Håvard Syvertsen - Det gode som jeg vil

Det gode som jeg vil

Fortellinger

T YPE-IT AS, 29.06.2012ORDRE: 26523 (s . 1 av 157)

Håvard Syvertsen

Det gode som jeg vilFortellinger


Håvard Syvertsen

Nå ville han ikke tenke på det, noveller 1992

Etterpå, roman 1995

Rast, roman 1997

Betzys sommer og andre fortellinger, noveller 2000

I lyset, roman 2002

In vivo, roman 2004 (medforfatter Geir Gulliksen)

Det skal nok gå alt sammen, men hvor hen? roman 2006

Det håndgripelige, roman 2010

© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Satt med 11.2/14 pkt. Minion hosType-it AS, Trondheim

Papir:Printed in

ISBN 978-82-03-35276-8


innhold

jeg var sommeren 7

helena og moritz 33

agnes 55

paulas hus 79


jeg var sommeren


Idet jeg retter meg opp fra blomsterbedet, ser jeg atdet er kommet folk oppe i huset til Richard. Jeg mer-ker pulsen dunke i ørene. Kanskje er det fordi jeghar reist meg for fort, men varmen som brer seg iansiktet har ikke noe med det å gjøre, den begyn-ner nede på halsen og sprer seg oppover. Det er somom jeg rødmer. Antakelig gjør jeg det, men samtidiger det noe som forandrer seg, en spenning som ren-ner av meg. Den blir erstattet av en annen med detsamme. En spenning som begynner i mellomgulvet,men snart eier hele kroppen, kryper ned i lårene ogopp igjen til skrittet, alt samler seg mellom hoftene,og jeg folder hendene foran ansiktet og gisper. Nei,det gisper i meg, helt overraskende, og jeg setter megpå huk med albuene på knærne for å samle meg. Jegsamler og samler meg. Buksene klemmer mot skrit-tet, de holder meg på plass, tenker jeg og smiler.

Hendene lukter rått av jord, de er nesten heltsvarte. Jeg har bestemt meg for å få orden på hagen,og jeg har holdt på i bed etter bed, jorda er snudd og

9


vendt, ugress og rask er fjerna. Kanskje jeg har gniddmeg i ansiktet med de møkkete hendene, er det svartegrimer nedover den svette huden? Jeg kan ikke len-ger oppføre meg som om det ikke er noen her, for deter folk oppe i huset til Richard. Jeg kan ikke lengertenke at jeg er usett, det er det samme hvilken side avhuset jeg holder meg på. Ut mot veien, der er jeg jovant til at det kan komme folk, men nå kan det fin-nes øyne som ser meg når jeg er i hagen på baksidaogså. Et blikk jeg har venta på? Et blikk som befantseg i enden av vinteren, vinden, snøen og isen, og somrykka nærmere når snøen smelta, grusen kom framog veiene ble bløte. Var det sånn? Blikket oppe fra detstore, hvite huset, eller under den høye, sterke bjørkapå tomta, der benken snart skal komme på plass, bareRichard kommer så langt. Benken vi satt på i fjormens bladene var på sitt grønneste. Det er derfor jegsitter her og forsøker å samle meg, for selv om jeghar venta, kom det brått på. Uten egentlig å tenke pådet, har jeg trodd at jeg ville få en melding først. Menhan har villet overraske meg. Det må være forkla-ringen, men nå veit jeg jo at han har kommet: Vin-duene er åpne, og døra står på vid vegg. Richard kannår som helst vise seg i et av vinduene eller kommeut av døra, kanskje allerede i bar overkropp, somom han vil rope ut med den bleike kroppen at som-

10


meren har kommet. Ferie, roper huden. Sol, varme,hvisker den kanskje mens Richard blir stående påtrappa og se seg omkring, kanskje leite med øyneneetter meg, og da vil jeg være her. Jeg snakker strengttil meg selv: Jeg forsøker altså å samle meg, sier jeg,det er derfor jeg sitter her. Sitter på huk og ser oppmot huset. Vinduene er åpna både i første og andreetasje, men selv om inngangsdøra også står og blaf-rer, ser jeg ikke noe til Richard. Jeg kaster et blikk påklokka, han må ha kommet med båten klokka fem,men jeg har ikke merka noen ting. Jeg må ha sunkethelt ned i arbeidet. Eller nei. For det er jo slik at ha-gearbeidet gir meg muligheten til å synke helt ned inoe annet enn det hendene holder på med, tankenevandrer, det må være det som har skjedd. Det er jodet jeg liker med å jobbe i hagen, tankene er fri til åvandre hvor de vil. Men jeg kan ikke huske hva deter jeg har tenkt så intenst på. Det er som om tida erborte, men resultatet av den ser jeg: Den svarte, ny-vendte jorda under peonene, de møkkete hendenemine og de svarte rendene under neglene. Jeg reisermeg og går bort til trammen, setter meg vendt motsjøen, jeg har Richards hus i utkanten av synsfeltet,det er ingen bevegelser der oppe. Jeg drar håndbakenover den svette panna, glemmer igjen hvor møkketejeg er på hendene. Jeg sitter og ser utover hagen og

11


den åpne marka ned mot sjøen der sauene går, dervi gikk i det høye gresset i fjor, Richard og jeg, på veiut til klippene nord på øya for å bade.

Jeg veit ikke om jeg tenkte over at han skulle reiseigjen. Ikke da vi gikk utover mot klippene og ikkeda vi hadde kommet tilbake til Richards hus. Det varvarmt, og vinduet sto åpent, og sola falt inn på denhårete ryggen hans. Håra var tettere enn jeg huskadem, eller kanskje de hadde blitt det med åra, devar striere mot håndflata, og de hadde blitt grå. Minkropp må også ha vært en annen for ham, brystenemine, hoftene. Likevel var vi underlig kjente for hver-andre. Kjente og fremmede i samme berøring, lep-pene hans, pusten min, lydene hans da jeg rørte vedham, mine egne lyder. Etterpå måtte jeg fortsette å tapå ham, låret mitt lå over korsryggen hans, fingrenemine leika i nakken hans. Han blåste vekk det langehåret mitt fra ansiktet, og jeg strøyk ansiktet hans,furene i panna, de fine rynkene rundt øynene. Jegbetrakta ham, jeg prøvde å få øye på det ansiktet jeghadde kjent så godt en gang. Det var ikke vanskelig.Det var der, rett under de markerte trekka, under allelinjene som hadde kommet seinere. Eller kanskje detvar noe annet jeg kjente igjen, kanskje det var øynenehans, blikket han så på meg med. Vi var svette, brune.Når jeg står på badet og ser meg i speilet, er mer-

12


kene etter bikinitoppen og shortsen fremdeles myesvakere enn de var i fjor sommer. Det er fremdelesbare juni, men i dag har Richard kommet, vinduenestår åpne i huset hans. Det er ingen å se. Jeg sittermed sida til, men jeg vil merke enhver bevegelse deroppe, det veit jeg. Jeg visste jo at han kom til å reise,sier jeg til meg selv. Men jeg ville ikke tenke på det,jeg bare lukka øynene, lukka øynene og strakte megut i sola, i varmen, i blikket til Richard, øynene hanssom glei over kroppen min. Det var så lenge sidennoens øyne hadde betrakta meg, det var som om detvar helt nytt, og jeg trengte ikke noe annet, det varikke noe annet jeg ville.

Men nå er det ingen øyne der oppe. Kanskje harhan gått opp med veskene og slengt seg ned på senga,ligger bare og ser opp i taket. Endelig framme. Hankan slippe taket i alt etter å ha reist hele dagen, om-gitt av mennesker, i alle fall på båten ut hit, men nåkan ingen blikk nå ham, ikke mitt heller. Jeg kan barese det åpne, rektangulære vinduet i andre etasje. Detgjør meg urolig, en krypende fornemmelse like underhuden. Jeg vil ikke analysere den, ikke nå, tenker jeg,jeg smiler av meg selv. Men tanken virker. Jeg reisermeg og går inn, snart står jeg under dusjen, skittenrenner i striper nedover beina. Jeg såper meg grun-dig inn og skyller, til slutt skrur jeg av det varme van-

13


net og står så lenge jeg overhodet greier under kaldtvann. Jeg kommer ut av dusjen med gåsehud, tørkermeg hardt, den grove frotteen gnir huden varm.

Uroen er nesten helt borte da jeg kommer inn istua. Det var derfor jeg flytta hit, tenker jeg. Jeg hartatt på meg ei T-skjorte og ei slitt dongeribukse oggår barbeint på det gamle plankegulvet, det er varmtunder føttene. Jeg flytta hit for å bli rolig, tenker jegigjen, og så kniper øynene seg sammen. Det er ikkenoen annen måte å si det på, for det er øynene somgjør det, ikke jeg, akkurat som det hender jeg får bil-der i hodet som jeg heller ikke ønsker meg, av ogtil kommer de fremdeles. Jeg trekker pusten dypt ogåpner øynene, ser utover sjøen. Den store passasjer-ferja på vei til Göteborg passerer langt der ute. Jegbetrakter den, og ingen bilder innfinner seg. Jeg veitikke om det er et godt eller dårlig tegn. Iblant oppstårdet hele fortellinger, eller filmer i hodet når jeg serden. De handler om mennesker på reise, av og til erdet meg, men som oftest er det noen andre. En gam-mel kvinne på vei til Göteborg for å besøke dattera,hun har endelig blitt invitert, de har ikke sett hver-andre på tjue år. Nå fyller dattera femti, og kvinnener bedt i selskapet, helt uventa. Plutselig lå invitasjo-nen i postkassa, det var en fremmed håndskrift. An-takelig var det noen som hadde hjulpet dattera med

14


Håvard Syvertsen - Det gode som jeg vil

Documents

Transcript of Håvard Syvertsen - Det gode som jeg vil