L ÆR Å BLIET MEDIUM

Oversatt av Kari Kahrs

GORDON SMITH

ET KOMPLETT KURS I MEDIUMSKAP

L ÆR Å BLIET MEDIUM

Gordon Smith, Lær å bli et mediumOriginalens tittel: Intuitive Studies, A Complete Course in Mediumship

Copyright © 2012 by Gordon SmithOriginally published in 2012 by Hay House UK Ltd.

Tune into Hay House broadcasting at: www.hayhouseradio.com

Norsk utgave:CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-45589-71.utgave, 1. opplag

Omslag og tittelside: Ingrid Lindemann

Sats: Type-it AS, 2015Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen

Satt i 11,6/14,7 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i lov eller tillat gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan

for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Tilegnet alle studenter på den åndelige vei,spesielt Steven for all inspirasjon

Innhold

Innledning 9

1 Kontakten opprettes 11

2 Sirkelen 42

3 Healing 56

4 Tyskland 71

5 Kurset 83

6 Selverkjennelse 106

7 Utvidelse av sirkelen 122

8 Avlesninger 131

9 Transe 161

10 Arbeid i sirkelen 194

11 Sirkelen utvikler seg videre 213

Oversikt over øvelsene 236

Innledning

K ort tid etter utgivelsen av boken DevelopingMediumship begynte jeg å få oppfordringer om

å holde kurs om lærdommen i denne boken og gi en merdyptgripende forklaring på noen av øvelsene. Jeg varforbløffet over at så mange begynte å bli mer interesserti selve læren enn i de budskapene fra åndeverdenen somjeg var blitt kjent for å overbringe. Jeg følte imidlertidat det kunne bli vanskelig å formidle mer av selve lærenettersom jeg hovedsakelig hadde undervist i temaet veddags- eller helgeseminarer og ikke var tilfreds med detformatet. Jeg visste at å utvikle seg til medium kunne taflere år.

For meg hadde sirkelen min, eller utviklingsgruppen,alltid vært av stor betydning. Den hadde vært en del avlivet mitt helt fra jeg var først i tjueårene, og den varet av de elementene som hadde ledet meg til å vie livetmitt til å arbeide som medium. Det er i utviklingssirke-len mediet virkelig får energien og pågangsmotet til åarbeide for ånden. Nå som jeg bor i London, langt bortefra de menneskene jeg hadde tilbrakt hver eneste søn-dag ettermiddag med i mange år, ble jeg plutselig bevisst

9

på avstanden mellom oss. Selv om jeg visste at vi all-tid ville ha en åndelig forbindelse, savnet jeg det fysiskenærværet av den åndelige familien min. Det hadde gåttet par år siden jeg faktisk hadde deltatt i en hjemmesir-kel, og selv om jeg hadde hatt det veldig travelt og jeghadde arbeidet mer enn noensinne, hadde savnet etterå få sitte jevnlig sammen med en gruppe likesinnedebegynt å påvirke meg. Jeg hadde en fornemmelse av åvære frakoblet, og savnet den støtten en sirkel kan gi.

I mange år har jeg følt at når åndeverdenen har behovfor at det er noe jeg skal foreta meg, vil mulighetenkomme til meg. Det behovet jeg hadde for å være endel av en utviklingsgruppe igjen, var i ferd med å bli såpåtrengende at det ble vanskelig å ignorere det. Derforforsto jeg at det ikke ville ta altfor lang tid før mulighe-ten dukket opp.

Det har vært en hensikt med hver eneste sirkel jeg hardeltatt i. Nå lurte jeg på hva hensikten med denne nyesirkelen ville være. Av en eller annen grunn visste jeg atden ville omfatte mer om selve læren.

1

Kontakten opprettes

Hvis du ønsker å tjene ånden,forsikrer du deg først om hvem du tjener.

MASTER CHI

D et er underlig – av og til møter vi mennesker ogforstår egentlig ikke hva som skjer der og da, men

vi vet på et eller annet vis at det er et viktig møte. Dettehar skjedd meg mange ganger, og etter hvert som jeg harvokst, har jeg lært å se hva som utfolder seg. Slik var deten kveld omtrent på denne tiden da jeg nettopp haddeavsluttet en demonstrasjon av medievirke i et teater iMargate i Kent.

Jeg var nesten ferdig med å signere bøker da to noksåunge fyrer nærmet seg. Den ene rakte frem en av bøkenemine for at jeg skulle signere den, den andre ble barestående litt til siden, som om han ventet på at jeg skullesi noe til ham. Da jeg hadde signert boken, spurte jegbegge om de hadde satt pris på kvelden, og om de varinteressert i å utvikle evnen til å bli medium. Ingen avdem ga inntrykk av at de ønsket å få et budskap, så detføltes naturlig å spørre hva slag interesse de hadde avtemaet.

Det viste seg at begge de unge mennene allerede varengasjert i en slik utvikling, men at de var ute etterå lære mer og finne frem til en god sirkel. Jeg måtte

13

smile da jeg spurte hva de het, og de svarte: «Paul ogSteven.» Dette er navnene på de to sønnene mine, ogde unge mennene var sannsynligvis omtrent på sammealder som de to guttene mine var på den tiden. Snakkom å føle sin alder!

Det føltes litt underlig at to menn på noen og tjue pre-senterte seg for meg for å få hjelp på sin åndelige vei.Det er som regel ikke denne aldersgruppen de tilhører,de som deltar på demonstrasjoner av medievirke. Menjeg var nokså imponert over at de var ivrige etter å lære,spesielt ettersom jeg ikke kunne forestille meg at mineegne sønner hadde lyst til å utvikle seg sammen medmeg. Så slo det meg plutselig at jeg selv hadde vært itjueårene da jeg startet på min åndelige vei.

Jeg sendte Paul og Steven til en venn av meg, som detviste seg bodde like i nærheten av dem. Paul ble i densirkelen, men Steven ønsket å utvikle seg til transeme-dium, og følte at sirkelen egentlig ikke passet for ham.Han hadde allerede deltatt i flere sirkler og hadde værtmed på mange endagsseminarer og arrangementer forå få hjelp med det han følte var et naturgitt talent formedievirke, men han hadde ennå ikke funnet en sirkelder han følte seg tilstrekkelig trygg til å kunne være segselv. Som han uttrykte det:

Selv om jeg hadde en del oversanselige opplevelseri barndommen, trodde jeg alltid at livet mitt varhelt ordinært, slik tilværelsen til venner og familiejeg vokste opp med i London, var. Da jeg var gutt,gjorde jeg alt det som gutter på min alder vanligvisholdt på med – jeg spilte fotball og skulket skolen

14

sammen med kompisene mine, og brukte lunsjpen-gene til å spleise på en pakke røyk som alle delte iden lokale parken.

Etter hvert som jeg ble eldre, ble den lokaleparken byttet ut med den lokale puben, der jegdelte historier om jenter og fotball med kompisenemine. På den tiden hadde jeg ikke peiling på noesom helst i åndelig retning. Av en eller annen grunner det eneste som betyr noe i tenårene og tidlig vok-sen alder, det som skjer der og da, og man tenkerikke utover det.

Da jeg var 20 år gammel, arbeidet jeg sommaler. Det kan vel ha vært et år senere jeg begynteå oppleve forvarsler om fremtidige hendelser. Detvar dette som førte til at jeg fattet interesse fordet paranormale. I begynnelsen handlet disse epi-sodene om mitt eget liv. For eksempel hadde jeg etforvarsel om at jeg kom til å treffe en bestemt pikeog slå følge med henne hjem, og at hun kom til åfortelle meg noe helt personlig om en felles venn avoss som het Jay. I dette øyeblikket skulle en flokkmed duer fly over hodet på oss, en del av en mur-stein kom til å falle fra muren ved siden av oss, ogen buss kom til å kjøre forbi med Jay om bord, oghun kom til å si: «Se, der er Jay!» Uansett hvorusannsynlig dette kanskje høres ut – to månedersenere skjedde det, nøyaktig slik jeg hadde forut-sett.

Etter dette bestemte jeg meg for å forsøke å for-utsi noe for mamma og de to søstrene mine, etter-som jeg trodde at de kanskje ville være interessert

15

i den slags. Egentlig var det ikke en forutsigelse iden forstand, men en dag følte jeg tilstedeværelsenav bestemor omkring meg, og følte at hun ba megom å si til mamma at hun hadde sett at hun tokfrem gifteringen hennes kvelden før. Dette haddetydeligvis skjedd, og det var omtrent et år siden sistmamma hadde tatt frem bestemors ring, så hun blesjokkert over informasjonen og begynte å ta detjeg sa, alvorlig. Hun og søstrene mine oppmuntretmeg til å fortsette å utvikle det nyfunne oversanse-lige talentet mitt.

På denne tiden i livet mitt fortalte jeg aldri hvasom skjedde meg, til andre enn mamma og søst-rene mine, for jeg følte at kompisene mine ogpappa kom til å tro at jeg var gal. For å si det somdet er, var det uansett ikke den typen tema somnoensinne var oppe til diskusjon på puben, hvis detda ikke ble benyttet som en innledning til en flørtmed en eller annen jente. Det er merkelig å se til-bake på det, for nå innser jeg at jo mer jeg holdtevnene mine hemmelig, jo sterkere ble de.

Den første gangen jeg faktisk så en åndeskik-kelse, var jeg 21 år gammel. Det står like klartfor meg i dag som det gjorde den gangen. Jegvåknet bare på rommet mitt en natt og kjente enfølelse av dyp avslapning og ro stryke over helekroppen min. Jeg visste at når jeg åpnet øynene,ville det være noen som sto ved sengen min, ogdet var det. Det var en kvinne. Det kan ha værtbestemor, men jeg var ikke sikker. Jeg så egent-lig ikke så nøye på ansiktet hennes. Hun bare

16

sto der og betraktet meg med et meget roliguttrykk.

Akkurat i det øyeblikket gled døren til soverom-met mitt opp, og jeg så en mannsskikkelse som vari ferd med å komme inn på rommet mitt. Han varomtrent 40 år gammel, men det hele skjedde såraskt at jeg egentlig ikke husker flere detaljer omham. Jeg satte meg bare rett opp og ropte «nei!» tilham, men jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Hanvirket ikke aggressiv. Jeg tror bare jeg ble forskrek-ket fordi det var midt på natten. Han kom ikke innpå rommet mitt, og kvinnen bare forsvant i løseluften.

Det som var så forbløffende, var at jeg ikke varredd i det hele tatt. Faktisk bare la jeg meg og sov-net igjen, uten å tenke mer på det.

Neste dag gjennomgikk jeg i tankene det somhadde skjedd, og bestemte meg for ikke å si dettil noen av frykt for å bli latterliggjort. Jeg haddeingen anelse om hva jeg skulle gjøre med det, ellerhvor jeg kunne få noen gode råd.

Flere dager senere fortalte søsteren min meg athun hadde oppsøkt en klarsynt person, og at ved-kommende hadde fortalt henne at hun hadde enbror som hadde hatt besøk av ånder. Hun fortsattemed å beskrive følelsene mine under hendelsen, ogdet faktum at jeg hadde ropt ut: «Nei!» Da forstojeg at jeg ble nødt til å oppsøke denne klarsyntepersonen selv, og forsøke å få noen svar.

Da jeg traff henne, fortalte hun meg at jeg haddeoversanselige og mediumistiske evner, at de var i

17

ferd med å utvikle seg, og at jeg burde lære åmeditere og forsøke å være avslappet i forbindelsemed det som skjedde. Hun ga meg en bok og enCD som hun sa ville hjelpe meg med å lære noenøvelser og meditasjon, og også introdusere megfor åndeveilederen min. Jeg hadde aldri hørt dettebegrepet før, men jeg var interessert i å finne utmer.

I de påfølgende tre årene forsøkte jeg å meditere,og jeg lærte hvordan jeg kunne opprette forbin-delse med åndeveilederen min. Men jeg var egent-lig ikke i stand til å gjøre særlig fremgang, for jegforsto ikke de følelsene som omga meg når jeg for-søkte å kommunisere med ånden. Det eneste somskjedde, var at jeg ble frustrert og forvirret. I til-legg følte jeg meg isolert, for bortsett fra søstrenemine og mamma hadde jeg ingen å snakke medom det som skjedde. Jeg følte meg utrolig uten-for.

En morgen våknet jeg og var ganske sint, ogtenkte at hvis jeg faktisk hadde noe slikt som enåndeveileder, burde vedkommende kunne finne enmåte å presentere seg for meg på. Jeg var alene pårommet mitt, og ropte ut: «Hvis jeg har en ånde-veileder, se da for helvete til å veilede meg!» Jegkastet til og med joggeskoen min tvers gjennomrommet i frustrasjon. Jeg følte meg svært sviktet,for jeg følte at jeg bare ikke klarte å komme videre.

Tre timer senere kom mor hjem fra handleturensin og slapp en avis i fanget mitt og sa: «Her, du erjo inne i alle disse greiene. Jeg fant den bare.»

18

Jeg kikket på den og så tittelen: Psychic News.Jeg ble ganske sjokkert da jeg åpnet den og fanten oversikt over alle spiritistkirkene i nærområdetmitt, til og med annonser for kurs om hvordanman kunne utvikle evnen til å bli medium.

Da jeg spurte mamma hvor hun hadde funnetavisen, fortalte hun at hun hadde en egen hylleder hun hentet et månedsmagasin til niesen min,og noen hadde lagt denne avisen der ved en feilta-gelse, og hun hadde først oppdaget det da hun nes-ten var kommet hjem. Jeg lurte på om det egentligvar snakk om en «feiltagelse». I løpet av tre timeretter at jeg hadde bedt om hjelp, satt jeg der medsvarene og veiledningen.

Jeg kan takke Psychic News for at jeg meldtemeg på mitt første kurs i utvikling av evnene mine.Kort tid etterpå traff jeg Gordon. Skjebnen haddeplassert meg der det var meningen jeg skulle være.

Etter mye leting gikk jeg dessverre tom for personersom arrangerte den typen sirkler Steven ønsket å deltai. Han visste at han hadde et talent – den første kvel-den i Margate sa han til meg: «Jeg kommer til å bli drit-bra til dette!», men det skulle ikke bli enkelt å arbeidemed ham, for når man først kom forbi den innledendeutfordrende opptredenen, viste det seg at han bokstave-lig talt var for sjenert til å kommunisere. På det stadietville han ikke engang innlede en samtale. For å frem-kalle en respons fra ham måtte jeg finne måter for å for-nemme hva han hadde behov for. Mesteparten av tidenskjulte han seg bak den typiske personligheten til en

19

fyr fra den sørlige delen av London, og det kunne værenokså usympatisk. Men bak den tøffe masken var hanrørende uskyldig, og han trengte virkelig veiledning.Jeg innså at i stedet for å sende ham ut til andre villeden beste løsningen være at jeg arbeidet med ham selv.Derfor begynte jeg sammen med Jim, partneren min, åhjelpe ham. Jim hadde vært i sirkel sammen med meg inærmere 20 år. En ny gruppe var i ferd med å ta form …

Vi kommer i gang … sakte, men sikkert

Husk at både lærer og elev benytter den sammeboken og deler samme klasserom.

Det er hvor de sitter som definerer dem.MASTER CHI

Selv om jeg hadde ledet sirkler og undervist i medie-virke i årevis, var det helt annerledes å skulle vie all mininnsats til kun én elev, spesielt når denne eleven alle-rede var blitt inngitt med mange forskjellige forestillin-ger som hadde resultert i at han var forvirret når detgjaldt den evnen han hadde. Selv om han hadde opp-levd både oversanselige og åndelige hendelser i løpet avlivet, hadde Steven aldri egentlig visst hva han skullegjøre med dem, eller hvordan han skulle skille mellomdem. Jeg tenkte for meg selv at dette kom til å bli enskikkelig utfordring.

I stedet for å fylle Stevens hode med enda mer ny lær-dom, bestemte jeg meg for å lede ham helt tilbake tilbegynnelsen og starte med blanke ark.

20