Nr 1

–201

5

Hvordan forsørger man tre små barn som papirløs mor? Mona har måttet lære svaret.

Les hva småbarnsfar Petter Nyquist opp-levde da han bodde 50 dager på gata i Oslo.

Går alt etter planen, kan Simona (29) legge tiggingen bak seg og starte systue i Romania.

SOSIAL ANGST IRONIGENERASJONENSTYRKEN I SÅRBARHETEN

HADDY NJIE OM:• • •

2 BYMISJON 1- 2015

INNHOLDEn papirløs kamp for livet s 4 | – Gi papirløse reell tilgang på helsehjelp s 10 50 dager på gata i Oslo s 12 | Simona syr en framtid i Romania s14 Haddy Njie: Redselen for å komme for nær s 20 | Gratis treningsglede for jenter s 24 Taper i kampen om velferdsgodene s 26

Takk for ditt engasjement

Nr 5

–201

4

Livet på gata er en

hektisk fulltidsjobb.

Bli med Sissel en dag

på jobb.

Astrid Uhrenholdt

Jacobsen har fått

tilbake gnisten etter

sitt livs største krise.

Kirkens Bymisjon lager

171 julefeiringer for

barn på én måned.

GLED ENSOM GRUER SEG TIL JUL

Juleaksjonen vår «Gled en som gruer seg til jul» samlet inn utrolige 38 millioner kroner til måltider og fel-lesskap ved våre kafeer og møtesteder rundt om i landet. Takk til deg som støtter vårt arbeid, og som med bidrar til at mennesker i vanskelige livssituasjoner får en bedre hverdag i byen vår. Det nytter!

3BYMISJON 1- 2015

Leder

Magasin fra Stiftelsen

Kirkens Bymisjon Oslo Tollbugata 3,

0152 OsloTelefon 22 36 55 00

E–post:firmapost@bymisjon.no

Hjemmeside:www.bymisjon.no

I redaksjonen:Per Frogner (ansvarlig red.)

per.frogner@bymisjon.no

Atle Thingnes Briseid (redaktør)atle.briseid@bymisjon.no

Ståle Lidsheimstale.lidsheim@bymisjon.no

Torstein Ihletorstein.ihle@bymisjon.no

(lay-out og foto)

Kristian Badendyck Fjeldstadkristian.fjeldstad@bymisjon.no

Margrethe Høydalsvikmargrethe.hoydalsvik@bymisjon.no

Forsidefoto :Atle Thingnes Briseid

Trykk:x-idé

Opplag: 22 100

IK–kontrollert innsam lings konto:

7011 05 18593

MILJØMERKET

241 Trykksak 709

Ute og utenforNoen oppholder seg utendørs det aller meste av døgnet. Det er ingen spøk å sove ute i et vinter-kaldt Norge. I Kirkens Bymisjon møter vi mennesker som vet mye om kulde og utrygghet, også om natta. Det kan være ulike grunner til at noen kommer i en slik situasjon. Rettigheter og mu-ligheter er ujevnt fordelt. Kirkens Bymisjon har eksistert i 160 år. Hele tida har det vært en viktig oppgave å forebygge at mennesker må sove ute, og skape bedre alternativer for de som nå gjør det.

I Kirkens Bymisjon får vi del i mange historier. Noen handler om å være utendørs, men enda flere fortellinger dreier seg om det å være utenfor. I denne utgaven av Bymisjon kan du lese om begge deler, utenforskap og utendørsliv.

Utenforskap kan være vanskelig å få øye på. Barn og ungdom som mangler utstyr til idrett og friluftsliv, kan noen ganger kjenne utenforskapet på kroppen. Vennskap styrkes gjennom felles aktiviteter, og gode minner skapes samtidig. Derfor er Skattkammeret godt å ha, en gratis utlåns-sentral av sportsutstyr til barn og unge i Oslo. Jeg er overbevist om at slike steder skulle vi hatt flere av.

Skattkammeret er bare ett av temaene i dette bladet, som altså handler om både utenforskap og ufrivillig utendørsliv. Noen ganger er det vår egen helse, fysisk eller psykisk, som lager barrierer mellom meg og de andre. I Kirkens Bymisjon har vi som visjon for alt vårt arbeid at menneskene i byen erfarer respekt, rettfer-dighet og omsorg. Den visjonen inkluderer alle mennesker i byen, unge og gamle, fastboende og tilreisende, friske og syke. Jeg synes det er en god og meningsfull visjon å strekke seg etter, for alle oss som er og lever sammen i denne byen, i dette landet.

Kirkens Kirkens Bymisjon gjør en fantastisk jobb blant

romfolk: de har sykurs slik at de lærer å sy og selger klærne de la-ger. Og de gir dem overnatting om

vinteren. Jeg skjønner ikke greia med å hjelpe de norske som er fattige først.

Kan vi ikke gjøre begge deler?

Jorunn S. H.

Har hatt møte med heltene i Helsesenteret for papirløse migranter i dag.

Dere gjør en fantastisk jobb med å skape forståelse for asylsøkere og flyktninger

@osloworld

-Kan Norge kriminalisere seg

bort fra virkeligheten i Europa? @Bymisjonen mener Nei. Grunn til å

være enig.

@Bergdy

JOHANNES HEGGLAND, KONST. GENERALSEKRETÆR

FRA SOSIALE MEDIER

En papirløs kamp for livetHvordan forsørger man tre små barn når man er papirløs og mannen har alvorlige hjerteproblemer? Mona vet svaret. Men det har kostet.

4 BYMISJON 1 - 2015

En papirløs kamp for livet

5BYMISJON 1- 2015

6 BYMISJON 1- 2015

På fortauet står en kvinne i 30-årene og venter med sjalet trukket over hodet. I 11 år har hun levd i Norge,

de siste ni årene som papirløs. Vi kan kalle henne Mona, sier hun vennlig og lavmælt. Ansiktet kan hun ikke vise til kameraet, men historien sin vil hun gjerne fortelle. Hun vil vise hvordan det er å leve på siden av det norske velferds-systemet.

Hun begynner fortellingen sju år til-bake i tid, til den dramatiske morgenen da mannen hennes fikk hjerteinfarkt. Det var midt på vinteren, og han var på vei til jobb. På t-banestasjonen på Major-stua begynte han å kaldsvette, ble hvit i ansiktet og følte at han ikke fikk puste. I panikk kledte han av seg klærne. Ingen kom til for å hjelpe. Til slutt besvimte han og falt om i snøen.

– Jeg er sikker på at det var alt stresset og usikkerheten som utløste det. Vi var så redde, sier Mona.

VILLE MISTET LIVET. Mannen nektet å dra til Legevakten. Han trodde de ville anmelde ham til politiet. Ingen hadde fortalt dem om helsearbeideres taus-hetsplikt. Mona fikk overtalt ham til å bli med til en fastlege som hun stolte på. Denne legen jobbet kun om kvelden, og paret måtte reise langt for å komme dit. «Ikke gå et skritt til», sa legen og sendte ham rett til Ullevål sykehus for opera-sjon. Mannen til Mona mistet 30 prosent av hjertefunksjonen den dagen, men ville mistet livet om han hadde ventet noen timer til.

Bare få uker etter operasjonen måtte han tilbake på jobb. Det var ingen vei utenom, familien måtte forsørges. Det første oppdraget besto i å rive en mur-vegg med slegge. For hvert slag som traff veggen, kjente han at det stakk i hjertet.

bank hvis han ikke tar telefonen når jeg ringer ham. Jeg elsker ham og vil ikke miste ham, sier Mona.

HADDE JOBB. La oss gå enda noen år til-bake i tid, til da Mona og mannen reiste fra drapstrusler i hjemlandet og søkte asyl i Norge. Begge ønsket å tilpasse seg det nye samfunnet og var svært moti-verte for å starte et nytt liv. Mona betalte selv for norskopplæring, meldte seg til gratis arbeid ved det lokale sykehjemmet og dekket selv utgiftene med å få syke-

I dag, mange år etterpå, får jeg hjertebank hvis han ikke tar telefonen når jeg ringer ham.

Flere ganger er han blitt lurt av folk som betaler mindre enn avtalt, eller ingen ting i det hele tatt.

Mona er utdannet sykepleier fra hjemlandet og hadde allerede fått jobb da avslaget på asylsøknaden kom.

pleierutdannelsen autorisert i Norge. Mannen, som er håndverker, begynte å jobbe i et norsk firma mens de ventet på at asylsøknaden skulle bli behandlet.

Paret klarte å forsørge seg, og da asylmottaket sendte regning på husleie, valgte de heller å leie seg en leilighet

Han gjennomførte jobben bokstavelig talt med livet som innsats.

– I dag, mange år etterpå, får jeg hjerte-

7BYMISJON 1- 2015

Stresset og redselen er blitt en del av meg.

han tjener går til å betjene husleien. Mat og klær skaffer Mona gjennom frivillige organisasjoner.

Å se mannen jobbe og slite, for så å bli utnyttet, har skapt et sinne i Mona, et sinne hun bruker konstruktivt. Hun mener at papirløse bør fått arbeidstilla-telse i Norge.

– Svart arbeid er en slags slaveri skapt av norske myndigheter. Hvis papirløse hadde fått arbeidstillatelse, ville man unngått utnytting og slavearbeid. Staten ville fått inntekter gjennom skatt og

Mona er utdannet sykepleier fra hjemlandet og hadde allerede fått jobb da avslaget på asylsøknaden kom.

privat. Mona fikk tilbud om fast stilling, og paret begynte å snakke om å få barn. Nå manglet bare oppholdstillatelsen. Et-ter 2,5 år kom avslaget. Det kom som et sjokk, både for paret og alle rundt dem.

– På jobben spurte de om de kunne gjøre noe for meg; skrive en anbefaling eller holde stillingen på vent. Men jeg måtte bare svare at jeg var nødt til å slutte, sier Mona.

BLE UTNYTTET. Å reise tilbake var aldri et alternativ, til det var situasjonen i

hjemlandet for farlig. I stedet fortsatte de livet i Norge. Mannen fortsatte å jobbe som håndverker, men denne gan-gen mer utsatt for å bli utnyttet av uær-lige oppdragsgivere. Flere ganger er han blitt lurt av folk som betaler mindre enn avtalt, eller ingen ting i det hele tatt. Alt

8 BYMISJON 1- 2015

moms, og dessuten fått en oversikt over hvor mange papirløse som befinner seg i Norge. Det er bare fordeler, sier hun.

BETALTE FOR HELSEKONTROLL. Så ble Mona gravid. Like før hun skulle føde, kom politiet på døra. Men fordi hun nærmet seg termin, fikk hun lov til å bli i landet til barnet var kommet til verden. «Et mirakel fra Gud», kaller hun det.

I dag har Mona tre barn. Som syke-pleier vet hun hvor viktig det er å følge helsekontrollene de første månedene etter fødselen. Derfor har hun trosset frykten og tatt med seg alle tre barna til helsestasjonen. I visse tilfeller har hun måttet betale for kontrollen. 350 kroner er mange penger for en som ikke har noe.

Hun er blitt vant til å tråle loppemar-keder og finn.no etter gode tilbud slik at hennes barn også kan være med i leken. Hun er vant til å kjøre t-bane i timevis for å skaffe gratis babygrøt til gråtende

skaffet hjertemedisiner til mannen sin.

JOBBER FOR RETTIGHETER. Tross all motgang, er ikke Mona typen som gir opp. Tvert imot. På helsesenteret fikk hun høre om Kirkens Bymisjons selvhjelps-senter, Batteriet. Med hjelp fra Batteriet har hun dannet organisasjonen «Men-nesker i limbo», som jobber for å bedre papirløses rettigheter. Organisasjonen

spebarn, vant til å være forferdelig sliten, redd og oppjaget.

– Stresset og redselen er blitt en del av meg, sier hun.

PSYKISK SYK. Hennes tredje barn ble født med komplikasjoner og lå i respi-rator en måned. Mona var fra seg av engstelse. Først da barnet ble frakoblet respiratoren, kunne Mona tillate seg å puste normalt. Ennå regner hun denne dagen som sønnens fødselsdag.

Men da alt så ut til å gå bra, førte en sykehustabbe til at barnet nesten døde: Den lille gutten sluttet å puste, huden ble nesten svart. Da svartnet det også for Mona. Hun kollapset og måtte selv legges inn på nevrologisk avdeling på sykehuset.

– Jeg hadde vært så lettet over at barnet mitt endelig var utenfor livsfare, for så å tro at han var død. Jeg mistet helt kon-trollen på kroppen. Alt raste sammen, sier hun.

Lenge etterpå strevde hun med depre-sjon. I dag deltar hun i en samtalegruppe ledet av frivillige psykologer og psykia-tere ved Helsesenteret for papirløse mi-granter, som drives av Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Hun fikk høre om senteret gjennom legen hun stolte på, og bruker i dag senteret jevnlig. Her fikk hun også

Det finnes ikke grunnløse asylsøkere. Alle har en grunn. Når de befinner seg på norsk jord, bør de også ha rettigheter.

Med bistand fra Kirkens Bymisjons senter Batteriet har Mona og andre papirløse startet organisasjonen "Mennesker i limbo", som jobber for å bedre forholdene for papirløse i Norge.

Helsesenteret for papirløse migranter:• Drives av Kirkens Bymisjon og Røde Kors. • Bemannet av ca 125 frivillige helsearbeidere.• Har siden oppstarten i 2009 gjennomført 12.000 konsultasjoner for 3000 pasienter.• Pasientene kommer fra 103 ulike land, de fleste fra Sentral-Asia, Midtøsten og Nord- Øst-Afrika.• 86% er mellom 18 og 45 år, 31% er kvinner.• 2/3 er tidligere asylsøkere. I snitt har pasientene vært to år i Norge før de søker hjelp ved helsesenteret. • I rundt 800 tilfeller har pasientene trengt undersøkelse av legespesialist eller sykehus- innleggelse.

Tekst: Atle Thingnes Briseid - Foto: Torstein Ihle

Det strider mot legeetikken å nekte folk helsehjelp, mener leder for Helsesenteret for papirløse, Frode Eick. Forsker Marry-Anne Karlsen ved Uni Research Rokkansenteret har intervjuet 50 ansatte i helsevesenet om dilemmaet.

– Skal man vente til det blir livstruende?– Helsearbeidere blir utsatt for et urimelig dilemma når de må nekte å gi helsehjelp til papirløse fordi tilstanden ikke er akutt nok, mener Frode Eick.

Som daglig leder ved Helsesenteret for papirløse migranter møter han stadig pasi-enter med sterke smerter som ikke får operasjon, og pasienter med invalidiserende lidelser som ikke får den hjelpen de trenger. – Det strider med yrkesetikken til alle helsearbeidere å nekte disse menneskene hjelp, sier han.

KUN ØYEBLIKKELIG HJELP. Papirløse har i dag kun rett på øyeblikkelig hel-sehjelp, ifølge helseforskriften for personer uten fast opphold i Norge. – Men hva med all lidelsen som fører fram til punktet hvor øyeblikkelig hjelp blir nødvendig? Skal man vente med å behandle folk til situasjonen blir så alvorlig at det blir livstruende? spør Eick. Han viser til at helsearbeidere alltid vil ønske å starte behandling så tidlig som mulig, nettopp for å unngå at situasjonen blir livstruende. Også omkring 50 ansatte i helsevesenet som stipendiat Marry-Anne Karlsen inter-vjuet til sin doktorgrad ved Uni Research Rokkansenteret, mener forskriften strider mot yrkesetikken. – De opplever å bli satt i en umulig situasjon, å bli pålagt å gjøre politiske vurde-ringer som er i strid med legeetikken som sier at de skal hjelpe alle, sier Karlsen til forskning.no

MÅ TENKE SELV. Bare fem av de 50 helsearbeiderne Karlsen snakket med, hadde selv tatt valget om å avvise en pasient. Langt flere hadde opplevd at ledel-sen på sykehuset ikke ville betale for legehjelpen. At det ikke eksisterer en finansieringsordning for helsehjelp og livsviktige medisi-ner er også med på å hindre at pasientene får øyeblikkelig hjelp, mener Eick. – Dette er pasienter som er i en ustabil tilværelse, ekskludert fra samfunnet, med lite framtidsutsikter, som blir utnyttet psykisk, fysisk og seksuelt og som lever på eksistensminimum. De aller fleste har ikke råd til livsviktige medisiner, som antibio-tika, insulin eller hjertemedisiner, sier han. Han mener det er på tide at helsepersonell kommer sterkere på banen i debatten. – Det er på tide at helsearbeidere tenker selv og behandler alle pasienter som pasienter, sier han.

har allerede hatt møter med stortingsrepresentan-tene Trine Skei Grande (V) og Eirik Sivertsen (Ap).

– Det finnes ikke grunnløse asylsøkere. Alle har en grunn. Når de befinner seg på norsk jord, bør de også ha rettigheter, sier hun.

En av kampsakene er at papirløse skal få reell tilgang til helsehjelp. I dag har papirløse bare tilgang på akutt helsehjelp, altså hjelp som ikke kan vente. Kirkens Bymisjon og en rekke andre organisasjo-ner mener dette bryter med grunnleggende men-neskerettigheter, som sier at alle mennesker skal få helsehjelp etter behov (se egen sak).

Og selv om FNs barnekonvensjon slår fast at alle barn skal ha lik rett til helsehjelp, får ikke papirløse barn som er født utenfor Norge, egen fastlege.

– Barnet mitt har melkeallergi, men vi får ikke dekket utgiftene til medisiner fordi vi ikke har en folkeregistrert adresse i Norge. Det viser at papirløse barn ikke får det samme tilbudet som andre barn, sier hun.

Mona reagerer også på at praktiseringen av helsehjelp varierer fra kommune til kommune, fra sykehus til sykehus og fra lege til lege.

– Reglene må klargjøres, sier hun.

VENTER PÅ SVAR. Hennes eldste barn går i dag på skolen. De andre to er i barnehage. Alle utgifter må familien dekke selv. Og selv om papirløse barn som fødes i Norge får et personnummer, har de ikke norsk statsborgerskap. De er med andre ord statsløse.

– Jeg gjør alt jeg kan for barna mine. Jeg oppfyller alt de ønsker, og jeg er stolt av at jeg klarer det, men det preger meg hardt, sier hun.

En dag i uka vier hun til det politiske påvirknings-arbeidet gjennom "Mennesker i limbo". De andre dagene jobber hun som frivillig i Kirkens Bymisjon og som medhjelper i en annen ideell organisasjon. Mona trenger å gjøre noe meningsfullt for å ikke bli overmannet av vanskelige tanker.

– Jeg kan jo ikke bare sitte hjemme, sier hun.

Hun har koblet inn en advokat for å se på barnas sak på nytt. Advokaten har sendt en omgjøringsbe-gjæring, etter en forskriftsendring om lengeværende asylbarn. Familien venter nå på svar, men det er ikke lett å håpe.

– Vi har opplevd så mye at det er vanskelig å tro at ting skal bli bra igjen, sier hun.

9BYMISJON 1- 2015

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

10 BYMISJON 1- 2015

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

«Vi oppfordrer regjeringen til å gi papir-løse som oppholder seg i Norge reell til-gang til helsehjelp, basert på medisinske vurderinger, yrkesetiske retningslinjer og menneskerettslige prinsipper», skriver organisasjonene i et opprop som nylig ble overlevert til helseminister Bent Høie.

Bak oppropet står Kirkens Bymisjon, Røde Kors, Amnesty International, Leger uten grenser, Antirasistisk Senter, NOAS, LHLs internasjonale tuberkulosestiftelse, Norsk Folkehjelp, Den norske legefore-ning, Den norske jordmorforening og Norsk Sykepleierforbund.

MOT MENNESKERETTIGHETENE. – Medisinsk behandling skal baseres på behov. En lovgivning som forskjellsbe-

handler eller ekskluderer enkelte grupper, er ikke forenlig med grunnleggende menneskerettigheter om likeverd og ikke-diskriminering, sier konstituert generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Johannes Heggland.

I dag har papirløse som oppholder seg i Norge kun rett på øyeblikkelig hjelp, og må betale de faktiske kostnadene for helsehjelpen de mottar. – Det betyr at en marginalisert gruppe

mennesker som i mange tilfeller lever i nød, har svært begrenset tilgang til me-disinsk behandling, sier president i Røde Kors i Norge, Sven Mollekleiv.

INGEN FINANSIERINGSORDNING. I oppropet viser organisasjonene til at

– Gi papirløse reell tilgang til helsehjelp!11 ORGANISASJONER MED ÉN BESKJED TIL HELSEMINISTEREN:

Regjeringen må legge til rette for at papirløse får grunnleggende helsehjelp, mener Kirkens Bymisjon, Røde Kors og ni andre organisasjoner.

papirløse barn i Norge ikke har rett til fastlege, og har sterkt begrenset mulig-het for oppfølging. Det er i strid med Barnekonvensjonen. Norsk helseperso-nell blir dessuten utsatt for et urimelig dilemma når de blir tvunget til å fravike prinsippet om å gi omsorg og medisinsk behandling basert på behov.

At det heller ikke eksisterer en finan-sieringsordning for livsviktige medisiner og helsehjelp, hindrer at pasientene får øyeblikkelig hjelp, mener organisasjo-nene.

Ledere fra seks av organisasjonene som står bak oppropet: Mona Drage (LHL), Svein Aarseth (Legeforeningen), Sven Mollekleiv (Røde Kors), Johannes Heggland (Kirkens Bymisjon), Gyda Bugge (Leger uten grenser) og Beate Slydal (Amnesty).

11BYMISJON 1- 2015

Med en lovendring i 2013 fikk Sverige på plass en finansieringsordning for helse-hjelp og medisiner til papirløse. Det betyr at de i dag kun betaler en egenandel for konsultasjon hos lege. Men den nye loven er fortsatt begrenset til å gjelde voksne papirløses rett til «vård som ikke kan anstå» (helsehjelp som ikke kan vente). Det har blitt møtt med hard kritikk.– Vi har fortsatt en lov som diskrimine-

rer papirløse og andre migranter i verden, sier Milosz Swiergiel (bildet), leder av Rosengrenska stiftelsen, som i mange år har drevet et helsesenter for papirløse migranter i Gøteborg.

Svenskene gir papir-løse utvidet helsehjelp

Haukeland universitetssykehus sendte i fjor ut regninger for rundt 30 millioner kroner for medisinsk hjelp til folk som ikke har rett på gratis helsehjelp i Norge.

3,3 millioner kroner av dette krevde sykehuset inn fra innvandrere uten lovlig opphold, skriver Bergens Tidende. En mann i 50-årene som hadde fått endelig avslag på opphold i Norge, fikk en regning på 420.000 kroner etter endt kreftbehandling. Aftenposten skrev nylig om en papirløs kvinne fra Etiopia som

fikk en regning fra Sykehuset i Levanger på 52.000 kroner etter en fødsel. I dette tilfellet er faren norsk statsborger og moren papirløs. Helsesenteret for papirløse er hvert år i kontakt med 20 gravide som oppholder seg ulovlig i Norge.

Sykehus krevde 420.000 av papirløs for kreftbehandling

KIRKENS BYMISJON FORNØYDE MED TIGGEFORBUD-NEI:

Regjeringen trakk i starten av februar det mye omtalte forslaget om nasjo-nalt tiggeforbud. Kirkens Bymisjon har i lang tid advart mot et tiggefor-bud og var derfor fornøyd med utfallet. Tigging må håndteres ved hjelp av andre metoder.

– Kirkens Bymisjon ønsker ikke at mennesker skal tigge, men vi er i mot et tiggeforbud. Derfor er dette et steg i den riktige retningen. Men de grunnleg-gende problemene ved tigging er fortsatt til stede, og det er de vi nå må gripe fatt i, sier konstituert generalsekretær i Kir-kens Bymisjon, Johannes Heggland.

Han gjentar budskapet som Kirkens By-misjon har fastholdt i lang tid, at men-nesker som tigger i våre gater må møtes slik vi møter annen nød ute og hjemme;

med humanitære tiltak og utvikling av alternative løsninger til inntekt og muligheter.

– Dette er vi brennende opptatt av i Kirkens Bymisjon. I mellomtida må det kunne være lov å strekke ut en hånd slik fattige alltid har gjort, med håp om smuler fra de rikes bord. Den som rek-ker ut hånda og ber om hjelp, skal møtes som et menneske i nød, ikke som en kriminell. Et forbud mot tigging hjelper ingen, sier Heggland.

– Vi må bekjempe fattigdom, ikke tigging

Her, under en betongvegg i nærheten av perrongene på Oslo S, sov Petter Nyquist på julaften. Denne kvelden

var også den eneste gangen han ring-te hjem til familien i løpet av de 50

dagene han bodde på gata.

50 dager på gata i OsloFilmfotograf, fjellklatrer og småbarnsfar Petter Nyquist (36) har bodd på gata i nesten to måneder for å lage en dokumentar. Nå er han tilbake - med et helt annet syn på Oslo.

12 BYMISJON 1- 2015

Tekst: Atle Thingnes Briseid - Foto: Torstein Ihle

13BYMISJON 1- 2015

U ten penger, mobiltelefon, sove-pose, sosialt nettverk, ekstra klær eller annet enn et videokamera

i hånden startet Nyquist sitt prosjekt i november. Målet var å sette seg inn i, og dokumentere, hvordan det er å leve på gata. – Jeg ville føle det på kroppen. Jeg ville

kjenne på den samme usikkerheten som alle de som sitter på Oslo S om natten, føler. Jeg ville prøve å få et innblikk i noen av disse menneskers hverdag, sier han.

Nyquist er en eventyrer. Som fjellkla-trer, ekspedisjonsfarer og fotograf har han vært på både Syd- og Nordpolen og Mount Everest, men han fryktet mye mer å leve på gata bare 30 minutter hjemifra. Han beskriver ukene på gata som en større psykisk påkjenning enn noen av sine tidligere prosjekter.– Det mentale var det verste. Mangelen

på søvn, ensomheten, uroen og frykten man føler om natta. Det gikk til tider over i en slags paranoid følelse. Byen oppfattes på en helt annerledes måte om nettene, spesielt når man er alene og uerfaren, sier han.

Han fikk en tøff start. Den første natta sov han en halv time på en benk utenfor Egon på Oslo S. Det regnet, han fikk kink i nakken og var alltid på vakt. I løpet av hele den første uka sov han kun 10-12 timer til sammen.

– Når jeg ser på opptakene i dag, ser jeg hvor mye jeg surrer, hvor irasjonelle handlinger jeg gjorde, hvor sliten jeg var og hva mangelen på søvn fører til. Og jeg var ikke rusa engang.

veldig omsorgsfull og hjalp meg mye. Jeg merket fort at alle i miljøet ville dele av det lille de hadde. Av de 62 kronene jeg tjente på å tigge en dag, fikk jeg 42 kroner av en kvinnelig =Oslo-selger. Jeg fikk ufattelig dårlig samvittighet og måtte forklare henne hvem jeg var og om prosjektet mitt. Da svarte hun: men du trenger det like mye som meg!

Både språk- og kulturforskjeller gjorde det vanskelig å få innpass blant fattige tilreisende. Derfor tilbrakte Nyquist det meste av tiden sammen med folk fra rus-miljøet. Livet som rusavhengig beskriver han som «et uhorvelig rotterace». – Av de jeg var sammen med, følte jeg at

ingen ruste seg på grunn av rusen. Det er ren medisinering. Alt handler om å frisk-melde seg. Ingen har tid til å sitte ned og prate. Alle skal gjøre noe hele tiden. Men når du vet at noen har et forbruk på 3000 kroner om dagen, skjønner du at det er mye som skal ordnes i løpet av dagen.

EN KAMP FOR Å OVERLEVE. Han fortel-ler hvor ydmykende det var å sette seg ned for å tigge, å rote i søplebøtter etter tomflasker og rappe byggematerialer for å ha noe isolerende å sove på om natten. Og han forklarer hvor frustrert han ble da han satt seg ned i en nesten tom kafé for å få noen minutters hvile, bare for å bli kastet ut av innehaveren etter kort tid.– I starten var jeg veldig opptatt av

hvordan folk så på meg. Etter hvert dreit jeg i hva de syntes. Det ble en kamp for å overleve. Men hadde jeg satt meg ned på den kafeen i dag, ville jeg ikke fått den behandlingen, sier han tørt.– Følte du deg utenfor i samfunnet?– Ja, så definitivt! Men på en måte

valgte jeg det litt selv. Jeg kunne sikkert gått inn på en fin restaurant, men valgte heller å gå på lavterskelstedene for å slippe alle blikkene fra folk, sier han.– Hva var de største oppturene?– Menneskene! Først og fremst perso-

nene i miljøet - åpenhet og medmen-neskeligheten - men også alle andre som viste at de bryr seg, sier han.

VIKTIGE SMIL. I stedet for å irritere seg over de som ikke brydde seg, valgte Ny-quist etter hvert å fokusere på all omsor-gen han møtte, både i rusmiljøet, fra folk

som satt seg ned og slo av en prat mens han tigget, og fra frivillige og ansatte ved ulike hjelpetiltak i byen. Petter har vært innom de fleste. – Bare det å bli møtt med et smil, et hei

og noen som ser deg inn i øynene, betyr veldig mye. Jeg er imponert over mennes-kene som jobber disse stedene, som gir av seg selv og har tid og lyst til å slå av en prat, sier han.

Han fikk kjenne hvor mye det betyr å ha tilgang til steder som serverer mat og tilbyr noen timers hvile. Og ikke minst viktigheten av å ha arbeidstiltak, som alternativer til tigging eller kriminalitet.– Mange er stolte over jobben sin. Den

gir mestringsfølelse, skaper rutiner og gir mening i hverdagen. =Oslo har reddet mange, sier han.

– Hvis du var sosialminister, hva ville vært ditt første grep?

– Alt jeg sier nå er subjektivt, jeg er ingen fagperson. Men jeg ville styrket et-tervernet. Det er veldig mange som går ut og inn av avrusning og behandling. Kan-skje trenger de noen «å holde i hånden» den første tiden etter behandling. Det koster sikkert ikke samfunnet mer enn alle tilbudene de benytter i dag, sier han.

VIL GI TILBAKE. Han trekker opp en svart notisbok. I den har han notert alle stedene han sov og alt han fikk av penger, mat og gaver fra folk. Planen er å regne alle gavene om til penger og gi det tilbake til noen som bidrar til en bedre hverdag for gatefolket.– På en måte kan du si at jeg har tatt

dette fra andre mens jeg har «lekt» ute-ligger. Derfor har jeg notert meg navn på personer jeg har lyst til å gi disse pengene tilbake til, sier han.

Det mentale var det verste. Mangelen på søvn, ensom-heten, uroen og frykten man føler om natta.

I starten var jeg veldig opp-tatt av hvordan folk så på meg. Etter hvert dreit jeg i hva de syntes.

FIKK EN KOMPIS. Ganske raskt traff han og fikk god kontakt med en per-son som solgte =Oslo på Karl Johan. Han tok Petter under sine vinger, hjalp ham med å skaffe en sovepose og lærte han å mestre hverdagen – og ble etter hvert en svært god kompis.– Det var godt å ha en kamerat, for

livet på gata er ensomt. Han var

14 BYMISJON 1- 2015

En februarkveld for fem år siden kom rumenske Simona (29) til Oslo for første gang. Hun hadde ingen fore-

stillinger om å få jobb, men den økono-miske krisa i Europa gjorde at hun ikke lenger fikk arbeid på gårdene i Portugal. Behovet for inntekt tvang henne til å reise nordover.

– Vi var en gjeng naboer i landsbyen som betalte for transporten til Norge.

Simona syr en framtid i RomaniaDet er fortsatt noen løse tråder i Kirkens Bymisjons systue på Tøyen, men går alt etter planen, er målet å flytte klesproduksjonen til Romania.

Alle la inn det de hadde. Jeg husker at vi gikk rundt ute i Oslo den første natta. Det var fryktelig kaldt. Jeg tenkte at her kan jeg ikke være. Men hva skal man gjøre dersom det ikke finnes andre alter-nativer?

JEG SKAMMET MEG. Arbeidsledigheten i Romania er høy, sosialstønaden ikke til å leve av. Faren hennes hadde fast jobb i

Romania fram til fabrikken han jobbet på ble nedlagt. Familien hadde ingen tradisjon for å reise rundt for å jobbe eller tigge.

– Jeg har gått fire år på skole, og har ingen sjanse til å få jobb i Romania. Men jeg er jo både i stand til å jobbe, og har lyst til å jobbe, så jeg skammet meg da jeg begynte å tigge på gata her i Oslo, sier hun.

15BYMISJON 1- 2015

Jeg skammet meg da jeg begynte å tigge

til både å lære seg å sy, og etter hvert å tjene penger på det de lager.

– Vi skal ikke skape urealistiske forventninger hos tilreisende. Objektivt sett er det veldig mange som kommer til Norge som ikke har mulighet til å få seg jobb, og det vet de. Men det vi blant annet tilbyr hos oss er små kurs- og kompetanseprogrammer, sier Hilde Kirkebøen i Kirkens Bymisjon.

Aktiviteten på systua er nå blitt et alter-nativ til tigging for noen. Én designer og flere sylærere har vært involvert i opplæringen. Kvinnene syr ting som de håper å få solgt senere, men det sys også på direkte bestilling.

– Vi tar steg for steg, men ambisjonen er å etablere en systue til i Romania. Det vi håper på i første omgang er at noen av de som er tilknyttet systua her på sikt

TILBUD OM KURS. I kjelleren på Bymi-sjonssenteret på Tøyen er det etablert en liten systue. Gjennom Kirkens Bymisjons prosjekt «Rom for fattige tilreisende» har flere kvinner fra Romania fått anledning

– Med stabilt arbeid og en lønn man kan leve av, vil jeg heller bo med familien i Romania og skape en framtid for oss der, sier Simona.

16 BYMISJON 1- 2015

Designeren Marit Meliot står bak kåpa som har blitt en stor suksess for systua. Det er fortsatt mange på venteliste for å få levert

kåpa, som nå Simona også får opplæring å sy.

Vi tar steg for steg, men ambisjonen er å etablere en systue til i Romania.

Prosjektleder Hilde Kirkebøen

kan bo og arbeide i Romania. Det skal være en bærekraftig business, og vi har allerede avtaler med designere om å levere produkter, sier Kirkebøen.

EGET INITIATIV. Rom for fattige tilreisen-de har i to år drevet oppsøkende arbeid i Oslos gater blant mennesker som tigger. Sykursene og systua er et direkte resul-tat av samtalene og møtene, og har vært et uttrykt ønske fra kvinnene som en mulighet til å gjøre situasjonen deres bedre. – Vi har som mål at kompetansen som er lært her kan overføres videre i Romania, og at de på sikt ikke tren-ger å reise til Norge for å lære. Men da må det være reelle arbeidsmulig-heter der. Kirkens Bymisjon jobber i norske byer, derfor har vi involvert frivillige organisasjoner lokalt for å realisere og organisere systua i Romania.

– Kvinnene vi møter har hatt få reelle muligheter i livet. Vi møter stadig mennesker som er under-vurdert bare fordi de mangler skolegang. Her ser vi at de er svært talentfulle, og produktene

de lager er av svært god kvalitet. Det handler om å få muligheten, sier Kirkebøen.

VILJE OG MULIGHET. I flere år livnærte Simona seg og familien gjennom å tigge. Men hun ville aller helst vise fram hva hun kunne, finne seg en jobb. Etter hvert ble hun kjent med folk og fikk ulike småjobber. Så ble hun med på et sykurs. Det endte med fast plass i systua på Tøyen, hvor hun syr dukker på bestilling.

– Da jeg var ferdig med den første

BYMISJON 1- 2015 17

Tekst: Ståle Lidsheim - Foto: Torstein Ihle

datteren motiverte henne for å delta på kurset.

– Jeg hadde vel egentlig ikke tro på at det skulle kunne føre til så veldig mye mer, eller at jeg skulle være flink nok til å mestre det. Og i hvert fall ikke at det skulle føre til inntekt og jobb på en systue, sier hun.

EN INNTEKT Å LEVA AV. Simona har sluttet å drømme. Det er for mye stress og uro. I Romania bor datteren på ti år. Savnet er stort og hun reiser hjem for å treffe henne av og til. For tre måneder siden fødte Simona en prematur jente. Fram til slutten av januar lå hun og

babyen på sykehus i Norge. Til situasjo-nen rundt babyen er stabil, disponerer hun en leilighet i Oslo. Men selv om hun har tak over hodet for øyeblikket, er ikke pengeproblemene løst. Hun har ikke hatt inntekt på tre måneder. Nå har hun lånt en symaskin, og er klar for å begynne å sy igjen.

– Som mange måtte jeg dra bort fra Romania fordi det ikke fantes muligheter der. Men med stabilt arbeid og en lønn man kan leve av, vil jeg heller bo med familien i Romania, skape en framtid for oss der.

I kjelleren på Bymisjonssenteret er det rigget til en systue. I høst har Simona sydd dukker som brukes i opplæringsprogrammet CosmoKidz. Etter tre måneder uten inntekt er hun glad for å være tilbake i arbeid.

Rom for fattige tilreisende• Et prosjekt i regi av Kirkens Bymisjon som driver oppsøkende og kartleggende arbeid blant tilreisende i Oslo.• Informerer tilreisende om krav og rettigheter• Tilbyr språkkurs og sy- og strikkekurs, som kan bidra til inntektsgivende arbeid som alternativ til tigging.

Om systua• En del av Kirkens Bymisjons prosjekt Rom for fattige tilreisende.• Har ambisjoner om å etablere en systue i Romania.• Samarbeider med: designer Marit Meliot, Marit Eikaas Haavimb og Kari Seierstad i "Hele mennesker", Malin Håvarstein Nilsen/ HÅVARDSTEIN og Mariam Naqvi/ Fashion Footprint.

dukka mi, måtte jeg le. Den ble jo ikke så bra. Da tenkte jeg at «dette klarer du aldri». Men med vilje og ønske om å lære, og muligheten, så lærer du, sier hun.

Tanken om å selv kunne sy tøy til

Spis med oss!I høst var jeg med en kollega i byparken i Drammen. Hver ettermid-dag møttes tilreisende EØS-borgere her, mennesker som tigger eller selger blader, for å spise, være sammen og hvile.

I Drammen er det store diskusjoner på om de skal få lov til å det, sånn er det kanskje også i din by. Denne dagen fikk jeg være med på et av de mest minnerike og verdifulle måltidene jeg noensinne har vært med på.

Jeg hadde ingen tanker om at jeg skulle spise, men var sammen med to store familier, pratet (med tolk), spurte og svarte. De var

opptatt av å høre om Drammen, om jeg trodde det fantes muligheter for arbeid og om jeg trodde det ville bli mulighet for å sove inne i vinter.

Mellom oss stod det flere små griller, med rister og kasseroller på. Lukten av krydret mat preget parken og stemningen, tallerkenene kom på bordet, folk satte seg – og jeg ble stående. Etter noen overraskede blikk dunket min kollega meg i ryggen og ba meg sitte. Maten ble for-delt, loffen midt på bordet ble brutt med godt brukte hender. Jeg var gjest ved deres bord. Jeg fikk fantastisk mat, ble inkludert i samtalen, fikk opplæring i at middag uten dypping av brød er utenkelig, men mest Tekst: André Sirnes – Illustrasjon: Helene Falstad

18 BYMISJON 1 - 2015

av alt – jeg ble møtt som en venn og fikk nye venner. En mann på andre siden av bordet, som jeg nå er på fornavn med, spiste middag fra grytelokket for at jeg skulle få en tallerken.

Og jeg lurer – ble det servert et mer inkluderende og generøst måltid et annet sted i Drammen denne dagen?

Det skulle jeg sett for å tro det.

Tekst: André Sirnes – Illustrasjon: Helene Falstad

BYSTEMMER

Bli bedre kjent med Kirkens Bymisjon på bloggen

bystemmer.no! Her kan du lese historier som berø-

rer, meninger som utfordrer og kommentarer som

nyanserer. Du kommer rett og slett litt tettere på

vår arbeidshverdag.

Skrevet av André Sirnes,

Kirkens Bymisjon Drammen.

Og jeg lurer – ble det servert et mer inkluderende og generøst måltid et annet sted i Drammen denne dagen?

19BYMISJON 1- 2015 19

Redselen for å komme for nærDet Haddy Njie er mest stolt over i livet, er at hun kom seg opp av senga og ut av blant folk igjen da den sosiale angsten herjet.

20 BYMISJON 1- 2015

Det er en vintergrå dag i Oslo, men i tankene er Haddy Njie i Trond-heim en fargerik høstdag i fjor.

Hun hadde akkurat holdt åpningstalen til Olavsfestdagene og ruslet gatelangs for å klarne tankene. Haddy hadde gruet seg til den talen. Var temaet hun hadde valgt, «Redselen for å komme for nær», litt for personlig?

Plutselig, som en skjebnens ironi, befant hun seg i en situasjon som føltes altfor nær. På impuls hadde hun gått innom «Åpen mikrofon», et velkjent arrangement for alle som jevnlig besøker den åpne kirka som Kirkens Bymisjon driver i Trondheim.

– Jeg er glad i Kirkens Bymisjon, og jeg er glad i kirkerommet. Men jeg må føle at det er plass til meg. Og når jeg ikke kan si trosbekjennelsen, er det egentlig rom for meg da?

REDD FOR Å VÆRE SÅRBAR. Svaret skulle hun få snart. Hun hadde funnet seg et ledig sete alene på en av de baker-ste benkene, med god avstand til scenen og andre mennesker, og med mobilen som vern mot uventet oppmerksomhet. Hun var egentlig ikke med, skulle bare være tilskuer.

Men nesten mot sin vilje ble hun dratt ut av skallet. Og de som åpnet henne, var det hun selv kaller «en herlig mix av

folk»; en ambisiøs amatørmusiker, en person med sosial angst, en student, en pensjonist og «en som kanskje ikke var helt edru». Alle gikk de opp på scenen, med senket guard og sårbarheten synlig, og fremførte sitt bidrag til konserten. Det traff Haddy som en knyttneve.

– Det var veldig intenst, men det var så riktig, sier hun.

Og da Haddy kjente at tiden var inne for å sjekke mobilen og snike seg ut, ble hun dratt enda nærmere: Menneskene

Det som binder oss sammen er sårbarheten, når vi gjenkjenner vår egen sårbarhet i andre.

rundt henne rakte frem hendene, og sammen sang de «We shall overcome».

«Jeg tilhører et folk med intimsoner som måles i meter. I stedet står jeg her, kanskje nettopp derfor står jeg her, og gråter som en unge», skrev hun i bloggen.

I dag, på kafeen i Oslo, sier hun det slik:

– Jeg har etter hvert skjønt at når vi møter hverandre, viser vi oss fra vår beste side. Selv når jeg sitter her og blir intervjuet om dette, er jeg så flink jeg kan. Og når vi snakker om våre svakhe-

21BYMISJON 1-2015

Folk kommenterer ofte at de synes Haddy får til så mye. Selv har hun et annet syn på det: - Å leve med angst, kronisk sykdom eller andre problemer som ikke synes utenpå, krever en enorm styrke. Men den styrken er det ingen som beundrer deg for, sier hun.

22 BYMISJON 1- 2015

Mange som har min type jobb, som står på scenen og er superutadvendte, er også ekstreme den andre veien.

Jeg vet at det finnes verre katastrofer enn at noe går galt på direktesending. Jeg er jo vant til å håndtere angst.

ter, nevner vi ting har kontroll på. Som tidsklemma, eller at vi ikke trener nok, sier hun.Og så kommer poenget, som kanskje er grunnen til at Haddy sa ja til dette intervjuet:

– Men det som binder oss sammen er sårbarheten, når vi gjenkjenner vår egen sårbarhet i andre. Det er når noen tør å være sårbare, at vi kjenner at vi alle er mennesker, sier hun.

KOMPLISERT FORHOLD TIL FOLK. Haddy Njie har nemlig alltid hatt et komplisert forhold til folk. Å se andre mennesker i øynene, krever så mye. Derfor hender det at hun må ta opp telefonen og late som hun snakker med noen, fordi hun ikke klarer å forholde seg til andre.

– Hvis jeg først ser folk, blir det så mye å ta inn, så mye usikkerhet. Hvilke forventninger har de til meg? Hva tror det menneske at jeg tenker om ham? Jeg både får og taper mye energi av folk, sier hun.

Derfor har hun ofte prøvd å holde

nye sofaputene hun nettopp har kjøpt, som hun må øve seg på. Slik har hun alltid vært. Da hun var 12, var hennes beste venn 72.

– I min generasjon skal man ikke si at man er opptatt av å finne harmoni i livet, men det er slik jeg er, sier hun og smiler.

Lenge etter at angsten hadde sluppet taket, trente hun på ikke å være redd for andre. Flere dager i uka gikk hun til psykolog. På bussen øvde hun seg på å se fremmede i øynene, selv om det var fryktinngytende. Da hun var sterk nok, tok hun seg jobb på en bar. Idrettsfolk ville kalt det mengdetrening. – Hvis jeg ikke hadde hatt sånn flaks og fått meg jobb i den baren, er jeg ikke sik-ker på om jeg hadde klart å være i jobb i dag, sier hun.

ANGST KREVER STYRKE. Fordi hun selv har kjent på angsten, vet hun også hvil-ken styrke som kreves for å takle den.

– Å ha angst regnes som en svakhet. Jeg mener det er motsatt. Å leve med problemer som ikke synes utenpå, krever en enorm styrke. Men den styrken er det ingen som beundrer deg for, sier hun.

Det er også derfor hun har et svært avslappet forhold til både stresset som følger med jobben som programleder for direktesendte tv-show.

– Jeg vet at det finnes verre katastrofer enn at noe går galt på direktesending. Jeg er jo vant til å håndtere angst. Under en tv-sending er alt planlagt, og det masse flinke folk som passer på deg. Det er mye tøffere å være helt alene og ikke vite hvordan du skal klare å komme deg ut om morgenen, sier hun.

Hun har også et veldig bevisst forhold til berømmelsen som følger med jobben.

– På tv er jeg en oppgradert versjon av meg selv. De største tingene jeg har fått til i livet, er ikke direktesendingene, men at jeg klarte å stå opp selv om jeg ikke ville våkne, at jeg kom meg ut og gikk på jobben i den baren, sier hun.

PLASS TIL HELE HADDY. Haddy vokste opp på Kolbotn, i en periode i kommu-nal leilighet. Økonomien var trang, men kreativiteten, humoren og pågangsmotet var stor. Moren innprentet i barna at det

var viktig å skaffe seg kunnskap.– Likevel husker jeg at jeg grudde meg

til å bli voksen, for det var så mange bekymringer, sier hun.

Helt fra hun var liten har hun kjent på trangen til å uttrykke seg, enten det er gjennom å skrive eller synge. Både som vikarierende medlem i gruppa Queendom og som soloartist har hun flere ganger besøkt ulike tiltak i Kirkens Bymisjon. Hun sier at hun identifiserer seg med utenforskapet.

– Jeg følte aldri at jeg passet inn. Det handlet om hudfarge, at jeg tenker annerledes og at jeg liker andre ting. Fortsatt kan jeg føle meg utenfor, men jeg har lært meg at den følelsen sitter i hodet. Utenforskapet handler ikke om at noen skyver meg ut. Det er jeg som sier til meg selv at jeg ikke passer inn. Og når du skjønner at du velger å være et of-fer, kan du også velge å være noe annet, sier hun.

Derfor jobber hun fortsatt med å skape det livet hvor det er plass til hele Haddy, både det rare, såre og flinke. Og hun har mye å lære av mennesker som ikke har alltid har guarden oppe, som har mindre filter og som ikke alltid gjør de «riktige» tingene.

– I dag eksisterer det en slags formel på hva som er et vellykket liv. Men denne formelen stemmer ikke. Det er mange måter å leve på. Jeg tror mange ville hatt det bedre hvis de hadde klart å forme et liv hvor det var plass til hele dem. Det er i alle fall det som er mitt prosjekt; ikke å være på tv eller gi ut plater, men å finne et liv hvor det er plass til hele meg, sier hun.

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

andre mennesker litt på avstand. I en periode ble avstanden altfor stor. Det startet med at hun begynte å unngå folk. Så ble det problematisk å gå i butikken. Til slutt isolerte hun seg i leiligheten, orket ikke stå opp av senga, gikk ikke lenger ut blant folk.

– Mange som har min type jobb, som står på scenen og er superutadvendte, er også ekstreme den andre veien. Men det at man blir så preget av andre mennes-ker, kan også brukes som en styrke, sier hun.

Hun har fortalt om angsten flere ganger før, og hun gjør det gjerne igjen. For Haddy er det lett å snakke om vanske-lige temaer. Det er de enkle, hverdagslige samtalene, om været eller fargen på de

23BYMISJON 1- 2015

Haddy Njie• Sanger, låtskriver, skribent, skuespiller, programleder og journalist.• Fra Kolbotn, norsk mor og far fra Gambia.• Har ledet store tv-sendinger, som Grand Prix- finalen, tv-aksjonen og minneseremonien etter 22. juli.• Har gitt ut fire soloplater, den siste i februar.

I vinter startet Kirkens Bymisjon et nytt treningstilbud for jenter.

– Dette er kult. Jeg pleier ikke å trene i fritiden. Men her vil jeg være med, sier Sumaya (14), og mener at jentegrup-pa treffer godt.

– Dette er bedre enn gymmen på skolen. Hardere, men på en morsommere måte. Her er det dansing, ikke fotball, legger klassevenninnen Annette (14) til.

– Med bare jenter føles det tryggere, og det blir da lettere å prøve ut nye ting. Og så er det veldig bra at det er gratis. Andre «idrettsgreier» er ofte veldig dyrt. Forrige

gang var vi 20 jenter. Man bli kjent med nye folk også, sier de to.

GRATIS TILBUD. I fem år har Kirkens Bymisjons lånt ut sportsutstyr gratis til barn og unge gjennom utlånssentralen Skattkammeret. Hensikten er at barn og unge ikke skal bli utestengt fra aktivi-tet fordi de mangler nødvendig utstyr. I tillegg arrangerer Skattkammeret mange aktiviteter som aketurer, skikurs, klatrekurs, svømmekurs og fotball- og basketballturneringer. Nå er det også blitt etablert en egen jentetreningsgruppe.

Treningsglede for jenter - helt gratis!

– Erfaringen fra ulike aktiviteter disse årene er at det ikke er så mange jenter som deltar. De blir sittende på sidelinja og se på. Dette ville vi gjøre noe med, sier Maren Palm, leder for Skattkammeret.

Dermed etablerte de jentegruppa Støl, svett & sosial, og tilbyr nå tre-ning én gang i uka i bydelshuset på St. Hanshaugen.

– Det finnes få tilbud hvor jenter kan utfolde seg i fysisk aktivitet, i trygge rammer som ikke stiller krav til å prestere eller konkurrere. Vi ser

Når Maren Palm inviterer til dans og styrketrening, blir også ungdommene som ikke pleier å trene på fritiden med.

24 BYMISJON 1- 2015

Skattkammeret• Skattkammeret låner ut sportsutstyr gratis til barn og ungdom.• Eies og drives av Kirkens Bymisjon, og ble etablert gjennom gavemidler fra et ektepar.• Formålet er at barn og unge ikke skal ekskluderes fra deltagelse og aktivitet pga. dyrt utstyr.• Skattkammeret arrangerer i tillegg mange aktivitetstilbud.• Jentegruppa Svett, støl & sosial har fått prosjektmidler fra ExtraStifelsen

Tekst og foto: Ståle Lidsheim

Andre «idrettsgreier» er ofte veldig dyrt!

også at tilbudet åpner for relasjoner og samhold på tvers av ulike skoler og øko-nomisk og kulturell bakgrunn, sier Palm.

AKTIVITET I HVERDAGEN. Jentegruppa skal være et inkluderende treningstilbud for jenter i alderen 13-19 år som har liten erfaring med fysisk aktivitet og trening. Målet er å bidra til at de som er med får gode treningsvaner i hverdagen.

– Vi håper rett og slett at de opplever at trening er gøy. Og at fysisk aktivitet også påvirker andre sider i livet, sier hun.

Jentegruppa er et samarbeid med Utekontakten i bydel St. Hanshaugen, som rekrutterer ungdommer gjen-nom oppsøkende arbeid på skolene. De har sett at mange unge jenter fra ulike skoler opplever ensomhet, og har behov for et større nettverk med mulighet for deltagelse i aktiviteter med andre jenter i samme situasjon.

– Skattkammeret og Utekontaktene ser at ungdommene som deltar på aktivi-

teter vi arrangerer får økt livskvalitet. Dette henger ikke bare sammen med fysisk utfoldelse og mestringsfølelse, men også den sosiale arenaen og felleskapet aktivitetene bringer med seg. Det er stor entusiasme og glede hos de som er med, sier Palm, som sammen med frivillige leder treningen.

25BYMISJON 1-2015

26 BYMISJON 1- 2015

– Vi vet rettshjelpsbehovet er størst i ytterkantene av samfunnet, hos de som har mest og hos de som har minst. Like-vel er det dessverre slik at advokatbistand i stadig større grad er et tilbud til de som har mest. Kirkens Bymisjons rettshjelp-tilbud til rusavhengige, Gatejuristen, gjør noe med dette. De gjør noe uhyre viktig, nemlig å sikte bistanden inn mot de som både har størst behov og dårligst tilgang til rettshjelp. Gatejuristens innsats inne-bærer at mennesker får hjelp til å ivareta sine grunnleggende juridiske rettigheter og dermed får en verdighet og en trygg-het som de selv kan bygge videre på.

– Er det virkelig behov for gratis retts-hjelp i Norge i 2015?

– Vi er så heldige at vi lever i et vel-ferdssamfunn, med gode og omfattende ordninger. Rettighetene blir stadig flere, fordi politikerne på denne måten vil sikre at velferd og tjenester skal komme frem til de som har krav på det. Dette kalles rettsliggjøring. Det som dessverre ikke gir like mange politiske poeng som det å innføre en lov, er å gi tilgang på rettshjelp, fordi det koster penger. Men rettsliggjøring uten rettshjelp er en dårlig idé.

– Hvorfor er rettsliggjøring uten retts-hjelp en dårlig idé – er ikke alle likestilte overfor loven?

– Økt rettsliggjøring gjør at den som selv har ressurser til å orientere seg i sine rettigheter – eller som kan kjøpe slik

Gratis rettshjelp er helt avgjørende for at alle skal få sin rett oppfylt, mener Merete Smith, generalsekretær i Advokatforeningen.

Gatejuristen • Kirkens Bymisjons rettshjelptilbud til personer

med rusproblemer. • Er til stede i 10 norske byer. Tilbudet er gratis. • 150 frivillige advokater og jurister er tilknyttet

Gatejuristen. • Tok inn 2500 nye saker i 2014. • Cathrine Moksness tok initiativ til Gatejuristen,

og det første kontoret ble etablert i Oslo i 2004, i samarbeid med Kirkens Bymisjon og Fransiskushjelpen.

• I 2015 starter Gatejuristen prosjektet Barnas jurist; første fase er å kartlegge hvordan barns rettigheter ivaretas i Norge. Målet er å etablere et rettshjelpstilbud for barn.

hjelp fra en advokat – stadig oftere kan slå en lov i bordet når hun eller han fremmer sine krav. I en verden med begrensede ressurser kan dette ha sin pris. De som får betale prisen og blir skadelidende, er gjerne de som rettsliggjøringen var ment å beskytte – samfunnets mest sårbare. De kjenner ikke alltid den loven som er ment å sikre deres rettigheter, og de har ikke penger til å betale for juridisk bistand. Dermed blir det de mest ressurssvake som taper i kampen om velferdsgodene. Uten rettshjelp kan en lovfestet rettighet bli mest til nytte for den som trenger det minst, på bekostning av den som trenger det mest.

– Hvilke betydning har Gatejuristen for rettssikkerheten?

De mest sårbare taper i kampen om velferdsgodene

– Gatejuristen har lykkes både med å bygge opp et praktisk juridisk tilbud til de menneskene som trenger det mest, samtidig som de har klart å synliggjøre at rettshjelp i det 21. århundre er et helt sentralt velferdsgode. Gatejuristen lyk-kes fordi de adresserer reelle problemer.

– Hvor trykker skoen når det gjelder utsatte gruppers rettssikkerhet i Norge i 2015

27BYMISJON 1- 2015

Tekst og foto: Ståle Lidsheim

De mest sårbare taper i kampen om velferdsgodene

– Det er mange som får problemer i møte med det offentlige hjelpeapparatet. De forstår ikke brevene de får tilsendt og vedtakene er vanskelig å fatte. De men-neskene som har størst behov for klare rettigheter, møtes ofte med regler som er skjønnsmessige og uklare. Ulik regel-praktisering og manglende forutsigbar-het er grunnleggende problemer i vedtak om velferdsrettigheter.

– Hvorfor tror du at 150 advokater og jurister vil jobbe frivillig for Gateju-risten?

– Jeg tror de gjør det fordi de kan bety en forskjell for de menneskene de hjelper, og å bidra til det samfunnet vi er en del av. Det gir en mulighet til å bruke faget sitt til å hjelpe noen som virkelig har et behov. For meg er de som

engasjerer seg i Gatejuristen rettssamfun-nets og velferdsstatens helter, solid foran-kret i juristløftet juss-studentene gir etter avsluttende eksamen: Vi skal fremme rett og hindre urett. Det gjør Gatejuristen.

– Hvis man skal måle kvaliteten på et rettssamfunn må man se på tilgangen til kvalifisert rettshjelp for de som trenger det mest. sier Cathrine Moksness (t.h.), daglig leder for Gatejuristen i Oslo. Merete Smith (t.v.), generalsekretær i Advokatforeningen, har fulgt Gatejuristen siden oppstarten i 2004.

Bli med-billetten åpner teaterdørene for flere

Bli med-billetten er en sterkt rabattert billett som gjøres tilgjengelig for folk som er tilknyttet forskjellige insti-tusjoner og organisasjoner. Kirkens Bymisjon var blant de første som søkte om slike billetter, og omkring 350 brukere og frivillige benyttet seg av tilbudet i fjor.

– Vi var på en forestilling med kvinner fra Nigeria, Thailand og Estland som går på norskkurset vårt, og det ble en fantastisk opplevelse. Et utrolig flott initiativ, sier Amy Medin ved Nadheim, Kirkens Bymisjons senter for kvinner og menn med prosti-

OBOS med millionstøtte til Kirkens Bymisjons boligarbeid En ny samarbeidsavtale med OBOS gir Kirkens Bymisjon fem millioner kroner i året til boligarbeid for vanskeligstilte. Avtalen har i første omgang en varig-het på tre år, men OBOS har allerede signalisert at selskapet ser for seg en forlengelse. Pengene skal brukes til boligrelaterte tiltak i byer hvor både Kirkens Bymisjon og OBOS har virk-somhet, med hovedvekt på Oslo. – Denne avtalen gir oss en helt annen forutsigbarhet enn vi har hatt tidligere og gjør oss i stand til å planlegge arbei-det med en helt annen ro og langsiktig-het, sier konstituert generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Johannes Heggland. I Oslo har Kirkens Bymisjon i dag 70 boliger for vanskeligstilte, der hver beboer får jevnlig besøk fra Kirkens Bymisjons bo-oppfølgere.I tillegg driver organisasjonen akutt-overnattingstilbud for fattige tilreisende, akutt/kriseovernattingstilbud til kvinner med tilhørighet i rus- og prostitusjons-miljøet, boliger for ofre for menneske-handel, boligskole, boliger for eldre, omsorgsboliger for rusavhengige og flere andre boligrelaterte tiltak.

Adventkonsertene fikk inn 1,2 mill. kronerDe tradisjonelle adventkonsertene i Gamle Logen 1. og 2. søndag i advent fikk i år inn hele 1,2 mill. kroner. Alle sponsormidlene går uavkortet til Kirkens Bymisjons arbeid for barn, unge og familier i en sårbar og vanske-lig situasjon. Dette er 26. året konser-tene arrangeres, og det ble satt ny innsamlingsrekord. En hjertelig takk til alle som har bidratt!

Med «Bli med-billetten» ønsker Oslo Nye Teater og støttespillerne Ole R. og Denise Anfinnsen å gi hele byens befolkning mulighet til å gå på teater.

tusjonserfaring.I 2015 trappes tilbudet opp

ytterligere til å gjelde enda flere av Kirkens Bymisjons tiltak og virksomheter i Oslo. Utover våren og sommeren kan man glede seg over forestillinger som Chicago, Pietà, Kjærlighets-brev, Lenge leve livet, Karius og Baktus, 1880-Amerika og Mummitrollet og det usyn-lige barnet.

– Vi ønsker å nå ut til flere grupper som vanligvis ikke går i teatret. Vi er hele byens teater og ønsker å kunne reflektere dette. Derfor er vi er svært glade for at vi med

utgangspunkt i inkluderings-prosjektet og samarbeidet med Anfinnsen, kan få dette til, sier Dag Sørsdahl, admi-nistrerende direktør i Oslo Nye.

Det er mye takket være Ole R. Anfinnsen og hans datter Denise, som er svært viktige bidragsytere til ordningen, at Kirkens Bymisjons gjester og brukere kan få oppleve gleden ved å gå på teater.

– Det er supert å kunne samarbeide med Oslo Nye Teater, og å få muligheten til å glede hele byens befolkning, sier Anfinnsen.

28 BYMISJON 1- 2015

Musikalen Chicago er en av flere forestillinger som Kirkens Bymisjons gjester og brukere kan glede seg over på Oslo Nye Teater i år. Foto: L-P Lorentz/Oslo Nye Teater.

GLIMT FRA KIRKENS BYMISJON

Konsernsjef Martin Mæland i OBOS (t.v.) og Johannes Heggland, Kirkens Bymisjon signerer samarbeidavtalen.

Rekordmange ville glede noen til julKirkens Bymisjons juleaksjon «Gled en som gruer seg til jul» samlet inn totalt 38 millioner kroner til måltider og fellesskap ved Kirkens Bymisjons mange kafeer og møtesteder rundt om i landet. Det er rekord. Resultatet er en økning på 10 mil-lioner kroner, eller 38 prosent, fra året før. – Det er veldig gledelige tall og en stor inspirasjon for oss til å fortsette arbeidet for folk som lever utsatte liv. Vi er helt avhengig av økonomisk støtte fra folk for å kunne servere gode og næringsrike måltider både i juletiden og resten av året, sier kam-panjeleder Michael Hansen.Omkring 6 millioner kroner kom inn gjennom sms-gaver, der folk brukte mobilen til å gi to middager (80,-). Dette er en økning på nesten 1,5 mil-lioner kroner fra i 2013. – Kombinasjonen av en god sak og at det er enkelt å bruke mobilen for å støtte, gjør at stadig flere gir midda-ger på denne måten, sier Hansen.Nytt av året var at omkring 40.000 norske julegaver hadde en pakkelapp fra Kirkens Bymisjon festet på seg. Hver pakkelapp (40,-) tilsvarte en middag. – Det er artig at så mange ville gi julegavene sine en ekstra dimensjon, sier Hansen.Aldri tidligere har Kirkens Bymisjon opplevd så stor respons på giverbre-vet som går ut til organisasjonens støttespillere før jul. Og sjelden har næringslivet støttet opp på samme måten denne julen. Totalt 10 millioner kroner kom inn fra bedrifter.

Brosteinprisen til NAV-prosjekt for ungdom

– Drømmeukene handler om å begeistre, inspirere og skape håp for fremtiden. Fra drømmer skapes energi, sa prosjektleder Anna-Sabina Soggiu og Khawar Gomi Sadiq da de mottok prisen rett før jul.

Prosjektet er en del av arbeidet ved Nav Grünerløkka i Oslo. I løpet av de to årene kurset har hatt sin nåværende form, har omkring 100 ungdom-mer deltatt. De har fått møte representanter fra ulike yr-kesgrupper og organisasjoner, fått undervisning om sam-funn og arbeidsliv, øvd seg på å skrive CV og jobbsøknader,

«Drømmeukene», NAV Grünerløkkas tiltak for ungdom som står utenfor jobb og skole, ble hedret med Kirkens Bymisjons Brosteinpris.

ledet gruppearbeid og trent på jobbintervju og presentasjon av seg selv.

ALT GÅR OPPOVER. Og ikke minst har de blitt pushet og oppmuntret av dedikerte an-satte. Drømmeukene gir gode resultater. Mange av deltaker-ne er i dag i ordinært arbeid, går på skole eller kurs.

– Alt er gått oppover etter at jeg begynte på kurset. Jeg har fått meg praksisplass på Meny på Oslo City og jeg har fått meg bolig. Jeg har på en måte fått starte litt på nytt og fått en ny sjanse, sa Jeanette Johansen.

VEL ANVENDTE PENGER. Konstituert generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Johan-nes Heggland, syntes det var ekstra artig å gi prisen til et forebyggende prosjekt for ungdom.

– Alle som jobber med forebyggende arbeid vet at effekten er vanskelig å måle. Arbeidet er ikke mindre viktig av den grunn. Kirkens Bymisjon ønsker å hedre NAV Grünerløkka og bydel-sadministrasjonen i Bydel Grünerløkka for å bruke tid og ressurser på ungdom før de kommer i en svært vanskelig livssituasjon. Vi er sikre på at det er vel anvend-te penger, sa Heggland.

29BYMISJON1- 2015

Prosjektleder Anna-Sabina Soggiu (t.v.) mottok prisen sammen med seksjonssjef Hanne Aspelien i NAV Grünerløkka og Khawar Gomi Sadiq fra X-ray ungdomshus.

Kampanjeleder Michael Hansen (nr. 2 fra venstre) og markedssjef Hans-Jacob Torkildsen (lengst til høyre).

30 BYMISJON 1- 2015

TAKK - dere gjør en forskjell!

1.1

June

200

8

Our logo1.1

You can download original logo artwork from the website.

The Skanska logo is the most important visual symbol of our brand. It is the primary carrier of our identity and the values associated with our brand.

In many contexts, the logo is the only sign of ourcorpo rate identity. Accordingly, it is important that we have strict regulations for the use of the logo to ensure consistency in communication across markets and Business Units. All reproduction of the logo must be made from the original artwork.

ASAFANDERS SVEAAS’ ALMENNYTTIGE FOND

ASAFANDERS SVEAAS’ ALMENNYTTIGE FOND

Akershus Eiendom ASAnnette og Ragnar Stoud Platous StiftelseApotek 1Arctic Securities Arvato FinanceAS Klaveness CharteringAuto-Trio ASBaker HansenBAMA Gruppen ASBarnas Hus Nordic ASBekk ConsultingBjørgvin ASCarnegie Norge ASCenturie AS

COCA-COLA NorgeDale Garn ASDana Petroleum Norway Danske Bank Den norske legeforeningDen Norske OperaDLA Piper Norway DADNB Bank ASADS AS Theologos Dyvi Holding ASEiendomspartnere ASEiendomsspar ASFormuesforvaltning ASHans Herman HornHans Thomas Grams

StiftelseHøegh Eiendom ASHav EiendomISSKagge Forlag ASKORKKPMG Layher ASLeif Høeghs StiftelseLets Deal ASLindorff ASMiele ASMondelèzNetwork Norway ASNorsk Medisinal Depot

NMDNorwegian Hull ClubNorwegian Property ASAOptimeraGruppen ASOrkla ASA SetreOslo BørsOslo City Kjøpesenter ASOslo Maritime StiftelseOslo Nye TeaterRagnhild Plesner ASScandic HelsfyrSkagenfondeneSvenska - MargaretaforsamlingenSELAM AS

Selvaag Gruppen SIVASyscom ASTelenor Group Thom & Co ASUniconsult ASUNIL ASUNION Gruppen ASUtleiepartner ASVPSWenaas ÅF Advansia AS

Takk også for den uvurderlige støtten fra alle våre andre støttespillere. Her er noen av dere:

Dere styrker vår handlekraft og skaper endring! Takk for langsiktigheten, kompetansen og ressursene dere samarbeidspartnere bidrar med:

31BYMISJON 1- 2015

TAKK - dere gjør en forskjell!

Dette har blitt mitt faste punkt. Jeg har vært rusfri de siste tre og et halvt år.Takket være Kirkens Bymisjon.

Gjest på en av våre kafeer

Du kan støtte vårt arbeid ved å bruke kontonummer 7011 05 18593 eller www.bymisjon.no/stottoss

VIL DU LÅNE ET SNOWBOARD?Da kan du besøke Kirkens Bymisjons eget skattkammer på Bislett stadion. Her kan du gratis låne sportsutstyr, enten fordi du mangler skiutstyr for å være med på klas-seturen eller fordi du trenger en racket til å lære deg tennis. Skattkammeret er tilbud for barn og unge i Oslo opp til 18 år. Studenter kan låne billig. Kom innom, da vel!