Lee Child

En hemmelig affæreOversatt av Kurt Hanssen

Lee ChildOriginalens tittel: The AffairOversatt av Kurt Hanssen

Copyright © Lee Child 2011

Opprinnelig utgave:Bantam Press,

a division of Transworld Publishers61–63 Uxbridge Road, London W5 5SA

A Random House Group Company

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2013

ISBN 978-82-02-43262-1

1.utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: © Stephen Mulcahey TWFoto: Mann © Jonathan Ring. Landskap © Alamy

Sats: Type-it AS, Trondheim 2014Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Denne boken er viet minnet omDavid Thomsen, 1971–2010.

En fin bokhandler og en god venn.

1

Pentagon er verdens største kontorbygning; seks hundretusen kvadratmeter, tretti tusen mennesker, over tjueåtte ki-lometer med korridorer, men den ble bygd med bare treinnganger, og bak hver av de tre dørene ligger en bevoktetlobby for besøkende som ankommer til fots. Jeg valgte densørøstlige døren – hovedinngangen, den som ligger nærmestT-bane- og busstasjonen, siden den inngangen er travlestog mest brukt av sivilt ansatte. Av sikkerhetsgrunner øns-ket jeg å ha rikelig med sivilt ansatte rundt meg, fortrinns-vis en lang og uendelig strøm med sivile, først og fremst forå unngå å bli skutt på flekken. Pågripelser går skeis stadigvekk – noen ganger på grunn av tilfeldigheter, noen gangermed vilje – derfor ville jeg ha vitner. Jeg ville bli sett av uav-hengige øyne, i hvert fall til å begynne med.

Jeg husker datoen, selvsagt. Det var tirsdag ellevte mars1997, og det var siste gang jeg gikk inn i huset som ansatt iorganisasjonen som bygde det.

Det er lenge siden.Ellevte mars 1997 var tilfeldigvis også nøyaktig fire og et

halvt år før verden forandret seg, på en annen fremtidig tirs-dag, og i likhet med så mye annet i gamle dager var sikker-hetstiltakene ved hovedinngangen strenge, men ikke hyste-riske. Ikke at jeg innbød til hysteri. Ikke på avstand. Jeg variført paradeuniform, alt ved meg var rent, nypresset, polertog glinsende, alt var dekket med tretten års oppsamlede me-daljebånd, utmerkelser, gradsbetegnelser og hedersbevisnin-ger. Jeg var trettiseks år gammel, høyreist og stram, en på

7

alle måter korrekt antrukket militærpolitimajor i U.S. Army– bortsett fra at håret mitt var for langt, og jeg ikke haddebarbert meg på fem dager.

På den tiden hadde Defense Protective Service ansvar forsikkerheten i Pentagon, og jeg kunne se ti av folkene deresi lobbyen på førti meters avstand. Det syntes jeg var altformange, og det fikk meg til å lure på om alle var deres, ellerom noen av dem faktisk var våre, som jobbet i forkledningog ventet på meg.

Det meste av det praktiske arbeidet vårt utføres av un-deroffiserer, og mye av det utføres ved å late som om deer noen andre. De gir seg ut for å være oberster og gene-raler og menige – hvem som helst de måtte ha behov forå være, og de er flinke til det. For dem er det ikke uvan-lig å slenge på seg en uniform fra DPS og vente på måletsitt.

På tretti meters avstand kjente jeg ikke igjen noen av dem,men så er da også Hæren en svært stor institusjon, og de villeha valgt folk jeg aldri hadde møtt før.

Jeg gikk videre, en del av en bred strøm med menneskerpå vei over plassen mot inngangsdørene. Noen var mennog kvinner i uniform, enten i paradeuniform som meg, elleri den gamle, skogmønstrede feltuniformen vi hadde på dentiden. Andre var menn og kvinner som helt klart var mili-tære, men ikke i uniform; de gikk i dress eller arbeidsan-trekk. Atter andre var helt opplagt sivilister. Enkelte i hverkategori bar på vesker, kofferter eller pakker. Alle i hver ka-tegori sakket på farten, gikk til side eller subbet av sted idetden brede menneskestrømmen smalnet inn som en spydspissog deretter ble enda smalere, til man gikk en og en eller toog to, idet folk gjorde seg klar til å gå inn.

Jeg stilte meg i kø sammen med dem, alene, i en enkeltko-lonne, bak en kvinne med bleke, velpleide hender og foranen fyr i en dress med blankslitte albuer. Begge var sivilister,skrivebordarbeidere, antagelig analytikere av en eller annensort, og det var nøyaktig det jeg var ute etter. Uavhengigeøyne.

8

Klokken nærmet seg tolv. Solen skinte på himmelen, ogdet var litt varme i marsluften. Vår i Virginia. På den andresiden av elven var kirsebærtrærne i ferd med å våkne. Denberømte blomsten var i ferd med å springe ut. Rundt omi den uskyldige nasjonen lå flybilletter og speilreflekskame-raer på bordet i gangen, klar til sightseeingtur til hovedsta-den.

Jeg ventet i køen. Langt foran meg holdt DPS-folkene påmed det sikkerhetsfolk gjør. Fire stykker var opptatt medfaste oppgaver, to bemannet en informasjonsskranke, og tosjekket folk med offisielle adgangstegn og vinket dem gjen-nom en åpen korsbom. To stykker sto rett bak glasset in-nenfor dørene og stirret ut, med hevet hode og blikket vendtframover. De studerte folkemengden som nærmet seg. Fireholdt seg i skyggene bak korsbommen, de sto bare der i enklynge og skravlet. Alle ti var bevæpnet.

Det var de fire bak korsbommen som bekymret meg. Dengangen, i 1997, var det ingen tvil om at Forsvarsdeparte-mentet var kraftig oppblåst og overbemannet sett opp mottidens trusselbilde, men det var likevel uvanlig å se fire karerpå vakt uten noe å gjøre. De fleste kommandoer sørger i detminste for at overskuddspersonell ser ut som om de holderpå med noe. Men disse fire hadde ingen opplagt rolle. Jegstrakte hals og kikket framover og prøvde å få øye på skoenederes. Man kan lære mye av sko. En forkledning strekkerseg gjerne ikke så langt ned, spesielt ikke i uniformerte om-givelser. En DPS hadde i hovedsak samme rolle som en pa-truljerende politimann, så i den grad det fantes valgmulighe-ter, valgte DPS-folk politisko, som var store og komfortableog passet godt hvis man måtte gå og stå hele dagen. Hvis enunderoffiser fra Militærpolitiet måtte ha på seg forkledning,ville han antagelig bruke sine egne sko, og de var litt anner-ledes.

Men jeg så ikke skoene deres. Det var for mørkt der, ogde var for langt unna.

Køen subbet videre i ganske god fart, slik det var før11. september. Ingen mutt utålmodighet, ingen frustrasjon,

9

ingen frykt. Bare god, gammeldags rutine. Kvinnen foranmeg brukte parfyme. Jeg kjente duften fra nakken hennes.Jeg likte den. De to mennene bak glasset la merke til megda jeg var omtrent ti meter unna. Blikkene flyttet seg frakvinnen og over på meg. De hvilte på meg en anelse len-ger enn nødvendig, før de flyttet de seg videre til fyren bakmeg.

Så kom blikkene tilbake. Begge studerte meg helt åpen-lyst, opp og ned, fra side til side, i fire eller fem sekunder. Såsubbet jeg framover, og oppmerksomheten deres flyttet segbak meg igjen. De sa ikke noe til hverandre. De sa ikke noetil noen andre heller. Ingen advarsler, ingen alarm.

To mulige tolkninger. Den ene, i beste fall, var at jeg barevar en fyr de ikke hadde sett før. Eller kanskje skilte jeg megut fordi jeg var større og høyere enn alle andre innenfor enradius på hundre meter. Eller fordi jeg bar eikeløvet til enmajor og båndene til noen av tungvektermedaljene, blantannet en Silver Star. Jeg var en skikkelig reklameplakat, menpå grunn av håret og skjegget så jeg også ut som en skikke-lig huleboer, og denne visuelle dissonansen kunne være år-saken til det andre, lange blikket: bare ren interesse. Det kanvære kjedelig å stå vakt, og da er det alltid spennende mednoe uvanlig å se på.

Den andre årsaken, i verste fall, var at de rett og slett be-kreftet for seg selv at noe uventet faktisk hadde skjedd, ogat alt gikk etter planen. Som om de hadde forberedt seg godtog studert fotografier og sagt til seg selv: Ok, han kommerpresis. Nå venter vi bare et par minutter til han er innenfor,og så tar vi ham.

For jeg var ventet, og var presis. Jeg hadde en avtale klok-ken tolv, og saker å diskutere med en viss oberst på et kon-tor i tredje etasje i C-ringen, men jeg var sikker på at jeg aldriville komme så langt. Å spasere rett inn i en pågripelse er enlitt bardus taktikk, men noen ganger må man bare forsikreseg om at platen på komfyren er varm, og den eneste måtenå gjøre det på er å ta på den.

10

Fyren foran kvinnen foran meg gikk innenfor dørene ogholdt opp et skilt som hang rundt halsen hans i en snor. Hanble vinket forbi. Kvinnen foran meg beveget seg og bråstop-pet, for akkurat da valgte de to DPS-vaktene å komme ut påden andre siden av glassveggen. Kvinnen ble stående og lotdem klemme seg inn foran henne, mot strømmen av men-nesker. Så fortsatte hun framover og gikk inn. De to fyrenestoppet og stilte seg nøyaktig der hun hadde stått, én meterforan meg, men i motsatt retning, vendt mot meg, og ikkefra meg.

De blokkerte døren. De stirret rett på meg. Jeg var ganskesikker på at de var ekte DPS-ansatte. De brukte politisko,og uniformene hadde tilpasset seg og strukket seg og formetseg etter kroppene deres over lang tid. Dette var ingen for-kledning som var funnet i et skap og tatt på for første gangsamme morgen.

Jeg kikket forbi de to fyrene, inn på de fire uvirksommepartnerne deres, og ut fra hvordan klærne deres passet,prøvde jeg å sammenligne, for å vurdere hvem de var. Detvar vanskelig å si helt sikkert.

Fyren til høyre foran meg sa: «Sir, kan vi hjelpe deg?»Jeg spurte: «Med hva da?»«Hvor skal du i dag?»«Trenger jeg å si det til deg?»«Nei, sir, slett ikke,» sa fyren. «Men vi kan få deg raskere

gjennom, hvis du vil.»Antagelig via en anonym dør som fører til et lite, avlåst

rom, tenkte jeg. Jeg antok at de også tok i betraktning de si-vile vitnene, akkurat som jeg gjorde.

Jeg sa: «Jeg venter gjerne til det blir min tur. Jeg er jo uan-sett nesten inne.»

De hadde ikke noe svar på det. Uavgjort. Amatørtimen.Det var dumt av dem å prøve å sette i gang pågripelsen påutsiden. Jeg kunne dytte dem unna, snu meg og løpe og for-svinne i mengden på et øyeblikk. Og de kunne ikke skyte.Ikke på utsiden. Det var for mange mennesker på plas-sen. For mange tilfeldig forbipasserende. Husk at dette var

11

i 1997. Ellevte mars. Fire og et halvt år før de nye reglene.Mye bedre å vente til jeg var inne i lobbyen. De to håndlan-gerne kunne lukke dørene bak meg og stille seg opp skuldermot skulder foran dem, mens jeg fikk de dårlige nyheteneved skranken. På det tidspunktet kunne jeg teoretisk sett snumeg og slå meg forbi dem, men det ville ta et par sekunder,og i løpet av de samme sekundene kunne de fire som ikkehadde noe å gjøre, skyte meg i ryggen omtrent tusen ganger.

Hvis jeg gikk til frontalangrep, kunne de skyte meg for-fra. Og hvor kunne jeg dessuten gå? Å flykte innover i Pen-tagon var ingen god idé. Verdens største kontorbygning.Tretti tusen mennesker. Fem etasjer. To kjelleretasjer. Tjue-åtte kilometer med korridorer. Det er ti ganger som forbin-der ringene, og det sies at man kan komme seg mellom totilfeldige punkter inne i bygget på maksimalt sju minutter,noe som antagelig var beregnet ut fra Hærens offisielle raskmarsj-tempo på seks kilometer i timen, men hvis jeg løp fort,kunne jeg være hvor som helst i løpet av omtrent tre minut-ter. Men hvor? Jeg kunne finne meg et bøttekott og stjelematpakker og holde ut en dag eller to, men ikke noe mer.Eller jeg kunne ta gisler og prøve å forhandle meg fram, menjeg hadde aldri sett et sånt opplegg fungere.

Derfor ventet jeg.DPS-fyren til høyre foran meg sa: «Sir, da må du fortsatt

ha en hyggelig dag», og så fortsatte han forbi meg. Partne-ren hans fortsatte forbi på den andre siden av meg. De pa-truljerte, flyttet blikket. De var kanskje ikke så dumme like-vel. De gjorde jobben sin og fulgte planen. De hadde prøvd ålokke meg inn i et lite, avlåst rom, men de hadde mislyktes,og ingen skade var skjedd. Derfor gikk de nå videre til PlanB. De ville vente til jeg var innenfor og dørene var lukket,så ville de bytte til gruppekontrollmodus, sørge for å sprefolk som kom inn, holde dem i sikkerhet i tilfelle det måtteløsnes skudd inne i bygningen. Jeg antok at glasset i lobbyenvar skuddsikkert, men var villig til å vedde på at Forsvars-departementet ikke hadde fått nøyaktig det de hadde betaltfor.

12

Døren var rett foran meg. Den sto åpen. Jeg trakk pustenog gikk inn i lobbyen. Noen ganger må man bare forsikreseg om at platen på komfyren er varm, og den eneste måtenå gjøre det på er å ta på den.

2

Kvinnen med parfymen og de bleke hendene var alleredelangt inne i korridoren bortenfor den åpne kryssbommen.Hun ble bare vinket gjennom. Rett foran meg var informa-sjonsskranken med to mann. Til venstre for meg var de tofyrene som sjekket adgangstegn. Den åpne kryssbommenbefant seg mellom hoftene deres. De fire ekstra folkene stofortsatt innenfor den uten å gjøre noe. De sto fortsatt i enklynge, stille og vaktsomme, som en uavhengig gruppe. Jegkunne fortsatt ikke se skoene deres.

Jeg trakk pusten igjen og gikk bort til skranken.Som et lam til slakterbenken.Skrankefyren til venstre kikket på meg og sa: «Ja, sir.»

Stemmen virket utmattet og resignert. Et svar, ikke et spørs-mål, som om jeg allerede hadde sagt noe. Han så ung og for-holdsvis smart ut. Antagelig en ekte DPS. Underoffiserer iMilitærpolitiet lærer kjapt, men de ville aldri ha sittet i en in-formasjonsskranke i Pentagon, uansett hvor dypt de skullegå inn i rollen.

Skrankefyren så på meg igjen, forventningsfullt, og jeg sa:«Jeg har en avtale klokken tolv.»

«Med hvem?»«Oberst Frazer,» sa jeg.Fyren lot som om han ikke kjente navnet. Verdens største

kontorbygning. Tretti tusen mennesker. Han bladde gjen-nom en bok på størrelse med en telefonkatalog, og spurte:«Er det oberst John James Frazer? Senatets liaisonkontor?»

Jeg sa: «Ja.»

14

Eller: Skyldig etter tiltale.Et stykke til venstre for meg fulgte de fire ekstra folkene

med. Men de hadde ikke rørt seg. Ennå.Fyren bak skranken spurte ikke hva jeg het. Delvis fordi

han antagelig var blitt brifet og vist fotografier, og del-vis fordi paradeuniformen min inkluderte navnet mitt på etnavneskilt, festet forskriftsmessig til klaffen på høyre bryst-lomme, nøyaktig midt på, og øverste kant var nøyaktig enhalv centimeter under sømmen.

Sju bokstaver: REACHER.Eller tretten bokstaver: Arrester meg nå.Fyren i informasjonsskranken sa: «Oberst John James

Frazer er i 3C315. Vet du hvordan du kommer deg dit?»Jeg sa: «Ja.» Tredje etasje, C-ringen, nærmest til krys-

sende korridor nummer tre, avlukke nummer femten. Pen-tagons versjon av kartkoordinater, noe som var nødvendig,siden huset hadde en gulvflate på to hundre og trettisekshektar.

Fyren sa: «Ha en fin dag, sir», og flyttet det troskyldigeblikket sitt til nestemann i køen.

Jeg ble stående stille et øyeblikk. De pakket det inn ogknyttet sløyfe på. De ville gjøre det perfekt. Den generelle ju-ridiske oppfatningen av straffeskyld uttrykkes best med detlatinske uttrykket actus non facit reum nisi mens sit rea, somgrovt oversatt betyr at det å gjøre noe ikke nødvendigvisbetyr at man havner i trøbbel, hvis man da ikke gjør det medvilje. Handling pluss intensjon er det vanlige. De ventet på atjeg skulle vise mine intensjoner. De ventet på at jeg skulle gågjennom kryssbommen og inn i labyrinten. Og det forklartehvorfor de fire ekstra karene var på deres side av porten,ikke på min. Hvis jeg krysset linjen, var det alvor. De haddekanskje ikke myndighet utenfor. De hadde kanskje konsul-tert advokater. Frazer ville nok bli kvitt meg, men han villeikke stå til ansvar for det.

Jeg trakk pusten enda en gang, krysset linjen og gjordealvor av det. Jeg gikk mellom de to som sjekket adgangs-tegn, og klemte meg inn mellom de kalde metallstengene på

15

kryssbommen. Bommen ble trukket inn. Lårene mine støtteikke mot noe. Jeg gikk ut på den andre siden og stoppet. Defire ekstra karene sto til høyre for meg. Jeg kikket på skoenederes. Hærens reglement er overraskende vagt når det gjel-der skotøy. Enkle, svarte snøresko eller noe tilnærmet, kon-servative, ingen pynt, minimum tre par snørehull, lukket tå,maksimalt fem centimeter høy hæl. Det står det med litenskrift. De fire til høyre for meg var alle i samsvar med reg-lementet, men de hadde ikke på seg politisko, sånn som deto utenfor. De hadde på seg fire variasjoner over det sammeklassiske temaet. Blankpolerte, stramt knyttet, litt slitasjeher og der. De var kanskje ekte DPS-ansatte. Eller kanskjeikke. Umulig å slå fast der og da.

Jeg så på dem, og de så på meg, men ingen sa noe. Jeg token omvei rundt dem og fortsatte dypere inn i bygningen. Jeggikk mot solen i E-ringen og tok til venstre i første sidekor-ridor.

De fire karene fulgte etter.De holdt seg omtrent tjue meter bak meg, så nær at de

kunne se meg, så langt bak at de ikke gikk i hælene påmeg. Maksimalt sju minutter mellom to tilfeldige punkter.Jeg var som kjøttpålegget i en sandwich. Jeg gikk ut fra atdet sto en annen gruppe og ventet utenfor 3C315, eller sånær inntil som de ville tillate meg å komme. Jeg var påvei mot dem. Ingen steder å løpe, ingen steder å gjemmeseg.

Jeg fant en trapp i D-ringen og gikk opp to etasjer tiltredje. Bare for moro skyld begynte jeg å gå med solen ogpasserte sidekorridor nummer fem, og deretter nummer fire.Det var travelt i D-ringen. Folk stormet fra sted til sted medarmene fulle av kakifargede mapper. Uniformerte menn ogkvinner med tomme blikk marsjerte kjapt bortover. Det varoverfylt der. Jeg måtte bøye meg unna og ta et skritt til sidenfor å komme meg fram. Folk så på meg for hvert skritt jegtok. Håret og skjegget. Jeg stanset ved en drikkefontene ogbøyde meg for å drikke. Folk passerte meg. Tjue meter bakmeg var det intet tegn til de fire ekstra DPS-folkene. Men så

16

trengte de da heller ikke å fotfølge meg. De visste hvor jegskulle, og de visste når jeg skulle være der.

Jeg rettet meg opp og begynte å gå igjen og svingte tilhøyre inn i sidekorridor nummer tre. Jeg kom meg til C-rin-gen. Her kjente jeg lukten av uniformsull og linoleumsvaskog en svak duft av sigarer. Malingen på veggene var tykk oginstitusjonsfarget. Jeg så til høyre og venstre. Det var folki korridoren, men ingen stor klynge utenfor kontor 15. Deventet kanskje innenfor. Jeg var allerede fem minutter for-sinket.

Jeg snudde ikke. Jeg holdt meg i sidekorridor tre og gikkhele veien gjennom B-ringen til A-ringen. Bygningens hjerte,hvor alle sidekorridorene ender. Eller begynner, alt etterhvilken rang og hvilket perspektiv man har. Innenfor A-rin-gen er det ingenting, bortsett fra en femkantet, åpen plass påtjue mål, lik hullet i en kantet smultring. I gamle dager kaltefolk den Ground Zero, fordi de antok at russerne hadde sik-tet sitt største og beste missil permanent inn mot den, som enenorm blink. Jeg tror de tok feil. Jeg tror russerne hadde defem største og beste missilene sine siktet inn mot den, sånn itilfelle de fire første ikke virket. Jeg ville ha satt pengene påat heller ikke russerne fikk nøyaktig det de hadde betalt for.

Jeg ventet i A-ringen til jeg var ti minutter forsinket. Bedreå spenne dem på pinebenken. Kanskje de allerede hadde be-gynt å lete. Kanskje de fire ekstra karene allerede hadde fåttkjeft fordi de hadde mistet meg.

Jeg trakk pusten dypt igjen, flyttet meg fra veggen og gikktilbake langs sidekorridor tre, tvers over B-ringen til C. Jegsnudde meg uten å sette ned farten og gikk rett mot avlukkefemten.

3

Det sto ingen og ventet utenfor avlukke femten. Ingen spesi-algruppe. Ingen i det hele tatt. Og korridoren var helt tom ibegge retninger, så langt øyet kunne se. Og stille. Jeg gikk utfra at alle andre allerede var der de skulle være. Tolvmøtenevar i full sving.

Døren til avlukke femten sto åpen. Jeg banket på én gang,for høflighets skyld, for å si at jeg var her, som en advar-sel, og så gikk jeg inn. Opprinnelig hadde det meste av kon-torplassen i Pentagon vært åpne løsninger, delt opp medarkivskap og møbler i avlukker, derav navnet, men i åre-nes løp var det blitt satt opp vegger, og private rom blelaget.

Frazers innkvartering i 3C315 var ganske typisk. Det varet lite, firkantet rom uten vinduer, med teppe på gulvet ogbilder på veggene, et av Forsvarsdepartementets metallskri-vebord, én stol med armlener og to uten, et sidebord og etskap i dobbel bredde. Det var et lite, firkantet rom helt utenfolk, bortsett fra Frazer selv, som satt i en stol bak skrive-bordet. Han kikket opp på meg og smilte.

Han sa: «Hallo, Reacher.»Jeg så meg om til høyre og venstre. Ingen andre der. Ikke

noe privat toalett. Ikke noe stort kott. Ingen andre dører idet hele tatt. Korridoren bak meg var tom. Hele den enormebygningen var stille.

Frazer sa: «Lukk døren.»Jeg lukket døren.Frazer sa: «Sett deg, hvis du vil.»

18

Jeg satte meg.Frazer sa: «Du er sen.»«Jeg ber om unnskyldning,» sa jeg. «Jeg ble forsinket.»Frazer nikket. «Dette stedet er et mareritt klokken tolv.

Lunsjpauser, vaktskifter, alt mulig. Det er som en dyrehage.Jeg legger aldri planer om å gå noe sted klokken tolv. Dagjemmer jeg meg bare her.»

Han var omtrent én syttiåtte, kanskje nitti kilo, bred overskuldrene, solid brystkasse, rødmusset, svarthåret, midt iførtiårene. Masse gammelt skotsk blod i årene, filtrert gjen-nom det rike jordsmonnet i Tennessee, hvor han kom fra.Han hadde vært i Vietnam som tenåring, og i Golfkrigensom voksen. Han hadde utmerkelser over hele seg, som etutslett. Han var en gammeldags kriger, men uheldigvis forham kunne han både snakke og smile i tillegg til å slåss, ogderfor var han blitt flyttet til Senatets Liaisonkontor, for nåvar det folkene som styrte pengene som var den virkeligefienden.

Han sa: «Vel, hva har du til meg?»Jeg svarte ikke. Jeg hadde ingenting å si. Jeg hadde ikke

regnet med å komme så langt.Han sa: «Jeg håper det er gode nyheter.»«Ingen nyheter,» sa jeg.«Ingenting?»Jeg nikket. «Ingenting.»«Du sa jo at du hadde – navnet. Det sto det i beskjeden

din.»«Jeg har ikke navnet.»«Hvorfor sa du det da? Hvorfor ba du om et møte med

meg?»Jeg nølte litt.«Det var en snarvei,» sa jeg.«Hvordan da?»«Jeg lot det bli kjent at jeg visste navnet. Jeg lurte på hvem

som ville krype fram under en stein for å lukke munnen påmeg.»

«Men det har ingen gjort?»

19

«Ikke hittil. Men for ti minutter siden trodde jeg noe heltannet. Det var fire ekstra folk i lobbyen, i DPS-uniformer.De fulgte etter meg. Jeg trodde det var et team som skullepågripe meg.»

«Fulgte etter deg hvor da?»«Rundt E-ringen til D. Men jeg ristet dem av meg i trap-

pene.»Frazer smilte igjen.«Du er paranoid,» sa han. «Du ristet dem ikke av deg. Jeg

sa jo at det er vaktskifte klokken tolv. De kommer inn medT-banen som alle andre, skravler om løst og fast et par mi-nutter, og så går de til fellesrommet sitt. Det ligger i B-rin-gen. De fulgte ikke etter deg.»

Jeg sa ingenting.Han sa: «Det står alltid noen grupper av dem og henger.

Det står alltid noen grupper av alle og henger. Vi er kraftigoverbemannet. Noe må gjøres. Det er uunngåelig. Det er deteneste jeg hører i Kongressen for tiden. Vi kan ikke gjøre noefor å stoppe det. Det bør vi alle ha i tankene. Spesielt sånnesom deg.»

«Som meg?» sa jeg.«Det er mange majorer i denne presidentens hær. Antage-

lig altfor mange.»«Mange oberster også,» sa jeg.«Færre oberster enn majorer.»Jeg sa ingenting.Han spurte: «Sto jeg på listen over de som ville krype fram

under en stein?»Du sto på listen, tenkte jeg.Han sa: «Gjorde jeg det?»«Nei,» løy jeg.Han smilte igjen. «Godt svart. Hvis jeg hadde noe uopp-

gjort med deg, ville jeg ha fått deg drept nede i Mississippi.Jeg hadde kanskje dratt ned og ordnet det selv.»

Jeg sa ingenting. Han kikket på meg et øyeblikk, så duk-ket det opp et smil i ansiktet hans, og smilet ble til en lattersom han virkelig prøvde å holde tilbake, men han greide det

20

ikke. Den kom ut som et bjeff, som et nys, og han måtte leneseg bakover og kikke opp i taket.

Jeg sa: «Hva er det?»Blikket hans kom ned igjen. Han smilte fortsatt. Han sa:

«Beklager. Jeg tenkte på det uttrykket folk bruker. Du vetnår de sier; Han fyren der? Han klarer ikke å bli arrestertengang.»

Jeg sa ingenting.Han sa: «Du ser forferdelig ut. De har barbersalonger her,

vet du. Du burde stikke innom en.»«Jeg kan ikke,» sa jeg. «Det er meningen at jeg skal se

sånn ut.»

Fem dager tidligere hadde håret mitt vært fem dager kortere,men det var tydeligvis langt nok til å vekke oppmerksom-het. Leon Garber, som på det tidspunkt nok en gang var minoverordnede, innkalte meg til sitt kontor, og siden det sto ibeskjeden hans: uten å, gjentar uten å, på noen måte sørgefor å være velstelt, gikk jeg ut fra at han ville smi mens jer-net var varmt og gi meg en overhøvling der og da, mens be-vismaterialet fortsatt eksisterte på hodet mitt.

Og det var akkurat sånn møtet begynte. Han spurte:«Hvilket militært reglement tar for seg en soldats personligeutseende?»

Det syntes jeg var et temmelig drøyt spørsmål, siden detkom fra ham. Garber var uten tvil den mest sjuskete offise-ren jeg noensinne hadde truffet. Han kunne hente en split-ter ny jakke til en paradeuniform hos kvartermesteren, og entime senere så den ut som om han hadde utkjempet to krigeri den, sovet i den og til slutt gjennomlevd tre barslagsmål iden.

Jeg sa: «Jeg kommer ikke på i hvilket reglement det stårom en soldats personlige utseende.»

Han sa: «Ikke jeg heller. Men jeg mener å huske at uansetthvilket reglement det er, så står det om hår- og neglelengdeog personlig framtoning i første kapittel, åttende del. Jeg serdet helt tydelig for meg på siden. Husker du hva det står?»

21

Jeg sa: «Nei.»«Det står at det er nødvendig å opprettholde en felles

standardfrisyre for å oppnå et enhetlig utseende i en militærpopulasjon.»

«Oppfattet.»«Det er et krav om hva som er standard. Vet du hva det

kravet er?»«Jeg har hatt det veldig travelt,» sa jeg. «Jeg kom akkurat

tilbake fra Korea.»«Jeg hørte at det var Japan.»«Det var et opphold på reisen.»«Hvor lenge?»«Tolv timer.»«Har de frisører i Japan?»«Det er jeg ganske sikker på.»«Bruker en japansk frisør mer enn tolv timer på å klippe

håret til en mann?»«Det er jeg ganske sikker på at de ikke gjør.»«I første kapittel, åttende del, andre avsnitt står det at

håret på hodet må være pent gredd, og at hårets lengde ogvolum ikke må se overdrevent eller rufsete ut, være ustelteller se ekstremt ut. Det står at isteden må håret ha et av-smalnet utseende.»

Jeg sa: «Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hva detbetyr.»

«Det står at et avsmalnet utseende er når omrisset av sol-datens hår følger hodeformen, som buer seg innover, før detender naturlig nederst i nakken.»

Jeg sa: «Jeg skal få ordnet det.»«Dette er et krav, forstår du. Ikke et forslag.»«Ok,» sa jeg.«I andre avsnitt står det at når håret blir kjemmet, skal

det ikke falle over ørene eller øyenbrynene, og det skal ikkeberøre kragen.»

«Ok,» gjentok jeg.«Ville du ikke beskrive din nåværende frisyre som rufsete,

ustelt eller ekstrem?»

22

«Sammenlignet med hva da?»«Og hvordan stiller du deg til det med kammen og ørene

og øyenbrynene og kragen?»«Jeg skal få ordnet det,» gjentok jeg.Da smilte Garber, og stemningen forandret seg totalt.Han spurte: «Hvor fort vokser håret ditt, forresten?»«Jeg vet ikke,» sa jeg. «I vanlig tempo, antar jeg. Akkurat

som alle andres, antagelig. Hvordan da?»«Vi har et problem,» sa han. «Nede i Mississippi.»