Sigge Eklund

Inn i labyrinten

Oversatt av Heidi Grinde

Originalens tittel: In i labyrinten© 2014 Sigge Eklund

First published by Albert Bonniers Förlag, SwedenPublished by arrangement with Nordin Agency, Sweden

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2015Oversatt av: Heidi Grinde

Omslagsdesign: Emma Graves/www.emmagraves.co.ukRepro: RenessanseMedia ASSats: Type-it AS, Trondheim

Satt med: Sabon 10,4Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-8332-6

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i

strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

ÅSA

Desember 2010–januar 2011

Hun husker ikke drømmen, men av en eller annen grunn følerhun at den jager henne opp av sofaen, der hun tydeligvis harsovnet. Hun går forbi døren til soverommet og hører Martinsjevne åndedrag der innefra. Lister seg forsiktig ned trappenfor ikke å vekke ham, og tar på seg frakken rett på kroppen.

Desembernatten er hustrig, det kjennes som om de bare leg-gene er omsluttet av iskaldt vann da hun krysser gårdsplassenog går ut på veien. Som vanlig går hun opp i skogen, smetter iskjul bak trærne og trekker pusten dypt. De små snøkornenesom svever mellom henne og huset, ser ut som de står stille.

Fra utsiktsplassen kan hun se både huset og restauranten.For en gangs skyld er hun på vei inn i tilstanden, kjenner hun,og det går en grøsning gjennom kroppen som minner henneom hvordan det var å være mørkredd som barn.

Hun har gått til dette stedet flere titalls ganger og forsøkt åforestille seg hva han følte og tenkte, men nå, da hun endeliglykkes – og hun begynner å føle at hun er ham – skyller ube-haget over henne. Hun blir nødt til å småspringe tilbake, uti lyset under gatelykten. Står midt i sirkelen fra lyskjeglen enstund og samler krefter. Går så tilbake til stedet oppe i skogen.Nå kjennes det bedre, hun kan konsentrere seg – forestiller

5

seg at klokken er omkring halv ti på kvelden 3. mai 2010, ogat hun er ham. Det er egentlig ingenting som tilsier at det varakkurat her han sto, bortsett fra at det ville ha vært et godtutgangspunkt for noen som ville ha utsikt over både huset,restauranten og gressbakken mellom dem.

Hun lukker øynene og føler at brystet blir fylt av jaktin-stinktet hans, byttet er i huset, snart skal det bli hans, tiden ersnart inne til å slå til. Sakte begynner hun å gå nedover skrå-ningen, forsiktig for ikke å bli sett, hele tiden oppmerksompå alle følelser som han eventuelt kan ha hatt i akkurat detteøyeblikket. Men så hender det noe, hun mister kontakten medham, han er ikke i henne lenger. Det skjer på det vanlige ste-det.

Det har hendt mange ganger før, så hun tenker ikke nær-mere over det. Bestemmer seg for å fortsette arbeidet, hun harikke noe valg, må holde seg i bevegelse, så hun følger veienoppover mot Brommaplan, svinger opp i skogen, går gjen-nom forskjellige teorier hun har jobbet med de siste dagene,bygger videre på dem, forsøker å vurdere om de har noe forseg eller ikke. Er så dypt nedsunket i tanker at hun ikke mer-ker at hun har gått helt til haugen ovenfor Stora Mossen, derlabyrinten, som er laget av kiselstein, lyser hvitt i måneskin-net.

Der stanser hun og ser utover de hundrevis av villaene dernede, og den stjerneklare himmelen over henne. Kjenner densterke lukten av skog som blander seg med den kalde duftenav snø, hører den fjerne trafikkduren fra motorveien som sti-ger og synker i styrke, ser den tause månen over tretoppene,og merker at stillheten er vanskelig å takle. Et eller annet stedder nede ligger svaret, og den enkle sikkerheten i tanken gjørhenne svimmel.

Hun snur seg og går hjemover. Da hun går forbi restauran-ten, kniper hun øynene halvt igjen for å slippe å se på den.

6

Martin er våken da hun kommer hjem. Han sitter i lenesto-len i stuen i mørket, sammenbitt og halvnaken som en uroligfar.

Hun legger merke til at skjegget hans er blitt virkelig langt,og lurer på om han overhodet har barbert seg siden Magdaforsvant.

Hun setter seg i sofaen rett overfor ham, tenner stålam-pen og venter på anklagen. Den kommer snart, som forven-tet kommer han enda en gang til å snakke om hvorvidt der er«sunt» av henne å vandre rundt nattestid på denne måten.

Hun pleier å bli opprømt av utbruddet hans – av overho-det å bli konfrontert – av å oppleve at han setter ord på enfølelse, en hvilken som helst følelse, at han viser tegn til liv,så hun ber ham vente, og går og setter over tevann og tennerlys. Så setter hun seg i sofaen igjen.

«Hva tror du at du skal finne der ute?» spør han rolig.«Jeg har fått en ny idé.»«Ja vel?» sier han. «Fortell.»Åsa nipper til teen.«Jeg har begynt å tenke i nye baner,» sier hun. «Jeg ser det

slik at mangelen på spor er et spor i seg selv. Du vet hvordanet sort hull suger til seg alt, til og med lys. Det kommer ingeninformasjon ut av et sort hull. Jeg har begynt å tenke på ste-det der hun er, som et sort hull.»

Han ser mistenksom ut. Hun fortsetter:«Derfor går jeg rundt og ser om jeg opplever det suget.»Han ser på henne en stund før han svarer:«Det låter som beundringsverdig tåkeprat til å være deg.»«Jeg vet ikke om jeg synes det er tåkeprat. Alt som har

hendt de siste sju månedene har vært så usannsynlig at jegsynes det er sannsynlig at det skjer noe usannsynlig igjen. Deter sterke krefter i sving. Jeg tenker at om jeg skulle gå forbistedet der hun er, ville jeg kanskje vite det. Føle det.»

Så tier hun og ser på Martin. Mens hun har snakket, har

7

han snudd seg mot vinduet, som om han ville teste hypotesenhennes og prøve om han kan føle at noe der ute trekker hamtil seg. Det ser ikke ut til at han lykkes; da han snur seg mothenne igjen, virker han like bekymret som vanlig.

Åsa tar en slurk av teen. Oppdager at den er blitt lunken,og lurer på hvor lenge de egentlig har sittet her og pratet. Somalltid nå om dagen når hun ikke har føling med tiden, blir hunille til mote, men fortrenger ubehaget. Ser på Martin og for-søker å huske hva de snakket om. Greier det ikke, og ser detsom noe positivt at hun mistet tråden. Hun har jo bestemt segfor at alt som kan få henne til å tenke i nye baner er positivt,siden alle de gamle tankene er gjennomprøvd og utbrukt, utenat de har ført henne til Magda. Enhver samtale som kan ledetankene inn på nye sidespor er fint, siden hun kan finne noepå de sidesporene som kan gi et nytt utgangspunkt.

Da hun ser at hun har mistet ham, slik hun alltid før ellersenere gjør nå for tiden, setter hun koppen fra seg, tar på segfrakken og går ut i mørket igjen.

Hun har en jobb å gjøre. Noen må gjøre det. Politiet gjørdet åpenbart ikke, Martin gjør det ikke. Hun har ikke annetvalg enn å gjøre det selv. Først da hun kommer fram til detvanlige stedet oppe i skogen, slår det henne at hun slukketlyset i stuen selv om Martin satt der ennå.

Hun sitter i sofaen midt på natten og betrakter rommet ogde døde tingene rundt seg. Møblene står på nøyaktig sammested som før, som om ingenting har hendt. Blikket stanser vedden hvite kortveggen. Den ble malt om i valborgshelgen. Nåstiller hun spørsmålene igjen, og merker at det styrker henneå lete etter svar. For når hun leter etter svar, er det håp om athun kanskje når som helst kan finne et. De verste stundeneer når hun ikke orker å lete i det hele tatt, men havner underalt som har hendt, når den overveldende sorgen presser hennened i sengen.

8

Nå grubler hun, nå anstrenger hun seg, og da blir hunomgitt av en tynn, men beskyttende hinne. Hun er aktiv,og det er en beskyttelse i seg selv. Hvor var han mens hunmalte den veggen? På jobb? Eller var han arbeidsløs? Satt hanhjemme og utformet planen mens hun dyppet malerkosten ispannet?

Men hinnen brister. Mens hun sitter og tenker tilbake, blirhun minnet om at det fantes en tid før, da alt – teoretisk sett– kunne vært forhindret. Mens Åsa førte rullen opp og ned,så fantes han. Mens hun tørket vekk en dråpe maling somhadde dryppet ned på parketten, fantes han. Mens hun vas-ket hendene, fantes han. Klar til å slå til.

Åsa tar seg i å tenke at det var synd at hun malte den veg-gen selv, istedenfor å leie inn en maler, siden en håndverkersom hadde tilbrakt tre dager i huset, ville vært et veldig inter-essant spor.

Så kommer den velkjente kvelningsfornemmelsen, og hunkjenner at hun må ut av rommet. Går ut i det kalde daggryet.Det er fremdeles mørkt, men en antydning av rosa har dukketopp i horisonten. Gresset glitrer av rim, men hun bare regist-rerer det. Så registrerer hun at hun bare registrerer det. At altsom er vakkert, som ifølge tradisjonen bør oppfattes som vak-kert, virker skremmende, siden det krever at hun skal føle, ogmålet er ikke å føle. Som her forleden, da Martin hadde glemtå slå av kaffetrakteren, og kjøkkenet var fylt av den bitre luk-ten av kaffe som har stått på i flere timer, da husket hun plut-selig toromsleiligheten på Gärdet og Martins nattlige besøk,de varme kyssene, de erfarne, rolige, men bestemte støtenenår han tok henne i dusjen mens romkameraten sov, hvor-dan de etterpå satt i vinduet med ulltepper rundt seg og deltesigaretter mens snøen falt utenfor – minnene var så levendeat hun ble redd.

Hun står i veien og ser inn i villaene.Mens familiene sover, venter stuene på dem. Juletrær med

9

røde glasskuler, julegaver under trærne, julelys som er tenthele natten. Alle duftene der inne, hun vet nøyaktig hvordandet dufter før jul, av granbar og grønnsåpe og gårsdagensmatlaging, alt det som har med julen å gjøre. Alt slikt minnerhenne om livet med Magda.

Hun står og stirrer som hypnotisert inn gjennom naboenesvinduer mens hun prøver ut ordene. Hun kan snart si dem nå.Har nesten kunnet si dem de siste dagene: At hun vil at detskal hende, det som hun har vært mest redd for. Telefonen fårlov å ringe nå. Med beskjeden. Til og med om den skulle væreden verste. Snart foretrekker hun det. For de siste dagene hardet vært vanskelig igjen. Noe inne i henne forbereder seg på ågi opp. Hun vet ikke hvordan det skal la seg gjøre rent prak-tisk, men noe inne i henne vil det.

Kanskje det begynte da hun til slutt fulgte Martins råd oglette fram noen «engleblogger» på nettet. Hun så med en gangat sorgen deres ikke lot seg sammenligne med hennes. Den varkanskje ikke «mindre», men den var annerledes.

Bloggerne skrev om «sorgarbeidet» de holdt på med forå komme videre. Allerede det opplevde hun som vesensfor-skjellig. I motsetning til dem er hun lenket til gulvet i et tor-turkammer, hun kan ikke røre seg, og langt mindre drive«sorgarbeid», forsto ikke Martin det? Tydeligvis ikke, og detgjorde henne både sint og lei seg. Han sto bak ryggen hen-nes og så på henne mens hun leste, og regnet vel med, tenktehun, at hun skulle omfavne ham av takknemlighet fordi hanhadde vist henne denne kilden til trøst. Men det eneste hun så,var kvinner som kjempet seg videre i hverdagen, vekk fra detforferdelige de hadde opplevd. Til slutt følte hun seg nødt tilå snu seg og spørre ham om han kunne forholde seg til dette.Han bare glodde på henne uten å svare. Til slutt sa hun:

«Jeg kjemper meg hverken fremover eller bort fra noe. Deter jo det som er problemet, for helvete. Jeg kjemper meg bak-over. Mot den natten, for å se om det er noe nytt, noe som

10

kan hjelpe meg å forstå. Se på meg. Svar. Kan du si meg hvaderes situasjon har med oss å gjøre? Barnet mitt lever, deres erdøde. De har altså noe konkret å forholde seg til, derfor kande begynne å sørge.»

Som vanlig var han blitt stående taus, provoserende for-bløffet.

Til slutt gikk hun ut av rommet mens Martin fortrakk tilhjemmekontoret.

Den natten drømte hun om kjelleren igjen, og denne gan-gen var rommet uvanlig lite, og det fantes ikke luft der inne, såda hun til slutt oppdaget Magda borte i en krok, var hun forutmattet av surstoffmangel til å hjelpe henne. Uansett hvorsterkt hun strevde, nådde hun ikke fram til henne, greide ikkestrekke seg helt fram til de små jentehendene.

Da hun våknet, sto hun opp av sengen og løp rett ut påbadet.

Den natten ble fulgt av flere mørke døgn. Dagene haddehun tilbrakt i sengen, nettene ute i mørket: vandre, lete, tenke,gråte. Nettene var altså litt mindre uutholdelige enn dagene.

Dagene vanskelige. Presse hendene mot ørene, av og tilskrike inn i hodeputen, vandre rundt fra rom til rom, oppdageat hun begynte å stinke. Lure på om hun skulle bade, velge åla være. Skrive litt, men kaste alt. Det ble bare ord på papir,små selvmedlidende ting som fjernet henne fra det arbeidethun skulle utføre.

Martin hadde holdt seg unna, med unntak av en morgen dahan kom inn med frokost til henne. Da slo hun ham for førstegang. Hun angret med det samme, selvfølgelig, men samtidigmåtte hun trekke visse grenser. Det var det medlidende blik-ket hans som fikk henne til å se rødt.

Da han kom fram til sengen, smelte hun til ham i ansiktetmed flat hånd, så han mistet brettet i gulvet, og teen sprutetlangt oppover veggen. Smellet gjenlød i rommet mens han stoder lamslått av forferdelse.

11

«Hva er det du gjør?» spurte han.Hun var forbløffet selv, og lette etter en forklaring.Etterpå sa hun at det var hans feil at Magda ble borte. Det

var kanskje litt unødvendig. Men det så ikke ut til å gjøre hamnoe, han bare stirret på henne og mumlet noe uhørlig før hantuslet ut igjen.

Hun innser at han er raus som ikke protesterer ved slikeanledninger, men samtidig blir hun rasende over hensynsfull-heten, fordi den er så konturløs. Han er som politiet – hand-lingslammet og forvillet. Selvfølgelig kan hun være vanskeligå ha med å gjøre, men hun oppviser iallfall energi enkeltedager. Det hun ikke klarer, er det forvirrede uttrykket hans.Iblant er det som om han ikke har forstått hva som har hendt.Allerede den gangen de var nyforelsket, hadde hun sagt at dethendte at hun ble irritert på ham fordi det virket som om hanmanglet evne til å bli ordentlig lei seg.

Nå sitter hun i sofaen igjen og ser på veggen hun malte tredager før Magda forsvant.

Det er minner som gnager, minner hun ikke får vekk. Somda Magda var liten og kom inn om natten og ville opp i sen-gen, og Åsa sa nei. Belønningsmodellen som Åsa utviklet, medstjerner som ble klistret opp de nettene Magda greide å sovealene i sin egen seng – den føles helt besynderlig nå.

Som vanlig forsøker hun å forsvare seg med å minne segselv om hva hun hadde villet oppnå med alle disse reglene,men det er vanskelig.

Magda var et annerledes barn, det var ikke alltid helt enkeltå forstå seg på henne. Alt som liten var hun forsiktig. Redd.Men også sta og vanskelig. Av og til tenker Åsa at Magda påuforklarlig vis visste at det skulle hende henne noe forferdelig.Det ville forklare det mørke i sinnet hennes, som var der heltfra begynnelsen. Som for eksempel da hun skulle begynne påførskolen, og alle klassekameratene fornøyd vinket ha det til

12

foreldrene om morgenen, da måtte Åsa bli der helt til lunsj.Magda var redd for de andre barna, sa hun. Redd for lære-ren, redd for skolegården, redd for alt.

«Noen av oss er født sånn,» sa Martin – som trodde påbiologiens betydning – da Åsa fortalte om hendelsen sammekveld, og slo dermed to fluer i ett smekk – dels fikk han framat det var helt spesielle bånd mellom ham og Magda, dels atpersonligheten er medfødt. To ting som han visste provosertehenne. Han kastet aldri bort en mulighet til å sende henne etsleivspark.

Når var det han forandret seg? Hun visste at det skjeddelenge før forsvinningen, men når var det? Og hvorfor?

Om kvelden går de en lang tur langs vannet. Ved Ekbackensetter de seg ned på en benk og ser ut over bukten. Isen erblank med sprekker. Himmelen mørkeblå.

«Fortell noe om Magda,» sier Åsa.«Hva mener du?»«Noe jeg ikke vet om, et minne om henne som du aldri har

fortalt meg om.»«Du er masochist,» sier Martin.«Kall meg hva du vil,» sier Åsa, «men gi meg noe, jeg tren-

ger det.»«Jeg vet ikke.»«Det haster ikke. Vi kan sitte her til du kommer på noe.»Han blir sittende taus en stund, så sier han mens blikket

fremdeles er vendt mot vannet: «En gang da Magda var sju år,våknet hun midt på natten og ropte på oss. Du våknet ikke,så jeg gikk ned og satte meg på sengekanten hos henne. Jegmå ha sovnet – for plutselig våknet jeg av at hun strøk megover kinnet. Det hadde hun aldri gjort før. Da hun så at jegvar våken, trakk hun øyeblikkelig hånden til seg og gjemteseg under dynen.»

Da han er ferdig, spør han: «Fornøyd nå?»

13

Hun snur seg vekk. Hører at han begynner å gråte, noksåhøyt og skjærende, som en kvinne. Hun har ikke sett hamgråte siden i månedene umiddelbart etter at Magda forsvant,og det blir for påtrengende.

Hun reiser seg og går, mens han blir sittende igjen alene ogrope: «Det er jeg som er mistenkt! Du slipper i det minste poli-tiet!»

Åsa går fort og målbevisst bort fra benken, men hun hørerskrikene hans mye lenger enn hun vil.

Til slutt hører hun bare sin egen pust og snøen som knir-ker under støvlene, men likevel fortsetter hun å gå og ten-ker på det han skrek, skammer seg litt over at hun så sjeldentenker over at han fremdeles formelt sett er under etterforsk-ning.

Hun stanser først da hun kommer til skolegården.Der stivner hun brått til.En ny idé. En ny vinkling: Tenk om gjerningsmannen så

Magda ved skolen, på dagtid, og på en forskrudd måte bleforelsket i henne, og fant ut hvor hun bodde? Hun har værtinne på det sporet tidligere, men ikke fulgt det skikkelig opp.Nå fylles hun av den velkjente rusen og småløper bort til dendelen av skolegården der Magda pleide å leke, men stanseropp da hun ser at det lyser i Magdas klasserom, og at det erfullt av folk der inne. Foreldremøte, antagelig. Hun gjemmerseg bak lagerskuret.

Læreren står fremme ved kateteret og legger ut. Foreldrenenoterer. Åsa kjenner igjen de fleste av dem. Hun vil ikke hatedem – hun vet jo hvor aggresjonen hennes kommer fra – mendet er vanskelig, når hun ser hvor avslappet de sitter, ser deselvgode smilene.

Hun husker en samtale hun hadde med læreren to ukeretter forsvinningen, da læreren ringte for å fortelle at allebarna i klassen hadde fått tilbud om terapi etter det somhadde hendt. Som om det var av interesse for Åsa. Hun mener

14

å huske at læreren hadde begynt å hulke før hun var ferdigmed henne.

Hun står stille i mørket og studerer foreldrenes ansikter.De diskuterer uvesentlige ting – uten å forstå hvilken luk-

sus det er å gjøre nettopp det. De venter sikkert utålmodig påat møtet skal ta slutt, for de vet ikke bedre.

Å sovne den kvelden er som å blåse ut et lys. Men så våk-ner hun plutselig, midt på natten – eller midt på dagen – avet skrik. Hun hopper ut av sengen og lukker vinduet, men tiltross for at hun har lukket vinduet, lyder skriket like høyt.Det tar ikke slutt, selv ikke hvis hun holder seg for ørene. Dainnser hun at det er hun selv som skriker. Hun skriker og kanikke slutte. Skriket oppsluker alt, til alt blir et skrik, til hunselv er et skrik.

Martin står i døråpningen og ser på henne.Da hun tier, går han.

Snart viser det seg å være ganske befriende at Martin for engangs skyld er bortreist. Hun kan gjøre alt hun ikke tør ågjøre når han er hjemme, fordi hun er redd han skal se påhenne som labil. Hun kan for eksempel gjenoppta vanen medå drikke kald hvitvin og sjekke e-post. Hun gjør det omtrentannenhver uke, og bare når hun er alene hjemme og vet at hunikke blir forstyrret. De stundene er blitt noe hun hegner om.

Det har vist seg at hatet gir henne energi.Hun kjenner seg merkelig levende når hun får ta del i følel-

sene deres.Dessuten blir hun alltid fylt av en følelse av at hun er

frisk. Iallfall friskere enn dem. Det første halvåret sjekket hune-posten hver dag, men av helt andre grunner – for å se om detskulle komme noen tips eller til og med et krav om løsepen-ger – men et sted på veien gikk e-postlesingen over fra muliginformasjonskilde til å bli et fascinerende innblikk i den syke

15

folkesjelen. Det er en av de få fordelene ved å bli anklaget forå ha drept barnet sitt – man får en unik innsikt i hvordan detegentlig står til med folkesjelen. Denne gangen har hun 220innkommende e-poster. Sist hun sjekket, for tre uker siden,var tallet 280.

Ti av de 220 e-postene er det hun pleier å kalle noveller– tre, fire sider med lange, behersket aggressive beskrivelserav hvorfor hun eller Martin burde tilstå, siden det er hinsidesrimelig tvil at de er skyldige. Men de fleste er som vanlig ensalig blanding av dødstrusler, intervjuforespørsler og beund-rerbrev.

Forespørslene om intervjuer er interessante, fordi de illus-trerer medienes manglende kreativitet. Alle, uten unntak,begynner med et tilbud til Åsa om «for første gang» å snakkeut om den «grusomme anklagen» som rettes mot Martin, ogslutter alltid med at journalisten understreker hvor overbevisthan eller hun er om at Martin er uskyldig.

Den eneste hun har tenkt å svare på, er fra en journalistsom helt fra begynnelsen har stilt spørsmål ved anklagen motMartin. Men det får vente til våren, det siste hun ønsker er åbli intervjuet igjen nå.

Den siste kategorien – beundrerbrevene – er riktignok til-synelatende skrevet til Åsa, men handler egentlig alltid om enforsvunnet mor eller far, merker hun. De kunne like gjernevært skrevet til hvilken som helst kriminell som hadde værtmye fremme i mediene. Skrevet av en skadet sjel til en annenskadet sjel, mennesker som blir tiltrukket av Åsa fordi hunstår utenfor eller – i enkelte tilfeller – til og med fordi hun kanvære skyldig.

Hun har selvfølgelig overveid å fjerne e-postadressen frahjemmesiden, eller la noen andre ta seg av e-posten, men detå lese disse meldingene er blitt en rutine hun setter pris på. Etmerkelig, men betydningsfullt bånd mellom henne og omver-denen. Et av de få som fremdeles eksisterer.

16

Mens hun sitter der, dukker det opp en melding: «Innbok-sen din er snart full. Du bør tømme den,» og hun scroller segoppover til begynnelsen for å slette noen av e-postene. Denførste hun får øye på, er fra Magda, sendt et halvt år før hunforsvant.

Hun åpner den ikke, men reiser seg instinktivt, går inn påsoverommet og setter seg på sengekanten for å roe seg. Sitterder lenge og lytter til hjertet som hamrer. Så går hun uten ånøle rett bort til pc-en igjen og åpner e-posten.

«Mamma når kommer du hjem. Jeg er så alene.»Hun hører at hun snapper etter pusten, skjuler ansiktet i

hendene. Leser e-posten en gang til, kjenner at mørket trengerinn i rommet, raskt og kvelende og altoppslukende, og reiserseg. Hun småløper rett til Magdas rom og legger seg på kneforan sengen og ber for første gang siden hun var barn. Hunber om at Magda har det bra, hun ber om forlatelse, hun berom at hun ikke skal behøve å være alene lenger. Hun sier høytat hun angrer, at hun skulle ønske hun kunne gjort alt anner-ledes, hvis hun kunne.

Ligger lenge våken i mørket og forsøker å velge tanker. Vel-ger hun feil, gjør det vondt, så det er viktig å være nøye.

Mange tanker banker på og forlanger plass. E-posten harvekket dem. De prikker henne på skulderen; minner, skyld-følelse, replikker, og hun kikker seg forsiktig tilbake for å seom hun skal tørre å snu seg.

Hvordan kan hun ha glemt at de pleide å maile hverandrenår Åsa var på jobben? Nå husker hun en annen e-post somMagda hadde sendt noen år tidligere, da hun lå syk hjemme:«Kan du komme og bre over meg sånn som du gjorde da jegvar liten?»

Åsa hadde sittet med en pasient og hadde ikke sett e-postenfør om kvelden.

Martin var blitt rasende da Åsa fortalte at Magda hadde

17

vært hjemme alene i noen timer. «Hun er sju år!» skrek han.Og hun var ikke sen om å svare: «Og da bør kvinnen værehjemme? Hvor var du?»

Da gikk han inn på kontoret og smelte igjen døren så hardtat et bilde falt ned fra veggen og gikk i knas.

Etter å ha feid opp glasskårene, gikk hun inn til Magda forå bre over henne, og oppdaget at hun var våken. Hun lå påryggen under dynen og tittet skremt opp i taket, og Åsa styr-tet fram og forsikret at mamma og pappa aldri skulle skrikeslik til hverandre igjen. Mens hun holdt rundt sin oppskakededatter forbannet hun i sitt stille sinn Martins temperament.Raseriutbruddene hans hadde vært ubehagelige nok før defikk barn – hun hadde alltid hatet den måten han alltid over-kjørte henne på uansett hva diskusjonen gjaldt, ved å skrikeeller slå knyttneven i veggen. Men at han fortsatte på sammevis når det var barn i huset, det var uakseptabelt. Hun huskethvor dypt hun selv var blitt påvirket når hennes egen far fikkde berømte utbruddene sine, og ville ikke at Magda skullebehøve å oppleve det samme.

Nå bredte hun dynen over Magda, som for å beskyttehenne mot Martins aggressive kraftfelt, selv om det var van-skeligere nå, siden Magda var blitt så stor i det siste. Hunhadde nesten glemt hvordan Magda koste seg da hun varmindre og Åsa dyttet dynen godt rundt den vesle kroppen.Etterpå ble Åsa sittende på sengekanten en liten stund og sepå henne, og plutselig ble hun grepet av sorg. Dette var førstegang på flere år hun hadde holdt rundt datteren slik som før.

Små minner, som hun aldri aktivt henter fram, fordi de gjørså vondt, men som dukker opp iblant, mot hennes vilje.

Hun og Martin hadde ikke andre enn seg selv å skylde på,var det slik det var? Fordi Magda hadde glidd fra dem på slut-ten? Det var et spørsmål hun knapt våget å forme i ord, langtmindre forsøke å besvare.

Men det nektet å forsvinne.

18

Og når hun iblant slapp det innpå seg, klamret det segrundt henne og vekket andre, forferdelige spørsmål, umuligeå svare på. Hvis hun hadde vært hjemme hos Magda da hunvar forkjølet den forferdelige maidagen, istedenfor å over-late det til Martin – ville Magda fremdeles ha vært hos demda? Hvis hun hadde protestert da han foreslo at de skulle lahenne ligge hjemme og sove mens de gikk på restaurant – villeMagda ha forsvunnet da? Hun anklager ikke Martin, mennoe forteller henne at alt som kunne endret hendelsesforløpetden dagen, ville vært av det gode.

Hun ligger på ryggen og ser den digitale vekkerklokkenblinke i mørket, og forsøker ikke å huske alle kranglene omMagdas oppdragelse, alle de harde ordene og opprørte følel-sene som dette samtaleemnet hadde vært kilde til opp gjen-nom årene. Hva hadde de egentlig kranglet om? Hvorforhadde det virket så livsviktig å vinne kampen om Magdasoppdragelse?

Hun forsøker å tenke på noe annet, men minnene trengerseg på.

Martin i døråpningen til hjemmekontoret hennes, barenoen uker før Magda forsvant, med forvridd ansikt og peke-fingeren anklagende mot henne mens han skriker at hunbruker Magda som «forsøkskanin». Hun hadde følt seg over-kjørt, siden han ikke lot henne komme til orde, og forsøkt åoverdøve ham for å si at hun visste hva hun gjorde, hun haddestudert disse tingene, men han hørte ikke etter. Til slutt måtteogså hun skrike for å bryte gjennom anklagene.

Nå forsøker hun å huske sine egne argumenter.Hun hadde sagt at barn vet at de før eller senere må løs-

rive seg, og at de derfor, når de kommer i en viss alder, opp-lever foreldrenes favntak som truende, siden det bremser denuunngåelige overgangen til voksenverdenen. Derfor haddehun vært så nøye med å gi Magda nok rom.

Han hadde ikke hørt etter.

19

Nå ligger hun alene på sengen i det store, svale rommet oghvisker sitater, om og om igjen, lik mantraer. Blant annet etfra Beauvoirs selvbiografi, som hun husker ordrett, siden detvar en slik øyeåpner i studietiden: «Jeg ville at mine festnings-voller skulle være uinntagelige, og jeg la spesielt vekt på ikkeå røpe noe for mamma, av frykt for den plagen og skrekkendet ville innebære om hun kunne se inn i mitt indre.»

Det sitatet hadde hun båret med seg hele tiden mens Magdavokste opp; hun hadde hatt det som et slags motto. Hunhadde alltid vært tydelig mot Magda og lovet seg selv at hunikke skulle bremse utviklingen hennes, at hun aldri skulleomslutte henne med et så kvelende moderskap som hennesegen mor hadde gjort.

Hadde det vært riktig?Hun kvier seg for å svare nå, hun hater den mørke stem-

men som turer fram med den slags spørsmål nå, når det sistehun trenger er selvkritikk. Hun hadde vært en mor som for-søkte å gjøre det beste for barnet sitt. Hensikten hadde værtgod, det vet hun, det kan ingen stille spørsmål ved.

Likevel blir hun hjemsøkt av tvil. Hun hater de minnenesom ikke lar seg viske ut. Martin i den siste krangelen deres,fra vettet av raseri fordi hun hadde fortalt Magda om proble-mene i forholdet deres, og hun hadde måttet bruke hele kvel-den på å forklare ham hvordan hun hadde tenkt, og forklarehvor viktig det var at Magda ikke så på dem som altfor gud-dommelige, hvor oppmerksom hun var på det som i hennesyrke ble kalt «krympingen», den uunngåelige prosessen daforeldrene endres fra noe gudelignende til mennesker i natur-lig størrelse. Åsa hadde hatt planen klart for seg: Ved å værei normal størrelse helt fra begynnelsen, ville hun unngå densmertefulle «krympingen».

Men Martin kalte det galskap.Det gjør vondt å huske hvordan han skrek.Hun forsøker nølende å føre en rettferdig, indre rettergang

20

mot seg selv, men det er vanskelig. Kanskje hadde det vært etfeilgrep å distansere seg slik fra Magda, men det er lett å væreetterpåklok. Det er viktig ikke å forveksle det med det somskjedde senere. Eller?

Det blir en mørk natt. Først ved daggry, etter at hun hartatt en beslutning, kjenner hun at verden ikke gynger lenger.

Et spor som hun ikke har hatt krefter til å følge opp, mensom hun nå bestemmer seg for å ta tak i igjen.

Det er ofte slik det fungerer: Håpet vekkes i samme øye-blikk som røyken etter et angstanfall driver bort. Som om nat-tens uro har skylt vekk noe som lå i veien.

Ideen er enkel nok, likevel har hun ikke fått seg til å gjen-nomføre den, siden den betinger kontakt med omverdenen.

Alt i de første ukene hadde hun bedt politiet foreta inn-gående undersøkelser vedrørende de tidligere pasientene hen-nes, kanskje til og med avhøre dem. Historien er jo full aveksempler på pasienter som har forsøkt å skade psykologenesine. Men hun er sikker på at politiet ikke har løftet en finger– de er jo overbevist om at Martin er skyldig.

Hun sovner klokken fem, og til tross for at hun våkner igjenklokken seks, kjenner hun seg opplagt og full av energi vedtanken på den nye planen. Med vidåpne øyne ligger hun spillvåken og håper at lyset skal komme.

For første gang siden 3. mai tar hun bussen.I samme øyeblikk som hun setter seg på setet er hun til-

bake i hverdagen, og merker seg nok en gang at den har gåttvidere, rullet i vei, tross alt som har hendt. Og akkurat deninnsikten gjør henne svimmel. Brått kjenner hun seg så dår-lig at hun blir nødt til å reise seg og bli stående hele veien tilsykehuset.

Straks hun kommer inn i vestibylen, slår duften mot henne,den velkjente blandingen av rengjøringsmiddel og nybakte

21

skillingsboller. Samme slags mennesker som vanlig der inne,de umiskjennelige ansiktsuttrykkene til mennesker som nett-opp har besøkt en syk eller døende slektning, den lave stem-men i telefonen når de forteller andre som står den syke nær,om tilstanden.

Åsa setter kursen direkte mot heisen og trekker i skjerfet forå skjule ansiktet da hun går forbi resepsjonen. Heldigvis harikke kjerringene på fireren kommet ennå, så hun kan smetteinn på psykiatrisk uten å møte noen av kollegene. Banker pådøren til Lars, og hører den velkjente stemmen rope kom inn.

Han sitter bak skrivebordet og snakker i telefonen, pekerpå besøksstolen. Åsa setter seg og ser seg rundt. Slik må detkjennes å være pasient, tenker hun. Fra dette perspektivet serhun tydeligere hvordan rommet er konstruert for å under-streke rollefordelingen. Det enorme skrivebordet, som skaperdistanse, motlyset, som gjør Lars’ – legens – silhuett mørk ogstor, mens pasientens pinnestol er ynkelig og slitt.

Da han har lagt på røret, reiser han seg og kommer bort tilÅsa og legger hånden på skulderen hennes.

«Åsa …» sier han, og blir stående en lang stund uten å sinoe, men hun svarer ikke. «Hvordan går det?»

Hun tenker: Hvorfor er det alltid offeret som skal tilfreds-stille nysgjerrigheten? Hvorfor kan ikke han til en forandringfortelle om sine følelser for det som har hendt? Isteden denneevinnelige nysgjerrigheten fra alle. En nysgjerrighet som erabsurd, siden de bare til en viss grad er i stand til å forstå. Dehar en forestilling om hva sorg er, og hun har oppdaget at dener vanskelig å rokke ved. Den virkelige sorgen kan de selvføl-gelig ikke forstå, for det ville kreve at de opplevde den.

På den annen side er det vanskelig å klandre dem. Før visstehun ikke bedre selv, men likevel. Hun leser i øynene hans athan er en av dem – de nysgjerrige.

«Jeg hadde tenkt å ringe deg,» sier han og setter seg bakskrivebordet igjen.

22