Levanger historielag - Årbok 2002

ÅRBOK 2002

LEVANGER HISTORIELAG

Skriftstyret:Asbjørn TingstadSveinung Havik

Pål KulåsSolveig Otlo

Sidsel Wohlen

TRYKT HOS INNHERRED GRAFISK AS 2002

Forside: Levanger kirke feirer hundre år i år. Tegning av Solveig Otlo

ISSN 0803-1975

Forord

Det har kommet mange bidrag til årets bok, og skriftstyret har ikke klartå få plass til alle, så noe må ligge over til neste år. Vi i skriftstyret er glade forå komme i en slik situasjon, det tyder på at årboka har funnet en viktig plassi kommunens kulturliv, og at mange ser boka som en fin anledning til å fåpublisert stoff de har liggende.

Skriftstyret er i år utvidet i forhold til hva det har vært de seinere årene.Dette er gledelig, både fordi det er flere som jakter på stoff, men også fordidet er flere til å dele på oppgavene i den hektiske innspurten før trykking.

Vi håper også årets årbok faller i smak – spennvidden i stoffet er sværtbredt. Skriftstyret vil nytte anledningen til å takke de mange bidragsyterne forat boka er blitt det den er, og ønsker dem og nye medarbeidere inspirasjon tilå ta pennen fatt, slik at den gode tradisjonen med årlige årbøker fra historie-laget kan fortsette.

Levanger historielag feirer i år sitt 25 års jubileum. Det er et aktivt lagmed mange spennende oppgaver - og det er plass for enda flere historieinte-resserte!

I løpet av høsten 2002 har Levanger Historielag opprettet egen hjemmesi-de på internett.

Adressa er: http://levanger-historielag.noVi anbefaler alle som har mulighet til det,å besøke hjemmesidene, som

stadig vil inneholde mer stoff av interesse for lokalhistorisk interesserte.

Skriftstyret

InnholdAnnar J. Johansen: Levanger kirke 1902-2002 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 7Leif Kjønstad: Tampahelten med røtter i Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . side 14Svein Jørstad/Sidsel Wohlen: A/L Norsk Kunsthorn/Norsk Kunsthorn

og Plast A/L . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 17Jarle Kregnes: Ny brannbil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 45Frits Wahlstrøm: Minner fra arbeiderboligen Reinlyst . . . . . . . . . . . . . . . . side 47Johannes Vongraven: Nelius Hallan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 56Nelius Hallan: Da han Anders på Høgåsen narra veren utfor stupet . . . . side 63Einar Haugan: Skogen vår – Levanger kommuneskogers historie . . . . . . side 65Aud Graadal/Svanhild Hagen: 150 år med bokhandel i Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 74Asbjørn D.K. Eklo: Mannen som ledet reguleringsplanen

etter bybrannen i 1846 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 79Asbjørn D.K. Eklo: Arkitekt Peter Hofstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 82Kolbjørn Nestgaard: Frostaslekter i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 85Ola Indgaard: Levanger Herred Samtalelag 1894-1897 . . . . . . . . . . . . . side 88Nils Torske: Harald Renbjør – en pionér i norsk fargefotografi . . . . . . side 94Arnfinn Husby: Flyttardag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 103Sveinung Havik: “Arithmetica Danica – den lidle Norske Regnebog” . . . . side 105Andreas Lunnan: Et dystert 50-årsminne: Fire omkom i flystyrt i Åsen . . . side 109Asbjørn Andreasen: Byggmester Ole Andresen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 113Hans Olav Løkken: År 1900 – rasulykka ved Grubbåsen i Åsen . . . . . . . . . . . side 130Sveinung Havik: Boktrykker Andreas Kjølstad og de første

årene med lokalavis i Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 135Atle Sand: De siste som rømte fra Falstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 145Ola Indgaard: Reistadbustan – møteplass for ungdomslaga

i Markabygda og Øverbygda i Frol . . . . . . . . . . . . . . . . . side 150Knut Ødegaard: Ættesamfunnet og individets fødsel . . . . . . . . . . . . . . . . . side 156

Jernbanejubileet 2002 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 170Jakob Aune: Han Paul . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 172Karl Jensen: Hansfossen 1946 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 175

Saksregister 1990-2001 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 176Samling av lokallitteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 188Medarbeiderliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 190

Annar J. Johansen:

Levanger kirke 1902 – 2002Levanger kirke feirer i september dette år 100 år, og det på et sted der det

har stått kirke i snart tusen år. I et slikt perspektiv blir kirkas jubileum og egenhistorie også en viktig del av stedets historie.

Dagens kirkebygning har sin egen historie som vi kan trenge inn i via veldokumenterte fakta. Størst oppmerksomhet vil vi idenne artikkelen rette mot selve byggeperioden.

Bakgrunn for ny kirkeLike før 1800-tallet ebbet ut, nemlig i 1897, ble

trekirka som sto ferdig i 1880, luenes bytte. Detteårhundret var fylt med store kirkehistoriske begi-venheter som omfattet riving av middelalderkirka, trebybranner, to kirkebranner og to nye kirkebygg.Bybrannen ble en katastrofebrann for kirka og byen idet 104 av byens 133 husble flammenes rov. Klokka fire om ettermiddagen begynte ilden å slikke oppet-ter kirketårnet. ”Man klemtede nogen gange med den ene klokke ligsom envemodig afskjedshilsen til menigheden, og snart stod baade taarnet og helekirken som et forfærdeligt majestætisk baal, hvis mage det heldigvis vistnoksjelden times at skue” (N T Amtstidende, mandag 31. mai 1897).

At man igjen sto med byen lagt i ruiner og uten kirke i 1897, var en bety-delig utfordring for byen og landsoknet. Her var ikke bare snakk om å byggeopp det brente, men for kirkas vedkommende kom diskusjonen i hovedsak tilå dreie seg om hvor den nye kirka skulle bygges. Det skulle vise seg å ta lengretid enn normalt før by og land ble enig om hvor den nye kirka skulle bygges.

For tredje gang på tretti år måtte det bygges ny kirke i Levanger. Levangerbystyre ville at ny kirke skulle bygges på den gamle kirketomta, og etter dennye bygningsloven måtte ei kirke i tettbebyggelsen være i stein. Frol herreds-styre syntes at ei steinkirke ble for dyr, og ville ha sin kirke i tre. Den skulleligge utenfor byen, og de forlangte å få sin del av assuransesummen utbetalt.

Dette stridstemaet skulle komme til å splitte by og land, og resulterte imange utspill for å komme ut av bakevja. Argumentene var mange og sterkepå begge sider. Fra Halsan krets kom det en uttalelse som anbefalte fellesskapi kirkesaken, og at det måtte bli ei steinkirke på den gamle kirketomta. Sakenbølget fram og tilbake med mange erklæringer, men ingen endelige vedtak. Noenprøvde seg som meklere mellom byen og landsoknet og la vekt på pietetshen-

7

synet; kirketomta hadde lange tradisjoner, her hadde det stått kirke i bortimottusen år og mange minner var knyttet til stedet. Kunne noen i det hele tatttenke seg at denne tomta skulle brukes til noe annet? Ville det være heldig atlandsoknet fikk sin kirke like ved bygrensa?

Tida gikk, og i juli 1899 ble det på nytt gjort anstrengelse for å bringe kir-kesaken over på beslutningsplanet, og byens og landsoknets kommunestyrermøttes. Heller ikke dette forsøket lyktes. Frol formannskap holdt på Brusve somegnet tomt, men byens formannskap holdt på den gamle kirketomt. Saken bleutsatt, men ikke så lenge tross alt, for partene ble den 17. august 1899 enigeom bygging av ny kirke. I et felles kommunestyremøte ble det vedtatt: "En fæl-leskirke af sten paa 600 siddepladser bliver at opføre paa den gamle kirke-tomt. Hvad der maatte gaa med til kirkens opførelse udover assuransesum-men, udredes af Levanger bys kommune." Levanger by påtok seg å utrededet beløp som måtte medgå til kirkas oppførelse i full stand utover assuransenfor den nedbrente, kr. 65.000,-.

Da dette vedtaket endelig var fattet, ble byggekomite oppnevnt med for-mann Th. Wæhre, overingeniør ved jernbaneanlegget, som var i ferd med å byg-ges gjennom Levanger.

Tre år etter brannen skulle det ta før spaden kunne settes i jorda, og dagenfor grunnsteinsnedleggelse kom. Det ble flagget over hele byen, - og også kir-ketomta var flaggsmykket. Kl.10.30 begynte det: Kommunestyrene i Levangerog Frol møttes på Levanger skole sammen med en god del andre fra menigheten.Derfra gikk de med musikk i spissen i prosesjon til kirketomta, hvor sokneprestGilhuus talte. Etter å ha sunget et par salmer, leste foged Lund opp innholdeti det dokumentet som ble lagt ned i en liten blykiste som ble murt inn i et literom i muren. Dokumentet inneholdt data og årstall, regjeringsår for davæ-rende konge, opplysninger om kirkebranner, opplysninger om hvem som fortida styrte kirkedepartementet, navn på stiftsamtmann, biskop, prost, soren-skriver, foged, sokneprest, kirketilsyn, kirkas arkitekt, byggekomite, antall inn-byggere i menigheten - 2885, verdien av byens brannforsikrede hus og en opp-gave over herredets matrikkelskyld. Sammen med dokumentet ble det lagt nedet kart over byen, to fotografier av byen, et eksemplar av byens avis(er), åretsalmanakk og noen norske sølv- og bronsemynter som var i bruk.

Dokumentet som var underskrevet av samtlige medlemmer av kommune-styrene i Frol og Levanger sluttet slik:

” Vi undertegnede medlemmer av Levanger bys og herreds kommunestyrernedlegger dette dokument med bønn til den allmektige Gud at han vil velsigneog bevare denne kirke og dens menighet, at han vil velsigne ordets forkyn-nelse og sakramentenes forvaltning i samme, og at han vil velsigne Norgesland og folk.”

En egen sang var skrevet for anledningen.

ByggearbeidetVåren 1900 ble grunnmuren oppført, sommeren 1901 begynte murarbeidet

og om høsten 1901 startet trearbeidet.

8

Levangers nye kirke ble oppført på den ærverdige gamle kirketomta midt ibyen og i henhold til kgl. Resolusjon av 23. juli 1900. Byggekomiteen ga arki-tekt Karl Norum (1859 - 1911) i oppdrag å tegne kirka. Han var oppvokst iLevanger og bodde her sine 15 første år. Valget sto mellom en bygning i grå-stein eller teglstein, og det siste ble valgt. For 72 000 kr skulle bygget gjøresfullt ferdig: pusset utvendig, skiferdekke på taket, jernkledd tårn, dør og vin-dusinnfatning i forblendstein. Noe hogd stein kunne også brukes. Kirka fikk613 sitteplasser, derav 75 på galleriet.

Den nye kirkaFem og et halvt år etter brannen sto kirka ferdig, og dette var en meget stor

begivenhet i Levanger. På den plass det gjennom hundreårene hadde søkt folktil Guds hus, åpnet ei ny kirke dørene for menigheten. Arkitekt Norum haddeutformet ei langkirke i romansk stil, oppført av murstein og med to korteutbygg i skipets øvre del. Kirkebygningen skilte seg ut ved at det på venstreside av våpenhuset var et firkantet hovedtårn, og på høyre side et kjegleformettrappetårn med oppgang til galleriet. Det innvendige galleriet ligger i skipetsnordvegg. Tårnet er ikke plassert i skipets akse slik det vanligvis er, men i kir-kas nordøstre hjørne. Til tross for Norums ukonvensjonelle utforming, varmiddelalderkirkas korvegg å "gjenfinne" i nykirkas nordvestre utbygg. Norumla vekt på å tegne ei kirke som var tidsmessig og med et monumentalt preg.

Selv om brannen hadde fortært det meste i den forrige kirka, hadde det lyk-

9

Grunnsteinsnedleggelse 13. juli 1900.

kes å berge ut noe av det kjæreste man hadde i kirka: Altertavla og døpefon-ten fra 1869, tre lysekroner og to forgylte treskulpturer fra 1870 var berget ognå på plass i kirka. Nye kirkeklokker av stål var levert av et tysk firma, og tår-nuret var levert av urmaker Syrstad i Steinkjer.

Glassmaleriene i vinduene ved galleriet og i koret tok seg særdeles vakkertut.

Innvielsesdagen 26. sept. 1902Utklipp fra Nordre Trondhjems Amtstidene 20. sept. 1902: ”Adgangstegn til Levanger kirke ved indvielsen d. 26. septbr. førstk. udde-

les til voksne menighedslemmer mandag næste uge kl. 10 - 12 og, om fornø-diges, endvidere tirsdag og onsdag til samme tid hos kirkesanger Hellem.Gudstjenesten begynder kl. 11. Dørene aabnes kl. 10. De kirkesøgende, somhar billetter til siddende pladse, anmodes om at indtage disse, før presternes pro-session ankommer; de, som har billetter til staaende pladse, vil derefter bliveindladte. Levanger kirketilsyn, 16. septbr. 1902."

Ellers kunne man også bl.a. i annonser 24. september 1902 finne disse :”Alle flag i top fredag, naar kirken skal indvies!”

og:” Med kirkeklokkerne vil der blive ringet en times tid i morgen eftermid-

dag, dagen før kirkeindvielsen."

“Kirkens indvielseforegik igaar under stor høitidelighed. Foruden hs. høiverdighed biskop

Skaar, som udførte indvielsen, deltok følgende 12 prester i høitideligheten:Provst Fridrichsen fra Hegre, sognepresterne Rode fra nedre Stjørdalen,Aschenberg fra Skogn, Wormdahl fra Leksvigen, Rosenlund fra Værdalen,Jørstad fra Frosten, stedets sogneprest, Gilhuus, resid.kap. i Wærdalen Klute(nu udn.til sogneprest i Tønset), de resid. kapellaner Grimelund fra nedreStjørdalen, Stabel fra øvre Stjørdalen, personel kapellan Eriksen fra nedreStjørdalen samt jernbaneprest Janson. Henimot kl. 11 indfandt presteskabetsprocession sig i kirken, idet de bar kirkens hellige kar, som lagdes paa alte-ret.

Derefter indledes de av publikum som havde staaende plads, men ogsaa enhel del av disse fik anledning til at sidde. Kirken blev selvfølgelig fuld, ca.1000 mennesker, men uden nogensomhelst trængsel, alt foregik stille og høi-tideligt. I byen var der almindelig flagging.

Antallet av dem, som igaar overvar kirkeindvielsen, skulde efter tællersopgivende være henimod 1100. Enda var der som sagt slet ikke nogen træng-sel. Man antog, at deltagelsen fra byen og landdistriktet var nogen lunde lige-lig.”

Festmiddag ble det på Backlund hotell fredag 1. okt. kl. 15.00Sokneprest Gilhuus ledet festmiddagen på Backlund. Ordfører Bragstad,

Levanger by, redegjorde for byggingen av kirka og ønsket at Levanger nå måttefå beholde sin kirke. Ordfører Johs. Munkeby, Frol landsogn, talte for prost og

10

prester. Distriktslege Hjorth talte for biskopen. Arkitekt Norum sa i sin tale atdet nok var noe i kirkestilen som hadde ” virket som en smule salt i sure øinepaa en og anden,” og han kunne forstå dette; både planordning, fasadeopp-bygging, veggflater med puss og maling, tårnbygging, interiørfargene og deko-ren var nok langt fra det tradisjonelle. Ikke var den ren romansk, ikke var denren gotisk slik de fleste landskirker var på denne tiden. Altfor mange kirke-byggere hadde lagt vekt på å tilfredsstille alle, slik at folks sans for ”smukkeog værdige aandshuse ble sløvet, og der har udviklet sig en flad og flau smag”.

“Det er et nasjonalt gjenreisningsarbeid i gang i vårt land”, sa Norum. "Vier kommet ind i en slags national renaisanse, idet der over alt søges efter nyeudtryk og former med rod i vor gamle kultur, og hvor igjennem vi saa karak-teristisk som mulig kan tolke vore nationale eiendommeligheder. På det byg-ningsmessige må det arbeides for å forme en stil som kan bli et like sant uttrykkfor vår kultur som våre gamle stavkirker eller de historiske var det for sin tid."

Ved festene i anledning kirkas innvielse ble det sunget en salme forfattetav sokneprest Gilhuus. Andre vers lød således:

”Her vil du byggedig en prægtig bolig,hvor vi kan tryggeog med dig fortrolig,enfoldig taleog vor sjæl husvale,Herre, vor sol og vort skjold.”

11

I NT Amtstidende kunne man lese denne annonsen:

”Spytningeni vort nye Guds hus bør vi se til at faa avlivet i tide. De gamle plakater bør nok komme op igjen ! Det viser sig, at det helst er de ældre i samfundet som her forsynder sig. Den yngre slegt har et absolut præ her !”

Kirkegjænger.”

Forandringer på byggetegningene – korbuen og tårnetDen nye kirka hadde en arkitektur som var uvanlig og skilte den fra andre

kirker i distriktet. I etterkant av byggesaken verserte det en sak mellom byg-gekomite, arkitekt, statens bygningsinspektør og kirkelige myndigheter. Dettegjaldt endringer av korbuen og tårnet som ikke var formelt godkjent i forkant.

Tårnhjelmen ble gjort atskillig lavere enn på tegningen, mens selve tårnet(tårnfoten) ble noe høyere. Midtre bue i koret der alteret står, ble bestemt gjen-murt. Da dette kom for en dag, ble statens bygningsinspektør bedt om å vur-dere saken. Hans uttalelse var at tårnforandringen var heldig for kirkas ytre, mensbuen anbefaltes gjenåpnet slik arkitekt Norum hadde tegnet den. Byggekomiteenvar ansvarlig for gjenmuringen av hensyn til plasseringen av altertavla. Komiteenmente at åpen bue ville gi gjennomlys ved altertavla, og at selve buen ville blitildekket av altertavla. Dette ble gjort uten godkjenning av kirkelige myndig-heter. Etter at gjenmuringen var foretatt, fikk komiteen betenkeligheter fordikoret kunne bli for lukket og mørkt. Komiteen foreslo at buen skulle gjenåp-nes i tråd med arkitekt Norums opprinnelige tegninger.

Men dette var sokneprest Gilhuus ikke enig i. Han mente at lukket bue varakkustisk fordelaktig og at altertavla kunne henges opp et annet sted i kirka.Dette resulterte i at byggekomiteen og begge formannskapene sluttet seg til sok-neprestens vurdering.

Formannskapet beklaget at departementet tok saken så ille opp at det blebetegnet som ulovligheter. Enstemmig gikk man inn for at altertavla skullehenge i korbuen, og dessuten var lysforholdene slett ikke dårlige. Levangersordfører fikk i oppdrag av begge formannskaper å ta opp endringene med kir-kelige myndigheter, og til slutt kom departementets svar 11. jan. 1904 om atde ”har efter omstændighederne intet at indvende” til de gjennomførte endringer.

Endelig resultat av kirkebyggingen ble lagt fram i mars 1905: Kirka haddekostet 104 720,24 kr. I tillegg var det gitt 600 kr. til orgel. Levanger formann-skap var godt fornøyd med byggekomiteens arbeid og bevilget et honorar på200 kr. til formannen og 50 kr. pr. medlem i komiteen.

Oppussing i 1952Like etter den andre verdenskrig ble arbeidet med en oppussing av kirka tatt

opp. Det var mange iøynefallende mangler ved kirka som kalte på innsats forå ta vare på "femtiåringen". Kirka var malingsslitt og hadde råteskader og

12

lekkasjer flere steder. Ikke minst var det påkrevd å gjøre noe med grunnmuren.Tårnet hadde sunket noe og det var sprekker i korbuene. Videre var orgelet i enforfatning som kalte på betydelige forbedringer.

Da kirka feiret 50-årsjubileum i 1952 med bispevisitas, var kirka malt inn-vendig i ulike brunfarger og nødvendig snekkerarbeider utført. Altertavla vartatt ut av ramma og innpasset i midtre korbue. Orgelet ble ombygd med bl.a.nytt spillebord og utvidet fra 18 til 25 stemmer, og på galleriet hadde manoppnådd bedre plass til kor og orkester. Fra nå hadde kirka elektrisk oppvar-ming. Kirketårnet var reparert og hadde fått nytt tak. Så langt kom man medknappe midler i en krevende etterkrigstid.

Restaurering i 1982Tretti år etter oppussingen i 1952 ble det gjennomført en grundig og omfat-

tende restaurering av Levanger kirke. Denne gang tok man sikte på å settekirka i fullverdig stand til 80-årsjubileet. Dette restaureringsarbeidet omfattetbåde utvendige og innvendige utbedringer som delvis var utført i 1952, menogså nye tiltak ble iverksatt.

Resultatet ble meget godt og kirka framsto restaurert i en meget tiltalendeog vakker form. Et nytt inngangsparti ble skapt ved at våpenhuset ble lukketmed en glassvegg med innfelt inngangsdør. Innvendig var kirka malt i grønn-valører slik den opprinnelig var malt i 1902. Dette var til dels dristige farge-kombinasjoner med et harmonisk preg som totalt gjorde kirkerommet lysereog lettere. Alterpartiet var markant endret ved at alterbildet var flyttet bakovertil midterste vindusbuen i korgangen og i sin opprinnelige størrelse. Midterstekorbue var åpnet slik at alteret sto fritt mellom de to korsøylene - altså slik arki-tekt Norum tegnet kirka i 1902. Det tok altså 80 år å finne en løsning på åpenalterbue og altertavlas plassering. For øvrig var det nye golvløpere og benkputer,og gammelt inventar som nummertavler og trefigurer var kommet til heder ogverdighet igjen. Begge sakristiene ble pusset opp. Utvendige arbeider omfat-tet fullstendig restaurert kirketårn med eget rom for organisten og elektriskklokkeringing. Helt nytt var arbeidet med å grave ut kirkekjelleren på dug-nadsbasis. Kirkekjelleren framsto som en nyttig og vakker tilvekst med peise-stue, toaletter, kjøkken og gang.

Kirka ble tatt i bruk fullverdig restaurert ved en festgudstjeneste 3. oktober1982 samtidig som 80-årsjubileet ble markert.

SlutningDagens kirke er en hundreåring i god form og med lange linjer bakover i

tid, og med tro på framtida. Den som vil vite mer om jubilanten, henvises tilboka "Levanger som kirkested gjennom tusen år."

13

14

Leif Kjønstad:

Tampahelten med røtter i Levanger

26. august for et år siden utspant det seg et drama i havnen utenfor Australiasom en hel verden tok del i. 438 desperate flyktninger - i hovedsak afghanere- ble tatt ombord i det norske lasteskipet Tampa og forsøkt landet i Sydney.Australske myndigheter nektet å ta imot dem. Sentralt i dramaet, som utvikletseg til et storpolitisk maktspill, sto Tampas kaptein Arne Frode Rinnan (61),som har sitt opphav i Levanger.

Og Rinnan fikk det til slutt som han ville. Men det tok åtte og et halvt døgn.Imens herjet dysenteri, diaré og skabb ombord. Når som helst kunne det bryteut panikk, mytteri kunne oppstå. Arne Frode Rinnan måtte snart ta en beslut-ning. Ansvaret for besetningen hvilte tungt på hans skuldre.

Sakte, men sikkert falt brikkene på plass i dette nerveslitende dramaet iStillehavet. New Zealand og stillehavsøya Nauru lovte å ta imot de 438 des-perate flyktningene og behandle deres asylsøknader.

Etter dette har det gått slag i slag for kapteinen på Tampa. Han ble tildelt enrekke priser og hedersbevisninger, deriblant Nansenmedaljen, som han fikkpå forsommeren i år. Selv tar Rinnan all ståheien med stor sinnsro.

– Jeg gjorde bare det enhver sjøoffiser har plikt til å gjøre, sier han avvæp-nende.

Røtter i LevangerArne Frode Rinnans oldefar Ole Hemmingsen kom som toåring sammen med

foreldrene Hemming Jonsen og kona Marit Pedersdatter i 1849 til Rinnanvaldunder Rinnan Øvre, i det som nå er den nordlige yttergrensen i Levanger kom-mune. Det er fortalt at Hemming Jonsen var sønn av Jo Storelven, som boddeder Glonka renner ut i Storelva. Akkurat der har elvestrømmen laget en litenholme, der Jo bodde. Hemming Jonsen kalte den nye heimen sin nettopp forHolmen etter holmen i elva. Men opprinnelig kommer slekta lengre tilbakefra Meråker. Mer presist fra Evjebakken, der slekta har bodd i mer enn 200 år.Flere av etterkommerne fra Evjebakken er kommet til Levanger. Dette er i dagen av de større slektene i kommunen.

15

Hos baker EriksenOle Hemmingsen ble

konfirmert fra Rinnan-valdet 4. oktober 1863og arbeidet blant annethos baker Eriksen iKirkegata som lære-dreng. Da var han 18 år.Ved folketellinga i 1900er Ole Hemmingsenbosatt i Trondheim, giftog har fire barn. Da kal-ler han seg selv OleRinnan etter gårdenØvre Rinnan, og opere-rer som snekker ifølgefolketellingen og sogarsom tolk i engelsk. Hvorden godeste Ole har lærtengelsk er en gåte.

Flere helter i Rinnan-og Holmenfamiliene

En brorsønn av OleRinnan var Bernt Ped-ersen Holmen som blefødt i 1873. Han ble 20år gammel hedret medRedningsmedalje i sølvfor sin innsats etter detstore Verdalsraset som krevde 112 menneskeliv. Så på det viset kan man si atkaptein Arne Frode Rinnan er genetisk disponert for heltedåder. Ellers er detslik at slekta fra Evjebakken blir svært gamle av år. Anne Evjebakk ble 101 år.To av søstrene hennes, tvillingsøstrene Marie Evjebakk Størseth og IngeborgEvjebakk Nordli, er fortsatt still going vel 101 år gamle (f. 7. april 1901), ogde er i dag kongerikets eldste tvillingpar.

Også still goingOgså Tampahelten Arne Frode Rinnan er still going vel ett år etter de dra-

matiske døgnene i Stillehavet. Når dette kommer på trykk, er han mønstret avsom kaptein på Tampa, for å bli pensjonist. Med Evjebakk-genene gjør neppeat den 62 år gamle Tampakapteinen med røtter i Levanger blir sittende med hen-dene i fanget etter at han har gått i land. Barn og barnebarn vil ta sin tid. Ellers

Arne Frode Rinnan, f. 11.11.1940.

må han regne med at internasjonal presse vil være interessert i hans syns-punkter om en liknende situasjon skulle oppstå til havs. Og det er ikke uten-kelig i vår verden.

Kilder:Skogn Historie, bind VI-Frol 1Arne Frode Rinnan, KongsbergKirkebøker Levanger og MeråkerElla Ingstadbjørg Evjebakk, Meråker

16

MS “Tampa” i Sydney.

17

Svein Jørstad/Sidsel Wohlen:

A/L Norsk Kunsthorn/Norsk Kunsthorn og Plast A/L

Følgende artikkel er et utdrag fra en dokumentarisk oversikt over historientil A/L Norsk Kunsthorn, senere Norsk Kunsthorn og Plast A/L. Oversikten er redi-gert av undertegnede i løpet av inneværende år. Oppdragsgivere er Svein Jørstadog Leif Ytterdal, som begge har hatt sitt virke ved Norsk Kunsthorn og Plast A/Li Levanger i mange år; Jørstad fra 1962 til 92, Ytterdal fra 63 -73, og igjen fra83. Han jobber fremdeles i bedriften. Begge arbeider ivrig for at skriftlig, munt-lig og annet materiale om kunsthornproduksjonen, plastproduksjonen og histo-rien bak opprettelsen av fabrikken, må bevares for ettertiden.

Sidsel Wohlen

InnledningA/L Norsk Kunsthorn, senere Norsk Kunsthorn og Plast A/L, i dag Tommen

Gram Folie AS, har eksistert i til sammen mer enn 50 år. Mang en Levangsbygghar hatt og har sitt arbeid i bedriften, som nå i 2002 er en av de få industribe-driftene som fremdeles holder til i Levanger sentrum.

Siden 1950 har verdenssamfunnet gjennomgått en rivende utvikling, medpositive og negative forandringer for alle og for den enkelte. Det kan væreinteressant for noen å følge historien til en liten trøndersk bedrift, som gjennomsin eksistens i disse 50 årene på mange måter speiler denne samfunnsutvik-lingen. Fremstillingen av kunsthorn, videreforedlet til knapper og møbelbes-lag i Norge og ute i verden, gjorde bedriften avhengig av svingninger i kles-og møbelmoter, men også av konkurranse fra utenlandske produsenter, kon-

Oversiktsbilde 1997. Kunsthornbygget i bakgrunnen. (TG-nytt 97)

18

junkturer, valutasvingninger og toll- og frihandelsbestemmelser. Fremstillingenav og prisen på råstoffet kasein svingte i takt med forandringer i landbruks-næringen. Produksjonen av plast og plastprodukter har i det samme tidsrom-met hatt en kolossal utvikling, og mennesket har på godt og vondt gjort seg heltavhengig av dette stoffet. Kundekrav, produktutvikling og konkurranse harstilt store krav til omstillingsevne og nytenkning hos plastprodusentene.Produkter som er nyttige og lønnsomme den ene dagen, kan ende på skrap-haugen den neste, når noe nytt er lansert.

I Levanger startet altså det hele med fremstilling av kunsthorn. Denne pro-duksjonen fortsatte i mange år etter at plastproduksjonen kom til. Fra en spedbegynnelse rundt 1950, da under 10 personer arbeidet ved Norsk Kunsthorn,var antall ansatte nesten 70 først på 90-tallet. I 2002 er det 40 ansatte.Arbeidskraften har gjennom alle år vært solid og stabil; omkring 20 lønnsta-kere har fått gullklokka (25 år) og flere personer har Norges Vels medalje (30år). Mange som startet i kunsthornproduksjonen, fortsatte over i plastproduk-sjonen da den skjøt fart. De to virksomhetene er derfor delvis sammenvevd, ogdet er ikke lett å holde dem fra hverandre. Dessuten har fabrikkbygningene iMeierikvartalet sin historie. Og den eldste bygningen, som nå er revet, var frabegynnelsen ikke tenkt brukt til kunsthornfremstilling i det hele tatt. Vi star-ter derfor med noen årstall og forklaringer, samt litt bygningshistorie for ågjøre oversikten enklere. Det vises også til en ordliste på slutten av artikkelen.

Tidsrom og årstallDen første bygningen 1945 - 1997Nåværende bygninger, flere byggetrinn 1964/65, 1968, 1970/71, 1973/74, 1984/85, 1989/90Produksjon av kunsthorn 1949 - 1980Plastproduksjon Fra 1961. Første ordinære driftsår 1962

FirmanavnA/L Norsk Kunsthorn 1949 - 1960Norsk Kunsthorn og Plast A/L 1960 - 1996Tommen Gram Folie AS Fra 1.1. 1997

Eierstrukturen Fra 23.4.1949 Norske Meieriers Salgssentral

Melkesentralene i Norge, til sammen 8Fra 1961 Norske Meieriers Salgssentral

Melkesentralene i NorgeGartnerhallenNorges Kjøtt- og FleskesentralLandteknikk A/LFelleskjøpenes Landsforbund

Fra 13.8.93 Bedriften ble datterselskap av Landteknikk A/LFra 1.1.97 Tommen Gram A/S

19

Disponenter/ daglige ledere/ direktører1949 - 1952 sivilingeniør Leif R. Haugen1952 - 1984 meieriingeniør Stein Flaata Garberg1984 - 1993 sivilingeniør Svein Skaufel1993 - 1996 sivilingeniør Sigmund Jenssen1997 - 1998 sivilingeniør Olav Dehli1998 - 1999 meieriingeniør Kjell Schive1999 - ingeniør Finn Robert Müller

MeierikvartaletKunsthornbygget

Under krigen 1940-45 ble det satt opp en stor, solid murbygning i vestrehjørne av meierikvartalet i Levanger, adresse Håkon den godes gate 2b. Byggetvar ca 300 m2 og oppført i tegl i 4 etasjer med solid fundamentering og kjellerunder. Det var bygningsfirma Nils Christensen, Trondheim, som sto for arbei-det.

Bak oppføringen sto Levanger Meieri og Statens Kornforretning. Den tyskeadministrasjonen ville at meieriet og Kornforretningen skulle samarbeide ometablering av et potettørkeri for å lage potetflaks, et produkt som kunne settestil brødmelet for å drøye det ut. Bygningen ble spesialbygget til formålet. Påøstsiden av hovedbygningen var det satt opp et mindre tilbygg som huset enbrovekt for innveiing av potetene. En slik vekt var helt uvanlig i distriktet. Denble senere solgt til veikontrollen i Nord-Trøndelag. Etter at potetene var veid,ble de tippet til et lager nede i kjelleren. Her ble potetene fløtet via transport-renner til en potetvasker, før en vertikal transporterte dem til toppen av byg-ningen, der det hang to kjeler for koking. Massen ble så tørket i maskiner.

Fabrikken sto ferdig med driftmaskiner i 1945, men kom aldri i gang somtiltenkt. Potetmangel var vel den opprinnelige årsaken, og i årene etter krigenble det heller ikke aktuelt med tørking av poteter.

Bøndernes Salgslag i Trondheim og Levanger Meieri tok over fabrikken i1947. Etter hvert kom en del av anlegget i bruk for vasking og koking av potettil ensilering for dyrefor. Lukten fra lastebilene med potetmasse hang til tidertungt over sentrum av Levanger.

I april 1949 ble anlegget solgt til det nyopprettete selskapet A/L NorskKunsthorn. Bøndernes Salgslag ville fortsette med potetkokingen og fikk vedsalget kontraktfestet rett til bruk av den delen som allerede var innredet og i brukfor dette formålet. Utover i 1949 ble det utført en del forandringer i resten avbygningen for å tilpasse det til kunsthornproduksjonen. Potettørkemaskineneble revet ut og nye maskiner for kunsthornproduksjon satt inn. Kjelleren ble etterhvert ombygget til herdebad for kunsthorn.

Da planene for plastproduksjon var kommet skikkelig i gang i 1959, ved-tok styret for Norsk Kunsthorn å be Bøndernes Salgslag om å fravike retten tilpotetkokerianlegget, slik at hele bygningen kunne brukes til kunsthorn- ogplastproduksjon. Og etter noen år ble det montert et eget og nytt potetkokean-

20

legg på tomta til Levanger Meieri, slik at Bøndernes Salgslag kunne flytte utpå slutten av 1962.

Etter hvert som plastproduksjonen skjøt fart, måtte det flere bygningsmes-sige forandringer til. I 1963-64 ble det lagt inn etasjeskiller mellom første ogandre etasje i maskinhallen. Og i 1969 ble det satt opp et ca 4 m bredt tilbyggmot Grøns gate. Her ble det bedre lokaler og lettere forhold for kunsthorn-produksjonen.

Etter at alle maskinene til plastproduksjonen var flyttet til nybygget iHalsanveien i 1973, ble det investert i nye spiserom for de ansatte med vaske-rom og garderober i 2. etasje i Gammelbygget. Dessuten klubbrom og kontorfor klubblederen i bedriften. Resten ble brukt til diverse lager.

I 1979 var det klart at kunsthornproduksjonen ville bli avviklet i 1980, ogdet ble lagt planer for hvordan de ledige lokalene etter hvert skulle utnyttes. Føreventuell utleie kunne komme på tale, måtte det betydelig oppussing og ominn-redning til.

I 1986 var det slutt med produksjon og lager i bygningen. Den ble omregulerttil kontor- og butikklokaler. Fyrkjelen ble demontert og pipen revet.

En tid var det jernvarehandel og kontor for maskinsalg i en del av byg-ningen. Senere benyttet Plastfabrikken lokalene til pakkeavdeling for fryseposer.Arbeidet ble utført manuelt av opptil 20 ansatte fra Staupshaugen Verksted.Pakkeavdelingen fikk senere rom i lokalene til Linjegods ved Jernbanen.

MeierigårdenI 1976 bega Norsk Kunsthorn og Plast seg inn på et nytt marked, nemlig

eiendomsmarkedet. Bedriften inngikk kjøpekontrakt med Innherredsmeierietom overtakelse av gamle Levanger Meieri da bygningen ble ledig på høsten i1976. Kjøpesummen var fastsatt til 2,9 mill. kroner. Det ble satt opp leiekon-trakt med Innherredsmeieriet om leie av melkebutikken i 10 år fremover, og de

Levanger først på 50-tallet. (Avfotogr. v. Hattrem)

21

øvrige leieavtaler som Innherredsmeieriet hadde med sine leieboere, ble over-tatt av kjøper. Vedrørende bruk av anlegget, forelå flere muligheter til vurde-ring, men det lå i kortene at store deler av lokalene skulle leies ut også i frem-tiden.

Det ble nødvendig med betydelige ominnrednings- og oppussingsarbeideri anlegget. I første etasje ble det inngått kontrakt med lensmannsetaten iLevanger om leie av kontorer og rom for arrest, til sammen ca 400 m2. Senereble dette utvidet med 200 m2. Det ble da nødvendig å flytte melkebutikken. Altarbeidet med oppussingen ble ferdig i 1981, bl.a. ble sentralvarmeanleggetfjernet og erstattet med elektrisk oppvarming. I følgende år ble det også utførtvedlikeholdmessige arbeider.

I 1987-88 ble det investert i oppussing og klargjøring av andre deler avanlegget, og 1200 m2 ble utleid til kontorer og forretninger. Det ble også inn-redet rom for Bedriftshelsetjenesten for Norsk Kunsthorn og Plast. I 1988 laTrøndelag Meieri, avdeling Verdal, ned sin butikk og leieavtalen ble sagt opp.Med det flyttet den opprinnelige eier ut av gården. Lokalene ble senere leid uttil lensmannen og brukt til kantine.

Leieinntektene for lokalene i det gamle Levanger Meieri ble i årene frem-over et godt tilskudd til de svingende tall på inntektssiden.

SalgetEtter at bedriften ble et datterselskap under Landteknikk A/L, var det behov

for å stramme inn på virksomheten. I årsmeldingen til Landteknikk for 1995står det: "Vi har i dag en stor eiendomsmasse hvor en stor del er kontorloka-ler og leiligheter som leies ut. Vi ønsker å selge disse utleieeiendommene ogeiendomsmegler er kontaktet.” Norsk Kunsthorn og Plast var i navnet fremdeleseier av Meierigården, og sto som selger da Kunsthornbygget og Meierigårdenble solgt under ett til eiendomsselskapet Levanger Invest 30. august 1996.Salgssummen var 11,5 mill. kroner.

Nå var Kunsthornbyggets dager talte. Det ble revet for å gi plass til en storboligblokk. Meierigården har fremdeles funksjon som utleiebygg, og huser bl.a.legesenter, tannleger og advokater.

KunsthornproduksjonenHva er kunsthorn?

Råmaterialet er kasein, som er ostestoff av melk. Kaseinet kan varmes oppog knas til en plastifisert masse, og sluttproduktet kalles galalitt eller på norskkunsthorn. Før plasten gjorde sitt inntog og tok over markedet, var kunsthornet viktig materiale for produksjon av møbelbeslag, kammer, knapper, perler ogandre pyntegjenstander, både i Norge og utlandet.

Kaseinet kom inn til fabrikken som pulver. Pulveret ble tilsatt vann, olje ogfargestoffer og bearbeidet i en eltemaskin for homogenisering. Massen ble såknadd i en ekstruder. Her ble luften presset ut av deigen, samtidig som spesi-elle dyser og siktplater skapte friksjon mellom massen og ekstruderen. Massenble dermed plastifisert av friksjonsvarmen og så presset ut av ekstruderen

22

gjennom et profilert munnstykke, enten som bolt eller rør. Massen kunne ogsåformes til plater. Da ble den plastifiserte massen lagt i en ramme i en etasje-presse og presset; 7 plater om gangen.

Platene, boltene eller rørene ble deretter lagt i formalinbad hvor de skulleligge en tid for herding. Herdetiden kunne variere fra 2 uker og opp til 2 måne-der. Senere ble platene varmet opp på nytt og rettet under trykk i etasjepres-sene. Rammen som platene ble presset i, målte ca 60 x 70 cm. Ferdig plate målte50 x 60 cm, og tykkelsen kunne variere fra 2 mm til 10/12 mm. Av platene bledet senere stanset ut knappeemner til videre behandling, og tykkelsen på knap-pene fulgte de stadig skiftende motene. Derfor varierte vekten på platene etterhva kundene bestilte. I 1955 var f.eks. gjennomsnittsvekten på platene 1,77 kgog året etter 1,46 kg. I 1967 var vekten oppe i 2,02 kg, året etter gikk den ned19% til 1,63 kg.

Boltene ble kappet til ca 1 m lange pinner, med tykkelse fra 5 til 20 mm, altetter kundens behov. For å få riktig dimensjon på dem, ble de slipt i en senterløsslipemaskin. Boltene var emner for bl.a. knapper og møbelbeslag.

Rørene ble også kappet i ca 1 m lengde. Tykkelsen kunne variere fra 5 - 10mm. Rørene ble som oftest levert direkte fra herding uten mer bearbeiding. Avrør ble det laget bønneperler og perler brukt til rosenkranser og til snorfor-heng i døråpninger.

Hos kundene ble kunsthornet behandlet mekanisk ved saging, dreiing ogboring for å få til ønskete gjenstander. Sluttproduktene ble så polert for å få fremden rette glansen i materialet.

Prøveark med montasje av knapper i kunsthorn.

23

Historien bak kunsthornfabrikkenGudbrandsdalens Kaseinfabrikk på Tretten ble startet i 1911 for å drive

med tørking av kasein, som for det meste ble levert fra ysteriene iGudbrandsdalen. Nesten hele produksjonen ble eksportert; Tyskland og Englandvar de største avtakerne. Her ble kaseinet omdannet til kunsthorn og videre-foredlet.

Virksomheten gikk opp og ned, og i 1935 fikk Østlandets Melkesentral til-bud fra en gruppe aksjeeiere om å overta hele anlegget på Tretten.

Melkesentralen, NorskeMeieriers Salgssentralog ysteriene i Gud-brandsdal dannet da etandelslag, Gudbrands-dalens KaseinfabrikkA/L, senere NorskKasein, som kjøptefabrikken og drev denvidere. Men fremdelesble kaseinet eksportertsom råvare og ikkevidereforedlet i Norge.

Da krigen sluttet i1945, var det små mel-kemengder å rutte med,men produksjonen stegraskt, særlig da det igjenble kraftfor å få kjøpt.Kasein hadde værtmangelvare under kri-gen, og prisen steg vold-somt en tid. Det ble dasatt penger fra utbyttet iet fond, med det formålå bygge en egen, norskfabrikk for fremstillingav kunsthorn. Sentralt idenne planleggingspro-

sessen sto direktør Hans Bollestad i Østlandets Melkesentral. Alle landets mel-kesentraler og Norske Meieriers Salgssentral skulle etter planen være medsom andelseiere i den nye fabrikken.

OppstartenI 1949 var arbeidet kommet så langt at Norsk Kunsthorn A/L ble konstitu-

ert. Fondet hadde da vokst til kr 730.000. Bollestad hadde om våren vært ikontakt med Bøndernes Salgslag, som kom med forslag om at selskapet skulle

Kunsthornproduksjonen – eltemaskin.

24

overta de ledige fabrikk-lokalene i Levanger.Kjøpesummen var satt tilkr 185.000.

Det konstituerendemøtet ble holdt den 23.april 1949 i Oslo. I ved-tektene sto det bl.a. atlagets forretningskontorskulle være i Levanger,og at formålet var å drivevidereforedling av kas-ein. Direktør Hans Bol-lestad ble valgt til førstestyreformann, og hanhadde dette vervet til ogmed 1963. GårdbrukerOddleiv Spillum fraLevanger ble medlem avdet første styret og satt

helt til 1967. Som disponent i den krevende oppstartingsfasen ble ansatt sivil-ingeniør Leif R. Haugen, som var utdannet ved NTH. Han hadde bak seg spe-sialstudier om nettopp kasein, og anvendelse og behandling av dette.

Kunsthornproduksjon var på den tiden helt ukjent i Skandinavia. Underopplæringen ble det innleid eksperter fra Tyskland og Italia. For å komme i gang,ble det bl.a. kjøpt brukte maskiner fra en fabrikk som skulle legges ned i Italia.Det ble montert 2 eltemaskiner, 4 ekstrudere og 2 syvetasjers presser, som varvannhydrauliske med stempelpumper og et presstrykk på 100 tonn.

Det tok endel tid med prøving og feiling før bedriften fikk til akseptable pro-dukter. Etter en del forbedringer og ombygninger kunne fabrikken endeliglevere kunsthorn for eksport mot slutten av 1950.

De første ti åreneI 1951 sa disponent Haugen opp sin stilling. Som ny disponent ble ansatt

Stein Flaata Garberg, som hadde arbeidet i bedriften som driftsleder fra 1950. De første årene var det ikke mange ansatte i bedriften. Garberg hadde en sek-

retær, delvis på halv tid, og i produksjonen var det en formann og 6-8 arbei-dere.

Norske Meieriers Salgssentral skulle ta seg av arbeidet med eksportsalg avkunsthornet. Det ble med en gang og i alle år fremover vanskeligheter med tyskekunsthornprodusenter, som følte seg truet av konkurransen fra den nye norskekunsthornfabrikken. De varslet at de ikke lenger ville kjøpe kasein fra Norgehvis melkeorganisasjonene skulle selge kasein til utlandet og samtidig produ-sere kunsthorn som ville konkurrere med de utenlandske produsentene.

De første årene var preget av optimisme ettersom produksjon og salg steg.

Kunsthornproduksjonen – ekstruder.

25

Fabrikken dekket behovet for kunsthorn i Norge og Sverige og fikk etter hvertogså bra innpass i Danmark. Ellers ble Irland og Tyrkia store kunder. Det bleutarbeidet prøvekolleksjoner som salgsapparatet sendte til forbrukere av kunst-horn i mange land, og nye kunder kom til. Eksporten steg fra 43 kg i 1951 tilover 22 tonn i 1954. Salget innenlands stabiliserte seg på noe over 10 tonn de6 første årene.

Men frem gjennom årene ble det store variasjoner i produksjonen av plater,bolter og rør. Grunnen til det var først og fremst kundenes bestillinger, som for-andret seg fra år til år i takt med mote- og konjunktursvingningene. Fabrikkenmåtte da følge godt med og helst ligge litt foran utviklingen, slik at lagerbe-holdningen ikke ble for stor eller plutselig var helt uaktuell. På 1950-tallet varover 90 % av produksjonen plater. I enkelte år etter 1960 ble bolter og rør bareprodusert på bestilling, all ordinær produksjon var plater. På slutten av 70-tal-let ble det helt slutt på plateproduksjonen, og bolter og rør tok seg opp igjen.

Og det skulle vise seg at det også ellers ble mange skjær i sjøen for NorskKunsthorn. Årsberetningene rapporterer om positive og negative erfaringer,og styret kommer med sine tanker om utsiktene fremover.

Alt i 1953, før fabrikken var i full og stabil drift, kommer styret med syns-punkter på den økte konkurransen fra plastprodukter, som hadde kommet påbanen i etterkrigsårene: "En kan vel også si at kunsthornets anvendelsesområdeetter hvert er blitt endel innsnevret." Men optimismen råder likevel ennå: "Deter imidlertid ingen tegn som tyder på at denne utvikling skal fortsette. Forholdetser ut til å ha stabilisert seg." Også andre fabrikker i Europa merket konkur-ransen fra plastproduktene. Men markedene på kontinentet var beskyttet med20% toll, og fabrikkene iområdet fikk bra pris påproduktene sine. De kunneholde lav pris på de friemarkedene og således fåstørre ordrer.

Kvaliteten og prisen påkasein vekslet fra år tilannet. Dette skapte van-sker både for økonomi,drift og salg. I 1955 melderstyret at "kvaliteten påkunsthornet var en tidhemmet av mangel på godkasein, men takket værestor påpasselighet av vårearbeidere i alle ledd i pro-duksjonen, er det lyktes åholde jevnt god kvalitet."

Det ble hele tiden arbei-det med å lage nye farger Kunsthornproduksjonen – presse.

og sjatteringer på produktene. Det var svært viktig å ha et stort utvalg av far-ger på kunsthornet når det ble sendt ut tilbud til kundene. Hver gang det ble lageten ny farge eller sjattering, ble det skrevet ut en resept. I 1955 var fargeutval-get kommet opp på et internasjonalt nivå, heter det i årsberetningen. Og påslutten av 1970-tallet hadde fabrikken et reseptkartotek på over 1000 resepter.

I årsmeldingen for 1956 meldes om et nytt problem. Salget av bolt og rørinnenlands gikk betydelig ned. Møbelbeslagfabrikkene var de største kjøperneav disse produktene, men de gikk på den tiden over fra kunsthorn til metall-beslag på møblene.

I 1957 var det også en påfallende stor nedgang i salget av kunsthorn innen-lands; fra nesten 13 tonn i 1956 til 8 tonn i 1957. Forklaringen som gis i års-meldingen, er at det nå var en betydelig økning i import av ferdig konfeksjontil Norge; med andre ord plagg med knappene ferdig påsydd.

I 1958 gikk Bergens Knappefabrikk A/S konkurs, og siden bedriften varNorsk Kunsthorn beste kunde i Norge, var dette svært merkbart for salgetinnenlands, som gikk drastisk ned til 3 tonn. Styret melder at "det blir mer ogmer klart at det vil være helt nødvendig med en støtteproduksjon om det skalbli mulig å bringe fabrikken over på lønnsom drift."

26

Stein Flaata Garberg (29.4.1918 - 3.12.1997) var født og oppvokst på Bygård i Orkdal. Han tok artium ved Follo gymnas i 1937. Etter praksis på mei-erier i Trøndelag og ved Melkeforsyningen i Oslo gjennomførte han StatensMeieriskole i Trondheim i 1944. Etter en lærlingperiode i 1945 og -46 gikkhan på Norges Landbrukshøgskole fra 1946-49 og Meieriøkono-misk Instituttfra 1949-50. I 1950 ble han ansatt ved Norsk Kunsthorn A/L som driftsleder.Garberg ble en god leder for bedriften gjennom mange år. Hans Bollestadskriver i 25-årsberetningen: "Garberg har en utpreget pliktfølelse og virke-trang, egenskaper som har gjort ham til en meget dyktig og langtskuendeleder. Han skaper grunnlag for tillit og tiltro omkring seg, og han overkom-mer det utrolige. Og likevel passer han på å være i bakgrunnen."Da Garberg gikk av som daglig leder 1. mai 1984, ble det skrevet i årsmel-dingen: "Som kjent var de første årene vanskelige for bedriften, og uten hansarbeidsinnsats, sterke vilje og tro på at det skulle lykkes, hadde det neppe gått.Da årsmøtet etter forslag fra styret i 1959 vedtok å sette i gang plastfabrikken,var det også etter grundig forarbeid av Garberg. Sakte men sikkert er det sidenbygd opp en meget konkurransedyktig bedrift med solid økonomi, og en godog sikker arbeidsplass for ca 50 ansatte. Også i denne perioden har Garberg iordets egentlige forstand vært drivkraften."Fra 1984 arbeidet han et år som konsulent for bedriften før han gikk av medpensjon 1.5.1985.Stein Garberg fikk i 1984 Kongens Fortjenestemedalje for sin innsats.

27

Kunsthornproduksjonen fra 1960I forbindelse med omorganiseringen og oppstarten av plastproduksjonen, ble

det mange flyttinger og bygningsmessige forandringer i Håkon den godes gate2. Plastproduksjonen skjøt god fart, og selv om kunsthornproduksjonen steg nes-ten hvert år på 60-tallet og nådde over 100 tonn pr. år rundt 1970, ble frem-stillingen av kunsthorn allerede fra rundt 1963 regnet som en støtteproduk-sjon i bedriften sett i forhold til plasten. Utsiktene for kunsthornet var for usi-kre fra år til år, og frem gjennom 1960-tallet ble det store svingninger i salg ogproduksjon.

Det lyktes en tid å komme inn på markedet i Holland, i konkurranse medlandets egne fabrikker. Kvaliteten på varene var god, i følge fornøyde kunder.Men fabrikken slet samtidig med å holde tritt med stadig skiftende moter ogkrav til fornyelse i fargesortimentet, og utstyr og fabrikkstørrelse satte begrens-ninger.

Andre år var det gode konjunkturer for konfeksjon og gunstige knappemo-ter, og ekspansivt salgsarbeid resulterte i store nye ordrer. Så kunne det sam-

Stein Flaata Garberg ved overrekkelsen av Kongensfortjenestemedalje. (Årsm. 84)

tidig være vanskelige driftsforhold pga forsinkete leveringer av kasein.I årsmeldingen for 1963 ble det for første gang snakket om at akryl og poly-

ester fullt ut kunne erstatte kunsthorn som knappemateriale. Importen av fer-dige knapper steg. På grunn av de vanskelige årene på slutten av 50-tallethadde det vært liten fornyelse av maskinparken i fabrikken, og nå måtte ledelsenta en beslutning om det skulle satses på investeringer og forbedringer, ellerom det skulle gå mot en avvikling av produksjonen. Vurderingene konkludertemed at den forsiktige linjen og spesialiseringen skulle fortsette; konjunkturer,konkurranse og råstoffproblemer tatt i betraktning.

Det ble bedre tider for kunsthornet fra 1965, med økning i salget til gamlekunder. Det ble også eksportert kunsthorn til nye kunder, som Belgia og Irak,og nye sorter og kvaliteter ble tatt opp i produksjonen.

"Salget av kunsthorn har gått over all forventning bra i 1966", står det ineste årsmelding. Holland alene kjøpte 42 tonn av de 77 tonn som ble solgt.Nå nærmet det seg endelig full utnyttelse av anlegget. I 1967 ble det produsertover 84 tonn; et absolutt maksimum med eksisterende maskiner.

Ulempene ved å stå utenfor EEC slo etter hvert til for fullt, og årsmeldingenvurderte at konkurranseevnen kunne vært forbedret med ca 10% hvis Norgehadde vært medlem.

I det nye tilbygget, som ble tatt i bruk i 1969, ble det lysere og bedre loka-ler. I kjelleren ble det plass for herdebad og i første etasje en ny syvetasjershydraulisk presse. Kunsthornekstruderne ble også flyttet hit, og i tillegg ble detplass for en ny ekstruder.

28

Prøvebok med fargenyanser på kunsthorn.

29

Men salget viste en nedgang. Nok en gang et tegn på hvor avhengig pro-duksjonen var av motene. Det var nemlig på den tiden at minimoten herjetover moteverdenen for første gang, og følgelig var det lite bruk av knapper!Herrene i ledelsen var ikke så redde for det - det står i årsmeldingen at de kom-mende moter er mer knappevennlige!

Ny salgstopp på over 101 tonn ble det i 1970. Siden det ikke ble produsertmer enn 91 tonn det året, gikk det hardt ut over lagerbeholdningen. Produksjonendreide seg nå om 94 % plater og resten bolt og rør. Plater var lettere å produ-sere og ga bedre kapasitetsutnyttelse, så det passet bra at markedet spurte etterden typen.

NedgangsårFra toppåret 1970 viste både produksjons- og salgskurven nedgang. 1972 ble et skjebneår på mange måter, og viste til fulle hvor avhengig en liten

bedrift i Levanger var av hendelser ute i den store verden. Det var valutakrise,devaluering på gang og usikre markedsforhold, og flere kunder annulerteordrene sine etter at varene var produsert. Betydelige ordrer fra Spania bledels annulert av kundene pga vanskelige avsetningsforhold, og dels annulertav bedriften her pga usikre betalingsforhold hos kundene. Andre "sikre" avta-ler ble også plutselig svært usikre, f.eks. i Iran og Irak. Salgsmengden gikk nedtil 70 tonn og det ble stor lagerøkning tross redusert produksjon. Nå ble det for

Prøvebok med fargenyanser på kunsthorn.

første gang nevnt mulighet for permitteringer hvis ikke situasjonen endret segtil det bedre.

I jubileumsåret 1974 ble det langvarige vansker med kaseintilgangen igjen,så tross bra ordretilgang og gode salgsmuligheter, gikk produksjonen ytterli-gere ned. Konjunkturnedgangen lå som en trussel for fremtiden.

I 1975 beskjeftiget kunsthornproduksjonen 7 mann. Mange kunsthornfa-brikker ble lagt ned i andre land på denne tiden, og en håpet på "den enes død,den annens brød" - bedre vilkår for de fabrikkene som var igjen. Produksjonenav tynne rør ble mer og mer en spesialproduksjon for fabrikken; det ga bedrekilopris enn de andre typene.

Mot sluttenProduksjon og salg gikk nå bratt nedover for hvert år. I 1976 gikk salget ned

med over 30%. England falt nesten helt ut pga det store kursfallet; fra 50% aveksportert kvantum i 74-75 til ca 10 % i 76. Lavere kaseinpris og høyere salgs-priser ga likevel gode inntekter. 6 mann var beskjeftiget i produksjonen. Iranog Irak ble nå de viktigste markedene, og det krevde omlegging til bolt- og rør-produksjon igjen. Ledelsen regnet med forsvarlig drift noen år fremover.

Årsmeldingen for 1978 melder om totalt sammenbrudd i platemarkedet.Kunsthornet kjempet for sin eksistens i konkurranse med nylon og polyester.Salget gikk ned til 28 tonn. Produksjonen dreide seg om rør til Iran og Irak, noesom beskjeftiget 3 mann. Igjen var det stor usikkerhet vedrørende tilgangen påkasein. Styret mente at en periode på 2-3 år kunne være en passende av-viklingsperiode.

I 1979 ble det produsert 24 tonn kunsthorn og solgt 25 tonn. I styremøte 5.

30

Statistikk over salg av kunsthorn.

tonn

desember 79 ble det vedtatt å avvikle produksjonen så snart som mulig. Det varordrer inne til september 1980, og ellers ble det arbeidet med salg av restlagerav farger og kjemikalier. Det syntes også å være gode muligheter til salg avmaskinpark og restlager til andre kunsthornprodusenter.

1980 ble det siste produksjonsåret. I årsmeldingen var kunsthornproduk-sjonen bare tilstede i tabellene, selv om det ble produsert 8 tonn og solgt 24,7tonn.

Også i årene etter var det salg fra lageret; 3,6 tonn i 1981, 2,6 tonn i 1982og 717 kg i 1983.

Kunsthornproduksjonen i Levanger gikk over til å bli industrihistorie.

KundeneGjennom de vel 30 årene som bedriften produserte kunsthorn, ble det solgt

omkring 1500 tonn kunsthorn fra Levanger. Videreforedlingsbedrifter i følg-ende land var kunder i kortere eller lengre perioder:Plater: Sverige, Danmark, Holland, Belgia, Vest-Tyskland, Øst-Tyskland,

England, Spania.Bolt: Tyrkia, Irak, IranRør: Irland, Irak, Iran

PlastproduksjonenInnledning

Intet kunstig fremstilt materiale har vel satt så stort preg på samfunnet somplasten har gjort de siste 40-50 år. Et moderne menneske kan ikke tenke segtilværelsen uten plastprodukter; og ser en seg rundt i eget hjem eller arbeids-plass, spiller plasten en dominerende rolle. Utviklingen har akselerert, og deter interessant at Levangerbedriften Norsk Kunsthorn og Plast har vært medpå nesten hele denne prosessen, spesielt når det gjelder foliefremstilling.

Følgende sitat fra en utredning av disponent Stein Garberg i 1958 fortellerlitt om den tidligste historien: "Produksjon av polyetylenfolie og poser er enmeget ung industri. De første spede forsøk med fremstilling av blåsefolie ipolyetylen ble gjort i USA i 1949, og metoden ble kjent i Europa et par årsenere. Norge kom forholdsvis tidlig med, idet Hammer A/S, Oslo, begynte åeksperimentere med foliefremstilling så tidlig som i 1952. Noen fart i utvik-lingen ble det imidlertid ikke før i 1955 og utover, da trykte polyetylenposerbegynte å komme på markedet. Produksjonsøkningen har siden hatt vanske-ligheter med å holde tritt med økningen i etterspørselen."

Fremstilling av plastfolieRåstoffet for fremstilling av plastfolie er forskjellige naturgasser. Plasten

polyetylen blir f.eks. laget av etylen eller eten. Gassen blir satt under høyttrykk i en ”molekylknuser” kalt cracker og senere avkjølt, og det dannes i løpetav prosessen et strimlet fast stoff som så blir omformet til granulat. Til fabrik-ken i Levanger kommer granulatet på tankbiler og blir blåst opp i siloer. Derfra

31

32

blir det ført inn i en ekstruder, der det oppvarmes, blandes med evt. fargestoffog eltes til en homogen masse. Ekstruderen presser massen mot en sirkelfor-met smal dyse og ut kommer en tynn, rørformet folie, som blåses oppover ogføres opp mot et valseverk. Hastigheten på denne fremføringen varierer. Pågamle maskiner var farten nede i 4 meter i minuttet, mens den på modernemaskiner kan være 50 - 100 meter i minuttet. Diameteren på "røret" kan vari-ere alt etter hvilken bredde den ferdige folien skal ha. Senere blir folien kut-tet i den ene eller begge sidene hvis den skal leveres i ett lag, og sendt gjennomtrykkverk som påfører folien diverse farger og påskrifter. Skal det bli poser avfolien, må den også sveises. Folien kan ha forskjellige tykkelser etter bruken.Er den under 0,25 mm tykk, kalles den plastfilm.

Hvorfor plastproduksjon i Levanger?På grunn av vanskelighetene med kunsthornproduksjonen hadde styret tid-

lig gjort seg tanker om en støtteproduksjon. På årsmøtet for Norsk Kunsthorn1.6. 1957 ble det en seriøs debatt om nye oppgaver, og disponent Garberg fikki oppdrag å undersøke mulighetene for plastproduksjon som sideproduksjon.Det var blitt gjort vellykkede forsøk med plastemballering av brunost vedLevanger Meieri, og her så bedriften muligheter for innpass på et solid mar-ked. Dessuten var det vist stor interesse i landbrukskretser for vannrør av plast.Garberg leverte en utredning for neste årsmøte, der han i tillegg så for seg for-bruk av folie og poser til all slags emballasje av matvarer, frukt, grønnsaker,kjøtt og kjøttdeig, dekke for busker og planter, lagring av såvarer, overtrekk i

Plastproduksjon, skjematisk fremstilt. (Borealis)

drivhus, transport av planter og blomster, utelagring av grønnsaker, dekke forsiloer, dekke og underlag for sement, trematerialer, maskiner osv.

Her var det marked for en produksjonsvirksomhet.

ForberedelserÅrsmøtet i april 58 ga styret fullmakt til å arbeide videre med planene. En

hektisk virksomhet fulgte, med kontakter med potensielle kunder og leveran-dører av maskiner og utstyr, utredninger vedrørende finansieringsmuligheterog utarbeidelse av driftskalkyler. Resultatet ble lagt frem for årsmøtet i april1959, som fattet vedtak om igangsetting av plastposefabrikasjon ved NorskKunsthorn A/L, Levanger, dersom nødvendig kapital eller garanti for lån kunnetilveiebringes. Styret skulle arbeide for å få Felleskjøpene, Slakterisamvirket,Landteknikk og Gartnerhallen med som andelseiere i det nye firmaet.Eierutvidelsen skjedde først i 1961.

På slutten av 1959 ble det avklart at et norsk firma kunne levere tyskpro-duserte maskiner til den første plastposefabrikasjonen, som det kunne væreplass til i 2. etasje av Kunsthornbygget.

De første vanskelige årene29.4.1960 ble det så holdt årsmøte i A/L Norsk Kunsthorn, der det endelige

vedtaket ble fattet om å utvide produksjonen til også å omfatte plast. Heretterskulle firmaet hete Norsk Kunsthorn og Plast A/L. Årsmøtet ga styret fullmakttil å gå til innkjøp av maskiner for fremstilling av plastfolie, trykking av folieog fremstilling av poser. Økonomien var lovende; Industribanken innvilget etlån på kr 250.000, som tilsvarte den kapital som måtte til ved siden av bedrif-tens egne midler og kassakreditt. Landteknikk A/L skulle ta seg av salgsarbeidetog stå for kontakten med landbruksorganisasjonene vedrørende deres behov forspesielle posetyper og foliekvaliteter.

Optimismen var stor. Maskinene, en ekstruder, et firefarget fleksotrykkverkog en poseautomat med brennsveis for sidesveisete poser, ble bestilt umiddel-bart og det ble lovet en leveringstid på 6 måneder. Det ble regnet med produksjonav 9 mill. poser pr. år til brunost, poser til bruk for slakteriene og til omsetningav gartnervarer. En svensk sakkyndig konsulent ble engasjert i forbindelsemed oppstilling og prøvekjøring av maskinene og utstyret. En mann ble over-ført fra kunsthornproduksjonen og 5 nye operatører ble tatt inn for opplæring.

Etter planen skulle ominnredning av lokalene, montering og prøvekjøringvære i orden før jul 1960, med full produksjon fra nyttår. Men maskinene bleforsinket, og siste maskin var ikke på plass før i slutten av februar 1961. Så bledet problemer med osteposene. De ble 3-4 mm for små og hjørnene på ostenble for runde. Det tok tid før begynnervanskene ble overvunnet. Utover vårengikk produksjonen bra og Garberg meldte til styret at det ble kjørt 3-skift påekstruderen og 1-skift på de øvrige maskinene. Men det økonomiske resulta-tet var ikke oppløftende.

Årsmeldingen for 1961 stilte spørsmål om man var for optimistiske på for-hånd, og om man kunne peke på hva som sviktet. Konklusjonen gikk ut på at

33

34

det var tilstrekkelig behov tilstede for produktene og at det var mulig å kon-kurrere i pris. Det var på salgssiden det ble satset for lite, og "konsultasjonen"eller salgsarbeidet resulterte ikke i at de potensielle kundene ble nok opp-merksom på tilbudet. Men de varene som ble solgt, ble godt mottatt, og ryk-tet spredte seg til stadig nye kunder. Gartnerhallen ble en god og sikker kundeallerede fra dette første året, med en stor ordre på gulrotposer.

Og allerede i 1962, som ble regnet som første ordinære driftsår, viser års-beretningen at plastproduksjonen kom over på lønnsom basis. I tillegg til gul-rotposer ble det levert potetposer, kålsekker og agurkposer til Gartnerhallen.Fabrikken hadde ennå ikke anlegg for folie bredere enn 130 cm, så mulighe-tene for salg til Felleskjøpet var begrenset.

Svein Jørstad ble ansatt som ingeniør i Kunsthorn og Plast A/L dette året.Han kom fra Nyengets Verksted, der han hadde arbeidet i 12 år. Han fortellerat det var litt av en overgang å komme direkte fra mekanisk industri. De før-ste årene hjalp det godt å være vant til å tenke ut praktiske løsninger. Det gjaldtå få tilpasset maskinene, slik at fabrikken kunne få laget de produktene detvar ønskelig å satse på. Sett med nåtidens øyne var enkelte av arbeidsopera-sjonene ganske primitive. De første plastsekkene som ble laget, ble gjort på enhåndsveisemaskin, hvor folien ble dratt frem for hånd og sveiset og kappet.

I gang for alvorI 1963 kom endelig produksjonen og salget av brunostposene i god gjenge,

og det ble levert 5 millioner osteposer til sammen. Brunostposen ble produserti to lag, med trykk på innsiden av ytterste lag. Produksjonen økte med 100%i forhold til året før, og svinnprosenten, som de første årene naturlig nok varhøy, gikk ned til under 10%.

Produksjonslokalene ble fort for trange. I 1963-64 fikk den store maskin-hallen midt i bygget et etasjeskille mellom 1. og 2. etasje, slik at det ble plasstil å kjøpe inn den første sekkeautomaten og en ny poseautomat, en kombi-

De forskjellige byggetrinnene i plastfabrikken. Tegningen er ikke i målestokk.

35

maskin for både side- og bunnsveis. Men snart ble det plassproblemer på nyttog i 1964 kjøpte bedriften tomt i Halsanveien for å sette opp en ny fabrikk-bygning i to byggetrinn. Det ble planlagt å montere bro fra 2. etasje i gam-melbygget til 3. etasje i det nye bygget. Det første byggetrinnet, ca 300 m2 i tre

etasjer, ble satt opp vin-teren 1964-65. Snart varde første maskinene påplass, bl.a. et 4-fargettrykkverk.

Det var til alle tiderhard konkurranse iplastbransjen, og detgjaldt å være på huggetinnen produktutviklingog møte kundenes krav.Svein Jørstad forteller:"På denne tiden dukketdet opp tanker om å dis-tribuere melk på plast-poser i stedet for glass-flasker og pappkartong,som kom i 1960. Ut frade erfaringer som til davar høstet, valgte vi enfilm som var laminertmed et sort lag innven-dig for å motstå sollyspå melka, og et hvitt lagutvendig for å gi pak-ningen et sanitært utse-ende.

Vi fikk tilbud om etanlegg fra et firma iItalia som akkurat daholdt på å utvikle en ny

måte å laminere denne filmtypen på. Prinsippet var at det kom ut 2 filmer frasamme dyse. Filmene ble lagt sammen like over dysen under frysing av filmen.

Prinsippet var så nytt at det ikke var prøvd i praksis før vi fikk anlegget, ogdet ble noen uker med dagog nattarbeid før vi fikk det til å fungere tilfreds-stillende. Ved at filmen ble laminert, sikret vi oss mot at det ble såkalte pinholesi filmen. Altså sikrere mot lekkasje på pakningen. Vi fikk leveranse av nestenall film av denne typen i Norge pluss en god og stabil leveranse til Island."

I 1966 ble det foretatt store investeringer både i bygg, maskiner, inventar ogverktøy, samt forbedringer av tidligere anlegg og produksjonsutstyr. På maskin-siden ble det investert over 900.000 kroner i bl.a. prepacanlegg, trykkmaskin,

Plastproduksjon – blåsing av folie.

36

avfallskvern, trykktank og transportinnretninger. En ny dampkjel ble monterti det gamle potetinnveiingsrommet i Gammelbygget.

Byggetrinn II i Halsanveien ble ferdig i 1968. Det var på nye 300 m2 i to eta-sjer, samt et felt i 4 etasjer for å få høyde nok til et bredfolieanlegg for film i6 meters bredde. Med litt modifisering kunne anlegget kjøres helt opp til 8meters bredde. Anlegget gikk i jevn produksjon til 1982, da ekstruder og film-dyse ble byttet ut med et nytt og mer moderne anlegg.

Produksjon av avfallssekker skjøt nå fart. Her var også konkurransen stor,både fra norske og utenlandske produsenter, så det gjaldt å ha gode selgere ogsikre seg kontrakter med kommunene.

De vanskelige 70-åreneFra 1969 gikk det kraftig tilbake med salget av melkefilm. Tiden var kom-

met for pappkartongenes inntreden på markedet. Fordelene med den rimeligemelkefilmen hadde vært at melken var lett å transportere, tok liten plass i kjø-leskap, og at små meierier kunne bruke relativt billige pakkemaskiner. Ulempenvar at pakkemaskinene for film ofte var unøyaktige i sveisingen. Pappkartongenvar dessuten lettere å håndtere maskinelt. Vi vet hvordan det gikk – pappen vantover plastfilmen. I 1976 var det helt slutt på produksjonen av melkefilm.

I 1969 ble det kjøpt mer eiendomsgrunn i Halsanveien. Det var sterkt behovfor bedre lagerplass og større rom for rasjonell plassering av maskinene.Planlagt bygg var på 600 m2 i to etasjer med kjeller, der det også ble lagt et til-

Plastproduksjon – maskin for oppspoling.

37

fluktsrom på 30 m2. Alle plastmaskinene skulle ut fra Gammelbygget og sam-ordnes med dem som allerede var installert i Halsanveien. Dette ville føre tilbesparelse i produksjon og transport, lettere planlegging og bedre arbeidsfor-hold for arbeidere og arbeidsledere.

For å skaffe bedre tilgang på elkraft bygget Nord-Trøndelag E-verk egen traforett utenfor fabrikken. Inne ble det montert en 2500 A kanalskinne, som gikklangs taket i produksjonslokalene gjennom hele bygningen og kunne mate allemaskinene. Dette var en stor nyvinning. Byggeperioden strakte seg over 1970og 71 og var en tøff periode for bedriften. Produksjonen ble hemmet av flyt-ting, utbedring og tilpassing av maskinparken, samtidig som stigende råstoff-priser og en eksplosiv kostnadsøkning på lønnssiden gjorde seg gjeldende.

I 1970-72 ble det arbeidet mye med forandring av brunostposen, da planenefor påbudt jerntilsetting i osten ble lansert. For å unngå oksydasjon på ostenmåtte det brukes en barrierefilm som hindret oksyd i luften å trenge inn tilosten og farge den svart. En ny filmtype måtte også være av en kvalitet somflest mulig av meieriene kunne være tilfreds med. Det eksisterte mange for-skjellige systemer for pakking rundt om. Fra 1973 ble det brukt innkjøpt, lami-nert film med barriereskikt, levert av Dow Chemical, som produserte ønsketkvalitet.

I 1973 var alle plastbearbeidende maskiner flyttet over fra kunsthornbyg-get og inn i foliefabrikken i Halsanveien. Men etterspørsel og produksjon stegså mye at det ble plassmangel igjen, særlig på lagersiden, og byggetrinn IV blesatt i gang. Nybygget sto ferdig i 1974. Nå ble det plass for en ny sekkeauto-mat som var så stor at det kunne produseres pallehetter på den.

Den generelle usikkerheten innen olje- og petrokjemisk industri i 1973 for-plantet seg til alle deler av landet, også til Norsk Kunsthorn og Plast. Her bleresultatet stigende råstoffpriser, avventende holdninger, mangelsituasjoner ogstagnasjon utover året, før oljekrisen satte inn for alvor med ordrestopp ogkvotereguleringer. Tross en del usikkerhet var styret likevel optimistisk ved-rørende de neste årene.

Nå kunne bedriften se tilbake på 25 års virksomhet i det hele, og over 10 årsfull produksjon i Plastavdelingen. Salgsvolumet i 1963 var 78 tonn plast og inn-tekten 0,9 mill. kroner. I 1973 var tallene steget til henholdsvis 1.904 tonn og9 mill. kroner. Da hele virksomheten holdt til i Gammelbygget på begynnelsenav 60-tallet, var det 6 ansatte i plastproduksjonen og 10 i kunsthornavdelingen.Antall ansatte i 1973 var 48. Norsk Kunsthorn og Plast var i løpet av disseårene vokst til å bli en stor og viktig industribedrift i Levanger kommune.

Plasten ble etter hvert brukt på flere og flere områder; noe bedriften måtterette seg etter for å komme kundene i møte. Derfor var produktutvikling til alletider en viktig del av arbeidet. Kontinuerlige endringer i pakkesystemene hoskundene gjorde at bedriften måtte tilpasse produksjonen etter hvert som beho-vet meldte seg. I 1974 ble det f.eks. montert en posemaskin, spesielt beregnetfor poser for automatpakking. Et nyttig hjelpemiddel for bakerier som produ-serer brød etter samlebåndprinsippet, og for pakking av gulrot og potet.

38

I jevnt og godt sig på1980-tallet

Ut gjennom 1980-tal-let ble det investert myei nye maskiner og forbe-dringer av de gamle.Som eksempel kan trek-kes frem året 1982 dadet ble anskaffet en nystorekstruder med hodeog kjølering, en ”Inline”trykkenhet, en strekk-filmmaskin for palleem-ballering og en ny per-forator for microperfor-ering av poser/folie.

I 1984 ble byggetrinnV satt i gang. En ny eks-truderhall sto ferdigvåren 85. Her ble detekstra stor takhøyde, slikat det kunne produseresspesielt bred landbruks-folie. Men bedriften såvidere fremover og varallerede i forhandlingermed LevangerKommune om kjøp av

tomt i Halsanveien 11-13 for videre utbygging. På grunn av reguleringsbe-stemmelser tok saken tid, men i 1988 ble det inngått avtale om kjøp av til-grensende tomt for å kunne utvide fabrikk og lager med et areal på omkring1000 m2. Byggetrinn VI ble satt i gang i 1989 og bygget, som ble på ca 1200m2, ble tatt i bruk våren 1990.

Bedriften hadde lenge sett det som en oppgave å prøve å nyttiggjøre seg plas-tavfall og gjenbruksmateriale. Den samarbeidet nå med Felleskjøpene for åetablere et apparat for innsamling av landbruksplast. Målsettingen var å få tatthånd om landbruksplasten før den ble oppfattet som et miljøproblem av myn-dighetene. Forsøkene viste at det var teknisk mulig å gjenvinne brukte poser,sekker, emballasjefolie og krympeplast som regenerat. Rundballefolie skaptesærlige problemer fordi strå og andre forurensninger ble viklet fast mellomlagene. Fra begynnelsen av 1990-tallet var selskapet Reo Plastgjenvinning A/Si gang med å gjenvinne landbruksplast i Oslo, med Norsk Kunsthorn & Plastsom en av 5 aksjeeiere.

Ensileringshetter til gras og halm var nå et produkt i betydelig vekst; og herarbeidet bedriften hardt for å bedre kvaliteten, slik at alle kunder skulle bli til-

Bretting av brunostposen.

39

freds. På midten av 1980-tallet var Norsk Kunsthorn og Plast markedsleder iNorge vedrørende dette produktet, og håpet også å komme inn på det svenskemarkedet.

Problemer og motgangI årsmeldingen for 1989 meldte styret at rundballehettene nå hadde fått

sterk konkurranse av rundballefilm. Dette var en alvorlig utvikling, for hettenehadde vært og var ett av bedriftens solide ben å stå på. For å møte konkurran-sen, investerte bedriften i nytt maskineri. Fabrikken ville levere bådeklebe/strekkfolie og svart/hvite hetter for ensilering. Det gikk ikke etter planen.Det ble vanskeligheter med foliekvaliteten, filmtykkelsen og limstoffet, ogproduksjonen kom aldri skikkelig i gang. Anlegget ble senere brukt til pro-duksjon av byggfolie.

Brunostposen hadde i alle år vært en solid inntektskilde for bedriften, nes-ten som et flaggskip. I flere år var bedriften eneleverandør av posene, og måtteholde stort lager av alle posetypene. I 1991 ble det krise da andre konkurren-ter plutselig kom inn i bildet. Det ble et direkte tap på grunn av store mengderlagervare som ikke ble omsatt. Og fremtiden så ikke lys ut, siden Tine planlaendret dekor på brunostposene i 1992, noe som ville medføre merarbeid ogomstillinger for bedriften. Salget til meieriene ble halvert fra 91 til 92. Seneretok salget seg opp igjen da det kom til en ordning med konkurrentene. Deleverte filmen, bedriften her laget posene.

Til og med 1990 hadde bedriften gått med overskudd. Men i 1991 ble detstygge tall i regnskapet. Forsinkelser i levering av innkjøpte maskiner, pro-blemene med rundballefolien, avskrivning av tap på brunostposer og ekstrakostnader i forbindelse med igangkjøring av nye anlegg, alt var momenter som

Oversiktsbilde ca. 1980.

40

bidro til underskuddet. I 1992 ble det også minustall, grunnet nedgang i sal-get til mange av de før så solide kundene. Det var rett og slett overkapasitet påprodusentsiden, og øket, intens konkurranse om kunder og markeder. I budsjettetfor 1993 ble det forventet enda mer skjerpet konkurranse. Styret tok initiativoverfor eierne og foreslo tettere samarbeid med Landteknikk A/L for å få øketkonkurransekraft.

Omorganisering og nye eiere13. august 1993 ble Norsk Kunsthorn og Plast et datterselskap av

Landteknikk A/L, som ble eier av 88% av andelene. Resten eide Norsk Kjøtt.Omorganisasjonen medførte reduksjon i bemanningen innen salg og adminis-trasjon, og bedriften ble en ren produksjonsbedrift. Regnskapet for 93 fikkogså negativt resultat. Slakteriene og Felleskjøpene kjøpte riktignok størrekvantum enn året før, men salget til landbrukssamvirket gikk videre nedover,likedan til meieriene. Ved utgangen av 1993 hadde bedriften 59 ansatte, hvorav7 var permittert.

1995 ble et nytt skjebneår for Norsk Kunsthorn og Plast A/L. Produksjons-volumet gikk ned 17% til 2.830 tonn, og antall ansatte ble redusert til 49.Regnskapet ble gjort opp med et overskudd, men styrets årsmelding haddepessimistiske toner når det gjaldt fremtiden.

Tommen Gram Folie AS31.12.1996 solgte Landteknikk fabrikken Norsk Kunsthorn og Plast til

Tommen Gram Folie A/S i 2002.

41

Trondheimsfirmaet Tommen Gram AS. Senere ble fabrikkens navn endret tilTommen Gram Folie AS.

Tommen Gram er et handelsselskap med hovedvekt på emballasje. FamilienRolseth har eid firmaet siden 1939. Hovedkontoret og sentrallageret ligger iTrondheim; i tillegg har firmaet regionkontorer i Tromsø, Bergen og Askim,foruten plastfabrikken i Levanger. Totalt er det 80 ansatte i selskapet.

I flere år har firmaet vært en av de ledende leverandørene av plast og lami-nat til fiskeindustrien. Med overtakelsen av fabrikken i Levanger kom selska-pet også inn på markedet for produksjon og levering av emballasje til landbruketog byggebransjen.

Med de nye eierne begynte en ny og bedre utvikling for fabrikken påLevanger. De siste tre årene under adm. dir. Finn Robert Müllers ledelse hardriftsresultatet ligget på ca 2,5 mill. kroner pr. år. I 2001 ble det produsert3565 tonn plast, og bedriften hadde 40 ansatte.

Det gamle flaggskipet brunostposen holder fremdeles stand. Fra 1998 harbedriften igjen vært eneleverandør av posen, i tillegg til at det blir eksportertet kvantum til MILKO i Østersund i Sverige. Den nåværende produksjonen avposen beskjeftiger 2 årsverk.

PlastprodukteneI en bedrift som produserer et varesortiment som stadig er i forandring,

avhengig av bl.a. krav fra kunder, samfunnsutvikling, økonomi, forskning ogkonkurranse fra andre bedrifter, må ledelsen hele tiden være i forkant når detgjelder planlegging, samtidig som det må tas raske avgjørelser underveis. Detmå da nødvendigvis bli slik at ikke alt som planlegges eller settes i gang, fårlike lang levetid, og at noe bare blir en døgnflue eller ikke blir realisert i det

Statistikk over salg av ekstrudert plast.

tonn

42

hele tatt.Levanger Kunsthorn og Plast og senere Tommen Gram Folie har hatt en

stor og variert produksjon gjennom årene. Noen produkter har vært stabile i alleår; det gjelder først og fremst posene for brunost, diverse folietyper til bygg oglandbruk, og poser og sekker for grønnsaker.

Noen produkter har vært med i produksjonen i mange år og er det fremde-les, mens andre solide bærebjelker er innhentet av utviklingen i samfunnet ogdermed borte fra sortimentet. Som eksempel på det siste kan nevnes avfalls-sekkene, som var en viktig artikkel i mange år før søppeldunkene og sorte-ringssystemet kom for få år siden, og ensileringshettene, som ble utkonkurrertav strekkfilmsystemet. Tommen Gram importerer forøvrig strekkfilm i dag ogselger den via salgsapparatet sitt i Askim. Andre produkter av ganske langvarighet eller som har kommet til i tidens løp, er blokkposer til næringsmid-del- og annen industri, silopresslange til landbruket, pallehetter, krympefilm tilnæringsmiddel-, kjøtt-, meieri- og annen industri, kundetilpassede poser, sek-ker og ark til samme industri, brød- og fryseposer på rull for konsumenter,poser til bakerier, ark for emballering av fiskefilet, blokkposer for nedfrysingav oppdrettslaks og plastovertrekk for trelastprodukter med firmatrykk.

Av produkter som var i produksjon i en relativt kort periode, kan nevnes pre-pacfilm, brukt til plastemballering av literspakninger med melk, Dostromatposer,brukt til automatpakking av poteter (særlig i Nederland), og dekkplater/kabel-

Fra lageret i plastfabrikken.

43

vernplater, produsert av regenerat fra plastproduksjonen og brukt av E-verketog Televerket.

Gjennom mange år var det planer for og forsøk med produksjon av bære-poser. Men her var og er konkurransen fra de store plastprodusentene så storat man har valgt å holde seg utenfor rotteracet. Garberg nevnte i sin utredningi 1958 at drensrør av plast kom til å bli en solid vare for fremtiden, og det erdet blitt. Men planene for produksjon i Levanger strandet grunnet manglendelagerplass på tomta i Halsanveien. Strandet gjorde også planene om produk-sjon av laminert, gasstett film til vacumering av matvarer, og den tidligerenevnte ensileringsfilmen for gras.

Ordliste

Ark plastfilm som er kuttet opp i flak, som brukes til innpak-king, bl.a. av fiskefilet før frysing.

Barrierefilm plastfilm, laminert av filmer med forskjellige egenska-per. F.eks. oksygentett, CO2-tett, vanndamptett osv.

Blokkposer plastposer som er sammensveiset ved åpningen og der-etter perforert for avriving en og en.

Bøyleplast blir brukt av gartnere. Når en rad jord er tilsådd frø forspiring, blir det satt stålbøyler over raden, og trukketplast over.

Dyse munnstykke, tut. Her verktøy for å forme plastisk mate-riale til forskjellige former, f.eks rør, bolt, bånd.

Ekstruder maskin som former metall eller plastifiserer og formertermoplastisk materiale (kasein eller PE-etylen) ved åpresse det gjennom profilerte munnstykker. I prinsippetdet samme som en kjøttkvern som driver en masse frem.

Ensilering konservering av f.eks. gras eller potet, ved nedlegging isilo eller oppbevaring i baller.

Flexotrykk/fleksotrykk trykkemetode for å trykke bokstaver og bilder, her på

plastfilm.Galalitt kunsthornGranulat masse som består av små korn.In-linetrykk plastfilm som blir påtrykt skrift og bilder mens den

befinner seg mellom ekstruderanlegg og opprullingKasein (lat. caseus - ost) ostestoff, en blanding av fosforprotei-

ner som finnes i melka til pattedyr. En viktig næringsbe-standdel i melk og ost, siden det inneholder alle amino-syrer som organismen trenger. Kasein brukes til frem-stilling av forskjellige næringsmidler. Her til fremstillingav kunsthorn.

Krympefolie plastfilm med innebygde egenskaper som gjør at filmentrekker seg sammen ved oppvarming.

Kunsthorn plastifisert masse av råstoffet kasein. Materiale for pro-duksjon av knapper og andre pyntegjenstander. Ogsåkalt galalitt.

Laminering legge sammen flere lag ved liming eller klebing; f.eks.plastfilm av forskjellig kvalitet.

Mikroperforering metode for å lage små hull i plastfilm for å slippegjennom en bestemt mengde luft eller andre gasser.Filmen blir trukket over en valse med mange skarpe stål-stifter.

Pallekrymping metode som benyttes for å holde f.eks. en stabel eskerstabil på en palle. En plasthette tres ned over pallelasten.Hetten varmes opp og den krymper og slutter seg tett tillasten og pallen. Det er de innebygde krympeegenska-pene i plasten som utnyttes.

Polyetylen plast laget av naturgassen etylen eller eten.Polypropylen plast laget av naturgassen propylen eller propen.Prepacfolie folie som får navn etter det pakkesystemet den blir brukt

til. Eks pakking av melk.Regenerat plastfolie, poser og sekker som er opparbeidet for bruk

på nytt i produksjonen. Plasten blir først oppskåret tilsmå filler eller biter, deretter oppvarmet ved friksjons-varme så fillene trekker seg sammen til små klumper.Vann tilsettes for nedkjøling slik at klumpene ikke kle-ber seg til hverandre. Produktet ser ut som et slags gra-nulat.

Strekkfolie plastfolie som er gjort litt elastisk (gummiaktig) og kleb-rig. Brukes bl.a. for å holde sammen last på en palle ellerfor ensilering av grasballer. Se pallekrymping.

Trykkverk maskin for flexotrykk.

KilderBollestad, Hans: 25 års beretning om Norsk Kunsthorn og Plast, oppr. NorskKunsthorn. 1974Garberg, Stein: Utredning for årsmøte vedr. produksjon av trykte polyetylenposer.1958Jørstad, Svein: NotaterMeieriposten: 1982/20Muntlige kilder: Svein Jørstad, Leif YtterdalPettersen, Reidar: AL Innherredsmeieriet 1973-83TG-nytt: Kundeblad for Tommen Gram Handel AS. 1997, 2001, 2002 Årsmeldinger for A/L Norsk Kunsthorn 1953 - 1959Årsmeldinger for Norsk Kunsthorn og Plast A/L 1960 - 1995

44

45

Jarle Kregnes:

Ny brannbil

Når man blar i gamle aviser, dukker det opp mange tanker. Det gjorde detogså da jeg fant en notis i Levanger-Avisa for 27.11.1956. Her står det om atkommunen nettopp hadde kjøpt ny brannbil, og at byingeniør/brannsjef EgilLeithe hadde vært i Oslo og henta den, sammen med brannvesenets sjåfør ogarbeidsformann i kommunen, Leif Graadal. Som seg hør og bør var nybilenavbildet i avisa, som forteller at de to hadde hatt en vellykket tur oppover medbilen. Men det finnes også en annen versjon. Jeg tar den med her, fordi den ertypisk for de to herrers fargerike fortellerkunst.

Den gamle Kløckner’en var i så elendig forfatning at mannskapene måtteut for å skyve når den skulle opp Brusvebakken. Endelig skulle den få sinavløsning av en splitter ny Dodge, klar for avhenting i Oslo. De nevnte herrervar altså utpekt til å hente bilen. Begge disse kombattantene var vel kjent forå fargelegge skildringene av sine opplevelser. Men selv om jeg i denne sakeneksaminerte dem hver for seg, så stemte begges versjon av heimturen medbilen overens, helt ned til den minste detalj. Derfor konkluderer jeg med athistoria må være sann!

Dette var som sagt midt på 1950-tallet. De hadde henta bilen hos leveran-døren, og forevist den for godkjenning i Norges Brannkasse. (I den tida vistenemlig forsikringsselskapene samfunnsansvar ved å bruke en del av sitt over-skudd som bidrag til brannvernformål. Derved var de med på å styrke brann-beredskapen, men samtidig reduserte de også skadeomfanget og erstatnings-utbetalingene. I dag dreier det seg som kjent bare om kynisk intern kronetel-ling.)

Heimturen begynte med at de møtte skodde så tjukk som graut da de tok fattpå Gjelleråsen. De så knapt lenger fram enn til Dodge-merket forrest på pan-seret. Ved Gjelleråskrysset måtte Leithe ut av bilen for å orientere seg, og davar sikten så dårlig at han måtte klatre opp i skiltstolpen for å lese hva som stopå skiltet!

Etter hvert letta skodda, bare for å bli avløst av et veritabelt snøfall. Kommettil Elverum måtte Leithe på nytt ut av bilen og opp i en skiltstolpe, dennegangen for å børste vekk snøen fra veiviserskiltet, for å gardere seg mot åhavne i Trysil.

Heldigvis var snøværet forbigående. Men i Alvdal var kulda slik som KjellAukrust skildrer den, kvikksølvet i termometeret gjømte seg i kula. For sik-

46

kerhets skyld måtte de fylle på mer frostvæske, 30 minusgrader var ikke nok!Så kom de til Trøndelag da, og i Soknedalen møtte de selvfølgelig tøværet.

De måtte legge på piggkjetting, som de heldigvis var forutseende nok til åutstyre bilen med før de dro fra Oslo. Deretter var det å balansere den tungebilen på glatthålka. Men Graadal var en rutinert sjåfør; turen forbi Trondheimog videre til Innherred gikk bra.

Da de kjørte inn i byen ved Mo gård, kom det et lettelsens uttrykk fra sjå-føren:

”Ja, så kom vi altså vælbærga te Levanger, da!”Ved sykehuskrysset skulle han svinge av ned til Halsanvegen, hvor Leithe

bodde den gang. Men også her var det glatt. Bilen tok ikke helt styring, og dermed bars det

rett inn i lyktestolpen på hjørnet. Men det sto det altså ingen ting om i avisa!

Ivar Fjerdingen kjøpte senere bilen og brukte den privat.

47

Frits Wahlstrøm:

Minner fra arbeiderboligen Reinslyst

– Jeg har mange og gode minner fra sommerferiene hos bestemor og beste-far på Reinslyst. Vi gledde oss i ukevis på å reise til Levanger. For oss som boddemidt i tykkeste Oslo, var det en stor opplevelse å komme til Bruborg. Ikke noevar bedre enn skoleferiene i det vesle rødmalte og koselige huset i GamleKongevei.

Jan Edvardsen, nåbosatt i Follebu i VestreGausdal, minnes gladesommeruker på Ner-Bruborg i årene etter kri-gen og utover på 50-tal-let. Han er glad og tak-knemlig over atLevanger Historielagflyttet den gamle arbei-derboligen til tunet påBrusve gård. Nå er husetbevart for ettertiden, ogmed det lever også min-nene.

Over 20 år etter atfamilien solgte huset,fremsto det i restaurertstand på Brusve-tunet.

Jan Edvardsen var intetanende om flyttingen da han på fjernsynsprogrammet“Norge Rundt” fikk se innslag fra åpningen av den istandsatte arbeiderboligen.Da tok det ikke lang tid før han og broren Odd reiste til Levanger for å ta beste-foreldreboligen i øyesyn.

Kommunen garanterteIngen har bodd sammenhengende i flere år på Reinslyst enn besteforeldene

til Jan Edvardsen. Elen Henrikka og Petter Andreas Jermstad kjøpte boligen i1919. I låneboken for ”Småbruk- og boligbanken” går det fram at de lånte3.800 kroner for å skaffe seg egen bolig. Frol kommune garanterte for lånet.

Jan Edvardsen studerer albumet med gode minner frasommerferiene hos besteforeldrene på Reinslyst iårene etter krigen. Foto: Frits Wahlstrøm

48

Ekteparet bodde resten av livet på Reinslyst. Petter døde i 1959, 86 år gam-mel. Elen levde til hun var 83 år og døde i 1962.

Ekteparet Jermstad fikk seks barn – fire jenter og to gutter: Magda Kristineble født i 1900. Deretter kom John Marius 1904, Oddbjørg 1906, Tormod 1910,Jorunn 1913 og Aud Kirsten 1916.

Oddbjørg Jermstad var 30 år gammel da hun som mange landsens jenter påden tiden, reiste fra Levanger til Oslo for å få seg huspost. Her jobbet hun hosflere familier og skaffet seg sitt utkomme. Hun traff Gustav Edvardsen fraKampen, og de to giftet seg i 1941.

Oddbjørg og Gustav flyttet inn i en trang leilighet på Ila i Oslo. I 1943 fikkde sønnen Jan, mens Odd ble født fem år senere. Etter hvert kom familien medblant de heldige som fikk kjøpt moderne leilighet da hovedstadens første dra-bantby, Lambertseter, ble bygget i 1950-årene.

Hjemmedåp under krigen- På grunn av krigen flyttet vi til Levanger og bodde på Bruborg fra 1943

til 1945. Jeg ble derfor født på Innherred sykehus. Og det er kanskje litt spe-sielt å minnes at jeg er døpt i stua på Reinslyst. Det var naziprest i Levangerkirke, og mor og far ønsket ikke at han skulle døpe meg. Derfor kontaktet deprost Gunnar Hauge, som ble avsatt av okkupantene. Han var prest i Levangerbåde før og etter krigen, og det var han som gjennomførte den kirkelige hand-

Reinslyst står i dag harmonisk plassert i utkanten av tunet på Brusve. Foto: Frits Wahlstrøm

49

lingen i stua på Reinslyst, sier Jan, som nåer 59 år gammel og jobber som sjefin-

geniør ved Statens kartverk i Opplandpå Lillehammer.

Jans far var bygningsarbeider.Mens familien bodde i Levangerdeltok han i den store kraftut-byggingen i Fiskumfoss iHarran. Fredssommeren flyttetfamilien Edvardsen tilbake tilOslo, men ferierte senere hversommer på Reinslyst. For Janog Odd var disse turene enstor opplevelse. Særlig denlange reisen med nattog somble trukket av damplokomo-tiv. I Trondheim oppholdt deseg gjerne en hel dag, ogbesøkte Domkirken, Kristian-sten festning og andre sever-digheter. Og så gikk de påkafé.

- Å spise på kafé sto for ossnærmest som en høytidelighandling. På Kaffestova inn-tok vi kjøttkaker med grøn-nerter og brun saus. Alltidkjøttkaker, smiler Jan.

Sverre-guttene og ElbergPå Bruborg bodde det barn i nesten hvert eneste hus, og Edvardsen-brø-

drene ble kjent med mange. Med bading på Kattangen, i Laksberget og flereandre plasser i Levanger-elva, jakting på bilnummer, travløp på Nossum, fot-ballsparking og lek i skog og mark, gikk somrene som en røyk.

Apropos fotball – Jan var ihuga Skeid-gutt, da som nå, og benyttet ofteanledningen til å se byrivalene Sverre og Nessegutten i kamp mot hverandreeller mot lag utenbysfra. Sammen med mange hundre Sverre-patrioter var Jantil stede ved åpningen av Elberg stadion på midten av 50-tallet. En ny ærastartet for Sverre-guttene, som etter åpningen kunne invitere alle sine mot-standere til hjemmekamper på gress. Samtidig betydde Elberg at A-lagskam-pene på Levanger stadions grusdekke helt tok slutt.

- Johan Riseth er den spilleren jeg husker best. Hans overblikk og taktiskeegenskaper gjorde at motstanderne ofte måtte forlate banen som tapere. Risethble senere en dyktig dommer som blant annet ledet kamper i hovedserien, sierJan.

Jan, til venstre, og Bjørnar Edvardsen påGamle Kongevei utenfor Reinslyst sommeren1952.

Bildets eier: Kari Stamnes

50

Gårds- og sagbruksarbeiderPetter Andreas Jermstad var født på Jermstadvald i Verdal. Hele plassen

med hus og jord gikk tapt i Verdalsraset i 1893. Han ble gift med Elen HenrikkaHjulstad fra Inderøy. De kom til Tynes gård i Levanger, der Petter ble ansattsom gårdsarbeider. Han var en solid og trofast arbeidskar.

Da bonden på den store gården, Johannes Okkenhaug, ble ansatt som sty-rer på Mære landbruksskole og senere stortingsrepresentant, ble Petter for-fremmet til gårdsbestyrer. Denne stillingen hadde han i mange år. SønnenTormod tok seg også arbeid på Tynes. Han fikk senere fradelt tomt fra gårdenog satte opp bustaden Tyholt i lia overfor Kattangen.

Da Elen og Petter kjøpte Reinslyst i 1919, fikk Petter arbeid på Musumsaga.Den er for lengst gått over i historien. Sagbruket lå ved Himmelbrua, på sammetomta som Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk har sine lokaler i dag.

SøndagsfredEn sommer skulle spontaket på Reinslyst fornyes. Jan husker at bestefaren

brukte ei handvogn og kjørte spon som var høvlet på Musumsaga. Arbeidetutførte han selv, og det ble mange turer de to kilometrene mellom sagbruketog boligen på Hyllan.

Etter at han ble pensjonist i 70-års alderen, holdt Petter Jermstad seg fort-satt beskjeftiget med små og store arbeidsoppgaver. Blant annet arbeidet hani flere år for kommunen, og det er ikke få meter vann- og kloakkgrøfter han harspadd opp på Bruborg. Så var han hjelpegutt for hesteeier Margido Gotås påBrusve. Det finnes fortsatt mange eldre på Bruborg som med takk og glede hus-ker når Petter og Margido kom med hestekjerra og strødde sand på holka i denbratte Brusvebakken.

Jan erinder bestefaren som en stille og rolig person, som nesten alltid holdtseg i aktivitet. Potetåkeren i lia oppover mot huset til kjøpmann Alf Østeraas,innerst i det som i dag heter Olaf Eklos vei, holdt han fri for ugress hele som-meren. Ros og godord fikk han fra de øvrige familiemedlemmene da de før-ste nypotetene ble servert på middagsbordet. Da syntes Petter han fikk lønn forstrevet.

På søndagene hersket stillheten. Petter satt andektig i stua på Reinslyst oghørte gudstjenesten i radioen. Med salmeboken foran seg sang han sammen medkirkelyden i radioen. – Et godt minne, sier Jan.

Teltplass på Tynestangen Uten at han så ofte uttrykte det i ord, satte Petter pris på de årlige sommer-

besøkene fra Oslo. Oddbjørg tok som oftest turen hjem til Levanger sammenmed guttene, og hun hadde gjerne med seg en flaske kjøpebrennevin, skråto-bakk og sigarer som ”bygave” til faren.

- Da vi etter hvert oppdaget at han karvet opp sigarene og stappet dem i pipa,ble det slutt på å ta med sigarer, ler Jan.

Guttenes far kom sjelden på besøk til Bruborg. Ferien var kort, og bygge-bransjen hadde store oppgaver i gjenreisningsarbeidet etter krigen. Gustav

51

Edvardsen arbeidet meste-parten av sommeren. En avde gangene han besøkte svi-gerforeldrene og familien sin,fant han ut at det var så trangtpå Reinslyst at han fikk svo-ger Tormod til å ordne telt-plass på Tynestangen.

- Der bodde far heleferien. Fikk lånt seg båt og låpå fjorden og fisket dagenlang. Fangsten førte til mangefiskemiddager både hosonkel på Tyholt og hos oss påReinslyst den sommeren. Vibesøkte ham flere ganger, oghan uttrykte at bedre feriehadde han aldri opplevd.Kuene på Tynes beitet ute påtangen. For å holde dem unnateltet, bygde far et gjerde avdrivved. Gjerdet var et syn,og det er bare å beklage at vialdri fikk tatt bilde av detmangfoldige byggverket, sierJan.

Avfall i elvemælenReinslyst er i dag enkelt

og spartansk møblert. Slikstår rommene også i minnethos Jan Edvardsen. Sentralt istua ruvet en amerikansk gyngestol. Den hadde ramme med fire bein og meier.I et rom med skråtak i andre etasje hadde bestemoren vevstol som hun oftebenyttet.

Symaskinen ble også flittig brukt. Elen Jermstad lot i tillegg sjelden strik-kepinnene få hvile. Hun var en storvokst kvinne og sjefen i huset. Petter varliten og tynn, men støttet sin hustru og gjorde manns arbeid utenomhus.

I et lite krypinn bak vevrommet fikk Jan og Odd sin sommerlige senge-plass, mens de voksne lå i rommene i første etasje. Et hjørne i rommet ved sidenav besteforeldrenes soverom hadde Petter bygget inn med to enkle vegger. Etfinurlig avtrede som fungerte utmerket som ”innendørs utedass”. Husket manpå å bruke kalk ble lukten nesten borte.

Alle typer avfall ble enkelt behandlet på Reinslyst. Potetskrell, fiskebein, kaf-fegrut, utslitte sko, gamle malingspann og annet endte i elvemælen på andre

Oddbjørg Jermstad og ektemannen GustavEdvardsen utenfor hjemmet i Oslo i slutten av1940-årene. Gustav bodde i telt på Tynestangenda han ferierte i Levanger.


52

siden av Gamle Kongevei. Kort og greit. Begrepet kildesortering hadde ingenhørt om den gangen.

Reddet fiskemiddagenI boligen fantes ikke springvann. Vannet ble hentet fra en vannpost som var

plassert i et lite hus ved foten av Aldershjemsbakken. Før det lille huset ble byg-get ble vannet hentet fra en ile litt lengre opp i bakken, rett bak uthuset hvorMagnhild Nordmark bor i dag. Hun er 91 år og husker et par episoder omPetter Jermstad.

- Han og kona var nyetablert på Reinslyst, hadde seks barn, gjeld og dårligråd. I min barndom kunne alle hente gratis vann fra bekken bak låven hos oss.Etter at vannverket ble etablert, kostet det fire kroner året å hente vann. Farenmin, som også het Petter, var kasserer i Bruborg vannverk og hadde ansvaretmed å kreve inn den årlige avgiften. Som en del andre kunne også familien påReinslyst ha vansker med å skaffe penger til vannavgiften. Petter var kjentsom en flink arbeidskar, og pengemangelen ble løst ved at han jobbet i hagenvår i stedet for å betale med kontanter.

– Den andre episoden jeg husker skjedde under krigen. Det hadde kommetinn fersk fisk i en båt som lå ved brygga nede i Sjøgaten. Jeg sto i kø sammenmed mange andre. Det ble veldig trengsel og kaos. Folk skubbet og bruktemakt, og jeg mistet plassen min flere ganger. Petter sto i samme køen, og hanså hvordan jeg ble skubbet bakover. Jeg var i ferd med å gi opp da han med myn-

dig røst tok affære. Hanreddet fiskemiddagenhjemme hos oss dendagen, og jeg fikk senereslik godhet for den man-nen.

Den lengste reisenReinslyst bar preg av

nøkternhet og nøysom-het. I all enkelheten, pre-get av slit og tunge tak,hersket samtidig en idyllsom ikke lar seg gjen-oppleve slik boligen ståri dag. Forbipasserende påGamle Kongvei kunnebetrakte de gamle syrin-trærne med sterk lillafarge, som blomstret påbegge sider av det rød-malte huset, og som varomkranset av et velholdt

Et sjeldent bilde av Petter og Elen Jermstad, som sit-ter på benken. Bak fra venstre svigerdatteren Helga,sønnen Tormod og datteren Jorunn.


53

stakittgjerde mot veien. Om kvelden krøp pinnsvinene fram og oppsøkte mel-keskvetten som var satt fram på skåla. Ved siden av Petters gode poteter, høs-tet familien rabarbra, som under Elens kyndige hender ble til smakfull grøteller suppe. Og ripsbuskene på platået over gråsteinsmuren i bakhagen, bug-net av røde bær som ble til dessert med vaniljesaus attåt. Slikt gjorde godt i sultneguttemager.

– Jeg tenker tilbake på somrene på Reinslyst med glede. Tankene går til påmine besteforeldre som levde på denne plassen i så mange år. De trivdes godti enkle kår. Sjelden fikk de anledning til å reise bort. Bestefar fikk kreft påsine eldre dager. Den lengste reisen han foretok, gikk med tog tilRadiumhospitalet i Oslo, der han ble operert for sin sykdom. Bestemor besøkteoss to ganger etter at vi hadde flyttet til Lambertseter, i 1956 og 1962. Sammeåret døde hun, sier Jan.

Verdifull arbeiderhistorieOddbjørg ble den av barna som overtok hjemmet etter foreldrenes bort-

gang. Etter noen år kjøpte Inger og Asbjørn Hallem den gamle boligen, somifølge sikre kilder var bygget da kong Carl åpnet Gamle Kongevei i 1835.Kongen overnattet den gangen på Brusve. Hallem eide også naboeiendommenVerne Minde, som han overtok etter morfaren, Alfred Larsen.

Ekteparet Hallem så verdien av å verne den gamle boligen, men det skor-tet på pengemidler til bevaring. Leietagere kom og gikk gjennom flere år. Det

Reinslyst fotografert fra Gamle Kongevei omkring 1945. Naboeiendommen, VerneMinde, som Alfred Larsen eide, hørte også med til den gamle trehusbebyggelsen påHyllan. Bildets eier: Jan Edvardsen

54

Kaffekos en sommerdag i bakhagen på Reinslyst. Petter sitter i skyggen ved døra,Elen med strikketøyet og datteren Oddbjørg til venstre. Legg merke til bislaget somble utelatt da bygningen ble flyttet til Brusve. Bildets eier: Jan Edvardsen

Elen Jermstad i stua på Reinslyst julen 1957. Plassen var trang og treet er plassertpå et lite bord. Bildets eier: Turid Jermstad

55

medførte stor slitasje på bygningen, som etter hvert kom i sterkt forfall.Trøndelag Folkemuseum, Levanger kommune, Samorganisasjonen, Fortids-minneforeningen, Riksantikvaren og flere, uttalte seg i tur og orden positivt omverdien av å bevare det særegne huset.

Det skortet neppe på viljen til å redde boligen. Ingen så ut til å ta på seg detøkonomiske ansvaret, før sterke personer i Levanger historielag la all sin kraftog sjel i arbeidet. Først Per Arvid Lyngstad og senere Sidsel Wohlen. Prat bletil handling. Penger kom fra fra fylke og stat, men da som nå var kommunenskasse bunnskapt. Det stoppet ikke ildsjelene i historielaget, som høsten 1983overtok Reinslyst med formål å flytte bygningen til Brusve gård, som da var ikommunens eie, men som senere ble overdratt til Levanger Museum.

Våren 1984 startet den omfattende flyttesjauen, med stor innsats av fagor-ganisasjonene og andre dugnadsfolk. På åpningsdagen 12. mai 1985 stoReinslyst fram ferdig panelt og malt utvendig. Senere ble bygningen satt istand innvendig.

Elen og Petter Jermstad, som bodde på Reinslyst i over 40 år, representertemed sitt levesett det beste i den gamle arbeiderkulturen. Boligen deres er et ver-difullt stykke arbeiderhistorie, og fremstår i dag som den eldste og best bevartearbeiderbolig i Nord-Trøndelag.

56

Johannes Vongraven:

Nelius Hallan18/9 1882 – 3/8 1968

Jeg kjente ikke personlig Nelius Hallan. Men bl.a. gjennom politisk virk-somhet og medlemskap i Lysaker Arbeiderlag har jeg mange ganger støtt pånavnet. Han har bl.a. skrevet 50-årsberetningen for dette laget som han selv varmed på å stifte i 1907. Som noenlunde historisk interessert har jeg ikke unn-gått navnet Nelius Hallan. Han var en særs aktiv person med et stort interes-sefelt. I utallige avisartikler avslørte han seg som en god lokalhistoriker medstor interesse for husmannsvesenet, inn- og utvandring, gamle kulturminner ogmye annet. Da jeg er med i styret for nemnda for Skogn Historie, Midt-Skogn,tok jeg på meg oppgaven å hjelpe redaktøren med noe stoff om sønnen tilNelius, historikeren Nils Hallan, 1926-1997. Jeg kom da i kontakt med søn-nedøtrene til Nelius, Nils Hallans døtre, Turid Hallan Buarøy i Drammen ogBerit Lingaas Hallan i Trondheim. Fra Turid fikk jeg - foruten mye stoff omfaren Nils - et lydbånd der Nelius Hallan forteller om sitt liv fra han sprang somgjetergutt i Markabygda til i 1954 da opptaket ble gjort. Det tilsendte stoffeter i samråd med Turid Buarøy lagt i de lokalhistoriske samlingene på LevangerBibliotek.

Jeg takker sønnedøtrene til Nelius for all hjelp og imøtekommenhet, og entakk til stesønnen Per Storli for at han var forutseende nok til å lage dette opp-taket med Nelius.

Her kommer først Nelius Hallans egen beretning fulgt av Turid HallanBuarøys kommentar.

NELIUS HALLAN - en livsskildring (notert etter kassett-opptak fra 1954)

Dette skal være et lite stykke livshistorie. Jeg så verden på en liten husmannsplass i Markabygda, Halltrøa. Der bodde

jeg hos morfar og mormor, Nils Amundsen og kona Johanna. Der ble jeg opp-fostret og hadde min barndom helt fram til konfirmasjonen.

En måtte tidlig ta fatt og gjøre rett for seg. Til å begynne med var jeg gje-ter om sommeren, og gikk på skole om vinteren, etter at jeg hadde nådd sko-lepliktig alder.

Morfar levde til jeg var omkring 12 år. Han døde i 1895, 72 år gammel.Han var i allmenningen og hogg sommerveden sin. Der fant de han liggende.Han ble bragt til sykehuset, men han døde.

57

Mormor og jeg ble da alene igjen på plassen. Vi skiftet på å være hjemmeom vintrene. Hun dro rundt på flatbrødbaking på gårdene annenhver dag, ogjeg gikk på skolen annenhver dag. Ved og vann til husbehov måtte jeg sørgefor var til stede.

Mormor var ganske skrøpelig av seg allerede da. Somrene utover var jeg gje-ter på forskjellige fjellvoller, 4-5 stykker i alt. Siste sommeren, 1897, da jeg gikkfor presten, var jeg på Litjgrønningsvollen, oppi allmenningen. Det var barn-dommen.

Mormor skrantet mer og mer, og høsten 1897 måtte hun flytte fra plassenog inn til gården Høyslo i Skogn, der foreldrene mine da losjerte. Jeg fulgte selv-sagt med.

Det ble å arbeide rundt på forskjellige gårder, og også noe anleggsarbeid framtil høsten 1901. Da begynte jeg på folkehøgskolen på Sund. Mormor dødehøsten 1889. Fra 1902 gikk jeg på Underoffiserskolen i Trondheim, der jeg bleuteksaminert våren 1905. Vinteren 1905-06 tok jeg et handelsskolekurs iTrondheim. Men for å greie mine økonomiske forpliktelser, arbeidet jeg vedsiden av i gartneriet hos gartner Husby.

Fra 1906-07 tok jeg fatt på litt forskjellig, bl.a. var jeg i to somre med på opp-taking av kartverket over Trondheim by, ved Nerdrums oppmåling. Senhøsten1907 var jeg med på den første nivellering av Nea-vassdraget. Ja, slik gikkden tida.

Fra 1909 overtok jeg stellet hjemme. Foreldrene mine hadde da bygslethusmannsplassen Høyslomoen, og dit var husene fra Halltrøa fraktet og satt opp.Våren 1910 kjøpte jeg Høyslomoen. Heimen ble nå kalt Granheim. Den gamleplassen var nesten vokst igjen, og ikke så lite dyrkingsjord også. Jeg dyrket oppca. 70 meling ny jord.

I 1919 overdro jeg tilsammen 90 meling til en yngre bror. I 1915 hadde jegkjøpt en liten gård i tillegg, Masterås, på 30 mål dyrket jord. Jeg tok fatt på åskulle dyrke en del ny jord der også.

Men det var ikke bare jorda - det var mye annet som også la beslag påarbeidskraften.

I 1907, om våren, var jeg med og dannet Skogn Arbeiderlag, og etter hvertførte arbeidet mitt i Arbeiderpartiet til at jeg ble med på mer og mer. I 1911 fikkjeg mitt første kommunale verv som medlem av styret for kretssykekassen, ogda var det å ta fatt på å organisere den. Forretningsfører ble ikke ansatt førhøsten 1911.

I 1911 deltok jeg også i opprettelsen av Levanger Samvirkelag. Jeg var medi det første styret, og har senere stått som tillitsmann ved revisjonen, helt til nå,våren 1955. I 1912 var jeg med på å starte et lite Arbeiderparti-blad -"Inntrøndelag Sosialdemokrat" - på Levanger. Det første nummeret kom ut idesember 1912. Jeg redigerte bladet fram til 1914. I 1913 var jeg med og startetKaffistova på Levanger.

I Inntrøndelag Arbeiderparti hadde jeg det ene tillitsvervet etter det andre,dels som styremedlem i partiet, dels som styremedlem i bladet. Fra 1919 over-tok jeg redaksjonen av bladet igjen, og hadde den til 1927, da bladet gikk inn

58

i Arbeider-Avisa i juli 1927. Frada av og fram til l. januar 1937var jeg lokalredaktør for Arbei-der-Avisa på Levanger.

Men det var kommunalegreier som la mye beslag påarbeidskraften. Allerede etterkommunevalget i 1913 ble jegvaramann i herredsstyret. I 1923ble jeg fast medlem, og var detfram til ut 1937. Det var 15 årsom fast medlem, 12 år sommedlem i formannsskapet. Et-terpå var jeg varamann til her-redsstyret igjen fram til 1949,da satte jeg navnet mitt sistegang i møteprotokollen. Noksålang tid, kommunalt sett.

I 1937, når trygdenemndeneble opprettet og alderstrygdenskulle innføres, ble jeg med der.Jeg var formann i trygdenemndafra 1946, og har slik vært medpå å gjennomføre både alders-trygd og barnetrygd – organi-sere begge deler for bygda. Ikke

lite arbeid! Jeg takker av i trygdenemnda nå til nyttår 1956. Da har jeg tenkt åtakke av fra samtlige kommunale verv.

Jeg har også vært mangeårig medlem i fattigstyret, gammelhjemsstyret oghar ellers hatt nesten alle de verv som finnes i en kommune! Arbeidsdagenhar vært opptatt.

Men den mest slitsomme tida var da jeg overtok forretningsførerstillingenfor Skogn forsyningsnemnd fra høsten 1939 til l. juli 1953, nære på 14 år. Dervar jeg hele perioden, bare avbrutt av et opphold hos tyskerne på Vollan, og littsykehusopphold etterpå, tilsammen 2 måneder. Tiden som forretningsfører,den er vanskelig å glemme. Det var mye som en kunne festet på papiret, minnerom folks oppførsel i alminnelighet og om tyskerne som herjet og tyranniserte.Vi måtte skaffe de mest nødvendige ting til de folkene tyskerne hadde satt påFalstad. Det var å smugle ting inn, og det var ikke alltid så greit, men det gikkda. Det var slit og kav!

Mange vil kanskje undres på: Hvordan en enkelt mann kunne ha holdt ut medså mye? Men jeg har imidlertid vært heldig og har hatt tiltro blant folk, og avden grunn hatt gode hjelpere som har stått til rådighet og vært trofaste, ikke bareunder okkupasjonstida, men praktisk talt gjennom hele livet.

I dag er jeg, på grunn av sykdom, kroppslig sett ikke særlig sterk lenger, men

70-årsdagen i 1952.

59

Nelius utom Samvirkelaget som han var med å starte. Bildet er sansynligvis tatt iforbindelse med 50-årsjubileet i 1961.

60

jeg føler enda ingen åndelig avslappelse! Jeg ser og hører så noenlunde bra, ogdet får jeg være takknemlig for. Nå når det blir slutt med alle kommunale verv,og andre tillitsverv, skal jeg rusle omkring hjemme og arbeide litt med jordaom sommeren. Og så har jeg en liten hobby, nemlig bygdehistorisk forskning,som jeg kan arbeide med om vinteren. Så det skal ikke mangle på arbeid. Ogdet skal jo sørges for nødvendig brensel. Når en skal stå i vedskjulet og hoggeved, har en bra mosjon. Som sagt - jeg har arbeid mer enn nok; det er bare athelsa og levedagene rekker til.

I 1919, da jeg overdro Granheim og Masteråsen til broren min, kjøpte jeget nyoppført, uferdig hus på Nesset ved Levanger. Det fullførte jeg. Jeg giftetmeg først i 1926, med Aslaug Storli. Samme år måtte jeg, på grunn av økono-miske forhold - kausjonsansvar og diverse - gå fra hjemmet og losjere. I 1929brant huset vi losjerte i, og vi mistet alt. Det var å ta fatt på nytt igjen. Men jegfikk da anledning til å kjøpe en nyoppført villa som sto tom, og som jeg sattei stand, og der bor jeg nå. Så jeg har da husrom de siste åra, så vidt jeg kan for-stå.

Ja, dette var i korte trekk en livssaga. Det har vært et slit fra morgen tilkveld, ustanselig. Det har aldri vært å tenke på å ta noen lengre ferie eller hvi-letid. Noen har spurt hvorfor ikke jeg som kommunal tjenestemann har benyt-tet ferietida, men stillingen har vært sånn at jeg syntes ikke jeg kunne gå ifraarbeidet, og jeg har derfor måttet holde på med det til enhver tid.

Og dermed må jeg si takk for denne lille korte "rør-stunda" her.

Kommentar av Turid Hallan BuarøyBestefar ble født 18. september 1882. Foreldrene het Nikolina (født 1860)

og Anton (Andreassen Nordenget). Men de var ikke gift, og det var vel grun-nen til at han ble oppfostret hos besteforeldrene, Nils og Johanna Amundsen.Nils var knivsmed. Nikolina giftet seg noe senere med Severin Olsen Solem,og bestefar fikk flere halvsøsken. Han hadde litt kontakt med denne familien(som nevnt i livsskildringen), men snakket så å si aldri om dem, som jeg kanhuske. Faren dro til Amerika, og derfra har det nok aldri vært noen kontakt.

I 1924 eller -25 søkte han i avisen etter husholderske. Til da hadde en halv-søster stelt for han, men nå skulle hun gifte seg. Aslaug Storli fra Oppdal svartepå annonsen, og fikk stillingen. Hun var en ung enke i begynnelsen av 20-åra,med en liten sønn, Per, på et par år. Hun fortalte en gang, at da hun sto av togetpå Levanger, møtte bestefar henne der, og de gikk på Kaffistova for å snakkesammen om stillingen, og hvilke betingelser hun skulle ha. Han var snill motPer, og hadde ikke noe imot at hun hadde med seg et barn. Dermed var løpetlagt.

Han trengte en til å stelle huset for seg, og hun trengte et hjem for seg oggutten sin. De giftet seg i 1926, jeg vet ikke når. Pappa ble født 13. desembersamme år, og fikk navnet Nils etter sin oldefar. De to halvbrødrene lignet sinerespektive fedre. Per var den praktiske, etter sykkelreparatør Edvard Storli påOppdal. Nils delte sin fars interesse for historie og forskning, men ikke hanspolitiske interesse i samme grad. Men bestemor sa flere ganger at bestefar var

61

like glad i dem begge, og behandlet dem likt. Det betydde mye for henne.Jeg ble født i november 1953, så jeg husker bestefar bare som en gammel

mann.Han var pensjonist og nærmest tannløs. Han spiste kamferdrops, tygde skrå

og la kabal, og var snill og koselig. Om våren og sommeren, når jeg var på besøkfra Trondheim, gikk vi på tur i Bambergskogen, rett overfor huset der de bodde(Asphaug). Det er skogen for meg, i alle fortellinger om skog. Nå er denomgjort til boligfelt. Men da jeg var liten plukket vi blåveis der, og bestefar spik-ket seljefløyte til meg. Det er hyggelige minner.

En eller annen gang tidlig på 60-tallet, gikk bestefar og Per sammcn om åbygge en ny tomannsbolig litt lenger ned i bakken. Bestefar var da gammel-dags og konservativ og syntes ikke det var nødvendig med vannklosett i lei-lighetene, ikke bad heller. Han møtte mye motbør, både hos Per og bestemor,og det endte med et kompromiss: Det ble vannklosett i kjelleren, ikke inne ileilighetene. Men ikke bad. Jeg husker godt at jeg måtte ned i den kalde kjel-leren for å gå på do.

Det var meningen at Per og hans familie skulle bo i l. etasje i det nye huset.De flyttet imidlertid etter kort tid til Strømmen, så leiligheten ble leid ut tildiverse familier. I 2. etasje bodde så bestemor og bestefar, og på kvisten haddebestefar i tillegg et eget lite rom, med skrivebord og divan. Der var han mye,og puslet med sine lokalhistoriske skriverier. Rett over gangen var et annet

Fra Nelius Hallans begravelse i 1968. På venstre side Per Storli og stortingspresi-dent Leif Granli. På venstre side Nils Hallan, Toralv Eggen og Julius Bye. Bakbåra følger kona Aslaug og svigerdatter Laura.

62

kvistrom, som jeg bodde på når jeg var der.På slutten av 60-tallet skulle de flytte igjen. Det ble bygd nye trygdeboli-

ger på Nesset, og bestefar og bestemor var lovet en leilighet i en av dem, ikkeminst pga. bestefars mangeårige innsats for kommunen. Men det dro ut førleilighetene ble klare. Like før det var klart for innflytting, ble bestefar syk, oghan døde lørdag 3. august 1968, nesten 86 år.

Bestemor fikk den tildelte leiligheten likevel, og flyttet dit alene. Kanskjedet tross alt var best. Aldersforskjellen var så stor, de levde hvert sitt liv og haddelite felles, og det hadde nok blitt vanskelig å leve tett sammen i en liten tryg-deleilighet. Bestemor døde 2. juledag 1997, 93 år gammel. Da hadde hun boddpå pensjonistsenteret i Levanger sentrum de siste årene. Hun var svimmel ogdårlig til beins, og hadde nokså dårlig syn, men var klar i toppen og kjapp ireplikken til det siste.

Nå er de døde, både bestemor og bestefar og pappa, Nils. De ligger begra-vet sammen på Alstadhaug kirkegård i Skogn.

På Levangernesset er en vei oppkalt etter bestefar, Nelius Hallans vei. Dener et lite minne om en farløs husmannsgutt som kom seg bra fram i verden trossmye motgang og slit.

63

Nelius Hallan:

Da han Anders på Høgåsen narraveren utfor stupet

Høgåsen var ein husmannsplass under garden Vinkjer og låg oppå høgda vestfor Hegglia. Kven som var den første husmannen der veit eg ikkje, men kring1780 heitte han Anders Pedersen. Plassen låg inne i svarte skogen, og hanAnders hadde mykje strev med å berge avlinga si for krøttera som beita derikring. Sauer, kyr og geiter. Verst var sauene. Det var mest uråd å stengje desseute. Eit og anna høl i skigarden fann dei seg å smette gjennom. Og sauenehans Roald Troset var av dei verste i så måte.

Han Roald hadde og ein stor rugg av ein ver, som ikkje var så god å komaut for. Same kor sprek karen var, så var det som tiest veren, som vart sigerherre.For ein dult av skallen til den karen var det ikkje nokon som stod seg for. Oghan Anders hadde nok meir enn ein gong vorte den tapande part, så han visstekor det smaka å møte denne sinnataggen.

Anders var lei alt dette. Det var ikkje berre det ugagnet sauene gjorde på inn-marka hans, men mest ergra det han, at veren skulle sleppe så lett frå trollska-pen sin.

Så ein dag hadde han Anders pønska ut ei råd til å verta kvitt veren. Pålageit hundre meter nord for plassen hans Anders var det eit bratt stup ned mot einbekkjedal. Kunne han få veren etter seg, så han fekk narra han utfor stupet, såfekk dei vel gå i fred for han for ettertida.

Ein dag sauene atter hadde vore inne på innmarka på plassen, fekk Andersjaga dei i retning mot stupet. Veren var óg med, men han hadde ikkje vorte varhan Anders. Anders tok så ei gammel trøye og ein stor hatt med seg, kom segframom sauskokken og laga ein lærvkall på ein gammel stubbe utpå stupet.Ferdig med det, gjekk han til møtes med sauene, slik at veren vart var hònom.Og meire skulle det ikkje til. For som vanleg tok sinne veren, når han såg hanAnders, og sette etter honom. Anders la seg langflat bakom stubben, og verentok med seg både trøya og hatten utfor stupet.

At dette vart den siste reisa til veren var nok sikkert. Han fekk ein luftfartpå minst 50 meter, og det var nok meir enn den harde skolten hans tolde.

Men kva sa nu han Roald til dette? Han fann nok att veren sin, men hanAnders hadde henta i både trøya og hatten sin, så det var ikkje nokon somkunne segje at det var han som hadde vore ute med revestrekane sine.

I 1718 budde det to familier på Høgåsen. Dei var Peder Andersen og JohnJohnsen. Kona til John heitte Randi Andersd., så ho var nok søster til hanPeder. Om det var to plassar på den tida veit eg ikkje. Det kan godt vere at hanJohn berre var inderst hos han Peder.

Dei hadde kvar sin son som heitte Anders. Den eine av dei, Anders Johnsen

var født 1817, og den andre Anders Pedersen i 1818. Begge reiste til Hegra.Noko slekt etter dei finns såleis ikkje i Markabygda.

Kor lenge det budde folk der opp på Høgåsen, veit eg heller ikkje sikkert,men det er meg fortald, at han Peder Andersen budde der heilt åleine til etter1840.

Hustufta vises nok ennå om ein ser vel etter. For vel 60 år sea sat eg mangein gong på nåvsteinane etter stua på Høgåsen. Nu er vel desse måssågrodd,så ein må leite for å finne dei.

64

65

Einar Haugan:

Skogen vårLevanger kommuneskogers historie

InnledningVåren 2000 ga styret i Levanger kommuneskoger undertegnede i oppdrag

å samle og skrive en historikk for det som i daglig tale omtales som Levangerkommuneskoger. Oppdraget er nå gjennomført og gitt ut som bok med tittelen:

Skogen vårLevanger kommuneskogers historie.

I det følgende skal vi gå inn på denne historien etter først, som bakgrunns-stoff, å ha sett noe nærmere på skogbruket i Levanger kommune.

La oss se på det totale landarealet i Levanger kommune og hvordan dettefordeler seg:

Jordbruksareal 134.000 da 21 %Produktivt skogareal 252.000 da 38 %Annet areal 270.400 da 41 % (myr, fjell, bebygd areal mv.)SUM 656.400 da 100 %

La oss så stille spørsmålet: Hvem eier skogene i Levanger?I Levanger kommune er det registrert 1.113 landbrukseiendommer. Det er

relativt stor spredning på størrelsen av disse eiendommene. Gjennomsnitts-eiendommen har 114 da jordbruksareal og 418 da produktivt skogareal.

Hvis vi deler det produktive skogareal i eierkategorier får vi denne oversikten:

Produktivt areal Gårdsskoger 546 stk 168.200 da 68 %Bygdeallmenninger 3 stk 48.500 da 19 %Statsallmenninger 5 stk 20.000 da 8 %Kommuneskog, teiger 10 stk 8.600 da 3 %Firmaskoger 2 stk 6.700 da 2 %SUM 252.000 da 100 %

66

Levanger kommuneskoger utgjør følgelig ikke den store relative andelen avverken det produktive skogareal eller det totale landareal i kommunen.

Tilveksten, den årlige produksjon i skogene i Levanger antas å være ca45.000 m3/år.

Balansehogstkvantumet, definert som det kvantum som kan hogges utenat den årlige tilvekst reduseres, antas å ligge noe høyere, ca 55.000 m3/år.

Produksjonsevnen, det maksimale årlige kvantum som skogene kan pro-dusere når skogene skjøttes etter gode faglige prinsipper, ligger på ca 94.000m3/år.

Hogstkvantumet i Levanger målt som m3/år, har utviklet seg slik i de siste40 år:

1960: 29.000 m3/år1970: 35.000 m3/år1980: 40,000 m3/år1989: 55.000 m3/år2001: 39.000 m3/år.

I 30-årsperioden 1960-90 ble hogstkvantumet i Levanger-skogene bortimotfordoblet og hadde i 1989 en bruttoverdi på ca 18 mill kr. Dette tilsvarer igjennomsnitt ca 327 kr/m3 og ca 71,50 kr/da produktiv skog. I perioden 1995-2000 er kvantumet redusert med ca 30 %. Min subjektive påstand er at økningeni hogstkvantumet i stor grad skyldes etableringen av Norske Skog påFiborgtangen i 1966. At reduksjonen i siste 5 årsperiode kan skyldes NorskeSkogs nye prispolitikk, er også en subjektiv påstand, men den deles av mange.Den kan nok også ha andre og mer komplekse årsakssammenhenger med til-knytning til tunge strukturendringer i landbruket.

Samfunnet endrer seg. Mange og store eiendomskjøp skjerTiden mellom 1860 og 1920 var i Norge preget av vekst og nytenking.

Nøkkelordene var teknifisering, industrialisering og urbanisering. Fra 1880og utover ble først telegraf og siden telefon tatt i bruk i Norge. LevangerTelegrafstasjon ble åpnet 27. august 1864. Telefonselskapet Aasen-Frostenfikk konsesjon 30. desember 1895 og i 1898 ble det startet telefonselskap iøvre Frol. I Levangerområdet ble den første elektriske strøm produsert på endampmaskin i Eides fabrikker i 1903. Utbyggingen av fossekraften skjedde iperioden 1907 til 1917. I nedre Åsen, i Hoplavassdraget (1907), og i Frol, iRinnelva (1914) og Levangerelva (1916/17)

Tidsrommet omkring århundreskiftet var preget av en omlegging innen detradisjonelle næringer, etablering av nye økonomiske virksomheter og av enuvanlig økning både i produksjon og konsum. Utviklingen foregikk ikke jevnt.De rytmiske konjunktursvingninger som var karakteristiske for 1800-tallet ogførste del av 1900-tallet, deler perioden inn i markerte avsnitt, hver med sin spe-sielle egenart.

Landbruksnæringene, jord og skogbruk, var i siste del av 1800-tallet inne i

67

en sterk omleggingsperiode. Framtidsutsiktene ble bedømt som dårlige og pes-simismen var stor. I perioden 1865 til 1887 ble pantegjelden på norske gårds-bruk fordoblet og den fortsatte å stige i 1890-årene. Emigrasjonen til utlandet,spesielt Amerika, var i perioden fra 1884 til 1915 betydelig. Fra Norge reiste420.000 personer ut av landet i disse 30 årene. Dette svarte til en femtedel avbefolkningen ved århundreskiftet. Utvandringene toppet seg gjerne i typiske kri-seår som 1887, 1891-92 og 1902. Utvandringen var større fra landsbygda ennfra byene.

For skogbruket var perioden fra 1860 til 1920 uvanlig gunstig. Tross enkelteår med generell nedgang holdt tømmerprisene seg godt oppe. I oppgangså-

rene 1895-99 og etter 1905 steg tøm-merprisene mer enn den generelle

prisutviklingen. Eksporten avtrelast holdt seg godt oppe

fram til 1905 for så å viseen synkende tendens. Etter1905 økte eksporten avtremasse, papir og cellu-lose sterkere enn trelast.Avvirkningen økte, ogspesielt langs de storevassdragene i Østlands-området var det skarpkonkurranse om råstoffet.Dette er sikkert en del avårsaken til at skog-ressur-sene i Trøndelag etterhvert ble interessante forindustrifolk både fra

Østlandet og for utlendinger i perioden 1850-1910.Etter 1850 skjer det store endringer i eierskapet av skog i Norge. Utenlandske

forretningsfolk ser de muligheter som ligger i de norske naturressurser, og sat-ser på oppkjøp. Før 1888 var det fri adgang for utlendinger å kjøpe fast eien-dom i Norge. Ved statsborgerettsloven, vedtatt 21. april 1888, ble kravet atutlendinger skulle ha konsesjon, tillatelse, for å kjøpe eller for å få bruksretttil fast eiendom. I praksis ble konsesjon svært sjelden nektet og hadde på dennemåten liten praktisk betydning. Når det gjelder store skogeiendommer ser viogså en tendens til at eierskapet i større og større grad blir overtatt av uten-bygdsboende nordmenn, gjerne personer og/eller selskaper med tilknytningtil foredling av skogsprodukter.

La oss kort se på utviklingen i Midt-Norge. I denne perioden skjer det eier-skifte gjennom kjøp og salg av svært mange av de store skogkompleksene iområdet. Vi kan nevne noen av dem og legge merke til at det blant kjøperne eren del «Tordenskjolds Soldater»:

«Engelskbruket» på Helgeland, Bangdalsbruget og Van Severen i Namdal,

Lakkstempel for Skogseth Interessentskab,Levanger Herred. Foto: Levanger Museum, avavtrykk, skaffet til veie av Karen Lande,Skollenborg.

68

Ogndalsbruket, Helge-Rein-By, Folla og Værdalsbruket på Innherred, ogMeraker Brug sør i fylket.

I Sør-Trøndelag skjer det også mange kjøp og salg av skogeiendommer. Herer firma som Thams & Co. og Lars Garberg & Co. - Enge Bruk fra Orkangeraktive kjøpere. De kjøper og selger skogeiendommer også i Nord-Trøndelag.

Etter hvert som selskaper med utenlandske eiere, norske trelasthandlererog utenbygdsboende etter århundreskiftet tok til å kjøpe skogeiendommer istort omfang, ble dette et politisk brennbart og følsomt problem. Det førte i sintur til en lang og hard strid som endte med at Stortinget den 18. september1909 vedtok skogkonsesjonsloven.

Konsesjonsloven vedtas i 1909Interessen for skog og skogbruk økte sterkt både hos myndighetene og etter

hvert også hos privatpersoner i løpet av siste halvdel av 1800-tallet og de før-ste ti årene av 1900-tallet. Det ble nedsatt tre store skogkommisjoner hen-holdsvis i 1849, 1859 og 1874. Flere grunnleggende skoglover ble etter forslagi disse skogkommisjonene vedtatt etter hvert som tiden ble moden for det hospolitikerne og hos allmennheten. Opplæring og undervisning i skogbruk ble ogsåsatt på dagsorden. Skogskoler ble opprettet i Kongsberg i 1876 og i Steinkjeri 1880.

Lov om verneskogens bevarelse og mot skogens ødeleggelse ble vedtatt 20.juli 1893. I denne loven ble det vedtatt at herredsstyret kunne fastsette vedtekterfor skogens behandling for skog som ikke var under offentlig forvaltning.Lokale myndigheter saboterte i stor grad denne loven og innføringen av skog-vedtekter gikk svært tregt.

Konsul Axel Heiberg hadde sommeren 1898 invitert og fikk med seg enrekke innflytelsesrike personer og stiftet Det Norske Skogselskap. Han var enildsjel som fikk satt skogsaken på dagsordenen. Stortingsmann H. K. Foosnæsfra Beitstad ble medlem av det første representantskapet i Skogselskapet. Dettebesto av 20 personer som kom fra det offentlige eller politikken, fra industrieller var betydelige eiendomsbesitter eller store skogeiere. H. K. Foosnæs,som senere ble landbruksminister, var i 1899 med og startet Inn-TrøndelagSkogselskap. Formålsparagrafen definerte målsettingen slik:

Skogselskapet skal arbeide for å forbedre skogene i amtet gjennom planting,såing og grøfting av myr til skogland. Dette søkes oppnådd ved å skaffe sak-kyndig hjelp, redskaper og pengemidler til nødvendige arbeider.

Den samme H. K. Foosnæs var som statsråd med på å kjempe gjennomKonsesjonsloven i 1909 og argumenterte flere ganger i Odelstinget med at vedde store kjøpene i Midt-Norge hadde det manglet lovhjemmel for å sikreadgangen til forkjøpsrett for kommunene.

Hvem var de alle disse skogkjøperne i Levanger?De som kom til Levanger-distriktet som skogkjøpere først på 1900-tallet, var

en meget mangfoldig gruppe. Det var både enkeltkjøpere, men også samar-beidspartnere organisert i interessentskap, kommandittselskap eller i mer ufor-

69

melle former. De kjøpte både hele eiendommer og enkelte skogteiger og dekjøpte rettigheter til hogst på eiendommen i et definert antall år. Et gjennom-gående trekk er at skogkjøperne kom til området utenfra. De som kom først,kom fra Sør-Trøndelag, senere kom det flere grupperinger fra Syd-Norge.Mange av de siste kom til Levanger-området fra Drammensvassdraget.

I Frol kom følgende: Lars Garberg & Co-Enge Bruk, ”Kristianiakonsortiet”,”Hvardalselskapet” og forstmester Thorvald E. Solberg.

I Skogn og Åsen: ”Randsfjordkjøperne”, konsul Gustaf Oscar Örn, konsulChr. Thams, trelasthandler Mikal Øien og Meraker Bruk.

Her skal vi kort omtale hver enkelt av disse grupperingene.Fra Sør-Trøndelag kom flere grupperinger av skogkjøpere med forankring

til Orkanger. Vi kan nevne to av dem, Lars Garberg & Co - Enge Bruk ogThams & Co. Begge hadde sagbruk og drev stor forretningsdrift med skur-last.

Den gruppen som kom i skogmarkedet etter Garberg & Co, var den grup-pen vi har gitt navnet «Kristianiakonsortiet» ut fra at deltakerne, rittmesterWiel Gedde, forstkandidat Guthorm Andresen og advokat C. E. Gamborg, allekom fra Kristiania. Yrkeskombinasjonen og erfaringen hos de tre la grunnla-get for en slagkraftig forretningsenhet som skogspekulanter.

«Hvardalselskapet» er de neste som overtar i markedet. Til forskjell fra«Kristianiakonsortiet» er de mer praktisk anlagte forretningsmenn. De kjøperog driver skogeiendommer, bygger sagbruk og selger trelast for eksport. Tredyktige gårdbrukere og skogeiere fra Sande og Sandsvær med sans for pengerutgjør gruppen; Lars Hvardal, Fredrik O. Holt og Otto Bonden.

“Randsfjordkjøperne” nevnes i forbindelse med skogkjøpene i Skogn ogÅsen. Dette var Ole Thrana, Lars Hvinden og Kr. Halmrast. Dette er hellerikke smågutter; eiere av store eiendommer i sine hjemkommuner, personermed stor tillit og ut fra dette engasjert i mange forbindelser både organisa-sjonsmessig, politisk og næringsmessig. Det var ikke å betenke at slike personerfikk innpass og tillit også her i området. Kanskje var det til og med enklere åvære skogkjøper her enn på hjemmebane.

Det er meget interessant å merke seg at flere av de som kom fraDrammensdistriktet var aktivt med i etableringen av skogeierorganisasjonenbåde lokalt og nasjonalt. Ole Thrana ble ansatt som amtsskogmester i Kristiansamt, nå Oppland, fra 1901. Han gikk aktivt inn for å danne skogselskap i allebygder og disse fungerte ofte som skogeierlag. Ole Thrana var også med i enkomité som i 1908 forberedte dannelsen av et skogeierforbund for landet.

Stiftelsen av Drammensdistriktets Skogeierforening skjedde 12. november1907. Otto Bonden fra Sande var med og hadde undertegnet innbydelsen tilmøtet. Til det første styret, som ble valgt den 17. august 1908, ble Kr. Halmrastnestformann og fra 1910 styreformann fram til 1915. På årsmøtet i 1912 bleKr. Halmrast og Lars Hvinden valgt til utsendinger til det konstituerende møtei Norsk Skogeierforbund den 2. mai 1912. Kr. Halmrast ble valg til nestformanni det første styret i Skogeierforbundet.

70

Frol kommune benytter sin forkjøpsrett etter konsesjonslovenSom nevnt foran var det ”Hvardalselskapet” som til slutt kjøpte de skogene

som ”Kristianiakonsortiet” hadde kjøpt da ”Garberg & Co – Enge Bruk” solgtei 1909. ”Kristianiakonsortiet” var eiere bare en kort periode. I prinsippet vardette rene skogspekulanter som kjøpte og solgte hvis det var penger å tjene.

”Hvardalselskapet” var mer å regne som entreprenører som kjøpte skog,drev den ut, bygde sagbruk og solgte trelast. I Frol dreide det seg til slutt rundt1915 om et areal på ca 12.000 da.

I 1915 fikk Levanger herred, Frol, et tilbud om å kjøpe disse eiendommene.Svarfristen for å bestemme seg var meget knapp, fire uker fra 1. juli 1915.Kommunen besluttet ikke å anta tilbudet da det ikke var tid til å få eiendom-mene verdsatt. At denne beslutningen var mindre bra for å si det mildt, kan eni ettertid lett se. ”Hvardalselskapet” valgte med dette avslaget å selge eien-dommene i Frol til forstmester Thorvald E. Solberg fra Strinda. Etter den nye

Hvardalselskapets sagbruk i Ravlo. Utsikt mot Ravlomyra. Hus i bakgrunn,arbeidsbrakke. Personer: Bakerste rekke f.v.: Per Ravlo, Johan Ravlo (Verdal),Martin, Hans og Helge Hermannsen (Sande), Olaf Elverum og Anton Dalum(Verdal), 3 ukjente, Søren og Aksel Valstad (Verdal). Midterste rekke f.v.: ?? ogOlaf Solberg (Hof), Martin Rivelsrud (Sande), Ole Holt (Sandsvær), KristianSolberg (Hof), Bernhard Elvrum (Verdal). Barn, foran f.v.: Olav Elvrum, OleRosberg (Verdal), Alfred eller Håkon Solberg (Hof). (Foto ca. 1910) Utlånt avStiklestad Museum.

71

konsesjonsloven av 1909 hadde imidlertid kommunen fått en mulighet til ågjøre forkjøpsrett gjeldende. Den nyttet de og anmodet om å få utskrevet skjøtepå eiendommene. Dette ble nektet og det ble grunnlaget for de rettssaker somnå ble satt i gang.

Rettssakene om eiendomsretten 1917-1924De rettssaker som fulgte, gikk i alle tre instanser. Partene ble ikke enige

ved forliksbehandling i 1917. Kommunen tapte saken i underretten og klagettil overretten. I Overetten i 1920 fikk kommunen medhold og forstmesterSolberg klaget saken fram for Høyesterett hvor Frol kommune også vant sakeni 1924.

I 1921 fikk vi i Norge en dyp nedgangskonjunktur og alle priser både på tøm-mer, trelast og skogsprodukter ble bortimot halvert. I kjølvatnet på denne ned-gangen gikk flere av de som var involvert i de store skogkjøpene, konkurs.

Frasalg ble nødvendig etter 1924Etter at eiendomsretten ble tilkjent Frol kommune i 1924, ble det klart at en

rekke av de innkjøpte eiendommer måtte selges for å skaffe kapital. HeleElgåsen, området mellom Gustad og Buran, ble utstykket og solgt. Jordbruketpå eiendommen Skogset og andre teiger ble også solgt. Mye av skogen varsterkt uthogd og kommunen satt trangt i det, også denne gangen.Bureisingsbrukene i øvre Frol ble også solgt fra sist i 1930-årene.

Tømmerkjøring med hest. Sigvard Alstad, Skogset i Frol, ca 1917. Dette varandre tider. Her lukter det ikke diesel, men hest og svette.

72

Levanger kommuneskoger, betydningen for lokalsamfunnetÅ kvantifisere den betydningen som Levanger Kommuneskoger har hatt

og fortsatt har for lokalsamfunnet, er vel en bortimot umulig oppgave. Detavhenger i stor grad hvilken målestokk som benyttes og for hvilken tidsperi-ode vurderingen skjer. Det som er viktig i en periode, kan være endret i en annenperiode hvor de økonomiske, faglige og politiske forhold er annerledes.Perioden fra 1925 til 1935 var meget vanskelig økonomisk sett, spesielt i Frol.

Styreprotokollene viser noen glimt. Det må nevnes at styreprotokoller forskogene i Åsen før kommunesammenslåingen i 1962 ikke er funnet. For Frolser vi at det er gitt en rekke tilskudd i 10-årsperioden 1950-60. Avrundet dreierdet seg om et beløp av størrelsesorden ca 200.000,- kr; store penger etter dentids målestokk. Vi kan nevne sikkerhet for lån til kommunehuset på Brusve, fel-les lastebil, kommunal andel av flyfotografering, tilskudd til Bakken aldersheim,

tilskudd til kommunehuset på Brusve og skolene på Hegle og i Okkenhaug.Nevnes kan også tilskudd til vegformål og til frivillige lag og organisasjoner,ikke minst til idrettslag i kommunen. Etter kommunesammenslåingen i 1962viser en vurdering at det er gitt nesten like store beløp til Frol med Levangersentrum, Skogn og Åsen, til sammen ca 250.000 kr.

Det største bidraget som kommuneskogene har gitt, er å legge grunnlagetfor bureisingsbrukene som ble etablert sist i de harde trettiåra. Det må også nev-nes at i de samme trettiåra og også etter krigen har skogene vært arbeidsplassfor en rekke personer. I tider med arbeidsløshet kan en våge så sterkt et ord atdet var mange som fikk sin første yrkeskontakt og sitt nødvendige levebrød idisse skogene både i Frol og i Åsen. Uten disse jobbene hadde det for mangeblitt ”smalhans”.

AvslutningLevanger Kommuneskoger er etter hver blitt en mønstergyldig drevet sko-

geiendom. Den er ofte blitt framvist som objekt for skogdager og demonstra-sjoner. Med det utgangspunktet en hadde etter overtakelsen, da skogene varmeget hardt hogget av de forrige eierne, er den etter hvert blitt en verdifulleiendom. Det er investert mye i god skogskjøtsel med vegbygging, planting oggrøfting, som har gitt gode resultater. I den senere tid har svak kommuneøko-nomi ført til et tilsvarende press mot kommuneskogene. Hvis framtidig pro-duksjon skal kunne øke, går det klare grenser for hvor stort uttak som kan skjefør hogstkvantumet må settes ned. Driftsplanene gir god anvisning på dette.

73

74

Aud Graadal og Svanhild Hagen:

150 år med bokhandel i Levanger

Bokhandelen i sentrum av Levanger er med sine 150 år den eldste bokhan-delen nord for Dovre. Forløperen til bokhandelen var et bokbinderi etablertallerede i 1848 av Elev Forseth, som opprinnelig kom fra Singsås. Han var fødti 1815 som nr 8 i en søskenflokk på 12 på gården Forseth. I 1839 bosatte hanseg i Skogn og ble bokbinder i Levanger. De første årene var han ansatt i etbokbinderfirma i distriktet. Etter bybrannen i 1846 var det stort behov fornyetableringer i byen, og Elev så her muligheten til å starte egen bedrift. Elevog hans etter hvert store familie flyttet da fra Skogn til Brogaden i Levanger,hvor de trolig bosatte seg i 2. etasje av bokbinderiet.

Drifta ble utvidet etter hvert, og i 1852 åpnet dørene til Levangers første ”bog-lade”. Samme år ble bokhandelen innmeldt i det som senere har fått navnet Dennorske Bokhandlerforening.

På denne tiden var ikke utvalget av bøker like omfattende som i dag. En”bestselgerliste” fra marsimartnan på 1700-tallet viser at religiøs litteratur somkatekismer og salmebøker kom øverst på lista. Høyt kom også ABC-bøker,mens Crammers regnebok havnet på sisteplass med kun én solgt.

Elev drev bokhandelen fram til han døde i 1887. I og med at flere av Elevsbarn hadde emigrert til Amerika, ble det hans sønn Ambrosius som overtok etterfarens død. Han drev bokhandelen i fire år fram til 1891, da også han emigrertetil Amerika. I mars 1891 stod følgende annonse i Nordre TrondhjemsAmtstidende:

Bokhandelen blealtså overdratt tilDagmar Paulsen ogMarie Ausen, og vimå gå ut ifra at minstén av dem inntil dahadde vært ansatt ifirmaet. På dennetiden ble det bestemtat Klæbu seminar(senere lærerskolen)skulle flyttes tilLevanger. Til tross

for at flyttingen haddemange motstandere iTrøndelag, og spesieltrundt Trondheim, må viregne med at avgjørelsenble tatt imot med åpnearmer av de to damenesom drev bokhandel iLevanger. En lærerskole ibyen betydde økte inn-tekter for mange bransjer.Lærerskolen ville ogsåbety generell økt aktiviteti bybildet, en aktivitet somvi fortsatt etter hundre årsetter stor pris på.

I 1896 dro Dagmar tilKristiansund ”forutengrunn”, og hennes bror Birger tok over driften av firmaet. Birgers barnebarnEva sier at bestefaren fortalte om et noe mer frodig vareutvalg på den tiden enni dag. Bl.a. solgte de øl i bokhandelen.

Året etter at Birger overtok, ble Levanger igjen rammet av bybrann, og bok-handelen gikk med i denne brannen. Birger bygde da ny gård med plass tilbutikk i 1. etasje, verksted for trykkeri og bokbinderi i bakgården og leiligheti 2. etasje. Og som de fleste andre gårdene i Levanger på denne tiden, bleogså denne tegnet av arkitekt Peter Hofstad. Dagens bokhandel ligger frem-deles på samme tomt.

Birgers sønn Trygve Thurn-Paulsen sr. overtok driften etter krigen i 1945.Han drev bokhandelen i en årrekke sammen med sin kone Dagrun. TrygveThurn-Paulsen sr. var gjennom sin omgjengelighet og sitt engasjement forboken og kulturen generelt en svært godt likt personlighet med stor omgangs-krets. Han var en habil fiolinist og mangeårig medlem av LevangerOrkesterforening. Trygve drev også konsertbyrå, og gjennom Riksteatrets tur-neer ble Dagrun og Trygve kjent med og fikk besøk av mange av datidenskjente personligheter, bl.a. Ernst Rolf, Alfred Maurstad, Per Aabel og ikke

75

Birger Thurn-Paulsen, 1872-1950.

Også Olav Duunkjøpte sine lærerskole-bøker i bokhandelenpå Levanger rundtårhundreskiftet. Dahadde bokhandelenallerede eksistert i nes-ten 50 år!

minst Jens Book Jens-sen. Også medlemmerav Kongehuset har visst-nok vært på besøk.Familien Thurn-Paulsenhadde en velfylt gjeste-bok som de var stolte av,og som de elsket å bla i.

I et intervju iTrønder-Avisa medekteparet i januar 1974uttalte Dagrun at hunsyntes det var morsomtat den første boken hunselv fikk av sin mor sombarn, fremdeles var isalg. Boken hun refe-rerte til var Norsk bil-ledbok for barn, og dener fortsatt i salg i jubi-leumsåret 2002!

Av de største salgs-suksessene i Trygve sintid, trakk han frambøkene til Jon Leirfall,den kjente stortings-mannen fra Hegra somble kjent for sine godehistorier fra Stortinget.

Navnet Thurn-Paul-sen har for mange blitt nærmest en institusjon i Levanger, og ennå i dag, i år2002, hender det ikke sjelden at bokhandelen får forespørsel på telefon om”har jeg kommet til Thurn-Paulsen?”

Men nok en gang ble bokhandelen rammet av brann, denne gang 5. januar1965. Butikken ble totalskadd og måtte bygges opp på nytt. Og for egen reg-ning må vi bare få be om syndsforlatelse for daværende arkitekt, som tegneten slik murkoloss midt i småbyens trehusbebyggelse. Men dette lå vel litt itiden; en ny æra startet med 60-tallets nytenkning innen arkitekturen.

På begynnelsen av 70-tallet fikk mange firma erfare nødvendigheten avsamarbeid innad i sin bransje, og bokhandlene var intet unntak. Norges før-ste bokhandelkjede var Sentral Bokhandel, og her ble Thurn-Paulsen medlemi 1972. Nå startet en ny tidsepoke for Trygve, med samdrift ved innkjøp og mar-kedsføring, samt fordelen av å utveksle erfaringer med andre bokhandlere.

Trygve begynte å dra på årene, så da han i 1973 fikk spørsmål om å selgebokhandeldriften til Sigbjørn Hougen i Steinkjer Bokhandel, svarte han ja.

76

Kirkegaten 28 slik den så ut ca 1914.

Fra 1. januar 1974 var Sigbjørn Hougen den nye driveren av LevangerBokhandel – Thurn-Paulsen A/S.

Først på 1990-tallet skiftet Sentral Bokhandel navn til Libris, og bokhandelenvar medlem av denne kjeden fram til 1995. Da gikk flere av Libris-medlem-mene ut av kjeden og startet en egen allianse, Nexus.

Sigbjørn Hougen var også svært entusiastisk i sitt forhold til boken, kultu-ren og ikke minst de ansatte. Han var og er levende engasjert i det skrevne ord,

77

Interiør fra bokhandelen ca 1905, til venstre Ragna Holthe, senere gift Strømsøe.Til høyre hennes søster Gabrielle Holthe, senere gift med Kristen Mo (som skrevLevangersangen).

På bildet til venstre ser vi butikken før brannen i 1965. Til høyre den nye gården.Slik ser den fremdeles ut i 2002, sett bort fra skilting/utstilling.

har stor interesse for lokal-historie, og går slett ikke avveien for å øse av sinSareptas krukke. Han ga deansatte et utall utgivelser omtema han var opptatt av,både av faglig og privat art.Hver høst holdt han bok-foredrag rundt om i regio-nen, både for de ansatte ibokhandelen og på møter ilag og foreninger. Med storinnlevelse og engasjementdelte han sine leseropple-velser med tilhørerne.

I 1998 gikk SigbjørnHougen av med pensjon, oghans sønn Olav tok overdriften av firmaet. På sluttenav århundret startet forla-genes oppkjøp av bokhand-ler rundt om i landet, ogtiden for nytenkning varogså kommer til Nord-Trøndelag. FamilienHougen solgte firmaet, ogfra 2001 er bokhandelen eidav Norli Gruppen ogAschehoug forlag. Bådelokalitetene og medarbeiderne er imidlertid de samme, så for kunden vil ikkeeierskiftet være særlig synbart bortsett fra navnet på butikken, som i 2002 erNorli.

Kilder:Singsaasboka bind IIIFolketellinger 1865, 1875, 1900Norsk bokhandlermatrikkel 1973Birger Sivertsen: Klæbu seminarHilde Mo: Levanger, kort historisk oversiktAsbjørn D. K. Eklo: Bygårder i Levanger, bind 1Trønder-Avisa ved Andreas LunnanNordre Trondhjems Amtstidende

Muntlige kilder:Eva BorgeIngeborg Frantzvåg

78

Dagrun og Trygve Thurn-Paulsen sr.

79

Asbjørn D. K. Eklo:

MMaannnneenn ssoomm lleeddeett rreegguulleerriinnggssppllaanneenneetttteerr bbyybbrraannnneenn ii 11884466

I Levangers historie fra 1840-tallet dukker navnet Sejersted ofte opp. Foreksempel i omtalen av brannen i 1846 i “Levanger By’s historie”, forfattet avReidar Strømsøe. Jeg siterer følgende fra Strømsøes bok: “Brannen var den18. april, og allerede 23. samme måned trådte komiteen sammen og utarbei-det i løpet av få dager en fullstendig reguleringsplan for byen. Denne ble god-kjent ved kongelig resolusjon allerede 13. mai, så oppmålingen av tomtenekunne ta til. Arbeidet ble ledet av major Sejersted, og allerede 15. juni vargater og hustomter oppmålt og utvist. Den regulering som her ble utført, måha vært et bra arbeid, for den er i alt vesentlig blitt fulgt også etter de senerebranner, og er den plan etter hvilken byen den dag i dag er bygget. Dette vit-ner om fremsyn og omtanke.”

Byens reguleringsplan er kjennetegnet av et strengt rettvinklet gatenett.En slik plan kalles kvadratur, og er også brukt i byplanene for Oslo ogKristiansand.

I Levanger har vi fire gater i lengderetningen. Sammen med tverrgatenedanner de flere like store kvartaler. Tvers over byen omtrent på midten, lig-ger torvaksen som en grønn lunge og branngate. Dette var så genialt at etterbybrannene i 1877 og 1897 ble byen bygget opp etter samme plan. Dette kanvi takke major Sejersted for.

Men hvem var major Sejersted? Under gjennomgang av all lokalhistoriejeg kunne komme over, fant jeg ikke mer enn det som står i Strømsøes bok.Jeg fant ut at jeg kunne skrive til professor Francis Sejersted, som i en årrek-ke var kjent som leder av Nobelkomiteen i Norge. Dette ble blink. MajorSejersted eller Johannes Mathias Sejersted var Francis Sejersted sin tippol-defar.

Johannes Mathias Sejersted ble født 13. mars 1797 på storgården Mæhlei Stjørdal. Hans far var oberst Fredrik Christian Sejersted i TrondhjemskeDragonregiment. Ved kong Karl Johans kroning i 1818 ble oberst Sejerstedridder av Sverdordenen. Han red også sammen med Kongen gjennom Verdalog Levanger i 1835, og mottok da en æressabel av Karl Johan.

Det fortelles for øvrig om ham at han var den første som dyrket poteter i

Stjørdal. Han eide ogsåNossum gård i Skogn ogbygde skogsvei oppgjennom Skogns Markabygdtil Skjelstadmark i Stjørdal.Han sparte da en mils kjø-ring mellom sine to gårderNossum og Mæhle. OberstSejersteds eldre bror Johan-nes var Eidsvoldsmann. I1814 var han stabssjef hosChristian Fredrik, og underkrigen var det hans forsvars-plan som ble lagt til grunn.Senere ble han generalløyt-nant og øverstkommande-rende i Trondhjemske armé-divisjon.

Men tilbake til vår Sejer-sted, Johannes Mathias.

Moren var Dorthea Cata-rina Klingenberg, også avoffisersslekt. Etter datidensskikk ble lille Johannes Mat-hias etter sin fødsel anmeldtsom kadett ved Krigsaka-demiet i København. Ditkom han også, og mens hangikk i akademiets øversteklasse, tjenestegjorde han en

tid som page ved Fredrik VI Hof.Da krigen mellom Norge og Sverige brøt ut i 1814, var han offiser ved det

danske Livregiment. For å kunne delta i forsvaret av sitt fedreland, søkte hanavskjed, som ble innvilget 6. mai s.å. Det var da allerede nedlagt forbud motat norske offiserer kunne reise til Norge. Forkledt som bokhandler drog hanover Jylland og Skagen og med en jakt over til Grimstad. Deretter landeveientil Kristiania, hvor han av sin onkel ble fremstilt for kong Christian Fredrik,og så ansatt ved Søndenfjeldske Dragonregiment.

Etter krigen ble han etter eget ønske ansatt ved Skognske Eskadron, hvorhan 1. januar 1818 ble premierløytnant, i 1828 Second Rittmester og 13. mai1835 Eskadronsjef.

Sejersted ble gift med Frederikke Dorthea Heyerdahl i 1820. Hun var dat-ter av sogneprest Heyerdahl i Stjørdal, og vielsen fant sted i Værnes kirke. I1838 kjøpte han Rustgården i Skogn av major Jørgen von Coldevin.

Sejersted og hans hustru fikk 12 barn. De syv første var født i Stjørdal og

80

Johannes Sejersted.

de fem neste i Skogn. Sejersted var ordfører i Skogn i perioden 1840-43. I1853 solgte han Rustgården og flyttet til Vang i Hedmark, der han ble sjef forOplandske kavalerikorps med oberstløytnants grad. Han døde på sin gårdFensal i Vang 2. august 1886.

Sejersted var også ingeniør. Krigsakademiet (Krigsskolen) var på dentiden høyeste ingeniørutdannelse man kunne få her i landet ved siden avbergseminaret på Kongsberg. Spesielt lå hele kartverket den gang under detmilitære. Derfor var det helt naturlig at det var en offiser som utarbeidet regu-leringsplanen for Levanger.

Men Sejersted gjorde mer for byen. På nytt siterer jeg fra “Levangerboka”av R. Strømsøe: “Levangerelven hadde gjennom årene voldt atskillig bekym-ring ved mange elvebrudd. Elveleiet var etter hvert trengt helt frem til hoved-veien (Kirkegata), der middelskolebygningen ligger, og det var overhengendefare for at den skulle bryte helt gjennom til sundet. Formannskapet sammen-kalte da til et møte for å drøfte hva som kunne gjøres for å sikre byen motoverhengende fare.” Dette var i 1843.

Det måtte graves et helt nytt elveløp fra Vaskarhølen til Brusve bru, ogarbeidet ble gitt til daværende rittmester Sejersted. Under dette arbeidethadde han Alexander Eddie som arbeidsformann (Eddie er omtalt iHistorielagets årbok 1992 side 83.). Det er ikke tvil om at dette arbeidet medSejersteds tekniske kunnskaper reddet byen fra en katastrofe.

Han må også få æren for at byen fikk en ordnet vannforsyning. På dentiden var det brønner i enkelte gårdsrom, men ellers ble drikkevannet henteti bøtter og spann fra elven. Det ble arbeidet med å skaffe byen bedre vann, ogman fant frem til en kilde mellom Geite og Ulve. Dette var et rikt oppkom-me med friskt, godt kildevann. I 1843 begynte man arbeidet med å føre van-net ned til byen. Hvem var det som ledet dette arbeidet? Jo, rittmesterSejersted. Det ble lagt ledninger av uthulte furustokker, og vannet ble førtfrem til vannkummer på flere plasser i byen. I mine guttedager fantes frem-deles to igjen av disse vannkummene. Én sto ved utløpet av Holbergs gatemot Sundet, den andre ved utløpet av Sverres gate mot Sundet.

Men det var ikke slutt med dette. Samtidig som han arbeidet ved SkognskeEskadron, var han byggeleder, bestyrer og regnskapsfører under byggingenav Nordre Trondhjems Amts Sygehus på Eidesøra i Skogn fra 1840-43. (Seogså Gerd Søraa: Innherred Sykehus 1843-1979. Red. anm.)

Ja, hva har ikke den gode major gjort for vår by, samtidig med sin militæ-re løpebane? Johannes Mathias Sejersted må ha vært en ildsjel og en særde-les aktiv person.

Tillegg fra skriftstyret:Eklos innsats for å gjøre historien om major Sejersted kjent, har resultert

i at Formannskapet i Levanger den 19.09.2002 vedtok at Øvre Park iLevanger heretter skal hete Sejersteds park.

81

82

Asbjørn D. K. Eklo:

Arkitekt Peter Hofstad

Under arbeidet med bøkene “Bygårder i Levanger” kom jeg mange gan-ger over et stempel på gårdens tegninger; et ovalt stempel med navnet “PeterHofstad, arkitekt”.

Dagen etter brannen i 1897, den 27. mai, ble det holdt bystyremøte etterinnkallelse ved magistraten. Etter vedtak om å telegrafere direkte tilStortinget om bevilgninger til de nødstilte, ble det også bestemt å bygge oppbyen snarest.

De fleste hadde sine hus ganske bra forsikret, og da det denne gang ikkeble spørsmål om ny regulering, kom gjenoppbyggingen snart i gang. Derimotble det påbudt med branngavler mellom husene. Det hersket et hektiskarbeidsliv utover sommeren. Snekkere og murere kom både fra Sverige, fraTrondheim og fra flere steder i distriktet. Mange kunne flytte inn i sine nyehus alt samme høst, og et år etter var byen bygget opp igjen.

For de minste husene i Sjøgata og nederst i Kirkegata ser det ut som detvar byggmestrene selv som tegnet. Men for de større husene er det navnetPeter Hofstad som går igjen.

Hvem var Peter Hofstad? I min nysgjerrighet begynte jeg å undersøke ifolketellingen for år 1900 i Levanger by, Levanger Landsogn (Frol), Verdalog Skogn. Nei, her var ingen arkitekt Hofstad å finne.

Jeg gikk da inn på internett, og i år 1900 var det én mann i hele Norge mednavnet Peter Hofstad. Han var arkitekt og bodde i Fredrikstad. Sannsynligvisvar jeg på rett spor. Jeg skrev til Fredrikstad Blad i den hensikt å komme meden etterlysning om noen kjente til Peter Hofstad. Mitt brev havnet på pultentil journalist Sten W. Karlsen. Dette var blink. Far til Karlsen var venn medPeter Hofstads sønn Gunnar, som var født i 1900. Etter en del undersøkelsersendte Karlsen meg en artikkel om Peter Hofstad fra Fredrikstad Blad 5. mai1976 og fra avisen Demokraten 23. september 1978.

Peter Hofstad ble født 6. mai 1876 i Vang i Hedmark. Hans foreldre varkirkesanger Gunnar Hofstad og hustru Kristine, født Thomassen. Begge for-eldrene kom fra Trøndelag. Peter Hofstad ble utdannet ved Trondhjemsketekniske læreanstalt, hvor han også var formann i den tekniske elevforening-en. Med statsstipendium foretok han studiereiser i arkitektur og håndverk-undervisning til Tyskland, Frankrike, Sverige og Danmark. Deretter ble hanarkitektassistent i Kristiania.

21 år gammel reiste han tilLevanger etter bybrannen i mai

1897. Det opplyses at han bleknyttet til et entreprenørfir-

ma. Dette betviler jeg, dahans tegninger er stem-plet kun med hans navn.Så jeg antar at hanarbeidet selvstendig.Dette fremkommerogså i et nummer avNordre TrondhjemsAmtstidende, hvorredaktøren mener atHofstad arbeidet bil-lig, ja, han tok under

halvparten av honoraretsom en arkitekt i Namsos

bevilget seg etter storbran-nen der.

Ikke alle gårdene har teg-ninger, og på mange av tegning-

ene mangler arkitektnavn. Men føl-gende gårder har Hofstads stempel:

Sjøgaten 14, Sanitetsgården; Sjøgaten 26, Moegården (revet); Håkon dengodes gate 3A, Leiknæsgården; Håkon den godes gate 8 og 10 (revet, nåMega); Håkon den godes gate 14, Simonsengården; Håkon den godes gate19, Hotell Marienborg (nå Stakset og Capelli); Håkon den godes gate 35A,Nessgården; Håkon den godes gate 37B, Richelieugården; Jernbanegaten 3,Ysterigården (revet); Kirkegaten 22, Eriksengården; Kirkegaten 28, bok-handler Thurn Paulsen (brant, nytt bygg); Kirkegaten 29, Bedehuset (revet,nå Menighetshuset); Kirkegaten 30, Levanger og Omegn Kreditbank (revet,nå Fokus); Kirkegaten 32, Ødegård; Kirkegaten 33, Johnsengården (nåFloan); Kirkegaten 39, Støregården (revet, nå Backlund Hotell); Kirkegaten42, Husangården (nå Husfliden); Kirkegaten 47, Holmgården (nå Dolmen);Kirkegaten 61, Lullaugården (nå Frantsen). Jeg ser ikke bort fra at Hofstadtegnet flere gårder.

Hofstad må ha arbeidet iherdig, for på senhøsten 1898 ble han ansatt ibygningsvesenet i Fredrikstad. Der ble han byarkitekt og fra 1909 byens byg-ningssjef, eller stadskonduktør som var tittelsen den gang. Han var dessutenlærer i fagtegning ved Fredrikstad tekniske aftenskole. Han var en av stifter-ne av Teknisk Forening og initiativtaker til Fortidsminneforeningen ogMuseet i Østfold. Fra skoledagene var han også politisk interessert, dypt gre-pet av Venstres ideer i en stor kamptid omkring 1905. I Fredrikstad bystyresatt Hofstad i 35 år, hvorav 12 i formannskapet.

83

Ett av hans største og mest betydningsfulle arbeider har vært å verne ogodle det særpregede i den stedlige arkitektur. Med skjønnhet og pietet har hantjent en ny tid uten å rive ned det nedarvede.

Restaureringsfondet i Levanger er en fin sak, og i Peter Hofstads ånd børsaksbehandlerne være meget nøye, og ta frem gamle tegninger slik at byg-ningene blir restaurert etter Hofstads ideer.

Det blir for langt å skrive om alt som Peter Hofstad gjorde for sin byFredrikstad, men det kan nevnes at han satt på Stortinget for Venstre i to peri-oder. Peter Hofstad døde i 1950. Som en kuriositet kan nevnes at Hofstadhadde verdensrekord i sin samling av prospektkort med 25.880 forskjelligekort fra hele verden. I samlingen finnes også 27 prospektkort fra Levanger.Samlingen ligger i dag i Østfold fylkesmuseum i Fredrikstad og ved et besøkder kan det være interessant å se om disse kortene fra Levanger kan frem-bringe noe lokalhistorisk nytt.

Et pussig sammentreff er at Hofstad, som tegnet husene etter siste bybran-nen i Levanger, var født på Vang i Hedmark i 1876, og major Sejersted, somregulerte byen etter første bybrannen, døde på Vang i Hedmark i 1886.

84

85

Kolbjørn Nestgaard:

Frostaslekter i SkognI tidsrommet 1826-1837 var 5 gardar i Midt-Skogn på handel. Det spesielle

ved desse eigendomsoverdragingane var at kjøparane alle var frå Frosta. Deifleste var nygifte og i etableringsfasen. Nokre var og i slekt med kvarandre.Troleg var dei heldige med gardkjøpa, gardane var av dei beste i bygda. Samtidigvar dei ivrige og arbeidsame folk som såg ei framtid her. Når det gjekk godtmed dei første, drog det vel fleire etter.

Først ute var handelen på Hoem. Dei som kjøpte var Gunder JohannesenVinge og Gjertrud Arntsdtr. Stene. Som namna seier var han frå Vinnan og hofrå Stene. Dei vart gift i 1826, og kjøpte same året Hoem. Ein medels stor gard5-600 m frå Småland. Ein kan merke seg at første gong det vart sådd kveite påHoem, var etter at dei kom dit.

Dei fekk seks born, tre av dei har ført slekta vidare, og er idag tallrike slek-ter i 3. og 4. lekk.

Dattera Ingeborg-Anna vart gift med Ole Andreasen Myhr og har etter-slekta på Ulve og vidare til Bergfamiliane i Frol.

Dattera Baroline vart gift med Johan Larsen Myhr (halvbror til Ole A. M.).Dei fekk sju born og vart bønder på Myhr. Dei er opphavet til dei fleste sombærer namnet Myhr i Skogn.

Sonen Johannes overtok Hoem etter foreldra, men etterlot seg inga slekt. Detsame med dattera Anne Martha.

Sonen Johan Arnt kjøpte Næsgaard nedre på auksjon og vart gift med odel-sjenta på Næsgaard øvre. Nestgaard-Nesgårdsfolka som lever idag har sitt opp-hav herifrå.

Gunder kjøper i 1831 òg ein part av fjellgården Aas øvre, og brukte jordatil beite.

I 1834 var By vestre på salg. Kjøpar var Ole Jensen Rygg og kona OlavaArnsdtr. Stene. Ho var søster til Gjertrud på Hoem. Troleg var skyldskapetårsak til at dei kom hit. Ole var frå Rygg nedre.

Dei vart ikkje lenge på By. Alt i 1839 sel dei By og kjøper Næss i Åsen. Deifår fire born og to er født på By. Berre dattera Berit Marie fører slekta vidare,og da til den tallrike greina Holte i Åsen.

Året etter, i 1835 var Brenne søndre på salg. Her var det nygifte paret Rasmus

Jonsen Nordfjæran og Mette Jonasdtr. Moksnes kjøparar. Han frå Nordfjæransøndre og ho frå Moksnes. Rasmus var odelsgut på heimegarden Nordfjæranog reiste tilbake dit då foreldra vart gamle. Han selde då Brenne til eldste sonenJonas i 1872. Jonas vart gift med Oline Skei frå Veiesgrenda. Dei fekk seks born,to døydde små. Av dei som levde opp, var det berre sonen Johan Arnt som haretterslekt som lever i Skogn idag.

Sonen Johan Arnt vart gift med odelsjenta på Venseth og valde å flytte dit.Dei fekk åtte born som etterlet mange etter seg.

Dattera Otelie vart gift med urmaker Heir på Levanger. Slekta er utdøydd.Dattera Johanna vart gift med Johannes Hofstad. Etterslekta lever i

Trondheim.Jonas døydde alt i 1878. Oline vart gift på nytt med Ellef Elefsen Skille. Med

han fekk ho ei datter.Emma som vart gift med Ole Lesund frå Aure. Dei bodde og arbeidde i

Trondheim og fekk to born. Etterslekta etter Emma lever fortsatt iTrondheimsområdet.

Brennegården vart seld til nye slekter, som lever på garden idag.

I 1835 var òg Myhr på salg. Hit kom ein meir etablert kjøpar, AndreasAndersen Hernes. Han hadde vori bonde på Hernes austre i 30 år og fann velut at det var rett å flytte på seg. Ein stor familie følgde med. Eldste sonenAndreas overtok Hernes. Då han kom til Myhr hadde han ialt tolv born. Eitborn vart fødd i 1836. Med første kona, Anne Nilsd. Haugan, hadde han sju born.Med den andre Elen Olsd. Røstad, seks born.

Av dei frå 1. ekteskap vart fire etablert på Frosta og tre i Skogn. Av dei iSkogn kan nemnast Christen på Fostad (kjem nedafor) og Kristian Stavern. Hanvar ei tid eigar på Stavern, vart gift med odelsjenta på Kjønstad og flytta dit.Dei har etterslekt på Kjønstadgardane på Nesset og på Håa, Veske og Moe påNesset og Brandtsegg i Ogndal. Ei grein kom til Vollan i Frol.

Frå 2. ekteskap har vi forgreiningar til Bjørås i Frol og Verdal og til Gjessingpå Johnsborg.

I dette kullet er òg Ole Andreas Ulve, som er nemnd under Hoem.Ei datter Jokumina var gift to gonger med henholdsvis Petter Vorseth og

Halvar Espås, begge frå Bratsberg i Strinda. Dei har etterslekt i Skogn og varei tid eigarar på Støre.

Andreas A. Hernes Myhr døydde i 1837. Enka Elen vart gift 2. gong medLars Pedersen Ronglan.

Dei fekk ein son, Johan Andreas Larsen Myhr. Han vart gift med datter påHoem, Baroline. Om dei er skrive under Hoem.

Den femte garden det vart Frostaslekt på er Fostad. Den var forpakta bort i1830-åra. Fram til 1837 var det John Andreassen Asklund frå Frosta. ChristenAndreassen Hernes (sjå Myhr) skreiv forpaktningskontrakt på Fostad for 1837og for 5 år frametter. Han var nett gift med Marta Kvarme frå Frosta og haddesin førstefødte i emning. Christen døydde brått alt i 1839 og guten fekk nam-

86

net Christen. Korleis gardsdrifta vart ordna i denne perioden kan ein spekulerapå, men Marta vart gift 2. gong med Nils Johanessen Hojem. Han overtokbåde Marta og forpaktningskontrakten etter Christen. Dei kjøpte Fostad påauksjon i 1849.

Slekta etter Christen lever fortsatt på Fostad i 4. og 5. lekk. Det har etter kvartvorti ei tallrik slekt. Christen Christensen overtok i 1873, sidan vart det Paulog Einar, og atter Paul.

Sambandet mellom dei som reiste ut og dei som vart att på Frosta har veletter kvart vorti mindre med åra. Slektskapet har òg vorti vatna ut med gene-rasjonane. Men det er ingen grunn til å stikke under stol at slektskapet er dersjølv om det idag er på 4., 5. og 6. generasjons nivå.

87

88

Ola Indgaard:

Levanger Herred Samtalelag1894 – 1897

Med dette avsluttes avskriftene fra protokollen til Levanger HerredSamtalelag. Det er skrevet ordrett fra protokollen, og derfor finnes det noknoen feil i rettskrivingen. Det er jo mange forskjellige personer som har værtsekretærer i møtene. Men legg merke til hvor flinke de var til å skrive refera-ter for vel 100 år siden.

Første del finner vi på side 87 i Årbok 2001.Protokollen har og medlemsliste med 89 navn, herav 6 kvinner. Noen få

navnetrekk er vanskelig å tyde, og noen har bare første bokstav i fornavnet, ogdet er kun navn uten adresse eller boplass. Jeg har sammen med Leif Kjønstadfunnet fødselsår for nesten alle, men er det noen som har flere opplysninger ompersonene i lista så vil vi gjerne få greie på det. Vi har rettet opp fullt fornavnder det var bare forbokstav.

1894 den 22. mars holt samtalelaget møde paa Haugskot.Hvor behanledes:1. Lærer Floan oplæst det i forige møde behanledes.

2. Valgtes N. O. Haugskot til dirigent og Albert Ellingsen til sekretær.

3. Toges under behanling det i forige møde af lærer Floan opstilede sam-taleemne.

Om oprettelse af en arbeiderforening i bygden.Forslagstilleren var tilstede og inlede emnet. Sagen sagde han havde veret

under diskution paa forige møde og fundet stor tilslutning. Han jenomgik ogher i store træk vor god og almen nytte en saadan forening vilde være for byg-den og dvælede særlig ved og for vort fattigvæsen da et vert medlem kan haveden forvisning at de jelpe sig selv istedet for at ty til fattigkassen og faldeandre til byrde. Og det var saavit han viste gaaet fremåver med de arbeider-foreninger som var stiftet i de nærliggende bygder for aar tilbage. Han slutt-ede med spørgsmaal om der var nogen i forsamlingen som kunde give nogenoplysning angaaende deres foreningsstatutter.

Da ingen havde videre kjenskab dertil fremkom ingen tilfredsstilende oplys-ninger detsangaaende. Dirigenten førte da sagen til diskution, mange talte dafor sagen som ogsaa fik tilslutning, men man kunde ikke riktig enes angaaendesagens paasjyndelse da enkelte først vilde legge et samtalemøde udi Halsankreds for at samenkalde en generalforsamling for integning af medlemer og valgpaa bestyrelse. Medens andre vilde gaa til en foreløbig medlemsintegningpaa stedet, og saa fort som mulig samenkalde en generalforsamling i bygdenssentrum.

Der fremkom da en del bemerkninger vor vit denne sag skulde være afhengigaf samtalelagets møder eller ikke. K. Okkenhaug foreslog da sagen voteret, hansforslag blev vedtat og man gik over til afstemning "En foreløpig integning" vantda et stort flertal, og 22 to og tyve tegnede sig som dannelse af en arbeider-forening.

Disse valgte da en komite bestaaende af 3 tre man til at udarbeide statuttersom blive fremlagt til jennomgaaelse på generalforsamlingen. De tre herrervar lærer Floan med 19 stm. lærer Mollan med 15 og Fr. Okkenhaug med 12stm.

Forslagstileren fremsatte derefter sit andre emne "Vaar skoleordning" menda det led saa langt paa kvelden at mødet maatte hæves vilde han ikke nu jørenogen lang inledning af sagen da den ikke kunde komme under behanling førpaa neste møde. Han fremholt kun vor uheldig vaar skoleordning var, og efterde nye regler ikke bedre. Vi havde ikke tilfredsstilende udbytte af vore surtervervede penge som vert aar jik i skolekassen. Det var en uøkonomisk behan-ling af vore penge vis vi ikke jorde noget til bedring for denne sag.

Han troede vi burde arbeide og det med kraft for ikke at staa tilbage lige over-fer andre kommuner. Sagen blive forelagt til behanling paa neste møde.

Næste møde besluttedes afholt paa Hegle skole den 22. april førstkom-mende.

Samtaleemner: 1. Vor skoleordning, fremsat af lærer Floan. 2. Maalsagen.3. En forpaast i bygden, af lærer Mollan.

Tre nye medlemmer tegnede sig.Albert Ellingsen

Møde 1894 den 22. april paa Hegle skole.

Hvor behandledes:1. Valgtes Johannes Myhr til dirigent og Ole Jørstad til sekretær.2. Lærer J. Floan oplæste det i forrige møde behandlede .3. Tager under behandling det same emne, som i forrige møde behand-

ledes. Nemlig oprettelsen af en arbeiderforening i bygden. Floanindledete emnet ogsaa paa dette møde. Sagen sa han hadde været underbehandling pa flere møder og fundet stor tilslutning. Han jennomjikogsaa her hvor god og almennyttig en saadan ville være for bygden,sørig for vort fattigvæsen. Da ethvert medlem kunde have den forvis-

89

ning at de hjalp sig selv isteden for at ty til fattigkassen, og falde andretil byrde. Han sluttede med spørgsmaal om der var nogen i forsam-lingen, som der havde noget i mod det namn, som foreningen havdefaaet. Efter en kort samtale om dette blev det enstemmig vedtaget.

4. Behandledes de af kommiten udarbeidede love for arbeiderforeningen,og vart almindeligt bifalt, som paa nogle punkter ner.

Paa grund av sagens paaskyndelse besluttedes et foreløpigt møde afholdt paaHalsan skole søndagen den 29 april.

Ole Jørstad

Aar 1894 den 29. april møde paa Halsan skole.

Samtaleemnet var Arbeiderlages oprettelse, der indlededes af J. Floan, hvor-efter forslaget til love for samme oplæstes. Sagen fandt almindelig tilslutningaf de ikke saa faa fremmødende. Enkelte smaa forandringer i forslaget ønske-des nemlig med hensyn til, hvorledes det i § 1 opstillede maal kunde naaes.

Til endelig behandling af spørgsmaalet beslutdedes et fellesmøde afholdt paaMunkrøstad.

J. Floan

Hegle samtale og ungdomslag blir stiftet

Aar 1897 den 6. november stiftedes i et møde i Hegle skole en foreningunder namnet Hegle samtale og ungdomslag.

29 medlemmer indtegnedes.

Følgende love for laget vedtages:

§ 1. Foreningens formaal er ved samtaler og oplysende foredrag er at bringeklarhed over forskjelige af tidens samfundsspørgsmaal, samt at opøvemedlemmerne i at udtrykke sig saavel skriftlig som mundtlig.

§ 2. Foreningens styre bestaar af 3 medlemmer valgte i foreningens mødefor et tidsrom af 1 aar. Styret velger i sin midte en formand, nestfor-mand og kasserer og har at gjøre hvad de kan til foreningen trivsel ogvekst.

§ 3. Bestyrelsen sammenkaller til møde i regelen en gang maanedlig. Vedhvert mødes begyndelse velges en ordstyrer, der har at lede forhand-lingerne, og en sekretær, der har at indskrive i en protokol det for-handlede.

90

§ 4. Foreningen har et handskrevet blad, der oplæses under mødene ogredigeres turvis af medlemmerne, der har at paase, at ingenusømmelig skrifter indtages.

§ 5. Medlem af foreningen er enhver mand og kvinde, som tegner sit navnpaa medlemsfortegnelsen.

§ 6. Forandringer i disse love kan, efter at derom er fremsat forslag i etmøde, foretages i et senere møde med 2/3 flertal af de mødende.

Næste møde, hvortil ogsaa kvinder indbydes, blev berammet til afholdelsepaa Hegle skole, lørdag 13. november kl. 7 em.

J. Floan

Aar 1897 den 13. november holdes atter møde i Hegle skole.

Da:1. Besluttedes at foreningen skal hete "Hegle Samtale-og ungdomslag"

2. Valgtes styre, hertil blev valgt Fr. Jørgensen, J. Floan og Johs Myhr.

3. Styret valgte J. Floan til formand, Fr. Jørgensen til nestformand og J.Myhr til kasserer.

4. Valgtes Johannes Myhr til ordstyrar og Johannes Støre til sekretær

5. Johan H. Sivertsen fremsatte til behandling: "Fordrer skoleloven saamange fag og bøger i skole, samt er det love for skoleforsømmelser"J. Floan svarede hertil, at loven fordrede visselig saa mange fag ogbøger, ligeledes er der lov for skoleforsømmelser. Taleren syntes, at detvar naturligt, at børnene mødte på skolen, for ellers kunde jo skolen ikkebære frugt. Nogen videre samtale om dette emne kom ikke i stand, daen deltaker i mødet syntes at skolen ikke hidtil havde gaaet frem, somman kunde ha ventet. Han syntes, at man ikke havde saa megen frugtaf alle disse penger, som nu gik til skolerne. Hvor hen man nu skuldesøge feilen var jo ikke godt at sige. Hjemmene kunde jo ogsaa for endel have sin skyld.J. Floan tog derpaa ordet. Han vidste vel, at vi som var lærere kundehave vore feil, som skulde undervise og arbeidde sendt og tidlig, endakunde det være mangler ved skolen, som læreren ikke kunde kommeover, f. eks. for mange børn i hver klasse, for mange fag i forhold tilden tid man havde at raade over o.s.v. Taleren kunde mindes fra dentid det saakaldte omgangsskoler holdtes. Han syntes da, at hjemmet ogskolen mere virkede sammen.

91

92

Saa blev der en anden skoleordning. Skolen holdtes i fast lokale, medden omordning blev undervisningen mer overgivet til læreren. Saakom den nuhværende skolelov der fordrede flere fag i skolen, mentiden blir omtrent den samme. Taleren syntes, at skulde børnene faaen grundigere undervisning, saa maatte skoletiden forlenges samt enanden klasseindeling.

6. Næste møde besluttedes afholdt paa Hegle Skole den 5. desemberførstkommende kl. 5 e. mid. Samtaleemner: 1. "Vilken gjødsel er den bedste og paa vilken jord skalman gjødsle med den og den sort gjødsel" 2. "Skattespørgsmaalet forde yngre og at opprette en avis"

Johannes Støre

1 Johannes Floan 18352 Anton Lindbæk Lothe 18313 Lasse Kjønstad 18594 A. Rolien ????5 Jens Lian 1811 -

d 18976 Johannes Finne 18487 Ole Kløvjan 18558 Nils Justinus Okkenhaug 18529 Lorents Okkenhaugval ????10 Nils Olaus Haugskot 185011 Johan Lillesegtnan 185412 Halvard Okkenhaug 185913 Ole Solberg 186314 Oluf Solberg 183415 Anders Reistadval 181916 Martin O. Segtnasve ????17 Johannes Okkenhaugval ????18 Edvard Reistadval ????19 Sefanias Grøtting 193820 Lorents Hojemsaunet 183121 Peder A. Lian 186922 Johan H. Hansen 185123 Johan J. Segtnanval 187124 Ludvig Lorentsen 186025 Ole Segtnan 187426 Anders J. Okkenhaugsval ????27 Johan Elverum 183828 Olaf Kongshaug 185629 Paul Okkenhaug 185330 Knut Okkenhaug 186031 Gunelie Okkenhaug 1859

32 Hans O. Jørstad 183733 Ole Venaas 185434 Julie Okkenhaug ????35 P. A. Myhr 184336 Peder Storborg 186837 Johannes Myhr 186938 Laura Okkenhaug 186439 Peder Kongshaug 185840 Ole Jørstad 187441 Erik Andreas Hojem 186242 Ingvald Marius Myhr 187543 Martin Okkenhaugval ????44 Karl Grøtting 187245 Alfred Duvsethe 185046 Ole Pedersen Reistadval ????47 Karl M Løvhaug 187548 Ingeborg Floan 187449 Nekoline Floan 186950 C. August Aasenhuus 186451 Eliseus Heir 182752 O. E. Heir 185753 Tørris Solberg 184654 Johannes Munkeby 185555 Ole Edvard Halsan 185556 Otte Munkeby 184257 Lars Moksnes 186758 Karl Heieraas ? ????59 Gunnar Larson Skaanes 184860 Andreas Bye Salthammer 184961 Johan Henrik Sivertsen 184162 Karl Sivertsen ????63 Nils Aasenhuus 1860

Namn Fødselsår Namn Fødselsår

93

64 Johannes Olsen Nordberg 185865 Petter Andreas Røstad 187366 Karl Ulrik Holberg 183967 Aage Vohlen 182368 ???? Halsan ????69 Johannes Halsan 186570 J Næss ????71 M. Nordmarken ????72 Albert Severin Skaanes ????73 Marie ???? ????74 John Moksnes 186775 Einar Heirsaunet 186976 Nils Vinje ????

77 Johan P. Heieraas 184378 Martin Peder Bjøraas ? 185779 J. Næss ????80 Gustav Ertzgaard 187181 Nils Brækken 187582 Karl O. Solberg 187283 Oluf Buran 184684 Julius Mollan 186185 Gotvard Berg 186086 A. Volan ????87 Iver Iversen 185988 Peder Hammer 184789 Martin Hammer 1876

Namn Fødselsår Namn Fødselsår

94

Nils Torske:

Harald Renbjør– en pionér i norsk fargefotografi

Dette er en lite kjentdel av norsk fotohisto-rie, men den vesle byenLevanger, åtte mil nordfor Trondheim, spilte isin tid en ganske bety-delig rolle i utviklingenav norsk fargefotografi.Dette skyldes innsatsentil en ganske bemer-kelsesverdig person,kjemikeren HaraldRen-bjør.

Harald Renbjør varsønn av Per K. Ren-bjør, som drev harmo-niumfabrikken Isach-sen & Renbjør påLevanger. Firmaet blestartet omkring midtenav 1800-tallet, og pro-duserte harmonier ogorgler av meget høykvalitet, noe flere med-aljer fra utstillinger iinn- og utland vitnerom. I 1926 ble så virk-somheten utvidet til åomfatte musikkhandelmed radio, samt foto.

Harald Renbjør begynte 17 år gammel hos fotograf Røske i Trondheim,videre studerte han kjemi på NTH, dog uten å fullføre. Han arbeidet senere som

Harald Renbjør hjemme i sin egen stue.

assistent ved Universitetet i Kristiania, og 1917-1918 var han lærer i land-brukskjemi ved Norges Landbrugshøiskole. Livet som kjemilærer ble imidlertidfor kjedelig, og han dro tilbake til Levanger.

Interessen for fargefotografi ble vekt hos ham i meget ung alder. Vi vet ikkehvor tidlig han begynte å eksperimentere, og hvilke metoder han beskjeftigetseg mest med, men vi har to Autochromeportretter av ham der han neppe er stortover tyve år gammel. Da han var født i 1889, er det trolig at disse portretteneer tatt ca. 1910, bare noen få år etter at Autochromeprosessen kom på marke-det (1907). Hans sønn Per (f. 1919) har også fortalt at faren laget bilder etterGabriel Lippmanns interferensprosess, og at faren en gang viste ham et bildeprodusert ved hjelp av denne metoden. Resultatene av disse eksperimentene serdessverre ut til å ha gått tapt.

Det vi imidlertid er helt sikre på, er at han arbeidet mye med trefargefoto-grafi, hvor han benyttet et Bermpohl-kamera med glidebakstykke ( AdolfMiethes modell). Vi har flere negativer tatt med dette kameraet, samt enPinatypi-kopi (kopieringsmetode beslektet med Dye Transfer) av ett av dem.

Trefargefotografi ble først demonstrert i en forelesnig gitt av professorJames Clerk Maxwell til The Royal Institution 17. mai 1861. Det utføres vedat et motiv blir fotografert på tre forskjellige svart-hvite plater gjennom hen-holdsvis rødt, grønt og blått filter. Disse kan så enten projiseres gjennom til-svarende filtere (etter positivfremkalling), eller kopieres på papir, og dermedfå frem et fargebilde.

I 1914 deltok Harald Renbjør med et trefargefotografi på Jubileumsutstil-lingen i Kristiania, og for dette fikk han sølvmedalje. Fotografiet ble forøvrigstjålet, men diplomet eksisterer fortsatt.

Fargefotografi ser ut til å ha vært den dominerende interesse hos ham, fori begynnelsen av 1930-tallet innredet han sitt eget kjemilaboratorium, hvorhan uforstyrret kunne hengi seg til eksperimenter. Han deltok lite i firmaets regu-lære drift, men dro imidlertid nytte av dets fagfolk, for det var ofte nødvendigå lage utstyr han hadde bruk for i sin forskning. Han var dessuten selv en megetnevenyttig mann, og det er knapt tall på alle de sinnrike innretninger som blepønsket ut til fargefotografiets fremme.

I det rikholdige materialet som Levanger Museum nå har fått etter firmaetRenbjør, viser det seg at de aller fleste av fargefotoprosessene gjennom tideneer representert. Vi har allerede nevnt trefargefotografi og Autochrome, i til-legg har vi eksempler på den opprinnelige Agfacolorprosessen, en prosess sombygde på samme prinsipp som Autochrome, men hvor fargestoffene var fordelti harpiks i stedet for potetstivelse som hos Autochrome.

Disse additive metodene baserer seg på et fargeraster bestående av en jevnfordeling av røde, grønne og blå fargekorn, som lyset passerer gjennom før dettreffer en vanlig pankromatisk s/hv-emulsjon. Kornene virker som filtere, ogemulsjonen blir eksponert i forhold til hvilken farge som treffer hvert enkeltkorn. Platen eller filmen positivfremkalles, og når denne betraktes i gjennom-fallende lys, ses motivet i sine naturlige farger. I forbifarten kan nevnes at enfarve-TV også fungerer etter det additive prinsipp.

95

96

Utsikt nedover Brugata fra stuevinduet i Renbjørgården. Til høyre ser vi så vidt igrunnmuren til det nye meieriet. Bildet er tatt i 1937, samme år somAgfacolorfilmen kom på markedet. Bildet er, i likhet med de andre fargebildene,sannsynligvis tatt av Harald Renbjør.

Per Renbjør i sin fars laboratorium. Svært lite var blitt rørt siden hans far døde i1956, vi kan kjenne igjen flasker på bildet fra trettitallet. I benkeskapet til venstrefant vi flere hundre Agfacolorbilder fra slutten av trettitallet. (Foto: Nils Torske)

Etter hvert som vi arbeidet oss gjennom materialet, viste det seg at flerefargeprosesser kom for dagen, bl.a Dufaycolor, en annen additiv prosess, somi motsetning til Autochrome og Agfacolor hadde et raster som besto av krys-sende linjer i stedet for punkter. Ellers fungerte det på samme måte. Denne pro-sessen, som går tilbake til 1907, hadde betydelig kommersiell suksess, og varfaktisk i bruk til etter krigen. Hvorvidt Harald Renbjør arbeidet med det andrestore linjerastersystemet, Finlaycolor, har vi ennå ikke greid å få klarhet i, menvi har fremdeles en god del materiale å gå gjennom, så vi lever i håpet!Linjerasteret her var for øvrig løst, slik at det kunne brukes flere ganger, og opp-taksfilteret tjente også som projeksjonsfilter.

Materialet fra Renbjør bød stadig på overraskelser. En dag dukket det oppen halvmeterlang bit 16 millimeter film som så litt pussig ut, det var et mer-kelig flimmer i den. En nøyere undersøkelse med lupe avslørte et langsgåendemønster av parallelle linjer. Mistanken ble bekreftet av en telefonsamtale medPer Renbjør, vi hadde å gjøre med en bit Agfa linserasterfilm. Akkurat dennebiten var for øvrig del av en film som ble vist på Levangers bys 100 års jubi-leumsutstilling i 1936.

Linserasterfilm var enda ett av mange forsøk på å fotografere i farger. Detteble oppnådd ved hjelp av mikroskopiske sylinderlinser på emulsjonen, i tilleggvar det nødvendig med et rød-, grønn- og blåstripet filter på objektivet. Demikrokopiske linsene gjenga bildet av filteret på emulsjonen, og svertingenble i forhold til fargen på det lyset som traff et gitt punkt på filteret. BådeKodak og Agfa lanserte sin versjon av dette i slutten av 1920-årene. Som enkuriositet kan nevnes at Kodaks versjon av dette er den opprinneligeKodacolorprosessen.

Med få unntak var alle de nevnte metodene for fargefotografering for blind-veier å regne. På trettitallet ble det arbeidet for fullt med å utvikle flersjikts far-gefilm, altså den typen vi benytter i dag, og i 1935 lanserte Kodak sinKodachrome, med Agfas Agfacolor hakk i hæl (1936). Og det var medAgfacolorfilmen at Harald Renbjør skulle komme til å gjøre sin genistrek.Etter et par år med eksperimenter, hadde han funnet ut hvordan filmen skullefremkalles. Man tør anta at dette vakte en viss bestyrtelse hos Agfas folk på foto-messen i Köln i 1939, da Harald Renbjør ikke bare overbeviste dem om at hankunne, men at han også gjorde det like bra.

Vi kan jo lure på hva som drev ham til å ta fatt på dette arbeidet. Det er hevetover enhver tvil at han var interessert i fargefotografi, men derfra er det sværtlangt til å eksperimentere seg frem til hvordan fargefilm fremkalles. For det før-ste omfatter dette svært kompliserte kjemiske prosesser, for det andre er det etfaktum at produsentene ikke under noen omstendighet ga fra seg bedrifts-hemmeligheter. Vi vet imidlertid at han kunne sin kjemi, og de kjemiske pro-sesser som er involvert i fotografi, kjente han bedre enn de fleste. Dessuten varflere av patentene som fargefremkallingen baserer seg på, av forholdsvis gam-mel dato, og kjent for de fleste interesserte kjemikere. Han skaffet seg også enmeget rikholdig boksamling innen fotografi, især kjemi og fargefotografi, menogså optikk og reproduksjon. Boksamlingen omfatter ca. 300 bind. I tillegg

97

abonnerte han på en rekke fagtidsskrifter, m.a. “The British Journal ofPhotography” og det tyske “Die photographische Industrie”. Her ble det medjevne mellomrom listet opp nye patenter innen fotografi, og slik var det muligå holde seg oppdatert på utviklingen.

Da andre verdenskrig brøt løs, ble det ikke mulig å få tak i mer fargefilm,og dette satte en effektiv stopper for videre utviklingsarbeid. Men da krigen varover, tok arbeidet til igjen, da var det tid for å bygge opp et fremkallingslabo-ratorium. På dette tidspunkt var også sønnen Per, kjemiingeniør fra NTH, enga-sjert i arbeidet, og det ble ganske tidlig han som ble den egentlige driveren avlaboratoriet.

I 1948 begynte firmaet H. Renbjør å fremkalle Ansco fargefilm, fra Agfastidligere datterselskap i USA, Ansco-Agfa. Dette var en film fri for patenthef-telser, og egentlig stort sett det samme som førkrigs Agfacolor, og nødven-dige resepter ble skaffet til veie av produsenten. Som et kuriosum kan nevnesat i 1948 var Norges fargefilmkvote på 700 - sju hundre - ruller! Men Ansco-filmen holdt ifølge Per Renbjør ikke samme kvalitet som “originalen” fraTyskland, det vises også tydelig på de eksemplene vi har på museet.

Å bygge opp et fargelaboratorium rett etter krigen, representerte en storutfordring i et land som var utarmet av fem års krig, og med en nesten håpløsmangel på materialer og utstyr. Mye av det utstyret som var nødvendig for åbygge opp laboratoriet, laget de selv, ganske enkelt fordi det ikke fantes å fåkjøpt, eller fordi det ikke fantes penger til å kjøpe det. Spesielle materialer, så

98

Havneinnløpet i Levanger en gang mellom 1937 og 1939.

som blyrør og syrefast stål,var det svært vanskelig å fåtak i, og lot seg ofte bareskaffe via de underligstekrokveier. Men viljen vartilstede, og laboratoriumble det.

I 1949 kom Agfa medsin første negative farge-film. På grunn av sin tidli-gere kontakt med Agfa, vardet naturlig for H. Renbjørå begynne å fremkalledenne filmen, og dette toktil i 1950-51. På dette tids-punkt fantes det ifølge PerRenbjør ingen andre lands-dekkende, kommersiellelaboratorier i Norge.Fargefremkalling ble dre-vet i liten skala flere steder,men firmaet sto i en sær-stilling med sin landsdek-kende virksomhet.

Virksomheten økteutover 50-tallet, og et bety-delig antall fagfotograferlandet over benyttet seg avRenbjørs laboratorium. I1958 kom så Agfas omven-defilm CT-18. Denne fil-men ble særlig benyttet avdet stadig økende antallamatørfotografer etter hvert som privatøkonomien bedret seg. I 1965 frem-kalte Renbjør 60 582 ruller omvendefilm pr. år, i følge en oppgave fra Agfa.

I 1964 brant laboratoriet for negativfilm og ble totalskadd. Dette var nok ethardt slag, men nytt, moderne laboratorium ble bygd på rekordtid.Omvendefilmlaboratoriet ble ikke berørt av denne brannen.

Kodak hadde etter hvert opparbeidet seg en sterk posisjon i markedet, ogfor å møte denne konkurransen, fusjonerte Agfa og belgiske Gevaert i 1964.Disse delte det nordiske markedet mellom seg, slik at Gevaert fikk ansvar forNorge, Agfa fikk Sverige og Danmark. Gevaert forlangte nedleggelse påLevanger, og overføring til deres laboratorium på Strømmen. Renbjør varnaturlig nok ikke villig til dette, og da firmaet faktisk ikke hadde noen avtalemed Gevaert, fortsatte virksomheten. Dette med avtale er faktisk et kapittel for

99

Harald Renbjør i sitt private kjemilaboratorium.Tavlen i bakgrunnen er tatt vare på, og den sistemolekylformelen han skrev på den, står der fremde-les. (Foto: Harald Renbjør)

seg, for selv om Renbjør og Agfa samarbeidet tett i mange år, fantes det ingenskriftlig avtale dem imellom. Per Renbjør, den siste driveren av laboratoriet,sier imidlertid at samarbeidet gikk helt knirkefritt; det som var sagt, ble etter-levd.

Etter fusjonen med Gevaert sa imidlertid Agfa opp sin muntlige avtale medRenbjør i 1970. Firmaet fikk en overgangsperiode, og i denne periode var detaltså to CT-18-laboratorier i Norge.

I første halvår av 1972 ble så den siste rullen fargefilm fremkalt på Levanger,og det er neppe å ta for hardt i å hevde at en epoke i norsk fotohistorie var over.Firmaet fortsatte som foto- og musikkhandel inntil det ble avviklet sist på nit-titallet.

Det skjulte seg opplagt mye historisk verdifullt stoff innenfor veggene iRenbjørkvartalet. Da det var klart at firmaet skulle avvikles og hele kvartaletbygges om, kom det henvendelser fra mange kanter til museet om mulighe-tene til å bevare noe av firmaets historie, som nesten bokstavelig talt satt i veg-gene. Dette firmaet hadde jo virkelig satt Levanger på kartet. For oss hadde detlenge vært klart at noe måtte gjøres. Vi var også i den heldige situasjon at enav museets ansatte i mange år hadde arbeidet hos Renbjør. Vi hadde derforgode kunnskaper om hva vi skulle se etter, og hvor. At “fangsten” skulle bli såomfattende som den ble, kom imidlertid som en stor overraskelse på oss alle.Sammen med Per Renbjør begynte undertegnede å gå gjennom materialet på

100

Renbjørkvartalet sett fra toppen av meieriets pipe. Kjemilaboratoriet lå i førsteetasje i det lille utbygget litt til høyre for midten av bildet. (Foto: Per Renbjør)

101

tidlighøsten 2000. Først i desember 2001 var alt gjennomgått og bygningenetømt. Underveis hadde overraskelsene stått i kø, vi fant gamle fargebilder påde mest utenkelige steder, dessuten dukket det opp noen negativer fra 1945 somnærværende museumsfotograf hadde lett etter, bokstavelig talt, over heleEuropa.

Firmaet H. Renbjør ble drevet av folk som aldri kastet noe. Derfor er detatskillig igjen av det eldste utstyret som ble brukt, selv om brannen i 1964 ødelamye, og selv om det mest brukbare utstyret ble solgt da laboratorievirksomhetenble avviklet. Dette dreier seg om fremkallingsutstyr, kjøpt og hjemmelaget,teste- og måleinstrumenter, hvorav flere hjemmelagede, et intakt kjemilabo-ratorium som hadde stått nesten urørt siden begynnelsen av 1950-tallet, verk-sted, linseslipeutstyr, negativer, usolgte varer fra forretningen og mye annet.Dessuten har det kommet for dagen 11-12 000 s/hv negativer av stor lokalhis-torisk betydning, og ikke minst nesten ett tusen fargelysbilder, hovedsakligAgfacolor tatt i tidsrommet 1937-1939, men også andre, tidligere prosesser.Gjenstandsmassen anslår vi så langt til å være noe over 2000, deriblant en pensamling kameraer og objektiver, hvorav det eldste kameraet er fra ca. 1850.

Det er liten tvil om at firmaet H. Renbjør på sitt område har stått for enbetydelig pionérinnsats innen norsk fotografi. Et karakteristisk trekk er at van-skeligheter var til for å overvinnes, nødvendig utstyr som av en eller annen grunnikke lot seg skaffe, konstruerte og laget de selv. Ved flere anledninger var det

Kjemilaboratoriet, antagelig omkring midten av 1930-tallet. Vinduene haddeblendingsgardiner og lyslås, slik at rommet kunne mørklegges helt. (Foto: Harald Renbjør)

hjemmelagede utstyret både mer avansert og mer anvendelig enn det som Agfaeller andre kunne levere.

Harald Renbjørs private laboratorium er fotografert, oppmålt og demon-tert, og vi har som mål å gjenreise det som et minnesmerke over en lite kjentpionér i norsk fotografi. Det øvrige materiale er av et slikt omfang at det vil holdeoss beskjeftiget i flere år fremover. Det er også så mange sider å ta tak i, at detvil være et godt springbrett til å arbeide seg dypere inn i norsk fargefotografisfremvekst, et område som hittil har vært lite påaktet, men som like fullt for-tjener en plass i norsk fotohistorie.

102

103

Arnfinn Husby:

FlyttardagEnno kan eg minnast gamle Kristian som gjekk bort i 1925. Dei mange år

som har gått, har nok pussa bort mye, men noko står tilbake i minnet og gir fram-leis eit blikk av menneske og livskår i ei anna tid enn den vi no lever i.

Kristian budde i ei lita stue oppe mot skogkanten ved Syrstad i Nordbygdai Åsen. Denne stua hadde faren bygd opp på husmannsplassen Holingmyraunder Sonstadbakkane først på 1860-tallet, men vart så seinare flytta. Stuaoppe ved skogkanten var mest svart utvendig og truleg enno svartare innven-dig. Stort likare var ikkje Kristian å sjå til sjølv heller - alt sto liksom i stil. Slikhugsar eg han.

Huset hans Kristian sto der som noko mystisk og dragande på ein 8-9 åring.Det var no sjeldan vi ungane våga oss fram til huset, for Kristian kunne veretemmeleg skarp mot slikt ungeherk som for og uroa fredlege folk. Det varikkje alltid så greitt å høyre kva han sa, han harka og kremta og mumla liksomnoko for seg sjølv. Og når han kom ut gjennom døra og svinga med staven, varalle ungane som blåsne bort over alle haugar.

Ein gong i mellom kunne det hende at borna verkeleg hadde ærend. Deiskulle kanskje til Kristian med ein matbit. Da måtte dei ta mot til seg og gå framtil døra og banke på. Etter litt harking og romstering inne, vart døra opna ogein svart neve tok i mot matpakken gjennom dørgløtten og med det var audi-ensen over. Nei, Kristian var ikkje til å kome innpå, korkje for born eller vaksne.I stua si hadde han stengt seg inne, og der levde han sine siste år. I mann-domsår er det fortalt at han gjekk på noko gardsarbeid, men fåmelt og still varhan den gongen óg, litt av ein særling kanskje. Slik vart livet for han ein einastegrå kvardag utan store lyspunkt. Det var vel dette som gjorde at han meir ogmeir reiste bust mot omverda - ikkje misnøgd, men mistruisk til alt og alle. Ihans seinare år var det forsorgstellet som skaffa han litt til livets opphald. Utepå gardsplassen sto hoggestabben og sagbukken, og der var det litt raskved ogkvist å finne. Det kunne vere dagar mellom naboane såg noko til Kristian,berre røyken frå omnsrøret som stakk opp over taket, fortalde at gamlingen, hanlevde da i alle fall. Men somme dagar kom det ikkje røyk i det heile. Da måttesjølvsagt nokon gå og sjå korleis det stod til. Men det var det same kvar gong– eit grynt frå "kåken" fortalde at alt var som det skulle vere.

Så var det ein ettermiddag på vårparten i 1925. Sola hadde tatt til å tinesnøen omkring veggen ved stua hans Kristian, men hoggstabben og sagbukkensto framleis halvt nedsnødd. Den dagen var det ingen som tenkte noko serleg

104

på Kristian for røyken stod så fin og blå opp imot granskogen frå den vesle stua.Men ut på ettermiddagen tok det til å tyte ut røyk under takbandet. Det var snartgreitt å sjå at no var det eld laus i stua. Næraste naboen sprang oppover så forthan kunne. No var Kristian komen ut på gardsplassen og varsla om at hanikkje ville at nokon skulle gå inn i stua. Naboen glytta inn gjennom vindaugetog såg at stua var full av røyk. Midt på golvet kunne han sjå sengehalmen ogsengekleda under ei kvelva seng, og der brann det friskt. "Du har tent på no,Kristian," sa naboen. "Ja det er vel det du har venta på," var svaret. Snart komfleire springande med bøtter, men alle skjøna korleis det stod til, og ingenprøvde å redde noko. Serleg fart i varmen vart det ikkje før glasrutene sprakk.Kristian sjølv hadde det travelt med å få alt til å brenne – ingen ting skulle blitilbake. Det siste han streva med, var å få laus sagbukken og hoggstabben,men han greidde det.

Medan brannen sto på, kom fattigforstandaren. Det var ikkje meir å gjere,ikkje stort meir å seie heller, og forstandaren og Kristian vart ståande og sjå påat bålet smått om senn dorma av. Da liksom alt var overstått og det ikkje varatt meir av interesse, vendte Kristian seg mot fattigforstandaren og sa: "Ja, sågår vi da." Så gjekk dei to på skrå ned bakken og ned på vegen og vidare 3-4km til "gammelheimen".

Endeleg kunne naboane puste meir fritt – samvitet vart òg liksom så myelettare. Avskjeden med Kristian hadde vore så enkel – han berre gjekk bortutan å seie eit ord. Ein månad seinare fekk naboane kanskje ein liten stikk i brys-tet, og det vart kanskje ei lita stund til ettertanke – Kristian var død.

105

Sveinung Havik:

”Arithmetica Danica – den lidle Norske Regnebog”

Den første lærebok på morsmålet her i landet etter reformasjonen er visst-nok den som er skrevet av Tyge Hansøn i Trondheim i 1645 og senere trykt iKøbenhavn. I forordet til Tyge Hansøns regnebok kaller han den for ”den lidleNorske Regnebog”, men bokas tittel ble ”Arithmetica Danica”. Tyge Hansønbodde i St. Jørgensgården, hvor han drev en privat skole, som visstnok var deneneste av sitt slag i hele landet. Da ser vi bort fra katedralskolene, som enda iall hovedsak var rene presteskoler. Mangelen på lærebøker var total, og for åbøte på dette, sørget han for å utgi en egen regnebok. En stor del av regne-oppgavene er skrevet på vers, og boken er langt morsommere enn regnebøkerflest, så den må tillegges en ganske stor pedagogisk verdi. De mange oppga-ver i praktisk regning gir et ganske verdifullt innblikk i livet i Trondheim pådenne tid. Dessverre finnes ikke noe kjent eksemplar av boka i Norge, menUniversitetsbiblioteket i Oslo har skaffet seg en kopi fra København.

På tittelbladet leser man:

Arithmetica Danica.En liden Simpel oc Enfoldig Dansk Regne Bog, aff-

deelt i fiire Parter eller Bøger: Den anfangende Ung-dom heel Nyttelig.Tilsammenskreuffen oc med Flid beregnet udi Trundhiemb. Aff TygeHansøn, S. Jørgen Gaard, dersammesteds for hans Disciple, sampt oc

denne Kunstis Elskere til Vilie, Ære oc Tieneste.Prentet i Kiøbenhaffn hos Georg Lamprecht, på Joa-

chim Moltkens bekostning.

Legg merke til setningen ”Veni Domine…”Hvis de store bokstavene M, D, C, V, V, V, V, V, V, V, og I, I, I, I, I leses som

romertall, får man tilsammen 1640. Muligens er boken skrevet i 1640, men førstutkommet i 1645.

Av forordet gjengir jeg følgende:

Desligeste, huad Arithmetica for en Edel Konstmonne være, det erfares ellers oc iblandt andet, afalle Philosophorum Hoffuit Platone hans Antsvar,der hannem aff Isodoro skal være bleffuen tilspurt;

Huor udi Menniskene ofuergaa andre Diur? Sigendis:Der udi at de kunde telle.

Saa al denstund jeg haffuer befunden (siden jegmig faaretagit, Ungdommen i denne Konst at under-vise) det her i

Trondhiemb findis heel mangel paaRegnebøger, som nytte oc brugelige ere for Børnene,haffuer jeg mig faaretagit at sammenskriffue oc be-

regne denne lidle Norske Regnebog.””Skreffuit i Trundhiemb den 12. Aprilis 1645.”

Men det er selve regnestykkene som interesserer oss, for alle oppgavene ipraktisk regning bygger på eksempler fra dagliglivet i by og bygd. Derfor harogså Levangsmartnan kommet med, for her ble det handlet og regnet i allespecies, slik denne oppgaven viser:

”Item en Dreng monne til Leffuanger fare,Paa Marckenit ad kiøbedere.Sext Reffskind gode oc unde,

for 4 Dal. 5 skind gaff den Bunde…”Ad regne er ded ganske let.Huo Sagen ickun acter ret.”

En dreng (unggut) ville kjøpe seks revskinn av en bonde og spurte om pri-sen. Bonden svarer at han tar fire daler for fem skinn.

Det kunne trolig bli spørsmål om utregninger som var langt mer vidløftigeenn i dette tilfellet, så mye skinn som ble omsatt her.

I en annen oppgave nevner han ”Jempte smør”, som vel også må ha kom-met over Levanger. Ellers er det nevnt kobber fra bergverkene på Kvikne ogYtterøya.

Det var tilfeldig lesning i Skogns Historie, på jakt etter noe helt annet, somplutselig fanget min bibliofile interesse. Boken er utgitt om lag 200 år før dis-triktet fikk egen boktrykker og avis. På det tidspunktet var det ingen trykke-rier i virksomhet i Norge. Norge lå langt etter sine naboland på dette feltet. Denførste bok ble ikke trykket her i landet før i 1643. Denne forsinkelsen er åpen-bart også en del av omkostningene ved å være et lydrike. Danmark fikk sitt før-ste trykkeri i 1520, Sverige i 1495 og Island i 1588.

107

Nils Hallan skriver i bygdeboka at ”Tyge Hansøn var langt framfor si tid,og det fortener han all ros for. Men samstundes fortener han ein stor takk fordihan fylte rekneboka si med så mange kulturhistoriske opplysninger frå si eigatid, slik at vi kan få eit innsyn i dagleglivet, serleg i alt som vedkjem arbeid,handel og hushald. Og frå Levangsmarknaden har han med få ord gjevi oss eitbilete frå handelslivet.”

Han skriv videre at ”Ho er eit historisk dokument av rang, først og fremstfordi ho fortell oss at handelsborgarane i Trondheim hadde bruk for ei anna opp-læring enn dei kunne få på katedralskulen. Det dei trong, var ein realskoleeller handelsskole, og Tyge Hansøn var merksam på det. Likevel skulle det gåmykje over 100 år før dei fekk ein slik skule, i Trondhjems Borgerlige Realskole,opna 1783. Det er den einaste skulen i landet av dette slaget, men eksempletsmitta, også til den vesle krinsen av handelsmenn og kondisjonerte på Levanger,der vi fekk Levanger Particulaire Skole i åra 1823 – 1834, ein privat føre-gjengar for den borgarlege realskulen som kom i gang frå nyåret 1851.”

Om språket i denne regneboken uttalte den danske grammatiker Peder Syv(1631 – 1702) at det ”er meget føyet efter de Norske”. Som eksempler nev-ner han ”en Drømb Korn som skal være 11 Skiepper” og ”Skjaaen” et Huus,hvori Fisken hænger at tørres”, osv.

Når Tyge Hansøn bruker uttrykket ”paa min jydsk”, mener han antagelig ”påmitt eget språk og ikke på latin”, idet ordet ”jydsk” også ble brukt i betyd-ningen ”dansk”.

Mens både Danmark og Sverige hadde kontakter med de sterke strømningeri den eksakte vitenskap i Europa på 1600-tallet, ble Norge stående praktisktalt utenfor. Det eneste navn som nevnes i denne forbindelse, er AmbrosiusRhodius (1606 – 1696) fra Sachsen. Han var professor i fysikk og matematikkved det nyopprettede Christiania Gymnasium

Tyge Hansøn avslutter boken med ett vers, hvor jeg gjengir følgende linjer:

”Hermed har jeg nu end min Bog,lær hinde vel om du est klog.

Men huo som bedre veed oc kand,han fange sig en anden an.”

Kilder:”Arithmetica Danica”. Microfilmet etter originalutgaven i Det Kongelige Bibliotek.Brun,V.: Regnekunsten i det gamle Norge. Oslo 1962.Fløistad, G.: Gamle bøker og bokbind. Oslo 1987.Skogns Historie B. IV - A. Levanger 1964.

108

109

Andreas Lunnan:

Et dystert 50-årsminne:Fire omkom ved flystyrt i Åsen

Det som skulle være en glad formiddagsflukt på tampen av en utdannings-periode, endte i en katastrofe som krevde fire unge liv. Den verste flyulykkeni fredstid i Levanger-området skjedde 15. juni 1952, da to skolefly fra Værnesstyrtet ved Hammervatnet.

Årsaken var at det ene flyet sneiet borti det andre under formasjonsflyging.De to Fairchild-flyene lettet fra Værnes kl. 09.35 denne søndags formidda-

gen. Det ene skulle utføre en værobservasjon i området nord og øst for fly-plassen, mens det andre hadde et oppdrag i forbindelse med luftvaktsøvelsen”Vardevakt”. To personer satt i hver av maskinene.

Av en eller annen grunn slo flyene følge nordøstover mot Åsen, og fløy gan-ske tett sammen i 200-300 meters høyde, - det ene flyet skrått bak til venstrefor det andre. Da flyene passerte Branddalen øst for Hellemsmyrene, aksele-rerte det bakerste flyet med den følge at høyre vinge slo inn i sideroret på denandre maskinen. Vingen brakk ca. tre meter fra spissen, og flyet styrtet direktei bakken bare om lag hundre meter fra gården Hammeren ytre. Det andre flyetskjente uten styringsmuligheter før det gikk i spinn og tørnet i åkeren knapt trehundre meter lengre fram, bare 100 meter fra bebyggelsen på gården Hammerenøstre. Begge flygerne og deres passasjerer antas å ha blitt drept momentant damaskinene traff bakken.

ØyenvitnerDet var flere øyenvitner til ulykken. Aller nærmest var gårdbruker Petter

Frigård på den vestre Hammeren-gården. Han jobbet i fjøset da han hørte sær-deles sterk flydur, noe som fikk ham til å løpe ut av driftsbygningen. Flyenesmalt sammen akkurat da Frigård kom ut, og han kunne til sin store forskrek-kelse følge hele dramaet som utspilte seg i løpet av de nærmeste sekundene.Det ene flyet stupte i bakken bare ca. 60 meter fra Frigård, mens det andre ving-let hjelpeløst videre før det styrtet på naboeiendommen.

John N. Hammeren og hans frue Olga på gården Hammeren østre var i ferdmed å slippe ut kuene fra fjøset etter morgenstellet da de observerte de to fly-ene som kom i lav høyde sørvestfra. Da maskinene smalt sammen, kunne dese at splinter av flykroppene sprutet ut i lufta før det bakerste flyet gikk i en

110

krapp bue ned mot innmarka på nabogården. Og dramatikken ble forsterketved at det andre flyet også styrtet, bare noen meter fra deres ståsted.

Gårdbruker Nils Hammeren på Hammeren østre var knapt 12 år da ulykkenskjedde. Han var inne i våningshuset da det smalt, og unngikk derved dennedelen av dramatikken. Men han kan bekrefte stor oppstandelse i minuttene ogtimene etter hendelsen. Øyenvitnene løp straks bort til vrakene for om muligå kunne hjelpe, men så vel flygere som passasjerer var alle døde.

Alt hadde skjedd så fort at ingen av de ombordværende hadde fått tid på segtil å tenke på redningsmuligheter.

Hammeren forteller at det oppstod hverken brann eller eksplosjon i vrakene.Alt var stille da de første vitnene kom tilstede. Bare en svak surring hørtes framotoren i det fremste vraket. Uret i cockpit viste 09.45.

- Selv om folk i Åsen var godt vant med flyaktivitet ved skoleflyene fra tre-ningsbasen på Værnes, var det nok mange som la merke til de to gule maski-nene som strøk lavt over bygda denne søndags formiddagen, sier NilsHammeren. – Ulykken førte da også til en strøm av skuelystne som kunne regis-trere at flydeler lå spredt over store deler av Hammeren-jordene.

- Lensmannen og hans folk sørget for å sperre av området så snart sommulig, først og fremst av etterforskningsmessige grunner. Men også for åskåne publikum for uhyggelige synsopplevelser. For oss som styrtet til vrakenefor å prøve å være til hjelp, var det slitsomt å bære de inntrykk som festet seg

Vraket av flyet som styrtet på åkeren ved Hammeren østre. Legg merke til det øde-lagte sideroret.

111

på netthinnen, minnes Hammeren, som den dag i dag har oppbevart vrakres-ter som flyvåpenet ikke ville ta med seg fra åstedet. – Jeg kunne vel ha bruktflyhjulene til en eller annen doning her på gården, men de dystre erindringenefra denne junidagen i 1952 har holdt meg fra det, sier han.

De fire som omkom ved Åsen-ulykken var:Sersjant Knut Robert Edvards, BygdøySersjant Gunnar Skaardal, Tinn i TelemarkSersjant John Olav Nesse, BergenFlysoldat Einar Henrik Molvær, Langevåg

Alle de omkomne var 20 år gamle. De tre sersjantene var ute på det avslut-tende treningstokt da ulykken skjedde. Da hadde tilbakelagt grunnutdannelseni USA, og var nå også ferdig med oppfølgingen på Værnes. Nå stod de klaretil å gå inn i operativ tjeneste i forsvaret.

Det ble umiddelbart nedsatt en undersøkelseskommisjon, med løytnantBjørge Hansen som leder. I rapporten som fulgte ble det antydet at ulykkentrolig skyldtes uoppmerksomhet da det bakerste flyet akselererte med tanke påå skifte plassering i formasjonen. Det kunne ikke påvises tekniske feil ellermangler ved flymateriellet. Flyenes loggbøker var i orden før ”flyvningenesbegynnelse”, - det samme var besetningens sertifikater.

Flyet som trolig forårsaket ulykken ble knust i småbiter på jordene ved Hammerenytre.

112

Ved middagstider søndag 15. juni skulle det vært holdt flystevne påRinnleiret, i regi av Trondheim Flyklubbs Seilflyavdeling, Inntrøndelag Flyklubbog NTHs Flyklubb. Straks meldingen om ulykken i Åsen ble kjent, ble arran-gementet avlyst.

Tirsdag 17. juni ble de fire forulykkede ungdommene bisatt ved en gri-pende høytidelighet utenfor hangar 5 på Værnes flystasjon. Prost Lars Tangvikforrettet. Bårene var dekket av norske flagg. Fire skolefly stod oppstilt sideom side foran hangaren, og bak kistene dannet en avdeling flysoldater æresvakt.To skolekamerater av de avdøde fungerte som marskalker, og sjefen forLuftkommando Trøndelag, oberst Jørgensen, holdt en minnetale over de fireunge menn som så meningsløst ble revet bort.

Undersøkelseskommisjonen i arbeid på ulykkesstedet i Åsen, fra venstre løytnantLysestøl, kommisjonens leder, løytnant Bjørge Hansen, sersjant Lyngby, vingser-sjant Kristensen, og lensmann i Åsen, Jens Lunnan.

(Fotos: Luftkommando Trøndelag)

113

Asbjørn Andresen:

Byggmester Ole Andresen

Livshistorien til Ole Andresen fra Markabygda er beretningen om hus-mannsgutten som arbeidet seg opp til å bli en anerkjent og dyktig byggmester,med store arbeidsoppdrag både i Trøndelag og i Nord-Norge, og med et sær-skilt arbeidsfelt, nemlig kirkebygninger. Barnebarnet Asbjørn Andresen harlaget et skrift for familien om denne spesielle og begavete mannen. Denneartikkelen er et bearbeidet utdrag fra skriftet, og inneholder både Oles livs-historie og barnebarnets levende minner om bestefaren fra 65-70 år tilbake.Mer stoff om Markabygda kirke finnes i Historielagets årbok for 1984.

Sidsel Wohlen

Barneminner fra bestefarsloftetBestefarsloftet ligger i tankene, både i klare bilder og som i en drøm. Når

en åpnet døren, knirket det i en spiralfjær som skulle holde døren lukket. Ensterk tobakkslukt møtte en i døråpningen.

Selve rommet var enkelt. Veggene var kleddmed papp og tapetsert med en lys tapet. Taket

var malt med et strøk kvitmaling, men gol-vet var umalt.

Loftet var spartansk utstyrt medmøbler. Til høyre for døren sto en dob-beltseng som bestefar hadde liggetalene i siden bestemor Mette dødemange år tidligere. Ved fotenden avsenga stod kista som vi barna vedenkelte anledninger fikk lov til å sened i. Den inneholdt tusen hemme-lige ting, syntes vi. Bortsett fra gam-meldags medisin, besto innholdet av

store bunker med brev, bundet sam-men med hyssing. Kanskje var det hils-

ningsbrev fra Dyrøy eller Skjærstad? Detkunne muligens også være kontrakter med

forskjellige kommuner i Nord-Norge. Ellerhadde broren Anton i Amerika sendt brev; en

bror som aldri vendte tilbake til gamlelandet? Brevene er borte nå og spørs-målene vil aldri bli besvart.

På veggen til venstre for vinduet hang en liten bokhylle. Den hadde tre ellerfire hyller og en dreid søyle i hvert hjørne. Den var ikke fylt med bøker; nei,hyllene var fulle av arbeidstegninger av kirker og andre bygg. Et lite tegnebordsto under hylla. Der var det tegne- og skrivesaker, blekk og tusj i flere farger,tusjpenner og tegnepapir.

Alle tegningene ble brent etter bestefars død og dermed borte for all frem-tid. Han døde av kreft og legen antydet at kreften muligens var smittsom.Dermed gikk tegninger og brev på ilden.

Over senga hang uret med nøkkeltrekk. Dette uret stoppet den natten beste-far døde og det lot seg ikke reparere mer. På veggen over hodeenden var detstiftet fast en tegning. Jeg mener å huske at den var av Markabygda skole. Enliten tobakkshylle med en liten, svart lommekniv var også plassert ved hode-gjerdet. Bestefar brukte skråtobakk så lenge jeg kan huske. Ved enkelte høy-tidelige anledninger tok han fram ei tobakkspipe med langt bøyelig rør for åta seg en røyk med litt stil over. Da kunne vi barna merke at han hadde opp-levd en annen verden enn på bestefarsloftet. Denne pipa var ellers plassert i enspesiell, brodert hylle nede ved døren.

Til venstre for døren sto en gammel, enetasjes ovn med trefot under. Bestefarfyrte ofte i den. På juledagsmorgen og ellers på høytidsdager kunne det ogsåvære far som gikk opp og la i ovnen før bestefar kom seg ut av senga. På slikedager hadde far også med "kaffe på sengen" til bestefar. Jeg vet ikke om detvar vanlig på den tiden med slike skikker ellers i bygda. I fars oppvekst var beste-far bortreist i lange perioder, og jeg tror kanskje at far gjennom denne hand-lingen ville bygge bro over den kløften som var mellom dem i fars barndomog tidlige ungdom.

I det nordøstlige hjørnet av loftet stod nattbordet med et blikkfat i nederstehylle. Det var bestefars vaskestell. Hver lørdag var han nede på kjøkkenet oghentet seg vatn. Han fylte fatet, tok av seg strømpene, brettet opp buksene ogforetok den for oss barna høytidelige handlingen å vaske føttene.

Inne på dette spartanske loftet var det ikke bare søvn og tegning som fore-gikk. Der lappet han skoene sine og var tildels selvhjulpen som skredder. Jeghusker godt at han hentet fram det store arbeidsbordet, plasserte det midt på gol-vet og sydde bøter på vadmelsbuksene sine. På reisene sine var han sikkertvant til å greie seg uten kvinnfolkhjelp.

Noe som få visste, var at bestefar var meget musikalsk. Det var sikkert arvfra Langås-slekta. En annen gren av denne slekta ble som mange vet orgel-byggere (Torkildsen i Åsen og Isaksen på Levanger). Ved en enkelt anledningda bror min Meinhard og jeg sang "Ja, vi elsker" stoppet han oss og sa: "Slikskal det synges!" Jeg husker vi ble meget overrasket over hans gode sang-stemme, hans høye alder tatt i betraktning. Jeg tror ikke han spilte noe instru-ment, men alle tre barna var musikalske og spilte ett eller annet instrument, helstorgel. Alfred, som kanskje var den mest musikalske, ble organist i Markabygdakirke, der han fungerte i over 40 år.

114

Samtidig med at Markabygda kirke fikk sitt første orgel, bygget av Isaksenog Renbjør, kjøpte bestefar et lite husorgel av dem. Det ble ofte fraktet rundti bygda ved ulike anledninger. Da tante Mathea ble voksen, var det gjerne hunsom spilte på forskjellige fester rundt om, ofte sammen med Martin Friberg,som spilte fiolin. Husorgelet er nå restaurert og står hos undertegnede.

Spaserstokken med sølvhåndtak hadde sin faste plass nede ved døren påloftet. Den ble ikke brukt for helsens skyld, men var nok mer et statussymbol.Helt borte i kroken hadde barberskrinet sin faste plass. Det var høytid nårbestefar kom ned på kjøkkenet for å barbere seg. Barberingen foregikk alltidi kjøkkenet - jeg vet ikke hvorfor. Kanskje det var av gammel vane? Jeg hus-ker ennå godt når han om søndagen satte seg foran kjøkkenvinduet og åpnetbarberskrinet, med alt utstyret det inneholdt.

Ellers var hans vante plass under måltidene ved tverrenden av kjøkkenbor-det. Far og bestefar pratet da gjerne om siste nytt, særlig om det som stod i"Amtstina" (Nordre Trondhjems Amtstidende). Ellers var det en ting jeg ikkeforstod; hvorfor bestefar aldri brukte gaffel når han spiste. Senere fikk jeg viteat så tidlig som i hans barndom var gaffelen ikke tatt i bruk i Norge, ihvertfallikke på landsbygda.

Renholdet på bestefarsloftet var det min eldste søster Margot som haddeansvaret for. Det var helst golvet hun vasket; resten fikk hun knapt røre. Hunfortalte at det var litt av en jobb, for det umalte golvet inneholdt rester avtobakk og mye annet. Men bestefar var snill, og det vanket alltid en krone etteren slik rengjøring, og det var mye penger på den tiden.

Margot var også den som tok seg av bestefar på hans dødsleie. Han var tål-modig til det siste, men det var likevel en slitsom oppgave for en ungjente.

115

Gammelhusa på Nordenget. Tegning av Ragna Friberg.

Som takk for alt det hun hadde gjort, ga han henne en pidestall, en svenneprøvefra hans ungdomstid. En av de siste dagene han levde, pekte han på møbeletog sa med lav stemme: "Takk, Margot, den er din!"

Nå er bestefarsloftet borte med alt inventar. Bare minnene lever videre.

LivshistorienFamilien til Ole

Ole Andreas Andresen ble født og vokste opp på Nordenget i SkognsMarkabygd, som det het da. Foreldrene var Andreas Gundersen Nordenget,født 1815, og kona Anne, født 1814. Andreas sin slekt kom fra Langås og Heiri Frol. Han var snekker ved siden av gardsarbeidet på Nordenget og ellers bådemusikalsk og litt av en drømmer. Han hadde fra tidlig barndom hørt sagnet omkirka som skulle ha stått på Hallan i gammel tid. Han sto mange ganger foranden digre mastudøra på Øster-Hallan og drømte om en ny kirke der den gamlehadde stått. Mastudøra, med svære trenagler og et lås større enn stabburslåsetpå noen av Hallangardene, var det eneste som var igjen etter "Hallkjerka", bledet fortalt. Annes slekt var fra Skjelstadmark. Anne forpaktet i mange årHoavollen og drev seterarbeid om sommeren. Maten hun produserte der tok hunmed til Trondheim og solgte på Torget.

Andreas og Anne fikk tilsammen 7 barn, alle gutter:Gunder var født i 1843, han ble syk og døde i 1863. Rasmus, født i 1846, ble gardbruker på Gryte i Skogn. Karl Peter, født 1848, ble baker i heimbygda, men døde også ung, alleredei 1876. Ole Andreas, født 11. mai 1851, var byggmester og gardbruker på Buran.Daniel, født 1854, var gardbruker på Hesteråsen.Anton Marius, født 1858, reiste til Amerika, der han ble farmer og bygg-mester. Albert, født 1863, døde som liten etter å ha fått en kokende ostekjele overseg på Hoavollen.Barndommen på Nordenget var full av lek og moro for brødrene. Men også

preget av at den eldste og yngste broren døde så tidlig. Ole var liten av vekstog litt kroket, og han hadde det ikke alltid så lett i bygdemiljøet, der de sosi-ale skillelinjene var vel så sterke som i byen.

Ut i arbeidslivetEtter hvert som guttene vokste til, måtte de ut i arbeid. I bygda var det van-

lig at ungguttene tok til med gjeterarbeid og gardsarbeid. Ole arbeidet to år somgjeter for et ektepar i Markabygda. Høsten 1967 ble han konfirmert i Alstadhaugkirke, og hadde da vært så flink i forberedelsene at han ble plassert langt oppepå kirkegolvet. Dette skulle vise seg å ha stor betydning, for da lensmannRønning i Skogn senere spurte presten Jønsberg til råds om hvem han skullefeste som ny lensmannsdreng, anbefalte presten at han snakket med Ole, somhadde gjort et så godt inntrykk.

116

117

Ole trivdes med arbeidet som lensmannsdreng. Han fikk ansvar for hes-tene, reiste i ærender og gjorde forefallende arbeid på kontoret. Her kom hanen dag over et arveskjøte fra Almlia i Markabygda; det omtalte “den offentligevei til kirkegrænden”, noe som kunne bevise at det virkelig hadde stått en kirkeder, slik som faren alltid hadde hevdet.

Skjerstad kirke i Salten.

Interiør Skjerstad kirke.

118

En tid senere fikk Ole tilbud om å arbeide som gårdskar og altmuligmannpå sykehuset på Eidesøra. Her var det bedre betaling og mange ungdommer åjobbe sammen med, og Ole slo til. Han ble god venn med en gutt fra Namsos,sønn av hotelleier Johanna Skei. Dette førte til at Ole fikk arbeid på hotellet iNamsos, og der ble han i tre år. Våren 1874 ble hjemlengselen for sterk, og hanble med ei trelastjekt til Trondheim, og gikk så til fots hjemover omSkjelstadmark og Bulandsgrenda.

Akkurat den våren skulle det tømres opp en kirke på Hallan under ledelseav arkitekt og byggmester Forbregd. Kirka skulle senere tas ned og fraktes tilJøssund i Bjugn. Faren slo frampå at tømmerarbeid måtte være noe for Ole, sliksom det hadde vært for så mange i Langåsslekta før han. Jo, Ole dro til Forbregdi Levanger, som var villig til å la Ole prøve seg. Det ville ikke bli lønn det før-ste året, men mulighet for lærlingkontrakt senere, hvis han viste seg dugelig.

Dermed var Oles fremtid staket ut.Ole ble med til Jøssund da kirkematerialene ble fraktet dit, og var med på

oppføringen av kirka der. Den ble innviet utpå høsten i 1875. Heime iMarkabygda bygget han hus for broren Karl Peter og tok på seg annet mindresnekkerarbeid. Ole fortsatte å arbeide for Forbregd ennå et år, men da det blemindre arbeid å få hos ham, flyttet han over til arkitekt A. H. Mosling i 1876.

Dyrøy kirke i Troms.

Han hadde alt lært seg fagtegning og å arbeide etter andres tegninger, ogMosling, som merket seg Oles ferdigheter, tok sjansen på å sende ham tilRørvik for å føre opp den nye telegrafbygningen der ute. Det gikk bra.

I 1877 fikk arkitekt Mosling tilbud om å bygge den nye kirka i Skjerstad iSalten. Og så fornøyd var han med lærlingen sin at han sendte Ole oppover sombyggeleder. Litt av et ansvar å få for en 26-åring med tre års praksis som tøm-rer. Men Mosling hadde sett at Ole hadde lederegenskaper og faglig kompe-tanse, og det skulle vise seg at Ole viste seg tilliten verdig. Utpå året 1877 stokirka ferdig.

Da Ole fylte 80 år, fikk han følgende hilsningstelegram fra daværende sog-neprest Ivar Sjaastad i Skjerstad: “Kyrkja helsar byggmeisteren. Presten hel-sar mannen." Minnet om kirkebyggeren levde lenge i Skjerstad.

Mens Ole var i Skjerstad hadde han fått flere tilbud om arbeid iSaltendistriktet. Men så fikk han brev fra Mosling. Levanger kirke, som Moslinghadde tegnet og oppført i 1869-70, var helt ødelagt i bybrannen i desember 1877,og nå var det mulig at han fikk bygge den nye kirka. Ole dro forventningsfullsørover. Skuffelsen var stor da det ble arkitekt Carl Bergstrøm som fikk tilsla-get på kirkearbeidet.

I gang som byggmesterDet var likevel nok å gjøre etter brannen på Levanger. Ole fikk godkjent sine

papirer som egen byggmester, og satte i gang med bygging av "en hel delGårde" i følge bevarte papirer. Men det var kirker han var mest interessert i åbygge. Så da Dyrøy kirke i Troms skulle oppføres, la han inn anbud og fikk til-slaget. Vi vet ikke nå hvem som tegnet kirka. Det mest sannsynlige er S.Mathisen fra Steinkjer, som Ole hadde et godt samarbeid med gjennom mangeår.

Byggekomiteen ville at byggmesteren skulle skaffe alle materialer til kirka,og i Dyrøy var det vanskelig med trelast. Ole reiste da til Namsos, der han vargodt kjent fra før, og bestilte materialer hos Juell & Guldbrandsen (senere VanSeveren). Firmaet sto også for frakten nordover til Dyrøy.

Kirka i Dyrøy ruver godt i terrenget med sine 450 sitteplasser. I hundreårs-beretningen står det at arbeidet gikk godt fremover, og det skjedde uten for-sinkelser. Innvielsesdagen var 13. november 1880. Det var daværende biskopSmit som ledet innvielsesseremonien. Ole fortalte senere at det var en av detmest høytidelige seremonier han hadde vært med på.

GiftermålFør Ole reiste nordover var han blitt interessert i datteren til Johan på

Støringen, Mette. Hun bodde for det meste hjemme hos besteforeldrene, somvar kårfolk på Støringen. Faren hadde solgt gården og jorda ble drevet som til-leggsjord av kjøperen.

Mette holdt også delvis til på Berri i Stjørdal, der hun hadde slekt, og Olevar ofte på besøk. På den tiden var det et livlig forretningsliv i Stjørdal.Byggingen av Meråkerbanen og voksende industri nede på Stjørdalshalsen

119

førte til Klondyketilstander. Mette og Ole hadde planer om giftermål, og bleenige om å prøve seg med en kolonialhandel for å få et fast bosted. Forretningenble startet i 1882, og Ole sto oppført som handelsmand i Stjørdal i kirkebokada Mette og han giftet seg i Alstadhaug kirke 3. januar 1883. Forlovere var for-pakter Johan Bjerken og arbeidsmann Johan Støring. Bryllupsfesten ble holdtpå Nordenget, der det var forholdsvis romslige hus. Historien forteller at Mettevasket golv før bryllupet, og ble advart av svigermor Anne om å være forsik-tig, siden hun var med barn.

Men forretningen i Stjørdal gikk ikke så bra. Virksomheten på Halsen stag-nerte fort da jernbanen var ferdig utbygd, og krakket kom for mange, også forMette og Ole. Løsningen for dem ble å flytte inn på Nordenget hos svigerfor-eldrene.

Nye byggeoppdragOle ville helst fortsette som byggmester, og han var hele tiden på utkikk etter

oppdrag. Våren 1883 kom det brev til Ole fra Nord-Norge om bygging av enkirke i Finnmark. Han så her en stor sjanse tilvidere utvikling og fremgang, og reisteavgårde, selv om han da måtte væreborte i lang tid fra Mette og ungen deventet. På grunn av tyskernes rase-ring av all bebyggelse i landsdelenunder siste krig, kan det ikkedokumenteres hvilken kirke detvar. Det eksisterer et fragmentav en tegning til et større kir-kebygg, som ikke kan stedfes-tes, det var antakelig den hanbygde der oppe.

Ole kom ikke tilbake før påforsommeren 1885. Da varAlfred, som ble født 1. juli1883, alt blitt to år gammel.

Mer arbeid ventet på Ole dahan kom tilbake til Trøndelag.Byggmester Mathisen hadde tattpå seg mange oppdrag i Levangerog var glad til at Ole kunne ta unna endel der. Ole og familien flyttet inn i enbygård i byen. Men det viktigste oppdragetkom heime i Markabygda sommeren1885.

Markabygda kirkeBygdefolket i Markabygda hadde i mange år hatt sterke ønsker om en egen

120

Ole Andresen, 34 år.

121

kirke for å slippe den lange kirkeveien til Alstadhaug. Pådriver og ildsjel varlærer Johan Rian. I 1884 ble det holdt allmannamøte og endelig besluttet at detskulle bygges kirke i bygda. Og arbeidet med å skaffe midler ble satt i gang.Det ble også vedtatt å spørre Ole Andresen, bygdas egen byggmester, om hankunne ta på seg oppdraget. Ole svarte ja med en gang da Rian kom med spørs-målet. Dette var en stor personlig seier for Ole, som opp gjennom årene mangeganger hadde kjent at janteloven gjaldt i heimbygda.

Plasseringen var allerede klar; Bonsak Troset ga gratis tomt til bygget. OgOle satte seg straks ned ved tegnebrettet. Dette var oppfyllelsen av drømmene- å tegne og bygge bygdas egen kirke var det viktigste han kunne få gjort ilivet.

Etter hvert ble det for tungvint å bo i Levanger, og på nyåret 1886 flyttet hanpå nytt inn på Nordenget med familien. Våren 1886 ble sønnen Peder født.

Arbeidet på kirka ble utført av bygdas egne håndverkere. Det fantes tøm-rere og snekkere på nesten hver gard, og de kom og ba om arbeid.

Innvielsen fant sted i oktober 1887, med biskop Laache som hovedgjest. Olefikk plass på første benk sammen med Johan Rian. Foreldrene Anne og Andreassatt bak i kirka og så at sønnen fikk den heder han så vel fortjente.

BuranSommeren 1886 fikk Mette og Ole tilbud om å kjøpe Buran, en av bygdas

største garder, sentralt plassert og med flere husmannsplasser. Ole hadde lagtseg opp en del penger etter arbeidet nordpå, og så seg i stand til å gå til et såstort og alvorlig skritt. Det ble handel og flytting. Skjøtet er skrevet den 30. mars

Markabygda kirke.

122

1887. Husene på garden var ikke i så verst stand. Men jorda var i en elendig for-

fatning. Det måtte til et stort grøftearbeid før det kunne bli dyrket noe somhelst. På en av flatene kom Ole over branntomtene etter leirbålene tilArmfeldthæren fra 1718.

Skogen var også utarmet. Det hadde sin spesielle grunn. Da det ble fritt åbrenne brennevin i 1814, ble det anlagt et større bygdebrenneri nord for husenepå Buran. Skikken var da slik at gardbrukerne i Skogn kom oppover med hestog støttinger og hogget seg vedlass på Buran, samtidig som de brente jule-brennevinet. Til slutt var det ikke et fullvoksent tre igjen borte i Burskogen. Detlille som var igjen, var ikke til mer enn brensel for garden og husmennene.

Det fulgte nå noen år med hardt gardsarbeid, noe Ole ikke hadde drevetmed før. Men heldigvis for Ole var Mette ei dugandes gardkjerring, og sam-men klarte de litt om senn å få garden i brukbar stand. Dessverre fulgte det meden avtale i skjøtet, som skulle bli en tung bør for familien, og spesielt for Mette.Den forrige kona tok med seg ungene sine og dro til Amerika, og satte igjenden sinnsyke og voldelige mannen sin på føderådskontrakt i 10 år. Etter etbasketak med ham ble Mette skadet, slik at hun fikk store problemer med helsaresten av livet.

Byggmester igjen – og gardbruker i tilleggDet ble snart spørsmål om Ole kunne ta på seg mer arbeid som byggmes-

ter eller levere tegninger til planlagte bygg. Allerede i 1889 var han i gangigjen, og deretter ble han i mange år fremover slitt mellom sine to yrker, som

Hovedbygningen på Buran.

så vanskelig kunne kombineres.I 1890 tegnet han Okkenhaug kapell, og man kan si i ettertid at dette ble hans

dårligste arbeid. På grunn av sparehensyn skulle det brukes en tømret kasse fraet bedehus som sto ved Levanger, og det ble store problemer med å få denneharmonisk plassert inn i bygget. Takløsningen ble dårlig og ikke godkjent avstatskonsulenten, og nye tegninger måtte til. Det ble senere en annen byggmestersom vant anbudsrunden på oppføringen. Helt til 1893 var det brevvekslingmellom byggekomiteen og Ole, som nå arbeidet med flere oppdrag i Trondheim.

Senere ble det arbeid i Namdalen. Han fikk byggeoppdrag på hermetikkfa-brikken på Abelvær, og vant anbudsrunden da Rørvik kapell skulle bygges.Byggekomiteen syntes etterpå at kapellet ville bli for stort og dyrt, og en annenbyggmester fikk oppdraget. Ole ble da med på byggingen som ledende hånd-verker. I 1896 sto kirka ferdig.

Nå fulgte et år hjemme på Buran. Ole drev gardsarbeid og fikk i tillegg for-bedret gardsbygningene. Våningshuset fikk panel i stue og kjøkken, det bleveranda ved inngangspartiet og loftet ble oppdelt i flere soverom. På kvelds-tid tegnet han kirker, og noen av tegningene ble brukt uten at han var med sombyggmester.

Utpå våren 1897 ble dat-teren Mathea født. Forfamilien ble det nå påmange måter en lettere tid,etter at føderådsmannendøde. De hadde også bedreråd og kunne ha tjeneste-folk på garden. Men Metteskrantet dessverre ogMathea var mye syk somliten.

Denne våren brøt detigjen ut brann i Levangermed katastrofale følger.Alle byggmestere, arkitek-ter, tømrere og snekkerefikk mer enn nok å gjøreunder gjenoppbyggingspe-rioden. Ole satte i gang medstort mannskap, mange avdem fra Markabygda, og desto for oppføringen avmange gårder i byen, blantannet Kirkegata 71,"Kr i s t i ansengå rden" .Samme år var han ogsåansvarlig for byggingen av

123

Utbygget på Kristiansengården i Levanger.

det nye våningshuset pågarden Verås påYtterøya.

Men det var kirkerOle helst ville bygge. I1899 ga han inn anbudpå et kapell som skullebygges i Selbustrand.Arkitekt O. Alstad stofor tegningene. Det varbortimot 20 byggmes-tere som hadde levertanbud på byggingen,men Ole gikk seirendeut av konkurransen. Hanmente selv at de godeattestene fra andre byg-gekomiteer kunne hahatt sitt å si for resulta-tet.

Våren 1900 reiste hantil Selbu for å startearbeidet. Han fikk tak ilokale tømrere til arbei-det, men sønnen Alfredvar også med i langeperioder. Det ble en av de varmeste somre i manns minne, og av den grunn tøm-ret de om natta og sov om dagen. De var innkvartert hos postmesteren påSelbustrand, og Alfred fortalte ofte om de gode minnene fra Selbutiden. 60 åretter at kirka ble innviet, var Alfred igjen på Selbustrand og hilste på sine gamlevenner i Postvesenet.

Den 27. november i 1901 ble Selbustrand kapell innviet. Mette fikk for engangs skyld anledning til å være med på innvielsesfesten. Arbeidet med jern-banen nordover fra Hell var i gang, og hun fikk sitte på med et grustog fraHynnesgruva innover mot Stjørdal, der det ble annen skyss videre tilSelbustrand.

Et nytt oppdrag ventet på Levanger. Norges Statsbaner lyste ut anbudskon-kurranse på alt trearbeidet på hovedbygningen på Levanger Jernbanestasjon.Vinduer, dører, panel, trapper og listverk skulle snekres i en spesiell, massiv,tyskinspirert stil. Ole fikk oppdraget, og arbeidet foregikk fram til åpningen avjernbanestrekningen i 1902.

Sønnen Alfred var med på muringen av råbygget på stasjonen. Det ble reistet høgt heisetårn over tomta. Oppe i tårnet ble det festet en heisblokk, og detgikk en vire opp fra byggeplassen over blokka og opp gjennom tverrgata.Alfred fikk til oppgave å dra viren med hest oppover gata, frem og tilbake,

124

Selbustrand kapell under bygging. Ole til venstre.

slik at mursteinen ble heist fra tomta til murerne oppe på bygget.Nå fulgte noen nye år da Ole var mer gardbruker enn byggmester. Og i

1903 var han med som tømrer uten noe ansvar da Åsen kirke skulle bygges oppetter brannen i 1902. Han leverte anbud på flere kirker i denne perioden, menhan ble ofte for dyr, så nøktern han enn var.

Men i 1904 ble det et nytt storoppdrag. Det skulle bygges kirke på Okkelbergi Skjelstadmark, og byggekomiteen hadde vært inne i kirka i Markabygda oglikte det de så. De ville ha Ole som byggmester. Ole kunne igjen sette seg vedtegnebrettet etter å ha vært på Okkelberg og sett på tomta. Samme året flyttethan inn på kåret hos gardbruker Ole Frigaard i Skjelstadmark sammen med tøm-rerne, deriblant sønnen Peder. Lina, datteren til Frigaard, var hjemme og steltefor foreldrene og de som var innlosjert under byggingen av kirka. Noen årsenere ble Lina og Peder (mor og far) gift. Uten Okkelberg kapell ville de aldriblitt kjent med hverandre.

Okkelberg kapell ble innviet i september 1906.

Vanskelige årMette var i løpet av de siste årene blitt mer og mer plaget av ettervirkning-

ene etter basketakene med føderådsmannen, og hadde i lang tid store smerter.Og akkurat da Okkelberg kapell ble innviet, døde hun.

Etter det var Ole ikke til å kjenne igjen. Han gikk tiltaksløs omkring på gar-den, og sto og snekret på verkstedet til langt på natt for å fortrenge sorgen. Peder,som nå var 20 år, måtte ta over ansvaret for gardsdriften. Senere ble garden over-

125

Fra Levanger jernbanestasjon der Ole hadde alt trearbeid.

dratt til ham, og Ole ble kårmann. På ny frisk

Først i 1911 ble det et nytt byggeoppdrag, og da i heimbygda. Ole ble spurtom å bygge Markabygda kirkestue, og det sa han ja til. Etter det kom han seg,og begynte å ta mot tegneoppdrag igjen. I 1915 satte han opp ny driftsbygningpå Skille gard i Skogn. Der var han utsatt for et stygt uhell. En av arbeidernehadde vært slurvet med smøringa av høvelmaskina, og da Ole skulle rette oppdette, mistet han tre fingre i firkantkutteren. Til tross for at dette var på høyrehand, fortsatte han med snekring så lenge han levde.

Skogn kommune vedtok rundt 1915 å sette opp nye skolebygninger i allekretsene. Ole fikk de fleste byggeoppdragene, og ble nå opptatt av skolebyg-ging i mange år fremover. Markabygda skole ble oppført i 1916-17. På 20-tal-let kom Finne skole og Tuv skole. Da Finne skole ble innviet, var skoledirek-tøren til stede. Han bemerket at bygningen var større enn på tegningene hanhadde godkjent. Ole svarte kontant: “Vi hi tømmer nok i Skogn!”

Lysaker skole sto ferdig i 1931. Da var Ole 80 år gammel. Et par år etter gikkhan til sitt siste oppdrag. Han laget vinduene til den store stuebygningen påHallberget i Markabygda.

Et langt og virksomt liv tok slutt på våren i 1935 da Ole døde. Den 21. maible han båret ut fra kirka han hadde satt opp 48 år tidligere, og begravet vedsiden av sin kjære Mette på kirkegården.

På Levanger hadde Ole satt spor etter seg i byggemiljøet, ikke minst hos demsom fikk gå sin læretid hos ham. Som leder hadde han ikke vært redd for å sifra hvis det var noe han ikke likte, og han var kritisk vedrørende andres arbeid,som den gode handverker han var. Dessuten kunne Ole være snarsint, noe somgikk fort over, men som kanskje ikke ble glemt så fort av dem det gikk ut over.

126

Okkelberg kapell i Skjelstadmark.

127

Men han samarbeidet likevel godt med alle, både dem han hadde under seg ogde mange oppdragsgiverne og leverandørene. Og hans faglige dyktighet var storog inspirerende for lærlingene.

En av dem, byggmester John Johnsen Aarvik, kom opp til Buran en dag førstpå 30-tallet for å takke Ole for læretiden hos ham. Også folk i Markabygda for-sto verdien av hans livsverk, både som læremester for tømrerne og som driv-kraft i handverksmiljøet som grodde fram i bygda. Et miljø som er levende dendag i dag.

Barneminner fra mastuaDa bestefar kjøpte Buran, tok han til å se etter et hus som kunne brukes til

snekkerverksted. Husmannsplassen Storskalet var ubebodd og stua der fanthan brukbar til å flytte opp til garden. Det var ei vanlig husmannsstue med torom; kjøkken og kombinert stue og soverom. Det siste ble siden kalt for kam-merset.

Med husmannen Nils Storsve til hjelp fikk bestefar flyttet stua og bygd denopp som mastu på Buran. Det åpne ildstedet ble gjenoppbygd i kjøkkenet slikden var i Skalet. Ellers bygde han til et vedskjul i sørenden av huset.

I mastukammerset satte bestefar høvelbenken foran vinduet som vendtemot tunet. Så sant han var hjemme, stod han der og laget trapper og vinduerog mange andre ting. Da han ble eldre, oppholdt han seg på verkstedet detmeste av tiden.

Han gikk alltid med spikerforkle når han var på verkstedet; noe som nabo-

Finne skole. Markabygda skole og Tuv skole ble oppført etter samme tegning mednoen små forandringer.

barna gliste av. "Forkle er kvinnfolkklær!" sa de. Det var ikke så mye store redskap der utenom høvelbenken. Bestefar hadde

ikke sans for maskiner, men han var en mester til å bruke grindsaga. Vi barnastod ofte og så på når han kløvde planker med denne saga, nesten like fort somom han hadde brukt sirkelsag, og langt mer nøyaktig. Borte ved veggen tilkjøkkenet stod en liten komfyr der han brente høvelspon og trekapp. På ovnenvar limpotta ofte å finne.

Bestefar kunne så mangt. Han laget for eksempel fotorammer. Til poleringbrukte han noe han kalte skjell-lakk oppløst i sprit. Dette smurte han på meden labb av en hare. Han kunne ikke bruke kost, sa han, for da ville det bli riperi lakken av den grove busta. Han gned med harelabben til poleringen var tørrog blank. Han kunne også lage leker til oss barna, som små trillebårer og andreting. En liten lekestue han bygde var populær i mange år.

Det ble etter hvert mange rundt kjøkkenbordet på Buran. Han laget da etstørre bord, som er i daglig bruk fremdeles.

Til tross for at alt arbeidet foregikk for hand, kunne han på kort tid lagevinduer til et helt hus. Og det var ikke vinduer med hele ruter, nei, det var små-ruter. Når han laget vinduskitt, var det en hel seremoni. Råstoffet var kritt oglinolje. Han bakte og banket en lang stund før han fikk til kitten som han ville.

Folk kom også innom for å skifte knuste vindusruter, og for å få lagt inn glassi nye vinduer. Jeg husker en gammel kone, Maria Myren, som kom sent en kveldfor å få nytt glass i fjøslykta si, som var laget av tre. En annen gang kom hunfor å få tilskåret en vindusrute. Som mål hadde hun med seg to trepinner til malfor høyde og bredde. Hun hadde sikkert ingen meterstokk, og var kanskje ogsåusikker på bruken av slike måleinstrumenter.

En sommer først på trettitallet tok bestefar med seg kittspannet til kirka ogskiftet kitt i alle vinduene. Det var nok solide saker, for der er det ikke skiftetkitt siden da.

Masturommet, eller det som tidligere var kjøkkenet i Skalet, var svart av sotbåde på vegger og tak på grunn av den åpne peisen. Her foregikk det somellers på gardene i bygda slakting, flatbrødbaking, vasking av klær og andre gjø-remål. Hver sommer flyttet vi til mastua og bodde der hele sommeren gjennom.Den var spartansk utstyrt med et stort ovalt bord rett overfor grua. Et matskapog en benk for separatoren var det eneste faste inventar. Borte ved vestveggensto den defekte golvklokka. Det vil si - den ble defekt. Min bror Olav, som varden mest nevenyttige av oss, tok ut urverket og laget et lite treskeverk av det.En leke som vi yngre barna hadde stor glede av.

Gjennom røykgangen over grua gikk det en trestaur. Den var til å henge oppskjerdingen i. At stauren ikke brant opp var rart, men de visste hva de gjorde,gamlekarene. Når bakstekonene stekte flatbrød, hadde de brannfoten og bak-sterjernet stående inne i grua over åpen ild. En dag mor sto og rørte i gomme-kjelen, røk skaftet på sleiva hun rørte med. Dermed kom handa ned i mysen,og hun brente seg kraftig. Det var en av de mindre hyggelige ting en minnesav alt det som foregikk ved grua.

Separatoren var ellers en ting som vi lekte mye med. Og at barn kan være

128

grusomme skal være sikkert. En dag tok nemlig min bror og jeg og plasserteei humle nede i separatorkula. Vi satte i gang og dro i sveiva. Kula kan ha enomdreiningshastighet på over tusen omdreininger i minuttet, så da vi stoppetetter en god stund, trodde vi at humla var død, eller i det minste skadet. Mennei da, den krøp opp og fløy som om ingen ting hadde hendt.

Mastuloftet var fullt av mange rare ting. Gamle oljelamper, mønster til kir-kebenker, vevstol, dreibenk og en mengde andre saker. Vevstolen monterte visammen med et stort hjul, så det ble en motor for dreibenken, som vi ungeneså kunne dreie enkle saker på.

Minnene er klare og friske om bestefarstiden i mastubygningen.

129

130

Hans Olav Løkken:

År 1900 – rasulykka ved Grubbåsen i Åsen

En vakker maidag sitter noen turister på rasteplassen øverst i Vuddudalen.Kanskje sitter de og funderer over det for dem merkelige navnet Vuddu. De harkjørt om kapp med et lokaltog oppover. Men så ble toget borte, og turisteneglemte det hele da rasteplassen dukket opp til høyre. En av turistene har gåttbort mot kanten til venstre for jernbanelinjen, og står og kikker ned på Kleivengård. Plutselig kommer et nytt tog fram under føttene på ham og piler rundtsvingen som et annet tusenben. Så rusler han tilbake, setter seg i lag med fami-lien i bilen og kjører videre nordover. Slik har det vært for mang en turist somhar stoppet nettopp på denne rasteplassen. Alle vel uvitende om at akkurat derskjedde det den 5. mai 1900 en tragisk ulykke under anleggstiden av jernba-nen.

Så la oss bevege oss mer enn 100 år tilbake. Den 1. mars 1894 ble det ved-tatt av Stortinget å bygge en jernbane fra Hell stasjon på Meråkerbanen tilSunde ved Snåsavatnets utløp. 87 stemte for, 26 stemte mot. Forarbeidet med”Sunnanbanen” tok til høsten 1896, og planene og overslaget ble lagt fram 6.desember 1897, men omhandlet da bare strekningen fra Hell til Rinnleiret.Arbeidet med jernbanen startet i juni 1898. Planen var at banen skulle stå fer-dig frem til Levanger høsten 1901. Men slik ble det ikke. Bevilgningene bleredusert og arbeidet innskrenket. 27. oktober 1902 ble jernbanen høytideligåpnet frem til Levanger. Hele strekningen til Sunnan ble åpnet 15. november1905, og med telegrafnett, gjerder, stasjoner, vogner m.m kostet den 9,33 mil-lioner. Hell – Rinnleiret kostet 4,3 millioner.

Det var ikke enkelt å legge jernbane gjennom Åsen. Blåleire og kvikkleireskapte store problemer. I enkelte skjæringer kom banenivået svært dypt, ogbløte leirmasser fløt inn på linja. Løsningen var da kun ”å øse ut leirsupa”. Enåsbygg som var med på anlegget, fortalte at han begynte å fylle ”sluskbåra” påsamme sted hver dag i ukevis. Hver natt seig det inn nye leirmasser. Av de 19utglidningene som ble ekstra kostnadsberegnet i sluttrapporten fra prosjektet,hørte 9 hjemme i Åsen. Disse vanskelighetene bidro til uforutsette utgifter.Største ekstrautgifter hadde de med Grubbåsen som medførte ytterligere kr.46.000,- Dette var et meget stort beløp. Sett i relasjon, kan det nevnes at 2-tråd-stelegrafen for hele strekningen Hell - Sunnan kom på ”bare” kr. 4.100,-

Det ble for det meste jobbet på akkord. 10 timers arbeidsdag, inklusiv lør-dager. I mars 1901 gled hele hovedveien ut ved Grubbåsen. Her ble det tatt ut30 000 kbm jord og 10 500 kbm stein. I Grennemarka måtte de ta ut 13 000kbm bløt leire. Bare ved Grubbåsen ble det jobbet i 38 måneder – altså over 3år. Når hele strekningen fra Hell til Rinnleieret ble ferdig på 52 måneder, sierde 38 månedene sitt om forholdene øverst i Vuddudalen. Gjennomsnittlig trans-portlengde er oppgitt til 700 m. Et dagsverk tilsvarte i gjennomsnitt uttak avca. 4 kbm jord eller 2/3 kbm stein. Det tilsier om lag 23.400 dagsverk.Arbeidstokken varierte, men ved Grubbåsen var det 22 mann i sving.Gjennomsnittlig fortjeneste for rallaren på jordarbeid var kr. 3,65 pr. 10-timersdag. For arbeid i fjell lå akkorden på om lag kr. 3,98. Vanlig daglønn for øvrigi samfunnet på den tiden lå nok under kr. 3,50, slik at mang en bygdekar og ral-lar fikk en fortjeneste han knapt hadde drømt om, og tilflyttet slusk satte sik-kert sitt preg på bygdene.

Den 5. mai 1900 jobbet et lag med å ”skjære” seg gjennom Grubbåsen sørav Åsen. Blant disse var Andreas E. Noem fra Stod, Nils Henriksen Indset fraSoknedal og Ole Lundkvist fra Verdal.

Lørdagen i mai begynte som andre lørdager, med løfte om sommer og fri-tid i dobbelforstand. Lørdagen var så kjærkommen for rallarne. En av arbeids-kameratene var ikke med i dag, han skulle i bryllup – men det skulle sanneligungkarene også på sin måte. De hadde som vanlig planlagt å gjøre Åsen utryggden kvelden – trønderpian skulle få besøk, ja – det var sikkert – vårkåte somde var - som alt annet i naturen på denne årstiden. De startet derfor arbeidet medekstra giv den morgenen. Ikke bare var det vår, men været hadde omsider blitt

131

bedre etter mye nedbør i det siste. Livet var ikke så verst å leve. Lite ante deat under føttene på dem var det noe annet som også hadde tenkt å gjøre åsenutrygg. Leirmassene beveget seg som glatte kort som sklir ut av en kortstokk.Andreas Noem, Nils Indset og Ole Lundkvist holdt på i skråningen i svingenmed forskaling. Herfra var det stadig lekkasje, og meningen var å mure til forå holde jordmassene på plass. Humøret var på topp, og det ble skjemtet om kvel-dens planlagte utskeielser.

Plutselig var det som om bakken ovenfor åpnet seg, uten smell eller annenindikasjon. Tonnevis av masse satte seg i bevegelse. De tre stod med ryggentil - for ikke å si satt på huk - mens de forskalet som best de kunne. Her var detakkordarbeid. De ble ikke oppmerksom på at noe skjedde ovenfor i hellinga føretter noen sekunder. Andre arbeidere i nærheten som hadde utsyn mot bakken,ropte ut sitt varsko, men for seint. Døden hadde allerede fått sitt forsprang.Selv de første massene var ikke mulig å unngå, og de regelrett slo beina vekkunder de tre ungkarene. Deretter kom hele åssiden som en bulldoser og feidemed seg guttene, som delvis ble skjøvet foran og delvis fløt oppå til og begynnemed, før flere tonn omsider klemte dem ned og mot den andre åssiden. Dehadde ingen sjanse. De som jobbet lengere unna kunne lite gjøre. Først vardet faren for ytterligere ras. Dernest var massene så bløte at de hadde ingenmulighet til å bevege seg mot ulykkestedet. Noen andre arbeidere som ble feidmed til ytterkantene, satt fast – og en kan ikke se bort i fra at disse ble bergetut i siste liten. Det var ingenting de kunne gjøre for Andreas, Nils og Ole.Disse staute guttene, fulle av livsmot og fremtid, hadde fått en brå og uventetslutt på livet.

Hele dagen gikk med til å grave dem frem. Arbeidsformannen som var i bryl-lup på Grennebakken den dagen var kanskje heldig. En åsbygg, Adolf Grinde(Mossing) - havna også ut i leira, men han ble stående ”og trø leire” - slik atdet ikke stivnet til. Kameratene fikk tak i stige og tau og berget ham i siste liten.Han ble helt skinnløs under armene av tauet.

Mandag 14. mai ble de tre omkomne begravet i en fellesgrav på Åsen kir-kegård. Skoleelevene på Vedul skole fikk fri den dagen. Det knytter seg enviss usikkerhet til hvorvidt alle tre ble lagt i fellesgrava. Det er hevdet at årsa-

132

ken til at de ble lagt i samme grav, var at arbeidsgiver ikke ville bekoste trans-porten til hjemstedet. Kilder undertegnede har vært i kontakt med i Åsen, hev-der å vite hvor fellesgrava er (sørøstlige hjørnet), ut i fra opplysninger frem-kommet i forbindelse med flyttingen av en tysk soldat fra Åsen kirkegård tilHavstein på Byåsen i Trondheim. I kirkeboka for Åsen er det ikke bemerket datounder rubrikkene ”begravet” og ”jordfestet” hva gjelder Andreas Noem, slik deter for de to andre som omkom. Tyder det på at Andreas ble fraktet til Stod ogbegravd der? Se bilde/utdrag fra kirkeboka i Åsen.

Litt personalia vedrørende de tre som mistet livet:Andreas E. Noem – som han er kalt i kirkeboka i Åsen – het i virkelighe-

ten Iver Andreas Noem. Han ble født den 18. desember 1862 på Brunstad iKvam sogn, Stod herred. Hans foreldre var Einer Einersen Nodalsplass, f.1818 i Kvam og Ane Gurine Rasmusdatter, f. i 1822 i Kvam. Familien flyttetmellom flere husmannsplasser i nærområdet, og havnet etter hvert i Persveetunder gården Nodal. Andreas ble konfirmert i 1878. Da bodde han hjemme hosforeldrene i Persveet. I 1880 flytter de til Noemsplassen ”Ane-rommet”, - etterAne Gurine. Andreas vokste opp som yngste barn med tre søsken – alle jen-ter. På folkemunne ble det sagt at Ane hadde evner ut over det vanlige. Blantannet kunne hun ”stoppe blod”. Det sies at da den døde Andreas ble fraktet hjem,satt Ane og strøk han over kinnet, og så lenge hun gjorde det – var han rød ogvakker, og ikke dødsblek. Men hvis han ble lagt i fellesgrav i Åsen, kan vel ikkedet stemme?

Nils Henriksen Indset var som nevnt fra Soknedal. Han var født i 1873. Hansforeldre var Henrik Endresen Solum, (1844-1926) og Marit NilsdatterØfsthusløkken (1848-1928). Familien vokste opp på plassen Bjørbakken. Faren,Henrik Solum, livnærte familien som omreisende skredder. Familien skiftet etternoen år navn til Indset. Nils var nest eldst av en søskenflokk på 7. I dag bor etter-slekta blant annet på Hovin og Heimdal.

Ole Olsen Lundkvist, er opprinnelig Ole Sephanius Lundkvist, født den 13.mars 1875. Hans mor var Hanne Olesdatter. Hun var trolig på arbeid i Sverigehvor hun traff Nicolai Nilsson – som bodde i Aspaas. Mye tyder på at denneNicolai enten forlot eller døde fra familien, og Ole vokste opp hos sin morfar,

133

Ola Halvorsen på Moen under Lund i Leksdalen. Hanna synes å ha giftet seg,og Ole får 5 halvsøsken. En av disse er Gustav, født i 1882. Han har etterslektpå Lynås i Skogn.

Avdøde Anders Ottermo fra Verdal var og med som arbeider den tragiskemaidagen i 1900. Han var da 20 år, og på sine eldre dager fortalte han til SveinGuddingsmo på Lysthaugen i Verdal om raset. Han fortalte blant annet at rasettrolig ble utløst av en salve de nettopp hadde avfyrt. Anders Ottermo husket ropetfra en ingeniør da raset gikk: ”Redd vaggan” – det var som om vognene til åkjøre stein i var viktigere og mer verdt enn mannskapet !

Disse tre ved Grubbåsen var ikke de eneste som omkom under legging avSunnanbanen. Mellom Hammervatnet og Hoklingen i Åsen passerer jernbanenet sted som heter Dullum. Her holdt et arbeidslag på med ”pæling”. En avarbeiderne var Ole Bleke fra Melhus. Ved et arbeidsuhell fikk han en av de storepålene i hodet og døde. Den 9. mars i 1900 omkom Bernt Oluf OlufsenVinnesmo fra Vinne i Verdal da en stor stein falt ned på ham.

Selv om døden var en hyppig gjest blant unge for 100 år siden, satte ulyk-ken øverst i Vuddudalen sitt preg på trauste og hardføre åsbygg. Bjørka ble lik-som så naken den våren. De hadde ikke flere å miste den gangen enn nå. Dethar foreløpig ikke kommet et ”minnesmerke” over disse rallarne – ei heller vardet kanskje forventet. Det som derimot gir denne ulykken en annerledes etter-tanke – og trolig en viss ”bismak” – er at de omkomne ble lagt i fellesgrav utennavn og minne. De hadde fortjent bedre. I dag er det svært få som kan si hvorgravplassen inne på Åsen kirkegård var – og når vi vet at det ikke er lenger enn100 år siden – gir det også visse refleksjoner. For åsbyggen – og oss som farergjennom svingen øverst i Vuddudalen – får minnene i seg selv være et nødvendigverdivalg i en hektisk hverdag.

Kilder: Olaf Vedul, Arnfinn Husby, Trygve Aune, Trygve Lian, Åsen - Inger Sund,Heimdal - Thomas Berg, Trond Okkenhaug og Svein Guddingsmo, Verdal -Kolbjørn Nestgaard, Skogn - Alv Noem og Einar Weiseth, Levanger - RogerLyngstad, Kvam og Johan S Mo.

134

135

Sveinung Havik:

Boktrykker Andreas Kjølstad og deførste årene med lokalavis i Levanger

Den 10. august i 1848 kom ”Nordre Trondhjems Amtstidende” ut med sittførste nummer. ”Adresseavisen”var etablert så tidlig som i 1767 og trolig lestav de kondisjonerte også innover på Innherred. Da det nå kom en boktrykker,som senere ble den første utgiver og redaktør av lokalavisa, ble dette avgjø-rende på flere måter. Det var drøyt 10 år siden Levanger hadde fått sin bysta-tus og nå kom nye etableringer som sykehus, tollstasjon, rådstue, bank, bor-gerskole og utbedret veiforbindelse østover til Sverige. Dette var investeringersom signaliserte vekst for byen, noe det trondhjemske borgerskap likte hellerdårlig. En lokalavis her ville mellom annet bety at handelsmenn kunne annon-sere sine varer eller melde ankomst ved de store markedene.

Fra starten og de neste 30 årene var ”Amtstina” et liberalt blad, men gikksenere over til å bli et organ for konservative synsmåter. Et interessant temafor den som vil skrive lokalavisenes historie her på Levanger.

Dagens Levanger-Avis er den 5. eldste avis i landet som har en rett og kon-tinuerlig linje bakover til den oppgitte etableringsdatoen.

A. Kjølstad flyttet hit fra hovedstaden hvor han hadde vært i lære hos bogtr.Grøndahl. Han var født i Heggen sogn (Modum prestegjeld) i 1811. I dag-boksnotater forteller han at …”i 1826, mit konfimasjonsaar, var jeg en sjø-torist i Holland. I 1827 begynte (min) læretid … hvor jeg ble udlært i 1833,og som svend … (reiste) jeg en tur til Stockholm i 1840 hvorfra jeg vendte til-bage til Christiania i begynnelsen af 1841”… Noen år senere gifter han seg medMette Andrea Widing Ulstrup f. 1809. Hun er datter av skipskaptein P. Ulstrupfra Arendal. De vies i Vor Frelsers Kirke i Christiania etter å ha vært forloveti 6 år.

Kort tid etterpå – 2. juni 1848 – forlot de hovedstaden ”medførende et litetBogtrykkeri.”

Kjølstads yngste datter Agnes, som senere ble gift med handelsmann BertramMartinius Bratsberg fra Røros, forteller i noen erindringer følgende om reisenlangs kysten:

”De reiste med jægt fra Christiania og skulde først til Romsdalen med korn-last; der hadde det vært misvækst året før. Folk kom med sækker medens glæ-

destårer randt av desultne, lengtende men-nesker. På turen haddede mange værforhin-dringer og oplevelser,før de efter 7 – 8 ukerkom til Trondhjem.Hurra! Der var gamleNidaros Stad, noksåbeskjeden, men se, derlå jægter og båter i langerad, og Munkholmen eri leden. Og se; der erDomen og Lade Gård,alt, som i historien står.Derpå over land (medhesteskyds) til Levanger,medens trykkeriinventa-ret ble sendt med jægt.”

På Levanger blir dethektiske dager. De kom-mer til byen den 31. juli.I sin dagbok skriverKjølstad: ”Dagen eftervår ankomst tog jegBorgerskab som Bog-trykker i Levanger…”og en drøy uke etterpåvar avisa på gata. Hanskone var høygravidunder den lange seilasennordover og familien fåren datter 4. september. Travelt både hjemme og ute. Hans dyktige organise-ring og erfaring gjør sitt til at avisa raskt kom på gata med et nr. hver lørdag.Abonnementet kostet 1 Spd. halvåret, dvs. ca. kr. 4,- og det var ikke så mangeannonser de første årene. Det står i bladet at en annonse betales pr. linje med2 skilling for bokstaver satt med ”fed corpus” og for større bokstaver for-holdsvis. Her gis det prutningsmon! Abonnementet er bindende for et halvårom gangen og oppsigelse må skje senest 2 måneder før utløp. Alt dette vitnerom orden i driften fra første stund.

Hva de første annonsene omhandlet, er umulig å vite da det ikke eksisterernoen avisoriginaler før i året 1851. For noen år siden dukket det opp hos redak-tør Nils Ottar Ask et hittil ukjent nr. fra 31. oktober 1848.* Intet mindre ennen sensasjon! I nevnte avis fra oktober er det totalt to kjøp og salg, én festligtilstelning, én møtevirksomhet og én kunngjøring fra det offentlige.

136

Andreas Kjølstad.

Strømsøe skriver at ”det hørte forresten til sjeldenhetene at en familie holdtavisen alene. Regelen var at flere holdt den sammen og sendte den mellom seg.Særlig ferske nyheter ble det jo ikke når avisen nådde frem til den siste i rek-ken, men selve nyhetene var vel heller ikke så utpreget ferske sett med våreøyne.”

I nummer 16 & 17 står det å lese om ulike sider av en aviseiers hverdag ogmuligheter til inntekter;

To moersomme ViserDen Første; om ung Anders og gammel Erik,Den Anden; om en forandret klædedragt –Er trykt og tilkjøbs tilsam. hos A. Kjølstad for 4 skilling.

Giv Agt!En konfirmeret Dreng kan strags antagestil Oplærelse i Boktrykkerkunstenhos A. Kjølstad.

Trolig hadde Kjølstad med seg noe startkapital, og kilder viser at han arvetpenger som ung mann. Noe av dette ”arvesølvet” ga startkapital til avisa ogannen nødvendig ervervelse. En må anta at nyetableringen ble sett på med allmulig velvilje fra byens styrende myndigheter.

Avisas første lokale var i farger Ole Eides gård i Brugata. Han etterspurte og lærte opp nødvendig fagfolk og benyttet ellers den kom-

petanse som fantes på stedet. De første årene ble bergkandidat Niels UlrikCollin Tischendorf, andrelærer ved byens borgerskole, ansvarlig for redak-sjonen. Fra 50-årene overtok Kjølstad ansvaret som redaktør og utgiver framtil 1887. Etter brannen i 1877 flyttet han ned til Torget, hvor han etablerte sitttrykkeri.

I sin dagbok skriver han at biblioteket og alle innbundne årganger av avisabrant inne ved ildebranden i 1877.

Denne gården ble senere innlemmet i den bygning som ble stilt til rådighetfor Levanger Seminarium som kom flyttende fra Klæbu i 1892. Bygget blerestaurert, men ble flammenes rov på nytt i 1897.

Etter Kjølstads død i 1889 fortsatte enka utgivelsen med faglig og økono-misk støtte fra faktor Anton Jenssen og svigersønnen B. M. Bratsberg. I 1894kom Anton Jenssen tilbake fra Kristiania og overtok hele trykkeri- og avis-driften og flyttet til daværende Agergaden 69 (nå Håkon den godes gate 17).

Bekjendtgjørelser.Gjeder eller Faar, som findes løpe paa Gaden, vil af Politiet blive optaget

og vedkommende Eiere bragt til Ansvar.Levanger Politikammer, 30te October 1848.

Müller

137

139

Undertegnede agter at kjøbe et lidet Parti Korn,og bemerkes, at det maa være godt og velrenset, ogtillige at Bekjendte kan erholde Penge som Forskud.Alnæs i Skogn den 30te October 1848.

N. N. Aasenhuus

Tilkjøbs.I Garver O. Anshuus’s Gaard er Melk og Fløde til Salg hver Tirsdag og Fredag Formiddag.

Det var neppe noen god økonomi i å utgi avis i småbyen, men Kjølstad måha vært en energisk person. Trapness bekrefter dette og skriver at ”Kjølstad varen arbeidsom mann, han eiet byens eneste murgård som lå nede på torvet, etenetasjes velstelt hus som tok sei godt ut i omgivelsene der nede, det var så fintog nymalt til enhver tid, både ut- og innvendig”.

Om småbyen skriver Kjølstad:”Befolkningen var nøisomme og meget selvhjulpne. I hjemmene var der

nok å bestille. Der var nesten landsens forhold. Der holdtes Ku, Gris og Fjærkrei 2 etasjers uthus med slagtestell senhøstes og lemm i 2. etasje for overnattingav reisende.

Støpelys av talg var eneste belysning. Blikklykter med glassbunner, tran-lamper på pæler i enkelte gater.

Kvinderne spant og vævet syet lineklær selv, sommerhatter av stråbunter,hvitnet med svovel.

Barna var lykkelige med en slik nysydd hatt gjerne med røde atlaskes hal-sebånd, som for ørene staset med store rosetter.

Redaktør Kjølstads hus, bygd 1878.

140

Den vidunderlige fisken … frembøes i husene sprettende levende. Alm.fikk 8 mennesker nok til middag for 12 skilling.”

Folketellingene gir gode tidsbilder og i 1865-tellinga står Kjølstad oppførtmed bosted på Torvet. Totalt bor det 8 personer her og en ku i bakgården.Hjemme bor døtrene Gunda Cecelie Mariane (18 år) og Agnes Eveline (14år). I arbeidet hadde Kjølstad bruk for 2 boktrykkersvenner som på dette tids-punktet er Johan Edvard Gjethe (22 år) fra byen og Oluf Marius Bergmand (18år) fra Frol. Huset har også en 19-årig tjenestepike som heter Elen Anna, fraYtterøy. Den siste som nevnes er skoleelev Hagbart Frithjof Sissener som er18 år og født i Fredrikstad. Kanskje var dette bekjente av familien ( en venne-tjeneste) og at han hadde vært elev ved borgerskolen – den første for høyereutdannelse i amtet. Levanger Apotek ble på den tida drevet av Peder LykkeElisar Wolfgang Sissener og det kan ha vært en brorsønn av ham.

Trapness gir et utmerket tidsbilde fra en gutt i framslengsalderen. Han for-teller om flere barneball som ble avviklet rundt om hos byborgerne. Her nev-nes steder som hos Krogness på Ankolm, oberstløitnant Smith i Strandgaden,proprietær Thomas Jelstrup på Røstad og tredje nyttårsdag hos dr. Dietrichsonpå Eidesøren.

”Så kom innbydelse fra boktrykker Kjølstad; tross det var knepen plass i denlille gård var der ingen innbydelse jeg var så glad ved som denne, barneballet

Andreas Kjølstads trykkeri.

141

hos Kjølstad er det som har festet sig best i min erindring, de hyggelige verts-folk og de to livlige interessante døtre især den eldste, Gunda, som var jevn-aldrende med mig var jeg meget inntatt i, men min skolekamerat, Albert Nissen,var min konkurrent og jeg trakk mig tilbake i taushet. Hun blev senere giftmed overtollbetjent Rustad, Fredrikstad, han var i sin tid ansatt på fogdkon-toret hos fogd Schiwe på Støp. Jeg lærte senere Rustad å kjenne da vi vareksiskamerater på Steinkjersanden i 1869. Han var den gang en meget livligog behagelig kamerat.”

I 1875-tellinga står Kjølstad oppført med Kirkegade no. 18. Totalt bor det7 personer her og nå med en gris i bakgården. Agnes Eveline bor fortsatthjemme i en alder av 23 år (f. 1852). Han har to ”læredrenge” Anton Edvard

Forsiden til den første bok som ble trykt i Levanger.

og Johan Peter Krogh, begge født i 1855. Tjenestepiken heter Anne MarthaMønsterhaug, født i Skogn prestegjeld i 1846.

I 1885-tellinga står han igjen oppført med adresse Torvet, 16. Døtrene er godtbortgiftet. Hans hjelpesmenn er nå en boktrykkersvend fra Verdal som heterJohan Moe (f. 1862) og en lærling som heter Enelius Larsen (f. 1864).

Hans posisjon gjorde ham til naturlig medlem av byens gode borgerskap.Han viste stor interesse for byens ve og vel og representerte gjerne sin by utad.Kjølstad var også ordfører i årene fra 1862 til 1863.

Under innvielsen av Levanger kirke 10. mars 1879 var det stor festmiddagpå Backlund hotell. Ca. 60 gjester var innbudt og etter tidens skikk ble detholdt mange taler. Strømsøe skriver at ”det ser nesten ut som at alle måtte talefor alle…” …”Etter at byens ordfører, bankkasserer Grønn, hadde ønsket gjes-tene velkommen til bords, utbragtes skålen for H.M. Kongen ved byens magis-trat (rådmann) foged Pettersen, sogneprest Piene utbragte så en skål for hansHøyerverdighet biskop Grimelund, hvorpå biskopen utbragte en skål forLevanger menighet. Herredets ordfører Th. Jelstrup utbragte en skål for amt-mann Smith, som var innbudt, men ikke til stede.”

Totalt var det 24 takke- og skåltaler og til sist ”boktrykker Kjølstad for detsangkor byens damer og herrer hadde ordnet med og som ikke minst bidrog tilå gjøre dagen høytidelig.”

Men det ble naturligvis også spørsmål etter andre trykkeoppdrag enn“Amtstina”. Det er interessant at kort tid etter at Kjølstad var ankommet, hartrolig flere kontaktet ham for trykkeoppdrag. En av disse var omgangsskole-lærer J. Sæchnann som fikk utgitt en lærebok i veving i 1849. Dette er med storsikkerhet den første bok som er trykt på Levanger og den kom i et opplag på250 eksemplarer. I sitt arbeid har Kjølstad brukt hovedsakelig sin medbraktehåndpresse, men Sæchnann skriver i et brev at han selv har skåret alle møn-strene til boka. Uansett er dette en stor trykketeknisk prestasjon som ogsåomtales av Eilert Sundt. Det er usikkert når blysats ble tatt i bruk, men Strømsøeskriver at den gamle trepressa var trykkeriets eneste maskin inntil det i 1873ble anskaffet en jernpresse.

Sæchnann har også vært i kontakt med bokbinder Eleseus Forseth som net-topp hadde kommet til byen. Dette var en stor ordre som betydde mye forhans virksomhet.

Slik gikk livet i småbyen – den ene skaper brød for den andre - og så vel bok-trykker som bokbinder hadde nok å henge fingrene i.

Da ”Amtstina” markerte sine 50 år i 1898, står følgende omtale å lese omgrunnleggeren;

”A. Kjølstad var et mønster paa en pligtopfyldende mand. Han kunde værenøie og streng, men alt skede i den bedste hensigt. Ved sit eksempel, saavel ismaat som i stort, manede han til flid og sparsommelighed, og som ifølge herafoparbeidede han sig til en god økonomisk stilling.”

Han døde 21. januar 1889 i en alder av 77 år.

142

Tilegnet Bogtrykker og RedaktørA. Kjølstad.

Tak, for hva Du har virketI Gjerning , Daad og Skrift,Ifra de mange SpredteOg fra den Vennekreds,Der delte med Dig LængselOg Syn for Landets Sag;Tak fra de mange Venner,Som stod ved denne Grav.

Tak, for hva Du har virketHer for Levanger By;I firti Aar din SnekkeGikk over Land og Bygd.Tak, for Du altid kjæmpetFor Sandhed og for Ret,Trods Stormene Dig truet,Saa blev Du ikke træt.

Nu har Du lagt Dit Vaaben,Og endt er nu Din Strid.Du bar det blankt i DaadenIndtil den sidste Tid.Fordi det havde FæsteI Folkedybets Grund,Derfor det ogsaa virketIndtil den sidste Stund.

O Gud! som lindrer SmertenOg hører Enkers Raab,Du ogsaa hos dem være,Som føler Suk og Graad.Velsign os med din NaadeIndtil vor sidste Stund,Da skal I, som her græde,Der faa en salig Blund.

Saa hvil da sødt bag GravenIndtil den store Dag,Naar Dombasunen lyderOg gaar med Tordenslag.Da skal vi atter mødesOg skue Dig igjenMed alle kjære DødeI ny Jerusalem. 143

****

I firti Aar du stod paa Vagt,Og saa hva Verdens Uhr var slagen.Du stod der som igaar og lyttet tilHva der af gjæve Mænd blev talt i Eidsvoldssalen.Derfor Du lod Din Skude altid saadan male,At vi dem altid fandt igjen i Saga og i Tale.

Derfor vi takke dig i dag,For hva Du gav os i dit Blad,Der bar vor dyre SagHen over Bjerg og Dale.

d.

* Gave fra Erik Bratsberg; oldebarn av Andreas Kjølstad.

Kilder:Eklo, A.D.: Bygårder i Levanger. B. I.Johansen, P.A.: Borgerskolen i Levanger.Kirkegaten i Levanger.Kjørboe, A.T.: Før jernbanens tid.Levanger 1836 – 1936.Levanger Historielags årbok 1998.Levanger Lokalhistoriske Arkiv; klipparkivet.Levanger-Avisas arkiv.Strømsøe, Reidar: Levangerboka. Sundt, E.: Om Husfliden i Norge.

144

145

Atle Sand:

De siste som rømte fra Falstad

Bortsett fra at Tomas Stenseth på Dalenbutikken fortalte at han hadde hjul-pet en fange å rømme, var denne rømminga ukjent for de aller fleste på Ekne.En journalist i avisa Møre-Nytt på Volda skrev litt om den på åttitallet, og hanhadde da intervjuet tolleren Bjørn Rygg på Ådalsvollen. I forbindelse med 50-årsmarkeringen av freden i 1995 møttes to Falstadfanger som var involvert i røm-minga. Det var Bjørn Hallan fra Markabygda og William Boska fra Alta.

Som en del av forskningsvirksomheten ved Falstadsenteret ble det vinteren1997 satt i gang intervjuer med tidligere Falstadfanger samtidig som nytt arkiv-materiale ble gjort tilgjengelig. Her kom det fram mye informasjon slik atdenne rømminga kunne spores detaljert. Sporinga var også meget interessantfordi mange personer fra nærområdet var delaktige.

Senhøstes 1944 var det så mange fanger på Falstad at både murbygget ogbrakkene var overfylte. Løsningen ble at tyskerne overtok gårdsbruket Falstadnedre, som da var skolehjem for gutter. Elevene som ikke kunne sendes hjem,ble flyttet til skolen på Tuv, og de ansatte som bodde i skolehjemmets boligermåtte flytte. Fangene som ble flyttet fra hovedleiren, var for det meste gislerog de fikk på ”Godset” sin egen vaktkommando. Fangeforholdene var ogsåbedre på ”Godset” og arbeidsoppgavene var stort sett å drive gårdsbruket ogskogen. Denne gruppen av fanger sørget også for at tilbringertjenesten av varertil hovedleiren fungerte.

Rømminga startet sent på kvelden tirsdag 21.02.45, og de tre som rømte varBjørnulf Ervik, Frøya, William Boska, Alta og Sigfred Lien fra Haram. Alle trevar i god form og flukten var godt planlagt. Pådriver for rømminga var Ervik.Han var offiser og hadde fått beskjed av tyskerne på Vollan at dersom russerneforfulgte Lapplandsarmeen sørover til Trøndelag, skulle tyskerne bruke desom var befal, som skjold i kampene. I planleggingsfasen hadde Ervik fåttsendt skiutstyr, sekk og tre hvite kamuflasjedrakter til gården Dalen. Kona pågården, Ragna Dahlen, la også tre brød i sekken. William Boska hadde som opp-gave å kjøre varer fra stasjonen på Ronglan til leiren. Av stasjonsmesteren OlafEggen hadde han fått et kart som hang i venterommet. Boska lånte ofte hest hosAlf By og var såpass kjent på Sørby at saga på gården ble benyttet til for-håndslager. Han fikk skiutstyr av Tomas på butikken og Sigfred Lien fikk utstyrav Odd Stavrum på Grønvoll. Bjørn Hallan var rådspurt om valg av fluktruteog hadde da fortalt at de måtte komme seg til Trettlia for å få hjelp. Rømminga

skulle starte etter at vakta hadde hatt inspeksjon om kvelden. Avtalen var at deskulle møtes på Byasaga. Det var kaldt, klart vintervær og mens Ervik ogBoska ventet på Lien, kom en person joggende forbi mot Bakkengrenda. Detrodde det var Lien og fulgte etter til de fikk se at dette var vaktansvarlig på”Godset”. Han hadde kjæreste i området og skulle dit.

Skituren gikk gammelveien opp Skaret og forbi Kjølen, Sveet ogDalingsgårdene. Første hindring var vaktene ved jernbanen på Ronglan. Hermå vi anta at vaktposten trodde de var ute på trening og at de tre slapp greitgjennom av den grunn. De passerte stedet der samfunnshuset står idag og komopp i Seteshalla der de mistet retning og mye tid. Klokka var over midnatt dade hørte trekkspillmusikk. De fant da fram til huset til Oskar Løvås i Slengslia,der det var selskap og flere samlet. Vertskapet mente at de var langveisfarendeog de fikk derfor et stykke flesk av en eldre kvinne som trolig var Marie Løvås.Retningen til Trettlia fikk de også utpekt.

De passerte Lynhøgda og herfra såg de Røde Kors-merket på SkognFolkehøyskole. På en gård med rød trønderlån som låg på vannskillet(Langåsan), vekket de en ung kvinne for å få retningen til Trettlia. Herfra gikkde noe feil, for klokka 0530 befant de seg på Elverum hvor de vekket AnnaRøsegg. Her var de inne og var uforsiktig med å fortelle at de hadde rømt fraFalstad. Videre ble også Bjørn Hallan nevnt. På Elverum fikk de varmet melkog mat. Det var bitende kaldt da Tor Røsegg viste dem veien østover etter detde lokalt kaller gropene. Ca. klokka 0630 var de på Sjevelåsmyrene og hertraff de en godt kledd, eldre mann. Dette var Paul Kulås, som skulle til å kløyveved.

Klokka var ganske nøyaktig 0700 da de gikk inn i huset på det de trodde varTrettlia. William Boska sier i intervjuet at inne på kjøkkenet satt mor, far, sønnog datter og spiste frokost, som var oppstekt grøt. Det ble helt stille i kjøkke-net da de tre hvitkledde kom inn og bad om hjelp for å komme til Sverige. Mor,far og det de mente var sønn gikk inn på et annet rom mens datteren, som hanhusket het Hjørdis og var 17 år, ble igjen på kjøkkenet. De nevnte for henneat de kom fra Falstad og viste samtidig til Bjørn Hallan. Hjørdis gikk da inntil de andre og ”sønnen” Trygve Aune kom tilbake og sa at han skulle bli med.De hadde ikke kommet til Trettlia, men til Karen og Laurits Åsen på Hesttrøåsen.

Trygve Aune hadde vært aktiv grenselos fra sommeren 1942. De aller flesteoppdrag fikk han som kodemelding over telefon og Trondheim var ofte utgangs-punktet for turen. Turene fra Trondheim startet med å ta rutebåten til Hopla ogderetter til fots, mest mulig i skogsterreng, gjennom Åsen og Markabygda tilHesttrøåsen. Herfra hadde han en ganske fastlagt rute over til Sverige. TrygveAune hadde dekknavnet ”Ulven” i losmiljøet.

Aune og de tre Falstadfangene startet fra Hesttrøåsen omkring kl. 0730. Degikk østover og krysset Kulåsbekken og Årengelva før de gikk opp på nord-sida av Trosetvola. Deretter fortsatte de Brurleet og passerte sør for Revollen.Boska forteller i intervjuet at losen ble skremt da de kom inn på Hesttrøåsen.Årsaken var at han noen dager tidligere hadde fulgt to personer som sa demåtte til Sverige og som etter et kort stykke ikke ville ha mer hjelp. Disse to

146

var overløpere og gikk tilbake til Markabygda igjen. Da Aune rapporterte dettetil sin oppdragsgiver, fikk han beskjed om ikke å ta flere oppdrag og heller ikkevære heime om natta. Han hadde også kommet heim like før de dukket opp påkjøkkenet hos Karen.

Turen fortsatte over Heglesvola og de krysset Heståa litt sør for Heglesvollen.Trygve Aune brukte Salthammervollen mye som base for sin virksomhet. Herhentet han et kompass som fangene fikk disponere. Han fulgte dem så langt atde kunne se skaret mellom Litlhavren og Hermanssnasa. De fikk nå beskjedat etter å ha kommet opp skaret måtte de holde sørøstlig retning for ikke åkomme ned mot Sul. Aune fortalte om en hytte ved Verdals-Grønningen der dekunne ta seg inn ved å åpne en vinduslem. Han informerte også om tyskernesaktivitet i området og patruljeringa mellom Sul og Sulåmoen. Før de skiltes villeErvik gi ”Ulven” hundre kroner, men han våget ikke ta imot. Karene fortsatteøstover langs Glunka og fant hytta. Her fant de litt mat, sovnet og forsov segganske mye. Hytta tilhørte en fra Trondheim og var benyttet av flere grense-loser, deriblant Leif Strugstad fra Levanger.

Tross senere start enn planlagt, gikk første del av neste dag greit. De gikknå opp skaret og forbi Tvervola på nordsida. Trolig hadde de ikke holdt nokmot sør, for plutselig fikk de se folk. I ettertid vet vi at de var ved Brenntjønnaog der hadde samene leir. For ikke å bli oppdaget gikk de nå sørover motSulsjøene før de igjen dreide østover. Et problem de hadde, var at kartet fra ven-terommet Ronglan stasjon ikke var tegnet lenger enn til svenske-grensa. Demåtte nå være forsiktige for det var nye skispor der de gikk. Neste vanskelig-het var at de fikk se folk de mente var tyskere utenfor en hytte. Dette skal havært Kråksjøhytta. Det gikk nå mot kveld og de valgte å ta seg ned i skogenog til bygda.

Klokka var passert 1800 da gikk over brua fram til Ådalsvollen. Her kunnedet gått riktig galt, for tyskerne hadde nettopp overtatt tollstasjonen, og i før-ste etasjen bodde 13 tyskere. Tolleren Bjørn Rygg og familien måtte flytte opptil andre etasje. Det var helt tilfeldig at Rygg var ute og så de tre skiløperne.Han handlet raskt og fikk dem inn i et vaskehus nede ved elva. En lokal gren-sepolitimann hadde fulgt etter de tre og han kontaktet nå Bjørn Rygg. De to vargodt kjent, og de ble enige om å gå for at det var tre tyskere som hadde værtute på skitur.

For første og eneste gang serverte Signe Rygg kaffe og kaker til tyskerne.Hyggestunda med kaffen oppholdt tyskerne slik at Rygg kunne stikke ned tilvaskehuset og orientere de tre Falstadfangene om veivalget videre. Bjørn Ryggble arrestert av Rinnan kort tid etterpå, men arrestasjonen hadde ingen sammen-heng med denne redningsaksjonen.

I ly av kveldsmørket fortsatte Ervik, Boska og Lien østover etter KarlJohansvei. De hadde to spennende hendelser på denne sisteetappen. Først komde plutselig til en seter (Kongsstua) og de mente også at der var folk. IfølgeBoska ble de nå enige om at Ervik, som hadde familie og barn, ikke skulle gåfram først. Neste gang de fikk høy puls, var da de oppdaget en person likeforan seg. Dette viste seg å være Høgfjellsstøtta, en oppreist stein i vegkanten.

147

Like over midnatt ble de tatt hånd om av de svenske vaktene på Hansmyra i nær-heten av Skalstugan. I politirapporten som sjefen på Skalstugan, O. H. Hyttsten,skriver 24.02.45 står det; ”de inpasserade ved grensrøis 165B”.

De tre ble etter eget ønske innrullert i ”norskt poliskompani” som det ståri rapporten. Alle tre kom tilbake som ”svensksoldater” like etter freden.

På Falstad ble det stort oppstyr morgenen etter at fangene rømte.Straffereaksjonen for dem i hovedleiren var at de ikke fikk kveldsmat, men fordem på ”Godset” ble det verre. Gestaposjefen Flesch, også kalt ”Falstads ondeånd”, kom fra Trondheim og samlet alle fangene til oppstilling. Denne dagenble det målt 27 minusgrader på Falstad og de tynnkledde fangene frøs forfer-delig. En fange, legen Schnithler, var tolk, og dommen ble at for hver av de somrømte ble det tatt ut fire fanger, altså totalt tolv. Disse tolv ble straks overførttil hovedleiren der de ble sittende på celle i fire døgn uten mat. Dette var yngrefanger, deriblant Bjørn Hallan, som forteller at kulda var det verste. Bare et fåtallav disse fangene kom tilbake til ”Godset”. De fleste ble sendt sørover og opp-levde freden på Grini.

I et brev fra Alf By sendt i mars 1945 til William Boskas far står det gan-ske enkelt; ”det gikk bra”.

Sommeren 2001 møttes Boska og Lien for første gang etter krigen. De harogså kontakt med ”Ulven” som loset dem.

Kilder: Falstadarkivet, Trygve Aune, William Boska, Tore Dalen, Bjørn Hallan,Sigfred Lien, Aslaug Røsegg Lynum, Hjørdis Ree, Torstein Rygg, LeifStavrum, Gudmund Tretli , Møre-Nytt og Landsarkivet i Østersund.

149

150

Ola Indgaard:

Reistadbustan– møteplass for ungdomslaga i Markabygda og

Øverbygda i Frol

I lagsavisa "Urædd" for Breidablikk ungdomslag vert det fortald om ein invi-tasjon fra Markabygdens ungdomslag til felles treff på Reistadbustan søndagden 17. august i 1924, og i 1926 er det òg eit slikt treff. Det er ingen ting somtyder på at det har vore nokre fleire, men begge treffa har nok vore særs vel-lukka i følge "Urædd" og annan informasjon som finns. Mor, Sigrun fra Venåsen,fortalde mange ganger om dette. Og i eit lydbandopptak med Gunelie Lauvhaugi 1991 fortel ho med begeistring om treffet i 1926.

Sitat fra opptaket:"Det året æ va med, så såg vi at dem bynt da å nærm seg, men så vart dem

da bort i buskan ei stund. Men jo, så kom dem da fram i finpussen med sideskjørt og vide stråhatter.

Da følt vi oss litt tarvelig sjøl, som berre ha fjellklean på - det va leksom tra-disjon det da i fjellet.”

Seinere på året kom det eit vers i "Urædd" om dette: “Sjå den kjemMarkabyggin så fin og fjong, – med lyse strømpa og medaljong"

Ordrett avskrift fra "Urædd" om desse treffa følgjer her:

Leik på vollen.

14 sept. 1924 (Redaktør - Karen Segtnan)Ein ting må eg ikkje gløyma og nemna. Markabygdens ungdomslag bad

Breidablikk ungdomslag til stemne på Reistadbustaden. Og det var nok mangesom vart lysten på, for det viste seg sundagen den 17. august, av alle dei hær-skarers mangfoldigheit av øverbygg som la te for å møt markabyggin. Skjøntdet om morgonen var eit herrens uvær, så det var ikkje rart om noen syntest detvar betre og vera heime hos a mor.

Likevel var vi så mange at vi kunde ikkje vera i fylgje alle, difor gjekk vimed ein times millomrom. For riskerte vi og kom i fylgje alle, kunde marka-byggin verta så rædd at dei sprang like på Tomtvatnet.

Vi kom da oppover ein gong all ihop. Men du "Jerusalems skomaker" korfine markabyggin var, veitjan i tunne lyse kjolar, grå hosor og lakksko, ogkaran i sin beste galladragt. Enn vi stakkars øverbyggin da kolles vi såg ut, itjukke stoffkjola og store sko. Karan trur æ jamvel ha støvler, det såg nestenut som vi kom frå Nordpolen.

Vi våga oss fram likevel, men hold oss litt fer oss sjølv fer og bynn med, glisaog såg på markabyggin. Det vart sunge og bydd velkommen, og dei traktertekaffe både ein og tvo gong.

So bar det til å leika, og da vart det litt meire kjenskap etter kvart. og det varikkje gått lang stund fyr vi tykte markabyggutan var my likar enn øverbyggu-tan. Og gutan herfra syntes naturlegvis veikjan frå Markabygda var ein helligdagmot oss.

Vi ha det triveligt og morosamt heile dagen i det vakre veret som vart, og iden vakre og fine fjellstaden.

Det kunde ha vore mykje fortalt om denne turen, men eg fær berre segja, detvar ein gild tur som vi seint gløymer. I heimvegen om kvelden var det nok einog annan guten som gjekk og snakka om nokon i rutet kjole, og sume av gjen-tone undrast visst på kor lenge det vart til dei trefte han i spettåtklædom att.

Kort sagt, det var ikkje anna tankar i oss nedover vegen, enn all den velsignamarkabyggin.

– – – ?

Fjellturen til Reistadbustan i 1926 (Innsendt til bladstyrar Otelie Venås)

1. Ungdomslaget ein fjelltur skulde haog alle tykte det, var rikti brafor skjeldan me råkast på sumar tid.Det er jo som oftast ei travel tid

2. Til Reistabusta'n vi skulle drageog møtast med markabygdongdomslagetfor vi har jo vore saman førkan no rekna oss som brør

151

153

3. Sundagsmorgonen klokka nived Kolberg var den fastsette tidVi dreiv oss hardt oppi Nessibakkenfor ryggsekken var tong og gnog oss i nakken

4. Vi sprang og vi gjekk det meste vi kundefor å kom til rett tid så nokon lundeog oppå bakken venta os gutar timen av det svake kjønn var det berre tri

5. Den første sætra vi stansa påvar ved Lavøya, husa gamal og gråTørste var vi og til bekken det barog drakk gjorde vi alle som ein vaksen kar

6. Med same fart og vi auka påfor markabyggin vi stunde å sjåVi viste kje av før vi på vollen stodog på dørhella stod det mange og glodd

7. Kva fekk vi sjå, jau det kjentfolk var,som laurdagskvelden hadde vori så snarHan Einar med fleire stod på trappa og lokan hende det var fjelltausin på sætra som drog

8. Vi sat og prata ei lita ridså ropa ei gjente: Du store mi tidsjå den kjem markabyggin så fin og fjongmed lyse strømpa og medaljong

9. Vindauga fuld av ansigter varsom stirde på både gjenta og karSå hu er med, hu som var med sistdet var bra, so gjekk eg ikkje imist

10. Men di skal få høyra at ingen haddecutting, dingle eller noko av det slaget.Men likevel likte gutane dei braog difor er vi so hjarteleg glad

11. Han Martin laut vera i formannen sit stedfor Munkeby streika, han var ikkje medHan ynskte dei alle velkommen til fjeldsog vona vi hyggja oss saman til kvelds

154

12 No smaka han kaffelars riktig godtvi prata og lo. så tida gjekk fortog utpå vollen vi tredimann sprangog indi sæteren dei lystig seg svang

13. Tomtvatnet låg der so fagert og blåttog hytta hans Jensen var reint som eit slottOg sjølv sat han ute den heile dagog såg om alle var i rigtig godlag

14. Men markabyggin spandable vardei kokte kaffe og var rigtig snarav tebrød og boller vi åt oss metteså vi var ikkje lenger på foten så lette

15. No lakka det så langt at vi heim måtte draskjønt ingen hadde lyst til å reise derframed hurrarop og song og med ynskje omat neste sumar vi møttes eingong

16. For Gudrun og Marie vi ropa hurraog markabyggin eit hurra skal haOg hurra og rop for oss som var medog for dei som var her tre gonger tre

M.

Det er tydeleg at treffa på Reistad-bustan verkeleg ga mange vakre og tri-velege opplevingar som ungdomanelevde lenge på, noko som denne historiagir eit levande bilete av.

To gutar fra Frol, Didrik og Martin,som begge hadde voret med påReistadbustan, hadde vanskeleg for ågløyme dei gilde gjentene fra Marka-bygda. Ein laurdagskveld like etter før-ste treffet vart dei samde om at på søn-dagen skulle dei fara til kirka iMarkabygda på gudsteneste. Didrikskulle møte opp hos Martin på formid-dagen, men han var ikkje heilt ferdigmed fjøsstellet da Didrik kom, så detvart litt seint før dei kom seg i veg.

Dei for etter stien fra Tvår-råsjøen til Dalaelva, over Mat-bergsbustan og langs Hul-bæksjø under Gaukhau-gan til Volusjø. Derfravar det god sti nedtil Hallbakken, ogvidare greie vegenfram til kirka.

Dei hadde nokbrukt litt lengre tidenn rekna med, forgudstenesta varallerede igang dadei nådde fram.

Det er Didrik som har fortald meg denne historia, og han sa det slik: "Menhan Martin og æ vi gikk nu inn lell, og sett oss på fremst benken".

Eit noko spesielt kirkebesøk for vel 70 år sida, som folk enno i dag harhøyrt snakk om.

155

Vegleia til Markabygda.

157

Knut Ødegård:

Ættesamfunnet og individets fødselForedrag om soga om Gunnlaug Ormstunga,

Levanger 6. juni 2002

Helga var den vakraste jenta du kunne tenkja deg, og ikkje berre dét: Hovar rik, og ho tilhøyrde ein sterk og respektert familie. Alt før ho vart fødd, greipskjebnen inn i hennar liv: Faren hadde illevarslande draumar og ville ikkje labarnet veksa opp, men mora let det nyfødde spedbarnet bli fostra opp hos einslektning. Då faren ser att det vakre jentebarnet mange år seinare, og får vitaat det er hans eiga dotter, tek han henne til seg med glede. Ho var så vakkerat ho vart kalla Helga den fagre, den vakre Helga: Ikkje rart at mennene slåstom henne. I forteljinga om Helga den fagre er det to unge rivalar som kjem-par på liv og død om hennar gunst.

Begge er dei av rike slekter, begge er dei flotte og begge er dei både sterkeslåstkjemper, intelligente menn og kjende diktarar. Det ender med at dei drepkvarandre, og Helga den fagre døyr ulykkeleg.

Det kunne ha vore ingrediansane i ei underhaldningsnovelle, ei dramatiskkjærleiksnovelle, i dag, berre at ei god underhaldningsnovelle gjerne skal hadet vi kallar ei ”happy ending”. Det har ikkje denne.

Dessutan er dette ikkje ei moderne novelle, men ei 700 år gamal forteljing.Og kvifor står eg her i Levanger i dag og fortel om den vakre Helga og sja-

lusidramaet som ende med at to flotte unge menn drap kvarandre? Jo, fordi detvar her på desse traktene at det avgjerande slaget om Helga stod, det var herdei to unge mennene drap kvarandre fordi den eine kunne ikkje tola at denandre skulle få sova hos Helga. Både Levanger og fleire andre stader i Nord-og Sør-Trøndelag er nemnt i historia.

Det er ei merkeleg historie på mange måtar, ikkje minst fordi den gamle for-teljinga frå middelalderen er så nær vår moderne tid i følelsesliv og tenkjemåte.Personane det dreier seg om, skal ha levd på den tida kristendomen vert inn-førd på Island, eit poeng forfattaren av denne islandske soga understrekar: ”Pådenne tida hende det som er det beste som har hendt her på Island: Heile lan-det vart kristent, og alt folket gav opp den gamle trua”. Island vart kristna året1000 etter påtrykk frå Olav Tryggvason, 30 år før slaget på Stiklestad då denandre Olav - Haraldsson - vart martyr. Det er mykje trøndersk, nordtrøndersk,historie i rikshistoria vår. Det same gjeld for historia om Helga den fagre.

Men om hendingane er tidfeste til rundt år 1000, må historia - i form av ”Sogaom Gunnlaug Ormstunge” som ho er kalla - ha blitt forfatta langt seinare, ein

reknar med at ho daterer seg til slutten av 1200-talet. Den islandske forfatta-ren er ukjent, slik alle forfattarane av islendingesogene er. Han fortel om folkog hendingar som også for han låg langt – fleire hundre år - tilbake i tid. Å lesadenne forteljinga som fakta, som rein historisk litteratur, har neppe mykje forseg. Fleire av personane kjenner vi rett nok frå annan litteratur, det gjeld bådekongar og andre stormenn som t.d. jarlane på Lade, slik at det er rimeleg å reknamed at faktiske hendingar og personar ligg til grunn for denne historia omkjærleik, ambisjonar og sjalusi. Men det er ei tydeleg forfattarstemme vi høy-rer, ein forfattar som i tråd med idéane om enkeltmenneskets følelsesliv ska-per eit diktverk som ligg nærare vår tid enn den tida handlinga utspelar seg.

Forfattaren er forbløffande ”moderne” i den forstand at hovudmotivet erikkje slekta, samfunnet, den kollektive æra, men det individuelle sjelslivet.

I det gamle samfunnet, og i den eldste litteraturen, er kjernen for verdianeSLEKTA, ætta, og ÆRE er den viktigaste verdien: Slektas ære.

Dersom slekta vert vanæra, ved t.d. eit drap, kan gjenoppretting av æreberre skje gjennom HEMN. Medlemmene av den slekta som er blitt tilførtvanære må sjølv syta for gjenoppretting av ære ved å drepa ein frå den slektasom drap deira mann. Og dermed har ein ei historie full av blodige drap, hemnog gjenhemn. I mange av islendingesogene, som også omfattar norske forhold,er dette blodsporet eit sentralt motiv - og skildringane av blodhevn og oppret-ting av ære utgjer ikkje få sider i den norrøne litteraturen.

Kva er det som har skjedd i det islandsk-norske samfunnet på dei 300 årasom har gått sidan Helga den fagre levde og til historia om Helga og rivalaneGunnlaug Ormstunga og Rafn blir skrive?

Først og fremst, som forfattaren sjølv seier, at landet vart kristent. Å kristnaeit land, politisk sett, kan skje på ein dag i form av eit vedtak, men å kristnaeit folk - å kristna menneskesinnet - er ikkje gjort i løpet av ein generasjon ellerto. Det er ei langsam forvandling som skjer.

I den gamle trua la dei stor vekt på å forsvara slekta mot kaos, og kaos varoppløysing av dei strenge reglande som gjaldt for slektsære, i dette ligg eislags likevekt - same kor groteskt vi kan sjå for oss biletet med dødningeskal-lar som lodd på kvar side av vektstanga.

Eg reknar med at soga om Gunnlaug Ormstunga er relativt godt kjent her idenne forsamlinga, og vil derfor ikkje gje noko resymé av innhaldet. Men viskal likevel sjå litt på dei tre hovudpersonane i historia: Gunnlaug, Rafn ogHelga. Dei er alle tre islendingar og tilhøyrer overklassen i samfunnet.

Gunnlaug Illugason har fått soga oppkalla etter seg, og han er ofte rekna somhelten i historia. Han er karakterisert slik: ”(...)han vart tidleg bråvaksen ogstor og sterk. Han hadde lysebrunt hår som fall vent, var svartøygd, med einnoko stygg nase men med eit vakkert andlet, midjesmal og breidskuldra.Velvaksen var han, storlåten av lynne, byrja tidleg å streva for å koma segfram, strid og hard i alt, stor skald, men dikta gjerne nid og vart kalla GunnlaugOrmstunge”. Som professor Meulengracht Sørensen peikar på i sine studiar iislendingesogene (som eg vitnar i fleire stader i det fylgjande), kjem her detdoble i karakteren hans tydeleg til uttrykk - på den eine sida det mandige ogdei gode evnene, på den andre sida mangelen hans på balanse som gjer at både

158

han sjølv og medmenneska kjem i vanskar soga igjennom. Han er ein dishar-monisk person som vert skildra både med fysiske og psykiske trekk. Eit hovud-trekk ved denne personen er at han er uomgjengeleg, og slik sett ei stadig farefor å sleppa kaos og oppløysingskrefrene laus i det ordna kosmos som det nor-røne samfunnet var så oppteken av å bevara. Han er lett å provosera og pro-voserer lett andre. Dette gjeld både når han skal visa seg for utanlandske kongarog stormenn, og måten som han provoserer Helga den fagres far på når han påfornærmeleg måte bed om ekteskap med henne.

Det punktet som utløyser raset av tragiske hendingar - som endar med dob-beltdrapet her i Nord-Trøndelag - er møtet med Rafn: Dei er då begge i Sverige,Rafn er av like god hovdingeætt som han sjølv, og diktar, som har fått statushos svenskekongen. I forholdet til Rafn har Gunnlaug to muligheter: Venskapeller fiendskap, anten å akseptera kvarandre som likemenn eller gå inn i ein kap-pestrid om prestisjen dei skal overta i det islandske samfunnet. Rafn vel detførste alternativet, og presenterer nykomlingen Gunnlaug som ein bra mann avgod slekt. Men Gunnlaug vel utfordringa og striden og fornærmar Rafn i kon-gens påhøyr.

I soga blir Rafn Ønundarson karakterisert slik: Sønene til Onund og Geirny”var Rafn, Torarin og Eindride. Alle var dei emnelege menn, men Rafn var nokden fremste i alt. Han var ein stor og sterk kar, ein sværande ven mann og godskald, og då han var komen i vaksen-alder, då fór han landimellom og haddeallstad mykje vørdnad der han kom.” Han representerer idealbiletet av einislandsk hovdingson.

Til forskjell frå skildringa av Gunnlaug, er det ingen disharmoni å spora iskildringa av Rafns utsjånad - og ingen signal om indre disharmoni.

Begge er dei diktarar, skaldar, men Gunnlaug brukar diktinga si på fornær-mande vis i motsetnad til Rafn. Gunnlaug er ikkje interessert i praktiske sys-ler, det overlet han til andre, medan Rafn derimot er skipper på eiga skute oger vel ansett blant alle. Rafn er ikkje nokon utfordrande mann, han vinn sinprestisje på fredeleg vis, og han eig stor sjølvkontroll - slik det går fram av reak-sjonen på den hån og fornærming Gunnlaug utsette han framfor kongen. Hanventar til han er klar til å reise frå kongshirden, og då seier han kontrollert tilGunnlaug at ”Venskapen vår skal no ende, for di du ville skjemme meg ut herframfor hovdingane. No skal eg ein gong skaffa deg ikkje mindre vanære enndu ville gje meg her!”

No kjenner vi trekantdramaet kring Gunnlaug, Helga og Rafn. Det er mog-leg å lesa avskilsreplikken frå Rafn som innleiing til det som skjer på Islanddå Rafn kjem heim dit lenge før Gunnlaug: Han set då i gang forhandlinganesom fører fram til at han vert gift med Helga den fagre – som frå før, rett nokpå uhøvisk måte, var lova bort til Gunnlaug.

Det virkar ikkje som om Gunnlaugs mål er anna enn personleg makt ogære, og det er lite som tilseier at hans tilnærming til Helga var basert på annanlidenskap enn det personleg ærgjerrige. Om Rafns motiv får vi vita lite isagaen, bortsett frå at det tidleg vert sagt at Rafn kunne vert eit passeleg giftefor Helga. Det er likevel ting som tyder på at Rafn bar på ein verkeleg pasjon,ein elsk, for den fagre Helga, men hans rolle som berar av det gamle sagaide-

159

alet forbyr han å visa det for sterkt. Det er t.d. ei side ved drapet på Gunnlaug:Då den døyande Rafn svik Gunnlaug og høgg sverdet i hovudet på han dåGunnlaug ber vatn til han i hjelmen sin, seier han at ”det som fekk meg tildette, var at eg ikkje unner deg å liggja i famnen til Helga den fagre”.

Det er ein replikk som aldeles ikkje passar med det biletet vi tidlegare harfått av den høviske og rettvise Rafn, og vanskeleg å forstå utan som utslag avsjukeleg sjalusi som igjen er basert på ein lidenskapeleg elsk til Helga. Det små-lege, som ein lett kan lesa inn i replikken, har ingen parallell andre stader i skil-dringa av Rafns personlegdom og gjerningar.

For meg, og for fleire nyare forskarar, er det den tredje personen i trekant-dramaet, Helga Thorsteinsdóttir, ho som får tilnamnet ”den fagre” og som ersonedotter av ingen ringare mann enn kanskje den største lyrikar i norrøn lit-teratur, Egill Skallagrímsson, som blir den viktigaste personen og samstundesden mest gåtefulle i soga. Eg ville gjerne ha døypt forteljinga om frå soga omGunnlaug Ormstunga til soga om Helga den fagre, så viktig er hennar rolle -ikkje minst med det synspunktet som eg legg på denne soga som uttrykk forutviklinga av eit nytt menneskesyn, som del av forteljinga om korleis sagaensættemenneske vart del av det individualistiske menneskebiletet som utviklaseg også her i Norden nettopp i perioden grovt rekna mellom år 1000 og år 1300.

Vi må halda fast ved at soga ikkje primært er historieskriving, men fortel-jekunst, meir å likna med ein historisk roman enn med faghistorikarens nøk-terne fakta-formidling, skal vi drista oss til å seia: meir i slekt med SigridUndsets historiske romanar enn med Store Norske leksikon. Namn, stads-namn og enkeltepisodar kan vera historisk korrekte, men dei er tolka ut frå eitstyrande kunstnarleg og ideologisk medvit, ut frå eit verdisyn som tilhøyrer detkristne Europa meir enn det heidne Norden, dette er 1300-talet meir enn deter 1000-talet, dette er skrive lenge etter at Olav den heilages blod vætte vollenpå Stiklestad og det nye livet spira fram.

I sjølve den ytre forteljinga har vi ikkje stort å halda oss til når det gjeld dettekristne perspektivet. Den anonyme forfattaren seier, som før sitert, at detteskjedde på den tida då det beste av alt som har skjedd på Island hende, nem-leg at kristendomen vart innført. Vi høyrer òg at folket sette den dødsmerkteGunnlaug på hesten hans ”og kom med han heilt ned til Levanger. Der låg hani tre netter, fekk all teneste av presten og døydde sidan. Han vart gravlagd derved kyrkja.”

Kristendom, presteskap og kyrkje er stort sett fråverande elles i denne soga.Men den omdannade krafta som har gjæra i det norrøne sinn sidan kristendo-men vart innført, finn ein ikkje minst i personen Helga.

Det ser vi først og fremst i den individualismen ho utfoldar. Ho er alt førho vert fødd spådd ein lagnad utanom det tradisjonelle slektsmønsteret. Deter ein mann austfrå Noreg som tolkar farens draum om fuglar på eit illevars-lande vis og som på sett og vis biletleg spår Helgas livslagnad, med det resul-tatet at faren vil la barnet setjast ut når det kjem i lys at kona er gravid medHelga. Ho vert oppfostra i løynd, utanom heimen.

Eit anna påfallande trekk er understrekinga ikkje berre av kor vakker ho er,men òg det sensuelle i karakteriseringa. Ho er ikkje berre den stolte og fagre

160

sagakvinna - slike har vi fleire av i islendingesogene – men ho får ein erotiskdimensjon som m.a. går fram av skildringa av Helga som tenåring: Ho ”varså vakker at kunnige folk seier at ho har vore den vakraste kvinna på Island.Håret hennar var så stort det det kunne gøyma heile henne, og det var så fintsom hamra gull.” Ved å seia at håret kunne gøyma heile henne, får vi indirekteeit bilete av den nakne unge kvinna, av kjønn. Og hår og gullfarge er i dennebiletverda knytt til lidenskap, erotikk. Ho får eit liv også på denne måtenutanom ætta, utanom den hevdvunne balanseringa av kaos- og kosmos-kref-tene som norrøn litteratur er så prega av.

Ho er sjølv på sett og vis utanfor det trygge kosmos der kreftene i sagatidavert balanserte. Ho er ein tydeleg representant for erotikk, eros-krefter, og detklåre kvinne-perspektivet skil denne soga på mange vis frå dei andre sogene.Som sagt: Det er ikkje noko nytt med viljesterke kvinner i denne litteraturen:Gudrun i Laksdøla saga har fleire ytre likskapspunkt med Helga, t.d. vert deibegge tvungne inn i ekteskap dei ikkje ynskjer, begge avviser dei seksuelt for-hold til mennene sine og begge provoserer dei fram dødelege konfliktar. Denstore forskjellen mellom Gudrun i Laksdøla og Helga i Gunnlaugs saga, er atGudrun handlar i samsvar med æres-kodeksen i det gamle samfunnet, ho vilikkje gå med på å vera gift med den nest beste. Helga den fagre, derimot,ofrar ektemannen for lidenskapen, for erotikken, for kjenslene. Ho står framsom eit individ med kjensler, vilje og eit menneskesyn som sprengjer sagati-das heidne samfunn der ætt og ære var det viktigaste.

Kva er det som har skjedd? Kristendomen er innført, får vi høyra. Men”Soga om Gunnlaug Ormstunga” er jo ikkje akkurat kristeleg litteratur. Forå forstå kvifor forfattaren legg så stor vekt på dette faktum at kristendomen vartinnført - i en samanheng der vi høyrer om lidenskap, erotisk dragning, vald ogdrap - må vi sjå mykje lenger enn til kristendomen som fromt liv og neste-kjærleik.

Kristendomen kjem som ein revolusjon inn i eit fasttømra samfunn der detgaldt klåre verdiar og klåre reaksjonsmønster. Som før sagt: Nøkkelorda er ætta,æra og hemn som reiskap til å retta opp forstyrringar på balansen i dette kos-mos, denne samfunnsorden.

Med Kristi eigne ord: Her er ikkje jøde eller grekar, træl eller fri, kvinneeller mann.... Alle har ein individuell likskap og likeverd i den nye ideologienfrå Palestina. No kom dette ikkje som ein orkan ei haustnatt og knekte mas-ter og tre: Forvandlinga kom sakte, vi kan sikkert operere med fleire hundreår, både før det magiske år 1000 og lenge etter. Verken kystfolket i Noregeller islendingane var heimefødingar, dei var langt mindre dét den gongen ennno: Vikingetoktene førde dei over hav og langs lange elvesystem både vest-over, sydover og austover, heilt til Amerika i vest, gjennom Russland tilSvartehavet i nordaust, til Nord-Afrika i sør og til Istanbul og heilt til Jerusalemi aust. Vikingen var ikkje berre ransmann, han var òg handelsmann, kunstnar,intellektuell....og saug i seg idear frå dei land han besøkte. Kristendomen varikkje noko ukjent og nytt for folk som kjende verda, og kristne idéar og idealhadde nok byrja å gjæra i sinnet til folk som både hadde opplevd katedralanei Istanbul, Roma og Paris.

161

Island vart kristna med eit enkelt vedtak på Alltinget i året 1000, ikkje medsverd og blod...i bakgrunnen står Olav Tryggvason, men det vedtaket mest avalt vitnar om, er at islendingane kjende dei kristne forestillingane og fann utat land og folk stod seg best på å vera i takt med den nye tida.

Den islandske litteraturen er med urette rekna for å vera ein særleg gamallitteratur som byrjar med heidenskap. Faktum er at islendingane byrja ikkjeskriva før etter at kristendomen vart innførd, for det var prestane og munkanesom kom med det latinske alfabetet som så vart til diktekunst og historieskri-ving på kalveskinn. Snorri Sturluson, som vel er den mest kjende av dei island-ske forfattarane her i landet, var ein høglærd person med teologisk, litterær ogfilosofisk skolering.

Heile denne kristne, revolusjonære tankegangen der eit nytt kosmos blirdanna, ikkje med slekta i forhold til samfunnet, men med det enkelte menneskessjelsliv, som sentrum i forhold til éin gud, kjem for fullt i perioden 1000-1300,den tida vi drøftar her i kveld.

Ikkje berre vikingtida, men også perioden like etterpå, fram til 1300-talet,var prega av ekspansjon og kontakt med utlandet: Korstogstida, med sitt for-mål å verna om den heilage grava og det kristne kongeriket i Jerusalem, enga-sjerte også nordiske menn. Vår eigen kong Sigurd Jorsalfar var ein av dei vik-tige hjelpesmennene til kong Balduin av Jerusalem på 1100-talet, men frå heiledet norrøne området finn vi korsfararar på veg til det fjerne Palestina, gjennomEuropa eller med skip langs strendene. Ut frå dette spesielle, og ikkje berrerosverdige, kapitlet i kyrkjehistoria, utvikla det seg eigne riddartradisjonarmed sine ideal og også sin romantikk – som var med på å utforma både idea-lisme, mystikk, erotisk romantikk slik vi óg finn det avspegla i litteraturen.Trubaduren stig òg fram i Europa, som fortryllar hjarta og legg sine erotiskesnarer. Men bak det heile ligg det alvorlegare imperativet: Det einskilde men-nesket kan no stiga fram or slektskollektivet.

Eg har ikkje arbeidd spesielt med soga om Gunnlaug Ormstunga. Derimothar eg levert studiar i to andre sentrale verk frå norrøn - og det vil her, som idei fleste tilfelle - bety islandsk middelalder, Det dreier seg om dei to storelyriske epos ”Geisli” og ”Lilja”.

Desse to rammar i tid inn soga om Gunnlaug Ormstunga, og i det følgjandevil eg ta for meg desse to diktverka – ”Geisli” og ”Lilja” - for å sjå om dei kankasta lys over det eg har hevda om soga om Gunnlaug Ormstunga som del avei utvikling fram mot individets frigjering.

”Geisli” veit vi vart skrive av hirdskalden i Nidaros, den islandske preste-lærde diktaren Einarr Skúlason. Vi veit at han framførde dette diktet i 1153, isamband med opprettinga av erkebispesetet. Til stades er dei tre kongsbrørneEysteinn, Sigurd og Inge, sønene til Harald Gille, og den nye kyrkjefyrsten, erke-biskop Jon Birgisson. Når diktaren Einarr Skúlason stig fram og les, er hanframleis i den gamle biletverda der Odins ramnar og Fenrisulven ferdest, menbodskapen hans er historia om, og undergjerningane ved, helgenkongen Olav.Geisli tyder lysstråle, og Olav representerer denne lysstrålen som slår ned i detnedsnødde og tilfrosne nordiske landskapet og gjev voksterkraft - også til detnye mennesket, individet.

162

I ”Geisli” finst eit omkved som viser beint til det nye riddar-idealet:letta kan Guds riddarmøda for mannen, Olavfår frå solar-kongenalt han måtte ynskje.

Slik held Einarr Skúlason fram biletet av helgenkongen som Guds riddar,mellomalderens kristne helteideal i Europa. Det 12. hundreåret er krossferd-seklet i Noreg. På kong Sigurd Jorsalfars ferd 1108-1111 var det med 60 skipog 1000 norske krossriddarar, det seier noko om omfanget og også om kormange og sterke impulsar som har kome inn til både nordmenn og islendingari perioden. Men ”Geisli” konsentrerer seg om undergjerningane ved heilag-kongen, slik han - martyren og helgenen - kjem det einskilde menneske tilhjelp. Ein parallell til delar av ”Geisli” har vi forøvrig i Passio Olavi, soga omlidinga og undergjerningane av helgenkongen, også frå 1100-talet. Der blirdet m.a. fortalt at då Olavs lidingstid på Stiklestad var over, så hende det at dåkongstenarane hadde vaska den heilage lekamen hans i eit hus der, hadde deislått ut foran husdøra noko vatn som var blanda med blod som hadde runne avsåra til den heilage martyren. No kom det gående ein blind mann fram-medhusveggen, og han gleid der, for det var vått etter blodet. Då han så gneidaugo sine med dei våte fingrane, forsvann brått skodda frå augo, og han fekksynet att. Då vart han reint forstøkt, han som dette guddomlege underverkethadde hendt med, og han ville vita kven sitt blod vatnet hadde vore blandamed. Og så fekk han vita at han hadde fått synest att ved velgjerda åt den hei-lage Olav.

Blod og vatn, det er heilt sentrale kristne uttrykk for sjels- og åndsdimen-sjonar: Gjennom vatnet, som hadde vaska martyrens kropp og blanda seg medhans blod, vert mennesket sjåande. Det er det kristne lyset som er nådd inn tilenkeltmennesket og gjev det syn. Det er som om kjelder spring ved Olav i dennorske steinverda, og ut av ættesamfunnet stig det einskilde mennesket fram:Dei kjem stavrande med sine krykker mot Olavsbrunnen i den veldige domen,blindt famlande kjem dei ufullborne ut av ættemedvitet, berande på lengslaom utfriing frå sitt lågare medvitstilstand ved det helga vatnet.

Det er først ved ”Geisli” at vi får auga på menneska, individualistane, somhar levd sine skuggeliv i ættesamfunnet, men som no kan stiga fram i sogavår. I ”Geisli” finn vi m.a. denne historia om ein prest:

Ein som tente kongenover syndfull mannættmøtte kalde ovund,vond vert hug villfaren;løgn har brigda bra mennsblide skap til illhug,vreide-krafta stundombeiskt bryt manne-freden.

163

Menn som kvesser eggjarbeina braut av mannender på stranda, daudleghatet fast seg feste;mennene braut lova,ho som krever miskunn,ut or preste-augostakk dei gruleg sola.

Rike tunga, knipenvart med tenger, tre-faldsskoren så med kniv, detvarsla ublid lagnad;milde mannen låg attilt tilreidd av mein påstranda, mange gjev oppanden sin av mindre.

Kongen lov, som læktegilde mannen, læktebrotne foten, skornetunga, stungne augo;reine Olavs-handaheilar Herrens tenar,dei som spreider løgnerilt lyt sidan lida.

Det er fleire slike bilete i ”Geisli”, der den nye orden – individualiteten - stigfram mot ein bakgrunn av det gamle ættesamfunnets krav om hevn og ære. Menno heiter det om den nye orden, den nye lov, at ho ”krev miskunn”, nåde, med-liding med den einskilde. Det er ikkje hemn men miskunn som er nøkkelor-det, ein nøkkel som opnar for den nye individualiteten der kvart menneske harsin lagnad, sine pasjonar.

Det store Olavs-diktet ”Geisli” lar Olav etter sin død oppstå i det norrønemedvitet og visa til ein ny og ukjend solidaritet: ein fellesskap som har sin føre-setnad i den einskilde - ikkje i ætta -: den einskilde stig fram og sannkjennestsom medmenneske i ein åndeleg einskap som omfattar kvart individ. VedOlav, ikkje ved kong Olav Haraldsson eller Olav Digre, men ved Heilag-Olav,St. Olav, når kristendomen hjarto: Det harde og tilfrosne finn lækjedom, kjel-der spring. I det nordiske landskapet vert det rom for det indre mennesket. Ogopp over kjeldene som spring or den norske steinverda, stig den omskaptenaturen, steinen løfter seg til katedral over menneskehjarto.

”Geisli” vart framført i 1153, minst 100 - truleg 150 - år før soga omGunnlaug Ormstuga vart skrive, men dei handlar om den same perioden, tidadå kristendomen vart innført i Noreg og på Island. I begge er miljøet det gamleviking- og ættesamfunnet, med sine blodige krigar, hevn osb. Medan ”Geisli”

164

er skildringa av helgenkongen Olav, er soga om Gunnlaug ei trekanthistorie omkjærleik, hevn og drap. Det som gjer at dei kan nemnast samtidig, er at deibegge understrekar det radikalt nye som avløyser slekts/ættesamfunnets etiskeog sosiale grunnlag. Enkelt sagt: Enkeltmennesket avløyser slektsmennesket,den enkelte handlar ikkje berre ut frå det ætta ventar av ein, men ut frå opple-vinga av at ein som enkeltmenneske er ansvarleg for seg sjølv, sitt eige liv,sine eigne kjensler, si eiga oppleving av kva som er verkeleg og sant. ”Geisli”er det ein grovt sagt kan kalla kristen litteratur og soga om Gunnlaug Ormstungaverdsleg litteratur, men dei uttalar begge klårt at det nye som har skjedd, er atkristendomen har avløyst heidenskapen, individet har avløyst ætta.

Medan ”Geisli” som skriven litteratur ligg godt i forkant av soga omGunnlaug, Rafn og Helga, så ligg eit tredje sentralt diktverk vi skal sjå på i etter-kant. Det dreier seg om kanskje det vakraste diktverk vi har frå nordisk middel-alder, ”Lilja”.

”Lilja” er eit dikt på 100 strofer datert til midt på 1300-talet, forfattar er opp-gjeven til å vera ”broder Eysteinn”, Eysteinn Ásgrímsson - som så mange avforfattarane i denne tida var han òg teolog, og munk. Eg skal her ikkje gå innpå den lærde diskusjonen om den historiske broder Eysteinn, men held meg tilmin eigen konklusjon slik eg har publisert den innleiingsessayet til gjendiktingami av ”Lilja”.

I vår diskusjon her i kveld om dei åndelege omgjevnadene til soga omGunnlaug Ormstunga, skal vi sjå på ei line i utviklinga av individet frå slekts-samfunn til individualitet som eit resultat av kristninga av Island og Noreg. Vihar streifa innom korleis nye omgrep som nåde og fokusering på individuellsynd og lækjedom vert omhandla i ”Geisli”. Det normale i det gamle samfunnetfor overgrepet mot presten som vart så grusomt torturert i sitatet frå ”Geisli”,hadde vore ein slektsreaksjon: At ætta hans gjenoppretta orden ved å fremjaeit tilsvarande åtak på representantar frå slektningane til desse overgriparane.Men her er det ei individuell inngriping, representert ved den avdøde helgen-kongen, altså den lidande som går ein indre, individuell og eigen veg utan atættesamfunnet blir mobilisert.

I ”Lilja” er dette ført mykje lenger, ja vi kan seia at det som er tendensar bådei ”Geisli” og i soga om Gunnlaug Ormstunga, er blitt fullført i ”Lilja”.

Medan Soga om Gunnlaug Ormstunga er ei ættesoge, ei islendingesoge derdei gamle rammene er i oppløysing, og der ”Geisli” er forteljinga om Olavden heilage, er ”Lilja” eit djupt personleg dikt om ein manns veg frå indre urofram til at han finn forsoning. Omgrepet nåde er nytta i ”Geisli”, kristendo-men som ei omvandlande kraft er nemnt i soga om Gunnlaug Ormstunga. Menmedan omgjevnadene der framleis er dei gamle, med heidne bilete og drap ogblod, innfører ”Lilja” eit bilete som svarar til hjartet.

I ”Lilja” er det til Maria broder Eysteinn vender seg med sin sjelestrid:

Høyr du meg no, himmel og jord sinopphøgde bustad for alle dygder,du høgste dronning for menn og englar,du Guds Moder, velsigning for alt folk:

165

når eg mødest i største nauda,ver du meg nær, og vern mi sjeli milde kåpa di, du,sann mi von, som hjelper alt folket.

Den same Maria-kåpa er det heile det katolske Europa søkjer tilflukt underi 13. og 14. hundreåret. Ein finn henne att i biletkunst og songar – eller t.d. iseglet til Citeaux-klostret, med si store kåpe utslegen som ein skjerm over deismå knelande klerkane.

Den største spenninga i ”Lilja” ligg mellom det perlsonlege – broder Eysteinsintense oppleving av personleg synd og skuld - og den mellomalderske opp-levinga av den heilage historia som eit samanhengande verdsdrama om kam-pen mellom Gud og Satan, der han finn bilete som klårt svarar til den strid ognaud han så smerteleg kjenner i sitt indre. Det er heller ikkje vanskeleg å finnaparallellar i européisk samtidsdikting til biletbruk og forestillingar i diktet:Tvert om, i dei fleste ytre detaljar er diktet berar av dei elementa som er typiskefor moderne européisk dikting den gong. Samstundes er det nyskapande, iislandsk dikting representerer ”Lilja” det avgjerande brotet med den gamleskaldediktinga: det versemål det er dikta innanfor - hrynhent - blir tilmed etterdette kalla ”liljulag”.

Etter ”Lilja” kjem det inderlege, personlege uttrykket i islandsk lyrikk, deter som om broder Eysteinn med dette diktet opnar for ein demning av inne-stengde kjensler som brått strøymer ut over det islandske landskapet.

Sitt lyriske høgdepunkt når ”Lilja” når broder Eysteinn i siste del av diktetvender seg med all si fortviling, fornedring, von og tilbeding til Maria. Det erein hete i denne tilbedinga som slår opp gjennom hundreåra og lar oss meir ennana eit individ der sjela pinest og kjenslene flammar.

Samstundes som det ikkje er tvil om den personolege lidenskapen i EysteinnÁsgímssons Maria-dikting, kan ein finna ei tilsvarande inderleggjering over-alt i Europa: For å finna svar på det individuelle problemet, må Kristus bli men-neske. Tida vil tøma lidingskalken med Frelsaren, sjå naglane og høyra ham-marslaga som driv dei inn i hendene has - for berre i den lidande Kristus kandet lidande mennesket sjå Sonaren. Den nye individualiteten får i européiskdikting sitt første store uttrykk i Dantes Divina Comedia, i målarkunsten eit til-svarande uttrykk hos Giotto. Men nærast hjarto stod Maria. Ho er ikkje berre”himmel og jord sin/opphøgde bustad for alle dygder”, samstundes er ho ei jor-disk kvinne. Det kling uvanleg sanseleg for våre øyro når broder Eysteinnbed ”Maria, kreist du mjølk or brysta” og kallar henne for ”heten i Heilagandenshall”, men i realiteten er dette forfina uttrykk for ei intens Maria-dyrking i lit-teratur og biletkunst rundt om i Europa.

Ho vert mål for dei varmaste kjensler, ho som sjølv har kjent lidinga måkunne bera vår liding fram for Frelsaren, kan Han nekta henne noko, ho somhar dia han? Men det er i høgste grad ei samansett Maria-tilbeding, der ho bådeer brud og moder til guddomen og den herlegaste jomfru. Tallause er Maria-forteljingane i klostertradisjonen frå den tid: I den svermeriske legendetradi-sjonen kjem ho til den sjuke, utmøydde munken - useieleg vakker - og bøyer

166

seg over han, opnar kjortelen sin og held brystet sitt fram til tunga hans: detfeberhete andletet hans får svala seg mot det fulle brystet hennar og suga i segden søte mjølka av brystknoppen. I all si sanselege trå er også dette uttrykkfor individualismens fødsel i Europa og menneskeleggjeringa av Kristus og hansnæraste.

Det var den heilage Bernhard av Clairvaux som først viste vegen inn tildenne Maria-dyrkinga ved sine preiker over Høgsongen, der bruda vert prefi-gureringa av Maria: Er brudgomen, kongen, Kristus, så er bruda Maria, him-melbruda, jomfrua. Eller er bruda menneskesjelene som Kristus kjem og hen-tar? Det går i alle fall ut av dette ei vidunderlege, sansekokande tilbeding, einbrud- og brudgom-mystikk som i si spenning mellom erotikk og reinleiksdyr-king både fører mellomaldermennesket tett inn til dei grunnleggjande livs-kreftene og som gjev mellomalderen sine dirrande, sansefriske lyriske bilete -som virkar så utfordrande den dag i dag.

Kanskje ikkje minst i dag, når det erotiske elementet er neddempa i vårkristendomsform, det kvinnelege elementet er mest amputert bort i ein slagsmisforstått pietisme - himmelbruda Maria kan liksom ikkje heilt erstattast avein kvinneleg sokneprest - og det moderne menneske møter ein kristendom somikkje har bilete som svarar til det heile mennesket. Den erotiske trongen finnikkje sitt svar i kristne bilete, men i den moderne heidenskaps perverterte lek-tyre i magasin og på skjerm.

Også broder Eysteinn er tydeleg prega av si tids oppfatning av Maria sombruda i Salomos Høgsong. Maria er ikkje berre ”reinlivs dygdige duve”, ikkjeberre ”Guds Moder, velsigning for alt folk”, ”Jesu Moder dyrast”, men også

Guds dotter du er, og sottelækjing,lukkevegen og himmelstråle,juvel for bruder og himmeldronning,Guds herberge og sorgegløymsle,gledes kraft og lasters øyding,nådeflaum, livgjeving for folket,høglova møy, opphøgd over englar.

Men Eysteinn Ásgrímsson går vidare og skapar i ein veldig visjon ein Maria-høgsong som sprengjer den tradisjonen han elles hentar så mange av biletasine frå. Denne finn vi på sitt mest intense i strofene 93 og 94: Det er som omhan tek sats og slepper seg ut i ein lyrisk inspirasjon som veller fram, bilete påbilete:

Dersom med kunst ein kunne omskapamenneskekjøt og bein til ei tunge,vinden, elding og grøne grunnar,gras angande, dust og sandstrand,hagl og drev som fuglefjører,fiskar, dyr som holt og myrar,hår og korn som klåre stjerner,fiskeskjel, ull, som dropar og gneistar,

167

tømmer og stein som stader og strete,strenger, himlar, luft og englar,ormebål og åkrar gule,urter, malmberg og lauva palmar,om dei aldri ein augneblink tagde,alle vil dei eldast, kvervasom dogg, før dei fekk den skire Mariagjeve til fullnads den heider ho tilkom.

I broder Eysteinns kvad er Maria framfor alt det som latin heite advocata nos-tra, vår forsvarar: Ho er den medfølande som kjenner medynk med eit lidandemenneske.

Men ”Lilja” eig ikkje berre det jordvende perspektivet som peiker mot deteinskilde menneske og det indre livet. Sjølve ramma om det er gjeven i inn-leiings- og avslutningsstrofa, som er identiske: Dramaet, der vi kjem eit men-neske så tett inn på livet, er ramma inn av den kosmiske Guds-erkjenninga, somden veldige Nidarosdomen peiker spiret ut mot den Gud som femner om altet,mot den Gud ”som ikkje treng stad og stunder”, som kviler i sitt ”kyrrleiksvelde”. Til sjuande og sist vert den inderlege Maria-høgsongen vegar inn motden støre samanhengen, der det personlege vert del av det kosmiske - utan atden nyfødde individualiteten misser seg sjølv.

Dei tre diktverka vi har vore innom, soga om Gunnlaug Ormstunga, Geisliog Lilja - som eg meiner viser stadium i utviklinga av ein personleg identiteti det norrøne samfunnet og det nordiske sinn, har òg det merkelege felles at deialle tre har kontakt med Trøndelag: Vi veit ikkje kven som skreiv soga omGunnlaug, Hrafn og Helga den fagre, han kan ha vore ein av dei mange lærdeislendingar som i kortare eller lengre tid hadde tilhald i Nidaros, i miljøet kringerkebispesetet. Han kjende iallfall det trønderske landskapet, ja tilmed Levangerkjende han - her ligg mykje av den dramatiske handlinga i denne forteljinga.Geisli veit vi vart framført av diktaren sjølv, Einarr Skúlason, i samband medopprettinga av erkebispesetet, og diktaren var i ein periode den fremste i dennorske hirda. Også broder Eysteinn, Eysteinn Ásgrímsson, er etter tradisjonenein islandsk diktarprest som hadde nærkontakt i Trøndelag, som munk påElgeseter, og seinare som erkebispens utsending og visitator på Island.

Slik sett gjev dette stutte risset av ei viktig utvikling også glimt av ei trøn-dersk historie som folket her kan ha grunn til å vera stolte av.

Det er storarta at denne islendingesoga på spesiell måte blir teke vare på ogkasta nytt lys på her i Levanger, og eg gleder meg til å koma heim til Island ogfortelja om denne eineståande interessa.

No har eg heilt klårt berre drege ut ei line kva gjeld soga om GunnlaugOrmstunga. For den som har lese soga, og det er nok mange her, er det klårtat andre krefter enn det eg har peika på har stort rom i soga. Ho røyver seg ieit miljø av sjølvhevding, vald og drap. Det er skildringar av holmgang, og ikkjeminst er det heilt klårt at det gamle ættesamfunnets normer aldeles ikkje er nokoavslutta i denne soga. For etter at Gunnlaug og Hrafn har drepe kvarandre ilidenskapens namn, held drapa fram etter blodhemnens uskrivne lov. Og Helga,

168

ho som var sjølve lidenskapens sentrum og sjølv i lidenskapens vald, ho får einektemann – ”men ho elska han lite”, står det.

Helga står på eitt vis i forkant av ei utvikling både i samfunnet og i enkelt-mennesket, med ein lidenskap og ein eros som resulterer i drap og oppløysingi hennar tid, men som kunne vore levd ut og oppfatta på heilt anna vis på dentid då broder Eysteinn skreiv Lilja. Forfattaren av soga veit nok dette, og déter vel grunnen til at han fleire stader legg inn det eg les som føringar fram motdette motivet eg har prøvd å utvikla vidare her i kveld: Individets fødsel ut avslektskollektivet, rom for lidenskap, pasjon.

Vi meir enn anar dei sterke og rike kjenslene ho bar på, og ho er noko langtmeir enn ei slektsstolt sagakvinne, ho er enkeltmenneske, individ, og ho erkvinne med sterk erotikk som går den veg hennar kjensler peiker.

Vi møter den eldre Helga slik, gift med den heiderlege bonden Torkjell ogfleirbarnsmor:

”Det var den største hugnaden for Helga at ho breidde ut kappa som hohadde fått hos Gunnlaug og såg på henne lenge. Ein gong kom det stor sott igarden til Torkjell og Helga, og mange låg og leid vondt lenge. Også Helgavart dårleg, men ho låg likevel ikkje.

Ein laurdagskveld sat Helga i eldskålen og lutte med hovudet i fanget tilTorkjell, husbonden sin. Ho lèt henta til seg kappa, Gunnlaugsgåva. Og dåkappa kom til henne, då sette ho seg opp, la ut kappa framfor seg og såg påhenne ei stund. Sidan seig ho attende i fanget til husbonden sin og var dåslokna. Torkjell kvad då dette verset:

Død heldt eg drosadjupt i mine armar.Gud tok gilde kona,grim er livsens slutt.

-------tung er tida då egeine sit tagall att.

Helga vart førd til kyrkja, men Torkjell budde att åleine, og alle tykte det varstort sakn etter Helga, som ventande var.

Og der endar no soga.”

Ei anna soge burde ha vore skrive om Torkjell, for kanskje er han – som letkona si eiga sine lengsler og ikkje kravde at ho skulle gje frå seg kappa fråGunnlaug - kanskje er han, som vert introdusert når den eigentlege soga erover, den døra vi leiter etter som fører inn mot det nye mennesket.

Hans kjærleik til Helga er basert på at han ser henne slik ho er, og nøkke-len til hans kjærleik er miskunn, nåde.

169

170

Jernbanejubileet 2002

Det har vært skrevet flere artikler om jernbaneanlegget gjennom kom-munen. I forbindelse med at det i 2002 er 100 år siden ”lina” ble åpnet,synes vi det er verdt å markere dette. Vi vil nedenfor kort omtale artik-ler som har stått i årboka til historielaget.

***

I 1982 skriver Bjarne Slapgard en artikkel om jernbanebrua overLevangerelva. Her var det problemer med å finne fast grunn nede i “leir-supa”.

***

I 1983 skriver Johan S. Mo en artikkel som viser sider ved jernbane-bygginga, spesielt i Åsen, men også ulike syn på jernbanespørsmålet. Hankommer også inn på trasévalget og stasjonsplassering langs Hell –Sunnan-banen.

***

I 1987 skriver Einar Haugan en artikkel om planting av lerk og andretreslag langs Hell – Sunnanbanen.

***

I 1991 skriver Kristin Fostad om ”Gruslina” – Riksveg 754. Det er spe-sielt sidesporet fra Skogn stasjon til Hynnesgruva som omtales i tekst ogbilder.

***

171

I 1992 skriver Per Anker Johansen om hvorfor jernbanen blir lagtinnom Levanger og gir mye av æren til Peder Holst.

Artikkelen hans heter ”Året 1892 – et hundreårsminne.”I samme årboka skriver Arnfinn Husby en artikkel om ”Glytt frå jern-

banebygginga gjennom Åsen”. Han omtaler raset ved Grubbåsen der 3anleggsarbeidere mistet livet, og det vanskelige arbeidet med fundamentover Fossingelva.

***

I 1993 skriver Paul Steinar Fagerli om da ”lina” ble lagt. En grundigartikkel med gode kilder og bilder som viser anleggslivet gjennomSkogn.

***

I årets bok skriver Hans Olav Løkken om rasulykka i Grubbåsen iÅsen.

Et sjeldent bilde: Levanger Jernbanestasjon, fotografert av Harald Renbjør ca.1937. Se ellers Nils Torskes artikkel om Renbjør foran i årboka.

172

Jakob Aune:

Han Paul

Han var gammel da eg var gutungen, nabokallen han Paul. Men eg hugsarhan kjørte lass med vindaug og dører som han hadde laga til folk nede i byen,der dei bygde seg hus. Raumerra var turfast framom langvogna.

Ja, han Paul var ein markant person i miljøet her oppe i Halsan i 20 og 30-åra. Om ein hadde sagt til meg: ”Der kjører han Paul Konrad Hanssen”, såhadde eg ikkje hatt ”peiling” på kven han snakka om. Han var berre Paul forheile bygda.

Han var fødd på Støkke,som det står i kjerkeboka. Idag heiter det Stubbe. Detskjedde den 23. november i1855. Døpt vart han iAlstadhaug den 3. februar1856. I ungdommen var hantruleg med far sin, som varein kjent kjerkebyggar dentida, og lærte seg snekring.

Som så mange ungdom-mar den tida tok han seg einsvipp til Amerika. Da haddehan møtt si Johanne KristineOlsdatter Lundemo. Trulegville han tene ein ”bråte”pengar før dei gifta seg. DaPaul hadde vori i Amerikanokre år, reiste JohanneKristine òg dit. (Ho gjekkunder namnet Krestine det egkan hugse). Men Krestinetreivst ikkje i Amerika, så deikom tilbake til Gamlelandetkring 1888. I 1890 gifta deiseg og 5 barn kom i rask rek-kefølge.

Her er Paul Konrad Hansen Værnes 39 år gam-mel.

Vel heime kjøpte Paul småbruket Værnes i 1889. I 1895 kjøpte han nabo-eige-dommen Hegråsaunet. Han flytta noko av husa på Værnes tilHegråsaunet. Namnet tok han òg med og kalla seg Værnes. Hegråsaunet fekkòg det namnet. Det var mye udyrka jord som hørte til det nye Værnes, så Paulmåtte bygge husa større etter kvart som han dyrka jord. Paul var ein arbeids-maur. Ikkje berre dyrka han jord og bygde hus. Etter kvart fekk han bygd segein snekkarverkstad, der han laga det meste av maskinene med eige hender.Dette var lenge før det kom elektristitet til Frol, så han skaffa seg ein gløde-hodemotor som sto i eit tilbygg til verkstaden på grunn av brannfaren. Dei sadenne motoren ytte 5 hestekrefter. Det var ei svær maskin med eit svinghjulpå eit par meter i diameter.

Det var spennande for oss gutungane når vi kika gjennom vindaugsglug-gen i motorhuset. Vi såg han fyra opp blåselampa. Når glødehodet var varmtnok, sette han foten opp i svinghjulet for å starte, etter at han først hadde jagaoss ungane frå ”lydpotta” utafor veggen på motorhuset. Når motoren kom igang, vart det surr av reimar frå mellomakslingen som gjekk opp under taketi verkstaden. Han kunne da koble inn reimdrift til t.d. sag, høvelmaskin, fres,dreiebenk osv. etter kvart som han fekk bruk for dei. Eg fekke vera med farmin, som òg var snekkar, inn i verkstaden. Eg beundra Paul som hadde fåtttil alt dette med eigne hender.

Mellomakslingen enda utom veggen på verkstaden i ei reimskive. Der tokhan wire rundt reimskiva og bort i låven der han hadde piggmaskin med ris-

173

Husa som Paul bygde på det nye Værnes. Snekkarverkstaden til venstre med reim-skiva på tverrveggen. Personane frå venstre: Arvid Aune, Bergitte Aune, AsbjørnStubbe, Elias Aune. I midten Øyvind Heimstad. Bildet frå 1948.

tar for tresking. Hanhadde laga alt sjøl.

Paul var langt framomsin tid. Medan naboanetrøska med sluggu ellerdrog piggmaskina medhandmakt, hadde han tre-skeverk med motordrift.

Paul hadde mangeinteresser. Eg hørte einnabo fortelje at han rettsom det var fôr og hørteforedrag om nye oppda-gingar. Det var det ikkjemange av naboene somgjorde. Eg hugsar eit årdet var mye havrebladlus.Da kom han med ei lupeog viste oss ungane atnokre bladlus haddevenger og at andre varvengelause. Han kunneòg fortelje oss at havre-bladlusa først levde påheggen og så flytta overpå havren når den vakstil. Det var første gongeneg såg i lupe. Eg var da 9– 10 år.

Paul vart enkemann imange år. Krestine døyd-

de tidleg. Dottera Laura stelte for han da.Da eg kom i konfirmasjonsalderen, var både Paul og Raumerra gamle. Det

var lenge mellom kvart lass med ferdige ting som kom frå verkstaden, menenda surra reimskiva utom verkstadveggen og drog piggmaskina og ristarennår avlinga hadde kome i hus om hausten.

Ein haust hadde dei ein kalv som sto i tjor ute på enga. Den måtte flyttasfleire gonger for dagen. Da Paul ville flytte kalven, var han uroleg og sprangrundt så Paul fekk tjoret rundt foten, slik at han datt. Det gjekk gale med lår-halsen. Hardt for eit menneske nær nitti år. Siste åra var han på Bakkenaldersheim.

Paul døde i 1946.

174

Paul Konrad Hansen Værnes, slik eg hugsar han.Her er han rundt 80 år.

175

Karl Jensen:

Hansfossen 1946Dette er gjengen som pusset turbinrøra til Frol Kommunale e-verk

Hansfossen 1946.Røra var 90 cm. i diameter, så det var en trang arbeidsplass. Først måtte vi

skrape vekk et tykt lag med sleip gjørme og mange rustkuler, og noen avdisse hadde rustet helt gjennom, så det måtte bores opp og snittes for å skrui en propp. Neste oppgave var å vaske rundt med piasavakost, og da vart detpåsatt litt vann. Etterpå ble det tørket med sagflis, og til slutt var det å smøremed en meget sterk maling. Vi var to i lag på kvar strekning.

Røra skulle pusses hvert 7. år, og hele arbeidet tok en uke.

Første rekke frå venstre: Pål Venås, Odd Langeland, Erling Stubmo, Trygve Ravlo,Fritjof Hersaune og maskinist Helge Kolseth.Annen rekke frå venstre: Åsmund Ellingsen, Algot Ramstad, Hilmar Buran, KarlJensen, Johan Buran, Ingemar Berg.Tredje rekke frå venstre: Jon Jonsen, Hjalmar Kolseth, Arne Duvsete og OlafRømo.

Saksregister1990-2001

Dette er et alfabetisk register ordnet etter emne og sted. I noen tilfeller hvor detikke har vært praktisk å bruke emneord har vi tatt med personnavnet. I årboka for 1990 finnes et register for årbøkene utgitt fra og med 1981 til ogmed 1989. Dette registeret dekker tidsrommet fra 1990 til og med 2001.

99;33 betyr årgang 1999 side 33.

***

Amerikabrev og -kort– En julehilsen fra Amerika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;140– Grevskott, Telle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;128– Den nye verda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;17– Strømsøe, Andreas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;34

Alstadhaug kirke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;143Ankolm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;5Backlund Hotell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;33Bakkehuset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;61Barndomsminner

– 1900… . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;28-01;38– 1930… . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;50– 1950… . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;7– “De var gamle da jeg var barn” . . . . . . . . . . . . . . . .96;108-97;82- . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;119-00;121

Barneleker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;25Barnerim – se Viser, rim, sanger og diktBautastein . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;25Bergstua . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;31Bibelske metaforer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;73Bilder

– Avholdskafeen 1935 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;22– Begravelsesbilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;107– Brusve bru . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;96– Dampskipskaia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;124– Elever ved Okkenhaug skole 1927/28 . . . . . . . . . . .99;80– Fiborgtangen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;103

176

– Grunnsteinsnedleggelse vedLevanger kirke 13. juli 1900 . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;27

– Idrettsbilder fra Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;93 – Gården Valum ved Fiborgtangen . . . . . . . . . . . . . . .97;103– Hotell Marienborg 1914 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;122– Innherred Sykehus 1930-årene . . . . . . . . . . . . . . . .96;51– Kirkegata mot Røstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;125– Levanger landsogns hornmusikkforening . . . . . . .01;34– Levanger sett fra Lillemarks-Bakkan ca 1880-90 . .93;72– Levangersundet og sentrum ca. 1905 . . . . . . . . . .96;123– Nordre Trondhjems Amts-sygehus . . . . . . . . . . . .96;51– Postkort fra Levanger by . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;112– Reemyra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;63– ”Sagas Hall” 1936 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;124– Skogn stasjon 1901 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;63– Slåttonn for 100 år siden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;116– Utsikt mot Eidsbotn og Levanger . . . . . . . . . . . . . . .97;98– Utsyn over Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;105

Bjerkan fotosamling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;38Bjerkan, Sverre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;97Blanche, Johannes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;104Brann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;45Brevveksling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;49

– Friarbrev . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;80– ”Om hundre år er allting glemt” . . . . . . . . . . . . . .98;49

Brusve . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;41Bureisning

– Frol i 30-åra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;92– Lokomobilen i nybrotta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;103– Reistadbustan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;18

Burmoen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;20Bygdeborger

– Digerberget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;13– Halsstein . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;7-90;71-99;140– Ratåsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;12-99;140-90;71

Bøker, hefter og protokoller– Bestselgerliste for Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;102– Haandbog for lærere i omgangsskoler . . . . . . . . . . .91;36– Kokebok for by og land . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;60– Kortfattet Norsk Sproglære . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;101– Protokoll for tilsynsnemda ved Mule skole . . . . . . .94;82

177

– Reglement for Nordre Throndhjems amtssygehuse .94;115– Seips visebok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;119– Småplukk fra gamle protokoller . . . . . . . . . . . . . . . .01;93– Sundheds-Commisjonen i Skogn Præstegjeld . . . . .92;154– Veiledning i Jordbruket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;112

Dalsve i Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;112Dampskipsbrygga . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;72Danielsve . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;11Dikt – se Viser, rim, sanger og diktEddie, Alexander . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;81Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;94-95;33-95;54Falstad Fangeleir – se Verdenskrigen 1940-45Falstadsenteret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;106”Feskarstuggu” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;76Festiviteten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;16-94;109Fiborgtangen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;83Finn-Anna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;70-99;91Finn-Ole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;26”Finnrommet” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;26Finsvik feriekoloni . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;28Finsvik sommerpensjonat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;40Finsvik, Arne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;149Finsvikhavn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;102Fjellslått i Frolfjellet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;92-01;104Fladaas, Martin Nelius . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;59Fløting

– Levangerelva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;108– Storelva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;62

Frierbrev . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;80Frolfjelldåggån . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;7Fættenfjorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;23Garlaus, Ola . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;22Gjørtler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;5Gunnlaug Ormstunge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;84-95;120Gårdsdrift og -arbeid

– Arnulv Skei ”ein hardhaus” . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;104– Buran i Markabygd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;74– Burmoen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;20– Dalsve i Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;112– Den gamle smia og Arne Smed . . . . . . . . . . . . . . .99;136– Gryte i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;13

178

– Haustarbeid på Buran . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;99– Karen Cisilie Brenne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;108– Kleivankorsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;17– Laura i Støreslia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;108– Mostuen, Reidar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;130– Nordheim i Åsenfjorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;32– Potetopptaking . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;102– Reitan, Nikolai . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;98– Støre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;28– Sæte, Gustav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;130– Sør-Håve i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;14– Valberget i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;5– Zinkrennan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;67

Handel– Grensehandel i 1860-åra . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;60

Hegle forsamlingshus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;123Heglefoss Mølle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;34Heglesovnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;71-99;54-99;65Heidmann, Frederik Hartvig Johan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;39Hester

– Handel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;158– Kjørety . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;10

Hestøya . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;108Hollsaunet, Bess Eriksen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;89Holst, Peter Theodor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;28Hopla Tresliperi as. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;78Hoplavassdraget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;49Husmenn og husmannsplasser

– Bergstua . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;31– Danielsve i Åsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;11– Kjesbuaunet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;104– Skjærplassen på Børøya . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;114– Skogsjalet under Salthammer nedre . . . . . . . . . . . . .97;96– Trosetvollan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;21– Vollaplassen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;45

Idrett– Fotball . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;29-99;29-01;148– ”Nessegaloppen” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;113

Industri og handelsvirksomhet– Bakeribedrift gjennom fem generasjoner . . . . . . . . .96;97– Hopla Tresliperi as. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;78

179

– Nordenfjeldske Sprængstof as . . . . . . . . . . . . . . . . .90;15– Nordenfjeldske Treforedling as . . . . . . . . . . . . . . . .90;83-93;89– Paul Holthes mekaniske verksted & vognfabrikk . .95;110

Innherredsbrygga – se DampskipsbryggaJakt

– Bjønnbørsa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;122– Siste bjørnen i Åsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;12

Jarnblestring – se Heglesovnen Jelstrup, Ludovike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;86Jernbanen

– ”Gruslina” – Riksveg 754 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;38– Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;90 – Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;31– Åsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;118

Jonasplassen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;152Jønsson, Halvdan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;30Jøråshaugen i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;5Kalkovn på Nesset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;122Katt-Anna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;100Kieler, Laura . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;96Kleivankorsen i Frol . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;17Klykken, Peder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;67Klæbu Seminar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;91Kommunearkivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;23Kornmagasinet i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;108Krogness, Andreas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;5Krogstadvollen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;96Kulturlandskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;56Kulturminner og kulturlandskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;56

– Bautastein . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;25– Rinnleiret basis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;98– Skånes Skanse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;22

Kunstnere og kunsthåndverk – se også Rosemaling– Fagerstrand, Johan Holum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;33– Garlaus, Ola . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99‚22– Gjørtleren på Jøråshaugen i Skogn . . . . . . . . . . . . .95;5– Kråskapet på Nordenget i Markabygda . . . . . . . . . .95;49– Kvalstad, Elliot . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;10– Kvalstad, Louis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;10– Laulo, Ole Jacobsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;97– Lynum, Oscar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;61

180

– Markabygdas ukjente møbelsnekker . . . . . . . . . . . .94;158– Müller, Morten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;89– Reimar, Trygve . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;88– Ryggen, Hans . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;21– Schive, Jakob . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;89– Skjerve, Ingvald August . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;70– Suppanklokker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;48

Kuriosa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;91-95;118- . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;89-00;119-00;147

Kvinnearbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;36-01;99Laing, Samuel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;52Langfallet på Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;37Leira sjefsgård . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;163Levanger Apotek . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;8Levanger by . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;50-90;112-91;103-

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;77-92;86-93;52-93;80- . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;5-94;109-95;23-96;8- . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;33-98;114- . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;33-00;7-01;95-01;151

Levanger Herred Samtalelag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;87Levanger Historielag

– 20 år i 1997 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;118– Fra ”Gras til melk”; temadager i 1998 . . . . . . . . . .98;107– Prosjekt ”Rekonstruksjon av

“Jernvinna i Heståsdalen” . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;54Levanger Husmorvikarskole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;22Levanger Kino . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;20Levanger Landsgymnas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;55Levanger Lærarhøgskole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;7Levanger Museum

– Dampskipsbrygga . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;72– Fotobevaring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;52– Museumsplan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;31

Levanger Musikklubb . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;113Levanger-Avisa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;109-98;114-98;118Levanger-utstillingen i 1936 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;5Levangerelva

– Bading . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;134– Omlegging av elveløpet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;81– Vaskarhøl´n . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;19

Levangermartnan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;103-99;121

181

Levangervassdraget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;56Lokallitteratur i LLA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;123-91;239-92;163-

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;140-94;160-95;168- . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;117-98;142-99;161- . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;177

Lyngstad, Johanna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;108Lynaas, Paul Gustav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;104Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;158Martini, Olene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;5-93;85Martini’s legat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;14Mattradisjoner

– Flatbrødbaking . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;102 – Julebakst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;60– Potetmel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;36

Meieri– Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;33-95;52

Melkkjørarlaget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;7Meyer, Heinrich . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;47Militærliv

– ”Corps de garde” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;106– Frederik Hartvig Johan Heidmann . . . . . . . . . . . . . .97;39– Nordenfjeldske Dragonregiment

på Rinnleiret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;142– Det Nordenfjeldske Skiløperkorps . . . . . . . . . . . . . .90;5– Zinche og Heidmann i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;52

Misjonsarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;57Munkrøstadfoss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;79Museer

– Bygdemuseet på Heir . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;53– Hain Asmund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;65– Museumsdrift . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;76– Museumsplan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;31– Økomuseum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;76

Musikk og sang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .– 1830-årene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;34– Kristiansen, Anton . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;29– Levanger Musikklubb . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;113– Okkenhaug, Paul . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;43– Sangforeningen af 3. September . . . . . . . . . . . . . . .99;94– Skillingviser fra Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;92– Vardehaug, Gustav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;76

182

Müller, Anne Rebekka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;96Müller, Morten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;89Møller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;79

– Heglefoss Mølle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;34Nordenfjeldske Dragonregiment på Rinnleiret . . . . . . . . . . .95;142Nordenfjeldske Sprængstof as. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;15Nordenfjeldske Treforedling as. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;83-93;89Nordenget i Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;94Nordre Trondhjems Amtssygehus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;87-94;115Nordre Trondhjems Amtstidende – se Levanger-AvisaNordtun Ungdomshus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;94Okkenhaug, Paul . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;43Olsen, Peder (Åsen) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;32Pilegrimsleden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;64Postkort – se BilderPostombering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;62Ras

– Grubbåsen i Åsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;18 – Langfallet på Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;37

Ratåsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;73Reistadbustan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;18Reitholdet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;148Regler – se Viser, rim, sanger og diktRinnan, Anna og Malakias . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;120Rinnbustadmyran . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;20Rinnleiret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;142Rinnleiret basis – landmåling før 1990 . . . . . . . . . . . . . . . . .00;98Rosemaling

– Bygdekunstner; Ole Olstad . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;9– Salthammerkista . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;100

Rovdyr– Bjørn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;12– Ulv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;129

Røstad, Asmund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;65Sagbruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;71

– Nordenget i Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;94– Sagbruksdriften i Levanger på

16- og 1700-tallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;71– Sagtun Bruk as. i Åsenfjord . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;94

Schielderup, Søren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;71Schive, Jacob . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;89

183

Setring – Fjellslått i Frolfjellet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;104– Kløvjan seterlag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;126– Krogstadvollen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;96– Minnestein over gjetarguten Sigurd . . . . . . . . . . . . .00;148– Steinfera . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;48– Tomtvasslia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;103

Sildefisket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;60-01;60Sillermoen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;151Skillingsviser – se Viser, rim, sanger og diktSkjerve, Gunda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;22Skogbrann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;45Skogn Folkehøgskole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;38Skoler

– Halsan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;65– Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;84– ”med sin smukke Fane i Spidsen” . . . . . . . . . . . . . .99;105– Mule . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;82– Okkenhaug . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;80 - 99;80– Solvang på Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;23

Skånes Skanse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;22Slektslitteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;132

– Ole Olsen Norviks aner og ætt . . . . . . . . . . . . . . .94;55– En innflyttet familie… . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;13– En menneskeskjebne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;54– Merkelige sammentreff . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;85– Sorenskriver Peder Klykken… . . . . . . . . . . . . . . .96;72– Strømsøefamilien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;97

St. Margaretha kirke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;157St. Michaels kirke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;157Staupslia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;113Stedsnavn

– Brurstien på Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;53– ”Rabben” i Okkenhaug . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;89

Steinbrudd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;20Storelva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;116-94;62Strandsittere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;95Strømsøes bakeri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;97Støre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;28Svendsen, Peder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;82Sykdom og smitte

– Dysenteri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;45-93;54

184

Syrstad, Even . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;115”Tirpitz” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;23Torvstikking . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;20Tradisjoner

– 17. mai på Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;82– Bryllup . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;98– Haustarbeid på Buran . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;99– Juleminner fra 1920-årene . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;114– Julebaksten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;60– Konfirmasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;106– Merkedager i Frol . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;129– Olsokstemnet på Alstadhaug i 1935 . . . . . . . . . . . . .01;143– Stenbryllup . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;19– Suppanklokker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;48– ”Den store sorenskriveren” fyller 78 år . . . . . . . . . .96;70

Trær– Storfurua ved Okkenhaug øvre . . . . . . . . . . . . . .97;31– Tuntreet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;38– Villepletreet på Hestøya . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;108

Trønderlaget, stiftelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;7Trønderlåna

– Gammelstuggu på Veierøstad . . . . . . . . . . . . . . . . .95;30– Sør-Håve i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;14

Ungdomslag – Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;124– Mule . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;94– Okkenhaug . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;79

Utvandring – Den nye verda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;17– Fra Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;135-95;132– Fra Frol . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;118-91;118- . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;132– Fra Levanger by . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;118-91;118- . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;132– Fra Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;135-95;132– Fra Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;135-95;132– Odelsjenta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;45– “Sons of Norway” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;40

Valberget i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;5Varder

– Hårskallen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;66

185

– Solbergan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;66– Sonstadåsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;66– Stokkvola . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;66– Våttåberget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;66– Våttåhaugen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;66

Vaskarhøl`n . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;19Veger og ferdsel

– Den eldste E6’n gjennom Levanger . . . . . . . . . . . . .90;76– Fra tjodgate til kongevei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;123– ”Gruslina” – Riksveg 754 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;38– Hyllvegen på Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;68– Levanger-Buran . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;29– Markabygda-Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;71– Pilegrimsleia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;64-97;7– Sneplogliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;102

Vegnavn – Alosa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;51– Jacob Schive . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;89– P.W. Nilsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;50

Veierøstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;30Vér- og klima

– Regnsommeren 1921 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;28– Levanger, den 21de November 1853 . . . . . . . . . . . .93;51– Uværsåret 1882 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;57

Verdenskrigen 1940-45 – Eit krigsminne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;112– Ekne 1942 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;86-01;138– Ekne og Ronglan 1945 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;61– Falstad fangeleir . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;106-95;81-97;61- . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;129-01;24– Fanger og flyktninger i Frol fra 1940-45 . . . . . . . . .98;63– Fest på Salater Pensjonat . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;94– Fra Narvik til Trøndelag i 1940 . . . . . . . . . . . . . . .95;9– De første maidagene i 1940 . . . . . . . . . . . . . . . . .92;148– Glimt fra krigstida . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;66– Hverdagsliv fra krigsårene . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;110– Levanger Landsgymnas i 1942 . . . . . . . . . . . . . .98;55– Milorg i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;86– Minnehøytidelighet okt. 1992 . . . . . . . . . . . . . . . . .92;106– Reise med mælkbil’n . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;124– Skillemyntmerker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;74

186

– Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;86– ”Tirpitz” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;23– Tyske anlegg og installasjoner i Åsen . . . . . . . . . . .01;128– Vedgassgeneratoren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;17– Våre falne 1940-45 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;10

Vestrum, Arne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;60Viser, rim, sanger og dikt

– Alstadhaug . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;80– Barmhjertighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;71– Barnerim etter Margit O. Nordal . . . . . . . . . . . . . . .94;11-94;47– Blomsterdrømmen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;92– Den gamle presten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;18– Dompideisan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;37– Et håndtrykk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;71– Fergemannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;64– Gamle barnerim og regler . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;157– Gravhaugen ved Alstadhaug kirke . . . . . . . . . . . . . .97;85– Klinka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;32– Kornmagasinvisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;110– Le . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;71– Martnasvise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;16– Modning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;18– Skillingsviser fra Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99‚92– Skomakervisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;21– Smil Levanger smil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;114– Til min Gyllenlak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;48– Ungdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;107– Ved en øde gård . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;115– Vårvise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;27

Wasmuth, Georg Ulrich . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;76Wold, Marius . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;77Ytterøy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;19Zinkrennan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;67Ødegårder og fraflytting

– Jonasplassen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;152– Karbua ved Nesvatnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;126– Aasgårdene i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;112

Aas, Marie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;80Åsen kirke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;133Åsenfjorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;15-90;94-96;110

187

188

SSaammlliinngg aavv llookkaalllliitttteerraattuurr

• Barn i Levanger. Levanger, u.å.• Blæss, Å. S.: Levanger sentrum; positive og negative faktorer i …• En skoledag i 1905. (video). Steinkjer 1997.• Estetikk og opplevelse. (om høgskoleutbyggingen på Røstad). Levanger

1997.• Festskrift ved Åsen Samvirkelag sitt 75-årsjubileum. Levanger 1998.• Gammel veglei : et samarbeidsprosjekt mellom grunneiere og Jaguar 4H

1993 - 2001. - Levanger 2002.• Hallan, Nils: Levanger Samvirkelag 40 år 1911 – 1951. Levanger 1951.• Hofstad, Turid: ”Vilja de høyra kvedet mitt…”. Verdal 1993.• Haugan, A. O.: Minner fra Okkenhaug. Levanger 1997.• 100-årsberetning for Skogn sanitetslag. (Skogn) 2001.• Hus og bygningsmiljø i Levanger. Steinkjer, 1988.• Jonsson, B.:Gravfeltet på Gjeite. Levanger, 2001.• Kirkene i Levanger kommune. Bygningsrapport. Levanger 1992.• Kolaas, Solveig Salthammer: Paul Okkenhaug som sangkomponist.

Trondheim 2001.• Levanger før – og – nå. Kort beretning i forbindelse med Nordisk

vennskapsbytreff 1966. Levanger 1966.• Levanger Historielag. Årbok 2001.• Levanger kommune; kultur og fritid for funksjonshemmede. Levanger,

1990.• Levanger kommune; kulturlandskapet i kommuneplanen. Levanger, 1992.• Levanger misjonsforening 1844-1944 – et minneskrift. Levanger 1943.• Levanger samvirkelag 25 år 1911 – 1936. Levanger 1936.• Levanger sentrum; utvikling bygd på tradisjoner. Levanger, 1992.• Levangermartnan: en utstilling i Dampskipsbrygga i Levanger. Axel Becker.

- Statsbygd, 1999.• Melding om arbeidet med Skogn Historie 1919 – 1969. Levanger 1969.• Miljøstatus med hovedvekt på vannkjemi, plankton og fisk i innsjøene

Hoklingen og Movatnet, Nord-Trøndelag. Trondheim 2002.• Munkeby, H.H.: Levanger by med Hanne – 1940-1952. Levanger, 2001.• Munkeby, H.H.: 8 unger og en Børøy-sommer. Levanger, (1996).• Musikken i åker’n og i trean. (videogram). Levanger 2001.• Nestgaard, Kolbjørn.: Etterslekt frå Jonas Rasmussen Brenne og Oline

Jensdtr. Skei. (Skogn), 2002.

• Nord-Trøndelag Historielag. Årbok for 2001.• Okkenhaug, S.: Artikler og foredrag (kopiert og samlet i ringperm).

Levanger, 2001.• Røvik, Sverre Misjonæremissæren Marius Hojemsaunet. Theim, Nomi,

1983.• Schei, O.: Forprosjekt Frolfjellet. Levanger, u.å.• Skogen vår. Levanger kommuneskogers historie. Samlet 2000 – 2002 av

Einar Haugan. Levanger 2002.• Skogn Historie B. IXa – Midt-Skogn. Skogn 2001.• Songar til ”Spelet om Heilag Olav” på Stiklestad. Verdal 1970.• Strategidokument for Levanger sentrum. Levanger, (1999).• Strategisk Næringsplan. Levanger 2001.• Viktige hendelser i årenes løp; fra avdelingen startet til i dag. Red. av Karl

M. Buchholdt. (Verdal) 2002.• Aarnseth, Sigurd: Festskrift til Åsen Samvirkelag sitt 50-årsjubileum 1973.

Åsen 1973.• Åsen; I hjertet av Trøndelag. Åsen 1997.

Levanger Lokalhistoriske ArkivLevanger BibliotekTlf.: 74 05 29 00. Faks.: 74 05 29 09E-post: [email protected]

189

190

Asbjørn Andresen f. 1923 i Skogn, pensjonist, adr. 7622 Markabygda

Jakob Aune f. 1924 i Levanger, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Asbjørn D. K. Eklo f. 1927 på Levanger, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Aud Graadal f. 1956 på Steinkjer, bokhandlermedhjelper,

adr. 7600 Levanger

Svanhild Hagen f. 1961 i Åsenfjorden, butikksjef, adr. 7632 Åsenfjord

Nelius Hallan f. 1883 i Markabygda, d. 1968

Einar Haugan f. 1928 i Frol, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Sveinung Havik f. 1947 i Snåsa, bibliotekar, adr. 7600 Levanger

Arnfinn Husby f. 1916 i Åsen, pensjonist, adr. 77630 Åsen

Ola Indgaard f. 1928 i Frol, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Karl Jensen f. 1927 i Frol, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Annar J. Johansen f. 1937 i Frol, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Svein Jørstad f. 1925 i Inderøy, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Leif Kjønstad f. 1928 i Frol, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Jarle Kregnes f. 1932 i Heimdal, sivilingeniør, adr. 7600 Levanger

Andreas Lunnan f. 1940 i Åsen, journalist, adr. 7620 Skogn

Hans Olav Løkken f. 1950 i Stjørdal, flygeleder, adr. 7500 Stjørdal

Kolbjørn Nestgaard f. 1931 i Skogn, pensjonist, adr. 7620 Skogn

Atle Sand f. 1940 på Ekne, pensjonist, adr. 7624 Ekne

Nils Torske f. 1952 i Sunndal, museumsfotograf, adr. 7600 Levanger

Johannes Vongraven f. 1935 i Ålen, pensjonist, adr. 7620 Skogn

Frits Wahlstrøm f. 1943 i Skogn, informasjonsrådgiver, adr. 2150 Årnes

Sidsel Wohlen f. 1940 i Andebu, cand.mag., adr. 7600 Levanger

Knut Ødegård f. 1945 i Molde, forfatter og statsstipendiat, adr. Island

Medarbeidere i årboka 2002

Levanger historielag - Årbok 2002

Documents

Transcript of Levanger historielag - Årbok 2002