Prosessen til prosjektet begynte med å lese hefter utgitt av Norsk Folkeminnelag fra 1920 og oppover. Jeg ønsket å lese tekstene slik de sto i heftene uten å bli forstyrret av tolkninger, slik at sagnene kunne fungere som en slags første kilde til møte med fenomener. I heftene er sagnene utgitt på den dialekten de ble fortalt i, det er ikke foretatt noen språk normalisering. Det er videre svært sjelden forklaringer eller fotnoter tilknyttet de ulike sagnene. Informasjonen som jeg hentet utfra sagene ble kategorisert til ulike karakterer.

Kjernen i prosjektet er norske sagn. Sagn forstås i prosjektet som en antatt symbolsk fremstilling som oppstår i det vi møter fenomener (memorater) som vekker anstøt. Karakterene i sagnene representerer ”de andre” som vi definerer oss bort fra. Tiltross for at flere av dem har store likheter med oss selv, kan vi ikke akseptere ”de” som en del av oss. Sagnet gjør forsøk på å normalisere det fremmedgjorte, det som skiller seg ut og vekker anstøt. Det forenkler virkeligheten og konserverer normerende forklarings-modeller innenfor et gitt samfunn.

HEIDI DALSVEEN - fortellerSAMEIRO OLIVEIRA MARTINSCATARINA CARNEIRO DE SOUSAVIDEO ISAAC TURIERMERETE GRIMELANDTHERESE BYHRINGMed støtte fra Norsk Kulturråd

Kromosomer er en fortellerforestilling som under bearbeidelse og gjennomføring samarbeider og samspiller med digitale, virtuelle og sosiale medier.

Etter karakterene v a r s a m l e t o g sortert, gikk de portugisiske visu-elle kunstnerne jeg involverte i prosjektet i gang med å lage avatarer og installasjoner i den virtuelle verden Second life. De sto fritt til å velge og tolke de karak-terene de ønsket. Det samme gjorde de som v ide re brukte avatarene og installasjonene Bildene du ser brukt her, viser bruk av avatarene i egne tolkninger.

Da Adam og Eva ble kastet ut av paradis, fikk de mange barn, veldig mange barn. Gud bestemte seg for å besøke dem og se hvordan det sto til. Eva prøvde å vaske og pynte barna som hun best kunne, men det var for mange av dem. Hun gjemte noen bort, noen i kjelleren, andre under en busk, noen under steiner, og noen i huler. Deretter stilte hun opp de barna som var rene på en rekke.

Gud kom og hilste på barna og sa: Det er vakre barn, er dette alle dere har? Ja, svarte Adam. Vel, sa Gud, Så la de som er skjulte forbli skjulte, de som er gjemt forbli gjemt men ikke glemte. Det ble slik. De bortgjemte barna ble de underjordiske. De som lever sine liv under våre føtter slik vi lever våre liv.

Om du ønsker å bli en felespiller, en riktig dyktig en, skal du i følge en rekke sagn gå til et veikryss på julekvelden. Du må ta med deg en fleskeknoke og du skal ikke snakke med noen før du kommer hjem. I veikrysset vil du treffe på draugen som lærer deg å spille.

Neste jul ville hans venn prøve seg. Han fant fram en fleskeknoke, det var ikke mye flesk igjen på den. Han kom til veikrysset og sa ingenting. Da han fikk øye på en fremmed, kastet han knoken framfor denne som kom gående. Den fremmede bar med seg en vakker fele. Han plukket opp knoken, så på den og sa: Du ga meg kjøttbein med ingenting på, du vil lære å stille, men ikke slå.

Det var en mann som ville prøve dette. Han tok med en fleskeknoke og gikk av gårde. Han kom til et veikryss og der ventet han. Mens han sto der, kom det gående en høne bærende på en høyball. Det v i rket som om høna ble overrasket over å se mannen stående der. Hun stoppet opp og studerte mannen. Etter en stund sa hun: Vel, det er best jeg skynder meg så jeg når f r a m t i l R o m før soloppgang. Mannen lo og sa at hun nok ikke ville rekke det. Det kom ingen flere den kvelden.

Det er fortalt at denne mannen ble en mester i å stemme en fele, men ingen mester i å spille den.

D r ø m m e n .

D e v a r t o s om l å i en bak k e .

Den ene sovnet, men den andre lå våken.

Til sin forferdelse fikk han se en mus som kom ut av kjeften på han som sov.

Det lå en hesteskalle hvis kjøtt hadde råtnet på, tett ved og dit reiste musa.

D e r k r ø p h u n i n n a l l e d e h u l l s o m v a r i s k a l l e n .

D e r e t t e r s p r a n g h u n t i l b a k e o g k r ø p i n n i k j e f t e n i g j e n .

Han bråvåknet og kunne fortelle at han hadde hatt en underlig drøm.

Han hadde drømt om at han hadde vært i så mange rom så det rent var ustoppelig.

Det fortelles et sagn fra Sauherad. Der bodde det en rik gammel mann som hadde to sønner. De skulle dele arven etter faren.

Den yngste sønnen var uheldig og ble tatt av Åsgårdsreia.

I dette følget måtte han ri.

Etter en stund kom Åsgårdsreia farende igjen og folk så gutten ri bakerst på en blakk hest. Hans eldre bror så det også. Den yngste sønnen fikk styrt hesten litt til siden slik at han kunne snakke med broren.

Han fortalte sin bror at de kom til å ri forbi tre torsdagskvelder på rad opp i mot jul og broren kunne få han frelst ved å kaste stål over han. Straks han hadde sagt dette, ble han dratt videre med følget i en flygende fart.

Torsdagen kom og så gjorde Åsgårdsreia også. Gutten var med i følget på sin blakke hest. Han red opp til dørhella,

men hans bror bare stod der og gjorde ikke noe for å frelse han. Gutten måtte ri videre med følget.

Den tredje Torsdagen kom følget med rammel og skrammel gjennom tunet. Bakerst kom igjen gutten, som red i mot sin bror.

Han ventet på at broren skulle frelse han, men broren bare sto der. Han var så hardhjertet at han ikke brydde seg om broren som var havnet inn under annen makt.

Da yngste broren skjønte dette, red han hesten hardt mot broren og bråstanset rett foran ham. Den yngste sa at de der på gården kunne ha all verdens rikdom, men mangle visdom. Deretter red han videre og ble aldri sett igjen.

Eldste broren fikk hele arven, og det gikk som spådd. Rike var de, men hadde ikke vett til å styre sin rikdom. På dørhella finnes fortsatt avtrykket av hesteskoen dypt nede i steinen. Vond var gutten og tung var hesten, og avtrykket står der til evig tid.

Som en del av prosjektet kan deltagere komme med bidrag til ulike utfordringer. En av disse utfordringene er ”Gi en fortelling”. Her kan alle bidra med egenskapte fortellinger basert på et bilde. Nå følger to av bidragene til denne utfordringen:

Pesten kom midt i en lekestund mellom matmor og hennes kjælegris. Den lille grisen forsto ikke hva som skjedde. Den satt forundret og så hvordan matmor ble deformert til et tilnærmet bilde av Francis Bacon. Ikke at den lille grisen visste hvem F. Bacon var, han visste ikke engang hva bacon var .

Lenge ble den sittende og se på matmors forvandling, og lurte på om at hvis han ventet lenge nok, så fikk han kanskje en helt ny lekekamerat.

Hans Petter Meirik

Till slut åt bölden upp även hennes ögon,

men hon kunde fortfarande både känna och höra sin egen smärta och grisens skrik.

Johan Theodorsson