Barn med utviste foreldre

Barn med utviste foreldre

Utvisningsrapport 20x21f_Layout 1 17.01.12 12:12 Side 1

3

Utvisning – forbud mot å reise inn i Norge – eren svært alvorlig reaksjon fra myndighetene somrammer mange familier hvert år. I 2010 ble 3426personer vedtatt utvist fra Norge. Det er mer ennen dobling siden 20081. I dag finnes det ikkenøyaktige tall på hvor mange av dem som blirutvist, som har barn i Norge.

Barneombudet har i flere år mottatt mangehenvendelser om hvordan utvisningssakerrammer barn. Utvisning av foreldre er et tiltaksom rammer barn hardt. Barnekonvensjonenartikkel 9 omhandler barns rett til ikke å bli atskiltfra sine foreldre. Artikkel 10 slår fast statens plikttil å sørge for rask og effektiv familiegjenforening.I lys av disse artiklene er utvisning av foreldreproblematisk. Etter å ha lest flere utvisnings-vedtak mener Barneombudet at det er grunn tilbekymring for om det gjøres en konkret vurderingav hensynet til barnets beste i hver enkelt saketter barnekonvensjonen artikkel 3. Hvordan erbarnets rett til å uttale seg ivaretatt i slike saker(artikkel 12)? Vi mener også at vurderingerknyttet til barn må synliggjøres bedre ivedtakene.

Det mest bekymringsfulle av alt er likevel at ut-visningssaker pågår over mange år og setter sittpreg på en hel oppvekst. Det er det dennerapporten handler om – barna forteller omhvordan det er å vokse opp med et utvistfamiliemedlem. Hva gjør det med barna, medforeldrene og med hverdagen at en pappa ellermamma ikke er der? Hvordan er det å vente pånoen som kanskje aldri kommer tilbake?

Barnas erfaringer bør gi norske myndighetergrunn til å tenke annerledes enn i dag. Foreldresom blir utvist, kan i mange tilfeller ha gjort noesom krever en reaksjon eller straff fra samfunnet.I de sakene der barn rammes hardt, bør barnsinteresser likevel gå foran. Myndighetene børderfor vurdere bruk av alternative reaksjonersom rammer de voksne, men som skånerbarna.

Innledning


Barn er eksperter på nettopp det å være barn.Barneombudet oppretter ekspertgrupper for atbarn og unge med ulike erfaringer skal bli hørt,og for at deres meninger skal tas med i betrakt-ning når myndighetene tar beslutninger somangår den aktuelle gruppa barn.

I februar 2011 opprettet Barneombudet en eks-pertgruppe med barn som har foreldre som harvært eller er utvist fra Norge. Ekspertgruppa harbestått av seks barn i alderen tolv til seksten år.Alle i gruppa har opplevd å få faren sin utvist,men i andre tilfeller er det mor som utvises. For-eningen for Fangers Pårørende (FFP) har fulgtopp barna før, under og etter møtene. I løpet avvåren og sommeren 2011 har gruppa hatt femmøter. I møtene har barneombud Reidar Hjer-mann snakket med barna om ulike temaerknyttet til utvisning. I tillegg har en rådgiver fraBarneombudets kontor og en representant forFFP vært til stede på møtene.

På det siste møtet i september 2011 deltokogså statssekretær Pål K. Lønseth og to re-presentanter fra Justisdepartementet. De lyttettil barnas erfaringer og anbefalinger.

Barna i ekspertgruppa representerer kun segselv og sine egne erfaringer. De er et ekspert-

panel, en gruppe som deler sine erfaringer oggir råd basert på sine opplevelser. Påwww.barneombudet.no/eksperter står det merom Barneombudets arbeid med ekspertgrupper.

Spesielt om utvisningsgruppaEn av erfaringene fra arbeidet med dennegruppa er at barnas opplevelser og erfaringer ersvært forskjellige. Derfor har vi forsøkt å synlig-gjøre både likheter og forskjeller. Barna har in-dividuelle behov og ulike strategier for å mestresituasjonen. Etter å ha arbeidet med ekspert-gruppa ser vi at det er behov for mer kunnskapom det å være barn i en utvisningssak.Barnas erfaringer og råd er gjengitt mest muligmed deres egne ord i form av sitater. For å gjøredet tydelig hva som er barnas egne ord, ersitatene og barnas direkte anbefalinger uthevetunder hvert tema. Den oppsummerendeteksten er ment som hjelp for leseren til å settesitatene i sammenheng og forstå hvorfor barna igruppa i en del tilfeller kan ha ulike meninger.Denne rapporten vil i stor grad handle omhvordan det er å leve med en utvist forelder. Inoen tilfeller har barna også kommet med kon-krete forslag og anbefalinger til hvordan mankan lette situasjonen for barna og familienederes. Disse er uthevet i teksten og opp-summert mot slutten av rapporten.

4

Bakgrunn og metode


5

MålsettingFNs barnekonvensjon artikkel 12 sier at barnhar rett til å bli hørt i saker som angår dem, ogat barns meninger skal tillegges vekt. Utvisningav foreldre rammer mange barn, og det er viktigat de som tar beslutninger som angår dennegruppa barn, har kunnskap om barnas men-inger og erfaringer.

Ekspertgruppas oppgave har vært å si noe omhvordan det kan være å være barn i utvisnings-saker. De har også kommet med råd oganbefalinger til myndighetene. Barneombudet vilmed denne rapporten spre barnas erfaringer ogråd til politikere, byråkrater og andre som lagerregler og fatter beslutninger som har stor betyd-ning for barn.


6


7

Dette kapittelet er ment som en kort gjen-nomgang av regelverket om utvisning. Utvis-ningsregelverket har mange sider som detkunne vært interessant å drøfte i detalj. I dennerapporten ønsker vi å få frem barnas meningerog erfaringer. Denne oversikten er altså kunment som en beskrivelse av de reglene somgjelder i dag.

Å bli utvist vil si at man må forlate Norge ogmister muligheten til å komme tilbake til landetfor en viss periode eller for alltid. Reglene omutvisning finner vi i utlendingsloven kapittel 8 ogutlendingsforskriften kapittel 14.

Utvisning er en streng reaksjon som myndighetenebruker mot personer som enten har brutt utlend-ingsloven eller gjort noe straffbart. Personer medog uten oppholdstillatelse kan utvises, men detskal mer til for å utvise en som har permanentoppholdstillatelse, enn en som ikke har det.Norske statsborgere og utenlandske statsborgerefødt og oppvokst i Norge kan ikke utvises.

Utlendingsmyndighetene må først vurdere omkriteriene for å bli utvist er oppfylt. Loven ramseropp en rekke alternativer. Vedkommende kanfor eksempel ha gitt uriktige opplysninger dahan/hun fikk oppholdstillatelse i Norge, eller habegått en straffbar handling.

Hvis kriteriene er oppfylt, må myndighetenevurdere om utvisningen er uforholdsmessigoverfor den som blir utvist, og familien hans/hennes. Det er her hensynet til barna kommerinn. Det skal foretas en samlet vurdering derman veier grunnlaget for utvisningen opp motde negative virkningene utvisningen vil ha forden utviste selv og familien. Sentrale momenterer personens tilknytning til Norge og hjemlandet,om man har nær familie, særlig barn, i Norge,muligheten til å fortsette familielivet i hjemlandetog hvor alvorlig det man har gjort, er.

Flere artikler i FNs barnekonvensjon er relevantefor barn som har en forelder som kan bli utvist.Ifølge artikkel 3 skal barnets beste være et grunn-leggende hensyn i alle saker som berører barn.Det betyr at hensynet til barnet skal veie tungtnår myndighetene skal vurdere om utvisningener uforholdsmessig. Dette er også tydeliggjort iutlendingsloven § 70. Artikkel 9 i barnekonven-sjonen sier at et barn ikke skal atskilles fra for-eldrene sine med mindre det er til barnets beste.Den europeiske menneskerettighetskonvensjonenartikkel 8 beskytter barn og foreldre mot uforholds-messige inngrep i deres familieliv. Den europeiskemenneskerettighetsdomstolen har uttalt at kon-vensjonen ikke forbyr utvisning, men at det mågjøres en avveining i den konkrete saken mellomindividets og samfunnets interesser.

Hva sier loven om utvisning


8

Barn har rett til å få si sin mening i utvisnings-saker hvis de ønsker det. Barnekonvensjonensier i artikkel 9 at alle saken angår, skal gisanledning til å delta i saksbehandlingen. Artikkel12 viser tydelig statens ansvar for å legge til rettefor at barn som er i stand til det, skal gis mulighettil fritt å gi uttrykk for sine synspunkter i alle forholdsom vedrører barnet, og for å tillegge barnetssynspunkter vekt i samsvar med dets alder ogmodenhet. Barns rett til deltakelse i utvisnings-saker er drøftet i rapporten Å høre barn i utlend-ingssaker2 fra Institutt for samfunnsforskning.

FNs komité for barns rettigheter, som overvåkerstatenes gjennomføring av barnekonvensjonen,har flere ganger uttrykt bekymring for om barnsrettigheter blir tatt tilstrekkelig hensyn til når enforelder blir utvist fra Norge3.

Med den nye utlendingsloven som trådte i kraft1.1.2010, og senere endringer, har hensynet tilbarn fått noe større betydning enn tidligere,særlig i saker der en utlending utvises på grunnav brudd på utlendingsloven4. Våren 2011 hardet kommet dommer i både Høyesterett5 ogDen europeiske menneskerettighetsdomstol6,men Justisdepartementets instruks til Utlendings-direktoratet (UDI) om hvilken betydning avgjør-elsene skal ha, tyder på at norske myndigheterikke kommer til å endre sin praksis i særlig gradsom resultat av avgjørelsene7.


10

På bakgrunn av saker Barneombudet har gjen-nomgått, har vi konstruert to utvisningssaker –én der det har skjedd brudd på utlendingslovenog én der en forelder utvises på grunn av ilagtstraff. I disse konstruerte sakene er saks-

behandlingstidene basert på gjennomsnittligesaksbehandlingstider i UDI8 og Utlendingsnemnda(UNE)9. Sakene er noe forenklet, hovedpoengetmed denne fremstillingen er å vise hvor lang tidslike saker kan pågå og være en del av barns liv.

Saken vil ha pågått i minst fem år før mor er tilbake, fra barna er ett og tre til de er seks og åtte år.

To konstruerte utvisningssaker

Sak 1 – Uriktig identitet

Et par fra henholdsvis Syria og Libanon møtes pået norsk asylmottak i 2005. De får en jente mensde bor på asylmottaket. I 2007 blir de bosatt i enkommune og får sitt andre barn, en gutt.

Desember 2008UDI beslutter å kalle tilbakemors oppholds-tillatelse forditillatelsen er gitt på feil grunnlag.

September 2010UDI fatter vedtakom utvisning ifem år.

Oktober 2008Utlendingsmyndighetene får informasjonom at mor i familien søkte asyl i Tysklandunder et annet navn i 2004. Dette girgrunn til å tro at hun har søkt asyl i Norgemed falsk identitet.

Juli 2009UDI sender forhånds-varsel om utvisningav mor til politiet somunderretter henne.

Oktober 2010Mor klager påvedtaket.

Saken har pågått i åtte år. Far og barn har vært atskilt i fem år og åtte måneder, i tillegg til at far

Sak 2 - ilagt straff

Familie der far er fra Australia og mor er norsk. Paretgiftet seg i 1995. Familiens barn er født i 1995 og 1998.I juni 1999 siktes far for innførsel av 2,5 kg hasj til Norge.Han dømmes til 12 måneders ubetinget fengsel.

Februar 2001Far begynner soning

Februar 2002UDI fatter vedtak omutvisning i fem år. Farklager på vedtaket.

Januar 2001UDI sender forhåndsvarsel om utvisning til politiet som informerer far. (Barna er 6 og 3 år)

Oktober 2001Far løslates


11

Mor og barn vil være atskilt i minst to år.

April 2011UDI tar klagen delvis til følge etterat utlendingsforskriften ble endret i2011 og endrer utvisningensvarighet til to år. Saken oversendesUNE for klagebehandling.

Oktober 2011Mor reiser fra Norge,far og barna blir igjen.

September 2011UNE opprettholder UDIsvedtak om utvisning i to år.

Om og når mor kommer tilbake, er usikkert. Det kan ta langt mer enn toår. Hun må søke om familiegjenforening med far. Saksbehandlingstiden ifamilieinnvandringssaker kan være lang. Far må fylle krav om inntekt for atmor skal kunne få familiegjenforening med ham. Far blir alene igjen medto barn, og dette er en belastende situasjon for mange. Barneombudetkjenner til at foreldre som har blitt igjen alene med barna har fått helse-plager og fått økonomiske problemer på grunn av stor belastning.

har sonet åtte måneder i fengsel, med svært begrenset kontakt med barna.

Februar 2002UDI fatter vedtak omutvisning i fem år. Farklager på vedtaket.

Mai 2003 – UNE opprettholder UDIs vedtak i saken.Februar 2004 – Far reiser til Australia i forbindelsemed sin fars begravelse. Nektes innreise til Norge.(Barna er 9 og 6 år)

Oktober 2001Far løslates

Oktober 2002UDI avviser fars klage ogoversender den til UNEfor klagebehandling.

Juni 2009Far får innvilget søknad om familiegjenforeningog flytter tilbake til Norge. (Barna er 11 og 14 år)


12


13

Barna forteller hvordan det er å leve med en utvist forelder:

Det er heller ikke slik at det å ha en utvist for-elder kan sammenliknes med at foreldrene blirskilt, eller at en av foreldrene dør. Barna fortellerat det å håpe gjør det vanskelig å forsone segmed at faren kanskje aldri kommer tilbake, dugir aldri helt opp håpet:

Barna forteller om hva de mister ved ikke å haen far i samme land. Alle barna har eller har hattkontakt med far mens han er utvist, men det erikke det samme som å ha far der hele tiden:

Barnas erfaringer og anbefalinger:

Savnet er noe som preger alt

”Det har preget hele oppveksten med tårerog savn. Det er noe som preger alt –savnet etter å være en hel familie.”

”Jeg prøver å ikke tenke på det. Det ermest når jeg kommer hjem.”

”Av og til sier jeg til mamma at jeg haddeblitt veldig overrasket hvis han var der nårjeg kom hjem fra skolen en dag.”

”Det er vanskelig med store festdager sombryllup eller konfirmasjon når pappa ikkefår være med.”

”Det er alltid noe å grue seg til.”

”I barnehagen ble de andre barna hentetav fedrene sine. Det hadde jeg ogsåønsket meg.”

”Faren til en gutt jeg kjenner, døde. Det erannerledes når man vet at han er død. Davet man at han har alt han trenger. Hvis duvet at det er en sjanse for at han kommertilbake, vil du aldri gi opp.”

”Det handler ikke om det du har, men omminnene du mangler. Det er som om de [utlendingsmyndighetene] sier: ”Vi tar de minnene.”

”Jeg ville glede meg til å komme hjem hverdag [hvis jeg hadde en pappa der].”

”Det eneste som egentlig hjelper, er å fåpappa tilbake.”


14

De som er igjenNår far er utvist, blir mor og barna alene igjen iNorge. Det forandrer forholdet dem imellomogså. Både sorg, savn og økonomiske utford-ringer er noe barna legger merke til. De fortellerat mamma oftere blir sliten, hun må jobbe hardtfor å forsørge barna og kan bli fortere sur. I til-legg merker de at deres eget forhold til morenog rollen deres i familien endrer seg:

Barna har fortalt at storfamilien av og til kanvære til hjelp. Storebrødre, besteforeldre, onklerog tanter kan hjelpe til. Men det er heller ikkealle barna som har annen familie enn foreldrenei Norge. Resten av familien kan bo i hjemlandettil foreldrene. Da er det ikke sikkert at de fårhjelp av noen i det hele tatt.

Den aller klareste anbefalingen fra barna, basertpå deres egne erfaringer, er at det beste fordem hadde vært om fedrene deres ikke ble ut-vist i det hele tatt.

Anbefaling: Det er ikke bra for barn at en forelder blir utvist. Derfor bør man ikke utvise foreldre.

”Mamma var alene om alt.”

”Mamma var lei seg, men hun prøvde åikke påvirke barna.”

”Jeg følte ansvar for moren min.”

”Jeg gjør som mamma ville gjort når hunikke er hjemme.”

”Man blir fortere voksen.”

”Har foreldrene det bra, har barna det bra. Alt henger sammen.”

”Jeg merker når mamma blir lei seg. Hun begynner å gråte. Hun vet ikkehvordan det er for meg.”

”Jeg har klart meg ganske bra selv. Jeg harfått mer ansvar enn jeg skulle ha hatt. ”

”Når far er ute og mor er syk, får ikke barnaoppleve noe. Bare smerte.”


Barna har opplevd at både de og moren dereshar trengt noen å snakke med om hvordan dehar det. De har behov for trygge voksen-personer å forholde seg til. Derfor anbefaler deat familien får en ”støttekontakt” når en forelderer utvist, en annen voksen som kjenner sakenog familien, og som både barn og foreldre kansnakke med:

Anbefaling: Barn og familiene deres bør fåtilbud om en støtteperson de kan snakkemed hvis en forelder er utvist.

15

”Det ville hjelpe å ha noen andre å for eksempel gå på kino med.En støttekontakt.”


16

Selv om det varierer noe, forteller alle barna i ekspert-gruppa at de har fått vite relativt lite om utvisnings-saken av foreldrene sine. Mange barn er svært ungenår utvisningssaken starter, og det at saken kanvare lenge, gjør at mange foreldre venter med å informere barna. Barna oppgir ulike tidspunkter fornår de fikk vite at faren var utvist. Noen har visst detså lenge de kan huske, én forteller at hun fikk vitedet etter at faren hadde vært borte i flere år.

Uansett om foreldrene ikke forteller noe, merkerbarna at noe foregår. De får ofte med seg merenn foreldrene tror:

Alle barna har på ulike måter kjent på følelsenav at det å ha en forelder utvist er tabu. Det ernoe de sjelden eller aldri snakker om. Det ervanskelig å forklare for andre hvorfor faren deresikke bor sammen med dem, og hvordan detfaktisk føles for dem:

Hva vet jeg, og hvem vet hva?

”Foreldrene sier ingenting. Du må skjønnedet selv.”

”Man skjønner at noe er på gang, men erikke sikker på hva. Foreldrene snakker foreksempel om et brev i telefonen, så hørerman det og blir nysgjerrig.”

”Da jeg ble større, forstod jeg alt.”

”Mamma har forklart litt. Man blir sendt utfordi man har gjort noe dumt.”

”Jeg visste at han var utvist, men ikke hvor-for.”

”På skolen vet liksom ingen hvordan jeghar det.”

”Jeg er redd for at folk skal tenke negativt.”

”Jeg vil ikke at andre skal synes synd påmeg.”

”Jeg har ikke fortalt det til noen.”

”Det er greit å fortelle det til familien. Jegprøver å ikke si det høyt.”

”Det har vært unnskyldninger på unnskyld-ninger hele veien. Nå er folk vant til det. De spør ikke lenger.”

”Det kan være bra å ikke si noe, for daslipper barna å bli bekymret.”


17

Barna forteller at utvisning er noe andre barnforholder seg til og har en oppfatning av hva er.De forteller om andres assosiasjoner til kriminalitetog det å ha gjort noe galt. De vet ikke nødvendig-vis selv hva som er årsaken til utvisningen, ogde vet at det fort kan bli snakk hvis de andre påskolen får vite om det:

”Jeg gidder ikke å høre på tullprat.”

”Folk har fordommer. Hvis de får vite om det,vil de kanskje ha mer avstand.”

”Jeg er usikker og stoler ikke lett på andre.Jeg velger venner ut fra det.”

”Man får ikke applaus for å si: ”Jeg har værtutvist.”


18


19

Barna er generelt ikke fornøyd med saks-behandlingen i utlendingsforvaltningen. Det gårbåde på det å få si sin mening og bli tatt påalvor, og i tillegg på at saksbehandlingen tarlang tid.

Den lange saksbehandlingstiden og det å gårundt og ikke vite hva som skal skje, er noe avdet barna tar opp som mest vanskelig:

Anbefaling: Barn trenger å vite hva somskjer i saken. Det må lages retningslinjer forhvordan barn kan få den informasjonen detrenger. Et forslag er å opprette en telefonder barn kan ringe for å få vite mer. Man kanringe og si: ”Jeg er datteren til X. Hva skjeregentlig med den saken nå?”10

Ingen av barna opplever at de har blitt ordentlighørt i saksbehandlingen. De har også sværtdelte meninger om det er noe de hadde ønsket.Noen sier at det nok ikke ville gjort noen forskjell.

Anbefaling: Mange barn har meninger omsaken. Myndighetene må sørge for at barnsom ønsker det, får muligheten til å si hvade mener om utvisningssaken.11

Om saksbehandlingen og det å bli hørt

”De ser oss som annerledes. Utenlandskebarn trenger ikke foreldre, har de sagt. [Ommyndighetene og svarene familiene harfått.]”

”Reglene må lages for at barna skal ha detbra.”

”Det å spørre betyr at man bryr seg. Jegfølte at ingen var interessert. Det er feiltankemåte. Det er viktig å få sagt noe.”

”Hvis jeg ble spurt, hadde jeg sagt alt jegføler. De må vite hvordan man har det.”

”Det er viktig hva jeg mener, for jeg føler atjeg har mistet halve livet.”

”De må behandle saken raskt.”

”De må komme med et ordentlig svar, så man slipper å vente.”


20

Barna har hatt kontakt med forelderen i ut-landet, men i svært varierende grad. Noen harhatt kontakt flere ganger i uka, andre har så å siikke kontakt. Barna forteller at det kommer anpå om de tror faren kommer hjem, og hva defår ut av å ha kontakt. En jente sa: ”Jeg haregentlig ikke så mye kontakt med ham, jeg harliksom gitt opp.” De fleste av barna menerlikevel at det å ha kontakt med far er noe de harglede av og ønsker. Skype og annen nettkom-munikasjon har gjort det lettere for mange åholde kontakten. I tillegg er det i varierende gradmulig for familiene å reise på besøk dit farenoppholder seg. Men barna sier klart og tydeligat kontakt på Skype og i ferier ikke er nok:

Om kontakt med forelderen i utlandet

”Skype erstatter ikke pappa. Man kan ikkelage en datamaskin med armer. Data-maskinen har ikke armer, den kan ikke gideg en klem.”

”Det er fint å være på besøk i ferier, mendet er noe helt annet enn å ha pappa hosseg hele tiden. Man ser ham ikke nok.”

”Jeg orker ikke mer usikkerhet. Nå har jeglevd min barndom. Jeg kan ikke få det for-holdet til ham som jeg hadde hatt hvis hanhadde vært her.”


21

Barna i ekspertgruppa har helt tydelig anbefaltat man ikke utviser foreldre. De har ogsåkommet med svært nyttig informasjon omhvordan det er å leve med en far som er utvist.

Barna har fortalt om en stigmatisering som førertil at de blir gående å bære på hemmeligheter,sorg og spørsmål i mange år. Usikkerheten ogdet å hele tiden måtte holde på en hemmelighetgjør savnet etter faren til noe veldig sterkt forbarna.

Utvisning er noe som rammer hele familien, ogbarna ønsker mer støtte gjennom hele pro-sessen, både til seg selv og til den forelderensom blir igjen med ansvaret for barna.

Konklusjon og anbefalinger fra ekspertgruppa

”Det er ikke bra for barn å få en forelder utvist. Derfor bør man ikke utvise foreldre.”

”Barn og foreldre i utvisningssaker bør fåtilbud om en støttekontakt.”

”Barn vil vite hva som skjer i saken. Det målages retningslinjer for hvordan barn kan fåinformasjon.”

”Mange barn har meninger om saken.Myndighetene må sørge for at barn somønsker det, får muligheten til å si hva demener om utvisningssaken.”


22

Barnas klare anbefaling er at man ikke bør ut-vise foreldre i det hele tatt i saker der barna selvvil bli boende i Norge. Dette bør beslutnings-takere i regjeringen, på Stortinget og i forvalt-ningen legge seg på minne. Barna sier helttydelig at utvisning av en forelder er en sværtinngripende reaksjon som rammer dem hardt imange år, både mens saken pågår, og etterpå.

Barn i utvisningssaker er ofte ganske små nårvedtaket om utvisning fattes. Mange kan væreså unge at de ikke kan uttrykke sin mening omutvisningen. Det er i denne tidlige fasen av livetat man danner tilknytning til omsorgspersoner.Denne tilknytningen danner grunnlag for omsorgeni oppveksten, men er også med å forme oss sommennesker. De yngste barna er kanskje de somer i den aller mest utsatte situasjonen – de risikererå ikke bli kjent med forelderen sin i det hele tatt.

De siste årene har vi sett en gradvis oppmyk-ning av regelverket i saker der foreldre blir utvistpå grunn av brudd på utlendingsloven. Reg-elverket for utvisning på grunn av ilagt straff erderimot ikke oppmyket. Det ser heller ikke ut tilå være noen politisk vilje til en slik oppmykning.12

Sett i et barneperspektiv spiller årsaken til utvis-ningen ofte liten rolle.13 Utvisningen rammerbarnet like hardt uansett. Barneombudetanbefaler norske myndigheter

å ta større hensyn til barn i saker som i daginnebærer utvisning. Regjeringen bør utrede ogforeslå alternative reaksjonsformer, også i sakerder foreldre utvises på grunn av ilagt straff.

Norge kommer etter all sannsynlighet til å fort-sette å utvise foreldre. Da vil vi anbefale atnorske myndigheter gjør mest mulig for å sikrede berørte barna en god oppvekst.

Myndighetene bør utvikle systemer som sikrerat barn blir informert og hørt i utvisningssaker14:

• Det bør utarbeides retningslinjer for når barnsom er berørt av saken, skal informeres.

• Advokat eller saksbehandler bør få økt ansvarfor å sørge for at barna får informasjon omsaken til rett tid. Dette kan for eksempelgjøres ved at de pålegges å be om for-eldrenes samtykke til å informere barna omsaken og innhente barnas eventuelle men-inger. Barna bør ha en navngitt person de kankontakte i de tilfellene saksbehandler eller ad-vokat har informert dem om saken.

• Regjeringen bør vurdere muligheten for opp-nevning av barnets representant i enkeltesaker, slik man gjør i barnevernssaker i dag.

Konklusjon fra Barneombudet


23

• Regelverket og forvaltningens praksis må sikreat det gjøres konkrete vurderinger av hensynettil hvert enkelt barns beste i hver enkelt sak.

• Kommunen bør pålegges å avlaste familiernår det er behov for det, og å sørge for atfamiliene har et sted å henvende seg hvis detblir vanskelig.

• Saksbehandlingen må være rask og effektiv,slik at barna og familiene slipper å leve medusikkerhet i mange år.

• Justisdepartementet må fremskaffe godstatistikk over hvor mange barn som hvert åropplever å få en forelder utvist.

• Justisdepartementet og Utlendings-direktoratet må sørge for å ha forsknings-basert kunnskap om konsekvenseneutvisning har for barn.


24


25

1 UDIs årsrapport 2010.2 Lidén, Rusten og Aarset 2008: Å høre barn i

utlendingssaker. Institutt for samfunnsforskning.Kapittel 8.

3 Sist i avsluttende merknader til Norge fra FNskomité for barns rettigheter (2010),http://barneombudet.no/sfiles/29/32/2/file/avsluttende-merknader_norge.pdf

4 I 2010 og 2011 trådte blant annet endringer iutlendingsforskriften §§ 14-1 og 14-2 i kraft. I § 14-1 heves terskelen for å utvise utlendingermed barn i Norge i visse saker, og i § 14-2 slåsdet fast at utvisning av utlendinger med barn iNorge som hovedregel skal tidsavgrenses.Imidlertid er det flere unntak i bestemmelsene i§ 14-2 som etter det Barneombudet forstår, foreløpig ikke er avklart i praksis.

5 HR-2011-01280-A, (sak nr. 2011/282)6 Case of NUNEZ v. NORWAY (2011)7 GI-2011-014 – Instruks om utøving av skjønn

etter utlendingslova § 70 – vurdering av for-holdsmessigheit i utvisningssaker som råkarbarn. Justisdepartementet 4. november 2011.

8 http://www.udi.no/Oversiktsider/Saksbehand-lingstider-/Saksbehandlingstider-i-utvisningssaker/

9 http://une.no/Sporsmal-og-svar/10 Barnas informasjonsbehov kan kanskje også

løses på andre måter. For eksempel kan mantenke seg at advokaten får et tydeligere an-svar for å sørge for at barna får informasjonenn i dag. Dette blir likevel vanskelig i saker

der man ikke har rett til fritt rettsråd.11 FNs barnekonvensjon artikkel 12 forplikter

Norge til å legge til rette for at barn får si sinmening og bli hørt i alle saker som angår dem.Ulike modeller for å høre barn i utvisningssakerer drøftet i Lidén, Rusten og Aarset (2008): Åhøre barn i utlendingssaker (kapittel 8).

12 Se blant annet interpellasjon fra stortings-representant Trine Skei Grande til daværendejustisminister Knut Storberget 5.5.2011.(http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2010-2011/110505/3/)

13 Man kan tenke seg saker, for eksempel derfar har utøvd vold mot mor og barn, der deter til barnets beste at en forelder utvises.

14 Barnet er ikke formell part i saken, og opplys-ninger er underlagt taushetsplikt. Barnet harlikevel rett til å bli informert om en sak somangår det, jf. barnekonvensjonen art. 12, ogmå informeres for å kunne uttale seg omsaken. Lidén mfl. (2008) mener det må dis-kuteres om det mest fornuftige er at detteskjer i klagerunden på grunn av høy henlegg-elsesprosent. Spørsmålet blir likevel om infor-masjonsretten går foran taushetsplikten.Forskerne viser her til Barnekonvensjonensforrang, jf. menneskerettighetsloven § 3, menpåpeker at barnekonvensjonen i dette tilfelletkan komme i konflikt med foreldrenes rett tilprivatliv etter EMK artikkel 8.

Sluttnoter


26

• Den europeiske menneskerettsdomstol: Case of Nunez v. Norway (2011)

• Econ Pöyry 2009, The enforced return ofirregular migrants: Rules and practices inNorway, France, Poland and Sweden. Oslo: Econ Pöyry.

• Lidén, Hilde, Hilde Rusten og Monica FiveAarset 2008, Å høre barn i utlendingssaker.Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

• Stortinget: Interpellasjon fra stortingsrepresentantTrine Skei Grande til justisministeren:http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publika-sjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2010-2011/110505/3/)

• Utlendingsdirektoratet 2011, UDIs Årsrapport2010. Oslo: Utlendingsdirektoratet.

• Utlendingsnemnda 2011, Årbok UNE 2010 –Ti år som klageinstans. Oslo: Utlendingsnemnda.

• Vevstad, Vigdis (red) 2010, Utlendingsloven –Kommentarutgave. Oslo: Universitetsforlaget.

Kilder


Takk til alle barna som har bidratt og til Foreningen for Fangers Pårørende (FFP).

Fotokreditering: Colourbox.com

Design og trykk: Sandnes Media AS

ISBN 978-82-7987-029-6 (trykk/pdf)


www.barneombudet.no

01.1

2 : w

ww

.san

dnes

-med

ia.n

o


Barn med utviste foreldre

Documents

Transcript of Barn med utviste foreldre