Eva B. Thorstad, Anton Rikstad & Odd Terje Sandlund i ekstern... · Bekkeundersøkelser i Overhalla...

Kunnskapsstatus for laks og vannmiljø i NamsenvassdragetEva B. Thorstad, Anton Rikstad & Odd Terje Sandlund

Kk

tt

fl

kilj

iNd

t

Kunnskapssenter for Laks og Vannmiljø

Kunnskapsstatus for laks og vannmiljø i NamsenvassdragetEva B. Thorstad1, Anton Rikstad2 & Odd Terje Sandlund1

1 Norsk institutt for naturforskning (NINA), Tungasletta 2, 7485 Trondheim2 Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, miljøvernavdelingen, 7734 Steinkjer

Kunnskapsstatus for laks og vannmiljø i Namsenvassdraget

Thorstad, E. B., Rikstad, A. & Sandlund, O. T. 2006. Kunnskaps-status for laks og vannmiljø i Namsenvassdraget. Kunnskaps-senter for Laks og Vannmiljø, Namsos, 64 s.

© Kunnskapssenter for Laks og Vannmiljø.

ISBN:

Foto i boka: S. 37 Anton Rikstad, øvrige foto Eva B. Thorstad

Foto på omslag: Eva B. Thorstad, NINA

Opplag: 1000

2


3

FORORDKunnskapssenter for Laks og Vannmiljø (KLV) er en stiftelse som ble etablert i Namsos i november 2004. Stiftelsen har som formål å bidra til økt kunnskap om de ville laksestammene og deres levevilkår, og at denne kunnskapen skal danne grunnlag for en bærekraftig forvaltning og kommersiell utnyttelse av villaksstammene. Kunnskapssenteret skal være en samarbeidsarena for forskning, næringsliv, forvaltning og allmennhet.

Norsk institutt for naturforskning (NINA) fikk i oppdrag fra Kunn-skapssenter for Laks og Vannmiljø å samle og systematisere eksisterende kunnskap om laks og vannmiljø i Namsenvassdraget. Formålet er å etablere et fullstendig kunnskapsgrunnlag for framtidige undersøkelser i vassdraget, for forvaltningen, ulike næringsaktører og andre brukere av vassdraget. Det er også ønskelig at boka skal være til nytte for den interesserte allmennhet.

Vi takker biblioteket ved NINA for hjelp med bestilling av litteratur. Videre takker vi Frank Hansen (NINA), Kristian Julien (Fylkesmannen i Nord-Trøndelag), Rune Rypdal (Rypdal grafiske) og Kari Sivertsen (NINA) for hjelp med utforming av kartfigurer. Kunnskapssenter for Laks og Vannmiljø takkes for oppdraget, for finansieringen av arbeidet og for et godt samarbeid. Knut Mørkved, Tomas sandnes og Frode Staldvik takkes for gode kommentarer underveis i arbeidet.

Trondheim og Steinkjer, april 2006

Eva B. ThorstadAnton RikstadOdd Terje Sandlund


4

InnholdsfortegnelseForord ...................................................................................................3Sammendrag ............................................................................................5

1 Innledning ..........................................................................................7

2 Beskrivelse av vassdraget, nedbørfeltet og nærliggende fjordområder..82.1 Namsenvassdraget .......................................................................82.2 Namsenfjorden..........................................................................10

3 Kraftregulering .................................................................................12

4 Andre menneskelige inngrep .............................................................144.1 Terskler, dammer og kanalisering ..............................................144.2 Andre inngrep ...........................................................................14

5 Vannkvalitet, forurensing ..................................................................16

6 Vannføring og vanntemperatur .........................................................18

7 Bunndyr............................................................................................19

8 Laksen i vassdraget............................................................................208.1 Lakseførende strekninger ..........................................................208.2 Produktive arealer og ungfiskbestand ........................................218.3 Laksens livshistorie og karakteristikk av laksebestanden .............238.4 Gyting.......................................................................................238.5 Kultivering ...............................................................................248.6 Namsblank................................................................................258.7 Sykdommer og parasitter ..........................................................288.8 Rømt oppdrettslaks ...................................................................298.9 Effekter av kraftreguleringene ....................................................308.10 Fisketrapper ..............................................................................318.11 Elvemusling ..............................................................................338.12 Spredning av ørekyt og potensielle effekter på laksebestanden....348.13 Status for laksebestanden...........................................................34

9 Laksefisket i elv og sjø .......................................................................359.1 Utvikling, organisering og utøvelse av fisket...............................359.2 Regulering av fisket, fiskeregler ..................................................379.3 Fangststatistikk..........................................................................399.4 Laksebørsen...............................................................................449.5 Prognoser for innvandringsbestand............................................449.6 Beskatning i Namsenvassdraget .................................................449.7 Størrelsesseleksjon i kilenotfisket................................................459.8 Garnskader................................................................................459.9 Økonomiske ringvirkninger av fisket .........................................45

10 Oppdrett av laks, ørret og regnbueørret ............................................46

11 Driftsplaner ......................................................................................48

12 Oppsummering og diskusjon ............................................................4912.1 Identifisering av kunnskapsbehov knyttet til

Namsenvassdraget - med overføringsverdi til andre vassdrag ......4912.2 Vassdragets egnethet for ulike typer generelle undersøkelser.......51

13 Referanser .........................................................................................5313.1 Litteraturliste for Namsenvassdraget ..........................................5313.2 Andre referanser ........................................................................58

Vedlegg .................................................................................................59


5

SammendragNamsenvassdraget i Nord-Trøndelag (årlig middelvannføring 290 m3/s) er et av landets største og viktigste laksevassdrag, hvor store ressurser er knyttet til laksefiske og innlandsfiske. Vassdraget er et av landets fire største laksevassdrag ut fra sportsfiskefangster. Det er knyttet store økonomiske verdier til produksjon av elektrisk kraft i vassdraget og til lakseoppdrett i nærliggende sjøområder. Samtidig representerer vassdraget en internasjonal særegenhet fordi Europas eneste bestand av elvelevende ferskvannstasjonær laks, såkalt namsblank, finnes her.

Formålet med denne boka er å oppsummere og systematisere eksisterende kunnskap om laks og vannmiljø i Namsenvassdraget og nærliggende fjordområder, og gjennom dette å etablere et samlet og solid kunnskaps-grunnlag for framtidige undersøkelser i vassdraget, for forvaltningen, ulike næringsaktører og andre brukere av vassdraget. Det er også ønskelig at boka kan være til nytte for den interesserte allmennhet.

Boka inneholder ei omfattende referanseliste som omfatter forvalt-ningsmessige og vitenskapelige rapporter og publikasjoner med kunn-skap om laks og vannmiljø i vassdraget. Til sammen er det funnet 169 publikasjoner med kunnskap om laks og vannmiljø, og som denne Boka bygger på.

Til sammen er det mer enn 200 km lakseførende elvestrekninger for anadrom laks i vassdraget. Vanligvis utgjør fangstene av laks i Namsen mellom 5 og 8 % av landets totale årlige elvefangster av laks. Årlig registrert fangst av laks i vassdraget var gjennomsnittlig 23 tonn og varierte mellom 11 og 38 tonn i perioden 1976-2005. Den største registrerte fangst siden 1876 var 38,2 tonn i 2001. Årlig fangst av laks har økt signifikant for perioden 1976-2006 sett under ett, selv om fangstene varierer betydelig mellom år. Laksen som ble fanget årlig i perioden 1979-2005 hadde gjennomsnittsstørrelse som varierte mel-lom 2,9 og 4,9 kg, med et gjennomsnitt for perioden på 3,9 kg. Årlig fangst av sjøørret i vassdraget var gjennomsnittlig 1,7 tonn og varierte mellom 0,43 og 4,3 tonn i perioden 1976-2005. Årlig fangst av laks i sjølaksefisket i Namdalen var gjennomsnittlig 107 tonn og varierte mellom 54 og 220 tonn i perioden 1976-2005. Laksefisket i Overhalla og Grong kommuner er beregnet til å gi en sysselsettingseffekt på mer enn 50 årsverk. Lignende beregninger er ikke gjort for kommunene Namsos og Høylandet. Sjølaksefisket i Namdalen er beregnet til å gi en sysselsettingseffekt på 11 årsverk.

Laksebestanden i Namsenvassdraget er blant de største og mest intakte bestandene av atlantisk laks i både nasjonal og internasjonal sammen-heng, og er derfor en verdifull laksebestand som bør tas godt vare på. Namsenlaksen er en storlaksbestand, men andelen smålaks i fangstene synes å være økende, særlig i hovedvassdraget. De største truslene mot laksebestanden i vassdraget er faren for at fisk kan blir smittet med pa-rasitten Gyrodactylus salaris, og det høye innslaget av rømt oppdrettslaks. Innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestanden varierte mellom 10


6

og 59 % i perioden 1989-2005, med et gjennomsnitt på 30 %. Dette må karakteriseres som høyt, og andelen har vært større enn landsgjen-nomsnittet. Av andre potensielle trusler som bør overvåkes er parasitter og sykdommer, overbeskatning, fysiske inngrep, spredning av ørekyt, klimaendring og redusert vannkvalitet.

Namsblanken er en unik laksebestand som har stor nasjonal og inter-nasjonal verneverdi, og bestanden krever spesielle hensyn og et spesielt vern. Vanlig kroppsstørrelse for namsblank er 15-20 cm, men de kan bli opp til 35 cm og 350 g. Bestanden synes å ha gått tilbake de senere år, noe som er bekymringsverdig.

Hovedvassdraget er lite påvirket av forurensinger. En del sidevassdrag er forurenset fra landbruk og boligkloakk, men dette har bare unntaksvis ført til fiskedød. Bekkeundersøkelser i Overhalla og Grong har vist at forurensingssituasjonen er god i forhold til i andre deler av fylket, med noen unntak.

Namsenvassdraget er intensivt utnyttet til energiproduksjon, og mid-lere årsproduksjon er totalt 1662 GWh, noe som utgjør ca 70 % av Nord-Trøndelags kraftproduksjon. Til sammen er det åtte kraftverk i vassdraget, og alle ligger ovenfor opprinnelig anadrom strekning. Kraftproduksjonen utgjør ca 60 årsverk i Indre Namdal.

I 2004 var det 65 akvakulturtillatelser for matfiskoppdrett av laks, ørret og regnbueørret i Nord-Trøndelag, med slaktekvantum på 45 000 tonn laks. Dette utgjorde 7 % av antall konsesjoner på landsbasis, og 8 % av Norges totale produksjon av laks. Estimert eksportverdi av produksjo-nen i Nord-Trøndelag i 2004 var 938 mill kr, noe som utgjorde 8 % av eksportverdien av den totale norske produksjonen. Stortinget vedtok å opprette Namsenfjorden som nasjonal laksefjord, noe som blant annet innebærer at det ikke vil bli tillatt å starte med oppdrett av anadrome fiskearter i merd i fjorden.

Namsenvassdraget er et svært mangfoldig laksevassdrag både med hensyn til naturtyper, fiskebestander, aktivitet i vassdraget og aktører knyttet til de ulike aktivitetene. Dette medfører at vassdraget er en velegnet lokalitet for forskningsprogrammer og undersøkelser med ulike tema, og med generell overføringsverdi til andre laksebestander og vassdrag. Oppsummeringen av kunnskap som foreligger i denne boka legger et godt grunnlag for ulike undersøkelser i vassdraget. Kunnskapsstatusen er benyttet til å identifisere kunnskapsbehov knyttet til Namsenvassdraget med generell overføringsverdi til andre vassdrag, og til å identifisere vassdragets egnethet som lokalitet for ulike typer generelle undersøkelser. Vassdraget har ulike typer påvirkninger som kan studeres med generell overføringsverdi. Samtidig er deler av vassdraget og laksebestanden såpass upåvirket at naturlige prosesser kan studeres og referansedata for mer belastede vassdrag kan innhentes. Vassdragets store størrelse kan være en begrensning for noen typer undersøkelser, fordi det for eksempel er vanskelig å kontrollere den totale smoltutgangen og oppvandringen av gytefisk til vassdraget. Imidlertid er det mange sidevassdrag hvor det er mulig å gjøre slike registreringer.


7

1 InnledningNamsenvassdraget er et av de største og viktigste laksevassdragene i Norge, hvor store ressurser er knyttet til lakse- sjøørret og innlandsfiske. Vassdraget er et av Norges fire største laksevassdrag ut fra sportsfiske-fangster, med en gjennomsnittlig fangst på nesten 30 tonn laks per år i siste femårsperiode (2001-2005). Namsenfjorden er en av de få norske fjordområder hvor det fortsatt foregår et betydelig laksefiske i sjøen. Det er knyttet store økonomiske verdier til produksjon av elektrisk kraft i vassdraget og til lakseoppdrett i nærliggende sjøområder. Samtidig re-presenterer vassdraget en internasjonal særegenhet fordi Europas eneste bestand av elvelevende ferskvannstasjonær laks, såkalt namsblank, finnes her. Namsenvassdraget er et svært variert vassdrag, med store naturgitte, økonomiske og kulturelle verdier knyttet til laksebestanden, og med mange interesser og aktører involvert.

Kunnskap om laks og vannmiljø i Namsenvassdraget finnes gjennom forskning, overvåking, forvaltningens kartlegging og andre kilder. Imidlertid finnes ingen samlet oversikt over eksisterende kunnskap. Formålet med denne boka er å oppsummere og systematisere eksisterende kunnskap om laks og vannmiljø i Namsenvassdraget og nærliggende fjordområder, og gjennom dette å etablere et samlet og solid kunnskaps-grunnlag for framtidige undersøkelser i vassdraget, for forvaltningen, ulike næringsaktører og andre brukere av vassdraget. Det er også ønskelig at boka skal være til nytte for den interesserte allmennhet.

Boka inneholder ei omfattende referanseliste som omfatter forvaltnings-messige og vitenskapelige rapporter og publikasjoner med kunnskap om laks og vannmiljø i vassdraget. Litteratur er funnet gjennom søk i nasjonale og internasjonale referansedatabaser, gjennomgang av lit-teraturlister i rapporter, aktuelle internettsider, samt at forfatterne har jobbet med Namsenvassdraget gjennom mange år og samlet litteratur knyttet til vassdraget. Til sammen er det funnet 169 publikasjoner med kunnskap om laks og vannmiljø (se referanseliste), og som denne boka bygger på


8

2.1 Namsenvassdraget

Namsenvassdraget ligger i nordlige halvdel av Nord-Trøndelag fylke og er 210 km langt (figur 1, figur 2). Nedbørfeltet er totalt 6265 km2 og omfatter hele eller deler av kommunene Namsskogan, Røyrvik, Lierne, Snåsa, Grong, Høylandet, Overhalla og Namsos i Nord-Trøndelag fylke. Vassdraget har utløp gjennom hovedelva Namsen ved Namsos (utløp ved N 64°27' S 11°33'). Namsen er Norges tolvte lengste elv, og vassdraget er Norges åttende største etter størrelse på nedbørfeltet. Av det totale nedbørfeltet er litt over 1 % dyrket mark, 31 % produktiv skog, 62 % fjell og myr og 6 % vannflater. Årlig middelvannføring ved utløpet av Namsen er 290 m3/s (Lien m.fl. 1983). Vassdraget blir utnyttet til vannkraftproduksjon (17,5 % av nedbørfeltet ligger ovenfor regulerte magasin), fiskeproduksjon, som drikkevann, resipient for avløp fra hus-holdning, jordbruk og industri, og til rekreasjon inkludert sportsfiske, bading og camping. Fra midten av 1800-tallet til 1970 var vassdraget viktig for tømmerfløting, med den mest intensive perioden mellom 1945 og 1960 (Balstad 1992). Størstedelen av befolkningen i området bor langs de nederste 65 km av vassdraget. Den øvrige bosetningen er også lokalisert nær innsjøer og elver i nedbørfeltet (Lien m.fl. 1983).

Fiskearter som finnes i vassdraget er laks (Salmo salar), ørret (Salmo trutta), røye (Salvelinus alpinus), skrubbe (Platichthys flesus), trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus), ål (Anguilla anguilla), lake (Lota lota)og ørekyt (Phoxinus phoxinus). Ørekyt forekommer ikke naturlig i vass-draget, men er spredt til øvre deler (Thorstad m.fl. 2006; se forøvrig kapittel 8.12). Det er også gjort en registrering av niøye, men det er ikke bekreftet om dette var elveniøye (Lampetra fluviatilis), bekkeniøye (Lampetra planeri), eller havniøye (Petromyzon marinus). Havniøye er mest sannsynlig siden denne arten er vanlig utbredt langs norskekysten til Finnmark, mens elveniøye og bekkeniøye kun har vanlig utbredelse i Sør-Norge og Vest-Norge nord til Bergensområdet (Pethon 1989). Havniøye er dessuten registrert i et annet vassdrag i fylket, i Figga ved Steinkjer (Anton Rikstad, upublisert registrering). Ett individ av puk-kellaks (Oncorhynchus gorbuscha) ble fanget i Namsen på Gartland i 2005 (Rikstad 2006). Pukkellaks ble også registrert i Namsen en gang på 1960-tallet (Berg 1977) og i Søråa på slutten av 1960-tallet (Knut Mørkved, personlig meddelelse). Pukkellaks har naturlig utbredelse i det nordlige Stillehavet, og de gyter i elver som drenerer til dette området. Russerne har satt ut pukkellaks, særlig i elvene på Kolahalvøya, og det er ikke uvanlig at pukkellaks har vandret derfra og ut i Norskehavet og forvillet seg opp i norske elver. Gyting har tidligere forekommet i noen nordnorske elver, men pukkellaks har ikke etablert bestander i disse vassdragene (Pethon 1989). Det forventes derfor ikke at puk-kellaks vil etablere noen bestand i Namsenvassdraget, selv om enkelte individer vandrer opp i elva. Harr (Thymallus thymallus) fra Kvesjøen ble satt ut i Prestegårdstjønnin i Lierne på 1970-tallet (Berger m.fl.

2 Beskrivelse av vassdraget, nedbør-feltet og nærliggende fjordområder


9

1999). Prestegårdstjønnin renner ned i Sandsjøen øverst i Sanddølavassdraget. Ett individ av harr ble også gjenfanget i Sandsjøen, men arten etablerte seg ikke i noen av disse lokalitetene. Karuss (Carassius carassius) ble også satt ut i Prestgårdstjønna i Lierne, men ble utryddet med bruk av rotenon på 1970-tallet (Berger m.fl. 1999).

Anadrom fisk gyter i ferskvann og har fødevandringer til sjø-en, mens ferskvannsstasjonær fisk lever hele livet i ferskvann uten vandringer til sjøen. Laks finnes både som anadrom og ferskvannsstasjonær (kalt namsblank, eller småblank, kapittel 8.6) form i vassdraget. Ørret finnes også både som anadrom og ferskvannsstasjonær form. Det finnes sjøørret, elvelevende ørret og innsjølevende ørret i vassdraget. Røye finnes bare som ferskvannsstasjonær form, slik at det finnes innlandsrøye, men ikke sjørøye i vassdraget.

Namsenvassdragets øvre deler ligger delvis i Børgefjell na-sjonalpark, mens mer sentrale deler av vassdraget drenerer gjennom tett befolkede jordbruks- og industriområder. Deler av nedbørsfeltet i sørøstlige del ligger i den nyoppret-tede Blåfjella - Skjækerfjella nasjonalpark. I forhold til fis-kebestander, fysiske forhold og beliggenhet, kan vassdraget grovt deles i tre hovedområder:

• Øvre del, hvor det primært finnes bestander av ørretog røye. Her er det elvestrekninger som veksler mellom

stilleflytende og mer strømharde områder (figur 3). Det er flere sideelver av varierende størrelse og gradient. Det er også en rekke innsjøer med ulik tilgjengelighet for vandrende fisk. Hovedvassdraget i denne delen er preget av redusert vannføring på grunn av overføring av vann til områder lenger ned i vassdraget. Det er etablert ter-skelbasseng i deler av hovedelva. Området ligger delvis i Børgefjell nasjonalpark.

• Midtre del, hvor det finnes namsblank og ørret. Også denne delen har redusert vannføring, og veksler mellom stilleflytende og strie områder (figur 3). Det er bygd flere terskler, og det er også flere stillestående eller sakteflytende områder hvor det er inntaksbasseng for elvekraftverk. Det er mange sideelver av varierende størrelse og med varier-ende muligheter for oppstrøms vandring av fisk.

• Nedre del, med bestander av anadrom laks og ørret.Hovedelva har liten gradient fra munningen til Øvre Fiskumfoss (figur 3). Namsens bredde i lakseførende strekning varierer mellom ca 130 og 1200 m, med et gjennomsnitt på ca 200 m (Balstad 1992). Høylands-vassdraget, inkludert den kjente sportsfiskeelva Bjøra, er preget av stillestående elvestrekninger og innsjøer, med Eidsvatnet kun 6 m o.h., Grongstadvatnet 14 m o.h. og Øyvatnet 63 m o.h. (figur 3).

Høylandsvassdraget er et viktig sidevassdrag med hensyn til lakseproduksjon. Bildet er fra Søråa.


10

Sanddølavassdraget er en østlig gren av Namsenvassdraget med nedbørfelt 1577 km2 og middelvannføring 45 m3/s (Wathne & Berg 1981). Sanddølavassdraget består av flere innsjøer i Nordli kommune som renner ut i den strie Sanddøla. Sanddøla renner sammen med Namsen i Grong. Sanddølavassdraget er varig vernet mot kraftutbygging.

Høylandsvassdraget er et viktig sidevassdrag med hensyn til lakseproduksjon. Vassdraget, med nedbørfelt på 551 km2og middelvannføring 25 m3/s (Wathne & Berg 1981), har utspring i områdene nord og vest for Øyvatnet og renner ut i Namsen i Overhalla. På vei mot Namsen passeres Øyvatnet, Flakkan, Grongstadvatnet og Eidsvatnet. Fra Øyvatnet til Flakkan heter elva Flåttelva. Strekningen mellom Flakkan og Grongstadvatnet kalles Søråa. Mellom Grongstadvatnet og Eidsvatnet er det en kort elvestrekning, Eida. Fra Eidsvatnet til samløpet med Namsen renner Bjøra, som er ei stilleflytende og delvis dyp elv. Elvene i Høylandsvassdraget er relativt små, men på tross av dette er det storlaks i elvene. Dette kan skyldes de tre store innsjøene Eidsvatnet, Grongstadvatnet og Øyvatnet, som laksen kan oppholde seg i selv om vannstanden i elvene blir svært liten i løpet av sommeren.

Berggrunnen i nedbørfeltet kan grupperes i to hovedtyper (Lien m.fl. 1983). Sør for Sanddøla og vest for tettstedene Grong og Høylandet finnes hovedsakelig prekambrisk gneis og granitt. Resten av nedbørfeltet består vesentlig av yngre,

Figur 1. Namdalen i Nord-Trøndelag. Veier er vist med rødt og jernbane med svart.

omdannede kambrosilurbergarter med intrusiver. Marine løsavsetninger med leire og sand forekommer i store områ-der på begge sider i nedre deler av hovedvassdraget, langs Høylandsvassdraget til ovenfor Øyvatnet, langs Sanddøla til Nyneset, og langs Namsen opp til Brekkvasselv (Lien m.fl. 1983). Områder med mye leire medfører relativt stor fare for utglidninger og ras.

Den øvre marine grense ligger på rundt 160 meter over havet i dette området. Det vil si at i slutten av siste istid for ca 10 000 år siden gikk havet opp til Brekkvasselv i Nams-skogan. Namsen er tidevannspåvirket opp til Sellæghylla, ca to mil fra sjøen.

2.2 NamsenfjordenNamsenfjorden omfatter en fjordstrekning fra utløpet av Namsen til havet på ca 35 km, med store øyer, fjordarmer og sund. Otterøya er den største øya i fjorden, og laksen kan vandre gjennom fjorden både på nord- og sørsida av Otterøya. Laksen kan også teoretisk vandre gjennom fjorden ei rute lengre nord, nord for Elvalandet, gjennom det trange Nordsundet. Vurdert ut fra lokalisering av kilenøter er ruta sør for Otterøya viktigst for innvandring av voksen laks, dernest ruta nord for Otterøya (kapittel 9.1.2). Kunnskap om vandringsrutene for utvandrende smolt finnes ikke. Ti


11

Figur 3.

mens Sanddøla og Tunnsjøelva er inkludert i den nederste. Data for Namsen er hentet fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sitt vassdragsnivellement L.nr. 429. Data for sidevassdragene er hentet fra Statens kartverks M 711 kartserie (fra Thorstad

”Ved befaringen af denne Elv fra Fossen ned til dens Munding fremstille sig næsten alle mue-lige norske Prospekter: Fjelde; Dale; Höider omzirklede af Lövtræer; store og tette Granskove; smilende Sletter; frygtelige Afgrunde, gjennemskaarne hist av vandrige Elve og Bække, og Ler av raslende Kilder; Klippetopper, dels nögne og dels beklædde med Graner; Naturens Vold-somheder ved Siden av smukke Gaarde og frugtbare Marker; Moradser og Kratskove; den mægtige Flod selv tilligemed dens mange Ôer”

Fra H.H. Gunnerus beskrivelse over Namsen elv fra Fiskumfoss til munningen i 1811

laksevassdrag munner ut i fjorden. Namsenfjorden er en av de etablerte nasjonale laksefjordene1, og ligger i kommunene Flatanger, Namdalseid, Namsos og Fosnes i Nord-Trøndelag (Anonym 2002). Grensen for den nasjonale laksefjorden går fra Kårbringeskjær til Knappholman, i Nord-Namsen innen-for en rett linje fra Husvika til Kaldklauv, og i Nordsundet innenfor kommunegrensa mellom Fosnes og Namsos.

Namsenfjorden er ingen typisk terskelfjord med grunne terskler (Golmen m.fl. 1988). Dybden ytterst i fjorden mot Folla er over 400 m, men nord for Hoddøya er det en terskel med dyp på 226 m. Innover i fjorden blir det gradvis grunnere, omkring 250 m. I fjordområdet ved Namsos er det dybder mellom 150 og 280 m. Brakkvannslaget i indre del av fjorden varierer i tykkelse mellom 3 og 5 m i takt med ferskvannstilførselen, og saltkonsentrasjonen kommer ned mot 0,8 promille i overflaten (havvann er 35 promille).

HASUT-prosjektet (havbruk, areal, samordning og utvikling i Trøndelag) hadde som hovedmålsetting å skape en effektiv, sikker og kunnskapsbasert forvaltning av kystsona, og ble gjennomført i 2001-2004 (Winther m.fl. 2003, Anonym 2004a,b,c, Sandnes 2004). Prosjektet har blant annet bidratt til en detaljert kartlegging av sjøområder i Fosnes, Namsos og Flatanger kommuner (Anonym 2004b). Det er også utarbeidet et heldekkende plan- og forvaltningsrelevant datasett for kystsonen i Trøndelag (www.statkart.no/arealis, www.mareano.no, www.gislink.no, Anonym 2004a). Som et resultat av HASUT-prosjektet er Fosnes den kommunen i landet som har de best kartlagte marine områdene, hvor blant annet naturkvaliteter, dybder, strømforhold, sediment-typer og fiskeri- og oppdrettslokaliteter er kartlagt (Anonym 2004a). Detaljert informasjon om fiskeplasser distribueres ikke fritt til allmennheten, men er tilgjengelig for forvalt-ningen eller til bestemte formål (Anonym 2004b).

1 Ordningen med de nasjonale laksefjordene skal evalueres i løpet av de nærmeste årene (Anonym 2002).

0255075100125150175200

Høy

deov

erha

vet(

m)

0

50

100

150

200

250

300

350

400

450 NamsenHøylandsvassdraget, Bjøra/NordåaHøylandsvassdraget, Søråa

Namsvatn

Helvetesfoss

Bleikarfoss

Storelva

Bjørnstadfoss

BleikvasselvMarin grense

Trongfoss

Øvre Fiskumfoss

Nedre Fiskumfoss

Aunfoss/BrattfossTunnsjøelv

BjøraGrungstadvatnet

Avstand fra elvemunning (km)Avstand fra elvemunning (km)

0255075100125150175200

0

50

100

150

200

250

300

350

400

450 NamsenTunnsjøelvaSanddøla

Tunnsjø-flyan

Oter-sjøen

Namsvatn

Helvetesfoss

Bleikarfoss

Storelva

Bjørnstadfoss

BleikvasselvMarin grense

Trongfoss

Øvre Fiskumfoss

Nedre Fiskumfoss

Aunfoss/Brattfoss

Sanddøla

Tunnsjøelv

Bjøra

Flakkan

Sela

Samløp Søråa/Nordåa


12

Namsvatnet var før reguleringen opprinnelig tre vatn som ble demt opp 14 m. Namsvassdammen i Namsvatnet ble tatt i bruk i 1952. Fiskumfoss ble ytterligere utvidet med et ag-gregat i 1957. På slutten av 1950-tallet ble Aunfoss kraftverk satt i drift lengre opp i Namsen (figur 2).

Den mest omfattende kraftutbyggingen med regulering av flere større magasiner i Namdalen skjedde på 1960-tallet,

gjennom et prosjekt som er omtalt som “den store overfø-ringen”. Tre norske kraftverk ble bygd for å utnytte disse overføringene; Tunnsjødal, Tunnsjø og Røyrvikfoss (figur2, tabell 1). Vann som naturlig drenerte ned Namsen, ble overført fra Namsvatnet til innsjøen Vektaren, og deretter til innsjøen Limingen (figur 2). Begge disse innsjøene drenerer naturlig østover til Sverige, og var opprinnelig ikke en del av Namsenvassdraget. Fra Limingen blir vannet ført til Tunn-

Tabell 1.

Kraftverk Årstall Fall Sluke- Midlere års- Antall og Lengde på Fall utnyttet satt i (m) evne produksjon type overførings- drift (m3/s) (GWh)| turbiner tunnell

Overføringstunnel 1963 Tilsv. _____ _____ _____ 3,5 km Overfører vann fra Namsvatnet-Vekteren null Namsvatnet til Vekteren

Røyrvikfoss 1965 29 68 96 1 Kaplan 0,85 km Vektaren- Limingen

Tunnsjø 1963 60 59 138 1 Francis 2,7 km Limingen-Tunnsjøen

Åsmulfoss 1971 10 135 74 1 Rørturbin < 0,1 km Åsmulfoss i Namsen

Aunfoss 1959 29 130 180 2 Francis 1,4 km Aunfoss i Namsen

Øvre Fiskumfoss 1976 7 140 57 1 Rørturbin < 0,1 km Øvre Fiskumfoss i Namsen

Fiskumfoss 1946 35 140 240 3 Francis < 0,1 km Nedre Fiskumfoss i Namsen

3 KraftreguleringNamsenvassdraget er intensivt utnyttet til energiproduksjon, og midlere årsproduksjon er totalt 1662 GWh, noe som utgjør ca 70 % av Nord-Trøndelags kraftproduksjon (tabell 1, 2). Regulant er Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE). Kraftutbygging har foregått fra 1940 til midt på 1980-tallet (Hjulstad 1993). Til sammen er det åtte kraftverk i vassdraget, og alle ligger ovenfor opprinnelig anadrom strekning. De åtte kraftverkene er i rekkefølge nedenfra og oppover i vassdraget: Fiskumfoss, Øvre Fiskum-foss, Aunfoss, Åsmulfoss, Tunnsjødal, Tunnsjøfoss, Tunnsjø og Røyrvikfoss (tabell 1, figur 2). Av disse er Fiskumfoss, Øvre Fiskumfoss, Aunfoss og Åsmulfoss elvekraftverk som utnytter fall i hovedelva Namsen, mens de øvrige kraftverkene utnytter fall i sidevassdrag eller ved overføringer til sidevassdrag (figur 2). I tillegg utnytter det svenske kraftverket Linnvasselv fallet fra Limingen til Kvärnbergsvatnet i Sverige, med en årsproduksjon på 102 GWh (figur 2). Kraftproduksjonen i Namsenvassdraget utgjør ca 60 årsverk i Indre Namdal (Driftsplanutvalget i Namsenvassdraget 2002).

Utbyggingen av Fiskumfoss kraftverk i Nedre Fiskumfoss (figur 2) ble gjennomført under siste verdenskrig, og første aggregat ble satt i drift i 1946. Tunnsjøen ble samtidig regulert som magasin for driften av kraftverket. En utvidelse av kraftverket i Fiskumfoss med ytterligere ett aggregat i 1950 krevde større magasinvolum, og Namsvatnet ble regulert.

Bildet viser Tunnsjø-

utnytter fallet mellom Tunnsjøen og Tunn-


13

sjøen, Tunnsjøflyan, og endelig tilbake til Namsen (figur 2). Som beskrevet ovenfor, reguleres Limingen også østover av det svenske kraftverket Linnvasselv (1962). Tunnsjøen og Tunnsjøflyan tilhører Namsenvassdraget naturlig. Før regu-lering var det elv med loner på strekningen fra Tunnsjøen til Grøndalsdammen, der Tunnsjøflyan nå ligger. ”Den store overføringen” har medført redusert vannføring i hovedelva Namsen fra Namsvatnet og ned til utløpet av Tunnsjøelva, samt i Tunnsjøelva fra Grøndalsdammen ved Tunnsjøflyan til Tunnsjødal, ca 1,8 km fra samløpet med Namsen (figur 2).

På 1970-tallet ble kraftverkene Åsmulfoss og Øvre Fiskumfoss bygd i Namsen (figur 2). Midt på åttitallet ble det siste og

minste kraftverket i vassdraget, Tunnsjøfoss, bygd for å utnytte fallet mellom Tunnsjøen og Tunnsjøflyan (figur 2).

Konsesjonsvilkårene for kraftverk i vassdraget kan tas opp til revisjon i 2009, fordi det da er 50 år siden “den store overføringen”. I Namsenvassdraget er nå Høylandsvassdra-get, Lindseta, Sanddølavassdraget inkludert Luru, deler av vassdraget som ligger i Børgefjell nasjonalpark, Rennselelva og Nesåa varig vernet mot kraftutbygging.

Endringer i vannføring som følge av kraftutbygging, min-stevannføringer og terskelbygging er beskrevet i henholdsvis kapittel 6 og 3.

Tabell 2. -

vannstand - LRV vannstand - HRV høyde (mill. m3) (km2)(m o.h.) (m o.h.) (m)

Namsvatn 440,00 454,00 14,0 458 39,4Vektaren 440,00 445,50 5,5 38 9,2Limingen 409,00 417,70 8,7 260 93,5Tunnsjøen 352,64 357,64 5,0 440 100,2

a

- -

a

1

2

3

4

5

= Kraftstasjon= Dam / terskel= Krafttunnel/overføringstunnel

-- - - -

Åsmul-foss

Tunnsjø-dal

Tunnsjøfoss

TunnsjøLinvasselv

Aunfoss

NedreFiskumfoss

ØvreFiskum-foss

Røyrvikfoss

- -

- - - -

- - - - - - - - - -- -

1

2

3

4

5

Sanddøla

Tunnsjøen

Klingervatnet

Limingen

OtersjøenGRONG NORDLI

Huddingsvatnet

Namsvatnet

Vektaren

Nam

sen

Nams

en

Troms

a

NAMSOS

10 km

Laksjøen

NRenselsvatnet

Kvesjøen

Murusjøen

Sandsjøen

Eidsvatnet

Øyvatnet

Høyla

nds-

vassd

raget

Bjøra

Grongstadvatnet

Berg-fossen

Luru

Tunnsjøelva

Tunnsjø-flya

Neså

aNamsen

Nams-kroken

Frøy

ning

selv

a

Namsen

Figur 2. -

tet til Namsenvassdraget etter overføring i forbindelse med kraftregulering. Vann fra Namsvatnet føres nå til Vektaren

kraftstasjoner. Dette har medført redusert vannføring i Namsen fra Namsvatnet til utløpet av Tunnsjøelva. Utbredelse


14

I Tunnsjøelva er det bygget til sammen 11 terskler (Hjuls-tad 1993). I Namsen er det bygget seks terskler i betong og tre (Hjulstad 1993, Rikstad 2004b, figur 2); ved Namskro-ken/Mattisflya (tre nærliggende terskler, den første bygget i 1965), Namsskogan (1965/66), Bjørhusdal (1998) og Kjelmyrfoss (1978). Ved Bjørnstad finnes i tillegg en steinterskel i form av en ødelagt botnbru, men denne demmer ikke opp områdene ovenfor i betydelig grad. Bygging av terskel i Kariflyan, Langflyan og Storflyan, øverst i Namsen nær Namsvatnet, er under vurdering. I tillegg er det bygget dammer i Namsen i forbindelse med kraftstasjonene Fiskumfoss, Øvre Fiskumfoss, Aunfoss og Åsmulfoss, som også har omgjort strykarealer til stil-leflytende vann (figur 2).

Alle terskler i vassdraget ligger altså ovenfor lakseførende strekning for anadrom laks, mens dammene ved kraftverkene Fiskumfoss og Øvre Fiskumfoss ligger på lakseførende strek-ning etter at det ble bygd fisketrapper (se kapittel 8.1 om lakseførende strekninger og kapittel 8.10 om fisketrapper). Flere terskler og dammer berører imidlertid namsblankens leveområder. Namsblankens leveområder er redusert fra 87 til 49 km elv på grunn av terskel- og dambygging, i følge Berg (1988). I tillegg kommer terskel ved Bjørhusdal bygget i 1998, som reduserer strykområdene med ytterligere 3 km (Rikstad 2004b). Følgelig er strykområdene i namsblankens leveområder i hovedelva mer enn halvert (Rikstad 2004b).

Tersklene ved Namskroken og i Tunnsjøelva har neppe innvirkning på namsblankens leveområder.

På 1950- og 1960-tallet ble deler av Søråa og Nordåa kanalisert og planert for å lette tømmerfløtingen (detaljert beskrevet i Romundstad 1995). Stein og grusmasse ble skjøvet ut av elva og lagt opp på land med bulldoser. Elva ble kanalisert for å styre tømmeret mot hovedløpet. Mange hvileplasser for fisk forsvant under dette arbeidet, og områder hvor kanalisering ble utført har fått redusert kvalitet som oppvekstområde for fiskeyngel (Romundstad 1995). For å restaurere deler av Søråa og Nordåa hvor disse inngrepene er utført er det gjennomført biotopforbedrende tiltak. Femten terskler/vanger ble anlagt i Søråa i 1996 og fem kulper ble anlagt i Nordåa i 1990-åra i regi av Høylandet kommune (Rikstad & Gording 2004b).

4.2 Andre inngrepVegbygging og jernbane langs elver og innsjøer kan ha konsekvenser for fiskebestanden blant annet ved at vegfyl-linger kan endre prosesser i strandsonen, kantvegetasjon fjernes og skjulmuligheter for fisk kan bli redusert. Vei og jernbane er bygd langs mye av lakseførende strekning av Namsenvassdraget, men det er ikke gjennomført store veiutbygginger helt ut mot elva (Driftsplanutvalget i Nam-senvassdraget 2002).

4 Andre menneskelige inngrep

Inngrep i vassdrag kan ha betydelig effekt på fiskeproduksjonen. Dette gjelder for eksempel kraftutbygging (kapittel 3), vegbygging, forbygging, terskler, grusgraving og fjerning av kantvegetasjon. Det finnes ingen systematisk oversikt over alle slike inngrep i Namsenvassdraget.

4.1 Terskler, dammer og kanalisering Terskler er markerte forhøyninger i elvebunnen på tvers av elveløpet som demmer opp vannet ovenfor slik at det dannes stilleflytende områder i form av terskelbasseng, innsjøer eller kulper. I Namsenvassdraget er kunstige terskler bygget etter pålegg for å kompensere for negative ef-fekter av kraftreguleringen. Hensikten med terskler er generelt å heve vannstanden og å øke vannspeilet, som oftest ut fra utseendemessige hensyn, og for å forbedre forholdene for ørret og ørretfiske.


15

Grusuttak kan føre til at elveløp og elvebunn forandrer seg, og kan medføre for eksempel redusert gytesuksess for laks. Grusgraving har foregått i nedre deler av Namsen i noen grad (Rikstad & Gording 2004b), men grusgraving i elva har generelt vært et lite problem (Hjulstad 2000). Grusut-tak i Høylandsvassdraget har foregått i mindre målestokk og har heller ikke vært et stort problem for fiskebestandene (Romundstad 1995).

Forbygging er en forsterking av elvekantene med steinmasser for å hindre erosjon og utgraving. Forbygging kan ha nega-tive konsekvenser for fiskebestander ved at elvekanten blir mer ensformig, elva får et mer ensformig kanalpreg, kantve-getasjon fjernes og næringstilførselen reduseres. Hvor store konsekvenser forbygginger har for fiskebestander avhenger av hvordan forbyggingen utformes. Forbygginger finnes over kortere eller lengre strekninger i alle deler av Namsenvass-draget. Forbyggingsarbeider langs Namsen er hovedsakelig utført etter 1960 (Hjulstad 2000) på følgende steder: Leirfall og Strandmo, Kvatningen, Skage, Furrenesset, Føri, Mælen, Lilleøen, Ristad, Sellæg, Grandaunet, Nesenget, Gransmo, Vibstad, Øysvoll, Gransmoøyan, Skveneste, Kongensgård, Hildrum, Ranem, Roemsøya, Voll, Groftøya, Grande, Heggøyern, Storemøya, Vang, Landfallan, Foss-Bertnum, Storem, Veiem, Øyem, Vie, Valskrå, Berre, Østduun, Jørem,

Moum, Værem, Heggum, Seem, Duun, Kvitheim, Grong, Buneset, Røyrneset, Gartlandsnes, Urstad, Rossetnes, Elstad, nedenfor Øvre Fiskumfoss, Sagmo, Moa, Nes bru, overfor Nes Bru, Bya-Ness og Moen. Forbygginger er dessuten planlagt ved Stranden, Furrenesset, Utheim, Prestholmen, Jørem, Heggem og Fossland (Hjulstad 2000). I tillegg er betydelige forbyggingsarbeider utført i flere sideelver. Lange strekninger i Søråa er forbygd (Romundstad 1995). Deler av Eida, Nordåa, Brynna og Helbostadbesa er også forbygd. Videre forbygging i Søråa og Nordåa er fortsatt aktuelt (Romundstad 1995). Bjøra er forbygget i omtrent hele sin lengde (Paulsen m.fl. 1991). Detaljert kart over forbygginger finnes i Flerbruksplan for Namsenvassdraget (Østerås 1994).

Elvedeltaområdet ved Namsos inkludert Namsos flyplass er preget av oppfyllinger, som har foregått siden byen ble grunnlagt i 1845 (Anonym 1998). Etter 1945 er ca 1400 daa oppfylt (Anonym 1998). Tre bruer er bygd over Namsen i munningsområdet.

Alle terskler i vassdraget ligger ovenfor lakseførende strekning for anadrom laks. Bildet viser terskel i Namsen ved Namsskogan.


16

5 Vannkvalitet, forurensingMed forurensing menes negativ påvirkning av tilførsel av næringsstof-fer, tungmetaller og forsurende stoffer, samt innhold av tarmbakterier. Hovedvassdraget er lite påvirket av forurensinger (Lien m.fl. 1983, Lien 1984, Rikstad 1995a). Huddingsvassdraget med Vekteren, Skorovass-draget med Grøndalselva og Staldvikelva med deler av Tunnsjøen er i varierende grad preget av gruveforurensing fra Skorovass og Røyrvik (Lien m.fl. 1983, Lien 1984, Gorseth m.fl. 1993), men virkningene av gruveforurensingen når ikke den lakseførende strekningen (Rikstad 1995a).

En del sidevassdrag er forurenset fra landbruk og boligkloakk (Lien m.fl. 1983, Lien 1984, Korssjøen m.fl. 1987, Kaspersen 1995a), men dette har bare unntaksvis ført til fiskedød (Rikstad 1995a). Bekkeundersøkel-ser i Overhalla og Grong har vist at forurensingssituasjonen i elver og bekker i Overhalla og Grong er god i forhold til i andre deler av fylket, med noen unntak (Korssjøen m.fl. 1987, Paulsen m.fl. 1990, Paulsen 1994). I Overhalla har fiskebestandene i Myrelva og Nedre Sandmoelv vært negativt påvirket av forurensing, og i perioder har disse lokalitetene vært tilnærmet fisketomme (Korssjøen m.fl. 1987, Paulsen 1994). Reina, Flenga og Ombekken er også karakterisert som sterkt forurenset på grunn av høyt innhold av næringsstoffer (Paulsen 1994). En viss forbedring i vannkvaliteten i Overhalla ble registrert fra 1986 til 1993 i form av reduksjon av fosfor og nitrogen ved de fleste lokaliteter (Paulsen 1994). For organisk stoff og tarmbakterier var det ingen generelle endringer (Paulsen 1994). I Grong hadde Grongbekken, en bekk i Harran og Leirelva dårligst vannkvalitet av undersøkte lokaliteter (Paulsen m.fl. 1990). I Namsos er Tavlåa karakterisert som markert forurenset, mens Storskardbekken er sterkt forurenset og tilnærmet fisketom (Paulsen & Einvik 1992, Berger 1994).

Surt vatn er ikke noe problem på den lakseførende strekning i Namsen-vassdraget med unntak av Luru (se nedenfor), med gjennomsnittsverdier gjennom året på pH 6,8 i Sanddøla, 6,6 i Bjøra og 6,7 i Namsen ved Fiskumfoss (Lien m.fl. 1983, Paulsen m.fl. 1991, Rikstad 1995a). Aluminium forekommer i relativt høye konsentrasjoner i forhold til surhetsgraden i de nedre delene av vassdraget (pH 6,6-7,0), noe som trolig skyldes innhold av humuspartikler som aluminium er bundet til (Lien m.fl. 1983). Alkaliniteten (det vil si bufferkapasitet mot forsuring) er god, spesielt i Sanddøla, mens nordvestre deler av Høylandsvassdraget er mer sårbare for sur nedbør (Paulsen m.fl. 1988). Vannet i Bjøra, Sand-døla og Namsen ved Fiskumfoss er middels myrpåvirket. Vassdraget har i perioder stort partikkelinnhold (Paulsen m.fl. 1991).

Vannet i Namsen og sideelvene kan stort sett karakteriseres som næ-ringsfattig (Nøst 1982b, Reinertsen m.fl. 1982, Berg 1984), med relativt lavt saltinnhold (summen av Ca, Mg, K, Na, SO4, HCO3 og Cl er henholdsvis 20,7, 22,8 og 15,7 mg/l i Sanddøla, Bjøra og Fiskumfoss,


17

Paulsen m.fl. 1991). Konsentrasjoner av oppløste salter øker nedover langs Namsen og Høylandsvassdraget (Lien m.fl. 1983). Vannet karak-teriseres som bløtt (små konsentrasjoner av kalsium og magnesium). Ledningsevnen er relativt lav, med gjennomsnittsverdier 30,0 μS/cm i Sanddøla, 40,8 μS/cm i Bjøra og 26,2 μS/cm i Namsen ved Fiskumfoss (Paulsen m.fl. 1991). Fosfor er det begrensende plantenæringsstoffet i Namsen, som i de fleste andre vassdrag på våre breddegrader (Lien m.fl. 1983).

Sanddøla og Luru er lite til moderat forurenset, med unntak av Litjåa, som er moderat til markert forurenset (Kaspersen 1995a). Sanddøla varierer mellom 6,5 og 7 i pH (Gustavsen & Rikstad 1994). Sanddøla får tilsig fra mer elektrolyttrike områder enn Luru, og er derfor bedre egnet som gyte- og oppvekstområde for laks. Luru har høyt innhold av humusstoffer, men vannet er næringsfattig med lave konsentrasjoner av oppløste stoffer og relativt lav pH rundt 5,7 (Gustavsen & Rikstad 1994).

Høylandsvassdraget er generelt lite til moderat forurenset (Paulsen m.fl. 1988, Kaspersen 1995a, Romundstad 1995), med unntak av tre sidebekker til Søråa (Paulsen m.fl. 1988). Disse er Dalbekken og Bør-stadbekken, som er sterkt forurenset og fisketomme, og Okstadbekken, som er markert forurenset. Øyvatnet, Grongstadvatnet og Eidsvatnet synes fra naturens side å være næringsfattige innsjøer (Lien m.fl. 1983). Eidsvatnet og Grongstadvatnet var omkring 1990 moderat påvirket av forurensing, noe som medfører at innsjøenes tåleevne er redusert og at de er mer sårbare for ytterligere tilførsler (Paulsen m.fl. 1991). Konsentrasjonen av sjøsalt (Na og Cl) er større i Høylandsvassdraget enn i vassdraget forøvrig.

Vannkvaliteten i indre del av Namsenfjorden ved Namsos ble undersøkt i 1986-1987. Vannkvaliteten ble generelt karakterisert som god, selv om en viss menneskelig påvirkning kunne spores (Golmen m.fl. 1988).


18

Kraftreguleringene har medført redusert vannføring i hovedelva Namsen fra Namsvatnet og ned til utløpet av Tunnsjøelva, samt i Tunnsjøelva fra Grøndalsdammen ved Tunnsjøflyan til Tunnsjødal, ca 1,8 km fra samløpet med Namsen (figur 2). Det er ikke minstevannføringsbestem-melser for Tunnsjøelva. Til Namsen fra Namsvatnet skal det i følge manøvreringsreglementet i vinterhalvåret (1. november - 1. mai) slippes en minstevannføring på 2 m3/s. I sommerhalvåret slippes vann fra Namsvatnet tilstrekke-lig til at det ved kontrollmerke Bjørnstad skal holdes en minstevannføring på 12 m3/s.

Vannføringen i Namsen nedenfor Fiskumfoss skal være minst 50 m3/s fra 1. juli til 1. september. Fra 1. september til 1. juli kan vannføringen være 25-30 m3/s, men da med en nedkjøring fra 50 til 30 m3/s over to døgn. Vannføringer lavere enn 50 m3/s søkes dessuten unngått fra laksefisket starter. Minstevannføring ved Fiskumfoss er ikke pålagt i forbindelse med tillatelsen til regulering, men foreligger som en formell avtale mellom Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) og Namsenvassdragets grunneierforening (tidligere Namsen grunneierforening).

Effektkjøring betyr at vannmengden som går gjennom kraftstasjonen varierer med prisen som til enhver tid gjelder for strømmen, noe som medfører raske vannstandsendrin-ger. Raske vannstandsendringer har forekommet i perioder

nedenfor Nedre Fiskumfoss (Driftsplanutvalget i Namsen-vassdraget 2002), men har de senere årene forekommet i mindre grad enn før etter samarbeid mellom forvaltningen og Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Imidlertid er dette et problem som det fremdeles bør holdes fokus på.

I Vektaren skal det tilstrebes å holde naturlig vannstand (445,00 - 445,50) året rundt, unntatt en periode om våren, fra medio februar til 1. mai, da senking må foregå i den hensikt å få tømt magasinet i Namsvatnet. Vektaren skal fra 1. mai fylles opp til naturlig vannstand av Vektarens eget tilløp. For å sikre fyllingen av Limingen, må kjøringen av Tunnsjø kraftverk ordnes slik at det per 15. juli hvert år i Limingen er lagret for vintertapping til Tunnsjø kraftverk minimum 150 Mm3 overført vann. Opplysninger om min-stevannføringsbestemmelser i vassdraget er gitt av Terje E. Flåtter, NTE (personlig meddelelse).

Vanntemperaturen i Namsen er ned mot null grader om vinteren i november-mars (Lien m.fl. 1983). Temperatu-ren øker til et månedsgjennomsnitt på ca 15 ºC i august, avhengig av hvor varm sommeren er (månedsgjennomsnitt for august ved Grøtmo, Overhalla, varierte mellom 10 og nesten 22 ºC i perioden 1966-74). Vanntemperaturen i Namsen øker nedover i vassdraget, med ca 2 ºC forskjell mellom Mellingsmoen og Sellæghylla i juni-oktober (Lien m.fl. 1983).

6 Vannføring og vanntemperaturÅrlig middelvannføring ved utløpet av Namsen er 290 m3/s (Lien m.fl. 1983). Middelvannføringen ved Bertnem var 240 m3/s i perioden 1961-87, med årlig variasjon fra 62-1522 m3/s (Paulsen m.fl. 1991). Namsen har normalt lav vintervannføring på rundt 150-200 m3/s ved Bertnem. Om våren er det regelmessig flom. Vårflommen begynner i april og når vanligvis en topp rundt 600 m3/s i mai. Vannføringen synker så til juli/august. September, oktober og delvis november har høstvannføring på rundt 250-300 m3/s (Paulsen m.fl. 1991). Høst- og vinterflommer forekommer relativt hyppig. Etter vannkraftreguleringene har vintervannføringen økt og sommervannføringen blitt redusert på lakseførende strekning i Namsen. Vårflommen har blitt mindre etter kraftreguleringen. Namsen har forholdsvis store svingninger i vannfø-ringen, men kraftreguleringen har ført til en utjevning av vannføringen målt ved Grøtmo i Overhalla (Wathne & Berg 1981, Lien m.fl. 1983, Wathne 1999a, b). Høyeste registrerte flomvannføring i Namsen var 2 800 m3/s målt ved Bertnem i 1962 (Rikstad 1995a). Største vann-føring målt i Nedre Fiskumfoss var 1850 m3/s i oktober 1994. Under flommen i februar 2005 var høyeste vannføring nesten 1 600 m3/s i Nedre Fiskumfoss (Tørrisdal). Stasjonen ved Bertnem var ute av drift, men vannføringen var sannsynligvis rundt 2 500 m3/s.


19

7 BunndyrBunndyrfaunaen i vassdraget ble undersøkt tidlig på 1980-tallet, og senere er ikke slike undersøkelser gjennomført. I selve Namsen og ne-derst i Sanddøla var bunndyrfaunaen relativt rik, variert og typisk for “upåvirkede”, større norske elver (Lien m.fl. 1983). Døgnfluefaunaen var tallrik og artsrik, mens vårfluene var lite tallrike. Steinfluefaunaen var tallrik og utbredt. I Namsen ved Sellæghylla var artssammensetningen preget av større sedimentering enn på øvrige stasjoner, og fjærmygg utgjorde hele 85 % av bunndyrene i antall (Lien m.fl. 1983). Under disse undersøkelsene ble nymfer av steinfluen Xantoperla apicalis for første gang funnet i Skandinavia, og nymfer av arten ble registrert både i Namsen og Sanddøla (Brittain 1983).

Bunndyrmengden i Sanddøla ble vurdert som høy i regional sammen-heng (Nøst 1982b). Faunaprøver i vassdraget tyder på at Sanddøla er mer produktiv enn Luru. I Sanddøla var døgnfluelarver antallsmessig dominerende, etterfulgt av knott- og steinfluelarver. Steinfluelarver forekom i alle prøver i små til moderate mengder. I Luru var domi-nansforholdet av dyregruppene relativt likt med Sanddøla, men antall individer per prøve var lavere.

Bunnfaunaen i Høylandsvassdraget, spesielt i Bjøra, tydet på gode produksjonsforhold og et rikt biotoputvalg (Reinertsen & Langeland 1981, Nøst 1982a). De største innsjøene hadde en relativt allsidig sammensatt bunnfauna (Lien m.fl. 1983). Faunasammensetningen var noe annerledes i Høylandsvassdraget enn i Namsen, selv om de samme dyregruppene var representert. I Bjøra og Eida var innslaget av vårfluer mye større enn i vassdraget forøvrig, noe som trolig har sammenheng med at Bjøra og Eida ligger nedenfor store innsjøer. Det driver mye or-ganiske partikler, både planktonorganismer og dødt organisk materiale, ut fra innsjøene. Dette påvirker både sammensetningen og mengden av bunndyr nedenfor innsjøutløpet. I Søråa var det en større andel snegl og vannbiller enn i resten av vassdraget (Lien m.fl. 1983). Nøst (1982a) fant at tallrikeste bunndyrgruppe i Bjøra, Søråa og Nevra var døgnflu-elarver, mens steinflue- fjærmygg- og vårfluelarver var andre grupper av betydning. Totalt er det registrert 24 døgnfluearter og 14 steinfluearter i Høylandsvassdraget (Nøst 1982a).


20

Tabell 3. Lakseførende strekninger i Namsenvassdraget

anadrome strekningen lengre enn det som framgår av tabellen. En rekke sidebekker fungerer som gyte- og oppvekstområde for sjøørret og laks. Dette er bekker

særlig for sjøørret.

Lakseførende strekning Antall km

Namsen til Fiskumfoss 60Namsen (Fiskumfoss-Aunfoss) 10Neselva 4Elstadelva 0,5Fiskumelva 0,5Nordelva 16Bjøra 13Søråa 12Nordåa 3Sideelver til Søråa 20Eida 1Vesteråa m/Elvåa/Oppdalselva 5Reina 8Øyelva 2Sanddøla til Bergfossen 45Luru til Svartfossen 7Medalåa 2

8 Laksen i vassdraget8.1 Lakseførende strekninger

Til sammen er det mer enn 200 km lakseførende elvestrekninger for anadrom laks i vassdraget (Paulsen m.fl. 1991, Kaspersen 1995a, tabell3, figur 4). For utbredelse av namsblank, som lever hele livet i ferskvann, se kapittel 8.6.

Namsen er naturlig lakseførende 60 km til Nedre Fiskumfoss (figur4). Etter bygging av fisketrapper i Nedre og Øvre Fiskumfoss i 1975 er den lakseførende strekningen for anadrom laks utvidet i hovedelva med 10 km opp til Aunfoss, og i sideelva Nesåa opp til Iskvernfoss (ca 4 km) (figur 4).

Sanddøla er naturlig lakseførende til Tømmeråsfossen. Etter bygging av fisketrapper i Tømmeråsfossen og i Formofoss kan laksen nå vandre til Bergfossen, ca 45 km fra sammenløpet med Namsen (figur 4). Laks kan vandre 2,5 km opp til Lurufossen i Luru, som renner sammen med Sanddøla ovenfor Øvre Formofoss. Det er bygd fisketrapp i Lurufossen,

Bjøralaks fanget av -

mener å kunne skille Bjøralaks (kompakt) og Sanddølalaks (slank) fra Namsen-laks (medium) på utseendet.


21

men den virker sannsynligvis ikke, og det er ikke funnet laksunger ovenfor Lurufossen. Hvis laks passerer fisketrappa i Lurufossen, kan de vandre til Svartfossen, ca 7 km fra samløpet med Sanddøla (figur 4).

Høylandsvassdraget omfatter Bjøra, Eidsvatnet, Eida, Grongstadvatnet, Søråa m/Nordåa, sideelver til Søråa og Øyvatnet. Høylandsvassdraget representerer til sammen 49 km lakseførende strekninger (figur 4).

Det finnes få naturlige eller menneskeskapte vandringshin-dre for oppvandrende laks i den naturlig lakseførende del av vassdraget. Sellæghylla, ca to mil fra sjøen, innebærer et ca 1,5 m høyt fall/stryk på fjære sjø. Dette er det eneste større stryket på lakseførende strekning før Nedre Fiskumfoss i Namsen og Tømmeråsfossen i Sanddøla, og det er ingen fosser på denne strekningen. Sellæghylla er en god fiskeplass, noe som kan tyde på at laksen stanser opp ved dette vannfal-let, men radiomerkeundersøkelser tyder ikke på langvarig forsinkelse av oppvandringen i dette området (Thorstad m.fl. 1996, 1998). Bortsett fra fredningssoner ovenfor og nedenfor fisketrappene, er det ikke satt inn spesielle

tiltak for å regulere fisket i tilknytning til oppgangshinder i vassdraget. Bakgrunnen for dette er at oppgangshindrene ikke har vært vurdert å gi uheldige beskatningsmessige konsekvenser (Kaspersen 1995a).

-stand

Ungfiskundersøkelser er blant annet foretatt etter initiativ av Fylkesmannens miljøvernavdeling i Nord-Trøndelag, samt i forbindelse med konsekvensvurderinger for planlagt kraftutbygging. Tettheter av laksunger er beregnet ved bruk av elektrisk fiskeapparat på utvalgte stasjoner. Siden 1999 har ungfiskregistreringer vært et samarbeid mellom Nam-senvassdragets grunneierforening, Høylandet kommune og Fylkesmannens miljøvernavdeling, med et forsøk på å standardisere undersøkelser på utvalgte stasjoner. Resultater fra ungfiskundersøkelser og ungfiskovervåking i Namsen og sideelver/bekker er rapportert i Kjerkol & Wester (1977), Einvik (1982), Korsen (1981), Reinertsen & Langeland (1981), Koksvik & Arnekleiv (1982), Korssjøen m.fl.

Laksen kan oppholde seg i disse innsjøene selv om vannstanden i elvene blir liten i løpet av sommeren.


22

(1987), Paulsen m.fl. (1988), Einvik & Rikstad (1989), Paulsen m.fl. (1990, 1991), Aanes & Wennevik (1991), Paulsen & Einvik (1992), Paulsen (1994), Arnekleiv & Haug (1995), Kaspersen (1995a), Helberg & Løe (1997), Wannebo & Østby (1998), Rikstad (1999b), Tødås (2003), Rikstad & Gording (2004a), Driftsplanutvalget i Namsen-vassdraget (2002) og vedlegg 1-5.

Namsen, Sanddøla og Bjøra er generelt vanskelige å fiske med elektrisk fiskeapparat fordi de er dype i hele elvebred-den. Disse elvene har dessuten stor vannføring, som også vanskeliggjør el-fiske. I deler av vassdraget er ledningsevnen lav slik at det elektriske fiskeapparatet fungerer dårlig. Fangsteffektiviteten (andelen som fanges av totalbestanden i det undersøkte området) kan derfor være lav.

Det er registrert gode forekomster av ungfisk og årsyngel på grunne partier i Namsen (Kaspersen 1995a). Laks dominerer i forhold til ørret, og ved ungfiskundersøkelser i Namsen ble det funnet lakseandeler på 75-100 % (Paulsen m.fl. 1991). Det produktive arealet i hovedvassdraget er ikke nøyaktig kartlagt (Kaspersen 1995a), men er grovt beregnet

til ca 10 000 daa (Anton Rikstad, upubliserte data). Det er registrert ca 150 daa produktivt areal for laks og sjøørret av Namsenstammen i sidebekker/elver i Overhalla. I tillegg til hovedelva ansees Vesteråa og Reina som spesielt viktige for fiskeproduksjon. I sidebekker/elver i Grong er det registrert ca 110 daa produktivt areal for laks og ørret, hvorav Nesåa utgjør 80 daa. I tillegg til hovedelva ansees Nesåa, Leirelva, Elstadelva og Grongbekken å ha størst betydning for fiske-produksjonen (Kaspersen 1995a).

Nordelva i Overhalla er ei smålaks- og sjøørretelv som antas å ha egen stamme av laks og sjøørret. Det er registrert ca 180 daa produktivt areal for laks og sjøørret i tilknytning til Nordelva. Både Nordelva og Nordalselva utgjør viktige produksjonsområder.

Produktivt areal i Bjøra og Søråa i Høylandsvassdraget er ikke undersøkt. Bjøra er stilleflytende og dyp, og med fint substrat. I følge Kaspersen (1995a) synes fiskeproduksjo-nen per arealenhet i Bjøra å være lav, men det påpekes at undersøkelser med elektrisk fiskeapparat er vanskelig i et slikt elveløp. Registrering av gytefelt og antall gytegroper

Figur 4. Kart over Namsenvassdraget med oversikt over lakseførende strekninger tilgjen-gelig for anadrom laks og sjøørret (merket med rødt). Figuren er utarbeidet av Kristian


23

tyder derimot på en høy lakseproduksjon i Bjøra (se kapit-tel 8.4). Sidebekker i Høylandet kommune utgjør ca 190 daa produktivt areal for laks og sjøørret. Søråa, Råbesa, Skarlandslitjåa, Brynna, Kjøglumbekken og Helbostadbesa er viktige produksjonsområder (Kaspersen 1995a). Eida og Søråa peker seg ut med særlig høye ungfisktettheter (Paulsen m.fl. 1991). Betydningen av innsjøene Eidsvatnet, Grong-stadvatnet og Øyvatnet for produksjon av laks og sjøørret er ikke kjent. Undersøkelser i Nord-Norge har imidlertid vist at innsjøer kan by på gunstige oppvekstvilkår for laksunger (Halvorsen & Svenning 2000).

Generelt har Sanddøla fysiske og vannkjemiske forhold som ligger godt til rette for produksjon av laks (Gustavsen & Rik-stad 1994). Produksjonspotensialet i Sanddølavassdraget sy-nes først og fremst knyttet til hovedelva (Kaspersen 1995a). Sanddøla har et produksjonspotensiale på ca 3 000 daa for-delt på 1 200 daa mellom Tømmeråsfossen og Formofoss og 1 800 daa ovenfor Formofoss (Gustavsen & Rikstad 1994). Sanddøla nedenfor Formofoss har høy lakseproduksjon og antas å kunne produsere ca 4 laksesmolt per 100 m2, mens Sanddøla ovenfor Formofoss har middels lakseproduksjon og antas å kunne produsere ca 3 laksesmolt per 100 m2, noe som tilsvarer en total lakseproduksjon for Sanddøla på 54 000 smolt årlig (Gustavsen & Rikstad 1994).

På grunn av relativt lav pH (rundt 5,7), næringsfattig vann og høyt innhold av humusstoffer er Luru ikke godt egnet som oppvekstområde for laksunger. Luru nedenfor Lurufossen har fysiske forhold som ligger godt til rette for lakseproduksjon (produksjonsområde på 380 daa), mens Luru ovenfor Lurufossen er dårlig egnet som oppvekst-område for laks (Kjerkol & Wester 1977, Gustavsen & Rikstad 1994).

Ungfiskundersøkelser viser at sidevassdragene generelt har stor betydning for rekrutteringen av laks og sjøørret i vass-draget (Paulsen m.fl. 1991). Naturlig produksjon av laks eller sjøørret foregår i omtrent alle sidevassdrag som det er mulig å nå for oppvandrende fisk.

8.3 Laksens livshistorie og karakteristikk av laksebestanden

Laksungene står 2-5 år i vassdraget før de vandrer ut i sjøen som smolt, og gjennomsnittlig smoltalder er 3,2 år (basert på skjell fra sportsfiskefangster ved Sellæg og Moum i Namsen). Gjennomsnittsandeler laks som returnerer til elva etter 1-4 år i sjøen, er henholdsvis 38 %, 34 %, 26 % og 1,3 %. Etter 1-4 år i sjøen oppnår de gjennomsnittsvekter på henholdsvis 2,3, 6,2, 10,2 og 15,0 kg (opplysninger basert på fisk fanget i perioden 1987-1990, Paulsen m.fl. 1991). Årlig gjennomsnittsvekt for laksen som ble fanget i perioden

1979-2005 var 2,9-4,9 kilo (kapittel 9.3.1). I sportsfiske-fangstene i 1988 var andelen andregangsgytere 30-34 % i Namsen og 5 % i Søråa (Einvik & Rikstad 1989). Andelen tredjegangsgytere var 5-7 % i Namsen og 5 % i Søråa.

Genbanken deler den anadrome laksen i Namsenvassdraget inn i fem stammer; Namsen, Nordelva, Sanddøla, Bjøra og Søråa (Kaspersen 1995a). Det er imidlertid vanskelig å karakterisere de ulike stammene morfologisk eller at-ferdsmessig. Smoltalder varierer lite, men smoltstørrelsen varierer noe i ulike deler av vassdraget (Paulsen m.fl. 1991, Kaspersen 1995a). Enkelte fiskere mener å kunne skille Bjøralaks (kompakt) og Sanddølalaks (slank) fra Namsenlaks (medium) (Kaspersen 1995a). Registrert gjennomsnittsvekt på fanget laks varierer en del mellom elvene i vassdraget. Særlig Bjøra, men også Sanddøla, skiller seg ut som stor-lakselver, mens Nordelva er ei typisk smålakselv (Kaspersen 1995a). Det er ikke gjort noe forsøk på å karakterisere eller skille laksestammene i vassdraget genetisk.

8.4 GytingHovedoppvandringen av gytelaks fra sjøen og opp i vassdra-get skjer fra midten av juni til slutten av juli. Laksen i Høy-landsvassdraget er kjent for sin spesielt tidlige oppvandring. Gytingen antas å være innenfor tidsrommet 10. oktober - 10. november hvert år, med viktigste gyteperiode i slutten av oktober (Paulsen m.fl. 1991, Einvik 1995, Thorstad m.fl. 1996). Hjulstad (2000) hevder at maksimal gyteaktivitet er omkring 20. oktober.

Gytegropregistreringer med fly og helikopter har vært foretatt med ujevne mellomrom, til sammen fem ganger (tabell 4, 5, Einvik 1995, Rikstad 2001b, Driftsplanutvalget i Namsenvassdraget 2002). Helikopter gir bedre observasjon enn småfly, men er dyrere i drift (Rikstad 2001b). Gytegro-pregistreringer har vist at laksen gyter i gytefelt spredt langs hele lakseførende strekning ovenfor Sellæg (Einvik 1995). Elva er tidevannspåvirket opp til Sellæghylla, ca to mil fra sjøen, og saltholdigheten hindrer vellykket reproduksjon ne-derst i vassdraget. Utviklingen fra 1989 til 2000 tyder på at Sanddøla mellom Tømmeråsfossen og Formofossen i større grad har blitt tatt i bruk som gyteområde (tabell 5).

De viktigste gyte- og oppvekstområdene for sjøørret er Høylandsvassdraget, selv om sjøørret finnes i hele vassdraget, bortsett fra at det er lite sjøørret og egnede gyteområder for sjøørret i Sanddøla (Hjulstad 2000, Bergan m.fl. 2003, Driftsplanutvalget i Namsenvassdraget 2002). Laks do-minerer imidlertid i de fleste deler av vassdraget (Paulsen m.fl. 1991).


24

8.5 Kultivering

I de senere år har synet på kultivering av laksevassdrag endret karakter. Tidligere ble yngelutsettinger og utsetting av gytelaks ansett som gode tiltak for å øke avkastningen, mens det i dag er økende skepsis til slike tiltak (Kaspersen 1995a).

Klekkeridrift har lange tradisjoner i Namsenvassdraget. Det første klekkeriet ble satt i drift i 1881 på Mediå i Grong, og hadde kapasitet til å produsere 200 000 lakseyngel (Krekling 1966, Hjulstad 2000). I 1888 ble ytterligere et klekkeri satt i drift på Veium, i tillegg til et eget klekkeri for Bjøravass-draget på Glømmen i 1911 (Krekling 1966, Paulsen m.fl. 1991). Et fjerde klekkeri ble satt i drift på Fossland, som var i drift fra begynnelsen av 1930-årene til 1962. Etter hvert ble utstyret foreldet, og det var lite rasjonelt å drive mange klekkerier. Det ble derfor bygget et sentralanlegg på Melhus (Krekling 1966, Paulsen m.fl. 1991). Melhus klekkeri på Skogmo i Overhalla ble bygget i 1962 og produserte yngel for utsetting i vassdraget fram til 1993 (Gorseth m.fl. 1993, Kaspersen 1995a).

Fram til ca 1940 ble all stamlaks fanget i Namsenvassdraget (Paulsen m.fl. 1991). Mellom ca 1940 og 1984 ble stam-fisk fanget i kilenot i Namsenfjorden (Kaspersen 1995a). I 1985 kom et pålegg om bruk av stedegen laks, og fra og med 1985 ble all stamfisk fanget i vassdraget (Paulsen m.fl. 1991, Kaspersen 1995a). I perioden 1985-1993 ble det år-lig satt ut mellom 70 000-280 000 lakseyngel av stedegen stamme (bortsett fra i 1989 da IPN ble påvist hos stamfisk, Driftsplanutvalget i Namsenvassdraget 2002). Av disse ble 10 000-40 000 satt ut i Høylandsvassdraget (Romundstad 1995).

Målsettingen med yngelutsettinger var å øke lakseproduk-sjonen gjennom utsettinger i øvre deler av vassdraget og i sideelver hvor laksen selv ikke kommer til. Før 1985 ble det i stor grad også satt ut yngel på lakseførende strekning. Undersøkelser har vist at det er god tetthet av laksunger på lakseførende strekning, slik at utsetting her anses som unødvendig. Detaljert oversikt over utsettingene samt en vurdering av utsettingslokaliteter finnes i Paulsen m.fl. (1991). Vellykket utsetting er registrert i Vesteråavassdraget samt i Horka i Overhalla (Paulsen m.fl. 1991, Kaspersen

Tabell 4.

År Metode Antall gytegroper Ansvarlig registrert

1988 helikopter 354 Fylkesmannen1989 helikopter 862 Fylkesmannen1994 helikopter 561 Fylkesmannen1998 småfly mislykket Namsenvassdragets grunneierforening2000 helikopter 675 Namsenvassdragets grunneierforening

Tabell 5.

Elve- Kommune Antall gytefelt Antall gytegroperstrekning 1988 1989 1994 2000 1988 1989 1994 2000

Namsen Overhalla 16 21 23 14 54 125 90 170Bjøra Overhalla/Høylandet 10 15 27 6 120 253 123 51Søråa/Eida Høylandet 14 24 25 14 85 134 64 78Namsen Grong 14 37 44 53 56 266 181 289Sanddøla Grong 10 11 23 6 45 85 103 87

SUM 64 108 142 93 354 862 561 675


25

1995a). I Grong har utsetting av lakseyngel slått til i Raudhylla, Litjåa, Sanddøla og Medalåa. I Høylandet har utsetting slått til i Grøtåa, Brynna, tilløpsbekk til Åvatnet, Halbostadbesa og Kjøglumbekken.

I Sanddøla ble det forsøkt å sette ut gytelaks i forbin-delse med oppbygging av laksebestanden. Høsten 1987 ble forsøksvis 59 gytelaks med størrelse 2-12 kg fanget i fisketrappene i Tømmeråsfossen, transportert og satt ut i Øvre Sanddøla. Metoden ble gjentatt høsten 1988, da ca 30 laks ble satt ut i Sanddøla (Einvik & Rikstad 1989). Til sammen 205 gytelaks ble satt ut i perioden 1987-89 (Gor-seth m.fl. 1993). Gode tilslag av utsettingene i Sanddøla er dokumentert ved registreringer av laksunger (Paulsen m.fl. 1991, Gorseth m.fl. 1993). Utsettinger i Luru har derimot ikke gitt påviselige tilslag.

Namsenvassdraget har god naturlig lakseproduksjon, og det er ikke dokumentert behov for støtteutsettinger i vassdraget. Etter 1993 er det derfor ikke satt ut yngel, og klekkeridrift anses som lite aktuelt. Melhus klekkeri har imidlertid blitt benyttet for oppbevaring av stamfisk for

genbanken. Klekkeriet skulle vedlikeholdes med tanke på å ha en beredskapsfunksjon for mulige framtidige utset-tingsbehov (Gorseth m.fl. 1993, Kaspersen 1995a), men vedlikeholdes ikke lenger i dag.

8.6 NamsblankNamsblank, også kalt småblank (Berg 1953 ), er en spesiell laksebestand i Namsen som fullfører hele livssyklusen uten å vandre til sjøen (også kalt en relikt laksestamme). Nams-blank er den eneste ferskvannsstasjonære laksebestanden i Europa som lever hele livssyklusen i rennende vann, uten næringsvandring til innsjøer. Vi kjenner bare til svært få laksestammer som på denne måten gjennomfører hele livssyklusen i elv. Foruten namsblanken gjelder det et par bestander på New Foundland i Canada (Verspoor & Cole 2005).

Namsblanken er en unik laksebestand i et biodiversitets-perspektiv, både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Bestanden utgjør et enestående genetisk materiale, spesielt

Figur 5. Kart over Namsenvassdraget som viser utbredelse av anadrom laks og namsblank. Begge disse formene av laks lever sammen på strekningen fra Nedre Fiskumfoss til Aunfossen.

a

- -

Eidsvatnet

= Anadrom laks= Namsblank

--

Medalåa

Elstadelva

Vest

eråa

Norde

lva

a

1

2

3

4

5

= Kraftstasjon= Dam / terskel= Krafttunnel / overføringstunnel

-- - - -

Åsmul-foss

Tunnsjø-dal

Tunnsjøfoss

TunnsjøLinvasselv

Aunfoss

NedreFiskumfoss

ØvreFiskum-foss

Røyrvikfoss

- -

- - - -

- - - - - - - - - -- -

1

2

3

4

5

Sanddøla

Tunnsjøen

Klingervatnet

Limingen

OtersjøenGRONG NORDLI

Huddingsvatnet

Namsvatnet

Vektaren

Nam

sen

Nams

en

Troms

a

NAMSOS

Laksjøen

10 kmN

Renselsvatnet

Kvesjøen

Murusjøen

Sandsjøen

Eidsvatnet

Øyvatnet

Høyla

nds-

vassd

raget

Bjøra

Grongstadvatnet

Berg-fossen

Luru

Tunnsjøelva

Tunnsjø-flya

Neså

aNamsen

Nams-kroken

Frøy

ning

selv

a

Namsen


26

med tanke på det sjeldne innslaget av hunner som blir kjønnsmodne i rennende ferskvann. Bestanden med sin spesielle evolusjonære historie byr også på unike muligheter for forskning som kan øke vår forståelse av generelle evolu-sjonære og økologiske prosesser. Namsblanken har derfor stor nasjonal og internasjonal verneverdi, og bestanden krever spesielle hensyn og et spesielt vern.

Etter istiden, for mer enn 10 000 år siden, lå Namdalen ca 160 meter lavere enn i dag, og Namsenfjorden gikk nesten inn til Brekkvasselv. Da isen smeltet ved slutten av istida etablerte blant andre laks og aure seg i vassdragene, samtidig som landet begynte å heve seg. Etter hvert som landhevningen fortsatte oppstod det høye fosser som de vandrende fiskebestandene ikke klarte å passere på vei opp fra havet. I de fleste tilfeller finnes det i dag ikke laks ovenfor slike naturlige vandringshindre. Namsblanken ble isolert fra vanlig, anadrom laks for ca 9 500 år siden. Hvordan oppstod så denne spesielle laksebestanden i Namsen? I alle laksebestander finnes det noen ferskvannsstasjonære hanner, såkalte dverghanner, som blir kjønnsmodne uten å vandre til havet. Kjønnsmodne hunner uten sjøopphold

er derimot svært sjelden. En laksebestand som blir skilt fra havet ved at landhevningen skaper fosser i elva vil derfor vanligvis dø ut. Alle hunnene vandrer ut til havet, og kan ikke vende tilbake ovenfor fossen. Det ser imidlertid ut til at hunner som kjønnsmodnes i ferskvann oppstår oftere når sommertemperaturen i vannet er gjennomgående lav og veksten hos yngelen dårlig. Slike lave vanntemperaturer var det trolig i Namsen like etter avslutningen av siste istid, og spesielle temperaturforhold kan ha begunstiget dannelsen av kjønnsmodne hunner (Berg 1985, 1991). Kaldt sjøvann etter siste istid kan samtidig ha redusert de konkurransemes-sige fordelene med fødevandringer til havet (Berg 1985). De kjønnsmodne hunnene var i stand til å overleve og formere seg ovenfor de nydannede fossene (vandringshindrene) i Namsenvassdraget. De førte sine arveegenskaper videre og ble dermed opphav til namsblanken.

Namsblanken finnes i dag fra Nedre Fiskumfoss til Nams-kroken (ca 90 km) og i sideelver på denne strekningen opp til den første fossen av noen størrelse (Rikstad 2004b, figur5, figur 6). På strekningen mellom Fiskumfoss og Aunfoss finnes dermed både namsblank og anadrom laks.

Namsblank (øverst) er en spesiell laksebestand i Namsen som lever hele livet i elva uten å vandre verken til havet eller store innsjøer. Namsblank skilles fra ørret (nederst) blant annet


27

Figur 6.


28

Vanlig kroppsstørrelse for namsblank er 15-20 cm, men de kan bli opp til 35 cm og 350 g (Berg & Gausen 1988). Namsblank ligner anadrom laks, og på elvestrekninger med både anadrom laks og namsblank er det vanskelig å skille de to på utseendet (Berg 1953, Berg 1984b). Unntaket er kjønnsmodne små hunner, som med sikkerhet er namsblank. Også namsblank og ørret kan være vanskelig å skille fra hverandre. Namsblankens fettfinne er vanligvis helt grå, mens den er rød eller har rød kant hos ørreten i Namsen. Namsblanken har gjerne også én til tre store svarte flek-ker på gjellelokket (Berg 1953). Gjennomsnittsalder ved kjønnsmodning i Mellingselva var 3,9 år for hunner og 3,4 år for hanner (Berg & Gausen 1988). Minimum størrelse ved kjønnsmodning var 14 cm for hunner og 12 cm for hanner. Median fekunditet (antall rognkorn per hunn) var 95. Rognkornene er store i forhold til hos ørret av samme kroppsstørrelse (5 mm i diameter, Rikstad 2004b). I følge Berg (1981) gyter sannsynligvis namsblanken ved Bjørnstad i slutten av november og starten av desember. Imidlertid viser senere observasjoner at namsblanken mest sannsynlig gyter i slutten av oktober (Rikstad 2004b, Anton Rikstad upubliserte registreringer).

På lokaliteter hvor namsblank er funnet, utgjør de fra 1,2 til 24 % av den totale bestanden av ørret og namsblank (Rikstad 2004b, Thorstad m.fl. 2006). Bestanden av namsblank synes å ha gått sterkt tilbake siden rundt 1980, og allerede den gang var bestanden redusert i forhold til på 1950-tallet (Thorstad m.fl. 2006). Årsaken til tilbakegangen er trolig endret habitat ved terskelbygging og endret vannføring. I forbindelse med kraftutbygging er vannføringen redusert i Namsen i store deler av namsblankens leveområde, samt i Tunnsjøelva og Frøyningselva. Terskler ble bygd for å øke vannspeilet, noe som har omgjort betydelige strykarealer til stillestående vann (Rikstad 2004b). Namsblank trives best i strykområder, og etablering av terskler begunstiger småaure og er ugunstige for namsblanken (Rikstad 2004b). Berg (1988) konkluderte med at namsblankens leveområder i Namsen er redusert fra 87 til 49 km elv grunnet terskel- og dambygging. Imidlertid finnes det lite kunnskap om namsblankens habitatbruk, habitatkrav, konkurranseforhold til aure, gytevandringer, krav til gyteområder, krav til vannføring og vannhastighet gjennom året, og derfor vet man også lite om de eksakte årsakene til at bestanden har gått tilbake. Spredning av ørekyt til namsblankens leveområder i framtiden kan også ha negative effekter på bestanden (kapittel 8.12).

Det er gjennomført flere undersøkelser som omfatter nams-blank (Berg 1953, Langeland 1979, Berg 1981, 1984a,b, 1985, 1988, 1991, 1995, Berg & Gausen 1988, Vuorinen & Berg 1989, Berg & Moen 1999, Heggberget m.fl. 1999, Pettersen & Hjelset 1999, Lona 2002, Rikstad 2004b, Thorstad m.fl. 2006).

8.7 Sykdommer og parasitter

Mattilsynet har ansvar for overvåking av fiskesykdommer og parasitter. For overvåking av lakseparasitten Gyrodactylus salaris er det et nært samarbeid mellom Mattilsynet og Fyl-kesmannen, og i praksis samler Fylkesmannen inn prøvene som analyseres av Veterinærinstituttet (Rikstad & Gording 2004b). Registrering av lakselus er utført av Distriktsveteri-næren i Namsos, Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Havforskningsinstituttet (Rikstad 2001b).

8.7.1 FurunkuloseFurunkulose skyldes infeksjon av furunkulosebakterien Aeromonas salmonicida. Sykdommen ble første gang påvist i Norge i 1964 hos regnbueørret i et oppdrettsanlegg etter import av fisk fra Danmark (Johnsen m.fl. 1993). I 1985 ble furunkulose påvist i oppdrettsanlegg i sjøen i Nord-Trønde-lag etter import av laksesmolt fra Skottland. Sammentren-ging av store mengder fisk under fosser, kombinert med høy vanntemperatur, kan være faktorer som utløser furun-kuloseutbrudd i vassdrag. Høsten 1989 ble furunkulose for første gang registrert i Namsenvassdraget, på en garnfanget oppdrettslaks på Sellæghylla (Johnsen m.fl. 1993). Furun-kuloseinfisert fisk ble første gang påvist i Melhus klekkeri i 1990 (Gorseth m.fl. 1993). I 1990 ble det meldt om flere utbrudd av furunkulose i vassdraget, og 52 døde villaks ble funnet (Johnsen m.fl. 1993). Av disse var 35 fra Sanddøla, mens de øvrige funn var spredt over hele vassdraget. Det virkelige antall fisk som døde av furunkulose dette året var trolig betydelig høyere (Johnsen m.fl. 1993). Sykdommen er senere sporadisk registrert (Kaspersen 1995a), men har foreløpig ikke medført stor dødelighet av laks i vassdraget.

8.7.2 Infeksiøs pankreas nekrose (IPN)Infeksiøs pankreas nekrose (IPN) er en virussykdom som er registrert på voksen laks i Namsen i 1988, 1989 og 1990 (Kaspersen 1995a). IPN-virus er registrert hos stamlaks flere ganger (Gorseth m.fl. 1993, Kaspersen m.fl. 1997). IPN har ikke medført stor dødelighet av laks i vassdraget (Kaspersen 1995a).

8.7.3Ikten Gyrodactylus salaris er en ektoparasitt (det vil si at den sitter på fiskens hud og slim) på laksefisk, hovedsakelig laks og regnbueørret. Parasitten er ikke påvist i Namsen-vassdraget. G. salaris kom til Norge gjennom import av settefisk, og er inntil nå (mars 2006) påvist i 45 norske vassdrag, inkludert Vefsna nord for Namsenvassdraget og Figga og Steinkjervassdraget innerst i Trondheimsfjorden sør for Namsenvassdraget (Bjørn Ove Johnsen, NINA, personlig meddelelse). Parasitten formerer seg svært raskt,


29

og forårsaker nær 100 % dødelighet hos laksunger. Det mest effektive tiltaket mot parasitten er å hindre videre spredning. Kjemisk behandling av vassdrag som er infisert av G. salaris og bruk av fiskesperrer kan gi gode resultater ved at all laks blir fjernet fra vassdraget, og dermed også parasitten, som er avhengig av vertsdyrene sine for å leve. Namsenvassdraget er trolig svært vanskelig eller umulig å behandle kjemisk eller med fiskesperrer, og det vil være en katastrofe for laksebestaden i vassdraget om G. salaris overføres hit. Laksunger fra vassdraget er undersøkt for parasitten med jevne mellomrom siden 1981 (Lorentsen & Rikstad 1991, Hope & Lorentsen 1995).

8.7.4 LakselusLakselus (Lepeophtheirus salmonis) forekommer naturlig på laks og sjøørret som oppholder seg i saltvann, og er en ektoparasitt som spiser på fiskens slim, blod og skinn, noe som forårsaker infeksjoner, problemer med saltbalansen (osmoregulering) og dødelighet. Lakselus har blitt et pro-blem både for vill og oppdrettet laksefisk etter at tettheten av laksefisk (det vil si vertsfisk for parasitten) i sjøen har økt med veksten i oppdrett av laksefisk. Lakselus utgjør særlig et problem for utvandrende laksesmolt og sjøørret som beiter i sjøen i oppdrettsintensive områder. I kystbeltet utenfor Namsenfjorden ligger intensive oppdrettsområder, og opp-drettsnæringen i dette området hadde store problemer med lus tidlig på 1990-tallet. Problemet ble imidlertid tidlig tatt på alvor i dette området, og oppdrettsnæringen i regionen har i flere år fulgt et organisert og strengt avlusningsprogram gjennom medisinering og bruk av leppefisk, noe som har gitt svært positive resultater for næringen (Grimnes m.fl. 1999, Rikstad 1999b). Regionale rutiner for telling og registrering av lus er innført for å gjennomføre organiserte avlusninger før en får for mye lus i anleggene (Driftsplanut-valget i Namsenvassdraget 2002). Sterke angrep av lakselus på villfisk forekom på begynnelsen av 1990-tallet (Rikstad 2001b). Den regionale avlusningsaksjonen innen oppdretts-næringen synes å ha hatt en positiv effekt også for villfisken (Kaspersen 1995a), og problemet med lus på villfisk synes å være redusert (Rikstad 1999b, 2001b).

Registrering av lakselus på villsmolt i Namsenfjorden ble utført i 1998 og 1999 av Distriktsveterinæren i Namsos, og lakselus ble ikke funnet. Havforskningsinstituttet (HI) trålet etter laksesmolt i Namsenfjorden for å registrere påslag av lakselus i 1999, 2000 og 2001, uten at lus ble registrert (Rikstad 1999b, 2001b). I perioden 1998-2000 ble mo-derate mengder lakselus registrert på voksen laks fanget i kilenot på Nord-Statland i Namsenfjorden (Grimnes m.fl. 1999, 2000, Bjørn m.fl. 2001). Nesten all voksen laks hadde lakselus (93-98 %), men infeksjonen var lav, med gjen-nomsnittlig 9-10 lus per fisk. Problemet med lakselus har vært mindre i Namdalsregionen enn i mange andre regioner

(Grimnes m.fl. 1999, Rikstad 1999b, Grimnes m.fl. 2000, Bjørn m.fl. 2001).

8.8 Rømt oppdrettslaksLakseoppdrett har blitt ei stor næring i Norge. Et stort antall oppdrettslaks rømmer hvert år fra oppdrettsanlegg langs norskekysten. Første rømte oppdrettslaks ble regis-trert i nordtrønderske lakseelver på midten av 1980-tallet (Rikstad & Gording 2004b). Innslaget av rømt oppdretts-laks i naturen er undersøkt siden 1986 av Norsk institutt for naturforskning (NINA). Rømt oppdrettslaks utgjør en trussel for de ville laksebestandene for eksempel ved at de kan spre sykdommer og medføre genetiske endringer av villaksstammene ved innblanding i gytebestandene (hybri-disering) (Anonym 1999). De nærmeste oppdrettsanleggene til Namsenvassdraget ligger ved utløpet av Namsenfjorden, ca tre mil fra elvemunningen, i et område med stor tetthet av sjøanlegg (kapittel 10).

Innslaget av rømt oppdrettslaks i sjølaksefangstene i Nam-senfjorden har blitt registrert siden 1988 (vedlegg 6, Fiske m.fl. 2001a). I perioden 1993-2005 varierte andelen rømt oppdrettslaks i sjølaksefangstene mellom 2 og 23 %, og var gjennomsnittlig 8 % (vedlegg 6). Andelen rømt opp-drettslaks var høyest i årene 1997 og 1998 (23 % i begge årene). Andelen rømt oppdrettslaks i sjølaksefangstene i Namsenfjorden i perioden 1993-2000 (gjennomsnittlig 8 %, vedlegg 6) var lavere enn landsgjennomsnittet fra Finnmark til Rogaland, som varierte mellom 16 og 32 % i disse årene.

Innslaget av rømt oppdrettslaks i sportsfiskefangster og prøvefiske om høsten har blitt registrert i Namsen siden 1989 (vedlegg 6, Paulsen m.fl. 1991, Lund m.fl. 1994a, 1996, Lund 1998b, Fiske & Lund 1999, Fiske m.fl. 2000, 2001a). I sportsfiskefangstene i juni-august 1989-2005 varierte andelen oppdrettslaks mellom 0 og 8 %, med et gjennomsnitt på 2 % (vedlegg 6, Fiske m.fl. 2001a). An-delen rømt oppdrettslaks i sportsfiskefangstene i Namsen i perioden 1989-2000 (gjennomsnittlig 2 %, vedlegg 6)var lavere enn landsgjennomsnittet i sportsfiskefangstene fra Finnmark til Rogaland, som varierte mellom 4 og 9 % i disse årene.

Innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestanden i Namsen i oktober varierte mellom 10 og 59 % i perioden 1989-2005, med et gjennomsnitt på 30 % (vedlegg 6, Fiske m.fl. 2001a). Dette må karakteriseres som høyt. Andelen rømt oppdretts-laks i gytebestanden i Namsen i perioden 1989-2000 (32 %) var høyere enn landsgjennomsnittet for gytebestander i denne perioden (28 %) (Fiske m.fl. 2001a). Innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestanden i Namsen har imidlertid


30

blitt noe redusert over tid i perioden 1989-2005 (vedlegg6, lineær regresjon r2 = 0,24, p = 0,045). Årsaken til at andelen rømt oppdrettslaks er større i gytebestandene enn i sportsfiskefangstene er at rømt oppdrettslaks går opp i elvene senere i sesongen enn villaksen (Thorstad m.fl. 1996, 1998). Dermed vil rømt oppdrettslaks beskattes i mindre grad i sportsfisket enn villaksen.

Til tross for det store innslaget med rømt oppdrettslaks i gytebestandene i Namsen over en lengre tidsperiode, er det hittil ikke påvist genetiske endringer som resultat av innslaget av rømt oppdrettslaks (Skaala m.fl. 2006). En av årsakene kan være at det er store og konkurransedyktige gytebestander av villaks i Namsen. Genetikkundersøkelsen var basert på laksunger samlet inn i 1998 og gytelaks samlet inn i 2000, og en sammenligning av disse med gytefisk fra 1977 (Skaala m.fl. 2006). Havforskningsinstituttet vil følge den genetiske utviklingen av namsenlaksen og andre utvalgte bestander framover, slik at det også planlegges innsamling av laks i Namsen i 2006 for å undersøke om genetiske end-ringer har skjedd (Øystein Skaala, Havforskningsinstituttet, personlig meddelelse).

Et viktig tiltak for å sikre den ville laksebestanden i Nam-senvassdraget er å redusere innslaget av rømt oppdrettslaks. Et forsøk med rettet fiske med drivgarn og settegarn etter rømt oppdrettslaks i munningen og flomålsonen i Namsen om høsten ga imidlertid minimale fangster av rømt opp-drettslaks (Lund 1998a). Det ble konkludert med at det er vanskelig å lykkes med effektiv utfisking av oppvandrende oppdrettslaks med bunden redskap i ei stor elv som Namsen på grunn av stor vannføring. Effektive tiltak mot rømt opp-drettslaks må konsentreres til oppdrettsanleggene, samtidig som det er viktig å sikre at store og konkurransedyktige gytebestander av villaks opprettholdes.

Gytevandring og gyteatferd hos rømt oppdrettslaks og villaks ble sammenlignet ved å radiomerke laks i Namsenfjorden og peile dem i Namsen gjennom gytesesongen (Thorstad 1995b, Thorstad m.fl. 1996, 1998). En større andel vil-laks (35 %) enn rømt oppdrettslaks (14 %) ble gjenfanget i sjø- og elvefisket. En større andel villaks (74 %) enn oppdrettslaks (43 %) vandret opp i Namsenvassdraget. Oppvandringshastigheten fra merking til registrering 11 km oppe i Namsen var imidlertid ikke forskjellig mellom de to gruppene (21 km/døgn for villaks og 20 km/døgn for oppdrettslaks). Oppdrettslaksen var fordelt lengre opp i elva enn villaksen i gytetida, men oppholdt seg i områder av elva der det også finnes viktige gyteområder for villaks. Dette innebærer at villaks øverst i vassdraget har størst sjanse for å bli påvirket negativt av rømt oppdrettslaks. Oppdrettslaksen hadde lengre og hyppigere forflytninger i elva enn villaksen, som stod mer i ro på gyteområdene. Resultatene tydet på at den rømte oppdrettslaksen i Namsen gytte to til fire uker

etter villaksen, det vi si i siste halvdel av november. Dette øker faren for at rømt oppdrettslaks ødelegger villaksens gyte

Eva B. Thorstad, Anton Rikstad & Odd Terje Sandlund i ekstern... · Bekkeundersøkelser i Overhalla...

Documents

Transcript of Eva B. Thorstad, Anton Rikstad & Odd Terje Sandlund i ekstern... · Bekkeundersøkelser i Overhalla...