NORSK LOVTIDEND - Lovdata§ 3-1 nivå E, kan en yrkesutøver med kvalifikasjoner som kursbevis, som...
Transcript of NORSK LOVTIDEND - Lovdata§ 3-1 nivå E, kan en yrkesutøver med kvalifikasjoner som kursbevis, som...
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
NORSK LOVTIDEND Avd. I Lover og sentrale forskrifter mv.
Utgitt i henhold til lov 19. juni 1969 nr. 53.
Kunngjort 29. desember 2017 kl. 16.10 PDF-versjon 16. januar 2018
22.12.2017 nr. 2384
Forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner
Hjemmel: Fastsatt av Kunnskapsdepartementet 22. desember 2017 med hjemmel i lov 16. juni 2017 nr. 69 om godkjenning av
yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsloven) § 2, § 4, § 5, § 6, § 7, § 8, § 9, § 10, § 11, § 12, § 13, § 14, § 15, § 16, § 17, § 19,
§ 20, § 21, § 23 og § 24.
EØS-henvisninger: EØS-avtalen vedlegg VII nr. 1 (direktiv 2005/36/EF endret ved direktiv 2006/100/EF, forordning (EF) nr.
1430/2007, forordning (EF) nr. 755/2008, forordning (EF) nr. 279/2009, forordning (EU) nr. 213/2011, forordning (EU) nr.
623/2012, direktiv 2013/25/EU, direktiv 2013/55/EU og forordning (EU) 2015/983).
Kapittel 1. Innledende bestemmelser
§ 1-1. Virkeområde
Forskriften gir bestemmelser som utfyller og presiserer yrkeskvalifikasjonsloven.
For yrker som omfattes av lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. og lov 15. juni 2001 nr. 75 om
veterinærer og annet dyrehelsepersonell, gjelder kun § 9-1. For borgere av Sveits gjelder ikke
bestemmelsene i kapittel 5, 6 og 7.
§ 1-2. Definisjoner
I forskriften forstås med
a) foretaksleder: en person som i et foretak innenfor den aktuelle bransjen har utøvd en virksomhet
- som foretaksleder eller leder av en filial av et foretak,
- som stedfortreder for eieren av et foretak eller en foretaksleder, der stillingen innebærer et ansvar som
tilsvarer eierens eller lederens ansvar, eller
- i en lederstilling med oppgaver av forretningsmessig eller teknisk art samt ansvar for én eller flere av
foretakets avdelinger.
b) livslang læring: allmenn utdanning, yrkesutdanning, ikke-formell opplæring og uformell læring som en
yrkesutøver tilegner seg gjennom livet og som resulterer i økt kunnskap, ferdigheter og kompetanse,
herunder faglig etikk.
c) tvingende allmenne hensyn: årsaker eller hensyn som er anerkjent som dette i rettspraksis.
Kapittel 2. Midlertidig tjenesteytelse
2
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
§ 2-1. Krav til yrkesutøver ved midlertidig tjenesteytelse
En yrkesutøver som er lovlig etablert i en annen EØS-stat eller Sveits, og som har rett til å utøve yrket
der, har rett til å utøve det samme yrket midlertidig i Norge. Er verken yrket eller utdanningen lovregulert
i etableringsstaten, må yrkesutøveren ha utøvet yrket i minst ett av de siste ti årene i en eller flere stater
innen EØS eller Sveits.
Tjenesteytelsens midlertidige karakter skal vurderes fra sak til sak, særlig på grunnlag av ytelsens
varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet.
Yrkesutøveren skal følge norske bestemmelser som gjelder for utøvelse av yrket.
§ 2-2. Krav til dokumentasjon ved forhåndsmelding
Dersom yrkesutøveren skal arbeide i Norge for første gang, kan ansvarlig myndighet kreve at
yrkesutøveren leverer følgende dokumenter i tillegg til en forhåndsmelding:
a) bevis på identitet og nasjonalitet,
b) bekreftelse på at yrkesutøver er lovlig etablert i en annen EØS-stat eller Sveits og at vedkommende har rett
til å arbeide i staten,
c) bevis på yrkeskvalifikasjoner,
d) bekreftelse på at yrkesutøveren har arbeidet i minimum ett år i løpet av de siste ti årene i etableringsstaten,
når verken yrket eller utdanningen er lovregulert der,
e) vandelsattest, eller annen bekreftelse på at yrkesutøveren har rett til å arbeide i etableringsstaten, dersom
yrkesutøver skal arbeide med yrker som gjelder offentlig sikkerhet eller undervisning av mindreårige,
herunder barnehage,
f) for yrker omfattet av automatisk godkjenning av yrkeserfaring, attest utstedt av ansvarlig myndighet som
bekrefter innhold og omfang av aktiviteten.
Ansvarlig myndighet kan kreve ny dokumentasjon etter første ledd hvis det er vesentlige endringer i
yrkesutøverens tidligere innleverte dokumentasjon.
§ 2-3. Saksbehandling ved midlertidig tjenesteytelse som krever forhåndskontroll
Den ansvarlige myndigheten skal innen en måned etter å ha mottatt forhåndsmelding informere
yrkesutøveren om de vil tillate yrkesutøvelse uten videre kontroll, eller foreta kontroll av
yrkeskvalifikasjonene herunder å
a) kreve at yrkesutøveren gjennomfører en egnethetsprøve som nevnt i tredje ledd, eller
b) tillate yrkesutøvelse av yrket.
Hvis den ansvarlige myndigheten ikke kan overholde fristen som nevnt i første ledd, skal myndigheten
innen én måned etter å ha mottatt forhåndsmeldingen, underrette yrkesutøveren om dette og årsaken til
forsinkelsen. Årsaken til forsinkelsen skal løses innen én måned etter underrettelsen. Avgjørelse om
yrkesutøveren kan utøve yrket skal treffes innen to måneder etter årsaken til forsinkelsen er løst.
Yrkesutøveren kan pålegges å gjennomføre egnethetsprøve som nevnt i § 8-8, når det er vesentlig
forskjell mellom yrkesutøverens yrkeskvalifikasjoner og de yrkeskvalifikasjonene som kreves for å utøve
yrket i Norge, og denne forskjellen kan være skadelig for offentlig helse eller sikkerhet. Egnethetsprøve
kan likevel ikke kreves dersom yrkesutøveren har tilstrekkelig yrkeserfaring eller kunnskap ved livslang
læring til å avhjelpe den vesentlige forskjellen. Med vesentlig forskjell menes forskjeller i kunnskap,
ferdigheter og generell kompetanse som er nødvendig for å utøve yrket. Den ansvarlige myndigheten skal
avgjøre om yrkesutøveren kan utøve yrket innen en måned etter at yrkesutøveren har gjennomført pålagt
egnethetsprøve.
3
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Dersom den ansvarlige myndigheten ikke treffer avgjørelser innen disse fristene kan yrkesutøveren
utøve yrket.
§ 2-4. Yrkesutøvers bruk av yrkestittel
Yrkesutøveren skal bruke tittelen på yrkeskvalifikasjonen som er gitt i etableringsstaten. Tittelen skal
gjengis på etableringsstatens offisielle språk for å unngå sammenblanding med eksisterende norske
lovbeskyttede yrkestitler.
Dersom etableringsstaten ikke har en tittel for yrkesutøvers yrkeskvalifikasjon, skal yrkesutøveren
benytte tittelen på kvalifikasjonsbeviset fra hjemstaten.
Yrkesutøvere som er godkjent for å kunne utøve et yrke hvor det er krav til forhåndsgodkjenning etter §
2-3, kan benytte norsk yrkestittel.
§ 2-5. Informasjon til tjenestebrukere
I de tilfeller yrkesutøveren bruker yrkestittelen fra en medlemsstat vedkommende er etablert i eller
benytter tittelen på sitt kvalifikasjonsbevis, kan den ansvarlige myndigheten kreve at yrkesutøveren gir
tjenestemottakerne en eller flere av følgende skriftlige opplysninger:
a) registreringsnummer i offentlig register i etableringsstat eller annen type identifikasjon av yrkesutøver,
b) navn og adresse på tilsynsmyndigheten i etableringsstaten, hvis virksomheten er underlagt en
godkjenningsordning,
c) eventuelt navn på bransjeorganisasjon eller lignende hvor yrkesutøver er registrert,
d) yrkestittel, eller eksamensbevis hvis yrkestittel ikke finnes,
e) eventuell forsikringsdekning eller andre former for personlig eller kollektiv beskyttelse med hensyn til
yrkesansvar.
§ 2-6. Delvis adgang ved midlertidig tjenesteytelse etter forhåndskontroll
Yrkesutøver som ikke gis rett til å utøve yrket midlertidig, kan gis delvis adgang til yrket. Rett til delvis
adgang gjelder for yrker som er omfattet av forhåndskontroll. Vilkårene for delvis adgang i § 3-7 gjelder
tilsvarende.
§ 2-7. Administrativt samarbeid
Den ansvarlige myndigheten i Norge kan ved begrunnet tvil be en ansvarlig myndighet i annen EØS-stat
og Sveits om informasjon om yrkesutøveren
a) er lovlig etablert
b) har redelig adferd
c) har vært ilagt disiplinære eller strafferettslige sanksjoner i forbindelse med utøvelse av yrket.
I de tilfeller den ansvarlige myndigheten ønsker å kontrollere yrkesutøverens yrkeskvalifikasjoner, kan
de be om informasjon om yrkesutøverens utdanningsløp fra ansvarlig myndighet i etableringsstaten. En
slik kontroll kan gjennomføres for å kunne vurdere om det er vesentlige forskjeller i yrkesutøverens
utdanning sammenliknet med den utdanningen som kreves i Norge, og hvorvidt de vesentlige forskjellene
kan føre til skade på offentlig sikkerhet og helse.
Utveksling av slik informasjon skal foregå via Det indre markeds informasjonssystem (IMI).
Den ansvarlige myndigheten skal sikre at utveksling av opplysninger vedrørende klager fra en
tjenestemottaker over en tjenesteyter behandles korrekt. Tjenestemottakeren skal underrettes om klagens
resultat.
4
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Kapittel 3. Etablering – godkjenning etter generell ordning
§ 3-1. Kvalifikasjonsnivåer
Ved vurdering av vilkår for godkjenning etter dette kapittelet skal yrkeskvalifikasjonene inndeles på
følgende nivå:
Nivå A Kursbevis på kvalifikasjon utstedt av ansvarlig myndighet, på grunnlag av
1. opplæring som ikke leder til en formell kvalifikasjon
2. særskilt eksamen uten forutgående opplæring
3. utøvelse av yrket i tre sammenhengende år på fulltid eller av tilsvarende varighet på deltid i
løpet av de siste ti år
4. dokumentasjon på antall år eller fullførte fag på grunnskole, eller kompetansebevis fra
videregående opplæring dersom denne ikke er fullført
Nivå B Vitnemål på fullført videregående opplæring. Med dette menes:
1. studieforberedende videregående opplæring
2. yrkesfaglig videregående opplæring
Nivå C Vitnemål på fullført utdanning utover videregående opplæringsnivå, men som ikke er på nivå
med høyere utdanning, dette gjelder
1. utdanning med en varighet på minst ett år
2. yrkesopplæring med særlig struktur som går utover det som kreves i nivå B
Nivå D Vitnemål på fullført høyere utdanning med en varighet på minst tre år og høyst fire år ved et
universitet eller annen høyere utdanningsinstitusjon. Utdanningen kan uttrykkes i et tilsvarende
antall studiepoeng (ECTS).
Niva E Vitnemål på fullført høyere utdanning med en varighet på minst fire år ved et universitet eller
annen høyere utdanningsinstitusjon. Utdanningen kan uttrykkes i et tilsvarende antall
studiepoeng (ECTS).
§ 3-2. Likebehandling av kvalifikasjonsbevis
Andre kvalifikasjonsbevis enn de som er nevnt i § 3-1, skal likestilles med bevis etter den bestemmelsen
dersom følgende krav oppfylles:
a) kvalifikasjonsbeviset er utstedt av en ansvarlig myndighet i en EØS-stat og har gitt søker rett til å utøve
yrket der, og
b) opplæringen er på tilsvarende nivå i en annen EØS-stat eller Sveits.
§ 3-3. Vilkår for godkjenning
En yrkesutøver som har kvalifikasjoner nevnt i § 3-1 nivå A til E, har rett til å utøve et lovregulert yrke
på lik linje med en yrkesutøver som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i Norge.
I tilfeller hvor yrket ikke er lovregulert i etableringsstaten, skal kvalifikasjonsbeviset være utstedt av en
ansvarlig myndighet i en EØS-stat eller Sveits og den ansvarlige myndigheten skal ha bekreftet at
yrkesutøveren kan utøve yrket.
Yrkesutøveren skal ha utøvd yrket i minst ett av de siste ti år i en eller flere stater innen EØS eller Sveits
dersom yrket ikke er lovregulert i etableringsstaten. Krav til praksis gjelder ikke hvis utdanningen til
yrkesutøveren er lovregulert.
5
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Den ansvarlige myndigheten skal godta at opplæring med særlig struktur fra hjemstaten, som nevnt i §
3-1 nivå C nr. 2, tilsvarer nivået i norsk opplæring utover videregående opplæringsnivå med minst ett års
varighet, som nevnt i § 3-1 nivå C nr. 1.
I yrker hvor det kreves kvalifikasjoner med høyere utdanning med minst fire års utdanning, som nevnt i
§ 3-1 nivå E, kan en yrkesutøver med kvalifikasjoner som kursbevis, som nevnt i § 3-1 nivå A, nektes
adgang til å utøve yrket.
§ 3-4. Utligningstiltak
Den ansvarlige myndigheten kan pålegge yrkesutøveren å fullføre en prøveperiode i inntil tre år eller
bestå en egnethetsprøve etter § 8-7 og § 8-8, når:
a) innholdet i yrkesutøverens utdanning er vesentlig forskjellig fra innholdet i den norske utdanningen, eller
b) yrket i Norge omfatter regulerte yrkesaktiviteter som ikke inngår i en sammenlignbar form i det
tilsvarende yrket i yrkesutøvers hjemstat, og den norske utdanningen omfatter fag som er vesentlig
forskjellig fra yrkesutøvers utdanning.
Med vesentlig forskjell menes forskjeller i kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse som er
nødvendig for å utøve yrket.
§ 3-5. Unntak fra yrkesutøvers valgfrihet ved utligningstiltak
Yrkesutøveren kan velge mellom en prøveperiode eller en egnethetsprøve. Dersom det er nødvendig,
kan det gjøres unntak fra yrkesutøverens valgfrihet i et av følgende tilfeller:
a) utøvelsen av yrket krever særlig kjennskap til nasjonal rett, og yrket består i vesentlig grad av å gi råd og
veiledning om nasjonal rett,
b) yrkesutøver som ikke omfattes av godkjenning av yrkeserfaring, som nevnt i kapittel 4, og som ønsker å
etablere seg som selvstendig næringsdrivende innenfor et område som krever kunnskap om og anvendelse
av nasjonale særregler,
c) yrkesutøver med kvalifikasjoner vist med kursbevis som nevnt i § 3-1 nivå A, og hvor det i Norge kreves
kvalifikasjoner på nivå C,
d) yrkesutøver med kvalifikasjoner vist med attest med fullført videregående utdanning som nevnt i § 3-1
nivå B, og hvor det i Norge kreves kvalifikasjoner på nivå D, eller
e) yrkesutøver som omfattes av forskrift om utførelse av arbeid, bruk av arbeidsutstyr og tilhørende tekniske
krav kapittel 26 om sikkerhet og helse ved arbeid under vann eller økt omgivende trykk.
Dersom yrkesutøveren innehar kursbevis som nevnt i § 3-1 nivå A, men hvor yrket i Norge krever
kvalifikasjoner på nivå D, kan den ansvarlige myndigheten pålegge yrkesutøveren å utføre både
prøveperiode og egnethetsprøve.
§ 3-6. Særlige krav som stilles til vedtak om utligningstiltak
Den ansvarlige myndigheten skal vurdere om den kunnskap som yrkesutøveren har ervervet ved sin
yrkeserfaring, eller livslange læring, helt eller delvis utligner den vesentlige forskjellen fra utdanningen
som kreves i Norge, før vedtak om utligningstiltak treffes.
Vedtak om utligningstiltak skal begrunnes og den ansvarlige myndigheten skal informere yrkesutøveren
om
a) hvilket kvalifikasjonsnivå som kreves for å utføre yrket og hvilket kvalifikasjonsnivå yrkesutøver har i
henhold til § 3-1, og
b) hvilke vesentlige forskjeller som ble lagt til grunn for vurderingen og begrunnelse for hvorfor forskjellene
ikke kan bli avhjulpet av den kunnskapen som yrkesutøveren har ervervet ved sin yrkeserfaring eller
6
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
livslang læring.
Yrkesutøveren skal gis mulighet til å ta egnethetsprøve senest seks måneder etter vedtaket, der det ikke
kreves prøveperiode.
§ 3-7. Delvis adgang til et yrke ved etablering
Den ansvarlige myndigheten kan, etter en individuell vurdering, gi yrkesutøveren delvis adgang til et
yrke når:
a) yrkesutøveren er fullt ut kvalifisert til å utøve yrket i etableringsstaten,
b) forskjellen mellom yrkesutøverens kvalifikasjoner og de kvalifikasjoner som kreves i Norge er så store at
yrkesutøveren må ta hele utdanningen på nytt, og
c) yrkesaktiviteten kan skilles ut fra annen aktivitet i det lovregulerte yrket i Norge.
Den ansvarlige myndigheten skal i vurderingen av om yrkesutøveren kan få delvis adgang etter første
ledd bokstav c, ta hensyn til om yrkesutøveren kan utøve yrket selvstendig i hjemstaten.
Delvis adgang til et yrke kan avslås dersom tvingende allmenne hensyn tilsier det.
Når yrkesutøveren får delvis adgang til et yrke, skal yrkesaktiviteten bli utøvet i tråd med den
yrkestittelen som ble gitt i hjemstaten. Yrkesutøveren må tydeliggjøre omfanget av egen yrkesaktivitet
overfor mottaker av tjenesten. Den ansvarlige myndigheten kan kreve at yrkestittelen oversettes til norsk.
Kapittel 4. Etablering – Automatisk godkjenning på grunnlag av
yrkeserfaring
§ 4-1. Anvendelsesområde
For yrker som omfattes av aktivitet som krever spesifikk yrkeserfaring og opplæring, jf. vedlegg 1 til
denne forskriften, kan yrkesutøveren få godkjenning basert på tidligere yrkeserfaring og opplæring.
Yrkeserfaring og opplæring skal være tilstrekkelig dokumentert.
§ 4-2. Krav til yrkeserfaringens lengde som omfattes av yrker nevnt i vedlegg 1, liste 1
For å få godkjenning som nevnt i § 4-1, må yrkesutøveren ha utøvet slike aktiviteter som nevnt i liste 1
i:
a) seks sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder,
b) tre sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder kombinert med at
vedkommende har minimum tre års opplæring innenfor fagområdet,
c) fire sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder kombinert med at
vedkommende har minimum to års opplæring innenfor fagområdet,
d) tre sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende kombinert med at vedkommende har utøvet
yrket innenfor fagområdet i minimum fem år som arbeidstaker, eller
e) fem sammenhengende år i ledende stilling, hvorav minst tre år med tekniske oppgaver og med ansvar for
minst en avdeling i foretaket, hvor yrkesutøver kan dokumentere at vedkommende har minimum tre års
opplæring innenfor fagområdet.
§ 4-3. Krav til yrkeserfaringens lengde som omfattes av yrker nevnt i vedlegg 1, liste 2
7
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
For å få godkjenning som nevnt i § 4-1, må yrkesutøveren ha utøvet slike aktiviteter som nevnt i liste 2
i:
a) fem sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder,
b) tre sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder kombinert med at
vedkommende har minimum tre års opplæring innenfor fagområdet,
c) fire sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder kombinert med at
vedkommende har minimum to års opplæring innenfor fagområdet,
d) tre sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende kombinert med at vedkommende har utøvet
yrket innenfor fagområdet i minimum fem år som arbeidstaker,
e) fem sammenhengende år som arbeidstaker kombinert med at vedkommende har minimum tre års
opplæring innenfor fagområdet, eller
f) seks sammenhengende år som arbeidstaker kombinert med minimum to års opplæring innenfor
fagområdet.
§ 4-4. Krav til yrkeserfaringens lengde som omfattes av yrker nevnt i vedlegg 1, liste 3
For å få godkjenning som nevnt i § 4-1, må yrkesutøveren ha utøvet slike aktiviteter som nevnt i liste 3
i:
a) tre sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder,
b) to sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder og opplæring innenfor
fagområdet,
c) to sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder kombinert med at
vedkommende har utøvet yrket innenfor fagområdet i minimum tre år som arbeidstaker, eller
d) tre sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder kombinert med
opplæring innenfor fagområdet.
§ 4-5. Krav til dokumentasjon av yrkeserfaring og eventuell opplæring
Den ansvarlige myndigheten kan be om en attest på virksomhetens art og varighet utstedt av en
ansvarlig myndighet eller et organ i hjemstaten eller etableringsstaten.
Dokumentasjon på eventuell opplæring skal bekreftes ved en attest som er godkjent av myndighetene,
eller at opplæringen er ansett som fullt ut tilfredsstillende av et bransjeorgan.
I tilfeller som nevnt i § 4-2 bokstav a og d, § 4-3 bokstav a og d og § 4-4 bokstav a og c, kan ikke
yrkeserfaringen være eldre enn ti år innen søknad om godkjenning er sendt til en ansvarlig myndighet.
Kapittel 5. Etablering – godkjenning etter felles opplæringsramme og
opplæringsprøve
§ 5-1. Felles opplæringsrammer og opplæringsprøver
En felles opplæringsramme eller opplæringsprøve vil ikke erstatte nasjonale opplæringsprogrammer om
ikke annet følger av lov eller forskrift.
Kapittel 6. Europeisk profesjonskort
§ 6-1. Yrker regulert av yrkeskvalifikasjonsloven som omfattes av profesjonskort
8
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Yrker som omfattes av ordningen med profesjonskort:
a) eiendomsmegler
b) fjellfører.
§ 6-2. Søknad om profesjonskort
Søknad om profesjonskort skal gjøres via nettportal etablert av Europakommisjonen.
Yrkesutøveren skal legge inn den dokumentasjonen som er nødvendig for å behandle søknad om
profesjonskort og i hvilken EØS-stat yrkesutøveren ønsker å utøve yrket.
Dersom innehaveren av et profesjonskort ønsker å arbeide i en annen EØS-stat enn der hvor
yrkesutøveren fikk innvilget profesjonskort, må yrkesutøveren søke om nytt profesjonskort for den EØS-
staten.
§ 6-3. Ansvarlig myndighet for behandling av profesjonskort hvor Norge er etableringsstat
Den ansvarlige myndigheten for europeisk profesjonskort er den myndighet som har ansvar for
godkjenning av yrkeskvalifikasjonene for det aktuelle yrket. Oppgaven kan delegeres til en annen
ansvarlig myndighet.
Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) er ansvarlig myndighet ved behandling av
profesjonskort for ikke-lovregulerte yrker.
§ 6-4. Generelle regler for behandling av profesjonskort hvor Norge er etableringsstat
Den ansvarlig myndigheten skal behandle profesjonskort via IMI.
Den ansvarlige myndigheten skal innen en uke bekrefte at søknaden om profesjonskort er mottatt, og
opplyse om manglende dokumenter.
Den ansvarlige myndigheten skal bekrefte at yrkesutøveren er lovlig etablert og verifisere at
dokumentene er gyldige og autentiske. Dersom det foreligger begrunnet tvil, kan den ansvarlige
myndigheten undersøke med utsteder av kvalifikasjonen direkte eller be yrkesutøveren om å levere
bekreftede kopier av dokumentene.
Den ansvarlige myndigheten skal ved forespørsel fra en ansvarlig myndighet i annen EØS-stat, sende
opplysninger eller bekreftede kopier innen to uker.
§ 6-5. Behandling av profesjonskort ved midlertidig tjenesteytelse når det ikke kreves forhåndskontroll i
vertsstaten og hvor Norge er etableringsstat
Den ansvarlige myndigheten skal behandle søknaden og dokumentene til yrkesutøveren og utstede
profesjonskort innen tre uker etter at søknad om profesjonskort er komplett. Den ansvarlige myndigheten
skal deretter sende profesjonskortet til den ansvarlige myndigheten i vertsstaten og skal underrette søker
om dette.
Profesjonskortet gjelder for 18 måneder. Yrkesutøveren kan søke om en forlengelse av profesjonskortets
gyldighet.
Yrkesutøveren må levere ny dokumentasjon hvis det har skjedd endringer siden sist søknaden ble
vurdert. Ansvarlig myndighet skal sende et oppdatert profesjonskort til yrkesutøveren og den ansvarlige
myndigheten i vertsstaten.
§ 6-6. Behandling av profesjonskort ved etablering eller midlertidig tjenesteytelse når det kreves
forhåndskontroll i vertsstaten og hvor Norge er etableringsstat
9
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Den ansvarlige myndigheten skal behandle søknaden og dokumentene til yrkesutøveren innen en måned
etter at søknaden er komplett, og sende søknaden til vertsstaten via IMI. Når søknaden sendes til
vertsstaten for endelig behandling og utstedelse av profesjonskort, skal den ansvarlige myndigheten i
etableringsstaten informere yrkesutøveren om dette.
§ 6-7. Behandling av profesjonskort ved etablering hvor Norge er vertsstat
Ved behandlingen av profesjonskort skal den ansvarlige myndigheten vurdere om yrkesutøveren kan
utøve yrket i Norge. Søknad om profesjonskort skal derfor anses som en søknad om godkjenning.
I yrker som omfattes av kapittel 3 i denne forskriften skal den ansvarlige myndigheten utstede
profesjonskort eller pålegge yrkesutøveren utligningstiltak senest to måneder etter at søknad er mottatt fra
hjemstaten.
Hvis den ansvarlige myndigheten ikke fatter vedtak om profesjonskort innen fristene i andre ledd,
utstedes profesjonskortet automatisk til yrkesutøveren via IMI. Den ansvarlige myndigheten kan forlenge
fristene med inntil to uker. En fristforlengelse må være strengt nødvendig, og begrunnet med hensyn til
offentlig helse eller tjenestemottakers sikkerhet. Den ansvarlige myndigheten skal informere
yrkesutøveren om fristforlengelsen og begrunnelsen for denne.
Dersom det foreligger behørig begrunnet tvil og yrket omfattes av kapittel 4 i forskriften, kan den
ansvarlige myndigheten be den ansvarlige myndigheten i etableringsstaten eller hjemstaten om ytterligere
opplysninger eller bekreftede kopier. Den ansvarlige myndigheten i etableringsstaten eller hjemstaten skal
gi slike opplysninger innen to uker.
Den ansvarlige myndigheten kan avslå søknad om profesjonskort dersom den ikke mottar de
nødvendige opplysninger som den kan kreve etter forskriften, fra etableringsstaten, hjemstaten eller
yrkesutøveren. Avslaget skal begrunnes.
§ 6-8. Oppdateringer og tilgang til informasjon i IMI
Den ansvarlige myndigheten skal gi yrkesutøveren de registrerte opplysningene i IMI om vedkommende
dersom yrkesutøveren ber om det.
Den ansvarlige myndigheten skal så raskt som mulig oppdatere opplysningene i IMI dersom
yrkesutøveren har fått disiplinære eller straffbare sanksjoner som har konsekvenser for utøvelse av et yrke.
Innholdet i informasjonen som skal oppdateres følger av § 7-1 første ledd.
Personlige opplysninger i IMI er registrert så lenge yrkesutøveren innehar et profesjonskort.
Yrkesutøveren har rett til uten kostnad, å kreve retting av feilaktig eller ufullstendig informasjon. Dette
gjelder også sletting eller blokkering av yrkesutøverens opplysninger i IMI, med unntak for opplysninger
registrert etter § 20 i yrkeskvalifikasjonsloven. Yrkesutøveren skal få informasjon om denne retten når
profesjonskortet utstedes.
Kapittel 7. Varslingsplikt hvor yrkesutøver har fått begrenset retten til å utøve
yrket
§ 7-1. Innholdet i varslingen
Varslingsplikten omfatter yrker som gjelder opplæring av mindreårige, inkludert barnehage, og hvor
yrkesutøver har fått begrenset retten til å utøve yrket av nasjonal myndigheter eller domstoler, både
midlertidig og permanent. Varslingsplikten omfatter også tilfeller der en yrkesutøver er dømt for bruk av
falske dokumenter i forbindelse med søknad om godkjenning til et lovregulert yrke som omfattes av
loven.
10
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Den ansvarlige myndigheten skal sende varsel til andre ansvarlige myndigheter i EØS via IMI med
følgende opplysninger:
a) yrkesutøvers identitet,
b) hvilket yrke det gjelder,
c) opplysninger om den nasjonale myndigheten eller domstolen som har truffet avgjørelsen om begrensning
eller forbudet,
d) omfanget av begrensningen eller forbudet, og
e) tidsrommet som begrensningen eller forbudet gjelder for.
Opplysningene om varsler kan behandles i IMI så lenge de er gyldige. Dersom vedtaket eller dom
opphører, skal varslingen slettes i løpet av tre dager. Den ansvarlige myndigheten som la inn varselet skal
via IMI orientere andre ansvarlige myndigheter i EØS uten ugrunnet opphold om når begrensningen eller
forbudet mot å utøve yrket opphører for en yrkesutøver.
§ 7-2. Klagerett på varslingen
Den ansvarlige myndigheten skal skriftlig underrette yrkesutøveren om avgjørelsen om varsling
samtidig med at den sendes via IMI. Yrkesutøver har rett til å klage på varslingen etter reglene i
forvaltningsloven. Yrkesutøver kan søke om erstatning dersom varslingen er feil.
Kapittel 8. Saksbehandlingsregler
§ 8-1. Krav til dokumentasjon ved søknad om etablering
Den ansvarlige myndigheten kan ved søknad om etablering kreve dokumentasjon som nevnt i vedlegg 2
i forskriften. Dokumenter som nevnt i vedlegg 2 bokstav d, e og f skal ikke være eldre enn tre måneder.
Den ansvarlige myndigheten må sørge for at opplysningene den mottar behandles fortrolig.
Dersom det foreligger begrunnet tvil, kan den ansvarlige myndigheten kreve at hjemstatens eller
etableringsstatens ansvarlige myndighet bekrefter ektheten av utstedt attest og kvalifikasjonsbevis. Der det
er relevant kan den ansvarlige myndigheten kreve en bekreftelse på at yrkesutøveren oppfyller kravene til
automatisk godkjenning etter kapittel 4.
For kvalifikasjonsbevis som er utstedt av en ansvarlig myndighet i hjemstaten, og som omfatter
opplæring helt eller delvis tatt i en annen EØS-stat enn hjemstaten, kan den ansvarlige myndigheten i
Norge ved begrunnet tvil, og i samarbeid med hjemstaten, kontrollere:
a) om opplæringen ved den berørte utdanningsinstitusjonen er formelt godkjent av utdanningsinstitusjonen i
hjemstaten,
b) om det utstedte kvalifikasjonsbeviset er det samme som ville vært utstedt dersom opplæringen i sin helhet
hadde funnet sted i hjemstaten, og
c) om kvalifikasjonsbeviset gir samme yrkesmessige rettigheter i hjemstaten hvor kvalifikasjonsbeviset er
utstedt.
Dersom det foreligger begrunnet tvil kan den ansvarlige myndigheten be om en bekreftelse fra ansvarlig
myndighet i annen EØS-stat om at yrkesutøveren ikke har fått begrenset, eller et forbud mot å utøve yrket,
som følge av alvorlig forsømmelse eller dom for et straffbart forhold i forbindelse med utøvelsen av yrket.
Utveksling av opplysninger i henhold til denne bestemmelsen skal foregå via IMI.
§ 8-2. Generelle saksbehandlingsfrister ved søknad om etablering
11
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Den ansvarlige myndigheten skal bekrefte mottak av søknaden innen en måned etter at den er mottatt,
og opplyse om eventuelle manglende dokumenter eller mangler ved søknaden.
Søknaden skal behandles innen tre måneder etter at søknaden er komplett. For yrker som omfattes av
kapittel 3 og 4, kan fristen forlenges med en måned.
For yrker som omfattes av kapittel 6 gjelder de saksbehandlingsfrister som omtales der.
§ 8-3. Krav til språkkunnskaper og språkkontroll
Den ansvarlige myndigheten kan kun utføre språkkontroll når en yrkesutøver har fått sine
yrkeskvalifikasjoner godkjent.
Språkkontroll kan foretas dersom det er alvorlig og konkret tvil om hvorvidt yrkesutøveren har
tilstrekkelige språkkunnskaper for å kunne utøve yrket i Norge.
Språkkontrollen og krav til språkkunnskaper skal stå i rimelig forhold til den aktivitet som skal utføres.
Yrkesutøveren kan påklage språkkontrollen.
§ 8-4. Bruk av akademisk tittel
Med forbehold om bestemmelsene § 2-4 i denne forskriften og § 16 i loven, har yrkesutøveren rett til å
benytte akademisk tittel og eventuelle forkortelser fra hjemlandets språk. Den ansvarlige myndigheten kan
kreve at den tittelen etterfølges av navn og adresse til den utdanningsinstitusjonen som har tildelt graden
eventuelt hvilken myndighet som har godkjent graden. Hvis den akademiske tittelen på hjemstatens språk
kan forveksles med en tittel hvor det kreves en tilleggsutdanning som yrkesutøveren ikke har, kan den
ansvarlige myndigheten kreve at yrkesutøveren benytter akademisk tittel fra hjemstaten i en form som gjør
at titlene ikke forveksles.
§ 8-5. Elektronisk søknad
Yrkesutøver kan søke om godkjenning av sine yrkeskvalifikasjoner elektronisk. Den ansvarlige
myndigheten kan be om bekreftede kopier på et senere tidspunkt ved begrunnet tvil og dersom det er
strengt nødvendig.
Første ledd får ikke anvendelse ved gjennomføringen av prøveperiode eller egnethetsprøve.
§ 8-6. Kvalifikasjonsbevis ervervet i tredjeland og tredjelandsborger
En yrkesutøver fra en EØS-stat har rett til å få sin søknad om godkjenning vurdert etter forskriften
kapittel 3 dersom yrkesutøveren har kvalifikasjonsbevis utstedt i et tredjeland og har minst tre års
yrkeserfaring fra den EØS-staten som har godkjent kvalifikasjonen.
En yrkesutøver fra tredjeland og som omfattes av direktiv 2004/38/EF har rett til å få sin søknad om
godkjenning vurdert dersom yrkesutøveren har et kvalifikasjonsbevis utstedt i en EØS-stat.
§ 8-7. Prøveperiode
Prøveperioden skal være gjenstand for en vurdering. De nærmere reglene om gjennomføringen av
prøveperioden og vurderingen av denne skal fastsettes av den ansvarlige myndigheten.
§ 8-8. Egnethetsprøve
Den ansvarlige myndigheten skal sammenligne utdanningen som kreves i Norge med utdanningen som
yrkesutøveren har, og utarbeide en liste over de fag som ikke dekkes av det vitnemål eller andre
kvalifikasjonsbeviser som yrkesutøveren har.
12
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Egnethetsprøven skal ta hensyn til at yrkesutøveren er kvalifisert i hjemstaten eller den EØS-stat hvor
yrkesutøveren sist oppholdt seg. Prøven skal omfatte fag som velges fra listen og som det er en vesentlig
forutsetning å ha kunnskap om for å kunne utøve yrket i Norge. Prøven kan også omfatte kunnskap om de
yrkesetiske regler som gjelder for den berørte virksomheten i Norge.
Den ansvarlige myndigheten fastsetter detaljerte regler om gjennomføring av egnethetsprøven.
Kapittel 9. Administrative bestemmelser
§ 9-1. Assistansesenter
Assistansesenteret skal gi yrkesutøvere og assistansesentre i andre EØS-stater informasjon om nasjonal
lovgivning som gjelder for lovregulerte yrker og utøvelsen av disse, og der det er relevant, yrkesetiske
regler.
Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen er assistansesenter i Norge.
§ 9-2. Statistikk
Kunnskapsdepartementet kan be om statistikkrapportering. Statistikkrapportering kan blant annet
innebære antall søknader, innvilgelser og avslag, samt søkerland og saksbehandlingstid etter denne loven
og forskriften. Departementet kan gi nærmere retningslinjer for innholdet i statistikkrapporteringen.
Nasjonal organ for kvalitet i utdanningen skal innhente statistikk fra de ansvarlige myndigheter.
Kapittel 10. Avsluttende bestemmelser
§ 10-1. Ikrafttredelse
Forskriften trer i kraft 1. januar 2018 med unntak av bestemmelsene i kapittel 5, 6 og 7, som trer i kraft
senere.
§ 10-2. Gjennomføring av kommisjonens gjennomføringsforordning 2015/983
EØS-avtalens vedlegg VII nr. 1 forordning (EU) 2015/983 av 24. juni 2015 om prosedyren for
utstedelse av europeisk profesjonskort og bruk av varslingsmekanismer i henhold til Europaparlamentets
og Rådets direktiv 2005/36/EF gjelder som norsk forskrift med de generelle tilpasninger som følger av
EØS-avtalens protokoll 1 og EØS-avtalen for øvrig.
Vedlegg 1: Virksomhet knyttet til kategoriene av yrkeserfaring som vist til i §
4-2 til § 4-4 og yrkeskvalifikasjonsdirektivets artikkel 17, 18 og 19
Liste I
Nærings-
hovedgrupper som omfattes av direktiv 64/427/EØF, endret ved direktiv 69/77/EØF,
og av direktiv 68/366/EØF og 82/489/EØF
13
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
1
(liberaliseringsdirektiv 64/429/EØF)
NICE-nomenklatur (tilsvarer Nærings- hovedgruppene 23–40 ISIC) Nærings-
hovedgruppe
23 Tekstilindustri
232 Foredling av tekstilråvarer på ullbearbeidingsmaskiner
233 Foredling av tekstilråvarer på bomullsbearbeidingsmaskiner
234 Foredling av tekstilråvarer på silkebearbeidingsmaskiner
235 Foredling av tekstilråvarer på lin- og hampbearbeidingsmaskiner
236 Annen tekstilfiberindustri (jute, harde fibrer osv.), repslageri
237 Veving og strikking
238 Etterbehandling av tekstiler
239 Annen tekstilindustri
Nærings-
hovedgruppe
24 Produksjon av sko, klær og sengetøy
241 Serieproduksjon av sko (unntatt gummi- og tresko)
242 Håndsøm og reparasjon av sko
243 Produksjon av klær (unntatt pelsvarer)
244 Produksjon av madrasser og sengetøy
245 Pelsvareindustri
Nærings-
hovedgruppe
25 Tre- og korkindustri, unntatt tremøbelindustri
251 Sagbruk og høvleri
252 Produksjon av halvfabrikata av tre
253 Serieproduksjon av byggeelementer av tre og parkett
254 Produksjon av treemballasje
255 Produksjon av andre trevarer (unntatt møbler)
259 Produksjon av strå-, kurv-, kork-, flette- og børstevarer
Nærings-
hovedgruppe
26 260 Tremøbelindustri
Nærings-
hovedgruppe
27 Treforedlingsindustri
271 Produksjon av tremasse, cellulose, papir og papp
272 Foredling av papir og papp
Nærings-
hovedgruppe
28 280 Grafisk virksomhet og forlagsvirksomhet
Nærings-
hovedgruppe
29 Produksjon av lær og lærvarer
291 Produksjon av lær (garving og beredning)
292 Produksjon av lærvarer
ex nærings-
hovedgruppe
30 Produksjon av gummi, basisplast, kunstige og syntetiske fibrer og stivelsesprodukter
301 Gummi- og asbestforedling
302 Foredling av basisplast
303 Produksjon av kunstige og syntetiske fibrer
ex nærings-
hovedgruppe
31 Kjemisk industri
311 Produksjon av kjemiske grunnstoffer og videreforedling av disse produkter
14
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
312 Spesialisert produksjon av kjemiske produkter, hovedsakelig for anvendelse
innenfor industri og landbruk (herunder produksjon av industrielt fett og oljer av
vegetabilsk eller animalsk opprinnelse innbefattet i næringsgruppe 312 ISIC)
313 Spesialisert produksjon av kjemiske produkter hovedsakelig for privat forbruk og
for kontorbruk (bortsett fra framstilling av legemidler og farmasøytiske produkter
(ex næringsgruppe 319 ISIC)
Nærings-
hovedgruppe
32 320 Petroleumsindustri
Nærings-
hovedgruppe
33 Produksjon av mineralprodukter (unntatt metaller)
331 Teglverk
332 Produksjon av glass og glassvarer
333 Produksjon av steintøy, porselen, fajanse og ildfaste produkter
334 Produksjon av sement, foredling av kalkstein og gipsstein
335 Produksjon av bygningsmaterialer og materialer til offentlige arbeider av betong,
sement og gips
339 Bearbeiding og foredling av naturstein og produksjon av andre ikke-metalliske
mineralprodukter
Nærings-
hovedgruppe
34 Jern- og metallindustri
341 Jern- og stålproduserende industri (i henhold til EKSF-traktaten, herunder
smelteovner)
342 Stålrørsproduksjon
343 Trekkerier og kaldvalseverk
344 Produksjon og første foredling av ikke-jernholdige metaller
345 Støperier
Nærings-
hovedgruppe
35 Jern- og metallvareindustri (unntatt maskiner og transportmidler)
351 Smi-, press- og hammerverk
352 Videreforedling og overflatebehandling av stål
353 Produksjon av stål- og lettmetallkonstruksjoner
354 Bygging av kjeler og beholdere
355 Produksjon av verktøy og artikler av metall (unntatt elektrisk materiell)
359 Forskjellig hjelpevirksomhet for mekanisk industri
Nærings-
hovedgruppe
36 Maskinindustri
361 Produksjon av landbruksmaskiner og traktorer
362 Produksjon av kontormaskiner
363 Produksjon av metallbearbeidingsmaskiner, innretninger for maskiner og
maskinverktøy
364 Produksjon av tekstilmaskiner med tilbehør og symaskiner
365 Produksjon av maskiner og apparater for nærings- og nytelsesmiddelindustrien,
kjemisk industri og tilknyttet industri
366 Produksjon av smelte- og valseverksinnretninger, bergverksmaskiner,
støperimaskiner, bygningsmaskiner, løfte- og frakteinnretninger
367 Produksjon av tannhjul, drivhjul, valselagre og andre drivkraftelementer
368 Produksjon av maskiner for andre bestemte industribransjer
369 Produksjon av andre maskiner og apparater
Nærings-
hovedgruppe
37 Elektronisk industri
15
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
371 Produksjon av isolerte elektrokabler og ledninger
372 Produksjon av elektromotorer, generatorer og transformatorer og fordelings- og
installasjonsutstyr
373 Produksjon av industrielt elektrisk utstyr
374 Produksjon av telekommunikasjonsutstyr, måle- og regneapparater og
elektromedisinske apparater
375 Produksjon av radio- og fjernsynsmottakere, elektroakustisk utstyr og elektronisk
utstyr
376 Produksjon av elektriske husholdningsapparater
377 Produksjon av lamper og belysningsartikler
378 Produksjon av batterier og akkumulatorer
379 Reparasjon montering og teknisk installasjon av elektroniske produkter
ex nærings-
hovedgruppe
38 Produksjon av transportmidler
383 Produksjon av motorvogner og motorvogndeler
384 Motorvogn- og sykkelreparasjonsverksteder
385 Produksjon av motorsykler, sykler og deler til disse
389 Produksjon av andre transportmidler
Nærings-
hovedgruppe
39 Finmekanikk, optikk og annen foredlingsvirksomhet
391 Produksjon av finmekaniske produkter, måle- og kontrollapparater
392 Produksjon av medisinsk-mekaniske og ortopedisk-mekaniske produkter (unntatt
ortopedisk skotøy)
393 Produksjon av optisk og fotografisk utstyr
394 Produksjon og reparasjon av ur
395 Produksjon av smykke- og gullsmedvarer, bearbeiding av edelstener
396 Produksjon og reparasjon av musikkinstrumenter
397 Produksjon av leke- og sportsvarer
399 Annen foredlingsvirksomhet
Nærings-
hovedgruppe
40 Bygge- og anleggsvirksomhet
400 Alminnelig bygge- og anleggsvirksomhet (ikke spesialisert), nedrivningsvirksomhet
401 Oppføring av råbygg (for beboelseshus og annet)
402 Anleggsvirksomhet, bygging av veier, broer, jernbaner osv.
403 Installasjonsvirksomhet
404 Innredningsvirksomhet
2
Direktiv 68/366/EØF
(liberaliseringsdirektiv 68/365/EØF)
NICE-nomenklatur
Nærings-
hovedgruppe
20A 200 Produksjon av vegetabilske og animalske oljer og fett
20B Produksjon av næringsmidler, unntatt drikkevarer
201 Slakting og produksjon av kjøttvarer, herunder kjøtthermetikk
202 Produksjon av meierivarer
203 Konservering av frukt og grønnsaker
16
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
204 Konservering av fisk og andre produkter fra havet
205 Produksjon av kornvarer
206 Produksjon av baker- og konditorvarer
207 Sukkerindustri
208 Produksjon av kakao, sjokolade og andre sukkervarer
209 Produksjon av næringsmidler ellers
Nærings-
hovedgruppe
21 Produksjon av drikkevarer
211 Produksjon av etylalkohol ved gjæring, gjær og sprit
212 Produksjon av vin og alkoholholdige drikkevarer uten malt
213 Produksjon av øl, malt og maltdrikker
214 Tapping av mineralvann og produksjon av alkoholfrie drikkevarer
ex 30 Foredling av gummi, basisplast, kunstige og syntetiske fibrer og stivelsesprodukter
304 Produksjon av stivelsesprodukter
3
Direktiv 82/489/EØF
ISIC-nomenklatur
ex 855 frisørvirksomhet (unntatt fotterapeutvirksomhet og fagskoler for skjønnhetspleie)
Liste II
Næringshovedgrupper som omfattes av direktiv 75/368/EØF, 75/369/EØF, og
82/470/EØF
1
Direktiv 75/368/EØF (virksomhet vist til i artikkel 5 nr. 1))
ISIC-nomenklatur
ex 04 Fiske
043 Innlandsfiske
ex 38 Produksjon av transportmidler
381 Skipsbygging og reparasjon av skip
382 Produksjon av jernbanemateriell
386 Produksjon av luftfartøy (herunder romfartsmateriell)
ex 71 Virksomhet
knyttet til
transport og
annen
virksomhet
enn transport
innenfor
følgende
grupper:
ex 711 Drift av sove- og spisevogner; vedlikehold av jernbanemateriell på
reparasjonsverksteder; rengjøring av jernbanevogner
17
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
ex 712 Vedlikehold av materiell til persontransport i by- og forstadsområder samt
mellom byer
ex 713 Vedlikehold av annet materiell til persontransport på landevei (f.eks. biler,
rutebiler, drosjer)
ex 714 Drift og vedlikehold av anlegg i forbindelse med landeveistransport (f.eks.
landeveier, tunneler og broer med bompenger, rutebilstasjoner, parkeringsplasser,
vognstaller for buss og sporvogner)
ex 716 Virksomhet knyttet til transport på innlands vannvei (f.eks. drift og vedlikehold
av vannvei, havner og andre anlegg for transport på innlands vannvei;
bukserings- og losvirksomhet i havner, merking av farvann, lasting og lossing av
fartøy og andre tilsvarende virksomheter som f.eks. berging av skip, tauing, drift
av båthus)
73 Kommunikasjon: posttjenester og telekommunikasjoner
ex 85 Personlige tjenesteytelser
854 Vask, kjemisk rensing, farging
ex 856 Fotografatelier: portrettfotografering, kommersiell fotografering, unntatt
pressefotografer
ex 859 Personlige tjenesteytelser ikke nevnt andre steder (kun vedlikehold og rengjøring
av bygninger eller lokaler)
2
Direktiv 75/369/EØF (artikkel 6: der virksomheten anses for å være industri- eller
håndverksvirksomhet)
ISIC-nomenklatur
Følgende virksomhet utenom fast utsalgssted:
a) Kjøp og salg av varer
- ved omreisende selgere, dørselgere og gateselgere (ex næringsgruppe 612 ISIC),
- utenom faste anlegg i salgshaller, og på torg;
b) virksomhet som omfattes av overgangstiltak som allerede er vedtatt, og som uttrykkelig utelukker eller
unnlater å nevne utøvelse av slik virksomhet utenom fast utsalgssted.
3
Direktiv 82/470/EØF (artikkel 6 nr. 1) og 3))
Gruppe 718 og 720 i ISIC-nomenklaturen
Virksomheten består særlig i
- å tilrettelegge, tilby og selge, til fast pris eller mot provisjon, enkeltstående eller samlede arrangementer i
forbindelse med en reise eller et opphold (transport, kost, losji, utflukter osv.), uansett formålet med reisen
(artikkel 2 avsnitt B bokstav a)),
- å opptre som mellommann mellom speditører innenfor de forskjellige transportformer og avsendere eller
mottakere av gods, samt å utføre forskjellige oppgaver i tilknytning til dette, som for eksempel
aa) å inngå kontrakter med speditørene for oppdragsgivernes regning,
bb) å velge den transportform, det foretak og den rute som anses mest fordelaktig for oppdragsgiveren,
cc) å sørge for den praktiske tilrettelegging av transporten (f.eks. den nødvendige emballasje) og utføre
18
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
forskjellige tilleggsoppgaver under transporten (f.eks. sørge for isforsyning til kjølevogner),
dd) å utføre formalitetene i forbindelse med transporten, f.eks. utstede fraktbrev, og å samle og fordele
forsendelser,
ee) å samordne de forskjellige transportetapper ved å sørge for transitt, videreforsendelse og omlasting og
forskjellige avsluttende oppgaver,
ff) å sørge for frakter til transportørene og transportmuligheter for avsendere og mottakere av gods,
- å beregne transportkostnadene og kontrollere avregningen av disse,
- å treffe visse midlertidige eller permanente tiltak i en reders eller en sjøtransportvirksomhets navn og for
dennes regning (overfor havnemyndigheter, skipsutstyrsfirmaer osv.).
De virksomheter som det er vist til i artikkel 2 avsnitt A) bokstav a), b) og d).
Liste III
Direktiv 64/222/EØF, 68/364/EØF, 68/368/EØF, 75/368/EØF, 75/369/EØF,
70/523/EØF og 82/470/EØF
1
Direktiv 64/222/EØF
(liberaliseringsdirektiv 64/223/EØF og 64/224/EØF)
1. Selvstendig virksomhet innenfor engroshandel, med unntak av engroshandel i legemidler og farmasøytiske
produkter, i giftige produkter og sykdomsframkallende stoffer og i kull (ex næringsgruppe 611).
2. Yrkesvirksomhet som mellommann som i henhold til en eller flere fullmakter har i oppdrag å forberede
eller avslutte forretninger i en annens navn og for en annens regning.
3. Yrkesvirksomhet som mellommann som, uten å ha varig oppdrag, etablerer forbindelser mellom personer
som ønsker å inngå kontrakter direkte med hverandre, forbereder deres forretninger eller hjelper til med
avslutningen av disse.
4. Yrkesvirksomhet som mellommann som avslutter forretninger i eget navn og for en annens regning.
5. Yrkesvirksomhet som mellommann som gjennomfører engroshandelsauksjoner for en annens regning.
6. Yrkesvirksomhet som mellommann som går fra dør til dør for å oppta bestillinger.
7. Virksomhet som består i forretningsmessig ytelse av tjenester gjennom en lønnet mellommann som er i
lønnet arbeid ved et eller flere foretak innenfor handel, industri eller håndverk.
2
Direktiv 68/364/EØF
(liberaliseringsdirektiv 68/363/EØF)
Ex næringsgruppe 612 ISIC: Detaljhandel
Virksomheter som ikke omfattes:
012 Utleie av landbruksmaskiner
640 Omsetning av fast eiendom, utleie
713 Utleie av motorvogner, vogner og hester
718 Utleie av jernbanevogner og -godsvogner
19
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
839 Utleie av maskiner til handelsbedrifter
841 Utleie av kinoplasser og -filmer
842 Utleie av teaterplasser og teaterutstyr
843 Utleie av skip, båter, sykler og myntautomater
853 Utleie av møblerte rom
854 Utleie av hvitvask
859 Utleie av klær
3
Direktiv 68/368/EØF
(liberaliseringsdirektiv 68/367/EØF)
ISIC-nomenklatur
Ex Næringshovedgruppe 85 ISIC:
1. Restauranter og skjenkesteder (næringsgruppe 852 ISIC)
2. Hoteller og andre overnattingssteder og campingplasser (næringsgruppe 853 ISIC)
4
Direktiv 75/368/EØF (artikkel 7)
All virksomhet oppført i vedlegget til direktiv 75/368/EØF, bortsett fra virksomhet som
vist til i artikkel 5 nr. 1 i dette direktiv (liste II nr. 1 i dette vedlegg).
ISIC-nomenklatur
ex 62 Banker og andre finansinstitusjoner
ex 620 Foretak som kjøper og lisensierer patentrettigheter
ex 71 Transport
ex 713 Persontransport på landevei, unntatt transport med motorkjøretøyer
ex 719 Transport i rørledninger av hydrokarboner og andre flytende kjemiske produkter
ex 82 Tjenesteytelser til allmennheten
827 Biblioteker, museer, botaniske og zoologiske hager
ex 84 Fritidsaktiviteter
843 Fritidsaktiviteter som ikke er oppført andre steder:
- Idrettsaktiviteter (idrettsplasser, arrangement av idrettsstevner osv.), unntatt
virksomhet som idrettsinstruktør
- Spill (veddeløpsstaller, spillebaner, veddeløpsbaner osv.)
- Andre fritidstilbud (sirkus, fornøyelsesparker og annen underholdning osv.)
ex 85 Personlige tjenesteytelser
ex 851 Hushjelp
ex 855 Skjønnhetspleie og manikyrevirksomhet, unntatt pedikyrevirksomhet, fagskoler
for skjønnhetspleie og frisører
20
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
ex 859 Personlige tjenesteytelser ikke nevnt andre steder, unntatt idrettsmassasje og
paramedisinsk massasje utført av ikke-legeutdannede personer, og dessuten
fjellførervirksomhet, gruppert som følger:
- Desinfeksjon og skadedyrbekjempelse
- Utleie av klær og oppbevaring
- Ekteskapsbyråer og liknende virksomhet
- Virksomhet som har karakter av sannsiger- og spådomsvirksomhet
- Tjenester innenfor hygiene og virksomhet knyttet til dette
- Begravelsesbyråer og vedlikehold av kirkegårder
- Reiseledere og turisttolker
5
Direktiv 75/369/EØF (artikkel 5)
Følgende virksomhet utenom fast utsalgssted:
a) Kjøp og salg av varer
- ved omreisende selgere, dørselgere og gateselgere (ex næringsgruppe 612 ISIC),
- utenom faste anlegg i salgshaller, og på torg;
b) virksomhet som omfattes av overgangstiltak som allerede er vedtatt, og som uttrykkelig utelukker eller
unnlater å nevne utøvelse av slik virksomhet utenom fast utsalgssted.
6
Direktiv 70/523/EØF
Selvstendig virksomhet innenfor engroshandel med kull og mellommannsvirksomhet på kullsektoren
(ex næringsgruppe 6112 ISIC).
7
Direktiv 82/470/EØF (artikkel 6 nr. 2))
De virksomheter det er vist til i artikkel 2 avsnitt A) bokstav c) og e), avsnitt B) bokstav b), avsnitt C)
og avsnitt D).
Disse virksomhetene består særlig i
- å leie jernbanevogner til person- eller godstransport,
- å opptre som mellommann ved kjøp, salg eller leie av fartøyer,
- å utarbeide, forhandle og avslutte kontrakter om transport av emigranter,
- å motta til oppbevaring for deponentens regning alle slags gjenstander og varer, uansett om disse er
undergitt tollbehandling eller ikke, i lager, pakkhus, møbellager, kjølelager, siloer osv.,
- å utstede til deponenten en kvittering for den gjenstand eller vare som er mottatt til oppbevaring,
- å skaffe innhegninger, fôr og salgssteder for kveg i midlertidig forvaring, enten i påvente av salg, eller i
transitt til eller fra markedet,
- å foreta kontroll eller teknisk vurdering av motorkjøretøyer,
- å måle og veie varer.
21
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Vedlegg 2: Dokumenter som kan kreves i samsvar med § 8-1 og artikkel 50 nr.
1) i yrkeskvalifikasjonsdirektivet
a) Bevis på vedkommendes statsborgerskap.
b) Kopier av kompetanse- eller kvalifikasjonsbeviser som gir adgang til det berørte yrket, samt, der det er
hensiktsmessig, en attestering av vedkommendes yrkeserfaring.
Den ansvarlige myndigheten i vertsstaten kan anmode søkeren om å legge fram opplysninger om
utdanning i den utstrekning det er nødvendig for å slå fast om det foreligger mulige vesentlige
forskjeller sammenliknet med den utdanningen som kreves i vertsstaten. Har ikke søker mulighet til å
legge fram disse opplysningene, skal den ansvarlige myndigheten i vertsstaten henvende seg til
assistansesenteret, den ansvarlige myndigheten eller annet relevant organ i hjemstaten.
c) Når det gjelder tilfellene i forskriftens kapittel 4, en attest på virksomhetens art og varighet utstedt av en
ansvarlig myndighet eller et organ i hjemstaten eller i den seneste oppholdsstaten. Den ansvarlige
myndigheten skal fremlegge de nødvendige dokumentene innen to måneder.
d) I enkelte tilfeller kan den ansvarlige myndigheten i vertsstaten gjør adgang til et lovregulert yrke betinget
av ett eller flere av følgende:
- at søkeren legger fram bevis på god vandel eller hederlighet,
- at søkeren legger frem bevis på at vedkommende ikke er erklært konkurs,
- utelukker eller forbyr utøvelse av yrket på grunn av alvorlig forsømmelse i utøvelsen eller overtredelse
av straffeloven.
Da skal denne medlemsstaten godta som tilstrekkelig bevis, når det gjelder borgere i andre
medlemsstater som ønsker å utøve dette yrket på denne statens territorium, dokumenter utstedt av en
ansvarlig myndighet i hjemstaten eller den seneste oppholdsstaten, som viser at disse kravene er
oppfylt.
Der den ansvarlige myndigheten i hjemstaten eller den seneste oppholdsstaten ikke utsteder
dokumenter nevnt i første ledd, kan dette erstattes av en erklæring under ed, eller i stater der det ikke
er anledning til slik edsavleggelse, av en forsikring på ære og samvittighet, avgitt av den berørte
personen for vedkommende retts- eller forvaltningsmyndighet, eventuelt for en notarius publicus eller
et kvalifisert bransjeorgan i hjemstaten eller seneste oppholdsstat, som utsteder en attest som bekrefter
gyldigheten av nevnte erklæring eller forsikring.
e) Dersom en vertsstat krever at egne borgere som ønsker å starte en lovregulert virksomhet legger frem
attest på vedkommendes fysiske eller psykiske helse, skal denne medlemsstaten godta som tilstrekkelig
bevis det dokument som kreves i hjemstaten. I tilfeller der hjemstaten ikke utsteder et slikt dokument, skal
vertsstaten godta en attest utstedt av den ansvarlige myndigheten i denne staten. I så fall skal den
ansvarlige myndigheten i hjemstaten legge frem de nødvendige dokumentene innen to måneder.
f) Dersom en vertsstat krever at egne borgere som ønsker å starte i et lovregulert yrke, legger frem
- bevis på søkerens finansielle stilling,
- bevis på at søker er søkeren er forsikret mot den økonomiske risiko som er forbundet med deres
yrkesansvar i samsvar med gjeldende lover og forskrifter i vertsstaten om forsikringens vilkår og
dekning,
skal denne medlemsstaten godta som tilstrekkelig bevis en attest om dette utstedt av banker eller
forsikringsselskaper i en annen medlemsstat.
g) Der medlemsstaten krever dette for egne borgere, bevis for at tjenesteyteren ikke er midlertidig eller
endelig frakjent retten til å utøve yrket eller dømt for noe straffbart forhold.
22
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Veiledning til forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner
Forord
Denne veiledning er ikke juridisk bindende og bygger på Kunnskapsdepartementets forståelse av
rettsavgjørelser tatt i EU-domstolen og uttalelser fra Europakommisjonen, særlig «Brugervejledning
Direktiv 2005/36/EF: Alt, hvad du altid har ønsket at vide om anerkendelse af faglige kvalifikationer, 66
spørgsmål 66 svar», og «Adfærdskodeks vedtaget af koordinatorgruppen for Direktiv 2005/36/EF om
anerkendelse af erhversmæssige kvalifikationer – national administrativ praksis, der falder ind under
direktiv 2005/36/EF».
Kapittel 1. Innledende bestemmelser
Til § 1-1 – Forskriftens formål og virkeområde
I første ledd er det presisert at forskriften gir bestemmelser som utfyller og presiserer
yrkeskvalifikasjonsloven.
Yrkeskvalifikasjonsloven skal gjøre det enklere for yrkesutøvere som er statsborger av en EØS-stat eller
Sveits å utøve det yrket de er kvalifisert for i hjemstaten (dvs. i en annen EØS-stat eller Sveits).
Yrkesutøvelsen skal skje på lik linje med yrkesutøvere som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i Norge.
Retten gjelder det samme yrket, i yrkeskvalifikasjonsdirektivets artikkel 4 nr. 2 er det en omtale av hva
som regnes som samme yrke.
For profesjonskort vil forskriften også gjelde for borgere som har Norge som hjemstat, jf. nærmere
omtale i kapittel 6.
Forskriften gir yrkesutøveren en rett til å få sin søknad vurdert dersom EØS-borgeren har fått et
kvalifikasjonsbevis utstedt fra et tredjeland. Yrkesutøveren må i slike tilfeller oppfylle noen betingelser,
herunder krav til yrkeserfaring. Når en EØS-borger med yrkeskvalifikasjoner fra et tredjeland flytter innen
EØS, kan ikke godkjenningsmyndigheten i EØS-staten nekte å godkjenne utdanningsbeviset hvis det
tidligere har blitt godkjent i en annen EØS-stat. Dette er nedfelt i artikkel 3 nr. 3 i direktivet.
Det følger av EU-retten at borgere fra tredjeland i visse tilfeller vil være omfattet av regelen som gjelder
for EU-borgere. Dette er borgere som omfattes av direktiv 2004/38/EF om unionsborgere og deres
familiemedlemmers rett til å reise og oppholde seg fritt på medlemsstatenes område vil også omfattes av
direktiv 2005/36/EF. Det betyr at familiemedlemmer av en EØS-borger vil kunne påberope seg direktivet
ved søknad om godkjenning i Norge, da direktiv 2004/38/EF er tatt inn i EØS-avtalen. Hva som regnes
som familiemedlem er nevnt i artikkel 2 nr. 2 i direktiv 2004/38/EF.
I andre ledd presiseres at for yrker som omfattes av helsepersonelloven og dyrehelsepersonelloven så
gjelder kun reglene om assistansesenter, jf. § 9-1.
I andre ledd andre punktum presiseres at reglene for felles opplæringsramme og opplæringsprøve,
europeisk profesjonskort og varslinger ikke gjelder for borgere fra Sveits. Dette har sammenheng med at
direktiv 2005/36/EF gjelder for borgere fra Sveits siden det direktivet er tatt inn i EFTA-avtalens vedlegg
K. Praksis er at direktivene tas først inn i avtalen mellom Sveits og EU, deretter tas de inn i EFTA-avtalen.
Som følge av folkeavstemmingen i Sveits i februar 2014 hvor det ble flertall for å sette et tak på
innvandringen fra EU og EFTA-statene, er prosessen med å ta inn endringsdirektiv 2013/55/EU satt på
vent. Dette medfører at de nye bestemmelsene ikke får anvendelse, og for borgere fra Sveits vil kun
reglene fra direktiv 2005/36/EF gjelde. I endringsdirektivet er det satt krav til at landene skal benytte Det
23
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
indre markeds informasjonssystem, Sveits benytter foreløpig ikke dette systemet, men det betyr ikke at en
ansvarlig myndighet kan la være å besvare henvendelser fra Sveits med begrunnelse av at de ikke gjøres
via IMI. Det er fortsatt en plikt til å besvare henvendelser fra andre ansvarlige myndigheter etter
direktivets artikkel 56. Varslinger og søknad om profesjonskort er nye ordninger i endringsdirektiv
2013/55/EU og Sveits omfattes ikke av de ordningene.
Ved at det kun er de aktuelle kapitlene som er unntatt vil de andre ordningene som innføres i
endringsdirektivet gjelde for borgere fra Sveits, dette gjelder for eksempel ordningen med delvis adgang
til et yrke, jf. § 2-6 og § 3-7.
Til § 1-2 – Definisjoner
Bestemmelsen utfyller yrkeskvalifikasjonslovens § 3 om definisjoner, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet
artikkel 3. Definisjonene er gjentatt mer eller mindre ordrett for å sikre at direktivet gjennomføres korrekt
i norsk rett. Forskriften inneholder definisjoner av begreper som blir benyttet i forskriften. De andre
definisjonene er i loven.
Bokstav a definerer foretaksleder.
Bokstav b definerer livslang læring.
Bokstav c definerer tvingende allmenne hensyn. Begrepet tvingende allmenne hensyn omfatter en rekke
forskjellige hensyn som er anerkjent av rettspraksis fra domstolen, herunder EU- og EFTA-domstolen,
som for eksempel hensynet til offentlig orden og sikkerhet, folkehelsen, forbrukervern og miljøvern.
Opplistingen er ikke uttømmende. I forskriften er begrepet tvingende allmenne hensyn nevnt i § 3-7 om
delvis adgang til et yrke ved etablering. I fortalen til direktiv 2013/55/EU står det at «dersom det
foreligger tvingende allmenne hensyn, som definert av Den europeiske unions domstol i rettspraksis som
gjelder artikkel 49 og 56 i traktaten om Den europeiske unions virkeområde (TEUV), og som fortsatt
utvikler seg, bør medlemsstaten imidlertid kunne nekte å gi delvis adgang».
Den domstolsskapte læren om tvingende allmenne hensyn anerkjenner langt flere hensyn enn det som
fremgår av EØS-avtalens hovedbestemmelser. Begrepet er i kontinuerlig utvikling. Forskriften gjøre ingen
endringer i gjeldende rett når det gjelder hva som anses som tvingende allmenne hensyn.
Tvingende allmenne hensyn kan være svært forskjellige, og hvilke hensyn en medlemsstat kan påberope
seg kommer an på hvilken bestemmelse som vil være gjeldende. Unntaket kan for eksempel begrunnes i
orden og sikkerhet, vernet om menneskers og dyrs liv og helse, nasjonale skatter av kunstnerisk, historisk
eller arkeologisk verdi, hensyn til forbrukervern, god forretningsskikk, miljøhensyn, arbeidsmiljøhensyn,
kultur og trafikksikkerhet for å nevne noen. Dersom en medlemsstat skal unnta en bestemmelse i EØS-
avtalen eller et direktiv må unntaket begrunnes med tvingende allmenne hensyn og resultatet, altså
forskjellsbehandlingen, må ikke være vilkårlig, men objektivt begrunnet. Nærmere omtale av tvingende
allmenne hensyn se EØS-rett 3. utgave av Fredrik Sejersted, Finn Arnesen, Ole-Andreas Rognstad og
Olav Kolstad. Tvingende allmenne hensyn er også omtalt i Ot.prp.nr.70 (2008-2009) Om lov om
tjenestevirksomhet (tjenesteloven).
Nedenfor følger en omtale av definisjonene som er i yrkeskvalifikasjonsloven.
Lovregulert yrke: én eller flere former for yrkesvirksomhet som er underlagt lov- eller forskriftsfestede
krav om bestemte yrkeskvalifikasjoner, eller hvor bruken av en yrkestittel ved lov eller forskrift er
begrenset til innehavere av en gitt yrkeskvalifikasjon. Kravene kan være direkte eller indirekte. EU-
domstolen har i forskjellige avgjørelser uttalt at et yrke anses indirekte lovregulert der det er en indirekte
lovmessig kontroll med retten til utøve yrket, jf. EU-domstolens avgjørelse i sak C-294/00 § 32 og C-
164/94 § 27. Videre har EU-domstolen uttalt i sak C-234/97 § 18 – § 21 at for eksempel kollektive avtaler
mellom arbeidsmarkedets parter som ikke bare er bindende for de som har underskrevet avtalen, men også
er bindende for tredjepersoner og således medfører rettsvirkning for disse vil gjøre at det anses som et
lovregulert yrke. På den annen side vil det ikke være indirekte lovregulert dersom arbeidsgivere i praksis
24
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
kun velger personer med en spesiell utdannelse for å utøve en spesiell aktivitet. EU-domstolen i sak C-
164/94 § 23 har uttalt at spørsmål om hvorvidt et yrke er lovregulert, avhenger av de rettslige forhold og
ikke av arbeidsmarkedsforholdene i den aktuelle staten. Et lovregulert yrke vil det være der det stilles krav
til yrkesutøvers kvalifikasjoner, i motsetning til der det stilles krav til virksomhetens kvalifikasjoner.
Yrkeskvalifikasjoner: kvalifikasjoner bekreftet ved et kvalifikasjonsbevis, et kursbevis eller
yrkeserfaring. Yrkeskvalifikasjoner kan i enkelte tilfeller kun være yrkeserfaring. Dette er grunnen til at
det i direktivet er nevnt både bevis og yrkeserfaring.
Kvalifikasjonsbevis: Innholdet i begrepet kvalifikasjonsbevis må leses i sammenheng med
kvalifikasjonsnivåene i artikkel 11. Kvalifikasjonsbevis er en vid betegnelse på en rekke dokumenter som
dokumenterer en bestått yrkeskvalifikasjon i en EØS-stat eller Sveits. Et kvalifikasjonsbevis kan f.eks.
være Datakortet, kurstilbud i regi av NAV eller andre offentlige organer eller fagforeninger som for
eksempel saksbehandlerkurs, truckførerkurs samt fag- og svennebrev og vitnemål fra høyere utdanning
(f.eks. bachelorgrad, mastergrad, ph.d.-grad).
Ansvarlig myndighet: myndigheter eller organer som er bemyndiget til å utstede eller motta
kvalifikasjonsbevis og andre dokumenter eller opplysninger. Videre vil det være myndigheter eller
organer som kan motta søknad eller fatte beslutning etter loven. Slike myndigheter vil også som oftest
omtales som godkjenningskontor.
Lovregulert utdanning: For at en utdanning skal kvalifisere som lovregulert utdanning må det være
fastsatt særskilte krav til utdanningens innhold ved lov eller forskrift. Utdanningens innhold vil gjelde
både kurs og eventuelle praksis- eller prøveperioder. En lovregulert utdanning er ikke ensbetydende med
at selve yrkesutøvelsen er lovregulert. Det er derfor viktig å skille mellom lovregulert utdanning og
lovregulert yrke. En lovregulert utdanning kan være utdanninger med rammeplaner som for eksempel
sykepleier og bachelorutdanning i ingeniørfag. Sykepleier er et lovregulert yrke i Norge, mens ingeniør
ikke er det.
Yrkeserfaring: Yrkeserfaring er faktisk og lovlig utøvelse av det berørte yrket i en EØS-stat eller Sveits.
Dokumentasjon på yrkeserfaring kan være attester fra tidligere arbeidsgivere, attester fra skattekontor eller
utskrift av ligninger, utskrift fra Brønnøysundregisteret i de tilfeller hvor yrkesutøver er selvstendig
næringsdrivende, eller utskrifter fra autorisasjonsregister i de tilfeller hvor yrket er lovregulert.
Prøveperiode: Prøveperiode er utøvelse av et lovregulert yrke under tilsyn av en kvalifisert utøver av
dette yrket og eventuelt etterfulgt av videreutdanning. Ansvarlig myndighet skal vurdere om
prøveperioden med praksis under tilsyn skal være gjenstand for en vurdering. De nærmere reglene for
prøveperioden og vurderingen av denne, samt status for yrkesutøver under tilsyn, skal fastsettes av
ansvarlig myndighet.
Egnethetsprøve: Egnethetsprøve er en prøve avgrenset til søkerens faglige kunnskaper som
gjennomføres av ansvarlig myndighet i vertsstaten med sikte på å vurdere søkerens evne til å utøve et
lovregulert yrke i nevnte EØS-stat eller Sveits. Ansvarlig myndighet skal sammenligne utdanningen som
kreves i Norge med den utdanningen som yrkesutøveren har, og utarbeide en liste over de fag som ikke
dekkes av det vitnemål eller andre kvalifikasjonsbevis som yrkesutøveren har. Egnethetsprøven skal ta
hensyn til at yrkesutøveren er kvalifisert i hjemstaten eller den EØS-stat hvor vedkommende sist oppholdt
seg. Egnethetsprøven skal omfatte fag som velges fra listen og som det er en vesentlig forutsetning å ha
kunnskap om for å kunne utøve yrket i vertsstaten. Egnethetsprøven kan også omfatte kunnskap om de
yrkesetiske regler som gjelder for den aktuelle virksomheten i Norge. Ansvarlig myndighet skal fastsette
detaljerte regler for anvendelse av egnethetsprøven og hvilken status en søker som ønsker å forberede seg
til egnethetsprøven, har i Norge.
Etableringsstat: Etableringsstat er staten hvor yrkesutøveren er etablert og utøver sitt yrke i EØS eller
Sveits, som selvstendig næringsdrivende eller arbeidstaker. Dette kan være forskjellig fra hjemstat.
25
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Vertsstat: Vertsstat er staten hvor yrkesutøveren ønsker å utøve sitt yrke i EØS eller Sveits, enten ved
søknad om etablering eller melding om midlertidig tjenesteytelse.
Hjemstat: Hjemstat er staten i EØS eller Sveits hvor yrkesutøveren, som selvstendig næringsdrivende
eller arbeidstaker, har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner. Dette kan både være utdanning og praksis.
Hjemstat kan være en annen stat en etableringsstat. En yrkesutøver kan ha sin utdanning fra Sverige
(hjemstat), etablert i Finland (etableringsstat) og søker godkjenning i Norge (vertsstat).
Europeisk profesjonskort: Europeisk profesjonskort er et elektronisk sertifikat som dokumenterer at
yrkesutøveren enten oppfyller alle nødvendige betingelser for midlertidig tjenesteytelse i vertsstaten, eller
at yrkesutøveren oppfyller alle nødvendige betingelser for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for
etablering i vertsstaten. Profesjonskortet gir ingen automatisk rett til å utøve yrket.
Det indre markeds informasjonssystem (Internal Market Information System, forkortet IMI): IMI er en
elektronisk database hvis formål er informasjonsutveksling mellom ansvarlige myndigheter i EØS-statene,
for eksempel i forbindelse med autorisasjon eller godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Databasen er
utviklet, vedlikeholdt og oppdatert av Europakommisjonen. Nærmere bestemmelser om ulike prosedyrer i
forhold til IMI er hjemlet i europaparlaments- og rådsforordning 1024/2012 om forvaltningssamarbeidet
gjennom informasjonssystemet for det indre marked (IMI-forordningen). IMI-forordningen er tatt inn i
norsk rett. Tilgangen til IMI-systemet er begrenset, det er kun myndigheter eller organer som utøver
myndighetsutøvelse som har tilgang. Opplysninger som er lagret i IMI-systemet slettes automatisk etter en
viss tid. Det er derfor viktig at den ansvarlige myndigheten i tilfeller hvor de har mottatt informasjon fra
etableringsstaten arkiverer dette i eget arkiv, dersom det er arkivverdig. IMI tilfredsstiller bestemmelsene i
personverndirektivet. På bakgrunn av en modernisering av direktiv 2005/36/EF, vil IMI også være
plattformen som brukes i forbindelse med varslingsmekanismer og europeisk profesjonskort. Sveits er
ennå ikke tilknyttet IMI og ansvarlige myndigheter kan ikke benytte IMI ved spørsmål til ansvarlige
myndigheter i Sveits.
Kapittel 2. Midlertidig tjenesteytelse
Til § 2-1 – Krav til yrkesutøver ved midlertidig tjenesteytelse
Bestemmelsen utfyller prinsippet om midlertidig tjenesteytelse i yrkeskvalifikasjonsloven § 4 første
ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 5.
Første ledd første punktum slår gjengir lovens bestemmelse § 4 første ledd om at en yrkesutøver i en
annen EØS-stat eller Sveits har rett til å utøve yrket midlertidig i Norge. Det er et krav om at
yrkesutøveren må være etablert i den andre staten og at vedkommende har rett til å utøve det samme yrket
i den staten for å komme inn under reglene om midlertidig tjenesteyting.
Første ledd andre punktum setter krav til yrkesutøverens yrkeserfaringen ved midlertidig tjenesteytelse.
Dersom verken yrket eller utdanningen er lovregulert i etableringsstaten, må vedkommende ha utøvet i
yrket i minst ett av de siste ti årene i en eller flere stater innen EØS eller Sveits. Dersom yrket eller
utdanningen er lovregulert er det ikke et slikt krav til varighet.
Andre ledd presiserer hva som menes med midlertidig tjenesteytelse. Ved vurdering av hva som er
midlertidig yrkesutøvelse skal det legges vekt på ytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og
kontinuitet, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 5 nr. 2 andre ledd. EU-domstolen har i en dom C-
55/94 § 39, bl.a. uttalt at en yrkesutøver kan innrette de fasiliteter som er nødvendig for å kunne utøve
ytelsen i vertsstaten. Samtidig slo domstolen fast at dersom en yrkesutøver på en stabil og vedvarende
måte utøver yrket i en annen medlemsstat, og har et forretningssted hvor vedkommende tilbyr sine
tjenester vil det ikke omfattes av midlertidig yrkesutøvelse. Det skal være en individuell og skjønnsmessig
vurdering fra sak til sak. I vurderingen vil det være avgjørende om yrkesutøveren kan anses for å være
etablert eller ikke. Europakommisjonen har uttalt at det kan være ulike tidsgrenser for når yrkesutøvelse
26
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
anses for midlertidig. Det kan være både et yrke som typisk er sesongbetont og et yrke tilknyttet en
aktivitet som gjelder et byggeprosjekt over en lengre periode. EU-domstolen har lagt til grunn at et
byggeprosjekt over en lengre periode kan være midlertidig tjenesteytelse dersom yrkesutøver ikke hadde
til hensikt å etablere seg i staten, jf. sak C-215/01. I denne saken hadde et portugisisk bygg- og
anleggsforetak et oppdrag i Tyskland i tre år uten at foretaket ble ansett som etablert i Tyskland av EU-
domstolen.
Tredje ledd presiserer at yrkesutøveren er underlagt norske bestemmelser som gjelder for utøvelsen av
yrket i Norge. I dette ligger at yrkesutøveren ikke nødvendigvis kan utøve yrket på samme måte som
vedkommende utøvet yrket på i hjemstaten. Er de norske standardene for yrkesutførelsen videre eller
strengere enn det som yrkesutøveren er vant med i hjemstaten, må vedkommende likevel følge de reglene
som gjelder i Norge. Det betyr at yrkesutøveren må følge tekniske regler eller standarder samt relevante
HMS-reguleringer og arbeidslivskunnskap som er gjeldende på den aktuelle arbeidsplassen i Norge.
Til § 2-2 – Krav til dokumentasjon ved forhåndsmelding
Bestemmelsen utfyller prinsippene om forhåndsmelding i yrkeskvalifikasjonsloven § 5, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 7 nr. 1 og 2 bokstav a til g. Yrkeskvalifikasjonsdirektivets artikkel 6
bokstav a gjennomføres ikke fordi det ikke er krav til medlemskap i yrkesorganisasjoner eller
fagforeninger for å kunne utøve et yrke i Norge. Direktivets artikkel 6 bokstav b gjennomføres ikke fordi
dette ikke omfattes av virkeområdet til loven, jf. § 2 andre ledd. Direktivets artikkel 7 nr. 2a bokstav a til d
gjennomføres ikke siden Norge ikke har begrensninger for utøvelse av lovregulerte yrker i forhold til
territorier i Norge.
Første ledd lister opp de dokumenter godkjenningsmyndigheten kan kreve i tillegg til
forhåndsmeldingen. I følge yrkeskvalifikasjonsloven § 5 kan den ansvarlige myndigheten kreve at en
yrkesutøver med kvalifikasjoner fra en EØS-stat eller Sveits, leverer en forhåndsmelding til
godkjenningsmyndigheten før vedkommende skal arbeide i Norge for første gang. Det er opp til den
enkelte godkjenningsmyndighet å vurdere hvorvidt det er nødvendig å be om en forhåndsmelding og det
foreligger derfor ikke et krav om at yrkesutøveren må levere forhåndsmelding.
Dersom godkjenningsmyndigheten har bestemt at yrkesutøveren skal levere forhåndsmelding, kan den
ansvarlige myndigheten i tillegg til forhåndsmeldingen kreve at yrkesutøveren leverer
tilleggsdokumentasjon. Første ledd bokstav a til f angir hva slags type dokumentasjon som kan kreves.
Den ansvarlige myndigheten må vurdere hvilken dokumentasjon som er nødvendig å kreve, det er ikke
mulig å kreve annen dokumentasjon enn den som er nevnt i bokstav a til f.
Etter bokstav a kan en ansvarlig myndighet kreve at yrkesutøveren legger ved bevis på identitet og
nasjonalitet. Bevis på identitet og nasjonalitet må være et offisielt identifikasjonsbevis utstedt av offentlig
myndighet, for eksempel pass eller nasjonalt ID-kort som er utstedt av en EØS-stat eller Sveits.
Identifikasjonsbeviset må være gyldige.
Etter bokstav b kan en ansvarlig myndighet kreve at yrkesutøveren legger ved en bekreftelse for at
vedkommende er lovlig etablert. Med lovlig etablert menes i denne sammenheng at yrkesutøveren
oppfyller alle betingelser for å utøve et yrke i en EØS-stat, og ikke har fått forbud, verken midlertidig eller
permanent, mot å utøve yrket. Yrkesutøveren kan være etablert som selvstendig næringsdrivende eller
som lønnsmottaker. Bevis for at man er lovlig etablert kan være en bekreftelse fra en ansvarlig myndighet
i etableringsstaten der yrket er lovregulert, eller i de tilfellene yrket ikke er lovregulert i etableringsstaten
en bekreftelse fra f.eks. et næringsregister som bekrefter at yrkesutøver er lovlig etablert.
Etter bokstav c kan en ansvarlig myndighet kreve at yrkesutøveren legger ved bevis på
yrkeskvalifikasjoner. Yrkeskvalifikasjoner er kvalifikasjoner bekreftet ved et kvalifikasjonsbevis, et
kursbevis og/eller yrkeserfaring. Yrkeskvalifikasjoner kan i enkelte tilfeller kun være yrkeserfaring. Dette
er grunnen til at det i direktivet er nevnt kursbevis og/eller yrkeserfaring.
27
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Kvalifikasjonsbevis og kursbevis omtales nærmere under § 3-1.
Yrkeserfaring er faktisk og lovlig utøvelse av det berørte yrket i en EØS-stat eller Sveits.
Dokumentasjon på yrkeserfaring kan være attester fra tidligere arbeidsgivere, attester fra skattekontor eller
utskrift av ligninger, utskrift fra et næringsregister tilsvarende Brønnøysundregisteret, i de tilfeller hvor
yrkesutøver er selvstendig næringsdrivende eller utskrifter fra autorisasjonsregister i de tilfeller hvor yrket
er lovregulert.
Bokstav d gjelder de tilfeller der verken yrket eller utdanningen er lovregulert i etableringsstaten, da kan
den ansvarlige myndigheten i vertsstaten kreve en bekreftelse på at yrkesutøveren har arbeidet i minimum
ett år i løpet av de siste ti årene i etableringsstaten. Eksempel på dokumentasjon kan være attest fra
tidligere arbeidsgiver, utskrift av lønnsslipper, eller attester fra skattekontor og annet. Hensikten er at
bekreftelsen skal bevise at yrkesutøveren har arbeidet minimum ett av de siste ti år.
Etter bokstav e kan den ansvarlige myndigheten kreve vandelsattest eller annen bekreftelse på at
yrkesutøveren har rett til å arbeide innenfor det berørte yrket i etableringsstaten dersom vedkommende
skal arbeide innenfor et yrke som gjelder offentlig sikkerhet eller undervisning av mindreårige. Dette
gjelder der det er krav om vandelsattest til egne borgere. Vandelsattest, eller politiattest, er en attest utstedt
av politiet som bekrefter hvorvidt yrkesutøveren har blitt dømt for straffbare handlinger. Det er imidlertid
ikke bare krav til at yrkesutøveren har «plettfri vandel»; yrkesutøveren skal også kunne dokumentere at
vedkommende har rett til å arbeide innenfor yrket i etableringsstaten. En yrkesutøver behøver ikke ha
gjort noe straffbart for å miste retten til å arbeide, det kan også foreligge disiplinære forhold. Den
ansvarlige myndigheten kan derfor be om annen bekreftelse enn vandelsattest, som for eksempel
autorisasjonsbevis. I følge vedlegg VII til direktivet kan yrkesutøveren, i de tilfellene det ikke er mulig å
fremskaffe vandelsattest, gi en erklæring under ed til en rettslig eller administrativ myndighet eller notar i
etableringsstaten. I bokstav e blir begrepene offentlig sikkerhet og undervisning av mindreårige nevnt,
men ikke definert.
Med undervisning av mindreårige menes yrkesutøvelse som vil omfatte kontakt med mindreårige i
opplæringsøyemed. I Norge legger Kunnskapsdepartementet til grunn at blant annet trafikklærer, kantor,
kateket, diakon og prest omfattes av opplæring av mindreårige. For de kirkelige yrkene gjelder dette
spesielt for yrkesutøvere som har ansvar for konfirmasjonsundervisning (kateket og prest) og de som
jobber som orgelinstruktør/musikklærer (kantor). Denne listen er ikke uttømmende, men gir eksempler på
den variasjon av yrker som kan omfattes av bestemmelsen. Det er ikke satt kvalifikasjonskrav til de som
skal utøve yrket midlertidig for yrkene pedagogisk leder eller styrer i barnehage og lærer i
grunnopplæringen i Norge. De omfattes ikke av bestemmelsen i kapittel 2 i forskriften.
Bokstav f gir den ansvarlige myndigheten en mulighet til å kreve at en yrkesutøver som skal utøve et
yrke som er omfattet av automatisk godkjenning av yrkeserfaring, jf. kapittel 4, legger ved en attest utstedt
av en ansvarlig myndighet i hjemstaten som bekrefter innhold og omfang av yrkesaktiviteten.
Etter andre ledd kan den ansvarlige myndigheten kreve at yrkesutøveren leverer en ny forhåndsmelding
dersom det har skjedd vesentlige endringer i yrkesutøverens tidligere innleverte dokumentasjon. Med
vesentlige endringer i yrkesutøverens situasjon kan f.eks. hvor yrkesutøveren har endret navn siden den
første forhåndsmeldingen ble sendt, jf. bokstav a.
Til § 2-3 – Saksbehandlingsfrister for midlertidig tjenesteytelse som krever forhåndsgodkjenning
Bestemmelsen setter saksbehandlingsfrister for behandling av melding om midlertidig tjenesteyting, jf.
yrkeskvalifikasjonsloven § 7 og yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 7 nr. 3 og 4. Det er en forutsetning
at yrket kommer inn under reglene i yrkeskvalifikasjonsloven § 6 og at det derfor skal foretas en
forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjonene til yrkesutøver.
Første ledd slår fast at den ansvarlige myndigheten innen en måned etter mottak av forhåndsmeldingen
må informere yrkesutøveren om de vil tillate yrkesutøvelsen uten videre kontroll av yrkeskvalifikasjonene,
28
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
eller om de vil foreta en kontroll. Resultatet av kontrollen kan være at yrkesutøveren må gjennomføre en
egnethetsprøve som nevnt i tredje ledd, eller at de tillater yrkesutøveren å utøve yrket uten en
egnethetsprøve. Etter yrkeskvalifikasjonsloven § 6 kan ansvarlig myndighet foreta kontroll av
kvalifikasjoner dersom yrket har konsekvenser for offentlig helse eller sikkerhet. I følge
yrkeskvalifikasjonsloven § 7 vil yrkesutøveren få rett til å utøve yrket dersom den ansvarlige myndigheten
ikke følger de fristene som er gitt i forskriften. Det vil si at i de tilfellene den ansvarlige myndigheten ikke
finner det nødvendig å foreta en kontroll kan de sende varsel om det, men dersom de ikke foretar seg noe
vil yrkesutøveren få rett til å utøve yrket en måned etter at meldingen ble sendt.
Med offentlig sikkerhet menes yrker som har konsekvenser for den fysiske sikkerheten for
tjenestemottakerne, men ikke yrker som har konsekvenser for tjenestemottakers materielle sikkerhet slik
som juridiske og økonomiske yrker. Det er lite praksis fra EU-domstolen som omtaler eventuelle yrker
som faller inn under dette begrepet. Europakommisjonen har i en ikke bindende uttalelse om deres
forståelse av begrepet uttalt at for eksempel en gassinstallatør kan være et yrke som omfattes av offentlig
sikkerhet og hvor en kan foreta en forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjonene. I Norge har ansvarlige
myndigheter lagt til grunn at blant annet bergsprenger, maskinfører og trafikklærer er yrker som omfattes
av offentlig sikkerhet og derfor underlagt forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjoner. Da det for disse
yrkene kreves en forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjoner før yrkesutøver kan utøve yrket midlertidig i
Norge. Det foreligger informasjon om hvilke yrker som i Norge er omfattet av forhåndskontroll hos
assistansesenteret (NOKUT).
Andre ledd sier at i de tilfeller den ansvarlige myndigheten ser at den ikke kan overholde fristen som
nevnt i første ledd, må de innen en måned etter at de har mottatt forhåndsmeldingen gi en tilbakemelding
til yrkesutøveren om at de ikke klarer å overholde fristen og bakgrunnen for dette. Videre skal årsaken til
forsinkelsen løses inne en måned etter at yrkesutøveren har blitt underrettet. Den ansvarlige myndigheten
må deretter treffe en avgjørelse om yrkesutøveren kan utøve yrket innen to måneder.
Tredje ledd slår fast at yrkesutøveren kan pålegges å gjennomføre en egnethetsprøve som nevnt i § 8-8,
når det er vesentlige forskjell mellom yrkesutøverens kvalifikasjoner og de yrkeskvalifikasjoner som
kreves i Norge for å utøve yrket. Vesentlige forskjeller er beskrevet nærmere i omtalen av § 3-4. Dersom
den ansvarlige myndigheten har fattet vedtak om at yrkesutøveren må gjennomføre en egnethetsprøve, må
selve gjennomføringen være ferdig innen en måned etter at vedtaket om egnethetsprøve ble fattet, dvs.
innen to måneder etter at meldingen først ble mottatt og i tilfeller hvor det er forsinkelse innen fire
måneder. Når egnethetsprøven er gjennomført, må den ansvarlige myndigheten vurdere om yrkesutøveren
skal ha rett til å utøve yrket. Dette vedtaket må fattes innen en måned etter at yrkesutøveren gjennomførte
egnethetsprøven, dvs. innen tre måneder etter at meldingen først ble mottatt og i tilfeller hvor det er
forsinkelse innen fem måneder.
Fjerde ledd slår fast at dersom den ansvarlige myndigheten ikke overholder fristene som er gitt i
bestemmelsen, har yrkesutøveren rett til å utøve yrket. Dette betyr også at dersom den ansvarlige
myndigheten ikke har vurdert egnethetsprøven innen fristen kan yrkesutøveren utøve yrket selv om
vedkommende ikke har bestått egnethetsprøven.
Oppsummert har den ansvarlige myndigheten som hovedregel en måneds saksbehandlingstid hvis det
ikke foreligger vesentlige forskjeller og tre måneders saksbehandlingstid fra melding er mottatt til endelig
vedtak om yrkesutøvelse må være fattet i de tilfeller det er vesentlige forskjeller. Hvis det påløper
forsinkelse kan det gis ytterligere to måneder til saksbehandling som gir en total saksbehandlingstid på
inntil tre eller fem måneder. I løpet av denne fristen må det vurderes om det foreligger vesentlige
forskjeller, om yrkesutøveren må gjennomføre en egnethetsprøve og yrkesutøveren må ha gjennomført
egnethetsprøven.
Det er svært viktig at den ansvarlige myndigheten overholder de fristene som er gitt i direktivet. Det vil
også si at der yrkesutøver ikke svarer eller ikke gjennomfører en egnethetsprøve må den ansvarlige
myndigheten treffe et vedtak om avslag.
29
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Til § 2-4 – Yrkesutøvers bruk av yrkestittel
Bestemmelsen regulerer hvilken yrkestittel yrkesutøveren har rett til å benytte ved midlertidig
tjenesteytelse hvor kvalifikasjonen ikke skal forhåndsgodkjennes og i tilfeller hvor den skal
forhåndsgodkjennes, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 7 nr. 3.
Første ledd presiserer hvilke språk som skal benyttes ved bruk av yrkestitler. Yrkesutøveren skal bruke
tittelen på yrkeskvalifikasjonen som er gitt i etableringsstaten, dvs. at tittelen skal gjengis på
etableringsstatens offisielle språk. Hvis yrkesutøverens kvalifikasjon er ervervet i for eksempel Spania er
dette hjemstaten og i utgangspunktet etableringsstaten, og da skal yrkesutøver benytte den spanske tittelen
på kvalifikasjonen når vedkommende arbeider i Norge. Dersom yrkesutøveren er etablert i et annet land
en Spania, skal yrkesutøveren benytte den yrkestittelen vedkommende har i etableringsstaten.
Etter andre ledd skal yrkesutøveren benytte tittelen på kvalifikasjonsbeviset fra hjemstaten, dersom det
ikke finnes en yrkestittel i etableringsstaten. Dette kan f.eks. være hvor vedkommende har fullført en
akademisk utdanning. Dette kan være en gradstittel som for eksempel Bachelor in Accounting.
Tredje ledd er et unntak fra kravet om at yrkesutøveren skal benytte etableringsstatens tittel. Etter
bestemmelsen kan yrkesutøveren benytte den norske lovbeskyttede yrkestittel dersom kvalifikasjonene til
yrkesutøveren har blitt forhåndsgodkjent etter § 2-3.
Til § 2-5 – Informasjon til tjenestebrukere
Bestemmelsen er gitt med hjemmel i yrkeskvalifikasjonsloven § 4 tredje ledd, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 9 bokstav a til f, med unntak av bokstav e, gjennomføres ikke fordi
dette gjelder skatt. EØS-avtalen har spesifikt unntatt regler om skatt og direktivets artikkel 9 bokstav e
omfattes ikke av EØS-avtalen.
I de tilfeller yrkesutøveren benytter etableringsstatens yrkestittel eller kvalifikasjon, kan den ansvarlige
myndigheten kreve at yrkesutøveren fremlegger tilleggsopplysninger til tjenestemottakeren. Dette er en
kan-regel og det er derfor ikke et ubetinget krav til yrkesutøveren, men opptil den ansvarlige
myndighetens skjønn. Bestemmelsen lister fem alternative tilleggsopplysninger som den ansvarlige
myndigheten kan kreve at yrkesutøveren fremlegger men den ansvarlige myndigheten kan bare kreve at
yrkesutøveren fremlegger de tilleggsopplysningene som fremgår av denne bestemmelsen. Listen er
uttømmende.
Til § 2-6 – Delvis adgang ved midlertidig tjenesteytelse
Bestemmelsen utfyller prinsippet om delvis adgang i yrkeskvalifikasjonsloven § 4 andre ledd, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4f nr. 4 og 5.
Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for at en yrkesutøvere kan utøve et yrke de er fullt ut
kvalifisert for i hjemstaten uten å måtte ta hele utdanningen på nytt i vertstaten.
Bestemmelsen slår fast at en yrkesutøver som ikke gis rett til å utøve yrket midlertidig, kan gis delvis
adgang til yrket. Dette gjelder kun i de tilfeller det skal gjennomføres en forhåndskontroll og den viser at
yrkesutøver ikke vil bli godkjent, da skal den ansvarlige myndigheten vurdere om yrkesutøveren kan gis
delvis adgang til yrket. Vurderingen skjer i samsvar med bestemmelsene i kapittel 2 om midlertidig
tjenesteytelse, og vil kun gjelde for yrker hvor yrkesutøvelsen har konsekvenser for offentlig helse og
sikkerhet, jf. lovens § 6. Yrker som omfattes av offentlig sikkerhet er omtalt under merknad § 2-3. Noen
av disse yrkene vil også kunne omfattes av bestemmelsen om delvis adgang. Ved vurdering av delvis
adgang gjelder vilkårene i § 3-7. Se nærmere omtale til den bestemmelsen.
Til § 2-7 – Administrativt samarbeid
Bestemmelsen utfyller prinsippet om administrativt samarbeid i yrkeskvalifikasjonsloven § 19, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 8 nr. 1 og 2.
30
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Første ledd gir den ansvarlige myndigheten i Norge ved begrunnet tvil hjemmel til å be om bestemte
opplysninger av den ansvarlige myndigheten i etableringsstaten. Dette er en kan-regel og det er derfor
ikke et ubetinget krav, men opptil den ansvarlige myndighetens skjønn. Kravet til administrativt
samarbeid krever utveksling av informasjon som kan regnes som sensitive opplysninger, men slike
opplysninger kan deles uten hinder av forvaltningslovens § 13 om lovbestemt taushetsplikt. Dette kommer
frem i yrkeskvalifikasjonslovens § 19 andre ledd.
Dersom den ansvarlige myndigheten i Norge er i tvil om hvorvidt yrkesutøveren kan utøve det
spesifikke yrket, og denne tvilen er begrunnet, kan de be den ansvarlige myndigheten i den andre EØS-
staten om informasjon om yrkesutøvers status i forhold til om vedkommende er lovlig etablert, om redelig
adferd og om yrkesutøveren har vært ilagt disiplinære eller strafferettslige sanksjoner i forbindelse med
utøvelsen av yrket. Det kan være situasjoner der en yrkesutøver har mistet retten til å utøve yrket i
etableringsstaten, men hvor grunnen til at yrkesutøveren har mistet retten til å utøve yrket ikke har noen
betydning for utøvelsen av yrket i Norge. Et eksempel på dette kan være der en yrkesutøver er fradømt
retten til å utøve yrket i etableringsstaten og begrunnelsen for utestengelsen ikke ville medført bortfall av
retten i Norge. Et annet eksempel er der en ansvarlig myndighet i etableringsstaten har begrenset retten til
yrkesutøveren pga. manglende betaling av en kontingent.
Etter andre ledd gis den ansvarlige myndigheten som ønsker å kontrollere yrkesutøverens
yrkeskvalifikasjoner en hjemmel til å be om informasjon om yrkesutøverens utdanning fra den ansvarlige
myndigheten i etableringsstaten. Dette kan være aktuelt der den ansvarlige myndigheten trenger mer
informasjon for å vurdere om det er vesentlige forskjeller i yrkesutøverens utdanning i forhold til den
utdanningen som kreves i Norge, og dersom de vesentlige forskjellene kan føre til skade på offentlig
sikkerhet og helse.
Tredje ledd gjennomfører en ny bestemmelse i endringsdirektivet som pålegger at administrativt
samarbeid skal foregå via Det indre markeds informasjonssystem (IMI). IMI er en elektronisk database
hvis formål er informasjonsutveksling mellom ansvarlige myndigheter i EØS-statene, for eksempel i
forbindelse med autorisasjon eller godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Se omtale om IMI under
definisjoner.
Fjerde ledd angir at tjenestemottakeren skal underrettes i de tilfeller tjenestemottakeren klager på
tjenesteytelsen. Dette skal sikre at klager fra en tjenestemottaker over en tjenesteyter behandles korrekt og
tjenestemottakeren skal underrettes om klagens resultat. I denne sammenheng betyr tjenestemottaker en
som har betalt for en tjeneste, for eksempel en som har behov for elektriker eller en som har barna sine i
en barnehage. Dersom en yrkesutøver utfører arbeidet på en slik måte at tjenestemottakeren ønsker å klage
på vedkommende, skal den ansvarlige myndigheten behandle denne klagen. Når den ansvarlige
myndigheten har behandlet klagen, skal tjenestemottakeren få kopi av avgjørelsen.
Kapittel 3. Etablering – godkjenning etter generell ordning
Til § 3-1 – Kvalifikasjonsnivåer
Bestemmelsen utfyller reglene om kvalifikasjonsnivåer i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 fjerde ledd, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 11 bokstav a til e. Bestemmelsen presiserer innholdet i de ulike
kvalifikasjonene og plasserer oppnådde kvalifikasjoner i forskjellige nivåer fra uformell opplæring til
universitetsutdanning.
Nivå A gjelder kursbevis utstedt av ansvarlig myndighet. Kursbeviset må være utstedt av en ansvarlig
myndighet i hjemstaten og være utformet ifølge den statens lover eller administrative bestemmelser. Nivå
A nevner fire forskjellige alternativer.
Nivå A nr. 1 gjelder kursbevis med bekreftelse på opplæring som ikke leder til en formell kvalifikasjon
og derfor ikke omfattes av de øvrige nivåene B til E. Norsk kvalifikasjonsrammeverk har definert slik type
31
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
opplæring som resultatet av organisert læring som har funnet sted på ikke-formelle læringsarenaer
(frivillig sektor, læring på arbeidsplassen, private kurstilbydere osv.). Opplæringstilbudet er ikke bundet
av offentlige fag- eller læreplaner, men dokumenteres gjerne med et kursbevis. Læringsaktiviteten kan
videre karakteriseres som hverdagslæring fra de ulike situasjoner en person deltar i gjennom hjem, skole,
arbeidsliv og samfunnsdeltakelse. Den slags kompetanse kan dokumenteres gjennom en individuell
utfylling av et dokument for kompetansekartlegging.
Nivå A nr. 2 gjelder særskilt eksamen uten opplæring. Dette gjelder de tilfeller hvor yrket kun krever at
yrkesutøveren gjennomfører en eksamen for å utøve yrket uten at det kreves spesielle forkunnskaper.
Nivå A nr. 3 gjelder dokumentasjon på yrkeserfaring. Yrkeserfaring er faktisk og lovlig utøvelse av det
berørte yrket i en EØS-stat eller Sveits. Dokumentasjon på yrkeserfaring skal være utstedt av ansvarlig
myndighet i etableringsstaten.
Nivå A nr. 4 gjelder dokumentasjon på antall år eller fullførte fag på grunnskole, eller kompetansebevis
fra videregående opplæring dersom denne ikke er fullført. Direktivet omtaler dette som attest på generell
kunnskap. Siden videregående opplæring regnes som fullført i tråd med nivå B, legger departementet til
grunn at nivå A dreier seg om ikke-fullført opplæring. Et kompetansebevis er dokumentasjon på
gjennomførte fag på videregående opplæring. Kompetansebeviset gir ikke generell studiekompetanse,
men det kan benyttes som supplerende dokumentasjon ved opptak til særskilte studier. Det kan være stater
med yrker hvor det er nok med en delvis gjennomført videregående opplæring for å kunne utøve yrket,
disse yrkene vil da komme inn under nivå A nr. 4.
Nivå B er vitnemål på fullført videregående opplæring, det er to forskjellige alternativer.
Nivå B nr. 1 gjelder studieforberedende videregående opplæring. Dette er fullført videregående
opplæring som fører frem til et vitnemål. Vitnemålet gir generell studiekompetanse og gir opptak til
studier på høyskole- og universitetsnivå.
Nivå B nr. 2 gjelder yrkesfaglig videregående opplæring. Dette er fullført videregående opplæring som
fører frem til et fagbrev, svennebrev eller en yrkeskompetanse.
Nivå C omfatter vitnemål på fullført utdanning utover videregående opplæring, men som ikke er på nivå
med høyere utdanning. Det er to forskjellige alternativer. Det er en endring i forhold til direktiv
2005/36/EF i bokstav c ii), hvor det var vist til vedlegg nr. II i direktivet. Vedlegget er opphørt ved
direktiv 2013/55/EU. Det er ikke lenger en liste over yrker med utdanning med særlig struktur i direktivet.
Det er i stedet nå et krav om at landene skal opplyse elektronisk om lovregulerte yrker med utdanninger
med særlig struktur i nettportalen for tjenestedirektivet.
For at en utdanning skal falle inn under nivå C nr. 1, må det være utdanninger ut over videregående
opplæring med en varighet på enten ett år eller utdanninger med særlig struktur ut over videregående
opplæring. I Norge vil dette f.eks. kunne være fagskoleutdanninger med varighet over ett år. I lov om
fagskoleutdanning § 1 andre ledd, er det presisert at fagskoleutdanning er yrkesrettede utdanninger som
bygger på videregående opplæring eller tilsvarende realkompetanse, og som har et omfang tilsvarende
minimum et halvt studieår og maksimum to studieår.
Nivå D og E gjelder høyere utdanning på minimum tre år (nivå D) eller minimum fire år (nivå E) som er
fullført ved et akkreditert lærested, for eksempel en høyskole eller et universitet. Utdanningen kan
uttrykkes i et tilsvarende antall studiepoeng, disse må samsvare med det europeiske ECTS-systemet
(European Credit Transfer and Accumulation System). Slik utdanningen kan være bachelorgrad,
mastergrad eller doktorgrad.
Til § 3-2 – Likebehandling av kvalifikasjonsbevis
Bestemmelsen utfyller reglene om kvalifikasjonsnivåer i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 fjerde ledd, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 12. Bestemmelsen gjelder likebehandling av kvalifikasjonsbevis og
32
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
presiserer at kvalifikasjoner som er oppnådd i andre EØS-stater eller Sveits skal likestilles med
kvalifikasjoner oppnådd i Norge, og at de nevnte kvalifikasjonene skal gi adgang til utøvelsen av et yrke.
Denne bestemmelsen gjelder for kvalifikasjoner som ikke oppfyller kravene i § 3-1. Selv om
kvalifikasjonene ikke oppfyller betingelsene er det likevel et krav om at den ansvarlige myndigheten
likebehandler disse kvalifikasjonene. For at et kvalifikasjonsbevis etter denne bestemmelsen skal bli
likestilt med kvalifikasjoner etter § 3-1 må begge vilkårene være oppfylt. Opplæringen kan være fullført
på fulltid eller deltid, og innenfor eller utenfor formelle programmer.
Til § 3-3 – Vilkår for godkjenning
Bestemmelsen utfyller reglene om vilkår for godkjenning i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 fjerde ledd, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 13. Det er en forutsetning at yrkesutøveren har en rett til å utøve
yrket i etableringsstaten, dette kommer frem av yrkeskvalifikasjonslovens § 8 andre ledd.
Første ledd fastslår prinsippet om at en yrkesutøver med kvalifikasjonsbevis som nevnt i § 3-1 nivå A til
E har rett til å utøve et lovregulert yrke på lik linje med en yrkesutøver som har ervervet sine
yrkeskvalifikasjoner i Norge. Bestemmelsen må leses i sammenheng med yrkeskvalifikasjonslovens § 8.
I andre ledd er det regler om at dersom yrket ikke er lovregulert i etableringsstaten så må det
kvalifikasjonsbeviset yrkesutøveren har være utstedt av en ansvarlig myndighet i etableringsstaten.
I tredje ledd er det et krav om at yrkesutøveren må ha utøvd yrket i minst ett av de siste ti år. Dette
gjelder allikevel ikke der selve utdanningen er lovregulert, som nevnt i andre punktum i bestemmelsen.
Det er flere land hvor utdanningen er lovregulert men hvor yrket ikke er lovregulert. I slike tilfeller vil
yrkesutøveren kunne starte å utøve yrket uten at det kan settes krav til praksis fra hjemstaten.
Fjerde ledd gjelder for de tilfeller kvalifikasjonskravet i Norge er fullført utdanning utover videregående
nivå med varighet på minst ett år. Da skal den ansvarlige myndigheten godta yrkesopplæring fra andre
land med særlig struktur som nevnt i nivå C nr. 2. Det antas at dette er lite aktuelt i Norge, da det er få
yrker med krav til kvalifikasjoner på nivå C nr. 1.
I femte ledd er det et unntak fra at yrkesutøveren har rett til å utøve et yrke i Norge. Dette gjelder der
den utdanningen som kreves i hjemstaten kun er på nivå a, men hvor kravet i Norge for å kunne utøve
yrket er minst fire års høyere utdanning (nivå E). Da kan den ansvarlige myndigheten nekte yrkesutøveren
adgang til å utøve yrket i Norge, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 13 nr. 4.
Til § 3-4 – Utligningstiltak
Bestemmelsen utfyller kravene til utligningstiltak i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 fjerde ledd, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 1 bokstav a og b. Bestemmelsen omhandler vilkår for å
iverksette utligningstiltak. Utligningstiltak kan være en prøveperiode på inntil tre år eller en
egnethetsprøve. Bestemmelsen må leses sammen med § 3-5 og § 3-6.
Yrkeskvalifikasjonsdirektivet setter ingen begrensninger i hvor mange ganger det kan tilbys
utlikningstiltak. Det er opp til den ansvarlige myndigheten å vurdere, basert på nasjonale regler som ellers
gjelder for relevant opplæring. Dersom en yrkesutøver i sin opplæring i Norge kan gå opp til eksamen
eller prøve tre ganger, kan den ansvarlige myndigheten sette den samme begrensningen for en yrkesutøver
som må gjennomføre utlikningstiltak.
Første ledd, bokstav a gir den ansvarlige myndigheten rett til å pålegge yrkesutøveren utligningstiltak
dersom yrkesutøverens utdanning fra en annen EØS-stat er vesentlig forskjellig fra innholdet i den
utdanningen som gis i Norge. Et eksempel på et yrke med vesentlige forskjeller i utdanningen er
trafikklærer. For å bli trafikklærer i Norge er det et krav til at yrkesutøveren fullfører en to-årig høgskole-
/universitetsutdanning med blant annet fag innenfor pedagogikk og etikk, samt at det skrives en
kandidatoppgave. I andre land, som for eksempel Danmark, er det mulig å ta utdanningen som et syv
33
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
måneders fulltidskurs. Denne forskjellen i utdanningens innhold og lengde vil samlet sett utgjøre en
vesentlig forskjell.
Første ledd, bokstav b gir ansvarlig myndighet rett til å pålegge yrkesutøver utligningstiltak hvis det
aktuelle yrket i Norge omfatter lovregulerte yrkesaktiviteter som ikke inngår i en sammenlignbar form i
det tilsvarende yrket i yrkesutøvers hjemstat og det i Norge kreves en særskilt utdanning som er vesentlig
forskjellig fra yrkesutøvers utdanning. Et eksempel på et yrke med vesentlige forskjeller i yrkesaktiviteter
er eiendomsmegler. I Norge er eiendomsmegler en tre-årig bachelorutdanning, med blant annet fag
innenfor økonomi, juss, statistikk, oppgjør og regnskapsføring av betrodde midler. I noen EØS-stater er
for eksempel enkelte av oppgavene som en eiendomsmegler gjør i Norge lagt til en notar. Videre kan
oppgavene til en eiendomsmegler i noen EØS-stater være begrenset til kun å presentere og vise
eiendommen, eiendomsmegleren har da ingen oppgaver i forbindelse med selve oppgjøret. Da vil det både
være vesentlige forskjeller i utdanningen og i de oppgavene som en eiendomsmegler utfører.
Andre ledd definerer vesentlig forskjell. Med vesentlig forskjell menes forskjell i kunnskap, ferdigheter
og generell kompetanse som er nødvendig for å utøve yrket og at kvalifikasjonen til yrkesutøveren er
vesentlig forskjellig i innhold i forhold til hva som kreves av kvalifikasjonen i Norge.
Utlikningstiltak forutsetter at den ansvarlige myndigheten vurderer og treffer en beslutning etter
gjennomført prøveperiode eller egnethetsprøve.
Til § 3-5 – Unntak fra yrkesutøvers valgfrihet ved prøveperiode eller egnethetsprøve
Bestemmelsen har noen unntak fra yrkesutøverens valg av utligningstiltak i yrkeskvalifikasjonsloven § 8
fjerde ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 2 og 3. Enkelte avsnitt i direktivet
gjennomføres ikke fordi dette er krav som er rettet mot Europakommisjonen og ikke den enkelte
medlemsstat eller yrkesutøver.
Første ledd, første punktum fastsetter hovedregelen om at yrkesutøveren selv kan velge mellom en
prøveperiode eller en egnethetsprøve der det er aktuelt.
Første ledd, andre punktum slår fast at dersom det er nødvendig kan det gjøres unntak fra
yrkesutøverens rett til selv å velge. Det er fem alternative unntak fra hovedregelen, men denne listen er
ikke uttømmende. I yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 2 andre og tredje avsnitt kan den
ansvarlige myndigheten melde fra til Europakommisjonen, for EØS/EFTA-statene er det EFTA
overvåkingsorgan (ESA), om at valgmuligheten faller bort. For at et slikt unntak skal bli gjeldende må
unntaket være tilstrekkelig begrunnet. ESA skal foreta en vurdering av unntaket. Hvis ESA aksepterer
unntaket eller ikke gir noen tilbakemelding innen tre måneder, så kan den ansvarlige myndigheten gjøre
unntak fra yrkesutøverens valgfrihet. Dette er ikke forskriftsfestet da det er krav til myndighetene og ESA.
Bokstav e) er et slikt eksempel hvor norske myndigheter har bedt om unntak fra regelen om at
yrkesutøveren selv kan velge, se omtale nedenfor.
Første ledd andre punktum bokstav a gjelder utøvelse av et yrke som krever særlig kjennskap til
nasjonal rett, og der yrket i vesentlig grad består av å gi råd og veiledning om nasjonal rett. Unntak fra
valgfriheten i dette tilfellet vil primært omfatte juridiske yrker, herunder advokat og rettshjelper, hvor
informasjon om nasjonal rett er hovedaktiviteten. Unntaket kan også gjelde for yrker som ikke er
juridiske, men som likevel har omfattende veiledningsplikt om regelverk til tjenestemottakere. Dette kan
for eksempel være revisor.
Første ledd andre punktum bokstav b gjelder en yrkesutøver som ikke omfattes av godkjenning av
yrkeserfaring (som nevnt i kapittel 4) ved at yrkesutøveren f.eks. mangler den yrkeserfaringen som kreves
i de ulike bestemmelsene. Videre er det et krav om at yrkesutøveren ønsker å etablere seg som selvstendig
næringsdrivende innenfor et område som krever kunnskap om og anvendelse av nasjonale særregler i
samme omfang som for det som kreves av norske borgere. Eksempler på yrker i Norge som omfattes av
kapittel 4 er elektriker og heismontør.
34
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Første ledd andre punktum bokstav c gjelder hvor en yrkesutøver med kvalifikasjoner vist med
kursbevis som nevnt i § 3-1 nivå A, og hvor det i Norge kreves kvalifikasjoner vist med diplom på fullført
utdanning utover videregående opplæringsnivå, men som ikke er på nivå med høyere utdanning, dvs. nivå
C.
Første ledd andre punktum bokstav d gjelder hvor en yrkesutøver med kvalifikasjoner vist med attest
med fullført videregående utdanning som nevnt i § 3-1 nivå B, og hvor det i Norge kreves minst tre år
høyere utdanning, dvs. nivå D.
Første ledd andre punktum bokstav e gjelder en yrkesutøver som omfattes av forskrift om utførelse av
arbeid, bruk av arbeidsutstyr og tilhørende tekniske krav kapittel 26 om sikkerhet og helse ved arbeid
under vann eller økt omgivende trykk. I forskrift 6. desember 2011 nr. 1360 om administrative ordninger
på arbeidsmiljølovens område (forskrift om administrative ordninger) § 9 tredje ledd fremgår det at søkere
skal avlegge egnethetsprøve dersom opplæringen er av en vesentlig annen art enn det som er kravet i
Norge. Yrkesutøveren har ingen valgmulighet mellom en prøveperiode eller egnethetstest. Dette vil gjelde
en yrkesutøver som ønsker godkjenning for å kunne utøve yrket som dykker i Norge.
Etter andre ledd kan den ansvarlige myndigheten kreve at yrkesutøveren både gjennomfører en
prøveperiode og en egnethetsprøve i de tilfeller der yrkesutøveren har kursbevis, men hvor yrket i Norge
krever minst tre års høyere utdanning, dvs. nivå D. Et eksempel på dette kan være der det f.eks. i en EØS-
stat kun er krav om at yrkesutøveren har et kursbevis for å arbeide som eiendomsmegler, i Norge er det et
krav om at en eiendomsmegler har en bachelorgrad i eiendomsmegling. Da vil yrkesutøveren ha et
kvalifikasjonsbevis på nivå A fra hjemstaten, i Norge er det et krav om nivå D. I slike tilfeller kan
ansvarlig myndighet kreve at yrkesutøveren både gjennomfører og består en prøveperiode og en
egnethetstest for å bli godkjent.
Til § 3-6 – Særlige krav som stilles til vedtak om utligningstiltak
Bestemmelsen utfyller reglene i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 fjerde ledd, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 4, 5, 6 og 7. Bestemmelsen pålegger den ansvarlige
myndigheten å vurdere yrkeserfaringen til yrkesutøveren før de eventuelt fatter vedtak om utligningstiltak.
Bestemmelsen stiller også krav til vedtakets innhold.
Etter første ledd skal den ansvarlige myndigheten der de har funnet at yrkesutøveren har vesentlig
mangler i utdanningen, vurdere om den kunnskap eller livslang læring yrkesutøveren har tilegnet seg, helt
eller delvis, veier opp for de vesentlige forskjellene i utdanningen som kreves i Norge, før vedtak om
prøveperiode eller egnethetsprøve treffes. Den ansvarlige myndigheten må vurdere det faktiske innholdet i
yrkesaktiviteten og eventuelle kurs yrkesutøveren har fullført, både formelle og uformelle før det eventuelt
fattes vedtak om prøveperiode eller egnethetsprøve. Det kan være at yrkesutøveren ved sin yrkeserfaring
eller eventuelle kurs oppveier for de mangler yrkesutøveren har i utdanningen fra sin hjemstat.
Andre ledd stiller krav til vedtakets innhold. Dette kommer i tillegg til de reglene som er i
forvaltningsloven § 24 om at vedtak skal begrunnes. Vedtaket skal inneholde informasjon om hvilket
kvalifikasjonsnivå som kreves for å utføre yrket i Norge og hvilket kvalifikasjonsnivå yrkesutøver har i
henhold til tabellen i § 3-1 første ledd. Vedtaket skal videre vise til hvilke vesentlige forskjeller som ble
lagt til grunn for vurderingen og begrunnelse for hvorfor forskjellene ikke kan bli avhjulpet av
yrkesutøverens yrkeskvalifikasjoner eller livslang læring.
Tredje ledd stiller krav til at yrkesutøveren skal gis mulighet til å ta en egnethetsprøve senest seks
måneder etter at vedtak om utligningstiltak er truffet.
Til § 3-7 – Delvis adgang til et yrke ved etablering
Bestemmelsen utfyller prinsippet om delvis adgang til et yrke i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 tredje ledd,
jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4f nr. 1 bokstav a til c.
35
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Første ledd viser til at en ansvarlig myndighet kan, etter en individuell vurdering, gi yrkesutøveren
delvis adgang til et yrke dersom tre kumulative vilkår er oppfylt. Det er viktig å presisere at en vurdering
om å gi delvis adgang skal foretas etter en konkret vurdering av alle tre vilkårene. Det er ikke anledning til
å foreta vurderinger utfra predefinerte kriterier som i praksis vil føre til at det ikke er foretatt en
individuell vurdering.
Første ledd bokstav a krever at yrkesutøveren må være fullt ut kvalifisert til å utøve yrket i
etableringsstaten. Med dette menes at yrkesutøveren har rett til å arbeide i det berørte yrket i
etableringsstaten.
Første ledd bokstav b er det et krav om at forskjellen mellom yrkesutøverens kvalifikasjoner og de
kvalifikasjoner som kreves i Norge er så store at yrkesutøveren må ta hele utdanningen på nytt. Et
eksempel på hvor delvis adgang kan vurderes er der yrkesutøveren har en spesialutdanning for å legge
høyspentledninger i hjemstaten men der det ikke er krav om en elektroutdanning. I Norge er det et krav
om at slikt arbeid utføres av en med elektroutdanning. Den ansvarlige myndigheten kan da vurdere å gi
yrkesutøveren delvis adgang til å utøve sitt yrke i Norge, med en begrensning at vedkommende ikke kan
gjøre annet elektroarbeid.
I følge første ledd bokstav c skal yrkesaktiviteten som yrkesutøveren ønsker å utøve kunne skilles ut fra
annen aktivitet som hører inn under det lovregulerte yrket i Norge. Hvis det ikke er mulig å skille ut
aktiviteten vil det ikke omfattes av delvis adgang.
Etter andre ledd skal den ansvarlige myndigheten i vurderingen om hvorvidt yrkesutøveren kan få delvis
adgang til å utøve yrket etter bokstav c, ta hensyn til om yrkesutøveren kan utøve yrket selvstendig i
hjemstaten. Det vil si at dersom yrkesutøvere ikke kan utøve den delen av yrket selvstendig i hjemstaten
kan vedkommende ikke få delvis adgang til å utøve yrket i Norge.
Etter tredje ledd kan delvis adgang til et yrke avslås dersom tvingende allmenne hensyn tilsier det. Den
ansvarlige myndigheten skal foreta en vurdering fra sak til sak og selv om vilkårene over er oppfylt, kan
den ansvarlige myndigheten likevel avslå søknad om delvis adgang til et yrke. Avslaget kan være
berettiget hvis det foreligger tvingende allmenne hensyn. Det vil være tvingende allmenne hensyn når et
avslag er nødvendig for å sikre måloppnåelse for reguleringen av yrket. Med det menes at formålet for
lovreguleringen av et yrke blir opprettholdt kun ved et avslag. Dersom kravene som stilles i lov og
forskrift til f.eks. advokattjenester er begrunnet i hensynet til forbrukerne, og disse kravene også må gjelde
for andre yrkesutøvere fra EØS-stat eller Sveits for å sikre at hensynet blir ivaretatt, kan delvis adgang til
et yrke nektes. Avslaget er således nødvendig for å ivareta intensjonen med lovreguleringen. Det er viktig
at ansvarlig myndighet ikke går lenger enn nødvendig i forbindelse med vurderingen.
I følge fjerde ledd skal en yrkesutøver som har fått delvis adgang til yrket, utøve yrkesaktiviteten i tråd
med den yrkestittelen som ble gitt i hjemstaten. Den ansvarlige myndigheten kan kreve at yrkestittelen
oversettes til norsk. Yrkesutøver som har fått delvis adgang, skal tydeliggjøre omfanget av egen
yrkesaktivitet ovenfor mottakere av tjenesten slik at ikke tjenestemottakeren får en feil forståelse av hva
yrkesutøveren faktisk kan bedrive av yrkesaktivitet.
Kapittel 4. Etablering – Automatisk godkjenning på grunnlag av yrkeserfaring
Til § 4-1 – Anvendelsesområde
Bestemmelsen utfyller prinsippet om automatisk godkjenning av yrkeserfaring i
yrkeskvalifikasjonsloven § 9 andre ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 16. Bestemmelsen angir
hva slags type yrkeserfaring og opplæring som kreves for å bli godkjent.
Yrket må omfattes av de aktivitetene som er oppført i vedlegg 1 til forskriften, det er aktiviteter innenfor
håndverks-, industri- og handelsvirksomhet. Da kan vedkommende bli godkjent automatisk som en følge
av yrkeserfaring. Det er ikke mange yrker i Norge som omfattes av denne ordningen. Det er typisk yrker
36
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
hvor det kreves en yrkesfagutdanning enten fra videregående eller fagskole. Det vil i Norge f.eks. være
yrker innenfor elektrosektoren inkludert heismontør, samt teknisk leder ved godkjent kontrollorgan for
periodisk kjøretøykontroll.
Det er et krav om at yrkeserfaring og eller opplæringen skal være tilstrekkelig dokumentert. Dokumentet
bør klart identifisere den yrkesmessige aktivitet yrkesutøveren har utøvet. Videre kan den ansvarlige
myndighet be om en attest fra ansvarlig myndighet i etableringsstaten med opplysninger om den
pågjeldende aktiviteten og hvor lenge yrkesutøveren har utøvd yrket. Dette betyr at den ansvarlige
myndigheten i etableringsstaten beskriver yrkesaktiviteten, da vil ansvarlig myndighet i Norge se hvilken
aktivitet yrkesutøver har utøvd. Dersom yrkesutøver f.eks. kun har hatt en administrativ stilling og uten
det faglige innholdet som yrkesaktiviteten omfatter, vil yrkesutøver ikke omfattes av ordningen om
automatisk godkjenning. Videre kan ansvarlig myndighet i enkelte tilfeller be om bevis for opplæringen til
yrkesutøver. Dette kommer frem i brukerveiledning1 utarbeidet av Europakommisjonen. I samme
brukerveiledning skriver Europakommisjonen at dersom søker oppfyller vilkårene til automatisk
godkjenning etter artikkel 16, dvs. yrkeskvalifikasjonsloven § 9, kan ikke ansvarlig myndighet kreve at
yrkesutøver legger ved bevis for opplæring. Dette gjelder allikevel ikke dersom yrkesutøver søker
godkjenning som kombinerer yrkeserfaring med opplæring. I slike tilfeller bør ansvarlig myndighet be om
en attest fra ansvarlig myndighet i etableringsstaten som nevnt over.
Dersom yrkesutøver ikke oppfyller kravene i kapittelet til automatisk godkjenning skal vedkommende
vurderes etter den generelle ordningen i kapittel 3, dette kommer frem av yrkeskvalifikasjonsloven § 8.
1 Brugervejledning Direktiv 2005/36/EF: Alt, hvad du altid har ønsket at vide om anerkendelse af faglige kvalifikationer, 66 spørgsmål
66 svar.
Til § 4-2 – Krav til yrkeserfaringens lengde som omfattes av yrker nevnt i liste 1, vedlegg 1
Bestemmelsen utfyller prinsippet om godkjenning av yrkeserfaring og krav til yrkeserfaringens lengde i
yrkeskvalifikasjonsloven § 9 andre ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 17 nr. 1 bokstav a til e.
Artikkel 17 nr. 3 gjennomføres ikke fordi frisør ikke er et lovregulert yrke i Norge. Bestemmelsen lister
fem alternative vilkår for at yrkeserfaring skal kunne bli godkjent. Eksempel på slike yrker er elektriker og
heismontør. For andre yrker, vises det til liste 1, vedlegg 1.
Til § 4-3 Krav til yrkeserfaringens lengde som omfattes av yrker nevnt i liste 2, vedlegg 1
Bestemmelsen utfyller prinsippet om godkjenning av yrkeserfaring og krav til yrkeserfaringens lengde i
yrkeskvalifikasjonsloven § 9 andre ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 18 nr. 1 bokstav a til f.
Bestemmelsen lister seks alternative vilkår for at yrkeserfaring skal kunne bli godkjent. Det er ingen
lovregulerte yrker som faller inn under denne kategorien i Norge. For andre yrker, vises det til liste 2,
vedlegg 1.
Til § 4-4 Krav til yrkeserfaringens lengde som omfattes av yrker nevnt i liste 3, vedlegg 1
Bestemmelsen utfyller prinsippet om godkjenning av yrkeserfaring og krav til yrkeserfaringens lengde i
yrkeskvalifikasjonsloven § 9 andre ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 19 nr. 1 bokstav a til d.
Bestemmelsen lister fire alternative vilkår for at yrkeserfaring skal kunne bli godkjent. Eksempel på et
slikt yrke er teknisk leder ved kontrollorgan for periodisk kjøretøykontroll. For andre yrker, vises det til
liste 3, vedlegg 1.
Til § 4-5 – Krav til dokumentasjon av yrkeserfaring og eventuell opplæring
Bestemmelsen utfyller prinsippet om godkjenning av yrkeserfaring i yrkeskvalifikasjonsloven § 9 andre
ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 17 nr. 2, artikkel 18 nr. 2 og artikkel 19 nr. 2. Videre
yrkeskvalifikasjonsdirektivets artikkel 50 nr. 1 og vedlegg VII nr. 1 bokstav c). Bestemmelsen oppstiller
krav til dokumentasjon, yrkeserfaringens varighet og dokumentasjon på eventuell opplæring.
37
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Etter første ledd kan ansvarlig myndighet be om en attest utstedt av ansvarlig myndighet i hjemstaten
eller etableringsstaten som viser den yrkesaktiviteten og hvor lenge yrkesutøver har utøvd den. Dette
kommer frem i artikkel 50 nr. 1 og vedlegg VII punkt nr. 1 bokstav c). Vedlegget er vedlegg 2 til
forskriften.
Etter andre ledd skal i de tilfellene hvor yrkesutøver har opplæring innenfor fagområdet være attestert
av en ansvarlig myndighet i etableringsstaten eller av et bransjeorgan med opplysninger om den
pågjeldende aktiviteten. Det vil f.eks. si at dersom en yrkesutøver har utøvd yrket i tre sammenhengende
år som selvstendig næringsdrivende og har minimum tre års opplæring i fagområdet, jf. § 4-2 bokstav b,
skal opplæringen være attestert enten av en ansvarlig myndighet eller et bransjeorgan som har myndighet
til det.
Etter tredje ledd er det et krav om at yrkeserfaringen ikke skal være eldre enn ti år før søknad om
godkjenning sendes til ansvarlig myndighet.
Kapittel 5. Etablering – godkjenning etter felles opplæringsramme og
opplæringsprøve
Til § 5-1 – Felles opplæringsrammer og opplæringsprøver
Bestemmelsen utfyller prinsippet om felles opplæringsprinsipper, herunder opplæringsrammer og
opplæringsprøver, i yrkeskvalifikasjonsloven § 11 og § 12, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 49a
og 49b.
Europakommisjonen har foreløpig ikke utarbeidet noen felles opplæringsprinsipper, men har startet flere
prosjekter for å se på yrker hvor dette kan være aktuelt. Det er usikkert når Europakommisjonen vil foreslå
slike prinsipper.
Kapittel 6. Europeisk profesjonskort
Departementet vil understreke at selv om det omtales som et profesjonskort utstedes det ikke et fysisk
kort, det er mer en elektronisk prosedyre for å godkjenne yrkesutøverens yrkeskvalifikasjonsdokumenter.
Yrkesutøver vil kunne skrive ut et dokument som viser at dokumentene er gjennomgått. Det er også mulig
for potensielle arbeidsgivere å undersøke på en nettside utarbeidet av Europakommisjonen om
yrkesutøveren har et gyldig profesjonskort.
Bestemmelsene i dette kapittelet trer i kraft når direktiv 2013/55/EU som endrer
yrkeskvalifikasjonsdirektivet og innfører ordningen med europeisk profesjonskort, trer i kraft i EØS-
avtalen.
Til § 6-1 – Yrker regulert av yrkeskvalifikasjonsloven som omfattes av profesjonskort
Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonsloven § 14 første ledd,
jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4a nr. 2. Yrkeskvalifikasjonsdirektivets artikkel 4a nr. 1
gjennomføres ikke fordi det er krav til Europakommisjonen og ikke til en medlemsstat eller yrkesutøver.
Det er Europakommisjonen i samarbeid med medlemslandene som har bestemt hvilke yrker som skal
omfattes av profesjonskort. Kommisjonens gjennomføringsforordning 2015/983 av 24. juni 2015 om
prosedyren for utstedelse av europeisk profesjonskort og bruk av varslingsmekanismer i henhold til
Europaparlamentets og Rådets direktiv 2005/36/EF har fastslått hvilke yrker som omfattes av ordningen.
Følgende yrker omfattes: sykepleier, provisorfarmasøyt, fysioterapeut, eiendomsmegler og fjellfører.
Yrker som i yrkeskvalifikasjonsloven omfattes av ordningen med profesjonskort er eiendomsmegler og
fjellfører. Helsepersonellyrkene sykepleier, provisorfarmasøyt og fysioterapeut omfattes også av
38
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
profesjonskort, men dette reguleres i forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for
helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller Sveits.
Ordningen med profesjonskort kan bli utvidet til andre yrker på et senere tidspunkt.
Det er foreløpig ikke mulig å søke om profesjonskort for å utøve et yrke i Sveits, jf. § 1-1 andre ledd.
Til § 6-2 – Søknad om profesjonskort
Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonsloven § 14 fjerde ledd,
jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4.
Første ledd slår fast at søknaden om profesjonskort gjøres via en nettportal fra EU. Profesjonskortet er
et elektronisk sertifikat som bekrefter yrkesutøvers yrkeskvalifikasjoner og som behandles via IMI.
Yrkesutøver som ønsker profesjonskort må opprette brukerprofil og søke via nettportalen «Your Europe»,
http://europa.eu/youreurope. Det er Europakommisjonen som har etablert og vedlikeholder nettportalen.
Etter andre ledd skal søker legge den informasjon og laste opp de dokumentene som er nødvendig for å
kunne behandle søknad om profesjonskort. Dokumentasjonskravene for hver enkelt stat er beskrevet i
nettportalen hvor en søker om profesjonskort. Dokumentasjonskravene kan være forskjellig fra stat til stat.
Yrkesutøver skal i søknadsportalen velge en aktuell stat som etableringsstat, det er den staten
vedkommende er etablert på søknadstidspunktet. Etableringsstat kan være en annen stat enn der
yrkesutøveren har sin utdannelse fra, hvilket forutsetter at ansvarlige myndigheter i de ulike statene har et
administrativt samarbeid i forbindelse med søknaden om profesjonskort. Yrkesutøver må også velge stat
vedkommende ønsker å etablere seg i eller tilby sine tjenester midlertidig, som da blir vertsstat.
Tredje ledd slår fast at yrkesutøver som har et profesjonskort og som ønsker å arbeide i en annen EØS-
stat enn der hvor personen har fått innvilget profesjonskort, må søke om nytt profesjonskort for den EØS-
staten. Dette fordi profesjonskortet kun gjelder for den staten som det er søkt for. Det er ikke være
nødvendig å laste opp dokumentasjonen på nytt, ettersom dokumentene vil være tilgjengelig i
yrkesutøverens profil i nettportalen.
Til § 6-3 – Ansvarlig myndighet for behandling av profesjonskort hvor Norge er etableringsstat
Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonsloven § 14 fjerde ledd,
jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4a nr. 5 og 6. I direktivets artikkel 4a nr. 5 andre står det at ved
etablering, vil utstedelse av et profesjonskort ikke automatisk gi en rett til å utøve et bestemt yrke dersom
det finnes registreringskrav eller andre fremgangsmåter for kontroll i vertsstaten. Direktivets artikkel 4a
nr. 7 gjennomføres ikke fordi det er krav til Europakommisjonen.
Første ledd slår fast at det er den ansvarlige myndigheten for godkjenningen av yrkeskvalifikasjonene
som er ansvarlig for profesjonskort for det aktuelle yrket. Etter bestemmelsens andre punktum kan dette
delegeres til andre myndigheter.
Etter andre ledd er det Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) som er ansvarlig myndighet
for behandling av profesjonskort for ikke-lovregulerte yrker i Norge. De er ansvarlig myndighet for
behandling av profesjonskort for yrket fjellfører, da dette yrket ikke er lovregulert i Norge. Ved en
eventuell utvidelse av ordningen for andre ikke-regulerte yrker i Norge og som ikke er helsepersonell-
eller dyrehelsepersonellyrker, vil NOKUT være ansvarlig myndighet.
Til § 6-4 – Generelle regler for behandling av profesjonskort hvor Norge er etableringsstat
Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonsloven § 14 fjerde ledd,
jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4b nr. 3. Direktivets artikkel 4b nr. 1, 2 og 4 gjennomføres ikke
fordi dette er krav til Europakommisjonen. Bestemmelsen angir prosedyrer for hvordan ansvarlig
myndighet i Norge skal behandle søknad om profesjonskort når Norge er etableringsstat. Dette er tilfelle
39
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
der en yrkesutøver som er etablert i Norge søker om profesjonskort for å utøve sitt yrke i en annen stat,
f.eks. Sverige.
Første ledd slår fast at ansvarlig myndighet behandler søknaden om profesjonskort via IMI. Ansvarlig
myndighet mottar melding via IMI når yrkesutøveren har søkt om profesjonskort.
Andre ledd oppstiller krav til saksbehandlingstid ved mottakelse av søknad om profesjonskort.
Ansvarlig myndighet skal bekrefte at søknaden om profesjonskort er mottatt innen en uke. Ansvarlig
myndighet skal i løpet av denne uken undersøke om alle dokumenter som er nødvendige for å kunne
behandle søknaden er lastet opp. Dette gjøres ved å undersøke via IMI hvilke dokumenter vertsstaten
krever. Dersom det foreligger mangler ved søknaden, skal ansvarlig myndighet innen en uke gi
yrkesutøver beskjed om hvilke dokumenter som mangler. Yrkesutøveren må laste opp de manglende
dokumentene innen tre måneder, ellers slettes søknaden automatisk i IMI. Da må yrkesutøveren søke om
profesjonskort på nytt. Søknaden anses som komplett når alle de nødvendige dokumentene er lastet opp i
nettportalen.
Etter tredje ledd første punktum skal ansvarlig myndighet i Norge, etter at søknad om profesjonskort er
mottatt og komplett, å kontrollere at yrkesutøver er lovlig etablert og verifisere at dokumentene er
autentiske og gyldige. Med kontrollere menes her at ansvarlig myndighet bekrefter at yrkesutøveren er
lovlig etablert i Norge. For mer informasjon om innholdet i begrepet lovlig etablert, vises det til merknad
til § 2-2 første ledd bokstav b. Med verifisering menes her at ansvarlig myndighet skal undersøke om
yrkesutøverens kvalifikasjonsbevis er autentiske og gyldige, dvs. ikke falske eller utløpt. Dette innebærer
at ansvarlig myndighet kan kontakte læresteder, myndighetsorganer eller foretak hvor yrkesutøver har
oppnådd sine kvalifikasjoner for å få disse bekreftet.
Etter tredje ledd andre punktum kan ansvarlig myndighet i Norge, dersom det foreligger rimelig tvil,
sjekke direkte med utsteder hvorvidt kvalifikasjonen er ekte eller be yrkesutøver om bekreftede kopier.
Hva som regnes som bekreftet kopi kan variere fra land til land, men etter en alminnelig språklig
forståelse er en bekreftet kopi en kopi tatt av en offentlig myndighet som for eksempel notarius publicus
eller av et profesjonelt kopibyrå. Noen land krever også apostiller. Med dette menes et dokument som er
legalisert ved at det påføres et apostillestempel. Dokumentet må først være notarialbekreftet, det vil si
signert og stemplet av en notar. For norske borgere er det Fylkesmannen som legaliserer dokumenter for
bruk i utlandet.
Det er viktig å presisere at bekreftede kopier ikke er en garanti for ekthet. En bekreftet kopi er kun en
bekreftelse på at kopien som er forelagt den ansvarlige myndigheten er tatt direkte fra originaldokumentet.
Den som gir en bekreftet kopi sjekker således ikke originaldokumentets ekthet. Dersom det foreligger
rimelig tvil om dokumentenes ekthet, ville det derfor være mer hensiktsmessig at ansvarlig myndighet tar
kontakt direkte med utsteder av kvalifikasjonen. Ansvarlig myndighet må i alle tilfeller foreta en
skjønnsmessig vurdering fra sak til sak hvorvidt det foreligger rimelig tvil.
I de tilfellene yrkesutøver er etablert i Norge og har oppgitt Norge som etableringsstat, men der
kvalifikasjonsbevisene er fra en annen stat, må ansvarlig myndighet i Norge ta kontakt med utsteder av
bevisene i den andre staten eller ta kontakt med ansvarlig myndighet i den andre staten for å få bekreftet
opplysningene.
Fjerde ledd gjelder de tilfellene der en ansvarlig myndighet i en annen stat ber den ansvarlige
myndigheten i Norge om ytterligere opplysninger i en sak. Da skal ansvarlig myndighet i Norge ved
forespørsel fra ansvarlig myndighet i annen EØS-stat, sende opplysninger eller bekreftede kopier innen to
uker. Dersom en yrkesutøver med norske kvalifikasjoner har søkt om profesjonskort ved etablering i
Nederland, og det nederlandske kontoret trenger mer dokumentasjon enn det yrkesutøver har lastet opp i
IMI, skal norske ansvarlige myndigheter sende forespurt dokumentasjon innen to uker. Det kan også være
tilfeller der Norge er hjemstat, da kan den ansvarlige myndigheten i etableringsstaten be om opplysninger
og norske myndigheter må svare innen to uker.
40
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Den ansvarlige myndigheten i etableringsstaten kan i gitte tilfeller utstede eventuelle
tilleggsdokumentasjon som den ansvarlige myndigheten i vertsstaten ber om i forbindelse med søknad om
profesjonskort. Dette er kun dokumentasjon som direktivet åpner for at vertsstaten kan be om. I direktivet
omtales dette som støtteerklæring, en slik erklæring kan for eksempel være bekreftelse på at yrkesutøver
er lovlig etablert jf. artikkel 7 nr. 2 bokstav b.
Til § 6-5 – Behandling av profesjonskort ved midlertidig tjenesteytelse når det ikke kreves
forhåndskontroll i vertsstaten og hvor Norge er etableringsstat
Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonsloven § 14 fjerde ledd,
jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4c. Bestemmelsen angir prosedyrer for behandling av
profesjonskort og saksbehandlingsfrister ved søknad om profesjonskort ved midlertidig tjenesteytelse.
Bestemmelsen gjelder der Norge er etableringsstat og bestemmelsene i kapittel 2 er i denne sammenheng
ikke relevant. Dette er tilfelle der yrkesutøver som er etablert i Norge søker om profesjonskort for å utøve
sitt yrke midlertidig, f.eks. i Sverige, og der svenske myndigheter har sagt at de ikke foretar noen
forhåndskontroll av opplysningene.
Første ledd oppstiller krav til saksbehandlingstid ved søknad om profesjonskort ved midlertidig
tjenesteytelse hvor det ikke skal foretas forhåndskontroll etter lovens § 6. I slike tilfeller skal den
ansvarlige myndigheten behandle søknaden og dokumentene til yrkesutøveren, og utstede profesjonskort
innen tre uker etter at søknad om profesjonskort er komplett. Det betyr at ansvarlig myndighet har 4 ukers
saksbehandlingstid totalt; 1 uke for komplettering av søknaden og 3 uker for behandling av søknaden. Det
vil være ansvarlig myndighet i Norge som utsteder profesjonskort, dette fordi Norge er hjemstat og det
skal ikke foretas noen forhåndskontroll av kvalifikasjonene i vertsstaten. Den ansvarlige myndigheten i
Norge vil sende profesjonskortet til den ansvarlige myndigheten i vertsstaten via IMI og skal underrette
søker om dette.
Andre ledd presiserer at profesjonskortet er gyldig i 18 måneder og at yrkesutøveren kan søke om
forlengelse av profesjonskortets gyldighet.
Tredje ledd sier at yrkesutøver må levere ny dokumentasjon hvis det har skjedd endringer siden sist
søknaden ble vurdert. Ansvarlig myndighet skal deretter sende et oppdatert profesjonskort til
yrkesutøveren og ansvarlig myndighet i vertsstaten.
Til § 6-6 – Behandling av profesjonskort ved etablering eller midlertidig tjenesteytelse når det kreves
forhåndskontroll i vertsstaten og hvor Norge er etableringsstat
Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonslovens § 14 fjerde ledd,
jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4d nr. 1. Bestemmelsen angir prosedyrer for saksbehandling og
saksbehandlingsfrister ved søknad om profesjonskort ved etablering eller midlertidig tjenesteytelse hvor
kvalifikasjonene skal forhåndskontrolleres og hvor Norge er etableringsstat. Dette er tilfelle der
yrkesutøver som er etablert i Norge søker om profesjonskort for å utøve sitt yrke midlertidig, f.eks. i
Sverige, og der svenske myndigheter krever at dokumentene kontrolleres før yrkesutøver kan starte.
Videre vil det gjelde der yrkesutøver i Norge har sagt at han eller hun ønsker å etablere seg i vertsstaten.
Bestemmelsen setter krav til saksbehandlingstid ved søknad om profesjonskort ved etablering og
midlertidig tjenesteytelse hvor det skal foretas forhåndskontroll. I slike tilfeller skal den ansvarlige
myndigheten i Norge behandle søknaden og dokumentene til yrkesutøveren innen én måned etter at
søknaden er komplett, og sende søknaden til vertsstaten via IMI. Det betyr at ansvarlig myndighet har noe
over fem ukers saksbehandlingstid totalt; én uke for komplettering av søknaden og én måned for
behandling av søknaden. Når søknaden sendes til vertsstaten for endelig behandling og eventuell
utstedelse av profesjonskort, skal ansvarlig myndighet i Norge informere yrkesutøveren om at den er sendt
til vertsstaten.
Til § 6-7 – Behandling av profesjonskort ved etablering hvor Norge er vertsstat
41
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonsloven § 14 fjerde ledd,
jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4d.
I direktivet gjelder disse reglene også der vertsstaten krever forhåndskontroll av kvalifikasjonene etter
lovens § 6 om midlertidig tjenesteytelse. Det er ingen yrker etter denne loven i Norge som omfattes av
europeisk profesjonskort og forhåndskontroll. Når det gjelder direktivets artikkel 4d nr. 2 så gjennomføres
kun den delen som gjelder godkjenning etter artikkel 16 i direktivet. Videre gjennomføres ikke artikkel 4d
nr. 3, da dette gjelder midlertidig tjenesteytelse.
I de foregående bestemmelsene i kapittelet er Norge etableringsstat. I denne bestemmelsen er Norge
vertsstat og vil motta søknaden automatisk via IMI fra en etableringsstat. Det kan f.eks. være en
yrkesutøver som er etablert i Sverige og har søkt om profesjonskort og som ønsker å etablere seg i Norge.
Første ledd presiserer at en søknad om profesjonskort skal anses som en søknad om godkjenning.
Dersom yrket er lovregulert i Norge som vertsstat, får ikke yrkesutøveren en automatisk rett til å utøve sitt
yrke i Norge. Profesjonskortet blir derfor grunnlaget for en søknad om godkjenning og profesjonskortet
skal derfor sørge for at selve godkjenningsprosessen for å kunne utøve yrket, kan skje raskere enn det ville
gjort uten et profesjonskort. Det er derfor ikke anledning for ansvarlige myndigheter å behandle søknad
om profesjonskort og søknad om godkjenning som to separate søknader. Det vil si at bestemmelsene om
saksbehandlingsfrister i § 8-2 ikke gjelder for profesjonskort da det er egne saksbehandlingsfrister i
kapittel 6. Formålet med profesjonskort er for å effektivisere arbeidet med godkjenning av
yrkeskvalifikasjoner.
Andre ledd slår fast saksbehandlingsfristen for behandling av profesjonskort som faller inn under
godkjenning etter den generelle ordningen i kapittel 3. I henhold til bestemmelsen skal ansvarlig
myndighet utstede profesjonskort eller pålegge yrkesutøver utligningstiltak to måneder etter at søknad er
mottatt fra hjemstaten. Dette er kortere tid sammenlignet med søknad om etablering etter de ordinære
reglene. Profesjonskort vil ikke utstedes før utlikningstiltakene er gjennomført. Dette er grunnen til at
søknad om profesjonskort skal anses som en søknad om godkjenning.
Tredje ledd presiserer at profesjonskort utstedes automatisk dersom den ansvarlige myndigheten i Norge
ikke overholder saksbehandlingsfristene i andre ledd. Den ansvarlige myndigheten kan forlenge fristene
med inntil to uker. En fristforlengelse må være strengt nødvendig, og begrunnet med hensynet til offentlig
helse eller tjenestemottakers sikkerhet. Ansvarlig myndighet skal informere yrkesutøveren om
fristforlengelsen og begrunnelsen for denne.
Etter fjerde ledd kan den ansvarlige myndigheten i Norge be den ansvarlige myndigheten i
etableringsstaten eller hjemstaten om ytterligere opplysninger eller bekreftede kopier. Ansvarlig
myndighet i etableringsstaten eller hjemstaten må gi slike opplysninger eller dokumenter innen to uker.
Dette gjelder kun for yrker som omfattes av kapittel 4 i forskriften om automatisk godkjenning på
grunnlag av yrkeserfaring. Det er kun mulig i tilfeller hvor det foreligger behørig begrunnet tvil om
dokumentene eller hvor den ansvarlige myndigheten i Norge ønsker ytterligere opplysninger. Det kan med
andre ord ikke gjøres som en fast rutine, det må være begrunnet tvil om opplysningene eller dokumentene
som gjør at ansvarlig myndighet ber om ytterligere opplysninger.
I femte ledd gis den ansvarlige myndigheten i Norge rett til å avslå søknaden om profesjonskort dersom
den ikke mottar de nødvendige opplysningene som de kan kreve fra etableringsstaten, hjemstaten eller fra
søker. De opplysningene som mangler må være nødvendige for å fatte vedtak om profesjonskort. Dette er
en kan-bestemmelse, og ansvarlig myndighet kan velge å gi profesjonskort selv om de ikke har alle
opplysningene. Hvis det gis avslag må et slikt avslag begrunnes, dette følger også av forvaltningslovens
regler.
Til § 6-8 – Oppdateringer og tilgang til informasjon i IMI
42
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonsloven § 14 fjerde ledd,
jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4e nr. 3, 5 og 7. Artikkel 4e nr. 4 gjennomføres ikke fordi dette er
krav til automatiske opplysninger i IMI-filen. Artikkel 4e nr. 6 gjennomføres ikke fordi dette er krav til
Europakommisjonen, og ikke til medlemsstat eller yrkesutøver. Artikkel 4e nr. 5 andre ledd gjennomføres
ikke, da dette gjelder for midlertidig tjenesteyting og yrker som omfattes av forhåndskontroll og som
nevnt under § 6-7 er det ikke slike yrker hvor det kreves forhåndskontroll og som omfattes av
profesjonskortet i Norge.
I direktivet artikkel 4e nr. 1 er det også et krav om at de opplysningene som ansvarlig myndighet får i
forbindelse med melding om disiplinære eller straffbare sanksjoner skal behandles etter
personverndirektivet (direktiv 95/46/EF) og kommunikasjonsverndirektivet (direktiv 2002/58/EF). Dette
gjennomføres ikke da det er krav til myndigheter.
Etter første ledd skal den ansvarlige myndigheten i etableringsstat eller vertsstat gi en yrkesutøver som
har søkt eller fått profesjonskort de opplysningene som er registrert i IMI om vedkommende. Dette gjelder
kun for henvendelser til den ansvarlige myndigheten til det aktuelle yrket, dette fordi det er kun den
myndigheten som har tilgang til opplysningene i IMI. Opplysningene skal gis kostnadsfritt til yrkesutøver.
IMI-systemet vil automatisk sende ut informasjon til yrkesutøveren om denne retten hvert andre år så
lenge vedkommende har et profesjonskort.
I andre ledd påligger det en plikt for den ansvarlige myndigheten å oppdatere opplysningene i IMI
dersom yrkesutøver har fått disiplinære eller straffbare sanksjoner rettet mot seg. Det er et krav om at
sanksjonene må ha konsekvenser for utøvelsen av yrket. Videre gjelder dette for yrkesutøvere som har fått
et profesjonskort. Det er den samme informasjonen som skal oppdateres som i varsling etter § 7-1 første
ledd. Kravet i bestemmelsen er en oppdatering av opplysningene i IMI og for profesjonskortet og er
forskjellig fra den varslingsplikten som følger etter kapittel 7 i forskriften, da kravet i § 6-8 forutsetter at
vedkommende har et profesjonskort. Varslingsplikten etter kapittel 7 i forskriften gjelder uansett om
personen har et profesjonskort eller ikke og skal gå til alle medlemsstatene.
I tredje ledd slås det fast at opplysningene om yrkesutøveren er registrert i IMI så lenge yrkesutøveren
har et profesjonskort. Videre kan yrkesutøveren kostnadsfritt be om retting av feilaktig eller ufullstendig
informasjon. Det samme gjelder sletting eller blokkering av yrkesutøverens opplysninger, dette gjelder
dog ikke i de tilfellene hvor ansvarlig myndighet har sendt varsel etter yrkeskvalifikasjonsloven § 20 og
kapittel 7 i denne forskriften. Yrkesutøver skal få informasjon automatisk via IMI om denne retten når
profesjonskortet utstedes.
Kapittel 7. Varslingsplikt hvor yrkesutøver har fått begrenset retten til å utøve yrket
Til § 7-1 – Innholdet i varslingen
Bestemmelsen utfyller reglene om varslingsplikt i yrkeskvalifikasjonsloven § 20 fjerde ledd, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 56a nr. 2, 5 og 7. Direktivets artikkel 56a nr. 4 gjennomføres ikke
fordi dette er krav til nasjonale myndigheter og ikke bestemmende for yrkesutøverens rettigheter eller
plikter. Direktivets artikkel 56a nr. 8 gjennomføres ikke fordi det er krav til Europakommisjonen, og ikke
en medlemsstat eller yrkesutøveren. Bestemmelsen presiserer hva slags type dokumentasjon den
ansvarlige myndigheten må laste opp i IMI dersom den ansvarlige myndigheten skal sende varsel til de
andre medlemsstatene i tilfeller hvor en yrkesutøver mister retten til å utøve yrket i Norge.
Yrkeskvalifikasjonsdirektivet legger ikke opp til at informasjon om bakgrunnen for varslingen skal gå
automatisk via IMI. Det er derfor ikke mulig i IMI å legge inn bakgrunnen for varslingen. Dersom den
ansvarlige myndigheten ønsker å få motta informasjon om hva som er grunnlaget for et varsel må den ta
kontakt med den ansvarlige myndigheten i landet som har utstedt varsel IMI.
Første ledd gjentar av pedagogiske grunner yrkeskvalifikasjonslovens regler om hvilke yrker som
omfattes av varslingsplikten. Varslingsplikten gjelder for yrker som gjelder opplæring av mindreårige og
43
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
hvor yrkesutøver har fått begrenset retten til å utøve yrket av nasjonale myndigheter eller en domstol.
Begrensningen kan både være permanent eller for en begrenset periode. Varslingsplikten gjelder yrker
innenfor barnehage, grunnskole og videregående opplæring. Departementet legger til grunn at det også
kan være andre lovregulerte yrker så lenge yrkesutøver har eller kan ha kontakt med mindreårige i
opplærings- og undervisningsøyemed, dette kan f.eks. være de lovregulerte yrkene trafikklærer, kateket,
prest eller diakon. Oppramsingen er ikke uttømmende, men gir eksempler på den variasjon av yrker som
kan omfattes av bestemmelsen. For de kirkelige yrkene vil dette f.eks. gjelde for en yrkesutøver som har
ansvar for konfirmasjonsundervisning (kateket og prest) eller en som jobber som
orgelinstruktør/musikklærer (kantor).
Varslingsplikten gjelder også for helsepersonell og veterinærer, men dette reguleres av forskrifter
fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet.
Varslingsplikten omfatter også tilfeller hvor en yrkesutøver er dømt for bruk av falske dokumenter i
forbindelse med søknad om godkjenning til et lovregulert yrke som omfattes av loven. Domfellelse for
bruk av falske dokumenter gjelder uansett yrke. Dette kan for eksempel være en yrkesutøver som har søkt
om advokatbevilling, men hvor vitnemålet var falskt. I slike tilfeller skal Norge varsle samtlige EØS-stater
om domfellelse yrkesutøveren via IMI.
Sveits er foreløpig ikke med i varslingsordningen.
Andre ledd bokstav a krever at den ansvarlige myndighet legger inn informasjon om yrkesutøvers
identitet, dette gjelder også yrkesutøvers nasjonalitet. Det er viktig at det legges inn nok informasjon slik
at yrkesutøveren kan identifiseres av ansvarlige myndigheter i andre EØS-stater.
Andre ledd bokstav b krever at den ansvarlige myndigheten legger inn informasjon om hvilket yrke
varslingen gjelder.
Andre ledd bokstav c krever at den ansvarlige myndigheten legger inn informasjon om hvilken nasjonal
myndighet eller domstol som har fattet avgjørelsen om begrensning eller forbudet mot å utøve yrket. Hvis
det gjelder tilbakekall av autorisasjon, vil det være den ansvarlige myndigheten som har gitt yrkesutøveren
autorisasjon. Hvis yrket er f.eks. er trafikklærer, er Statens Vegvesen ansvarlig myndighet.
Andre ledd bokstav d krever at den ansvarlige myndigheten skal informere om omfanget på
begrensningen eller forbudet. Det vil typisk være om det er en permanent eller midlertidig begrensning.
Dersom yrkesutøveren har arbeidet som f.eks. trafikklærer, og vedkommende har mistet rettet til å utøve
dette yrket fordi vedkommende har forgrepet seg på en elev, skal den ansvarlige myndigheten legge inn
informasjon om at varslingen gjelder trafikklærer, men ikke grunnlaget for varslingen. I noen tilfeller kan
det være at det kun er deler av yrkesaktiviteten som er begrenset.
Andre ledd bokstav e krever at den ansvarlige myndigheten skal informere om tidsrommet for
begrensningen eller forbudet. I noen tilfeller kan tilbakekallelsen av en autorisasjon være midlertidig, da
skal den ansvarlige myndigheten opplyse om hvor lenge begrensningen for yrkesutøveren varer. Er
begrensningen permanent skal det også fremkomme.
Tredje ledd gir prosedyrer for hvor lenge informasjonen skal fremgå av IMI-filen og om sletting av
informasjonen. Informasjonen skal være i IMI så lenge vedtaket om begrensningen er gyldig. Dersom
vedtaket eller en dom opphører skal den ansvarlige myndigheten opplysningene i IMI slettes og de andre
statene skal få melding om dette uten ugrunnet opphold og senest innen tre dager. Det er de samme
tidsfrister den ansvarlige myndigheten for å melde fra om opphør som ved innføring av begrensningen.
Til § 7-2 – Klagerett på varslingen
Bestemmelsen utfyller reglene om varslingsplikten i yrkeskvalifikasjonsloven § 20 fjerde ledd, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 56a nr. 6. Bestemmelsen fastsetter at den ansvarlige myndigheten
skal samtidig med at varsel sendes via IMI, underrette den aktuelle yrkesutøveren skriftlig om at varsel er
44
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
sendt. Yrkesutøver gis en rett til å klage på varslingen som blir sendt til alle medlemsstatene og en rett til å
søke om erstatning dersom varslingen skulle vise seg å være feil. Varslingen vil derfor måtte utformes
som et enkeltvedtak slik at det gis klagerett og en eventuell klage skal behandles etter forvaltningslovens
regler.
Kapittel 8. Saksbehandlingsregler
Til § 8-1 – Krav til dokumentasjon
Bestemmelsen utfyller reglene om krav til dokumentasjon i yrkeskvalifikasjonsloven § 12, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 50. Direktivets artikkel 50 nr. 4 er ikke gjennomført fordi det der
krav til nasjonale myndigheter og ikke bestemmende for yrkesutøvers rettigheter eller plikter.
Første ledd presiserer hvilke dokumenter den ansvarlige myndigheten kan kreve ved søknad om
etablering og viser til vedlegg 2 i direktivet. I tillegg settes det krav om at enkelte dokumenter ikke kan
være eldre enn tre måneder. Opplysningene som den ansvarlige myndighet mottar må behandles fortrolig.
Andre ledd presiserer at en ansvarlig myndighet i Norge kan be om at en ansvarlig myndighet både i
hjemstat og etableringsstat der det er aktuelt, bekrefter ektheten (verifisering) av de forskjellige
dokumentene. Den ansvarlige myndigheten i Norge kan be om dette dersom det foreligger begrunnet tvil
hvorvidt dokumentene som yrkesutøveren har levert er ekte. I andre ledd andre punktum kan ansvarlig
myndighet be om en bekreftelse på innhold og lengde på yrkesaktiviteten, etter kapittel 4 i forskriften.
Tredje ledd gjelder de tilfeller hvor en yrkesutøver har tatt hele eller deler av opplæring i en annen stat
enn i hjemstaten og hvor hjemstaten har utstedt kvalifikasjonsbevis eller attest. Da kan den ansvarlige
myndigheten i Norge som vertsstat kontrollere kvalifikasjonsbeviset. Dette gjøre i samarbeid med
hjemstaten. Det må være begrunnet tvil før den ansvarlige myndigheten kan kontrollere dokumentene. De
som kan kontrolleres er opplistet i bokstav a til c. For det første kan den ansvarlige myndigheten i Norge
etter bokstav a undersøke om opplæringen i den andre staten er formelt godkjent av
utdanningsinstitusjonen i hjemstaten. For det andre kan den ansvarlige myndigheten i Norge etter bokstav
b undersøke om det kvalifikasjonsbeviset som er utstedt ville vært det samme dersom opplæringen i sin
helhet hadde funnet sted i hjemstaten. For det tredje om kvalifikasjonsbeviset gir de samme yrkesmessige
rettigheter i hjemstaten. Det vil si at yrkesutøveren kan utøve yrket i hjemstaten basert på det
kvalifikasjonsbeviset.
Fjerde ledd presiserer at den ansvarlige myndigheten i Norge kan be ansvarlig myndighet i en annen
EØS-stat bekrefter at yrkesutøver ikke har mistet retten til å utøve yrket i hjemstaten.
Femte ledd presiserer at utveksling av opplysninger etter bestemmelsen skal foregå via IMI. Dette
gjelder ikke ved spørsmål til en ansvarlig myndighet i Sveits, da de foreløpig ikke har tilgang til IMI. En
ansvarlig myndighet må da benytte andre kanaler for å få nødvendig informasjon fra sveitsiske
myndigheter.
Til § 8-2 – Generelle saksbehandlingsfrister ved søknad om etablering
Bestemmelsen utfyller reglene om saksbehandlingsfrister i yrkeskvalifikasjonsloven § 13, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 51. En eventuell oversittelse av saksbehandlingsfristene gir
yrkesutøver en klagerett etter yrkeskvalifikasjonsloven § 13. Merk at det er egne saksbehandlingsfrister
for behandling av godkjenning for midlertidig tjenesteytelse i kapittel 2 i forskriften, se § 2-3. Forskjellen
er bl.a. at en oversittelse av fristene i § 2-3 gir yrkesutøver en automatisk rett til å utøve yrket, dette er
ikke tilfelle ved en oversittelse av fristene i § 8-2. Det er også egen saksbehandlingsfrister for behandling
av profesjonskort i kapittel 6.
Etter første ledd skal den ansvarlige myndigheten innen en måned etter at søknad om godkjenning er
mottatt, bekrefte mottakelsen av søknaden og opplyse om eventuelle manglende dokumenter eller mangler
45
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
ved søknaden. Dersom det foreligger mangler ved søknaden, skal den ansvarlige myndigheten gi
yrkesutøveren beskjed om hvilke dokumenter som mangler. I løpet av denne fristen er det ingen plikt for
ansvarlig myndighet å realitetsbehandle søknaden.
Etter andre ledd første punktum skal søknad om godkjenning behandles innen tre måneder etter at
søknaden er komplett. Saksbehandlingstiden begynner derfor å løpe fra søknaden er komplett, ikke
automatisk etter at kompletteringsfristen på en måned er oversittet. En søknad vil være komplett der
eventuelle manglende dokumentasjon er mottatt hos den ansvarlige myndigheten. I flere tilfeller kan
yrkesutøveren bruke mer enn en måned på å fremskaffe nødvendig dokumentasjon. I andre ledd andre
punktum kan fristen i første punktum forlenges med en måned for yrker som omfattes av kapittel tre og
fire i forskriften (den generelle ordningen eller automatisk godkjenning på grunnlag av yrkeserfaring). Det
betyr at den ansvarlige myndigheten vil kunne få en mulighet for fire måneders saksbehandlingstid i
tilfeller som omfattes av den generelle ordningen eller automatisk godkjenning på grunnlag av
yrkeserfaring.
Til § 8-3 – Språkkontroll
Bestemmelsen utfyller reglene om krav til språkkunnskaper i yrkeskvalifikasjonsloven § 15, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 53 nr. 1, 3 og 4. Direktivets artikkel 53 nr. 2 gjennomføres ikke da
det er krav til myndighetene.
Etter yrkeskvalifikasjonslovens § 15 skal yrkesutøveren ha de språkkunnskaper i norsk som er
nødvendig for å utøve det lovregulerte yrket.
Hovedregelen etter første ledd er at ansvarlig myndighet bare kan kreve språkkontroll etter at
yrkesutøver har fått sine yrkeskvalifikasjoner godkjent. Det betyr at språkkontroll ikke kan gjøres før eller
når godkjenningsmyndigheten vurderer søknad om godkjenning. Prosedyren om godkjenning av
yrkeskvalifikasjoner og eventuell kontroll av språk er to forskjellige prosedyrer. I Europakommisjonens
veiledning1 til direktivet står det at yrkesutøveren ikke kan få avslag eller utsatt behandlingen av søknaden
om godkjenning med den begrunnelse at språkkunnskapene ikke er tilstrekkelige. Det er dog ett unntak fra
denne regelen og det er der språkkunnskaper er en del av utdannelsesbeviset, f.eks. for talepedagog.
Talepedagog er ikke et lovregulert yrke i Norge.
Etter andre ledd kan språkkontroll bare kreves hvor det foreligger alvorlig og konkret tvil om hvorvidt
yrkesutøver har tilstrekkelige språkkunnskaper for å utøve yrket. Med dette menes at språkkunnskapene er
så dårlige at yrkesutøveren ikke vil kunne ha muligheten til å utøve yrket på en forsvarlig måte. Dette
gjelder spesielt hvis yrkesutøveren har utstrakt kontakt, både muntlig og skriftlig, med tjenestemottaker,
som f.eks. en trafikklærer eller advokat.
Tredje ledd første punktum slår fast at språkkontrollen skal stå i rimelig forhold til den aktivitet som skal
utføres. Med dette menes at godkjenningsmyndigheten må foreta en proporsjonalitetsvurdering.
Tredje ledd andre punktum slår fast at yrkesutøveren kan påklage eventuelt vedtak om språkkontrollen.
1 Brugervejledning Direktiv 2005/36/EF: Alt, hvad du altid har ønsket at vide om anerkendelse af faglige kvalifikationer, 66 spørgsmål
66 svar.
Til § 8-4 – Bruk av akademisk tittel
Bestemmelsen utfyller reglene om krav til bruk av akademisk tittel i yrkeskvalifikasjonsloven § 16, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 54.
Bestemmelsen presiserer at yrkesutøveren har rett til å benytte hjemstatens språk ved bruk av akademisk
tittel, men hvis den utenlandske tittelen kan forveksles med en norsk tittel hvor det kreves en
tilleggsutdanning som yrkesutøver ikke har, kan yrkesutøveren benytte den norske tittelen. Et eksempel på
en mulig forveksling av utenlandsk og norsk tittel er gamle, nederlandske grader. På 90-tallet kunne en
46
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
person studere fire år og oppnå kvalifikasjonen «doctoraal» eller «doctorandus» innenfor mange ulike
fagområder. Dette er verken en doktorgradsutdanning (ph.d.) eller en legeutdanning innenfor medisin. En
slik tittel kan være misvisende og ansvarlig myndighet kan i slike tilfeller pålegge at yrkesutøveren
benytter en annen tittel som ikke forveksles med eksisterende «doktortitler» i Norge. Hensikten med
bestemmelsen er å unngå at yrkesutøveren benytter en tittel som kan gi inntrykk av at vedkommende har
en annen utdanning eller kvalifikasjoner enn det vedkommende egentlig har.
Til § 8-5 – Elektronisk søknad
Bestemmelsen utfyller reglene om krav til elektronisk søknad i yrkeskvalifikasjonsloven § 17, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 57a nr. 1 og 2. Direktivets artikkel 57a nr. 3 og 4 gjennomføres ikke
fordi det er krav til nasjonale myndigheter og ikke bestemmende for yrkesutøvers rettigheter eller plikter.
Elektronisk informasjon om de lovregulerte yrkene finnes på nettsidene til Altinn, www.altinn.no.
Første ledd slår fast hovedregelen at yrkesutøveren kan søke om godkjenning via en elektronisk
søknadsportal. Det betyr at både søknadsskjema og dokumenter skal kunne leveres elektronisk.
Bestemmelsen gir likevel den ansvarlige myndigheten hjemmel til å kreve bekreftede kopier på et senere
tidspunkt hvis det foreligger begrunnet tvil og er strengt nødvendig.
Andre ledd presiserer at bestemmelsen ikke gjelder dersom søknaden innebærer at yrkesutøveren må
fullføre en prøveperiode eller en egnethetsprøve.
Til § 8-6 – Kvalifikasjonsbevis ervervet i tredjeland og tredjelandsborger
Bestemmelsen utfyller reglene om kvalifikasjonsbevis ervervet i tredjeland og tredjelandsborger i
yrkeskvalifikasjonsloven § 2 første ledd tredje punktum, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 3 nr. 3.
Første ledd slår fast at en yrkesutøver fra en EØS-stat med kvalifikasjonsbevis utstedt i ett tredjeland har
rett til å få sin søknad vurdert etter kapittel 3 i forskriften. Det forutsettes da at søker har fått godkjent sine
kvalifikasjoner i en annen EØS-stat og har minst tre års yrkeserfaring fra den staten.
Etter andre ledd kan en yrkesutøver fra et tredjeland og som omfattes av direktiv 2004/38/EF også bli
vurdert etter direktivet dersom vedkommende har et kvalifikasjonsbevis utstedt i EØS-stat. Dette vil f.eks.
gjelde en ektefelle av en EØS-statsborger med statsborgerskap fra et tredjeland, jf. merknad til § 1-1. Hvis
ektefellen omfattes av direktiv 2004/38/EF vil denne ha rett til å få vurdert en søknad om godkjenning for
å kunne utøve et lovregulert yrke.
Til § 8-7 – Prøveperiode
Bestemmelsen utfyller reglene om krav til prøveperiode i yrkeskvalifikasjonsloven § 3 bokstav g, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 3 bokstav g. Prøveperiode er definert i yrkeskvalifikasjonsloven.
Prøveperioden skal avsluttes med en vurdering om yrkesutøveren er kvalifisert til å utøve det aktuelle
lovregulerte yrket. De nærmere praktiske regler for prøveperiode skal fastsettes av den ansvarlige
myndigheten. Yrkesutøveren kan motta lønn under prøveperioden. Tilretteleggelse og avvikling av
prøveperioden kan settes ut til en institusjon og/eller godkjente veiledere. Europakommisjonen har uttalt i
brukerveiledning1 til direktivet at det er viktig at yrkesutøveren kan gjennomføre prøveperioden ikke alt
for langt vekk i forhold til bosted/etableringssted eller at betingelsene under prøveperioden er for
restriktive.
1 Brugervejledning Direktiv 2005/36/EF: Alt, hvad du altid har ønsket at vide om anerkendelse af faglige kvalifikationer, 66 spørgsmål
66 svar.
Til § 8-8 – Egnethetsprøve
Bestemmelsen utfyller reglene om krav til egnethetsprøve i yrkeskvalifikasjonsloven § 3 bokstav h, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 3 bokstav h. Egnethetsprøve er definert i yrkeskvalifikasjonsloven.
47
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
Den ansvarlige myndigheten skal vurdere den utdanning yrkesutøveren har fra hjemstaten opp mot den
utdanningen som kreves i Norge. Hensikten med prøven er å etterprøve de faglige kvalifikasjonene til
yrkesutøveren, og skal kun være for de fag som er en forutsetning for utøvelsen av yrket i Norge og hvor
det er konstatert betydelig forskjell i utdanningen fra hjemstaten og det som kreves i Norge. Prøven skal
avdekke om yrkesutøveren er kvalifisert til å utøve yrket i Norge. Det er verdt å merke seg at kunnskaper i
norsk ikke anses som en vesentlig forskjell i utdanningen, med noen unntak, se merknad til § 8-3 om
språkkontroll.
Det er viktig å lese denne bestemmelsen i sammenheng med § 3-6 i forskriften, jf. kommentar til den
bestemmelsen. Det kan være at de mangler som den ansvarlige myndigheten avdekker kan utlignes ved
den kunnskap yrkesutøveren har ervervet seg ved sin yrkeserfaring eller livslang læring.
Europakommisjonen har i veiledning til direktivet uttalt at der det stilles krav til egnethetsprøve eller
prøveperiode skjer dette på vertslandets språk. Det vil si at yrkesutøver ikke kan kreve å få gjennomført
egnethetsprøven eller prøveperioden på et annet språk enn norsk.
Kapittel 9. Administrative bestemmelser
Til § 9-1 – Assistansesenter
Bestemmelsen utfyller reglene om krav til opprettelse av assistansesenter i yrkeskvalifikasjonsloven §
23, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 57b nr. 1, 2 og 3. Direktivets artikkel 57b nr. 4 gjennomføres
ikke fordi det er krav til nasjonale myndigheter og ikke bestemmende for yrkesutøvers rettigheter eller
plikter.
I følge første ledd skal assistansesenteret veilede yrkesutøvere og assistansesentre i andre EØS-stater.
Det er viktig å påpeke at assistansesenteret ikke overtar den veiledningsplikt som den ansvarlige
myndigheten har etter forvaltningsloven. Assistansesenteret vil ha mange av de samme oppgavene som
det tidligere kontaktpunktet for yrkeskvalifikasjonsdirektivet hadde ansvaret for. Assistansesenteret kan i
tillegg til oppgavene nevnt i denne bestemmelsen også være ansvarlig myndighet. Dette gjelder blant
annet utstedelse av profesjonskort for ikke-lovregulerte yrker.
I andre ledd er det sagt at Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) er assistansesenter i
Norge. Det er kun ett assistansesenter og NOKUT vil også være assistansesenter for helsepersonell- og
dyrehelsepersonellyrker..
Til § 9-2 – Statistikk
Bestemmelsen utfyller reglene om statistikkrapportering i yrkeskvalifikasjonsloven § 24, jf.
yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 60 nr. 1. Direktivets artikkel 60 nr. 2 gjennomføres ikke fordi det er
krav til Europakommisjonen, og ikke medlemsstat eller yrkesutøver. Bestemmelsen gir
Kunnskapsdepartementet hjemmel til å innhente statistikk fra andre departement eller
godkjenningskontorer vedrørende søknader om godkjenning, saksbehandlingstid, avslag med mer. Det er
gitt hjemmel i forskriften til at Kunnskapsdepartementet kan gi nærmere retningslinjer for innholdet i
statistikkrapporteringen. Det er Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) som innhenter
statistikk fra ansvarlige myndigheter, også for helsepersonell- og dyrehelsepersonellyrker.
Kapittel 10. Avsluttende bestemmelser
Til § 10-1 – Ikrafttredelse
Forskriften trer i kraft 1. januar 2018, med unntak av bestemmelsene i kapittel 5 om godkjenning etter
felles opplæringsramme og opplæringsprøve, 6 om europeisk profesjonskort og kapittel 7 om
varslingsplikt hvor yrkesutøver har fått begrenset retten til å utøve yrket. De bestemmelsene vil tre i kraft
48
For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384
senere. Dette fordi de gjennomfører bestemmelser i direktiv 2013/55/EU og som ikke kan tre i kraft før
endringen i EØS-avtalen som tar inn det direktivet har trådt i kraft.
Til § 10-2 – Gjennomføring av Kommisjonens gjennomføringsforordning 2015/983
Det er i forskriften lagt inn en henvisning til kommisjonens gjennomføringsforordning 2015/983 om
europeisk profesjonskort og varslingsmekanismer. I forordningen er det nærmere regler for den ansvarlige
myndigheten til profesjonskort og varslingsmekanismer. Forordningen gjelder som norsk forskrift.