Noen ord om hus - RasmaAVISA NORDLAND LØRDAG 2. FEBRUAR 2013 helg 19 KOMMENTAR RASMAS FAVORITTER:...
1
AVISA NORDLAND LØRDAG 2. FEBRUAR 2013 19 helg AVISA NORDLAND LØRDAG 2. FEBRUAR 2013 KOMMENTAR RASMAS FAVORITTER: TERJE BERG Får oftere spørs- mål om inntekten fra musikken enn innholdet i den. SOFIE BRASETH Ung artist og sementunge fra Kjøpsvik. RASMA HAIDRI SJØVOLL Fotointeressert lærer og forfatter med sans for midnattsola. JØRGEN NORDENG En av de mest kjente rapperne fra Mosvolddalen. TORGEIR GRUBSTAD Gammel kjenning av politiet, og resten av byen. TRINE JONASSEN Danseglad journalist og ihuga feminist. VÅRE SKRIBENTER Mat: Mango Plate (musikk): Krishna Das Live on Earth (For a Limited Time Only) Film: The Red Violin Utested: Les Deux Magots i Paris eller min veranda Årstid: Midnattsolens sommernatt Transport: Spørs hvor jeg skal hen Dag: Lørdag RASMA HAIDRI SJØVOLL I FRI DRESSUR I HELE VINTER HAR JEG holdt på å pusse opp. Første prosjekt var å legge brostein foran huset i en kunstnerisk linje med integrert steintrapp. Hvorfor det? Jo, gruslaget på inn- kjørselen var hullete og slitt. Neste prosjekt hadde som arbeidstittel «Nytt Kjøleskap-fordi- det-gamle-raknet-og-maten-må-det-gjøres- noe-med». Løsningen? Nye skap, og armatur, og kokeplate, og dampovn, og vanlig ovn, og kaffemaskin, og kjøkkenbord, og stoler, og tak- lampe, og vifte, og oppvaskmaskin, så klart. Når man først skal kjøpe et kjøleskap, altså. SLIK GÅR DET MED OPPUSSINGEN i det ganske land. Jeg føler meg faktisk et skritt nærmere full integrering i det norske samfun- net med disse oppussingsprosjektene. Da jeg først kom til landet, og spurte litt forsiktig om det var mulig å kjøpe veggtapet så langt nord for polarsirkelen, fikk jeg høre at å pusse opp hjemmet var nasjonalhobbyen. Det passer meg fint. Jeg liker et folk som li- ker sitt hus. Det er noe med hus som har alltid tiltrukket meg. En skikkelig kosestund for meg er å lese boligbilaget i avisen. DET ER DERFOR jeg ble interessert i svarene jeg fikk fra en gruppe elever da jeg stilte spørs- målet: Hva er du redd for i fremtiden? Spørs- målet var knyttet opp mot læreplanmålet: «Drøfte noen globale utfordringer». Elevene fikk hver sitt fargete kritt og skrev tavla full av ord og uttrykk. Å være venneløs, å ikke få barn, å få barn, å ikke lykkes, å ikke oppnå min drøm, å dø alene med katter. Ingen nevnte det å eie et hus. Å være hjem- løs sto jo der, men det er å havne på gata. Hva med å leie istedenfor å eie? Var det noe de hadde en formening om? Joda, det mest tåpe- lig som kunne skje, mente de, var at en femti- åring fortsatt leide sin bolig. Det var uhørt. Nærmere drøfting kom frem til at det man fryktet om fremtiden, både økonomisk og fø- lelsesmessig, hadde mye med ensomhet og tilhørighet å gjøre, noe som kan konkretiseres i det å eie sitt hus. HVA ER DEN GLOBALE UTFORDRINGEN opp i alt dette? Er ikke prat om hus og eier- skap bare en videreføring av vestens skjeve ressursfordeling? Nei. Jeg synes faktisk ikke det. Det med hus er viktig. Det gjør noe med en person å ha fire vegger å råde over. Vegger man kan hamre spiker i, eller male knall- grønn, eller dekke med håndskrevne dikt. Veg- ger hvor man kan sette både kjøleskap og kaf- femaskin, og kalle det for et hjem. DET VAR OGSÅ TENKNINGEN til Millard og Linda Fuller som stiftet Habitat for Huma- nity (Google det!) for trettifem år siden. En vel- dedighetsorganisasjon som hjelper fattige fa- milier til å bygge sine egne hus. De så for seg at den grunnleggende verdien i å skaffe folk et sted å kalle hjem, var også en måte å redde verden på. 90.000 familiehus har blitt bygd verden over. 2,5 millioner mennesker har fått et tak over hodet som resultat av dette arbei- det. NOEN AV DEM ER I LIVERPOOL. Liverpool Habitat for Humanity er også hvor jeg be- finner meg akkurat nå sammen med den elev- gruppen. Det er ikke en vanlig klassetur. Disse ungdommene har betalt sin egen flybillett og et rom på pensjonat for å kunne ta på seg ar- beidsklær og vernesko i den kalde, engelske midtvinteren og bidra med sin arbeidskraft til å hjelpe fattige britiske familier hamre sam- men sitt eget hus. Ikke akkurat en oppskrift for en kosetur. Eller? JEG TROR AT DISSE UNGDOMMENE vet at et hjerterom trenger husrom. Kanskje er det slik verden reddes, én familie om gangen? Noe av det elevene lærer her kommer uten tvil til å prege deres egne fremtidige huseier- skap. Og jeg mener ikke bare på oppussingfronten. Noen ord om hus
Transcript of Noen ord om hus - RasmaAVISA NORDLAND LØRDAG 2. FEBRUAR 2013 helg 19 KOMMENTAR RASMAS FAVORITTER:...
AVISA NORDLAND LØRDAG 2. FEBRUAR 2013 19helgAVISA NORDLAND LØRDAG 2. FEBRUAR 2013
KOMMENTAR
RASMAS FAVORITTER:
TERJEBERGFår oftere spørs-mål om inntektenfra musikken enninnholdet i den.
SOFIEBRASETH Ung artist og sementunge fraKjøpsvik.
RASMA HAIDRISJØVOLLFotointeressertlærer og forfattermed sans for midnattsola.
JØRGENNORDENGEn av de mestkjente rappernefra Mosvolddalen.
TORGEIR GRUBSTAD Gammel kjenningav politiet, ogresten av byen.
TRINEJONASSENDansegladjournalist og ihuga feminist.
VÅRE SKRIBENTERMat: MangoPlate (musikk): Krishna Das Liveon Earth (For a Limited Time Only)Film: The Red ViolinUtested: Les Deux Magots i Pariseller min verandaÅrstid: Midnattsolens sommernatt Transport: Spørs hvor jeg skal henDag: Lørdag
RASMA HAIDRI SJØVOLL I FRI DRESSUR
I HELE VINTER HAR JEG holdt på å pusseopp. Første prosjekt var å legge brostein foranhuset i en kunstnerisk linje med integrertsteintrapp. Hvorfor det? Jo, gruslaget på inn-kjørselen var hullete og slitt. Neste prosjekthadde som arbeidstittel «Nytt Kjøleskap-fordi-det-gamle-raknet-og-maten-må-det-gjøres-noe-med». Løsningen? Nye skap, og armatur,og kokeplate, og dampovn, og vanlig ovn, ogkaffemaskin, og kjøkkenbord, og stoler, og tak-lampe, og vifte, og oppvaskmaskin, så klart.Når man først skal kjøpe et kjøleskap, altså.
SLIK GÅR DET MED OPPUSSINGEN i detganske land. Jeg føler meg faktisk et skrittnærmere full integrering i det norske samfun-net med disse oppussingsprosjektene. Da jegførst kom til landet, og spurte litt forsiktig omdet var mulig å kjøpe veggtapet så langt nordfor polarsirkelen, fikk jeg høre at å pusse opphjemmet var nasjonalhobbyen.
Det passer meg fint. Jeg liker et folk som li-ker sitt hus. Det er noe med hus som har alltidtiltrukket meg. En skikkelig kosestund for meger å lese boligbilaget i avisen.
DET ER DERFOR jeg ble interessert i svarenejeg fikk fra en gruppe elever da jeg stilte spørs-målet: Hva er du redd for i fremtiden? Spørs-målet var knyttet opp mot læreplanmålet:«Drøfte noen globale utfordringer». Elevenefikk hver sitt fargete kritt og skrev tavla full avord og uttrykk. Å være venneløs, å ikke fåbarn, å få barn, å ikke lykkes, å ikke oppnåmin drøm, å dø alene med katter.
Ingen nevnte det å eie et hus. Å være hjem-løs sto jo der, men det er å havne på gata. Hvamed å leie istedenfor å eie? Var det noe dehadde en formening om? Joda, det mest tåpe-lig som kunne skje, mente de, var at en femti-åring fortsatt leide sin bolig. Det var uhørt.Nærmere drøfting kom frem til at det manfryktet om fremtiden, både økonomisk og fø-lelsesmessig, hadde mye med ensomhet ogtilhørighet å gjøre, noe som kan konkretiseresi det å eie sitt hus.
HVA ER DEN GLOBALE UTFORDRINGENopp i alt dette? Er ikke prat om hus og eier-skap bare en videreføring av vestens skjeveressursfordeling? Nei. Jeg synes faktisk ikkedet. Det med hus er viktig. Det gjør noe meden person å ha fire vegger å råde over. Veggerman kan hamre spiker i, eller male knall-grønn, eller dekke med håndskrevne dikt. Veg-
ger hvor man kan sette både kjøleskap og kaf-femaskin, og kalle det for et hjem.
DET VAR OGSÅ TENKNINGEN til Millardog Linda Fuller som stiftet Habitat for Huma-nity (Google det!) for trettifem år siden. En vel-dedighetsorganisasjon som hjelper fattige fa-milier til å bygge sine egne hus. De så for segat den grunnleggende verdien i å skaffe folk etsted å kalle hjem, var også en måte å reddeverden på. 90.000 familiehus har blitt bygdverden over. 2,5 millioner mennesker har fåttet tak over hodet som resultat av dette arbei-det.
NOEN AV DEM ER I LIVERPOOL. LiverpoolHabitat for Humanity er også hvor jeg be-finner meg akkurat nå sammen med den elev-gruppen. Det er ikke en vanlig klassetur. Disseungdommene har betalt sin egen flybillett oget rom på pensjonat for å kunne ta på seg ar-beidsklær og vernesko i den kalde, engelskemidtvinteren og bidra med sin arbeidskraft tilå hjelpe fattige britiske familier hamre sam-men sitt eget hus.
Ikke akkurat en oppskrift for en kosetur.Eller?
JEG TROR AT DISSE UNGDOMMENE vetat et hjerterom trenger husrom. Kanskje erdet slik verden reddes, én familie om gangen?Noe av det elevene lærer her kommer utentvil til å prege deres egne fremtidige huseier-skap. Og jeg mener ikke bare påoppussingfronten.
Noen ord om hus
