Oppsummeringer

Platon:

Platon og hans elev Aristoteles regnes som de to strste greske filosofene.

Platon er mest kjent for sin idlre. Denne lren kan betraktes som en teoretisk begrunnelse av praksisen Sokrates sto for. Ideene er almenne, perfekte og tidlse mnstre som konkrete ting etterligner i strre eller mindre grad. At det for eks er en perfekt og tidls rettferdighetens id som konkrete handlinger kan etterligne, garanterer at det finnes en objektiv standard for rettferdighet. Platon anngir en rangordning mellom idene.

Ideene har en hyere form for eksistens enn konkrete sanseting, og kunnskapen om slike ideer er en hyere form for kunnskap. Matematisk kunnskap dreier seg om tidlse matematiske objekter som er nrt slektet med ideene.

Platon skiller skarpt mellom kropp og sjel. Sjelen er uforgjengelig liksom ideene, og eksisterer forut for fdselen. Det er sjelen som setter oss i stand til erkjenne ideene. Sjelen skuer ideene klarere jo mindre den er bundet til kroppen og sanseerfaringen. Nr vi er i stand til gjenkjenne ideene i de sansbare tingene, s er det fordi vi gjenkjenner dem fra vr eksistens fr fdselen. I verket staten drfter Platon hva som er det ideele samfunn. Svaret er et samfunn som er rettferdig ved at alle er tildelt en rolle hvor de kan fungere p sitt beste.

Platon mener i likhet med Sokrates at innsikt i det gode frer til at man vil det gode. At de styrende har innsikt i hva som er det ideelle samfunn, er derfor en garanti mot vanstyre og korrupsjon.

Staten:

I sin filosofi er Platon splittet mellom to forestillinger om det gode liv, begge rotfestet i gresk virkelighetsoppfatning: P den ene siden en tilvrelse viet kontemplasjon, ren intellektuell virksomhet fristilt fra materielle og sosiale hensyn, p den andre siden et aktivt liv som menneske blant andre mennsker (det politiske livet). Det nvrende politiske utgangspunktet er ikke tilfredsstillende, og i Staten utformer han en plan for et alternativt og ideelt samfunn (utopi). Det blir her fokus p hva som er rettferdig for samfunnet som helhet, alts hvordan det m organiseres for at det skal kunne kalles et godt og rettferdig samfunn.

Rettferdig samfunn -> alle yter det de er best til, og p denne mten fr anledning til fungere p den beste mten ut fra sin forutsetninger. Et sivilisert og rettferdig samfunn krever alts en viss form for arbeidsdeling. Noen m ta seg av materielle behov (bnder og hndverkere og handelsfolk), andre m ta seg av forsvar og administrasjon (soldater, funksjonrer og byrkrater) og noen m ta seg av styringen (statens ledere).

Sjelebestemt -> sjelen er tredelt: intellekt, vilje og drift. Filosofene br styre: rett handling flger av rett innsikt. Den som innser det rette, vil gjre det rette.

Harmoni og likestilling, ingen materielle forskjeller. Demokratiet er for restriktivt i forhold til disiplineringen som er ndvendig for skape et rettferdig samfunn.

Staten og individet er til for hverandre. Alle rollene i staten er like viktige, ingen skal bli neglisjert.

Aristoteles:

For Platon var ideene det mest grunnleggende. For Aristoteles er de konkrete enkelttingene, substansene, grunnleggende. Substanser oppviser egenskaper eller trekk som gjr at de i strre eller mindre grad likner p hverandre. I motsetning til Platons ideer eksisterer disse trekkene bare i den enkelte substans og kan ikke tenkes adskilt fra denne. Uansett hvor mye substanser likner p hverandre, s vil de likevel vre forskjellige enkeltting. Forutsetningen for dette er at substansene ogs har et stoff som de er bygget opp av. Aristoteles skiller mellom trekk som er ndvendige og essensielle, og slike som ikke er det. De frste utgjr tingenes natur eller form. Formene er det som nrmest tilsvarer ideene hos Platon, men hos Aristoteles eksisterer ogs disse ndvendige trekkene konkret i tingen. Substansene tilhrer forskjellige arter, alt etter hvilken form de oppviser. Ikke bare dyr og planter, men ogs livlse ting tilhrer forskjellige arter. Menneskets karakteristiske form, dets sjel, utgjres av dets evne til tenke.

Platon fant inspirasjon i matematikken. Verdensbildet til hans elev Aristoteles er i stor grad biologisk inspirert. Dette vises ved at han ser formlsrsaker bde i den levende og livlse naturen.

Aristoteles formulerer en teori om hva forandring bestr i. Et allment trekk foreligger frst som en urealisert potensialitet for deretter realiseres, eller aktualiseres. Denne overgangen fra potensilitet til aktualitet er forandring. Forandring forutsetter stoff siden en mulighet krever et stoff.

Mange forandringer er naturlige i den forstand at de flger av at tingene streber mot realisere sin natur. Slike forandringer utgjr en form for mlrettede, eller teleologiske, forandringer. Andre forandringer er tvunge fordi de skyldes pvirkning utenfra.

Vitenskap er et sprml om gripe tingenes former og dermed innse hva som er de ndvendige og almenne trekkene ved dem. Vitenskap forutsetter ogs at kunnskapen kan ordnes i et aksiomatisk-deduktivt system. De grunnleggende sannhetene i et slikt system kan man innse ved en spesiell form for innsikt, aristotelisk induksjon. Andre sannheter avledes logisk fra disse, ved hjelp av formallogikk.

Aristoteles etikk er en form for dygdsetikk. vre et godt menneske er et sprsml om duge som menneske. Hans etikk flger av hans menneskesyn: det gode liv bestr i utfolde den sregent menneskelige formen, nemlig tenkeevnen. Dette er ogs det som gir lykke. Siden mennsket ogs er et politisk dyr, blir utfoldelsen i samfunnet blant likemenn en viktig betingelse for det gode liv. Tenkeevnen kan utfoldes i ren tankevirksonhet, men ogs i klok handling. Det karakteristiske for en klok og god handling er at man holder seg til den gyldne middelvei. Dette krever skjnn, og utvikles gjennom trening og flge kloke mennskers eksempel.

Descartes

Descartes formulerte et mekanisk og dualistisk filosofisk system som utgjorde et omfattende og detaljert alternativ til et rdende aristotelisk-skolastiske systemet. Han var blant dem som tok sterkest til orde for at naturvitenskapen ikke mtte benytte seg av teleologiske, men mekaniske forklaringer. Han leverte selv viktige bidrag til utviklingen av matematikk og fysikk.

Descartes var rasjonalist, dvs at han mente at vi har medfdte ideer som gjr det mulig oppn sikker kunnskap ved hjelp av en ren forstandsmessig innsikt. Han mente at et absolutt sikkert utgangspunkt for kunnskapen ligger i den viten som hver av oss har om sin egen tenkning. Denne viten kommer til uttrykk i pstanden cogito ergo sum. P dette grunnlag kan man bevise at Gud eksisterer, og at det eksisterer en fysisk verden som lar seg beskrive ved hjelp av matematiske begreper.

Descartes beskrev en rekke metoderegler, hvorav den viktigste er at man ikke kan ta feil dersom man holder seg til klare og tydelige ideer, slik man finner dem i matematikken. Ved holde seg til slike metoderegler, mente Descartes kunne vise hvordan det fysiske universet er bygget opp og at fysiologiske fenomener kan forklares mekanistisk. Han mente at alt i naturen kunne forklarers med utgangspunkt i utstrekning og bevegelse, men at dette ikke var mulig for menneskets sjel, som har fri vilje og er styrt av fornuften. Han hevdet sledes at verden er radikalt todelt og bestr av to vidt forskjellige substanser:

res cogitans

res extensa

Hume

Hume utarbeidet en empirisk kunnskapsteori med stor konsekvens. Alle vre ideer stammer til syvende og sist fra erfaringen, og all faktakunnskap hviler p erfaringen. Vi kan ogs ha kunnskap uavhengig av erfaringen, men dette er begrespkunnskap som ikke sier noe om de faktiske forhold i verden. Hume stiller seg avvisende til teologiske og filosofiske systemer som tilsa at man kunne ha kunnskap som verken var erfaringskunnskap eller begrepskunnskap.

Humes radikale empirisme frte til at han inntok et skeptisk standpunkt i mange sammenhenger. Blant annet benektet han at vi kunne ha begrunnet kunnskap om verden utenfor bevisstheten, om jeg'et og om ndvendige rsakssammenhenger. Han benektet ogs at det var mulig begrunne induktive slutninger. Hume mente at slike oppfatninger beror p vane og assosiasjon, ikke fornuft.

Men Hume understreket ogs at selv om slike grunnleggende oppfatninger ikke kan begrunnes fornuftsmessig, s er det likevel ikke oppfatninger vi kan kvitte oss med. Fra naturens side er mennesket innredet slik at vi ikke kan la vre gjre bruk av induksjon, eller la vre forutsette eksistensen av en ytre verden og kausalitet. Der er heller ingen grunn til forkaste vitenskapen, som bygger p og videreutvikler slike antakelser.

Hume er en av pionerene nr det gjelder utvikle en lre om menneskets sinn basert p empiriske iakttakelser. Det grunnleggende begrepet i hans lre om mennesker (og dyr) er assosiasjon. Kunnskap om hvordan sinnet fungerer vil kunne forklare hvordan vre grunnleggende oppfatninger dannes, selv om disse ikke lar seg begrunne. En slik vitenskap om mennesket (psykologi) skulle vre en parallell til den type teori om naturen som Newton hadde utviklet.

Hume mente at matematikk kunne ta form som ren begrepskunnskap som kan begrunnes uavhengig av erfaringen. Men matematikk som anvendes p erfaringen, m begrunnes ut fra erfaringen.

I sin moralfilosofi skilte Hume skarpt mellom er og br., mellom deskriptive og normative utsagn. Moral kan ikke begrunnes ut fra empiriske forhold, siden moral gr p normative forhold som aldri kan avledes fra deskriptive forhold. Moral er forankret i vre flelser snarere enn i vr forstand. Den beror p at vi er i stand til fle desinteressert glede eller ubehag ved handlinger, og p at vi har en naturlig evne til innlevelse eller sympati med andre mennesker.

Kant

Kant karakteriserer sin filosofi som en kopernikansk vending, hvor blant annet problemene som Hume hadde ppekt, blir forskt lst ved ta utgangspunkt i det erkjennende subjektet snarere enn det erkjente objektet. Vr erfaringsverdi er langt p vei et produkt av vre erkjennelsesevner, noe som muliggjr syntetisk a priori kunnskap. Vre sanseinntrykk skyldes tingen i seg selv, men for at vi skal ha erfaringskunnskap m vrt sinn ogs ordne disse sanseinntrykkene. Dette skjer delvis ved at anskuelsesevnen ordner dem i rom og tid, delvis ved at forstanden ordner dem under visse grunnleggende begreper, skalte kategorier, slik som rsaksbegrepet og substansbegrepet. Tid og rom utgjr anskuelsens former, kategoriene forstandens former.

Den rene fornuft er dypt forankret i menneskenden, men vikler seg inn i paradokser ved at den sker kunnskap lsrevet fra erfaringsverden. Sikker filosofisk innsikt er bare mulig som en kritisk disiplin, slik som Kants egen filosofi, som undersker forutsetningene for kunnskap.

Menneskets fornuft utarter seg bde teoretisk og praktisk. Praktisk fornuft innebrer evnen til vurdere hva som ut i fra et moralsk synspunkt er riktig gjre. Slike vurderinger gr p hva man plikter ville, uavhengig av handlingens praktiske konsekvenser. Plikt forutsetter autonomi og valgfrihet. Dette forutsetter igjen at viljen ikke er bestemt av naturens rsakssammenhenger, men de reglene fornuften setter opp for seg selv.

Moralloven sier hva vi er ubetinget pliktige til ville. Dette uttrykkes gjennom det kategoriske imperativ, som sier at du bare skal handle etter en handlingsregel som er slik at du samtidig kan ville at den blir gjort til en allmenn lov. En alternativ formulering er at mennesker skal behandles som ml i seg selv, og ikke som rene midler.

Kants politiske filosofi er i overenstemmelse med det liberale rettsprinsippet: Ethvert menneske har rett til s mye frihet som er forenlig med andre menneskers frihet. Dette er forenlig med det kategoriske imperativ, for det gjr ikke noe medlem av samfunnet til redskap for noen andre. Samfunnskontrakten skal ivareta rettsprinsippet. Nr borgere lager sine egne lover er de atuonome; de styrer seg selv. Kant s for seg en tredeling av staten i en lovgivende, dmmende og utvende myndighet. Alle voksne, eiendomsbesittende menn skulle ha stemmerett. Kant var ogs opptatt av internasjonal rett, og mente at en global politisk ordning var den sanne rettslige mten ordne menneskelivet p.

Popper og falsifikasjonismen

Karl Poppers posisjon kalles ofte falsifikasjonisme. I flge Popper kan vitenskapelige teorier verken bevises eller sannsynliggjres ut fra erfaringen. De kan bare gjendrives (falsifiseres), og en teori om hva vitenskapelig kunnskap bestr i m ta utgangspunkt i dette. Det som kjennetegner en god vitenskapelig teori er at den bde er dristig, dvs i hy grad utsetter seg for mulighet til falsifikasjon, samtidig som den faktisk klarer motst forskene p falsifikasjon. Vitenskapen utvikler seg i et samspill mellom dristige gjetninger og kritisk etterprving (forsk p falsifikasjon) av disse gjetningene.

Popper var opptatt av avgrense vitenskap fra pseudovitenskap. I flge ham var det nettopp muligheten for falsifikasjon som skiller ekte vitenskap fra pseudovitenskap. Ekte vitenskap vil derfor unng ad hoc-hypoteser som bare har til hensikt beskytte en teori mot mulig falsifikasjon.

Det er alltid en samling av hypoteser som utsettes for prving, ikke bare en enkelt hypotese. Dette kan gjre det vanskelig si hvilken hypotese som har blitt falsifisert dersom det oppstr en uoverenstemmelse med erfaringen. Det knytter seg alts problemer til ikke bare verifikasjon, men ogs til falsifikasjon.

Kuhn og vitenskapelige revolusjoner

Thomas Kuhn skilte seg fra Popper og tidligere vitenskapsteoretikere ved at han la avgjrende vekt p et historisk studium av hvordan vitenskapene faktisk utvikler seg. Bare slik kan man f et realistisk bilde av hva vitenskap faktisk er.

Paradigmer er de grunnleggende teoretiske og metodiske forutsetningene som et forskerfellesskap tar for gitt og som det ikke settes sprsmlstegn ved. Vitenskapelige revolusjoner er kjennetegnet ved at det skjer et paradigmeskifte. Vitenskap som er styrt av et allment akseptert paradigne kaller Kuhn normalvitenskap. Forutsetningen for at vi skal f et paradigmeskifte er at det opptrer tilstrekkelig mange uoverenstemmelser, anomalier, som man ikke kan hanskes innen det etablerte paradigme. S lenge paradigme fungerer, vil man ikke forske falsifisere det: Paradigme er de grunnleggende forutsetninger man tar for gitt ved utprving av teorier.

For Kuhn var det ikke noe skarpt skille mellom teori og observasjon. Observasjon er teoriladet hva vi observerer er preget av hvilke teorier vi aksepterer. Dette gjelder srlig paradigmer. Tilhengere av forskjellige paradigmer kan oppleve verden s forskjellig at man kan si de lever i forskjellige verdener. Det reiser sprsmlet om ulike paradigmer overhodet kan vurderes mot hverandre om de egentlig er usammenlignbare, inkommensurable. Kuhn har blitt beskyldt for vre relativist. Selv benektet han dette, men innrmmet at aksept av et paradigme innebrer en slags omvendelse til en annen oppfatning av virkeligheten.