Djevelen dypper pennen

Djevelen dypper pennen1.indd 1 16-04-10 14:23:20

Djevelen dypper pennen.indd 2 16-04-10 13:19:37

C. S. LEWIS

Djevelen dypper pennen

LUTHER


© Luther Forlag, Oslo 2010Originalens tittel: The Screwtape Letters, London 1942 Trykket med tillatelse fra C. S. Lewis Company Limited.

Norsk oversettelse: Randi Bruun MannsåkerOmslag: Ingvild Østgård

Bildet på omslaget er trykket med tillatelse fra The Marion E. Wade Center, Wheaton College, Wheaton IL.

Sats: Brødr. Fossum ASTrykk og innbinding: AIT Otta AS

Tidligere utgitt i samarbeid med Credo forlag AS i fem opplag.

ISBN: 978-82-531-4598-3


«Den beste måten å drive ut djevelen på hvis han ikke vil vike for bibelord, er å gjøre narr av ham og håne ham, for han kan ikke fordra spott.»

Martin Luther

«Djevelen. .. den hovmodige ånd. .. tåler ikke at man driver gjøn med ham.»

Thomas More


7

C.S. LEWIS, EN pUNkROCkER DyppER pENNEN?

Morten Holmqvist

Hvem var C.S. Lewis? Svaret avhenger av hvem du spør. Han var litteraturprofessor i middelalderlitte-ratur, men han er mest kjent for Narniabøkene. C.S. Lewis er også kjent som ateisten som ble den store kristne tenkeren og apologeten. For meg er det både Narniaforfatteren og apologeten som er viktig. Men når jeg tenker på Lewis i dag, tenker jeg på punk. punk er for meg en innstilling, en frimodighet og kreativitet som utfordrer etablerte og mosegrodde strukturer i kulturen. koblingen C.S. Lewis og punk-rock virker kanskje søkt, og Lewis ville neppe vært enig i karakteristikken selv. Allikevel mener jeg det treffer når jeg spør hvem C.S. Lewis har vært for meg. La meg forklare med noen personlige historier. Jeg vokste opp i en kristen, frikirkelig kultur på 1980-tallet. Dette var en trygg oppvekst. Jeg møtte mange velmenende pastorer og kristne ledere som


8

forklarte hva som var sunt og hva som ikke var sunt for en god kristen. Verden der ute var full av skumle ting som rockemusikk og actionfilmer, og dette skulle man skjermes fra. Det ble skapt en forståelse av kul-tur hvor noe tilhørte Gud, den kristne kulturen, og noe som tilhørte djevelen, den profane kulturen. Dette førte til forholdsvis tette kulturelle skott mel-lom såkalt kristen musikk og litteratur og såkalte verdslige kulturuttrykk. Det var mye musikk jeg ikke kunne høre på. problemet var at jeg likte den ukristelige musikken best, band som Sex Pistols, Dead Kennedys, norske Stengte Dører og Life, but how to live it og mange flere. Men selv om musikken jeg likte tilhørte kate-gorien «skumle ting», betydde det ikke at Jesus ble kastet ut av gutterommet; tvert imot, troen overlevde flaskevis med hårfarge, naglete skinnjakken, lenker og hullete bukser. Jeg navigerte langs en kronglete vei mellom to verdener: norsk frikirkelighet og det okkuperte ungdomshuset Blitz. Jeg ønsket å forholde meg til det beste fra begge kulturer. Utfordringen var at det ikke var populært med hanekam på gudstje-nesten, og på Blitz ble man regnet som en intolerant dust hvis man var kristen. Nå virker det som en merkelig problemstilling, men for en ung fyr som ønsket å beholde kristentroen og samtidig ha en


9

punkidentitet, ble dette et stort dilemma. Måtte jeg gi slipp på musikken for å beholde troen? Midt oppe i dette oppdaget jeg C.S. Lewis og Djevelen dypper pennen. Boken fant jeg faktisk i menigheten der jeg vokste opp. Her fantes det et lite bokutsalg av typen «kris-ten, oppbyggelig litteratur». Disse bøkene fremstod ikke så interessante, men jeg kikket allikevel gjen-nom titlene søndag etter søndag. Det var litt av et funn dagen jeg kom over Djevelen dypper pennen. Det var liksom helt feil at en bok med denne tittelen var til salgs blant bøker om bønn, helbredelse og Den Hellige Ånd. Dette kunne vel ikke være trygg les-ning? Til min store overraskelse ble jeg fortalt at dette var en veldig god kristen bok. Forvirringen var stor. Tanken på å lese en bok skrevet av en demon føltes veldig ulovlig. Det som gjorde så inntrykk var hvordan C.S. Lewis skrev og hva han skrev om. Var han en kristen for-fatter egentlig? Det var så tydelig annerledes enn den kristne litteraturen jeg ellers hadde lest. Han holdt seg ikke trygt plassert i ett «kulturelt skott», men han dukket opp over alt! Det samme gjorde boka Djevelen dypper pennen. kanskje er det rart, men det var stort da jeg en vanlig dag i tenårene parkerte meg foran TV-en for å innta min daglige dose MTV


10

og fikk se Bono i U2 lese Lewis’ djevelbok i en musikkvideo. Senere oppdaget jeg at mrs. Worm-wood (demonen som har fått navnet Malurt i denne oversettelsen), Tommys lærer i Tommy og Tigern, var oppkalt etter Lewis’ djevel. Man kunne finne bøkene i vanlige bokhandler, og BBC lagde serier av bøkene hans som ble vist på NRk. Lewis var virkelig over alt! Samtidig var han en kristen tenker, en som turte skrive om de viktige og de vanskelige temaene. Han kom utenfra «menigheten». Han var en forfat-ter i «verden». Det han gjorde var annerledes, med andre virkemidler og andre ord. Han var ikke pastor eller misjonær, ikke engang teolog. Allikevel klarte han å gi meg svar som mange teologer ikke klarte. Som en ung leser av bøkene hans, en kristen med forkjærlighet til bråkemusikk, ble C.S. Lewis et for-bilde. Jeg innbiller meg at Lewis selv må ha hatt en form for punk-attitude i måten han frimodig kobler litterære stunts og tro. De kulturelle barrikadene mellom kristelig kultur og verdslig kultur, litterær finkultur og kristelige bøker kunne ikke vært mindre den gangen. punkeren Lewis lot seg ikke stoppe. Han utfordret det etablerte og C.S. Lewis kom fra topp-sjiktet av britisk akademia. Riktignok fra en annen generasjon enn meg og noen tiår tilbake, men jeg antar at det å bli omvendt til kristen tro neppe ble


sett på som en intellektuell bragd blant professorkol-legane i Oxford den gangen heller. Og ikke nok med at Lewis fikk en ny personlig tro, men han snakket og skrev offentlig om sitt nye liv. Han utfordret man-ges syn på kristen tro med rasjonelle argumenter, samtidig som han var klar på at kristendom handlet om mer enn en logisk overbevisning. C.S. Lewis forlot ikke kulturen han var en del av. Han lot tvert i mot sin kunnskap og kjærlighet til litteratur være en kreativ ressurs, og han skapte fan-tastiske fortellinger som gikk utenfor den indre kirkelige kretsen, samtidig som han skrev om livets store spørsmål. Djevelen dypper pennen er et godt eksempel på dette. En kort liten bok skrevet som en brevveksling mellom fra en seniordjevel til en juniordjevel. Boken har en fantastisk satirisk tone og mørk humor. Den kunne vært utdatert, skrevet under 2. verdenskrig, og til en annen generasjon. Men boken rører meg fortsatt. Demonenes diskusjoner avslører fremdeles noe vesentlig og «hemmelig», og gjennom disse merkverdige brevene klarer Lewis å formidle et bud-skap om hverdagslivet som går dypt.


13

FORORD

Jeg akter slett ikke å forklare hvordan jeg fikk tak i den brevvekslingen jeg hermed legger fram for offent-ligheten.Når det gjelder djevlene, kan menneskeslekten gjøre to feil som er like store, selv om de er diametralt motsatte. Den ene er at man ikke tror på deres eksi-stens. Den andre er at man tror på dem og nærer en overdreven og usunn interesse for dem. Selv er de like fornøyd over begge feilene og hilser en materia-list og en djevlebesverger med samme glede. Enhver som engang har lært knepet, kan lett tilegne seg skrive måten som er brukt i denne boka; men ondsin-nede eller lettrørte folk som kanskje kommer til å bruke den på en dårlig måte, skal ikke få lære den av meg. Jeg råder leserne til å huske på at djevelen er en løgner. En bør ikke tro at alt hva Tommeskrue sier, er sant, ikke engang ut fra hans eget synspunkt. Jeg har ikke gjort noe forsøk på å identifisere de menneske-


14

lige vesener som er nevnt i brevene; men jeg holder det for meget usannsynlig at fremstillingen av f.eks. Fader Spike eller pasientens mor er helt rettferdig. Det er ønsketenkning i Helvetet så vel som på Jorden. Til slutt bør jeg tilføye at jeg ikke har prøvd å bringe noen klarhet i brevenes kronologi. Nummer XVII synes å være skrevet før rasjoneringen ble streng; men i det hele tatt ser det ut til at djevlenes tidsregning ikke har den minste likhet med den jor-diske, og jeg har ikke forsøkt å rekonstruere den. Den andre verdenskrigs historie var tydeligvis helt uten interesse for Tommeskrue, unntatt når den av og til virker inn på den åndelige tilstand hos et enkelt menneske.

Magdalen College, den 5. juli 1941.


15

I

Kjære Malurt!

Jeg fester meg ved det du sier om å lede pasienten din i valg av bøker og om å passe på at han treffer sin materialistiske venn ofte. Men er du ikke en smule godtroende? Det høres ut som om du tror at logisk bevisføring er den rette måten å holde ham utenfor Fiendens klør på. Det kunne kanskje ha vært det for noen hundre år siden. Den gangen visste menneskene ennå ganske godt når noe var bevist og når det ikke var det; og hvis det var bevist, trodde de virkelig på det. De forbandt ennå tanke med handling og var villige til å forandre sin livsførsel hvis de gjennom en logisk beviskjede kom til at det var nødvendig. Men ved hjelp av ukebladene og andre slike våpen har vi oppnådd en stor forandring på det området. Helt siden han var gutt, har mannen din vært vant til at et dusin innbyrdes motstridende filosofiske system sam-tidig danset rundt inni hodet på ham. Han tenker


16

ikke først og fremst på om læresetninger er sanne eller falske, men på om de er akademiske eller prak-tiske, foreldet eller aktuelle, konvensjonelle eller for-domsfri. Slagord, ikke saklig bevisføring, er vår beste forbundsfelle når det gjelder å holde ham borte fra kirken. kast ikke bort tiden med å få ham til å tro at materialismen ersann! Få ham til å tro at den er sterk eller fast eller djerv – at den er fremtidens filosofi. Det er den slags ting han legger vekt på. Det farlige ved saklig diskusjon er at den fører hele kampen over på Fiendens egen grunn. Han kan også diskutere; men i slik virkelig praktisk propaganda som jeg foreslår, har Han derimot i flere hundre år vist at Han står langt tilbake for Vår Far i Avgrun-nen. Ved å argumentere vekker du jo nettopp pasien-tens tenkeevne; og hvem kan forutsi resultatet når den først er våknet? En enkelt tankerekke kan nok bli forvridd slik at den tjener vår sak; men likevel vil du oppdage at du har styrket den skjebnesvangre vane hos pasienten å interessere seg for altomfattende spørsmål, og at du har trukket oppmerksomheten hans bort fra det han direkte opplever med sine sanser. Din jobb er å feste oppmerksomheten hans på strøm-men av sanseinntrykk. Lær ham å kalle den «virkelig liv», og la ham ikke spørre seg selv om hva han mener med «virkelig».


17

Husk, han er ikke et rent åndelig vesen slik som du. Du har aldri vært menneske (å, for et avskyelig over-tak Fienden der har på oss), og derfor skjønner du ikke hvor slavebundet de er av dagliglivet. Jeg hadde en gang en pasient, en ekte ateist, som ofte satt og leste i British Museum. En dag mens han satt der, så jeg at tankene hans begynte å gå i den gale retningen. Fienden sto naturligvis straks ved hans side. Før jeg fikk sukk for meg, så jeg at det jeg hadde bygd opp gjennom tyve år, begynte å vakle. Hvis jeg hadde mis-tet fatningen og hadde begynt et logisk forsvar, hadde jeg vært ferdig. Men så dum var jeg ikke. Jeg satte straks inn et angrep mot den side hos mannen som jeg hadde best herredømme over, og antydet at nå var det jommen på tide at han fikk seg litt mat. Jeg antar at Fienden kom med et motforslag (du vet vel at man aldri kan høre nøyaktig hva Han sier til dem?) som gikk ut på at dette var viktigere enn mat. I hvert fall tror jeg at det må ha vært hans taktikk, for da jeg sa: «Ganske riktig, Dette er virkelig alt for viktig til at jeg kan gi meg i kast med det så sent på formiddagen», lyste pasienten betraktelig opp. Og før jeg hadde til-føyd: «Det er meget bedre å komme tilbake etter mid-dag og gå løs på saken med friske krefter», var han alt halvvegs til døren. Og da han først var kommet ut på gaten, var slaget vunnet. Jeg viste ham en avisgutt som


18

ropte ut middagsavisen, og en buss som gikk forbi, og før han hadde kommet ned trappen, hadde jeg gjort ham urokkelig overbevist om at hvor merkelige inn-fall man enn kan få når man sitter innestengt blant sine bøker, så er en sunn dosis «virkelig liv» (og med det mente han bussen og avisgutten) nok til å vise at alt «slikt noe» ikke eksisterer. Han visste at han hadde sluppet fra en fare, og senere likte han å snakke om «denne ubevisste sans for det håndgripelige, som er vårt beste vern mot de villfarelser som den rene logikk kan føre til». Han er trygt i Vår Fars hus. Begynner du å ane poenget? Takket være en utvik-ling som vi satte i gang i menneskenes sinn for flere hundre år siden, er det nesten umulig for dem å tro på det ukjente og uvante når de lever i det hverdags-lige og tilvante. Fortsett med å innprente ham at alt er «naturlig». Fremfor alt må du ikke prøve å bruke vitenskapen (jeg mener de eksakte vitenskaper), som et forsvar mot kristendommen. Vitenskapen kom-mer bare til å oppmuntre ham til å tenke på virkelig-heter som han ikke kan ta og føle på. Det har fore-kommet bedrøvelige tilfelle blant moderne fysikere. Hvis han endelig vil pusle litt med vitenskap, så hold ham til økonomi og sosiologi; la ham ikke komme bort fra dette verdifulle «virkelige liv». Men det beste av alt er å ikke la ham lese vitenskapelige verker, men


19

å gi ham den overlegne følelsen at han vet alt, og at alt som han har plukket opp i tilfeldige samtaler og gjennom tilfeldig lesning er «resultater fra den nyeste forskning». Husk at du er sendt ut for å forvirre og fordumme ham. Noen av dere unge demoner uttryk-ker dere av og til sånn at en skulle tro det var vår oppgave å undervise!

Din hengivne onkel Tommeskrue.


20

II

Min kjære Malurt!

Det er med alvorlig misnøye jeg ser at din pasient er blitt en kristen. Du må ikke innbille deg at du har noe håp om å slippe den vanlige straffen for det. Tvert imot håper jeg og tror jeg at du i dine beste øyeblikk ikke engang ønsker å slippe fra den. I mel-lomtiden må vi gjøre det beste ut av stillingen. Det er ingen grunn til å fortvile. Mange hundre av disse som er blitt omvendt etter at de ble voksne, er blitt vunnet tilbake etter et kort opphold i Fiendens leir og er nå hos oss. Alle pasientens vaner, både de sjelelige og de legemlige, er ennå fordelaktige for oss. En av våre store forbundsfeller er for tiden kirken selv. Misforstå meg ikke. Jeg mener ikke kirken slik som vi ser den spenne over alle tider og alle land, med røtter i evigheten, fryktinngytende som en hær med flygende faner. Jeg tilstår at det er et syn som gjør våre dristigste fristere motløse. Men heldigvis er


21

denne kirken usynlig for disse menneskene. Det eneste pasienten din ser er den halvferdige bygningen i etterlignet gotisk stil på den nye byggetomten. Når han går inn i den, ser han kolonialkjøpmannen i strøket beskjeftig og med salvelsesfull mine skynde seg fram til ham med en liten bok med gullsnitt som inneholder en liturgi som ingen av dem forstår, og en liten sjusket bok som inneholder religiøse dikt, de fleste dårlige og med forvansket tekst og dessuten trykt med meget små bokstaver. Når pasienten kom-mer fram til plassen sin og ser seg rundt, oppdager han akkurat de naboene som han hittil har unngått. I din taktikk bør du la disse naboene veie tungt. Få hans tanker til å flakke fram og tilbake mellom uttrykk som «kristi legeme» og de ansiktene han selv ser på benken ved siden av. Det spiller naturligvis ingen rolle hvordan menneskene som sitter der, er i virkeligheten. Du vet. kanskje at en av dem er en dyktig stridsmann på Fiendens side. Bry deg ikke om det. pasienten er en dumrian, takket være Vår Far i Avgrunnen. Hvis en av disse naboene synger falskt eller har sko som knirker eller dobbelthake eller pus-sige klær, så er det lett å få pasien¬ten til å synes at deres religion også må være litt latterlig. For du skjønner at på dette begynnerstadiet har han en fore-stilling om «de kristne» som han tror er religiøs, men


22

som i virkeligheten for det meste er lånt fra billedlige fremstillinger. Han ser for seg togaer og sandaler og brystharnisk og nakne ben, og bare det at de andre menneskene i kirken har på seg moderne klær, er naturligvis ubevisst – en virkelig vanske for ham. La det aldri bli bevisst; la ham aldri spørre seg selv hvor-dan han hadde ventet at de skulle se ut. Hold allting tåket i hans sjel nå, så vil du i all evighet kunne more deg med å skape i ham den særegne klarhet som Hel-vetet gir. Arbeid derfor hardt for å utnytte følelsen av skuf-felse eller antiklimaks som pasienten sikkert kommer til å oppleve i løpet av sine første uker som kirkegjen-ger. Fienden tillater denne skuffelsen å komme hver gang et menneske står foran et krafttak. Den kommer når gutten som i barneværelset er blitt henført av «Fortellinger fra Odysséen» legger seg i selen for vir-kelig å lære gresk. Den kommer når to som elsker hverandre, er blitt gift og begynner på den virkelige oppgaven å lære å leve sammen. på alle livets områder markerer den overgangen fra drømmende lengsel til strevsom handling. Fienden tar denne risiko fordi han har det merkelige innfallet at disse avskyelige menneske-krypene «av fri vilje» skal elske og tjene ham – bli hans «barn» er det ordet han bruker i sin inngrodde forkjærlighet for å forsimple hele åndeverdenen gjen-


23

nom unaturlige forhold til de tobente dyrene. Fordi han ønsker at de skal være fri, vil han ikke hjelpe dem fram til noen av de mål han setter foran dem, bare ved å utnytte deres svakheter og vaner. Han overlater til dem å «handle selv». Og der ligger vår sjanse. Men husk også at der ligger faren for oss. Hvis de først har kommet heldig gjennom denne første tørkeperioden, blir de meget mindre avhengig av følelser og derfor meget vanskeligere å friste. I det jeg har skrevet hittil, har jeg gått ut fra at det ikke finnes noen saklig grunn til at pasienten er skuf-fet over menneskene på benken ved siden av seg. Hvis det er det hvis pasienten vet at damen med den komiske hatten er fanatisk bridgespiller eller at man-nen med de knirkende skoene er en gjerrigknark og pengeutpresser – da er selvfølgelig oppgaven så meget lettere. Det eneste du da har å gjøre er å hindre at pasienten stiller seg spørsmålet: «Hvis jeg, til tross for at jeg er slik som jeg er, kan tro at jeg på sett og vis er en kristen, hvorfor skulle jeg da dømme disse mennesker ved siden av meg som hyklere og vanekristne bare fordi deres synder ikke er de samme som mine?» Du vil kanskje spørre om det er mulig å hindre selv et menneske i å komme på en så soleklar tanke. Jo, det er det, Malurt, det er det! Hvis du behandler ham riktig, vil det ganske enkelt ikke falle


Djevelen dypper pennen1.indd 1 16-04-10 14:23:20

Djevelen dypper pennen

Documents

Transcript of Djevelen dypper pennen