Arkiv1030 - Arkiv, individ og samfunn

Arkiv1030 semesteroppgave - kandidat 9255 (Magne Haagen Grøtting) – Resultat: A

1

Arkiv1030 semesteroppgave, kandidat 9255

Diskuter hvordan arkivarer og samfunnet for øvrig best kan sikre at det arkivmaterialet som

blir bevart for ettertiden, nettopp er det ”best mulige” eller ”riktige”. Ta utgangspunkt i ulike

oppfatninger fra det 20. og 21. århundret slik du finner disse i pensum. Knytt diskusjonen til

synspunkter på hva arkiver er og hvilken rolle de skal ha i samfunnet.

Egen kommentar til besvarelsen (tilføyd før publisering på Internett)

Det å oppdage at den nesten ferdige semesteroppgaven som jeg hadde jobbet jevnt med i løpet

av semesteret er slettet skaper dårlig magefølelse – spesielt når dette blir oppdaget fire dager

før innlevering. Uken jeg hadde tenkt å bruke til å ferdigstille denne oppgaven måtte derfor

kuttes ned til tre små dager, all den tid den andre oppgaven måtte skrives helt på nytt. Selv

om sensorene mente oppgaven var fremragende, har jeg nok en annen mening.


2

Bevaring og kassasjon er to motpoler i arkivarbeidet. Arkiver har en verdi, for både

enkeltpersoner og samfunnet som helhet, igjennom sin eksistens som informasjonskilder og

dokumentasjon. Samtidig vil oppbevaring av arkivmateriale også representere utgifter, å lagre

materiale for all evighet medfører store kostnader. Svært mye av dokumentasjonen som i dag

produseres i offentlig sektor, kan derfor ikke bevares for ettertiden, og ulike systemer for

bevarings- og kassasjonsvurderinger har, i takt med stadig økende dokumentmengder, blitt

utviklet for å sikre at materialet med høyest verdi for ettertiden blir bevart. Dette arbeidet

legger premissene for ettertidens kunnskap om vår tid – den viktigste historietolkningen skjer

ikke i det historikeren tar materialet ut av en arkivboks, men når arkivaren velger ut det som

skal lagres i den (Cook 2006, 171). Den som ikke finnes i arkivet vil nok, for å omskrive et

mye sitert ordtak, kunne eksistere i samfunnet, men vil samtidig ha en mindre sjanse til å la

sin eksistens være kjent over tid.

Kassasjon er i de fleste tilfeller et spørsmål om økonomi. Hvor stor verdi et dokument

har, vektes mot kostnadene med å oppbevare det. I noen tilfeller vil imidlertid spørsmålet om

et dokuments eksistens ikke være et spørsmål om vi har råd til å lagre det for ettertiden, men

om vi også har en rett til å la være. I denne oppgaven vil jeg fokusere på det sistnevnte,

igjennom å belyse etiske kassasjoner. Innledningsvis vil jeg søke å belyse arkivers makt, ved

å se på hvor allsidig et arkivs bruksområde kan være, og hvor stor innflytelse disse kan ha på

samfunnet og menneskers skjebne. Så vil jeg ta utgangspunkt i konkrete tilfeller fra Danmark

og Norge i en drøfting av kassasjoner på et etisk grunnlag. Jeg vil igjennom drøftingen søke å

belyse fordeler og ulemper med etiske kassasjoner.

“There is no political power without control of the archive, if not the memory.

Effective democratization can always be measured by this essential criterion: the participation

in and the access to the archive, its constitution and its interpretation” (Derrida 1996, 4).

Jacques Derridas ord belyser et sentralt trekk med arkiver; det har i all hovedsak vært maktens

arkiver som har blitt bevart, og det å danne og ha tilgang arkiver har gitt makt. Den engelske

Domesday book, som viser en svært detaljert oversikt over det engelske samfunnet i 1086, ble

skapt for å gi kongen en oversikt over hvilke finansielle og militære ressurser han hadde

tilgjengelig (National Archives u.d.). Folketellingen i 1930, som ned på fylkes- og

kommunenivå ga en oversikt over medlemmer av det Mosaiske trossamfunn og uttalte at det

levde 1359 jøder i Norge, ble brukt i utarbeidelsen av tabeller framlagt på Wannsee-

konferansen i 1942, der Die Endlösung ble diskutert. Telegrafverkets oversikt over


3

lisensbetalere ble brukt som datagrunnlag for inndragelse av jøders radioapparater i 1940.

Medlemslistene til det mosaiske trossamfunn i Oslo og Trondheim, samt det nyopprettede

nasjonale folkeregisteret, førte fram til en massearrestasjon av såkalte fulljøder i oktober

1942, mens halvjøder og kvartjøder som ikke ble arrestert ble pålagt meldeplikt, og

opplysningene ble innført i det nasjonale folkeregisteret, opprettet i 1942 for å ”tjene som

hjelpemiddel for politiets ettersøkningsarbeid” (Søbye 2002, 117-135). I dette tilfellet bidro

offisielle arkiver og registre paradoksalt nok til at menneskene som fantes i arkivene ble

utslettet. Samtidig ble arkiver dannet som et ledd i konfiskeringen av jødisk eiendom i Norge,

etter krigen brukt som grunnlag for å reversere de samme prosessene, ved at de ble overtatt av

Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer og brukt som grunnlag i deres arbeid.

(Riksarkivet u.d.).

Arkiver har et spekter av roller og bruksformål, i disse tilfellene konkretisert som

støtteverktøy i å utføre en oppgave, men også som informasjonskilder og vitnesbyrd som kan

brukes til helt andre formål enn de er tiltenkt. Domesday Book har vist seg å være en

fantastisk kilde til kunnskap, ikke bare for kongens økonomiske og militære disposisjoner,

men også for ettertidens forskere og innbyggere. Okkupasjonsmaktens bomapper var ikke

bare et inventarregnskap i arbeidet for egen berikelse, men i ettertid også et bevis på overgrep

som hadde funnet sted. I den tidligere Sovjetunionen vil man i regimekritiske forfatteres

saksmapper hos KGB ikke bare finne dokumentasjon på deres skjebne, men takket være de

samme arkivene har verden nå også tilgang til de litterære verkene som førte til anklagene om

forræderi. (Ketelaar 2006, 289).

Eksemplene med Holocaust og østblokklandenes etterretningstjenester kan virke som

ekstreme unntakstilfeller. Likevel er disse klare eksempler på at arkiver kan brukes til

utenkelige handlinger, og at det å bevare det ”riktige” ikke nødvendigvis bare er et spørsmål

om økonomi, kapasitet og framtidens historikere. Den samme dokumentasjonen om et

menneske kan både leses i arkivskaperens mening; som et verktøy for å gi en etter datidens

øyne akseptabel og rettmessig offentlig tjeneste, som den ved å leses ”mot hårene” med

ettertidens øyne kan være et grunnlag for erstatningssøksmål for det som har vist seg å være et

overgrep.

I The Panoptical Archive beskriver Eric Ketelaar hvordan samfunnets appetitt på

informasjon kan anta former lik det panoptiske fengsel – en konstruksjon der vokterne i et

sentralt vakttårn til enhver tid har full oversikt over sine fanger, men forblir usynlig for sine

innsatte. Ketelaar trekker paralleller til hvordan regimers ”womb-to-tomb surveillance” kan


4

fange sine innbyggere i et nett av dokumentasjon, der de til slutt har oppnår kontroll over

millioner av mennesker ved hjelp av sine arkiver. (Ketelaar 2006, 145).

Selv om de færreste samfunn av i dag bærer preg av å være orwellianske diktatur, er

problemstillingen med lagring av personsensitive data i stort omfang likevel aktuell. I dagens

teknologiske samfunn er overvåking en dyd av nødvendighet – uansett hva et moderne

menneske foretar seg, etterlater det en sti av informasjon. Dagens samfunn krever i praksis en

”womb-to-tomb surveillance” for å fungere, om ikke et menneske ønsker å etterlate seg spor i

form av betalingstransaksjoner, logglinjer hos en telefonleverandør, karakterprotokoller eller

helsejournaler, vil dette mennesket i praksis måtte eksistere som en pariakaste på siden av

samfunnet. Det å etterlate seg spor er imidlertid ikke synonymt med det å bli fanget i et

panoptisk fengsel. Systemet styrke ikke nødvendigvis i at menneskene er innelåst, styrken

ligger i at menneskene vet at de til enhver tid er under overvåking – uten å kunne se vokterne

selv. Om man fjerner enveisspeilene i maktens vakttårn og i tillegg gjør det mulig å korrigere

vokterene – ikke bare ved valg hvert fjerde år, men for hver handling disse foretar seg

igjennom sine enkeltvedtak – vil ikke arkivene tjene diktaturer men den allmenne innbygger.

Demokratisering av informasjon er demokratisering av samfunnet, og muligheten til å påvirke

og få tilgang til arkivene er, som Derrida påpeker, et fundament for et demokrati.

I Norge oppstod det på slutten av 2. verdenskrig en makt- og rettsikkerhetsdebatt, som

kuliminerte i Offentlighetsloven, Forvaltningsloven og Sivilombudsmannsloven på 60- og 70-

tallet (Schartum 2004, 29). Ved å innføre regler som gir innbyggere innsyn i hva

forvaltningen foretar seg, og i tillegg gi forvaltningen en økt dokumentasjonsplikt, ble

forvaltningen etterprøvbar. Saksbehandlere kunne ikke lengre la sine egne oppfatninger av et

saksforhold bli den endelige og arkiverte sannhet, men begrunne sine vedtak skriftlig

(Valderhaug 2006, 7-8). Forvaltningsloven ga innbyggere mulighet til å klage på

enkeltvedtak, og om ikke klageretten etter Forvaltningsloven førte fram, ga

Sivilombudsmannen mulighet til å etterprøve denne klagebehandlingen. Senere kom en egen

Lov om personregistre, som krevde at en registrering av personopplysninger var saklig

begrunnet, og i tillegg ga innbyggerne en rett til å vite hvilke opplysninger som ble registrert.

Selv om forvaltningen ikke lengre kunne registrere personopplysninger usaklig, eller

drive en urettmessig saksbehandling, var det likevel ikke mindre behov for å registrere

opplysninger om en person. Det nye saksbehandlingsregimet i offentlig forvaltning førte

snarere til en større mengde dokumentasjon (Valderhaug 2006, 8). Informasjonen var

imidlertid ikke lengre kun til bruk for myndighetenes styrings- og myndighetsutøvelse, nettet

av dokumentasjon var med ett like egnet til å fange myndighetene selv. Denne graden av


5

dokumentasjon skaper imidlertid en problemstilling – innebærer kravet om å huske samtidig

en fravikelse av retten til å glemme? Er det noen automatikk i at det ene utelukker det andre?

I Danmark oppstod det på 80-tallet en diskusjon om personvernhensyn i forbindelse

med bevaringen av skolepsykologers rapporter om barn i grunnskolen. Debatten kuliminerte i

en revidering av kassasjonsreglene for denne typen materiale som påla1 en makulering etter ti

år. Debatten hadde klare etiske trekk, barna skulle beskyttes mot framtidig misbruk av

rapportene som kunne få negative konsekvenser for barna som voksne. (Bundsgaard 2006,

117-118). De norske Retningslinjer for arkivbegrensning og kassasjon i kommunale arkiv

åpner for at klientmapper for spesialpedagogiske tiltak (punkt 212.13) hvor slik informasjon

ofte inngår, kan kasseres etter 25 år, men i motsetning til de danske reglene, som tilsier at

dette materialet skal kasseres, åpner arkivforskriftens § 3-21 at tilsvarende informasjon i

Norge tidligst kan kasseres etter 25 år.

Eksempelet fra Danmark tilfører et nytt aspekt til problemstillingen knyttet til hvilket

materiale som er det ”riktige”, for samtidig som kassasjoner på etisk grunnlag kan være

virkemidler mot misbruk, vil det også umuliggjøre bruk av materialet. En psykolograpport er

en vurdering av en elevs funksjonsnivå, sett med samtidens faglige perspektiv. Rapporten vil

kunne være et viktig dokument for et barns skolehverdag; som grunnlag for avgjørelser like

mye som en forklaring på hvorfor avgjørelsene ble tatt. Samtidig som denne informasjonen

kan være kompromitterende for en person, vil den også kunne være viktig dokumentasjon for

granskninger og erstatningssøksmål, eksempelvis i de pågående granskningene av barnehjem

og spesialskoler for barn med atferdsvansker. I veilederen til denne granskingen er

kombinasjonen av arkivstudier og intervju framhevet som de beste kildene til konkrete

opplysninger om forholdene ved disse institusjonene. (Barne- og likestillingsdepartementet

u.d.) Det å i ettertid ha mulighet til å lese en slik rapport kan også tenkes å være viktig for et

menneskes eget selvbilde; et ledd i en prosess med å ta oppgjør med vanskelige perioder i sitt

eget liv, og å legge disse bak seg. Ti år kan i denne sammenhengen være for kort tid.

Skriftlige påstander kan granskes på nytt og imøtegås. Paradoksalt nok vil da også

mangelen på informasjon som legitimerer en handling, gjøre det vanskelig å oppnå det

motsatte i ettertid. Ideelt sett burde derfor alt som ble skapt av arkiver i dagens samfunn

bevares. I praksis blir imidlertid en overveldende majoritet kassert på økonomisk grunnlag.

Hvordan skal man så forholde seg til et tilleggskrav om kassasjoner basert på etikk og

1 Dette er basert på min tolkning av Bundsgaard s. 117-118 – ”these reports should be discarded”. Søk etter

konkrete kassasjonsbestemmelser i danske rettskilder har ikke ført frem og Bundsgaard oppgir ikke kilder.


6

personvern, når dette som illustrert over kan medføre konsekvenser som kan skade like som

det vil beskytte?

I 1996 kom den såkalte Lund-rapporten, som avdekket ”ulovlig overvåking,

instruksstrid registrering og instruksstridig bruk av opplysninger” (Innsynsutvalget 2008, 6) i

forbindelse med de hemmelige tjenesters virksomhet i Norge. Politiets overvåkingstjeneste

hadde, som et ledd i deres oppgaver med å forhindre subversjon – såkalt

femtekolonnevirksomhet innad i landet, samt personkontroll i forbindelse med statlige

sikkerhetsklareringer og ansettelse i stillinger som hadde betydning for samfunnets beredskap

(Lund-kommisjonen 1996, 3-5), registrert en stor mengde opplysninger om et stort antall

norske statsborgere. Terskelen for å registrere opplysninger har vært lav; det å ha tilknytning

til et eller flere av et spekter med politiske organisasjoner, eller ha tilknytning til noen i disse

organisasjonene, kunne føre til at det ble opprettet en saksmappe. (Lund-kommisjonen 1996,

205-209). Saksmappen kunne omfatte alt fra opplysninger innhentet via telefonavlytting,

informanter og spaningsvirksomhet, til egne meningsytringer og omtale i media om blant

annet lokale trafikkforhold, homofiles rettigheter, motstand mot voldtekt, adopsjoner,

barnefødsler og dåp (Lund-kommisjonen 1996, 258). Selv om det i 1977 via instruks ikke

lenger var lovlig å registrere personer på bakgrunn i ”medlemskap i lovlig politisk organisasjon

eller lovlig politisk virksomhet”, avdekket kommisjonen at dette hadde skjedd i stort omfang ut

over 80-tallet. (Innsynsutvalget 2008, 37)

Rapporten skapte en massiv debatt i media, og det ble vedtatt en midlertidig

innsynslov som ga mulige overvåkede muligheten til å søke om innsyn i eventuelle

opplysninger som hadde blitt registrert på disse i perioden 1945-1996 (Innsynsutvalget 2008,

6). Et permanent kontrollorgan for de hemmelige tjenestene, EOS-utvalget, ble opprettet av

Stortinget, samt et midlertidig utvalg som skulle behandle søknader om innsyn fra mulige

overvåkede. Innsynsutvalget lette i arkiv og register etter eventuelle opplysninger, og etter en

vurdering av dokumentenes innhold og sladding av opplysninger som fremdeles var sensitive,

oversendte dokumentene til søker. 11986 søknader ble realitetsbehandlet og 38,4 % av

søknadene førte til treff i arkivene (Innsynsutvalget 2008, 46-47). Uttalelser i media vitner om

at de tilsendte dokumentene ikke bare fortalte om politisk aktivitet og engasjement, i enkelte

tilfeller ble blant annet utroskap og ukjente adopsjoner avslørt som et resultat av innsyn.

(Innsynsutvalget 2008, 80,83-87).

I høringsutkastet til Innsynsloven foreslo Justisdepartementet at den som fikk innvilget

innsyn kunne kreve at dokumenter eller opplysninger i dokumenter som det ble gitt innsyn i,

ble slettet eller makulert. I det opprinnelige utkastet gjaldt dette alle dokumenter. I sin


7

høringsuttalelse argumenterte Riksarkivaren for at materialet burde bevares i sin helhet, ved at

det i stedet for sletting eller makulering av opplysninger ble foretatt en forseglet avlevering av

materialet ril Riksarkivet og at materialet der ble behandlet etter spesifiserte etiske

retningslinjer for å ivareta personvernet. I tillegg til den forskningsmessige verdien av

materialet og behovet for eventuelle framtidige undersøkelseskommisjoner, trakk

Riksarkivaren fram behovet for pålitelig dokumentasjon, både for de skadelidte og

statsforvaltningen, i forbindelse med eventuell offentliggjøring av opplysninger som framkom

ved innsyn. Riksarkivarens synspunkt ble støttet av Kulturdepartementet. Justisdepartementet

avgrenset da makuleringsretten til å gjelde feilaktige opplysninger, eller opplysninger

framhentet ved bruk av ulovlige metoder (Innsynsutvalget 2008, 74-77). Dette ble vedtatt i

lov av 15. juni 2005 nr. 56, og § 3a ble innført med ordlyden ”Den som er gitt innsyn etter § 1

jf. § 2, kan kreve at uriktige opplysninger eller opplysninger som er innhentet ved ulovlig

metode, blir kassert”. Endringen ble imidlertid ikke iverksatt, og ved lov av 18. januar 2007 nr

2 ble paragrafen endret til å gi den som har fått innsyn ”rett til å inngi supplerende

opplysninger, som i sin helhet legges i sakens dokumenter” innen visse frister. Opplysningene

som søkerne ga ville følgelig ikke bli kontrollert eller vurdert, men inngikk i sin helhet som

dokumentasjon fra de som hadde blitt utsatt for overvåking.

For å kunne vurdere problematikken med bevaring eller kassasjon av denne

informasjonen, må man se på en del særtrekk med overvåkingspolitiets arkiver. Tjenesten har,

med bakgrunn i sitt spesielle fagområde, dannet arkiver med en stor mengde sensitive

personopplysninger. For å kunne oppfylle sine oppgaver, må denne arkivdanningen skje i det

skjulte, uten at disse omfattes av innsynsrettene i Forvaltningsloven og Offentlighetsloven, og

arkivet har heller ikke blitt skapt med tanke på en senere historisk verdi. Denne ordningen,

som nok kan sies å være panoptisk av konstruksjon, ivaretar ikke på samme måte de allmenne

rettsikkerhetsgarantiene, og ett resultat av dette viste seg å være at arkivene inneholdt

opplysninger som viste seg å være feil. Den såkalte 1977-instruksen påla tjenesten å makulere

uaktuelle saksmapper (Lund-kommisjonen 1996, 238), noe som må forstås som en

plukkassasjon etter organets behov. Det opprinnelige arkivet er følgelig ikke fullstendig, og

det vil være knyttet en viss grad av tilfeldighet til eksistensen av en saksmappe, all den tid

utvalgskriteriene er en fortløpende sikkerhetsvurdering, ikke mer tradisjonelle kriterier som

utvalgsår eller fødselsdag.

Retten til å ”kreve at uriktige opplysninger eller opplysninger som er innhentet ved

ulovlig metode, blir kassert” må ses i lys av det mottatte materialet. Materialet som er

offentliggjort har blitt gjennomgått både på mappe- dokument og innholdsnivå, hvor


8

Innsynslovens kriterier samt en rekke andre faktorer, blant annet rikets sikkerhet og forholdet

til fremmede stater, har vært avgjørende for det tilsendte materialets innhold (Innsynsutvalget

2008, 13,20-25). Ut i fra mapper som har blitt publisert på internett (OPO u.d.), samt

Innsynsutvalgets egne beskrivelser av arbeidet med gjennomgang av mappene, kan det

mottatte materialet følgelig ikke på noen måte tolkes som et uttømmende utvalg av

opplysninger som eventuelt er registrert på en person. I tillegg er den grunnleggende

forutsetningen for mottak av materialet at det i første omgang søkes om innsyn, noe som

begrenser utvalget ytterligere.

I Modern Archives, Principles and Techniques fra 1956 definerer Theodore

Schellenberg et arkivs historiske verdi I to kategorier – bevisverdi og informasjonsverdi. Et

arkivs bevisverdi er knyttet til arkivskaperens virke, som bevis på ”the functioning and

organization of the government body that produced them”. Informasjonsverdien er knyttet til

”persons, corporate bodies, problems, conditions, and the like, with which the government

body dealt” (Schellenberg 1956, 139) . For å kunne vurdere en kassasjon av materialet, bør

disse kriteriene (eller andre sett med kriterier) ligge til grunn for vurderingen.

Informasjonsverdien for dokumenter knyttet til personer deles av Schellenberg opp i to

underverdier; verdien materialet utgjør for de som dokumentene omhandler, og verdien for

andre, eksempelvis forskere og slektsgranskere (Schellenberg 1956, 153). Slik jeg forstår

Schellenberg er sistnevnte knyttet til forskning om personene dokumentene omhandler.

Materialet vil kunne ha stor verdi som rettighetsdokumentasjon, mens verdien for forskning

på enkeltpersoner vil være avhengig av aksesjonsreglene som materialet underlegges.

Materialet vil med bakgrunn i personvernhensyn kunne bli underlagt klausulering som gjør

det vanskelig å bruke dette til biografisk forskning, mens anonymisert forskning knyttet til

politiske bevegelser og perioder vil kunne tenkes å lettere få tilgang.

Materialets bevisverdi vil etter mening være redusert i dette tilfellet, all den tid

utvalget arkivmateriale er fragmentert og ufullstendig og følgelig ikke alene kan gi et godt

bilde av Overvåkningspolitiets virksomhet. Materialet vil nok ha en verdi som eksempler på

POTs arbeidsmetoder i enkelte saker, men all den tid materialet ikke har framkommet som et

resultat av systematiske utvalgskriterier, vil det ikke alene være et representativt

kildemateriale som alene kan ligge til grunn for en studie av POTs virksomhet. Likevel vil

mangelen på et fullstendig materiale ikke nødvendigvis være noe som taler for kassasjon, noe

informasjon er bedre enn ingen informasjon. Det faktum at spørsmålet om kassasjon av dette

materialet har skapt en debatt om arkiver i media er også, etter min mening, noe som taler for

en bevaring, all den tid saken har vist seg å være av stor samfunnsmessig betydning.


9

Er dette imidlertid bare snakk om makulering av dokumentasjon om POTs virksomhet

og sensitiv informasjon om enkeltpersoner? Et tredje alternativ framkommer som vel så viktig

– dokumentasjon av selve innsynsprosessen. Det at en nasjon i full offentlighet utfører en

prosess der deres hemmelige tjenester og en stor del av samfunnstrukturen etter krigen avkles,

kritiseres, reformeres og pålegges strengere kontroll, er en historisk hendelse i seg selv, en

hendelse som med stor sannsynlighet vil kunne bli bakgrunn for flere forskningsprosjekter i

framtiden. Den påfølgende innsynsprosessen vil dermed være viktig å dokumentere, med

tanke på arkivenes bevisverdi så vel som deres verdi som rettighetsdokumentasjon for

søkerne. Dokumentene som det i løpet av denne prosessen ble gitt innsyn i, vil her inngå i en

annen kontekst en dens opprinnelige. Mens materialets bevisverdi knyttet til POTs virksomhet

som tidligere nevnt vil være svekket på grunn av dets ufullstendighet, vil materialet i

kombinasjon med Innsynsutvalgets andre arkiver, utgjøre en fullstendig dokumentasjon på

selve innsynsprosessen, en historisk hendelse i seg selv.

2. mars 2000 omtalte Aftenposten et notat fra Politiets overvåkingstjeneste om nye

regler for kassasjon i tjenestens arkiver. I notatet, som ble fanget opp via dokumentinnsyn hos

Justisdepartementet, fremmer daværende overvåkingssjef Per Sefland kritikk mot regjeringens

pålegg, der tjenesten blant annet ble pålagt å sanere sine arkiver for personopplysninger som

ikke lengre var relevante. ”En organisasjon uten arkiv har ingen historikk” i følge Sefland

(Johansen 2000). 15. mars fikk Seflands kritikk støtte fra uventet hold. Initiativ Innsyn 2000,

en gruppe opprettet for å yte bistand for de som ønsket å benytte seg av innsynsordningen,

uttrykte bekymring for at denne slettingen av personopplysninger ville gjøre det vanskeligere

å gjennomføre innsynsordningen, og oppfordret stortinget om å sikre at en slik sletting av

opplysninger ikke umuliggjorde folkevalgte organers kontrollfunksjon ovenfor tjenesten.

(Andresen 2000) Riksarkivar John Herstad påpekte i en kommentar i samme avis den 26.

mars at en i utgangspunktet velmenende sletting av opplysninger av personvernhensyn ikke

bare var en forvaltningsfiendtlig holdning, men også en løsrivelse fra et synspunkt om at

forvaltningens arkiver er skapt med forvaltningens behov som grunnlag. En sletting av

informasjon på grunn av personvernhensyn ville kunne føre til en privatisering av

informasjon, der myter om både enkeltpersoner og samfunnsmessig betydelige fenomener

kunne oppstå. Herstad påpekte også at det i siste instans skal være Riksarkivaren som fatter en

beslutning om kassasjon, og at en slik kassasjon krever at POT utarbeider en arkivplan. I følge

Riksarkivarens mening var den eneste løsningen for å ivareta både hensynet til

dokumentasjon og personvern en fullstendig avlevering til Riksarkivet, med svært strenge

aksesjonsregler. (Herstad 2000)


10

Som tidligere nevnt ble det i Lov av 15. Juni 2005 på tross av dette gitt en anledning

til å kreve en sletting av ”uriktige opplysninger eller opplysninger som er innhentet ved

ulovlig metode”. Endringen trådte imidlertid ikke i kraft. I tillegg til at en slik ordning ville

skape en stor arbeidsmengde for sekretariatet, ville det være vanskelig både å bevise og

verifisere opplysninger som påstås feilaktige. Paragrafen ble derfor endret på ny i 2007, og ga

da søkere mulighet til å nyansere mappenes innhold ved å oversende sin egen versjon av det

som sto beskrevet i mappene. 120 søkere valgte å benytte seg av denne muligheten

(Innsynsutvalget 2008, 74-78). Blant de som ivret for å sørge for slik dokumentasjon, var

organisasjonen mot politisk overvåking (Folkvord 2007). Selv om organisasjonen ikke

nødvendigvis er representativ for alle som har fått innsyn i sine mapper, er det verdt å merke

seg at organisasjoner som har oppstått ut i fra de som en etisk kassasjon er ment å beskytte,

ønsket å bevare dokumentasjonen.

I spørsmålet om hvordan man skal møte utfordringen med tilfeller der en etisk

kassasjon kan være aktuell, gir Bundsgaard til to ulike tilnærminger. Den første tilnærmingen

er å begrense adgangen til opplysningene. Den andre tilnærmingen er å begrense bruken av

opplysningene (Bundsgaard 2006, 119) . I dette tilfellet vil begge deler bli gjeldende. Selv om

en forsker gis adgang til POT-mappene, kan forskerens bruk av opplysningene begrenses til

forhåndsdefinerte formål. Ved at mappene ligger hos Riksarkivet kan disse samtidig fungere

som sikker dokumentasjon på mappenes faktiske innhold. En slik sikkerhet vil også omfatte

de som mappene omhandler, og arkivene vil dermed oppfylle retten til å bli husket, samtidig

menneskene har anledning til å bli glemt. De har også fått anledning til å imøtegå

overvåkingspolitiets påstander ved å gi sin egen versjon. Etter min mening er dette endelige

resultatet den absolutt beste løsningen på problemet, en løsning langt bedre enn en

makuleringsrett.

Det er ikke urimelig å anta at slike diskusjoner vil komme på nytt, og etter min mening

er en etisk arkivdebatt noe et hvert arkiv bør ta imot med åpne armer. Arkivers definisjon av

seg selv som samfunnets hukommelse innebærer også at samfunnet skal påvirke hva som

ligger i arkivene2, både i nåtid og for ettertiden. Kun på denne måten vil arkivet kunne

gjenspeile demokratiet i samfunnet. Arkivaren må imidlertid være tro mot sin yrkesetikk og

verne om arkivmaterialets integritet, igjennom å fylle en rolle som en aktiv samfunnsaktør.

Som Jenkinson skriver – ”it is a profession of faith” – og arkivaren må være en misjonær for

ettertidens innbyggere. Kun igjennom en bredspektret og opplyst debatt vil etiske kassasjoner

2 Her kan man trekke paraleller til Hans Booms teori om at en offentlig debatt om hva som til en hver tid er

viktige sosiale prosesser skal ligge til grunn for bevaring av arkiver. (Kolsrud 1998, 97)


11

etter min mening være etiske. Alle grupper må bli hørt, ikke minst de som kassasjonen er

ment å beskytte. Det er arkivarens rolle i denne debatten å belyse hvilke følger en slik

kassasjon kan få, og å illustrere at sletting av opplysninger ikke alltid er den beste løsningen.

Når noe først har blitt slettet, kan det ikke gjenoppstå. Etter det europeiske

datasikkerhetsdirektivet og tradisjonelle bevaringskriterier, ville mye av informasjonen som i

dag bidrar til tilbakeføringen av jødisk eiendom etter andre verdenskrig ikke eksistert i dag

(Bundsgaard 2006, 145). Er dette egentlig personvern?

Jeg har i denne teksten forsøkt å synliggjøre problematikk knyttet til etisk kassasjon av

materiale, ved å ta utgangspunkt i konkrete eksempler fra ulike tidsepoker.


12

Siterte verk

Andresen, Ola Lars, Aasen, Arild og folkvord, Erling. «Aftenposten.no .» Kronikk: Skal POT

slette personopplysninger? 15 03 2000.

http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d129902.htm (funnet 11 28, 2008).

Barne- og likestillingsdepartementet. Veileder om kommunale granskinger av barnehjem og

spesialskoler for barn med atferdsvansker.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/veiledninger_brosjyrer/2006/Veileder-om-

kommunale-granskinger-av-bar.html?id=88445 (funnet 10 20, 2008).

Bundsgaard, Inge. «The Question of Access. The right to Social Memory versus the Right to

Social Oblivion.» I Archives, documentation and Institutions of Social Memory. Essays

from the Sawyer Seminar 2006, av F. & Rosenberg, W. (Red) Bloulin, 114-120. Ann-

Arbor: University of Michigan, 2006.

Cook, Terry. «Remembering the Future - Appraisal of Records and the Role of Archives in

Construction Social Memory.» I Archives, documentation and Institutions of Social

Memory. Essays from the Sawyer Seminar 2006, 169-181. Ann-Arbor: University of

Michigan, 2006.

Derrida, Jacques. Archive Fever: A Freudian impression (Oversatt av Eric Prenowitz).

Chicago: University of Chicago Press, 1996.

Folkvord, Magnhild. «Skriv om mappa di!» Artikkel i Klassekampen. 06 03 2007.

http://www.klassekampen.no/44617/mod_article/item (funnet 12 01, 2008).

Herstad, John. «POTs arkiver må ikke slettes.» Aftenposten Morgen, 27 04 2000: 21.

Innsynsutvalget. «Sluttrapport.» 15 01 2008. http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dep/Styre-

rad-og-utval/Innstillinger-levert-i-2006-2/innstillinger-levert-i-

2008/innsynsutvalget.html?id=450707 (funnet 11 21, 2008).

Johansen, Per Anders. «Ny strid om overvåkingspolitiets arkiver: POT må slette

overvåkingsdokumenter.» Aftenposten morgen, 02 03 2000: 2.

Ketelaar, Eric. «The Panoptical Archive.» I Archives, Documentation and Institutions of

Social Memory. Essays from the Sawyer Seminar 2006, av W & Bloulin F. (Red)

Rosenberg, 144-150. University of Michigan, 2006.

Kolsrud, Ole. «Developments in Archival Theory.» Encyclopedia of Library and Information

Science 61 (24), 1998: 91-109.

Lund-kommisjonen. Dokument nr. 15 (1995-1996) - Rapport til Stortinget fra kommisjonen

som ble oppnevnt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av

norske borgere. Oslo, 1996.


13

National Archives. Discover Domesday Book.

http://www.nationalarchives.gov.uk/domesday/discover-domesday/ (funnet 11 20,

2008).

OPO, Organisasjonen mot politisk overvåking. Hva inneholder mappene?

http://home.no.net/overvak/innh-mapper.html (funnet 11 21, 2008).

Riksarkivet. Håndbok for riksarkivet på nett: Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer

1945-1947. http://www.arkivverket.no/arkivverket/publikasjoner/nett/handbok-ra/inst-

dep/formuer.html (funnet 11 20, 2008).

Schartum, Dag Wiese og Bygrave, Lee A. Personvern i informasjonssamfunnet - en innføring

i vern av personopplysninger. Oslo: Fagbokforlaget, 2004.

Schellenberg, Th. R. Modern Archives. Principles and Techniques. Topeka, Kansas, USA:

Kansas Historical Society, 1956.

Søbye, Espen. Statistikk og historie. Oslo - Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå, 2002.

Valderhaug, Gudmund. «Det gjestfrie arkivet? Arkivarar, rettferd og etikk i det 21.

hundreåret.» I ABM-skrift 28 - Arkiv, demokrati og rettferd, 6-13. Oslo: ABM-utvikling,

2006.

Arkiv1030 - Arkiv, individ og samfunn

Education

Transcript of Arkiv1030 - Arkiv, individ og samfunn