LARS AKERHAUG

EN NORSK TERRORIST

PORTRETT AV DEN NYE EKSTREMISMEN

© 2015 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Trine + Kim designstudioLayout: akzidenz as

Omslagsillustrasjon: PrivatPapir: Holmen Book Cream 70 gBoka er satt med Janson 11/14,5

Repro: Løvaas Lito ASTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-1666-6

Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Kagge Forlag ASStortingsg. 12

0161 Oslo

www.kagge.no

Innhold

Forord ................................................................................................................................ 9

Ittaqullah / Frykt Allah .........................................................................................13

Qadr Allah / Allahs vilje ......................................................................................23

Gharib / Den fremmede ......................................................................................37

Allahu akbar / Gud er stor .................................................................................50

Al-Salaah / Bønn ......................................................................................................60

Allah hafiz / Allah beskytter ..............................................................................79

Al-Mujahid / Hellig kriger .................................................................................87

Al-Tin / Leire ............................................................................................................98

Janna / Himmelen ................................................................................................ 104

Baaya / Et hellig løfte ......................................................................................... 121

Hijrah / Utvandringen ....................................................................................... 136

Majengo / Slum ...................................................................................................... 143

Ikrimah / Lederen ................................................................................................ 156

Etterord ....................................................................................................................... 164

Takk ............................................................................................................................... 175

Hvis jeg dreper noen (håper jeg ikke gjør det, Insha Allah) så må man finne hvorfor jeg gjorde det, hva jeg har opplevd, og hva som fikk meg til å gjøre det.

Hassan Dhuhulow, 4. februar 2007

9

Forord

EKSTREMISME ER ET til dels ugjennomtrengelig felt der ingen vitenskap eller forståelse vil kunne bli helt eksakt. De man skri-ver om, vil ofte ikke snakke, og om de vil snakke, ønsker de å ha fullstendig regi på det som sies, og i hvilken sammenheng det blir presentert. Det er ikke enklere for forskere eller journalister som vanskelig kan tilby noen nøytral scene eller la seg styre og gå inn på kjøpslåinger i forkant av intervjuer.

Jeg har jobbet i to år med denne boken i et forsøk på å forstå hva Hassan Dhuhulow tenkte og hva som motiverte ham. Men fortel-lingen hadde også sett helt annerledes ut om det ikke var for det grundige arbeidet andre journalister har gjort for å spore opp his-torien om Hassan Dhuhulow. Takket være både norske og uten-landske journalister har livshistorien hans latt seg dokumentere. Noen sorte hull finnes fortsatt, og jeg håper disse vil bli kartlagt i fremtiden.

Når det gjelder andrehåndskilder har jeg benyttet meg av andre journalisters research og særlig intervjuer med gamle klasse-kamerater og andre som har vært i kontakt med Dhuhulow. I til-legg har jeg intervjuet flere av disse selv og fått tilgang til noe upublisert materiale. Jeg har også hatt samtaler med kilder med

10

kjennskap til etterforskningen etter terrorangrepet og Politiets sikkerhetstjenestes tidligere arbeid for å forebygge Dhuhulows radikaliseringsprosess.

Det ble likevel raskt klart for meg at den viktigste kilden til inn-sikt i Hassan Dhuhulows liv var ham selv. Etter mye overveielse kom jeg frem til at det er mer hensiktsmessig å ta utgangspunkt i det Dhuhulow selv har skildret fra sitt eget liv, enn det personer som kun var bekjente av ham, har kunnet formidle. Han etterlot seg et enormt materiale på nett, som tegner et bilde av en ung, usikker mann som satt foran pc-en og strevde med å finne en mening med livet. Disse digitale sporene er selvsagt ufullstendige og fullkom-ment subjektive beskrivelser av et liv, samtidig er alt skrevet inn i et narrativ der unge Dhuhulow er i ferd med å bevege seg inn i en stadig tiltakende radikal tolkning av islam.

Gjennom boken vil leseren flere ganger se at jeg skriver om hva Hassan følte eller tenkte. Dette baserer seg på hva han selv har skre-vet om sitt eget liv. Der ikke annet er oppgitt, er det altså det Dhu-hulow skrev på flere fora, turntoislam, 7cgen og det norske forumet islam.no, som er kilden til hva den unge norsksomalieren tenkte og opplevde. Mye av dette har blitt referert stykkevis og delt tidligere, men ingen har forsøkt å sette det i en sammenheng der Dhuhulows egen stemme kan bli bærende. Det har jeg gjort, samtidig som jeg har forsøkt å kontekstualisere denne tankestrømmen, for å gjøre det forståelig for et norsk publikum.

Høsten 2013 ga jeg ut boken Norsk jihad – muslimske ekstremister blant oss. Boken fikk en positiv mottakelse blant anmeldere og i norsk offentlighet. Samtidig varierte reaksjonene fra dem som ble omtalt i boken og miljøene jeg skrev om, fra å være svært negative til direkte fiendtlige. Pessimist som jeg er, ble jeg overrasket over alle de posi-tive anmeldelsene, mens kritikken fra miljøene som ble omtalt, var

som ventet. Mer til å undre seg over var det at kildebruken i liten grad ble vektlagt eller overhodet omtalt, til tross for at jeg i utstrakt grad hadde brukt anonyme kilder som gjorde store deler av inn-holdet vanskelig etterprøvbart. Men jeg hørte aldri noe annet enn hjertesukk fra en og annen forsker som savnet fotnoter.

Heller ikke i denne boken vil leseren finne noe slikt. Det er heller ikke i særlig grad gjort rede for kildene underveis i prosessen. Dette er gjort ut fra en vurdering av at det er viktigere at fortellingen er lesbar for et størst mulig publikum. Mitt siktemål har vært å for-søke å gi offentligheten innsikt i hvordan radikaliseringsprosesser foregår.

Jeg velger derfor å redegjøre her for de viktigste kildene. I åpningskapittelet har jeg saumfart internasjonale og kenyanske medier. I tillegg til intervju med et av ofrene fra Westgate har jeg benyttet meg av sitater og opplysninger fra HBO-dokumentaren Terror at the Mall og Alexandra Toppings intervju med Amber Prior i The Guardian.

I kapittelet «Qadr Allah / Allahs vilje» har New York Times tid-lige dekning av saken vært en viktig kilde.

I kapitlene om skolegangen i Norge har jeg saumfart og brukt materiale fra norske avisreportasjer og andre nyhetsmedier. De vik-tigste kildene har vært Silje Løvstad Thjømøe i Østlands-Postens initielle dekning av saken, samt BBC og New York Times. I disse kapitlene har jeg også hentet mange opplysninger fra NRKs Chris-tine Svendsens reportasjer, Aftenpostens Andreas Bakke Foss, og Mathias Vedelers artikler, Morten Hopperstad, Nilas Johnsen og Rune Thomas Eges fyldige sak i VG og selvsagt Anders Sømme Hammers Brennpunkt-dokumentar. I de to siste kapitlene har jeg benyttet meg av nyhetssaker fra kenyanske og internasjonale medier.

13

Ittaqullah / Frykt Allah

De hellige krigerne gikk inn på kjøpesenteret #Westgate i dag rundt tolv og er fortsatt inne på kjøpesenteret, der de kjemper mot de vantro kenyanerne på deres egen hjemmebane.

HMSPRESS, al-Shabaabs offisielle Twitter-konto, 23. september 2013.

KJØPESENTRENE I DEN kenyanske hovedstaden Nairobi er byens puls. Her møtes alle som deler drømmen om vestlig velstand mens de puster inn kjølig luft sirkulert gjennom det store klimaanleg-get, gratis og tilgjengelig for alle. På det fasjonable kjøpesenteret i rikmannsstrøket Westlands rusler vestlige diplomater og turister rundt, men også kenyanske kvinner fra den voksende middelklas-sen, som tar med mann og barn på shopping. Her er det kafeer der venner kan sitte og skravle i timevis over en kopp kaffe.

I Kenya er kjøpesenteret en organisme, et mikrokosmos. For selv om man for å komme inn i kjøpesenteret må passere en sikker-hetsvakt som sjekker om man har med våpen eller våpenliknende gjenstander, er det ikke bare for de rike. I kjøpesenteret råder for-brukernes demokrati. Her finnes det ingen gjerder som sperrer de velstående vekk fra de fattige. Har du penger, er du velkommen, enten du tilbringer natten under et blikkskur eller bak høye murer

14

og sikkerhetsgjerder, med hunder og væpnede vakter som våker døgnkontinuerlig.

Kjøpesentrene er Kenyas fremtid, og det israelsk-eide Westgate er det flotteste av dem alle. Rundt kafébordene veksler samtalene uanstrengt mellom swahili, arabisk, engelsk og fransk. Det er like naturlig å dra hit for å treffe venner som for å handle – å være her er en del av hverdagslivet. Og som de fleste andre steder i verden er lørdag den store handledagen. Formiddagen lørdag 23. septem-ber 2013 er det enda mer trengsel enn vanlig, for på taket filmer et tv-selskap; de gjør opptak til et populært matprogram for barn, MasterChef Junior.

Amber Prior har tatt dagen fri sammen med barna sine, sønnen Elliot på fire år og datteren Amelie på seks år. På vei til Westgate har Amber og barna kjørt gjennom de skyggefulle, grønne alleene langs veiene i det rike nabolaget Westlands. Hun og mannen Daniel jobber med filmproduksjon og driver et safariselskap for velstå-ende turister. Hverdagslivet hennes er ute på savannen, i teltleirer, omgitt av ville dyr og beskyttet av kenyanere som våker over de hvite, med riflene klare om en sulten løve skulle dukke opp. Kjøpe-senteret tilbyr en avveksling fra det afrikanske villmarkslivet. Inne på kjøpesenteret trenger hun ikke beskyttelse. Nå skal hun og hen-nes to barn tilbringe dagen på Westgate. Man blir gjerne hele dagen, for å gå på kafé, shoppe litt, kanskje se en film på kino. De glir gjen-nom sikkerhetssjekken etter at vakten har tatt en rask kikk i vesken hennes. De kontrollerer aldri grundig.

Ved inngangen sitter Juliet Nakandi fra Uganda. Denne dagen er hun i Nairobi på forretningsreise, og Westgate kjøpesenter er et vanlig sted å ha et forretningsmøte. Det startet klokken tolv og er nå i ferd med å bli avsluttet. Artcaffé er et av de mest trendy ste-dene man kan møtes i den kenyanske hovedstaden. Kafeen er spesi-elt kjent for sitt utvalg av bakervarer. Meningen er å gi kafégjestene

15

følelsen av å være på et fransk bakeri, langt fra de støvete bygatene i Nairobi.

Mens Juliet sitter og snakker, kommer en bil kjørende opp mot inngangen til kjøpesenteret.

Klokken er 12.30, det er en halvtime igjen til den muslimske for-middagsbønnen. Bilen parkerer midt i gaten, den stopper ved den lille trappen som går opp til metalldetektoren foran på kjøpesente-ret, der sikkerhetsvaktene står. Det er en sølvgrå og nesten helt ny Mitsubishi Lancer.

Fire menn, alle mørkhudede og med somalisk utseende, går ut av bilen. De er bevæpnet med automatvåpen, av typen AK-47.

Juliet hører et drønn. Jorden skjelver under henne, vinduene eksploderer, og bordene fyker opp i luften. Før hun vet ordet av det, ligger hun på gulvet, og ved siden av henne er det flere ødelagte stoler. Noen roper at det er et ran, og hun tenker at det beste er å ligge helt stille til ranerne er borte.

«Om fem minutter er det over.»Så kommer ett smell til. Og ett til. Hun forstår at det er alvor,

de er under angrep. Hun er overbevist om at hennes siste time har kommet.

Nå griper hun etter vesken, der hun har en bok med bønner fra Bibelen. Juliet begynner å lese og skriver korte meldinger på telefonen til venner og familie. Rundt henne ligger det døde krop-per. Utenfor kjøpesenteret skyter terroristene mot alle de ser. Sik-kerhetsvakter og kjøpesentergjester. Kropper faller tungt i bakken. Mens terroristene nærmer seg, ligger Juliet fortsatt på gulvet. Nå trygler hun Gud om å tilgi henne de feil hun har begått i dette livet.

To menn går opp trappen. De skyter inn mot inngangen. En sik-kerhetsvakt blir drept, og noen hører angriperne rope. «Vi er al-Shabaab!» Juliet ser på de to og synes geværene de holder, er utrolig lange.

16

Etter fem minutter med skyting beveger to av terroristene seg inn på kjøpesenteret. Den ene, Omar Nabhan, er opprinnelig fra Mombasa i Kenya, men flyktet til Somalia etter å ha vært involvert i et terrorangrep i 2003. Nå er han tilbake. Den andre, Hassan Dhu-hulow, er fra Skreppestadveien 16C i Larvik.

Til sammen er det fire terrorister utsendt fra al-Shabaab denne dagen. De skal gjøre alvor av det islamistbevegelsen lenge har truet med. Krigen skal flyttes inn i Kenya, som en hevn for landets inn-gripen mot islamistbevegelsen i Somalia. De to andre terroristene går ikke inn hovedinngangen, de står først ute på gateplan og skyter, før de etter noen få minutter tar seg inn en nødutgang fra utsiden av kjøpesenteret, som går opp til taket, der kokkekonkurransen for barn finner sted, mens Hassan Dhuhulow og Omar Nabhan fortset-ter inn på kjøpesenteret.

Terroristen fra Larvik snur seg og ser mot hamburgerrestauran-ten Urban Gourmet Burger. Inne på restauranten har to kropper krøket seg sammen bak kassen og serveringsdisken på burgerbaren. En kvinne og en mann. Kvinnen fossblør, hun satt på uterestau-ranten da angrepet og skytingen begynte, men mannen har klart å trekke henne inn i restauranten.

Nå går Hassan frem mot inngangen til restauranten, døren står åpen. Han stopper opp litt, rygger og ser seg bakover, for å se om noen skyter mot ham. Det er det ingen som gjør.

Hassan Dhuhulow holder automatvåpenet fremfor seg med to hender. Han sikter ikke, men er klar til å skyte. I hjørnet ser han de to gjemme seg sammenkrøpet. Blodet fra kvinnen flyter utover gulvet. Han ser rett på mannen som prøver å hjelpe henne, og fyrer av. Først ett skudd, så flere skudd.

Så skifter han magasin og går videre. Hassan Dhuhulow og Omar Nabhan beveger seg sakte og rolig, med geværene henslengt.

17

Dhuhulow holder våpenet med bare én hånd, det peker ned mot bakken. Med den andre hånden vinker han mot kameraten. Så går de til venstre.

Kjøpesenteret er formet som en oval ring, slik at de besøkende blir ledet fra en butikk til den neste. Denne dagen gjør struktu-ren kjøpesenteret til en drapsfelle. Folk søker tilflukt inne i butik-kene og bak hyller og kassadisker. Terroristene kan gå fra butikk til butikk og drepe sine ofre.

Inne på supermarkedet Nakumatt er Amber Prior og barna. De har hele dagen fri og har planlagt å gå på kino og kose seg. Amber har akkurat gjort seg ferdig med handlingen og skal bare hente en flaske vin. Barna lar hun stå igjen ved handlevogna. Det er ikke uvanlig i Kenya, der ingen vanligvis pleier å være bekymret for at noen skal kidnappe eller ta barna. Da hører hun skuddene.

Rundt henne løper folk i alle retninger, ingen vet hvor skuddene kommer fra, eller hvor de skal løpe. Men Ambers morsinstinkt er vekket. Amber reagerer lynraskt. Midt oppe i kaoset tenker hun bare på barna og glemmer å være redd.

Det smeller igjen. Over hele matbutikken høres lyden av kuler. Det dundrer ikke, slik det gjør når eksplosiver detoneres, og det høres heller ikke like hardt og kontant ut som når en pistol smeller. Lyden henger i luften noen sekunder, som et hvin, før den forsvinner.

«Amelie, Amelie!» Panikken griper henne. Langs reoler med frokostblanding, tørrvarer og hermetikk løper folk i alle retninger. Hjernen jobber fortvilt med å huske nøyaktig hvor hun plasserte barna. Amber roper etter den yngste datteren. «Amelie, Amelie!» Endelig klarer hun å finne tilbake til barna, stående ved handle-vogna, akkurat der hun hadde forlatt dem. De har ikke flyttet seg en millimeter.

18

Hun river tak i barna. «Dere må gjemme dere, dere må gjemme dere», er det noen som roper. Amber hører ikke hvor stemmen kom-mer fra. Hun tar barna i armene og løper mot nødutgangen innerst i supermarkedet, men der kommer folk løpende tilbake. «De skyter, de skyter», roper de som kommer fra nødutgangen og inn på kjø-pesenteret igjen. Amber innser at hun og barna er fanget, det finnes ikke noe sted å flykte.

Sammen med barna finner hun plass bak en kjøledisk, ikke langt fra nødutgangen. Flere andre familier, kunder og ansatte gjemmer seg der allerede. Hele tiden er det skudd i luften.

Klokken er 12.45. På vei mot supermarkedet blir den norske ter-roristen plutselig beskutt. En vakt står i en etasje over ham. Dhuhu-low krøker seg sammen. Han klarer å skyte tilbake før han trekker seg bort, sammen med Omar Nabhan. Han sleper benet med seg videre, fortsetter i retning av Nakumatt. Terroristene er trent til å frykte Allah mer enn døden og til å fortsette, selv om utgangen med sikkerhet er at de blir drept. På veien dit skal de ta med seg flest mulig.

Utenfor supermarkedet der Amber og barna gjemmer seg, møter Hassan Dhuhulow og Omar Nabhan de to andre terroristene. De har jobbet seg fra den øverste etasjen. Oppe på taket av kjøpesen-teret prøvde de å sile sine ofre ved å spørre dem: «Er du muslim?» Flere av dem som svarte «Ja», fikk et oppfølgingsspørsmål: «Hva var navnet på profeten Mohammads mor?» Hun het Aminah. De som svarte feil eller ikke kunne navnet på profetens mor, ble skutt. Men den unge mannen fra Skreppestadveien i Larvik spør ikke sine ofre om hva de tror på. Han skyter for å drepe. Sammen med Omar Nabhan beveger Hassan Dhuhulow seg videre, nede i kjøpesente-rets første etasje. Nå skal de fire fortsette massakren.

19

Inne på supermarkedet fortsetter Amber å klamre seg til Elliot og Amelie. Mange av dem som har gått i dekning, tror fortsatt at det er et ran, og at de er trygge straks ranerne har fått pengene sine. Det gjelder bare å holde seg rolig og gjemme seg, så går det bra.

Men tiden går så sakte. Amber dytter sønnen og datteren tet-tere sammen, prøver å skjule dem bak en av de store kjølediskene. Selv legger hun kroppen sin over barna, for å beskytte dem. Flere kommer til. Tre kvinner med barn, en ung kenyansk jente som har kommet bort fra foreldrene sine. De gjemmer seg, venter og venter. Det føles som en evighet.

Først tenkte Amber bare på barna, men nå kommer en ekkel følelse krypende. Det strammer til i brystregionen, nesten som om hun blir kvalt. Det er dødsangsten. Dette tar ikke slutt raskt, tenker hun, og kanskje skal hun også dø. Kanskje må hun se barna sine bli drept.

Borte ved kassene står Hassan Dhuhulow. Han skyter inn mot varehyllene der folk har gjemt seg. En av de andre terroristene har funnet frem til høyttaleranlegget i senteret:

«Dette er et angrep fra al-Shabaab. Vi skal drepe dere alle. Dere har kommet til vårt land og drept våre barn. Nå er vår tid kommet.» Sakte beveger Hassan Dhuhulow seg videre mot den store kjøledis-ken foran gjemmestedet til Amber og de andre. «Jeg ser ham, jeg ser ham», sier den unge kenyanska jenta som har søkt tilflukt sammen med dem.

«Hysj», svarer Amber kontant. Hassan Dhuhulow kommer mot henne. Han holder utkikk, sta-

dig holder han våpenet med bare den ene hånden. Det er tydelig at han ikke regner med at noen vil skyte ham.

Amber presser hodet mot gulvet. Hun kan ikke tro at mannen med viten og vilje vil skyte små barn. 20 sekunder senere åpner han ild, i retning der de gjemmer seg. Ett skudd, ett til og ett til.

20

Det føles som om han sikter og skyter. «Duh-duh-duh.» Den tunge lyden av enkeltskudd fra automatvåpen.

«Deres tid har kommet. Vi har kommet for å ta dere», roper terroristene.

Så merker hun det. Først føles det som om noe trenger inn i kroppen. Det er som om kjøttet på benet stivner. Så kjenner hun etter, hun kan fortsatt føle tærne. «Jeg kommer til å bli bra», tenker Amber.

Noen rundt henne skriker i smerter. Andre er musestille. Først nå våger Amber å se opp. Det er blod overalt, en kvinne og datte-ren hennes ligger døde rett ved siden av henne. En gutt av asiatisk opprinnelse er fortsatt i live. «Du må være stille, ellers kommer de tilbake», hvisker Amber. Hun griper tak i ham: «Hold fast i hånden min og lat som du er død.»

Slik blir de liggende. De få overlevende venter og lytter. Strømmen i bygningen går

av og på. Fryserne og kjøleskapene stopper, så begynner de å dure igjen. Plutselig kommer musikken tilbake, den evinnelige musaken som går i bakgrunnen.

Klokken er nå 13.15. På denne tiden av døgnet står trafikken i Nairobi bom stille. Byen mangler ringveier, og det meste av trafik-ken går gjennom sentrum, noe som skaper enorme trafikkorker hver dag. Utenfor kjøpesenteret er det fremdeles ikke noe politi eller militære. Ingen har kommet for å hjelpe. I tre kvarter har terroris-tene fått fritt spillerom.

Klokken 13.19 fikler Amber frem telefonen. «Ikke se opp, ikke se opp», hvisker hun til barna. Hun får sendt en melding til mannen, Daniel. «Jeg er skutt», står det.

Den lille asiatiske gutten ved siden av henne roper etter moren. «Hvorfor måtte hun dø?»

21

Rundt henne ligger mennesker og forblør. De skriker, men etter hvert stanser hylene. De blir stille. Kan det ikke komme noen og hjelpe dem?

Så hører hun fottrinnene igjen. «Hvis det er barn her, så kommer vi til å la dem gå, vi vil ikke

skade dem», roper en av terroristene. Han snakker godt engelsk, men med aksent. Amber klarer ikke å bestemme aksenten eller tyde hvor han er fra. Hun har hjertet i halsen.

Ingen beveger seg bak kjøledisken. Før Amber reiser seg opp. Hva som får henne til å gjøre det, vet hun ikke. Hun handler på instinkt, en mor som vil beskytte barna sine.

«Barna mine er her. Vær så snill og la dem gå», sier hun. «OK, men du må bli», svarer han. Han står med det store auto-

matvåpenet i hendene. Barna reiser seg opp, alle sammen. Amelie og Elliot også. «Hvem er muslim?» spør terroristen på engelsk. Den asiatiske gutten svarer høyt og tydelig. «Jeg er muslim. Du drepte moren min og søsteren min. Jeg elsket

dem så høyt.»«Beklager, beklager, vi er virkelig lei oss. Vær så snill å tilgi oss»,

svarer terroristen. Hassan Dhuhulow ser bort på Amber. Det virker som om han vil

forklare seg. «Vi er ikke monstre», sier han. «Vi vil bare at folk skal forstå at

de ikke kan komme hjem til oss og drepe oss. Da gjør vi det samme med dem. Jeg vil at du skal tilgi oss.»

Amber sier ingenting.«Hvor er du fra?» spør Dhuhulow. «Frankrike.»«Vi er bare interessert i amerikanere og kenyanere.»

Amber begynner sakte å bevege seg mot utgangen, sammen med barna. Terroristen peker på den lille gutten som ligger ved siden av sin døde mor og søster. Hassan Dhuhulow gir tegn til at han også kan gå. Den lille gutten reiser seg, men klarer ikke å gå skikkelig, han er skadet.

Hassan Dhuhulow foreslår at Amber bærer gutten. Men blodta-pet hennes er stort, og hun er svimmel, det er så vidt hun får puste. Amber sier hun skal hente en tralle til ham. Hun går og tar tak i en tralle ved en av varehyllene, forlatt av noen som har løpt for livet. Så kommer hun på den kenyanske jenta og spør Dhuhulow om hun også kan få bli med dem. Uten å vente på svar drar hun jenta med seg.

Dhuhulow har tatt med seg gutten og jenta hennes ut i butik-ken, og da Amber finner dem, er terroristen i ferd med å gi dem en sjokolade.

Barna tar ikke imot. «Det er ikke bra å skyte folk. Du er slem. Du må la alle gå», sier

Elliot til terroristen. «Vent. La meg forklare», sier Dhuhulow, som vil fortsette å snakke.

Han forsikrer Amber om at de skal få slippe ut av kjøpesenteret uten å bli skadet. Da oppdager han at hun også er skutt.

«Jeg er lei for det som har skjedd med deg», sier han. Så har han ikke mer å si.

«Hysj», sier Amber til barna. Hun drar dem med seg, i retning utgangen av senteret.

Til den kenyanske jenta, som har fått lov til å gå sammen med Amber, sier han:

«Bli muslim.» Hun snur seg og ser på ham.