Innkalling til møte i Samarbeidsorganet Helse Sør-Øst RHF og Universitetet i Oslo

Tid: Fredag 2. desember 2016 kl. 9 - 12

Sted: Grev Wedels plass 5, 6. etasje, møterom Peer Gynt

Saksnr. Sakstittel

29-2016 Beslutningssak

Godkjenning av innkalling og dagsorden

30-2016 Beslutningssak

Godkjenning av referater fra møter i Samarbeidsorganet

Vedlegg:

1. Utkast til referat fra møte i Samarbeidsorganet 30. september 2016 2. Utkast til referat fra ekstraordinært møte i Samarbeidsorganet 14. oktober 2016

31-2016 Beslutningssak

Tildeling av forskningsmidler fra Helse Sør-Øst RHF 2017

Vedlegg:

1. Saksframlegg til sak 31-2016 2. Oversikt over innstilte søknader (sendes pr. e-post)

32-2016 Orienteringssak

FYRTÅRN-prosjekter innen IKT-forskning for helse fra Norges forskningsråd

a) BIGMED ved prosjektleder Erik Fosse

b) DoMore! ved prosjektleder Håvard Danielsen

33-2016 Orienteringssak

Kvalitet i praksisstudiene i helse- og sosialfaglig høyere utdanning

Grete Ottersen Samstad, helsefaglig sjef, St. Olavs Hospital, presenterer rapporten.

Vedlegg:

1. Rapport vedrørende kvalitet i praksisstudiene

34-2016 Beslutningssak

Årsplan for Samarbeidsorganet 2017

Vedlegg:

1. Årsplan for Samarbeidsorganet

35-2016 Øvrige orienteringssaker

a) Nasjonal samarbeidsgruppe for samarbeid universitet og helseforetak

Vedlegg:

1. Innspill fra Samarbeidsorganet (sendes pr. e-post)

b) Håndtering av praksisplasser for psykologistudenter

Vedlegg:

1. Saksframlegg til sak 35b-2016

c) Innføring av klassifiseringssystemet HRCS for helseforetak, universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter

Vedlegg:

1. Notat fra Forskningsrådets arbeidsgruppe for HelseOmsorg21-monitor

d) Spesialistutdanningen for leger

Elisabeth Arntzen, utdanningssjef, orienterer om status.

e) Nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater

Vedlegg:

1. Rapport til Kunnskapsdepartementet 14. september 2016 2. Høringssvaret til Universitetet i Oslo 3. Høringssvaret til Oslo universitetssykehus HF

f) Oppfølging av regjeringens handlingsplan for HelseOmsorg21

Forskningsrådets nettsider om HelseOmsorg21

36-2016 Eventuelt

Samlefil med saksliste og vedlegg i kronologisk rekkefølge.

Utkast REFERAT MØTE I SAMARBEIDSORGANET Helse Sør-Øst RHF - Universitetet i Oslo

Tid: Fredag 30. september 2016 kl. 08.30 - 10. 15 Sted: Universitetet i Oslo, Professorboligen, Karl Johans gate 47

Saksliste:

Tilstede: Universitetet i Oslo Ole Petter Ottersen, rektor (møteleder) Frode Vartdal, dekan, Det medisinske fakultet Hilde Nebb, prodekan forskning, Det medisinske fakultet Ivar P. Gladhaug, instituttleder, Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet Morten Dæhlen, dekan, Det matematisk- naturvitenskaplige fakultet Pål Kraft, instituttleder Psykologisk institutt, Det samfunnsvitenskapelige fakultet Finn-Eirik Johansen, direktør, UiO:Livsvitenskap Cathrine Lofthus, adm. dir. Kjetil Storvik, innovasjonssjef Elisabeth Arntzen, utdanningssjef Bjørn Erikstein, adm.dir., Oslo universitetssykehus HF Erlend B. Smeland, dir. forskning, innovasjon og utdanning, Oslo universitets-

sykehus HF Tone Ikdahl, viseadm.dir. Akershus universitetssykehus sykehus HF Frode Gallefoss, forskningssjef, Sørlandet sykehus HF Observatører: Hilde Jerkø, avdelingsdirektør, Norges forskningsråd Sekretariatet: Mette Sollihagen Hauge, seniorrådgiver, Universitetet i Oslo, (referent) Bjørn Hol, seniorrådgiver , Universitetet i Oslo Randi Vad, spesialrådgiver, Helse Sør-Øst RHF Øystein Krüger, forskningssjef, Helse Sør - Øst RHF Inviterte Per Heitmann, seniorrådgiver, Universitetet i Oslo Pål Bakke, spesialrådgiver, Oslo universitetssykehus HF

Forfall Knut Fægri, viserektor, Universitetet i Oslo Per Morten Sandset, dir. forskning, innovasjon og utdanning, Helse Sør - Øst RHF Øistein Myhre Winje, brukerrepresentant Heidi Kapstad, dekan, Samarbeidsorganet mellom Helse Sør-Øst RHF, høgskolene i

helseregionen og Universitetet i Agder Sak 19-2016 Beslutningssak

Godkjenning av innkalling og dagsorden

Innkallingen ble godkjent.

Sak 20-2016 Beslutningssak

Godkjenning av referater fra møter i Samarbeidsorganet mellom Helse Sør - Øst RHF og Universitetet i Oslo

Referat fra møte i Samarbeidsorganet 10. juni 2016 og referat fra ekstraordinært møte 9. september 2016 ble godkjent.

Sak 21-2016 Beslutningssak

Nasjonal arbeidsgruppe for samarbeid universitet og helseforetak

De regionale samarbeidsorganene vil motta et revidert utkast til rapport den 7. oktober med ny frist for innspill den 21. oktober 2016 fra nasjonal arbeidsgruppe for samarbeid mellom universitet og helseforetak. Endelig frist for innlevering av rapport fra den nasjonale gruppen til departementene er utsatt til 30. november 2016.

Vedtak: Det berammes et ekstraordinært møte i Samarbeidsorganet 14.oktober 2016 for

vurdering av neste utkast til rapport fra den nasjonale arbeidsgruppen for samarbeid mellom universitet og helseforetak.

Sak 22 -2016 Orienteringssak

Totalbudsjettering av eksternt finansierte forskningsprosjekter

I rapporten fra “Samordnet praksis for budsjettering og regnskapsføring av forsknings- og utviklingsprosjekter innen helse” fra 6. mars 2015 ble det anbefalt å gjennomføre et videre arbeid med å få til en gradvis samordning av budsjettering på tvers av sektorene. På denne bakgrunn ble det videre anbefalt å sette i gang et utviklingsarbeid for å etablere en modell for totalbudsjettering for ekstern finansiert helseforskning i helseforetak, basert på de samme grunnprinsipper som for TDI-modellen, som benyttes i universitets - og høyskolesektoren, men tilpasset helseforetakene. Ved Oslo universitetssykehus HF er det på selvstendig grunnlag satt i gang et slikt utviklingsarbeid hvor Universitetet i Oslo bidrar med en referansegruppe. Per Heitmann, seniorrådgiver, Enhet for lederstøtte, økonomi- og virksomhetsstyring, orienterte kort om bakgrunnen for, utviklingen av og bruken av Universitetet i Oslos TDI- og leiestedsmodell for eksternt finasierte prosjekter Pål Bakke, spesialrådgiver, Forskningsseksjonen, Stab forskning, innovasjon og utdanning orienterte om arbeidet og ga en status for uttesting av TDI-modellen ved Oslo universitetssykehus HF. Samarbeidsorganet uttrykte stor tilfredshet med orienteringen om TDI og leiestedsmodellen og orienteringen om utviklingsarbeidet i Oslo universitetssykehus HF. Det var enighet om at utvikling av modell for totalbudsjettering i helsesektoren er viktig for et godt sektorsamarbeid, spesielt i samarbeid om store forskningssentra som SFF og SFI. Målet bør være et optimalisert prosjektutbytte innen tilgjengelig ressursramme. Den store utfordringen er å få fram et samlet og dekkende kostnadsbilde for prosjekter som involverer flere institusjoner på tvers av sektorgrenser. Dersom finansieringsstrømmen inn til slike prosjekter ikke i hovedsak er proporsjonal med de relative kostnadene vil resultatet kunne virke som insentiver på tvers av målene.

2

Utvikling av en TDI - modell for helsesektoren er nødvendig i det videre arbeidet med å ferdigstille rapporten fra nasjonal arbeidsgruppe for samarbeid mellom universitet og helseforetak.

Sak 23 - 2016 Drøftingssak

Sentre for klinisk helseforskning

Hilde Jerkø, avdelingsdirektør, Norges forskningsråd, orienterte om bakgrunnen for arbeidet med utvikling av en ny type senter for fremragende forskning, Sentre for klinisk helseforskning. I HelseOmsorg21strategien ble det foreslått å etablere en ordning for Sentre for klinisk helseforskning (SKH) som ligner den allerede etablerte ordningen med Forskningssentrene for miljøvennlig energi (FME). Dette er tenkt å være langsiktige bevilgninger (5+3 år) til forskning av svært høy kvalitet, som skal løse identifiserte grunnleggende problemer knyttet til klinisk behandling i samarbeid mellom forskningsinstitusjoner, helseforetak og næringsliv, og på tvers av fagområder og disipliner. Internasjonalt samarbeid skal stå sentralt og være en forutsetning. Forskningsrådet er derfor bedt om å utrede en modell for en slik ordning som skal bygge på fremragende forskning, uten at dette er motstridende med SFF og SFI- ordningene. Hilde Jerkø ga også en nyttig oversikt over sentrene i SFF og SFI ordningen som pr i dag gjennomfører klinisk forskning (vedlegg). Som en oppfølging av dette forslaget gjennomførte Norges forskningsråd et dialogmøte om Sentre for klinisk helseforskning den 15. september 2016 hvor Erlend Smeland, dir. forskning, innovasjon og utdanning, Oslo universitetssykehus HF og Hilde Nebb, prodekan forskning, Det medisinske fakultet holdt innlegg (vedlegg).

Samarbeidsorganet understreket betydningen av at kravet om høy kvalitet må være bærende i det videre arbeidet med å få denne senterordningen på plass.

Sak 24 -2016 Beslutningssak

Årsplan for Samarbeidsorganet 2016

Vedtak: Årsplan for Samarbeidsorganet 2016 ble godkjent

Sak 25- 2016 Beslutningssak

Møteplan for Samarbeidsorganet 2017

Vedtak: Møteplan for Samarbeidsorganet 2017 ble godkjent. Sak 26- 2016 Beslutningssak

Årsplan for Samarbeidsorganet 2017

Vedtak Samarbeidsorganet vedtok følgende møteplan for 2017:

• Fredag 3.mars hos Universitetet i Oslo • Fredag 16.juni hos Helse Sør - Øst RHF • Fredag 22.september hos Universitetet i Oslo • Fredag 1. desember hos Helse Sør - Øst RHF

Møtene avholdes kl. 9.00 - 12.00

3

Sak 27-2016

Orienteringssaker:

a. Forskningsmidler fra Helse Sør-Øst RHF 2017 Randi Vad, spesialrådgiver, Helse Sør -Øst RHF gjennomgikk status for søknadsprosessen og orienterte om vurderingsprosessen for 2017

b. Utvikling av spesialistutdanningen for leger

Elisabeth Arntzen, utdanningssjef, Helse Sør -Øst RHF ga en statusoversikt. Pr i dag er følgende høringsprosesser av betydning for dette arbeidet:

• Høring om forslag til en ny forskrift om spesialistutdanning og

spesialistgodkjenning for leger og tannleger (spesialistforskriften) med høringsfrist 14. oktober 2016. Forskriftene vil gi rammen for del I av oppstart av ny spesialistutdanning for leger.

• Helsedirektoratet: a) Læringsmål i ny spesialistutdanning for leger: De kliniske fagene i del 1 og b) Læringsmål i ny spesialistutdanning for leger: Felles kompetansemoduler, del 1-3. Høringsfrister 10. oktober 2016.

Videre ble det orientert om at videre arbeid med å få avtalefestet universitetenes oppdrag og bidrag inn i spesialistutdanning for leger vil settes i gang innen kort tid. En representant fra universitetene vil bli invitert inn i dette utviklingsarbeidet. Det ble også orientert om rekruttering av avdelingsleder til Regionalt utdannings-senter som plasseres i Oslo universitetssykehus HF. Dette er en kombinert stilling med Institutt for klinisk medisin som arbeidsgiver på universitets siden.

c. St prp. 158 L (2015-2016) – Lov om organisering av forskningsetisk arbeid

Mette Sollihagen Hauge, seniorrådgiver, Universitetet i Oslo, orienterte om at Stortingsproposisjonen ble sendt til Stortinget for behandling 16. september. Kunnskapsdepartementet fremmer med denne proposisjonen forslag til ny lov om organisering av forskningsetisk arbeid, en lov som skal erstatte dagens forskningsetikklov fra 2007. Forslaget lovfester forskernes og forsknings-institusjonenes ansvar for god forskningsetikk. Departementet foreslår ingen lovfesting av hva som er god forskningsetikk, men viderefører og utvider lovfestingen av organiseringen av forskningsetisk arbeid. Det er å forvente at forslaget blir behandlet i vårsesjonen og at Stortinget vil vie lovforslaget stor interesse. Oppfølging av saksgangen i Stortinget finner man her www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=64525 Samarbeidsorganet var seg svært bevisst viktigheten av det institusjonelle arbeidet med forskningsetikk og saken kommer opp igjen som drøftingssak i møte i mars 2017. Det er allerede startet opp et utviklingsarbeid i regi av Felles forskningslederforum mellom Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet og Oslo universitetssykehus HF.

d. The Guild of European Research-Intensive Universities http://www.the-guild.eu/ Ole Petter Ottersen, rektor, Universitetet i Oslo, orienterte kort om status.

Sak 28-2016 Eventuelt

Ingen saker meldt.

4

UTKAST REFERAT FRA MØTE I SAMARBEIDSORGANET

Referat fra ekstraordinært møte i Samarbeidsorganet Helse Sør-Øst RHF - Universitetet i Oslo

Tid: Fredag 14. oktober 2016 kl. 13.00 - 14.30

Sted: Helse Sør - Øst RHF, Grev Wedels plass 5, 7. etasje, møterom Ibsen

Tilstede: Helse Sør-Øst RHF

Cathrine Lofthus, adm. dir. (møteleder)

Øystein Krüger, forskningssjef, Helse Sør-Øst RHF

Bjørn Erikstein, adm.dir. Oslo universitetssykehus HF,

Lillian Kramer-Johansen, ass. forskningsdirektør, Oslo universitetssykehus HF,

Hilde Lurås, leder, Klinikk for helsetjeneste og psykiatri, Akershus universitetssykehus sykehus HF

Universitetet i Oslo

Ole Petter Ottersen, rektor

Knut Fægri, viserektor

Frode Vartdal, dekan, Det medisinske fakultet,

Hilde Nebb, prodekan forskning, Det medisinske fakultet

Ivar P. Gladhaug, instituttleder, Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet

Observatører: Øistein Myhre Winje, brukerrepresentant

Sekretariatet: Torunn Berge, spesialrådgiver, Helse Sør-Øst RHF

Mette Sollihagen Hauge, seniorrådgiver, Universitetet i Oslo

Forfall: Per Morten Sandset, dir. forskning, innovasjon og utdanning

Elisabeth Arntzen, utdanningssjef

Erlend B. Smeland, dir. forskning, innovasjon og utdanning, Oslo universitetssykehus hf

Tone Ikdahl, ass. dir. Akershus universitetssykehus sykehus HF

Frode Gallefoss, forskningssjef, Sørlandet sykehus HF

Morten Dæhlen, dekan, Det matematisk- naturvitenskaplige fakultet

Pål Kraft, instituttleder Psyk. institutt, Det samfunnsvitenskapelige fakultet

Heidi Kapstad, dekan, Samarbeidsorganet mellom Helse Sør-Øst RHF, høgskolene i helseregionen og Universitetet i Agder

Hilde Jerkø, avdelingsdirektør, Norges forskningsråd

2

Saksliste:

Behandling av rapportutkast fra nasjonal arbeidsgruppe for samarbeid universitet og helseforetak

Bakgrunn Samarbeidsorganet mellom Helse Sør – Øst RHF og Universitetet i Oslo mottok 7.oktober 2016 utkast til rapport fra nasjonal arbeidsgruppe for samarbeid universitet og helseforetak. Medlemmene i Samarbeid organet var henstilt om å sende inn skriftlig innspill til sekretariatet i forkant. Følgende innspill forelå til og i møte: Helse Sør - Øst - Notat fra Akershus universitetssykehus HF

- Rapportutkast med kommentarer i teksten fra Oslo universitetssykehus HF - Innspill fra Sørlandet sykehus HF om begrepsbruken helseforetak versus universitetssykehus Universitetet i Oslo - Notat - Utkast til rapport med forslag til enderinger Observatører - Innspill fra Hilde Jerkø, Forskningsrådet, med forslag til korrigert omtale av momsproblematikken.

Behandling av rapporten Cathrine Lofthus innledet møtet med å beskrive prosessen for håndtering av rapportutkastene i den nasjonale arbeidsgruppen. Det siste utkastet til rapport fra arbeidsgruppen ble sendt ut 7.oktober med tanke på innspill fra de regionale samarbeidsorganene, NSG og HO21-rådet. Innspillene vil deretter bli vurdert av arbeidsgruppen og eventuelt innarbeidet i den endelige rapporten. Arbeidsgruppens rapportutkast ble gjennomgått og kommentert i møtet. Det var enighet om å utforme et felles innspill fra Samarbeidsorganet til den nasjonale arbeidsgruppen, med utgangspunkt i forhåndsmottatte kommentarer (se over) og diskusjonen i møtet.

Vedtak

Det utformes et innspill fra Samarbeidsorganet for Helse Sør - Øst RHF og Universitetet i Oslo til den nasjonale gruppen i løpet av fredag 21. oktober 2016. Innspillet godkjennes av Cathrine Lofthus og Ole Petter Ottersen på vegne av Samarbeidsorganet. I etterkant vil innspillet sendes ut til Samarbeidsorganets medlemmer.

Saksframlegg Møte: Samarbeidsorganet for Helse Sør - Øst RHF og Universitetet i Oslo Dato: 2. desember 2016 Saksbehandler: Randi Vad Sak nr. 31 - 2016 Tildeling av forskningsmidler fra Helse Sør-Øst RHF for 2017 De regionale forskningsmidlene består av både det øremerkede tilskuddet til forskning fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD-midler) og regionale budsjettmidler til forskning. Samarbeidsorganet med Universitetet i Oslo vedtar innstillingen om tildeling av midler fra det øremerkede tilskuddet til forskning fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), mens styret i Helse Sør-Øst RHF vedtar endelig tildeling av de samlede regionale forskningsmidler. Forskningsmidlene fra begge finansieringskildene utlyses i én felles prosess. Forskningsmidlene for 2017 ble lyst ut i juni med søknadsfrist 6. september. I år var det mulig å søke om midler innen følgende kategorier:

• Forskningsprosjekter, herunder o Doktorgradsstipend o Postdoktorstipend o Forskerstipend o Karrierestipend o Åpen prosjektstøtte o Utenlandsstipend

• Strategiske kategorier

o Regionale forskningsnettverk

Helse Sør-Øst RHF mottok totalt 580 søknader om forskningsmidler. Av disse ble 12 avvist på grunn av formelle feil. På møtet i Samarbeidsorganet vil det bli redegjort for fordelingsvirkninger av innstillingen om forskningsmidler for 2017, samt prosess for nyttevurdering. Forslag til vedtak: 1. Samarbeidsorganet slutter seg til innstillingen fra vurderingskomiteene for tildeling av

totalt 130,7 mill. kr til nye forskningsprosjekter og –tiltak. Av disse midlene utgjør henholdsvis det øremerkede tilskuddet til forskning fra Helse- og omsorgsdepartementet 98,7 mill. kr og regionale budsjettmidler fra Helse Sør-Øst RHF 32 mill. kr.

Kvalitet i praksisstudiene

i helse- og sosialfaglig høyere utdanning:

PRAKSISPROSJEKTET

Sluttrapport fra et nasjonalt utviklingsprosjekt

gjennomført på oppdrag fra KD i perioden 2014-2015

Februar 2016

ForordProsjektet Kvalitet i praksisstudier (Praksisprosjektet) er unikt i den forstand atKunnskapsdepartementet utfordret alle landets helse- og sosialfagtige profesjonsutdanninger til ådrøfte kvalitetskriterier for praksisstudier og egen praksismodell både samtidig og sammen.Prosjektet startet med 110 studieprogram som kvalifiserer til 19 forskjellige helse- ellersosialfaglige profesjoner, fordelt på 31 universitets- og h øyskoleinstitusjoner. i alle deler avprosjektet har det vært en forutsetning å ha med studentene og representanter fra helse- ogvelferdstjenestene. Over en prosjektperiode på drøyt to år har mer enn 200 personer bidratt

Rapporten oversendes Kunnskapsdepartementet som oppdragsgiver for prosjektet menrapportens anbefalinger berører i h øy grad også de øvrige sektordepartementene med ansvar for åsikre god kvalitet og troverdighet i helse- og velferdstjenestene. Økt kvalitet i tjenestetilbud ogtjenesteyting har vært hovedmålet i mange år, men helse- og velferdstjenestene er under press framange kanten Utdanningsoppgaven har ikke høy prioritet og det er satt av få eller ingen ressursertil veiledning av studenter og kompetanseheving hos veilederne. I særdeleshet gjelder dette forkommunal sektor.

Rapporten understreker behovet for at de berørte departementene nå bidrar med en samordnetinnsats for å sikre mer helhetlige og forutsigbare rammebetingelser for det sektor- ogtjenesteovergripende samarbeidet om veiledet praksis. Det vil gjøre det vesentlig lettere foruniversitets- og h øyskoleinstitusjonene og samarbeidspartnerne i helse- og velferdstjenestene åfølge opp sitt lovpålagte ansvar for at det skjer en tydelig utvikling i samarbeidet mellom UH-sektorog tjenestesektor. Dette gjelder ikke bare samarbeid om kvalitetsutvikling i praksisstudiene, menogså om tjenestekvalitet og kvalitet i praksisnær forskning og innovasjon.

Prosjektet bekrefter behovet for et mye tydeligere og bedre samarbeid i det daglige arbeidet mellomutdanningsinstitusjoner og praksisinstitusjoner, med god avklaring av partenes roller, ansvar ogressursinnsats. Dette gjenspeiles også i prosjektets anbefalinger, og de viktigste tiltakene her er:Formalisert veiledningskompetanse hos praksisveilederne, bedre integrasjon mellom teori ogpraksis i utdanningene og utstrakt bruk av kombinerte stillinger. Dette vil også bidra til økt statusfor utdanningsøppgaver i tjenestene.

Universitets- og h øgskolerådet vil takke alle som har bidratt til en spennende reise mot ensluttrapport som gir tydelige anbefalinger om hva som må til om man nå skal gå fra ord til handling.

En spesiell takk går til prosjektleder Grete Ottersen Samstad, helsefaglig sjef ved St. Olavs Hospital iTrondheim, som på en kunnskapsrik, systematisk og klok måte klarte å få dette store samarbeids¬

prosjektet opp å stå og vel i havn.

Alf RasmussenGeneralsekretær, UH R

1

2

Innhold Forord ............................................................................................................................................................................................ 1

Innhold .......................................................................................................................................................................................... 2

1. Oppsummering, anbefalinger og forslag til oppfølgingsprosjekter ............................................................ 5

1.1 Bakgrunn og prosjektoppdrag ......................................................................................................................... 5

1.2 Praksisprosjektets hovedfunn og anbefalinger ......................................................................................... 6

1.2.1 Forslag til kriterier og indikatorer for kvalitet i praksisstudiene ............................................ 6

1.2.2 Vurdere behovet for endringer i omfang og type av praksisstudier per utdanning ........ 8

1.2.3 Utrede behovet for en ordning for godkjenning av praksissteder som læringsarenaer 9

1.3 Behovet for bedre lovfesting og finansiering av veiledet praksis ..................................................... 9

1.4 Anbefalte oppfølgingsprosjekter .................................................................................................................. 10

2. Bakgrunn .......................................................................................................................................................................... 11

2.1. Samfunnsutfordringene og framtidas kompetansebehov ................................................................. 11

2.2. Mandat og mandatforståelse.......................................................................................................................... 13

2.3. Prosjektorganisering og arbeidsform ........................................................................................................ 14

3. Praksisstudier ................................................................................................................................................................ 15

3.1. Sentrale begreper for å forstå praksisstudier ......................................................................................... 15

3.2. Formålet med praksisstudier og sammenhengen mellom læringsutbytte, læringsaktiviteter

og vurderingsformer ......................................................................................................................................... 16

4. Aktører, lover og forskrifter ..................................................................................................................................... 18

4.1. Aktører og aktuelle lover og forskrifter som regulerer ansvaret for utdanning generelt og

praksisstudier spesielt ..................................................................................................................................... 18

4.2. Rammeverk som styrer innhold og omfang av praksisstudiene..................................................... 19

4.3. Formelle krav til fagmiljø, veiledning og praksisveileders kompetanse ..................................... 20

4.4. Samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og praksisinstitusjoner for kvalitet og relevans

20

4.5. Kort om finansiering av praksisstudier ..................................................................................................... 22

4.6. Oppsummering .................................................................................................................................................... 22

5. Forslag til endringer i omfang og type praksis ................................................................................................ 23

5.1. Mandat og metode .............................................................................................................................................. 23

5.2. Resultater ............................................................................................................................................................... 25

5.2.1. Kort oppsummering av forslag til endringer fra arbeidsgruppene ...................................... 25

5.2.2. Foreslåtte endringer i omfang ............................................................................................................. 36

3

5.2.3. Foreslåtte endringer i type praksis ................................................................................................... 36

5.2.4. Forslag til endringer i de eksterne praksisstudiene i masterstudier og

videreutdanninger .................................................................................................................................... 40

5.2.5. Forutsetninger som bør ligge til grunn for kvalitet og relevans i praksisstudiene ....... 40

5.2.6. Tiltak for økt kvalitet og relevans ...................................................................................................... 41

5.3. Diskusjon ................................................................................................................................................................ 43

5.3.1. Prosjektgruppens anbefalinger ........................................................................................................... 46

6. Forslag til kriterier og indikatorer for hva som kjennetegner kvalitet og relevans i

praksisstudiene ............................................................................................................................................................. 48

6.1. Mandat og metode .............................................................................................................................................. 48

6.1.1. Tolkning og avgrensing av mandatet ................................................................................................ 48

6.1.2. Metode ........................................................................................................................................................... 48

6.2. Kvalitetsområder for økt kvalitet og relevans i praksisstudier ....................................................... 49

6.2.1. Gjensidig forpliktende samarbeid om praksisstudier ............................................................... 49

6.2.2. Praksisveiledning ...................................................................................................................................... 50

6.2.3. Tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) ................................................................................... 52

6.2.4. Kunnskapsbasert praksis i praksisstudier ..................................................................................... 53

6.2.5. Systematisk kunnskapsutveksling og -utvikling .......................................................................... 54

6.3. Prosjektgruppens forslag til kvalitetsindikatorer ................................................................................. 55

7. Godkjenning av praksissteder som læringsarenaer ...................................................................................... 57

7.1. Mandat og metode .............................................................................................................................................. 57

7.2. Resultat ................................................................................................................................................................... 57

7.2.1. Bakgrunnslitteratur ................................................................................................................................. 57

7.2.2. Erfaringer fra utdanninger som har godkjenningsordninger................................................. 58

7.2.3. Eksisterende ordninger som skal bidra til å sikre kvalitet og relevans i

praksisstudiene .......................................................................................................................................... 58

7.2.4. Fra diskusjonen med NOKUT ............................................................................................................... 59

7.3. Diskusjon ................................................................................................................................................................ 59

7.4. Anbefaling .............................................................................................................................................................. 60

8. Oppsummering, avslutning og videre arbeid ................................................................................................... 60

8.1. Anbefalte oppfølgingsprosjekter .................................................................................................................. 62

Litteratur ................................................................................................................................................................................... 63

Vedlegg I: Styringsgruppens medlemmer ............................................................................................................... 68

4

Vedlegg II: Prosjektgruppens medlemmer ............................................................................................................. 69

Vedlegg III: Oversikt over involverte departementer, aktører og sentrale praksisarenaer (UHR

2010) ...................................................................................................................................................................................... 70

Vedlegg IV: Program for oppstartskonferansene for oppgave 1 i Praksisprosjektet ........................... 71

5

1. Oppsummering, anbefalinger og forslag til oppfølgingsprosjekter

1.1 Bakgrunn og prosjektoppdrag

På bakgrunn av utviklingstrekk i samfunnet, vil helse- og omsorgstjenestene erfare betydelige

kompetanse- og personellmessige utfordringer de neste tiårene. Velferdssystemets bærekraft

utfordres av demografiske endringer, økonomiske svingninger og svakere oppslutning om

velferdsordningene. Behovet for helsehjelp og omsorgstjenester vil øke, og det vil bli knapphet

på helse- og sosialfaglig arbeidskraft.

Trygge og kunnskapsbaserte tjenester, økt samhandling på tvers av fagbakgrunn, tjenester og

sektorer og økt kompetanse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten framheves av

myndighetene som sentrale virkemidler for å sikre god kvalitet og troverdighet i tjenestene, og

som forutsetninger for realiseringen av «pasientens helsetjeneste».

I den sammenheng settes også søkelyset på kvaliteten og relevansen i hele spekteret av helse- og

sosialfaglige profesjonsutdanninger. Det stilles spørsmål ved om de gir studentene den

grunnkompetansen som trengs for å gå inn i faglige fellesskap som skal bidra til mer kvalitet,

helhet og sammenheng i alle typer helse- og velferdstjenester.

Typisk for profesjonsutdanningene er at de er både FoU-baserte og praktiske, og skal utdanne til

bestemte yrker. Praksisstudier, som foregår i autentiske yrkessituasjoner under veiledning av

person med relevant yrkesutdanning og yrkespraksis, har alltid vært en sentral og obligatorisk del

av disse utdanningene. Likevel har kvalitetssikringen av slik veiledet praksis vært en utfordring i

mange år.

Utfordringer knyttet til tilgang på praksisplasser, samt kvalitet og relevans i praksisstudier i

helse- og sosialfagutdanningene er godt dokumentert. Utfordringene knyttes gjerne til struktur,

samarbeid, veiledning og finansering (Bjerknes og Cristiansen, 2015, Caspersen og Kårstein,

2013, Grønn, 2010, Kårstein og Caspersen, 2014, NIFU, 2015, UHR, 2010a og UHR, 2015). Det

er dokumentert stor variasjon i type og omfang praksisstudier, som ikke er faglig og pedagogisk

begrunnet.

Praksisstudier skjer på en rekke arenaer, og presset på praksisarenaene er stort. Det er et

misforhold mellom volum og behov, og kapasitet og kompetanse. Det er også et misforhold

mellom andelen praksisstudier i spesialisthelsetjenesten versus primærhelsetjenesten, i strid med

Samhandlingsreformens intensjoner. Også innen NAV, barnevern og privat sektor meldes om

behov for å legge til rette for flere praksisplasser.

I kjølvannet av Samspillsmeldingen1 fra 2012, ga Kunnskapsdepartementet (KD) UHR i oppdrag

å gjennomføre prosjektet Kvalitet i praksisstudier i perioden 2013-2015. I prosjektbeskrivelsen

står det at målet med oppdraget er « å gjennomføre et nasjonalt utviklingsarbeid som skal bidra til

1 Meld St nr 13(2011-2012) Utdanning til velferd. Samspill i praksis

6

å heve kvaliteten og sikre relevansen i de eksterne praksisstudiene i helse- og

sosialfagutdanningene slik at de kan møte framtidens kompetansebehov». Oppdraget bestod av

tre oppgaver:

1) Vurdere behovet for endringer i omfang og type av praksisstudier for hver utdanning, med

utgangspunkt i samfunnets behov. Arbeidet skal skje i et samarbeid mellom utdanningene

og praksisfeltet, og se på hvilken rolle praksisstudier på ulike læringsarenaer skal ha i

arbeidet med å sikre studentene et relevant læringsutbytte etter endt utdanning.

2) Utarbeide forslag til kriterier og indikatorer for hva som kjennetegner kvalitet og relevans

i praksisstudiene.

3) Utrede behovet for en ordning for godkjenning av praksissteder som læringsarenaer.

Nyere stortingsmeldinger, nasjonale strategier og handlingsplaner har vært retningsgivende for

hvordan prosjektgruppen har valgt å løse de tre oppgavene i prosjektoppdraget. Målet er at de

anbefalingene prosjektet legger fram i denne rapporten, skal bidra til å styrke utdanningenes og

praksisstudienes rolle og betydning for trygge og kunnskapsbaserte tjenester, økt samhandling på

tvers av fagbakgrunn, tjenester og sektorer, og økt kompetanse i den kommunale helse- og

omsorgstjenesten.

1.2 Praksisprosjektets hovedfunn og anbefalinger

1.2.1 Forslag til kriterier og indikatorer for kvalitet i praksisstudiene

Følgende krav mener prosjektet er avgjørende for å øke kvalitet og sikre relevans i praksisstudier:

De ulike utdanningsstedene har like sluttkompetansebeskrivelser for samme type

profesjonsutdanning.

Forpliktende samarbeid om praksisstudier reguleres av samarbeidsavtaler. De viktigste

områdene for samarbeidet inngår i felles rammeplan/forskrift.

Det stilles krav til veileders kompetanse. Det gjelder både profesjonskompetanse, akademisk

kompetanse, veiledningskompetanse og kompetanse i å jobbe kunnskapsbasert. Kravet om

formell veiledningskompetanse forskriftsfestes, likedan utdanningsinstitusjonens ansvar for å

tilby veilederutdanning og kontaktlærers bidrag på praksisstedet.

Det er behov for å øke status på praksisdelen av utdanningene, både i UH og tjenester.

Det etableres en karrierevei for de som har en stor andel praksisveiledning i jobben.

Kombinerte stillinger etableres for å utvikle et tett og forpliktende samarbeid mellom

utdanningsinstitusjon og praksisfelt, og for å øke både kvalitet og relevans i utdanningene.

Nye praksismodeller utvikles, utprøves, evalueres og utveksles i et likeverdig samarbeid

mellom utdanningsinstitusjon og praksissted.

Studentene får tilgang til aktuelle temaer for oppgaveskriving, samt tverrprofesjonelle

læringssituasjoner hvor sikkerhet og forbedring av samhandling praktiseres.

7

Det anbefales økt satsning på utdanningsforskning, med et spesielt fokus på arbeidsformer og

læringsutbytte i praksisstudier.

For å gjøre det mulig å evaluere og måle kvalitetsutvikling i praksisstudier, konkretiseres disse

anbefalingene ved hjelp av 21 indikatorer, hvorav 13 er på forskriftsnivå.2 De 13 samles etter

tema i 5 kvalitetsområder som i sum er ment å skulle dekke både struktur, prosess og resultat.

Kvalitetsområde Kvalitetsindikatorer i felles rammeplan/forskrift

1. Likeverdig og

gjensidig forpliktende

samarbeid

Læringsutbyttebeskrivelser for praksisstudiene utarbeides,

implementeres, videreutvikles og evalueres i samarbeid mellom

utdanningsinstitusjonen og praksisfeltet.

Resultater fra evaluering av praksisstedet som læringsarena rapporteres i organisasjonenes kvalitetssystem, og danner grunnlag for kontinuerlig forbedringsarbeid.

Veiledningsoppgaver i praksisstudier inngår i personal- og

virksomhetsplanlegging ved praksisstedet og

utdanningsinstitusjonene.

Samarbeidsavtaler regulerer ansvar, roller, kapasitet på

praksisplasser, kompetanse og samarbeidsarenaer på alle relevante

nivå, samt forsknings, utviklings- og innovasjonssamarbeid.

2. Praksisveiledning Praksisstedet har ansvar for den daglige veiledning og oppfølging

av studenten.

Kontaktlærer med ansvar for å følge opp studenter på praksisstedet,

skal være oppdatert i praksisfeltets problemstillinger og skal bistå

praksisveileder i pedagogiske spørsmål (planlegging av

læringsaktiviteter, veiledningsmetodikk, vurdering av skikkethet og

evaluering).

Praksisveileder skal ha formell veiledningskompetanse, definert

med læringsutbytter, og tilsvare minimum 10 studiepoeng i omfang.

Det utarbeides en plan for hvordan oppnå dette.

Utdanningsinstitusjonen tilbyr utdanning i veiledning og

kunnskapsbasert praksis tilpasset praksisstedet.

Praksisveileder skal som hovedregel være av samme profesjon som

den som blir veiledet.

3.TPS i praksisstudier Studentene skal i løpet av praksisstudiene erfare tverrprofesjonelt

samarbeid (TPS).

4.Kunnskapsbaserte

praksisstudier

Studentenes skal møte kunnskapsbaserte tjenester på praksisstedet.

Studentene skal involveres i FoUI-arbeid i løpet av praksisstudiene.

5.Systematisk

kunnskapsutvikling og -

utveksling.

Praksisinstitusjonen og utdanningsinstitusjonen skal samarbeide om

kunnskapsutveksling og –utvikling.

2 se kapittel 6: Forslag til kriterier og indikatorer for hva som kjennetegner kvalitet og relevans i praksisstudiene.

8

De 13 kvalitetsindikatorene vil kunne følges opp gjennom rapportering, måling og/eller tilsyn. De

øvrige 8 indikatorene er tenkt å skulle utfylle de 13 og inngå i en veiledende mal for

samarbeidsavtaler.

I forståelsen av indikatorforslagene er det viktig å skille mellom begrepene praksissted og

praksisstudier. Noen av kravene skal oppfylles på hvert enkelt praksissted, mens andre skal

oppfylles minimum en gang i løpet av praksisstudiene.

Hensikten med å implementere og følge opp de foreslåtte kvalitetsindikatorene er ikke å

underkjenne praksissteder, men å forbedre både tjenestene og praksisstudiene. Utviklingen av

kvalitetsindikatorer er en del av et større forbedringsarbeid med samme hensikt for både

praksisstedene og utdanningsstedene.

1.2.2 Vurdere behovet for endringer i omfang og type av praksisstudier per utdanning

14 arbeidsgrupper har deltatt i arbeidet med å vurdere behovet for og foreslå endringer i omfang

og type praksisstudier for hver av de 19 helse- og sosialfaglige utdanningene med utgangspunkt i

samfunnets behov.3 Gruppene har sett på dette i sammenheng med utviklingen av forslag til

kriterier og indikatorer tiltak for å bedre kvalitet og sikre relevans, jfr. forrige punkt.

Det er få motsetninger og mange fellesnevnere i arbeidsgruppenes forslag til forbedringer. De to

viktigste hovedfunnene når det gjelder omfang og type praksisstudier er: 1) med unntak av

sykepleierutdanningen, hvor praksisandelen er regulert av EUs yrkesdirektiv, kan det synes som

om omfanget av praksisstudier per utdanning allerede ligger på et minimum, og 2) forslag om økt

andel praksisstudier i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Følgende anbefalinger fra prosjektgruppen gjelder for alle de 19 profesjonsutdanningene som

prosjektet omfatter:

Omfanget av praksisstudier i sum videreføres, men med en større grad av harmonisering av

omfang mellom studiesteder.

En større andel av praksisstudiene legges til kommunene, forutsatt at dette bidrar til at

studentene oppnår forventet læringsutbytte.

En større andel praksisstudier legges til privat sektor, forutsatt at dette bidrar til at studentene

oppnår forventet læringsutbytte, og forutsatt forpliktende avtaleverk og hensiktsmessig

finansieringsordning.

Selv om det er organisatorisk og logistisk utfordrende, bør det legges til rette for at

tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) også kan skje i reelle pasient/klient/

brukersituasjoner. Det bør utarbeides læringsutbyttebeskrivelser for tverrprofesjonell

samhandlingskompetanse i praksisstudier.

3 se kapittel 5: Forslag til endringer i omfang og type praksis.

9

Studentposter bør i større grad anerkjennes som en god pedagogisk modell. Der det er

organisatorisk gjennomførbart, kan TPS inngå som en del av læringsutbyttene.

Det unike med ekstern veiledet praksis er at det skjer i autentiske yrkessituasjoner, i møte

med pasienter/klienter/brukere. Andre pedagogiske virkemidler, som for eksempel

casestudier, simulering og ferdighetsstudier, benyttes som målrettet forberedende

undervisning. Der dette understøtter læringsutbyttebeskrivelsene i praksisstudiene og bidrar

til mer sammenhengende og integrerte overganger mellom teori og praksis, kan det også

integreres i praksisstudiene.

1.2.3 Utrede behovet for en ordning for godkjenning av praksissteder som læringsarenaer

For å besvare denne delen av oppdraget, har prosjektgruppen innhentet erfaringer fra utdanninger

i Norge som har godkjenningsordninger for praksissteder (lærer, lektor, politi).4 Til tross for

etablerte godkjenningsordninger, er mangelen på praksisplasser så stor, at praksissteder også ved

disse utdanningene tas i bruk uten at alle kriterier er oppfylt.

Prosjektets hovedkonklusjon på dette punktet er at det ikke er behov for en egen ordning for

godkjenning av praksissteder, og har følgende anbefalinger:

En ny type godkjenningsordning av praksissteder vil ha begrenset nytteverdi for styrking av

kvalitet og relevans.

Kvalifikasjonsrammeverket og NOKUTs tilsynsordning er tilstrekkelige virkemidler til å

utvikle og kontrollere kvalitet på praksisstudiene. Dette forutsetter at

o læringsutbyttebeskrivelser for praksisstudiene utarbeides i samarbeid mellom

utdanning og praksisfelt,

o krav til kvalitet i praksisstudiene forskriftsfestes og hjemles i NOKUTs

studietilsynsforskrift,

o det initieres et prosjekt som tester ulike metoder for hvordan NOKUT, evt i samarbeid

med Helsetilsynet, kan føre tilsyn med kvalitet og relevans i praksisstudier.

Mer lik lovfesting og finansiering av praksisstudier er en viktigere forutsetning for gode

læringsarenaer i praksisfeltet enn en ny type godkjenningsordning.

1.3 Behovet for bedre lovfesting og finansiering av veiledet praksis

I prosjektoppdraget inngikk ikke å utrede kostnader ved gjennomført god kvalitet på veiledet

praksis for alle studentgrupper, eller å vurdere behovet for endringer i andre rammebetingelser.

Dette er under utreding i en interdepartemental prosess. Imidlertid har viktige rammebetingelser

som lovfesting, finansiering og styring vist seg som både hindringer og forutsetninger gjennom

4 Se kapittel 7, Godkjenning av praksissteder som læringsarenaer.

10

hele prosjektet når det handler om å øke kvalitet og sikre relevans i praksisstudiene.

Praksisprosjektets klare anbefalinger er derfor følgende:

Mer lik lovfesting og finansiering av praksisstudier er en forutsetning for at universitet og

høgskoler, i samarbeid med praksisfeltet, kan sørge for tilstrekkelig tilgang til praksisplasser,

og god kvalitet og relevans i praksisstudiene.

Alle virksomhetsområder må få klare bestemmelser om sektorenes medansvar for utdanning

generelt og et sørge for-ansvar for praksisstudier spesielt. Lovteksten må formuleres i samme

klartekst, slik at den ikke blir gjenstand for ulik tolkning av partene.

Styringskrav og rapporteringskrav knyttet til utdanningsoppgaven må formuleres likt fra

sektordepartementene til underliggende tjenester og praksisinstitusjoner, og svare på kravene

fra Kunnskapsdepartementet.

Kostnader til praksisstudier må kartlegges og budsjetteres.

Praksisstudier må finansieres mere likt, og være i tråd med de krav som stilles og ressurser

som utløses.

Det må innføres incitamenter både i utdanningsinstitusjonen og praksisinstitusjonen som

bidrar til å øke både kvaliteten og statusen på praksisstudiene.

Studenter utgjør en stor ressurs for praksisstedene. Gode praksisarenaer er attraktive

arbeidsplasser for nyutdannede, og dermed viktig i rekrutteringsøyemed. Et gjensidig

forpliktende samarbeid om utdanning bidrar til utvikling av kunnskapsbaserte tjenester og

kunnskapsbasert utdanning.

1.4 Anbefalte oppfølgingsprosjekter

Det er viktig at partene nå bygger videre på det momentum for endring som er skapt gjennom

praksisprosjektet. Basert på et videre samarbeid mellom UH-sektoren og helse- og

velferdstjenestene, anbefaler prosjektet rask oppstart av følgende oppfølgingsprosjekter:

Det bør utvikles en nasjonal modell for veiledningsutdanning, inklusive

læringsutbyttebeskrivelser for det som kan være felles innhold.

Det bør utvikles modeller for kombinerte stillinger som kan tilpasses alle

profesjonsgrupper innen helse- og sosialfeltet, inklusiv organisering og finansiering.

Det bør iverksettes et prosjekt som skal foreslå en modell for utviklingstilsyn av

praksissteder, som en oppfølging av anbefalingene knyttet til oppgave 3. Modellen bør

utvikles i et samarbeid mellom UH, praksisinstitusjon, Helsetilsynet og NOKUT.

Kvalitetsindikatorene bør testes ut og brytes ned i målbare størrelser i et prosjekt.

Som en oppfølging av kravene i EUs Yrkesdirektiv, bør det iverksettes et prosjekt som utreder nytten av å utvide varigheten av sykepleierutdanningen til mer enn 3 år.

11

2. Bakgrunn

2.1. Samfunnsutfordringene og framtidas kompetansebehov HelseOmsorg21 (juni 2014) er den nasjonale strategien for en målrettet, helhetlig og koordinert

innsats for FOU og innovasjon innen helse og omsorg. Strategien peker på at velferdssystemets

bærekraft utfordres av blant annet demografiske endringer, økonomiske svingninger og svakere

oppslutning om omfanget og bredden av velferdsordningene. Behovet for helsehjelp og

omsorgstjenester vil øke, og det vil bli knapphet på arbeidskraft. Hovedprioriteringene i

strategien er bl.a. et kunnskapsløft for kommunene og et kunnskapsbasert helse- og

omsorgssystem.

Viktige utviklingstrekk er at flere personer med et større mangfold av lidelser vil få sine tilbud i

kommunale og gradvis mer teknologiske helse- og omsorgstjenester. Videre vil omfanget av

tiltakstrengende personer øke så sterkt at forebyggende tiltak og tidlig intervensjon vil måtte få

langt større oppmerksomhet og synlig effekt.

Arbeids- og velferdsområdet er i stor grad styrt av myndighetenes mål om høy sysselsetting. Ikke

bare med tanke på tilgang til arbeidskraft og nasjonaløkonomiske hensyn, men også for å

motvirke økonomiske, helsemessige og sosiale forskjeller. Den positive helsegevinsten

yrkesdeltagelse har på enkeltindivider er et undervurdert helsegode også innenfor helsetjenestene

(Waddel og Burton, 2006).

Fattigdomsbegrepet kobles til manglende yrkesdeltakelse og i sterkere grad knyttes det til bosatte

flyktninger. Ut fra antallet flyktninger som i dag oppholder seg på akuttmottak har behovet for

bosetting i kommunene økt kraftig. Økningen har gitt akutte utfordringer på mange områder, alt

fra praktiske til helsemessige og medisinske. Den økende tendensen til «utenforskap» i

flyktninggruppen kan bli ytterlig forsterket dersom ikke kvaliteten på integreringsarbeidet økes.

Pågang og behov for tjenester fra barnevernet er økende. Barn med behov er ofte avhengig av

hjelp fra flere tjenester, på flere områder og i flere faser i livet. Disse må fanges opp tidligere på

de arenaene de befinner seg utenfor hjemmet, som barnehage, skole og helsestasjon.

Det forespeiles også en sterk vekst i de eldste aldersgruppene og økning i livsstilsrelaterte

sykdommer som kreft, hjerte-/karsykdommer, KOLS, diabetes, muskel-/skjelettsykdommer,

rusmisbruk, psykisk sykdom og demens. Dette er folkesykdommer med behov for langvarig

oppfølging.

Reduksjon av angst, depresjon og rusproblem er et annet sentralt mål. Utvikling av denne type

problem gir ofte behov for behandling fra sammensatte tjenester, krever sterke tjenester utenfor

institusjon og nye faglige tilnærminger.

Meld. St. 26 (2014-2015) Framtidas primærhelsetjeneste – nærhet og helhet

(Primærhelsetjenestemeldingen) forsterker behovet som beskrevet i HelseOmsorg21 –strategien

for å styrke kunnskapsgrunnlaget og kompetansen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

12

Når forskning blir en integrert del av praksis foregår en kontinuerlig faglig oppdatering av

personell som gir grunnlag for å drive kunnskapsbasert undervisning og veiledning.

Kunnskapsbasert praksis er betegnelsen på en tenke- og arbeidsmåte for å utvikle tjenestene

gjennom systematisk og reflektert bruk av ulike kunnskapskilder. Altså, at faglige avgjørelser er

fundert i systematisk innhentet forskningsbasert kunnskap, erfaringskunnskap og det berørte

menneskets ønsker og behov i den gitte situasjonen.

Kunnskapsbasert praksis i praksisstudier betyr at studentene trenes i å etterspørre, kritisk

vurdere, og formidle kunnskap i samspill med relevante andre. Det er kun i de eksterne

praksisstudiene at studenten kan erfare kombinasjonen av disse tre elementene i autentiske

situasjoner.

I Primærhelsetjenestemeldingen problematiseres at kommunehelsetjenesten ikke brukes nok som

praksisarena i utdanningen av helsepersonell. Det er et mål å øke praksisandelen i

kommunehelsetjenesten. Dette følges opp gjennom Kompetanseløft 2020, For dei samla helse-

og omsorgstenestene i kommunane, som er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og

fagutvikling. En av strategiene er å sikre at grunn- og videreutdanningene har god kvalitet og er

tilpasset tjenestenes behov. Videre vil man heve kompetansen hos de ansatte med mål om styrket

forsking, innovasjon og kunnskapsbasert praksis.

De samme hovedtrekkene og anbefalingene støttes gjennom Meld. St. 34 (2012–2013)

Folkehelsemeldingen. God helse – felles ansvar og i Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal

helse- og sykehusplan. Også her understrekes betydningen av at innholdet i utdanning av

helsepersonell må gjenspeile samfunnets behov, og at det er nødvendig med bedre

samspill mellom utdanning og helsetjenestene.

I de nevnte meldingene trekkes videre fram behovet for mer tverrfaglig kompetanse og

teamarbeid som ett av virkemidlene for å skape «pasientens helsetjeneste».

Kompleksiteten og bredden i oppgavene som skal løses i helse- og velferdstjenesten øker;

det er stadig flere som har behov for hjelp fra mer enn en profesjon. Meld. St 13 (2011-

2012), Utdanning for velferd. Samspill i praksis (Samspillsmeldingen) slår fast at «I et

stadig mer komplekst velferdssystem der mange brukere opplever sammensatte

problemer, er det avgjørende for kvaliteten i tjenestene at de som tilbyr og utfører dem,

forholder seg systematisk til kunnskap og kan samhandle på tvers av fagbakgrunn» (s41).

Begrepet tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) ble i Samspillsmeldingen beskrevet

som en læringsform der studenter fra to eller flere yrkesretninger lærer om, av og sammen

med hverandre. Dvs. interaktiv læring der en både erfarer tverrprofesjonelt samarbeid og

lærer om hverandres kompetanseområde, alt i reelle pasient/klient/brukersituasjoner. TPS

kan også skje ved casestudier, ferdighetstrening og andre læringsaktiviteter.

Handlingsplan for oppfølging av HelseOmsorg21-strategien (2015-2018) oppsummerer både

utfordringer og løsninger ved å si at regjeringen ønsker å legge til rette for god fysisk og psykisk

helse gjennom hele livsløpet og vil utvikle en helse- og omsorgstjeneste som leverer

13

kunnskapsbaserte, likeverdige og trygge tjenester. Regjeringen vil bedre kvaliteten og øke

relevansen i helse- og sosialfagutdanningene ved å følge opp 3 av prosjektene etter

Samspillsmeldingen; nemlig prosjektene Felles innhold, Kvalitet i praksisstudier og Lovfesting

av utdanningsoppgaver i kommunene.

Prosjektet Kvalitet i praksisstudier (Praksisprosjektet) er ett av flere prosjekter i oppfølgingen

Samspillsmeldingen. Her behandles hele det helse- og sosialfaglige utdanningsområdet i lys av

disse utdanningenes samfunnsoppdrag, og som et helhetlig utviklings- og satsningsområde.

Meldingen så på reformer, utvikling og endringer i helse og velferdstjenestene som vil være av

betydning for tjenestenes kunnskaps- og kompetansebehov på kort og lang sikt.

2.2. Mandat og mandatforståelse Målet er å gjennomføre et nasjonalt utviklingsarbeid som skal bidra til å heve kvaliteten og sikre

relevansen i de eksterne praksisstudiene i alle 19 helse- og sosialfagutdanninger for å møte

framtidens kompetansebehov. Mandatet beskriver tre oppgaver:

1. Vurdere behovet for og foreslå endringer i omfang og type av praksisstudier for hver

utdanning med utgangspunkt i samfunnets behov. Arbeidet skal skje i et samarbeid

mellom utdanningen og praksisfeltet, og se på hvilken rolle praksisstudier på ulike

læringsarenaer skal ha i arbeidet med å sikre studentene et relevant læringsutbytte etter

endt utdanning.

2. Foreslå kriterier og indikatorer for hva som kjennetegner kvalitet og relevans i

praksisstudiene.

3. Utrede behovet for en ordning for godkjenning av praksissteder som læringsarenaer.

Tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) i helse- og sosialfagutdanningene er et

utdanningspolitisk mål for å imøtekomme arbeidslivets behov for bedre tverrfaglig samarbeid i

helse- og omsorgstjenestene. TPS skal på bakgrunn av dette være en del av oppdraget og knyttes

til punkt 1 og 2 ovenfor.

Til grunn for arbeidet ligger yrkeskvalifikasjonsdirektivet for de harmoniserte utdanninger, det

nasjonale kvalifikasjonsrammeverket og politiske føringer i Samspillsmeldingen. Oppdragsgiver

forventer konkrete forslag til endringer i omfang og type praksisstudier.

Mandatet er innrettet mot å sikre den kvalitative relevansen i eksterne praksisstudier, altså

hvordan innhold og arbeidsprosesser bør utformes for å være optimalt nyttige for det arbeidslivet

det siktes mot (NOKUT, 2015). Kontakt og samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv er viktig

for å oppnå dette, og prosjektets arbeidsform gjenspeiler dette.

I prosjektet inngår alle 19 helse- og sosialfaglige grunnutdanninger med tilhørende videre- og

mastergradsutdanninger. Prosjektet bygger på erfaringer som de enkelte utdanningsinstitusjoner

har gjort i arbeidet med å utvikle gode samarbeidsstrukturer med både spesialisthelsetjenesten og

den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Prosjektet har forankring både hos

14

institusjonsledelsen og den faglige ledelsen, og har søkt en bredest mulig involvering av

fagpersoner på tvers av institusjoner. Prosjektet er gjennomført i et nært samarbeid mellom

universitets- og høyskolesektoren, helse- og velferdstjenestene og ansvarlige myndigheter.

I oppdraget inngår ikke å vurdere endret lovfesting og finansiering av eksterne praksisstudier, da

dette har vært utredet parallelt av en tverrdepartemental arbeidsgruppe. Prosjektgruppen har

likevel belyst behovet for endringer i rammebetingelsene, slik at de bedre understøtter formålet

med de eksterne praksisstudiene.

2.3. Prosjektorganisering og arbeidsform Oppdraget ble gitt av Kunnskapsdepartementet (KD) til Universitet og høgskolerådet (UHR),

som står som prosjekteier.

Styringsgruppeleder har vært avdelingsdirektør Bente Skulstad fra Helsedirektoratet.

Sekretær for styringsgruppen er Trine Grønn i UHRs sekretariat.

Styringsgruppen har vært representert av deltakere/ledere fra de nasjonale profesjonsrådene, de

involverte departementene, partene i arbeidslivet og studentene.5

Prosjektleder er helsefaglig sjef Grete Ottersen Samstad fra St. Olavs Hospital (50 %

engasjement), som i tillegg har knyttet til seg prosjektmedarbeider (20 % engasjement).

Prosjektgruppen har vært likt representert med studentrepresentant og 6 representanter fra hhv

UH og praksisfelt. Alle har hatt oppnevnte varaer. En vara har blitt fast medlem.6

Arbeidsgrupper: For å bidra til løsning av oppgave 1, ble det oppnevnt i alt 14

utdanningsspesifikke arbeidsgrupper, også disse likeverdig sammensatt.

Medregnet vararepresentanter, har nær 200 personer fra hele landet bidratt i Praksisprosjektet.

Åpenhet omkring framdrift og løsning har vært en strategi for få innspill underveis i prosessen,

og lette implementeringen dersom endringsforslagene blir vedtatt. Det er opprettet et nettsted for

prosjektet: http://www.uhr.no/prosjekter/kvalitet_i_praksisstudier

5 Se vedlegg I 6 Se vedlegg II

15

3. Praksisstudier Praksisprosjektet har erfart at man bruker begrepene ulikt når man omtaler praksisstudier. I det

følgende gis derfor definisjoner på sentrale begreper som anvendes. Videre beskrives formålet

med praksisstudier, og sammenhengen mellom læringsutbytter, læringsformer og vurdering.

Hensikten er å skape en omforent forståelse og utgangspunkt for diskusjon.

3.1. Sentrale begreper for å forstå praksisstudier Profesjonsutdanninger: Disse utdanningene er basert på et vitenskapelig kunnskapsgrunnlag og

kvalifiserer til bestemte yrker, hvor praksiskunnskap og praktiske ferdigheter står sentralt.

Profesjonsutdanninger skiller seg fra disiplinfag ved at de utdanner til et spesifikt yrke, og

studentene skal også lære å løse bestemte praktiske oppgaver. Et kjennetegn ved

profesjonsutdanningene er at de både skal være FoU-baserte og praktiske, og at FoU i stor grad

har en anvendt karakter (Utdanning + FoU = Sant. UHR, 2010).

Praksisperiode: En praksisperiode er gjerne beskrevet som et emne, med egne

læringsutbyttebeskrivelser, arbeidsmåte (læringsaktiviteter som gjør det mulig for studentene å

oppnå læringsutbyttet), samt vurderingsordning som er egnet til å vurdere om læringsutbyttene er

oppnådd.

Ekstern veiledet praksis: Ekstern veiledet praksis kjennetegnes av at studentene for en

tidsbestemt periode befinner seg i en situasjon hvor de skal arbeide omtrent som en yrkesutøver.

Kravene til oppgaver, omfang og utførelse vil være ulikt avhengig av hvor i studieløpet studenten

befinner seg. Praksisstudiene gjennomføres utenfor utdanningsinstitusjonens egen ramme med en

fagperson på praksisstedet som veileder.7 En mulig definisjon på praksisstudier forstått slik, er

«planmessig opplæring som foregår i autentiske yrkessituasjoner under veiledning av person med

relevant yrkesutdanning og yrkespraksis» (Brandt, 2005:11).

Intern veiledet praksis: Flere utdanninger benytter i tillegg interne veiledete praksisstudier som

læringsform, og disse gjennomføres i regi av egen utdanningsinstitusjon. For utdanninger som

har intern praksis, sees dette som en viktig forberedelse og en premiss for ekstern praksis ved

utdanningsstedene.8

Praksisveileder og kontaktlærer: Praksisveileder er den fagpersonen fra praksisstedet som har

ansvar for å følge opp studenten som er i praksis. Kontaktlærer er den fagperson ved

utdanningsinstitusjonen som utgjør et bindeledd mellom praksisstedet og utdanningen, og som

bidrar i pedagogiske og faglige spørsmål. Utdanningsinstitusjonen har i hht Lov om universitet og

høgskoler ansvaret for vurdering av studenten.

7 Se Kunnskapsdepartementets rundskriv F-03-14 der det vises til brev fra UHR 22.6.08. 8 Se også rapporten «Praktisk øving i tannhelseutdanningene i Norge. En sammenligning av studiemodeller» (NIFU, 2015).

16

Veiledning og veiledningskompetanse: Veiledning beskriver en rekke pedagogisk tilrettelagte

aktiviteter. Praksisprosjektet lener seg på Løw (2009), som beskriver veiledning som en

fellesbetegnelse som inkluderer rådgivning, supervisjon, konsultasjon, mentorfunksjon og

coaching. Betegnelsen veiledning bør forbeholdes den komplementære relasjonen mellom den

mer erfarne og kompetente, og den mindre erfarne eller mindre kompetente i en undervisnings-,

utdannings- eller yrkessammenheng. Handlingskompetanse som veileder innebærer å planlegge,

begrunne, gjennomføre, vurdere og reflektere over veiledning og coaching i en-til-en- situasjoner,

i grupper, på ulike arenaer og i endrings- og utviklingsarbeid.

Læringsutbytte: I tråd med nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) er

læringsutbyttet det en person vet, kan og er i stand til å gjøre som resultat av læringsprosessen.

Det uttrykkes i form av kunnskaper, ferdighet og generell kompetanse, og nivået på

læringsutbyttet er avhengig av kompleksiteten hos disse.

3.2. Formålet med praksisstudier og sammenhengen mellom læringsutbytte,

læringsaktiviteter og vurderingsformer Det er flere måter å beskrive formålet med praksisstudier på. Caspersen og Kårstein (2013) skiller

mellom kunnskapsformålet, sosialiseringsformålet og rekrutteringsformålet i praksis.

Kunnskapsformålet handler om hvordan den praktiske treningen skal gi studentene anledning til å

knytte kunnskapen de har jobbet med på skolen til det situasjonsbestemte i arbeidsfeltet.

Praksisopplæringen har også et sosialiseringsformål, der studentene skal bli kjent med hvordan

yrkesfeltet er organisert, og hvordan arbeidet gjennomføres rent praktisk. Utdanning forstås i

denne tradisjonen ikke bare som tilegnelse av kunnskap som skal anvendes, men også som en

introduksjon til de normer og verdier, formelle og uformelle, som legger føringer for arbeidet til

en profesjonsutøver. Rekrutteringsformålet med praksis handler om at praksisfeltet skal finne

arbeidskraft på kort og lang sikt, og at studentene skal komme i kontakt med fremtidige

arbeidsgivere (Caspersen og Kårstein, 2013).

Benner et al. (2010) fremhever at hensikten med praksisstudier er å lære ved å gjøre, observere

og delta i et arbeidsfellesskap. I praksisstudiene erfarer studentene at viktige sider ved kompetent

og dyktig arbeid blir eksemplifisert, artikulert, synliggjort og tilgjengeliggjort. De skal gjennom

sin veiledete praksis få hjelp til å forstå, reflektere over og artikulere sin praksis i spesielle

kliniske situasjoner. De skal lære å identifisere, kommunisere og håndtere etiske dilemmaer og

faglige utfordringer som kommer til uttrykk i kliniske situasjoner, og gjennom dette få

kompetanse til å se, fortolke, vurdere og prioritere det som er viktig i den enkelte kliniske

situasjon. Gjennom refleksjon skal den kliniske kompetanse kontinuerlig utvikles.

I dagens rammeverk for høyere utdanning utgjør læringsutbyttebeskrivelser en sentral komponent

som skal ligge til grunn for valg av undervisnings- og vurderingsformer i hver enkelt utdanning.

Sammenhengen mellom læringsutbytte, vurderingsformer og undervisning kan forstås ved hjelp

17

av «Constructive alignment» (Biggs og Tang, 2011). Det er et læringsprinsipp som er godt

forankret i relevant læringsteori for høyere utdanning, og forfekter at læringen får høy kvalitet når

læringsutbytte, vurderingsformer og undervisning samsvarer godt med hverandre. Hvis man for

eksempel ønsker at studenter skal lære å samhandle med andre yrkesgrupper, bør studentene også

vurderes på hvor godt de faktisk samhandler med andre, og undervisningen bør gi studentene god

anledning til å trene på slik samhandling.

I lys av dette utgjør eksterne praksisstudier viktig undervisning som legger til rette for at

studentene kan oppnå ønsket læringsutbytte. Utover tilrettelegging for målrettet læring, gir også

eksterne praksisstudier opportunistisk og implisitt læring (Morris og Blaney 2010). Det innebærer

at studentene i praksisstudiene eksponeres for situasjoner som er velegnet til læring, men som

ikke kan planlegges (f.eks. hjertestans) eller som er vanskelig å måle (f.eks. utvikling av

profesjonalitet, holdninger, taus kunnskap). Ønskede læringsutbytter for hver enkelt utdanning er

først og fremst UH-sektorens ansvar å definere og vedlikeholde, men helse- og velferdstjenesten

bør påvirke dette både i form av å stille krav om kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse

for de nyutdannede, og i form av inkludering og involvering av studenter i egen

profesjonsutøvelse i løpet av studietiden.

18

4. Aktører, lover og forskrifter

Kvalitet i praksisstudiene utfordres ved at praksisstudier skjer på mange ulike arenaer hvor

forpliktelsen til å motta studenter er regulert av ulike lovverk, med ulik ordlyd. I dette kapitlet

beskrives først aktørene i praksisstudier og deres ansvar for høyere utdanning generelt og ansvar

for praksisstudier spesielt. Videre gjengis ulike rammeverk som bestemmer hvordan studier skal

beskrives og hvordan partene skal samarbeide. Her fremgår hvilke krav som stilles til

praksisstedet når det gjelder kompetanse. Hensikten med kapitlet er å vise hvilket handlingsrom

vi har til å foreslå endringer i praksisstudier samt å vurdere om åpenbare kvalitetsforbedrende

tiltak allerede er dekket av rammeverket.

4.1. Aktører og aktuelle lover og forskrifter som regulerer ansvaret for utdanning

generelt og praksisstudier spesielt Hovedaktørene innen praksisstudier er universitet og høgskoler, de fire regionale helseforetakene

og deres underliggende helseforetak, kommuner, privat virksomhet med avtaler med kommuner

og helseforetak, fylkeskommuner, apotekene, barnevernsinstitusjoner, NAV osv. (UHR, 2010,

tabell 3 s. 17).9

Utdanningsinstitusjonenes overordnede ansvar for akkrediterte studier reguleres av Universitets-

og høyskoleloven, og gjelder både teori- og praksisstudier. Akkreditering av studieprogram er

basert på en faglig vurdering av studietilbudet ihht. Studietilsynsforskriften og etter NOKUTs

utdypning av forskriften i NOKUT sin ‘Veiledning til studietilsynsforskriften’ (NOKUT 2013). I

tillegg må krav i rammeplan og yrkesdirektiv være oppfylt før akkreditering kan gis (NOKUT,

2013; Studietilsynsforskriften, 2013).

Helse- og sosialfagutdanningene benytter et vidt spekter av yrkesfelt og praksisarenaer til

praksisstudier for studenter. I noen tilfeller er tjenestenes plikt til å ta imot og veilede studenter i

praksis tydelig forankret i lovverk: For spesialisthelsetjenesten benyttes uttrykket sørge for, når

det gjelder ansvaret for å dekke behovet for undervisning og opplæring av helsefaglige studenter

innen helseregionen. (Spesialisthelsetjenesteloven § 3-5. Om deltakelse i undervisning og

opplæring) For apotek benyttes uttrykket at studenter har rett til praktisk opplæring osv.

(Apotekloven § 4-6. Praktisk opplæring i praksisapotek) For praksisarenaer innen

spesialisthelsetjenesten og apotekvesenet innebærer dette en lovhjemlet plikt til å ta imot og

veilede studenter (UHR, 2010).

Loven er ikke formulert i samme klartekst for praksis i kommunehelsetjenesten: Her benyttes

uttrykket plikter å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell. (Lov om

kommunale helse- og omsorgstjenester: § 8-1. Undervisning og praktisk opplæring) Tilsvarende

9 De involverte departementene er styrt av ulike lovverk. For oversikt over involverte departementer med underliggende aktører og sentrale praksisarenaer, se vedlegg III.

19

uttrykk å medvirke til benyttes også for tannhelsetjenesten. (Tannhelsetjenesteloven: § 6-1.

Undervisning og praktisk opplæring). At loven ikke er formulert i samme klartekst fører til ulik

tolkning av partene.

Praksisarenaer som ikke har bestemmelser om gjennomføring av praksisstudier er blant annet

barnevernstjeneste, kriminalomsorg, ortopediske verksted, optiske forretninger, private

laboratorier, sosialtjeneste, m.m. Det er uheldig for kvalitet i praksisstudier at for eksempel

sosialtjenesteloven, barnevernsloven og straffegjennomføringsloven ikke har klare bestemmelser

og en tydelig ansvars- og arbeidsdeling for sektorenes medansvar for utdanning gjennom

tilrettelegging for praksisstudier (UHR, 2010, s. 18-19).

4.2. Rammeverk som styrer innhold og omfang av praksisstudiene Kvalifikasjonsrammeverk, rammeplaner og fag/studie/programplaner er styrende for

praksisstudiene. De utgår fra KD og er hjemlet i Lov om Universitet og høgskoler (UH-loven).

Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) fastslår at alle studier skal

beskrives gjennom læringsutbyttebeskrivelser, dvs hvilken kompetanse kandidaten skal ha etter

endt studium. Programplanen gir én total læringsutbyttebeskrivelse på programnivå. Studiets

innhold (emnene) og oppbygning skal samsvare med og være tilpasset læringsutbyttebeskrivelsen

på programnivå slik at læringsutbyttet oppnås. Hvert emne skal også ha sine

læringsutbyttebeskrivelser og disse skal fremgå av programplanen.

Nasjonale rammeplaner for høyere utdanning er hjemlet i Universitet og høgskoleloven og har

bestemmelser om felles og utdanningsspesifikt innhold. De inneholder mål for hva utdanningene

skal kvalifisere til, viser utdanningenes omfang og innhold og gir retningslinjer for

vurderingsordninger og arbeids- og studieformer, krav til praksis. Av de utdanninger som

Praksisprosjektet omfatter, har 8 av 19 grunnutdanninger og 10 videreutdanninger rammeplaner.

Prosjektet Nytt system for kompetansekrav (ett av flere prosjekt i oppfølgingen av

Samspillsmeldingen) foreslår blant annet å erstatte de utdanningsspesifikke rammeplanene med

en felles rammeplan/forskrift for alle utdanningene. For de fleste rammeplanstyrte utdanninger

innebærer dette et større handlingsrom. For sykepleierutdanningen, som i tillegg er styrt av

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet, vil ikke handlingsrommet bli vesentlig endret. Her fastslår

direktivet at minst halvparten av studietiden skal foregå i praksis (2.300 timer), og at det skal

innebære pasientkontakt. I vedlegg nevnes 7 områder som den kliniske undervisningen skal

omfatte.10

10 Praksis defineres slik (artikkel 31.5): «Klinisk utdanning er den delen der sykepleierstudenter, som en del av et lag og i direkte kontakt med friske eller syke enkeltpersoner og/eller grupper, lærer a organisere, gi og evaluere den nødvendige samlede sykepleie, på grunnlag av den kunnskap og de ferdigheter de har tilegnet seg».

20

I tillegg til sykepleierutdanningen, er også lege-, jordmor-, provisorfarmasøyt- og

tannlegeutdanningene styrt av Yrkeskvalifikasjonsdirektivet, men ikke tilsvarende detaljert.

4.3. Formelle krav til fagmiljø, veiledning og praksisveileders kompetanse KDs rammeverk beskriver forpliktelsene til både utdanningsinstitusjon og praksisinstitusjon. De

viktigste reguleringene av praksisstudier er Studietilsynsforskriften (2013) og Forskrift om

kvalitet i høyere utdanning (2010).

Studietilsynsforskriften (2013) med NOKUT sin veileder til denne, sier blant annet at:

Fagmiljøets sammensetning, størrelse og samlede kompetanse skal være tilpasset studiet

slik det er beskrevet i plan for studiet og samtidig tilstrekkelig for å ivareta den forskning

og de faglige og kunstneriske utviklingsarbeidet som utføres. Med fagmiljø menes de

personene som gir regelmessig og direkte bidrag til utvikling, organisering og

gjennomføring av studiet.

Størrelsen på fagmiljøet må være tilpasset antall studenter og den undervisning og

veiledning som inngår i studiet.

Fagmiljøet skal samlet ha den kompetansen som studiet krever og inneha tilstrekkelig

undervisnings- og veiledningskompetanse.

Minst 50 prosent av årsverkene knyttet til studiet skal utgjøres av tilsatte i hovedstilling

ved utdanningsinstitusjonen. Av disse skal det være personer med minst

førstestillingskompetanse i de sentrale delene av studiet. For første syklus (bachelor)

gjelder også at minst 20 prosent av det samlede fagmiljøet må være ansatte med

førstestillingskompetanse. Med førstestillingskompetanse menes stillingskategoriene

førstelektor, førsteamanuensis, post.doc., dosent og professor. Fagmiljøet skal drive aktiv

forsking, faglig og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid.

For studier med praksis skal fagmiljøet ved utdanningsinstitusjonen og eksterne

praksisveiledere ha hensiktsmessig erfaring fra praksisstedet.

4.4. Samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og praksisinstitusjoner for kvalitet og

relevans Både Folkehelsemeldingen, Primærhelsetjenestemeldingen og Nasjonal helse- og sykehusplan

understreker viktigheten av samspill mellom utdanning og yrkesliv for å sikre kompetanse i tråd

tjenestenes behov. Samspillsmeldingen framhever dette som avgjørende for den samlede

studiekvaliteten.

Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (2011) stiller krav om at læringsutbyttebeskrivelsene

formuleres på en måte som er lett å forstå både i utdanningssektoren og arbeidslivet. Dette følges

opp i Studietilsynsforskriften (2013), som fastslår at studiet skal ha en tydelig faglig relevans for

arbeidsliv og/eller videre studier. UH-institusjonene gjør faglige og pedagogiske vurderinger av

hvilke kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse som bygger opp til kompetansen som er

21

beskrevet i læringsutbyttebeskrivelsene, men vurderingen skal også foregå i samarbeid med de

helse- og velferdstjenestene som etterspør sluttkompetansen.

Studietilsynsforskriften (2013) sier følgende om samarbeidsavtaler:

"For studier med praksis skal det foreligge tilfredsstillende avtaler som regulerer

vesentlige forhold av betydning for studentene." (Fra paragraf 7-1. Grunnleggende

forutsetninger for akkreditering).

"En tilfredsstillende praksisavtale må inneholde bestemmelser om eksterne

praksisveilederes kompetanse og kapasitet, regulere tiltak for oppfølging av studentene og

vise institusjonens ansvar og retningslinjer for kvalitetssikring." (Fra Merknader til

paragrafene, her paragraf 7.1).

Det er den vitnemålsutstedende utdanningsinstitusjon som er ansvarlig for kvalitetssikring av

praksisstudiene. Utdanningsinstitusjonen er også ansvarlig i de tilfellene der studenten ikke får

veiledning eller følges opp eksternt (NOKUT, 2013).

Muligheten til å påvirke læringsutbyttebeskrivelser, kravet om praksisveileders kompetanse og

kapasitet samt synliggjøring av ansvar gjennom avtaler, kommuniseres ikke tilsvarende fra

eierdepartementene til de ansvarlige praksisinstitusjonene.

Unntaket her er HOD. Her reguleres samarbeidet mellom de regionale helseforetakene (RHF) og

universitet og høgskoler om forskning, utdanning og innovasjon gjennom Instruks fra HOD til

styrene for de fire RHFene (revidert i 2013). Denne ivaretar universitetenes og høyskolenes

behov for undervisning, opplæring og veiledning av studenter, og at utdanning og forskning er i

tråd med behovene til spesialisthelsetjenesten. Instruksen beskriver hvordan rammeavtaler skal

inngås, hvordan avtalene skal følges opp av regionale samarbeidsorgan og føringer for en

likeverdig sammensetning av disse. Av aktuelle temaer for rammeavtalene nevnes tilrettelegging

for forskning og innovasjon, tilrettelegging for undervisning (herunder praksisplasser, veiledning

og ivaretakelse av studenter), kombinerte stillinger, og IKT-tilganger og IKT-støtte.

Det gis også føringer fra HOD til RHFene gjennom de årlige oppdragsdokumentene: RHFet skal

inngå rammeavtaler med universiteter og høyskoler, og arbeide for at helseforetak det eier inngår

særskilte avtaler med aktuelle universitet og høyskoler om helseforetakenes forsknings- og

utdanningsoppgaver. Helseforetakene skal ivareta utdanningsoppgaver med god systematikk,

kvalitet og i tråd med behov. Som måltall angis antall studenter fra de utdanningene som har

praksis i helseforetakene.

HOD har per i dag ikke føringer for rapportering på utdanningsoppgaven i helseforetakene,

verken på kompetanse, kapasitet eller kvalitetssikring. Tilsvarende føringer gis heller ikke fra

øvrige departementer til de underliggende praksisinstitusjonene.

22

4.5. Kort om finansiering av praksisstudier Utdanningene er finansiert av KD ut fra ulike finansieringskategorier, som ikke synes å ha noen

sammenheng med omfang, type eller krav til de respektive utdanningers praksisstudier.

Prosjektgruppen erfarer at det finnes få incitamenter i praksisinstitusjonene for å ta i mot

studenter, det være seg i form av honorar/frikjøp, ressurser (tid, rom og utstyr), status eller

karriereveier. I spesialisthelsetjenesten, hvor utdanningsoppgaven er lovpålagt, ligger det midler i

den årlige budsjettrammen og som skal kompensere for sykehusenes merkostnader ved å motta

studenter i den kliniske virksomheten. Det er ikke mulig å identifisere disse midlene. Hvorvidt

en avdeling tar i mot få eller mange studenter i løpet av budsjettåret, utgjør ingen forskjell på

avdelingens budsjett. Derved blir det heller ikke synliggjort i regnskapet.

Fortsatt har man ikke beregnet hva det faktisk koster å ha studenter i praksis. Dette til tross for at

HOD i sitt oppdragsdokument til de regionale helseforetakene flere år på rad bad om at det skulle

etableres et nasjonalt system for måling av ressursbruk til utdanning i helseforetakene.

4.6. Oppsummering Utdanning, samt krav til kvalitet og samarbeid rundt praksisstudier er regulert av en rekke lover,

forskrifter og rammeverk, som har sitt utspring fra KD. Utdanninger er for øvrig ulikt styrt og

ulikt finansiert, og har dermed ulike handlingsrom for å gjøre endringer i praksisstudier.

Utdanningsoppgavene i praksisinstitusjonene styres ulikt av lover og forskrifter. I tillegg

formidles styringskravene fra de respektive eierdepartementene ulikt. Der styringskravene er

relativt tydelige, innen spesialisthelsetjenesten, er det likevel ingen krav om å rapportere tilbake

til HOD.

Praksisinstitusjonene har ikke beregnet kostnader knyttet til utdanningsoppgavene.

23

5. Forslag til endringer i omfang og type praksis Dette er første gang man vurderer behovet for endringer i både omfang og type praksis for alle

utdanningene samlet. I kapittel 1 ble det henvist til utviklingstrekk og sentrale føringer som peker

på behovet for å øke kvalitet og relevans i helse- og sosialfagutdanningene. Gjennom å beskrive

forventede samfunnsendringer, ble særlig behovet for samarbeid mellom UH og tjenester, mer

praksis i kommunene, kunnskapsbaserte praksisstudier, og TPS i praksisstudier belyst.

Behovet for endringer beskrives også i litteraturen. Det er dokumentert store variasjoner i volum

veiledet praksis mellom utdanningene. Forskning viser viktigheten av å ha klare begrunnelser

både for når i studiet praksisstudiene skal være, hvor de skal gjennomføres og lengden på

praksisperiodene. (UHR, 2010) Praksisstudienes rolle i studentenes oppnåelse av fastsatte

læringsmål for utdanningen må altså vurderes, sammen med integrasjonen av teori og praksis,

som del av den helhetlige vurderingen av relevansen og kvaliteten i utdanningen (Kårstein og

Caspersen, 2014).

Det store omfanget av praksisstudier i spesialisthelsetjenesten, sammenlignet med øvrige helse-

og velferdstjenester, er også en problemstilling. Høyt press på praksisarenaene går utover innhold

og kvalitet (UHR, 2010, Kårstein og Caspersen, 2014). Samhandlingsreformen gir faglige

argumenter for å benytte primærhelsetjenesten som læringsarena i større grad. Også innen NAV,

barnevern og privat sektor meldes om behov for å legge til rette for flere studenter (UHR, 2010).

I dette kapitlet presenteres først mandatet som prosjektgruppen ga til oppnevnte arbeidsgrupper,

og gruppenes arbeidsform. Mandatet er en utdyping av oppgave 1 i Praksisprosjektet. Deretter

oppsummeres og presenteres arbeidsgruppenes besvarelser hver for seg og i sum, organisert etter

mandatets punkter. Resultatene diskuteres, hvorpå kapitlet munner ut i prosjektgruppens

anbefalinger.

5.1. Mandat og metode Prosjektets første oppgave har vært å vurdere behovet for og foreslå endringer i omfang og type

av praksisstudier for hver utdanning med utgangspunkt i samfunnets behov. Hvilken rolle skal

praksisstudier på ulike praksisarenaer ha i arbeidet med å sikre studentene et relevant

læringsutbytte etter endt utdanning? Det var føringer for at arbeidet skulle utføres i et samarbeid

mellom utdanningen og praksisfeltet.

Prosjektet vurderte det derfor hensiktsmessig å oppnevne 14 arbeidsgrupper for de 19 helse- og

sosialfagutdanningene (januar 2015). Disse har vært sammensatt med likeverdig deltakelse fra

UH og tjenester, samt studentrepresentasjon.

24

Det ble innledningsvis holdt 2 likelydende oppstartkonferanser for deltakerne.11 Det ble også

utarbeidet et bakgrunnsdokument til hjelp i arbeidet, hvor aktuelle problemstillinger ble belyst,

inklusiv prosjektgruppas forslag til kvalitetsområder med underliggende indikatorer.

Alle arbeidsgruppene har nedlagt et stort arbeid, og kommet med mange gode forslag for

praksisstudiene som bør deles. Rapportene er derfor gjort tilgjengelige på nett.12

Når det gjelder behandling av arbeidsgruppenes utdanningsspesifikke forslag og anbefalinger,

trekker prosjektgruppen i denne sluttrapporten først og fremst fram fellesnevnerne for alle

utdanninger: Omfang praksis, type praksis og tiltak som kan bedre kvalitet og relevans i praksis,

samt hvilke forutsetninger som bør være til stede for god kvalitet i praksisstudier. Videre, så er

noen forslag fra enkeltutdanninger trukket fram spesielt.

Arbeidsgruppenes mandat i prosjektet for kvalitet i praksisstudier

Med tanke på å beskrive praksisstudienes rolle i å sikre studentene et relevant læringsutbytte ble

arbeidsgruppene bedt om å vurdere behovet for å foreslå endringer i omfang og type

praksisstudier for sine utdanninger. De ble bedt om å ta utgangspunkt i bakgrunnsdokumenter,

prosjektplan og annen relevant litteratur for å:

vurdere behovet for, og foreslå endringer i omfang og type praksisstudier,

gi en faglig og pedagogisk begrunnelse både for type praksisstudier, mengde og

innplassering i studieforløpet,

beskrive og begrunne de forutsetninger som må være til stede for at forslagene skal kunne

realiseres,

foreslå virkemidler/tiltak.

Den samme problemstillingen skulle besvares for de mest sentrale master- og videreutdanninger.

Arbeidsgruppene ble videre bedt om å utdype følgende punkter:

Vil det gi bedre kvalitet og relevans i grunnutdanningen dersom en større andel av

veiledet praksis legges til primærhelsetjenesten, andre kommunale helse- og

velferdstjenester og private helsetjenester?

Når og på hvilke læringsarenaer er det er mest aktuelt å samordne praksisstudier med

andre utdanninger slik at studenter kan lære av, om og sammen med hverandre i reelle

pasient/klientsituasjoner? (TPS)

Kan samme læringsutbytte nås ved å erstatte noe av ekstern veiledet praksis med andre

pedagogiske virkemidler? (For eksempel simulering, øvingsposter, teknologi.)

Gi en vurdering av hvordan arbeidsgruppens forslag kan understøttes av prosjektgruppens

forslag til indikatorer for kvalitet og relevans i praksisstudiene. Kom gjerne med innspill

til indikatorforslaget.

11 Se vedlegg IV for program. 12 http://www.uhr.no/prosjekter/kvalitet_i_praksisstudier/dokumenter

25

5.2. Resultater

5.2.1. Kort oppsummering av forslag til endringer fra arbeidsgruppene

Audiograf

Profesjon Audiograf (3-årig bachelor)

Styring Autorisasjon

Kjernekompetanse Kunnskap om pasientenes hørsel og livssituasjon. Kunnskap om hørsel

og lydmiljø i et folkehelseperspektiv. Kompetanse til å gjøre

funksjonsvurderinger og gi råd for mestring av hverdagen med optimal

bruk av hjelpemidler

Omfang av praksis 16 uker (22 studiepoeng)

Innplassering av praksis Syv uker i 2. semester og ni uker i 4. semester.

Typer praksis Offentlige hørselssentraler og ØNH avtalespesialister/audiografer

Endringer av omfang Videreføring av dagens omfang, forutsatt opprettholdelse av

kandidattall (29)

Endringer av

innplassering

Eventuelle endring av innplassering følger av endring av type praksis.

Endringer av type Både spesialist- og kommunehelsetjenesten samt både privat og

offentlig sektor. Tverrprofesjonell samarbeidslæring bør inngå.

Optiker

Profesjon Optiker (3-årig bachelor)

Styring Autorisasjon

Kjernekompetanse Førstelinjetjeneste innen synsfunksjon og øyehelse. Kompetanse til å

gjøre funksjonsvurderinger og gi råd for mestring av hverdagen med

optimal bruk av synssansen i kombinasjon med synshjelpemidler.

Omfang av praksis 10,5 uker i ekstern virksomhet. I tillegg totalt 4 uker i praksis på

intern klinikk.

Innplassering av praksis Praksis i ekstern virksomhet: 1 uke i 1. semester, 1 uke 4. semester, 8

uker 6. semester. 2,5 observasjonsdager i 5. semester.

Praksis i intern virksomhet: 5 dager 4. semester, 11 dager 5. semester,

11 dager 6. semester.

Typer praksis Privat og offentlig virksomhet. Intern og ekstern praksis.

Endringer av omfang Videreføring av dagens omfang, eller moderat økning.

Endringer av innplassering Praksis ønskes innført også i 3. og 5. semester

26

Endringer av type Ønskelig med praksis både i kommunehelsetjenesten og

spesialisthelsetjenesten.

Barnevernspedagog

Profesjon Barnevernspedagog (3-årig bachelor)

Styring Rammeplan

Kjernekompetanse Kompetanse for å hjelpe utsatte barn, unge og familier. Kunnskaper

om barns behov og oppvekst samt hva som hemmer og fremmer

barns utvikling

Omfang av praksis Minimum 30 studiepoeng (17-24 uker)

Innplassering av praksis 1-2 praksisperioder

Typer praksis Kommunale barneverntjenester, døgninstitusjoner i barnevernet og

barne- og ungdomspsykiatrien og sosialpedagogiske tiltak direkte

rettet mot utsatte barn og unge

Endringer av omfang Ingen reduksjon av omfang, men praksisen må være

sammenhengende i minimum 12-16 uker.

Endringer av innplassering Hoved praksisen legges til siste halvdel av studieløpet, med mulighet

for kortere praksisperioder tidligere

Endringer av type

Minimum 30 studiepoeng sammenhengende praksis fordelt over 1-2

perioder innen arbeidmed utsatte barn og unge, som kommunalt og statelig

barnevern,spesielt barnevern og institusjon for utsatte barn og unge,

enslige mindreårige flyktninger/asylsøkere, barne- og ungdomspsykiatri

Sosionom

Profesjon Sosionom (3-årig bachelor)

Styring Rammeplan

Kjernekompetanse Kompetanse til å forebygge og hjelpe utsatte personer i alle aldre i

vanskelige og komplekse livssituasjoner gjennom bl.a.

relasjonsarbeid. Kunnskap om hva som utvikler, forebygger og

reduserer sosiale problem på ulike nivå i samfunnet. Arbeider med

forebygging og tiltak på individ-, gruppe-, institusjons- eller

samfunnsnivå. Koordinerer tiltak og hjelp mellom ulike instanser og

organisasjoner i velferdsstaten.

Omfang av praksis 30SP (ferdighetstrening og feltarbeid ikke inkludert), minst 17 uker

totalt

Innplassering av praksis Per i dag varierer dette mellom studiene: Flertallet har to

praksisperioder; en kort praksis i første studieår + en lengre

praksisperiode i 4. eller 5. semester eller kun en lengre

praksisperiode i 4. eller 5. semester. Noen studier har prosjektpraksis

som en kortere første praksisperiode.

27

Typer praksis Ekstern veiledet klientrettet praksis innenfor tjenester som NAV og

barnevern, skole, rusomsorg, eldreomsorg, statlige helseforetak,

barnevernsinstitusjoner, arbeid med personer med psykisk

utviklingshemning, flyktninger, internasjonal praksis,

forskningspraksis

Endringer av omfang Minimum 17 uker totalt

Endringer av innplassering En kortere praksisperiode (min 4 uker) i begynnelsen av studieløpet.

En lengre praksisperiode (min 13 uker) i slutten av studieløpet.

Endringer av type Det er uenighet innad i arbeidsgruppen om hvor mye av

praksisperioden som skal gjennomføres i kommunenes

førstelinjetjenester, hvor arbeidsgruppens tre representanter fra

praksisfeltet ønsker en sterkere føring på at praksisperiodene skal

skje innenfor NAV, barneverntjeneste eller andre tjenester i

kommunenes 1.linjetjeneste. Resten av gruppen mener at minst en av

praksisperiodene bør være lokalisert til 1.linjetjenestene i

kommunene. Helseforetakene er også en viktig arena for praksis.

Vernepleier

Profesjon Vernepleier (3-årig bachelor)

Styring Autorisasjon og rammeplan

Kjernekompetanse Tilrettelegging for brukere med funksjonsnedsettelser for å fremme

læring, utvikling, deltakelse og livskvalitet

Omfang av praksis 60 studiepoeng (inkludert ferdighetstrening og direkte brukerrettet

praksis)

Innplassering av praksis To til tre perioder fordelt over studieløpet

Typer praksis Kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten

Endringer av omfang Videreføring evt. moderat økning av dagens omfang

Endringer av innplassering Tre perioder fordelt over studieløpet på til sammen 32 uker

Endringer av type Kommunale tjenester: Minst én periode mot brukere med

utviklingshemming og minst én periode mot brukere med komplekse

helsemessige utfordringer

Bioingeniør

Profesjon Bioingeniør (3-årig bachelor)

Styring Autorisasjon og rammeplan

Kjernekompetanse Arbeid i alle typer medisinske laboratorier som ledd i forebygging,

screening, diagnostikk, behandling og oppfølging av sykdom. Arbeid

i andre typer laboratorier og industriell virksomhet utenfor

helsevesenet.

Omfang av praksis 20-30 studiepoeng

28

Innplassering av praksis Varierer ved de ulike lærestedene

Typer praksis Medisinske laboratorier

Endringer av omfang Potensiell reduksjon, krav om 15 studiepoeng

Endringer av innplassering Alle tre studieår, fra observasjonspraksis første studieår til nivå som

beskrives med gradering av ferdighet og kunnskap i tredje studieår

Endringer av type I henhold til forslag til nye læringsutbyttebeskrivelser.

Primærhelsetjenesten anbefales som praksisarena, som for eksempel

hos distriktmedisinske senter

Ergoterapi

Profesjon Ergoterapeut (3-årig bachelor)

Styring Autorisasjon og rammeplan

Kjernekompetanse ET arbeider med mennesker i alle aldre som har, eller står i fare for å

få, funksjonsbegrensninger både på individ-, gruppe og

samfunnsnivå. Kartlegger hvilke aktiviteter som er viktige for den

enkelte, analyserer funksjon, ferdighet, aktivitet og miljø/

omgivelser. På bakgrunn av analyser legges det til rette for aktivitet

og deltakelse gjennom motivering, trening, tilpasning/gradering og

kompensering.

Omfang av praksis 43-60 studiepoeng

Innplassering av praksis Innplassering organiseres i dag noe ulikt ved de ulike lærestedene

Typer praksis Alle arenaer innenfor ulike fagområder der ET jobber/ kan jobbe.

Både institusjonsbaserte og hjemmebaserte tjenester og innenfor de

ulike spesialistområdene: allmennhelse, arbeidshelse, barns helse,

eldres helse, folkehelse, psykisk helse og somatisk helse. Offentlige

og private sammenhenger.

Endringer av omfang 60 studiepoeng fordelt over tre år

Endringer av innplassering Etter foreslått mal, med praksisperioder av lengre varighet (10 uker

eller mer), hovedsakelig i andre og tredje studieår

Endringer av type Først og fremst en harmonisering mellom lærestedene

Farmasøyt (reseptar)

Profesjon Reseptarfarmasøyt (3-årig bachelor)

Styring Autorisasjon

Kjernekompetanse Ekspedisjonsrett i apotek. Tjenester og oppfølging av enkeltpersoner

og grupper innen forebygging av sykdom, kartlegging av helserisiko,

oppstart, endring og oppfølging av behandling. Ekspedere resepter,

gi legemiddelinformasjon og tilrettelegge for brukermedvirkning.

Kunne kommunisere på en forsvarlig måte med alle brukere av

farmasøytiske tjenester

29

Omfang av praksis 4 måneder

Innplassering av praksis Tredje studieår, både første og siste semester

Typer praksis Apotek

Endringer av omfang Videreføring av dagens omfang

Endringer av innplassering Tredje studieår, siste semester

Endringer av type Primærapotek: Med økt fokus på samhandling i

primærhelsetjenesten

Farmasøyt (provisor)

Profesjon Provisorfarmasøyt (2-årig master)

Styring Autorisasjon og yrkesdirektiv

Kjernekompetanse Ekspedisjonsrett i apotek. Tjenester og oppfølging av enkeltpersoner

og grupper av pasienter som forutsetter kunnskaper innen

forebygging av sykdom, kartlegging av helserisiko (test/screening av

blodtrykk, kolesterol, blodsukker), samt oppstart, endring og

oppfølging av behandling

Omfang av praksis 2 måneder

Innplassering av praksis Varierer ved de ulike lærestedene

Typer praksis Apotek

Endringer av omfang Videreføring av dagens omfang

Endringer av innplassering Fjerde studieår, høst- eller vårsemesteret.

Endringer av type Sykehusapotek noen uker, resten primærapotek: En periode avsatt til

pasientgrupper med høy grad av komorbiditet og komplekse

legemiddelregimer, fortrinnsvis spesialisthelsetjenesten, men kan

være primærhelsetjenesten, som sykehjem, legekontor eller

hjemmebaserte tjenester.

Fysioterapeut

Profesjon Fysioterapeut (3-årig bachelor + 1 år turnustjeneste)

Styring Autorisasjon og rammeplan

Kjernekompetanse Undersøke og behandle mennesker med plager knyttet til

bevegelsessystemet, og forebygging av slike plager. Kvalifisert for

behandlende, habiliterende og rehabiliterende virksomhet,

helsefremmende og forebyggende arbeid, og arbeid innen både

offentlige og private samt nasjonale og internasjonale

virksomhetsarenaer

Omfang av praksis 30 uker (45 studiepoeng)

Innplassering av praksis Praksis i hele studieforløpet, noe ulikt plassert på lærestedene

30

Typer praksis Primær- og spesialisthelsetjenesten

Endringer av omfang Videreføring av dagens omfang

Endringer av innplassering Naturlig progresjon for praksis gjennom studieløpet, ikke kun med

tanke med faglige krav, men også praksisperiodenes varighet

Endringer av type Større andel i primærhelsetjenesten og i private klinikker,

minimumskrav i psykiatri, praksis som sikrer at en møter alle

aldersgrupper, helsefremmende og forebyggende arbeid

Klinisk ernæringsfysiolog

Profesjon Klinisk ernæringsfysiolog (5-årig)

Styring Autorisasjon

Kjernekompetanse Undersøke, stille diagnoser og veilede om forebygging og

behandling av kostholdsrelaterte sykdommer og tilstander som

påvirker omsetning og behov for næringsstoffer. Andre

kompetansefelt er vekst og utvikling hos friske og syke barn og

kroniske eller akutte sykdommer hos voksne i alle aldre, som for

eksempel kreftsykdom, magetarmsykdom og lungesykdom. Bidrar

også til å forebygge, veilede og behandle livsstilssykdommer, som

hjerte- og karsykdom, diabetes type 2 og overvekt

Omfang av praksis 6,5 uker (opptil 33 dager)

Innplassering av praksis Ulikt organisert ved lærestedene, men felles er 20 dager praksis i 5.

studieår

Typer praksis Fire uker i spesialisthelsetjenesten

Endringer av omfang Økning til totalt 14 uker

Endringer av innplassering Fordeles over studiets fem år

Endringer av type Økt andel i kommunale arenaer inkludert helsefremmende,

forebyggende og behandlende tilbud. TPS bør inkluderes både i

primær- og spesialisthelsetjenesten

Lege

Profesjon Lege (6-årig)

Styring Autorisasjon og yrkesdirektiv

Kjernekompetanse I tillegg til å være medisinske eksperter skal leger kunne

kommunisere, forske, lede og samarbeide

Omfang av praksis Omtrent 23 uker ekstern praksis (totalt ca 36 uker praksis)

Innplassering av praksis Hovedsakelig i studiets to (fire) siste år

Typer praksis Spesialist- og primærhelsetjenesten

Endringer av omfang Minimum 20 uker ekstern praksis

31

Endringer av innplassering Videreføring, ekstern praksis mot slutten av studiet

Endringer av type Økt bruk av primærhelsetjenesten (sykehjem og kommunale akutte

døgnenheter). I spesialisthelsetjenesten anbefales økt bruk av

akuttmottak, dagenheter og poliklinikker

Tannlege

Profesjon Tannlege (Integrert 5-årig masterstudiet i odontologi)

Styring Autorisasjon og yrkesdirektiv

Kjernekompetanse Diagnostisere, forebygge og behandle sykdommer i munnhulen og

kjeve, tannstillingsfeil og utviklingsforstyrrelser. Forskningsbasert

teoretisk og klinisk utdanning i biologiske, medisinske og

odontologiske fag. Atferdsfag og kommunikasjon vektlegges for å

planlegge og gjennomføre tannhelsetjeneste, samt å drive

helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid

Omfang av praksis Ulikt, fra 3 til 28 uker. Dette skyldes lærestedenes ulike modeller for

ekstern praksis, og andel klinisk praksistrening som skjer på

lærestedet (intern praksis)

Innplassering av praksis Ulikt ved de ulike studiestedene, men med hovedvekt i 7. – 10.

semester

Typer praksis Den offentlige tannhelsetjenesten, hospitering i privat allmenn eller

spesialist praksis hvor det er mulig, samt på syke og aldershjem og i

spesialist helsetjenesten.

Endringer av omfang Økning ved UIB fra 3 til 5 uker, videreføring av dagens omfang hos

de andre utdanningsinstitusjonene

Endringer av innplassering Videreføring av dagens innplassering

Endringer av type Økt samarbeid mellom offentlig og privat virksomhet på

tannhelsefeltet om praksisstudiene, herunder kobling mot

spesialisthelsetjenesten. Det må også tilrettelegges for

tverrprofesjonell samhandling og tverrprofesjonell samarbeidslæring

(TPS) ved alle lærestedene

Tannpleier

Profesjon Tannpleier (3-årig bachelorstudiet i tannpleie)

Styring Autorisasjon

Kjernekompetanse Utføre oppgaver innenfor et bredt område av den forebyggende

tannpleien. Forskningsbasert teoretisk og klinisk utdanning i

biologiske, medisinske og odontologiske fag. Atferdsfag og

kommunikasjon er viktige element i det helsefremmende og

forebyggende arbeidet

Omfang av praksis Ulikt mellom lærestedene, fra 5 til 24 uker (30 uker totalt inkludert

observasjon- og prosjektpraksis)

32

Innplassering av praksis Ulikt ved lærestedene

Typer praksis Ulikt ved lærestedene, men inkluderer den offentlige

tannhelsetjenesten, privat praksis og kommunene

Endringer av omfang Videreføring av dagens omfang

Endringer av innplassering Videreføring av dagens innplassering

Endringer av type Økt samarbeid mellom offentlig og privat virksomhet på

tannhelsefeltet om praksisstudiene, herunder kobling mot

spesialisthelsetjenesten. Det må også tilrettelegges for

tverrprofesjonell samhandling og tverrprofesjonell samarbeidslæring

(TPS) ved de ulike lærestedene. TVEPS innført ved utdanningene

ved UiB.

Tanntekniker

Profesjon Tanntekniker (3-årig bachelor)

Styring Autorisasjon

Kjernekompetanse Framstille tannerstatninger til pasienter som har mistet eller skadet

tennene sine, det vil si fastsittende tannerstatninger (kroner, broer,

implantatkonstruksjoner mm.) og avtakbare løsninger (gebiss).

Materialer til tannerstatninger omfatter keramer, legeringer og

akrylater. Tanntekniske produkter omfatter også kjeveortopediske

reguleringsplater og ulike typer bittskinner. Tannteknikeren jobber i

nært samarbeid med tannlege, og det blir stadig vanligere å ha

pasientkontakt.

Omfang av praksis 20 uker

Innplassering av praksis 16 uker bedriftspraksis i 5. semester.

4 uker observasjonspraksis i 6. semester

Typer praksis Tanntekniske bedrifter og selvvalgt praksissted

Endringer av omfang Videreføring av dagens omfang

Endringer av innplassering Videreføring av dagens innplassering, men styrke koblingen mot

andre odontologiske fag for Tverrprofesjonell samhandling og TPS

Endringer av type Økt samarbeid mellom offentlig og privat virksomhet på

tannhelsefeltet om praksisstudiene, herunder kobling mot

spesialisthelsetjenesten. Det må også tilrettelegges for

tverrprofesjonell samhandling og tverrprofesjonell samarbeidslæring

(TPS). 16 uker må foregå i tannteknisk bedrift.

Ortopediingeniør

Profesjon Ortopediingeniør (3-årig bachelor + to års turnustjeneste)

Styring Autorisasjon

Kjernekompetanse Medisinsk-teknisk kompetanse- Kliniske vurderinger, måltagning,

33

utforming og tilpasning av ortopediske og tekniske hjelpemidler til

mennesker som har fått en skade eller en varig funksjonshemming.

Kompetanse til å vurdere livssituasjon, grad av funksjonshemming

og helsetilstand til hver enkelt pasient for å finne hvilke hjelpemidler

som passer best, samt veilede i bruken av disse. Yrket utføres i nært

samarbeid med pasienten selv, familie og andre fagpersoner som

ortopediteknikere, leger, fysioterapeuter og ergoterapeuter

Omfang av praksis 21 uker, tilsvarende 30 studiepoeng totalt

Innplassering av praksis 7 uker i hvert studieår

Typer praksis 3 praksisperioder: 1) Underekstremitetsproteser 2) Hjelpemidler for

foten 3) Trunkus og underekstremitetsortoser

Endringer av omfang Videreføring av omfang og antall praksisuker i ortopeditekniske

emner i tråd med dagens ordning

Endringer av innplassering Videreføring av dagens innplassering

Endringer av type Hovedinnholdet videreføres uendret, men med mer vekt på

samarbeidet mellom ortopediingeniør og ortopeditekniker gjennom

TPS – og mellom ortopediingeniør og administrativt personell på

praksissted. Større fokus på bruk av tverrprofesjonelle arenaer som

praksisstedene har etablert innenfor primærhelsetjenesten, sykehus

avdelinger, samt habilitering- og rehabiliteringsinstitusjoner

Ved eventuell øket praksis i ortopediingeniørstudiet, bør man

vurdere å innføre tverrprofesjonell praksis, hvor ortopediingeniør -

studenter samarbeider med fysioterapi- og ergoterapistudenter i

praksisoppgaver ved pleie- og omsorgsinstitusjoner.

Psykolog

Profesjon Psykolog (6-årig)

Styring Autorisasjon

Kjernekompetanse Grunnleggende vitenskapelig holdning til, og bred kompetanse i å

forstå, forebygge og behandle psykologiske problemer. Grunnlag for

å utføre alle de viktigste formene for psykologisk arbeid med barn,

ungdom og voksne. Bred teoretisk og praktisk kunnskapsplattform,

samt grunnopplæring i vitenskapelig tenking og metode

Omfang av praksis Ulikt på lærestedene: 30-60 studiepoeng ekstern veiledet praksis

(minimum 5 måneder fulltid og 11-43 uker deltid)

Innplassering av praksis Ulikt ved lærestedene, men felles med hovedpraksis sent i

studieløpet

Typer praksis Familvernkontor, psykisk helsevern: spesialisthelsetjeneste,

kommunale helsetjenester, somatisk spesialisthelsetjeneste

34

Endringer av omfang Hovedpraksis bør ha normert lengde på seks måneder (full

arbeidsuke), likt på tvers av universitetene

Endringer av innplassering Innføring av profesjonell virksomhet i første del av studiet

Endringer av type Økt standardisering og samkjøring med kravene til omfang i

Europsy.

I større grad inkludere kommunale tjenester.

Kompetansemodell hvor man sikrer at hver enkelt student oppnår

grunnleggende ferdigheter.

Praksis i tjenester som til sammen dekker et livsløpsperspektiv

Bedre sikring av et bredt spekter av temaer i praksis:

1) Klinisk psykologiske tema (utredning og behandling av pasienter i

primær- helsetjeneste og i spesialisthelsetjeneste)

2) Tjenester for barn/unge, voksne og eldre (livsløpsperspektiv)

3) Skole- og opplæringspsykologiske oppgaver

4) Samfunns-psykologiske tema (kontekstuelle og samfunnsmessige

faktorers betydning for psykisk helse og livskvalitet, forebygge

sykdom og fremme helse gjennom lokalsamfunns- og system-baserte

tiltak)

5) Tverrprofesjonell samarbeidslæring-samhandlingskompetanse

Radiograf

Profesjon Radiograf (3-årig bachelor)

Styring Autorisasjon og rammeplan

Kjernekompetanse Fremskaffe informasjon om menneskekroppen gjennom egnet

bildemateriale. Kunnskap om medisinsk diagnostikk, utredning og

behandling. Faget er basert på bruk av bildediagnostisk og

terapeutisk teknologi. Den sterke teknologiske utviklingen har

bidratt til endrede arbeidsformer ved bildediagnostiske avdelinger i

form av både modalitetsglidning, nye diagnostikk- og

behandlingsformer og oppgavedelinger. Økende tendens til at

beslutningene tas direkte på bakgrunn av bildediagnostiske

undersøkelser

Omfang av praksis 60 studiepoeng (40 uker)

Innplassering av praksis Ulikt plassert, men gjennom hele studiet. Praksis ved somatiske

avdelinger ønskes tidlig i studiet og er plassert 2-4 semester

Typer praksis Sykehus og andre helseinstitusjoner, i radiologiske avdelinger,

bildediagnostiske sentre eller stråleterapiavdelinger

Endringer av omfang Videreføring av totalt omfang, men reduksjon av klinisk praksis til 4

uker til fordel for modaliteter i sterk framgang og eventuelle nye

modaliteter

Endringer av innplassering Minimum én lengre praksisperiode, med modalitetsbytte undervegs.

35

Endringer av type Fokus på læringsutbytte framfor spesifiserte praksisarenaer. Deler av

læringsutbyttene kan oppnås i primærhelsetjenesten eksempelvis ved

korttids sykehjem med høyspesialiserte funksjoner på 1,5 linje

nivået. Kortere praksis i somatisk avdeling kan suppleres med

ferdighetstrening i enkle prosedyrer

Sykepleier

Profesjon Sykepleier (3-årig)

Styring Autorisasjon, rammeplan og yrkesdirektiv

Kjernekompetanse Sykepleiefaglig arbeid i alle ledd av helsetjenesten, i og utenfor

institusjoner. Pleie, omsorg og behandling utgjør hjørnesteinene i

sykepleierens kompetanse. Forholder seg til pleie og kontinuerlig

omsorg for den syke ut fra hvordan det erfares å være syk, og ut fra

kunnskap om de enkelte sykdommers årsak, diagnostikk og

prognose. Kompetanse i forhold til helsefremmende og

forebyggende arbeid, undervisning og veiledning, forskning og

fagutvikling, kvalitetssikring, organisering og ledelse. Kunnskap om

helsepolitiske prioriteringer og juridiske rammer for yrkesutøvelsen.

Utdanningen skal fremme en yrkesetisk holdning og en flerkulturell

forståelse av helse og sykdom

Omfang av praksis 75 studiepoeng i samarbeid med pasienter og pårørende

(gjennomsnittlig 30 timer per uke)

15 studiepoeng til ferdighetstrening, forberedelser til og refleksjon

over praksis

Innplassering av praksis Ulikt plassert, men gjennom hele studiet

Typer praksis Kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten

Endringer av omfang Videreføring av dagens omfang

Endringer av innplassering 1. studieår: 20 ECTS kommunehelsetjeneste, 2. studieår: 35 ECTS,

kommune/spesialisthelsetjeneste. 3. studieår: 35 ECTS

kommune/spesialisthelsetjeneste

Endringer av type Mer fleksibel integrering og tettere samarbeid mellom teori og

praksis. Det tradisjonelt tydelige skillet mellom praksis i kommune

og spesialisthelsetjenesten bør bygges ned. Minimum 10 uker

veiledet praksis, hvorav minimum 6 ukers kirurgisk praksis i

spesialisthelsetjenesten, må sikres for alle studenter. Medisinske

pasientforløp kan helt eller delvis gjennomføres ved kommunale

intermediæravdelinger. I tillegg må alle studenter gjennomføre en

veiledet/vurdert praksis i psykisk helsearbeid – enten i spesialist eller

kommunehelsetjenesten, eventuelt en kombinasjon av disse. Fokus

skal være psykisk helse/psykiatri/rus. Praksisstudiene må også

omfatte erfaring fra helsetjenester i hjemmet og i institusjon

(sykehjem). Dette med tanke på fremtidig kompetansebehov i helse

– og omsorgstjenesten.

36

5.2.2. Foreslåtte endringer i omfang

Oppsummeringene over viser at omfang praksisstudier i den enkelte utdanning varierer mellom

utdanningsstedene. Hvordan man oppgir omfanget (i uker, studiepoeng eller tilsvarende ects)

varierer mellom utdanningene.

De fleste arbeidsgruppene foreslår en videreføring og/eller en større grad av harmonisering av

omfang praksisstudier mellom studiesteder. Dette gjelder audiograf, barnevernspedagog,

farmasøyt, fysioterapeut, lege, tannpleier, tanntekniker, ortopediingeniør, radiograf og sykepleier.

Sosionom foreslår en potensiell reduksjon med forslag om minimumskrav på 17 uker, som

innebærer en endring for flere av lærestedene, der praksisomfanget i dag er ulikt. Det samme

gjelder bioingeniør som foreslår et minimumskrav på 15 studiepoeng ekstern praksis, der det i

dag er 20-30 studiepoeng.

Klinisk ernæringsfysiologi foreslår en økning fra 6,5 uker til 14 uker. Ergoterapi foreslår en

potensiell økning hos noen av sine læresteder, fra dagens 43-60 studiepoeng, med krav om 60

studiepoeng fordelt over tre studieår. Tannlege foreslår en økning i ekstern praksis for ett av sine

læresteder, UIB, fra tre uker til fem uker. Psykolog anbefaler en økning/endring fra dagens fem

måneder heltid og 11-43 uker deltid ekstern praksis til en felles normert lengde på seks måneder

(full arbeidsuke). En mer moderat økning foreslås også av optiker og vernepleier.

5.2.3. Foreslåtte endringer i type praksis

5.2.3.1. Dreining fra spesialisthelsetjeneste til den kommunale helse- og

omsorgstjenesten

De fleste utdanningene foreslår kommunene som praksisarena, og flere foreslår en økt andel

eksterne praksisstudier her: Audiograf, bioingeniør, ortopediingeniør, sosionom, ergoterapeut,

lege, klinisk ernæringsfysiolog, radiograf, fysioterapeut og farmasøyt. De som er mest tydelige på

en økt andel i primærhelsetjenesten er fysioterapeut, klinisk ernæringsfysiolog, lege, psykolog,

radiograf og sykepleier.

Optiker, klinisk ernæringsfysiolog, psykolog, vernepleier, barnevernspedagog og ergoterapeut

ønsker også kommunale tjenester som praksisarena for sine studenter.

For lege, sykepleier, ortopediingeniør og tannlege er spesialisttjenesten en sentral praksisarena.

Arbeidsgruppa for lege ser at akuttmottak, dagenheter og poliklinikker er gode, nye arenaer for

praksisstudier for legestudenter. Sykepleier anbefaler også et minimumskrav om ti uker veiledet

praksis i spesialisthelsetjenesten, som må innbefatte kirurgisk pasientforløp og kan innbefatte

medisinsk pasientforløp.

Audiograf, optiker og provisorfarmasøyt ønsker også mer praksis i spesialisthelsetjenesten.

37

5.2.3.2. Bruk av privat sektor som praksisarena

Arbeidsgruppene beskriver forskjellige behov for å benytte privat sektor som praksisarena, men

flertallet nevner at egen yrkesgruppe arbeider i både offentlig og privat sektor.

I hver sin ende av skalaen finner vi sykepleie, som ikke nevner privat sektor som praksisarena,

mens ortopediingeniørutdanningen på sin side er helt avhengig av praksis i private bedrifter.

Flere utdanninger, som odontologiske fag, medisin og fysioterapi, løfter fram privat sektor som

en viktig praksisarena for å gi studentene nødvendig faglig bredde, men at det er utfordrende å

skaffe praksisplasser.

Farmasi skiller seg ut, og problematiserer i liten grad praksis i apotek. De oppfatter

studentveiledning som positiv markedsføring overfor framtidige farmasøyter, og en måte å

rekruttere dyktige fagpersoner på.

5.2.3.3. Tverrprofesjonell samarbeidslæring i praksisstudier

Arbeidsgruppene er positive til TPS i praksisstudiene: Flere av utdanningene har erfaring med

TPS, og arbeidsgruppene mener at de tverrprofesjonelle arenaene må utnyttes bedre. Noen få

mener at arenaer utenfor de eksterne praksisstudiene egner seg vel så godt for TPS. Felles er at

tverrprofesjonell samhandlingskompetanse bør være del av læringsutbyttet til studentene, enten i

de eksterne praksisstudiene eller på andre arenaer.

Arbeidsgruppe sosionom ser økt behov innen NAV og barneverntjenesten for bedre samhandling

med yrkesgrupper med betydning for brukerne, for eksempel jurister og helsepersonell.

Sosionomer trekkes også inn på nye arenaer for helse og pleie, og kan bidra med annen type

kunnskap enn dagens personell. Andre temaer/arenaer for TPS kan være folkehelsearbeid og

forebyggende arbeid med barn og unge.

Arbeidsgruppe barnevern ser behov for å møte flere profesjonsgrupper for tverrprofesjonell

samarbeidslæring. Her nevnes lærer-, barnehagelærer-, politi- og helsesøsterstudenter. De mener

utviklingspotensialet ligger i et tydeligere fokus på tverrprofesjonelt arbeid og ved å tydeliggjøre

dette i læringsutbyttet for studentene.

Arbeidsgruppe vernepleie oppgir sykehjem som en egnet TPS-arena, hvor de sammen med

medisin-, sykepleier- og farmasøytstudenter observerer, vurderer og kommer med forslag til tiltak

når det gjelder konkrete pasienter under kompetent veiledning.

Arbeidsgruppe sykepleie mener at veiledning i TPS-praksis bør gis ut fra hva som er

hensiktsmessig på praksisstedet, for eksempel i form av strukturerte TPS-læringsverksteder i

samarbeid med veiledere fra samarbeidende utdanninger. Trening i tverprofesjonelt samarbeid

bør i hovedsak finne sted i studentenes yrkesfelt, som del av praksisstudiene. TPS må forankres i

emneplaner for praksisstudier i sykepleierutdanning, og tilsvarende i emneplaner for

praksisstudier i øvrige helse- og sosialfaglige profesjonsutdanninger.

38

Arbeidsgruppe bioingeniør foreslår TPS med sykepleierstudenter, og at gruppene underviser

hverandre i for eksempel pasientidentifisering eller tema knyttet til kjemifaget. TPS foreslås

gjennomført på ulike måter, som felles case-oppgaver (f. eks. prøvetaking) eller

simuleringsøvinger (der man løser praktiske oppgaver omkring en pasient, sammen).

Arbeidsgruppen farmasi mener at tverrprofesjonell samarbeidslæring med studenter fra andre

helsefagutdanninger vil være mulig å få til om disse har et opphold i et sykehusapotek eller i en

farmasøytisk avdeling.

Arbeidsgruppe medisin mener at TPS ikke nødvendigvis må være en del av alle eksterne

praksisstudier, men kan gjennomføres som et selvstendig prosjekt hvor studenter fra ulike

profesjoner involveres og samles spesifikt for TPS-prosjektet. Som del av økt bruk av sykehjem

til eksterne veiledete praksisstudier, kan TPS bidra til å sikre den eldre befolkningens framtidige

behov for helsetjenester og øke medisinstudenters evne til samarbeid med annet helsepersonell.

For odontologiske fag handler TPS om å sikre krysningspunkt med andre utdanninger og

helseprofesjoner (f.eks. mellom helsesøster og tannpleier). Dette kan være på arenaer der

samarbeid er naturlig, f.eks. helsestasjon, barnehage, skole og sykehjem.

Arbeidsgruppen fysioterapeut mener at egnede praksisarenaer for TPS kan være innsatsteam,

hverdagsrehabilitering, arbeid med Individuell plan eller i tverrprofesjonelle team i spesialist- og

primærhelsetjenesten. Studentene må få erfaring i samarbeid med andre profesjoner, både

ferdigutdannede og studenter.

Klinisk ernæring foreslår TPS i både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Bruken av

TPS i primærhelsetjenesten er også gunstig for at kommunene skal bli bevisste på klinisk

ernæringsfysiologi som profesjon.

Arbeidsgruppen ergoterapeut foreslår at flere studenter fra ulike studier kan dra på hjemmebesøk

til brukere og samarbeide om kartlegging og oppfølging. Disse læringssituasjonene kan så

benyttes i refleksjoner sammen med veileder rundt ulike tema.

Arbeidsgruppen ortopediingeniør mener kravet om TPS i praksisstudier utfordrer til fornyet

tenkning i forhold til tverrprofesjonelle arenaer, og kan bety endringer hvor ortopediingeniøren

har tettere kontakt med omsorgs- og pleieinstitusjoner – og kommunehelsetjenesten.

Læringsarenaer hvor både bruker, lege og ortopediingeniør samhandler er derfor viktig å ta del i

for studenter i praksis. Videre, samarbeidet mellom ortopediingeniør og administrasjon er en

læringsarena der studenter kan praktisere og hente kunnskap om NAVs regelverk og annet regel-

/lovverk som omhandler helsetjenester og pasientrettigheter.

Arbeidsgruppen radiograf anbefaler at TPS legges til egne sentre for TPS-opplæring, alternativt

til somatisk praksis hvor det er mulig å samarbeide med andre studenter i reelle

pasientsituasjoner. Det kan også tenkes at praksisstudier på korttids sykehjem kan åpne opp for

mer tverrprofesjonell samarbeidslæring og mulige samarbeidsprosjekter.

39

Arbeidsgruppen psykologi mener psykologer kan brukes i mange roller i TPS. Psykisk helsevern

med krav til faglig samarbeid er en åpenbar arena. Fremtidens føringer om flere psykologer i

kommunene gir muligheter for ulike arenaer, inkludert samarbeidslæring med kommunalt

helsepersonell, men også faggrupper som driver tilrettelegging av velferdstilbud i kommunene. I

tillegg til å være en bidragsyter med sitt fag, har psykologer opplæring i temaer som kan fasilitere

gruppeprosesser.

De fleste arbeidsgruppene påpeker at praksisfeltet må se mulighetene og tilrettelegge for TPS,

mens utdanningsinstitusjonen må ha hovedansvaret for samordning av studieplaner og

gjennomføring. Læringsutbyttet for studentene må tydeliggjøres. Det foreslås både korte og lange

perioder med fokus på TPS, inkl. punktpraksis. Arbeidsgruppe psykologi foreslår egne

koordinatorstillinger for å sikre gjennomføring av TPS i praksisstudier.

Utfordringene ligger hovedsakelig i det organisatoriske og logistiske, hvordan kan man samkjøre

praksisstudier for flere (store) studentgrupper, og utfordringer med hensyn til arealer og

veiledning. Samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og praksisstedene er viktig.

5.2.3.4. Andre læringsformer og forholdet ekstern/intern praksis

Simulering, ferdighetstrening og bruk av e-læringsressurser inngår i større eller mindre grad i alle

utdanningene. Det anses som svært nyttig at studentene for eksempel får mulighet til

mengdetrening på praktiske prosedyrer og bruk av teknisk utstyr. Simulering brukes blant annet

til å øve på klinisk beslutningstaking og tverrfaglig teamarbeid, og gir rom for systematisk

refleksjon rundt egen prestasjon. Samtidig har dette begrensninger, som ressurskrevende utstyr og

begrensning knyttet til antall studenter som kan trene samtidig.

Flere utdanninger, som for eksempel tannlege og tannpleierutdanningene, har en stor andel intern

veiledet praksis i utdanningsinstitusjonens regi, hvor studentene møter autentiske pasienter.

I rapportene slås det fast at slike og andre alternative læringsformer ikke kan erstatte praksis i

yrkesrelevant virksomhet, men at disse kan fungere som forberedelse og supplement til eksterne

praksisstudier.

I ekstern veiledet praksis møter studentene yrkesfeltets faktiske krav på en måte som ikke kan

gjenskapes fullgodt i en simuleringssituasjon. I praksis møter studentene yrkesutøvere og

pasienter/klienter i det virkelige miljø, og de må utøve sitt fag i situasjoner som ikke er

standardiserte. Ved å delta i relevante yrkessituasjoner sammen med en veileder av samme

profesjon, og få tilbakemelding fra henne, er ekstern veiledet praksis sentralt i utviklingen av

yrkesidentitet.

Helhetlige studier med hensiktsmessige, ulike læringsformer vil gi studentene trygghet i

praksissituasjonen gjennom muligheten til å trene på ferdigheter og kliniske situasjoner også før

de skal anvende disse i møte med pasienter/klienter i praksis.

40

Arbeidsgruppe sykepleie er opptatt av å få økt sammenheng og integrerte overganger mellom

teori og praksis i studiet, og mellom praksisstudier i kommunehelsetjeneste og

spesialisthelsetjeneste og foreslår at ferdighetstrening og simulering, forberedelser til og

refleksjon over praksisstudier bør skje i strukturert og vedvarende samhandling mellom

læringsarenaene og defineres som en integrert del av praksisstudiene.

5.2.4. Forslag til endringer i de eksterne praksisstudiene i masterstudier og

videreutdanninger

I arbeidsgruppenes mandat inngikk også en vurdering av behovet for endringer i omfang og type

praksisstudier for de videreutdanninger og mastergradsprogram de anså som mest sentrale for

fagområdet, og som det med hensyn til dagens praksismodell er særlig viktig å vurdere.

Arbeidsgruppene ble bedt om å vurdere grunnutdanningene først, for så å se om prinsippene for

endring og forbedring av praksisstudiene også kan gjelde for videreutdanninger og masterstudier.

I forkant hadde UHR kartlagt alle aktuelle videre-/og masterutdanninger (upublisert). Også disse

utdanningene har sin hovedtyngde av praksisstudier i spesialisthelsetjenesten, men de beskrevne

endringer i organisering av helsetjenesten medfører også her behov for å vurdere om en større

andel praksisstudier kan skje utenfor spesialisthelsetjenesten. Utfordringene for disse

utdanningene er sammenfallende med de man finner på grunnutdanningene, både med tanke på

veiledningskompetanse, forutsigbarhet og tilgang til praksisplasser.

Utfordringer knyttet spesifikt til videre- og masterutdanninger er lite omtalt og vurdert i

arbeidsgrupperapportene. Unntakene er hos arbeidsgruppene sykepleie og fysioterapeut. For

fysioterapi er finansieringsordninger, veilederkompensasjon og avtaler om praksisplasser sentrale

utfordringer. Arbeidsgruppe sykepleie ser behov for kvalitetssikring av praksisstudiene på

masternivå, og anbefaler masterkompetansekrav hos praksisveiledere som veileder

masterstudenter.

5.2.5. Forutsetninger som bør ligge til grunn for kvalitet og relevans i praksisstudiene

5.2.5.1. Lovverk

For flertallet av arbeidsgruppene er lik lovfesting av plikten til å delta i utdanning og tilhørende

utdanningsaktiviteter, for både UH og praksisfeltets offentlige og private aktører, en forutsetning

for framtidig kvalitet og relevans i praksisstudier.

5.2.5.2. Finansiering

Praksissteders manglende ressurser til utdanning av praksisveiledere og tilrettelegging for

opprettholdelse av veiledningskompetanse er et hinder for kvalitet og relevans. Arbeidsgruppene

problematiser også at det ikke settes av tid på arbeidsplanen til studentveiledning, og at begrenset

tilgang til arealer og utstyr er en utfordring.

Utdanninger i prosjektet som bruker privat sektor nå, eller ønsker økt bruk av privat sektor i

framtiden understreker at det er helt avgjørende å få på plass en finansieringsordning for

41

praksisstudier som sikrer privat sektor kompensasjon for reelle utgifter til lokaler, utstyr,

veiledning og samarbeid mellom praksissted og utdanningsinstitusjon. Her er det også nødvendig

å få inn forpliktende ordninger i avtaleverk.

5.2.5.3. Like sluttkompetansebeskrivelser

Arbeidsgruppene, som har vært sammensatt av representanter fra flere utdanningssteder og

tjenester, har problematisert at det er relativt store ulikheter mellom lærestedene i omfang og type

praksisstudier innenfor sine utdanninger. Dette vil kunne få konsekvenser for kandidatenes

sluttkompetanse. Det er også slik at lærestedene ikke har felles sluttkompetansebeskrivelser, med

unntak av sykepleierutdanningene. Det er enighet på tvers av arbeidsgruppene om behovet for

felles læringsutbytte- og sluttkompetansebekrivelser på tvers av utdanningsinstitusjoner nasjonalt,

og internasjonalt for de utdanningene det er få av. Arbeidsgruppen for sykepleierutdanningen

anbefaler også felles læringsutbytte per studieår.

5.2.6. Tiltak for økt kvalitet og relevans

På bakgrunn av NIFUs litteraturgjennomgang (Kårstein og Caspersen, 2014), prosjektgruppens

erfaringer og diskusjoner med Styringsgruppen, forelå det i januar 2015 et første forslag til

kvalitetsindikatorer for eksterne praksisstudier. Arbeidsgruppene ble bedt om å vurdere

indikatorene og komme med innspill. Dette er behandlet ulikt av gruppene, der noen

kommenterte indikatorslagene systematisk og eksplisitt, mens andre støtter indikatorforslagene

implisitt gjennom forslag til tiltak som kan bedre kvalitet og relevans i praksisstudiene. Sentrale

forslag til tiltak i arbeidsgrupperapportene, som vil være felles for alle utdanningene, nevnes her.

Disse anbefales videreført som kvalitetsområder og -indikatorer, og utdypes i kapitlet som

behandler oppgave 2.

5.2.6.1. Bedre samspill mellom UH og tjenester

Flertallet av arbeidsgruppene framhever at bedre samspill mellom UH og tjenester er det viktigste

tiltaket, og en forutsetning for å øke kvalitet og relevans i praksisstudiene. Det handler om

likeverd mellom aktørene, om ledelsesforankring og om å skape arenaer for gjensidig ansvar og

påvirkning. Arbeidsgruppene kom fram til flere omforente forutsetninger for hvordan samspillet

mellom utdanning og praksisfelt kan og bør styrkes:

Et bredt samarbeid er vesentlig for en gjensidig forståelse av fremtidige kandidaters

kunnskapsbehov. Samarbeidet mellom aktørene må derfor ledelsesforankres og formaliseres, og

utdanning, yrkesfelt og studenter må i involveres i utarbeidelsen av avtaleverk.

Samarbeidsavtalene kan omfatte kompetanseutveksling, undervisning og forskning, og må bidra

til å avklare ansvarsforhold og forventninger. Det er også viktig at samarbeidsavtalene dekker

samarbeidet på alle nivå, fra nasjonalt nivå til den enkelte praksisveileder, student og

kontaktlærer.

Partene må samarbeide, ikke bare om å heve veiledningskompetansen i praksisstudiene, men

også om rammefaktorer som tid, areal og utstyr. Avtalene bør derfor også omfatte lokaliteter til

42

praksisstudiene, i tråd med HMS-krav og i henhold til Internkontrollforskriften, arbeidstøy (inkl.

vask), nødvendig tilgang og nødvendig opplæring i elektronisk dokumentasjonssystem og

yrkesskadeforsikring.

For full effekt av avtalene må det være krav om jevnlig (felles) evaluering av hvordan avtalene

følges opp og praktiseres. Dette også for å unngå pulverisering av ansvar. Det bør også foreligge

krav om jevnlig rapportering. For å unngå at undervisningsoppgaver blir ekstraarbeid som det

ikke er avsatt tid til, må praksisstedets veiledningsoppgaver inngå i praksisstedets virksomhets-

og personellplanlegging.

Det bør også iverksettes tiltak som øker statusen på det å være praksisveileder. Veiledning og

veiledningskompetanse, og kombinasjonsstillinger trekkes fram som viktige virkemidler for økt

status, kvalitet og relevans, og som derfor bør avtalefestes.

5.2.6.2. Veileders kompetanse

Å øke veileders kompetanse er av arbeidsgruppene løftet fram som et viktig grep for å sikre

kvalitet og relevans i praksisutdanningene. Det gjelder profesjonskompetanse, akademisk

kompetanse, veiledningskompetanse og kompetanse i å jobbe kunnskapsbasert. Det forslås at

kompetansekravet til praksisveiledere samkjøres nasjonalt og utdanningsinstitusjonene må derfor

tilby veilederutdanning i studentveiledning. For å få til dette i praksis bør praksisveiledere bli

kjøpt fri for å delta. Utdanningsinstitusjonene har i dag ulike kompetansegivende veiledningskurs

for praksisveiledere, fra målrettede dagskurs til formelle studiepoengivende

veiledningsutdanninger på 30 studiepoeng.

Arbeidsgruppe fysioterapi konstaterer at all praksis skal være kunnskapsbasert, og at dette vil

stille nye krav til veileders evne til å jobbe kunnskapsbasert. Også arbeidsgruppe bioingeniør

hevder at studentene møter kunnskapsbaserte tjenester i sine praksisstudier, og henviser til at

prosedyrer er basert på kunnskapsbaserte praksis. Det er viktig at studentene bevisstgjøres på

dette.

Akademisk kompetanse og kompetanse i å jobbe kunnskapsbasert, handler om å kunne stimulere

studenten til å reflektere over egen praksis, til å stille kritiske og konstruktive spørsmål og til å

begrunne og evaluere egne vurderinger og handlinger. Ikke alle praksisveiledere er trygge i denne

rollen. For å oppnå dette foreslås kombinasjonsstillinger. Som felles krav til akademisk

kompetanse anbefales at praksisveileder har minimum samme akademiske grad som studenten

hun veileder utdannes til.

Profesjonskompetanse handler om at studenten skal erfare å bli veiledet av en erfaren

yrkesutøver, som et ledd i å utvikle yrkesidentitet. Enkelte argumenterer for at veileder skal ha

minimum ett års relevant yrkeserfaring.

Som et premiss for dette ligger økt anerkjennelse, og status og støtte til praksisveilederrollen. En

tydelig satsning og verdsetting av dedikerte praksisveiledere kan bidra til at praksisveiledningen

43

får økt kvalitet for studenten og til at praksisveiledere ikke taper karrieremessig på å ta på seg

veiledningsoppgaver. Flere peker her på lønnskompensasjon som et effektivt virkemiddel. Et

annet virkemiddel er nye modeller for veiledning, for eksempel gjennom å samle

veiledningskompetansen, og derved et økt antall studenter, i et utdannings- eller

veiledningssenter.

5.2.6.3. Kombinasjonsstillinger

Arbeidsgruppene har sett på kombinasjonsstillinger som virkemiddel for økt kvalitet og relevans i

praksisstudier.

Med kombinasjonsstillinger menes her at man har ett tilsettingsforhold i en institusjon, men

avtalte arbeidsoppgaver i både utdanningsinstitusjon og praksisinstitusjon. Formålet er å knytte

ansatte i institusjonene sammen for å fremme praksisnær undervisning og veiledning av studenter

i praksis, sikre lærere førstehåndskjennskap til den kliniske hverdag, etablere nye

samarbeidsformer og nye samarbeidsarenaer, samt bedre koordinering av praksis.

5.2.6.4. Nye praksismodeller

Tradisjonelt har studenten i praksisstudiene mottatt veiledning fra veileder innen egen profesjon.

Praksis har også hovedsakelig vært observasjon av egen profesjonsutøvelse. Med bakgrunn i

Samhandlingsreformen og behovet for å møte nye utfordringer i dagens og morgendagens

helsevesen bør man også se til andre modeller for praksis.

Spesielt skyggepraksis («shadowing») pekes på som et enkelt, men lærerikt tiltak. Det er flere

mulige modeller for skyggepraksis:

Skyggepraksis (aktiv observasjonspraksis) innen spesialiserte tjenester og på nye

praksisarenaer

Skyggepraksis i samhandling med andre yrkesgrupper (TPS)

En annen modell som løftes fram av arbeidsgruppene er studentbemannede sykehjem- og

sykehusposter, hvor tverrprofesjonelle studentgrupper tar fullt ansvar for inneliggende pasienter,

under veiledning av yrkesutøvere.

Tverrprofesjonelt samarbeid, e-læring, innovasjon og velferdsteknologi øker utfordringene for

studentene på en positiv måte. Studenten skal se seg selv som profesjonsutøver og som en

helsetjenesteyter.

5.3. Diskusjon De 14 arbeidsgruppene fikk i oppgave å vurdere behovet for og foreslå endringer i omfang og

type av praksisstudier for hver utdanning med utgangspunkt i samfunnets behov og de

utfordringene rundt praksisstudier som er beskrevet.

Omfang praksisstudier

44

Med unntak av sykepleierutdanningen, kan det synes som om omfanget av praksisstudier allerede

ligger på et minimum, noe som kan være en forklaring på at det ikke foreslås konkrete

reduksjoner av betydning. Det foreslås en harmonisering mellom utdanningssteder, slik at det i

sum for alle utdanningene synes å bli en videreføring av dagens omfang.

Type praksisstudier

De fleste arbeidsgruppene foreslår at en større andel av praksisstudiene legges til den kommunale

helse- og omsorgstjenesten. Prosjektgruppen er positiv til at en større del av praksisstudiene kan

legges der behovet for sammensatte tjenester er størst, og hvor pasienter, klienter og brukere

oppholder seg mest. Samtidig ser man utfordringer med organisering og oppfølging av flere

studenter og studentgrupper på et geografisk mer spredt område, med svake styringssignaler og

relativt få veiledningsressurser. Dette forutsetter en styrking av både kapasitet og kompetanse i

kommunene, som igjen forutsetter en finansieringsordning for praksisstudier som også dekker

utdanningsoppgavene i kommunal sektor.

Privat sektor utgjør en viktig praksisarena for flere utdanninger, men er ikke tilsvarende forpliktet

som offentlig sektor. Privat sektor tar imot ferdig utdannede profesjonsutøvere, til en viss grad i

konkurranse med offentlige tjenestetilbud. En skjevhet i ansvar for utdanning mellom private og

offentlige virksomheter kan ikke fortsette med det behov for praksisplasser man ser for seg i

framtiden.

Studier som bruker privat sektor nå, eller ønsker økt bruk av privat sektor i framtiden

understreker at det er helt avgjørende å få på plass en finansieringsordning for praksisstudier som

sikrer privat sektor kompensasjon for reelle utgifter til lokaler, utstyr, veiledning og samarbeid

mellom praksissted og utdanningsinstitusjon. Det er også nødvendig å få inn forpliktende

ordninger i avtaleverk. For eksempel må kommunalt ansvar for utdanning også omfatte private

aktører med kommunale avtaler (fysioterapeuter, leger, mv) og telle med i tilpliktningsoppgaver.

Tilbud om å være praksisplass/studentveiledning skal legges inn som del av anbud.

Tiltak som kan bedre kvalitet og relevans

Prosjektgruppen har trukket fram behovet for trygge og kunnskapsbaserte tjenester, økt

samhandling på tvers av fagbakgrunn og tjenester. Trygge tjenester innebærer at helsepersonell

har kompetanse innen pasientsikkerhet og forbedringsarbeid og at studentene i sine praksisstudier

må få anledning til å delta i arbeidet med systematisk forbedringsarbeid og pasientsikkerhet

gjennom utvikling, forbedring og etterlevelse av prosedyrer og rutiner. Studentene må få tilgang

til aktuelle temaer for oppgaveskriving, samt tverrprofesjonelle læringssituasjoner hvor

pasientsikkerhet og forbedring av samhandling praktiseres.

Selv om det er organisatorisk og logistisk utfordrende, mener de fleste arbeidsgruppene at det bør

legges til rette for at TPS kan skje i reelle pasient/klient/brukersituasjoner. Prosjektgruppen

støtter dette, men viser til at studenter kan få erfaring med TPS også ved å delta i tverrfaglige

team med utdannet personell (ikke bare studenter), i interne praksisstudier eller gjennom andre

45

læringsaktiviteter. Læringsutbyttebeskrivelser for TPS er viktig, videre at utdanningsinstitusjonen

har hovedansvar for organisering.

En løsning som har vært lite omtalt i rapportene, er det som av noen benevnes studentpost,

studenttette poster, veiledningsposter eller utdanningssentre. Studentpost kan innebære at

studenter fra flere profesjoner er på samme praksissted til samme tid. Noen fellestrekk er at to

eller flere studenter følges opp av samme veileder (tospann), og at hele døgnet tas i bruk gjennom

styrt turnus. Gjennomgående trekk ved evaluering av slike poster har vært god.

Arbeidsgruppene beskriver på ulike måter at det unike med veiledet praksis er at det skjer i

autentiske yrkessituasjoner, i møte med pasienter/klienter/brukere. Andre pedagogiske

virkemidler, som for eksempel casestudier, simulering og ferdighetsstudier, benyttes som

målrettet forberedende undervisning. Det foreslås at der dette understøtter

læringsutbyttebeskrivelsene i praksisstudiene, kan det også integreres i praksisstudiene.

Forutsetningen er at de da gjennomføres som integrerte studier, i et tett samarbeid mellom

praksisfeltet og utdanningen, og basert på mer moderne faglige og pedagogiske prinsipper. Dette

vil kunne bidra til mer helhetlige utdanninger. Prosjektgruppen mener at prinsippet om

integrasjon mellom ulike læringsaktiviteter i profesjonsutdanninger som skal kvalifisere både til

akademiske grader og spesifikke yrkesfelt bør veie tungt, og bør gjelde for alle helse- og

sosialfagutdanninger.

En bekymring fra tjenestenes side er at et stadig større ansvar for oppfølging av studenter i

praksis blir overlatt til praksisstedet. Lærers tilstedeværelse har vist seg av stor betydning for å

sikre kvalitet i praksisstudier, og spesielt i utdanninger der praksis utgjør en vesentlig del av

studiet må dette sikres via samarbeidsavtaler, kombinerte stillinger og avsatte ressurser fra

utdanningsstedets side. Prosjektgruppen mener både kontaktlærers bidrag på praksisstedet og

samarbeidet mellom partene om læringsutbyttebeskrivelser og læringsaktiviteter bør

forskriftsfestes, og foreslås derfor som kvalitetsindikatorer.

Kunnskapsbasert utdanning kan ikke bare handle om det som skal læres, men også hvordan det

læres. Prosjektgruppen anbefaler derfor et økt fokus på pedagogisk forskning, med et spesielt

fokus på arbeidsformer og læringsutbytte i praksisstudier.

Forutsetninger

Flere av arbeidsgruppene problematiseres at praksisarenaene er ulikt forpliktet og at

rammevilkårene, kompetansen og kapasiteten i praksisfeltet er for dårlig. Dette utgjør en risiko

for kvalitet og relevans i praksisstudier.

Utdanningene, inklusive kravene til praksisstudiene er juridisk regulert av

Kunnskapsdepartementet. Gjennomgangen av lover, forskrifter og rammeverk som styrer

utdanning, samt krav til kvalitet og samarbeid rundt praksisstudier, viser imidlertid at

praksisinstitusjonene ikke dekkes av de samme lover og forskrifter som utdanningsinstitusjonene.

46

Muligheten til å påvirke læringsutbyttebeskrivelser, kravet om praksisveileders kompetanse og

kapasitet samt synliggjøring av partenes ansvar gjennom avtaler, kommuniseres ikke tilsvarende

fra ansvarlig departementene til praksisinstitusjonene. Følgelig er det (med få unntak) heller

ingen krav om rapportering tilbake eier på utdanningsoppgaver, slik det er for andre lovpålagte

oppgaver i tjenestene. Det er heller ingen tilsynsordning som følger opp utdanningsoppgaver, slik

det er for en rekke andre oppgaver i tjenestene. Den lave oppmerksomheten fra de ulike

departementene, og det at styringssignaler og rapporteringskrav fra praksisinstitusjonenes

departement ikke er samkjørte med KD sine, er en medvirkende årsak til de store utfordringer

knyttet til tilgang på praksissteder, kvalitet og relevans i helse- og sosialfagutdanningene.

Utdanningene er finansiert av KD ut fra ulike finansieringskategorier, som ikke synes å ha en

direkte sammenheng med omfang, type eller krav til praksisstudier. Utdanningsinstitusjonene

vektlegger og budsjetterer praksisdelen av studiene ulikt. Kravet til FoU i

utdanningsinstitusjonene er stort, og praksisdelen av studiene synes å ha lavere status enn

teoridelen.

Presset på praksisinstitusjonene er stort, men det finnes få incitamenter i praksisinstitusjonene for

å ta i mot studenter, det være seg i form av honorar/frikjøp til veiledningsutdanning, ressurser

(tid, rom og utstyr), status eller karriereveier.

Spesialisthelsetjenesten har finansiering av utdanningsoppgaver i rammeoverføringene, mens

kommunehelsetjenesten og privat sektor ikke har tilsvarende finansiering av utdanningsoppgaver.

Selv om utdanningsoppgavene i tjenestene ikke er tydelig finansiert, ivaretas like fullt

veiledningsoppgaver overfor et høyt antall studenter i store deler av tjenestene gjennom store

deler av året. Det betyr at en tydeligere og mer målrettet finansiering ikke nødvendigvis vil bety

en tilsvarende stor økning av budsjettrammene. Det som åpenbart vil måtte utløse ekstra

ressurser, er kravet om veiledningskompetanse og utbredelsen av kombinasjonsstillinger. For

utdanningsinstitusjonene vil lærers økte bidrag på praksisstedet kreve en omdisponering, evt. en

økning av ressurser.

5.3.1. Prosjektgruppens anbefalinger

Endringer i omfang og type praksisstudier

Omfanget av praksisstudier i sum foreslås videreført, men med en større grad av

harmonisering av omfang mellom studiesteder.

En større andel av praksisstudiene bør legges til kommunene og primærhelsetjenesten,

forutsatt at dette bidrar til at studentene oppnår læringsutbyttene.

En større andel praksisstudier bør også legges til privat sektor, forutsatt at dette bidrar til at

studentene oppnår læringsutbyttene, og forutsatt forpliktende avtaleverk og hensiktsmessig

finansieringsordning.

Selv om det er organisatorisk og logistisk utfordrende, bør det legges til rette for at TPS kan

skje i reelle pasient/klient/brukersituasjoner. Det bør utarbeides læringsutbyttebeskrivelser for

tverrprofesjonell samhandlingskompetanse i praksisstudier.

47

Studentposter bør i større grad anerkjennes som en god pedagogisk modell. Der det er

organisatorisk gjennomførbart, kan TPS inngå som en del av læringsutbyttene.

Det unike med ekstern veiledet praksis er at det skjer i autentiske yrkessituasjoner, i møte

med pasienter/klienter/brukere. Andre pedagogiske virkemidler, som for eksempel

casestudier, simulering og ferdighetsstudier, benyttes som målrettet forberedende

undervisning. Der dette understøtter læringsutbyttebeskrivelsene i praksisstudiene og bidrar

til mer sammenhengende og integrerte overganger mellom teori og praksis, kan det også

integreres i praksisstudiene.

Tiltak for å øke kvalitet og sikre relevans i praksisstudier

De ulike utdanningsstedene må ha like sluttkompetansebeskrivelser.

Det skal være forpliktende samarbeid om praksisstudier som reguleres av samarbeidsavtaler.

De viktigste områdene for samarbeidet inngår i felles rammeplan/forskrift.

Det må stilles krav til veileders kompetanse. Det gjelder både profesjonskompetanse,

akademisk kompetanse, veiledningskompetanse og kompetanse i å jobbe kunnskapsbasert.

Kravet om formell veilederutdanning forskriftsfestes, likedan utdanningsinstitusjonenes

ansvar for å tilby veilederutdanning og kontaktlærers bidrag på praksisstedet.

Det er behov for å øke status på praksisdelen av utdanningene, både i UH og tjenester. Det

bør skapes en karrierevei for de som har en stor andel praksisveiledning i jobben.

Kombinerte stillinger etableres for å utvikle et tett og forpliktende samarbeid mellom

utdanningsinstitusjon og praksisfelt, og for å øke både kvalitet og relevans i utdanningene.

Nye praksismodeller utvikles, utprøves, evalueres og utveksles i et likeverdig samarbeid

mellom utdanningsinstitusjon og praksissted.

Studentene må få tilgang til aktuelle temaer for oppgaveskriving, samt tverrprofesjonelle

læringssituasjoner hvor pasientsikkerhet og forbedring av samhandling praktiseres.

Det anbefales økt satsning på utdanningsforskning, med et spesielt fokus på arbeidsformer og

læringsutbytte i praksisstudier.

Forutsetninger

Alle virksomhetsområder må få klare bestemmelser om sektorenes medansvar for utdanning

generelt og et sørge for-ansvar for praksisstudier spesielt. Lovteksten må være formulert i

samme klartekst, slik at den ikke blir gjenstand for ulik tolkning av partene.

Styringskrav og rapporteringskrav må formuleres likt fra ansvarlig departementene til

praksisinstitusjonene, og svare på kravene fra Kunnskapsdepartementet.

Kostnader til praksisstudier må kartlegges og budsjetteres.

Praksisstudier må finansieres mere likt, og være i tråd med de krav som stilles og ressurser

som utløses.

Det må innføres incitamenter både i utdanningsinstitusjonen og praksisinstitusjonen som

bidrar til å øke både kvaliteten og statusen på praksisstudiene.

48

6. Forslag til kriterier og indikatorer for hva som kjennetegner kvalitet og

relevans i praksisstudiene I dette kapitlet presenteres først mandat, metode og begrepsbruk, aktuelle litteraturstudier og til

slutt de indikatorene som prosjektgruppen mener har størst betydning for kvalitet og relevans i

praksisstudiene for alle helse- og sosialfaglige profesjonsutdanninger.

6.1. Mandat og metode Oppgave 2 i Praksisprosjektet er å utarbeide forslag til kriterier og indikatorer for hva som

kjennetegner kvalitet og relevans i praksisstudiene, basert på både utdanningene og tjenestenes

vurdering, og hva som er mulig å måle med rimelig bruk av tid. Empirisk testing av

kvalitetsindikatorer har ikke vært del av prosjektgruppens mandat og arbeid.

6.1.1. Tolkning og avgrensing av mandatet

Prosjektgruppen forstår det slik at kriterier og indikatorer for hva som kjennetegner god kvalitet

og relevans i praksisstudiene, skal være på nasjonalt nivå og innrettes mot rammeplan/felles

forskrift.

Det har vist seg utfordrende å utvikle presise og målbare indikatorer når forskningsgrunnlaget er

varierende. Det fører til at styrken på indikatoren vil variere, og også målbarheten. «En

kvalitetsindikator vil i denne forstand fungere som indikasjoner på om prosesser er igangsatt og

fungerer og om mål er oppnådd. Kvalitetsindikatorene må således betraktes som en del av

arbeidet med kontinuerlig forbedring og en systematisk overvåkning og evaluering av kvalitet og

relevans i praksisstudiene» (Kårstein og Caspersen, 2014:66). Dette betyr at hensikten med å

implementere og følge opp de foreslåtte kvalitetsindikatorene ikke er å underkjenne

praksissteder, men å forbedre både tjenestene og praksisstudiene. Det betyr også at utviklingen av

kvalitetsindikatorer er del av et større forbedringsarbeid med samme hensikt for UH og tjenester.

6.1.2. Metode

Som utgangspunkt for arbeidet fikk NIFU (Kårstein og Caspersen, 2014) i oppdrag å gjøre en

litteraturgjennomgang fra de siste 5-10 år knyttet til kvalitetsutfordringer rundt eksterne

praksisstudier. Denne avdekket følgende områder for kvalitet og relevans i praksisstudier:

Organisering, styring og struktur, samarbeid mellom yrkesfelt og utdanningsinstitusjon,

praksisveiledning og kvalitetssikring av veiledning, utfordringer knyttet til å fremskaffe gode og

relevante praksisplasser, finansiering og samarbeidslæring på tvers av sektorer og profesjoner.

Prosjektets innledende forslag til kvalitetsindikatorer ble basert på bestilt litteraturgjennomgang,

samt lover, forskrifter og andre forpliktende samarbeidsavtaler. Prosjektgruppen innhentet også

ytterligere litteratur og dokumentasjon omkring praksisstudier, men erfarte at NIFU fanget

utfordringsbildet godt i sin rapport.

Arbeidet i prosjektgruppen har bestått av diskusjoner sett fra både utdanningenes, studentenes og

tjenestenes sider knyttet til utfordringer ved de ulike kvalitetsområdene, betydningen av disse,

49

hvilke potensielle indikatorer som kunne være på et nasjonalt nivå og inngå i en fremtidig

forskrift, hvilke potensielle indikatorer som måtte være mer fleksible/dynamiske og derfor inngå i

en samarbeidsavtale, hvordan en samarbeidsavtale kunne se ut og hvordan en kunne tenke seg at

indikatorene kunne bli målt og rapportert.

Prosjektets innledende indikatorforslag ble presentert i januar 2015 og ble diskutert i

Styringsgruppen, samt på konferanser og møtearenaer der både utdanningsinstitusjoner og aktører

fra arbeidslivet har vært representert. De utdanningsspesifikke arbeidsgruppene fikk også som

mandat å vurdere hvorvidt de foreslåtte indikatorene ville bidra til økt kvalitet og relevans i

praksisstudiene innen sine utdanninger.

Tilbakemeldingene fra Styringsgruppen og fagmiljøene på indikatorforslagene har i all hovedsak

vært positive. De mest konkrete indikatorforslagene har utløst mest debatt. Der forslagene ikke er

konkrete nok, er prosjektgruppen blitt bedt om å konkretisere, operasjonalisere og gjøre målbart.

Det har gjennom hele prosessen vært god oppslutning om intensjonene bak forslagene.

Tilbakemeldingene fra arbeidsgruppene har også vært positive og forslagene har vært vurdert

som relevante, gjenkjennelige og viktige. Følgelig er det ikke store endringer fra det første

forslaget til kvalitetsindikatorer til det endelige.

6.1.2.1. Kvalitetsindikator

I likhet med Kårstein og Caspersen (2014) benytter prosjektet følgende definisjon på

kvalitetsindikator, som et indirekte mål, en pekepinn, som sier noe om kvaliteten på det området

som måles. Prosjektet har videre valgt å se til Kunnskapssenterets definisjon (2010) av nasjonale

kvalitetsindikatorer, som et sett av indikatorer som sier noe om både strukturer, prosesser og

resultater innen tjenesten. Prosjektet bruker også betegnelsen kvalitetsområde for de fem

temaene eller dimensjonene som i sum skal dekke strukturer, prosesser og resultater. Omsatt til

Praksisprosjektet handler det om forberedelser til, gjennomføring av, evaluering og forbedring av

praksisstudier. Under hvert kvalitetsområde foreslås fra 2 – 5 kvalitetsindikatorer, totalt 13. Disse

må kunne måles direkte eller indirekte gjennom et sett av tematisk like spørsmål, eller indekser,

som gir informasjon om indikatoren. Slik kan man skissere tre nivåer:1) kvalitetsområder, 2)

kvalitetsindikatorer og 3) operasjonalisering av kvalitetsindikatorene i målbare størrelser.

6.2. Kvalitetsområder for økt kvalitet og relevans i praksisstudier

6.2.1. Gjensidig forpliktende samarbeid om praksisstudier

Som beskrevet i bakgrunnskapitlet, fremheves et godt samspill mellom utdanning og yrkesliv

som en av de viktigste forutsetningene for å sikre kvalitet og relevans i profesjonsutdanningene

(Meld. St. 44 (2008-2009) Utdanningslinja, Samspillmeldingen, Primærhelsetjenestemeldingen,

Folkehelsemeldingen, Nasjonal helse- og sykehusplan) Flertallet av de utdanningsspesifikke

arbeidsgruppene i Praksisprosjektet framhevet det samme i sine arbeidsgrupperapporter.

50

Utdanningene, inklusive kravene til praksisstudiene, er juridisk regulert av

Kunnskapsdepartementet. Men muligheten til å påvirke læringsutbyttebeskrivelser, kravet om

praksisveileders kompetanse og kapasitet, samt synliggjøring av ansvar gjennom avtaler,

kommuniseres ikke tilsvarende fra eierdepartementene til de ansvarlige praksisinstitusjonene.

Dette utfordrer både kvalitet og relevans.

Samarbeidet om praksisstudier i kommunesektoren og privat sektor er uoversiktlig, selv om det

også her foreligger visse føringer i lovverket til å medvirke til utdanning. Her er det ingen

fellesinstans med et opplagt koordineringsansvar. Det betyr at den enkelte utdanningsinstitusjon

og/eller hvert enkelt studieprogram må inngå avtaler med enkeltvise aktører i praksisfeltet – noe

som viser seg å være utfordrende å få på plass i enkelte praksisarenaer i dag. Spesielt utfordrende

er samarbeidsavtaler mellom utdanningsinstitusjoner og kommunale og statlige sosialtjenester,

barnevernstjenester, NAV og pedagogisk sektor (UHR, 2010).

Der det er inngått samarbeidsavtaler med private praksisarenaer, varierer detaljeringsgraden i

disse. De momentene som oftest inngår er forventninger til veileder og veiledning og

praksisstedets, og utdanningsinstitusjonens og studentenes rettigheter og plikter (Kårstein og

Caspersen, 2014).

Generelt viser litteraturgjennomgangen at utdanningene opplever problemer med å identifisere

avtalemotparter for avtaler på institusjonsnivå, sikre progresjon i avtalearbeidet, avtalenes

innhold og grad av forpliktelse for alle parter, og etterlevelse av inngåtte avtaler. Et punkt som

utmerket seg som særlig uklart var knyttet til ansvars- og oppgavefordeling og finansiering

(veilederkostnader primært) (Kårstein og Caspersen, 2014, s 26).

For å oppnå kvalitet i praksisstudiet er det vesentlig at det foreligger klare planer for

praksisstudiet, med tydelige læringsutbyttebeskrivelser, som blir gjort kjent for alle relevante

parter. Faste kanaler og rutiner for informasjonsutveksling, og faste rutiner for kvalitetssikring av

praksis er vesentlige for å sikre en god praksis.

Rutinene og avtalene må omfatte veiledernes veiledning, faglærernes tilstedeværelse i praksis og

faglærernes veiledning. Samarbeidsavtalene må videre systematisk evalueres og reforhandles

(Kårstein & Caspersen J, 2014).

6.2.2. Praksisveiledning

Gjennomgangen av lovverket i kapittel 4 viser at det stilles formelle krav til det samlede

fagmiljøets størrelse og kompetanse, samt til praksisveileders kompetanse og kapasitet. Også her

ser vi at utspringet i hovedsak er KD, uten at øvrige departementer krever det samme av

praksisinstitusjonene.

De utdanningsspesifikke arbeidsgruppene mener at å øke veileders kompetanse vil være et viktig

grep for å sikre kvalitet og relevans i praksisutdanningene. Det gjelder profesjonskompetanse,

akademisk kompetanse, veiledningskompetanse og kompetanse i å jobbe kunnskapsbasert. Det

51

forslås at kompetansekravet til praksisveiledere samkjøres nasjonalt og utdanningsinstitusjonene

tilbyr veilederutdanning i studentveiledning.

Litteraturstudien viser at god praksisveiledning betinger at hele kjeden fra ledelse ved

utdanningsinstitusjon og praksissted, til kontaktlærer og praksisveileder ser viktigheten av

tydelige systemer for veiledning og kunnskapsoverføring (Kårstein og Caspersen, 2014).

God veiledning er vesentlig for god kvalitet i praksisstudiene. Praksisveilederens primære

oppgave og funksjon er å bidra til, og støtte den enkelte student i dens læring og utvikling av

kunnskapsbasert handlingskompetanse. For å lykkes med dette, kreves kompetanse og avsatt tid.

Veiledning av studenter i praksis må sees som en del av kjernevirksomheten på tjenestestedet,

ikke som en tilleggsoppgave (Kårstein og Caspersen, 2014). Dette støttes av et regionalt

forskningsprosjekt i Helse Midt-Norge som fant at i tillegg til tid, var også økonomi, samarbeid

med utdanningsinstitusjonen og forankring på arbeidsstedet viktige rammefaktorer

(Møreforsking, 2015).

Relasjonen mellom student og veileder er også viktig for hvordan praksisstudiene oppleves, noe

som også virker inn på studenters læringsprosesser. Studier fra spesialisthelsetjenesten viser at

tillit og gode relasjoner er viktig for studenters læringsutbytte (Haugan et al. 2012).

Praksisstudier må integreres i utdanningen på en helhetlig måte, der det gis mulighet for

refleksjon og dialog både i forkant og etterkant av praksisstudier. Integrering innebærer også en

integrasjon mellom undervisningen ved utdanningsstedet og veiledningen i praksis, det vil si

mellom de ulike emnene i studiet (Kårstein og Caspersen, 2014). Praksisveileder må derfor

kjenne studiets og praksisemnets læringsutbytter, innhold, arbeidsmåter, vurderingsformer og

øvrige rammebetingelser. Tilsvarende må kontaktlærer være oppdatert på praksisfeltets

problemstillinger. I samarbeid med kontaktlærer må praksisveileder kunne identifisere

læringsaktiviteter på praksisstedet som gjør det mulig for studentene å oppnå læringsutbyttet for

emnet.

Nyere studier fra sykepleiefaget konkluderer med at studentene lærer best når lærerne forsøker å

integrere klasserom og arbeid. Det viser at det må fremmes en sterk kobling mellom læring i

klasserommet og praktisk klinisk og organisatorisk erfaring med arbeidsplassen (Kårstein og

Caspersen, 2014).

Prosjektet har erfart, spesielt i utdanninger hvor praksis utgjør en stor del av studietiden, at

kontaktlærers tilstedeværelse vil være av stor betydning for å sikre tilstrekkelig veiledning av

studentene, progresjon i studiet og vurderingsgrunnlag ved avsluttet praksisperiode.

Praksisveiledning må foregå på en systematisk og strukturert måte. Dette fordrer kunnskap om

faser i veiledning, veilederrollen, veiledningsprosesser og veiledningsmodeller, samt kunne utøve

spesifikke veilederferdigheter. Praksisveileder må kunne samhandle og analysere faktorer som

fremmer og hemmer kommunikasjon og samhandling. Man må kunne planlegge, gjennomføre,

evaluere og reflektere over veiledning og undervisning som tilrettelegger for læring.

52

Praksisveiledere som veileder grupper må ha kompetanse om læring og samspill i grupper og det

spesielle ved veiledning av tverrprofesjonelle grupper. Man må også ha kunnskap om

gruppeprosesser og gruppeledelse. Videre omfatter veiledningskompetanse å kunne tilpasse

veiledning i forhold til ulike situasjoner og praksisarenaer (HIOA, 2015).

Det er imidlertid store variasjoner i kvaliteten på veiledningen i praksisstudiene. På grunn av

knappe ressurser og stort arbeidspress følges ikke alltid kravene til veiledning og veileders

kompetanse opp av arbeidsgiver. Det gjelder både veiledningskompetanse og kompetanse i å

jobbe kunnskapsbasert (Kårstein og Caspersen, 2014). Undersøkelser viser at når man må

prioritere mellom ulike typer kompetanseheving, veier gjerne de fagspesifikke behovene tyngre

enn de mer generelle og tverrfaglige. Dette til tross for at veilederne mener det er viktig med

formell veilederkompetanse. Utfordringene med å skaffe seg veilederkompetanse kan knyttes til

både ledelsen og samarbeidet mellom høgskole og praksisfelt. God støtte fra nærmeste leder

oppleves som en motivasjonsfaktor i det å påta seg veiledningsoppgaver (Møreforsking, 2015).

6.2.3. Tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS)

Samhandling på tvers av fagbakgrunn og tjenester framheves av myndighetene som avgjørende

for kvaliteten i tjenestene og som et av virkemidlene for å skape «pasientens helsetjeneste».

Stortingsmeldinger forutsetter at samfunnets framtidige behov for tverrprofesjonell

samhandlingskompetanse må gjenspeiles i innholdet i helse- og sosialutdanningene, jfr kap. 2.

De utdanningsspesifikke arbeidsgruppene er positive til TPS i praksisstudier og har mange

forslag til arenaer og grupper de vil samarbeide med. Selv om det er organisatorisk og logistisk

utfordrende, mener de fleste arbeidsgruppene at TPS bør skje i reelle

pasient/klient/brukersituasjoner. Tverrprofesjonell samarbeidslæring i praksisstudiene kan også

skje når studenter fra en yrkesretning deltar i tverrfaglige team og hvor praksisveileder er av en

annen profesjon.

Effektivt tverrprofesjonelt samarbeid krever både relasjonell kompetanse, kjennskap til ulike

yrkesgruppers kompetanseområder og kunnskap om helse- og velferdssystemet. Koblingen av

felles kompetanse med den profesjonsfaglige kompetansen beskrives i Samspillsmeldingen som

dobbel identitet; kandidaten skal betrakte seg selv ikke bare som en utøver av sin egen profesjon,

men også som en helse- og velferdsarbeider som inngår i et større velferdssystem der ulike

profesjoner til sammen besitter den nødvendige kompetansen.

Prosjekt Felles Innhold i de helse- og sosialfaglige profesjonsutdanningene (UHR, 2015) har i

sitt arbeid identifisert TPS som et eget felles kompetanseområde og utformet

læringsutbyttebeskrivelser, der forutsetningen er at studentene utfordres i konkrete

tverrprofesjonelle møter.

Litteraturstudien viser at det finnes lite forskning om TPS i Norge, men har identifiserte at

grunnleggende forutsetninger for at man skal lykkes med TPS, er at det satses institusjonelt, at

ledelsen tar ansvar og at det settes inn strategisk arbeid og ressurser for å etablere ordninger på

53

tvers av utdanninger og miljøer. Videre må relasjonskompetanse få en tydelig plass i

utdanningene (Bjørke et al. 2012).

6.2.4. Kunnskapsbasert praksis i praksisstudier

Kunnskapsbasert tjenesteutøvelse fremheves som et sentralt virkemiddel som kan bidra til å sikre

god kvalitet og troverdighet i tjenestene. Dette innebærer at «(…) yrkesutøvere bevisst og

eksplisitt drar nytte av ulike kunnskapskilder, holder seg faglig oppdatert og bruker praksisrettet

og annen type forskningsbasert kunnskap fra flere kilder, inkludert systematiske

forskningsoppsummeringer der dette foreligger» (Meld. St. 13 (2011-2012):41)

Kravet om forskningsbaserte utdanninger og kunnskapsbaserte tjenester forsterkes i

stortingsmeldinger, strategier og handlingsplaner, med særlig fokus på å styrke

kunnskapsgrunnlaget i kommunene.

Universitet og høgskoler bidrar til kunnskapsbaserte tjenester gjennom å kvalifisere for

akademiske grader, og tilby høyere utdanning som er basert på det fremste innen forskning,

faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap.13 All undervisning skal være basert

på forskning, og studentene må lære seg vitenskapelig metode og tenkemåte på alle nivåer i

utdanningene (UHR, 2010b). På bachelornivå vil muligheten for å drive forskeropplæring være

begrenset, men opplæring i vitenskapelig metode og tenkemåte bør likevel vektlegges. For

eksempel bør studentene kjenne til trinnene i kunnskapsbasert praksis og ha kunnskap om ulike

databaser/ informasjonskilder, samt ferdigheter til kritisk vurdering av ulike forskningsartikler.

Med denne kompetansen kan de reflektere over om praksis er kunnskapsbasert, og benytte

kunnskapen når de selv er i praksis. Dette vil bringe ny erfaring inn i praksisfeltet og bidra til

læring og kunnskapsheving.

UHR-prosjektet Felles Innhold i de helse- og sosialfaglige profesjonsutdanningene (UHR, 2015)

har utarbeidet læringsutbyttebeskrivelser for Kunnskapsbasert praksis som et felles

kompetanseområde for alle studentgrupper. De utdanningsspesifikke arbeidsgruppene i

Praksisprosjektet er også svært bevisste på at all praksis bør være kunnskapsbasert, og at dette

stiller krav til veileders evne til å jobbe kunnskapsbasert og stimulere studenten til å reflektere

over egen praksis. Et foreslått virkemiddel for å oppnå dette er gjennom kombinasjonsstillinger,

hvor også utdanninginstitusjonenes personell bidrar med sin akademiske kompetanse.

For å kunne fremstå som en god rollemodell, og demonstrere for studenten hva det vi si å jobbe

kunnskapsbasert, må praksisveiledere holde seg oppdatert på forskningsresultater innen relevante

fagfelt og pedagogikk, lese fagtidsskrifter og implementere dette i sin veilederrolle.

13 Se universitets- og høyskoleloven § 1-3

54

6.2.5. Systematisk kunnskapsutveksling og -utvikling

Samfunnsendringer utløser behov for å styrke kunnskapsgrunnlaget og kompetansen i tjenestene

og arbeidslivet. Blant annet må kompetansen hos de ansatte heves, med målsetning om å styrke

forsking, innovasjon og kunnskapsbasert praksis. Bedre samspill mellom utdanning, forskning og

arbeidsliv trekkes fram som avgjørende for kvalitetsutvikling av både utdanningene og

yrkesutøvelsen gjennom relevant forsknings og utviklingsarbeid. Videre er økt satsing på

innovasjon og entreprenørskap et sentralt utviklingsområde for bedre helse- og velferdstjenester.

De utdanningsspesifikke arbeidsgruppene i praksisprosjektet legger vekt på samarbeidet mellom

partene, og at samarbeidsavtalene skal omfatte kompetanseutveksling, undervisning, forskning og

innovasjon. Kombinasjonsstillinger trekkes fram som et viktig virkemiddel for økt kvalitet og

relevans, og bør derfor avtalefestes.

Kunnskapsutveksling mellom UH-sektor og spesialisthelsetjenesten har lengre tradisjoner enn

mellom UH og øvrige praksisinstitusjoner. De såkalte «Samarbeidsmidlene» er ment å skulle

benyttes til fellesprosjekter mellom høgskolene og praksisstedene, spesielt knyttet til

praksisundervisning, forsknings, og utviklingsarbeid. Ordningen har imidlertid ikke fungert etter

intensjonen og det er særlig de minste utdanningsgruppene som har minst praksis som får lite ut

av ordningen. (Caspersen, 2011, Kårstein og Caspersen, 2014)

Litteraturgjennomgangen avdekker få eksempler på studier av problemstillinger knyttet til

nyskaping, forskning og innovasjon i helse- og sosialfagutdanningene relatert til praksisstudiene.

Samtidig uttrykkes en klar forventning i offentlige dokumenter om at teknologi, innovasjon og

forskning skal spille en viktig rolle i utdanningene, også i den de eksterne veiledete

praksisstudiene (Kårstein og Caspersen, 2014:59).

Til tross for at en stor andel ansatte på undervisningsinstitusjonene driver med FoU, formidles

egen forskning i liten grad i undervisningen. På samme tid er undervisere gjennomgående

positive til involvering av studenter i FoU (Kårstein og Caspersen, 2014).

Kompetanse kan utvikles på ulike måter og på ulike læringsarenaer. Hospitering der man deltar i

andres arbeid på en annen arbeidsplass med mål om relevant læring for eget arbeid er en planlagt

form for uformell læring.

Kombinasjonsstillinger framheves i litteraturen som et sentralt virkemiddel for både å sikre

kvalitet og relevans i profesjonsutdanningene. Med kombinasjonsstillinger menes her at man har

ett tilsettingsforhold i en institusjon, men avtalte arbeidsoppgaver i både utdanningsinstitusjonen

og praksisinstitusjonen. Dette til forskjell fra bistillinger som innebærer at en person har to

formelle tilsettingsforhold. Evalueringer fra utprøving og etablering av kombinasjonsstillinger

innen helsefagutdanningene ved Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet og

Universitetssykehuset Nord Norge (UNN) etter modell fra medisinerutdanningen, viser

55

oppløftende resultater for begge institusjoner, og ønskes derfor videreført og videreutviklet. Et

sentralt suksesskriterie for ordningen er forankring både oppover og nedover i institusjonene.14

6.3. Prosjektgruppens forslag til kvalitetsindikatorer I det følgende presenteres prosjektgruppens forslag til 5 kvalitetsområder med 13 underliggende

kvalitetsindikatorer. I forståelsen av indikatorene, er det viktig å differensiere mellom begrepene

praksissted og praksisstudier. Noen av kravene skal oppfylles på hvert enkelt praksissted, mens

andre skal oppfylles minimum en gang i løpet av praksisstudiene.

Kvalitetsområde 1 Likeverdig og gjensidig forpliktende samarbeid

Læringsutbyttebeskrivelser for praksisstudiene utarbeides, implementeres, videreutvikles

og evalueres i samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og praksisfeltet.

Resultater fra evaluering av praksisstedet som læringsarena rapporteres i organisasjonenes

kvalitetssystemer og danner grunnlag for kontinuerlig forbedringsarbeid.

Veiledningsoppgaver i praksisstudier inngår i personal- og virksomhetsplanlegging ved

praksisstedet og utdanningsinstitusjonene.

Samarbeidsavtaler regulerer ansvar, roller, kapasitet på praksisplasser, kompetanse og

samarbeidsarenaer på alle relevante nivå, samt forsknings-, utviklings- og

innovasjonssamarbeid.

Kvalitetsområde 2 Praksisveiledning

Praksisstedet har ansvar for den daglige veiledning og oppfølging av studenten.

Kontaktlærer med ansvar for å følge opp studenter på praksisstedet, skal være oppdatert i

praksisfeltets problemstillinger og skal bistå praksisveileder i pedagogiske spørsmål

(planlegging av læringsaktiviteter, veiledningsmetodikk, vurdering av skikkethet og

evaluering).

Praksisveileder skal ha formell veiledningskompetanse, definert med læringsutbytter, og

tilsvare minimum 10 studiepoeng i omfang. Det utarbeides en plan for hvordan oppnå

dette.

Utdanningsinstitusjonen tilbyr utdanning i veiledning og kunnskapsbasert praksis tilpasset

praksisstedet.

Praksisveileder skal som hovedregel være av samme profesjon som den som blir veiledet.

Kvalitetsområde 3 Tverrprofesjonell samarbeidslæring i praksisstudier

Studentene skal i løpet av praksisstudiene erfare tverrprofesjonelt samarbeid.

Kvalitetsområde 4 Kunnskapsbaserte praksisstudier

Studentene skal møte kunnskapsbaserte tjenester på praksisstedet.

14 Evalueringsrapport (2014) og tilhørende rapport for forbedringer av etablert ordning med kombinerte stillinger foreligger (2015)

56

Studentene skal involveres i FoUI-arbeid i løpet av praksisstudiene.

Kvalitetsområde 5 Systematisk kunnskapsutvikling og –utveksling

Praksisinstitusjonen og utdanningsinstitusjonen skal samarbeide om kunnskapsutveksling

og –utvikling.

Samarbeidsavtaler

Kvalitetsindikatorene skal konkretiseres i samarbeidsavtalen. Samarbeidsavtalen bør omfatte

utdypende punkter om planlegging, gjennomføring, evaluering og utvikling:

8 indikatorer som bør inngå i samarbeidsavtale:

Planlegging

Partene samarbeider om å forberede praksisstudier, identifisere og tilrettelegge

læringsaktiviteter på praksisstedet i tråd med læringsutbyttebeskrivelsene.

Partene samarbeider om å utvikle praksisarenaer og veiledningsmodeller, inklusiv

modeller for tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS).

Partene samarbeider om å forberede studentene for kliniske praksisstudier før de starter.

Gjennomføring

Studentene deltar i arbeidsfellesskapet på praksisstedet.

Praksisveileder er faglig oppdatert og benytter ulike kunnskapskilder i sin yrkesutøvelse.

Evaluering

Praksisstedet evalueres av student, praksissted og utdanningsinstitusjon.

Utvikling

Det er etablert kombinerte stillinger og hospiteringsordninger mellom tjenestene og

utdanningssektor.

Praksisfelt og UH-sektor initierer og gjennomfører felles prosjekter.

57

7. Godkjenning av praksissteder som læringsarenaer

7.1. Mandat og metode Mandatets oppgave 3 henger nært sammen med oppgave 2, å utarbeide forslag til kriterier og

indikatorer for god praksis. Prosjektet skal først og fremst utrede behovet, ikke nødvendigvis

komme med konkrete forslag til godkjenningsordninger. Prosjektet skal skaffe

kunnskapsgrunnlag for en senere beslutning.

Prosjektgruppen har operasjonalisert oppdraget i følgende spørsmål

Er det eller kommer det til å bli så store utfordringer knyttet til tilgang, kvalitet og

relevans på praksissteder i helse- og sosialfagutdanningene at nasjonale intervensjoner er

nødvendig?

Hvis ja, er det sannsynlig at etablering av en godkjenningsordning av praksissteder vil

bidra til nødvendige forbedringer?

For å besvare spørsmålene, har prosjektgruppen

gjennomgått bakgrunnsdokumentasjonen i Praksisprosjektet for å undersøke a) hva som

beskrives om for lav kvalitet og relevans og b) om godkjenningsordninger nevnes som

tiltak for å øke dette.

identifisert utdanninger i Norge som har godkjenningsordninger for praksissteder og

oppsummert erfaringer fra disse (lærer, lektor, yrkesfagskole, spesialistutdanning for

leger, politi)

gjennomgått eksisterende ordninger som skal bidra til å sikre kvalitet og relevans i

praksisstudiene: a) rammeplaner b) Kvalifikasjonsrammeverket, c) NOKUT og d) Statens

helsetilsyn

diskutert med NOKUT en mulig utvidet rolle i å følge opp kvalitet og relevans i

praksisstudier.

7.2. Resultat

7.2.1. Bakgrunnslitteratur

Utfordringer knyttet til kvalitet og relevans praksisstudier er belyst i tidligere kapitler. Her

beskrives utfordringer med å sikre tilgang, kvalitet og relevans innen praksisstudier for helse- og

sosialfagsstudenter. Utfordringene ses i sammenheng med organisering og struktur, samarbeid,

veiledning og finansering.

Ulike lovforpliktelser og styringssignaler samt ulik/manglende finansiering av ressursinnsatsen i

praksisfeltet beskrives som en utfordring for både kvalitet og kapasitet. Ved høyt press på

praksisarenaene, blir fokus på innhold og kvalitet for svakt.

58

I grunnlagsdokumentene foreslås viktige fokusområder og tiltak, både for å gi bedre kapasitet,

bedre samarbeid og styrking av kvalitet og relevans. Lovfesting, finansiering og møteplasser

trekkes frem som viktige forutsetninger.

Grunnlagsdokumentene berører i liten grad spørsmålet om godkjenningsordninger.

7.2.2. Erfaringer fra utdanninger som har godkjenningsordninger

Politiutdanning, grunnskolelærerutdanning og lektorutdanning trinn 8-13 har en

godkjenningsordning av praksissteder, hvor utdanningsinstitusjonen er godkjenningsinstans.

I tillegg har prosjektgruppen sett på spesialistutdanning for leger og lærlinger fra videregående

skole. Disse er imidlertid ansatt i praksisinstitusjonen, som derved har det faglige ansvaret.

Det er lite informasjon om hvilke konsekvenser det medfører for praksisstedet å bli underkjent.

For de tre utdanningene hvor utdanningsinstitusjonen har det faglige ansvaret, må de i slike

tilfeller ta ansvar for at studenten får et nytt praksissted.

Fra flere av eksemplene fremkommer det imidlertid at alle praksissteder blir godkjent fordi

utdanningene mangler praksisplasser.

7.2.3. Eksisterende ordninger som skal bidra til å sikre kvalitet og relevans i

praksisstudiene

Deler av dette er beskrevet i kapittel 4. Her gjøres en ny vurdering når det gjelder behovet for

godkjenningsordninger:

Nasjonale rammeplaner er den viktigste styringsmekanismen når det gjelder innhold og

organisering av utdanningene. Kun 8 av de 19 helse- og sosialfaglige utdanninger som

Praksisprosjektet omfatter er regulert av rammeplaner, i tillegg til en del

videreutdanninger.

All formell utdanning i Norge omfattes av Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for

livslang læring (NKR). Et av formålene er å legge til rette for vurdering, dokumentasjon

og formell anerkjennelse av kvalifikasjoner oppnådd utenfor det formelle

utdanningssystemet. NKR gir en mulighet for at utdanning og praksisfelt samarbeider om

læringsutbyttebeskrivelsene.

Statens helsetilsyn skal medvirke til at tjenestene drives forsvarlig. Helsetilsynet har per i

dag ingen rolle i å kontrollere praksisstudier som UH-sektoren har det faglige ansvaret

for.

NOKUTs rolle er bl.a. å bidra til å sikre, utvikle og informere om kvaliteten i norsk

høyere utdanning og fagskoleutdanning. NOKUT skal bidra til både kontroll og utvikling.

NOKUTs tilsynsrolle er todelt

1. Føre tilsyn med institusjonenes interne kvalitetssikring av egen utdanningsvirksomhet

(Stikkord: Kvalitetssikringssystem)

2. Føre tilsyn med at institusjonenes utdanningstilbud tilfredsstiller nasjonale standarder

(Stikkord: Godkjenning/akkreditering)

59

Det er den vitnemålsutstedende utdanningsinstitusjon som er ansvarlig for kvalitetssikring

av praksisstudiene. Utdanningsinstitusjonen er også ansvarlig i de tilfellene der studenten

ikke får veiledning eller følges opp eksternt.

NOKUT kan per i dag ikke gi pålegg og sanksjonere direkte mot praksisstedene, men

pålegge utdanningene å gjøre endringer i bruk av praksisplasser dersom kvaliteten ikke er

god nok.

7.2.4. Fra diskusjonen med NOKUT

Studietilsynsforskriften skal revideres. En mulig endring i NOKUTs tilsynsrolle vil bl.a. være et

sterkere fokus på eksisterende utdanninger og de større institusjonene, og et skarpere blikk på

institusjonenes håndtering av programnivået og fokus på læringsutbytte.

Hvis det kommer en forskrift om kvalitet og relevans i praksisstudier kan denne hjemles i

studietilsynsforskriften. Derved får NOKUT en mer direkte rolle overfor praksisstedene.

7.3. Diskusjon Gjennomgang av aktuelle dokumenter som beskriver utfordringer og muligheter i praksisstudier

tyder på at selv om det er variasjoner mellom utdanninger og praksisfelt, er det store utfordringer

knyttet til tilgang, kvalitet og relevans på praksissteder i helse- og sosialfagutdanningene. Dette

skjer til tross for aktuelle lovbestemmelser, nasjonale rammeplaner, kvalifikasjonsrammeverk og

de mulighetene som ligger i NOKUTs tilsynsfunksjon. Mye forklares med uklare

styringssignaler, ulike og for dårlige rammebetingelser, mangelfullt samarbeid mellom utdanning

og praksisfelt samt for lav kapasitet og kompetanse i praksisfeltet.

Erfaringene med de utdanninger som oppgir å ha en godkjenningsordning er de samme som ved

helse- og sosialutdanningene; ved mangel på praksisplasser reduserer man kravene til kvalitet og

relevans. Underkjenning av praksissteder forekommer sjelden eller aldri. Vi har altså ingen

garanti for at en ny type godkjenningsordning av praksissteder vil sikre tilgang, kvalitet og

relevans i praksisstudiene.

Prosjektgruppen erfarer at eksisterende ordninger som skal øke kvalitet og sikre relevans ikke er

godt nok utnyttet. Spesielt synes mulighetene som ligger i å samarbeide om

læringsutbyttebeskrivelser (jfr. Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk) og NOKUTs tilsynsordning

å være dårlig utnyttet.

Mange av tiltakene som foreslås i bakgrunnslitteraturen for å bedre kvalitet og relevans, er tatt

inn i prosjektgruppens forslag til kvalitetsindikatorer. Dersom krav til kvalitet og relevans i

praksisstudier forskriftsfestes og hjemles i NOKUTs studietilsynsforskrift, vil NOKUT kunne

føre direkte tilsyn med praksisstedet, og derved bidra til å utvikle kvalitet og relevans i

praksisstudier. Dette vil imidlertid være ny tilsynsarena NOKUT, og denne formen for

utviklingstilsyn bør utvikles i samarbeid med for eksempel Helsetilsynet, som et eget prosjekt.

Til tross for store utfordringer og høye ambisjoner knyttet til kvalitet og relevans i utdanningene,

finnes få eller ingen incentiver overfor praksisstedene, som kan stimulere til å heve status og

60

kvaliteten på utdanningsoppgavene i praksisfeltet, i konkurranse med andre viktige og lovpålagte

oppgaver i en travel hverdag.

Dagens rammebetingelser synes å utgjøre en risiko når det gjelder endring og utvikling av

praksisstudiene. Prosjektgruppen mener at mer lik lovfesting og finansiering av praksisstudiene

er en forutsetning for å sikre tilgang, kvalitet og relevans.

7.4. Anbefaling Prosjektgruppens vurdering er at det ikke er behov en ny type godkjenningsordning av

praksissteder:

1 En ny type godkjenningsordning av praksissteder vil ha begrenset nytteverdi for styrking

av kvalitet og relevans.

2 Kvalifikasjonsrammeverket og NOKUTs tilsynsordning er tilstrekkelige virkemidler til å

utvikle og kontrollere kvaliteten på praksisstudiene. Dette forutsetter at

a. læringsutbyttebeskrivelser for praksisstudiene utarbeides i samarbeid mellom

utdanning og praksisfelt.

b. krav til kvalitet i praksisstudiene forskriftsfestes og hjemles i NOKUTs

studietilsynsforskrift.

c. det initieres et prosjekt som prøver ut ulike metoder for hvordan NOKUT, evt i

samarbeid med Helsetilsynet, kan føre tilsyn med kvalitet og relevans i

praksisstudier.

3 Mer lik lovfesting og finansiering av praksisstudier er en forutsetning for at universitet og

høgskoler i samarbeid med praksisfeltet kan sørge for tilstrekkelig tilgang til praksisplasser,

og god kvalitet og relevans i praksisstudiene.

8. Oppsummering, avslutning og videre arbeid Målet med Praksisprosjektet har vært å gjennomføre et nasjonalt utviklingsarbeid for å heve

kvaliteten og sikre relevansen i de eksterne praksisstudiene i helse- og sosialfagutdanningene, slik

at de kan møte framtidens kompetansebehov.

Det er dokumentert store utfordringer når det gjelder tilgang, kvalitet og relevans på praksissteder

i helse- og sosialfagutdanningene. Utfordringene handler om struktur, samarbeid, veiledning og

finansering. Problemene har utviklet seg over tid, til tross for aktuelle lovbestemmelser og

forskrifter, rammeplaner, kvalifikasjonsrammeverk og de mulighetene som ligger i NOKUTs

tilsynsfunksjon. Mye forklares med uklare styringssignaler, ulike og for dårlige

rammebetingelser, mangelfullt samarbeid mellom utdanning og praksisfelt. Konsekvensen blir et

misforhold mellom volum og behov på den ene siden, og kapasitet og kompetanse på den andre

siden.

Litteratur og arbeidsgrupper presiserer at de viktigste virkemidlene for å bidra til studentenes

læring, er god veiledning og tett oppfølging fra både praksisveileder og kontaktlærer. Det er

61

derfor behov for å øke status på praksisdelen av utdanningene, både i UH og tjenester. Videre bør

skapes en karrierevei for de som har en stor andel praksisveiledning i jobben.

Praksisveiledere må ha veiledningskompetanse, og kontaktlærer må være oppdatert på

praksisfeltets problemstillinger. Ved å samarbeide om læringsutbyttet for det enkelte

praksisemnet, blir det også naturlig å samarbeide om å finne relevante læringsaktiviteter, som

igjen gjør det enklere å vurdere den enkelte students utvikling. Slik vil man også kunne sikre at

praksisstudiene har en god sammenheng med teoristudiene. En bedre integrasjon mellom

teoristudier og praksisstudier, og en bedre sammenheng mellom ulike typer praksisstudier, vil

bidra til mer effektiv læring og mer helhetlige utdanninger.

God ledelsesforankring og et likeverdig og forpliktende samarbeid mellom

utdanningsinstitusjoner og praksisinstitusjoner vil bety økt kvalitet i praksisstudiene. Samarbeidet

må styrkes på alle nivå og innenfor alle områder, inklusiv forskning, utvikling og innovasjon.

Kombinasjonsstillinger kan bidra til å bygge bro mellom utdanningsinstitusjoner og

praksisinstitusjoner, øke kompetansen på begge steder og bidra til mer relevante utdanninger.

Dersom prosjektets indikatorforslag støttes av oppdragsgiver, vil neste steg være å

operasjonalisere indikatorene i målbare størrelser, slik at vi kan få informasjon om indikatorene.

Dersom krav til kvalitet i praksisstudiene forskriftsfestes og hjemles i NOKUTs

studietilsynsforskrift vil NOKUT, evt i samarbeid med Helsetilsynet, kunne føre tilsyn med

kvalitet og relevans i praksisstudier. Hensikten er å forbedre både tjenestene, utdanningene og

praksisstudiene.

Prosjektgruppen mener det er godt dokumentert at lovfesting av utdanningsoppgaver i tjenestene

er en av de viktigste forutsetningene for økt kvalitet og relevans i praksisstudier. Videre må

rammevilkårene bedres. Praksisstudier må finansieres mere likt, og være i tråd med de krav som

stilles og ressurser som utløses.

*

Praksisprosjektet har vært et utviklingsprosjekt som har pågått i snart to år. Det har vært mange

involverte, med representanter fra både tjenester og utdanninger fra hele landet fra

departementsnivå til student-/praksisveileder-/lærernivå. Engasjementet har vært stort, med mye

kraft i samme retning. De foreløpige resultatene og anbefalingene er bredt presentert for

involverte parter gjennom prosjektperioden, og blitt justert under veis.

Prosjektet foreslår en rekke til tiltak. Selv om ikke tiltakene er store og banebrytende hver for

seg, vil de i sum, dersom de blir implementert, utgjøre en stor forskjell på kvalitet og relevans i

praksisstudier, og føre til bedre samarbeid og mer kunnskapsbaserte tjenester. Her kan man vise

til at praksisstudier har både et kunnskapsformål, sosialiseringsformål og rekrutteringsformål.

62

Både utdanningene og tjenestene skal være kunnskapsbaserte. Det er store faglige gevinster med

å ha studenter i praksis. Og profesjonenes særpreg er nettopp at praksiskunnskap og praktiske

ferdigheter utgjør en sentral del av kunnskapsgrunnlaget, sammen med forsknings- og

erfaringsbasert kunnskap.

Økt kvalitet og relevans i praksisstudiene vil bety økt kvalitet og tryggere og mer

sammenhengende tjenester for pasienter, klienter og brukere, i tråd med samfunnets behov.

8.1. Anbefalte oppfølgingsprosjekter Det er viktig at partene nå bygger videre på det momentum for endring som er skapt gjennom

praksisprosjektet. Basert på et videre samarbeid mellom UH-sektoren og helse- og

velferdstjenestene, anbefaler prosjektet rask oppstart av følgende oppfølgingsprosjekter:

Det bør utvikles en nasjonal modell for veiledningsutdanning, inklusive

læringsutbyttebeskrivelser for det som kan være felles innhold.

Det bør utvikles modeller for kombinerte stillinger som kan tilpasses alle

profesjonsgrupper innen helse- og sosialfeltet, inklusiv organisering og finansiering.

Det bør iverksettes et prosjekt som skal foreslå en modell for utviklingstilsyn av

praksissteder, som en oppfølging av anbefalingene knyttet til oppgave 3. Modellen bør

utvikles i et samarbeid mellom UH, praksisinstitusjon, Helsetilsynet og NOKUT.

Kvalitetsindikatorene bør testes ut og brytes ned i målbare størrelser i et prosjekt.

Som en oppfølging av kravene i EUs Yrkesdirektiv, bør det iverksettes et prosjekt som utreder nytten av å utvide varigheten av sykepleierutdanningen til mer enn 3 år.

63

Litteratur

Benner, P., Sutphen, M., Leonard, V. & Day, L. (2010): Å utdanne sykepleiere: Behov for

radikale endringer. Oslo: Akribe.

Biggs, J. (1999) What the student Does: Teaching for enhanced learning. Higher Education

Research & Development, 18:1, 57-75.

Biggs, J. B., & Tang, C. (2011): Teaching for quality learning at university: what the student

does. Berkshire: Open University Press.

Bjerknes, M., og Christiansen, B. (Eds.). (2015): Praksisveiledning med sykepleierstudenter.

Oslo: Gyldendal Akademisk.

Bjørke et al. (2012): Sluttrapport: Kvalifisering for tverrprofesjonelt samarbeid i helse- og

sosialsektoren. HiOA`s småskrift 2012, nr 3. Oslo: Høgskolen i Oslo.

Brandt, E. (2005): Kartlegging av praksisbasert høyere utdanning. NIFU STEP skriftserie, 8,

2005.

Caspersen, J. (2011): Evaluering av samarbeidsmidler i helse- og sosialfagutdanningene. NIFU-

rapport 29/2011. http://www.nifu.no/files/2012/11/NIFUrapport2011-29.pdf

Caspersen, J. og Kårstein, A. (2013): Kvalitet i praksis. Oppfatninger om kvalitet blant

praksisveiledere. NIFU-rapport 14/2013. http://www.nifu.no/files/2013/04/NIFUrapport2013-

14.pdf

FOR-2010-02-01-96 Forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og

fagskoleutdanning. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2010-02-01-96

FOR-2013-02-28-237 Forskrift om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning

(studietilsynsforskriften). https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2013-02-28-237

Grønn, T. (2010): Fokus på praksisstudier og kvalitetssikring av praksis. Komparativ kartlegging

og analyse av de av HiOs heltids bachelorstudier som har ekstern, veiledet praksis som krav i

rammeplan: Høgskolen i Oslo.

Handlingsplan for oppfølging av HelseOmsorg21-strategien (2015-2018). Forskning og

innovasjon i helse og omsorg (2015-2018).

https://www.regjeringen.no/contentassets/3dca75ce1b2c4e5da7f98775f3fd63ed/handlingsplan_h

o21.pdf

64

Haugan, G., E. Aigeltinger og V. Sørlie (2012):Relasjonen til veilederen betyr mye for

sykepleierstudenter i sykehuspraksis, Sykepleien Forskning 2012 7(2):152-158.

Helse og omsorgsdepartementet (2014): HelseOmsorg21. Et kunnskapssystem for bedre

folkehelse. Nasjonal forsknings- og innovasjonsstrategi for helse og omsorg. Rapport 2014.

https://www.regjeringen.no/contentassets/8ab2fd5c4c7746dfb51e3f64cd4d71aa/helseomsorg21_s

trategi_web.pdf?id=2266705

Helsedirektoratet (2015): Kompetanseløft 2020, For samla helse- og omsorgstjeneste i

kommunane.

Kunnskapssenteret 2010: Forslag til rammeverk for et nasjonalt kvalitetsindikatorsystem for

helsetjenesten. http://www.kunnskapssenteret.no/publikasjoner/forslag-til-rammeverk-for-et-

nasjonalt-kvalitetsindikatorsystem-for-helsetjenesten

HiOA (2015): : http://www.hioa.no/Studier-og-kurs/HF/Evu/Veiledning-tverrprofesjonell-

tilnaerming-paa-individ-og-gruppenivaa

HOD (2013): Instruks fra HOD til styrene for de fire RHFene (revidert i 2013)

KD (2014): Kunnskapsdepartementets rundskriv F-03-14 der KD viser til brev fra UHR 22.6.08

Kårstein, A. og Caspersen, J. (2014): Praksis i helse- og sosialfagutdanningene. En

litteraturgjennomgang. NIFU-rapport 16/2014. http://www.nifu.no/files/2014/05/NIFU-

rapport2014-16.pdf

LOV-1983-06-03-54 Lov om tannhelsetjenesten (tannhelsetjenesteloven).

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1983-06-03-54

LOV-1999-07-02-61 Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven).

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-61

LOV-2000-06-02-39 Lov om apotek (apotekloven). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2000-

06-02-39

LOV-2005-04-01-15 Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven).

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-04-01-15

LOV-2011-06-24-29 Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven).

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-29

65

LOV-2011-06-24-30 Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og

omsorgstjenesteloven). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30

Løw, Ole (2009): Intern konsultation – konsulent i mellemkollegiale relationer i skolen.

Liv i skolen, 11 (2).

Meld. St. 11 (2015-2016) Nasjonal helse- og sykehusplan.

https://www.regjeringen.no/contentassets/7b6ad7e0ef1a403d97958bcb34478609/no/pdfs/stm201

520160011000dddpdfs.pdf

Meld. St. 13 (2011-2012) Utdanning for velferd. Samspill i praksis.

https://www.regjeringen.no/contentassets/ac91ff2dedee43e1be825fb097d9aa22/no/pdfs/stm2011

20120013000dddpdfs.pdf

Meld. St. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen. God helse – felles ansvar.

https://www.regjeringen.no/contentassets/ce1343f7c56f4e74ab2f631885f9e22e/no/pdfs/stm2012

20130034000dddpdfs.pdf

Meld. St. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid.

https://www.regjeringen.no/contentassets/d4f0e16ad32e4bbd8d8ab5c21445a5dc/no/pdfs/stm200

820090047000dddpdfs.pdf

Meld. St.26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet.

https://www.regjeringen.no/contentassets/d30685b2829b41bf99edf3e3a7e95d97/no/pdfs/stm201

420150026000dddpdfs.pdf

Morris, C., Blaney, D. (2010): Work‐Based Learning. I: Swanwick T (ed.) Understanding

medical education: Evidence, Theory and Practice. Association for the Study of Medical

Education, s. 69–82.

Møreforskning (2015): Kvalitet og kompetanse i praksisveiledning av studenter i helse- og

sosialfag i spesialisthelsetjenesten. http://www.moreforsk.no/publikasjoner/rapporter/helse--

utdanning/kvalitet-og-kompetanse-i-praksisveiledning-av-studenter-i-helse--og-sosialfag-i-

spesialisthelsetjenesten/1239/2972/

Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR):

https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/voksnes_laering_og_kompetanse/artikler/nasjonal

t-kvalifikasjonsrammeverk/id601327/

NIFU (2015): Praktisk øving i tannhelseutdanningene i Norge. En sammenligning av

studiemodeller. NIFU-rapport 12/2015.

NOKUT (2013): Veiledning til studietilsynsforskriften. from

http://www.nokut.no/Documents/NOKUT/Artikkelbibliotek/Norsk_utdanning/Akkreditering/Vei

ledere/Veiledning_s%c3%b8knad_om_akkreditering_f%c3%b8rste_syklus_mai_2013.pdf

66

NOKUT (2015): Arbeidslivsrelevans i høyere utdanning. Undersøkelse om universiteters og

høgskolers arbeidslivskontakt og studienes relevans for arbeidslivet.

NOU (2008): Sett under ett. Ny struktur i høyere utdanning (Stjernøutvalget).

Kunnskapsdepartementet.

https://www.regjeringen.no/contentassets/7b45efd2ef1d4960a73a2bc7d0e9ec98/no/pdfs/nou2008

20080003000dddpdfs.pdf

Prop. 1 S(2013–2014): Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak) For budsjettåret

2014, Helse- og omsorgsdepartementet, Oslo

Prop. 29 S(2007-2008): Om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 142/2007

av 26. oktober 2007 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2005/36/EF om godkjenning av

yrkeskvalifikasjoner.

https://www.regjeringen.no/contentassets/1c8ae4b81923482e8417fc5e21c2735b/no/pdfs/stp2007

20080029000dddpdfs.pdf

Prosjektplanen for det samlede prosjektet ‘Kvalitet i praksisstudier (Praksisprosjektet)’,

Prosjekteier UHR, Oppdragsgiver KD

(http://www.uhr.no/documents/Prosjektplan_Praksisprosjektet_juni_2014.pdf)

Rambøll Management Consulting (2013): Samarbeid mellom kommunesektoren og UH-sektoren

for økt kvalitet og relevans i UH-utdanning. Rapport skrevet på oppdrag fra KS.

Rammeplaner for høyere utdanning: https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-

utdanning/rammeplaner/id435163/

St.meld. 44 (2008-2009): Utdanningslinja.

https://www.regjeringen.no/contentassets/8ccdb8d0af81437e95d2144649864169/no/pdfs/stm200

820090044000dddpdfs.pdf

Strategi HelseOmsorg21. Delrapport om Kunnskapssystemet, datert 18.2. 2014.

www.helseomsorg21.no

UHR (2010a): Fokus på praksisstudiene i helse- og sosialfagutdanningene. Rapport fra UHRs

kartleggingsundersøkelse av ekstern, veiledet praksis som del av studieforløpet for 115 helse- og

sosialfagutdanninger.

http://www.uhr.no/documents/ny_kortv_m_forside_FOKUS_P__PRAKSISSTUDIENE_3.pdf

UHR (2010b): Utdanning + FoU = Sant. Rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av Universitets- og

Høgskolerådet. http://www.uhr.no/documents/utdanningogfou_ferdigrapport_260810.pdf

67

UHR (2015a): Felles Innhold i de helse- og sosialfaglige profesjonsutdanningene. Rapport.

http://www.uhr.no/documents/ferdig_rapport_Felles_innhold_290515_1500.pdf

UHR (2015b): Arbeidsgrupperapporter prosjektet Kvalitet i praksisstudier.

http://www.uhr.no/prosjekter/kvalitet_i_praksisstudier/dokumenter

UHR (2016): Kvalitet i praksisstudier http://www.uhr.no/prosjekter/kvalitet_i_praksisstudier

Waddel, G. og A.K. Burton (2006): Is work good for your health and well-being? TSO, London

2006.

68

Vedlegg I: Styringsgruppens medlemmer

STYRINGSGRUPPEN PROSJEKT KVALITET I PRAKSISSTUDIER

Leder for styringsgruppen

Bente Skulstad avd.dir, Avd Utdanning og Personell, Helsedirektoratet

Det nasjonale fakultetsmøtet for medisin

Nina Langeland dekan, Det medisinsk-odontologiske fakultet, UiB

Det nasjonale fakultetsmøtet for odontologiske fag

Pål Barkvoll dekan, Det odontologiske fakultet, UiO

vara: Anne Merete Aass studiedekan, Det odontologiske fakultet, UiO

Profesjonsrådet for psykologiutdanning

Ingunn Skre instituttleder, Institutt for psykologi, Det helsevitenskaplige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

vara: Stian Solem førsteamanuensis, Psykologisk institutt, NTNU

Profesjonsrådet for farmasiutdanning

Thrina Loennechen instituttleder, Institutt for farmasi, UiT

tidl. Nasjonalt råd for helse- og sosialfagutdanning (NRHS)

Kristin Ravnanger dekan, avd for helse- og sosialfag, HiB

Heidi Kapstad dekan, Fakultet for helsevitenskap, HBV

Kjell Ivar Iversen dekan, Avdeling for pedagogikk og sosialfag, HiL

Norsk student-organisasjon (NSO)

første periode: Jonas Ohlgren Østvik

siste periode: (Marie Karoliussen)

AV-dir/NAV Kristin Kvanvig

stedfortredende seksjonssjef, Tjenesteavdelingen

vara: Anne Høgetveit, NAV

Bufdir Katarina Øi Heidem seniorrådgiver

Unio Jarle Grumstad ass. fagsjef, fag og helsepolitisk avd., Norsk sykepleierforbund

LO/FO

første periode: Geir Johannessen medlem av arbeidsutvalget i FO

siste periode: Kathrine Haugland Martinsen

medlem av FOs forbundsledelse

Spekter første periode: Magne Hustavenes

helsefaglig sjef, Lovisenberg Diakonale Sykehus

siste periode: Kari Raaum Hovde spesialrådgiver, Oslo universitetssykehus

KS Liv Overaae seniorrådgiver, Avd helse og velferd

Virke Tormod Skjerve seniorrådgiver

styringsgruppesekretær Trine Grønn prosjektkoordinator og seniorrådgiver, UHR

69

Vedlegg II: Prosjektgruppens medlemmer

Prosjektleder: Grete Ottersen Samstad, St. Olavs Hospital

Prosjektgruppemedlem Vara

Anne Mette Koch, Helse Bergen Hege R. Persson, UNN (møtt fast i 2015)

Beate Ytreberg, privat praksis/UiT Yngve Røe, privat praksis/HIOA

Børge Lillebo, NTNU Per Hjortdal, UiO (2014)

Elin Olaug Rosvold, UiO (2015)

Claes Høyland, Bufetat Region Øst

Ingrid Narum, HIOA Anne June Iversen, UiT

Jorunn Gjedrem, UiA Laila Luteberget, Diakonhjemmet høgskole

Knut Steinar Eitungjerdet, NAV Sogn og

Fjordane

Per Inge Langeng, Arbeids- og

velferdsdirektoratet

Kristin S. Klock, UiB Kristin Walter, UiB

Merete Rusdal, UiS Toril Forbord, HiST

Margrete Kanstad, NSO (2014)

Mia Andresen, NSO (2015)

Norman Anderssen, UiB (2014)

Stian Solem, NTNU (2015)

Per Einar Binder, UiB

Tove Akre, Larvik kommune Lars Inge Byrkjefot, universitetsklinikken i

Tromsø (representerte

Fylkeskommunen)(2014)

Prosjektmedarbeider perioden tom juni 2015 : Silje Paulsen, Helse Midt-Norge

Prosjektmedarbeider perioden 24.08.15 – 29.02.16: Thea Sofie Melhuus Hojem, NTNU

70

Vedlegg III: Oversikt over involverte departementer, aktører og sentrale praksisarenaer

(UHR 2010)

71

Vedlegg IV: Program for oppstartskonferansene for oppgave 1 i Praksisprosjektet

Kl. 10.00- 10.30 Velkommen og informasjon om praksisprosjektet v/ styringsgruppeleder

Bente Skulstad og prosjektleder Grete Ottersen Samstad

Kl.10.30- 10.50 Høye ambisjoner for kvalitet og relevans i utdanningene i HelseOmsorg 21. Innledning

ved Guri Rørtveit, professor ved Institutt for global helse og helsemedisin ved

UiB og deltaker i arbeidet med å utvikle strategien HelseOmsorg21

Kl.10.50-11.30 Erfaringer med tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) i praksisstudiene. Innledning

ved Nanna Hauksdottir, leder for TPS ved det helsevitenskapelige fakultetet,

UiT

Kl. 11.30-12.30 Lunsj

Kl.12.30-13.00 Hva styrer innholdet og omfanget av praksisstudiene i dag, og hvilket handlingsrom har vi til

å foreslå endringer? Om styringsmekanismer i både UH-sektor og tjenester. Innledning

ved Tor Rynning Torp, seniorrådgiver i Universitets- og høgskolerådet

Kl. 13.00- 13.45 Nærmere om prosjektplanen og hvordan oppgavene tenkes løst/begynner å bli

løst ved Grete Ottersen Samstad og prosjektgruppemedlemmene

Prosjektleder går nærmere inn i arbeidsgruppenes oppgave i å vurdere omfang og type praksisstudier per utdanning.

Kl.13.45-14.00 Pause med litt å bite i, samt kaffe og te

Kl.14.00-15.40 Arbeidsgruppene konstituerer seg, lager møteplan og avklarer forståelsen av

oppdraget. Prosjektgruppemedlemmer bidrar i arbeidsgruppene.

Kl. 15.40-16.00 Spørsmål fra salen

Oppsummering og avslutning v/ Bente Skulstad og Grete Ottersen Samstad

Kl. 16.00: Vel hjem!

Fredag 23. januar og onsdag 25. februar 2015

på Radisson BLU Gardermoen

Årsplan 2017 for Samarbeidsorganet – Helse Sør-Øst RHF og Universitetet i Oslo Møte i SO Beslutningssaker Drøftingssaker Orienteringssaker Møter i arbeidsutvalget 6. januar og 6. februar

3. mars

• Vertskapsrolle for store felles prosjekter

med ekstern finansiering • Årsplan 2017

• Utlysning av forskningsmidler2018 • Oppfølging av forskningsetikkloven • Oppfølging av rapport fra Nasjonal

arbeidsgruppe for samarbeid mellom universitet og helseforetak

• Utdanning • Helsedata • Open Access • HRCS-klassifisering i flere sektorer

• Oppfølging av regjeringens handlingsplan

for HelseOmsorg21 • Utvikling av spesialistutdanningen for

leger • HelseOmsorg21-monitor • Resultat av tildelingsprosessen i langsiktig

program for klinisk behandlingsforskning • Kvinnsland-rapporten

Møte i SO Beslutningssaker Drøftingssaker Orienteringssaker Møter i arbeidsutvalget 27. mars og 29. mai

16. juni

• Utlysning av forskningsmidler2018 • Årsplan 2017

• Oppfølging av rapport fra Nasjonal arbeidsgruppe

for samarbeid mellom universitet og helseforetak

• Oppfølging av regjeringens handlingsplan

for HelseOmsorg21 • Utvikling av spesialistutdanningen for

leger • Lansering av The Guild of European

Research-Intensive Universities • NSG-referat

Møte i SO Beslutningssaker Drøftingssaker Orienteringssaker Møter i arbeidsutvalget 19. juni og 8. september

22. september

• Årsplan 2017 • Møteplan 2018 • Årsplan 2018

• Status for tildelingsprosessen forskningsmidler 2018

• Oppfølging av regjeringens handlingsplan for HelseOmsorg21

• Utvikling av spesialistutdanningen for leger

1

Årsplan 2017 for Samarbeidsorganet – Helse Sør-Øst RHF og Universitetet i Oslo Møte i SO Beslutningssaker Drøftingssaker Orienteringssaker Møter i arbeidsutvalget 13. oktober og 17. november 1. desember

• Tildeling av forskningsmidler 2018 • Årsplan 2018

2

Saksframlegg

Møte: Samarbeidsorganet for Helse Sør - Øst RHF og Universitetet i Oslo

Dato: 23. november 2016

Saksbehandler: Mette Sollihagen Hauge og Randi Vad

Sak nr. 35b - 2016

Håndtering av praksisplasser for psykologistudenter Bakgrunn Fra UiOs side har det ved flere anledninger vært tatt opp at det har vært vanskelig for Psykologisk institutt å få nok praksisplasser i helseforetak for sine profesjonsstudenter i psykologi. Dette kan skyldes at samarbeidet har vært preget av en ad hoc- praksis hvor instituttet har måttet kontakte mulige miljøer i helseforetak for å få praksisplasser. Samarbeidet om praksisplasser har til nå ikke vært institusjonelt forankret og vært krevende for begge parter. Under vil det derfor redegjøres for prosesser på nasjonalt, regionalt, bilateralt og enhetsnivå som vil kunne bidra med mer omforente strukturer, avtaler og retningslinjer for praksisplasser for psykologistudenter ved UiO. Nasjonalt nivå I rapporten fra den nasjonale arbeidsgruppen nedsatt av Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet vil utdanning tas opp som et område som faller inn under sektorsamarbeidet. Bla. vil kapasitet og dimensjonering, og praksisperioder tas opp i rapporten. Det er å forvente at man i oppfølgingsarbeidet av rapporten på nasjonalt nivå vil måtte jobbe videre med avklaring av roller og ansvar også sett i sammenheng med ressursallokering fra de to departementenes side. Videre er det ferdigstilt et stort nasjonalt arbeid mars då bestilt av Kunnskapsdepartementet, Kvalitet i praksisstudiene i helse- og sosialfaglig høyere utdanning, som vil bli fremlagt av prosjektleder i Samarbeidsorganets møte 2. desember 2016. I dette arbeidet er også roller og ansvar kartlagt, samt finansieringsordninger. Psykologi er en av 19 helseprofesjoner som omtales i rapporten. For Samarbeidsorganet vil det være viktig å få innsikt i oppfølgingsarbeidet fra denne nasjonale prosessen, spesielt med henblikk på eget regional arbeid for de helseprofesjonene man samarbeider om. Regionalt nivå Helse Sør-Øst RHF har nylig besluttet å nedsette en arbeidsgruppe som får i oppgave å bedre koordinering og samhandling rundt praksis for psykologistudenter i Helse Sør-Øst-regionen. Psykologisk institutt vil inviteres inn i dette arbeidet, sammen med alle helseforetakene og sykehusene Diakonhjemmet og Lovisenberg. Arbeidsgruppen har som formål å se på praksisgjennomføring for studentene i alle tre praksisperiodene – fordelingen mellom helseforetakene - og veiledningsbehovet. Arbeidet starter opp i januar 2017. Bilateralt nivå Som en del av det strategiske samordningsarbeidet mellom UiO og Oslo universitetssykehus HF er det nedsatt en arbeidsgruppe som har fått i oppgave å utarbeide en institusjonell samarbeidsavtale vedrørende student- undervisning. Psykologisk institutt deltar i denne arbeidsgruppen. Det må også inngås samarbeidsavtale mellom Psykologisk institutt og de andre helseforetakene som har ansvaret for praksisplasser for instituttets psykologistudenter. Enhetsnivå Det vil være nødvendig å utarbeide omforente retningslinjer for praksis for psykologistudentene mellom Psykologisk institutt og den enkelte klinikk i helseforetakene. Dette for å kunne skape best mulig praksis og forutsigbarhet for begge parter.

1

Notat

Emne Innføring av Health Research Classification System for

helseforetak, universiteter, høgskoler og

forskningsinstitutter Til: HOD og KD

Fra: Forskningsrådets arbeidsgruppe for HelseOmsorg21-monitor

Dato 19.08.2016

Dette notatet er en orientering til HOD og KD om arbeidet med å innføre Health Research

Classification System (HRCS) som del av arbeidet med å forbedre statistikken om helseforskning.

Innføringen av HRCS er ledd i arbeidet med HelseOmsorg21-monitor. I og med at innføring av HRCS

vil kreve arbeidsinnsats også ved forskningsinstitusjonene vil det på et senere tidspunkt kunne være

behov for at departementene omtaler HRCS i sine bestillinger til institusjonene. Vi vil komme tilbake

til dette når arbeidet har kommet lenger.

I notatet gjennomgår vi status for arbeidet med HRCS, erfaringer med en pilot-klassifisering ved Ahus

og klassifisering av fellesfunksjoner ved OUS, noen forhold som må avklares, samt anbefalinger for

det videre arbeidet. Vi tar gjerne i mot synspunkter fra departementene på forhold som drøftes i

notatet.

1. HRCS Health Research Classification System (HRCS) er et verktøy for å analysere forskningsinnsats på

helsefeltet. Formålet med systemet er å få en bedre oversikt over forskningen som finansieres, både

samlet nasjonalt og ved de enkelte institusjonene. I systemet er det klassifisering langs to

dimensjoner: helsekategorier og forskningskategorier (formål med forskningen)1. Til sammen gir de

to kategoriene et bilde av hvordan forskningen for å møte utfordringer knyttet til ulike sykdommer er

strukturert:

Helsekategoriene angir hvilke sykdommer eller organer forskningen er relevant for.

Forskningskategoriene angir type forskningsaktivitet ut fra hva man skal oppnå kunnskap om

og hva den skal brukes til.

Sammenholdt med sykdomsbyrden i befolkningen gir klassifiseringen grunnlag for å vurdere

ressursinnsatsen og for strategiske diskusjoner. I forslaget om å opprette HelseOmsorg21-monitor i

HelseOmsorg21-strategien er det en premiss at HRCS kan benyttes for å se forsknings- og

innovasjonsinnsats og sykdomsbyrde i sammenheng. I regjeringens handlingsplan for oppfølging av

HO21-strategien legges det også til grunn at HRCS skal benyttes i monitoren. For at monitoren skal

fylle sin funksjon er det en forutsetning at HRCS benyttes på så stor andel av helseforskningen som

mulig.

1 Se oversikt over klassifiseringen i vedlegg.

2

2. Status HRCS ble utviklet i UK på begynnelsen av 2000-tallet som et verktøy for å analysere forskningsinnsats

på helsefeltet2. Systemet er utviklet for å analysere forskningsprosjekter, og Forskningsrådet tok

derfor systemet i bruk og har brukt det for egne prosjekter siden 2011. Forskningsrådet klassifiserer

også EU-prosjekter med norsk deltakelse ved hjelp av HRCS. De regionale helseforetakene

klassifiserer den delen av sykehusenes forskningsmidler som kanaliseres gjennom de søkbare

midlene som årlig lyses ut regionalt. Også Kreftforeningen bruker systemet på sine prosjekter. Til

sammen ble prosjektbevilgninger for nærmere 2,5 mrd kroner klassifisert med HRCS i 2015, og det

meste av helseforskningen som er finansiert gjennom prosjektbevilgninger, er dermed dekket.

Størstedelen av helseforskningen finansieres imidlertid over institusjonenes grunnbevilgninger, og

man vil ikke få et fullstendig bilde av forskningsinnsatsen hvis ikke også forskningen finansiert over

grunnbevilgningene blir klassifisert med HRCS. Arbeidsgruppen for HO21-monitor har derfor drøftet

hvordan man kan få til klassifisering av forskningsaktivitetene som dekkes av grunnbevilgningene.

3. Videreutvikling I utgangspunktet er HRCS utviklet for å klassifisere forskningsprosjekter basert på

prosjektsammendragene, dvs at man har tilgjengelig skriftlig informasjon om forskningstema,

metode, hvilke sykdommer og tilstander forskningen er rettet inn mot osv. Forskning finansiert over

grunnbevilgningen er som oftest ikke organisert som prosjekter, men gjennomføres som langsiktig

aktivitet, og ved sykehusene gjerne i tilknytning til klinisk arbeid. Samtidig er det også slik at mange

ansatte som er lønnet over grunnbevilgningen arbeider i prosjekter som har ekstern finansiering. Det

kan derfor være vanskelig å definere eksakte prosjekter, og vi må derfor finne andre metoder enn å

se på prosjekter når denne delen av forskningsaktiviteten skal klassifiseres.

Forskning finansiert over grunnbevilgningene er omfattende, anslagsvis tilsvarende FoU-utgifter på

om lag 5 mrd kroner. Klassifiseringen vil omfatte mange institusjoner, mange typer institusjoner,

ulike fagområder og enheter med svært ulikt forskningsomfang. I tillegg er det utfordringer med

hensyn til hvordan man skal håndtere klassifisering av forskningsinfrastruktur og fellesfasiliteter,

inkludert administrative og tekniske støttetjenester, samt hvordan man skal sikre konsistens og felles

forståelse av definisjoner.

Det kan tenkes flere måter å gjennomføre klassifiseringen på. Arbeidsgruppen har blant annet

drøftet muligheten for å klassifisere vitenskapelige tidsskrifter og/eller artikler ut fra en antakelse om

at de publiserte forskningsresultatene i det vesentligste vil avspeile forskningsinnsatsen, eller ved at

det gjennomføres en spørreundersøkelse til alle som deltar i forskning. NIFU har gjort en foreløpig

utredning av mulighetene for å klassifisere vitenskapelige tidsskrifter og artikler. Tilnærmingen er kun

på utredningsstadiet, men virker lovende på den måten at den publiserte forskningen relativt enkelt

kan klassifiseres etter sykdomskategorier. På den annen side får man med denne metoden alene ikke

statistikk om ressursbruken, hvilke sykdomskategorier de ulike institusjonene/finansieringskildene

prioriterer eller om typen forskning som utføres (forskningskategoriene). Den vil kun gi statistikk om

sykdoms-/helsekategoriene. Metoden kan likevel gi et verdifullt supplement til statistikk basert på

ressursbruk og vil kunne brukes til å se på sammenhengene mellom ressursinnsats og

forskningsresultater, noe som vil være svært viktig i videreutviklingen av helseforskningen. Det bør

derfor arbeides videre også med denne tilnærmingen.

2 www.hrcsonline.net

3

Arbeidsgruppen mener at HRCS-klassifiseringen best kan gjennomføres som del av kartleggingen av

ressursbruk til forskning for helseforetakene og som del av innhentingen av FoU-statistikk i UH- og

instituttsektoren.

Det er flere grunner til at denne metoden vurderes som best egnet.

det eksisterer et etablert apparat for datainnsamling med aktører som har god oversikt over

forskningsaktivitetene

man har mulighet for å se finansieringskilder og forskningsaktiviteter i sammenheng

det er større sjanse for å få konsistens i klassifiseringen hvis den gjennomføres av eller med

veiledning fra noen som kan systemet godt

erfaringer fra Storbritannia tyder på at klassifisering gjort av personer med liten erfaring med

systemet og uten veiledning lett blir inkonsistent eller åpner for misforståelser

4. Forsøk med HRCS-klassifisering ved Akershus universitetssykehus For å høste erfaringer med metoden ble det i forbindelse med ressurskartleggingen for 2015

gjennomført en pilot med HRCS-klassifisering ved Akershus universitetssykehus (Ahus). Opplegget for

piloten ble godkjent av ledermøtet for forskning og administrert av Avdeling for forskningsstøtte.

Møter ble avholdt med forskningsansvarlige og klinikkdirektører, og representanter for klinikkene ble

invitert til møte for gjennomgang av rutiner og skjemaer for ressurskartleggingen og pilot med HRCS.

Kartleggingen ble i hovedsak ivaretatt av forskningsansvarlig ved klinikkene, mens

forskningskoordinator bidro i noen tilfeller.

For den praktiske gjennomføringen ble rapporteringsskjemaet som benyttes for ressurskartleggingen

utvidet med de to HRCS-dimensjonene. Klassifiseringen ble understøttet ved at man allerede hadde

tatt ut data fra økonomi- og personalsystemet til ressurskartleggingen slik at grunnlagsdata forelå når

klassifiseringen startet. HRCS-klassifisering ble deretter gjennomført ved at man vurderte

forskningsaktiviteten til personalet som deltok i forskning, om lag 450 personer. Totaltall for

ressursinnsatsen fordelt på HRCS-kategoriene ble generert med utgangspunkt i hvor stor andel

forskning utgjorde av lønnsutgiftene til den enkelte, basert på stillingsbrøk og andel av arbeidstiden

brukt til forskning.

Erfaringen med piloten oppsummeres som god på den måten at man fikk klassifisert all forskningen

ved sykehuset og fikk nyttig informasjon om forskningsinnsatsen sett under ett og for den enkelte

klinikk/avdeling. Samtidig krever klassifiseringen en del tidsbruk både administrativt og av de lederne

som var involvert i arbeidet. For at man skal ha suksess med en klassifisering som dekker alle

helseforetakene og øvrige forskningsutførende sektorer, pekes det i oppsummeringen av erfaringene

ved Ahus blant annet på følgende:

Nytteverdien av klassifiseringen må kommuniseres tydelig, det gjelder nytte både på lokalt,

regionalt og nasjonalt nivå.

Det er behov for at noen "superbrukere" får god skolering i klassifiseringssystemet og kan

bistå mer uerfarne brukere.

HRCS-kartleggingen bør gjennomføres sammen med ressurskartleggingen, men gjøres noe

forskjøvet i tid (ca 2 uker senere). Da forstyrres ikke ressurskartleggingen, samtidig som man

vil ha resultatene fra denne som underlag for HRCS-klassifiseringen.

Det må utarbeides et standardisert rapporteringsskjema som alle benytter og det må gis god

veiledning i bruken av skjemaet. Kodeverket bør oversettes til norsk.

Kartleggingen krever god kommunikasjon med og aktiv bistand fra gruppeledere,

forskningsledere, klinikkdirektører og andre med nærhet til og god kjennskap til den utførte

4

forskningen. Ved store enheter må ansvaret deles på flere slik at de som gjør klassifiseringen

har tilstrekkelig nærhet til forskningen.

I selve gjennomføringen er det nødvendig med nært samarbeid med økonomienhet og

"controllere" for å få et godt datagrunnlag.

Det kan være vanskelig å rapportere på underkategoriene for type forskning, og det

anbefales at man kun rapporterer på de åtte overordnede forskningskategoriene.

Noen fagfelt er vanskeligere å klassifisere enn andre, og det må utvikles en omforent praksis

for disse.

5. Forsøk med HRCS-klassifisering av fellesfunksjoner ved OUS Uttestingen gjaldt i utgangspunktet tre områder eller deler av ressurskartleggingen som ikke uten

videre fanges opp av HRCS-kodingen av forskningspersonalets (direkte) innsats, dvs som ikke fanges

opp ved metoden benyttet ved Ahus:

1. Sentrale forskningsstøttefunksjoner (utenfor forskningsavdelingene)

2. Regionale kjernefasiliteter (lokalisert til forskningsavdelingene)

3. Kliniske forskningsposter

4. Stor (nasjonal) forskningsinfrastruktur

I tillegg til disse fire kategoriene felles infrastruktur kommer andre sentrale fellesfunksjoner

(eiendomsdrift, intern service, regnskap mv.). Dette omfatter et stort antall funksjoner der de som

yter tjenestene ikke har noen oversikt over hvordan deres «kunder» (forskerne) har innrettet sin

virksomhet. Hvis man ønsker å inkludere kostnadene for slike fellesfunksjoner i HRCS-klassifiseringen,

må de komme med ved at de legges til årsverkskostnadene. Dette vil sannsynligvis være svært

arbeidskrevende og ikke regningssvarende. Testingen ved OUS har derfor vært konsentrert om

sentrale forskningsstøttefunksjoner (1) og regionale kjernefasiliteter (2), som omfatter drøyt 100

mill. kroner ved OUS. Kliniske forskningsposter er forutsatt å kunne følge samme opplegg som

regionale kjernefasiliteter. Det samme kan være aktuelt for stor infrastruktur, men her kan det være

noen flere utfordringer.

4.1 Sentrale forskningsstøttefunksjoner Disse er ved OUS organisert i et «Virksomhetsområde Forskningsstøtte» innenfor Oslo

Sykehusservice med følgende avdelinger: Forskningsadministrasjon og biobank, Epidemiologi og

biostatistikk (inkl. helseøkonomi og helsetjenesteforskning), Klinisk forskningsstøtte og Komparativ

medisin3 (dyreavdelinger). I samråd med virksomhetsområdets leder kom man fram til at den beste

tilnærmingen var en klassifisering for de to dimensjonene i HRCS uavhengig av hverandre. Man

kunne på kort tid, og uten særlig mye datainnsamling eller omfattende diskusjoner, fremskaffe

anslag for de ulikevirksomhetene.

4.2 Kjernefasiliteter Ved OUS er det til sammen 13 regionale kjernefasiliteter med en samlet regional driftsstøtte på 30

mill. kr. Det typiske er en avansert (og kostbar) utstyrsenhet, som eventuelt også krever

spesialkompetanse ved bruken. Investeringskostnaden vil være dekket med andre midler, og det kan

også være egenbetaling for bruken slik at den samlede ressursbruken kan være en del større enn den

3 Har dels en basisfinansiering fra sykehuset og dels en brukerbetaling. Det siste kompliserer kartleggingen noe,

se under kjernefasiliteter.

5

regionale støtten. Samme type skjema som for forskningsstøttefunksjonene ble testet på én

kjernefasilitet. Klassifisering lot seg gjennomføre med en samlet tidsbruk på utfylling/veiledning som

anses å ligge innenfor et akseptabelt nivå til å være første gang, og må forventes å bli mindre i senere

runder. Det er imidlertid utfordringer knyttet til hvilke enheter/avdelinger klassifiseringen skal gjøres

ved. Hvis brukerbetalingen er omfattende kan en stor del av ressursbruken allerede være

regnskapsført som en kostnad i den bestillende avdelingen, og HRCS-rapporteringen vil da kunne skje

der, eller bli dobbel dersom man ikke passer på. Tilsvarende problematikk rundt bestillende og

utførende institusjon gjør seg gjeldende for felles nasjonal forskningsinfrastruktur. Ved OUS ønsker

man å drøfte disse problemstillingene før man kan konkludere med at en enkel forespørsel til

kjernefasilitetene er hensiktsmessig.

4.3 Foreløpig konklusjon fra OUS En foreløpig konklusjon er at HRCS-klassifisering for sentrale forskningsstøttefunksjoner vil være

mulig i form av «anslag», mens større presisjon vil kreve at noen flere timeverk legges ned i arbeidet.

HRCS-klassifisering vil for noen regionale kjernefasiliteter være enkelt å gjennomføre i form av

«anslag», men mange brukere og mye egenbetaling kan komplisere kartleggingen. Dette bør derfor

utredes videre før det konkluderes.

6. Forhold som må vurderes for videre arbeid Erfaringene fra Ahus og OUS tyder på at det for helseforetakene er realistisk å få gjennomført HRCS-

klassifisering i sammenheng med ressurskartleggingen. I 2013 stod helseforetakene for nøyaktig

halvparten av driftsutgiftene til forskning i fagområdet medisin og helse (fordelt med 40 prosent på

universitetssykehusene og 10 prosent for øvrige sykehus), mens universiteter og vitenskapelig

høgskoler stod for 33 prosent, instituttsektoren for 12 prosent og statlige høyskoler for 5 prosent.

Hvis vi har som ambisjon å få klassifisert forskningen ved helseforetak, universiteter, høgskoler og

forskningsinstitutter, er det et forholdsvis omfattende opplegg som må iverksettes. Det er derfor

flere forhold som må vurderes nærmere, både med henblikk på at oppgaven ikke skal bli for

omfattende og med henblikk på et metodisk forsvarlig opplegg:

1. HRCS-klassifisering vil medføre en økning i "rapporteringsbyrden" og vil kreve en

arbeidsinnsats fra forskere, ledere og administrasjon. Rapporteringsbyrden vil avhenge

av hvor ofte det skal rapporteres, og det må derfor besluttes hvor ofte klassifiseringen

skal gjennomføres. Rapporteringen kan reduseres ved at man gjennomfører den med

noen års mellomrom ettersom man kan anta at det ikke er så store endringer fra år til år.

På den annen side er det slik at det ofte er enklere med en årlig rutine fordi kompetanse

om systemet vedlikeholdes og man får et fast rapporteringsopplegg. HRCS-

klassifiseringen bør uansett knyttes tett til ressursrapporteringen til NIFU slik at disse ses

i tydelig sammenheng.

2. Det bør vurderes hvorvidt det er behov for å gjennomføre klassifiseringen ved alle

sykehusene. Hvis man kartlegger de største enhetene, vil man kunne dekke 80-90

prosent av helseforskningen i helseforetakene. I tillegg kan eventuelt noen spesialiserte

enheter inkluderes, noe som vil være enkelt å gjennomføre i og med at

forskningsinnsatsen er konsentrert om få sykdommer. Tilsvarende vurdering må gjøres

for UH-sektoren og instituttsektoren.

3. HRCS-klassifiseringen som gjennomføres av Forskningsrådet, RHF'enes prosjekter og

Kreftforeningen gjøres på basis av prosjektbeskrivelser. Hvis man skulle benytte samme

metode for all helseforskning, måtte man innføre en form for gjennomgående

6

prosjektregistrering/prosjektbeskrivelser. Dette er lite realistisk tatt i betraktning at det

ville kreve etablering av et gjennomgående nasjonalt system for prosjektbeskrivelser. Det

finnes muligheter for prosjektregistrering med bruk av HRCS i CRIStin, men denne er i

liten grad tatt i bruk. Som nevnt foran er det dårlige erfaringer fra Storbritannia med at

forskerne registrerer selv. Et opplegg basert på opprettelse av prosjekter og

selvregistrering vil således neppe fungere.

Vi anbefaler derfor at man baserer seg på nøkkelpersoners vurderinger av

forskningsinnholdet i den utførte forskningen, i samarbeid med personer med god

kompetanse på HRCS-systemet, slik det ble gjort på Ahus. En konsekvens av dette valget

er at man ikke kan etterprøve klassifiseringen på samme måte som det kan gjøres for

den prosjektbaserte, med en viss fare for å få lavere treffsikkerhet i klassifiseringen. Det

er en svakhet som vil oppveies av at man får HRCS-klassifisering for en mye større del av

helseforskningen.

4. Kartleggingen ved Ahus ble gjort både for forskning finansiert av eksterne midler

(prosjektmidler) og forskning finansiert over grunnbevilgningen. Dette gjorde at man fikk

god oversikt over den utførte forskningsinnsatsen ved sykehuset og at man kunne se all

forskning i sammenheng. Samtidig er det slik at det meste av prosjektmidlene allerede er

klassifisert hos finansieringskildene på grunnlag av prosjektbeskrivelsene, noe som gir en

større nøyaktighet og god oversikt over den prosjektbaserte finansieringen. Vi anbefaler

at man opprettholder den prosjektbaserte klassifiseringen i Forskningsrådet,

Kreftforeningen og ved helseforetakene. Man må imidlertid se nærmere på hvordan man

kan unngå problemer med dobbeltelling av midler.

5. Det må tas hensyn til at det er ulik organisering og ulike prinsipper for regnskapsføring

ved sykehusene, samt ulike måter å håndtere "brukerbetaling" på når man benytter

felles fasiliteter. I prinsippet vil det være best for sammenlignbarheten om samme

metode kan benyttes over alt, med det må vurderes om det er nødvendig med noen

tilpasninger til lokale forhold.

6. Hvis man skal gjennomføre klassifiseringen på individnivå slik som i piloten, må det

vurderes om den skal omfatte alle involvert i forskning eller bare et utvalg. Et mulig

kriterium kan være å inkludere forskere med minst en publikasjon registrert i CRIStin for

gjeldende rapporteringsår, og at man bruker disse som grunnlag for klassifiseringen av

totalutgiftene. Dette vil kunne være ressursbesparende sammenlignet med å inkludere

alle som er involvert i forskning. På den annen side må man med denne metoden utvikle

rutiner for uttak av data for utvalget, det må gjøres beregninger for øvrige forskere og

støttepersonale etc. Arbeidsbesparelsen ved denne metoden vil derfor neppe være så

stor, og vi anbefaler at man gjennomfører klassifiseringen ved å inkludere alle som deltar

i forskning (både faglig personale og støttepersonale). Det må være rutiner som tar

hensyn til at en del personer har delte stillinger på tvers av sektorene.

7. Det må vurderes om det er behov for å gjøre klassifisering av ressurser/personale knyttet

til fellestjenester/støttetjenester. Et alternativ er å fordele ressursbruken for disse pro

rata etter den øvrige forskningsinnsatsen, jf også pilot ved OUS.

8. For UH-sektor utenom de medisinske fakultetene og helsefakulteter ved enkelte

høgskoler, må det gjøres en vurdering av arbeidsomfang og metode for klassifiseringen

før man tar stilling til om det er regningssvarende å gjennomføre klassifisering. Mange

7

disipliner innenfor teknologi, matematisk-naturvitenskapelige fag og samfunnsvitenskap

har en betydelig andel helserelevant forskning, samtidig som det kan være utfordrende å

fastslå hva som er helserelevant og ikke. Vi anbefaler at man først konsentrerer seg om

de medisinske fakultetene.

9. Det er relativt få forskningsinstitutter i fagområdet medisin og helse. Det må vurderes

om sektoren skal inkluderes i klassifiseringen og i så fall med hvilke enheter. Deler av

instituttsektoren ligger under HOD/RHF.

7. Anbefalinger for videre arbeid Igangsetting av HRCS-klassifisering for alle sektorer vil være en relativt omfattende oppgave som

krever kompetanse og ressursinnsats ved de forskningsutførende institusjonene og et apparat for å

sammenstille statistikken. For at den skal være mulig å gjennomføre må det derfor settes av

nødvendige ressurser ved helseforetakene, UH-institusjonene, forskningsinstituttene og hos andre

aktører som deltar i arbeidet. Iverksetting av klassifiseringen bør derfor besluttes og informeres om

av HOD for helseforetakene og aktuelle institutter, og av KD for institusjoner i UH-sektoren. Det vil

være nødvendig med samarbeid og god dialog med ledelse og ulike organer i disse sektorene.

Arbeidsomfanget tatt i betraktning kan det være hensiktsmessig å gå skrittvis fram, f.eks ved at man

først starter med de største helseforetakene, dvs. universitetssykehusene. Samtidig er integrasjonen

mellom sykehus og universitet mange steder så stor at det er uhensiktsmessig ikke å gjøre

klassifiseringen samtidig for sykehusene og universitetenes medisinske fakulteter. For

helseforetakene bør man derfor iverksette en mer omfattende klassifisering i forbindelse med

ressurskartleggingen for 2016 (som gjennomføres vinteren 2017) og inkludere alle

universitetssykehusene og eventuelt andre sykehus med FoU-innsats av en viss størrelse. Man bør

parallelt gjennomføre klassifisering av UH-sektorens fagmiljøer som samarbeider med de enhetene

ved sykehusene som blir klassifisert. Neste innsamlingsår for FoU-statistikk for UH-sektoren er 2017

(gjennomføres i 2018) og ved klassifisering for 2016 kommer man derfor i utakt med denne. Vi tror

likevel det vil være så nyttig å få gjennomført klassifisering ved sykehus og UH-enheter samtidig at

man bør se bort fra "utakten". Det må også vurderes om klassifisering for UH-sektoren bare skal

gjennomføres i statistikkårene eller gjøres hvert år dersom man lander på at helseforetakene skal

HRCS-klassifisere hvert år, jf. også drøfting av frekvens for klassifisering foran.

Å få innført HRCS-klassifisering slik som skissert er et relativt omfattende arbeid. Som nevnt vil det

kreve god dialog med de berørte ved institusjonene. Videre må rapporteringsskjema og veiledning

utarbeides, datainnsamling administreres og dataene sammenstilles til nasjonal statistikk.

HelseOmsorg21-monior vil vise statistikken, men det er ikke etablert noe eget apparat for innhenting

av statistikk til monitoren. Vi foreslår derfor at det som ledd i arbeidet med utvikling av HO21

monitor så snart som mulig etableres en egen prosjektgruppe med oppgave å innføre av HRCS.

Ettersom HRCS-klassifiseringen må sees i sammenheng med ressurskartleggingen, er det nærliggende

at NIFU deltar i gruppen. Videre vil det i arbeidet være hensiktsmessig å trekke på "ressursgruppen"

for helseforetakene, personer med statistikkansvar ved UH-institusjonene, personer i

Forskningsrådet med kompetanse på HRCS o.a. Forskningsrådet kan ta ansvar for å etablere og lede

gruppen. Når klassifiseringsarbeidet begynner kan denne gruppen også fungere som støtteapparat

som bidrar med opplæring, råd og veiledning i klassifiseringen. Flere medarbeidere i Forskningsrådet

har gjennomgått kurs i HRCS-klassifisering i Storbritannia og kan bidra med opplæring og veiledning.

Det kan også etableres en nettside med veiledning, både generelt og med hensyn til hvordan

sykdommer som kan komme i ulike grupper bør klassifiseres.

8

Erfaringene fra piloten ved Ahus tyder på at det er enklest å gjennomføre klassifiseringen i

forlengelsen av ressursrapporteringen. Klassifiseringen og sammenstilling av resultatene kan derfor

gjøres som en utvidelse av ressursrapportering for helseforetakene og som en utvidelse av FoU-

statistikken for øvrige forskningsinstitusjoner. Begge disse gjennomføres av NIFU på oppdrag av hhv

HOD og Forskningsrådet, og når ordningen er etablert er det nærliggende å utvide disse oppdragene

til å inkludere HRCS-klassifisering.

9

Vedlegg Kategorier benyttet i Health Research Classification System

Nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater

Rapport til Kunnskapsdepartementet 14.06.2016

Innhold

Innledning.............................................................................................................................1Del 1. Nasjonale mål og retningslinjer...................................................................................3Del 2. Tiltak og forutsetninger...............................................................................................5Del 3. Bakgrunn og drøfting................................................................................................11Vedlegg 1: Om gruppens mandat og arbeid.........................................................................31Vedlegg 2: Ordliste..............................................................................................................33

1

InnledningRegjeringen har som mål at resultater av norsk forskning skal være åpent tilgjengelige og vil at Norge skal være et forsiktig foregangsland i dette arbeidet. Ved inngangen til 2016 etablerte derfor Kunnskapsdepartementet en arbeidsgruppe som fikk i oppgave å lage retningslinjer for åpen tilgang til vitenskapelige artikler (Open Access på engelsk)1. På sikt er det en rekke andre former for forskningsresultater som også bør og kan bli åpent tilgjengelige, og publiserte artikler må sees som en del av en større helhet hvor målet er åpen vitenskap (Open Science på engelsk). Arbeidsgruppen sier litt mer om mandat og avgrensninger i vedlegg 1. Umiddelbar og fri tilgang til forskningspublikasjoner for alle vil gi store gevinster og bidra til å bygge kunnskapssamfunnet:

• Den vitenskapelige utviklingen vil bli styrket ved at alle forskere nasjonalt og internasjonalt får fri tilgang til forskningsresultater de tidligere ikke har hatt tilgang til.

• Næringslivet vil få tilgang til de siste forskningsresultater i en kunnskapsøkonomi hvor kravene til innovasjon og effektivitet blir stadig høyere.

• Ansatte i offentlig forvaltning, helsepersonell, lærere og journalister og en rekke andre yrkesgrupper vil kunne dra nytte av enklere, raskere og gratis tilgang til forskningsresultater.

• Pasienter, bruker- og interesseorganisasjoner vil kunne ha stor nytte av gratis tilgang til forskningsresultater.

• Allmennhetens evne og mulighet både til å forstå og delta i forskning øker, og det må forventes at befolkningen generelt vil ha nytte av åpen tilgang til forskningsresultater.

Der forskning er betalt av det offentlige, er det dypt problematisk når resultatene av forskningen ikke blir gjort offentlig tilgjengelige, dersom ikke bestemte hensyn til for eksempel personvern eller sikkerhet tilsier noe annet. I 2015 ble kun ca. 16 % av norske vitenskapelige artikler publisert åpent2.2Resten ble publisert i tradisjonelle tidsskrift der bare de som abonnerer får lese artiklene. Det er en tydelig bevegelse mot større grad av åpen tilgang, men endringene skjer langsomt, og overgangsperioden er kostnadskrevende. Regjeringen ønsker en raskest mulig overgang fra abonnementsavtaler til en publiseringsøkonomi basert på åpen tilgang. Det må i tillegg være et mål at forskere finner det både naturlig og akademisk attraktivt å publisere i tidsskrifter som er åpent tilgjengelige for allmennheten.

1 https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/the-norwegian-approach-to-open-science-im-pact-and-evaluation/id2482412/2 Tall fra CRIStin

2

3

Del 1. Nasjonale mål og retningslinjerVitenskapelig publisering er internasjonal, og i formuleringen av nasjonale mål for åpen tilgang må Norge forholde seg til hva som skjer i andre land og i overnasjonale organer, spesielt EU. EUs konkurranseråd vedtok i mai 2016 full åpen tilgang innen 20203.1Dette er et svært ambisiøst mål, som viser at EU prioriterer overgangen til åpen tilgang høyt. Vi mener Norge bør støtte opp om et slikt felles mål. Høringen og debatten om rapporten vår er et egnet utgangspunkt for slike vurderinger og diskusjoner.

Vi foreslår følgende nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningspublikasjoner:

Nasjonale retningslinjer1. Forskere finansiert av norske offentlige midler skal som førstevalg publisere sine

vitenskapelige artikler i tidsskrift med åpen tilgang (såkalt gull Open Access). 2. Forskere som velger tidsskrift uten åpen tilgang, skal gjøre artikkelen åpent tilgjengelig i

et vitenarkiv (såkalt grønn Open Access). Tilgang bør gis maksimalt seks måneder etter publisering for STM-fagene (Science, Technology and Medicine) og tolv måneder for humaniora og samfunnsvitenskap i tråd med EU-kommisjonens anbefalinger.

3. Alle forskningsutførende institusjoner skal sørge for at deres forskningsartikler deponeres i et egnet vitenarkiv senest ved publiseringstidspunktet, uavhengig av publiseringskanal og uavhengig av om det er mulig å gjøre dem åpent tilgjengelig. Deponering er en forutsetning for at artiklene skal telle i den resultatbaserte omfordelingen.

4. Institusjoner og konsortier som forhandler avtaler med forlag om kjøp av tilgang til elektroniske ressurser skal sørge for at avtalene inneholder tiltak som a. muliggjør åpen tilgang, b. er transparente med hensyn til betingelser og c. er budsjettnøytrale.

5. Offentlige forskningsfinansierende institusjoner skal bidra til å dekke kostnader til åpen publisering. Private og ideelle organisasjoner som finansierer forskning oppfordres til det samme.

6. Alle forskningsutførende og forskningsfinansierende institusjoner skal etablere eller revidere egne retningslinjer for åpen tilgang i tråd med de nasjonale retningslinjene.

7. Alle forskningsutførende institusjoner skal legge til rette for infrastruktur og administrative rutiner som gjør det enkelt for forskerne å følge retningslinjene.

3 http://www.consilium.europa.eu/en/meetings/compet/2016/05/26-27/ Se også https://www.theguardian.com/science/2016/may/28/eu-ministers-2020-target-free-access-scientific-papers

4

5

Del 2. Tiltak og forutsetningerFor å lykkes med å iverksette retningslinjene og få til en raskest mulig overgang til åpen publisering, foreslår arbeidsgruppen tiltak på en rekke områder. Det foreslås tiltak knyttet til insentiver og finansiering, til den tekniske infrastrukturen, til internasjonal samordning og til informasjonsarbeid. Tiltakene skal bidra til å endre praksis både hos den enkelte forsker, i forskersamfunnet som helhet, hos forlag, og i forskningsutførende og forskningsfinansierende institusjoner og myndigheter. Tiltakene forsøker å balansere mellom behovet for nasjonal styring og hensynet til de enkelte institusjonenes autonomi. Tiltakene begrunnes nærmere og diskuteres i delen av rapporten vi har kalt Bakgrunn og drøfting.

Innføring av insentiv for å velge åpen publisering(Til Departementet)Det er viktig å gi forskerne reelle muligheter til å velge åpen publisering. Vi foreslår som et minimum at fagrådene gir prioritet til kanaler med åpen tilgang til nivå 2 dersom de har valg mellom flere kanaler av omtrent samme kvalitet.

Et viktig insentiv er å innføre en egen faktor for åpen publisering i publiseringsindikatoren. Publiseringsindikatoren har allerede en rolle som insentiv for å påvirke atferden til forskerne, så dette er verken nytt eller spesielt radikalt. Fra 2015 ble det innført et nytt element i publiseringsindikatoren for Universitets- og Høgskolesektoren for å bidra til å nå et politisk mål om økt internasjonalt samarbeid. Vi foreslår å innføre en lignende faktor for å stimulere til økt grad av åpen publisering. Det må gjennomføres simuleringer for å utrede hvor stor en slik faktor bør være for å ha ønsket effekt.

Finansiering av åpen tilgang (Til Departementet og institusjonene)Den enkelte forsker skal ikke selv dekke kostnadene til åpen publisering i de tilfeller det kreves publiseringsavgift. Det må finnes finansieringsordninger som dekker avgiftene. På sikt er det ønskelig å utvikle en kultur der kostnader til åpen publisering inngår i budsjettet for forskningsaktivitet like naturlig som kostnader til annen virksomhet. Så lenge dette ikke er normalen, må kostnadene dekkes av institusjonelle eller nasjonale ordninger, f.eks. gjennom

6

fond. Ordningene må være slik at alle personer tilknyttet alle typer forskningsinstitusjoner har mulighet til å publisere. I tillegg må vi ha ordninger som finansierer forskning utført av personer helt uten slik tilknytning, selv om slik forskning er langt mindre vanlig. Det har ikke vært mulig innenfor den tiden arbeidsgruppen har hatt til rådighet å utrede detaljene i hvordan slike finansieringsordninger skal se ut. Det er sannsynligvis nødvendig at ordningene utvikler seg over tid ettersom man vinner erfaring med hva som fungerer. Arbeidsgruppen anbefaler at dialogen om konkrete finansieringsordninger videreføres i samarbeid mellom departement, institusjonsledere og bibliotekledere og CRIStin.

Norske tidsskrift innen humaniora og samfunnsfag som fortsatt ønsker å motta Norges Forskningsråds (NFR) støtte til tidsskrifter, må konverteres til åpen tilgang fra og med 2017. UHR, CRIStin og Norges forskningsråd har tatt et initiativ for å etablere et nasjonalt kon-sortium for slike tidsskrift. Vi mener det er svært viktig at dette tiltaket gjennomføres.

Deponering i vitenarkiv lokalt og nasjonalt(Til CRIStin/Departementet)Et av de viktigste virkemidlene arbeidsgruppen foreslår, er at deponering av forskningsartikler i et vitenarkiv er en forutsetning for at artiklene skal telle i den resultatbaserte omfordelingen (jf. retningslinje 3). Dette vil sikre at de fleste artiklene finnes i et vitenarkiv og mange av dem vil kunne gjøres åpent tilgjengelige etter en viss tid. I dag har alle norske forskere teknisk sett mulighet til å deponere sine artikler i et vitenarkiv, men løsningen oppleves som tungvint, og langt fra alle institusjoner er kjent med mulighetene. For å kunne stille krav om deponering, må alle forskere ha mulighet til å innfri kravet uten mye ekstraarbeid. Et minimumstiltak er å sikre at alle institusjoner enten har et eget vitenarkiv eller har etablert avtale med en leverandør av arkivløsninger.

Arbeidsgruppen mener den beste måten å løse dette behovet på vil være å etablere et felles nasjonalt vitenarkiv. Det vil være ressursbesparende ved at hver artikkel kun lagres og rettighetsklareres én gang, det blir enklere å utarbeide god statistikk og analysere utviklingen innen åpen tilgang, og man får reduserte kostnader til teknisk drift.

7

Bedre funksjonalitet for deponering (Til Departementet og CRIStin)Det finnes i dag funksjonalitet for å deponere artikler i institusjonenes vitenarkiver via CRIStin, istedenfor å legge artiklene rett inn i arkivene. Deponering via CRIStin har den fordelen at metadata lettere kan gjenbrukes. Dette gir en tilleggsgevinst ved at CRIStin inneholder oppdatert informasjon om hvilke artikler som er deponert. Dagens funksjonalitet oppleves imidlertid som lite brukervennlig både av forskerne og av arkiveier, som må gjennomføre rettighetsklarering. For at det skal være så enkelt som mulig for forskeren å inn-fri kravet om deponering, må det utvikles mer brukervennlig funksjonalitet. Arbeidsgruppen foreslår at det utvikles funksjonalitet i CRIStin for automatisk deponering av alle artikler som er publisert i åpne tidsskrift. En slik rutine vil gjøre at forskeren slipper arbeidet med å deponere artikler som er publisert åpent og vil være et ytterligere insentiv til å velge åpen publisering fremfor egenarkivering.

Styrking av register over godkjente kanaler og forlag(Til Departementet) For at åpen publisering skal ha nødvendig legitimitet er det viktig å ha et kanalregister der forskerne kan finne oversikt over åpne publiseringskanaler som er av høy kvalitet. Norsk Senter for forskningsdata (NSD) gjør i dag et viktig arbeid for å sikre at forskerne har et slikt register. Arbeidsgruppen foreslår at dette arbeidet styrkes økonomisk, slik at NSD har tilstrekkelige ressurser til å videreføre arbeidet med høy kvalitet og kort behandlingstid.

8

Styrking av samarbeid om avtaler med internasjonale forlag(Til CRIStin og institusjonene)Det er etablert et godt nasjonalt samarbeid mellom konsortier av forskningsinstitusjoner ved fagbibliotekene og CRIStin om avtaler med forlagene. Norge har de to siste årene også blitt med i stadig tettere internasjonalt samarbeid. Alternative veier for overgang til åpen publisering prøves ut, erfaringer utveksles, og det kan også bli aktuelt å inngå felles internasjonale avtaler. Slikt internasjonalt samarbeid er nødvendig for å kunne fremstå samlet i forhandlingene med de store internasjonale forlagene, og fortsatt deltagelse må sikres. Fordi konsekvensene av forhandlingene både innholdsmessig og økonomisk berører forskningsvirksomheten direkte, er det nødvendig at også forskningsledernivå i institusjonene involveres i forhandlingsprosessen. Arbeidsgruppen støtter at forhandlinger med forlagene om overgang til åpen publisering koordineres enda bedre både nasjonalt og internasjonalt. Det anbefales i tillegg at også forskningsledere involverer seg aktivt i forhandlingsprosessen.

En gruppe av norske forskningsledere deltok på konferansen Berlin12 i desember 2015. I etterkant av denne konferansen ble det utarbeidet en intensjonserklæring som støtter en overgang fra abonnementer til åpen publisering. Alle de norske deltagerinstitusjonene har signert denne, og arbeidsgruppen oppfordrer flere norske institusjoner til å slutte seg til erklæringen (http://oa2020.org/).

Utarbeiding av indikatorer og statistikk(Til CRIStin og institusjonene) Fordi det forventes store endringer i hele forretningsmodellen rundt vitenskapelig publisering, og fordi det er vanskelig å spå hvilke konsekvenser dette vil ha for publiseringsmønster og priser, må utviklingen følges tett. Det er behov for gode indikatorer og statistikk for å kunne vurdere om tiltak har ønsket effekt. CRIStin har fått i oppdrag fra KD å bygge opp indikatorer og statistikk for åpen tilgang i Norge på nasjonalt nivå, et arbeid som pågår i samarbeid med de andre nordiske landene og i EU-prosjektet OpenAIRE.

Forskningsinstitusjonene har det samme behovet lokalt. Det er allerede etablert samarbeid mellom CRIStin og institusjonene om utarbeiding av nasjonal og lokal statistikk, og verktøy for dette er under innføring. Det forventes at statistikk og indikatorer for åpen tilgang tas inn som naturlige nye elementer i dette samarbeidet. Arbeidsgruppen ser det ikke som nød-vendig med ytterligere tiltak på dette området, men det er viktig at eksisterende samarbeid videreutvikles.

9

Endring av kriterier for evaluering av forskning(Til institusjonene)Dagens kriterier for evaluering av forskere og forskningsgrupper i forbindelse med tilsetting, opprykk, tildeling av forskningstid og prosjektmidler baserer seg i stor grad på vurdering av hvor forskeren/forskerne har publisert. Denne praksisen gir stor makt til forlagene som utgir de mest prestisjefylte tidsskriftene. Forskningsutførende og forskningsfinansierende institusjoner oppfordres til å signere The San Francisco Declaration On Research Assessment (DORA, http://www.ascb.org/dora/) og endre sine evalueringsprosesser og -retningslinjer i tråd med intensjonene i DORA. DORA sier at belønningssystemer bør ta utgangspunkt i andre kvalitetsmål enn prestisjen til tidsskriftet hvor forskerens arbeid er publisert. Arbeidsgruppen oppfordrer norske institusjoner til å signere erklæringen.

Bevisstgjøring og informasjon (Til institusjonene)Åpen tilgang er et komplekst tema, og det er stor etterspørsel etter informasjon både hos forskere og institusjonsledere. For å nå de politiske målene for åpen tilgang må det informeres bredt om både fordeler og utfordringer med åpen publisering, om hvordan man ser for seg å møte utfordringene, og om forpliktelser og muligheter som følger av de nye retningslinjene og av krav fra finansiører. Det er viktig med god informasjon, og det er viktig at alle bidrar til bevisstgjøring av både prinsipielle og praktiske sider ved overgangen til åpen publisering. Undersøkelser har vist at noe av nøkkelen til suksess med åpen tilgang er en ledelse som støtter opp om prinsippene og formulerer disse i en egen institusjonell policy4.1 Mange norske forskningsinstitusjoner har allerede retningslinjer for åpen tilgang, men disse bør revideres og synkroniseres med de nasjonale retningslinjene. Institusjonene må blant annet vurdere egne retningslinjer for deponering i arkiv, akseptabel sperrefrist (embargo), og bruk av åpen lisens. De må ta stilling til finansieringsordning for publiseringsavgifter og praktisk støtte til enkeltforskere for å gjøre det enkelt å bruke ordningen.

Arbeidsgruppen foreslår at det bevilges midler til en informasjonskampanje basert på materiale utarbeidet av institusjonene, Norges Forskningsråd og CRIStin. Det anbefales også at institusjonene bistår forskere med informasjon i den praktiske prosessen rundt åpen publisering, om hvilke valg som kan og bør treffes og hvilke konsekvenser de har. Hvordan

4 http://pasteur4oa.eu/sites/pasteur4oa/files/resource/From_policy_development_to_effectiveness_and_alignment.pdf

10

dette gjøres i praksis må være opp til den enkelte institusjon, men arbeidsgruppen anbefaler at opplæring om åpen tilgang og åpen publisering legges inn blant annet som del av PhD-programmene.

Etablering av styringsgruppe(Til Departementet)Arbeidsgruppen foreslår å opprette en nasjonal styringsgruppe som får ansvar for oppfølging av foreslåtte tiltak, oppfølging av utviklingen innen åpen tilgang, eventuell revisjon av retningslinjene eller igangsetting av nye tiltak og utredninger. Styringsgruppen bør bestå av representanter for institusjoner som har sentrale oppgaver i gjennomføringen av tiltakene. Det foreslås representanter fra forskningsledere, bibliotekledere, Norges Forskningsråd og CRIStin.

CRIStin er allerede gitt oppgaven som nasjonal koordinator for arbeidet med Open Access og foreslås som sekretariat for styringsgruppen.

Formulering av implementeringsplan(Til styringsgruppen)Styringsgruppen bør i samarbeid med relevante parter raskest mulig utarbeide en implementeringsplan. Planen bør inneholde kostnadsoverslag over de foreslåtte tiltakene, den må vurdere om andre tiltak er nødvendige og hvordan tiltakene skal prioriteres. Avhengighet mellom tiltak og dermed rekkefølgen de må gjennomføres i må også utredes.

Del 3. Bakgrunn og drøftingArbeidet for åpen tilgang til vitenskapelige publikasjoner har foregått i årtier, men ennå gjenstår mye før de forskningspolitiske målene på området er virkeliggjort. Arbeidsgruppen mener det er forskersamfunnets samfunnsansvar å bidra til at arbeidet nå får bedre framdrift. Sentrale forskningsfinansierende institusjoner som Wellcome Trust, National Institutes of Health i USA, Higher Education Funding Council for England (HEFCE), Norges Forskningsråd og ikke minst EU gjennom rammeprogrammet Horisont 2020 krever at forskningsresultater i prosjekter finansiert av dem skal gjøres åpent tilgjengelige. Andre organisasjoner som UNESCO og Verdensbanken har også vedtatt ret-ningslinjer om åpen tilgang, og private stiftelser som Bill and Melinda Gates og Ford-stiftelsen krever i tillegg at artikler finansiert av dem blir publisert med en såkalt CC-lisens (Creative Commons), en åpen lisens som tillater deling og gjenbruk5.1I Norge ble prinsippet om åpen tilgang tatt opp i forskningsmeldingen “Vilje til forskning” (St.meld.nr. 20, 2004-2005)6.2I St.meld. nr. 30 (2008-2009)7,3“Klima for forskning” står det i kap. 12.2 “Prinsipielt mener regjeringen at all offentlig forskning bør være åpent tilgjengelig, så sant ikke andre hensyn hindrer det”. Dette ble ytterligere presisert i St.meld. nr. 18 (2012-2013) “Lange linjer” der det står: “Prinsipielt mener regjeringen at all forskning som er helt eller delvis offentlig finansiert skal være åpent tilgjengelig.”84

5 http://creativecommons.org/licenses/6 https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/stmeld-nr-20-2004-2005-/id406791/?docId=STM-200420050020000DDDEPIS&ch=1&q=&ref=search&term=7 https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/stmeld-nr-30-2008-2009-/id556563/?docId=STM-200820090030000DDDEPIS&ch=1&q=&ref=search&term=8 https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/meld-st-18-20122013/id716040/?docId=STM-201220130018000DDDEPIS&ch=1&q=&ref=search&term=

11

Akademisk frihet - akademisk ansvar I debatter om åpen tilgang hevdes det tidvis at krav eller forventninger om åpen publisering bryter med prinsipper om akademisk frihet. Arbeidsgruppen mener at dette er et synspunkt som bygger på et snevert frihetsbegrep. Et fullverdig begrep om akademisk frihet må ha akademisk ansvar som en viktig dimensjon. Som nevnt i innledningen, mener vi at kjernen i debatten om åpen tilgang er det akademiske ansvaret som forskere må ta for å gjøre sine resultater tilgjengelig for alle som kan ha nytte, interesse eller glede av dem. Det akademiske ansvaret gjelder både forskersamfunnet som helhet og den individuelle forsker.

For å begrunne dette synspunktet vil vi minne om hva forskere faktisk gjør ved publisering i abonnementsbaserte tidsskrift. Ifølge åndsverksloven har en forfatter i utgangspunktet rettighetene til distribusjon og bruk av tekster og annet materiale som er produsert. Ved tradisjonell akademisk publisering gir vanligvis forfatterne fra seg de fleste av rettighetene til forlaget. Dette gir begrensninger for hva som tillates av spredning og gjenbruk av forskningsresultater. Åndsverksloven regulerer de ideelle rettighetene, som ikke kan overføres, men retten til eksemplarfremstilling er som regel en eksklusiv rett som forlaget forlanger for å publisere. Arbeidsgruppen er av den oppfatning at slik innlåsing av offentlig finansiert kunnskap er en mye større trussel mot akademisk frihet i egentlig forstand enn innføring av krav og insentiver for åpen publisering med de konsekvenser det eventuelt har for forskerne.

Stadig flere åpne tidsskrifter benytter Creative Commons-lisenser (CC-lisenser). Dette er åpne lisenser som beskriver en avtale mellom opphavspersonen og brukeren/leseren. Et verk som er utstyrt med en CC BY Attribution-lisens signaliserer at leseren/brukeren gis tillatelse til en rekke former for bruk og gjenbruk av arbeidet, mens forfatteren beholder retten til å bli navngitt som verkets opphavsperson. Ved tradisjonell publisering overdras rettigheter til forlaget eksklusivt, mens ved åpen tilgang får alle andre rett til å lese og dele.

Akademisk frihet har ikke bare en filosofisk side, men også en juridisk forankring. Akademisk frihet står sterkt i norske forskningsinstitusjoner, og er nedfelt i norsk lov. I november 2007 vedtok Stortinget en lovendring (§1-5 Faglig frihet og ansvar) i universitets- og høyskoleloven9.1Her pålegges institusjonene å fremme og verne om akademisk frihet. Åpenhet om resultater er også nedfelt i loven, hvor det blant annet heter “Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid.” (§6). Her peker altså loven på nettopp det vi har drøftet, at friheten til å forske på det man vil er uløselig knyttet til et ansvar om åpenhet, og til å gjøre

9 Lovtekst om Akademisk vern: https://lovdata.no/dokument/LTI/lov/2007-12-14-117

12

resultater av forskningen kjent. NOU 2006: 19, som var en utredning om akademisk frihet og dens forhold til styring og ledelse, gikk ikke inn i åpen publisering som tema, men behandlet det akademiske frihetsbegrepet fra flere vinkler. Utredningen sa blant annet: “Frihetsbegrepet må forstås i denne institusjonelle sammenhengen. Det er ikke tale om et privat privilegium for bestemte personer. Det er heller ikke tale om en ubetinget rett for den enkelte forsker og lærer til å handle helt etter eget forgodtbefinnende. Friheten er både begrunnet i og begrenset av Akademias konstituerende formål og internasjonale verdi- og normgrunnlag, og forutsettes brukt til å bidra til god forskning, undervisning og andre former for kunnskapsformidling10.”1

Retningslinjene vi foreslår i denne rapporten vår pålegger ikke valg av kanaler med åpen tilgang. Om et slikt pålegg ville bryte med akademisk frihet, kan diskuteres. Når en forsker mottar midler fra for eksempel Norges forskningsråd eller EU, er det uproblematisk at det stilles som betingelse at resultater skal publiseres med åpen tilgang. Det er ikke selvsagt at den norske stat, som hovedfinansiør av norsk forskning gjennom grunnbevilgninger, ikke kan stille samme betingelser i sine avtaler med institusjonene. Vi er likevel kommet til at et pålegg er å gå for langt på et tidspunkt da det gjenstår flere viktige utfordringer som må løses før åpen publisering er forenelig med forventninger om kvalitet og før en del av det praktiske er på plass for at slik publisering ikke skal oppleves som en byrde.

Vi mener imidlertid at det ikke bryter med akademisk frihet i noen meningsfull forstand å gi ekstra insentiver dersom åpne kanaler velges.

10 NOU 2006: 19 Akademisk frihet— Individuelle rettigheter og institusjonelle styringsbehov. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2006-19/id392466/?ch=1&q=

13

14

Gull, grønn og hybrid - varianter av åpen tilgangBBB-deklarasjonene (Budapest, Bethesda, Berlin11)1er tre deklarasjoner fra 2002-2003 som nedfelte og definerte åpen tilgang som prinsipp. I disse defineres både grønn og gull åpen tilgang. Gull åpen tilgang innebærer at den publiserte versjonen av en artikkel blir gjort åpent tilgjengelig umiddelbart, mens grønn åpen tilgang betyr at forlaget gir tillatelse til at en versjon av publikasjonen kan gjøres tilgjengelig i et vitenarkiv, som regel etter en sperre-frist-periode Noen få forlag/tidsskrift tillater at forlagets PDF gjøres tilgjengelig, men som hovedregel tillates kun siste fagfellevurderte versjon før trykking, noe som innebærer at viktig formatering (som paginering og fremstilling av figurer) kan mangle. Mange forskningsmiljø-er er vant til å dele slike tidlige versjoner, mens andre er lite komfortable med å gjøre en slik versjon tilgjengelig fordi artikkelen ikke fremstilles i sin endelige form. Det er også risiko for at siteringer blir feil dersom man baserer seg på en slik versjon. En tredje vei å gjøre artikler åpent tilgjengelige, er å kjøpe fri enkeltartikler i abonnementsbaserte tidsskrift (såkalt hybrid åpen tilgang). Svært mange forlag tilbyr denne muligheten. Utfordringen er at man risikerer å betale dobbelt opp ved at man både betaler abonnement og for frikjøp av artikkelen.

Arbeidsgruppen anbefaler at gull åpen tilgang for forskningsartikler blir normen så raskt som mulig. Dette er reflektert i den første av de foreslåtte retningslinjene, hvor den enkel-te forsker forventes å publisere åpent i betydningen gull åpen tilgang. I forhold til grønn åpen tilgang vil det gi raskere tilgang til den endelige versjonen av artikkelen, og i forhold til hybrid vil det være en billigere løsning ved at man ikke må opprettholde abonnementssys-temet og i tillegg ha ordninger for å finansiere åpen tilgang. Likevel mener vi at både grønn og hybrid åpen tilgang kan spille en viktig rolle i en overgangsperiode under visse betingelser. Selv de mest optimistiske anslag tilsier at det vil ta flere år å komme dit at åpen publisering er normalen. I mellomtiden representerer grønn åpen tilgang en mulighet for å gjøre en relativt stor andel av artiklene tilgjengelig. Hybrid åpen tilgang er et dyrere alternativ enn gull, men har den store fordelen at forskerne i all hovedsak kan fortsette å publisere i de tidsskrift de er vant til. Arbeidsgruppen anbefaler likevel ikke enkeltvis frikjøp av artikler i abonnements-tidsskrifter fordi dette kan føre til dobbel betaling i tillegg til at artiklene har vist seg å være vanskelige å gjenfinne som åpent tilgjengelige. Hybrid publisering kan imidlertid være et alternativ hvis dette skjer som del av kollektive avtaler med forlagene om avregning av beta-ling for frikjøp mot abonnementskostnader (ofte omtalt som offset-avtaler). Dette omtales nærmere i kapitlet om finansiering og lisensavtaler.

11 https://en.wikipedia.org/wiki/Berlin_Declaration_on_Open_Access_to_Knowledge_in_the_Sciences_and_Humanities

15

Mange tidligere publiserte artikler kan gjøres tilgjengelige i vitenarkiver. Det er imidlertid utfordrende både å avklare hva som var forlagets betingelser på det tidspunktet artiklene ble publisert og å få tak i en versjon forlaget tillater at man kan gjøre tilgjengelig. Arbeidsgruppen har derfor ikke anbefalt noen felles retningslinjer eller tiltak på dette området, men overlater til den enkelte institusjon å vurdere hva som er mulig og hensiktsmessig.

Samfunnsnytte og global solidaritetSom nevnt i innledningen vil næringslivet, offentlige virksomheter og allmennheten ellers kunne dra nytte av åpen tilgang. Flere undersøkelser viser store samfunnsøkonomiske gevinster ved å bedre tilgangen til forskningsresultater. En av dem er en rapport fra Danmarks Elektroniske Forskningsbibliotek (DEFF) der de undersøkte effekten av bedre tilgang til forskningslitteratur på et utvalg små og mellomstore bedrifter. Resultatet viste at flertallet av de ansatte i disse bedriftene hadde problemer med å skaffe tilgang til den forskningslitteraturen de hadde behov for. Tidsbruken alene med å skaffe tilgang var i snitt 60 minutter per artikkel. Verdien av tidsbruken og ulempene ved ikke å få tilgang ble anslått til 540 millioner danske kroner12.1Undersøkelsen gjaldt altså ikke store bedrifter som kan-skje har råd til å kjøpe dyre abonnementer, men sannsynligvis ville de samfunnsøkonomiske tapene vise seg å være mye større hvis man så på hele næringslivet samlet. Det er ikke gjort en tilsvarende undersøkelse av norske forhold, men det er ikke urimelig å anta at potensialet er sammenlignbart med det man fant i Danmark. I arbeidsgruppens kontakt med Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) var opplevelsen at det norske næringslivet kanskje har for lite bevissthet om det store tilfanget av kunnskap som kunne kommet dem til gode dersom forskningsartikler var lettere tilgjengelig. Vi ønsker at NHO deltar i den videre debatten om det norske næringslivets behov for tilgang til forskning.

Åpen tilgang til vitenskapelige tidsskrift handler ikke bare om bedre forskning og større konkurransekraft. Det handler heller ikke utelukkende om et nasjonalt perspektiv hvor den norske skattebetaleren – journalisten, læreren, allmennlegen, eller den nysgjerrige borgeren – skal ha rett til å bruke kunnskap som er framskaffet med offentlige midler. Åpen tilgang har i tillegg en viktig global dimensjon. Carlos Moedas, EUs kommissær for forskning, vitenskap og innovasjon har nylig plassert debatten om EUs forskningspolitikk i et globalt

12 http://www.deff.dk/uploads/media/Access_to_Research_and_Technical_Information_in_Den-mark.pdf

16

solidaritetsperspektiv13.1Forskningsartikler er for eksempel et viktig element i arbeidet for bedre helsetilbud i lav- og middelinntektsland. Det finnes riktignok initiativer som skal sikre at helseforskere i mange av disse landene får bedre tilgang til vitenskapelig tidsskrifter, men slik tilgang ville vært både bedre og billigere dersom mest mulig forskning ble publisert åpent tilgjengelig. Åpen tilgang til forskningslitteratur er også utpekt som et svært viktig virkemiddel for UNESCO i deres arbeid14.2

En ny publiseringsøkonomiMarkedet for vitenskapelige tidsskrifter er kjennetegnet av ufullkommen konkurranse og markedssvikt. Det ser ikke ut til at verken europeiske eller nasjonale konkurransemyndigheter har vilje eller makt til å forsøke å endre denne situasjonen. En vellykket overgang til en ny publiseringsøkonomi vil kunne innebære at de store forlagene mister sin dominerende markedsmakt. De fleste vitenskapelige tidsskrifter er i dag abonnementsbaserte, og det har vært en voldsom prisøkning på abonnementer de siste årene. I USA var konsumprisindeksen for 2013 1,5 %, mens økningen i abonnementsprisene for vitenskapelige tidsskrifter var 6,1 %. I perioden 2010-2014 økte prisene på abonnementer i snitt med 24,7 %15.3For mindre forskningsinstitusjoner har det lenge vært slik at prisen for abonnementspakkene er så høy at institusjonene ikke har råd til å abonnere på litteraturen de trenger. De siste årene har også store institusjoner som Harvard vært nødt til å kutte i sitt tilbud til forskerne, og det samme er tilfelle for de største institusjonene i Norge. Et tilleggsproblem er at elektronisk litteratur i Norge er momsbelagt i motsetning til papirbasert litteratur.

Åpen tilgang finansieres i dag på flere måter. For flertallet av tidsskriftene som i dag er åpne, kreves det ingen betaling for å få publisert en artikkel, fordi de finansieres via medlemsavgifter i en forening eller ved at en forskningsinstitusjon utgir tidsskriftet. Selv om dette gjelder flertallet av tidsskriftene, utgir disse til sammen en relativt liten andel av arti-klene. De fleste artiklene finansieres med en publiseringsavgift (Article Processing Charge – APC). Avgiften i åpne tidsskrift (gull åpen tilgang) varierer fra ca. €400 til rundt €2000. Ved frikjøp av artikler i abonnementsbaserte tidsskrift (hybrid åpen tilgang) er prisene normalt

13 https://ec.europa.eu/commission/2014-2019/moedas/announcements/european-re-search-21st-century-global-challenges_en14 http://www.unesco.org/new/en/communication-and-information/access-to-knowledge/open-ac-cess-to-scientific-information/15 American Library Association http://www.ala.org/alcts/resources/collect/serials/spi

17

høyere, ofte fra €2000 til €5000 eller mer for de mest prestisjefylte.

Mange er bekymret over at en overgang til åpen publisering skal bli dyrere enn dagens abonnementsordninger. Max Planck Digital Library publiserte i 2015 en omfattende rapport som viser at dette ikke trenger å være tilfelle16.1Basert på tall for forlagenes abonnementsinntekter og hva som publiseres av artikler på verdensbasis i dag, beregnet de at vi i dag betaler mellom €3800 og €5000 pr artikkel som publiseres. Dette er langt over snittprisen for publiseringsavgifter. I Tyskland ligger gjennomsnittlig publiseringsavgift (som inkluderer de høyeste avgiftene i prestisjetunge tidsskrifter) på godt under €1500. Selv med en langt høyere publiseringsavgift vil man med god margin kunne betale åpen tilgang for hele verdens artikkelproduksjon17.2 For å få oversikt over hvor mye Norge og den enkelte institusjon betaler forlagene i dag, er det nødvendig å samle informasjon om både abonnementskostnader, fondenes kostnader og Forskningsrådets ordninger. De færreste fond og finansieringsordninger dekker i dag hybrid-publisering, og arbeidsgruppen mener dette er klokt så lenge slik publisering ofte fører til dobbeltbetaling til forlagene. Ettersom dette er en populær form for åpen tilgang, erfarer vi imidlertid at det betales betydelige summer fra budsjetter på lavere nivå i institusjonene for slikt frikjøp. Disse midlene må også telles med, men er vanskelige å få oversikt over. I det totale regnestykket burde ideelt sett også beregning av samfunnsnytte tas inn, men her finnes ingen analyser for norske forhold ennå. Beregninger viser at det også i Norge allerede er tilstrekkelig med penger i abonnementssystemet til å kunne fullfinansiere en overgang til åpen tilgang.

Uansett hvordan man ser for seg overgangen fra abonnementsbasert finansiering til en situasjon hvor åpen tilgang er normalen, vil overgangsperioden være kostnadskrevende. Det er derfor avgjørende å gjennomføre overgangen så raskt som mulig. Transparens rundt priser og andre betingelser, samt tett internasjonalt samarbeid med utveksling av erfaringer, blir helt sentralt for å oppnå målet.

Max Planck Digital Library har tatt initiativ til et internasjonalt samarbeid om å få til dette. Basert på egne erfaringer og tilsvarende fra Østerrike, Nederland og England inviterte de i desember 2015 til konferansen Berlin12, den tolvte i rekken av konferanser om åpen tilgang.

16 http://pubman.mpdl.mpg.de/pubman/faces/viewItemOverviewPage.jsp?itemId=escidoc:214896117 http://pubman.mpdl.mpg.de/pubman/item/escidoc:2148961:7/component/escidoc:2149096/MPDL_OA-Transition_White_Paper.pdf

18

Her ble det utformet en erklæring om hvordan man ser for seg at en overgang kan gjennomføres, og det ble etablert et samarbeid mellom en rekke europeiske land. De mest aktive deltagerne i dette samarbeidet er Tyskland, Nederland, Storbritannia, Østerrike, Norge, Sverige og Finland.

Hvem betaler?I forskningsprosjekter med finansiering fra EU, kan avgifter til åpen publisering dekkes innenfor prosjektbudsjettet. Mange vitenskapelige artikler er imidlertid skrevet i vanlig arbeidstid hvor forskeren er ansatt ved en institusjon med offentlig grunnbevilgning og har ofte ikke noe prosjektbudsjett å betale publiseringsavgift fra.

Det er viktig å ikke havne i en situasjon der den enkelte forsker selv må betale for å publisere. Det må også sørges for at forskerne ikke velger bort publisering i åpne tidsskrift av økonomiske grunner. Samtidig er det helt nødvendig å etablere mekanismer som gjør at nivået på publiseringsavgifter ikke vokser ut av kontroll. Mange institusjoner har etablert fond som dekker publiseringskostnader, gitt at artikkelen oppfyller visse krav. Alle de største UH-institusjonene i Norge har slike fond, og stadig flere institusjoner følger etter. Fondene støttes av Forskningsrådet som har iverksatt tiltaket STIM-OA, en støtteordning i en overgangsperiode. Forskningsrådet vil 2015-2019 dekke inntil 50 % av forskningsinstitusjonenes publiseringskostnader i åpne tidsskrift fra foregående år18.1

Det er viktig at tildeling av midler gjennom slike ordninger baseres på objektive kriterier og at de forankres høyt oppe i institusjonshierarkiet, slik at publiseringsstøtten ikke kan brukes til premiering og siling. En bekymring vi av og til møter, er at penger til publiseringsavgifter blir en knapp ressurs på lokalt nivå, og at budsjettet fordeles ut fra ikke-faglige kriterier. Det er også viktig at rutinene rundt tildeling og betaling gjøres enklest mulig, slik at det ikke går mye ressurser med til å administrere dem. Transaksjonskostnader ved omfattende behandling av søknader og regninger for enkeltartikler kan ikke få spise opp institusjonenes tid og budsjetter. Vi må blant annet sikte mot nasjonale avtaler med forlagene som gjør at man unngår at det sendes faktura for hver enkelt artikkel.

18 http://www.forskningsradet.no/no/Nyheter/Gir_stotte_til_apen_publiser-ing/1254005930483?lang=no

19

Innen humaniora er det etablert nye modeller med ulike former for individuelt eller institusjonelt medlemskap, som f.eks. PeerJ, som er basert på individuelt medlemskap, og Open Library of the Humanities, som er basert på medlemskap fra bibliotek/institusjoner. Dette er modeller som er interessante i denne sammenheng.

Den norske publiseringsindikatorenResultatbasert omfordeling av forskningsmidler (RBO) brukes for å stimulere adferd som bidrar til å nå forskningspolitiske mål. Publiseringsindikatoren, en del av RBO, ble innført for å stimulere til økt publisering samtidig som kvalitetsnivået skulle opprettholdes. En evaluering foretatt i 2014 viste at man i stor grad har nådd disse målene. Publiseringsindikatoren inneholder fra 2015 også en faktor for å gi insentiv til økt internasjonalt samarbeid i UH-sektoren. Lignende elementer var allerede på plass for helsesektoren og instituttsektoren.

Det sentrale dokumentet som beskriver bakgrunn og intensjoner med det såkalte tellekantsystemet, er en rapport fra 2004 med tittel ”Vekt på forskning – nytt system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering” utarbeidet av Universitets- og høgskolerådet (UHR) på oppdrag fra KD. I kapittel 9 av rapporten understreker UHR at ”bibliometrisk statistikk kun kan brukes på denne måten på overordnete nivåer for finansiering av forskning.” (s. 59)19.1En evaluering av publiseringsindikatoren fra 2014 hev-det at indikatoren ofte brukes på andre måter enn den var ment for, og at vi i Norge har undervurdert hvor sterk tendensen er til at indikatoren også virker på individnivå20.2

Systemet var altså i utgangspunktet ment å benyttes kun på aggregert nivå. Det skulle skape insentiver på institusjonsnivå. Et viktig moment ved indikatoren er også at det bør være relativt enkelt å beslutte hvilke publikasjoner som skal telles med og ikke, slik at ressursbruken på tellingen ikke blir for høy. Systemet er derfor designet slik at det i hovedsak er artikkeltypen i kombinasjon med godkjent kanal som bestemmer om den skal telles eller ikke, og at det svært sjelden skal være nødvendig å vurdere innholdet i den enkelte artikkel. Dette fungerer godt nok på institusjonsnivå, men på individnivå vil dette lett oppleves av forfattere som urimelig.

19 http://www.uhr.no/documents/Vekt_p__forskning__sluttrapport.pdf20 http://www.uhr.no/documents/Evaluering_af_den_norske_publiceringsindikator.pdf, s. 86 og s. 97

20

Det norske kanalregisteret211som ligger til grunn for poengberegning i publiseringsindikatoren, er bygget opp slik at alle kanaler som holder tilstrekkelig kvalitet vil bli godkjent på nivå 1, mens de mest prestisjefylte kanalene løftes til nivå 2. Det siktes mot at 20 % av artiklene skal være publisert i tidsskrift på nivå 2. Hvor mange og hvilke tidsskrift som skal høre til på nivå 2, diskuteres hvert år av fagråd innen de ulike fagområder.

De fleste tidsskrifter med høy rangering er abonnementsbaserte og har ofte hatt flere tiår på seg til å bygge opp sin prestisje. Unge tidsskrift kan vanskelig måle seg med disse, og åpne tidsskrift faller i all hovedsak i denne kategorien. Dagens utforming av publiseringsindikatoren gjør dermed at de fleste åpne tidsskrift stiller med handicap sammen med andre nykommere. Innen mange fagfelt er det i praksis umulig å publisere på nivå 2 og åpent tilgjengelig på samme tid. Det nasjonale publiseringsutvalget har uttalt at publiseringsindikatoren bør forbli nøytral til åpen publisering. Arbeidsgruppen mener imidlertid at dagens indikator i praksis ikke er nøytral, men gir åpen publisering en ulempe. Vi tror ikke det er nok bevissthet i alle fagrådene om arbeidet som skjer for åpen tilgang både nasjonalt og internasjonalt, og vi retter en sterk oppfordring til rådene om å ta problemstillingen på alvor.

Arbeidsgruppen har diskutert flere måter å kompensere for dette, og har hatt flere diskusjoner med eksterne miljøer og eksperter. En mulighet ville være å fjerne nivåinndelingen i publiseringsindikatoren. Arbeidsgruppen ser sterke argumenter for en slik løsning. En annen mulighet ville være radikal kvotering av tidsskrifter med åpen tilgang ved oppnevning til nivå 2, slik at det ble et minimum av åpne kanaler på nivå 2 innenfor alle fagfelt. Vi retter en oppfordring til departementet om å tenke grundig gjennom videreføring av publiseringsindikatoren blant annet i lys av evalueringsrapporten fra 201422.2 Som et absolutt minimum oppfordrer vi til en moderat kvotering der fagrådene løfter åpne kanaler til nivå 2 dersom de har valget mellom ellers kvalitativt likeverdige kanaler. Dette kommer i tillegg til forslaget om å innføre en egen faktor som belønner åpen publisering.

Kanalregister og andre fellestjenester Norsk senter for forskningsdata (NSD) gjør i dag et viktig arbeid knyttet til å undersøke kvaliteten på vitenskapelige kanaler som norske forskere publiserer i. Kanalregisteret

21 https://dbh.nsd.uib.no/publiseringskanaler/Forside22 http://www.uhr.no/documents/Evaluering_af_den_norske_publiceringsindikator.pdf

21

inneholder også merking av hvilke kanaler som er åpne. Arbeidsmengden knyttet til registeret er økende, og det er helt nødvendig at NSD gis tilstrekkelige ressurser til å opprettholde både høy kvalitet og akseptabel behandlingstid. Dette er bakgrunnen for at vi har satt opp styrking av NSDs arbeid på dette området som et viktig tiltak for at arbeidet med åpen tilgang skal lykkes.

Med fremveksten av en modell som bygger på betaling per publiserte artikkel har man sett en fremvekst av useriøse aktører. Det finnes utgivere som er rene svindlere og andre somnedprioriterer fagfellevurderingen. Selv om forskeren har et selvstendig ansvar for å vurdere hvor de publiserer egen forskning, utgjør useriøse utgivere en utfordring for forskere som opplever et stort publiseringspress. Kanalregisteret har dermed fått en ny rolle som portvakt mot slike useriøse utgivere. Arbeidsgruppen mener at NSDs arbeid med utsiling av useriøse utgivere er avgjørende for å opprettholde legitimiteten for seriøse forlag.

Evaluering av forskningFor å ha gode rammebetingelser for vitenskapelig produksjon, trenger forskere en relevant stilling med tilhørende tid og ressurser til å gjennomføre forskningsprosjekter og publisere resultater. Deres adferd er naturlig nok påvirket av hva som vektlegges når de og deres arbeid vurderes i forbindelse med stillingsutlysninger og tildeling av forskningstid, interne budsjetter og prosjektmidler. De to gruppene som i størst grad kontrollerer disse faktorene er forskningsledere og forskningsfinansiører. Gode, rettferdige og rimelige evalueringspraksiser er svært viktig.

I 1975 ble Journal Impact Factor lansert som et mål for tidsskrifters relative prestisje. Selv om Impact Factorens svakheter er godt kjent og dokumentert, er det fortsatt det mest brukte og anerkjente system for rangering av kanaler. Med årene har Impact Factor i økende grad også blitt brukt som en indikator for kvaliteten av den enkelte artikkel. Både ved tilsettinger og ved tildeling av forskningsmidler blir forskerne ofte vurdert ut fra hvor de har publisert og ikke ut fra publikasjonene i seg selv. Dermed blir det enda viktigere for forskere å publisere i de høyest rangerte tidsskriftene, et mønster som forsterker de store forlagenes dominerende markedsmakt.

22

Praksisen med å vurdere publikasjoner ut fra prestisjen til kanalen de er publisert i istedenfor på kvaliteten av den enkelte publikasjon frarådes av stadig flere forskere, og av mange redaktører23.1I 2013 tok American Society for Cell Biology (ASCB) sammen med en rekke redaktører og forlag innen vitenskapelig publisering initiativ til å skrive The San Fransisco Declaration on Research Assessment (DORA, se http://www.ascb.org/dora/). Her anbefales et skifte i hvordan forskning evalueres. En rekke ledende forskningsinstitusjoner og -organisasjoner har sluttet seg til DORA, men så langt har svært få norske institusjoner skrevet under. Arbeidsgruppen oppfordrer alle til å slutte seg til anbefalingene.

Det arbeides på flere fronter internasjonalt for å frembringe andre typer indikatorer som i større grad baserer seg på den enkelte publikasjon. I Norge vurderes det nå å innføre en ny type indikator i tellekantsystemet basert på siteringer. Arbeidsgruppen ser positivt på denne utviklingen, men mener det også er grunn til å minne om at fagtradisjonene er svært ulike når det gjelder siteringspraksis, og at ingen enkel indikator noensinne vil kunne være en erstatning for en kvalitetsvurdering som omfatter at et vitenskapelig arbeid leses og vurderes på egne premisser av andre forskere.

Internasjonal koordinering Norge er kun ett enkelt land i internasjonal forskning, og alene kan vi ikke skape den ønskede endringen i publiseringskultur og -økonomi. Det er svært viktig at Norge deltar i de fora hvor nasjonal og internasjonal policy om åpen tilgang diskuteres. EU-kommisjonen publiserte i 2012 retningslinjer for åpen tilgang og anbefalinger til medlemslandene om im-plementering av disse. I etterkant har de aller fleste medlemslandene vedtatt slike retningslinjer, men med variasjoner og veien dit beskrives ulikt.

I Storbritannia leverte det regjeringsoppnevnte Finch-utvalget sin rapport i 2012 der hovedanbefalingene er å gjøre britisk forskning åpent tilgjengelig med vekt på å publisere i åpne tidsskrifter24.2Nederland har satt seg mål om 60 % åpen tilgang i 2018 og 100 % i 2024. De har også hatt åpen tilgang som et prioritert område i sitt presidentskap i EU i første halvår av 2016. Deres anbefalinger ble presentert på en konferanse i Amsterdam 4.-5. april.

23 European Association of Science Editors (EASE) Statement on Inappropriate Use of Impact Fac-tors”24 http://www.researchinfonet.org/wp-content/uploads/2012/06/Finch-Group-report-FINAL-VER-SION.pdf

23

Anbefalingene fra denne konferansen ble behandlet i EUs Competitiveness Council 26.-27. mai. I dette møtet ble man enige om å sikte mot full åpenhet fra 2020. Vi mener det er riktig å støtte opp om dette målet, selv om det nok framstår som for ambisiøst for noen.

Norge deltar i flere europeiske nettverk der internasjonalt samarbeid om Open Access og Open Science er målet. Norske forskningsinstitusjoner er med via European University Association (EUA) og League of European Research Universities (LERU) og Forskningsrådet deltar i Science Europe og Global Research Council. Også European Research Area (ERA)-veikartet gir tydelig retning mot åpen tilgang. CRIStin deltar i EU-kommisjonens nettverk for National Points of Reference innen Open Science og som partner i EU-prosjektene PASTEUR4OA og OpenAIRE og har ansvar for koordinering av arbeidet på nasjonalt nivå. I EU-prosjektet PASTEUR4OA har målet har vært å samordne de europeiske landenes retningslinjer for åpen tilgang i størst mulig grad25.1

De viktigste temaene i det internasjonale samarbeidet er samordning av retningslinjer for åpen tilgang til publikasjoner og forskningsdata, felles teknisk infrastruktur, forhandling av avtaler med forlagene, ordninger for finansiering av åpen tilgang, insentivsystemer og evaluering av forskning, samt etablering av felles indikatorer for å følge utviklingen. Det er helt nødvendig at Norges arbeid inngår i en slik internasjonal sammenheng.

Flere europeiske land og enkelte toneangivende institusjoner har inngått avtaler med forlag om kollektivt frikjøp av artikler i abonnementsbaserte tidsskrift. Avtalene er basert på avregning av avgifter til åpen publisering mot abonnementskostnadene (ofte kalt offset-avtaler), slik at ikke forlagene får dobbelt betalt for artiklene. Ved inngåelse av slike avtaler må det legges vekt på at man ikke havner i en ny og uønsket monopolsituasjon, men arbeidsgruppen mener det kan fungere som en god overgangsordning fra abonnementsmodellen til åpen publisering. Slike avtaler gir forskerne mulighet til fortsatt å publisere i de tidsskriftene de er vant til, samtidig som publikasjonene blir åpent tilgjengelige. Målet for det internasjonale samarbeidet er å sikre at mange nok inngår slike avtaler slik at forlagene etter hvert legger om hele tidsskriftsgrupper fra abonnement til åpen publisering.

25 http://www.pasteur4oa.eu

24

Det fins også gode eksempler på at fagmiljøer selv har tatt tak i problemene. Et slikt overnasjonalt initiativ er SCOAP326,1der et konsortium med over 3000 bibliotek fra 47 land kjøper fri artikler publisert innen fagfeltet partikkelfysikk. Slike avtaler vil være med på berede grunnen for en ny publiseringsøkonomi og bør være en del av grunnlaget for forhandlinger også i Norge. Et annet eksempel er lingvistikkmiljøet som har tatt med seg redaktører og fagfeller for fem sentrale tidsskrift, gjort dem om til åpne tidsskrift og flyttet utgivelsene fra tradisjonelle store forlag til et mindre og rimeligere forlag27.2

Krav om deponering Erfaring fra både norske og utenlandske institusjoner har vist at tilgang via versjoner av artikkelen lagret i vitenarkiver (grønn åpen tilgang) på kort sikt kan gi et betydelig bidrag til åpenhet, selv om tilgangen oftest er forsinket av forlagenes krav om sperrefrist. For artikler som er publisert åpent kreves normalt ikke noen form for rettighetsklarering før de gjøres tilgjengelig i et vitenarkiv.

Det å gjøre en akseptert versjon av en artikkel tilgjengelig i et vitenarkiv er en viktig måte å gi tilgang til forskningslitteratur på, inntil publisering i åpne tidsskrift er blitt normalen. En undersøkelse bestilt av CRIStin i 2012 viste at minst 40 % av norske publikasjoner kan gjøres tilgjengelig i et vitenarkiv innenfor de betingelser forlagene stiller til slike kopier. Dette kan gjøres uten tilleggsbetaling til forlagene, men det krever et betydelig arbeid fra bibliotekenes side med å innhente fulltekstversjoner av artiklene og med rettighetsklarering.

Et vitenarkiv representerer «institusjonenes hukommelse» ved at de viser hva som er blitt publisert i årenes løp. Det er ikke uvanlig at artikler som tidligere har vært tilgjengelige fra forlaget som utga den, ikke lenger er mulig å få tak i. Dette kan f.eks. skyldes konkurs eller at institusjonen har sagt opp abonnementet og ikke lenger har tilgang til tidligere materiale.

Arbeidet med å samle inn fulltekstversjoner av artiklene kan være omfattende. Denne jobben vil være mindre arbeidskrevende dersom den gjøres når oppmerksomheten rundt artikkelen er størst, nemlig på tidspunktet da den aksepteres av forlaget for publikasjon, eller på tidspunktet da den faktisk publiseres. For å gi et sterkt insentiv til å gjøre denne jobben, foreslår arbeidsgruppen at det stilles krav om at alle artikler deponeres i et egnet vitenarkiv, og at dette gjøres til forutsetning for at artikkelen kan gi publiseringspoeng i den

26 https://scoap3.org/27 http://www.lingoa.eu/

25

resultatbaserte omfordelingen (jf. retningslinje 3). Kravet omhandler bare deponering, altså det å legge en foreløpig skjult kopi av artikkelen i arkivet, ikke et krav om at den skal gjøres åpent tilgjengelig.

Deponering er bare er et første skritt på veien til at artikkelen blir åpen, men erfaringer fra (tidligere) Høgskolen i Oslo viser at slik deponering er nøkkelen til en høy andel åpne artikler i vitenarkiv. Ved Høgskolen i Oslo har man oppnådd at nesten 90 % av artikler deponeres. Tidligere knyttet (daværende) Høgskolen i Oslo deponering til interne insentivordninger som ligner det som foreslås i de nasjonale retningslinjene. Selv om denne insentivordningen ikke lenger eksisterer, ser det ut til at mønsteret opprettholdes. Disse erfaringene stemmer godt overens med anbefalingene fra EU-prosjektet PASTEU-R4OA om hva som er de mest effektive retningslinjer for å oppnå åpen tilgang. Analysene fra PASTEUR4OA viste også at det å knytte kravet om deponering til en insentivordning er viktig for at man skal oppnå god effekt.

På grunnlag av dette anbefaler arbeidsgruppen at det innføres et krav om umiddelbar deponering av artikler for å få uttelling i RBO. Gjennom et slikt krav er en helt sentral del av den praktiske jobben med tilgjengeliggjøring gjort.

Det er helt nødvendig med god støtte fra bibliotek og forskningsadministrativt personale for at forskerne skal forstå hensikten med ordningen og gjennomføre den praktiske delen av deponeringen. Den siste av våre foreslåtte retningslinjer handler om dette.

Deponering – for tungvint?Forslaget til nasjonale retningslinjer stiller ikke eksplisitt krav om hvilken versjon av artikkelen som skal deponeres. Arbeidsgruppen mener dette bør besluttes på institusjonsnivå. Når det gjelder sperrefrist, foreslår arbeidsgruppen maksimalt 6 måneder for STM-fagene, og 12 måneder for humaniora og samfunnsvitenskapene. Dette er i tråd med Norges forskningsråd og EU-kommisjonens anbefalinger. For at ikke et pålegg om deponering skal trekke unødige ressurser bort fra forskningen, må man sikre at det finnes gode tjenester for å lette det administrative arbeidet for både forskere og for bibliotekene.

26

Både CRIStin-systemet, vitenarkivene og tjenester som kanalregisteret er viktige deler av en slik administrativ infrastruktur. Dette er et poeng som også er understreket av politiske ledelse28.1Dagens funksjonalitet i CRIStin for å laste opp fulltekst-versjon av artikler opple-ves som tungvint av både forskere og administratorer. Det ligger i planene for CRIStin 2.0 å utvikle en forbedret versjon av denne funksjonaliteten.

Det er mulig å utvikle funksjonalitet i CRIStin-systemet for å hente artikler som er publisert i åpne tidsskrifter automatisk, gitt at det eksisterer en lenke (DOI) til selve fullteksten og at tidsskriftet er registrert i DOAJ. Vi mener dette bør implementeres for å redusere byrden på forskerne med deponering.

Lokalt og nasjonalt vitenarkivInstitusjonelle vitenarkiv er viktige både som del av infrastrukturen for åpen tilgang og for vitenskapelig kommunikasjon generelt. Arkivdekningen er god i universitets- og høgskolesektoren. Tidligere hadde helsebiblioteket under Nasjonalt kunnskapssenter for Helsetjenesten et arkivtilbud i HERA, men denne tjenesten er avsluttet, og helseforetakene har nå svært dårlig dekning av vitenarkiver. Det er også mange forskningsinstitutter som mangler vitenarkiv. Medio 2016 finnes det ca. 70 vitenarkiv i Norge. Forskningssamarbeid og medforfatterskap medfører at den samme publikasjonen lagres i flere arkiv, og det skjer dermed en utstrakt dublering av data. Dette fører til at også arbeidet med rettighetsklarering gjøres flere ganger for samme artikkel. Disse problemene ville man sluppet med et nasjonalt arkiv. Fra et teknisk driftsperspektiv finnes det også gevinster å hente ved å sentralisere drif-ten. I dag drifter BIBSYS de fleste av arkivene, men mange aktører, deriblant universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø, drifter egne arkiv.

Mange institusjoner har i flere år etterlyst at vitenarkivene samles i et felles nasjonalt vitenarkiv. Arbeidsgruppen mener det nå er riktig tidspunkt å starte dette arbeidet. Det vil spare arbeid, gi bedre datakvalitet og det vil føre til at man oppnår full nasjonal dekning for alle landets forskningsinstitusjoner. Et nasjonalt vitenarkiv må blant annet oppfylle institusjonens behov for å kunne vise fram sin egen produksjon, noe som er teknisk mulig. Et nasjonalt vitenarkiv må også kunne dekke masteroppgaver, doktorgradsavhandlinger,

28 https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/the-norwegian-approach-to-open-science-im-pact-and-evaluation/id2482412/

27

læringsmateriell og lignende, i tillegg til den vitenskapelige produksjonen. Av den grunn tenkes ikke vitenarkivet som en integrert del av CRIStin-systemet, men opplasting av forskningspublikasjoner til et slikt arkiv bør skje via CRIStin. Arbeidet med å integrere dagens arkivtjenester i et felles vitenarkiv antas å være betydelig, men dette vil være en engangsinvestering som vil gi besparelser for institusjonene på sikt.

Sosiale medier En trend som fremskynder bevegelsen mot åpen tilgang er den såkalte delingsøkonomien, eller delingskulturen, i kjølvannet av den økte bruken av og utviklingen i sosiale medier. Prinsippene og muligheter for deling og formidling av forskning er tydelig endret med innføringen og økt bruk av sosiale medier. Denne bruksendringen er illustrert i den akademiske verdenen ved en omfattende deling av vitenskapelige artikler i nye sosiale medietjenester som f.eks. ResearchGate og Academia.edu. Dette er sosiale medietjenester som er bygget rundt nettverksteknologier og med funksjonalitet der fagfeller enkelt kan dele forskningsartikler med andre. Forskere kan enkelt lage egne brukerprofiler, laste opp egne forskningsartikler, og får i tillegg tilgang til statistikk over hvor mange som leser og laster ned deres artikler. Dette kan derfor betegnes som selvorganisering av en delingskultur i egne sosiale nettverk.

Delingsbevegelsen av akademiske artikler startet rundt 2008, og har siden eksplodert i po-pularitet. Academia.edu alene har i 2016 over 38 millioner brukere og inneholder mer enn 8 millioner forskningsartikler. Populariteten til både Academia.edu og ResearchGate viser at disse representerer en utfordring for tradisjonell formidling av forskningen og den generelle tilgangen til vitenskapelig publisering. Det er viktig å merke seg at delingsbevegelsen aldri kan erstatte initiativer for åpen tilgang som tas av stater, overnasjonale organer og forskningsinstitusjoner. En forskningsinstitusjon kan ikke stole på at en tjeneste som Academia.edu vil kunne fungere som institusjonens hukommelse i all framtid. Da tilgang til artikler også krever brukerregistrering og pålogging, bryter slike tjenester med prinsippene for åpen tilgang.

28

Hva med forfatterens rettigheter?Det uttrykkes bekymring for forfatternes rettigheter og inntekter i en ny publiseringsøkonomi. Mye av bekymringen dreier seg om systemene som er bygget opp i Norge for ivaretakelse av opphavsrettigheter. I Norge forhandler Kopinor med blant andre skoleverket, UH-sektoren og næringslivet om avgifter som betales for kopiering og bruk av verk som tilhører Kopinors 22 medlemsorganisasjoner29.1Kopinor får inn godt over 300 millioner nkr i vederlag for kopiering og bruk hvert år, og disse pengene føres tilbake til ret-tighetshaverne som Kopinor forhandler på vegne av. De viktigste mottakerne er bokforleggere og faglitterære forfattere og oversettere.

Hvis man ser på forskerne som forfattere, kan det se ut som om overgangen til åpen publisering representerer et tilbakeslag. Dette hevdes blant annet av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF)30.2Med åpen publisering vil det ikke lenger finnes noe vederlag å fordele på faglitterære forfattere og oversettere, og dermed vil Norge miste en viktig kilde til finansiering av blant annet nye bokprosjekter. NFFs inntekter fra Kopinor de siste 10 årene er omtrent 473 millioner nkr. NFF har i samme periode gitt ut 3003 prosjektstipender av ulik varighet, som man kan anta har resultert i mellom 250 og 300 bøker årlig. I tillegg har NFF utdelt ekstraordinære stipender og reisestipender. Omtrent to tredjedeler av NFFs inntekter kommer fra Kopinor, og det er dermed rimelig å si at i underkant av 200 bøker hvert år støttes og utgis via stipender fra NFF som har grunnlag i faglitterære kopivederlag. Hvis man får en åpen publiseringsøkonomi, vil altså norske fagbok- og sakprosaforfattere miste viktige inntekter i form av stipender.

Arbeidsgruppen er enig i at forfatterens perspektiv må tas på største alvor i debatter om åpen tilgang, men vi mener også at det er problemer i argumentasjonen som framsettes av blant annet NFF. Mange av forskerne vi her omtaler som forfattere er offentlig ansatte, slik at de allerede har en fast inntekt for å skrive artikler og bøker. Også i en åpen publiseringsøkonomi vil forfatterne beholde ideelle rettigheter til sine verk, men de vil måtte dele retten til å kopiere og bruke det de har skrevet. Det er selvsagt en del forskere og forfattere som ikke har fast jobb, eller som har stillinger hvor de ikke har tid til skriving. Inntektene fra kopivederlag forvaltet av NFF har utvilsomt vært svært viktig for denne gruppen. Vi mener imidlertid at systemet med vederlag som forvaltes av Kopinor er et foreldet system som sannsynligvis ikke har livets rett i en verden hvor teknologisk utvikling

29 http://www.kopinor.no30 http://www.kopinornytt.no/artikler/forskeren-som-forfatter

29

s gjør kopiering og deling stadig enklere. Arbeidsgruppen mener at bortfall av vederlag gjerne kan ledsages av en politisk debatt om støtteordninger for forskere og faglitterære forfattere, spesielt for dem som ikke nyter godt av fast stilling med rett og plikt til forskning og skriving i vanlig arbeidstid. Det kan utmerket godt være at man i Norge gjennom politisk debatt vil komme til at man ønsker å ha en omfattende stipendordning. Det virker imidlertid ikke rimelig å hevde at vederlagsordningen og Kopinor er det eneste systemet som kan ivareta forfatternes interesser. Den bredere politiske debatten om støtteordninger er utenfor mandatet for denne rapporten.

Norske humsam-tidsskrift - norsk som forskningsspråkEn annen problemstilling av nasjonal karakter, er de norske tidsskriftene. Norske tidsskrift innenfor humaniora og samfunnsvitenskap spiller en spesiell rolle for den nasjonale fagoffentligheten knyttet til disse fagområdene. Disse tidsskriftene står også i en særstilling i en bredere norsk offentlighet fordi forskningen ofte formidles på et lett tilgjengelig språk og har potensielt stort gjennomslag hos lesere utenfor akademia, for eksempel i offentlig forvaltning, i skolen og i mediene. I perioden 2005-2012 utgjorde tidsskriftartikler på norsk 25 % av alle vitenskapelige publikasjoner og 47 % av alle tidsskriftsartikler innenfor humaniora. Tilsvarende tall for samfunnsvitenskapen var henholdsvis 23 og 38 %, i følge en rapport fra 201331.1Tidsskriftene ivaretar også den faglige diskursen i form av kommentarer, debattinnlegg, og bokanmeldelser. De 36 mest sentrale norske tidsskriftene innenfor humaniora og amfunnsvitenskap støttes i dag av Forskningsrådet, og av disse utgis omtrent halvparten av Universitetsforlaget. Forskningsrådet vedtok i 2013 at nasjonale tidsskrift innenfor humaniora og samfunnsfag som mottar støtte fra Forskningsrådet skal publiseres åpent tilgjengelig fra og med 201732.2Det ligger et betydelig potensial for at disse tidsskriftene kan nå et langt bredere publikum ved overgang til åpen tilgang, men det er samtidig viktig at tidsskriftene sikres en robust økonomi for å kunne drive videre. Under forutsetning av at Forskningsrådet opprettholder støtten på (inntil) 50 %, må bortfallet av abonnementsinntekter kompenseres. Normalt vil en ordning med avgift per artikkel være den foretrukne forretningsmodellen for tilgangsåpne tidsskrift, men dette er små tidsskrift med begrensede administrative ressurser, noe som vil vanskeliggjøre arbeidet. Et forslag til løsning er å etablere et nasjonalt konsortium for humsam-tidsskrift med åpen tilgang,

31 http://www.nifu.no/publications/1055091/32 http://www.forskningsradet.no/no/Nyheter/Alle_far_tilgang_til_den_nyeste_kunnskap-en/1253992358970?lang=no

30

hvor Forskningsrådets publiseringsstøtte inngår som en rammebevilgning og hvor resten av finansieringen løftes opp på institusjonsnivå basert på en årlig avregning av hver institusjons publiseringsomfang. Vi tror dette er en god løsning, og framhever den som et av elementene i tiltaket Finansiering av åpen tilgang tidligere i rapporten med både departement og institusjonene som adressat.

31

Vedlegg 1: Om gruppens mandat og arbeidMandatet fra Regjeringen lyder som følger:

Utvalget skal drøfte, vurdere og foreslå tiltak knyttet til:• CRIStins foreslåtte retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater• forutsetninger for å lykkes med foreslåtte retningslinjer fra CRIStin (risikoanalyse/SWOT-ana-

lyse) • en overordnet plan for det praktiske arbeidet med innføring av retningslinjene, inkludert en

tidsplan og kvantifiserbare målsettinger• forutsetninger for å nå målene (temaer kan være infrastruktur (vitenarkiv, fond), akademisk

frihet og akademisk ansvar, premisser for tiltak foreslått i retningslinjene)• økonomiske spørsmål knyttet til gjennomføring• avgrensninger som er gjort i forslaget til retningslinjer• områder som krever videre utredning, jf. forslag i retningslinjer

Utkastet til retningslinjer som gruppen fikk med mandatet utelater bevisst flere momenter:• Åpen tilgang til vitenskapelige monografier og resultater fra kunstneriske

utviklingsprosjekter. Disse kunne og burde omfattes av prinsippet om åpen tilgang, men per i dag er det enklere å sikre tilgang til artikler i vitenskapelige tidsskrifter da sistnevnte i større grad er basert på elektronisk publisering.

• Åpen tilgang til forskningsdata: Forskningsdata er av stor betydning i forbindelse med åpen tilgang, men det er også et svært komplisert område, blant annet pga. mange praktiske utfordringer mht. tilgang.

• Juridiske lisenser og åpen tilgang: Selv om lisenser er av stor viktighet for å sikre at tilgang bevares, kan enkelte krav om utvalgte lisenser komplisere bildet. (f.eks. ved krav om en spesiell type CC-lisens).

• Finansielle forhold: Retningslinjene vil trolig medføre økonomiske konsekvenser. Hvorvidt dette krever friske penger eller reallokeringer på eksisterende budsjetter og på hvilket nivå dette skal ligge, bør utredes, men det er tjenlig at dette holdes utenfor retningslinjene.

32

Tolkning av mandatet Arbeidsgruppen har sett det som viktig at retningslinjer og tiltak tydelig peker på hvem som forventes å gjennomføre dem. Retningslinjene er i all hovedsak rettet mot forskere, forskningsutførende og forskningsfinansierende institusjoner, mens tiltakene er rettet mot både departementet og underliggende aktører. Arbeidsgruppens mandat begrenset seg til retningslinjer for åpen tilgang til artikler. Vi tror dette har vært klokt, da dette er det området der arbeidet med åpen tilgang har kommet lengst internasjonalt. Det er imidlertid viktig at regjeringen også går videre med tilsvarende arbeid både for åpen tilgang til forskningsdata og til vitenskapelige monografier og antologier.

Medlemmer Torkel Brekke, Oslo Peace Research Institute (PRIO)/Universitetet i Oslo/Civita (leder av arbeidsgruppen) Petter Bae Brandtzæg, SINTEF, Johannes Waage Løvhaug, Norges forskningsråd Tove Klæboe Nilsen, Helse Nord RHF John-Arne Røttingen, Folkehelseinstituttet Oddrun Samdal, Universitetet i Bergen Margunn Aanestad, Universitetet i Oslo

Sekretariat Lars Wenaas, Nina Karlstrøm og Katrine Weisteen Bjerde, CRIStin

MøterGruppe har hatt fire samlinger, der også eksterne foredragsholdere har vært invitert. Gruppens leder har også hatt en rekke samtaler og intervjuer på egen hånd eller sammen med sekretariatet. Gruppens medlemmer har i tillegg deltatt i og bidratt til ulike nasjonale og internasjonale møter om åpen tilgang. Følgende personer og/eller organisasjoner har møtt hele eller deler av gruppen: Jan Erik Frantsvåg, UB ved UiT Vidar Røeggen, UHR Gunnar Sivertsen, NIFU Nils Erik Gilhus, leder av Nasjonalt publiseringsutvalg Forskerforbundets rettighetsutvalg Tore Slaatta, leder Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening Hege Gundersen, Forleggerforeningen Ole Petter Ottersen, rektor ved UiO STM Publishers’ Association

33

Vedlegg 2: Ordliste• Åpen tilgang - Open Access

Artikler kan fritt lastes ned og leses, samt gjenbrukes fritt. Dette inkluderer såkalt tekst- og datamining.

• Institusjonelle vitenarkiv Et digitalt arkiv for vitenskapelig materiale, som oftest lagt til institusjonens bibliotek. Institusjonen bestemmer selv retningslinjer for hva som skal arkiveres, men ved siden av vitenskapelige artikler er det også vanlig å deponere doktorgradsavhandlinger og studentoppgaver. Enkelte fagområder har fagspesifikke arkiv på tvers av nasjonale og institusjonelle grenser. Eksempler på dette er arXiv.org der fysikere deponerer sine artikler og RePEc som samler artikler inne fagfeltet økonomi.

• Egenarkivering (“Grønn åpen tilgang”) Innebærer at forskeren lagrer en kopi av en artikkel som er publisert i et ordinært abonnementsbasert tidsskrift, i et åpent tilgjengelig vitenarkiv. En del tidsskrifter opererer ofte med en med sperrefrist for tilgjengeliggjøring og legger føringer for hvilken versjon av publikasjonen som kan egenarkiveres.

• Åpen publisering («Gull åpen tilgang») Publisering i tidsskrift der artikkelen blir gjort åpent tilgjengelig umiddelbart. Alle artikler i et slikt tidsskrift er per definisjon åpent tilgjengelige.

• Hybrid åpen tilgang Hybrid er åpent tilgjengelige artikler i ellers abonnementsbaserte tidsskrift. I stedet for at hele tidsskriftet er åpent, kan man frikjøpe enkeltartikler eller grupper av artikler som gjøres åpent tilgjengelig.

• Article Processing Charge (APC- publiseringsavgift) En avgift mange åpne tidsskrift tar per artikkel for publisering. (Andre åpne tidsskrift finansieres via ulike former for medlemskap.) Avgiften varierer i størrelse fra tidsskrift til tidsskrift. Gjennomsnittet ligger på rundt 900 dollar, men kan også være så høy som 4000 dollar33.1

• Institusjonelle fond Mange norske forskningsinstitusjoner har opprettet egne fond for å dekke APC-kostnadene. Norges forskningsråd har en egen ordning, STIM-OA, som dekker inntil 50 % av institusjonenes kostnader til åpen publisering.

33 Solomon, David and Björk, Bo-Christer, A study of open access journals using article processing charges, Journal of the American Society for Information Science and Technology, s 1485–1495, August 2012

34

• CC - Creative Commons, Creative Commons er et lisensrammeverk som kan brukes for å tillate og begrense deling.

• Sperrefrist - Embargotid Sperrefrist eller embargo er perioden fra publiseringstidspunktet til når forlaget tillater at artikkelen kan tilgjengeliggjøres i et vitenarkiv. Denne varierer fra tidsskrift til tidsskrift og mellom fagfelt. EUs krav til sperrefrist er satt til 6 mnd. for STM-fag og 12 mnd. for humaniora og samfunnsfag

• DOI Står for «digital object identifier» og er en standard for pålitelig identifisering av elektroniske dokumenter. DOI er altså en unik lenke som leder bruker til f.eks. en vitenskapelig artikkel.

• Preprint/Postprint/Forlagets PDF Begrepene benevner de forskjellige versjonene av en vitenskapelig artikkel. Preprint er manuset som forskeren sender til forlaget, altså før fagfellevurdering. Postprint er den aksepterte og fagfellevurderte versjonen av artikkelen som ennå ikke er ferdig formatert. Forlagets PDF er den endelige versjonen av artikkelen slik den er publisert.

35

Åpen tilgang – høringsuttalelse Oslo universitetssykehus Side 1

ÅPEN TILGANG - HØRINGSSVAR FRA OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS,

31.10.2016

Rapportens del 1. Nasjonale mål og retningslinjer Departementet ber om respons på de syv nasjonale retningslinjene som er foreslått i rapporten. Disse

kommenteres enkeltvis.

1. Forskere finansiert av norske offentlige midler skal som førstevalg publisere sine vitenskapelige

artikler i tidsskrift med åpen tilgang (såkalt gull Open Access).

OUS er ikke enig i at dette forslaget til retningslinje. Den overordnede retningslinjen bør være at forskerne

tilstreber publisering i de tidsskriftene som gir størst gjennomslagskraft innen sitt fagområde. Hvis man så

har valget mellom to tidsskrifter med tilnærmet samme gjennomslagskraft skal det med gull åpen tilgang

velges. Begrunnelsen er at den foreslåtte retningslinjen vil kunne gi forskjellige utslag for ulike fagområder

og enkeltindivider når det gjelder evaluering og merittering. (Se også nedenfor om evaluering.)

OUS-forslag til revidert retningslinje: I valget mellom faglige likeverdige tidsskrifter, skal forskere

finansiert av norske offentlige midler som førstevalg publisere sine vitenskapelige artikler i tidsskrift

med åpen tilgang (såkalt gull Open Access).

2. Forskere som velger tidsskrift uten åpen tilgang, skal gjøre artikkelen åpent tilgjengelig i et

vitenarkiv (såkalt grønn Open Access). Tilgang bør gis maksimalt seks måneder etter publisering for

STM-fagene (Science, Technology and Medicine) og tolv måneder for humaniora og

samfunnsvitenskap i tråd med EU-kommisjonens anbefalinger.

OUS er enig i at dette kan være retningslinjen når det er etablert løsninger for deponeringer som er enkle å

bruke for alle typer institusjoner.

3. Alle forskningsutførende institusjoner skal sørge for at deres forskningsartikler deponeres i et egnet

vitenarkiv senest ved publiseringstidspunktet, uavhengig av publiseringskanal og uavhengig av om

det er mulig å gjøre dem åpent tilgjengelig. Deponering er en forutsetning for at artiklene skal telle i

den resultatbaserte omfordelingen.

OUS mener at kravet bør være at publikasjonen deponeres først når den er registrert i CRIStin slik at man

unngår dobbeltarbeid med registreringen i CRIStin, og slik at institusjonene har mulighet til å kontrollere

om kravet er oppfylt. Eventuelle fradrag i økonomisk uttelling på grunn av manglede deponering må skje

utenfor NVI, slik at man ikke mister oversikten over den samlede publiseringsaktiviteten. Økonomiske

straffetiltak kan ikke iverksettes før systemene for deponering er velfungerende, jf. ovenfor.

OUS-forslag til revidert retningslinje: Alle forskningsutførende institusjoner skal sørge for at deres

forskningsartikler deponeres i et egnet vitenarkiv når artikkelen er registrert i CRIStin, uavhengig av

publiseringskanal og uavhengig av om det er mulig å gjøre dem åpent tilgjengelig. Departementene

kan gjøre fradrag i den økonomiske uttellingen for institusjonene dersom kravet om deponering ikke

er oppfylt innen rimelig tid.

4. Institusjoner og konsortier som forhandler avtaler med forlag om kjøp av tilgang til elektroniske

ressurser skal sørge for at avtalene inneholder tiltak som

a) muliggjør åpen tilgang,

b) er transparente med hensyn til betingelser og

c) er budsjettnøytrale.

OUS deltar ikke i slike forhandlinger, men vi støtter i prinsippet dette.

Åpen tilgang – høringsuttalelse Oslo universitetssykehus Side 2

5. Offentlige forskningsfinansierende institusjoner skal bidra til å dekke kostnader til åpen publisering.

Private og ideelle organisasjoner som finansierer forskning oppfordres til det samme.

OUS er enig i dette prinsippet. Hvordan finansieringen bør skje diskuteres nedenfor.

6. Alle forskningsutførende og forskningsfinansierende institusjoner skal etablere eller revidere egne

retningslinjer for åpen tilgang i tråd med de nasjonale retningslinjene.

OUS er enig i at dette er hensiktsmessig. Målet er å etablere dette ved OUS innen utgangen av 2016.

7. Alle forskningsutførende institusjoner skal legge til rette for infrastruktur og administrative rutiner

som gjør det enkelt for forskerne å følge retningslinjene.

OUS er enig i at det må etableres infrastruktur for dette, men i tråd med foreslåtte tiltak bør dette i like stor

grad være felles nasjonale tiltak. Administrative rutiner bør være felles for hele institusjonen, men om mulig

koordinert med samarbeidspartnere (eksempel sykehus/universitet).

Rapportens del 2. Tiltak og forutsetninger Arbeidsgruppen foreslår en serie tiltak som skal bidra til å endre praksis både hos den enkelte forsker, i

forskersamfunnet som helhet, hos forlag, og i forskningsutførende og forskningsfinansierende institusjoner og

myndigheter. Departementet ber om respons på de forelagte forslagene.

Innføring av insentiv for å velge åpen publisering

Tiltak (1): Utvalget foreslår som et minimum at fagrådene gir prioritet til kanaler med åpen tilgang til nivå 2

dersom de har valg mellom flere kanaler av omtrent samme kvalitet.

OUS: En slik moderat kvotering er et akseptabelt tiltak, i motsetning til radikal kvotering, som vi mener er i strid

med hensikten med nivåinndelingen, se nedenfor under del 3 Bakgrunn og drøfting. Tiltaket vil uansett neppe

være særlig effektivt, se resonnement under tiltak 2.

Tiltak (2): Et viktig insentiv er å innføre en egen faktor for åpen publisering i publiseringsindikatoren. Det må

gjennomføres simuleringer for å utrede hvor stor en slik faktor bør være for å ha ønsket effekt.

OUS: Tiltaket vil først og fremst ha innvirkning på institusjonelt nivå, og i vårt tilfelle på nivået over der

(regionalt helseforetak) – altså nokså fjernt fra forskerne i utgangspunktet. Evalueringen av

publiseringsindikatoren, som antyder at det er effekter helt ned på individnivå, er utført i UH-sektoren, og

gjelder ikke nødvendigvis generelt. Men i og med at det er mye samarbeid mellom UH-sektoren og

helseforetakene kan effekten slå inn i helseforetakene også. Det vil uansett ha en signaleffekt hvis det kommer en

slik faktor, men i og med effekten utvannes eller uteblir på lavere nivåer vil dette neppe være et veldig effektivt

tiltak, dersom «ønsket effekt» er at alle skal gå over til publisering med gull åpen tilgang som følge av dette

insentivet.

Finansiering av åpen tilgang

Tiltak: Den enkelte forsker skal ikke selv dekke kostnadene til åpen publisering i de tilfeller det kreves

publiseringsavgift.

a) Det må finnes finansieringsordninger som dekker avgiftene.

b) På sikt er det ønskelig å utvikle en kultur der kostnader til åpen publisering inngår i budsjettet for

forskningsaktivitet like naturlig som kostnader til annen virksomhet.

OUS mener øremerket finansiering er et effektivt tiltak for å fremme åpen tilgang. Men all den tid det vil være

aktører som ønsker å tjene gode penger på åpen publisering, og det generelt er press for å publisere fort/hyppig,

kan det diskuteres om en full og direkte kostnadsdekning (a) gir en for sterk effekt. En delvis kostnadsdekning

eller inkorporering i ordinære budsjetter (b) vil sikre en større kostnadsbevissthet, men det vil da ikke være noen

sikkerhet for at det faktisk publiseres med åpen tilgang. Så selv om KD og HOD nokså umiddelbart kunne

instruere underliggende etater om at publiseringsavgifter skal være en del av prosjekttildelingene, dvs. at årlige

beløp heves tilsvarende, bør antakelig dette vente til publisering med åpen tilgang er blitt det dominerende. Vi

foreslår derfor at utgiftene i første omgang refunderes etter søknad, men det må samtidig være forutsigbart for

forsker hvilket nivå refusjonen vil ligge på.

Åpen tilgang – høringsuttalelse Oslo universitetssykehus Side 3

Deponering i vitenarkiv lokalt og nasjonalt

Et av de viktigste virkemidlene arbeidsgruppen foreslår, er at deponering av forskningsartikler i et vitenarkiv er

en forutsetning for at artiklene skal telle i den resultatbaserte omfordelingen (jf. retningslinje 3). Arbeidsgruppen

mener den beste måten å løse dette behovet på vil være å etablere et felles nasjonalt vitenarkiv.

OUS er enig i at dette bør være en felles løsning med et meget brukervennlig grensesnitt. BIBSYS/Brage bør

vurderes i denne forbindelse, og nasjonale løsninger bør prioriteres fremfor institusjonelle løsninger. Samtidig

bør ikke dette være til hinder for at kravet til deponering anses oppfylt ved bruk av løsninger hos

samarbeidspartnere i utlandet, eksempelvis NIH i USA. Før dette er velfungerende vil det være urimelig med

økonomiske sanksjoner.

Bedre funksjonalitet for deponering

Arbeidsgruppen foreslår at det utvikles funksjonalitet i CRIStin for automatisk deponering av alle artikler som er

publisert i åpne tidsskrift.

OUS er enig i dette og ser det som et viktig ledd i å støtte opp under denne publikasjonsformen.

Styrking av register over godkjente kanaler og forlag

Arbeidsgruppen foreslår at dette arbeidet styrkes økonomisk, slik at NSD har tilstrekkelige ressurser til å

videreføre arbeidet med høy kvalitet og kort behandlingstid.

OUS er enig i at denne funksjonen er viktig.

Styrking av samarbeid om avtaler med internasjonale forlag

Arbeidsgruppen støtter at forhandlinger med forlagene om overgang til åpen publisering koordineres enda bedre

både nasjonalt og internasjonalt. Det anbefales i tillegg at også forskningsledere involverer seg aktivt i

forhandlingsprosessen. Det er etter en konferanse i Berlin desember i 2015 publisert et initiativ for arbeidet med

åpen tilgang «OA2020». Alle de norske deltagerinstitusjonene har signert denne, og arbeidsgruppen oppfordrer

flere norske institusjoner til å slutte seg til erklæringen (http://oa2020.org/). OUS er enig i at nasjonal og internasjonal koordinering vil være hensiktsmessig, men er usikker på hvilke

forskningsledere som bør engasjere seg. Vi antar at forhandlingene må gjøres sentralt med de store

forskningsinstitusjonene representert.

Utarbeiding av indikatorer og statistikk

Arbeidsgruppen ser det ikke som nødvendig med ytterligere tiltak på dette området, men det er viktig at

eksisterende samarbeid videreutvikles.

OUS er enig i vurderingene.

Endring av kriterier for evaluering av forskning

Dagens kriterier for evaluering av forskere og forskningsgrupper i forbindelse med tilsetting, opprykk, tildeling

av forskningstid og prosjektmidler baserer seg i stor grad på vurdering av hvor forskeren/forskerne har publisert.

Denne praksisen gir stor makt til forlagene som utgir de mest prestisjefylte tidsskriftene. Forskningsutførende og

forskningsfinansierende institusjoner oppfordres til å signere The San Francisco Declaration On Research

Assessment (DORA, http://www.ascb.org/dora/) og å endre sine evalueringsprosesser og -retningslinjer i tråd

med intensjonene i DORA. DORA sier at belønningssystemer bør ta utgangspunkt i andre kvalitetsmål enn

prestisjen til tidsskriftet hvor forskerens arbeid er publisert. Arbeidsgruppen oppfordrer norske institusjoner til å

signere erklæringen.

OUS er enig i dette, men i praksis vil omfattende evalueringer også omfatte siteringsbaserte kvantitative

vurderinger. De må bare være mer fagområdespesifikke, og fortrinnsvis basert på de faktiske siteringene for

forskerens/enhetens artikler. Det er derfor viktig at mer omfattende siteringsdata er tilgjengelig i Norge.

Evaluering av forskere med kun nye publikasjoner vil imidlertid fortsatt være en utfordring.

Åpen tilgang – høringsuttalelse Oslo universitetssykehus Side 4

Bevisstgjøring og informasjon

Arbeidsgruppen foreslår at det bevilges midler til en informasjonskampanje basert på materiale utarbeidet av

institusjonene, Norges Forskningsråd og CRIStin. Det anbefales også at institusjonene bistår forskere med

informasjon i den praktiske prosessen rundt åpen publisering, om hvilke valg som kan og bør treffes og hvilke

konsekvenser det har. Hvordan dette gjøres i praksis må være opp til den enkelte institusjon, men arbeidsgruppen

anbefaler at opplæring om åpen tilgang og åpen publisering legges inn blant annet som del av PhD-

programmene.

OUS er i tvil om effekten av (nasjonal) informasjonskampanje. Hva forskeren får av bistand og informasjon

lokalt er etter vår vurdering av større betydning. Opplæring via doktorgradsprogrammene er et viktig grunnlag.

Etablering av styringsgruppe

Arbeidsgruppen foreslår å opprette en nasjonal styringsgruppe som får ansvar for oppfølging av foreslåtte tiltak,

oppfølging av utviklingen innen åpen tilgang, eventuell revisjon av retningslinjene eller igangsetting av nye

tiltak og utredninger. Styringsgruppen bør bestå av representanter for institusjoner som har sentrale oppgaver i

gjennomføringen av tiltakene. Det foreslås representanter fra forskningsledere, bibliotekledere, Norges

forskningsråd og CRIStin. CRIStin er allerede gitt oppgaven som nasjonal koordinator for arbeidet med Open

Access og foreslås som sekretariat for styringsgruppen.

OUS er i tvil om behovet for en egen styringsgruppe og om dette er mulig. Alle sentrale forskningsledere har i

dag en rekke verv, og det vil være svært vanskelig å samle et representativt utvalg. Det bør være opp til de

involverte departementene velge prioritering/tidsramme for gjennomføringen og spille på de organene som

allerede er aktive i feltet. Dog kan vi være enige i at bibliotekledere bør komme (mer) med i prosessen.

Formulering av implementeringsplan

Styringsgruppen bør i samarbeid med relevante parter raskest mulig utarbeide en implementeringsplan. Planen

bør inneholde kostnadsoverslag over de foreslåtte tiltakene, den må vurdere om andre tiltak er nødvendige og

hvordan tiltakene skal prioriteres. Avhengighet mellom tiltak og dermed rekkefølgen de må gjennomføres i må

også utredes.

OUS er enig i at en implementeringsplan vil være hensiktsmessig, men denne kan uansett ikke lages av en

styringsgruppe. Det må i så fall nedsettes en arbeidsgruppe, og da med basis i CRIStin, som er tiltenkt en sentral

rolle i implementeringen.

Rapportens del 3. Bakgrunn og drøfting Arbeidet for åpen tilgang til vitenskapelige publikasjoner har foregått i mange år. Det gjenstår mye arbeid før de

forskningspolitiske målene på området er realisert, og arbeidsgruppen mener at det er en del av

forskersamfunnets ansvar å få bedre fremdrift i dette arbeidet. I del tre av rapporten drøftes en del sentrale

problemstillinger rundt arbeidet med åpen tilgang. Departementet ber om respons på den drøftingen som er gjort

og ber samtidig om å belyse relevante aspekter som ikke er tatt opp i denne drøftingen.

Begrensning i den akademiske frihet?

OUS mener det ikke legges noen begrensninger på den akademiske frihet så lenge det ikke pålegges

publisering i bestemte tidsskrifter.

Gull, grønn, hybrid åpen tilgang?

OUS mener at alle varianter må aksepteres på kort sikt, selv om man anser gull åpen tilgang som det

langsiktige målet. Den enkelte institusjon må kunne gjøre sine valg i lys av de insentiver, praktiske løsninger

og andre rammebetingelser som gjelder til enhver tid. Økonomisk støtte også til grønn åpen tilgang bør

innføres for å få fortgang i deponeringen. Vanskelig tilgang til frikjøpte artikler er anført som et problem,

men omfanget av dette problemet er ikke dokumentert i rapporten. Med mindre dette er et vesentlig problem

bør også frikjøp gis delvis refusjon.

Samfunnsnytte og global solidaritet

OUS er enig i resonnementene rundt global solidaritet, ikke minst i et pasientperspektiv, samt næringslivets

behov. Norge har en mindre næringslivsrelatert helseforskning enn i Danmark, men det interessante

spørsmålet er om den kunne vært mer omfattende med åpen tilgang.

En ny publiseringsøkonomi

OUS forstår problembeskrivelsen og behovet for å presse de store forlagene. Samtidig har OUS en viss

Åpen tilgang – høringsuttalelse Oslo universitetssykehus Side 5

forståelse for at enkeltforskere opplever det som urimelig at frikjøp av enkeltartikler ikke får noe støtte

innenfor dagens ordning. En pragmatisk løsning kan være å gi en mer begrenset støtte, dvs. et maksimalt

beløp pr. artikkel eller en lavere refusjonsprosent enn for gull åpen tilgang.

Hvem betaler?

OUS sin erfaring, basert på bruk av STIM-OA-ordningen, er at de fleste publiseringsavgiftene er betalt av

UiO-fond eller over prosjektbudsjetter. En mindre andel er betalt over ordinære avdelingsbudsjett eller

gavemidler. Det har ikke vært løftet opp som et problem at forskeren selv har blitt sittende med regningen til

slutt (selv om de må legge ut). Problemet vil øke dersom gull åpen tilgang skulle bli et krav. Samlefakturaer

bør være mulig i en ny publiseringsøkonomi, men så lenge OA-tidsskriftene vil sikre seg betaling før

publisering, og STIM-OA heller ikke sikrer betaling i forkant, forventer vi at det fortsatt vil måtte være

mange enkeltfakturaer.

Den norske publiseringsindikatoren

Utvalgets rapport drøfter hvorvidt indikatoren har effekt på individnivå og om nivåinndelingen av

tidsskriftene bør avskaffes eller brukes aktivt for fremme valg av tidsskrifter med åpen tilgang.

OUS mener, som påpekt ovenfor, at evalueringen av effekten av publiseringsindikatoren ikke uten videre

kan overføres til helseforetakssektoren, fordi det ikke skjer noen fordeling etter samme kriterier under nivået

regionalt helseforetak. Likevel kan det ha en liten effekt på grunn av samarbeidet med UH-sektoren og

signalverdi. OUS støtter ikke endringer i systemet for nivåinndeling fordi det er et ineffektivt virkemiddel, og

fordi man blander seg inn i en rangering etter kvalitetskriterier, særlig hvis man skulle gå for en radikal

kvotering av tidsskrifter med gull åpen tilgang. Vi er enig i at nivåinndelingen er en konserverende

mekanisme, men det gjelder i forhold til alle nye tidsskrifter, og tidsskrifter med åpen tilgang skulle ha minst

like gode forutsetninger for å opparbeide en leserkrets og få siterte artikler innenfor de aktuelle fagfelt.

Eksempler på at nye tidsskrifter med åpen tilgang i stor grad har tatt inn artikler med lav kvalitet tyder på at

det ikke bør lempes på kvalitetskravene.

OUS mener videre at en egen faktor for åpen tilgang er et hakk mer effektivt, men ordninger med direkte

refusjon er langt mer effektivt dersom man først har bestemt seg for å støtte åpen tilgang økonomisk.

Kanalregister og andre fellestjenester

OUS er enig i at det er viktig at dette fungerer godt.

Evaluering av forskning

OUS er enig i at bruken av Journal Impact Factor bør unngås. Men i praksis vil omfattende evalueringer

også omfatte siteringsbaserte kvantitative vurderinger; de må bare være mer fagområdespesifikke, og

fortrinnsvis basert på de faktiske siteringene for involverte forskernes/enhetenes artikler. Det er derfor

viktig at mer omfattende siteringsdata er tilgjengelig i Norge. Evaluering av forskere med kun nye

publikasjoner vil imidlertid fortsatt være en utfordring.

Internasjonal koordinering

OUS støtter dette. Viktig at forskerne møter like vilkår når de samarbeider internasjonalt.

Krav om deponering/Deponering for tungvint

OUS er enig i at dette kan være et krav, men først må det bli bedre funksjonalitet, og gjerne felles nasjonal

løsning. OA-artikler må kunne importeres via CRIStin, men da kan krav om at det skal skje på

publiseringstidspunktet føre til merarbeid. Når artikkeldataene er importert i CRIStin vil det være enklere.

Det virker som BIBSYS/Brage er et alternativ for deponering som bør vurderes.

Sosiale medier

OUS er enig i at deling via forskernettverk ikke er det samme som åpen tilgang.

Forfatterrettigheter OUS oppfatter det slik at kopivederlaget først og fremst gjelder kopiering av lærebøker, og i mer begrenset

grad vitenskapelige bøker og artikler. Uansett kan ikke finansiering av stipendordninger være et viktig

argument for å begrense åpen tilgang.

Norske humsam-tidsskrift og norsk som forskningsspråk OUS har ingen sterke interesser i dette, men mener den skisserte finansieringsløsningen virker

hensiktsmessig.