Kontakt: Postboks 5151

Majorstua, N-0302 OSLO, Norge

mail@web-scandinavia.com www.web-scandinavia.com

Forum:

web-scandinavia.com/forum

Facebook: facebook.com/webscandinavia

Twitter:

twitter.com/webscandinavia

Medlemskap: 100,- NOK for 12 måneder, som gir deg en eksklusiv cd/dvd ved juletider, førsterett på billetter på

arrangementer i fanklubbens regi m.m.

Bankkonto:

The Web Scandinavia v/Terje Nygård,

kontonr.: 9713.1605.904

Medlemskap kan også betales med kredittkort via PayPal.

Se: www.web-scandinavia.com

BUT FOR NOW … IT’S JUST ANOTHER CHELSEA MONDAY

Jaja, noe forsinket, men likevel: The Web Scandinavia ønsker alle medlemmer et riktig godt nytt år! En god del av dere møtte vi i levende live under 15-årsjubileet vårt i Oslo i januar – et arrangement det virket som alle var meget godt fornøyd med. Vi kommer sterkere tilbake med stoff fra «Misplaced Rotherhood» litt senere i vinter/vår. Det finnes plenty av klipp fra helgen på You Tube, og vi gjengir så lenge en liten hilsen fra hedersgjesten Steve Rothery:

Huge thanks to everyone for making the "Misplaced Rotherhood" weekend so much fun. It was great to see everyone and I hope I can come back in the summer and do it all again! Thanks to Terje and Julie Mørk for chauffeuring me around and all the Web Scandinavia for the help over the weekend and getting me a guitar amplifier that worked! ;-) See some of you at the MarillionWeekend in Port Zelande. Best wishes, Steve

Denne e-fanzinen er i sin helhet viet «Sounds That Can’t Be Made», dvs. konsertene, intervjuene og pressemottagelsen. Vi håper dere finner stoffet av interesse, og samtidig vil vi takke alle bidragsytere. I skrivende stund er Marillion i full gang med å øve til årets MarillionWeekend, der den første går av stabelen i Nederland mars. Vi håper å treffe mange WebScan-medlemmer både der og også i Wolverhampton noen uker senere. I mellomtiden kan du gjøre dummere ting enn å høre den remiksede versjonen av «Radiation» eller lese Jon Collins’ oppdaterte versjon av biografien «Seperated Out. Har du en fornemmelse av at medlemskapet ditt har utløpt finner du betalingsinfo til venstre på denne siden.

Med hilsen Terje / Karstein / Terje

// siste nytt

Fotoboken «9:30 to Fillmore»

fylt med fotos og anekdoter fra

USA-turneen i 2012 slippes snart.

Boken vil være tilgjengelig under

MarillionWeekend, samt direkte

fra Racket Records.

Richard Barbieri

har i flere intervjuer

ymtet frampå at han

og Steve Hogarth

planlegger å gjøre en

kort turné i vår

basert deres

utgivelse «Not The

Weapon But The

Hand». Dog er ingen

datoer annonsert

ennå.

Fish er godt i gang med

låtskrivingen til sitt nye studioalbum

«Feast Of Consequences».

Med seg som samarbeidspartnere

har han bl.a. Robin Boult og Steve

Vantsis. Innspillingen vil foregå i

sommer, og til høsten legger han ut

på en omfattende Europaturne, der

flg. Skandinaviadatoer er

annonsert:

27. sept: København – Viften

28. sept: Gøteborg – Trädgårn

30. sept: Bergen – Rick’s

1. okt: Oslo – Rockefeller

2. okt: Stockholm – Debaser

Arena slipper snart live-dvd’en «Rapture», innspilt i

Polen for halvannet år siden. I forbindelse med 30års-

jubileet til «Script For A Jesters Tear» fremfører

Mick Pointer med venner albumet visstnok for aller

siste gang. Begivenheten finner sted i Zoetermeer i

Nederland den 16. mars.

SCREAM MAGAZINE #170 (Oktober 2012)

Karakter: 5/6

Marillion begrenser seg denne gangen til én CD, og omkring 75 minutters spilletid. Dette er altså ikke blant bandets mest ambisiøse prosjekter sånn sett, men det er likevel nok å sette tennene i her. Det åpner med den 17 minutter lange "Gaza", der kvintettete tidvis fremviser et betydelig røffere og tyngre sound enn vi er vant til fra denne kanten. Dette kler da også bandet godt, samtidig som "Gaza" naturlig nok har flere uttrykk enn dette, for den tas også helt ned med svevende tangenter, følsom

vokal fra Steve Hogarth, og nydelige gitarer fra Steve Rothery. Dermed har gutta allerede vist at variasjon og dynamikk er på agendaen også denne gangen, for deretter å følge på med det glimrende tittelsporet, der det kjøres på med rimelig streit midtempo musikk til man er halvveis ut i sporet. Deretter bys det på litt Beatles-inspirasjoner og nydelige gitarer. Her er Marillion rett og slett i sitt ess. Balladen "Pour My Love" er flott, og med Hogarths gåsehudfremkallende stemme kan ikke ei slik låt feile. "Power" er mer groovy, der Pete Trewavas' bass driver låta fremover i fellesskap med Ian Mosleys trommer. Det hele blir relativt streit, og er med på å understreke at Marillion denne gangen er litt mer låtbasert. Den 14 minutter lange "Montréal" smyger seg gjerne av gårde, og byr på mange sterke partier. Albumets korteste spor, "Invisible Ink", åpner helt neddempa, men blir etter hvert en rocker, uten at dette er kuttet som stikker seg mest frem på plata. Den påfølgende "Lucky Man" viser derimot solid melodisnekring, og igjen et dynamisk arrangement der rolige tangenter kombineres med det rocka. Det hele avsluttes med den småepiske "The Sky Above The Rain", og med det har Marillion levert sitt beste album siden EMI-dagene.

- Jan Dahle

SWEDEN ROCK MAGAZINE #97 (November 2012)

Karakter: 8/10

«Gaza» måste vara en av de mest drabbande låtar som jag hört. Mot en fond av mörk ung musik skaldar Steve Hogarth brutalkonkret, nästan otäckt rak poesi ur Gazainvånarnas synsvinkel. «It’s like a nightmare rose up from this small strip of land.». Det är nästen så att man in på bara skinnet känner den förnedring Gaza-remsans utsatta befolkning tvingas utstå varje dag. «Sureley someday someone will help us.». När kommer den dagen? Efter dessa 17 mørka minuter kommer resterande album

som en frisk frälsing från ovan. Det känns verkligen som att Marillion har satsat hårdare på låtskrivandet än på veldigt länge. 60-talsmelodierna i «Pour My Love», de smäktande refrängarna i «Power», tvivlande-piano-möter-euforisk-stomp i «Invisible Ink», den uppriktiga livsglädjen i «Lucky Man», den på en gång sköra och kraftfulla pianoballaden «The sky above the rain» - Marillions sjuttonde album är ett av bandets bästa, strax nedanför «Marbles» och «Afraid of sunlight».

- Daniel Reichberg

- Velkommen tilbake til Oslo! Dere har vært forholdsvis hyppige gjester her, ihvertfall de siste 12 årene. - Ja, vi har fått mye support fra Norge, og vi har en aktiv fanklubb her som sørger for å få oss over jevnlig. Konserten her i Oslo var en av de aller beste på den akustiske turneen vi gjorde i kjølvannet av «Less Is

More»-skiva i 2009. Så det bør bli bra i kveld. Selv om vi har litt å leve opp til, det var helt kanon i Stockholm og Göteborg nå i helga, selv om Steve har slitt veldig med stemmen sin i det siste. Vi er perfeksjonister, og aldri 100% fornøyd med egen innsats,men det er sjelden vi gjør elendige konserter..

I N T E R V J U :

S T E V E R O T H E R Y O S L O : 3 1 . J U L I 2 0 1 2

- Jeg vet – i kveld blir vel min 16. Marillionkonsert. - Såpass ja? Jeg blir stadig himmelfallen og ydmyk når jeg hører hvor mye tid og penger enkelte fans legger i å se oss. Det er en dame som har vært på nesten samtlige gigs vi har gjort den siste måneden – alle i USA og Canada, i Amsterdam, i Danmark og i Sverige. Men jeg tror at det er ikke lenger kun musikken som trekker - det er også det sosiale aspektet. Folk møter likesinnede og blir venner og inngår forhold, spesielt på våre Marillion conventions, - Ja, disse messehelgene, hvor det annethvert år samles 3000 fans fra hele verden og dere spiller tre kvelder på rad og omgår fansen hele helga er temmelig unikt. Det er ikke mange andre band som kunne gjort noe slikt. - Nei, jeg snakket med Steven Wilson om det der, det hadde aldri i livet funket for Porcupine Tree, mente han. - Nei, en Oasis convention eller Justin Bieber convention hadde blitt katastrofe. Eller hvis Rihanna skulle henge med 3000 fans en hel helg. - Haha, nei ganske utenkelig. Riktignok bruker jeg 90% av tida der til å posere for fotos med folk og signere autografer, men det er det verdt! Det er bare hyggelig å prate og skåle med disse folka har støttet oss så trofast i årevis. - Hvor viktig er disse helgene for dere, både økonomisk og med tanke på å holde tett kontakt med fansen? - Veldig viktig, disse helgene tilsvarer to måneders turnering for oss økonomisk – her kommer fansen til oss, ikke omvendt! Men det er ikke poenget – dette har blitt noe alle gleder seg til, både band og fans. Man knytter så tette band her, det er en felles lidenskap. Jeg tenker vi skal prøve å gjøre noe lignende hver gang vi spiller i større byer – altså spille to kvelder samme sted, med totalt forskjellige setlister og møte fansen. Det er en fordel for alle om vi får til noe slikt.

- Tilbake til nåtiden. Er dette første gang dere skal spille et annet sted i Norge enn Oslo? - Ja, vi skal til Bergen i morgen, det gleder vi oss til, selv om vi ikke aner hva vi kan forvente oss. Jeg hører det er en veldig fin by. - Bergenserne er høyrøsta og entusiastiske. Artige skapninger. Forvent deg masse kauking på «Grendel». - Åh faen. Neida, det blir nok bra! - Men hvorfor turnerer dere nå, hvis skiva ikke kommer før i september? - Den skulle ha vært ute nå, planen var å ha den klar i juni, men det har tatt lengre tid enn beregnet. Den siste låta vi begynte å jobbe med, ved navn «Gaza», skulle egentlig ikke med på skiva, men den ble altfor bra til å ikke brukes. Og den har bare vokst og vokst, og tatt mer og mer tid. Og nå er den nesten helt ferdig. - Kun den ene låta har tatt så lang tid og utsatt hele utgivelsen? - Ja, men det er en låt på 17 minutter. Og antagelig det beste vi noensinne har lagd. - Og der kom du kanskje mitt neste spørsmål i forkjøpet, om favoritter fra skiva? - Ja, det er «Gaza», og kanskje «The Sky Above The Rain». Men det er ikke en eneste svak låt på skiva, denne ligger an til å bli veldig spesiell. Vi driver og bestemmer rekkefølgen på låtene nå, og mikser ferdig. - Så dere har turnert i en drøy måned nå, uten å ha ny musikk ute? Spesielt. - Vi har spilt «Power» eller «Lucky Man» på konsertene, så folk får en liten smakebit på hva de har i vente. De var de eneste to som var helt ferdige da vi begynte å øve for turneen i nord-Amerika. Til høsten blir det nok minst et par nye til på setlista. - «Power» kunne nesten vært hentet fra «Marbles»-skiva fra 2004. Har dere bevisst gått tilbake til det

soundet? - Akkurat den låta er kanskje der, men den er ikke representativ for skiva som sådann. Andre låter låter totalt annerledes fra alt vi har gjort noensinne. - Så hva kan vi forvente fra «Sounds That Can't Be Made»? Er det noen stilendring fra de foregående skivene, «Happiness Is The Road» og «Somewhere Else»? - Vanskelig for meg å si...den har nok mer til felles med «Marbles» og «Afraid Of Sunlight» enn med «Happiness..» eller «Somewhere Else». Det er et knippe glimrende låter, med noen klassiske Marillion-øyeblikk, noen lengre låter. Jeg blir ærlig talt sjokkert om fansen ikke liker denne skiva. Så bra er den. - Hva skal platetittelen indikere? - «Sounds That Can't Be Made»? Det burde du egentlig spurt Steve om. Men han har prøvd å illustrere stemninga i låten med ord. Det er en utspekulert låt, slutten på den er pur klassisk Marillion. - Er det noe tema på skiva tekstmessig? - Nei, her er mer som «Afraid Of Sunlight», enkeltstående og forskjellige låter med ulikt lyrisk innhold. - Så det er mer av de samme gamle

sex, drugs & raske biler-tekstene som vanlig? - Haha, riktig. Litt om forhold, litt betraktninger om verden og livet generelt. - Men dette er den første skiva siden tidlig 90-tall som ikke er innspilt i studioet i Marillions hovedkvarter, The Racket Club? - Jo, mye av den er innspilt der. Og noe ble innspilt i Peter Gabriels Real World Studios. Men jeg har spilt inn det meste av gitarene i mitt eget hjemmestudio – jeg har mer teknologisk utstyr hjemme enn de fleste studioer! Så det er herlig å ha den friheten, uten å måtte være avhengig av å levere i et studio som koster tusenvis av pund i timen. Det føles som om vi nå straks er i mål på en lang maraton, bare siste lille innspurten mot mållinja nå. - Det har gått fire år siden «Happiness Is The Road» i 2008 – og det er vel den lengste perioden som noen gang har gått mellom to av deres skiver med ny musikk på. - Ja, men i mellomtiden har vi gitt ut «Less Is More» og turnert i etterkant av den, vi har vært support for Deep Purple og gjort en felles turne med Saga, vi har hatt flere Marillion Weekends i Nederland og Canada...så vi har ikke vært inaktive i fire år. For ikke å snakke om all tiden vi har brukt på å jobbe med denne skiva,

som er over ett år. Men det har blitt en lang skive, ca 76 minutter med musikk. - Ble «Less Is More» gitt ut for å kjøpe dere mer tid til denne skiva? - Ja, på en måte. Jeg følte at vi trengte en pause etter «Happiness...», og vi var overhodet ikke klare da vi samlet oss i Portugal for et par år siden for å begynne å skrive denne skiva. Da var vi virkelig på nippet til å splitte opp. - Jaha??! - Ja, vi følte vel at vi tvang oss til å gjøre noe, uten at vi var mentalt klare eller motiverte for dette enda. Det funker ikke slik, vi må alle være inspirerte og sultne når vi går igang. Og da sto vi bare og stanget hodene i veggen, vi kom ikke opp med noe av musikalsk verdi. Da lurte vi på om løpet var kjørt, at vi rett og slett ikke hadde mer på lager. - Det var da veldig overraskende å høre, Marilion har da fremstått som et veldig harmonisk og samkjørt band siden Fish slutta. - Ja, det har vært et svært vanskelig album å lage, men det var verdt det til slutt. - Så var det også grunnen til at dere alle har gjort ulike sideprosjekter de siste årene? Pete Trewavas har jobbet med Transatlantic og med Edison’s Children, Hogarth har gitt ut skive med Porcupine Trees Richard Barbieri, Mark Kelly har begynt i progbandet DeeExpus... - På en måte, vi fant ut at vi trengte en liten pause fra hverandre, og da benyttet noen av oss anledningen til å prøve litt andre ting, uten at det gikk ut over Marillion. Jeg har egentlig ikke gjort så mye annet, utenom noen gitarklinikker og en og annen gjesteopptreden her og der i helgene. - Så dette har ikke forsinket utgivelsen av den nye skiva? - Nei, tvert imot, hadde vi ikke tatt den pausen ville det antagelig aldri kommet en

ny skive. Jeg vil heller si at turneen vi gjorde sammen med Saga forsinket skiva. Et par uker med øving, og noen ukers turne. - Så krisen i bandet er definitivt avblåst nå? - Absolutt. Nå føles samholdet sterkere enn vi har gjort på lenge, ihvertfall siden «Marbles»-tida. - Men jeg hører rykter om at du er involvert i et prosjekt med ex-Genesis-gitarist Steve Hackett? - Ikke et prosjekt, men jeg spiller på en låt hans nye skive som er nyinnspillinger av gamle Genesis-låter. «Genesis Revisited II» - jeg spiller soloen på «The Lamia» (fra «The Lamb Lies Down On Broadway») og det var jo utrolig kult for meg! - Det er flere store navn blant gjestemusikerne, sies det? - Ja, Steven Wilson er med, vokalisten fra Opeth synger på en låt, Nik Kershaw, John Wetton fra Asia, Nick Beggs fra Wilsons band og Lee Pomeroy fra Headspace på bass... Steve har blitt en god venn av meg, og det er jo veldig spesielt siden han selvsagt har vært en av mine store helter og inspirasjonskilder. Han og hans kone Jo har blitt gode venner med meg selv og min kone Jo, så vi går stadig ut og spiser middag sammen. - Steve og Jo og Steve og Jo? - Akkurat! Ganske pussig! Men det funker. - Marillion har nå holdt det gående i 23 år uten endring i besetningen siden Fish slutta, selv om Steve Hogarth fortsatt betegnes som Han Nye Vokalisten i media. Og dere har hele tiden fremstått som et harmonisk og samkjørt broderskap. Hva er hemmeligheten? - Ja, vi er blitt en familie. Alle musikere er riktignok litt eksentriske, men det har vi lært oss å ta høyde for, og å godta hverandres særegenheter. Selvsagt hender det at en av oss er uenige med de andre og det oppstår opphetede diskusjoner, men generelt kommer vi fem

svært godt overens, selv om vi ikke akkurat løper ned dørene hos hverandre på fritida. Den amerikanske turneen som vi akkurat gjorde var spesielt trivelig, der kom kameratskapet tilbake, noe jeg har savnet i de senere årene. Og vi har selvsagt også en musikalsk kjemi mellom oss, som jeg ikke kan se kommer til å opphøre. - Og den er tilstedeværende på «Sounds That Can't Be Made» også, skjønner jeg. - Siden vi tok oss såpass god tid med produksjonen med denne skiva, så har vi også fått satt vårt tydelige stempel på låtene, i motsetning til noen av de andre skivene våre. Til tider har det vært fem produsenter – vi har alle vært særdeles involverte og engasjerte. Selv om Steve har innspilt mesteparten av sin vokal hjemme hos seg, jeg har gjort gitarene hjemme hos meg. Men det har vært et fullstendig samarbeidsprosjekt, og derfor har denne skiva en dybde som jeg har savnet litt. Vi har utforsket alle muligheter på enhver ide, og ikke bare spilt inn låtene og overlatt resten til en produsent. Det er mye mer Marillion DNA i denne skiva enn det har vært på de to foregående. - Betyr det at du ikke er så fornøyd med «Somewhere Else» og «Happiness Is The Road»? - Joda, de har sine øyeblikk. Jeg synes tittelsporet på «Somewhere Else» er en klassisk Marillion-låt. Men vanligvis jammer vi frem musikalske ideer, og det er når disse ideene skal arrangeres om til sanger at diskusjonene oppstår. Alle har sine klare oppfatninger av hva som låter bra og hva

som bør brukes. Men på disse to skivene overlot vi stort sett det ansvaret til produsent Mike Hunter, og han satte sammen de ideene til arrangementer og sanger som han syntes fungerte best. Og han gjorde en bra jobb for all del, men for meg personlig manglet mange av låtene det jeg kaller Marillion-DNAet. Det kommer helt naturlig fra oss fem, men vi kan ikke forvente det fra en ekstern produsent, selv om han har jobbet med oss i årevis. Og han har gjort et fabelaktig musikalsk bidrag til «Sounds...» også, han er en veldig dyktig musiker. - Så han har fått fornya tillitt? - Å ja da! Han har bare ikke fått ansvaret for å gjøre ferdig våre låter! Men det har drevet oss til randen av vanvidd, 76 minutter med intrikat musikk tar sin tid, jeg har ikke gjort noe som helst annet de siste fire månedene enn å jobbe med dette i hvert eneste ledige øyeblikk. Da vi hadde et par fridager i Los Angeles i forrige måned, satt jeg hele tida i et mørkt rom og stirret på en laptop og sendte opptak av gitardeler hjem til Mike så han kunne legge de på riktig plass på riktig låt. Hjemme har jeg jobbet ti timer daglig. Jeg jobbet bokstavelig talt inntil fem minutter før jeg måtte dra hjemmefra for denne skandinaviske turneen. Men det må til for å gjøre det så bra som mulig, uten å kompromissere på kvaliteten. Og nå føler vi alle at vi har noe virkelig unikt på gang.

Steve ble intervjuet av Misplaced Neighbourhood-bassist Geir Amundsen, og artikkelen ble først publisert i Norway Rock Magazine. Livefoto: Stefan Schultz.

M A R I L L I O N : S K A N D I N A V I A 2 0 1 2

K Ø B E N H A V N A M A G E R B I O : 2 7 . J U L I

Marillion leverede en sublim opvisning af stærkt emotionelt ladet neo-prog i Amager Bio med en adækvat respons fra de fremmødte billetindløsere

I DRs arkiver findes en liveoptagelse af Marillion på Roskilde Festival i 1983. En knotten og næsten uforstående Karsten Vogel prøver at redegøre for gruppens stil, med grafer og kurver over den såkaldte symfoniske rock, som han rubricerer dem under. Med flere fejlinformationer end en gennemsnitlig artikel i et rockleksikon fra samme tid klandrer han dem samtidig for at være selvhøjtidelige og højrøvede.

I snart tredive år har bandet været urimeligt dårligt anmeldt og anklaget for at være blege afskygninger af andre bands. I firserne var det Genesis og Peter Gabriel. For nyligt Radiohead og Coldplay. Karsten Vogels ugidelige præsentation var blot startskuddet fra den danske presse.

Marillion er notorisk kendte for deres tilgang til deres fans, og det er kommet dem mangefoldigt retur. Efter This Strange Engine (1997) skaffede amerikanske fans penge nok til at de kunne turnere over there igen. Anoraknophobia (2001) Marbles (2004) og Happiness Is The Road (2008) blev financieret ved forbestillinger. Og det var lang tid før nogen havde lært at sige crowd-funding.

1-0 til Marillion og deres fans kontra mavesure, og i sidste ende, ligegyldige anmeldere og deres anmeldelser. Folk var mødt talstærkt op i Amager Bio, og på deres reaktioner at dømme var der store forventninger på spil.

Sidst Marillion gav koncert på Amager Bio var i 2004 på deres Marbles-turné, der lagde ud med "The Invisible Man" og lukkede med den herligt forløsende "Cover My Eyes (Pain And Heaven)".

Derfor indkapslede to første numre den 27. juli 2012, de netop nævnte, et smukt og velkomment deja-vu.

"The Invisible Man" er en teatralsk tour de force om voyeurisme, ugengældt kærlighed og frustration. En fortælling i flere afdelinger, hvor sidstnævnte kommer til udtryk i det voldsomme klimaks "I will scream / I am perfectly sane / But I am / The Invisible Man", der efterfølgende runger i følelsesapparatet, som noget helt foruroligende. Kompositionen er nok bandets mest vellykkede, da i den progressive rocks tradition kommer vidt omkring i genrerne og har et smukt, dystert udtryk.

"Cover My Eyes (Pain And Heaven)" er en lystig, og anderledes mere positivt livsbekræftende hymne. Allerede fra det øjeblik guitarist Steven Rothery tester lyden på sin guitar, har publikum genkendt nummeret. For det har et karakteristisk guitarriff med chorus, ikke helt ulig noget The Edge kunne præstere. Forsanger Steve Hogarth er i hopla, og indbyder til højlydt syng-med, og stemningen når tidliget et kogepunkt. Nummeret blev oprindeligt skrevet under et mindre pres, da pladeselskabet krævede en single fra albummet Holidays In Eden (1991). Bandet fik det bedste ud af det, hvilket de viste til fulde i Amager Bio.

Overraskende er det at Fish-æra Marillion (Steve Hogarth indtrådte i 1989) også er repræsenteret. "Slainte Mhath", en solid rocksang fra Clutching At Straws (1987) bliver vel modtaget. Steve Hogarth siger "Skål, København!" med overbevisende accent."You sexy beast", råber en af publikummerne, og småforlegent og selvtilfreds svarer han "I'll drink to that".

Emotionel kraft Som et pusterum oven på tre hæsblæsende numre kommer den stilfærdige og smånaive "Beautiful", inden det kraftfulde popnummer "You're Gone" kommer. Bassist Pete Trewavas

introduceres som korsanger, og der er lagt en storladen effekt på vokalen, så han ene mand illuderer et gospelkor. Nummeret blev et mindre hit, da bandet opfordrede deres fans til at købe to eksemplarer af singlen, og sende det ene til radiostationer rundt om i verden.

"Afraid of Sunlight", titelmelodien fra deres 1996-album, er under gradvis opbyggelse indtil det store omkvæd sender store ladninger af emotionel kraft fra scenen og ud igennem det spillevende publikum. I samme boldgade finder vi "The Great Escape", fra Brave (1994) – en konceptplade om en suicidal ung kvinde. Under guitarsoloen står Steven Rothery med lukkede øjne, og drømmer sig væk i fortællingen, og mange har fundet kameratelefonerne frem for at eviggøre dette moment.

Tidligere under koncerten råber en tilhører efter nyeste single, "Power". Med lovning om dets senere indtræden kan man glæde sig i det små. Et dystert guitarriff lægger for, og særligt trommerne bliver slået med hård hånd. En smuk powerballade fra den kommende Sounds That Can't Be Made, som Steve Hogarth fortæller er en mere prætentiøs udgave end den oprindelige arbejdstitel, Album Promised, Never Delivered.

"Estonia" bevidner at alt ikke er bulder og brag. Den karakteristiske

mandolinsolo (tænk R.E.M.) er udeladt, og eksisterer kun i fantasien.

Løfte om gensyn Steve Hogarth smider jakken, som han har svedt i, igennem koncerten, og som har strammet lige vel omkring maveregionen. Han præsenterer det lange nummer "Neverland", der indikerer at en pause følger efter. "Neverland" er en længselsfuld, episk skæring. En af den slags der straks kalder på svajende engangslightere i luften. Og med en, ja, Gilmour inspireret, men personlig, guitarsignatur, der udvikler sig til en udvidet guitarsolo. Så er der ikke et øje tørt. Kudos også til Hogarth for den massive indlevelse, hvor han til sidst går i knæ foran publikum. "Vi ses snart!" siger han, kort inden bandet forlader scenen.

Tilbage på scenen er bandet klar til at levere deres lange suite, "This Strange Engine". Først beretter Steve at han har observeret at skandinaverne indtager store mængder alkohol. Han ved det, da hans kone stammer fra København. Med slet skjult reference til ham der blev smidt ud for at råbe uhæmmet under opvarmningen, takker han os for ikke at have snakket os vej gennem koncerten. Dernæst undskylder han for sin forkølelse, og derfor at "synge som en hund". Ikke at det kan høres det fjerneste.

"This Strange Engine", der er en ode til Steves forældre, udmærker sig ved den ekstensive brug af keyboard- og guitarsoli i den bedste progressive rockstil. Lidt malplaceret er dog saxofonsoloen, der kommer fra bånd.

I "Sugar Mice" har bandet løsnet lidt op på seriøsiteten, og da der springer en streng, eller Steven Rothery simpelthen ikke rammer gribebrættet som han skal, kan han grine af det. Dog ikke uden at en vis forfængelighed har lidt skade. Med morsom gestik prøver han at bortforklare hændelsen til publikum.

Efter denne 25 år gamle sang, omhandlende alkoholisme og affødt dårlig samvittighed, er det tid til lytterønsker.

Tæt på perfekt Publikum råber i munden på hinanden, til hele bandets store begejstring. Vi får næsten deres nr. 1 hitsingle fra 1985, «Kayleigh», men det lader til at bandet har en lidt selektiv hørelse, for da et par stykker nævner «Three Minute Boy», er de ikke sene til at plukke det sangvalg. Ved tidligere koncerter har de har haft skæg og ballade du af publikumsinteraktionen i lige netop dette nummer.

Det mandsdominerede publikum brummer sig igennem «la-la-la» sekvensen, hvilket får bandet til at afbryde seancen, og invitere det kvindelige publikum med ind i sangen. Og imens det er lige ved at gå op i hat og briller kan «Three Minute Boy» afsluttes med maner, som afrunding på en helt igennem storslået aften.

Marillion har et format som liveband, ikke mange matcher. Intensiteten, interaktionen er yderst inddragende, og som publikum mærker man straks at de er der for en. Sætlisten var uden meget tilbage at ønske, og der var ikke træthed at spore hos nogle af musikerne.

Ligesom sidst de optrådte i Amager Bio blev man bekræftet i tesen om at musik skal høres live. Det skal den, uanfægtet skyhøje billetpriser, lange geografiske afstande, ligegyldige meningsdannere, og hvad har vi. Det her var tæt på den perfekte koncert.

Anmeldelsen er skrevet av Jacob Pertou, og tidligere publisert på nettstedet gaffa.dk

Alle foto: Stefan Schulz

M

GT

"Drive Etter At bilspenSeilemed "FromI watcYou c Trädghuse tilsyndags og bl "Out  Med tturneMen ville kun hplassvar mca 40hvorv

M A R I L L

G Ø R Ä D G Å

e the road,

en fire tilletten ikkning, ment innom snoko attå

m emptinesch the heaame and b

går'n ja. S verdens nelatende for ny åpod som st

of this wor

tanke på een, så vaut fra de bli et sett har veksles til flere eman natur00-500 kavidt dette

I O N :

Ø TÅ R N : 2

, to your su

mers kjørke lot seg n det skulstasjonen åt, i påven

ss and drynvens open,brought the

Så dette vstørste un er helt uf

penbaring,tår bak de

rld, make h

at bandetar man seforskjellig med gromet mellomeldre låterrligvis spean jeg tipp skyldes a

S K A N D

T E 2 8 . J U L

urrender.."

retur med hente ut,le vise sefor å pluk

nte av kve

ness, the fa, wash it ale rain here

var altså snderverk ifattelig at , og nok eette vidun

history.." 

t som vanlvfølgelig

ge set-listemlåter. D to smaker enn manent på hvope, så jeg amerikane

I N A V I A

B OI

"  

web-scan selv om g å gå gre

kke opp Teeldens beg

amine of oull away, .." 

stedet somikveld. Fo kan væreen påminnnderlige sk

nlig har vaspent på ene jeg haet at de ikebiter fra n er vant mor mye de hadde påeren på an

A 2 0 1 2

O R

n's Karstevi var dereit, for söerje og Sugivenhet.

ur days, 

m hadde for det er joe skapt avnelse om akaperverk

ariert veld hvilke salar sett, såkke rakk ådet kommmed. Sidet ville påvå forhånd ndre siden

2

R G

ein, ankomr innen frita bror hausanne, fø.

fått det sæo nettopp v vanlige at det utrk, selv om

ig med hvlmer de så var jeg å få ut skmende alben Springsvirke oppm trodd de n av gata

G

m vi Götebsten, bidradde heldør vi innto

ærdeles æ hva Maridødelige. olig nok e

m musikke

va de har kulle servallikevel siva før tur

bumet, og steen gjesmøtet. Deville trekk eller ikke

borg i høljro til litt eigvis full k

ok en lette

ærefulle opllion er; n Men ikveer mennesn ikke hø

spilt tidligvere menigsikker på rneen har at det destet byen

et var nok ke mer foe er ikke g

jende regkstra kontroll. ere midda

ppdraget ånoe som eld var detsker av kjres slik ut

gere på gheten ikvat det uanr ført til aterfor ble m samme k ikke merlk, men

godt å si…

nvær.

ag

å

t altså øtt t..

veld. nsett t de mer kveld, r enn

…

"And nastoun En ettumiddhan oavslørfremmMhathFanta(for asollys nedbø BravehøydehistorEstonhører

now, folks, nding, livin

ter en ankdelbart i Hgså påpekrende låt møtte var h, kveldenstic Place nledninge eller felleør kan ma

e er uten tepunkter, riens mestia gir meg den, selv

if you'll jusg monstro

kom de scHogarth's kte og unpå en ikke rimelig brns eneste og You're

en tilegnetes musikaan jo lure

tvil 90 tall men jeg t gjennomg fortsatt v 15 år ett

st step thissity of all t

cenen, og gale verdnskyldte se helt optra, og denbidrag frae Gone føt Bruce) olsk kjærlipå, men j

lets størstskulle gje

mførte, steen solid kter, så det

s way, you time.."  

seansen en. Man hselv, og Cimal dag,n steg yttea "den skor vi fikk n

og Afraid Oghet vi vejeg satser

te mesterverne ønskeemningsfuklump i hat må da b

are about 

startet mhørte tidligCover My E stemmemerligere eotske heaoen litt elOf Sunlighendte snur nok på d

verk, og Tet meg et ulle, følelsalsen, og fbety noe..

to witness

ed Invisibg i settet Eyes, sommessig. St hakk nåvy metal ldre låter ht. Hvorvitene søro

det siste...

The Great gjenhør mesladde ofår tårene

s the most 

ble Man, oat Hogart

m var andrtemninger bandet epoken". med "handt det fakver mot s.

t Escape emed flere

og gripende til å pres

amazing, t

og vi befanth var forkre låt ut,

en fra de fgikk rett o Bandet gn nye vokktisk var psøta bror o

et av man andre låt

de konsepsse på, hv

the most 

nt oss kjølet, noekan være få hundre over i Slajorde alisten"; Kpga redseog kraftig

ge ter fra talbum.

ver gang j

e en inte

King l for

jeg

NeveutsøkOver Alt i aute fofansemed det shaddvært seg eklass Til troøvrigfremfnivå har eørliteman bare den aglimr "Am  You B

erland avskte Easterraskende

alt ble detor å promen og banseg at skagt synese plukket en stor faenda størrsikere!

oss for at e..) at haførelse, ikmed kons

en tendense, eller ligg kjenner lå å krysse aktuelle skrende anle

I enough o

Bet!

luttet detr, før de n på den m

t fremførtmotere. Gr

det selv sivene fra s jeg Marb de beste avoritt frare for hve

Hogarth an veide okke minst sertene pås til å "jazge litt bakåtene. Mefingra for kiva i bagedning til

of a freak,

ordinærenoe overramåten at je

t hele 5 lårunnen til setter veldScript.. ti

bles er ba låtene så

a dette albr gang jeg

sleit litt mopp for det humor, oå Victoria zze" opp mkpå og hoen alt i altr at de komgasjen. Nå å få høre

, to be wo

e settet påaskende seg hadde

ter fra Ma hovedvekdig høyt. Dl This Strandets beså var det ibumet, ogg har hørt

med stemmt med en

og en litt lø for tre årmelodienelde litt igj, veldig fommer tilbår det er s litt mer e

orth paying

å en verdiatte punk forventet

arbles, så kten på deDe som kjange Engste siden Tingen grug låter somt de live, o

men pga f enda merøssluppenr siden. Me på enkejen, noe sornøyd meake mot s

sagt så vaeldre låter

g to see?"

ig måte, oktum for kt ei låt til e

man skuenne skivajenner meine er i sæThis Strannn til å klm Invisibleog de har

forkjølelser intens inn, uhøytiditt enestelte av låte

som gjør ded settet slutten avar denne pr.

" 

og som dekvelden metter denn

lle nestena er nok aeg kan neærklasse bnge Engineage. Fante Man og r definitivt

e, så skal nnlevelse elig holdn ankepunene, ved ådet litt uvaog fremfø

v turneen,pre-album

essert fikkmed Ocean

ne.

n tro det vat det er eeppe ha unbest, i mine, og når tastic Plac Neverlant blitt mod

gudene vog teatraning og stkt er at jeå enten enant i forhoørelsen, og med mer

m delen av

Tekst: JaFoto:

k vi alltid n Cloud.

var den deet album bnngått å fne ører. M bandet dce har alltid har vokderne Mar

vite (de lsk temning peg synes hndre meloold til hvog da er der materialv turneen

ck-Roger Stefan S

like

e var både få Med a id

kst rillion

på han odien ordan et e fra en

Olsen chultz

När Marillion har spelat i Norge

tidigare har det alltid varit problem, mestadels utrustning

frågor som gör det svårt för bandet att prestera sitt bästa.

Den här gången fick vi höra att H hade förlorat sin röst två dagar

tidigare på konserten i Stockholm. Så jag var orolig för hur H skulle

kunna utföra uppträdandet. Jag behövde inte vara orolig länge.

Öppnings låten i Oslo var ”The

Invisible Man” H: s röst var inte helt i toppform, men han tog igen

det med en fantastisk mängd av energi i hans framförande. Han

var så intensiv, som en 5 åring som druckit 2 burkar Red Bull och

fått en hundvalp ... Helt hyperaktiv!

Utöver det fick vi kanske en av de

bästa setlistor någonsin! Efter ”The Invisible Man” kom ”Cover

My Eyes”, ”Slange” och ”Fantasic Place”, ”King” och därefter” Ocean

Cloud” .. Under denna låt var jag

arm-i-arm med några av mina norska vänner och obsorberade

det hela, då jag aldrig hade hört den live tidigare. När låten var

klar och applåderna hade dött ut, var jag så insvept i hela

evenemanget av de sista 18 minuter att jag skrek " We Love

You Marillion ". Vilket Steve Rothery uppmärksammade med

ett leende och en nick åt mitt håll. ”Power” följde efter detta och

erbjöd löften om att ”Sounds that Can’t Be Made” mycket väl kan

vara det bästa albumet de släppt

på många år.

Foto: Diana Lovvat

M A R I L L I O N : S K A N D I N A V I A 2 0 1 2

O S L O + B E R G E N R O C K E F E L L E R : 3 1 . J U L I + R I C K ‘ S : 1 . A U G U S T

Det gladde mig att några låtar från de

första fyra albumen hade spelats också.

”Sugar Mice” (som jag tror H har gjort till sin egen på något sätt, han utför den så

väl) och ”Kayleigh”. I slutet av en fantastisk spelning bad H publiken att

välja en låt (Inga rop för ”Grendel” tack). Resultatet blev " Between You and Me”,

så vi avslutade kvällen hoppande till denna låt. Efter spelningen träffade vi

vänner för några öl innan vi gick tillbaks till hotelet, för vi hade en lång biltur till

Bergen framför oss nästa morgon.

Efter nästan 8 timmars körning på smala vägar genom några av de vackraste

landskap med berg, sjöar och vattenfall

jag någonsin sett, kom vi till Bergen. Omgiven av 7 berg, är Bergen en av de

mest dramatiska platser jag någonsin varit på. Detta var första gången som

Marillion hade spelat där. Två av mina vänner skrev ett brev till Lucy för en tid

sedan och angav skäl till varför Marillion skulle komma till Bergen. På spelnings

dagen gjorde Bergens nyhets tidning en helsida om det med titeln "Med Marillion i

Familjen." Vi hade ett ”Meet and Greet” på en irländsk pub runt hörnet från Rick’s

är, där en hel del fans var med. Under våra diskussioner hörde vi att Marillion’s

första spelning i Bergen var slutsåld... ett

fantastiskt resultat.

Vi stod längst fram, denna gång en aning till vänster om mitten mellan H och Pete.

Rothers och Pete har bytt sida på scenen, det är bättre för Mark med hänsyn till

hans senaste hörsel problem. H var direkt framför min frus kamera, hon fick några

fantastiska bilder under kvällen. Setlistan var bara lite annorlunda från den i Oslo,

Easter som en Encore och kvällens överraskning var This Strange Engine. H

var tydligt irriterad på sin onda hals då han inte kunna ge 100%, men återigen

var han fylld av energi.

Efteråt I puben "Vilken spelningen var

bäst?" diskussionerna fortsatte tills de tidiga morgontimmarna. Jag tror att Oslo

spelningen var bäst, för att äntligen få se Airbag live var en fantastisk bonus. Det

roliga tog inte slut där, flera av oss stannade i Bergen ett par dagar. Vi hade

en träff hos en kompis där vi spelade DVD:n"Popular Music", med mycket chatt

om allt Marillion. Fyra dagar i sällskap med vår norska Marillion familj och

bandet kom för att spela vår favoritmusik till oss ... Det blir inte bättre än så, eller

hur? Tack Marillion och tack Norge!

Tekst: Darren Lovvat

Foto: Stefan Schulz

M A R I L L I O N : S K A N D I N A V I A 2 0 1 2

B E R G E N R I C K ‘ S : 1 . A U G U S T

Når blir man egentlig mett

av å gå på konserter? Hva

Marillion gjelder, så er vel

svaret for mange av oss

”aldri”. Vi har ikke blitt

direkte overfôret siden

bandet så dagslyset for

over 30 år siden, men langt

i fra sultefôret heller: I

sommer besøkte de oss

nemlig for sin 12. og 13.

konsert hvis vi tar med

rubbel & bit, det vil si alle

deres konserter uavhengig

av type sceneopptreden.

Denne rapporten tar for

seg den siste i rekken.

Noen The Web Scandinavia-medlemmer

møttes på Gardermoen onsdag morgen den

1. august med Bergen som reisemål. For

første gang skulle vi oppleve Aylesburys

store sønner i vestlandets hovedstad. I

årevis hadde både TWS-ledelsen og

Bergensbølgen (det høyst uoffisielle navnet

på Marillion-fansen i regnværsbyen) jobbet

for å få bandet dit, og denne gangen lyktes

man. Gå mann kor grååådig kjækt, eller

ka? På flyet oppdaget vi også andre fans

som øyensynlig hadde vært på Rockefeller-

konserten kvelden før, noe T-skjortene

røpet. Oslo-konserten ble dårlig promotert

av arrangøren, noe man må anta delvis var

årsaken til det relativt beskjedne oppmøtet

der. I tillegg til dette gikk konserten av

stabelen i ferietiden, samt at våre karer

leverte en relativt svak forestilling på

Happiness-turneen i ’09 (ref. Hogarths

utilslørte erkjennelse på Rockefeller). I

Bergen derimot så vi plakater ”over alt”; på

buss-skur, stolper og vegger. Bra,

Stageway!

Vår ”hotellvert” Geir-Ståle, som også hadde

vært på Oslo-konserten, loset oss frem til

huset hans nært sentrum. Der spratt vi et

par pils og varmet opp med Marillion på

anlegget hans. Og hvilket anlegg. Bergens

Tidende-lesere hadde dagen før fått et visst

innblikk i hans audiofile legning etter som

avisen hadde laget en hjemme hos-

reportasje der han og datteren Henriette

sto frem som svorne fans. (Sto frem, ja. -

for iblant føler man seg jo som om man

representerer en pariakaste når man

forteller om sin store musikalske

preferanse. ”Marillion..? Å..så du liker dem

enda, ja...”) Den mildt sagt gromme lyden

av Marillion gjennom Geir Ståles høytalere,

fikk meg til å tenke: ”Denne lydkvaliteten

får vi neppe servert på Ricks i kveld”. Jøje

meg så digg.

Vorspielstedet for ettermiddagen og

kvelden var Finnegan’s Pub som ligger

vegg-i-vegg med Ricks. Der traff vi kjente

fjes fra tidligere konserter, men også

mange andre vestlendinger som gledet seg

stort til å se bandet de sa de hadde fulgt

siden tidlige Fish-dager. Stemningen på

puben var god og ble ikke dårligere da

ryktet om utsolgt hus spredte seg mellom

ølglassene. Historier om obskure utgivelser,

nisjekunnskap om bandet og konsertbesøk

på rare steder ble generøst formidlet menn

imellom - som for anledningen mer var

som ivrige gutter å regne. Herlig. Det var

positivt nok noen fåtalls kvinner der også,

men først da man entret Ricks så vi at de

virkelig stilte mannst...unnskyld,

kvinnesterke for kvelden. Inne i selve

konsertlokalet var det allerede trangt om

plassen, så her gjaldt det å finne

posisjonen. Like før konsertstart, når du

har funnet ønskeplassen din og de

fortryllende ordene ”jeg tar første runde!”

gjaller fra en kompis, tenker du gjerne: ”Nå

har jeg det virkelig bra.” Og du har helt rett

- du har det.

En god følelse jòg gjennom meg da jeg

skjønte at The Invisible Man var

åpningslåten. De startet med denne også i

Oslo, derfor ønsket noen i gjengen seg

Splintering Heart isteden, men ikke denne

karen. Hogarth stabbet seg inn i dressjakka

si, som i motsetning til eieren ikke har

vokst siden Marbles-turneen i 2004. Han

var intens i blikket bak

gammelmannsbrillene der han skuet mot

oss 600 publikummerne. Stokken la han

raskt fra seg, han var altfor glad i å

gestikulere til å holde i den. Bergens

Tidendes konsertanmelder kalte for øvrig

denne gestikuleringen for geberder, med

en negativ undertone. Sorry kjære

anmelder, der strøyk du på The Invisible

Man-eksamen. Og jeg har mastergrad i

denne låten. Hogarth er en skuespiller,

eller rolletolker om du vil, og har et

budskap å formidle, noe han gjør på en

formidabel måte. Tullebukk! At han var

lunken til konserten generelt, skal jeg ikke

dvele ved her. Det spiller da heller ingen

rolle.

Etter at den neste låten, Cover My Eyes,

stilnet hen, var jeg sikker på at

bergenspublikummet ville juble over

introen til den påfølgende – Slainte Mhath.

Og ja, den første Fish-æra-låten for

kvelden fikk respons fra første sekund.

Allsang funker, sånn er det bare: ”Take it

away – take it away – take it

awaaaaaaaay!” Videre fulgte de samme

låtene, i den samme rekkefølgen som

kvelden før. Det er ganske modig å kjøre i

gang Ocean Cloud overfor et publikum der

majoriteten antageligvis aldri hadde sett

bandet før, men der jeg sto hørte jeg ingen

kommentarer på dette. Ok, den har noen

laaange partier som nok kan virke

tålmodighetsprøvende på en del ikke-

kjennere, det er et faktum. Men jeg tror

den fysiske nærheten til bandet (Ricks er

lite) og Hogarths intense fremtoning,

gjorde at kun grinebiterne (les: ”Spill nåkke

mer Fish!”-publikummerne) ytret seg om

dette. På et kjapt toalettbesøk overhørte

jeg et par slike kommentarer.

Power - for en låt! Vi har alle hørt den nå,

og den bærer forhåpentligvis bud om hvor

bra den kommende skiva er. Sugar Mice

fulgte på som neste favoritt for den

ovennevnte publikumskategori. For å være

ærlig så har jeg aldri vært helt på linje med

massene når det gjelder denne. Det er en

fin låt, men jeg er liksom litt ferdig med

den. Kunne de ikke spilt Hotel Hobbies

heller? Eller er jeg kanskje vanskelig nå...

Under låtens gang begynte Hogarth å

oppføre seg litt merkelig, ja nesten fjollete.

Folk rundt meg så ut til å spørre seg om

det samme: ”Er han full?” Og ja, jeg tror vi

kan konstatere at mr Hogarth hadde tatt

seg et par stive før konsertstart, gitt. Det

ble kanskje litt for mye av det gode – for

noen - der han lente seg utover

scenekanten med et ansiktsuttrykk som

kommuniserte ”I’m drunk!” Det plaget ikke

meg, jeg synes han bare var ekstra rocka

på en pussig, bajasaktig måte. Da var det

verre at stemmen begynte å briste igjen. Vi

visste at han sleit med stemmen i Danmark

allerede flere dager i forveien, og dette

merket vi også i Oslo. Hogarth var

forkjølet, så enkelt er det. Kanskje han

trodde at basseluskene ville forsvinne ved

inntak av litt alkoholholdig ”legemiddel”?

Eller kanskje mye? Uansett: han ga alt han

hadde.

Scenen på Ricks er såpass liten at Marks

keyboard, og dermed følgelig han selv,

måtte stå vendt ut mot salen. I tillegg

hadde Pete og Rothers byttet plass,

grunnet Marks hørselsproblemer. Rothers’

monitorlyd er tydeligvis ikke gunstig i så

måte. Ellers var ting ved de vante, men

Hogarth hadde jammen ikke mye plass å

bevege seg på. Han gjorde mer enn nok ut

av seg på de to kvadratmeterne han hadde

til rådighet, vil muligens visse kritikere

mene. Ian da? Nei, han så vi som vanlig

ikke. Men jeg tror han var der. Hørtes sånn

ut på King, i hvert fall.

Kayleigh ble ikke uventet en suksess. Den

halssyke vokalisten hadde kanskje håpet å

få litt mer hjelp med syngingen, men han

dro den i havn. Den òg. De fleste trodde

nok så at showet var ferdig, men utrolig

nok dro de i gang det 16 minutter lange

eposet This Strange Engine, som jo skrider

frem i diverse toneleier. Hva krever ikke

den av anstrengelser, liksom? Dét kaller

jeg å please fansen! Gitarpartiene på denne

er så fullendt vakre at man glemmer tid og

sted. Og det stedet skulle vi nå forlate.

Takk, Marillion, for nok en super

opplevelse. Nå kan ingen av dere

bergensere lenge kauke ”vi vil ha

Mærrilljen te’ Bæærgen! ” Joda, selvfølgelig

kan dere det, men sleng på et ”igjææn” på

slutten. Og jeg henger meg på - mer enn

gjerne!

Tekst: Jonas Grønn

Foto: Stefan Schulz

«Jeg var i bandet i 18 år før jeg skjønte hvordan bransjen fungerer»

I N T E R V J U :

S T E V E R O T H E R Y

Scream Magazine intervjuet Steve Rothery i kjølvannet av utgivelsen av “Sounds That Can’t Be Made” i høst.

Resultatet av samtalen leser du på de neste sidene.

Tekst: Jan Dahle Foto: Stefan Schultz

- Vi begynte turnéen i Nord-Amerika i juni, og det var

også ment å være en del av plateturnéen, men skiva var bare ikke ferdig. Sånn sett er den runden vi

nettopp har avslutta i Storbritannia de første konsertene vi faktisk har gjort i forbindelse med plata,

og da har vi spilt fire låter fra den. Som du sier var også konsertene i Norge ment å være for plata, men

det begrenser seg selv hvor mye du kan spille fra et

album som ikke er utgitt. Derfor fikk dere bare høre ei ny låt. Forhåpentligvis kommer vi tilbake til Oslo neste

år. Det er i alle fall snakk om det nå.

Steve lover at det blir mer fra "Sounds That Can't Be Made" når MARILLION muligens er

tilbake i Norge, men nå fortsetter vi med historien rundt forsinkelsene.

- Ting tok bare lang tid denne gangen, og vi har vært travelt opptatt med mye annet de siste tre åra. Vi

prøvde riktignok å skrive ei nye plate ganske kjapt etter den forrige, men det fungerte bare ikke. Det var

rett og slett for tidlig, for det kreves mye av oss for å skrive. Når man turnérer er man i et turnémodus, og

da tar det oss gjerne litt tid å komme i skrivemodus.

Vi har jo også spilt ganske mye, og blant annet turnért med Deep Purple og Saga i Tyskland. Så selv om det

kan føles som om vi har drevet med plata i tre år er vel faktum at vi har brukt ni måneder. Det er faktisk

ikke så ille.

"Sounds That Can't Be Made" er mer låtorientert og melodisk enn mye av MARILLIONs plater de

siste åra, så man kan lure på om arbeidsmetodene har vært annerledes denne

gangen. - Det har vært varierende på denne plata. Noen gang var bandet samla i ett rom og

improviserte, mens andre ganger – som for eksempel pianopartiet i "The Sky Above The Rain" – kom Mark

inn med noe han hadde skrevet hjemme. Noe kom så

ut av loops skapt på en laptop – som kunne komme fra både Mark, Steve eller Pete– slik som begynnelsen

på "Gaza". Sånn sett har det ikke vært noen formel for hvordan vi har jobba frem låtene. Når det gjelder

det du nevner om at dette er mer melodisk, så tror jeg det kommer av at det vi har gjort nå på en måte

er mer utvikla enn de siste platene vi har gjort. Slik er det i alle fall for meg. Dette kommer igjen kanskje av

at vi har hatt tid til å leve med en del av disse ideen, og på den måten kunnet utforske dem fullt ut.

Dermed har vi også hatt tid til å finne de beste melodistrukturene. Det tok nærmest livet av oss å

lage denne plata, og vi gjorde den ferdig mens vi var på turné. Jeg satte sammen gitarpartier mens vi var

på veien i Amerika.

Vi jobba hardt på plata, og samtidig har vi også lært mye av prosessen. Resultatet har uansett blitt bra, og

responsen så langt er god, så vi må åpenbart ha gjort noe riktig. Noen snakker da også om at dette er vårt

beste album på 20 år. Det er selvfølgelig vanskelig å dømme plata når du selv spiller i bandet, men jeg

skjønte ganske tidlig at vi var i ferd med å gjøre noe spesielt. Jeg fleipa da også litt med gutta og sa at dette

kunne bli vår "Dark Side Of The Moon". Det var et slikt

tilfelle der ting falt naturlig på plass, så selv om det er hardt arbeid å lage ei plate, føltes det ikke nødvendigvis

som hardt arbeid når det gjaldt å få frem ideene.

Studioet som i hovedsak er brukt er bandets eget The Racket Club, men når man først er inne på det

med eget studio, så er vel det også en potensiell fallgruve hva tidsskjemaer angår. Her kan man

tross alt jobbe og jobbe uten å måtte tenke kostnader som når man leier seg inn i et studio.

- Mye av gitarene har jeg også spilt inn i studiet mitt her hjemme, og det er både en god å dårlig side ved

det. Jeg har dermed brukt utrolig mye tid for å få den rette lyden, og å gjøre alt riktig, men den dårlige siden

ved det er også nettopp det at jeg har brukt utrolig mye

tid. Normalt går man jo inn i et studio, spiller inn sine ting, og går derifra igjen. Nå satt jeg også og

produserte meg selv, og klipte og redigerte selv, så det var intenst når man tenker på arbeidsmengden. Steve

spilte også inn mesteparten av vokalen sin hjemme, og Mark gjorde også mye av keyboardene hjemme. Dette

ble lagt inn i en Dropbox-konto, og Michael Hunter la det inn i Pro Tools. Når det gjelder for og mot det å ha

eget studio kontra å leie seg inn, er det altså noe som slår begge veier. Problemet når man leier seg inn til

kanskje 1.000 pund dagen, og ideene ikke er der, er at da kaster man bort utrolig mye penger. Sånn sett har vi

nå en mye større kreativ frihet, og man trenger ikke føle noen skyld når man ikke har dagen. Det er også

veldig avslappende når vi har alt satt opp akkurat slik vi

liker det.

Steve nevnte produsent Michael Hunter, og man kan jo lure på hvor involvert han faktisk er når

gutta sitter en del på hver sine kanter og jobber med sitt.

- Han har co-produsert plata sammen med oss, så det er på en måte litt vanskelig å si hvor man skal gi ære

eller skyld til hvem. Michael har uansett også jobba hardt for å gjøre denne plata, og hans musikalske input

er utvilsomt der, for eksempel i form av strykerarrangementer. Uten ham hadde det nok ikke

vært ei plate, og definitivt ikke i løpet av den tiden vi har hatt til rådighet.

Også denne gangen har MARILLION latt fansen være involvert med

finansieringa av plata, ved å forhåndsselge den gjennom bandets nettside.

- Den ene gangen vi ikke gjorde det, for "Somewhere Else", fikk vi faktisk en god del klager fra fansen. Det viste seg at de liker at det gjøres på denne måten, for det gjør at

de føler de er en del av plata. For mange er musikk i dag også bare sifre på en laptop, så det å kunne tilby noe mer kunstnerisk – slik som bookleten på den versjonen folk har

forhåndsbestilt – representerer mer enn bare musikk. Det blir noe annet. Du kan kjøpe plata digitalt, eller du kan streame den, men følelsen av å ha noe håndfast der du kan se

på coveret og bla i bookleten er noe unikt. Dette ser også definitivt ut til å være det våre fans liker.

Når man selger plata på sin egen nettside til den sikreste kjøpergruppa, da

skulle man tro plateselskapene ville være lunkne til å samarbeide med bandet. - Nei, det er ikke slik. Vi har faktisk stadig selskaper etter oss. De vet at om vi selger

10.000 eller 15.000 CD-er gjennom nettsida, er det fortsatt 50-60.000 plater som kan selges gjennom ordinære kanaler.

De salgstallene Rothery her opererer med er langt fra hva som ble solgt på bandets storhetstid, men akkurat det bekymrer ikke gitaristen.

- Nei, absolutt ikke. Sammenligna med hva andre solgte i gamle dager er ikke vi verre stilt enn mange andre. Det har jo blitt slik at musikk for mange ikke har noen verdi, og

kan de da finne den gratis på nettet er det greit for dem. For oss da å ha overlevd stormene i bransjen, og faktisk være bedre stilt finansielt sett enn hva vi var da vi var

på høyden suksessmessig, er flott. Dette kommer av at vi nå er våre egne managere, og har kontroll over vår egen skjebne. Det har på mange måter blitt viktigere enn noe

annet.

Økonomisk sett har det selvfølgelig også vært genialt gjennom marilllion.com å selge mengder med liveopptak, og eksklusive CD-er og DVD-er til et trofast

publikum som aldri får nok av bandet. - Vi har jo også Marillion Weekends som vi spiller inn og selger, og dette er veldig

populært. Det er alltid noe som skjer med bandet, og det er nødvendig for du trenger en

jevn strøm av penger inn for å drive organisasjonen. Det er litt underlig, for selv om du er musiker, er du nødt til å være halvt businessmann også for å overleve i bransjen. Du

kan ikke lenger unne deg luksusen ikke å vite hvordan bransjen fungere, noe vi er skyldige i fra tidligere dager. Jeg var i bandet i 18 år før jeg egentlig skjønte hvordan

bransjen fungerer.

Dette kom av at mens man hadde suksess hadde man ikke tid til å bekymre seg for

hvor pengene tok veien. Man var på en berg-og-dal-banetur som ikke tok slutt, og det var først da ting begynte å roe seg man kunne sette seg ned og tenke. Da begynner du

å fundere over at du til tross for gull- og platinaplater ikke bor i et flott hus på landet. På mange måter virker det som om Rothery foretrekker nåtiden, med full

kontroll, fremfor storhetstiden med stort platesalg og grådige managere. - Ja, absolutt. Vi har tilfredsstillelsen av å spille inn og gi ut musikken vi elsker, og i

oktober skal vi tre uker til Sør-Amerika, så livet er flott.

Samtalen går litt frem og tilbake mellom "Sounds That Can't Be Made" og diverse avsporinger, men vi kommer etter hvert inn på den ferske plata igjen.

Dermed er tiden inne for å se litt på åpningssporet, "Gaza", som tidvis fremviser en råere side ved MARILLION.

- Du kan si at den er ment å være slik, for dette skal være et sonisk bilde. Noe av soundet kommer direkte fra det at vi brukte basisen fra de improviserte jammene.

Det ligger også et politisk element i nevnte spor. - Det er egentlig mer et humanistisk enn et politisk uttrykk. Noen har hengt seg opp i at

den er skrevet fra et palestinsk barns synsvinkel, men det handler ikke om å dømme, men derimot om å peke på hvilken forferdelig situasjon det er å vokse opp på

Gazastripa. Det er en kompleks situasjon – uten at vi skal gå for mye inn i det politiske her – men alle har sitt syn på saken. Alle har også sine synspunkter basert på grunnlag

av miljøet de er i, og på grunnlag av hvordan de enkelte lands medier dekker saken. Vi ser uansett rapportene fra FN, og vi ser hvordan situasjonen er der. Det spiller sånn

sett ikke noen rolle hvem som har skylda, for situasjonen er uansett en tragedie. Verden er full av tragedier, og denne låta setter spotlighten på denne situasjonen. I

ettertid ser vi kanskje at vi ikke burde kalt låta "Gaza", men kanskje derimot "Both Sides Of The Wire".

Det virker ganske klart at Rothery ikke ønsker at MARILLION skal fremstå som

et politisk band, men da må han vel samtidig frykte at ei slik låt kan gi folk et

inntrykk av at bandet er nettopp det. - Nei, jeg er egentlig ikke redd for det, men det er synd responsen fra enkelte har vært

så sort/hvit. På forumet på nettsida vår er det en tråd som heter "Gaza - The Politics Thread", og den er allerede oppe i over 90 sider. Det som er utrolig trist med hele

situasjonen er at forumet blir som et mikrokosmos, der argumentene fra rundt omkring i verden møtes. Folk ser ut til å ha et veldig ubøyelig verdensbilde, der de ikke er i

stand til å se for seg hvordan andre har det, eller er i stand til å være upartiske. Det er faktisk ganske tragisk å lese den tråden. Når det gjelder teksten slet Steve mye med

den over lang tid, for å prøve å komme opp med et upartisk perspektiv. Han snakka både med israelere, palestinere og FN-arbeidere, men uansett hvor upartisk du prøver å

være, vil du alltid åpne deg selv for angrep fra enkelte personer. Dette kommer av at lidenskapen bak folks syn på situasjonen går så dypt at de ikke på noen måte er i stand

til å stille spørsmål ved situasjonen.

Steve nevnte at han har fulgt med på tråden om "Gaza" på MARILLIONs

nettside, og da undres man på om mannen faktisk bruker å lese på forumet. Dette kan tross alt være skummelt hvis man ikke til enhver tid er klar for mer

eller mindre saklig kritikk. - Det er ikke ofte jeg leser forumet, men det hender. Noen ganger tenker man at noen

har gode argumenter, men så kommer noen med motangrep, og det blir bare en ordkrig. Det at folk har sine synspunkter er helt greit, men det blir som oftest slik at

den ene siden ikke vil lytte. En dialog fungerer bare når to sider lytter, og straks en side slutter å lytte blir det mindre av en dialog og mer av en tirade.

Tilbake til albumet, og det faktum at låter som "Sounds That Can't Be Made"

og "Power" er ganske groovy saker. - Vi prøver alltid å tilføre noe annerledes, og musikksmaken vår er veldig allsidig.

Dermed gjør du bare ting, og vi spiller inn alle jammene vår. Når vi går igjennom det

som er de mest interessante ideene, kommer vi frem til at noe passer inn i en proga setting, mens andre ting går i andre retninger. Vi lar oss på en måte bare flyte med i

den retningen ting tar.

Rothery er en glimrende gitarist, og når han først bestemmer seg for å være følsom og melodiøs er han i sitt ess. Denne siden får vi da også en del av på

"Sounds That Can't Be Made". - Det kommer kanskje av at jeg jobba hjemme, og at ingen dermed kunne si "Du kan

ikke spille det der", humrer Steve. Jeg prøver alltid å spille gitar rundt vokalpartiene, og gjerne videreføre følelsene fra tekstene. Dette er noe jeg tror er litt unikt med min

spillestil, og dette er også noe jeg snakker om når jeg gjør gitarklinikker. Det handler mye om din rolle som musiker i et band, og ikke om ditt ego eller det hele tiden å vise

din tekniske virtuositet, men derimot hva låta trenger.

"Sounds That Can't Be Made" er ei variert plate, og et parti i tittelsporet drar

tankene mot The Beatles' "A Day In The Life". - Ja, produsenten er fra Liverpool, så han har definitivt sine Beatles-inspirasjoner. Det

hele kom uansett godt ut på plate, for det er mer enn bare en imitasjon eller en beatlesk oppbygning. Det jeg spiller opp mot dette partiet, som låter litt som et orgel,

skaper en oppmerksomhet som forbereder deg på hva som kommer i neste seksjon. Det skal uansett sies at jeg tror alle britiske musikere er mer eller mindre inspirert av

The Beatles, og det var vel kanskje min første inspirasjon, da jeg var 3-4 år. Jeg vokste jo opp med de tidlige Beatles-platene, og når man da etter hvert begynner å skrive selv

innser man hvor geniale gutta var. Ta for eksempel George Harrison, som alltid spilte akkurat det som var riktig for låtene. The Beatles var rett og slett fantastisk.

Innledningsvis var vi inne på det at det er 30 år siden MARILLION

platedebuterte, og dagens besetning har holdt sammen siden 1989. Dette er lenge å jobbe med de sammen menneskene, og man kan da lure på om det blir

enklere eller vanskeligere å jobbe sammen etter så lang tid.

- Vi er faktisk så heldige at det nærmest er noe magisk som skjer når vi går sammen for å skrive. Det er nesten som en musikalsk telepati. Dette spesielt mellom Pete og

meg, men til tider også mellom Mark og meg. Da kan du ha bare en skygge av en ide, men straks du kommer sammen med de andre utvikler den seg kjapt. Den nye plata

viser at vi, selv 17 album inn i karriera, fortsatt har denne kreativiteten. Dette kommer nok av at vi kommer veldig godt over ens, og at det er mye respekt oss imellom.

Sist vi hadde Steve Rothery i tale kunne han fortelle om ei mulig fotobok, og

tanker om noen utstillinger. Dette er i ferd med å bli en realitet, og da faktisk også i Oslo når det gjelder utstillingsdelen av prosjektet.

- Boka er i ferd med å bli ferdig, og jeg håper å ha den ute rundt mars/april neste år. Noen utstillinger har jeg allerede hatt, og jeg skal ha en i Oslo i januar. Dette er et

slags party den skandinaviske fanklubben vår skal holde. Der skal jeg ha en gitarklinikk, jeg kommer til å stille ut omkring 25 bilder som er til salgs, og jeg skal spille noen eldre

MARILLION-låter med et band.

Bandet er naturlig nok Misplaced Neighbourhood. Datoen for begivenheten er

11. januar, og stedet er Gamla. Denne dagen blir det altså gitarklinikk også, og vi lar Rothery fortelle litt om det.

- Jeg bruker da eksempler fra karriera mi i MARILLION, og prøver å forklare hvordan ting gjøres. Jeg snakker om folk som har inspirert meg, og hvordan det har påvirka soundet

og spillestilen min. Jeg har drevet med disse klinikkene en stund nå, og jeg driver også med noe som heter The British Guitar Academy. Der holder vi – jeg, og noen ganger tre

andre gitarister – masterclasses, og det handler like mye om musikkfilosofi som det tekniske. Vi prøver å oppmuntre til individualitet og kreativitet.

Det finnes flere måter å gjøre klinikker på. Noen velger den tørre veien, mens

andre går nesten like mye inn for å underholde publikum. Steve flirer når han blir spurt om han er en underholder.

- Du må nesten spørre noen som har sett en av klinikkene mine for å finne svaret på det. Men ja, jeg prøver å gjøre klinikkene til noe folk nyter. En av de siste jeg gjorde var i

Paris, og folk så ut til å like det. Der hadde jeg også med en god venn av meg som heter Dave Foster, som er en eksepsjonell musiker. Dette er for fans, og jeg tror det kan være

fascinerende for dem å få et innblikk i hvordan stilen min har utvikla seg, og hvem heltene mine er.

Hvordan dette utarter seg får vi altså se i Oslo over nyttår, og spennende skal det da også bli å høre Rothery spille noen låter han knapt har spilt siden

åttitallet. - Det er en del låter Steve ikke føler seg komfortabel med å synge, for han føler den

eneste måten å synge dem på er å imitere Fish, og det har han ingen lyst til å gjøre. Det er greit nok, og jeg har ikke noe problem med å respektere det. I blant er det likevel

artig å spille noen av disse låtene. Jeg har blant annet spilt med Dave Fosters band, Mr. So & So, og med Rich Harding fra Misplaced Neighbourhood, og vi gjorde noen låter for

litt siden. Da spilte vi blant andre "Fugazi" og "Incubus", og det var vel første gang jeg spilte "Incubus" siden 1987. Det er moro, og jeg har ikke noen problemer med det gamle

materialet. Låtene er riktig gode, og det er artig nå å gå tilbake og lære dem på nytt. Jeg må sette meg ned med en video, og på den måten lære dem som et hvilket som helst

tributeband. I senere tid har jeg spilt de nevnte låtene, og "Cinderella Search", men den jeg har veldig lyst til å spille nå er "Chelsea Monday".

Steve har snakka litt om at han ikke legger skjul på hvor inspirasjonene

kommer fra, og med det som utgangspunkt lar vi mannen fantasere seg frem til det ultimate all star-bandet.

- Den er vanskelig. Det måtte bli Peter Gabriel eller Neil Finn på vokal, eller kanskje Kate Bush. Når det gjelder musikere er David Gilmour en stor inspirasjonskilde for meg, så

han ville nok vært et valg, og det samme må jeg si om Steve Hackett. Av bassister tror jeg det må bli Paul McCartney, for hans spill er et genis verk. Jeg snakker da ikke om de

siste 25 åra, men om storhetstiden med The Beatles. Når det kommer til trommiser går jeg mer for en med et godt groove, som Steve Gadd, enn en bombastisk tekniker som

Neil Peart. På piano ville jeg hatt Tori Amos.

Har så Rothery vært i den heldige situasjonen og fått spilt med noen av disse? - Jeg har faktisk gjort noe med Steve Hackett. Han har en ny "Genesis Revisited" på

gang, og jeg spilte inn noen gitarer til "The Lamia" fra "The Lamb Lies Down On Broadway". Jeg tror Steve ville ha det til å bli en gitarduett, men jeg har ikke hørt den

ferdige versjonen ennå. Steve har for øvrig blitt en venn av meg, og det føles nesten litt

rart siden han var en av heltene mine da jeg vokste opp.

Dermed er kanskje nok et mål nådd for Steve Rothery. Avslutningsvis blir da spørsmålet hvilke mål gitaristen fortsatt strekker seg etter, nå 30 år inn i

karriera. - Det handler ikke lenger om å oppnå det eller det, men mer om at det å være musiker

er ei rise som ikke slutter før du dør. Uavhengig av graden av suksess er musikk noe man har et brennende begjær etter å drive med, og man ønsker å skape ny musikk.

Dette håper jeg er noe jeg kan fortsette med i 20 år til, og det er min drøm.

Akkurat som med Steve Rotherys personlighet er også drømmene hans jordnære, men musikken er derimot tidvis storslått, slik som på "Sounds That

Can't Be Made".