DIL-posten nr 1 - 2004

DIL-POSTEN Nummer 1 - 2004

DIL-posten endelig på vingene igjen!

Dalheim Cup 2004 side 7

Hedersprisen 2004 side 18

1. klasse har tegnet side 21

Gansdalen fra 1800-tallet side 23

DIL-posten nr. 1-2004

2

MAXBO Sørumsand Sørumsandv. 128 1920 Sørumsand Tlf 63 82 72 66 Fax 63 82 69 94 E-post MAXBO Sørumsand

Åpningstider man-ons 8-17 tors-fre 8-18 lør 9-14


3

ENDELIG ! Hvorfor endelig? Jo, etter en pause på to år, er igjen ”DiL-posten” ute med et nytt nummer. For meg som leder av styret er dette meget gledelig, da det hele tiden har vært et høyt prioritert ønske i styret å få den utgitt, og hva passer vel bedre enn at den kommer til jul. At den har vært savnet, vet vi med bakgrunn i mange henvendelser fra folk i Gansdalen, og på Enebakkneset om hvor den er blitt av, og når den igjen kommer i postkassen. Det har vi ikke klart å svare på med bakgrunn i at ”DiL-posten” gjennom flere tidligere utgivelser stort sett har blitt utarbeidet av en enkelt person. Men utgivelsene krever såpass mye arbeid at det ikke er en person forunt å gjøre

denne jobben alene. Å få til en regularitet på utgivelsene, med minimum 2 utgivelser i året har tvunget oss til å tenke annerledes, og omsider har vi nådd målsettingen ved at vi har fått til en aviskomité bestående av: Øyvind Helmersen, Trude Smith, Henning Ringsby, og Ivar Kinn. En stor takk til dem for deres flotte innsats. Vi håper og tror dere vil sette pris på å lese denne og framtidige utgivelser. Innholdet er ikke ment bare å dreie seg om idrettslaget. Her er det åpent for artikler og innhold av blandet karakter. Evt bidragsytere kan sende sitt materiale til: Dalen IL, Fetv. 1248, 1903 Gan. Vi oppfordrer også til at de som måtte være interessert i å være med i aviskomiteen tar kontakt

med undertegnede som vil videreformidle interessen til rette vedkommende i aviskomiteen. Avisen kommer ut i et antall av 1500 og vil bli spredd i alle postkassene i Gansdalen og på Enebakkneset, samt at våre forbindelser vil få den tilsendt. Og den er som tidligere GRATIS. Dalen IL er i ferd med å legge 2004 bak seg, og vi ser med forventning og spenning fram imot hva året 2005 vil bringe med seg av utfordringer og resultater. Som leder av Dalen IL retter jeg også en stor takk til våre annonsører og sponsorer for samarbeidet gjennom 2004, og håper og tror at vårt samarbeid kan styrkes og videreutvikles i 2005.

Uten alle dere, våre bidragsytere, ville vi ikke fått Dalen IL til å fungere. Til sist benytter jeg anledningen til å ønske alle våre lesere en riktig

Leif H. Eriksen Leder


4

EN REKTOR SER FREMOVER De fleste har vel fått med seg at vi har fått ny rektor ved Dalen Skole. Hun heter Anne Soltveit, og er ei flott dame i sin beste alder. For at alle skal bli litt bedre kjent med denne dama, har vi gjort et lite intervju med henne. Anne er født i Bergen, oppvokst på Sørbøvåg i Ytre Sogn. Etter treårig videregående skole i Dale i Sunnfjord, tok hun et år på Heimeyrkeskolen i Jølster – tegning, form, farge, tre og metall. Og så bar det til Hovedstaden, hvor hun gikk 3 år på lærerhøyskolen, i tillegg har hun utdannelse i veiledningspedagogikk. Etter endt utdannelse var det rett ut i jobb. Hun startet som lærer ved Tiurleiken skole i Oslo, der jobbet hun som kontaktlærer i 10 år, 3 år som øvingslærer. For å komme seg ut av ”Oslo-gryta” startet hun som pedagogisk veileder ved skolekontoret i Skedsmo Kommune, men savnet av barn og unge gjorde at hun fikk jobb som undervisningsinspektør ved Brånås Nærmiljøsenter . Anne har jobbet mye med skoleutvikling og SFO som pedagogisk veileder, og dette er en rolle hun trives veldig godt med. Hun er opptatt av barn og barns utvikling, samt at hun trives der det skjer noe, trives med utfordringer og stortrives sammen med mennesker. Et sentralt spørsmål fra meg var; - Hvorfor søkte du jobben som rektor ved Dalen Skole ? Anne forteller da at hun har i mange år hatt et ønske om å jobbe som skoleleder, men akkurat når

denne jobben ble utlyst, hadde hun søkt på en helt annen jobb som også virket spennende. Men når stillingen her ble utlyst for 2. gang, tok hun kontakt med kommunen, var på omvisning på skolen og pratet med både elever og personalet. Da kom tanken på at – Yess det er dette jeg vil, jobbe som rektor ved Dalen Skole !!!!

Rektor Anne Soltveit. Bilde: www.fet.gs.ah.no/dalen

At vi har fått en engasjert rektor, er det ingen tvil om. Anne er kjempefornøyd og har ikke angret på valget. Skolen er gammel og slitt, men veldig spennende, en stor utfordring med både barne – og ungdomsskole. Mange i personalgruppa har jobbet her i veldig mange år, noe som er en stor ressurs for en ny rektor. Alle var vel litt spente, men det virker som personalet er fornøyd. Anne føler at hun gjennom jobben får gjort mye bra, hun har et sterkt ønske om å bidra til skoleutvikling fra en leders ståsted. Hun er opptatt av at det skal være trygghet og trivsel i skolemiljøet, samt at det skal skapes et godt læringsmiljø for våre elever. At Anne trives i jobben sin, er det ikke tvil om, hun sier at hun opplever et enormt engasjement i elev- foreldre og lærergruppen.

Noe av det første Anne tok tak i da hun begynte, var problemet rundt mobbing. Dalen skole har nå blitt en godkjent Olweus skole, noe som vil si at jobbing mot mobbing er satt i system. Både lærere og elever har Olweus på timeplanen. Selv om vi har lite mobbing på skolen her sammenlignet med andre skoler, 1 som mobbes er 1 for mye !!!!!!!!! Våren 2004, skrev skolens ledelse, ordfører, FAU og alle elevene under på Manifest Mot Mobbing, dette på oppfordring fra statsministeren. De fleste av foreldrene fikk vel noe ”bakoversveis” her mot slutten av forrige skoleår. Nå skulle skolen aldersblandes, dette var rett og slett en mulighet for å utnytte knapt tildelte ressurser bedre. Nå går 6 og 7- åringene i hver sin gruppe, mens 8 og 9-åringene er blandet sammen og delt i to grupper. 10, 11 og 12- åringene er også blandet og delt i 3 grupper. Det var også her en stor utfordring både for personalet, elever og foreldre. Så langt virker dette bra, noen justeringer må gjøres underveis, det blir spennende å følge denne utviklingen videre. At Anne har en hektisk hverdag er det ikke tvil om. Hun er engasjert som rektor ved skolen vår, dette medfører også en hektisk møtevirksomhet i kommunen sentralt, samt deltakelse på alle foreldremøter og øvrige arrangementer. På skolen var det mer å ta tak i enn hun trodde, og understreker at hun ennå ikke har hatt en kjedelig dag.

Anne er veldig engasjert, og går 100% inn for ting hun brenner for. Det er ingen tvil om at hun har et veldig positivt menneskesyn, og tror på at humor og trivsel i hverdagen gjør godt for alle. Hun er opptatt av å skape et godt læringsmiljø for elevene, og et godt arbeidsmiljø for de ansatte. Målet til hennes er at Dalen Skole

skal bli en aktiv og attraktiv skole også utover ordinær skoletid. Som privatperson har Anne også det samme hverdagsmaset som de fleste andre av oss. Hun er gift og mor til 3 jenter på 9-14 og 17 år, og det krever jo sitt med oppfølging, både med lekser og øvrige aktiviteter. Det forundrer

meg ikke at hun er like engasjert hjemme som hun er på skolen. Avslutningsvis ber Anne meg berømme de ansatte ved skolen, hun føler at alle jobber sammen for en trygg skolehverdag for både store og små.

I fjor høst ble det laget en visjon for Dalen Skole: Klar for verden – med kunnskap og glød. Skrevet av: Trude E. Smith

EN REKTOR SER TILBAKE Harald Ansteensen sa takk for seg ved Dalen Skole med pomp og prakt, høsten 2002. Alle elevene ønsket å gjøre stas på ”rektor” som skulle slutte. Det var en tilfeldighet at Harald ble lærer. Han hadde egentlig planer om å ble dyrlege, men det ble Statens Gymnastikkskole (nå Idrettshøyskolen) i stedet, og deretter lærerskolen Sine første år som lærer hadde han i Oslo, bosted var Majorstua. Da han og Liv stiftet familie, ble de enige om å flytte ut av Oslo, og valget falt da på Fet. Harald ble i 1967 ansatt ved gamle Dalen Skole, da fikk han og Liv leie lærerboligen på Nygård. Her bodde de i 10 år, før de kjøpte egen bolig rett nedenfor Dalheim. Da Harald kom til gamleskolen, var det lærer Bjørgan som var rektor. Han var nok både streng og flink lærer, Harald understreker at han satte stor pris på – og lærte veldig mye av ham.

1. november 1968, ble nye Dalen Skole innviet. Det var planlagt stor festivitas i skolegården, med ny skolefane og korpsmusikk. Men da dagen opprant, var det full snøstorm, slik at hele arrangementet måtte tones ned og flyttes innomhus. Lærer Bjørgan ville ikke være med over til den nye skolen, så Harald ble midlertidig rektor inntil Bergtun ble ansatt i 1969. 1971 stod Østersund skole ferdig. Harald hadde da hatt en klasse i 4 år, og ville følge disse videre. Han søkte derfor som lærer ved Østersund. Denne skolen var også ny, og han forteller at de syntes skolen var ”så stor”, de kunne jo nesten ”løpe 60 m” i korridoren, sier han og ler..... I den tiden han jobbet ved Østersund, tok han videreutdanning i Norsk og historie. 1977 stod den nye ungdomsskolen i Gansdal’n ferdig. Dalen Skole skulle bli en 1 – 9 skole, og dette syntes Harald virket spennende.Etter 8 år på

Østersund, kom han tilbake til Dalen som undervisningsinspektør, en stilling han hadde i 16 år, inntil han ble tilsatt som rektor i 1993. Det viste seg ganske raskt at det var mere oversiktlig med en kombi-skole. Samarbeidet mellom barne- og ungdomstrinnet ble enklere, siden alle lærerne var på samme sted. Nå som elevene begynner på skolen som 6-åringer og skal gå på samme skolen i 10 år, tror Harald det er veldig viktig at det er et klart skille mellom barne- og ungdomskolen. Harald har vært med å bygge opp og forme 3 nye skoler, noe han synes har vært både inspirerende og utfordrende. Han trekker også fram samarbeidet med skolemusikken, 4H og Idrettslaget, han synes dette har fungert bra i alle år. Jobben som rektor ble etterhvert mer og mer administrasjon. Det var føring av statistikker av slle slag, og møter på møter. Undervisning ble det lite av, noe


6

Harald savnet. Han har alltid likt best å være sammen med elevene, så når det ikke lenger ble tid til det, og alderen begynte å nærme seg, kom tanken på å trekke seg tilbake. Harald har vært så lenge på Dalen Skole, at det ikke var til å unngå at tidligere elever kom tilbake med sine barn igjen. Jeg spurte Harald hvordan det hadde vært? Han ler når vi snakker om dette, men må jo innrømme at det var veldig fint. Å møte tidligere elever som foreldre var bare positivt, fordi begge parter kjente hverandre på godt og vondt, og at samarbeidet derfor ble veldig bra. Den ”gamle” rektoren er glad i fellesskolen. Den gjør ikke forskjell på fattig og rik. Han er redd for privatisering og at det vil skape forskjeller. Samtidig er det nå veldig mye som er lagt til skolen, noe som krever ny

struktur og mye planlegging. Harald mener at skolen burde styrkes mye mer. Det er ikke lett å drive skole etter dagens rammer, sier han. Når dette intervjuet gjøres, er det en stund siden han hadde sin siste arbeidsdag ved skolen. Han savner elevene, lærerne og det sosiale. Når han av og til tar turen på ”gamle tomter”, opplever han at elevene kommer bort og hilser med ”Hei rektor”, dette synes han er veldig koselig. Da Harald hadde tatt bestemmelsen om å gå over i pensjonistenes rekker, så han frem til rolige dager, men foreløpig har han det travlere enn noen gang. Nostalgisk blir han når han nå rydder opp i gamle papirer som han har tatt vare på gjennom alle år. Her ligger det nok mange morsomme minner.

Som ”gammel” norsk lærer, er skrivekompentansen på topp, derfor synes han det er moro å skrive artikler for menighetsbladet. Noen foredrag har det også blitt. Når han ”får tid”, har han planer om å bli med i pensjonistgjengen på Dalheim, men foreløpig har det måttet vente. Harald er aktiv i nærmiljøet, og blir nok å se i forskjellige sammenhenger i bygda i lang tid fremover. Nå i sommer har jo også fru Liv blitt pensjonist fra Dalen Skole. Vi i Dalen Idrettslag takker Harald Ansteensen for godt samarbeid gjennom mange år, og ønsker ham videre alt godt i pensjonisttilværelsen.

Skrevet av: Trude E. Smith


7

Dalheim Cup 2004 Tradisjonen tro ble cupen arrangert siste helgen i august. I årets cup deltok 46 lag med om lag 400 spillere fordelt på klasser fra M7 til jenter 14/15. Det ble spilt over 70 kamper fordelt på lørdag og søndag, inkludert finale og bronsefinale i klassen jenter 14/15. Her deltok for første gang et lag fra Sandfjord med navn Store Bergan. Det var også de som gikk seirende ut av finalen, hvor de slo jentene fra Fet. Bronsefinalen ble vunnet av Åkrene som slo jentene fra Dalen. For øvrig deltok også for første gang et guttelag fra Kongsvinger og Skeid fra Oslo. Det er alltid en viss spenning knyttet til om alt og alle er på plass før det hele starter. Planlegging og forberedelser er halve jobben, og nok en gang gikk det på skinner. Selvfølgelig takket være alle som velvillig stiller opp på cupen for å ta i et tak. En spesiell takk til dere alle. Uten dere hadde det ikke vært

mulig å gjennomføre arrangementet. I år var det første gangen det ble avviklet Dalheim-cup med 5’er fotball. Dette medførte en utfordring for DIL som arrangør, men ble løst på en tilfredsstillende måte. Banen ble delt i fire baner, med to 7’er baner og to 5’er baner. Dette medførte også en utfordring for de som satt på speakerbilen og som skulle telle mål og følge med på alle banene. Jobben ble gjort på en utmerket måte av Atle Olsen (speaker) og hans medhjelpere Rune Bøhler og Jan Wigernes. I årets cup var det på meldt 50 lag, men 3 av lagene trakk seg uken før cupen startet. Dette skapte selvfølgelig vanskeligheter mht. kampoppsettet. Men med litt omrokkeringer og ved at Dalens M10 tok en ekstra kamp (en stor takk til dere), fikk alle påmeldte lag sine tre kamper som lovet.

I år gjennomførte turneringsledelsen en spørreundersøkelse, hvor de deltagende lag kunne komme med positive og negative synspunkter på arrangementet. I år som tidligere år fikk vi skryt for at cupen er en sosial og komprimert cup, dvs. at de aller fleste lagene gjennomfører sine tre kamper i løpet av 4-5 timer. Det ble også påpekt av dommerstanden er av høy kvalitet. I tillegg til dette at det legges vekt på samlet premieutdeling fra scenen. Den eneste negativ reaksjonen kom fra et lag som etter omrokkeringer, fikk 6 timer fra første kamp til premieutdelingen. Dette var selvsagt uheldig, men slikt kan skje uten at arrangøren kan lastes for det. Vi var også heldig med været, litt kald vind, men bare noen få dråper regn på lørdag. Søndag ble værmessig en helt topp dag. Så var helgen over, og for noen var nok et ønske om en fridag etter et slikt arrangement tilstede.


8

Jeg kunne kjenne den spesielle lukta fra tyriveden og kaffe-eimen rive i nesa da jeg leste fortellingene fra Fet kommuneskoger. Så levende var skogsarbeidernes liv skildret i denne boka ”Je har lært en sang ta skogen”. Av Erlend Kinn Det er historisk viktig at en skogens mann som Leif Schatvet forteller om sine opplevelser. Det er sånt som gjør at flere får innblikk i historien til våre kjære bygder. Dette handler om vår nære fortid som ofte går i glemmeboka. De som leser dette har opplevd mye av denne tida sjøl. Tretysjøhytta Skogsområdene det fortelles om i boka er godt kjent av ivrige jegere og fiskere i Fet. I vår moderne tid tyr langt flere til naturen som et avbrekk fra den travle hverdag. Folk som liker friluftsliv kobler av med fotturer om sommeren og skiturer om vinteren. Da er nok den mest kjente av alle stedene i Fets skoger trolig Tretysjøhytta. Den er et spesielt yndet turmål om vinteren. Det er underholdende å lese Leif Schatvets fortelling om den gang hytta ble bygd. Kommuneingeniør Dugstads ord om at de aldri ville klare å bygge hytta for bare 60 000 kroner ble gjort til skamme. Stor dugnadsinnsats var med på å bygge hytta. Selv om Schatvet lakonisk skriver at dugnadsgjengen hadde et frafall mot slutten. Da måtte han helt alene sette opp utedoen. Hytta ble åpnet i 1970 og ligger slik til at det er kort vei både for rovinger, folk fra Gansdalen og de som bor i mer sentrale strøk av Fet kommune. Schatvet-saga Det gikk opp for meg underveis i lesningen hva som egentlig

skjedde med de lekeplassene jeg oppholdt meg på i barndommen. Jeg husker vi gutta hadde bandeoppgjør mellom plankestablene på Schjatvet-saga. Fjeldsrud-gutta kjempet mot Moinga med tregeværer og trekniver laget på snekkerverkstedet til far min, Trygve Kinn. Jeg husker en hel gjeng av oss kom syklende inn på saga og ble møtt med brummende tat-tat-tat fra hese moinger som vi snart jagde på flukt mellom plankestablene så flisene føyk. Det var svært interessant å finne ut hvilken sag denne Schatvet-saga i sin tid avløste. I boka kan man lese om den gang Schatvet-saga ble tilført elektrisitet. Hvorfor det på et tidspunkt ikke lenger lå plankestabler der som vi kunne leke mellom fikk jeg nå et svar på. Tømmeret ble etter hvert sendt til og skåret på ei sag i Nes, skriver Schatvet i boka. ”Kal på Skauen”

Det er fint å lese om de personene som sto forfatteren nær. Hvordan skogsarbeiderne har sin egen humor selv om de er fåmælte, gir liv til skildringene. Vi blir bedre kjent med noen av disse sliterne som var tvers igjennom ærlige og rettferdige mennesker. Hovedpersonens familie er behørig omtalt. Sånne som ”Kal på Skauen” synes jeg også er flotte mennesker. Han var rett fram og likte godt å få besøk av skogsarbeiderne. Det var mange av Kals likemenn i tidligere tider, nøysomme og glade i naturen. Fortellingen om Kal som redder en elg fra å drukne i Hvalstjern er en god historie som forklarer hva som var viktig i Kals liv på Skauen. Dyrehistorier fra skogen Det er mange historier som handler om dyr i denne boka om Fet kommuneskoger. Det forteller egentlig om en svunnen tid da vi var langt tettere på skogens dyr enn i dag. Hesten var en kjær venn for skogsarbeiderne i gamle dager. Det er rørende å lese at hestene omtales med stor respekt og at enkelte til og med tillegges ”følkevett”. Hesten til kjørekaren Alfred Fladen Karlsrud fulgte etter ham som en hund, skriver Schatvet i boka. Da Alfred skulle frakte et lass grus fra Tyrigrava med hesten Mons, fikk han sannsynligvis et lillebefinnende oppå lasset. Kroppen til Alfred ble av hesten fraktet lang vei forbi


9

saga dit den pleide å dra tømmeret. Den stoppet ikke før den var hjemme på tunet der Alfred bodde. Mons skjønte nok hva som hadde skjedd med Alfred.

Lærte mer i skogen enn på skolen Det er nok litt for mange tekniske ting og tall i denne boka enn godt er for en ikke-faglig leser. At skogsarbeiderne kunne få noen aha-opplevelser i faget matematikk gjør da godt å lese. Det står beskrevet i boka at en av tømmerhuggerne etter en dag med måling av tømmer og beregning av kubikkmasse med trevirke utbrøt: ”Så mye matte har je ette lært på ælle de åra je har gått på Dalen skole”. Det er imponerende å lese Schatvets beretninger om den

store innsatsen bygdas menn og kvinner gjorde for å plante ny skog etter krigen. Unødvendig byråkrati Det er befriende lesing når Schatvet beskriver de som jobber i kommunens byråkrati. Da forfatteren som snarest er innom formannskapsskontoret i Fetsund med noen papirer er han på sitt beste. For der kommer han over ikke mindre enn sju personer som drekker kaffi midt i arbeidstida. Dette var rett etter at kontorpersonell i kommunen hadde strittet imot en ordning med fastlønn for helårsansatte skogsarbeidere. Og de hadde også henvendt seg til Schatvet med spørsmål om hvordan man kunne kontrollere at skogsarbeiderne gjorde jobben sin. Under besøket på formannskapsskontoret brister det for Schatvet og bryskt forteller han kaffedrikkerne at i skogen der drikker de aldri kaffe i arbeidstida. Muntre påfunn Skogsarbeider Bernt Bakke beskrives som en stor humorist og har satt navn på flere av bygdenes små skogsområder. Det er til å humre av da tømmerhuggerne Bernt Bakke, Willy Bergerud og Reidar Bjørklund setter igjen en krokete bustegran på et hugstfelt. Årsaken er at de som skal befare området skal finne noe å kritisere

slik at de ikke kjeder seg. Medlemmer av Fet Skogeierlag finner selvfølgelig grana i et plantefelt i Tyrihjellen både stygg og upassende. Så får de vite grunnen og det vekker en viss munterhet under befaringen. Mange navn og steder Jeg savner imidlertid et oversiktlig kart i denne fremstillingen av Fet kommuneskoger og driften av områdene fra 1917 til Leif Schatvet ga seg i jobben som skogbestyrer i 1989. Det er klart at forfatteren har store kunnskaper om bygdene i Fet kommune. Det går fort surr i navn og steder når det ikke går an å orientere seg på et kart over områdene. Det blir for mange detaljer om skogsdrift og tømmerterminologi. Noe kan en selvfølgelig forvente, men ord som er ukjente og begreper som er vanskelige stopper flyten i lesningen. Jeg må bare innrømme at Leif Schatvet har et overflødighetshorn som han øser innsiktsfullt av til leserne. Alt i alt er denne beretningen godt skrevet og jeg må skryte av materialet som er gravd fram fra kommunens arkiver. Jeg kan anbefale denne historien til mennesker langt utover Fets grenser.


10

Hjemmeside: www.aakrene-mek.no Hovedkontor: Tuenveien 30 – 2000 Lillestrøm Tlf 63 88 19 40, Fax 63 88 09 75 [email protected] Avdeling Dal: Tlf 63 92 25 30, Fax 63 92 25 40 [email protected]


11

Lagbilder fra Dalheim Cup – 2004 Foto: Ariel Foto

M7

M8 Hvit


12

M8 Blå

M8 Rød


13

J10

G10


14

M11

J15


15


16

Paragliding. Av Jan & Elisabeth Wigernes Har du noen gang lurt på hvordan det ville være å kunne være en fugl og sveve rundt på himmelen og kun høre og kjenne suset fra vinden, mens du nyter synet av den fantastiske naturen vår Herre har skapt ? Muligheten er der til en overkommelig pris og Jan og Elisabeth gjorde noe med det for over 14 år siden; Vi meldte oss på paragliderkurs. Hva er så en paraglider ? Det hersker en del forvirring på området og ofte blander man mellom hanggliding og paragliding. Derfor skal jeg herved komme med følgende oppklaring: En paraglider likner på dagens fallskjermer, men den er en del større i areal (20-30 m2) og den flyr mye bedre enn en fallskjerm, fordi den har bedre

aerodynamiske egenskaper. En hangglider derimot ser mer ut som vingene på et fly og duken spennes opp ved hjelp av spiler og et rammeverk. Ser du noen som kjører rundt med en stige på taket av bilen ned en ekstremt lang ”skipose” oppå så er det ganske sikkert en hangglider. Hangglideren flyr bedre enn paraglideren , men det er langt vanskeligere å rigge den til og det kreves mer av startplassen. Man ligger i en pose under hangglideren og styrer ved å forskyve kroppen sin i forhold til en vingen. Under en paragliderskjermen sitter man i et komfortabelt seletøy som føles som en Stressless fra Ekornnes og man styrer skjermen ved hjelp av 2 styreliner som er festet i bakre

kant av vingen og fungerer omtrent som flapsene på et fly. Paraglideren og seletøyet brettes sammen og puttes i en stor ryggsekk, som enkelt kan tas med på toppen av en fjelltopp. Når du ser en paraglider på nært hold for første gang kan det virke merkelig at linene og skjermduken skal kunne holde et voksent menneske oppe i luften. Men du har ingenting å frykte, for selv om linene er like tjukke som en hyssing, er de laget av blant annet. Kevlar, og en line tåler derfor fra 40 – 250 kg hver. Hver paraglider kan ha opp i mot 200 linefester i skjermduken. Duken er laget av en meget sterk , armert duk av polyester, nylon eller lignende. De fleste ulykker som skjer skyldes derfor som hovedregel menneskelig svikt.

Paragliding er en risikosport, men dersom du følger de kjørereglene du har lært og har respekt for vær og vind er sikkerheten meget god. Sporten er forholdsvis ung i Norge: Da Jan og jeg tok sertifikatet i 1989 så fikk vi lisensnummer rundt 499. Dvs. at

før oss var det bare ueksaminert ca. 500 piloter i Norge. Før barna våre ble født holdt Jan og jeg en del paragliderkurs og det som var felles for alle kursene var at det oppstod et meget godt samhold blant kursdeltagerne. Grunnen til dette er sannsynligvis at opplevelsen av de første

flyturene er så overveldende for hver enkelt person og ”adrenalin-kicket” man får utløser en intens glede hos eleven når han/hun lander etter endt flytur. Denne gleden kan ikke beskrives fullt ut i ord, men må bare oppleves. Dessverre har vi ikke hatt tid til å holde kurs etter at barna ble født


17

og vi har derfor latt instruktørlisensen gå ut. Men vi har fortsatt god kontakt med mange av våre tidligere kursdeltagere. Kursene arrangeres av den lokale paragliderklubben og ved å kontakte Norsk Aero Klubb (NAK), Hang –og paragliderseksjonen kan du få informasjon om paragliderklubber og kurs. Kursene holdes enten som intensivkurs over 1 uke i sommerferien eller i løpet av 5-7 helger avhengig av værforhold. Når Jan og jeg tok kurset var det så mye tåke og dårlig vær at vi brukte nesten et halvt år på å bli ferdig. Til gjengjeld fikk vi en rekke flotte og morsomme turer til fjells det året. Kursene starter som regel opp i en liten øvingsbakke (i Oslo brukes som regel Årvoll-bakken ) Jan og jeg har av og til startet ovenfor jordet på Ånnerud, bare for å få en liten luftetur når flytrangen bli for stor. Deretter beveger man seg mer opp i høyden og en høydetur er definert der hvor høydeforskjellen er minst 250 meter. Det man trenger for å starte en paraglider er helst en nedoverbakke uten trær, ledninger, busker etc. og passe med vind som blåser mot deg. Slalombakkene i Østerrike om sommeren med sine grønnkledde traser er et eldorado for paragliderpiloter. I Norge finnes ikke så mange slalombakker med stolheiser som går om sommeren, så vi må, dersom vi er av den late typen, finne en fjelltopp som har veiforbindelse til toppen. For oss her på Østlandet er Grønndalen i Hemsedal et mye brukt sted, Vole ved Vågå , Dronningens utsikt på Sundvollen (her møtte vi forresten Kronprins Håkon i fullt flyutstyr for noen år siden ) og Brandbukampen. Det vi fort oppdaget når vi begynte med paragliding er at det går høyspent-ledninger på kryss

og tvers i Norge og vinden blåser nesten alltid bakfra. Forutsatt at veien er åpen frem til startplassen og at vinden blåser rolig rett i mot deg tas paraglideren ut av sekken og brettes ut som en lefse på bakken. Du står foran skjermen, linene ordnes så ingen er filtret sammen, hjelmen settes på hodet, seletøyet spennes på (det er viktig å huske at kroker og seler en spent, hvis ikke kan du få deg en uhyggelig opplevelse i luften), du tar tak i linene som er festet til seletøyet og holder hendene høyt i været.. Når alt er på plass, og du mentalt er rede til å fly, begynner du å løpe samtidig som du holder fast i linene som er festet til seletøyet. Skjermen fylles med luft og den stiger opp i luften over hodet på deg. Du slipper linene og holder nå kun fast i styrelinene som er festet i en venstre og høyre hempe. Etter en kort stund føler du deg som gubben med sjumilstøvelene i Espen Askeladden og de gode hjelperne hans og bakken blir bare borte under beina dine. DU FLYR ! Deretter styrer du til venstre ved å dra i venstre styreline og til høyre med høyre styreline. Kunsten nå er å finne de såkalte varmluftsboblene. Når bakken varmes opp av solen og et eller annet (for eksempel en bil) gjør så boblen med varmluft slipper taket, stiger boblen til værs. Dersom du klarer å sirkle deg inn på en slik boble kan du bli med den opp helt til underkant av skyene (her stiger ikke luften mer). Varmluften som stiger erstattes med kaldluft som synker og derfor vil man alltid utenfor varmluftsboblene synke. Jeg skulle mange ganger ønske at varmluftsboblene var farget rød, slik at jeg kunne se dem, men vi er nødt til å føle oss frem til hvor de er henne ved å bruke et såkalt variometer som viser antall meter pr. sekund du stiger eller synker. En god paragliderpilot kan fly fra boble til boble og holde seg oppe i mange timer. Vi er imidlertid

avhengig av solen og at den varmer opp bakken. Uten solen kommer vi ikke langt. Derfor må vi alltid pakke sammen skjermen når solen går ned. Samtidig som solen går ned bak åsen begynner vinden å blåse deg svakt i nakken, det er den så kalte boravinden som alltid kommer og det er ikke lenger mulig å starte paraglideren. De beste flyopplevelsene her i landet har Jan og jeg fra Aurland på vestlandet. Her flyr du over den heftige naturen ved Aurlandsfjorden hvor fjellene stuper rett ned i fjorden, eller Bodø hvor du om sommeren kan fly natten rundt under en skinnende midtnattsol. Det er så ubeskrivelig deilig å sitte der høyt oppe på himmelen og se så langt øyet kan rekke. Du er der helt alene, det er ingen som maser på deg og du har kun din egen vurderingsevne å stole på. Det er du som er sjefen ! Når du så lander etter endt flytur er du passe sliten, ikke fysisk men mentalt. Spenningen slipper taket og du føler en intens glede og tilfredshet. Har du noen spørsmål angående paragliding er det bare å kontakte oss. Den gang vi holdt paragliderkurs var prisen på kurset ca. kr. 4000,-. Dagens pris kan du få oppgitt av NAK. En ny paraglider koster 25-30.000 kroner men du kan selvsagt få en brukt skjerm til halvparten av prisen. Til nå har produktutviklingen innefor paraglider-sporten vært som for PC-er, dvs. at fjorårets modell er alltid avleggs, men det ser nå ut til at utviklingen er i ferd med å flates noe ut. Til slutt kan vi bare komme med en oppfordring: Prøv det da vel, det er aldri for sent. Du finner paragliderpiloter i alle alder fordi fysikken begrenser deg ikke. Det du trenger er et klart hode !


18

HEDERSPRISEN 2004

Om årets mottaker av hedersprisen 2004 har komiteen følgende begrunnelse:

• Gjennom 12 – 14 år har mottaker vært aktiv i idrettslaget.

• Som funksjonær på Dalheim Cup har mottaker lagt ned ufattelig mange timer.

• Mottaker har hatt diverse trener funksjoner.

• Alltid er mottaker å se i kiosken og på banen uansett vær og føreforhold.

• Som materialforvalter har mottaker alltid sørget for at utstyret er i orden.

• Mottaker er sosialt anlagt, derfor selvskreven i en festkomite.

• I dommerstanden har mottaker også vært representert.

• Gjennom diverse dugnader har mottaker vært med på å skaffe idrettslaget inntekter.

• Og sist men ikke minst har mottaker hatt flere styreverv som for eksempel fotballansvarlig. Mottaker er som poteten: kan brukes til alt

Hedersprisen 2004 går til

Ann Christin og Leif Eriksen


19


20


21

1.klasse ved Dalen Skole har tegnet til DIL-Posten:


22


23

Helga Smådahl - minner fra Gansdalen Fortalt av Helga Smådal, f. 20. februar 1897, etter anmodning fra bygdebokforfatteren i Fet. Av Vidar Amundsen Jeg skal så godt jeg kan forsøke å fortelle fra min barndom. Jeg får også ta med litt av det jeg har hørt av andre. Dalen var noe for seg selv og jeg tror nok at mange av de gamle vil kjenne seg igjen, hvis de fikk høve til å lese dette Og de unge kunne jo få høre om tider som gikk. Tider i slit for seg og sine. Ingen klaget. Alle syntes de hadde det godt. I barndommen var det første ordet vi lærte: "Arbeid". Vi våknet om morgenen til musikk fra sagbruket og vond lukt fra Flateby Cellulosefabrikk. Og kanskje røyken fra milene la et blålig skjær over oss, men hva gjorde det ? Dette var vår verden. Det hadde sammenheng med: "Arbeid". Dette var altså mitt første inntrykk av Dalen. Alt gikk knirkefritt og greit, mat drikke og lek de første år. Så ble det skole og arbeid. Jeg hadde et godt hjem. Alt var selvfølgelig. Vi var mor, far og fire søsken, et godt samhold gjennom alle år. Så kom voksen alder og vi fikk hvert vårt. Men, minnene fra barndommens dal har vi i oss, kanskje sterkere enn før. Og treffer vi andre derfra, må vi spørre:"Hvordan er det i Dalen nå ?"

Huset i Dammen ca. 1950

Bilde: Fet Bygdebok

Jeg er født og oppvokst i Gansdalen, f. 20. februar 1897, stedet het Linnerud. Da jeg var tre år flyttet vi til Dammen ved Gan. Og det er herfra jeg minnes det meste. Jeg tar også med ting fra mine foreldre. Den

gang var det Westye Egeberg som eide så å si hele Dalen. Det var en veldig virksomhet i skogen og sagbruket.. Klokka 6 begynte saga. Det ringte først der, så på Gan, som er en stod gård. Det var mange hester og mange folk i arbeide på jorden. Et stort fjøs med mange kuer. Så ringtes det til dugurd, middag og aftensmat. Slik også på saga. Så vi hørte mye ringing, behøvda nesten ikke klokke. Min far arbeidet ved saga. Han og Johan Moe hadde lastebåt sammen og fraktet last fra Gansbruket til Lillestrøm. Ved saga var hvilehytte, mange bar mat til sine, et tredelt spann med skje og kniv ved siden av spannet, en kaffeflaske og en brødpakke til "eftas". Det som bodde lengst unna hadde mat med. Da vi flyttet fra Dammen bodde min far om bord i båten i flere uker. Han var sterk som få og hadde et godt humør. Et bad i elven tok han nesten hver dag hele sommeren. Saga ble drevet med vannkraft. Det

gikk en lang trerenne fra en dam høyere oppe i "Sagdammen". Tvers over

dammen var en demning og det var en luke til å slå opp og igjen etter som det trengtes vann. Denne rennna er jo forsvunnet for lenge siden. (Sagdammene lå ved Gansbrua ved Løkka og Dammen).

Det var gjerne en unggutt som hadde jobben med å passe vannet, stenge og sette på etter hvert måltid og morgen og kveld. Renna var fin å skylle tøy i, og mange kom fra gårdene omkring og skylte tøyet sitt. Et sted under renna, der det var nokså høyt, stod et et badehus. Et for arbeiderne og et for herskapet på Gan. Men det ble nok bare kalddusj. Men moro var det å åpne luka og vannet strømmen

ned.. Vassdraget er trangt. Kan visstnok følges helt til Blaker. Min morfar var dampasser. Det var langt å ga og mange vann å passe. Denne jobben hadde han ved siden av at han var sagmester, og jordvei hadde han jo også å passe. Men, mormor og barna måtte henge i. Min mor fortalte at hun og hennes søster ofte måtte gå. De hadde nok greie på vannstanden enda de bare var 8 - 10 år. For denne jobben fikk min morfar en busserull og et par halvsåler om sommeren. Barna fikk intet. Det var ikke slik den gang at barn skulle ha betalt for noe. Det var om sommeren det var trafikk ved bruket, og det var mye slags arbeide. Det var litt av hvert av planker og materialer, og disse skulle til Lillestrøm. Og det var i denne rute lasteprammene bruktes. De ble trukket av en dampbåt som het "Gan". De hadde gjerne to prammer etter seg, og det gikk ikke fort. Skulle vi en tur til Oslo eller Lillestrøm fikk vi være med. Vi nøt virkelig en slik tur, vi tenkte ikke så mye på tiden den gang. Båten gikk gjerne kl. 6 om morgenen. Den var lasten om natten hvis det hastet, eller dagen før. Så kom vi til Lillestrøm utpå dagen. Mens båten ble losset gikk vi og gjorde noen innkjøp. Lasting og lossing foregikk med handkraft. Man spente en polstret pute på skulderen, plasserte plankene på den og løp på en smal klopp i land. I dag når jeg tenker tilbake var det helt umenneskelig Men, den gang var det slik. Alle godtok det og da var jo alt i orden. Jeg kan så vidt huske kullbrenningen. Det finns vel enda tomter igjen etter dem ved Kullbunnen, et sted like ved sagbruket. Min morfar hadde mile. Min mor fortalte at hun og hennes

søster var med og hjalp ham med å "reise" og "rive". Dessverre husker jeg ikke lenger hennes beretning om fremgangsmåten, men det ble benyttet bakhon, bar og litt jord. Granbaret ble hugget av trærne med store ljåer. Det var nok ikke så bra for skogen. Når mila var reist måtte den passes på dag og natt, hvor lenge vet jeg ikke, kanskje ca. en uke ? De lå i kullhytta. Når tiden var inne ble mila revet. Når kullene var kalde ble de lagt i sekker. Jeg husker de som kjørte kull godt, de lignet feiere. Og så bruke de hekkevogner og lesset så lassene ble høye som hus. .De kjørte helt til Kristiania og leverte og leverte blant annet til gullsmedene. Det fortelles om en av kjørerne som begynte å høre så lite. En gang

han var i byen med lass, gikk han til lege. Han ble grundig undersøkt. Da legen var ferdig sa han:"Du har brukt ørene dine til å lagre kull i. Jeg har gravd ut et helt lass, så nå er nok hørselen i orden. Mannen ble gammel, og det var visstnok ikke noe å si på hørselen siden. Om vinteren laget mor og vi barna esker av spon, som ble levert til Gan og sendt til byen. Eskene ble brukt på apotekene. Fremgangsmåten var nokså innviklet. En gammel mann stod i hvilehytta til bruket. Han hadde en maskin som hugget bunn og lokk til eskene. En annen kløyvet fliser til det som skulle omkring. Vi hentet gjerne heim 1000 av hvert. Først ble flisa lagt til tørk og limpotta gjort klar. Den stod for det meste på

komfyren. Vi limte først eskene og satte klyper på, så lokkene. Alt måtte ligge til tørk natten over. Så skulle de pusses, lokkene sette på, opptelles, legges i sekker og bringes frem. Fortjenesten var kr. 2.50 for 1000 stk.. Det var i våre dager en ynkelig betaling, men på 60 år hender mye. Vi var glade som det var. Vi arbeidet sammen, en god mor og far. Min mor var en god forteller, og der ved arbeidsbordet fikk vi mange fortellinger fra hennes barndom. Hennes slekt hadde vært i Dalen i flere generasjoner. Og jeg vil forsøke å gjenfortelle noen av hennes ting. Mor fortalte om da konsul Egeberg rådde i Dalen. Hun husket ham godt.

Gansbruket tidlig i 1880-årå, da sagbruket var ganske nybygd, med trerenne for vatnet til drift av turbinen.

Flishuset med den høge pipa var ikke bygd ennå. I Gansåa til høgre stod fortsatt de gamle vasssagene. Kilde: Fet Bygdebok.

Gansbruket sett fra øst, med Brågården på andre siden av Gansvika. I forgrunnen ligger plankestabler, i vika ligger

tømmer. I forgrunnen var det flere kullmiler. Fotoet er fra 1908. Kilde: Fet Bygdebok


25

Han likte lek og moro og ville gjerne ha fest omkring seg. Om vinteren var det ofte kanefart på Gan i hans dage. Da var flere av Dalens folk og noen av hans slektninger til stede. De akte ned den gamle alle med fakler i hendene. En hest trakk kjelkene opp igjen. Det var jubel og moro. Konsulen bodde i hovedbygningen på Gan. Han stod ved vinduet og moret seg storartet. Når akingen var overstått tok man gjerne en kjøretur rundt om. Og siden var det ball. Det var en mann fra Dalen som spilte fiolin for dem: han var født med musikkens nådegave, hans sønn likedan, og jeg håper at etterkommerne er like flinke. (Musikerne var Hans Kilde og hans sønn, Hans.) Dette var altså konsulens fest. rett som det var samlet han noen om seg Han gikk ofte på besøk i hjemmene. En gang kom han til mors hjem. Min mormor trakterte med kaffe, og han syntes det var en koselig stund. Hun fikk et bilde av ham, og det hang i stua som lenge jeg kan huske. Mormor syntes det var slik ære at hun gjemte koppen han hadde drukket av. I 1904 begynte arbeidet på "Linna", veien fra Fjeldsrud til Solhaug. Det var en stor tid. Nå skulle det ble slutt på berg og dal hvor mang en hest slet seg fordervet. Til dette arbeidet kom mange folk fra Solør og Sverige og andre steder. Det var flinke folk. Fjell ble skutt ut og broer bygd. I de dager ble bare håndkraft brukt. Det tok lang tid å borre ett hull. Det satt en mann og snudde boret, og to mann med hver sin slegge slo. Det var å passe takten for stakkars den som fikk en slag av sleggen. Dype skulle hullene være Det var ikke noe elektrisk tenning, så når basen hadde tent lunta, var det å fly i dekning så fort som mulig. Det ble svære steinmasser. Og så var det å slå til pukkstein. Jeg synes jeg ser det enda. En mann satt på en sekk og slo hele dagen.. Så når jeg har ferdes den veien, har jeg tenkt på blod og svette. Det tok tid før veien ble ferdig, men veien ble både god og bred etter datidens krav. Det var jo ikke biler den gang, både folk og fe tok det roligere. Nå er jo trafikken

enorm. Veien er utbedret mange ganger. Så kom et år somjeg minnes så lenge jeg lever, 1905. Jeg hadde lenge hørt de voksne prate og jeg stavet og så gjennom litt i avisene. Men en dag fikk far et mystisk brev. Han ble alvorlig, mor gråt. Og en morgen i grålysningen måtte han gå. Han reiste til Ørje på grensevakt. Det var alvorlig. Det var førte gang jeg hørte ordet krig, og det skulle dessverre ikke bli den siste. Jeg var bare 8 år gammel. For mor var det hårdt å se ham gå. Hele neste natt hørte vi hestetramp og kjøring på veiene. Det var hestene fra gårdene omkring og fra Enebakkneset og Båstad som skulle leveres. Heldigvis gikk det bra, og etter den tid begynte tidene å bli bedre.

Årene gikk stille og rolige. Det var ingen kamp verken i arbeid eller politikk. Vi hadde bra skole og det gikk fint på alle vis. Mine første kunnskaper fikk jeg på Sand skole hvor jeg begynte i 1904. Vi hadde gode lærere, og jeg må tenke på dem av og til. Håndarbeid hadde vi også, og så var det veldig morsomt og lærerikt. Hvem husker ikke elskelige frk. Steffensen ? (Martha Steffensen fra Blæsa ? Gamle Sand skole ble nedlagt i 1918).

Dalen kapell husker jeg ble bygget. I lenger tid var det arbeid med det i kvinneforeningen og basarer. Tenk, vi skulle få kirke ! En passende tomt var gitt og forberedelsene begynte. Det ble gravd ut og stein ble kjørt frem til grunnmuren. Endelig, sa gamle folk, så det hadde vært lenge i gjerde. Og så en vakker dag stod kapellet der. Jeg husker også innvielsen og prestene med biskop Bano i spissen kom i samlet tropp fra Gan til kapellet. Min far var den første ringeren i kapellet, og min mor hadde rengjøringen. ( Sofie og Olai Hovelsen, bodde i Dammen).Det var mye slit. Det var ikke innlagt vann i kapellet. Det måtte hun bære med seg. Etter en gudstjeneste holdt hun på i flere dager for å få den pent igjen. Og om vinteren var det også fyring. Det var preken hver sjette søndag den gangen. Jeg har mange ganger båret døpevann dit. Jo, Dalens

folk ble glad i sin kirke, og i min ungdom var det fullsatt bestandig. Det var mer kirkegang den tid. De som kunne komme fra måtte gå. Det var skikken. Det gjorde heller ikke noe om veien var lang. En kunne jo gå inn til en bekjent eller slektning og hvile og få en kopp kaffe.

I mors barndomshjem var vi barn ofte. Vi lekte og utforsket terrenget. I skogen var det moro å leke. Ovenfor huset var det en stor haug eller topp som kaltes Borhaugen. Jeg må nesten si at det var et historisk sted. det er blitt fortalt at den svenske oberst Gan besatte Dalen i 1718 med sine tropper og lagde en befestning på haugen. Vi kunne se at den var gravd ut til befestning. Og hvis den ikke er rørt den siste 60 år, så kan det sees enda. Obersten tok inn på Gan med sine tropper. Antagelig har stedet fått navn etter ham. Gan trakk seg siden over elven og tok Enebakkveien fatt til Egebergsletta. De forsterkningene han ventet på kom ikke, og hans hær ble oppløst. Det er slik jeg har hørt det.

Det var så koselig der i mormors hus med skogen og haugen like ved. Stedet hadde vært flere generasjoner i slekten. Men, jeg vil allikevel fortelle litt om hva min mormor og mor hadde å fortelle. De var gode fortellere og jeg har god hukommelse.

I Ilebekk var det en veldig stor ile eller oppkomme. Det ble gravd ut og vannledning lagt til Gan. Det blir vannpost ved Auten og i enden av Brubakken. (ved foten av den gamle alleen opp til Gan).Her kunne vi gå og hente drikkevann. Før i tiden brukte vi det vannet som kuene badet i.(kuene gikk ut i Sagdammen og stod der når det ble for varmt).

Og en pen dag ble tøyet dratt opp på lemmer og skrubbet med såpe

Men, jeg hørte aldri at noen ble syke av det. Denne vannforsyningen gjalt for oss som bodde nærmest. Gårdene omkring hadde sine brønner og bekker. Om vinteren var det kledsskylling på Sagdammen. Man hørte banketreene på en kilometers avstand. Om kledsvask i gamle dager fortalte en gammel kone meg følgende: Gårder som lå et stykke fra


26

vassdrag hadde ikke bestandig rikelig med vann. Det måtte spares på til folk og dyr. Når det led ut på våren og tøvær satte inn, ble alle de kar og dunker man hadde satt under takdryppet. Når det var samlet tilstrekkelig ble tøyet lagt i vann. Det var gjerne en hel masse fra hele vinteren. Lut ble lagt av bjerkeaske, kokt og silt oppe i et stort kar. Såpe ble kokt av avfall av slakting og husholdning. Alt ble tatt vare på. Det ble fin såpe. Man brukte dusken på enden av en kuhale. Så ble storgryta hengt i peisen og fyrt opp under. Tøyet ble lagt oppi og kokt vel og lenge. Så tilbake til karrene med lutvann over. Det kaltes bøik. Dagen etter ble det vridd opp. Så var det å dra eller kjøre til dammen for å skylle. En solid krakk var brakt med. Banketreet ble tatt fram Tøyet var sterkt den tid, lintøy og strie. Så var det hjem. Var det sol ble det hengt ut, ellers ble det lagt på låven. Var det så langt på våren at bakken var grønn, ble det lagt på bleik. Lange vever så en ofte ligge til bleiking. Rulling ble foretatt med en kasse med stein i. Tøyet ble rullet rundt to ruller, kassen satt oppå hvoretter man skjøv den fram og tilbake. Etter det ble brukt mangle, en fjel og en rull som tøyet var viklet rundt og så skjøvet fram og tilbake. Strykejern fantes jo også med bolter som ble varmet i peisen eller komfyren. Det var også helstøpte jern til å vare oppe på komfyren. Til høytidene skulle det gjøres rent over alt - helst sandskures. Når dette var gjort var det deilig å leve selv om armer og bein verket. Vi hadde også være hyggestunder ved bruket, ikke bare slit ! Lasteprammene trukket av dampbåten "Gan" gikk en søndag om sommeren lysttur med oss. En gang kan jeg huske vi var i Fet kirke. Vi var så fine alle og gikk i flokk og følge fra bryggen og opp til kirken. Det var høytid over dagen. Ved Sandstangen var vi også. Disse turene ble satt veldig pris på. Jeg håper at det lever folk som husker det enda. Frelsesarmeen fra Lillestrøm hadde om sommeren ofte turer til

Dalen med båt. Og da kom mange folk, og stedets folk samlet seg også. Og den tid syntes jeg det var pent vær bestandig. Armeen hadde så fin musikk og sang, og vi hørte den over hele Dalen. Og vi hadde med kaffe og spiste. Vi traff kjente og vi koste oss. Så vi syntes det var fin avveksling. I 1912 ble Dalheim bygget. Det var ungdomslokale, men det var møter av alle slag der. Og basarer ikke å forglemme. Vi hadde lirekassemennene som dro fra gård til gård bygden igjennom. Jo da, vi klarte oss godt som det var. Dalheim var et fint sted for de unge især. Et samlingssted. Da jeg var barn var ikke det elektriske kommet enda. Vi hadde parafinlampe, men vi greide det vi skulle om kvelden allikevel. Sydde, strikket og gjorde lekser. Nå kommer jeg igjen bort i underholdning. Det var kommet en reisende til bygda en dag. Han hadde en fonograf med seg, en forløper til grammofonen, men den hadde ruller, ikke plater. Han slo opp plakater om at han kom til skolehuset en kveld. 10 øre i entre. Det ble fullt av folk. Mange hadde gått halve milen for å høre dette her. Og vi satt og hørte "konen med eggene", "Romerbadet" og mange flere, og vi var fulle av beundring over fenomenet. Vi snakket om det i lange tider. Jeg må også fortelle om den første bilen jeg så. Jeg tror det var i 1904. Vi ble så redde. En gutt kom kjørende. Da han fikk se bilen, kastet han tømmene og stakk til skogs Hesten stod rolig og åt grass på veikantn mens bilen gikk forbi. Dette er over 60 år siden, og nå er det ikke plass for hesten på veiene lenger. Vi må fort fram i våre dager og utviklingen kommer en jo ikke forbi. Det var en halv mils vei til handelsmannen og posthus. Det var oftest en gang hver fjortende da vi gikk og handlet og hentet post, og da måte vi ta med for hele grenda. Det var telefon på Gan og posthuset. Nå må jeg igjen komme med en erindring fra mor. Da hun var barn måtte man het til Fetsund for å sende og hente post. Og ingen telefon. Mor

var 11 år. Hennes far kom hjem en kveld og sa at hun måtte gå til Fetsund og hente og samtidig levere post. Dette var for sjefen på bruket.(Egeberg hadde bestyrer for sine eiendommer, og han bodde på Gan gård). Barn hadde ingen vilje den gang. Kl. 5 neste morgen ble hun vekket. Posten hun skulle ha med seg ble godt pakket i et knyte. Så stod hun klar med knytet i en hånd. I den andre hadde hun også et knyte som bestod av potetlompe og en klump brunt sukker. Og så bar det av sted den gamle veien bakke opp og bakke ned, en barbeint unge på 11 år. Hun fortalte siden at hun løp det meste av veien. Hun kom da fram og fikk greid dette og fikk også med noe utover, godt innpakket, og mange formaninger fra stasjonsmesteren om forsiktighet. Da hun gikk hjem ble hun så trett. Og et sted i nærheten av kirken satte hun seg. Det var lite folk i veien, og hun spiste sin niste og begynte å gå videre. Men, så møtte hun en mann i karjol. Han så så fin ut syntes hun. Han stanset og spurte hvor hun var fra og hvor gammel. "Gansdalen og ellve år". "Og hva gjør en slik liten kropp på landeveien ?" Mor svarte: "Jeg har hentet post for fullmektiga". "Hvor mye fikk du for det?" Han hørtes arg ut i målet sa mor, så hun turde ikke å si at hun ikke hadde fått noe. Så svaret ble slik: "En lompe og brunsukker av mor". "Nå ja, se her har du to skilling ( ca. 7 øre) og hils fullemktiga og si at neste gang kan han gå selv og ikke sende unger. "Ja takk", sa mor og neiet. Og så løp hun. Hun hørte latterens hans etter seg et langt stykke. Langt ut på ettermiddagen kom hun hjem og fortalte om sine opplevelser. Siden ble det oppklart at det nok var "Køla-Polsen" hun hadde truffet. Han var ung den gang, en real kar. men full av liv og moro. Men hun slapp å gå med posten siden. Frem og tilbake veien til Fetsund er nok ca. 3 mil. Dette var hennes historie om postforbindelse. Man har lett for å snakke om "de gode, gamle dage", men vi har det nok mye bedre nå. Nærmeste doktor var i Lillestrøm. Han hadde kontortid


27

en gang i uka i Fetsund. En kan nok tenke seg hvordan det var, ingen sykekasse og den som ikke hadde hest og orket å gå den lange vei fra Dalen, det ble kostbart og kontanter var det jo lite av selv om vi syntes vi hadde det bra. Så var det til Lillestrøm på apotek. Alt tok sin tid. Jordmoren bodde også ved Fetsund, og den gamle vei med bakke opp og bakke ned har nok slitt på mang en hest. Ofte var verdensborgeren ankommet og det er nok mange i min alder som har greid seg med annen hjelp. Det ble betandig hentet en kone som forstod seg på den slags ting, og alt gikk bra. Min mormor fortalte at i hennes unge år hendte det at man fikk doktor fra Høland. Om vinteren ble han hentet i spisslede. Sommertid hendte det at han kom skogsveien, ridende på sin hest. Når lege ble budsendt var det gjerne flere han besøkte samtidig. Og det måtte nesten stå om livet før man sendte bud etter ham. Legg merke til at dette var for 60-65 år siden. Dalen er jo som en by i dag. Intet mangler. Det var ikke så bra å være fattig for 60-70 år siden, men folk var snille mot hverandre og hjalp så godt de kunne. Jeg husker godt en gammel mann som gikk og solgte sopelimer. (Ola Moen, f. ca. 1830). De var riktig fine, bundet sammen med vidjer. Han kom med en stor bør på ryggen Det var 10 øre limen. Ved siden av fikk han gjerne et brød eller noe annen mat. Og en kopp kaffe på kjøpet selvfølgelig. Han eide et lite hus hvor han og hans søster bodde. De var glade og fornøyde bestandig. Og så var det "Martin baker" som kom hver jul for å få litt i sekken. Han var en veldig pratsom fyr. Han fortalte de forunderligste ting. Vi likte å høre på ham, og en gang ba vi han fortelle om sin tid som baker. Det hørte nok en fjern fortid til, men jeg gjengir det: Han sa han hadde mel,vann og gjær og litt salt i en stod trebalje. Så vasket han føttene og gikk oppi og eltet med beina. Så formet han brødene og stekte dem i en stor murovn. Og det, sa han, var det beste brødet både i Sørumsand og Fet. Han

tilbrakte sine siste år på pleiehjemmet i Fet Sang hadde han bestandig vært glad i. Og vi hørte ofte at han sang på sine vandringer. Så var det "Lesar-Jens". Han var nok allerede borte da jeg kom til verden, men mors faster har fortalt meg en historie om ham. Hun døde da jeg var 7 år gammel men jeg husker godt. Altså, hun gikk en tur i havneskogen. Som hun gikk der og nynnet for seg selv, så hun en naken skikkelse, som satt på en tue med en bok på fanget Hun kjent ham straks. Hun ble rent fælen. "Ta det med ro", sa han."Jeg bare gjør meg ren". Og da hun så seg omkring så hun at klærne hans lå over en maurtue. "Ja", sa hun. "Når du er ferdig så kom inn og få kaffe" Utpå dagen kom han inn med boka under armen. "Nå er jeg alene og kaffe skal smake", sa han Det var avlusing han hadde tatt. Det gikk en masse historier om ham. Han leste alt han kom over og kunne sitere fra store forfattere. Men fant han en gammel "Intelligenc-seddel", som var datidens avis,ble det pløyet igjennom fra først til sist Han gikk fra gård til gård i sine siste år. Han likte det best Han var også en grei nyhetskilde. Den gang var det dessverre enda noen av de eldste som ikke kunne lese og skrive., og det hendte sogar at Jens hjalp om det trengtes. Han var et menneske forut for sin tid. Han lærte seg selv å lese og skrive. Var han i nærheten av kirken, gikk han dit når det var preken. Like ved min mors hjem, på andre siden av Borgkollen, går terrenget stupbratt ned. Det lå en liten gård. (stedet het "Hullet" den gang, men er senere omdøpt til Fosseid. Det gmle ekteparet het Maren og Hans Hansen, født ca. 1850. Folk i Dalen fikk kornet sitt malt der). Der bodde et eldre ektepar, to snille, gode mennesker. Stedet lå like ved fossen. I flommen skyllet vannet helt inn mot inngangen. den ble senere flyttet til andre siden. Oppe i fossen stod kvernhuset. hvor mannen var møller i sine unge dager. Ovenfor var dammen. Men, alt er nå for lengst borte. det er samme vassdrag som gikk til sagbruket, og man mener at

hvis det følges kan man komme helt inn i Sverige. I gamle dager var flere dammer som jeg har nevnt før. Men nå er vel demningene borte. De behøves ikke mer. Og skogsveien er igjengrodd: ingen går tur mer, bare haster av sted i bil. Det er bra å kjenne veiene. Jeg sier: Kjenn dine skoger, dine vann, din natur, gå tur ! Tilbake til fortiden. Gubben yndet å fortelle historier fra sin tid i kvernhuset. Mor og hennes søster gikk ofte dit for å høre han fortelle. Det var som oftest spøkelseshistorier, om dette og hint.. Jeg husker dem også, disse to, men de var gamle da. Han hadde en snill, gammel hest som han kjørte mye etter veien med. Og hvis det falt seg slik fikk vi bestandig sitte på. "Fortell noe morsomt da", sa vi til ham, og det var aldri nei i hans munn. Jeg får gjengi en slik uskyldig skrøne: En gang hadde han kjørt over Grønland. Mye snø og veldig kaldt og full sleden med unger. Men, er det mange unger på Grønland, undres vi. Jo da, unger var det nok av over alt, sa han. Senere skjønte vi at det var i Kristiania han hadde vært. (Grønlands torv).Han var også nattvakt på bruket. Og lørdag kveld pleide ungdommene å besøke ham. Det var i hvilehytta han var mellom sine runder. Vi var for små til å få lov til å gå dit. Og den var han hende ikke for våre ører det som ble servert. Da de ikke lenger klarte sin jordvei alene, flyttet de til sin sønn i Lillestrøm, som var overlærer ved en skole i Oslo.(Karl Hansen, Sofienberg skole). Han gikk ofte turer omkring i gatene, alltid med en flokk barn omkring seg. Hans fortellinger stammet alltid fra barndommens dal. Han var full av historier bestandig. Han burde ha vært eventyrforfatter. I hvert fall var han og kona veldig barnekjære. De hadde bestandig tid også til å høre på de minste. Når jeg nevner disse gamle må jeg også fortelle litt om min mors onkel. Han var en original, og han lever på folkemunnen enda. Han var født omkring 1845 i Båstad. Han var ingen jordbruker, men gikk i skomakerlære. Kjent var han av hvert menneske fra Trøgstad til Båstad.


28

Gammelt kart over Gansdalen. Stedet Dammen ligger rett øst for gården Gan.


29

Han hadde sitt faste tilholdssted hos mormor i mange år: Han hørte Gansdalen til Han fartet ofte fra gård til gård. Når han var ferdig et sted ble han hentet til neste, han, symaskinen og lestesekken. En urolig krabat var han. Hvis han fikk lyst på en bytur, gikk han med en gang, og passet det ikke med tog, tok han beina fatt. Hvis han ikke stoppet i Lillestrøm gikk han videre til Kristiania. Helst om natta gikk ha. Da var det lettest å gå, sa han. Så var han kan hende et par dager i byen, og ferden gikk på samme måte tilbake. Alle var glade i ham, og kom han innom fikk han mat og en sent å sove i. En god forteller var han også, og rundt hans arbeidskrakk var det alltid tilhørere. Han fortalte at 18 år gammel reiste han til Amerika. Det var seilbåt i de dage. Man var tre måneder på veien, og måtte ha mat og sengetøy med. det var nok ikke så bra. Det var mye sykdom på overfarten, og det ble også født to barn. Da de kom til Amerika ble båten gjort ren. Han på sin side kastet alt han ikke hadde brukt for i sjøen og gikk i land med en liten håndkoffert (vadsekk). Agenter var møtt fram for å kapre arbeidere. Dem gikk han utenom. Han ville se byen først. Lykken stod ham bi. En dame kom bort til ham og spurte på et slags svensk om han var skandinav. Fruen var opprådd for barnepike. Om han kunne påta seg det ? Hun hadde tre barn Han skulle få mat og husly, og hun skulle lære ham engelsk. Det var jo ikke annet å gjøre enn å slå til. Han ble der i et år og var nok en dugelig barnevakt. Dette var hans første jobb i den nye verden. Og nå skulle han klare seg selv. det ble de store skoger som trakk han til seg. Det var skogen om vinteren og en eller annen by om sommeren. Han reiste Amerika rundt. Der hvor Chicago nå ligger eide han flere tomter. Men, han var en dårlig forretningsmann, sparte skillingen, men lot daleren gå. Lengselen til Norge tok ham. Han kvittet seg med alt og dro heim. Alle hans gjøremål kan ikke fortelles. Men over i Amerika var han 7 ganger. Og jeg er sikker på at noen eldre fremdeles husker hans

fortellinger fra Amerika. Han var en veldig gløgg mann og fulgte godt med i sin tid. Ja, han var forut for sin tid. Jeg tar det med for han regnet Gansdalen for sitt hjem, selv om han for hit og dit. Ved siden av skomakeryrket greide han også andre ting. Hvis han var på et sted hvor husmoren gjerne ville ut på en reise eller lignende, da overtok han stellet alene. Lagde mat og stelte barna. Gjorde det som huset krevde. Og stod en kone i beit for å få sydd en kjole eller noe til seg og barna, gikk hun til ham, og det ble gjort i en fei. Han hadde jo symaskin og de var sjeldne den tid. Det kan ikke oppregnes alt han foretok seg. Han gikk gjerne opp til et tjern i skogen og badet. Så vasket han skjorta og satte den våt på seg. "Det er "Knups vannkur", sa han. Jeg hørte aldri han var syk. Han ville helst stå ute og vaske seg om vinteren også Og han snakket mye om sunnhet. Han døde vel 80 år gammel og ligger begravd i Båstad. Ungkar var han all sin dag. Ja, dette var historien og "Verdens-skomakeren"(født 1851). Barndomshjemmet: Årene der var lykkelige. Jeg kom i kontakt med jorden og skogen. Og vi barna fulgte nøye med på alt, og etter som vi ble sterke nok måtte vi rekke en hjelpende hånd over alt. Om vinteren var det tømmerhugst og kjøring. Det var et stort tjern nedenfor husene våre. Dit ble tømmeret kjørt fram og lagt tett sammen på isen. Når alt var kjørt dit ble det lagt lenk omkring, det vil si at man la stokkene rundt og bant sammen. Det var hugget huller i enden av stokkene, og man bant dem så sammen med vidjer. Når våren kom, og vannet ble isfritt, begynte fløtingen. Det var spennende. Robåten foran lenken. Så var det å ro, ro, ro… Det gikk ikke fort men det var ingen annen måte å gjøre det på. Nederst i tjernet ved Jordsdammen gikk det en bred renne av tre. Så ble vannet satt på og en og en stokk ble sluppet. Det var mange mann om arbeidet, og det gikk med bulder og brak. Neste dam var Kvernhusdammen, en renne til og så var det en smal å. Der var dt å løpe langs bredden og stikke og skyve så

ikke stokkene hang seg opp. Det var ikke langt stykke til elven. De fleste mannfolk i Dalen var med i fløtingen, og jeg tror de likte dette arbeidet også. Min far kom ofte dyvåt heim om kvelden. Han hadde plumpet uti, men tid til å skifte var det ikke. Klærne satt på dagen ut. Når tømmerstokkene nådde elva ble de slept av en dampbåt til bruket. Noe av tømmeret ble også kjørt direkte fram. Og når alt var klart ved bruket begynte sagbladene i hvine. Det var travle dager i Dalen i e dager. Nå er det borte alt som minner om "forna dar" Jeg har en historie om min farfar som er så god at jeg tar den med. Han skulle gå til handelsmannen og veien han gikk førte over Jordsdammen med trekledning, åpen luke og trerenne. Han skulle hoppe over, men beregnet feil og falt i renna som gikk full av vann. Det bar nedover ca. 50 meter. Så ble han kastet opp på noen steiner. Han var vel den gang ca. 70 år. Så kravlet han seg opp til kledningen igjen, tok av seg alle klærne og la dem utover til tørk. Det var solskinn og fint vær så han la seg til å sove .Så gikk han videre til Gan Handelsforening Det var langt å gå, så han ble lenge borte den dagen. Han var veldig sterk. Når han gikk i skogen etter ved, kom han som regel bærende med en stod stokk på skulderen. Stedet lå svært avsides. Det var ikke vei dit unntatt om vinteren. Om sommer brukte vi båt i tjernet. Min far ryddet vei over skogen, en gangsti. det ble snarvei over til storveien (ved Bjerkefløtten) som gikk gjennom bygda. Når vi gikk gjennom skogen hendte det at vi så både elg, hare og rev. Det var mye storfugl den gang. De var fredet i disse skogene. En gang jeg var oppe i skogen kom jeg for nære et rede til en røy. Det fløy rett i hodet på meg. jeg skreik og løp. Den gikk straks tilbake til ungene. Siden passet jeg meg for å komme for nær. Butikken var noe for seg selv. Når vi gikk dit tok vi niste med - 1/2 mils vei. Jeg synes enda at jeg kjenner lukten av det hele. Tøyrullene i hyllene, blikkspann og


30

kanner hang under taket. Seleredskap, hestesko, annet skotøy, lær , sildetønner og parafin-tønner stod side om side. Matvarer, ost, smør og mye mer. Det var koselig i den butikken. Vi kunne stå eller sitte og vente på tur i flere timer. Og så hadde vi postkontoret på innsiden av disken. Så vi fikk kanskje litt post og en avis med oss hjem. I tjernet (Vinlandstjernet) hadde far robåt. Han stelte pent med den. Han hadde bygget den selv. Vi barna var med i skogen og fant båtband som var vokst ferdig til bruk fra naturens side. Han behøvde bare å hugge til litt her of der. Så la han bordene han skulle bruke til bløt i en renne. De måtte være bøyelige Så la han den ene bordgangen litt utenpå den andre og klinket fast med nagler som var håndsmidde. Det ble en fin bått med grønn esing. Det andre var tjærebredd. Tjæren brente han selv. Jeg har vært med på det også. Først spikket han en masse tyristikker. Så hadde han to gamle, store jerngryter. I disse la han tyristikkene. Så hadde han en fjellkløft han murte grytene inn i. Det var avløp fra ene siden med et jernrør stukket inn under gryten. Så plasserte han et spann under, og så var det å lage et bål over grytene og hlde varmen ved like. Når det ble varmt nok begynte tjæren å dryppe. Det forstås at grytene var satt med bunnen opp, og man måtte være nøye med muringen så det ble tett omkring. Og båten ble skrapet, gjort ren og tjærebredd så den skinte. Det var om våren far gjorde dette arbeidet når tømmerfløtingen var over. Så kom våronn med mye arbeid. Det var å henge i fra morgen til kveld for oss alle. Det hendte om kvelden at vi barna fikk ro ut og fiske, og fikk vi noe gjedde, abbor eller mort, var det jo stas. Når våronna var over måtte far til bruket, og mor og vi barna ble igjen alene om alt strevet. Min mor var også et kraftig menneske. Jeg antar at jordveien var ca. 40 mål. Vi gjorde hva vi kunne alle., men det var hun og min eldste bror som svingte ljåene. Det var å bruke håndkraft. Jordveien var langstrakt

og tungvint. Vi bar i hus alt. Og i skuronna meiet hun og vi andre tok opp. Vi sneiset og rauket etter som det passet. Hun hadde mange dyr å passe, og huset skulle holdes pent og i orden. Og vi barna passet bestandig våre lekser. Om høsten tok far seg tid til å treske. Jeg husker enda at han brukte sliur, et redskap bestående av to stokker bundet sammen med en vidje. Han la kornbandene i ring med toppene inn mot midten. Så gikk han rundt og slo og slo til alt kornet hadde falt ut. Så ristet han halmen av. Han brukte så et sold og ristet kornet ut Til slutt kastet han med en skuffe kornet mot låveveggen. Da var det visst rent Det siste år hadde vi treskemaskin. Far var en allsidig arbeidsmann. Han var aldri ledig. Hadde han en ledig stund var han opptatt. Jeg vil nevne noe. Han laget kjørell, smørspann, kjerner og mye annet. Utallige er de ting som gikk fra hans hånd. Rare fortjenesten var det ikke. Ja, det var også de som "glemte" å betale. Det var mye arbeid på disse ting og vi barn måtte gå varsomt når han satte sammen et kar. Små trenagler som han lagde for hånd lå ferdige. Så satte han stavene ned i bunnen, stav ved stav, og naglet oppe og nede til karet stod der. Så la han bånd på, enten vidje som han hadde tvinnet selv eller han kjøpte båndjern Noen møbler lagde han også. Og så stelte han våre sko. Ved bruket ble det bygd lasteprammer. Dette var far med på. Han hadde slik interesse for alt som kunne bli til noe. Da han ble eldre, og han og mor ikke orket slitet lenger, flyttet de til Lillestrøm, hvor han bygget sitt eget, pene hus. Far døde tidlig. Min mor ble 87 år gammel. Foss Slipeskivefabrikk vil jeg også nevne. Den ble startet av brødrene K. C. og Anton Foss. De var oppfinnere og forut for sin tid. Det var mange av Dalens folk som hadde sitt arbeid der, særli de unge. De likte seg der og fortjenesten var etter den tid bra. De drev sin fabrikk med vannkraft. Vannet kom sydfra fra flere småtjern i skogen, som samlet ble til en å. Det gikk en trerenne med vann ned til fabrikken og en renne videre ned i

Øyeren. Under tømmerfløtingen ble stokkene sendt nedover denne lange renna. Ved utløpet ble de dratt fram til Egebergs Bruk. Min eldste bror arbeidet ved Foss og likte seg godt. Han ble født i 1895.


31

M7 2004

Idrettslagets aller yngste fotballspillere er alle født i 1997. Da de begynte på skolen høsten 2003, var det selvfølgelig at de skulle begynne å spille fotball også. Dette har ikke tidligere vært vanlig i DIL, du begynte aldri å spille fotball før utpå våren i 1. klasse. Vi var heldige å ha både trenere og lagleder på plass, så da fikk vi lov av styret til å starte opp. Vi startet med 14-15 spillere, både gutter og jenter, men etter hvert falt jentene i fra, så vi havnet på 9 gutter. Treningene ble flyttet inn i gymsalen, vi trente hver torsdag hele vinteren. Etter påske begynte vi å trene ute, det nærmet seg jo seriestart.......... Den aller første fotballkampen var kjempespennende, vi skulle spille treningskamp mot M8. Kampen gikk som den skulle, vi tapte med glans, men som gutta sa; ”- Dem går jo i 2. klasse da..........-” Den 12. mai, hadde vi vår aller første seriekamp på Fedrelandet, vi skulle spille mot Fet Rosa. Det var ikke måte på; kunstgress, ballbinge og

masse tilskuere, her var det bare å trå til............ Gjett om det var 8 stolte gutter som stilte opp utpå banen i sine gule og sorte drakter, vi som stod på sidelinja var også veldig spente. Kampen gikk kjempefint, når de først skjønte hva dommer’n mente for noe. Vi scoret 8 mål, og Fet scoret 12, men vi var like gla – vi hadde spilt vår første fotballkamp !!!!!!!!!!! Sesongen igjennom har gått veldig bra, vi bærer tydelig preg av å ha trent hele vinteren, slik at spillerne og de voksne har blitt kjent. Vi har vunnet de fleste kampene, men også måttet tåle å tape. Gutta har vært kjempeflinke, hele sesongen igjennom. Så og si 100% oppmøte på alle kamper og treninger, det er bra!!!!!!! Vi har også vært med på Dalheim Cup, det var kult – fikk medalje og diplom. Vi har spilt 18 kamper tilsammen med serie og cup- scoret 143 mål, og fått 85 mål i retur.

Jeg må få berømme alle foreldre, besteforeldre, tanter og onkler som har stilt opp på så og si hver eneste kamp for å støtte laget. Det er klart det er mye morsommere å spille når det er mange kjente som ser på. Vi har hatt følgende spillere denne sesongen: Andreas Sleipnæs, Helge Helmersen, Kevin Næss Karlsson, Tobias Johnsgård, Gunnar Lindrupsen, Henrik Wigernes, Arvind Wennberg, Oliver Jensen Bergan, Erlend Engebretsen Smith og Roy Duvier. Roy har ikke fått vært så mye med denne sesongen på grunn av skader, men kommer sterkere tilbake neste sesong. Trenere på laget er: Inghild og Hans Gunnar Sleipnæs. I skrivende stund tar vi en velfortjent juleferie, men starter opp igjen i midten av Januar 2005. Som lagleder vil jeg takke alle involverte på Dalen M7 for innsatsen denne sesongen, og gleder meg allerede til neste sesong.

Trude Engebretsen Smith, lagleder


32

A-lag damer, sesongen 2004 Fra januar startet treningene ute på Dalheim. Jentene har vist vilje og tæl, og har trent bra helt mot seriestart. Før treningene startet var vi på treningsleir i Danmark. Turen var meget bra både sportslig og sosialt. Jentene trente to økter om dagen, og vi spilte også to kamper der nede.

Serien: Vi startet veldig bra på årets serie, og vant de fleste av kampene før ferien, men havnet til slutt på en 8. plass. Alle har gjort en kjempeinnsats gjennom hele sesongen. Jeg må også nevne den sosiale delen av dette laget. Alle jentene

er meget sammensveiset, har humor og sprer glede. Vi avsluttet året med julebord og god mat hjemme hos treneren og kona.

Trener Bent Ekeli.

A-lag herrer, sesongen 2004 I sesongen 2004 har vi hatt en stall, når vi startet sesongen, på ca.27-28 spillere. Vi startet treningen i midten av januar med 2 treninger pr. uke. I snitt var det 21 spillere på treningene i løpet av vinteren. Det ble mindre folk på treningene når det ble grønt. Vi meldte på både ett 11 og et 7 lag. 7 laget trakk vi

etter noen kamper etter dårlig fremmøte. Vi klarte å samle 17 poeng og målforskjellen ble 33-60 i løpet av sesongen. Dette er en klar forbedring i forhold til sesongen 03, da det ble 0 poeng. Allikevel endte vi 4 sist i divisjonen, og rykker antagelgvis ned ifølge kretsen.

I sesongen fikk vi flere nye unge spillere som var med å forsterke laget, og vi trenger stadig flere spillere. Vi ønsker at det skal komme flere tilskuere på kampene, da vi synes at dette har vært for dårlig. Årets spiller ble Vegar Løvås.

Trener Odd Helge Bakken.

REMA 1000 Fetsund Gamle Fetvei 13 1900 FETSUND Tlf:63885980 Fax:63885981 Åpningstider: Man-fre:0900-2200 Lørdag: 0900-2000


34

Aerobic`en er tilbake!

Etter at jeg ga meg med aerobicen for om lag tre år siden har jeg blitt spurt av mange om jeg ikke vil starte opp igjen, og hver gang har jeg svart skaff en time, så skal jeg stille som trener. Og i midten av september fikk jeg en telefon : Hei dette er Grete Bjerke, onsdager klokken åtte, passer det? Og onsdager ble det!

Det har vært veldig mange som har møtt på timene denne høsten , vi har stort sett vært over 20 hver gang og aldri mindre enn 14. Jeg har kjørt en relativt hard kondisjonstime med 4 pulstopper og en styrkedel på slutten med hovedvekt på de store muskelgruppene i kroppen.

Og jeg er imponert over hvor mange spreke, sterke damer som finnes her i bygda. I skrivende stund er det snart jul og jeg vil dermed benytte anledningen til å ønske alle en riktig god jul og ett godt nytt år!

Janette Eriksen

Bak venstre: Camilla, Anne, Janette, Guri

Foran :Caroline, Kristine


35

Allidretten Leder / Trener Arne Johansen Hjelpetrenere Eva Beate Eriksen Mette Eriksen.

Vi har 26 barn i alderen 4 til 8 år med på våre treninger i år. Vi trener hver mandag fra klokken 1800 til 1900 i gymsalen på Dalen skole. Ønsker du å være med ring meg på telefon 90 07 57 20. Med hilsen Arne Johansen Herre trimmen. Leder / Trener Arne Johansen Vi er i år 18 stk. på herre trimmen som trener hver tirsdag i gymsalen på Dalen skole fra kl. 2030 til 2200. Ønsker du å være med ring meg på telefon 90 07 57 20. Med hilsen Arne Johansen

Barneidrett på Enebakkneset, høsten 2004 Det har i høst og så langt i vinter vært avholdt barneidrett på fotballbanen på Enebakkneset. Er det interessert så kan Monica Ulvatne eller Torild Johansen kontaktes

Bakerste rad: Martin, Gina, Kristine, Rune, Espen, Jon-Arild, Joacim Midten: Stine, Pernille, Camilla, Guro, Joacim, Daniel, Vilde, Rikke Første rad: Gustav, Truls, Markus Ikke tilstede: Nicolay, Kristine, Janis, Henrik


36

DIL-posten nr 1 - 2004

Documents

Transcript of DIL-posten nr 1 - 2004