Et hvitt, gammelt hus var det, slett ikke stort, med grønn-

malte vindskier og en grønn dør og et stykke

grønngrønn, grønn bakke rundt, der det vokste

marinøkleblom, mandelblomst og tusenfryd i gresset.

Syriner og kirsebærtrær var det også der, de blomstret

vilt, og rundt alt sammen gikk et steingjerde, et lite, grått

gjerde med lyserøde blomster på. Vi kunne hoppe over

det så lett som ingen ting, og da vi vel var innenfor

grinda, kjentes det som om det gjerdet skjermet mot

allting utenfor, det kjentes som at nå var vi hjemme og

helt for oss selv. Forresten Iå det to hus der, ikke bare

ett,

men det andre lignet mere på en stall eller noe slikt. De

lå i vinkel mot hverandre husene, og akkurat der de

møttes, stod en gammel benk som så ut til å være fra

steinalderen omtrent. En hyggelig benk og en hyggelig

krok var det i hvert fall. Vi fikk nesten lyst til å sette oss

der og tenke litt eller prate og se på småfuglene og

kanskje drikke saft eller noe sånt. «Her liker jeg meg,» sa

jeg til Jonatan. «Er det like fint inne?» «Kom, skal du se,»

sa han. Han stod alt i døra og skulle til å gå inn, men

akkurat da hørte vi knegging, ja det var virkelig en hest

som knegget, og Jonatan sa: «Jeg tror vi går til stallen

først!» Han gikk inn i det der andre huset, og jeg løp

etter, gjett om jeg løp etter! Det var min santen en stall,

akkurat som jeg hadde trodd, og der stod to hester, to

vakre, brune hester og snudde på hodene og knegget til

oss da vi kom inn. «Dette er Grim og Fjaler,» sa Jonatan.

«Gjett hvem av dem som er din!» «Nei, ikke tøys,» sa

jeg. «Prøv ikke å få innbilt meg at det fins en hest som er

min, for det tror jeg likevel ikke.» Men Jonatan sa at

ingen kunne klare seg i Nangijala uten hest. «Uten hest

kommer vi ingen steder,» sa han. «Og du skjønner

Kavring, at her trenger vi komme langt noen ganger.»

Det

var det beste jeg hadde hørt på lenge — at vi måtte ha

hester i Nangijala, ja, for jeg er så glad i hester. Og tenk

så myk mule de har, jeg skjønner ikke at noe kan være så

mykt! To sjeldent vakre hester var det, de der to på

stallen. Fjaler hadde hvit bliss i pannen, ellers var de helt

like. «Da er det kanskje Grim som er min,» sa jeg siden

Jonatan ville at jeg skulle gjette. «Der hugg du i stein,» sa

Jonatan, «det er Fjaler som er din.» Jeg lot Fjaler snuse

på meg, og jeg klappet ham og var ikke det spor redd,

enda jeg nesten aldri hadde tatt i en hest før. Jeg var

glad

i ham like fra begynnelsen, og han ble visst glad i meg

også, det tror jeg i hvert fall. «Vi har kaniner også,» sa

Jonatan. «I et bur bak stallen. Men dem kan du jo se på

siden.» Jo, det kunne han tro! «Jeg må se dem nå med

det samme,» sa jeg.

For jeg har alltid ønsket meg kaniner, og hjemme i byen

kunne jeg jo ikke ha noen Jeg tok en fort liten tur bak

stallen, og der satt det sannelig tre hyggelige små

kaniner i et bur og momset på noen løvetannblad. «Det

er rart,» sa jeg til Jonatan etterpå, «her i Nangijala får jeg

visst alt det jeg ønsker meg.» «Ja, men det er jo det jeg

har sagt også,» sa Jonatan. Og det var virkelig akkurat

det han hadde sagt da han satt hjemme på kjøkkenet

hos meg. Men nå fikk jeg se at det stemte også, og det

ble jeg glad for. Det fins tingen aldri glemmer. Aldri, aldri

noen sinne kommer jeg til å glemme den der første

kvelden i Ryttergården, så deilig den var—og å kunne

ligge og prate akkurat som før med Jonatan også! Nå lå

vi

på et kjøkken igjen, som vi alltid hadde gjort. Men dette

lignet ikke på kjøkkenet vårt hjemme i byen, nei, så mye

er sikkert. Kjøkkenet på Ryttergården, det var nok

eldgammelt, tror jeg, med store bjelker i taket og en

stor,

åpen peis. For en peis, den gikk nesten over hele den

ene veggen, og den som ville lage mat der, måtte gjøre

det rett over ilden, akkurat som i gamle dager. Midt på

gulvet stod det kraftigste bord jeg har sett i mitt liv, med

lange trebenker på hver side, ja, jeg tror sannelig at

minst et snes mennesker kunne sitte der og spise på en

gang, uten at det ble for trangt. «Det er like godt vi ligger

på kjøkkenet som vi pleier,» sa Jonatan, «så kan mor ta

stuerommet når hun kommer.» Et rom og kjøkken, det

var hele Ryttergården, men mer var vi jo ikke vant til og

mer trengte vi ikke. Det var likevel minst dobbelt så stort

som der hjemme. Der hjemme ja! Jeg fortalte Jonatan

om lappen jeg hadde lagt på kjøkkenbordet til mor. «Jeg

skrev til henne at vi ses i Nangijala. Men hvem vet når

hun kommer.» «Det kan godt vare en stund,» sa

Jonatan.

«Men et godt rom får hun med plass til ti symaskiner om

hun vil.» Gjett hva jeg liker godt! Jeg liker godt å ligge i

en rar, eldgammel sofabenk i et rart eldgammelt kjøkken

og prate med Jonatan, mens lyset fra peisen blafrer

rundt veggene, og se ut av vinduet på en kirsebærgren

som duver litt i kveldsvinden. Og så blir bålet på peisen

mindre og mindre, til bare glørne er igjen, og det

begynner å bli mørkt i krokene, og jeg blir søvnigere og

søvnigere, og jeg ligger der og hoster ikke og Jonatan

forteller for meg. Forteller og forteller, og til slutt hører

jeg stemmen hans bare som en sånn hvisking igjen, og

da sovner jeg. Og så morgenen etterpå. Da red vi. Jo,

jeg kunne ri, enda det var første gang jeg satt på en hest

— jeg skjønner ikke åssen det går til i Nangijala, det at

jeg kan allting, mener jeg. Jeg galopperte i vei som om

jeg aldri hadde gjort noe annet.Men å se Jonatan når

han red! Hun som syntes at bror min så ut som en

eventyrprins, hun skulle vært med når han kom farende

på hesten sin over engene i Kirsebærdalen, da hadde

hun fått se en eventyrprins, så hun aldri kom til å

glemme det. Å, når han kom i full galopp og satte over

elva i et eneste hopp, liksom bare fløy over så håret

flagret rundt ham, ja, da kunne hun virkelig trodd at han

var en eventyrprins.