Skogen av klør og tenner

Carrie Ryan

Skogen av klør og tenner

Oversatt av Jan Chr. Næss

Carrie RyanOriginalens tittel: The Forest of Hands and Teeth

Oversatt av Jan Chr. NæssText copyright © 2009 by Carrie Ryan

This translation is published by arrangement with Random HouseChildren’s Books, a division of Random House LLC.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-43465-61. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: © 2009 by Jonathan BarkatJacket design by Vikki Sheatsley

Sats: Type-it AS, Trondheim 2015Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i 10/14 pkt sabon og trykt på 70 g Enslux cream 1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

til jpsom ga meg verden

I

Moren min pleide å fortelle meg om havet. Hun sa at det varet sted der man ikke så annet enn vann så langt øyet rakk, ogat det var i konstant bevegelse, at det kom mot deg og trakkseg tilbake hele tiden. En gang viste hun meg et bilde og sa atdet var tipptippoldemoren min som sto i havet og var en litenjente. Det er mange år siden nå, og bildet ble borte i flammenefor lenge siden, men jeg husker det fortsatt. Det var falmet ogslitt. En liten jente omringet av tomhet.

I havfortellingene til moren min – som hun hadde arvet gjen-nom mange generasjoner med oldemødre – hørtes havet utsom vinden som rasler i trærne, og det fantes mennesker somkunne ri på vannet. En gang, da jeg var eldre og landsbyen ledav vannmangel, spurte jeg moren min hvordan det kunne haseg at våre egne kilder holdt på å tørke ut hvis det virkelig fan-tes så mye vann i verden? Hun sa at havet ikke var drikkevann– at vannet var fullt av salt.

Det var da jeg sluttet å tro på historiene hennes om ha-vet. Hvordan kunne det finnes så mye salt i universet, oghvordan kunne Gud tillate at det fantes så mye ubrukeligvann?

Men det hender at jeg står ved utkanten av Skogen av klørog tenner og kikker utover ødemarken som strekker seg i det

7

uendelige, og lurer på hvordan det hadde vært hvis det varvann, alt sammen. Jeg lukker øynene og lytter til vinden itrærne og forestiller meg en verden hvor det ikke finnes annetenn vann som lukker seg over hodet mitt.

Det ville ha vært en verden hvor De uhellige ikke fantes, ogheller ikke Skogen av klør og tenner.

Moren min stiller seg ofte ved siden av meg og skygger forøynene med hånden for å beskytte seg mot sollyset. Hun stir-rer forbi gjerdene og innover i trærne og kjerret for å se ettermannen sin.

Hun er den eneste som tror at han ikke har skiftet – at hanfortsatt vil vende hjem og være den samme mannen som dahan dro. Jeg ga opp alt håp om faren min for flere måneder si-den og gravde sorgen over å ha mistet ham så dypt inne i megat jeg greide å fortsette med livet som før. Nå hender det atjeg er redd når jeg går bort til utkanten av Skogen og ser overgjerdet. Jeg er redd for å se ham der sammen med de andre.Med fillete klær og slapp hud, den fæle, tryglende stønnelydenog fingrene som er helt blodige av å skrape mot metallgjer-dene.

Moren min finner håp i det at ingen har sett ham. Hverkveld ber hun til Gud om at han skal ha funnet en trygg lommeet sted, i en annen landsby som denne. At han har funnet entrygg havn et eller annet sted i den tjukke Skogen. Men alleandre har sluttet å håpe. Søstrene sier at landsbyen vår er densiste i hele verden.

Broren min, Jed, har begynt å melde seg frivillig til Vokter-patruljene som holder oppsyn med gjerdene. Jeg vet at han trordet samme som meg, nemlig at De uhellige har tatt faren vår,og at han håper han skal finne ham mens han er på patrulje,og rekke å drepe ham før moren vår ser hva som er skjedd medmannen hennes.

8

Det har hendt at folk i landsbyen har blitt gale av å se sinekjære blant De uhellige. Det var en dame – en mor – som bleså fra seg av å se sønnen sin bli smittet under en patruljeringat hun tente på seg selv og brente ned halve landsbyen. Detvar den brannen som ødela alle eiendelene til familien min dajeg var liten, og som ødela de siste forbindelsene våre til hvemvi var før Gjenkomsten. Men på det tidspunktet var det mesteuansett så falmet og ødelagt at det bare vekket fragmenter avgamle minner.

Jed og jeg fulgte godt med på moren vår nå, og hun fikkaldri lov til å gå bort til gjerdet alene. I begynnelsen hendte detat Beth, kona til Jed, var med og passet på. Men så ble hunsengeliggende med sin første graviditet, og nå er det bare Jedog meg.

Og så en dag kommer broren til Beth bort til meg mens jegskyller vasketøyet vårt i bekken som går fra den store elven.Harold og jeg har vært venner så langt tilbake jeg kan huske.Han er en av de få i landsbyen som er på min alder. Han rek-ker meg en bukett med markblomster i bytte mot de klissvåtelakenene, og så sitter vi og ser på det rennende vannet menshan vrir lakenene i kompliserte mønstre for å presse vannet utav dem.

«Hvordan går det med moren din?» spør han, for er det enting Harold er, så er det høflig.

Jeg bøyer hodet og vasker hendene i vannet. Jeg vet at jegburde komme meg hjem til henne, at jeg allerede har un-net meg selv for mye alenetid i dag, og at hun sikkert er be-gynt å vandre hvileløst frem og tilbake og se etter meg. Jeder ute på langpatrulje for å kontrollere ytterpostene, og mo-ren min liker å tilbringe ettermiddagene i nærheten av Sko-gen og se etter faren min. Jeg må være der for å beroligehenne, bare i tilfelle. For å holde henne vekk fra gjerdene hvis

9

hun ser ham. «Hun har fortsatt ikke gitt opp håpet,» sierjeg.

Harry lager en medfølende smattelyd med tungen. Både hanog jeg vet at det ikke er mye håp.

Hånden hans finner min under vannflaten og legger segoppå den. Jeg har i flere måneder vært klar over at dette komtil å skje. Jeg har sett hvordan han har begynt å se på meg,hvordan blikket hans har endret seg. Hvordan det er kommeten spenning inn i vennskapet vårt. Vi er ikke barn lenger, oghar ikke vært det på flere år.

«Mary, jeg …» Han nøler et øyeblikk. «Jeg lurte på om duville bli med meg på Høstfesten neste helg.»

Jeg ser ned på hendene våre i vannet. Jeg kjenner hvordanfingertuppene rynker seg i kulden, og huden hans føles somen myk pute. På Høstfesten er det tradisjon for at unge i gifte-ferdig alder erklærer sin kjærlighet til hverandre. Det er start-punktet for beileperioden, de korte vinterdagene da paret fin-ner ut om de egner seg for hverandre. Så, om våren, avsluttesbeilingen nesten bestandig med en ukelang feiring av bryllups-løfter og barnedåper som vi kaller Vigslevaken. Det er veldigsjelden at en beiling ikke fører frem. I landsbyen vår er ikkeekteskapet først og fremst et spørsmål om kjærlighet, men omforpliktelse.

Hvert år undrer jeg meg over alle parene som finner sam-men. Over hvordan de gamle barndomskameratene mine plut-selig finner en partner å binde seg til og starte en beiling med.Jeg har alltid gått ut fra at det samme ville skje med meg nårtiden var inne. At på grunn av den sykdommen som utryddetså mange av mine jevnaldrende da jeg var liten, ville det følesekstra viktig for oss å finne en partner når vi kom i gifteklaralder. Så viktig at de ville slite med å finne jenter som kunnevie livet sitt til Søstrene i stedet.

10

Jeg håpet til og med at jeg kanskje kunne være så heldig åfinne en som var mer en enn partner, at jeg ville finne kjærlig-heten sånn som moren og faren min gjorde.

Og likevel … selv om jeg har vært en av de få tilgjengeligejentene i de siste par årene, er det ingen som har valgt meg.

I de siste ukene nå har jeg måttet bruke all min tid på å taklekonsekvensene av at faren min ble borte utenfor gjerdene. Jeghar måttet takle fortvilelsen og sorgen til moren min. Min egensorg og mitt savn. Frem til nå har det ikke falt meg inn at jegkanskje ville bli den aller siste som ble bedt på Høstfesten.Eller at ingen ville gjøre krav på meg i det hele tatt.

Det er noe i meg som ikke klarer å la være å tenke på Travis,som er lillebroren til Harold. Det er hans oppmerksomhet jeghar prøvd å fange i hele sommer, det er hans vennskap jeg harvillet gjøre til noe annet og mer. Men han har aldri besvart dennesten usynlige og klønete flørtingen min.

Nå er det nesten som om Harry leser tankene mine, for hansier: «Travis tar Cassandra», og jeg kan ikke hjelpe for at jegføler meg hul og smålig og sur for at bestevenninnen min hargreid det jeg ikke greide. At hun klarte å fange oppmerksom-heten til Travis, og ikke jeg.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg tenker på hvordan det følessom om solen skinner i ansiktet til Travis når han smiler, og jegser inn i øynene til Harry og prøver å se det samme der. De ertross alt brødre, født med under ett års mellomrom. Men jegføler ikke annet enn trykket av huden hans under vannet.

I stedet for å svare smiler jeg litt, lettet over at noen endelighar bedt om meg, samtidig som jeg lurer på om det livslangevennskapet vårt kan vokse til noe annet i løpet av noen mørkevintermåneder med beiling.

Harry flirer og senker hodet mot meg, og det eneste jeggreier å tenke på, er at jeg aldri ville at Harry skulle bli den

11

første jeg kysset, og så – før leppene hans treffer mine – hørervi den.

Sirenen. Den er så gammel og blir så sjelden brukt for tidenat den knirker og hveser før lyden endelig vokser seg stor.

Blikket til Harry møter mitt. Ansiktet hans er bare en hårs-bredd unna.

«Har du hørt noe om noen øvelse i dag?» spør jeg.Han rister på hodet, og øynene hans er like store som mine

sikkert er. Faren hans er sjef for Vokterne, så han ville ha visstom en øvelse. Jeg reiser meg og skal til å spurte tilbake tillandsbyen. Det kribler i huden, og hjertet krøller seg sammeni en vond klump. Jeg klarer bare å tenke én ting: mor.

Harry griper meg i armen og trekker meg tilbake. «Viburde vente her,» sier han. «Det er tryggere. Tenk om de harbrutt seg gjennom gjerdene? Vi må finne en plattform.» Jegser skrekken som lyser ut av øynene hans. Fingrene hans gra-ver seg inn i håndleddet mitt, de klorer nesten i meg, men jegfortsetter å dytte ham unna og vri meg til jeg kommer megløs.

Jeg løper korteste vei opp haugen mot landsbyen i stedet forå følge den krokete stien. Det er så bratt at jeg må hale megopp etter greiner og kjerr. Idet jeg når opp til kanten, kasterjeg et blikk bakover og ser at Harry fortsatt står igjen nede vedvannkanten. Han har lagt hendene over øynene, som om hanikke orker å se på det som skjer her oppe. Munnen hans beve-ger seg, som om han roper etter meg, men jeg hører ikke an-net enn sirenen – den skjærende lyden etser seg inn i ørene ogfyller luften rundt meg.

Jeg har trent på den sirenen så lenge jeg har levd. Alleredefør jeg hadde lært å gå, visste jeg at den sirenen varslet død.Den betydde at gjerdene på en eller annen måte var brutt ned,og at De uhellige var blant oss. Den var et signal om å gripe til

12

våpen, komme seg opp på plattformene og trekke stigene opp– selv om det innebar å etterlate seg levende.

Da jeg var liten, pleide moren min å fortelle meg om hvor-dan sirenen i begynnelsen, da tipptippoldemoren hennes fort-satt var et barn, pleide å ule nesten hele tiden mens De uhelligeveltet inn over landsbyen. Men så hadde man greid å forsterkegjerdene, og de hadde dannet Vokterne, og med tiden haddeDe uhellige blitt færre og færre, sånn at det nå hadde gåttmange år uten at sirenen hadde ult, bortsett fra når det varøvelse. Jeg vet at jeg har opplevd inntrengninger, men jeg vetogså at jeg er ekstremt flink til å stenge ute minner som ikketjener noen hensikt. Jeg klarer fint å frykte De uhellige selvuten de minnene.

Jo nærmere jeg kommer landsbyen, desto saktere bevegerjeg meg. Jeg ser at plattformene oppe i trærne allerede er fulle.Noen har til og med trukket opp stigene allerede. Det er full-stendig kaos rundt meg. Mødre som haler på barn, gjenstan-der som hører hverdagen til, slengt omkring på bakken og igresset.

Og så stopper sirenen brått. Det blir fullstendig stille, og allestår som frosset fast. En baby begynner å gråte igjen, en skyglir foran solen. Og jeg ser en liten gruppe med Voktere somsleper noen mot Katedralen.

«Mor,» hvisker jeg, og inni meg raser hele verden sammen.For det er noe i meg som bare vet det. Som bare vet at jeg ikkeskulle ha somlet nede ved bekken med Harry, at jeg ikke burdeha latt ham holde meg i hånden mens moren min ventet på atjeg skulle følge henne til gjerdet.

Katedralen er en gammel steinbygning som ble bygd lengefør Gjenkomsten. Jeg går mot hovedinngangen med stiv ogrett rygg. Den kraftige tredøren er åpen, og naboene mineskritter til siden når de ser meg, men det er ingen som vil møte

13

blikket mitt. I utkanten av mengden hører jeg noen som mum-ler: «Hun gikk for nær gjerdet og nektet å la seg føre bort.»

Inne i kirken føles det som om steinmurene tapper varmenrett ut av dagen, og hårene på armene mine står rett opp. Deter halvmørkt der inne, og jeg ser Søstrene samlet rundt enkvinne som gråter og jamrer, men ikke er Uhellig. Moren minvisste bedre enn å gå for nær gjerdene – bort til De uhellige.Altfor mange landsbyboere er gått tapt på den måten. Hun måha sett faren min utenfor gjerdegrensen, og jeg lukker øynenemens smerten over å ha mistet ham skjærer gjennom kroppenmin på ny.

Jeg burde ha vært der sammen med henne.Jeg har lyst til å krølle meg sammen og skjule meg for alt

som har skjedd. Men i stedet går jeg bort til moren min og set-ter meg på kne og hviler hodet i fanget hennes og løfter en avhendene hennes og legger den i håret mitt.

Hvis jeg kunne koke mitt eget liv ned til det aller mest es-sensielle, ville det se slik ut: mitt hode i min mors fang, hen-dene hennes i håret mitt mens vi sitter foran peisen og hun for-teller meg historier fra tiden før Gjenkomsten. Historier somkvinnene i vår familie har overlevert gjennom slektsledd etterslektsledd.

Nå er hendene til moren min klebrige, og jeg vet at de erdekket med blod. Jeg lukker øynene for å slippe å se det, for åslippe å se hvor omfattende skadene er.

Moren min er roligere nå. Hendene hennes drar instinktivti håret mitt og løser opp pannetørkleet mitt. Hun vugger fremog tilbake og snakker så lavt at jeg ikke oppfatter hva hun sier.

Søstrene lar oss være i fred inntil videre. De klumper segsammen i hjørnet, med de fremste medlemmene av Vokterne– Lauget – og jeg vet at de avgjør mors skjebne. Hvis hun bareer blitt klort, kommer de til å holde henne under oppsikt, selv

14

om det er umulig å bli smittet på den måten. Men hvis hun erblitt bitt og dermed smittet av en av De uhellige, er det bare tomuligheter. Å drepe henne nå, eller fengsle henne til hun ven-der, og så skyve henne ut gjennom gjerdet. Hvis moren minfortsatt er ved sans og samling, kommer de til å la henne av-gjøre det selv.

Å dø en rask død og redde sin sjel, eller dra og eksistereblant De uhellige.

På skolen har vi lært at i den første tiden, rett etter Gjen-komsten, fikk ikke de som ble angrepet, dette valget. De bledrept nesten umiddelbart. Det var på den tiden det så ut til atde levende ville tape slaget, før situasjonen snudde seg.

Men så var det en Besmittet – en enke – som vendte seg tilSøstrene og ba om å få lov til å slå seg sammen med man-nen sin, ute i Skogen. Hun tryglet og argumenterte for at hunhadde rett til å holde sine ekteskapsløfter overfor den man-nen hun hadde valgt og elsket. De levende hadde da alleredegrunnlagt dette stedet og gjort oss så trygge og beskyttede somdet er mulig å være i en verden av Uhellige. Og enken haddeet meget godt poeng: Det eneste som virkelig skiller de levendefra De uhellige, er evnen til å velge, den frie viljen. Hun villeha frihet til å velge å være hos mannen sin. Søstrene argumen-terte mot Vokterne, men til syvende og sist er det Søstrene somhar det endelige ordet. De ble enige om at en Uhellig fra ellertil ikke ville utgjøre noen fare for samfunnet vårt. Og dermedble enken ført bort til gjerdet, der tre Voktere holdt hennefast til infeksjonen overmannet henne, og så skjøv de henne utgjennom porten rett før hun døde og kunne Gjenkomme somUhellig.

Jeg fatter ikke hvordan noen kunne overlate en gammeldame til en sånn skjebne. Men det er vel poenget med fri vilje,antar jeg.

15

II

Søstrene gir meg beskjed om å bli hos dem til broren min kom-mer hjem. Jed er fortsatt ikke tilbake fra vaktskiftet ute ved yt-terpostene. Søstrene har sendt en budbringer for å hente hamtilbake, men vi må regne med at det tar minst et døgn før haner her. Moren vår er antagelig borte før han rekker tilbake ogkan overtale henne til å velge annerledes.

Moren min har valgt å slå seg sammen med De uhellige. Ogjeg er ganske sikker på at broren min kommer til å gi meg skyl-den. Han kommer til å spørre hvorfor jeg lot henne ta det val-get på egen hånd, hvorfor jeg ikke tok ordet på hennes vegneog ba Vokterne om å drepe henne.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til ham.Det er en ganske sammensatt prosedyre når man overlater et

levende menneske til Skogen av klør og tenner. Det er mangeår siden Vokterne innså at man ikke kunne foreta overførin-gen for tidlig, for hvis man slipper et levende menneske ut dit,er vedkommende ikke annet enn føde for De uhellige. De for-tærer stakkaren hel, med skinn og bein, til det ikke er så myesom en rest igjen.

Samtidig er det altfor farlig å ta sjansen på å ha en Besmit-tet i landsbyen. Vokterne vil ikke ta sjansen på en Gjenkomstblant de levende, og det er vanskelig å forutsi akkurat når Den

16

smittede vil dø og vende. Det avhenger av hvor alvorlig bitteter. Med et enkelt lite bitt kan det gå flere dager før infeksjo-nen sprer seg og dreper offeret, mens et skikkelig blodig an-grep kan få offeret til å vende i løpet av sekunder.

Derfor har Vokterne utviklet et sinnrikt system av porter ogtaljer som holder De smittede i en slags skjærsild mellom delevende og De uhellige. Det er der moren min befinner seg nå,og jeg sitter i nærheten og hører henne knekke med kjeven ogklikke med tennene som om hun er en katt som sikler etter enfugl. Alt mens infeksjonen raser i kroppen hennes. Hun er forsyk til å snakke, for gjennomsyret til å fatte noen ting.

Et rep er festet rundt den venstre ankelen hennes, og hun sit-ter og plukker åndsfraværende i den tjafsete taustumpen. Alleventer bare på det uunngåelige, men etter skadene hennes ådømme regner vi med at det vil ta minst et døgn. Det kan tatid før en som er Besmittet, vender.

Jeg sitter på den trygge siden av gjerdet og holder henne medselskap. Men jeg er ikke alene, for de tør ikke stole på meg.De er redd for at synet av min egen mor som en av De uhelligeville lokke meg til å gjøre noe forferdelig og dumt, som å slengeopp porten og forårsake en inntrengning. En Vokter – en vennav broren min – er blitt satt til å overvåke meg og moren min.Det er han som skal styre portene, og det er han som skal drepemeg hvis jeg kommer for nær henne etter at hun vender. Detteer i tråd med den avtalen jeg gjorde med Søstrene for å få lovtil å være hos moren min i denne tiden: Jeg får lov til å værehos henne, men hvis jeg blir bitt, dreper de meg på flekken.

Jeg sitter med knærne oppunder haken og klemmer armenehardt rundt leggene. Jeg føler ikke føttene mine lenger; det ersom om blodet nekter å fjerne seg så langt fra hjertet.

Jeg venter på at moren min skal dø.Tiden slutter å eksistere som annet enn en marsj frem mot

17

det tidspunktet da moren min vender. Jeg skulle ønske at ti-den var noe håndgripelig, noe jeg kunne gripe fatt i og riste ogtvinge til å stanse. I stedet glir den vekk fra meg, og dagen skri-der ubønnhørlig frem. Folk fra landsbyen kommer for å trøstemeg, men de vet ikke hva de skal si. Beth, kona til broren min,har sendt beskjed om at hun ber for oss, men Søstrene nekterhenne å forlate sengen av frykt for at hun skal miste barnet.

Jeg har sett Harry et stykke unna. Han sto med den brutaleettermiddagssolen rett i ansiktet. Jeg er glad for at han ikkeprøver å komme nærmere, at han ikke prøver å snakke om detsom skjedde i morges, da han holdt hånden min under vannetog holdt meg vekk fra moren min.

Jeg lurer på om han fortsatt tror at vi skal på Høstfestensammen neste uke. Festen blir ikke avlyst selv om moren mindør. Som Søstrene alltid påminner oss om: Det er slik tilværel-sen er blitt etter Gjenkomsten – livet må gå videre. Vi har ensyklus å opprettholde.

Ved solnedgang kommer Cassandra med middag og setterseg hos meg. Den synkende solen er så nydelig at det gjørvondt, og fargene speiler seg i Cassandras lyse ansikt og hår.Vokteren har holdt litt avstand i kveld, han skjønner at slut-ten nærmer seg. Jeg har vekslet mellom et håp om at morenmin skal vende fort og slutte å lide, og en frykt for at hun skalvende for fort, og at jeg skal miste henne for alltid.

Etter en stund sier jeg: «Tror du på havet, Cass? Tror du atdet fortsatt er der ute?» Jeg ser på lyset som spiller i tretoppenei Skogen, hvordan løvverket bølger så langt øyet kan se.

«Hva var det moren din pleide å si om havet igjen?» spørhun. Stemmen hennes er mild og vennlig.

«Ikke noe annet enn vann,» sier jeg. Cass har alltid vært vil-lig til å spille med, har alltid lyttet mens jeg gjentok de histo-riene om livet før Gjenkomsten som kvinnene i familien har

18

fortalt i generasjoner. Moren hennes sa en gang at hun ikkefikk lov å snakke med meg mer fordi jeg fylte hodet hennesmed løgner og blasfemi. Men landsbyen vår er for liten til atsånne regler lar seg opprettholde.

«Jeg skjønner bare ikke hvordan det kan finnes så mye vanni verden, Mary,» sier hun. Dette har hun sagt mange gangerfør. Det skinner i øynene hennes da hun snur seg vekk fra sol-nedgangen og ser på meg. «Jeg kan ikke forestille meg at detfinnes et sted der ute der det ikke er Uhellige.» Hun trekkerøyebrynene sammen. «For hvorfor er vi i så fall her og ikkeder?»

En tåre viser seg i øyekroken hennes, og den synkende solenskimrer i dråpen mens den vokser og renner nedover kinnethennes. Synet av moren min i buret er for mye for henne. Jegtrekker Cass inntil meg og lar henne hvile hodet i fanget mittsånn at hun er vendt bort fra Skogen, og jeg stryker henne i hå-ret slik moren min pleide å stryke håret mitt. Vi ser at lysenei landsbyen blir tent. Moren min pleide å fortelle meg om dahun var barn og Søstrene sveivet i gang generatoren på julaf-ten. Dette er en av de fortellingene jeg aldri har delt med ven-ninnen min, og jeg lurer på om jeg skal fortelle den nå – omhvordan denne lille landsbyen en gang i året pleide å skinnesterkere enn nattehimmelen.

Men nå snufser hun og har i grunnen sluttet å gråte, og jeghar ikke lyst til å fylle hodet hennes med flere skrøner i kveld.

Da hun går, ber hun meg tynt om å bli med. Men jeg kanikke. Jeg sier at jeg er nødt til å være her når det skjer, og hunløfter hendene til munnen som om tanken fyller henne med enuutholdelig skrekk. Så snur hun og løper tilbake til landsbyenstrygge favn.

Jeg har lyst til å løpe sammen med henne, til å flykte herfraog glemme at denne dagen fant sted. Men jeg blir. Fingrene

19

mine skjelver, og luften kjennes tjukk i halsen. Jeg er nødt tilå konfrontere det som moren min skal bli. Etter i formiddagskylder jeg henne såpass, etter at jeg lot henne vandre alene.

Jeg vender meg mot gjerdet og gir meg til å stirre på detigjen. Jeg ser hvordan lyset aker seg nedover på himmelen ogkaster et nettverk av skygger over bakken foran føttene mine.Jeg lar øynene gli ut av fokus, slik at omgivelsene blir tåkete.Når jeg gjør det, slutter gjerdet å eksistere. Som om vi alle til-hører én verden.

* * *

«Mor?» hvisker jeg da solen står opp. Det var nymåne i natt,og jeg tilbrakte de mørke timene med å lytte til raslingen avdødt løv bak gjerdet mens hjernen min manet frem de versteskrekkbilder. Hver gang det knirket, var det noen som trengteseg inn gjennom gjerdet. Hver skrapelyd var en Uhellig somendelig greide å lokalisere en svakhet i metallet.

Nå er luften grå og fuktig, og jeg krabber på hender og knærbort til buret der moren min er. Jeg ser henne der inne, på bak-ken midt i buret, og hun er så urørlig at jeg et øyeblikk tenkerat hun er død og i ferd med å vende. Strupen min blir fylt medskrekk og galle, men det slipper ikke ut. Jeg har lyst til å skrike,men jeg blir stående helt stille med åpen munn og blottede ten-ner.

Beina mine vikler seg inn i skjørtene, og jeg krafser i bakkenog er nesten borte ved gjerdet da jeg hører Vokteren bak meg.Jeg ser bønnfallende på ham. «Hun lever fortsatt,» sier jeg, forjeg bare vet at hun gjør det. Han kaster et blikk over skulderenog inn i morgendisen, og da han ser at vi er helt alene, nikkerhan, som for å gi meg tillatelse, og jeg fletter fingrene rundt dettynne, rustne metallet i gjerdet og kjenner hvordan de skarpe,kalde kantene skjærer inn i håndflatene mine.

20

«Havet,» mumler moren min. Hun bråsnur seg mot meg,og jeg ser at øynene hennes er store og ute av fokus, men til-regnelige. Hun krabber bort til meg, og vi fletter fingrene våresammen gjennom gjerdet.

«Havet, Mary, havet!» Hun snakker med en slik despera-sjon nå, mens hun beveger munnen fort. Jeg blir redd for atVokteren skal tro at hun er gal, og at hun har vendt, og at hanvil drepe meg, men jeg klarer ikke å trekke til meg hånden, formoren min holder den fast.

«Det er så vakkert, havet.» Hun gjentar det samme om ogom igjen, og øynene lyser av tårer. «Vannet, bølgene, sanden,saltet!» Hun rister i gjerdet og får det til å bølge i begge ret-ninger. Metallet svaier frem og tilbake, og det forundrer meghvor mye krefter hun fortsatt har i kroppen etter å ha ligget ogdødd i mange timer.

«Det fortærer meg,» sier hun så lavt at hun nesten hvisker.Hun stikker en finger gjennom gjerdet og stryker meg overhåndleddet. «Veslejenta mi,» sier hun. «Ikke glem veslejentami.» Tårene triller ut av øynene hennes, og bak meg hører jegat Vokteren roper, og så faller moren min sammen på bakken,og fingrene hennes glir ut av mine.

* * *

I sekundene mellom at min mor dør og vender, slutter jeg å tropå Gud.

* * *

Vokteren skynder seg å ta tauet som en bundet fast til morsvenstre ankel, mens jeg aker meg vekk fra gjerdet. Tauet er lagtover et system av taljer som henger i greinene høyt over oss,og da han haler i det, blir moren min slept bort til kanten avburet. Vokteren trekker i en spak, en port heves, og den liv-

21

løse kroppen hennes sklir ut i Skogen av klør og tenner. Hankutter tauet, skyver spaken tilbake, og porten glir ned igjen.Et brøkdels sekund er verden rundt oss fullkomment stille, ogdisen demper lyden av pusten vår.

Vokteren har gjort sin plikt. Liket av mor er overlatt til Deuhellige. Nå legger han en hånd på skulderen min. Det harikke noe å si om han gjør det for å trøste meg eller for å holdemeg tilbake. Jeg innbiller meg at jeg kjenner pulsen i fingertup-pene hans. I dette øyeblikket er han og jeg så levende, og om-ringet av så mye død.

Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg vil se moren minvende. Om jeg orker å se det. Men jeg klarer ikke å la være ålure på hvordan det øyeblikket vil fortone seg. Kommer huntil å oppleve et slags glimt da hun husker meg? Kommer huntil å huske det gamle livet sitt?

Moren min pleide å fortelle meg historier om hvordan delevende, lenge før Gjenkomsten, pleide å lure på hva somskjedde etter at man var død. Hun sa at de dannet hele religio-ner bare rundt dette ene, enkle spørsmålet.

Nå da vi vet hva som skjer etter døden, er det et nytt spørs-mål som har erstatte det gamle: Hvorfor?

Med ett skyller en voldsom følelse av anger gjennom meg.Jeg lurer på om jeg burde ha kledd henne annerledes. Omjeg burde ha gitt henne varmere klær eller bedre sko. Om jegburde ha festet en lapp på innsiden av kjolen hennes der detsto at jeg elsker henne. Jeg lurer på hvor lang tid det vil ta førhun finner faren min, og om hun vil gjenkjenne ham. I bakho-det mitt dukker det opp et bilde av dem der de står foran gjer-det og holder hverandre i hånden.

Hun er på beina allerede før jeg aner hva som skjer. Hunstirrer på meg, og et øyeblikk klarer jeg ikke å tenke annetenn Mor, og så åpner hun munnen, og hele verden rives i fil-

22

ler av skrikene hennes. Så ryker stemmebåndene, og skrikeneglir over i stønn.

Jeg orker ikke mer og begynner å gå mot henne, stritter imothånden til Vokteren, men så hører jeg at noen roper navnetmitt.

Det er Jed. Jeg hørte ikke at han kom, men nå kjenner jeglukten av ham, lukten av skog og arbeid og røyken hjemmefra.Jeg trenger ikke å se på ham. Jeg vet bare at han er bak meg,og jeg synker bakover mot ham. Han rakk hjem fra vaktskif-tet akkurat i tide til å se moren vår dø og vende.

Senere kommer Vokteren i ham til å forhøre meg og kjeftepå meg. Fordi jeg lot moren vår ta dette valget, og fordi jegsviktet både ham og henne da jeg somlet ved bekken. Fordi jegvar for selvopptatt til å innse at moren vår ville gå bort til Sko-gen uten meg, og fordi jeg ikke var der for å stanse henne.

Men akkurat nå er han broren min, og begge foreldrene våreer borte, og vi er alt vi har igjen.