2001-02 Midtøsten i fokus

Organ for Med Israel For FredNr. 2/2001

MIL

NE

R M

OSH

E (G

PO)

SHARON HAR FULL STØTTE FRA FOLKET i sin politikk. Det skal ikke forhandles under ild og innrømmelsene som Barak gav er historie.

ARAFAT HAR SKYLDEN for terror-angrepene, det mener selv avisen Ha’aretz som ligger langt til venstre i israelsk politikk.

KRITIKKEN MOT SHARON går på at IDFs tiltak mot den palestinske voldsbruken er for lite hardtslående. SIDE 3

27. årgang

Foto:

Isra

eli T

svika

(GPO

)

Holder regjeringen?HELE VERDEN UNDRER på hvor lenge Peres og Sharon kan holde ut i sitt fornuftsekteskap.Hittil tyder alt på at regjeringen vil kunne sitte lenge. Duer og hauker samles i å kritisere Arafat for Intifadaen han satte i gang etter å ha takket nei til Baraks enorme innrømmelser sist sommer.Peres, som tidligere har gitt tydelig uttrykk for tillit til Arafat, er i dag mer tvilende. SIDE 8-9

REDAKTØR FOR ISRAEL - Israel behandles annerledes SIDE 14

Et samlet folk i ryggenEt samlet folk i ryggen

Egypt:En mytesprekkerSIDE 7

NRK står til strykNRK FORTIER SYSTEMATISK den arabiske skytingen.

NRK BLANDER KONSEKVENT reportasje og kommentar.

NRK SKILLER IKKE mellom terrorisme og selvforsvar.

SJEFREDAKTØR ODD SVERRE HOVE i Dagen har gjort en grundig gjennomgang av Dagsrevyens Midt-Østen-reportasjer de førsteåtte ukene av Intifadaen som begynte i slutten av september 2000. NRK har valgt å ikke svare på kritikken.Hele ”Dagen Dokument” nner du i MIDTEN av Midt-Østen i fokus og på www.israel-miff.no.

BushblirbedreSIDE 5

2 Nr. 2/2001Besøk ”Porten til Midt-Østen”! Gå til www.israel-miff.no!

MIFFr MED ISRAEL FOR FRED er religiøst og partipolitisk nøytral. r Hovedformålet er å gi opplysninger som kan bidra til økt for-ståelse for Israel og jødenes situasjon. r Hos oss skal ulike oppfatninger komme til orde. Stikkordet er mangfold.r Les mer om oss på våre Internett-sider:www.israel-miff.no

Medlemskap og abonnementÅ være medlem i MIFF koster kr 240 for enkelt-medlemmer, kr 350 for ektepar.

Pensjonister og studenter betaler kr 150 for enkelt-medlemmer, kr 180 for ekte-par. Medlemmer får denne avisa gratis.

Det går an å abonnere på avisa uten å være medlem. Et abonnement koster kr 150.

Med Israel For Fred

Postboks 8848Youngstorget0028 OsloTlf. 22 11 26 30Fax. 22 11 20 [email protected]. nr.: 970 550 232

Midt-Østen i fokusNå oss best på e-post:[email protected]

Redaktør:Odd MyrlandBjaalandsgt. 324016 [email protected]. 51 58 01 65Mob. 95 88 69 77Fax: 85 02 25 75

Layout:[email protected]

Annonser:Conrad Myrlandmob. 950 81 882

Nyheter og kommentarerNår redaktøren selv skriver en så stor del av stoffet som tilfel-let er i denne avisa, er det van-skelig å skille mellom nyheter (som skal være nøytrale og ufar-get av journalistens egne opp-fatninger) og kommentarer. Men jeg forsøker. Når det står OM under en artikkel, er det ment å være en kommentar-artikkel.

KilderDen viktigste kilden for stoffet i denne avisa er Jerusalem Post på Internett. Men også Jerusa-lem Report er viktig. Andre kilder er mer sporadiske. Dessuten kan man trekke på stoff som er tilegnet i årenes løp.

ForfattereDersom det ikke har skjedd en feil/forglemmelse, har redaktø-ren skrevet alle artikler som det ikke står forfatternavn på.

Det er fritt å gjengi stoff fra denne avisa hvis kilde oppgis.

MedlemsregisterMIFF/MØIFPB 314097 [email protected]

LandsmøtetLandsmøtet 2001 blir på Sol-borg folkehøgskole i Stavanger, 29.juni-1.juli.

Innkalling og mer informasjon på sdie 23.

MIFF STYRET

Redaksjonen er avsluttet torsdag 11. mai 2001.

MED ISRAEL

FOR FRED

”Porten til Midt-Østen”MIFF utvikler en Internett-portal for alle med interesse for Israel og Midt-Østen. www.israel-miff.no vil være en port inn til en mengde informa-sjon om Midt-Østen generelt og Israel spesielt. Alle artikler i Midt-Østen i fokus blir lagt ut elektronisk. Det vil stadig legges til nye tjenester.

Medlemmer må gjerne gjøre “Porten til Midt-Østen” til sin startside på Internett.

VELKOMMEN TIL LANDSMØTET!r Innkalling til lands-møtet på side 23.

Dette er et aksjonsnummerIgjen gir MIFF ut et aksjons-nummer av Midt-Østen i fokus i mai. Avisen vil være et viktig element på en rekke stands som MIFF arrangerer rundt omkring i landet i slutten av måneden.

For våre vanlige abonnenter kan noen av artiklene være gammelt stoff, men ikke desto mindre viktige.

Bakgrunnsstoffet er stort sett spredt over hele avisen, inni-mellom det mer aktuelle stoffet. Flere artikler finnes det fullver-sjon av på www.israel-miff.no.

RettelseI forrige nummer av Midtøsten i fokus hadde vi en artikkel på s. 8 under overskriften Gilo, en bydel under ild. Der tok vi for oss den stadige skytingen fra det palestinske området, landsbyen Beit Jalla, mot Gilo. Vi skrev at israelerne bare har skutt tilbake med infanterister og skarpskyt-tere.

En leser har gjort oss opp-merksom på at dette ikke stemmer. Israelerne skjøt noen ganger tilbake med granater og helikoptre.

Når man ser på det som skjer i Midt-Østen akkurat nå, og vet litt mer enn det flertallsmediene i Norge vil meddele, kan situasjonen virke helt uforståelig: Hvor-for gjør Arafat dette? Han kunne ha fått en løsning som oppfylte det han har fått verden til å tro at han ønsket: Få kon-trollen over hele Gaza og nesten hele Vestbredden (med noe av selve Israel i erstatning for det han mistet), kontroll over de arabiske delene av Jerusalem, en selvstendig stat, kjempemessige erstatnin-ger til de arabiske flyktningene fra 1948 osv. Hvorfor startet han i stedet krig, og hvorfor fortsatte han krigen selv da det ble klart at det ville føre til at Ariel Sharon ville bli statsminister?

Lederartikkelen fra Dagen nedenfor, En tale i Pretoria, og artikkelen Vi skal overta hele Palestina på side 4, gir langt på vei svaret: Målet er at jødenes stat Israel skal bort. Arafat tror at dersom israelerne utsettes for store belastninger, vil de gi opp. De rike, europeiske jødene vil dra først. Til slutt er det vesentlig de oriental-ske jødene igjen, og dem skal man nok klare å ta knekken på.

En skikkelig fred ville ødelegge hele Arafats ”visjon”. Israel ville kunne blom-stre. Det kan ganske enkelt ikke godtas, sett fra Arafats synspunkt.

Arafats strategi bygger på at de fattige palestinerne kan tåle langt større lidelser enn de rike og noe forkjælte jødene. Derfor skal volden fortsette.

Det betyr at det vi ser, er en styrkeprøve på liv og død. Fred i noen rimelig betyd-

ning av ordet ser ut til å være utelukket i overskuelig framtid. Israelerne må vise seg så sterke og så samlet at det blir klart for palestinerne at de ikke kommer noen vei. Og israelerne må slå såpass sterkt til at omkostningene for palestinerne blir for store, og at deres muligheter for å stresse israelerne blir begrenset.

Gammel plan30. juli 1981 ble Farouk Khaddoumi,

leder for PLOs politiske avdeling, inter-vjuet i det tyske bladet Stern. Der sa han: ”Jeg skal gjøre det fullstendig klart for deg. Vi vil aldri anerkjenne Israel, aldri godta utbytteren, kolonialisten, imperia-listen. .. Vi vil aldri tillate Israel å leve i fred. Vi vil aldri tillate det full sikkerhet. Hver israeler skal føle at bak hver mur kan det ligge en geriljasoldat og sikte på ham...” I boka From Time Immemorial gjengir Joan Peters en ”prominent palestina-arabisk strateg”, Al-Haytham Al-Ayubi (s. 15). Etter krigen i 1973 trakk han opp strategien for arabernes kamp videre. Der heter det bl. a. at fordi tap av menneskeliv er et sårt punkt hos fienden (Israel), kan stadig geriljakrig undergrave Israels selvtillit og verdens tro på ”den israelske politimannen”. Nettopp dette er det de stadige ”nålestikk” skal oppnå i det lange løp: Slite israelerne ut psykisk.

Og målet er altså ikke noe mindre enn at Israel skal bryte sammen og fjernes fullstendig. Kampen om Israels overle-velse pågår nå. Derfor slutter israelerne rekkene.

Hva vil Arafat oppnå?

I begynnelsen av mai holdt PLOs leder Jasir Arafat en tale i Pretoria i Sør-Afrika. Der krevde han full kontroll over hele Jerusalem, ikke bare Øst-Jerusalem. Videre krevde han israelsk tilbaketrekning til områder som er langt mindre enn Israel var i de første 19 årene. Talen har ikke vakt oppsikt i Norge og i vestlige medier. Men det er dessverre ikke unormalt. Mer uventet er det at talen heller ikke er blitt referert i israelske mas-semedier. Derimot sjokkerte Arafat med denne talen både Hosni Mubarak av Egypt og kong Abdullah av Jordan. De har fak-tisk begge reagert meget skarpt mot Arafats tale.

I tillegg krevde Arafat også at alle jødiske bosettinger skal rives og at alle jøder som bor i dem skal forvises. Dessuten krevde han at alle arabiske flyktninger med etterkommere skal ha rett til å bosette seg hvor som helst i rest-Israel. Det er det samme som å krevde at også rest-Israel i praksis skal bli arabisk. Det er ingen grunn til å bli overrasket over at NTB og NRK tier om denne Arafat-talen. Til det er den altfor tydelig uttrykk for det Arafat egentlig tenker. Det er heller ikke grunn til å bli overrasket over at andre vestlige medier tier om den. For de har også gjort seg avhengige av den nyhetsformidlin-gen som Arafats folk spesialautoriserer for folk i vest. Til sammenligning har vestlige medier holdt akkurat like tett om Arafats tale til Tanzim-lederne for to uker siden. Der sa han at de ikke måtte la seg forvirre av de kommende ukenes økende freds-snakk. For deres oppgave var å fortsette å kjempe mot Israel uansett.

Derimot sjokkerte Arafat med Pretoria-talen sin både president Hosni Mubarak av Egypt og kong Abdullah av Jordan. De skulle begge ha møtt Arafat mandag i denne uken for å drøfte den egyptisk-jordanske fredsavtalen. Men etter at de hadde lest hva Arafat sa i Pretoria, snakket de sammen i telefonen. Begge tolket talen likt. Arafat er ikke reelt interessert i våpenhvile med Israel. I stedet akter han å trappe opp utholden-hetskrigen.

Følgelig avlyste de møtet med Arafat som meningsløst. Men begge var opprørte og rasende på Arafat. Grunnen til dét skal være at begge har fått alarmerende rapporter fra etterretningssjefene sine. De går ut på at Arafats voldspropaganda har voldsomme virkninger internt i Egypt og Jordan. Mili-tante islamist-bevegelser skaper nå faretru-ende ny uro i begge land. Mubarak skal ha konfrontert Arafat med dette og forlangte svar på hva Arafat ønsket. Arafat skal ha nektet å svare. I stedet reiste han seg og gikk fra møtet med Mubarak.

Arafats mål, sier pressebyrået Debka, er å skaffe seg en invitasjon til Det Hvite Hus eller å få George W. Bush til Midtøsten. På den måten vil Arafat presse i gang igjen for-handlingene med Israel, samtidig som han selv fritt får fortsette utholdenhetskrigen mot Israel. Det vil for det første destabili-sere Sharons samlingsregjering og kanskje felle den. Og for det andre vil det vise hele verden at Arafat greier å kommandere endog både Bill Clinton og George Bush til å danse etter Arafats pipe.Fra en leder i Dagen 9. mai 2001.

En tale i Pretoria

3Nr. 2/2001 Besøk ”Porten til Midt-Østen”! Gå til www.israel-miff.no!

Når vi følger litt med på meldingene fra begge sider i Midtøsten, får vi bekreftet det en svenske skal ha sagt da han kom til Norge under krigen og fikk høre den nazistiske versjonen av begi-venhetene: ”Man skulle ikke tro at det var tale om den samme krigen.”

Ibsen skrev at ”når utgangspunktet er galest, blir resultatet titt originalest”. Palestinerne får derfor gjennomslag i vide kretser for både stadig vekk å pro-klamere at volden skal fortsette og til og med trappes opp, og samtidig sier de at det er Israel som er ”gått til krig” mot dem! Dette synes tydeligvis norske politikere og kommentatorer er ganske logisk.

En enkel testNår vi skal finne ut hva det hele dreier

seg om, kan vi forsøke en enkel test: Hvordan vil det gå:a) dersom palestinerne stanser volden fullstendig i morgen, og b) dersom israelerne stanser sin volds-bruk fullstendig i morgen.

Palestinerne stanserTenk om palestinernes leder, Yasser

Arafat, i kveld sa følgende: ”Vi har nå hatt gående en liten krig i flere måneder. Det har ført til store lidelser for begge parter, og aller mest for oss. Vi ser at dette ikke fører noen steder hen. Vi har derfor bestemt oss for å gi freden en sjanse.

Fra i morgen av er det derfor slutt på alle angrep på israelere: Innbyggerne i Gilo kan bo trygt, folk kan kjøre i fred på veiene. Og for å vise vår respekt for andres tro og helligdommer, godtar vi at jøder og kristne i fred kan besøke Tempelfjellet så lenge de opptrer med respekt i forhold til våre helligdommer der.”

Dersom dette først ble sagt og deret-ter gjennomført, ville det ha en drama-tisk virkning på israelerne. Nesten all skyting har vært i selvforsvar, dvs. for å avverge et pågående arabiske angrep. Regjeringen har lovt at dersom pales-

tinerne stanser volden, skal israelerne umiddelbart stanse all skyting, trekke seg bort fra de palestinske byene, åpne grensene for palestinske arbeidere og gjenoppta forhandlingene.

Det israelske folket er krigstrett. Nå må de gjøre mer militærtjeneste enn planlagt. Og de må igjen begynne å bruke milliarder av kroner ekstra på militæret, fordi naboene truer med krig. Det er penger som trengs sårt på mange felter i det israelske samfunnet.

Et palestinsk tilbud om ekte fred ville bli tatt imot med åpne armer, og ville trolig sette i gang en politisk utvik-ling som ville bringe ”fredsfløyen” til makten igjen i Israel. Det ville også sette i gang en utvikling som ville gi palesti-nerne en eget stat med en levestandard høyere enn noen av nabolandene.

Men dagens situasjon bekrefter den israelske høyresidens oppfatninger.

Israelerne stanserLa oss så tenke oss at israelerne sa i

dag: ”Vi vil stanse all skyting. Når pales-tinerne kommer med steiner, og når de skyter (det er stadig skyte-angrep), vil vi ikke skyte tilbake.”

Hva ville skje da? Det kan vi også vite temmelig sikkert: Det ville føre til en sterk økning av volden mot isra-elerne. Palestinerne ville betrakte isra-elerne som svake, og seg selv som seierherrer. Da ville målet være å ”gjøre jobben ferdig”.

I den typiske situasjonen står en liten gruppe israelske soldater overfor et stort antall angripere. Dersom palestinerne vet at israelerne ikke kan skyte, vil det bli et stort antall angrep, og de vil ende med at israelerne blir drept.

Dette kan vi vite fordi Israel gang på gang har tilbudt våpenhvile, og hver gang har palestinerne avvist det med forakt. Volden skal fortsette ”til den israelske okkupasjonen er avsluttet”. Men da statsminister Ehud Barak tilbød å avslutte okkupasjonen totalt, avviste palestinene tilbudet. Det viser at kra-vene går mye lenger.

Hvem har skyld for volden?

- Slått feilDalia Itzik var miljøminister i Ehud Baraks regjering. Hun var også medlem av Arbeiderpartiets for-handlingsgruppe i forhold til stats-minister Ariel Sharon. Under en samtale om de anstrengelsene regje-ringen Barak gjorde for å oppnå en varig avtale med palestinerne, sa hun rett ut: ”Det er klart at vår til-nærmingsmåte har slått feil.”

Hvorfor israelerne valgte Sharon Arafat lot øyeblikket gå fra seg. Millioner av israelere kastet Ehud Barak. Men det var ikke fordi han gav palestinerne for mye. Menings-målinger som de israelske beslut-ningstakerne hadde adgang til, overrasket og til og med forbløffet dem med den store viljen israelerne hadde til å gjøre innrømmelser, til og med om Jerusalem. Derfor er det ikke på grunn av de store innrømmelsene Barak måtte mistet statsministerjobben. Det var fordi svaret [palestinerne gav på de store innrømmelsene,] var å åpne ild, inti-fada.

Jødene liker ikke følelsen av å bli betraktet som lettlurte. De liker enda mindre når noen gjør med dem slik fuglene gjør på hodet. Vi tilbød fred og fikk skyting. Nå vil vi gi dem en lærepenge.

Fra en artikkel i Jerusalem Post av Eitan Haber, journalisten som var en nær venn av Yitzak Rabin.

Truet med utslettelseNår israelske foreldre drar hjem fra sykehuset med sin nyfødte baby, får de med seg et lite telt. Det skal beskytte den ille mot kjemiske angrep (gass). Alle barn og voksne får gassmasker, og det blir jevnlig fornyet.

Er det forfølgelsesvanvidd? Vi vet at Saddam Hussein har store mengder gass, og nå er det ikke lenger noen internasjonal inspek-sjon, slik at han kan arbeide fritt både med raketter og atomvåpen. I tillegg har Syria store mengder gass, og raketter og fly til å frakte den. Så gassmaskene er nok dess-verre vel begrunnet. Israelerne er fremdeles det eneste folket som er truet med utslettelse.

Babyen ligger hardt skadet på sykehus i Beersheba etter palestinsk bombekaster-angrep. Foto: Ohayon Avi (GPO)

Redaktør Odd Myrland gjør en enkel test, og spør: Hva skjer om palestinerne stanser volds-bruk? Og: Hva skjer om israelerne stanser? Foto: Oded Balilti (GPO)

Jødene er individualister. Det er en gammel vits at ”der hvor det er to jøder, er det tre meninger”.

Det er derfor bemerkel-sesverdig at israelske politi-kere i dag står mer samlet enn på mange år. Så langt jeg kan se, fungerer regje-ringen Sharon mer samlet enn israelske regjeringer har gjort på lenge. Selv om uten-riksminister Peres aldri kan la være å komme med noen små sprell i utkanten av sin regjerings politikk, er han mer lojal enn han var i tidligere regjeringer (under Rabin og Shamir). Når regje-ringen har 89 av de 120 representantene i Knesset bak seg, er den store graden av enighet ganske bemer-kelsesverdig. Det er riktig-nok ikke gått så lenge siden regjeringen ble dannet, så enigheten kan nok komme til å sprekke etter hvert. Men likevel: I den pressede situa-sjon Israel er i akkurat nå, med omfattende skyting fra palestinere, står regjeringen langt mer samlet enn de fleste ville ha trodd var mulig for et år siden.Enda mer oppsiktsvekkende er det som er skjedd de siste få ukene. Yossi Sarid, lederen av Meretz-partiet (Israels SV), har i alle år vært en fram-tredende representant for ”fredsfløyen”. Han har kri-tisert Israel for det meste og palestinerne for svært lite. Da gjør det virkning da Sarid fra talerstolen i Knes-set (Israels ”Storting”) sa til Arafat at han, PLOs for-

mann, ”leker med ilden”, og bad ham slutte med ”disse patetiske forestillin-gene hvor du vifter med fabrikkerte rapporter om at Israel bruker uttynnet uran”. I en artikkel i Yediot Ahar-onot har Sarid skrevet til Arafat: ”Få oss ikke til å mis-tenke deg for at den væp-nede kampen for en stat interesserer deg mer enn den [palestinske] staten selv.”

Sarid hadde også noen ord til Bashar Assad i Syria, som nylig har sagt at ”israelerne er verre enn nazistene var”: ”Jeg vet ikke hva den unge Assad har lært. Men jeg vet hva han ikke har lært: histo-rie. Den israelske fredsleiren avviser hans bemerkninger med avsky.”

Det er like oppsiktsvek-kende at Ha’aretz, avisen på ytre venstre fløy, i en leder har gitt Arafat skylden for terror-angrepene.

Det er generelt svært få som kritiserer Sharon for å bruke for sterke virkemidler i krigen. Kritikken går heller på at tiltakene er for forsik-tige.

Sharon har derfor i dag full støtte fra folket i sin politikk. Den går ut på å ikke å ville forhandle før palestinerne stanser volden, og ikke gå tilbake til de inn-rømmelsene som statsmi-nister Barak gav. Og først og fremst går den ut på en total avvisning av kravet om at de palestinske flyktningene fra 1948 skal kunne komme til-bake til Israel.

Et samlet folk

Knesset-formann Avraham Burg (Ap) og kommunikasjonsminister Reuven Rivlin (Likud) feirer samlingsregjeringen med en klem. Yossi Sarid (Meretz), innfelt, har begynt å stille tvilende spørsmål til Arafat. Foto: Ohayon Avi (GPO) og Conrad Myrland.


Ved valget i 1996 ble det innført en ny valgord-ning i Israel. Den gikk ut på at statsministe-ren skulle velges direkte av folket, uavhengig av valget til Knesset (Isra-els parlament). Neta-nyahu, Ehud Barak og Ariel Sharon ble valgt ved direkte valg.

Hensikten var å styrke statsministeren i forhandlin-gene med de småpartiene en israelsk regjering må inneholde. Sperregrensen er nemlig på bare 1,5 %, alle partiene som får mer enn det, kommer inn i Knesset. Mindretallsregjeringer er ukjent i Israel (bortsett fra som en midlertidig ordning fram til valg kan bli holdt). Det betyr at for å få flertall bak seg, må en regjering bestå av mange partier. Og det er da gjerne flere par-tier som er ”på vippen”, og de kan kreve mye penger til sine særinteresser. Å få en fornuftig helhet i politikken er vanskelig under slike for-hold.

Statsministeren svekket

Det viste seg å ikke gå slik man hadde tenkt. Når folk kunne stemme på den stats-ministeren de ønsket seg uten å stemme på hans parti, førte det til at de store partiene (Arbeiderpartiet og Likud) ble sterkt redusert i Knesset. Til gjengjeld ble de religiøse partiene styr-ket, særlig Shas. Det er et ultra-ortodokst parti, som samtidig særlig represente-rer jødene fra arabiske land (de orientalske jødene).

Også en rekke andre små-partier ble styrket. Dette har gjort det enda vanskeligere å styre Israel, noe som viser seg ved at både Netanya-hus og Baraks regjering brøt sammen før valgperioden var over.

Tilbake til parla-mentarisme

Nå er Israel gått tilbake til vanlig parlamentarisme. Neste gang det blir valg, velges bare Knesset, og så blir regjeringen sammensatt ut fra hvem som kan få et flertall av medlemmene der bak seg.

Men ikke alt er som før. Det er gjort noen endrin-ger for å forsøke å styrke statsministeren (og de stør-ste partienes roller):a)Et mistillitsforslag, med skifte av regjering når det ikke er ordinært valg, er bare gyldig dersom et flertall av alle medlemmene av Knes-set stemmer for det, altså minst 61 representanter. b)Kanskje enda sterkere: Et mistillitsforslag er ikke gyldig uansett hvor mange som stemmer for det dersom ikke flertallet samti-dig erklærer støtte til en ny statsministerkandidat. Med andre ord: Det er ikke nok at mange er imot den poli-tikken som har vært ført og/eller de personene som har ført den. Man må også kunne samle seg om en ny politikk i tilstrekkelig grad til at man kan samle seg om en ny statsminister.

c)Statsministeren har rett til å oppløse Knesset og skrive ut nyvalg. Han skal rådføre seg med presidenten, men det er statsministeren som bestemmer. Det er nytt. Tid-ligere kunne nyvalg bare bli vedtatt av et flertall i Knes-set.

Endringene ble vedtatt med 72 mot 37 stemmer i Knesset. De to store parti-ene, Likud og Arbeiderpar-tiet, var blitt enige om dem. Men de har ikke flertall, så de fikk med seg en rekke andre partier også.

I Arbeiderpartiet gikk en av veteranene, Haim Ramon, imot endringene. Han mente at de vil føre til Arbeiderpartiet får sterkt reduserte muligheter for å få statsministeren.

Mange israelere mener at valgreformen ikke gikk langt nok. De vil ha en høyere sperregrense, slik at det ikke blir så mange småpartier. Mange ønsker et system som det tyske: Noen medlemmer av parlamentet blir valgt på landsomfattende lister (med en sperregrense på kanskje 5 %), noen velges på lokale lister (slik som i Norge), hvor man må ha en for-holdsvis sterk støtte i en region for å bli valgt.

w - Vi planlegger å eliminere staten Israel og opprette en palestinsk stat. Vi vil gjøre livet utålelig for jøder ved psykologisk krigføring og befolknings-eksplosjon, sa Arafat i 1996.

w Israel er tilbake igjen til vanlig parlamentarisme. Netanyahu, Barak og Sharon ble valgt i direkte statsministervalg. Endringene ble vedtatt med 72 mot 37 stemmer i Knesset.

Ifølge meldinger som det dessverre er grunn til å feste lit til, har Arafat i februar 1996 sagt til arabiske diplo-mater i Stockholm at staten Israel skal fjer-nes og palestinerne skal overta det hele. Stoffet har stått i 1/96 og 2/96. Vi legger merke til at dette skjedde mens Shimon Peres var stats-minister i Israel.

I februar 1996 var Yasser Arafat på besøk i Stock-holm. Der hadde han bl. a. et møte med 40 arabiske diplomater. Det var ikke til-latt å ta opp noe på bånd. Men en av de tilstedevæ-rende diplomatene skal ha notert det Arafat sa og gitt det til en svensk journalist. Avisen Dagen har brakt et referat. Og etter å ha holdt det tilbake ei tid, har også Jerusalem Post funnet rappor-ten troverdig nok til å gjengi den. Siden har Ehud Ya’ari bekreftet innholdet i Jerusa-lem Report.

Arafats tema var Det for-ventede totale sammenbruddet av Israel. Noen punkter, fritt gjengitt:

Minst halvparten av de russiske innvandrerne er

muslimer. De vil kjempe for en forent palestinsk stat etter at en borgerkrig bryter ut i Israel. Shimon Peres og Yossi Beilin vil støtte en palestinsk stat så lenge jøder blir garantert ”en viss grad” av religiøs frihet.

Jøder forventes å forlate Israel og emigrere til USA.

Vi palestinere vil ta over alt, inklusive Jerusalem. Peres og Beilin har allerede lovt oss halve Jerusalem.

Golan-høydene er alle-rede gitt bort, bare små detaljer gjenstår. Etter at Golan-høydene er oppgitt, vil minst en million rike jøder forlate Israel.

Palestinerne skal ha rett til å ta inn i sin stat så mange innvandrere som de vil. Om fem år vil det bo 6-7 millio-ner arabere på Vestbredden og i Jerusalem. ”Når jødene kan importere alle slags eti-opiere, russere, uzbekere og ukrainere som jøder, kan vi importere alle slags arabere.

.. Vi planlegger å eli-minere staten Israel og opprette en palestinsk stat. Vi vil gjøre livet utå-lelig for jøder ved psy-kologisk krigføring og befolkningseksplosjon. Jøder vil ikke ønske å bo blant arabere.”

Så langt et referat av hva Arafat skal ha sagt til ara-

biske diplomater i Stock-holm i februar 1996.

BakgrunnenDet er naturligvis ikke

riktig at de fleste russiske innvandrerne er muslimer, praktisk talt ingen er det. Men mange kommer fra muslimske områder.

I Jerusalem Report for 4. april skriver Ehud Ya’ari om dette: ”Den israelske regjeringen har .. full bekref-telse på at det stemmer at Arafat har sagt det han er sitert på i sitt møte med arabiske diplomater i Stock-holm. Han snakker der, som rapportert, om ”det psyko-logiske presset” og ”demo-grafiske presset” som vil få Israel til å bryte sammen til slutt, og dets jøder løpe i dekning. For ikke å skape problemer på kort sikt (”For reasons of momentary con-venience”), har regjeringen valgt å ikke ta opp Arafats visjon om Det nye Midt-Østen. I den israelske pres-sen ble saken henvist til nederst på sider langt inne i avisa.”

I Norge ble saken brakt i Dagen, latterliggjort i Vårt Land og, så vidt jeg vet, forbigått i taushet i øvrige medier.

Slutt med direktevalg

”Vi skal overta hele Palestina”

Foto:

Oha

yon

Avi

(GPO

)

Barak ser ut til å være for-nøyd, selv om bildet ble tatt

under hans siste minutter i statsministerstolen på

regjeringsbenken i Knesset.Foto: Ohayon Avi (GPO)


w Mye tyder på at Bush, i motsetning til sin far, har en bibelsk forankring i sitt forhold til Israel.Forsvarminister Daniel Coats er sterk Israel-venn.

w Fremstående republikanske og demokratiske Kongress-medlemmer står sammen bak et brev som ber Bush støtte Israel.

Nå i april har 87 av de 100 amerikanske senatorene skrevet brev. 166 medlem-mer av Representantenes Hus har også skrevet under på et lignende brev, orga-nisert av formannen (repu-blikansk) og den fremste demokraten i utenrikskomi-teen.

Hovedinnholdet i brevet er at de ber president Bush om å omvurdere USAs for-hold til PLO og det pales-tinske styret på bakgrunn av at palestinerne har bestemt seg for å ”gi seg ut på en planlagt voldskampanje mot Israel”.

”Ut fra de drastiske end-ringene som har funnet sted i de senere månedene i pales-tinsk oppførsel, tror vi at det er tid for USA å vur-dere på nytt våre forbindel-ser med palestinerne,” heter det i brevet.

De amerikanske kon-gressmedlemmene ber om at administrasjonen under-

søker om de som er innblan-det i angrep mot israelere bør bli utestengt fra USA, om de gruppene som deltar i volden skal få status som ”utenlandske terror-organi-sasjoner”, om PLO-konto-ret i Washington skal få lov å holde åpent og om ameri-kansk hjelp til palestinerne tjener hensikten og bør fort-sette. De ber om at Bush nedgraderer forholdet til det palestinske styret hvis for-mann Arafat ikke erklærer en slutt på volden.

Det er private uttalelser fra den amerikanske admi-nistrasjonen om at USA ikke vil invitere Arafat til Wash-ington før han erklærer full stans i voldsbølgen.

Egypts president, Hosni Mubarak, har vært på besøk i USA. Han forsøkte å pre-sentere palestinernes syn, men fikk ikke så mye gjennomslag. Den nasjonale sikkerhetsrådgiveren, Con-dolleezza Rice, diskuterte bl.

a. med den egyptiske utenriksministeren, Amr Moussa. Moussa hevdet at begge parter har skyld for volden. Men Rice stod fast ved at det er palestinerne som står for volden, og at Israel bare reagerer og svarer på den volden palestinerne driver fram. Samtalen ble beskrevet som ”en åpen meningsutveksling”.

Det er også denne tan-kegangen som lå bak da den amerikanske regjerin-gen nedla veto mot ”inter-nasjonale observatører” til Vestbredden: Palestinerne trenger ingen til å ”beskytte” seg. Når palestinerne slut-ter å angripe israelerne (de siste månedene i økende grad med skyting), er volden slutt.

Tenk om våre norske medier kunne gi oss de fakta som gjør den amerikanske regjeringens vurderinger til logiske slutninger.

Sterk støtte fra Kongressen

Den nasjonale sikkerhetsrådgiveren, Condolleezza Rice (t.v.), har overfor den egyptiske utenriksministe-ren, Amr Moussa, gjort det helt klart at hun mener det er palestinerne som står for volden, og at Israel bare reagerer og svarer på den volden palestinerne driver fram. Foto: Sa’ar Ya’acov (GPO)

I flere år har republika-nerne i USA vært sterkere Israel-venner enn demokra-tene. Det er i grunnen litt rart, for det store flertall av jødene stemmer demo-kratisk. Det tyder på at det kanskje ikke uten videre er riktig at den jødiske lob-byen bestemmer alt. – Dette er gjennomsnittstendenser. Det er individuelle variasjo-ner i begge de store parti-ene.

Det har også vært en tendens til at demokratene har støttet venstresiden i Israel, slik president Clinton gjorde. Han støttet åpent det israelske Arbeiderpar-tiet i 1996 og 1999, og for-søkte seg også ved det siste valget.

Republikanerne har i større grad hatt kontakt med Likud-partiet, som Binya-min Netanyahu og statsmi-nister Ariel Sharon tilhører. Det har flere grunner. En er personlige vennskap. En annen er at de ser likt på mange andre saker (priva-tisering og mange andre felter). Republikanerne har en tendens til å ha et mer ”realistisk” syn enn demo-kratene på terror og krimi-nalitet, og stå for sterkere virkemidler. Det er en større tendens til å betrakte folk som Saddam Hussein og Yasser Arafat som fiender av demokrati og det gode. Det

passer i stor grad sammen med Likuds syn.

Og, ikke minst: ”Det kristne høyre” utgjør en sterk gruppe i det repu-blikanske partiet. Mange i denne gruppen tror at staten Israel er oppfyllelsen av Bibelens profetier, det å støtte Israel blir en del av religionen. (Slik er det for mange i MIFF også, selv om vi argumenterer politisk.)

Men det er også grupper i det republikanske partiet som har et annet utgangs-punkt. Det gjelder ikke minst hensynet til oljestrøm-men.

Hvor står Bush?President George W. Bush

har tidligere levd et ”vilt” liv. Men for noen år siden deltok han i en bibelgruppe, og gjennomgikk en kristen omvendelse. Mye tyder på at Bush, i motsetning til sin far, har en bibelsk forank-ring i sitt forhold til Israel.

Så langt tyder det meste på at Bush-administrasjo-nen vil være støttespillere for Israel. Forholdet mellom Bush-administrasjonen og folk som statsminister Ariel Sharon er tydeligvis ganske hjertelig.

Bush-administrasjonen har vedtatt å gå inn for det såkalte rakettskjoldet. Israel er det landet som mest umiddelbart trenger et fun-

gerende forsvar mot fiendt-lige raketter lastet med giftgass, smittsomme syk-dommer eller atomvåpen. Israel har allerede utplassert Arrow-systemet, og begge parter er sikkert interessert i å fortsette samarbeidet.

Det er mange politikere i USA som støtter Israel. Se artikkelen Sterk støtte fra Kon-gressen på denne siden. Den viser at et stort flertall av senatorene støtter Israel.

”Sterk kritikk mot Israel”

Av og til melder norske medier at det er kommet ”sterk kritikk mot Israel” fra den amerikanske regjerin-gen, f. eks. da israelske sol-dater gikk inn i Gaza. Men ifølge israelske kommenta-rer bygde mye av kritikken på en uheldig uttalelse av en israelsk offiser. Offiseren sa at israelerne ville bli stå-ende i Gaza så lenge som nødvendig, kanskje i måne-der. Ifølge israelske offisielle kilder var det ikke snakk om slike langvarige operasjoner. Poenget var å begrense sky-ting mot israelere.

En annen kommentar går ut på at USA må kritisere Israel såpass mye at de ara-biske oljelandene blir noen-lunde beroliget. Men det ligger i kortene at Israel ikke behøver å ta kritikken veldig alvorlig.

Bush vennligsinnet


Jødene har tradisjonelt vært forfulgt og diskrimi-nert i alle arabiske land, selv om det også har vært gode perioder innimellom. Jøder og kristne har generelt hatt status som dhimmier, ”beskyttede” vantro som skulle få leve i fred så lenge de ”kjente sin plass” og godtok en omfattende dis-kriminering, bl. a. med store ekstraskatter. Her skal vi få et ørlite gløtt inn i jødenes historie i Egypt. Men det finnes lignende stoff fra alle arabiske land. Det store unn-taket er Saudi-Arabia, der har jøder ikke hatt adgang siden 600-tallet.

Vi husker at Josef og Maria flyktet til Egypt med Jesus-barnet for å unngå at Herodes skulle drepe ham (Matt 2:13). Allerede den gangen bodde det mange jøder i Egypt. Men da Islam ble innført på 600-tallet, ble det nye tider for jødene. Noen eksempler:

Kalifen Al-Hakim bestemte at jødene skulle gå rundt med bjeller, slik at ingen skulle være i tvil om hva slags foraktede mennes-ker som kom. Denne for-ordningen tok slutt etter ei tid, men kravet om at jødene skulle ha klær som klart skilte dem fra muslimene, har vært gjennomført helt til britene fikk slutt på det i kolonitida.

I 1012 ble den jødiske ghettoen i Cairo ødelagt, og de fleste innbyggerne der drept. Omkring år 1200 var det en serie angrep på jødene, slik at antallet jøder i Egypt gikk sterkt tilbake. På 1300-tallet var det en rekke pogromer - episoder der en stor menneskemengde gikk løs på jødenes ghettoer.

Jødene flytter til Europa

I oldtiden og tidlig mid-delalder bodde de fleste jødene i det arabiske områ-det. Men fra ca. 1200 og utover snudde det seg. Med alt det som var av forføl-gelse og diskriminering i det kristne Europa, ble dette området likevel etter hvert det befolkningsmessige tyngdepunktet for jødene.

Det forteller mye om livet for jødene i arabiske land: Europa var, tross alt, bedre!

Dagligliv Så hopper vi over flere

århundrer med diskrimine-ring og tidvis forfølgelse fram til 1800-tallet. Her er en skildring fra dagliglivet i Cairo omkring 1850, fritt gjengitt: Jødene blir sett på med den største forakt. Det har vært vanlig i Cairo at araberne slo jødene hvis de passerte dem på høyre side - jødene skulle gå på ven-stre side av muslimer, for der går Satan! Jødene tør sjelden si et ord når de blir utskjelt eller slått av arabere. Mange jøder er nemlig dømt til døden på grunn av falske anklager om at de har brukt respektløse ord om Kora-nen og profeten Muham-med. Det er vanlig å høre at araberne skjeller sine esler ut for å være jøder - et uttrykk for den dypeste forakt.

I denne sammenhengen er det viktig å være klar over at i land hvor islamsk lov gjelder, stiller ikke-muslimer meget svakt i rettssaker. For dersom ord står mot ord, og det gjør det jo ofte, vil mus-limens ord alltid tillegges størst vekt. Og hvordan skal man vel kunne bevise at man ikke har sagt noe respektløst om Mohammed? – Dette er situasjonen kristne befinner seg i fremdeles i mange mus-limske land (flere og flere etter hvert som kolonitidens lover blir mer og mer erstat-tet av islamske).

Jødene har fra gammelt av ofte vært beskyldt for ritual-mord. Det heter da at jødene bruker blod fra ikke-jøder, fortrinnsvis barn, i sitt påskemåltid. Slike beskyldninger er aldri noen gang bevist, og de strir mot alt det den jødiske tro står for. Jødisk religion tillater ikke en troende å innta blod eller blodmat overhodet. I Egypt var det ritualmord-beskyldninger mot jødene seks ganger bare i åra fra 1870 til 1892, og mange ganger før og siden. Slike beskyldninger blir nesten alltid fulgt av store opptøyer mot jødene. Frem-deles blir det i arabiske land

solgt bøker med ritualmord-beskyldninger mot jødene.

KolonitidaI løpet av 1800-tallet kom

Egypt under britisk innfly-telse. Britene fikk opphevet den verste diskrimineringa mot jødene, og gav dem en viss beskyttelse mot pøbe-len. Men de kunne ikke hindre en lang rekke ”episo-der”. Noen av episodene var rettet mot jøder fordi de var ”fremmede”. Mange kom på bakgrunn av konflikten mellom jøder og arabere i Palestina - det nåværende Israel. Her er noen eksem-pler:

I 1945 var det store anti-jødiske opptøyer rund-tom i Egypt. 10 jøder ble drept, 350 skadd. Synagoger og jødiske butikker ble plyn-dret og brent.

22. juli 1948 stod det et leserbrev i den egyptiske avisa Akhar Saa. Her het det blant annet (sitat): ”Det ser ut for at egyptere flest ikke er klar over at blant egyp-tiske muslimer er det noen med lys hud. Hver gang jeg tar trikken, hører jeg folk rundt meg si, mens de peker på meg med fingrene: ”En jøde, en jøde.” Jeg er blitt banket opp mer enn en gang av denne grunnen. Derfor ber jeg om at dere vennligst trykker et bilde av meg og gjør det klart at jeg ikke er jøde og at jeg heter Adham Moustafa Ghaleb.” Så langt en muslim som fikk oppleve litt av hvordan jødene hadde det til daglig.

Jødene blir jagetDa Nasser kom til makten

i Egypt i 1954, ble mange jøder arrestert og deres eiendom konfiskert. Dette skjedde i enda større måle-stokk i 1956. En stor del av jødene fikk skriftlig ordre om å forlate Egypt. I 1958 ble det offisielt bestemt at ingen jøde som forlot Egypt, noen gang kunne vende til-bake.

Dette er noe av bak-grunnen for at det i dag nesten ikke er jøder igjen i Egypt. Mens det tidligere på 1900-tallet var ca. 80.000 jøder der, er antallet nå under 300, vesentlig eldre.

w Da Nasser kom til makten i 1954, ble mange jøder arrestert og deres eiendom konskert. I 1956 kk en stor del av jødene ordre om å forlate Egypt.

Jødene i Egypt

I artikkelen Vestbredden en festning tar vi opp hvor viktig skråningen ned mot Jordan-elva er for forsvaret av Israel: Terrenget har daler og nokså få veier, og er forholdsvis lett å forsvare. Dette områ-det ligger på Vestbredden. Selve Jordan-dalen er også meget viktig i forsvaret av Israel.

Mesteparten av de mobi-liserings-soldatene som skal forsvare Israel i tilfelle av et stort angrep fra øst, bor ved kysten, altså i vest. Det kan være avgjørende at Israel raskt får overført store troppestyrker fra kysten til Jordan-dalen. Dette er hovedgrunnen til at Israel bygde hovedveien gjennom Samaria, i tillegg til hoved-veiene til Jerusalem og videre via Ma’aleh Adumim til Jordan-dalen.

En eventuell rett Israel måtte få til å kjøre til Jor-dan-dalen gjennom pales-tinsk område, kan vise seg å ha liten betydning. I en krigs-

situasjon kan denne retten bli hindret av sabotasje og militær aktivitet fra pales-tinernes side. Veien gjen-nom Jerusalem er den eneste veien hvor det bor et stort antall jøder langs det meste av veien, slik at veien er let-tere å forsvare. Det eneste området langs fjelltoppene hvor det bor mange jøder, er i Jerusalem og områdene rundt. Disse forholdene øker den strategiske betyd-ningen av byen, og det øker behovet for å kontrollere Jerusalems omland.

Hvis palestinerne får kon-troll over deler av Jerusalem og området rundt, mister Israel evnen til å flytte trop-per fritt i en kritisk situa-sjon. Palestinerne vil kunne forsinke bevegelser i situa-sjoner hvor fart kan være avgjørende for å lykkes med å kaste angrepet tilbake.

UleveligÅ dele sikkerhetskontroll

etter etniske skillelinjer i

Jerusalem betyr i virkelighe-ten å gjøre den hellige byen om til et Belfast. Det vil tillate snikskyttere å skyte inn i jødiske bydeler. Det er ren dumhet å tro at pales-tinsk politi og rettsvesen vil anstrenge seg for å forhin-dre dette og straffe synde-ren.

I tillegg til skyting har vi en meget omfattende krimi-nalitet, med tyveri av et stort antall biler og andre eiende-ler. Dersom mange steder er friområder for palestin-ske kriminelle (slik det nå er på Vestbredden generelt), vil livet for jødene i Jeru-salem bli uutholdelig. Det vil føre til at mange jøder flytter vekk, og dermed vil araberne komme nærmere målet om å gjøre Jerusalem til en arabisk by.

Dette er en forkortet utgave av en artikkel med samme over-skrift på s. 4 i i nr. 1/01.

Vestbredden (Judea og Samaria) er militært sett et svært viktig område for Israel, og vil kunne bli helt avgjørende i en ny krig. Det skyldes landskapet. Tvers gjennom Vestbredden, i ret-ning nord-sør, går en fjell-kjede. I øst skråner fjellene bratt ned mot Jordan-elva. Der er det daler og få veier. Hvis Israel skal forsvare seg mot et angrep østfra, vil oppgaven være forholdsvis enkel hvis den israelske hæren står i skråningen der. En nokså liten styrke kan blokkere en stor angreps-hær.

Grensen mellom Israel og Vestbredden går på vestsida av fjelltoppene. Der skråner landskapet ned mot Mid-delhavet, men ikke på langt nær så bratt som på østsida. Landskapet er såpass flatt at det ikke vil nytte å bygge festninger noe sted. Fien-der kan bare kjøre rundt. Skal israelerne forsvare seg mot et angrep her, må de derfor bemanne ei forsvars-linje som mer eller mindre dekker hele grensen. Og da har det vesle landet ikke sol-dater nok til å ta seg av fron-ten mot Egypt og Syria også. Det vil lett kunne bli helt

umulig for Israel å klare seg i en slik situasjon.

I tillegg til denne trus-selen om å bli ødelagt, kommer det forhold at Israel er så lite. Moderne artilleri har en rekkevidde på flere mil. Dersom fiendtlige styr-ker kontrollerer Vestbred-den, vil nesten alle av israelerne bo innenfor rek-kevidde av kanoner avfyrt fra Vestbredden og Gaza. For ikke å snakke om gift-gass og biologiske våpen, som Syria og andre arabiske land har i store mengder.


Stor strategisk betydning

Vestbredden en festning

Jerusalem:


w Mubarak følte seg tvunget til å fortelle det egyptiske folk hvordan det egentlig gikk i krigen mot Israel i 1973, Yom Kippur-krigen.

w Flyforbudet over Marokko skapte problemer for yselskapet Arkia som ville starte rute mellom Israel og Brasil.

w Dagen etter at Sharon ble valgt til statsminister, ble det kjent at Saddam Hussein har opprettet en “frigjøringshær” for Jerusalem.

I februar kom en tals-mann for et politisk parti i Pakistan, Jamanti-I-Islami, med en uttalelse. Bakgrun-nen var at et leserbrev i en engelskspråklig pakistansk avis, Frontier Post, skal ha spottet profeten Muham-med. Talsmannen sa at han hadde mistanke om at når brevet ble offentliggjort, skyldtes det en sammensver-gelse fra amerikanere, særlig amerikanske jøder.

”Amerikanerne uttrykker seg på mange måter med et slikt hat,” sa han. ”Nesten alt som skjer, som f. eks. at pri-sene stiger, kan føres tilbake til Det internasjonale penge-fondet og Verdensbanken.

Og de er det samme som USA. Og hvem kontrollerer USA? Det gjør jødene.”

Denne logikken er gang-bar hos millioner av men-nesker verden over. Den avspeiler den historiske anti-semittismen. Det er en direkte fortsettelse av tanken om at jødene forgifter brøn-nene og drikker blodet av kristne. Siden førte det til Zions vises protokoller (se nr. 1/2001, s. 22), som igjen var en viktig drivkraft bak nazis-men.

Man kan fremdeles stadig se antisemittiske tanker i ara-bisk presse, i ledere, andre artikler og karikaturer. Også i land hvor pressen er sterkt

sensurert (som Egypt), får dette passere. Det er en viktig faktor å ha med når man skal vurdere om ara-berne virkelig har godtatt at jødene er en legitim del av Midtøsten.

Naturligvis er jøder med på mye galt, og jøder er med på mye godt. Det samme kan sies om en hvilken som helst annen gruppe med et stort antall mennesker. Det som blir helt galt, er når man forutsetter at jødene på en eller annen måte opp-trer samordnet, som en slags sammensvergelse, som om det var noen som sitter og kontrollerer disse individu-elle jødenes handlinger.

Saddam Hussein har begynt å opprette en ”Jerusalem-hær” av fri-villige og soldater som skal ”frigjøre Palestina” fra israelsk styre, ifølge en ledende irakisk tals-mann. Det ble bekjent-gjort dagen etter at Ariel Sharon var valgt til stats-minister i Israel.

Den første avdelingen i den nye hæren bestod av avdelinger fra det her-skende Baath-partiet i en bydel i Bagdad. Tidligere har Irak offentliggjort planer om 6,5 millioner frivillige til jihad mot den jødiske staten, og opp-fordret Israels naboer til å åpne sine grenser for soldatene.

Saddam har også et forslag til fredsløsning: Alle jødene som er

kommet til Israel etter 1948 [de fleste av dem er fra arabiske land, blant dem nesten alle de jødene som bodde i Irak] skal utvises fra Israel. Israel skal erstattes av et Pales-tina for alle religioner. ”Jødene som bodde der før 1948, kan sameksis-tere med andre trosret-ninger,” sier han.

Når vi skal vurdere Saddams ideer, kan vi bl. a. tenke over følgende: Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel, etter århundrer med diskri-minering og fornedrelse. De har ingenting å reise tilbake til. Det gjelder ikke minst de ca. 150.000 jødene som flyktet fra Irak, det er neppe en eneste jøde igjen der.

I forbindelse med det palestinske opprøret har det vært et sterkt press på Egypt om å gå til full krig mot Israel. At presidenten i Egypt, Hosni Mubarak, gjorde det klart at krig ikke var aktuelt, lettet ikke så mye på presset, som mest kommer fra andre arabere.

Mubarak følte seg derfor tvunget til å gjøre noe som burde ha vært gjort for lenge siden: Fortelle hvordan krigen mot Israel i 1973 egentlig gikk. Det var den såkalte Yom Kippur-krigen eller Oktoberkrigen.

Krigen i 1973I oktober 1973 gikk Egypt

og Syria til et samlet overras-kelsesangrep på Israel. Isra-elerne hadde vært nokså overmodige på bakgrunn av den totale seieren 6 år tid-ligere, under Seksdagerskri-gen i 1967. De hadde derfor ikke truffet de nødvendige forberedelsene for krigen. Det førte til en betydelig militær framgang for ara-berne i første omgang, særlig fra Syrias side. Men etter hvert som israelerne fikk mobilisert hele hæren og fikk tenkt seg om, snudde krigslykken. På fronten mot Syria ble mesteparten av de syriske tanks ødelagt, og isra-elerne kunne ha tatt Damas-kus om de ønsket.

På fronten mot Egypt spilte Israels nye statsminis-ter, Ariel Sharon, en viktig rolle: Nesten hele den egyp-tiske hæren hadde krysset Suezkanalen og stod i Sinai. Sharon lyktes i å få tropper over kanalen slik at de etter hvert omringet store deler av den egyptiske hæren. På slut-ten av krigen var egypternes situasjon temmelig desperat. Men amerikanerne (under president Richard Nixon og utenriksminister Henry Kis-singer) presset gjennom en løsning med tilbaketreknin-ger slik at det egyptiske ned-erlaget ikke ble synliggjort.

Den offisielle versjonen i Egypt har derfor vært at Egypt vant krigen. Det har også vært en vanlig opp-fatning blant kommentato-rer at denne ”seieren” var det som gjorde det mulig

for egypterne under Sadat å inngå fredsavtale med Israel noen år etter (1979). For da hadde Egypt reist seg etter det ydmykende nederlaget i 1967 og kunne møte Israel på like fot.

Sannheten nevntMen nå har de egyptiske

sensorene tillatt sine medier å offentliggjøre et intervju Sa’ad Eddin Shazli gav i 1996. Shazli var øverstkom-manderende for de egyp-tiske styrkene i 1973. Shazli innrømmer at 10 dager inne i krigen var hans styrker på flukt, selv om de hadde for-delen av overraskelse i star-ten.

Krig uaktueltHensikten med innrøm-

melsen nå er tydeligvis å gjøre det klart at dagens ledelse i Egypt ikke opp-fatter krig mot Israel som en reell mulighet, først og fremst fordi faren for tap oppfattes som altfor stor. – At dette først nå er blitt

kjent i Egypt (kanskje ikke alle legger merke til det), og at det bare ble offentliggjort fordi dagens herskere føler at det passer deres interesser akkurat nå, forteller mye om hvilke kår sannheten har i Egypt.

Myte i forhold til palestinerne

Enkelte bruker logikken om at ”de trenger en seier for å lage fred” på konflikten med palestinerne. Dersom den nåværende intifadaen lykkes, vil palestinerne være villige til å inngå en menings-full fred etterpå.

En leder i Jerusalem Post slår fast realitetene i saken: At egypterne inngikk den kalde freden de tross alt har med Israel, skyldes ikke ”sei-eren” de vant, men at de tapte fullstendig. Det gjorde det klart for lederne at de ikke hadde noe å vinne ved fortsatt krig. – Slik må det være i forhold til palesti-nerne også.

I flere år har israelske fly fått bruke luftrommet over Marokko. De har til og med fått lov til å lande i Marokko ved behov, selv om det ikke har vært faste ruter mellom Israel og Marokko. Da daværende utenriksminister David Levy (som kommer fra Marokko) i januar var på besøk hos den nye kongen, Mohammed VI, var det tale om at El Al skulle

kunne opprette faste flyru-ter mellom de to landene.

Men da Marokko brøt forbindelsene med Israel i oktober, endret klimaet seg. Det fikk det israelske flysel-skapet Arkia erfare. Selska-pet hadde planlagt å drive charterflyging til Salvador i Bahia-provinsen i Brasil. Flyturen skulle ta 15 timer. Det skulle være mellomlan-

ding i Tenerife, som tilhører Spania.

Men nå sier regjeringen i Marokko nei til å bli over-flydd av israelske fly. Det betyr en så lang omvei for flyene at ruten ikke blir kon-kurransedyktig. I tillegg har konkurrerende flyselskaper satt ned prisen for å forhin-dre Arkias ruter. Prosjektet er derfor utsatt.

En myte sprekker

Den offisielle versjonen i Egypt har vært at landet vant Yom Kippur-krigen. Det har også vært en vanlig oppfatning blant kommentatorer at denne ”seieren” var det som gjorde det mulig for egypterne under Sadat (t.v) å inngå fredsavtale med Israel noen år etter (1979).

Flyforbud over Marokko

Antisemittisme i verden

Frigjøringshær for Jerusalem

Saddams forslag til fredsløsning er at alle jøder som har innvandret til Israel etter 1948, skal utvises. Foto: Andre Brutman (1991)


w Sharon valgte å gjøre avtale med Arbeiderpartiet først, og tilbød dem to av de tre viktigste departementene.

w Shas kk innenriksministeren og re andre departement. Sharon måtte gi dem store innrømmelser for å få dem med.

w Likud har fått sin sterke kvinne, Limor Livnat, inn i Utdannings-departementet for å “rydde opp” etter tidligere Meretz-ministre.

SamlingsregjeringDa valgresultatet var klart

om kvelden 6. februar, var det første spørsmålet om Arbeiderpartiet ville gå inn i regjering under Ariel Sharon. Sharon selv sa før valget at han ønsket en sam-lingsregjering, og han har holdt fast på det hele tiden.

Israel er i dag i en krigs-situasjon, eller i hvert fall i en ”halvkrig”. Hver dag er det et stort antall ”episo-der” hvor palestinere skyter mot israelere. Etter at pales-tinerne i fjor avviste tilbud om å få hele Gaza, nesten hele Vestbredden (og noe av Israel i stedet for det de mistet), de arabiske delene av Jerusalem, Tem-pelfjellet og mye annet, har et stort flertall av israelerne kommet til den konklusjo-nen at de palestinske lederne ikke ønsker fred uansett hvor store innrømmelser

Israel gjør. De ønsker for-handlinger og avtaler som gir dem stadig mer. Men noen varig fred vil de ikke. Målet er som før: Hele Israel skal bort.

Dette er bakgrunnen for at et stort flertall av jødene i Israel støtter samlingsre-gjeringen. De som er imot den, er stort sett ytre venstre i politikken: Meretz-partiet og venstresiden i Arbei-derpartiet (Yossi Beilin, Shlomo Ben-Ami, Avraham Burg m. fl.). De sistnevnte har gått imot at Arbeiderpar-tiet skulle inn i regjeringen. Men da den var et faktum, stemte de likevel for den i Knesset.

ArbeiderpartietSharon valgte å gjøre

avtale med Arbeiderpartiet først. Sharon tilbød partiet to av de tre ”tyngte” departementene: Utenriks,

forsvar og finans. Arbeiderpartiet valgte uten-riks og forsvar. Partiet ønsket også jordbruksdepar-tementet foran kommunika-sjonsdepartementet, kanskje for å skaffe penger til sine mange kibbutzer. I alt fikk partiet ministeren i 8 depar-tementer.

Hvem som skulle være minister i de forskjellige departementene, avgjorde partiets sentralkomite med avstemning. Det ble stort sett de folkene Sharon ønsket: Shimon Peres som utenriksminister. Han er jo verdenskjent og populær, selv om mange i Israel opp-fatter ham som temmelig naiv i forhold til araberne. Spørsmålet er om han vil gjøre som han ofte har gjort før: Komme med uttalelser som undergraver Israels for-handlingsposisjon og i vir-

keligheten oppmuntrer motparten til vold.

Til forsvarsminister valgte Arbeiderpartiet Benjamin Ben-Eliezer. Han er kjent som en ”hauk”, og var nok den mannen Sharon ønsket til denne posten.

Vi merker oss at Peres har en viseutenriksminister (statssekretær) mange av oss kjenner: Rabbiner Michael Melchior. Ifølge meldinger ønsket både Sharon og Peres at Melchior skulle ha stillin-gen. Vi vil ønske ham lykke til.

De andre ministrene er lite kjent i Norge.

ShasEtter valget i 1999 hadde

partiet Ett Israel (Arbei-derpartiet pluss to småpar-tier) 26 mandater i Knesset. (Siden har ett av småpartiene trukket seg ut.) Likud-par-tiet, som statsminister Ariel

Sharon leder, har 19 man-dater. Det tredje største par-tiet er Shas, som har 17.

Da Sharon hadde fått i havn avtalen med Arbeider-partiet, startet han forhand-linger med Shas. Dette var ikke problemfritt. Shas er et parti mange i Israel hater.

Partiet er for det første etnisk basert, de aller fleste velgerne er jøder fra ara-biske land. Mange mener at partiet ikke bare utnytter berettiget misnøye fra de orientalske delene av den jødiske befolkningen, men at det også puster til ilden og øker de etniske motset-ningene i samfunnet.

For det andre er partiet ultra-ortodokst, selv om en stor del av velgerne ikke er det. Det betyr bl. a. at dette partiet går inn for at folk som studerer ved yeshivaer (jødiske teologiske skoler), skal bli fritatt for militær-

tjeneste. Det har ført til at et ganske stort antall menn studerer nærmest på livstid, også mange som ikke er spesielt begavet i denne retningen. Da slipper de militærtjeneste, og lever av trygder. Dette har ført til sterke reaksjoner fra de delene av befolkningen som må gjøre militærtjeneste i 3-4 år og deretter blir innkalt hvert år til de er langt oppe i 40-årene. – Shas-partiet har også et nettverk av egne skoler. Mange mener at de får altfor mye penger sam-menliknet med andre skoler i Israel.

Sharon mener også at de ultra-ortodokse (haredim) har fått for store fordeler. Men han ser ingen vei utenom å ta dem inn i sin regjering. Regjeringen får også støtte fra et annet ultra-ortodokst parti, United Torah Judaism med 5 mandater, men dette

Regjeringen Sharon består av Sharons Likud-parti, Arbeiderpartiet, det religiøse Shas-par-tiet, innvandrerpartiet Yisrael Ba’Aliyah (ledet av Nathan Sharansky), et lite parti ledet av fag-foreningslederen og et parti på ytre høyre fløy. I tillegg er ”vår” rabbiner Michael Melchior

blitt statssekretær i Utenriksdepartementet og datteren til Yitzak Rabin, Dalia Rabin-Pelosoff, er blitt statssekretær i forsvarsdepartementet. Derimot står noen av Sharons nærmeste poli-tiske venner utenfor regjeringen: Det orto-dokse partiet National Religious Party, David

Levys Gesher-parti og de mest høyreorienterte representantene fra Sentrumspartiet. Disse partiene kan Sharon ta inn i regjeringen siden hvis det blir behov for det. Med dem vil han kunne ha flertall selv om Arbeiderpartiet og andre skulle trekke seg fra regjeringen.

Regjeringen SharonRegjeringen Sharon

Foto:

AM

OS

BEN

GE

RSH

OM

(GPO

)

Bilder og biografi av de forskjellige ministrene finnes på www.israel-miff.no - ”Porten til Midt-Østen”.


partiet har ingen ministre. Disse 22 stemmene er uunn-værlige hvis han skal ha håp om en stabil regjering. Uten Shas ville han bli avhengig av Arbeiderpartiet. – Derfor har Sharon måttet gi store innrømmelser. Blant annet skal unntaket i militærtje-neste foreløpig gjelde i 2 år til.

Det mest kontroversielle er at Shas-partiet har fått innenriksministeren. Dette departementet fordeler mye penger, og under Netanyahu ble Shas beskyldt for å favo-risere sine egne. Dessuten mener mange med russisk bakgrunn at partiet behand-ler innvandrere som ikke er religiøse (særlig de som ikke er jøder etter den reli-giøse definisjonen) på en negativ måte. Mange betrak-ter det som en kapitulasjon at Sharon gikk med på å gi Shas dette departementet, ikke minst fordi han hadde lovt det til Yisrael Ba’Aliyah under valgkampen.

De andre 4 departe-mentene Shas har fått, er ukontroversielle.

Yisrael Ba’AliyahNatan Sharansky er

kommet inn i regjeringen som boligminister. Han er en politiker mange i Israel har stor tillit til. Han ville helst hatt innenriksdeparte-mentet. Men boligdeparte-mentet er også viktig for innvandrerne.

Am EchadDette partiet har to repre-

sentanter i Knesset. Den ene av dem er også leder for Histadrut, Israels mek-tige utgave av LO. Tred-jemann på lista er blitt minister uten departement, med ansvar for å koordi-nere sosiale saker mellom departementene. Han heter Shmuel Avital.

Ytre høyreAvigdor Lieberman var

lederen i Yisrael Beiteinu og Rehavam Ze’evi var lederen for Nasjonal Union. Disse to partiene har nå slått seg sammen. Avigdor, som var en av Netanyahus nærmeste medarbeidere og har rus-sisk bakgrunn, blir minister for nasjonal infrastruktur (det departementet Shimon Peres hadde under Barak). Ze’evi blir turistminister.

Han er med i ”sikkerhets-kabinettet”, en slags ”indre krets” i regjeringen i mili-tære saker.

LikudI tillegg til statsministeren

har Likud sikret seg finans-departementet, som jo har en sterk innflytelse på det meste. Silvan Shalom ble ny finansminister.

Vi merker oss spesielt at Limor Livnat, den sterke kvinnen i Likud, ble utdan-ningsminister. Hun har alle-rede gitt noen av de venstreorienterte toppfol-kene i departementet spar-ken, og uttalt seg om hvor viktig det er å styrke de jødiske verdiene i skolen. Dette er ikke mindre viktig enn militær sikkerhet, sier hun. Sharon beholdt dette departementet for Likud nettopp for å endre under-visningen etter at Meretz-partiets ministre har fjernet mye av det spesielt jødiske og israelske i pensumet. (En tidligere undervisningsmi-nister, Shulamit Aloni, var til og med imot at jødiske ungdommer besøker Ausch-

witz, fordi de kunne bli for nasjonalistiske!)

Likud fikk også justismi-nisteren, som ble Meir Shee-trit, og en rekke andre departementer.

Motstandere fikk mest

Sharon har i stor grad fulgt det prinsippet at han har gitt sine politiske mot-standere mest. Partier som har støttet ham (særlig NRP) fikk et så dårlig tilbud at de foreløpig har valgt å stå utenfor regjeringen. Det samme gjelder innenfor Likud: Mange som har arbeidd hardt for Sharon gjennom lengre tid, føler seg snytt fordi de feite jobbene gikk til andre som enten har støttet Sharon mindre eller har direkte motarbeidet ham.

Det ser ut for at Sharon har tenkt at de partiene og enkeltmenneskene som står ham nær politisk, vil han kunne regne med uansett. Det viktigste er å få trukket inn dem som ikke uten videre vil støtte hans poli-tikk.

Vil regjeringen kunne holde sammen?

Det er et utrolig sprik mellom regjeringens med-lemmer. Mange er spesielt spent på Shimon Peres. Han har en lang historie med å føre en aktiv politikk på tvers av den offisielle politik-ken til den regjeringen han sitter i. I flere tilfeller har det rimeligvis bidradd til å svekke forhandlingsposisjo-nen til hans regjering.

Dagen før regjeringen til-trådte, uttalte Peres at mili-tære tiltak ikke vil få den palestinske intifadaen til å slutte. Israel må ikke presse den palestinske sivilbefolk-ningen. Og i en tid hvor situasjonen i verden er åpne grenser, har det ingenting for seg at Israel stenger gren-sen mot palestinerne. Hva som da gjenstår av tiltak mot palestinernes vold, lurer nok flere på.

Men bortsett fra enkelte slike ”sprell”, har Peres vært mer lojal enn tidligere mot regjeringens politikk.

w Leder for Histadrut, Israels mektige variant av norske LO, har fått plass i regjeringen sammen med en partikollega.

w Sharon har gitt sine politiske motstandere mest. Det viktigste er å få trukket inn dem som ikke uten videre vil støtte hans politikk.

Det knytter seg stor spenning til hvordan Shimon Peres vil fungere i Sharons regjering. Her taler han til Knesset før avtalen med PLO ble godkjent i 1993. Foto: Israeli Tsvika (GPO)

Det er åpenbart at et stort flertall av isra-elerne støtter dagens samlingsregjer ing. Men det er også noen som er imot, de fleste på venstresiden. En av dem er Tallie Lipkin-Shahak. Her er noen av de argumentene hun bruker i en artik-kel 8. mars, fritt gjen-gitt.

Hun lurer på når sam-lingsregjeringen vil gå i luften. Vil det bli etter det første store terror-angre-pet, som heller ikke den nye regjeringen vil ha et passende svar til? Eller kanskje det skal enda mindre til, kanskje det er nok med kampen om makt, eller at partiene (noen er bitre fiender fra før) angriper hverandre på vanlig måte?

Hun mener at det er opp-ortunisme og maktsyke som har fått politikerne til å gå inn i denne brede, enorme, altomfattende regjeringen, som kveler alt med sin ”bjørne-omfavnelse” og dreper det skrøpelige grunnlaget for Israels begynnende demokrati.

Regjeringen Sharon er et supermarked, et Babels tårn hvor det tales 1.000 ulike språk. Det eneste de har felles, er makt. Med så mye ulikt samlet, blir alle verdier og all ideologi, alle prinsipper og all tro borte fra regjeringen.

Det er billigsalg av stand-punkter og meninger i bytte for en regjeringstaburett og en departementsbil. En regjering som kan inne-holde både Rehavam Ze’evi [som vil ”oppmuntre” ara-berne til å flytte bort fra Israels land] og Shimon Peres, signaliserer bare en ting: Det er slutt på verdier og prinsipper.

Koalisjonsavtalene og regjeringens retningslinjer er like vage som Sharons valgkamp. Alt blir åpent

for tolkninger og gir stor handlefrihet, men forhin-drer at noe parti kan komme med klare uttalel-ser. Det er ingen klare mål, andre enn å holde sammen på et vis ut valgperioden (til 2003).

Det eneste partiet som ikke har gitt opp noen prinsipper og som vant det store loddet, er Shas [et ultraortodokst parti, vesentlig for jøder med bakgrunn i arabiske land. Forfatteren anser dette som en sterkt negativ faktor].

Grunnen til at et stort flertall støtter en slik sam-lingsregjering, er følelse av usikkerhet, av skuffelse over det politiske systemet. Politikken har skuffet fordi den har vært så skitten og svak. Det er fare for at mange av dem som støtter samlingsregjeringen, heller ville hatt en sterk konge eller en diktator.

En sak er at regjeringen er altfor stor, noe som fører til at det blir brukt en masse unødige penger. Enda verre er det at like-gyldigheten og prinsipp-løsheten fører Israel i unnabakke. Det er allerede skjedd. Samfunnsforhold som tidligere ble oppfat-tet som skandaløse, er nå normale, og ingen sier et ord.

[Forfatteren nevner det ikke, men Avigdor Lieber-man (minister for nasjo-nal infrastruktur) er under etterforskning for vold mot barn. Og miljøvern-minister Tzachi Hanegbi var under etterforskning for korrupsjon. Saken ble avsluttet, så nær regjerings-dannelsen at noen fant det påfallende, fordi ”bevisene ville ikke holde i retten”. Tidligere hadde det nok vært umulig å bli minister under slike forhold.]

En annen side av saken er at når så mange sitter i regjeringen, vil det svekke debatten i Israel og føre til en taushets-kultur.

Enhetens mørke side

w Det eneste regjeringen har felles, skriver Tallie Lipkin-Shahak, er makt. Alle verdier og ideologier forsvinner, tror hun.


Mens Israel de første årene av sin eksistens roste seg av at det var liten forskjell mellom rik og fattig, er Israel nå ett av de landene som har størst sosiale skiller. Det følgende bygger i hovedsak på en artik-kel i Jerusalem Report. Den stod våren 1999, men det er lite som har endret seg siden.

22 % av barna i Israel lever under det som er satt som fattigdomsgrensen. Det dreier seg først og fremst om fire grupper: Arabere (som gjennomsnittlig har svært store familier), haredim (de har også store familier), inn-vandrere som mislykkes og orientalske jøder, særlig de som bor i utkantstrøk (ikke minst ”utviklingsbyer”, utkantbyer hvor det desverre er blitt liten utvikling).

Israels situasjon er typisk for land hvor økonomien vokser raskt, slik at ikke alle blir med i veksten. Skal man sikre seg at fagfolk ikke flyt-ter til andre land, men heller flytter til Israel, må lønnin-gene være høye. De som ikke har mye å slå i bordet med, faller da lett utenfor. Og skal inntekten dekke mange personer (store fami-lier), blir det lite på hver.

Israel er ikke Bangladesh. Det er få som direkte sulter. De har klær og de går på skolen. Men mange har det vanskelig. Artikkelen fortel-ler om en skilt mor på 23

år med et barn på 2 1⁄2. De lever av 4.400 kr i måneden i offentlig støtte, og halv-parten går til husleie. I lei-ligheten er det veldig lite: Et bord, to stoler, en flek-ket madrass. Kvinnen var blitt sjokkert over å se hvor mange i hennes situasjon som tydde til prostitusjon. – Hennes tenner råtner. Hun har ikke de 20.000 kr som trengs for å ordne dem. Hennes far er død, og hun snakker nesten ikke med sin mor. En familie i Efrat for-søker å hjelpe henne. De tar henne med på ferier og for-søker å samle inn penger til tannbehandling. En rab-biner inviterer dem på et måltid nå og da, og noen gir dem mat til sabbaten. Barnet har ingen leker uttatt en skoeske med noen farge-stifter. Hun kan ikke snakke. – Etter hvert ble situasjonen noe bedre. Barnet fikk plass i en deltids-barnehage, slik at moren kunne ta vaskejo-bber og spe på inntekten.

Det sies at ”barn i de fattige områdene har ingen drømmer”. De ser ikke for seg noe yrke, f. eks. Unge israelere på skyggesiden for-står at den økonomiske framgangen har løftet Israel opp de siste 15 årene, men at de selv er utenfor. De ser rapporter i media om offentlige tjenestemenn som bevilger seg selv enorme lønninger. Ungdommene lusker rundt på de glitrende kjøpesentrene, men de kan ikke kjøpe de varene som er stilt ut. De leser om unge data-millionærer, men de vet at de ikke bor i Ofakim,

Akko eller Sør-Tel Aviv, og at det nærmeste de selv kan komme dem, er hvis de skulle være så heldige å få en jobb med å fjerne søppe-let deres. Og de vet at hvis ikke Israel forandrer retning, vil deres barn bli like fattige som de er selv.

Håpløsheten er nok noe av det som ligger bak at Israel ligger på fjerdeplass i den vestlige verden i antall drap begått av 18-åringer. Tidligere kunne vi skrive at i Israel er kriminaliteten meget lav. Det gjelder ikke uten videre lenger. Den store innvandringen fra det tid-ligere Sovjetunionen er en viktig del av forklaringen, jødene der hadde med seg vaner fra et korrupt og kriminelt samfunn. Den økende sosiale kløften er en annen forklaring.

Stadig flere barn og unge blir avskåret fra grunnleg-gende tjenester. Skolene i Israel er gratis. Men man må i økende grad betale for alt som defineres som ”ekstra”: Turer, ekskursjoner, en del forsøk i naturfagene m.m., og likeså for mange skole-bøker. I praksis koster det derfor tusener av shekel i året å ha barna i skolen, og da blir det umulig når man både har lite og har mange barn. Det har hendt at barn er blitt tatt ut av bussen fordi de ikke hadde råd til å betale for en skoletur. Selve sko-lebygningene er ofte i dårli-gere forfatning i fattige strøk enn i middelklasse-områder. (Problemstillingen er ikke helt ukjent i Norge heller.)

Israel har hatt lav bar-nedødelighet, ikke minst pga. Tipat Halav (helsestasjo-ner for barn hvor alle gikk og fikk vaksiner og annen behandling). Nå blir disse stasjonene lagt ned for å få budsjettene til å gå opp. Det vil trolig føre til større hel-seutgifter i neste omgang enn det man sparer i første omgang.

Det er ikke noen forskjell på høyre- og venstresiden i politikken i disse spørsmå-lene. De som er ”duer” i forhold til araberne, er ofte konservative i innenrikspoli-tikken. Et eksempel: Da bar-netrygden ble endret i 1995 slik at den ble lik for alle, var Shimon Peres negativ. Tidligere var trygden delvis oppfattet som kompensa-sjon til dem som hadde årlig militærtjeneste, slik at de som ikke gjør militærtjeneste (flest arabere og haredim), fikk mindre.

I arabiske områder er det få samfunnshus, dårlig eller ingen skolefritidsordning, dårlige tjenester for funk-sjonshemmede m.m. Delvis er det samme tilfellet i fat-tige jødiske områder også. Og ennå er det en betydelig forskjell på kvaliteten i det jødiske og det arabiske skolesystemet.

Det er også lyspunkter i situasjonen, og ikke alle ekspertene er like pessimis-tiske. Bl. a. tilbyr 14.000 fri-villige organisasjoner ulike tjenester. Men det finnes ikke noe universalmiddel. Lokalsamfunn som har vært fattige i to generasjoner, har ikke mye å stille opp med.

De fattige barnaBarn på vei til fotballtrening i den arabiske landsbyen Tira. Foto: Milner Moshe (GPO)

Det sies at det trengs en internasjonal styrke i Midt-østen til å beskytte pales-tinerne. Det oppfatter jeg som noe gedigent sludder.

Løsningen på volden i Midtøsten akkurat nå, er ganske enkel: Når pales-tinerne stanser volden, er volden slutt. Jeg oppfatter det som helt absurd at verden godtar både at Arafat og hans folk (Barg-houti m. fl.) erklærer omatt og omatt at krigen skal fort-sette, og samtidig at det er Israel som driver krig! Men er det krig, så er det krig. Vil palestinerne ha krig, så får de det.

I 1967-70 var det stadige trefninger langs Jordan-elva. PLO fikk drive sin aktivitet fra Jordan, og israelerne svarte med ”overdreven maktbruk”. Men i 1970 gjorde kong Hussein slutt på angrepene mot Israel. Og da stanset all militær akti-vitet fra Israels side. Slik ville det være overfor pales-tinerne også.

Og spar oss for at opp-tøyene er på grunn av den israelske okkupasjonen. Inti-fadaen kom akkurat da Barak hadde lovet å gjøre slutt på all okkupasjon i bytte for fred.

OM

Noen gråter for de kristne palestinerne. De er rammet av Israels politikk.

Forholdene for kristne i Midtøsten er et stort tema. Det ligger litt i utkanten av det Midtøsten i fokus skal stelle med. Men hvilket for-hold ikke-muslimske grup-per har hatt og har i den muslimske verden generelt og den arabiske spesielt (f. eks. i Indonesia akkurat nå, med flyktningestrømmer som visstnok tallmessig kan sammenliknes med den palestinske, tragedien i Sudan, kopternes stilling i Egypt m.m.), er blant de sakene som burde være aktuelle i kristne kretser.

I dag pågår en stille flukt av kristne fra den arabiske verden. Også jeg er for-

bauset over hvor total den manglende interessen blant kristne er for dette og for den diskrimineringen og til dels forfølgelsen som ligger bak. Det virker som om interessen for kristne ara-bere (og arabere i det hele tatt) er nesten null i alle situ-asjoner hvor ikke Israel kan få skylden.

Etter min oppfatning er den store feilen ikke at jødene har fått en ørliten del av ”det arabiske hjem-land” hvor de kan være frie mennesker, men at ikke også andre religiøse og etniske minoriteter har fått det. For forholdet for mange av dem er slik at det tydeligvis er den eneste reelle løsningen.

OM

Kristne arabere

”Behov for beskyttelse”

Noen sier at forskjellen mellom det palestinerne har og en stat er liten. Palesti-nerne har en stat i gavnet, de bør også kunne få den i navnet.

Men det er noen viktige forskjeller:

En stat kan fritt inngå militære allianser med et hvilket som helst land. Har palestinerne en stat med åpne grenser, er det ingen-ting som kan forhindre at det en dag står irakiske trop-per, fly og raketter like ved Israels grense, dersom pales-tinerne skulle ønske det. Det er ingen grenser for hvilke våpen de kan importere. En stat har full kontroll med sitt eget luftrom, noe som vil ha stor betydning for Isra-

els sikkerhet i luften. Og den har kontroll med sin kystlinje, slik at den kan importere hva som helst av våpen.

Noen vil si: Det går an å inngå avtaler som sikrer Israel på disse feltene. Men Arafat har ikke holdt noen avtaler til nå, ikke lenger enn han var tvunget til. Det nytter ikke å basere noen livsviktige sikkerhetssaker på tillit. Palestinerne må ha slike begrensninger i sin selvstendighet, og Israel slike maktmidler, at Israel kan tvinge igjennom at avta-lene overholdes i rimelig grad.


Hvorfor ikke en palestinsk stat?


SASScandinaviaHotel -Thulinsgt. 6og BiskopGunnerusgt. 3Oslo 1NorwayTelefon:22 11 29 22

KIBBUTZ-OPPHOLD

Er du mellom 18-35 år?Reis til en kibbutz i

Israel som volontør.

Vi hjelper deg med reisen og oppholdet.

NORKIVPB 716, Sentrum, O106 Oslo

Tlf: 63 87 73 96 Fax: 63 87 31 73

DE KJØPER

KLÆR OG SKOBEST OG BILLIGST

Jacobsen & Bekker A/SSøndre gate 24 - Trodheim

telefon: 73 52 19 43

MINI-BIBELORDBOKVi utarbeider en mini-bibelordbok med forklaringer av

vanskelige ord og uttrykk. Noen av dem har også en annen betydning i dag enn da de ble skrevet på Bibelens originalspråk. Andre ord kan

ha flere betydninger enn vi er klar over.I vårt blad “Med Åpen Bibel”, behandler vi etterhvert de enkelte ord. Vi startet med stikkordet “Antikrist” i nr. 6 i

fjor. Følg med i bladet fra begynnelsen.Bladet er gratis. Skriv til:

MED ÅPEN BIBEL, Boks 57 1324 Lysaker

I årevis har det stått pla-kater i Umm al-Fahm, en av de største arabiske byene i Israel med 30.000 innbyg-gere. Den største står ved innkjøringen til byen, men mindre utgaver står en rekke steder. Teksten på plakaten er: ”Al Aksa er i fare.” På plakaten er det et bilde av Klippemoskeen i lenker, et øye er tegnet inn i datagra-fikk, og fra øyet drypper tårer ned på det gylne taket. Dette begynte da den has-moneiske tunnelen ble åpnet i 1996. Plakaten har hengt siden i arabiske byer over hele Galilea.

Når Suleiman Eghbariyah (varaordfører i Umm el-Fahm) blir spurt om hva trusselen består i, svarer han at det er israelske utgravin-ger som truer fundamentet til de hellige moskeene. I virkeligheten har israelerne avstått fra å grave for ikke å terge muslimene.

Muslimene vil ha Tempel-plassen alene, de vil ikke dele med jødene. Eghbariyah uttrykker det slik: ”Og nå i denne perioden med freds-forhandlinger truer snakket om å dele [kontrollen] over Al Aksa selve dens eksis-tens. Al Aksa er for musli-mene.”

Det er altså ikke snakk om at Israel forlanger for mye kontroll og bør få en mindre del. De palestinske muslimene skal ha kontrol-len alene. Når vi ser dette i sammenheng med muslime-nes praksis angående adgang

til hellige steder, og ikke minst med uttalelsene om at det aldri har vært noe jødisk tempel der, er det ikke van-skelig å tenke seg hva det betyr: Jødene skal stenges ute.

Det er da viktig å være klar over at for muslimene betyr Al Aksa ikke bare den bygningen som kalles Al Aksa-moskeen, det er hele Tempelplassen. Ja, ikke bare det: De mener at også Vestmuren (”Klage-muren”) hører med til Al Aksa, som muslimene skal ha kontrollen over alene.

Med andre ord: Jødene skal stenges ute fra sine hel-ligste steder for all framtid.

Bygging på Tempelplassen

De israelske muslimene har satt i gang storstilte byg-gearbeider på Tempelplas-sen, og gjort det helt klart at de ikke ber israelske myndig-heter om lov til det. Det er en utstrakt graving. Massen blir bare dumpet tilfeldige steder. Det er kjent at det er i hvert fall noen arkeologiske funn i denne massen, bl. a. en del av en fin port som kan ha tilhørt selve Tem-plet.

Muslimene har nå også stengt Tempelplassen helt for jøder og kristne.


Hovedstrømmen i Israel vender seg til det faktum at de nåværende lederne av den arabiske verden ikke kan levere den typen fred som selv Israels mest uttalte moderate kan leve med.

Blant dem som åpent har gått ut med at de har endret syn, er Israels forrige presi-dent Ezer Weizman og en lang rekke folk i utenriks-departementet, Høyesterett og andre sentrale institusjo-ner. I dag er Ariel Sharon faktisk en nokså samlende statsminister i Israel. Det ville vært helt utenkelig for et år siden.

Venstreorienterte forfat-tere som Amos Oz, A. B. Yehoshua og Meir Shalev kjøpte annonseplass i en avis og oppfordret palestinerne til å oppgi sin ”rett til å vende tilbake” til Israel før 1967. De innrømmer at hvis Israel skulle gå med på dette, ville det bety slutten på den jødiske staten. Da palesti-nerne dagen etter kom med et formelt krav om ”retten til å vende tilbake”, tok de bud-skapet: Disse folkene er ikke til å snakke fornuft med.

Disse israelerne har ikke endret syn på hvilken løs-ning de ønsker: En fri,

velstående og demokratisk palestinsk nabostat som lever i fred med Israel. Men de er kommet til at araberne ikke godtar en slik fred.

Israelerne er derfor inn-stilt på å holde ut den nåvæ-

rende krigen og gjøre den så ubehagelig for motparten at den gir opp først.


I oktober 1998 hadde Moshe Kohn en artikkel i Jerusalem Post om de ulike religionenes forhold til Jeru-salem.

I starten var det en kort tid da muslimene bad vendt mot Jerusalem (slik jøder har gjort i årtusener, sml. Dan. 6,11). Det var et forsøk på å vinne de mange jødene rundt Medina for den nye troen. Ifølge professor Ber-nard Lewis, en kjent ekspert på Islam, var det også ett av flere forsøk jødiske kon-vertitter til Islam gjorde på å bringe jødiske ideer inn i Islam. Mye av Islam er jo avledet av jødenes Torah (Mosebøkene), Tenach (det gamle testamentet), det nye testamentet og ulike reli-giøse legender Muhammed hadde hørt.

Men det ble snart slutt på det, og siden har muslimene alltid bedt vendt mot Mekka - også de som bor i eller ved Jerusalem.

I de lange periodene da muslimer kontrollerte Jeru-salem, er byen alltid blitt oversett og har vært i for-fall. Muslimene har ”hevet flagget” for Al Quds (som de kaller byen) bare når det tjente deres politiske formål.

Yakut, en kjent arabisk historiker på 1200-tallet, skrev: ”Mekka er hellig for muslimene, Jerusalem for jødene.” Et resultat av det er at Jerusalem er nevnt 646 ganger i Bibelens gamle tes-tamente, og Sion er nevnt 158 ganger. - I Koranen står det bare en henvisning som noen sier gjelder Al Aksa-moskeen i Jerusalem. Men det går ikke an, for den ble bygd lenge etter.

I 1229 ble det undertegnet en avtale mellom keiser Fred-rik II og sultanen av Egypt, al-Kamil. Sistnevnte var bar-nebarn av Saladin, mannen som fikk fordrevet korsfa-rerne noen år før. Avtalen varte i 10 år. Keiser Fredrik

II fikk der Jerusalem og noen andre steder. Det gjorde lite, sa al-Kamil, for Jerusalem var ”bare noen få kirker og noen hus i ruiner”.

I 1244 gjenerobret mus-limene Jerusalem. Byen ble da liggende ubemerket. De muslimske helligdommene på Tempelfjellet forfalt og ble forlatt.

I 1922 hadde britene nett-opp fått makten i Jerusalem. Da var det 28.100 arabere (av dem 14.700 kristne) og 34.000 jøder i byen. Under britene vokste antallet ara-bere raskt. I 1961 var det 81.000 arabere der. I 1967 var tallet gått ned til 68.900. Siden har tallet økt raskt, nå er det 185.600 arabere i Jerusalem (ifølge israelske tall, de arabiske er høyere).

Mens Jordan styrte i Øst-Jerusalem fra 1948 til 1967, var ingen utenlandsk ara-bisk leder på besøk i Jerusa-lem. Og kong Hussein (som styrte fra 1951) var der bare sjelden.

Interessant er det også at PLOs charter (som kan-skje er delvis opphevet) ikke nevner Jerusalem.

Alt dette i sterk motset-ning til jødene, som har vært i flertall i byen siden slutten av forrige århundre, og som i årtusener har hatt Jerusa-lem som selve senteret for sine håp, sin tro og sine drømmer.


”Al Aksa er i fare”

Den nye enigheten

Jerusalem

- muslimer, kristne og jøder


www.israel-miff.noPorten til

www.israel-miff.no

Med Midt-Østen i fokus - hver dagBesøk

Bombekasternes offer Ukens bilde #18 - OHAYON AVI

Bryllupsdans i Bnei Brak Ukens bilde #16 - O. AVI

IDF: Gjengjelder bombekasterangrep Fem runder beskytning fra bombekastere slo ned i Sderot mandag, en liten israelsk by i Negev-ørkenen. Israel har svart med rakett-angrep mot Force 17s hovedkvarter og mot en marinebase. IDF har i morgentimene også gjen-nomført bakkeoperasjoner på Gaza-stripen. Bombekaster-angrepet mot Sderot skal ha kommet halv sju om kvelden, når gatene er fulle av folk.

- Løsningen er ikke å la folk gå i bomberom, men å forhindre at palestinerne får skutt med bombekastere i denne retningen, sier ordfører i Sderot, Eli Moyal. Sderot huset en gang Israels første statsminister, David Ben-Gur-ion. Moyal mener byen er “i hjertet av Israel”. (17.04)

IAF: Svarte mot syrisk radar Tre syriske soldater er meldt drept, og seks skadet, etter at de israelske flystyrkene tidlig mandag morgen angrep en radarstasjon i Bekaa-dalen i Libanon. Luftangrepet kom som et svar på gjentatte angrep fra Hizbollah mot israelsk territorium. Lørdag ble en israelsk soldat drept da en Mer-kava-tank ble angrepet ved grensen. Israel har sagt klart fra om at Syria og Libanon vil bli holdt ansvarlig for alle ter-rorist-angrep fra libanesisk territorium mot Israel. (17.04)

IDF: Forlater palestinsk-kontrollert område Sent natt til i dag, begynte de israelske forsvarsstyrkene å trekke seg tilbake fra de palestinsk-kontrollerte områdene de tok kontroll over mandag natt. En kilde ved Statsminis-terens kontor sier at “oppdraget var utført”.

Tilbaketrekningen kom noen timer etter at USAs uten-riksminister Colin Powell hadde bedt Israel om å trekke seg tilbake. I uttalelsen kom han også med sterk kritikk av palestinernes bombekaster-angrep, som var bakgrunn for Israels operasjon. Sharon skal ha tatt beslutningen om tilba-ketrekning før han ble kjent med det amerikanske kravet.

I et sjeldent Internett-møte med sine innbyggere, sa pres-ident i Israel, Moshe Katsav, at landet ikke har noen inter-esse av å returnere til eller innta Gaza. Katsav sa seg enig med mange av innsenderne som mente at Israel er i ferd med å tape PR-krigen. Noe av grunnen finner han i hvilken frihet Israel gir den internasjonale pressen, sett opp i mot palestinske myndigheters restriksjoner. (18.04)

OMRÅDE A: - Slutt med tabu for operasjoner - Hvis militære grunner tilsier det, bør vi ikke ha noen betenkeligheter med å kjempe i Område A (palestinsk-kon-trollert område), og også bli stående der om nødvendig, skriver Oren Shachor i en analyse i Jerusalem Post. Shachor er tidligere generalmajor i IDF.

- Fredsduene har flydd sin vei, og det er ingen meldinger om når de er ventet tilbake, avslutter han. (18.04)

ARAFAT: - Utilgivelig kriminell handling Palestinernes leder, Yassir Arafat, gir skarp kritikk mot Israels svar på bombekaster-angrepene mot Sderot. Arafat lover ikke å knele for de israelske “gjengene”. (18.04)

FORTSETTER: Nye bombekasterangrep Bare timer etter at IDF hadde trukket seg tilbake fra pales-tinsk-kontrollert område, gjenopptok palestinske avdelinger beskytningen med bombekaster mot sivile mål. (19.04)

LEDIGHET: Ned til 8,5 prosent i februar Omlag 210.000 israelere er arbeidsløse, men de foreløpige

tallene for februar viser en liten nedgang i arbeidsledigheten. (19.04)

SHARON: Vil ha turister tilbake på Tempelh. I går morges holdt statsminister Sharon møter med sikker-hetsfolk for å diskutere muligheten for å slippe turister inn på Tempelhøyden igjen. Siden 28. september, da Sharon selv besøkte Tempelhøyden, er jøder og kristne blitt hin-dret i å besøke stedet. Sikkerhetsminister Uzi Landau og Jerusalems ordfører Ehud Olmert deltok også på møtet. (19.04)

BOMBEKASTERNE: Fortsetter tross advarsel Statsministerens kontor forventer at Arafat holder seg til uttalelsene fra i går, om at palestinere som utfører bombekasterangrep vil bli stilt for retten - og at advarselen også følges opp i handling.

- Ord er ikke nok, og Israel forventer at Arafat tar aksjon. Det er nok mest trolig at Arafats uttalelse var rettet mot Washington, sier kilder ved Statsministerens kontor.

I løpet av kvelden og natten ble det skutt med bombekaster fire ganger mot israelske mål. Siden årsskiftet er det skutt over 100 ganger med bombekaster mot israelske boset-ninger på Gaza-stripen. (20.04)

GSS: Avslørte terror-gruppe i Bethlehem Israelske sikkerhetsstyrker har arrestert tre terrorister fra en Tanzim-gruppe som har gjennomført og planla en rekke angrep mot israelske mål. Lokale palestinske sikkerhetsfolk har vært klar over gruppens aktiviteter, men har ikke grepet inn. (20.04)

BOMBE: To døde, 40 skadet i Kfar Sava En selvmordsbomber utløste en kraftig sprengladning ved en folkerik buss-stopp i byen Kfar Sava like etter klokken 9 i dag morges. Kfar Sava ligger en og en halv kilometer fra den palestinsk-kontrollerte byen Kalkilya. Tilstanden til en av de skadede er alvorlig. (22.04)

GAZA: Ødela politistasjon IDF gikk i går nok en gang inn på palestinsk-kontrollert område i Gaza, og ødela en palestinsk politistasjon som stadig har blitt brukt til beskytning av israelske soldater ved grensen til Egypt. Operasjonen varte en og en halv time, og det oppstod intens skuddveksling mellom IDF og pal-estinske styrker. Også på Vestbredden har det vært skudd-vekslinger i helgen. (22.04)

KOLBE: - Arafat gjorde en kjempefeil - Jeg gir først og fremst skylden til palestinerne for Intifa-daen som begynte sist sommer, sier Jim Kolbe som leder Kongressets komité som driver tilsyn med USAs store uten-landshjelp. - Arafat gjorde en kjempefeil da han sa nei til tilbudet statsminister Ehud Barak gav ham i Camp David. (22.04)

NEGEV: Amerikanerne øver med IsraelFor første gang har amerikanske og israelske flystyrker gjennomført virkelige kampøvelser med fly i samme for-masjoner. Øvelsen foregikk i mars, og omfattet elleve ameri-kanske F-16 jagere, 14 israelske F-15 og 10 F-16.

- Tross forskjellige metoder, var samarbeidet mellom oss veldig godt, sier en israelsk flyger. (23.04)

KFAR SAVA: Lege (52) drept, far til tre Ingen terrorgrupper har foreløpig tatt på seg skylden for gårsdagens selvmordsbombe i Kfar Sava. De palestinske myndigheter benekter å ha noe med saken å gjøre. 50 per-soner ble skadet da en palestiner utløste en kraftig sprengla-dning på et buss-stopp. Mario Goldin (52) omkom, og med en 14 år gammel gutt er det fortsatt kritisk.

- Israel ser på de palestinske myndighetene som ansvarlige for angrepet, sa Sharon i går. Utenriksminister Shimon Peres lover å finne en “passende gjengjeldelse” til selv-mordsbomben. (23.04)

MILITÆRE: - Vi kan ikke få fred med ArafatIsraels militære toppsjefer mener Arafat har full kontroll over den palestinske volden, men mener ikke han er i stand til å skape fred.

Forsvarsminister Benjamin Ben-Eliezer sa til Utenriks- og forsvarskomitéen i Knesset i går, at “de palestinske myn-dighetene gjør ingenting for å forhindre terror-angrep”. Det er heller ikke noe som tyder på at Arafat har arrestert dem som stod bak de siste bombekaster-angrepene.

Den militære kilden som uttaler seg så negativt om fred-sutsiktene med Arafat, tror at partene vil komme tilbake til forhandlingsbordene i fremtiden. IDF har også rapporter som tyder på at terrorkongen Osama Bin Laden har fått økt oppslutning i de palestinske områdene. (24.04)

MIRAKEL: Bilbombe gjorde lite skade Like nord for Ben-Gurion flyplass ble åtte mennesker lett såret da en bilbombe eksploderte i går. En politioffiser kaller det et “mirakel” at ikke flere ble skadet og ingen drept i det travle handleområdet. (24.04)

SHARON: Vil sende Peres til samtaler i EgyptFør Peres besøker Washington i neste uke, vil han dra til Egypt for å drøfte det jordansk-egyptiske forslaget til å gjennoppta forhandlingene med palestinerne. (25.04)

Hjerteoperasjon Ukens bilde #17 - SA’AR YA’ACOV



www.israel-miff.no


MINNEDAG: 19.312 døde siden 1947 Klokken 10 i dag stanset Israel i to minutt, for å minnes de 19.312 kvinner og menn som har gitt sitt liv i kamp for Israels eksistens siden 29. november 1947.

- Det er på grunn av våre falne og deres kamerater at vi har overlevd, sa statsminister Ariel Sharon da dagen ble innledet i går kveld.

I løpet av det siste året har 133 soldater, politimenn og sikkerhetsfolk mistet livet i tjeneste. (25.04)

STENGER: Skjerper sikkerheten før feiringenI kveld innledes Israels uavhengighetsdag, men den utrygge situasjonen legger en demping på feiringen, i hvert fall for alle de tusenvis av sikkerhetsstyrker som er utkommandert til ekstra høy beredskap. De palestinske områdene både på Vestbredden og i Gaza er avstengt.

- Femtitre år etter grunnleggelsen, våkner vi opp for å oppdage at vi, på en måte, fortsatt kjemper vår Uavhen-gighetskrig, skriver Herb Keinon i en kommentar. (25.04)

CIA: Leder sikkerhetssamtaler - Dette har ikke pågått særlig lenge, men det har vært et par møter, sa assisterende CIA-sjef John McLaughlin til nyhetsbyrået Reuters.

Libanons statsminister Rafik Hariri sa tirsdag at USAs president George W. Bush lover å spille en aktiv rolle i fred-sprosessen i Midtøsten. Bush vil imidlertid bruke “andre metoder” enn forgjengeren Bill Clinton, sa Hariri etter sam-taler i Washington. (26.04)

GAZA: Fire palestinere drept i eksplosjonTre medlemmer av Yasir Arafats Fatah-bevegelse og en 14 år gammel palestinsk gutt ble drept på grensen mellom Gazastripen og Egypt onsdag, melder NTB. Eksplosjonen var fjernstyrt og ble utløst av israelske soldater, ifølge pal-estinske sikkerhetskilder. (26.04)

SHARON: Ekslusivt intervju i jpost.com - Israel vil ikke føre diplomatiske forhandlinger under ild. Det er grunn til optimisme.

Det er de to hovedbudskapene som statsminister Ariel Sharon vil ha ut, og stadig understreker.

- Islamsk Jihad, Hamas og Hizbollah samarbeider med deler av de palestinske sikkerhetsstyrkene, og dette er en ny situasjon.

Er Arafat ansvarlig for terrorismen?- Arafat har full kontroll. Gir han direkte ordrer? Det

er ikke hans måte å gjøre det på. Men det er et faktum at han så bombekastergranatene som et hinder for ham til å komme til Washington, derfor stoppet han bombekasteran-grepene. [...] Han [Arafat] kontrollerer palestinsk media, som sender ut fryktelig propaganda hver dag.

Hva med bosetningene?- Jeg ser ikke problemet omkring temaet “bosetninger”. I

Oslo-avtalene står det, tror jeg, at inntil vi har en fredsavtale, skal vi ikke snakke om bosetningene. Hvis vi skaper fred, hva er da problemet med bosetningene? Hvem ødelegger de for? Bor det ikke israelske arabisk-palestinske i Nasareth?

Og et høyt antall i Beersheba, Lod og Ramle? Hva er prob-lemet? Jeg ser ikke problemet. Så lenge det ikke er fred, er ikke dette noe tema. Og i en fredsperiode, hva er galt (med jøder i bosetninger)?

Sharon forteller også at operasjonen i Gaza, inn i område A, ikke var den første. Det har vært flere lignende operas-joner, men her brukte IDF kjøretøy, det var nytt. (27.04)

FEIRING: Fyrverkeriet overdøvet skuddeneForeldrene i Jerusalem måtte forklare barna som våknet opp under fyrverkeriet i Uavhengighetsparken, at dette var noe annet enn den vanlige skuddvekslingen mellom Beit Jala og Gilo. Kamphandlingene klarte ikke å legge en demper på nasjonalfeiringen. (27.04)

GAZA: 5 tenåringer skadet av granatnedslag Lørdag kveld ble en jødisk bosetning på Gaza-stripen angrepet med bombekastere, og fem israelske tenåringer mellom 14 og 17 år ble brakt til sykehus i Beersheba med splintskader. Tenåringene var samlet i bosetningens ung-domsklubb da en granat slo ned i eller rett ved bygningen.

Siden fredag er det skutt åtte granater mot israelske bosetninger på Gaza-stripen. Yasser Arafats organisasjon, Fatah, har tatt på seg ansvaret for alle de tre angrepene. Det blir rapportert om en rekke skyteepisoder, terrorangrep og bombefunn i løpet av fredag og lørdag. (29.04)

IDF: Klarer ikke å stanse bombekasterneGranatene som palestinske styrker bruker mot Israel skytes ut av små og mobile enheter, og før de israelske forsvars-styrkene har klart å identifisere utskytningsstedet, er terr-roristene over alle hauger.

Palestinerne har både 81 og 82 mm utskytningsramper, med opptil fire kilometers rekkevidde. Det er rapporter om at Arafats privatfly har blitt brukt til å smugle inn bombekastere.

Palestinerne bruker bombekasterne utelukkende som et psykologisk våpen, og de angriper ikke militære mål. En standard bombekaster er treffsikker innenfor en radius på omkring 100 meter. Men mangel på treffsikkerhet er meningsløs når man retter granatene mot store sivile boset-ninger. (29.04)

PERES: - Våpenhvile kan komme - Israel og palestinerne er involvert i intensive samtaler for å nå frem til en våpenhvile-avtale, som vil bli etterfulgt av diplomatiske forhandlinger på et ubestemt tidspunkt, sa utenriksminister Shimon Peres i går, under besøk til Egypt og Jordan. Israel vil allerede nå lette det økonomiske presset mot de palestinske myndighetene, ved å la 15.000 arbeidere og 5.000 handelsmenn krysse grensene. (30.04)

VOLD: Fortsetter tross samtaleneEn soldat, en israelsk sivil og fem palestinere ble skadet i gårsdagens kamphandlinger og terror-angrep. Søndag morgen sprengte en selvmordsbomber i bil sin landning like utenfor en buss med 40 ungdomsskoleelever på Vestbred-den. Armeringen i bussen hindret at noen ble skadet. Bilen med terroristen hadde like før passert to IDF-kjøretøy, men valgte å angripe den sivile bussen. (30.04)

PERES: - Situasjonen er alarmerendePeres’ besøk i Jordan og Egypt førte frem til en forståelse om våpenhvile (dette har det ikke blitt noe utav, red), men situasjonen på bakken er fortsatt alarmerende, mener den israelske utenriksministeren. I sine møter med den ameri-kanske administrasjonen onsdag og torsdag, vil han gi klar beskjed om at fire uker våpenhvile ikke er nok.

- Når du skyter, er du ikke i humør til å inngå kom-promisser, sier Peres. Han uttrykker at det er vanskelig å forklare eller forstå de palestinske lederne, som gang på gang forkaster Israels tilbud. (01.05)

TERROR: Familie rammet for andre gangTobarnsfaren Assaf Hershkovitz, 31, ble drept i et angrep mellom Ofra og Beit El i dag morges, etter at bilen han kjørte ble beskutt. Hershkovitz er sønn av Arieh Hershko-vitz, 55, som døde i et regn av kuler fra en passerende bil 29. januar i år.

Dagens angrep ble utført av to palestinske terrorister, som flyktet inn i palestinsk-kontrollert område, i følge det hebraiske webstedet til avisen Yediot Ahronot. (01.05)

MORDECHAI: 18 måneder betinget fengselDen tidligere partilederen, regjeringsmedlemmet og generalen, Yitzhak Mordechai, anker dommen som har falt i saken hvor han ble anklaget for sex-overgrep mot kvin-nelige underordnede. Mindretallet i retten gikk inn for fire måneders ubetinget fengsel.

Med flertallets innstilling, som lød på 18 måneder betin-get fengsel, blir det opptil Knessets huskomité å bestemme om Mordechai skal miste sin plass. Knesset-medlemmer som blir dømt til ubetinget fengsel mister automatisk sin plass. (01.05)

GAZA: Israel ødela 12 bygningerIDF sier de har utført en “defensiv operasjon” i løpet av natten, da de rykket inn i palestinsk-kontrollert område med bulldosere og ødela 12 bygninger som det ble skutt fra mot israelske styrker på tirsdag.

- De brukte de sivile bygningene til å skyte på oss, og vi vil hindre fremtidig skyting fra disse, sier en talsmann, oberstløytnant Olivier Rafowicz.

En 13 år gammel palestinsk skutt skal ha blitt skutt av israelske soldater da han beveget seg rundt i ruinene. (02.05)

ARAFAT: Sier han håper på våpenhvileSamtidig med at Arafat kommer med uttalelser om at han ønsker våpenhvile, sier Fatah-leder på Vestbredden, Marwan Barghouti, at Intifadaen vil fortsette selv om det er våpenhvile-initiativ under vei. (02.05)

ANNAN: Møter familie til savnede soldaterFamiliene til tre israelske soldater og en israelsk forretnings-mann som er kidnappet av Hizbollah er i USA for å få lagt større press mot terrororganisasjonen. I går møtte de FNs generalsekretær Kofi Annan. (02.05)

SHARON: - Jordan-dalen vil alltid være vår Ariel Sharon kom med klare uttalelser i går om Jordan-dalens fremtidige status. Statsministeren ser på området som svært viktig i forsvaret av Israel, og mener ikke bare den smale dalen skal beholdes under israelsk kontroll, men også fjellpartiet vest for elven. Siden Oslo-avtalen ble inngått i 1993, har de jødiske bosetterne levd i uvisshet om sin frem-tid. (03.05)

Nyhetsmeldingene fortsetter på baksiden.

Punk i Tel Aviv Ukens bilde #11 - MILNER MOSHE

Familietur med toget Fra Netanya til Haifa - E. ANKER


- Det er et tankekors at mange av de som nylig gikk i fakkeltog etter Holmlia-drapet ikke ville hatt noe imot om Israel ble tilintet-gjort og kastet på havet. Det er ikke tvil om at Israel blir behandlet annerledes enn andre. Men jeg vil minne om at antisemittisme også er etnisk forfølgelse og rasehat.

Av Ove Eikje, KPK

Dette sier ansvarlig redak-tør, Ragnar Larsen, i Hauge-sunds Avis i et intervju med Kristelig Pressekontor.

Vil tale Israels sakHan er en av de få redak-

tørene i norsk presse som ikke er redd for å forsvare Israel på en god og kon-struktiv måte. Flere leder-artikler fra hans hånd har vært oppsiktsvekkende. Han har i klare ordelag gått i rette med den oppfatnin-gen av Midtøsten-konflikten som de fleste andre media forfekter.

- Jeg synes at norsk presse legger for dagen en overre-aksjon og massiv fordøm-melse av Israel. Vår avis vil at alle skal ha rett til å leve, og selvfølgelig skal dette også gjelde for den jødiske staten. Selv om jeg ikke er enig

med israelske myndigheter i ett og alt, vil jeg tale Isra-els sak, understreker Ragnar Larsen.

Redaktøren mener at det finnes en selektiv antisemit-tisme som ofte ikke gjelder for jøder.

- Jeg har opplevd hvor-dan den skjulte antisemittis-men kommer til syne. Etter at jeg forsvarte Israel under intifadaen i fjor høst, fikk jeg blomster og ros, men også telefoner som sjokkerte meg. En innringer sa rett ut at det var dumt at 2. verdens-krig sluttet i 1945 før Hitler fikk sin vilje med jødene!

Sosialdemokratisk tradisjon

Ragnar Larsen kommer opprinnelig fra Trondheim, og har en lang fartstid bak seg i norsk presse. Han har vært journalist i Oppland Arbeiderblad, og redaktør både i Arbeidets Rett (Røros) og Nordlands Fram-tid (Bodø). Så hadde han et sidesprang som banksjef i Nordlandsbanken, før han kom til Haugesunds Avis som ansvarlig redaktør i 1996.

- Hva har preget ditt syn på Israel?

- Jeg har vokst opp i en sosialdemokratisk tradisjon med sterke bånd til Israel. Det er ikke tvil om at Haakon Lie og Trygve Brat-teli har vært med å forme mitt syn på jødenes hjem-land.

- Hvorfor er Israel blitt syndebukk i verdensopinio-nen?

- Jeg tror det har å gjøre med at Israel blir lett opp-fattet som den sterke part ikke minst militært. De har jo vunnet alle kriger etter at staten ble proklamert i 1948. På samme tid ser mange på palestina-araberne som den svakeste part, og nøden blant flyktningene blir frem-stilt med stor effekt på TV. Vi har jo sympati for dem som lider. Samtidig blir Israel tvunget til å vise sin styrke. Men jeg har inntrykk av at mange med sympati for araberne, er glad for at de kan bruke anledningen til å gi et spark til israelerne.

Jordan - en pales-tina-arabisk stat

Ragnar Larsen peker på at Yassir Arafat kunne fått en fredsavtale hvis han ville, men han lot flere anlednin-ger gå fra seg.

- Israel har aldri før gitt så mange innrømmelser for å forsøke å få fred, der også Jerusalem var på sakskartet. Men Arafats appetitt vokste mens hans spiste. Han gapte over for mye. Store deler av det internasjonale samfunn har bemerket Arafats man-glende fredsvilje. Selv om kanskje ikke Yassir Arafat har slike tanker, vil noen av hans likesinnede fjerne Israel fra kartet, mener Ragnar Larsen.

Redaktøren peker på at i dag er mellom 60 og 70 prosent av befolkningen i Jordan palestina-arabere, og dette landet kunne derfor meget godt vært Palestina.

- Hva har egentlig arabiske land utført for å løse pales-tina-spørsmålet? De ønsker ikke å gjøre noe med det – for dette skal være et verkende sår som er med og vedlikeholder motstan-den mot Israel. Man skal nå forsøke å løse proble-met med ca. to mill. pales-tina-arabiske flyktninger, og Arafat vil at de skal bo i Israel. Men mange av dem er ikke født i den jødiske staten, for nye generasjoner er kommet til siden 1948. Det finnes i dag allerede et hjemland for dem – og det er Jordan, mener Larsen.

Ønsker å reise til Israel

- Jeg har vært i Israel bare en gang, og da fikk jeg også besøke Jerusalem. Men jeg har veldig lyst til å reise til landet igjen. Israel er et fan-tastisk og spennende land, og her er også røttene til vårt eget samfunn. Det er kris-tendommen som har formet den vestlige kulturen– uan-sett tro eller ikke. Utbre-delsen av kristendommen har etablert statsdannelser, og de kristne grunnverdiene har dannet vår sivilisasjon i bortimot 2000 år, avslutter Ragnar Larsen.

Redaktør for Israel

”Okkupert” brukes bare om Israel- ”Okkupert” er et ord som bare brukes om Israel. Etter de krigene landet ble påført, er territoriet litt større enn det FN la til grunn, men ikke mye. Dette kalles av den unyanserte del av norsk presse for ”okku-perte områder”, sier Ragnar Larsen, som er ansvarlig redak-tør i Haugesunds Avis.

- Men denne betegnelsen ble aldri brukt om den delen av Finland som Sovjet erobret i 1939/40, eller om de baltiske statene Stalin la under seg. I norske medier blir Tibet, en nasjonalstat Kina har erobret med militærmakt, aldri omtalt som noe okkupert område. Syrias militære kontroll gjør heller ikkje Libanon til ”okku-pert område”.

Amnesty International Norsk avdelingPb 702 Sentrum0106 Oslo

Oslo, 19.04.01

Amnesty Nytt, nr. 1, 2001

Deres blad, Amnesty Nytt, nr. 1 i år har en forside som vi reagerer sterkt på. Hele forsiden er et bilde som åpenbart er ment å skulle vise en israelsk soldat som skyter på et barn, en gutt. Ved siden av gutten er satt inn en tekst: Nødvendig våpenbruk?

Hvis man studerer bildet litt nærmere, er det tydelig at soldaten ikke sikter på gutten, men på noen til siden og bak ham.

Når det gjelder den pågående intifadaen, som Israel i mediene får all skyld for, er følgende etter hvert blitt avdekket:

1. Intifadaen var nøye planlagt av palestinerne og skulle settes i verk etter at Arafat sa nei til Baraks generøse tilbud under Camp David konferansen. At han sa nei, kan bare forklares med at hans mål ikke er fred, men å knuse israelerne.

2. Det som er blitt fremstilt som spontane opprør av steinkastende ungdommer, er i virkeligheten godt forberedte episoder, til dels ledet at offiserer i Arafats egen livvakt.

3. Bak de steinkastende ungdommene står pales-tinske snikskyttere, som skyter med skarpt mot de israelske soldatene. Bildet på forsiden av Deres blad illustrerer antagelig meget godt det siste poenget, selv om Deres hensikt tydeligvis er en helt annen.

Vi finner det forstemmende og meget kritikkver-dig at Amnesty, som ønsker å fremstå som en nøy-tral organisasjon i kampen for menneskerettigheter, tar så tydelig parti i den arabisk-israelske konflikten, og til og med illustrerer den på en måte som ikke kan oppfattes som annet enn bevisst villedende.

Intifadaen er ikke guttestreker, det er krig mot Israel. Og virkeligheten er ikke slik at den ene siden kaster stein og skyter med sprettert, mens den andre bruker moderne våpen og skyter med skarpt. Situasjonen er ytterst beklagelig, og men-neskerettigheter krenkes av begge parter. Det vet også Amnesty, og hvis dere vil fremstå som seriøse, kan dere ikke illustrere konflikten slik som dere har gjort på forsiden av Amnesty Nytt, nr. 1 i år.

MED ISRAEL FOR FRED

Johann Bjerkeleder

Gunnar Gravdahlnestleder

Brev til AmnestyHovedstyret i MIFF

Norge har rettet skarp kri-tikk mot Amnesty Interna-tional etter et forsidebilde som tydelig viser at Amnesty tar part i den arabisk-israel-ske konflikten.

Bildet skal åpenbart vise en israelsk soldat som skyter på en palestinsk gutt, og komplementeres med tit-telen: ”Nødvendig våpen-bruk?”

”Intifadaen er ikke gut-testreker, det er krig mot Israel. Og virkeligheten er ikke slik at den ene siden kaster stein og skyter med sprettert, mens den andre bruker moderne våpen og skyter med skarpt.”, skriver Johann Bjerke og Gunnar Gravdahl.

Henvendelsen til Amnesty er gjengitt i sin helhet under.


Bokomtale: Bernt Hagtvet: Hvor gjerne vilde jeg have været i Deres sted. Bjørnstjerne Bjørnson, de intel-lektuelle og Dreyfus-saken. Oslo 1998. 253 sider.

Hanna de Vries Stavland

I mai 2001 er det 100 år siden den uskyldig dømte fransk-jødiske armékaptein Alfred Dreyfus utga sine erindringer fra fengselsårene (1895-99) på Djevleøya utenfor Sør-Amerika, Fem år av mitt liv. Den norske over-settelsen kom samme år.

Bernt Hagtvets boktittel er et sitat fra Bjørnstjerne Bjørnsons takkebrev til den franske forfatteren Émile Zola. Det ble trykket i en pariseravis januar 1898. Zola hadde seks dager tidligere publisert sin flammende skrift, Jeg anklager, der han ber den franske presiden-ten gripe inn mot justis-mordet mot Dreyfus. Da hadde saken versert siden 1894. Da ble Dreyfus dømt for spionasje på en fabrik-kert anklage, basert på hånd-skriftsforfalskning. Straffen var lisvarig forvisning. I 1898 ble saken gjenopptatt og Dreyfus kom tilbake til Frankrike. Krigsrettsdom-men fra 1894 ble erklært ugyldig. Men hovedperso-nen ble atter dømt igjen, denne gang til 10 års fengsel. Da offentliggjorde Émile Zola sin protest. Bjørnsons

takkebrev stod noen dager senere. Bjørnson skrev også et åpent støttebrev og oppsøkte Dreyfus i Paris i 1901. Dreyfus besøkte senere Bjørnson i Roma, sammen med hustru Lucie og barn.

I 1899 ble Dreyfus benå-det av den franske presi-denten, men ikke frifunnet, etter at den virkelige skyl-dige var avslørt. Først i 1906 ble Dreyfus erklært uskyldig og gjeninnsatt i den franske hær og innvalgt i Æreslegi-onen. Han kjempet i første verdenskrig som major og døde i 1935, i en alder av 76 år. En av etterkommerne er musiker og spiller historiske tasteinstrumenter: Laurence Dreyfus kan være et bar-nebarn. Familien kommer opprinnelig fra Tyskland.

Dreyfus-saken inneholdt mange av de elementene som kom til å prege 1900-tallet: antisemittisme, maktapparatenes overgrep mot enkeltpersoner, men også organisert motstand mot dette. Saken skapte politiske bølger over Frank-rike, og indignasjon i hele Europa. Den pågikk fra 1894 til 1906, altså i 12 år.

Boken nevner ingenting om Edvard Griegs åpne brev (etter påtrykk fra Bjørnson) til storaviser i Europa, der han viser sin uenighet med dommen. Grieg var populær i Frank-rike, men avslo å opptre

der da striden var på sitt verste. Ved en orkesterkon-sert i Paris i 1903 ble han først pepet ut, men fortsatte å dirigere sine egne verk som planlagt. Etter konser-ten fikk han politibeskyt-telse.

I 1994 ble Dreyfus’ dagbok fra de fem for-visningsårene utgitt pånytt (etter to utgaver siden 1901) i Frankrike med ytterligere kommentarer. Da var det 100 år siden saken begynte. Det foreligger metervis om litteratur om den, bortsett fra rettsdokumentene.

Så til selve bokens kva-liteter. Den er intens, utro-lig kompakt og klart skrevet. Den leses som en krimi-nalroman og fenger fra begynnelse til slutt. Kapit-telinndelingen på 28 kapit-ler tjener oversiktligheten. Jeg kan neppe tenke meg en bedre forståelse og bak-grunn for denne kompli-serte og langvarige saken enn den som er presentert her. Der er tidstavle med detaljert og datert oppsum-mering av hva som skjedde når. Jeg anklager er gjengitt i sin helhet på norsk, samt Bjørnsons Aabent brev til Kaptejn Dreyfus.

Undertegnede har en gang hørt forfatteren Bernt Hagtvet holde foredrag om et annet emne, før den omtalte boken ble til. Det gjorde stort inntrykk.

Marian Eigeles

Israels fiender er ikke kjent for å behandle sine fanger humant. Derfor er man i Israel bekymret for soldatene som i årenes løp er falt i fiendens hender eller forsvunnet i kamphandlin-ger mot samme fiende. De fleste er falt i Hizbollahs hender, som har levert dem videre til Iran eller Syria. Verken Hizbollah eller Iran er villige til å gi informasjon om disse fanger. I mange til-feller vet man ikke om ved-kommende er død eller tatt til fange. Derfor har The Jewish Agency of Israel og The World Zionist Organi-zation sendt en bønneseddel på hebraisk og engelsk som innstikk i det siste nummer av den internasjonale utgave av Jerusalem Post.

Bønneseddelen er antake-lig tiltenkt avisens jødiske lesere, men jeg tror at den også kan leses og bes av de

kristne. Derfor har jeg over-satt den til norsk:

”…fra mørke til stort lys…

Bønn om trygghet for fangne og forsvunne

Han som har velsignet våre forfedre, Abraham, Isak, Jakob, Josef, Moses, Aron, David og Salomo – måtte han velsigne, bevare og beskytte de forsvunne soldater i Israels forsvarshær og de som er tatt til fange. […]

Måtte Han som er hellig og velsignet bli full av barm-hjertighet mot dem og ta dem ut fra deres nød og snart bringe dem tilbake til deres familier, til hvile fra deres rop og til snar redning: ”Måtte de takke Herren for hans nåde og hans under-gjerninger for menneske-slekten.” Måtte dette ord fra Skriftene gå i oppfyllelse:

”De som Herren har gjen-løst (satt fri), vil komme til-bake til Sion med fryderop og evig glede, kronet med glede, glede vil nå dem og sorg og sukk vil vike.” La oss si AMEN.”

Bønnens formulering er kanskje uvanlig for de fleste norske lesere, men jeg tror at også kristne kan be den. Vi kan i alle fall be om dens innhold: Om at Gud skal beskytte og bringe tilbake til friheten de israelske solda-ter som befinner seg i fien-dens hender og at de pårø-rende skal få vite hva som har skjedd med dem.Spesielt skal vi be for:- Roni Arad- Zacharia Shlomo Baumel- Jekutiel Jehuda Nachman Katz- Zvi Feldman- Omer Suewed- Benjamin Abraham- Adiel Avitan- Elchanan Tannenbaum

Bønn for savnede israelske soldater

...vilde jeg have været i Deres sted

Sommeren 1997 var en delegasjon med israelske arabere på besøk i Damas-kus i Syria. Syrerne avslo å ta med en jødisk journalist. De israelske araberne var ordfø-rere, medlemmer av Knes-set, journalister og andre framtredende folk. Besøket varte i ei uke.

Nærmere detaljer er gjen-gitt i nr. 4/97, s. 6. Her skal vi bare kort gjengi at arabiske medlemmer av Knesset (Israels ”Storting”) hevdet på syrisk TV at alle de arabiske flyktningene fra 1948 skal ha rett til å reise tilbake til Israel (det er også stridsspørsmålet i dag, det ville bety at Israel blir øde-lagt), at Palestina og Syria er ett hjemland, at det arabiske folket en dag vil vinne over Israel ved sverdet. Tabel A-Sanaa, som fremdeles er medlem av Knesset, gav uttrykk for håp om at det vil bli krig mellom Syria og Israel, og at Syria ville vinne alle kriger!

Sallah TarifSallah Tarif er druser og

medlem av det israelske Arbeiderpartiet. Det som gjør ham spesielt aktuell nå, er at han er blitt minister i regjeringen Sharon. Som andre israelske drusere har han gjort militærtjeneste og er kaptein i den israelske hæren.

Han var med på turen til Syria i 1997, men nektet å være med på et propaganda-besøk i en flyktningeleir, og uttrykte reservasjoner over måten de andre i delegasjo-nen uttrykte seg på. Men han gav klart uttrykk for at han var ”forelsket i Assad” (den nå avdøde, brutale diktato-ren i Syria) og ble ”sjarmert av [den syriske utenriksmi-nisteren] Shara”. Han mente at Assad var en vennlig person som er klar til å lage fred.

Minister TarifSallah Tarif er 47 år

gammel. Han er fra den dru-siske landsbyen Julis. Han bor i en romslig villa. Hans onkel var den religiøse lede-ren av druser-samfunnet i Israel. (Druserne har en egen religion. Denne religi-onen er hemmelig, dvs. den skal ikke meddeles utenfor-stående. Men enkelte punk-ter er kjent, bl. a. at de tror at vi lever flere ganger.)

Tarif har studert ved uni-versitetet i Haifa. Han er reserve-kaptein i hæren. Han har tjenestegjort i fallskjerm-troppene og panseravdelin-ger. Som 27-åring ble han valgt som leder for byrådet i Julis (det blir vel en slags ord-fører i en landkommune), og ble gjenvalgt flere ganger.

Men til slutt tapte han. Kanskje hadde han vakt for-ventninger i befolkningen som han ikke kunne opp-fylle, selv om han har vært dyktig til å bygge vennskap og allianser og fikk mer penger enn mange andre arabiske ordførere.

Medlem av KnessetHan har sittet i Knesset

siden 1991. Han er gift og har fire barn.

Han har en gang vært tiltalt for bestikkelse, men ble frifunnet. Han er også tatt for ulovlig jakt. Da han ble valgt til minister, har flere trukket fram igjen hans kommentarer fra Damaskus i 1997, og enkelte på ytre høyre fløy har stilt spørs-målstegn ved hans lojalitet. Han er bl. a. blant dem som nekter å synge nasjonalsan-gen ved åpningen av Knes-set. Tarif svarerat han er en stolt israeler. Men han repre-senterer en million israelere som ikke kan få seg til å synge om sin ”jødiske sjel”. Men han skulle gjerne synge om sin ”israelske sjel”.

Han ble valgt som minis-ter av sentralkomiteen i Arbeiderpartiet. (De ulike partiene og Sharon forhand-let om hvilke poster de ulike partiene skulle ha. Deretter avgjorde partiene selv hvilke personer som skulle fylle postene.) Han er minister uten departement, men skal vel i praksis virke som en slags koordinator for ara-biske saker (slik at ikke ansvaret oppløses ved at de behandles i en rekke ulike departementer).

Tarif, som anses som lojal siden han har tjenestegjort i hæren, fikk støtte av et stort antall israelere på venstresi-den, og høyresiden også for den saks skyld. Etter at han ble valgt, har bl. a. Yasser Arafat og en rekke arabiske ledere ringt og gratulert.

Men flere av dem som har klaget i årevis på at det ikke finnes noen arabisk minis-ter, klager nå også. Azmi Bishara, medlem av Knes-

set, sier at Tarif ikke er ”noe annet enn et fikenblad som skal dekke over denne regjeringens politikk med ærestittelen minister uten portefølje”. Også andre isra-elske arabere har kritisert. Men Tarif svarer: ”Noen av kritikerne ville ønske at de var i mitt sted.”

Spørsmålet er hvor mye reell innflytelse Tarif kan få. Det gjenstår å se. Det er vel lite trolig at han vil få så mye å si på hvordan krigen med palestinerne føres. Men han kan kanskje bidra til å rette opp en del skjevheter i poli-tikken overfor de israelske araberne.

Tarif har lovt at han vil trekke seg hvis han blir en ren gallionsfigur uten reell innflytelse.

Bråket i oktoberTarif var i Nasaret i okto-

ber da 13 israelske arabere ble drept i opptøyene. Han sier at han så jøder som angrep arabere. Så kom politiet. Politimennene var drusere. De angrep også ara-berne. Han mener at de ikke hadde behøvd å skyte. – Tarif finner det også van-skelig at så mange drusiske soldater deltar i kampene med palestinerne.

Han mener at druserne ikke har fått noen særlig uttelling for sin lojalitet, men blir dårlig behandlet. Svært mange jødiske israelere vil langt på vei gi ham rett i det. Men de blir litt betenkt når Tarif av det trekker den konklusjonen at arabere ikke bør tjenestegjøre i Israels hær før de ”får sine rettig-heter”. For det vil jo neppe komme noen dag da en stor gruppe – en nesten hvilken som helst stor gruppe – mener at den blir rettferdig behandlet.

Men Tarif håper å være en brobygger mellom de ara-biske innbyggerne og det offisielle Israel.

LøsningTarif mener at Israel må

gi Tempelplassen til musli-mene. Men palestinerne må oppgi kravet om å vende til-bake til Israel. De kan ikke vente at Israel kan gå med på det, sier han.

Tarif sier at han selv ikke er redd for å snakke rett ut. Det er noe av det han har utviklet som israeler.

Arabisk ministerPalestinerne må oppgi kravet om å vende tilbake til Israel, mener druseren Sallah Tarif som er med i Sharons regjering.


w Man bør forvente at en statssekretær i norsk UD kjenner til de store innrømmelsene Israel har gitt til palestinerne.

w Skulle palestinerne fått tilsva-rende erstatning som østerrikske jøder, ville det blitt 15 milliarder. Palestinerne forlanger 2.000 mill.

w I 1989 gav Arafat tydelig støtte til tryanniske herskere og grovt maktmisbruk både i Kina og Romania.

Norge oppmuntrer til vold Statssekretær i det norske utenriksdepartementet, Ray-mond Johansen, skal ha uttalt at siden palestinerne er okkupert, har de rett til å bruke vold mot okkupa-sjonsmakten.

Siden har han forsøkt å ”ro”. Det er sagt at det er bare mot soldater volden er lovlig. Når det gjelder sivile, må det undersøkes nærmere om også det er lovlig.

Johansen forsøker å benekte det også. Han sier at han er feilsitert av NTB. Men ifølge Aftenposten sendte journalisten i NTB, Nils Inge Kruhaug, inter-vjuet til Johansen, som god-kjente det.

At Israel kontrollerer deler av Gaza og Vestbred-den, har mange sider som vi ikke skal ta opp her. Vi vil bare påpeke det faktum at under statsminister Ehud Barak, tilbød Israel palesti-nerne hele Gaza og nesten hele Vestbredden. Og i bytte for det Israel beholder, skulle palestinerne få områ-der av Israel (i tilknytning til Gaza).

Selv om norske medier stort sett har underslått hvor omfattende Israels innrøm-melser var, må man forvente at en statssekretær i UD kjenner til det. Johansens uttalelse må derfor innebære at følgende er norsk syn:a)Palestinerne har rett til å bruke vold for å gjøre slutt på Israels kontroll av palestinsk område uten at det skal undertegnes en avtale om varig fred i bytte for tilbaketrekningen. For det var det Israel forlangte. b)Eller at Norge støtter kravet om at de arabiske flyktningene fra 1948 skal ha rett til å vende tilbake til sine eiendommer i det som nå er Israel, uten hensyn til at den israelske befolknin-gen stort sett selv består av flyktninger – nesten halv-parten er jøder med bak-grunn i arabiske land. For det var først og fremst dette forhandlingene med palesti-nerne strandet på. Det betyr i så fall at Norge vil fjerne Israel fra kartet.

Det kommer av og til fram i våre medier at Yasser Ara-fats styre er et pøbelstyre, med mange og omfattende brudd på menneskerettighe-ter i forholdet til den pales-tinske befolkningen og med en omfattende korrupsjon. I den forbindelsen vil vi gjengi manuskriptet til et innslag i et nærradioprogram MIFF hadde i Stavanger i januar 1990. Det var noen måneder etter at de kinesiske lederne hadde myrdet demokratifor-kjempere ned for fote på Den himmelske freds plass, og noen uker etter at Ceaucescus dik-tatur ble styrtet i Romania. - Det er dessverre noen ganger det er lettere enn ellers å være sannspådd.

”Vi har vel alle vært forferdet over den brutale behandlingen Kinas ledere gav fredelige demonstran-ter på den såkalte himmel-ske freds plass i sommer, med hundrevis av drepte. De gamle tyranner har opp-levd en storm av kritikk fra størsteparten av verden. Men de har også opplevd ting som må ha varmet deres ishjerter noe. Blant annet har de fått gratulasjoner lederen av PLO, Yasser Arafat. Han gav dem full støtte i opp-gjøret med demonstrantene da han var i Kina nå i okto-ber. Han sa til Kinas nyinn-satte leder: ”På vegne av det palestina-arabiske folk, dets lederskap, og meg selv, vil jeg uttrykke de varmeste og

hjerteligste gratulasjoner til deg, kjære kamerat, fordi du er valgt til generalsekretær i Kinas kommunistparti. Jeg nytter denne anledningen til å uttrykke sterk takknem-lighet for at du var i stand til å gjenopprette normal orden etter de hendingene som nylig fant sted i folkets Kina.” Slik kan den brutale undertrykkelsen av frede-lige krav om demokrati også omtales.

I julen ble vi vitne til de dramatiske og uhygge-lige begivenhetene i Roma-nia. Romania var blitt et familiedynasti av verste middelalder-merke, med en befolkning som levde i ren nød og en regjering som sa at alt er best i verden, med et

hemmelig politi som nåde-løst forfulgte enhver som røpet tvil om at tilstandene i landet var paradisiske. Vi har sett noe av blodbadet Ceaucescus menn har fått i stand.

I høst var det en stor par-tikongress i Romania. Kon-gressen hyllet tyrannen i kjent stil og erklærte at alt var utmerket. På TV kunne man i bakgrunnen skimte personer med de typiske PLO-plaggene. Men det ble visst ikke nevnt at blant dem som satt der, var selveste PLO-lederen, Yassir Arafat. Romanias brutale diktator fikk hans fulle støtte.

Vi som er gamle nok, husker tida da sjahen av Iran ble kastet ut og ayatol-

lah Khomeini fikk makten. Khomeini hadde støtte av et stort flertall i den iranske befolkningen. Men da han hadde fått kontrollen, ble det innført et terrorvelde som nok har fått mange ira-nere til å angre den støtten de gav fanatikerne.

Vi tror at de palestinerne som i dag støtter Arafat, også vil oppleve kjempemes-sige skuffelser hvis de noen gang skulle nå sitt mål: Å bli styrt av den mannen som nå i høst har hyllet de gamle tyrannene i Kina og Roma-nia.”

Hitlers hjemland, Øster-rike, har inntil nylig stort sett stilt seg uforstående til spørsmålet om erstatninger til de jødene som bodde der før nazistene overtok makten. Det offisielle svaret har vært at Østerrike selv ble okkupert av tyskerne og var et offer for nazismen. Mange vil si at en slik versjon stemmer dårlig med den store begeistringen tyskerne ble mottatt med og den opp-slutningen nazismen hadde i det østerrikske samfunnet.

Men nå er det inngått en avtale om erstatninger til jødene. Før krigen bodde det 180.000 jøder i Øster-rike. 100.000 av dem over-levde. Ca. 65.000 vet man ble direkte myrdet, de øvrige 15.000 var borte etter krigen uten at man vet nøyaktig hva som skjedde med dem. Også de overlevende mistet sine eiendommer i Øster-rike.

I dag er det 8-10.000 jøder i Østerrike. Noen få av dem stammer fra de ca. 450 jødene som overlevde krigen i Østerrike og valgte å bli boende. Resten har flyttet til Østerrike etter krigen.

Fremdeles lever 20-24.000 mennesker som bodde i Østerrike da 2. verdenskrig

startet. Det ligger i sakens natur at de raskt blir færre. Ifølge avtalen skal de få 7.000 amerikanske dollar hver i erstatning (vel 60.000 kroner). Det skal utbetales til de eldste først. Ca. 1.000 er over 90 år gamle. – De over-levende skal også få pensjon fra den østerrikske staten og støtte til pleie for dem som trenger det.

I tillegg til denne indivi-duelle erstatningen skal det opprettes et fond på ca. 2 milliarder kroner. (Det blir vel 10.000 kroner på hver østerriker fra før krigen.) Dette fondet skal bidra til at overleverne og deres etter-latte får erstatning for eien-delene de mistet.

Dette beløpet har vakt sterke reaksjoner hos mange jøder. Lederen for det jødiske samfunnet i Øster-rike i dag, Ariel Muzicant, sier at beløpet er skamme-lig. Det er kanskje 2 % av hva jødene mistet.

Andre sier at jødene må bare godta det. For før alle har godtatt avtalen (som ble forhandlet fram mellom den østerrikske regjeringen og amerikanere, bl. a. en stats-sekretær fra Clinton-admi-nistrasjonen), får ingen noe.

Og det haster for de gamle jødene.

Jøder og andre mennesker

Summen av de ulike ord-ningene blir at Østerrike skal betale 3-4 milliarder kroner til sine 180.000 jøder. Dette synes mange østerrikere er altfor mye.

Til sammenlikning flyktet (ifølge arabiske tall) ca. 700.000 palestina-arabere fra Israel i 1948. Det er snaut 4 ganger så mange. Dersom de skulle få den

samme typen erstatninger som de østerrikske jødene, vil det si at de skulle få ca. 15 milliarder kroner.

Men palestinerne forlan-ger 2.000 milliarder kroner i erstatning fra Israel! Så vidt vi har forstått, ble de tilbudt ca. 800 milliarder under for-handlingene i fjor (det meste av pengene fra ”det interna-sjonale samfunnet”). Dette var en del av det tilbudet palestinerne avviste!

Det er også en del av saken at de arabiske landene nekter å betale noen erstat-

ning til de jødiske flyktnin-gene fra disse landene, mer enn 900.000 i tallet. Praktisk talt hele den jødiske befolk-ningen har flyktet fra det arabiske området, de fleste til Israel.

Vi er nokså sikker på at ganske mange norske men-nesker (også slike som har det med å preke moral til sine medmennesker) synes at jødenes krav om erstat-ninger er altfor høye, mens det palestinerne blir tilbudt, er altfor lite. Slik er verdens ”rettferdighet”.

Arafat gav hyllest til tyranner

Erstatninger

Denne lille jenta kom fra Marokko i 1955. Til sammen har over 900.000 jøder flyktet fra arabiske land. Foto: Eldan David (GPO)


Pene produkter fra landet som flyter av melk og honning

Skulle du vært i Israel? Prøv: www.israelimport.no

Morten I Refsaas ImportHjelms gate 6 A0355 Oslo

Tlf. 22 69 85 97Fax. 22 69 16 98

[email protected]

Klassiske 7-armede lysestaker

Smykkeskrin

Diverse CD’er

fra 108,88

fra 100,-

fra 100,-

2. PLASS I VERDENNår det gjelder levealder for menn, har Israel i flere år skiftet mellom å ligge på 2. og 3. plass i verden (etter Japan og eventuelt Sverige). For kvinner har det vært litt lavere (ca. 10. plass), men på høyde med land i Vest-Europa.På mange felter ligger Israel i toppsjiktet i medisinsk sammenheng.Foto: Sa’ar Ya’acov (GPO)

ELITEDIVISJONIsrael grenser til Liba-non, Syria, Jordan og Egypt. Disse landene dekker til sammen 60 ganger så stort areal som Israel, og har 14 ganger så stor befolkning. Likevel er Israels brutto na s j ona lp roduk t halvannen gang så stort som disse nabo-landene. Altså ikke pr. person, men abso-lutt: Israels snaut 6 millioner innbyggere tjener mer enn nabo-landenes 80 millio-ner totalt sett. Pr. innbygger tjener isra-elerne gjennomsnitt-lig 11 ganger så mye som jordanere, 15 ganger så mye som syrere og 22 ganger så mye som egyp-terne, mer enn dob-belt så mye som saudi-araberne.På bildet ser vi “Azrieli”-tårnene i Tel Aviv. Foto: Milner Moshe (GPO)

FORDEL FOR ARABERNEFør Israel ble opprettet, var den arabiske befolkningen i Palestina en typisk u-lands-befolk-ning, med bl. a. stor analfabetisme.

I dag er den palestinske befolkningen den aller best utdannede i den arabiske verden. De israelske araberne nyter godt av det israelske skoleverket (hvor de har egne skoler med undervisning på arabisk), og etter hvert har en betydelig og økende del av dem også begynt å ta høyere studier.

Men palestinerne i Gaza og på Vestbredden har faktisk fått enda høyere utdanning. Det har FN sørget for. På 80-tallet fikk den palestinske ungdommen mer utdanning enn ung-dommen i Storbritannia. Det er mulig at intifadaen og Arafats styre har ødelagt noe av dette. Men utdanningen er fremdeles høy etter forholdene i Midtøsten.

I arabiske land er kvinnene sterkt diskriminert. De arabiske kvinnene i Israel har etter hvert gjennomgått en kolossal frigjøringsprosess. Selv om det ennå gjenstår mye, er det også mye som er skjedd.

Det samme var godt på vei før Arafat overtok kontrollen på Vestbredden og i Gaza. Dessverre ser det ut for å ha gått tilbake igjen der. Men det at de palestinske kvinnene ser rettighetene i Israel, bidrar uansett til å styrke deres stilling.Bildet: Studenter i den arabiske landsbyen Kalansuwa, i nærheten av Kfar Saba.Foto: Milner Moshe (GPO)


I framstillinger av Midtøs-ten-konflikten er det vanlig å oppgi tall på jøder og ara-bere på ulike tidspunkter før 1948. Tallene viser alltid at jødene var i mindretall i Pales-tina (landet vest for Jordan-elva). Det sies at jødene var et mindretall som overkjørte flertallet og trengte seg inn mot flertallets vilje, noe som er et grovt brudd på alle regler for nasjonal selvbestemmelse.

Det må innrømmes: Dersom man utelukkende skulle legge til grunn at fler-tallet bestemmer, ville jødene ikke hatt en sjanse. De var i

mindretall overalt. Det er nett-opp det som har vært proble-met, for de ble i altfor mange tilfeller diskriminert og for-fulgt.

Grunnlaget for Israel er derfor et annet: Siden jødene ble behandlet som fremmede der de bodde, trengte de et område hvor de kunne være i flertall. Det måtte nødven-digvis være et område hvor de var i mindretall på forhånd. Og det betyr at de som var i flertall der på forhånd, måtte være i mindretall der etterpå.

Mange arabere, blant dem Libyas diktator Muammar

Ghaddafi, har innrømmet at jødene trengte en stat. Men den ligger på helt feil sted. ”Jødeproblemet” er europeisk, aller mest tysk. I arabiske land har jødene hatt det godt i alle år, helt til zionistene kom fra slutten av det forrige århun-dret og skapte problemer. Jødenes stat burde derfor ha ligget i Europa, f. eks. i Bayern. Da ville betalingen ha blitt krevd av skyldneren, ikke av en uskyldig tredjepart (araberne). Så langt Ghaddafi og utallige andre arabere.

Dette argumentet er rimelig. Men bare så lenge man over-

ser en rekke sentrale forhold. Som f. eks. at mens bare en liten del av jødene har flyttet/flyktet fra Europa, har nesten alle jødene flyktet fra de ara-biske landene - etter århun-drers diskriminering og til dels forfølgelse. Flertallet av jødene i Israel har bakgrunn i arabiske og andre muslimske områder.

De jødiske flyktningene fra arabiske land er en av de glemte faktorene i Midtøsten-debatten.

Det er rimelig at Israel ligger på arabisk område, for det er der est jøder er yktet fra.

”Mot ertallets vilje”

Israel er et ørlite område, litt større enn et middels norsk fylke (Norge er ca. 15 ganger så stort). Dette vesle området er hva det jødiske folket har fått igjen etter å være jaget, mer eller mindre direkte, fra store deler av Europa før og under krigen, fra Øst-Europa etter krigen og fremdeles og ikke minst fra en lang rekke muslimske land. Bare fra ara-biske land har det flyktet flere jøder enn de araberne som flyktet fra Israel i 1948. Og de aller fleste av disse jødiske flyktningene har ikke fått noen

skikkelig erstatning for det de mistet.

Men antisemitter av alle slag synes at dette vesle området er altfor mye for jødene. Det teller ingenting at jødene i praksis er fordrevet fra 99,822 % av ”det arabiske hjemland”. Det er altfor galt at de har sikret seg fortrinnsrett i de 0,178 % av det enorme, ara-biske området som nå utgjør Israel.

Konklusjonen av dette syns-punktet må jo være at Hitler hadde rett: Skorsteinen er løs-ningen på ”jødeproblemet”.

For når et område på stør-relse med et fylke er for mye for et folk som er forfulgt i og fordrevet fra store deler av verden, da er det ingen plass for dem på jorden.

De fleste araberne, og mange andre, krever at de ara-biske flyktningene fra 1948 skal ha rett til å ”vende tilbake” til de hjemmene de hadde før Israel ble opprettet, og de skal få igjen sine eiendeler. Dette kreves uten hensyn til at siden den gang har praktisk talt hele den jødiske befolkningen flyk-tet fra det arabiske området,

de fleste til Israel, i tillegg til de mange som har flyktet fra det tidligere Sovjetunio-nen og andre deler av verden. Disse flyktningene, som for det meste mistet alt i flukten, skal altså fratas alt en gang til når deres nye eiendommer leveres tilbake til de tidligere eierne. Og hvor i verden skal disse jødene gjøre av seg? Uten at det sies rett ut: Den eneste konklusjonen blir nok skor-steinen.

”Rett til å vende tilbake”Antisemitter av alle slag synes at dette vesle området er altfor mye for jødene.

Et land uten folk? I januar 2000 var det et leserbrev i Jerusalem Post. For-fatteren var Benny Morris. Han er en velkjent mann i Midtøsten-debat-ten. Han er en av de såkalt ”nye his-torikerne”, israelere som skriver om historien og som i stor grad framstår som talsmenn for palestinernes syns-punkter. Morris har derfor ganske stor tillit blant palesti-nerne og dem som støtter ham.

Innlegget var et svar til en annen leser, og gjaldt bosettingen i året 1881, altså for 120 år siden. Året er ikke tilfeldig. Det var omtrent på denne tida den zionistiske innvandringen til Palestina begynte.

Et jødisk slagord var: ”Et folk uten land (jødene) til et land uten folk (Palestina).” Dette slagordet har mange gått imot og latter-liggjort: Landet var ikke tomt.

Benny Morris skriver at i 1881 bodde det i alt 457.000 mennesker i hele Palestina (det som i dag er Israel, Vestbredden og Gaza). I dag er befolkningen i dette området på over 9 millioner mennes-ker. Det betyr at fol-ketallet den gangen var på ca. 5 % av dagens befolkning. Det betyr at landet vel ikke var så tomt, men det var ikke særlig fullt heller!

Morris skriver også at ca. en tredel av befolkningen bodde i byer. I Jerusalem bodde 30.000 mennesker [fra andre kilder vet vi at jødene var en største gruppen der], i Gaza 19.000, i Haifa 6.000, i Jaffa 10.000.

Dette er tall som er godtatt av de fleste historikerne, skriver Morris.

Folketallet i 1881,i det som i dag omfatter Israel, Vest-bredden og Gaza, var bare knapt 5 % av dagens befolk-ning.

1881 2001

457.

000

innb

ygge

re

9 m

illio

ner

innb

ygge

re

Omkom på veienFor mange av de jødiske innvandrerne fra Etiopia var reisen til Israel fryktelig hard. De måtte gå til fots lange veier.

Et stort antall mennesker døde underveis. Ingen vet hvor mange. En kvalifisert gjetning er 4.000. Ikke minst døde mange i Sudan, hvor de sanitære forholdene var dår-lige.

Noe lignende skjedde i 1948-50, da over 60.000 jøder flyktet fra Jemen. Mange av dem måtte gå til fots gjennom ørkenen. 98 % av dem som kom fram, var syke, mange døde underveis.

Vesten opprettet ikke IsraelDet er en alminnelig oppfat-ning i arabiske land at Vesten plasserte Israel i den arabiske verden som en imperialistisk base.

Det er nokså langt fra vir-keligheten. Da jødene i Pales-tina opprettet Israel i 1948, fikk de ikke en eneste rifle eller en eneste patron fra noe vestlig land. (En annen sak er at de ”organiserte” en del fra lagre etter 2. verdenskrig.) Storbritan-nia, som styrte Palestina fram til 15. mai 1948, jaktet nidkjært på de få og dårlige våpen jødene hadde. Men de utstyrte selv arabernes hærer, og Jordans hær var ledet av britiske offi-serer. Selv om USA anerkjente Israel, gjorde det ingenting for at jødene i Palestina skulle over-leve.

Det som gjorde at jødene overlevde i 1948, var at Stalin (av alle) gav Tsjekkoslovakia lov til å selge våpen til Israel. De måtte kjøpes kontant. Pengene ble samlet inn blant verdens jøder, først og fremst i USA.

Det var jødene selv som opp-rettet staten Israel.

Frederic ChopinChopin er en kjent kompo-nist, særlig berømt for sin bruk av klaveret.

Han var en knallhard anti-semitt. Når han skulle holde konsert, kunne han reise seg og spørre: ”Er det noen jøder blant tilhørerne?” Så bad han dem om å gå. Han ønsket ikke å spille for dem.


Frode F. Jacobsen

Israel kritiseres ofte i pressen for brudd på den 4. Geneve-konvensjonen og andre viktige deler av inter-nasjonal lovgivning. Som regel gjøres det feil på ett eller flere nivåer når denne kritikken fremsettes av norske journalister og poli-tikere. For det første demonstrerer ofte disse journalistene og politikerne mangelfullt kjennskap til selve innholdet i lovverkene. For det andre er de ofte for raske til å konkretisere svært generelle og abstrakte lover. For det tredje viser de gjerne utilstrekkelig kjennskap til viktige sider ved konflikter der de mener at internasjo-nale lover har relevans.

I denne artikkelen ønsker jeg å belyse et spesielt van-skelig tema: ødeleggelse av sivil eiendom i krig. Jeg støtter meg særlig til fol-kerettsjuristen Julius Stone, professor ved University of Sydney, Australia. Han er en internasjonal anerkjent kapasitet på internasjonal folkerett med tilknytning til en rekke universiteter verden over, og hans aktive akade-miske karriere spenner over en periode på mer enn 50 år, fra begynnelsen av 30-tallet (Blackshield 1983).

Ordet ”okkupasjon” vil jeg her anvende ganske ure-flektert. Det kan diskuteres hvor adekvat begrepet er overfor situasjonen i områ-der som Israel har styrt siden 1967, men dette ønsker jeg å komme tilbake til i en senere kronikk. I denne omgang settes søkelys på påstanden om at Israel bryter folke-retten, en formulering som ofte fremkommer i norsk presse. Mitt fokus er altså på ødeleggelse av sivil eien-dom, som ofte blir frem-ført som eksempel på at Israel bryter den 4. Geneve-konvensjon. Men hva sier egentlig den 4. Geneve-kon-vensjon om dette?

For det første: Artikkel 4 i 4. konvensjon fastslår at alle innbyggere i et okku-pert område som ikke regnes som nasjonale borgere av den okkuperende makt, har status som beskyttede per-soner. Dette er en svært abstrakt formulering, der begrepet ”beskyttet” må fylles med konkret innhold. Etterfølgende artikler i kon-vensjonen er mer konkrete,

men de er likevel krevende å fortolke.

Artikkel 53 forbyr i utgangspunktet ødeleggelse av sivil eiendom, som en konkretisering av hva en beskyttet status vil si. Men, en tilleggsformulering åpner opp for fortolkninger og forhandlinger: Unntatt er situasjoner der slik ødeleg-gelse er å anse som abso-lutt nødvendige for militære operasjoner. Formuleringen, som går på ”militær nød-vendighet”, er selvsagt en formulering som lett kan misbrukes, der den okku-perende makt i utgangs-punktet synes å stå svært fritt til å definere hva som er nødvendig. Derfor føyer juristen M. Pichet (1958, i Stone 1971) til betenknin-gen at ”de okkuperende myndighetene må prøve å opprettholde en sans for proporsjoner når de veier opp fordeler som oppnås mot ulemper ved skaden som forvoldes” (min over-settelse). En rekke momen-ter kan her være relevante, som for eksempel: Fare for at eiendommen i fremtiden vil bli benyttet som base for åpne angrep, som base for snikskyttere, eller som en fare for alle som pas-serer gjennom den p.g.a

utplasserte miner og ”booby traps”.

Artikkel 33 er også rele-vant i denne sammenhen-gen. Denne har sitt utspring i Artikkel 50 i Haag-konven-sjonen, og forbyr kollektiv avstraffelse, foranstaltninger på grunn av antydet mulig terrorisme (altså udokumen-tert, basert på antakelser og rykter), samt enhver avstraf-felse, med ett viktig unntak: der en forbrytelse er person-lig begått av den anklagede.

Til nå har jeg tatt for gitt at beboerne av sivil eiendom, som benyttes som base for angrep, samtykker i dette. Hva når hus til kristne arabere systematisk brukes som baser for palestinske angrep? Hva når beboeren altså ikke samtykker? Et eksempel på dette er senere tids hendelser i landsbyen Beit Jalla, i hovedsak en kristen landsby. Ifølge Jerusalems borgermester Ehud Olmert har forholdet mellom landsbyen og den jødiske befolkningen i Gilo vært godt til nå, såpass bra at landsbyboerne ofte har benyttet idrettshaller og andre offentlige bygninger i Gilo.

Nylig har denne situasjo-nen forandret seg, og det har kommet flere meldin-ger om at sivile hus i Beit

Jalla brukes systematisk som baser for palestinske angrep. Jerusalem Report bringer en klage fra en av innbyggerne (20. november 2000, s.101; min oversettelse): ”Vi kan ikke gjøre noe, vi kan ikke kreve at Fatah stopper å skyte fra vår by, fordi vi da vil bli beskyldt for forræderi. Vi kan heller ikke forklare vår situasjon overfor Israel, og spørre (israelerne) om å stoppe å beskyte vår by. Vi er dobbelt ofre”.

Spørsmålet blir da: bryter israelerne den 4. Geneve-konvensjonen ved å besvare ildgivningen fra sivile hus i Beit Jalla? Leser man Artikkel 33 isolert sett, kan det se slik ut. Ser man der-imot på Artikkel 64, kan man komme til en helt annen konklusjon. Artikkel 64 uttrykker at tidligere gjel-dende straffelov for okku-perte områder (altså fra før okkupasjon) skal fortsette å gjelde (Stone 1971). Lokal gjeldende lov praktisert av Egypt, Jordan og Syria i disse områdene inntil tiden for okkupasjonen tillot øde-leggelse av sivil eiendom når dette ble ansett å være nød-vendig for å opprettholde sikkerheten. Det ville da være merkelig om Israel skulle kritiseres, på bak-grunn av 4. Geneve-kon-

vensjon, for å opprettholde tidligere gjeldende lov i situ-asjoner der israelske myndig-heter oppfatter anvendelsen av loven som nødvendig for å trygge sikkerheten.

Jeg utelukker selvsagt ikke at endel israelsk ødeleggelse av sivil eiendom kan kritise-res på annet grunnlag. Mitt hovedpoeng er at Geneve-konvensjonen ikke på en lettvint måte må tas til inn-tekt for å si at ”nå bryter Israel folkeretten, igjen”. For å vende tilbake til utgangs-punktet for denne diskusjo-nen: Slik lettvint påkallelse av folkeretten overser minst tre viktige problemnivåer for anvendelse av Geneva-kon-vensjonene, som utgjør en viktig del av folkeretten:

1. For det første er innhol-det i folkeretten komplekst, som den tilsynelatende mot-setningen mellom Artikkel 33 og Artikkel 64 er et eksempel på. Her kreves det både oversikt og endel detaljkunnskaper av journa-lister og andre som henviser til folkeretten.

2. For det andre er gene-relle formuleringer som at sivile personer i et okkupert område har en ”status som beskyttet” del av et lovverk på et høyt abstraksjonsnivå.

Det må det være, om det skal kunne ha internasjonal gyl-dighet. En nyansering er her kanskje på sin plass: Gene-ralitet er selvsagt ikke nød-vendigvis det samme som abstraksjon, men sammen-faller ofte, med noen unntak. Som eksempel på et unntak kan et generelt forbud mot dødsdommer være, som ikke særlig abstrakt, men som likevel vil ha generell gyldighet. Uansett, det stil-les store krav til fortolkning når gjeldende folkerett skal konkretiseres i en gitt situa-sjon.

3. For det tredje kreves det endel lokalkunnskaper, for eksempel angående tid-ligere lovpraksis i okkuperte områder.

Jeg har selv ingen juridisk kompetanse, og artikkelen må ses i lys av dette. Like-vel mener jeg at folkerett er et allment anliggende som har betydning for enhver av oss. Derfor er vi alle med interesse i Israel og Midtøsten like berettiget til å fremstå som ”informerte amatører” som norske jour-nalister og politikere er det, spesielt i en situasjon der mange av de sistnevnte påvi-selig gjør et lite grundig arbeid.

Som et lite hjertesukk til slutt kunne jeg nok ønske at norsk massemedia hadde mer nyheter å bringe i sine nyhetssendinger, og mindre analyser. Ofte får man presentert reporterens ana-lyser før man får detaljene omkring hva som har skjedd. Når denne analysen så ofte er mangelfull, og de samme manglene gjerne synes å gå igjen fra journalist til jour-nalist, da synes jeg det hadde vært bedre om det meste av analysen hadde vært overlatt til det norske publikum.

Kilder:1. Blackshield, A. R. (ed.). 1983. Legal change. Essays in honour of Julius Stone. Sydney: Butterworths.2. Stone, Julius. 1971. Behind the cease-fire lines: Israel´s administration in Gaza and the West Bank. I S. Shoham (red.): Of law and man: Essays in honour of Haim H. Cohn. New York: Sabra Books.3. Jerusalem Report, 20. november 2000, s. 101.

Bryter Israel folkeretten?

Sikkerhetsstyrker ødelegger hjemmet til den ettersøkte Hamas-terroristen Muhi Adin El Sharif i Beit Hanina, Jerusalem i mars 1996. I artikkelen belyser Frode F. Jacobsen ødeleggelse av sivil eiendom i krig. Foto: Oahyon Avi (GPO)


Fra alle jordens hjørnerI 1975 hadde vel 55 % av den jødiske befolkningen i Israel bak-

grunn fra ”orientalske” land, mens de resterende 45 % hadde bak-grunn fra Europa. Prosenten av ”orientalske” økte rimeligvis noe fram til 1989 (på grunn av høyere barnetall). Da begynte storinnvand-ringen fra det daværende Sovjetunionen, og siden har over 1.000.000 kommet derfra. Antakelig er nokså nøyaktig halvparten av Israels jødiske befolkning i dag ”orientalsk”. Det vil for de aller flestes vedkommende si arabiske land (Marokko, Irak, Jemen osv.). Men også en del fra Iran, Tyrkia og etter hvert fra de mus-limske delene av det tidligere Sovjetunionen.

Felles for disse ”ori-entalske” landene er at de ikke har noen demokratisk tradi-sjon. Stort sett har de også en meget kv inne-under-trykkende tradi-sjon. I stor grad taler vi om rene u-land.

De ”euro-peiske” jødene er først og fremst fra det tidligere Sovjetu-nionen, flest fra Russland og Ukraina. Dernest kommer Romania, så Polen. Også fra Bulgaria og Ungarn er det kommet betydelige grupper. Det vil si at de fleste ”europeiske” jødene også har bakgrunn fra land med liten eller ingen demokratisk tradi-sjon, og til dels med en levestandard langt under vår.

De israelske araberne utgjør ca. 20 % av befolk-ningen. De fleste er sunni-muslimer, men det er også en kris-ten minoritet. (Israel er visstnok det eneste landet i Midtøsten hvor antallet kristne har økt de senere år. Fra de arabiske landene flykter

de kristne i stor skala, også det palestinske området.) Denne folke-gruppa har heller ikke noen demokratisk tradisjon, og var en typisk u-lands-befolkning da Israel ble opprettet.

Bare en ganske liten del av jødene i Israel kommer fra vestlige demokratier, slike som USA, Storbritannia og Frankrike. Regner vi

med Tyskland og de andre tysktalende landene (den demokratiske tradisjonen er nokså tvilsom), blir

andelen muligens 15-20 %. (Det er vanske-lig å si, for vi har ikke tall fra før 1948.

Innvandringen fra slike land etter 1948 er på mindre enn 10 %

av den totale innvandringen. Og da kan vi trekke fra en

del prosent av jøder som kom fra arabiske land

eller Øst-Europa til de vestlige landene og var der noen få år før de dro videre til Israel.)

Ellers blir det stadig vanskeli-gere å finne tall for hvordan Israels befolk-ning er sammen-satt på denne måten. Det skyl-des at en stor del

av ekteskapene (mer enn 20 %)

foregår på tvers av skillet orientalsk-euro-

peisk.Vi har nå fokusert på

bakgrunnen til de ulike gruppene i Israel. I tillegg

kommer de sterke spenningene som naturlig vil være mellom folk

fra med så ulik kulturbakgrunn. Det gjelder også når vi ser på bare den jødiske

befolkningen, og blir forsterker når vi tar med den arabiske.

Dessuten kommer motsetningene mellom religiøse og sekulære jøder.

BefolkningsutvekslingIsrael er et ganske lite land. Norge er 15 ganger så stort (21.501 km2 mot 323.877 km2), så landet er altså litt over et middels, norsk fylke.

Det området som PLOs charter kaller ”det arabiske hjemland” er på 12.101.563 km2. Israel er 0,178 % (mindre enn null komma to prosent) av dette landområdet. Dette betyr at jødene i praksis er jaget fra 99,822 % av det arabiske området.

Antallet jøder var over en million tidligere i dette århundre. Mer enn 650.000 av dem flyktet til Israel, ca. 300.000 til Frankrike og tituse-ner til andre land. Flukten foregikk vesentlig fra 1948 - 1960, men noen var også dradd tidligere og noen senere.

Før 2. verdenskrig utgjorde jødene ca. 2 % av befolkningen i det ara-biske området.

2 % av befolkningen i det arabiske området fikk altså mindre enn 0,2 % av landet etter å være fordrevet fra resten. Det kaller noen at jødene har ”stjålet” arabisk område.

Israel utgjør 0,178 % av det PLOs charter kaller ”det arabiske hjemland”. Jødene, over én million, er i praksis jaget fra 99,822 % av det arabiske området.

0

3000000

6000000

9000000

12000000

15000000

”Det

ara

bisk

e hj

emla

nd”

Nor

geIsr

ael

Km2

Marokko: 250.000

Algerie: 150.000

Irak: 125.000

Tunisia: 110.000

Iran: 80.000

Egypt: 75.000

Jemen: 61.000

Syria: 45.000

Libya: 40.000

Libanon: 20.000

Jødiske yktninger etter 1948

Orientalske: 37%

Arabere: 18%

Vestlige: 11%

Østeuropeiske: 34%


Fra alle jordens hjørner

Solidaritet med Israel:Nytt JNF-reservoar i GalileaEt nytt reservoar nær kibbutz Hagoshrim i nordre Galilea vil bli føyd til kjeden av JNF-reservoarer som tar vare på resirkulert kloakkvann.JNF Norge skal til å delta i dette nye prosjektet som skal ta imot avfallsvann fra 3 kibbutzer i Galilea.Kloakken blir renset til et nivå som egner seg til vanning og blir så pumpet til det nye reservoaret. Vann fra dette vil irrigere 600 mål jordbruksland som dyrkes av kibbutzene. Fruktdyrking er en av kibbutzenes viktigste næringsveier.

Ved å støtte dette prosjektet viser du solidaritet med Israel

og støtter JNF i arbeidet for fred og samarbeide i Midt-Østen

Bidrag sendes til Jødisk NasjonalfondBoks 8871, Youngstorget, 0028 OsloPostgiro: 0813 51 52715

OBS! Nytt tlf. nr. 22 11 28 14

KEREN KAYEMET LEISRAEL

JØDISKNASJONALFOND NORGE

Badetøy med tilbehør -spør etter

Berit Demborg

Hagoshrim, som en gang var en klassisk kibbutz, er i dag forvandlet til et kooperativt samfunn med vekt på markedsføring og jordbruksproduktivitet. For å hjelpe dette samfunnet til å klare seg økonomisk har JNF bygd et reservoar til lagring av renset, resirku-lert avfallsvann fra kibbutzer og moshaver i nord. Dette vannet er meget rimeligere enn rent ferskvann og kan brukes til vanning av for-skjellige jordbruksproduk-ter, blant annet fòrplanter og frukttrær.

Forandringen etter 50 års sosialisme ble gjennomført forbausende fri for de bitre stridene som ofte har skapt skille mellom veteranene og deres reformvennlige sønner og døtre. Privatise-ring var den eneste utveien for å nedbetale kibbutzens gjeld. For å gjennomføre forandringen leide man inn konsulenter som satte fokus på innføringen av lønn-somme foretagender. Man besluttet bl. a. å slutte med kostbare fellestjenester, stengte kjøkken, spisesal og vaskeri som var typiske for kibbutzlivet.

I dag er Hagoshrim med sine 580 innbyggere, hvorav 170 barn, økonomisk uav-hengig i sitt daglige liv. Nesten 70% av de voksne pendler til jobber i byene. Resten tjener til levebrødet i jordbruk og privateid små-industri . De må selv sørge for å dekke utgiftene til mat, klær, strøm og telefon,

forsikringer etc. Utgiftene til felles goder som veier, parker, gatelys og søppel-tømming blir dekket med en avgift som administreres via kibbutzens sekretariat.

Hagoshrims eldste inn-byggere motsatte seg refor-men til å begynne med, men de gav seg da de ble lovet en månedlig pensjon fra kib-butzens sikringsfond. Uten en slik kompensasjon til grunnleggerne av kibbutzen hadde privatisering liten mulighet for å lykkes.” For oss gamle har kibbutzen alltid vært vårt hjem” sier Eli Israeli, en av grunn-leggerne. “Kibbutzlivet var langt fra ideelt. Livet var slitsomt, men kibbutzens struktur sikret oss det nød-vendigste til livets opphold og gav mening til livet. Straks de unge garanterte oss en brukbar pensjon, hadde vi ingen grunn til å motarbeide reformene”. Israeli har prøvd å bo andre steder, men lengter alltid til-bake til Galilea, til landska-pet som minner om hans barndoms Tyrkia. I mange år var han instruktør for jord-bruket i Hagoshrim og styrte deres jordområder, bare tre kilometer fra grensen mot Libanon og Syria.

Med usikkerheten og ter-roristangrepene har krig vært en del av dagliglivet helt siden staten Israel ble grunnlagt. Siden den israel-ske hæren trakk seg ut av Libanon i mai 2000 har det ikke vært skutt en eneste katuysha-rakett over gren-sen. I Hagoshrim og de

andre bosettingene i nord håper man bare at roen vil vedvare. Samfunnet tjener bra på innenlandsk turisme. Det er et hotell der med 180 senger, konferanserom og restauranter. Kursteder med mineralholdige kilder er populære for innbyggerne i storbyene. Det er muligheter for vannsport som kajakkro-ing på Jordan-elven. Hotel-let har nydelig utsikt og er bygd over ruinene av et muslimsk palass fra det sju-ende århundre. Elven Dan renner gjennom kibbutz-området til Shemurat Tal nasjonalpark og naturreser-vat. Andre attraksjoner er utstilling av førhistoriske ruiner fra hellenistisk, romersk, byzantinsk og tidlig hebraisk tid.

Med den akutte uroen og volden de siste månedene er turismen gått i stå. Både utlendinger og israelere fore-trekker å bli hjemme. Hotel-lets ledelse håpet på at besøket ville ta seg opp i den lange pesach-ferien. Det er så utrolig vakkert der oppe når våren kommer og hele området er grønt med et teppe av ville blomster i skogen, dalen og oppe på høydene.

Hagoshrims jordbruks-sektor omfatter 500 mål frukt og grønnsaker og fire store slakterier som pro-duserer 1000 tonn kylling-kjøtt om året til innenlandsk konsum. En tredje inntekts-kilde er utleie av hybler til studenter som studerer ved Tel Chai Tecnological Col-lege.

JNF har nylig bygd et reservoar som rommer 550 000 kubikkmeter renset kloakk til 8 jordbrukssam-funn.

150 000 kubikkmeter jord ble gravd ut og brukt til 6 meter høye jordvoller rundt dammen. Dette reser-voaret kommer i tillegg til et ferskvannsreservoar som ble bygd for 17 år siden og rummer 170 000 kubikk-meter rent drikkevann. Når dammen blir tømt til sommeren, vil JNF reparere den og dekke bunnen med sort isolerende plast for å hindre forurensing og leka-sje. Denne hjelpen fra JNF redder jordbruket her oppe i nord. Hver kubikkmeter resirkulert kloakk betyr en kubikkmeter spart til kjøp av rent drikkevann.

JNF skaper mirakler i det nordlige Galilea

På 70-tallet utgjorde for-svarsbudsjettet nærmere en tredel av hele Israels inntekt. Rundt 1980 var det gått ned til ca. 22 %, nå er det ca. 10 %. - Selv om man trekker fra støtten fra USA, har Israel langt større netto forsvars-utgifter enn andre land.

Fremdeles har jødiske menn i Israel 3 års militær-tjeneste. De som blir offise-rer eller får spesialtjeneste, må bruke 4 år. Kvinner har 2 år. Og så er det reserve-tjeneste (”rep”) hvert år til langt oppe i 40-åra (inntil for få år siden til man var over 50 år).

Mange militære klager over nedgangen i forsvars-budsjettet. Andre svarer at

det som vil avgjøre neste krig, er f. eks. hvem som klarer å knekke motpartens koder og som klarer å skape kaos i fiendens data- og kommunikasjonsnett.

Penger til å framskaffe gode satellittbilder kan være bedre anvendt enn tilsva-rende beløp til tanks og geværer.

Det faktum at jødene i Israel fremdeles godtar for-svarsbyrdene uten å nøle, og med svært lite klage, for-teller noe om de erfarin-gene jødene har med å være minoritet i arabiske og euro-peiske land, og at de er vil-lige til å ofre for å unngå å komme i en slik situasjon en gang til.

Det var forståelig og rimelig at araberne gjorde motstand mot at Israel ble opprettet. Men denne motstanden sluttet å være rimelig da nesten alle jødene yktet fra de arabiske landene i årene etter at Israel var opprettet, de este til Israel.Da burde araberne selv ha forstått at toget var gått, at Israel er kommet for å bli, at det er rimelig at det nnes et Israel og at jødene ikke skylder araberne noe.

Les mer på www.israel-miff.no

Forsvarsbyrden


Av Christine Mohn

Det finnes noen som aldri gir opp sin kamp for en rett-ferdig verden, uansett hvor mye motstand de møter – politisk, økonomisk eller praktisk. Den russiske astro-fysikeren Boris Altshuler er et slikt menneske. I mars i år var han gjest hos sine man-geårige samarbeids-partnere i Komiteen for Jøder i ex-Sovjet i Oslo.

Som kollega av Andrej Sakharov begynte Altshuler å arbeide for menneskeret-tigheter i Sovjetunionen. For sin regimekritikk og sitt vennskap med Sakharov, ble han fratatt sin stilling og ble satt i arbeid som gatefeier i Moskva. Da Sakharov ble tatt til nåde og fikk vende til-bake til Moskva fra sitt indre

eksil i Gorkij, stilte han som betingelse av Altshuler også fikk tilbake sin vitenskape-lige stilling.

Boris Altshuler er opptatt av alle menneskers rettighe-ter, men han har konsentrert sitt arbeid om sovjetiske refuseniks – mennesker som av en eller annen grunn ble eller blir nektet utreise fra Sovjet eller de nye republik-kene som oppstod etter Sov-jetunionens fall. De mest kjente av disse refuseniks har vært en lang rekke sov-jetiske jøder som ble nektet utreise til Israel på 70- og 80-tallet, for eksempel Ida Nudel og Natan Sharansky. I dag finnes fortsatt refu-seniks i Russland, men de fleste av dem er ikke jøder. Myndighetene nekter disse

menneskene utreisepapirer med henvisning til angivelige ”statshemmeligheter” som de ikke får ta med seg ut av landet; det er med andre ord primært tidligere ansatte i det militære, i politiet og i KGB / FSB som holdes til-bake. Det er organisasjonen Movement Without Fron-tiers (MWF), som ble dannet i 1992 og som ledes av Alts-huler, som bistår refuseniks praktisk og juridisk og som arbeider for mindre grad av vilkårlighet og hemme-ligholdelse av saksbehand-lingen av utreisesaker blant russiske byråkrater og makt-havere.

Et sterkt press fra Vesten har ført til at saksbehand-lingen skjer raskere og mer rettferdig i dag enn under

kommunismen. I henhold til Jackson-Vanick-avtalen fra 1973 har USA rett til å holde tilbake økonomisk støtte til Russland så lenge russiske myndigheter nekter de som ønsker det å forlate landet. Tidligere president Boris Jel-tsin forsøkte å endre denne avtalen, hvilket ikke ble gjort. Altshuler har ved flere anledninger påpekt overfor den amerikanske kongres-sen hvor viktig denne avta-len er – den garanterer fri utreise for de som blir for-fulgt av russiske myndighe-ter.

Selv om russiske borgere ikke nå lenger blir overvå-ket eller forfulgt av egne myndigheter, har kommu-nismens fall ført til en dramatisk vekst i antall

ekstremistiske og anti-demokratiske organisasjo-ner. Av spesiell interesse er den uformelle alliansen som er inngått mellom venstre- og høyre-ekstreme gruppe-ringer. Stalinister og fascis-ter har funnet hverandre og kjemper mot de demokra-tiske kreftene som forsøker å modernisere Russland og knytte landet sterkere til Europa. Dette rød-brune fellesskapet henter inspira-sjon fra tsarismens anti-semittisme, og betrakter jødene (både de få som er igjen i Russland og de som befinner seg andre steder i verden) som hovedfiende. Deres retorikk står ikke tilbake for nazi-Tysklands rasistiske propaganda, og rammer også andre nasjo-

nale minoriteter enn jødene – både sigøynere, tartarer, armenere, azerbajdsjanere og tsjetsjenere i Russland opplever trakassering og overgrep. Denne rød-brune alliansen støttes også av representanter for den rus-sisk-ortodokse kirken, og, hvor utrolig det enn lyder, av noen av de mest fram-tredende muslimske lederne i Russland, som i sin avsky overfor Israel ser gjennom fingrene med sin egen status som en mindreverdig mino-ritet i alliansens idealsam-funn. Dette er kanskje det beste eksempelet på ultra-nasjonalistenes mangel på konsekvente holdninger og enhetlig politikk; de støtter Slobodan Milosevic fordi han forøkte å utrydde de

Berit Demborg

Når dette skrives er det frem-deles urolig i Israel. Det er van-skelig å tro på palestinerne når de sier de vil leve i fred med Israel.. Etter at Israel trakk seg ut av Libanon i fjor sommer er det innlysende at det er nødvendig å styrke Israels posisjon i nord. Som kjent er denne delen van-ligvis velsignet med mest vinter-regn. Til tross for dette er det store områder som ligger brakk på grunn av vannmangel.

Jødisk Nasjonalfond er gått sammen med Israels regjering om å lette tilværelsen for inn-byggerne langs Israels nordlige grense, hvor familiene i byer og kibbutzer nå bor nesten på grensen. Etter terroristangrep og lange dager og netter i tilflukts-rom er det skjedd en dramatisk forandring i deres liv. For øye-blikket er det rolig langs gren-sen, men ingen kan vite når det igjen vil komme katuysha-raket-ter på besøk.

Israel har ingen store elver og innsjøer, Det er et tørt land med elver eller bekker som isra-elerne kaller wadier (uttørkede elveleier). Vannmangel er sann-synligvis det største miljøproble-met som truer Israel i dag, og verre blir det ved at vannkva-liteten på de eksisterende drik-kevannskildene er blitt stadig dårligere. I dag har man tatt i bruk 99% av tilgjengelige vann-ressurser.

For å løse en del av det farlige økologiske problemet har man i flere år bygd ut reservoarer som

kan ta imot resirkulert kloakk istedenfor å la den renne uren-set ut i naturen. I nærheten av Kibbutz Haogshrim ca 5 km . øst for Kiryat Shmona har JNF nylig fullført byggingen av et nytt reservoar som tar vare på renset avfallsvann fra kiibbut-zene Hagoshrim, Dafna og Mis-hgav Am samt flere moshaver i nord. Vannet blir renset til et så høyt nivå at det kan brukes til vanning av frukttrær og fòrplan-ter. Fruktdyrking er en av de vik-tigste næringsveiene i Galilea.

Hagoshruim er ett av de reser-voarene som vil gi løsningen på Israels vannproblem og bli red-ningen for jordbruket. Allerede i dag dekker resirkulert vann 11% av behovet for vann i Israels jordbruk, og for hvert reservoar som blir bygd vil andelen øke. Hagoshrim har en kapasitet på 600 000 kubikkmeter vann og dekker et område på 250 mål.

Beboerne i det nordlige Israel er en herlig blanding av immi-granter fra Russland og Etiopia, sabraer, ortodokse og sekulære, gamle og unge. De har valgt seg et hjem i nærheten av grensen hvor deres barn kan vokse opp i sunne omgivelser. De ønsker å se skogene vokse. De ønsker at det skal være nok vann til men-nesker, dyr og natur. De ønsker seg sikre veier som kan forbinde deres byer og landsbyer med resten av Israel. Alt dette vil JNF ta seg av. Med hjelp fra Isra-els venner over hele verden gjør JNF sitt beste for at livet i det nordlige Israel skal bli så godt som mulig for alle som bor der.

BorisAltschuler:

Nils Tore Gjerde

Utviklingen i Libanon er i dag uhyre interessant og spennende, og forand-ringens vinder har omsi-der begynt å blåse over landet. Det synes som om Syria og deres med-spillere er på defensiven, spesielt i Beirut-området hvor kravene er høylytte om både frie valg, regi-meskifte og fremfor alt en fullstendig syrisk tilba-ketrekning.

Det startet for alvor i fjor, på forsommeren, med den uventede isra-elske tilbaketrekningen fra Sør-Libanon. Senere på sommeren døde den syriske presidenten og ble etterfulgt av sin sønn, ikke overraskende i et diktatur som Syria. Den israelske tilbaketreknin-gen, med unntak av et lite, omstridt område på grensen mellom Libanon, Syria og Israel, førte til at syrerne og dere alli-erte i Libanon mistet sitt eneste trumfkort overfor befolkningen i Libanon. De kunne ikke lenger hevde at syrerne er i Liba-non for å beskytte Liba-non mot Israel. Men snø-ballen begynte nå å rulle, den anti-syriske opposi-sjonen kom på offensi-ven og kunne sette den politiske dagsordenen i

Beirut på en helt annen måte enn tidligere.

Kravene om en full-stendig syrisk tilbaketrek-ning fra Libanon kom først og fremst fra den kristne delen av befolk-ningen, men har senere fått støtte fra både mus-limsk og drusisk hold. Maronittenes leder, Seifr, har vært konsekvent lenge, og har fått verbal og moralsk støtte fra general Aoun i Paris. Aoun er nå faktisk i stand til å lamme Beirut med anti-syriske demonstra-sjoner, noe som sist skjedde 14. mars. Dette var en pinlig affære for den pro-syriske regjerin-gen som måtte bruke både politi og soldater for å beskytte syriske gar-nisoner i Beirut-området mot flere tusen demon-strerende studenter. 40 studenter ble arrestert, men senere løslatt. Et tydelig tegn på svakhet fra regimets side.

Amin Gemayel, som fikk komme hjem fra eksil i Paris i fjor sommer, har nå også tatt bladet fra munnen og sagt at ”Liba-non er okkupert”. Oppo-sisjonen i Beirut er nå mer samstemt og bre-dere enn før. En annen viktig faktor i denne stille frigjøringsprosessen fra syrisk dominans og okku-

pasjon, er pressen, som ikke lenger er taus om den syriske tilstedeværel-sen i Libanon.

Vanskelig – og pinlig – for regimet i Beirut er også spørsmålet om liba-nesiske fanger i syriske fengsel. Demonstrasjo-ner og høylytte krav førte til at et femtitalls liba-nesere ble løslatt i desember. Og nasjonal-dagen 22. november i fjor ble for første gang mar-kert med kraftige anti-syriske demonstrasjoner, noe som var helt uhørt og umulig å gjennomføre tidligere.

Men hvor går nå Liba-non? For det første må en være klar over at Syria har ”gravd” seg godt ned i Libanon. Med 35.000 soldater og ca. 1 million fremmedarbeidere kan man langt på vei kontrol-lere Libanon, hvis man ser seg tjent med det. Men det skjer også forandrin-ger i Syria mot større åpenhet og mindre dik-tatur, og den dagen da likene av syriske soldater og fremmedarbeidere må gravlegges, kan Syria libanesiske engasjement snart bli en upopulær affære. Og Syria har allerede nå tap i Liba-non, syriske fremmedar-beidere blir drept.

Holdningen i den ara-

biske verden har også stor betydning, og spesielt USA har en nøkkelrolle. USA har til nå i all hoved-sak stått bak Syria, som en takk for hjelpen da Syria – helt uventet – deltok på den allierte siden i konflikten med Irak om Kuwait. Men den maro-nittiske kirkens overhode, Seifr, som i vår var på en 40 dagers rundtur til USA og Canada, benyttet tiden godt og kom hele tiden med krav om syrisk tilba-ketrekning og respekt for libanesisk suverenitet og uavhengighet.

Et mulig kompromiss innad i Libanon kan være at opposisjonen – i hvert fall foreløpig – stopper kampanjen mot Syria, mot at Syria trekker sine tropper ut av Beirut-området, til Øst-Libanon hvor de opprinnelig stod. Men utviklingen styres ikke bare av libaneserne og syrerne. Vår holdning er også viktig. Nylig skrev 62 representanter i den franske nasjonalforsam-lingen under på et opprop som krevde syrisk tilba-ketrekning fra Libanon, frie valg under overopp-syn av FN og løslatelse av alle libanesere i syriske fengsel. Dette bør også være den norske regjerin-gens politikk!

Hvor går Libanon? Solidaritet med Israel

En utrettelig forkjemper for menneskerettigheter


En utrettelig forkjemper for menneskerettigheterbalkanske muslimene, og de støtter Saddam Hussein og Yasir Arafat fordi de forsø-ker å fjerne jødene fra Midt-østen.

De ekstreme grupperin-gene blir ikke offisielt støt-tet av myndighetene, men makthaverne anstrenger seg heller ikke for å beskytte ofrene eller rettsforfølge overgriperne. Et eksempel på myndighetenes stilltiende aksept av ekstremistenes holdninger og handlinger er reaksjonen på duma-repre-sentant for kommunist-partiet Albert Makashovs uttalelse i oktober 1997 om at alle jøder må drepes. Dumaen holdt derpå avstemning om hvordan den skulle forholde seg til denne uttalelsen. Flertallet avgjorde at dumaen ikke skulle ta avstand fra den. Liknende uttalelser, både fra Makashov selv og fra andre politikere, får passere uten at riksadvokaten reagerer. Det finnes lover som forbyr rasistisk hets i Russland, men

de blir sjelden håndhevet. Denne måneden ble imid-lertid Igor Froyanov, leder for Historisk Institutt ved universitetet i St. Petersburg, oppsagt på grunn av sine antisemittiske uttalelser. Froyanov er forfatter av flere ”verker” om hvordan jøder og vestlige politikere kon-spirerer for å ødelegge Russ-land. Universitetet i St. Petersburg har dermed vist at denne ærverdige institu-sjonen ønsker å ta avstand fra den etniske intoleransen som er så utbredt i det rus-siske samfunnet.

Etter kommunismens fall ble Russlands manglende demokratiske tradisjoner for alvor synlige. Økonomisk kaos og dramatiske fall i levestandarden til de fleste innbyggerne resulterer i ønsker om sterke myndig-hetspersoner som kan rydde opp, også hos mennesker som innerst inne ikke vil til-bake til diktatur og ensret-ting. De lange årene under kommunistisk diktatur har

ført til at russerne har sakket akterut når det gjelder kunn-skaper om andre staters historie og politikk. Derfor kan en ofte støte på ellers oppegående russiske bor-gere som ikke kjenner til at jøder, sigøynere, homofile og ikke-kommunistiske poli-tiske motstandere av nazis-men ble forsøkt systematisk utryddet under annen ver-denskrig – de har bare fått høre om nazistenes forsøk på å erobre Sovjetunionen og om de mange sovjetiske soldater og sivile som derfor mistet livet.

Når det gjelder forholdet mellom Russland og Israel er situasjonen svært uforut-sigbar, mener Altshuler. Det finnes ting som tyder på at Russland ønsker å norma-lisere sitt forhold til Israel. I desember i fjor deltok president Vladimir Putin i chanukka-feiringen ved det jødiske senteret i Moskva, i januar reiste Israels pre-sident Moshe Katsav på offisielt besøk til Russland,

og i desember i fjor opp-holdt tidligere statsminister i Israel, Benjamin Netany-ahu, seg som turist i Moskva. Disse tre begivenhetene har ført til planer om et sterkere samarbeid mellom de to sta-tene. Likevel forsyner Putin Irak med våpen (Irak sender i sin tur våpen til opprørerne i Tsjetsjenia, så en kan spørre seg om ikke Putin lager ris til egen bak), og han hadde til-synelatende ingenting i mot at en av hans underord-nede, leder for nord-vest-regionen Viktor Tsjerkessov, skrev forordet til en nylig utgitt bok om ”Russlands fiender”, som i følge for-fatteren primært består av jøder, polakker, tyrkere, tsjetsjenere og tartarer.

Det største administrative problemet Putin står over-for er sannsynligvis hans tidligere kolleger i KGB/FSB. Disse besitter svært viktige posisjoner i det rus-siske samfunnet, og er ikke kjennetegnet ved respekt for menneskerettigheter eller

vilje til å reformere det poli-tiske systemet. Den russiske staten er fremdeles føydal og bysantinsk, til tross for forsøk på demokratisering. FSB ser ut til å operere uav-hengig av Putin og utgjør, sammen med den russiske mafiaen, kanskje den aller sterkeste institusjonen i Russland i dag.

Boris Altshuler har viet mesteparten av sitt liv til å hjelpe voksne mennesker som forfølges. De siste fire årene har han også påtatt seg det kanskje enda viktigere arbeidet med å sikre barns rettigheter i Russland. Han har grunn-lagt og leder organisasjonen Right of the Child (ROC), som har et nært samarbeid med UNICEF. Det finnes like mange foreldreløse barn i Russland i dag som rett etter annen verdenskrig, og den svært utbredte alko-holismen i Russland gjør mange foreldre uskikket til å ta seg av sine barn. Over-grep mot barn synes ikke så

godt i samfunnet, og ROC arbeider for å gjøre brudd på barns rettigheter synlige. Et hovedmål er opprettel-sen av et russisk barneom-bud etter mønster av det norske barneombudet. I for-bindelse med sitt arbeid for ROC, retter Altshuler skarp kritikk av Yasir Arafat for hans bruk av barn som sol-dater. Han er også klar i sin holdning til PLO-sym-patisører som ikke reagerer på bruken av barn i væp-nede konflikter: de begår en forbrytelse mot barns rettigheter spesielt og men-neskerettighetene generelt. Arafats barnesoldater er ikke helter, men ofre, og det kan ikke bli fred i Midøsten, eller noen annet sted, før respekten for menneskeret-tighetene grunnfestes. Men-neskerettighetene står over alle ideologier – mennesker blir drept i ideologiers navn, men bare et samfunn der hvert menneske er verdifullt kun fordi det er et men-neske, er et fritt samfunn.

Velkommen til landsmøtet 2001!Lørdag 30. juni 2001 på Solborg folke-

høgskole i Stavanger.

Dagsorden er:1. Innkalling2. Navneopprop3. Godkjennelse av sakslisten4. Valg av møteleder5. Valg av møtereferent6. Valg av to medlemmer til å undertegne protokollen sammen med møtelederen.7. Hovedstyrets og lokalforeningenes årsberetninger8. Regnskaper og revisors beretning9. Avgjørelse av ansvarsfrihet for styret

10. Behandling av innkomne saker11. Resolusjoner12. Fastsettelse av kontingent, bladavgift og refusjonsavgift til lokalforeninger.13. Valg av: a.Hovedstyre med suppleanter b.Revisor

Saker som ønskes behandlet må være styret i hende senest to måneder før generalforsamlingen.

SE ELLERS OMTALE OM LANDS-MØTET PÅ DENNE SIDEN!

Innkalling til generalforsamling i Med Israel For FredProgrammet for landsmøtet 2001 i Med Israel for fred (MIFF) er klart. I år avholdes landsmøtet i Stavanger, på Solborg folkehøgskole, fra fredag 29. juni til søndag 1. juli.

Fredag 29. juni 17.00 Registrering 18.00 Aftens 19.30 Velkommen til landsmøtet v/MIFF Stavanger Åpning av landsmøtet v/Johann Bjerke, MIFF Norge 20.30 Foredrag v/redaktør Odd Myrland: Jøder fra arabiske land 21.30 Sosialt samvær; musikalsk og annen underholdning ved lokale krefter

Lørdag 30. juni 08.00 Flaggheising 08.05 Frokost 09.00 Generalforsamling, se egen innkalling 13.00 Lunsj 14.00 Foredrag v/førsteamanuensis Dagfinn Rian (NTNU): De religiøse aspekter ved Midtøstenkonflikten 15.30 Utflukt til Utstein kloster 19.30 Årsmøtemiddag 21.00 Sosialt samvær - allsang ledes av Ellen Gulli Petersen

Søndag 1. juli 08.00 Flaggheising 08.05 Frokost 09.00 Interne saker 11.00 Foredrag v/redaktør Odd Sverre Hove (Dagen): Midtøstenkonflikten i norske media 12.30 Israels ambassadør hilser landsmøtet og foredrar om den politiske situasjon 13.00 Landsmøtet avsluttes v/ formannen 13.15 Lunsj/middag Avreise

MED ISRAEL FOR FREDPb 8848Youngstorget0028 Oslo

Navn: Tlf.:

Adr.:

Postnr./Sted:

Påmelding: Send inn informasjonen under til MIFF før 15. juni. Bruk fax, e-post ([email protected]) eller post:

q JEG/ VI KOMMER TIL LANDSMØTET Dato: Ca. kl.:

Porto

Alle nye og gamle medlemmer er hjertelig velkommen!

Returadresse: Midt-Østen i fokus, PB 31, 4097 SOLA


www.israel-miff.no


USA: Støtter Israel overfor arabisk forslag I møte mellom den amerikanske og israelske utenriks-ministeren i går, uttrykte Colin Powell forståelse for Israels svar til det egyptisk-jordanske forslaget til en våpenhvile. Powell sa i etterkant av møtet, at han hadde hatt en god dis-kusjon med Peres som de kontroversielle temaene omkring vekst og utvidelse av de eksisterende bosetningene.

Shimon Peres ba det amerikanske utenriksdepartementet om å legge press på Libanon til å sikre grensen mot Israel. (03.05)

HAMAS: - Arafat er ute av bildetPolitisk leder i Hamas, Ismail Abu Shanab, sier hans organ-isasjon ikke vil godta noen avtale mellom Israel og de palestinske myndigheter uten at den inneholder avvikling av alle bosetninger.

- Den virkelige situasjonen, sier Shanab, ser ut til å være det palestinske folk som står i mot Israels styrker, og Arafat er ute av bildet. (03.05)

BUSH: Hvordan kan de sende barn i døden? I møte med Peres i går, sa president George W. Bush at han ikke kan forstå hvorfor palestinerne oppfordrer sine barn til selvmordsangrep. Bush sa også at han er klar og villig til å besøke Israel igjen. Hans første besøk var i 1998.

Det er klart at Mitchell-komitéens innstilling, som er for-ventet å bli presentert i dag, ikke vil legge skylden på Sharon for at Intifadaen skal ha startet etter hans besøk på Tempel-plassen. (04.05)

MITCHELL: Benekter at Sharon utløste volden Rapporten til Mitchell-komitéen ble presentert for israelske og palestinske myndigheter i går, og allerede har en rekke hovedpoenger i konklusjonene lekket ut til israelsk presse.

Jagland og hans kolleger i komitéen slår fast at Ariel Sha-rons besøk på Tempelplassen ikke var den utløsende årsak til Intifadaen. Israelsk bosetningspolitikk og palestinsk vold kommer under sterk kritikk, men Mitchell er langt fra å anbefale noen internasjonal styrke til området, slik palesti-nerne ønsker. (05.05)

PAVEN: Besøker SyriaPresident Bashar Assad i Syria oppfordrer pave Johannes Paul II til å ta med det palestinske folk i sine bønner, og la til at han forventer at paven “står med dem mot sine under-trykkere så de kan få igjen det som urettmessig ble tatt fra dem”.

Statssekretær Michael Melchior har kommentert Assads utspill, og sier at den syriske lederen føyer seg til den lite ærefulle listen av folk som bruker ethvert motiv, inkludert religiøse, til å så hat mot det jødiske folk. (06.05)

IDF: Skjøt mot hovedkvarteret i JerikoFor å stanse skyteangrepene mot Israel, skjøt IDF i går raketter og granater mot palestinernes etterretningsho-vedkvarter i Jeriko. Palestinerne hevder at 15 ble skadet. (06.05)

BEIT JALA: Stormet av IDFFor første gang gikk de israelske forsvarsstyrkene i går morges inn med større styrker i palestinsk-kontrollert område på Vestbredden. Hæren tok seg inn flere hundre meter i utkanten av Beit Jala, og stod i skuddveksling med palestinske styrker i flere timer.

Operasjonen ble satt i verk for å stanse skyting mot sivile kjøretøy mellom Jerusalem og Gush Etzion, og mot en militær posisjon i nærheten av Bethlehem. Sikkerhetskilder sier at liknende operasjoner vil bli gjennomført om ikke de palestinske myndighetene vil gripe inn mot terroren.

Forsvarsminister Benjamin Ben-Eliezer sier IDF har stå-ende tillatelse til å gå inn i palestinsk-kontrollert område hvis det er nødvendig ut fra militære vurderinger. (07.05)

IDF: Flytter krigen til palestinerneMed bombingen av hovedkvarteret i Jeriko i helgen, uten den vanlige forhåndsvarslingen - og med gårsdagens ope-rasjon i Beit Jalla, tar IDF nå en mer proaktiv rolle for å bekjempe palestinsk terror. (07.05)

TATT: Båt full-lastet med våpenMed bombekastere, Katyusha-raketter og bakke-til-luft raketter var den libanesiske fiskebåten på vei til Gaza. Båten ble mistenkt av den israelske marinen, og ble straks arres-tert da våpenlasten ble funnet.

Forsvarsminister Benjamin Ben-Eliezer sier omfanget av våpnene ikke gir rom for tvil når det gjelder hvilken retning palestinerne nå tar i fortsettelsen av konflikten.

- Alle disse våpnene skulle brukes mot oss, sier han, og takker hjertelig de våkne marinesoldatene som brakte den 40 tonn tunge båten til israelsk havn. (08.05)

SAMARIA: Bosetter myrdetSpor fra husvognen hvor patruljerende soldater i morges fant trebarnsfaren Arieh Orlando (40), leder bort til en palestinsk landsby i nærheten, i følge IDF-kilder. Draps-mennene hadde tatt Olandos våpen. (08.05)

SHARON: Ga uttrykk for sorgStatsminister Ariel Sharon gav uttrykk for sorg i går, over den fire måneder gamle palestinske jenten som døde da IDF beskjøt en flyktningeleir på Gaza-stripen mandag. (08.05)

TEKOA: 14-åringer stenet og dreptTo israelere ble funnet stenet og knivstukket tidlig i dag

morges, utenfor en jødisk bosetning sør for Jerusalem. Famliene hadde nylig slått seg ned i Tekoa, og varslet poli-tiet i går kveld da de to ikke kom hjem fra en tur. (09.05)

VESTBREDDEN.: Snart faller granateneDet er bare spørsmål om tid før palestinerne tar i bruk bombekastere også på Vestbredden, advarer en høyerestå-ende offiser i de israelske forsvarsstyrkene. IDF er helt sikre på at utstyret er på plass, og at det kontrolleres både av de palestinske myndigheter og av ulike terrorgrupper. (09.05)

Gå til www.israel-miff.no for de siste oppdateringer!

Suksessen fortsetterFlere og flere oppdager at www.israel-miff.no nå er en av de best oppdarte nyhetskildene om Israel på norsk. Besøks-statistikken har vist et stort oppsving de siste månedene og MIFF arbeider hele tiden for at medlemmer og Israel-venner skal få et best mulig tilbud på Internett.Gjør www.israel-miff.no til din startside i dag!

Purim-fest Ukens bilde #13 - MILNER MOSHE

Dagens rapport Ukens bilde #12 - MILNER MOSHE

MED ISRAEL FOR FREDMEDLEMSREGISTERET/ MØIF

Pb 314097 SolaNavn:

Adr.:

Postnr./Sted:

q Enkelt-medlem/ MIFF 240,-q Ektepar/ MIFF 350,- q Pensjonist/student /MIFF 150,-q Pensjonist ektepar /MIFF 180,- Abonnement på Midt-Østen i fokus er inkludert.

q Abonnere på Midt-Østen i fokus 150,-

q MOTTA MIDT-ØSTEN I FOKUS GRATIS TO PRØVENUMMER

Porto

MED ISRAEL

FOR FRED

Aksjonsnummer, mai 2001

Eller send inn på e-post: [email protected]

MED ISRAEL

FOR FRED

www.israel-miff.no

Velkommen som medlem/abonnent!

2001-02 Midtøsten i fokus

Documents

Transcript of 2001-02 Midtøsten i fokus