Synne Lea

Leo og Mei

© CAPPELEN DAMM AS 2014ISBN 978-82-02-45273-51. utgave, 1. opplag 2014

Første gang utgitt © CAPPELEN DAMM AS 2012

Omslagsdesign og vignetter: Stian HoleSats: Type-it AS, Trondheim 2012

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014Satt i 11,5/15,4 pkt. Sabon og trykt på 80g Munken print classic 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

1

Leo sitter stille i natta og lytter etter skrittene mine.For det er bare jeg som kan slippe ham ut. Jeg lø-per for at mørket ikke skal merke meg. Jeg hviskerat gata må være kort å komme over.

Jeg er Mei. Jeg har aldri funnet ut hvordan jegkan se om noen er snille eller slemme.

Leos kjeller er full av natt. I hjørnet av natta sitterhan og venter.

Jeg er morgenen. Morgenen må være en venn.

2

Leo og jeg er naboer. Husene våre er nesten like,bare speilvendte, fordi de ligger på hver sin side avgata. Om dagen går det fort å løpe fra min ytter-dør til Leos. Jeg kjenner hver stein på bakken, ogalle de lave greinene jeg må bøye meg for.

Faren til Leo åpner døra før jeg har ringt på, somom han visste jeg ville komme.

– Nei, men er det ikke Mei?Natta er borte. Lyset har slått alt opp rundt oss.

Jeg trenger ikke være morgenen mer. Bare en venn.– Står du her, lille Mei? Har du ventet lenge

nå?Han smiler til øynene mine.– Du er ikke kommet for Leo, vel?Men det vet han at jeg har.– Du burde ikke være sammen med gutter som

ham, sier faren.Tennene er store i smilet hans, nesten så de ikke

får plass.

6

– Du kan aldri vite hva de finner på, slike gutter,aldri vite hva de gjør med deg.

Farens hånd over håret mitt, han stryker det bak-over.

– Men noe kan du være sikker på at de gjør.Han ler lavt.Så er Leo der, plutselig og lys i døråpningen. Han

holder den røde lua si i hånda. Jeg tror jeg smilertil ham. Det mørke i munnviken hans beveger seg.Jeg tror han smiler tilbake.

– Frokost!Moren roper fra kjøkkenet. Stemmen hennes vir-

ker støl av søvn, slik den pleier. Det er sjelden jegser moren til Leo, men det hender jeg hører henne.

– Du får bare si fra til meg, hvisker faren ogbøyer seg mot meg. – Så skal jeg nok sørge for atLeo slutter med det han gjør.

Han reiser seg igjen, smiler og rufser til Leos hår.– Jeg vet hva jeg skal gjøre med gutter som deg,

Leo, ikke sant?Så ser han på meg igjen, som om han vil stryke

meg en gang til over hodet, men han gjør det ikke.– Han er ikke annerledes enn andre, vet du, selv

om han ser slik ut.Leos smale ansikt er rett ved siden av meg nå. De

hvite hårtuppene hans vipper mot kinnet mitt.

*

7

For flere år siden sluttet den ene foten til Leo åvokse. Når han står stille, slik som nå, får skjevhetendet til å se ut som om han har hodet på skakke.

Leo sier han er det eneste barnet i gata som ikkeer helt.

– Vi stikker hjem til deg, hvisker han og drar i er-met på genseren min. – Har moren din rydda vekkmaten?

Han ser seg ikke tilbake, drar bare lua over hå-ret og trekker den ene foten etter seg ned trappa.

Men jeg klarer ikke la være å snu meg for å se,forbi faren og innover i den mørke gangen bak ham.

Kjellerdøra står åpen.

3

Kjelleren i huset vårt er full av hjemmelaget sylte-tøy, ved i høye stabler og et tørt lys fra lampa itaket. Det er mus som kommer inn og ikke vil utigjen. Hos Leo er det annerledes.

Leos kjeller er av og til full av Leo.

Hver kveld ser jeg etter ham. Og det jeg gjør hverkveld blir et løfte, derfor kan jeg ikke nøle.

Jeg må holde meg våken til lampa i Leos rom ten-nes. Hvis den tennes, er han der, i senga si, og jegkan gå til min. Men hvis ikke må jeg følge med.

Jeg står ved vinduet. Det siste sollyset forsvinnerfra Leos hus. Men resten av det ligger i vinduskar-men på rommet mitt en stund til. Den store eikaved porten vår bøyer seg ut av hagen. Kronen lik-ner et hode. Det dupper over gata som om det er iferd med å sovne.

*

9

Jeg vil sove, jeg også. Krype inn under dyna og liggeder til jeg blir varm og myk, som et dyr. Sengetøyetmitt har hengt ute til tørk. Det lukter lett av det,som vind.

Men Leos rom er mørkt. Og jeg vet ikke hva detlukter. Jeg kniper hendene sammen.

Jeg må gå. Jeg kan ikke vente lenger.

Jeg lister meg ned trappa til første etasje. Jeg hargjort det så mange ganger. Jeg vet hvor det knirkerog hvor trinnene kan holde på hemmeligheten min.Jeg lytter etter mamma og pappa, om de har lagtseg, jeg har ikke hørt dem på lenge. Pappa går alltidså tidlig til sengs. For han reiser før mamma og jegvåkner om morgenen.

Jeg er den eneste i familien vår som er ute omnatta.

Det er så mørkt i yttergangen. Jeg må blunke for åkjenne øynene mine, føle meg fram for å finne dør-håndtaket.

Pusten min blir kort i kulda. Trekken smyger inni halsgropen og kryper under genseren.

Alt er som det pleier, sier jeg, men jeg sier det ikkehøyt. For det jeg sier høyt må være sant.

Om natta er det langt til Leos hus.

*

10

Gata virker gammel, grå og altfor liten. Den er nes-ten ensom i det store mørket. Jeg trår inn underskinnet fra gatelykta.

Den som er ensom, er alltid på utkikk etter noen,pleier mamma å si.

Jeg krøker meg sammen, kryper ut på den andresiden. Ingen som er på utkikk må få se meg. Jeggår i ring rundt resten av lyktene.

Bare mørket må følge meg, helt til Leo.

Framme ved husveggen huker jeg meg ned understuevinduet, inn i den bitre lukta fra villvinen.

En stor stemme der inne.– Du er altfor snill mot ham. Hører du! Det nyt-

ter ikke å være bare snill. Han tåler jo ingenting,den gutten!

Det er faren til Leo, tydelig som om han sto vedsiden av meg. Jeg presser meg videre. Jeg må skyndemeg nå.

På baksiden av huset er rutene mørke. Det ser utsom de nesten ikke finnes.

Et lite lys bare, fra kjellervinduet.– Leo?Jeg setter meg på huk foran ruta, føler meg fram

med fingertuppene først. Jeg leter etter vindushas-pene. Det er hasper både på innsiden og utsiden avLeos kjellervindu. Det er ikke slik hos oss.

Jeg kjenner noe nappe under håndflata mi.

11

Det er små dyr, edderkopper og munkelus. Jegsvelger pusten min.

Der! Den ene haspen er så kald at den kjennesvåt. Jeg trekker den opp, en haspe til. Jeg rykkerruta til meg.

Vinduet visler.– Leo … Leo!Jeg tar en liten, lys stein fra singelen og kaster

den inn gjennom sprekken. Det er stille, som omjeg slapp noe ned i en brønn, et sted som ikke slut-ter.

Jeg prøver en til, og enda en. Jeg ser dem skinnesvakt, langt der nede. Så blir en av dem borte, ogen til.

Det er noen der. Noen som vil ut.

Leos ansikt kommer fram i vinduet. De hvite ten-nene og det hvite i øynene kryper ut av mørket.

– Er det du som er morgenen, Mei, sier han lavtog smiler. – Endelig kom den.

Det finnes én vei, bare én vei ut. Vinduet.Jeg trekker Leos hender til meg. Ermene på gen-

seren hans glir nedover, underarmene er så blekeat de lyser. Blå, bløte skygger bare, noen steder.

Han passer nesten ikke til åpningen. Jeg må haleså hardt jeg kan.

Mamma sier jeg fremdeles vokser fort. Leo også,

12

bare ikke beinet hans. Kan resten av ham ha blittfor stor?

Hendene mine er stramme rundt de smale hånd-leddene hans. Jeg lener meg bakover.

– Gjør det vondt?– Hysj, hvisker Leo.Så er han ved siden av meg. Han lukker vinduet

bak seg, knepper haspene på igjen og sjekker at desitter. Så snur han seg mot meg.

Fingeren hans glir fort over tinningen min.– Sees i lyset, Mei.Så er han borte igjen.

Leo sitter stille i natta og lytter etter skrittene mine.Han blir borte når jeg slipper ham ut.

Jeg er Mei. Jeg vet ikke hvor Leo drar. Jeg vetikke om jeg er snill.

4

Dagen etter er jeg tidlig oppe. Natta er tung og kaldi føttene. Jeg må ut og løpe morgenen lett i hagen.

Leo kommer nærmere jo fortere jeg springer, nåer han i enden av gata.

Jeg har spart en dobbel skive. Når han huggerden i seg, kan jeg se på ham, nesten så mye jeg vil.Han merker meg ikke.

Jo lenger jeg ser på ham, jo mer forandrer han seg.Munnen blir mørkere og mykere enn den pleier

når han spiser noe han liker. Og øynene hans, deser lukket ut når han har det bra, slik som nå, selvom de er vidåpne.

– Hjemmelaga, mumler han. – Mammaen din,du har vært heldig med henne.

Etterpå leter jeg etter oppoverbakker, det er så få avdem her. Jeg trenger en for å bli varm, og virkelig.Jeg fryser så fort. Og jeg blir sulten når jeg står stille.

*

14

Nå vet jeg hvor Leo er. Nå har skuldrene minesunket tilbake på plass. Det blir lettere å slippegjennom lufta.

Høsten er stor i hagen, jeg blir liten i den.

Leo lurer på om mamma trenger hjelp.– Til å rake, kanskje?Han bøyer seg, børster blader vekk, får dem sam-

men i store hauger. Jeg hopper over, bare et littlengre skritt, så er jeg forbi, bare løsne bitte litt frabakken.

Det er mørkt under bladene, vått og litt kaldere.Det er lyst i meg, lyst og litt varmere. Leo er rødpå nesa, litt blå på leppene.

– Finner dere noe under bladene?Mamma roper fra andre etasje. Hun henger ut

av vinduet, er lett å få øye på. Hun vasker ru-tene. Dampen fra vannet er tynn og fin tåke rundthenne. Men der hun puster, blir tåka borte og luftablank.

Leo leter etter epler og pærer som er glemt igjen,i tilfelle det blir nok til en kake. Mamma pleier ålage en, hvis vi samler nok, men nå er det nestenikke nedfallsfrukt igjen. Han leter etter plastkrus ogsprettballer, etter badedrakten min, den han syntesjeg var fin i, den som har blitt borte.

Han leter etter hvite steiner til meg, og etter svarte

15

biller til seg selv. Alltid leter han etter svarte bil-ler.

Når han finner dem, tar han dem med seg over-alt. Han sier han liker best det han kan ta med segoveralt.

Han løfter hodet og smiler til mamma. Hun smi-ler tilbake.

– Mei! Hjelp Leo, da! ler hun fra andre etasje.

Jeg må bare bli varm først, litt varm. Jeg løfter føt-tene høyt, holder meg lenge i lufta. Latteren løsnerfra munnen min og flagrer bak meg, som et skjerf.Leo ser opp, men jeg klarer ikke sakke farten. Jegvinker bare, springer forbi, fortere, streker hagenopp mellom svingene mine.

Jeg løper hagen mindre. Jeg løper meg større.

– Leo, roper mamma. – Hvis du ikke finner nokfrukt, kan du bare stikke ned i kjelleren og henteet glass, så baker jeg likevel.

Han stanser, ser opp på henne, åpner munnen,lukker den igjen.

Når jeg løper under den store eika, er det ikke detsamme treet som i natt, ikke den samme store skyg-gen som suste over meg, da jeg var på vei for å slippeLeo ut av kjelleren. Den bare står på samme sted.

*

16

Men når Leo må ned i vår kjeller, er det akkuratsom om det er kjelleren hans. Det samme mørket.Den samme døra som slår igjen. Den bare står på etannet sted.

Jeg kan se det, for han blir borte fra øynene sine.

– Jeg henter det, puster jeg fort og vil blåse varmeninn i ham igjen. – Det er lettere for meg, sier jeg ogmå se ned.

Jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt det, jeg skyn-der meg å si noe annet.

– For jeg vet jo hvor glassene står.

Når jeg kommer opp igjen, ser jeg Leo i enden avhagen. Han sitter på huk.

Jeg løper bort til ham. Pusten min er rask rundtpannen.

– Se, sier han.Det er ikke badedrakten min han har funnet. Det

er biller. Han har lagt dem i et mønster, et tretallav små, svarte billekropper på bakken.

– Vet du hvorfor tre er lykketallet mitt? spør hanog flytter en bille tilbake, en som har gått ut av plas-sen sin. – For hvis du ser på skrå, likner tretallet enfugl. Prøv!

Jeg legger hodet på skakke, slik han så ofte harsitt. Billene kryper sakte ut av mønsteret.

– Ser du det?Jeg nikker.

17