· ikkje så veldig, puppane mine blir aldri større enn ein b-cup. (Seinare skal eg like dei...
Transcript of · ikkje så veldig, puppane mine blir aldri større enn ein b-cup. (Seinare skal eg like dei...
© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2016
Design: Johanne Hjorthol & Majlin Keilhau
Illustrasjoner og drypp: Rune Markhus
Trykk og innbinding: UAB Balto Print, Latvia 2016
Papir: 130 g Arctic Volume White
Boken er satt med: Ratonal
isbn 978-82-05-49027-7
www.gyldendal.no
Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
««
Kristina Leganger Iversen: Alt eg veit og skulle ønske egvisste om mensen fra byrjinga.
Lina Neidestam: Angsten.
Edy Poppy: Juvenile, juvenila.
Mari Kanstad Johnsen: Apokalypse!
Marta Breen: Vi drukner i mens.
Jenny Jordahl: Mannen & mensen.
Agnes Ravatn: Familieråd.
Maria Børja: Det er bare jeg som har dårlig tid.
Anja Dahle Øverbye: Mensen.
Maja Lunde: Det.
Lotta Sjöberg: It’s raining mens.
Marit Larsen: 1996–
Rupi Kaur: period.
8
15
16
20
22
28
30
34
39
40
45
46
48
58
62
66
68
77
78
82
84
88
90
92
95
Kadra Yusuf: «Hallo! Du funker!»
Sandra Beijer: Nå skjer det.
Jenny Jordahl: Blod!
Gunnhild Øyehaug: Kjære den som måtte lese dette.
Lina Neidestam: Fire nyanser av mens.
Elen Betanzo: Kanskje det er noe feil med meg.
Louise Winblad: Det er jo bare mensen.
Neha Naveen: Duften av en menstruerende kvinne.
Ruth Lillegraven: This means mensen to me now / føkk alle hormoner.
Anna Fiske: Menstruasjonsbeskyttelse.
Monica Isakstuen: up yours o.b.
Jenny Jordahl: Den «femimine» følelsen.
innholdinnhold
L får mensen først i gjengen.
I femte klasse. Vi er elleve år.
Ingen av oss har puppar, det har så vidt
kome små, harde knutar på brystkassa.
Puppane er det fine
med å kome i puberteten. Potensielt
sett. Dei kan bli store. Mjuke.
Kvar dag vaknar vi og kjenner på puppane,
har dei blitt større sidan i går?
Helst vil vi ha store puppar
med små, mørke brystvorter.
(Mammas brystvorter er store som colaboksbotnar,
tenk
om eg får sånne!)
Alt veks: hoftene, puppane, beina, låra.
Dei små stripene som spring fram
over huda som blir strekt for fort,
på magen, på hoftene.
Strekkmerke, seier mamma,
åmer, tenkjer eg.
Ekkelt. Det er så mykje som er ekkelt
i kroppen nett no. Alt eser
som ein gjærdeig,
som om han ikkje er heilt min lenger.
Kvar kveld ber eg til Gud,
tenåringsjentebøna:
Kjære Gud.
La meg få store puppar.
Store, men faste puppar.
Ikkje hengepuppar.
Ikkje uformelege, små som
sprengklare kviser.
ALT EG VEIT OG SKULLE ONSKE EG VISSTE OM MENSEN FRA BYRJINGA (OG LITT TIL)
ALT EG VEIT OG SKULLE ONSKE EG VISSTE O MENSEN FRA BYRJINGA (OG LITT TIL)
9
Det hjelper
ikkje så veldig, puppane
mine blir aldri større enn ein
b-cup. (Seinare skal eg like dei
ganske godt, seinare
skal eg få kjærastar som seier
dei er perfekte.)
Mensen: det kjipe med å bli eldre. Ikkje berre blodet,
knipa òg, krampane nedst i magen, av og til diaré.
Kvifor skal alt dette berre renne og renne ut av kroppen?
Kvifor går det ikkje an å knipe igjen? Å stenge igjen den helvetes
krana? Eg vil ikkje dette!
L fortel om første gongen:
Eg hadde kome heim frå skulen med K
Vi skulle gjere lekser
Eg fekk så vondt i magen
Eg trudde eg skulle svime av.
L seier seinare:
Om natta, om natta blør eg så frykteleg at eg må bruke to bind.
Vi blir redde for nye ting: blodlukta. Gutane
som ser på oss, har du mensen, eller? Om vi
seier noko feil, om vi blir litt for sinte, sure.
(Det er før vi skjønar
at vi kan vere så sure som vi vil)
L.E.K.K.A.S.J.E.
(Gulp)
Den einaste løysinga:
bind. Kvite, tjukke
oppsvulmande kutunger,
i trusene. Først lyseraude, seinare
mørkeraude, sånn mensblodet også er:
lyst og sprengflytande først, så
seigt og tjukt og mørkeraudt
som ei blanding av
smelta sjokolade og jordbærgelé.
Ingen tør å bruke tampong.
Er redde for storleiken
(kva skjer med jomfruhinna?)
(det er for trongt der!)
har ikkje lært at ting kan gli inn og ut
lett som ein plett:
først tampongar
(berre spytt litt på enden først)
seinare kjøkkenreiskapar, dildoar, pikkar
(berre spytt litt på enden først her òg!)
Har enno ikkje lært at alt der nede utvidar seg, både i
lengda og i breidda. At det er plass til nesten alt
berre ein er kåt
berre ein vil ha det der, fordi
veggane i skjeden faldar seg saman
10 11
til vanleg, og slik som magesekken
kan han òg faldast ut om det trengst,
dersom du vil.
Det som var
eit lite musehol
kan bli som ein heil katedral.
Men det er stramt i byrjinga
stramt fordi ein tenkjer det er stramt.
Fordi ein ikkje har lært seg
å la det losne.
Det tar tid og trening
gjer kanskje litt vondt.
Men då må ein ikkje stramme.
Ein må tenkje laust.
Ein å tenkje slapp slapp i strikken.
Etter kvart går det heilt fint.
Første gong eg ser ein tampong:
Helsesøster kjem til skulen i femte
ho skil gutane frå jentene
(kva lærte gutane om?),
seier Hei jenter, no skal vi
snakke litt om kroppen (æsj).
Ho legg ein rosa o.b. i eit glas med vatn
set det på kateteret, og medan ho snakkar om
bier og blomar,
lar ho tampongen suge seg stor
som ein knyttneve framfor oss.
Ho drar han opp etter tråden, lar han
dingle i lufta som eit bomullseple.
Verre er det ikkje,
seier ho.
Det der kan eg aldri ha inne i meg, tenkjer eg
Det kan jo ikkje vere plass.
Men det gjekk heilt fint:
Først gul o.b. (som ein veslefinger)
så blå o.b. (som ein peikefinger)
mange år seinare: rosa o.b. (som ein tommel)
grøn o.b. (som ei grillpølse)
til eg ein dag startar
å setje inn ein kopp der.
Ein menskopp,
ein liten samanklembar
gummikopp, litt som dei grøne ein kan ta med
på tur, berre mindre, så klart
og eg likar jo å gå på tur
og eg likar natur.
Menskoppen samlar alt blodet opp i seg
og når han er full, så tømmer eg han i do
skyl av han
og det er jo skikkeleg greitt
for gjennom eit heilt liv ville alle tampongane
og binda eg hadde brukt
blitt 28 tonn, tenk det
28 tonn blodige bind og tampongar
rett i søpla.
Men er det ikkje ekkelt,
tenkjer du kanskje, med blodet som
ligg der i koppen, og så må ein
tømme det og så renn det og så
får ein det på seg?
12 13
Og så hugsar eg kor ekkelt det var.
Men etter femten år
er ikkje blodet så ekkelt lenger.
Ein blir van med det. Lærer seg å
leve med det, svømme med det, pule
med det, trene med det. Å sjå det
i doskåla og tenkje: Er du der igjen. Feire det
når ein bur i kollektiv og alle jentene
får mensen samstundes. Fordi det
er slik kroppane våre er, dei
lyttar til kvarandre. Er ikkje det
ganske fint og rart? Å blø
slik mødrene og farmødrene
og alle kvinner har blødd
lenge før tampongar og menskoppar og
bind på butikken, før, då ein måtte
strikke binda sine sjølv.
Og du, dessutan, om du
ikkje liker det eller heilt klarer
å bli van med det,
kan du alltids gå på p-piller,
bruke p-ring eller p-plaster
og hoppe over heile mensen, når du
blir gamal nok (16 år) til å
bestemme sjølv. For det
er det viktigaste, same
kva spørsmålet er, kva som skal
inn eller ut av fitta di
blod, tampongar, pikkar, barn:
Det er din kropp, du bestemmer.
Heilt sjølv.
14 15
Da jeg fikk det, ville jeg ikke ha det. Jeg var ti år, den første i klassen, den
første jeg visste om i alle fall. Jeg forbandt mensen med en annen verden,
med voksne damer, med mammas brukte bind som av og til ble liggende
igjen på badekarkanten. Jeg syntes det var ekkelt. Hver måned. Denne helt
spesielle lukta. Lukta av noe som ikke ble. Av ingenting. Av et ubefrukta egg:
et ikke-liv, ikke-barn, et intet. Men istedenfor å bare være det, bare være
ingenting, så fikk det en farge, en lukt, en væske og et oppholdssted. Og det
hadde ordnet seg en fluktvei mellom beina. Ut skulle det, enten man ville
det eller ikke, dette døde, som ikke var eller aldri ble. Ut skulle det, knust
håp eller lykkelig lettelse, eller begge deler på samme tid. Ut. Lekkende
gjennom truser. Bukser. Gjennom den hvite kjolen til hun i klassen over meg
på skoleavslutningen. Eller senere, som smak på tunga til frigjorte menn
eller frigjorte kvinner, som jeg rødmende leste om. Selv var jeg prippen. Jeg
ville ikke ha det og likevel fikk jeg det som den aller første i klassen min. Det
var varmt. Det var sommer. Jeg sluttet å gå med korte skjørt. Jeg ville ikke
bli voksen, det var ikke bare mensen jeg ikke ville ha, jeg ville heller ikke ha
pupper eller hår på kjønnet. JUVE
NILE
. JU
VENI
LIA.
JUVE
NILE
. JU
VENI
LIA.
17
Jeg stjal mammas bind. Etter at jeg hadde brukt dem, la jeg de blodige
bindene ned i tomme isbokser i fryseren. De ble liggende der lenge, helt til
vi en kveld skulle ha varm eplekake og is til dessert. Det var nesten vinter,
det var snart ikke flere blader igjen på trærne. Jeg frøys. Da jeg så mamma
nede ved fryseren med et frosset, rødt bind i den ene hånda og eplekaka
i den andre, løp jeg opp på rommet mitt. Jeg ventet. Ventet på at mamma
skulle løpe etter og at vi endelig skulle ha den praten. Men det var ingen som
kom opp på rommet mitt. Ingen som snakket om det etterpå. Jeg fikk ingen
gave, slik venninnene mine senere skulle få. De fikk en bok om mensen og en
boks med sjokolade. Ingenting sånt fikk jeg. Ikke et ritual. Skulle jeg bare
fortsette å menstruere sånn i all hemmelighet? I all evighet? Amen, liksom?
Jeg skjulte det for venninnene mine i mange år, med hell. Jeg fortsatte å
stjele bind fra mamma, som alltid sørget for at skuffen var full. Men jeg
ga opp protesten, jeg la aldri mer brukte bind i fryseren. Vi sluttet fred på
denne måten, uten å si et ord, bare ved å gjøre noe, eller i mitt tilfelle ved
nettopp ikke å gjøre noe. Ikke engang dagboka mi fikk vite at jeg hadde
mensen. Hvorfor jeg syntes det var så pinlig, aner jeg ikke. Eller kanskje har
jeg likevel en liten anelse. For meg sto det for syndefallet. Mens for andre
var det jo det motsatte. Mensen var selve paradiset. Det var det voksne livet.
Mange av venninnene mine lengtet og lengtet. De var sint på denne kroppen
som ikke endret seg. Som saboterte deres egen utvikling. Denne kroppen
som nektet å springe ut. Briste. I desperasjon puttet de sokker i behåene,
kanskje til og med ketsjup i trusa? De ville bli voksne fortest mulig, mens jeg
ville forbli barn så lenge det lot seg gjøre. Og det var altså ikke særlig lenge.
Ti år. Innen jeg var tolv var jeg den største i klassen, og puppene struttet,
altfor store til å være barneskolepupper. Så stoppet det opp, plutselig
vokste alle forbi meg. Snart var jeg igjen en av de minste. Jeg ble ungdom,
og det skulle jeg forbli lenge. Lenger enn de fleste venninnene mine.
Juvenile. Juvenilia. Det tok fryktelig lang tid for meg å bli voksen. Kanskje
ble jeg det aldri?
18
Gjennom århundrer har kvinners månedlige
blødninger vært omhyllet av en mørk aura. Selv
om halvparten av jordas befolkning blør fem
dager i måneden i mer enn tretti år hver, er vi
opplært til å late som om fenomenet ikke eksi-
sterer. Mensen har rett og slett vært et skikkelig
tabu – både å ha, snakke om og ikke minst: vise
fram. Tenk bare på hvor mye krefter vi jenter
bruker på å skjule det faktum at vi blør. Vi fyller
handlekurven med produkter vi egentlig ikke
trenger, bare for å skjule bindpakka vi egentlig
var ute etter. Vi står på badet og skrubber lake-
net så ingen skal se de ferske blodflekkene. Det
hviskes i krokene mens tamponger skifter eier
under pulter og kantinebord – som om det skulle
være narkotika vi drev med. For ikke å glemme
det avanserte kodespråket som har utviklet seg,
slik at folk skal slippe å ta det fryktelige ordet
i munnen: tyttebæruka, tante Rød, jordbærtid,
musesyke, nissebesøk eller bare «den uka».
Men nå kan det faktisk virke som om tabuet
rundt mensen er i ferd med å blekne. Da det
norske legemiddelfirmaet Weifa brukte uttrykk
som «tante Rød» og «jordbæruka» i sin reklame
for smertestillende tabletter våren 2015, ble de
møtt med kraftig motstand:
«Det heter MENSEN!!» skrev folk med sprittusj
på plakatene som hang omkring på busser og
trikker.
For nok er nok! Vi er rett og slett møkk lei av at
kroppene våre blir befengt med skam. I løpet av
de siste par årene har det skjedd en menstruell
revolusjon: Vi har fått tegneserier, tv-programmer
og kunstutstillinger som handler om mensen.
I Sverige dukket det til og med opp en egen
mens-organisasjon som vil ha blodet «ut av
trusene og inn i offentligheten». Og da de tre
komikerne Else Kåss Furuseth, Sigrid Bonde
Tusvik og Henriette Steenstrup slo seg sammen
i sceneshowet Mot i brøsta i 2014, handlet tre av
numrene om mensen. I starten av showet truet
trioen med at hele forestillingen skulle handle
om mensen.
«Det gjorde vi for å avlive eventuelle for-
dommer», sa Tusvik senere til Aftenposten.
Hun siktet nok til en snodig forestilling om at
kvinnelige komikere alltid har snakket mye om
mensen.1
Den svenske tegneserieskaperen Liv Ström-
quist snakket om lignende fordommer i en
utgave av det populære radioprogrammet
«Sommar i P1» i 2013. Her fortalte hun om en
DET HAR ALDRI VÆRT MER POPULÆRT Å HA MENSEN ENN NÅ
VI DRUKNER I MENS
VI DRUKNER I MENS 23
samtale hun tidlig i karrieren hadde med en
etablert mannlig kollega på fest. Da hun fortalte
at hun også tegnet serier, sa han:
– Jeg hater serier av kvinnelige tegnere!
– Jaha … hvorfor det? spurte Strömquist.
– Jo, svarte han, – fordi kvinner bare tegner
serier om mens!
Ifølge Liv Strömquist var det sørgelige med
denne historien at mannen bommet fullstendig:
«Jeg skulle ønske at samfunnet rant over av
kvinnelige serietegneres lange, episke utlegnin-
ger om menstruasjon, og at kvinner gjennom
generasjoner hadde tatt for seg dette temaet
med samme intensitet som Ingmar Bergman tar
for seg døden», sa hun. «Men dessverre finnes
det knapt noen tegneserier, bøker, filmer eller
andre kulturelle uttrykk som handler om men-
sen.» Derfor valgte hun å fylle en hel radiotime
med prat om mens, mens og mer mens.
Senere publiserte hun den 40 sider lange
tegneserien «Blood Mountain» som handler om
hvordan synet på menstruasjon har endret seg
gjennom historien. Ofte er den blitt skildret
som noe urent og flaut, men det har også vært
perioder hvor menstruasjonen er blitt løftet opp
som noe mer positivt og livsbejaende. En gruppe
yngre svenske serietegnere ble så inspirert av
Liv Strömquists folkeopplysningsprosjekt at de
ga ut sin egen antologi med tittelen Kvinnor ritar
bara serier om mens.
I boka Periods in pop culture (2012) undersøker
statsviteren Lauren Rosewarne hvordan mens og
menstruerende kvinner har blitt framstilt på tv
og film – fra den blodige skrekkfilmen Carrie i
1976 til nyere serier som Grey’s Anatomy og Mad
Men. Hun konstaterer at svært få av de drøyt
200 scenene hun har studert, skildrer mensen
på en positiv måte. Ofte framstilles den som noe
traumatisk eller ydmykende, og Rosewarne er
derfor bekymret for at Hollywoods behandling
av menstruasjon kan skremme unge jenter til
å tro at det å ha mensen er verre enn det er i
virkeligheten.
Men kanskje dette også er i ferd med å endres?
Det var i hvert fall lite skam og pinlighet over
scenen der kriminalbetjent Saga Norén i tredje
sesong av den populære danske krimserien
Broen kom inn på kjøkkenet til sin mannlige
kollega og spurte: «Kan jeg låne en underbukse?
Jeg har fått mensen.» Kanskje virket replikken
så naturlig fordi vi er vant til at autisten Saga
bryter normer når det gjelder forventet oppførsel?
Vemmelig ble det heller ikke da litteratur-
studenten Sigrid, i den norske filmen Kvinner i
for store herreskjorter (2015) var litt uheldig og
blødde utover sin nye elskers kritthvite teppe.
Tvert imot mente mange at det var en søt og
morsom scene som det var lett å kjenne seg
igjen i.
Sommeren 2015 boltret verdenspressen seg i
nyheten om en helt spesiell idrettsprestasjon.
Det dreide seg om 26 år gamle Kiran Gandhi
som etter ett års trening skulle løpe sitt første
maraton i London. Kvelden før fikk hun mensen.
Og hva gjør du da? Finner fram tampongene, vil
de fleste svare. Men Kiran – som er en engasjert
feminist, har en master i økonomi fra Harvard
og spiller trommer for artisten M.I.A. – begynte
i stedet å tenke på alle de kvinner i verden som
ikke har tilgang på tamponger eller andre hjelpe-
midler. Hun bestemte seg for å rette søkelyset
mot dette vanskelige temaet ved å stille til start
uten tampong. Underveis i løpet kunne hun høre
både slengbemerkninger og snøftelyder fra
publikum og andre løpere som reagerte på de
stadig mer synlige blodflekkene på tøyet hennes.
Men etter 4 timer, 49 minutter og 11 sekunder
med blodslit gjennom Londons gater, kunne hun
lykkelig krysse mållinja, hånd-i-hånd med to
gode venninner.
«Vi løp for kvinner som ikke kan vise
offentlig at de har mensen, og for kvinner som
ikke kan konkurrere innen sport. Vi løp for våre
venner som har lidd seg gjennom perioder med
kramper på jobb, og for kvinner som har over-
levd brystkreft», uttalte Gandhi fornøyd.2
Kiran Gandhi kan altså med rette kalles en
mens-aktivist – og denne formen for aktivisme
sprer seg nå raskt. Mange kvinner har for
eksempel begynt å tvitre om sin egen mens til
politiske motstandere. Den amerikanske milli-
ardæren og presidentkandidaten Donald Trump
ble overøst med slike tweets da han i august
2015 antydet at en kvinnelig programleder må
ha hatt mensen siden hun stilte ham så kritiske
spørsmål.
I Irland mens-tvitrer kvinner til statsmi-
nisteren som en protest mot landets strenge
abortlover. Kvinnen som startet kampanjen
på Twitter – den irske komikeren Gráinne
Maguire – skrev at siden den irske regjeringen
var så opptatt av kvinners formering, burde
landets statsminister få vite alle detaljer fra
irske kvinners menstruasjonssyklus. I Irland
24 25
er abort bare tillatt dersom kvinnens liv er i fare
– ikke kvinnens helse. Kvinner blir også tvunget
til å fullføre svangerskapet selv om fosteret ikke
er levedyktig. Å bryte abortloven kan straffes
med 14 år i fengsel.
I september 2015 kom nyheten om at Barbie
endelig har fått mensen. Det var riktignok ikke
den offisielle Barbie-produsenten Mattel som
sto bak nyvinningen, men kunstneren Nickolay
Lamm, som året før hadde lansert sitt eget svar
på Barbie: Lammily-dukken. Hun er utstyrt med
en mer realistisk kroppsfasong, et par kviser og
noen strekkmerker her og der. Og nå altså med
en egen «mensen-pakke» som inneholder en
truse, bind som kan limes på, en sykluskalender
og et pedagogisk hefte. Dukkeprodusenten skri-
ver på sine nettsider at de håper at dukken skal
kunne lære barn om mensen og gjøre den mer
naturlig.
I oktober 2015 bestemte britiske myndighetene
at sanitetsprodukter som bind og tamponger
fortsatt var å regne som «luksusvarer», og de
rammes dermed av en ekstra høy momsavgift.
Man kan si mye positivt om tamponger, men det
føles ikke akkurat som et luksusprodukt. Så på
Twitter kokte det over av vitser om luksus-mens.
Kvinner skrev om hvor mye de gledet seg til
helgen når de skulle «nyte livet med boblebad,
konfekt og noen luksuriøse tamponger». Og
«siden det er lønningsdag skal jeg virkelig slå
meg løs med en pakke deilige, myke bind».
Tidligere samme år postet den kanadiske
fotografen Rupi Kaur et bilde på Instagram av
en kvinne som lå og sov i sengen med en liten
blodflekk på bukse og laken. To ganger ble
bildet slettet med beskjed om at det ikke fulgte
Instagrams retningslinjer. Rupi Kaur postet da
et brev der hun kritiserte Instagram for å godta
bilder av kvinner i undertøy og bikini, men ikke
tolerere en hverdagslig treningsbukse med en
liten lekkasje. Innlegg hennes ble delt tusenvis
av ganger, noe som fikk Instagram til å snu og
be om unnskyldning.
Til tross for at mye har endret seg, er det frem-
deles en del mennesker som reagerer med avsky
når kvinner er åpne om menstruasjonen sin. Og
det finnes fremdeles mange myter. Nylig kom
det for eksempel fram at den norske læreboka
Førerkort, klasse B advarer kvinner mot å kjøre
bil når de har mensen. I teksten står det at det
finnes «dokumentasjon som viser at mange av
ulykkene der kvinner er involvert, skjer i tiden
like før menstruasjonen». Men hverken Vegdi-
rektoratet eller SINTEF har hørt om noen slike
undersøkelser, så her har antagelig lærebok-
forfatteren tatt seg noen kunstneriske friheter
basert på egne fordommer. Lignende ideer er
gjennom historien brukt som argument for å
stenge kvinner ute fra politikk og samfunn. Så
sent som i 1970 fikk den amerikanske legen og
demokraten Edgar Berman mye oppmerksomhet
for sine uttalelser om at han ikke kunne se for
seg en kvinnelig leder for USA under en nasjonal
krise fordi hennes «rasende hormonelle ubalan-
se» – forårsaket av premenstruelt syndrom –
kunne true folkets helse og sikkerhet.
Som maratonløperen Kiran Gandhi ønsket å rette
oppmerksomheten vår mot, er det fremdeles
mange problemstillinger og tabuer knyttet til
menstruasjon i store deler av verden. Over én
milliard kvinner har ikke tilgang til toaletter.
Dårlige sanitærforhold, mangel på hygieniske
artikler og tabuer bidrar til å skade kvinners
fysiske og psykiske helse. Fremdeles er det
skremmende lite kunnskap om mensrelaterte
sykdommer, for eksempel endometriose, og det
forskes ikke nok.
Det har lenge vært tradisjon at FN markerer
viktige problemstillinger gjennom et helt år.
Visste du for eksempel at 2015 var «FNs inter-
nasjonale år for jordsmonn»? I 2013 markerte vi
«FNs internasjonale år for quinoa» – du vet disse
små matgrynene som ligner litt på ris. Før det
igjen kunne både poteter, ungdom og flagger-
mus bli markert gjennom sitt eget FN-år. Så hva
med å rydde plass til et realt mensen-år? FNs
internasjonale år for mensen? Da måtte Kongen
og statsministeren bli nødt til nevne tabuordet
i sine nyttårstaler, og det ville ha blitt slutt på
«jordbæruka» en gang for alle. Vi hadde fått
mensdemonstrasjoner i gatene og mens-
festivaler om sommeren, der folk gikk omkring
med T-skjorter og plakater som krevde «gratis
bind til alle!»
Det er lov til å drømme.
La oss seile på mensbølgen en stund til!
1. «Vi må snakke om mensen», Aftenposten, 9.2.2015
2. «Nektet å løpe maraton med tampong. Lot heller blodet renne.» Dagbladet, 10.8.2015
3. «Irske kvinner tvitrer om mensen mot abortlov», Aftenposten, 11.11.2015
26 27
28 29
0 Då eg var 13, var eg ein stein. Iallfall mot foreldra mine. Eg hadde masse
følelsar inni meg, men ingen utanpå. Eg fortalde dei ingenting, dei visste
lite om meg og kunne ikkje stole på meg. Ikkje fordi det var slik eg ville
ha det, men fordi eg ikkje greidde å vere slik eg hadde mest lyst til å vere.
Den gongen var alt så strevsamt. Eg syntest det var problem på alle
kantar, med venner og gutar og skule, ein kunne aldri slappe av! Hadde
nokon fortalt meg den gongen kor fint livet skulle bli berre kort tid etterpå,
og at det berre gjaldt å halde ut litt til, så ville eg ikkje trudd på det.
Ein dag kalla foreldra mine inn til familieråd. Alle skulle møte opp ved
det store bordet i stova etter middag. Mamma, pappa, bror min og eg.
Familieråd kunne ofte dreie seg om å fordele plikter: kven som skulle
vaske badet kvar fredag, kven som skulle støvsuge tv-stova og så vidare,
men det kunne òg handle om kor me skulle reise på sommarferie for
eksempel.
Men første punkt på saklista ved dette familierådet omhandla ikkje
plikter eller reiser, det omhandla meg. «Me har lagt merke til at du av og
til vaskar klede utan å fylle maskinen heilt opp», sa mor mi, møteleiaren.
«Det er uøkonomisk. Ofte har du vaska berre éi truse.»
Mens eg sat og høyrde på, begynte det å prikke bak augo, er det
muleg, tenkte eg, forstår dei ingenting. Det var dei tre mot meg, dei sat
og venta på at eg skulle svare for meg. Det gjekk eit ras i meg. Utan eit
ord skauv eg stolen ut frå spisebordet og sprang ut av stova, byksa opp
trappene i fire steg og inn på rommet mitt, mens foreldra mine og bror
min blei sitjande forvirra tilbake. Eg kasta meg oppi senga mi og kraup
under dyna. Der låg eg, og høyrde hjartet dunke hardt, fort.
Eg hugsar ikkje kor lenge eg låg der før eg høyrde steg i trappa. Så
banka det på døra. Eg ville, men eg greidde ikkje å svare. Kan eg komme
inn? høyrde eg mor mi spørje, og eg greidde ikkje få fram noko no heller.
Til slutt opna ho døra sakte på gløtt og stakk hovudet forsiktig inn. Eg
stirte ned i dyna og kjende korleis kjevemuskulaturen blei hard. Eg låg
der og var Steinen.
FAMILIE-RADFAMILIE-RAD
0
31
Mor mi kom så vidt innafor døra og stilte seg på golvet på god avstand
frå senga mi. Det var stilt litt. Eg høyrde at ho trekte pusten og tok sats.
Har du fått mensen? sa ho, forsiktig, alvorleg, til slutt, og eg kunne
høyre korleis ho hadde vurdert fram og tilbake om ho skulle seie det venninne-
aktige «mensen» eller det vaksne «menstruasjon».
Eg begynte å gråte.
Ho sette seg varsamt, varsamt på sengekanten. Ingen sa noko på nokre
sekund.
Kva tid? spurde ho.
For eitt år sidan, pressa eg fram, med tjukk stemme, som om eg hadde
ein potet i halsen. Og med det same eg hadde sagt det, såg eg kor lei seg ho
blei, kor fortvila ho blei over at eg hadde halde det hemmeleg så lenge.
Men korleis har du fått tak i …? sa ho.
Eg stal frå deg.
Bind?
Og tampongar, kviskra eg og nistirte ned i det raudprikkete dynetrekket.
No fór det noko endå meir fortvila over ansiktet hennar.
Men kjære deg – dei er jo for vaksne damer!
Eg svelgde og tenkte på dei tørre, tjukke tampongane eg hadde strevd
med å skubbe inn i meg, alt for å unngå ein reprise av det som skjedde i
musikktimen den gongen då eg midt mellom to blokkfløytesongar såg ned
og til min uendelege skrekk oppdaga at stolen eg sat på, var blitt raud! Og
eg hadde for første og siste gong heilt lys dongeribukse!
Ingen av oss sa noko, verken steinen under dyna eller den mjuke mam-
maen på sengekanten. Ho såg framleis trist ut. Eg angra på at eg hadde
halde det hemmeleg så lenge. Men mens eg låg slik, under dyna, begynte eg
å kjenne eit sinne. For kvifor måtte det vere så hemmeleg? Kven er det som
har gjort mensen, av alle ting, til ei så stor greie at det er heilt nødvendig å
vere flau i eit heilt år, og stele bind og tampongar i skapet slik at ein i tillegg
til å skamme seg òg skulle ha dårleg samvit? Ikkje jenter – då eg først fekk
mensen, sa eg det med éin gong til to eldre venninner, og dei gratulerte meg
og klemte meg og gav meg bind, og eg følte meg så stolt og glad. Og så sa
dei at no måtte eg seie det til mor mi, men det greidde eg ikkje.
Korleis kan det ha seg at noko som alle jenter får, før eller seinare, og
som er teikn på at du er frisk, og ikkje barn lenger, eit teikn på at du sjølv
kan få barn ein gong langt inn i framtida, om du vil: Korleis har samfunnet
greidd å gjere det til noko flaut? Eg blei meir og meir irritert. Steinen begynte
å gløde på innsida. Eg tenkte på korleis læraren vår utan eit ord hadde
hoppa rett over dei sidene i læreboka som handla om mensen, fordi han òg
syntest det var flaut, og korleis gutane i klassen, dei utruleg små og barns-
lege idiotane, erta oss og ustanseleg spurde oss om me hadde fått mensen
– og det tåpelegaste av alt var at me tok oss nær av det.
Når det er slik som dette no, tenkte eg, må gudane vite korleis det var
før, då mamma var lita, då var det vel endå flauare. Stakkars henne. Og
no sit ho her og ser at det framleis er flaut, tretti år seinare. Tenk om eg
sjølv ein gong får ei dotter, tenkte eg, skal ho synast det er like flaut med
mensen? Vil eg bli nøydd til å kalle inn til familieråd for å få henne til å
snakke med meg?
Det bobla inni meg. Og då eg gløtta så vidt opp på mor mi, syntest eg
det kunne sjå ut som det bobla i henne òg. Kanskje sat ho og tenkte akkurat
det same som eg, på kor idiotisk det var å vere flau over noko ein eigentleg
skulle vere stolt av. Eg såg for meg læraren vår, kor raud i toppen han hadde
vore då han liksom umerkeleg fekk oss til å hoppe over dei sidene, ein vak-
sen mann! Og dei ørsmå, urbarnslege, underutvikla gutane i klassen, med
sine lyse stemmer, som barnehagebarn samanlikna med oss jentene, eg såg
dei for meg med altfor store luer, dei var så små at dei nesten ikkje greidde
å bere skulesekkane sine, og det bobla meir og meir, og det bobla over, og
eg begynte å le, der under dyna. Og mor mi såg først overraska på meg, og
så fór det ein lettelse over ansiktet hennar, og ho begynte å le, ho òg, først
forsiktig og så trillande.
I morgon, sa ho, då kan eg ta meg fri litt tidlegare frå jobb. Og så
køyrer me til byen, berre du og eg. Så et me noko god mat, og så trur
eg at me må kjøpe nokre bh-ar til deg. Har du lyst til det?
Eg nikka, varm i ansiktet av latteren.
Og kanskje eit par esker tampongar, sa eg. Helst dei aller minste.
32 33
Det er vått i trusa, men ikke på den deilige måten. Det er sommerferie, det
er den siste sommerferien jeg er med mamma og pappa på tur, den siste
jeg gidder, men det vet jeg ikke ennå. Vi ligger til kai et eller annet sted på
Sørlandet, eller det vi kaller Sørlandet, kanskje er vi ikke kommet lenger enn
til Larvik. Det er sol ute, pappa står på brygga og prater med en båtnabo eller
noe, men jeg er nedi båten, for i trusa er det seigt. Jeg drar den ned på låra,
bak den tynne dodøra som er mest som et symbol: tynn, plastaktig, med
stripemønstre som minner om lys sjokoladeglasur – jeg liker den ikke, men
har ikke tenkt over det før jeg står der med nakken bøyd og kikker på dette
som kroppen min har lagd. Det er mørkt og seigt, ikke noe som renner, men
noe som har samlet seg opp og satt seg fast i den hvite trusa. Trusa er slitt,
det er i hvert fall bra, for denne må jeg kaste, hvordan skal jeg bli kvitt den
uten at noen finner den? Mamma er i nærheten, mer som en slags skygge
enn et menneske, og hun må ikke åpne den døra nå. Er du klar? sier hun ute
i rommet som er halvveis ute og halvveis inne. Cockpiten, ordet er så flaut,
jeg sier alltid bare uterommet. Det er et utydelig rom, akkurat som mamma
er utydelig, hun er mer en tåkete fare enn et menneske for meg, der jeg står
med trusa på låra, og vi skal ut og handle – jeg har brukt altfor lang tid alle-
rede. Mamma, mamma, det er noe …, prøver jeg å si, men det kommer verken
konsonanter eller vokaler, bare en sjuk, hes hvisking. Jeg klarer ikke å si noe,
for det ser sjukt ut, det som har kommet ut av meg. Om det er bæsj, har
DET ER BARE JEG SOM HAR DARLIG TID
DET ER BARE JEG SOM HAR DARLIG TID
0 35
det kommet ut uten at jeg har merka det, som på en unge, og jeg er fjorten.
Dessuten er det så midt i, seigt og ekkelt midt mellom beina, og ikke utafor
der rumpa snurper seg inn til et hull. Men om det er mensen, må det være
feil mensen. Jeg må være sjuk, for blod skal være rødt, og om det kommer
noe brunt ut av tissen, må det være like feil som når det kommer blod ut av
rumpa, som er en sjukdom som bare leder én vei – bestefaren til Janne døde
sånn.
Jeg skjelver på henda, papiret fra rullen på dodøra renner utover, jeg
må skjerpe meg, mamma og pappa kan ikke komme inn. Tenk om de plut-
selig står i det halvmørke, trange båtrommet, i salongen som alltid lukter
litt våt sofa. Kommer! klarer jeg å si, jeg vinner litt tid, og endelig klarer jeg å
brette papiret. Jeg tørker av det verste brune klisset, må nesten skrape for
å få med de små, brunaktige klumpene, bretter og bretter og putter papir-
klumpen i lomma. Jeg myser idet jeg drar opp døra, det er så lyst. Der er du,
sier mamma, og jeg prøver å hoppe normalt over til brygga, gå normalt på
fortauene, jeg har planen klar, jeg må bare finne en do. Jeg vet til og med
hva jeg kan svare om de sier noe, jeg kan si at jeg har gått for mye med vått
badetøy, da er det greit å tisse hele tida, men de prater om et eller annet vik-
tig, noe i verden, når de prater sånn, kan de ikke se at det er noe med meg.
Dameskiltet er noe av det første jeg ser i butikken. Jeg blir så letta at
jeg glemmer å holde igjen, noe varmt bobler ut av tissen, jeg må stramme
den, er tissen en muskel man kan stramme? Går så normalt jeg kan bort til
døra, nikker til mamma, det er innlysende at jeg må. Jeg sjekker låsen to
ganger, det holder, og så åpner jeg shortsen, heldigvis har jeg olashortsen og
ikke den hvite. Jeg tar den av og henger den på knaggen, den er bedre enn
det flekkete, grå gulvet. Så trekker jeg trusa forsiktig ned, den er tung, bobla
er rustrød, ikke like brun som i båten, og bløtere, det må ikke smitte over på
noe. Jeg hiver trusa i søpla og dekker den med tørkepapir. Lager en klump
av mer dopapir, putter den opp i tissen, det svir, jeg grøsser, men om jeg ikke
kan stoppe det fra å putre ut, må jeg stoppe det der det kommer fra.
Mamma og pappa har kommet til fiskedisken, de snakker om noe vanlig
nå: Hva med reker? I sakte fart, det er bare jeg som har dårlig tid. Jeg går
nedover alle radene. Ser noen meg fra siden nå, kan de se at jeg leter etter
noe. Men jeg må. Jeg svetter, jeg har aldri gjort noe sånt før. Jeg tar den
minste pakka. Skjelver og kaldsvetter, men jeg vet hvilken jeg skal ta, den
er rosa og bløt, tolv bind, det går fort – det er alt det andre som tar så lang
tid, mamma og pappa og mat, men jeg kan ikke gå på do en gang til, da vil
alle i butikken skjønne det. Jeg må gå ut sammen med dem. Sammen med
mamma og pappa vekker jeg ikke oppsikt, og butikkdama glor ikke på meg i
kassa, men på pappa, som er pen, det har jeg skjønt for lenge siden.
36 37
Vi går mot båthavna, endelig tilbake til båten, jeg med en dopapirklump inni
tissen, men jeg vet hvordan jeg skal feste bindet, og jeg har bare litt vondt
nederst i magen, en blanding av et press og en slags glød – å være sjøsjuk er
verre, og det har jeg ikke vært i år.
Neste morgen er det rødt, og mamma får vite om det. Jeg har fått det,
sier jeg bare, og peker på shortsen der låra møtes. Hun spør om det er vondt,
sier hun skal sørge for riktig utstyr, og så ler vi. Så får antakelig pappa vite om
det, for mamma sørger for at de viktige tinga kommer dit de skal, sånn at alt
kan fortsette.
Etter fire og en halv dag stopper det helt, det er ikke en dråpe på det
svette bindet. Jeg har fem igjen, men hjemme har mamma flere, vi kommer
ikke til å gå tom, det vet jeg, jeg har kikka inn i det skapet ofte. I Tvedestrand
snur vi, for snart begynner skolen, men vi rekker å stoppe hos farmor på
Tjøme, og jeg bader masse, selv om det regner. I klassen ser alle like ut
som før, bare brunere, og neste gang er blodet rødt med en gang. Snart blir
mensen vanlig, snart blir den kjedelig og i veien, til og med, men jeg er ikke
sjuk. Jeg er cirka sånn man skal være. I alle fall på det her.
38 39
Og så, plutselig en dag, var det der. Det. Det i trusa. Jeg hadde dratt buksa
ned på knærne, skulle bare tisse, satte meg, doen var kald mot rumpa, had-
de ansiktet vendt mot vinduet, før jeg snudde hodet, tilfeldig, ikke av noen
spesiell grunn, og blikket mitt stoppet ved trusa der nede, mellom beina
mine, nesten skjult inne i dongeristoffet. Blod. Det var blod i trusa.
Uten at jeg hadde visst det, uten noen beskjed, uten at det var planlagt,
uten at jeg kunne planlegge, så bare kom det, bare var der. Nei. Nei. Nei. Ikke
det. Ikke nå. Jeg vil ikke, tenkte jeg, vil ikke nå. Ikke nå, ikke ennå.
Jeg vendte hodet oppover mot vinduet igjen. Utenfor så jeg veggen på
nabohuset. Den var gul, som vanlig. Treet sto der også, som vanlig. Fra den
andre naboens leilighet hørtes kjappe radiostemmer, altfor høyt, som vanlig.
Men der nede, i trusa, var ingenting vanlig. Treet sto der, radioen pratet, veg-
gen var gul. Hvordan kunne dette ha skjedd? Når alt var så vanlig, hvordan
kunne noe sånt skje, når jeg ikke var klar, når jeg ikke ville det engang?
Men … kanskje var det ikke der. Jeg holdt blikket festet på veggen, den
gule veggen og treet der ute. Kanskje var det bare en skygge, det i trusa.
DETDET41
Jeg forsøkte å bevege meg, flyttet beina litt, slik at dongeristoffet ble
liggende annerledes. Det måtte være en skygge.
Jeg stirret ut av vinduet til jeg ikke klarte lenger, til hodet vendte seg
ned av seg selv, måtte bare se. På blodet.
For det var der fremdeles, selvsagt var det der, noe slikt kom, og gikk
ikke sin vei. Det skulle være der hele tiden nå, hver eneste måned, jeg visste
jo det. Noe fremmed, og likevel mitt.
Så brunt blodet var. Ingen hadde sagt at det skulle være så brunt.
Som om det ikke egentlig var blod … Jeg trodde det skulle være rødt, rødt
skrubbsårblod, ikke rustent som dette, skittent, som blod blandet med jord.
Kanskje det var noe galt med meg? Med blodet mitt? Ikke bare hadde det
kommet, selv om jeg ikke ville, men det var noe galt med det også. Ja, noe
galt, helt sikkert.
Og var det ikke altfor tidlig? Jeg var ikke tretten engang, skulle ikke
dette vente til jeg ble tretten? Ingen av de andre venninnene mine hadde
fått det. Jeg var sikker, de ville sagt noe. Jeg var den første. For de ville vel
sagt noe?
Jeg tørket meg, det ble blod på papiret, ikke mye. Jeg tørket igjen.
Kanskje dette var alt, kanskje stoppet det nå. Tenk om det kunne stoppe.
Jeg rev av mer papir, tørket meg igjen, ville ha det helt vekk. Men papiret ble
fremdeles farget, og fargen endret seg, nå var det rødere, mindre rustent,
mer blodaktig. Det kom ikke til å stoppe. Jeg satt der, med dette blodet som
rant ut av meg, og det kom ikke til å stoppe.
Jeg rev av enda mer papir, en lang remse, så brettet jeg det, først
dobbelt, så igjen og igjen. Til slutt ble det ganske tykt, burde holde en stund.
Jeg reiste meg, dro underbuksa nesten på meg, så dyttet jeg papiret inni,
oppå der jeg trodde flekken var, men uten å ta på den, ville ikke få blod på
fingrene.
Jeg dro i håndtaket på do, vannet strømmet ned, papiret med blod for-
svant heldigvis, ble dratt vekk. Så vasket jeg hendene nøye og åpnet døren.
Mamma satt i stua, hun hadde en grønn strikkejakke på, den samme
gamle strikkejakken med treknapper, den hun alltid hadde hatt, den vanlige.
Med den vanlige kaffekoppen i hånden, den med ender, som jeg hadde gitt
henne til jul en gang for mange år siden, en gang i tiden da jeg var opptatt av
sånne ting som søte ender.
Hun så ikke engang opp da jeg kom inn. Jeg trakk pusten, ble nesten
sint. At hun ikke så på meg … Du må jo se på meg, fikk jeg lyst til å rope, jeg
står jo her og ingenting er vanlig. Og jeg vil det ikke, men det er sånn likevel!
Men hun bladde bare fra en side til den neste i avisen.
Så sa jeg det. Ropte det ikke, men sa det ganske lavt:
«Det er blod i trusa mi.»
Hun løftet hodet, øynene utvidet seg litt, hun spurte ikke «hva var det
du sa», men det så ut som om det var det hun tenkte. Og jeg trengte ikke si
det på nytt, for jeg var sikker på at hun hadde hørt det første gangen. Jeg sa
det likevel, høyere, det var nesten som om det hjalp litt, å bare si det sånn.
«Det er blod i trusa mi.»
Hun reiste seg, og nå hadde hun helt sikkert hørt. For hun vred på
munnen, først som om hun var trist, og øyene ble blanke, og kanskje var hun
trist. Men så smilte hun, mens det fremdeles glitret i øynene.
Og så gikk hun mot meg, hun gikk fort mot meg, med utstrakte armer,
og klemte meg.
«Men kjære, kjære jenta mi.»
Jeg sto bare der, hva annet skulle jeg gjøre? Visste ikke om det var
meningen at jeg skulle klemme tilbake. Fantes det noen regler for hva man
skulle gjøre?
Hun klemte meg litt til, så strakte hun armene ut, holdt meg fast og så
på meg.
«Gratulerer, ungen min!»
Gratulerer? Skulle jeg svare takk? Var det noe å bli gratulert for? Det
skjedde med alle, måtte vel skje, og det var ingenting jeg hadde gjort for at
det skulle komme.
Vi gikk tilbake til badet. Hun åpnet nederste skuff. Jeg visste jo egent-
lig at det var der de lå, bindene. Jeg kunne husket på det i sted, da jeg var
der, men hadde glemt det. Jeg kunne latt være å si noe i det hele tatt, bare
funnet det jeg trengte. Men jeg hadde ikke tenkt sånn, at det kunne være en
mulighet.
42 43
«Se her, du bare drar av limbåndet på baksiden og fester det i trusa.»
Hun viste.
«Men hvor i trusa, da?»
«Midt i. Du merker nok hvor det passer best.»
Hun ga meg en klem til, strøk meg over håret. Så gikk hun ut. Før hun
skulle lukke døra, snudde hun seg.
«Vet du hva, nå går vi ut og feirer.»
Hun smilte igjen, og så lukket hun døren stille etter seg.
Feirer? Skulle vi feire? Jeg dro av meg bukse og truse, fant en ny på sno-
ren over badekaret. Var det noe å feire?
Hun mente visst det. For da jeg var ferdig på badet, sto hun klar i gan-
gen, med kåpe over den grønne strikkejakken.
Vi gikk på restauranten rett rundt hjørnet, den kinesiske. Mens jeg gikk,
kjente jeg bindet i trusa. Satt det rett? Tenk om det blødde utenfor?
Maten kom fort, en ung dame plasserte tallerkenene foran oss, hun had-
de det også, blodet, kanskje hadde hun det akkurat nå. Jeg så meg rundt,
kanskje satt halvparten av damene i lokalet og blødde?
Den sursøte sausen var brunrød på farge. Jeg spiste uten å se på den.
Mamma bøyde seg fram og strøk meg over håret enda en gang. Så løftet
hun glasset og smilte.
«Skål!»
«Skål», sa jeg, og visste ikke hva vi skålte for.
Bindet satt skjevt, jeg var sikker på at det satt skjevt, jeg tok en bit til,
men klarte ikke å tygge. Det kom til å bli blodflekker på buksa, på det lyseblå
trekket på stolen under meg. Jeg reiste meg fort.
«Må bare på do, jeg.»
Der inne lukket jeg døren bak meg. Igjen satt jeg på do. Var det sånn
det skulle bli? Skulle jeg liksom bo på do fra nå av?
Men bindet satt som det skulle. Blodet var helt rødt nå, ingenting igjen
av det brune. Akkurat som det skulle. Det var ikke noe galt med meg. Alt var
greit, mer enn greit. Det var som det skulle. Jeg hadde bare fått mensen.
Nei, ikke bare. Jeg hadde fått mensen.
Får originalen på mandag.
44 45
I heis. Bak scenen. I mellomtiden. I kontraktsmøte.På flyet. I 1996, juli. I Los Angeles. På fredag. Underveis. I fullt alvor. På date. På liksom. På lydsjekk. I fire dager, fem.I solidaritet. På Söder. I telt. I begravelse. I rute. På eksamensdag. Rundt Sognsvann.Opp ned. På kino. I Paradisbukta, nesten sommer.Synkronisert. I helga. På Spellemannprisutdeling.På Saudehornet, 1303 moh. I grevens tid. Igjen.1996–1996– 47
Den kanadiske poeten og fotografen Rupi Kaur
la i 2015 ut et bilde på Instagram av en kvinne
som lå i en seng med en blodflekk på bukse
og laken. Fotografiet kom fra Kaurs fotoserie
«period.», og ble slettet ikke bare én, men to
ganger med beskjed om at det ikke fulgte
Instagrams retningslinjer. Rupi Kaur postet da
et brev der hun kritiserte Instagram for å godta
seksualiserte bilder av kvinner i undertøy og
bikini, men ikke i en treningsbukse med blod på.
Innlegget ble delt tusenvis av ganger, og fikk til
slutt Instagram til å snu og be om unnskyldning.
Du kan lese hele brevet på www.rupikaur.com.
57
Jeg er åtte år og bor fortsatt i Somalia første
gang jeg hører om mensen. Kusina mi, Ayan,
ligger på kjøkkengulvet i fosterstilling og skriker
av smerte. Bestemor sitter ved siden av henne
med et vått tøystykke som hun prøver å holde
mot pannen hennes. Hun ser hardt på meg, jeg
går ut.
Senere samme dag spør jeg bestemor om hva
det var som feilte henne. Hun forteller at Ayan
har kommet i den alderen da hun vil få «kvinne-
dager» en gang i måneden. Jeg spør hva «kvinne-
dager» er, og hun forklarer ganske enkelt at det
er de dagene i måneden når jentene blør fra tis-
sen. Men ikke tenk på det, sier hun, det er lenge
til det er din tur. Jeg puster lettet ut og tenker at
kanskje, hvis jeg er heldig, vil det ikke bli min tur
noen gang.
Bestemor kunne også fortelle at det ikke var alle
jenter som hadde slike smerter som Ayan under
kvinnedagene. Det var jentene som var jomfruer,
ordentlige jenter, som fikk ekstra vondt. Mange
år senere skjønte jeg at denne myten faktisk
henger sammen med omskjæring. Sterke mens-
smerter regnes ofte som et tegn på at man er
ordentlig omskåret, siden blodet i slike tilfeller
ikke flyter, men drypper. Det er visstnok forfer-
delig vondt. Sterke menssmerter varsler dermed
om en ærbar jente.
Etter hvert la jeg merke til at Ayan prøvde å slip-
pe unna skolen når hun hadde «kvinnedager».
Hun hadde vondt, og hun var livredd for å blø
gjennom skoleuniformen. Hun hadde gjort det
en gang før, og det var helt krise. I tillegg til at
hun ble mobbet for det av medelever, fikk ikke
«HALLO! DU FUNKER!»
«HALLO! DU FUNKER!»
59
bestemor vekk alle flekkene fra uniformen, så
hvis man så nøye på skjørtet, kunne man fortsatt
skimte de mørke flekkene, også etter at det var
vasket. Besteforeldrene mine hadde ikke råd til å
kjøpe ny uniform til henne. Etter en stund drop-
pet hun ut av skolen.
Da jeg selv fikk mensen, var det i et moderne
Norge. Her i vesten har vi tilgang til både bind
og tamponger og steder å skifte, men mam-
ma brukte likevel det samme, litt unnvikende
uttrykket som bestemor, «kvinnedager». Og det
er nettopp det vi er når det kommer til mensen.
Unnvikende. Menstruasjon er noe alle kvinner i
fertil alder får hver måned, og likevel er mensen
som fenomen totalt fraværende i det offentlige
rommet. Mytene rundt det å ha mensen lever
derfor fremdeles i beste velgående her i vesten
også. Jeg har møtt mange unge, norske jenter
som tror at man kan miste jomfruhinnen hvis
man bruker tampong, at man ikke kan svømme
hvis man har mensen og at man ikke kan bli gra-
vid hvis man har sex under mensen.
Den sterkeste myten var og er fortsatt at man
er uren. Derfor får ikke muslimske jenter som
har mensen be i moskeen, faste eller røre ved et
eksemplar av Koranen. Gifte muslimske kvinner
får ikke dele seng med ektemennene sine. Ifølge
Bibelen blir alt en menstruerende kvinne ligger
i eller sitter på, urent, og dersom en mann rører
ved noe hun har sittet på, skal han vaske klærne
sine og bade. I flere religioner kan kvinner heller
ikke delta i begravelser hvis de har mensen.
Listen er lang når det kommer til hvordan de
store religionene påfører menstruerende kvinner
skam.
Kilder:
Strømmestiftelsen v/Kristine Storesletten Sødal, kronikk i Dagbladet 8. mars 2016.
http://www.dagbladet.no/2016/03/08/kultur/meninger/debatt/8mars/mensen/43425782/
Og selv om det er 2016 og verden har kommet
mye lenger siden min kusine droppet ut av sko-
len på grunn av kraftige smerter og mangel på
ordentlige bind eller tamponger, er den samme
problemstillingen dessverre fortsatt en realitet
i dag. Ifølge Strømmestiftelsen holder én av ti
jenter i Afrika seg borte fra skolen når de har
mensen, kanskje først og fremst på grunn av
skam, men også på grunn av mangel på bind,
tamponger og steder å skifte. For mange er det
å få mensen begynnelsen på slutten av utdan-
ningsløpet. Mensen er dermed noe som hindrer
mange jenter i å ta utdanning og frarøver dem
mulighetene for en fremtid. Hva kan vi gjøre for
å få en slutt på det?
Vi må snakke mer om mensen! Vi begynner her
og nå. Jeg ønsker meg en saklig, faktabasert
diskusjon i det offentlige om hva mensen er, og
hvor vi avliver mytene. At vi gjør det lettere for
alle jenter å snakke høyt om mensen. At vi på sikt
kan hjelpe våre medsøstre i den tredje verden
ved at vi fjerner skammen, og ikke minst pusher
politikerne våre til å bidra til prosjekter som gir
jenter tilgang til rent vann og bind.
Min sykepleiervenninne sa her om dagen at men-
sen er kroppens månedlige «Hallo! Du funker!».
Det gidder vi rett og slett ikke å skamme oss
over.
60
Da han endelig står foran meg igjen, skjønner jeg at det er nå jeg må tørre.
Jeg kommer ikke til å lure på hvor han har vært. Jeg kommer ikke til å ikke
bry meg om hva han har gjort på andre fredager og lørdager de siste ukene,
og jeg bekymrer meg ikke for om han skal videre til et annet sted i kveld.
Isteden brer en tilfredsstillende ro seg inni meg, nesten som varm melk. Nå
gjelder det.
Han står i stua, vendt mot meg, og drar hånda gjennom håret. Han er lavere
enn jeg husket, men T-skjorta sitter akkurat likt over brystkassen som de
andre gangene. Jeg har fantasert så mye om den overkroppen. Hvordan den
lukter og smaker, hvordan den føles under håndflaten.
Jeg tar av meg skoene og går inn i leiligheten. Jeg står og vipper på dør-
stokken mellom gangen og stua. I hånda har jeg en plastpose med øl som
dunker mot leggen: Lyden er et løfte om en kveld jeg har fantasert om i flere
uker. Da han går bort til sofaen, følger jeg etter, setter meg ned ved siden
av ham og åpner en ølboks. Skummet renner over kanten, nedover hendene
mine, og han kikker på meg. Jeg kunne ha gjengjeldt blikket, men jeg gjør
det ikke, ikke ennå.
Han prater med noen, jeg prater med noen andre. Det går en elektrisk bro
mellom ryggene våre som han ikke har lagt merke til ennå, men jeg kjenner
lukten hans gjennom alle lagene med klær. Etter tre øl og to timer danner
det seg et dansegulv på stueteppet, og jeg reiser meg og forsvinner inn i
havet av mennesker. Vi danser med hendene mot taket, bassen dunker mel-
lom ribbeina. Jeg biter meg i leppa og lukker øynene, lar meg kaste rundt
mellom kroppene. Det renner øl nedover håndleddene mine, det klistrer seg
under sokkene. Da jeg ser bort på sofaen, sitter han der fremdeles. Han har
Oversatt av Line Almhjell
0 NA SKJER DET
NA SKJER DET 63
«Nakken din er så sykt bred», sier jeg og han ler og svarer takk, etter-
fulgt av et forsiktig spørsmålstegn. Han tar lydløst av meg kjolen. Han knyter
opp skoene mine. Han beveger seg helt naturlig blant klærne mine, hekter
av og knepper opp. Til slutt står vi i bare undertøyet, ler stille og jeg kjenner
hud som smelter sammen, at jeg blir en del av lukten hans.
«Vi går inn til meg», hvisker jeg.
Han ligger oppå meg på jenterommet, stryker nesa langs kragebeinet
mitt, legger tunga mot gåsehuden. Jeg har gåsehud over hele kroppen. Hver
eneste synapse i meg har lengtet etter vekten av ham, å kjenne disse skuld-
rene mot mine. Han stikker en pekefinger inn under strikken på trusa mi, ved
hoftebeinet, og prøver forsiktig å dra den av.
«Vent litt», puster jeg inn i øret hans, «jeg skal bare hente noe.»
Jeg glir ut av senga, lister meg ut av rommet og inn på badet, finner
fram et håndkle. Etter at jeg har dratt ut tampongen, blir jeg stående foran
speilet og se meg selv i øynene. Brystet er rødflammet og hjertet mitt er på
vei ut av kroppen. Nå skjer det.
Han brer håndkleet over lakenet, og så ligger vi med hverandre. Først rolig.
Først metodisk og kanskje i takt med musikken på festen vi forlot for litt
siden. Men så i takt med oss, i takt med pulsen ved kjevebeinet hans, under
håndleddet mitt. Han hvisker små bokstaver i øret mitt og kysser meg så
dypt at jeg ikke lenger vet hvem som er hvem. Det rykker og vibrerer og han
tar meg i hånda, hever et forbauset øyenbryn, og rett før han kommer, åpner
han øynene og ser på meg. Det er som om pupillene brenner hull i mine. De
er nattsvarte og glitrer som et mystisk, trolsk tjern langt inne i skogen et
sted. Jeg kan ikke beskrive det bedre, øynene hans er overjordiske. Etterpå
glir han ut av meg, og da han løfter på dyna, lyser det røde på håndkleet mot
oss. Knallrødt, som bringebær og markjordbær. Han drar en finger langs
innsiden av låret sitt og viser den til meg.
«Hei sann!» sier han. «Du har merket meg.»
Jeg svarer med et halvt smil, munnen helt inntil hans: «Om jeg har.»
ansiktet vendt mot oss nå, drikker vin rett fra flaska og titter fram fra under
luggen. Jeg vet ikke hvor gammel han er. Nakken er fremdeles for bred i
forhold til skuldrene, det spisse adamseplet stikker ut. Proporsjonene er nye,
men blikket er fast, insisterende. Seksten? Sytten? Jeg må ha ham. Jeg må
tørre.
Kameratene hans kommer ut fra kjøkkenet og setter seg sammen med ham.
De roper inn i øret hans fordi musikken er så høy, flaska sendes rundt. Jeg
har flyttet meg til utkanten av dansegulvet, løfter bare føttene i takt med
musikken nå og da. I lomma på kjolen vibrerer telefonen min, meldinger som
vil vite hvor jeg er, om jeg skal være med på det nachspielet, om jeg vil fort-
sette festen et annet sted: langs en T-banelinje eller i noens sofa. Men det
kan jeg ikke. Ikke nå som jeg er så nærme. Da han endelig begynner å fomle
etter røykpakken i hettegenseren, vet jeg at tiden er inne. Jeg følger etter
ham langs veggene, forbi festen og ut i trappeoppgangen. Han bruker hele
kroppen til å skyve opp døra til bakgården og holder den opp for meg med
venstre fot. Jeg nikker som takk.
Vi står ved siden av hverandre i januarmørket og hjulet på lighteren hans er
ødelagt. Selvsagt er det ødelagt. Jeg klemmer min egen lighter i knyttneven,
det grøsser deilig nedover armene da han endelig snur seg:
«Kan jeg låne din?»
Vi tar sykkelen hans hjem til meg. Jeg legger øret mot ryggen hans mens
han sykler gjennom gatene. Skjerfet hans slår mot kinnet mitt, brystkassen
hever og senker seg under håndflatene mine. Den er akkurat slik jeg fore-
stilte meg. Da vi står utenfor porten, er pusten hans søt og raspende, og jeg
drikker i store slurker da han presser munnen mot min. Sødmen siver ut av
ham og inn i alle organene mine, legger seg over lungene som et mykt teppe.
Stille tar vi av oss ytterklærne i gangen. Jeg lytter etter foreldrene mine,
men de hører oss ikke. Jeg lar fingrene gli gjennom det mørke håret hans,
over nakken.
64 65
66 67
Dette er eit brev, og det handlar om mensen. Det
er sikkert ikkje så overraskande, ettersom dette
brevet står i ei bok om mensen. Men uansett. Her
er kva eg kunne tenke meg å seie om mensen:
Mensen fekk eg då eg var 13 år. Eg baka ei sjoko-
ladekake til heile familien, og så sneik eg med
meg eit stykke og eit lite bursdagslys og fyrstik-
ker og gjekk opp på rommet mitt, der eg lukka
døra og sette meg ned ved pulten min, som far
min hadde laga av ei dør, og så tende eg lyset, og
så sat eg der ved ei dør og feira at eg var fødd
som kvinne. Hadde eg vore hindu, hadde dette
moglegvis tatt seg heilt annleis ut, då hadde det
ikkje vore berre meg der, inni rommet, men heile
slekta, og det hadde vore langbord og musikk og
KJAERE DEN SOM MATTE LESE DETTE
mat, slik ein kan sjå på dokumentaren om Dinosa
på NRK Super; Dinosa er frå Sri Lanka, bur i
Noreg og har fått sin først mens, og blir feira,
slik tradisjonen er. Mi eiga feiring var kanskje
meir i tråd med det ei av Dinosas norske ven-
ner fortel, ho er 12 år og synest det er litt sært
å feire på denne måten, for «mensen er på en
måte noe man holder for seg selv». Ei haldning
ein også kanskje kunne spore i pressekorpsets
forfjamsing då hekkeløparen Isabell Pedersen
stod fram med menssmerter i 2013: Ho rauk ut
tidleg frå hekkeløpa i VM i Moskva på grunn av
dette: sterke menstruasjonssmerter. I VG kunne
ein lese at ho «åpenhjertig» innrømte at mensen
ikkje kom når han skulle, og ein kunne lese dette:
0 KJ ERE DEN SO ATTE LESE DETTE
E E
69
opp akkurat når noko viktig skal skje, kanskje
akkurat på den sommarfesten eller under eksa-
men eller tentamen, så du ikkje klarer å tenke, og
ikkje har du tatt med deg bind heller, for mensen
skulle jo ikkje kome før i neste veke, og kan du i
det heile reise deg frå stolen og håpe på å bevare
sjølvrespekten og har du nokon stor genser
nokon plass i nokon sekk, eller har du berre den
korte jakka? «Jo», svarer Isabell Pedersen, «men
problemet er at den har vært uregelmessig i hele
år, noe den aldri har vært før. Men det er jo pinlig
å stå her og skylde på mensen i et VM», og til VG
seier ho det same, ho seier at «og nå står jeg og
snakker om menstruasjon i et VM, jeg blir flau på
egne vegne. Men det er bare sånn det er, og jeg
får ikke gjort noe med det». Men dette var i 2013.
I 2014 kunne vi lese, i same avis, at «mensen-
jenta (…) fikk fiksa mensen-oppstyret i april».
Kva er det med mensen, kvifor er det så pin-
leg? Mensen er ein ting som har funnest alltid,
for halvparten av klodens befolkning dukkar den
opp, kvar einaste månad, for kvar kvinne, vi kan
dermed gå ut ifrå at kvar einaste dag er det mil-
lionar av kvinner som menstruerer, som om det
var ein heilt vanleg ting, og det er det jo, så kvi-
for går eg – og eg er førti år – og skammar meg
når eg i butikken må ta ned ein pakke bind frå
hylla og putte den i handlekorga, og føler meg
som den einaste på kloden som har mensen, og
at det er VELDIG TYDELEG ettersom eg står her
framfor bindhylla og er den einaste som tek ned
ein slik pakke, og kvifor måtte eg bli førti år før
eg høyrde nokon seie noko om akkurat dette på
radio, kvifor, sa Liv Strømquist, som er ein svensk
teikneserieskapar, er det slik at alle mensen-
produkt er laga slik at du kan skjule dei inni
handa? Ingen skal jo sjå at du faktisk har mensen.
Og kven har ikkje kjent på problemet: Korleis
skal eg få skifta denne tampongen no, eller
dette bindet no, først må eg kome meg til doen
MED bindet/tampongen skjult ein plass (og
korleis skal eg få den opp frå ranselen utan at
«Mens hun vekslet mellom å få øynene fulle av
tårer og å nesten le litt av sin egen situasjon, slo
hun hånden i et gjerde for å demonstrere hvor
hardt hun kjente smertene i magen stikke.» Alle
som har hatt sterke menssmerter, veit at dette
var ein god demonstrasjon. Eller så kunne ein
tenke seg at ho sette revesakser på pressekorp-
set sine korsryggar og klemde til. Pressekorpset,
og også, tippar eg, halve Noreg, kanskje meir enn
halve Noreg, kanskje både dei med og dei utan
mensen, var forfjamsa, ikkje berre fordi nokon
sa mensen høgt, men også fordi vi på ein måte
hadde trudd at mensen var utrydda hos kvinne-
lege idrettsutøvarar. På same måte som når vi
ser filmtriks på film; det ser så enkelt ut når eit
romskip flyg gjennom eit svart hòl i universet,
eller ei heil fjellside rasar ut og fell i Geiranger-
fjorden, eller vi ser ei fabrikkbygning på Rjukan
stå der den gamle fabrikkbygninga stod, som
blei bomba under krigen og som no ikkje står der
meir, då aksepterer vi det berre, ja, dei flyg gjen-
nom svarte hòl, ja, fjellsida rasar ut, ja, fabrikken
står der, vi gløymer å tenke på at det er noko
som ikkje stemmer her, og slik ser vi på kvinnele-
ge idrettsutøvarar med kroppsnære kle springe,
hoppe og symje, og ikkje eitt sekund tenker vi
på at den kroppen kan ha mensen. Dette bør vi
jo ha klart å fikse, tenker vi, kvifor har vi elles
moderne teknologi, vitskap, medisin, evolusjon?
Vi kan lande på månen, vi kan simulere det
store smellet som skapte verda, vi kan forske på
mørk materie, men vi kan ikkje gjere noko med
kroppen, få han til ikkje å blø når vi skal hoppe
høgde? Kva gjer til dømes symjarane når dei får
mensen, og kva gjer synkronsymjarane og stupa-
rane? Ikkje har eg sett store blodpølar sive opp
kring symjarane nokon gong, eg har berre gått
ut frå at dette har dei fiksa, og det er tydeleg at
også Aftenpostens utsende på pressekonferan-
sen har tenkt det same, for han spør Isabelle
Pedersen: «Kan man ikke regulere tidspunktet
for mensen til en viss grad?», og her seier han
akkurat det vi alle tenkte, vi tenkte HÆ, kan ein
ikkje ta p-pillen, vi har aldri høyrt Marit Bjørgen
snakke om mensen, ikkje Therese Johaug heller,
det er truleg berre vi andre som veit kor irrite-
rande og forsmedeleg det er når mensen dukkar
70 71
get har følgjande underpunkt: «– Kvitova fikk
mensen-spørsmål før Grand Slam-turnering. –
Britiske Moore hadde mareritt om at hun blødde
gjennom drakten. – Foreslår flere dopauser for
damene». Vi som har mensen på vanleg basis og
som forstår forferdeleg godt marerittet om å blø
gjennom den miniatyraktige, kvite drakta, har jo
innimellom lurt på akkurat dette med dopaus-
ar, viss denne tennisspelaren har mensen no,
kunne vi ha tenkt, er det nokså imponerande at
ho held ut så lenge som dette settet har vart, vi
sjølve spring jo på do heile tida. Eller vi kunne ha
tenkt, viss denne langrennsløparen har mensen
no, er det nokså imponerande at ho kliv bakken
med fiskebein på den måten som ho gjer det, for
hadde det vore oss, med mensen, hadde nettopp
denne klivinga vore litt vanskeleg, fordi korsryg-
gen liksom sat fast i ei revesaks, og vi var kval-
me, og det svartna for oss om vi reiste oss for
raskt opp. Men mest truleg føler vi berre dette,
utan at vi veit at vi føler det, vi har berre inter-
nalisert denne kunnskapen på same måte som
vi har internalisert annan utruleg kunnskap, som
at jordkloden er rund og at fotosyntesen finst:
Mensen er nok utrydda i sporten.
VG sin artikkel om dei menstruerande ten-
nisspelarane siterer kva kvinnene seier om pro-
blemet. Annabel Croft, som tidlegare var nr. ein
på tennisbanen i Storbritannia, blir sitert på at
ho meiner mensen er eitt av dei temaa som har
blitt feia under teppet, ho seier «jeg tror virkelig
kvinner lider i stillhet». Tara Moore er 22, og ho
seier: «Vi må håndtere ett ekstra element som
ingen egentlig snakker om.» Etter å ha sitert
desse kvinnene, og notert den flaue latteren til
det mannlege pressekorpset, endar artikkelen
med same innstilling som Aftenposten-
journalisten då han spurte Isabell Pedersen om
det ikkje var mogleg til ei viss grad å regulere
mensen. VG har sjekka nettet, dei har funne den
infoen dei treng på nettstaden «Sex og Samfunn
– senter for ung seksualitet». Tara Moore etter-
nokon ser det, og må eg ta med heile ranselen
på do, og vil ikkje det vekke mistanke: SKAL HO
SKIFTE BIND?), og når eg først har kome inn på
doen, vil ikkje papiret kring tampongen knitre,
og papiret kring bindet knitre, og bindet lage
ein avslørande ritsjande lyd når du dreg det av
trusa, og herregud, alt vil jo lage lyd, det vil jo
vere umogeleg å gjere dette stille og umerkeleg?
Og berre ordet mensen, kva er det med dette
ordet, som når ein seier det høyrest slik ut: «eg
har MENSEN», og kva med ordet menstruere,
kvifor blir eg flau av ordet menstruere, eg blir
ikkje berre flau, eg får makk av ordet «menstru-
ere» men eg får ikkje makk av verba konstruere,
spekulere, postulere, kverulere. Dette var dagens
dikt. Men det er heilt sant, eller naturlegvis ikkje
bokstaveleg, men høyrer eg ordet menstruere
– som fordi det er eit verb som påstår at nokon
aktivt driv og mensar, mens det å få mensen
ikkje opplevast som noko ein aktivt bestemmer
seg for og utfører, men noko ein blir påført og
ikkje kan hindre – får eg same kjensla som når
nokon dreg neglene sine over ei tavle, eller som
når bosset er overfylt og eg likevel prøver å
dynge litt spagetti på toppen og kald, kleimete
spagetti sjølvsagt sig på spagettimåten sin ned
langs kanten av bosspannet og eg må til både
å ta ut bosset OG ta på spagettien og vaske
bosspannet. Det er få ting, reint lydleg, som
skil verba konstruere og menstruere, einaste
forskjellen er at KONS ikkje er det same som
MENS, men likevel får eg kjensla av å renne over
av flauheit når eg seier ordet menstruere. Det
er difor eg skriv dette. Det er på tide å ta seg
saman. Eg, som prøvde å skjule for far min at eg
hadde mensen fram til i fjor, sånn cirka, og også
har fått to barn, slik at han må ha visst at eg
også faktisk har mensen, må ta meg saman. Og
som om universet visste kva eg sat og tenkte på,
landa det just ei sak på VG sine nettsider som
har tittelen: «Tittelforsvareren i Wimbledon syns
det er vanskelig å spille med mensen». Oppsla-
72 73
lyser meir kunnskap om mensen, og her kjem
den; avisa siterer nettstaden på følgjande poeng:
«P-pillen er den eldste og vanligste prevensjons-
metoden. De fleste jenter som velger prevensjon
første gang velger p-piller. P-pillene oversty-
rer kroppens egen menstruasjonssyklus ved å
etterligne den. (...). P-piller kan redusere pms og
menstruasjonsplager, og du kan selv bestemme
når du vil ha blødning».
Med denne konklusjonen, at ein sjølv kan
bestemme når ein vil ha blødning, understrekar
VG det vi alle sat her og følte då vi las om desse
idrettsjentene sine problem med mensen. Er de
heilt dumme, eller? Det er jo berre å ta p-pillen.
Dette gidd vi nemleg ikkje å problematisere noko
meir. Vi gidd ikkje å tenke på at nokon av dykk
kan ha auka fare for blodpropp ved inntak av
p-piller, eller vi gidd ikkje å tenke på at de kan-
skje kan ha andre motførestellingar ved inntak
av p-piller, slik som endra humør, kvalme, etc.,
det finst eit middel, ta det, for svingande, og
ikkje plag oss med plagene dykkar. Og hovud-
poenget gidd vi i alle fall ikkje å problematisere,
at det ikkje blir snakka om. Det er vel eigentleg
det som er hovudpoenget dykkar, men ærleg
talt. Her har vi gått rundt i sus og dus og trudd
at mensen var utrydda i sporten, men så er det
berre det at kvinner lir i stillheit, og ikkje snakkar
om det fordi det er så pinleg å snakke om.
For nokre år sidan skreiv eg eit filmmanus,
til filmen Kvinner i for store herreskjorter. Manu-
set skreiv eg saman med regissøren av filmen,
Yngvild Sve Flikke. Det var første gong eg skreiv
filmmanus, og ein av dei tinga eg ikkje tenkte på
i det heile under skrivinga, var det såkalla etter-
arbeidet, når filmen er spelt inn, og ein må leg-
ge på lyd, korrigere lys, fargar, legge inn visuelle
effektar, om ein treng, og så vidare. Vi brukte det
same etterarbeidsstudioet som tv-serien Kampen
om tungtvannet brukte då dei la på sine mange vi-
suelle effektar, men der Kampen om tungtvannet
ved hjelp av datagrafikk la inn store fly i bakgrun-
nen, eller ein heil fabrikk ved sida av den noveran-
de bygninga på Rjukan, som attpåtil blei bomba,
brukte vi éin einaste visuell effekt på heile filmen.
Det var, som i Kampen om tungtvannet, snakk om
noko som ikkje fanst, visuelt, i det biletet vi hadde,
men det var ikkje snakk om eit gedigent fabrikk-
bygg og ein eksplosjon, det var snakk om ein
mensenflekk på trusa til hovudkarakteren Sigrid.
Du kan sjå denne flekken i scena der Sigrid kjem
inn på kjøkkenet til den eldre forfattaren Kåre om
morgonen i leilegheita hans, Sigrid har fått men-
sen på det fine, kvite teppet inne på soverommet,
ho har prøvd å tørke bort flekken, men berre gjort
han større, og så har ho tatt på seg trusa, som er
det einaste ho har av klede inne på soverommet,
og gått inn på kjøkkenet med armane i kors over
brystet. På venstre side av trusa kan du legge
merke til ein mørk flekk framme på trusa, som
eigentleg er ein litt usannsynleg plass å ha ein
mensenflekk, men det er trass alt film dette her,
hallo. Då Yngvild arbeidde med denne flekken, var
utfordringa å få den mørk nok, så den skulle vise
igjen, eg fekk mellom anna ein sms med bilete av
scena der spørsmålet var: «troverdig flekk?»
i filmhistoria, og dette konglomeratet av alle
fortalde historier som vi kanskje kunne kalle
historia om oss menneske, kvar finn vi ei kvin-
neleg heltinne som får mensen i det romantiske
høgdepunktet? Svaret er: Vi finn dei ikkje. I ei
ideell verd (som for eksempel på film) får ikkje
kvinner mensen i romantiske høgdepunkt, slik
toppidrettsutøvarar ei heller menstruerer når
dei skal prestere. Men i Ronnie Sandahls film
Svenskjævel, som hadde premiere samstundes
med Kvinner i for store herreskjorter, skiftar
den kvinnelege hovudpersonen bind. Regissø-
ren måtte stå hardt på sitt for å få halde på den
scena. Mensens veg til filmlerretet ser ikkje ut til
å vere strødd med roser.
I ettertid tenker eg at om eg hadde tenkt på
dette, alt som kan gjerast i etterarbeidet og med
visuelle effektar, kunne eg jo ha pimpa den trusa
med eit lite fabrikkanlegg. Men det einaste vi
trong var faktisk ein liten flekk med blod.
Det var likevel ikkje heilt gitt at denne scena
skulle vere med i filmen. Vi fekk tilbakemeldin-
gar frå fleire mannlege sjåarar som såg filmen
før han var ferdig, at scena blei opplevd som
unødvendig, den føya ikkje noko til handlinga.
Vi vart forfjamsa: Hæ? Ikkje ha med mensen?
Denne viktige kroppsfunksjonen? Som så godt
som aldri er på film? Skulle den altså kome så
langt, mensen, møysommeleg kava seg opp alle
trappetrinna og inn døra til innspelinga, for så å
bli klipt vekk og slengt ut att, og skli fortapt ned
trappetrinna tilbake til det hemmelege, mjuke
mørkret til slikt som ingen snakkar om? Ingen
funksjon i handlinga, kva då? Den køyrer jo Sigrid
ned i skamma, ho har skitna til den dyre heimen
til den flotte forfattaren, det var trass alt ikkje
diamantar som trilla ut. Og kva med funksjonen
74 75
På Musée d’Orsay i Paris heng det eit måleri
som heiter «L’origine du monde». Det er måla av
kunstnaren Gustave Courbet, i 1866. På norsk
ville det ha heitt «Verdas opphav». Det viser
ein kvinnetorso, liggande på ei seng, med slapt
sprikande bein, det viser altså ei naken kvinne
frå brystet og ned til sånn cirka midt på låret, og
det kvinnelege kjønnsorganet er i sentrum, så
hårete at det er openbert at barbering enno ikkje
er komen på moten. Då eg var 22, stod eg fram-
for dette biletet og vart fylt til randa i hovudet
av latter, eg syntest det var absurd og fantastisk.
Og i ettertid har eg også tenkt at det er heilt
fantastisk at biletet var så stort, det fylte jo heile
veggen, dette kvinnelege kjønnsorganet, det må
minst ha vore to gonger to meter. Men så er det
berre det at når ein googlar dette for å sjekke –
stemmer det at det var så stort som eg hadde
kjensla av der eg stod for atten år sidan, var det
to gonger to meter? – så viser det seg at det
ikkje var to gonger to meter. Det viser seg at det
var bitte lite, eller i det minste heilt normalt, det
var 46 x 55 cm, og det har med andre ord vore
noko i det biletet for den jenta som var 22 år og
stod og såg på det, som fekk det til å fortone seg
som to gonger to meter. Kvifor? Det, kjære lesar,
er meg ei gåte. Og det er difor eg skriv dette
brevet.
Beste helsing Gunnhild
76 77
Det finnes to måter å gjøre det på. Sittende og stående. Jeg velger stående.
Tegningen viser en dame som står med ett bein på en stol og ett bein på
gulvet. Jeg gjør det samme som henne. Ett bein på doen. Ett bein på bade-
gulvet. Det er ingen hjemme. Første gang må jeg være alene.
Man skal bruke fingeren og skyve den oppover. Den ligger i hånda mi.
Tørr, hvit, med en snor som henger ut. Hvordan vet man når den skal dras ut
igjen? Den er kortere enn lillefingeren min. Tynnere også. Den ser søt ut. Du
er veldig, veldig rar. Jeg ruller den mellom fingrene en liten stund. Jeg tror
den er laget av bomull. Hard, sammenpresset bomull.
En gang i garderoben på treningssenteret så jeg tråden henge ut av ei
eldre jente på vei inn i dusjen. Jeg klarte ikke å la være å stirre. Jenta gikk,
tråden hang ut mellom beina hennes. Hun har den inni seg, tenkte jeg. Hun
setter den inn som om det er den selvfølgeligste ting i hele verden å gjøre.
Hun har sikkert gjort det i mange år allerede. Hun har kanskje et eget sted
i skapet hvor hun oppbevarer de små eskene. Stabler dem oppå hverandre
som et lite, lyseblått tårn. Det er ikke normalt å tenke på sånne ting.
Jeg har bare én enkel lysegul eske. Den er så liten at den kan bli borte
når som helst. Men snart skal jeg også bygge tårn. Snart skal jeg også stable
eskene oppå hverandre i skapet. Jeg skal åpne en eske, ta ut to, en til å bru-
ke nå, en som reserve i veska.
Flere ganger de neste dagene tenkte jeg på jenta fra garderoben. Hun
som gikk rundt med tråden. Hun som hadde fått det. Nå har jeg også fått
det. Fem ganger allerede.
Selv om jeg bøyer meg ned, er det vanskelig å se noe. Hva var det
Andrea hadde sagt, at man kunne bruke et speil? Jeg henter sminke-
speilet i mammas skuff, legger det på gulvet under meg. Der skal den inn.
KANSKJE DET ER NOE FEIL MED MEG
KANSKJE DET ER NOE FEIL ED EG 79
Jeg begynner å dytte. I starten gir huden etter, den glir litt innover, men
så stopper den opp, jeg kommer ikke lenger. Jeg dytter litt til, men det er
for mye motstand. Den hardt sammenpressede bomullen skraper langs det
myke der inni. Bruk litt makt. Det skal vel ikke gjøre vondt? Det er ingen som
har sagt at det skal gjøre vondt. Hvis denne lille her gjør vondt, hvor vondt
vil … andre ting gjøre da? Jeg presser med pekefingeren og langfingeren,
den glir litt lenger innover før den stopper igjen.
Jeg har ikke gjort det ennå. Men hvis Leo vil, vil jeg også. Jeg sier ja.
Hvis han spør. Men selvfølgelig vil han. De vil jo hele tida. Nå står den helt
fast i åpningen, halvveis inni og halvveis utenfor. Kanskje det er sånn den
skal stå? Som en propp? Den skal jo bare være der og stoppe blodet. Jeg
setter foten ned på gulvet, tar et lite skritt, og så ett til. Proppen gnager inni
meg, jeg kan ikke gå sånn. Den må lenger opp. Den skal ikke stikke ut, den
skal helt inn. Jeg tar noen skritt til, og den faller ned på gulvet med et bitte
lite dunk.
Den har fått litt støv på seg. Da må jeg ta en ny en, da. Den må jo være
ren. Ikke sant? Selvfølgelig må den være ren, er du helt ekkel, eller? Kan-
skje jeg skal prøve sittende. Jeg setter meg ned på do og prøver på nytt,
fører den inn med en finger. Den stopper på samme sted som sist. Halvveis
inni, halvveis utenfor. Skal jeg bruke makt? Var dette virkelig den minste
størrelsen?
Kanskje jeg bare er sånn, at den ikke går lenger inn hos meg.
Kanskje det er noe feil med meg.
Jeg presser alt jeg kan med fire fingre før jeg egentlig har rukket å
bestemme meg for det. Det er ikke jeg som gjør det, det er hånden. Hånden
min vet hva den skal gjøre. Det er vondt. Tørr bomull drar over vått vev. Det
kjennes feil, men endelig får jeg dyttet den litt lenger inn.
Hvis dette gjør vondt. Hvordan kommer det da til å bli med Leo? Det må
bli annerledes. Når man har skikkelig lyst, går det visst mye lettere.
Og når man slapper av. Men kan man gjøre det selv om man ikke har lyst?
Og han har jo ikke spurt ennå, egentlig. Tenk om han ikke har lyst. Med meg.
I mellomtiden øver jeg meg på å sette inn en hard, liten bomullspropp.
Jeg reiser meg opp fra doen, tar noen skritt rundt i rommet. Det er helt
tydelig noe der inne. Det gnager mot innsiden. Noe fremmed. Jeg satte den
inn helt selv. Jeg ville dette. En irriterende, kløende smerte. Har du presset
den langt nok opp? Den skal ikke kjennes, står det i bruksanvisningen. Det
skal være helt smertefritt.
Kanskje det går seg til. Kanskje jeg må prøve å glemme den litt. Gå
ut av badet, bare være i huset, gjøre ferdig norsken, ringe Leo. Jeg plukker
opp esken og plasten og gjemmer alt i toalettmappa. Så går jeg ned i første-
etasjen.
Det er torsdag, det er min tur å lage middag, de kommer hjem om en
halvtime. Jeg finner fram pasta, urter, bacon, beveger meg raskt rundt på
kjøkkenet, rydder mens jeg lager maten, akkurat som før, er effektiv, akkurat
som før. En liten stund glemmer jeg den faktisk, glemmer at det er noe nytt i
meg.
Men idet jeg bøyer meg ned for å hente ut en gryte, river den tak i meg
igjen. Jeg krøker meg sammen. Stivner i bevegelsen.
Den lar meg ikke glemme. Jeg får ikke slappe av.
Jeg har noe hardt og sammenpresset inni meg, og det gjør vondt. Det
harde gjør meg ny, får meg til å mislykkes når jeg prøver å være akkurat som
før.
Er det dette som er livet mitt fra nå av? Plutselige riv av smerte som kan
komme når som helst?
Kan noen svare meg på om jeg har gjort dette riktig?
Vær så snill?
80 81
Får originalen på mandag.
83
Jeg vet hvordan mensen lukter. Noen ganger kan
jeg til og med lukte at andre jenter har mens. Det
er en kjent, månedlig lukt. Men den kan lukte
ganske intenst, synes jeg, i alle fall når jeg lukter
den fra andre kvinner. Min egen mens syns jeg
ikke er så intens, men det er kanskje fordi det er
med mens som med kroppslukt: Man lukter ikke
sin egen like godt som andres. Når jeg trekker
ned trusa, kjenner jeg menslukta ganske fort.
Det skulle ta tolv år fra min første mens til jeg
oppdaget noe som virkelig skulle endre synet
mitt på hva mens er. Og det jeg oppdaget, skulle
vise seg å avsløre noe om meg selv også. Jeg
visste nemlig ikke hva mensblodet i seg selv
luktet. Jeg visste bare hvordan mens i bind og
tamponger luktet. Jeg visste hvordan blod som
er trukket inn i bomull og har ligget der i varmen
mellom lårene mine, luktet.
Alt dette forandret seg etter at jeg oppda-
get menskoppen.
Jeg ble oppmerksom på menskoppen
gjennom en reklame på Twitter. Hvorfor hadde
jeg aldri hørt om den før? Etter litt googling og
en ekstremt engasjerende diskusjonstråd på et
nettforum hadde jeg lært mye om koppen. Jeg
trodde jeg hadde funnet en ny og revolusjo-
nerende måte å håndtere mensen på, men det
viste seg at menskoppen hadde eksistert siden
1970-årene. Det ingen kunne svare på, var hvor-
for den var ukjent for så mange.
Selv ble jeg overbevist om at det finnes en
hemmelig hygieneartikkel-lobby som jobber ak-
tivt for å holde menskoppen skjult, slik at salget
av bind og tamponger skal holdes oppe. Kanskje
det finnes en mensmafia som gjør alt de kan for
å hindre at kunnskap om menskoppen sprer seg?
En bindbande som sørger for at koppen ikke
selges på apotekene? Denne Libresse-mafiaen
skulle i alle fall ikke få bestemme over meg, så
jeg bestilte umiddelbart menskoppen på nettet.
Aldri har jeg gledet meg så mye til å få mensen.
DUFTEN AV EN MENSTRUERENDE KVINNE
DUFTEN AV EN MENSTRUERENDE KVINNE 85
Koppen kom i posten i en fin, liten tøypose med
rosa bånd. Selve koppen var traktformet, i hvit
silikon, like lang som tommelen min og myk nok
til å brettes to ganger i den bredeste delen. Men-
sen kom tre dager etter at p-ringen ble tatt ut,
og mitt opprør mot de organiserte O.B.-forkjem-
perne var i gang.
Det krevde litt trening å brette koppen
riktig, slik at den satt ordentlig. Møysommelig
øving måtte til, med det ene beinet på toalett-
setet. Jeg følte meg nesten som en magiker
som øvde på sine fingerferdigheter. Ikke for å
trylle vekk et kort fra en kortstokk, men for å få
en silikonkopp til å forsvinne inn i vaginaen min.
Til slutt ble jeg ganske god på det. Til og med
vakuumet som gjør at koppen holder seg på
plass, fikk jeg til. Jeg hoppet mye opp og ned for
å sjekke om koppen kunne falle ut.
Det føltes som en seier. Lett som en plett
kunne jeg både brette den sammen, trykke den
inn og dra den ut igjen uten noe søl. Det ble
noe av det mest naturlige ved meg. Jeg var trent
opp til å ta avstand fra min egen kropp, til å tro
at det å bruke bind og tamponger var den mest
hygieniske måten å forholde seg til mensen på.
Jeg kjente en rar stolthet over å se mitt eget
flytende blod. Mensen var jo ikke skittent. Og
lukten var annerledes. Den var bedre, lettere å
bestemme. For dette blodet syntes jeg faktisk
luktet godt. Det luktet kropp. Og det slo meg at
mensen også er duften av kvinne.
Mensblod i kopp er intenst på en annen måte.
Lukten er klarere, renere og ferskere. Det lukter
ikke rundt og råttensøtt som i bind, men skar-
pere, mer metallisk. I tillegg forandrer lukten
seg. Den kan endre seg fra den første til den
tredje dagen. I alle fall hos meg. Blodet mitt
har luktet alt fra kanel til sharon. De dagene det
er lite blod, kan det lukte litt som krydret te,
mens dager med mye blod lukter mer sånn som
hendene etter at du har gnidd på en mynt.
Mensblod i kopp er mer blod enn det er mens.
Det er ikke bare et avfallsstoff som kroppen min
har kvittet seg med. Mensblodet er en naturlig
kroppsvæske på linje med spytt og tårer. Den
metalliske lukten vekker minner om da jeg stakk
fingeren min på en busk og sugde på såret.
Smaken av jern. Jeg antar at mensblod smaker
nesten et lite hobbyverksted av det da jeg fant
ut at tappen på menskoppen – eller håndtaket
om du vil, som er der for at du skal kunne dra
den ut – var litt for lang. Så da måtte jeg klippe
og file litt, slik at den ikke stakk ut.
Det var med stor interesse jeg dro koppen ut for
første gang. Det var nesten som å få mensen på
ny. Som om tiden med bind og tamponger bare
var trening fram til nå. Først da jeg så mitt eget
blod, flytende, dyprødt og litt klumpete her og
der, først da var jeg en kvinne. Da var jeg så mo-
den at blodet mitt ikke lenger måtte suges opp
og nærmest skjules for meg og verden.
Jeg innså hvordan jeg var blitt lært opp til å
fortrenge mensen, gjemme bind i lomma på vei
til do, dekke over lukten med parfyme og skjule
noe av det samme. Det minner meg om alle de
gangene jeg slo meg i bekymringsfri lek i som-
merferien. Eller når jeg ble utålmodig og pirket
av skorpen på skrubbsåret på kneet og blodet
piplet fram på nytt. Ingen tvil om at blod er fas-
cinerende. Og mensblod er bare blod som lukter
mer.
Duften av blodet kan henge igjen på hånden din
etter du har tømt menskoppen, selv etter at du
har vasket deg med såpe. Jeg har tatt meg i å
lukte på hånden. Ikke for å sjekke om det fort-
satt lukter mens, for det vet jeg at det gjør. Men
fordi det lukter godt.
86 87
før rota eg rundt
i søpla på jakt etter bind
andre hadde brukt, for korleis
såg dei ut og kva lukta dei, om det sa
brosjyren frå helsesøster ingenting, og eg
hugsar den stramme og litt søtlege lukta, eg
hugsar at binda var rulla saman til små, tjukke
pølser, eg hugsar at gjennom plasten på baksida
såg blodet nesten svart ut, eg hugsar at den såre
skjøre strengen som klimprar og klagar i meg var
der allereie då, men eg kan ikkje hugse den svarte
søyla, kan ikkje hugse denne lysta til å slå og dytte
til å skrike og sparke (ta den, du! og den! og den!)
denne lysta ingen ser og ingen høyrer, men som
knasar slik mellom tennene mine når eg bit dei
saman, tåler og tåler, for det skal ein, det har
eg lært, heile tida går eg rundt og skal til å
breste, som var eg brestepunktet sjølv
det sluttar aldri, sjølv ikkje når den
klissete væska endeleg byrjar å
renne ut av søyla, for då er
eg blitt søyla og søyla er
blitt meg, svart og sint
raud og hissig, hissig
og raud
THIS MEANS MENSEN TO ME NOW/FoKK ALLE HORMONER
THIS MEANS MENSEN TO ME NOW/FoKK ALLE HORMONER 89
90 91
alle de andre jentene vasker hendene og setter den ene foten på toalett-
lokket og vrir plasten av den nederste delen av tampongen, alle de andre
jentene drar ut snoren som er festet til tampongen og plasserer tuppen
av pekefingeren i tampongens fordypning og tar av den øverste delen av
plasten, alle de andre jentene sprer kjønnsleppene forsiktig med en hånd,
alle de andre jentene slapper av og presser tampongen forsiktig så langt
oppover og bakover som mulig, hvis de merker motstand forandrer de litt
på retningen, hvis de fortsatt kjenner tampongen, presser de den bare litt
lenger inn, tampongen skal ikke kjennes når den sitter riktig på plass, alle de
andre jentene vasker så hendene igjen, alle de andre jentene vet at tampon-
gen kan sitte inne i maks åtte timer, maks åtte timer, står det, alle de andre
jentene kan lese. Alle de andre jentene vasker hendene igjen og setter seg
ned på toalettringen og trekker lett i snoren med tommel og pekefinger og
kjenner tampongen gli ut i «the sanitary bag» eller toalettpapiret de holder
klart, alle de andre jentene reiser seg og trekker ned (kun urin!) og kaster
posen eller den lille rullen med toalettpapir som ikke er gjennomtrukket av
blod i et egnet søppelspann montert på veggen (skiltingen er tydelig når det
kommer til den saken, «please use the sanitary bag»), alle de andre jentene
setter det ene beinet på toalettlokket og gjentar prosedyren til menstrua-
up yours o.b.
up yours o.b. 93
sjonen tar slutt, alle de andre jentene er så forbanna delikate og så sjukt lite
blodige, alle de andre jentene har bitte små fitter som så vidt har plass til
gule tamponger,
ingen
av
de
andre
jentene
bruker grønn størrelse (er det ikke bare utpulte damer som bruker sånne?),
ingen av de andre jentene presser tampongen inn med butte fingre som ikke
er vaska, ingen av de andre jentene setter tampongen fast på tvers, ingen
av de andre jentene blør gjennom etter én time og må bruke bind i tillegg,
(up yours o.b.), ingen av de andre jentene menser i trynet på kjærestene sine
som trodde mensen var over og skulle, ja, du vet, det skulle de, det hadde
de tenkt til, men fy faen her renner det jo fortsatt, fy faen det kunne du vel
sagt, ingen av de andre jentene trekker ut kilotunge blodsekker som dasker
mot porselenet og slipper fra seg overskuddet av koagler på innsiden av det
glatte hvite og raser nedover mot vannet og farger alt sammen svartrødt
rødrødt dødrødt, ingen av de andre jentene trekker ned sånne ting og hører
buldringa og motstanden fra rørene veggene bygningene byene, ingen av
de andre jentene ligger våkne om nettene med rustrøde flekker på innsiden
av lårene, ingen av de andre jentene har mer enn lette til moderate smerter,
ingen av de andre jentene stinker eller svetter eller blør gjennom truser og
lakener og madrasser og håndklær og klasseturer og soveposer og sommer-
ferier og bukser og skjørt og badedrakter og mulige kjærester eller for den
saks skyld mulige liv,
tenker
alle de andre jentene.
94
BIDRAGSYTERE
Kristina Leganger Iversen
Lina Neidestam
Edy Poppy
Mari Kanstad Johnsen
Marta Breen
Jenny Jordahl
Agnes Ravatn
Anja Dahle Øverbye
Maria Børja
Rupi Kaur
Maja Lunde
Lotta Sjöberg
Marit Larsen
Kadra Yusuf
Sandra Beijer
Gunnhild Øyehaug
Elen Betanzo
Louise Winblad
Neha Naveen
Ruth Lillegraven
Anna Fiske
Monica Isakstuen
(f. 1989) er forfatter og stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.
(f. 1984) er tegneserietegner, mest kjent for stripen «Zelda».
(f. 1975) er forfatter og dramatiker.
(f. 1981) er illustratør, billedkunstner og forfatter.
(f. 1976) er sakprosaforfatter og har blant annet skrevet om feminisme og
kvinner i norsk musikkhistorie.
(f. 1989) er tegneserietegner, designer og illustratør.
(f. 1983) er forfatter.
(f. 1981) er tegneserietegner og illustratør.
(f. 1977) er journalist og forfatter.
(f. 1992) er poet og fotograf.
(f. 1975) er forfatter og manusforfatter for tv, og skriver både for barn, ung-
dom og voksne.
(f. 1974) er illustratør og tegneserieskaper.
(f. 1983) er artist, produsent og instrumentalist.
(f. 1980) er journalist og debattant.
(f. 1984) er forfatter, kronikør og står bak en av Sveriges største blogger,
Niotillfem.
(f. 1975) er forfatter.
(f. 1984) er forfatter og har gitt ut fem bøker for barn og ungdom.
(f. 1981) er tegneserietegner, mest kjent for serien hej hej vardag, illustratør
og webdesigner.
(f. 1986) er ungdomsbokforfatter og jobber som informasjonskonsulent hos
Norsk barnebokinstitutt.
(f. 1978) er forfatter og skriver bøker både for barn og voksne.
(f. 1964) er illustratør, tegneserieskaper og forfatter.
(f. 1976) er forfatter, og holder skrivekurs for ungdom og voksne.
96