Veronica Roth

Opprøreren

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Originalens tittel: InsurgentCopyright © 2012 by Veronica Roth

All rights reserved. Printed in the United States of America. No partof this book may be used or reproduced in any manner whatsoeverwithout written permission except in the case of brief quotationsembodied in critical articles and reviews. For information address

HarperCollins Children’s Books, a division of HarperCollins Publishers,10 East 53rd Street, New York, NY 10022.

www.epicreads.comPublished by arrangement with HarperCollins Children’s Books,

a division of HarperCollins Publishers.Katherine Tegen Books is an imprint of HarperCollins Publishers.

Permission for this edition was arranged through Ia Atterholm Agency.

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2014Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Omslagsillustrasjon og design: Joel TippieFraksjonssymboler: © 2012 by Rhythm & Hues Design

Forfatterfoto: Nelson FitchSats: Type-it, Trondheim

Repro: RenessanseMedia AS, AskerTrykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-5889-8

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.www.schibstedforlag.no

Til Nelson,som var verdt enhver risiko

Som et vilt dyr er sannheten for mektig til åholde innesperret.

– fra de sannferdiges fraksjonsmanifest

KAPITTEL EN

jeg våkner med navnet hans i munnen.Will.Før jeg åpner øynene, ser jeg ham falle over ende på

fortauet igjen. Død.Mitt verk.Tobias går ned på huk foran meg med hånden på den

venstre skulderen min. Jernbanevognen skramler av sted påskinnene, og Marcus, Peter og Caleb står i døråpningen. Jegtrekker pusten dypt inn og holder den i et forsøk på å dempelitt av presset som er i ferd med å bygge seg opp i brystetmitt.

For en time siden var det ingenting som skjedde som føltesvirkelig for meg. Nå gjør det det.

Jeg puster ut, og trykket er der fortsatt.«Tris, kom igjen,» sier Tobias, og øynene hans gransker

mine. «Vi er nødt til å hoppe.»Det er for mørkt til å se hvor vi er, men hvis vi skal av, er

vi sannsynligvis like ved gjerdet. Tobias hjelper meg opp påføttene og støtter meg bort til døråpningen.

De andre hopper av en etter en: Peter først, deretter Mar-cus, så Caleb. Jeg griper hånden til Tobias. Vinden øker på

9

når vi står helt ute ved åpningen, lik en hånd som skyver megtilbake, mot tryggheten.

Men vi kaster oss ut i mørket og lander hardt på bakken.Sammenstøtet får det til å verke i skuddsåret i skulderen. Jegbiter meg i leppa for ikke å skrike høyt og ser meg rundt etterbroren min.

«Gikk det bra?» sier jeg da jeg ser ham sitte i gresset noenmeter unna og gni seg på kneet.

Han nikker. Jeg hører ham snufse som om han gråter, ogjeg blir nødt til å snu meg bort.

Vi landet i gresset like ved gjerdet, flere meter fra den vel-brukte grusveien som de fredsommelige bruker når de leve-rer mat til byen med lastebilene sine, og porten de kjører utgjennom – porten som for øyeblikket er låst og som sperreross inne. Gjerdet rager opp over oss, for høyt og elastisk til åklatre over, og for solid til å rive ned.

«Det er meningen at det skal være fryktløsvakter her,» sierMarcus. «Hvor er de?»

«De var antagelig under simulering,» sier Tobias, «og ernå …» Han tier. «Ingen vet hvor de er eller hva de gjør.»

Vi stanset simuleringen – vekten av harddisken i baklommaminner meg om det – men vi stanset ikke opp for å studereettervirkningene. Hva skjedde med vennene våre, de andremedlemmene, lederne våre, fraksjonene? Det er umulig åvite.

Tobias går bort til en liten metallkasse på høyre side avporten og åpner den. Et tastatur kommer til syne.

«Vi får håpe at de lærde ikke kom på tanken om å endrekombinasjonen,» sier han mens han taster inn en tallrekke.Etter det åttende stanser han, og porten glir opp.

«Hvordan visste du det?» sier Caleb. Stemmen hans erhalvkvalt av følelser, det overrasker meg at han i det hele tattgreier å snakke.

«Jeg jobbet i de fryktløses kontrollrom og overvåket sik-

10

kerhetssystemet. Vi endrer kodene bare to ganger i året,» sierTobias.

«Snakker om flaks,» sier Caleb og sender Tobias et vakt-somt blikk.

«Dette har ingenting med flaks å gjøre,» sier Tobias. «Jegjobbet der bare fordi jeg ville forsikre meg om at jeg kunnekomme meg ut.»

Jeg grøsser. Måten han snakker om å komme seg ut på – deter som om han tror at vi er fanget i en felle. Jeg har aldri tenktpå det på den måten før, og nå føler jeg at jeg har vært naivog dum.

Vi går i en liten klynge. Peter holder den blodige armen sinmot brystet – armen jeg skjøt – og Marcus holder hånden påPeters skulder for å støtte ham. Caleb tørker seg på kinnenemed jevne mellomrom, og jeg vet at han gråter, men jeg vetikke hvordan jeg skal trøste ham eller hvorfor jeg ikke gråterselv.

I stedet tar jeg føringen. Tobias går taust ved siden av meg,og selv om han ikke berører meg, føles det som om han støttermeg likevel.

Små punkter av lys er det første tegnet på at vi nærmer oss defredsommeliges hovedkvarter. Punktene blir til firkanter medlys og til slutt glødende vinduer. En klynge med bygninger avtre og glass.

Før vi når frem til dem, må vi gå gjennom en frukthage.Føttene mine synker ned i bakken, og over meg fletter grei-nene seg sammen og danner en slags tunnel. Mørke frukterhenger mellom bladene, klare til å falle. Den skarpe, søte duf-ten av råtnende epler blander seg med lukten av våt jord ineseborene mine.

Da vi nærmer oss, går Marcus bort fra Peter og leder an.«Jeg vet hvor vi skal,» sier han.

Han fører oss forbi den første bygningen til den andre

11

på venstre hånd. Alle bygningene, bortsett fra drivhusene,er laget av det samme mørke, umalte, ubehandlede treet.Jeg hører latter gjennom et åpent vindu. Kontrasten mellomlatteren og den forstenede stillheten inni meg er skjærende.

Marcus åpner en av dørene. Mangelen på sikkerhetsforan-staltninger ville ha sjokkert meg hvis dette ikke var de fred-sommeliges hovedkvarter. De beveger seg ofte helt på grensenmellom tillit og dumskap.

I denne bygningen hører vi bare lyden av våre egne knir-kende sko. Jeg kan ikke høre Caleb gråte lenger, men han haraldri gjort mye av seg.

Marcus stanser foran et åpent rom, hvor Johanna Reyes,representant for de fredsommelige, sitter og stirrer ut av vin-duet. Jeg kjenner henne igjen fordi det er vanskelig å glemmeJohannas ansikt enten man har møtt henne én eller tusen gan-ger. Et arr strekker seg som en tykk strek fra like over høyreøyenbryn til leppen, en skade som har gjort henne blind på detene øyet og gjør at hun lesper når hun snakker. Jeg har barehørt henne snakke én gang, men jeg husker det. Hvis det ikkehadde vært for det arret, ville hun ha vært en vakker kvinne.

«Å, gudskjelov,» sier hun da hun får øye på Marcus. Hungår mot ham med åpne armer. I stedet for å omfavne ham,berører hun ham bare på skuldrene, som om hun husker deuselviskes avsmak for unødvendig fysisk kontakt.

«De andre medlemmene av gruppen deres kom hit for noentimer siden, men de visste ikke om dere hadde klart dere,» sierhun. Hun henviser til gruppen med uselviske som var sammenmed faren min og Marcus i de fryktløses hovedkvarter. Jeghar ikke fått summet meg nok til å bekymre meg for dem.

Hun ser over skulderen på Marcus, først på Tobias ogCaleb, så på meg, deretter på Peter.

«Du store,» sier hun da blikket stanser på Peters blodigeskjorte. «Jeg skal sende bud etter en lege. Jeg kan gi dere til-latelse til å bli natten over, men i morgen må samfunnet vårt

12

ta beslutningen sammen. Og» – hun gransker Tobias og meg– «de vil nok ikke være begeistret for å ha fryktløse på om-rådet vårt. Jeg må selvfølgelig be dere om å levere inn ethvertvåpen dere måtte ha.»

Jeg lurer plutselig på hvordan hun kan vite at jeg er enfryktløs. Jeg går fortsatt i en grå skjorte. Min fars skjorte.

I det øyeblikket kjenner jeg lukten av ham, en jevn blandingav såpe og svette, og den fyller nesen min, fyller hele hodetmitt med ham. Jeg borer fingrene så hardt inn i håndflateneat neglene skjærer seg inn i huden. Ikke her. Ikke her.

Tobias gir fra seg pistolen sin, men da jeg skal til å flyttehånden bak på ryggen for å ta frem mitt eget skjulte våpen,griper han meg i hånden og fører den bort fra ryggen min. Såfletter han fingrene inn i mine for å kamuflere det han nettoppgjorde.

Jeg vet at det er smart å beholde et av våpnene våre. Mendet ville vært en lettelse å gi det fra meg.

«Mitt navn er Johanna Reyes,» sa hun og rakte meg og der-etter Tobias hånden. En fryktløshilsen. Jeg blir imponert overhennes kjennskap til andre fraksjoners skikker. Jeg glemmeralltid hvor omtenksomme de fredsommelige er før jeg ser detmed egne øyne.

«Dette er T…» begynner Marcus, men Tobias avbryter ham.«Mitt navn er Four,» sier han. «Dette er Tris, Caleb og

Peter.»For bare noen dager siden var «Tobias» et navn kun jeg

kjente blant de fryktløse – det var den hemmeligheten hanrøpet for meg. Utenfor hovedkvarteret til de fryktløse huskerjeg hvorfor han skjulte det navnet for resten av verden. Detbinder ham til Marcus.

«Velkommen til de fredsommeliges hovedkvarter.» Jo-hanna retter blikket mot ansiktet mitt og smiler skjevt. «Deter best vi tar hånd om deg.»

13

Det lar vi dem gjøre. En sykesøster gir meg en salve – utvik-let av de lærde for å påskynde helbredelsesprosessen – somjeg skal ha på skulderen, og deretter følger hun Peter til sy-kehusfløyen for å lege armen hans. Johanna tar oss med tilkantinen, hvor vi finner noen av de uselviske som var i hoved-kvarteret sammen med Caleb og faren min. Susan er der, ognoen av de gamle naboene våre, og det er rader med trebordsom strekker seg i hele rommets lengde. De hilser oss – særligMarcus – med blanke øyne og undertrykte smil.

Jeg klamrer meg til Tobias’ arm. Jeg synker sammen undervekten av mine foreldres fraksjon, livene deres, tårene deres.

En av de fredsommelige setter en kopp med dampendevæske foran meg og sier: «Drikk dette. Det vil hjelpe deg til åfå sove slik det gjorde for noen av de andre. Uten drømmer.»

Væsken er rød som jordbær. Jeg griper koppen og drikkerinnholdet raskt. I noen sekunder får varmen fra væsken megtil å føle at jeg er mett og tilfreds igjen. Og idet jeg heller i megde siste dråpene, føler jeg at jeg slapper av. Noen leder meggjennom korridoren til et rom med en seng i. Og mer huskerjeg ikke.

KAPITTEL TO

jeg er livredd da jeg slår øynene opp og griper om lakenetmed begge hender. Men jeg løper ikke gjennom gatene i byeneller korridorene i de fryktløses hovedkvarter. Jeg ligger i enseng i de fredsommeliges hovedkvarter, og kjenner lukten avsagmugg i luften.

Jeg vrir på meg, og ynker meg da noe presser mot ryg-gen min. Jeg griper bak meg, og fingrene lukker seg rundtpistolen.

Et øyeblikk ser jeg Will stå foran meg, begge med pisto-lene rettet mot hverandre – hånden hans, jeg kunne ha skuttham i hånden, hvorfor gjorde jeg ikke det, hvorfor? – og deter like før jeg skriker navnet hans.

Så forsvinner han.Jeg står opp av senga, løfter madrassen med en hånd og lar

den hvile mot kneet. Så skyver jeg pistolen under den og leg-ger madrassen på plass igjen. Etter at pistolen er ute av syneog ikke lenger presser mot huden min, føler jeg meg klarerei hodet.

Nå som adrenalinkicket fra i går er borte, og hva det nåenn var som fikk meg til å sove, har sluttet å virke, er ver-kingen fra skuddsåret i skulderen intens. Jeg har på meg de

15

samme klærne jeg gikk med i går kveld. Kanten på harddis-ken stikker ut under puten hvor jeg la den rett før jeg sov-net. På den er simuleringsdataene som styrte de fryktløse, ogopptegnelsen over det de lærde har gjort. Den føles så betyd-ningsfull at jeg nesten ikke våger å ta på den, men jeg kanikke la den ligge igjen her, så jeg griper den og stikker deninn i åpningen mellom kommoden og veggen. En del av megtenker at det vil være en god idé å ødelegge den, men jegvet at den inneholder det eneste beviset for hvordan foreld-rene mine døde, så jeg bestemmer meg for å gjemme den istedet.

Noen banker på døren. Jeg setter meg på sengekanten ogprøver å glatte på håret.

«Kom inn,» sier jeg.Døren går opp, og Tobias stikker hodet inn. Han har på

seg den samme jeansen som i går, men en mørkerød T-skjortei stedet for den svarte – antagelig en han har lånt fra de fred-sommelige. Det er en underlig farge på ham – altfor pran-gende – men da han lener hodet mot dørkarmen, ser jeg atden fremhever det blå i øynene hans.

«De fredsommelige skal samles om en halvtime.» Hanhever øyenbrynene og tilføyer med et snev av melodrama:«For å bestemme vår skjebne.»

Jeg rister på hodet. «Jeg hadde aldri trodd at skjebnen vårskulle havne i hendene på en gjeng fredsommelige.»

«Ikke jeg heller. Å, jeg har med noe til deg.» Han skrurkorken av en liten flaske og rekker meg en pipette fylt medklar væske. «Smertestillende. Ta en full pipette hver sjettetime.»

«Takk.» Jeg klemmer innholdet i pipetten inn bak i svelget.Medisinen smaker gammel sitron.

Han huker en tommel i en av beltestroppene sine og sier:«Hvordan har du det, Beatrice?»

«Kalte du meg nettopp Beatrice?»

16

«Tenkte jeg skulle gjøre et forsøk.» Han smiler. «Liker dudet ikke?»

«Kanskje bare til spesielle anledninger. Opptaksdager. Ut-velgelsesdager …» Jeg tier. Jeg skulle til å lire av meg noenhøytidsdager til, men dem er det bare de uselviske som fei-rer. Jeg antar at de fryktløse har sine egne høytidsdager, menjeg vet ikke noe om dem. Og uansett er tanken på å feire noeakkurat nå, så latterlig at jeg ikke fortsetter.

«Avtale.» Smilet hans blekner. «Men hvordan har du det,Tris?»

Det er ikke rart han spør, etter alt vi har vært igjennom,men jeg spenner meg likevel, i frykt for at han på et eller annetvis skal kunne lese tankene mine. Jeg har ikke fortalt ham omWill ennå. Jeg har lyst, men jeg vet ikke hvordan. Bare tan-ken på å si ordene høyt, får meg til å føle meg så tung at jegkunne synke gjennom gulvet.

«Jeg …» Jeg rister på hodet noen ganger. «Jeg vet ikke,Four. Jeg er våken. Jeg …» Jeg bare fortsetter å riste på hodet.Han stryker hånden over kinnet mitt, mens han holder enfinger bak øret mitt. Så bøyer han seg og kysser meg, og detsender en varm bølge gjennom kroppen min. Jeg griper hami armen med hånden og holder ham der så lenge jeg kan. Nårhan tar på meg, er ikke den hule følelsen i brystet og magenlike merkbar.

Jeg trenger ikke å si det til ham. Jeg kan bare prøve åglemme det – han kan hjelpe meg med å glemme det.

«Jeg forstår,» sier han. «Unnskyld. Jeg skulle ikke haspurt.»

Et øyeblikk klarer jeg ikke å tenke noe annet enn: Hvordaner det mulig at du kan vite det? Men noe ved uttrykket hansminner meg om at han faktisk vet hva det vil si å miste noen.Moren hans døde da han var liten. Jeg husker ikke hva hundøde av, bare at vi var i begravelsen hennes.

Plutselig får jeg et bilde i hodet av at han holder i gardi-

17

nene i stua hjemme hos seg selv, omtrent ni år gammel, kleddi grått, med øynene lukket. Bildet er uklart, og det kan værenoe jeg innbiller meg, ikke et minne.

Han slipper meg. «Du skal få gjøre deg klar.»

Kvinnenes bad er to dører bortenfor. Det er mørkebrune fli-ser på gulvet, og hvert dusjavlukke har trevegger og et plast-forheng som skiller det fra midtgangen. På et skilt innerst irommet står det: HUSK: FOR Å SPARE PÅ RESSURSENE,VARER DUSJEN BARE I FEM MINUTTER.

Vannet er uansett så kaldt at jeg ikke ville hatt noen ekstraminutter selv om jeg kunne. Jeg vasker meg raskt med venstrehånd mens den høyre henger langs siden. Den smertestillendemedisinen Tobias ga meg, virket raskt – smertene i skulderener nå bare en svak verking.

Da jeg går ut av dusjen, ligger en haug med klær og venterpå meg på senga. Noen er gule og røde, fra de fredsommelige,og andre er grå, fra de uselviske, farger jeg sjelden ser side omside. Hvis jeg skulle ha gjettet, ville jeg trodd at en fredsom-melig hadde lagt dem der. Det er sånt de husker på å gjøre.

Jeg tar på meg et par mørkerøde jeans – så lange at jeg måbrette dem opp tre ganger – og en grå uselvisk-skjorte somer altfor stor for meg. Ermene rekker meg til fingertuppene,og jeg bretter opp dem også. Det gjør vondt når jeg bevegerpå høyre hånd, så jeg sørger for å bruke små og forsiktigebevegelser.

Noen banker på døren. «Beatrice?» Den lave stemmentilhører Susan.

Jeg åpner døren for henne. Hun bærer på et brett medmat, som hun setter på senga. Jeg gransker ansiktet hennesetter tegn på det hun har mistet – faren, en leder for de frykt-løse, som ikke overlevde angrepet – men jeg ser bare den ro-lige besluttsomheten som er så karakteristisk for min gamlefraksjon.

18

«Jeg er lei for at klærne ikke passer,» sier hun. «Vi kan sik-kert finne noen bedre til deg hvis de fredsommelige lar oss fåbli.»

«Det går bra,» sier jeg. «Takk skal du ha.»«Jeg hørte at du ble truffet av et skudd. Trenger du hjelp

med håret? Eller med skoene?»Jeg skal til å avslå, men jeg trenger faktisk hjelp.«Ja, takk.»Jeg setter meg på en krakk foran speilet, og hun stiller seg

bak meg med blikket plikttro rettet mot oppgaven hun skalutføre i stedet for sitt eget speilbilde. Hun løfter ikke blikket etsekund mens hun grer håret mitt. Og hun spør ikke om skul-deren, hvordan jeg ble skutt, og hva som skjedde da jeg for-lot de fryktløses hovedkvarter for å stanse simuleringen. Jegfår en sterk følelse av at hun er uselvisk helt inn til margen.

«Har du sett noe til Robert?» spør jeg. Broren hennes, Ro-bert, valgte de fredsommelige da jeg valgte Fryktløs, så hanmå være et eller annet sted på området her. Jeg lurer på omderes gjenforening vil minne om min og Calebs.

«Så vidt, i går kveld,» sier hun. «Jeg lot ham sørge sammenmed sin fraksjon slik jeg sørger med min. Men det var fint åse ham igjen.»

Jeg hører på stemmen hennes at hun ikke vil snakke merom temaet.

«Det er synd at dette skjedde akkurat nå,» sier Susan.«Lederne våre skulle nettopp til å gjøre noe fantastisk.»

«Er det sant? Hva da?»«Jeg vet ikke.» Susan rødmer. «Jeg vet bare at et eller annet

var i ferd med å skje. Jeg mente ikke å være nysgjerrig, jeg labare merke til ting.»

«Jeg ville ikke ha bebreidet deg for å være nysgjerrig selvom du hadde vært det.»

Hun nikker og fortsetter å gre håret mitt. Jeg lurer på hvalederne for de uselviske – inkludert faren min – holdt på med.

19

Og jeg må bare undre meg over Susans antagelse om at det degjorde var fantastisk. Jeg skulle ønske jeg kunne tro det ommennesker igjen.

Hvis jeg noen gang gjorde det.«De fryktløse lar håret henge fritt, ikke sant?» sier hun.«Iblant,» sier jeg. «Vet du hvordan man fletter?»Det gjør hun. De kvikke fingrene hennes lager raskt en

flette som kiler mot ryggraden. Jeg stirrer stivt på meg selv ispeilet til hun er ferdig. Jeg takker henne da jobben er gjort,og hun går med et lite smil om munnen og lukker døren etterseg.

Jeg stirrer fortsatt, men jeg ser ikke meg selv. Jeg kan fort-satt føle fingrene hennes streife halsen min, akkurat som morsfingre gjorde den siste morgenen jeg var sammen med henne.Øynene mine blir fylt med tårer. Jeg vugger frem og tilbakepå krakken og prøver å skyve minnet ut av tankene. Jeg erredd for at hvis jeg først begynner å gråte, vil jeg ikke holdeopp før jeg har skrumpet inn til en rosin.

Jeg får øye på et syskrin på kommoden. I det er det tråd ito farger, rødt og gult, og en saks.

Jeg føler meg rolig mens jeg løsner fletten og grer håret utigjen. Jeg skiller håret på midten og sørger for at det hengerrett og jevnt. Så begynner jeg å klippe i hakehøyde.

Hvordan kan jeg se ut som den samme når hun er borte ogalt er annerledes? Det kan jeg ikke.

Jeg klipper så rett som jeg kan og bruker kjeven som rette-snor. Det er vanskeligst bak, der jeg ikke kan se særlig bra, såjeg gjør så godt jeg kan ved hjelp av berøring i stedet for syn.Lokker med lyst hår omgir meg på gulvet i en halvsirkel.

Så går jeg ut av rommet uten å se meg tilbake.

Da Tobias og Caleb kommer for å hente meg senere, stirrerde på meg som om jeg ikke var den personen de kjente i går.

«Du har klippet håret,» sier Caleb og hever øyenbrynene.

20

Å gripe tak i fakta selv om man er i sjokk, er typisk for delærde. Håret hans stikker ut på den ene siden som han lå påda han sov, og øynene hans er blodskutte.

«Ja,» sier jeg. «Det … det er for varmt til å ha langt hår.»«Greit nok.»Vi går sammen gjennom korridoren. Gulvplankene knir-

ker under føttene våre. Jeg savner ekkoet fra fottrinnene ide fryktløses hovedkvarter, og jeg savner den kjølige, under-jordiske luften. Men aller mest savner jeg farene fra de sisteukene, som virker ubetydelige i forhold til den frykten jegføler nå.

Vi går ut av bygningen. Luften utenfor pakker seg rundtmeg som en kvelende pute. Den dufter grønt, slik bladet fraet tre gjør når man river det i to.

«Vet alle at du er sønnen til Marcus?» sier Caleb. «IUselvisk, mener jeg?»

«Ikke som jeg vet,» sier Tobias og kikker på Caleb. «Ogjeg vil helst at du ikke nevner det for noen.»

«Jeg trenger ikke å nevne det. Alle med øyne i hodet kanse det selv.» Caleb rynker pannen. «Hvor gammel er du?»

«Atten.»«Og du synes ikke du er for gammel til å være sammen med

lillesøsteren min?»Tobias ler en kort latter. «Hun er ikke din lille noe som

helst.»«Hold opp, begge to,» sier jeg. En flokk gulkledde men-

nesker går foran oss mot en bred, lav bygning laget helt ogholdent av glass. Solskinnet speiler seg i rutene og skjæreri øynene. Jeg skjermer ansiktet med hånden og fortsetter ågå.

Dørene til bygningen står på vidt gap. Rundt kanten av detrunde drivhuset vokser trær og planter i trau med vann eller ismå dammer. De utallige viftene rundt omkring i rommet gjørikke annet enn å blåse den varme luften rundt, så jeg svetter

21

allerede. Men det glemmer jeg raskt da gruppen foran megsprer seg og jeg ser resten av rommet.

Midt i vokser et enormt tre. Greinene brer seg ut over mes-teparten av drivhuset, og røttene bølger opp fra bakken ogdanner et tett flettverk av bark. I åpningene mellom røtteneser jeg ikke jord, men vann, og metallstenger som holder røt-tene på plass. Det burde ikke overraske meg – de fredsomme-lige bruker mye tid på kompliserte landbruksprosjekter somdette, ved hjelp av de lærdes teknologi.

På en klase med røtter står Johanna Reyes. Håret hennesdekker den arrete halvdelen av ansiktet. I fraksjonshistorielærte jeg at de fredsommelige ikke har noen offisiell leder – dehar avstemninger om alt, og resultatet er som regel så godtsom enstemmig. De er som mange deler av et enkelt sinn, ogJohanna er talerøret deres.

De fredsommelige sitter på gulvet, de fleste med beina ikors, i små grupper og klynger som minner meg litt om røt-tene på treet. De uselviske sitter i tette rader noen meter tilvenstre for meg. Blikket mitt sveiper over mengden i noen se-kunder før det går opp for meg hvem jeg ser etter: foreldrenemine.

Jeg svelger tungt og prøver å glemme. Tobias legger hån-den på korsryggen min og loser meg til utkanten av møtelo-kalet, bak de uselviske. Før vi tar plass, setter han munnenmot øret mitt og sier: «Jeg liker håret ditt sånn.»

Jeg tvinger frem et lite smil til ham og lener meg mot hamda jeg setter meg, med armen mot hans.

Johanna løfter hendene og bøyer hodet. All samtale i rom-met stilner før jeg får sukk for meg. Rundt meg sitter de fred-sommelige i taushet, noen med lukkede øyne, mens andreformer ord med leppene som jeg ikke kan høre, og stirrer pået punkt langt borte.

Hvert sekund gnager. Da Johanna løfter hodet, føler jegmeg utslitt.

22

«I dag har vi et viktig spørsmål å ta stilling til,» sier hun,«og det er: Hvordan skal vi oppføre oss i denne konfliktfyltetiden når vi er et folk som streber etter fred?»

Hver og en av de fredsommelige i rommet snur seg motpersonen ved siden av og begynner å snakke.

«Hvordan får de utrettet noe som helst?» sier jeg menspratingen fortsetter i minutt etter minutt.

«De bryr seg ikke om effektivitet,» sier Tobias. «De er bareopptatt av enighet. Vent og se.»

To kvinner i gule kjoler noen få meter unna reiser seg og gårbort til en gruppe på tre menn. En ung mann flytter på seg,slik at den lille sirkelen hans danner en større sirkel sammenmed gruppen ved siden av. Rundt omkring i rommet vokserde små klyngene seg større og utvider seg, og færre og færresier noe, til det bare er tre–fire igjen som snakker. Jeg kanbare høre brokker av det de sier: «Fred – fryktløse – lærde– hovedkvarter – innblanding …»

«Dette er sprøtt,» sier jeg.«Jeg synes det er vakkert,» sier han.Jeg sender ham et blikk.«Hva?» Han ler en liten latter. «Hver av dem har en like

stor rolle i styre og stell, så de føler det samme ansvaret. Ogdet får dem til å bry seg, det gjør dem vennlige. Jeg synes deter vakkert.»

«Jeg synes det er uutholdelig,» sier jeg. «Jo da, jeg skjøn-ner at det funker for de fredsommelige. Men hva skjer nårikke alle ønsker å stemme banjoer og dyrke jorden? Hva skjernår noen gjør noe fryktelig og problemet ikke kan løses medsnakk?»

Han trekker på skuldrene. «Det får vi vel vite.»Til slutt reiser en fra hver av de store gruppene seg og

går forsiktig mot Johanna over røttene på det store treet.Jeg regner med at de skal snakke til oss andre, men i ste-det blir de stående i en sirkel sammen med Johanna og de

23

andre talspersonene og snakker lavt seg imellom. Jeg begyn-ner å få en følelse av at jeg aldri vil få vite hva de snakkerom.

«De kommer ikke til å la oss diskutere med dem, gjør devel,» sier jeg.

«Det tviler jeg på,» sier han.Vi er ferdige.Da alle har sagt sitt, setter de seg igjen og lar Johanna stå

alene igjen midt i rommet. Hun snur seg mot oss og folderhendene foran seg. Hvor skal vi dra når de ber oss om åforsvinne? Tilbake til byen, hvor ingenting er trygt?

«Fraksjonen vår har hatt et nært forhold til de lærde sålenge vi kan huske. Vi trenger hverandre for å overleve, og vihar alltid samarbeidet,» sier Johanna. «Men vi har også hattet sterkt forhold til de uselviske tidligere, og vi synes ikke deter riktig å trekke vennskapets hånd tilbake når den har værtutstrakt så lenge.»

Stemmen hennes er søt som honning, og like seig som hon-ning også – langsom og omstendelig. Jeg tørker svetten avpannen med håndbaken.

«Vi føler at den eneste måten å opprettholde vårt forholdtil begge fraksjoner på er å forbli upartiske og nøytrale,» fort-setter hun. «Deres nærvær her, selv om dere er velkomne, gjørdette komplisert.»

Nå kommer det, tenker jeg.«Vi har kommet til den konklusjonen at vi vil etablere ho-

vedkvarteret vårt som et trygt sted for medlemmer av allefraksjoner,» sier hun, «med visse forbehold. Det første er atingen våpen av noe slag er tillatt på området. Det andre er atdersom det oppstår en alvorlig konflikt, det være seg av ver-bal eller fysisk art, vil alle involverte parter bli bedt om å dra.Det tredje er at en eventuell konflikt ikke skal diskuteres, ikkeengang privat, innenfor denne eiendommens grenser. Og detfjerde er at alle som bor her, må bidra til vårt felles beste ved

24

å arbeide. Vi vil rapportere dette til de lærde, de sannferdigeog de fryktløse så snart vi kan.»

Blikket hennes flytter seg til Tobias og meg og dveler vedoss.

«Dere er velkomne til å bli her hvis og bare hvis dere retterdere etter reglene våre,» sier hun. «Dette er vår beslutning.»

Jeg tenker på pistolen jeg har gjemt under madrassen, ogspenningen mellom meg og Peter, og mellom Tobias og Mar-cus, og jeg blir tørr i munnen. Jeg er ikke flink til å styre unnakonflikter.

«Vi kan ikke bli her lenge,» hvisker jeg til Tobias.For litt siden hadde han et lite smil rundt munnen. Nå peker

munnvikene hans nedover. «Nei, det kan vi ikke.»