Madrugada

JAN

MEH

LUM

JAN MEHLUMEN SVEND FOYN-ROMAN

9 788292 526743

Jasmin er ung, vakker – og redd. Hemmeligheten hun bærer på, er uutholdelig. Aller mest redd er hun i timen før dagslyset bryter fram. Det er da de kommer.

Iranske Jasmin har bosatt seg i Tønsberg. Med hjelp fra advokat Svend Foyn forsøker hun å få permanent oppholdstillatelse, men før søknaden er ferdigbehandlet, forsvinner hun brått og uforklarlig. Det eneste sporet hun etterlater seg, er en nøkkel.

Madrugada er den tiende boken i serien om Svend Foyn. Det er en frittstående, besettende og dagsaktuell kriminalroman fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.

«Et verk fylt av røde lidenskaper, erotiske, politiske og religiøse.»

Aftenposten

«Beste fra Mehlum»Dagbladet

Madrugada

Madrugada

«Velskrevet og spennende til det siste»

Dagsavisen

EN

SVE

ND

FOY

N-R

OM

AN

JAN

M

EHLU

M

Madrugada

«Fulltreff fra Mehlum»Haugesunds Avis

«Bedre kan det nesten ikke bli»

Østlandsposten

Madrugada.indd 1 24.04.2012 09:17:13

MADRUGADA

Madrugada_pocket.indd 2 17.04.2012 18:36:43

5

1

Nattens siste time var den verste. Det var da de kom. Bilen som stoppet utenfor, dempet lyd fra en brummende mo-

tor, døra som smalt igjen. Klapring fra hæler mot brosteinen, inngangsdøra som ble revet opp. Og skrittene i trappa. Korte, harde, som pistolskudd. Og ansiktene deres, lukkede og truende over svarte uniformer. Ufølsomme stemmer, som maskiner. Geværløpet mot den nakne kroppen. Og etter sjokket, resigna-sjonen, redselen, vissheten om det som ville komme. Fra andre kjente hun historiene. Når de var sammen, hadde de unngått te-maet. Ikke noe ville skje med dem. De var trygge. Ingen så dem.

Men noen ganger hadde fortellingene trengt seg gjennom tausheten.

Henrettelsene hadde skremt henne. Først ble de annonsert som offentlig forlystelse. På torgene, markedene, i trafikkerte strøk. Men da folk trakk seg unna, valgte de en ny strategi. Brått, uten varsel, kunne de komme, truckene, kranene, laste-bilene med ofre. Med svarte hetter trukket ned over hodet satt de der, urørlig, blant soldater med steinansikter. Galgene som lyste mot en blå himmel. Løkkene rundt halsen. Kroppene de-res, først i paniske bevegelser, så i langsomme rykk før de snur-ret rundt, dinglende høyt over folkemassen.

Soldatene stengte folk inne i gata. Det var umulig å komme seg vekk.

Hun hadde forsøkt. Å se en annen vei, lukke øynene, late som ingenting. Men det var umulig. Vissheten gjorde det umulig. Selv om døden sikkert kom som en befrielse.

Hun ante hva de først hadde måttet gjennomgå.Første gang hadde hun løpt hjem, låst seg inne, trukket gardi-

nene for og bare grått. I timevis hadde hun ligget der, ute av stand til å tenke logisk, overveldet av synet, lammet av frykt, hjelpeløs-het og etter hvert apati. Neste gang hadde det vært nesten like ille.


6

Etterpå hadde hun lært seg å være på vakt. Å løpe så snart hun hørte lastebilene komme. Å rømme, ikke se seg tilbake, ikke vise interesse. Som om de ikke skulle være virkelige.

Nå forsøkte hun å konsentrere blikket om et imaginært punkt i taket der hun lå stiv i sengen, lys våken, ute av stand til å sove. Mørket var i ferd med å slippe taket. Bare lyden av hennes egne korte, hektiske åndedrag forstyrret stillheten.

Snart var dagslyset der. Hun greide ikke å venne seg til mørketiden. Allerede nå, en sen oktoberdag, okkuperte mørket store deler av døgnet. I dette landet, som hun for mindre enn to år siden knapt hadde hørt om, virket det som om folk bare levde gjennom en kort sommer, før de igjen gikk inn i en tung, taus dvale. Selv i denne småbyen var de fremmede for hverandre. Med utilnærmelige, lukkede ansikter, i all sin frihet, passerte de henne på gata. I hennes hjemland bar kvinnene slør. Men øynene deres røpet følelser og engasjement.

Hun visste at det ikke var slik. At menneskene her også had-de sine liv. At de elsket og hatet, slet med sitt forhold til Gud, kjempet for en bedre tilværelse, gledet seg sammen med ven-ner, gråt over sine fiender, viste følelser. Når hun så ansiktene deres, virket det bare ikke sånn.

Noen ganger var lengselen så sterk at det gjorde fysisk vondt. Familien, venner, utvalgte kolleger, alle dem hun hadde vært avhengig av. Og det lille, tette miljøet hun hadde vært en del av. Farlig, utfordrende, men intenst berikende, selv om de bare hadde kunnet møtes i skjul.

Fortsatt så hun det for seg. Morens bedrøvede blikk da hun rakte henne konvolutten med pengene, passet og visumet. Bil-letten til et annet liv. De hadde innsett at det kunne være siste gang. Den modige faren hennes. Hun savnet dem begge. Mest intenst var savnet etter faren. Han var den eneste som virkelig hadde forstått henne. En klok mann.

En buss, eller kanskje en stor lastebil, gled brummende for-


7

bi. I et kort øyeblikk ble rommet badet i lyset fra billyktene, før mørket igjen skjulte henne. Vinduet vendte ut mot gata. Hun ville ikke rekke å reagere hvis noen ville inn. En inngangsdør som nesten alltid sto ulåst, noen trappetrinn opp, en spinkel dør inn til leiligheten hennes.

Spenningen i kroppen tiltok. Den begynte i magen og spred-te seg, først nedover beina, som kjentes stive som stokker, så oppover mot hjertet, som dunket så intenst at all annen lyd ble stengt ute. Bare hodet hennes var klart. I tankene var hun kald, nesten kynisk, der hun lå. Ingen ville komme. Hun burde være trygg her. Men hun visste at det ikke var sånn. Det som hadde lammet henne, var ikke udefinert angst, men reell frykt. Opp-gjørets time ville komme. Og hun måtte betale prisen. Det var en lekse hun var blitt tvunget til å lære seg grundig. En gang, da hun var helt ung, hadde hun trodd på en mild og rettferdig gud, en som forsto og tilga. Men den guden hun var blitt kjent med, var annerledes. Han var streng, upåvirkelig og nådesløs. Som djevelen selv, tenkte hun i et øyeblikks overmot, før redse-len igjen overmannet henne. En som aldri forsto. Som ikke ville forstå. Som dømte sine undersåtter til evig pine.

Timen før daggry. Fryktens time.Snart ville mørket slippe taket og la det befriende lyset

overta.


8

2

Jeg løftet blikket fra avisen og så irritert bort på telefo-nen, som ringte forstyrrende høyt. Førsteside oppslaget

i Tønsbergs Blad hadde for en gangs skyld vekket min interesse.

MOTSTANDEN MOT ASYLSØKERE VOKSERRykter om militante aksjonsgrupper

Av reportasjen framgikk det at kommunen ikke hadde plass til flere, verken flyktninger eller asylsøkere, mottake-rapparatet var sprengt. Man manglet boliger, barnevernet var overbelastet, og lokalmiljøene protesterte mot planer om nye mottak. Stemningen var så opphetet at noen visst-nok var villige til å ta saken i egne hender. Asylsøkende lykkejegere måtte stanses før kriminaliteten her i landet tok helt overhånd. En ren invasjon, kalte motstanderne det.

Jeg lot telefonen ringe. Hulda betraktet meg vaktsomt fra sin plass i sofaen.

På P2s nyhetssending gjorde statsministeren rede for sosialdemokratiets nye og strenge innvandringspolitikk. Det å stjele ideer fra andre partier var tydeligvis ikke for-budt.

Noen kode kunne jeg ikke se at han hadde greid å knekke.

Det var sent på ettermiddagen denne fredagen. I for-retningsgården der jeg holdt til, var alle forduftet. Sant å si hadde jeg ikke tenkt å gjøre mer i dag, jeg heller. En observant tilskuer ville sannsynligvis påpekt at det ikke medførte noen forskjell av betydning.

«Ja?» Jeg hadde omsider kapitulert. «Det er advokat Foyn.»


9

«Det overrasker meg at du er på kontoret på dette tids-punktet.» Jeg lette forgjeves etter ironi i stemmen hennes. «Jeg prøvde først hjemme. Og mobilen har du slått av.»

«Jeg har en jobb,» sa jeg. «Har du glemt det?» Hun lo. Fru Svendsen styrte advokatkontoret der jeg

tidligere var partner. Selv om hun nærmet seg pensjons-alderen, var hun aktiv som aldri før. Hun hadde alltid påtatt seg et moderlig ansvar for meg, særlig etter at kol-legene sørget for å bli kvitt meg i en drapssak der jeg ble varetektsfengslet under etterforskningen. Angivelig skulle jeg ha skadet firmaets omdømme.

«Det pleide ikke å plage deg, så vidt jeg husker.» Hun ble alvorlig. «Er du opptatt i kveld?»

Av og til spiste vi lunsj sammen. Jeg hadde en infam glede av å høre sladder om mine tidligere kolleger. Men hun pleide ikke å be meg ut på kveldstid. «Nei,» jeg trakk på det. «Ikke mer enn vanlig, antar jeg.»

«Nå skal du høre.» Hun var ivrig i stemmen. «Du kjen-ner til den støttegruppen jeg er med i, ikke sant? Forum for tverrkulturell forståelse?»

«Ja visst.» Fru Svendsen hadde, sammen med en gjeng idealister, i utgangspunktet eldre damer, invitert våre nye landsmenn til å treffe vanlige nordmenn. Noen stor oppslutning hadde de ikke fått. Men damene ga seg ikke så lett. Jeg kjente flere av dem.

«Vi inviterer på middag i kveld. Etnisk mat, vet du. Det må da være noe for deg. Dessuten, vi vil gjerne trek-ke inn nye folk, folk fra alle samfunnslag. Det er mange interessante mennesker blant dem vi jobber med.»

Jeg nølte mens jeg forsøkte å finne en unnskyldning. Tiltaket var utvilsomt bra. Det var bare det at jeg hadde tenkt å hygge meg med andre saker. Coltrane, sigarer og Bache-Gabrielsen. «Hvor skal så dette foregå?» Jeg så for


10

meg et eller annet dødstrist selskapslokale fra femtital-let. Møtesteder av typen Folkets Hus hadde aldri virket innbydende på meg. I Tønsberg var det revet, men det fantes utvilsomt flere lite tiltalende steder.

«Vi samarbeider med kulturkafeen på Haugar. Det blir omvisning på galleriet først. Har du sett den siste ut-stillingen?»

Fylkesgalleriet, som hadde overtatt den gamle sjø-mannsskolen, var virkelig et praktfullt bygg. Jeg hadde ikke fått med meg fotoutstillingen med urbane bilder. «Nei,» sa jeg etter å ha sluppet opp for argumenter. «Jeg skal tenke på det.»

«Godt.» Hun regnet tydeligvis saken for avgjort. «Vi begynner klokken syv. Du rekker å skifte.» Det faktum at jeg allerede hadde en mor, syntes ikke å affisere henne.

Jeg mistenkte fru Svendsen for å ha en baktanke. I den-ne gruppa var det utvilsomt mange som trengte advo-kathjelp, men ifølge revisoren min skulle Pro Bono-saker på ingen måte prioriteres. Hun hadde da også alltid vært pessimist. Revisorer måtte formodentlig tenke sånn.

Jeg konsentrerte meg igjen om avisen mens jeg lot statsministeren fortsette å grave sin egen grav. Bak den tilsynelatende nøkterne reportasjen ante jeg tendenser til en foruroligende utvikling. Antallet asylsøkere hadde økt sterkt i år, det var et ubestridelig faktum. At denne ut-viklingen hadde sammenheng med reelle konflikter ute i verden, var en helt annen sak, likeledes at også andre land enn det fredelige Norge måtte møte disse utfordrin-gene. Verst var det i konfliktenes nærområder, gjerne lutfattige land. Uansett var det mulig å forstå folk som mente de fikk problemene for tett innpå seg. Og det hadde vært ubehagelige, til dels farlige episoder også her i den fredelige småbyen, selv om mesteparten av kriminalite-


11

ten definitivt ble utøvet av lokale størrelser. Som opp-nevnt forsvarer kjente jeg mange av dem. Når jeg tenkte meg om, kjente jeg ikke så mange andre.

Litt i seneste laget kikket jeg forsiktig inn i kafeen. Jeg hadde bestemt meg for å undersøke forholdene nærmere før jeg meldte min adkomst. Tanken på å bli sittende ale-ne som eneste utenforstående en hel fredagskveld virket ikke spesielt tiltalende.

Jeg ble positivt overrasket. Ikke bare var lokalet smekk-fullt, publikum var også overraskende sammensatt. De norske aktivistene var selvsagt der, men de var i min-dretall. En gruppe unge menn med europeisk utseende, antakelig fra Balkan, hang ved bardisken. Asiatene, de fleste kvinner, jobbet med koldtbordet. Noen afrikanere var opptatt med å montere musikkanlegget. En kvinne som så ut til å ha bakgrunn fra Midtøsten, satt ved bordet hos fru Svendsen sammen med noen ungdommer. Kvin-nen måtte være noe eldre, men det var vanskelig å anslå alderen. Hun var europeisk kledd. Jeg gjettet på Iran eller Irak. De somaliske kvinnene i sine tradisjonelle drakter hadde samlet seg i et hjørne.

Nølende ble jeg stående ved inngangsdøra.Fru Svendsen lyste opp da hun fikk øye på meg. «Så

fint at du kom! Omvisningen begynner nå.» Kuratoren, en velkjent, lokal kunstekspert, dukket

opp bak meg. «Bare følg meg.» Han slo over til engelsk. «For de av dere som ikke behersker engelsk, kan jeg hol-de foredraget mitt på fransk, spansk eller kanskje tysk?» Han smilte tilfreds. Fyren var åpenbart en ekte ånds-snobb.

Forsamlingen toget lydig etter ham. Selv om jeg var forutinntatt, måtte jeg motvillig innrømme at omviseren


12

kunne sine saker. Om deltakerne fikk noe ut av forestil-lingen, var en helt annen sak. De fikk i hvert fall demon-strert sin velvillige interesse for det norske. Flesteparten var nok her på nåde, og porten til vår rikdom ble stadig trangere.

Hun hadde stilt seg ved siden av meg, kvinnen fra Midtøsten. Hun var slående vakker. Ulikt mange av sine medsøstre var hun høy og slank, uten overdreven bruk av sminke. Ingen gullsmykker eller ringer, bare enkle, store øreringer i sølv. Hun var kledd i mørke, trange bukser og en kort jakke. Den kritthvite blusen sto i sterk kontrast til det blåsvarte, lange håret. De lange støvlene røpet en eksklusiv eleganse. Øynene hennes var mørke, nesten svarte.

Hun rørte ved armen min. «Du er advokat,» fastslo hun på overraskende godt norsk.

Jeg så forbauset på henne. «Er det så tydelig?»Hun smilte med hvite, perfekte tenner. «Hun sa det.»

Hun nikket i retning av fru Svendsen, som var involvert i en ivrig samtale med ungdommene. «Hun fortalte om deg.»

«Ikke for mye, håper jeg?» Jeg så henne inn i øynene og opplevde et av disse sjeldne øyeblikkene, de som for-andrer livet ditt. Med uforståelig sikkerhet visste jeg at dette var et slikt. Jeg rakte fram en hånd. «Svend,» sa jeg. «Svend Foyn. Og det stemmer, jeg er advokat.»

Hånden hennes var velformet og kjølig. Fingrene hen-nes berørte håndflaten min med et fjærlett trykk. «Jas-min,» sa hun lavt. «Jasmin Alavi. Jeg er som deg.»

Jeg må ha sett mer enn vanlig forvirret ut. Jeg kunne ikke på noen måte tenke meg at hun var som meg.

«Advokat, altså. Eller var. Jeg kommer fra Iran.»Vanligvis finner jeg ikke advokater spesielt interessan-


13

te. Men her var jeg villig til å gjøre et unntak. «Jeg gjettet på det,» sa jeg. «Hvor lenge har du vært her?» Vi beveget oss mot kafeen og satte oss ved et bord. Der ble vi sittende og se hverandre inn i øynene.

Jeg la ikke lenger merke til folk rundt oss.«I nesten to år.» Hun hadde lagt hendene på bordet.

Fingrene var lange og velstelte med mørkerøde, nesten sorte negler. «Men jeg arbeider ikke.»

«Å? Er det vanskelig for deg å få jobb? Du snakker jo glimrende norsk?»

«Før hadde jeg arbeid, men nå har jeg mistet tillatel-sen.» Øynene hennes var vakre, men triste. «Jeg har fått avslag.»

«Må du reise tilbake?» «Jeg har anket. Nå venter jeg bare.» Hun tidde. Sum-

mingen rundt oss stilnet og forsvant. Det var som om vi var de eneste i det overfylte lokalet. Hun slo plutselig over til prikkfri engelsk. «De tror meg ikke.»

Byråkratene i Utlendingsdirektoratet hadde hørt alle forklaringer før. De trodde ikke lenger på noe, heller ikke på sannheten. Og i neste ankeinstans var det enda verre. I Utlendingsnemnda satt politikerne. De skulle angivelig ivareta folkets interesser. «Hvorfor flyktet du?» spurte jeg.

Hun lente seg mot meg. De mørke øynene hadde fått mer liv. «Vil du virkelig vite det?»

Jeg nikket. «Ja.»«Ikke nå,» sa hun lavt og så seg rundt. «En annen

gang, kanskje. Et annet sted.» Hun fomlet med vesken sin mens hun stirret på et punkt bak meg. «Jeg må gå nå.» Hun reiste seg brått og gikk mot utgangen. Jeg ble sittende og se etter henne, usikker på hva jeg skulle foreta meg.


14

En mann med arabisk utseende kastet lange blikk etter henne. Jeg kunne ikke huske å ha sett ham på omvisnin-gen.

Da jeg reiste meg for å følge etter Jasmin, kjente jeg en hånd på skulderen. «La henne være i fred, Svend.» Det var fru Svendsen. «Det har noe med det hun opplevde i Iran å gjøre, noe som skjedde i fengselet.» Hun ristet sørgmodig på hodet. «Hun får angstanfall, og da må hun være alene. Hun har vært på besøk hos meg og reagert på akkurat samme måte. Du kan få telefonnummeret hennes. Hun bor rett i nærheten, og venter bare på å bli uttransportert. Du kan vel tenke deg hvilken belastning det er.»

«Jeg trodde hun hadde anket,» sa jeg. «Hun blir jo ikke kastet ut før det er avgjort.»

«Å, jeg vet ikke det. Vi har mange lignende historier. Politiet kan være her når som helst.»

«Hvem er advokaten hennes?»«Å, en oslofyr. En av dem med hundrevis av asylsø-

kere som klienter. Skjeggerød, mener jeg han heter. Han har tjent seg søkkrik på virksomheten sin.»

Jeg kjente navnet fra avisen. Dagens Næringsliv had-de ved en anledning gått ham etter i sømmene. Kontoret hans behandlet asylsakene på samlebånd og vant nesten aldri.

Fru Svendsen rablet noe ned på en loddseddel. «Kan-skje du kunne hjelpe henne?»

Asylsaker var vanskelige. «Kjenner du bakgrunnen hennes?»

«Bare overfladisk, er jeg redd. Hun vil ikke snakke om det. Det har selvfølgelig noe med politikk å gjøre. Hjem-me i Teheran skal hun ha vært en fremtredende advokat. Hun er spesiell, synes du ikke?» Fru Svendsen hadde all-


15

tid hatt en ubehagelig evne til å lese tankene mine. «Og vakker,» la hun til. «Eller kanskje eksotisk er et mer dek-kende uttrykk.»

«Er hun muslim?» spurte jeg. «Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg tror noe av problemet

ligger der. Hun blir betraktet som en frafallen. Og du vet jo hva det kan innebære.» Hun ristet trist på hodet. «Vil du ikke smake på maten vår?»

«Jo da,» sa jeg nølende, men jeg hadde mistet appetit-ten. Så raskt jeg kunne uten å virke uhøflig, trakk jeg meg tilbake. Mannen som hadde stirret på oss, var forsvun-net.

Jeg greide ikke å glemme henne. Da mandagen kom, kunne jeg fortsatt gjenkalle det lette trykket av fingrene hennes over min hånd. Flere ganger hadde jeg vært nær ved å slå nummeret hennes, men hadde latt det være. Jeg ville vite mer om henne før jeg tok kontakt.

Advokat Skjeggerød var forbausende tilgjengelig. Ikke bare var han til stede på kontoret, han tok selv tele-fonen da jeg ringte. Onde tunger ville ha det til at han var så gjerrig at han ikke hadde råd til å betale en sekretær, til tross for at antall asylsøkerklienter skulle overstige to tusen, noe som innbrakte ham en årsinntekt på fem mil-lioner.

«Jasmin Alavi?» Jeg ble umiddelbart mistenksom da han ikke husket navnet. Han måtte være utsatt for et al-vorlig angrep av demens for ikke å huske denne kvin-nen. «La meg se.» Han rotet etter lyden å dømme i papi-rer. «Hun har fått avslag,» sa han nøytralt. «Det er ikke mye mer å gjøre med den saken, selv om vi selvfølgelig har anket. Hun står snart på listen over de som skal sen-des ut, er jeg redd. Men de venter kanskje.» Det virket


16

ikke som om det gikk inn på ham. «Klimaet er ikke godt nå,» la han til. «Avslagene kommer raskt og på løpende bånd. Før tok det i alle fall litt tid.»

Det hørtes nesten ut som han hadde beholdt en rest av anstendighet. «Jeg har hørt at hun var politisk aktiv,» sa jeg. «At hun også har vært fengslet. Er ikke det et rele-vant grunnlag for å få opphold?»

«Selvfølgelig. Men hun har ikke dokumentert det hun angivelig skal ha vært utsatt for.»

«Hva skyldes det?» Han sukket oppgitt. «De fleste har slike problemer.

Men i hennes tilfelle virker det nesten som om hun ikke har villet gjøre rede for erfaringene sine.»

«Hvilke da?»«Du må da forstå at jeg ikke kan gå ut med slike opp-

lysninger. Hun er min klient.»«Jeg lovte jeg skulle se litt på saken hennes,» løy jeg.

«Kan du sende over det du har?»«Da må hun først godkjenne det.»«Selvfølgelig. Men det er en ren formalitet, du kan

bare overføre saken hennes til meg.» Jeg innså at dette ikke var helt i tråd med advokatforeningens regler for god forretningsskikk, og at jeg trengte en bekreftelse fra henne, men den sjansen tok jeg.

Det virket bare helt riktig. Noen bedre begrunnelse hadde jeg ikke.

«Ja vel. Lykke til.» Han hørtes lettet ut.Etterpå prøvde jeg å ringe henne, ikke bare én gang,

men mange ganger. Først da jeg nesten hadde gitt opp, svarte hun. «Ja?» Stemmen var lav og forsiktig, som om hun fryktet det verste.

Fremmedpolitiet ville ikke ringe og varsle. De ville plutselig stå der.


17

«Det er Svend Foyn,» sa jeg, også lavt. «Advo katen.»«Å?»«Jeg vil gjerne snakke med deg,» fortsatte jeg.Hun svarte ikke. Først da jeg gjentok spørsmålet, sa

hun endelig noe. «Hvorfor det? Hvorfor vil du treffe en som meg?»

Jeg kunne tenke meg en hel rekke grunner. Ikke alle var av rent faglig karakter. «Jeg vil ikke treffe en som deg,» sa jeg. «Det er deg jeg vil treffe.»

«Vil du?» Det var noe i stemmen hennes som traff meg hardt.

«Jeg vil gjerne høre historien din,» sa jeg. «Hvorfor du måtte flykte. Kanskje jeg kan hjelpe deg.»

«Tror du det?»«Jeg har snakket med advokaten din,» fortsatte jeg

oppmuntrende. «Jeg vil gjerne overta saken din.» «Ikke tro at jeg ikke er takknemlig.» Stemmen hennes

hadde fått liv. «Jeg vil gjerne treffe deg. Svært gjerne.» Hun nølte. «Men det er litt vanskelig. Forstår du?»

«Ikke helt,» sa jeg. «Hva er problemet?» «Det er ingen som kan hjelpe.» Alvoret i stemmen hen-

nes lød skremmende.«Prøv meg. Kan vi treffes i dag?»Brått må hun ha ombestemt seg. «Kan jeg komme til

ditt kontor?» «Det er fint,» sa jeg. «Skal vi si rundt tolv?»«Jeg vet hvor det er.» Hun brøt forbindelsen.Hun visste hvor det var. Skiltet på døra var ikke prangende. Og kontoret mitt lå

temmelig bortgjemt.


JAN

MEH

LUM

JAN MEHLUMEN SVEND FOYN-ROMAN

9 788292 526743

Jasmin er ung, vakker – og redd. Hemmeligheten hun bærer på, er uutholdelig. Aller mest redd er hun i timen før dagslyset bryter fram. Det er da de kommer.

Iranske Jasmin har bosatt seg i Tønsberg. Med hjelp fra advokat Svend Foyn forsøker hun å få permanent oppholdstillatelse, men før søknaden er ferdigbehandlet, forsvinner hun brått og uforklarlig. Det eneste sporet hun etterlater seg, er en nøkkel.

Madrugada er den tiende boken i serien om Svend Foyn. Det er en frittstående, besettende og dagsaktuell kriminalroman fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.

«Et verk fylt av røde lidenskaper, erotiske, politiske og religiøse.»

Aftenposten

«Beste fra Mehlum»Dagbladet

Madrugada

Madrugada

«Velskrevet og spennende til det siste»

Dagsavisen

EN

SVE

ND

FOY

N-R

OM

AN

JAN

M

EHLU

M

Madrugada

«Fulltreff fra Mehlum»Haugesunds Avis

«Bedre kan det nesten ikke bli»

Østlandsposten

Madrugada.indd 1 24.04.2012 09:27:10

Madrugada

Documents

Transcript of Madrugada