettet i forbindelse med en volds-hendelse. I 2 av disse sakene var det krisesentersom formidlet, og sørget for å opprette, kontak-ten. I den siste saken var det politiet som sørgetfor at advokat ble koblet inn i saken.

Advokatene hadde kunnskap om partnervold ide 4 sakene. I den saken hvor kontakten opprinne-lig ble opprettet i forbindelse med en sak etterutlendingsloven, fikk advokaten denne kunn-skapen da hun etter hvert stilte konkrete ogdirekte spørsmål til klienten om hun ble utsatt forvold. I 2 av sakene var advokaten også kjent medkonkrete drapstrusler mot offeret, og i den enesaken stilte advokaten direkte spørsmål om klien-ten oppfattet drapstruslene som reelle. I én sakvar advokaten i tillegg kjent med at gjerningsper-sonen truet med å kidnappe parets felles barn.

I den grad straffesaksdokumentene ga opplys-ninger om det, syntes det som om advokatene isakene hvor vold var et tema, ga klientene enrekke praktiske råd. Disse handlet om separa-sjons- og skilsmisseprosess, mekling hos familie-vernkontor, barnefordeling og om å holde tettkontakt med politiet. Det var ingen eksempler påat advokat selv kontaktet politiet om sin bekym-ring for den voldsutsatte klienten.

12.11.4 Utfordringer

Det var en form for kontakt med advokat iomtrent halvparten av de 19 sakene. Det var imid-lertid store variasjoner mellom sakene, og det varbare 4 saker hvor vold var et tema med advokaten.Andelen ofre og gjerningspersoner som var i kon-takt med advokat er i tråd med forskningen til Vat-nar mfl.517 Etter utvalgets syn, er det likevel enutfordring at ikke flere av de voldsutsatte var ikontakt med advokat om volden. Utsatte for vold inære relasjoner har rett til konsultasjon med advo-kat for å vurdere anmeldelse, jf. rettshjelploven§ 11 første ledd nr. 6. Ordningen er uten økono-misk behovsprøving og advokaten innvilges enstykkpris på 3 timer.518

Advokat vil i en slik situasjon være en viktigkilde til informasjon og støtte for å vurdere anmel-516 I én sak fremgikk det at den ene parten hadde fått avslag på

asylsøknad, og at han senere fikk den innvilget etter klage.I lys av rettshjelpsloven § 11 nr. 1, er det sannsynlig at ved-kommende ble representert av advokat i klageomgangen. Ien annen sak var det opplysninger om at den ene partentidligere var straffedømt. Det er sannsynlig at vedkom-mende hadde kontakt med en forsvarsadvokat i den forbin-delse.

517 Vatnar mfl. sin studie på partnerdrapssaker begått i peri-oden 1990–2012 viste at advokat hadde registrert risiko forvold og drap i kontakt med 13 prosent av ofrene, se Vatnar(2015a) s. 61.

518 Jf. stykkprisforskriften § 5 annet ledd nr. 5.


delse. Kontakt med advokat vil potensielt kunnelede til flere anmeldelser og iverksettelse avbeskyttelsestiltak. Advokaten vil også kunne infor-mere generelt om hvilke rettigheter den voldsut-satte har. Endelig vil advokaten i møte med denvoldsutsatte kunne henvise til andre aktuelleinstanser, for eksempel krisesenter og familie-vernkontor.

Saksmaterialet ga et snevert grunnlag for åvurdere advokatenes håndtering av sakene dervold var et tema. I én sak var det imidlertid grunntil å stille spørsmål ved om advokaten burde kon-taktet politiet og bedt om umiddelbar iverkset-telse av beskyttelsestiltak. Det kan også væregrunn til å spørre om advokaten burde tilrettelagtfor at det ble opprettet kontakt med krisesenter.Trusselsituasjonen i saken var eskalerende, ogklienten ga uttrykk for at hun opplevde drapstrus-lene fra gjerningspersonen som reelle, og at hunlevde i alvorlig frykt.

Saksgjennomgangen viste også at politiets vur-dering av hvor alvorlig partnervolden er, haravgjørende betydning for om den voldsutsatte fåroppnevnt bistandsadvokat. I én sak tydet doku-mentasjonen på at politiet «nedkodet» anmeldelsenfra mishandling i nære relasjoner,519 til en enkelt-stående voldsepisode (legemsfornærmelse).520

Offeret hadde dermed ikke et ubetinget krav påoffentlig oppnevnt bistandsadvokat.521 Opplysnin-ger i saken tydet på at offeret ble utsatt for gjenta-kende fysisk vold og omfattende psykisk vold overlenger tid. Saken var, etter utvalgets syn, derforomfattet av bestemmelsen om mishandling i nærerelasjoner. Ettersom ofre for mishandling i nærerelasjoner har krav på oppnevnt bistandsadvokat,er det svært viktig at politiet oppfatter, og koder,voldssaker riktig.

519 Jf. straffeloven 1902 § 219. 520 Jf. straffeloven 1902 § 228. 521 Se straffeprosessloven kapittel 9a om rett til bistandsadvo-

kat.


Kapittel 13

Privatpersoner og andre som ikke er en del av det offentlige hjelpeapparatet

13.1 Privatpersoner

13.1.1 Innledning

Det er politi og annet hjelpeapparat sin håndteringav sakene før drapet som har stått mest sentralt iutvalgets arbeid. Utvalget har i tillegg sett nær-mere på ofrenes og gjerningspersonenes kontaktmed privatpersoner. Med privatpersoner menesfamiliemedlemmer, venner og bekjente, kolleger,naboer eller andre personer, som på en ellerannen måte var i privat kontakt med familien.

Privatpersoner vil ofte komme i posisjon til åavdekke vold i familien, og gjerne i bedre posisjonenn det offentlige hjelpeapparatet. Det kan foreksempel være gjennom betroelser til familiemed-lemmer eller venner, eller ved observasjoner frakolleger eller naboer. Selv om mange privatperso-ner ønsker å bidra til forebygging, omfattes privat-personer i utgangspunktet ikke av noen plikt til åforebygge vold eller partnerdrap. Alle privatperso-ner er imidlertid bundet av avvergeplikten i straf-feloven § 196. Privatpersoners varsling vil kunnegi politi og annet hjelpeapparat viktig informasjonom mennesker som lever med vold. Denne infor-masjonen kan igjen danne grunnlag for å iverk-sette forebyggende tiltak.

13.1.2 Om kontakten

Utvalget registrerte opplysninger om privatperso-ner kjente til eller mistenkte vold, om privatperso-ner varslet politi eller øvrig hjelpeapparat og omhvordan hjelpeapparatet håndtere informasjonenfra privatpersonene.

Opplysningene om kontakten med privatper-soner stammet først og fremst fra vitneavhør. Detble i alle sakene gjennomført vitneavhør med pri-vatpersoner med tilknytning til både offer og gjer-ningsperson, se også punkt 10.2.

Det var stor variasjon mellom sakene når detgjaldt kontakten med privatpersoner, for eksem-

pel størrelsen på det sosiale og/eller familiærenettverket paret eller familien hadde rundt seg, ogtil hvor nær og hyppig kontakt paret hadde medpersoner i nettverket sitt. Det var i tillegg storeforskjeller mellom de voldsutsatte og voldsutø-verne, og kvinnene og mennene sin kontakt medprivatpersoner, og mellom ulike vitners oppfatnin-ger og inntrykk av paret eller familien.

I noen saker viste straffesaksdokumentene atparet hadde et nettverk bestående av både familie,venner, naboer og kolleger. I andre saker tydetopplysningene på at paret hadde et begrensetnettverk rundt seg. Situasjonen i disse sakene varfor eksempel at offer og/eller gjerningsperson,stod utenfor arbeidslivet, at livsutfordringer bidrotil at paret holdt seg for seg selv eller at familienvar i en ny livssituasjon som følge av migrasjon. Isistnevnte tilfeller var det flere eksempler på atparet hadde familie og venner i andre land, og atnettverket i Norge var begrenset. I én sak levdeofferet nærmest helt isolert som følge av gjer-ningspersonens kontrollerende atferd.

Et begrenset nettverk betød i noen saker atdet var begrenset kontakt med privatpersoner. Idisse sakene var det få privatpersoner som kunnekomme i posisjon til å avdekke vold og eventueltvarsle hjelpeapparatet. Saksgjennomgangen visteimidlertid at det ikke alltid var en sammenhengmellom størrelsen på nettverket, og nærheten oghyppigheten i kontakten med privatpersoner. Iflere saker hadde familien tilsynelatende etbegrenset nettverk rundt seg, samtidig som vitne-avhør viste at partene – først og fremst kvinnen iparforholdet – hadde én eller to svært nære rela-sjoner som de betrodde seg til, for eksempel ennær venninne, mor eller søster. I én sak var det foreksempel slik at paret hadde noen få kollegerhver, men at de ellers levde nokså isolert, utennære venner eller familie rundt seg. Offerethadde likevel en nær relasjon til moren sin i utlan-det. Offeret betrodde seg i stor grad til henne omparforholdet. Dette paret var blant dem som levde


aller mest isolert. Likevel var det i alle fall én pri-vatperson som visste mye. Det var flere eksem-pler på at paret hadde en svært liten omgangs-krets i Norge, samtidig som at paret betrodde segtil noen få, nære familiemedlemmer i utlandet. Detvar også eksempler på at paret hadde et begrensetnettverk, og begrenset kontakt med nettverket,men at naboer observerte høylytt krangling ogroping fra parets bolig. I én sak observerte volds-utsattes kolleger at voldsutøver kontrollerte denvoldsutsatte ved å komme innom jobben ofte for åundersøke hva hun gjorde og hvem hun snakketmed.

Til tross for at det som regel var noen som vis-ste, var det et gjennomgående trekk ved sakene atbåde de voldsutsatte og voldsutøverene fortalte fåprivatpersoner om vold eller andre familieproble-mer. Dette syntes i noen tilfeller å ha sammenhengmed skam og/eller normer (kulturelle eller andrenormer) som tilsa at vold er et familieanliggendesom skal håndteres internt i familien. I saker hvorvoldsutøver, eller både voldsutøver og offer, opp-holdt seg i Norge uten permanent oppholdstilla-telse, kunne det ha sammenheng med et ønske omå beskytte voldsutøver fra mulig utvisning. I én saksyntes det også å ha sammenheng med frykt forvoldsutøver og hans kriminelle miljø.

Når det gjelder forskjellene mellom kvinnenesog mennenes kontakt med privatpersoner, tilsavitneavhørene at det ofte var kvinnen i parforhol-det som hadde de næreste relasjonene, og som istørst grad betrodde seg til disse. Det var noen fåeksempler på at mannen snakket med privatperso-ner om egne eller familiens utfordringer. I én sakfortalte for eksempel mannen et vitne at ektefellenhans måtte være psykisk syk fordi hun var reddfor at han skulle drepe henne. Det var likevel langtflere eksempler på at kvinnen i parforholdetbetrodde seg til noen om konflikt og vold. Fleresaker etterlot et inntrykk av at mannen anså pro-blemer i parforholdet som en privatsak.

13.1.3 Privatpersoners kunnskap og mistanke om vold i nære relasjoner

Utvalget fant opplysninger om at privatpersonervisste om partnervold før drapet i 16 av de 19 gjen-nomgåtte sakene.522 I disse sakene hadde én ellerflere privatpersoner konkret kunnskap om vold

gjennom betroelser, egne observasjoner, ellerbegge deler. I én sak var det for eksempel opplys-ninger om at flere privatpersoner kjente til at gjer-ningspersonen utsatte offeret for vold, og atbegge utsatte barna for vold. Offeret hadde blantannet fortalt en venninne om at hun ble utsatt forpsykisk og fysisk vold, og at mannen var kontrol-lerende. Flere hadde også opplevd gjerningsper-sonen i saken som innesluttet, sint og krass motofferet. I 5 saker var det opplysninger om at offe-ret hadde betrodd seg om vold gjennom telefon-kontakt med nære venner eller familiemedlem-mer i utlandet. I én annen sak observerte offeretsvoksne særkullsbarn gjensidig vold mellom paret.I en tredje sak var offeret i telefonkontakt med etfamiliemedlem under en konkret voldshendelse. Ien fjerde sak hadde gjerningspersonen fortaltflere privatpersoner om at vedkommende tidli-gere hadde begått et drap og planla å drepe flere.

I ytterligere 2 saker var det opplysninger om atprivatpersoner mistenkte partnervold. I den enesaken var det privatpersoner med tilknytning tilbåde offer og gjerningsperson som var bekymret.Offerets kolleger mistenkte at hun var utsatt forvold da hun kom på jobb med en skade i hånden. Ivitneavhør fortalte kollegene, som var helseperso-nell, at de hadde tenkt at skaden ikke kunne væreforenlig med offerets forklaring. Som helseperso-nell hadde kollegene opplysningsplikt til barne-verntjenesten etter barnevernloven § 6-4. Denneopplysningsplikten gjelder også ved bekymringfor familier utenfor arbeidstiden, se punkt 8.3.3.Flere oppfattet også gjerningspersonen somdeprimert. Han skal også ha sagt til en bekjent athan vurderte å drepe offeret eller seg selv. I denandre saken fremgikk det at offerets familie varredde for om offeret ble utsatt for vold. Det varkjent at gjerningspersonen hadde utøvd vold motofferets søster. Offerets venner var i tillegg kjentmed at offeret var redd for å treffe på gjernings-personen etter at forholdet tok slutt.

I den siste saken var det ingen opplysningersom indikerte at privatpersoner mistenkte vold.Som følge av store livsutfordringer hadde paretstadig mindre kontakt med venner og naboer, ogde levde etter hvert svært isolert. Det var likevelopplysninger om at både offerets voksne særkulls-barn og naboer var bekymret for dem. Offeretsbarn merket seg at gjerningspersonen endret segden siste tiden før drapet – han ble negativ, opp-gitt, lei seg og redd for å gå ut. Også naboer obser-verte endringer, og trakk seg unna.

522 Blant disse sakene var det saker hvor privatpersoner ogsåvisste om vold mot barn.


13.1.4 Hva kontakten med privatpersoner ledet til

Det var få privatpersoner som meldte fra til noenom sin bekymring.523 Utvalget fant opplysningerom at privatpersoner varslet politi eller annet hjel-peapparat om partnervold i 4 saker. I den enesaken varslet parets barn politiet om en voldshen-delse under en familiesammenkomst. Politietankom stedet og offeret ble brakt til legevakt. Detble ikke opprettet sak. I den andre saken var bådeofferets og gjerningspersonens familie i kontaktmed hjelpeapparatet. Pårørende tok gjentakendekontakt med både politiet og helse- og omsorgstje-nesten. De meldte stadig fra om dyp bekymring,senest noen timer før drapet. Både politiet og for-skjellige helsetjenester var involvert i saken gjen-nom mange år. Det ble blant annet opprettetanmeldelser, iverksatt beskyttelsestiltak og tiltaketter psykisk helsevernloven. Selv om det syntessom om privatpersoners varslinger til hjelpeappa-ratet ledet til at det ble iverksatt tiltak, etterlotsaken likevel et inntrykk av at hjelpeapparatetikke i tilstrekkelig grad lyttet til partenes nærstå-ende. Det fremgikk for eksempel at nærståendemente at gjerningspersonen var svært alvorligpsykisk syk samme dag som drapet skjedde, menat hjelpeapparatet vurderte det annerledes. Detunderstrekes at utvalget ikke foretok en medi-sinskfaglig vurdering av saken, se også punkt12.4.2.1.

I 13 saker visste privatpersoner om partner-vold uten å varsle politi eller annet hjelpeapparat. Iytterligere én sak visste privatpersoner om voldmot barn uten å varsle politiet, barneverntje-nesten eller andre. I disse sakene var det likevelflere privatpersoner som oppfordret den voldsut-satte til selv å kontakte politiet, krisesenter ellerannet hjelpeapparat. Dette var tilfellet i minst 4saker. I én av disse sakene fulgte også en privat-person offeret til politiet for å anmelde gjernings-personen for vold. I en annen sak ble offeret opp-fordret av venninner i Norge og familiemedlem-mer i utlandet om å kontakte hjelpeapparatet.Disse oppfordringene førte tilsynelatende til atofferet kontaktet krisesenter. I en tredje sak bleofferet sterkt oppfordret av sin søster i utlandet tilå anmelde gjerningspersonen for vold, men ver-ken offeret eller søsteren kontaktet politi ellerannet hjelpeapparat. Paret i denne saken haddefor øvrig svært begrenset nettverk i Norge.

13.1.5 Utfordringer

13.1.5.1 Privatpersoner varsler i liten grad

Uavhengig av omfanget av både nettverk og kon-takt med nettverket, var det alltid noen privatper-soner som hadde mistanke eller kunnskap omvold, eller som på andre måter var bekymret.Dette var et tydelig fellestrekk i sakene. Det varogså et fellestrekk at få privatpersoner braktekunnskap om vold videre til politiet eller hjelpeap-paratet. Det syntes som om privatpersoner gjen-nomgående hadde en svært høy terskel for å kon-takte offentlige instanser. Dette utgjorde en utfor-dring for hjelpeapparatet fordi mye informasjonom mennesker som levde med vold aldri nåddefrem til instanser som kunne iverksatt forebyg-gende tiltak.

Sakene viste at privatpersoner hadde kunn-skap om familievold i saker hvor hjelpeapparatetikke hadde slik kunnskap. Politiet eller andreinstanser i hjelpeapparatet registrerte vold i 11saker, se punkt 10.4. Det var dermed 9 saker hvoringen offentlig instans hadde registrert vold. Idisse sakene var det imidlertid én eller flere pri-vatpersoner som kjente til partnervold og/ellervold mot barn. Varsler fra privatpersoner kunnesatt hjelpeapparatet i stand til å iverksette forebyg-gende tiltak.

Informasjon fra privatpersoner kunne ogsåbidratt til å gi hjelpeapparatet et tydeligere bildeav saken, også i saker der vold allerede var regis-trert.

13.1.5.2 Mulige årsaker til at privatpersonene ikke varslet

Utvalget kan ikke med sikkerhet vite hvorfor fåprivatpersoner varslet hjelpeapparatet om sinkunnskap om vold eller annen bekymring. Det varimidlertid en del vitner som uttalte seg om dette ivitneavhør. Basert på dette, har utvalget identifi-sert noen grunner eller forklaringer som gikkigjen i flere saker.

En forklaring som ble nevnt av privatpersoneri flere saker, var at de ikke opplevde å ha nokkunnskap til å kontakte hjelpeapparatet. De tenkteat de måtte være helt sikre på at det forekomalvorlig vold før de eventuelt kontaktet politiet. Devegret seg for å melde fra om noe som kunne viseseg ikke å stemme, eller å være mindre alvorligenn det fremstod. I én sak var det for eksempelflere som var alvorlig bekymret for offeret før dra-pet, og enkelte ga i avhør uttrykk for at de hellerikke var overrasket over at det endte med et drap.

523 Bendiksens artikkel «Skal sladrehank selv ha bank?» bely-ser hvorfor privatpersoner i så liten grad melder fra til bar-nevernet, se Bendiksen (2008).


Det var likevel ingen som opplevde å vite nok til atde kontaktet politiet.

Andre forklarte at de fryktet at det å koble innpolitiet ville gjøre situasjonen verre for den volds-utsatte eller parets barn. Atter andre forklarte atde ikke ønsket å «overstyre» den voldsutsatte vedå kontakte hjelpeapparatet. Flere, for eksempelnaboer, fortalte at de ikke hadde villet «blandeseg» i andres privatliv. Noen kan også ha vegretseg for å kontakte offentlige instanser fordi offe-ret og/eller gjerningspersonen manglet perma-nent oppholdstillatelse. Blant alle disse privatper-sonene var det flere som hadde oppfordret offerettil selv å kontakte for eksempel politiet eller krise-senter.

I flere saker forklarte privatpersoner at vold inære relasjoner, i henhold til kulturelle eller andrenormer, er et familieanliggende som partene ellerfamilien selv må håndtere. Dette bidro også til åøke terskelen for å kontakte en offentlig instans.

I flere saker hadde paret sine nærmeste ven-ner og familie i utlandet, se punkt 13.1.2. Det vil pågenerelt grunnlag, være svært krevende for pri-vatpersoner i utandet å kontakte det norske hjel-peapparatet for å varsle om vold eller andrebekymringer. De fleste har liten eller ingen kunn-skap om hvor de eventuelt skulle henvendt seg.Mange kan også ha liten tillit til at det norske hjel-peapparatet kan hjelpe deres nærstående. Medfamilie og venner i utlandet blir det færre privat-personer i Norge som står i posisjon til å avdekkeog varsle om vold. Utvalget så ingen eksempler påat privatpersoner i utlandet vurderte å kontaktenorsk hjelpeapparat.

Utvalget vil fremheve at det ikke var noeneksempler i sakene på at privatpersoner i avhørreflekterte over avvergeplikten i straffeloven§ 196. Det var eksempler på at privatpersoneruttalte at de, i etterpåklokskapens lys, burdemeldt fra om det de visste, men det var ingen somknyttet dette til en eventuell rettslig plikt. Etterutvalgets syn, etterlot sakene et inntrykk av atmange mangler kunnskap om avvergeplikten.Sakene etterlot også et inntrykk av at det finnes etbetydelig informasjonsunderskudd om hva vold inære relasjoner er, og om hvor og hvordan en kanhenvende seg for å varsle om familievold ellerandre bekymringer.

13.1.5.3 Hjelpeapparatet lyttet ikke

Utvalget så enkelte eksempler på at privatperso-ner hadde varslet offentlige instanser, uten atdette syntes å ha ledet til tilstrekkelig oppfølging.

Det var særlig én sak som skilte seg ut. Idenne saken var det flere privatpersoner med til-knytning til både offeret og gjerningspersonensom flere ganger, og over tid, meldte fra om dypbekymring for gjerningspersonens psykiske helseog voldsbruk. Det var også opplysninger i pasient-journal om at privatpersoner, rett før drapet, vars-let om at vedkommende var inne i svært dårligperiode, og at gjerningspersonen virket aggressivog kapabel til å utøve vold. Privatpersonene vars-let politiet om at de var svært engstelige for atgjerningspersonen ville utøve vold mot offeret.Slik vold var også tidligere anmeldt. Til tross forgjentakende varsler fra nærstående personer, ogen historikk bestående av vold og alvorlig psykisklidelse, syntes det ikke som om hjelpeapparatetforstod risikoen for alvorlig vold og drap. Sakenreiste et generelt spørsmål om hjelpeapparatet itilstrekkelig grad lytter til familiemedlemmersbekymringer, for eksempel i saker hvor voldsutø-ver er alvorlig psykisk syk. Familiemedlemmerser pasienten også utenfor legekontoret, og kan inoen tilfeller potensielt være nærmere til å vur-dere risikoen for alvorlig vold og drap enn politiog helsepersonell, som observerer pasienten enkort stund.524

I minst 3 saker ble privatpersonen som varslethjelpeapparatet avvist, eller henvist til å kontakteen annen instans. I den ene saken kontaktet enkvinne (mor til en av barnas medelever) skolenfor å melde fra om bekymring for offer og gjer-ningsperson sine barn. Kvinnen mistenkte atbarna ble utsatt for vold. Skolen ba kvinnen selvkontakte barneverntjenesten. Skolen sendtesenere bekymringsmelding som følge av egneobservasjoner. I de 2 andre sakene kontaktetnære familiemedlemmer politiet for å varsle om atpartneren til deres voksne datter befant seg iNorge uten lovlig opphold. Det var opplysningerom at begge familiemedlemmene var bekymretfor de voksne barna sine. I den ene saken henvistepolitiet familiemedlemmet videre til UDI. I denandre saken var det ingen nærmere opplysningerom kontakten i saken.

Det er politiet som har ansvaret for både ID-verifisering, effektuering av utvisningsvedtak oguttransportering av personer som har fått en utrei-sefrist fra Norge. På grunnlag av opplysningeneom kontakten mellom familiemedlemmene ogpolitiet, kan utvalget ikke se noen grunn til at poli-tiet henviste familiemedlemmet til UDI. De to til-fellene reiste for øvrig spørsmål om politiet i til-strekkelig grad benytter forebyggingspotensialet

524 Se også Dirik mfl. (2017).


som slike tips gir. Personer uten lovlig opphold vilofte befinne seg i en presset situasjon, noe som iseg selv kan utgjøre en faktor for forhøyet risikofor vold, se punkt 11.5. I den ene saken var detogså opplysninger om at gjerningspersonen vartidligere anmeldt for vold. Dersom politiet i disseto sakene hadde stilt familiemedlemmene utdy-pende spørsmål, og sammenholdt svarene medannen informasjon politiet hadde, kunne detpotensielt bidratt til å avdekke vold.

13.2 Religiøse og kulturelle miljøer og institusjoner

13.2.1 Om kontakten

I 4 saker var det opplysninger om at gjerningsper-sonen og/eller offeret hadde hatt kontakt med pri-vatpersoner som tilhørte religiøse og/eller kultu-relle miljøer eller institusjoner før drapet. Dettevar for eksempel personer med ledende stillingereller andre roller i religiøse miljøer, eller lokalefellesskap av personer med samme kulturelle bak-grunn.

I den ene saken var det kontakt med en reli-giøs institusjon i lokalmiljøet. Familien benyttetogså et frivillig tilbud til vanskeligstilte mennes-ker som ble drevet av den religiøse institusjonen. I2 saker var det kontakt med en religiøs leder iutlandet. I den siste saken var det kontakt medflere autoritetspersoner i lokalmiljøet med opprin-nelse fra samme hjemland som gjerningsperso-nen og offeret.

I 2 av sakene oppsøkte gjerningspersonen og/eller offeret hjelp for psykiske plager. I den enesaken var det gjerningspersonen selv som haddealvorlige symptomer på psykisk sykdom. Gjer-ningspersonen hadde tidligere blitt avvist av fast-legen da han ba om henvisning til psykolog. I denandre saken tok gjerningspersonen offeret med tilen religiøs leder for å drive ut «onde ånder» frahenne. Kontakten førte ikke til at noen varslethjelpeapparatet i noen av sakene.

I de 2 øvrige sakene var kontakten mer omfat-tende. I disse sakene var også vold et tema. I denene saken var gjerningspersonen medlem av enmenighet, og deltok på arrangementer og samlin-ger over lengre tid. Gjerningspersonen ble ogsåfulgt opp åndelig og sosialt av en leder i menig-heten. Gjerningspersonen fortalte vedkommendeat offeret utsatte både ham selv og barna deres forvold. Det syntes ikke som om lederen varsletpoliti eller annet hjelpeapparat.

I den andre saken gjennomførte privatperso-ner i det lokale, kulturelle miljøet en tradisjonell

form for mekling mellom gjerningspersonen ogofferet. Gjerningspersonen utøvde langvarig ogomfattende vold mot offeret og barna, og offeretønsket skilsmisse. Offeret hadde anmeldt gjer-ningspersonen for vold, og gjerningspersonen varbåde pågrepet og ilagt besøksforbud i eget hjem.Offeret og barna hadde også vært på krisesenter ien periode. Gjerningspersonen ønsket meklingfor å unngå skilsmisse. Dette ble paret også opp-fordret til av barnas språklærer, som tilhørte detsamme miljøet. Gjerningspersonens voldsutøv-else var et av temaene i meklingen. Meklerne vis-ste at offeret var redd for gjerningspersonen og athun fryktet for livet sitt. Meklingen førte likevel tilat paret ble værende sammen, og at gjerningsper-sonen måtte betale økonomisk erstatning til offe-ret for volden. Meklerne advarte gjerningsperso-nen om at de ville kontakte politiet dersom hanutøvde mer vold. Etter meklingen trakk offeretanmeldelsen, og ba om at beskyttelsestiltakeneble opphevet. Hun ble drept noen år senere.

13.2.2 Utfordringer

Sakene hvor det var kontakt med privatpersoner ireligiøse eller kulturelle miljøer var svært ulike.Utvalget vil likevel peke på noen utfordringer.

De 4 sakene hadde én utfordring til felles; par-tene oppsøkte hjelp hos privatpersoner som ikketilhørte det offentlige hjelpeapparatet. Informa-sjon om familievold og andre bekymringsverdigeforhold ble værende i lukkede miljøer i samfun-net. I slike miljøer kan enkeltpersoner eller grup-per ha større autoritet enn norske myndigheterog lovgivning. I den ene saken fikk for eksempelofferet «lov» til å skille seg først når meklerne for-sto at det var en reell fare for at hun kunne blidrept. Sakene illustrerte, etter utvalgets syn, at deinvolverte privatpersonene oppfattet det offentligehjelpeapparatet og det kulturelle eller religiøsemiljøet de tilhørte som to separate systemer.

Det var videre en stor utfordring i dissesakene at privatpersonene ikke varslet politieteller hjelpeapparatet om familievold. I de 2 sakenehvor det fremkom mye informasjon om vold,hadde de involverte trolig avvergeplikt etter straf-feloven § 196, og skulle derfor ha varslet politiet. Ién av sakene var også en av de involverte ansattsom lærer i kommunen. Vedkommende var der-med pålagt opplysningsplikt til barneverntjenes-tene se punkt 8.3.3.

De aktuelle ofrene og/eller gjerningsperso-nene hadde kontakt med det offentlige hjelpeap-paratet før de kontaktet de religiøse og kulturellemiljøene og/eller institusjonene. Det er derfor


også grunn til å stille spørsmål ved om de villeoppsøkt slik hjelp dersom de hadde fått tilstrekke-lig hjelp i det offentlige hjelpeapparatet. I én sakhadde gjerningspersonen forsøkt å oppsøke hjelpfor psykiske helseplager i helsetjenesten, men bleavvist. Vedkommende ga i avhør uttrykk for atdenne avvisningen førte til at han ikke oppsøktehjelp for plagene igjen. Han oppsøkte i stedet enreligiøs leder. I en annen sak hadde gjerningsper-sonen og offeret omfattende kontakt med hjel-peapparatet om partnervold, før det ble gjennom-ført «tradisjonell» mekling. Både politiet, krise-senteret og barneverntjenesten var involvert isaken. Saken ga ingen opplysninger om hvorforparet likevel valgte å løse saken på annen måte,men saken etterlot et inntrykk av at det kan hahatt sammenheng med manglende tillit til at hjel-peapparatet kunne hjelpe. I alle tilfeller vistesakene at hjelpeapparatet har en utfordring nårdet gjelder å holde kontakten med menneskersom vurderer, eller velger, å håndtere familievoldog andre familiekonflikter utenfor hjelpeappara-tet.

13.3 Private stiftelser og frivillige organisasjoner

13.3.1 Om kontakten

Utvalget så noen få eksempler på at gjerningsper-soner og/eller ofre var i kontakt med private stif-telser eller frivillige organisasjoner før drapet. I énsak var det kontakt med en veiledningstjeneste forgravide og kvinner med barn.525 I en annen sakvar det opplysninger om kontakt med en «flykt-ningguide» fra Røde Kors526 og med en frivillig-sentral.527

Kontakten med veiledningstjenesten besto avflere oppfølgingssamtaler, og kontakten med frivil-

ligsentralen besto i at offeret jevnlig møtte opp påsosiale sammenkomster. Kontakten mellom offe-ret og flyktningguiden besto av hverdagsligemøter, hvor de snakket om hvordan offeret haddedet. Det syntes ikke som om kontakten i noen avsakene var spesielt omfattende, men ofrene benyt-tet seg av tilbudene flere ganger og over noe tid.

I begge sakene var problemer i relasjonenmellom offeret og gjerningspersonen et tema ikontakten. I saken hvor offeret hadde kontaktmed veiledningstjenesten, fortalte offeret også ombekymring for gjerningspersonens psykiskehelse. Det var ingen opplysninger om at vold varet tema i kontakten. Veiledningstjenesten var tilsy-nelatende bekymret for offeret. Offeret skal blantannet ha spurt om hun ville bli kastet ut av landetdersom hun skilte seg fra gjerningspersonen. Vei-ledningstjenesten kontaktet asylmottaket hvorfamilien bodde etter den første samtalen. Detteledet til at asymottaket gjennomførte en samtalemed gjerningspersonen.

I den andre saken oppfattet flyktningguiden ogen person tilknyttet frivilligsentralen at det varstore problemer i forholdet mellom offeret oggjerningspersonen. Partnervold var i alle fall ettema i kontakten med flyktningguiden – offeretfortalte at hun var redd for gjerningspersonen, athan hadde slått henne, og at hun ikke hadde detbra. Flyktningguiden opplevde også at offeret for-andret seg da gjerningspersonen var til stede. Påfrivilligsentralen reagerte de på at gjerningsperso-nen utviste sterkt kontrollerende atferd overforofferet. Begge var svært bekymret for offeret, oghva gjerningspersonen kunne komme til å gjøre.Det syntes ikke som om flyktningeguiden eller fri-villigsentralen kontaktet politiet eller andre delerav hjelpeapparatet om dette.

13.3.2 Utfordringer

Det var bare saken hvor offeret var i kontakt meden flyktningguide og frivilligsentralen som gagrunnlag for å vurdere utfordringer i saken. Idenne saken var det klare holdepunkter for at poli-tiet burde vært varslet. Slik utvalget ser det, vistesaken, at de frivillige manglet kunnskap om bådeavvergeplikten etter straffeloven § 196, og omhvor og hvordan det skal varsles.

525 Veiledningstjenesten er en privat stiftelse som mottaroffentlig pengestøtte. Det er et supplement til den offent-lige helsetjenesten.

526 Ifølge Røde Kors, kobles flyktningguider og flyktningersammen og møtes et par timer i uka. Slik blir flyktningenkjent med norsk språk, kultur og lokalsamfunnet.

527 Det finnes frivilligsentraler i hele landet. Frivilligsentralenetilbyr forskjellige aktiviteter, for eksempel leksehjelp, tur-gåing og matlaging, og de fungerer noen steder som etintegreringstiltak. I den aktuelle saken samarbeidet frivil-ligsentralen og Røde Kors.


Kapittel 14

Gjennomgående utfordringer i partnerdrapssakene

14.1 Innledning

Utvalget har i de gjennomgåtte sakene sett enrekke utfordringer ved politi og annet hjelpeappa-rat sin håndtering av sakene før drapet. All den tidsakene endte med et drap, er det nærliggende åfastslå at det største problemet i sakene var atpoliti og annet hjelpeapparat ikke tidsnok iverk-satte forebyggende tiltak for å forhindre ytterli-gere partnervold og partnerdrap. Dette har, etterutvalgets vurdering, hatt sammenheng med enrekke forhold og utfordringer, se gjennomgangenav hjelpeapparatets håndtering av sakene i kapittel12.

Det er vanskelig å slå fast med sikkerhet hvor-for det ikke tidsnok ble iverksatt forebyggende til-tak. Saker med forhøyet risiko for partnerdrap erofte svært sammensatte. Utvalgets vurdering harogså vært begrenset til en gjennomgang av straf-fesaksdokumenter, se kapittel 9 om utvalgetsmetode. Straffesaksdokumenter gir ikke enuttømmende oversikt over, eller innsikt i, hva somhar skjedd før en straffbar handling. En del utfor-dringer ved hjelpeapparatets håndtering gikk like-vel igjen i flere saker. I dette kapittelet vil utvalgetgi en tematisert oversikt over utfordringer knyttettil fem områder som utvalget mener var gjennom-gående, på tvers av etater og instanser:1. Kunnskap og kompetanse i hjelpeapparatet2. Kommunikasjon og tillit mellom bruker og

hjelpeapparat3. Regler, retningslinjer og anbefalinger4. Organisering, rutiner og profesjonalitet5. Informasjonsutveksling, samarbeid og sam-

ordning

Disse fem områdene henger tett sammen og skil-let mellom dem er ikke alltid tydelig. Utfordrin-gene representerer likevel områder som utvalgetmener det er særlig grunn til å se nærmere på idet videre arbeidet med forebygging av partner-vold og partnerdrap. De har også dannet grunnlagfor utvalgets anbefalinger, se del 5.

14.2 Kunnskap og kompetanse i hjelpeapparatet

14.2.1 Innledning

Kunnskap og kompetanse er en grunnleggendeforutsetning for å lykkes med et strukturert,effektivt og treffende forebyggingsarbeid motpartnervold og partnerdrap. Utvalget mener atmangelfull kunnskap og kompetanse var en viktigårsak til at forebyggende tiltak ikke ble iverksatttidsnok. I de neste punktene vil utvalget peke pånoen områder hvor hjelpeapparatet tilsynelatendemanglet kunnskap og kompetanse.

14.2.2 Partnervold

Det forekom partnervold før drapet i alle sakeneutvalget gjennomgikk, se punktene 10.4 og 11.2.Vatnar mfl. sin forskning viste at hjelpeapparatetregistrerte partnervold i 71 prosent av partner-drapssakene fra perioden 1990–2012, se punkt4.4.2. De fleste partnerdrapene skjer med andreord ikke uavhengig av voldshistorikk. Hjelpeappa-ratets kunnskap om og kompetanse på vold i nærerelasjoner, særlig partnervold, er en grunnleg-gende forutsetning for arbeidet med forebyggingav partnerdrap. Det er også svært viktig at hjel-peapparatet har kunnskap om sammenhengenmellom vold i nære relasjoner og brukernes livssi-tuasjon.528 Livssituasjonen til personer med for-høyet risiko for å begå, eller for å bli utsatt for,partnerdrap, er ofte preget av en opphopning avlevekårsutfordringer, se kapittel 11.

Utvalget har sett en rekke eksempler på man-gelfull kunnskap om og forståelse av vold i nærerelasjoner. Sett i sammenheng, tydet disse eksem-plene på manglende fenomenforståelse i hjelpeap-paratet. Fenomenforståelse omfatter kunnskapom de sammensatte årsakene til volden, og hvilke

528 Utvalget har for enkelhets skyld valgt å benytte «bruker»om de personene som politi og annet hjelpeapparat harkontakt med, se punkt 1.6.


former volden kan ha. Fenomenforståelse omfat-ter også forståelse av hvilke konsekvenser voldenhar for de som rammes av den, og hvilket behovbåde den voldsutsatte og voldsutøveren har for åkomme seg ut av volden.

Utvalgets saksgjennomgang tydet på at hjel-peapparatet i flere saker betraktet partnervold somhendelser, og ikke som en kontekst som den volds-utsatte og dennes familie levde i hver dag, over tid.Hjelpeapparatet syntes spesielt å ha manglet kunn-skap om psykisk vold. I noen saker fortalte foreksempel den voldsutsatte om svært kontrolle-rende atferd fra voldsutøver, tilsynelatende uten athjelpeapparatet betraktet dette som vold. Til trossfor at hjelpeapparatet i disse tilfellene fikk konkretinformasjon om vold, ble ikke volden registrert.

I flere saker var det tilsynelatende sammen-heng mellom mangel på kunnskap om vold i nærerelasjoner i hjelpeapparatet, og at hjelpeapparatetikke fulgte opp familien eller paret med treffende,forebyggende tiltak. Etter utvalgets syn, er detbehov for et kunnskaps- og kompetanseløft påvold i nære relasjoner i hjelpeapparatet, se anbefa-linger i kapittel 16 og 17.

14.2.3 Andre faktorer som kan bidra til forhøyet risiko, risikovurdering og risikohåndtering

Saksgjennomgangen viste at hjelpeapparatet ikkehadde tilstrekkelig kunnskap om faktorer somkan bidra til forhøyet risiko for alvorlig partner-vold og partnerdrap, risikovurdering eller risiko-håndtering. Utvalget så flere eksempler på at politiog annet hjelpeapparat undervurderte risikoen foralvorlig vold og partnerdrap. Dette gjaldt ogsåsaker hvor vold allerede var registrert. I noensaker bidro tilsynelatende opphopningen av leve-kårsutfordringer hos den voldsutsatte og voldsut-øveren til at hjelpeapparatet oppfattet volden sommindre viktig eller mindre alvorlig, se også punkt11.6. Det syntes som om risikoen for alvorlig voldog drap ble utvannet i andre livsutfordringer, og athjelpeapparatet da lettere «slapp» saken.

Flere saker etterlot også et inntrykk av at hjel-peapparatet undervurderte risikoen i saker hvorbegge parter utøvde vold mot hverandre, i parfor-hold hvor kvinnen ble oppfattet som den domine-rende og kontrollerende parten, i forhold pregetav rus og/eller psykiske helseplager og i sakerhvor den voldsutsatte selv brøt et besøksforbud.Det syntes som om hjelpeapparatet i slike situasjo-ner oppfattet situasjonen som uoversiktlig ogugjenkjennelig. Slike omstendigheter bør, etter

utvalgets syn, ikke tas til inntekt for at risikoen erlav. De kan snarere utgjøre faktorer for forhøyetrisiko for at partnervolden kan eskalere til et part-nerdrap. Utvalget mener at kunnskap i hjelpe-apparatet om hvilke forhold som kan øke risikoenfor alvorlig partnervold og partnerdrap, kan bidratil å forhindre at forebyggingsarbeidet påvirkes avmyter og oppfatninger som ikke har grunnlag iforskningsbasert kunnskap.

14.2.4 Kommunikasjon

Forebygging av vold i nære relasjoner og partner-drap krever god kommunikasjon mellom hjel-peapparatet og brukerne, og dermed også godkunnskap om kommunikasjon med mennesker ikrevende livssituasjoner. Saksgjennomgangenviste flere eksempler som indikerte manglendekompetanse på dette.

I noen saker ble offeret eller gjerningsperso-nen spurt direkte om voldserfaringer. Alt annetenn et utvetydig bekreftende svar, førte tilsynela-tende til at hjelpeapparatet ikke fulgte opp perso-nen videre. Personer som utsettes for partner-vold, vil imidlertid ofte være redde for konsekven-sene av å fortelle om vold. Dette kan blant annetha sammenheng med trusler fra voldsutøveren,eller om frykt for voldseskalering. Noen voldsut-satte er også usikre på om det vedkommendeutsettes for, er vold. Det kan blant annet ha sam-menheng med at den voldsutsatte har nedsatt situ-asjonsforståelse etter gjentatte hodetraumer ellervedvarende psykiske belastninger. Utvalget vilfremheve at samtaler med personer som levermed vold krever tid, tillit og tålmodighet. Detteforutsetter kunnskap i hjelpeapparatet. En hjelperkan fort bli usikker dersom vedkommende ikkevet hva en skal se etter, og hvordan en kan skaperom for en konstruktiv og trygg samtale om det åutøve, og å utsettes for, vold.

14.2.5 Kulturforståelse og kultursensitivitet

Det finnes flere definisjoner av kultur. Utvalgethar tatt utgangspunkt i Arne Martin Klausensdefinisjon, som beskriver kultur som «de ideer,verdier, regler, normer, koder og symboler som etmenneske overtar fra den foregående generasjon,og som man forsøker å bringe videre – oftest noeforandret – til den neste generasjon … Kultur idenne forstand er med andre ord alt vi lærer omrett og galt, stygt og pent, nyttig og unyttig, om


daglig atferd og meningen med livet».529 Klausenunderstreker at kultur er et dynamisk fenomen –den er alltid i bevegelse.

Voldsforebygging krever, etter utvalgets syn,både kulturforståelse og kultursensitivitet. Hjel-peapparatet må for eksempel ha kunnskap om ogforståelse av den kulturelle konteksten brukerenbefinner seg i. Dette vil bidra til at hjelpeapparatetforstår den enkeltes situasjon og behov, hvordanbrukeren tenker og hva vedkommende er reddfor. Det kan også kunne øke tilliten til hjelpeappa-ratet, som igjen kan bidra til at brukerne oftereforteller om vold. Det er også viktig at hjelpeappa-ratet forstår hvordan en i forskjellige kulturersnakker om vold, og hvorfor en i flere kulturerikke snakker om dette med hjelpeapparatet.

Utvalget vil understreke viktigheten av at hjel-pere er bevisst sine egne holdninger i møte medbrukere med en annen kulturell bakgrunn. Hold-ninger skapes i sosiale sammenhenger, og de ermed på å bestemme hvordan en forholder seg tilforskjeller mellom mennesker. Kunnskap og kom-petanse bidrar til at hjelpeapparatets holdningerer kunnskapsbaserte, og ikke basert på myter ogforforståelser.

Mangelfull kunnskap om og kompetanse påkultur utspilte seg på ulike måter i sakene. Noensaker etterlot et inntrykk av at ansatte i hjelpe-apparatet utviste en form for «overforsiktighet»overfor mennesker med en annen bakgrunn ennsin egen. Utvalget så blant annet at kontrollerendeatferd, aggresjon og mangel på empati ble forklartmed kultur i stedet for å bli håndtert som voldeller risiko for vold. Slik overforsiktighet kanbidra til å alminneliggjøre farlig eller problematiskatferd. Resultatet kan bli at hjelpeapparatet ikkefanger opp risikoen i saken, og dermed ikke iverk-setter forebyggende tiltak.

Andre saker etterlot et inntrykk av at ansatte ihjelpeapparatet ikke forstod brukerens språk oguttrykksform. Diffuse plager kan for eksempelvære et uttrykk for voldsutsatthet. Bruk av tolk eren forutsetning for å forstå brukerens språk, ognyanser i språklige uttrykk, se punkt 14.3.3. For åforstå brukerens uttrykksform, kreves det ogsåkulturforståelse – den ansatte må forstå mennesketog dets verdigrunnlag for å kunne stille de riktigespørsmålene, på riktig måte.

Atter andre saker etterlot et inntrykk av athjelpeapparatet ikke forstod hvor høy terskelnoen av de voldsutsatte hadde for å fortelle omvold og be om hjelp. En rekke vitner fortalte for

eksempel i avhør etter drapet at familievold bleansett som et internt familieanliggende.530 De for-talte at dette innebærer at familievold er noe fami-lien skal løse selv, uten innblanding fra det offent-lige. Noen kontaktet i stedet familieautoriteter,eller religiøse og kulturelle miljøer eller institusjo-ner, for å få hjelp. En voldsutsatt som kommer fraen familie eller kultur hvor det er tabu å snakkeom familievold til fremmede, har høy terskel for ååpne seg for hjelpeapparatet. Når vedkommendelikevel forteller om vold, eller uttrykker seg på enmåte som kan indikere vold, kan det bety at det ersærlig høy risiko for alvorlig vold eller drap. Selvom den voldsutsatte underdriver alvoret i situasjo-nen, kan vedkommende ha ventet i det lengstemed å fortelle om det.

14.2.6 Relevant regelverk

Kunnskap om eksisterende regelverk er nødven-dig for at regelverket skal etterleves og håndhe-ves. Dette er igjen nødvendig for å sikre at perso-ner som utsettes for, eller utøver, vold i nære rela-sjoner får tilstrekkelig hjelp og oppfølging. Saks-gjennomgangen viste flere eksempler på at hjel-peapparatet tilsynelatende manglet kunnskap om,eller trygghet i å anvende, relevant regelverk.Dette gjaldt både tjenester rettet mot voldsutsatteog tjenester rettet mot voldsutøvere. Utvalget såblant annet eksempler på at hjelpeapparatet man-glet kunnskap om regelverket for informasjonsut-veksling, og eksempler på at tjenester feilinfor-merte voldsutsatt og voldsutøver om sentralt ogrelevant regelverk.

Utvalget så også svært få eksempler på athjelpeapparatet informerte en voldsutsatt om ret-ten til en kostnadsfri samtale med advokat for åvurdere anmeldelse, jf. rettshjelpsloven § 11 førsteledd nr. 6, eller om bistandsadvokatordningen, jf.straffeprosessloven § 107 a.

Hjelpeapparatet har et viktig ansvar for å infor-mere brukere om både rettigheter og plikter.Dette forutsetter en viss grad av kunnskap omregelverk som ikke ligger i kjernen av virksomhe-ten til den aktuelle instansen.

14.2.7 Relevante hjelpetilbud

Hjelpeapparatet vil ofte følge brukerens behov ogbestilling, og forutsette at vedkommende selv vur-derer og håndterer situasjonen sin, eventuelt med

529 Klausen (1992) s. 27. Se for eksempel også definisjonen iHylland Eriksen (1997) s. 56.

530 Utvalget registrerte slike eksempler i saker hvor parethadde etnisk norsk bakgrunn og i saker hvor paret haddeannen kulturell bakgrunn.


støtte. Partnervoldssaker, og spesielt saker hvorvolden er alvorlig og livstruende, krever imidler-tid ofte tydelig kommunikasjon fra hjelpeapparatetom hjelpetilbudet. En voldsutsatt vil sjeldent finneen presentasjon av hjelpetilbud tilstrekkelig. Hjel-pen må konkretiseres, og konsekvensene av bru-kerens valg må kunne tydeliggjøres. Dette forut-setter god kunnskap om vold, voldsutsattes psyko-logi og god oversikt over relevante offentlige tje-nestetilbud. For de fleste voldsutsatte vil det foreksempel ikke være tilstrekkelig med en oppfor-dring til å kontakte et krisesenter. Hjelperen måinformere om krisesenteret, for eksempel hvor-dan tilbudet fungerer, hvordan det ser ut, hvemsom jobber der og hvordan et videre samarbeid vilkunne se ut. Dette betyr at ulike hjelpeinstansermå samarbeide tett, og ha god kunnskap om hver-andre og hverandres tjenestetilbud.

Hjelpeapparatet må også ha kunnskap omvoldsutøvers psykologi ved veiledning om rele-vante hjelpetilbud. Det er for eksempel vanlig aten person som har utøvd partnervold, selv opple-ver en krise og får symptomer som sterk angst,uro og selvmordstanker. Voldsutøver kan kort tidsenere bagatellisere og benekte volden, blantannet for å regulere den psykiske ubalansen. Deter viktig at hjelpeapparatet har denne kunnskapenfor å kunne gi god veiledning om hjelpetilbud.

14.3 Kommunikasjon og tillit mellom brukere og hjelpeapparatet

14.3.1 Innledning

Det er gjennom god interkulturell kommunika-sjon at politi og annet hjelpeapparat kan skape dettillitsforholdet som er nødvendig for å avdekkevold i nære relasjoner, og for å vurdere risikoenfor ytterligere vold og drap. Hvis kommunikasjo-nen med brukeren er mangelfull, kan en risikere åmiste kontakten med vedkommende. Dette van-skeliggjør arbeidet med forebygging. Det er, etterutvalgets syn, flere forhold som kan påvirke kom-munikasjonen, herunder hjelpeapparatets kunn-skap og kompetanse, se punkt 14.2. Brukerneskunnskap om og tillit til hjelpeapparatet kan imange tilfeller også være en forutsetning for godkommunikasjon. Begrenset kunnskap og tillit kanføre til at brukere ikke oppsøker aktuelle instan-ser, eller til at kontakt, for eksempel med fastlegeog barnas skole/barnehage, holdes på et mini-malt og praktisk nivå.

Straffesaksdokumentene ga enkelte opplysnin-ger om kommunikasjon, for eksempel opplysnin-ger om bruk av tolk. Straffesaksdokumentene

inneholdt få opplysninger om brukernes kunn-skap om og tillit til hjelpeapparatet. Basert påavhør av gjerningspersonen og vitner, og opplys-ningene om kontakten med hjelpeapparatet, fikkutvalget likevel et inntrykk av at begrenset kom-munikasjon og tillit til sammen utgjorde en viktigutfordring i sakene. Det finnes, etter utvalgetssyn, et forebyggingspotensial i å øke befolknin-gens kunnskap om og tillit til hjelpeapparatet, og iå utvikle god kommunikasjon med brukerne.

14.3.2 Kunnskap om og tillit til hjelpeapparatet

Begrenset kunnskap om og forståelse av hjelpeap-paratet kan for mange gjøre det vanskelig å ha til-lit til hjelpeapparatet. Etter utvalgets syn, hengerkunnskap og tillit nært sammen.

Saksgjennomgangen etterlot et inntrykk av atflere ofre og gjerningspersoner hadde sværtbegrenset kunnskap om og forståelse av hjelpeap-paratet, se punkt 10.3. Selv om noen hadde til-strekkelig kunnskap til å håndtere praktiske utfor-dringer, for eksempel gjennom kontakt med NAVom arbeid og bolig, var det få som hadde nokkunnskap og forståelse av hjelpeapparatet til å nyt-tiggjøre seg av andre relevante hjelpetilbud. Noensaker etterlot også et inntrykk av at kunnskapenom hjelpeapparatet var asymmetrisk. Med dettemenes at den ene parten hadde betydelig merkunnskap om hjelpeapparatet enn den andre. Denparten med mest kunnskap fungerte da som et«mellomledd» mellom partneren og hjelpeappara-tet. Dette kan, på generelt grunnlag, noen gangerføre til at den parten med minst kunnskap kom-mer i kontakt med instanser som vedkommendeellers ikke ville kommet i kontakt med. I forholdpreget av partnervold, kan det imidlertid ofte føretil at den voldsutsatte får mindre kontakt medhjelpeapparatet. Partneren kan bli en stedfortre-der som tar hånd om kontakten med det offentligepå vegne av familien. Utvalget så eksempler på atvoldsutøver utsatte partneren for så sterk kontrollat familien levde nærmest helt isolert, uten kon-takt med andre deler av det offentlige enn skole/barnehage.

At mange gjerningspersoner og ofre hadde lavtillit til hjelpeapparatet, kom til uttrykk på ulikemåter i sakene. I noen saker manglet familiene til-synelatende tiltro til at hjelpeapparatet kunnehjelpe dem med utfordringene sine. I andre sakerble partnervold ansett å være et familieanliggendesom skulle løses internt, se punkt 14.2.5. I andresaker syntes den voldsutsatte å ha manglet tillit tilat hjelpeapparatet kunne gi beskyttelse mot volds-


utøver og dennes familie og nettverk. I atter andresaker forelå tilsynelatende frykt for innblandingfra det offentlige – det kunne være frykt for åmiste oppholdstillatelse i Norge, frykt for å misteomsorgen for barna, se punkt 12.6.4.7, eller fryktfor avdekking av levekårsutfordringer, og dermedtap av status og identitet, se også punkt 11.6.

Utvalgets inntrykk er at det var en sammen-heng mellom kunnskap og tillit i sakene; deofrene og gjerningspersonene som syntes å habegrenset kunnskap om hjelpeapparatet, syntesogså å ha liten tillit til hjelpeapparatet. Begrensetkunnskap og liten tillit kan igjen bidra til at bruke-ren får færre og mer negative erfaringer i møtemed hjelpeapparatet, noe som igjen reduserer tilli-ten ytterligere.

For at utsatte familier skal ha nødvendig kunn-skap om og tillit til hjelpeapparatet, må hjelpeap-paratet kontinuerlig arbeide med å formidle hvahjelpeapparatet er og hvordan de kan hjelpe.Informasjonen må være lett tilgjengelig, og denmå utformes og formidles på en måte og på etspråk som voldsutsatte forstår. Hjelpeapparatetmå også sørge for adekvat informasjon om hjelpe-tilbud til personer som utøver partnervold.

14.3.3 Tolking

Bruk av kvalifisert tolk er en forutsetning for godkommunikasjon og kontakt der politi og annethjelpeapparat og bruker ikke har samme tale-språk. Utvalget registrerte en rekke eksempler påat hjelpeapparatet ikke brukte kvalifisert tolk tiltross for at det var behov for det, se punkt 10.3 ombehov for tolk i sakene og kapittel 12 om hjelpeap-paratets bruk av tolk. Utvalgets inntrykk er atmangelfull bruk av kvalifisert tolk førte til at viktiginformasjon gikk tapt, og at dette bidro til at hjel-peapparatet ikke oppfattet risikoen i situasjonen.

Noen samtaler med bruker ble ført på norsk tiltross for at det var uklart om vedkommende for-stod det som ble sagt. I andre samtaler ble volds-utøvende partner eller parets barn brukt somtolk.531 Når det gjelder bruk av familiemedlem-mer som tolk, vil det ofte være svært vanskelig foren voldsutsatt å fortelle om partnervold til hjelpe-apparatet når voldsutøvende partner eller barnetfungerer som tolk. Bruk av familiemedlemmersom tolk vil også begrense muligheten til åsnakke om andre vanskelige temaer, for eksempelrus og psykiske helseplager. En voldsutøvende

partner som fungerer som tolk vil kunne definereden voldsutsatte som psykisk syk. Vedkommendevil også kunne få faglig anerkjennelse for det tiltross for at den voldsutsatte har normale, ikke-patologiske reaksjoner på å leve med vold. Det atden ene parten tolker for den andre, vil ogsåkunne bidra til å skape eller styrke et avhengig-hetsforhold mellom partene, og/eller en skjevheti maktforholdet mellom dem, se punkt 11.5. Ved åbruke barn som tolk, kan barnet bli involvert ikonflikter mellom foreldrene, eller få kunnskapom forhold som barnet ikke bør ha kunnskap om.Én forelder kan også på denne måten misbrukebarnets lojalitet til å styre den andre. At barn bliret «mellomledd» for hjelpeapparatets kommunika-sjon med foreldrene, pålegger barnet et press oget ansvar som barn ikke skal ha.

Utvalget så også eksempler på at gjerningsper-son og/eller offer ble fornærmet da vedkom-mende fikk tilbud om tolk, og på at det ble bruktmannlig tolk til tross for at den voldsutsatteønsket en kvinnelig tolk. Dette viser viktighetenav å tilby tolk på en skånsom måte. En del men-nesker kan ha høy terskel for å be om tolk, foreksempel fordi partneren er med, eller fordi detdet oppleves skamfullt å ha behov for det.

Utvalget mener at den manglende bruken avkvalifisert tolk i sakene var svært problematisk.Dette gjelder særlig bruken av familiemedlemmersom tolk. Det vises i denne forbindelse til at det i2016 ble innført et forbud mot bruk av barn somtolk, se forvaltningsloven § 11 bokstav e. Det fin-nes, etter utvalgets syn, et stort forebyggingspo-tensial i å tilby kvalifisert tolk til alle som harbehov for det, se utvalgets anbefalinger i punkt16.4.

14.3.4 Andre kommunikasjonsutfordringer

Utvalget så, i tillegg til tolking, en rekke andreutfordringer som svekket kommunikasjonen ogkontakten mellom politi og annet hjelpeapparat ogbrukerne. Dette var mer uformelle språkbarrierersom bidro til at vold i nære relasjoner ikke bleavdekket, eller til at risiko for alvorlig partnervoldeller partnerdrap ikke ble fanget opp. De aktuelletilfellene vitnet om at hjelpeapparatet ikke utvistetilstrekkelig forståelse, fleksibilitet og kultursensi-tivitet, og utfordringene hang nært sammen medhjelpeapparatets manglende kunnskap og kompe-tanse, se punkt 14.2.

I noen saker var det en strukturell avstandmellom brukeren og den ansatte i hjelpeappartet.Denne avstanden var særlig tydelig i saker hvorbrukeren og den ansatte tilhørte ulike kulturelle

531 Utvalgets funn samsvarer med andre undersøkelser avbruk av tolk. Se for eksempel Malmberg-Heimonen mfl.(2019) s. 90–91 og Kommunerevisjonen (2020) s. 36.


eller sosioøkonomiske grupper. Den kom blantannet til uttrykk ved at hjelpeapparatet brukteavanserte faguttrykk eller på andre måteruttrykte seg annerledes enn det brukerne gjorde.

I andre tilfeller bidro ikke hjelpeapparatet i til-strekkelig grad med å «oversette» det den voldsut-satte fortalte om, til å være vold. At den voldsut-satte selv ikke karakteriserte det som vold, kan havært et uttrykk for at vedkommende ikke var klarover at hun eller han ble utsatt for vold, eller atvedkommende undervurderte alvoret i situasjo-nen.

I én sak var det også tydelig at det var hjel-peapparatets begrepsbruk som bidro til at risi-koen ble undervurdert. Politiet spurte den volds-utsatte om hun var underlagt et «terrorregime».Den voldsutsatte kjente seg ikke igjen i dennebeskrivelsen og benektet derfor at hun var det.Dette ledet tilsynelatende til en form for gjensidigforsterkende bagatellisering, hvor politiet ikkeoppfattet at situasjonen var så alvorlig, og denvoldsutsatte dermed heller ikke antok at situasjo-nen var spesielt alvorlig. Kliniske erfaringer medvoldsutsatte tilsier imidlertid at voldsutsatte ofteer svært usikre på om de blir utsatt for vold, selv itilfeller hvor de utsettes for svært grov fysisk vold,se også punkt 14.2.4. I en annen sak avfeide poli-tiet at den voldsutsatte ble utsatt for vold. Politietga uttrykk for at det den voldsutsatte fortalte om,var alminnelig ekteskapelig krangling.

I atter andre tilfeller ga hjelpeapparatet infor-masjon til brukere som var ute av stand til å opp-fatte det som ble sagt, for eksempel som følge avrus eller alvorlig fysisk skade. I én sak ble foreksempel en voldsutsatt utskrevet fra sykehusetter en alvorlig hodeskade, tilsynelatende uten atdet ble fulgt opp om vedkommende forstod infor-masjonen legen ga ved utskrivelse.

Forskning har vist at halvparten av voldsut-satte kvinner kan ha fått en traumatisk hjerne-skade, det vil si en skade hvor hjernevevet blirskadet av ytre krefter.532 Dette skjer som regeletter slag mot hodet eller kvelning. Traumatiskehjerneskader kan gjøre det vanskelig å oppfattekomplekse sammenhenger og å bearbeide sosialinformasjon. Når ansatte i hjelpeapparatet møteren person med en traumatisk hjerneskade, må dettas høyde for at skaden kan ha sammenheng medalvorlig vold, og at en slik skade kan påvirke kom-munikasjonen.

Det er, etter utvalgets oppfatning, svært pro-blematisk at voldsutsatte med åpenbart nedsattkognitiv funksjon blir overlatt til seg selv. Utvalget

mener hjelpeapparatet i slike tilfeller bør ta kon-takt med brukeren i ettertid og forsikre seg om atvedkommende forsto innholdet i samtalen. I til-legg bør det gis tett oppfølging.

Utvalget så også eksempler på at hjelpeappara-tet la mer vekt på brukerens fremtoning enn påvedkommendes situasjon. I tilfeller hvor hjelpeap-paratet oppfattet offeret som selvstendig, ressurs-og viljesterk, syntes det som om den ansatte entenikke oppfattet at det vedkommende fortalte varvold, eller undervurderte risikoen for ytterligerevold. Det er, etter utvalgets syn, svært viktig athjelpeapparatet tar utgangspunkt i objektive opp-lysninger om den enkeltes situasjon og i tilstede-værelsen av faktorer som kan bidra til forhøyetrisiko – ikke til subjektive vurderinger av om denenkelte vil være i stand til å ta gode valg og til å tavare på seg selv.

14.4 Regler, retningslinjer og anbefalinger

14.4.1 Innledning

Et godt fundert og treffende regelverk er sentraltfor strukturering og organisering av forebyg-gingsarbeidet. Gjennom regelverk kan det påoverordnet nivå legges føringer og pålegg forhvordan arbeidet bør og skal gjennomføres. Etgodt regelverk bidrar til å sikre at hjelpeappara-tets arbeid bygger på faglige vurderinger. Detbidrar også til å sikre at arbeidet ikke blir tilfeldigog personavhengig, og at arbeidet ikke preges avmyter. En forutsetning for dette er at hjelpeappa-ratet har kunnskap om regelverket, og at regelver-ket implementeres og etterleves, se også punkt14.2.6.

Hjelpeapparatet er i dag underlagt både regel-verk og anbefalinger i arbeidet med å forebyggepartnervold og partnerdrap. Lovregler og for-skriftsbestemmelser er rettslig bindende. Nasjo-nale retningslinjer, statlige veiledere, nasjonalefaglige råd og andre typer anbefalinger er iutgangspunktet ikke rettslig bindende.533 Regel-verket kan i tillegg inneholde både «skal»-reglerog «bør»-regler. Det rettslige rammeverket forforebyggingsarbeidet består dermed av et kompli-sert sett med både påbud og forbud, retningslinjerog anbefalinger.

Utvalget så eksempler i sakene som tydet på atinstansene manglet regler og retningslinjer forarbeidet sitt. Utvalget så videre eksempler på at

532 Hunnicutt mfl. (2019). 533 Der det står «skal» eller «må» i en retningslinje, kan det

likevel bety at den er forankret i en lovbestemmelse.


gjeldende regelverk ikke alltid var godt nok imple-mentert i instansene, for eksempel i form av ruti-ner, se punkt 14.5.4. Utvalget så også eksemplerpå at hjelpeapparatet ikke fulgte regelverket.Dette førte i noen tilfeller til at forebyggingstiltakikke ble iverksatt. Etter utvalgets syn, represente-rer disse eksemplene en viktig gjennomgåendeutfordring for arbeidet med forebygging av part-nervold og partnerdrap.

14.4.2 Manglende etterlevelse av regelverk og anbefalinger

Pliktbrudd og andre former for manglende etter-levelse av regler, retningslinjer og anbefalinger ersvært problematisk. Det må forventes at politi ogannet hjelpeapparat følger gjeldende regelverk,for eksempel meldeplikt, dokumentasjonsplikt,taushetsplikt og andre regler for hvordan sakerskal håndteres. Det bør også forventes at hjel-peapparatet arbeider i tråd med retningslinjer oganbefalinger.

Utvalget så for det første eksempler på athjelpeapparatet tilsynelatende ikke overholdt opp-lysningsplikten til barneverntjenesten etter barne-vernloven § 6-4, se punkt 8.3.3 om opplysnings-plikten. Utvalget diskuterte også mulig brudd påavvergeplikten etter straffeloven § 196 i forbin-delse med flere saker, se punkt 8.3.2 om avverge-plikten. Etter utvalgets oppfatning, var det fleresituasjoner hvor hjelpeapparatet burde varsletpolitiet, eller på annen måte søkt å avverge ytterli-gere vold eller drap. Noen instanser sendte foreksempel bekymringsmelding til barneverntje-nesten som følge av kunnskap om familievold,uten å kontakte politiet. I én sak fremgikk det atsykehuset mistenkte at en pasient med alvorligehodeskader var utsatt for vold, uten å nevne dettei kontakten med politiet. Det var også eksemplerpå at barneverntjenesten hadde kunnskap ompartnervold uten å varsle politiet. Straffesaksdo-kumentene inneholdt ingen opplysninger om atbrudd på avvergeplikten ble rettslig vurdert inoen av sakene, og straffesaksdokumentene gaheller ikke grunnlag for å konstatere at avverge-plikten ble brutt, se også punkt 14.6.2.2.

Utvalget så for det andre mulige brudd påtaushetsplikten. I noen saker informerte foreksempel saksbehandler voldsutøver om at volds-utsatte var i kontakt med hjelpeapparatet på enmåte som utgjorde brudd på vedkommendes taus-hetsplikt etter forvaltningsloven § 13.

Utvalget så for det tredje flere eksempler på atregler, retningslinjer og anbefalinger for håndte-ring av saker ikke ble fulgt. Straffesaksdokumen-

tene ga ingen opplysninger om at politiet gjen-nomførte strukturerte risikovurderinger ved hjelpav risikovurderingsverktøyet SARA. Dette til trossfor at politiet har vært pålagt å bruke SARA i alleanmeldte partnervoldssaker siden 2013, se punkt7.2.3.1. Utvalget registrerte videre at politiet unn-lot å opprette sak ved to tilfeller, til tross for kunn-skap eller mistanke om partnervold. Dette bådekan og skal politiet gjøre etter reglene om offent-lig påtale, se punkt 7.2.2. Riksadvokaten har ogsågjennom flere rundskriv gitt føringer om at sakerom vold i nære relasjoner skal prioriteres i straf-fesaksbehandlingen, se punkt 7.2.2. I én sak frem-gikk det at politiet og barneverntjenesten bleenige om at det ikke var nødvendig å opprette sak,til tross for at barna fortalte at de ble utsatt forvold, og både skolen og andre foreldre var bekym-ret for barna. I en annen sak ble en partnervolds-sak oversendt til Konfliktrådet uten at vilkårenefor dette var oppfylt. Utvalget så også flere eksem-pler på at regler om journalføring og dokumenta-sjon ikke ble etterlevd, se også punkt 14.5.5 omjournalføring og dokumentasjon.

Utvalget har gjennomgående sett flest regel-brudd ved politiets håndtering av sakene. Dettekan ha sammenheng med at politiets håndteringav voldssaker i stor grad er lovregulert. I noen til-feller hadde regelbruddet tilsynelatende sammen-heng med at risikoen i saken ikke ble systematiskvurdert og forstått. I én sak var det for eksempelopplysninger om at politiet oppfattet partnervol-den som alminnelig ekteskapelig krangling, ikkevold. Det kan ha vært grunnen til at politiet ikkeopprettet sak i det som, på grunnlag av andredokumenter i saken, var en voldssak. I andre tilfel-ler hadde regelbruddene tilsynelatende sammen-heng med manglende kunnskap om reglene, sepunkt 14.2.

14.4.3 Mangel på rettslig bindende regler

Utvalget mener at det er en utfordring at viktigeføringer for forebyggingsarbeidet reguleres i ret-ningslinjer og anbefalinger som ikke er rettsligbindende. Helse- og omsorgstjenesten er foreksempel pålagt å yte forsvarlig helsehjelp, og harogså en plikt til å forebygge vold og overgrep, sepunktene 7.3.2.1 og 7.3.2.2. Helsetjenesten erimidlertid ikke pålagt å utrede og å risikovurdere isaker om vold i nære relasjoner, se punkt 7.3.3.2.

I en travel hverdag med knappe ressurser villovfestede oppgaver i praksis prioriteres høyereenn anbefalinger og oppfordringer. Tilsvarende vil«skal-regler» prioriteres høyere enn «bør-regler»,og oppgaver med en fastsatt frist vil prioriteres


høyere enn oppgaver uten en fastsatt frist. Utval-get mener at det finnes et stort forebyggingspo-tensial gjennom en dreining fra anbefalinger tillovfestede plikter, se utvalgets anbefaling i punkt16.2. Utvalget mener også at gjennomføring avstrukturerte og empirisk funderte risikovurderin-ger må være noe alle instanser skal gjøre i gittesituasjoner. Det skal ikke være en oppgave somgjøres hvis det er tid, eller hvis ansatte er spesieltinteressert, se utvalgets anbefalinger i punktene17.1.3.1, 17.2.2 og 17.3.5.

14.5 Organisering, rutiner og profesjonalitet

14.5.1 Innledning

Et strukturert, effektivt og treffende forebyg-gingsarbeid krever at tjenestene i hjelpeapparatetorganiserer arbeidet sitt på en hensiktsmessigmåte. Dette forutsetter blant annet at arbeidsfor-men sikrer internt samarbeid og god leder- og kol-legastøtte, og at tilgjengelige virkemidler tas ibruk. Det krever også implementering av goderutiner som sikrer at gjeldende regelverk og anbe-falinger etterleves, og at hjelpeapparatet både opp-trer og fremstår profesjonelt i møte med bru-kerne. Saksgjennomgangen viste mangler medhensyn til alle disse punktene.

14.5.2 Aleneansvar

I flere saker arbeidet saksbehandlere alene medsvært krevende saker, tilsynelatende uten støttefra leder eller andre kolleger. Å være alene omsaker med høy risiko, er et for stort ansvar å bærefor én saksbehandler. Det følger også av manua-len til SARA-V3 at risikovurderinger ikke skal gjø-res av enkeltpersoner, men i grupper. Det gjelderuavhengig av om flere instanser samarbeider omå gjennomføre risikovurderingen, eller om opp-gaven ligger hos én instans.534

To eller flere vil kunne fange opp ulike nyan-ser, og oppfatte uttrykk og signaler på forskjelligemåter. Ved å kunne sammenstille dette, øker sann-synligheten for at vold i nære relasjoner og andrefaktorer som bidrar til forhøyet risiko, fanges opp.To eller flere vil også kunne gå mer i dybden isakene de står overfor. Det å være alene medansvaret i en krevende sak, kan også øke risikoenfor å trå feil og å tøye grensene for hva som er pro-fesjonelt forsvarlig. To eller flere vil, på genereltgrunnlag, stå tryggere i de fleste situasjoner.

Utvalget mener at kollega- og lederstøtte vilkunne være en viktig forutsetning for god fore-bygging, se utvalgets anbefaling i punkt 16.5.

14.5.3 Passivitet i hjelpeapparatet

Forebygging krever aktive handlinger fra hjel-peapparatets side, ved iverksettelse av virkemid-ler og tiltak, eller ved varsling til andre instanser.Saksgjennomgangen viste at hjelpeapparatet imange tilfeller forholdt seg passive, til tross forkunnskap om vold i nære relasjoner eller andrebekymringsverdige forhold. Dette etterlot et ube-nyttet handlingsrom i flere saker. Det er vanskeligå fastslå årsaken til hjelpeapparatets passivitet pågrunnlag av straffesaksdokumenter. Utvalget villikevel peke på noen forhold som kan ha hattbetydning.

Utvalgets inntrykk er at det i noen saker varmangel på ressurser som førte til at hjelpeappara-tet forholdt seg passive. Det var blant anneteksempler på manglende kapasitet i psykiskhelsevern, og at dette medførte at gjerningsperso-nen ikke fikk hjelp da vedkommende haddebehov for det. Det var også et eksempel på at poli-tiet henla en partnervoldssak som følge av man-glende etterforskningskapasitet.

I andre saker hadde passiviteten tilsynela-tende sammenheng med at det ikke ble gjennom-ført strukturerte risikovurderinger, se også punkt14.4.2. En risikovurdering legger grunnlaget for åiverksette treffende tiltak. Dersom det ikke gjen-nomføres risikovurdering, vil det også være min-dre grunnlag for å iverksette tiltak. Noen sakeretterlot et inntrykk av at hjelpeapparatet avventetsituasjonen for å se om den ble mer alvorlig, ellerom risikoen for ytterligere vold manifesterte seg.En risikovurdering kunne ha bidratt til at hjel-peapparatet reagerte raskere. Andre saker etterlotet inntrykk av at det ble gjort litt, men at hjelpeap-paratet nærmest vegret seg for å gå fullstendig inni saken. I én sak ble for eksempel en familie til-budt et foreldreveiledningsprogram (ICDP). Hjel-peapparatet hadde kunnskap om at det forekomvold i familien. I lys av familiens utfordringsbilde,fremstod kurset lite treffende og utilstrekkelig.En nærmere vurdering av risiko kunne også idette tilfellet bidratt til en annen håndtering avsaken.

På generelt grunnlag kan det stilles spørsmålved om hjelpeapparatet i noen tilfeller velger åholde seg passive fordi det å begå feil er forbundetmed flere personlige konsekvenser enn det å for-holde seg passiv. Dette er ikke et spørsmål om tje-nestens organisering eller rutiner direkte, men534 Kropp og Hart (2015).


det er likevel noe som bør tas hensyn til ved orga-nisering og fastlegging av rutiner. Organiseringog rutiner må sikre at passivitet ikke fremstårsom det tryggeste alternativet i saker med voldsri-siko, se også utvalgets anbefaling i punkt 16.1 og17.1.3.4.

14.5.4 Rutiner

Implementering og etterlevelse av rutiner bidrartil at avgjørelser blir mindre personavhengige ogtilfeldige. Det bidrar også til å sikre at regler, ret-ningslinjer og anbefalinger etterleves, se punkt14.4, og til å gjøre den enkelte ansatte tryggere isine valg. Utvalget så i flere saker at hjelpeappara-tet ikke overholdt gjeldende rutiner. I én sak for-nyet for eksempel fastlegen resepter for vanedan-nende medikamenter flere ganger uten at bruke-ren ble kalt inn til legetime.

Utvalget så videre eksempler på at hjelpeappa-ratet tilsynelatende manglet rutiner, og at dettebidro til at vold i nære relasjoner ikke ble avdek-ket, eller til at risikoen for ytterligere vold og drapikke ble fanget opp. I flere saker ble det foreksempel ikke gjennomført alenesamtale medden voldsutsatte. I noen saker møtte den voldsut-satte alltid hjelpeapparatet sammen med voldsutø-ver, og vedkommende kunne dermed i praksisikke fortelle om volden. Utvalget mener at detville vært gjennomført flere alenesamtaler dersomhjelpeapparatet hadde hatt rutiner for det, seutvalgets anbefaling i punkt 16.3.

Saksgjennomgangen etterlot videre et inn-trykk av at hjelpeapparatet manglet rutiner for åsikre at voldsutsatte mottok tilstrekkelig informa-sjon om relevante tilbud i hjelpeapparatet. En delga tilsynelatende nokså sporadisk informasjon, foreksempel ved å oppfordre til å kontakte andreinstanser. Det var likevel få voldsutsatte som fikken mer helhetlig oversikt over tilbudene, for segselv og eventuelle barn.

Saksgjennomgangen etterlot også et inntrykkav at politiet manglet rutiner for å gjøre enkleundersøkelser som kunne bidratt til å gi en bedreforståelse av risikobildet. Dette kunne for eksem-pel være å sjekke tidligere straffbare forhold, ellergjerningspersonens tilgang til våpen, se utvalgetsanbefaling i punkt 17.1.3.3.

Manglende rutiner syntes også å ha vært enviktig grunn til at politiet og andre deler av hjel-peapparatet ikke systematisk vurderte risikoenfor partnervold og partnerdrap, for eksempel vedbruk av SARA, se også punkt 14.4.2.

14.5.5 Journalføring og dokumentasjon

Journalføring og dokumentasjon kan være viktigfor brukerne. For politi og annet hjelpeapparatkan journalføring og dokumentasjon virke bådeskjerpende, bevisstgjørende og forpliktende. Detkan også gi et insentiv til å følge opp saken. Utval-get mener på denne bakgrunn at god journalfø-ring og dokumentasjon kan bidra til forebygging.

Det var en gjennomgående utfordring i sakeneat hjelpeapparatets journalføring og dokumenta-sjon var mangelfull. I flere saker manglet detdokumentasjon på kontakten mellom hjelpeappa-ratet og offeret og/eller gjerningspersonen. Dettekunne for eksempel være manglende referater framøter, eller manglende nedtegninger av telefon-samtaler. I flere barnevernssaker fremstod ogsåbegrunnelsen for henleggelse av undersøkelses-saken som tynn og mangelfull, se punkt 12.6.4.6.Det var i disse tilfellene vanskelig å forstå hvilkefaglige vurderinger barneverntjenesten haddegjort i saken. I enkelte journaler var også formule-ringene så kortfattede og ufullstendige at det varvanskelig å forstå budskapet. Disse forholdenemedførte at det i flere saker fremstod uklart hvasom egentlig var blitt gjort i saken.

Utvalget så også flere eksempler på at journal-notater og annen dokumentasjon var upassendeeller uprofesjonell, eller at den var blitt produsertlang tid etter at den aktuelle hendelsen fant sted. Inoen tilfeller ble kontakt før drapet først doku-mentert etter drapet. Dette gjaldt for eksempelflere av politiets egenrapporter.

Utvalget kan ikke utelukke at mangelfull jour-nalføring og dokumentasjon hadde sammenhengmed tidsnød og ressursmangel. Utvalgets inn-trykk er imidlertid at det tilsynelatende ogsåhadde sammenheng med manglende rutiner,manglende etterlevelse av regelverk og rutiner ogmanglende profesjonalitet. Se utvalgets anbefalingi punkt 16.6.

14.5.6 Profesjonalitet

Et profesjonelt hjelpeapparat forutsetter at enkelt-ansatte, og instansen som helhet, tilegner seg til-strekkelig kunnskap og kompetanse, overholderregler og rutiner, opptrer ansvarlig og med høyintegritet, viser respekt for brukerne og opptrerregulert i krevende situasjoner. I de foregåendepunktene i kapittelet har utvalget vist en rekkeeksempler på at hjelpeapparatet ikke håndtertesaken før drapet på en profesjonell måte. Utvalgetvil trekke frem noen flere eksempler på at hjel-peapparatet opptrådte lite profesjonelt.


I noen saker syntes det som om hjelpeappara-tet opptrådte uprofesjonelt i møte med enkeltebrukergrupper, og at tjenestetilbudet ble påvirketav hvem som søkte hjelp, se også punkt 11.6.Hjelpeapparatet la i disse tilfellene tilsynelatendevekt på kjønn, kulturell bakgrunn eller tilstedevæ-relsen av levekårsutfordringer. Dette skjeddeogså overfor personer som over lang tid var i kon-takt med en rekke instanser som følge av omfat-tende hjelpebehov. Den langvarige og hyppigekontakten bidro tilsynelatende til en «tretthet» ihjelpeapparatet, som ikke er forenlig med profe-sjonelle normer. Noen situasjoner i sakene barpreg av at hjelpeapparatet nærmest lot seg mani-pulere av brukeren. På denne måten fikk verkengjerningspersonen eller offeret den oppfølgingende hadde behov for, og de involverte mistet tillit tilat hjelpeapparatet kunne hjelpe.

Noen saker etterlot også et inntrykk av athjelpeapparatet hadde en uprofesjonell arbeids-måte. Utvalget så blant annet flere eksempler påat saksbehandlere hadde aleneansvar for kre-vende saker, se punkt 14.5.2. Å sikre tilstrekkeligkollega- og lederstøtte er, etter utvalgets syn, endel av en profesjonell ledelse.

14.6 Informasjonsutveksling, samarbeid og samordning

14.6.1 Innledning

Mange ofre og gjerningspersoner var i kontaktmed flere tjenester før partnerdrapet. Dette haddeblant annet sammenheng med at paret eller fami-lien hadde en rekke levekårsutfordringer, sepunktene 4.4 og 11.3.

Et strukturelt, effektivt og treffende forebyg-gingsarbeid krever at de forskjellige tjenestene ersamordnet og koordinert. De må også være til-gjengelige og individuelt tilpasset brukerne ogderes situasjoner. Et samordnet hjelpetilbud forut-setter blant annet at sakene vurderes i lys av bådeinformasjon som er tilgjengelig internt ogeksternt. Dette krever gode rutiner for informa-sjonsutveksling.

Saksgjennomgangen etterlot et inntrykk av atgjerningspersonene og ofrene møtte et lite sam-ordnet hjelpeapparat. Mer informasjonsutvekslingog samarbeid kunne økt sannsynligheten for atden reelle risikoen ble fanget opp, og for at tref-fende forebyggende tiltak ble iverksatt tidsnok.Manglende informasjonsutveksling og samord-ning står derfor frem som en av hovedutfordrin-gene i sakene, og utvalget mener at det finnes etstort ubenyttet forebyggingspotensial her, se også

utvalgets anbefalinger i punktene 16.10–16.13,17.3.6 og 17.4.2.

14.6.2 Manglende informasjonsutveksling

14.6.2.1 Mange bruddstykker – ingen helhet

I de fleste sakene hadde flere instanser kunnskapom vold i nære relasjoner eller om andre faktorersom kan bidra til forhøyet risiko. Dette fremgikkblant annet av journaler, politirapporter, barne-vernsdokumenter og vitneavhør. Noen hadde foreksempel kunnskap om partnervold, mens andrehadde kunnskap om psykiske helseplager, våpen-tilgang, offerets ønske om skilsmisse eller at gjer-ningspersonen og/eller offeret utsatte barna forvold. På denne måten hadde hjelpeapparatet tilsammen relativt mye informasjon om den aktuellesaken, som totalt sett kunne gitt grunnlag foralvorlig bekymring. Disse bruddstykkene av infor-masjon ble ikke, eller i liten grad, sammenstilt tilet helhetlig bilde. Dette hadde sammenheng medat instansene i en del tilfeller verken etterlevde,eller utnyttet handlingsrommet i, reglene ominformasjonsutveksling, se kapittel 8 om detteregelverket. Det var også svært få eksempler påorganisert tverrfaglig eller tverretatlig samarbeid,se punkt 14.6.3.

14.6.2.2 Opplysningsplikt og opplysningsrett

Utvalget registrerte flere eksempler på at hjel-peapparatet tilsynelatende brøt opplysningsplik-ten til barneverntjenesten, og i flere tilfeller disku-terte utvalget om hjelpeapparatet brøt avverge-plikten, se punkt 14.4.2.

Utvalget så videre en rekke eksempler på athjelpeapparatet ikke utnyttet handlingsrommet iregelverket om informasjonsutveksling. Med dettemenes at instanser lot være å dele relevant infor-masjon til tross for at de hadde opplysningsrett, sepunktene 8.5, 8.6.3 og 8.7.3 om opplysningsrett.Det var blant annet eksempler på at barneverntje-nesten ikke delte opplysninger med politiet. Bar-neverntjenesten kan, i henhold til barnevernloven§ 6-7, dele taushetsbelagte opplysninger med poli-tiet når dette fremmer barneverntjenesten opp-gaver, se punkt 8.5.3.4. I saker med vold i nærerelasjoner vil dette ofte være tilfellet. Et varsel tilpolitiet om partnervold ville også vært i tråd medBufdir sine retningslinjer om når barneverntje-nesten bør varsle politiet.535

535 Bufdir (2019b).


Det var flere eksempler på at helse- ogomsorgstjenesten ikke delte opplysninger ommistanke eller kunnskap om familievold medandre hjelpeinstanser. I henhold til helsepersonel-loven § 23 nr. 4, kan helsepersonell dele informa-sjon med andre instanser når tungtveiende privateeller offentlige interesser gjør det rettmessig, sepunkt 8.7.3.2. Helsetjenesten hadde denne mulig-heten i flere saker.

Utvalget så bare ett eksempel på at en sak bledrøftet anonymt med en annen instans. Saker kanimidlertid drøftes anonymt i vid utstrekning, jf.forvaltningsloven § 13 a nr. 2, se punkt 8.5.2.3.Offentlig ansatte underlagt yrkesmessig taushets-plikt kan også drøfte saker og problemstillingeranonymt med andre ansatte og instanser.

Hjelpeapparatets manglende informasjonsut-veksling kan ha hatt sammenheng med flere for-hold. Det kan ha hatt sammenheng med man-glende kunnskap om regelverket og om vold inære relasjoner, eventuelt i kombinasjon medoppfatninger basert på myter. Det kan også hahatt sammenheng med en frykt for å bryte taus-hetsplikten, se punkt 8.2 om erfaringer med regel-verket. I noen saker var det tilsynelatende forhøye forventninger til hva andre instanser håndte-rer. Dette var for eksempel tilfellet i saker hvorhjelpeapparatet nøyde seg med å varsle barne-verntjenesten ved mistanke eller kunnskap omfamilievold. Barneverntjenesten har et begrensetmandat, særlig med hensyn til voksne personer.Selv om barneverntjenesten bør, og i noen tilfellerskal, varsle politiet når de mottar bekymringsmel-dinger om vold i familien, skjer ikke dette alltid.Det er derfor svært viktig at den som har kunn-skap om vold umiddelbart melder fra om slike for-hold direkte til politiet.

En høy terskel for å melde fra til politiet kanogså være begrunnet i at det skal mer til føravvergeplikten inntreffer, sammenliknet med opp-lysningsplikten til barneverntjenesten, se punkt8.3.2 og 8.3.3. Det kan videre skyldes at hjelpe-apparatet har mer kunnskap om opplysningsplik-ten til barneverntjenesten enn avvergeplikten, ogbedre rutiner for å varsle barnevernet enn politiet.Endelig kan det ha sammenheng med at den somvurderer å varsle politiet kan være redd for åanklage noen for noe alvorlig, og for at varselet fårstore konsekvenser. Barneverntjenesten har, på

sin side, en rekke støtte- og hjelpetiltak til rådig-het, se punkt 7.5.2. En melding til barneverntje-nesten kan dermed være fundert på en konkretproblemstilling som melder mener bør tas tak i,uten at melder nødvendigvis mener at det bør opp-rettes en straffesak.

14.6.3 Samordning og samarbeid

Saksgjennomgangen etterlot et inntrykk av atsamordning og samarbeid i liten grad var en inte-grert del av virksomheten i tjenestene. Det syntessnarere å være personavhengig og tilfeldig. Detvar for eksempel opplysninger om tverrfagligesamarbeidsmøter i svært få saker. Det var ogsåsvært få opplysninger om at enkeltinstanser tok etkoordineringsansvar for saken. Dette ansvaretsyntes for øvrig ikke å ha blitt styrt av rutiner forsamordnet innsats mot partnervold, men av hvemsom hadde mest kontakt med familien. I mangelav en koordineringsansvarlig instans, oppsto det imange saker en form for ansvarspulverisering.

Manglende samordning og samarbeid syntes inoen saker å ha hatt sammenheng med instanse-nes interne organisering av arbeidet med sakene.Saksbehandlere hadde tilsynelatende aleneansvar,uten leder- eller kollegastøtte, se punkt 14.5.2.Sammen med stor arbeidsbelastning og man-glende rutiner for samarbeid, kan dette ha bidratttil utilstrekkelige avgjørelser. I noen saker syntesdet også som om manglende kjennskap til andreetaters organisering og muligheter førte til over-dreven tiltro til at andre instanser håndtertesaken, og at innsats fra egen instans derfor ikkevar nødvendig. For eksempel så noen instanser uttil å «slippe» saken etter å ha varslet politiet ellerbarneverntjenesten. Dersom politiet og barne-verntjenesten hadde lite informasjon om sakenkunne de henlegge den. Da var det ikke nødven-digvis noen som fulgte opp paret eller familien.Dette viser, etter utvalgets syn, viktigheten av ensamordnet innsats mot saker om vold i nære rela-sjoner.

I andre saker så det ut som om enkelte instan-ser ikke ønsket involvering fra for eksempel poli-tiet og barneverntjenesten, tilsynelatende fordi devar redde for å «skremme» offeret og/eller gjer-ningspersonen, for å bryte tilliten eller for å frem-provosere en farligere situasjon.

Del VUtvalgets anbefalinger


Kapittel 15

Om utvalgets anbefalinger

Partnerdrapsutvalget fremmer en rekke tiltaksom, i henhold til mandatet, «kan bidra til at frem-tidige tilfeller av partnerdrap forebygges og for-hindres». Utvalget anbefaler at regjeringen følgeropp alle tiltakene. Hovedgrunnlaget for utvalgetsanbefalinger er gjennomgangen av straffesaksdo-kumenter i 19 partnerdrapssaker. Utvalget har idel 4 beskrevet den kontakten som ofrene og gjer-ningspersonene hadde med hjelpeapparatet førdrapet.536 Utvalget har også beskrevet hvordanhjelpeapparatet håndterte sakene, samt utfordrin-gene ved denne håndteringen. Se kapittel 14 foren oversikt over gjennomgående utfordringer ipartnerdrapssakene. Utvalgsmedlemmenes egneerfaringer og andre kunnskapskilder har ogsåvært viktige i arbeidet med anbefalingene.

Gjennomgangen av sakene viste at de flestepartnerdrapene skjedde etter ett eller flere for-varsler. Forskning viser at personer som levermed partnervold i kombinasjon med flere leve-kårsutfordringer har høyest risiko for å bli utsattfor, eller for å begå, partnerdrap. Det var partner-vold før drapet i alle de 19 sakene, og mange avofrene og gjerningspersonene hadde flere leve-

kårsutfordringer. Politi og annet hjelpeapparativerksatte ikke tidsnok forebyggende tiltak somkunne redusert risikoen for alvorlig partnervoldog partnerdrap. Dette til tross for at hjelpeappara-tet har en rekke virkemidler tilgjengelig, se kapit-tel 7 for en oversikt over sentrale virkemidler.

Etter utvalgets syn, viste saksgjennomgangenat det var et potensial for å forebygge partnerdrapi alle sakene. På bakgrunn av at det forekom part-nervold før partnerdrapet i alle de gjennomgåttesakene, dreier utvalgets anbefalinger seg i storgrad om avdekking, risikovurdering og håndte-ring av partnervold. De fleste anbefalingene skalsikre at politi og annet hjelpeapparat tidsnok tar ibruk forebyggende virkemidler og tiltak som alle-rede er tilgjengelig. Utvalget anbefaler også nyevirkemidler og tiltak.

Utvalget anbefaler 30 generelle tiltak innenfor14 temaer. Disse er rettet mot alle instansene ihjelpeapparatet, se kapittel 16. Utvalget anbefalerogså 39 tiltak rettet mot politiet og andre instanseri hjelpeapparatet, se kapittel 17. Tiltakene rettetmot de enkelte instansene må ses i sammenhengmed de generelle tiltakene. Utvalget anbefaler i til-legg at det opprettes en nasjonal permanent part-nerdrapskommisjon, se kapittel 18.536 Utvalget har for enkelhets skyld valgt å benytte «bruker»

om de personene som politi og annet hjelpeapparat harkontakt med, se punkt 1.6.


Kapittel 16

Generelle anbefalinger

16.1 Tydeliggjøring av lederansvar og målrettet tilsyn

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Ansvaret som ledelsen i politiet og de ulike tje-

nestene har for implementering og iverksettingav virkemidler og tiltak for å forebygge part-nervold og partnerdrap må tydeliggjøres.

– Ansvaret som ledelsen i politiet og de ulike tje-nestene har for å sikre en kultur for læring avegne og andres feil, og for kvalitetsutviklinginnen voldsforebygging, må tydeliggjøres.

– Tilsynsmyndigheter må prioritere tilsyn medrelevante tjenesters arbeid med å forebyggepartnervold og partnerdrap.

En av utfordringene i de gjennomgåtte partner-drapssakene var at eksisterende tiltak og virke-midler ikke tidsnok ble tatt i bruk, se punkt 14.1og 14.5.3. Dette betyr at gjeldende regelverk, ret-ningslinjer, anbefalinger og rutiner ikke ble over-holdt. Det er et lederansvar å sørge for at hjel-peapparatet benytter eksisterende forebyggendevirkemidler og tiltak mot partnervold og partner-drap. Etter utvalgets syn, ligger det et stort fore-byggingspotensial i å tydeliggjøre dette lederan-svaret og å føre målrettede tilsyn med tjenestenesforebyggende arbeid.

Utvalget anbefaler tre tiltak for å sikre bedrelederforankring og utvikling av arbeidet med åforebygge partnervold og partnerdrap. For detførste anbefaler utvalget at lederansvaret for fore-bygging av partnervold og partnerdrap tydeliggjø-res. Det er, etter utvalgets vurdering, allerede idag slik at de ulike tjenestenes ledere har ansvarfor at føringene for arbeidet er godt nok kjent i tje-nestene, og at disse føringene er implementertgjennom rutiner som sikrer etterlevelse. Det erogså et lederansvar å sikre at tjenestene priorite-rer det forebyggende arbeidet, og at de yter profe-sjonelle og kvalitativt gode tjenester til brukerne.

Lederansvaret kan utledes av de respektiveinstansenes regelverk.537 Etter utvalgets syn,viste saksgjennomgangen at det er grunn til åtydeliggjøre dette ansvaret. Dette kan for eksem-pel gjøres ved endringer i lov, instruks, og/ellergjennom andre styringsverktøy.

For det andre anbefaler utvalget at ledelsensansvar for å sikre en kultur for læring av feil ogkvalitetsutvikling tydeliggjøres. Ledelsen må sikreat tjenestene kontinuerlig arbeider for å lære avegne og andres feil, og for å utvikle sin egen opp-gaveløsning i tråd med kunnskap og erfaring. I til-feller hvor det begås feil, er det svært viktig ågjennomgå rutiner og å iverksette tiltak for åunngå at den samme feilen begås på nytt, både iegen organisasjon og i andre organisasjoner. Deter, etter utvalgets syn, også svært viktig at sliklæringsbasert utvikling gjøres på tvers av tjenes-ter og etater. På denne måten kan feil i én tjenestebidra til læring i flere tjenester.

For det tredje anbefaler utvalget at alle rele-vante tilsynsmyndigheter må prioritere tilsyn medtjenestenes arbeid med å forebygge partnervoldog partnerdrap. Utvalget har ikke grunnlag for åforeslå store endringer i tilsynsvirksomheten,men vil understreke viktigheten av at de eksis-terende tilsynsmyndighetene prioriterer målret-tede tilsyn med det forebyggende arbeidet motpartnervold og partnerdrap. Til dette kreves detat tilsynsmyndighetene har tid, ressurser og rele-vant kompetanse, herunder kompetanse på vold inære relasjoner.

537 Se for eksempel helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 a.Det følger av forarbeidene at bestemmelsen tydeliggjør atkommuneledelsen, ved administrasjonssjefen (rådmannen)og kommunestyret, har ansvar for å bidra til at vold og sek-suelle overgrep forebygges, avdekkes og avverges vedytelse av helse- og omsorgstjenester. Kommuneledelsenmå sørge for at de kommunale helse- og omsorgstje-nestene organiseres på en slik måte at tjenesteyterne blir istand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelleovergrep, jf. Prop. 71 L (2016–2017) s. 228.


16.2 Dreining fra anbefalinger til lovfestede plikter

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Lovfesting av en del oppgaver knyttet til arbeid

med saker om vold i nære relasjoner, se kon-krete forslag i kapittel 17.

– Behovet for ytterligere lovfesting av oppgaverknyttet til arbeid med saker om vold i nærerelasjoner bør utredes nærmere.

Saksgjennomgangen viste at hjelpeapparatet haddeen rekke ubenyttede virkemidler og tiltak tilgjen-gelig, og at mange av disse virkemidlene og tilta-kene er forankret i retningslinjer og anbefalingersom ikke er rettslig bindende, se punkt 14.4.Utvalget mener derfor at en del tiltak og oppgaversom nå er forankret i retningslinjer og anbefalin-ger, bør lovfestes og gjøres rettslig bindende. Endreining fra retningslinjer og anbefalinger til flerelovfestede krav vil kunne bidra til at eksisterendeforebyggende virkemidler og tiltak benyttes avhjelpeapparatet.

Utvalget har forståelse for at store deler avhjelpeapparatet er i en krevende ressurssituasjon,og at tidspress og stor saksmengde kan gjøre detvanskelig å prioritere oppgaver som ikke er lovpå-lagt. Flere lovfestede krav vil ikke nødvendigvisforbedre denne situasjonen. For mange vil detsnarere kunne bidra til enda mer tidspress. Utval-get mener likevel at en slik dreining er svært vik-tig for at arbeidet med forebygging av vold i nærerelasjoner og partnerdrap prioriteres. Større gradav lovfesting vil kunne gjøre kravene til det fore-byggende arbeidet tydeligere. Det vil også bidratil at det forebyggende arbeidet gis større legitimi-tet, og at det for den enkelte ansatte blir enklere åta til orde for at oppgaver knyttet til forebyggingmå prioriteres internt. Det vil, etter utvalgets syn,også kunne bidra til at arbeid med forebyggingløftes frem som enda viktigere, og at dette arbei-det på sikt oppnår en høyere status.

16.3 Alle må tilbys alenesamtaler med hjelpeapparatet

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Politi og annet hjelpeapparat må rutinemessig

tilby alle brukere alenesamtale.– Det bør vurderes innføring av obligatoriske ale-

nesamtaler i deler av hjelpeapparatet.

Det kan være mange hindre for god kommunika-sjon mellom brukere og hjelpeapparat, se også

punkt 14.3. Et hinder som gikk igjen i flere sakervar at samtalen mellom hjelpeapparatet og volds-utsatte ikke var fortrolig fordi voldsutøver ellerbarn var tilstede. Avdekking av vold i nære rela-sjoner krever fortrolighet og alenesamtaler. Utval-get mener derfor at hjelpeapparatet rutinemessigmå tilby alle brukere alenesamtaler. Utvalgetmener også at det må utredes nærmere omenkelte instanser eller etater skal pålegges å ruti-nemessig gjennomføre obligatoriske alenesamta-ler med bruker. Et tilbud om alenesamtale vil inoen situasjoner ikke være tilstrekkelig, foreksempel når brukeren er underlagt kontroll og irealiteten ikke kan oppsøke hjelpeapparatet alene.I slike tilfeller vil en obligatorisk alenesamtale,pålagt av for eksempel fastlegen, være den enestemåten brukeren kan treffe hjelpeapparatet i for-trolighet.

Formålet med begge tiltakene er å tilrette-legge bedre for å avdekke vold i nære relasjonerog andre faktorer som kan bidra til forhøyet risikofor alvorlig vold og drap, og for videre samtalerom dette. Dette vil igjen bidra til at hjelpeappara-tet bedre settes i stand til å foreta en risikovurde-ring, og eventuelt iverksette forebyggende tiltak.

16.4 Økt bruk av kvalifisert tolk

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Forslag til tolkelov må vedtas og implemente-

res i politiet og i alle andre deler av hjelpeappa-ratet.

– Det må innføres et påbud om å bruke kvalifi-sert tolk i alle saker med mistanke eller kunn-skap om vold i nære relasjoner der hjelpeappa-rat og bruker ikke har et felles talespråk. Unn-tak bør bare kunne gjøres i en nødsituasjoneller når andre sterke grunner tilsier det.

– Det må innføres et forbud mot å bruke bruke-rens familiemedlemmer eller andre nærstå-ende som tolk.

– Det må innføres gode og effektive tolkebestil-lingsrutiner i alle deler av hjelpeapparatet.

– Det må innføres rutiner for at tolk alltid tilbysved behov, slik at brukerne ikke aktivt må beom dette.

Utvalgets saksgjennomgang viste at hjelpeappara-tet i mange tilfeller ikke brukte kvalifisert tolk tiltross for at det var behov for det, se punkt 14.3.3.Utvalget registrerte flere eksempler på at familie-medlemmer, inkludert voldsutøver og den volds-utsattes barn, ble brukt som tolk. Dette er sværtproblematisk. Utvalget mener at manglende bruk


av kvalifisert tolk kan ha bidratt til at volden ikkeble avdekket, og at det dermed heller ikke bleiverksatt forebyggende tiltak. For å lykkes i arbei-det med å forebygge partnervold og partnerdrap,er det svært viktig at bruker og hjelpeapparatetkan kommunisere. Tolking må, etter utvalgetssyn, ses som en integrert del av tjenestetilbudetsom ytes av de forskjellige instansene, ikke somen tilleggstjeneste. Det er også svært viktig at tol-ken er profesjonell og kvalifisert. Dette er avgjø-rende for at den voldsutsatte åpent skal kunne for-telle sin historie. Det er også avgjørende for athjelpeapparatet skal få nødvendig informasjon forå kunne iverksette adekvate forebyggende tiltak.

Kunnskapsdepartementet har fremmet forslagtil lov om offentlige organers ansvar for å bruketolk (tolkeloven). Forslaget innebærer at offent-lige organer skal ha en todelt plikt til å bruke tolk:1) når det følger av lov, og 2) når det er nødvendigfor å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for åyte forsvarlig hjelp og tjeneste, jf. lovforslagets § 6første ledd. At plikten «følger av lov» betyr atoffentlige organer har plikt til å bruke tolk nårdette følger av særlovgivningen, se for eksempeldomstolloven § 135. Videre vil det være «nødven-dig» å bruke tolk i situasjoner der det offentligeformidler viktig informasjon til brukeren, og isaker med stor betydning for den enkelte. Sakenskarakter kan også ha betydning for om det er nød-vendig å bruke tolk. I tilfeller hvor etatene harplikt til å bruke tolk, skal det brukes kvalifiserttolk. Med «kvalifisert tolk» menes en tolk somoppfyller kravene til å bli oppført i Nasjonalt tolke-register, herunder minst kvalifikasjonskategori 5.Departementet foreslår at kravet om kvalifiserttolk skal kunne fravikes når det er nødvendig avhensyn til en effektiv saksbehandling, i nødssitua-sjoner eller når andre sterke grunner tilsier det.Videre heter det i lovforslaget at «når et offentligorgan ellers er i kontakt med personer som ikkekan norsk, bør organet vurdere å bruke tolk», jf.forslagets § 6 annet ledd. I disse tilfellene skal detikke stilles krav om at tolken er kvalifisert. Sedepartementets høringsnotat for en nærmerebeskrivelse av lovforslaget.538

Lovforslaget ble sendt på høring 1. mars 2019.Høringsfristen gikk ut i juni 2019, og saken er perdesember 2020 til behandling i Kunnskapsdepar-tementet.

Utvalget støtter i all hovedsak lovforslaget,men anbefaler at loven på to punkter må stillestrengere krav til bruk av tolk.

Utvalget anbefaler for det første at offentligeorganer bør ha plikt til alltid å bruke kvalifiserttolk i saker med mistanke eller kunnskap om voldi nære relasjoner når hjelpeapparatet og brukerenikke har et felles talespråk. Utvalget utelukkerikke at de fleste saker om vold i nære relasjonervil omfattes av alternativ 2) i lovforslaget. Utvalgetmener likevel at loven bør utformes slik at offent-lige etater skal ha plikt til alltid å bruke tolk isaker hvor det er mistanke eller kunnskap omvold i nære relasjoner. I slike saker bør det barevære adgang til å gjøre unntak fra kravet om åbruke kvalifisert tolk i nødsituasjoner eller hvissterke grunner tilsier det. Dette innebærer atoffentlige instanser ikke skal kunne nedprioriterebruk av kvalifisert tolk av hensyn til effektiviteteller ressursbesparelse.

Utvalget anbefaler for det andre at tolkelovenbør inneholde et generelt forbud mot å bruke bru-kerens familiemedlemmer eller andre nærståendesom tolk. Det bør bare kunne gjøres unntak i nød-situasjoner. Forslaget til tolkelov innebærer at deteksisterende forbudet i forvaltningsloven § 11 emot å bruke barn som tolk videreføres, jf. forsla-gets § 4. Utvalgets anbefaling innebærer at detteforbudet utvides til også å omfatte andre familie-medlemmer enn barn, og andre nærstående. Etforbud mot å bruke andre familiemedlemmer kanvære spesielt viktig for kvinner med minoritets-bakgrunn som utsettes for vold. Denne gruppener ofte særlig sårbare i møte med hjelpeapparatet.

Kunnskapsdepartementets lovforslag inne-bærer et forslag om at offentlige organer somjevnlig bruker tolk, skal ha retningslinjer forbestilling og bruk av tolk, se lovforslagets § 9.Utvalget støtter dette forslaget, og anbefaler atalle organer etablerer gode og effektive rutinerfor dette. Dette vil, etter utvalgets syn, være viktigfor at regelverk og retningslinjer etterleves, og attolketilbudet i tjenestene blir både effektive og avgod kvalitet.

Utvalget anbefaler endelig at det må innføresrutiner for å tilby tolk ved behov, slik at brukerneikke aktivt må be om dette. Det kan for noen følesnedverdigende og skamfullt å innrømme utilstrek-kelige språkkunnskaper, og andre kan mangleselvinnsikt om språkvansker i en krisesituasjon.Som en del av rutinen for å tilby tolk, bør det ogsåavklares med brukeren om det er ønskelig ellervesentlig å benytte mannlig eller kvinnelig tolk.Når det gjelder språk som bare er utbredt i min-dre etniske grupper i Norge, er det viktig at hjel-peapparatet utviser særlig aktsomhet ved valgetav tolk. Dette er nødvendig for å unngå uheldigebindinger mellom tolk og bruker. Utvalget vil538 Kunnskapsdepartementet (2019).


også understreke at i tilfeller der det ikke er hen-siktsmessig eller gjennomførbart med oppmøte-tolk, må det brukes telefontolk eller nettbasert tol-ketjeneste.539

16.5 Bedre kollega- og lederstøtte

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det må sikres rutiner for bedre kollega- og

lederstøtte i politiet og i alle andre deler av hjel-peapparatet for å unngå aleneansvar i saker omvold i nære relasjoner.

Saksgjennomgangen viste flere eksempler på atansatte i for stor grad var alene om ansvaret i kre-vende saker hvor den aktuelle familien var i ensvært sårbar situasjon, tilsynelatende uten støttefra kolleger eller leder, se punkt 14.5.2.

I saker om vold i nære relasjoner vil de invol-verte alltid være i en sårbar situasjon. Dette kanforsterkes av tilstedeværelse av levekårsutfordrin-ger. Å være alene om ansvaret i slike saker vil,etter utvalgets syn, være et for stort ansvar å bærefor den enkelte ansatte, i tillegg til at det vil økerisikoen for å gjøre feilvurderinger. Utvalget anbe-faler derfor at det må sikres bedre kollega- oglederstøtte i alle deler av hjelpeapparatet for åbidra til at kvaliteten heves i arbeidet som gjøres.Dette vil blant annet kunne bidra til å korrigere ognyansere den enkeltes vurderinger i saker omvold i nære relasjoner, og lette byrden som påhvi-ler den enkelte medarbeider. Bedre kollega- oglederstøtte vil også kunne bidra til at ulik fag-ekspertise er involvert i sakene, slik at mangfoldetav utfordringer i sakene fanges opp. Det vises idenne forbindelse også til manualen til SARA-V3,hvor det presiseres at voldsrisikovurderinger ikkeskal gjennomføres alene eller av enkeltpersoner.Utvalget understreker at det er et lederansvar åsørge for at ansatte har noen å samarbeide og ådrøfte saker med, se også anbefaling i punkt 16.1.

16.6 Bedre dokumentasjonsrutiner

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det må utvikles bedre rutiner for å etterleve

krav til dokumentasjon i hjelpeapparatet.

Saksgjennomgangen viste flere eksempler påmanglende eller mangelfull dokumentasjon i

sakene. I noen tilfeller var rapporter skrevet etterdrapstidspunktet, og i andre tilfeller fremstoddokumentasjonen som uprofesjonell eller usyste-matisk, se punkt 14.5.5.

For å oppnå et mer profesjonelt og systematiskarbeid i saker om vold i nære relasjoner er det,etter utvalgets vurdering, helt sentralt at hjelpeap-paratet dokumenterer sin håndtering av sakene.Denne dokumentasjonen må også inneholde devurderingene som er gjort. Det finnes allerede idag tilstrekkelige regler om journalføring i offent-lig virksomhet til at slik dokumentasjon burdeforetas i alle saker. Utvalget ser derfor ingengrunn til å foreslå ytterligere regler om dokumen-tasjon. Utvalget anbefaler i stedet at det utviklesbedre rutiner for at reglene etterleves. Det under-strekes at ansvaret for at kravene til dokumenta-sjon etterleves påhviler lederne i de ulike instan-sene, se også anbefaling i punkt 16.1.

16.7 Styrking av forskning om vold i nære relasjoner

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det bør opprettes et tematisk program om vold

i nære relasjoner i regi av Norges forsknings-råd.

Utvalget mener at utviklingen av arbeidet med åforebygge partnervold og partnerdrap kreverstyrking av forskning på vold i nære relasjoner.Arbeidet med å forebygge partnervold og partner-drap krever en kontinuerlig oppdatering av rele-vant kunnskap.

Utvalget viser til at det i perioden 2014–2019ble gjennomført et voldsforskningsprogram vedNasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatiskstress (NKVTS) og VelferdsforskningsinstituttetNOVA ved OsloMet. Programmet ble initiert ogfinansiert av Justis- og beredskapsdepartementet.Programmet har frembragt nyttig kunnskap omvold i nære relasjoner, og programmet er forlen-get til 2024.

Utvalget anbefaler at det opprettes et forsk-ningsprogram på vold i nære relasjoner i regi avNorges forskningsråd. Det er nå over 20 år sidenforrige gang dette ble vurdert.540 Utvalget menerat en tematisk satsning på forskning på vold inære relasjoner i regi av Norges forskningsråd vilvære svært viktig for å opprettholde både volum,kvalitet og mangfold i forskningen. Det vil ogsåsikre nødvendig tematisk bredde og forskning på

539 Se også forslaget til tolkelov § 8 som gir offentlige organervalget mellom å bruke fremmøtetolking eller fjerntolking. 540 Skjørten, Bjørgo og Olaussen (1999) punkt 1.1.


ulike fagfelt som er relatert til vold i nære relasjo-ner. Utvalget mener for øvrig at det er viktig åsikre videre forskning på partnerdrap i Norge.Forskningsprogrammet bør derfor inkludereforskning på partnerdrap.

16.8 Kompetanseløft i hjelpeapparatet

16.8.1 Tiltak

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det må innarbeides og sikres implementering

av kunnskapskrav om vold i nære relasjoner,risikovurdering, risikohåndtering, kommuni-kasjon, kultursensitivitet og samhandling i allerelevante rammeplaner.541

– Kunnskapsdepartementet bør gjennomføre enkartlegging og vurdering av behovet for tilsva-rende kunnskapskrav i utdanninger som ikkestyres av rammeplan.

– Det må stilles kompetansekrav om vold i nærerelasjoner, risikovurdering, risikohåndtering,kommunikasjon, kultursensitivitet og sam-handling i alle relevante etter- og videreutdan-ninger.

– Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen(NOKUT)542 må føre tilsyn med at kunnskaps-krav implementeres i utdanningene.

Saksgjennomgangen viste at mangelfull kunnskapog kompetanse syntes å være en viktig årsak til atpartnervold og partnerdrap ikke ble forhindret, sepunkt 14.2. For å heve kompetansen i tjenestene,mener utvalget at det er behov for et kunn-skapsløft gjennom utdanning. Ansatte i politi ogannet hjelpeapparat må settes bedre i stand til åavdekke, risikovurdere og håndtere risiko forpartnervold og partnerdrap.

Utvalget anbefaler at det gjennomføres et kom-petanseløft ved blant annet å innarbeide og å sikreimplementering av kunnskapskrav om vold i nærerelasjoner, risikovurdering, risikohåndtering,kommunikasjon, kultursensitivitet og samhand-ling i relevante rammeplaner. Formålet er at kan-didater i alle relevante utdanninger, før de kom-mer ut i tjenestene, skoleres til å kunne avdekke

partnervold og andre faktorer som kan bidra tilforhøyet risiko for partnerdrap, til å vurdere farenfor liv og helse og til å håndtere saker på riktigmåte.

Utvalget viser til at det allerede arbeides for åheve kompetansen i hjelpeapparatet. Det skalblant annet utarbeides en tverrsektoriell kompe-tansestrategi om vold og overgrep.543 Dette er etledd i oppfølgingen av Opptrappingsplanen motvold og overgrep (2017–2021).544 Kunnskap omvold i nære relasjoner inngår også i rammepla-nene for flere profesjonsutdanninger. Kunnskaps-departementet fastsatte for eksempel høsten 2017en forskrift om felles rammeplan for helse- ogsosialfagutdanninger.545 I forskriften § 2 fremgårdet blant annet at kandidatene skal ha «kunnskapom sosiale og helsemessige problemer inkludertomsorgssvikt, vold, overgrep, rusog sosioøkono-miske problemer og kunne identifisere og følgeopp mennesker med slike utfordringer». Detfremgår videre av forskriftsbestemmelsen at kan-didatene skal kunne «vurdere risiko for uønskedehendelser og kjenne til metoder for å følge oppdette systematisk», og at kandidatene skal kunne«samhandle både tverrfaglig, tverrprofesjonelt,tverrsektorielt og på tvers av virksomheter ognivåer, og initiere slik samhandling». Det arbeidesogså i universitets- og høyskolesektoren for åvidereutvikle samarbeidet mellom helsefag, sosi-alfag, politiog lærerutdanninger og spesialpeda-gogiske utdanninger på feltet vold og overgrep.546

Målet er at tjenestene og utdanningsinstitusjo-nene skal samsnakke, og at dette skal bidra til åforbedre tjenestetilbudet.

Utvalget mener det er viktig å forankre kon-krete kunnskapskrav i utdanningenes rammepla-ner. For utdanningene som ikke styres etter ram-meplan, er det viktig at tilsvarende kunnskapskravforankres i andre styringsdokumenter. For atdette skal bidra til kompetanseheving i tjenestene,er det, etter utvalgets syn, svært viktig at dissekompetansekravene implementeres i utdannin-gene. Utvalget understreker at dette må gjøres itråd med tjenestenes behov for kompetanse, og pågrunnlag av forskningsbasert kunnskap.

Når det gjelder etter- og videreutdanning, børdet, etter utvalgets syn, stilles krav til vedlikeholdav kunnskap og kompetanse på vold i nære rela-sjoner, risikovurdering, risikohåndtering, kommu-

541 En rammeplan definerer de nasjonale rammene for enutdanning. Rammeplaner for høyere utdanning fastsettesav Kunnskapsdepartementet med hjemmel i universitets-og høyskoleloven § 3-2 annet ledd. Rammeplanene er for-skrifter til loven. En oversikt over alle grunnutdanningersom følger en rammeplan finnes på regjeringen.no.

542 NOKUT er et faglig uavhengig forvaltningsorgan underlagtKunnskapsdepartementet. NOKUT kontrollerer kvalitetenpå høyere utdanning i Norge, i tillegg til å kontrollere oginformere om kvaliteten på utdanning fra utlandet.

543 Norges rapport til Europarådet (2020) punkt 3C.544 Prop. 12 S (2016–2017). 545 Forskrift 6. september 2017 nr. 1353 om felles rammeplan

for helse- og sosialfagutdanninger. 546 Norges rapport til Europarådet (2020) punkt 3C.


nikasjon, kultursensitivitet og samhandling i allerelevante yrker. Dette gjelder blant annet forleger, psykologer, sykepleiere, sosionomer, barne-vernspedagoger, krisesenteransatte og politi. Detvises for øvrig til konkrete tiltak for de respektiveinstansene i kapittel 17.

Det er, etter utvalgets syn, viktig at det førestilsyn med implementeringen av nye kunnskaps-krav, og at utdanningskvaliteten evalueres. Utval-get mener at det særlig bør føres tilsyn med at denevnte kunnskapskravene er implementert iutdanningene, og at de nyutdannede kandidateneimøtekommer tjenestenes kompetansebehov ogbrukernes behov for kvalitet i tjenestene.

16.8.2 Nærmere om kompetansebehovet

Kunnskap om og kompetanse på vold i nære rela-sjoner, risikovurdering, risikohåndtering, kommu-nikasjon, kultursensitivitet og samhandling er engrunnleggende forutsetning for å forebygge part-nervold og partnerdrap, se også punkt 14.2. Politiog annet hjelpeapparat må ha god fenomenforstå-else, være i stand til å oppdage ulike tegn på volds-utsatthet og voldsutøvelse, og være bevisst på atarbeidet krever både tid, tillit og tålmodighet. Deter, etter utvalgets syn, også svært viktig at hjel-peapparatet har kunnskap om at egne forhånds-oppfatninger og etablerte myter kan bidra til åfarge vurderinger av situasjonens alvor. Mangekan ha med seg forforståelser om hvordan envoldsutsatt og en voldsutøver ser ut, eller hvordanen voldsutsatt eller en voldsutøver bør opptre. Imøte med mennesker i krevende livssituasjonersom en selv ikke kjenner seg igjen i, kan mangel-full kunnskap bidra til at det treffes feilslutningerom risikoen for liv og helse.

For å avdekke vold i nære relasjoner, og for åvurdere risikoen i en situasjon, trenger hjelpeap-paratet også informasjon. Nøkkelen til informa-sjon vil i mange tilfeller ligge i kommunikasjon.Hjelpeapparatet må ha god kompetanse på kom-munikasjon, og være bevisst på at mennesker ikrise kan ha vanskeligheter med å forstå og åkommunisere. God kommunikasjon forutsetterblant annet at hjelpeapparatet møter brukerne«der de er». Dette krever igjen både kulturforstå-else og kultursensitivitet. Kommunikasjon er ogsåviktig når ulike instanser utveksler informasjonmed hverandre. Ulike profesjoner og yrkesgrup-per har ulike kulturer for å omtale vold og for åvurdere risiko. En felles forståelse av, og et fellesbegrepsapparat for, vold i nære relasjoner, forut-setter grunnleggende utdanning, og systematiskog profesjonalisert samarbeid mellom ulike etater.

Hjelpeapparatet må også vite hvordan en risi-kofylt situasjon skal håndteres, herunder hvilkevirkemidler og tiltak som finnes, og hvilket hand-lingsrom regelverk, retningslinjer, anbefalingerog rutiner gir – både i egen tjeneste og i samarbei-dende tjenester.

16.9 Informasjonskampanjer og nettressurser

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det må jevnlig gjennomføres tilpassede nasjo-

nale kampanjer om vold i nære relasjoner,partnerdrap, hjelpetilbud, varslingsplikt ogavvergeplikt.

– Det må være nasjonalt tilgjengelige nettressur-ser, telefonlinjer og chat som gir informasjonom vold og overgrep og om muligheter til å fåhjelp raskt, og det må jevnlig spres tilpassetinformasjon om disse ressursene.

Saksgjennomgangen viste at ofrene ikke selv all-tid var klar over at de ble utsatt for vold, at de ikkevisste hvor de kunne henvende seg for å få hjelp,og at de ikke alltid hadde tillit til at hjelpeapparatetkunne hjelpe dem, se punkt 14.3. Saksgjennom-gangen viste også at det bare var få familiemed-lemmer, venner eller andre privatpersoner sometter drapet ga uttrykk for at de hadde fryktet atpartnerdrap kunne skje, til tross for at de haddekunnskap om alvorlig partnervold. Det var også fåeksempler på at privatpersoner varslet hjelpeappa-ratet om bekymring for det aktuelle paret, sepunkt 13.1.4. Utvalget foreslår på denne bakgrunnto tiltak for å styrke befolkningens kunnskap om,og tilgang til, relevant hjelp.

Utvalget anbefaler for det første at det jevnliggjennomføres tilpassede nasjonale informasjons-kampanjer om vold i nære relasjoner, partnerdrap,sammenhengen mellom partnervold og partner-drap, hjelpetilbud, varslingsplikt og avvergeplikt.Utvalget vil i denne forbindelse også trekke fremviktigheten av å gjøre retten til gratis rettshjelp forvurdering av anmeldelse bedre kjent, se punktene12.11.4 og 14.2.6.547 Etter utvalgets syn, vil infor-masjonskampanjer om de nevnte temaene bidra tilå heve befolkningens kunnskapsnivå – både hosvoldsutsatte, voldsutøver, offentlig ansatte og

547 Etter rettshjelploven § 11 første ledd nr. 6 har utsatte forvold i nære relasjoner rett til konsultasjon med advokat føren eventuell anmeldelse. Ordningen er uten økonomiskbehovsprøving og advokaten innvilges i slike tilfeller enstykkpris på tre timer, se stykkprisforskriften § 5 annetledd nr. 5.


befolkningen ellers. Dette kan igjen bidra til atflere kontakter hjelpeapparatet i situasjoner medforhøyet risiko for alvorlig partnervold og partner-drap. Når det gjelder tillit til hjelpeapparatet, kanikke dette enkelt innføres gjennom iverksetting avtiltak. Tillit henger imidlertid tett sammen medkunnskap, se punkt 14.3. Utvalget mener at tiltaksom øker befolkningens kunnskap om hjelpeappa-ratet vil kunne bidra til at hjelpeapparatet nyterhøyere tillit.

Utvalget anbefaler for det andre at nasjonalt til-gjengelige nettressurser, telefonlinjer og chat,som gir informasjon om vold og overgrep ogmulighet til å få hjelp raskt, må styrkes og gjøresbedre kjent. Det finnes i dag en rekke relevantetiltak. Utvalget viser blant annet til nasjonal veivi-ser ved vold og overgrep Dinutvei.no. På dennenettsiden finnes det kvalitetssikret informasjonom blant annet vold i nære relasjoner og om rele-vant hjelpetilbud for både voldsutsatt og voldsutø-ver. Utvalget viser også til volds- og overgrepslin-jen 116 006 (VO-linjen). Dette er en telefonlinje forden som opplever vold eller overgrep i nære rela-sjoner, se punkt 7.4.2.3. Regjeringen har nyligbesluttet at VO-linjen også får en chat.548

Utvalget understreker viktigheten av at detjevnlig spres tilpasset informasjon om de nevntetilbudene for å sikre at de er godt kjent både i hjel-peapparatet og i befolkningen ellers. Eksemplerpå målrettede informasjonskampanjer er ung.noog #ikkegreit. Disse er rettet mot unge mennes-ker. Det er svært viktig at informasjonen somspres gjennom informasjonskampanjer og påandre måter er tilpasset alle de gruppene som detnorske samfunnet består av, både gjennom utfor-ming, språk, relevans og informasjonskanaler.Informasjonen må for eksempel være tilpassetpersoner i marginaliserte livssituasjoner og perso-ner som har urfolks- og/eller minoritetsbak-grunn. Dette krever at informasjonen utarbeides isamarbeid med de gruppene som skal motta bud-skapet. Oversetting av allerede utarbeidet infor-masjon er ikke tilstrekkelig.

Det er myndighetene som har ansvar for atbefolkningen har kunnskap om vold i nære rela-sjoner og relevante hjelpetilbud, og for at hjel-peapparatet nyter tillit i befolkningen. Ansvaret forsamordning av relevante informasjonstiltak børtilligge Justis- og beredskapsdepartementet, etter-som dette departementet har koordineringsan-svar for fagfeltet vold i nære relasjoner.

16.10 Nasjonal forebyggingsstrategi mot partnervold og partnerdrap

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det bør utarbeides en nasjonal forebyggings-

strategi for en samordnet innsats mot partner-vold og partnerdrap.

Saksgjennomgangen viste at offer og gjernings-person møtte et lite samordnet hjelpeapparat, sepunkt 14.6. Samordningsproblemer mellom instans-ene i hjelpeapparatet svekker, etter utvalgets syn,hjelpeapparatets samlede forebyggingspotensial.Utvalget mener det er behov for en samordnetinnsats mot partnervold og partnerdrap som kanbidra å sikre felles innsats for forebygging, ster-kere mål- og resultatstyring, bedre samarbeid påtvers og mer effektiv bruk av fellesskapets ressur-ser.

Årsakene til vold i nære relasjoner, herunderpartnervold og partnerdrap, er mange og sam-mensatte. For å lykkes med forebygging, må tilta-kene inkludere både individuelle, relasjonelle ogkontekstuelle risiko- og beskyttelsesfaktorer, tahensyn til flere dimensjoner av volden og rette segmot flere målgrupper.549 Volden lar seg ikke løseeller forebygge på en enkel måte, innenfor en sek-tors ansvarsområde. Vold i nære relasjoner kandermed sies å være et gjenstridig problem.550

Politiske styringsdokumenter har tilrettelagtfor en mer samordnet innsats mot vold i nærerelasjoner, særlig gjennom tverrdepartementalehandlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Hand-lingsplanene utgjør et rammeverk som bidrar til atulike tiltak for å forebygge og bekjempe vold inære relasjoner kombineres og ses i sammen-heng på en strukturert måte.

Utvalget anbefaler, med utgangspunkt i godesamordningserfaringer på feltet, at det utvikles enegen nasjonal forebyggingsstrategi for en samord-net innsats mot partnervold og partnerdrap.Utvalget understreker viktigheten av at en nasjo-nal forebyggingsstrategi mot partnervold og part-nerdrap utvikles som et samarbeidsprosjekt mel-lom relevante aktører på tvers av departementer,etat- og sektortilhørighet og forvaltningsnivå.

Partnervold og partnerdrap er alvorlig krimi-nalitet, og utvalget mener at Justis- og beredskaps-departementet, som ansvarlig fagdepartement påfeltet vold i nære relasjoner, bør ha ansvar for å

548 Finansdepartementet (2020).

549 Moen, Bergman og Øverlien (2018) s. 146 med videre hen-visninger.

550 Se for eksempel Difi (2017) og Bergman, Smette og Visli(2017).


koordinere arbeidet med å utvikle og gjennom-føre en nasjonal forebyggingsstrategi. På dennemåten sikres også forankring på høyt nivå.

16.11 Økt kompetanse på reglene om informasjonsutveksling

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Ny tverrsektoriell veileder om regelverket om

taushetsplikt og informasjonsutveksling børimplementeres i alle deler av hjelpeapparatet.

– Alle relevante instanser bør gjennomføre etter-utdanningskurs om regelverket om taushets-plikt og informasjonsutveksling for sineansatte.

Saksgjennomgangen etterlot et inntrykk av atinstansene i hjelpeapparatet i liten grad utveksletinformasjon i sakene, se punkt 14.6. Det syntessom om flere instanser hadde bruddstykker avrelevant informasjon, men at de ikke sammen-stilte denne informasjonen og dannet seg et hel-hetlig bilde av risikoen for liv og helse. Etter utval-gets syn, kunne mer informasjonsutveksling mel-lom relevante instanser økt sannsynligheten for atden reelle risikoen ble fanget opp, og for at fore-byggende tiltak ble iverksatt tidsnok. Sakeneetterlot videre et inntrykk av at manglende infor-masjonsutveksling hadde sammenheng med man-glende kunnskap om og/eller manglende imple-mentering av regelverket om taushetsplikt oginformasjonsutveksling, se punkt 14.2.6 og 14.6.2.Dette er i tråd med tidligere undersøkelser ogandres erfaringer med regelverket, se punkt 8.2.Utvalget mener at det finnes et forebyggingspo-tensial i at hjelpeapparatet utnytter handlingsrom-met i regelverket om taushetsplikt og informa-sjonsutveksling. Utvalget anbefaler derfor togenerelle tiltak med formål om å øke informa-sjonsutvekslingen mellom instansene i saker omvold i nære relasjoner. Det understrekes at utval-get ikke ser grunn til å anbefale endringer i regel-verket. Formålet med anbefalingene er å gjøreregelverket bedre kjent og implementert.

Utvalget ser positivt på at det nå arbeides meden ny tverrsektoriell veileder om regelverket fortaushetsplikt og informasjonsutveksling, og anbe-faler at denne implementeres i alle deler av hjelpe-apparatet. Veilederen bør danne grunnlag for engjennomgang av rutiner for informasjonsutveks-ling i alle offentlige instanser. I en hektisk arbeids-hverdag med knappe ressurser er det viktig at

kunnskapen om regelverket er implementert iform av tydelige og enkle rutiner for den enkelte.

Utvalget anbefaler videre at alle relevanteinstanser bør gjennomføre etterutdanningskursom regelverket om taushetsplikt og informasjons-utveksling for sine ansatte. Det er et ledelses-ansvar å sørge for at alle ansatte er godt kjent meddette regelverket, se også anbefaling i punkt 16.1.Den nye tverrsektorielle veilederen vil kunnedanne grunnlag for kompetansehevingen. Det erfor øvrig viktig at det i etterutdanningskurseneundervises i unntakene fra taushetsplikten, bådeopplysningsrett og opplysningsplikt. Dette er vik-tig for å bidra til at offentlig ansatte blir tryggerepå grensegangene mellom når informasjon ikkemå deles, når informasjon kan og bør deles, ognår informasjon skal deles.

Saksgjennomgangen etterlot et inntrykk av athjelpeapparatet særlig manglet kunnskap om avver-geplikten etter straffeloven § 196, og om at opplys-ningsplikten til barneverntjenesten etter barnevern-loven § 6-4 også gjelder i tilfeller hvor barneverntje-nesten allerede er involvert i saken. Utvalget menerderfor det er særlig grunn til å fremheve behovetfor mer kunnskap om disse varslingspliktene. Detsyntes å være mer kunnskap og bevissthet om opp-lysningsplikten til barneverntjenesten enn omavvergeplikten. Utvalget mener at dette viser at tidli-gere arbeid med å heve kompetansen om opplys-ningsplikten til barneverntjenesten har hatt effekt,og at det må arbeides på samme måte for å hevekompetansen på avvergeplikten. Når det gjelderopplysningsplikt til barneverntjenesten, menerutvalget at hjelpeapparatet må bevisstgjøres om vik-tigheten av å melde fra til barneverntjenesten hvergang det oppstår bekymring for et barn – selv ombarneverntjenesten allerede er involvert. Flere mel-dinger kan til sammen gi et tydeligere og mer kom-plett bilde av familiens situasjon, og igjen dannegrunnlag for at barneverntjenesten kan gjøre engrundigere vurdering av saken og iverksette tref-fende tiltak.

Det er, etter utvalgets syn, også viktig å tyde-liggjøre at de relevante opplysnings- og varslings-pliktene gjelder for den enkelte ansatte. Dersomfor eksempel rektor ved en skole ikke følger oppen lærers bekymring for et barn, har læreren enselvstendig plikt til å sende bekymringsmelding tilbarneverntjenesten. Utvalget mener også atmuligheten for å drøfte saker anonymt med andreinstanser må bli bedre kjent, og at informasjon omdette må omfattes av kurset.


16.12 Plikt for kommunene om å ha handlingsplan mot vold i nære relasjoner

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det bør innføres en lovfestet plikt for kommu-

nene om å ha en handlingsplan mot vold i nærerelasjoner.

– Det bør føres tilsyn med at kommunene etter-lever plikten.

For å lykkes med forebygging av partnervold ogpartnerdrap, mener utvalget at det er behov forflere virkemidler som sikrer at instansene i hjelpe-apparatet samarbeider og koordinerer sine tje-nester overfor den enkelte – både i hjelpetilbudettil voldsutsatte og i tilbudet til voldutøvere. Utval-get mener at kommunale handlingsplaner er etegnet virkemiddel for å sikre samarbeid mellominstansene i hjelpeapparatet.

Myndighetene har oppfordret alle kommunertil å utarbeide kommunale eller interkommunalehandlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Deregionale ressurssentrene om vold, traumatiskstress og selvmordsforebygging (RVTS) kan biståi utarbeidelsen av slike handlingsplaner.551 Under-søkelser viser likevel at bare 4 av 10 kommunerhar vedtatt slike planer.552 Utvalget foreslår derforat det innføres en plikt for kommunene om å ha enhandlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Utvikling av en kommunal handlingsplan motvold i nære relasjoner vil, etter utvalgets syn,kunne sikre at det kommunale hjelpeapparatetutveksler kunnskap og erfaringer, og at hjelpe-apparatet utvikler en felles fenomenforståelse ogen enighet om prioriterte mål og innsatsområder.Det vil videre kunne bidra til å identifisere samar-beidsbehov, og å sikre en god fordeling av ansvarfor oppgaveløsningen. Utvalget mener det er vik-tig at kommunale handlingsplaner mot vold i nærerelasjoner inneholder strategier for håndtering avhøyrisikosaker, og strategier for forebyggingsar-beid rettet mot voldsutøvere.

Det nærmere innholdet i og forankringen avplikten for kommuner om å ha en handlingsplanmot vold i nære relasjoner, må utredes nærmere.Det er flere aktuelle regelverk hvor denne pliktenkan forankres, herunder krisesenterlova553 ellerhelse- og omsorgstjenesteloven.554

Utvalget anbefaler at fylkesmennene (statsfor-valterne) pålegges ansvar for å føre tilsyn med at

kommunene etterlever plikten til å ha handlings-planer mot vold i nære relasjoner.

Anbefalingen om å lovfeste kommunale hand-lingsplaner må for øvrig ses i sammenheng medutvalgets anbefaling i punkt 16.10 om å utarbeideen nasjonal forebyggingsstrategi.

16.13 Plikt for kommunene til å etablere tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det bør innføres en lovfestet plikt for kommu-

nene til å etablere en kommunal eller interkom-munal tverrfaglig og tverretatlig samarbeids-modell for vurdering og håndtering av sakerom vold i nære relasjoner.

– Det bør føres tilsyn med at kommunene etter-lever plikten.

Saksgjennomgangen viste at sakene ikke ble fulgtopp på en helhetlig og samordnet måte før part-nerdrapene, og at dette blant annet hadde sam-menheng med manglende strukturer for samar-beid, se punkt 14.6. For å heve kvaliteten i de ulikeinstansenes samlede arbeid med saker om vold inære relasjoner, anbefaler utvalget at kommunenepålegges en plikt til å etablere en tverrfaglig ogtverretatlig samarbeidsmodell for vurdering oghåndtering av slike saker.

Samarbeidsmodellen bør inkludere fageksper-tise fra politi og andre instanser i hjelpeapparatet.Dette vil, etter utvalgets syn, heve kvaliteten påarbeidet med å fange opp og håndtere risiko forpartnervold og partnerdrap. I noen saker kan detvære behov for å søke råd og veiledning, og iandre saker kan det være behov for sammen åvurdere og håndtere risiko. Innføring av en samar-beidsmodell vil også kunne legge til rette for atulike deler av hjelpeapparatet bruker samme typerisikoverktøy. Dette vil, etter utvalgets syn, styrkedet tverrfaglige samarbeidet. Utvalget mener detmå være opp til den enkelte kommune, eventuelt isamarbeid med andre kommuner, å utarbeide en

551 Se Vendepunkt (2008–2011), Et liv uten vold (2014–2017)og Meld. St. 15 (2012–2013).

552 Sandmoe og Nymoen (2019) s. 11.

553 Det følger krisesenterlova § 4 at kommunene «skal sørgjefor at kvinner, menn og barn som er utsette for vald ellertruslar om vald i nære relasjonar, får ei heilskapleg oppføl-ging gjennom samordning av tiltak mellom krisesentertil-bodet og andre delar av tenesteapparatet». Det fremgårogså av krisesenterlovas forarbeider at kommunale ellerinterkommunale handlingsplaner kan være et godt tiltak idenne sammenhengen, se Ot.prp. nr. 96 (2008–2009) s. 63.

554 Det følger allerede av denne loven at den kommunalehelse- og omsorgstjenesten har ansvar for å forebygge voldog seksuelle overgrep, jf. § 3-3a. Se også punkt 7.3.2.1.


modell for samarbeid som er egnet for lokale for-hold og behov. I store kommuner vil for eksempelet samarbeidsteam kunne opprettes på kommu-nalt nivå. I små kommuner vil det kunne være merhensiktsmessig at dette opprettes på interkommu-nalt- eller regionalt nivå.

Ved den nærmere utviklingen av en samar-beidsmodell kan det ses hen til andre eksis-terende samarbeidsmodeller, for eksempel til denbritiske modellen Multi-Agency Risk AssessmentConference (MARAC),555 til Prosjekt November,se boks 7.1, og til «Prosjekt høyrisiko» i Trønde-lag politidistrikt.556

Det nærmere innholdet i og forankringen avplikten for kommuner om å etablere tverrfagligsamarbeidsmodell må utredes nærmere. Det erflere aktuelle regelverk hvor denne plikten kanforankres, herunder krisesenterlova og helse- ogomsorgstjenesteloven, se også anbefaling i punkt16.12 om plikt for kommunene til å ha kommunalhandlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Utvalget anbefaler at fylkesmennene (statsfor-valterne) pålegges ansvar for å føre tilsyn med atkommunene etterlever plikten til å etablere ensamarbeidsmodell.

16.14 Beskyttelse av den voldsutsatte forelderen ved barns samvær med voldsutøver

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det må sikres beskyttelse av voldsutsatt forel-

der i tilfeller hvor felles barn har samvær medvoldsutøvende forelder.

– Det bør utredes om barnelovas regler om sam-vær i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til åbeskytte voldsutsatt forelder. En slik utredningkan ikke gjøres uten å vurdere barns stilling idisse sakene.

Saksgjennomgangen ga ingen eksempler på atpartnerdrapet skjedde i forbindelse den praktiske

gjennomføringen av samvær med barn. Det finnesimidlertid eksempler på dette i andre saker somer offentlig kjent. Utvalget så dessuten flereeksempler på at samvær var et konflikttema mel-lom offeret og gjerningspersonen før drapet. I til-feller hvor den voldsutøvende forelder har sam-værsrett med felles barn, kan for eksempel situa-sjoner med overlevering av barn utgjøre en storrisiko for ytterligere partnervold og partnerdrap.Det ligger utenfor utvalgets mandat å foreslå tiltaksom omhandler barns situasjon i forbindelse medsamvær med voldsutøvende forelder. Det er like-vel åpenbart at slike situasjoner er svært belas-tende for barn, og at dette temaet bør være gjen-stand for en egen utredning.

Utvalget anbefaler for det første at det bør inn-føres en ordning for å beskytte den voldsutsatteforelderen i den praktiske gjennomføringen avvoldsutøvende forelders samvær med felles barn.Så vidt utvalget er kjent med, finnes det ingen ord-ning eller retningslinjer for dette i dag. Det måvære en enkel og tilgjengelig ordning som effek-tivt hindrer kontakt mellom foreldrene i tilfellerhvor det er risiko for alvorlig partnervold og/ellerpartnerdrap. En slik ordning bør for eksempelgjelde i situasjoner hvor den ene forelderen er ilagtbesøksforbud overfor den andre. Ordningen måimidlertid også omfatte andre tilfeller, for eksem-pel der det tidligere har forekommet partnervoldeller der det har blitt fremsatt trusler om slik vold iforbindelse med overlevering. I slike situasjonerbør ikke den voldsutsatte delta i selve overleverin-gen av barna. Innføring av en slik beskyttelsesord-ning reiser en rekke spørsmål, blant annet om hvil-ken instans som bør kunne beslutte iverksettelseav ordningen og hvem som skal pålegges ansvaretfor å sørge for den praktiske gjennomføringen.Innretningen av ordningen må utredes nærmere.

Utvalget mener for det andre at det bør utre-des om barnelovas regler om samvær i tilstrekke-lig grad ivaretar hensynet til å beskytte en voldsut-satt forelder. Barnets rett til samvær med forel-drene bygger på hensynet til barnets beste. Iutgangspunktet har en forelder som ikke bor medbarnet rett til samvær, jf. barnelova § 43. Samvæ-ret kan begrenses på nærmere angitte vilkår, foreksempel ved at det må gjennomføres under til-syn.557 Samvær kan også nektes hvis det er til detbeste for barnet, eller dersom forelderen harbesøksforbud overfor barnet.558 Etter utvalgets

555 MARAC er en britisk modell for å sikre samordnet innsats isaker om vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep.Den består av team som er organisert på kommunalt nivå.Saker tas opp i regi av politiet, som konsulterer med helse-personell, krisesentre, barnevernet, sosialtjenesten ogandre profesjonelle hjelpere. Formålet med modellen er atorganene skal dele informasjon i saker med høy risiko forgjentatt vold, og utarbeide en plan for risikohåndtering.

556 Siden 2016 har det vært prøvd ut en samarbeidsmodell mel-lom Trøndelag politidistrikt, St. Olavs hospital avdelingBrøset og Trondheim kommune. Prosjektet har arbeidetmed saker der det er risiko for ytterligere alvorlig vold ellerdrap.

557 Se barnelova § 43a om samvær under tilsyn av offentlegoppnemnt person.

558 Se barnelova § 43b om samvær ved kontaktforbod ellerbesøksforbod.


syn, er det særlig et problem der det skal gjen-nomføres samvær med en forelder som harbesøksforbud mot den andre forelderen, menikke mot barnet. Verken i reglene om samvær, for-arbeider eller rettspraksis er sammenhengen mel-lom voldsutøverens samvær med felles barn ogvolden mot tidligere partner behandlet i særlig

grad.559 Utvalget mener samværssituasjoner kanvære voldseskalerende, og at disse spørsmålenebør være gjenstand for en nærmere utredning.

559 I barnelovas forarbeider blir betydningen av voldsutøve-rens besøksforbud overfor bostedsforelderen så vidtberørt. Departementet gir uttrykk for at det ofte ikke vilvære til barnets beste å gjennomføre samvær med en forel-der som har besøksforbud overfor den andre forelderen, seProp. 167 L (2016–2017) s. 42–43.


Kapittel 17

Anbefalinger rettet mot politi og andre instanser i hjelpeapparatet

17.1 Politiet og påtalemyndigheten

17.1.1 Reell prioritering av arbeidet mot partnervold og partnerdrap

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Tildelingsbrevet fra Justis- og beredskapsde-

partementet til Politidirektoratet bør inneholdetydelige føringer for å sikre at vold i nære rela-sjoner følges opp av politiet.

– Disponeringsskrivet fra Politidirektoratet tilpolitidistriktene bør inneholde konkrete resul-tatkrav knyttet til bruk av risikovurderings-verktøy og beskyttelsestiltak.

– Politidirektoratet bør som en del av styringsdi-alogen rapportere til Justis- og beredskapsde-partementet på antall gjennomførte risikovur-deringer og på bruken av beskyttelsestiltak isaker om vold i nære relasjoner.

Politiet og påtalemyndigheten har en svært viktigrolle i arbeidet med å forebygge partnervold ogpartnerdrap. Saksgjennomgangen viste også atkontakten mellom offer/gjerningsperson og poli-tiet var relevant for forebygging av partnerdrap i15 av 19 saker. Partnervold var et tema i kontak-ten i ti saker, vold mot felles barn var et tema i tosaker, og vold mot andre personer var et tema i tresaker, se punkt 12.3.

Politiet og påtalemyndigheten har en rekkevirkemidler og tiltak til rådighet, og virksomhetener i stor grad regulert av regler, instrukser ogskriftlige rutiner. Utvalget registrerte likevelmange eksempler på at politi og påtalemyndighetikke handlet i tråd med gjeldende regelverk.Dette utgjorde til dels alvorlige mangler ved politi-

ets håndtering av sakene før drapet. Straffesaks-dokumentene inneholdt for eksempel ingen opp-lysninger om at politiet hadde gjennomførtrisikovurderinger. I tillegg ble det iverksatt sværtfå tiltak for å beskytte den voldsutsatte. Det varogså eksempler på at politiet ikke opprettet straf-fesak til tross for kunnskap om partnervold, og påat voldssaker ble henlagt i strid med regelverket.

Utvalgets funn kan tyde på at sakene ikke bleprioritert i politiet. Også flere forskningsbidragviser til at det er utfordringer ved politiets arbeidmed å forebygge og bekjempe vold i nære relasjo-ner.560 Utvalget mener at det er behov for tiltaksom sørger for at alle ledd i politi og påtalemyn-digheten prioriterer arbeidet med å forebyggepartnervold og partnerdrap. Utvalgets anbefalin-ger rettet mot politi og påtalemyndighet dreierseg derfor i stor grad om å sikre bruk av alleredetilgjengelige tiltak.

Det er flere forhold som kan forklare hvorforarbeidet mot vold i nære relasjoner ikke alltid fårtilstrekkelig prioritet i politiet. Blant annet kan detskyldes at arbeidet oppleves som komplisert ogressurskrevende, eller at arbeidet ikke er tilstrek-kelig forankret i ledelsen. Det er politiledelsensansvar å sørge for reell prioritering av arbeidetmot vold i nære relasjoner. Reell prioritering avarbeidet mot vold i nære relasjoner forutsetter atrelevant regelverk er godt kjent i politiet, at regel-verket er implementert gjennom rutiner som sik-rer etterlevelse, og at det er en kultur for læring avfeil og kvalitetsutvikling, se også punkt 16.1.

560 Se for eksempel Dullum (2020) s. 52–56, Aas (2019) s. 106,Dullum (2019) s. 84 og Aas og Andersen (2017) s. 130–138.


Manglende eller utilstrekkelig implemente-ring av regelverk og ordninger som er relevant iarbeidet mot vold i nære relasjoner kan også skyl-des at nasjonale føringer og retningslinjer ikke ersterke nok.561 For eksempel viser en ny evalue-ring av kontaktforbud med elektronisk kontroll atnye og sterkere styringssignaler til politiet ogpåtalemyndigheten kan bidra til å forklare hvorforbruken av ordningen er økende,562 se også utval-gets anbefaling i punkt 17.1.2. Riksadvokaten harogså gitt tydelige signaler om at påtalemyndighe-ten ved ressursknapphet skal prioritere alvorligelovbrudd hvor det er fare for nye straffbarehandlinger som truer liv og helse, fremfor tilsva-rende lovbrudd uten slikt farepotensial.563 Detfremgår av politiets årsrapport for 2019 at etter-forsknings- og påtaleressursene er doblet i demest alvorlige sakene, og at dette kommer somfølge av bevisste prioriteringer.564

Utvalget mener det er positivt at nye og kla-rere styringssignaler ser ut til å gi arbeidet medvold i nære relasjoner økt prioritet i politiet. Utval-get anbefaler derfor at det sikres sterke og sam-stemte styringssignaler knyttet til den polisiæresiden og den påtalemessige siden av arbeidet medå forebygge partnervold og partnerdrap. Utvalgetforeslår tre tiltak for å bidra til dette.

For det første anbefaler utvalget at Justis- ogberedskapsdepartementets tildelingsbrev til Poli-tidirektoratet bør inneholde tydelige føringer for åsikre at vold i nære relasjoner følges opp i politietog gis nødvendig prioritet. For det andre anbefa-ler utvalget at Politidirektoratet, som en del av sty-ringsdialogen, bør stille konkrete resultatkravknyttet til bruk av risikovurderingsverktøy ogbeskyttelsestiltak. Formålet med begge tiltakeneer å bidra til tydeligere lederforankring av arbei-det mot partnervold og partnerdrap, og til at detsendes tydelige signaler om hvilke krav som stil-les til politiet i dette arbeidet.

Utvalget anbefaler i tillegg at Politidirektora-tet, som en del av styringsdialogen, årlig rapporte-rer til Justis- og beredskapsdepartementet påantall gjennomførte risikovurderinger og på bru-ken av beskyttelsestiltak. Politidirektoratet er alle-rede forpliktet til å rapportere i henhold til de mål-og resultatkrav som følger av Justis- og bered-skapsdepartementets tildelingsbrev.565 Formåletmed tiltaket er å sikre at det finnes en nasjonal ogsystematisert oversikt over politiets bruk avrisikovurderinger og beskyttelsestiltak. Dette fin-nes ikke i dag, og utvalget mener at dette er viktigog nødvendig styringsinformasjon.

Beskyttelsestiltakene som er relevante i denneforbindelse er, etter utvalgets syn: 1) besøksfor-bud og registrerte brudd på besøksforbud, 2)mobile voldsalarmer og 3) kontaktforbud medelektronisk kontroll (omvendt voldsalarm). I rap-porteringen bør tallene settes i sammenheng medantall anmeldte saker om mishandling i nære rela-sjoner, jf. straffeloven §§ 282 og 283.

17.1.2 Økt bruk av kontaktforbud med elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm)

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det må sikres økt bruk av kontaktforbud med

elektronisk kontroll der det er relevant.

Det var ingen eksempler på bruk av kontaktfor-bud med elektronisk kontroll i de gjennomgåttesakene. Det var imidlertid heller ingen av gjer-ningspersonene som var dømt for partnervold førdrapet. Dersom det er grunn til å tro at domfeltevil begå visse typer handlinger i fremtiden, kanvedkommende ved dom forbys å oppholde seg påbestemte områder, eller å forfølge, besøke eller påannet vis kontakte en annen person, jf. straffelo-ven § 57. Hvis det er nødvendig for at kontaktfor-budet skal bli overholdt, kan det suppleres medelektronisk kontroll. Formålet med tiltaket er sær-lig å gi bedre beskyttelse til personer som utsettesfor partnervold, og å flytte belastningen med fore-byggingstiltaket fra den voldsutsatte til den somtruer eller utøver vold. Se punkt 7.2.7 for en nær-mere beskrivelse av tiltaket.

Utvalget mener at kontaktforbud med elektro-nisk kontroll kan være et effektivt tiltak mot part-nervold og partnerdrap. Ifølge Riksadvokaten, erdet «verdt å merke seg at i de sakene hvor kon-taktforbud med elektronisk kontroll er idømt ogiverksatt, er det så langt ikke registrert trusselsi-

561 Regjeringen gir føringer for kriminalpolitikken og dermedfor politiets og påtalemyndighetens oppgaveløsning. Førin-gene kan for eksempel gis i nasjonale handlingsplaner og istatsbudsjettet. Justis- og beredskapsdepartementet opera-sjonaliserer de politiske føringene i tildelingsbrev til Riks-advokaten som overordnet påtalemyndighet, og til Politidi-rektoratet som det øverste ledelsesnivået i politiet. I tilde-lingsbrevene skisseres økonomiske rammer, i tillegg til atdet gis beskrivelser av prioriteringer og fastsettes resultat-mål og rapporteringskrav. Innenfor rammene av tildelings-brevene, gir Riksadvokaten styringssignaler til påtalemyn-digheten gjennom mål- og prioriteringsrundskriv, mensPolitidirektoratet gir styringssignaler til politiet gjennomdisponeringsskriv.

562 Dullum (2020). 563 Riksadvokatens rundskriv nr. 1 (2020).564 Politidirektoratet (2019) s. 2. 565 Justis- og beredskapsdepartementet (2018) s. 3.


tuasjoner – definert som tilfeller av alarm utløstgrunnet bevisste forsøk fra domfelte på å nærmeseg den som forbudet skal beskytte».566 Det frem-går også av en evaluering av ordningen fra 2020 atkontaktforbud med elektronisk kontroll er et for-holdsmessig og godt alternativ til eksisterendebeskyttelsestiltak.567

Evalueringen viser videre at kontaktforbudmed elektronisk kontroll inntil nylig var lite brukt.Dette har, i henhold til evalueringen, blant annetsammenheng med at påtalemyndigheten og dom-stolene har praktisert en langt høyere terskel foridømmelse enn det som var intendert av lovgiver.Det har også sammenheng med at ordningen harvært lite kjent i politidistriktene, at den har blittoppfattet som komplisert og ressurskrevende ogat den har vært svakt forankret i ledelsen i flerepolitidistrikter.

Ifølge evalueringen, har også manglendenasjonale føringer og retningslinjer, sett fra politi-distriktenes side, bidratt til at virkemiddelet ikkehar blitt brukt.568 Samtidig som evalueringenviser at ordningen ble lite brukt de første årene,viser den også at det har skjedd endringer. Fremtil 2018 nedla påtalemyndigheten påstand om kon-taktforbud med elektronisk kontroll i 2–6 sakerårlig. Det ble til sammenlikning nedlagt påstandom kontaktforbud med elektronisk kontroll i 17saker i 2019. Per september 2020 har det i år blittnedlagt slik påstand i 29 saker.569 Dette kan, ifølgeevalueringen, ha sammenheng med nye og klarestyringssignaler fra overordet myndighet. I fleremål- og prioriteringsrundskriv fra de siste årene,har Riksadvokaten uttalt at påtalemyndighetenhar vært altfor tilbakeholden med å legge nedpåstand om kontaktforbud med elektronisk kon-troll.570 Riksadvokaten har også fastslått at påtale-myndigheten alltid skal vurdere å nedleggepåstand om kontaktforbud med elektronisk kon-troll i saker om vold i nære relasjoner.571

Utvalget er positiv til denne utviklingen, ogmener at det fortsatt må arbeides for at kontakt-forbud med elektronisk kontroll benyttes oftere ialle politidistrikt. Utvalget mener at det først og

fremst er politiet og påtalemyndigheten sitt ansvarå sørge for at det legges ned påstand om kontakt-forbud med elektronisk kontroll i saker hvor dettas ut tiltale for partnervold. En annen mulighetsom kan bidra til økt bruk av ordningen, er åpålegge domstolene å vurdere idømmelse av kon-taktforbud med elektronisk kontroll i alle sakersom ender med domfellelse for partnervold etterstraffeloven §§ 282 eller 283. Domstolene har alle-rede en slik plikt der saken gjelder mishandlingmot barn, jf. straffeloven § 282 annet ledd.

17.1.3 Styrking av politiets risikovurdering og risikohåndtering

17.1.3.1 Plikt til å risikovurdere i saker om partnervold

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det bør innføres en lovfestet plikt for politiet til

å bruke en oppdatert utgave av risikovurde-ringsverktøyet SARA i alle partnervoldssakersom er anmeldt etter straffeloven §§ 282 og283.

Straffesaksdokumentene inneholdt ingen opplys-ninger om at politiet gjennomførte risikovurde-ring ved hjelp av risikovurderingsverktøyet SARAi noen av de 15 sakene hvor vold var et tema i kon-takten mellom offer/gjerningsperson og politiet.Dette til tross for at politiet i 2013 ble pålagt åbruke risikovurderingsverktøyet SARA i allesaker om partnervold etter straffeloven §§ 282 og283, se også punkt 7.2.3.1. Ifølge tall Politiforumhar fått fra politidistriktene, var det store variasjo-ner i politidistriktenes bruk av risikovurderinger ipartnervoldssaker i 2018.572 Ingen av politidistrik-tene hadde risikovurdert alle partnervoldssakerdet året. Mange av distriktene hadde bare vurdert40 prosent eller færre av sakene. Etter utvalgetssyn, er dette svært alvorlig.

Utvalget anbefaler at det innføres en lovfestetplikt for politiet til å bruke risikovurderingsverk-tøyet SARA i alle partnervoldssaker anmeldt etterstraffeloven §§ 282 eller 283. Det kan for eksem-pel tilføres som et nytt siste ledd i politilovens § 2.Formålet med lovfesting er å sende et tydelig sig-nal om at risikovurderinger skal prioriteres i poli-tiets arbeid med partnervold. Dette vil, etter utval-gets syn, bidra til at politiet bruker risikovurde-ringsverktøyet når det er nødvendig, se ogsåanbefalingen i punkt 16.2.

566 Riksadvokatens rundskriv nr. 2 (2019) s. 2.567 Dullum (2020) s. 63.568 Dullum (2020) s. 52.569 Dullum (2020) s. 51. 570 Se Riksadvokatens mål- og prioriteringsrundskriv for 2020,

2019, 2018 og 2017. 571 Dette omfatter saker etter straffelovens bestemmelser om

mishandling i nære relasjoner i §§ 282 og 283, men også i til-feller av vold som påtales etter andre bestemmelser – såfremtdet er en nær relasjon mellom voldsutøver og den voldsut-satte, se Riksadvokatens rundskriv nr. 2 (2019) s. 4–5. 572 Grindem (2019).


Plikten til å bruke SARA forutsetter at ledelseni politietaten tilrettelegger for at ansatte i politietfår opplæring i bruken av verktøyet, se punkt17.1.3.2. Utvalget mener også at politiets saksbe-handlingssystem i større grad bør oppfordre tilbruk av SARA og PATRIARK.573 I praksis kan detfor eksempel komme opp et pop-up-vindu i politi-ets saksbehandlingssystem Basis Løsning (seboks 4.2 i punkt 4.3.1.1) med et risikovurderings-skjema i de tilfellene hvor politiet har kodet en saksom mishandling i nære relasjoner etter straffe-loven §§ 282 eller 283.

17.1.3.2 SARA-koordinatorer i alle politidistrikt

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det må sikres at alle politidistriktene har et til-

strekkelig antall SARA-koordinatorer.

Alle politidistrikt er anbefalt å ha SARA-koordina-torer med ansvar for opplæring i risikovurderings-verktøy og gjennomføring av risiko- og trusselvur-deringer og risikohåndtering. SARA-koordinato-rene har også et viktig ansvar for politietseksterne samarbeid, herunder etablering og opp-rettholdelse av eksternt kontaktnettverk.

Utvalgets erfaring er at det ikke finnes SARA-koordinatorer i alle politidistriktene. Utvalgetmener at det må sikres at alle politidistriktene harslike koordinatorer. Etter utvalgets syn, er SARA-koordinatorer viktige for å sikre at alle politidis-triktene gjennomfører risikovurdering og risiko-håndtering. Utvalget mener at det også er viktig atledelsen for politidistriktene sørger for at flereansatte kan løse SARA-koordinatoroppgaver. Deter nødvendig for å sikre kontinuitet, og for gjøredistriktene mindre sårbare ved for eksempel syke-fravær. Dette har også Politidirektoratet fremhe-vet i veilederen om bruk av SARA.574

Utvalget mener også at politidistriktene måinnarbeide rutiner for at SARA-koordinator umid-delbart blir underrettet om samtlige saker somangår overtredelse av straffeloven §§ 282 og 283.Deretter skal koordinatoren gis ansvar for å gjen-nomføre risikovurdering i disse sakene, medpåfølgende vurdering av tiltak, og dokumenteringav de vurderingene og tiltak som er foretatt.

17.1.3.3 Risikohåndtering i alle saker

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det må undersøkes om mistenkte/siktede har

tilgang til skytevåpen i alle saker om mishand-ling i nære relasjoner.

– Det må undersøkes om mistenkte/siktede hartidligere voldshistorikk i alle saker om mis-handling i nære relasjoner.

Utvalget anbefaler for det første at politiet alltidskal undersøke om mistenkte/siktede har tilgangtil skytevåpen i saker om mishandling i nære rela-sjoner etter straffeloven §§ 282 og 283. I saksgjen-nomgangen var det to saker hvor det fremgikk atgjerningspersonen hadde tillatelse til å eie skyte-våpen (våpenkort) på drapstidspunktet. I den enesaken ble skytevåpenet brukt til å begå partner-drapet. Politiet har tilgang til våpenregisteret, sepunkt 12.3.3.4. Det var imidlertid ingen opplysnin-ger om at politiet undersøkte våpenregisteretetter at de fikk mistanke eller kunnskap om part-nervold i sakene. Informasjon om tilgang til skyte-våpen er viktig informasjon i en risikovurdering,og utvalget mener at politiet bør undersøke detterutinemessig i saker om mishandling i nære rela-sjoner.

Utvalget anbefaler for det andre at politiet all-tid skal undersøke om en mistenkt/siktet i sakerom mishandling i nære relasjoner etter straffe-loven §§ 282 og 283 har tidligere voldshistorikk.575

Utvalget så i saksgjennomgangen eksempler på atpolitiet unnlot å undersøke straffesaksregisteret isaker hvor politiet hadde mistanke eller kunnskapom partnervold. Tidligere utøvd vold er en faktorsom kan bidra til å forhøye risikoen for alvorligpartnervold og partnerdrap. Utvalget mener der-for det er viktig at politiet alltid undersøker mis-tenkte/siktedes straffesaksregister i saker ommishandling i nære relasjoner.

17.1.3.4 Særlig om risikohåndtering i saker med høy risiko

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Politi og påtalemyndighet bør pålegges å iverk-

sette forebyggende tiltak i alle saker om part-nervold med høy risiko.

– Politiet bør pålegges å gjennomføre motiva-sjonssamtale med mistenkte/siktede i allesaker om partnervold med høy risiko.

573 PATRIARK er retningslinjer for gjennomføring av fagligevurderinger av risiko for såkalt «æresrelatert vold», sepunkt 7.2.3.2.

574 Politidirektoratet (2014).

575 Politiet har tilgang til opplysninger om tidligere anmeldtelovbrudd i straffesaksregisteret STRASAK, se boks 4.2 ipunkt 4.3.1.1.


Saksgjennomgangen viste at politiet iverksatte fåbeskyttelsestiltak, se punkt 12.3.3.3. Utvalgetanbefaler at politiet pålegges å iverksette beskyt-telsestiltak i alle partnervoldssaker hvor en SARA-vurdering resulterer i høy risiko for gjentatt part-nervold.576 Politiet bør også pålegges å dokumen-tere de vurderinger som blir gjort i den forbin-delse. Formålet med dette er å sikre at politietiverksetter tiltak for å redusere risikoen for ytterli-gere partnervold og partnerdrap i disse sakene.På hvilken måte pålegget bør gis, må utredes nær-mere.

Utvalget anbefaler videre at motivasjonssamta-ler bør gjøres obligatoriske i saker om partner-vold etter straffeloven §§ 282 og 283, som errisikovurdert til høy. Motivasjonssamtaler er i daget frivillig tiltak, se nærmere om motivasjonssam-taler i punkt 7.2.3.3. Utvalgets anbefaling inne-bærer at politiet skal ha plikt til å snakke med allesiktede/mistenkte i denne typen saker, og at detskal være obligatorisk for siktede/mistenke ådelta i slike samtaler. Formålet med tiltaket er åbidra til at politiet kommer tidlig i dialog med gjer-ningspersonen i det forebyggende sporet. Motiva-sjonssamtalen skal gjennomføres i tillegg til, oguavhengig av, eventuelle avhør i etterforsknings-sporet. Politiet bør i samtalen formidle hvilke til-tak de vurderer å iverksette i saken, for eksempelbesøksforbud, kontaktforbud med elektroniskkontroll eller varetektsfengsling. Politiet bør ogsåinformere om hva andre instanser kan tilby elleriverksette, for eksempel muligheten for behand-ling og oppfølging i helsetjenesten. På hvilkenmåte pålegget bør gis, må utredes nærmere. Detsamme gjelder eventuelle følger av at siktede/mistenkte nekter å gjennomføre samtalen.

17.1.4 Spesialiserte enheter med påtalejurister

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det må sikres at samtlige politidistrikt har

egne påtalejurister med god kunnskap om oginnsikt i vold i nære relasjoner.

Påtalemyndigheten treffer beslutning om en delav politiets forebyggende virkemidler og tiltaksom er av inngripende karakter. Påtalejuristeneskal dermed vurdere bruk av ulike beskyttelsestil-tak, for eksempel pågripelse, varetektsfengsling

og besøksforbud. Dersom iverksettelse av tiltakkrever domstolens medvirkning (for eksempelkontaktforbud med elektronisk kontroll), er detpåtalemyndigheten som bringer spørsmålet innfor retten.

Utvalget anbefaler at alle politidistrikt skal hapåtalejurister med god kunnskap om og innsikt ivold i nære relasjoner. Dette vil, etter utvalgetssyn, bidra til å sikre at forebyggende tiltak iverk-settes i saker hvor det er behov for slike tiltak, ogtil rett tid. Påtalejuristene bør ha god fenomenfor-ståelse av vold i nære relasjoner, i tillegg til godkunnskap om både risikovurdering og risikohånd-tering. Påtalejuristene bør også ha god kunnskapom relevante beskyttelsestiltak, og om regelver-ket om taushetsplikt og informasjonsutveksling.Påtalejuristene bør arbeide sammen i team medSARA-medarbeidere. Dette vil kunne bidra til atetterforskningssporet og forebyggingssporet blirmer samordnet.


17.2.1 Kompetanseløft i helsetjenesten

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det bør utvikles etterutdanningskurs for for-

skjellige grupper helsepersonell om vold inære relasjoner, risikovurdering, risikohåndte-ring, kommunikasjon, kultursensitivitet ogsamhandling. Det bør utredes nærmere omhelsepersonell i flere deler av helsetjenestenbør pålegges en plikt til å gjennomføre slikekurs.

Helse- og omsorgstjenesten kommer i nær kon-takt med mennesker som har blitt, eller kan stå ifare for å bli, voldsutøver eller voldsutsatt. Saks-gjennomgangen viste at offer og/eller gjernings-person hadde kontakt med én eller flere instanseri helse- og omsorgstjenesten før drapet i alle de 19sakene, se punkt 12.4.1.2. Det var en rekkeeksempler på at vold ikke ble avdekket, og på atrisiko for alvorlig partnervold og partnerdrap ikkeble fanget opp og håndtert. Sakene viste derfor atdet finnes et forebyggingspotensial i helsetje-nesten. Utvalget så blant annet flere eksemplersom tydet på at fastleger og annet helsepersonellmanglet tilstrekkelig kompetanse på vold i nærerelasjoner og andre faktorer som kan bidra til for-høyet risiko for alvorlig partnervold og partner-drap. Det var også eksempler som tydet på at fast-leger manglet kompetanse på sammenhengenmellom vold i nære relasjoner og medikament-bruk, se punktene 12.4.2.3 og 12.4.4.3. Utvalget

576 Kategorien ekstremt høy er en egen kategori lagt til i dennorske oversettelsen av SARA:SV. Kategorien finnes ikke iandre versjoner av SARA. Denne kategorien vil uansettomfattes av høy.


anbefaler på denne bakgrunn at det utvikles etter-utdanningskurs for helsepersonell. Formålet er åsette helsetjenesten bedre i stand til å avdekke,vurdere og håndtere risiko for alvorlig partner-vold og partnerdrap, se også punkt 16.8.

Kompetansebehovet er særlig stort hos fastle-ger, psykologer, jordmødre, helsesykepleiere ogandre ansatte i primærhelsetjenesten som harnær, og ofte langvarig, kontakt med pasientene.Også helsepersonell tilknyttet for eksempel ska-depoliklinikk, akuttmottak, rusog psykiatritje-neste, kvinneklinikk og barneklinikk kan ha enviktig rolle i forebygging av alvorlig partnervoldog partnerdrap.

Utvalget mener at kursene bør inneholdekunnskap om vold i nære relasjoner, risikovurde-ring og risikohåndtering, kommunikasjon, kultur-sensitivitet og samhandling. Når det gjelder risi-kohåndtering, bør kursene gi kunnskap om hvilkehandlingsalternativer helsepersonell har i sakerhvor det er risiko for partnervold. Det bør ogsågis en grundig innføring i avvergeplikten og andreunntak fra taushetsplikten, og i elementære kravtil dokumentasjon av eventuelle skader hos pasi-enten. Innholdet i kursene bør utvikles i samar-beid med fagorganisasjoner slik at det gjenspeiler,og forankres i, praksisfeltet til forskjellige typerhelsepersonell, og slik at en i fellesskap kommerfrem til best practice.

Legevaktpersonell, inkludert fastleger somhar legevakt, er etter akuttmedisinforskriften577

allerede forpliktet til å gjennomføre et nettkurs ivolds- og overgrepshåndtering, se punkt 7.3.3.2.Utvalget mener at det bør vurderes om et tilsva-rende kurs også bør gjøres obligatoriske for hel-sepersonell som arbeider i andre deler av helsetje-nesten.

17.2.2 Plikt til å utrede og å risikovurdere i saker om vold i nære relasjoner

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Helsepersonell bør pålegges en lovfestet plikt

til å utrede vold i nære relasjoner der det fore-ligger mistanke om slik vold.

– Helsepersonell bør pålegges en lovfestet plikttil å gjennomføre en faglig og skriftligrisikovurdering der det foreligger kunnskapom vold i nære relasjoner.

Saksgjennomgangen viste at helsetjenesten i litengrad avdekket, eller forsøkte å avdekke, vold i

nære relasjoner, se punkt 12.4. Dette gjaldt også itilfeller hvor voldsutsatte oppsøkte helsetjenestenmed fysiske voldsskader. Sakene indikerte at hel-sepersonell svært sjelden stilte konkrete ogdirekte spørsmål om vold, eller gjorde undersø-kelser for å avgjøre om en skade eller en helse-plage hadde sammenheng med vold. Utvalget såvidere svært få eksempler på at helsetjenestenforetok en konkret vurdering av om pasientensegen forklaring stemte overens med kliniskefunn. Heller ikke andre tegn som kunne gittgrunn til bekymring, for eksempel at pasientenaldri kom alene eller at ledsageren var aggressiv,syntes å ha ledet til en utredning av voldsutsatt-het.

Utvalget så videre ingen eksempler på at hel-sepersonell hadde gjennomført en dokumentertog systematisk risikovurdering ved hjelp avrisikovurderingsverktøy, som for eksempel Dan-ger Assessment, se punkt 12.4.2.2. Utvalget regis-trerte heller ingen opplysninger om at helsetje-nesten gjennomførte usystematiske risikovurder-inger.

Det finnes allerede flere retningslinjer og vei-ledere med anbefalinger om at helsepersonellkartlegger voldsutsatthet ved mistanke omvold,578 eller rutinemessig i noen bestemte situa-sjoner, se punkt 7.3.3.1. En voldskartlegging inn-går også i noen pakkeforløp.579 Helsetjenesten ergjennom retningslinjer og veiledere også anbefaltå bruke strukturerte verktøy («sikkerhetsvurde-ringsverktøy») der vold er avdekket.580 Slike verk-tøy skal hjelpe i vurderingen av om pasientens livog helse er i fare, se punkt 7.3.3.2.

På bakgrunn av saksgjennomgangen, anbefa-ler utvalget for det første at helsepersonell påleg-ges en lovfestet plikt til å utrede vold i nære rela-sjoner ved mistanke. Med utredning mener utval-get en systematisk kartlegging som inkludererdirekte spørsmål om vold til pasienten. For detandre anbefaler utvalget at helsepersonell bør

577 Jf. akuttmedisinforskriften §§ 7 første ledd bokstav a og 8,jf. § 21 tredje ledd.

578 Det er blant annet utviklet en trinnmodell for hvordanansatte i helse- og omsorgstjenesten kan utrede kompleksepasientsaker hvor det er mistanke om vold i nære relasjo-ner. Modellen er en del av veilederen for helse- omomsorgstjenestens arbeid med vold i nære relasjoner, seNKVTS (2018).

579 Pakkeforløp er nasjonale og standardiserte pasientforløpsom blant annet beskriver organisering av utredning ogbehandling, kommunikasjon med pasienten og pårørende,og ansvarsplassering i helsetjenesten. Kartlegging av volds-erfaringer inngår i alle Helsedirektoratets pakkeforløp, seNKVTS (2018).

580 Veileder for helsetjenestens arbeid med vold i nære relasjo-ner gir retningslinjer for når helsepersonell er anbefalt åbruke «sikkerhetsvurderingsverktøy» for å kartlegge vol-dens omfang og pasientens livssituasjon, se NKVTS (2018).


pålegges en lovfestet plikt til å gjennomføre enfaglig og skriftlig risikovurdering der det fore-ligger kunnskap om vold i nære relasjoner.581

Med faglig vurdering mener utvalget at den skalbygge på forskningsbasert kunnskap. Med skrift-lig menes at vurderingen skal fremgå av journaleller annen dokumentasjon. Dette vil kunne virkeforpliktende og være viktig for videre oppfølgingav pasienten. Dette tiltaket krever at helseperso-nell får opplæring i å vurdere risiko. Det er ledel-sens ansvar å tilrettelegge for dette, se punktene16.1 og 17.2.1. Helsepersonell må for øvrig brukesitt faglige skjønn sammen med verktøyene.

Formålet med å innføre en lovfestet plikt til åutrede og å risikovurdere i saker om vold i nærerelasjoner, er å bidra til at helsepersonell oftereavdekker slik vold, at de forstår gjentakelsesfarenog alvorligheten av volden, og at de eventueltiverksetter relevante forebyggende tiltak. Utval-get mener også at lovfesting vil kunne bidra til åtydeliggjøre hvilke krav som stilles til helsetje-nestens arbeid med vold i nære relasjoner, og gistørre legitimitet til arbeidet med voldsutredingog risikovurderinger, se også punkt 16.2.

Plikten bør for øvrig utredes og utarbeides isamråd med fagorganisasjonene for å sikre atvoldsutredning og bruk av risikovurderinger bliretablert som best practice. Det er også avgjørendefor etterlevelse av plikten at den implementeresved innføring av rutiner i alle deler av helse- ogomsorgstjenesten.

Etter utvalgets syn, vil det kunne ha en verdi atalle deler av hjelpeapparatet bruker sammerisikovurderingsverktøy. Det må imidlertid utre-des nærmere om helsetjenesten kan og bør brukeet felles verktøy.

17.2.3 Styrking av det spesialiserte behandlingstilbudet til voldsutøvere

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det spesialiserte behandlingstilbudet til perso-

ner som utøver partnervold bør styrkes.

Saksgjennomgangen viste ingen eksempler på atvoldsutøvere oppsøkte, eller ble tilbudt, spesiali-serte tilbud i eller utenfor den offentlige helse- ogomsorgstjenesten, se punkt 12.4.4.3. Arbeid med åforebygge partnervold og partnerdrap bør, etterutvalgets syn, omfatte tiltak rettet mot voldsutø-ver, ikke kun mot den voldsutsatte. Utvalget

mener derfor at det er svært viktig å sørge for etkvalitetssikret, tilgjengelig og likeverdig spesiali-sert behandlingstilbud til voldsutøvere.

De siste årene har det skjedd en betydeligutvikling i det spesialiserte tilbudet til voldsutø-vere. Blant annet har Sinnemestring Brøsetmodel-len blitt tatt i bruk ved flere behandlingssteder, ogflere ATV-kontorer har blitt opprettet. Hva slagstilbud som er tilgjengelig, varierer imidlertid medhvor i landet en befinner seg.582 Utvalget anbefa-ler derfor at det spesialiserte behandlingstilbudettil voldsutøvere bør styrkes.

For å kvalitetssikre og å øke tilgjengelighetenav tilbud til alle voldsutøvere, bør helsetjenestenha rutiner for å henvise pasienter til både offent-lige og privatpraktiserende psykologer og tera-peuter som har kompetanse på å behandle volds-utøvere. Relevante fagforeninger bør samarbeideom opprettelsen, og fortløpende oppdatering, avet register over psykologer, psykiatere og terapeu-ter med dokumentert videreutdanning i spesiali-sert behandling av voldsproblemer, som denoffentlige helsetjenesten kan henvise til. Et slikregister vil kunne virke effektiviserende. Det vilogså kunne bidra til å senke terskelen for at denoffentlige helsetjenesten henviser videre til privat-praktiserende behandlere med spesialisert kom-petanse på vold i nære relasjoner. Dette vil væresærlig aktuelt i regioner hvor det offentligebehandlingstilbudet til voldsutøvere er begrenset.

17.2.4 Bedre tilgjengelighet i tilbudet om psykisk helsehjelp

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det bør etableres et lavterskeltilbud for rask

behandling av psykiske helseplager i alle kom-muner.

– Det bør arbeides systematisk for å rekrutterehelsepersonell med minoritetsbakgrunn, sær-lig innen psykisk helsearbeid.

– Tilbudet til flyktninger og asylsøkere med psy-kiske helseplager bør gjøres mer tilgjengelig.

Saksgjennomgangen viste at en stor andel avofrene og gjerningspersonene hadde psykiskehelseplager, men at få fikk behandling for dette, sepunkt 12.4.4.3. Sakene etterlot et inntrykk av atpsykiske helseplager, særlig hos menn medetnisk minoritetsbakgrunn og personer med bak-grunn som flyktninger, ikke ble fanget opp av hel-setjenesten. Psykiske helseplager er en faktorsom kan bidra til forhøyet risiko for partnervold581 I helse- og omsorgstjenesten benyttes begrepene farevur-

dering og sikkerhetsvurdering. Utvalget har likevel valgt åbruke begrepet risikovurdering. 582 Askeland mfl. (2016).


og partnerdrap, se punktene 4.4.7 og 11.3. Pådenne bakgrunn anbefaler utvalget tre tiltak for åstyrke tilgjengeligheten i tilbudet om psykisk hel-sehjelp, særlig for voldsutsatte og personer medetnisk minoritetsbakgrunn og flyktningebak-grunn.

Utvalget anbefaler for det første at det etable-res et lavterskeltilbud for rask behandling av psy-kiske helseplager i alle kommuner. Et lavterskel-tilbud vil kunne sikre at personer som oppleverlette til moderate psykiske helseplager kan fåbehandling for dette raskt og uten henvisning frafastlege. På denne måten kan personens situasjonbedres før mer alvorlige plager utvikler seg.

Det er allerede utviklet en modell for et kom-munalt tilbud som kalles Rask psykisk helsehjelp.Tilbudet er hittil etablert i 66 kommuner,583 ogdet retter seg mot voksne personer som oppleverlette til moderate symptomer på ulike typer angstog/eller depresjon, og som eventuelt også harbegynnende rus- eller søvnproblemer. En evalue-ring viser at Rask psykisk helsehjelp fungereretter målsetningen om å være et lavterskeltilbudsom øker tilgangen på forskningsbasert behand-ling.584 Det er kommunene selv som søker ommidler fra Helsedirektoratet for å etablere tilbu-det. Utvalget mener at etablering av Rask psykiskhelsehjelp kan være en egnet måte for kommu-nene å tilby innbyggerne et lavterskeltilbud forpsykisk helse. De siste årene har likevel flerekommuner fått avslag på søknader om tilskudd tilå opprette tilbudet på grunn av budsjettrammen.

Utvalget ser positivt på at regjeringen i stats-budsjettet for 2021 vil foreta en gradvis omleggingav etableringstilskuddet til Rask psykisk helse-hjelp. Formålet er å stimulere til at flere kommu-ner etablerer tilbudet.585 For å sikre effektiv eta-blering av tilbudet i alle kommuner, mener utval-get at det bør settes et konkret mål om at allekommuner skal etablere et lavterskeltilbud forbehandling av psykiske helseplager, og en kon-kret frist for når målet skal være oppnådd. Det erogså viktig at det sikres at tilbudet er tilgjengeligfor voldsutøvere og voldsutsatte.

Utvalget anbefaler for det andre at det syste-matisk arbeides for å rekruttere helsepersonellmed minoritetsbakgrunn. Utvalgets erfaring er atsærlig menn med minoritetsbakgrunn har høyterskel for å oppsøke helsehjelp ved psykiske hel-seplager. For å yte best mulig helsehjelp til allegrupper, bør ansatte i helsetjenesten rekrutteresbredt. Økt representasjon av helsepersonell medminoritetsbakgrunn vil også kunne skape en gjen-kjennelse hos målgruppen, og bidra til å øke tilli-ten til tjenestene.

Utvalget anbefaler for det tredje at tilbudet tilflyktninger og asylsøkere med psykiske helsepla-ger bør gjøres mer tilgjengelig. Flukt og migra-sjon er en psykisk belastning for de fleste somopplever det. For noen vil denne belastningenmedføre vedvarende psykiske helseplager. Forandre kan selve tilværelsen som flyktning ellerasylsøker gi grunnlag for psykiske plager. Det ermed andre ord ikke nødvendigvis de eventuelletraumene fra hjemlandet som de berørte selv ermest opptatt av. Den største belastningen kan likegjerne være opplevelsen av ikke å kunne leve etmeningsfullt liv, eller ikke å vite om og når en kanbegynne å leve et selvstendig og trygt liv.

Flyktninger og asylsøkere som trengerbehandling for alvorlige psykiske helseplager skal,som andre pasienter, ivaretas i spesialisthelsetje-nesten. Det første steget mot behandling er å opp-rette kontakt mellom helsetjenesten og pasienten.Utvalgets saksgjennomgang tydet på at flere avpersonene med flyktningebakgrunn ikke selv opp-rettet kontakt med helsetjenesten på grunn avpsykiske plager, og at helsetjenesten ikke fangetopp behovet for psykisk helsehjelp. Helsedirekto-ratet har anbefalt at alle kommuner oppretter fler-faglige flyktningehelseteam som skal ha en aktivtoppsøkende tilnærming. Teamet bør, ifølge Helse-direktoratet, være bemannet med lege, psykolog,sykepleiere, helsesøster og personer med sosial-faglig og flerkulturell kompetanse. Teamet skalbidra til rask kartlegging av den psykiske helsentil nyankomne flyktninger og asylsøkere. Ved indi-kasjoner på alvorlige psykiske plager, skal teamethenvise til videre behandling i spesialisthelsetje-nesten. Utvalget mener at dette tiltaket kan bidratil at flyktninger og asylsøkere som har psykiskehelseplager fanges opp, og at de dermed kan fåbehandling i helsetjenesten. Utvalget støtter der-for denne anbefalingen.

583 Helsedirektoratet, personlig henvendelse, oktober 2020.584 Smith mfl. (2016).585 Prop. 1 S (2020–2021) (Helse- og omsorgsdepartementet)

s. 258 og 263.


Asylmottakene har også en sentral rolle i åkartlegge beboernes behov for psykisk helse-hjelp, og vil fremdeles ha dette etter opprettelsenav flerfaglige flyktningehelseteam. Ved at asylmot-takene bidrar til systematisk å kartlegge behovetfor psykisk helsehjelp, vil personene kunne fåhjelp i helsetjenesten på et tidligst mulig tids-punkt. Det bør utredes nærmere hvordan samar-beidet mellom asylmottakene og flyktningehelse-teamene bør organiseres.586

Når det gjelder selve behandlingstilbudet, vilutvalget understreke at det er viktig at flyktningerog asylsøkere som har oppfølgingsbehov for psy-kiske helseplager får et behandlingstilbud alle-rede fra asylmottaket, og deretter etter bosetting ien kommune. Personene må ikke «slippes» selvom de flytter ut fra asylmottaket. Videre måbehandlingstilbudet være kulturelt tilpasset flykt-ninger og asylsøkere. Dette forutsetter kunnskapi helsetjenesten om hvordan flyktninger i kre-vende livssituasjoner bør møtes.587 Utvalget visertil anbefaling i punkt 16.8.2 om behovet for kultur-forståelse og kultursensitivitet i hjelpeapparatet.

17.3 Krisesenter

17.3.1 Tydeliggjøring av kommunenes ansvar for krisesentertilbudet

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Kommunenes ansvar for å sikre gjennomføring

og finansiering av krisesentertilbudet må tyde-liggjøres i krisesenterlova.

Saksgjennomgangen viste at bare 4 av 19 draps-ofre hadde kontakt med krisesenter før drapet, sepunkt 12.5.1. Det er vanskelig å si noe sikkert omhvorfor få av ofrene i de gjennomgåtte sakene vari kontakt med krisesenter før drapet, se punkt12.5.4.2. Utvalget mener at det er all grunn til å troat krisesenter er et effektivt virkemiddel i arbeidetmed å forebygge partnerdrap. Krisesentrene til-byr et beskyttet botilbud til voldsutsatte, gir støtte,råd og veiledning gjennom dagtilbudet og endøgnåpen telefonlinje, og tilbyr oppfølging i en

reetableringsfase, se også punkt 7.4. Utvalgetshovedanbefaling er å styrke krisesentertilbudet,slik at flere voldutsatte kan få effektiv beskyttelsemot partnervold og partnerdrap.

Etter krisesenterlova § 2 har kommunenansvar for alle sider ved krisesentertilbudet. Enkunnskapsoversikt over krisesentertilbudet iNorge viser imidlertid at ansvaret for tilbudet istor grad fortsatt hviler tungt på krisesentrene.588

Rundt halvparten av krisesentrene har oppgitt atde har tilstrekkelige ressurser til å lede og å driftekrisesenteret. En fjerdedel oppga at de «i noengrad» har tilstrekkelige ressurser. Åtte krisesen-tre oppga at de ikke har nok stillinger/kapasitet tilå lede arbeidet. Tolv krisesentre oppga at de ikkehar nok brukerrettede stillinger/bemanning.589

Utvalget erfarer at for noen krisesentrene er res-surssituasjonen svært utfordrende. Samisk krise-senter i Karasjok ble for eksempel nedlagt i 2019som følge av kommunenes manglende evne til åfinansiere et tilfredsstillende tilbud.

En grunnleggende forutsetning for å sikre ettrygt og helhetlig krisesentertilbud til personersom utsettes for vold i nære relasjoner er, etterutvalgets syn, at kommunene fullt ut tar det lov-pålagte ansvaret for krisesentertilbudet. En tyde-liggjøring av krisesenterlova kan bidra til dette.Utvalget understreker i denne forbindelse viktig-heten av at kommunene sikrer tilstrekkelige res-surser. Dette bør fremkomme av krisesenterlova.

17.3.2 Styrking av arbeidet for et likeverdig krisesentertilbud

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Kommunenes ansvar for å sikre et likeverdig

krisesentertilbud for alle voldsutsatte må tyde-liggjøres i krisesenterlova, og være et prioritertinnsatsområdet i kommunale handlingsplanermot vold i nære relasjoner.

– Fylkesmennene må føre målrettet tilsyn med atkommunene tar ansvar for å sikre et likeverdigkrisesentertilbud av god kvalitet.

– Spredning av informasjon om krisesentertilbu-det må være et prioritert innsatsområde i kom-munale handlingsplaner mot vold i nære rela-sjoner.

– Det bør utredes å innføre en bemanningsnormfor krisesentrene.

Både forskning og utvalgets saksgjennomganghar vist at mennesker som befinner seg i en mar-

586 Asylmottakene er allerede anbefalt å kartlegge psykiskhelse blant beboerne, slik at personer med behov for psy-kisk helsehjelp fanges opp. Helsedirektoratet har i samar-beid med Folkehelseinstituttet utarbeidet et undersøkel-sesskjema som kan brukes i kartleggingen. Det gis ogsåtilbud om kompetanseheving om psykisk helse for ansatte imottak ved de regionale ressurssentrene for vold, trauma-tisk stress og selvmordsforebygging (RVTS). Voldsri-sikovurderinger knyttet til forebygging av vold er en del avdette kompetanseprogrammet.

587 Se for eksempel Berg og Holt (2020) og Holt (2019).

588 Bliksvær mfl. (2019) s. 12. 589 Bliksvær mfl. (2019) s. 77.


ginalisert livssituasjon har høyest risiko for å bliutsatt for, eller for å begå, alvorlig partnervold ogpartnerdrap, se punkt 11.2. Et likeverdig krisesen-tertilbud er en forutsetning for at alle gruppervoldsutsatte skal ha mulighet til å benytte seg avtilbudet.

Det er et uttalt mål at alle offentlige tjenesterskal være likeverdige for alle innbyggerne i lan-det. Av myndighetenes aktivitetsplikt etter likestil-lings- og diskrimineringsloven § 24 følger det attjenester skal være av like god kvalitet og tilpassetden enkelte brukeren og dennes behov. Medandre ord skal alle ha tilgang til likeverdige tjenes-ter.590 Voldsutsatte kan ha ulike behov som følgeav for eksempel alder, kjønn, etnisitet, funksjons-evne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsi-dentitet, religion, livssyn, helseutfordringer, rus-problematikk, sosioøkonomisk status, nasjonalminoritetstilhørighet, migrasjonserfaring og opp-holdsstatus. En undersøkelse fra 2017 konklude-rer med at krisesentertilbudet til voldsutsatte medlevekårsutfordringer varierer, og at krisesenter-lova gir kommunene rom for å nedprioritere et dif-ferensiert tilbud til disse.591 En kunnskapsover-sikt fra 2019 viser videre at kommunene har enutfordring når det gjelder å sikre et krisesentertil-bud til voldsutsatte med levekårsutfordringer somrusproblemer og psykiske lidelser.592 Krisesen-terstatistikken for 2019 viser at personer medutviklingshemming, rusproblemer eller psykisklidelse sjelden bor på krisesentrene.593 At det er fåbeboere med slik tilleggsproblematikk ved krise-sentrene kan bety at de har blitt avvist fordi tilbu-det ikke er tilrettelagt for dem. Mangelen på tilret-telagt tilbud kan også være en grunn til at dissepersonene ikke oppsøker krisesentrene i utgangs-punktet. Kunnskapsoversikten fra 2019 viser ogsåat krisesentrene retter lite oppmerksomhet motsærskilte utfordringer knyttet til den samiskebefolkningen.

Etter krisesenterlova, skal kommunen sørgefor at tilbudet så langt som mulig blir lagt til retteslik at det kommer de individuelle behovene tilbrukerne i møte, jf. § 3 første ledd. Det følgerogså av krisesenterlova at de ansatte på krisesen-trene skal ha kompetanse til å ivareta de særskiltebehovene til brukerne, jf. § 2 tredje ledd. Verkenkrisesenterlova, forarbeider eller Bufdirs veiledergir imidlertid en samlet definisjon av hva et like-

verdig krisesentertilbud innebærer, se også punkt7.4.2.

For å sikre en likeverdig og reell tilgang til kri-sesenter for alle voldsutsatte, foreslår utvalget firetiltak. For det første anbefaler utvalget at det måutarbeides en sammenstilling av bestemmelser ogforpliktelser som viser det totale omfanget avkommunenes ansvar for et likeverdig krisesenter-tilbud. Dette ansvaret bør tydeliggjøres i krisesen-terlova. Utvalget mener at en tydeliggjøring av hvaet likeverdig krisesentertilbud innebærer, vilkunne bidra til at flere får benyttet tilbudet. Arbei-det for et likeverdig krisesentertilbud må ogsåvære et prioritert innsatsområde i kommunalehandlingsplaner mot vold i nære relasjoner, seogså utvalgets anbefaling i punkt 16.12.

For det andre anbefaler utvalget at fylkesmen-nene (statsforvalterne) fører målrettede tilsynmed krisesentrene, særlig med hensyn til kom-munenes ansvar for å sikre et likeverdig krisesen-terilbud. Dette fordrer blant annet at fylkesmen-nene har kunnskap om og kompetanse på innhol-det i krisesentertilbudet, og utfordringer knyttettil feltet vold i nære relasjoner.

For det tredje mener utvalget at det må infor-meres bredt om krisesentertilbudet. Dette for åsikre at flere utsatte for partnervold kommer ikontakt med krisesentrene. Utvalget anbefaler atogså spredning av informasjon om krisesentertil-budet er et prioritert innsatsområde i kommunalehandlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Det erkommunenes plikt å opplyse om krisesentertilbu-det, jf. kommuneloven § 4.

For det fjerde anbefaler utvalget at det børutredes nærmere å innføre en bemanningsnormfor krisesentrene. Som følge av ressursknapphettvinges krisesentre til å drive tilbudet med laverebemanning enn det som er forsvarlig. En beman-ningsnorm kan bidra til å sikre krisesentrene til-strekkelig ressurser og tilstrekkelige bemanningfor å kunne ivareta målsetningen om et likeverdigtilbud.

17.3.3 Informasjonskampanje

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det må gjennomføres en landsdekkende infor-

masjonskampanje for å informere om krisesen-tertilbudet.

Utvalget så i saksgjennomgangen en rekkeeksempler på at offentlige instanser ikke infor-merte den voldsutsatte om krisesentertilbudetog/eller tilrettela for at det ble opprettet kontaktmed et krisesenter. Det kan være én av grunnene

590 Prop. 63 L (2018–2019) s. 89. 591 Bliksvær mfl. (2019) s. 5 med videre henvisninger.592 Bliksvær mfl. (2019) s. 13.593 Bufdir (2020a).


til at det ikke var kontakt med krisesenter i fleresaker. Saksgjennomgangen viste også enkelteeksempler på at den voldsutsatte tilsynelatendeikke ønsket å kontakte et krisesenter. Én av grun-nene til det, kan ha vært frykt for at kontakt medkrisesenter ville øke risikoen for ytterligere ogmer alvorlig vold.

Utvalget foreslår at det gjennomføres en felleslandsdekkende kampanje for å informere om kri-sesentertilbudet. Kampanjen må innrettes slik atden når alle grupper i befolkningen. Informasjo-nen som gis må være lett tilgjengelig og forståeligfor alle innbyggere. Det må informeres på enrekke arenaer, for eksempel gjennom media, sko-ler, internett og sosiale plattformer. Se også utval-gets anbefaling i punkt 16.9.

Krisesentrene bør involveres systematisk iutformingen og gjennomføringen av ulike infor-masjonstiltak, både lokalt og nasjonalt. Krisesen-teransatte bør også være delaktige i undervisningog kompetanseheving om vold i nære relasjoner,både i politi og annet hjelpeapparat, på skoler og ihøyere utdanning, og for befolkningen ellers.

17.3.4 Kompetansekrav til krisesenteransatte

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det må stilles formelle kompetansekrav til kri-

sesenteransatte.– Det må stilles formelle krav til relevant etter-

og videreutdanning av krisesenteransatte.

Det følger av krisesenterlova § 2 siste ledd atdepartementet kan gi forskrift om krav til kompe-tanse hos de ansatte. Det er ikke gitt forskrift omkompetansekrav, og det stilles i dag ingen for-melle kompetansekrav til krisesenteransatte.Utvalget mener at det gjennom lov eller forskriftbør stilles krav om minimum 3-årig relevant høy-skoleog/eller universitetsutdanning for alle nyesom ansettes på krisesentrene. Formålet er åsikre at ansatte har nødvendig kompetanse for åyte et godt og helhetlig krisesentertilbud til volds-utsatte. Krisesentrene bør også sterkt oppfordrestil å rekruttere bredt, slik at mangfoldet i bruker-gruppen gjenspeiles blant de ansatte på krisesen-trene.

Utvalget mener videre at det må stilles for-melle krav til videre- og etterutdanning av krise-senteransatte. Det er viktig at krisesenteransattehar kompetanse på blant annet vold i nære relasjo-ner, risikovurdering, risikohåndtering, kommuni-kasjon, kultursensitivitet og samhandling. Utval-get foreslår at ansatte på krisesentre får opplæringi bruk av voldsrisikovurderingsverktøyene SARA

og PATRIARK, og i utarbeiding av individuell sik-kerhetsplan. Se også utvalgets anbefaling om lov-festet plikt til å tilby alle brukere å utarbeide ensikkerhetsplan i punkt 17.3.5. Krisesenteransattebør videre ha god kunnskap om beskyttelsestiltaksom mobil voldsalarm, kontaktforbud med elek-tronisk kontroll (omvendt voldsalarm), besøksfor-bud og adressesperre, i tillegg til regler om opp-holdstillatelse. Krisesenteransatte bør også hagod kunnskap om reglene for taushetsplikt oginformasjonsutveksling, særlig reglene om avver-geplikt og opplysningsplikt til barneverntjenesten(også i aktiv barnevernssak). Endelig menerutvalget at alle krisesenteransatte bør ha kompe-tanse på bruk av kvalifisert tolk i møte med bådevoksne og barn. Dette må gjelde for bruk av tolk ioppmøte, per telefon eller digitalt.

17.3.5 Plikt til å tilby alle brukere å utarbeide en sikkerhetsplan

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Krisesentrene må pålegges en lovfestet plikt til

å tilby alle brukere å utarbeide en sikkerhets-plan. Dersom brukere ikke ønsker en slik plan,må krisesenteret dokumentere at tilbudet ergitt.

Utvalget registrerte ingen opplysninger i de gjen-nomgåtte sakene om at det ble utarbeidet sikker-hetsplan, se punkt 12.5.4.3. Dette kan ha hatt sam-menheng med at krisesentre ikke er pålagt jour-nalplikt og at dokumentasjonen fra krisesentrenevar noe mangelfull.

I Bufdirs faglige veileder for innholdet i krise-sentertilbudet fremgår det at arbeidet med sikker-het innebærer at truslene den enkelte bruker erstilt overfor skal kartlegges før en, sammen medbrukeren, utarbeider en individuell sikkerhets-plan,594 se også punkt 7.4.2.2. Det fremgår videreat det er viktig at den krisesenteransatte og bruke-ren i fellesskap gjennomgår og oppdaterer sikker-hetsplanen, slik at den tilpasses en ny situasjonnår brukeren for eksempel flytter ut. Utvalgetmener at en sikkerhetsplan vil kunne være avgjø-rende for at intervensjoner og beskyttelsestiltakiverksettes tidsnok. En slik sikkerhetsplan inne-bærer vurdering og håndtering av risiko. For åsikre at så mange brukere som mulig får en sik-kerhetsplan, anbefaler utvalget at krisesentrenefår en lovfestet plikt til å tilby og å utarbeide sik-kerhetsplan for alle brukere. Plikten bør omfattebåde beboere og dagbrukere. Etter utvalgets syn,

594 Bufdir (2017).


vil anbefalingen bidra til å styrke sikkerhetsarbei-det, og dermed krisesenterets mulighet til å fore-bygge partnerdrap.

Krisesentrene skal være et lavterskeltilbudsom voldsutsatte kan oppsøke uten at volden eranmeldt. Utarbeiding av sikkerhetsplan skal hel-ler ikke være et vilkår for å benytte seg av tilbu-det. Det kan bare utarbeides i de tilfellene derbrukeren ønsker det og bidrar med informasjon.Dersom brukeren ikke ønsker en sikkerhetsplan,eller ikke er tilgjengelige for å utarbeide en sik-kerhetsplan, må krisesenteret dokumentere at til-budet er gitt. Samtidig skal krisesentrene, på selv-stendig grunnlag, foreta en risikovurdering, ogavvergeplikten gjelder også for de ansatte på kri-sesentrene.

Utvalget understreker at det er svært viktig atinformasjon fra krisesentrene er underlagt strengtaushetsplikt, og at den ikke kommer voldsutøverog andre uvedkommende i hende. Ved innføringav en lovfestet plikt til å tilby å utarbeide individu-ell sikkerhetsplan, må denne plikten følges av enstreng taushetsplikt. Rettsspørsmålene knyttet tiltaushetsplikt, offentleglova og dokumentasjon frakrisesentrene må utredes nærmere.

17.3.6 Fagkontakter

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det bør vurderes en formalisert ordning med

utnevning av fagkontakter i andre samarbei-dende instanser for å sikre effektivt samarbeidmellom krisesentrene og andre deler av hjel-peapparatet. Kommunene må påse at fagkon-takter utnevnes.

En kunnskapsoversikt fra 2019 viser at krisesen-trene som regel samarbeider med andre instanserom enkeltsaker. Samarbeidet er sjeldent formali-sert.595 Saksgjennomgangen viste heller ingendokumentasjon på formalisert samarbeid mellomkrisesenter og andre deler av hjelpeapparatet, sepunkt 12.5.3.

For at voldsutsatte skal motta et godt og hel-hetlig krisesentertilbud kreves det, etter utvalgetssyn, et effektivt samarbeid mellom den voldsut-satte, krisesenteret og andre instanser i hjelpeap-paratet. Mange som oppsøker et krisesenter, kom-mer fordi volden har eskalert til et farlig nivå. I til-legg til belastningene det er å leve med trusler omvold, kan det for den voldsutsatte oppleves bådekrevende og skremmende å måtte ha kontaktmed flere ulike instanser for å klare å etablere seg

uten voldsutøver. En effektiv tiltakskjede vilkunne bidra til at voldsutsatte opplever hjelpeap-paratet tilgjengelig og imøtekommende. Dettekan bidra til å gi voldsutsatte tro på at det er muligå bryte helt ut av et voldelig forhold og etablereseg på nytt. Når voldsutsatte har behov for beskyt-telse på et krisesenter, og videre oppfølging sværtraskt under krisesenteroppholdet, forutsetter detet slikt tverrfaglig samarbeid.

Mangel på samarbeid mellom instansene kanfor eksempel føre til at voldutsatte blir stående ien utrygg økonomisk situasjon, uten et egnetfremtidig botilbud. Det kan resultere i at den vold-utsatte ikke ser noen annen utvei enn å flytte til-bake til voldsutøver. Dette øker risikoen for ytter-ligere vold og partnerdrap.

Utvalget foreslår at det vurderes en formali-sert ordning med utnevning av fagkontakter iandre samarbeidende instanser for å sikre effek-tivt samarbeid mellom krisesentrene og andredeler av hjelpeapparatet. Et slikt «hurtigspor» former helhetlige og sammenhengende tjenesterkan bety en stor forskjell for ivaretakelse av volds-utsatte. Samarbeidsavtalene mellom krisesen-trene og aktuelle samarbeidspartnere bør evalue-res årlig. Kommunene må påse at fagkontakteneutnevnes.

17.4 Barnevern

17.4.1 Kompetanseløft i barneverntjenesten

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Kompetanse på vold i nære relasjoner, partner-

drap, risikovurdering og risikohåndtering måinkluderes i kvalitets- og kompetanseløftet i dekommunale barneverntjenestene (2017–2024).

Barnevernet har virkemidler som gir barnevern-tjenesten en unik tilgang på informasjon om, oginnsikt i, familieforhold, se punkt 7.5.2. Barne-verntjenesten var en av de instansene som gjer-ningsperson og offer hadde mest kontakt med førdrapet. Saksgjennomgangen viste en rekke utfor-dringer med barneverntjenestens håndtering avbarnevernssakene, se punkt 12.6.4. Flere av utfor-dringene syntes å handle om manglende kompe-tanse på vold i nære relasjoner. Dette samsvarermed Barnevoldsutvalgets funn i deres gjennom-gang av saker om alvorlig vold og omsorgssviktmot barn, jf. NOU 2017: 12. Studier viser at grovvold mot barn og vold mellom foreldre hengersammen, se punkt 7.5.1. Utvalget mener derfor atet kompetanseløft vil kunne bidra til at barnevern-

595 Bliksvær mfl. (2019.


tjenesten settes bedre i stand til å benytte potensi-alet til å forebygge partnervold og partnerdrap.

Det pågår allerede en omfattende kompetan-sesatsing i de kommunale barneverntjenestene(Kvalitets- og kompetanseløftet (2017–2024)).Satsningen er en del av barnevernsreformen oghar som mål å sikre høy faglig kompetanse og godkvalitet i tjenestene. Som en del av satsningen hardet blant annet blitt etablert veiledningsteam somskal kunne bistå kommunene med å utvikle denlokale barneverntjenesten. I tillegg har Bufdirfremmet forslag om kompetanse- og utdannings-krav for barnevernsansatte. Se mer om barne-vernsreformen i boks 7.7 i punkt 7.5.3.2.

Utvalget mener at det må sikres at kunnskapom vold i nære relasjoner, partnerdrap, risikovur-dering og risikohåndtering inkluderes i kompe-tansesatsingen. På denne måten kan barnevern-tjenesten oppnå en mer helhetlig og konsekventtilnærming til arbeid i saker om vold i nære rela-sjoner, til det beste for både voksne og barn i deaktuelle sakene. Det bør for eksempel gis tilbudom etterutdanning til de ansatte, og veiledning tiltjenestesteder om forebygging av partnervold ogpartnerdrap.

17.4.2 Etterlevelse av avvergeplikten i saker om vold i nære relasjoner mot voksne

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Ledelsen for barneverntjenesten må sikre at

avvergeplikten i straffeloven § 196 etterlevesder hvor tjenesten har kunnskap om vold inære relasjoner mot voksne.

Saksgjennomgangen viste flere eksempler på atulike instanser i hjelpeapparatet hadde kunnskapom vold i nære relasjoner uten å varsle politiet.Utvalget har blant annet på denne bakgrunn anbe-falt tiltak for å øke kunnskapen og å sikre imple-menteringen av regelverket om informasjonsut-veksling, se punkt 16.11.

Når det gjelder barneverntjenesten, regis-trerte utvalget ingen eksempler på at barnevern-tjenesten varslet politiet i tilfeller hvor de haddekunnskap om partnervold mot voksne, se punkt12.6. Utvalget har ikke hatt tilstrekkelige opplys-ninger for å ta stilling til om barneverntjenesten idisse sakene hadde avvergeplikt etter straffeloven§ 196. Utvalget mener imidlertid at saksgjennom-gangen tydet på at avvergeplikten ikke var godtnok kjent i barneverntjenesten. Manglende vars-ling til politiet kan også hatt sammenheng med atbarneverntjenestens hovedoppgave er å sikre atbarn og unge får nødvendig hjelp, omsorg og

beskyttelse til rett tid, og at barneverntjenestenderfor i mindre grad vurderer voldsutsatte voks-nes situasjon, se også punkt 7.5.2. Barneverntje-nesten har hjelpetiltak og tvangstiltak til rådighetsom kan bidra til å forebygge og avverge vold motbarn, se punkt 7.5.2. Barneverntjenesten har ikketilsvarende tiltak til rådighet for å forebygge part-nervold og partnerdrap. De ansatte skal likevelvarsle politiet i medhold av avvergeplikten, sepunkt 8.3.2. Barnevernet har i tillegg noen virke-midler, blant annet opplysningsplikten etter bar-nevernloven § 6-4, som gir barneverntjenesten enunik tilgang på informasjon om, og innsikt i, fami-lieforhold. Etter utvalgets syn, bidrar dette til atbarneverntjenesten har en svært viktig rolle iarbeidet med å forebygge partnervold og partner-drap. Utvalget anbefaler derfor at barneverntje-nestens ledelse må sikre at avvergeplikten er godtkjent i alle deler av tjenesten. Ledelsen må ogsåsikre at det utvikles gode rutiner for at barnevern-tjenesten varsler politiet i henhold til avvergeplik-ten når barneverntjenesten får kunnskap om part-nervold mot voksne. Dette vil, etter utvalgets syn,bidra til at politiet i flere tilfeller kan oppretteetterforskning og vurdere iverksettelse av fore-byggende tiltak.

Bufdir har utviklet retningslinjer for når barne-verntjenesten skal varsle politiet ved mistanke ellerkunnskap om vold mot barn. Det tas i retningslin-jene utgangspunkt i reglene om avvergeplikt ogopplysningsrett. Det fremheves blant annet at deter barnets beste som bør være det fremste hensy-net i vurderingen av om barnevernet skal varslepolitiet. Det skal blant annet legges vekt på farenfor nye voldshendelser og familiesituasjonen forøvrig.596 Tilsvarende retningslinjer finnes ikke fortilfeller hvor barneverntjenesten har kunnskap ompartnervold. Utvalget foreslår derfor at informa-sjon om avvergeplikten i saker om vold i nære rela-sjoner mot voksne implementeres i disse retnings-linjene. Ved vurderingen av om barneverntjenestenskal varsle politiet, skal det ikke foretas en barnetsbeste-vurdering. I slike tilfeller har barnevernetingen egne virkemidler, og den eneste måten avver-geplikten kan etterleves, er ved å varsle politiet ihenhold til straffeloven § 196.

Utvalget understreker at opplysningsretten girbarneverntjenesten et videre handlingsrom for åvarsle politiet enn det som følger av avvergeplik-ten. Barneverntjenesten kan, i henhold til barne-vernloven § 6-7, dele taushetsbelagte opplysnin-ger med politiet når dette fremmer barneverntje-nestens oppgaver, se mer om dette i punkt 8.5.3.4.

596 Bufdir (2019b).


I saker med vold i nære relasjoner vil det oftekunne være nødvendig å varsle politiet for åfremme barneverntjenestens oppgaver. Det er vik-tig at også dette er godt kjent i barneverntje-nesten, se også anbefalingene i punkt 16.11.

17.5 Familievern

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Veilederen om familieverntjenestens arbeid

mot vold i nære relasjoner må implementeresved alle familievernkontor.

– Arbeidet med nasjonal fagutvikling av familie-verntjenestens arbeid med vold i nære relasjo-ner må videreføres og forankres i forsknings-basert kunnskap, og spisskompetansemiljøet(SKM-vold) og de regionale ressursmiljøene ifamilieverntjenesten må videreføres.

Familievernet har mulighet til å forebygge kon-flikter og problemer i parforholdet, og til åavdekke og forebygge partnervold. Det var kon-takt med familievernet i 8 av de 19 gjennomgåttesakene, men basert på saksdokumentene var detbare mulig å si noe om kontakten i noen få saker,se punkt 12.7.1. I disse sakene syntes det som omfamilievernet ikke oppfattet risikoen for partner-vold, og at dette ledet til mangelfull håndtering, sepunkt 12.7. Utvalget så et eksempel på at familie-vernet var mer opptatt av andre utfordringer i par-forholdet enn partnervold til tross for at paret for-talte at begge utøvde vold mot hverandre. Utval-gets anbefalinger handler derfor om kompetanse-heving og fagutvikling i familieverntjenesten.

Familievernet har tradisjonelt jobbet med fore-bygging av andre familierelaterte problemer ennvold i familien. Tjenesten bør, etter utvalgets syn,bruke disse erfaringene til å systematisere arbeidetmed å forebygge vold i nære relasjoner. Det er ogsåsvært viktig at familievernet tilføres ny kompetansepå vold i nære relasjoner, se også punkt 16.8.

Siden tidlig på 2000-tallet har det skjedd enutvikling i familieverntjenestens arbeid mot vold inære relasjoner. Der fagutviklingen tidligereskjedde etter lokale prioriteringer på det enkeltefamilievernkontor, skjer den nå på nasjonalt nivåmed felles prioriteringer og satsningsområder – iregi av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet(Bufdir). Utvalgets anbefalinger handler derforogså om implementering, videreføring og styr-king av det arbeidet som allerede er igangsatt.

Bufdir har utarbeidet en digital veileder omfamilievernets arbeid mot vold i nære relasjoner.597

Arbeidet med å implementere denne startet i 2019.

Utvalget vil understreke viktigheten av at denneveilederen implementeres og brukes på alle fami-lievernkontor. Det må sørges for at den enkeltebehandler i familievernet er i stand til å oppfylle vei-lederen gjennom tilstrekkelig kunnskap og kompe-tanse, og at det innføres rutiner for å følge veilede-ren i arbeidet med å avdekke, risikovurdere og risi-kohåndtere familievoldssaker. Utvalget mener deter særlig viktig at det i forbindelse med implemen-teringen av veilederen tilbys opplæring i bruk avrisikovurderingsverktøy. Dette er et lederansvar, seogså anbefalingen i punkt 16.1.

I 2015 ble det etablert et spisskompetanse-miljø (SKM-vold) ved Enerhaugen familievern-kontor som skal koordinere familieverntjenestensfagutvikling på vold i nære relasjoner. I tillegg harfamilieverntjenesten to kontorer som jobber spesi-elt med å konkretisere kultursensitivitet innenfamilie- og barnevernfeltet – henholdsvis Regio-nalt Samisk kompetansesenter (RESAK) i Kara-sjok og Familievernkontor nord i Oslo. Disse tokontorene kan bistå SKM-vold i arbeidet med fag-utviklingen. Det er også opprettet ressursmiljøerfor arbeidet mot vold i nære relasjoner vedutvalgte familievernkontorer i hver region. Dissekontorene skal bistå andre kontorer i regionenmed veiledning og støtte, og bidra til bedre kom-petanse på vold i nære relasjoner i familievernet.Arbeidet som legges ned i spisskompetansemil-jøet, i ressursmiljøene og i hvert enkelt familie-vernkontor, er et uttrykk for en betydelig standar-disering av arbeidet mot vold i nære relasjoner.598

Utvalget anbefaler at spisskompetansemodel-len med SKM-vold, og regionale ressursmiljøersom mellomledd til de enkelte familievernkonto-rene, videreføres. Utvalget mener at arbeidet ogsåbør få en tydeligere forankring i forskningsbasertkunnskap. Det må sikres at den nye kunnskapensom frembringes gjennom spisskompetansemo-dellen blir formidlet og implementert på hvertenkelt familievernkontor. Dette krever tett samar-beid med det enkelte familievernkontor.

17.6 NAV og sosialtjenesten

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Alle kommuner må sikre at det finnes over-

gangsboliger eller andre egnede midlertidigebotilbud for voldsutsatte.

– NAV-kontorene bør prioritere personer som erutsatt for vold i nære relasjoner ved å tilby øko-

597 Bufdir (2019a). 598 Rosten, Øverli og Gundersen (2020).


nomisk støtte og økonomisk rådgivning i et«hurtigspor».

Saksgjennomgangen viste at mange av gjernings-personene og ofrene var i kontakt med NAV ellerden kommunale sosialtjenesten før drapet. Straf-fesaksdokumentene inneholdt ikke nærmere opp-lysninger om kontakten, og utvalget hadde derforikke grunnlag for å vurdere eventuelle utfordrin-ger ved NAV eller sosialtjenesten sin håndteringav sakene, se punkt 12.8.1. Utvalget registrerteimidlertid at en stor andel av de voldsutsatte bleværende i parforholdet med voldsutøver til trossfor at den voldsutsatte hadde uttrykt et ønske ombrudd. Enkelte voldsutsatte flyttet hjem igjen tilvoldsutøver etter et opphold på krisesenter. Utval-get registrerte også at flere voldsutsatte syntes åvære økonomisk avhengig av voldsutøveren.Utvalgets anbefalinger handler derfor om å sikrevoldsutsatte en reell mulighet til å forlate voldsut-øver gjennom å tilby alternative botilbud og øko-nomisk støtte og rådgivning.

Usikkerhet knyttet til bolig og økonomi kanføre til at voldsutsatte blir værende i relasjonen,eller flytter tilbake til voldsutøver med risiko for åbli utsatt for ytterligere partnervold. Flere tjenestersom ytes gjennom NAV-kontorene er derfor sværtviktige for at den voldsutsatte skal kunne gjennom-føre et brudd med voldsutøveren. Det gjelder spesi-elt et reelt, alternativt botilbud og økonomisk støtteog rådgivning. Sosialtjenesten ved NAV-kontorenehar allerede i dag plikt til å tilby midlertidig botil-bud til voldsutsatte som har behov for det, jf. sosi-altjenesteloven § 27, se punkt 7.7. Trygdeytelser ogøkonomisk sosialhjelp forvaltes også gjennomNAV-kontorene, og NAV har et tilbud om økono-misk rådgivning. Erfaring viser imidlertid at dissetjenestene ikke alltid er tilgjengelige for voldsut-satte. Krisesentrene erfarer for eksempel at proble-mer med å skaffe ny bolig forlenger krisesenter-oppholdet for mange beboere. Dette er en belast-ning for både beboere og sentrene.599 Mange kri-sesentre har over tid arbeidet for å ansvarliggjørekommunene når det gjelder midlertidige botilbudtil voldsutsatte. Utvalget erfarer også er at det ofteer lang ventetid på tilbudet om økonomisk rådgiv-ning, og at voldsutsatte i noen tilfeller må ventelenge på å få utbetalt stønader de har krav på.

Utvalget mener det er viktig å sikre at voldsut-satte får reell tilgang til de nevnte tjenestene, slik

at sjansen for at vedkommende flytter tilbake tilvoldsutøver reduseres. Utvalget anbefaler derforfor det første at alle kommuner må sikre at det fin-nes tilgjengelige overgangsboliger eller andremidlertidige egnede botilbud, som kan tas i brukav voldsutsatte som har behov for det. For å sikreat dette gjennomføres, mener utvalget at ordnin-gen med overgangsboliger eller andre midlerti-dige botilbud bør forankres i kommunale hand-lingsplaner mot vold i nære relasjoner. Se ogsåutvalgets anbefaling om plikt for kommunene omå ha slike handlingsplaner i punkt 16.12. På dennemåten kan også kommuner som samarbeider omen handlingsplan, løse behovet for midlertidigbosted til voldsutsatte interkommunalt. Ved atkommunene sikrer et midlertidig bosted raskt, vilden voldsutsatte sikres bedre beskyttelse. Det måunngås at voldsutsatte må bo på hospits eller cam-pingplasser i mangel på andre bosteder. Tilbudetmå videre ivareta den voldsutsattes sikkerhetsbe-hov, og være egnet for at barn kan bo der.

For det andre anbefaler utvalget at NAV-konto-rene bør prioritere personer som utsettes for voldi nære relasjoner der det er ventetid på tjenestene,og at disse bør få tilbud om økonomisk rådgivningog støtte i et «hurtigspor». Det er viktig at voldsut-satte som har rett til økonomiske ytelser fra NAVeller sosialtjenesten får dette raskt.

Utvalget understreker endelig at NAV måvære oppmerksom på at en del av de voldsutsattehar så omfattende levekårsutfordringer at de harkrav på en individuell plan, jf. sosialtjenesteloven§ 28 og NAV-loven § 15. Individuelle planer er vik-tige for å ivareta personer med et stort og sam-mensatt hjelpebehov.600

17.7 Asylmottak, flyktningetjenesten og voksenopplæring

17.7.1 Kompetanseløft i alle tre tjenestene

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det bør opprettes et etterutdanningstilbud til

ansatte i asylmottak, flyktningetjenesten ogvoksenopplæringen (introduksjonsprogram)om vold i nære relasjoner, risikovurdering, risi-kohåndtering, kommunikasjon, kultursensitivi-tet og samhandling.

599 Bakketeig mfl. (2014) s. 77–80 og 167–168.

600 En bruker som har behov for langvarige og koordinerte tje-nester fra ulike etater, sektorer og forvaltningsnivåer, kanha rett til en individuell plan. Se nærmere om dette i punkt7.4.2.2.


Ansatte i asylmottak, flyktningetjenesten og vok-senopplæringen601 har ofte daglig kontakt medmennesker i sårbare, krevende, og i noen tilfeller,marginaliserte livssituasjoner, og det var flereeksempler på slik kontakt i sakene. Dette kan gien mulighet til å forebygge vold i nære relasjonerog partnerdrap. Saksgjennomgangen viste at dettilsynelatende manglet tilstrekkelig kunnskap omog kompetanse på vold i nære relasjoner i asyl-mottakene, i flyktningetjenesten og blant demsom tilbød undervisning i introduksjonsprogram-met på voksenopplæringen, se punktene 12.9 og14.2. Utvalget så flere eksempler på at instanseneikke avdekket vold i nære relasjoner til tross for atansatte syntes å merke seg bekymringsverdigeforhold.

Avdekking av vold, vurdering av risiko oghåndtering av saker om vold i nære relasjoner kre-ver kunnskap og kompetanse, se også punkt 14.2.Så vidt utvalget kjenner til, tilbys ikke ansatte idisse instansene systematisk og relevant etterut-danning om vold i nære relasjoner. Utvalget anbe-faler derfor at det opprettes et etterutdanningstil-bud til de ansatte om vold i nære relasjoner,risikovurdering, risikohåndtering, kommunika-sjon, kultursensitivitet og samhandling. Formåletmed tiltaket er å heve kompetansen i tjenestene,slik at flere ansatte settes i stand til å avdekke, vur-dere og håndtere situasjoner hvor det kan væreforhøyet risiko for alvorlig partnervold og partner-drap. Det kan etter utvalgets syn, vurderes omoppdraget med å utarbeide et etterutdanningstil-bud bør gis til de regionale ressurssentrene forvold, traumatisk stress og selvmordsforebygging(RVTS). Den nærmere organiseringen av og inn-holdet i tilbudet må utredes nærmere.

17.7.2 Særlig om asylmottak

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Asylmottakenes oppfølging av retningslinjer

og rutiner for arbeid mot vold i nære relasjonerbør være et prioritert område i Utlendingsdi-rektoratets kontroll med driften av mottakene.

– Tilbudet Dialoggrupper om vold til menn sombor på asylmottak bør videreføres. Det børogså utvikles et tilsvarende tilbud tilpassetkvinnelige beboere.

Saksgjennomgangen viste at det var flere ofre oggjerningspersoner som kom til Norge som asylsø-kere, og som dermed var i kontakt med et asyl-mottak før drapet, se punkt 10.3. I straffesaksdo-kumentene var det opplysninger om at det fore-kom vold i nære relasjoner på asylmottaket i flereav disse sakene. Utvalget så likevel få eksemplerpå at vold i nære relasjoner ble avdekket på asyl-mottaket, eller at de ansatte varslet andre tjenes-ter om bekymring for en familie eller en beboer.Utvalget mener på denne bakgrunn at det finneset ubenyttet potensial for forebygging av vold inære relasjoner og partnerdrap i asylmottakene,og anbefaler derfor tiltak som skal bidra til å hevekompetansen på vold i nære relasjoner blant deansatte, se punkt 17.7.1. I tillegg anbefaler utval-get to tiltak i asylmottakene. Det ene omhandlerkontroll med asylmottakenes arbeid med vold inære relasjoner, og det andre omhandler viderefø-ring av det eksisterende tiltaket Dialoggrupperom vold.

Alle asylmottak er underlagt flere retningslin-jer fra Utlendingsdirektoratet om driften av asyl-mottak. Dette gjelder uavhengig av hvordan asyl-mottaket er organisert. Ifølge retningslinjene omgenerelle krav til driften, skal ledelsen av asylmot-takene blant annet sørge for at de ansatte harkompetanse på sårbare grupper, herunder perso-ner utsatt for vold i nære relasjoner, og deresbehov og utfordringer.602 Mottakene er ogsåpålagt å følge rutiner for arbeid mot vold i nærerelasjoner hos beboerfamiliene. Rutinene angirblant annet at de ansatte har et «identifiseringsan-svar». Det vil si at den ansatte skal gjøre nærmereundersøkelser for å avdekke vold i nære relasjo-ner der hvor beboeren tilhører en risikogruppe,eller det foreligger opplysninger om at personenblir utsatt for vold. Rutinene inneholder ogsåinformasjon om når og hvordan de ansatte skalgjennomføre samtaler med beboerne om vold inære relasjoner, og hvordan saker om vold skalfølges opp.603 Utlendingsdirektoratet gjennomfø-rer kontroll med mottakene, og kan gi pålegg omretting av eventuelle mangler innenfor en gitt frist.For å sikre at asylmottakene etterlever retnings-linjene knyttet til avdekking og håndtering avsaker om vold i nære relasjoner, anbefaler utval-

601 Det er som regel voksenopplæringen som tilbyr opplæringi norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven(introduksjonsprogram for flyktninger), se boks 12.1 ipunkt 12.9.4. Det er grunnen til utvalget har valgt å bruke«voksenopplæring» om instansen som brukerne i praksiser i kontakt med når de deltar i introduksjonsprogrammet.Det er også grunnen til at voksenopplæring i denne frem-stillingen er plassert sammen med andre instanser somkommer i kontakt med flyktninger og asylsøkere, fremforandre utdanningsinstitusjoner (skole og barnehage). Senærmere om voksenopplæring i punkt 12.9.4.

602 UDI (2019) punkt 6.2.603 UDI (2019) kapittel 3, UDI (2015a) og UDI (2015b).


get at Utlendingsdirektoratet prioriterer dette i sinkontroll av asylmottakene.

Alle ordinære asylmottak har siden 2017 bruktDialoggrupper om vold som et forebyggende vir-kemiddel. Dialoggruppene er et frivillig tilbud formenn som bor på asylmottak. Formålet med tilbu-det er å bidra til å endre holdninger til vold.604

Dialoggruppene gjennomføres på mottakene. Deansatte som leder dialoggruppene har fått opplæ-ring av Alternativ til vold.605 Utvalget mener at til-budet Dialoggrupper om vold er et relevant tiltakfor å forebygge vold i nære relasjoner og partner-drap, og anbefaler at dette, eller tilsvarende tiltak,videreføres. Etter utvalgets syn, er det også behovfor et slikt tilbud for kvinner – enten de er utsattfor vold, utsetter andre for vold eller er vitne tilvold mot andre. I saksgjennomgangen så utvalgeteksempler på alle tre tilfellene. Utvalget anbefalerat dialoggruppene tilpasses kvinnelige beboere,og at kvinner og menn tilbys separate dialoggrup-per.

17.7.3 Særlig om voksenopplæring (introduksjonsprogram)

Utvalget anbefaler følgende tiltak:– Det bør utarbeides en veileder for arbeid med

avdekking og håndtering av vold i nære relasjo-ner for de ansatte ved voksenopplæringen(introduksjonsprogram).

– Det må innhentes kunnskap om hvordan intro-duksjonsprogrammene oppfyller læreplanmå-let om å formidle kunnskap til elevene om voldi familien.

Saksgjennomgangen viste at enkelte ofre og gjer-ningspersoner hadde daglig kontakt med voksen-opplæringen gjennom deltakelse i introduksjons-program før drapet, se punkt 12.9.4. Ansatte vedvoksenopplæringen kommer i kontakt med fami-lier og enkeltpersoner i potensielt krevende livssi-tuasjoner, som det ellers kan være vanskelig å nåut til med informasjon. Denne kontakten gir, etterutvalgets syn, et forebyggingspotensial. Likevelvar det i saksgjennomgangen ingen eksempler påat volden ble avdekket eller håndtert av ansatte i

voksenopplæringen. Utvalget mener dette kantyde på manglende kompetanse på og kunnskapom vold, og har derfor anbefalt et kompetanseløftgjennom etterutdanning, se punkt 17.7.1. Saks-gjennomgangen etterlot videre et inntrykk av atdet manglet rutiner for hvordan de ansatte kunnegå frem for å avdekke, vurdere og håndtere vold inære relasjoner. Utvalget har i tillegg et inntrykkav at informasjonen om vold i nære relasjoner somgis elevene ved introduksjonsprogrammene ver-ken er systematisert eller strukturert, og det kanvære store variasjoner mellom de forskjelligelærestedene. Utvalget anbefaler på denne bak-grunn to tiltak.

For det første bør det utarbeides en veilederfor arbeidet med vold i nære relasjoner i introduk-sjonsprogrammene. Denne veilederen kan bidratil å sette de ansatte bedre i stand til å avdekke,vurdere og håndtere vold i nære relasjoner hos deenkelte elevene. Dette vil gi viktig støtte til læreresom har mistanke om at elever utsettes for vold,men som ikke vet hvordan de skal gå frem for åundersøke dette nærmere eller håndtere situasjo-nen. Veilederen bør inneholde informasjon omhvordan lærerne kan snakke med den enkelteeleven om vold, og hvordan en bør gå frem hvisvold blir avdekket, herunder informasjon omavvergeplikten.

Utvalget anbefaler for det andre at det må inn-hentes mer kunnskap om innholdet i voksenopp-læringens undervisning om vold i nære relasjoneri introduksjonsprogrammet. Denne kunnskapenvil være første steg på veien mot å systematisereinnholdet i opplæringen. Det eksisterende lære-planmålet går ut på at elevene skal «få kunnskapom at vold mot barn og andre familiemedlemmer,kjønnslemlestelse og tvangsekteskap er forbudt,og om straffereaksjoner ved slike lovbrudd».606

Det må, etter utvalgets syn, belyses om introduk-sjonsprogrammene oppfyller læreplanmålet på entilstrekkelig god måte. Det må i tillegg vurderesom elevene får god nok oversikt over hjelpetilbu-det for personer som utsettes for vold i nære rela-sjoner.607

604 I Dialoggrupper om vold tas det blant annet opp temaersom vold mot kvinner og barn, avmakt, posttraumatiskstress, norske lover og verdier, og sinne og aggresjon. Semer om dialoggruppene på UDIs nettsider.

605 Samarbeidet er formalisert gjennom en rammeavtale inn-gått mellom Utlendingsdirektoratet (UDI) og Alternativ tilvold (ATV). Det er UDI som dekker utgiftene i forbindelsemed tiltaket, inkludert tolkeutgifter knyttet til å holde dia-loggruppene.

606 Jf. forskrift om læreplan for voksne innvandrere del 1 emne3 Barn og familie.

607 Det pågår allerede et forskningsprosjekt hos NKVTS(2018–2022) om hvordan traumer påvirker voksne flyktnin-gers læring, og hvordan lærere og andre kan støtte voksnedeltakere og elever til å håndtere vonde og vanskelige emo-sjoner, tanker og atferd slik at de får best mulig utbytte avlæresituasjonen. Forskerne påpeker at flyktninger inorskopplæringen er en deltakergruppe det ennå er for-sket lite på, og hvor behovet for mer kunnskap er stort.


17.8 Skole og barnehage

De gjennomgåtte partnerdrapssakene dannetikke grunnlag for å foreslå spesielle tiltak rettetmot skole og barnehage for å forebygge partner-vold og partnerdrap. De generelle anbefalingene ikapittel 17 gjelder imidlertid også for skole og bar-nehage. Dette gjelder særlig anbefalinger somhandler om kunnskap og kompetanse, kommuni-kasjon og informasjonsutveksling. Utvalget såflere eksempler i sakene på at skole og barnehagebrøt opplysningsplikten til barneverntjenesten.Utvalget vil understreke viktigheten av at skole ogbarnehage implementerer gode rutiner for atledelsen eller den enkelte ansatte melder fra ombekymringsverdige forhold knyttet til et barneller en familie. Utvalget vil også understreke vik-tigheten av at ansatte på skoler og i barnehagerhar kunnskap om avvergeplikten, se punkt 8.3.2.

Utvalget vil endelig understreke viktigheten avat skole og barnehage er bevisst sin unike tilgangtil familier, og dermed også sin rolle og posisjon iarbeidet med voldsforebygging. I en del tilfeller

kan skole og barnehage være de eneste offentligeinstansene familien er i kontakt med.

17.9 Advokat

De gjennomgåtte sakene inneholdt få opplysnin-ger om kontakten med advokater, og de dannetderfor ikke grunnlag for å foreslå spesielle tiltakrettet mot advokatstanden for å forebygge part-nervold og partnerdrap. Enkelte av de generelleanbefalingene i kapittel 17 gjelder imidlertid ogsåfor advokater. Utvalget vil for øvrig understrekeviktigheten av at advokater har kunnskap om fak-torer som kan bidra til forhøyet risiko for partner-vold og partnerdrap. Advokater er i kontakt medpersoner med ulike levekårsutfordringer, inklu-dert personer som har blitt utsatt for vold ellersom utsetter andre for vold. Utvalget understre-ker at avvergeplikten også gjelder for advokater –uavhengig av advokaters taushetsplikt. Se mer omavvergeplikten i punkt 8.3.2.


Kapittel 18

Permanent partnerdrapskommisjon

18.1 Anbefaling

Utvalget anbefaler å opprette en nasjonal perma-nent kommisjon som skal gjennomgå saker ompartnerdrap. Formålet med kommisjonens arbeid

bør være læring av feil og videre utvikling avarbeidet med å forebygge partnervold og partner-drap. Det er flere aktører som tidligere har frem-satt forslag om å opprette en slik kommisjon, seboks 18.1. Forslag om å opprette en «havarikom-

Boks 18.1 Tidligere forslag om en permanent partnerdrapskommisjon

Det er flere aktører som har fremsatt forslag omen permanent kommisjon for å gjennomgå sakerom menns vold mot kvinner eller partnerdrap.Krisesenterbevegelsen satte partnerdrap påagendaen allerede på begynnelsen av 2000-tal-let, og fremmet forslag om en «havarikommi-sjon» etter et partnerdrap i Kristiansund i 2002. I2014 og 2015 anmodet Likestillings- og diskrimi-neringsombudet (LDO) og Krisesentersekreta-riatet regjeringen om å etablere en kommisjonfor å gjennomgå partnerdrap gjennom «Taushettar liv»-kampanjen. I et brev fra LDO og Krise-sentersekretariatet til Justis- og beredskapsde-partementet i 2017 fremgår det følgende ombegrunnelsen for forslaget:

«Bakgrunnen for at LDO har bedt om oppret-telse av en slik kommisjon eller gruppe, er atvi ser at det er store utfordringer i Norge påområdet. Hvert fjerde drap som ble begått iNorge i perioden 1991 til 2011 var partner-drap. Et flertall av disse partnerdrapene skjerpå tross av at de er såkalt varslede drap, medtydelige faresignaler i tiden før drapet. LDOhar flere ganger pekt på at det er mangler nårdet gjelder myndighetenes politikk for fore-bygging av partnerdrap. Det er derfor etklart behov for at det nedsettes en ekspert-gruppe som skal se på partnerdrapssaker.Etablering av en slik gruppe vil være vesent-lig for utviklingen av treffsikre forebyggendetiltak. Regjeringen har et ansvar for at politiet,helsetjenesten og hele hjelpeapparatet settes

i stand til å gjøre voldsrisikovurderinger ogiverksette risikohåndteringer som kan bidratil at ikke flere liv går tapt.»1

I 2003 anbefalte Kvinnevoldsutvalget en perma-nent nasjonal komité for å undersøke alle offent-lige instansers arbeid forut for dødsfall etterpartnervold. Kvinnevoldsutvalget ga følgendebegrunnelse for forslaget:

«En måte å styrke oppfølgingen av saker omvold i nære relasjoner er gjennom opprettelseav en permanent nasjonal komité som skalundersøke alle offentlige instansers arbeidforut for dødsfall etter partnervold. Detteinnebærer også å undersøke om dokumenta-sjon og rapportering har vært utført på en til-fredsstillende måte. Opprettelse av en slikkomité vil kunne skjerpe instansenes oppføl-ging av disse sakene fordi instansene vil viteat deres arbeid vil bli gjennomgått dersomkvinnen dør som følge av vold i samlivet.Gjennom systematisk gjennomgang avinstansenes arbeid gir dette også mulighet tilå akkumulere kunnskap om gode og dårligeerfaringer i arbeidet med slike saker. Totaltsett vil opprettelse av en slik komité kunneføre til en bedre behandling av dissesakene.»2

1 Justis- og beredskapsdepartementet, personlig henven-delse, 2019.

2 NOU 2003: 31 s. 208.


misjon» for partnerdrap var også en viktig del avbakgrunnen for oppnevning av Partnerdrapsutval-get. Offentlige ordninger for gjennomgang avpartnerdrapssaker har for øvrig blitt stadig merutbredt internasjonalt, se mer om andre lands ord-ninger i punkt 18.3.

Partnerdrapsutvalget er ikke gjennom manda-tet særskilt bedt om å vurdere opprettelsen av enpermanent kommisjon. Utvalget er imidlertidbedt om å gi anbefalinger som kan bidra til atfremtidige tilfeller av partnerdrap forebygges ogforhindres. Etter utvalgets syn, vil en permanentpartnerdrapskommisjon bidra til dette. Partner-drapsutvalgets erfaring tilsier at arbeidet med åsøke etter ny lærdom om og innsikt i hvordan hjel-peapparatet kan forebygge partnerdrap bør fort-sette i en permanent kommisjon. Se mer om beho-vet for en permanent kommisjon i punkt 18.4.

Partnerdrapskommisjonen bør være adminis-trativt tilknyttet Justis- og beredskapsdepartemen-tet. Det er for øvrig svært viktig at kommisjonener uavhengig – både i organisasjonsform og arbeid.Utvalget foreslår at en slik kommisjon opprettessom en seksårig prøveordning, se nærmere omforslaget i punkt 18.5.

18.2 Norske faste undersøkelses-ordninger

18.2.1 Statens havarikommisjon

Statens havarikommisjon (SHK) er et fast, uav-hengig forvaltningsorgan administrativt underlagtSamferdselsdepartementet. Havarikommisjonenundersøker ulykker og hendelser innen luftfart,jernbane, veitrafikk og sjøfart, både i transport- ogforsvarssektoren. Den første faste havarikommi-sjonen ble etablert i 1989. Kommisjonen under-søkte da bare saker om sivil luftfart. Kommisjo-nens mandat har senere blitt utvidet flere ganger,sist 1. juli 2020. Mandatet ble da utvidet til åomfatte undersøkelser av ulykker og alvorligehendelser som gjelder transport i forsvarssekto-ren. SHKs oppgaver og mandat, og andre instan-sers varslingsplikt til kommisjonen, er regulert avflere lover og forskrifter som gjelder for de uliketransportformene.608

Formålet med SHKs undersøkelser er åutrede omstendigheter som en tror kan ha betyd-ning for forebygging av nye ulykker, og på denne

måten bidra til økt sikkerhet. Basert på undersø-kelsene utarbeider kommisjonen rapporter somskal inneholde en uttalelse om årsaksforholdenetil ulykken/hendelsen. Rapportene kan også inne-holde eventuelle tilrådinger til myndighetene omtiltak som bør iverksettes for å hindre liknende til-feller. Kommisjonen er imidlertid ikke bedt om åskissere konkrete løsninger. Kommisjonen tarheller ikke stilling til sivil- eller strafferettsligeskyld- eller ansvarsforhold. Det skal legges fremen rapport om undersøkelsene senest 12 månederetter at ulykken/hendelsen fant sted. Hvis fristenikke kan overholdes, skal kommisjonen avgi enforeløpig rapport minst hver 12. måned.609 I 2019ble det avgitt 40 rapporter. Det ble påpekt sikker-hetsfunn i alle rapportene og gitt til sammen 50sikkerhetstilrådninger.610

18.2.2 Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten

Statens undersøkelseskommisjon for helse- ogomsorgstjenesten (UKOM) er en uavhengig ogselvstendig kommisjon administrativt underlagtHelse- og omsorgsdepartementet. UKOM bleopprettet i 2019.611 Kommisjonen undersøkeralvorlige hendelser og andre alvorlige forhold ihelse- og omsorgstjenesten. Undersøkelser somviste at en betydelig del av uønskede hendelser ihelsetjenesten kan forebygges, var en viktig del avbakgrunnen for opprettelsen av UKOM. Formåletmed undersøkelsene er å fremskaffe kunnskapom hendelsesforløpet, og om årsakene bak, for åforebygge nye alvorlige hendelser. Dette skaligjen bidra til bedre pasient- og brukersikkerhet ihelse- og omsorgssektoren.612

UKOMs virksomhet reguleres av lov om Sta-tens undersøkelseskommisjon for helse- ogomsorgstjenesten. Kommisjonen skal ikke ta stil-ling til sivil- eller strafferettslige ansvarsforhold.Den skal heller ikke vurdere administrative reak-sjoner overfor helsepersonell eller virksomheter.UKOM mottar varsler om alvorlige hendelsereller forhold fra helsepersonell, pasienter, bru-kere og pårørende. Kommisjonen skal deretteravgjøre om det skal iverksettes undersøkelse.Kommisjonen avgjør selv hvilke hendelser og for-hold som skal undersøkes, tidspunktet for og

608 Luftfartsloven, jernbaneundersøkelsesloven, vegtrafikk-loven, sjøloven og forsvarsundersøkelsesloven. Også enkelteEU-direktiver og internasjonale konvensjoner har betyd-ning for SHKs arbeid. Utvalget går ikke nærmere inn pådette.

609 Samferdselsdepartementet (2020). Dette er Samferdsels-departementets instruks for Statens havarikommisjon.

610 Havarikommisjonen (2020) s. 4. 611 Det var mindretallet i Ariansonutvalget som foreslo å opp-

rette en slik undersøkelseskommisjon, se NOU 2015: 11.612 Se lov om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og

omsorgstjenesten og Prop. 68 L (2016–2017).


omfanget av undersøkelsen, og hvordan undersø-kelsen skal gjennomføres, jf. lov om Statensundersøkelseskommisjon for helse- og omsorgs-tjenesten §§ 5 tredje ledd og 7.

Basert på undersøkelsene, skal kommisjonenutarbeide en rapport, jf. lovens § 15. Rapportenskal inneholde en redegjørelse for hendelsesforlø-pet i saken og en vurdering av årsaksforholdene.Rapporten skal også inneholde kommisjonenseventuelle tilrådinger om tiltak for å forebygge lik-nende hendelser i fremtiden.

Da UKOM ble opprettet, vurderte departe-mentet at kommisjonen ville ha en selvstendigfunksjon og rolle ved siden av politiet og eksi-sterende tilsynsmyndigheter. I enkelte saker vildermed den samme hendelsen bli undersøkt avflere aktører. De tre aktørene vil imidlertid ha for-skjellige formål med undersøkelsen. I forarbei-dene til loven om UKOM heter det:

«Tilsynsmyndighetenes undersøkelser vilavdekke om det foreligger avvik fra kravenesom stilles til helsepersonellet og virksomhe-ten i lov og forskrifter. Dersom det foreliggeravvik følger tilsynsmyndighetene opp til forhol-dene er brakt i orden/i henhold til regelverketskrav, eventuelt ved bruk av pålegg mot virk-somheten eller administrative reaksjoner mothelsepersonell. Politiet vil foreta sine undersø-kelser for å avdekke om det har skjedd straff-bare forhold.

Undersøkelseskommisjonen skal foretagrundige undersøkelser for å utrede hendel-sesforløpet og avdekke alle faktorene som harhatt betydning for utfallet i saken. Formålet erå kunne bidra til læring og å forbygge nyealvorlige hendelser.

Departementet er enig med mindretallet iutvalget [Ariansonutvalget, jf. NOU 2015: 11]som peker på at en uavhengig undersøkelses-kommisjon vil kunne dekke behovet for enbred undersøkelse av årsaksfaktorer og baken-forliggende forhold gjennom anvendelse avulike analysemetoder som ikke er avgrenset tilen vurdering av om tjenesten er forsvarlig ellerom regelverksbrudd har forekommet. Under-søkelseskommisjonen vil kunne belyse flerefaktorer som for eksempel rammebetingelser,beslutningstaking på ulike systemnivå,arbeidsmiljø og sikkerhetskultur som vil gi enbedre oversikt over systemet hendelsen oppstoi og hvordan den kunne skje. En slik tilnær-ming vil etter departementets vurdering gi enstørre forståelse av alvorlige hendelser enn det

som oppnås ved undersøkelser foretatt av deøvrige aktørene.

Fordi en undersøkelseskommisjon ikke harsom formål å vurdere skyld og ansvar vil detvære grunn til å anta at den også vil kunne blimøtt med større åpenhet. Dette kan bidra til atsaken blir bedre opplyst.»613

18.3 Andre lands ordninger for gjennomgang av partnerdrapssaker

18.3.1 Innledning

Offentlige ordninger for gjennomgang av partner-drapssaker har blitt stadig mer utbredt internasjo-nalt. Ordningene er organisert svært forskjellig.De har imidlertid til felles at de skal bidra tillæring for å forebygge alvorlig vold i nære relasjo-ner og partnerdrap i fremtiden.

Etter det utvalget kjenner til, har fem land eta-blert egne nasjonale eller regionale organer for ågjennomgå drap i nære relasjoner. Dette er USA,Canada, Storbritannia, Australia og New Zealand.614

I andre land, for eksempel Sverige, har myndighe-tene gitt oppgaven med å gjennomgå partner-drapssaker til et allerede eksiterende offentligorgan.

Utvalget vil i korte trekk presentere ordnin-gene i Sverige, Storbritannia og Canada. I ulikeland brukes ulike fagbegreper. Utvalget har bruktterminologien slik den brukes i det landet ordnin-gen er etablert.

18.3.2 Sverige

Svenske myndigheter opprettet i 2008 en perma-nent ordning for utredning av saker om drap ellervold mot barn. I 2012 ble ordningen utvidet til åinkludere partnerdrap og visse andre former fordrap på voksne.615 I 2019 ble ordningen ytterli-gere utvidet, og den omfatter nå også saker omforsøk og forberedelse til drap eller vold. Ordnin-gen er regulert i lag om utredningar för att före-bygga vissa skador och dödsfall.616

613 Prop. 68 L (2016 – 2017) s. 24.614 Bugeja mfl. (2015). Det er staten som har tatt initiativet til

en del av ordningene, men arbeidet gjennomføres av ikke-statlige organisasjoner som mottar statlig støtte, se Stats-kontoret (2014) s. 64.

615 I de hittil gjennomgåtte sakene om voksne ofre, er over 85prosent drept av sin daværende eller tidligere partner, seSocialstyrelsen (2018a) s. 7.

616 Lag (2007:606) om utredningar för att förebygga vissaskador och dödsfall.


Det er Socialstyrelsen617 som gjennomførerutredningene. I utredningsarbeidet deltar perso-ner med forskjellig kompetanse, blant annet påforskning om vold i nære relasjoner, jus, skoleve-senet, sosialtjenesten, helsetjenesten og psykia-trien.618 Utredningene skal bidra til å identifisereog å belyse systemsvikt i det offentlige hjelpeappa-ratets håndtering av sakene før drapet. Socialsty-relsens utredning og vurdering danner i nesteomgang grunnlag for innspill til regjeringen omhvilke forebyggende tiltak som bør iverksettes.Socialstyrelsen tar ikke stilling til spørsmål omsivil- eller strafferettslig skyld eller ansvar. Ordnin-gen er heller ikke en tilsynsordning, og formålet erikke å utpeke konkrete og mangelfulle tjenesteste-der eller tjenestepersoner. Statskontoret619 førertilsyn med Socialstyrelsens utredningsvirksomhet.

Socialstyrelsen gjennomgår saker hvor offe-ret er død som følge av en straffbar handlingutført av partner eller tidligere partner.620 Det stil-les også krav om at det var grunn til å tro at offe-ret hadde behov for beskyttelse før drapet, foreksempel på grunn av partnervold. I praksis blirdet regnet som tilstrekkelig at offeret var i kon-takt med offentlige myndigheter for å be om hjelpfør drapet.621

Den svenske påtalemyndigheten har plikt til åmelde aktuelle, rettskraftige partnerdrapssaker tilSocialstyrelsen.622 Deretter vurderer Socialstyrel-sen om saken skal utredes. Socialstyrelsen inn-henter i så fall dokumentasjon fra offentligeinstanser som har hatt kontakt med offeret og/eller gjerningspersonen. Flere offentlige tjene-steinstanser har opplysningsplikt til Socialstyrel-sen, blant annet helsetjenesten.623

Socialstyrelsen publiserer omtrent annet hvertår rapporter som presenterer funn fra utrednin-gene i anonymisert form. Utredningene av sakenehar blant annet ledet til at det i Sverige har blitt

rettet stor oppmerksomhet mot offentlige instan-sers plikt til å spørre brukere om voldsutsatthet.Den svenske regjeringen har også tatt initiativ til åutarbeide sektorovergripende planer for økt sam-handling mellom instansene, blant annet for oftereå kunne oppdage vold i nære relasjoner. Socialsty-relsen har videre utviklet et eget risikovurderings-verktøy kalt FREDA, til bruk for sosialtjenestenog andre virksomheter i arbeidet mot vold i nærerelasjoner.624

18.3.3 Storbritannia

I Storbritannia ble det i 2011 opprettet en perma-nent ordning for gjennomgang av saker om drapsom følge av vold i nære relasjoner, herunderpartnerdrapssaker. Gjennomgangene kallesDomestic Homicide Reviews (DHR). Ordningen erforankret nasjonalt, men ansvaret for gjennom-gangene er delegert til grupper på lokalt nivå.Ordningen ble innført ved Domestic Violence,Crime and Victims Act 2004 Section 9.625

Det er politiet som tar initiativ til å gjennomgåen sak, men det er såkalte Community Safety Part-nerships (CSP)626 som avgjør om saken skal gjen-nomgås og eventuelt velger en arbeidsgruppe forå gjennomføre saksgjennomgangen. Arbeidsgrup-pen kan være permanent oppnevnt i et geografiskområde, eller settes sammen spesielt ut fraomstendighetene i den konkrete saken. Oftebestår arbeidsgruppen av statlige og ikke-statligerepresentanter, blant annet fra politiet.627

Formålet med gjennomgangene er å lære avsakene, og undersøke hvordan det offentligeshåndtering av saker om vold i nære relasjoner kanforbedres. Det legges særlig vekt på å identifiserehvordan instansene bedre kan samarbeide medhverandre. En DHR er ikke ment å erstatte retts-medisinske vurderinger eller straffesaksbehand-ling, og adresserer ikke hvem som er strafferetts-lig ansvarlig for dødsfallet.628617 Socialstyrelsen er et forvaltningsorgan underlagt det sven-

ske Socialdepartementet.618 Socialstyrelsen (2018a) s. 15–16.619 Statskontoret er et forvaltningsorgan som er opprettet for å

følge opp, utrede og vurdere statlig og/eller statlig finansi-ert virksomhet på tvers av sektorer. Organet reguleres avförordning (2007:827) med instruktion för Statskontoret.Formålet med Statskontorets virksomhet er å sikre kvalitetog effektivitet i statlig virksomhet. Statskontorets siste eva-luering av Socialstyrelsens utredningsvirksomhet er fra2014, altså kun to år etter at ordningen ble utvidet til åomfatte drap på voksne personer, se Statskontoret (2014).

620 Socialstyrelsen gjennomgår også saker hvor handlingenvar ulovlig, men ikke straffbar – for eksempel fordi gjer-ningspersonen var utilregnelig i gjerningsøyeblikket.

621 Prop. 2017/18:215 s. 30–31.622 Lag (2007:606) 4 § 2. stycket. 623 Lag (2007:606) 5 a §.

624 FREDA inneholder en forklaringsmanual og tre konkreteverktøy som blant annet skal bidra til å avdekke voldsut-satthet og avgjøre risikoen for fremtidig vold eller drap.Verktøyet skal også bidra til at arbeidet med risikovurderin-ger gjøres mer enhetlig og strukturert på tvers av instan-ser, se Socialstyrelsen (2018b).

625 Loven gjelder i England, Wales og Nord-Irland. Se Payton,Robinson og Brookman (2017) s. 92.

626 CSP er lokale organer som håndterer en del lovpålagte opp-gaver innenfor bestemte geografiske områder i Storbritan-nia. Oppgavene er blant annet knyttet til å yte bistand tilrettsvesen, helsetjenesten og sosialtjenesten.

627 Payton, Robinson og Brookman (2017) s. 105–106.628 Home Office (2016a) s. 6. Se også Payton, Robinson og

Brookman (2017) s. 104.


Gjennomgangene resulterer i en DHR-rapport.I rapporten gis det anbefalinger basert på den lær-dom som kan utledes fra saken. Det angis også entidsramme for gjennomføringen av anbefalingene.Home Office har systematisert 40 DHR-rapportertil én nasjonal rapport fra 2016. Rapporten viste atanbefalingene i størst grad ble rettet tilCommunity Safety Partnerships (CSP), helsetje-nesten og politiet. Anbefalingene rettet seg motmange ulike områder av svikt i det offentlige hjel-peapparatet, blant annet opplæring, risikoidenti-fisering og risikoregistrering, og rutiner og kom-munikasjon mellom tjenester.629

18.3.4 Canada

I Canada finnes det regionale ordninger for gjen-nomgang av partnerdrap i flere provinser. Ordnin-gene har litt forskjellige navn, blant annetDomestic Violence Death Review Committee(DVDRC). De er også organisert på forskjelligemåter.630 Felles for ordningene er at tverrfaglige,rådgivende komiteer har ansvar for å gjennomgåvoldsrelaterte dødsfall i familien. Formålet medgjennomgangene er å innhente kunnskap og åanbefale forebyggende tiltak. Gjennomgangeneskal også bidra til at trender og risikofaktorer forpartnerdrap blir identifisert, og at «hull» i hjel-peapparatet blir tettet.631

Ontarios ordning for gjennomgang av partner-drap (Ontario DVDRC) ble etablert i 2002. Dette erden eldste av de canadiske regionale ordningene.Administrativt er Ontario DVDRC knyttet til etoffentlig organ bestående av rettsmedisinere (TheOffice of the Chief Coroner) som utreder dødsfall.632

Ontario DVDRC består av representanter frablant annet justissektoren, helsetjenesten, sosi-altjenesten og forskningsmiljøet om vold i nærerelasjoner. Komiteen gjennomgår bare rettskraftigavgjorte eller henlagte saker (for eksempel drap-selvdrap). Komiteen gjennomgår forskjellige saks-dokumenter, for eksempel straffesaksdokumenterog dokumenter fra barnevern, helsetjenesten,terapeuter og psykologer. Med utgangspunkt i ensjekkliste på over 40 kunnskapsbaserte risikofak-torer, identifiseres risikofaktorer som forelå førdrapet, og kontakten med offentlige instanser.633

Komiteen har jevnlige møter, og resultatenefra komiteens saksgjennomganger samles i årligeoffentlige rapporter. Rapportene inneholder blantannet informasjon om antallet saker som er gjen-nomgått, karakteristika for drapene, forekomstenav risikofaktorer og anbefalinger om forebyg-gende tiltak. Komiteens anbefalinger gjøres kjentfor de aktuelle instansene de retter seg mot, mende medfører ikke rettslige forpliktelser om å etter-leve anbefalingene.634

18.4 Behovet for en permanent partnerdrapskommisjon

Partnerdrapsutvalget har vært oppnevnt for enbegrenset tidsperiode og har gjennomgått etbegrenset antall saker i en kvalitativ dokumen-tanalyse. Saksgjennomgangen viste en rekke gjen-nomgående utfordringer ved politi og annet hjel-peapparat sin håndtering av sakene før drapet, sekapittel 12 og 14. Saksgjennomgangen viste ogsåat det var stor variasjon mellom sakene. Allesakene ga utvalget ny innsikt og lærdom på for-skjellige måter. Utvalget mener at det var et fore-byggingspotensial i de gjennomgåtte sakene, ogat den kvalitative saksgjennomgangen bidro til åavdekke dette potensialet. Utvalget mener derforat det er grunn til å fortsette arbeidet med å søkeetter ny lærdom og innsikt om hvordan politi ogannet hjelpeapparat kan forbedre sitt arbeid medforebygging av partnerdrap i en permanent part-nerdrapskommisjon.

En permanent kommisjon vil kunne fange oppflere utfordringer enn det utvalget har kunnetgjøre i sin dokumentanalyse. I tillegg vil en perma-nent kommisjon kunne fange opp en utvikling ihjelpeapparatets håndtering av disse sakene overtid. Utvalgets erfaring er at det har skjeddendringer i både regelverk og struktur i hjelpe-apparatet etter at drapet i de gjennomgåtte sakeneble begått. En permanent kommisjon vil kunnefølge med på denne utviklingen, og vurdere even-tuelle endringer i arbeidet med å forebygge part-nervold og partnerdrap. Utvalget har også anbe-falt en rekke tiltak som vil kunne bidra til at part-nerdrap forhindres i fremtiden, se kapittel 16 og17.

Siden hjelpeapparatet utvikler seg og det ervanskelig å måle effekten av forebyggende til-tak,635 er det etter utvalgets syn, viktig å kontinu-erlig arbeide med å innhente kunnskap om hvor-

629 Payton, Robinson og Brookman (2017) s. 106 og HomeOffice (2016b).

630 For en oversikt over komiteene i de ulike provinsene, seCanadian Domestic Homicide Prevention Initiative (u.å.).

631 Sml. Bugeja mfl. (2015). 632 Dawson mfl. (2017) s. 62 og 65.633 Dawson mfl. (2017) s. 65–69.

634 Dawson mfl. (2017) s. 67–69. 635 Se Moen, Bergman og Øverlien (2018) s. 153 flg.


for noen saker får fatale følger, og med å finne løs-ninger på hvordan slike tilfeller kan forhindres.Siden det er nær sammenheng mellom partner-vold og partnerdrap, og det forekom partnervold ialle sakene utvalget gjennomgikk, handler mangeav utvalgets anbefalinger om avdekking,risikovurdering og håndtering av partnervold.Det er nærliggende å anta at en permanent kom-misjon sitt arbeid også vil kunne bidra til å fore-bygge alvorlig partnervold, ikke bare partner-drap. Oppnevningen av Partnerdrapsutvalget børpå denne bakgrunn ikke være et argument motopprettelse av en permanent kommisjon. Oppnev-ningen av Partnerdrapsutvalget har snarere gittkunnskap og erfaring som tilsier at det er behovfor en permanent kommisjon for kontinuerlig for-bedringsarbeid med forebygging av alvorlig part-nervold og partnerdrap.

Å lære av tidligere feil krever at det utviklessystemer og kulturer for dette. Det krever ogsåsystemer som kan formidle lærdommen til de for-skjellige tjenestene, og et system for å endre og åimplementere nye tiltak basert på lærdommen. Etsentralt spørsmål for å vurdere behovet for en per-manent partnerdrapskommisjon, er om vi i daghar gode nok systemer for å lære av feil. En muligmotforestilling mot å opprette en permanent kom-misjon kan være at vi allerede har tilsyns- og eva-lueringsordninger for ulike instansers virksom-het. Det kan hevdes at et alternativ til en perma-nent partnerdrapskommisjon vil være å benyttedisse ordningene i større utstrekning, og å sam-kjøre deres funn på tvers av etater. Etter et part-nerdrap som for eksempel involverer en gjer-ningsperson og/eller offer med psykiatrisk syke-historie, kan det foretas internt tilsyn hos politietog helsetjenesten. Har paret hatt kontakt med bar-nevernet, kan det i tillegg gjennomføres tilsyn hosbarneverntjenesten. Fordelen med en slik løsninger at det kan tas utgangspunkt i allerede etablerteordninger. Det er imidlertid også en rekke svak-heter ved en slik løsning.

For det første er offer og gjerningsperson oftei kontakt med flere instanser før et partnerdrap,og det vil derfor ofte måtte gjennomføres mangeseparate tilsyn for å få et bilde av hjelpeapparatetshåndtering av saken før drapet. Det kan værebåde tid- og ressurskrevende å samkjøre de uliketilsynsmyndighetenes funn. For det andre vil detvære uklart hva som skal være utløsende kriterierfor når de ulike instansene skal iverksette sitt til-syn, og hvem som eventuelt skal ha koordine-rende ansvar for tilsynene knyttet til partnerdrap.Tilsynsordningene har også forskjellige oppstarts-rutiner. For det tredje bruker tilsynsmyndighe-

tene ulik systematikk i arbeidet sitt. Dette kangjøre det krevende å sammenstille informasjonensom tilsynsvirksomheten gir. For det fjerde evnerikke alminnelige tilsynsordninger å fange oppsamvirket av årsaker til et partnerdrap, og hellerikke svikt i samhandlingen mellom forskjelligeinstanser i hjelpeapparatet. Tilsynsvirksomhetbegrenser seg i stor grad til å se på avvik og lov-brudd i tjenesten det føres tilsyn med. Det er somregel flere faktorer som samlet bidrar til å forhøyerisikoen for partnerdrap, se punkt 4.4. og kapittel11.

Utvalgets arbeid viser også at det ikke er noeninstans som alene kan forebygge et partnerdrap.Selv om noen saker etterlot et inntrykk av at detble begått betydningsfulle feil i enkeltinstanser, erutvalgets innrykk likevel at det største forebyg-gingspotensialet ligger i innsatsen fra et samlethjelpeapparat. Manglende informasjonsutvekslingmellom instanser og svikt i samordning av fore-byggingsarbeidet, pekte seg ut som en sentral oggjennomgående utfordring, se punkt 14.6. Slikeutfordringer vil ikke fanges opp i allerede eta-blerte tilsynsordninger.

En permanent partnerdrapskommisjon kanbruke ulike analysemodeller fra forskjellige til-synsmyndigheter, og en kommisjon kan se etterforklaringer og årsakssammenhenger utenfor tje-nestens oppgaver. Tilsynsordningenes manglendeevne til å få et helhetlig bilde av saken er, etterutvalgets syn, et sentralt argument for å oppretteen permanent kommisjon. Det var også et sentraltargument da den svenske ordningen ble etablert,se punkt 18.3.2. Den svenske regjeringen la blantannet vekt på at kunnskapen om svikt i tjenestene,og i samhandlingen mellom tjenestene, skullekunne sammenstilles systematisk. Dette ble reg-net som sentralt for forebyggingsarbeidet, ogkrevde, ifølge svenske myndigheter, et eget utred-ningssystem. Eksisterende tilsynsordninger bleikke regnet som tilstrekkelig.636

Utvalget anbefaler likevel ikke at det etableresen ordning etter modell fra Sverige. Ansvaret for ågjennomføre utredninger etter den svenske ord-ningen er lagt til et allerede eksisterende offentligorgan. For å oppnå formålet om å lære av feil og åutvikle forebyggingsarbeidet er det, etter utval-gets syn, svært viktig å ivareta hensynet til uav-hengighet i arbeidet med å gjennomgå partner-drapssaker. Å legge en permanent partnerdraps-kommisjon til et allerede eksisterende offentligorgan, vil ikke ivareta dette hensynet. Utvalget vilunderstreke viktigheten av at kommisjonen eta-

636 Prop. 2017/18:215 s. 61.


bleres på en måte som sikrer både faglig og orga-nisatorisk uavhengighet fra offentlige myndig-heter. Den svenske ordningen har også blitt kriti-sert for å ha et ensidig fokus rettet mot offeret.Etter utvalgets syn, er det svært viktig at partner-drapskommisjonen vurderer og anbefaler tiltakrettet mot både offeret og gjerningspersonen.

Utvalget anbefaler heller ikke at det etableresen ordning som den britiske eller canadiske ord-ningen. Når det gjelder den britiske ordningen,fremstår samarbeidet mellom politiet ogCommunity Safety Partnerships (CPS) som liteegnet for norske forhold, se punkt 18.3.3. Vi harikke organer som tilsvarer CPS i Norge. Det skjerogså langt færre partnerdrap per år i Norge sam-menliknet med Storbritannia. Dette innebærer atden britiske ordningen antakelig er for omstende-lig til å fungere som en modell for en norsk part-nerdrapskommisjon.

Når det gjelder den canadiske ordningen,består denne av flere regionale ordninger. Også iCanada skjer det mange flere partnerdrap per årenn i Norge, og det kan derfor være grunner til åvelge en regional løsning der. Med et gjennom-snitt på åtte partnerdrap per år, mener utvalget atden norske ordningen bør etableres som en nasjo-nal ordning.

18.5 Nærmere om utvalgets anbefaling

18.5.1 Kommisjonens kunnskapsgrunnlag

Utvalget mener at partnerdrapskommisjonen børha tilgang til fullstendige straffesaksdokumenter ipartnerdrapssakene som skal gjennomgås. Kom-misjonen bør, etter utvalgets syn, også supplereinformasjon gjennom dokumentinnhenting frainvolverte instanser og/eller intervjuer medoffentlig ansatte. En full informasjonstilgang kanbare sikres gjennom at en rekke offentlige orga-ner får plikt til å utlevere dokumenter til kommi-sjonen, og til å bistå med å opplyse de sakene somkommisjonen undersøker. Kommisjonen bør ogsåkunne forespørre etterlatte om intervju.

Kommisjonens arbeid vil forutsette tilgang tilsvært sensitive taushetsbelagte opplysninger.Utvalget antar at det kan ses hen til lov om infor-masjonstilgang m.m. for Partnerdrapsutvalget vedden nærmere utformingen av kommisjonensinformasjonstilgang. Den nærmere reguleringenmå imidlertid utredes nærmere.

18.5.2 Kommisjonens mandat

Formålet med en permanent partnerdrapskommi-sjon skal være læring og utvikling – ikke fordelingav skyld. Dette er, etter utvalgets syn, svært viktig.Når en ansatt i hjelpeapparatet skal gjennomgåegne valg og handlinger etter et drap, vil frykt forskyld og straff kunne hindre læring. Utvalgetmener derfor at kommisjonen verken skal ta stil-ling til strafferettslige eller sivilrettslige skyld-eller ansvarsforhold. Den bør heller ikke vurdereadministrative reaksjoner overfor tjenesteperso-ner eller virksomheter.

Kommisjonen bør, etter utvalgets syn, baregjennomgå saker hvor det foreligger rettskraftigavgjørelse, eller hvor saken er henlagt som følgeav at gjerningspersonen er død. Henlagte sakerbør bare gjennomgås av kommisjonen når påtale-myndigheten anser forholdet som tilstrekkeligbevist i henhold til det strafferettslige beviskravet.

Videre bør kommisjonen gjennomgå sakenemed en systematisk, samordnet og helhetlig til-nærming med formål om å avdekke om, i hvilkengrad og eventuelt på hvilken måte det forekomsvikt i det offentlige tjenesteapparatets håndteringav sakene før drapene. Utvalget mener for øvrig atkommisjonen selv må bestemme omfanget av, ogmetoden for, sine undersøkelser.

Utvalget foreslår at partnerdrapskommisjo-nen utarbeider årlige anonymiserte rapporter, ogat disse leveres til Justis- og beredskapsdeparte-mentet. Rapportene bør også publiseres offentligmed tidsintervaller som sikrer tilstrekkelig anony-misering av sakene.637 Justis- og beredskapsde-partementet bør, som koordinerende departe-ment for vold i nære relasjoner, ha ansvar for åfølge opp rapportene. Partnerdrapskommisjonenbør også kunne utarbeide særskilte rapporter ret-tet mot enkeltinstanser, og kunne peke på forbe-dringspunkter i blant annet etterlevelse av regel-verk, rutiner og praksis, kultur og holdninger ogsamhandling.

18.5.3 Organisering

Det er, etter utvalgets syn, svært viktig at partner-drapskommisjonen opprettes som et uavhengigorgan – både faglig og organisatorisk. Utvalgetforeslår at kommisjonen er administrativt tilknyt-tet Justis- og beredskapsdepartementet. Den måimidlertid ikke være underlagt departementets

637 I år hvor det er begått så få partnerdrap at anonymiseringer umulig eller svært vanskelig, bør kommisjonen vurdereflerårige rapporter.


instruksjonsmyndighet. Faglig og organisatoriskuavhengighet er sentralt for at kommisjonen skalnyte den nødvendige tillit – både i befolkningenog på alle nivåer i forvaltningen. En uavhengigkommisjon sikrer tillit ved at den opptrer upartiskog kan undersøke og vurdere hjelpeapparatetsarbeid i partnerdrapssaker uten bindinger til noenetater.

Utvalget mener at partnerdrapskommisjonenmå være bredt sammensatt av personer med ulikyrkesbakgrunn, herunder representanter frapoliti og påtalemyndighet, helse- og omsorgstje-nesten, barne- og familievern, krisesenter, NAVog sosialtjenesten. Utvalget mener også at det børoppnevnes representanter fra dommerstanden ogfra akademia/forskningsfeltet vold i nære relasjo-ner. Det bør stilles krav om at alle medlemmeneskal ha relevant faglig kompetanse, og til at etteller flere medlemmer har urfolks- og/eller mino-ritetsbakgrunn. Det er viktig at de som oppnevnessom medlemmer i en slik kommisjon ikke har bin-dinger som gjør at de er, eller kan oppfattes åvære, uhildet, og at de nyter allmenn tillit.

Utvalget foreslår at kommisjonsmedlemmeneoppnevnes av Kongen i statsråd for tre år av gan-gen, med mulighet til forlengelse i ytterligere treår. For den nærmere utpenslingen av prosedyren

for oppnevning, foreslår utvalget at det ses hen tilandre og sammenliknbare uavhengige kommisjo-ner, for eksempel Den rettsmedisinske kommi-sjon og Gjenopptakelseskommisjonen for straf-fesaker.

Det må også opprettes et sekretariat for part-nerdrapskommisjonen. Dette reiser en rekkespørsmål, herunder hvilke oppgaver sekretariatetskal tillegges, hvilken kompetanse sekretariatetbør ha og plassering av sekretariatet. Gjennom-gang av partnerdrapssaker er et stort og tidkre-vende arbeid. Utvalget antar derfor at sekretaria-tet bør tillegges både administrative og fagligeutredningsoppgaver. All den tid det er tale om etlite antall saker som skal gjennomgås per år,mener utvalget at det er grunn til å utrede nær-mere om sekretariatet kan samlokaliseres med etallerede eksisterende organ. Plasseringen måimidlertid sikre kommisjonens uavhengighet.

18.5.4 Evaluering

Utvalget mener at den permanente partnerdraps-kommisjonen må evalueres etter de første femårene. Etter seks år bør det vurderes om ordnin-gen skal videreføres.


Kapittel 19

Økonomiske og administrative konsekvenser

19.1 Innledning

Det følger av utvalgets mandat at «[d]e økono-miske og administrative konsekvensene av fore-slåtte tiltak skal – så langt det er hensiktsmessigog innenfor tidsfristen for utvalgets arbeid – utre-des i samsvar med reglene i utredningsinstruk-sen».

Utvalget har totalt fremmet 70 konkrete tiltak,som utvalget anbefaler at regjerningen følger opp.Disse inkluderer 30 generelle tiltak innenfor 14temaer som er rettet mot hele hjelpeapparatet, 39tiltak som er rettet spesielt mot politi og andreinstanser i hjelpeapparatet og én anbefaling om åopprette en permanent partnerdrapskommisjon.

Svært mange av utvalgets anbefalinger dreierseg om å lovfeste eller implementere retningslin-jer, anbefalinger og rutiner. Flere forslag dreierseg om å tydeliggjøre og forsterke det ansvaretledelsen i tjenestene allerede har for å prioritereog å følge opp forebyggingsarbeid mot vold i nærerelasjoner og partnerdrap. Formålet med disseanbefalingene er at hjelpeapparatet tar i bruk alle-rede eksisterende forbyggende virkemidler og til-tak mot partnervold og partnerdrap. Disse anbefa-lingene innebærer ikke ny virksomhet – de hand-ler om å følge opp regelverk og rutiner som alle-rede gjelder. Tjenestene skal allerede være i standtil å etterleve disse. Etterlevelse vil fordre en tyde-ligere prioritering internt. Hvilke prioriteringersom må gjøres, og hvilke økonomiske og adminis-trative konsekvenser dette eventuelt vil kunne få,har ikke utvalget hatt grunnlag for å vurdere.

Noen av utvalgets anbefalinger dreier seg omny virksomhet, og disse anbefalingene vil ha øko-nomiske og administrative konsekvenser. Defleste av disse forslagene må imidlertid utredesnærmere. Anbefalingene som innebærer nye til-tak kan innrettes på ulike måter og i ulikt omfang,og slike justeringer vil få følger for de økonomiskeog administrative konsekvensene. Utvalgetshovedoppgave har vært å gjennomgå konkretepartnerdrapssaker, og utvalgets funksjonstid harikke tillatt full utredning av alle anbefalingene.

Uten et mer detaljert beregningsgrunnlag, viløkonomiske og administrative beregninger bli såskjønnsmessige at de ikke gir en treffende indika-sjon på konsekvensene. Utvalget har derfor ikkehatt grunnlag for å foreta meningsfulle beregnin-ger av de anbefalingene som dreier seg om nyvirksomhet.

Som følge av det overnevnte, har utvalget ikkehatt grunnlag for å foreta beregninger av de øko-nomiske og administrative konsekvensene avutvalgets anbefalinger. Utvalget vil nedenfor like-vel gi noen eksempler på anbefalinger som ikkevil kreve ny virksomhet, og noen eksempler påanbefalinger som vil kreve ny virksomhet.

19.2 Anbefalinger som ikke krever ny virksomhet

Svært mange av utvalgets anbefalinger vil ikkekreve ny virksomhet. Utvalget anbefaler foreksempel tydeliggjøring av ansvaret ledelsen i deulike tjenestene har for implementering og iverk-setting av forebyggende tiltak, og ansvaret ledel-sen har for å sikre en kultur for læring av egne ogandres feil. Utvalget anbefaler også at de ulikeinstansenes forebyggende arbeid gjøres til et prio-ritert område hos relevante tilsynsmyndigheter,se punkt 16.1. Tilsvarende anbefaler utvalget tiltaksom skal bidra til reell prioritering av politietsarbeid mot partnervold og partnerdrap, se punkt17.1.1. Tydeliggjøring av lederansvar og å sørgefor målrettet tilsyn kan, etter utvalgets syn, gjøresinnenfor tjenestenes allerede eksisterende økono-miske og administrative rammer.

For å sikre den fortrolighet som skal til for åavdekke partnervold og andre faktorer som kanbidra til forhøyet risiko for partnerdrap, anbefalerutvalget at hjelpeapparatet rutinemessig tilbyr allebrukere alenesamtaler. Forslaget innebærer kuninnføring av en rutine om at eventuelle ledsageremå vente utenfor. Dette kan utgjøre en stor for-skjell i den enkelte sak, men tiltaket medføreringen økte kostnader. Alenesamtaler bør i mange


tilfeller også gjennomføres etter allerede gjel-dende retningslinjer.

For å sikre at politiet gjennomfører risikovur-dering i alle saker om mishandling i nære relasjo-ner, anbefaler utvalget at politiet pålegges en lov-festet plikt til å risikovurdere i alle saker somanmeldes etter straffeloven §§ 282 og 283, sepunkt 7.2.3.1. Politiet har siden 2013 vært pålagt ågjennomføre risikovurdering i slike saker. Utval-gets erfaring er at dette likevel ikke gjøres, ogutvalget anbefaler en lovfestet plikt for å sikreetterlevelse. Anbefalingen innebærer dermedikke ny, kostnadskrevende virksomhet.

Utvalget har i kapitlene 16 og 17 redegjort foranbefalingene, og om anbefalingene er ment åsikre etterlevelse av allerede eksisterende anbefa-linger, retningslinjer og regelverk. Det vises til denevnte kapitlene for en full oversikt over slikeanbefalinger.

19.3 Anbefalinger som krever ny virksomhet

Noen av utvalgets anbefalinger dreier seg om nyvirksomhet, og disse anbefalingene vil ha økono-miske og administrative konsekvenser.

Utvalget anbefaler for eksempel å opprette ennasjonal permanent partnerdrapskommisjon somskal gjennomgå partnerdrapssaker, se kapittel 18.Formålet med kommisjonens arbeid bør værelæring av feil og videre utvikling av arbeidet med åforebygge partnervold og partnerdrap. Utvalget

foreslår at en slik kommisjon opprettes som enseksårig prøveordning. Kommisjonen kan organi-seres mer eller mindre omfattende, og den nær-mere organiseringen av kommisjonen må utredesvidere. Utvalget har derfor ikke hatt grunnlag forå foreta meningsfulle beregninger av de økono-miske og administrative konsekvensene av en slikkommisjon.

For å sikre at hjelpeapparatet har den nødven-dige kunnskap om og kompetanse på vold i nærerelasjoner, risikovurdering, risikohåndtering,kommunikasjon, kultursensitivitet og samhand-ling, anbefaler utvalget både generelle og kon-krete tiltak knyttet til kompetanseheving. Dengenerelle anbefalingen som blant annet dreier segom å innarbeide og å sikre implementering avkunnskapskrav i alle relevante rammeplaner,behøver i seg selv ikke å medføre økonomiske ogadministrative konsekvenser, se punkt 16.8. Detgjør heller ikke anbefalingen som dreier seg om åinnføre kompetansekrav for krisesenteransatte, sepunkt 17.3.4. Eventuell utarbeidelse av nye lære-midler eller økt behov for lærekrefter, kan imidler-tid medføre økte kostander. Det samme vil anbefa-lingen om å opprette et tematisk program om voldi nære relasjoner i regi av Norges forskningsrådog anbefalingene om kompetanseheving somdreier seg om etterutdanningskurs, se punktene16.7, 16.11, 17.2.1 og 17.7.1. Omfanget av bådekostander og administrative konsekvenser vilimidlertid avhenge av hvordan anbefalingeneimplementeres.

NOU 2020: 17 233Varslede drap? Referanseliste

Referanseliste

Litteratur mm.

Aldridge og Browne (2003): Mari L. Aldridge ogKevin D. Browne, «Perpetrators of SpousalHomicide: A Review», Trauma, Violence &Abuse, 4(3), s. 265–276, 2003. [https://doi.org/10.1177/1524838003004003005]

Alsaker mfl. (2018a): Kjersti Alsaker, Bente Elisa-beth Moen, Valborg Baste og Tone Morken,«Intimate partner violence associated with lowquality of life – a cross-sectional study», BMCWomen’s Health 18, 148, 2018. [https://doi.org/10.1186/s12905-018-0638-5]

Alsaker mfl. (2016): Kjersti Alsaker, Bente Elisa-beth Moen, Valborg Baste og Tone Morken,«How Has Living with Intimate Partner Vio-lence Affected the Work Situation? A Qualita-tive Study among Abused Women in Norway»,Journal of Family Violence, vol. 31, s. 479–487,2016. [https://doi.org/10.1007/s10896-016-9806-2]

Alsaker mfl. (2014): Kjersti Alsaker, Bente Elisa-beth Moen, Valborg Baste og Tone Morken,«Vold i parforhold kan gjøre lønnsarbeid van-skelig», Tidsskrift for kjønnsforskning, nr. 3–4,årgang 38, s. 270–286, Universitetsforlaget2014.

Anda mfl. (2005): R. F. Anda, V. J. Felitti, J. D. Br-emner, J. D. Walker, C. Whitfield, B. D. Perry,S. R. Dube og W.H. Giles, «The enduring effe-cts of abuse and related adverse experiencesin Childhood: A convergence of evidence fromneurobiology and epidemiology», EuropeanArchives of Psychiatry and Clinical Neurosci-ence, 256, s. 174–186, 2005. [https://doi.org/10.1007/s00406-005-0624-4]

Askeland mfl. (2016): Ingunn Rangul Askeland,Linda Holden Moen, Lisa Govasli Nilsen, AnjaEmilie Kruse, Ole Kristian Hjemdal og TonjeHolt, Behandlingstilbudet til voksne som utøvervold: En nasjonal kartleggingsundersøkelse,Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold ogtraumatisk stress, NKVTS Rapport 10/2016.

Askeland (2015): Ingunn Rangul Askeland, Menvoluntarily in treatment for violent behavioragainst a female partner: who are they? Violentbehavior, childhood exposure to violence, mentalhealth and treatment dropout, doktorgradsav-handling, Psykologisk institutt, Universitetet iOslo, 2015.

Askeland og Heir (2014): Ingunn Rangul Aske-land og Trond Heir, «Psychiatric disordersamong men voluntarily in treatment for violentbehaviour: A cross-sectional study», BMJOpen, 2014. [http://dx.doi.org/10.1136/bmjopen-2013-004485]

Askeland og Heir (2013): Ingunn Rangul Aske-land og Trond Heir, «Early dropout in men vo-luntarily undergoing treatment for intimatepartner violence in Norway», Violence &Victims, 28(5), s. 822–831, 2013. [https://doi.org/10.1891/0886-6708.VV-D-12-00137]

Askeland, Evang og Heir (2011): Ingunn RangulAskeland, Are Evang og Trond Heir, «Associa-tion of Violence Against Partner and FormerVictim Experiences: A Sample of Clients Vo-luntarily Attending Therapy», Journal of Inter-personal Violence, 26(6), s. 1095–1110, 2011.[https://doi.org/10.1177/0886260510368152]

Auglend og Mæland (2016): Ragnar L. Auglend ogHenry John Mæland, Politirett, 3. utgave,Oslo: Gyldendal juridisk, 2016.

Babcock mfl. (2019): Julia C. Babcock, AlexandraL. Snead, Victoria E. Bennett og Nicholas A.Armenti, «Distinguishing subtypes of MutualViolence in the Context of Self-Defense: Classi-fying Types of Partner Violent Couples Usinga Modified Conflict Tactics Scale», Journal ofFamily Violence, 34(7), s. 687–696, 2019.[https://doi.org/10.1007/s10896-018-0012-2]

Backe-Hansen, Smette og Visli (2017): ElisabethBacke-Hansen, Ingrid Smette og Camilla Visli,Kunnskapsoppsummering: Vold mot barn og sys-temsvikt, Oslo: VelferdsforskningsinstituttetNOVA, NOVA Rapport 4/2017.

Bakketeig mfl. (2014): Elisiv Bakketeig, ElisabethGording Stang, Christian Madsen, IngridSmette og Kari Stefansen, Krisesentertilbudet i

234 NOU 2020: 17Referanseliste Varslede drap?

kommunene. Evaluering av kommunenes im-plementering av krisesenterloven, Oslo: Vel-ferdsforskingsinstituttet NOVA, NOVA Rap-port 19/14.

Bandura (1997): Albert Bandura, Self-efficacy: TheExercise of control, New York: W H Freeman,1997.

Beattie, David og Roy (2018): Sara Beattie, Jean-Denis David og Joel Roy, Homicide in Canada2017, Juristat, Statistics Canada, 21. november2018.

Befring (2019): Anne Kjersi Befring, «Grunnleg-gende verdier og perspektiver på helseretten»,i Anne Kjersti Befring og Marion Hirst (red.),Bente Ohnstad og Kari Paulsrud, Helserett i etnøtteskall, Oslo: Gyldendal juridisk, 2019.

Befring og Ohnstad (2019): Anne Kjersti Befringog Bente Ohnstad, Helsepersonelloven: medkommentarer, 3. utgave, Bergen: Fagbokforla-get, 2019.

Bell og Naugle (2008): Kathryn M. Bell og Amy E.Naugle, «Intimate partner violence theoreticalconsiderations: Moving towards a contextualframework», Clinical Psychology Review, 28(7),s. 1096–1107, 2008. [https://doi.org/10.1016/j.cpr.2008.03.003]

Belsky og Beaver (2011): Jay Belsky og Kevin M.Beaver, «Cumulative-genetic plasticity, paren-ting and adolescent selfregulation», Journal ofChild Psychology and Psychiatry, 52(5), s. 619–626, 2011. [https://doi.org/10.1111/j.1469-7610.2010.02327.x]

Bendiksen (2008): Lena Renate L. Bendiksen,«Skal sladrehank selv ha bank?», Tidsskrift forfamilierett, arverett og barnevernrettslige spørs-mål, 03/2008, volum 6. [Hentet fra idunn.no]

Bendiksen og Haugli (2018): Lena Renate L. Ben-diksen og Trude Haugli, Sentrale emner i bar-neretten. 3. utgave, Oslo: Universitetsforlaget,2018.

Berg og Holt (2020): Akiah Ottesen Berg og KarinHolt, Kultur og kontekst i praktisk psykologar-beid, Oslo: Gyldendal, 2020.

Bernt (2017): Jan Fridthjof Bernt, «Kommentar tilforvaltningsloven», Norsk lovkommentar, Gyl-dendal Rettsdata, 2017.

Bjerke, Keiserud og Sæther (2011): Hans KristianBjerke, Erik Keiserud og Knut Erik Sæther,Straffeprosessloven, Kommentarutgave bind II,4. utgave, Oslo: Universitetsforlaget, 2011.

Bjørnholt og Helseth (2019): Margunn Bjørnholtog Hannah Helseth, Vold i parforhold – kjønn,likestilling og makt, Oslo: Nasjonalt kunnskaps-senter om vold og traumatisk stress, NKVTSRapport 2/2019.

Bliksvær mfl. (2019): Trond Bliksvær, Bjørg EvaSkogøy, Lindis Sloan, Nezihat Bakar, RagnhildJohnson og Minela Kosuta, Kommunenes krise-sentertilbud – En kunnskapsoversikt, Bodø:Nordlandsforskning, NF-rapport 13/2019.

Braathen og Molstad (2001): Anne Kari Braathenog Stine J. Molstad, Besøksforbud – straffepro-sessloven § 222 a, Universitetet i Oslo, Instituttfor kriminologi og rettssosiologi, Skriftserienr. 72/2001.

Bredal (2019): Anja Bredal, Sikkerhet og støtte i fa-milievoldssaker: Følgeevaluering av ProsjektNovember, Oslo: VelferdsforskningsinstituttetNOVA, NOVA Rapport nr. 8/2019.

Bredal, Eggebø og Eriksen (red.) (2020): AnjaBredal, Helga Eggebø og Astrid Eriksen(red.), Vold i nære relasjoner i et mangfoldigNorge, Oslo: Cappelen Damm, 2020.

Brownridge (2006): Douglas A. Brownridge, «Vio-lence against women post-separation», Aggres-sion and Violent Behavior, 11(5), s. 514–530,2006. [https://doi.org/10.1016/j.avb.2006.01.009]

Bronfenbrenner (1979): Urie Bronfenbrenner,The Ecology Of Human Development, Cam-bridge: Harvard University Press, 1979.

Bugeja mfl. (2015): Lyndal Bugeja, Myrna Daw-son, Sara-Jane McIntyre og Carolyn Walsh,«Domestic/Family Violence Death Reviews:An International Comparison», Trauma, Vio-lence & Abuse, 16(2), s. 179–187, 2015. [https://doi.org/10.1177/1524838013517561]

Brå (2019): Brottförebyggande rådet (Brå), Krimi-nalstatistikk 2018: Konstaterade fall av dödligtvåld. En granskning av anmält dödligt våld2018, 2019.

Caman mfl. (2017): Shilan Caman, Marianne Kris-tiansson, Sven Granath og Joakim Sturup,«Trends in rates and characteristics of inti-mate partner homicides between 1990 and2013», Journal of Criminal Justice, vol. 49, s.14–21, 2017. [https://doi.org/10.1016/j.jcrimjus.2017.01.002]

Campbell mfl. (2007): Jacquelyn C. Campbell,Nancy Glass, Phyllis W. Sharps, KathrynLaughon og Tina Bloom, «Intimate PartnerHomicide: Review and Implications of Rese-arch and Policy», Trauma, Violence, & Abuse,8(3), s. 246–269, 2007. [https://doi.org/10.1177/1524838007303505]

Canadian Domestic Homicide Prevention Initia-tive (u.å.): Canadian Domestic Homicide Pre-vention Initiative (CDHPI), DVDRC Commit-tees, hentet fra: http://cdhpi.ca/dvdrc-committees.


Caspi mfl. (2002): Avshalom Caspi, JosephMcClay, Terrie E. Moffitt, Jonathan Mill, JudyMartin, Ian W. Craig, Alan Taylor og RichiePoulton, «Role of Genotype in the Cycle of Vio-lence in Maltreated Children», Science,297(5582), s. 851–854, 2002. [https://doi.org/10.1126/science.1072290]

Corradi mfl. (2016): Consuelo Corradi, ChaimeMarcuello-Servós, Santiago Boira og ShalvaWeil, «Theories of femicide and their significa-nce for social research», Current Sociology,64(7), s. 975–995, 2016. [https://doi.org/10.1177/0011392115622256]

Crick og Dodge (1996): Nicki R. Crick og Ken-neth A. Dodge, «Social Information-Proces-sing Mechanisms in Reactive and ProactiveAggression», Child Development, 67(3), s.993–1002, 1996. [https://doi.org/10.1111/j.1467-8624.1996.tb01778.x]

Danger Assessment (2020): Danger Assessment,John Hopkins School of Nursing, hentet fra:https://www.dangerassessment.org/, 2020.

Dawson mfl. (2017): Myrna Dawson, Peter Jaffe,Marcie Campbell, William Lucas og KathyKerr, «Canada», i Myrna Dawson (red.), Do-mestic Homicide and Death Reviews: An Inter-national Perspective, London: Palgrave Mac-millan, s. 59–90, 2017.

Devries og Seguin (2013): Karen M. Devries ogMaureen Seguin, «Violence against Womenand Suicidality: Does Violence Cause SuicidalBehaviour?», i C. García-Moreno og A. Rie-cher-Rössler (red.), Violence against Womenand Mental Health, Basel: Karger, vol. 178, s.148–158, 2013. [https://doi.org/10.1159/000342029]

Dienemann, Glass og Hyman (2005): JacquelineDienemann, Nancy Glass og Rebecca Hyman,«Survivor Preferences for Response to IPVDisclosure», Clinical Nursing Research, 14(3),s. 215–237, 2005. [https://doi.org/10.1177/1054773805275287]

Dirik mfl. (2017): Aysegul Dirik, Sima Sandhu,Domenico Giacco, Katherine Barrett, GerryBennisjon, Sue Collinson og Stefan Priebe,«Why involve families in acute mental health-care? A collaborative conceptual review», BMJOpen, 7, 2017. [http://dx.doi.org/10.1136/bmjopen-2017-017680]

Dobash og Dobash (2015): R. Emerson Dobashog Russell P. Dobash, When men murder wo-men, New York: Oxford University Press,2015.

Dobash, Dobash og Cavanagh (2009): R. EmersonDobash, Russell P. Dobash og Kate Cavanagh,

««Out of the Blue»: Men Who Murder an Inti-mate Partner», Feminist Criminology, 4(3), s.194–225, 2009. [https://doi.org/10.1177 %2F1557085109332668]

Dullum (2020): Jane Dullum, med bidrag fra SaraAmundsen Faugli, «Omvendt voldsalarm»: Enevaluering av kontaktforbud med elektroniskkontroll (straffeloven § 57) i saker om vold inære relasjoner, Oslo: Velferdsforskningsinsti-tuttet NOVA, NOVA Rapport nr. 15/2020.

Dullum (2019): Jane Dullum, med bidrag fra SaraAmundsen Faugli, Besøksforbud – straffepro-sessloven § 222a: En evaluering av praktiserin-gen av bestemmelsen i saker om vold i nære re-lasjoner, Oslo: VelferdsforskningsinstituttetNOVA, NOVA Rapport nr. 1/19.

Dutton (2007): Donald G. Dutton, The AbusivePersonality: Violence and Control in IntimateRelationships, 2. utgave, New York: The Guild-ford Press, 2007.

Eriksen (2017): Astrid M. A. Eriksen, Breaking thesilence: Interpersonal violence and healthamong Sami and non-Sami: A population-basedstudy in Mid- and Northern Norway, doktor-gradsavhandling, Det helsevitenskapelige fak-tultet, UiT Norges arktiske universitet, 2017.

Eriksen mfl. (2018): Astrid M. A. Eriksen, KetilLenert Hansen, Berit Schei, Tore Sørlie, HeinStigum, Espen Bjertness og Cecilie Javo,«Childhood violence and mental health amongindigenous Sami and non-Sami populations inNorway: A SAMINOR 2 questionnaire study»,International Journal og Circumpolar Health,77(1), 2018. [https://doi.org/10.1080/22423982.2018.1508320]

Eriksen mfl. (2016): Astrid M. A. Eriksen, KetilLenert Hansen, Tore Sørlie, Nils Fleten og Ce-cilie Javo, «Childhood violence and adult chro-nic pain among indigenous Sami and non-Samipopulations in Norway: A SAMINOR 2 questi-onnaire study», International Journal og Cir-cumpolar Health, 75(1), 2016. [https://doi.org/10.3402/ijch.v75.32798]

Eriksen mfl. (2015): Astrid M. A. Eriksen, KetilLenert Hansen, Cecilie Javo og Berit Schei,«Emotional, physical and sexual violenceamong Sami and non-Sami populations in Nor-way: The SAMINOR 2 questionaire study»,Scandinavian Journal of Public Health, 43(6),s. 588–596, 2015. [https://doi.org/10.1177/1403494815585936]

Farrer, Brock Frost og Hedges (2012): Thomas J.Farrer, R. Brock Frost og Dawson W. Hedges,«Prevalence of Traumatic Brain Injury in Inti-mate Partner Violence Offenders Compared


to the General Population: A Meta-Analysis»,Trauma, Violence, & Abuse, 13(2), s. 77–82,2012. [https://doi.org/10.1177/1524838012440338]

Finanger (2018): Hanne Finanger med team, Pro-sjekt November: Hvordan jobbe smart mot vold inære relasjoner? 2016–2018, Oslo: Politidirek-toratet, sluttrapport 1. november 2018.

Finnbogadóttir og Dykes (2016): Hafrún Finnbo-gadóttir og Anna-Karin Dykes, «Increasingprevalence and incidence of domestic violenceduring the pregnancy and one and a half yearpostpartum, as well as risk factors: -a longitudi-nal cohort study in Southern Sweden», BMCPregnancy and Childbirth, 16(327), 2016.[https://doi.org/10.1186/s12884-016-1122-6]

Fonagy (2004): Peter Fonagy, «The Developmen-tal Roots of Violence in the Failure of Mentali-zation», i Friedemann Pfäfflin og Gwen Ads-head (red.), A Matter of Security: The Applica-tion of Attachment Theory to Forensic Psychia-try and Psychotherapy, London: Jessica Kings-ley, s. 13–56, 2004.

Fonagy (1999): Peter Fonagy, «Male perpetratorsof violence against women: an attachment the-ory perspective», Journal of applied psychoana-lytic studies, 1, s. 7–27, 1999. [https://doi.org/10.1023/A:1023074023087]

Galta, Olsen og Wik (2010): Karen Galta, Siri Ler-støl Olsen og Gustav Wik, «Murder followedby suicide: Norwegian data and internationalliterature», Nordic Journal of Psychiatry, 64(6),s. 397–401, 2010. [https://doi.org/10.3109/08039481003759201]

Galta, Olsen og Wik (2005): Karen Galta, Siri Ler-støl Olsen og Gustav Wik, Mord-selvmord inære relasjoner, Oslo: Universitetsforlaget,2005.

Ganpat mfl. (2011): Soenita Ganpat, Sven Granath,Johanna Hagstedt, Janne Kivivuori, MarttiLehti, Marieke Liem og Paul Nieuwbeerta, Ho-micide in Finland, the Netherlands and Swe-den: A First Study on the European HomicideMonitor Data, Brottsförebyggande rådet(Brå), Research Report 2011:15, 2011.

Garcia, Soria og Hurwitz (2007): Lorena Garcia,Catalina Soria og Eric L. Hurwitz, «Homicidesand Intimate Partner Violence: A LiteratureReview», Trauma, Violence & Abuse, 8(4), s.370–383, 2007. [https://doi.org/10.1177 %2F1524838007307294]

George og Stith (2014): Jayashree George og San-dra M. Stith, «An updated feminist view of inti-mate partner violence», Family Process, 53(2),s. 179–193, 2014.

Grindem (2019): Karianne Grindem,Personer ut-satt for vold står i fare for å ikke få hjelpen dehar behov for», Politiforum, 14. mars 2019.

Grøvdal (2019): Yngvil Grøvdal, Ikke verdt å gå tilpolitiet med: Om vold i parforhold som ikke eranmeldt, Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter omvold og traumatisk stress, NKVTS Rapport nr.5/2019.

Gröning, Husabø og Jacobsen (2019): LindaGröning, Erling Johannes Husabø og Jørn Ja-cobsen, Frihet, forbrytelse og straff. En systema-tisk fremstilling av norsk strafferett, 2. utgave,Bergen: Fagbokforlaget, 2019.

Gundersen, Madsen, og Winsvold (2014): TonjeGundersen, Christian Madsen og AniaWinsvold, Tjenestetilbudet til voldsutsatte perso-ner med nedsatt funksjonsevne, Oslo: Norsk in-stitutt for forskning om oppvekst, velferd ogaldring, NOVA Rapport nr. 6/14, 2014.

Gundersen og Vislie (2019): Tonje Gundersen ogCamilla Vislie, «Voldsutsatte med funksjons-nedsettelser – individuelle og strukturelle bar-rierer mot å søke hjelp», i Kristin Skjørten, Eli-siv Bakketeig, Margunn Bjørnholt og SveinMossige (red.), Vold i nære relasjoner: Forstå-elser, konsekvenser og tiltak, Oslo: Universitets-forlaget, s. 159–177, 2019.

Haaland, Clausen og Schei (2005): Thomas Haa-land, Sten-Erik Clausen og Berit Schei, Vold iparforhold – ulike perspektiver: Resultater fraden første landsdekkende undersøkelsen i Norge,Oslo: Norsk institutt for by- og regionfors-kning, NIBR-rapport 2005:3.

Hafstad og Augusti (red.) (2019): Gertrud SofieHafstad og Else-Marie Augusti (red.), Ung-doms erfaringer med vold og overgrep i oppvek-sten: En nasjonal undersøkelse av ungdom i al-deren 12 til 16 år, Oslo: Nasjonalt kunnskaps-senter om vold og traumatisk stress, NKVTSRapport 4/2019.

Haugland (2020): Geir Sunde Haugland, «Kom-mentar til straffeprosessloven», Norsk lovkom-mentar, Gyldendal Rettsdata, 2020.

Havarikommisjonen (2020): Statens havarikommi-sjon, Årsrapport 2019, mars 2020.

Hjemdal og Danielsen (2017): Ole Kristian Hjem-dal og Eirin Mo Danielsen, En uke med vold:Justis- og beredskapsdepartementets voldsmåling2017, Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter omvold og traumatisk stress, NKVTS Rapport 7/2017.

Hjemdal og Engnes (2009): Ole Kristian Hjemdalog Kristin Engnes, Å spørre om vold ved svan-gerskapskontroll: Rapport fra et forsøksprosjekt ifire kommuner, Oslo: Nasjonalt kunnskapssen-


ter om vold og traumatisk stress, NKVTS Rap-port 1/2009.

Holmboe (2017): Morten Holmboe, Tale eller tie.Om plikt til å avverge alvorlige lovbrudd oguriktige domfellelser, Oslo: Gyldendal, 2017.

Holmboe, Leer-Salvesen og Vatnar (2019a): Mor-ten Holmboe, Kjartan Leer-Salvesen og Sol-veig Karin Bø Vatnar, «Avverging av mishand-ling i nære relasjoner – en flerfaglig tilnær-ming: Del I», Tidsskrift for familierett, arverettog barnevernrettslige spørsmål, 17(2), s. 114–130, 2019. [https://doi.org/10.18261/issn.0809-9553-2019-02-02]

Holmboe, Leer-Salvesen og Vatnar (2019b): Mor-ten Holmboe, Kjartan Leer-Salvesen og Sol-veig Karin Bø Vatnar, «Avverging av mishand-ling i nære relasjoner – en flerfaglig tilnær-ming: Del II», Tidsskrift for familierett, arverettog barnevernrettslige spørsmål, 17(3), s. 263–280, 2019. [https://doi.org/10.18261/issn.0809-9553-2019-03-05]

Holt (2019): Karin Holt, Kultur, migrasjon og trau-mer: Hva trenger hjelperen for å bidra til godpsykisk helse og livskvalitet?, Oslo: Gyldendal,2019.

Holtzworth-Munroe og Meehan (2004): AmyHoltzworth-Munroe og Jeffrey C. Meehan,«Typologies of Men Who Are Maritally Vio-lent: Scientific and Clinical Implications», Jour-nal of Interpersonal Violence, 19(12), s. 1369–1389, 2004. [https://doi.org/10.1177 %2F0886260504269693]

Home Office (2016a): Home Office, Multi-agencyStatutory Guidance for the Conduct of DomesticHomicide Reviews, desember 2016.

Home Office (2016b): Home Office, Domestic Ho-micide Reviews: Key Findings from Analysis ofDomestic Homicide Reviews, desember 2016.

Hughes mfl. (2012): Karen Hughes, Mark A. Bel-lis, Lisa Jones, Sara Wood, Geoff Bates, Lind-say Eckley, Ellie McCoy, Christopher Mikton,Tom Shakespeare og Alana Officer, «Preva-lence and risk of violence against adults withdisabilities: a systematic review and meta-ana-lysis of observational studies», The Lancet,379(9826), s. 1573–1574, 2012. [https://doi.org/10.1016/S0140-6736(11)61851-5]

Hunnicutt mfl. (2019): Gwen Hunnicutt, ChristineMurray, Kristine Lundgren, Allison Crowe ogLoreen Olson, «Exploring Correlates of Proba-ble Traumatic Brain Injury among IntimatePartner Violence Survivors», Journal of Aggres-sion, Maltreatment & Trauma, 28(6), s. 677–694, 2019. [https://doi.org/10.1080/10926771.2019.1587656]

Hylland Eriksen (1997): Thomas Hylland Eriksen,«Kultur, kommunikasjon og makt», i ThomasHylland Eriksen (red.), Flerkulturell forståelse,Oslo: Tano Aschehoug, s. 53–66, 1997.

Johnson (2008): Michael P. Johnson, A typology ofdomestic violence: Intimate terrorism, violentresistance, and situational couple violence, Bos-ton: Northeastrern University Press, 2008.

Johnson, Ferguson, og Shirley (2017): Jane John-son, Tracy Ferguson og John Shirley, «Whatare the Barriers to Disclosure of Intimate Part-ner Violence Among Female Victims During aHealthcare Encounter?», Family Nurse Practi-tioner Theses, University of North Georgia,2017. [https://digitalcommons.northgeorgia.edu/fnp_etd/14/]

Justisministeriet (2020): Justisministeriets forsk-ningskontor, Typer af drab i Danmark, 2020.

Kennair (2019): Leif Edward Ottesen Kennair,Evolusjonspsykologi, Store norske leksikon, 4.oktober 2019. [Hentet fra snl.no]

Kierulf (2018): Anine Kierulf, «Kommentar tilGrunnloven», Norsk lovkommentar, GyldendalRettsdata, 2018.

Kivivuori og Lehti (2012): Janne Kivivuori ogMartti Lehti, «Social Correlates of IntimatePartner Homicide in Finland: Distinct or Sha-red With Other Homicide Types?», HomicideStudies, 16(1), s. 60–77, 2012. [https://doi.org/10.1177/1088767911428815]

Kjelland (2017): Morten Kjelland, «Taushetspliktog opplysningsplikt», i Asbjørn Kjønstad, As-lak Syse og Morten Kjelland (red.), VelferdsrettII Barneverns- og sosialrett, 5. utgave, Oslo:Gyldendal juridisk, s. 155–205, 2017.

Kjønstad (2007): Asbjørn Kjønstad, Helserett – pa-sienters og helsearbeideres rettsstilling, 2. ut-gave, Oslo: Gyldendal akademisk, 2007.

Klausen (1992): Arne Martin Klausen, Kultur:Mønster og kaos, Oslo: Ad Notam Gyldendal,1992.

Kropp og Hart (2015): Philip R. Kropp og StephenD. Hart, SARA-V3: User guide for the third edi-tion of the Spousal Assault Risk AssessmentGuide, Australia, Canada og USA: ProActiveReSolutions, 2015.

Lanius, Bluhm og Frewen (2013): Ruth A. Lanius,Robyn Bluhm og Paul A. Frewen, «ChildhoodTrauma, Brain Connectivity, and the Self», i Ju-lian D. Ford og Christine A. Curtois (red.),Treating Complex Traumatic Stress Disorder inChildren and Adolescents: Scientific Foundati-ons and Therapeutic Models, New York: Guild-ford Press, 2013.


Leer-Salvesen (2016): Kjartan Leer-Salvesen, Påtilliten løs? En studie av lærere og prestersskjønnsutøvelse i spenningen mellom taushets-plikt, meldeplikt og avvergeplikt, doktorgrads-avhandling, Institutt for religion, filosofi og his-torie, Universitetet i Agder, 2016.

Lillevik, Salamonsen og Nordhaug (red.) (2019):Ole Greger Lillevik, Jens Severin Salamonsenog Inge Nordhaug, Vold i nære relasjoner: Dis-kurser og fenomenforståelse, Oslo: Gyldendal,2019.

Loeber, Burke og Pardini (2009): Rolf Loeber,Jeffrey D. Burke og Dustin A. Pardini, «De-velopment and Etiology of Disruptive and De-linquent Behavior», Annual Review of ClinicalPsychology, vol. 5, s. 291–310, 2009. [https://doi.org/10.1146/annurev.clin-psy.032408.153631]

Lunke og Johnsson (2019): Erik Bjørnson Lunkeog Espen Johnsson, Tilgjengelig familievern –En analyse av befolkningens tilgang til Familie-verntjenesten, Transportøkonomisk institutt,Stiftelsen Norsk senter for samferdselsfors-kning, TØI rapport 1714/2019.

MacIsaac, Bugeja og Jelinek (2017): Michael B.MacIsaac, Lyndal C. Bugeja og George A. Jeli-nek, «The association between exposure to in-terpersonal violence and suicide among wo-men: a systematic review», Australian andNew Zealand Journal of Public Health, 41(1), s.61–91, 2017.

Malmberg-Heimonen mfl. (2019): Ira Malmberg-Heimonen, Anne Grete Tøge, Marianne Rug-kåsa, Knut Fossestøl, Tone Liodden, BeritBergheim, Krisztina Gyüre og Hilde FivaBuzungu, Helhetlig oppfølging av lavinntektsfa-milier: Sluttrapport, OsloMet – Storbyuniversi-tetet, Skriftserie 2019 nr. 10.

Matningsdal (2020): Magnus Matningsdal, «Kom-mentar til straffeloven av 2005», Norsk lovkom-mentar, Gyldendal Rettsdata, 2020.

Matningsdal (2017): Magnus Matningsdal, Straf-feloven: De straffbare handlingene: Kommentar-utgave, Oslo: Universitetsforlaget, 2017.

Moen, Bergman og Øverlien (2018): Linda HolenMoen, Solveig Bergman og Carolina Øverlien,Forebyggende tiltak mot vold i nære relasjoner:Kartlegging av kunnskap for veien videre, Oslo:Nasjonalt kunnskapssenter om vold og trau-matisk stress, NKVTS Rapport 2/2018.

Mohaupt (2020): Henning Mohaupt, How do menin treatment for intimate partner violence expe-rience the father-child relationship? A pheno-menological study, doktorgradsavhandling,

Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo,2020.

Mohaupt og Duckert (2016): Henning Mohauptog Fanny Duckert, «Parental reflective functio-ning in fathers who use intimate partner vio-lence: Findings from a Norwegian clinicalsample», Nordic psychology, 68(4), s. 272–286,2016. [https://doi.org/10.1080/19012276.2016.1162107]

Mohaupt, Duckert og Askeland (2020a): HenningMohaupt, Fanny Duckert og Ingunn RangulAskeland, «How do men in treatment for inti-mate partner violence experience parentingtheir young child? A descriptive phenomenolo-gical analysis», Journal of Family Violence,35(8), s. 863–875, 2020. [https://doi.org/10.1007/s10896-019-00083-x]

Mohaupt, Duckert og Askeland (2020b): HenningMohaupt, Fanny Duckert og Ingunn RangulAskeland, «How Do Memories of Having BeenParented Relate to the Parenting-Experienceof Fathers in Treatment for Intimate PartnerViolence? A Phenomenological Analysis»,Journal of Family Violence, 2020. [https://doi.org/10.1007/s10896-020-00210-z]

Mossige og Stefansen (red.) (2016): Svein Mos-sige og Kari Stefansen (red.), Vold og overgrepmot barn og unge: Omfang og utviklingstrekk2007–2015, Oslo: VelferdsforskingsinstituttetNOVA, NOVA Rapport nr. 5/16.

Murphy (2013): C. M. Murphy, «Social informa-tion processing and the perpetration of inti-mate partner violence: It is (and isn’t) whatyou think», Psychology of Violence, 3(3), s. 212–217, 2013. [https://doi.org/10.1037/a0033344]

Nesset mfl. (2020): Merete Berg Nesset, MarielaLoreto Lara-Cabrera, Johan Håkon Bjørn-gaard, Richard Whittington og Tom Palmsti-erna, «Cognitive behavioural group therapyversus mindfulness-based stress reductiongroup therapy for intimate partner violence: Arandomized controlled trial», BMC psychiatry,20(1), s. 1–11, 2020. [https://doi.org/10.1186/s12888-020-02582-4]

Nesset mfl. (2019): Merete Berg Nesset, MarielaLoreto Lara-Cabrera, Therese Kristine Dalsbø,Sindre Andre Pedersen, Johan Håkon Bjørn-gaard og Tom Palmstierna, «Cognitive be-havioural group therapy for male perpetratorsof intimate partner violence: a systematic re-view», BMC Psychiatry, 19(11), 2019. [https://doi.org/10.1186/s12888-019-2010-1]

Nesset mfl. (2017): Merete Berg Nesset, JohanHåkon Bjørngaard, Jim Aage Nøttestad, Ric-


hard Whittington, Cecilie Lynum og TomPalmstierna, «Factors Associated With PoliceDecisions on Immediate Responses to Inti-mate Partner Violence», Journal of Interperso-nal Violence, s. 1–18, 2017. [https://doi.org/10.1177/0886260517706762]

Nilsson, Estrada og Bäckman (2014): Anders Nils-son, Felipe Estrada og Olof Bäckman, «Offen-ding, drug abuse and life chances – a longitu-dinal study of a Stockholm birth cohort», Jour-nal of Scandinavian Studies in Criminologyand Crime Prevention, 15(2), s. 128–142, 2014.[https://doi.org/10.1080/14043858.2014.939452]

Norges institusjon for menneskerettigheter (2020):Menneskerettighetene i Norge 2019, årsmel-ding, Dokument 6 (2019–2020), publisert 2.april 2020.

Norges institusjon for menneskerettigheter(2018): Vold og overgrep i samiske samfunn, te-marapport, publisert 26. juni 2018.

Nordland politidistrikt (2017): Overgrepene i Tys-fjord – erfaringer og funn fra politiets etterfors-kning, sluttrapport, publisert 28. november2017.

Odgers (2009): Candice L. Odgers, «The life-course persistent pathway of antisocial be-havior: Risks for violence and poor physicalhealth», i Sheilagh Hodgins, Essi Viding ogAnna Plodowski (red.), The NeurobiologicalBasis of Violence: Science and Rehabilitation,Oxford: Oxford University Press, s. 23–41,2009.

Ohnstad (2011): Bente Ohnstad, Velferd, rettssik-kerhet og personvern, Bergen: Fagbokforlaget,2011.

Ottesen (2016): Vibeke K. Ottesen, An Evolutio-nary Psychological Analysis of Filicide in Nor-way, doktorgradsavhandling, Psykologisk in-stitutt, Universitetet i Oslo, 2016.

Ottesen (2012), Vibeke K. Ottesen, «A current ab-sence of neonaticide in Norway», Scandina-vian Journal of Forensic Science, 18(2), s. 155–163, 2012. [https://doi.org/10.2478/v10278-012-0005-2]

Payton, Robinson og Brookman (2017): JoannePayton, Amanda Robinson og Fiona Brook-man, «United Kingdom» i Myrna Dawson(red.), Domestic Homicide and Death Reviews:An International Perspective, London: PalgraveMacmillan, s. 91–123, 2017.

Poldrack mfl. (2017): Russell A. Poldrack, JohnMonahan, Peter B. Imrey, Valerie Reyna, Mar-cus E. Raichle, David Faigman og Joshua W.Buckholtz, «Predicting Violent Behavior:

What Can Neuroscience Add?», Trends in Cog-nitive Sciences, 22(2), 2017. [https://doi.org/10.1016/j.tics.2017.11.003]

Rasmussen mfl. (2012): Ingeborg Rasmussen,Steinar Strøm, Sidsel Sverdrup og HaakonVennemo, Samfunnsøkonomiske kostnader avvold i nære relasjoner, Vista Analyse, rapportnr. 2012/41.

Riggs og O’Leary (1989): David S. Riggs og K. Da-niel O’Leary, «A theoretical model of courtshipaggression», i M. A. Pirog-Good og J. E. Stets(red.), Violence in dating relationships: Emer-ging social issues, s. 53–71, Westport, USA:Praeger Publishers, 1989.

Rosten, Øverli og Gundersen (2020): MonikaGrønli Rosten, Ingvil Thallaug Øverli og TonjeGundersen, Truffet av volden. Familievernetsarbeid med vold i nære relasjoner, Oslo: Vel-ferdsforskningsinstituttet NOVA, Rapport 7/2020.

Salmi og Danielsson (2014): Venla Salmi og PetriDanielsson, «Intimate partner violence victimi-zation and household financial strain», Journalof Scandinavian Studies in Criminology andCrime Prevention, 15(2), s. 159–166, 2014.[https://doi.org/10.1080/14043858.2014.957002]

Sandmoe og Nymoen (2019): Astrid Sandmoe ogRoxana Camilla Nymoen, Kommunale hand-lingsplaner mot vold i nære relasjoner: Hvordanbrukes de og til hvilken nytte?, Oslo: Nasjonaltkunnskapssenter om vold og traumatiskstress, NKVTS Rapport nr. 3/2019.

Sellers, Cochran og Branch (2005): Christine S.Sellers, John K. Cochran og Kathryn A.Branch, «Social learning theory and courtshipviolence: A research note», Deviant Behavior,26(4), s. 379–395, 2005. [https://doi.org/10.1080/016396290931669]

SIFER (2019): Nasjonalt Kompetansesenternett-verk for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri(SIFER), PATRIARK, hentet fra: https://si-fer.no/verktoy/patriark/, 2019.

Sivilombudsmannen (1995): Årsmelding for 1994fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen(Sivilombudsmannen), avgitt til Stortingetmars 1995.

Skardhamar, Aaltonen og Lehti (2014): TorbjørnSkardhamar, Mikko Aaltonen og Martti Lehti,«Immigrant crime in Norway and Finland»,Journal of Scandinavian Studies in Criminologyand Crime Prevention, 15(2), s. 107–127, 2014.[https://doi.org/10.1080/14043858.2014.926062]


Skjørten mfl. (red.) (2019): Kristin Skjørten, ElisivBakketeig, Margunn Bjørnholt og Svein Mos-sige (red.), Vold i nære relasjoner: Forståelser,konsekvenser og tiltak, Oslo: Universitetsforla-get, 2019. [Hentet fra idunn.no]

Skjørten, Bjørgo og Olaussen (1999): KristinSkjørten, Tore Bjørgo og Leif Petter Olaussen,Forskning om vold, Oslo: Norges forsknings-råd, Området for kultur og samfunn, 1999.

Smith mfl. (2016): Otto R.F. Smith, Daniele E. Al-ves og Marit Knapstad, Rask psykisk helsehjelp:Evaluering av de første 12 pilotene i Norge,Oslo: Folkehelseinstituttet, 2016.

Socialstyrelsen (2018a): Dödsfallsutredningar2016–2017, rapport fra Socialstyrelsen, Sve-rige, artikkelnummer 2018-1-37, januar 2018.

Socialstyrelsen (2018b): FREDA, hentet fra:https://www.socialstyrelsen.se/utveckla-verk-samhet/evidensbaserad-praktik/metod-guiden/freda/, 6. desember 2018.

SSB (2019a): Statistisk sentralbyrå (SSB), Dette erNorge 2019, rapport i serien «Tall som fortel-ler», publisert 9. august 2019.

SSB (2019b): Statistisk sentralbyrå (SSB), av Ma-nudeep Bhuller og Lasse Eika, Sysselsetting iNorge fra 2000 til 2017 – kan endringer i be-folkningssammensetning forklare alt?, Rapport2019/6 i serien «Tall som forteller», 2019.

Stang mfl. (2013): Elisabeth Gording Stang, HildeAnette Aamodt, Sidsel Sverdrup, Lars BjarneKristoffersen og Aina Winsvold, Taushetsplikt,opplysningsrett og opplysningsplikt: regelkunn-skap og praksis, Oslo: Velferdsforskningsinsti-tuttet NOVA, NOVA Rapport 3/13.

Statskontoret (2014): Sorgen finns det inga ord för:Om utredningar av vissa dödsfall, rapport fraStatskontoret, Sverige, nr. 2014:19.

Straus (2001): Murray Straus, «Physical aggres-sion in the family: Prevalence rates, links tonon-family violence, and implications for pri-mary prevention of societal violence», i Manu-ela Martinez (red.), Prevention and Control ofAggression and the Impact on its Victims, Bos-ton: Springer, s. 181–200, 2001. [https://doi.org/10.1007/978-1-4757-6238-9_22]

Strøm mfl. (2019): Ida Frugård Strøm, HeleneFlood Aakvaag, Siri Thoresen og Ole KristianHjemdal, «Vold i barndom og reviktimisering»i Helene Flood Aakvaag og Ida Frugård Strøm(red.), Vold i oppveksten: Varige spor? En longi-tudinell undersøkelse av reviktimisering, helse,rus og sosiale relasjoner hos unge utsatt for voldi barndommen, Oslo: Nasjonalt kunnskapssen-ter om vold og traumatisk stress, NKVTS Rap-port nr. 1/2019, s. 54–71.

Stöckl mfl. (2013): Heidi Stöckl, Karen Devries,Alexandra Rotstein, Naeemah Abrahams, Jac-quelyn Campbell, Charlotte Watts og ClaudiaGarcia Moreno, «The global prevalence of inti-mate partner homicide: a systematic review»,The Lancet, 382(9895), s. 859–865, 2013.[https://doi.org/10.1016/S0140-6736(13)61030-2]

Svalin (2018): Klara Svalin, Risk assessment of inti-mate partner violence in a police setting: Relia-bility and predictive accuracy, doktorgradsav-handling, Malmö Universität, Sverige, 2018:4.

Syse (2018): Aslak Syse, «Kommentar til pasient-og brukerrettighetsloven», Norsk lovkommen-tar, Gyldendal Rettsdata, 2018.

Søvig (2017): Karl Harald Søvig, «Kommentar tilhelse- og omsorgstjenesteloven», Norsk lov-kommentar, Gyldendal Rettsdata, 2017.

Søvig (2015): Karl Harald Søvig, «Kommentar tilfamilievernkontorloven», Norsk lovkommentar,Gyldendal Rettsdata, 2015.

Teicher og Samson (2016): Martin H. Teicher ogJacqueline A. Samson, «Annual Research Re-view: Enduring neurobiological effects ofchildhood abuse and neglect», Journal of ChildPsychology and Psychiatry, 57(3), s. 241–266,2016.

Thoresen og Hjemdal (red.) (2014): Siri Thoresenog Ole Kristian Hjemdal (red.), Mia CathrineMyhre, Ida Kathrine Holth og Tore Wentzel-Larsen, Vold og voldtekt i Norge: En nasjonalforekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv,Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold ogtraumatisk stress, NKVTS Rapport 1/2014.

Trillingsgaard mfl. (2019): Tea L. Trillingsgaard,Hanne N. Fentz, Marianne Simonsen og Ric-hard E. Heyman, «The prevalence of intimatepartner violence among couples signing up foruniversally offered parent preparation», PLoSONE, 14(10), 2019.

Turner, Medina og Brown (2019): Emily Turner,Juanjo Medina og Gavin Brown, «Dashing Ho-pes? the Predictive Accuracy of DomesticAbuse Risk Assessment by Police», The BritishJournal of Criminology, 59(5), s. 1013–1034,2019. [https://doi.org/10.1093/bjc/azy074]

UNODC (2019a): United Nations Office on Drugsand Crime (UNODC), Global Study on Homi-cide: Gender-related killing of women and girls(booklet 5), 2019.

UNODC (2019b): United Nations Office on Drugsand Crime (UNODC), Global Study on Homi-cide: Executive summary (booklet 1), 2019.


UNODC (2013): United Nations Office on Drugsand Crime (UNODC), Global Study on Homi-cide, 2013.

van Reemst, Fischer og Zwirs (2014): Lisa van Re-emst, Tamar F. C. Fischer og Barbara W. C.Zwirs, «Social Information Processing Mecha-nisms and Victimization: A Literature Review»,Trauma, Violence, & Abuse, 17(1), s. 3–27,2016. [https://doi.org/10.1177/1524838014557286]

Vatnar (2015a): Solveig Karin Bø Vatnar, Partner-drap i Norge 1990–2012: En mixed methodsstudie av risikofaktorer for partnerdrap, OUSKompetansesenter for sikkerhets-, fengsels-og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst,2015.

Vatnar (2015b): Solveig Karin Bø Vatnar, «Partner-drap», i Pål Grøndahl og Ulf Stridbeck (red.),Rettspsykiatriske beretninger: Om sakkyndighetog menneskeskjebner, Oslo: Gyldendal akade-misk, s. 216–223, 2015.

Vatnar (2009): Solveig Karin Bø Vatnar, An Inte-ractional Perspective on Help-Seeking WomenSubject to Intimate Partner Violence, doktor-gradsavhandling, Psykologisk institutt, Uni-versitetet i Oslo, 2009.

Vatnar og Bjørkly (2011): Solveig Karin Bø Vatnarog Stål Bjørkly, Forskningsbasert kunnskap ompartnerdrap: En systematisk litteraturgjennom-gang, Kompetansesenter for sikkerhets-, feng-sels- og rettspsykiatri Helseregion Sør-Øst,prosjektrapport 2011-2, juli 2011.

Vatnar og Bjørkly (2010): Solveig Karin Bø Vatnarog Stål Bjørkly, «An Interactional Perspectiveon the Relationship of Immigration to IntimatePartner Violence in a Representative Sampleof Help-Seeking Women», Journal of Interper-sonal Violence, 25(10), s. 1815–1835, 2010.[https://doi.org/10.1177/0886260509354511]

Vatnar og Bjørkly (2009a): Solveig Karin Bø Vat-nar og Stål Bjørkly, «Interactional Aspects ofIntimate Partner Violence Result in DifferentHelp-Seeking Behaviors in a RepresentativeSample of Women», Journal of Family Vio-lence, 24(4), s. 231–241, 2009. [https://doi.org/10.1007/s10896-009-9224-9]

Vatnar og Bjørkly (2009b): Solveig Karin Bø Vat-nar og Stål Bjørkly, «Does it make any diffe-rence if she is a mother? An interactional per-spective on intimate partner violence with a fo-cus on motherhood and pregnancy», Journal ofInterpersonal Violence, 25(1), s. 94-110, 2009.[https://doi.org/10.1177/0886260508329129]

Vatnar og Bjørkly (2008): Solveig Karin Bø Vatnarog Stål Bjørkly, «An interactional perspective

of intimate partner violence: An in-depth semi-structured interview of a representative sam-ple of help-seeking women», Journal of FamilyViolence, 23, s. 265–279, 2008. [https://doi.org/10.1007/s10896-007-9150-7]

Vatnar, Friestad og Bjørkly (2019a): Solveig KarinBø Vatnar, Christine Friestad og Stål Bjørkly,«The Influence of Substance Use on IntimatePartner Homicide: Evidence from a Norwe-gian National 22-year Cohort», InternationalJournal of Forensic Mental Health, 18(2), s. 99–110, 2019. [https://doi.org/10.1080/14999013.2018.1525777]

Vatnar, Friestad og Bjørkly (2019b): Solveig KarinBø Vatnar, Christine Friestad og Stål Bjørkly,«A Comparison of Intimate Partner HomicideWith Intimate Partner Homicide-Suicide: Evi-dence From a Norwegian National 22-Year Co-hort», Journal of Interpersonal Violence, s. 1–26, 2019. [https://doi.org/10.1177/0886260519849656]

Vatnar, Friestad og Bjørkly (2018): Solveig KarinBø Vatnar, Christine Friestad og Stål Bjørkly,«Differences in intimate partner homicidesperpetrated by men and women: evidencefrom a Norwegian National 22-year cohort»,Psychology, Crime & Law, 24(8), s. 790–805,2018. [https://doi.org/10.1080/1068316X.2018.1438433]

Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017a): Solveig KarinBø Vatnar, Christine Friestad og Stål Bjørkly,«Intimate Partner Homicide in Norway 1990–2012: Identifying Risk Factors Through Stru-ctured Risk Assessment, Court Documents,and Interviews With Bereaved», Psychology ofViolence, 7(3), s. 395–405, 2017. [https://doi.org/10.1037/vio0000100]

Vatnar, Friestad og Bjørkly (2017b): Solveig KarinBø Vatnar, Christine Friestad og Stål Bjørkly,«Intimate partner homicide, immigration andcitizenship: evidence from Norway 1990–2012», Journal of Scandinavian Studies in Cri-minology and Crime Prevention, 18(2), s. 103–122, 2017. [https://doi.org/10.1080/14043858.2017.1394629]

Vatnar, Leer-Salvesen og Bjørkly (2019): SolveigKarin Bø Vatnar; Kjartan Leer-Salvesen og StålBjørkly, «Mandatory reporting of intimatepartner violence: A mixed methods systematicreview», Trauma, Violence, & Abuse, 2019.[https://doi.org/10.1177/1524838019869102]

Wolford-Clevenger mfl. (2015): Caitlin Wolford-Clevenger, Jeniimarie Febres, JoAnna Elmqu-ist, Heather Zapor, Hope Brasfield og GregoryStuart, «Prevalence and correlates of suicidal


ideation among court-referred male perpetra-tors of intimate partner violence», Psychologi-cal services, 12(1), s. 9–15, 2015. [https://doi.org/10.1037/a0037338]

Ørke, Bjørkly og Vatnar (2020): Elisabeth ChristieØrke, Stål Bjørkly og Solveig Karin Bø Vatnar,«IPV characteristics, childhood violence, andadversities as risk factors for being victimizedin multiple IPV relationships», Journal of Inter-personal Violence, 2020. [https://doi.org/10.1177/0886260520933037]

Ørke, Vatnar og Bjørkly (2018): Elisabeth ChristieØrke, Solveig Karin Bø Vatnar og Stål Bjørkly,«Risk for revictimization of intimate partnerviolence by multiple partners: A systematic re-view», Journal of Family Violence, 33(5), s.325–339, 2018. [https://doi.org/10.1007/s10896-018-9952-9]

Øverli, Bergman og Finstad (2017): Ingvil Thal-laug Øverli, Solveig Bergman og Ann-KristinFinstad, «Om du tør å spørre, tør folk å svare»:Hjelpeapparatets og politiets erfaringer medvold i nære relasjoner i samiske samfunn, Oslo:Nasjonalt kunnskapssenter om vold og trau-matisk stress, NKVTS Rapport nr. 2/2017.

Øverlien (2012): Carolina Øverlien, Vold i hjemmet– barns strategier, Oslo: Universitetsforlaget,2012.

Aall (2018): Jørgen Aall, Rettstat og menneskerettig-heter: en innføring i vernet om individets sivileog politiske rettigheter etter den norske forfat-ning og etter den europeiske menneskerettighets-konvensjon, 5. utgave, Bergen: Fagbokforlaget,2018.

Aas (2019): Geir Aas, «Policing the Penal Provisi-ons on Repeated and Severe Domestic Vio-lence», Nordisk Politiforskning, Oslo: Universi-tetsforlaget, årgang 6 nr. 2, s. 93–110, 2019.[https://doi.org/10.18261/issn.1894-8693-2019-02-03]

Aas (2014): Geir Aas, Politiet og familievolden,Oslo: Universitetsforlaget, 2014.

Aas og Andersen (2017): Geir Aas og Tore Ander-sen, Mishandlingsbestemmelsen: En evalueringav loven mot mishandling i nære relasjoner jf.Strl. § 219 (§282/283), Oslo: Politihøgskolen,PHS Forskning 2017:1.

Offentlige dokumenter

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartemen-tet (2010): Fylkesmannens tilsyn med krisesen-tertilbudet, veileder, oktober 2010. [Hentet fraregjeringen.no]

Barne- og familiedepartementets rundskriv Q-24(2005): Barnevernet og taushetsplikten, opplys-ningsretten og opplysningsplikten, rundskriv,mars 2005.

Bufdir (2020a): Barne-, ungdoms- og familiedirek-toratet (Bufdir), Krisesentertilbudet i norskekommuner (krisesenterstatistikken), nettba-sert statistikk og analyse, 2020. [Hentet frabufdir.no]

Bufdir (2020b): Barne- og ungdoms- og familiedi-rektoratet (Bufdir), Familievernkontorer, nett-basert oversikt, 2020. [Hentet fra bufdir.no]

Bufdir (2019a): Barne-, ungdoms- og familiedirek-toratet (Bufdir), Veileder for familievernets ar-beid med vold i nære relasjoner, nettbasert vei-leder, 2019. [Hentet fra bufdir.no]

Bufdir (2019b): Barne-, ungdoms- og familiedirek-toratet (Bufdir), Politi og barnevern – nasjonaleretningslinjer for samhandling, retningslinjer,2019. [Hentet fra bufdir.no]

Bufdir (2018): Barne-, ungdoms- og familiedirek-toratet (Bufdir), TryggEst – vern av risikout-satte voksne, nettbasert fagstoff, 2018. [Hentetfra bufdir.no]

Bufdir (2017): Barne-, ungdoms- og familiedirek-toratet (Bufdir), Faglig veileder for innholdet ikrisesentertilbudet, nettbasert veileder, 2017.[Hentet fra bufdir.no]

Difi (2019): Direktoratet for forvaltning og IKT(Difi), Evaluering av nærpolitireformen. Status-rapport 2018, Difi-rapport 2019:1. [Hentet fradifi.no]

Difi (2017): Direktoratet for forvaltning og IKT(Difi), Erfaringer og læringspunkter fra arbei-det med samordning 2014–2017, Difi-notat2017:2. [Hentet fra difi.no]

Dinutvei.no (2018): Nasjonal veiviser ved vold ogovergrep, nettressurs driftet av Nasjonaltkunnskapssenter om vold og traumatisk stress(NKVTS) på oppdrag fra Justis- og bered-skapsdepartementet. [https://dinutvei.no/]

Finansdepartementet (2020): Nye tiltak rettet motsårbare grupper, pressemelding 10. november2020. [Hentet fra regjeringen.no]

Helsedirektoratet (2018a): Nasjonal faglig ret-ningslinje for svangerskapsomsorgen, 1. juni2018. [Hentet fra helsedirektoratet.no]

Helsedirektoratet (2018b): Voldsrisikoutredningved alvorlig psykisk lidelse, nasjonale fagligeråd, 25. april 2018. [Hentet fra helsedirektora-tet.no]

Helsedirektoratet (2017a): Nasjonal veileder ompårørende i helse- og omsorgstjenesten (pårøren-deveilederen), 10. januar 2017. [Hentet fra hel-sedirektoratet.no]


Helsedirektoratet (2017b): Nasjonal faglig ret-ningslinje for helsestasjonog skolehelsetjeneste,8. februar 2017. [Hentet fra helsedirektora-tet.no]

Helsedirektoratet (2015a): Helsedirektoratet, isamarbeid med Politidirektoratet, Helseperso-nellets taushetsplikt – rett og plikt til å utleverepasientopplysninger til politiet, rundskriv IS-9/2015, juli 2015.

Helsedirektoratet (2015b): Nasjonal veileder forhelsetjenester til asylsøkere, flyktninger og fami-liegjenforente, 7. november 2015. [Hentet frahelsedirektoratet.no]

Helsedirektoratet (2012): Helsepersonelloven medkommentarer, rundskriv IS-8-2012, 2012. [Hen-tet fra Lovdata]

Helsedirektoratet (2011): Veileder om kommunika-sjon via tolk – for ledere og personell i helse- ogomsorgstjenestene, 2011. [Hentet fra helsedi-rektoratet.no]

Justis- og beredskapsdepartementet (2018): Ho-vedinstruks til politidirektøren, 16. januar 2018.[Hentet fra regjeringen.no]

Justis- og beredskapsdepartementet (2017): Hø-ring: Forslag til lov om nasjonalt register overdrap og vold med dødelig utgang, 21. juli 2017.[Hentet fra regjeringen.no]

Justis- og beredskapsdepartementet (2013): Et livuten vold. Handlingsplan mot vold i nære rela-sjoner (2014–2017), 2013.

Justis- og beredskapsdepartementet (2012): Regje-ringens Handlingsplan mot vold i nære relasjo-ner 2012.

Justis- og beredskapsdepartementet (2007) Vende-punkt. Handlingsplanen mot vold i nære relasjo-ner (2008-2011), 2007.

Justis- og politidepartementet (2009): Rettleiar tilof fentleglova, veileder fra Justis- og politidepar-tementet, G-2009-419, 2009. [Hentet fra Lov-data]

Kunnskapsdepartementet (2019): Høringsnotat:Forslag til lov om offentlige organers ansvar forbruk av tolk mv. (tolkeloven), mars 2019. [Si-tert fra regjeringen.no]

Kripos (2019): Nasjonal drapsoversikt 2019: Drap iNorge 2010–2019, 20. januar 2020. [Sitert frapolitiet.no]

Kommunerevisjonen (2020): Barneverntjenestensbruk av tolketjenester i Bydel Grorud og BydelSøndre Nordstrand, rapport 8/2020, 31. august2020.

Meld. St. 1 (2020–2021): Finansdepartementet,Nasjonalbudsjettet 2021, stortingsmelding nr. 1(2020–2021).

Meld. St. 15 (2012–2013): Justis- og beredskaps-departementet, Forebygging og bekjempelse avvold i nære relasjoner: Det handler om å leve,stortingsmelding nr. 15 (2012–2013).

NAV (2020): Årsrapport 2019, 30. april 2020. [Hen-tet fra nav.no]

NAV (2016): Vold i nære relasjoner og menneske-handel, digital veileder, 7. mars 2016. [Hentetfra nav.no]

NKVTS (2018): Nasjonalt kunnskapssenter omvold og traumatisk stress (NKVTS), Veilederfor helsetjenestens arbeid med vold i nære rela-sjoner, nettbasert veileder, på oppdrag fra Hel-sedirektoratet, 16. oktober 2018. [https://voldsveileder.nkvts.no/]

Norges rapport til Europarådet (2020): Justis- ogberedskapsdepartementet, Baseline report bythe Government of Norway on legislative and ot-her measures giving effect to the provisions ofthe Council of Europe Convention on Preventingand Combating Violence against Women andDomestic Violence (Istanbul Convention), 15.september 2020. [https://rm.coe.int/grevio-inf-2020-15/16809f9e09]

Politidirektoratet (2020): Politiets årsrapport 2019,2020. [Hentet fra politiet.no]

Politidirektoratet (2016): Instruks for politiets til-bud om mobil voldsalarm mm, Rundskriv2016/002. [Hentet fra Lovdata.no]

Politidirektoratet (2014): RisikovurderingsverktøyetSARA:SV. Det forebyggende sporet i partner-voldsaker, veileder, POD-publikasjon 2014:19.

Politidirektoratets rundskriv nr. 7 (2012): Helsetje-nestens og politiets ansvar for psykisk syke – opp-gaver og samarbeid, Rundskriv 2012/007.[Hentet fra Lovdata]

Politidirektoratet (2009): Retningslinjer for behand-ling av våpensaker, Rundskriv 2009/009. [Hen-tet fra Lovdata.no]

Riksadvokatens rundskriv nr. 1 (2020): Mål og pri-oriteringer for straffesaksbehandlingen i 2020,Rundskriv nr. 1/2020, 15. februar 2020.


Riksadvokatens rundskriv nr. 2 (2019): Kontaktfor-bud med elektronisk kontroll, Rundskriv nr. 2/2020, 20. mai 2019.

Riksadvokatens rundskriv nr. 1 (2018): Mål og pri-oriteringer for straffesaksbehandlingen i 2018,Rundskriv nr.1/2018, 23. februar 2018.

Riksadvokatens rundskriv nr. 1 (2017): Mål og pri-oriteringer for straffesaksbehandlingen i 2017,Rundskriv nr.1/2017, 28. februar.


Riksadvokaten (2017): Veileder: Innsyn i straf-fesaksdokumenter for andre enn sakens parter,Riksadvokatens skriftserie 3/2017, 3. oktober2017.


Riksadvokatens rundskriv nr. 3 (2008): Familie-vold, Rundskriv nr. 3 /2008, 23. juni 2008.

Riksadvokatens rundskriv nr. 4 (2006): Varetekt,Rundskriv nr. 4/2006, 9. februar 2007. [Hentetfra Lovdata]

Saksbehandlingsrundskrivet (2017): Barne-, ung-doms- og familiedirektoratet, Saksbehand-lingsrundskrivet, nettbasert fagstoff, 2017.[Hentet fra bufdir.no]

Samferdselsdepartementet (2020): Instruks forStatens havarikommisjon, 29. juni 2020 medvirkning fra 1. juli 2020. [Hentet fra regjerin-gen.no]

Sosial- og helsedirektoratet (2008): Nasjonale ret-ningslinjer for forebygging av selvmord i psykiskhelsevern, rundskriv IS-1511, 2008. [Hentet frahelsedirektoratet.no]

Sosial- og helsedirektoratet (2006): Helsepersonellsplikt og rett til å gi barneverntjenesten, politietog sosialtjenesten opplysninger ved mistanke om:mishandling av barn i hjemmet, andre formerfor alvorlig omsorgssvikt av barn, misbruk avrusmidler under graviditet, rundskriv IS-17/2006. [Hentet fra Lovdata.no]

Søndre Nordstrand barneverntjeneste (2008):Søndre Nordstrand barneverntjeneste, Kle-mentsrudmodellen: En erfaringsbasert metodefor barneverntjenestens arbeid med vold i nærerelasjoner, opprinnelig utgave ved Ragnhild Ar-nesen, Liv Diesen og Lillan R. Gaathje (2008),revidert utgave ved Liv Diesen og Heidi Inge-brigtsen Bordi (2017).

UDI (2019): Utlendingsdirektoratet (UDI), Gene-relle krav til drift av asylmottak, styringsdoku-menter og veiledere for asylmottak, sist oppda-tert 10. mai 2019. [Hentet fra udi.no]

UDI (2015a): Utlendingsdirektoratet (UDI), Iden-tifisering og oppfølging av sårbare beboere iasylmottak, retningslinjer, UDI 2015-029, 2015.[Hentet fra udi.no]

UDI (2015b): Utlendingsdirektoratet (UDI), Til-takskort – Vold i nære relasjoner, UDI 2015-029V2, 2015. [Hentet fra udi.no]

UDI (u.å.): Utlendingsdirektoratet (UDI), Dialog-grupper om vold, nettbasert fagstoff.[Hentetfra udi.no]

Lover, forskrifter og konvensjoner mm.

Norske lover, kongelige resolusjoner og stortings-vedtak

Lov 29. november 2019 nr. 75 om informasjonstil-gang m.m. for Partnerdrapsutvalget

Lov 22. juni 2018 nr. 83 om kommuner og fylkes-kommuner (kommuneloven)

Lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av person-opplysninger (personopplysningsloven)

Lov 1. juni 2018 nr. 24 om nasjonal sikkerhet (sik-kerhetsloven)

Lov 20. april 2018 nr. 7 om våpen, skytevåpen, vå-pendelar og ammunisjon (våpenlova) [ikke ikraft]

Lov 20. april 2018 nr. 5 om endringer i barnevern-loven m.v.

Lov 16. juni 2017 nr. 56 om Statens undersøkelses-kommisjon for helse- og omsorgstjenesten

Lov 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbudmot diskriminering (likestillings- og diskrimi-neringsloven)

Lov 16. desember 2016 nr. 92 om undersøkelserav ulykker og hendelser i Forsvaret (forsvar-sundersøkelsesloven)

Lov 20. juni 2014 nr. 43 om helseregistre og be-handling av helseopplysninger (helseregister-loven)

Lov 20. juni 2014 nr. 42 om behandling av helse-opplysninger ved ytelse av helsehjelp (pasien-tjournalloven)

Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- ogomsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstje-nesteloven)

Lov 28. mai 2010 nr. 16 om behandling av opplys-ninger i politiet og påtalemyndigheten (politi-registerloven)

Lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenes-ter i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosi-altjenesteloven)

Lov 19. juni 2009 nr. 44 om kommunale krisesen-tertilbod (krisesenterlova)

Lov 16. juni 2006 nr. 20 om arbeids og velferdsfor-valtningen (arbeids og velferdsforvaltningslo-ven) [NAV-loven]

Lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i doku-ment i offentleg verksemd (offentleglova)

Lov 17. mai 2005 nr. 90 om mekling og rettergangi sivile tvister (tvisteloven)

Lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barneha-geloven)

Lov 3. juni 2005 nr. 34 om varsling, rapporteringog undersøkelse av jernbaneulykker og jern-


banehendelser m.m. (jernbaneundersøkelses-loven)

Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven)Lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høy-

skoler (universitets- og høyskoleloven)Lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning og

norskopplæring for nyankomne innvandrere(introduksjonsloven)

Lov 4. juli 2003 nr. 84 om frittståande skolar (fri-skolelova)

Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (hel-sepersonelloven)

Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettig-heter (pasient- og brukerrettighetsloven)

Lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenestenm.m. (spesialisthelsetjenesteloven)

Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneske-rettighetenes stilling i norsk rett (menneske-rettsloven)

Lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vi-daregåande opplæringa (opplæringslova)

Lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontor (fa-milievernkontorloven)

Lov 28. februar nr. 19 om folketrygd (folketrygd-loven)

Lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven)Lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven)Lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartslo-

ven)Lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap

(partnerskapsloven) [opphevet]Lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester

(barnevernloven)Lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapslo-

ven)Lov 3. juni 1983 nr. 54 om tannhelsetjenesten

(tannhelsetjenesteloven)Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i

straffesaker (straffeprosessloven)Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (bar-

nelova)Lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp (retts-

hjelpsloven)Lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjøn-

nene [opphevet]Lov 10. februar 1967 nr. 10 om behandlingsmåten

i forvaltningssaker (forvaltningsloven)Lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammuni-

sjon m.v. (våpenloven)Lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikklo-

ven)Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (dom-

stolloven)Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straf-

felov (straffeloven 1902) [opphevet]

Lov 17. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov

Norske forskrifter

Forskrift 6. september 2017 nr. 1353 om fellesrammeplan for helse- og sosialfagutdanninger

Forskrift 7. mars 2017 nr. 282 om fysisk sikkerheiti krisesentertilbodet

Forskrift 28. oktober 2016 nr. 1250 om ledelse ogkvalitetsforbedring i helse- og omsorgstje-nesten

Forskrift 20. mars 2015 nr. 231 om krav til og orga-nisering av kommunal legevaktordning, ambu-lansetjeneste, medisinsk nødmeldetjenestemv. (akuttmedisinforskriften)

Forskrift 20. september 2013 nr. 1097 om behand-ling av opplysninger i politiet og påtalemyndig-heten (politiregisterforskriften)

Forskrift 19. april 2012 nr. 358 om læreplan i norskog samfunnskunnskap for voksne innvandrere

Forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendin-gers adgang til riket og deres opphold her (ut-lendingsforskriften)

Forskrift 25. juni 2009 nr. 904 om skytevåpen, vå-pendeler og ammunisjon mv. (våpenforskrif-ten)

Forskrift 18. desember 2006 nr. 1478 om meklingetter ekteskapsloven

Forskrift 15. desember 2006 nr. 1456 til forvalt-ningsloven (forvaltningslovforskriften)

Forskrift 12. desember 2005 om salær fra det of-fentlige til advokater m.fl. etter faste satser(stykkprissatser) ved fri rettshjelp og i straf-fesaker (stykkprisforskriften)

Forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstollo-ven kapittel 11 (advokatforskriften)

Forskrift 28. juni 1985 nr. 1679 om ordningen avpåtalemyndigheten (påtaleinstruksen)

Norske forarbeider

NOU 2019: 20 En styrket familietjeneste: En gjen-nomgang av familieverntjenesten

NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov: Lov om saksbe-handlingen i offentlig forvaltning

NOU 2017: 12 Svikt og svik: Gjennomgang av sa-ker hvor barn har vært utsatt for vold, seksu-elle overgrep og omsorgssvikt

NOU 2017: 5 En påtalemyndighet for fremtiden:Påtaleanalysen

NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslovNOU 2016: 16 Ny barnevernslov: Sikring av bar-

nets rett til omsorg og beskyttelseNOU 2016: 9 Rettferdig og forutsigbar – voldsska-

deerstatning


NOU 2015: 11 Med åpne kort: Forebygging ogoppfølging av alvorlige hendelser i helse- ogomsorgstjenestene

NOU 2013: 9 Ett politi – rustet til å møte fremti-dens utfordringer: Politianalysen

NOU 2011: 19 Ny våpenlov: Gjennomgang av gjel-dende våpenlovgivning og forslag til ny våpen-lov

NOU 2010: 3 Drap i Norge i perioden 2004–2009NOU 2011: 18 Struktur for likestillingNOU 2003: 31 Retten til et liv uten vold: Menns

vold mot kvinner i nære relasjonerNOU 2003: 21 Kriminalitetsbekjempelse og per-

sonvern – politiets og påtalemyndighetens be-handling av opplysninger

NOU 1992: 16 Sterkere vern og økt støtte for kri-minalitetsofre [Hentet fra Nasjonalbibliote-ket.no]

Innst. 41 L (2020–2021) Innstilling til Stortingetfra justiskomiteen om Endringer i straffelovenmv. (avvergingsplikt, utenomrettslig tvangsek-teskap, diskrimineringsvern mv.)

Prop. 1 S (2020–2021) (Barne- og familiedeparte-mentet) Proposisjon til Stortinget (forslag tilstortingsvedtak) for budsjettåret 2021

Prop. 66 L (2019–2020) Endringer i straffelovenmv. (avvergingsplikt, utenomrettslig tvangsek-teskap, diskrimineringsvern, skyting mot poli-tiet mv.)

Prop. 1 S (2019–2020) (Justis- og beredskapsde-partementet) Proposisjon til Stortinget (for-slag til stortingsvedtak) for budsjettåret 2021

Prop. 131 L (2018–2019) Lov om informasjonstil-gang m.m. for Partnerdrapsutvalget

Prop. 63 L (2018–2019) Endringer i diskrimine-ringsombudsloven og likestillings- og diskri-mineringsloven (etablering av et lavterskeltil-bud for behandling av saker om seksuell tra-kassering og en styrking av aktivitets- og rede-gjørelsesplikten)

Prop. 169 L (2016–2017) Endringer i barnevernlo-ven mv. (bedre rettssikkerhet for barn og for-eldre)

Prop. 167 L (2016–2017) Endringer i barnelova ogstraffeloven mv. (bedre rettsvern for barn motvold og overgrep)

Prop. 73 L (2016–2017) Endringer i barnevernlo-ven (barnevernsreform)

Prop. 71 L (2016–2017) Endringer i helselovgiv-ningen (overføring av det offentlige tannhelse-tjenesteansvaret, lovfesting av kompetanse-krav m.m.)

Prop. 68 L (2016–2017) Lov om Statens undersø-kelseskommisjon for helse- og omsorgstje-nesten

Prop. 66 S (2016–2017) Samtykke til ratifikasjonav Europarådets konvensjon av 11. mai 2011om forebygging og bekjempelse av vold motkvinner og vold i nære relasjoner

Prop. 12 S (2016–2017) Opptrappingsplan motvold og overgrep (2017–2021)

Prop. 61 LS (2014–2015) Endringer i politilovenmv. (trygghet i hverdagen – nærpolitirefor-men)

Innst. 169 S (2012–2013) Innstilling fra kontroll-og konstitusjonskomiteen om rapport til Stor-tingets presidentskap fra Menneskerettighets-utvalget om menneskerettigheter i Grunnlo-ven

Prop. 114 L (2012–2013) Endringer i politiregis-terloven mv.

Menneskerettighetsutvalget (2011): Rapport tilStortingets presidentskap fra Menneskerettig-hetsutvalget om menneskerettigheter i Grunn-loven, Dokument nr. 16 (2011–2012), 19. de-sember 2011.

Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse-og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgs-tjenesteloven)

Prop. 116 L (2009–2010) Endringer i domstollo-ven (ekstraordinære valg til lekdommerutval-gene m.m.) og straffeloven 1902 (avvergings-plikt)

Innst. O. nr. 68 (2008–2009) Innstilling fra justis-komiteen om lov om endringer i straffelovenog straffeprosessloven (kontaktforbud medelektronisk kontroll, endring av saksbehand-lingsreglene for besøksforbud mv.)

Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) Om lov om behand-ling av opplysninger i politiet og påtalemyndig-heten (politiregisterloven)

Ot.prp. nr. 96 (2008–2009) Om lov om kommu-nale krisesentertilbod (krisesenterlova)

Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) Om lov om endringer istraffeloven og straffeprosessloven (kontakt-forbud med elektronisk kontroll, endring avsaksbehandlingsreglene for besøksforbudmv.)

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) Om lov om endringer istraffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delpro-posisjon – sluttføring av spesiell del og tilpas-ning av annen lovgivning)

Ot.prp. nr. 42 (2006–2007) Om lov om endringer ifinansieringsvirksomhetsloven og enkelte an-dre lover (kredittforening som konsernspissmv.)


Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) Om lov om endringer istraffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpedeog formildende omstendigheter, folkemord,rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro,orden og sikkerhet, og offentlig myndighet)

Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) Om lov om utlendin-gers adgang til riket og deres opphold her (ut-lendingsloven)

Ot.prp. nr. 113 (2004–2005) Om lov om opphevingav løsgjengerloven og om endringer i straffe-loven mv. (eget straffebud mot vold i nærerelasjoner mv.)

Ot.prp. nr. 117 (2001–2002) Om lov om endringeri politiloven og straffeloven (fiktiv identitet)

Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) Om lov om endringeri straffeloven og straffeprosessloven (rasis-tiske symboler, besøksforbud og strafferam-men ved sammenstøt av lovbrudd)

Ot.prp. nr. 13 (1998–99) Om lov om helseperso-nell mv. (helsepersonelloven)

Ot.prp. nr. 6 (1996–97) Om lov om familievern-kontor

Ot.prp. nr. 33 (1993–94) Om lov om endringer istraffeprosessloven mv (styrking av kriminali-tetsofres stilling)

Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskapOt.prp. nr. 29 (1990–91) Om lov om sosiale tjenes-

ter m.v. (sosialloven)Ot.prp. nr. 3 (1976–77) Om lov om endringer i lov

10. februar 1967 om behandlingsmåten i for-valtningssaker (regler om taushetsplikt m. m.)

Norsk rettspraksis

Høyesterett

HR-2019-621-AHR-2018-112-AHR-2017-1840-AHR-2017-667-AHR-2016-783-ARt. 2015 s. 959Rt. 2015 s. 93Rt. 2014 s. 735Rt. 2014 s. 695Rt. 2013 s. 1442Rt. 2013 s. 879Rt. 2013 s. 588Rt. 2013 s. 329Rt. 2012 s. 835Rt. 2009 s. 1261Rt. 2008 s. 1491Rt. 2008 s. 504Rt. 2007 s. 1253

Rt. 2004 s. 1658Rt. 1989 s. 1363

Lagmannsrett

LB-2016-116118-2RG 2009 s. 754LB-2008-31057

Internasjonale konvensjoner, rettspraksis, komité-anbefalinger mm.

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/679 om vern av fysiske personer i forbindelsemed behandling av personopplysninger og omfri utveksling av slike opplysninger – person-vernforordningen (GDPR), 27. april 2016.

Europarådets konvensjon om forebygging og be-kjempelse av vold mot kvinner og vold i nærerelasjoner (Istanbulkonvensjonen), CETS 210,Istanbul, 11. mai 2011.

De forente nasjoners internasjonale konvensjonom avskaffelse av alle former for diskrimine-ring av kvinner med tilleggsprotokoll 6. okto-ber 1999 (FNs kvinnekonvensjon), New York,18. desember 1979.

Europarådets konvensjon om beskyttelse av men-neskerettighetene og de grunnleggende frihe-ter (EMK), Roma, 4. november 1950.

EMDs dom 9. juni 2009 i sak Opuz mot Tyrkia, Ap-plication No. 33401/02.

EMDs dom 26. mars 2013 i sak Valiuliené mot Li-tauen, Application No. 33234/07.

EMDs avvisningsavgjørelse 23. oktober 2012 i sakIrene Wilson mot Storbritannia, ApplicationNo. 10601/09.

EMDs dom 12. juni 2008 i sak Bevacqua og S motBulgaria, Application No. 71127/01.

GREVIO (2019): Group of Experts on Actionagainst Violence against Women and Do-mestic Violence (GREVIO), Baseline Evaluat-ion Report Sweden, GREVIO/Inf (2018)15, 21.januar 2019.

FNs kvinnekomité (1992): The Committee on theElimination of Discrimination Against Women(CEDAW Committee), General recommenda-tion no. 19: Violence against women, 1992.

FNs kvinnekomité (2017): The Committee on theElimination of Discrimination Against Women(CEDAW Committee), General recommenda-tion No. 35 on gender-based violence againstwomen, updating general recommendation No.19, CEDAW/C/GC/35, 2017.


Svensk rett

Lag (2007:606) om utredningar för att förebyggavissa skador och dödsfall

Prop. 2017/18:215 Utredningar för att förebyggavissa skador och dödsfall

Förordning (2007:827) med instruktion för Stats-kontoret

NOU 2020: 17 249Varslede drap? Vedlegg 1

Vedlegg 1

Kodebok til bruk for Partnerdrapsutvalget

250 NOU 2020: 17Vedlegg 1 Varslede drap?

Figur 1.1

1

Kodebok til bruk for Partnerdrapsutvalget Ditt navn: _____________________________________________________

Sakens nummer: _______________________________________________

Del 1: Deskriptive opplysninger A. Opplysninger om offeret 1. Offerets kjønn:

� Kvinne

� Mann

2. Offerets alder: _________

3. Offerets forhold til gjerningspersonen på tidspunktet for drapet:

� Gift, registrert partner eller samboende

� Tidligere gift eller registrert partner eller samboende

� I en brudd- eller separasjonsfase (noter under hva som underbygger dette)

� Uklart (noter):

4. Offerets tilknytning til Norge:

� Norsk statsborger som …

o ikke tidligere har hatt annet statsborgerskap

o har foreldre som er født i utlandet

o tidligere har hatt annet statsborgerskap

� Utenlandsk statsborger som …

o er EU/EØS-borger med permanent opphold i Norge

o er EU/EØS-borger med midlertidig opphold i Norge

o er annen utenlandsk statsborger med permanent opphold i Norge

o er annen utenlandsk statsborger med midlertidig opphold i Norge

o er asylsøker

� Urfolk eller nasjonal minoritet (noter): _____________________________

� Annen oppholdsstatus (for eksempel papirløs, turist, mv.): _____________

5. Offerets utdanning, inkludert grunnskole (antall år): _________

Noter nummer på saksdokumentet opplysningen stammer fra:


Figur 1.2

2

6. Offerets tilknytning til arbeidslivet (kan sette flere kryss):

� Ingen opplysninger

� I arbeid (heltid eller deltid)

� Arbeider i primærnæringene (heltid eller deltid)

� Arbeidssøker (mottar arbeidsledighetstrygd el.)

� Trygdet

� Hjemmeværende

� Student/elev

� Pensjonist

� Deltaker i introduksjonsprogram/norskopplæring/andre tiltak (flyktning,

asylsøker)

� Annet: _________________________________

7. Offerets rusmiddelbruk (alkohol, narkotika, medikamenter):


� Opplysninger om at offeret ikke misbrukte rusmidler

� Opplysninger om rusmiddelmisbruk (noter type rusmidler og hvem

opplysningene stammer fra (lege/venn/familie/andre)):

(Obs! Se spørsmål 31‒32 om ruspåvirkning på gjerningstidspunktet)

8. Offerets psykiske helseplager:


� Opplysninger om at offeret ikke hadde diagnostisert psykisk lidelse eller

symptomer på psykiske problemer

� Diagnostisert psykisk lidelse (noter under)

� Opplysninger om symptomer på psykiske problemer (noter hva, hvem

opplysningene stammer fra (lege/venn/familie/andre), når

lidelsen/symptomene ble registrert, om forklaringene er avvikende, om det

synes å være tvil knyttet til temaet. Husk at vi ikke skal

«fjerndiagnostisere», men beskrive det hjelpeapparatet har registrert):


Figur 1.3

3

9. Er offeret vurdert som (lettere) psykisk utviklingshemmet?


� Opplysninger om at offeret ikke er lettere psykisk utviklingshemmet

� Opplysninger om at offeret er lettere psykisk utviklingshemmet (noter;

hvem opplysningene stammer fra, når dette ble registrert):

10. Offerets selvmordsatferd


� Opplysninger om at offeret ikke hadde vært eller var suicidal

� Opplysninger om at offeret hadde vært eller var suicidal (noter hva

selvmordsatferden har bestått i (inkludert trusler om selvmord), hvem

opplysningene stammer fra og hva slags oppfølging som ble gitt):

11. Offerets fysiske helseplager:


� Opplysninger om fysiske helseplager (noter hva, og hvem opplysningene

stammer fra (lege/venn/familie/andre)):


Figur 1.4

4

B. Opplysninger om gjerningspersonen 12. Gjerningspersonens kjønn:

� Kvinne

� Mann

13. Gjerningspersonens alder: _________

14. Gjerningspersonens tilknytning til Norge:

� Norsk statsborger som …

o ikke tidligere har hatt annet statsborgerskap

o har foreldre som er født i utlandet

o tidligere har hatt annet statsborgerskap

� Utenlandsk statsborger som …

o er EU/EØS-borger med permanent opphold i Norge

o er EU/EØS-borger med midlertidig opphold i Norge

o er annen utenlandsk statsborger med permanent opphold i Norge

o er annen utenlandsk statsborger med midlertidig opphold i Norge

o er asylsøker

� Urfolk eller nasjonal minoritet (noter): _____________________________

� Annen oppholdsstatus (for eksempel papirløs, turist, mv.): _____________

15. Gjerningspersonens utdanning, inkludert grunnskole (antall år): _________

16. Gjerningspersonens tilknytning til arbeidslivet (kan sette flere kryss):


� I arbeid (heltid eller deltid)

� Arbeider i primærnæringene (heltid eller deltid)

� Arbeidssøker (mottar arbeidsledighetstrygd el.)

� Trygdet

� Hjemmeværende

� Student/elev

� Pensjonist

� Deltaker i introduksjonsprogram/norskopplæring/andre tiltak (flyktning,

asylsøker)

� Annet: __________________________________

17. Gjerningspersonens rusmiddelbruk (alkohol, narkotika, medikamenter):


� Opplysninger om at gjerningspersonen ikke misbrukte rusmidler

� Opplysninger om rusmiddelmisbruk (noter type rusmidler og hvem


(Obs! Se spørsmål 31‒32 om ruspåvirkning på gjerningstidspunktet)


Figur 1.5

5

18. Gjerningspersonens psykiske helseplager (før og etter drapet):


� Opplysninger om at gjerningspersonen ikke hadde diagnostisert psykisk

lidelse eller symptomer på psykiske problemer

� Diagnostisert psykisk lidelse (noter under)

� Opplysninger om symptomer på psykiske problemer (noter hva, hvem

opplysningene stammer fra (lege/venn/familie/andre), når

lidelsen/symptomene ble registrert, om forklaringene er avvikende, om det

synes å være tvil knyttet til temaet. Husk at vi ikke skal

«fjerndiagnostisere», men beskrive det hjelpeapparatet har registrert):


Figur 1.6

6

19. Er gjerningspersonen vurdert som (lettere) psykisk utviklingshemmet?


� Opplysninger om at gjerningspersonen ikke er lettere psykisk

utviklingshemmet

� Opplysninger om at gjerningspersonen er lettere psykisk utviklingshemmet

(noter; hvem opplysningene stammer fra, når dette ble registrert):

20. Gjerningspersonens selvmordsatferd


� Opplysninger om at gjerningspersonen ikke hadde vært eller var suicidal

� Opplysninger om at gjerningspersonen hadde vært eller var suicidal (noter

hva selvmordsatferden har bestått i (inkludert trusler om selvmord), hvem

opplysningene stammer fra og hva slags oppfølging som ble gitt):


Figur 1.7

7

21. Gjerningspersonens fysiske helseplager:


� Opplysninger om sykdom/fysiske helseplager (noter hva, og hvem


22. Har gjerningspersonen tidligere begått lovbrudd?


� Nei

� Ja (noter, for eksempel hva slags type lovbrudd, om det foreligger dom i

saken osv.)

C. Opplysninger om barn (inkl. voksne barn) 23. Har offeret og/eller gjerningspersonen barn (felles eller særkullsbarn)?

� Nei/ingen opplysninger

� Ja (noter, for eksempel hvem som er foreldre til særkullsbarnet, barnets

alder, bosted osv.):


Figur 1.8

8

24. Var barnet(a) tilstede ved drapshandlingen?

� Nei


� Ja (noter, for eksempel om barnet selv ble skadet/drept eller var vitne til

handlingen):

D. Opplysninger om drapshandlingen og etterforskningen 25. Er det andre ofre (som også er drept) i saken?

� Nei

� Ja (noter hvem; kjønn, alder, relasjon til gjerningspersonen):


Figur 1.9

9

26. Er det andre som er fysisk skadet i saken?

� Nei

� Ja (noter hvem; kjønn, alder, relasjon til gjerningspersonen):

27. Hvor skjedde drapet?

� I felles hjem eller like i nærheten (for eksempel på trappa, i hagen, i

garasjen)

� I offerets hjem

� I gjerningspersonens hjem

� Annet privat sted

� På en offentlig plass som er tilgjengelig for alle (på en skole, på gaten, i

skogen)

� Annet sted (noter): ____________________________________________

28. Hvordan ble drapet utført?

� Skytevåpen

� Kniv eller annet stikkvåpen (for eksempel saks, skrutrekker, glasskår)

� Vold med en stump gjenstand (for eksempel en stein, lysestake, hammer)

� Vold i form av slag, spark, dytting, dytting ned trapp

� Kvelning

� Forgiftning

� Påkjørsel

� Annet (noter): ________________________________________________

29. Er det opplysninger om motiv for drapet?

� Nei

� Ja (noter hva slags motiv, for eksempel krangel, sjalusi, hevn, ære, frykt,

næringsvirksomhet, tap av identitet el.):


Figur 1.10

10

30. Er det opplysninger om mishandling av dyr i saken?

� Nei

� Ja (noter hva slags opplysninger og hvem de stammer fra):

31. Gjerningspersonens ruspåvirkning på drapstidspunktet:


� Var ikke ruspåvirket

� Var påvirket av alkohol

� Var påvirket av narkotika

� Var påvirket av medikamenter (piller eller andre farmasøytiske preparater)

� Var påvirket av kombinasjons-/blandingsrus (alkohol, narkotika og/eller

medikamenter)

32. Offerets ruspåvirkning på drapstidspunktet:


� Var ikke ruspåvirket

� Var påvirket av alkohol

� Var påvirket av narkotika

� Var påvirket av medikamenter (piller eller andre farmasøytiske preparater)

� Var påvirket av kombinasjons-/blandingsrus (alkohol, narkotika og/eller

medikamenter)


Figur 1.11

11

33. Ble et eller flere avhør av gjerningspersonen i forbindelse med drapet

gjennomført med tolk?


� Nei

� Ja (noter. Presiser om det ble gjennomført noen avhør med og noen uten

tolk):

Del 2: Partnervold før drapet, mm.

E. Partnervold

34. Utsatte gjerningspersonen offeret for vold (fysisk, psykisk, seksuell, materiell

eller annen type vold) før drapet? Her er det ikke avgjørende om volden er

registrert før drapet.


� Ja, beskriv:

(For eksempel type vold, alvorlighet, hyppighet, gjensidighet, når volden

begynte og om den pågikk og evt. eskalerte frem mot drapet. En

enkeltstående voldshendelse langt tilbake i tid er like viktig å notere som

eskalerende alvorlig vold rett før drapet)

NB! Om volden er registrert og evt. videreformidlet av hjelpeapparatet,

eller observert av privatpersoner, kan utdypes i del 3 om hjelpeapparatet, se

spørsmål 47 flg.))


Figur 1.12

12

35. Er gjerningspersonen tidligere domfelt for partnervold mot offeret?


� Nei

� Ja, beskriv:


Figur 1.13

13

36. Ga offeret uttrykk for å være i livsfare?

� Nei/ingen opplysninger � Ja, beskriv:

(Evt. registrering/videreformidling kan utdypes i del 3 om hjelpeapparatet,

se spørsmål 47 flg.)

F. Våpen, trusler mm.

37. Var gjerningspersonens tilgang til skytevåpen et tema med politi, hjelpeapparat

offeret eller andre?


� Ja , beskriv:

(For eksempel hvem som tok det opp og hva som ble gjort, for eksempel

om politiet opprettet forvaltningssak)


Figur 1.14

14

38. Fremsatte gjerningspersonen trusler?


� Ja, beskriv: (Alle former for trusler er relevant, for eksempel drapstrusler, trusler med

våpen, verbale trusler om vold, tap av foreldrerett eller oppholdstillatelse,

om å skade barn eller selvmord)

39. Har gjerningspersonen gitt uttrykk for konkrete planer om å skade eller drepe

offeret?


� Ja, beskriv: (Ev. registrering/videreformidling kan utdypes i del 3 om hjelpeapparatet,

se spørsmål 47 flg.)


Figur 1.15

15

40. Hadde gjerningspersonen tilgang (i eget eie eller på annen måte) på

skytevåpen?


� Eide registrerte våpen

� Eide uregistrerte våpen

� Tilgang til andres våpen

G. Beskyttelsestiltak 41. Har det vært besøks- eller kontaktforbud i saken?


� Ja, beskriv: (For eksempel bakgrunnen for besøksforbudet, eventuelle brudd, om

eventuelle brudd ble registrert og fulgt opp strafferettslig eller på andre

måter – evt. hvorfor det ikke ble fulgt opp)

Nærmere om oppfølging i hjelpeapparatet kan utdypes i del 3, spørsmål 47

flg.)

42. Har det vært voldsalarm i saken? � Nei/ingen opplysninger � Ja, beskriv:

(For eksempel om voldsalarmen ble utløst før drapet eller i forbindelse

med drapet, og hvordan politiet fulgte dette opp)


Figur 1.16

16

43. Har det vært kontaktforbud med elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm) i

saken?


� Ja, beskriv:

44. Har det vært andre typer beskyttelsestiltak i saken (som pågripelse,

motivasjonssamtale, hjemmebesøk)?


� Ja, beskriv:

H. Tidligere erfaringer med vold

45. Har gjerningspersonen utsatt andre personer enn offeret for vold?


� Ja, beskriv:

(For eksempel vold mot barn, tidligere partner, foreldre eller andre. Er det

evt. dom i saken?)


Figur 1.17

17

46. Har gjerningspersonen tidligere vært utsatt for eller vitne til vold fra andre

personer?


� Ja, beskriv:

(For eksempel vold i egen opprinnelsesfamilie, i tidligere forhold, eller

annet. Er det evt. dom i saken?)

47. Har offeret tidligere vært utsatt for eller vitne til vold fra andre personer?


� Ja, beskriv:

(For eksempel vold i egen opprinnelsesfamilie, i tidligere forhold, eller

annet. Er det evt. dom i saken?


Figur 1.18

18


Figur 1.19

19

Del 3: Kontakt med og oppfølging i politi, hjelpe- og

behandlingsapparat Det er flere momenter som kan være interessante i dette kapittelet, for eksempel grunnene til og tidspunktene for kontakten mellom gjerningspersonen/offeret og hjelpeapparatet, om vedkommende ble spurt om voldsutøvelse/voldsutsatthet, om risikovurderingsverktøy ble brukt i saken (SARA:SV eller Danger Assessment (DA)), om risiko for partnervold ble registrert, om risikohåndteringstiltak ble iverksatt, om risiko for partnervold ble videreformidlet til andre instanser og hva instansene ellers gjorde for å følge opp saken. Hvis saken ikke ble fulgt (godt nok) opp, er det viktig å beskrive grunnene til det så langt det fremkommer av dokumentene. Se eget spørsmål om kommunikasjonen mellom gjerningspersonen/offeret og hjelpeapparatet i delkapittel P. I. Kontakt med politiet 48. Har gjerningspersonen hatt kontakt med politiet før drapet?


� Ja, beskriv:


Figur 1.20

20

49. Har offeret hatt kontakt med politiet før drapet?


� Ja, beskriv:

J. Kontakt med helsevesen (offentlig og privat)

50. Har gjerningspersonen hatt kontakt med helsevesen (fastlege, sykehus,

legevakt, psykolog, psykiater eller andre) før drapet?


� Ja, beskriv:

(Det er lav terskel for å beskrive kontakt her. Kontakt med fastlege om en

somatisk plage kan fremstå irrelevant ifbm. partnerdrapet, men ha in mente

at mange vegrer seg mot å ta kontakt med fastlege om «vanskelige» temaer

og dermed først og fremst tar opp «enkle» problemer. Det vil for eksempel

også være relevant om det plutselig er hyppige legetimer, selv om temaet

for timene fremstår irrelevant. Viktig å beskrive om opplysningene

stammer fra pasientjournal eller avhør med gjerningspersonen.

Gjerningsperson kan ofte si at noe er tatt opp med legen, mens journalen

bare beskriver en skadet skulder.)


Figur 1.21

21

51. Har offeret hatt kontakt med helsevesen (fastlege, sykehus, legevakt, psykolog,

psykiater eller andre) før drapet?


� Ja, beskriv:

(Samme momenter her som i spørsmål 50 rett over)


Figur 1.22

22

K. Kontakt med familievernkontor 52. Har gjerningspersonen hatt kontakt med familievernkontor før drapet?


� Ja, beskriv:

53. Har offeret hatt kontakt med familievernkontor før drapet?


� Ja, beskriv:

L. Kontakt med barnevernet

54. Har gjerningspersonen eller offeret hatt kontakt med barnevernet før drapet?


� Ja, beskriv:


Figur 1.23

23

M. Kontakt med krisesenter 55. Har offeret hatt kontakt med krisesenter før drapet?


� Ja, beskriv:

(For eksempel omstendighetene rundt offerets «utsjekking» fra

krisesenteret, ble det for eksempel registrert om offeret dro hjem eller

andre steder? Mottok offeret trusler under oppholdet?)


Figur 1.24

24

N. Kontakt med advokat, rettshjelpere eller andre (frivillige) rettshjelpstilbud 56. Har gjerningspersonen hatt kontakt med advokat eller andre rettshjelpere før

drapet?


� Ja, beskriv:

57. Har offeret hatt kontakt med (bistands)advokat eller andre rettshjelpere før

drapet?


� Ja, beskriv:


Figur 1.25

25

O. Kontakt med andre instanser 58. Har gjerningspersonen hatt kontakt med andre instanser før drapet, for

eksempel NAV, sosialtjenesten, private hjelpere utenfor det offentlige

hjelpeapparatet, veterinærer, sjelesørgere eller religiøse ledere? � Nei/ingen opplysninger

� Ja, beskriv:

59. Har offeret hatt kontakt med andre instanser før drapet, for eksempel NAV,

sosialtjenesten, private hjelpere utenfor det offentlige hjelpeapparatet, veterinærer,

sjelesørgere eller religiøse ledere?


� Ja, beskriv:


Figur 1.26

26

P. Kunnskap om og kommunikasjon med hjelpeapparatet 60. Hva er ditt inntrykk av gjerningspersonens kunnskap om og kommunikasjonen

med hjelpeapparatet?

Relevante stikkord hva gjelder kunnskap: faktisk kunnskap om hjelpeapparatet og

forvaltningen og samfunnet for øvrig, forståelse for hva hjelpeapparatet kan tilby.

Relevante stikkord hva gjelder kommunikasjon: språk, kulturforståelse, om

gjerningsperson ble «sett» og «møtt der vedkommende var», om vold var et tema,

om hjelpeapparatet forstod alvoret i situasjonen, om gjerningspersonen fikk den

veiledningen vedkommende hadde behov for eller ga uttrykk for å ha behov for.

61. Hva er ditt inntrykk av offerets kunnskap om og kommunikasjonen med

hjelpeapparatet?

(Samme momenter her som i spørsmål 60 rett over)


Figur 1.27

27

Del 4: Kontakt med andre privatpersoner

(venner/familie/kollegaer etc.)

I dette kapittelet vil det både være interessant å beskrive hva personer i gjerningspersonens og/eller offerets nærhet visste i forkant av drapet, og hva de eventuelt gjorde ut fra informasjonen de hadde. Har de meldt fra til politiet (avvergeplikt) eller til barneverntjenesten (bekymringsmelding)? Hvorfor har de eventuelt ikke meldt bekymringene videre? Synes de å ha hatt kunnskap om tilbudet i hjelpeapparatet? Q. Kontakt med venner/familie/kollegaer 62. Beskriv kontakten mellom gjerningspersonen og andre privatpersoner før

drapet (som kunne gitt grunn til bekymring), og hva kontakten eventuelt ledet til:

63. Beskriv kontakten mellom offeret og andre privatpersoner før drapet (som

kunne gitt grunn til bekymring), og hva kontakten eventuelt ledet til:


Figur 1.28

28

Del 5: Sammendrag og helhetsinntrykk Mandatet: «Hensikten er å avdekke om, i hvilken grad og eventuelt på hvilken måte det har forekommet svikt i det offentlige tjenesteapparats håndtering i forkant av disse sakene. Utvalget skal gi anbefalinger som kan bidra til at fremtidige tilfeller forebygges og forhindres».

Aktuelle temaer for sammendraget (ikke uttømmende):

1. Svikt i hjelpeapparatet? Eksempler:

� manglende eller mangelfull samhandling eller kommunikasjon mellom

tjenester (ulike etater, sektorer og nivåer)

� mangelfullt regelverk eller svak forståelse av regelverk

� manglende tjenestetilbud eller manglende kunnskap om tilbudet i

befolkningen

� manglende samordningsmekanismer

� språk- og kulturforståelse og organisasjonskultur i hjelpeapparatet

� kulturelle og demografiske forhold på stedet for partnerdrapet

� handler svikten om at hjelpeapparatet ikke har forstått risikoen, eller om at

risikoen ikke har blitt håndtert på en god nok måte?

2. Hva kan vi lære av saken?

� Hva fungerte bra?

� Ser du behov for nye eller endrede tiltak eller virkemidler som kunne

bidratt til bedre forebygging?

� Andre anbefalinger?

Sammendrag:


Figur 1.29

29

Forts. sammendrag:

Arbeids- og sosialdepartementet:NOU 2019: 6 Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2019NOU 2019: 7 Arbeid og inntektssikring

Barne- og likestillingsdepartementet:NOU 2019: 20 En styrket familietjeneste

Finansdepartementet:NOU 2019: 1 Overtakelsestilbud (frivillig og pliktig tilbud)NOU 2019: 8 Særavgiftene på sjokolade- og sukkervarer og alkoholfrie drikkevarer NOU 2019: 11 Enklere merverdiavgift med én satsNOU 2019: 15 Skatterådgiveres opplysningsplikt og taushetspliktNOU 2019: 16 Skattlegging av vannkraftverkNOU 2019: 18 Skattlegging av havbruksvirksomhet

Helse- og omsorgsdepartementet: NOU 2019: 10 Åpenhet i grenselandNOU 2019: 14 TvangsbegrensningslovenNOU 2019: 24 Inntektsfordeling mellom regionale helseforetakNOU 2019: 26 Rusreform – fra straff til hjelp

Justis- og beredskapsdepartementet:NOU 2019: 4 Organisering av norsk naturskadeforsikringNOU 2019: 5 Ny forvaltningslovNOU 2019: 13 Når krisen inntrefferNOU 2019: 17 Domstolstruktur

Kulturdepartementet:NOU 2019: 9 Fra kalveskinn til datasjøNOU 2019: 19 Jenterom, gutterom og mulighetsrom

Kunnskapsdepartementet:NOU 2019: 2 Fremtidige kompetansebehov IINOU 2019: 3 Nye sjanser – bedre læringNOU 2019: 12 Lærekraftig utviklingNOU 2019: 23 Ny opplæringslovNOU 2019: 25 Med rett til å mestre

Nærings- og fiskeridepartementet:NOU 2019: 21 Framtidens fiskerikontroll

Samferdselsdepartementet:NOU 2019: 22 Fra statussymbol til allemannseie – norsk luftfart i forandring

Norges offentlige utredninger2019

MIL

JØMERKET TRYKKSAK

20 4 1 D e p M e d i a 0

4 4 6

Bestilling av publikasjoner

Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonwww.publikasjoner.dep.noTelefon: 22 24 00 00

Publikasjonene er også tilgjengelige påwww.regjeringen.no

Trykk: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon – 12/2020

NOU 2020: 17 - sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri

Documents

Transcript of NOU 2020: 17 - sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri