Norske perler 2 side 66 113 (1)

66 Norske perler 2 Norske perler 2 67

Hallingskarvet nasjonalparkHøyfjellet mellom øst og vest

Det er stupbratt på sidene av Hallingskarvet, men toppen er bølget, med små søkk og skar, knauser og koller, brutt av større og mindre fonner, breer og små tjern. På en godværsdag får du en viddefølelse her oppe når du kan studere fjellene mot Skarvheimen og Jotunheimen i nord og Hardangervidda i sør.

Mange forbinder nasjonalparker med vill og uberørt natur, og ja,

det finner du i høyeste grad også på Hallingskarvet. Likevel er det vel ingen andre nasjonalparker i Norge som har et idrettsarrangement med 12 000 delta g ere innenfor vernegrensene. Skarverennets skiløpere går nemlig innom nasjonal-parken på sin ferd fra Finse til Ustaoset og passerer ikke langt unna Tvergastein hvor filosofen Arne Næss tilbrakte mye tid. Den sentrale beliggenheten for både fastboende, hytteeiere og feriegjester, og et godt utbygde sti- og løypesystem, gjør at nasjonalparken er mye besøkt.

Lett gjenkjenneligI Norge er det mange karakteristiske fjell, og Hallingskarvet er et av dem. Særlig er de stupbratte skrentene mot sør lette å

dra kjensel på, og det samme er den til-synelatende lange, flate toppen. Skarvet er 35 kilometer langt, og fjellmassivet er rundt tre kilometer på det bredeste. Det høyeste punktet er Folarskardnuten i Hol kommune, omtrent midt i nasjonal-parken. Med sine 1933 moh er ikke dette bare Hols og Buskeruds høyeste punkt, men også Norges høyeste punkt sør for Jotunheimen.

Hallingskarvets spesielle landskaps-form er et resultat av geologiske proses ser som har foregått i mer enn 1,5 milliar der år. Geologene vil ha det til at Halling-skarvet er en innflytter – fra Sunnmøre, av alle steder. De mener at dette karakte-ristiske fjellpartiet ble løsreve t fra nord-vestkanten av Norge og skjøvet inn på vidda som et stort dekke en gang i jor-dens oldtid. Ytre geologiske krefter har

fjernet det meste av dekket, slik at bare de hardeste bergartene er blitt stående igjen som isolerte rester.

Flere turalternativerPopulære fotturruter med DNT-merk-ing over Hallingskarvet er fra Finse til Geiterygghytta eller til Raggsteindalen, via Kyrkjedøra. I nærheten ligger Flaka-vatnet, Norges høyestliggende innsjø (1449 moh). En annen variant går fra Haugastøl, via Lordehytta (1620 moh) i Folarskardet, til Raggsteindalen.

Lordehytta er bygd i stein og ble satt opp på 1880-tallet av den irske lord Gar-vagh d.y. med god hjelp av lokale Lars Lein fra Hovet i Hol. Lorden kom til Norge for å jakte rein og fikk satt opp småbuer for overnatting under jakten. I dag er den først og fremst ei nødbu for

folk som overraskes av dårlig vær. Er værgudene på din side, er Lordehytta et fint utgangspunkt for å komme opp på selveste Folarskardnuten. Helt på toppen av Hallingskarvet får du en følelse av å være på toppen av det meste. Alt du ser sørover, ligger jo lavere, og det er mye vakker natur å beskue fra steinvarden.

Vinterstid er Hallingskarvet på langs en klassiker når kveldene begynner å bli lengre og lysere. Dette er definitivt ikke en vintertur for ferskinger, for her må du overnatte i telt oppe i et av Norges mest ugjestmilde områder. Er det god-vær og klar sikt, er det likevel få turer som kan måle seg med denne.

Fra Geilo-kanten er det desidert enklest å komme seg inn fra Prestholtse-ter mot den østligste delen av nasjonal-parken. Her er det også mulig å gå på ski vinterstid, og Prestholtskarvet (1859 moh) kan været fint turmål både som-mer og vinter.

Værhardt, men nærings-rike ”lommer”Når det gjelder plante- og dyreliv, er det

FaktaHallingskarvet nasjonalpark ble fredet 22. desember 2006 og dekker et areal på ca. 450 km2. Verneom-rådet ligger hovedsakelig i Buskerud fylke, men både Hordaland og Sogn og Fjordane kommer inn med en bit hver mot vest.

Attraksjoner:• Folarskardnuten (1933)• Prestholtrunden (sti opparbeidet

av sherpaer fra Nepal, ferdig som-meren 2014)

• Frodig flora• Villrein• Lordehytta

Kart: Turkart Hallingskarvet 1:50 000, 2008. Adkomst: Rv7 mellom Haugastøl og Hol og Fv50 mellom Aurland og Hol har flere stopp og avkjørsler mot nasjo-nalparken. Fra Bergensbanen er nasjonalparken lett tilgjengelig fra stasjonene på Finse, Haugastøl, Ustaoset og Geilo.

Overnatting: Det er mulig å overnatte i Lordehytta, for det er en brisk der inne med plass til to, men ellers ingen andre fasili-teter enn en god vedovn med enkle kjøkkenredskaper. Dessuten flere mu-ligheter på Finse, Haugastøl, Ustaoset, Geilo, Raggsteindalen og Geite-rygghytta, se www.turistforeningen.no, www.geilo.no/overnatting, www.raggsteindalen.no, www.finse1222.no

Les mer/info: www.miljødirektoratet.no/ nasjonalparker www.nasjonalparkstyre.no/ Hallingskarvet

jo høyt og værhardt i store deler av ver-neområdet. Likevel er det bedre klima og jordsmonn med næringsrik fyllitt og kalk i enkelte ”lommer”, som på Skarv-randen øst i området med en rik fjellflo-ra hvor blant annet kvitkurle, snøsøte, bakkesøte og fjellveronika ”krydrer” fot-turen. Alle som har fulgt stien mot Lor-dehytta, ser at her trives også arter som gullmyrklegg, fjellskrinneblom, fjelltjæ-reblom, setermjelt, fjellsmelle og tuesil-dre. Kommer du høyt nok opp, er det imidlertid stort sett bare den beinharde issoleia som holder stand.

Hallingskarvet regnes som en del av Nordfjella, og villreinstammen bruker også deler av nasjonalparken som leve-område. I de bratte stupene og berg-veggene er det gode vilkår for mange fuglearter, og her hekker blant annet kongeørn og jaktfalk. En rekke vass-drag og myrer innenfor nasjonalparken har stor betydning for våtmarksfugl, og arter som temmincksnipe, fjæreplytt, myrsnipe og grønnstilk synes det er helt greit å bli våte på beina!

Hallingskarvet i det siste rosa kveldslyset en kald vinterdag. Foto: Bjørn Furuseth.

På toppen av Prestholtskarvet som ligger øst på Hallingskarvet. Foto: Tom Helgesen.


LangedragSoria Moria-slott med ulv og gaupeLangedrag Naturpark ligger som et Soria Moria-slott 1000 moh i fjellene mellom Hallingdal og Numedal. Her har tusenvis av skoleelever sett ulv og gaupe og lært om de store rovdyrenes plass i økosystemet.

FaktaLangedrag Naturpark ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud.

Attraksjoner:• Ulv og gaupe• Fjellrev• Ridetur i fjellet• Hundekjøring• Flott natur med gode ski- og

fotturmuligheter

Adkomst:Adkomst enten fra Numedal elle r Hallingdal. Fra Kongsberg, følg Rv40 til Rødberg, ta til høyre, følg veien opp til Tunhovddammen og videre ca. 15 km til avkjøringsskiltet til Lange drag. Fra Hallingdal, kjør til Nesbyen, følg Rukkedalsveien vest-over og følg skiltene. Fra Geilo, kjør Rv40 gjennom Skurdalen, følg så skilting til Tunhovd og Langedrag.

Overnatting:Det er mulig å overnatte på Lange-drag.

Les mer/info:www.langedrag.no

Langedrags historie er spesiell. Etter 30 år som produsent av helsetrøyer,

ja den trøya med alle hullene, bestemte Oslo-mannen Edvin Thorson seg for å realisere guttedrømmen. At han var blitt 60 år, fikk så være. Han solgte fabrikken og forretningene i Oslo og kjøpte i stedet et stort område med skog og fjell mel-lom Hallingdal og Numedal. Han bygde vei tre kilometer opp ei li, planert e og satte opp driftsbygninger. I løpet av tre år – i 1981 – stod Langedrag Naturpark klar, i hovedsak som leirskole.

I dag troner gården som et Soria Moria-slott med fantastisk utsikt over Tunhovdfjorden og omkringliggende fjell. Gården er et fint utgangspunkt om du ønsker å gå tur i fjellet, enten til fots eller på ski.

LeirskoleUlveparet Luna og Gråbein var det stor e trekkplasteret til å begynne med, men etter hvert kom også gauper og fjell-rever. Langedrag ble raskt et yndet sted for norske skolebarn å dra på leirskole

til. Her fikk de se de store rovdyrene, og de fikk også lære om deres viktige plass i økosystemet. I tillegg var gården full av spennende husdyr, og da helst de gam-le, originale rasene som Thorso n var en talsmann for å bevare. I dag er det 300 dyr av 20 forskjellige arter på gården, blant annet fjordhester, ponnier, tele-markskuer, skotsk høylandskveg, yak-kveg, geiter, mufflonsauer, villsvin, hen-gebuksvin, reinsdyr, rådyr, elg og mange flere.

Skoleelever som sjelden møter dyr,

får bli med på det daglige stellet i stall og fjøs, melking, ridning, tur til seters med geit og hest, ysting, plantefarging, kanopadling og mye annet spennende. Langedrag er et populært leirskolested, og det har til tider vært svært lang ven-tetid for å få plass.

I år 2001 lagde den kjente naturfilm-skaperen Arne Nævra en TV-serie på hele 27 episoder fra «Livet på Lange-drag». Det gjorde fjellgården for alvor kjent i Norge, og besøkstallet eksploder-te og lå på nærmere 90 000 i året. Selv om besøkstallet seinere gikk noe ned, er Langedrag fortsatt en solid attraksjon i Buskerud.

Ulv og gaupeRovdyrene er gårdens store trekkplaster. Hver dag er det fôring av to sosialiserte ulver. Da går en av Langedrags to ulve-ansvarlige inn i innhegningen. De lei-ker og koser med ulvene, mens gjestene står utenfor gjerdet og ser det underlig e samspillet mellom ulv og menneske.

Hvis du er over 15 år, kan du bli med i en annen innhegning hvor det bor ulver som ikke er sosialiserte på samme måte som de førstnevnte. Ulvene her er mer forsiktige, men de våger seg likevel inn-på en meter eller to for å få en matbit.

Du kan også bli med på guidet tur i innhegningen til gaupene. De fleste opplever det som en utrolig opplevelse å se disse rovdyrene på kloss hold uten netting imellom.

Langedrag Naturpark stod klar i 1981 på fjellet øverst i Nore og Uvdal. Foto: Tom Schandy.

Tuva Thorson er venn med ulvene på gården. Foto: Tom Schandy.

Det er mulig å bli med på guidet tur inn til gaupene på Langedrag. Foto: Tom Schandy.


Uvdal stavkirkeJuvelen i Numedal

Uvdal stavkirke i Buskerud troner stolt i et fint, gammelt kulturlandskap i nært naboskap med Uvdal Bygdetun. Kirkens historie går helt tilbake til slutten av 1100-tallet. Her har uvdøler blitt døpt, og her har de blitt lagt til hvile i en endeløs rekke av generasjoner.

FaktaUvdal stavkirke ligger øverst i Numedal, i Nore og Uvdal kommune i Buskerud. Innviet i 1170.

Attraksjoner:• Stavkirke• Gammelt kulturlandskap

Adkomst:Langs Rv40 gjennom Uvdal, ca. 6,5 km vest for Rødberg er det skiltet opp mot stavkirken. Etter rundt én kilometer oppover ligger stavkirken på høyre hånd. Uvdal stavkirke må ikke forveksles med Uvdal kirke som ligger nede i dalbunnen.

Overnatting: Flere muligheter i Nore og Uvdal, www.uvdal.no

Les mer/info:Friis, Nils (red): Uvdal stavkirke forteller. 1992.www.visitmiddelalderdalen.no

I nært naboskap med Uvdal Bygdetun troner Uvdal stavkirke i det fine, gamle kulturlandskap. Foto: Tom Helgesen.

Ved innvielsen rundt 1170 var Uvdal stavkirke et lite hus, ca. fem meter

bredt og seks meter langt. I østenden var det bygd på et kor som var vel 2,5 meter i kvadrat og som ble avsluttet med et halvsirkelformet tilbygg, en apsis. Kir-ken er en såkalt midtstolpekirke som er

konstruert rundt en stolpe midt i kirke-rommet. Uvdal stavkirke, og Nore stav-kirke lenger sør i Numedal, er de eneste bevarte midtstolpekirkene i landet med original midtstolpe.

Kirkens vestportal har flott ranke- og dyreornamentikk og en fremstilling av

Gunnar i Ormegarden. Han var nemlig en helt i det germanske heltesagnet om Sigurd Fåvnesbane. Han ble bundet og kastet i en ormegård, og før han døde, spilte han harpe med tærne for å tilkalle hjelp og holde ormene unna. Det sam-me motivet finnes mange steder i Euro-

pa, og i Numedal også på våningshuset på gården Kravik. Smijernbeslagene på vestportalen fortjener også en titt, for dette er håndverk i ypperste klasse.

Unikt interiørStavkirken er flott utvendig, men inn-vendig er den kanskje enda finere. Kir-ken er nemlig helt unik når det gjelder rosemaling og treskjæring. Den origina-le dekorasjonsmalingen vises fremdeles på vegger og tak, og det meste av interi-øret fra 1600- og 1700-tallet er bevart. De fargerike renessanse-dekorasjonene av frukter og blomster fra 1656 er bevart i skipets eldste deler, mens prekestolen ble dekorert med rokokko-ornamen-ter i grønt, grått, rødt, blått og sort på 1700-tallet. Flere steder i kirken er det tekstbrokker fra Bibelen.

På 1800-tallet ble det stilt nye krav til kirkene, og da ble dessverre mange stav-kirker revet til fordel for nye kirker. Hel-digvis skjedde ikke dette i Uvdal. I 1901 ble stavkirken overlatt til Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring som fortsatt eier den.

Gravsteder under kirke-gulvetSom om dagens stavkirke ikke er gam-mel nok, så avdekket arkeologiske undersøkelser i 1978 at det antakelig har stått en enda eldre kirke på samme sted. Man undersøkte nemlig grunnen under dagens stavkirke og fant stolpehull fra et eldre byggverk. Det antas at det eldre bygget også har vært en kirke. I det ene stolpehullet fant man to mynter fra tiden 1100-1130, og under utgravingen ble det for øvrig funnet over 500 mynter som utgjør en myntrekke som innledes med 35 mynter fra Sverre Sigurdsons tid, ca. 1150-1202.

Under kirkegulvet er det flere grav-steder. Det var både kistebegravelser og begravelser uten kiste. I koret ble det funnet to graver med tekstilfragmen-ter og lærbelter med metallbeslag. I en

kistebegravelse under den yngste delen av skipet ble det funnet en person med vandrestaven ved sin høyre side. Trekis-ten var påmalt et 50 centimeter bredt malteserkors med mønjerød farge. Skje-lettet i et par andre graver hadde lærsko på beina. Det mest oppsiktsvekkende funnet var et kranium med en delvis bevart struthette, et hodeplagg som ble brukt i middelalderen.

Det ble også funnet en del ufullbårne barneskjeletter pakket inn i bjerkenever. Dette kan ha vært dødfødte barn som de pårørende har fått anbrakt i kristen jord. Gravfunnene har lært oss mye om for-tidens gravskikker. Det må ellers legges til at det ikke var for alle og enhver å bli gravlagt under selve kirken. Etter gam-mel skikk hadde presten rett til grav-plass i kirken, mens andre måtte kjøpe seg slik rett. Mange mislikte denne ord-ningen, og i 1805 kom det forbud mot å gravlegge under kirkens gulv.

Uvdal stavkirke ligger vakkert til på solsiden av dalen. Foto: Tom Helgesen.


BlefjellFamilievennlig fjell i grenseland

I grenseland mellom fylkene Buskerud og Telemark og i grenseland mellom høyfjell og fjellskog. Ja, naturperlen Blefjell er noe for enhver smak. Storeble kan by på barske fjell og øde trakter, mens Vesle-ble er mer familievennlig og rolig i formene.

FaktaFjellområde mellom Numedal i Bus-kerud og Tinn kommune i Telemark.

Attraksjoner:• Bletoppen • Brørsteinan• Juvfossen• Villrein• Turnettet sommer som vinter

Kart: Blefjell 1:30 000 (Kart Fossøy 2012).

Adkomst: Fra telemarkssiden er det enklest å kjøre opp Nordstulveien (like ved Bolkesjø) og parkere ved Nordstul, mens folk fra Buskerud har mange muligheter å velge mellom fra både Kongsberg, Flesberg og Rollag kom-mune.

Overnatting: Flere muligheter, blant annet tu-ristforeningshyttene Sigridsbu og Eriksbu oppe på Blefjell. Se mer: www.kotdnt.no, www.visitblefjell.no

Les mer/info:Schandy, Tom og Helgesen, Tom: Naturperler i Buskerud. 2000.Helgesen, Tom og Schandy, Tom (red.): På tur i Buskerud. 2013.www.kotdnt.no

Navn som Strutåsen, Krøkla, Vass-hølet, Gunnulfsbu og Søtdalssete r

gir friluftsfolk positive assosiasjoner, og en god del østlendinger har Blefjell som sitt nærmeste høyfjellsområde. For man-ge mennesker er appelsiner, kakao, kaffe-bål og nistemat synonymt med påske-tur på Ble. Det er også i denne perioden folkestrømmen virkelig legger ut på tur innover Vesleble, for Storeble er mer forbeholdt ”langflåerne” og dem som ønsker litt fred og ro.

To platåerDe lavereliggende delene av platået befinner seg mellom 600 og 700 moh, mens terrenget hever seg betraktelig mot Storebles topper i 1300 meters høyde. Høyest rager Bletoppen med sine 1342 moh, og en enkel toppbestigning kan foregå fra Kongsberg og Omegns Turist-forenings (KOT) hytte Sigridsbu. Store-ble kan by på storslagent utsyn i alle himmelretninger fra flere av toppene i godvær. Husk bare at dette er farlig lende i dårlig vær, for både mot sør og vest stu-per det bratt ned.

Utrolig nok har Blefjell også sin egen villreinstamme. Reinen holder seg mel-lom Ble Fjellstue i sør og Sørkje (i Rollag kommune) i nord, og vinterstammen er på rundt 150 dyr. Utveksling av dyr til og fra Hardangervidda kan forekomme, men er i dag usikker på grunn av utbyg-ging og forstyrrelser i viktige trekkveier.

Vesleble karakteriseres gjerne som vennlig og småkupert, overstrødd med myrflekker og småvann. Da skjønner

alle at her er det gode skimuligheter vin-terstid, og det vet mange å benytte seg av. Med mellom 3 000 og 4 000 hytter, pluss en rekke turistbedrifter i område t, kan det bli folksomt i løypenettet på Vesleble under flotte vinterdager.

To turistforeningshytterSelv med 185 kilometer med merkede skiløyper er ikke Blefjell bare snø og ski. Sommerstid kan området by på 50 kilo-meter med sommerruter og KOTs to flotte turisthytter kan benyttes hele året. Sigridsbu ligger høyt og fritt 1100 moh, helt sør på Storeble. Eriksbu (940 moh) befinner seg fire timers gange nordover, lunt nede ved Åklivannene. Begge hyt-

tene er ubetjente (uten proviant), men er ellers utstyrt med det en turgåer har behov for. Husk bare DNT-nøkkel for å komme deg inn i hytta. Begge disse hyt-tene er for øvrig en del av langturløypa mellom Kongsberg og Hardangervidda, så her kan du gå flere dagsmarsjer både sørover og nordover om du vil.

På sommerruta mellom de to KOT-hyttene passeres to merkelige steiner som ligger ved siden av hverandre. Det er de såkalte Brørsteinan, og i følge sag-net skal dette være to forsteinede brø-dre. De to uheldige seterguttene hadde gått seg vill fra setra Gunnulfsbu og ble forsteinet da de begynte å krangle om hvor de var.

Blefjell har flere fine fosser, men ingen kan måle seg med Juvfossen i ”fri dressur”. Fossen virker uhyggelig og farlig der den kaster seg utfor et 30-40 meter høyt stup så vannspruten står som en røyk mellom de bratte fjellside-ne. Etter reguleringen er det bare i vår-løsningen og i flomperioder det er gam-mel storhet over fossen som renner ned i Numedalslågen i Flesberg kommune.

Fjellskog på Blefjell i blåtimen. Foto: Tom Schandy.

Turistforeningshytta Sigridsbu ligger høyt og fritt 1100 moh, helt sør på Storeble. Foto: Tom Helgesen.På kanten av Juvsfossen som renner ned i Numedalslågen i Flesberg. Foto: Tom Schandy.


FossesholmStorgods på 1500-talletFossesholm i Øvre Eiker kommune i Buskerud var på 1500-tallet ett av Norges største gods og bestod av gårder helt fra Strømsø i Drammen til Hof i Vestfold. Jørgen von Cappelen kjøpte det store Fosses-holmgodset i 1762-63, og han stod også bak modernisering og påbygging av den enorme hovedbyg-ningen med grunnflate på 500 kvadratmeter.

FaktaFossesholm er et storgods fra 1500-tallet. Ligger i Vestfossen i Øvre Eiker kommune i Buskerud.

Attraksjoner:• Fossesholm-godset • Tårnhuset/Posthuset• Spennende interiør med gamle

tapeter

Adkomst: Ligger i Vestfossen, lite tettsted mel-lom Drammen og Kongsberg. Ta av fra E134 mot Vestfossen. Ligger langs veien mot Eikeren.

Overnatting:Finnes flere muligheter, se www.overnattingnorge.no/ overnatting-ovre-eiker

Les mer/info:Helgesen, Tom og Schandy, Tom: Kulturperler i Buskerud. 2004.www.fossesholm.no

Midt på gårdsplassen ligger et sjar-merende tårnhus fra 1773. Det

er plassert over gårdens brønn og går under navnet Posthuset (vannpost). For å illu strere gårdens størrelse og eierens rikdom kan det nevnes at to mann var helårsbe skjeftiget med å skaffe ved og

holde fyringen i gang på Fossesholm. Barokk og rokokko er de dominer-

ende stilartene på den hele 50 meter lan-ge hovedbygningen. Bygget ble gitt en utforming som skulle gjenspeile de store slotts- og herregårdsanleggene ute i Euro-pa. De klassisistiske detaljen e utvendig

ble hentet fra steinarkitektur ens dekor, men på Fossesholm er de ”etterligninger” i tre. Noen av rommene fikk tapeter malt av den svenske dekorasjonsmaleren Eric Gustav Tunmarck, også kjent for sine fantastiske malerier i Kongsberg kirke. De andre rommene fikk håndmalte og

håndtrykte tapeter innført fra Tyskland, Holland og Belgia, noe som forteller mye om eierens økonomiske posisjon på den-ne tiden. Faktisk har Fossesholm Norges største samling av utenlandske 1700-talls lerretstapeter.

Veggmaleriene til Tunmarck viser blant annet de tre viktigste næringsveien e for gården: sagbruksvirksomhet, jord-bruk og jakt. Ellers er det også motive r fra fuglelivet nede ved elva, Cappele n selv til hest og tjenestejenta ”Halte-Bir-the” som teller høner og kalkuner. Selv er Jørgen von Cappelen, hans kone og fire andre slektninger stedt til hvile i grav kapellet inntil tårnfoten av Haug kir-ke i Hokksund.

Omfattende restaureringPå begynnelsen av 1970-tallet overto k Eiker Historielag husene og 22 mål av jorden på Fossesholm ved hjelp av øko-nomiske bevilginger fra Øvre Eiker kommune og Eiker Sparebank. I flere tiår har lokale ildsjeler gjennomført et meget omfattende og kostbart restaure-ringsarbeid. Med offentlig støtte og pri-vate bidragsytere har resultatet blitt fan-

tastisk, og stedet er i dag Øvre Eikers ”storstue” og mest populære turistmål.

I tillegg til den meget interessante herregårdsomvisningen kan stedet også by på en rekke andre kulturaktiviteter. I Steinfjøset er det bygd opp et hjemme-frontmuseum for Nedre Buskerud av høy kvalitet, og her får du lokal okkupa-sjonshistorie fra 2. verdenskrig tett på livet.

Fossesholm har årlige kunstutstil-linger og en innholdsrik og interessant brukskunstbutikk hvor gamle dagers krambu har gjenoppstått. Butikken bug-ner av alle slags hjemmeproduserte ting, av husflid og kunsthåndverk. Selv om Fossesholm ikke har sesong om vintere n, blir det arrangert både kurs, konferanser, selskaper og konserter der hele året.

Rammen rundt det hele er altså fami-lien Cappelens praktanlegg fra 1760-tal-let. Cappelen bygde ikke bare et husvære for seg selv, men også en representa-sjonsbolig for å ta i mot sine handels-forbindelser. Et vakkert og fornemt hus som gleder tusenvis av besøkende hvert år.

Praktgården Fossesholm ved Vestfossen var et av Norges største gods på 1500-tallet. Foto: Tom Schandy.

Idyllisk inngangsparti på Fossesholm. Foto: Tom Helgesen.

Midt på gårdsplassen ligger det sjarmerende Posthuset fra 1773. Foto: Tom Helgesen.


FinnemarkaNatur- og kulturperle nord for DrammenFinnemarka har fått sitt navn etter Suomis sønner som slo seg ned i traktene rundt vannet Glitre på midten av 1600-tallet. I et større område er det store vann, dype granskoger, åpne furuheier og prakt-fulle utsiktspunkter.

FaktaFinnemarka er det rundt 420 km2 store skogområdet mellom Tyri-fjorden, Lierdalen og Drammensdal-føret.

Attraksjoner:• Finneplassene rundt vannet Glitre• Finnemarka naturreservat• Skiløypene• Sykkelmulighetene

Kart:Turkart Finnemarka 1:50 000, 2007.

Adkomst: Innfallsporter en rekke steder rundt marka: Engersetra, Spone-vollen, Heggenåsen og Djupengrop i Modum; Øverskauen, Kanada, Glitreveien ved Sjåstad, Eiksetra og Årkvisla i Lier; Spiraltoppen, Land-falltjern og Aronsløkka i Drammen; Bjørkedokk/Årbogen og Ulevann i Nedre Eiker; og ovenfor Lerberg i Øvre Eiker.

Overnatting:Drammens og Oplands Turistfore-ning (DOT) har flere overnattings-steder i marka, se: www.dotf.no

Les mer/info:Røgeberg, Bjarne (red.): Finnemarka. 1982.Røgeberg, Bjarne (red.): Finnemarka II. 2001.

Det opprinnelige Finnemarka har i dagligtale blitt kraftig utvidet, for

nå brukes navnet gjerne om hele skog-området mellom Drammensdalføret, Lierdalen og Tyrifjorden. Ja, både tur-kartet og naturreservatet nord i marka heter nå Finnemarka.

Finnene drev svedjebruk Sentralt i marka ligger den store inn-sjøen Glitre, eller Glitrevannet som det også kalles. Rundt 1650 trasket de før-ste finnene opp bakkene fra bygda og slo seg ned rundt dette vannet. Her drev de svedjebruk, det vil si at de hogg ned et

område i skogen som de lot stå å tørke et år før de tente på det hele. Etterpå sådde de rug i asken, og på denne måten la de stadig under seg nytt åkerland. Ikke vel-dig populært hos skogeierne for 350 år siden, så det var stadig gnisninger. Like-vel var det rundt 30 små gårdsbruk på

det meste i den lille, spredtbygde grend a. I dag er det mange tiår siden det røyk

av pipene i Finnemarka hele året. Like-vel kan du få en fornemmelse av hvor-dan det var å leve der inne hvis du tar deg en tur til Svarvestolen, Drammens og Oplands Turistforenings (DOT) ube-tjente hytte (må ha spesialnøkkel) nord-vest for Glitre. På dugnad har ildsjeler fra foreningen restaurert den gamle fin-neplassen, så her kan du få et opphold med nostalgi. Forbi Svarvestolen går det også en blåmerket sti som passerer for-bi hustufter og andre kulturminner etter fortidens beboere. Ja, på Bottolvs, mel-lom Svarvestolen og Glitre, lå det til og med egen skole i sin tid.

Sykkel-eldoradoHvis du ikke ønsker å gå hele veien inn til Finnemarka fra bebyggelsen, er sykkel et flott alternativ. Det meste av veinettet her inne er stengt for privatbile r, men er ypperlig å sykle på. Det går skogsbil-veier inn mot hjertet av marka fra både Lier, Modum og Eiker. Vær imidlertid klar over at det er restriksjoner på tel-ting etc. ved Glitrevannet, for dette er drikkevannskilde for flere av distriktets kommuner. Ellers ligger fiskevannene på rekke og rad, og sjansen for å få napp er også til stede. Her har lokale krefter lagt ned utallige timer med fiskekultive-ring opp gjennom årene.

Finnemarka naturreservatOm det er et tett utbygd veinett på grunn av intensivt skogbruk sentralt i marka, er ikke det tilfelle helt nord. Her ligger Finne marka naturreservat hvor det ble fredet nærmere 20 km2 med skog i 1993. Reservatet ble opprettet fordi dette er et av de største områdene på Østlan-det med urørt skog og sus av villmark. Sommerstid kan du gå DOTs blåmerk-ede løype mellom Modum og Lier; den passerer gjennom verneområdet. Vin-terstid er det preparerte skiløyper i den nordlige delen. Innenfor vernegrense n

befinner også Finnemarkas høyeste punkt seg, Brennåsen (703 moh), sør for Breilivannet i Modum kommune.

Drammensmarka Den sørligste delen av Finnemarka kalle s for Drammensmarka, og for skiløp ere er det ikke mye som kan måle seg med traktene sørover mot Nedre Eiker, Lier og Drammen. Særlig er område t rundt Storsteinsfjell, Skimtheia og Tverråsen populære med sine rundløyper. Her oppe går du på Drammensmarkas tak i lysåpen furuskog, forbi store myrer og små pytter. Flere steder åpner det seg også utsiktspunkter med vakker pano-ramautsikt.

Drammensmarka strekker seg helt ned i Drammen sentrum, og her har byens politikere vært framsynte. Alle-rede i 1838 ervervet nemlig formann-skapet Bragernesåsen, og i 1874 kom Hamborgstrømskogen i kommunalt eie. I dag er dette to svært populære tur- og

treningsområder for drammensere i alle aldre. Turveinettet og stiene i Bragernes-åsen og Hamborgstrømskogen henger også sammen, så det er utallige kilome-tre å boltre seg på.

Tverråsutsikten er kanskje Drammensmarkas fineste utsiktspunkt. Foto: Tom Helgesen.

Urørt skog i Finnemarka naturreservat. Foto: Tom Schandy.


På toppen av VestfoldUtsiktspunktet mellom Eikeren og LågendalenVestfold fylke er ikke akkurat kjent for de meste spektakulære toppene i Norge. Likevel er en skitur opp til fylkets høyeste punkt en attraksjon. På Vestfolds tak, Skibergfjell, 632 moh, er det flott utsikt i flere himmelretninger.

FaktaSkibergfjell (632 moh) er Vestfolds høyeste punkt, og toppen ligger i skogområdet mellom Eikeren og Lågen dalen, i Hof kommune, Vest-fold.

Attraksjoner: • Vestfjellet• Granittsteinen på Skibergfjell• Utsikten fra toppen (632 moh)

Kart:Turkart i 1:50 000-serien.

Adkomst:Ta av på skogsbilvei fra Fv877 mel-lom Haslestad Bruk og Hof sentrum (husk bompenger). Parker oppe ved Flisestø ved Hajeren, drøye 400 moh.

Overnatting:Ingen overnattingsmuligheter her vinterstid.

Les mer/info: Schandy, Tom og Helgesen, Tom: Naturperler i Vestfold. 2012.Larsen, Erlend: På tur i Vestfold – del 2. 2011.

I skogområdene mellom innsjøen Eike-ren og Lågendalen er du bokstaveli g

talt i grenseland, for her krysse s både kommune- og fylkesgrenser til stadighe t. Buskerudkommunene Øvre Eiker og

Kongsberg deler nemlig på turherlighet-ene med Hof kommune i Vestfold. Flise-stø heter stedet ved Hajeren (drøye 400 moh) der skiløypene starte r. Vinterstid henger det fastbundne kanoer i trærne

flere steder langs det store vannet og ven-ter på vår og sommer, for dette er også et padle-eldorado. Sammen med Øksne og tilliggende nabovann kan du padle mile-vis rundt i disse naturperlene.

”Villaen” På tur over isen en råkald februardag er padling langt unna tankene. Snart ser du den såkalte ”Villaen” oppe i skråningen i nordøstenden av Grøntjern, og da kom-mer muligheten til å trekke fram litt kul-turhistorie. Den to-etasjes bygningen er et såkalt lemmehus, reist for nesten 100 år siden i forbindelse med reguleringen av vassdraget. I perioden 1913-1915 ble det foretatt hydrologiske undersøkelser i nedbørfeltet for Øksne og Hajeren, og 24. juli 1916 vedtok Stortinget å bygge ut Hakavikvassdraget. Derfor ble det blant annet sprengt en tunnel for vannet mel-lom Hajeren og Øksne. Strømmen kun-ne skrus på sommeren 1922, og fremde-les leveres jernbanestrøm fra kraftverket i Hakavik i Øvre Eiker kommune.

Brøyte egen løypeEtter å ha forsert en del stigninger i skogs-bilveien i de brede og velfriserte skiløyp-

ene til Hof kommune er det klart for ”den smale sti”. Her må du brøyte din egen løype i vestlig retning mot Skiberg-fjell. Er du heldig, så er det kanskje en eller annen skautraver som har tråkket spor før deg. Ellers er det nok vanligere med spor etter hare og elg enn tobeinte på ski.

I dette terrenget står skogen stort sett urørt, og små myrer og fjellrabber stik-ker opp i det vakre landskapet. Oppe ved Skibergfjell er det to separate høyde-partier, og du kommer først til Vestfjel-let. Er været bra og snøen bærer sånn noenlunde, anbefales den lille avstikke-ren til toppen hvor utsikten er spesielt flott mot Øksne, Hajeren og skogområd-ene mellom Eikeren og Lågendalen.

Vakkert skueNoen hundre meter til i nordøstlig ret-ning kan vi se den åttekantede granitt-steinen på toppen av Vestfolds høyeste

punkt, 632 moh. Steinen skal være opp-ført allerede i 1877 som et trigonome-trisk punkt. Det er et vakkert skue fra toppen, for du kan se utover Oslofjord-en, ja helt til Færder og Sverige i sørøs t hvis værgud ene legger godsiden til. Ellers er gamle ”kjente” som Tryvannstårnet, Jonsknuten, Gaustatoppen og Norefjell enkle å finne for den som vet hvor man skal lete. Etter en liten pause for å fordøye både utsikt og litt mat er det bare å glede seg til utforbakkene på hjemturen.

På skitur mot Skibergfjell kommer du først til Vestfjellet. Foto: Tom Helgesen.

Det er herlig oppe på toppen av Vestfolds høyeste punkt, Skibergfjell, 632 moh. Foto: Tom Helgesen.


Angers Klev og BogenKongevei, hulveier og ramsløkjungel

Angers Klev er et parti av den gamle kongeveien gjennom Vestfold. Den klatrer opp blant de frodige ramsløkengene i Bogen naturreservat til toppen av Holmestrandsfjellet. Dette er en annerledes natur-opplevelse som anbefales på det varmeste.

FaktaAngers Klev og Bogen er henholds-vis en gammel ferdselsvei og et spen-nende naturreservat i Holmestrand kommune i Vestfold.

Attraksjoner:• Naturreservatet Bogen med store

forekomster av ramsløk• Gammel ferdselsvei

Adkomst:Rett ved Rv212 (gamle E18), sti fra bukta Framnes nord i Holmestrand kommune.

Overnatting:www.holmestrandfjordhotell.no

Les mer/info:Schandy, Tom og Helgesen, Tom: Naturperler i Vestfold. 2012.

Nord i Holmestrand kommune, i bukta ved Framnes, rett innenfor

Kattholmane, er det en stor parkerings-plass. Herfra kan du starte på en unik tur. Det er imidlertid ikke lett å finne ut hvor du skal starte. Leter du litt, fin-ner du et lite anonymt skilt hvor det står Angers Klev. Du må gjennom ei grind, passere Vestfoldbanen, og så plutselig står du inne i en tett edelløvskog. Fra Gudum oppe på platået er det skiltet

mot enden på Kleivanjordene, på top-pen av Angers Klev.

RamsløkjungelenTar du en tur hit i mai-juni, får du opple-ve et nesten tropisk miljø. Det er varmt, fuktig og overdådig grønt. Små bekker sildrer gjennom urskogen, høye strutse-vinger strekker seg til værs, men mest av alt får du oppleve ramsløken, både med synet og ikke minst med luktesan-

sen. Ramsløk er opptil 50 centimeter høy, lukter løk og brer seg som et hvitt teppe over skogbunnen. Planten finnes i lavlandet langs kysten fra Østfold til Trønde lag.

Bogen naturreservat er med andre ord et svært spesielt naturreservat som dekker store deler av bratthenget opp mot Holmestrandsfjellet nord i kom-munen. Området har stor vitenskape-lig betydning som referanseområde og

er i tillegg egenartet på grunn av den velutviklede lavaskrenten med sine helt spesielle vegetasjonstyper. I reservatet ligger også Djupdalsmyra, som har en interessant rikmyrsflora, med rødliste-arter som myrtelg, smalmarihand og knottblom.

Angers KlevNår du har luktet fra deg på ramsløken, kan du fortsette den blåmerkede stien opp Angers Klev. Før E18, i dag riksvei 313, ble anlagt langs fjorden, var dette en viktig veistrekning som bandt Kris-tiania (Oslo) og Larvik sammen. Ja, det var faktisk en del av den gamle konge-veien gjennom Vestfold. Det var bratt opp til toppen av fjellet, og veistreknin-gen var derfor beryktet. Oslo-biskop Jens Nilssøn som i 1593 reiste her på vei til Brunlanes sør i Vestfold, beskrev vei-en som «en saare ond vey». Man måtte stige av hestene og krabbe oppover de verste stedene. På det bratteste er det nemlig 33 prosent stigning. I 1745 ble det lagt stokker på tvers slik at vognene fikk støtte for hjulene når hestene måtte ta en pause og puste ut.

Navnet Angr er et gammel germansk navn som er kjent helt tilbake til viking-tiden. Antakelig har denne traseen fått sitt navn etter det gamle bygdenavnet for Sande, Angr. Det kan bety fjord, altså fjordkleiva. Kleiv er et utrykk brukt for bratte oppstigninger.

Angers Klev er nevnt allerede på 1300-tallet, og da ble traseen brukt som ride- og gangsti. Det fortelles at da Chris-tian VI og hans dronning Sofie Magda-lene foretok en reise til Norge i 1733, passerte de Angers Klev på vei nordover til Sande prestegård. Turen beskrives som meget strabasiøs, og visstnok skal majestetene ha sittet i kjøre tøyet hele veien ned kleiva. En løytnant med 30 soldater var utkommandert for å assi-stere følget ned bratta.

Kanskje ble det oppvask etter den strabasiøse turen ned her, for i 1745 satt e

greven av Jarlsberg i gang med forbe-dring av ruta. Veien ble riktignok bedre, men fortsatt var det bratt. Under fjellet ble flere gårder drevet som skysstasjo-ner med skyssplikt, men i 1793 opphør-te skyssplikten. Da ble ny vei åpnet langs fjorden, og den «christiansk e hovedvei» ble kvitt sitt svake punkt. I dag er Angers Klev en spennende turvei for alle som vil oppleve den historiske kongeveien gjen-nom et stykke flott natur. Den ender til slutt på toppen av fjellet. Turen kan selv-sagt også gås motsatt vei, fra toppen av fjellet til fjorden.

HulveierParallelt med kongeveien er det et hul-veisystem som er av mye eldre dato. Hulveier er gamle veier som har fått sin forsenkede U-form fra erosjon og lang tids ferdsel av folk og hester.

De er ikke aldersbestemt, men spor-ene etter veien slutter ca. 15 moh. I føl-ge arkeologene kan de ha sammenheng med hulveier rundt gårdene Sando på den andre siden av Sandebukta. Det-te veisystemet er merket i begge ender med opplysningsskilt.

Ramsløk dekker bakken i Bogen naturreservat i juni. Foto: Tom Schandy.

Den gamle ferdselsveien Angers Klev går bratt opp fra sjøen. Foto: Tom Schandy.


Borreparken i VestfoldVikinggraver og vikingskip

Borreparken i Horten har noen av de flotteste og mektigste gravhaugene i hele Norden. Her foretok man i 1852 verdens første utgravning og arkeologiske undersøkelse av et vikingskip, det såkalte Borre-skipet. Rett ved ligger Midgard historisk senter og den ærverdige Borre kirke med sin flotte preste-gård.

FaktaBorreparken, Borre kirke og Borre prestegård ligger i Borre kommune i Vestfold.

Attraksjoner:• Gravhauger • Midgard historisk senter

(museum, arkeologisk lekeplass og konferansesenter)

• Gildehallen• Borre kirke• Borre prestegård• Vakkert friluftsområde• Flotte bademuligheter

Adkomst: Ta av mot Horten og følg skilter mot Borre kirke. Ved kirken er det skiltet ”Borrehaugene” og ”Midgard - histo-risk senter”.

Overnatting:Mange muligheter i Horten, se www.visithorten.com/overnatting

Les mer/info: www.midgardsenteret.no

Borreparken kan by på sju store gravhauger. Dette er kanskje den mest imponerende. Foto: Svein Grønvold.

Det var helt tilfeldig at vikinghis-torien kom for dagen i den lille

Vestfold-kommunen. Våren 1852 hen-tet veiarbeidere ut sand og grus fra en stor haug i Borr e, og en dag støtte de på klink-nagler. Etter hvert fant de frag-menter av et stort vikingskip, samt gjen-stander som utstyr til hest og jernred-skaper. Skipet var antakelig lagt inn i haugen på 900-tallet.

Til tross for at dette var et unikt old-tidsfunn, fortsatte veivesenet å ta ut grus og sand fra haugen. Da Fortidsminne-foreningens sekretær, antikvar Nicolay Nicolaysen, seinere kom til Borre, var

mye av haugen og innholdet allerede ødelagt. Likevel ble det gjort en rekke spennende funn.

Det meste av Borreskipet hadde gått i oppløsning, men oppmålingen tydet på at det var mellom 12 og 17 meter langt. I tillegg ble det funnet en del gravgods som våpen og rideutstyr. Ornamentik-ken på beslagene til seletøyet ga opphav til borrestilen, ei sløyfe i kombinasjon med et dyrehode. I dag er det ingenting igjen av den såkalte Skipshaugen, men flere av gjenstandene kan nå sees i Mid-gards utstilling: Borre i Viken, Borre i verden.

Samling av gravhaugerHeldigvis var ikke dette den eneste grav-haugen i området. I den vakre parken med sine mektige eiketrær kan man i dag se sju storhauger og tre gravrøyser, i tillegg ca. 30 mindre gravhauger. Noen av gravhaugene er inntil 45 meter i dia-meter og opptil seks meter høye.

I 1927 fikk professor A. W. Brøgger fredet 65 mål rundt haugene, og seine-re ble dette utvidet til den 180 mål store parken vi kjenner i dag. Gravfeltet ble innviet til ”Nasjonalpark” 19. juni 1932, med kong Haakon, kronprins Olav og 6000 mennesker som tilskuere.

I 2007 presenterte arkeologer nye og oppsiktsvekkende funn som viser at det ligger to store hallbygninger under bakken, bare 100 meter fra de store gravhaugene på Borre. Den ene hallen skal være opptil 40 meter lang og 10-12 meter bred, den største som noen gang er funnet i Vestfold. Funnet viser at Bor-re var mer enn en gravplass, for her må det også ha vært et kongelig maktsen-ter i vikingtiden. Det finnes ingen sikre dateringer av hallbygningen, men trolig er den blitt reist en gang mellom 700-900 e. Kr. En del forskere mener at disse hallene kan ha vært forløperne til stav-kirkene som dukket opp noe seinere. I juli 2013 åpnet Gildehallen på Borre, en rekonstruert hallbygning bygget med

utgangspunkt i både arkeologiske funn og stavkirkekonstruksjoner.

Borreparken har også sitt eget muse-um. Midgard historisk senter ble åpnet 27. mai 2000 av dronning Sonja, og byg-get eies av Vestfold fylkeskommune. I juli 2009 ble Midgard en del av Vest-foldmuseene IKS. Borreparken med Midgard var et naturlig valg da Vestfold skulle velge sitt tusenårssted. Bygget har en helt spesiell arkitektur som er signert Lund & Slaatto Arkitekter AS i Oslo, i samarbeid med arkitekt Halgeir Kår-stein. I tilknytning til parken arrangere s det vikingmarkeder og festivaler, og området har flotte bademuligheter.

Borre kirke og prestegårdLike ved Borrehaugene ligger Borre kir-ke, som antakelig er fra begynnelse n av 1100-tallet. Stilen er romansk med sine runde buer. Den består av fire rektangu-lære rom fra vest til øst: Våpenhus, skip, kor og sakristi. Fra 1673 tilhørte kirken grevskapet Griffenfeld, seinere

Jarlsber g, men i 1899 kjøpte skipsrede r Chr. Hanne vig kirken av kammerherr e Herman Wedel-Jarlsberg for kr. 3000,-. Han forærte deretter kirken til menig-hete n. Borre prestegård ligger ved siden av kirken, og dagens hovedbygning ble reist i 1770. De seinere årene er den blitt restaurert og fremstår nå som en meget fin og ærverdig prestegård.

Midgard historisk senter ligger i Borreparken og ble åpnet i 2000. Foto: Svein Grønvold.

Borre kirke er antakelig fra 1100-tallet. Foto: Tom Schandy.


Færder nasjonalparkMangfoldig natur i Vestfoldskjærgården

Skjærgården rundt Nøtterøy og Tjøme består av en rekke naturperler, og i 2013 ble store deler fredet som Færder nasjonalpark. Nasjonalparken strekker seg fra Ormøy i Nøtterøy kommune i nord til Færder fyr i Tjøme kommune i sør.

FaktaFærder nasjonalpark ble opprettet 23. august 2013 og omfatter ca. 340 km2 av kystnaturen og havbunnen i Nøtterøy og Tjøme kommuner i Vestfold.

Attraksjoner:• Bolærne • Store Færder• Rik flora• Vakker skjærgård

Kart:Turkart Vestfold Midtre 1:50 000, Vestfold fylkeskommune, 2010.

Adkomst:Mange muligheter med egen båt fra både Tønsberg, Nøtterøy, Tjøme, Stokke og Sandefjord. Flybåten har stoppested på Bolærne og tar passasjerer fra 18. mai til slutten av september, se rutetider her: www.flybaten.no/index.html

Overnatting: Det er mange overnattingsmulig-heter i alle forskjellige prisklasser, se www.tjome.com/overnatting, www.visittonsberg.com/overnatting For Kystledehytter, se www.oslofjorden.org Les mer/info: www.miljødirektoratet.no/ nasjonalparkerwww.faerderfyr.no www.bolerne.vfk.no www.festningsverk.no/bolerne4.htm

Skjærgården utenfor Nøtterøy og Tjø-me er unik, og øyene er for det meste

uten større inngrep. Her vokser det fler e sjeldne planter, det er et rikt fugleliv i til-legg til en særegen geologi og et verdi-fullt kulturlandskap. Ikke rart det ble opprettet ny nasjonalpark nettopp her.

For natur- og friluftsinteresserte er det verdt å merke seg at Færder nasjonal-park, sammen med nasjonalparken e Ytre Hvaler i Østfold og Kosterhavet på svensk side, er blitt en stor og nesten sammen-hengende økologisk og landskapsmessig enhet på til sammen ca. 1100 km2 i Ytre Oslofjord og Kosterhavet.

Isen har formet skjær-gårdenDisse naturperlene ble formet både i permtiden og i istiden, og de enorme ismassene har gjort grundig arbeid og har formet øyene slik de ser ut i dag. Jordskjelv i permtiden har medført sprekkdannelser i berggrunnen, og der-for har noen av øyene store kløfter. Det medfører vanskelig fremkommelighet for fotturister en del steder. Noen gan-ger går det greit å gå rundt, mens det på enkelte punkter kun er båt som gir til-gjengelighet. Løsmasser av betydning finnes bare på de største øyene, og mas-

sene ble avsatt under vann da innlands-isen trakk seg tilbake for rundt 12 000 år siden.

Når det gjelder plantefloraen og insektfaunaen, er Sandø, Bolærene, Østre Bustein og Moutmarka særli g viktige områder. Her kan du finne rødlistede planter som kammarimjelle, kjempe-starr og jordbærkløver, i tillegg til kri-tisk truede sommerfuglarter som oker-dvergmåler og prikkrutevinge. Sammen med sjeldne og truede sopper, alger og edderkoppdyr, gjør dette Færder nasjo-nalpark til et unikt område i Norge med totalt 309 registrerte rødlistearter.

Verdifullt kulturlandskapDette er et vakkert naturlandskap, men i tillegg har mennesker vært bosatt på mange av øyene og drevet husdyrhold og jordbruk der i hundrevis av år. For å understreke områdets kvaliteter ble skjærgården også utpekt som et av 20 spesielt verdifulle kulturlandskap i Nor-ge gjennom satsingen ”Utvalgte land-skap i jordbruket”. Selv om det bare er aktiv gårdsdrift på én av øyene i dag, er det flere øyer med beitedyr og andre igjen med kulturlandskap i gjengroings-fase.

Oslofjorden Friluftsråd (OF) har hatt stor betydning for at mye av naturen er blitt bevart og gjort tilgjengelig for all-mennheten. OF har blant annet kjøpt opp og sikret områder, og rådet har også satt ut fortøyningsbøyer i naturhavner og åpnet Kystledhytter for overnatting.

Vær klar over at flere viktige hekke-

områder for sjøfugl inngår i nasjonal-parken, og derfor er det innført ferdsels forbud i hekketiden på flere av hekkeholmene. Dette blir gjort for å skjerme fuglene mot forstyrrelser i denn e sårbare livsfasen.

Store Færder og Færder fyrUte i havet sørøst for Tjøme ligger en spennende natur- og kulturperle. Fyret på toppen av Store Færder ble første gang tent våren 1697, men i 1857 ble fyret flyttet til naboøya Tristein litt len-gre sør. Ruiner etter fyranlegget på top-pen av Store Færder kan sees fremdeles, og den gamle, oppbygde veien mot top-pen glir også vakkert inn i kystlandska-pet. Kulturminnene på Store Færder ble for øvrig fredet av Miljødepartemen-tet allerede i 1997. Ellers er det også et rikt fugleliv på Store Færder med egen ringmerkingsstasjon. Her har ornitolog-ene ringmerket fugler siden tidlig på 1960-tallet.

Det ruvende støpejernsfyret fra 1857, Færder fyr, er hele 43 meter høyt, men bygningene til fyrbetjeningen kom fak-tisk ikke først på plass før nesten ti år seinere. I mellomtiden bodde de ansatte på Store Færder, så de måtte seile eller ro i det tøffe farvannet mellom hjem og arbeidsplass. Etter nesten 150 års drift

ble fyret avbemannet 1. januar 2005 som det siste i Oslofjorden. Mange er innom de værharde holmene i godvær, og med taxibåt tar det ca. en halv time fra Hvasser. Her kan du oppleve blank-skurte svaberg og et spennende kul-turmiljø med flere bygninger der flere familier bodde fast i mange tiår. Færder fyr er for øvrig også fredet.

BolærneøyeneLangt ute i Nøtterøy-skjærgården lig-ger de tre Bolærneøyene. Svaberg, sand-strender, barskoger og en frodig flora gjør øygruppa svært spennende å besø-ke. Når det i tillegg finnes rester av en gammel fangeleir, kanonstillinger og en rekke andre kulturminner, blir øyen e et yndet turmål. Naturen på de tre Bolær-neøyene er imidlertid nokså forskjellig. Forsvaret kjøpte øyene i 1916 og anla både depoter og et fort her ute. Fortet ble bygd for å forsvare Marinens hoved-verft i Horten, samt daværende Kristi-ania. I 2002 ble forsvarsvirksomheten nedlagt, og øyene ble etter hvert fri-gitt til allmenn benyttelse. Dette er fri-luftsperler av høy klasse, men også med sårbar og verneverdig natur. Her finnes blant annet rødlisteartene bukkebein-urt, knollsoleie og kam-marimjelle som alle er sjeldenheter i vår flora.

Østre Bolæren er en herlig friluftsperle i Nøtterøy-skjærgården. Foto: Tom Helgesen.

Det ruvende Færder fyr fra 1857 i Oslofjorden. Foto: Tom Schandy.


StauperSkjærgårdsperlen i Tønsbergfjorden

Stauper er en samling holmer og små glattskurte svaberg midt i Tønsbergfjorden, mellom Tjøme og Østerøya. Dette er en av de flotteste perlene i hele Vestfoldskjærgården.

FaktaStauper er små, glattskurte øyer i Sandefjord kommune i Vestfold.

Attraksjoner:• Idylliske øyer• Hoppe- og stupemulighetene• Solnedgangen over Sandefjord

Adkomst:Egen båt. Beste innseiling til øy-gruppen er fra nordøst.

Overnatting:Ingen overnattingsmuligheter, men du kan fortøye og overnatte i egen båt.

Les mer/info:Engevik, Hanne og Engevik, Jørn: Havneguiden 1, Svinesund-Lange-sund. 2011.

Klippene på Stauper innbyr til friske hopp i sjøen. Foto: Tom Schandy.

Stauper er et lite paradis langt ute i Tønsbergfjorden. I vest har du Øster-

øya i Sandefjord kommune, i øst har du Tjøme – og rett i sør har du Skagerak og storhavet. Det sier seg selv at øyene lig-ger værhardt til. Dette er definitivt ikke stedet for vindfulle høstturer, Stauper er først og fremst et godværsmål på en varm sommerdag. Det er en helt spesi-ell stemning å tøffe inn mellom holmene på en slik dag. Båter ligger fortøyd, folk sitter i godstolen og slapper av i sola. Til tross for idyllen er det sjelden fullt her. Klatrer du opp på bergene en sensom-merkveld, ser du sola gå ned over Sande-fjord i nordvest, en magisk opplevelse.

Øyene er er nakne, glattskurte av vind og vann gjennom årtusener, men også av is fra istiden som med sitt enorme trykk skurte landet grundig. Noen ste-der ble fjellet stående i trass mot natur-kreftene. Stauper var et slikt sted.

Tjøme og Østerøya på hver sin side ledet en ekstra sterk isstrøm i midten, men midt i fjorden lå altså Stauper og sto imot for de voldsomme kreftene, men glatt og vakker ble den, som en naturlig skulptur. Man er ikke sikre på navnets opphav, men det finnes et gam-melnorsk ord staup som har en sidebe-tydning ‘dypt spor’, stripe etter meier eller liknende.

BåtmålPå Stauper finnes massevis av steder å fortøye, selv for ganske store båter. Det er stor variasjon i dybde, så man må bruke draft og utvise stor forsiktighet.

Mange steder er det brådypt helt inn til fjellet, og selv ganske store båter kan ligge langsides her. Det er små mulig-heter til å telte, for det er nemlig ingen naturlige leirplasser på Stauper. Derfor kommer de fleste hit på dagsbesøk eller overnatter i båten.

En og annen søppelkasse er plassert ut, i tillegg til utedo på en av øyene. Har du større krav til fasilitetene på land, bør du heller legge turen til et annet sted. Det finnes ingen strand på Stauper, så øye-ne er ikke småbarnsvennlige. Derimot

Stauper er et lite paradis i Tønsbergfjorden. Foto: Tom Schandy.

Solnedgangene er ekstra flotte her ute i hav-gapet. Foto: Tom Schandy.

er de ungdomsvennlige, for de mange berg ene innbyr til hopping og stuping. Her kan man hoppe i vannet fra ulike høyder, ja helt opp til ti meters høyde går fint. Vannet er dessuten krystallklart og dermed ypperlig for snorkling.

Om du ikke har motorbåt, kan du likevel komme deg hit med muskel-kraft. Stauper er nemlig et fint mål for kajakkpadlere, og på en godværsdag er det mange padlere som tar turen over fjorden.


Fredriksvern Verft og fortet på CitadelløyaOrlogsverft og flåtebase

Kong Fredrik 5. av Danmark-Norge besluttet i 1750 å bygge et verft for krigsskip i Stavern. Fortet på Citadelløya like øst for verftet er langt mindre, men kan til gjengjeld føre sin historie helt tilbake til 1677 og grev Ulrik Frederik Gyldenløve.

FaktaFredriksvern Verft og fortet på Citadelløya (like ved verftet) ligger i Larvik kommune i Vestfold fylke. Kong Fredrik 5. fikk verftet oppkalt etter seg, derav navnet. Stavern ble etter hvert også hetende Fredriks-vern, men fra 1930 ble det opprinne-lige navnet tatt i bruk igjen.

Attraksjoner:• Verftet med mange 1700-talls-

bygninger• Stavern Fort på Citadelløya med

historie tilbake til 1677

Adkomst: Ta av fra E18 ved Larvik, og følg der-etter Rv301 til Stavern. Parkeringsmu-ligheter i sentrum. Inngang til verftet fra Tollbodgaten v/Hotel Wassilioff. Kort båttur på ca. 5 min. fra brygga i Stavern ut til Citadelløya.

Overnatting:Mange muligheter, se www.visitstavern.no/Overnatting

Les mer/info: www.forsvarsbygg.no/festningene/Festningene/Fredriksvern-verft www.fvv.stavern.nowww.stavernguiden.no

Grunnen til etableringen av verfte t var faren for krig mot Sverige. Sta-

vern hadde en strategisk beliggenhet både i forhold til Sverige og Danmark, og havna hadde to utløp slik at skip kun-ne seile inn uansett vindretning. Havna var dessuten lett å forsvare fra sjøsiden hvor man blant annet hadde Stavern Fort (Citadellet) som forsvarsverk.

Allerede i 1754 kunne verftssjefen innberette at ”Heraf sees at alle Bygnin-ger saasom Magaziner og Verkstæder m.v., som etter Ordre skulle opføres af Muur og Bindingsverk, er til 1754 Aars

Udgang bragt udi fuldkommen Stand undtagen Kirken”.

I 1758 var størstedelen av verfte t fer-digbygd med voller og graver om kring, og utenfor vollene ble det reist garnisons-kirke og boliger. Derfor kan det trygt slås fast at kongens beslutning fikk stor betydning for utviklingen i Stavern nes-ten helt fram til vår tid. Både kirken og brakkebygningene utgjør i dag en viktig del av Staverns særpregede miljø, og nav-net Fredriksvern stammer selvsagt også fra den dansk-norske kongen. Ja, selve byen het også Fredriksvern fram til 1930.

Skipsbygging og garnison Galeien ”Moss” var det første skipet som ble bygd i Stavern, og året var 1762. Orlogsbriggen ”Fredriksværn” var blant de siste, og den gikk av stabelen i 1814. Fra 1750 til 1814 var verftet dansk-norsk flåtestasjon for den søndre del av Norge, mens det i 1814 ble oppjustert til hoved-base for den nye norske marine. De nor-ske sjøoffiserene ble utdannet ved Det Kgl. Norske Søcadetcorps (seinere Sjø-krigsskolen) som ble etablert her i 1817.

Marinetiden opphørte i 1896, for da ble all denne virksomheten overført til Karljohansvern i Horten. Etter dette var etablissementet sommerøvingsplass for Krigsskolen frem til 1934. Da overtok Luft vernregimentet, og det gamle verftet ble et senter for utdanning av luftvernar-tillerister. Denne oppgaven ble også vide-reført etter 2. verdenskrig, men da inte-grert i Luftforsvarets Skolesenter Stavern.

Først i 2002 opphørte den militære aktiviteten ved verftet for godt, og gjen-nom sitt mer enn 250-årige virke har altså Fredriksvern Verft vært garnison for alle forsvarsgrener i Norge. I dag lei-er Justissektorens kurs- og øvingssenter store deler av verftsområdet av Nasjo-nale Festningsverk og er den største virk-somheten på Fredriksvern Verft nå.

Er vernetVerftet er naturlig nok sterkt påvirket av dansk arkitektur. Av de opprinne-lige bygningene består i dag komman-

dantboligen, hovedvakta, smia, smedens bolig, hovedmagasin (Steinbrakka), Vin-kelbrakka (opprinnelig proviantmaga-sin), proviantmagasin (også kalt Kadett-brakka), sjaluppskuret, fem galei skur og krutthuset. Verftet ble fredet av Riksan-tikvaren 29. juni 2011. Verftsområde t er åpent for publikum, og flere av de ver-nede bygningene rommer utstillinger knyttet til verftets historie samt utstillin-ger av kunst/kunsthåndverk. Fredriks-vern Verfts Venner arrangere r guiding av grupper på Fredriksvern Verft, herunder bygninger i Stavern knyttet til verftets historie. Ved verfte t finnes også et eget lite museum som blant annet viser mini-atyrmodeller av fartøy bygd ved verftet. Her er det også en modell av verftsom-rådet og verftets bygninger slik det så ut i 1814.

I dag er det Forsvarsbygg Nasjonale Festningsverk som på vegne av Staten utøver eierskapet på Fredriksvern. På få år har dette blitt Vestfolds desidert best besøkte reisemål med godt over 240 000 besøkende. Her legges det til rette for både kultur, næring og opplevelser, og på Fredriksvern er det nå flere leietakere og stor aktivitet på militærhistorisk grunn.

Fort og kunstnerkoloniStavern Fort på Karlsøy (Citadelløya) har også spennende militærhistorie å by på. Festningstårnet, de første vollmurer og bygninger ble ferdigstilt og etablert med en fast garnison under Christian 5. i 1689. Festningstårnet, som kalles Krut-tårnet, er den eldste del av anlegget og har alltid vært den dominerende bygnin-gen på fortet. Forsvarsanlegget hadde sin mest betydningsfulle periode under Den store nordiske krig på begynnelse n av 1700-tallet. Her var det en trygg havn og støttepunkt for orlogsmarinen. Ved inn-ledningen til denne krigen ble det foretatt en omfattende utbygging og utrustning av fortet. Nåværende kommandantbo-lig ble påbegynt i denne tiden og fullført med tilbygg og påbygg i 1741-1742. Etter nye ombygginger i 1750-årene tjente for-tet som citadell (indre del av en festning) for Fredriksvern og var stort sett uten endringer fram til nedleggelsen i 1864.

Så fulgte år med kraftig forfall, før Stavern Fort ble gjenoppbygd til et repre-sentativt festningsanlegg i årene 1978-1992. Fortet er normalt åpent for alle organiserte dagsutflukter og individuel-le publikumsbesøk, så sant det ikke kol-

liderer med andre arrangementer. Nor-ske billedkunstneres sommeropphold er en tradisjonsrik del av miljøet på Stavern Fort, eller Citadelløya som de foretrekker å kalle stedet. Billedkunstnernes tilknyt-ting til stedet går tilbake til ca. 1910 da de frikjøpte kommandantboligen og rester-ende bygninger fra riving for å benytte festningsøya til fritidsakademi og rekrea-sjon. I de seinere årene har det også lyk-kes å etablere tilbud for allmennheten som er forenlig med kunstnernes rettig-heter og stedets antikvariske verdier.

Steinbrakka, tidligere kalt ”Det murede magasin”, ble bygd i 1752. Foto: Tom Helgesen.

Fem av galeiskurene fra 1760-tallet står fremdeles igjen på Fredriksvern Verft. Foto: Tom Helgesen.


Brattefjell-VindeggenVakkert landskapsvernområde i Telemark

Telemark byr på mye spennende natur, men en god del av den har i de siste tiårene blitt utbygd med hytter og alpinanlegg. Det er imidlertid ikke tilfelle med Brattefjell-Vindeggen hvor det fremdeles er skikkelig sus av villmark. Her er det også en egen villreinstamme som trives i området gjennom hele året.

FaktaBrattefjell-Vindeggen landskapsvern-område på 382 km2 ble opprettet i 2000. Ligger i kommunene Hjartdal, Seljord, Tinn og Vinje i Telemark.

Attraksjoner:• Villrein • Urørt fjell- og fjellskogområde• Gamle setre i drift

Kart: Kart 1:50 000 fra Statens kartverk. Adkomst: Skinnarbu med både barmarks- og skiløyper, Selstali, Bondal, Skjesvatn og Småtjønn i Seljord.

Overnatting:Hoteller i Rjukan, Rauland og på Skinnarbu. Gjestgiveri i Hjartdal.

Les mer/info:www.nasjonalparkstyre.no

Hvis vi ser bort fra Hardangervidda, er Brattefjell-Vindeggen det største

naturområdet i Telemark uten vesentli-ge tekniske inngrep. Navnet skriver seg fra de to fjellene Brattefjell (1540 moh) og Vindeggen (1516 moh) som ligger i kjernen av fjellområdet. I denne natur-perlen ble det opprettet et stort land-skapsvernområde med dyrelivsfredning før jul i 2000.

Formålet med å etablere landskaps-

vernområdet er å ta vare på et vakkert og egenartet naturlandskap med urørt høy-fjell og fjellskogsområder, sikre det biolo-giske mangfoldet i området med villrein-stamme og rikt plante- og dyreliv, samt å bevare det verdifulle kulturlandskapet og kulturminnene. Brattefjell-Vindeggen landskapsvernområde er for øvrig delt inn i tre forskjellige soner der det blir strengere restriksjoner jo lengre inn i kjerneområdet du kommer.

Verneområdet ligger i kommunen e Hjartdal, Seljord, Tinn og Vinje, og ligge r enkelt forklart sør for Møsvann/Rjukan, vest for Gaustatoppen, nord for Hjart-dal og øst for Rauland. Det stikker noen få, mindre fjellveier inn i området, men stort sett er du avhengig av å gå på ski eller beina for å nyte denne vakre natu-ren i fulle drag.

Frodige dalerBrattefjell-Vindeggen kjennetegnes av såkalt «viddetopografi», med relativt avrunda former. Kanskje ikke så ulikt ”naboen” Hardangervidda, men dette området er imidlertid mer gjennom-skåret av daler. I daldragene finnes også den rikeste vegetasjonen. Både fordi det er næringsrike bergarter her, men også på grunn av en topografi som skaper et godt mikroklima for plantelivet. Mang e hekkende arter ender og vadefugler er av spesiell interesse fordi disse lokali-tetene ligger langt sør for ellers kjente utbredelsesområder i Skandinavias høy-fjell.

I gamle dager ble området rundt Brat-tefjell-Vindeggen mye brukt til seterdrift og beite. Nå er kun to setre igjen som er i drift i landskapsvernområdet, og det er Finnvollen i Hjartdal kommune og Kråke roe i Seljord kommune. Her kan du tydelig se hvor viktig årviss beiting er for å holde det gamle kulturlandska-pet i hevd. Ellers er de gamle seterstiene i ferd med å gro igjen mange steder. Det finnes noen merkede turstier og prepa-rerte skiløyper her, men tilretteleggin-gen er naturligvis best i randsonene til verneområdet.

Det har vært menneskelig aktivitet i

dette området utenom setervirksomhe-ten langt tilbake i historien. Funnet av ei fangstgrav ved Tanderen i Bondal, et brynesteinsbrudd ved Butjønn i Seljord og rester etter jernvinning i Svartdals-heiene og Sudbøområdet i Seljord for-teller sitt. I tillegg er det fremdeles spor fra gamle ferdselsårer gjennom området.

Villreinens rikeInne i selve kjerneområdet er det ingen tilrettelegging for friluftsliv, for dette er villreinens rike. Villreinstammen har sitt utspring fra reinsdyr som trakk inn i området fra Hardangervidda på slutte n av 1960-tallet. I 2005 ble det felt 75 dyr, og vinterstammen skal ligge på ca. 500 dyr. Villreinstammen i Brattefjell-Vind-eggen er sårbar, og dette må også turis-ter på tur i området ta hensyn til ved å vise varsomhet. Den lokale villreinstam-men har internasjonal verneverdi, og den gjør området til et viktig økosystem.

Villreinstammen her er spesiell, for den hang tidligere sammen med har-dangerviddareinen. Bilveier, kraftutbyg-ginger og andre naturinngrep har endret vandringsmønsteret, og de to stamme-ne lever nå atskilte. Det har blitt for-sket en del på reinsdyrene her, og under kalvingen sprer simlene seg over store

områder i fjellmassivet Svafjell, Bratte-fjell og Robekk. Faste kalvingssteder finne s ikke, men endres årviss med bei-te- og snøforhold. Kalvingstidspunktet variere r også veldig, selv om storparten av kalvingen skjer i tidsrommet 15. mai til 10. juni. Likevel er det også obser-vert nyfødte kalver så seint som i slut-ten av juli. Skudd av dvergbjørk, musøre og fjellsyre ser ut til å være svært etter-traktet føde på forsommeren. Villreinen har i de seinere årene trukket fra kjerne-området og ned i skogen mot Svartdal, Hjartdal og Tuddal i deler av året. Dette viser at mennesker som benytter denne villmarksperlen i Telemark, må vise akt-somhet. Villreinen kan altså være flere steder, og den bør ikke bli unødig for-styrret.

Robekktjønna og Brattefjell. Foto: Peter C. A. Köller.

Vestsiden av Gaustatoppen og Gausdalen. Foto: Peter C. A. Köller.


Dalen HotelEventyrhotellet øverst ved Bandak

Med sin overdådige og romantiske stil var Dalen Hotel helt klart oppsiktsvekkende da det ble åpnet for gjester i 1894. Her endte Telemarkskanalen, og om sommeren strømmet derfor turistene til i store mengder.

FaktaDalen Hotel er et av Norges eldste og mest spektakulære trehotell. Ligger i den innerste enden av innsjøen Bandak i Tokke kommune i Vest-Telemark. Dalen er også Telemarks-kanalens endestasjon.

Attraksjoner:• Dalen Hotel• Telemarkskanalens endestasjon

ved Dalen Brygge• Natur- og kulturlandskapet

Adkomst:Ta av E134 enten ved Ofte eller Åmot og følg henholdsvis Rv45 eller Rv38 fram til Dalen. En annen mulighet er å følge Rv45 fra Setesdalen. Det går også båtruter på Telemarkskanalen fram til Dalen Brygge om sommeren.

Overnatting:Dalen Hotel, www.dalenhotel.no Også mange andre muligheter, se: www.visitdalen.com

Les mer/info:Lie, Sigrunn: Dalen Hotel 1894 - 2003.www.dalenhotel.no

Telemarkskanalens endestasjon, Dalen Brygge, ligger kun ca. 400 meter fra

inngangsdørene til Dalen Hotel. Adkom-sten fra brygga til hotellet er enkel, så overnattingsstedet ved Bandak er strate-gisk plassert på flere måter. Etter Tele-

markskanalens åpning i september 1892, ble Dalen et sentrum. Det høres kanskje rart ut i vår tid, men dette var også den korteste og raskeste veien mellom Chris-tiania (Oslo) og Bergen for over 100 år siden.

InitiativtakerneTurismen var stor allerede i 1892, for Norge var et eksotisk og spennende rei-semål. Mange av turistene var velbeslåt-te, men gode og litt eksklusive overnat-tingssteder manglet ofte langs reiseruta.

Noen mente Dalen rett og slett burde hatt et luksushotell for de rike og pro-minente. Avstanden fra ord til handling var ofte kortere da enn i våre dager, så allerede i 1894 stod det vakre og ekso-tiske trehotellet ferdig. Hans Larsen, en velstå ende forretningsmann fra Skien, tok initiativet sammen med grosserer Lars Rød, også han fra Skien, og kjøp-mann Anton Hansen fra Porsgrunn. Med seg som arkitekt hadde trekløvere t Haldor Larsen Børve fra Ullensvang. Arkitekten var utdannet i Tyskland, og han var en såkalt hannoveraner. Der stod sveitserstilen høyt i kurs, og med inspirasjon fra våre stavkirker og ele-menter fra vikingtidens ornamentikk ble Dalen Hotel oppført i 1894.

Prominente gjesterFra første stund var hotellet et mektig anlegg, og avisen Varden skrev i 1894: ”Det nye, elegant innredede Hotel paa Dalen, i øverste Ende af Bandakvande t, er nu ferdig til at modtage Reisende.” Dalen Hotel ble et eventyrhotell med overdådig, romantisk stil med drage-hoder, tårn og spir, altaner, utspring og gesimser. I sin blomstringstid etter åpningen og flere tiår framover besøkte tusenvis av mennesker hotellet. Gjeste-listene kunne variere fra lokale størrel-ser til aristokrater fra mange land. Hit kom Kong Oscar II av Norge og Sverig e, kongen av Siam, keiser Wilhelm II av Tyskland og kong Leopold av Belgia. Hit kom kong Haako n VII og dronning Maud med kronprins Olav. Ja, hit kom prominente gjester fra hele Europa. De stelte til ball og danset vals. I et halvt århundre danset de seg gjennom gleder og sorger, gjennom krig og fred.

Forfall etter 2. verdens-krigUnder 2. verdenskrig overtok den tysk e okkupasjonsmakten hotellet. Da forsvant både de andre gjestene og meste parten av det originale interiøret. Glanstiden tok

enkelt og greit slutt med krigen. Folks reise vaner endret seg også, og det var lenge siden dette var raskeste vei mellom Bergen og Oslo. Vedlikeholdet av det store trehotellet sviktet, og det så dystert ut for Dalens stolthet. Mange eiere og forskjellige former for drift ble forsøkt, og til slutt ble det ærverdige hotellet helt stengt. Vær og vind fikk herje fritt. Det ble til og med antydet at det ville bli mer verdig å sette fyr på hotellet enn å la det råtne ned til skam for bygda.

Reddet i 12. timeDalen Hotel er jo et nasjonalt klenodiu m, så flere mente at noe måtte gjøres. Litt fleipete sagt kan det sies at hjelpen kom fra Himmelen. Den velkjente predikan-ten Åge Samuelsen hadde nemlig tro på fremtiden til det gamle hotellet. Han kjøpte det, men lyktes ikke med å få i stand bygningene. Likevel fikk evange-listens kjøp positive konsekvenser. Ste-det hadde på grunn av den fargerike Samuelsen fått voldsomt mye PR. Så rart det enn høres, så hadde hans innsats fått fram interessen for å bevare hotellet. Sist på 1980-tallet ble det avgjort å ta et sist e forsøk på restaurering. I 1992 åpnet

Det spektakulære hotellet ved Telemarkskanalens ende ble reist i 1894 etter initiativ fra noen forretningsmenn fra Grenland. Foto: Tom Schandy.

hotellet igjen, totalrenovert og med store visjoner.

På sin 100-årsdag var Dalen Hotel ført tilbake til gammel pomp og prakt. Restaureringen var så vellykket at hotel-let i 2000 fikk verneorganisasjonen Euro-pa Nostras høyeste pris, sølvmedalje , for bevaring av hotellet som et unikt kultur-minne. Hotellet er et av Norges eldste tre-hotell, og Dalen Hotel i 2014 har samme sjel, ro og atmosfære som det treslottet som åpnet for 120 år siden.

En gammel hotellbuss står parkert foran hotellet. Foto: Tom Schandy.


Telemarkskanalen105 km lang kultur- og naturperleÅ følge Telemarkskanalen helt fra Skien til ”endestasjonen” ved vestenden av Bandak er en lang dags ferd mot natt. Innen du når Dalen i Tokke kommune, må over ti mil med vannvei tilbakelegges og 18 slusekamre passeres.

FaktaKanalen på 105 km ligger i sin helhet i Telemark fylke. Vannveien starter i Skien kommune og ender ved Dalen i Tokke kommune. Åtte sluseanlegg med til sammen 18 slusekamre må passeres.

Attraksjoner:• Sluseanleggene• M/S Victoria fra 1882• Natur- og kulturlandskapet

Adkomst:Ta av E18 ved avkjøring Porsgrunn og kjør nordover til Skien. Kan også gå på båten ved de mange stoppe-stedene. Alle slusene er i tillegg mulige å nå fra bilveier. Slusene i Ulefoss, Vrangfoss og Lunde er de travleste og mest spennende å se på. Rutebåter i sommersesongen. Privat-båter kan også benyttes i slusene.

Overnatting:Mange typer overnatting langs ka-nalen, se www.telemarkskanalen.no/nor/Opplevelser/Overnatting www.visittelemark.no

Les mer/info:www.telemarkskanalen.nowww.skiensvassdraget.no

Telemarkskanalen er unik, et nasjo-nalt klenodium og den eneste vann-

veien i Europa som er tildelt Europa Nostra (en europeisk vernepris) for den restaureringen som er utført. Gjennom rolige landskap og under stupbratte fjell, gjennom trange juv og over åpne sjøer tar kanalen oss fra kysten og helt inn til foten av fjellheimen. Hele turen fra Skie n til Dalen tar rundt ti timer.

Telemarkskanalen består litt forenk-

let sagt av innsjøene Norsjø, Flåvatn, Kviteseidvatnet og Bandak. Sjøene er igjen gjort farbare for båt ved hjelp av 18 slusekamre fordelt på åtte sluseanlegg med en total høydeforskjell på 72 meter. Telemarkskanalens første del stod ferdig i 1861, og det var ikke noe rart at den ble betegnet som datidens mest spekta-kulære vannvei i Europa. For å fullføre byggingen av kanalanleggene måtte 500 mann arbeide natt og dag i fem år. Mot

slutten av 1800-tallet og inn i det nest e århundret blomstret turismen. Dette var kanalens storhetstid, og sommere n 1910 var det fem daglige avganger mellom Skien og Notodden. I toppåret 1913-14 passerte rundt 7300 dampskip gjenn-om Løveid sluser, noe som gir et gjen-nomsnitt på 20 skip hver eneste dag hele året. Da var det travelt her i sommerse-songen.

Norsjø-Skienkanalen ble bygd førstNorsjø-Skienkanalen med slusene i Ski-en og ved Løveid er den eldste av de to Telemarkskanalene, bygd i 1854-61. Ideen om en kanalisering av Skiensvass-draget er gammel, for allerede i 1805 uttalte statsøkonom Christen Pram at det ville være en stor ”Bekvemmelighed” å kunne seile opp Klosterfossen og Skot-fossen. I 1831 fremholdt amtmann F. Wedel Jarlsberg for regjeringen at det var ønskelig med bedre kommunika-sjon mellom Norsjø og Skien, og i 1844 anbefalte en kommisjon en kanal gjen-nom Løveid. Norsjø- Skienkanalen var også en viktig forutsetning for at indu-strialiseringen til Hydro på Notodden og Rjukan seinere kunne finne sted.

Bandak-Norsjøkanalen ferdig i 1892Bandak-Norsjøkanalen ble bygd i peri-oden 1887-1892. Initiativtagere her var Axel Borchgrevink, driftsbestyrer ved Norsjø-Skienkanalen, som sammen med blant annet kanaldirektør Sætren satte fart i ideen om å bygge en kanal mellom Ulefoss og Strengen. Saken ble fremmet for Stortinget i 1886, og arbeidet ble satt i gang året etter.

På den 17 kilometer lange strekningen mellom Ulefoss og Strengen ble det bygd 14 sluser med en samlet høydeforskjell på 57 meter. Både anlegget ved Vrangfoss og ved Hogga bød på store vanskelighe-ter og farefylt arbeid, men 20. juni 1891 var kanalen likevel så ferdig at den kunne trafikkeres med dampskip opp og ned. Den høytidelige åpningen fant sted først 20. september i 1892.

Av sluseanleggene er Vrangfoss det største og mest imponerende med fem slusekamre og en løftehøyde på 23 meter. Fagfolk var også overveldet, noe følgen-de sitat fra Teknisk Ugeblad i 1892 viser: ”… det kunstverk, der for alle tider vil stå som et vidnesbyrd om den dygtig hed, der besjæler denne tids ingeniører i vort land

Vrangfoss sluser har fem slusekamre og en løftehøyde på 23 meter. Foto: Tom Helgesen.

M/S Victoria på Telemarkskanalen en flott sommerdag. Foto: Tom Helgesen.

og altid vil være det blandt anlæggets 6 underværker, der vil udøve størst tiltræk-ningskraft på den reisende og aldrig gå ham afminde.”

Veteranen på kanalenOpp gjennom årene har Telemarks-kanalen vært trafikkert av en rekke for-skjellige båter. Den første dampbåten var hjulbåten ”Statsraad Stang”. Den ble sjøsatt ved Fjærestrand i Solum i 1851, og båten gikk i rute fra Fjærestrand til Tangen i Heddal fra 1852. D/S Victori a er den eneste av de gamle båtene som fremdeles er i virksomhet, om enn i svært ombygd form. Blant annet heter den nå M/S til ”fornavn”, fordi damp-driften for lengst er forbi. ”Kanaldron-ningen” ble sjøsatt som Akers bygge-nummer 93 på datoen 11. februar 1882. Ifølge verftets protokoll fikk båten ”Nav-net Victoria til Minde om Kronprinsesse Victoria den Dag for første Gang kom til Norges Hovedstad”. Kronprinsesse Vic-toria var for øvrig kronprins Gustafs tyske brud.

I dag har veteranen selskap av pas-sasjerbåten M/S Henrik Ibsen. Begge båtene går sommerstid i daglig turisttra-fikk fra Skien til Dalen inkludert avstik-keren inn Sundkilen til Kviteseidbyen. M/S Telemarken går fra Akkerhaugen og til Lunde sluse. I tillegg er M/S Skars-fos mye brukt til charterturer i vassdra-get. Veteranslepebåtene M/S Ørnen og M/S Erik trafikkerer også kanalen.


NissedalGlattskurte fjell og jettegryterNissedal er Vest-Telemarks svar på Sørlandet. Med myke svaberg, kilometerlange sandstrender og et unikt badeland med store jettegryter framstår Nissedal som et sommerparadis.

FaktaNisser ligger i Nissedal kommune i Telemark. Denne innsjøen med om-givelser byr på vakker natur og flotte opplevelser.

Attraksjoner:• Glattskurte fjell• Fotturruter• Terrengsykling• Vannet Nisser• Jettegryter• Sandstrender

Adkomst: Fra Oslo kjører du til Kongsberg. Følg E134 videre til Notodden, forbi Seljord til det lille stedet Brunkeberg. Der tar du til venstre, mot Kvitesei d og Vrådal hvor innsjøen Nisser starter. Midt på vannet går ferja til Fjone. Fra sør er Arendal et greit utgangspunkt. Kjør mot Åmli og ta av mot Treungen.

Overnatting:Mange muligheter: www.nissedal.no/Overnatting

Les mer/info: www.nissedal.nowww.nissedal.kommune.nowww.fjonesundet.com

Selvfølgelig pryder telemarkskommu-nen seg med nisseluer i kommune-

våpenet, men innsjøen Nisser har ikke noe med nisser og jul å gjøre. Navnet kommer sannsynligvis fra det gammel-norske «Niðsær» som kan tolkes som «den nedre sjøen, den som ligger lavt».

Langstrakt naturperleInnsjøen Nisser er helt klart en natur-perle, en langstrakt sådan. Lengden er hele 35 kilometer med areal på 76,3 km2. Det gjør den til Norges 13. største inn-sjø. I tillegg er den svært dyp også, hele 240 meter. I nordenden er det mange

fine holmer med strender og innbyden-de svaberg, med andre ord et fint områ-de for kajakk- og kanopadling.

Noe av det mest karakteristiske med Nisser er de bratte, glattskurte fjellene rundt innsjøen, tydelig blankpolert av is i en fjern fortid. For klatrere er dette

et eldorado, og mange klatreinteresserte besøker kommunen hvert år. Nissedal har til og med utarbeidet en egen klatre-fører.

Hvis du er på den ene siden og skal til andre siden av Nisser, slipper du å kjøre helt rundt. Du kan bli med Fjone ferga M/F «Nissen». Den har med et lite opp-hold vært i drift siden 1947 og er Norges siste kabelferge. Den trafikkerer Nisser fra Fjone til Sundsodden i Nissedal og var det eneste veisambandet for innbyg-gerne på Fjone før veien til Treungen kom i 1967.

I dag blir ferga mest benyttet i turist-sammenheng. Hvert år blir det frakte t mellom 5000 og 6000 personbiler i til-legg til passasjerer, sykler, motorsykler og busser over den 500 meter lange strekningen mellom vest- og østsiden av Nisser. En artig tur som du bør ta med deg.

Fjone er ei lita grend med 120 inn-byggere, og helleristninger og gravhau-ger viser at det har bodd folk her i rundt 5000 år. På Fjonesiden av Nisser finner du kilometervis med de flotteste sand-strender, kanskje det største eldorado for badeglade i Sør-Norge?

Fjelltur, sykkeltur eller badetur?Det er flere spennende turmulighete r for fotturister i Nissedal kommune. Det er for eksempel populært å vandre til topps på den 707 meter høye Skuggenat-ten hvor det er utsikt helt til havet uten-for Risør. Eller bestige Hægefjell (1022 moh) på grensa mellom Fjone i Nissedal og Vrådal i Kviteseid.

Nissedal er også et eldorado for ter-rengsyklister. Det er 100 kilometer med sykkelstier i kommunen. Hundrevis av meter med klopper og to solide henge-bruer er på plass i de tilrettelagde sykkel-stiene på heia mellom Gautefall og Heim-dal. Mange stier går på rent svaberg, en spesiell sykkelopplevelse. Du kan også sykle rundt selve Nisser. En populær rute

er å starte i Nissedal sentrum og sykle til Treungen i sørenden av Nisser. Der-fra sykler du nordover på vestsiden av Nisser til du kommer til Fjone. Så tar du ferja tilbake igjen til vestsiden. Det er en runde på ca. fire mil.

I skogene og heiområdene i Nissedal finnes hele 1750 større og mindre vann, så er du glad i å fiske – eller å bade – har du kommet til riktig sted. I tillegg til de omtalte sandstrendene i Fjone, bør du oppsøke jettegrytene i Eikhom sør for Nisser. Du tar av fra Rv41 ved Haugsjå-sund familiecamping. Deretter er veien skiltet mot jettegrytene. Det er bomvei, så husk bompenger.

Fordi Fyresdalsåa ble demt opp for kraftproduksjon i 1951, kom jettegryt ene til syne. Etter hvert begynte folk å bru-ke dem som badeplass. Elva har snur-ret rundt steinene i elveleiet, slik at det har dannet seg store og små jettegryter. Temperaturen i grytene blir raskt høy, så hit drar mange for å kose seg. Noen

gryter er store, andre små, og mellom de ulike avsatsene nedover i elva er det glattskurte vannrenner, så dette er et herlig badeland på varme sommerdag-er. Du kan hoppe ned i grytene og skli nedover elveleiet, men vær forsiktig og undersøk grunnen før du hopper.

Bratte, glattskurte fjell speiler seg i innsjøen Nisser. Foto: Tom Schandy.

Nissedals jettegryter har blitt et populært «badeland». Foto: Tom Schandy.


Tvedestrand FaktaTvedestrand er både en by og en kommune i Aust-Agder med rundt 6000 innbyggere.

Attraksjoner:• Bokbyen • Skjærgården• Gammel bebyggelse• Næs Jernverksmuseum• ”Strykejernet”• Lyngør

Adkomst:Ta av fra E18 og følg Fv410 sør- og østover til Tvedestrand. Kan også komme til Tvedestrand sørfra via Fv410 eller østfra via Fv411.

Overnatting: Mange muligheter, se www.overnattingnorge.no/ overnatting-tvedestrand

Les mer/info: www.tvedestrand.kommune.nowww.bokbyen-skagerrak.no www.kulturstien.no/tvedestrands_ historie

Sørlandets smilehullSørlandsidyll kan du oppleve flere steder, men bokbyen Tvedestrand er unik. Her kan du gå blant hvit-malte sørlandshus på oppdagelsesferd i bokforretninger med forskjellige spesialiteter, samtidig som måkeskrik og bølgeskvulp høres i bakgrunnen.

Bare navnet Tvedestrand gir assosia-sjoner til svaberg, båtliv og hvite sør-

landshus, nettopp slik byen fremstår en vakker sommerdag. Navnet Tved e duk-ket riktignok opp i dansketida, for byen har navnet fra gården Tveite. Enkelt og greit betyr Tvedestrand ‘stranda til går-den Tveite’.

Utskipingshavn for jernverketLangs Sørlandskysten lå det en rekke, små strandsteder. Da strandstedet Tve-destrand ble utskipingshavn for Næs Jernverk i 1738, utviklet havna seg til en liten by etter hvert. Seilskuteperio-den på 1800-tallet var storhetstiden, og

ladestedsrettigheter kom i 1836. Rundt 1890-tallet var Tvedestrand omtalt som Norges tettest befolkede kommune, på tross av at innbyggertallet ikke var mer enn noe over 300. Overgangen fra seil til motor på starten av 1900-tallet fikk imidlertid store ringvirkninger. Mange av rederne forsvant, og den store sjø-

fartsepoken ebbet ut. Selv om den leng e har blitt regnet som en av sørlandsbyen e, fikk Tvedestrand bystatus først i 1997.

En liten kuriositet må nevnes, og det er kommuneblomsten murtorskemunn. Den blåfiolette, vakre blomsten klorer seg fast langs murer og bergsprekker i Tvedestrand og er en såkalt ballastplan-te. Det betyr at den har kommet hit via seilskutene sammen med jord, stein og annen ballast fra sydligere farvann. Bal-lasten ble dumpet da de kom fram for å laste, og siden da har murtorskemunn holdt stand.

Gamle, hvite husAlle de hvite, gamle sørlandshusene i Tvedestrand kan ikke omtales her, kun noen smakebiter. Der byens rådhus lig-ger i dag, bygde Næs Jernverk en pakk-bod i 1852. Tømmeret hadde god kvali-tet, og det ble bevart ved ombyggingen til rådhus i 1936.

Kvernhusbakken skal være et av Tve-destrands eldste hus som fortsatt eksi-sterer, og det ble bygd av Hans Nilsen i 1690. Det merkeligste huset i Tvede-strand må utvilsomt være det såkalte ”Strykejernet”. Alle som har sett huset, forstår raskt hvorfor det har fått navnet

sitt. Det er regnet som Norges smaleste hus, med inngang fra gata i tre etasjer. ”Strykejernet” fra 1853 er det eldste på gamle Tjennsletta. Er du en tur innom denne sørlandsbyen, er dette huset nes-ten obligatorisk å se.

Bokbyen I dag er Tvedestrand for mange også kjent som Bokbyen. En bokby er en mindre by hvor du kan finne et stort antall antikva-riater og bruktboksalg på et lite område. Verdens første bokby ble etablert i Wales for over 50 år siden, og Den norske bok-byen i Fjærland så dagens lys i 1996. Bokbyen ved Skagerrak i Tvedestrand er derfor Norges andre bokby, men har allerede befestet posisjonen som den største i hele Norden. En rekke antikva-riater og andre bokhandlere pryder den hvite trehusbyen Tvedestrand. Mange rusler rundt her og titter for kanskje å finne noen godbiter. Bokbyen er også barnas bokby med lesestunder for små-barn hele året og Barnas bokbysommer i Museumshaven alle onsdager i juli.

Sommeridyll i sørlandsbyen Tvedestrand. Foto: Tom Schandy.

Hvite sørlandshus preger Tvedestrand. Foto: Tom Schandy.

«Strykejernet», Norges smaleste hus. Foto: Tom Schandy.


Ibsen-museet i GrimstadApotekerlærlingens inspirasjonskildeVår store dramatiker Henrik Ibsen (1828-1906) har bodd mange steder både her i landet og utenlands, og det finnes også flere Ibsen-museer i Norge. Men landets første Ibsen-museum ble etablert i det nå fredede huset i Grimstad allerede i 1916.

FaktaIbsen-museet i Grimstad er Norges eldste Ibsen-museum, og det åpnet dørene for første gang allerede i 1916. I 2006 var det 100 år siden den store dramatikeren døde, og da ble Ibsen-muset reåpnet. Ligger i Grim-stad kommune i Aust-Agder.

Attraksjoner:• Ibsen-museet• Reimanngården• Grimstad kirke

Adkomst: Ta av fra E18 sør eller nord for Grimstad. Følg deretter Rv420 inn til sentrum av byen hvor Ibsen-museet ligger midt i sentrum av sørlands-byen. Sesong fra ca. 1. juni til 31. august, og stedet kan åpnes etter avtale utenfor sommersesong.

Overnatting:www.visitgrimstad.com/no/ Overnatting

Les mer/info: www.gbm.no/ibsenmuseet

I dag er adressen Henrik Ibsens gate 14, men på Henrik Ibsens tid var det

Østregade 13. Apotekerlærlingen fra Ski-en ankom sørlandsbyen rundt årsskiftet 1843-44, ennå ikke fylt 16 år. Unggutten ble ansatt som lærling hos apoteker Rei-

mann, og der var han i flere år inntil apo-tekeren fikk økonomiske vanskeligheter. Reimanngården ble seinere demontert, men er i dag gjenreist i Vestregate og benyttes av Grimstad Kunstforening som kunstgalleri.

Påvirket av Grimstad-oppholdetHuset hvor Ibsen-museet ligger i dag, ble bygd i 1756 av legen Honoratus Bon-nevie. Fra 1759 til 1863 eide Andersen-slekten bygningen. Karen Geelmuyden,

født Andersen, bestemte seg etter hvert for å leie ut noen rom i husets første eta-sje. I 1847 flyttet apotekeren Lars Niel-sen og hans medhjelper Henrik Ibsen inn i nåværende Henrik Ibsens gate 14 med hele apotekerinventaret. De leide to rom og tok i tillegg i bruk uthuset som bryggerhus, mens fru Geelmuyde n og henne s pike Sofie bodde i resten av huset. Ibsen selv bodde også i huset, mens Lars Nielsen bodde et par hus nedenfor.

Oppholdet i Grimstad har helt klart påvirket forfatterspiren. Han begynte å skrive både dikt og andre småvers, og det var her han skrev sitt første skue-spill, Catilina. Dette skrev han i den lill e fritiden han hadde etter at arbeidsdagen som apotekersvenn var slutt, og hand-lingen i stykket foregår stort sett om nat-ten. Kanskje grunnen til det er at Ibsen trolig skrev hele dramaet i vaktrommet nattetid?

Byen glemte ikke IbsenIbsen reiste fra apoteket og Grimstad i april 1850 og forsvinner mer eller mindre ut av Grimstads historie. Den store dramatiker blir etter hvert ver-densberømt og bodde i perioder blant annet både i Tyskland, Italia og Oslo. Grimstad by glemte imidlertid aldri at Ibsen hadde bodd her en del år. Apote-ker Nielsen leide rommene i Østregade fram til 1852-53, da kjøpmann Ole Olsen overtok lokalene for å drive brennevins-handel. Karen Marie Geelmuyden døde i 1863, og flere mennesker flyttet inn i huset etterpå. Først ”seilmager” Gabrie l Rasmussen med kone, tre barn, seks lær-linger og tre tjenestepiker, seinere blant annet Jens Glatved med familie og post-mester Hans Norman med kona, barn og tjenestepike.

Lokalene i første etasje ble i mange år brukt til brennevinshandel, og i 1901 ble byens første ”brændevinssamlag” eta blert. Samlaget solgte huset i 1914 til Ibsen-komiteen som ville etablere et

museum til Henrik Ibsens minne, for nå var den store dramatikeren død. Et gave-brev datert i 1916 bekrefter at Grimstad kommune har eid bygningen i nøyaktig 90 år i 2006. I februar 1924 ble bygnin-gen fredet, og den har siden 1916 vært brukt som museum.

Hvem var Ibsen?Feiringen av den store dikteren har lan-ge tradisjoner i sørlandsbyen. Etter en omfattende omorganisering 100 år etter Ibsens død åpnet Ibsen-museet i Grim-stad på nytt i 2006. Det ”nye” musee t ønsker å formidle historien om den sto-re dikterens tid i byen og byens inntrykk av den unge apotekersvennen fra Skien. Kan Grimstad-tiden ha inspirert dik-teren i hans forfatterskap? På hvilken måte dukker byen og dens innbyggere opp i hans skuespill og dikt? Og hvor-dan var mannen som seinere skulle bli kjent som den innesluttede ”Sfinxen” i sin ungdomstid?

Andre etasje av Ibsen-museet er viet dikteren Ibsen. Hva inspirerte ham, hvem møtte han i Grimstad som hjalp ham på hans vei mot øverste hylle i ver-denslitteraturen? Videre utvikler tema-tikken i museet seg mot den stadig aktu-elle Ibsen. I første etasje i Ibsen-museet er det fire rom. Det første man kommer til er kjøkkenet. Dette rommet brukes i dag kun som gjennomgang og er satt i stand slik det kan ha sett ut da Ibsen bodde i bygget. Fra kjøkkenet kommer man inn i ”Grimstadrommet”. Utstillin-gen her forteller litt om den byen Ibsen kom til i 1844, og her er det blant annet en flott modell av byen fra denne tiden.

Fra ”Grimstadrommet” kommer man inn i apoteket der Ibsen jobbet fra 1847 til han forlot byen i 1850. Apoteket er, i tillegg til å være et minnesmerke over Henrik Ibsens hverdag i ungdommen, et farmasi-historisk klenodium. Interiøre t er et av landets eldste apotekinteriøre r. ”Vaktrommet” er det siste rommet i den-ne etasjen, og rommet er innredet slik

Ibsens ungdomsvenn Christoffer Due har beskrevet det. Dette er rommet som var Ibsens soverom, stue, skriveplass og arbeidsrom i fire år. Det var her han møt-te venner, leste, malte og ikke minst skrev sitt første skuespill Catilina.

Ibsen-museet ble etablert i Grimstad allerede i 1916. Foto: Tom Schandy. Byste av Ibsen. Foto: Tom Schandy.


ByglandsfjordenBlå perle i SetesdalByglandsfjorden i Setesdal er en del av Otravassdraget, og her er vakker natur med lekre badestrender, en helt særegen laksefisk, nasjonale veiminner og ikke minst verdens eldste vedfyrte passasjerdampbåt.

FaktaByglandsfjorden er en del av Otra-vassdraget, og innsjøen ligger i Setes-dal i kommunene Evje og Hornnes og Bygland i Aust-Agder. Fjorden er 34 km lang med et areal på 40 km2.

Attraksjoner:• Laksefisken byglandsfjordbleka• Dampbåten ”Bjoren”• Fånefjell med fire generasjoner

veier• Reiårsfossen• Slusene ved Storstraumen

Adkomst:Byglandsfjorden ligger langs Rv9 gjennom Setesdal.

Overnatting:Mange muligheter, se www.setesdal.com/no/Overnatting/Bygland

Les mer/info: www.bygland.kommune.no www.e-h.kommune.no

Navnet Byglandsfjorden brukes om hele strekket mellom Vassenden

og Ose, men lokalt blir den gjerne delt opp i mindre fjorder. Ned mot tettstede t Byglandsfjord ligger Årdalsfjorden, vid-ere oppover vassdraget har vi selve Byg-landsfjorden og nord for Storstraumen ligger Åraksfjorden. Sistnevnte deles

også gjerne opp igjen av Blåfjorden og Sandnesfjorden.

Vedfyrt dampbåtDen lange og smale fjorden, med bratte åser og fjell opp i 700-800 meters høyde på begge sider, er en attraksjon i seg selv. Her er det flere flotte badeplasser og

mange former for vannsportsaktiviteter. Om sommeren trafikkeres fjordstrek-

ningen fra Byglandsfjord til Ose av vete-randampbåten ”Bjoren” som skal være verdens eneste vedfyrte passasjerdamp-båt som fortsatt går i rutetrafikk. Første ”byggetrinn” av ”Bjoren” kom fra legen-dariske Akers mekaniske Verksted i

1866, men båten ble forlenget to ganger. Siste gang var i 1914, så nå har farkosten hatt den samme lengden i 100 år. I dag er ”Bjorens” strategiske mål 68,9 fot, og vekta er på ca. 26 tonn.

Båttur til ReiårsfossenOpprinnelig har dampbåten gått på Kile-fjorden lenger sør i Otravassdraget. Da den smalsporede jernbanen kom seg helt opp til Byglandsfjord i 1896, flytte t båten etter. Fra 1897 og 60 år framover trafikkerte ”Bjoren” i stedet på Byg-landsfjorden. Ny vei på vestsiden av fjorden i 1957, og økende bil- og buss-trafikk, førte den gamle båten i opplag. Lokale ildsjeler ville likevel ikke sitte og se på at dette klenodiet rustet opp. Det ble startet en bergingsaksjon i 1970-åre-ne, og nå frakter det flytende, teknisk e museet, som jo ”Bjoren” egentlig er, man-ge passasjerer i sommerhalvåret.

Her kan du være med på båttur gjen-nom slusene ved Storestraumen og kom-me vannveien helt opp til Reiårsfossen. Det 200 meter høye og vakreste fosse-fallet i hele dalen er i følge sagnet blitt navnsatt av Reiår. Etter et drap ble han dømt til å ri over fossen flere ganger. Til slutt gikk det galt, og Reiår falt ut i vann-massene og omkom.

Nasjonale veiminnerVed Fånefjell på østsiden av Byglands-fjorden ligger en kommunikasjonshis-torisk attraksjon. Fra en periode på mer enn 500 år går det nemlig fire ulik e veitra-seer forbi her. Én på innsiden, en over fjellet, én rundt på yttersiden og dagens vei i en 600 meter lang tunnel gjennom fjellet. Veimiljøet i Fånefjell har nasjo-nal verdi som kulturminne og er med i ”Vegvalg – Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner” som ble utgitt av Statens vegvesen i 2002. Det samme er for øvrig de tre forskjellige bruene over Storstraumen som også ble fredet i 2008.

Bilvei går det på begge sider av Byg-

landsfjorden hele veien oppover Setes-dal, og ved Storstraumen bytter riksvei 9 side fra øst til vest. Derfor er det flott å sykle her, for da velger du bare den siden hvor det er minst biltrafikk. Kanskje ser du en bever som slår med halen en stille kveldsstund, for beverbestanden er stor i området rundt Byglandsfjorden.

Nede i vannet lever det imidlertid en krabat som er langt mer sjelden enn bever. Fjorden er nemlig leveområde for den stedegne laksen byglandsfjordblek a. Denne dvergformen av atlantisk laks (Salmo salar) lever hele sitt liv i fersk-vann, i motsetning til den vanlige laksen som vandrer mellom saltvann og fersk-vann. Bleka stammer fra vanlig laks som ble værende i avstengte innsjøer og til-passet seg livet der, og den er derfor et såkalt relikt fra tidligere tider. På slutten av 1960-tallet gikk blekebestanden dras-tisk ned, og et omfattende redningsar-beid med stamfiske og fiskekultivering ble gjennomført. Settefiskeanlegget har hatt pålegg om å sette ut 100 000 bleke-yngel hvert år, for byglandsfjordblek a har ikke reprodusert naturlig siden 1970-tallet. Årsaken er sannsynligvis en kombinasjon av sur nedbør og vannkraft-utbygging med regulerte magasiner.

Byglandsfjorden er en vakker naturperle i Setesdal. Foto: Bård Løken/NN/NTB Scanpix.

Dampbåten Bjoren fra 1866 er fortsatt i drift på Byglandsfjorden. Foto: Willy Haraldsen/NTB Scanpix.


BlindleiaSørlandsidyll av høy klasse

Sørlandskysten, ikke minst skjærgården i Aust-Agder, er for mange synonymt med bading i saltvann, stekt makrell, holmer og skjær, måkeskrik og sønnavind. Dette er selve inkarnasjonen av sommer, sol og ferie i Norge, og i fremste rekke blant mange sørlandsperler ligger Blindleia.

FaktaBlindleia er den ca. 20 km lange inner leden som går mellom Lille-sand og Gamle Hellesund. Ligger i Lille sand kommune i Aust-Agder.

Attraksjoner:• Skjærgården• Brekkestø• ”M/B Øya”

Adkomst:Ta av fra E18 vest for Lillesand. Det er flere veier som fører mot Blind-leia, blant annet Fv236 mot Justøy og Brekkestø. Ekleste adkomst er selvsagt sjøveien. For folk som ikke har egen båt, er rutebåten ”M/B Øya” et alternativ.

Overnatting:Mange muligheter, se www.visitkrs.no/no/Overnatting

Les mer/info:www.visitkrs.no www.lillesand.kommune.no

”Skjærgårdens fineste smykke” har sør-landsdikteren Gabriel Scott kalt Blind-leia, en kjent attraksjon for alle båtfolk i dette farvannet. Blindleia er den vakre innerleden fra Lillesand til Gamle Helle-sund i Høvåg. Strekningen er en av Nor-ges flotteste kystperler, og samtidig er den skjermet for vind og sjø. Både fast-boende og hyttefolk med båt passerer ofte gjennom dette området, og turist-båtene går jevnlig i rute med opplevel-sessøkende mennesker.

Idyllisk, men trangtLangs Sørlandskysten ferdes tusenvi s av mennesker hvert år, og hovedat-

traksjonen er det varierte kystlandska-pet. Naturen preges av en skjærgård med småkupert terreng og nakne eller skogkledde koller og svaberg som igjen er oppdelt av sund og mindre fjorder. Skogen kan gå helt ned til sjøen, og da snakker vi i hovedsak om varmekjære løvtrær og furutrær. Alt dette og mer til vil båtfolket oppleve i Blindleia. Leia går innenfor øyene Skogerøy, Asperøy, Just-øy, Åkerøy, Furøy og Kalvøy. Overalt er det idyllisk, men stedvis er det trange passasjer og sund for litt store båter.

Det er flere teorier om navnet på leia. Blindleia kan ha fått navnet sitt fordi den ikke er synlig, ja rett og slett blind.

Andre teorier er at det er så lett å navige-re her at en kan gjøre det i blinde, at det tidligere var ufarbart for større fartøy og dermed en blindvei, eller at det er ei lei uten fyrlykter som gjør at en ikke kan se noe i mørket. Uansett er det i hvert fall en av Norges mest populære ”blind-veier”, i hvert fall for båtfolket. Ønsker du opplevelser av Blindleia uten motor-dur, så kan padling anbefales en stille morgenstund. Hvert år arrangere s også ”Blindleialøpet” i Brekkestø, en padle-konkurranse som tiltrekker seg padler e fra hele landsdelen. Her kan både mosjonister og OL-vinnere møtes side om side til en ”fight” gjennom vakke r natur.

Øyene fine for turgåingFolk benytter denne naturperlen til en rekke gjøremål, og de tar gjerne en stopp på en av øyene her ute. Blant akti-vitetene kan nevnes turgåing langs myke skogstier i skyggefulle løvskoger, bading ved overfylte sandstrender eller på øde skjær, fisking fra båt eller brygge og båt-turer av alle mulige slag. Selvsagt er tra-fikken av folk som ferdes i dette farvan-net, størst sommerstid, men her er det også idyllisk når det største ”trykket” har gitt seg. Å rusle langs brenningene en vindfull høstdag og kjenne lukten av tang og salt sjø er en annerledes og flott opplevelse. Her er det flotte sommer-hus, gamle uthavner, lune holmer med naturstier og rasteplass for båtfolket, lokalhistorie, sagn og tradisjoner.

Idylliske uthavnerI seilskutetida på 1700- og 1800-tallet var Brekkestø den mest brukte vinterhavna på Sørlandet. Her kom det skip fra de fleste nord-europeiske land, og det var vanlig at de måtte vente flere måneder før de kunne fortsette sin reis e. De ven-tet på godt vær, lagelig vind, at isen skul-le forsvinne, eller de ventet på last. Vin-teren 1862 var det 92 seilskute r i havna, så det sies at folk kunne gå tørrskodd fra øy til øy her. Skipstrafikken skapte mye aktivitet med både forretninger, pen-sjonater, vertshus, verksteder og tollsta-

sjon. I dag fremstår Brekkestø som den perfekte sommeridyllen med hvitmalte sørlandshus, rosehager, en kunsthånd-verksbutikk og en dagligvare butikk som sommerturistene kan benytte seg av. Ei annen uthavn i Blindleia er Gamle Helle sund som også er en av Sørlandets store perler, og her har det bodd folk siden 1729. Spesielt aktivt var det her under Napoleonskrigen da mange slo seg opp på kaperfart, et slags sjørøveri med myndighetenes velsignelse.

Flott båtturHar du ikke egen båt, kan du opplev e Blindleia på en fantastisk måte likeve l. Sightseeingbåten ”M/B Øya” tar deg nemlig med på strekningen mellom Lil-lesand og Kristiansand. I løpet av tre timer får små og store båtturister en fantastisk opplevelse av sjøveien mellom Lillesand og Kristiansand med Blindleia som turens høydepunkt. Med Lillesand som utgangspunkt er det også mulighe-ter for en kortere ettermiddagstur med charterbåten ”M/S Brekkestø”. Denne turen går gjennom hele Blindleia og til-bake til Lillesand.

Blindleia er den indre skipsleden fra Lillesand til Gamle Hellesund i Aust-Agder. Foto: Tom Schandy.

Hvitmalte hus på ei lita øy i Blindleia. Foto: Tom Schandy.

I Ostsundet finner du kong Olav Vs, kong Harald Vs og dronning Sonjas signatur i fjellet. Foto: Tom Schandy.


Kilden i KristiansandSørlandets kulturelle signalbyggDet var en stor dag i Kristiansand og på Sørlandet da Kilden Teater- og Konserthus åpnet i januar 2012. Endelig hadde landsdelen fått sin egen storstue der store konserter og teater- og operaoppset-ninger kunne framføres. Signalbygget på Odderøya er i tillegg et arkitektonisk mesterverk som har vakt oppsikt.

FaktaKilden Teater- og Konserthus for Sørlandet er hjem for Agder Teater, Kristiansand Symfoniorkester og Opera Sør. Praktbygget på 16 500 m2

ligger i Kristiansand kommune i Vest-Agder og ble åpnet i januar 2012.

Attraksjoner:• Arkitekturen• Konsertsalen• Teater- og Operasalen

Adkomst: Kilden ligger på Odderøya i Kristian-sand, rett ved siden av Fiskebrygga – i innseilingen til Kristiansand havn.

Overnatting:Mange muligheter i Kristansands-området, se www.visitkrs.no/no/Overnatting

Les mer/info:www.kilden.com

Kristiansand har tidligere aldri hatt et eget konserthus, og det var Kris-

tiansand Symfoniorkester som fikk ide-en om en egen scene. Tanken om å lage et felles hus for teater og orkester vokste fram, spesielt etter at Agder Teater fikk

status som regionteater i 1995 og plan-la å utvide på egen tomt. Diskusjonen om hva et nytt kulturbygg skulle inne-holde, og hvor det skulle ligge, pågikk i Kristian sand gjennom hele 1990-tallet.

Samlokalisering på OdderøyaØkonomien er alltid en utfordring når det gjelder store, offentlige kulturbygg, så derfor ble en samlokalisering av kul-turinstitusjonene vurdert som det mest

fornuftige. Tomtevalg var selvsagt også et diskusjonstema for et så stort bygg. Flere tomter ble forkastet fordi de var for små eller fordi kulturbygget ville bli for dominerende i forhold til omgivelse-ne. I 2002 vedtok bystyret i Kristiansand at teater- og konserthus skulle samloka-liseres, og at det skulle bygges på Silo-kaia på Odderøya.

Det ble utlyst stor arkitektkonkur-ranse, og hele 93 deltagere fra Europa, Nord-Amerika og Asia leverte inn sine arbeider. I 2005 ble vinnerutkastet, teg-net av det finske arkitektfirmaet ALA Architects, vedtatt og lagt til grunn for gjennomføring av prosjektet. Finnene valgte å inngå et samarbeid med SMS Arkitekter i Kristiansand og dannet fir-maet ALA Arkitekter AS.

Bygget er svært spesielt og ikke noe er overlatt til tilfeldighetene. Bruk av eik er ikke kun for bedre resonans og for-di det er et vakkert treslag, det refererer samtidig til 1600-tallets eksport av eik med base i havnen hvor nettopp Kilde n ligger. Den utvendige bølgeveggen i eik understreker også byggets maritime nær-het og mangfoldige innhold.

Sørlandets kulturelle kraftsentrumHøsten 2011 ble byggearbeidene ferdig-stilt, og i januar 2012 åpnet altså Kilden dørene for publikum. Kilden Teater- og Konserthus for Sørlandet er hjem for Agder Teater, Kristiansand Symfoni-orkester og Opera Sør. Sammen med Kultur driften og Kilden Konferanse skal Sørlandets kulturelle kraftsentrum sørge for berøring og begeistring i bredde og kvalitet. Med et bruttoareal på 16 500 m2 skal det godt gjøres ikke å legge merke til dette signalbygget for kultur på Sør-landet der det ligger i innseilingen til Kristiansand havn.

Kilden har både blitt nominert til og mottatt flere priser. Høyest henger nok Architecture Merit Award 2013 fra Uni-ted States Institute for Theatre Techno-

logy (USITT). Dette er en prestisjetung utmerkelse innen design og teknologi, der praktbygget i Kristiansand var en av to europeiske prisvinnere.

Landets nest dyreste kulturbyggBeundringsverdig og førsteklasses arki-tektur er andre ord som har blitt brukt om Kilden. Prisen ble høy, hele 1,7 milli-arder kroner, landets dyreste kulturbygg etter Operaen i Oslo. Kulturbygget er også organisert på en spesiell måte, for både regionteater, symfoniorkester og regionopera samt kommunalt kulturhus er samlet i én organisasjon. Kilden er eid i fellesskap av Kristiansand kommu-ne (60 %), Vest-Agder fylkeskommune (25 %), Aust-Agder fylkeskommune (12 %) og Grimstad kommune (3 %). Staten bidrar årlig med støtte i 100 millioners-klassen til de tre institusjonene, noe som kommer godt med. For pengene har det blitt fire forskjellige saler: Konsertsalen (1180 seter), Teater- og operasalen (672 seter), Multisalen (220 seter) og Intim-salen (100 seter).

Den utvendige bølgeveggen i eik på Kilden Teater- og Konserthus understreker byggets maritime nærhet og mangfoldige innhold. Foto: Olav Breen.

Konsertsalen har hele 1180 seter. Foto: Kilden/Kjartan Bjelland.


Fullriggeren ”Sørlandet”Kulturskatt fra det maritime Norge

Seilskipet Fullriggeren ”Sørlandet” har sin hjemhavn i Kristiansand og er verdens siste originalbygde seilskip. Hun er en enestående, flytende kulturskatt fra det maritime Norge. Skipet har tidligere tjenestegjort som skoleskip for sjømannsopplæring av skoleskipsgutter, men nå er hun tilgjengelig som videregående skole og gjennom opplevelsesseilas for ”ungdom” i alle aldre.

FaktaSeilskipet ”Sørlandet” er verdens eldste operative fullrigger. Skuta har Kristiansand i Vest-Agder som hjemmehavn.

Attraksjoner:• Fullriggeren ”Sørlandet”

Adkomst:Stiftelsen som driver skipet, holder til i Skippergata 55 i Kristiansand. ”Sørlandet” kan oppleves gjennom seiltokt eller i mange andre euro-peiske havner gjennom sommer-halvåret. Se www.sorlandet.org for program.


Les mer/info:www.sorlandet.org www.classafloat.com

Høivolds Mek. Verksted i Kristian-sand eksisterer ikke lenger. Det gjør

derimot verkstedets byggenummer 1, for det var selveste ”Sørlandet” som med r ette kan kalles ”Kristiansands perle”. Dette er verdens eldste operative full-rigger (seilskip med minst tre fullrigge-de master). ”Sørlandet” gikk av stabelen 28. mai 1927, og hun er det første norske seilskipet i stål som ble bygd til skoledrift.

Til verdensutstillingen i Chicago Grunnkapitalen på 25 000 pund for å bygge en tremastet fullrigger ble gitt i gave av skipsreder O. A. T. Skjelbred og

hans kone i 1918. ”Sørlandet” ble for første gang inspisert av kong Haako n VII og kronprins Olav i Oslo på jomfru-turen i 1927. I årenes løp har det vært mange flotte tokt og spennend e histori-er å berette om. Alt kan ikke nevne s her, men et høydepunkt var nok da ”Sørlan-det” krysset Atlanteren i 1933 som det første norske skoleskip. Kristiansandsku-ta reiste videre opp St. Lawrence-kanalen og over ”Lakene” for å utgjøre den norske ”paviljongen” på utstillingen ”A Century in progress” på verdensutstillingen i Chi-cago.

”Sørlandet” ble beslaglagt av okkupa-sjonsmakten under 2. verdenskrig og

ble delvis senket ved et russisk bombe-angrep ved Kirkenes.

Dannet stiftelse Gjennom ”Sørlandets Seilende Skole-skibs Institution” stod ”Sørlandet” sen-tralt i utdanningen av unge sjømenn i landsdelen hun var oppkalt etter. Over 7000 skoleskipsgutter fikk satt sine før-ste sjøbein på ”Sørlandet” og har løfte t regionens kompetanse innen den mari-time sektor i flere generasjoner. Etter krigen ble Sørlandet hevet og satt i stand, og hun var først seilklar i 1948 etter omfattende renovering. Ti år sei-nere ble framdriftsmaskineri installert, og ”Sørlandet” ble det siste av de store seilende skoleskip som fikk dette. I 1974 ble ”Sørlandet” skiftet ut som skoleskip og lå tre år i opplag. Det ble på nytt en Skjelbred som tok samfunnsansvar, for barnebarnet til O. A. T. Skjelbred kjøp-te tilbake fullriggeren til Kristiansand kommune. Etter restaurering, låneopp-tak og stor dugnadsinnsats var hun igjen seilklar i 1980.

I 1981 ble ”Stiftelsen Fullriggeren Sørlandet” dannet med det formål å eie, drive og bevare skipet gjennom aktiv bruk. Det er stiftelsen som i dag er skip-ets rederi og eier og som planlegger og administrerer driften. ”Sørlandet” kan i dag oppleves gjennom deltagelse på ”åpne tokt”, hvor alle i alderen 15-70 år kan mønstre på som betalende mann-skap og bli med å seile skipet. Det kreves ingen forhåndskunnskaper, for medsei-

lerne blir opplært av profesjonelt mann-skap. Ellers kan man mønstre på som elev på Sørlandets internasjonale seilen-de videregående skole, og skolen seiler i både Sør- og Nord-Atlanteren under navnet Class Afloat. Verdt å nevne i denne sammenheng er at ”Sørlandet”

ble det første store seilskip som på over 100 år fullførte det store atlantiske åtte-tall, med kun seil som framdriftsmiddel. Ruten gikk fra Lisboa via Dakar, Rio de Janeiro, Cape Town, St. Helena, Barba-dos, Bermuda og Azorene.

Har du lyst på en naturopplevelse

utenom det vanlige? Utfordre deg selv og få en erfaring som forandrer livet ditt – ta kontakt med stiftelsen som driver skipet.

Ny rehabilitering i 2012Den siste rehabiliteringen av fullrigge-ren fant sted 2012, da skipet i stor grad ble tilbakeført til uttrykket fra 1927. Det ble investert ca. 37 millioner kro-ner i rehabiliteringen, hvorav den stør-ste delen er finansiert ved låneopptak. Det resterende er gaver fra blant annet Sparebanken Sør. Arbeidet er det størst e som er utført på ”Sørlandet” med unn-tak av selve byggingen i 1927. I dag framstår skuta som det mest autentiske og best bevarte av de norske seilskipene. Hun er klassifisert i verneklasse 1, som det eneste av de store norske seilskip.

«Sørlandet» er stasjonert i Kristiansand når den ikke er ute på seilas. Foto: Tom Helgesen.

Livet på en seilbåt innebærer klatring i riggen. Foto: Leif Brestrup.


SetesdalsbanenÆrverdig museumsjernbane

Bare to år etter at Setesdalsbanen mellom Kristiansand og Byglandsfjord ble nedlagt i 1962, oppsto Norges første museumsjernbane. Den går gjennom vakker natur mellom Grovane og Røyknes i Vennesla kommune i Vest-Agder.

FaktaSetesdalsbanen gikk opprinnelig fra Kristiansand til Byglandsfjord, og ble nedlagt i 1962. I 1964 åpnet landets første museumsjernbane mellom Grovane og Beihølen dam i Venn-esla kommune i Vest-Agder. I dag kjører Setesdalsbanen mellom de to stasjon ene Grovane og Røyknes.

Attraksjoner:• Gamle stasjoner• Jernbanetur med veterantog• Damplokomotiv og gamle trevogner• Vakkert landskap

Adkomst:Ved innkjøring til Kristiansand, følg skilting mot Sentrum-Evje. Ved Mosby, ta inn på Fv405 mot Ven-nesla-Vegusdal-Setesdalsbanen. Følg Fv405 nordover. Grovane stasjon ligger ca. 18 km fra Kristiansand.


Les mer/info:www.vestagdermuseet.no/ setesdalsbanen www.setesdalsbanen.no

Setesdal strekker seg rundt 250 kilo-meter rett nordover fra Kristian-

sand, og her renner elva Otra som i sin tid var en naturlig transportåre for så vel folk som gods og tømmer. På 1800-tallet tok det rundt to uker å reise fra øverste del av dalføret og ned til byen. Riktig-nok ble det noe bedre da de to dampbåt-ene ”Bjoren” og ”Dølen” begynte å tra-fikkere Kilefjorden og Byglandsfjorden i 1867, men fortsatt tok det for lang tid å bevege seg fra det indre til det ytre av Agder. Derfor begynte man å undersøke muligheten for å bygge vei langs vass-draget, men samtidig kom det også opp en idé om en egen jernbane.

Mange svingerI 1884 ble det foretatt befaring, og det ble beregnet at en jernbane ville koste 3,1 millioner kroner. Seks år seinere, i 1890, ble banen vedtatt, og 21. juli 1891 tok kong Oscar II det første høytidelige spadestikket. Likevel ble ikke arbeiden e igangsatt for alvor før i januar 1893. I 1896 ble Setesdalsbanen høytidelig åpnet med prominente gjester ombord på toget. Budsjettet sprakk, for totalt kom banen på 4,6 millioner kroner.

Det ble mange svinger oppover dalen, hele 291. Ja, nesten halvparten av den 78 kilometer lange banen besto av kur-ver av varierende lengde. Det sier litt om terrengforholdene. Antall reisende økte jevnt med årene og nådde en topp i 1920/21 med 400 000 passasjerer.

Det ble først og fremst transpor-ter t mye gods på jernbanen. Hunsfos

Fabrikker, Vigeland Brug, nikkelgruven e i Evje, de mange sagbrukene og flere andre virksomheter hadde stor nytte av banen. I tiden mellom de to verdenskrig-ene hadde Setesdal for eksempel mer enn 70 prosent av landets tønnestavpro-duksjon, og transporten av dette gikk selvfølge lig på Setesdalsbanen.

På slutten av 1950-tallet var det ster-ke røster for å bygge om til normalspor med forlengelse til Ustaoset og Bergens-banen, men Hovedstyret for Statsbanen e anbefalte i stedet at banen ble nedlagt. Og slik gikk det, for i 1962 var 66 års jernbanedrift i vakre Setesdal over.

MuseumsjernbaneAt det fortsatt tøffer lokomotiver opp-over Setesdal, skyldes jernbaneentusias-ter fra Dansk Jernbaneklubb. Da jernba-nen ble nedlagt, foreslo de å la de første fire-fem kilometerne med skinner fra Grovane stasjon bli liggende. Dansken e håpet at de kunne få en søsterforening i Norge, og det fikk de. Setesdalsbanens Hobbyklubb ble stiftet, og i 1964 tøffe t det første museumstoget oppove r på landets første museumsjernbane. Etter hvert fikk klubben navnet Foreninge n

Setesdalsbanen. Museumsdriften ble etter hvert profesjonalisert og organi sert som en stiftelse, og fra 2007 ble Setesdals-banen en avdeling i det konsoli derte Vest-Agder-museet. Den separate venne-foreningen bidrar ennå med en enorm dugnadsinnsats, ikke minst når det gjel-der jernbanedriften. I 2004 ble banen gjenåpnet til Røyknes stasjon, og således har man nå en åtte kilometer lang muse-umsjernbane.

På museet befinner det seg fire av de originale lokomotivene fra forrig e århundreskifte. Samtlige er spesialbygd for Setesdalsbanen med alle dens kur-ver, og to av disse lokomotivene er i drift. De smalsporede lokomotivene ved NSB fikk et typenummer som ble angitt ved romertall. Setesdalsbanens loko-motiver var to beslektede typer som ble betegnet som type XXI og XXII. De ble konstruert under maskindirektør Oxaal, og bygd av Dubs & Co, Glasgow og A/S Thunes mekaniske Værksted, Kristiani a. I sommerhalvåret drar disse ærverdi-ge lokomotivene vogner fulle av turis-ter oppover den vakre dalen på en god, gammeldags jernbanetur.

Fortsatt tøffer toget på Setesdalsbanen. Foto: Martin Eidet.

Grovane stasjon ligger ca. 18 km fra Kristian-sand. I 2004 ble Setesdalsbanen gjenåpnet fra Grovane til Røyknes stasjon, så passasje-rene kan i dag bli med på en åtte kilometer lang tur med museumsjernbanen. Foto: Tom Helgesen.


Skjernøy - RyvingenSkjærgårdsidyller i Vest-AgderHelt sør i Norge, utenfor kysten av Mandal, ligger det en praktfull skjærgård. To av de store natur-perlene er Skjernøy og Ryvingen. Førstnevnte er ei øy som har hatt broforbindelse i over 40 år, mens Ryvingen er en gammel fyrstasjon langt ute i havet.

FaktaSkjernøy er Mandals største øy på ca. 6 km2 med broforbindelse til fastlandet. Ligger i Vest-Agder fylke. Ryvingen er en gammel fyrstasjon ute i havet sør for Skjernøy.

Attraksjoner:• Ryvingen fyr• Skjernøys friområder• Landskapsvernområdet

Oksøy-Ryvingen

Kart:1411 II Mandal og 1410 Ryvingen 1:50 000.

Adkomst:Ta av fra E39 ved Mandal og kjør rett sørover. Etter noen få kilome-ter passeres brua over til Skjernøy. Det går også rutebuss fra Mandal til Skjernøy. Du må ha båt for å komme til Ryvingen fyr.

Overnatting:Det er mulig å overnatte på Ryvin-gen fyr, se www.ryvingenfyr.no

Les mer/info:www.fyr.no www.ryvingenfyr.no

Området mellom Skjernøy og Ry -vingen er et av Sørlandets finest e

skjærgårdsområder med en varier t natur. Her veksler det mellom lave, blankskurte holmer til kuperte og frodige øyer mot Skjernøy og fastlande t. Skjernøy var fra-flyttingstruet inntil forbindelsen til fast-landet var etablert i 1964, og nå bor det over 400 innbyggere på denne naturper-len. Dette er også Norges sørligste fast e bosetting, og de ytterste øyene ligger så langt sør i landet som det er mulig å komme. Det ytterste skjæret, Pysen, lig-ger faktisk mer enn to og en halv kilo-meter lengre sør enn Lindesnes. Derfor er dette Norges sørligste punkt.

Rikt fugleliv og ulvSørdelen av idylliske Skjernøy er fri-luftsområde, og ut her går det stier og gangveier fra bebyggelsen på Farestad. I det småkuperte terrenget er det teppe-vegetasjon av lyng, og det vokser noen små trær der vinden ikke har fått fullt så godt tak. Oppmerksomme turgåere kan også finne klengelerkesporen i nær-heten av knauser og kratt. Den sjeldne planten med små gulhvite blomster kla-trer oppover mot lyset ved hjelp av sine fine klengetråder. Tross værhard kyst er floraen her usedvanlig rik. På en vårtur kan botanisk interesserte gå i eikeskoger med mye hvitveis, kusymre og vårkål,

og det finnes også sjeldne orkideer som hvit skogfrue i de sørvendte skråninge-ne. Ja, orkideen vårmarihånd trives også på Skjernøy,

Utsikten er fin utover mot storhavet med Ryvingen i sørvest og Store Venges-holmen i sør. Sistnevnte er et sjøfuglre-servat med et yrende liv, og i de beste årene har det vært rundt 4000 hekkende par med sildemåker der. Selv om du ikke har båt, kan du oppleve mye av fugle-livet med en god kikkert fra Skjernøy. Dessuten er det uansett ilandstignings-forbud i sjøfuglreservatet fra 15. april til og med 15. juli.

Selv om vi nå snakker om det aller sørligste av Norge, så ble det utrolig nok tatt et rådyr av ulv på Skjernøy i 2003. Det store rovdyret svømte nesten 200 meter og gikk i land under brua mellom fastlandet og øya. Noen dagligdags affæ-re er det slett ikke snakk om, for det var visstnok 150 år siden sist en ulv dukket opp på Skjernøy.

Stort verneområdeVåren 2005 ble Oksøy-Ryvingen land-skapsvernområde opprettet, og vernet omfatter den ytre skjærgården mellom Oksøy fyr i øst til Ryvingen fyr i vest. Arealet er på 100 km2, fordelt med 86 km2 sjøareal og 14 km2 landareal. Av naturtyper finnes havstrand, stranden-ger og flere typer kystlynghei. Dette er fiskerbondens kulturlandskap som kan spores 4000 år tilbake i tid. Dette er en naturtype i sterk tilbakegang. På flere av disse øyene beiter det heldigvis sau-

er i dag. Uten beitedyr ville hele dette kultur landskapet gro igjen og forsvinne. I landskapsvernområdet finnes det flere arter som er avhengige av regelmessig beiting, brenning og slått. Floraen består av en rekke spesielle botaniske forekom-ster med blant annet sjeldne fjellplanter og ballastplanter.

Norges sørligste fyrRyvingen fyrstasjon ble opprettet i 1867, og fyret ble automatisert og avbeman-net i 2002. Norges sørligste fyr ligger sør for Skjernøy, og Ryvingen tilhører også Mandal kommune. I 1897 ble den gaml e fyrbygningen erstattet med et 22,5 meter høyt støpejernstårn og utstyrt med hur-tigblinkende linse.

Fyrstasjonen har i dag både fyrbolig, ma skin hus, uthus, vei, naust, landing, samt tufter etter tidligere bygninger og

rester etter tyske anlegg fra 2. verdens-krig. Det er tydelige spor i landskapet etter dyrking, og øya brukes fortsatt til beiting for sau. Alt dette gir området stor miljøskapende verdi. Ryvingen fyr-stasjon er fredet, og foreningen Ryving-ens Venner samarbeider med Mandal kommune, Kystverket og Fylkeskom-munen om drift av fyret. Både vinter og sommer tilbys overnatting og dagsbesøk på fyret, men ingen matservering.

Båttrafikk gjennom det idylliske Skjernøy-sundet. Foto: Tom Schandy.

Mellom Skjernøy og Ryvingen ligger et av Sørlandets fineste skjærgårdsområder. Foto: Tom Schandy.

Ryvingen fyrstasjon ble opprettet i 1867. Dette er Norges sørligste fyr.

Foto: Kai Hakvåg.

Norske perler 2 side 66 113 (1)

Documents

Transcript of Norske perler 2 side 66 113 (1)