Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

of 21 /21

description

En søvfarget folkevognsboble, og en sølvfarget, eldre modell av campingvognen Egget koblet til boblen. Inni campingvognen fins Mørket, det absolutte mørket som også er en passasje mellom to verdener. Mennesker kan gå seg vill i dette mørket og aldri mer komme til syne. Sentralt for fortellingen er også et tilsynelatende uendelig grønt felt med kortklipt gress, en tegneserieblå sommerhimmel uten sol. Innestengthet og uendelig åpenhet på samme tid.

Transcript of Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

Page 1: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist
Page 2: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

John Ajvide Lindqvist

HimmelstrandDet første stedet

Oversatt av Henning J. Gundersen

Page 3: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

John Ajvide LindqvistOriginalens tittel: Himmelstrand

Oversatt av Henning J. Gundersen

Copyright © by John Ajvide Lindqvist 2014Published by agreement with Ordfront Förlag, Stockholm and Leonhardt &

Høier Literary Agency A/S, Copenhagen

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-47039-5

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Alexander JanssonSats: Type-it AS, Trondheim 2015

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Page 4: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

Til minne om Peter Himmelstrand (1936–1999)«Tenk så lite man forstår …»

Page 5: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist
Page 6: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

På mangelen kjenner man mennesket.Vi kan gjøre oss opp våre oppfatninger av folk ved å se på

deres talenter og egenskaper, gode og dårlige. Alt det somer synlig på overflaten. Men hvis vi virkelig vil lære dem åkjenne, må vi gå inn i mørket og finne ut hva de mangler.

Delen som mangler definerer maskinen. Maleriet bedøm-mes etter det feilaktig utførte penselstrøket, og den dis-sonante akkorden ødelegger sangen. Eller gjør den inter-essant. Det er den andre siden av saken.

Uten våre mangler ville vi vært velsmurte urverk, ogvåre tanker og gjerninger ville kunne simuleres på forhåndhvis vi bare hadde tilstrekkelig prosessorkraft. Det kommeraldri til å skje. Mangelen er en variabel utenfor kalkylen, ogden driver oss til heltedåder og dypt foraktelige handlinger.

På mange måter kan man si at det er mangelen som gjøross til de menneskene vi er, ufullstendige og fantastisk inter-essante. Man kan også si at den gjør oss til krypdyr somsnor seg fram mellom himmel og jord på jakt etter noe somkan fylle tomrommet.

Uansett så er det mangelen som er drivkraften, enten vi erklar over den eller ikke. Og på samme måte som alt annetkan den nå en metning, et kritisk punkt der den endrer formog blir til noe annet. Mange hendelser som vi kaller ufor-klarlige kan forklares på denne måten. Her følger et eksem-pel.

Jeg slår på lyset.

Page 7: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist
Page 8: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

1. utenfor

Page 9: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist
Page 10: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

«Mamma, jeg må tisse.»«Så gå på do, da.»«Men den er ikke der.»«Jo, det er den. Der du var i går. Ved siden av sanitær-

bygget.»«Det er ikke noe der.»«Kan du ikke la mamma få sove en eneste gang?»«Men jeg må tisse. Jeg holder på å tisse på meg.»«Så gå bort til doene, da det er femti meter. Det kan du

vel klare?»«De er ikke der.»«Jo, det er de. Gå ut gjennom døra, gå til venstre rundt

den stygge campingvogna og så rett fram. Der er det.»«Hvilken vei er venstre?»«Piss i gresset, da for svarte. La meg sove. Vekk pappa

hvis du absolutt må krangle med noen.»«Nesten alt er borte.»«Hva er det du snakker om?»«Så kom og se, da.»«Hvor skal jeg se?»«I vinduet. Jeg er redd. Nesten alt er borte.»Isabelle Sundberg drar seg opp på albuen. Hennes seks år

gamle datter står på kne ved føttene hennes. Isabelle skyverhenne unna og trekker til side gardinen. Hun skal til å peke,men hånden faller ned.

Det første hun tenker er: kulisse. Som den Mikke Mushar bak campingvognen sin i programmet på julaften. Noekunstig, uvirkelig. Men detaljene er for tydelige, det er tre-dimensjonalt. Ikke noen kulisse.

11

Page 11: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

«Tisse, tisse, tisse!»Datterens stemme risper i trommehinnene. Isabelle gnir

seg i øynene. Vil gnikke vekk det ubegripelige. Men deter der fortsatt, akkurat som datterens monotone klynking.Hun hiver seg rundt i senga, kjører kneet inn i ryggen påmannen sin og trekker til side gardinen på den andre siden.

Hun blunker, hun rister på hodet. Ingenting hjelper. Hunpresser sammen kjevene og gir seg selv en ørefik. Datterenslutter å sutre. Det svir i kinnet, men det er ingen forand-ring. Alt er forandret. Hun griper tak i skulderen til man-nen sin og rister den hardt.

«Peter, våkne for faen. Det har skjedd noe.»

*

Et halvt minutt senere vekkes Stefan Larsson av at en dørsmeller igjen et eller annet sted. Pyjamasen hans klistrer segtil kroppen, det er varmt i vogna, veldig varmt. Nå får detvære nok. Alle andre har airconditioning. Senere i dag, nårde drar for å gjøre storinnkjøp, skal han i hvert fall sørgefor å kjøpe et par kraftige bordvifter.

«Bim, bim, bim. Bom.»Stefans sønn Emil. Nynner lavt for seg selv oppe i hem-

sen, inne i en fantasilek som vanlig. Stefan trekker sammenøyebrynene. Det er noe galt. Han drar til seg brillene medkraftig, svart innfatning, får dem på seg og ser seg rundt.

Campingvogna, den gamle trofaste sliteren, ser ut somden pleier. Da han og Carolina kjøpte den for femten årsiden, hadde den allerede like mange år på baken. Men etterutallige ferieturer og ornitologiske utflukter har den blittsom en venn, og man selger ikke en gammel venn for et partusenlapper. De slitte flatene skinner matt i lyset som tren-ger inn gjennom de tynnslitte gardinene. Ikke noe merkeligder.

Carina sover, vendt bort fra ham. Hun har sparket av segdyna, og kurven over den brede hoften hennes er som noefra et gammelt maleri. Stefan lener seg over henne og kjen-

12

Page 12: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

ner en duft av salt kroppslukt, ser små svetteperler i hår-festet hennes. Bordvifter, var det, ja. Blikket hans stanserved tatoveringen på skulderen hennes. To Evighetssymboler.Lengsel etter varig kjærlighet. Utført en gang i ungdoms-årene. Han dyrker henne. Det er et merkelig ord, men detfins ikke noe annet.

Han sperrer opp øynene. Nå vet han hva det er. Stillhe-ten. Bortsett fra pusten til Carina og nynningen fra Emil erdet helt stille. Han kikker på klokka. Kvart på sju. Det eraldri stille på en campingplass. Alltid en dur av aggregaterog airconditionanlegg. Ikke nå. Hele plassen har sluttet åpuste.

Stefan kommer seg opp av senga og kikker inn på hem-sen. «Hei vennen. God morgen.»

Emil er helt oppslukt av kosedyrene som han flytter rundtpå mens han hvisker: «Men jeg, da? Skal ikke jeg? Nei,Bengtson, du fyrer av kanonene.»

Stefan går til kjøkkenbenken, og i det samme som hanbegynner å helle vann i kaffekanna oppfatter han stemmerog bevegelser på gressplenen utenfor. Fotballspilleren ogkona hans har også stått opp. Datteren deres også. Jentastår og klamrer seg til de nakne beina til moren sin menskvinnen gestikulerer opphisset mot mannen sin.

Stefan legger hodet på skjeve. I en parallell virkelighetville han ha måttet føle begjær til den kvinnen. Hun er kuniført truse og bh, og ser ut som hun har klatret ned fra enreklameplakat. Hun er alt det en mann skal begjære. MenStefan har bestemt seg for noe annet og holder seg til det.Det er et spørsmål om verdighet. Blant annet.

Kaffekanna er full. Stefan stenger krana, fyller vannetover på trakteren, fyller kaffe i filteret og trykker på knap-pen. Ingenting skjer. Han slår knappen fram og tilbake etpar ganger og sjekker at støpselet sitter i stikkontakten førhan tenker:

Strømstans.Det forklarer også fraværet av elektrisk drevet støy. Han

heller vannet over i en kjele og setter den på komfyren.

13

Page 13: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

Hallo? Han slår håndflaten i panna. Strømstans, som sagt.Da virker ikke komfyren heller.

Han lener seg fram for å koble til gasskomfyren, samtidigsom han kaster et blikk ut av vinduet, ser forbi det krang-lende ekteparet for å undersøke hvordan været er. Himme-len er skyfri, så det kan jo bli en riktig fin …

Stefan hiver etter pusten og griper tak i kanten på kjøk-kenbenken idet han lener seg nærmere fram mot vinduet.Han skjønner ikke hva det er han ser. Det rustfrie ståletvarmer under hendene hans, og det suger i magen som avsvimmelhet. Hvis han slipper taket i kjøkkenbenken kom-mer han til å falle vertikalt ut i intetheten.

*

Peter har funnet et karamellpapir i høyre lomme på short-sen. Det prasler svakt fra lomma mens han bearbeider papi-ret inni knyttneven. Isabelle skriker til ham, og blikket hansfikserer det punktet på kinnet hennes der håndflaten hansville komme til å lande hvis den ikke hadde vært traveltopptatt med karamellpapiret.

«Hvordan kan du være så jævla dum at du lar bilnøklenestå i tenningslåsen mens du drikker deg dritings, så hvemsom helst kan kjøre av sted med oss og dumpe oss her i …her i …»

Han må ikke slå henne. Hvis han gjør det vil maktba-lansen forrykkes, skjøre våpenhviler brytes og alt vil ende ikaos. Han har fiket til henne én gang. Tilfredsstillelsen varenorm, konsekvensene uutholdelige. Begge deler skremteham. Nytelsen ved å skade henne fysisk og hennes evne tilå skade ham psykisk.

Han tenker: ti tusen Nei. Tjue tusen. Det er han villig tilå betale for fem minutters stillhet. Få et øyeblikk til å tenkeseg om, finne en forklaring. Men Isabelles ord smatrer motutsiden og hans egen spente streng av selvkontroll vibrererpå innsiden. Det eneste han klarer er å brette ut og krøllesammen karamellpapiret i lomma.

14

Page 14: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

Molly klamrer seg til beina til moren sin og spiller rollensom det skremte barnet. Hun spiller godt, bare små over-drivelser gjør at Peter gjennomskuer henne. Hun er ikke detminste redd. Av en eller annen grunn som Peter ikke kanforstå, syns hun at dette er morsomt.

Det høres en harking. Mannen i nabovogna, han med detykke brillene, som ser ut som alle tristessers far, nærmerseg. I øyeblikket er han en kjærkommen gjest. Isabelles ord-flom opphører. Molly stirrer på den nyankomne.

«Unnskyld meg», sier mannen. «Men vet dere hva somhar skjedd?»

«Neei», sier Isabelle. «Kan ikke du forklare det for oss.»«Jeg vet ikke mer enn dere. Alt er borte.»Isabelle gjør et kast med nakken og freser: «Du også?

Skulle noen ha kommet og fjernet de andre vognene, kios-ken, dasser og dusjer og resten av bygningene? Virker detsannsynlig? Vi har selvfølgelig blitt flyttet.»

Mannen med brillene kikker på de campingvognene somgjenstår av det som utgjorde Saluddens camping, og sier: «Iså fall ser det ut at de har flyttet flere av oss.»

Molly trekker i trusekanten til Isabelle. «Hvem er de,mamma? Hvem var det som gjorde det?»

*

Fire campingvogner. Fire biler.Vognene er av forskjellig årsmodell, størrelse og utfor-

ming, men alle er hvite. Bilene er forskjellige, men to av demer Volvo. Alle har selvsagt hengerfeste. To av dem har tak-grind.

Bortsett fra det: Ingenting annet enn mennesker. Trevoksne og et barn som vandrer rundt mellom vognene ogbilene, resten av campinggjestene sover fortsatt, uvitende,kanskje drømmende.

Bortenfor den lille kretsen av campingvogner er det baregress. En slette med drøyt tre centimeter høyt gress ut tilhorisonten i alle retninger. En tom, åpen plass.

15

Page 15: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

Det er ikke mulig å avgjøre hva som fins bortenfor hori-sonten, under jorda eller over himmelen, men for øyeblik-ket er det et tomt sted. Ingenting. Bortsett fra mennesker.Og hvert eneste menneske er en verden i seg selv.

*

Molly forlanger at Isabelle skal bli med henne bak vognaderes for å tisse. Peter setter seg på huk, skyver fingrenegjennom håret og sukker tungt.

«Hvor er vi hen?» spør Stefan ut i lufta. «Har aldri settnoe liknende.»

Det rykker til i munnvikene til Peter. «Det har jeg. Jeghar tilbrakt halve livet på sånne gressmatter. Først fotball,så golf. Men hvordan kan det være så … klippet?»

Alt gresset innenfor synsvidde ser ut som en velpleiet vil-laplen eller en golfbane. Stefan trekker opp en klype gress-strå og smuldrer dem mellom fingrene. Det er ekte gress, dethenger jordklumper rundt de tynne røttene. Det trengs enarmé av gressklippere til å holde det så kort. Fins det gresssom bare vokser til en viss høyde?

Isabelle og Molly kommer tilbake. Moren er vakker,jentungen er søt. Langt, bølgende, lyst hår rammer inn etrundt, lite ansikt og store, blå øyne. Hun har på seg enrosa nattkjole med et bilde av en eventyrprinsesse, ikkehelt ulik henne selv. Og så Peter selv: Kortklipt, blondthår og et framtredende kjeveparti. Smale hofter, bred overbrystet, tydelig avtegnet muskulatur under huden på over-armene.

Tre mennesker så tett opptil det perfekte at de knaptville virke troverdige i IKEA-katalogen, langt mindre på enhalvsjuskete campingplass. Miljøforandringen har gjort til-værelsen deres mer naturlig, det endeløse slettelandskapeter en mer passende scenografi til Isabelle enn en forfallenminigolfbane. Likevel er det hun som er mest opphisset.

«Dette er jo helt jævla sjukt», sier hun. «Hvor faen er vihen?»

16

Page 16: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

Stefan kikker utover gressmatta, vognene, bilene. Blikkethans stanser ved den svarte SUV-en som står ved siden avvogna til den perfekte familien.

«Har dere GPS?» spør han.Peter slår seg selv i pannen og jogger av sted mot

bilen. De andre følger etter. Molly kikker opp på Ste-fan mens de går. Han smiler til henne. Hun smiler til-bake.

Peter åpner bildøra og setter seg inn bak det blanke dash-bordet. «Vent litt. Må bare sjekke.»

Han trykker på en knapp, og motoren starter med endempet rumling. Noe forandrer seg i Peters holdning.Hodet som har vært nedsunket mellom skuldrene, heveset par centimeter, ryggen retter seg. Han er i førersetetnå.

Gps-skjermen blir fiolett mens den starter opp. Deretterdukker det opp et kart.

Noe napper i shortsen til Stefan. Han kikker ned ogmøter blikket til Molly. De klare, blå øynene hennes ser rettinn i hans uten å blunke idet hun spør: «Hvorfor ser du ikkepå mamma?»

*

Benny har vært våken en stund. Han ligger i kurven sin iforteltet og prøver å skjønne hva som foregår.

Lyset er feil, luktene er feil.Det rykker i ørene hans idet menneskestemmer høres.

Snuten vibrerer, forsøker å fange inn kjente lukter fra utsi-den. Det lukter ingenting.

Benny er sju år gammel og har skjønt en hel del. Han harforstått konseptet mekanisk forflytning. Han går inn i en bileller en campingvogn, det bråker og rister, han fraktes fort,og så befinner han seg på et nytt sted. Nye lukter, nye lyder,annerledes lys.

Benny vet at ingen slik forflytning har funnet sted. Like-vel befinner de seg ikke på samme sted som da han sovnet.

17

Page 17: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

Det gjør ham usikker, og han blir liggende i kurven. Inntilvidere.

*

«Peter, du må innse at det er noe feil med dritten.»«Det har ikke vært noe feil med den før.»«Næhei, men det er det tydeligvis nå. Se deg rundt da for

faen. Syns du at det ser ut som om vi er der den sier at vi er?Hva?»

«Jeg sier bare at …»«Mamma, hvor er vi?»«Det er det pappa prøver å finne ut med den lille maski-

nen sin som ikke virker som den skal.»«Den funker helt fint. Se her på posisjonsanvisningen …»«Peter, jeg driter i posisjonsanvisningen. Den er ødelagt,

kan du snart fatte det? Ja, den er god, ha, ha. Det hjelpersikkert å banke litt på den. Kan du noen trylleformularerogså?»

«Greit, Isabelle. Det holder. Kan du gi deg nå?»«Mamma, hvorfor er pappa lei seg?»«Fordi manndommen hans er såret og fordi han ikke kan

få inn i pappen at vi har blitt flyttet. Han tror at vi er påsamme sted som i går.»

«Vi er jo ikke det.»«Nei. Det skjønner du og det skjønner jeg. Men pappa

skjønner ikke det, og da føler han seg dum og så blir han leiseg.»

*

«Bom.»En laserstråle treffer den ene vingen på romskipet.«Bim, bim, bim.»Meteorer, massevis av meteorer treffer vinduene.«Bam!»Magnetsjokk! Meteorene blir til grus, men …«Bom, bom.»

18

Page 18: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

Flere lasertreff, alarm, alarm. Ingenting å gjøre. Vi er for-tapt. Skipet trekkes mot sola.

«Hjeeeelp.»Det er varmt oppe på hemsen, kjempevarmt. Til tross for

at Emil er så tørst at tunga klistrer seg i munnen, klatrerhan ikke ned for å drikke vann. Det er noe som ikke ersom det skal. Mamma småsnorker under ham, pappa hargått ut. Voksne stemmer høres svakt gjennom veggen. Emilkan ikke høre hva de sier, men han oppfatter at de er uro-lige. Han vil ikke vite hvorfor de er urolige, venter heller tilproblemet er løst. Emil ordner kosedyrene rundt hodet sitt.Bjørnen Bengtson midt oppå, Skallmann, Bunten, Hipp-hopp og Sabre Katt langs sidene. Emil ser fra den ene til denandre, møter blikkene deres.

Vi er her. Vi er glade deg.Emil slikker svette fra overleppen og nikker.«Jeg vet det. Jeg er glad i dere også.»Hvor skal vi dra?«Til Merkur, blir dere med?»Vi blir med.«Fint. Bengtson, du kan være Tsjubakka. Nå drar vi.»

*

Peter har tatt en time-out.Bildørene er låst og han synker tilbake i setet. Isabelle

stirrer på ham gjennom det sotede sidevinduet. Han venderblikket mot frontruta.

En åpen gresslette brer seg ut framfor ham. Den strek-ker seg så langt øyet rekker, horisontlinjen er et svaktbuet snitt mellom det helt grønne og det helt blå. Buet,ja. Jorden har ikke blitt flat. Noe å kunne forholde segtil.

Blikket glir mot GPS-skjermen. Den indikerer at alt er iskjønneste orden. Der er innkjøringen til campingplassen,der er markøren som viser at bilen står der den burde stå,femti meter fra sjøen, som også er markert. Peter flytter

19

Page 19: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

blikket igjen. Utenfor er det ingen vei, ingen sjø. Bare enendeløs gresslette.

«Selvfølgelig. Din idiot.»Det er jo så enkelt å kontrollere GPS-en.Peter kobler fra håndbrekket og trykker forsiktig på gas-

sen. Bilen begynner å trille framover. Det banker på sidevin-duet. Isabelle springer ved siden av bilen og skriker: «Jævlaidiot! Hva faen er det du driver med?»

Peter smiler. Hun tror at han har tenkt å kjøre fra henne.Og hvem vet? Kanskje det er det han skal. Hvor mange gan-ger har han ikke fantasert om dette øyeblikket, kanskje hanendelig skulle gjøre alvor av saken.

Han kikker bort på Isabelle som løper ved siden av ham,fortsatt i bare undertøyet, og han kjenner at det begynner åkrible i pikken hans. I løpet av den uka de har bodd i cam-pingvogna har han ikke fått komme i nærheten av henne,og før det var det minst to uker siden sist. Hans seksuellenød er så påtrengende at den grenser til hat, og idet Isabellesnubler overende og skriker, er det like før det går for ham.

Han blunker og konsentrerer seg om GPS-skjermen.Jo da. Markøren flytter seg. Altså er det ikke noe galt

med GPS-en. I fin flyt beveger markøren seg stadig nær-mere sjøen, og Peter bremser opp før han når stranda,selv om det ikke er noen strand der. Han sitter stillenoen sekunder, ser vekselvis på skjermen og foten sin påbremsepedalen. Får seg ikke til å kjøre ut i den usynligesjøen.

Det banker på sidevinduet igjen, og han sveiver ned. Isa-belle stikker hodet inn og lurer på hva faen han driver med.Han forklarer.

«Jaha? Og så?»«Ville bare sjekke.»Isabelle får øye på ereksjonen hans under shortsen, flirer

hånlig og nikker mot den. «Hva har du der, da?»«Ikke noe som du er interessert i.»«Nei, det kan du gi deg faen på.»Molly kommer springende, og med en spedere stemme

20

Page 20: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

enn man ville tillegge en seksåring, spør hun: «Mamma?skal pappa kjøre fra oss?»

«Nei, lille venn, han skal ikke det», sier Isabelle. «Hanfikk bare en dum idé som han absolutt måtte prøve.» Hunstrekker seg inn i bilen og plukker ut iPhonen. «Du har selv-følgelig ikke sjekket denne?»

Peter rister på hodet og går ut av bilen. Han er temmeligsikker på utfallet av telefonsjekken. Det viser seg at han harrett. Bak seg hører han Isabelle banne: «Men i svarte? …Ikke en eneste jævla … hvor faen er vi?»

Ingen tilkobling, ikke noe signal. Ingen kontakt. Petersveiper med blikket over den tomme horisonten, den lyse-blå sommerhimmelen. Plutselig slår han begge hendene formunnen, gisper og hvisker: «Sola. Hvor faen er Sola?»

*

Sola.Stefan står utenfor vogna med armene hengende ned

langs sidene og munnen på vidt gap. Han søker over him-melen igjen, som om han hadde gjort noe feil den førstegangen. Oversett det opplagte. Men det er ingen sol noested, bare den blendende blå himmelen som ser ut til å hasitt eget, indre lys.

Han tar noen skritt i forskjellige retninger for å sjekkede delene av horisonten som skjules bak biler og camping-vogner. Ingen sol. Han vender blikket opp igjen. Hele him-melhvelvingen har samme blåfarge og lysstyrke. Ser ikkeengang ut som en himmel, ser mer som om noe har blittmontert der for å likne en himmel. Fraværet av nyanser ellerskyer gjør det umulig å avgjøre om den befinner seg ti ellertitusen meter over ham.

Han ser seg rundt på bakken og finner en av Emils smålekebiler, plukker den opp og kaster den så høyt han klarer.Den flyr kanskje tjue meter opp før den stopper og fallerned i gresset igjen uten å ha møtt noe hinder på veien.

Så lenge Stefan kan huske har han levd med en engstelse

21

Page 21: Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist

i brystet. Noen ganger sterkere, andre ganger svakere, menalltid til stede. Hvis denne engstelsen hadde hatt en stemme,ville den hele tiden gjenta samme setning: Alt skal tas ifradeg.

Hvis sola kan forsvinne, så kan hva som helst forsvinne.Det verker i brystet til Stefan, som om noe trekker i haminnenfra. Han ser mot døra på campingvogna. Så lengeCarina og Emil fins, kan han holde ut nesten hva som helst.

Og hvis de ikke er der? Hvis de også har forsvunnet?Han hiver etter pusten. Stefan tar et skritt mot døra, stan-

ser, og får en umiddelbar trang til å holde seg for ørene ogbare legge på sprang.

Med en kraftanstrengelse klarer han å roe pusten sin,og panikken slipper et øyeblikk, bare for å bli erstattet avbudbringerens forbannelse. Han vil ikke vekke Carina tildenne verdenen, vil ikke presentere Emil for en himmel utensol.

Stefan lukker øynene. Kniper dem sammen så hardthan kan. Han ser for seg en sol på himmelen, plassererminigolfbanen, kiosken og trampolinen nøyaktig der desto. Gjenskaper lydene. Morgenbrisen gjennom løvtrærne,nyvåknede unger som fryder seg på stranda. Alt som skalvære der.

Han åpner øynene igjen, og alt er borte. Han har ingenverden å tilby sin familie, kan heller ikke skape noen.Han kikker bort mot døra, og skrekken tar tak i hamigjen. Tenk om det er en tom campingvogn han står og serpå.

Han holder ikke ut lenger. Bykser fram og røsker oppdøra, hopper inn i vogna og blir stående med hamrendehjerte og se på Carina som ligger og sover, samtidig somhan hører stemmen til sønnen sin. Så lenge han blir ståendestille og ikke sier noe, så er det som om ingenting har hendt.En vanlig morgen på campingferien. Snart skal de spise fro-kost. Emil kommer til å stille et eller annet finurlig spørs-mål om hvorfor verden er …

Verden? Hvilken verden?

22