Britannia Road 22

Med Britannia Road 22 har Amanda Hodgkinson levert en strålende romanom krig, forstillelse og morskjærlig-het – en roman som, når det gjelder emosjonell dybde, kan måle seg med moderne klassikere som William Styrons Sofies valg og Tatiana de Rosnays Saras nøkkel.

«Med sin lysende prosa etterlater Hodgkinsons portrett av det dype båndet mellom mor og barn og hennes grunnleggende forståelse av den nydelige, men forferdelige byrden av kjærlighet mødre må bære, krig eller ikke, et uutslettelig inntrykk.»

– New York Times Book Review

«En historie som berører, ekstremt godt fortalt.»

– The Times

Romandebutant med suksessAmanda Hodgkinson ble født i Somer-set og vokste opp i Essex. Hun har en mastergrad i kreativ skriving fra University of East Anglia og bor sammen med mann og to døtre i et gammelt hus sørvest i Frankrike. Britannia Road 22 er hennes første roman.

Utdrag fra boken:«Gutten betydde alt for henne. Han var liten og uregjerlig, og han hadde noe vaktsomt ved seg, som et vilt dyr ute i åpent lende. Alle de fortaptes, de gjenfunnedes og de aldri glemtes mørke hjerter banket i dette barnets kropp, i de urolige øynene. Hun elsket ham med den samme ubetvingelige kraften som skyver skoger opp fra jor-dens dyp, men likevel fryktet hun at det ikke var nok til å beholde ham. Så hun tok ham med til England, fast besluttet på at Janusz ville elske ham og sørge for at han var trygg.»

Da den andre verdenskrig endelig slutter, går Silvana og åtte år gamle Aurek om bord i skipet som skal ta dem fra Polen til England. I årevis har de levd i skogen, og Silvana er en skygge av seg selv. Hun vet bare to ting: De har over-levd. Og ingen må få vite om den fryktelige hemmeligheten hun bærer på. Alt annet er borte for alltid.

I Ipswich venter Silvanas mann, Janusz, som ikke har sett sin lille familie på seks år. Han har funnet et hus til dem i Bri-tannia Road 22, og nå jobber han hardt med å plante en perfekt engelsk hage som velkomst. Men han oppdager snart at seks år med krig har forandret alt.

For å skape et virkelig hjem må både Silvana og Janusz se alt som har skjedd under krigen, i øynene. Og ikke minst må de la sin elskede sønn Aurek få være den han virkelig er.

Dette er historien om en familie splittet av krig – og om kampen for å finne tilbake til tapt kjærlighet. Britannia Road 22 er en hjerteskjærende roman om tilgivelsens seier over håpløshet og desperasjon.

En roman om kjærlighet, tap og tilgivelse

En familie splittet av krig.En hjerteskjærende hemmelighet.En vakker roman om tap og tilgivelse.

Britannia Road

22

Britannia Road

22

9 7 8 8 2 0 5 4 1 9 4 7 6

Amanda

Hodgkinson Amanda Hodgkinson

Foto

: Aug

ens M

uir

Originaltittel: 22 Britannia Road

Copyright © Amanda Hodgkinson 2011Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012

www.gyldendal.no

Første gang utgitt avFig Tree, Penguin Books, London 2011

Printed in GermanyTrykk/innbinding: GGP Media GmbH

Sats: Type-it AS, Trondheim 2011Papir: 70 g Holmen 1,8

Boken er satt med Sabon 10.5/12 pkt.Omslagsdesign: Penguin Books Ltd

Omslagsfoto: © R. A. / Gamma, Camera Press London

Oversetter Hedda Vormeland er medlem av Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-41947-6

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

ORDRE: 24710 (s . 4 av 348)Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 4 av 348)

NOT PRINT READY!

Amanda Hodgkinson

Britannia Road 22

Oversatt fra engelsk avHedda Vormeland


NOT PRINT READY!

Våren 1946. Til England

Gutten betydde alt for henne. Han var liten og uregjerlig,og han hadde noe vaktsomt ved seg, som et vilt dyr ute iåpent lende. Alle de fortaptes, de gjenfunnedes og de aldriglemtes mørke hjerter banket i dette barnets kropp, i de uro-lige øynene. Hun elsket ham med den samme ubetvingeligekraften som skyver skoger opp fra jordens dyp, men likevelfryktet hun at det ikke var nok til å beholde ham. Så hun tokham med til England, fast besluttet på at Janusz ville elskeham og sørge for at han var trygg.

På skipets passasjerliste sto hun oppført som SilvanaNowak. Tjuesju år gammel. Gift. Mor til en gutt, AurekJosef, sju år gammel.

«Hva er yrket ditt?» spurte den britiske soldaten oggransket legitimasjonsdokumentene hun la foran ham.

Hun kikket på papirene på skrivebordet hans og fikk seflere sider med kvinnenavn. Alle var oppført som husmødreeller husholdersker.

Bak henne sto flere hundre andre kvinner, som i likhetmed henne var iført arvede klær, tause sammen med barnasine. Over soldatens hode gjorde et skilt på flere språk, der-iblant polsk, utførlig rede for skipets regler. Alle tepper oglakener er skipets eiendom. Alle stjålne gjenstander vil blibeslaglagt.

Silvana strammet grepet om sønnen. Soldaten kastet etflyktig blikk på henne og kikket deretter tilbake på papirene.Hun visste hvorfor. Det gjorde ham ille berørt å se en såuflidd kvinne og et så rastløst barn. Hun rørte ved skautet,kontrollerte at det satt som det skulle, og klemte den ledige

9


NOT PRINT READY!

hånden mot Aureks rygg i et forsøk på å få ham til å retteseg opp.

«Yrke?»«Overlevende», hvisket hun, det første ordet som falt

henne inn.Soldaten så ikke opp. Han hevet pennen. «Husmor eller

husholderske?»«Jeg vet ikke», sa hun først, og så, da hun merket at køen

flyttet utålmodig på seg bak henne: «Husmor.»Og det var alt. Hun var registrert, skrevet pent inn i en bok

med vannfast, svart blekk. Hun fikk et transportnummer,en merkelapp festet med en nål til kåpeslaget, som svarte tilinformasjonen fra skipets passasjerliste. Ingen kunne trossalt si seg uenig i eller bestride et offisielt dokument. Bare tit-telen husmor så tvilsom ut. Enten de sto sammen eller hverfor seg, var Silvana sikker på at ingen ville tro på at ordenehus eller husmor eller hustru hadde noe med henne å gjøre.

Hele natten, mens havet bar skipet og passasjerene motet annet land, arbeidet Silvana med å huske. Hun fant segen plass i en av de fullpakkede korridorene under dekk ogsatt med armene over kors og beina trukket inn under seg.Foldet inn i seg selv på denne måten, med Aurek gjemt innei kåpen, pustet hun i lukten av svette og dieseldamp mensdunkingen fra motorene som sto og arbeidet, markerte tidensgang, og hun prøvde å huske livet sammen med Janusz. Menalltid var det de samme minnene som kom til henne. Demhun ikke ville ha. En vei hun ikke ville ferdes på. En skittenhimmel full av regn, fly som kom ut fra skyene. Hun rystetpå hodet, prøvde å tenke på andre ting, å avskjære det bil-det som utvilsomt ville komme. Og så var det der. Den våtegjørmen som glinset under føttene. Trær som vred seg i vin-den, og barnet pakket inn i en haug tepper der det lå i enhåndkjerre.

Silvana trakk Aurek tettere inntil seg, gynget ham fram ogtilbake mens minnene gled bort. En mager hånd snodde segfram fra under kåpen, og hun kjente de små fingrene hansvandre over ansiktet. Og hvordan kunne det ha seg at kjær-

10


NOT PRINT READY!

lighet og tap var så nær hverandre? For uansett hvordan hunelsket gutten – og hun gjorde det, desperat, som om henneseget liv avhang av ham – var tapet der alltid, like i hælenepå henne.

Da lys begynte å dryppe inn i mørket fra himmelen veddaggry, var Silvana for trett til å tenke, endelig lukket hunøynene og lot motorenes brummende hjerteslag dysse hennei en kjærkommen drømmeløs søvn.

Morgenen kom med blek sol og salte vindkast. Silvanaskjøv seg fram gjennom trengselen, opp til de øvre dekkene,med Aurek hengende i kåpeskjøtene. Hun tok godt tak irelingen og lot ham slå seg ned på huk mellom føttene hen-nes, tyngden av ham lå mot beina hennes. Grønne bølger lålangt der nede, og hun glodde ned på dem mens hun prøvdeå forestille seg hvordan England kunne være, et sted hunikke visste noe annet om enn at det var der mannen hennes,Janusz, bodde nå.

Hun hadde vært fortapt, og han hadde funnet henne. Hanmå ha trodd at han strakte seg tilbake og fikk fatt i fortiden,at hun ville være slik hun var da han forlot henne: hans ungekone, rødt hår satt opp i krøllete lokker, et smil om leppene,den kjære sønnen deres i armene. Han kunne ikke vite atfortiden var død og hun gjenferdet av den kona han en ganghadde hatt.

Skipets stamping gjorde henne svimmel, og hun lente segmot relingen. Hun hadde lagt landet sitt langt bak seg, og nåvar det ikke noen kyststripe, ikke noe landskap å sørge over,bare vann helt fram til horisonten og bruddstykker av blen-dende lys som splintret bølgene. Hun hadde ikke sett Januszsiden den dagen han forlot Warszawa for seks lange år siden.Kom hun i det hele tatt til å kjenne ham igjen nå? Hun hus-ket dagen de møttes, dagen de giftet seg, skostørrelsen hans,at han var høyrehendt. Men hvor førte denne ubehjelpeligesammenraskingen av datoer og kjensgjerninger henne hen?

Hun myste mot havet, bølgene som kvernet, igjen og igjen.Hun hadde elsket ham en gang. Det visste hun med sikker-het. Men så mye tapt tid strakte seg ut mellom dem. Seks år

11


NOT PRINT READY!

kunne like gjerne vært hundre. Kunne hun virkelig gjøre kravpå en mann bare fordi hun husket snippstørrelsen hans?

Aurek trakk henne i hånden, og Silvana satte seg på kne,tørket seg om munnen med undersiden av ermet, prøvde åsmile. Gutten var årsaken til at hun foretok denne reisen. Engutt må ha en far. Snart ville fortiden ligge bak dem og ennåtid i England tilhøre dem. Der var hun sikker på at de villekunne leve hver dag uten gårsdager og uten truende min-ner, uten historier som forfulgte dem. Hun lot fingrene gligjennom Aureks kortklipte hår, og han la armene om halsenpå henne. Hun var på vei mot et nytt liv, og en liten bit avPolen var fremdeles med henne.


NOT PRINT READY!

Britannia Road 22 i Ipswich

Janusz synes huset ser heldig ut. Han trekker seg litt unnafor å se Britannia Road nummer 22 bedre, og han beundrerden smale mursteinsbygningen med tre vinduer og blå dør.Døren har en rute av farget glass: en gul soloppgang inn-rammet av grønt med en blå fugl i midten. Det er så typiskengelsk at det får ham til å trekke på smilebåndet. Det ernøyaktig hva han har vært på utkikk etter.

Det er det siste huset i en rekke, og selv om det står vedsiden av en bombet tomt, har det på et eller annet vis kom-met fra det uten skader selv. Det eneste tegnet er en sprekki den fargede glassruten, en strek gjennom den blå fuglensom får det til å se ut som om den kanskje ville få problemerom den prøvde å fly. Bortsett fra det kunne man tro at kri-gen aldri har berørt denne bygningen. Det er en fantasifulltanke, det er han klar over, men han liker den. Kanskje husetvil dele litt av hellet sitt med ham og med kona og sønnenhans.

«Ikke bekymre deg over den skampletten», sier eiendoms-megleren ved siden av ham og slår ut med armen i retning avbrakklandet hvor barn med skitne fjes leker. «Det blir ryd-det før du vet ordet av det. Vi skal få denne byen på beinaigjen fort nok.» Han retter på mansjettene på tweedjakkenog rekker Janusz et nøkkelknippe. «Vær så god. Det er ditt.Jeg håper du liker deg her. Kan jeg spørre hvor du kommerfra?»

Janusz har ventet på dette spørsmålet. Det første folk vilvite, er hvor du kommer fra.

«Polen», sier han. «Jeg er polsk.»

13


NOT PRINT READY!

Eiendomsmegleren trekker et sigarettetui ut fra innerlom-men. «Du snakker forbasket godt engelsk. Vært i hæren?»

Og dette er det andre de spør om: Hva gjør du her? MenJanusz føler seg vel i dette landet. Han kjenner skikk ogbruk og vet hvordan ting gjøres. Sørg for å holde alt enkeltog saklig. La dem forstå at du er på deres side, så er defornøyd.

Den første gangen noen spurte ham hvor han kom fra, dengangen da han fortsatt var bekymret over sin egen fremmed-het – da han så på den som et fødselsmerke, en portvinsflekkmidt i ansiktet, synlig for enhver – hadde han begått den feilå forsøke å svare. Han hadde ikke vært i England så lenge,i høyden et år, og den støyende, blodtørstige begeistringenfor krig som han kunne se blant de nye kameratene, haddetent en slags ild i hjertet hans. En mektig brann fløt gjennomårene på ham og tente en utadvendt dumdristighet han aldrihadde kjent maken til. Han var sammen med en støyendegjeng karer fra RAF i et røykfylt lokale hvor de drakk øl medsamme farge som motorolje, og han kastet seg ut i sin egenhistorie, hele reisen fra Polen helt i begynnelsen av krigen,til Frankrike og videre til England.

For sent gikk det opp for ham at han gjorde det for inn-viklet, og uansett var det ingen som hørte etter. Ingen ønsketå vite noe om kvinnene han hadde etterlatt. Han fortsatte,snublet i ordforrådet og avsluttet, fortapt i egne savn, medå mumle på polsk ned i ølglasset og snakke om smertefulleting som kjærlighet og ære. Da han forlot salen og sto utei den tankeklarnende natteluften og så opp mot en himmeloverstrødd av stjerner, angret han på hvert tåpelig ord hanhadde sagt.

Han retter skuldrene og stenger de minnene ute fra tan-kene. «Jeg tjenestegjorde i luftvåpenet», sier han med klarog stødig stemme. «Det polske korpset. Jeg kom hit i 1940.Jeg har vært her siden.»

«Ah. Akkurat, ja.» Mannen smiler og tilbyr ham en siga-rett. «Jeg var i hæren. Jeg traff en god del av guttene deres.Gode til å drikke, polakkene.»

14


NOT PRINT READY!

Han tenner sigaretten sin, slenger fyrstikken på bakken ogrekker esken til Janusz.

«Var du stasjonert her omkring?»«Nei», sier Janusz idet han tar imot fyrstikkesken og nik-

ker kort til takk. «Vi flyttet mye rundt. Jeg ble dimittert iDevon og fikk tilbud om arbeid her eller nordpå.»

«Tja, du vil få merke at dette er et greit nok strøk. Ips-wich er en hyggelig liten markedsby. Og du fikk dette huseti grevens tid. Jeg har en liste så lang som armen min overfolk som kunne tenke seg denne eiendommen. Hvis du ikkehadde vært der og hamret på døren min før jeg rakk å åpne,ville det vært en annen kar som fikk den. Det er en hyggeligfamiliebolig. Har du, eh … noen …?»

«Familie? Jeg har kone og en sønn. De kommer til Englandom en måneds tid.»

«Gjenforent, altså? Godt å høre.»Janusz tar et drag av sigaretten, blåser en røykring og ser

på at den går i oppløsning.«Jeg håper det. Det er seks år siden jeg så dem sist.»Eiendomsmegleren legger hodet på skakke og får et

bekymret uttrykk i ansiktet.«Det høres ugreit ut. Men se på det på denne måten: Du

har dette huset, du har arbeid, og familien din er på vei hit.Legger du det sammen, er det en lykkelig slutt du har ordnetdeg med.»

Janusz ler. Det er akkurat det han håper på.«Det stemmer», sier han. «En lykkelig slutt.»Da Røde Kors-tjenestemannen fortalte ham at Silvana og

Aurek var blitt funnet i en britisk flyktningleir, hadde hanikke greid å smile. «De er i en elendig forfatning», sa tjenes-temannen. Stemmen hans sank så han nesten hvisket. «Dehar holdt til i en skog. Jeg forstår det slik at de har værtder lenge. Lykke til. Jeg håper det vil ordne seg for derealle.»

Janusz skramler med de nye husnøklene på fingeren ogser på den tweedjakkekledde ryggen til eiendomsmeglerender han går raskt av sted nedover bakken. Slik er det altså.

15


NOT PRINT READY!

Fred. Og han har et hus. Et hjem for Silvana og Aurek nårde kommer. Faren hans ville vært stolt av ham, av at hanfører familien sammen igjen. Gjør det rette. Ser framover.Han kan ikke reise tilbake til Polen. Ikke nå da landet hanshar fått kommunistisk styre tredd ned over seg. Han må sekjensgjerningene i øynene. Drømmer om et fritt og uavhen-gig Polen er ikke annet enn det – drømmer. Churchill sa selvat polske soldater skulle få frihet og statsborgerskap i Detbritiske imperium, og det var det han hadde takket ja til.Storbritannia er hans hjem nå.

Hvis han noen gang får snakke med foreldrene eller søst-rene igjen, hvis de en dag svarer på brevene hans og finnerham her, håper han de vil forstå at det er her han har valgtå være.

Han stikker nøklene i lommen og undrer seg på hva livether vil by ham. Da han fikk tilbud om to stillinger, én i enfabrikk i Nottingham som produserer sykler, og én ved etmekanisk verksted i en by i East Anglia, satte han seg på bib-lioteket med et kart over Storbritannia og plasserte tommelenpå Ipswich. Det var en liten by med en havn som lå inntilen sprikende blå strek av en elv som førte ut til havet. Medlillefingeren kunne han strekke seg over det blå og berøreFrankrike. Det var det som gjorde utslaget for ham. Hanskulle bo i Ipswich fordi han kunne være nærmere Hélène.Det var en tåpelig grunn, særlig med tanke på hvor hardthan strevde for å glemme, men det lindret smerten litt.

Han gjesper og sukker dypt. Det kjennes bra å være her.Luften er ren nok, og det er et rolig sted. Mursteinshusrekkenfortsetter ut av syne nedover bakken. I det fjerne strekkeret kirketårn seg mot himmelen, den øverste delen av det erbygget inn i stillas. Om stillaset er der for at lenge planlagtereparasjoner skal kunne finne sted, eller på grunn av nyligoppståtte krigsskader, vet han ikke. Og han bryr seg ikke omdet. Han har sluttet å tro på Gud. Nå håper han på bestemteting. Et arbeid å gå til. En familie å ta seg av og kanskje, endag, en liten porsjon lykke.

Bortenfor kirken rammes boligene inn av elven og av fab-

16


NOT PRINT READY!

rikkenes høye skorsteiner. Bortenfor dem er det jorder ogskog. Over ham er himmelen grå som tyggegummi, men littblått bryter fram. Hélène ville ha sagt at det var akkurat nokblått til å sy et par bukser til en gendarm.

Han tenner en sigarett til og tillater seg å tenke på Frank-rike. Det er en svakhet som han nyter et øyeblikk, søt oggod som en ekstra skje sukker i den bitre teen på brakka.Han tenker på våningshuset med de røde taksteinene og deblå vinduslemmene. Hélène stående ved kjøkkendøren. Densolbrune huden hennes og det varme, sørlige tonefallet, liveti de vakre øynene.

Han gjør seg ferdig med sigaretten og rusler inn i husetigjen, planlegger, lager lister over ting som må repareres ellerskiftes ut. Han slenger opp bakdøren og strener ut i hagen.Det er en lang, rektangulær jordlapp. Gresset har ikke setten gressklipper på flere år, og det er nesler og tornekrattoveralt. Nederst i hagen står et gammelt eiketre. Det ser heltriktig ut til å bygge en hytte til sønnen i. Og når plenen erklippet og ugresset gravd opp, vil han ha blomsterbed og engrønnsakshage også. En ekte engelsk hage til familien.

Med listen over gjøremål i hånden står Janusz ved inn-gangsdøren og ser barna leke på brakklandet ved siden avhuset. Det er vanskelig å forestille seg at Aurek snart vil væreen av dem. Janusz skal være en god far for gutten. Han erfast bestemt på å få til alt sammen. I det kornete sollyset lerog hopper barna, hviner gjennom ettermiddagen, gaulingenderes blander seg med de skjærende måkeskrikene fra kaia.Da Janusz hører kvinnestemmer rope dem inn til te, låserhan døren og spaserer tilbake for å tilbringe en siste natt ilosji.

På rådhuset fyller han ut skjemaer og venter i køer på regje-ringskuponger til møbler og maling. Møblene kommer fraet magasin i nærheten av rutebilstasjonen, og alt er likedan:stødige, kantete modeller i tynt, mørkbeiset treverk. Hankjøper tapet fra Woolworths: «Summer Days» – kremfar-get med buketter av bitte små røde roser i diagonale linjer.

17


NOT PRINT READY!

Han får nok til finstuen og foreldresoveværelset. Han kjø-per tapet til Aureks soveværelse også, ber om råd fra enbutikkmedhjelper, som sier hun har en sønn på samme alder.

Han tapetserer entreen og kjøkkenet i lys beige, med etmønster av bambusblader og smale stengler i lys grønn.Ovenpå, rosa maling til badet og trapperommet. På Aureksværelse flyr grå formasjoner av flymaskiner bortover veg-gene. Det er et ganske stort værelse. Han kan dele det meden bror en vakker dag dersom alt blir slik som Janusz vil detskal bli.

Hver kveld kommer Janusz hjem fra arbeidet og gir seg ikast med huset, han stanser først når han er for utmattet tilå fortsette. Når han legger seg for å sove, har han følelsenav at armene hans er strukket fram foran ham og fortsettermed å male og tapetsere.

Alene i sengen om natten drømmer han. Han går inn iforeldrenes hjem, løper opp verandatrappen. Den tunge inn-gangsdøren svinger opp, og han roper på moren, men hanvet han er kommet for sent og at alle har dratt. I et av detomme, høye rommene er en mørkhåret kvinne i gul kjole.Hun reiser seg, tar av kjolen og vinker ham til seg, før drøm-men brått, til å bli gal av, skifter retning like fort som enfisk i en elv, og hun er borte. Han bråvåkner med vidåpneøyne og hamrende hjerte. Han flytter hånden mot verkingeni skrittet og vrir ansiktet ned i puten. Denne ensomheten vilta livet av ham, han er overbevist om det.

Victoria stasjon er diger, og selv klokka sju om morgenener stedet fullt av bråk og bortkomne mennesker som griperJanusz i albuen og stiller ham spørsmål han ikke kan svarepå. Han tørker svetten av pannen med et lommetørkle og serpå armbåndsuret. Han har øvd på hva han skal si når hanmøter henne. «Lenge siden sist» er det han tror han vil si.Det lyder henslengt, men likevel fylt av mening.

Han merker at han leter i hjernen etter polske uttrykk,men han har vært omgitt av det engelske språket så lengenå at det ikke faller ham naturlig. Det er som å forsøke å

18


NOT PRINT READY!

huske navnene på halvglemte skolekamerater, det krever formye anstrengelse og motvillig graving i fortiden. Sant å sier det for mye nostalgi i morsmålet hans. Hvis Silvana lærteengelsk, ville det være det enkleste. De kommer til å skape etnytt liv her, og hun vil bli nødt til å lære språket. «Velkom-men til Storbritannia» er en annen replikk han overveier åbruke.

Perrongen oversvømmes av menneskevrimler. Kofferterstables høyt på traller, og det er bylter med klær og pikkpakkoveralt. Folk kommer forbi, utydelige grå, brune, mørkeblåskikkelser. Han lar blikket gli over mengden, prøver å unngåå tenke på Hélène, på hvordan han en gang trodde det varhenne han ville møte slik som dette etter krigen. Så får hanse en kvinne som ser i hans retning. Han stirrer på henne, ogdet støkker i ham av gjenkjennelse. Alt kommer tilbake tilham. Det er Silvana. Hans kone. Hånden hans beveger segopp for å løfte av hatten, en fryktelig, smalbremmet trilby.Den hørte til dimmedressen, og han kunne banne på at dener laget av papp. Han glatter på håret, lar pekefinger og tom-mel gli over barten, hoster, tar hatten i et hardt grep og gårmot henne. Hun har på seg et rødt skaut, og nå da han harsett henne, stikker hun seg ut i den fargeløse folkemengdensom en enkelt valmue i en bølgende kornåker.

Janusz fokuserer på skautet til han er så nær at han ser debroderte fuglene med flagrende vinger som farer over pannenhennes og stikker seg bort under haken. Hun ser tynnere ut,eldre, kinnbeina er tydeligere enn han kan huske. Idet hungjenkjenner ham, slipper hun fra seg et lite utrop.

Et magert, mørkhåret barn kaster seg i armene på henne.Er det Aurek? Er det ham? Sist Janusz så ham, var han bitteliten, en lubben smårolling med babykrøller. Ikke enganggammel nok til den første hårklippen. Han prøver å se gut-tens ansikt, å finne noe velkjent i trekkene hans, men barnetklatrer opp på Silvana som en apekatt, trekker av henneskautet, tvinner armene rundt halsen på henne og gjemmerhodet mot brystkassen hennes.

Janusz blir stående foran dem, og et øyeblikk svikter

19


NOT PRINT READY!

motet. Hva om han har gjort en tåpelig feil og disse to er noenandres familie? Om alt han egentlig har gjenkjent, er det for-tvilte blikket kvinnen har i øynene, og sine egne ensommelengsler?

«Silvana?»Hun slåss med barnet, prøver å trekke skautet på plass

igjen. «Janusz? Jeg så deg i folkemengden. Jeg så deg se etteross …»

«Håret ditt?» sier han, alle tanker om innøvde replikkerer blåst bort.

Silvana rører ved hodet, og skautet faller ned på skuldrene.Hun ser bort fra ham.

«Jeg beklager.» Han vet ikke om det er synet av henne somfyller ham med unnskyldninger, eller tanken på at han alle-rede har fått henne til å føle seg utilpass sammen med ham.«Oppriktig. Jeg mente ikke å … Hvordan har du det?»

Silvana trekker skautet opp på hodet igjen og knytter detunder haken. «Soldatene klippet det.»

Det er vanskelig å høre henne skikkelig med ståket ogstøyen fra tog som kommer og går, og vaktene som roper utover perrongene. Han tar et prøvende skritt nærmere.

«Vi holdt til i skogen», sier hun. «Fortalte de deg det? Sol-datene fant oss og fortalte oss at krigen var slutt. De klippetav oss håret da de fant oss. De gjør det for å stoppe lusene.Det vokser sakte ut igjen.»

«Åh. Det betyr ikke noe. Jeg … jeg forstår», sier Janusz,selv om han ikke gjør det. Barnet tviholder på noe av tre.Det ser ubestemmelig kjent ut. Janusz rynker pannen.

«Er det den ranglen som faren din laget?»Silvana åpner munnen for å si noe, men så lukker hun den

igjen. Han legger merke til at kinnene hennes får farge av enrødme som forsvinner like fort som den kom. Men natur-ligvis er det ranglen. Hun trenger ikke si et eneste ord. Detmørke treverket, det håndlagede utseendet – det må væreden. Han smiler lettet, plutselig beroliget. Naturligvis er dettefamilien hans.

«Har du tatt vare på den hele tiden? Får jeg se på den?»

20


NOT PRINT READY!

Han strekker fram hånden, men gutten holder ranglen motbrystet og lager en knurrende lyd.

«Han er trett», sier Silvana. «Reisen har vært slitsom forham.»

Det er et sjokk å se et så magert barn. Sønnens ansikt ernærmest gjennomsiktig, og måten huden er strammet på, slikat den avslører reisverket av bein innenfor – det får Janusz’hjerte til å verke som et ømt sår.

«Aurek? Liten, er han ikke det? Hei, lille mann. Ikke værredd. Jeg er … jeg er faren din.»

«Barten», sier Silvana og skyver gutten over på den andrehoften. «Den er annerledes. Den får deg til å se annerledesut.»

«Barten? Jeg har hatt den i årevis. Jeg hadde glemt den.»«Seks år», sier hun.Han nikker. «Og familien min? Har du noe nytt om dem?

Eve? Vet du hvor hun er?»Silvanas øyne mørkner. Pupillene vider seg ut og skinner,

og han er sikker på at hun skal til å fortelle ham at Eve erdød. At de alle er døde. Han holder pusten.

«Jeg vet ikke», sier hun. «Jeg beklager. Jeg vet ikke hvornoen av dem er.»

«Du vet ikke?»«Jeg traff dem aldri igjen etter at du dro fra oss.»Han har ventet på å få høre nytt om familien i årevis. Han

hadde trodd Silvana kanskje ville komme med brev fra dem,historier om dem. Noe informasjon om hvor de befinner seg.De står tause til Janusz tar ordet igjen.

«Vel, du er her nå.»Silvana svarer hviskende, og han må lene seg fram mot

henne for å høre hva hun sier.«Jeg kan knapt tro det. Jeg kan knapt tro vi er her.»Janusz ler for ikke å gråte. Han klemmer hånden hennes

inn i sin, bøyer fingrene sine rundt hennes. Han kjenner segplutselig trett. Å se henne i øynene er alt han kan klare.

«Vi har vel forandret oss begge to … men det betyr ikkenoe», sier han og prøver å høres avslappet ut. «Vi er frem-

21


NOT PRINT READY!

deles de samme menneskene på innsiden. Tiden forandrerikke på det.»

Allerede mens han sier det, vet han at han lyver. Hun vetdet også. Han kan se det i øynene hennes. Krigen har for-andret dem alle. Og Silvanas hår er ikke bare kort. Det erblitt grått.


NOT PRINT READY!

Med Britannia Road 22 har Amanda Hodgkinson levert en strålende romanom krig, forstillelse og morskjærlig-het – en roman som, når det gjelder emosjonell dybde, kan måle seg med moderne klassikere som William Styrons Sofies valg og Tatiana de Rosnays Saras nøkkel.

«Med sin lysende prosa etterlater Hodgkinsons portrett av det dype båndet mellom mor og barn og hennes grunnleggende forståelse av den nydelige, men forferdelige byrden av kjærlighet mødre må bære, krig eller ikke, et uutslettelig inntrykk.»

– New York Times Book Review

«En historie som berører, ekstremt godt fortalt.»

– The Times

Romandebutant med suksessAmanda Hodgkinson ble født i Somer-set og vokste opp i Essex. Hun har en mastergrad i kreativ skriving fra University of East Anglia og bor sammen med mann og to døtre i et gammelt hus sørvest i Frankrike. Britannia Road 22 er hennes første roman.

Utdrag fra boken:«Gutten betydde alt for henne. Han var liten og uregjerlig, og han hadde noe vaktsomt ved seg, som et vilt dyr ute i åpent lende. Alle de fortaptes, de gjenfunnedes og de aldri glemtes mørke hjerter banket i dette barnets kropp, i de urolige øynene. Hun elsket ham med den samme ubetvingelige kraften som skyver skoger opp fra jor-dens dyp, men likevel fryktet hun at det ikke var nok til å beholde ham. Så hun tok ham med til England, fast besluttet på at Janusz ville elske ham og sørge for at han var trygg.»

Da den andre verdenskrig endelig slutter, går Silvana og åtte år gamle Aurek om bord i skipet som skal ta dem fra Polen til England. I årevis har de levd i skogen, og Silvana er en skygge av seg selv. Hun vet bare to ting: De har over-levd. Og ingen må få vite om den fryktelige hemmeligheten hun bærer på. Alt annet er borte for alltid.

I Ipswich venter Silvanas mann, Janusz, som ikke har sett sin lille familie på seks år. Han har funnet et hus til dem i Bri-tannia Road 22, og nå jobber han hardt med å plante en perfekt engelsk hage som velkomst. Men han oppdager snart at seks år med krig har forandret alt.

For å skape et virkelig hjem må både Silvana og Janusz se alt som har skjedd under krigen, i øynene. Og ikke minst må de la sin elskede sønn Aurek få være den han virkelig er.

Dette er historien om en familie splittet av krig – og om kampen for å finne tilbake til tapt kjærlighet. Britannia Road 22 er en hjerteskjærende roman om tilgivelsens seier over håpløshet og desperasjon.

En roman om kjærlighet, tap og tilgivelse

En familie splittet av krig.En hjerteskjærende hemmelighet.En vakker roman om tap og tilgivelse.

Britannia Road

22

Britannia Road

22

9 7 8 8 2 0 5 4 1 9 4 7 6

Amanda

Hodgkinson Amanda Hodgkinson

Foto

: Aug

ens M

uir

Britannia Road 22

Documents

Transcript of Britannia Road 22