INNSPILL TIL REGJERINGENS HANDLINGSPLAN MOT VOLD

I NÆRE RELASJONER

Juni 2011

2 www.barneombudet.no

Innholdsfortegnelse 1) Innledning ......................................................................................................................................................3

2) Barns rett til å uttale seg i saker som angår det selv ..................................................................................4

3) Informasjon til barn .......................................................................................................................................5

4) Alarmtelefonen ..............................................................................................................................................6

5) Barnevernet ...................................................................................................................................................7

6) Politiet ............................................................................................................................................................9

7) Barnehusene/dommeravhør ..................................................................................................................... 10

8) Krisesenter .................................................................................................................................................. 12

9) Familievernet .............................................................................................................................................. 13

10) Helsetjenesten ......................................................................................................................................... 13

11) Samarbeid og kunnskap i hjelpeapparatet ........................................................................................... 16

12) Vold i etniske minoritetsfamilier ........................................................................................................... 20

13) Rom-barna ............................................................................................................................................... 21

14) Tolk .......................................................................................................................................................... 22

15) Leve på sperret adresse ......................................................................................................................... 23

3 www.barneombudet.no

1) Innledning Vold mot barn er et alvorlig problem, både for det enkelte barn og for samfunnet. Vi har i dag mye kunnskap om hvor skadelig det er for barn å bli utsatt for krenkelser av sine nærmeste, og hvordan dette preger barnas liv videre. Regjeringens handlingsplan Vendepunkt har vært et viktig dokument i arbeidet for å bekjempe vold i nære relasjoner. Ombudet vil særlig fremheve den innsatsen regjeringen har gjort med å rapportere på gjennomføringen av Vendepunkt underveis. Disse rapportene har gitt både Ombudet og andre interesserte mulighet til å følge med på myndighetenes arbeid. Barneombudet er glad for at regjeringen er i gang med å utforme en ny handlingsplan, og vil takke for anledningen til å gi innspill i denne prosessen. Barneombudet har i vårt innspill plukket ut noen sentrale områder vi mener regjeringen må ha et særlig fokus på i den kommende handlingsplanen. Dette er naturlig nok ikke en uttømmende liste. Ombudets innspill bygger på forskning, innspill fra fagmiljø og innspill fra barn, bl.a. fra Barneombudets egne ekspertgrupper av barn som har ulike livserfaringer. Vi viser særlig til rådene fra to ekspertgrupper vi har hatt; én med barn som har levd med vold i familien og én med barn som har vært utsatt for incest. 1

Barneombudet jobber for tiden med et prosjekt om barn som lever mellom foreldre i stor konflikt etter samlivsbrudd. Vi vil i dette prosjektet bl.a. se på hvordan barns rettigheter blir ivaretatt i saker hvor det er påstander om vold og overgrep i forbindelse med en barnefordelingssak. Anbefalingene fra dette prosjektet er ventet mot slutten av året. Vi vil derfor i mindre grad belyse disse problemstillingene her. Vi vil likevel anbefale regjeringen å ha dette tema for øye når man utarbeider tiltak til handlingsplanen. Innledningsvis ønsker Barneombudet å vise til relevante dokumenter fra FNs komité for barns rettigheter. Komiteen utga i februar i år en generell kommentar om barnekonvensjonens artikkel 19: ”The right of the child to freedom from all forms of violene”.2 Barneombudet forutsetter at regjeringen bruker dette som et sentralt dokument i utformingen av handlingsplanen. Vi viser også til de andre generelle kommentarene fra komiteen, særlig kommentar nummer 8 ” Barnets rett til beskyttelse mot fysisk avstraffelse og andre grusomme eller nedverdigende former for straff”3. Videre viser vi til barnekomiteens avsluttende merknader til Norge i 20104 og Barneombudets supplerende rapport til barnekomiteen fra 2009.5

1 http://www.barneombudet.no/voldifamilien/ og http://www.barneombudet.no/publikasjoner/incest/ 2 http://www.barneombudet.no/sfiles/21/83/2/file/crc-c-gc-13_en_auv.pdf 3 http://www.regjeringen.no/upload/BLD/Barnets%20rettigheter/Generell%20kommentar%208.pdf 4 http://barneombudet.no/sfiles/29/32/2/file/avsluttende-merknader_norge.pdf 5 http://barneombudet.no/sfiles/73/44/1/file/supplerender-rapport-til-fn_norsk-web.pdf

4 www.barneombudet.no

2) Barns rett til å uttale seg i saker som angår det selv Det følger av barnekonvensjonen artikkel 12 at barn har rett til å bli hørt i alle saker som berører dem. Barneombudet mener det er av stor betydning for å kunne ivareta et barn som kan ha vært utsatt for vold eller overgrep at man snakker med barnet selv. Det er viktig å snakke med barnet for å få fram hva som kan ha skjedd, men også for å finne ut hvordan man best hjelper barnet videre. Det har skjedd mye de siste årene på dette området, men det er fortsatt mye som gjenstår. Barneombudet vil derfor anbefale at handlingsplanen har tiltak som går direkte på å sikre at barnekonvensjonen artikkel 12 etterleves. Under følger Barneombudets betraktninger om høring av barn i noen relevante settinger:

a) Barnevernet Til tross for økt fokus de siste årene på at barn skal høres, viser nyere forskning at dette fortsatt ikke skjer i tilstrekkelig grad i barnevernet6

. Det er gjennomgående at de barn Barneombudet møter som har erfaring fra barnevernet, forteller at det er viktig at barnevernet snakker med dem direkte. Samtidig forteller mange at de selv har opplevd at barnevernet ikke snakket med dem, eller at man ikke snakket om det som var alvorlig, eksempelvis vold. Videre forteller mange barn at en eventuell samtale med barnevernet skjedde med foreldrene til stede, noe som gjorde at de ikke turte å fortelle hvordan det egentlig sto til hjemme.

Barneombudet mener barnevernet bør snakke med alle barn når det foretas undersøkelse, kun begrenset av at barnet enten ikke selv ønsker å snakke med barnevernet, eller at det ut fra alder og utvikling ikke er i stand til å uttrykke seg. Dette er grunnleggende for at barnet skal oppleve å bli tatt på alvor, samtidig som samtalen med barnet er en svært viktig informasjonskilde for at barnevernet skal kunne fatte gode beslutninger. Selv om det kan forekomme gode grunner for at foreldre er tilstede når barnevernet snakker med barna, bør den klare hovedregelen være at barnevernet snakker med barna alene. Statens Helsetilsyn skal i 2011 gjennomføre nasjonalt tilsyn med det kommunale barnevernet, der fokuset bl.a. skal være på hvordan tjenestene sikrer barns rett til å bli hørt. Barneombudet anbefaler at det tas inn i handlingsplanen at regjeringen må foreslå konkrete tiltak som følge av resultater av Helsetilsynets nasjonale tilsyn.

6 Se bl.a. masteroppgave av Berit Skauge ved NTNU gjengitt i Adressa 11.april 2011, http://www.adressa.no/nyheter/deglemtebarna/article1616132.ece

”Det er viktig at alle som kommer i kontakt med barn tør å snakke om vold.” Råd fra Barneombudets ekspertgruppe

5 www.barneombudet.no

Forslag til tiltak: i) I alle undersøkelsessaker skal barnevernet snakke med barn. Som hovedregel bør

dette skje også uten at foreldrene er til stede. Samtaler med barn skal være tilpasset barnets alder og modenhet, og barnevernsansatte må om nødvendig tilføres kompetanse på dette området.

ii) Det må opprettes rutiner i barneverntjenestens kvalitetssikringssystemer som sikrer

at saksbehandler aktivt må ta en avgjørelse om man skal snakke med barnet. Det kan for eksempel gjøres ved at man må krysse av på om man har snakket med barnet, og begrunne hvorfor man eventuelt ikke har gjort det.

b) Innflytelse i kommunale beslutningsprosesser: Det følger av barnekonvensjonen artikkel 12 at myndighetene skal sikre at barn skal få uttrykke sine synspunkter i alle forhold som vedrører barnet. Barn er brukere av hjelpetilbudet i kommunen, eksempelvis barnevernet, helsestasjon mv. Barneombudet får stadig innspill fra barn og unge som beskriver tjenestetilbudet i sin kommune som lite hensiktsmessig og dekkende for deres behov. Ombudet mener at barn selv som brukere av disse tjenestene vil kunne gi gode, konstruktive innspill når det gjelder utformingen av det kommunale tilbudet. Forslag til tiltak:

i) Kommunale beslutningsfattere må treffe barn som berøres av hjelpetilbudet. Eksempelvis bør barnevernsleder /rådmann snakke med barn som har hatt kontakt med barnevernet for å lære mer om hvordan tjenesten bør utformes.

ii) Det må synliggjøres i saksframlegg i alle politiske organer at barn er hørt. Hvordan man skal høre barna i den enkelte sak, må vurderes konkret.

c) Høring av barn i forbindelse med denne handlingsplanen Det er viktig at barn høres i forbindelse med utarbeidelsen av handlingsplanen regjeringen skal utforme. Barneombudet har selv god erfaring med ekspertgrupper med barn med erfaring på et gitt område som gir råd til Barneombudet. Les mer om disse gruppene på www.barneombudet.no/eksperter. Vedlagt følger også rapport fra gruppene med barn som har vært utsatt for vold i familien, og barn som har vært utsatt for incest.

3) Informasjon til barn

a) Barns kompetanse om vold og overgrep Barn bør tidlig få informasjon om vold og overgrep slik at de kan kjenne det igjen dersom de blir utsatt for krenkelser. Barneombudets ekspertgrupper bestående av barn som har levd med vold i familien og barn som har levd med incest, forteller at de ikke skjønte at det de opplevde var

6 www.barneombudet.no

unormalt og uakseptabelt. Barna har vært tydelige på at man bør få informasjon om vold og overgrep allerede de første årene på skolen og i barnehage. Det eksisterer ulike undervisningsopplegg om vold og overgrep, og flere sentre mot incest underviser om vold og seksuelle overgrep ute i skolen. Imidlertid er det opp til hver skole om de ønsker dette. Barneombudet har nylig sendt et brev til Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet hvor vi ber om at undervisning om incest og seksuelle overgrep implementeres i skole og barnehage. I dette brevet nevner vi også undervisning om vold. Se http://www.barneombudet.no/brev/2011/seksuelleovergrep/. Forslag til tiltak: Informasjon om vold og seksuelle overgrep bør inn i rammeplanen for barnehager og læreplaner for de første årene på barneskolen.

b) Informasjon om barnevernet i skolen. Alle barn bør kjenne til hvor de skal henvende seg dersom de blir utsatt for overgrep, vold og omsorgssvikt. Barneombudet er kjent med at Bufdir har utarbeidet et informasjonsopplegg om barnevernet til bruk i skolen. Barneombudet mener at dette bør inkludere at ansatte ved lokal barneverntjeneste fast besøker elever på ulike trinn. Barneombudet mener det er viktig at barn får anledning til å møte de som jobber i tjenesten for å gjøre barnevernet mer tilgjengelig for barna. Det må sikres at alle barn i skolealder er kjent med hvordan man kommer i kontakt med barnevernet. Et forslag kan være å gjøre en fast dag i året til ”besøksdag” for barnevernet i skolen, eksempelvis første fredag i september. Forslag til tiltak: Alle barn må jevnlig få besøk av barnevernet i skolen.

4) Alarmtelefonen Barneombudet er glad for at det er opprettet en alarmtelefon for barn og unge. Alarmtelefonen er et viktig tiltak for å senke terskelen for at barn får hjelp. Barneombudet er imidlertid bekymret for at det ikke satses tilstrekkelig på markedsføring av telefonen fra sentrale myndigheter, og vil anbefale at alarmtelefonen markedsføres enda sterkere mot alle befolkningsgrupper. Innspill til Barneombudet kan tyde på at telefonen bl.a. ikke er godt nok kjent i barneverntjenesten. Resultatene fra den kommende evalueringen må sees i lys av at telefonen ikke har vært markedsført godt nok. Barneombudet har også fått inntrykk av at det i kjølvannet av opprettelsen av alarmtelefonen har blitt lagt ned enkelte lokale barnevernsvakter. Det er i så fall beklagelig. Ansatte hos alarmtelefonen har gitt uttrykk for at det vil være en fordel for deres arbeid at de får tilbakemelding fra de lokale barneverntjenestene på om det ble igangsatt undersøkelse etter melding fra alarmtelefonen.

7 www.barneombudet.no

Forslag til tiltak: i) Alarmtelefonen bør sikres fortsatt drift i tråd med anbefalinger fra den kommende

evalueringen. ii) Sentrale myndigheter bør stille ressurser, både økonomiske ressurser og

markedsføringskompetanse, til disposisjon slik at tjenesten blir godt kjent i befolkningen. Det må sørges for at lokal barneverntjeneste er godt kjent med telefonen.

iii) Det bør sikres at ikke alarmtelefonen gjør at lokale barnevernsvakter bygges ned eller fjernes.

iv) Det bør gis mulighet for at lokale barneverntjenester skal gi tilbakemelding til alarmtelefonen slik regelverket er for annen profesjonell melder.

5) Barnevernet

a) Det kommunale barnevernet Et faglig sterkt og effektivt barnevern er av avgjørende betydning for å hindre vold mot barn, og beskytte de barna som har blitt utsatt for vold. Barneombudet har vært svært opptatt av å styrke førstelinjetjenesten i barnevernet, og er glad for at man de siste årene har gått inn for en styrking av de kommunale barneverntjenestene. Det er viktig at denne satsingen på førstelinjen videreføres, både ved videreføring og oppfølging av øremerkede midler, og ved at barnevernsansatte får nødvendig etter- og videreutdanning. Til tross for en økning av antall ansatte de siste årene, er det fortsatt en del barnevernetjenester med svært lav bemanning, noen steder så lite som under én ansatt7

. Barneombudet er opptatt av at den enkelte barneverntjeneste har såpass mange ansatte at det blir et fagmiljø som sikrer både kompetanse og kontinuitet i tjenesten, samt en profesjonell distanse til den enkelte familie. Dette bør sikres ved at det gis føringer for hvor stor den enkelte barnevernstjeneste bør være (antall ansatte), og hvor stort nedslagsfelt tjenesten bør ha i antall innbyggere. Vi har tidligere foreslått overfor FNs barnekomité at Norge bør sette et minimum på to fulle fagstillinger i en barneverntjeneste. Erfaring viser at dette også er for lite. Vi vil foreslå et minimum på fem fagstillinger per barneverntjeneste. For små kommuner vil interkommunalt samarbeid om barneverntjeneste være et nødvendig redskap for å oppfylle dette kravet.

En rapport utgitt fra forskningsstiftelsen NOVA i 20098

7

viste at over halvparten av landets kommuner ikke hadde organisert beredskap på kvelds- og nattestid. I disse kommunene bor en fjerdedel av alle barn under 18 år i Norge. Politiet, som er døgnåpent, må da i første instans

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/pressesenter/pressemeldinger/2011/bv.html?id=636263 8 Falck, S. og Vorland, N. (2009) Problemer har ikke kontortid. Akuttberedskapen i barnevernet. Rapport 5/2009, Oslo Nova. http://www.nova.no/id/19662.0

8 www.barneombudet.no

alene ta seg av barna i krisesituasjoner. Det er svært viktig å få på plass nasjonale føringer for organisering, oppfølging og kontroll med akuttberedskapen i barnevernet etter kontortid. For at barneverntjenesten skal kunne iverksette hjelpetiltak i en familie, er de som en klar hovedregel avhengige av at foreldrene og barn over 15 år samtykker til tiltaket. Foreldrenes rett til å nekte samtykke kan innskrenke barnets mulighet til å få hjelp. Dette er bekymringsfullt. Barneverntjenesten på sin side må trekke seg ut av familien på tross av at de kan ha grunn til å tro at barnet trenger hjelp. Flere fra fagfeltet forteller om opplevelsen av å måtte vente til barnets situasjon blir så alvorlig at tvangstiltak kan iverksettes. Det siste medfører at mange barn ikke får rett hjelp til rett tid. Flatøutvalget foreslår i sin utredning å endre barnevernloven slik at den blir å forstå som en rettighetslov.9

Barneombudet støtter dette forslaget. Barneombudet mener også at muligheten for fylkesnemnda til å pålegge hjelpetiltak bør utvides, jf barnevernloven § 4-4 tredje ledd. Det bør tydeliggjøres i loven at foreldre ikke bør ha anledning til å reservere seg mot hjelpetiltak dersom fylkesnemnda vurderer det som av vesentlig betydning for barnet å motta hjelpetiltaket. Ikke minst i saker hvor det er snakk om vold har barn et behov for å få sikret rett til hjelpetiltak.

Forslag til tiltak: i) Satsingen på det kommunale barnevern må følges opp med en opptrappingsplan med

forutsigbare rammer og målrettede tiltak, herunder øremerkede midler. ii) Det må gis føringer for hvor mange fagansatte den enkelte barnevernstjeneste bør ha

(eksempelvis minimum 5 ansatte), og hvor stort nedslagsfelt tjenesten bør ha i antall innbyggere.

iii) Alle landets kommuner bør være tilknyttet en døgnbemannet barnevernsvakt innen tilgjengelig avstand.

iv) Barnevernloven bør bli en rettighetslov, og muligheten for å pålegge hjelpetiltak bør utvides, jf barnevernloven § 4-4 tredje ledd.

b) Barnevernet og minoritetsbarn Barneombudet får en rekke innspill både fra personer som arbeider med barn og unge, barn i ekspertgruppene våre og foreldre om at foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn er engstelige for kontakt med barnevernet. Det eksisterer en utbredt frykt for barnevernets innblanding i familienes privatliv, og redsel for at barnevernet skal ta barna fra foreldrene. Myndighetene sliter også med å finne fosterhjem med etnisk minoritetsbakgrunn. Manglende forståelse av barnevernets oppgaver i etniske minoritetsfamilier gjør at barn som opplever vanskeligheter står i fare for ikke å få det tilbudet de har behov for fra barnevernet. Ombudet mener det er behov for en styrking av barnevernets innsats for å nå fram til og skape fortrolighet i etniske minoritetsfamilier.

9 NOU 2009: 22 Det du gjør, gjør det helt. Bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge

9 www.barneombudet.no

Når det gjelder bruk av tolk i barneverntjenesten, se punkt 14 nedenfor. Forslag til tiltak:

i) Ytterligere rekrutteringskampanjer for å skaffe fosterfamilier med minoritetsbakgrunn.

ii) Ytterligere kompetanseheving i barnevernet for å sikre kompetanse på flerkulturelle problemstillinger

6) Politiet

a) Registrering av barn i saker etter straffeloven § 219 Etter det Barneombudet har fått opplyst, registreres barn ofte som følgeperson til en av foreldrene i saker etter straffeloven § 219. Hvorvidt man registreres som fornærmet, vil ha betydning for bl.a. retten til bistandsadvokat, og kan også ha betydning for en senere erstatningssak. Det er derfor viktig for den videre oppfølgingen av saken at barnet blir sett på som eget rettssubjekt. Høyesterettsdommen fra oktober 2010 (HR—2010-01426-A) som slår fast at barn som er vitne til vold også beskyttes av straffeloven § 219, tydeliggjør betydningen av å bevisstgjøre politiet på at barna bør registreres selvstendig i § 219-saker. Forslag til tiltak: Der barn berøres bør politiet alltid registre barna som egne rettssubjekter i saker etter straffeloven § 219.

b) Familievoldskoordinator og SO-team Handlingsplanen Vendepunkt la i tiltak 9 opp til at politidistriktene skal pålegges en minstestandard der funksjonen som familievoldskoordinator skal være en 100 % -stilling. Utvalget bak NOU 2008:4 foreslo at det skulle opprettes seksuelle overgrepsteam i hvert politidistrikt.10 Etter det barneombudet forstår, var dette høsten 2010 ennå ikke innført.11

Høsten 2009 gjennomførte Barneombudet en kartlegging der vi ba politidistriktene om å redegjøre for arbeidet både med familievold og overgrep. 19 av 27 politidistrikt besvarte spørsmålene. Resultatene fra undersøkelsen er nedslående. De færreste politidistrikt hadde på dette tidspunktet opprettet seksuelle overgrepsteam (SO-team) og det var flere av politidistriktene som benyttet stillingen som familievoldskoordinator til andre arbeidsoppgaver enn familievoldssaker. Dette til tross for at det fremgår av Politidirektoratets egen rapport om bemannings- og kompetansebehovet i politiet mot 2020 at etablering av

10 NOU 2008: 4 Fra ord til handling. Bekjempelse av voldtekt krever handling, punkt 2.2.4 11 Venstres uttalelse om kvinnepanelets forslag på www.venstre.no/politikk/landsstyret

10 www.barneombudet.no

familievoldskoordinator og SO-team i de største politidistriktene har gitt resultater blant annet ved å redusere mørketallene innenfor disse kriminalitetstypene.12

Flere av politidistriktene viste til at de har få ressurser til å drive det arbeidet de er pålagt, og at saker derfor måtte nedprioriteres. Etter Ombudets oppfatning viser kartleggingen at det i 2009 fremdeles var en lang vei å gå før det prioriteres nok midler til arbeidet med barn som blir utsatt for vold og overgrep. Det følger av statusoppdateringen for Vendepunkt fra januar 2011 at alle politidistrikt nå er pålagt å gjennomføre at familievoldskoordinator skal være en 100 % -stilling. Barneombudet vet ikke om det har skjedd et reelt løft på dette området siden 2009, eller om kravet til familievoldskoordinator fortsatt ikke gjennomføres i praksis. Forslag til tiltak:

i) Det må sikres at kravet om familievoldskoordinator i 100 % -stilling i alle politidistrikt følges opp i praksis.

ii) Alle politidistrikt må ha et operativt SO-team.

7) Barnehusene/dommeravhør Det er svært viktig at barn som kan ha vært utsatt for vold og overgrep blir møtt på en helhetlig måte av dyktige fagpersoner. Barnehusene har en særlig forutsetning for å ivareta disse barna. I tillegg trenger barna bare å dra ett sted i forbindelse med straffeforfølgelsen. Barneombudet er derfor glad for at regjeringen har satset på å etablere barnehus flere steder i Norge. Det er imidlertid fortsatt noen områder av Norge som ikke har et barnehus i rimelig nærhet. Det bør ses nærmere på hvordan alle barn kan få lik tilgang på barnehusenes ekspertise. Det kan både gjøres ved å opprette flere barnehus, og ved å utvide de eksisterende barnehusene med ambulerende team. Barneombudet er kjent med at regjeringen er i ferd med å se nærmere på dommeravhørsforskriften. Vi vil i denne sammenheng trekke fram enkelte forhold myndighetene må forbedre. Det er en stor utfordring at barnehusene i en del saker ikke blir benyttet til dommeravhør av domstolen, selv om det i den konkrete saken anses å være den beste løsningen for barnet. Det er av stor betydning at dommere har god kunnskap om hvor viktig det er for barnet at avhøret skjer under rammer som ivaretar barnets behov, og av personer som har særlig kompetanse til å snakke med barnet. Barnets beste må være førende ved valg av avhørssted. Barneombudet har også fått innspill fra politiet om at en del dommere mangler barnefaglig kompetanse, og at dette kommer til syne ved at dommeren leder dommeravhøret på en lite barnesensitiv måte. Dette går bl.a. ut på at dommere ikke skjønner betydningen av pauser i

12 Politidirektoratet (2008) Politiet mot 2020. Bemannings- og kompetansebehov i politiet s. 48. https://www.politi.no/vedlegg/rapport/Vedlegg_561.pdf

11 www.barneombudet.no

dialogen med barna, og bryter av avhør hvor barn er i ferd med å fortelle noe nytt, eller at de får beskjed om å bli ”ferdig til kl. 14”. Videre er det et stort problem at det tar lang tid å få gjennomført dommeravhør, både i voldssaker og i overgrepssaker. Det vises bl.a. til oppslag i NRK Hordaland.13 Det er enormt viktig både for barnet, de rundt barnet og for etterforskningen, at dommeravhøret gjennomføres raskt etter at det har kommet fram mistanke om at barnet har vært utsatt for vold eller overgrep. Vi registrerte at Fornærmedeutvalget diskuterte om toukersfristen var for lang, og et flertall foreslo å redusere fristen til én uke fra anmeldelse. Situasjonen i dag er en ganske annen, da toukersfristen svært ofte overskrides vesentlig. FNs komité for barns rettigheter uttrykker i sine avsluttende merknader til Norge i 2010 bekymring for den lange tiden fra anmeldelse til avhør og anbefaler Norge å ”sette fortgang i etterforskningen av seksuelle overgrep, i samsvar med den lovfestede 14-dagersfristen”.14

Barneombudet har fått innspill fra fagpersoner om at en av årsakene til at det tar lang tid å få gjennomført dommeravhør av barn, er at politiet ofte ikke har personell til å gjennomføre avhørene. Personellmangelen skal etter det vi har fått opplyst være prekær i sommermånedene på grunn av ferieavvikling. Barneombudet vil understreke alvoret i at barn må vente i uker og måneder på å få gjennomført avhør, og mener det må tas umiddelbare grep for å sikre at politiet prioriterer dette området. På bakgrunn av flere årsrapporter fra barnehusene, ser man at det er lengst ventetid i voldssaker. I loven kan det se ut som at toukersfristen kun gjelder sedelighetssaker, jf straffeprosessloven § 239 tredje ledd, mens forskrift om dommeravhør og observasjon av 2. februar 1998 § 4 angir to ukers frist i alle saker. Uansett er det etter Barneombudet syn maktpåliggende at man får kortet ned på hvor lang tid det tar fra anmeldelse til dommeravhør gjennomføres i alle typer saker. Barneombudet har den siste tiden fått flere henvendelser hvor det ble påstått at politiet ikke ville foreta dommeravhør av barn i saker hvor det var mistanke om overgrep eller vold. Begrunnelsen var at barnet var for lite, til tross for at barnehusene vi har vært i kontakt med sier at de fint kan foreta et avhør/observasjon for denne aldersgruppen. Dette er svært beklagelig. Det er viktig at politiet ikke blir et hinder i forhold til å få gjennomført avhør. Barneombudet har for øvrig fått innspill fra flere hold om at avhørsmetodene som benyttes i dommeravhør er lite tilpasset barn med lite språk (eksempelvis små barn), barn med nedsatt funksjonsevne og barn som snakker dårlig norsk. Barneombudet vet ikke om dette er et generelt problem, men ber regjeringen om å se nærmere på problemstillingen.

13 http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7588856 14 FNs barnekomité, Avsluttende merknader til Norge i 2010, merknad nr. 56 e)

12 www.barneombudet.no

Forslag til tiltak: i) Det bør sikres at alle barn har reell tilgang til barnehus og deres ekspertise. ii) Det bør stilles krav om at barnehus må benyttes med mindre det er vurdert konkret at

det ikke vil være til det enkelte barns beste. iii) Dommere som gjennomfører dommeravhør må ha tilstrekkelig barnefaglig

kompetanse. Eventuelt bør man vurdere om det er nødvendig at dommere gjennomfører dommeravhørene.

iv) Det må stilles langt strengere krav til at dommeravhør gjennomføres innen fristen. v) Politiet må sikre at man har tilstekkelig med personell som kan gjennomføre

avhørene. vi) Dersom det er vanskelig for dommer, forsvarer og andre aktører å reise til

barnehuset, bør det i større grad gjennomføres dommeravhør ved barnehuset ved hjelp av telekommunikasjon mellom barnehuset og tingretten/politikammeret.

vii) Avhørsmetodene må utvikles slik at også små barn, barn med funksjonsnedsettelser og barn som snakker dårlig norsk blir ivaretatt.

8) Krisesenter NKVTS gjennomført i 2009 en studie om barn på krisesentre15

. Resultatene synliggjør bl.a. at barnets status på krisesentrene er uklar. Barn som Barneombudet har vært i kontakt med bekrefter dette bildet. ”Krisesenteret var en bra opplevelse, men mest for voksne”, uttalte en jente Ombudet har snakket med. Barna beskriver at det er tøft å bo sammen med andre barn og kvinner som har det vanskelig og er redde, og at det kan være vanskelig å bo så tett oppå en mor som er i krise.

Ovennevnte undersøkelse synliggjør at barna ikke får tilstrekkelig informasjon, slik de har krav på etter barnekonvensjonen artikkel 12. Barneombudet vil også framheve at undersøkelsen gir grunn til å stille spørsmål ved om samarbeidet mellom krisesentrene og andre barnefaglige instanser er tett nok. Det vises i studien til at tre fjerdedeler av krisesentrene ikke har formalisert skriftlig samarbeid med barneverntjenesten. Samarbeidet med spesialisthelsetjenesten er enda mindre formalisert; kun 16 prosent av sentrene rapporterer å ha et slikt samarbeid med psykisk helsevern for barn og unge (BUP). Forslag til tiltak:

i) Barns status på krisesentrene må avklares. ii) Krisesenteret bør få et tydelig ansvar for å sikre at barna ved senteret får tilstrekkelig

informasjon. iii) Samarbeid mellom krisesentrene og andre instanser som skole, barnehage, barnevern

og helsetjeneste bør formaliseres 15 Øverlien C., Jacobsen, M. & Evang, A. (2009) Barns erfaringer fra livet på krisesenter. En landsomfattende studie om flukten, oppholdet og forestillinger om fremtiden NKVTS Rapport 2/2009

13 www.barneombudet.no

9) Familievernet Barneombudet er tilfreds med at vold mot barn har fått økt fokus de siste årene i familievernet. Dette er et lavterskeltilbud som nettopp vil kunne være en viktig bro inn til familier hvor vold er et tema, og som ikke oppsøker annet hjelpeapparat. Vi har med interesse lest Familievernets skriftserie nr 1/2010 om vold i nære relasjoner. Her beskrives mye godt arbeid, men det pekes også på at for å gjøre en god jobb på dette området er det nødvendig med økte ressurser. På Østensjø familievernkontor, som har jobbet målbevisst med vold, anslo man at en voldssak trengte ti ganger så mye ressurser som en gjennomsnittlig annen sak16. Vold kommer ofte opp som et tema dersom man aktivt spør om det i saker hvor dette opprinnelig ikke var et tema. Dette viser viktigheten av å ha kompetanse og tid nok til å gå i dybden. Prosjektet Barn som lever med vold i familien har presentert gode resultater. Det fremkommer imidlertid fra en spørreundersøkelse gjengitt i ovennevnte utgave av skriftserien, at relativt mange familievernkontorer fortsatt mangler et tilbud til barn som lever med vold i familien.17

Den uttalte satstingen på vold som tema i familievernet står også i kontrast til signaler Barneombudet har fått fra tjenesten om at det strammes inn på ressursbruken. Dette er ytterst uheldig. Barneombudet vil oppfordre sentrale myndigheter om å sikre økte ressurser til familievernet, slik at tjenesten kan jobbe med familier hvor vold er et tema på en faglig god måte. Ovennevnte undersøkelse indikerer også at familievernet er relativt lite kjent blant etniske minoriteter, og at terskelen er høy for å ta kontakt.18

Forslag til tiltak: i) Familievernet må tilføres tilstrekkelig ressurser slik at de kan gi et godt faglig tilbud

til familier hvor vold er et tema. ii) Alle familievernkontorer må ha et tilbud til barn som har vært eksponert for vold. iii) Familievernet må markedsføre seg overfor etniske minoriteter, og synliggjøre hva de

kan hjelpe med.

10) Helsetjenesten

a) Kommunale helsetjenester Barneombudet er bekymret for at det ikke satses nok på helsetilbudet til barn og unge i kommunene. Helsestasjoner, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom utgjør en svært viktig del av sikkerhetsnettet rundt barn og unge, ikke minst som lavterskeltilbud for barn som er utsatt for vold. FNs barnekomité skriver i sine oppsummerende kommentarer til Norge i 2010, at komiteen er bekymret for at tjenestene og kvaliteten på dem fremdeles varierer fra

16 Familievernets skriftserie nr 1/2010 Vold i nære relasjoner s. 4. 17 Familievernets skriftserie nr 1/2010 Vold i nære relasjoner s. 7. Av de spurte i undersøkelsen hadde 39 kontorer tilbud til barn og 10 kontorer hadde ikke. 18 Familievernets skriftserie nr 1/2010 Vold i nære relasjoner s. 7

14 www.barneombudet.no

kommune til kommune. Komiteen anbefaler norske myndigheter å sørge for at barn har tilgang på helsetjenester av god kvalitet overalt i landet, herunder på skolen.19

Helsestasjonen har også en svært viktig rolle i å fange opp og hjelpe familier hvor vold kan være et tema. Det samme gjelder skolehelsetjenesten. I en rapport fra helsedirektoratet 2010 ble det slått fast at kapasiteten i helsestasjons- og skolehelsetjenesten er svært utilstrekkelig sett i forhold til pålagte oppgaver.20 Det anslås at det mangler drøyt 1500 årsverk helsesøstre, fysioterapeuter og leger, sett i sammenheng med anbefalt program i gjeldende veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten21. På bakgrunn av rapporten, har Helsedirektoratet utredet tiltak for å styrke kapasiteten i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.22

Helsedirektoratets anbefalinger må implementeres.

I 2008 ble det gjennomført et prøveprosjekt med rutinemessige spørsmål om vold i forbindelse med svangerskapskontroll. NKVTS har foretatt en evaluering av prosjektet med gode resultater.23

Barneombudet mener det bør være standard prosedyre at alle gravide mødre ved svangerskapskontroll blir spurt om det er vold i familien.

Det er nærliggende å anta at det at mor eller far er slitne kan gå ut over deres evne til å gi barnet sitt god omsorg. Spedbarn som gråter mye er for eksempel mer utsatt for å bli ristet, noe som kan føre til alvorlige skader. Det er derfor av stor betydning at helsesøster har kompetanse og ressurser til å fange opp familier som sliter, eksempelvis ved at mor er deprimert etter fødselen. Hjemmebesøk er et viktig virkemiddel for å få vite hvordan det står til i familien. Det fremgår av ovennevnte rapport fra Helsedirektoratet at flere bydeler og kommuner ikke har kapasitet til hjemmebesøk. Andelen hjemmebesøk har sunket fra 80% i 2006 til 75 % i 2008.24 Helsestasjonen bør kunne gi konkret informasjon til alle foreldre om hvordan man som forelder kan reagere på at man er sliten, hvordan barnet kan reagere med gråt mv. og hvor farlig det er for barnet dersom man rister det. Barneombudet er kjent med at Stine Sofies Stiftelse har laget et informasjonsopplegg til fødeavdelinger og helsestasjoner som nettopp går på å gi informasjon til nybakte foreldre om farene ved å riste barn.25

Myndighetene bør sikre at alle fødeavdelinger og helsestasjoner har god informasjon om dette temaet.

19 Avsluttende merknader fra FNs komité for barnets rettigheter, januar 2010, para 38 og 39. http://barneombudet.no/sfiles/29/32/2/file/avsluttende-merknader_norge.pdf 20 http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00290/Kartlegging_av_pers_290689a.PDF 21 http://www.psykiskhelse.no/index.asp?id=30277 22 Helsedirektoratet IS-1798 Utviklingsstrategi for helsestasjons- og Skolehelsetjenesten, s. 29, http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00290/Utviklingsstrategi__290679a.PDF 23 http://www.nkvts.no/biblioteket/Publikasjoner/Asporreomvoldvedsvangerskapskontroll.pdf 24 Helsedirektoratet IS-1798 Utviklingsstrategi for helsestasjons- og Skolehelsetjenesten, s. 29, 25 http://www.stinesofiesstiftelse.no/index.php?pageID=169&page=Nybakte+Foreldres+Infoprogram

15 www.barneombudet.no

Et viktig tiltak for å fange opp barn som er eksponert for vold, er å sikre at de som møter barna er skolert i å oppdage og bistå de barna det gjelder. Helsesøstre har en særlig viktig rolle i så måte, og det bør derfor satses på å gi helsesøstre slik nødvendig kompetanse.26

Forslag til tiltak: i) Helsedirektoratets anbefalinger må implementeres. ii) Det bør innføres standard prosedyre at alle gravide mødre blir spurt om vold ved

svangerskapskontroll. iii) Det må understrekes overfor helsestasjon at helsesøster er pålagt hjemmebesøk etter

alle fødsler, jf forskriften. iv) Helsesøstre bør skoleres i å oppdage barn som utsettes for vold, overgrep og

omsorgssvikt. v) Det bør sikres at alle fødeavdelinger og helsestasjoner informerer foreldre om

reaksjonsmønstre når de er slitne, og om farene ved å riste barnet.

b) Spesialisthelsetjenesten NKVTS har foretatt en studie om hvorvidt sykehusene oppdager vold mot barn27

. Denne viser at den medisinske utredningen stort sett følger anbefalte retningslinjer, mens prosessen som ledet til mistanke om mishandling og utredning virker mer tilfeldig. Rapporten foreslår flere anbefalinger som Barneombudet stiller seg bak.

Forslag til tiltak: i) Barneavdelingene bør få ansvar for å etablere tverrfaglige team for utredning av

barnemishandling ved alle sykehus. ii) Ved alle avdelinger som utreder og behandler barn, bør en fagperson ha et spesielt

ansvar for å ivareta denne problematikken. iii) Det må finnes en samordnet prosedyre ved alle sykehus for utredning og oppfølging

av barnemishandling. iv) For å sikre rask og tverrfaglig oppfølging hos utsatte barn i etterkant av

sykehusoppholdet, må det etableres tettere samarbeid mellom barneavdelingene og førstelinjetjenesten (helsestasjoner, fastleger og legevakt), og mellom barneavdelingen og BUP.

v) Det må etableres samarbeidsrutiner og arbeidsfordeling mellom barneavdelingene og barnehusene.

vi) Nasjonale retningslinjer for at journalopplysninger skal følge barnet ved flytting og ved bytte av helsestasjon, fastlege og sykehus må vurderes som et tiltak for å bedre oppfølging av barn utsatt for mishandling og omsorgssvikt.

26 Neumann, Cecilie (2007) ”Det bekymrede blikket – En studie av helsesøstres handlingsbetingelser”, dr.polit, UiO 27 http://www.nkvts.no/biblioteket/Publikasjoner/OppdagerSykehuseneBarnemishandling.pdf

16 www.barneombudet.no

Barneombudet er opptatt av at alle ansatte i spesialisthelsetjenesten skal være bevisst sitt selvstendige ansvar for å melde til barnevernet. Dette gjelder også helsepersonell som ikke jobber i barneavdelingene. Det er viktig at man ikke legger til grunn at førstelinjetjenesten melder, men at man foretar en selvstendig vurdering. Dette gjelder både når barn er pasient og når helsepersonell kommer i kontakt med et barn som pårørende til forelderen.

c) Tannhelsetjenesten Barneombudet har i de senere årene vært svært opptatt av tannhelsetjenestens unike mulighet til å avdekke omsorgssvikt og overgrep på barn. Når barnet sitter opplyst i tannlegestolen, får tannleger og tannpleiere god oversikt over skader i munn-, ansikts- og halsregionen, og får også mulighet til å legge merke til barnets oppførsel. I tillegg registrerer de uteblivelse fra tannlegetimene. De fleste fysiske overgrep mot barn foregår mot øverste del av kroppen. Tannhelsen kan si noe om andre forhold ved omsorgen i hjemmet. Massiv tannråte hos barn skal tolkes som utrykk for alvorlig forsømmelse inntil det motsatte er bevist. Manglende fremmøte kan også være en indikasjon på mangelfull foreldrekompetanse. Barneombudet registrerer at helsemyndighetene har iverksett flere viktige tiltak for å sette fokus på tannhelsetjenestens viktige rolle med å forebygge og avdekke omsorgssvikt. I Helsedirektoratets rundskriv til landets kommuner og fylkeskommuner (IS-1/2009 Nasjonale mål og hovedprioriteringer), ble fylkeskommunene oppfordret til å samarbeide med de regionale ressurssentrene for vold og traumatisk stress og selvmordforebygging, for å sikre at personellet i tannhelsetjenesten har nødvendig kompetanse til å kunne avdekke vold og overgrep mot barn. Barneombudet er kjent med at flere fylkeskommuner, eksempelvis Sogn og Fjordane, Rogaland og Hordaland, har inngått samarbeidsavtaler med barnevernet. Det må være et mål at slike samarbeidsavtaler etableres mellom alle landets fylkeskommuner og barneverntjenester. Barne- og likestillingsdepartementet og Helsedepartementet må stå samlet i dette arbeidet. Forslag til tiltak: Det må etableres samarbeidsavtaler mellom alle landets fylkeskommuner og barneverntjenestene.

11) Samarbeid og kunnskap i hjelpeapparatet For å få til et godt samarbeid mellom ulike tjenester til det beste for barnet, er det av avgjørende betydning at ulike instanser kjenner til hverandres oppgaver og myndighet, og er trygge på når og på hvilken måte man skal kontakte andre tjenester. Det er utviklet mye god praksis i kommunene når det gjelder å strukturere arbeidet mot vold og overgrep mot barn. Barneombudet har imidlertid et inntrykk av at det varierer i hvilken grad utviklede modeller og metoder for organisering av tjenestene som har vist seg å fungere, gjøres kjent og

17 www.barneombudet.no

implementeres bredt. Det er nødvendig at kommunene organiserer seg på en måte som passer de lokale forhold. Samtidig er Barneombudet bekymret dersom kommunenes handlefrihet går på bekostning av at gode metoder implementeres over hele landet.

a) Samarbeid mellom politi og barnevern Barneombudet er kjent med at det er gitt retningslinjer for når barnevernet skal varsle politiet i enkeltsaker. Barneombudet har imidlertid fått tilbakemeldinger fra politiet om at de opplever å få informasjon fra barnevernet om vold og overgrep lang tid etter at barnevernet selv ble varslet. Barn har også fortalt oss at dette er et problem. At det tar lang tid før politiet blir varslet kan henge sammen med at barnevernet ønsker å undersøke saken selv først. Dette er problematisk dersom det gjør at politiet ikke kommer raskt nok inn i saken for å ivareta barnet. Politiet sitter også ofte på en annen informasjon enn det barnevernet gjør. Det kan være av betydning for ivaretakelsen av barnet at etatene ser denne informasjonen i sammenheng. Enkelte kommuner har utarbeidet gode verktøy for samarbeid mellom politi og barnevern. Slike standardiserte samarbeidsformer kan bidra til en bedre kvalitet på informasjonsflyten etatene imellom. Forslag til tiltak:

i) Det bør lages sentrale retningslinjer til barnevernet om i hvilke tilfeller politiet bør varsles umiddelbart når de får kjennskap om vold og overgrep.

ii) Sentrale myndigheter bør utforme samarbeidsverktøy for hvordan politi og barnevern skal kommunisere i saker om vold og overgrep.

b) Kunnskap om meldeplikt til barnevernet Til tross for at det er gitt ut en rekke veiledere og rundskriv, er Barneombudet bekymret for at det kan synes som at det fortsatt meldes for få saker til barnevernet fra profesjonelle aktører, som helsetjenesten, skole, barnehage mv.28 Vi viser for eksempel til undersøkelse foretatt av Helsetilsynet i Oppland om helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet.29 Personell på alle nivåer og i alle tjenester må bli bevisst opplysningsplikten til barnevernet.30

Det kan være vanskelig å vurdere når meldeplikten inntrer. Taushetsplikten oppleves å stå sterkt, og mange er usikre når de står midt oppe i en enkeltsak og skal foreta et valg. Barneombudet vil oppfordre myndighetene til å gi ut en casebasert veileder som skisserer ulike konkrete saker, og hva som skal til i de enkelte sakene for at meldeplikten slår inn.

28 http://www.ssb.no/emner/03/03/barneverng/tab-2010-07-06-14.html 29 http://www.fylkesmannen.no/hoved.aspx?m=2198&amid=3504509, 30 Trønnes-Christensen. Trude (2010) ”Taushetsplikt og opplysningsplikt i helsetjenesten”

18 www.barneombudet.no

En gjennomgang av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets tolkningsuttalelser, viser at spørsmålet om hvordan lovverket rundt melde- og opplysningsplikten skal forstås er en gjenganger. Dette kan indikere at bestemmelsene kan være for komplisert utformet. Man kan for eksempel få inntrykk av at man må foreta sammensatte og kompliserte vurderinger av barnevernfaglig art før en bekymring kan meddeles barnevernet. Det bør på denne bakgrunn vurderes om lovbestemmelsene om opplysnings- og meldeplikten bør revideres og gis en enklere utforming. Meldeplikten til barnevernet må inn som en sentral del av alle utdannelser hvor man kan komme i kontakt med barn, på linje med fokuset som tillegges taushetsplikten. Barneombudet er kjent med at det pågår et arbeid med en stortingsmelding om innholdet i utdanning for velferdstjenestene. Det vises til Ombudets innspill til meldingen som sendes i disse dager. Barneombudet vil understreke at også andre yrkesgrupper enn de som tradisjonelt anses som velferdstjenester kommer i kontakt med barn, eksempelvis ansatte i kriminalomsorgen. Også disse gruppene bør være godt kjent med meldeplikten til barnevernet. Forslag til tiltak:

i) Det bør utarbeides en casebasert veileder som skisserer noen konkrete saker med vurderinger knyttet til taushetsplikt og meldeplikt.

i) Det bør vurderes om lovbestemmelsene om opplysnings- og meldeplikten skal revideres og gis en enklere utforming.

c) Kommunale handlingsplaner Det er på det rene at det er viktig at ulike tjenester samarbeider godt for å kunne bistå barn og familier som eksponeres for vold. Et viktig tiltak i denne sammenheng er å lage kommunale handlingsplaner, slik det eksempelvis er gjort i Drammen kommune, som har utarbeidet en veileder for arbeid mot vold i nære relasjoner. Denne er spredt til hele det kommunale systemet, og er fulgt av opplæring av 1900 ansatte i kommunen. Kommunene har erklært nulltoleranse mot vold, og har innlemmet arbeid med æresrelatert vold i det generelle arbeidet mot vold i kommunen.31

Det er positivt at NKVTS og RVTS i dag bistår kommuner med maler og veiledning i utarbeidelsen av kommunale handlingsplaner. Det fremgår imidlertid ikke av status for handlingsplanen Vendepunkt fra januar i år hva som skjer dersom kommunene ikke ønsker å lage en kommunal handlingsplan mot vold. Barneombudet vil også presisere at såkalt æresrelatert vold bør inn i de ordinære handlingsplanene. Forslag til tiltak: Det bør settes som krav at kommunene skal lage en kommunal handlingsplan mot vold, eventuelt at det lages insentiver for at dette skjer.

31 Veileder ved arbeid mot vold i nære relasjoner, Drammen kommune.

19 www.barneombudet.no

d) Kompetanse i tjenestene om vold og overgrep Det er behov for bedre kunnskap om vold og overgrep hos ansatte i tjenester som kommer i kontakt med barn, slik at barn som utsettes for vold og overgrep lettere fanges opp og får nødvendig hjelp. Barneombudets ekspertgruppe med barn med erfaring med vold i familien var opptatt av at det er viktig at de som møter barn, lærere, politi, helsepersonell, barnevernsansatte og andre, vet hva det gjør med barn å leve med vold i familien. Dette kan bl.a. være hvordan det påvirker evnen til å konsentrere seg, at mye energi går med på å være engstelig for hva som skjer hjemme, og at barna tar på seg mye ansvar for å beskytte voldsutsatt forelder og søsken. Det er gjennomgående at de barna Barneombudet treffer som har vært utsatt for vold og mishandling, ønsker at voksne skal snakke med dem om volden. Det er derfor særlig bekymringsfullt at en undersøkelse fra NKVTS viser at vold og overgrep i liten grad var tema på lærerutdanning, førskoleutdanning og barnevernsutdanningen.32

Barneombudet er kjent med at det gjøres et arbeid på dette området nå, og forventer at temaet vold og overgrep får et sterkt fokus i framtidens utdanninger. Dette må inkludere betydningen av å snakke åpent og direkte med barn om vold og overgrep.

Det må også gis opplæring og informasjon til personer som allerede jobber i tjenestene. Barneverntjenesten har en særlig viktig rolle i å bistå barn som er utsatt for vold og omsorgssvikt. Det er derfor av stor betydning at ansatte der har høy kompetanse om temaet. Det er opp til den enkelte kommune å ta stilling til hva slags opplæring og veiledning som er nødvendig. Det bør gis føringer på minimumskrav til opplæring og veiledning for ansatte i den kommunale barneverntjenesten. Politidirektoratet ga i 2008 ut en veileder om politiets arbeid med vold i nære relasjoner, hvor rådene fra Barneombudets ekspertgruppe var tatt inn. Barneombudet synes det er flott at direktoratet tar ”barnas stemme” direkte inn i informasjonsmaterialet til politiet. Mange av barna i ekspertgruppen hadde ringt til politiet i en nødssituasjon, og de var opptatt av at de ikke hadde blitt tatt på alvor av politiet. Sentrale myndigheter må jobbe videre for å sikre at polititjenestemenn i felten har oppdatert kunnskap om familievold, og hva volden gjør med barn. Barna er aktive aktører i en krisesituasjon, og vil selv søke etter å finne løsninger. De etterspør bl.a. god informasjon og tilbakemeldinger fra politiet. For øvrig vises til rapporten fra ekspertgruppen. Det er viktig at personer som møter barn er godt kjent med hvordan de skal gå videre dersom de oppdager at et barn lever med vold. Avvergerplikten i straffeloven § 139 ble endret i 2010 slik at terskelen for når plikten til å avverge inntrer er blitt lavere. Dette er det viktig å formidle klart ut til både profesjonelle som er i kontakt med barn og befolkningen for øvrig.

32 Hanne Sogn Undervisning om vold ved universiteter og høyskoler NKVTS Notat nr 2/2007

20 www.barneombudet.no

Innspill til Barneombudet og forskning viser at førstelinjetjenesten er usikker på når og hvordan man skal handle på vegne av barn med etnisk minoritetsbakgrunn.33

Forskningen viser også at barn som trenger hjelp og råd ikke oppsøker tjenester som kan gi dem dette. Det er solid grunnlag for å si at lavt saksomfang hos offentlige instanser når det gjelder “kultursensitive problemer” er en indikasjon på at systemet som skal fange opp barn i krise ikke evner å fange opp barn med annen kulturell bakgrunn enn norsk. Barneombudet frykter at det er en forskjellsbehandling og et dårligere tjenestetilbud til barn med etnisk minoritetsbakgrunn.

Forslag til tiltak: i) Undervisning om vold og overgrep må få tilstrekkelig fokus i alle relevante

utdanninger. ii) Det må gis opplæring og informasjon til relevante faggrupper i skole,

familievernkontor, helsetjenesten, barnevern, politi mv om hvordan de skal møte barn som kan være utsatt for vold og overgrep.

iii) Det må utarbeides forskrifter til bvl 2-1 7.ledd som inneholder minimumskrav om opplæring og veiledning for ansatte i den kommunale barneverntjenesten.

iv) Avvergerplikten i straffeloven § 139 bør formidles ut til profesjonelle i kontakt med barn og befolkningen for øvrig.

v) Kunnskapen om flerkulturelle problemstillinger i hjelpeapparatet må økes.

12) Vold i etniske minoritetsfamilier

a) Foreldreveiledning Flere nasjonale undersøkelser konkluderer med at barn med etnisk minoritetsbakgrunn er mer utsatt for vold enn majoritetsbefolkningen når man justerer for andre faktorer, som for eksempel fattigdom.34

Barneombudet mener det er behov for både styrking av kunnskap om vold i hjelpeapparatet og for informasjon til barn og foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn om at vold er forbudt og skadelig.

33 Bredal, A. og Skjerven L. S (2007): Tvangsekteskapssaker i hjelpeapparatet. Omfang og utfordringer. Universitetet i Oslo, http://www.sfk.uio.no/til_nedlasting/Rapport_Anja%20Bredal.pdf Neuymayer, S. M., Melinda A. M. og Sveaass, N. (2008): Forebygging av vold i oppdragelsen. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), http://www.nkvts.no/biblioteket/Sider/Info_ VoldOppdragelseMinoritetsforeldre.aspx Integrerings- og mangfoldsdirektoratet: Ungdom med innvandrerbakgrunn. Verdier, normdannelse og livsvalg-en kunnskapsstatus. IMDI rapport 10-2008. 34 Allertsen, L. M og Kalve, T. (2006) Innvandrerbarn i barnevernet 2004, Oslo, SSB rapport 2006/19 Bredal A. og Skjerven L. S. (2007), se note 33. Mossige, S. og Stefansen, K. (2007) Vold og overgrep mot barn og unge. En selvrapporteringsstudie blant avgangselever i videregående skole. Rapport 20/07, Oslo, NOVA Schou, L., Dyb, G. og Graff-Iversen, S. (2007) Voldsutsatt ungdom i Norge. Folkehelseinstituttet og NKVTS, Rapport 2007:8.

21 www.barneombudet.no

Tiltak 45 og 48 i Vendepunkt om foreldreveiledning av familier med minoritetsbakgrunn er etter Ombudets syn viktige tiltak. Barneombudet mener det er fornuftig å satse på foreldreveiledningskurs, slik at foreldre får handlingsalternativer til bruk av fysisk avstraffelse. Selv om det er sentrale myndigheters ansvar å utvikle foreldreveiledningskurs som kan benyttes i flerkulturelle familier, er det opp til kommunene å tilby kurs. I dag prioriterer ikke kommunene å holde denne typen kurs, noe som bekymrer Ombudet.35

Forslag til tiltak: i) Foreldreveiledning av asylsøkere i mottak bør innføres som et permanent tiltak. ii) Kommunene bør oppfordres til å tilby flerkulturell familieveiledning. iii)

b) Kjønnslemlestelse

Barneombudet er tilfreds med at det er iverksatt aktive tiltak for å nå jenter som kan være, eller står i fare for å bli, kjønnslemlestet. Etter det Ombudet forstår, fungerer det nye tilbudet om samtale og undersøkelse godt med tanke på å spre informasjon om inngrepets skadevirkninger og tilby hjelp til barn. Ettersom mange av jentene fra risikoland som vokser opp i Norge allerede er omskåret før de kommer til Norge, er det viktig at tilbudet om rekonstruksjon etter utført omskjæring er godt kjent. Barneombudets ekspertgruppe av jenter med etnisk minoritetsbakgrunn, har gitt innspill til Ombudet om at dette tilbudet er så dårlig markedsført at unge jenter som har store plager ikke får hjelp til en bedre helse og et bedre liv. Forslag til tiltak: Tilbudet om rekonstruksjon må markedsføres overfor yngre jenter.

13) Rom-barna Barneombudet har gitt flere innspill til Handlingsplanen for rom-befolkningen i Oslo. Ombudet har vært kritisk til manglende barneperspektiv i planen, og har etterlyst en revisjon med tanke på å få flere tiltak rettet direkte mot barn. Barnevernkontor i Oslo melder at saker om vold og mishandling der rom-barn er involvert, er vanskelige av flere grunner. For det første flykter mange rom-barn tilbake til familien etter å ha blitt plassert under omsorg. For det andre er man usikker på i hvor stor grad kulturell tilhørighet skal vektlegges i en vurdering av både vurderingen av omsorgssvikt, og plassering av barn under omsorg. En undersøkelse gjennomført i Sverige, konkluderer med at barnevernets ansatte er mer forsiktige med å gripe inn overfor rom-barn enn andre barn. Det ble også meldt om mangel på kunnskap om det å arbeide med rom-befolkningen.36

35 Ref. brev fra Barneombudet til Barne, - ungdoms og familiedirektoratet av 10.3.2009 og svar fra Direktoratet av 17.4.2009 36 Socialstyrelsen (2006): Omhändertakanden av romska barn, Artikel nr. 2006-131-36, http://www.socialstyrelsen.se/ NR/rdonlyres/BF0146AB-0830-4EA4-9A56-93ADD15116DD/6790/200613136.pdf

22 www.barneombudet.no

I Europa generelt har rombefolkningen svært dårlig helsetilstand. I Sverige melder rom-kvinner om en kritisk helsesituasjon, spesielt innen psykisk helse (ifølge International Roma Women Network). Romkvinner i Europa har organisert seg for å arbeide for bedre helsetjenester for rom-kvinner og barn. Norske rom-kvinner er ikke en del av dette kvinnenettverket. Forslag til tiltak:

i) Det bør utføres en evaluering av barnevernssaker der barn med rom-bakgrunn er involvert.

ii) Helsetjenester for rom-befolkningen i Norge bør undersøkes nærmere, og det bør eventuelt settes inn tiltak for å bedre deres tilgang til helsevesenet.

14) Tolk Det et stort behov for bedre rutiner for tolkebruk, og for flere kvalifiserte og lett tilgjengelige tolker i Norge. Fra Barneombudets ståsted er det mest bekymringsfulle at mindreårige barn brukes som tolk både i egen sak og for foreldrene sine. Ombudet frykter derfor at deler av befolkningen som ikke behersker norsk, får et utilstrekkelig tilbud fra det offentlige hjelpeapparatet. Vi viser til anbefaling til Norge fra FNs rasediskrimineringskomité som kom tidligere i år, punkt C.10: “The Committee urges the State party to improve the availability, accessibility and quality of professional interpretation services, especially in the medical and judicial fields, including by earmarking budget funds to accommodate multiple languages. The Committee recommends that legislation be enacted on the right to professional interpretation regarding public services and prohibiting the use of minors and relatives as interpreters. The Committee also recommends that public service professionals receive information and guidance on how to hire and work with qualified interpreters. Barneombudet henvendte seg i 2010 til Barne, -likestillings og inkluderingsdepartementet med sine ønsker for tolkefeltet.37

i) Tolker bør få særlig kunnskap om å samtale med barn om vanskelige forhold.

Vi mottok svar fra departementet i april i år. Barneombudet har følgende forslag til videre tiltak:

ii) Det bør innføres forbud mot bruk av barn som tolk i offentlig sektor. iii) Tolketjenestene bør sentraliseres, og det bør i større grad benyttes skjermtolking slik

at det blir enklere å få tak i gode tolker.

37 http://barneombudet.no/brev/2010/tolk/

23 www.barneombudet.no

15) Leve på sperret adresse Barneombudet har fått kunnskap om at det kan være grunn til å gjennomgå kriteriene for beskyttelse av barns personopplysninger, med tanke på at tvangsekteskapsproblematikk utløser store familiekonflikter og store potensielle farer for barn. Det er viktig for Ombudet at barn blir sikret trygghet dersom de må flykte fra sin familie, og en vesentlig del av denne tryggheten består i å kunne etablere seg på nytt sted uten å stå i fare for å bli funnet. Forslag til tiltak:

i) En gjennomgang av systemene som kobler personopplysninger når barn er på sperret adresse alene for å oppnå nødvendig beskyttelse mot hele familien.

ii) Vurdering av kriteriene for fiktiv identitet opp mot barns behov.