Menneskets hjerte

Forlaget Press

Jón Kalman Stefánsson

Menneskets hjerteOversatt fra islandsk av Tone Myklebost

103580 GRMAT Menneskets hjerte 130101 v02.indd 3 06.08.13 11:12

Trilogien Himmelrike og helvete, Englenes sorg og Menneskets hjerte er tilegnet søstreneBergljót K. Þráinsdóttir (1938–1969)og Jóhanna Þráinsdóttir (1940–2005).

Og María Karen Sigurðardóttir.


Dette er historiene som vi skal fortelle


9

Døden er hverken lys eller mørke, den er bare alt annet enn liv. Iblant sitter vi hos døende mennesker og ser hvordan livet ebber ut, hvert liv er et univers, og det er sårt å se på at det blir borte, se alt forvandles til ingenting på et øyeblikk. Liv er naturligvis for-skjellige, som buken på en sløyet fisk for noen, et eventyr for andre, men ethvert sinn er likevel en verden som strekkes ut mellom jord og himmel, og hvordan kan noe så stort forsvinne så lett, bli til ingenting, ikke engang etterlate seg litt skum, ikke så mye som et ekko? Men det begynner å bli en stund siden nå at noen sluttet seg til flokken vår, vi er noen blodfattige skygger, mindre enn skygger, og det er vondt å være død, men likevel ikke få lov til å dø, det er ikke godt for noe menneske. I sin tid prøvde en del av oss ulike ting for å bli borte, vi kastet oss foran biler som bare ble større og større, presset oss opp i kjeften på rasende bikkjer, men skrikene var lydløse, bikkjenes tenner skar gjennom oss som om vi var luft, hvordan er det mulig å være mindre enn ingenting og likevel huske alt, være død, og likevel føle livet mer enn noen gang før? Men nå for tiden kan du snuble over oss om kveldene, der vi sitter sammenkrøpne på kirkegården, bak kirken som har stått her i hundreder av år, selv om det ikke alltid var samme kirkebygningen. Kirken vår, der sira Thorvaldur, dessverre uten særlig hell, prøvde å finne tilgivelse og overvinne sine svakheter, ethvert menneskes styrke måles kun i dets svakheter, hvordan det er overfor dem, trekirken som var kledd i bølgeblikk, er for lengst forsvunnet, og i dens sted er det kommet en annen av stein, bygget av fjellenes materiale, noe som gjør seg godt, for på sånne steder som dette skal man enten forme kirken etter fjellene eller etter himmelen. De eneste stundene vi føler en anelse av fred, er her på kirkegården. Her mener vi å kunne ane de dødes



mumling nede i jorden, fjerne bruddstykker av muntre samtaler. Slik kan fortvilelsen lure en. Men disse stille stundene har likevel så smått blitt flere, det virker til og med som om de blir lengre, fra brøkdelen av et sekund lirker de seg nå opp i sekunder. Vi har det ikke direkte godt, men disse ordene holder oss varme, de er håpet, og der det finnes ord, finnes det liv. Ta imot dem, for da er vi til. Ta imot dem, for da er det håp. Dette er historiene som vi skal fortelle. Ikke forlat oss.


I en gammel arabisk legebok står det at

menneskets hjerte er delt i to kammer, det ene heter lykke, det andre fortvilelse.

Hva skal vi tro?


13

Hvor slutter drømmene, hvor begynner virkeligheten? Drømmene kommer innenifra, de pipler frem fra en ver-

den vi alle bærer inne i oss, muligens fordreide, men hva er ikke fordreid, hva er ikke forvrengt, jeg elsker deg i dag, hater deg i morgen – den som alltid er den samme, lyver overfor verden.

Gutten ligger lenge med lukkede øyne. Usikker på om det er dag eller natt, om han er våken eller sover. Jens og han hadde landet på noe hardt. Først mistet de Hjalti, arbeidskaren som fulgte dem fra Nes, de tre hadde trukket kisten med Ásta over fjell og vidder sammen. Så landet gutten og Jens på noe hardt. Hvor lang tid var gått? Og hvor er han? Han åpner øynene, nø-lende, det er ikke alltid godt å vite hva som venter deg etter en søvn, verdener kan forandres på en natt, liv slukner, avstanden mellom stjernene blir større, og mørket blir dypere, han åpner øynene, nølende, engstelig, og ligger i dette måneskinnsfylte værelset, ligger i det likbleke måneskinnet, og ansiktet til Hjalti er ubehagelig blekt der han sitter i en stol og stirrer på gutten, Ásta står ved sengen, og det ånder kulde fra henne. Alltid slip-per du unna, sier Hjalti sakte. Ja, det står alltid noen rede til å dra ham opp på bena igjen, sier Jens, som sitter oppreist i sen-gen rett ved siden av, måneskinnet har sydd fast en dødsmaske på ham. Men nå er det ingen som kan hjelpe deg, sier Ásta. Nei, sier Jens, og han er dessuten ikke verdt det. Hva kan vel han bidra med, hvilken rett har han til å leve, sier Hjalti. Gutten



åpner munnen for å svare, si noe, men en slags tyngde hviler på brystet hans, så tung at det nesten ikke går an å snakke, og så forsvinner de litt etter litt, de viskes langsomt ut, og måne-skinnet forvandles til en uendelighet av snø og værelset til en kald vidde som fyller verden. Himmelen hviler over det hele som et tykt isdekke.


15

II

Er det trygt å åpne øynene? Kanskje sov han ikke, kanskje tok det bare så lang tid å dø? Han hører hverken vinden

eller fresingen fra snødrevet, og merker ikke kulden. Jeg sov-net altså i snøen, dette er søvnen som forvandler seg til en myk, trøstende død. Jeg greier ikke heller å kjempe imot den lenger, tenker gutten, og nå er det ingen som kan hjelpe meg, det hadde Ásta rett i, og hvorfor skulle han forresten kjempe, nå når alt det beste hadde tatt veien over til det hinsidige? Men jeg skal jo utdanne meg, Gísli, selveste overlæreren, skal undervise meg, ville det ikke være et svik å dø nå, er jeg ikke nødt til å kjempe? Og forresten, ligger han ikke i en seng? Det føles sånn, en myk seng, det var da merkelig. Kanskje ligger han rett og slett på rommet sitt i Geirthrúdurs hus og har drømt alt sammen, turen sammen med Jens gjennom uværet og snøen, går det forresten an å drømme om så mye snø, så mye vind, så mange liv, og død, er drømmene store nok til å favne alt dette? Han greier ikke å åpne øynene, det som er så enkelt, øyelokkene er tunge steinheller. Prøver å famle rundt seg, sender hendene av sted på oppdagelsesferd, men de viser seg å være like ubruke-lige som øynene, han merker dem ikke engang, kanskje er de døde, frosten har gnagd hendene av ham, og nå ligger de som noe slags trerusk i snøen. Hvor er du, Jens? tenker han, eller mumler, synker så ned i søvnen igjen, hvis dette nå er søvn, hvis dette ikke er død, da, synker ned i hvile, synker ned i mareritt.


16

III

Har du bestemt deg for om du er levende eller død? spør hun, denne kvinnen eller jenta. Hun har rødt hår, de døde

er rødhårede. Jeg vet ikke, sier han, jeg er ikke sikker på om jeg greier å kjenne forskjellen, og jeg er heller ikke sikker på om den er så stor. Jeg skal kysse deg, sier hun, da kan du kjenne forskjellen, hvis du ikke føler et kyss, er du ganske sikkert død. Hun kommer helt bort til ham og bøyer seg over ham, hun er så rødhåret at det nesten ikke kan være sant, og leppene hennes er varme, de er myke. Hvor er livet om ikke i et kyss?


17

IV

Det er halvlyst rundt gutten da han våkner, egentlig tuss-mørke. Han ligger i en myk seng, under en varm dyne som

dufter som frisk vårluft, og der er hendene hans, trofaste og tålmodige venter de på ham, frosten har ikke gnagd dem av, han kan løfte dem og bevege fingrene, stivt riktignok, de er som for-tumlede gamlinger, men de er på plass, fantastisk, mumler han. Han kan ane omrisset av to vinduer bak gardiner, og han kan høre et dypt åndedrett ikke langt unna, han samler mot og kraft til å løfte seg opp på albuene og se seg omkring. Han befinner seg i et ganske romslig værelse, og der borte står det en annen seng, der ligger det en mann og puster, og det er Jens. Altså er de levende. Eller hvordan finner man egentlig ut av om man er i live og ikke død, sånt er ikke alltid helt innlysende. Han tenker seg om, løfter så høyre hånds pekefinger, biter hardt i fingeren og får vondt. Ifølge dette skulle pekefingeren altså være i live, det er da alltids noe. Derimot må han bruke alle sine krefter på å stå opp, han svimler, han burde bare blitt liggende, det var et feilgrep av mennesket å reise seg opp på bakbena, først da begynte denne tautrekkingen mellom himmelrike og helvete. Gulvet er kaldt, og gutten sjangler bort til sengen der Jens ligger, står over ham, følger med på pusten, setter seg så ned på sen-gekanten, lettet. Enda godt at denne vanskelige, tause mannen er i live, da kommer ikke Halla, søsteren hans, til å bli bundet fast av ukjente mennesker, hun kommer ikke til å bli sparket.


18


Han hører lyden av skritt, og en kortvokst kvinne kommer inn, uttrykket er litt skarpt, som om hun ikke regner med noe godt her i denne verden. Så du har våknet, sier hun. Kan dette være kvinnen fra drømmen, som kysset ham, så skarp og minst tyve år eldre? Hva er jeg? spør han. Hvordan skal jeg vite det! Jeg mener, hvor? I doktorboligen på Sléttueyri, hvor ellers skulle dere vært?

Dette er ikke stemmen fra drømmen, denne kvinnen er ikke noen drøm, hun ligner mer på en taustump, hard og fast. På Sléttueyri, sier han, langsomt, som for å kjenne smaken av dette navnet som de hadde hatt som mål i to dager, to netter, roen og hvilen på den andre siden av uværet. Han nådde altså frem. Jens og han nådde altså frem. Men hva med Hjalti? Hun setter hendene i sidene, øynene sitter tett, og hun har noe utål-modig over seg, kanskje vet hun at menneskenes liv er kortva-rig; himmelen skifter farge, og hun er død. Vi nådde altså frem, sier gutten, som til seg selv. Det ser sånn ut, ja, sier kvinnen.

Men hvordan kom vi hit inn, og … til sengs, Jens og jeg, mener jeg. Jeg husker ingenting.

Husker ingenting. Men snakke, det har du gjort så det monner.Snakket jeg?Begynte med en gang du kom inn i varmen, halvparten var

helt uforståelig, og dessuten ville du ut i uværet igjen, split-ter naken, vi måtte holde deg fast. Ja, splitter naken. Vi måtte naturligvis ta av dere alle klærne, stivfrosne som dere var, og gni dere varme.

Hun er gått bort til vinduet, trekker fra med en rask beve-gelse, og dagslyset flommer inn. Hvor er Hjalti? spør gutten da han har kommet seg sånn noenlunde etter lyset. Hjalti, gjentar


19

Menneskets hjerte

hun fra døråpningen, på vei ut, det har jeg ingen anelse om. Ordflommen fra deg sendte ti mann av sted ut i natten, og det var bare med nød og neppe de slapp fra et snøskred med livet i behold. Vent, roper gutten da hun igjen snur ryggen til ham. Som om jeg har tid til det, sier hun og går.

Etterlater døren på vidt gap, de raske skrittene fjerner seg, korte, forte skritt, og litt etter hører han lyden av stemmer. Jens puster så langsomt at man nesten kan snakke om stillhet, som om denne store mannen endelig har forsonet seg med livet, slik kan søvnen altså spille oss et puss. Hvor lenge hadde de sovet, og var det natt da de ble slengt mot huset? Gutten står forsiktig opp igjen, bena bærer ham, men de er elendige, er blitt betraktelig eldre, det høyre sikkert med noen tiår. Sånn passe lyst ute, det nærmer seg kanskje midt på dagen, da har han altså sovet i minst tolv timer, ikke rart han er fortumlet. Overskyet, ingen synlig nedbør i vente, hard vind og naturligvis kaldt, vinden føyker opp snø her og der, som om den kjeder seg, men sperrer ikke utsynet i noen retning, og der er havet, grått som bly, tungt som stein, der det velter seg frem og til-bake mellom fjellene, han ser mot høyre, og der brer storhavet seg ut, roligere i sin uendelighet. Fjellene er hvite, for langt borte til å virke truende, kritthvite bortsett fra klippebeltet som er kullsvart, som en dør inn til helvete. Han stryker en fingertupp over leppene, lett, som om han leter etter et kyss. Var det en drøm, kysset, stemmen, det røde håret, varmen?

Det er kaldt å stå ved vinduet, frost og snø ånder inn gjen-nom det tynne glasset. Han kan se noen snødekte hus, kalde skjell som omkranser liv. Lener seg frem, og der kan han se omrisset av kirken, er Ásta der inne og venter på å komme i


20


jorden? Og hvor er Hjalti? Gutten myser ut, som om han håper på å få se Hjalti der han haster mellom de snødekte husene, kanskje på leting etter Bóthildur. Livet handler om å finne et annet menneske å leve sammen med, og så komme fra dette møtet med livet i behold, står det i en berømt bok, og det er utmerket, så korttenkt som det nå er, for å overleve alene må jo alltid være vanskeligere enn sammen med andre. Vi fødes alene, dør alene, og da må det jo være fryktelig å leve alene også. Gutten prøver å tenke på Ragnheidur, datteren til Fridrik som er faktor i Tryggvis butikk. Hun skulle ri ut i solskinnet, men i det samme kommer det noen opp trappen, trår med tunge trinn. Han skal til å skynde seg bort til sengen, gjemme seg under dynen, men lar være, vil bort til vinduet igjen, men lar det også være og blir derfor stående midt imellom, eller la oss heller si ingensteds, da en middelaldrende mann kom-mer inn, det knaker i gulvplankene under den tunge kroppen, tettvokst, ganske høy, halvskallet, men med kraftig kinnskjegg, i ulljakke og vest, nesen er påfallende rød, de stålblå øynene ligger dypt inne i hodet og gjør nesen desto større. Du har våknet, så da var det altså sant, sier han, stemmen er mørk, men litt brusten eller andpusten, og han sukker tungt igjen. Det var godt du fikk hvilt deg, sier kvinnen som dukker opp ved siden av mannen, er vel et hode lavere, og yngre, det kunne være en forskjell på bortimot tyve år, slank, med lyst, stort hår, og et ut-trykk så klart at gutten igjen må tenke på solskinn, på sommer, på junimåneds blå netter, kommer de noen gang igjen? Kvin-nen som ser ut som en taustump, lener seg mot dørkarmen, legger armene i kors over en stor barm. Så! virker det som om uttrykket hennes sier, der kan dere se, og hva nå?


21

Menneskets hjerte

Noen sekunder står gutten forsvarsløs midt ute på gulvet, i vadmelsklær som tilhører en annen, ubehagelig vide, livet ser ut til å legge seg i selen for å ydmyke ham så mye som mulig. Mannen stikker tommelfingeren inn under bukselinningen, sier ja ja men, ja, og kvinnen, den lyse, sier, du må hvile deg, og da går han tilbake til sengen igjen og legger seg. Gå og hjelp til med suppen, du, sier hun uten å ta blikket fra gutten, og den andre kvinnen løsner armene fra hverandre og er forvunnet, hun blir til skritt som fjerner seg. Du burde helst ligge, sier kvinnen til gutten, setter seg på sengekanten og eldes ved å flytte seg nærmere, svake rynker, striper i ansiktet etter tidens klo. Han Ólafur skal kikke litt på deg, men etterpå kan du gjerne fortelle oss om turen dere har hatt, og om stakkars Ásta, folk har nesten ikke snakket om eller tenkt på annet siden dere kom hit til stedet, ja, med et brak må jeg vel trygt kunne si, du og denne store mannen, og hun titter raskt bort på Jens. Kikke på meg? spør gutten, og vet ikke riktig hvordan han skal ligge.

Unnskyld meg, men du kjenner jo ikke oss, sier kvinnen, dette er han Ólafur, doktor her i distriktet, og mannen min, hun løfter den ene armen, nesten som om det er en vinge, i retning av mannen som bukker raskt, smiler, men øynene hans trenger inn i gutten, undersøkende. Jeg er Steinunn, sier hun og reiser seg for å slippe frem mannen, som setter seg tungt på sengekanten, stønner litt, som om han ikke trives i opp-rett stilling, i denne evinnelige og slitsomme tautrekkingen, og begynner å kjenne på gutten, spør korte, konsise spørsmål, jo, kan bevege føttene, nei, ikke følelsesløs i hendene, ja, sår i halsen, og trett, jo, og slapp. Ja ja, sier Steinunn så, og mannen hennes reiser seg, slik at hun kan få satt seg igjen. Dette er jo så


22


ungt, sier han, og derfor tåler det nesten alt. Hvile, rimelig god mat, unngå kulde, og han vil være den gode gamle igjen etter sånn omtrent en uke, ti dager. Du er så ung, sier Steinunn, eller gjentar. Morsomt å være ung, sier Ólafur, stadige forandringer. Man er én ting i dag, og noe helt annet i morgen. Vi skulle alle vært unge, og aldri blitt gamle, burde aldri latt tiden få tak i halen på oss. Du vil aldri ha noen forandringer, du, sier kona hans og rister litt på det lyse hodet, du kan ikke fordra dem.

Er alt i orden med Jens, spør gutten, lavt, grepet av matthet.Jaså, han heter altså Jens, denne store, sier Ólafur, ja, nja, han

er verre stilt enn deg, det kan det ikke nektes for, frosten har satt seg i ham.

Verre stilt? spør gutten nølende, er han ikke utenfor fare, da? Utenfor fare, når er et menneske egentlig utenfor fare? spør Ólafur, jeg gjorde det jeg kunne, men trolig kommer han til å halte. Og kanskje det som verre er.

Det blir stille. Som om de må tenke over de siste ordene, og kanskje det som verre er, hva skjuler det seg i dem, hvor ille er det som verre er, hvor langt fra livet befinner døden seg?

Gutten nøler, men spør så, dere fant ikke Hjalti, da? Tør endelig å spørre, for folk er i live så lenge vi ikke spør, de er trygge i tausheten, men så begynner vi å snakke, og da er en eller annen død. Hjalti, sier Ólafur, ser raskt bort på kona, der-etter ut av vinduet, du snakket mye om denne Hjalti, derfor sendte vi guttene ut i stormen. Ti i alt. Álfheidur var lynrask med å samle dem sammen. Natt og storm, og snøskred, slik var situasjonen, sier han, kikker bort på gutten igjen og gjentar, ja, slik var så sannelig situasjonen! Som om ikke han vet det, sier kona hans lavt og ser på gutten, hun har vakre øyne, de er som


23

Menneskets hjerte

gamle, varme stjerner, det var jo den samme natten og den samme stormen som jaget dem hit. Ólafur henter en krakk borte ved veggen, setter seg, nikker, naturligvis, du har helt rett, jaget dem hit, slengte dem mot huset simpelthen, og jeg skvatt så voldsomt at jeg sølte ut vinterens siste sherryglass, der forsvant den dråpen, der forsvant den smaken. Han trommer med temmelig korte fingre på kneet sitt og begynner å plystre på en eller annen falsk melodi.

Ólafur og jeg, sier Steinunn, som om hun vil forklare seg, hadde blitt sittende og skrive brev utover kvelden, men da kom altså dere … Med et voldsomt leven, avbryter Ólafur henne, ja, voldsomt leven, sier hun og er enig, bomm, sier Ólafur, slår seg hardt på låret, og gutten skvetter til. Men etter ordene dine å dømme, fortsetter Steinunn, var dere to ikke ute på denne turen alene, så derfor sendte vi noen karer opp i fjellet. Ut i uværet, sier Ólafur, og der fant de Ásta fra Nes, en slede, restene av en kiste, men mer enn det var det ikke.

Gutten lukker øynene, overveldet av en plutselig kraftløshet, og bildet av Hjalti utenfor Nes dukker opp i hans indre, fyller sinnet hans, der han ruller en snøball som blir større og større foran seg, han holder den yngste gutten som en sekk under armen mens de andre barna hopper rundt ved siden av ham. Kan det være at denne store, men litt sørgmodige mannen har mistet livet ute i snøen? Han kommer til å klare seg, hadde Jens sagt, Jens vet den slags. Er nødt til å vite det. Kanskje vendte Hjalti bare om og gikk tilbake til barna, det er der han hører til, der i viken bakom verden. Barna trenger ham, verden kan da ikke være så ussel at den tar denne store mannen fra dem. Nå må du spise, sier Steinunn. Behagelig stemme, er som om


24


hun omfavner deg, enkelte burde bare sitte hos deg og snakke, stryke over trettheten og sårene med den lette brisen av stem-men sin. Han åpner øynene. Kvinnen, denne kortvokste, tau-stumpen, er kommet tilbake med et brett som det ryker fra, hun heter sannsynligvis Álfheidur, og det var hun som hadde samlet sammen karene for at de skulle lete etter Hjalti. Og Ásta, men hun var død, og det nytter ikke å lete etter dem som er døde, man leter ikke etter det som ikke lenger finnes. Han hører klangen av barnelatter i etasjen under, livet ler videre, på tross av døden, det er så uutholdelig, så smakløst, og så viktig; dette holdepunktet vårt. Steinunn hjelper ham å sette seg opp i sengen, legger en pute bak korsryggen, Álfheidur plasserer brettet på fanget hans, en rykende varm suppe, bøyer seg over gutten for å rette på brettet, det strømmer en tung og litt søt-lig lukt opp av halsringingen hennes. Gutten stirrer lenge ned på tallerkenen, spis, snille deg, sier Steinunn. Hjalti, sier han da over suppen, er arbeidskar hos Bjarni og Ásta, var det, eller er, sier han forvirret over tidsaspektet, skal han snakke i fortid eller nåtid, dør Hjalti hvis gutten snakker om ham i fortid? Jeg kan ikke huske noen Hjalti, sier Steinunn, men jeg er så glemsk når det gjelder navn, og mennesker også. Noen er jo dessuten sånn at det knapt går an å huske dem lenge. Ikke alle mennesker er like bra skrudd sammen, sier Ólafur.

Álfheidur: Jeg kjente en med det navnet, men han druknet for mange år siden.

Ólafur: Ja, havet! Faen heller så tungt det er, hadde han familie?Álfheidur: Fire barn, og kone.Ja, nettopp, sier Ólafur og sukker lavt, det er bare ikke til å

holde ut.


25

Menneskets hjerte

Álfheidur: Da finnes det altså litt rettferdighet her i vår verden, sa kona hans da hun hørte om drukningen.

Ólafur: Hæ?Gutten besluttsomt ved suppen: Hjalti druknet ikke, han

var … han er arbeidskar hos Bjarni og Ásta … eller var … jeg mener, hun er jo død.

Suppen er tykk, varm og kraftig, han spiser den uten å merke at han gjør det, som om han er helt nummen.

Álfheidur tar brettet, enda en gang denne varme, ubestem-melige lukten: Skal jeg komme med kaffe til ham også?

Ólafur: Ja, Thórdís min, kom bare med en helvetes masse kaffe.Gutten titter raskt opp, for det er så rart når folk skifter navn

i løpet av bare et øyeblikk. Thórdís mumler noe som knapt er hørbart, men gutten lukker øynene og ser Hjalti tindrende klart for seg, så uutholdelig klart, ser øynene hans, rispet av skuffelser, kanskje sorg, hører den siste setningen som Hjalti sa før sleden gled av gårde med kisten og de tre mistet hverandre: Faen heller, kom man til dette livet bare for å dø? Og da sier han det, åpner øynene og sier: Går det ikke an sende dem ut igjen for å lete etter Hjalti?

Ólafur: Hæ, igjen, for tredje gang?Tredje gang? spør gutten. De lette enda grundigere i går, sier

doktoren, det blir til sammen to ganger, været var ikke fullt så ille, de greide så vidt å stå oppreist, men de fant ingenting. Vi tenkte at det var mest sannsynlig at dere var flere på ferd med liket, det trengs flere enn to til å bringe en likkiste over fjellet.

Gutten: Vi var ved kløften.Steinunn ser bort på mannen sin, nå går det an å stå oppreist

og se rundt seg, sier hun og legen reiser seg tungt, går ut på



gangen, der roper han med buldrende stemme: Álfheidur! Få samlet sammen noen av karene og si at de skal gå ut og lete etter denne Hjalti. Si at de skal lete langs kløften. Og hvis de så mye som mukker, skal de få med meg å gjøre! Glade blir de nok ikke, stakkarene, sier han da han kommer tilbake. Det går jo ikke an å være glad hele livet, sier Steinunn, nei, sier Ólafur og er enig, det ville blitt drepende kjedelig i lengden. Tror du at du greier å fortelle om turen? spør hun gutten. Ja, sier Ólafur, det hadde ikke vært så ille å få en historie nå, og der har vi kaffen, legger han til idet Thórdís kommer med kaffe til alle tre, og da går det opp for gutten at han nok ikke slipper unna å fortelle om turen, ja, egentlig forventes det av ham. I et av husene her skal det finnes en kvinne, sier han sakte, hun heter Bóthildur. Bóthildur, nei, ekteparet kjenner ingen ved det navnet, hvordan det? Hun var visst her for tre år siden. Vi har vært her i tyve år, sier Ólafur, og har aldri truffet et menneske med det navnet, hvorfor spør du? Nei, ikke av noen spesiell grunn, mumler gutten og merker et slags ubehag i mellomgulvet, kikker bort på postmannen, ser på dynen som hever og senker seg med ån-dedrettet hans. Den som puster, er i live, hva nå enn det betyr. Og så begynner han å fortelle. Gudmundur ekstrapostbud var syk, det var slik det startet.


Menneskets hjerte

Copyright © 2011 by Jón Kalman StefánssonPublished by agreement with Leonhardt & Høier Literary

Agency A/S, Copenhagen

Originaltittel: Hjarta mannsins

Norsk utgave © Forlaget Press1. utgave, 1. opplag 2013

Omslag: Martin KvammeSats: Laboremus Oslo AS

Boken er satt med Adobe Caslon 11,5/15,5 pktPapir: 80 g Holmen Book Cream 1,6

Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige

Innkjøpt av Norsk kulturråd

Utgivelsen er støttet av EUs kulturprogram

ISBN 978-82-7547-536-5

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er

hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norgewww.forlagetpress.no

Sitatene fra Walt Whitmans «Sangen om meg selv» er oversatt av Per Arneberg, Den norske bokklubben 1973


Menneskets hjerte

Documents

Transcript of Menneskets hjerte