En god sak
30
KRIM En god sak EN SVEND FOYN-ROMAN
description
Vellykkede investorer med skjulte interesser, store penger i fritt omløp. En angrende synder, et gedigent boligprosjekt med mørke sider – og to livsfarlige kvinner. Tønsbergadvokaten Svend Foyn blir viklet inn i sin vanskeligste sak noensinne, også denne gang med et skremmende realistisk bakteppe.
Transcript of En god sak
KRIM
Vellykkede investorer med skjulte interesser, et fargerikt hippiepar, besatt av David Bowie. Og store penger i fritt omløp. En angrende synder, et gedigent boligprosjekt med mørke sider – og to livsfarlige kvinner.
Noen må betale prisen, Foyn. Tønsbergadvokaten Svend Foyn blir viklet inn i sin vanskeligste sak noensinne, også denne gang med et skremmende realistisk bakteppe. Og i kulissene opererer politimannen Wilhelm Mørk og kriposetterforsker Alice Anderson. Å ha rett er ikke det samme som å få rett, Foyn.
Et mørkt drama om rett og galt, fortalt med distansert ironi og blodig alvor.
Kritikerroste Jan Mehlum er en av landets fremste kriminalforfattere og har blant annet vunnet Riverton- prisen for beste norske kriminalroman.
9 788292 526613
forlag
En god sakEN SVEND FOYN-ROMAN
En g
od
sak
«Mehlums beste?»Aftenposten om Bake kake søte
«Bedre kan det neppe gjøres»Haugesunds Avis om Straffen «En fullblods kriminalroman»Aftenposten om Det annet kinn
«Han makter balansegangen mellom det spennende og det meningsfylte»Dagbladet om Din eneste venn
«Treffsikker Foyn!»Aftenposten om Det ingen vet
«Mehlum er en kriminalromanens tekniker, som både har evnen til å skrive spennende historier og sjarmerende dialoger.»Dagsavisen om Den siste dansen
«Jan Mehlum fortsetter å imponere»Bergensavisen om En rettferdig dom
«En storartet debut av den norske sosiologen Jan Mehlum.»Berliner Tagezeit om Gylne Tider
«Det er Morse, Perry Mason og Marlowe i én og samme person.»Jyllandsposten om For Guds skyld
«Det er så man kjenner kruttrøken rive i nesen»Aftenposten om Kalde hender
«Det er bare å slippe leselysten løs.»VG om En nødvendig død
«Velskrevet og spennende til det siste»Dagsavisen om Madrugada
forlag
en god sak.indd 1 06.07.2012 19:38:49
!"!
! #!
Cecilie lot telefonen ringe lenge mens hun studerte
nummeret som kom opp på displayet. Det ga ingen
assosiasjoner. Hun ønsket ikke å snakke med
noen, men den ukjente ga seg ikke. Til slutt grep
hun telefonen i ren irritasjon og glefset fram et
hallo?
«Jeg beklager at jeg ringer så sent, men
snakker jeg med Cecilie Holter?» Stemmen var lav,
nesten hviskende. Ordene ble uttalt rolig og distinkt,
men med en merkelig, intens undertone, som om
personen i den andre enden hadde noe viktig å
formidle. Det var en kvinne.
«Ja, og så?» Hun var god på stemmer. Noen
ganger kunne hun dikte opp hele historier bare ved
å overhøre bruddstykker av en samtale. I fantasien
lagde hun historier om livene deres, hvem de var,
hva de ville, om drømmer og håp. Det var sprøtt,
hun erkjente det. Hun var en betrakter.
«Mitt navn er Anna Gullestad.»
Cecilie sa ingenting. Hun skulle ikke ha svart.
Hun burde skrudd av telefonen. Hun ville ikke
snakke med noen. Ingen. Nå ville hun bare ha fred,
!$!
der hun satt og varmet seg etter den kalde og
mislykkede utflukten. Hun kjente seg fullstendig
tom, uten evne til å ta initiativ for å komme seg ut
av den boblen hun følte hun levde i. Hun, som en
gang hadde vært full av energi. Nå var alt det borte.
«Du vet ikke hvem jeg er,» fortsatte kvinnen.
«Men jeg kjente faren din.»
«Jaså?» Heller ikke denne opplysningen gjorde
henne mer interessert. Hun trengte ingen trøst, og
slett ikke fra ukjente. Faren hennes hadde kjent
mange. Det hadde ikke hjulpet ham.
«Jeg ante ingenting,» fortsatte den ukjente
kvinnen, «før jeg leste dødsannonsen.»
Bisettelsen hadde skjedd i stillhet. Dødsfallet
ble ikke kunngjort før alt var over. Faren hennes
ville ha det sånn, og hun hadde vært enig. Bare
noen fjerne slektninger, et par gamle venner, noen
få utvalgte tidligere kolleger, en nabo i gården, det
var alt. En kort, nøktern seremoni, ingen blomster,
gaver til Amnesty. Det spilte ingen rolle. Han ville
fylt 72 om en uke. To år som påtvunget pensjonist,
det fikk han. De årene ble de verste i livet hans.
! %!
«Hvordan kjente dere hverandre?» Cecilie
angret umiddelbart. Hun ville ikke snakke, ikke med
noen. Og slett ikke med en ukjent. Hun var i ferd
med å legge på da kvinnen brått brøt inn.
«Boligprosjektet,» sa hun raskt. «Jeg var en av
dem.»
Cecilies pekefinger stanset på den røde
telefontasten. Hun ville stoppe denne samtalen.
Hun ville ikke høre mer om alt som var gått galt, om
urettferdighet og smartness, juss og politikk. Hun
hadde hørt alt før. Nå ønsket hun å legge det bak
se, men greide det ikke. «Hva vil du?» sa hun tomt.
«Ikke hva du tror.» Den ukjentes stemme lød
bestemt, nesten bydende. «Vi må treffes.»
«Jeg har ikke tid, det er snart jul.» Det var en
vits. Julen 2009 ville garantert bli enda verre enn
sist jul. Da hadde hun i hvert fall faren sin å forholde
seg til.
«Så?» Den ukjente hadde visst gjennomskuet
henne. «Hva med i morgen ettermiddag?»
!&!
Mandag, 14. desember 2009
Ettermiddagssolen lyste over Akersgata den sene
desemberdagen, men den varmet ikke, verken de
som leste dagens VG i vindusutstillingen, folk som
raskt passerte forbi, på vei hjem fra jobb, eller de
som var ute for å gjøre de siste forsøkene på å få
juleinnkjøpene under kontroll. Det var mindre enn
en uke igjen til julaften. Nå, en sen høst i 2009,
kunne ingen forestille seg krisen som skulle ramme
Europa for fullt et par år senere og enda mindre
katastrofen som skulle legge akkurat dette området
nesten øde for lang tid.
Det var Cecilie som hadde foreslått stedet, hun
hadde insistert på at de skulle møtes på nøytral
grunn. Hun visste ikke selv hvorfor, kanskje fordi
det fikk henne til å føle seg tryggere, eller fordi hun
på den måten unngikk å slippe noen inn på seg.
Hun måtte holde andre på avstand.
Inne i Elling fant hun en strategisk plass i en
krok, tilstrekkelig usjenert til at ingen ville høre hva
de snakket om, men med utsikt til gaten, til folk som
! '!
kom og gikk. Hun likte denne lille oasen og gikk ofte
hit. Blandingen av bokhandel og café, med
forfattere og forleggere som kom og gikk, ga henne
en merkelig følelse av tilhørighet, selv om hun aldri
hadde vekslet et ord med noen av dem.
Før hun forlot leiligheten hadde hun brukt lang
tid på å bestemme seg for klær, en utfordring hun
vanligvis ikke tok veldig alvorlig. Den grønne,
militærlignende parkasen og kraftige støvler,
sammen med fillete dongeri og en svart strikkelue
som skjulte store deler av ansiktet gjorde at hun
skilte seg ut. Mødre med barnevogner, et forelsket
par, en kjent forfatter i høylytt samtale med en like
kjent redaktør, en eldre mann med fillete jakke,
noen dresskledde menn på hennes egen alder.
Først hadde hun villet forkle seg, opptre som
en av alle de andre i kafeen, en som ikke ville bli
lagt merke til. Men så hadde hun ombestemt seg.
Hun kunne aldri bli som en av dem. Fortsatt visste
hun ikke hvorfor hun var gått med på å gjennomføre
dette møtet.
!(!
Hver gang noen kom inn, studerte hun dem
nøye, men fant ingen som kunne passe. Hun hadde
glemt å spørre, men hadde tegnet sitt eget mentale
bilde av kvinnen. Ikke ung, ikke gammel, slank og
spenstig, et vakkert ansikt, pene, men diskrete
klær.
Det var ikke det hun hadde fortalt som hadde
fått Cecilie til å ombestemme seg. Det var noe i
måten hun sa det på; i stemmen til den ukjente
hadde hun oppfattet noe som hadde revet henne ut
av sløvheten, apatien som var i ferd med å slå
henne ut. Det er noe du må vite. Noe som angår din
far. Mer ville den mystiske kvinnen ikke si, ikke før
de satt ansikt til ansikt.
Cecilie så overrasket opp da kvinnen med en
krykke i hånden stilte seg ved bordet hennes og sa
et høflig Cecilie Holter? Ingenting stemte med bildet
hun hadde laget seg.
«Ja?» Cecilie reiste seg halvveis opp fra
stolen. Hun følte seg overrumplet.
«Bare bli sittende,» kvinnens stemme var myk
og vennlig. Hun lente krykken mot bordet og rakte
! )!
fram en hånd. «Det er Anna.» Håndtrykket hennes
var overraskende fast og varmt.
«Cecilie,» hun greide ikke å skjule
overraskelsen. «Jeg visste ikke hvem du var,» sa
hun tamt.
«Ikke tenk på det.» Anna Gullestad skjøv
stolen fram og satte seg tungt ned. «Jeg begynner
å bli vant til den reaksjonen.» Hun så
oppmuntrende på Cecilie. «Det er kroppen som av
og til svikter, det går i bølgedaler, akkurat i dag er
jeg litt plaget, men som oftest greier jeg meg bra.
Det er ikke noe i veien med hodet mitt. Etter min
oppfatning, da,» la hun smilende til. «Det finnes nok
de som ville mene noe annet, tenker jeg.»
«Hva vil du med meg?» Cecilie aktet ikke å la
seg sjarmere. «Hvordan kjente du faren min?»
Kvinnen som sto der foran henne hadde en gang
vært vakker, det så hun nå.
«Å, det er en lang historie.» Anna tok fram en
slitt lommebok og hentet ut en hundrelapp. «Kjøper
du noe til oss? Jeg tar gjerne en kopp sjokolade.»
Cecilies kaffekopp var for lengst tom.
!*+!
«Selvfølgelig.» Cecilie reiste seg, litt fortumlet.
Hun kjente at hun var i ferd med å miste kontroll
over situasjonen, selv om hun hadde planlagt noe
annet. «Men jeg betaler selv,» sa hun.
Kvinnen nikket medgjørlig. «Som du vil.»
I køen ved disken ble Cecilie stående og kaste
stjålne blikk mot bordet mens den nyankomne satt
fordypet i Dagbladet. Hva i all verden ville denne
mystiske skikkelsen med henne?
«Først er det noe du bør vite.» Anna Gullestad
løftet koppen da Cecilie var tilbake. Fingrene
hennes skalv lett. «Det har ikke noe direkte med
denne situasjonen å gjøre,» blikket hennes var
nesten plagsomt nærgående, «men jeg synes
allikevel du bør kjenne til det.»
«Hva da?» Cecilie merket at hun var i ferd med
å bli provosert der de satt og betraktet hverandre
over cafébordet. «Har vi noe å snakke om?»
«Det tror jeg nok.» Anna Gullestad tok en ny
slurk av den varme sjokoladen. Hun så ut som en
fredelig bestemor på en sjelden bytur. «Din far og
jeg var kjærester.»
! **!
«Hva mener du?» Cecilie smalt koppen i
bordet.
«En gang for lenge siden,» sa den nyankomne
med rolig stemme.
Cecilie visste ikke hva hun skulle si.
«Du var faktisk født den gangen,» fortsatte
Anna, «for vi var gift, hver på vår kant.»
Cecilie stirret på henne. «Hvorfor kommer du
trekkende med dette nå? Og hvordan kan jeg vite at
det er sant, det du forteller? Han er død, du vet jo
det.»
Kvinnen nikket. «Selvfølgelig. Det har ingen
betydning lenger, jeg ville bare fortelle deg alt.»
«Hvor lenge pågikk det?» Cecilie greide ikke å
la være å stille spørsmålet. «Visste min mor om
det?»
«I to år, du var fem år da vi traff hverandre. Og
nei, moren din visste ingenting.» Anna var taus en
lang stund før hun fortsatte. «Ingen visste noe. Han
elsket familien sin.»
«Og hva med deg?» Cecilie kjente seg
forbausende opprørt.
!*"!
Anna ristet på hodet. «Jeg levde i et dårlig
ekteskap.» Hun så Cecilie inn i øynene. Blikket
hennes var plagsomt direkte. «Jeg ville ha gått på
dagen hvis din far hadde bedt meg om det, selv om
også jeg hadde barn.» Smilet hennes var trist.
«Men sånn ble det bare ikke.»
«Hva har dette med meg å gjøre?» Cecilies var
skarp i stemmen. «Traff du ham nå, før han døde?»
«Nei, vi brøt kontakten fullstendig den gangen,
vi mente det var best sånn.»
«Så omtenksomt.» Cecilie hørte selv at ironien
ikke passet. Kvinnen virket ærlig. «Han døde i en
bilulykke,» fortsatte hun, nå mindre skarpt. Av en
eller annen grunn hadde hun begynt å få tillit til den
fremmede. «Det var i hvert fall den offisielle
forklaringen.»
«Men det tror du ikke på?»
Cecilie så på kvinnen på den andre siden av
bordet. «Nei,» sa hun lavt. «Det var ingen ulykke.
Han valgte det selv.» Det kjentes godt å få sagt det,
som om noe tungt ble fjernet fra skuldrene hennes.
«Han hadde lenge hatt det dårlig.»
! *#!
«Jeg forstår.» De ble sittende og betrakte
hverandre i stillhet før Anna fortsatte. «Første
gangen jeg så din far igjen etter alle disse årene var
på et møte for andelshaverne, etter at konfliktene i
boligprosjektet hadde tilspisset seg. Men jeg tror
ikke han la merke til meg. Det var jo så mange av
oss, og jeg hadde tatt tilbake pikenavnet mitt. Så
jeg tok aldri kontakt med ham.»
«Var du en av dem?» Cecilie stirret overrasket
på kvinnen. «Tapte du også penger?»
«Som din far, ja. Men akkurat på den tiden
begynte leddgikten å utvikle seg, så jeg var mye
syk. Jeg orket ikke å ta opp kampen, ikke hadde jeg
økonomiske ressurser til det, heller.»
Det ble stille. Ingen av dem sa noe.
Det var den gamle kvinnen som brøt stillheten.
«Du kan kalle meg Anna,» sa hun mildt og la sin
hånd over Cecilies, slik at de nedbitte neglene
hennes ble skjult. «Vi har noe felles, vi to.» Igjen ble
det en pause, før hun fortsatte med lav, intens
stemme. «Du vet hvem som var ansvarlig for det
!*$!
som rammet oss, ikke sant? Faren din, meg selv og
hundrevis av andre?»
Cecilie nikket. «Det har jeg ikke kunnet unngå
å høre. Mange ganger.»
«Da kjenner du vel også til beløpets
størrelse?»
«Hvilket beløp?»
«Milliarden de stakk av med. Investorenes
fortjeneste. Det var den offisielle betegnelsen.»
Anna Gullestad smilte, men nå var smilet hennes
ikke lenger pent. «Ransutbyttet er et mer dekkende
uttrykk.» Ansiktet hadde fått et hardt, nesten brutalt
preg. «Men systemet ser ikke slik på det.»
Cecilie stirret på henne. På et merkelig vis
føltes det som de hadde kjent hverandre lenge.
«Far forsøkte å gå rettens vei,» sa hun lavt. «Men
du vet vel alt om det?»
«Mer enn jeg har godt av. Han tapte hele
veien, hadde han virkelig økonomi til det?»
«Absolutt ikke.» Cecilies stemme var bitter.
«Men først da han fikk den endelige dommen, ga
han opp.» Faren hadde satt sin lit til Høyesterett,
! *%!
men de avslo å behandle saken. Avgjørelsene i
byrett og lagmannsrett var klare, han tapte hele
veien. Og saken ble ikke vurdert som prinsipielt
viktig.
«Han hørte ikke på gode råd, som oss andre.»
Anna klemte Cecilies hånd. Faren hadde på egen
hånd, stikk i strid med alle anbefalinger, gått til
privat søksmål mot gründerne, etter at Økokrim
fastslo at ingenting kriminelt var skjedd. Han hadde
forsøkt å få med seg andre på et kollektivt søksmål,
men var blitt stående alene. «Han var en stabukk,
din far.»
«Men han hadde rett,» sa Cecilie hardt.
«Der er vi fullstendig enige. Spørsmålet er: hva
vi gjør med det?»
!*&!
Torsdag, 20. mai 2010
«Jeg har et problem, Foyn.» Mannen som hadde
plassert seg i besøksstolen min var ikke stor. Alle
ble små der etter at jeg kuttet bena noen
centimeter. Som under rettssaken var han også nå
pent antrukket. Alf von Zimmer hadde tatt med seg
sine gode manerer inn i sin nye tilværelse.
Fengselsoppholdet hadde visst ikke fått ham til å
glemme. Mindre enn to timer hadde passert siden
han ringte og meldte sin adkomst. Han måtte
snakke med meg, selv om det snart var helg. En
varm, lummer lørdag, sent i mai. Sommeren 2010
lå foran oss.
«Du er en heldig mann,» sa jeg.
«Hva behager?» Han så uforstående på meg.
Hulda fulgte oss med søvnig blikk. Dyret hadde
gjennomført et omfattende hilsningsprosjekt da
gjesten ankom. Von Zimmer var et
hundemenneske.
«Som bare har ett problem.»
«Nåvel,» han kremtet og renset halsen. «Alt er
som før, forstår jeg?»
! *'!
«Nei,» sa jeg. Ingenting var som før. Årene
gikk, og ingenting ble bedre. «Det må vel du vite?»
«Kanskje det, Foyn. Kanskje det.»
Jeg så nærmere på ham. «Går det bra? Du ser
sliten ut.» Han var blitt en gammel mann.
«Etter forholdene, ja.» Han sukket. «Arbeidet
er meningsfylt, som du vet.»
«Men?»
«Vi kjemper med dårlig økonomi. Oppgavene
vokser oss over hodet.»
«Det virker kjent,» sa jeg beroligende, noe som
ikke var helt korrekt. Det med økonomien var
gjenkjennelig. Oppgavepresset derimot, det virket
mindre kjent. Jeg lurte på hva han ville. Mer enn to
år var gått siden han satt der i klientstolen. Akkurat
nå føltes det som en evighet. Noen ganger ringte
han fra sin nye tilværelse. Selv om han aldri sa noe
direkte, antok jeg at det var når savnet av det gamle
luksuslivet ble altfor påtrengende. Alkohol, kvinner,
eksklusive biler, reiser, landsteder. Alt var vekk. I
den jobben han nå hadde var glamour fraværende.
!*(!
Han åpnet en brun skinnmappe av den typen
som dominerte i forretningslivet før
stresskoffertenes tid og tok fram et omhyggelig
sammenbrettet brev. Alf von Zimmer hadde alltid
vært et ordensmenneske. Et petimeter, hadde hans
kone uttalt. Hans ekskone. Alt med ham var eks.
«Se på dette, Foyn.» Han rakte meg brevet
med en mine som det skulle vært kontoutskriften fra
Statens Pensjonsfond Utland. «Hva synes du?»
Jeg brettet ut papiret. Det var et bankbrev, en
kvittering som viste at n.kr. 1.000.000.- var overført
fra en bankkonto i DnB til Kirkens Bymisjon med
betegnelsen bidrag til drift. Innbetalingen var
foretatt 10. november 2009. Den glade givers navn
var ikke ukjent. Stein Ståhl. Også kalt Stålmannen.
En lokal investor, med betydelig suksess, også
nasjonalt. «Er det han jeg tror?» spurte jeg mens
jeg betraktet von Zimmer. Mannen så ikke glad ut.
Han nikket uten å si noe.
Jeg stirret uforstående på ham. «Er dette
problemet ditt?»
«Ja,» sa han mens han fingret med mappen.
! *)!
«Og du er kommet hit for å få råd?»
«Jeg vil høre din mening.»
«Det er enkelt,» sa jeg. «Du har jo nettopp
beklaget deg over mangel på ressurser. Du trenger
ikke bry deg med Stålmannens motiver. Han har
kanskje fått et anfall av sosialt ansvar.» Undere har
skjedd før. Jesus sto opp fra de døde. Norge slo
Brasil. «Hvis jeg var deg, ville jeg sørget for at
pengene blir brukt før han kommer til sans og
samling igjen. Eller blir erklært utilregnelig.»
«Du forstår ikke, Foyn.»
«Du har rett. Jeg forstår ingenting. Disse
pengene er vel ikke verre enn andre?»
«Beløp av denne størrelsen hefter det gjerne
noe med.»
«Ja, du er jo eksperten av oss,» sa jeg. «Men
hvis jeg ikke er feilinformert, tar dere gjerne mot
bidrag fra velstående mennesker. Er det noe
spesielt med denne mannens penger?»
«Det er noe underlig med dette.»
«Der har du utvilsomt et poeng,» sa jeg. «Men
spiller det noen rolle for dem som trenger hjelpen?
!"+!
Dessuten, nå er det jo gått et halvt år siden disse
pengene kom. Hva har du gjort med dem i denne
tiden?» Mistanken om at han kunne ha manipulert
med innbetalingen og etterpå ha fått dårlig
samvittighet var nærliggende. «Er ikke beløpet
bokført?»
Han lente seg fram i stolen. «Jeg skjønner hva
du tenker på, Foyn.» Han viste ingen tegn til å bli
fornærmet. «Men jeg har latt beløpet stå inne på en
sperret høyrentekonto mens jeg prøvde å finne ut
av dette, uten resultat, må jeg vedgå. Og nå må
pengene dokumenteres i forbindelse med
regnskapsoppgjøret. Normalt ville jeg ikke bry meg
med slike overraskende innbetalinger, våre
bidragsytere har mange slags motiver. Men dette er
litt spesielt.»
«Ja?»
«Jeg har spurt meg litt rundt.» Han så
unnskyldende på meg. «Et så stort beløp må jeg
dokumentere skikkelig. Revisoren vår vil flå meg
ellers.» Etter fengselsoppholdet hadde Alf von
Zimmer vinket farvel til sitt gamle liv som investor
! "*!
og finansrådgiver. Ved min hjelp ble han ansatt som
økonomimedarbeider i Kirkens Bymisjon. En
gammel venn av meg satt i styret og hadde vært
villig til å se stort på Alfs noe spesielle
disposisjoner. «Du kjenner Stein Ståhl, gjør du
ikke?»
«Hva du vet,» sa jeg. Ståhl var en mann folk
som meg kjente til, ikke kjente. Han hadde begynt
som bruktbilselger, avansert til eiendom og tjent
seg en formue på vellykkede investeringer. «Han
tilhører ikke min omgangskrets,» sa jeg.
Finansavisene omtalte ham som en steinhard, men
dyktig forretningsmann med en velutviklet teft for
lønnsomme prosjekter. Hans bakgrunn i en lokal
menighet, sprunget ut fra pinsebevegelsen, var et
levende bevis på at Max Webers teori om
forutsetningen for den moderne kapitalismen holdt
mål. Økonomisk suksess på jorda gir uttelling i det
hinsidige. Han hørte visstnok fortsatt hjemme i
menigheten, selv om han utad kjørte en lav profil.
«Men det er riktig at jeg hadde et par oppdrag for
ham, for flere år siden, før han ble altfor rik.»
!""!
«Og avanserte til en mer passende
advokatforbindelse?»
«Ikke vær frekk,» sa jeg. «Saken er den at jeg
sørget for at politiet måtte droppe en tiltale mot ham
for råkjøring. Som takk brukte han meg i forbindelse
med noen eiendomstransaksjoner.»
Fartsovertredelsen ville utvilsomt ha kvalifisert både
til langvarig tap av førerkort og et par måneder bak
lås og slå. Det var bare det at fartsmålingen ble
gjennomført på utilstrekkelig vis av UP. Stein Ståhl
hadde prøvekjørt sin nyrestaurerte Jaguar V-12,
nettopp ankommet fra England. Og siden vi hadde
truffet hverandre gjennom Norsk Jaguarklubb, der
vi begge var medlemmer, ble det til at han
henvendte seg til meg. Kjærlighet til gamle
Jaguarer kan kompensere for mye.
«Saken er den,» Alf von Zimmer presset
fingrene mot hverandre mens han lente seg fram
mot meg, «at jeg kjenner familien.» Alfs slekt
stammet opprinnelig fra Tønsberg, der de hadde
eid flere landsteder. «Hans far var en gang for
mange år siden en bekjent av meg. Sønnen var
! "#!
bare en unggutt den gangen, men jeg har jo
registrert at han har utviklet seg.»
«Det er en forsiktig formulering,» sa jeg. Ståhl
hadde nylig passert femti, noe ingen hadde unngått
å bli oppmerksom på. Fyrverkeriet hadde fått folk til
å tro at tredje verdenskrig var i gang.
«Jeg tok kontakt med ham for å takke for
gaven.» Han nølte, «det vil si, egentlig ringte jeg
fordi jeg var noe forundret, men jeg var forsiktig
med å påpeke det.»
«Det er bra at du er forsiktig,» sa jeg. «Fortsett
med det.»
Han valgte å overhøre sarkasmen. «Faren var
som du sikkert er kjent med pastor i
pinsemenigheten, og jeg mener å huske at han
hadde svært lite til overs for statskirken og alt dens
vesen. Sønnen har fulgt i farens fotspor.»
«Han kan jo ha blitt mer tolerant,» foreslo jeg.
«Det skjer med noen, vet du.»
«Jeg så etter på nettet,» fortsatte von Zimmer
uforstyrrelig. «Og der fant jeg noe interessant.»
«Det finnes mye rart ute på nettet.»
!"$!
«I et intervju med lokalavisen uttalte Stein Ståhl
at han aldri gir gaver til veldedighet.»
«Tønsbergs Blad,» sa jeg. «Ikke Lokalavisen.
Du må ikke tro på alt du leser der. Dessuten overså
du noe. Ståhl sa også at han unntaksvis kunne
tenke seg å støtte utvalgte prosjekter, men at han
ikke ville gå inn med bare pengestøtte. Hvis det
skulle skje, ville han i så fall ha kontroll med måten
midlene ble brukt på. Har han stilt slike krav til
dere?»
«Ikke meg bekjent,» Zimmer så irritert på meg.
«Han var merkelig avvisende da jeg ringte. Jeg fikk
nærmest inntrykk av at han ikke ville vedkjenne seg
gaven, det virket som om han fant spørsmålet
pinlig. Jeg måtte spørre flere ganger om beløpet
virkelig stammet fra ham, og da vedgikk han det
motvillig, men ville absolutt ikke ha noen
oppmerksomhet rundt disse pengene. Hadde jeg
ikke visst bedre, ville jeg trodd at noen hadde
misbrukt identiteten hans.» Zimmer sukket. «Men
det gir ingen mening, gjør det vel?»
! "%!
«Det ville i så fall ha vært en forbrytelse» sa
jeg. «Men ikke veldig alvorlig, tatt i betraktning hvor
millionen havnet.»
«Nei, det har du jo rett i.» Alf rettet seg opp.
«Men det er mer.»
«Ja vel?» sa jeg og betraktet ham
oppmerksomt.
«Vi er ikke de eneste.»
«Hva mener du?»
Han senket stemmen. «Du er jo kjent med
mine kontakter i Fattighuset?»
Jeg nikket. Det var der han først hadde fått
hjelp da han slapp ut.
«Omtrent samtidig med oss mottok de en
donasjon, også en million. De fikk den overlevert i
kontanter. Jeg fikk tilfeldigvis høre om det, vi
snakker jo sammen, vi som driver i denne
bransjen.»
«Så kjekt,» sa jeg. «Hvor stammet disse
pengene fra?»
«Det kommer jeg til. Det ble gjort diskret,
pengene ble overbrakt i en konvolutt.»
!"&!
«En konvolutt?» sa jeg skeptisk. «Den må ha
vært diger?»
Han nikket. «En tykk sak, smekkfull av
tusenlapper. Den ble liggende på et bord i
dagligstuen og ble først åpnet etter at personalet
hadde stengt for kvelden.»
«Fantes det en avsender?»
«Den var adressert til Fattighuset. Inne i
konvolutten lå det en lapp med hilsen fra... ,» han
gjorde en talende pause.
«Ja?» sa jeg irritert. «Kom nå med det.»
«Fra Ole Haugen.» Han la trykk på etternavnet.
Haugen.
«Du mener supermegleren?» Mannen var kjent
som en av landets mest profilerte og vellykkede
kapitalmeglere.
«Hva vet jeg? Det var i hvert fall det navnet
som ble brukt. Ingen kunne beskrive han som kom
med konvolutten, de hadde ikke lagt merke til det,
det var mye folk der den kvelden.»
«Hvordan vet du at det ikke var en kvinne som
leverte gaven, hvis ingen kan huske det?»
! "'!
«Det vet jeg selvfølgelig ikke.» Han så snurt på
meg. «Men du som er advokat, vet vel det.»
«Hva er det jeg vet?»
«At forbrytere flest er menn.»
«Jeg kan ikke se noen forbryter her,» sa jeg.
«Tvert i mot. Vet du om noen tok vare på denne
beskjeden? Eller konvolutten?»
«Alt forsvant i gledesrusen. Det var jo ikke så
rart, var det vel?»
«Nei,» sa jeg. «Tok Fattighuset kontakt med
den glade giver?»
«Ja visst. Daglig leder ringte for å forsikre seg
om at alt var i orden og takke for gaven.»
«Og så?» Dette gikk tregt. «Var det rett
mann?»
«Ja visst. Men Haugen virket ikke særlig glad
for den samtalen.»
«Men vedgikk han å ha gitt dem pengene?»
Von Zimmer nikket. «Noe motvillig, etter hva
jeg forsto. Han ønsket ikke å snakke om det.»
«Han lider kanskje av naturlig beskjedenhet?»
!"(!
«Veldig morsomt. Jeg finner dette påfallende,
gjør ikke du?»
«Kanskje det er smittsomt,» sa jeg. «Er det
vanlig med slike store gaver?»
«Absolutt ikke. Og i hvert fall ikke i kontanter.»
Jeg tok fram en sigarillo og bød Alf en, men
han avslo. Kanskje han virkelig var blitt et bedre
menneske.
EtterVerdensEnde_materie.indd 2 26.07.12 16.56
KRIM
Vellykkede investorer med skjulte interesser, et fargerikt hippiepar, besatt av David Bowie. Og store penger i fritt omløp. En angrende synder, et gedigent boligprosjekt med mørke sider – og to livsfarlige kvinner.
Noen må betale prisen, Foyn. Tønsbergadvokaten Svend Foyn blir viklet inn i sin vanskeligste sak noensinne, også denne gang med et skremmende realistisk bakteppe. Og i kulissene opererer politimannen Wilhelm Mørk og kriposetterforsker Alice Anderson. Å ha rett er ikke det samme som å få rett, Foyn.
Et mørkt drama om rett og galt, fortalt med distansert ironi og blodig alvor.
Kritikerroste Jan Mehlum er en av landets fremste kriminalforfattere og har blant annet vunnet Riverton- prisen for beste norske kriminalroman.
9 788292 526613
forlag
En god sakEN SVEND FOYN-ROMAN
En g
od
sak
«Mehlums beste?»Aftenposten om Bake kake søte
«Bedre kan det neppe gjøres»Haugesunds Avis om Straffen «En fullblods kriminalroman»Aftenposten om Det annet kinn
«Han makter balansegangen mellom det spennende og det meningsfylte»Dagbladet om Din eneste venn
«Treffsikker Foyn!»Aftenposten om Det ingen vet
«Mehlum er en kriminalromanens tekniker, som både har evnen til å skrive spennende historier og sjarmerende dialoger.»Dagsavisen om Den siste dansen
«Jan Mehlum fortsetter å imponere»Bergensavisen om En rettferdig dom
«En storartet debut av den norske sosiologen Jan Mehlum.»Berliner Tagezeit om Gylne Tider
«Det er Morse, Perry Mason og Marlowe i én og samme person.»Jyllandsposten om For Guds skyld
«Det er så man kjenner kruttrøken rive i nesen»Aftenposten om Kalde hender
«Det er bare å slippe leselysten løs.»VG om En nødvendig død
«Velskrevet og spennende til det siste»Dagsavisen om Madrugada
forlag
en god sak.indd 1 06.07.2012 19:38:49
