Møte torsdag den 13. januar 2011 kl. 10 - stortinget.no fileMøte torsdag den 13. januar 2011 kl....

Møte torsdag den 13. januar 2011 kl. 10

President: D a g Te r j e A n d e r s e n

D a g s o r d e n (nr. 42):

1. Interpellasjon fra representanten Kåre Simensen tiljustisministeren:

«Det er en voksende bekymring for utviklingen ikredittmarkedet, bl.a. ved at unges gjeld er sterkt øk-ende. Vi ser at flere får inkassokrav og betalingsan-merkninger mot seg. Det kommersielle presset på ungei dag er sterkt. Handelen på nett er økende, og stadigflere tilbyr lett tilgjengelig usikret kapital til forbruk-erkjøp med utsatt betaling og lett tilgjengelige kontan-ter til svært høy rente, opp mot 36 pst. Den lette til-gangen gjennom handel på nett medfører større gradav affekthandlinger, økt forbruk og økt sosialt press.

Hva kan gjøres for at tilbyderne i større grad an-svarliggjøres for konsekvensene av lettvinte tilbud omusikrede kreditter og kalkulerte produkter med høyegebyrer og rentegevinst, eksempelvis gjennom at ban-kene og kredittinstitusjonene selv må ta regningen hvisde har lånt ut penger til personer som åpenbart ikkehar økonomi til å betjene sine kreditter?»

2. Interpellasjon fra representanten Bent Høie til helse-og omsorgsministeren:

«Helseforetakene har i høst nylig tildelt avtaler tilen rekke private helseleverandører. Innenfor flere om-råder er det blitt en dominerende aktør som har fåttstørstedelen av oppdragene. Etterlevelse av anskaffel-sesregelverket er viktig, men ikke en garanti i seg selvfor at det sikres et velfungerende marked. Innkjøp påvelferdsområdet må sikre mangfold, valgfrihet, kvali-tet, nærhet til tjenestene og forutsigbarhet for samar-beidspartnerne. Det er svært uheldig hvis den langsik-tige konsekvensen av et anbud er at staten bidrar til atdet ved neste korsvei ikke er et eksisterende marked.Da vil en kortsiktig økonomisk gevinst ved lav prisføre til monopoldanning og høy pris. Helseforetakenesinnkjøpspraksis ser ut til både å føre til et dårligeretilbud til pasientene og på sikt dårlig ressursbruk.

Hva vil statsråden gjøre med dette?»3. Interpellasjon fra representanten Peter Skovholt Git-

mark til helse- og omsorgsministeren:«Sluttrapporten fra det internasjonale Interphone-

prosjektet ble publisert i mai i år. Hoveddelen av rap-porten konkluderer med ingen økt risiko for hjerne-svulst, gliom og meningeom, etter ti års mobilbruk,bortsett fra hos «storbrukerne». Storbrukerne er desom har brukt mobil i minst 1 640 timer, tilsvaren-de minst en halvtime om dagen i ti år. Denne grup-pen hadde 40 pst. økning i risiko for svulst på hjer-nen. Pressemeldingen fra Statens strålevern referererkun hoveddelen av sluttrapporten, men i appendikse-ne rapporteres langt høyere risiko. Appendiks 1 viser84 pst. forhøyet risiko for meningeom hos storbruker-ne. Appendiks 2 viser 68 prosent forhøyet risiko forgliom hos dem som hadde brukt mobil i to–fire år,

og 118 pst. forhøyet risiko for dem som hadde bruktmobil i minst ti år.

Hva vil statsråden gjøre for å følge opp resultateneog beskytte befolkningen?»

4. Interpellasjon fra representanten Kåre Simensen tilbarne-, likestillings- og inkluderingsministeren:

«Forslaget til nytt forbrukerrettighetsdirektiv inne-bærer en større revisjon og sammenslåing av fire tid-ligere direktiver på dette feltet. I EU-kommisjonensforslag til forbrukerrettighetsdirektiv ønsker man fullharmonisering i medlemslandene. Kommisjonens for-slag omhandler alle typer forbrukerkjøp, både overdisk og på Internett. De nordiske landene har sterkeforbrukerorganisasjoner og sterk forbrukerlovgivning,som gir forbrukerne god beskyttelse.

Hva er den norske regjeringens posisjon overforEU når det gjelder forbrukerrettighetsdirektivet, oghva gjør regjeringen for å sikre norske forbrukerret-tigheter i forbindelse med behandlingen av det nyeforbrukerrettighetsdirektivet?»

5. Referat

Presidenten: Representanten Linda C. Hofstad Helle-land vil framsette et representantforslag.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:01:22]: Jeg hargleden av å fremme et representantforslag fra stortings-representanten Olemic Thommessen og meg selv omendring av lovverket for foreldrepenger ved barns død.

Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdalvil framsette et representantforslag.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:01:55]: På vegneav stortingsrepresentantene Øyvind Håbrekke, RigmorAndersen Eide og meg selv ønsker jeg å fremme et repre-sentantforslag om en forpliktende plan for å sikre forsy-ningssikkerheten for strøm og hindre fremtidige kraftkri-ser.

Presidenten: Forslagene vil bli behandlet på regle-mentmessig måte.

S a k n r . 1 [10:01:59]

Interpellasjon fra representanten Kåre Simensen tiljustisministeren:

«Det er en voksende bekymring for utviklingen i kre-dittmarkedet, bl.a. ved at unges gjeld er sterkt økende.Vi ser at flere får inkassokrav og betalingsanmerkningermot seg. Det kommersielle presset på unge i dag er sterkt.Handelen på nett er økende, og stadig flere tilbyr lett til-gjengelig usikret kapital til forbrukerkjøp med utsatt beta-ling og lett tilgjengelige kontanter til svært høy rente, oppmot 36 pst. Den lette tilgangen gjennom handel på nettmedfører større grad av affekthandlinger, økt forbruk ogøkt sosialt press.

13. jan. – Interpellasjon fra repr. Simensen om i større grad å ansvarliggjøre tilbyderne i kredittmarkedet forkonsekvensene av usikrede kreditter og kalkulerte produkter med høye gebyrer og rentegevinst mv.

2078 2011

Hva kan gjøres for at tilbyderne i større grad ansvar-liggjøres for konsekvensene av lettvinte tilbud om usikre-de kreditter og kalkulerte produkter med høye gebyrer ogrentegevinst, eksempelvis gjennom at bankene og kreditt-institusjonene selv må ta regningen hvis de har lånt utpenger til personer som åpenbart ikke har økonomi til åbetjene sine kreditter?»

Kåre Simensen (A) [10:03:48]: Det har den siste tidenvært fokusert svært mye på den økende gjelden hos norskehusholdninger, og det med god grunn, og mange uttrykkerbekymring for denne utviklingen. Dagens oppslag i VGbekrefter denne bekymringen. Til tross for det låner vi pen-ger som aldri før. Tall fra november i fjor viser at norskefamilier skylder vel 2,1 mrd. kr. Mye av denne gjelden erforankret i boliger, men en stor del er forbrukergjeld – enaltfor stor del, vil mange si.

Lav rente og høy sysselsetting gjør at de fleste i Norgeklarer å styre sin personlige økonomi etter det gode gamleprinsippet om tæring etter næring.

Selv om de fleste takler sin personlige økonomi bra,registrerer vi dessverre en utvikling hvor stadig flere fårproblemer, og en god indikator på det er å se på antallinkassosaker og antall søknader om gjeldsordning.

Ifølge tall fra Finanstilsynet behandlet inkassoselska-pene i første halvår i 2010 vel 3,4 millioner saker, somer en økning på over 200 000 saker sammenlignet medførste halvår i 2009. Samtidig kom det inn ikke mindreenn 2,8 millioner nye saker til inkassoselskapene, eller15 485 saker hver eneste dag. Jeg gjentar tallet: 15 485 nyesaker hver dag, et tall som bare styrker den bekymringenmange gir uttrykk for. Men det er viktig å få fram at selvom antallet inkassosaker er svært høyt, så gjør de flesteopp for seg. Ser vi på antall søknader om gjeldsordninghos namsmyndighetene, har det økt med 24 pst. fra førstehalvår 2009 til 2010. Her er den største økningen i stor-byene, hvor det i Oslo var en økning på 56 pst. i sammeperiode. Av den grunn er det forståelig at stadig flere ikkeklarer å gjøre opp for seg. Det som gir en ekstra bekym-ring, er at gjeld og inkasso øker sterkt blant de unge. Tallfra SSB bekrefter denne utviklingen. Tallene viser at vi harhatt en økning på over 50 pst. de siste årene, samt at det itillegg er registrert negative anmerkninger på til sammenvel 1 mrd. kr i aldersgruppene inntil 34 år. Det er alvorlig.

Dagens unge blir utsatt for et mye større kjøpepressenn da vi vokste opp. Vi hadde riktignok våre katalo-ger som vi bestilte varer fra, men dagens unge utsettesfor kjøpepress på mange andre og annerledes arenaer enndet vi gjorde. Reklamens påvirkning kjenner vi til, entenvi møter den i kjøpesentrene, på tv eller i tidsskrifter.Men det nye er at Internett bringer «digitale kjøpesent-re» med et uendelig vareutvalg rett inn i ditt hjem. Sosia-le medier har produktreklame som er tilpasset din bruker-profil. Facebook er et slikt eksempel, og på såkalte rosablogger blir du også utsatt for produktreklame. Og når dulogger deg ut av disse tjenestene, møter du flere annonsersom tilbyr deg å låne billige penger slik at du kan få fi-nansiert produktene du fikk tilbud om på din pc. Og tarvi oss en tur i butikker på kjøpesentrene, møter vi pla-

kater med budskapet «Kjøp nå – betal om 3, 6 eller 12måneder».

Vi har akkurat vært gjennom en tid hvor pengene vir-kelig satt løst mellom hendene våre, og hadde vi ikke pen-ger, ble det løst ved svært så lokkende tilbud om billigepenger: «Lån opptil 300 000 kroner uten krav om sikker-het og kausjonister.» Det siste budskapet er den delen avannonsen som skal fange din og min oppmerksomhet for åta kontakt med låneinstitusjonen. Denne type annonser er,etter det jeg kjenner til, ikke ulovlig, men det går an å stillespørsmål om det etiske ved og moralen i denne formen formarkedsføring. Og vi vet at mange som er i en vanskeliggjeldssituasjon, ofte benytter seg av slike «drømmetilbud»med målsetting om at gammel gjeld da kan betales medny kredittkortgjeld.

Jeg ble kontaktet av en gjeldsrådgiver i mitt hjemfyl-ke som stiller seg spørsmålet om hvordan det er mulig aten person skal kunne få ti–tolv kreditter fra ulike selska-per – derav to–tre kreditter fra samme selskap – på nær-mere 1 mill. kr uten å «eie noe». Jeg stiller det sammespørsmålet: Hvordan går det an? Jeg har ikke svaret, menjeg skulle ønske at vi kunne si at slikt ikke skal væremulig. Og vi har vel alle fått tilbud om økte rammer og nyekredittkort hver dag gjennom året. Det skjer til stadighet.

Jeg tror en slik sammenkobling av reklame og lånefi-nansiering bidrar til å danne kjøpepress allerede i en tidligalder, og skaper et inntrykk av at penger er en tilbudsvarepå lik linje med klær, foto osv.

Det må være lov å rette en pekefinger mot både kre-dittkortselskaper og kredittinstitusjoner som kjører en slikaggressiv markedsføring som vi registrerer skjer. Av dengrunn er jeg veldig fornøyd med at forbrukerombudetvarsler en gjennomgang av om dagens markedsføring er itråd med markedsføringsloven.

For å få bukt med dette store problemet må det sam-arbeid til – fra det offentlige via våre forbrukerorganisa-sjoner til banker og kredittkortselskaper. Så er det viktigå få med den viktigste aktøren, nemlig låntakeren selv. Ethovedbudskap må være at de har et selvstendig ansvar forå forstå sine handlinger. Men mange trenger nok hjelp påveien, og da vil kunnskap være et sentralt tema. Å bidra tilbevisste og kompetente forbrukere er derfor et viktig måli regjeringens forbrukerpolitikk.

Det er fint å registrere at noen banker også bidrar til etkunnskapsløft overfor de unge. Jeg er kjent med at Nordeabank tilbyr reklamefritt undervisningsmateriell til skolene,noe som jeg synes er veldig bra.

Det er ikke vanskelig å forstå at det å være gjeldsslaveer problematisk. Tvangssalg av boliger, skilsmisser og psy-kiske lidelser er ofte noe som følger i kjølvannet. Gjelds-problemer er en av hovedårsakene til at folk kommer innunder fattigdomsbegrepet. Og som oftest blir barna destørste taperne når slikt skjer. Da er det ikke lenger noesom «bare» angår den enkelte – det blir etter hvert ogsået samfunnsansvar å hjelpe de involverte ut av en slikvanskelig situasjon.

Å få folk ut av en belastende gjeldssituasjon er en vik-tig del i arbeidet med å bekjempe fattigdom. Et av mangetiltak for bekjemping av fattigdom er bl.a. å minske de


20792011

økonomiske belastningene i forbindelse med tvangsinn-drivelse av misligholdt gjeld. Dette har regjeringen tatt påalvor.

Gebyret for utleggsbegjæringer er blitt kraftig reduserti forhold til det nivået som den Høyre-dominerte regjerin-gen Bondevik innførte og sto for. Det samme har skjeddnår det gjelder reduksjon i de kostnadene som skyldnerenkan bli ansvarlig for i tilknytning til inkassosaker. Beggedisse tiltakene er viktige bidrag for å gjøre hverdagenlettere for dem som er i en vanskelig gjeldssituasjon.

Vi vet at kommunene etter sosialloven og gjeldsord-ningsloven har plikt til å bistå personer som har gjelds-problemer. Dessverre viser undersøkelser som Forbruker-rådet har gjort, at dette tilbudet ikke fungerer i store delerav Kommune-Norge. Slik bør og skal det ikke være.

Regjeringen har også skjerpet kravet i finansavtale-loven som bl.a. omhandler frarådningsplikt som kredittgi-vere har overfor låntakere. Jeg understreker at denne plik-ten ikke bare gjelder å fraråde kreditt, men det er ogsåen opplysningsplikt om kredittavtalens innhold og konse-kvenser. I 2010 ble denne plikten ytterligere skjerpet vedat det skal kunne dokumenteres skriftlig. Dette tiltaket erkanskje spesielt viktig overfor unge låntakere.

Alt dette er gode, forebyggende tiltak – spørsmålet erom det praktiseres godt nok. Man kan jo spørre seg hvor-dan et kredittselskap skal kunne foreta en kredittvurde-ring på «5 minutter» eller innvilge lån via sms. Det børher sies at våre banker har en generelt god kredittvur-dering, men man kan nok stille spørsmål ved det vi serenkelte kredittinstitusjoner og kortselskaper praktiserer imarkedet.

Problemstillingen som denne interpellasjonen omhand-ler, er ikke et ansvar som den enkelte låntaker eller det of-fentlige bør bære alene. Som nevnt skal vi ikke frata denenkelte låntaker ansvaret, men jeg vil være tydelig på atkredittinstitusjonene generelt i mye større grad enn i dagbør bære en mye større andel av ansvaret for misligholdtelån, som en konsekvens av deres til dels aggressive salgs-og markedsføringsmetoder.

Det er mange tiltak en kan gjøre for å forsøke å dempedenne utviklingen, og noe må gjøres. Jeg mener man børse på ytterligere tiltak til inkasso- eller gjeldsordningenfor å begrense sosiale og økonomiske konsekvenser forsamfunnet og den enkelte forbruker.

Videre bør en se på hvordan en kan bedre skyldnernesog kreditors muligheter for å komme til en utenrettsliggjeldsavtale.

Man bør i større grad ansvarliggjøre finansbransjeni form av valg av salgsmetoder og produktinformasjonfra tilbyder – og ikke minst en bevisstgjøring av «godforretningsskikk» hos tilbyder.

Fra det offentlige bør en legge bedre til rette for å kunnetilby korrekt og lik informasjon overfor kredittinstitusjo-ner. I denne forbindelse bør Stortinget se på innføring avet felles gjeldsregister.

Mange frykter at denne negative økonomiske utviklin-gen som vi ser blant unge, kan skape langtidsvirkningerfor en hel generasjonsgruppe. Det er alvorlig.

Vi har alle et ansvar. Og det ansvaret er etter hvert ikke

bare blitt en tung bør å bære for dem det gjelder, men deter også etter hvert blitt en tung bør å bære for samfunnetpå mange områder.

Noe må gjøres for å stoppe den galopperende gjeldsut-viklingen vi registrerer skjer blant unge voksne – det kanikke få lov til å fortsette. Jeg har nevnt noen få tiltak – detfinnes sikkert mange andre gode forslag. Jeg ser fram tildebatten.

Statsråd Grete Faremo [10:13:57]: Regjeringen harsom prioritet å redusere fattigdom. Det viktigste vi gjør forå redusere og å bekjempe forskjeller, er at vi i Norge harklart å holde ledigheten lav i en periode med finanskriseog store utfordringer i den internasjonale økonomien. Deter en av våre største seiere i nyere tid.

Å bekjempe forskjeller og redusere fattigdom hand-ler samtidig om ulike tiltak på ulike områder for å be-kjempe økonomisk ulikhet. Regjeringen har redusert ge-byrer, sørget for en kraftig reduksjon i inkassosatsene,styrket forbrukervernet mot gjeldsproblemer og styrketforbrukerbeskyttelsen.

De senere årene har det vært en betydelig oppmerk-somhet om kredittgiving både på nasjonalt plan og i EU-regi. For å styrke forbrukernes rettigheter på dette områdethar Stortinget, etter initiativ fra regjeringen, gjort flerelovendringer, senest våren 2010 ved gjennomføringen avforbrukerkredittdirektivet i norsk rett. Lovendringene tarsikte på å forhindre at forbrukerne havner i gjeldsproble-mer de ikke vil være i stand til å håndtere. I tillegg har detvært viktig for regjeringen å påse at regelverket etterlevesi praksis. Her har Finanstilsynet og forbrukerombudet ensentral rolle.

Når det gjelder regler som skal hindre at forbrukere fårproblemer med å tilbakebetale gjelden, vil jeg særlig nevnebankenes frarådningsplikt, som gir bankene en plikt til åfraråde kunder å ta opp kreditt hvis kundenes økonomiskesituasjon tilsier det. Etter initiativ fra regjeringen gjelderfrarådningsplikten nå også ved kredittkjøp. Videre vil jegframheve at vi har fått lovfestet en kredittvurderingsplikt,og at det også er innført en forklaringsplikt ved inngåelseav kredittavtaler. I tillegg kan jeg nevne at kredittinstitu-sjonenes opplysningsplikt overfor kunden har blitt skjerpetpå alle stadier i kredittgivingsprosessen. Det er også inn-ført en angrerett ved kredittavtaler, som gjør at forbrukereninnen 14 dager kan gå fra avtalen uten begrunnelse. Vedbrudd på kredittgivernes plikter er det etter mitt syn ogsåflere adekvate og tilfredsstillende sanksjonsmuligheter.

Samlet sett har vi etter mitt syn et godt rammeverk forkredittgiving, som går langt i å verne forbrukerne når deinngår kredittavtaler. Det må imidlertid også kunne stillesvisse krav til den enkelte selv. Utgangspunktet må væreat den enkelte selv har et selvstendig ansvar for å vurde-re sin økonomiske situasjon og for å vurdere om man harøkonomisk evne til å ta opp lån. Her kan økt kunnskap ogopplæring om økonomiske forhold være viktig. Det gjeldersærlig for de unge, som normalt har mindre erfaring medlåneopptak og hva dette innebærer. I den sammenhengennevner jeg at forbrukerombudet har et prosjekt for 2011som gjelder kontraktsinngåelser blant unge over 18 år.


2080 2011

Som ledd i regjeringens arbeid med å redusere fattig-dom har regjeringen tatt initiativ til flere tiltak som gjørdet enklere for personer som havner i gjeldsproblemerde ikke kan håndtere. Regjeringen vil bl.a. beskytte dissemenneskene mot for høye gebyrer ved tvangsinndrivelseav misligholdt gjeld. Med virkning fra januar 2007 vedtokStortinget etter initiativ fra regjeringen å redusere gebyretfor utleggsbegjæringer fra 2,1 ganger rettsgebyret til 1,85ganger rettsgebyret i saker der det tas utlegg. Dette er be-tydelige reduksjoner i de usosiale gebyrene som ble inn-ført og økt under den høyredominerte Bondevik II-regje-ringen. Samlet betyr dette en nedgang i gebyrinntektenefor staten på over 230 mill. kr.

Videre har regjeringen i 2010 også sørget for en kraftigreduksjon i de kostnader som skyldneren kan bli ansvar-lig for ved den utenrettslige inndrivingen. For forbrukereer inkassosatsene redusert med mellom 20 og 50 pst., av-hengig av størrelsen på kravet. For et krav på 2 500 kr erf.eks. satsen redusert fra 1 220 kr til 610 kr. Regjeringenhar også vedtatt at det skal ta 14 dager lenger før inkasso-foretaket kan bruke den høyeste maksimalsatsen for kra-vet. Dette gir skyldneren noe bedre tid til å gjøre opp forseg uten at kostnadene ved inndrivingen økes.

Kredittgiverne står ikke fritt ved markedsføringen avkredittavtaler. For det første pålegger finansavtalelovenkredittgivere å gi visse opplysninger ved enhver form formarkedsføring av kreditt. Det skal bl.a. opplyses om ef-fektiv rente, kredittkostnader, samlet kredittbeløp og kre-dittavtalens løpetid, og opplysningene skal samlet sett giet riktig bilde av de vesentlige sidene av kredittavtalen. Deomfattende kravene til opplysninger har bl.a. til formål åsette forbrukeren bedre i stand til å sammenligne og vur-dere ulike kredittilbud. Videre setter de generelle regle-ne i markedsføringsloven grenser for markedsføringen avkredittavtaler. Forbrukerombudet fører tilsyn med at mar-kedsføringen er i overensstemmelse med lovgivningen.

For å sette forbrukeren i stand til å foreta en velover-veid avgjørelse bør vedkommende få alle relevante opplys-ninger om kredittavtalen før avtalen inngås. Kravene somstilles til kredittgiverens plikt til å gi kunden opplysnin-ger før det inngås en avtale, er derfor skjerpet. Forbruke-ren skal gis opplysninger bl.a. om samlet kredittbeløp, kre-dittavtalens løpetid, nominell og effektiv rente samt andrekostnader som vil påløpe i kredittforholdet.

Opplysningsplikten har en nær sammenheng med for-klaringsplikten og frarådingsplikten. Etter at det nå erinnført regler om forklaringsplikt, har kredittgiveren enplikt til å forklare avtalens innhold for forbrukeren. For-klaringen må gis på en slik måte at forbrukeren settesi stand til å vurdere om den foreslåtte avtalen passer tilvedkommendes behov og økonomiske situasjon.

I forlengelsen av forklaringsplikten har man frarådings-plikten, som går ut på at kredittgiveren har en plikt til åunderrette forbrukeren om at forbrukeren bør avstå fra åta opp kreditten hvis hans eller hennes økonomiske evnetilsier det. Denne plikten har vi hatt en stund, men i 2009ble frarådingsplikten utvidet slik at den nå også gjelderved kredittkjøp. Videre er det i 2010 gjort enkelte end-ringer i bestemmelsen om frarådingsplikt med sikte på å

gjøre plikten mer effektiv. Etter endringene skal frarådin-gen både gis skriftlig og så vidt mulig også muntlig. I til-legg skal forbrukeren, der det på tross av frarådingen inn-gås en kredittavtale, ved signatur bekrefte at kredittgiverenhar frårådet ham eller henne å ta opp kreditten. Formåletmed å kreve forbrukerens signatur er å tydeliggjøre for for-brukeren at kredittopptaket i et slikt tilfelle skjer på egenrisiko.

Når det gjelder hvordan frarådingsplikten i finansavta-leloven § 47 fungerer i praksis, har Finanstilsynet foretatten uformell undersøkelse blant et utvalg låneinstitusjoner.Undersøkelsen tydet på at det i liten utstrekning blir fra-rådet mot låneopptak, men at det i stedet blir gitt avslag ide tilfellene der det er tvilsomt om forbrukeren har evnetil å bære forpliktelsene.

I 2010 fikk vi også en lovfesting av kredittgiverensplikt til å foreta en kredittvurdering av forbrukeren førkredittavtale inngås. Vurderingen skal foretas på grunnlagav opplysninger som forbrukeren oppgir, eller fra relevan-te databaser. Dette sikrer at kredittgiveren får et tilstrek-kelig grunnlag for å vurdere om forbrukeren er i stand tilå oppfylle sine forpliktelser etter kredittavtalen. Kreditt-vurderingsplikten har dermed en nær sammenheng medfrarådingsplikten.

Jeg vil også nevne at Barne- og likestillingsdeparte-mentet på anmodning fra Stortinget har fått utredet spørs-målet om opprettelse av et sentralt gjeldsregister. Å re-gistrere gjeld vil kunne være et nyttig hjelpemiddel vedgjennomføringen av kredittvurderingsplikten. Utrednin-gen har vært på høring og følges nå opp av departemen-tet.

I 2010 ble det innført en bestemmelse om angrerett ifinansavtaleloven. Forbrukeren kan innen en frist på 14dager utøve angrerett og komme ut av avtalen uten å ginoen begrunnelse. Kredittgiveren kan som utgangspunktikke kreve andre kostnader enn selve kredittbeløpet medrenter.

Ved kredittkjøp har Stortinget etter forslag fra regje-ringen valgt å beholde kravet til kontantinnsats. I tilfellerhvor varens kontantpris overstiger 20 pst. av folketrygdensgrunnbeløp, noe som f.eks. ofte vil være tilfellet ved bil-kjøp, skal 35 pst. av varens kontantpris betales kontant. Etslikt krav har til formål å verne forbrukeren mot uover-veide kjøp og også til en viss grad beskytte mot press fraen pågående selger som tilbyr å yte kreditt for å finansierekjøpet.

Dersom kredittgiverne ikke overholder de lovpålag-te pliktene, har man flere sanksjonsmuligheter både etterbestemmelsene i finansavtaleloven og etter de alminneli-ge avtalerettslige reglene om ugyldighet og revisjon, her-under avtaleloven § 36. Det kan bl.a. bli tale om å lempepå forbrukerens forpliktelser etter avtalen. Videre har Fi-nanstilsynet og forbrukerombudet adgang til å gi påleggom retting og til å ilegge tvangsmulkt ved brudd påfinansavtalelovens regler om kredittavtaler.

Rene forbrukslån, som i stor grad gis uten sikkerhet,tilbys av både banker og finansieringsselskaper. Finans-tilsynet har i flere år kartlagt omfanget av forbrukslån iet utvalg banker og finansieringsselskaper. Årsveksten var


20812011

2 pst. ved utgangen av andre kvartal 2010, og kun 0,3 pst. iandre kvartal isolert. Etter en periode med betydelig veksti forbrukslån har veksten stoppet opp, og det kan tyde på atfinansinstitusjonene og forbrukerne er blitt mer forsiktige.

Samlet sett mener jeg lovgivningen for å beskytte for-brukeren på dette området er god og betydelig videreut-viklet gjennom de siste årene. Det er videre viktig å påseat finansinstitusjonene forholder seg til regelverket, og atdette følges i praksis. Samtidig synes problemene med til-bakebetaling av kreditt å være økende, særlig blant yngrelåntakere. Dette tar regjeringen på alvor, og anser derforden debatten som er reist i dag, som svært viktig.

Kåre Simensen (A) [10:24:29]: Jeg vil takke statsrå-den for en god redegjørelse, som etter mitt syn gir godeog betryggende svar på mange av de problemstillingenesom jeg tok opp i min interpellasjon.

Det er alltid en vanskelig avveining hvor langt mankan gå i å definere hvem som har ansvaret når ting gårgalt – så også når det gjelder de problemstillinger som vitar opp i denne interpellasjonen – spesielt fordi det angårså mange unge som er i starten på sitt voksenliv. Det erderfor forståelig at man får sympati for dem som har hav-net i en vanskelig livssituasjon på grunn av dårlige øko-nomiske prioriteringer. Slik skal og bør det være – ganskeenkelt fordi det er viktig å gi tilbakemelding på at vi bryross om dem som sliter, og at det offentlige kan være tilhjelp for å få dem ut av hengemyra, som en stor gjeldsbe-lastning er. Vi vet alle at veien til fattigdom er svært korti slike situasjoner.

Jeg synes statsråden redegjorde godt for hva som ergjort, og for hva som kan gjøres – bl.a. de tiltak regjerin-gen har gjort ved å forsterke lovverket på dette området,tiltak som nettopp kan bidra til å forhindre fattigdom hosdem som har en stor gjeldsbyrde.

Men til tross for sympati med dem det gjelder, menerjeg at det er viktig å være tydelig på at den enkelte ogsåselv har et selvstendig ansvar for sine økonomiske hand-linger. Det kan ikke presiseres mange nok ganger. Uten enslik forståelse vil veien ut av en gjeldssituasjon bli sværtlang og kronglete.

Dessverre viser det seg at en slik forståelse sitter langtinne. Altfor mange får innvilget lån som de involverte par-ter burde vite ville forverre deres livssituasjon. Ofte skjerdet fordi man føler seg tvunget til å kjøpe seg fri fra ube-hageligheter ved å erstatte gammel kredittkortgjeld medny kredittkortgjeld.

Til tross for at man gjennom lov pålegger kredittinsti-tusjoner både en opplysningsplikt og en frarådningsplikt,erfarer vi at noen kredittinstitusjoner ikke alltid følgerlovens intensjon til punkt og prikke.

Av den grunn har jeg lyst til å spørre statsråden om detkan være aktuelt å innføre en regel om at bankene og kre-dittinstitusjonene selv må ta regningen hvis de har lånt utpenger til personer som åpenbart ikke har økonomi til åbetjene sine kreditter. Videre vil jeg be statsråden si noemer om det finnes sanksjonsmuligheter i lovverket når viregistrerer brudd på kredittgivers plikter.

Til slutt vil jeg nok en gang ta fram bekymringen som

ligger i den voksende gjelden som en altfor stor andel avbefolkningen befinner seg i. Særlig bekymringsfullt er detat andelen er økende hos den unge befolkningen. Å star-te sitt voksenliv med en stor gjeldsbyrde er svært utford-rende, og vi må alle, på hver vår arena, søke å forhindreat det skjer.

I den forbindelse har jeg lyst til å avslutte med nok etspørsmål til statsråden: Har regjeringen tanker om å iverk-sette andre tiltak som kan hindre en ytterligere økning avgjelden hos befolkningen, og da særlig overfor de ungevoksne?

Statsråd Grete Faremo [10:27:43]: Dette er en vik-tig interpellasjon, og interpellanten stiller viktige oppføl-gingsspørsmål, som jeg skal prøve å gi noen svar på.

Jeg mener vi allerede i dag har et godt regelverk somgår langt i å beskytte forbrukere mot å ta opp mer kredittenn de vil være i stand til å betjene – da spesielt gjennombankenes frarådingsplikt, som jeg var inne på i mitt inn-legg. Bankene har her også en plikt til å fraråde forbruke-re å ta opp kreditt som kan være en for stor belastning forforbrukerens økonomi. Dersom bankene ikke overholderdenne frarådingsplikten, er det ikke tvilsomt at dette kanføre til at forbrukerens forpliktelser etter kredittavtalenlempes.

Så vil jeg også minne om den plikten kredittgive-ren faktisk har til å informere ikke bare muntlig, menskriftlig om fraråding og låntakers plikt til å signere omvedkommende likevel ønsker å ta opp lånet.

Det andre spørsmålet gjaldt hvorvidt det kan være ak-tuelt å innføre andre sanksjoner i lovverket ved brudd påkredittgivers plikter. Vi har nok, slik jeg vurderer det, idag tilfredsstillende sanksjonsmuligheter – noen lovfesteti finansavtaleloven og ellers i de alminnelige avtaleretts-lige reglene og ikke minst avtaleloven § 36. I forbindel-se med gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet bledette spørsmålet grundig behandlet, og man kom da tilat det ikke var behov for å innføre ytterligere sanksjons-muligheter i finansavtaleloven. En innføring av ytterlige-re sanksjonsregler vil kunne skape uklarheter i forhold tilannen lovgivning hvor det ikke er innført særlige regler.

Det vil for så vidt også kunne føre til ytterligere uklar-het. Men dette området synes jeg det er viktig at man harunder oppmerksomhet.

Jeg tror fokuset på opplæring, på kunnskap – ikke minsthos de unge – om hvilke muligheter og ikke minst fris-telser, nye salgskanaler, nye reklameframstøt og fristendetilbud innebærer, er viktig, og at det her er viktig for ossalle å sørge for at det er så gode rammer som mulig, menlikevel under hensyn til at det må være den enkeltes ansvarogså å ta ansvar for egen økonomi.

Stine Renate Håheim (A) [10:30:55]: I 2009 ble detopprettet 5,2 millioner nye inkassosaker i Norge. En fjer-dedel av disse sakene dreier seg om unge under 25 år. Tal-lene forteller om en skremmende utvikling. Jeg har derforogså lyst til å takke interpellanten for å reise en veldig vik-tig debatt, og også takke statsråden for mange gode svar.Det er bekymringsverdig når flere pådrar seg gjeld som de


2082 2011

ikke greier å håndtere. Særlig gjelder det unge mennes-ker, fordi de er mer utsatte på finansmarkedet, har lavereinntekter og ofte mer usikre jobber.

Men så har jeg også lyst til å understreke at det eren vanskelig debatt med viktige balanseganger, for det ernødvendig å si at alle har ansvar for egen økonomi. Detansvaret må ligge til grunn. Vi har alle selv et ansvar forikke å bruke mer penger enn vi har. Alle har også et an-svar for å ta de riktige valgene, men det personlige ansva-ret må kombineres med politiske tiltak som styrker for-brukernes rettigheter og beskytter enkeltmennesket fra åbli utnyttet, ofte i en sårbar situasjon. Selv om mange avaktørene i bransjen tar ansvar og har etablert gode rutiner,kommer vi ikke unna at deler av bransjen er spekulativ isin jakt på profitt, driver aggressiv markedsføring og til-byr lån uten sikkerhet eller kausjon, lån på halvtimen persms og ferdigutfylte søknader. Vi har vel alle opplevd – jeghar i hvert fall opplevd det flere ganger – å gå ned KarlJohan, der det løper folk etter deg med kredittkort, og detar nesten ikke nei for et nei. Alt dette for å friste noen tilå ta opp et lån som det kan bli vanskelig å betale ned, sånnat rentegaloppen starter og firmaene tjener store penger.Jeg ser derfor fram til, i likhet med interpellanten, Forbru-kerrådets gjennomgang av markedsføringen. Det er det etbehov for.

Jeg kan ha forståelse for at fristelsen kan være stor,særlig for mennesker som ikke alltid forstår rekkeviddenav det de gjør. Derfor har det vært viktig for Arbeiderpar-tiet og de rød-grønne å styrke forbrukernes vern og ret-tigheter. Vi har styrket frarådningsplikten, innført forkla-ringsplikt, vi har lovfestet kredittvurdering og 14 dagersangrerett, og det er innført plikt til bl.a. å oppgi effektivrente i all markedsføring av lånetilbud. Der Bondevik II-regjeringen innførte og økte usosiale gebyr for utleggsbe-gjæringer, har den rød-grønne regjeringen redusert geby-rene med 230 mill. kr. Det er ett av flere viktige tiltak forå bekjempe fattigdom.

Mange gode lover er innført av den rød-grønne regje-ringen det siste året, men det hjelper ikke å ha rett dersomman ikke får rett. Derfor er også bl.a. rettshjelpsmeldin-gen – som nå skal rulles ut, om gratis juridisk bistand tilflere – et viktig bidrag for at flere skal få rett, og at pro-blemene blir løst på et tidligere tidspunkt. Jeg har også idenne debatten lyst til å gi ros til alle de frivillige som dri-ver med gjeldsrådgivning i Juss-Buss, Gatejuristen, JURKog i andre organisasjoner.

Som på alle områder er forebygging det beste og mesteffektive tiltaket. Her har vi virkelig en vei å gå. På sluttenav fjoråret presenterte Dagens Næringsliv en undersøkelsesom viste at bare halvparten av unge mellom 18 og 20 årfaktisk vet hva rente er. Da sier det seg selv at forbrukslånog kreditt kan bli en kortkjøpt lykke. Det understreker vik-tigheten av forklaringsplikt og frarådningsplikt, men detunderstreker også viktigheten av bl.a. de målrettede kam-panjene Forbrukerrådet har kjørt. Det understreker viktig-heten av relevant matematikkundervisning og økonomifa-get på videregående, men det er også viktig at ungdom fårmed seg en god dose fornuft hjemmefra.

Programmet Luksusfellen sier noe om viktigheten av å

løse problemene før de blir så store at de er uhåndterbare.Ifølge sosialtjenesteloven har kommunene forpliktelse tilå tilby økonomiske råd og veiledning og hjelp til dem somsliter.

I 2009 gjennomførte Forbrukerrådet en undersøkelsesom hadde et nedslående resultat. Bare 12 norske kom-muner tilbyr god hjelp i den forstand at de har god infor-masjon på hjemmesidene, svarer raskt og tilbyr rådgiv-ningstime innen to uker. Halvparten av kommunene svarteikke på henvendelsen eller ga ufullstendige svar. Det erikke godt nok. Kommunene kan ikke løse det problemetalene, men med økningen i sosialhjelpsutbetalingene er detogså kanskje et hint til landets kommunepolitikere om atdet å satse på gjeldsrådgivning på sikt kan gi kommunensparte utgifter, og mange mennesker kan også spares forbelastninger, bekymringer og problemer.

Karin Andersen (SV) [10:36:06]: Gjeldskrise er etmeget stort problem for den som kommer oppi det, ogofte med et nesten ødelagt liv som resultat. Det er tap forkreditor. De eneste som kanskje tjener noe på dette, erinkassobyråer som kan sitte igjen med gevinst.

Regjeringen har gjort mye på dette området, og det erjeg veldig glad for. Vi har et veldig stort ansvar for åbeskytte forbrukerne mot det kreditt- og forbrukerpressetsom vi blir utsatt for nå. Det gjelder veldig mange gjennombåde pushing av usikret gjeld og handling på Internett, derdet også er helt umulig å få tak i hvem du har kjøpt varerfra. Hvis du har noe å klage på, eller du ikke kan betaleregningen, betyr jo det at folk står i en helt annen situa-sjon nå enn de gjorde før. Ordningene vi skal lage, skal jovære slik at flest mulig skal kunne gjøre opp for seg. Deter målsettingen med det vi jobber med – ikke å frita noenfor ansvar for egne handlinger, men å sette både kreditorog debitor i ansvarlig posisjon, og når man kommer i enslik situasjon, ha ordninger som gjør at flest mulig av demkan komme ut av det og gjøre opp for seg.

Jeg er glad for det som har vært sagt her før om å vur-dere markedsføringen, for jeg mener vi burde ha hatt etforbud mot markedsføring av usikret gjeld. Jeg vet at deter problemer med det i forhold til EU-retten, men jeg er ihvert fall glad for at vi skal gå nye runder for å se hvordan vikan sikre at denne pushingen og markedsføringen av usik-ret gjeld kan dempes. Det andre er å gå gjennom hvordankreditor kan ha et økt ansvar for usikret gjeld. Det menerjeg er veldig viktig, fordi en kreditor kan ikke gi kreditt tilnoen som åpenbart ikke kan ta imot det. Derfor er frarå-dingsplikten vi har innført, viktig. Det er jo hele begrun-nelsen for at regjeringen nå vurderer et gjeldsregister, somjeg er veldig glad for at man gjør, for det er en mulighettil å håndtere dette på en bedre måte enn vi gjør i dag.

Det er også mange andre tiltak vi kan tenke på fram-over, f.eks. å vurdere eksplisitt et forbud når det gjeldervideresalg av usikret kreditt – i dag er det mange kredi-torer som slipper billig unna dette, de selger gjelda vide-re – og det er et prinsipp som et bredt flertall slutter seg til.Jeg er nok mer betenkt på det, men når det gjelder usik-ret gjeld, mener jeg at dette må vurderes om igjen. Kravettil egeninkasso, der gebyrene er enda lavere enn de er når


20832011

man får sendt dette inn i det andre systemet, ligger der,og det vil jo gjøre at den som gir en slik kreditt, vil viteat man må drive inn gjelda sjøl, og gjennom det kan væremer tilbakeholden.

Så har jeg behov for å si litt om offentlig sektor som kre-ditor, fordi jeg har jobbet med disse sakene i veldig mangeår. I veldig mange tilfeller er det lettere å få med seg privatekreditorer på avtaler som gjør at vedkommende kan greieå betale ned gjelda si, enn det er i en del tilfeller i forhold tiloffentlig sektor. Det kan jo være slik at det f.eks. er egen-betalinger til helsetjenester og medisiner som kan balle påseg til en svær gjeldsbelastning som folk ikke greier sjøl.Det kan jo være folk som er i en ekstremt vanskelig livs-situasjon fra før. Det kan også være helt andre typer gjeldfolk har til offentlig sektor. Men jeg mener det er et stortbehov for å gå gjennom hvordan offentlig sektor håndte-rer disse sakene, ikke for at folk skal slippe å betale forseg, men for at de skal få betalingsplaner som gjør at defaktisk kan greie å betale. Nå i disse strømregningstiderer det jo slik at strømselskapene også blir oppfordret til ågå inn i avtaler der man deler opp regningen over tid, slikat det faktisk blir mulig for folk å gjøre opp for seg. Jegtror at det er uhyre viktig at man har mest mulig av disseordningene, for jeg tror det er veldig god læring i det, ogdet er stor fornuft i at det er slik. Da kan man ikke for-lange at folk skal betale med penger som de faktisk ikkehar. Det er da folk får panikk og igjen tar opp kortsiktiggjeld, som gjør at det går helt galt.

Jeg er veldig glad for at regjeringen nå vurderer nyetiltak, og jeg mener at det er behov for å jobbe videre mednye tiltak på dette området.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:41:18]: Først vil egnytte anledninga til å takke interpellanten for å ha teke oppeit viktig tema. Eg er glad for den debatten som har vore,med gode innlegg og gode innspel til ulike tiltak som kangjerast.

Sidan i sommar har talet på nordmenn som har beta-lingsmerknader, auka med 26 000. Det er 17 000 fleireenn for berre eitt år sidan. Til saman har over 200 000nordmenn nesten 30 mill. kr i ubetalte krav. Fem av seksav dei som ikkje gjer opp for seg, er menn, og gjennom-snittsalderen er 41 år. Det betyr at det er ei utfordring somikkje berre gjeld unge, men som gjeld unge spesielt, somfleire har vore inne på, for nesten 19 000 unge under 25år har no fått betalingsmerknad. Ofte kan det godt vereat det gjeld mindre beløp, men at så mange unge startarlivet sitt med betalingsmerknad, er alvorleg. Det er 3 000fleire unge under 25 år som er registrerte med merknadenn det var i fjor vår. Det viser jo at situasjonen har blittverre, som fleire har vore inne på. For dei aller yngste erdet nesten tusen 19-åringar som har fått merknader. Deter dobbelt så mange som for berre eit halvt år sidan.

Det viser at det er eit viktig tema, og eg er derfor gladfor at fleire har vore engasjerte i temaet lenge. For Kris-teleg Folkeparti sin del har me teke fleire ulike initiativher i Stortinget for å hindre at fleire hamnar i gjeldskrise,men òg for å kome med tiltak for å hjelpe dei som har blittgjeldsslavar. Det er viktig med eit lågterskeltilbod, enkle

hjelpemiddel, for dessverre ser ein at veldig mange drygeraltfor lenge med å kome med dei små beløpa til å begyn-ne med. Ein ser at det er rekningar som begynner å hopeseg opp, og så veit ein ikkje heilt kva ein skal gjere. Detå kunne gå tidleg inn og hindre at det utviklar seg til eitproblem, er noko av det viktigaste ein kan gjere.

For Kristeleg Folkeparti er det òg opplagt viktig åkunne bryte den onde sirkelen i begynninga, at ein kansjå at dei som har begynt å få betalingsproblem, kan fåhjelp og ikkje hamnar tilbake i den onde sirkelen. Derforer kanskje det å rette tiltak mot unge, som interpellantenvar inne på, ekstra viktig, fordi ein veit at når ein hamnari ein slik sirkel, kan det vere vanskeleg å kome ut av han.Ein er kanskje heller ikkje klar over kor alvorleg det er åfå betalingsmerknader. Det er først når ein prøver å opp-søkje banken og skal ha eit lån til bil eller hus, at ein serat det ikkje er like lett å få det lånet som ein ville ha.

Derfor ønskjer eg å ta opp ein spesiell problemstillingmed statsråden, fordi Kristeleg Folkeparti har teke initia-tiv til eit gjeldsregister, som Stortinget faktisk gjorde eitsamrøystes vedtak om i 2007, eit vedtak med oppmodingom at ein skal gjennomføre eit gjeldsregister. I vedtaketligg det at ein tek sikte på at det vil liggje føre ei endelegvurdering i 2008. Så langt eg kan sjå, ligg ho ikkje føre.Tvert imot har eg sett tidlegare formuleringar frå depar-tementet som seier at dei skal kome tilbake til det seina-re. Det seinaste eg har funne, er at det skal kome våren2010. Eg kan ikkje sjå det heller, men eg tek eit lite at-terhald om at eg ikkje har klart å finne det. Men eg viluansett be statsråden om å sjå på eit gjeldsregister, for dethandlar jo om å få ein samla oversikt over kva for lånein har. Då kunne f.eks. lån med pant i bil, hus osv. vereoppgitt, men når det gjeld dei som har lån utan pant, mådei forskjellege finanskredittinstitusjonane vere avhengi-ge av å kunne stole på at låntakarane oppgir den faktiskeinformasjonen. Ein veit at det ikkje alltid blir gjort.

Det er eit personleg ansvar å forhindre at ein får slikeutfordringar som eg snakkar om i dag. Men det er òg eitansvar for oss som politikarar å kunne leggje til rette for atfinansinstitusjonane – mange av dei ønskjer faktisk å gjereein jobb for å hindre at menneske blir gjeldsslavar – ògkan ha den totale oversikten, og dermed kanskje lettare vilkunne seie nei. Så utfordringa til akkurat dette er gitt.

Samtidig vil eg berre takke Karin Andersen for å hateke opp problematikken med det offentlege som kreditor.Det er ei alvorleg bekymring som eg deler, som eg er gladfor at regjeringspartia er opptekne av, og som eg håperstatsråden vil sjå på. Eg håper òg at ho vil sjå på ein nettpor-tal, at ein kan vere meir villig til å bruke gjeldsrådgiving frådei frivillige organisasjonane, som gjer ein kjempeviktigjobb. Og så er eg glad for at fleire har vore inne på at einskal sjå på den marknadsføringa som kredittkortselskapadriv med.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [10:46:44]: Jeg vil be-rømme representanten Simensen for å ha satt en sværtviktig sak på dagsordenen. Det er alvorlig når stadig flereungdommer og andre med sårbar økonomi ender opp medinkassokrav og å få betalingsanmerkninger. Konsekven-


2084 2011

sene kan være langvarige og svært inngripende for denenkelte.

Ifølge Finanstilsynet lånte nordmenn til sammen nes-ten 45 mrd. kr til forbruk med bl.a. kredittkort i 2009. Deter en femdobling siden 1997. Langt fra all denne gjeldener imidlertid problematisk. For dem som bruker kredittmed vett – innenfor bæreevnen av sin egen økonomi – erdet fint at kredittkortene, kredittkjøpene og forbrukslåne-ne finnes. De er nyttige verktøy for betaling i dagliglivetog kan være gode å ha når man virkelig trenger ekstra pen-ger raskt, og man må finansiere noe som er helt uunnvær-lig, f.eks. når vaskemaskinen ryker. Da er kreditt ok – omman vet man kan betale tilbake.

Også i andre tilfeller kan det være lurt å bruke kreditt-kort. I en del tilfeller er bedre forbrukervern faktisk detbeste argumentet for å bruke nettopp denne typen kort.Særlig ved netthandel er det lurt å betale med kredittkort.Det samme gjelder ved kjøp av ferie- eller flyreiser. Det erikke denne gjelden som er problemet. Det er først når dentype kredittkort og den type lån gis til folk som ikke kanbetale tilbake de lånte beløpene, at problemene oppstår.

Finanstilsynet har i flere år kartlagt omfanget av for-brukslån i et utvalg banker og finansieringsselskaper. Desiste årene har det vært en sterk vekst. For 2010 var års-veksten 2 pst. ved utgangen av andre kvartal 2010, menkun 0,3 pst. om vi ser andre kvartal isolert. Etter en pe-riode med betydelig vekst i forbrukslån de siste årene erdet med andre ord tegn på at veksten kan ha flatet ut. Detkan tyde på at både de som låner ut, og de som tar opplån, er blitt mer forsiktige. La oss håpe det! Forbrukslånutgjør en liten andel av den totale gjelden i norske hus-holdninger, om lag 2 pst. Rene forbrukslån er altså i stør-re grad et problem for dem som opptar slik gjeld, enn forsamfunnsøkonomien som sådan. Men for dem som hav-ner uti et kredittfinansiert økonomisk uføre, er det uansettalvorlig.

Derfor er det også gjort en rekke grep for å hindreat folk pådrar seg uhåndterlige mengder gjeld, slik somstatsråden redegjorde for.

For det første er den som gir kreditt i dag, pålagt aktivtå fraråde kunden å ta opp lån eller kreditt når det er klartat personen ikke har økonomisk evne til å bære et lån. Ad-varselen skal også gis muntlig, og kunden må skrive underpå at fraråding er gitt. Det er viktig at denne regelen føl-ges opp, fordi den faktisk er ment nettopp å rette seg motdem som ikke kan håndtere kredittlån. Mange unge finnesi denne gruppen.

Det er også strenge regler om markedsføring av kre-dittavtaler i dag.

I tillegg har Finanstilsynet innført retningslinjer for for-svarlig utlånspraksis for boliglån. Hovedkravene går påen grundig prosess, særlig for vurdering av betalingsevne,og lånet skal normalt ikke overstige 90 pst. av boligensverdi. Forhåpentligvis vil disse grepene bedre gjeldssitua-sjonen og den økonomiske sårbarheten – særlig for ungemennesker.

Likevel har vi utfordringer. Ifølge Finanstilsynet mot-tok inkassoforetakene over 2,8 millioner nye saker i løpetav første halvår 2010. Det er en oppgang på nesten 67 000

saker, eller 2,4 pst., sammenlignet med første halvår2009. Det er ikke tidligere blitt innrapportert et så bety-delig antall nye inkassosaker hos inkassoselskapene somi løpet av første halvår 2010.

Hvorfor skjer dette? Kanskje er det slik at det er øktaksept for å «leve det gode liv» på kreditt? Kanskje er detfinansieringsselskapenes aggressive markedsføring? Kan-skje har betalingsmoralen faktisk endret seg? Noen hevderdet – særlig at den har endret seg blant ungdom.

Rundt 14 000 i alderen 20–24 år er registrert med be-talingsanmerkninger. Kravene utgjør til sammen rundt enhalv milliard kroner. Da må det skarpere lut til både nårdet gjelder opplæring av ungdommene selv, og når detgjelder finansieringsselskapenes opptreden. Man bør an-takelig ha mer økonomistyring i undervisningen i skolen,men her har også vi som foreldre et ansvar. Flere må rettog slett bli flinkere til å lære barna sine grunnleggendeprivatøkonomi.

Og så må vi se på hvordan vi kan hjelpe folk ut av ufø-ret. Kommunenes ansvar for gjeldsrådgiving må opp ogfram, og vi kan vurdere nye spennende tiltak som f.eks.gjeldsrådgiving på nett.

Arild Stokkan-Grande (A) [10:52:05]: Aller først viljeg i likhet med flere i salen takke interpellanten for ensærdeles viktig interpellasjon og en god debatt så langt.

Det er viktig både for de enkeltpersonene det gjel-der – det er tøft å starte livet med en stor gjeldsbyrde, ogfor mange ender det med ulykke – og det er viktig forsamfunnet. Vi ser at vi til dels er dårlig forberedt på vårtmøte med det moderne samfunn, og vi ser at det potensieltkan skape store klasseskiller i et moderne samfunn hvisvi ikke evner å manøvrere i det farvannet vi opererer i.

For mine besteforeldre var det nærmest utenkelig å taopp gjeld når man skulle kjøpe noe – dette var barn i 1930-årene, ungdom under krigen, og i etableringsfasen undergjenoppbyggingen av landet. Det var en holdning hos dengenerasjonen som handlet om at man skulle tjene opppenger før man handlet de varene man ønsket seg. Oftekunne det gå mange år hvor man drømte om forbedring avlivsstandard og levestandard før man kunne realisere det.

Mens for mange av mine jevnaldrende er man vant tilnesten ikke å rekke å ønske seg noe, før det står i stuen.Jeg hørte at før den julen vi nettopp har gått gjennom, vardet mange barn som ikke klarte å komme på ting de øns-ket seg i julegave, fordi de er vant til å få nærmest alt opp ihendene. Det er en utvikling i samfunnet som er formida-bel i forhold til våre holdninger, i forhold til det å betjeneegen økonomi og betjene gjeld.

Jeg tror at mulighetene for å gjøre noe med dette sær-lig handler om tre spor som egentlig alle har vært innepå. Det første er hva vi fra samfunnets side kan gjøre medlover, regler og plikter. Som vi hørte både fra interpellan-ten og statsråden, er det gjort særdeles mye. Kanskje har vigjort så mye at vi begynner å nærme oss grensen for hvorlangt politikken kan strekke seg før vi begynner å frataden enkelte ansvaret for egen økonomi. Men jeg tror detgår an å gjøre mer når det gjelder pliktene til de selskape-ne som tilbyr kortsiktig lykke og enkel tilgang på penger,


20852011

særlig når det gjelder markedsføring. Det er gjort mye nårdet gjelder forklaringsplikt og frarådningsplikt, men det erjo en årsak til at vi nærmest må gå spissrotgang mellomde ulike tilbyderne på offentlige steder. Det er en sværtlukrativ bransje vi snakker om, og det må reguleres.

Det andre er at vi må gjøre mer når det gjelder opplys-ning om rettigheter og hvilke farer som lurer, og der trorjeg kanskje skolen kan være en arena hvor man i størregrad kan forberede de unge på den hverdagen de vil møtenår de skal ta ansvaret for egen økonomi helt og holdentalene.

Men uansett hva vi gjør fra statens og samfunnets side,vil det alltid finnes useriøse aktører i bransjen, og det vilalltid finnes personer som kan falle for fristelsen. Der-for ønsker jeg at det i sterkere grad fokuseres på det per-sonlige ansvaret vi faktisk har, og da særlig på foreldre-nes ansvar. Når mange barn i dag opplever at de nærmestblir dyttet inn i forbrukerjaget, delvis av voksne personerrundt dem, hva gjør det med deres forhold til økonomi?Hva gjør det med deres forhold til det faktisk å ha råd til åkjøpe det de ønsker seg? Hva gjør det med oss som sam-funn at vi stadig har en forbruksvekst og et ønske om enforbruksvekst, og et forbrukerjag? Jeg mener at en av deviktigste oppgavene voksne og foreldre har, er å beskyt-te barn. På samme måte som vi beskytter våre barn motfysiske farer i trafikken, i bybildet og for øvrig, må det idagens samfunn og i framtiden bli like viktig å forbere-de barn og unge på hva som kan møte dem i en moderneverden.

Så vi kan gjøre mye fra samfunnets side for å hjelpefolk som har havnet i uføre, men vi løser egentlig ingen-ting før vi får en høyere bevisstgjøring blant foreldre, blantvoksenpersoner, i skolen og blant de enkelte unge selv.Først da klarer vi å få motvirket den trenden vi dessverreser. Jeg føler at denne debatten har vært et viktig bidragtil å gjøre noe med det.

Kåre Simensen (A) [10:57:23]: Jeg vil først starte medå takke alle som har deltatt i debatten. Jeg synes vi harfått et veldig godt fokus og mange gode innspill på denproblemstillingen som ligger i min interpellasjon.

Jeg har lyst til å starte med å kommentere noen avde innleggene som har vært. Jeg kan starte med de tosiste – når det gjelder det med ansvaret rundt kjøkkenbor-det: rett og slett å diskutere med våre unge de problemstil-linger de unge møter ute i den virkelige verden. Vi har velalle sammen vært gjennom en livsfase der man sto med luai hånden hos banksjefen og ba tynt om lån, til man i dagmøter aggressive selgere både på Karl Johan, i elektrobu-tikken, i møbelbutikken eller hvor det måtte være, som til-byr kort – ikke nødvendigvis bare ett kort, men man sitterkanskje igjen med 10–15 kort i lommen hvis man virkeligtakker ja til alle tilbudene.

Så dette med holdninger, diskusjoner og forståelse avdet å møte en aggressiv og til dels materiell verden, erviktig å ta opp. Jeg synes også at blant fora for dentype debatter er kanskje rundt kjøkkenbordet det viktigstestedet.

Så har flere vært inne på hvordan det offentlige opp-

trer i forbindelse med det å være kreditor. Jeg synes deter et godt poeng og det er et viktig tema å diskutere. Vimå ikke nødvendigvis bare se på det som skjer rundt oss,men jeg synes også det er viktig å se på hvordan vi selvopptrer når vi er i en slik situasjon. Den debatten imøteserjeg gjerne.

Representanten Andersen tar også opp et viktig poeng,og det gjelder det nye forretningsområdet som har blomst-ret i etterkant av den gjeldssituasjonen som har utvikletseg, nemlig videresalg av gjeldsfordringer. Det går ikkebare i ett ledd, men det går også i flere ledd, og dess lengerut i leddene man kommer, vil jeg også tro at innkrevings-metodene vil bli mer aggressive og på den måten også setteden som er i en gjeldssituasjon, i en mye, mye vanskeli-gere situasjon enn man var i. Jeg synes også det er viktigå påpeke den delen av det nye forretningsområdet, så herer det nok mange som bør gå i seg selv.

Jeg vil avslutte med nok en gang å takke for debattenJeg tror ikke dette er den siste debatten med dette temaet,men jeg håper i hvert fall at dette er en start på en dis-kusjon som kan gjøre livet lettere for mange som er i ensærdeles vanskelig situasjon. Og, som jeg har sagt, vi haralle et ansvar, men kanskje det viktigste ansvaret er rundtkjøkkenbordet, for å starte der, for der tror jeg lærdommentrenger lengst inn i våre hoder.

Statsråd Grete Faremo [11:00:44]: Jeg vil også be-nytte sjansen til å takke interpellanten for å ha tatt oppdette viktige spørsmålet, og bredden i debatten viser hvorutfordrende det kan være for alle, ikke bare for ungdom, ånavigere i en verden som bygger på elektronisk betaling,lett tilgang på kreditt og mange fristende tilbud.

Jeg har også lyst til å gjenta det jeg sa om at regjeringenhar sett på spørsmålet om etablering av et gjeldsregister.Barne- og likestillingsdepartementet har utredet spørsmå-let, og denne utredningen har nå vært på høring, og sakenvil bli fulgt opp av Barne- og likestillingsdepartementet.

La meg også avslutningsvis oppsummere med at jegtror vi har et godt rammeverk på området for kreditt-givning. Som gjennomgangen har vist, har vi for detførste en rekke bestemmelser som skal beskytte forbru-keren mot å ta opp lån som vedkommende vil få vanske-ligheter med å betjene. I tillegg har regjeringen, som jegogså nevnte, redusert kostnadene forbrukeren kan ha ogbli ansvarlig for ved rettslig inndriving og inkasso, noesom i sin tur vil gjøre situasjonen enklere for personersom har fått gjeldsproblemer. Og regjeringen har også,og det er det flere som har pekt på at er viktig her idag, vært opptatt av at regelverket på kredittområdet et-terleves i praksis. Her er særlig tilsyn med kredittinstitu-sjonene et viktig stikkord. Det er mange som har illus-trert betydningen av å gi informasjon og spre kunnskapom økonomiske spørsmål på en god måte. Jeg må inn-rømme at jeg ble også veldig bekymret da jeg så oppsla-get i media knyttet til hva ungdom egentlig vet om ren-ter. Det sier noe om den kunnskapsutfordringen vi har pådette området. Her tror jeg vi alle ser at det er viktig åfølge dette området nøye og også vurdere behovet for nyetiltak.


2086 2011

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet.

S a k n r . 2 [11:03:30]

Interpellasjon fra representanten Bent Høie til helse-og omsorgsministeren:

«Helseforetakene har i høst nylig tildelt avtaler til enrekke private helseleverandører. Innenfor flere områder erdet blitt en dominerende aktør som har fått størstedelenav oppdragene. Etterlevelse av anskaffelsesregelverket erviktig, men ikke en garanti i seg selv for at det sikres et vel-fungerende marked. Innkjøp på velferdsområdet må sikremangfold, valgfrihet, kvalitet, nærhet til tjenestene og for-utsigbarhet for samarbeidspartnerne. Det er svært uhel-dig hvis den langsiktige konsekvensen av et anbud er atstaten bidrar til at det ved neste korsvei ikke er et eksiste-rende marked. Da vil en kortsiktig økonomisk gevinst vedlav pris føre til monopoldanning og høy pris. Helseforeta-kenes innkjøpspraksis ser ut til både å føre til et dårligeretilbud til pasientene og på sikt dårlig ressursbruk.

Hva vil statsråden gjøre med dette?»

Bent Høie (H) [11:04:39]: Bruk av anbud og, ikkeminst, konsekvensene av bruk av anbud har vært et viktigpolitisk tema denne høsten. Det skyldes på mange måterresultatene av en del av de anbudsprosessene som har værtute. I den debatten kan en av og til få inntrykk av at den po-litiske debatten dreier seg om man er for eller imot anbud.Jeg mener at det ikke er en debatt som bringer oss videre.Mitt klare inntrykk etter seks år med rød-grønn regjeringer at det er relativt bred tilslutning i denne sal for at detå bruke anbud er nødvendig – ikke bare nødvendig, menogså pålagt – på en del områder der det offentlige skalkjøpe tjenester av private.

Men anbud dreier seg om mye mer enn etterlevelse avanskaffelsesreglementet og lov om offentlige innkjøp. Åetterleve regelverket er selvfølgelig viktig og en selvføl-ge. Flere av de sakene som har vært oppe i høst, vil sann-synligvis ende i rettssystemet, der en vil få vurdert dette.Men det er ikke tema for denne interpellasjonen.

Etterlevelse av anskaffelsesreglementet og lov om of-fentlige innkjøp er nødvendig, men ikke tilstrekkelig forå ha en god innkjøpspolitikk fra det offentliges side, forhvordan en gjennomfører et anbud, er faktisk også etpolitisk spørsmål. Jeg mener at en del av de anbude-ne som de regionale helseforetakene har gjennomført ihøst, er eksempler på at en gjennomfører anbud i blin-de uten å tenke over hva en ønsker, verken som kort-varig eller langsiktig konsekvens av de anbudene manigangsetter.

Det er mange grunner til at det offentlige må være eks-tra påpasselig når det gjelder både de kortsiktige og lang-siktige konsekvensene av sin anbuds- og innkjøpspolitikk.Ikke minst på helseområdet er det viktig fordi det offent-lige i realiteten er i en monopolsituasjon som kunde, ogderfor er det offentliges innkjøpspolitikk helt avgjørendefor hvordan dette området utvikler seg videre. Det finnesingen andre alternative kunder enn det offentlige i dette

markedet. Helse er politikk uansett på hvilket nivå detdreier seg om.

Det betyr at resultatene av en anbudsrunde handler omveldig mye mer – om man kan tjene eller spare noen kroneri kortsiktig gevinst. Det handler om mangfold i tjeneste-ne, det handler om valgfrihet, det handler om kvalitet, ogdet handler om nærhet til tjenestene. Alt dette er forholdsom en må legge vekt på når en gjennomfører anbud.

Jeg vil bruke som eksempel to anbud som er gjennom-ført i høst, for å illustrere poenget med denne interpellasjo-nen. Det er Helse Sør-Østs anbud når det gjelder røntgen,og det er Helse Vests anbud når det gjelder behandlingstil-bud til rusavhengige i Helse Stavanger-området. Jeg kunneogså ha brukt mange andre eksempel som illustrerer ak-kurat det samme. Jeg kunne ha brukt som eksempel inn-kjøp av rehabiliteringstjenester. Jeg kunne ha brukt someksempel anbud på psykiatri som rammer Oslo Hospital,og jeg kunne også ha brukt som eksempel andre anbudrundt omkring i landet, som hadde det samme innhold ogsamme konsekvenser.

Men for å gå tilbake til hva som må ligge inne i en gjen-nomtenkt strategi fra det offentliges side når en gjennom-fører gode anbud som gir de resultatene som en ønsker iforhold til innbyggerne, så er det på markedssiden viktigat en som innkjøper sikrer at det også i framtiden er etvelfungerende marked.

Så til de to eksemplene: Helse Vest gjennomførte iHelse Stavanger-området et anbud knyttet til rusbehand-ling, som resulterte i at Rogaland A-senter ble nesten ene-rådende som leverandør av den type behandling, på be-kostning av bl.a. Blå Kors' behandlingstilbud andre stederi samme område. Det betyr at neste gang Helse Vest skalgjennomføre anbud knyttet til rus i det området, vil det irealiteten bare finnes én privat ideell aktør, og det er Roga-land A-senter. Vel å merke var dette et anbud, men mangevil jo gjerne føre en diskusjon om det dreier seg om ideelleeller kommersielle aktører. Jeg vil presisere at dette anbu-det var et begrenset anbud som kun omfattet ideelle aktø-rer, men måten anbudet ble gjennomført på, skviser alle deandre ideelle aktørene ut med det resultat at neste gangHelse Vest skal gjennomføre et anbud her, er jeg overbevistom at Helse Vest kommer til å argumentere med at sidendet bare finnes én privat ideell aktør, må Helse Vest byggeopp et offentlig tilbud til denne pasientgruppen, fordi deikke vil ha én privat ideell aktør som dominerer dette om-rådet. Og hvorfor sier jeg det? Jo, fordi det er nøyaktigdet en nå opplever i Helse Vest i Helse Bergen-området,der Bergensklinikkene er i den situasjonen som RogalandA-senter vil være i neste gang det skal innhentes anbud iHelse Vest. Så får en jo spekulere i om dette er en bevisststrategi, eller en ubevisst strategi, men konsekvensene forpasientene er likevel like alvorlige.

Når det gjelder røntgen, la Helse Sør-Øst inn som for-utsetning i anbudet at én av aktørene kunne få 80 pst. avmarkedet. Hva betyr det? Jo, det betyr altså at halve Helse-Norge, som Helse Sør-Øst utgjør, ender opp med å gi énaktør ikke 80 pst., men i dette tilfellet 78 pst. av marke-det, og skviser dermed ut en annen stor aktør som tidligerehadde 60 pst., for å tjene noen små kroner i en kort perio-

13. jan. – Interpellasjon fra repr. Høie om at helseforetakenes innkjøpspraksis ser ut til både å føre tilet dårligere tilbud til pasientene og på sikt dårlig ressursbruk mv.

20872011

de. Konsekvensen er at neste gang Helse Sør-Øst skal setterøntgen ut på anbud, er det altså ikke konkurranse mellomlikeverdige aktører, og med det resultat at de små kronenesom en har tjent disse fire årene dette anbudet gjelder, vilen veldig raskt tape i neste runde, både fordi en da kan-skje vil være i en situasjon da en nesten har privat mono-pol, og også fordi eventuelle private aktører som skal inni et så risikofylt marked, er nødt til å prise den risikoeninn i anbudet. Noe annet ville jo være totalt useriøst. Enville ikke få med seg seriøse aktører på noe slikt.

I forhold til mangfold og valgfrihet ser en at det an-budet som en gjennomførte i Helse Sør-Øst når det gjel-der røntgen, ikke bare ødelegger det markedet en har, mendet ødelegger også mangfoldet og tilbudet til pasientene.Det blir færre steder der det blir mulig å få tilbudet, pasi-entene må reise lenger, og pasientene får mindre valgmu-lighet. Det blir et dårligere mangfold – dårligere valgfri-het for pasientene. Innen rusområdet er kanskje dette endamer alvorlig, nettopp fordi Rogaland A-senter behandlersine ruspasienter på én måte – de har altså én tilnærmingtil pasientene – mens Blå Kors har en annen. Nå har ikkepasientene i Helse Stavanger den valgmuligheten lenger.Nå er mangfoldet vekk. Det betyr at også mange pasientersom før kunne ha blitt rusfri fordi de fant en behandlingsom passet for dem, nå sannsynligvis ikke vil bli rusfri,fordi de ikke kan velge en behandling som vil virke fordem.

Når det gjelder kvalitet på røntgen, er kanskje dette detmest spesielle anbudet som ble gjennomført i Helse Sør-Øst. I brevet til helseministeren der Helse Sør-Øst skal for-klare anbudet som er blitt gjennomført, svarer Helse Sør-Øst at det ble lagt mest vekt på kvalitet. Det ble faktisklagt 70 pst. vekt på kvalitet og 30 pst. vekt på pris. Men dakommer en jo til poenget: Helse Sør-Øst definerte i anbu-det de ulike tilbudene til å ha lik kvalitet. Derfor var detsom telte 70 pst., i realiteten null, og det som telte 30 pst.,telte alt. Dette er en meningsløs måte å gjøre det på, ogat Helse Sør-Øst våger å argumentere på den måten over-for helseministeren, er ganske overraskende, nemlig utenå fortelle hva som faktisk var årsaken til at en endte oppmed den leverandøren som en gjorde. Altså, kvalitet teltenull. Det samme gjelder for anbudet knyttet til rusbehand-ling i Helse Vest, der en f.eks. ikke tenkte på nærhet somen viktig kvalitet.

Ser en nå til det som er viktig, nemlig å ha forutsig-barhet for samarbeidspartnerne, må det offentlige opptrepå en slik måte at det faktisk er samarbeidspartnere også iframtiden som ønsker å være en viktig leverandør av hel-setjenester, som det offentlige er helt avhengig av – og atdet finnes private som ønsker å levere.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:15:07]:Det var stor politisk interesse rundt de offentlige anskaf-felsene som ble gjort like før jul. Både Helse Nord, HelseVest og Helse Sør-Øst gjennomførte anskaffelser. Jeg erglad for at representanten Høie ser at anbud ikke alltid eren perfekt måte å sørge for helsetilbudet til folk i Norgepå. Når vi anskaffer tjenester fra private, er det viktig atvi gjør dette på en ryddig måte, slik at aktørene har til-

lit til prosessene, og ikke minst – det aller viktigste – atpasientene får gode tjenester.

Nå er anskaffelsene i hovedsak gjennomført, klagebe-handlingen er avsluttet, og det er gjennomført enkelte til-tak for å avhjelpe utilsiktede virkninger. Jeg er glad for atvi fikk en løsning for Oslo Hospital som ivaretar pasien-tene på en god måte. Dette er en institusjon som mangehar vært opptatt av, og som gir tilbud til pasienter som vier svært engasjert i.

Representanten Høie er opptatt av at ensidig vektleg-ging på pris i anbudsrunden kan føre til monopoldannelse,og at det på sikt kan føre til dårligere kvalitet og stigendepriser. Dette er en viktig problemstilling.

De regionale helseforetakene skal sørge for spesialist-helsetjenester til innbyggerne sine. Det skjer gjennom ak-tiviteten i helseforetakene og ved kjøp av helsetjenesterfra private. Målet er å sikre et godt helsetilbud til alle. Jeger opptatt av at vi skal ha en sterk offentlig helsetjenes-te der sykehusene i hovedsak er eid og drevet av det of-fentlige. Jeg tror ikke at mer anbud og privatisering løserproblemene i helsesektoren, men det er helt klart at priva-te virksomheter og avtalespesialister er viktige og nyttigesamarbeidspartnere. Det er også viktig at sykehus og hel-seinstitusjoner som er eid og drevet av frivillige organi-sasjoner, skal sikres gode vilkår gjennom avtaler med detoffentlige.

På enkelte områder er det relativt stor bruk av privatehelseinstitusjoner. Dette gjelder særlig for opptrening ogrehabilitering og på rusfeltet. Private institusjoner yter merenn 60 pst. av den totale døgnkapasiteten innen tverrfag-lig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige. Detteskjer gjennom avtaler med de regionale helseforetakene.

Regjeringen har vært opptatt av langsiktighet og for-utsigbarhet for de ideelle institusjonene. Dette målet støt-tes åpenbart også av representanten Høie. Vi er vel likevelalle enige om at målsettingen ikke må trekkes så langt atdet blir vanskelig å tilpasse seg endrede behov eller nød-vendige endringer i tjenester. En slik utvikling vil rammepasientene. De hensyn som ligger bak regelverket for of-fentlige anskaffelser, er for å ivareta kvaliteten i tjenestenog sørge for at vi gjør gode innkjøp til pasientenes beste.

De regionale helseforetakene må overholde regelver-ket for offentlige anskaffelser når de kjøper helsetjenester.De kan benytte unntaksbestemmelsene som gjelder ideel-le organisasjoner, som Helse Vest har gjort f.eks. når detgjelder anskaffelser innenfor rusfeltet, men uansett gjel-der regelverkets grunnleggende krav om konkurranse oglikebehandling.

Tildelingen av avtaler skjer gjerne på grunnlag av kri-terier som er definert på forhånd. Disse kriteriene er gjortkjent for alle interessenter og danner grunnlag for de pri-vates tilbud. Dette bidrar til forutsigbarhet og likebehand-ling. Det er vanlig at kvalitet vektes med 50 pst., prismed 30 pst. og tilgjengelighet med 20 pst. Kvalitet er of-test det viktigste kriteriet for å velge en tjenesteleveran-dør.

Regelverket for offentlige anskaffelser skal bidra til åsikre effektiv ressursbruk og lik behandling av alle leve-randører. Derfor er det viktig å ivareta de hensyn som lig-


2088 2011

ger bak regelverket. Hensynet til de enkelte institusjonenekan ikke styre avtalene.

Når avtaler med enkeltinstitusjoner ikke blir videreført,skyldes det gjerne at institusjonen ikke leverer de tjenes-tene det er behov for. Andre årsaker er at tjenestene ikkehar god nok kvalitet, eller at prisen er for høy sammenlig-net med andre private leverandører. Det siste kan i noentilfeller skyldes at enkeltaktører er for trygge på sin po-sisjon, og at de dermed tillater seg å prise tjenestene velhøyt.

Anskaffelsene som er gjort, har utvilsomt utløst effek-tiviseringsgevinster og – i enkelte tilfeller – også en klarkvalitetsforbedring. I Helse Vest har anskaffelsen på rus-området ført til en vesentlig økning i polikliniske tjenes-ter og i dagplasser. I tillegg er det etablert nye ambulan-te tjenester, og kapasiteten i det døgnbaserte tilbudet tilrusmiddelavhengige har økt.

Både i Helse Nord og i Helse Sør-Øst har det skjeddendringer på rehabiliteringsfeltet, noe som også har påvir-ket kvaliteten i positiv retning. Også innenfor psykisk hel-severn har omstilling av tilbudet til pasientene ført til om-stilling av tjenestene hos leverandørene. Slik må det være.De private institusjonene må, i likhet med offentlig eidevirksomheter, tilpasse seg en ny virkelighet som følge avendrede behov.

Helse Sør-Østs anskaffelse innen radiologi skal etterplanen føre til 14 pst. flere undersøkelser i 2011, til enkostnad som ligger om lag på samme nivå som i 2010. Deter kanskje denne anskaffelsen Høie særlig er opptatt av idenne interpellasjonen, altså fra det som kom frem.

Helse Sør-Øst satte som særskilt krav at ingen leve-randører skulle få mer enn 80 pst. av avtalevolumet innenradiologi. Hensikten var nettopp å ivareta konkurranse-hensynet. Det er vanskelig å bedømme om dette var et til-strekkelig krav, siden markedet utvikler seg over tid. Mendet er interessant å merke seg at Aleris Helse AS er kom-met til som en ny aktør i Helse Sør-Øst i forbindelse meddenne anskaffelsen. De ble sammen med Unilabs NorgeAS og Røntgensenteret AS tildelt avtaler om kjøp av poli-klinisk radiologi. Curato, som tapte anbudskonkurransen,har gått til rettslige skritt mot Helse Sør-Øst fordi de eruenige med Helse Sør-Østs tildeling. Dette tar jeg til et-terretning. Jeg kan ikke gripe inn i en rettstvist mellom enprivat tilbyder og et regionalt helseforetak.

Departementet har engasjert seg for å sørge for at inn-byggerne, uavhengig av tilbyder, sikres nærhet til radiolo-giske tilbud med tilstrekkelig kapasitet. Ifølge Helse Sør-Øst vil Unilabs Norge AS vurdere å videreføre institutterpå Lillestrøm og i Porsgrunn. Dette er forhold som jegfortsatt vil følge opp.

Jeg tror ikke veien å gå er å konservere de beståendetjenestetilbudene – verken offentlige, ideelle eller kom-mersielle. Spesialisthelsetjenesten skal dekke befolknin-gens behov for tjenester innenfor de økonomiske rammersom Stortinget har gitt. Dilemmaet er at tilbudet aldri vilkunne dekke enhver etterspørsel av tjenester. Det må gjø-res en faglig vurdering av tjenestenes innretning, og detteer de regionale helseforetakenes ansvar. Anskaffelsene måstyres ut fra pasientenes og ikke tilbydernes behov.

Men vi må lære av de erfaringene som er gjort. Jeg trorat de tiltak som er iverksatt etter anskaffelsene, ikke minsti Helse Sør-Øst, bidrar til å løse mange utilsiktede virknin-ger, og – jeg har lyst til å legge til – at det er rimelig at vinå evaluerer de anskaffelsesprosessene som er gjennom-ført, for å hindre uheldige konsekvenser ved fremtidigeanskaffelser.

Bent Høie (H) [11:23:31]: Det var ingenting i sva-ret fra helseministeren om at man har tenkt å gjøre noengrunnleggende grep med helseforetakenes innkjøpsprak-sis for faktisk å hindre det som helseministeren kaller for«utilsiktede virkninger», men som jeg vil kalle åpenba-re resultater av å gjennomføre dårlige anbudsrunder somikke er gjennomtenkt på forhånd, og en konsekvens av athelseministeren åpenbart ikke styrer helseforetakene i ret-ning av en innkjøpspolitikk som fungerer etter de politiskemålsettingene som vi har satt opp.

Det helseministeren i realiteten gjorde rede for, er atsom en konsekvens av dårlige anbudsrunder er helsefore-takene i gang med å igangsette en del brannslukningstiltakfor å hindre resultatene av de anbudene som de har gjen-nomført. En del av de brannslukningstiltakene er åpenbartpå kanten, eller man kan i hvert fall sette spørsmålstegnved lovligheten av dem. Det er veldig uheldig med tankepå hvordan dette skal utvikle seg videre.

Jeg tror ikke det er noen i denne sal som f.eks. ikkemener at det er ganske ok at det meste av røntgen- oglaboratorievirksomheten i Norge foregår på gode, privaterøntgen- og laboratorieinstitusjoner. Jeg tror ikke det of-fentlige hadde klart å drive de institusjonene like bra tillike god pris. Det er i hvert fall ingen andre som har fore-slått noe annet på dette området, så vidt jeg har registrert.Da er det veldig uheldig når det offentlige opptrer på denmåten som en gjør.

Det viktigste er uansett tilbudet til pasientene. Den30. november stilte Sonja Irene Sjøli spørsmål til helse-ministeren om hvordan anbudet på røntgen i Helse Sør-Øst ville virke inn på både tilgjengelighet og ventetid, forhelseministeren har i statsbudsjettet sagt at det er hen-nes mål å redusere ventetiden på dette området. Helse-ministeren svarte på det den 10. desember med å visetil Helse Sør-Øst, men det kom ikke noe svar på omen faktisk når målsettingen om å redusere ventetidenpå røntgen for halvparten av landets befolkning. Jeg re-gistrerer at helseministeren selv fant behov for å stil-le Helse Sør-Øst akkurat det samme spørsmålet noendager etter at hun hadde svart representanten Sonja IreneSjøli, og helseministeren fikk svar på det samme spørs-målet den 23. desember – det var i hvert fall et for-søk på svar. Jeg har lest svarbrevet fra Helse Sør-Østog finner ikke spor av svar på om Helse Sør-Øst fak-tisk ser seg i stand til å redusere ventetiden på rønt-gen i 2011, slik helseministeren skriver i statsbudsjet-tet.

Mitt spørsmål til helseministeren er rett og slett: Følerhelseministeren seg trygg på at ventetiden på røntgeni Helse Sør-Øst, for halvparten av landets befolkning,kommer til å gå ned i 2011?


20892011

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:26:55]:Jeg vet ikke om representanten Høie oppfattet at jeg saat vi vil ha en evaluering av den innkjøpsprosessen somhar vært i Helse Sør-Øst. Når det gjelder detaljene i den,synes jeg det er veldig vanskelig å gå inn i denne saken,fordi det er en rettstvist og derfor er en uenighet mellomden som tapte anbudet, og den som har vunnet.

Det man har sett på gjennom prosessen og klage-behandlingen, er om det har blitt utilsiktede virkningerfordi den nye leverandøren har tilbud andre steder ennden gamle leverandøren har hatt. Men dette er noe vi serigjennom. Når jeg sier at vi skal ha en evaluering, er detfordi man også må lære av anbudspraksis for fremtidiganbudsbehandling. Det mener jeg er viktig.

Når det gjelder ventetid, er det en veldig viktig sakfor pasientene i Norge. Jeg er veldig opptatt av at vi skallykkes med å få ned ventetidene. Derfor har vi også sattstrengere krav til antall undersøkelser, for vi vet at beho-vet er der, og derfor skal man bl.a. i Helse Sør-Øst ha en14 pst. økning i antall røntgenundersøkelser i år i forholdtil i fjor.

Så har jeg lyst til å kommentere litt på Helse Vest,for her er det sagt at man ikke har et mangfold, at manikke har sørget for det når det gjelder deres anskaffelserinnen rusbehandling. Helse Vest gikk, som interpellantensa, bare ut til ideelle organisasjoner i sin anbudsrunde. Dehar tildelt Kirkens Sosialtjeneste, Bergensklinikkene, somer en ideell stiftelse, Blå Kors Vest, Kirkens Bymisjon,Frelsesarmeen, og Stiftelsen Valdresklinikken, som er enideell stiftelse. Hadde én av disse aktørene fått alle disseinstitusjonstildelingene, må jeg si at man ikke hadde sør-get for mangfold. Men her er det mange ulike tilbydere,ideelle organisasjoner og institusjoner som gjør en veldiggod jobb, som har fått tilslag på dette anbudet. Men detaller, aller viktigste er at disse kan levere det som HelseVest ber om når det gjelder innretningen av tilbudet – dettilbudet som de mener er det faglig riktige og det beste forpasientene.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:30:25]: Vi har oftedebatter i Stortinget som dreier seg om anbudspraksis ihelsevesenet. Det er bra. Det er viktig at de betydelige of-fentlige midlene som brukes til å kjøpe helsetjenester fraprivate tilbydere, blir brukt så godt som mulig til bestefor pasientene. Dagens interpellant er opptatt av at manbenytter anbudsreglene på en slik måte at man oppretthol-der et mangfold av tilbydere i et variert marked av privatehelsetjenester.

Det er lett å være enig i at vi trenger ulike aktører pådette feltet som kan gi det offentlige helsevesenet mulig-heter til å velge samarbeidspartnere i tråd med de behove-ne helsevesenet har. Men jeg kan ikke fri meg for å tenkeat man i disse debattene blir litt i overkant opptatt av tilby-derne, dvs. de private helseaktørene. Jeg tviler ikke på atalle partiene i denne salen er opptatt av pasienter og bru-kere, men jeg merker meg at opposisjonen – og ikke minstinterpellantens parti, som jo er en varm forsvarer av denfrie konkurranse – blir så uendelig bestyrtet når noen taperi de samme anbudskonkurransene. Jeg trodde i min enkel-

het at det er dette konkurranse går ut på, at noen vinner,mens andre må bite i gresset.

I debatten rundt et representantforslag om disse spørs-målene like før jul i fjor utdypet representanten Høie sittsyn. Han erkjenner at han er tilhenger av mer konkurran-se i helsevesenet, flere private og kommersielle tilbydereog derav mer anbud, samtidig som han beskylder regje-ringspartiene for å godta at helseforetakene driver en an-budspraksis med «bind for øynene», som han sa. Utdypetmente dagens interpellant i den debatten – og han gjen-tar det i dagens debatt – at anbudsbeskrivelsene bør væreslik formulert at man er sikker på å få avtale med flere,og gjerne mindre, aktører, slik at man ikke får en mono-polisering. Det er selvfølgelig en bra målsetting, og regje-ringspartiene hadde i merknadene til statsbudsjettet klareformuleringer som går på å utnytte det handlingsrommetsom finnes innenfor rammen av lov om offentlige anskaf-felser, til f.eks. å inngå mer langsiktige avtaler og å gjøreavtaler med ideelle tilbydere utenom ordinære anbudsrun-der. De merknadene valgte opposisjonen av en eller annengrunn ikke å være med på.

Men så må vi være åpne for at ønsket om et stort an-tall avtalepartnere kan komme i konflikt med de tre vik-tigste hensynene som må veie tyngst når avtaler skal inn-gås, nemlig kvalitet, herunder god og riktig kompetanse,pris – for å kunne hjelpe flest mulig pasienter – og tilgjen-gelighet. Disse hensynene må alltid veie tyngst, til bestefor pasientene. Det kan bety at det fra tid til annen blirfærre private tilbydere som får tilslaget.

Ofte har enkeltaktører og enkelte valg som helsefore-takene har gjort, blitt gjenstand for debatt i Stortinget, såogså i dag. Og det kan være helt rett dersom man ser at devalgene som er gjort i helseforetakene, ikke ivaretar klarepolitiske føringer fra Stortinget. Men i disse debattene hardet nærmest blitt framstilt som om det for de aktørenesom ikke får avtale med helseforetakene, er kroken pådøra. Jeg har et eksempel på at det ikke er nødvendig. Sa-langen HelseRehab i Troms fikk ikke fornyet sin kontraktmed Helse Nord nå i høst. Vi rød-grønne stortingspoliti-kere fra Troms, Helse Nord, Salangen kommunes ledelseog andre kommuner i Midt-Troms la da våre hoder i bløtog spurte: Hva om vi nå bruker rehabiliteringskompetan-sen i Salangen som et interkommunalt rehabiliteringstil-bud? Det sa alle et rungende ja til. Og Salangen rehabili-tering driver nå videre med alle sine ansatte i samarbeidmed kommunene rundt og med støtte fra Helse Nords sam-handlingsmidler, som de faktisk har på sitt budsjett. Dettror jeg kan være en veldig god løsning for veldig mangeandre rehabiliteringsmiljøer, og det vil være helt i tråd medSamhandlingsreformen, som jo er vedtatt i Stortinget.

Så vil jeg på tampen anbefale interpellanten å hviskesine partifeller her i Oslo noen ord i øret når det gjelderanbudspraksis. Det er jo alminnelig kjent nå at når det gjel-der konkurranseutsetting av sykehjemmene her i byen, erdet kun et lite knippe store aktører som har fått tilslaget.Frivillige, ideelle organisasjoner blir nå færre og færre nårdet gjelder eldreomsorgen, og mange har fortalt oss at deikke klarer å henge med på karusellen. Disse aktørene somhar fått tilslaget, har én ting felles: De er datterselskaper


2090 2011

av store, internasjonale konsern som har adresse skattepa-radis – muligens er det med bind for øynene eller kanskjeen praksis med et åpent, blått blikk.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:35:55]: Først vil jegtakke interpellanten for å holde fokus på denne viktigeproblemstillingen. Det er ingen tvil om at det har skjeddstore forandringer i helsesektoren i løpet av de siste tiåre-ne, hvor god økonomistyring har hatt et vesentlig fokusmed det for øye å få mer helsetjeneste ut av hver krone.

Vi vet at i Norge foretar offentlig sektor innkjøpav varer, tjenester, bygge- og anleggsarbeider for rundt330 mrd. kr i året. Vi har lov om offentlige anskaffelser,forskrift om offentlige anskaffelser, forsyningsforskrift,EUs innkjøpsregelverk med tilhørende direktiver, og vi harEUs terskelverdier, for å nevne noe av det som regulererde offentlige innkjøpene.

Det er også etablert en egen database for offentligeinnkjøp – Doffin – som skal gi oppdragsgivere og opp-dragssøkere muligheter til å komme i kontakt med hver-andre. Og vi har fått klagenemnd for offentlige anskaffel-ser – KOFA – som fungerer som et rådgivende klageorganmed sanksjonsmuligheter i forhold til brudd på anskaffel-sesregelverket.

Grunnen til at dette systemet er etablert, er nettopptroen på markedet og markedskreftene. Det er understre-ket at offentlige anskaffelser så langt som mulig skal ba-sere seg på konkurranse, fordi konkurranse anses som etegnet virkemiddel for å sikre effektiv ressursbruk i detoffentlige og til å bidra til økt verdiskaping i samfunnet.

Regelverket for offentlige anskaffelser skal sikre atmidlene det offentlige bruker, utnyttes best mulig gjen-nom kostnadseffektive og samfunnstjenlige innkjøp. Deter også understreket viktigheten av at offentlig sektor gjen-nom sine innkjøp bidrar til å utvikle et konkurransedyktignæringsliv.

På Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartemen-tets Internett-sider kan vi lese følgende:

«Konkurranse bidrar til at bedriftene blir mer effek-tive og dermed holder priser og kostnader nede. Når be-driftene må konkurrere seg i mellom, stimuleres inno-vasjon og forbrukerrettet produktutvikling. Det gjørnorsk næringsliv mer konkurransedyktig. Regjeringenvil derfor føre en politikk som fremmer konkurransen.»Helsesektoren består av en rekke aktører og leverandø-

rer av helse- og omsorgstjenester. Det er offentlige kom-munale, interkommunale, fylkeskommunale og statlige, ogvi har private ideelle organisasjoner, private kommersielleog frivillige. Fremskrittspartiet mener at vi er avhengigeav å ha et mangfoldig tilbud og ulike aktører nettopp forå kunne oppfylle intensjonene om å få mest mulig helse-tjenester av god kvalitet ut av de helsekronene vi bruker.Vi har blitt oppriktig bekymret over regjeringens politikkog retorikk, som har bidratt til å sette de private leveran-dørene under et voldsomt press, og som har ført til at flereav dem har måttet kaste inn håndkleet. Vi fikk varselsig-naler om at private ideelle leverandører av helsetjenestersto i fare for å være historie i løpet av fem–ti år hvis detikke ble tatt viktige grep. Derfor fremmet Fremskrittspar-

tiet forslaget om å få utarbeidet en samfunnskontrakt slikmange EU-land har gjort. Vi har pekt på den svenske mo-dellen, som vi mener kunne danne grunnlag for en norskvariant. Sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti ba viom at regjeringen opprettet et utvalg hvor myndigheter,brukerorganisasjoner og et bredt utvalg av ideelle og priva-te leverandører av helsetjenester var representert. Hoved-hensikten var selvsagt å sikre at ideelle leverandører fort-satt kunne være liv laga, men vi ønsket også å trekke medprivate kommersielle, nettopp fordi vi ønsket en omforentforståelse og for å unngå konkurransevridning.

Dessverre ville ikke regjeringspartiene høre på oss.Jeg merket meg at fornyingsministeren på mandag haddeet møte med noen av de ideelle aktørene, og det er po-sitivt. Jeg frykter imidlertid at det blir et for snevertforum og grunnlag til å kunne sikre mangfoldet og størreforutsigbarhet for leverandørene.

Anbud og konkurranse er sunne virkemidler for å sti-mulere til innovasjon, nytenkning, effektivitet og kvalitets-utvikling. Dessverre er vel offentlig sektor i mange tilfel-ler ikke dyktig nok som bestiller, og private ideelle ogkommersielle leverandører har i mange tilfeller et vesent-lig forbedringspotensial når det gjelder kunnskap om re-gelverket for offentlige innkjøp. Men uansett trenger viet marked for at konkurranse skal være mulig. Da må viha flere ulike aktører. Vi trenger en helt annen bevisstheti forhold til kvalitet på tjenestene, slik at ikke pris blirdet viktigste og eneste kriterium. Jeg er heller ikke over-bevist om at offentlig sektor har tatt hensyn til alle fak-torer som overheadkostnader og alternative kostnader nårde selv bygger opp tilbud i egen regi for å konkurrere utet velfungerende tilbud f.eks. fra en ideell leverandør. Vimå ikke komme dit at ideologien og retorikken blir vikti-gere enn hensynet til den sektoren egentlig er til for, nem-lig den enkelte bruker eller pasient. Derfor er det viktig atvi legger opp til et mangfold, det er viktig at vi satser påkvalitet, og det er viktig at vi tar vare på valgfriheten.

Michael Tetzschner (H) [11:40:11]: Statens innkjøps-og anbudspraksis innen helsefeltet er ustø. Det er bakgrun-nen for denne interpellasjonen. Så har jeg lyst til å si, litt imotstrid til statsråden, at det er jo ikke anbudsprinsippenedet er noe feil med, men det er adskillig å kritisere vedregjeringens håndtering av anbudsprinsippet i hverdagen.

Jeg tror grunnen til at man har denne ustøheten, erat man egentlig ikke er særlig engasjert i hvordan manskal bruke konkurransemomentet mellom forskjellige ak-tører – det vi ellers oppnår i samfunnet når veldig mangeprøver å angripe samme problem fra forskjellige utgangs-punkter og vinkler, er at det er noen som er bedre ennandre, og så får de etter hvert en belønning for dette vedtilstrømning av kunder.

Dette feltet har jo en tradisjon for statsdrift nesten ettersentralistiske styringsprinsipper. Jeg mener også at inter-pellasjonen tar for seg den siden ved dette som en uhel-dig tildelingspraksis er. Men for meg er dette et eksem-pel på at staten gjennom sine regionale helseforetak ikkehar maktet å etablere en betryggende innkjøpspraksis. Noeskyldes nok ubehjelpelighet og mangel på kontraktsretts-


20912011

lig kompetanse, det kan også de private ideelle organisa-sjonene si en del om, men noe skyldes nok også uviljen isystemet mot å gjøre tingene litt annerledes. Man er imotå etablere en reell situasjon der de som leverer best kvali-tet og lavest pris, får oppdrag, fordi man heller ikke er vil-lig til å se på de ineffektive plassene og de dyre plassenesom det offentlige selv insisterer på å drive.

Jeg vil begrunne dette med følgende tre punkter:For det første, staten lar sine egne foretak stå uten-

for prissammenligning, og jeg tror i og for seg også atkvalitetsarbeidet blir skadelidende ved det.

For det andre, staten skiller ikke sterkt nok mellom sinrolle som eier av konkurrerende virksomhet, altså de somkan bli utsatt for ubehagelig konkurranse, og de privatesom gjerne vil ha kontrakter.

Og for det tredje, og det er kanskje det alvorligste idenne fasen, innkjøp brukes ikke for å få frem alterna-tiv tenkning, innovasjon eller effektivisering, men i dennerunden, som vi har sett i høst, har det vært brukt som regu-lator av en samlet kapasitet, som departementet – og der-med vil vi formode også statsråden – ønsker å få ned. Detbetyr at departementet mener at det produseres for mangetilbud, og det ytes for mye helsetjenester rundt omkring,og da bruker de anbudsprosessen hvor avtalene med deprivate er oppe til fornyelse, til ikke å inngå avtale. Mansier så at avtalen ikke ble inngått på grunn av høy pris,manglende kvalitet – men det er retorikk. Det som egent-lig skjer, er at man bruker anbuds- og konkurranseretorik-ken mens man i realiteten nekter videre forretningskontaktmed tilbyderne. Og det vi snakker om, er nedleggelse avplasser. Oslo Hospital var fremme i forskjellige innleggher. Statsråden mente også at det problemet var løst, mendet dekker jo over den realiteten at når man er igjennom an-budsprosessen i Oslo, har man halvert antallet psykiatriskesengeplasser i Lovisenberg-sektoren.

Jeg vil bare spørre om statsråden er klar over dette. Erhun klar over hvilket system hun administrerer? Så er detdet andre spørsmålet: Hvis hun ikke er kjent med det, vilhun gjøre noe med det ut fra en politisk synsvinkel? For deter det vi snakker om. Det er ikke anbud, men det er altsåbruken av anbud som påskudd til å avbryte forretningsfor-holdet til private, som har satset personale, innsats, kapitalog hva de måtte ha for å være med og bygge velferdssta-ten sammen med staten, men som i realiteten i hverdagenbrukes som regulator, og så hiver staten ut de private nården finner det for godt og skal spare penger. Det har værtsituasjonen opp til årsskiftet. For slik Arbeiderpartiet ogden rød-grønne regjeringen administrerer Helse-Norge, erdet egentlig de økonomiske rammene som til slutt avgjøri hvilken grad man i det hele tatt er interessert i å bringeinn private.

Kjersti Toppe (Sp) [11:45:26]: I høst har det værtstort fokus på offentlige anbud og konkurranseutsetting avhelsetjenester og sosiale tjenester. Bakgrunnen er at dethar vært gjennomført offentlige anskaffelser i Helse Nord,Helse Vest og Helse Sør-Øst like før jul. Det medførte atnoen institusjoner tapte anbudet og ikke fikk videreførtsine avtaler. Det er jo i grunnen en del av dealen: Skal

det være anbud, er det den som er best og billigst som måvinne.

Kritikken har gått på selve måten anbudet er utført på,men også på anbud innen helse generelt: om det er egnet,og om det går ut over pasienttilbudet.

Anbudssystemet oppleves av tilbyderne som vilkårligog byråkratiserende. Det meldes om mangel på objektivebedømmingskriterier, og at systemet bidrar til færre aktø-rer og mindre konkurranse på sikt, noe som i neste om-gang kan føre til monopolisering og at det offentlige over-tar, som interpellanten har tatt opp. Fra seriøse aktører fårvi melding om at anbud slik som det gjennomføres i dag,motvirker innovasjon og utvikling av nye helsetilbud til-passet nye pasientgrupper. Det handler mest om å værebest til å tilpasse seg standardkriterier, ikke om å utvikletilbud etter pasientenes behov.

Selv om vi har organisert spesialisthelsetjenesten i enforetaksmodell der vi har gitt de regionale foretaksstyre-ne ansvaret for utføring av offentlige innkjøp, har høstensprosesser beveget Stortinget. Særlig har det vært fokuspå rammevilkårene for ideelle aktører som driver innenhelse-, omsorgs- og barnevernstjenester.

I næringskomiteens innstilling til representantforslagfra Kristelig Folkeparti om rammevilkår for ideelle aktø-rer slo Kristelig Folkeparti sammen med regjeringspartie-ne fast at samhandling mellom offentlig sektor og ideelleorganisasjoner skal videreutvikles for å bedre tjenestetil-budet til befolkningen. Komiteens flertall, regjeringspar-tiene og Kristelig Folkeparti, viste i saken til at helse-,omsorgs- og sosialsektoren er dårlig egnet for tradisjo-nell anbudskonkurranse der kortsiktige økonomiske kri-terier oftest blir avgjørende. I disse partienes merknaderframholdes det at konkurranseregimets innebygde dyna-mikk skaper fokus på pris framfor kvalitet og kortsiktigheti stedet for langsiktighet.

Videre skrives det at det forutsettes at regjeringen leg-ger til rette for at samspillet mellom offentlig og frivil-lig sektor bygger på mest mulig langsiktige og forutsig-bare rammevilkår, og at innkjøpsprosessen må legges oppslik at brukernes behov for stabilitet og gode tjenester blirivaretatt på en god måte.

Flertallet mener også at når det gjelder mange tjenesterinnen helse- og omsorgsområdet, bør offentlige oppdrags-givere legge mer vekt på kvalitet enn på pris når de kjø-per tjenestene, og at en skal utnytte mulighetene for å ta ibruk ulike anskaffelsesprosedyrer for å få bedre innkjøp.

I helse- og omsorgskomiteens merknader til statsbud-sjettet har regjeringspartiene gått inn for at ren konkur-ranseutsetting av helsetjenester og sosiale tjenester i noentilfeller kan gi negative konsekvenser for utvikling av tje-nestetilbud over tid. Flertallet er opptatt av at en innenforde prinsipper som lov om offentlige anskaffelser byggerpå, tar i bruk andre virkemidler enn åpen, begrenset an-budskonkurranse. Kjøp ved forhandlinger kan være et sliktalternativ, slik det også framgår av anskaffelsesforskriftendel II. De regionale helseforetakene må legge opp til av-taler for spesialistrehabilitering med perioder som gir for-utsigbarhet og grunnlag for utvikling av kvalitativt bedretjenester.


2092 2011

Jeg er glad for at et flertall på Stortinget – i komité-merknader, som beskrevet – har vært tydelige på utford-ringene ved anbud innen helsesektoren. Flertallet har pektpå at det bør tas i bruk andre virkemidler enn åpen an-budskonkurranse, f.eks. kjøp ved forhandlinger. I tillegg erdet presisert at dersom anbud gjennomføres, må det sikrespolitisk styring.

Saken om Oslo Hospital har vist at anbud på helsetil-bud innen psykiatri holdt på å gå ut over helsetilbudet tiltunge psykiatripasienter. Jeg er på samme måte som hel-seministeren glad for at det ble funnet en løsning – ikkepå grunn av anbudssystemet, men på tross av anbudssyste-met. Men det må likevel være en vekker, at når det gjeldersykdom, er anbud komplisert og ofte ikke egnet.

Høyre sier at det ikke er anbud, men bruken av anbudsom er problemet. Jeg mener at også anbud kan væreproblemet, og at dersom vi skal ha og videreføre anbudinnenfor helse, må vi være enige om at vi da må sikre atkvaliteten er på et annet nivå enn det vi har sett eksempelpå i høstens anbudsrunde.

Presidenten: Presidenten vil informere om at regle-mentet for interpellasjonsdebatter tilsier at det er mulig åfå ordet bare én gang, men at det er mulig for mange å taordet innenfor en tidsramme på en og en halv time.

Laila Dåvøy (KrF) [11:50:57]: Takk til interpellantenHøie for at han setter helseforetakenes innkjøpspraksis påStortingets dagsorden. For Kristelig Folkeparti er dette enav de viktigste sakene vi arbeider med for tiden, og vi harjobbet med disse utfordringene lenge.

Vi deler mange av Høies intensjoner på dette området.Vi ønsker mangfold, kvalitet, nærhet til tjenestene og ikkeminst forutsigbarhet for brukerne og for aktørene som dri-ver tilbudet. Det er likevel ikke det velfungerende marke-det som er Kristelig Folkepartis mål, men først og fremstkampen for å redde ideell sektor. Den kjemper vi fordi vimener at ideelle aktører har så mye å tilføre. De har værtpionerer og bygd opp viktige tilbud av svært høy kvalitet.

Likevel ser vi at det ikke er plass til disse aktørenei dagens samfunn i så stor grad som tidligere. De sisteårene har ideelle aktører måttet legge ned driften av barne-verns-, rus- og andre omsorgsinstitusjoner, eller de sliteren desperat kamp i disse dager for å overleve.

Jeg har mange eksempler: Blå Kors på Askøy, Blå Korspoliklinikk Sandnes, Duedalen Blå Kors behandlingssen-ter, Solstrand Barnevernsenter korttidsavdeling, Kløver-hagen i Ringebu, Sølvskottberget Rehabiliteringssenter,Dreieskjevå Kirkens Bymisjon Rogaland, Styve Gard ogGarnes Ungdomssenter. Dette er bare noen få.

Disse presses ut av markedet. Ikke fordi de driver dår-lig, men de skvises mellom på den ene siden den hold-ningen at det offentlige skal sørge for alt selv – det ram-mer jo også alle de private, som interpellanten her vistetil – og på den andre siden økonomisk rasjonalitet og an-buds- og konkurransetenkning, som nå spres til alle sam-funnsområder. Begge disse holdningene truer spesielt deideelle aktørene i dag og er i ferd med å ta livet av deideelle institusjonene.

Vi er nødt til å snu denne utviklingen, og det haster.Situasjonen for mange av de ideelle aktørene er prekær.Jeg synes interpellanten Høie på en forbilledlig måte harsynliggjort situasjonen også for kommersielle, hvis det bliren større monopolisering, for å si det sånn, og et mindremangfold. Kristelig Folkeparti er enig med interpellanteni at vi trenger et mangfold av tilbud, vi trenger større fokuspå kvalitet og selvfølgelig mer forutsigbarhet og stabilitet.

Noe av det siste jeg gjorde i denne salen før jul, var åoppfordre regjeringen og regjeringspartiene til å gå fra ordtil handling og rydde opp i denne situasjonen. Det har fak-tisk tatt regjeringen fem år ikke å finne løsninger for ideellsektor. Også i forrige stortingsperiode lovet regjeringen åkomme tilbake og se på både regelverk og annet – på hvor-dan vi kunne redde ideell sektor fra det som nå er i ferdmed å skje. Det er ikke bare ideell sektor og institusjonenesom rammes, det er jo først og fremst pasienter. Flere in-stitusjoner vil bli nedlagt hvis man ikke gjør noe umiddel-bart. Sånn sett er det gledelig med flertallsmerknadene franæringskomiteen på tampen av fjoråret – men det haster.

Ansatte er oppsagt, både i Oslo og på Vestlandet, ja tilog med i min egen kommune – det er flotte institusjonersom har bygget opp rusomsorgen i mange tiår. Hadde detikke vært pasienter som trengte dette, skulle jeg ikke sagtnoe. Hadde det vært dårlig kvalitet på disse institusjone-ne, kunne vi heller ikke sagt noe. Men for bare å ta etteksempel: Det står altså nesten 4 000 rusavhengige i kø,og haugevis av dem bor i bergensområdet. I går kunne vilese i avisen om at i Bergen er det opprettet en ny rusakutt.Flott! Der kan man være i 48 timer. Men hva skjer mednesten alle pasientene som har vært innom der i to døgn?Jo, de blir utskrevet – til ikke noe tilbud. Hva skal vi meden rusakutt da?

Jeg må bare spørre, slik jeg gjorde før jul: Vil regje-ringspartienes representanter, og regjeringen, akseptere atså mange institusjoner som har sagt opp ansatte allerede,blir avviklet? Vi mister mange fantastiske, gode ideelleinstitusjoner ved dette.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [11:55:53]: Jeg vilogså takke interpellanten Høie for at han setter offentliginnkjøpspraksis på Stortingets agenda.

Høie peker på viktige utfordringer som Kristelig Fol-keparti har brukt mye tid på, og fortsatt vil bruke mye tidog krefter på. I dag fungerer ikke det offentliges kjøp avvelferdstjenester godt. Med dagens system presses veldigmange av de tilbudene og tjenestene vi trenger og ønsker,ut av samfunnet.

Høie har rett i at innkjøp på velferdsområdet må sikremangfold og kvalitet – og ikke minst forutsigbarhet og sta-bilitet for brukerne av tjenestene, de ansatte og de som dri-ver tilbudene. Jeg er ikke i tvil om at vi deler dette måletmed Høie og Høyre for øvrig. Jeg tror heller ikke regje-ringspartiene ønsker den utviklingen og den situasjonen vihar i dag. Likevel må jeg si at jeg mener at Høyres medisiner feil. Og jeg mener regjeringspartiene svikter pasienteneog de ideelle aktørene når de ikke bruker flertallsmakten tilå redde alle de tilbudene som er lagt ned, som en holder påå legge ned, eller som sliter med å holde hodet over vannet.


20932011

Det er vanskelig å forstå at noen må tape anbud og leggened tilbud når det fortsatt er behov for deres tjenester isamfunnet. Hvorfor legger man ned tilbud av høy kvalitetsom kunne hjulpet dem som står i kø i dag? Jeg skjønnerdet ikke.

Uansett system og anbud og konkurranse og priseffekti-vitet: Hvorfor har ikke samfunnet plass til Frelsesarmeens,Blå Kors’, Kirkens Sosialtjenestes, Kirkens Bymisjons ogSanitetskvinnenes tilbud lenger? Hvorfor har ikke Norgelenger plass til de små behandlingsstedene drevet av ild-sjeler, som har så mye å tilby? Det er dette som er spørs-målet – ikke hvorfor markedet ikke fungerer, eller hvor-for man i regjeringen ikke ser at deres politikk fører tilmonopoldannelser og manglende likebehandling.

Kristelig Folkeparti har over lengre tid kjempet for åsikre de frivillige og ideelle aktørene en videre fremtidinnen helse- og sosialsektoren. Rett før jul behandlet næ-ringskomiteen et representantforslag fra undertegnede ogflere andre Kristelig Folkeparti-representanter. I den for-bindelse uttalte komiteens flertall at «det haster med å fåetablert mer langsiktige og forutsigbare rammevilkår» foraktørene innen helse- og omsorgssektoren, og at dette «børavklares så snart som mulig». Flertallet mente videre atalle mulighetene for å ta i bruk ulike anskaffelsesprose-dyrer må utnyttes for å bedre innkjøp. Flertallet forutsat-te at handlingsrommet utnyttes for å oppnå offentlige inn-kjøp i tråd med politiske føringer. Flertallet understreketat det må sikres politisk styring med offentlige innkjøpfor å ivareta behovet for gode og riktige innkjøp gjennomklare innkjøpsstrategier.

Kristelig Folkeparti synes det er positivt at regjerings-partiene gikk så langt som til å si at de ønsket et regime-skifte for å redde ideell sektor. Det som nå gjenstår, er åfinne løsninger som ivaretar disse politiske målene, løs-ninger som er i tråd med EØS-regelverket, men som gir etannet regime enn i dag. Kristelig Folkeparti fremmet fireforslag som vi håper at regjeringspartiene vil følge opp.For på tross av politisk vilje og gode politiske intensjonerer situasjonen i sektoren svært kritisk. Stadig flere ideel-le aktører gir opp på grunn av vanskelige rammevilkår, ogmed dagens system vil de ideelle aktørene innen kort tidforsvinne. Kristelig Folkeparti ønsker derfor særordningerog unntak fra de generelle anbuds- og markedsprinsippenesom gjelder for denne type samarbeid mellom offentligeinstanser og private aktører.

Kristelig Folkeparti mener regjeringen må innføre fullanbudsstopp umiddelbart for å forhindre at ytterligereskade skjer. Vi mener at alle pågående anskaffelsespro-sesser må fryses inntil nye retningslinjer er på plass. Nyeretningslinjer må tre i kraft snarest mulig. Kristelig Folke-parti foreslår også at ideelle aktører løftes ut av anbuds-rundene, og at alle avtaler med ideelle aktører inngås veddirekte forhandlinger om kontrakter istedenfor ved an-budskonkurranse. Det generelle prinsippet bør være at detved anskaffelse av helse- og sosialtjenester fra ideelle virk-somheter benyttes direkte forhandlinger om driftsavtaler,ikke anbudskonkurranser.

Ideell sektor har en selvstendig verdi. Det er et politiskansvar å sikre sektorens overlevelse. Da er det nødven-

dig med et helt nytt regime. Kristelig Folkeparti har invi-tert alle de andre partiene med på et bredt forlik i Stortin-get. Regjeringspartiene har fortsatt ikke vist politisk viljenok eller politisk evne til å redde ideell sektor. Høyresi-den mener at konkurranse og likebehandling fortsatt er løs-ningen for disse sektorene. Kristelig Folkeparti mener atnettopp mangel på politisk kontroll fra regjeringspartieneog konkurransen, det at alle aktører skal måtte gjennomgåanbudsrunder … (presidenten klubber). Nå var jeg midt ien setning, men det er greit.

Presidenten: Representanten kan avslutte setningen,men knappest begynne på nye resonnementer etter atpresidenten har klubbet.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:01:50]: Ok. Takk.

Presidenten: Da viser det seg at ytterligere to represen-tanter har bedt om ordet, og det er rom for det innenfortidsrammen.

Are Helseth (A) [12:02:12]: Det offentlige har tidlige-re ofte vært en både dum og dårlig innkjøper. Veldig mangeselvstendige konsulenter har sagt til meg at ingen betalerhøyere timepris enn det offentlige, og ikke forhandler depå prisen heller. Derfor er vi nødt til å ha lover og reglerpå området.

De reglene vi har i Norge, har mange svært sterke sider,og de har noen svake sider. En sterk side ved regelverketer at det faktisk forebygger og hindrer korrupsjon. Men,som sagt, det er også noen svake sider. Jeg har lyst til åtrekke fram én av disse.

Jeg synes at deler av det vi ser rundt offentlige anskaf-felser, kan minne om en rakett som ikke kan styres etter atden har tatt av fra rampen. Hvis man da har lagt inn feilkoordinater, eller glemt å legge inn koordinater, går detsom det går, for man kan ikke endre det etter at rakettener skutt ut.

Det samme gjelder i dag med de offentlige anbudene.Hvis man har glemt å skrive noe inn i teksten, eller harskrevet feil inn i teksten, går det som det går, og vi vet atdet kommer til å ende slik, også mens det skjer.

For å gjøre det litt nærmere oss som er her i dag: Hvispresidentskapet skulle ha kommet til at de får lyst til å setteStortingets bedriftshelsetjeneste ut på anbud, og i utlys-ningsteksten skulle komme til å glemme å si at tjenestenskal gis på Stortinget, kan det hende at et like godt tilbudsom alle de andre, men billigst, kommer fra en bedrifts-helsetjeneste på Hamar. I så fall vil Stortingets ansatte ogStortingets representanter måtte reise opp til Hamar for åfå sine helseundersøkelser. Det vil nok ikke bli sett på somveldig hensiktsmessig.

Interpellanten Bent Høie tar opp en bekymring for at vifår veldig store aktører og til dels monopoldannelser. Dethar vært en god del konsolideringer blant private helsebe-drifter de siste årene. Hver gang dette skjer, har slike sam-menslåinger eller oppkjøp måttet bli vurdert av konkurran-semyndighetene. Alt som har skjedd, har blitt godkjent avkonkurransemyndighetene. Det har i hovedsak vært fordi


2094 2011

konkurransemyndighetene har endt opp med å vurdere detslik at det ikke blir monopolbedrifter fordi mange av dissebedriftene er i en reell konkurranse med det offentlige. Jegtror at dette vil føre til noen nye debatter litt fram i tid,hvor harmonisering til EU/EØS-rett kan føre til at de of-fentlige virksomheter som har en delaktivitet ut i et privatmarked, i mye større grad vil måtte konkurranseutsettes isin helhet. Det kommer til å bli svært krevende debatter.

Lov og regelverk om offentlige innkjøp skal hensyntaganske kompliserte forhold. Derfor blir prosessen vanske-lig. Jeg har stor ydmykhet overfor det, og jeg har stor for-ståelse for hvor vanskelig det må være å stå i akkurat denrollen for de personene som skal gjøre det til daglig. Menvirkeligheten der ute i helsetjenesten er enda vanskeligere,for der gjelder ikke bare lov om offentlige anskaffelser.Der gjelder minst ti andre store og viktige lover og kan-skje hundre forskjellige forskrifter. Derfor må vår politikkvære å sikre at prosessen med offentlige anskaffelser ikkeblir et mål i seg selv, men blir noe som skal understøtte etoverordnet gode og et overordnet formål. Det skal være åunderstøtte at vi klarer å levere gode og likeverdige helse-tjenester, at vi klarer å ha korte ventetider, og at vi klarerå få en samlet god ressursutnyttelse i samfunnet.

P e r - K r i s t i a n F o s s hadde her overtatt president-plassen.

Presidenten: Presidenten vil nok bemerke at det ernoen stund siden Stortinget hadde møte i nærheten avHamar, nærmere bestemt Elverum. Så presidenten regnermed at det var et relativt hypotetisk eksempel represen-tanten brakte frem.

Tore Hagebakken (A) [12:06:40]: Det er et viktigtema vi igjen drøfter i dag. Det er snakk om mye pengersom brukes til å kjøpe private tjenester, og da er det josærdeles viktig at alt går riktig for seg, og at vi får mestmulig kvalitet til flest mulig for de pengene som brukes.

Representanten Tetzschner hevdet at helseforetakenehiver ut private for å spare penger. Det må jeg nok si at jegsynes var en noe drøy påstand. Jeg vil rett og slett si at detikke er tilfellet. De regionale helseforetakene har eksem-pelvis økt sine kjøp av private rehabiliteringstjenester fra995 mill kr i 2005 til 1,3 mrd. kr i 2009. Også i 2010 øktekjøpet av slike tjenester fra private. Det står tydelig i bud-sjettet, og det vil også stå i styringsdokumentene for deregionale helseforetakene at det minst skal være innkjøppå samme nivå neste år som i år – det ble feil. Det skalminst være på samme nivå i år som det var i fjor. Det trorjeg ble korrekt. Tetzschner vil heller ikke ta inn over segat i en anbudskonkurranse kan ikke alle få tilslaget.

For øvrig er det interessant å merke seg hvordan Kris-telig Folkeparti står på for de ideelle, og det synes vi er etbra engasjement, mens de to høyrepartiene først og fremststår veldig på for de kommersielle. Så hender det at deogså bruker de ideelle – unnskyld at jeg sier det – og kan-skje skyver dem litt foran seg. Men jeg tror at nettopp deideelle, som Kristelig Folkeparti og mange av oss er særligopptatt av – vi er jo avhengig av de andre – vil tape mot de

kommersielle hvis vi slipper dette for fritt. Jeg mener vibalanserer bra der vi ligger i dag, men vi har utfordringerknyttet til anbud som foretas. Derfor må vi kvalitetssikredisse prosessene, slik at de blir de aller beste.

Bent Høie (H) [12:09:42]: Jeg registrerer at både re-presentanten Tove Karoline Knutsen og representantenHagebakken prøver å gjøre dette til en debatt for eller motanbud, eller for eller mot private ideelle og private kom-mersielle. Det er ikke den debatten denne interpellasjonenegentlig inviterer til. Men hvis det er sånn at disse to repre-sentantene mener at anbud ikke skal brukes, foreslår jegat flertallsregjeringen avskaffer bruk av anbud, eller at deavskaffer bruk av anbud overfor dem det gjelder. Det harde full mulighet til. De sitter i flertall. De kan gjennomføredet, men jeg har ikke sett noe til det til nå.

Det en imidlertid ser, er at denne regjeringen administ-rerer helseforetak som gjennomfører anbud med bind forøynene, noe som gir helt uholdbare resultater for norskepasienter. Det er snart på tide at de står opp og forsvarerdet.

Representanten Kjersti Toppe og representanten Hel-seth hadde etter min oppfatning veldig gode innlegg. Jeger enig i stort sett det meste, bortsett fra at representantenToppe i utgangspunktet ikke ønsker anbud. Men i de til-fellene hvor man har anbud, hadde representanten Toppeveldig gode innspill til hva man da må vektlegge.

Statsråden var i sine innlegg veldig opptatt av at høs-tens anbud skal resultere i en evaluering. Da er det viktigfor Stortinget å få vite hvilken evaluering statsråden snak-ker om, for brevet fra Helse Sør-Øst om røntgenanbudeti Helse Sør-Øst avsluttes med at Helse Sør-Øst skal gjen-nomføre en evaluering av dette anbudet. Hvis det er denevalueringen statsråden viser til, er jeg på ingen som helstmåte beroliget, for dette er Helse Sør-Østs egen evalueringav eget anbud på et svært begrenset område.

Hvis det er slik at helseministeren har tenkt å igangset-te en uavhengig evaluering av alle de anbud som er gjen-nomført i høst, bl.a. innenfor psykiatri, rus, rehabiliteringog røntgen, snakker en imidlertid om en mye mer offen-siv tilnærming som faktisk kan føre til at en kan få en godpolitisk diskusjon om hvordan anbud skal gjennomføres.Men at Helse Sør-Øst evaluerer sine egne anbud, vil ikkegi noen forandring på dette området.

Statsråden viser også til at Helse Vest har inngått av-tale med mange ideelle på rusområdet, og at det derfor ermangfold av tilbud. Det statsråden ikke sier, er at dettemangfoldet ligger spredt langs hele vestlandskysten. Minbekymring var mangfoldet for pasienter som bor på Nord-Jæren, for jeg vet at rusmisbrukere som bor i Sandnes, ogsom har behov for oppfølging og ettervern, ikke tar bussentil Stavanger jernbanestasjon for så å skifte buss og ta denvidere til Tasta for å få ettervern. Da blir de rusmisbrukerepå veien tilbake.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:13:15]:Dette har vært en interessant debatt, ikke minst fordi denegentlig har avdekket ganske mange av dilemmaene vedanbud. Det som er interessant, er å lytte til de represen-


20952011

tantene som i utgangspunktet ønsker mer anbud, men somikke er fornøyd med prosessene. Dem skal vi gå igjennom.Det har jeg sagt. Hvis Helse Sør-Øst skal gjøre en evalue-ring og den gjøres av uavhengige, må man i utgangspunktetha tillit til en slik evaluering. Men vi skal gå igjennom deanbudene som har vært gjort, og så får jeg komme tilbaketil hvordan det i detalj skal gjøres.

Jeg ser at den diskusjonen som har vært, har pekt påen del problemstillinger som det er verd å ta med seg. Ut-gangspunktet når du har et anbud, er at noen får anbudet,og at andre derfor ikke får det og på en måte velges vekk.Det som er viktig, er at reglene for anbudet, rammene foranbudet og de faglige kravene er kjent for alle, og, somrepresentanten Helseth ganske riktig påpekte, at alle dissefaktorene må være med på forhånd, slik at dette ikke gåri feil spor. Så må man også se på dette med konkurran-se for å sørge for at man ikke står igjen med monopoler,noe som det kan tyde på at vi i hvert fall ikke gjør etterhøstens runde.

Så vil jeg si til Kristelig Folkeparti at når vi går ut tilbare ideell sektor med anbud innen rus i Helse Vest oginnen psykisk helse i Helse Sør-Øst, er det nettopp fordivi ønsker å prioritere ideell sektor og å skape gode ram-mevilkår for ideell sektor. Det er viktig. Vi er helt enig iat de har gjort en fantastisk jobb i mange år – mye mer påenkelte områder enn det offentlige helsevesenet.

Men det er jo også slik at f.eks. Helse Vest nå i år har etstørre anbud ute enn de hadde tidligere. De har jo økt sinerammer. Så er det noen som ikke har fått anbud videre.

Jeg hører at Kristelig Folkeparti ønsker direkte kontrak-ter. Jeg synes det er vanskelig å se – hvis man skal velge,og man har flere aktører å velge i – hvordan man skalunngå anbud. Det betyr ikke at vi ikke skal gå gjennomregelverk, at vi ikke skal gå gjennom rammene og se omdet er andre ting vi burde ha lagt vekt på, som ikke harvært vektlagt godt nok. For det er viktig at man ikke sit-ter igjen med inntrykk av at her har ting ikke foregått påen skikkelig måte. Vi må ha tillit til det som skjer.

Presidenten: Sak nr. 2 er dermed ferdigbehandlet.

S a k n r . 3 [12:16:33]

Interpellasjon fra representanten Peter Skovholt Git-mark til helse- og omsorgsministeren:

«Sluttrapporten fra det internasjonale Interphone-pro-sjektet ble publisert i mai i år. Hoveddelen av rapportenkonkluderer med ingen økt risiko for hjernesvulst, gliomog meningeom, etter ti års mobilbruk, bortsett fra hos«storbrukerne». Storbrukerne er de som har brukt mobili minst 1 640 timer, tilsvarende minst en halvtime omdagen i ti år. Denne gruppen hadde 40 pst. økning i risi-ko for svulst på hjernen. Pressemeldingen fra Statens strå-levern refererer kun hoveddelen av sluttrapporten, men iappendiksene rapporteres langt høyere risiko. Appendiks1 viser 84 pst. forhøyet risiko for meningeom hos storbru-kerne. Appendiks 2 viser 68 pst. forhøyet risiko for gliom

hos dem som hadde brukt mobil i to–fire år, og 118 pst.forhøyet risiko for dem som hadde brukt mobil i minst tiår.

Hva vil statsråden gjøre for å følge opp resultatene ogbeskytte befolkningen?»

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:18:08]: Mobiltele-foni og andre kilder til elektromagnetisk stråling omgiross i hverdagen overalt. Det er ikke mulig for den enkelteborger å velge om han eller hun vil eksponeres for dennestrålingen eller ikke. Om man selv velger å la mobilte-lefonen ligge, blir man allikevel utsatt for passiv strålingfra andres mobiltelefoner, og fra mobilmaster, sendere idet nye nød- og beredskapsnettet, trådløse nett og trådlø-se fasttelefoninett, på skoler, arbeidsplasser og i bygg foroffentlige tjenester.

Selv ikke i sitt eget hjem kan man med dagens forskrif-ter bestemme selv. El-overfølsomme personer tvinges til åflytte fordi antenner og naboers trådløse apparater foruren-ser deres hjem. Det er svært vanskelig å finne et blivendested uten elektromagnetisk stråling.

På slutten av 1990-tallet gikk flere ekspertgrupper kri-tisk gjennom de indikasjonene som den gang forelå omradiofrekvent stråling på lav effekt og eventuelle helseef-fekter. De anbefalte mer forskning om mulige, negativehelseeffekter av mobilbruk. På dette grunnlaget tok TheInternational Agency for Research on Cancer, IARC, etorgan under WHO, i 1998–1999 initiativ til en internasjo-nal undersøkelse. Interphone ble startet i 2000 som en in-ternasjonal gruppe epidemiologiske case-control-studier i13 land verden over. Man skulle fokusere på svulsttyper ivev som absorberer mest energi fra mobilbruk. Datainn-samlingen foregikk i perioden 2000–2004. Dataene omfat-tet omkring 2 700 tilfeller av gliom, 2 400 tilfeller av me-ningeom, 1 100 tilfeller av kreft på hørselsnerven og 100tilfeller av ondartet kreft i spyttkjertelen, pluss et tilfeldigutvalg av kontrollpersoner matchet etter alder, kjønn ogregion – omkring 7 600 til sammen. IARC ved professorElisabeth Cardis har ledet og koordinert studiene.

I de nærmeste årene etter datainnsamling ble det publi-sert en rekke nasjonale studier. I 2004 kom f.eks. en svenskstudie om kreft på hørselsnerven, som vekket betydelig be-kymring. Hørselsnerven er det vevet i hodet som er ster-kest eksponert når man holder mobilen til øret. Etter tiårs mobilbruk fant man en risikoøkning på 90 pst. – eller290 pst. når man også tok hensyn til hvilken side av hodetpersonen pleide å holde telefonen. I 2007 kom en israelskstudie om kreft i spyttkjertelen, som bl.a. fant 50–60 pst.økt risiko når man tok hensyn til hvilken side av hodetpersonen pleide å holde telefonen.

Det tok lang tid med publiseringen av den internasjo-nale sluttrapporten, som skulle oppsummere alle funnenefra deltakerlandene. Forklaringen fra Elisabeth Cardis varat det var uenighet om manuskriptet. I hele latensperio-den presset fagtidsskriftet Microwave News og internasjo-nale store aviser som Le Monde, Daily Telegraph og LosAngeles Times på for å få resultatene offentliggjort.

Først i mai 2010 kom den internasjonale sluttrappor-ten. Av en eller annen grunn manglet analysene av kreft

13. jan. – Interpellasjon fra repr. Skovholt Gitmark om en rapport som viser at storbrukere av mobiltelefon harforhøyet risiko for svulst på hjernen, og hva som vil gjøres for å følge opp resultatene og beskytte befolkningen

2096 2011

på hørselsnerven og i spyttkjertelen – ifølge Cardis fordide komplette rådataene fortsatt ikke er sendt rundt – etteralle disse årene.

Hovedstudien avsluttes med en todelt konklusjon, somkan tolkes i akkurat den retningen man selv ønsker, alt av-hengig av hvilken del man legger mest vekt på: Dataeneantyder en økt risiko for gliom, og en mye mindre økningi risiko for meningeom, ved de høyeste eksponeringsnivå-ene, og for kreftutvikling på den siden av hodet man hol-der mobilen, og – når det gjelder gliom – en økt risiko forsvulster i tinningslappen. Men slagsider og feil begrenserstyrken i konklusjonen vi kan trekke av disse analysene,og hindrer oss i å tolke resultatene som årsak–virkning.

Ti år og 19 mill. euro senere står vi, ifølge denne kon-klusjonen, omtrent ved utgangspunktet. Det merkeligsteved resultatene i hovedstudien er at de fleste analyseneviser en redusert risiko for hjernesvulst ved mobilbruk.Mobilbruk skal altså beskytte mot kreft! Dette er et såusannsynlig resultat at heller ikke forskerne tror på det. Deer enig i at utfallet må skyldes feil og mangler ved dataene.

La meg liste opp noen av manglene ved design ogdatasett til Interphone-studien:1. Personer som brukte trådløs fasttelefon, ble ansett for

å være ikke-eksponerte – dette til tross for at dennestrålingen er av samme type som stråling fra mobil-telefoner og dessuten kontinuerlig 24 timer i døg-net, og til tross for at man i intervjuene faktisk ogsåhadde innhentet opplysninger om bruk av andre mik-robølgeappparater enn mobil, bl.a. trådløs telefon.

2. Utilstrekkelig latenstid for utvikling av kreft: Studierhar vist at kreftframkallende stoffer som tobakkog røntgenstråler ikke resulterer i kreft før tidligst10–20 år etter første eksponering, unntatt i sværtsjeldne tilfeller. At Interphone allerede etter to–fireårs mobilbruk begynner å se tegningen av økt risiko,er derfor særs urovekkende.

3. Urealistisk definisjon av «vanlig» mobilbruker: Envanlig mobilbruker ble definert til å være en somringer minst én gang i uken i minst seks måneder.En storbruker er en bruker av mobiltelefon i 1 640timer, tilsvarende en halv time om dagen i ti år. Formeg er det en høyst normal bruker av mobiltelefoni.

4. Utelukkelse av barn og eldre fra undersøkelsen: Stu-dien begrenset seg til voksne i alderen 30–59 år, altsåden aldersgruppen som er mest robust.

5. Utelukkelse av flere typer hjernesvulst.6. Utelukkelse av personer som hadde dødd, eller som

var for syke til å bli intervjuet som følge av sinhjernesvulst.

7. Deltakerslagsiden: Dette handler bl.a. om atskillig la-vere deltakelse i kontrollgruppen enn i testgrup-pen og om lavere deltakelse blant dem som bruk-te mobiltelefonen lite enn blant dem som bruktemobiltelefonen mye.Hovedfunnene ble i sluttrapporten presentert som ingen

sammenheng mellom mobilbruk og hjernesvulst blant nor-malbrukere av mobiltelefon, men det kom også fram at desåkalte storbrukerne av mobiltelefon har 40 pst. økt risikofor hjernesvulst.

Det merkelige er at vedlegg 2 inneholder en revidertanalyse med et annet datagrunnlag, noe forfatterne der siervar påkrevd på grunn av design- og metodeproblemer ihovedundersøkelsen. Når man har en uklar kontrollgrup-pe, slik forfatteren innrømmer, anbefales det å kjøre risi-koberegning med en annen referansegruppe, nemlig dentestgruppen som var minst utsatt for stråling. Dette vargjort i vedlegg 2.

I den korrigerte analysen i vedlegg 2 har sluttrappor-tens 40 pst. økning i risiko for gliom hos de såkalte stor-brukerne blitt til 82 pst. økt risiko. Her finner man ogsåen statistisk signifikant forhøyet risiko, 68 pst., for utvik-ling av gliom hos dem som hadde brukt mobil så lite somto–fire år, og 118 pst. forhøyet risiko for dem som haddebrukt mobil i ti år eller mer.

Tallene i vedlegg 2 viser at risikoen for gliom stigerforholdsvis jevnt med antall år man har brukt mobiltele-fon. Videre ser man også at risikoen stiger ganske jevntmed antall daglige telefonsamtaler.

Merkelig nok ble ikke vedlegg 2 sendt til pressen. Påhjemmesiden til Verdens helseorganisasjon finnes en pres-semelding som bare refererer til funnene i hovedrapporten.

Det må være lov å spørre om hvorfor ikke den korriger-te analysen i vedlegg 2 ble presentert under diskusjonenav resultatene i hovedrapporten, slik konvensjonen tilsier.

Statens strålevern har nøyd seg med å gjengi WHOspressemelding om Interphone. Hvorfor har ikke Statensstrålevern selv studert både hovedrapporten og vedlegg 2og gitt mer korrekt og komplett informasjon til norskeborgere og politikere?

Uthalingen av sluttrapporten skyldes uenighet mellomto fraksjoner av Interphone-gruppen. Dette lekket ut til of-fentligheten i forbindelse med et møte i Bioelectromagne-tics Society i San Diego sommeren 2008. Skillet går mel-lom den gruppen som gjentar at det finnes ingen risiko,og den gruppen som uttaler at dataene viser økt kreftrisikoved mobilbruk, og føre-var-tiltak er nødvendige.

Det har vært kamp om den endelige publiseringen.Konsensus ble aldri nådd. Et kompromiss ble oppnådd iden todelte konklusjonen og i de to ulike analysene av da-taene. Spørsmålet er: Hvem skal vi tro på? Elisabeth Car-dis er tydelig i alle sine svar til pressen: Etter min meningviser resultatene en reell økning i risiko.

Spørsmålet vi må stille oss, er: Er dette nok for å leggetil grunn en føre-var-praksis også i Norge?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:28:15]:Interphone-studien er den største studien om risiko for ut-vikling av svulst etter bruk av mobiltelefon som har værtutført til nå. Studien omfatter 13 land, og det er Ver-dens helseorganisasjons kreftforskningsinstitutt som harutført studien. Norge var representert ved Kreftregisteretog Statens strålevern.

Da studien ble publisert, sendte Statens strålevern uten pressemelding om resultatene. Representanten Gitmarkpåpeker at pressemeldingen bare omhandler hoveddelenav rapporten og ikke vedleggene – som viste en høyererisiko.

Strålevernet valgte å sende ut en pressemelding med


20972011

de samme opplysningene som pressemeldingen fra det in-ternasjonale kreftforskningsinstituttet, IARC. Strålevernetutarbeidet deretter utdypende informasjon om resultatenefra Interphone-studien. Hovedstudien er en vanlig pasient-kontroll-undersøkelse, og det er brukt en standardmeto-de innen epidemiologiske studier. Ved slike studier er detalltid mange elementer som er vanskelig å forutse underplanleggingen.

Strålevernet understreker at når det gjelder forskningpå mobiltelefonbruk, er det kanskje flere usikkerhetsfak-torer enn på andre områder. Et eksempel kan være at mo-bilbruken er selvrapportert og ikke målt på en objektivmåte. Metodiske svakheter finnes i alle epidemiologiskestudier. Forskerne søker alltid å redusere usikkerheten vedmetoden mest mulig.

I sin informasjon om Interphone-studien går Strålever-net nærmere inn på innholdet i vedleggene til hovedstu-dien. Det informeres om at det i vedleggene er gjennom-ført analyser hvor de har brukt en annen kontrollgruppeenn i hovedstudien – noe som vil påvirke resultatet. Herble det funnet økt risiko blant personer som begynte medmobiltelefon for ti år siden eller mer, og hos dem somhadde snakket i flest timer. Endring av kontrollgruppe gjøranalysene i vedlegget mindre troverdige, men gir likevelgrunn til videre forskning.

Strålevernet opplyser at forskerne som har planlagt oggjennomført Interphone-studien, er anerkjente epidemio-loger. I rapporten diskuterer de også svakheter og usikker-heter i resultatene. Strålevernet opplyser at det er analyse-ne i hovedartikkelen som er det opprinnelige, og som måvektlegges.

Interphone-studien er den største i sitt slag, og er der-med et viktig bidrag i forskningen rundt mobilbruk oghelserisiko.

Jeg vil understreke at Strålevernet ikke driver forvalt-ning på dette området på bakgrunn av enkeltstudier alene.Resultatene fra Interphone-studien må ses i sammenhengmed all annen kunnskap som finnes på dette fagfeltet, førdet kan trekkes konklusjoner. Særlig er dette viktig når fun-nene ikke er entydige, og når det er metodiske svakheterved studien.

Mobiltelefonbruken har økt betydelig de siste årene. Idag har 80–90 pst. av befolkningen mobiltelefon, og ba-sestasjoner er installert over hele landet. Trådløse nettverkbrer om seg og blir i økende grad installert i hjem, kontorer,skoler og bysentre. Den økte mobilbruken har ført til øktbekymring for mulige helseeffekter ved bruk av mobiltele-fon og ferdsel nær basestasjoner. Regjeringen tar bekym-ringen for stråling knyttet til kommunikasjonsteknologialvorlig.

Inntil man vet mer om mulige helseeffekter, er detviktig at de internasjonale anbefalingene om grensever-dier følges. I henhold til strålevernforskriften er det ogsåkrav om at all eksponering skal holdes så lav som det erpraktisk mulig, også på områder hvor helserisiko ikke erdokumentert. Det innebærer at man skal søke å redusereeksponeringen ytterligere, selv om den allerede er undergrenseverdiene. Forutsetningen er at det kan gjøres utenvesentlige ulemper. For at eksponeringen skal holdes så

lav som mulig, anbefaler strålevernmyndigheten å brukehandsfree-utstyr, slik at telefonen holdes vekk fra hodetunder samtale. De anbefaler også å sørge for å ha god mo-bildekning og bruke sms. Disse anbefalingene bygger pået føre-var-prinsipp.

Jeg vil også nevne at Nasjonalt folkehelseinstitutt haroppnevnt en ekspertgruppe på området elektromagnetis-ke felt og helse. Gruppen er bredt sammensatt av fagfolkmed kompetanse innen medisin, epidemiologi, biologi, fy-sikk, filosofi, statistikk og teknologi. Ingen av medlemme-ne har bransjetilknytning. Foreningen for el-overfølsommehar en observatør i gruppen og bidrar således til åpenhetom dette arbeidet.

Gruppen skal oppsummere all kunnskap som finnes omhelseeffekter av eksponering for svake høyfrekvente felt.I dag er det ulik praksis i ulike land når det gjelder hånd-tering av mobilmaster, basestasjoner og trådløse nettverk.Derfor har departementet bedt om at ekspertgruppen ogsåser nærmere på norsk forvaltning og regelverk på detteområdet. Gruppen skal levere sin rapport høsten 2011.

Når rapporten fra ekspertgruppen foreligger, vil de-partementet ta standpunkt til videre oppfølging, herunderhvilke nasjonale anbefalinger man skal gi om hvordan viskal oppnå lav eksponering i de omgivelsene folk lever ogferdes i.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:34:17]: I Inter-phone-sluttrapporten oppsummeres ikke resultater fra tid-ligere forskning på området, slik det er skikk å gjøre.Det hadde vært naturlig å vise til bl.a. en meta-analy-se fra 2009, som var basert på 23 undersøkelser og over12 000 kreftpasienter pluss rundt 25 000 kontrollperso-ner. Studien fant en signifikant positiv samvariasjon, altsåskadelig effekt, ved å legge sammen resultatene fra åtte«høykvalitetsstudier» med blinding, hvorav de fleste ogsåhadde lik deltakeroppslutning i test- og kontrollgruppen.Dette dreide seg om de syv studiene til professor Len-nart Hardell og medarbeidere ved Örebro universitet, plussen tidligere Interphone-undersøkelse av melanom, Stang2001. Derimot viser de samlede resultatene fra 15 andrestudier – med lavere kvalitet – en signifikant negativ sam-variasjon. Dette dreier seg hovedsakelig om Interphone-studier uten blinding og med lavere oppslutning i kontroll-gruppen enn i testgruppen. Uttrykket «blinding» viser tilat forskere ikke har blitt informert om hvem som faktiskled av hjernesvulst, og hvem som ikke gjorde det, mensde gjorde intervjuene om mobilbruk.

Poenget er altså at studiene der forskerne ikke vissteom intervjuobjektene hadde svulst eller ikke, påviste ensammenheng mellom mobilbruk og hjernesvulst. Der fors-kerne under intervjuene visste hvem som var pasienter, oghvem som var kontrollgruppe, fant man det motsatte: atmobilbruk forebygger kreft på hjernen.

Meta-analysen nevner også at Hardell-gruppens forsk-ning, som altså konkluderer med økt risiko for kreft, kjen-netegnes av uhildede forskere. I motsetning til de 15 andrestudiene hadde ikke Hardell-gruppen mottatt pengebidragfra mobilbransjen.

I denne sammenhengen kan det nevnes at den ameri-


2098 2011

kanske professoren Henry Lai hadde gjort en opptellingover forskning på elektromagnetiske felt og helse. Opp-tellingen viser at 72 pst. av de bransjefinansierte studieneikke har funnet noen negativ helseeffekt av mobilstråling,mens tilsvarende tall for de uavhengige studiene er 33 pst.

Statsråden sier flere ting som det er verdt å fokuserepå. Jeg synes spesielt at det at man ikke har funnet fram tilentydige resultater, er verdt å fokusere på. Der er vi heltenige. Det er stadig flere rapporter som viser til helseska-der, men det er også et betydelig antall, og det store fler-tallet, som gjør det motsatte. Spørsmålet er igjen: Er dettenok til å legge føre-var-prinsippet til grunn når vi settervåre strålegrenser her i Norge?

Statsråden sier også at regjeringen tar helseeffekter avstråling alvorlig. Problemet er at det er svært vanskelig åse endringer over de siste par årene i forhold til nettoppføre-var-prinsippet.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:37:38]:Dette er en veldig teknisk og veldig faglig interpellasjonsom i høyeste grad egentlig også krever noen faglige svar.

Det som er politiske svar i dette, er hvordan man inn-retter seg, og hvem man lytter til, i en situasjon hvor manikke nødvendigvis har alle svarene, eller det ikke er enty-dighet. Da er det slik at vi følger Verdens helseorganisa-sjons kreftforskningsinstitutt, som gir føringer. Det har vigjort i denne sammenheng, samtidig som vi har sagt at viogså vil følge opp på andre områder, spesielt når det gjel-der den ekspertgruppen som jeg omtalte, og som ikke harnoen bransjetilknytning. Det er viktig at de oppfattes somuavhengige og helt uhildet i forhold til disse områdene,hvor det tross alt kan mistenkes økonomiske motiver forkonklusjoner som kan følge. Jeg sier ikke at det er gjorther, men det kan veldig lett bli koblet opp til det. Så deter viktig at det arbeidet som gjøres, skal være uavhengig.

Det er også sånn at strålevernsforskriften vi følger, føl-ger internasjonale anbefalinger om grenseverdier. I tillegghar denne forskriften et krav om at all eksponering skalholdes så lav som praktisk mulig, også på områder hvordet ikke er dokumentert helserisiko.

Jeg mener at så lenge man ikke har andre funn somman også internasjonalt har klart å komme til enighet om,vil det være viktig å følge føre-var-prinsippet. Når vi sierat dette med stråling er et område som regjeringen følgertett, er det realitet i det. Vi har et institutt for å følge dettefeltet, Statens strålevern, og som sagt denne ekspertgrup-pen, som er viktig, og som vi skal følge videre i det somskjer både i Norge og internasjonalt på området.

Are Helseth (A) [12:40:38]: Takk til interpellanten,som tar opp et viktig tema som interesserer mange. Pro-blemstillingen er relativt ny, fordi mobilteknologien erung. Jeg vil også takke for muligheten til å diskutere ettema som har opptatt meg gjennom flere år i en annenrolle.

Interpellasjonen refererer til det såkalte Interphone-prosjektet, med deltakere fra 13 land, deriblant Norge, ogledet av Verdens helseorganisasjons internasjonale kreft-forskningsinstitutt. Studiedesignen går ut på å undersø-

ke om mobilbruk slår ut i statistiske analyser som enselvstendig forklaringsvariabel for hjernesvulster.

Det har vært høye forventninger til Interphone-studien,og mange hadde håpet at den skulle gi et endelig svar påhvorvidt bruk av mobiltelefon øker risikoen for hjerne-svulst. Det må sies at studien ikke har gitt endelig svarpå den grunnleggende problemstillingen. Dette er bekla-gelig, for mange er opptatt av spørsmålet, og mange erbekymret.

I våre omgivelser utsettes vi hele tiden for bakgrunns-stråling. Strålingen fra elektriske artikler er imidlertid noeannet enn fra kommunikasjonsutstyr. De biologiske effek-tene er svært ulike og kan ikke omhandles sammen, slikvi ofte ser i mediene.

Siden mobiltelefon er relativt nytt og innebærer en nyeksponering for elektromagnetiske felt, anbefaler fagmil-jøene en føre-var-atferd gjennom å bruke handsfree ogsikre god dekning – dette siste fordi strålebelastningen fraselve telefonen øker med avstand fra sendemast.

Interphone-studien er publisert i det velrenommertetidsskriftet International Journal of Epidemiology, og devitenskapelige hovedkonklusjonene er at det ikke ble fun-net en økt risiko for utvikling av hjernesvulster av typengliomer og meningeomer i forbindelse med bruk av mo-biltelefoner. Gliomer er ondartede svulster med forskjel-lig veksthastighet, og meningeomer er i hovedsak godar-tede svulster. Man så en økt risiko for hjernesvulst blantpersoner som var i de høyeste eksponeringsgruppene, menskjevheter og feil i materialet fører til at man vanskeligkan tolke inn en årsakssammenheng.

Når man går inn i enkeltresultatene, ser en at de flesteanalysene viser en beskyttende effekt av mobilbruk. Detteer overraskende og indikerer at det er skjevheter i mate-rialet. Når man ikke finner et konsistent mønster i resul-tatene, er det vanskelig ensidig å legge vekt på forhøyedeverdier i små undergrupper.

Hvis et lignende funn skulle fremkommet i en studieav røyking og lungekreft, kunne det ha vært at bruk avfem sigaretter per dag beskyttet mot utvikling av lunge-kreft, mens en undergruppe av storbrukere fikk mer lun-gekreft. Det ville være vanskelig å forklare et slikt funn,også fordi en biologisk mekanisme ikke ville være kjent.

Videre viser undersøkelsen at risk ratio var høyest blantdem som brukte mobilen i en kort tidsperiode, men somhadde snakket i mange timer. Basert på vanlig biologiskforståelse av kreftutvikling er det uvanlig at tid fra eks-ponering til utvikling av en solid svulst skal være så kort.Særlig overraskende er det at dette skulle være tilfellet foren antatt langsomtvoksende svulst som en meningeom.

Vi må være ærlige og erkjenne at det gjennom de 20siste år har vært lite fremgang i årsakskunnskapen når detgjelder hjernesvulster. Dette er et vanskelig fagfelt. Gamleog nye hypoteser må uttestes med vitenskapelige metoder.Internasjonale ekspertkomiteer og våre nasjonale fagmyn-digheter har oversikt over forskningsresultatene og styr-ker og svakheter ved hver enkelt studie. Ekspertkomite-ene har til nå kommet fram til at det ikke er økt risiko forhjernesvulst ved bruk av mobiltelefon. Interphone-studienanbefaler derfor videre forskning.


20992011

Så lenge fasitsvarene med tre streker under ikke fore-ligger, bør vi alle bruke hodet. Det betyr to ting: Brukhandsfree, og sørg for god dekning.

Så er det en helt annen debatt om vi behøver å bruketelefonen så mye som vi gjør. Jeg tror det ville skape bedrefolkehelse om flere skrudde av telefonen oftere.

Morten Stordalen (FrP) [12:45:44]: La meg førstgi ros til helseministeren for et grundig og godt svar isitt innlegg og for også å ha en fornuftig tilnærming tilproblemstillingen.

Interpellanten tar opp et tema som det er begrenset in-formasjon på når det gjelder skadevirkninger. Jeg synesuansett det er viktig at vi til enhver tid har et fokus somsikrer befolkningen. Jeg mener at vi i dag har et genereltbra vern i Norge kontra andre land på dette området. Detfinnes land som opererer med lavere grenseverdier, mensom samtidig ikke overholder dette, fordi de sender medlangt sterkere signaler. Det finnes internasjonale reglerfor dette i dag, som sagt, og jeg vil mene at vi her i lan-det er flinke kontra andre land til å overholde det som erakseptabelt.

Det finnes en mengde forskning og rapporter som spri-ker like mye som antall rapporter som er laget. Jeg trordette bl.a. skyldes at det er relativt kort tid vi har hatt meddenne typen kommunikasjonsmidler. Samtidig er det slikat det er veldig individuelt hva som oppfattes som ubeha-gelig og/eller sjenerende stråling. Men når det hevdes fraenkelte hold at mye bruk av mobiltelefon medfører en øktrisiko for bl.a. svulst på hjernen, ja da skal vi ta det påalvor.

Jeg tror vi bør ha mer forskning på dette området før vikonkluderer med det ene eller det andre, dette på grunnlagav alle forskjellige rapporter som ikke er sammenfallende.

Jeg tror nok ikke det vil være mulig å beskytte alletil enhver tid mot en eventuell strålingsfare på dette fel-tet – dette fordi vi alle har forskjellig grad av følsom-het – men jeg hilser velkommen en større innsats for å fåen god kvalitativ forskning på plass for å få en enda bedreog sikrere kunnskap på området, fordi en del menneskerhevder å ha plager med dette, og fordi enkelte hevder atdet medfører økt risiko knyttet til mobilbruk og strålingfor øvrig.

Kjersti Toppe (Sp) [12:47:46]: Først vil eg takka re-presentanten Gitmark for interpellasjonen. Eg skal inn-rømma at eg er ingen ekspert på dette området, men det ereit viktig tema som veldig mange er opptekne av, og einlurar på om det er mogleg kreftfare ved mobilbruk.

Vi veit at det er stråling ved mobiltelefonbruk, og mo-biltelefon er noko som mange brukar. 80–90 pst. av befolk-ninga har mobiltelefon. Mi spesielle bekymring er at detblir stadig fleire barn og stadig fleire yngre barn som bru-kar mobiltelefon dagleg. Derfor har vi bekymring for mog-lege helseeffektar ved bruk av mobiltelefon og trådlausenettverk. Vi som folkevalde må jo ta denne bekymringa påalvor ut frå dei som vi representerer. Og så er det ein grunntil, som det er sagt her. Det er at dei fleste av oss som sither i dag, er storforbrukarar etter definisjonen i rapporten.

Ut frå det som helsekomiteen har vore oppteken av idenne saka, har eg lyst til å nemna at i budsjettomtala bådefor 2010 og 2011 blei det levert fleirtalsmerknader ommobil stråling. Vi har understreka behovet for meir kunn-skap om moglege helsefarar av stråling frå mobiltelefonarog trådlause nettverk. Vi har vist til den tverrfaglege eks-pertgruppa som regjeringa har sett ned på området elek-tromagnetiske felt og helse. Denne gruppa er, som hel-seministeren omtala, breitt samansett, og skal levere sinrapport hausten 2011. Komiteen har i budsjettmerknadenlagt til grunn at gruppa knyter til seg nødvendig interna-sjonal ekspertise og tek vare på brukarperspektivet på eingod måte.

Så stilte interpellanten spørsmålet om oppfølginga avsluttrapporten frå det internasjonale Interphone-prosjek-tet og stiller spørsmål ved analysen. Eg har ikkje kunn-skap som kan overprøva at det er skeivheitar og feil idenne studien, som avgrensar moglegheita for å trekkjakonklusjonar og vurdera årsakssamanhengar, eller om deter slik at dei verste resultata er gøymde i appendiksane iundersøkinga.

Eg synest det er viktig at ein følgjer føre-var-prinsip-pet. Eg synest det er gjort godt greie for i debatten her idag, både frå statsråden og frå representanten Are Hel-seth, at det er vanskeleg å leggja vekt på einsidige resul-tat frå denne undersøkinga som tilseier for høge verdiarblant storforbrukarane. Svaret som er gitt, er at vi trengvidare forsking på området, at ein legg Interphone-stu-dien til grunn for det, og at vi må avvente innstillinga fråekspertgruppa.

Så er eg einig med Are Helseth i at det er interessantòg ut frå eit helseperspektiv å sjå på kor mykje vi brukartelefon, og kva det har å seia for helsa.

Laila Dåvøy (KrF) [12:51:53]: Jeg vil også takke in-terpellanten for å ha reist denne debatten. Hvis det er noejeg er helt sikker på, er det at vi kommer til å få fleredebatter om dette i tiden som kommer.

Det må alltid vurderes om ny teknologi påvirker krop-pen og helsen vår. Kristelig Folkeparti mener at utgangs-punktet må være at vi er føre var på dette feltet som påandre felt, særlig hvis det rapporteres om ubehag ellerskade som kan knyttes til enten eksisterende eller ny tek-nologi. Det er avgjørende med kunnskap om effekter avteknologien, og om helseplager kan knyttes til disse.

Jeg skal ikke gå inn på Interphone-studien somsådan – det er det faktisk flere som har gjort allerede – menbare påpeke nødvendigheten og viktigheten av uavhen-gig forskning. Det er selvfølgelig viktig at resultatene ertil å stole på, slik at disse skaper tillit. Det er også trist,som flere har vært inne på, at Interphone-studien ikke girtydeligere svar på grunn av skjevheter og feil.

Det er samme type stråling som kommer fra mobilmas-ter som kommer fra mobiltelefoner. Det er mange i dagsom er bekymret for den stråling de utsettes for. De opp-lever at det settes opp antenner på hustakene som det erumulig å bli kvitt når beboerne rapporterer om plager ogsykdom. Fellesskapets behov, bl.a. knyttet til nytt nødnett,brukes som motargumenter. Dette er i så fall ikke en fø-


2100 2011

re-var-praksis, slik jeg ser det. Mobilselskapene må ogsåkunne ta kostnadene ved å sette opp mobilmaster lengerbort fra folk når det er frykt for helseskader, eller når manfaktisk rapporterer om slike.

Senest i går hadde jeg møte med en leder i et borettslagher i Oslo, der svært mange beboere har fått symptomerde mener kommer på grunn av stråling fra flere antenneroppsatt på ett av takene der folk bor. Dette er stråling somfolk utsettes for 24 timer i døgnet. Det er nærmest umu-lig å få mastene fjernet. Statsråden var inne på at strålin-gen skal holdes så lav som mulig dersom det ikke er storeulemper knyttet til det. Det er jeg enig i. Så viser statsrå-den f.eks. til det å bruke ledning. Men jeg føler at det erviktig å påpeke at også leverandørene av dette utstyret måkunne ta et ansvar for at strålingen skal holdes så lav sommulig. Spørsmålet er om økonomi er en slik ulempe, forjeg kan ikke se at det er annet enn økonomi som tilsier atdet blir vanskelig å flytte disse mastene for selskapene, ogat det kanskje er det som gjør at man velger ikke å flyttedem.

Vi hadde også en debatt i Bergen for et par år sidenom Kalmarhuset, der en rekke beboere ønsket å få fjernetmastene fordi de hadde problemer med dette. Det ble anketi siste instans til Samferdselsdepartementet, som faktiskga leverandøren lov til å beholde mastene til 2018 inntilvidere, og kanskje får de lov videre.

I avisen Budstikka fra desember kunne vi lese at brann-vesenet i Asker og Bærum i stor grad har parkert sitt nyenødsamband på grunn av det de mener er stråleplager. MenDirektoratet for nødkommunikasjon avviser at det er grunntil å frykte stråling. De forholder seg igjen til Statens strå-levern. Brannmenn på sin side dokumenterte så store pla-ger at arbeidsmiljøutvalget gjorde vedtak om at bruken avnødsambandet Tetra skal være på et absolutt minimum.

Det er også en realitet, og ikke uten grunn, at flere kom-muner starter sine egne føre-var-tiltak. Jeg kan nevne Stav-anger, Sola, Sandnes, Kristiansand og også bydelen VestreAker. Jeg vil også nevne at Seletun-rapporten er like omhjørnet. Den kan bli svært interessant.

Statsråden nevnte at det er en interpellasjon som er tek-nisk og faglig. Det er jeg enig i. Hun sier også: Hvem skalvi lytte til – WHO, Statens strålevern, ekspertgruppen? Ja,absolutt. Men jeg mener også at vi er nødt til å lytte tilfolk. Vi er nødt til å lytte til brannfolkene, som alleredeer varslet, og til en stadig økende gruppe med menneskersom mener de har helseplager som skyldes stråling. Jeghåper vi kan lytte også til alle disse.

Debatten i dag har avdekket at det er behov for merforskning. Trådløse nettverk, mobilantenner på hustakog mobilbruk angår oss alle, og det bygges stadig merut. Kristelig Folkeparti imøteser regjeringens initiativertil mer uavhengig forskning, men også en klar føre-var-politikk på dette området.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:57:05]: Takk til allesom har deltatt i debatten. Jeg synes det har vært en goddebatt. Jeg beklager at debatten er teknisk, men det eren debatt som må tas kontinuerlig. Dette er i bare dennestortingsperioden én av flere debatter på området, og jeg

er helt sikker på at vi kommer til å følge opp i løpet avkort tid bl.a. om Tetra-nettet og hva vi har sett i forhold tilbrannmennene i Asker.

En fransk ekspertgruppe har gått igjennom 2 500 se-riøse forskningsrapporter om radiofrekvent stråling. Et få-tall av disse tilfredsstiller komiteens særdeles strenge kva-litetskrav. Og et fåtall av disse igjen viser at strålingen framobiler etc. har biologiske effekter og kan utgjøre en hel-serisiko. Men direktøren for det franske direktoratet forhelsesikkerhet og arbeidsmiljø, Martin Guespereau, fram-holder at det ikke er antallet studier det kommer an på.Studienes høye kvalitet gjør at funnene er uomtvistelige.På dette grunnlaget anbefaler ekspertgruppen å reduserebefolkningens eksponering for stråling. Selv om funneneikke er tilstrekkelige til å konkludere definitivt, er de udis-kutable tegn på at stråling kan ha negative helseeffekter,påpeker Guespereau, og da kan vi ikke fortsette med å ikkegjøre noe.

Den franske regjeringens respons var å forby mo-biltelefoner i barne- og ungdomsskolen og innføre lavegrenseverdier for stråling i 16 prøvekommuner.

Det som skjedde i Frankrike, er et godt eksempelpå hvordan føre-var-prinsippet skal praktiseres: En bredtsammensatt ekspertgruppe gjennomgår tilgjengelig doku-mentasjon, er spesielt oppmerksom på vitenskapelig usik-kerhet og inkluderer meninger som er i mindretall. Etter atde på denne måten har vurdert risikoen, er det politikernesoppgave å håndtere den.

Det synes jeg også statsråden sa godt. Statsråden ogjeg er helt enige om at dette må til syvende og sist værepolitikkens område når fagfolkene ikke konkluderer. Skalvi legge føre-var-prinsippet til grunn eller ikke, tilhørerdenne sal og oss som politikere å bestemme – ingen andre!Det finnes en rekke fagrapporter på den ene og den andresiden som ikke klarer å vise til entydige funn. Det er like-vel urovekkende å se at det er stadig flere rapporter somviser til helseskader. Da er spørsmålet igjen til statsråden:Når kan vi se at føre-var-prinsippet virkelig begynner å blitatt til følge?

La meg gi statsråden et par eksempler på hva som kangjøres på kort sikt. Er det grunnlag for å ha trådløse nett ibarne- og ungdomsskoler, eller for den saks skyld på sko-ler i det hele tatt når vi kan kable og forbedre Internett iså måte? Er det ikke bare bekvemmelighet som gjør at vitviholder på dagens teknologi? Har kommuner mulighettil å sette lavere strålegrenser enn det Statens strålevernsier, er også et interessant prinsipp som må ses på.

Jeg mener at vi har gått altfor langt i å se bort fra destadig flere el-overfølsomme. Når vi ikke klarer å bli enigeom en føre-var-holdning i Norge, så klarer vi heller ikkeå ta til følge alle de som er skadelidende.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:00:31]:Selv om dette er teknisk komplisert, vil jeg si at det harvært en veldig interessant politisk debatt. Sånn sett synesjeg interpellanten har reist et veldig viktig tema, og somvi også hører, er det enstemmighet om hva man politiskegentlig ønsker. Det er jo ikke tvil om at vi ønsker at føre-var-prinsippet skal legges til grunn. Det har også i løpet


21012011

av debatten kommet opp dette med alle disse tingene somvi omgir oss med til daglig: Trenger vi det? Skal vi gjøredet på samme måte? Interpellanten spurte nettopp: Skal viha trådløse nett versus kabling? Det er i hvert fall spørs-mål som jeg kan ta med til Statens strålevern og be om enuttalelse om, som absolutt er interessant, og som gjelderveldig mange.

Så har jeg lyst til å si at hvis det var én praktisk ting somkunne komme ut av denne debatten her i dag, var det jo atdet var enstemmighet politisk, og en sterk anbefaling fraStortinget, om at alle bruker handsfree og ikke har mobil-telefonen opp til hodet. Det ville i hvert fall være å følgeføre-var-prinsippet når det gjelder det som vi personlighver og én av oss kan gjøre noe med.

I tillegg er det jo interessant med disse kommunene sominnfører føre-var-prinsippet, og er oppmerksom på det ogtar hensyn til det. Det er klart at her kan vi også gjøre noeoverfor kommunene for å gjøre dem oppmerksom på vik-tigheten av at de også gjør disse vurderingene når de tilla-ter å sette opp master. Jeg skal ikke si at de ikke gjør deti dag, men det er aldri skadelig med en påminnelse på etområde som vi tross alt ikke vet nok om. Vi kjenner ikkekonsekvensene, fordi det tross alt er forholdsvis nytt.

Så må jeg si at jeg ser med forventning frem mot denekspertgruppen som skal legge frem sin rapport til høsten.Det kan jo hende at den kommer frem til, og får samlet,ny kunnskap, og i så fall må vi jo ta stilling til det når rap-porten kommer. Men at det kommer til å skje en utviklingher, er i hvert fall helt sikkert.


S a k n r . 4 [13:03:15]

Interpellasjon fra representanten Kåre Simensen tilbarne-, likestillings- og inkluderingsministeren:

«Forslaget til nytt forbrukerrettighetsdirektiv inne-bærer en større revisjon og sammenslåing av fire tidlige-re direktiver på dette feltet. I EU-kommisjonens forslagtil forbrukerrettighetsdirektiv ønsker man full harmonise-ring i medlemslandene. Kommisjonens forslag omhandleralle typer forbrukerkjøp, både over disk og på Internett.De nordiske landene har sterke forbrukerorganisasjonerog sterk forbrukerlovgivning, som gir forbrukerne godbeskyttelse.

Hva er den norske regjeringens posisjon overfor EUnår det gjelder forbrukerrettighetsdirektivet, og hva gjørregjeringen for å sikre norske forbrukerrettigheter i for-bindelse med behandlingen av det nye forbrukerrettighets-direktivet?»

Kåre Simensen (A) [13:04:16]: EØS-avtalen har for-andret hverdagen vår. Fra morgen til kveld omgir vi ossmed tjenester og produkter der EU har bestemt lovverket.Skiftende regjeringer har brakt Norge stadig nærmere EU.Flere tusen små og store vedtak har siden 1994 blitt endel av norsk lov. Disse reglene har påvirket alt fra dagli-

ge innkjøp, jobb, utdanning, fritid, reising, miljøvern, forå nevne noen få.

I disse dager diskuteres flere direktiv som er på vei inni norsk lovgiving. Både innskuddsdirektivet og datalag-ringsdirektivet er eksempler på direktiv som vil engasjereog skape debatter. Debattene er for lengst i gang, men deskal jeg la ligge i denne omgang.

Forbrukerrettighetsdirektivet er et tredje direktiv som iløpet av våren skal vedtas i EU, og som da vil bli en viktigdel av vår framtidige forbrukerpolitikk. Av den grunn erdet viktig at debatten og prosessene som ligger i forkantav vedtaket i Brussel, settes på dagsordenen blant oss par-lamentarikere i større grad enn vi til nå har gjort. Resulta-tet av det vi til nå vet, er at det kan få store konsekvenserfor hvilke forbrukerrettigheter vi har i framtiden.

Min interpellasjon er et forsøk på å skape debatt, fåfram hvordan et nytt forbrukerrettighetsdirektiv vil påvir-ke det vi har, og ikke minst sette forbrukerpolitikken påden politiske dagsordenen.

I Norge har vi en forbrukerpolitikk som sikrer oss for-brukere på en rekke områder. Tidligere i dag har vi fåttsynliggjort våre rettigheter i forbindelse med inngåing avlån, og uten å komme inn på alle våre forbrukerrettighe-ter, kan vi oppsummere det hele med å si at våre rettig-heter som forbrukere står sterkt i Norge. Selv om dagensordninger er gode, er det viktig å erkjenne at våre forbru-kerrettigheter ikke er en statisk ordning. Vi er nødt til åarbeide både nasjonalt og internasjonalt for å trygge og ut-vikle våre ordninger videre. Vi må tilpasse oss nye behovog også utviklingstrekk vi ser skjer rundt oss. Det er ingenselvfølge at morgendagens forbrukere har de samme ret-tigheter som vi har i dag, men vår politiske utfordring erat de skal være minst like gode som dagens ordning, mentilpasset morgendagens behov.

Forbrukerrettigheter har tradisjonelt vært en nasjonaloppgave hvor vi selv har definert nivået. Etter hvert har vifått implementert en rekke EU-direktiv i vår lovgivning,også på forbrukersiden. Det neste direktivet som står fortur, er, som nevnt, EUs nye forbrukerrettighetsdirektiv. Detnye forbrukerrettighetsdirektivet forventes vedtatt i løpetav våren 2011. Jeg oppfatter at det er bred politisk enighether på Stortinget når det gjelder forbrukerpolitikk. Denneenigheten er også forankret i et felles krav om at dette di-rektivet ikke må bli vedtatt slik som det foreligger i for-slaget fra EU-kommisjonen, og signalene fra det arbeidetsom foregår i Brussel, bekymrer meg.

På bakgrunn av disse signalene kan vi ikke sitte stilleog se på at våre gode forbrukerrettigheter utfordres, slikEU-kommisjonens forslag antyder.

Kommisjonens opprinnelige forslag om et ens forbru-kerregelverk i EU, såkalt totalharmonisering, vil bl.a. re-dusere klagefristen fra fem til to år, og muligheten til åslå ned på urimelige avtalevilkår vil bli sterkt begrenset.Totalharmonisering innebærer at direktivene fra EU blirufravikelige. Hittil har forbrukerregler vært gitt som mi-nimumsdirektiver, noe som betyr at det er en minimums-standard som alle må respektere, men at statene står fritttil å innføre sterkere vern ved behov.

Den foreslåtte harmoniseringen ville ha svekket både

13. jan. – Interpellasjon fra repr. Simensen om EU-kommisjonens forslag til forbrukerrettighetsdirektiv, og hvasom gjøres for å sikre norske forbrukerrettigheter i forbindelse med behandlingen av det nye forbrukerrettighetsdirektivet

2102 2011

nåværende og framtidig forbrukerbeskyttelse, ved at detsettes tak på forbrukerlovgivningen. Samtidig fratas nasjo-nale myndigheter muligheten til å tilpasse lovgivningen itakt med markedsendringer og nye produkter.

Nå er jeg gjort kjent med at kommisjonens forslag ernoe modifisert, men fremdeles vil også de nye føringeneutfordre oss på flere områder.

Jeg vet at det både er gjort og gjøres en god jobbfor å fremme norske synspunkter på forbrukerrettighets-direktivet. Det er betryggende at våre synspunkter er godtforankret hos de andre EFTA/EØS-landene.

I tillegg styrker det EFTA/EØS-landenes synspunkterat våre forbrukermyndigheter og de andre europeiske for-brukermyndighetene har sammenfallende synspunkter idenne saken. Jeg imøteser statsrådens innlegg med tankepå hvordan det offisielle Norge arbeider for å sikre vårerettigheter.

Statsråd Tora Aasland [13:09:28]: Interpellanten taropp viktige spørsmål, og jeg er glad for at forbrukerpoli-tikken settes på dagsordenen i Stortinget. Dette er spørs-mål som angår både våre hjemlige forbrukerrettigheter oghvordan Norge som EØS-land kan påvirke regelverkspro-sessen i EU. Jeg kan forsikre om at regjeringen er sværtopptatt av begge deler, og jeg redegjør gjerne for vårtaktive arbeid med denne saken.

Direktivforslaget som interpellanten viser til, ble frem-met av EU-kommisjonen høsten 2008. Som representantenpåpeker, er dette et forslag som vil kunne få omfattendekonsekvenser for europeisk rett, og gjennom EØS-avta-len også for norsk lovgivning og rettstilstanden for norskeforbrukere og næringsdrivende.

Grunnen er dels at direktivforslaget reviderer og er-statter ikke mindre enn fire gjeldende direktiver, delser grunnen til de omfattende konsekvensene at kommi-sjonens forslag er basert på totalharmonisering, hvor viikke kan ha avvikende regler. De gjeldende direktiveneer bygd på minimumsprinsippet, som gir landene mulig-het til å gå lenger i forbrukerbeskyttelse. Totalharmoni-sering hindrer derfor i større grad landenes mulighet tilå bestemme over eget lovverk. Direktivforslaget omfatterregelverk innenfor ulike deler av kontraktsretten og berø-rer regelverk under Justisdepartementet og Barne-, like-stillings- og inkluderingsdepartementet. Oppfølgingen avdirektivforslaget skjer derfor i samarbeid mellom disse todepartementene.

Det norske synet på kommisjonens opprinnelige for-slag kan oppsummeres på følgende måte:

Slik dette forslaget er utformet, innebærer det en svek-kelse av forbrukervernet i Norge på enkelte områder. Ut-gangspunktet for regjeringen har vært at norske forbru-kerrettigheter ikke skal svekkes, samlet sett. Et sentraltelement er at Norge foretrekker minimumsharmonisering,slik at vi kan stille strengere krav enn etter direktivfor-slaget. Vi er i utgangspunktet skeptisk til totalharmoni-sering – jeg aner den holdningen også hos interpellan-ten – men vi ser at det kan være mindre grunn til skepsis pånoen områder. For eksempel kan det være hensiktsmessigmed like regler innen EØS-området når det gjelder angre-

fristens lengde, som i Norge er på 14 dager. Det ble der-for i den norske holdningen lagt til grunn at spørsmåletom harmonisering til en viss grad må avgjøres fra sak tilsak.

Regjeringen anså det som viktig å videreføre norskeregler som anses særlig viktige for forbrukerbeskyttelsen.Det gjelder bl.a. krav om en reklamasjonsfrist på fem årfor varer som er ment å vare vesentlig lenger enn to år,som vi har i Norge i dag. Dette kan f.eks. være aktuelt forvarer som vaskemaskiner og tv-apparater. Kommisjonensforslag har derimot en absolutt reklamasjonsfrist på to årfor å påberope seg mangler ved en vare.

Det har også vært viktig å kunne opprettholde for-brukerens rett til på visse vilkår å velge mellom ret-ting og omlevering ved mangler og i visse tilfeller retttil erstatningsgjenstand i ventetiden ved reparasjon elleromlevering.

Norge har også en nyere bestemmelse om krav til skrift-lig bekreftelse fra forbrukerens side for at avtaler inngåttved uanmodet telefonsalg skal anses gyldig. Bestemmel-sen har vært svært effektiv i Norge, og det er viktig atdenne kan opprettholdes. Forbrukerombudet, som førertilsyn med markedsføringsloven, viser til at antallet kla-ger har gått betydelig ned som følge av nettopp dennebestemmelsen.

Så til interpellantens spørsmål om hva som er gjort franorsk side for å sikre forbrukerinteressene i denne saken.Jeg kan forsikre om at det har vært et stort engasjementfra norsk side. Vi har også merket oss et positivt engasje-ment fra Stortingets side. Både forbrukermyndigheten ogregjeringen har lagt ned mye arbeid og gjort en stor innsatsfor å påvirke prosessen i EU.

Kommisjonens forslag ble først sendt på bred høring iNorge etter at det ble lagt fram i oktober 2008. For å gjørenæringslivet og andre interesseparter bedre kjent med for-slaget ble en representant for kommisjonen invitert til etåpent høringsmøte i Oslo i januar 2009. Møtet ga nyttigeinnspill og avklaringer til regelverksprosessen.

I etterkant av høringsrunden ble norske posisjonerbehandlet i regjeringen.

Det er utarbeidet felles uttalelser fra EØS/EFTA-lande-ne i to omganger: først til direktivutkastet fra mars 2009og deretter til EU-parlamentets behandling nå sist høst. Iforkant av disse uttalelsene har det vært avholdt høringeri Norge. EØS/EFTA-uttalelsene har vært aktivt fulgt opp.

På møter i EFTAs arbeidsgruppe for forbrukersaker harrepresentanter for kommisjonen, EU-parlamentet og devekslende formannskapene vært invitert for å presentereog diskutere utviklingen av direktivet.

Det er også ved flere anledninger gitt egne norske inn-spill om viktige bestemmelser i direktivet til medlemmerav Europaparlamentet og andre aktører og institusjoner.

På politisk nivå har både barne-, likestillings- og inklu-deringsministeren og justisministeren samt statssekretæreri de to departementene hatt møter med statsråder og stats-sekretærer i Spania og Sverige under disse landenes for-mannskap, med EU-parlamentarikere og med kabinettettil EUs justiskommissær.

I tillegg ble det tidlig etablert en kontaktgruppe mellom


21032011

berørte departementer i de nordiske landene for å vurderekonsekvenser av direktivet.

Ikke minst har departementene hatt stor nytte av EU-delegasjonen i Brussel, som har hatt bred kontakt ogmøter med utvalgte delegasjoner fra EU-landene, særligformannskapslandene.

I Norge har vi også hatt informasjonsmøter med bl.a.forbrukerinstitusjonene og Utenriksdepartementet og til-svarende møter med NHO og HSH for dialog og gjensidiginformasjon om arbeidet med direktivforslaget.

Behandlingen av direktivet både i Ministerrådets ar-beidsgruppe og i Europaparlamentet viste tidlig at det varbetydelig motstand mot en totalharmonisering av direkti-vet, og at det var en stor bekymring for at forbrukerrettig-hetene skulle svekkes i ulike land.

I mars 2010 kunngjorde EUs justiskommissær at kom-misjonen på denne bakgrunn hadde oppgitt ambisjoneneom en totalharmonisering og i stedet ville gå inn for enmodell med såkalt «targeted harmonization». Dette kanbeskrives som en totalharmoniseringsmodell med unntak,slik at det for visse deler eller bestemmelser blir adgangtil å gi bedre forbrukerbeskyttelse enn direktivet. Dette harsenere preget behandlingen også i de andre EU-organene.

Saksordføreren i indremarkedskomiteen i EU-parla-mentet la i juni 2010 fram et konkret, revidert forslag hvoren slik blandet harmoniseringsmodell var lagt til grunn.Det er fremmet en rekke endringsforslag som er under be-handling, med sikte på avstemning i komiteen i slutten avjanuar i år og første lesing i plenum i parlamentet i mars.

Behandlingen i Ministerrådets arbeidsgruppe tok enny vending mot slutten av fjoråret. Etter at det belgiskeformannskapet konkluderte med at det ikke var mulig åoppnå enighet om kapitlene om kjøpsrettigheter og urime-lige avtalevilkår, fikk det tilslutning til å stryke disse ka-pitlene i Ministerrådets vedtak av 20. desember. Det vil siat medlemsstatene går inn for bare å harmonisere enkel-te regler knyttet til fjernsalg og salg utenfor fast utsalgs-sted, som f.eks. telefonsalg, internettsalg og -kjøp og gate-og messesalg. Et slikt direktiv vil være svært begrensetsammenlignet med kommisjonens opprinnelige forslag.Konsekvensene for norsk lovgivning vil være tilsvarendemindre.

Hvordan parlamentet – den andre parten i beslutnings-prosessen – vil reagere på Ministerrådets vedtak, og hvil-ke konsekvenser det får for dets innstilling og den vide-re framdriften av direktivet, er vanskelig å vurdere på detnåværende tidspunkt. Men mye trekker nok i retning avat det blir et ganske annerledes direktiv, med et mindrevirkeområde enn det som opprinnelig ble foreslått av EU-kommisjonen.

Den videre utviklingen vil uansett bli nøye fulgt franorsk side.

Kåre Simensen (A) [13:17:30]: Jeg vil takke statsrå-den for et svært godt og ikke minst utfyllende svar på mininterpellasjon. Det er betryggende å få synliggjort og fåbekreftet at det arbeides godt fra flere hold med den fellesmålsettingen å sikre våre framtidige forbrukerrettigheterpå en best mulig måte.

Det er også greit å få bekreftet de siste signalene fraBrussel som antyder at det ligger an til at våre etablerterettigheter kanskje ikke i like stort monn som vi opprin-nelig trodde, vil bli truet. Men at det vil bli endringer, erjeg overbevist om – vi må nok regne med det. Vår fel-les jobb er å forsøke å bidra til at det endelige resultatet istørst mulig grad ivaretar våre forbrukerrettigheter på enbest mulig måte også når vi møter 2012.

Statsråden redegjorde for det gode arbeidet som båderegjeringen og embetsverket har gjort og fremdeles gjør.Det er også grunn til å gi honnør til våre forbrukermyn-digheter, både Forbrukerrådet og forbrukerombudet, sometter mitt syn har gjort en fremragende jobb for å påvir-ke sine søsterorganisasjoner i Europa. Spørsmålet og ut-fordringen blir: Hva med oss stortingsrepresentanter, hvakan vi gjøre? Mitt svar er: Vi kan gjøre mye – hvis vivil!

Lisboa-traktaten har bidratt til at Europaparlamentethar fått en mer sentral rolle i forbindelse med beslutninge-ne som skal tas i EU. Det gjør at det åpner seg nye mulig-heter for å møte beslutningstakere på parlamentarisk nivå.Skal man oppnå resultater, er engasjement viktig. Derforer mine erfaringer at det er nødvendig at vi som parla-mentarikere snakker med våre søsterpartier i Europapar-lamentet, for å prøve å påvirke beslutningene om bl.a. detnye forbrukerdirektivet.

Arbeiderpartiet har tatt denne utfordringen på alvor.Vi har flere ganger vært i Brussel og møtt sosialdemo-kratiske kollegaer i parlamentet. Vi har deltatt i gruppe-møter. Vi har fått argumentert for våre synspunkter, ogvi har blitt hørt. Våre kollegaer både fra de nordiske lan-dene og fra Tyskland har sammenfallende interesser medoss for å ivareta sine lands forbrukere. Det er en styr-ke også for dem at vi hevder de samme synspunkte-ne.

I Europaparlamentet er det også slik at makta rår. Derstår den sosialdemokratiske siden opp mot den borgerligesiden, som også er den som står bak forslaget om det nyeforbrukerdirektivet.

Det er stor politisk enighet om forbrukerpolitikkeni Norge. Min oppfordring til mine kollegaer på denborgerlige siden er: Gjør hva dere kan for å påvir-ke deres borgerlige kollegaer i Europaparlamentet i denprosessen som gjenstår, før et endelig vedtak om etnytt forbrukerdirektiv gjøres i løpet av det neste halv-året.

Helt til slutt vil jeg oppfordre til et større engasjementfra oss parlamentarikere når framtidige EU-direktiv dis-kuteres. Det er for sent når vedtakene er gjort. Våre erfa-ringer i forbindelse med forbrukerdirektivet viser at enga-sjement overfor våre kollegaer i EU-parlamentet er bådeviktig og nyttig.

Statsråd Tora Aasland [13:20:42]: Etter å ha hørt in-terpellantens tilsvar, er jeg overbevist om at vi spiller pålag, og at oppfordringen like mye går til andre politikereenn stortingsrepresentantene.

Vi har fra vår side, fra departementets side, god erfa-ring med å bruke både EFTA-kanalen og å ha direkte kon-


2104 2011

takt med EU-systemet i Brussel. Men det er veldig braå bruke en ekstra påvirkningsmulighet gjennom politiskekontakter med de beslutningstakerne som arbeider videremed denne saken.

Det er også slik at vi fra departementets side har godkontakt med våre nordiske kolleger. I og med at de nor-diske landene sannsynligvis er de som har best utvikletforbrukerbeskyttelse, vil det være en viktig styrke for pro-sessen videre. Her tror jeg det er viktig at vi heller gårforan som et eksempel overfor andre land, at vi gir for-brukerne beskyttelse ved å ha klare regler både for kla-ging og angring og alt som har med kjøp å gjøre, og atvi er klar på i vår forbrukerpolitikk at forbrukeren skalha rettigheter. Det skal fra forbrukerens side kunne stil-les krav om å få vite hvordan produktene er framkom-met – man skal rett og slett kunne svare på spørsmål somhar med produktene og produksjonsprosessen å gjøre. Detskal være ryddighet og ordentlighet i regelverket, og detskal være en god formidling av vårt regelverk til forbru-kerne. Jeg tror vi har en god sak å føre videre, sammenmed andre land som er på samme linje som oss, selvføl-gelig først og fremst de nordiske landene. Jeg håper også,som for tiden ansvarlig statsråd for dette området, at vikan komme et godt skritt videre med hensyn til å få framnoe annet enn det som var det opprinnelige forslaget frakommisjonen, totalharmoniseringen, som nok ville satt detnorske forbrukervernet langt tilbake. Jeg er veldig takk-nemlig for at jeg åpenbart har Stortinget med meg i detarbeidet.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [13:23:08]: Det er eisærs viktig sak som representanten Simensen tek opp idenne interpellasjonen.

Som interpellanten viste til, ønskjer EU å innføre fellesforbrukarrettar for dei 27 medlemslanda og dei tre EØS-landa.

EU har etter kvart vedteke mange direktiv som inne-held forbrukarvern. Eg kan nemne pakkereisedirektivet,fjernsalsdirektivet og fleire andre. Mange av desse direk-tiva kom med reglar som me allereie hadde hatt lenge iNoreg. Dette er såkalla minimumsdirektiv. Det inneber atein påla medlemslanda å innføre eit visst minimum av for-brukarvern, men ein tillét landa å ha betre reglar enn detdirektivet la opp til.

Noreg har i dag eit regelverk som gjev eit godt for-brukarvern. Eg vil gå så langt som å seie at me er godepå forbrukarvern. Dette ønskjer me å fortsetje med. Der-for har det vore viktig for Arbeidarpartiet å sikre at mebeheld dagens forbrukarvern – eller aller helst forsterkarinteressene til forbrukarane.

Eg er glad for at regjeringa og statsråden er klar på mot-standen mot totalharmonisering på enkelte område i direk-tivet. Eit totalharmonisert direktiv ville mest sannsynleginnebere at EØS-landa i si nasjonale lovgjeving ikkje kaninnføre eller halde ved lag reglar som avvik frå dei som ergjevne i direktivforslaget. Det er tilfredsstillande at regje-ringa jobbar aktivt med å påverke direktivforslaget, slik atNoreg kan fortsetje å halde oppe eit høgt nivå på forbru-karvern. Eg vil nytte dette høvet til å gje ros til regjeringa

for det arbeidet som er gjort overfor Ministerrådet og EU-kommisjonen. Lat meg òg ta med forbrukarmyndigheitenei denne rosen.

Eg vil òg, i likskap med interpellanten, minne omat fleire norske parlamentarikarar har jobba aktivt motEuropaparlamentet og indremarknadskomiteen i dennesaka.

Dette er på mange måtar ei unik sak. Eg kan ikkjehugse at norske stortingspolitikarar har vore så aktive isitt arbeid knytt til eit EU-direktiv som i denne saka. Iall hovudsak har EU-direktiv vore gjenstand for politiskbehandling først etter at EU har lagt fram sitt direktiv. Idenne saka har me derimot vore aktive på parlamentari-karnivå før EU har konkludert, og har dermed vore medpå å påverke prosessen for å ta vare på norske interesser.Denne måten å arbeide på har vore viktig i denne saka,og vil vere viktig i framtidige saker. Europaparlamen-tet har etter ratifiseringa av Lisboa-traktaten i november2009 fått meir makt og innflytelse. Dette opnar for at ògme som stortingspolitikarar vil kunne påverke framtidigedirektiv før dei blir vedtekne, i større grad enn tidlega-re gjennom drøftingar og samarbeid med våre kollegaer iEuropaparlamentet.

I denne saka har både statsråden, regjeringa, forbrukar-myndigheitene og stortingspolitikarane jobba for norskeinteresser i ulike fora. Det er bra, og det viser at det nyttarå påverke den politiske retninga i EU berre ein er tidlegnok ute.

No er me kjende med at Ministerrådet ganske nyleg hargjort eit vedtak som inneber at konsekvensane for norsklovgjeving kanskje ikkje blir så store som det såg ut til etterkommisjonen sitt opphavlege forslag. Det er bra. Det somgjenstår no, er behandlinga i komiteen og i parlamentet,som truleg vil skje i løpet av ganske kort tid. Men det einallereie kan konkludere med, er at det vil bli eit heilt annadirektiv enn det som det opphavleg blei gjort framleggom.

Eg er glad for at statsråden no har gjenteke at Noregsposisjon framleis er at norske forbrukarrettar ikkje skalsvekkjast, samla sett.

Solveig Horne (FrP) [13:27:39]: Også jeg har lyst tilå takke interpellanten for å ta opp det viktige temaet somhan har tatt opp i denne interpellasjonen.

Jeg er, i likhet med interpellanten, bekymret for ut-fallet av denne saken. Jeg vil nesten beklage at vi ikkehar hatt denne debatten før, for ofte er det slik at når vihar direktiver og andre EØS- og EU-saker oppe til be-handling, er det veldig mange ganger at sakene går igjen-nom i Stortinget uten at det er blitt noe særlig debatt omdem.

Det er vel slik at det kanskje er datalagringsdirektivetog debatten om det som har fått et veldig stort fokus imedia, og så har kanskje dette kommet litt i skyggen. Deter ikke bra, og det er derfor gledelig at vi kan ha dennedebatten her i dag, selv om det ikke er så mange som ermed i debatten.

Så er det slik at i Norge har vi veldig gode forbrukerret-tigheter. Det er bra, og slik skal det være. Jeg er også veldig


21052011

glad for at det ikke er noen politisk uenighet i Stortingetom at det er viktig å ha på plass gode forbrukerrettigheter.

Når det gjelder dette direktivet, ser det ut til at detfaktisk skal behandles i slutten av måneden, og at det dakommer opp et forslag om en totalharmonisering.

Så viser det seg at det på noen områder, spesielt nårdet gjelder netthandel, er krav om en totalharmonisering,mens det på andre områder åpnes for at det kan gis na-sjonale regler, og at enkelte land kan få lov til å regulereklagefristene på flere områder.

Det som det blir viktig å se på her, er hvilke konse-kvenser dette vil få for Norge. Jeg er ikke i tvil om at re-gjeringen og kanskje de partiene som representerer Norgeog har et samarbeid med andre parlamentarikere, har gjortjobben sin fra Norges side med å ta våre synspunkter inntil EU.

Men jeg er likevel bekymret og også redd for utfal-let av dette og håper at kanskje statsråden i sin oppsum-mering kan si litt om hva konsekvensene blir for Norgehvis det i verste fall blir en totalharmonisering, hvilke til-tak den norske regjeringen da har tenkt å sette inn, oghvilke konsekvenser dette kommer til å få for den norskeforbrukeren.

Spørsmålet er om vi skal begynne å stille krav til dettedirektivet, om det er for sent, og om vi kan reservere osspå noen områder. Men likevel ser det ut som om det i slut-ten av måneden blir vedtatt en totalharmonisering, og jeger redd for at dette går ut over den norske forbrukeren. Vimå da se på hvilke konsekvenser dette får, og på hva re-gjeringen vil gjøre. I alle fall må man komme tilbake tilStortinget med en redegjørelse så fort som mulig om kon-sekvensene av direktivet som kanskje blir vedtatt i EU iløpet av kort tid.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [13:31:09]: Norgeanser seg for å være en av de beste i klassen på forbru-kervern. Det er vel nettopp derfor at forbrukerrettighets-direktivet har skapt debatt, og at direktivet har skapt enusikkerhet rundt framtiden for norske forbrukeres rettig-heter. Utgangspunktet for direktivet var en totalharmoni-sering av forbrukerrettigheter i EU- og i EØS-området deringen land skulle ha mulighet til å gå lenger for å be-skytte sine forbrukere enn det som det var lagt opp til idirektivet.

For norske forbrukere handlet det spesielt om fem årsreklamasjonsrett for varer som kjøleskap, TVog vaskema-skiner, om at avtaler inngått ved telefonsalg bare skullevære gyldig hvis forbrukeren har gitt et skriftlig samtyk-ke, og om mulighet til å bevare det høye nivået av beskyt-telse mot urimelige avtalevilkår. Dette er viktige rettighe-ter som er bygd opp over tid, og som det er viktig at vikjemper for å beholde.

Det er betryggende å se at det har vært et stort enga-sjement fra norsk side i denne saken, både fra regjeringenog ikke minst også fra forbrukermyndighetene. Arbeidetser også ut til kanskje å ha båret frukter. Direktivet kanbli endret på flere punkter som vil være til forbrukernesfordel.

En av endringene som er kommet underveis, er at kom-

misjonen har gått fra et mål om totalharmonisering til atman kanskje vil vurdere å gå inn for at det på enkelte om-råder skal være mulig å gå lenger enn det direktivet harlagt opp til i utgangspunktet. Det er bra at statsråden mel-der at de vil følge denne utviklingen videre, og at norskemyndigheter følger opp saken om det skulle skje nye ting.

Denne saken er et godt eksempel på at regjeringen ognorske myndigheter ivaretar viktige nasjonale interesserfor oss som forbrukere, men også som borgere, overfor etEU som altfor ensidig baserer seg på fri konkurranse ogmarkedslogikk.

Irene Johansen (A) [13:33:33]: Forbrukerrettigheterer viktig for Norge og norske forbrukere. Det har lengevært politisk fokus på å sikre disse på en best mulig måte.Derfor er det en viktig sak som interpellanten tar opp idag.

Et grunnleggende hensyn i norsk forbrukerrett er at for-brukeren skal ha forbedrede rettigheter i et avtaleforhold,siden han betraktes som den svake part i møte med pro-fesjonelle og kommersielle aktører. Forbrukerrettigheteneer derfor i utgangspunktet ufravikelige og går på tvers avavtalefriheten i norsk rett. Formålet er å gi forbrukerne ensærlig beskyttelse ved at det ikke kan inngås avtaler somstiller forbrukeren dårligere enn hva som følger av lovgiv-ningen. Slike regler er helt avgjørende. Den internasjonalefinanskrisen har bekreftet at markedet ikke kan styre segselv. Det er nødvendig med politisk styring gjennom re-guleringer som kan forebygge krise, og som kan sikre til-lit, demokratisk innsyn og forbrukerinteresser. I dag skjerdet i tillegg mer og mer handel over landegrensene. Deter derfor i seg selv positivt at EU lager regler som sik-rer forbrukerrettigheter i større grad, både i flere land ogi flere transaksjoner mellom land.

Forslaget til forbrukerrettighetsdirektiv er tenkt å er-statte fire gjeldende forbrukerverndirektiver, som alle ergjennomført i norsk rett. Disse er minimumsharmonisertslik at medlemslandene kan gi regler som i større gradbeskytter forbrukerne. Det nye forslaget innebærer en to-talharmonisering, dvs. at det ikke kan gis nasjonale av-vikende regler. Kommisjonens begrunnelse for forslageter at ulik lovgivning i landene skaper barrierer for detindre marked, og at dette er til ulempe for forbrukere ognæringsliv.

Hovedformålet med forbrukerrettighetsdirektivet eraltså å legge til rette for økt handel over landegrensene oget mer velfungerende indre marked i Europa gjennom åøke forbrukernes tillit, et indre marked som Norge er endel av. Dette formålet skal oppnås gjennom mindre frag-mentering, strammere lovgivning og gjennom å gi forbru-kerne et høyt felles beskyttelsesnivå og informasjon omsine rettigheter og utøvelsen av dem.

Alt dette er bra, men Norge og en del medlemsland haretter dagens ordning valgt å gi sine forbrukere et bedrevern enn hva som følger av dagens minimumsdirektiver.EU-kommisjonens forslag til et nytt, totalharmoniserendeforbrukerdirektiv fastsatte at dagens minimumskrav skalvære den ufravikelige normen. Det ville bety at et direk-tiv som var ment å styrke forbrukernes rettigheter, i reali-


2106 2011

teten ville gjort det motsatte, nemlig å svekke rettighetenetil norske forbrukere.

Dersom det nye maksimumsdirektivet blir vedtatt, vildet f.eks. medføre at norsk lovgiver ikke har adgang tilå gi en utvidet reklamasjonsfrist utover den nye normen.Dette betyr at den absolutte reklamasjonsfrist fastsettes tilto år for alle produkttyper, uavhengig av forventet varig-het. Dette vil være en omfattende regelendring som kanfå store konsekvenser for norske forbrukerrettigheter. Deter ikke en ønskelig situasjon. Derfor er regjeringens ar-beid med å påvirke slik at direktivet skal gi mulighet forå videreføre norske regler, grunnleggende viktig.

Det er imidlertid ikke bare i Norge at dette er kon-troversielt. Direktivforslaget om totalharmonisering harmøtt sterk motstand fra store deler av Europa. Bakgrun-nen er at direktivet svekker viktige forbrukerrettigheterfor mange land. Denne motstanden har nå tydeligvis gittresultater.

Det er gledelige nyheter fra statsråden, som i sittsvar nå signaliserer at medlemsstatene kan se ut til å gåinn for kun å harmonisere enkelte regler istedenfor entotalharmonisering, som til nå har ligget på bordet.

Et justert direktiv i tråd med det som statsråden sig-naliserer, vil være svært begrenset sammenlignet medkommisjonens opprinnelige forslag. Det vil ha et betrak-telig mindre virkeområde, og konsekvensene for norsklovgivning vil være tilsvarende mindre.

Enten man velger en slik løsning eller en løsning meden minimumsharmonisering, er det avgjørende at vi får enløsning som forener det beste fra begge verdener, at manbåde øker nivået på og sikrer forbrukerrettighetene i Euro-pa samlet sett, samtidig som man ikke undergraver de al-lerede opparbeidede rettighetene man har i enkelte land,som f.eks. Norge.

Jeg har tiltro til at regjeringen her fortsetter sin innsatsfor og forsvar av norske synspunkter, og håper man i dennesaken til slutt vil få gjennomslag. Norge har også hev-det norske synspunkter gjennom EFTA/EØS-samarbeidetsammen med Island og Liechtenstein, og saken har ogsåvært tatt opp i EFTA/EØS-parlamentarikerkomiteen, bl.a.av interpellanten.

Jeg vil også framheve interpellanten og Arbeiderparti-ets representanter i komiteen for det påvirkningsarbeidetsom de har gjort i møte med våre kolleger i komiteen iEU-parlamentet. Nå får jo Stortinget kontor i Brussel, somogså kan bistå oss med påvirkning i saker.

Dette er enda et eksempel på en debatt vi som norskeparlamentarikere burde ha fått ta del i som en del av deteuropeiske fellesskapet – som aktivt medlem. Inntil det eren realitet, er det godt at regjeringen har satt fullt trykk isaken.

Kåre Simensen (A) [13:38:44]: Først vil jeg takkealle som har deltatt i debatten. Debatten er etter minintensjon med interpellasjonen litt todelt. Det første erde utfordringene som ligger i det nye forbrukerdirek-tivet, og det andre er hvordan vi som parlamentarike-re kan være med på å påvirke prosesser som pågår iEuropa.

Jeg føler at jeg har fått bekreftet begge deler, at forbru-kerpolitikken er et politikkområde som det er tverrpolitiskenighet om her i Stortinget. Samtidig har jeg fått bekref-tet at det er viktig at vi som stortingspolitikere deltar påde politiske arenaene der vi kan ha en påvirkningskraft.Det tror jeg er viktig. Og klarer denne debatten å være enstart på en slik prosess som forteller både oss og andre atdet nytter å påvirke, at det nytter å gjøre en jobb, og atdet nytter å ha et engasjement, føler jeg at denne debat-ten har vært god og kanskje også kan være et startskuddpå at vi har påvirkningsmulighet i EU, selv om vi står littpå gangen. Men vi treffer beslutningstakere hvis vi ønskerå gjøre det, så på den måten er jeg veldig takknemlig forde synspunktene som har kommet fram i debatten her. Viser at vi kan være med og påvirke, og ikke minst at vi stårsammen om å beskytte våre forbrukerrettigheter som eropparbeidet gjennom politisk deltakelse.

Nok en gang: Tusen takk for deltakelsen og engasje-mentet.

Statsråd Tora Aasland [13:40:41]: Jeg takker ogsåfor debatten og tar den som et bevis og en dokumenta-sjon på at det faktisk har vært mulig å påvirke en pro-sess, selv før EU-systemet selv har tatt sine beslutnin-ger. For det har, som jeg redegjorde for i hovedinnleggetmitt, skjedd ganske mange endringer allerede nå før Mi-nisterrådet skal fatte et vedtak i slutten av januar. Jeg vetat det foreligger en rekke endringsforslag, så før vi harsaken også gjennom EU-parlamentet, ser det ut til at detblir en helt annen type sak som kommer ut, enn den somkommisjonen opprinnelig foreslo. Det blir iallfall ikke to-talharmonisering på den måten som man i utgangspunk-tet hadde foreslått, og jeg er selvfølgelig veldig glad forat dette er brutt ned, og at man nå har satt søkelysetpå forbrukervern og på forbrukernes rettigheter i dennesaken.

Det er jo mange årsaker til at et marked ikke fun-gerer. I dette indre markedet, som Norge også gjennomEØS-avtalen og som EFTA-nasjon er en del av, kan dethandle både om språk, det kan handle om kulturforskjel-ler, det kan være manglende rådgivning, det kan værekostnader ved levering, avstander og manglende kjenn-skap til system og regelverk i de ulike opphavsland. Atdet er manglende etterspørsel fra forbrukerne, kan ogsåvære en årsak til at det i liten grad tilbys varer over lan-degrensene. Det som sannsynligvis står opp mot hver-andre her, er jo en eventuell positiv effekt av å ha etfelles regelverk når det gjelder forbrukervernet og for-brukernes rettigheter, mot dette med å ha et godt funge-rende indre marked. Jeg vil ikke la det være noen tvilom at regjeringen mener at en eventuell positiv effekt avet felles regelverk ikke vil være stor nok til å oppveiede ulempene som redusert forbrukervern vil medføre forforbrukeren.

Det vil være vår viktige oppgave framover nå, sammenmed stortingspolitikere via sine politiske kanaler, å påvir-ke prosessen også videre og sørge for at det blir minstmulig igjen av det som var det negative ved det opprinne-lige forslaget, slik at vi fortsatt står sterkt her i landet på


21072011

vårt forbrukervern og på det klare syn at forbrukerne harkrav på å få vite og krav på informasjon – at forbrukernehar klare rettigheter.


S a k n r . 5 [13:43:20]

Referat

Presidenten: Det foreligger ikke noe referat.Forlanger noen ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.

Møtet hevet kl. 13.44.

13. jan. – Referat2108 2011

Møte torsdag den 13. januar 2011 kl. 10 - stortinget.no fileMøte torsdag den 13. januar 2011 kl....

Documents

Transcript of Møte torsdag den 13. januar 2011 kl. 10 - stortinget.no fileMøte torsdag den 13. januar 2011 kl....