idunn.no/ Rus & Samfunn/ 2009/ Nr 03

Noen refleksjoner om identiteter og systemerav TERJE MYLLER

Hvis folk tross alt oppfører seg temmelig rasjonelt ut fra sin livsform, hvordan bør en som hjelper, nærme seg de problemene som atferden fører med seg?

Noen sosialarbeidere i Oslo dro for en god del år siden på skogstur med en gjeng 17–18-åringer uten fast bopel eller arbeid og med et betydelig rusbruk. Det var ordnet med nye soveposer og forskjellig annet utstyr. Turen var en suksess, men da de skulle dra tilbake ville ungdommene la soveposene ligge igjen i skogen. Sosialarbeiderne reagerte moralsk med forargelse og profesjonelt med oppgitthet. De tolket påfunnet med støtte i begreper som ansvarsløshet, kortsiktighet og impulsdrevet atferd.

Alternative forklaringerAntropologen Tian Sørhaug, som forteller om episoden, tilbyr en annen forklaring.1 Ungdommene er kulturelt sett urbane nomader. De er alltid på farten og høster av hva byen kan tilby mens de trekker gjennom gatene. Et slikt liv lærer deg å drasse på lite. Et slikt liv har heller ikke bruk for noen lang tidshorisont. Oppvekst preget av brudd og institusjoner lærer heller ingen særlig mye om å eie eller ta vare på ting. Deres sunne fornuft tilsa at soveposenes verdi er borte når situasjonen de brukte dem i er borte. Det dukker alltids opp nye soveposer til neste tur.

Her har vi to ulike måter å se problematferd på. Den første peker på personlige egenskaper, nærmere bestemt på mangler eller brister som folk antas å ha. Den andre måten trekker inn atferdens sosiale kontekst og gjenoppretter på det viset logikken bak hand- lingene. Hvis folk tross alt oppfører seg temmelig rasjonelt ut fra sin livsform, hvordan bør en som hjelper, nærme seg de problemene som atferden fører med seg? Svaret har betydning for hvilken hjelp de trenger og hvilken de er rede for å ta imot.

Mange vil ikke ha så fryktelig mye hjelp. Penger sier ingen nei takk til, og legemidler tas ofte imot med åpne hender. Det samme gjelder egen bolig, for dem det gjelder, selv om dette kan være et stort og skremmende steg. Deretter tynnes det i rekken av tiltak som umiddelbart tas imot. Tross velferdssamfunnets ressurser og gode intensjoner finnes det i rusmiljøene en oppfatning om at systemet ikke er på deres side.

Ulike kulturerMøter mellom hjelpere og brukere er samtidig kulturmøter, der terapikulturer, ruskulturer og andre underkulturer brynes. Slike møter er krevende. Hvis det ikke finnes vilje hos partene til å møtes på halvveien, kan det gå riktig galt. Et grelt eksempel finner vi i Elin Bergs studie – antro- polog hun også – av samhandlingen mellom noen heroinister med innvandrerbakgrunn og ansatte i tiltaksapparatet.2De ansatte tok det for gitt at pasientene underkastet seg behandling i form av diverse typer samtaler om sine problemer (kartleg- gingssamtale, gruppesamtale, poliklinisk samtale etc), men pasientene ga uttrykk for at snakkekuren bare ville befeste vanskene.

1

Mens pasientene sa at de ville ut og arbeide, mente behandlerne at de først burde bearbeide. De innlagte syntes heller ikke det var naturlig å utlevere seg til fremmede, til kvinner eller til folk som var yngre enn dem. «Gi meg mulighet til å forsørge min familie, la meg bli alminnelig, da ruser jeg meg ikke», gikk igjen i deres svar på tiltale. Berg konkluderer med at pasienter og ansatte formidlet en dyp uenighet om hva behandling innebærer. Behandlingsformen var spikret, ingen parter viste forhandlingsvilje og noen felles forståelse ble aldri oppnådd. De fleste pasientene forlot rustiltakene før tiden. Den generelle oppfatningen blant de ansatte var at pasientene manglet motivasjon.

I dette og de fleste andre tilfeller blir det misvisende å peke på folks antatte mangler når det i realiteten er kompliserte relasjonelle og sosiale forhold i spill. Likevel er det slett ikke uvanlig at problemer i relasjonen mellom rusbrukere og hjelpere forklares med at brukeren er tung, fastlåst, umotivert eller ikke ser sitt eget beste. Ved å få bruddet i relasjonen til å se ut som en karakterbrist hos bruker, klarer systemet å skjule sine egne brister og manglende smidighet, hevder enkelte forskere.3

2

Urbane nomader. Foto: Scanpix

3

FormateringMen det er kanskje ikke så rart at det blir sånn. Hjelpen er ofte sentrert om individfokusert endringsarbeid, der målet er løsrivelse fra avhengighet og frigjøring av ressurser. Veien dit innebærer at brukeren må akseptere en rekke forhold som han presenteres for, deriblant selve problemdefinisjonen, sin rolle som hjelpetrengende og metoden han skal behandles med.

Her må brukeren tilpasse seg systemet og dets skjønn, sjeldent omvendt.

Dette kan resultere i en betydelig inngripen i en persons identitet og selvoppfatning. Du kan ikke gis hjelp før du har erkjent hvem du egentlig «er», hva som er «problemet» ditt og hva du «trenger».

På det viset formateres personen til en gjenkjennelig «klient» som det er mulig å arbeide videre med. De som vegrer seg mot å signere selverkjennelser med påholden penn, risikerer å bli vurdert som sta eller behandlings- resistente.

Formatering er på godt og vondt en del av totalinstitusjonens vesen. Å tildeles en slik offisiell problemidentitet, leve med den, møtes av andre med den og venne seg til den, øker dessverre sjansen for at problemene vedblir. Ikke minst derfor videreutvikles ofte kriminelle løpebaner i fengslene og ruskarrierer i institusjonene.

Det motsatte av å være et problem eller et tilfelle eller en sak er å være et ganske alminnelig menneske. Heroinistene som Elin Berg snakket med gjentok dette ønsket gang på gang, men følte at de møtte veggen. Denne problematikken er også tematisert i sosiologen Astrid Skatvedts ferske studie av klienters liv og hverdag på en rusinstitusjon.4

Her forteller hun om hvor mye god terapi klientene selv mente det lå i tilsynelatende små og intetsigende situasjoner av hverdagslig samvær, slik som røyken ute på trappa og turen på stranda der ingen kunne oppdage at de var annerledes. I situasjoner som disse ble klienter sett på som alminnelige og verdige personer, og ikke som belastede, hjelpetrengende rusmisbrukere. Skatvedt mener at det å kunne bevege seg ut av problemidentiteten er et viktig terapeutisk komplement til, ja kanskje en forutsetning for, den mer formaliserte terapien.

Å komme til ordeI motsetning til dagens dominante forskning på behandlingseffekter – «hva virker?» – byr den typen litteratur jeg her nevner på rusbrukernes egne opplevelser og forståelser. Herfra er det lettere å se at en ikke alltid bør lete etter problemene i folkene selv, og at det kan være gode grunner til at folk ikke alltid er rede til å ta imot hjelpen de tilbys. Når brukere selv kommer til orde i sine egne meningsrammer, blir det lettere å skjønne hvorfor ting virker eller ikke, og ikke bare hva som statistisk sett kommer best ut. Å forstå andre på deres egne premisser gir innsikt og skaper grunnlag for å dele erfaringer, noe som i neste omgang gir brukerne tillit, trygghet og påvirkningskraft.

Alt dette er lettere sagt enn gjort. Systemets premisser – dets anskuelser, makt og midler – er en tung materie å endre. Den er inngraverti hver enkelt hjelper og bruker. Nettopp derforvar individuell plan (IP), der gamle ekspertroller er snudd på hodet og brukeren er ment å ha reell makt, et ambisiøst konsept. IP er selve syretesten på systemets endringsevne og de allestedsnærværende slagordene om rett hjelp til rett tid, god samhandling, brukeren i sentrum og så videre. Konseptet er en grunn- leggende god ting, for det vil kunne motvirke klientifisering og passivisering.

4

Et tungt systemEtter noen år med IP i rusfeltet, hva er så status i dag? Ordningen har liten oppslutning, selv om den er en lovfestet rett og kraftig pushet av myndighetene. Det kan tjene som illustrasjon at bare sju prosent av de som ble henvist til tverrfaglig, spesialisert rusbehandling i Nord-Norge i 2008 hadde en IP med seg inn på institusjonen. Dette var samtidig en forbedring fra året før, da det tilsvarende tallet var 4,6 prosent.5

Kanskje er disse enkle tallene symptomatiske for det større bildet. Hjelpere og hjelpeapparat ber folk om å endre seg, mer har selv vansker med det. Jo da, vi blir bedre, men det går tregt og det er et godt stykke igjen. Systemer er vonde å vende. •

Noter1 Tian Sørhaug (1996): Fornuftens fantasier. Oslo: Universitetsforlaget, s. 33–44.

2 Elin Berg (2003): Samhandlingens mono- log. SIRUS-rapport nr 1/2003.

3 Margaretha Järvinen og Nanna Mik-Meyer (2003): At skabe en klient. København: Hans Reitzels Forlag.

4 Astrid Skatvedt (2009): Alminnelighetens potensial. Oslo: UiO/Unipub.

5 Tall fra Koordineringsenheten for tverrfaglig, spesialisert rusbehandling, Universitetssykehuset i Nord-Norge.

© Universitetsforlaget

5