Post on 22-Mar-2016
description
№ 1 • SPRING/SUMMER 2009
No
rrøn
a M
ag
azin
e №
1 • SP
RIN
G/SU
MM
ER
20
09
www.norrona.com
Photo: Jørn H. Moen
Single track mountain biking
7 0 4 2 6 9 0 1 4 8 3 6 8
THE DØNNAMANNEN MOUNTAIN: You land like a crow with Widerøe’s Dash 7 at Sandnessjøen Airport. To the east is the Seven Sisters mountain group and to the west the entire Helgeland
coast. You scan, you scout, you search, and there he is: Dønnamannen, the Dønna Man. A mountain rising straight out of the ocean, like an ice bather having second thoughts. And you think: I’d
like to scale Dønnamannen. I want to stand on top of Dønnamannen. I want to see the view from up there. More info at www.helgelandskysten.com
Photo: Frode Sandbech
www.norrona.com
Essential outdoor gear Built to battle the bitter elements, svalbard unites the legacy of explorers past with the future of adventurers present. Essential survival support, svalbard is your partner for protection expanding the exposed horizons helping you endure isolated ice packs or wind-blown out-backs.
Photo: Chris Holter
www.norrona.combitihorn aero™100 jacket Weight 80g – compressable
Lightweight trekking & trail running bitihorn is specifically designed to support general or low-impact trail running and trekking activities. Unifying moisture transportation with lightweight compactness, this technical series aims to smoothly protect and deflect you from any weather interference.
7NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
PH
OT
O: F
RO
DE
SA
ND
BE
CH
Svalbard
Innhold ContentsLeder
Editorial
Ting og ting å gjøre
Things and Things To Do
Trango: 25 år siden triumfen og tragedien
25 Years Since The First Ascent Of Great Trango Tower
Intervju med statsminister Jens Stoltenberg
Interview With The Norwegian Prime Minister
Tinderangling i Molladalen på Sunnmøre
The Sunnmøre Alps: Peak To Peak In Molladalen
Mr. Norrøna: Portrett med Jørgen Jørgensen
Portrait Of Jørgen Jørgensen, Norrøna´s CEO
80 års erfaring: Norrøna gjennom tidende
80 Years Of Inovative Norrøna Design
Verdens tøff este konkurranse: Norseman Triathlon
The World´s Most Challenging Competition: Norseman Triathlon
Unge atleter: de nye fl inkisene på Ekstremsportveko på Voss
Young Guns: New Athlets At The Extreme Sports Week In Voss
Fotoreportasje: Norrønas nye Svalbardkolleksjon Photo Story: The New Svalbard Clothing From Norrøna
Nytt padleparadis: Smølå på Nordvestlandet
New Kayaking Paradise: Smølå On The Norwegian Coastline
Norrønaprofi len: Klatreren Robert Caspersen
The Norrøna Profi le: The Climber Robert Caspersen
Norrønaprofi len: Eventyreren Marit Holm
The Norrøna Profi le: The Adventurer Marit Holm
Chamonix: verdens alpine hovedstad
Chamonix: The Alpine Capitol Of The World
Helter: Den alpine redningsgruppa i Chamonix
Heroes: The Search And Rescue Group In Chamonix
Fjørå på Sunnmøre: Terrengsyklingens Shangri La
The Shangri La Of Mountainbiking: Fjørå In Sunnmøre
Fjelldoktoren
The Mountain Doctor
Musikk for fj ellet
The Mountain Soundtracks
Norrønas ansatte og Norrønas produkter
The Norrøna Staff And The Norrøna Products
Siste tur: Dønnamannen på Helgelandskysten
Last Trip: Dønnamannen On The Helgelands Coast Line
10
12
16
24
26
34
40
42
52
60
76
86
89
92
100
106
112
114
116
122
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 20098
THE MORPHO BUTTERFLY SOLUTION: LIGHT YET STURDY WINGS UNFOLD FROM THE
TINIEST PUPA, SPANNING UP TO 16 CM.
© 2007, 2008 W. L. Gore & Associates GmbH. GORE-TEX, GUARANTEED TO KEEP YOU DRY, Paclite, Gore and designs are trademarks of W. L. Gore & Associates
N105868GOR_NOR01_2008.indd 1 01.12.2008 11:18:22 Uhr
9NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
The Morpho butterfl y – one of the most
radiant types of butterfl ies in the whole
of South America. Moments after
emerging from its pupa it spreads out
its huge, stunning wings. Made out
of chitin, these wings are extremely
light yet strong. Not only do the shape
and placement of the butterfl y’s special
scales make the wings water resist-
ant, they also provide the male of the
species with an unbelievable, brilliant
blue shine specially designed to refl ect
sunlight.
In terms of visual and physical impact,
the gifted among our own species can
certainly hold a candle to this stun-
ning little creature. However, unlike the
delicate Morpho butterfl y – which
has no problems fending off tropical
rainfall – we could actually use a
second skin sometimes. Our solution:
GORE-TEX® Paclite® Shell. Made with
an extremely light, waterproof, breath-
able material that can be folded into
such a compact area, it’s like carrying
round an extra pair of wings. Although
it does go one better than the Morpho:
it comes in more colours than just blue.
gore-tex.com
THE GORE-TEX ®PRODUCTS SOLUTION:
GORE-TEX® PACLITE
® SHELL,
EXTREMELY LIGHT, EXTREMELY
COMPACT.
EXPERIENCE MORE ...
N105868GOR_NOR01_2008.indd 1 01.12.2008 11:18:22 Uhr
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200910
NORRØNA MAGAZINE№ 1 • SPRING/SUMMER 2009
Editor: EIVIND EIDSLOTT
Art directors: SIRI ØSTVOLD
MAGNUS RAKENG/MELKEVEIEN
STIAN BERGER/MELKEVEIEN
Photographers: FRODE SANDBECH
JØRN H. MOEN
METTE RANDEM
CHRIS HOLTER
STEIN P. AASHEIM
ANDERS WAAGE NILSEN
JENS-MORTEN ØVERVOLL
Writers: RANDI FUGLEHAUG
THOMAS HOLST-HANSEN
ANDERS WAAGE NILSEN
ØYVIND YKSNØY
HENNING REINTON
ROBERT CASPERSEN
MARIT HOLM
Translators: WALTER GIBBS
JILL FRANKLIN
Managing director:TROND FAGERLAND
Repro:POSTPRODUKSJON AS
Print: SÖRMLANDS GRAFISKA AB
Published by:NORRØNA SPORT AS
NYE VAKÅS VEI 20
N-1395 HVALSTAD
NORWAY
Phone:0047 66772400
E-mail:MAGAZINE@NORRONA.COM
Web:WWW.NORRONA.COM
Norrøna Magazine is a Norwegian outdoor
magazine about people, places and moments
in activities such as trekking, trailrunning,
mountaineering, mountainbiking, climbing,
skiing and snowboarding.
Norrøna Magazine is published twice a year
through Norrøna Sport retailers in Norway,
Sweden, Denmark, Germany, Austria,
Switzerland, Italy, France, Spain, US and UK.
Welcome to nature.
Cover: Wolfgang Huber on the Cosmique
ridge in Chamonix, France.
Photo: Frode Sandbech
LEDER
NORSK NATUR er noe for seg selv. Vi har ikke de høyeste fj ellene
i verden, men defi nitivt noen av de vakreste. Den lange kysten
og de dype fj ordene danner kontrasten til de spisse tindene.
Og det uforutsigbare været gjør enhver tur spennende: du kan
starte i shorts og t-skjorte, men ende opp med snøbyger og
kraftig vind samme ettermiddag.
I dette landet, i dette landskapet, henter Norrøna sin inspi-
rasjon. Norge er verdens beste laboratorium for utvikling av
friluftsprodukter.
DET BEGYNTE i 1929. Den unge, visjonære mannen Jørgen
Jørgensen startet produksjon av ryggsekker og andre
sports-artikler under navnet Norrøna. Lite visste han den
gangen hvor stor innfl ytelse Norrøna skulle få på friluftsliv og
sportsbransje.
NORRØNA HAR HELE tiden ligget i front innen produktutvikling:
Norrøna var først ute med tunneltelt med åpning i begge ender.
I 1977 presenterte Norrøna Europas første jakke i Gore-Tex. I
dag er Norrøna i front når det gjelder lette friluftsprodukter av
høy kvalitet. Produktutviklingen pågår hver dag, året rundt, og
har gitt Norrøna en rekke internasjonale designpriser. Uansett
hva du driver med - fotturer, toppturer, jakt, skiløping, freeride,
terrengsykling, klatring eller terrengløping – Norrøna har
utstyret du trenger.
Brukerne har alltid forventet kun det beste fra Norrøna
Slik skal det være.
I 80 ÅR HAR Norrøna vært med på krevende turer. Norrøna
var blant annet med på den første vinterbestigningen av
Svenskeruta i Trollveggen, den første bestigningen av Great
Trango Tower i Pakistan, den første norske bestigningen av
Mount Everest.
Norrøna har gått til Sydpolen, til Nordpolen og gjennom hele
Alaska med Lars Monsen. Norrøna har syklet gjennom hele Sør-
Amerika og padlet rundt i hele Europa!
Men først og fremst har Norrøna vært med på dine turer i
fj ellet.
På dine egne eventyr.
I 2009 – 80 år etter starten – er det fj erde generasjon Jørgen
Jørgensen som har visjonene. Og med lanseringen av Norrøna
Magazine får Norrøna et sted å fortelle sine mange historier:
om de vakreste destinasjonene, om de mest interessante
profi lene, om de største øyeblikkene.
Dette magasinet skal gi deg det beste av norsk og internasjo-
nalt friluftsliv.Dette magasinet skal inspirere deg til et aktivt
friluftsliv.
Velkommen til naturen!
EDITORIAL
THE NORWEGIAN OUTDOORS is incomparable. We don’t have the
highest mountains in the world, but we certainly have some
of the most beautiful. Norway’s long coastline and deep fj ords
contrast with its sharp mountain peaks. And the unpredictable
weather makes every journey a thrill: You might start the
day in shorts and a T-shirt, but end up with snow squalls or
gusting wind by afternoon.
In this country, in this landscape, Norrøna fi nds its inspiration.
Norway is the world’s best laboratory for developing outdoor
products.
IT ALL BEGAN IN 1929. The young visionary Jørgen Jørgensen
started producing backpacks and other sporting goods under
the Norrøna label. Little did he know how important Norrøna
would eventually become to the sporting goods industry and
to outdoor enjoyment in general.
Norrøna has always been a leader in product development. It
was the fi rst to off er tunnel tents, with an opening at both ends.
In 1977 it introduced its fi rst Gore-Tex jacket. Today Norrøna is
the leader in lightweight, high-quality outdoor products. Our
product developers make new advances every day, year ’round,
and have won a long list of international design prizes. No
matter your passion – forest walks, summit hikes, hunting,
Nordic skiing, free-riding, mountain biking, climbing or trail-
running – Norrøna has the equipment you need.
Users expect only the best from Norrøna.
As well they should.
FOR 80 YEARS, Norrøna has been a key participant in major
expeditions. Norrøna went along on the fi rst winter ascent
of the Swedish route up the Trollwall, the fi rst ascent of
Pakistan’s Great Trango Tower, the fi rst Norwegian ascent of
Mount Everest.
Norrøna has gone to the South Pole and to the North Pole. It
has crossed Alaska with Lars Monsen. It has bicycled all over
South America and kayaked around Europe.
Most importantly, however, Norrøna has gone with you on
your trips.
On your adventures.
In 2009, it’s a fourth-generation Jørgen Jørgensen whose vi-
sion guides Norrøna. And with the launch of Norrøna Magazine,
Norrøna can now tell stories from its many adventures: about
beautiful places, interesting people and the greatest moments
in outdoor achievement.
NORRØNA MAGAZINE will bring you the best in international
outdoor life. We hope it will inspire you to seek out new chal-
lenges in your own life.
Welcome to nature!
11NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
ANDERS WAAGE NILSEN (33)Bergenseren Anders startet ski-og snow-
boardbladet Fri Flyt sammen med redaktøren
for Norrøna Magazine. Etter fl ere år som Fri
Flyt-sjef har Anders startet en ny karriere
som destinasjonsutvikler for norsk reiseliv.
Anders er en entusiastisk skikjører, klatrer og
fridykker. I Norrøna Magazine er han tilbake
som journalist og fotograf – denne gangen fra
en padletur sammen med sin kone Hilde.
Anders and the current editor of Norrøna
Magazine founded the skiing-and-snowboard-
ing magazine Fri Flyt in 1998. After several
years in charge at Fri Flyt he turned to the
travel and tourism industry and found new
success. At Norrøna Magazine he’s back to
journalism and photography – this time on a
kayak trip with his wife, Hilde.
RANDI FUGLEHAUG (27)Randi vokste opp i ekstremsportbygda Voss,
men valgte en mer urban levevei. Etter
journalistutdanningen har hun jobbet i Norges
to største aviser: VG og Dagbladet. Nå jobber
hun som frilanser i New York – med hele
verden som nedslagsfelt. I Norrøna Magazine
har hun møtt up-and-coming utøvere under
Ekstremsportveko i hjembygda.
Randi grew up in the extreme-sport city
of Voss, Norway, but chose a more urban
lifestyle. After journalism studies, she went
to work for Norway’s two largest newspa-
pers, VG and Dagbladet. Now she freelances
from New York, with the whole world as
her beat. For this issue of the magazine she
met the rising stars of extreme sport during
Ekstremsportveko in her hometown.
FRODE SANDBECH (31)Frode fra Oslo er seniorfotograf i Norges stør-
ste ski- og snowboardblad Fri Flyt. Ikke bare
det: han er seniorfotograf i verdens største
snowboardblad Transworld, også. Bildene
hans trykkes i velrennomerte magasiner over
hele kloden. I dette magasinet har Frode vært
på Svalbard, Voss og i Chamonix.
Frode, from Oslo, is senior photographer at
Norway’s largest skiing-and-snowboarding
magazine, Fri Flyt. Not only that: He is also
senior photographer at Transworld, the
world’s largest snowboarding magazine. His
pictures appear in prestigious publications the
world over. For this issue of Norrøna Magazine
Frode has been to Svalbard and Voss as well
as Chamonix, France.
PÅ EN KNIVSEGG: Fjellguide og Norrøna-tester Wolfgang Huber på Cosmique-ryggen høyt over Chamonix, med Aiguille de Midi til venstre. Les mer om denne turen på side 92.
ON A KNIFE’S EDGE: Mountain guide and Norrøna clothes-tester Wolfgang Huber on Cosmique ridge high above Chamonix, with Aiguille de Midi off to the left. Wolfgang was
invaluable when Norrøna Magazine visited the world’s alpine capital. Read more about the trip on page 92.
PH
OT
O: F
RO
DE
SA
ND
BE
CH
MEDARBEIDERE CONTRIBUTORS
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200912
PATHFINDERSuunto of Finland has revolutionized
design and function in the sports
watch market. Here’s a new model
with unique capabilities. With the
X10 you’ll always know where you
are; you can also measure elevation
and barometric pressure while fi n-
ding compass directions. Connect the
watch to a PC, and you can see your
tracks on Google Earth!
Suunto X10
www.suunto.com
SPORFINNERFinske Suunto har revolusjonert design
og funksjon i sportsklokkemarkedet.
Her er en ny modell med helt spesielle
egenskaper. Med X10 vet du til en hver tid
hvor du befi nner deg, du kan måle høyde,
du kan måle trykket og bruke kompasset.
I tillegg kan du koble klokka til pc-en og se
sporene dine på Google Earth!
Suunto X10
www.suunto.com
RING HJEMFor noen år siden trodde man at alle etter
hvert skulle gå over til å bruke sattellittele-
foner. Slik ble det ikke. Kapasiteten der oppe
er ikke god nok – og prisene er altfor høye.
Men ønsker du å kunne ta en telefon hjem fra
Gobiørkenen, Ama Dablam eller det indre av
Breheimen er det bare én telefon som gjelder:
Iridium. Den er litt stor og klumpete i forholdt
til din vanlige mobil – men det skulle kanskje
bare mangle.
Iridium satellittelefon
www.iridium.com
PHONE HOMESeveral years ago it seemed that everyone
would eventually be talking on satellite
telephones. It didn’t happen. The capacity
up there is too limited – and the prices too
high. But if you do want to phone home from
the Gobi Desert, Ama Dablam or the inner
reach of Norway’s Breheimen range, there’s
only one phone to use: Iridium. It’s bigger and
blockier than the usual mobile phone – but it
does more, too.
Iridium satellite telephone
www.iridium.com
EN EKTE FJELLVANDRERDen norske skoprodusenten Viking satser nå stort på frilufts-
livsmarkedet. Med modellen Vetti tar de et langt skritt inn i fj ell-
heimen. Her får du en solid vandrestøvel med Gores sterkeste
membran og Vikings lette UGC-såle. I tillegg – og dette skal man
aldri underdrive betydningen av – ser de tøff e ut.
Viking Vetti
www.vikingfootwears.com
A TRUE MOUNTAINEERThe Norwegian shoe maker Viking is betting big on the outdoor
recreation market. With its model Vetti, the company has taken
a big step toward the mountaintop. It’s a solid hiking boot
featuring Gore’s toughest membrane and Viking’s lightweight
Ultra Grip Concept sole. Another feature – not to be underesti-
mated – is that it looks cool.
Viking Vetti
www.vikingfootwear.com
TIL VARME DAGEREn shorts til å gå på stranda med. En shorts til
å gå i fj ellet med. En shorts til å gå i New York
med. En shorts til å sykle med. En shorts til å
trene med. En shorts til å slappe av med. En
shorts for deg. En shorts for meg.
Norrøna /29 shorts
www.norrona.no
FOR HOT DAYSA pair of shorts for the beach and a pair of
shorts for the mountains. A pair for the streets
of New York, and a pair for the gym. For cycling.
For relaxing. For you. For me.
Norrøna /29 shorts
www.norrona.no
TING THINGS
13NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
NY TERRASSEHar du også ergret deg over telt som veier for mye? Har du
også satt opp et telt under fantastiske fj ell og savnet et vindu i
telttduken? Black Diamond har løsningene. Dette tresesongstel-
tet med navnet Skylight er blant de letteste på markedet. Her
får du god plass til to personer eller ei litt mer intim natt med
tre personer. Dette teltet har fått mye anerkjennelse for sitt
innovative vindu i taket. Her er det bare å legge seg i soveposen
og nyte utsikten. Eller for å si det sånn: her får du en ny og mobil
terrasse.
Black Diamond Skylight
www.bdel.com
NEW TERRACEEver groused about a tent that was too heavy? Ever
pitched a tent at the foot of a fantastic mountain range
and wished for a window? Black Diamond has a tent for
you. This three-season tent, called Skylight, is among the
most lightweight on the market. It’s got plenty of room for
two people and can handle three if they don’t mind a little
intimacy. The tent has received a lot of attention because
of its innovative roof window. Just lie back in your sleeping
bag and enjoy the view. It’s like having a new, portable
sleeping terrace.
Black Diamond Skylight
www.bdel.com
SYLSKARPIsøksa er god å ha når du skal på bretur
eller topptur til sommeren. Kjøpte du
isøks for ti år siden vil du raskt oppdage
hvor mye lettere dagens modeller er.
Black Diamond presenterer herved ei
klassisk øks i svært lett aluminium. Denne
modellen er 60 cm lang og passer både
til turer i Himalaya og i Jotunheimen.
Black Diamond Raven
www.bdel.com
STILETTO SHARPAn ice axe is handy for glacier wandering
or mountaineering in the summer. If
you’re accustomed to a 10-year-old ice
axe, you’ll be surprised how much lighter
today’s models are. Black Diamond here-
with presents a classic axe in lightweight
aluminium. This model is 60 cm long and
suitable for the Himalayas or Norway’s
own Jotunheimen range.
Black Diamond Raven
www.bdel.com
MÅLBARTI dag er ikke ei klokke bare ei klokke. Den er et
instrument, et image, noe å vise fram under
middagen på høyfj ellshotellet. Sector er en av de
store aktørene i den barskere delen av markedet.
Går du rundt med modellen Mountain Master på
hånda får høydemåler, kompass, barometer og -
sannsynligvis - et image som en mountain master.
Sector Mountain Master
www.sectornolimits.com
MEASUREABLEToday, a watch is more than a watch. It’s an instru-
ment, an image, something to show off during
dinner at the high-mountain hotel. Sector is a
major player in the market for rugged timepieces.
With Sector’s Mountain Master, a fl ash of the
wrist produces altimeter, compass, barometer and
– quite possibly – a new mountain-master image
for the wearer.
Sector Mountain Master
www.sectornolimits.com
TING THINGS
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200914
Oakley Icon Ltd.: (+41) 448296100, www.oakley.com OAKLEY.COM/OHYEAH
15NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009 15NORRØNA MAGAZINE SUMMER 2009
High Camp Sunnmøre 26.-29. mars
Ski- og snowboardbladet Fri Flyt inviterer til topptur-
camp i de ville Sunnmørsalpene.
www.highcamp.no
Pure Freeeride Camp 16.-19. april
Bli med på en ny og spennende ski- og toppturs-
amling i svenske Abisko! Dette blir Sveriges svar på
HighCamp-konseptet i Norge.
www.abisko.nu
High Camp Turtagrø 7.-10. Mai
Det har etter hvert blitt en tradisjon for skandina-
viske toppturentusiaster å avslutte skisesongen på
Turtagrø.
www.highcamp.no
Norsk Fjellfestival 8.-12. Juli
Norsk Fjellfestival inviterer hvert år til turer, konser-
ter, god mat og god stemning i Romsdalen.
www.norsk-fj ellfestival.no
Norseman Xtreme Triathlon 8. august
En av verdens tøff este triathlonkonkurranser går av
stabelen i begynnelsen av august. Se egen reportasje
fra 2008-arrangementet i dette magasinet. Tør du
melde deg på?
www.nxtri.com
Skåla Opp 15. august
Motbakkeløp er den nye folkebevegelsen i Norge.
Skåla Opp er det verste av dem alle: her må du gi alt
du har i 1848 høydemeter! Rekorden er på 1 time, 8
minutter og 39 sekunder.
www.skaala.no
THINGS TO DO
High Camp Sunnmøre, 26-29 March
The ski-and-snowboard magazine Fri Flyt invites
you to mountain-topping camp in Norway’s wild
Sunnmøre Alps.
www.highcamp.no
Pure Freeride Camp 16-19 April
Join the new and exciting ski and mountaineering
camp in the Swedish mountain range Abisko.
www.abisko.nu
High Camp Turtagrø, 7-10 May
It’s become a tradition for Scandinavian mountaintop
enthusiasts to close out the ski season at Turtagrø.
www.highcamp.no
Norwegian Mountain Festival, 8-12 July
Every year Norsk Fjellfestival – the Norwegian
Mountain Festival – puts together trips, concerts, and
good atmosphere in Romsdalen.
www.norsk-fj ellfestival.no
Norseman Xtreme Triathlon, 8 August
One of the world’s toughest triathlon competitions
is held in early August. See the special report on the
2008 event elsewhere in this magazine. Do you have
what it takes?
www.nxtri.com
Skåla Opp, 15 August
Hill running, or fell running as it’s known in Britain,
has become a popular movement in Norway. Skåla
Opp is the worst of them all.
www.skaala.no
TING Å GJØREGOD RYGGVi trenger alle en sekk til å bære laptopen,
treningstøyet, lommeboka, nøklene og alt det
andre et moderne menneske omgir seg med
i hverdagen. Norrønas nye og funksjonelle
Svalbardsekk er et funn til den slags bruk. I
tillegg fungerer den utmerket når du skal på
dagstur i skogen bak huset eller langt oppe på
høyfj ellet.
Norrøna Svalbard
www.norrona.no
STRONG BACKWe need a backpack to carry the laptop, the
gym clothes, a purse, the keys and everything
else a modern person needs from day to day.
Norrøna’s new, functional Svalbard backpack
does all that and more. Whether strolling in the
woods behind home or ascending mountain-
ous heights, Svalbard holds its own – and
yours, too.
Norrøna Svalbard
www.norrona.no
SKO DEGNoen ganger ser du en sko som skiller seg ut fra
mengden. En sko som har et design, en sjarm,
en sjel. Den italienske skofabrikanten Scarpa
er kanskje mest kjent for fj ellsko og skistøvler,
men med modellen Mojito går de i en helt annen
retning. Denne skoen kan du gå fotturer i skogen
med, rusle rundt på et kjøpesenter med eller dra
på fest med. Og alle vil spørre: hvor har du fått tak
i de skoene?
Scarpa Mojito
www.scarpa.com
GET SHODSometimes you fi nd a shoe that stands out in a
crowd. A shoe with design, charm and soul. The
Italian shoe manufacturer Scarpa is perhaps best
known for its mountain shoes and ski boots, but
it’s now gone down a new path. Its Mojito shoe
is great for walking in the woods, patrolling the
shopping centre or heading off to a party. And
everyone will ask: Where did you get those shoes?
Scarpa Mojito
www.scarpa.com
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200916
25 years after the fi rstTrango:
TRANGOS FØRSTEBESTIGER: Hans Christian Doseth var
bare 25 år gammel da han sammen med Finn Dæhlie, Dag
Kolsrud og Stein P. Aasheim klatret Østveggen på Great
Trango Tower i Pakistan i 1984. Det var kanskje den største
triumfen i klatrehistorien – som ble snudd til tragedie da
Doseth og Dæhlie omkom under returen.
TRANGO’S FIRST CONQUEROR: Hans Christian Doseth was
just 25 when Finn Dæhlie, Dag Kolsrud, Stein P Aasheim and
he climbed the eastern face of the Great Trango Tower in
Pakistan in 1984. It may have been the greatest triumph in
climbing history – only to turn to tragedy when Doseth and
Dæhlie were killed on the return.
25 år siden førstebestig
17NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
t ascent of one of the world’s most challenging climbing routes.
TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO STEIN P. AASHEIM
gningen av en av verdens tøff este klatreruter.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200918
- SE PÅ DEN LINJA. Den da 23 år gamle klatreren Hans Christian Doseth fra
Åndalsnes står i gangen hjemme hos Stein P. Aasheim i Oslo. Året er 1982. På veg-
gen henger et bilde av en enorm fj ellvegg i Karakoram i Pakistan. Hans Christian
drar fi ngeren sakte langs ei tynn, svart stripe i fj ellveggen.
Han ser ei klatrerute.
Ei rute ingen har gått.
Drømmen om Great Trango Tower er født.
TO ÅR SEINERE, i juni 1984: drømmen skal bli virkelighet. Hans Christian har fått
med seg Stein og de to klatrekompisene Finn Dæhli og Dag Kolsrud. Sammen ut-
gjør de «The Norwegian Trangoexpediton 1984». De har fått sponsorer – blant
annet Norrøna Sport, Pakistan International Airlines og en tobakksprodusent.
Nå har de tatt farvel med venner og kjærester, gått om bord i et fl y til Islamabad
med 180 kilo i håndbagasje og begynt på det store eventyret.
Ifølge det amerikanske klatremagasinet Climbing legger de ut på det som skal
bli en av de største klatrebragdene noen sinne.
De fi re nordmennene har med seg ulike erfaringer fra Himalaya, Trollveggen,
Yosemite, Mount McKinley, nordveggen på Eiger, vinterklatring i Hurrungane og
moderne klippeklatring i Sør-Frankrike.
De har med seg store ambisjoner.
De har med seg dette ene bildet av fj ellveggen.
Det fi ns ikke noe annet bilde å oppdrive.
Veggen er så svær, så glatt, så imponerende. Kan den i det hele tatt være
sann?
Den er sann.
Great Trango Tower står der og venter.
MANGE KJENNER HISTORIEN. Hele det norske klatremiljøet kan den utenat. Hans
Christian, Finn, Dag og Stein overvinner ufattelige utfordringer både når det gjel-
der logistikk, tynn luft, dårlig vær og vanskelig klatring.
De kommer høyere og høyere i Trangos østvegg.
Toppen er snart innen rekkevidde.
Men etter fl ere uker i veggen, begynner proviantlageret å gå tomt.
Etter en følelsesladet diskusjon – sittende i hengeteltene fl ere tusen meter
over Baltorobreen – melder Dag og Stein seg frivillig til å returnere. Bare på denne
måten vil det være nok mat igjen til å nå toppen.
Hans Christian og Finn fortsetter klatringen.
4. august 1984 observerer Stein sine to venner i kikkert.
Hans Christian og Finn står på toppen av Trango.
På toppen av internasjonal klatresport.
The Norwegian Trangoexpedtion har gjennomført noe ingen trodde var
mulig.
De har åpnet opp en av verdens mest krevende klatreruter.
Triumfen er et faktum.
SÅ SKJEDDE DET som ikke skulle skje: noen dager seinere går noe galt under ned-
fi ringen.
Hans Christian og Finn omkommer.
Hele det norske klatremiljøet er i sjokk.
To av Norges fremste fj ellklatrere er ikke mer.
Vel hjemme etter de fysiske og psykiske påkjenningene bruker Stein fl ere må-
neder på å skrive boka «Trango – triumf og tragedie».
“LOOK AT THAT LINE.” Hans Christian Doseth, a 23-year-old climber from
Åndalsnes, stands in the home of Stein P. Aasheim, in Oslo. The year is 1982. On
the wall hangs a picture of an enormous mountain in Karakoram, Pakistan. Hans
Christian traces his fi nger along a thin, black line on the face of the mountain.
He sees a climbing route.
A route no one has tried.
The dream of Great Trango Tower is born.
TWO YEARS LATER, June of 1984: It’s time to realize the dream. Hans Christian
has enlisted not only Stein but climbing comrades Finn Dæhli and Dag Kolsrud.
Together they comprise “The Norwegian Trango Expedition 1984”. A number
of sponsors have signed on – including Norrøna Sport, Pakistan International
Airlines and a tobacco producer.
The four Norwegians, each carrying 180 kg of baggage, say farewell to their
friends and girlfriends and board a plane to Islamabad. They’re embarking on
what the American magazine “Climbing” will later rank as one of the greatest
mountaineering feats in history.
The men bring to the enterprise a wide variety of experience – from the
Himalayas, Trollveggen, Yosemite, Mount McKinley, the north face of Eiger, win-
ter climbing in Hurrungane and modern rock climbing in southern France.
They bring outsized ambitions.
And they bring that one picture of the mountain’s face.
There’s no other picture to be found.
The mountainside looks so vast, so sheer, so impressive. Could it really be that
way?
It is.
Great Trango Tower stands and waits.
THE STORY IS WIDELY TOLD. Every Norwegian climber knows it by heart. Hans
Christian, Finn, Dag and Stein overcome unbelievable logistical challenges as
well as thin air, bad weather and climbing diffi culties. Gradually, the men scale
Trango’s eastern face.
Soon the peak is within reach.
But after four weeks on the face, provisions begin to run low.
After an emotional discussion – while hanging in portaledge tents several
thousand meters above the Baltoro Glacier – Dag and Stein volunteer to go down.
Given the amount of food remaining, it’s the only way any of them will be able
reach the top.
Hans Christian and Finn continue the ascent.
On Aug. 4, 1984, Stein observes his two friends through binoculars.
Hans Christian and Finn are standing atop Trango.
Atop the summit of international mountaineering.
The Norwegian Trango Expedition has achieved something no one believed
was possible. Its members have opened up one of the world’s most demanding
climbing routes.
They are triumphant.
HOWEVER, during the descent several days later, something goes wrong.
Hans Christian and Finn are killed.
The entire Norwegian climbing community is in shock.
Two of Norway’s most prominent mountain climbers are gone.
Safely home, but with the physical and mental strains of the journey still
19NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
1. HENGETELT: Dag Kolsrud nyter en kopp te i hengeteltet i Trangos enorme østvegg.
2. BEGRENSET PLASS: Finn Dæhlie tar en pause på en bitteliten hylleformasjon.
3. BÆRERNE: Trango-ekspedisjonen fi kk hjelp av mange lokale bærere inn til base camp.
4. LESESTUND: Det gjelder å ha et godt tak i boka når du henger fl ere tusen meter over
Baltorobreen i Pakistan.
5. TRANGOMASSIVET: Utsikt til den enorme østveggen på Great Trango Tower.
1. HANGING TENTS: Dag Kolsrud enjoys a cup of tea while suspended from
Trango’s enormous eastern face.
2. LIMITED SPACE: Finn Dæhlie takes a break on a tiny shelf.
3. THE PORTERS: The Trango expedition had lots of help carrying supplies to base camp.
4. DREAM LINE: All climbers dream of that perfectly etched line up the perfect wall.
5. STORY TIME: Several thousand metres over Pakistan’s Baltoro Glacier, it pays to turn
pages carefully.
6. TRANGO MASSIF: View over the vast eastern face of the Great Trango Tower.1
4 5
3
2
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200920
«Det er fortsatt problematisk å snakke
om Trango. Skallet er forbausende tynt.
Det er kort vei inn til følelsene.»
”It’s still hard to talk about Trango. I have
a surprisingly thin shell. My feelings lie
just under the surface.”
Stein P. Aasheim, Trango climber in 1984
TUNGT LASTET: Stein P. Aasheim med mengder av
klatreutstyr i østveggen på Great Trango Tower i 1984.
Aasheim er en av Norges mest kjente eventyrere. Han
har besteget Mount Everest og Mount McKinley, syklet
gjennom Sahara, gått Norge på langs på ski, besøkt alle
verdens avkroker og bodd et helt år i ei fangsthytte på
Svalbard sammen med familien.
HEAVY BURDEN: Stein P. Aasheim with loads of
equipment on the eastern face of the Great Trango Tower
in 1984. Aasheim is one of Norway’s most renowned
adventurers. He climbed Mount Everest and Mount
McKinley, cycled across the Sahara, traversed Norway
lengthwise on skis, visited just about every nook and
cranny on earth and lived for a year with his family in a
hunting cabin on Svalbard.
21NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
Det blir en av de sterkeste historiene i klatrelitteraturen.
En bibel for generasjoner av norske fj ellfolk.
En evig kilde til inspirasjon.
NÅ ER DET 25-årsjubileum for Norskeruta på Great Trango Tower.
- Det føles uvirkelig at jeg var med på denne turen, sier Stein P. Aasheim.
Han sitter med en espresso i Oslo sentrum. Tankene går tilbake til 1984.
- Det føles uvirkelig at jeg har hengt oppe i den veggen der. Det var en vanvit-
tig følelse, noe jeg aldri opplevd verken før eller seinere.
- Hva mener du med uvirkelig?
- Når jeg leser hvilken status Norskeruta har internasjonalt, når jeg hører
hvilken status boka har fått, når jeg hører folk snakke om Hans Christian og
Finn – da tenker jeg: «jøss, er jeg en del av dette?» På den ene siden er jeg
stolt over å ha vært med på Norskeruta. På den andre siden skulle jeg mye hel-
ler ønske at vi alle hadde kommet hjem enn at det fi nnes en «Norskeruta» på
Trango i dag. Men: da hadde jo livet mitt sett annerledes ut. Jeg ville hatt en
annen familie. Barna mine hadde ikke eksistert. Jeg blir helt skrudd i hodet av
å tenke på det.
I 1984 VAR HANS CHRISTIAN DOSETH og den kjente klatreren Ragnhild Amundsen
gift. Halvannet år etter ulykken på Trango ble Stein og Ragnhild kjærester.
- Det er ikke lett å ordlegge seg om dette, sier Stein.
- Trango var en dyptgripende opplevelse. Turen fi kk dyptgripende konse-
kvenser i livet mitt.
- Skulle du ønske at du ikke fi kk fl ere spørsmål om Trango?
- Nei. Det var en historisk begivenhet i norsk klatring. Jeg har ikke noe ønske
om at folk ikke skal snakke om turen. Jeg tror jeg kan telle på én hånd de foredra-
gene jeg har holdt om denne turen. Men i det siste har jeg tenkt at nå er det på
tide å komme seg over dette. Det er tross alt 25 år siden. Nå prøver jeg å snakke
om Trango i en del foredrag hvor det er naturlig.
- Hva forteller du?
- Jeg gir min versjon av turen. Det er selvfølgelig mange som har lest boka, men
jeg forstår at det er spennende å høre om turen live. I tillegg snakker jeg om hva
vi søker etter i denne klatresporten. Når du nærmer deg 60, er det naturlig å re-
fl ektere litt annerledes rundt livet enn da du var ung og udødelig. I 1984 sa jeg at
«jeg klatrer ikke fordi det er farlig, men på tross av det.» Det har endret seg. Nå sier
jeg det som det er: «Jeg klatrer fordi det er farlig.» Dette ble veldig klart for meg
sommeren 2008.
- Hva skjedde?
- Jeg klatret Trollryggen sammen med Ralph Høibakk (71) og Odd Eliassen
(64). Ralph ville feire at det var 50 år siden han og Arne Randers Heen gjen-
nomførte førstebestigningen av ryggen. I utgangspunktet ville vi gjerne ha med
den yngre, dyktige klatreren Bjarte Bø på turen. Men da det viste seg at han ikke
hadde anledning, tenkte vi bare «faen heller» og støtet på. Tre gamle menn i en
stor vegg. For oss var dette vanskelig klatring . Vi var engstelige der oppe, vi var
redde. Og da vi endelig kom opp, sto vi der – gamlingene - og grein.
- Gråt dere?
- Ja. Og jeg har tenkt mye på de tårene etterpå. Det var en utrolig sterk opple-
velse. Jeg har sjelden følt meg så nær livet, rett og slett. Jeg tenkte at dette er hva
det hele dreier seg om. Dette er gevinsten for å våge – og for å lykkes med noe
som er så nær grensen av vår yteevne. Den følelsen vi hadde der oppe, er selve
livet. Det er ikke lett å ordlegge dette. Men så gikk det bare to dager og så snudde
alt. Midt på natta fi kk jeg en telefon om at Rolf Bae var savnet på K2.
BARE NOEN MÅNEDER før ulykken på K2 var Rolf Bae (33) med da et norsk klatre-
lag repeterte Norskeruta på Great Trango Tower. Rolf hadde snakket mye med
Stein om denne turen. Han fortalte Stein at boka om Trango var grunnen til at
han begynte å klatre. De to ble etter hvert godt kjent. Og de hadde stor respekt
for hverandre. De hadde begynt planleggingen av en spennende tur sammen til
Antarktis.
- Det var ikke til å begripe at Rolf forsvant på K2. Klatringen var med ett me-
ningsløs.
- Hvordan da?
- Alle de vakre tankene om klatring, alle de store ordene om hva dette gir oss,
fresh, Stein writes the book “Trango – Triumph and Tragedy”.
It’s one of the most powerful stories in mountaineering literature.
A bible for generations of Norwegian climbers.
An eternal source of inspiration.
TWENTY-FIVE YEARS have now passed since the Norwegian route up Great
Trango Tower was opened.
“It’s unreal to think I was part of that expedition,” Stein P. Aasheim says. Over
an espresso in downtown Oslo, his thoughts drift back to 1984.
“It’s unreal to think that I was hanging up on that wall. It was a crazy feeling,
something I’d never felt before and never have since.”
“What do you mean by unreal?”
“When I read about the international status of the Norwegian route, when I
hear about the status of the book, when I hear people talk about Hans Christian
and Finn – that’s when I think, ‘Wow, am I part of this?’ On the one hand I’m proud
of helping establish the Norwegian route. On the other hand I’d much prefer that
all of us had come home than that a ‘Norwegian route’ should exist on Trango
today. But: my life would be much diff erent if that were the case. I’d have a dif-
ferent family. My children wouldn’t exist. I go nuts just thinking about it.”
IN 1984, Hans Christian Doseth and the renowned climber Ragnhild Amundsen
were married. A year and a half after the accident on Trango, Stein and Ragnhild
became a couple.
“It’s not easy to put this into words,” says Stein.
“Trango was an overwhelming experience. The trip had deep and lasting con-
sequences for my life.”
“Do you wish people would stop asking you about Trango?”
“No. It was a historic event in Norwegian climbing. It’s not that I don’t want
people to talk about it. I think I can count on one hand the number of speeches I
have given about the trip. But lately I’ve been thinking it’s about time to get over
all this. It’s been 25 years, after all. I now try to discuss Trango in some of the
talks that I give.”
“What do you say?”
“I give my version of the trip. Lots of people have read the book, of course,
but I understand that it’s exciting to hear about it live. I also talk about what we
sport-climbers are really searching for. When you close in on 60 years of age, it’s
natural to refl ect diff erently on life than when you were young and immortal.
In 1984 I said, ‘I don’t climb because of the danger, but in spite of it.’ That has
changed. Now I tell it like it is: ‘I climb because it’s dangerous.’ That became very
clear to me in the summer of 2008.”
“What happened?”
“I climbed Trollryggen with Ralph Høibakk (71) and Odd Eliassen (64). Ralph
wanted to celebrate that 50 years had passed since he and Arne Randers Heen
had completed the fi rst ascent of the peak. At fi rst we hoped the talented young
climber Bjarte Bø would join us. But when it turned out he couldn’t make it, we
said, ‘What the hell,’ and pushed ahead. Three old men on a huge wall. For us it
was hard climbing. We were anxious up there; we were afraid. And when we
fi nally got to the top we just stood there – these three old guys – and cried.”
“You cried?”
“Oh, yes. And I’ve thought a lot about those tears. It was such a powerful ex-
perience. Rarely have I felt so clearly what it is to be alive. I thought that this had
to be what it was all about. This was the reward for daring – and for succeeding
at something so close to the limits of our capability. Then, just two days later,
everything got turned around. In the middle of the night the telephone rang,
and I heard Rolf Bae was missing on K2.”
ONLY MONTHS before the accident on K2, Rolf Bae (33) had been part of a
Norwegian climbing team that repeated the ascent of Great Trango Tower by
way of the Norwegian route. Rolf had talked a lot about the trip with Stein. He
told Stein that his book about Trango was the reason he began climbing. Over
time, the two got to know each other well. Their respect was mutual. They had
begun to plan an expedition to Antarctica together.
“It was incomprehensible that Rolf could disappear on K2. All at once, the climb
became absurd.”
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200922
det forutsetter at du kommer ned igjen i live. Hvis ikke, er klatringen totalt menings-
løs.
- Mange klatrere legitimerer risikoen ved at å si at «det er farlig å kjøre bil, også.»
- Det skjønner jeg ikke. Sammenlikningen er irrelevant. En av grunnene til å kla-
tre, er nettopp at det er farlig. Tilfredsstillelsen ved å mestre og beherske forholdene
når konsekvensen ved å falle er fatal - nysgjerrigheten, de fysiske utfordringene,
grenseområdet mot døden. Alt dette er viktig. Du får ingen lykkerus etter en biltur.
Men etter en klatretur, får du det.
- Er du avhengig av denne følelsen?
- Det er et godt spørsmål. Jeg er vel på sett og vis avhengig av gevinsten ved klat-
ringen. Premien. Jeg er kanskje avhengig av å oppleve ytterpunkter i livet som folk
fl est aldri kommer i nærheten av. Mange spør hva som er vitsen med klatring – siden
det åpenbart er en risikofylt aktivitet. Men jeg aksepterer ikke lenger spørsmålet. Det
man spør om er egentlig «kan du forklare meg meningen med livet?» Hva faen skal
man svare, da? Det er ingen som spør noen som lever som alle andre hvorfor de lever
som alle andre. Hvis du tar ett skritt til siden, blir du umiddelbart stilt til veggs og må
legitimere ditt livsvalg. Det kreves at du skal kunne gi svar som er umulige å gi.
- ENDRET TRANGO i sin tid ditt forhold til klatringen?
- Nei. Jeg fortsatte å klatre som før. Allerede året etter, i 1985, var jeg på Everest.
Jeg endret meg egentlig først da jeg fi kk barn. Da trappet jeg ned på høye fj ell i
Himalaya. Jeg husker jeg skulle ta farvel med familien før jeg dro til fj ellet Drang Rag
Ri Himalaya i 1995. Datteren min holdt meg fast på trappa og ropte at ”jeg vil ikke at
du skal dø på fj ellet, pappa.” Det var sterkt, altså. Så sterkt at jeg nesten ikke klarer
å snakke om det. Da kjente jeg virkelig på hvordan det er å være far. Da var det slutt
på høye fj ell i Himalaya for min del.
“How do you mean?”
“All of those beautiful thoughts about climbing, all the big words about
what climbing gives us – the assumption is that you will come down alive. If
not, the climb doesn’t mean a thing.”
“A lot of climbers justify the risk by saying, ‘Driving a car is dangerous,
too.’”
“I can’t understand that. The comparison is irrelevant. One of the reasons
for climbing is the very fact that it’s dangerous – the satisfaction of mastering
and conquering conditions when the consequence of falling would be fatal.
The curiosity, the physical challenges, the proximity of death – they’re all
important. There is nothing exhilarating about a car trip. But after a big climb,
the happiness you feel is nothing less than intoxicating.”
“Are you hooked on that feeling?”
“That’s a good question. I am sort of hooked on the reward of climbing. The
prize. I may be dependent on having peak experiences that most people in this
life don’t come close to having. A lot of people ask what the point of climbing
is, when the risks are so obvious. But I don’t accept the question anymore.
What they are really asking is, ‘Can you explain the meaning of life to me?’
Well, what the hell am I supposed to say? Nobody asks people who live like
everyone else why they live like everyone else. As soon as you step out of
line, you’re put against the wall and told to justify your way of life. You’re
made to answer impossible questions.”
“DID TRANGO CHANGE your relationship to climbing?”
“No, I continued to climb. Just a year later, in 1985, I was on Everest. I
didn’t really change until I had children. That’s when I cut back on the high
Himalayas. I remember saying goodbye to my family before travelling to
Drang Rag Ri in the Himalayas in 1995. My daughter clung to me on the steps
and yelled, ‘I don’t want you to die on the mountain, Papa.’ That hit me hard.
So hard I almost can’t talk about it. That’s when I fully realized what it means
to be a father. For me, that was the end of climbing high mountains in the
Himalayas.”
STORE FJELL: The Norwegian
Trangoexpedition 1984 fi kk nærkontakt
med noen av de villeste og vakreste fj ellene
på denne planeten.
BIG MOUNTAINS: The Norwegian Trango
Expedition 1984 got close up and personal
with some of the wildest and most beautiful
mountains on the planet.
23NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
FJELLET
Great Trango Tower
6286 m.oh.
Trango Towers er en gruppe dramatiske
granittspir på nordsiden av Baltorobreen i
Karakoram, nord i Pakistan. Disse tårnene byr
på noen av de høyeste fj ellveggene og kanskje
den mest utfordrende fj ellklatringen i verden.
Det høyeste punktet i fj ellrekka er toppen på
Great Trango Tower (6286 m.o.h.) – som ble
førstebesteget i 1977 av Galen Rowell, John
Roskelly, Kim Schmitz, Jim Morrissey og Dennis
Hennek fra vestsida.
Den svært imponerende østveggen på Great
Trango Tower ble førstebesteget i 1984 av
Hans Christian Doseth og Finn Dæhli. Linja er
kjent som ”Norskeruta.” Dag Kolsrud og Stein
P. Aasheim var med langt opp i veggen, men
snudde på grunn av matmangel i gruppa.
I 1992 gikk Xaver Bongard og John
Middendorf ei ny rute parallelt med Norskeruta.
Norskeruta ble første gang repetert i 2008
av nordmennene Stein Ivar Gravdal, Bjarte Bø,
Sigurd Felde og Rolf Bae.
I 1999 gikk nordmennene Robert Caspersen,
Gunnar Karlsen, Per Ludvig Skjerven og Einar
Wold ei ny klatrerute på nabofj ellet Trango
Pulpit.
BOKA
«Trango – triumf og tragedie»
Stein P. Aasheim
Scanbok Forlag, 1985
Boka ble trykt opp i 5000 eksemplarer og er i
dag umulig å få tak i. Stein P. Aasheim har fått
henvendelser fra forlag om å trykke opp et nytt
opplag av boka, men har foreløpig takket nei.
- Jeg er bekvem med at boka er vanskelig å
få tak i, sier han. - Dette var et dreiepunkt i livet
mitt. Man skal ikke tukle med dreiepunkt.
NORRØNA
Den norske Trangoekspedisjonen i 1984
var sponset av Norrøna. Deltakerne
brukte 1984-versjonen av Trollveggen-jakka og
Trollveggen-buksa i Gore-Tex.
THE MOUNTAIN
Great Trango Tower
6,286 metres over sea level
Trango Towers is a group of dramatic granite
spires on the north side of the Baltoro Glacier in
Karakoram, northern Pakistan. The towers feature
some of the highest vertical drops in the world as
well as some of the most challenging climbs.
The highest point in the group is the summit of
Great Trango Tower (6,286 m), fi rst conquered on
its west side by Galen Rowell, John Roskelly, Kim
Schmitz, Jim Morrissey and Dennis Hennek in 1977.
The imposing eastern face of Great Trango was
fi rst climbed in 1984 by Hans Christian Doseth and
Finn Dæhli. The route they followed has since been
called the “Norwegian route”. The expedition began
with four men, but Dag Kolsrud and Stein P. Aasheim
turned back when it became clear too little food
remained to sustain the whole group to the summit.
In 1992, Xaver Bongard and John Middendorf
climbed the mountain using a parallel route.
A second climb by way the Norwegian route was
accomplished in 2008, by the Norwegians Stein Ivar
Gravdal, Bjarte Bø, Sigurd Felde and Rolf Bae.
In 1999, the Norwegians Robert Caspersen,
Gunnar Karlsen, Per Ludvig Skjerven and Einar Wold
took a new route up the neighbouring Trango Pulpit.
THE BOOK
“Trango – Triumph and Tragedy” (“Trango – triumf
og tragedie”)
Stein P. Aasheim
Scanbok Forlag, 1985
The book had a print run of 5,000 copies, in
Norwegian only, and today is almost impossible to
fi nd. Publishers have inquired about putting out
a new edition, but to date, Stein P. Aasheim has
declined.
“It’s OK with me that the book is hard to get hold
of,” he says. “It was a turning point in my life. You
don’t mess with turning points.”
NORRØNA
Norrøna was a sponsor of The Norwegian Trango
Expedition 1984. Its members wore the 1984
version of the company’s Trollveggen jacket and
Trollveggen pants, made with Gore-Tex.
FAKTA FACTS
EN NY DAG PÅ KONTORET:
En mann blir liten i østveggen på Great
Trango Tower i Pakistan.
ANOTHER DAY AT THE OFFICE: On the eastern face of the Great Tango
Tower in Pakistan, a man is a little thing.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200924
FJELLETS MANN: Statsminister Jens
Stoltenberg sier han har gjenoppdaget
naturen i voksen alder. Nå bestiger han høye
fj ell, sykler i terrenget og glir innover marka
på langrennsski hver gang han får anledning.
MAN OF THE MOUNTAIN: Prime Minister
Jens Stoltenberg says he has rediscovered
nature. He’s been climbing peaks, mountain
biking and gliding through the woods on
Nordic skis whenever possible.
25NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
JENS STOLTENBERG går med raske skritt ned mot Finse stasjon. Han er iført passelig
slitte fj ellstøvler og skallbekledning i anonyme farger. Han har nettopp holdt en
tale på Sandalsnuten i anledning den offi sielle åpningen av Hallingskarvet nasjo-
nalpark. Været er slik det pleier å være her oppe: regn, tåke, litt vind, litt sol.
- Jeg har gjenoppdaget naturen, sier han til journalistene som prøver å holde
følge med ham under den vandrende pressekonferansen.
- Jeg har tatt jegerprøven og dykkerlappen. Og jeg har oppdaget gleden av nytt
utstyr. Før syntes jeg det var greit med en gammel sykkel og velbrukte ski. Nå
har jeg kjøpt meg en splitter ny terrengsykkel med karbonramme. Hehehe.
STOLTENBERG LER SLIK bare nyfrelste utstyrsentusiaster kan le. En latter tuftet
på entusiasme, forventninger, gutteturer og store doser kaff e.
- Sykler du på stier?
- Nei, det driver jeg ikke med. Det blir bare turer på grus. Opp til Tryvann for
å trene – eller inn til Kikut for å få en lenger tur. Det er et eller annet med det å
bli 49 år – da tør man ikke falle, lenger. Jeg faller jo nå også, men det gjør så mye
mer vondt enn før.
Stoltberg forteller om sommerens fj elltur i Jotunheimen.
- Vi gikk blant annet fra Skogadalsbøen til Vetti. Er det noe jeg liker når jeg
kommer fram til ei hytte, så er det å få vasket seg litt. På Vetti fant jeg en sånn
liten vask med et dusjhode på og satte i gang. Ja, du vet: naken. Så kom det selv-
følgelig to spreke turdamer forbi akkurat da jeg var i gang med kroppsvasken.
Først ser de bare en naken mann. Men så ser de at det er landets statsminister
som står der! Det er slike ting som bare skjer i Norge.
STOLTENBERG ER i et strålende humør og holder høyt tempo nedover lia.
- Jeg har oppdaget toppturen, også, sier han.
- Gleden ved å bestige et fj ell. Vi gikk fra Leirvassbu til Visbretind i sommer – i
helt maksimalt vær. Vi satt på toppen i badebukse. Jeg tuller ikke! Det er noe av
det fi neste jeg har opplevd noensinne i fj ellet. Og så var vi på Soleibotntind og
Langskavltind.
- Har du begynt å samle på 2000-metere?
- Nei. Ikke offi sielt. Det vil si: jeg tør ikke komme ut av skapet og si det høyt. Det
får konsekvenser. Da må jeg jo gå opp på alle disse fj ellene, også. Men jeg merker
at jeg er gira på fl ere toppturer. Store Skagastølstind, for eksempel. Jeg har prøvd
å rappellere for første gang i sommer.
- Hvor da?
- Bare utfor en liten klippe i Jotunheimen. For moro skyld.
- HVA MED ALPINT eller telemark på vinteren?
- Nei, det er ikke min greie. Telemarksvingen skulle jeg gjerne ha lært meg,
men det er sikkert for seint.
- Du kan jo ta et kurs?
- Jo da.
- I Hemsedal, for eksempel.
- Hemsedal er fi nt, men jeg liker meg ikke i sånne bratte løyper med mye folk.
Når du er statsminister, vil du gjerne ha litt ro og fred på fritida. Derfor er jeg
langrennsløper. Å gli innover i Marka, nesten helt alene, det er min greie.
JENS STOLTENBERG walks briskly downhill toward the Finse rail station. He wears
nicely scuff ed mountain boots and soft-shell outerwear in anonymous colours.
He’s just given a speech at Sandalsnuten on the occasion of the offi cial opening
of Hallingskarvet National Park. The weather is typical: Rain, fog, a little wind,
a little sun.
”I’ve rediscovered nature,” he tells journalists who try to keep up with him
during the wandering press conference.
”I’ve taken the hunting test and earned a diving certifi cate. And I’ve discovered
the joy of brand-new equipment. I used to think an old bicycle and well-worn
skis were okay. Now I’ve bought a brand-new mountain bike with a carbon-fi bre
frame. Heh-heh-heh!”
STOLTENBERG LAUGHS as only a gear lover can laugh. It’s a laughter of enthusi-
asm, high expectation, guy trips and big doses of coff ee.
”Do you cycle on nature trails?”
”No, I don’t. Gravel is about it. I ride up to Tryvann for exercise – or on to Kikut
to make a longer trip of it. There’s something about being 49 years old. You don’t
dare to fall anymore. Of course I do still fall, but it hurts so much more than it
used to.”
Stoltenberg mentions last summer’s hiking trip in the Jotunheimen range.
”I’ve discovered the ’summit hike’, too”, he says. ”The joy of conquering a peak.
We went from Leirvassbu to Visbretind last summer – in maximum weather. We
sat on top in bathing trunks. I’m not kidding! It’s one of the greatest mountain
experiences I’ve had. And we were also up on Soleibotntind and Langskavltind.”
”Are you now collecting 2,000-metre peaks?”
”No, not offi cially. That is, I don’t dare come out of the closet and say it aloud.
That has consequences. Then I’d have to go up all of those mountains. But I do
notice that I’m geared up for more summit hikes. Store Skagastølstind, for exam-
ple. Over the summer I tried rappelling for the fi rst time.”
”Where was that?”
”Just down a little cliff , in Jotunheimen. For fun.”
”WHAT ABOUT ALPINE or Telemarking in the winter?”
”No, that’s not for me. I’d really like to learn to make a Telemark turn, but it
must be too late for me now.”
”You could always take a course?”
”Yeah, I guess.”
”At Hemsedal, for example.”
”Hemsedal is fi ne, but I’m not very happy on steep trails with lots of people.
When you’re prime minister, you like a little peace and quiet in your time off .
That’s why I do cross-country. Gliding in through the woods, practically alone,
that’s my thing.”
Norrøna Magazine met Norwegian Prime Minister Jens
Stoltenberg at the opening of Hallingskarvet National Park.
Norrøna Magazine møtte statsminister Jens Stoltenberg
under åpningen av Hallingskarvet nasjonalpark.
FjellministerMountain
TEXT & PHOTO EIVIND EIDSLOTT
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200926
Tinderangling i
TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO JØRN H. MOEN
Det heter seg at alt som går opp uansett kommer ned.
Det gjelder ikke i Molladalen på Sunnmøre. Der blir du
værende oppe. Lenge etter at du har reist derifra.
27NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
MolladalenPeak to peak in
They say that what goes up must come down. That
doesn’t apply to Molladalen, in Norway’s Sunnmøre
district. There, you stay up. Long after you’ve left.
TIND TIL FJORD: Fra Mohns topp
i Sunnmørsalpene er det magisk
utsikt til Hjørundfj orden og en rekke
omkringliggende fj ell.
SUMMIT TO SEA: From Mohn’s Top
in the Sunnmøre Alps, the view to
Hjørund Fjord and the surrounding
peaks is magical.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200928
FOR SUNNMØRE, it’s a fairly average Saturday in July. Dark clouds hang threa-
teningly over the sea, an angry gull shrieks and sluggish waves break against a
jetty. The ferry dock in Solevåg stands empty and forlorn; old hotdog wrappers
skip along the ground.
Looks like rain.
Looks like a glum summer day.
But what’s that on the road? Who’s driving those two cars? Why are they
smiling like that?
And what’s inside those big rucksacks?
IMAGINE IT’S 1889. Imagine the British climbers William Cecil Slingsby and
Geoff rey Hastings hiking through Jotunheimen and across the Jostedal Glacier.
Imagine their joy at being the fi rst to reach mountain summits, using routes
of their own devising. Imagine them continuing north, to the Sunnmøre Alps,
where they are the fi rst to ascend Store Brekketind. After that feat Slingsby
must return home – summoned by love, perhaps, or by the press of business.
In any case, imagine Geoff rey Hastings left alone in Sunnmøre, dressed in his
jacket and tie with hat, knickers and spiked shoes. He carries an ice axe more
than a meter long.
Hastings checks into Ørstenviks Hotel in Orsta on Sep. 5, 1889. The next
morning he is up at dawn, leaving the hotel at 6:30 a.m. and hiking all the way
through Romedalen, then further, further, at high tempo, until he enters a val-
ley unlike any other.
In all likelihood, he is Molladalen’s fi rst tourist.
The peaks within his fi eld of view – sharp prows rising to the sky – are so
numerous.
TELEPHONE CONVERSATION with Solveig Bjellmo, a young doctor at Ålesund
Hospital, 119 years later:
“Hi, this is Eivind from Norrøna Magazine. I wonder if you’d like to go climbing
in Molladalen.”
“In Molladalen? Of course I’ll go to Molladalen! What a question! I’d go to
Molladalen anytime! What’s to wonder about? When do we leave? We have to
have Camilla with us. And Øyvind. They’re doctors, too. Yes, yes, yes. You’ll be in
the safest hands. With three doctors along, what danger could there be? Ha ha.
It’ll be great! Molladalen! We’re going to Molladalen! Yes!”
And so here we are, at the Solevåg ferry dock, our packs full of climbing
harnesses, climbing shoes, pitons, cams, carabiners, helmets and raisins. The
weather report is not great, but our enthusiasm is. And there, across the fj ord,
waiting for us, are the climbing legend Helge Standal and his daughter. Helge has
written a climbing guide to Molladalen as well as skiing and hiking guides to the
Sunnmøre Alps. No one knows the area better than he. And his daughter – what
is her story?
“I’m studying medicine,” she says.
So – four medics in the group. Bring on the mountains.
AFTER GEOFFREY HASTINGS, there were lots of non-acrophobes who found
their way to Molladalen: C. W. Patchell, Kristofer Randers, Helge Hagen, Dagfi nn
DET ER EN GANSKE ALMINNELIG lørdag i en ganske alminnelig juli måned på
Sunnmøre. Mørke skyer truer langt der ute i havet, en måse skriker ut sin vrede,
bølgene slår dovent mot en molo. Ferjekaia i Solevåg ligger øde, gammelt pølse-
papir driver langs bakken.
Alt tyder på at det vil begynne å regne snart.
Alt tyder på at dette skal bli en begredelig sommerdag.
Men hva er det som skjer? Hvem er det som kommer kjørende i de to bilene
der? Hvorfor smiler de sånn?
Og hva er det de har i de store ryggsekkene?
SE FOR DEG ÅRET 1889. Se for deg britene William Cecil Slingsby og Geoff rey
Hastings på tur i Jotunheimen og på Jostedalsbreen. Se for deg gleden av å be-
stige nye fj ell, gå nye ruter, være de første på toppene. Se for deg at de reiser
videre nordover, til Sunnmørsalpene, hvor de førstebestiger Store Brekketind.
Se for deg at Slingsby må hjem til England, kanskje han skal hjem til sin kjære,
kanskje han skal i et viktig jobbmøte. Og til slutt: se for deg at Geoff rey Hastings
er igjen på Sunnmøre, alene, med dress og slips, en isøks som er over én meter
lang, hatt, nikkers og spikersko.
Han skriver seg inn på Ørstenviks Hotell i Ørsta 5. september 1889.
Neste morgen står han opp grytidlig, forlater hotellet klokka 06.30, går opp
hele Romedalen, videre, videre, i høyt tempo, helt til han kommer til en dal ulik
alle andre daler.
Han er sannsynligvis Molladalens første turist.
Og han klarer ikke å telle alle tindene, alle nålene som reiser seg mot himme-
len.
TELEFONSAMTALE MED Solveig Bjellmo, ung lege på Ålesund sykehus, 119 år
seinere:
– Hei, det er Eivind fra Norrøna Magazine. Jeg lurer på om du vil være med til
Molladalen for å klatre.
– Til Molladalen? Selvfølgelig vil jeg til Molladalen! For et spørsmål! Jeg vil alltid
til Molladalen! Det er ikke noe å lure på. Når skal vi dra? Vi må få med oss ho
Camilla. Og han Øyvind. De er leger, de også. Ja, ja, ja. Dere vil være i de tryg-
geste hender. Ingen fare med tre leger på tur. Hehehehe. Dette blir jo kjempebra!
Molladalen! Vi skal til Molladalen! Yes, yes, yes!
Og derfor er vi her nå, på ferjekaia i Solevåg, med sekkene stappfulle av klatre-
seler, klatresko, tau, kiler, kamkiler, karabinere, hjelmer og rosiner. Værmeldingen
er ikke den beste, med entusiasmen er på topp, og der, på den andre siden av
fj orden, står klatrelegenden Helge Standal og hans datter og venter på oss. Helge
har skrevet klatreguide til Molladalen, skiguide til Sunnmørsalpene og – hold deg
fast - fotturguide til Sunnmørsalpene. Ingen kjenner dette området bedre enn
ham. Og datteren, hva driver hun med?
- Jeg studerer medisin.
Dermed er det fi re medisinere i gruppa. I dag kan alt skje.
ETTER GEOFFREY HASTINGS kom det mange menn uten høydeskrekk til
Molladalen: C.W. Patchell, Kristofer Randers, Helge Hagen, Dagfi nn Hovden,
Arne Randers Heen, Tore Lundberg og legenden Hans Christian Doseth – som
29NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
Forresten er tindebestigningen slet ikke «sport»
Den er dionysisk livsbekreftælse
Den er menneskekrypets møte med
Vredesrynkene i jordens ansikt
En Dante-ferd langs Infernos kjæver,
Et buestrøk av liv over den stenvordne stillhet.
PETER WESSEL ZAPFFE
Peak-climbing incidentally is by no means ”sport”
It’s a Dionysian affi rmation of life
It’s the human animal making its way
Across the twisted brow of angry earth
A Dantean journey along the jaws of Inferno
An arrow-fl ight of life over petrifi ed silence.
PETER WESSEL ZAPFFE
ALPINT SYMBOL: Bladet er en av de mest kjente
formasjonene i Molladalen, Sunnmøres klatreom-
råde numero uno.
ALPINE SYMBOL: Bladet, or ”The Blade,” is one of
the most recognizable formations in Molladalen,
and it’s Sunnmøre’s No. 1 climbing destination.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200930
klatret i Molladalen rett før han omkom på returen fra Great Trango Tower i
Paksitan i 1984.
Alle tinder og nuter i dalen er besteget.
De vakreste rissene er funnet og gått.
Ryktene har spredd seg. Til Oslo, til Stockholm, til Innsbruck.
Og nå er det vår tur.
Vi står i bunnen av dalen og skuer opp mot de loddrette fj ellveggene.
Der er Jønshorn, der er Randers Topp, der er Mohns Topp, Slingsbys Topp,
Kruttårnet, Holtanna og Molladalstårnet.
Alt dette, servert på sølvfat, uten at vi trenger å løse inngangsbillett.
Vi blir stumme av begeistring.
Helt til et voldsomt tordenbrak skremmer livet av oss. Skyene er mørkere enn
noensinne. Og nå begynner det å regne i tillegg. Det regner slik det aldri har reg-
net før.
- Det går over, sier Solveig.
- Det går helt sikkert over, sier Camilla.
- Litt regn gjør ingenting, sier Øyvind.
Hva er det med legene nå til dags? Hvor kommer denne grenseløse optimis-
men fra?
VI HAR TRE MÅL FOR DAGEN:
1. Bestige H-3 nåla
2. Bestige Bladet
3. Bestige Mohns Topp
Hovden, Arne Randers Heen, Tore Lundgren and the legendary Hans Christian
Doseth, who went climbing in Molladalen shortly before he was killed descend-
ing from Pakistan’s Great Tango Tower in 1984.
All the peaks and pinnacles around Molladalen are conquered.
The most beautiful routes have been identifi ed and hiked.
Rumour has spread. To Oslo, to Stockholm, to Innsbruck.
And now it’s our turn.
We stand at the bottom of the valley and gaze up the vertical mountain walls.
There is Jønshorn. There are Randers’s Top, Mohn’s Top and Slingsby’s Top.
And there are Kruttårnet, Holtanna and Molladalstårnet.
All of them are served as if on a silver platter, no ticket required, no bill due.
We go mute from awe.
That is, until a violent clap of thunder scares the life out of us. The clouds are
darker than ever. And now it begins to rain. It rains like it’s never rained before.
“It’ll pass,” says Solveig.
“It won’t last,” says Camilla.
“A little rain never hurt,” says Øyvind.
What is it with doctors these days? Where do they get such limitless opti-
mism?
WE HAVE THREE GOALS FOR THE DAY:
Climb the H-3 needle1.
Climb Bladet (“The Blade”)2.
Climb Mohn’s Top3.
1. OPPTUR: Standplass under H3-nåla i Molladalen. F.v. Runar Eidslott, Helge Standal og Øyvind Yksnøy. 2. SIKRING: Med denne taubremsen sikres hun som klatrer først.
3. RAPPELL: Nedfi ring fra H3-nåla. 4. TRAVERS: På vei ned fra Mohns topp. F.v. Øyvind Yksnøy, Solveig Bjellmo, Siri Standal og Camilla Uhlin Hansen.
5. NÅLØYET: H3-nåla er en lett tilgjengelig og morsom klatreopplevelse.
1
2 3 4
31NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
Lett klatring. Morsom klyving. Luftige opplevelser. Men så lenge det regner,
virker målene utopiske. Vi trasker oppover fj ellsida, isolert inne i hver vår gore-
texhette, alene med frustrasjonen. Hvorfor skulle været bli slik akkurat i dag?
Hvorfor skulle akkurat vi ha sånn ufl aks? Burde vi snu? Reise hjem og se fotball
på tv?
- Nå kommer godværet, sier Helge Standal.
- Hvor?
- Der borte, sier han, og peker inn i et hav av skyer.
Helge har vært fl ere dager og netter i Molladalen enn noen andre. I perioder
har han nærmest bodd her. Nå har guruen talt, på syngende Voldadialekt.
Og han får selvsagt rett.
Det slutter å regne.
Det lysner.
Det er på tide å ta på selene, ta på hjelmene, ta på fj ellet.
H-3 NÅLA REISER SEG like ved Mohnsrenna innerst i Molladalen. Den ble klatret
første gang i 1956 og byr på en halv taulengde med enkel klatring.
Men du skal ikke være ei pyse når du reiser deg opp på toppen av nåla.
Du skal ikke være svimmel.
Du må ikke fi nne på å miste balansen.
For her er det stup på alle kanter.
Jeg skrinlegger min mandige plan om å late vannet fra toppen.
Det er liksom ikke stedet for å fi kle med glidelåsen.
Easy climbing. A fun challenge. An airy adventure. But as long as the rain
keeps up, our goals seem utopian. We trudge upward, each of us isolated in our
Gore-Tex hoods, alone with our frustrations. Why such weather, on this day in
particular? Why should we be so unlucky? Should we turn back? Go home and
watch football on television?
“Here comes the good weather,” says Helge Standal.
“Where?”
“Over there,” he replies, pointing into an ocean of cloud.
Helge has spent more days and nights in Molladalen than anyone else. At times
he has practically lived here. The guru has spoken, in a sing-song Volda dialect.
And of course he’s right.
The rain stops.
The sky brightens.
It’s time to put on our climbing harnesses and helmets. It’s time to embrace the
rock.
THE H-3 NEEDLE thrusts skyward near Mohnsrenna, deep inside Molladalen.
First surmounted in 1956, it off ers half a rope’s length of simple climbing.
But you mustn’t go limp lifting yourself onto the tip of the needle.
You mustn’t get dizzy.
You mustn’t contemplate a loss of balance.
From here, it’s straight down on all sides.
I abandon my macho plan of peeing out into space from the summit.
It just doesn’t seem like the place to fi ddle with a zipper.
1. THE WAY UP: Belay station under the H-3 needle at Molladalen. From left, Runar Eidslott, Helge Standal and Øyvind Yksnøy. 2. SECURITY: This belay device keeps the lead climber safe.
3. RAPPELLING: Shooting down the H-3 needle. 4. TRAVERSE: Descending from Mohn’s Top. From left, Øyvind Yksnøy, Solveig Bjellmo, Siri Standal and Camilla Uhlin Hansen.
5. NEEDLE EYE: The H-3 needle is easily accessible and fun to climb.
5
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200932
ETTER H-3 NÅLA FORTSETTER vi opp den bratte Mohnsrenna. Her er løse steiner,
utydelig sti, sleipt underlag. Paradoksalt nok føler vi oss mer utrygge her enn
da vi rappellerte ned fra nåla. Her er det bare å gå rolig og passe på hverandre.
Vel oppe ser vi Bladet med en gang: et sylskarpt knivblad, en umulig formasjon,
Molladalens egen logo.
- Skal vi opp på den? spør Camilla.
- Jepp, sier Helge.
- Jeg gleder meg som en unge, sier Camilla.
Fra vest ser det ikke ut som om det er mulig å klatre Bladet. Men når du går
rundt på andre siden skjønner du at dette vil la seg gjøre. Førstebestigerne kløv
opp allerede i juli 1954. Det var nok en større bragd enn den vi utfører. De hadde
knapt noe å sikre med, ingen seler, statisk tau. Vi har all verdens sikringsutstyr,
behagelige seler, dynamisk tau.
Det kan ikke sammenliknes.
Likevel føles det såpass tilfredsstillende å vakle på toppen av Bladet at vi må
rope av glede.
MOHNS TOPP ER DAGENS siste utfordring. Dette er et ekte fj ell, en av Molladalens
giganter. Guru Helge Standal småløper bortover den smale toppegga som om
han gikk på et fortau i en middels stor by i Nederland. Vi andre tar det litt mer
med ro og legger opp et fast tau ved det mest utsatte punktet. Ingen vits i å falle
300 meter ned i avgrunnen nå som det er så kort tid igjen til middag.
På toppen, ved varden, med utsikt over Hjørundfj orden og det beste av Sunn-
mørs alpene, sitter Øyvind i ei gul jakke og smiler med hele overkroppen. Det klir-
rer i karabinere, Helge snakker lavmælt om klatringens ulike vanskelighetsgra-
der, ei stripe av sol sveiper over Kolåstind noen kilometer unna. Det er da Øyvind
kommer med setningen som oppsummerer alt:
- Molladalen er vel egentlig et av de beste stedene i hele verden.
Sitat slutt �
AFTER DESCENDING from the H-3 needle we proceed up the steep side of
Mohnsrenna. The stones are loose, and the trail is obscure and slippery.
Paradoxically enough, we feel less safe here than we did rappelling down the
needle. We resolve to walk carefully and keep a close eye on one another. Safely
up, we immediately take in the sight of Bladet: a razor-like knife’s edge, an im-
possible formation, the logo image of Molladalen itself.
“Are we going up onto that?” wonders Camilla.
“Yep,” says Helge.
“I’m as eager as a child,” says Camilla.
From the west it doesn’t look possible to climb Bladet. But as you make your
way to the other side, you begin to see how it might be done. The fi rst climbers to
scale it did so in July 1954. Their achievement was certainly more boast-worthy
than ours will be. They had very little safety gear – no harnesses and only static
rope. We have brought all kinds of equipment, including comfortable harnesses
and dynamic rope.
There is no comparison.
Nevertheless, we feel so great tottering atop the summit of Bladet that we
yell out with joy.
MOHN’S TOP is the last challenge of the day. It’s a true mountain, one of the giants
of Molladalen. Our guru, Helge Standal, is fi rst up, jogging across the small crown
as if it were the sidewalk of a medium-sized city in the Netherlands. We others
move a little less casually, fi xing a rope to help us at the most exposed point. No
sense falling 300 m into the abyss so close to dinnertime. Once on top, beside a
cairn, with a view over Hjørund Fjord and the best of the Sunnmøre Alps, Øyvind
sits in a yellow jacket, smiling with his entire body. Carabiners jingle as Helge
speaks softly about the various grades of technical diffi culty in climbing. Several
kilometres away, a ray of sun sweeps across Kolåstind. That’s when Øyvind ut-
ters the sentence that sums it all up:
“Molladalen has got to be one of the best places in the world.” �
1.OPPOVER: Det tar ca to timer fra parkeringsplassen ved
Erdalsetra i Barstadvik til du er ved klatrerutene i Molladalen.
2. HJELMEN PÅ SNEI: Camilla Uhlin Hansen er lege fra Tromsø og
fl yttet til Sunnmøre for å nyte naturen.
3. GURUEN: Helge Standal fra Volda har gitt ut en rekke klatre,-
ski- og fotturguider om Sunnmøre og Jotunheimen. Han er
lommekjent i Molladalen.
1. UPWARD: It takes about two hours to reach the climbing routes
of Molladalen from the parking lot at the Erdal summer farm.
2. HELMET ASKEW: Camilla Uhlin Hansen is a physician from
Tromsø who moved to Sunnmøre for the natural environment.
3. THE GURU: Helge Standal from Volda has published a variety of
climbing, skiing and hiking guides to Sunnmøre and Jotunheimen.
He knows Molladalen like the back of his hand.
33NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
VELKOMMEN TIL
MOLLADALEN
Molladalen ligger mellom Barstadvik
og Ytre-Standal i Ørsta kommune.
Du kan fl y til Ålesund Lufthavn
Vigra med SAS eller Norwegian
– eller du kan fl y til Ørsta-Volda
Lufthavn med Widerøe. Det er
uansett ca. tre mil til Barstadvik,
som er det beste utgangspunktet
for å komme seg inn i dalen.
Nærmeste jernbanestasjon er
Åndalsnes. Buss til Ålesund derfra.
Det går fl ere daglige bussruter forbi
Barstadvik fra Ørsta-Volda og fra
Ålesund.
Fra Barstadvik sentrum er det ca.
fem kilometer bilvei til Melbøsætra,
hvor fotturen starter. Hvis du har bil,
kan du trygt parkere her.
Fotturen fra sætra til Molladalen tar
mellom en og to timer – avhengig av
fysisk form og/eller vekt i sekken!
Det fi ns ingen hytter i Molladalen.
Mange klatrere velger å ta med
telt, sovepose og mat for fl ere
dager – slik at de kan bli i Molladalen
en stund.
Klatrerutene har norske vanskelig-
hetsgrader fra 3 til 7. Det fi ns faste
rapellfester på de mest populære
rutene – men ellers må du sikre alt
med eget utstyr.
Klatreesongen varer vanligvis
fra juni til oktober. Muligheter for
vinterbestigninger – men vokt deg
for skredfaren.
Du trenger ikke klatre for å nyte
Molladalen – det er fi nt å ligge ved
vannet i bunnen av dalen og bare se
på tindene.
Klatreføreren for dalen ble gitt ut
av Helge Standal og Jon Hagen i
1989 på Iriss Forlag i Volda. Den er
dessverre utsolgt, men på hjem-
mesiden www.iriss.no fi nner du en
rekke rutebeskrivelser.
Guideselskapet SunAlp
(www.sunalp.no) driver organisert
fj ellføring i Molladalen.
WELCOME TO
MOLLADALEN
Molladalen is situated between
Barstadvik and Ytre-Standal in the
municipality of Ørsta.
You can fl y to Ålesund Airport on
SAS or Norwegian Air, or you can fl y
to Ørsta-Volda Airport on Widerøe.
Either way, it’s about 30 km to
Barstadvik, which is the best depar-
ture point for reaching the valley.
The nearest railroad station is
at Åndalsnes. From there, bus to
Ålesund. Several bus routes serve
Barstadvik daily from Ørsta-Volda
and from Ålesund. From the centre
of Barstadvik, it’s 5 km by road to
Melbøsætra, where the foot journey
begins. If you have a car, it’s safe to
park here.
The hike from Melbøsætra to
Molladalen takes one to two hours,
depending on your physical condi-
tion and backpack load.
There are no cabins in Molladalen.
Many climbers choose to bring
tents, sleeping bags and enough
food for several days, so they can
stay a while in Molladalen.
The climbing routes are graded from
3 to 7 for technical diffi culty. On
the most popular routes you’ll fi nd
some fi xed rappelling anchors, but
otherwise you’ll have to secure the
way with your own equipment.
Climbing season usually runs from
June to October. There are op-
portunities for winter climbing – but
beware of avalanche danger.
You don’t have to climb to enjoy
Molladalen. For many people it’s
enough to lie at the lake’s edge on
the valley fl oor and look up at the
peaks.
The climbing guide to the valley,
written by Helge Standal and Jon
Hagen, was published in 1989 by
Iriss Forlag in Volda. Unfortunately
it’s sold out, but you’ll fi nd a
variety of route descriptions on the
publisher’s website: www.iriss.no.
SunAlp Mountain Guides
(www.sunalp.no) provides organized
guide service in Molladalen.
FAKTA FACTS
1
2 3
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200934
SJEFEN: Jørgen Jørgensen vokste opp blant Norrønas
symaskiner, reklamekataloger og sponsorobjekter. Nå
har han selv tatt over roret i familiebedriften – og har
klare meninger om hvordan Norrøna skal bli større.
PORTRETTET THE PORTRAIT
THE BOSS: Jørgen Jørgensen grew up among the
sewing machines and catalogues of Norrøna. Now
he’s taken the helm of the family company – and has
clear plans for expanding it.
35NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
SCENE 1: Jørgen Jørgensen er på Outdoormessa 2008 i tyske Friedrichhafen. Han
står foran sin egen enorme, toetasjers Norrønautstilling med en fl aske norsk
kildevann i den ene hånda og en iPhone i den andre. Han har nettopp mottatt en
gigantordre fra et nettbasert sportsbutikk i USA, diskutert produksjonsteknologi
med en kinesisk fabrikkdirektør og snakket om den norske bransjens utfordrin-
ger med sjefen for Platou Sport i Bergen. Jørgen har ikke spist på mange timer.
Kalenderen er full. Det ringer hele tiden. Likevel må han bare vise meg et bilde
på mobiltelefonen:
- Se her!
Jørgen taster i vei på iPhonen sin.
- Her er jeg og døtrene mine i Jotunheimen forrige helg. Se på været! Se på
utsikten! Se så bra vi hadde det!
SPOL TILBAKE TIL SEINVINTEREN 1978. Fem år gamle Jørgen er på vei til fj ells. Han
er iført haute couture: spesialsydd Norrønajakke og Norrønanikkers i grønt. Hans
far, tredje generasjon Norrøna-eier, har ordnet klesdrakten i anledning påska.
Jørgen er stolt som en hane.
EN LITEN GUTT SKJØNNER PLUTSELIG hva som er familiearven.
Han vet det ikke ennå, men han skal snart bli daglig leder for en av Norges
sterkeste merkevarer.
Forberedelsene begynner tidlig. Allerede i tenåra setter Jørgen seg ned ved
symaskinen i Norrønas lokaler og designer sine egne pannebånd i Gore-Tex.
Han får solgt dem for 300 kroner pr. stk. Så begynner han å sy luer, votter og
hansker.
En designer er født.
Og, ikke minst, en businessmann.
SCENE 2: Det er oktober på Frognerseteren, et Soria Moria-slott høyt hevet over
Oslo. Høstsola sveiper over Nordmarka. Italienske turister fotograferer i alle
himmelretninger. Og hvem er det som sitter der med biff tartar og snakker om
heliskiing i Bella Coola i Kanada?
Jørgen Jørgensen, selvsagt.
SCENE 1: Jørgen Jørgensen is at the OutDoor trade fair in Friedrichshafen,
Germany. He’s standing in front of an enormous, two-story Norrøna exhibit,
with a bottle of Norwegian spring water in one hand and an iPhone in the other.
He’s just received a gigantic order from a net-based sporting goods store in the
United States, discussed production technology with a Chinese plant manager
and talked about challenges in the Norwegian market with the head of Platou
Sport in Bergen. Jørgen hasn’t eaten for hours. His schedule is full and the phone
keeps ringing. Nevertheless, he just has to show me a picture on his iPhone:
”Look here!”
Jørgen taps away on the touch screen.
”Here are my daughters with me in Jotunheimen last weekend. Look at that
weather! Look at that view! Look how much fun we had!”
REWIND TO LATE WINTER 1978. Five-year-old Jørgen is on the way to the
mountains. He’s decked out in haute couture: a custom-tailored Norrøna jacket
and Norrøna knickers in green. His father, Norrøna’s third-generation owner, put
the outfi t together for the Easter holiday. Jørgen is proud as a peacock.
A little boy, suddenly aware of the family heritage.
He doesn’t know it yet, but in a few years he’ll be managing one of Norway’s
biggest brands.
The grooming begins early. In his teens, Jørgen sits at a sewing machine at
Norrøna and designs his own Gore-Tex headband. The manufactured version
ends up selling for 300 kroner apiece. Soon he begins to sew caps, mittens and
gloves. A designer is born.
And a businessman, no less.
SCENE 2: It is October at Frognerseteren, a Soria Moria-like dining castle high
over Oslo. The autumn sun sweeps across the city’s northern woods, and Italian
tourists snap pictures in every direction. And who is that seated with a plate
of steak tartare, talking animatedly about heli-skiing in Bella Coola, western
Canada?
Jørgen Jørgensen, of course.
Mr. NorrønaJørgen Jørgensen (35) er fj erde generasjon eier i Norrøna.
Nå skal den unge direktøren erobre Europa.
Jørgen Jørgensen, 35, represents the fourth generation of Jørgensens to own Norrøna.
The time has come, he says, to conquer Europe.
TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO CHRIS HOLTER
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200936
kvalitet i alle ledd og en sunn økonomi rundt det vi gjør. Husk at Norrøna hadde
30 prosent eksport allerede på åttitallet. Men så gikk det norske markedet helt
bananas. Det var vekst, vekst, vekst i mange år. Vi klarte knapt å produsere nok
klær til nordmenn. Og dermed forsvant fokuset på eksport noen år.
NORØNNA HAR EN lang og sterk historie i Norge. Merkenavnet er synonymt med
kvalitet – og kundene forventer kun det beste.
- Hva ligger bak kvalitetsstempelet som Norrøna har i markedet?
- Det kan jeg takke min far for, sier Jørgen.
- Han var alltid mer opptatt av kvalitet enn å treff e prispunkter. Han var der-
med med på å bryte grenser i markedet – han ville rett og slett at folk skulle få
kjøpe den produktkvaliteten som er nødvendig i høyfj ellet. Norrøna tør å lage de
beste produktene – selv om de kanskje koster litt mer enn konkurrentene.
Jørgen kom inn som et friskt pust i selskapet som produktsjef i 2000. Den gan-
gen var det mange som mente at Norrøna hadde kjørt seg litt fast i ett spor. Det
var behov for nye ideer.
- Da jeg begynte som produktsjef fi kk jeg ofte høre at det jeg foreslo var umu-
lig. Det var en del intern motstand. Men jeg tror ikke at noe er umulig. Absolutt
ingenting er umulig før vi har forsøkt.
- Det kom en rekke nye produkter, nytt design og nye farger etter at du be-
gynte?
- Ja.
- Det var vel ikke helt tilfeldig?
- Hehe. Nei. Jeg mente at vi måtte endre oss – og jeg er veldig sta på det jeg
mener er riktig kurs. Derfor har det skjedd veldig mye på få år.
- Har farten vært for høy?
- Noen vil nok påstå det. Vi har gjort mye bra, og noe mindre bra. Men det må
være lov å prøve og feile litt. Og jeg er fl ink til å lære av feilene jeg gjør.
- I dag har Norrøna en veldig tydelig fargeprofi l ute i markedet?
- Ja, men alle de skarpe fargene er bare et virkemiddel for å synes. Jeg ønsker
ikke at Norrønadesign kun skal være knallfarger med kontrastglidelåser. Jeg øn-
sker at vi skal ha brede konsepter, gå i ulike retninger - og da er det viktig å ha
fl ere forskjellige uttrykk. Vi skal alltid kunne tilfredsstille ulike kunder. Men det
er viktig å pushe ting videre, være nysgjerrig og leken. Samtidig som vår design-
fi losofi – ”loaded minimalism” – skal være plattformen for alt vi gjør.
- Hva ligger bak denne fi losofi en?
- Da vi skulle lage Lofoten-serien ønsket vi å ha en metafor for hele prosessen. Vi
skulle lage den beste freeridebekledningen på markedet og trengte noe å strekke
oss etter. Da kom ”loaded minimalism” inn som et bilde på hva vi skulle lage.
INNAD I NORRØNA er det ingen hemmelighet at Jørgen ser opp til Apple. Vi snak-
ker lidenskap på samme nivå som lidenskapen i Liverpool Fanclub.
- Tankesettet til Apple er veldig bra, sier Jørgen.
- Designet er enkelt. De fokuserer på kundens sanne behov. De er ikke i alle
butikker – men tør å prioritere knallhardt hvor de skal være tilstede. De blander
funksjon og design som ingen andre. De lager høy kvalitet. Og de kommuniserer
tydelig med forbrukeren. Slik vil jeg at Norrøna skal være i vår bransje. Apple tør
å gå nye veier. De tror på magefølelsen. Tenk: for noen år siden gikk outsideren
Apple inn med iPoden og vippet giganten Sony av pinnen. De tok markedet for
mp3-spillere bare sånn – pang!
Jørgen veiver ivrig med hendene. Denne historien kan han. Denne historien
Det er fi re år siden han tok over familieselskapet Norrøna. Fire år siden han fi kk
det hele og fulle ansvaret for å utvikle nye klær, nye ideer, nye visjoner.
Men nå sitter han her og snakker om bunnløst pudder og breie ski. Han snak-
ker om ei hytte ved Mount Hood i USA. Om toppturer i Lofoten, i Lyngsalpene, i
Sunnmørsalpene. Om jakt. Om terrengsykling. Om løping. Om rolige fotturer med
familien. Entusiasmen er uendelig.
-Fins det andre ledere i denne bransjen som er like aktive som deg?
-Det gjør det nok. Jeg vil ikke uttale meg om andre, men for meg er det viktig
å være mye ute, nyte naturen og samtidig få anledning til å teste Norrønas nye
produkter.
- Hva er det du tester nå for tida?
- Det som kommer på markedet om to år. Fantastiske produkter! Lette og
sterke materialer. Bra design. Det er bare å glede seg!
- Og du er langt inne i detaljene?
- Hehe. Jeg har nok en tendens til å detaljstyre. Det er vanskelig å holde fi n-
grene fra fatet. Men jeg prøver. Jeg blir stadig bedre på å delegere. Jeg har veldig
fl inke folk rundt meg i Norrøna.
- Klarer du noen gang å legge fra deg ansvaret?
- Det er vel litt opp og ned. Jeg synes jeg har en veldig spennende jobb. Og gode
ideer kommer når man minst venter det – og gjerne når man ikke er på kontoret.
DU HAR KANSKJE IKKE sett så mye til Jørgen Jørgensen i mediebildet. Han er ikke
den som stikker hodet fram i tide og utide. Han er mer en strateg som liker seg
i bakgrunnen – sammen med sine dedikerte medarbeidere på Hvalstad utenfor
Oslo.
- Jeg liker å skape noe. Se at vi lager noe konkret. Det likte faderen, også. Og fa-
ren hans. Og faren hans, igjen. Det ligger i blodet. Verdiskapning på et helt basic,
fysisk nivå. Det er det som driver meg. Og så er det jo spesielt moro at våre plagg
er linket opp mot de aktivitetene jeg selv setter størst pris på.
- Hvilke andre merkevarer lar du deg inspirere av?
- Før jeg begynte i Norrøna, jobbet jeg som innkjøper i Skandinavisk
Høyfj ellsutstyr. Jeg tror jeg var en av de første i Norge som kjøpte inn kanadiske
Arcteryx. Og det må jeg si: det er en av de få aktørene som har klart å revolu-
sjonere outdoorindustiren. Det de kom med på slutten av nittitallet var så rent,
så genialt enkelt. Patagonia har også mye spennende – og veldig gode verdier
i selskapet. Noen av ideene bak Norrønas Lofoten-kolleksjon fi kk jeg da jeg så
noen skiklær fra Mover i Chamonix i 1994. Mover var langt framme den gangen.
Jeg har mange inspirasjonskilder!
- Hva med skandinaviske aktører?
- Jeg synes det er mange som gjør en god jobb. Peak Performance er veldig
gode på å være tydelige på sitt konsept. Jeg er imponert over alt de har fått til. Og
så er jeg imponert over Fjällräven som selger så mye av de samme produktene
år etter år.
- Konkurransen er tøff i Norge nå – med Norrøna, Bergans, Helly Hansen og
Sweet?
- Ja. Men jeg tror tøff konkurranse nasjonalt er det som skal til for at vi skal
lykkes internasjonalt.
- Og hvor viktig er det at Norrøna lykkes internasjonalt?
- Det er helt avgjørende. Avgjørende for at vi skal kunne lage de beste produk-
tene. Og avgjørende for at vi skal kunne trekke til oss de beste folka. Vi må vokse
for å bli sterkere. Vi har ikke mål om å bli størst i verden – men vi vil gjerne skape
«For oss er det viktigere at en kunde kan
ha ei jakke i 10 år enn at han kommer
tilbake for å kjøpe ei ny etter ett års bruk.»
37NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
have to grow. Our goal is not to be the biggest in the world – but we do want to
have quality and economic stability in every step of what we do. Remember that
back in the 1980s Norrøna was exporting 30 percent of what it produced. But
then the Norwegian market went completely bananas. For many years it was
growth, growth and more growth. We could barely turn out enough clothes for
Norwegians. So for those years we lost our focus on exports.”
NORRØNA HAS A LONG and strong history in Norway. The brand is synonymous
with quality – and customers expect the very best.
”How do you explain Norrøna’s reputation for quality?”
”That’s something I can thank my father for,” says Jørgen. ”He was always more
interested in quality than hitting price points. He helped break down boundaries
in the market. He simply wanted people to have the product quality they need
up in the high mountains. Norrøna dares to make the best products – even if they
might cost a little more than the competition’s.”
Jørgen was like a fresh breeze when he arrived at Norrøna in 2000 to serve as
product director. At the time, many observers believed the company had become
stuck in a rut.
New ideas were called for.
”When I began as product chief, I often heard that what I was proposing was im-
possible. There was a degree of internal resistance. But it’s my belief that nothing
is impossible. Absolutely nothing is impossible – at least until we’ve tried it.”
”After you began, wasn’t there a series of new products, designs and co-
lours?”
”Yes.”
”That wasn’t all a coincidence?”
”Heh, heh – no. I thought we needed a change – and I’m very stubborn once
I’ve fi gured out what I think is the right course. So we’ve had a lot going on in
the last few years.”
”Has the tempo been too high?”
”Some people would claim that. We’ve done a lot of things right, and a few
things not quite as well. But there’s nothing wrong with trial and error. And I’m
pretty good at learning from my mistakes.”
”Today Norrøna has a very clear colour profi le out in the market, doesn’t it?”
”Yes, but all those sharp colours are just a way of being visible. I don’t want
’Norrøna design’ to be nothing but bright colours and contrasting zippers. I want
us to have broad concepts that go in diff erent directions, so we need variety in
our modes of expression. We always have to satisfy a variety of customers. It’s
also important to move forward, to be curious and playful. And ’loaded minima-
lism’ – our design philosophy – should be the platform for everything we do.”
”What’s behind that philosophy?”
”When we were planning the Lofoten series, we tried to fi nd a metaphor for
the whole process. Our goal was to make the best free-ride clothing in the mar-
ket, and we needed a concept to guide us. ’Loaded minimalism’ emerged as the
image of what we were reaching for.”
INSIDE NORRØNA it’s no secret that Jørgensen has great respect for Apple Inc. It’s
a passion, really – like the passion of the Liverpool Fan Club.
”The mentality at Apple is very good,” says Jørgen. ”Their designs are simple.
They focus on the customer’s true needs. You don’t fi nd Apple in every store –
they ruthlessly prioritize where to be present. They blend function and form
Four years have passed since he took over the family fi rm, Norrøna. Four years
since he took on the responsibility of developing new garments, new ideas, new
visions.
But now he’s sitting and discussing boundless powder and broad skis. He
mentions a cabin on Mount Hood in the United States. Then it’s on to mountain
climbing in Lofoten and the Norwegian ”Alps” of Lyngen and Sunnmøre. Hunting,
mountain biking, running. Relaxed family hikes. There is no end to Jørgen’s ent-
husiasm.
”Are there any other CEOs in the business who are as active as you?”
”No doubt there are some. I can’t speak for others, but for me it’s important to
be outdoors a lot, enjoying nature and getting the chance to test Norrøna’s latest
products.”
”What are you testing these days?”
”Things that’ll be on the market in two years. Fantastic products! Lightweight
and strong materials. Great designs. There’s so much to look forward to!”
”Do you get involved in every detail?”
”Heh, heh – I probably have a tendency to micromanage. It’s hard to keep my
fi ngers out the cooking pot. But I try. I’m getting better and better at delegating.
There are lots of very talented people around me at Norrøna.”
”Can you ever really hand off the responsibility?”
”Well, sometimes I can and sometimes I can’t. I think my job is very exciting.
And the good ideas come when you least expect them – usually when you’re not
in the offi ce.”
MAYBE YOU HAVEN’T SEEN MUCH of Jørgen Jorgensen in the media landscape. He’s
not an attention-seeker. He’s more of a strategist – thriving in the background, in
the company of his dedicated co-workers at Hvalstad, just outside Oslo.
”I like making things, watching the physical creation. My father did, too. And
his father. And his father, again. It’s in the blood – creating value at the most basic,
concrete level. That’s what keeps me going. And of course it’s especially fun kno-
wing our garments are tied to the kinds of activities that mean the most to me.”
”What other brand names inspire you?”
”Before I began at Norrøna, I worked as buyer at Skandinavisk Høyfj ellsutstyr. I
think I was one of the fi rst in Norway to buy in Arc’teryx, from Canada. And I must
say: Arc’teryx is one of the few players in the outdoor industry that’s really had
a revolutionary eff ect. The products they came out with in the late 1990s were
so pure, so ingeniously simple. Patagonia also has a lot of exciting products – and
excellent corporate values. I got some of the ideas for Norrøna’s Lofoten collection
by looking over Mover’s ski clothing at Chamonix in 1994. Mover was far advan-
ced at the time. I fi nd inspiration in lots of places!”
”What about Scandinavian companies?”
”I think quite a lot of them do a good job. Peak Performance is very good at be-
ing conceptually clear. I’m impressed by all they’ve accomplished. I’m also impres-
sed that Fjällräven can sell so many of the same products year after year.”
”Isn’t the competition in Norway tough now – with Norrøna, Bergans, Helly
Hansen and Sweet?”
”Yes, but I think tough national competition is what’s needed for us to succeed
internationally.”
”And how important is it for Norrøna to succeed internationally?”
”It’s crucial. It’s a decisive factor in being able to make the best products. And
it’s decisive in whether we can attract the best people. To become stronger we
”For us it’s more important for a customer to
have a jacket 10 years than for him to come
back and buy a new one after only a year..”
Jørgen Jørgensen, CEO Norrøna
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200938
like no one else. Quality is high. And they communicate clearly with consumers.
That’s how I want Norrøna to be in our own market. Apple dares to blaze trails.
They trust their gut feeling. Just think: a few years ago Apple came up with the
iPod and knocked Sony right off its gigantic pedestal. Just like that – boom – this
outsider took over the mp3-player market.”
Jørgen waves eagerly with his hands. He knows the story inside out. He must
have told it over and over!
”Have you considered opening brand-name stores, the way Apple and many
others have?”
”Yes, I’d like to. I’d like Norrøna customers to have a meeting place where they’ll
fi nd a high level of expertise. A brand store would also be a way to communicate
directly with out target groups.”
”When will you start opening stores like that?”
”I won’t say anything about that right now. But they’ll come. It’s important to
explore new directions!”
”You and Frode Grønvold certainly charted a new course with Whiteout.”
”Yes, we wanted to reach freestyle skiers and snowboarders, so we came up
with an all-new brand. That let us do exactly what we wanted. We wanted to
avoid alienating existing Norrøna customers, and we wanted the new ones to be
able to start from scratch. That’s why we created Whiteout – which has quickly
made its mark in a narrower part of the market.”
”What are your thoughts for Whiteout in the future?”
”I’d like Whiteout to continue pushing the limits of design and colour. Whiteout
should make exclusive products you won’t fi nd just anywhere.”
”How important is it to succeed in lifestyle apparel?”
”In order to meet the competition, we have to be more than a technical brand.
Norrøna represents a lifestyle that people like to associate themselves with. You
know, when customers are in the sporting goods store, they should be able to buy
a Norrøna t-shirt or Whiteout t-shirt. They shouldn’t have to buy a Nike t-shirt.
Norrøna should have a compact lifestyle collection – so you can wear Norrøna
clothes all day long if you like. Just look at the success of Peak Performance. Look
at Patagonia.”
FAR BELOW, THE OSLO FJORD GLITTERS in the sun. Tourists come and go at
Frognerseteren. Jørgen says he’s already been out skiing this year, though it’s
only the beginning of October. He and a friend found fresh snow on the high
Valdresfl ye plateau. Now there’s time for one last question before Jørgen must
dash off to the next meeting.
”What thoughts does a young company executive like you have about the
environment?”
”I want us to make clothes for all kinds of weather, clothing that will stand up
to rough wear over many years. We choose raw materials and designs that can
take it. For us it’s more important for a customer to have a jacket 10 years than
for him to come back and buy a new one after only a year. That’s environmental
protection. We also have a service centre where we repair Norrøna products for
free – whether they’re three, 10 or 15 years old. That’s recycling and environ-
mentalism in action. Of course it’s also important that we choose the right suppli-
ers and push them to provide environmentally friendly products. We can choose
ecologically sustainable cotton, we can re-circulate polyester, we can choose the
most benign colouring methods, and we can pay attention to transport issues
and the workplace environment. There’s a lot to be done – and we can’t solve
everything overnight. But at Norrøna we do take an active, structured approach
to the environment.”
Jørgen Jørgensen suddenly leans across the table.
”We make our living from nature! Without nature, Norrøna might as well shut
down.”
har han uten tvil fortalt mange ganger!
- Har du tenkt å åpne brand stores slik Apple og mange andre har gjort?
- Ja, jeg har lyst til det. Jeg ønsker at Norrønakundene skal få sitt eget møtested
hvor kompetansen er høy. Samtidig vil en brand store være et sted hvor vi kan
kommunisere direkte med våre målgrupper.
- Når vil du åpne slike butikker?
- Det vil jeg ikke si noe om. Men de kommer. Det er viktig å gå noen nye veier!
- Du og Frode Grønvold gikk nye veier med Whiteout?
- Ja. Vi ønsket å treff e freestyleutøvere og snowboardere. Derfor skapte vi en
helt ny merkevare – slik at vi kunne gjøre akkurat som vi ville. Vi ønsket ikke å
støte bort Norrønakundene – og vi ville at de nye kundene skulle kunne starte
på scratch. Derfor skapte vi Whiteout – som raskt har etablert seg i den smalere
delen av markedet.
- Hva tenker du om Whiteout framover?
- Jeg vil at Whiteout skal fortsette å pushe grensene innen form og farge.
Whiteout skal lage eksklusive produkter som du ikke fi nner overalt.
- Hvor viktig er det å lykkes med livsstilsbekledning?
- Det at Norrøna blir noe mer enn et teknisk merke er viktig for å møte konkur-
ransen. Norrøna representerer en livsstil som folk ønsker å assosiere seg med.
For å si det slik: det er viktig at man kan få kjøpt en Norrøna eller Whiteout t-
skjorte i sportsbutikken – at man ikke må velge en Nike t-skjorte. Norrøna bør
derfor ha en liten, kompakt livsstilskolleksjon - slik at du praktisk talt kan ha på
deg Norrønaklær hele dagen. Se på hvordan Peak Performance har lykkes. Se på
Patagonia.
OSLOFJORDEN BLINKER I SOLA langt der nede. Nye turister kommer og går på
Frognerseteren. Jørgen forteller at han allerede har vært på ski – selv om det
bare er begynnelsen av oktober. Han og en kompis fant fersk snø høyt oppe ved
Valdresfl ya. Det er på tide med et siste spørsmål – før Jørgen må haste videre til
neste møte.
- Hvilke tanker gjør en ung leder som deg om miljøvern?
- Jeg ønsker at vi skal lage klær som kan brukes i alt slags vær, klær som kan ut-
settes for tøff bruk i mange år. Vi velger råvarer og løsninger som holder. For oss
er det viktigere at en kunde kan ha ei jakke i 10 år enn at han kommer tilbake for
å kjøpe ei ny etter ett års bruk. Det er miljøvern, det. I tillegg har vi servicesente-
ret som reparerer Norrønaprodukter gratis – om de nå er tre, ti eller 15 år gamle.
Servicesentret er gjenbruk og miljøvern i praksis. I tillegg må vi selvsagt velge
riktige leverandører og presse dem til å levere miljøvennlige produkter. Vi kan
velge økologisk bomull, vi kan resirkulere polyester, vi kan velge så miljøvennlig
fargemetode som mulig, vi kan tenke på transportløsninger og arbeidsforhold.
Det er mange ting å forholde seg til – og vi kan ikke løse alt over natta. Men vi
jobber aktivt og strukturert med miljøvern i Norrøna.
Jørgen Jørgensen lener seg over bordet nå.
- Vi lever jo av naturen! Uten naturen kan Norrøna legge ned.
SPESIALSYDD: Jørgen Jørgensen, fj erde generasjon Norrøna-
eier, i en eksklusiv dress som viser bredden i Norrønas sortiment:
her er skall- og isolasjonsbekledning til skikjøring, toppturer,
fotturer, klatring og terrengsykling – samt casual bekledning til
en dag i byen eller på stranda.
- Norrøna representerer en livsstil som folk ønsker å assosiere
seg med, sier han.
SPECIALLY SEWN: Jørgen Jørgensen, fourth-generation Norrøna
owner, in an exclusive suit showing the breadth of Norrøna’s
product line: an insulated shell outer garment good for skiing,
mountain climbing, hiking or mountain biking – not to mention
staying warm during a casual day in town or on the beach.
”Norrøna represents a lifestyle that people like to associate
themselves with,” he says.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200940
80 års erfaring 80 Years Of ExperienceNorrøna fyller 80 år i år. Her er noen øyeblikk fra den imponerende historien.
Norrøna celebrates 80 years in 2009. Here´s some magic moments from the impressive history.
1
2
3
4
5
7
9
24
13
16
17
15
22
18
20
21
19
12
41NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
1. Katalogforside, 1969. 2. Første vinterbestigning av Svenskeruta i Trollveggen, 1980. 3. Norrønas systue,
1975. 4. Mot Nordpolen, 1990. 5. Broad Peak, Himalaya, 1987. 6. Første norske bestigning av Mount Everest,
1985. 7. På tur med en ung Lars Monsen. 8. Til Sydpolen, 1994. 9. Svalbard på langs med Stein P. Aasheim.
10. Sekken Stølen fra 1975. 11. Thelay Sagar, Himalaya, 1983. 12. Logo, 1988. 13. Mountain Anorak, 1989.
14. Logo, 1967. 15. Norrøna Svippmeis, 1970. 16. Norrønas Systue, 1970. 17. Norrøna Telemarkjakke,
1998. 18. Teltet Havna fra 1964. 19. Norrøna Gore-Tex dress, 1984. 20. Norrønateltet Ravneskar, 1979. 21.
Jørgen Jørgensen, 1995. 22. Topptur, 1994. 23. Jon Gangdal, Mount Everest 1994. 24. Ryggsekker, 1970. 25.
Norrønas systue, ca 1975. 26. På Mount McKinley. 27. Kanoekspedisjon, ca 1980. 28. Norrøna Joggedress fra
60-tallet. 29. Robert Caspersen, Trango Pulpit, 1999.
1. Catalogue cover, 1969. 2. First winter ascent of Trollveggen’s Swedish route, 1980. 3. Norrøna’s sewing
room, 1975. 4. Toward the North Pole, 1990. 5. Broad Peak, the Himalayas, 1987. 6. First Norwegian ascent
of Mount Everest, 1985. 7. Out and about with a young Lars Monsen. 8. To the South Pole, 1994. 9. Across
Svalbard with Stein P. Aasheim. 10. Stølen, 1975. 11. Thelay Sagar, the Himalayas, 1983. 12. Logo, 1988.
13. Mountain Anorak, 1989. 14. Logo, 1967. 15. Norrøna Svippmeis, 1970. 16. Norrøna’s sewing room, 1970.
17. Norrøna Telemark jacket, 1998. 18. Havna tent, 1964. 19. Norrøna Gore-Tex® suit, 1984. 20. Norrøna’s
Ravneskar tent, 1979. 21. Jørgen Jørgensen, 1995. 22. Summit trip, 1994. 23. Jon Gangdal, Mount Everest,
1994. 24. Backpacks, 1970. 25. Norrøna’s sewing room, about 1975. 26. On Mount McKinley. 27. Canoe
expedition, about 1980. 28. Norrøna jogging suit, 1960s. 29. Robert Caspersen, Trango Pulpit, 1999.
25 27
28
29
10
11 26
14
23
8
6
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200942
TEXT THOMAS HOLST-HANSEN PHOTO METTE RANDEM
EIDFJORD, 0450: Morgentrette triatleter hopper i
vannet. 3,8 kalde og våte kilometer venter dem.
EIDFJORD, 4:50 a.m.: Sleepy triathletes leap into
the cold water – 3.8 km of it.
43NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
A story of suff eringNorseman triathlon
Ironman is an endless, agonizing triathlon. The Norseman is much worse.
Ironman er en smertefull, evigvarende triatlon. Norseman er noe langt verre.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200944
DEN LILLE HARDANGERBYGDA Eidfj ord har så vidt våknet til liv. Det er en grytidlig
lørdagsmorgen i august, klokka har akkurat passert fem, og tåka ligger som en
tjukk dyne over sentrum. På stripa foran gatekjøkkenet, der Eidfj ords framtid for
noen timer siden drakk natten inn, er det blikk stille. Men noen kilometer lenger
ute i fj orden, i skyggen av fj ellene, blinker 181 grønne badehetter, som morild i
natten.
NORSEMAN EXTREME TRIATHLON regnes som verdens tøff este triathlon-konkur-
ranse. Hvert år er det mange løpere som ikke klarer å fullføre. Noen nektes å
fortsette av medisinsk personell. Andre klapper bare sammen.
Distansen er den samme som andre såkalte ironman-konkurranser: 3,8 kilo-
meter svømming, 180 kilometer sykling, og 42,2 kilometer løping. Men å svømme
i Eidfj ord er ikke som å svømme på Hawaii, der sporten visstnok ble funnet opp
på en bar på slutten av søttitallet, av amerikanske marinesoldater. Men å sykle
forbi Vøringsfossen, over Hardangervidda, opp Imingfj ell, i et vær som skifter fra
strålende sol til øsende regn, er noe annet. Og når det hele avsluttes med å løpe
en maraton som ender på Gaustadtoppen, 1883 meter over havet, da kan man
stille seg spørsmålet: Hvorfor vil noen seg selv så vondt? Men sånne tanker er
det ikke plass til under de grønne badehettene. Sakte men sikkert arbeider de
seg fremover i vannet.
ØYVIND JOHANNESSEN FØLER seg lett og fi n i kroppen. Han har ikke sovet noe,
ikke spist frokost, og klokka halv tre om natten var han oppe for å sette sykkelen
sin i vekslingssonen. Likevel føler han seg bra. Den 24 år gamle Oslo-gutten som
tidligere i år vant NM i triatlon, har utropt Norseman til ”årets viktigste konkur-
ranse” for sin del. Ikke bare det, Øyvind Johannessen, en liten mann med stor
selvtillit, har sagt at han håper å ta løyperekorden på ti timer, 30 minutter og ni
sekunder. Han har også sagt at det skal være mulig, under de rette forholdene,
å gjøre Norseman på under ti timer. Men Øyvind Johannessen har aldri fullført
Norseman før. Og han vet ikke hvordan magen hans kommer til å ha det mot
slutten av løpet, etter å ha tvunget i seg adskillige pakker sportsgel, en slags
blå, tyktfl ytende masse, rett og slett innkokt sportsdrikke, som smaker omtrent
som kakeglasur.
LITT OVER KLOKKA SEKS kommer førstemann opp av vannet ved fergeleia i
Eidfj ord. Den tidligere svømmeren Thor Kristian Østenå Larsen har fått noen
minutter på resten av feltet. Han vrenger av seg våtdrakta, setter seg på syk-
kelen, og forsvinner alene oppover mot fj ellene. Fem minutter senere kommer
Øyvind Johannessen, med oppsvulmede øyne etter en drøy time med trange
svømmebriller. Undervannsstrømmene i fj orden har gjort svømmingen tung
denne morgenen, og Øyvind ligger bak skjemaet til løyperekord. Men den unge
triatleten skifter raskere enn alle andre, sykkelskoene er allerede festet på peda-
lene, og nå begynner jakten på Østenå Larsen. Samtidig, et steinkast unna, er en
eldre eidfj ording ferdig med jakten denne natten. I den ene hånden holder han
en kartong vin, i den andre, en kvinne som ser ut som om hun går i søvne.
I ÅR ER DET syv år siden det aller første Norseman ble arrangert. Mannen bak
den syke ideen, Hårek Stranheim fra Skien, tenkte at et maratonløp opp til
Gaustadtoppen, ja det var en god ide. Og Hardangervidda var jo perfekt egnet for
sykling. Hårek, som selv er en seig triatlet, fant frem kartet, og passer, og tenkte
ut forskjellige ruter langs noe av den vakreste naturen Norge har å by på. Så fant
han Eidfj ord. Den lille bygda i bunnen av Måbødalen passet perfekt som start for
syklingen, og svømmingen kunne man gjøre i fj orden. Dette er Guds plan, tenkte
Hårek, og i Eidfj ord var man lykkelige for alt som kunne sette bygda på kartet. I
dag, syv år etter den første Norseman, har Eidfj ord Kommune opprettet en egen
stilling for å utvikle Eidfj ord som ekstremsportsted.
ØYVIND JOHANNESSEN KLATRER lett oppover Måbødalen, på vei opp fra Eidfj ord.
Etter nesten fi re mil oppoverbakke passerer han Dyranut Fjelsltue, den høy-
estliggende fj ellstua ved riksvei 7. Der oppe, 1245 meter over havet, står Rolf
Johannessen, faren til Øyvind, og venter. Rolf Johannessen har et stort smil og en
litt trang t-skjorte som viser at Øyvind Johannessen ikke har fått mye gratis når
det gjelder gener. Og plutselig er sønnen der, i en fart man ikke trodde var mulig,
selv ikke med en temposykkel til 50 000 kroner. Pappa Rolf slenger et bærenett
med mat mot Øyvind, som sier takk, hanker på seg bærenettet, og fosser videre
mot Geilo.
DE NESTE FEM MILENE er langt lettere. Hardangervidda fl ater ut, og det går langt
lettere å sykle. Det kommer litt regn, men ikke mye, og i bakkene ned mot Geilo
går det fort. Vi passerer smilende menn og kvinner, strålende fornøyd over å ha
lagt de første, tøff e bakkene bak seg. Noen av dem stikker tomlene i været, mens
andre, som Øyvind Johannessen, holder blikket stivt og fokusert på veien. Men
hvis han ser opp fra sykkelstyret et øyeblikk, er det umulig å ikke la seg imponere
av landskapet. Det er maleriske skyformasjoner, nesten ingen biler på veiene,
og en trolsk, nesten uvirkelig vakker morgenstemning på vidda. Og nå går det
virkelig fort, så fort at når vi kjører et lite stykke tilbake til Dyranut for å spise
spekeskinke og pannekaker på kafeen «Susaren», mister vi Øyvind Johannesen,
og må konsentrere oss om de som ligger litt lenger bak i feltet for en stund.
SNART PASSERER VI GEILO, tar av mot Rjukan, og etter 130 kilometers sykling
er det en ny, bratt klatring opp Imingfj ell. Det er blitt stor spredning i feltet, det
er hver mann og kvinne alene nå, og mange bein begynner å bli skikkelig stive.
Men så kommer de endelig over toppen, det fl ater ut igjen, og det er lange åpne
strekk og rosa himmel. Slitne muskler får hvile i noen få minutter, noen benytter
anledningen til å drikke litt. Men så stuper veien nedover mot Austbygda, farten
kommer opp mot 90 kilometer i timen, og det gjelder å holde konsentrasjonen
oppe, ligge så tett man kan over sykkelen, som et prosjektil.
ETTER 180 SEIGE KILOMETRE på sykkelen er triatletene endelig fremme ved
Tinnsjøen på Austbygda. Ute på en gresslette helt ute ved vannet vrenger de av
seg sykkelbukser, sparker av sykkelsko, og kryper inn i joggeskoene som blir satt
frem til dem. En ram lukt av svette og tigerbalsam legger seg over skifteområdet,
der entusiastiske medhjelpere forsøker å motivere dønn slitne triatleter før det
som alltid er den tyngste delen av en ironman-triatlon, og som denne gangen er
enda tyngre enn vanlig: En maraton opp til Gaustadtoppen.
«Farten kommer opp mot 90 kilometer i timen, og det
gjelder å holde konsentrasjonen oppe, ligge så tett man
kan over sykkelen, som et prosjektil.»
45NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
THE LITTLE TOWN OF EIDFJORD in Norway’s Hardanger district has just woken up.
It’s a Saturday in August, a little past fi ve in the morning, and fog rests like a thick
quilt over the main strip of town. Outside the café, where only a few hours ago
the youth of Eidsfj ord drank the night in, the quiet is absolute. But out on the
fj ord, several kilometres toward the sea, 181 green bathing caps are bobbing and
blinking like a shoal of luminescent plankton in the shadow of the mountains.
THE NORSEMAN EXTREME TRIATHLON is the world’s toughest triathlon competiti-
on. Every year, many of athletes who enter fail to complete the course. Some are
stopped along the way by medical personnel. Others just collapse. The distance
is the same as in other so-called Ironman competitions: 3.8 km swimming, 180
km cycling and 42.2 km running. But swimming in the Eidfj ord is not like swim-
ming in Hawaii, where by most accounts the sport was thought up by American
naval personnel in the late 1970s, in a bar. Nor does Hawaii come to mind when
bicycling past Vøringsfossen, across the Hardanger plateau and up Imingfj ell in
weather that shifts from bright sunshine to pounding rain. And when the com-
petition continues with a marathon run to the summit of Gaustadtoppen, 1,883
m above sea level, it’s fair to ask: Why would anyone put want to infl ict so much
pain on themselves? But there’s no room for such thoughts underneath those
green bathing caps. Slowly but surely, they make their way through the fj ord.
ØYVIND JOHANNESSEN FEELS lithe and strong. He’s not slept nor eaten breakfast,
and at 2:30 this morning he was up to position his bike in the transition area.
But he feels good. The 24-year-old Oslo man, who won the Norwegian triathlon
championship earlier this year, has proclaimed the Norseman ”the most impor-
tant competition of the year” for him. And he didn’t stop there. Johannessen,
a small man with huge self-confi dence, has said he hopes to break the course
record of 10 hours, 30 minutes and 9 seconds. He’s also said it ought to be pos-
sible, under the right circumstances, to complete the Norseman in less than 10
hours. But Øyvind Johannessen has never done the Norseman before. And he
can’t know yet how his stomach is going to feel toward the end of the course, af-
ter forcing down pack after pack of sports gel, a thick blue mass of boiled-down
energy drink that tastes something like cake icing.
A LITTLE AFTER 6 A.M. the fi rst swimmer emerges from the water at the ferry
dock in Eidfj ord. Thor Kristian Østenå Larsen, the veteran swimmer, has several
minutes on the rest of the fi eld. He twists out of his wetsuit, mounts a bicycle
and disappears alone in the direction of the mountains. Five minutes later Øyvind
Johannessen arrives. Submerged currents have made for tough swimming this
morning, and Øyvind – his eyes puff y from an hour under tight goggles – is behind
schedule if he’s to break the record. But the young triathlete changes out of his
wetsuit quicker than anyone else. His cycling shoes are already attached to the
pedals, and the hunt for Østenå Larsen begins. At the same time, a stone’s throw
away, the hunt is over for one old Eidfj order. In one hand he’s holding a carton of
wine, and in the other hand a woman who seems to be walking in her sleep.
ITS HAS BEEN seven years since the fi rst Norseman competition. The man be-
hind the crazy idea, Hårek Stranheim of Skien, fi rst imagined a marathon up
Gaustadtoppen and realized he was on to something good. He also knew that
the Hardanger plateau would be perfect for cycling. A tough triathlete himself,
Hårek took out a map and compass and worked out diff erent routes through
some of Norway’s most beautiful landscapes. That’s how he found Eidfj ord. The
little town at the base of Måbødalen would be a great departure point for the cy-
cling leg, with the swim assigned to the fj ord itself. It must be God’s plan, thought
Hårek. Eidsfj orders themselves were happy for anything that would put their
town on the map. Today, in fact, the municipality funds a job position dedicated
to developing Eidsfj ord as an extreme-sport destination.
ØYVIND JOHANNESSEN CYCLES upward from Eidfj ord in Måbødalen. After nearly
40 km uphill, he passes Dyranut Fjellstue, the highest-elevation lodge on Route
7. There, waiting 1,245 m above sea level, stands Rolf Johannessen, Øyvind’s
father. He wears a big smile and a T-shirt whose tight fi t suggests that Øyvind
Johannessen did not win his athleticism in the gene pool. Suddenly the son is
there, moving at a clip that ought to be impossible, even aboard a tempo cycle
worth 50,000 kroner. Papa Rolf tosses a bag of food at Øyvind, who grabs it, says
thanks and charges on toward Geilo.
THE NEXT 50 KM are much easier, as the Hardanger plateau fl attens out. A little rain
begins to fall, but not much, and the downhill run to Geilo goes fast. We pass smiling
men and women, pleased at having put those steep, early hills behind them. Some
riders give us the thumbs-up while others, like Øyvind Johannessen, stare intently
at the road ahead. If he did look up for a moment, it would be impossible not to
be impressed by the landscape. Cloud formations loom above as if painted there
for maximum drama; below, the roads are almost empty of cars, and a trollishly
beautiful morning mood spreads across the plateau. And now things are moving
really fast, so fast that when we double back the short distance to Dyranut for
pancakes and sausage at the Susaren café, we lose Øyvind Johannessen and have
to concentrate for a while on the riders farther back in the fi eld.
SOON WE HAVE PASSED GEILO, turned off toward Rjukan, and begun climbing ste-
eply again. After 130 km of cycling we are now ascending Immingfj ell. The fi eld
is now spread out, each rider suff ering alone, legs turning stiff . But fi nally they
reach the top and the road fl attens out again beneath a pink, open sky. Weary
muscles have a chance to rest for a few minutes, and some riders take the oppor-
tunity to drink a little. Suddenly, then, the road plunges down toward Austbygda,
and the cyclists are soaring 90 km per hour. Each of them must concentrate fully,
leaning low over the handlebars like a projectile.
AFTER 150 PUNISHING KILOMETRES on their cycles, the triathletes fi nally reach
Tinnsjøen, the lake at Austbygda. On a grassy plain by the water they pull off
their cycling shorts, kick off their cycling shoes and yank on the running shoes
that are presented to them. An acrid odour of sweat and tiger balsam spreads over
the changing area, where enthusiastic helpers try to motivate exhausted triath-
letes for what is always the hardest part of an Ironman triathlon, and what in
this case is even harder than usual: A marathon all the way up Gaustadtoppen.
“The cyclists are soaring 90 km per hour. Each of them
must concentrate fully, leaning low over the handlebars
like a projectile.”
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200946
VÅR VENN ØYVIND JOHANNESSEN er fortsatt alene i teten når han begynner løpin-
gen, men konkurrenten Tom Remman er bare drøye ti minutter bak. Og nå skjer
det ting som ikke var en del av Øyvind Johannessens plan. Løpeskoene virker
altfor trange, noe de også er. Etter at Øyvind tørket dem etter siste trening, har
de krympet. Samtidig begynner han å få vondt i magen. Øyvind må skikkelig på
do, men velger å løpe videre en stund til, for å se om det gir seg. Det gjør det ikke,
smertene blir bare verre, og etter ti kilometer må han ut i buskene. Det letter litt
på trykket, det blir lettere å løpe, og han klarer å ta til seg litt næring igjen. Men å
løpe en mil samtidig som han må på do, har gjort at Øyvind kjenner tendenser til
krampe på høyre side av magen. Han sliter seg videre, men forspranget til Tom
Remman minker. Etter to mil merker Øyvind også krampe-tendenser i baksiden
av venstre lår, det gjør skikkelig vondt i magen, og de altfor små skoene er vonde
å løpe i. I det han passerer ølklubben «De tørste kameler», en underlig samling
menn som står i veikanten og tar bølgen for løperne, klarer ikke Øyvind helt å
smile, til det er han altfor fokusert på magen og det som fortsatt ligger foran
ham.
VED FOTEN AV FJELLET, etter 25 kilometer, velger Øyvind Johannessen å gå, i
stedet for å løpe. Det gjør det lettere å ta til seg næring, han går og løper om
hverandre nå, og etter en stund får han endelig nye sko, som kompisen Eirik
Ravnan kjører opp til ham. Ravnan sykler ved siden av Øyvind hele veien opp
til fj ellet, for i Norseman er det lov med egen hjelp underveis, i motsetning til
andre Ironman-konkurranser. Med nye sko på bena og ny næring i kroppen,
klarer Øyvind å dra fra konkurrentene igjen, etter over ni timers slit. Og i det
han starter på de siste, bratte fem kilometerne opp til toppen, har han fått tolv
minutter på Tom Remman.
DEN SISTE KLATRINGEN opp til Gaustadtoppen er en bratt steinrøys, full av tys-
kere, nederlendere og duggfriske nordmenn på lørdagstur. Det er nesten umulig
å løpe helt opp, det er for mye folk, for dårlig underlag, og for bratt. Det er heller
ikke ideelt med løpesko, de er myke og ustabile på de spisse steinene. Og hvor
lett er det å holde balansen etter å ha svømt, syklet og løpt i over ti timer?
Vi står helt øverst og speider utover fj ellet, mens vi venter på Øyvind
Johannessen, Tom Remman, og Arild Christophersen, som er i ferd med å gjøre
et fantastisk maraton. Det kommer inn meldinger om at Øyvind Johannessens
mageproblemer er alvorlige, det skal ha blitt tilkalt legehjelp, men han har visst
ikke gitt seg. Vi prøver å få øye på ham der nede i steinrøysa, noen har kikkerter,
men det er vanskelig å se, fj ellet er fullt av turister.
Men et godt stykke der nede, i sort eller blå drakt, er det et menneske som
beveger seg litt raskere oppover enn de andre.
- Det er Øyind, det er ham, sier presseansvarlig for løpet, Fred Arthur Asdal.
MØRE BEIN: De 18 milene på sykkel begynner med fi re bratte mil oppover Måbødalen. WOBBLY LEGS: 180 km of cycling begins with a steep, 40-km climb up Måbødalen.
47NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
OUR FRIEND ØYVIND JOHANNESSEN is still in the lead as he begins the run seg-
ment, but competitor Tom Remman is only about 10 minutes behind. And things
now start to happen that were not part of Øyvind Johannessen’s plan. His run-
ning shoes, for one thing, are way too tight. They apparently shrank while dry-
ing after the last training run. Øyvind also starts to get a stomach ache and feels
the distinct call of nature, but he decides to run on for awhile to see if it passes. It
doesn’t. The pains get worse, and after 10 km Øyvind must veer into the bushes.
That relieves the pressure a bit, and it’s easier to run. He also manages to ingest
a little more nourishment. But running 10 km before having relieved himself has
created a tendency for the right side of his stomach to cramp up. He trudges on,
but his lead over Tom Remman is narrowing. At the 20 km point Øyvind notices
that his left rear thigh is beginning to cramp, even the stabbing pains continue in
his stomach and feet. As he passes ”The Thirsty Camels” beer club, a remarkable
collection of grog drinkers standing at the roadside, Øyvind can’t quite put up a
smile for them; he’s too focused on his stomach and all that still lies before him.
AT THE FOOT OF THE MOUNTAIN, 25 km into the footrace, Øyvind Johannessen
decides to walk. That makes it easier to ingest sports gel. Then he begins to al-
ternate walking and running, and fi nally he gets a new pair of shoes, courtesy
of his pal Eirik Ravnan. Ravnan in fact cycles beside Øyvind all the way up to
the mountain. Such help en route is permitted in the Norseman, though other
Ironman competitions forbid it. With new shoes on his feet and nourishment in
his body, Øyvind manages to pull away from his challengers again, after more
than nine hours of work. As he starts up the fi nal 5 km to the peak, he is 12 mi-
nutes ahead of Tom Remman.
THE SUMMIT of Gaustadtoppen is a steep pile of loose stones covered with German
and Dutch tourists and dewy fresh Norwegians on their Saturday hikes. It’s al-
most impossible to run full out – there are too many people, the footing is too
poor, and the grade is too steep. Nor are running shoes the ideal footwear; they’re
too soft and unsupportive for the pointy stones. And how easy is it to hold your
balance after swimming, cycling and running for more than 10 hours? We stand
at the peak and survey the view while waiting for Øyvind Johannessen, Tom
Remman and Arild Christophersen, who are all executing fantastic marathons.
Reports are coming in that Øyvind Johannessen’s stomach problems are serious,
that medical help has been summoned, but evidently he has not given up. We
borrow a pair of binoculars and try to spy him far down the rock pile, but it’s hard
to see through all the tourists.
But there, well down the mountainside, wearing a black or blue suit, one per-
son is moving upward a little more quickly than the others.
”It’s Øyvind, that’s him,” says the media relations director of the event, Fred
Arthur Asdal.
ENDEN ER NÆR: De siste fem kilometerne opp til Gaustatoppen er det ingen som løper lenger. THE END IS NEAR: Nobody runs the last fi ve stony kilometres to the summit of Gaustatoppen.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200948
TI MINUTTER SENERE klatrer Øyvind Johannessen opp de siste meterne. Det ble
ingen løyperekord denne gangen, men nå er han bare uendelig lykkelig over å
ha vunnet, og ha fullført Norseman til tross for alle problemene underveis. Det
verste er at han nesten ikke ser sliten ut, han er stiv, og litt kald, men han smi-
ler og ler, svarer på spørsmål, og så er det en som gir ham en mobiltelefon, det
er pappa som ringer, og «takk for hjelpen», sier Øyvind og smiler enda mer. Og
når Tom Remman velter sammen over mållinja ni minutter senere, fullstendig
utmattet, spiser Øyvind Johannessen tomatsuppe og går gjennom løpet med
journalisten fra Hardanger Folkeblad. Men det er ikke helt over ennå, for heisen
ned fra Gaustadtoppen er ikke helt i stand, og Øyvind og alle de andre må komme
seg ned på egne ben, de må klatre ned steinrøysa, og det er da, i det vi ser Øyvind
begynne å gå nedover på stokk stive ben, at det går opp for oss at også Øyvind
Johannessen er et menneske.
TEN MINUTES LATER Øyvind Johannessen climbs up the fi nal metres. He’s not
broken the course record this time, but he is exhilarated at winning, at comple-
ting the Norseman despite all the problems he encountered. The worst of it is
that he hardly even looks tired. He’s stiff , a little cold, but he’s smiling and laug-
hing, answering questions, and then someone hands him a mobile telephone. It’s
Papa Johannessen on the line, and a smiling Øyvind says, ”Thanks for the help!”
And when Tom Remman collapses over the fi nish line nine minutes later, totally
drained, Øyvind Johannessen is eating tomato soup and reviewing the race with
a journalist from Hardanger Folkeblad. But the day is not over just yet, for the lift
down from Gaustadtoppen is out of order. Øyvind and everyone else must get
down on their own power. It’s not until Øyvind Johannessen begins to scramble
down the loose stones, on legs as stiff as wooden poles, that it occurs to us that
he, too, is a human being.
VIDUNDERLIGE VIDDA: Gjennomfører du Norseman får du guddommelig vakker natur med på kjøpet. Arild Christophersen tråkker på, og blir til slutt nummer tre i konkurransen.
WIDE EXPANSE: If you enter the Norseman, prepare to enter divine beauty as well. Arild Christophersen treks along, and fi nishes the competition at No. 3.
49NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
VELKOMMEN TIL NORSEMAN
Norseman Xtreme Triathlon ble første gang arrangert i 2003,
med 21 deltakere.
Norseman er antakelig verdens hardeste triathlon, på grunn
av alle høydemeterne med sykling og løping.
Distansen er som en vanlig «ironman»-triathlon: 3,8 km
svømming, 180 km sykling og 42,2 km løping. Løpstraseen
ender opp på Gaustadtoppen, 1883 meter over havet.
Årets Norseman ble fulltegnet på fem dager. Det var
deltakere fra 12 land, blant annet Australia, New Zeeland,
Frankrike og USA. Blant de 200 påmeldte (181 startet...) var det
142 debutanter.
Av 181 startende var det 158 som tok seg helt opp til
Gaustadtoppen.
Konkurransen starter klokken 0500 om morgenen, i Eidfj ord
i Hardanger.
Løyperekorden er på 10 timer, 30 minutter og ni sekunder.
Det koster litt i underkant av 2000 kroner å bli med, og det er
ingen premiepenger. De som fullfører får en t-skjorte.
Hjemmeside: www.nxtri.com
WELCOME TO NORSEMAN
The Norseman Xtreme Triathlon was fi rst arranged in 2003,
with 21 participants. Because of the changes in elevation it is
likely the world’s toughest triathlon.
The distance is equal to that of a ”normal” Ironman triathlon:
3.8 km wimming, 180 km cycling and 42.2 km running. The
course ends at Gaustadtoppen, 1,883 m above sea level.
This year’s Norseman roster fi lled up in fi ve days. Participants
came from 12 countries, including Australia, New Zealand,
France and the United States. Among the 200 registrants (of
whom 181 actually started) there were 142 fi rst-timers. 158
competitors made it all the way up Gaustadtoppen.
The competition starts at 5 a.m. at Eidfj ord in Hardanger.
The course record is 10 hours, 30 minutes and 9 seconds.
The cost to take part is just under 2,000 Norwegian kroner,
and there is no monetary prize. Those who fi nish get a T-shirt.
Website: www.nxtri.com
FAKTA
FACTS
FAVORITTEN: Fra Øyvind
Johannessen kom opp av vannet til
han satt ferdigskiftet på sykkelen,
tok det ett minutt og tre sekunder.
THE FAVOURITE: After emerging
from the water it took Øyvind
Johannessen only 1 minute and
3 seconds to change clothes and
start off on his bike.
MORGENBAD UNNAGJORT: Nakne triatleter med pulsbelte er ikke et uvanlig syn på kaia i Eidfj ord.
MORNING BATH: Triathletes wearing only heart-rate monitoring belts are a typical sight at the Eidfj ord dock.
53NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
De er unge. De er uredde. De er mer interessert i vær- og føreforhold
enn i damer. Møt Norges ekstremsportframtid.
They’re young. They’re unafraid. They seem more interested
in weather and course conditions than in the ladies. Meet the
future of extreme sports in Norway.
Young Guns
Hvor lenge har du holdt på med dette her?
- I 4-5 år til sammen. De siste to årene har jeg jobbet
som instruktør på heltid, og jeg kom til Norge i mai
2008.
Hvilke ambisjoner har du?
- Målet mitt er å rafte så mye som jeg overhodet kan, og
reise jorda rundt mens jeg holder på.
Hva er den beste opplevelsen du har hatt?
- Å komme til Voss og få oppleve Ekstremsportveko.
Jeg har vokst opp med folk som har dratt til Norge og
raftet, og har alltid drømt om å gjøre det selv. Det er helt
fantastisk her. Landskapet er relativt likt New Zealand,
men elvene er mye mer teknisk utfordrende.
Hva er det verste du har vært borti?
- Du vil ikke vite det. Jeg var involvert i en ulykke i
Australia i fj or. Jeg vil helst ikke gå inn på detaljer. La
oss bare si det slik at noen andre ble skadet.
Hvordan skal vi redde jordkloden?
- Alle mennesker i verden burde prøve dra på rafting
for å se hvor nydelig naturen er. Da ville man kanskje
passet på den litt bedre også.
How long have you been doing this?
- Four or fi ve years altogether. For the last two years
I’ve been working full-time as an instructor, and I came
to Norway in May 2008.
What are your ambitions?
- My goal is to raft as much as I possibly can, and travel
the world while I’m doing it.
What’s the best experience you’ve had?
- Coming to Voss and experiencing Ekstremsportveko.
I grew up with people who had travelled to Norway
and rafted, and I always dreamed of doing it myself.
It’s fantastic here. The landscape is pretty similar to
New Zealand, but the rivers are much more technically
challenging.
What’s the worst thing to happen to you?
- You don’t want to know. I was involved in an accident
in Australia last year. I don’t really want to go into the
details. Let’s just say some others were hurt.
How can we save the planet?
- Everybody on earth should try to go rafting and see
how wonderful nature is. Then we might take care of
it a little better.
SLEE LARCOMBEAlder/Age: 19
Bolig/Residence: Christchurch, New Zealand/Voss, Norway
Aktivitet/Activity: Rafting
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200954
Hvor lenge har du holdt på med dette?
- Siden jeg var 15 år, altså i åtte år nå. Jeg startet mer eller min-
dre fordi jeg var på jakt etter action, og så traff jeg tilfeldigvis
på en trivelig gjeng kitere i Åsgårdsstrand, der jeg kommer fra.
Etter det har det bare ballet på seg.
Hvilke ambisjoner har du?
- Ambisjonene er først og fremst å ha det mest mulig moro. Jeg
vil promotere sporten og få folk til å få øynene opp for det unike
potesialet snøkiting har.
Hva er den beste opplevelsen du har hatt?
- Det har vært utrolig mange gode opplevelser, så det er vanske-
lig å skille ut noe, men kiting med gode venner i pakka pudder
på Hardangervidda er alltid en slager. Toppturer der man pak-
ker kiten og kjører snowboard ned er helt fantastisk.
Hva er det verste du har vært borti?
- Å vente på vind. Jeg satt nylig ti dager i Australia og ventet
på gode forhold. Det var midtvinters på den sørlige halvkule, og
dermed hardt vær. Det er alltid surt å reise så langt når forhol-
dene ikke er til stede. Men det er jo litt av gamet med kiting.
Hvordan skal vi redde jordkloden?
- Ved å spise mer frukt.
How long have you been doing this?
- Since I was 15, or eight years now. I started more or less be-
cause I was hunting for action, and I happened to meet a cool
gang of kiters at Åsgårdstrand, where I’m from. Since then it’s
just snowballed.
What are your ambitions?
- My ambition is primarily to have as much fun as I can. I’d like
to promote the sport and get people to check out the unique
potential there is in snow kiting.
What’s the best experience you’ve had?
- There have been so many good ones that it’s diffi cult to pick
one out, but kiting with good friends and packed powder on
the Hardanger plateau is always a hit. Mountaintop trips where
your pack the kite and then snowboard down are fantastic.
What’s the worst thing to happen to you?
- Waiting for the wind. Recently I sat 10 days in Australia and
waited for good conditions. It was the middle of winter in the
southern hemisphere, and heavy weather. It’s always a drag
to travel so far when the weather doesn’t cooperate. But with
kiting, that’s part of the game.
How can we save the planet?
- Eat more fruit.
REMI MEUMAlder/Age: 23
Bolig/Residence: Haugastøl/ Oslo, Norway
Aktivitet/Activity: Kiting
55NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
Hvor lenge har du holdt på med dette her?
- I to og et halvt år. På den tiden har jeg kuttet ut alt annet jeg drev med. Nå har
jeg gjort 630 hopp, og du kan defi nitivt si at jeg har blitt hekta. Fritt fall er et
vanvittig fascinerende element. Du bruker armer, lår og rygg til å styre kroppen
din, og det er kun kroppen du styrer skjermen med. Derfor skjer det noe nytt i
hvert hopp.
Hvilke ambisjoner har du?
- Team Panic, som er Christian Grevstad og meg, fi kk andreplass i Norgescupen,
noe vi syns var veldig gøy. VM er et mål, selv om det er langt fram. Om vi satser
på å komme på landslaget? Vi satser på å bli landslaget.
Hva er den beste opplevelsen du har hatt?
- Følelsen da jeg landet etter det aller første fallskjermhoppet. Jeg var veldig,
veldig redd, og det føltes utrolig unormalt å skulle kaste seg ut fra et fl y. Det var
virkelig å bryte en barriere. Jeg gikk fra å være så redd som jeg aldri hadde vært
i hele mitt liv, til å være så glad som jeg aldri har vært i hele mitt liv. Det hele tok
30 sekunder.
Hva er det verste du har vært borti?
- Mitt første reservetrekk. Da var pulsen vanvittig høy. Man vil jo instinktivt ikke
kutte av en fallskjerm, men jeg måtte gjøre det. Og jeg fryktet aldri for livet.
Hvordan skal vi redde jordkloden?
- Jeg skulle ønske jeg kunne argumentere for at fallskjermhopping er miljøvenn-
lig, men det er det dessverre ikke. Men jeg tror vi kommer langt hvis vi satser mer
på fornybare ressurser.
How long have you been doing this?
- Two and half years. In that time I’ve cut out everything else that I used to do.
I’ve now made 630 jumps, and you can defi nitely say I’m hooked. Free-falling is
a fascinating, crazy element. You use your arms, thighs and back to steer your
body, and your body is all that steers the parachute. So every jump is diff erent.
What are your ambitions?
- Team Panic, which is Christian Grevstad and I, won second place in the
Norwegian Cup, which we thought was great fun. The world championships are
a goal, even though that’s far off . Do we expect to make the national team? We
expect to be the national team.
What’s the best experience you’ve had?
- The feeling on landing after that very fi rst parachute jump. I had been very,
very scared, and it felt incredibly abnormal to be throwing myself out of an
airplane. Talk about breaking barriers. I went from being as scared as I’d ever
been in my life to being as happy as I’ve ever been in my life. It took about 30
seconds.
What’s the worst thing to happen to you?
- My fi rst reserve pull. My pulse was racing like crazy. Instinctively, you never
want to cut a parachute, but I had to do it. And I never feared for my life.
How can we save the planet?
- I wish I could argue that parachute jumping is environmentally friendly, but
unfortunately it’s not. But I think we’ll come a long way if we invest in renewable
resources.
DANIEL FLØYSANDAlder/Age: 21
Bolig/Residence: Lindås, Norway
Aktivitet/Activity: Skydiving
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200956
Hvor lenge har du holdt på med dette
her?
- Jeg begynte da jeg var 12-13 år. Nå konkur-
rerer jeg aktivt både i Norge og i utlandet. I fj or
vant jeg Parkatek i Hemsedal. Det var stort.
Hvilke ambisjoner har du?
- Egentlig bare å få holde på med dette så lenge
jeg vil, og ha muligheten til å gjøre det på hel-
tid. Kanskje få litt penger igjen for det også. Og
det hadde selvfølgelig vært kjekt å bli best.
Hva er den beste opplevelsen du har
hatt?
- Øyeblikkene jeg husker best har ikke skjedd
under konkurranse eller trening, men når jeg
leker meg med kompiser. En dag det ikke skjer så
mye, med puddersnø på fj ellet, det er perfekt.
Hva er det verste du har vært borti?
- Jeg skulle trene i USA og bristet ribbeinet
etter et par dager. Jeg ble liggende i senga i en
uke. Det var mildt sagt kjedelig.
Hvordan skal vi redde jordkloden?
- Ved å ta mer hensyn både til den og til andre
mennesker.
How long have you been doing this?
- I began when I was 12 or 13. Now I compete
actively both in Norway and abroad. Last year I
won ’Park Attack’ at Hemsedal. That was huge.
What are your ambitions?
- Actually just to keep doing this as long as I
want to, and have the chance to do it full-time.
Maybe make a little money at it, too. And obvi-
ously it would be pretty cool to be best.
What’s the best experience you’ve had?
- The moments I remember as best aren’t from
competition or practice, but just messing around
with friends. A day when not much is going on,
with powder on the mountain, that’s perfect.
What’s the worst thing to happen to you?
- I was supposed to train in the US but after a
couple of days I broke a rib. I lay in bed a week.
Boring, to say the least.
How can we save the planet?
- We have to pay more attention to it, and to
other people.
KLAUS FINNEAlder/Age: 18
Bolig/Residence: Voss, Norway
Aktivitet/Activity: Ski
57NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
Hvor lenge har du holdt på med dette her?
- Jeg har drevet med dette i åtte år. I utgangspunktet begynte jeg fordi broren
min gjorde det, men etter at jeg hadde tatt kurs, var det ikke noe mer å tenke på.
Kajakk har en utrolig blanding av fi n fl yt og bevegelser.
Hvilke ambisjoner har du?
- Først og fremst å kunne drive med det så mye som mulig, og ha inntekt av
idretten. Den beste plasseringen min så langt er 12. plassen i et uoffi sielt EM i
utforpadling i Italia i 2006. Målet må være en pallplassering i den samme kon-
kurransen.
Hva er den beste opplevelsen du har hatt?
- Da jeg padlet en foss i Teigdalen og gjorde en dobbel-drop. Det var fi n vann-
stand, jeg traff linja veldig bra, og det føltes litt som å være udødelig. Det er en
god følelse.
Hva er det verste du har vært borti?
- En gang jeg følte meg veldig dødelig, mener du? Det kjipeste som har skjedd
meg var helt klart da jeg slo jeg skulderen ut av ledd for to år siden. Det var i
Jordalen, ved inngangen til et stryk, der jeg kom ut av balanse og traff en stein.
Man blir ikke redd før etterpå, men jeg har tenkt litt på hvor ille det kunne gått.
Dessuten ble det mye styr, jeg måtte operere og kunne ikke padle aktivt på et år
etterpå.
Hvordan skal vi redde jordkloden?
- Ved å tenke litt lengre enn bare på oss selv hele tiden.
How long have you been doing this?
- I’ve kept at it for eight years. I fi rst picked it up because my brother was doing
it, but once I took a course, there was no stopping me. Kayaking is an incredible
mix of fl ow and movement.
What are your ambitions?
- More than anything, to keep doing this as much as possible and be able to
make an income from the sport. My best fi nish so far is 12th place at an unoffi cial
European championship in downhill kayaking in Italy in 2006. My goal has to be
to get onto the winner’s stand in the same competition.
Was the best experience you’ve had?
- When I paddled a waterfall in Teigdalen, and did a double drop. The water level
was fi ne, I hit the line just right, and it felt a bit like being immortal. What a good
feeling.
What’s the worst thing to happen to you?
- You mean when I felt really mortal? That would be the time I threw my shoul-
der out of joint, two years ago. It was in Jordalen, at the start of a river stretch
where I got out of balance and hit a rock. You don’t get scared until afterward.
Since then I’ve given some though to how bad it could have been. And of course
there was all the fuss. I had to have an operation and couldn’t paddle hard for a
year.
How can we save the planet?
- By thinking about more than ourselves all the time.
DAG SANDVIKAlder/Age: 24
Bolig/Residence: Voss, Norway
Aktivitet/Activity: Kayak
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200958
Hvor lenge har du holdt på med dette her?
- Jeg har alltid syklet og trikset en del, men jeg begynte på ordentlig i 2004,
hjemme i Råde. Da jeg fi kk ny sykkel og Slacker Import som sponsor, ble det mer
seriøst. Min beste plassering så langt er 2. plassen i NM i BMX i 2006.
Hvilke ambisjoner har du?
- Jeg håper å kunne hevde meg internasjonalt på sikt. Bli best mulig. Og lære nye
ting hele tida.
Hva er den beste opplevelsen du har hatt?
- Da jeg tok bakoversalto første gang, og første gang jeg tok bakoversalto på en
spine. Jeg er det eneste som har gjort det i Norge. En av verdens beste gjorde
det i Norge, men jeg er den første norske. Det var i Drammen, i Nøstedalen, 27.
november 2007. Det var en tirsdag, tror jeg, og det var helt rått. Et sykt kick.
Jeg fi kk frysninger gjennom hele kroppen, og jeg klarte nesten ikke sykle mer
etterpå. Det er den følelsen som driver meg.
Hva er det verste du har vært borti?
- Vel, jeg skadet knærne mine på samme spinen i samme måned...mens jeg gjorde
samme triks. To av Norges beste syklister var der, og jeg skulle vise meg. Det gikk
helt gærent. Jeg satset feil, traff ikke ordentlig, så ingenting, hoppet over styret
og landet på knærne i bånn. Det var ingen morsom opplevelse.
Hvordan skal vi redde jordkloden?
- Stay slack.
How long have you been doing this?
- I’ve always cycled and done a few tricks, but I started for real in 2004, home
in Råde. When I got a new bike and Slacker Import started sponsoring me, it got
more serious. My best fi nish so far is second place in the 2006 Norwegian BMX
championship.
What are your ambitions?
- In the long run I hope to prove myself internationally. Be the best I can be. And
learn new things all the time.
What’s the best experience you’ve had?
- The fi rst time I did a back fl ip, and then the fi rst time I back-fl ipped over a
spine. I’m the only one who’s done it in Norway. One of the world’s best did it
in Norway, but I’m the fi rst Norwegian. That was in Drammen, in Nøstedalen,
on 27th November 2007. It was a Tuesday, I think, and it was awesome. A wild
kick. I got the shivers all over, and almost couldn’t ride afterwards. That feeling
is what drives me.
What’s the worst thing to happen to you?
- Well, I hurt my knee that same month – on the same spine, doing the same trick.
Two of Norway’s best cyclists were there, and I was going to show off . It totally
bombed. I got a bad start, hit the spine wrong, said nothing, jumped over the
handles and landed on my knees in prayer. No fun.
How can we save the planet?
- Stay slack.
ADRIAN TELLAlder/Age: 19
Bolig/Residence: Råde, Norway
Aktivitet/Activity: BMX
59NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
OVE TILLUNGAlder/Age: 25
Bolig/Residence: Voss, Norway
Aktivitet/Activity: Paragliding
Hvor lenge har du holdt på med dette her?
- Jeg begynte for 4,5 år siden. Før jeg startet med det selv, syntes
jeg det var litt gubbete, og ikke like kult som fallskjermhopping.
Men da jeg så noen gjøre freestyle, tenkte jeg at dette var noe
jeg måtte prøve. Siden har jeg tatt fri hver sommer for å drive
med det, og jeg har vært på landslaget siden 2006. Nå har jeg et
friår fra studiene for å kunne drive med paragliding på heltid.
Hvilke ambisjoner har du?
- Målet er å vinne NM og norgescupen, og å komme blant de ti
beste i World Cup.
Hva er den beste opplevelsen du har hatt?
- Første gang jeg hoppet fra helikopter. Da pakker man paragli-
derskjermen som en fallskjem og hopper ut i frifall. Det var helt
sykt.
Hva er det verste du har vært borti?
- En gang, rett etter at jeg hadde fullført paragliderkurset,
skulle jeg gjøre et svev fra Hanguren på Voss, men et vindkast
dro meg bakover i stedet. Det var ganske ekkelt, ja.
Hvordan skal vi redde jordkloden?
- Vi må tenke mer på miljøet og på hverandre. Og vi må prøve å
bli mer bevisste og mindre selvbevisste.
How long have you been doing this?
- I began four or fi ve years ago. Before I got into it myself, I
thought it must be kind of sedate, and not as cool as skydiving.
But when I saw someone free-styling, I thought this was
something I really had to try. Since then I’ve taken off every
summer to paraglide, and I’ve been on the national team since
2006. I now have a year off from studying in order to pursue
paragliding full time.
What are your ambitions?
- The goal is to win the Norwegian championships and the
Norwegian Cup, and to be among the 10 best in the World Cup.
What’s the best experience you’ve had?
- The fi rst time I jumped from a helicopter. To do that you pack
your paraglider like a parachute and jump out into a free fall.
Totally insane.
What’s the worst thing to happen to you?
- One time, just after I fi nished the paragliding course, I was
supposed to make a fl ight off Hanguren at Voss, but a gust of
wind pulled me backwards instead. Pretty nasty, yeah.
How can we save the planet?
- We have to think more about the environment and each other.
Try to be more aware and less self-centred.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200960
TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO FRODE SANDBECH
– Mine damer & herrer –
Dette er en fotoreportasje med
Norrønas nye Svalbardkolleksjon.
Behind the scenes,
på en måte.
– Ladies & gentlemen –
A photo story on Norrøna’s new
Svalbard collection. Behind the
scenes, you might say.
61NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
I VINDEN: Tara Hutchinson, student i Longyearbyen, viser fram litt av Norrønas nye Svalbardkolleksjon: Norrøna Svalbard bomullsanorakk og Norrøna Svalbard bomullsbukse – begge med mil-
jøvennlig pureOrganic bomull. IN THE WIND: Tara Hutchinson, a student at Longyearbyen, shows off bits of Norrøna’s new Svalbard collection: a Norrøna Svalbard cotton anorak and Norrøna
Svalbard cotton pants – both in environmentally friendly pureOrganic cotton.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200962
ALENE I VILLMARKA: Rasmus Kanstad går gjennom sibirsk gress
i den nedlagte russiske gruvelandsbyen Pyramiden på Svalbard.
Han har på seg Norrøna Svalbard dri3-jakke, Norrøna Svalbard
fl ex1-bukse, Norrøna Svalbard 30 liters ryggsekk og ei rifl e fra
1944 – i tilfelle han skal støte på isbjørn.
ALONE IN THE WILDS: Rasmus Kanstad walks through Siberian
grass in the abandoned Russian mining settlement of Pyramiden,
on Svalbard. He’s got on a Norrøna Svalbard dri3 jacket, Norrøna
Svalbard fl ex1 pants, a Norrøna Svalbard 30-litre backpack and a
rifl e from 1944 – in case he meets a polar bear.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200964
–DE KALLER DET FOR OVERLEVELSESDRAKTER. Men hvis denne båten går ned, vil
dere dø uansett. Ingen overlever Isfj orden. Draktene har vi bare for at rednings-
mannskapene skal fi nne oss, som fl ytende ispinner i rødt og hvitt.
Det er guiden Odd Magne som snakker. En 24 år gammel fi nnmarking med rifl e
og Swarovskikikkert til 16 000 kroner. Tuller han? Eller er han seriøs? Vi får ikke
noe svar før stillheten i Longyearbyen havn forsvinner i brølet fra en 200 hes-
tekrefters påhengsmotor.
VI HAR presset oss inn i hver vår overlevelsesdrakt
Vi skal ut Adventfj orden, ut i den enorme Isfj orden, forbi Kapp Thordsen, inn
Billefj orden, med Bünsowland i øst og Dicksonland i vest.
Vi skal til Pyramiden, en frafl yttet russisk gruvelandsby.
Vi skal til et sted hvor bare isbjørner og spøkelser bor.
Vi skal ta bilder av Norrønas nye Svalbardkolleksjon.
SVALBARD. Før du kommer hit er øyriket bare en tanke, en drøm, en fantasi.
Svalbard er så vakkert når du sitter hjemme med Google, cappuccino og nye
fj ellsko.
Som et dikt av Edgar Allan Poe.
Som en komposisjon av Edvard Grieg.
Et maleri av Picasso.
Så reiser du nordover. Du fl yr i 900 km/t i tre lange timer. Hadde du reist
sørover, hadde du kommet til Nice. Til Milano. Til azurblått Middelhav, paraplyd-
rinker og litt for små badebukser. Nå lander du et helt annet sted. De kaller det
Longyearbyen, men det er ingen by. Du sitter i bussen fra fl yplassen og lurer på
hva det egentlig er.
Her står enorme heisekraner over iskaldt hav. Her står gamle gruveinnganger
til nedfalls i vinden. Her ligger kloakkrørene oppå jorda, som om samfunnet vil
vise fram sitt eget tarmsystem. Overalt er det jern, kull, ruiner.
Som fotograf Frode Sandbech sier det: «Det ser ut som om Mad Max vant
arkitektkonkurransen i Longyearbyen.»
Og kanskje tenker du: dette er jammen annerledes. Dette er ikke slik jeg fore-
stilte meg.
Dette er styggvakkert.
Dette må være en illusjon.
Men så er det sant. Helt sant.
Velkommen til Longyarbyen.
Nordpolens egen drabantby.
SÅ SER DU DEG RUNDT. Små, fargerike rekkehus. Barnehagen med barnelatter. Ei
gågate. Ungdomshus med skateramp. Gruvearbeidere, studenter, doktorgrads-
stipendiater. Amerikanske cruiseskipturister med boblejakker og cowboyhatter.
Og i det fj erne: enorme breer, spektakulære fj ell. Som om noen har fått lov til å
blande Lyngsalpene, Folgefonna og British Columbia.
Og du tenker: dette er døra til villmarka.
Dette er inngangsporten til det frieste av alt friluftsliv.
Og du sier: Hei, Amundsen. Hei, Nansen.
Hei, alle kvinner og menn med is i barten.
Her kommer jeg!
Jeg har kommet hjem!
OG NÅ ER VI ALTSÅ på vei for å besøke den russiske gruvelandsbyen Pyramiden,
som ble frafl yttet nærmest over natta i mars 1998. Vi har funnet ut at det må
være verdens beste foto location. Det er derfor vi sitter her med slalåmbriller og
polvotter om bord i en gummibåt som gjør 35 knop på Isfj orden – sammen med
våre kjære fotomodeller.
Hvem som er fotomodeller?
Studentene på UNIS , selvfølgelig. Det nordligste universitetet på denne klo-
den.
De som har skytetrening ved semesterstart. De som bruker store skip, helikop-
ter, scootere og oppsiktsvekkende mange reagensglass i undervisningen. De som
har en så sosial fritid at alle rekker å bli sammen med alle i løpet av et halvt år.
UNIS er som en folkehøyskole hvor det til en hver tid brenner på loftet.
- Håper vi støter på isbjørn, roper guiden vår.
- Dette geværet er nemlig ikke helt seg selv. Ser du hvor skeiv geværmunnin-
gen er?
I PYRAMIDEN VISER det seg at tre ukrainske menn har bosatt seg i hver sin con-
tainer for å ta imot havneavgift fra turistene – på vegne av det russiske gruve-
selskapet som i sin tid drev ut kullet her. De disponerer en rusten Toyota Hiace,
et dieselaggregat og en lastebil fra tida før Gorbatsjov.
Her bor de – alene – med tusen tomme leiligheter under polarhimmelen.
De bør på ingen måte se Jack Nicholson i «Ondskapens Hotell» på dvd.
VI BRUKER DE FRAFLYTTEDE bygningene som kulisser: pompøse murbygninger.
Rustne lekeplasser. Knuste dobbeltsenger. Et ramponert kulturhus hvor fi lmrul-
lene ligger strødd i kinematografrommet. Og ei lita hytte bygget utelukkende
med tomme spritfl asker som materiale.
Pyramiden er et stykke nedlagt Sovjetunionen på 77 grader nord.
Pyramiden er science fi ction, en historie om pågangsmot, et plutselig farvel.
Pyramiden er melankoli.
SEINERE SAMME DAG, på den vesle øya Retretten, noen meter fra der
Nordenskjoldbreen kalver rett i Billefj orden: Rasmus Kanstad (25) og Elianne
Ersdal (25) står på en klippe og kler av seg lag på lag med varme klær. De vil bade,
sier de. De vil kjenne på temperaturen i vannet. Det ligger en sel og sover på et
isfl ak like ved.
Vi er usikre på om de mener det de sier.
Men UNIS-studenter er på ingen måte som andre studenter.
Odd Magne, guiden, sitter med rifl a i fanget. Fotograf Frode fi nner fram tele-
objektivet. Selen tar det hele med stor ro.
ETTER EN KORT SVØMMETUR går Rasmus i land. Han har gåsehud, en våt
Svalbardshorts og hele Nordenskjoldbreen bak seg.
Han oppsummerer ikke bare isbadingen. Han oppsummerer hele Svalbard i én
setning:
- Jævlig kaldt, men det beste i hele verden!
«Svalbard. Før du kommer hit er øyriket bare en
tanke, en drøm, en fantasi.»
65NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
”THEY CALL THEM SURVIVAL SUITS. But if this boat goes down, you die. No one
survives the Ice Fjord. The suits are only so rescue crews can fi nd us – like fl oa-
ting red-and-white popsicles.”
It’s our guide, Odd Magne, who’s talking – a 24-year-old Finnmark native with
a rifl e and a 16,000-kroner Swarovski scope. Is he kidding? Or is he serious? In
the silence of Longyearbyen harbour, no answer is provided. Then our 200-hor-
sepower outboard motor roars to life.
We’ve all pushed ourselves into survival suits.
We plan to motor through the Advent Fjord, out into the enormous Ice Fjord,
past Cape Thordsen and into the Bille Fjord, with Bünsowland to the east and
Dicksonland to the west. We’re bound for Pyramiden, an abandoned Russian mi-
ning town. A place where only polar bears and ghosts live. Our purpose is to take
pictures illustrating Norrøna’s new Svalbard collection.
SVALBARD. Before you arrive, the northern archipelago is but an idea, a dream, a
fantasy. As you sit at home Googling, with a hot cappuccino in one hand and new
hiking boots on the fl oor beside you, Svalbard is beautiful.
As beautiful as a poem by Edgar Allan Poe. A composition by Edvard Greig. A
painting by Picasso.
Then you travel north. You fl y 900 km an hour for three long hours. Had
you headed south, you would have reached Nice by now, or Milan. The azure
Mediterranean. Umbrella drinks and tight bathing trunks. Suddenly you’re lan-
ding someplace altogether diff erent. They call it Longyearbyen. Riding the bus
from the airport, you realize it’s no city. You wonder what it is.
Enormous construction cranes loom over an ice-cold sea. Decrepit mine en-
trances swept by the wind. Sewage lines that lie atop the earth, displaying the
communal digestive tract. Iron, coal and bits of ruin are everywhere.
Or as photographer Frode Sandbech puts it: ”It looks like Mad Max won the
Longyearbyen architecture contest.”
And perhaps you think: This is something else. It’s not what I imagined.
It’s ugly/beautiful.
It must be an illusion.
But it’s true. All true. Welcome to Longyearbyen. A suburb of the North Pole.
THEN YOU HAVE A LOOK AROUND. Small, colourful row houses. A kindergarten
echoing with children’s laughter. A pedestrian street. A youth centre with a
skateboard ramp. Miners, students, doctoral candidates. American cruise-ship
tourists wearing puff y down parkas and cowboy hats. And in the distance:
enormous glaciers, spectacular mountains. It’s as if someone had managed to
combine the Lyngen Alps, the Folgefonna Glacier and British Columbia.
And you think: This is a door onto the wild. It is a portal to the freshest of all
fresh-air experiences.
And you say: Hi there, Amundsen. Hi there, Nansen.
Hi, all you women and men with icicles in your moustaches.
Here I come! I’m coming home!
AND NOW WE’RE en route to visit that Russian mining town, Pyramiden, which
was abandoned almost overnight in March 1998. We heard it might be the best
spot in the world for a photo shoot. That’s why we’re aboard a rubber boat doing
35 knots in the Ice Fjord, wearing Alpine ski goggles and polar mittens. With us is
a delightful pair of photo models.
Who are those models? Students from UNIS, of course – the University Centre
of Svalbard. It is the northernmost institute of higher education on the globe. At
the start of each semester, the students receive marksmanship training. Their
education involves ships, helicopters, snowmobiles and a remarkable number of
test tubes. The social scene involves everyone hanging out with everyone else
in the course of a half-year.
UNIS is like the local college where there’s always a party upstairs.
”Hope we meet a polar bear!” yells our guide. ”Though I should mention, this
rifl e’s not quite itself. You see how crooked the barrel is?”
IN PYRAMIDEN, it turns out, three men have set up shop in three separate contai-
ners to collect harbour fees from the tourists – on behalf of the Russian mining
company that once extracted coal here. They operate a rusty Toyota Hiace, a
diesel generator and a truck predating Gorbachev.
They live here – alone – amidst a thousand empty apartments beneath the
vast polar sky. Before turning in for the night, they should under no circumstan-
ces watch Jack Nicholson in ”The Shining”.
We use Pyramiden’s big empty brick buildings as stage props. The rusty play-
grounds. The shattered beds. The thrashed cultural centre whose projection
room is strewn with reels of fi lm. And the little cabin built exclusively out of
empty liquor bottles.
Pyramiden is a taste of the old Soviet Union, at 77 degrees north latitude.
Pyramiden is science fi ction, a tale of pluck and perseverance. It’s also a sud-
den, melancholy farewell.
LATER IN THE DAY, on the little island of Retretten, just a few metres from where
the Nordenskjold Glacier calves into the Bille Fjord, Rasmus Kanstad and Elianne
Ersdal (both 25) stand on a cliff and remove layer after layer of warm garments.
They want to take a swim, they say. They want to feel the temperature of the
water. On a nearby ice fl ow, a seal lies asleep.
We’re not sure if Rasmus and Elianne mean what they say.
But UNIS students are not like other students. Odd Magne, the guide, sits with
his rifl e across his lap. Photographer Frode takes out a telephoto lens. Nothing
seems to bother the napping seal.
AFTER A SHORT SWIM, Rasmus comes ashore. He’s covered with goose pimples
and a pair of Svalbard shorts. Behind him rises the Nordenskjold Glacier. In one
sentence, he sums up not only his Arctic swim but all of Svalbard:
”Damn cold, but there’s nothing better in the world!”
“Svalbard. Before you arrive, the northern archipelago
is but an idea, a dream, a fantasy.”
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200966
1
2
1. UT PÅ TUR: Elianne Ersdal i fi nt driv blant drivved i Hiorthamn på Svalbard – en forlatt gruvebase en liten padletur fra Longyearbyen. Hun har på seg Norrøna fl ex1-jakke, Norrøna fl ex1-
bukse, Norrøna Narvik-lue og selvstrikkede ullvotter. 2. VODKAHUSET: I Pyramiden står et hus bygget utelukkende med Vodkafl asker. Tara Hutchinson studerer arkitekturen – iført Norrøna
Svalbard anorakk i miljøvennlig pureOrganic bomull. 3. SPØKELSESBY: I sin storhetstid bodde det fl ere tusen mennesker i den russiske gruvelandsbyen Pyramiden på Svalbard. Her var det
egen skole, barnehage, svømmehall og et stort kulturhus med kinosal. Stedet ble forlatt nærmest over natta i 1998 fordi eierne ikke lenger ville drive gruvene.
67NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
3
1. OUT AND ABOUT: Elianne Ersdal drifting among the driftwood at Hiorthamn – an abandoned mining base a short paddle from Longyearbyen on Svalbard. She’s wearing a Norrøna fl ex1
jacket, Norrøna fl ex1 pants, a Norrøna Narvik skullcap and home-made woollen mittens. 2. VODKA HOUSE: At Pyramiden there’s a house built exclusively out of vodka bottles. Tara Hutchinson
studies the architecture – clad in a Norrøna Svalbard anorak of environmentally friendly pureOrganic cotton. 3. GHOST TOWN: In its heyday several thousand people lived in the Russian mining
settlement of Pyramiden on Svalbard. The place was abandoned practically overnight in 1998 when its owners gave up the mining enterprise.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200968
SISTE TONE: Et forlatt piano i kulturhuset i Pyramiden på Svalbard. FINAL NOTES: A forgotten piano in the cultural hall in Pyramiden on Svalbard.
69NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
STEIN PÅ STEIN: En fj ellrygg like ved Longyearbyen på Svalbard. ROCKS OF AGES: A mountain ridge near Longyearbyen, Svalbard.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200970
SVALBARDKOLLEKSJONEN:
1. Tara Hutchinson i Norrøna Svalbard bomullsanorakk, Norrøna Svalbard bomullsbukse og Norrøna Svalbard 30 liters sekk.
2. Elianne Ersdal i Norrøna Svalbard bomullsanorakk, Norrøna Falketind Gore-Tex Proshell bukse, hjemmestrikkede votter og Fri Flyt-lue.
3. Rasmus Kanstad i Norrøna Svalbard fl ex1-jakke, Norrøna Svalbard fl ex1-bukse og Norrøna Narvik lue.
4. Endre Før Gjermundsen i Norrøna Svalbard dri3-jakke, Norrøna Svalbard fl ex1-bukse og Norrøna Lofoten lue.
1 2
71NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
THE SVALBARD COLLECTION:
1.Tara Hutchinson wearing a Norrøna Svalbard cotton anorak, Norrøna Svalbard cotton pants and a Norrøna Svalbard 30-litre pack.
2. Elianne Ersdal in a Norrøna Svalbard cotton anorak, Norrøna Falketind Gore-Tex® Proshell pants, homemade mittens and a Fri-Flyt hat.
3. Rasmus Kanstad in a Norrøna Svalbard fl ex1 jacket, Norrøna Svalbard fl ex1 pants and a Norrøna Narvik hat.
4. Endre Før Gjermundsen in a Norrøna Svalbard dri3 jacket, Norrøna Svalbard fl ex1 pants and a Norrøna Lofoten skullcap.
3 4
73NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
1.BASKET PÅ 78 GRADER NORD: Gjenglemt bilde av en
basketkamp i idrettshallen i den russiske gruvelandsbyen
Pyramiden på Svalbard.
2.GYMTIME: Rasmus Kanstad inspiserer gymsalen i
Pyramiden, iført Norrøna Svalbard dri3-jakke og Norrøna
Svalbard fl ex1-bukse.
3. BALANSEKUNST: Endre Før Gjermundsen, doktor-
gradsstipendiat i Longyearbyen og Norrøna-tester,
viser ballkunster i Pyramidens gymsal. Endre har på seg
Norrøna Svalbard fl ex1-jakke, Norrøna Svalbard fl ex1-
bukse og Norrøna Lofoten-lue.
4. SITT NED: Forlatt stol i en av leilighetene i Pyramiden.
5. GODT BLIKK: Elianne Ersdal med Norrøna Svalbard
fl ex1-jakke og hjemmestrikket ullgenser.
1. HOOPS AT 78 DEGREES NORTH: A picture of an old
basketball game in the sports hall at the Russian mining
settlement of Pyramiden, on Svalbard.
2. GYM CLASS: Rasmus Kanstad inspects the gym hall at
Pyramiden, wearing a Norrøna Svalbard dri3 jacket and
Norrøna Svalbard fl ex1 pants.
3. BALANCE: Endre Før Gjermundsen, a doctoral
candidate at Longyearbyen and a Norrøna garment-tester,
shows balancing skills in the gym at Pyramiden. Endre is
wearing a Norrøna Svalbard fl ex1 jacket, Norrøna Svalbard
fl ex1 pants and a Norrøna Lofoten skullcap.
4. FILL IT UP: Petrol pump at Pyramiden.
5. HAVE A SEAT: A chair left behind in an apartment at
Pyramiden.
6. LOOKING GOOD: Elianne Ersdal with a Norrøna
Svalbard fl ex1 jacket and home-made woolly mittens.
4
2
5
3
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200974
TIL TOPPS: Siv Kristoff ersen nærmer seg toppen på
fj ellet Sarkofagen. I bakgrunnen ser du Longyearbyen
og Adventfj orden. Siv har på seg Norrøna Svalbard
dri3-jakke, Norrøna Svalbard fl ex1-bukse og Norrøna
Lofoten-lue.
TO THE TOP: Siv Kristoff ersen nears the top of the
mountain Sarkofagen. In the background Longyearbyen
and the Advent Fjord are visible. Siv has on a Norrøna
Svalbard dri3 jacket, Norrøna Svalbard fl ex1 pants and a
Norrøna Lofoten skullcap.
75NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
VELKOMMEN TIL
SVALBARD
Drømmer du om å reise til et av jordas siste
villmarksområder?
Svalbard er en norsk øygruppe i
Nordishavet og består av alle øyer,
holmer og skjær mellom 74 og 81 grader
nordlig bredde og 10 og 35 grader østlig
lengde. Tre øyer er befolket: Spitsbergen,
Bjørnøya og Hopen. Største bosetning er
administrasjonssenteret Longyearbyen på
Spitsbergen.
I 1194 ble «Svalbardi funnet» notert i
islandske skrifter. Svalbard ble omtalt som
«landet med de kalde kyster.» Etter at
Willem Barents oppdaget Svalbard I 1596
ble det drevet internasjonal hvalfangst
(1600-1750), russisk overvintringsfangst
(1700-1850) og norsk overvintringsfangst
(1850-1973). I 1906 etablerte amerikane-
ren John M. Longyear den første gruva og
ga navn til Longyearbyen. I 1916 overtok
Store Norske Kullkompani gruvevirksomhe-
ten I Longyearbyen. Norge fi kk suverenitet
over Svalbard i 1925.
Fly til Longyearbyen med SAS fra Oslo eller
Tromsø. Se priser og fl ytider på www.sas.
no. I Longyearbyen kan du velge og vrake
mellom en mengde overnattingssteder –
alt fra campingplassen til hoteller med høy
standard.
Det er meldeplikt hos Sysselmannen for
store deler av Svalbard. Du kan heller
ikke forlate Longyearbyen uten våpen og
erfaring med hvordan du skal bruke det.
Dette på grunn av isbjørn. Organiserte turer
anbefales – av hensyn til din egen sikkerhet
og av hensyn til det sårbare miljøet.
Et stort antall turarrangører tilbyr alt fra
båtcruise, scooterturer, hundekjøring,
kajakkturer, fj ellturer, skiturer, breturer,
dagsturer og ekspedisjoner over fl ere uker.
Sjekk ut f.eks. www.spitsbergentravel.
no, www.basecampexplorer.com, www.
wildlife.no, www.arctic-adventures.com og
www.svalbardhuskies.com
WELCOME TO
SVALBARD
Do you dream of travelling to one of the
world’s last remaining wilderness areas?
Svalbard is a Norwegian archipelago in the
Arctic Ocean consisting of all the islands
and skerries between 74 and 81 degrees
north latitude and 10 and 35 degrees east
longitude. Three islands are inhabited:
Spitsbergen, Bjørnøya and Hopen. The
largest settlement is Longyearbyen, the
administrative centre on Spitsbergen.
According to Icelandic chronicles, Svalbard
”was found” in 1194. It was called ”the
land of the cold coasts.” After Willem
Barents rediscovered it in 1596, Svalbard
became a base for international whaling
(1600-1750), Russian winter hunting
(1700-1850) and Norwegian winter hunt-
ing (1850-1973). In 1906, the American
John M. Longyear established the fi rst mine
and supplied Longyearbyen with its name.
Norway was granted sovereignty over
Svalbard in 1925.
Fly to Longyearbyen with SAS from Oslo or
Tromsø. Prices and fl ight times are available
at www.sas.no. In Longyearbyen you can
choose from a variety of overnight accom-
modations, from campgrounds to hotels of
high standard.
Before visiting many parts of Svalbard you
are required to register with the offi ce of
the sysselmann, or governor. Another rule:
You may not leave Longyearbyen without
carrying a weapon and knowing how to use
it. The reason is the polar bears.
A large number of tour operators off er ac-
tivities ranging from cruises to snowmobile
trips, dog sledding, kayaking, mountain
hikes, ski trips, glacier wandering, day trips
and expeditions lasting several weeks.
For examples, check out the follow-
ing: www.spitsbergentravel.no, www.
basecampexplorer.com, www.wildlife.no,
www.arctic-adventures.com and www.
svalbardhuskies.com.
FACTSFAKTA
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200976
TEXT & PHOTO ANDERS WAAGE NILSEN
TAK OVER HODET: Tomannsbolig med
havutsikt, helt i vannkanten. Ingen
sjenerende naboer, gratis ved. På
Smøla ligger drømmetomtene tett.
ROOF OVERHEAD: A two-man
residence with ocean view, right at
the water’s edge. No nosy neighbours,
free wood. At Smøla, the dream lots
come easy.
77NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
Himmel og havNordvest for Kristiansund ligger Smøla. Ei øy. En tilstand.
Sky and seaSmøla: An island northwest of Kristiansund. And a state of mind..
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200978
DRØMMEN bygget seg opp bit for bit, som et puslespill. Et fotografi i en brosjyre.
Et rykte. En fyr som kjente en som kjente en som padlet der en gang. Et søk på
internett. Bildet ble tydeligere. Smøla. Den paddefl ate øya langt ute i havet nord-
vest for Kristiansund. En forblåst frafl ytningskommune som stort sett består av
surklende våtmark – og som markedsfører «Norsk Myrmuseum» som en av sine
største attraksjoner.
Jada.
Men så leste vi om en ytre skjærgård bestående av 6000 øyer og holmer og
skjær.
Vi ble fortalt om et yrende liv av fi sk og fugler. Vi så bilder av en kritthvit
strand.
Da vi hørte rykter om den legendariske fi lterkaff en på Kjell Grans Bensinstasjon
AS, forstod vi det.
Det var ingen vei tilbake.
DET SURKLER i de første åretakene. En hyggelig mann står på kaien og vinker.
– Får dokk trøbbel, må dokk berre ring.
Alf Inge Jensen klorer seg fast på Hopen – helt nord på Smøla. Her tilbyr han
naturopplevelser og aktiviteter – til de som fi nner veien.
Reisen har gått smertefritt. Vi har fl ydd til Kristiansund, bodd på hotell
sammen med nordsjøarbeidere, tatt hurtigbåten i en halvtime, blitt hentet på
kaien av en bil dekorert med vakre bilder fra øyriket og fått tildelt to turkajak-
ker av god kvalitet. Vi har leid dem for tre dager. De er fylt til randen med alle
ingrediensene som trengs for det gode liv. Et telt. En primus. To soveposer. Litt
mat. Ferskvann. Og en liten tår whisky på en bamsefl aske i plast.
Foran oss på dekk har vi et kart av en sirkelrund øy, fl ankert av den fl otteste
skjærgård, med øyer, holmer og smale kanaler.
Alf Inge, som er oppvokst på øya, er en av dem som har sett potensialet her
ute i havet. Istedenfor å fl ytte til fastlandet som svært mange i sin generasjon
har han etablert sitt eget aktivitetsselskap. Sakte men sikkert kommer det fl ere
og fl ere gjester hit. Slovakiske fl uefi skere på jakt etter sjø-ørrett. Franske turister
som vil bo i et fyr. Ornitologer som vil se ørn eller en av de talløse andre artene du
fi nner på øya. Eller kajakkpadlere, som oss.
Åtte mil skal vi padle.
Mot klokken, men forhåpentlig med vinden og strømmen.
Det duver rolig i en ellers speilblank overfl ate.
Solen varmer.
Kajakkene setter fart.
VI HØRER SÅ OFTE om store ekspedisjoner. Om mennesker som setter seg på fl y,
til Islamabad, Nuuk, Longyearbyen. Slike steder. De vil oppleve det vakreste na-
turen har å by på. De vil utfordre seg selv og elementene. De kommer hjem med
tre tusen bilder og minst like mange fregner.
Så holder de foredrag, og tror de skaper positiv inspirasjon. De gjør ikke det. De
skaper bare frustrasjon.
For et ungt par med to smårollinger blir det ofte med drømmen. En ting er pen-
gene: De renner som en vilter bekk i retning det store husholdningshavet - og
absorberes av huslån, økonomipakninger med pasta og barnehageregninger. En
annen ting er tiden: Vi jobber hele tiden, vi modernitetsmennesker. Som travel
småbarnsfamilie må vi takke skaperen om vi får barnevakt sammenhengende i
fi re dager. Likevel plages vi hele tiden. Av disse drømmene.
– Jeg vil på padleekspedisjon, sa konen min.
– Hvor da?
– Samma det. New Foundland. New Zealand. Svalbard. Jeg vil padle rundt noe.
Jeg vil ha følelsen av å ha gjennomført en ekspedisjon.
– Glem det. Da må du dra uten meg, sa jeg.
– Hvorfor det?
– Ungene.Vi har bare en langhelg. Du kan ikke padle rundt noe på en lang-
helg.
– Sikker?
Det ble stille. Konen min gikk ned i kjellerboden. Hun fant frem Norgeskartet.
Og der – vest uti havet så vi den. En paddefl at øy, om lag tre mil i diameter.
Smøla. Bare ordet aktiverte puslespillets mange biter. Jeg åpnet pc-en.
Jeg ville vite mer.
THE DREAM came together slowly, like pieces of a puzzle: A photo in a brochure. A
rumour. A guy who knew a guy who knew another guy who paddled there once.
A web search. The picture grew clearer. Smøla. A pancake-fl at island northwest
of Kristiansund, well out to sea. A blustery place consisting largely of gurgling
wetlands, its population in decline, and whose biggest tourist attraction may be
the Norwegian Bog Museum.
Um, okay.
But then we read about Smøla’s outer bank of 6,000 islands, skerries and
rocky nubs. We learned of teeming fi sh and vast fl ocks of birds. We saw pictu-
res of a chalk-white beach. When we heard tell of the legendary qualities of a
certain fi ltered coff ee available at Kjell Gran’s petrol station and kiosk, we fi nally
understood.
There was no way waking from this dream.
Our fi rst paddle strokes make a slurping noise. A nice man stands on the dock
and waves. ”If you have any trouble,” he says, ”just give a ring.”
Later, at Hopen, on the north side of Smøla, Alf Inge Jensen grasps hold of us.
From his island outpost he off ers a variety of outdoor activities – to those who
fi nd the way.
So far the trip has been painless. We fl ew to Kristiansund, stayed at a hotel
with off shore oil workers and spent half an hour on a high-speed boat. We were
picked up at the dock in a car decorated with beautiful pictures of the island
realm, and were assigned two good-quality touring kayaks. We hired them for
three days. They’re fi lled to the gunwhales with all the accoutrements of the
good life. A tent. A camping stove. Two sleeping bags. A little food and fresh wa-
ter. And a few drops of whiskey in a plastic teddy-bear bottle.
Spread out before us on deck is a map of a circular island, fl anked by the most
wonderful scattering of islands and islets, with narrow channels between them.
Alf Inge, who grew up on the main island, is one of those who’s seen busi-
ness potential here at sea. Instead of moving to the Norwegian mainland, like so
many of his generation, Alf Inge has set up his own visitor-activity agency. And
sure enough, guests have been coming to Smøla in slowly increasing numbers.
Slovakian fl y fi sherman in search of sea trout. French tourists who want to sleep
in a lighthouse. Ornithologists on the lookout for eagles and countless other bird
species. Or kayak paddlers, like us.
We’re supposed to paddle 80 km.
Against the clock, but if we’re lucky, the wind and current will be with us.
Our kayaks pitch gently on an otherwise glassy surface.
We feel the warmth of the sun.
We set off .
So often one hears of great expeditions. About people who fl y to Islamabad,
Nuuk, Longyearbyen. Places like that. People who seek all that nature has to of-
fer, who challenge themselves and the elements. They come home with 3,000
pictures and at least that many freckles.
Then they give lectures, and think they’re generating positive inspiration.
They’re not. All they’re generating is frustration.
For a young couple with two tiny tots, the dream of a true expedition usually
stays a dream. For one thing, there is the money: it fl ows like a raging stream
into the household budgetary ocean. House loans, economy-size spaghetti
packs and kindergarten bills, all swept away. Another thing is the time. We work
constantly. As busy young families of modernity we have to thank our creator
if somehow we score a babysitter for four days. Yet the dream remains. It won’t
leave us alone.
”I want to go on a paddling expedition,” said my wife.
”Where to?”
”It doesn’t matter. Newfoundland. New Zealand. Svalbard. I want to paddle
around something. I want the feeling of having completed an expedition.”
”Forget it. You’ll have to go without me,” I said.
”Why?”
”The kids. All we have is a long weekend. You can’t paddle around something
in a long weekend.”
”Are you sure about that?”
Silence. My wife went down into the cellar and returned with a map of
Norway. And there, off the west coast, we saw it. A pancake-fl at island, some
30 km in diameter.
79NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
SPOR I SAND: Etter en lang dag i kajak-
ken er Hilde Fure fremme på Dyrøya. En
leirplass fra ideenes verden.
T
RACKS IN THE SAND: After a long day
in the kayak, Hilde Fure has made it to
Dyrøya. The ideal camping spot.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200980
DE FØRSTE KILOMETERNE på langtur i kajakk er ofte en pine. De tunge kajakkene
siger gjennom det blanke vannet, man blir sår i muskulaturen, øm i håndfl atene
og svett under tørrtoppen. Å padle et snitt på 3-4 mil føles veldig langt for en
kropp som stort sett har trent tastaturmuskulatur de siste månedene. Men
akkurat da jeg er i ferd med å spørre om en ørliten sjokoladepause, ser vi den.
Urørlig. På toppen av en holme. Først tror vi det er en varde.
– Den beveger på seg!
– Den har nebb!
Det er en ørn. En gigantisk havørn, fi re-fem båtlengder unna. Den sitter på
utsiktsplassen sin og ser nordover, utover havspeilet som nesten går i ett med
seinsommerhimmelen. Sakta, sakte snur den seg – og setter skarpe øyne i vår
retning. Så folder den ut vingene og tar luft. Vi hører suset av vingeslagene, og
ser hvordan den enorme fuglekroppen akslererer og seiler av sted på luftstrøm-
mene. Jeg prøver febrilsk å feste telelinsen til kamerakroppen, men lykkes ikke.
Vi blir stille.
Vi sier ingenting.
Lyden av vingene fader ut i blått.
SMØLA HAR ALLTID LEVD SITT EGET LIV. En gang var dette et kongesete, strategisk
plassert ved innseilingen til Trondheim. Det første kjente sted der ordet «Norge»
ble tatt i bruk er funnet på en runestein på naboøya Kuliøya. «Tore og Hallvard
reiste denne steinen til minne om Ulvljot. Tolv vintrer hadde kristendommen
vært i Norge» skrev et par taggere i år 1035. Men i tusener av år før den tid har
befolkningen her ute levd rike liv – med fi ske, fangst og jordbruk i fokus. Den sure
jorda og det myrlendte terrenget har gjort landbruk vanskelig, selv om øya i dag
kjent for ekstra velsmakende rotgrønnsaker.
Men så var det denne utviklingen, da. Det moderne samfunnet gjør ikke livet
på Smøla lett å hanskes med. Landbruket gir ikke lenger nok avkastning, damene
på fi letfabrikken er historie. De unge søker mot byene. Den forblåste øya har nå
landets største vindmøllepark som en av sine viktigste arbeidsplasser. Samtidig
blir øyriket sakte men sikkert oppdaget av eventyrlystne turister. Et eventyrlig
sjøfi ske og feit innlandsørret tiltrekker seg sportsfi skere fra hele verden. Dykkere
Smøla. The very word set in motion all those pieces of the puzzle. I sat down at
the computer. I had to know more.
THE FIRST KILOMETRES of a long kayak trip are often a pain. The kayaks creep
heavily through the water, sore muscles announce themselves, your palms
go numb, sweat trickles under your drytop. For a body whose only exercise in
recent months has involved pecking a keyboard, paddling 30 to 40 km is quite
a feat. Yet just as I’m about to suggest a tiny little chocolate break, we see it.
Motionless. Atop a rocky islet. At fi rst we think it’s a cairn.
”It’s moving!”
”It has a beak!”
It’s an eagle. A gigantic sea eagle, four or fi ve boat lengths away. It’s sitting on
an outcrop, looking north, out over the calm water, which seems to blend into
the late summer sky. Ever so slowly, the bird of prey turns its piercing eyes in our
direction. Then it unfolds its wings and takes to the air. We can hear the whoosh
of its wing fl aps as the enormous avian form accelerates and sails off into the air
currents. I try frantically to put a telephoto lens on my camera, but it’s too late.
We’re silent. Not a whisper.
The sound of eagle wings fades into the blue.
SMØLA HAS ALWAYS DONE THINGS ITS OWN WAY. At one time it was the seat of a
petty kingdom, strategically placed at the entry to Trondheim. The oldest known
use of the word ”Norge,” or Norway, was on a rune stone found on the neighbou-
ring island of Kuliøya. In the year 1035, a couple of vandals there wrote: ”Tore
and Hallvard raised this stone to the memory of Ulvljot. Christendom was then
in Norway for 12 winters.” But for thousands of years before that the people
out here lived richly on fi shing, hunting and agriculture. The acidic earth and
swampy terrain has always made farming hard, though the root vegetables
grown on the island today are celebrated for their excellent taste.
The modern world has not been particularly good to Smøla. Farming is no
longer profi table, and the ladies at the fi lleting factory are but a memory. The
young turn their sights to the city. But this blustery island is now home to the
MOT SØR: Padling på Smøla byr på stadige fj ærkledde overraskelser. SOUTHBOUND: Feathery surprises keep coming as you paddle around Smøla.
81NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
snoker rundt blant skjærene i et unikt undervannslandskap. Muligheten for å
overnatte i et fyrtårn gjør at eventyrlystne turister og nygifte par drar helt vest,
for en eksotisk overnatting på Haugjela fyr.
Reiselivet er den nye vinen på Smøla. Med god grunn. Men det er ennå kun de
færreste som har fått smake.
– KAFFE? Det damper ut av en sotsvart kanne. En lang dag ligger som en stripe
av lett turbulens i kjølvannet bak oss, høstnatten siger på. Vi har funnet oss en
holme litt sør for havløya Møtua. En femstjerners teltplass med utsikt mot de
syv markante fj ellene i nabokommunen Aure - Tustnastabbene. En palle har
drevet i lang og blir raskt omdannet til knitrende fl ammer. Dette er livet i sin
enklest form. En boks kjøttkaker varmet på bålet. Solen som synker over step-
pelandskapet. Lyden av gjess som trekker mot varmere strøk.
Vi er hjemme. Og vi er på vei.
Vi har vært borte i 36 timer og har allerede langturfølelsen.
Den første dagen av turen rundt Smøla har bydd på fantastiske skjærgård. Et
mylder av holmer, trange kanaler, rare hus helt ut i havgapet og fl ere møter med
ørn, skarv og fl okker av fulg som mobiliserer før trekket sørover. Vi gikk i land på
Ringøya, et tidligere fi skevær som nå er omgjort til et eventyrlig feriested for de
som er så heldige å eie et hus der. Nå var hyttefolket reist, og den eneste vi møtte
var en pensjonert sjømann som tuslet rundt her ute i sin nye tilværelse.
– Joda, sa han.
– Joda, sa vi.
– Fått noe fi sk på veien?
– Nei. Dorget litt, ingen napp.
– Makrellsesongen er vel over.
– Ja?
– Men vi kan ikke klage, med dette været.
– Nei, vi kan ikke klage.
Vi ble stille, sammen.
Med smale øyne så vi utover øyriket, og havet ytterst i vest.
country’s largest windmill park – an important workplace. And slowly but surely
the island is being discovered by adventurous tourists. Incredible deep-sea
fi shing and fat trout draw sport fi shermen and women from around the world.
Divers poke around among the skerries in a unique underwater landscape. The
chance to stay overnight in a lighthouse lures tourists and newlyweds all the
way to Haugjegla, a lighthouse on the little island of Veiholmen, off the north
tip of Smøla.
Tourism on and around Smøla is like a fi ne young wine, and only a few visitors
have had a taste so far.
”COFFEE?” The soot-black pitcher is steaming. A long day lies behind us, a slight
turbulence in our wake. As the autumn night descends, we fi nd ourselves
an islet, just south of the Møtua peninsula. It’s a fi ve-star campsite off ering a
view of seven distinctive mountaintops on the nearby islands of Tustna and
Stabblandet. A wooden pallet has washed up and is quickly converted to crack-
ling fl ames. This is life at its simplest. A can of meatballs warmed by the fi re. The
sun sinking over the grassy, steppe-like landscape. The honk of geese migrating
to warmer climes.
We are home. And yet we are far from it.
We have been gone 36 hours and already we have that feeling of being away
on a major trip.
Our fi rst day at Smøla has been us a collage of rocky outposts, narrow chan-
nels and odd houses that survive at the mercy of Norwegian Sea. We’ve met
eagles, cormorants and fl ocks of other birds mobilizing for the southward mi-
gration. We went ashore on Ringøya, a former fi shing village transformed into
an ideal holiday spot for those lucky enough to own a cabin there. But most of
the holiday folks had left, and the only person we met was a retired seaman,
ambling about.
”Well, then,” said he.
”Well, then,” said we.
”Catch any fi sh along the way?”
FRI SOM FUGLEN: Blikkstille hav. Blå himmel. Hilde Fure slår av en prat med en av øyas innbyggere. FREE AS A BIRD: Glassy ocean. Blue sky. Hilde Fure chats with one of the island’s inhabitants.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200982
OMSTREIFERLIV: En ny dag i
kajakken. En ny dag på havet.
En ny dag med frihetsfølelse.
VAGABOND LIFE: A new day
in the kayak. A new day at
sea. A new day of freedom.
83NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
SOLEN ER VEKKERKLOKKE, dagen ligger speilblank foran oss. Vi tar oss god tid ved froksten, før vi pakker sammen hjemmet vårt i vanntette
pakkposer, lader kajakkene og tar de første padletakene. Vi siger av gårde, først
blant et mylder av øyer, så over et åpent strekk som sikkert er heftig når søn-
navinden står på. I dag er det stille.
Vi fortsetter gjennom et av de trangere sundene. Her kan man midt mellom fl o
og fj ære oppleve heftige tidevannsstrømmer, men vi har heldigvis strømmen i
ryggen, og surfer greit av sted. Første mellomstasjon er Straumen, et slags byg-
desentrum på østsiden av Smøla, med sparbutikk og Kjell Grans bensinstasjon
AS – som selger petroleumsprodukter, har et rikt utvalg i tennplugger og fungerer
som øyas turistinformasjon. «En legendarisk bensinstasjon, et stopp her på veien
er obligatorisk» hadde vi lest på en turblogg på nettet. Og det er sant. Straumen er
obligatorisk. Aldri har et måltid bestående av mikrobølgehamburgerere, vellagret
kaff etrakterkaff e og kroneis smakt bedre. Kjell Gran selv er dessverre ikke tilstede,
men den hyggelige damen bak skranken er hjelpsomheten selv.
– Det er mye som har forandret seg på en generasjon, sier hun.
– Fiskemottakene er stengt. Landbruket sliter. De fl este av de unge drar inn til
byen. Det er ikke mange som bosetter seg her ute.
– Men det er vakkert her.
– Synes du det? Det er heldigvis noen turister, som dere. Det betyr mye for
fremtiden her ute.
– Det blir fl ere?
– Ja. Sakte men sikkert. Kanskje man må komme utenfra for å se hva øya har
å by på?
VI ER OVER HALVVEIS, solen står høyt, og vi jages videre. Vi er på motsatt side
av stedet hvor vi startet, nå begynner vi sakte men sikkert å jobbe oss vestover
igjen. Etter Straumen blir farvannet åpnere, vi ser inn i Trondheimsleia, og fra
denne vinkelen er Tustnastabbene på sitt mest spektakulære. Den minner
nesten mistenkelig om «De syv søstre» den kjente profi len fra Helgelandskysten
lenger nord.
Dyrøya er kveldens mål. Det er fi nt der, sa Alf Inge, før vi dro. Han tok ikke
hardt i. For hvilket sted! En paddefl at gresslette, solvendt, med to fantastiske
strender – en for ilandstigning og en for sjøsetting, omkranset av små høydedrag
hvor sauene går og beiter. Vi hiver av oss klærne, og tar årets siste svømmetur.
Solen kaster et gyllent skjær over røsslyngen.
Vi nyter ensomheten. Stillheten brytes kun av noen sauer og knitringen
fra fl ammene, av bølger som sletter ut fotsporene våre på stranden, av hav og
øyer. Vi gleder oss allerede til morgendagen. Nye åretak, nye møter med en rik,
levende natur som kan få selv en svartsynt økologipessimist til å se lyst på livet.
Enda en dag er det bare oss og Smøla det handler om. Så får resten av verden
seile sin egen sjø.
– Dette, sier konen min.
– Det var dette jeg drømte om.
”No. Trolled a bit, no bites.”
”I guess mackerel season is over.”
”Is it?”
”But we can’t complain, with this weather.”
”No, we can’t complain.”
And that was that. With squinting eyes we looked around at the island king-
dom, and the open ocean to the west.
WE WAKE TO THE SUN. The day lies before us. We dawdle happily over breakfast
before packing our little home into watertight bags, loading the kayaks and taking
the day’s fi rst paddle strokes. Today we push easily through the water, threading
scattershot islands and then crossing an open stretch that must be a challenge
when the southerly winds blow. For us the winds are still.
We continue through one of the narrower straits. Between the ebb and fl ow of
the tide, paddlers may experience powerful currents, but fortunately we have the
current at our backs and surf along eff ortlessly. The fi rst way station is Straumen,
a hamlet on Smøla’s east side, featuring a grocery store and Kjell Gran’s petrol sta-
tion, which sells petroleum products and a rich assortment of spark plugs while
serving as the island’s tourist information bureau. ”A legendary petrol station – a
stop here is mandatory,” we had read on an Internet travel blog before leaving
home. And it’s true. Straumen is mandatory. Never has a meal composed of micro-
wave hamburgers, well-aged coff ee and ice cream cones tasted better. Sadly, Kjell
Gran himself is not behind the counter, but the charming lady who is couldn’t be
more helpful.
”A lot has changed in a generation,” she says. ”The fi sh reception centres are
closed. Farmers have it tough. Most young people move into the city. There aren’t
many who make their home out here.”
”But it sure is beautiful.”
”You think so? Fortunately, we do get some tourists, like you. That means a lot
for the future out here.”
”Are more people coming?”
”Yes, gradually. Maybe you have to come from outside in order to see what the
island has to off er.”
WE ARE NOW MORE THAN HALFWAY, the sun is high in the sky and we’re forced to
move on. We are on the opposite side of the island from where we started, and
slowly begin working our way west again. After Straumen, the waters are more
open and we can see the waterway that leads to Trondheim. From this angle the
island peaks of Tustna and Stabblandet are at their most spectacular, remini-
scent of ”The Seven Sisters,” a renowned landscape profi le further north on the
Helgeland coast.
The island of Dyrøya is the evening’s target. Alf Inge told us, before we left, that
it’s nice there. He wasn’t exaggerating. What a place! A sunny plain of grass with
two fantastic beaches – one for coming ashore and one for setting out – all sur-
rounded by fi elds of grazing sheep. We throw off our clothes and take the year’s
last swim as the sun casts a golden glow over the heather.
We savour the isolation. The quiet is disturbed only by the sheep, by the crack-
ling of the fi re and by the waves of the ocean as they wash away our footprints
on the beach. We’re already looking forward to tomorrow. New paddle strokes and
new meetings with a thriving natural environment that can make the glummest
eco-doomsayer see the bright side of life. For one more day, Smøla and the two
kayakers are all that matter. The rest of the world can sail its own sea.
”This,” said my wife.
”This is what I dreamed of.”
«Nye åretak, nye møter med en rik,
levende natur som kan få selv en
svartsynt økologipessimist til å se
lyst på livet.»
“New paddle strokes and new meetings
with a thriving natural environment that
can make the glummest eco-doomsayer
see the bright side of life.”
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 20098484
WELCOME TO SMØLA
The place
Smøla is an island of about 214 km2 situated
northwest of Kristiansund in Møre og Romsdal
County. The island is at the northern end of the
Fjord Norway region, at the border with Sør-
Trondelag County. The large island of Hitra is to the
north, Tustna to the east.
Getting there
The departure point for a trip to Smøla is either
Kristiansund or Trondheim, with good airline
connections to Bergen, Oslo and even certain
European airports. From both places you can catch
an express boat to Edøy, which is linked to Smøla
by bridge. Check the schedule at www.kystek-
spressen.no. If you travel by car, Smøla is accessible
by ferry from Sandvika on the neighbouring island
of Tustna (if coming from Kirstiansund) and from
Forsnes on the island of Hitra (if coming from
Trondheim). Check the ferry schedule at www.
fj ord1.no.
Kayak rentals
Hopen Aktivitetsgård on Smøla hires out
kayaks of sound quality, along with most of the
equipment you’ll need. Experienced paddlers will
probably want to bring their own paddles. Hopen
Aktivitetsgård can also help with transport to
and from the express boat dock at Edøy and with
advice on staying in Hopen or at the Haugjelga
lighthouse station. You can buy the food you need
at Hopen and thereby support local businesses.
Recommended
While paddling around Smøla you ought to take
in the wonderful old fi shing villages of Ringøya. A
visit to the petrol station at Straumen is obligatory.
The same goes for spending a night on Dyrøya,
with its terrifi c campground. And don’t miss
paddling the open water to Veiholmen, north of
Hopen.
Safety
A kayak trip around Smøla can be a challenge due
to waves and wind; you’ll need the skill and the
equipment to cope with bad weather if it comes.
At the very least, kayakers must have mastered
self-rescue techniques. The principles are quickly
learned in a beginner kayaking course; being
good at it takes practice. On trips like this you
should have paddle fl oats, pumps, towlines and
emergency fl ares. You should also have a drytop
and neoprene pants or a complete drysuit if
conditions require.
Map
The best map is the sports-boating map of
Kristiansund-Smøla, published by Ugland IT/
Norwegian Mapping Authority. It’s a great
advantage having a map that shows buoys and all
other navigational aids.
FACTS
VELKOMMEN TIL SMØLA
Stedet
Smøla er en øy på rundt 214 kvadratkilometer som
ligger nordvest for Kristiansund i Møre og Romsdal. Øya
ligger helt nord i Fjord Norge-regionen – på grensen mot
Sør-Trøndelag, med Hitra som nabo i nord, og Tustna
som nabo i øst.
Komme dit
Utgangspunktet for en tur til Smøla er enten
Kristiansund eller Trondheim, som har gode fl yforbin-
delser til både Bergen og Oslo, samt enkelte europeiske
fl yplasser. Fra begge steder går det ekspressbåt til Edøy
– som er forbundet med Smøla med broforbindelse.
Sjekk rutetider på www.kystekspressen.no. Om du
kommer med bil er Smøla tilgjengelig med ferge fra
Sandvika på naboøyen Tustna (nærmest Kristiansund)
og Forsnes på Hitra (nærmest Trondheim), rutetider på
www.fj ord1.no.
Leie av kajakker
Hopen Aktivitetsgard på Smøla leier ut kajakker av
grei kvalitet, og det meste av det du trenger av utstyr.
Erfarne padlere vil gjerne ta med sin egen åre. Hopen
Aktivitetsgard kan også være behjelpelig med transport
til og fra hurtigbåtkaien på Edøya, samt overnatting på
Hopen eller på fyrstasjonen Hauggjela. Du kan kjøpe
maten du trenger på Hopen, og støtte lokalt næringsliv.
Anbefalte stederPå padletur på Smøla bør man få med seg de fl otte
gamle fi skeværene ved Ringøya. Et besøk på bensin-
stasjonen på Straumen er obligatorisk. Det samme
gjelder en overnatting på Dyrøya, med den eventyrlige
leirplassen der. Man bør også få med seg en tur utover i
havet, til Veiholmen nord for Hopen.
SikkerhetEn padletur rundt Smøla kan bli krevende med mye
bølger eller vind, og krever en viss rutine og riktig utstyr
dersom været slår seg vrangt. Det er et minstekrav at
padlere behersker egenredning i kajakk. Prinsippene
lærer du kjapt på et nybegynnerkurs i kajakkpadling,
praksis lærer du ved å øve. På turer som denne bør man
ha med årefl ottør, pumpe, taueline og nødbluss. Du bør
ha med deg tørrtopp/neoprenbukse eller tørrdrakt om
forholdene skulle bli krevende.
KartDet beste kartet er båtsportkartet for Kristiansund-
Smøla, utgitt av Ugland IT/Statens kartverk. Det er en
stor fordel å ha et kart med alle sjømerker skikkelig
inntegnet.
FAKTA
FORFRISKNING: Sommeren er over, men
det er ikke mulig å forlate Dyrøya uten å ha
benyttet seg av spaavdelingen.
REFRESHING: Summer is over, but
you can’t leave Dyrøya without taking
advantage of the spa department.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200986
NORRØNAPROFILEN THE NORRØNAPROFILE
Robert Caspersen
Storveggsklatreren.
The big wall climber.
IMPONERENDE CV: Robert Caspersen var Norgesmester i klatring i 1992-93-94. Han
etablerte Norges første friklatrerute av grad 9+ (F8c) i 1998. Og han har førstebestigning av
Ulvetanna og andre topper i Antarktis (1994), Rondespiret i Antarktis (1997), Nordøstveggen
på Trango Pulpit (1999) og Nordveggen på Ulvetanna i 2006 (bildet).
STRONG CLIMBER: Robert Caspersen, of Norrøna’s sponsored team, is one of Norway’s
most talented climbers, whether he’s indoors, cliff -side or scaling a vast rock face. Here at
Ulvetanna, in the Antarctic.
87NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
Alder/Age: 37
Yrke/Occupation: Fjellguide/Mountain Guide
Bosted/Residence: Oslo, Norway
– Fortell om den beste turen i 2008!
– Det er spesielt tre turer jeg vil huske. I begynnelsen av mars var jeg på iskla-
tretur med Sjur Nesheim i Reisadalen i Nord-Troms. Det var egentlig i kaldeste
laget for isklatring, med 15-20 minusgrader, men vi fi kk likevel førstebesteget
tre bratte, fl otte fosser på ca 200 meter. Klatringen var fi n, men det beste med
turen var det eventyrlige stedet og kameratskapet. Flott skitur innover i nasjo-
nalparken på den frosne Reisaelva. Ingen andre mennesker å se på fem dager.
Tid og rom for refl eksjon og gode samtaler rundt primusen.
Årets mest klatreintensive og samtidig mest sosiale tur gikk til Fontainebleau-
skogen i Frankrike, tre uker i april. Hele familien var med, og på dette stedet, hvor
voksne blir som barn, er det alltid god stemning.
Den siste turen jeg vil trekke frem, var en tur i Lofoten i juni sammen med
Rolf Bae. Sammen førstebesteg vi en nydelig femtaulengders rute innerst i
Djupfj orden. I en elektrisk stemning av sammenfallende motiver, ambisjoner og
ideer, fullførte vi ruta i god stil til tross for regnvær. For meg var turen preget av
en intens lykkefølelse over å fi nne en sjelefrende. Jeg er uendelig lei meg for at
dette ble min siste tur med Rolf.
– Hvilke planer har du for 2009?
– Listen over fj ell jeg kunne tenke meg å utforske, både i inn og utland, har alltid
vokst fortere enn jeg har greid å krysse av. For tiden er det spesielt vanskelig å
dra av gårde på lengre klatreturer fordi jeg allerede er så mye bortreist med jobb
og utdannelse. Jeg holder på å utdanne meg til internasjonal fj ellguide, og det er
veldig tid- og økonomikrevende. Derfor blir det ikke rom for så mange egne turer
de nærmeste to årene. Men jeg håper å komme sterkere tilbake! I mellomtiden
trøster jeg meg med at utdanningen og jobben min foregår i fl otte fj ellområder.
Så det er ikke synd på meg! Og noen kortere egotrippturer i den norske fj ellhei-
men blir det vel alltids tid til…
– Hvilke fj ell drømmer du om?
– Det kryr av fj ell i Norge som jeg drømmer om å utforske, både sommer- og
vinterstid. Jeg vil også gjerne reise tilbake til Antarktis, hvor jeg har sett meg ut
noen fantastiske linjer. Ellers så kunne jeg godt tenkt meg en tur til Nepal snart.
Jeg drømmer ikke om et konkret fj ell der, og det trenger ikke være så høyt, maks
7000 meter. Det viktigste er at det er lite trafi kkert og at det er gode sjanser for
mye fi n klatring. Hvis linjen eller/og fj ellet er ubesteget fra før, er det heller ikke
å forakte. Det er alltid veldig spennende å gå inn i det ukjente.
– Er det noen store, ugjorte klatreprosjekter igjen i Norge?
– Ja, heldigvis er det fortsatt mange. Og noe av spenningen er jo å fi nne ut av det
selv. Føde ideen – og prøve seg.
– Har du noen tips til klatrere som ønsker å prøve seg på en storvegg?
– Øv først opp de klatretekniske og sikringstekniske ferdighetene på lavere klip-
per. På fl ertaulengders ruter er det mye tid å spare på å være rask til å plassere
sikringer og etablere standplasser. Gå gradene. Prøv deg først på noen mindre
vegger på 200-400 meter. Bruk tid på å studere klatrelinjen fra bakken, gjerne
fra forskjellige vinkler. Kikkert er kjekt å ha. Memorer tydelige formasjoner og
sentrale passasjer hvor det er mulig å gå feil. Underveis gjelder det å gjøre våkne
veivalg og forsøke å beholde oversikten over hvor du er i veggen. Ikke vær redd
for å prøve. Så lenge du behersker sikringsarbeidet kan du alltids snu. Det er ver-
difull læring i hver snutur!
”Tell us about the best trip you had a 2008!”
”There are three trips in particular I’ll remember. At the beginning of March I
was on an ice climbing trip with Sjur Nesheim to Reisadalen in northern Troms
County. It was actually very cold for ice climbing, 15 to 20 degrees below zero C,
but we managed three fi rst ascents anyway – three steep, fabulous waterfalls
of about 200 m. The climbing was excellent, but the best things about the trip
were the location and the comradeship. Skiing through the national park on
the frozen river Reisa was beautiful. Not a soul for fi ve days. Plenty of time and
space to refl ect and converse around the gas stove.
The most intense and at the same time the most social trip was to the Forest of
Fontainebleau in France, for three weeks in April. The whole family came along.
In that place adults become like children and the atmosphere is always good. The
last trip I’ll keep in mind was to Lofoten in June with Rolf Bae. Together we did
a beautiful fi ve-pitch fi rst ascent in the inner part of the Djup Fjord. We were
electrifi ed by a combination of ambition, ideas and visual motifs, and completed
the route in fi ne form despite the rain. For me the trip gave an intense feeling of
happiness at fi nding a soul mate. I can’t say how sorry I am that it was my last
trip with Rolf.”
”What are your plans for 2009?”
”The list of mountains I’d like to explore, both at home and abroad, has always
grown faster than I can cross them off . For now it’s hard for me to set off on
long climbing trips because I’m already travelling so much for work and educa-
tion. I’m training to be an international mountain guide, which takes lots of time
and resources. So in the next two years there won’t many trips for myself. But
I hope to come back stronger than ever! In the meantime I take comfort in the
fact that my job and training are in wonderful mountainous areas. So don’t feel
sorry for me! There’ll always be time for a short ego trip into Norway’s mountain
kingdom.”
” What mountain do you dream about?”
”In Norway I dream of mountain after mountain, summer and winter. I’d also like
to travel back to Antarctica, where I’ve put out some fantastic lines. I could also
imagine a trip to Nepal soon. I don’t dream of one particular mountain there, and
it wouldn’t have to be too high – let’s say 7,000 metres max. What’s important is
great climbing potential and not too much traffi c. All the better if the route and/
or the mountain has never been climbed. It’s always exciting to venture into the
unknown.”
”Are there any big, unconquered climbing projects left in Norway?”
”Yes, fortunately there are still many. And part of the thrill of course is fi nding
that out yourself. Come up with the idea – and try it out.”
” Any tips for climbers who’d like to test their skills on a big wall?”
”First, practice your technical climbing and safety skills on smaller crags and
cliff s. On multi-pitch routes, you can save a lot of time if you’re quick at placing
your security points and belay stations. Test yourself fi rst on a few smaller
walls, like 200 m to 400 m. Take time to study the climbing route from the bot-
tom, preferably from several angles. Binoculars come in handy. Memorize clear
formations and key passages where it would be possible to go wrong. Underway,
the trick is to make alert choices and try to keep an overview of where you are
on the wall. Don’t be afraid of trying. As long as your anchor work is good, you
can always turn back. In every retreat, there’s a valuable lesson!”
Ditt sted i Lofoten –Henningsvær Bryggehotell68.09 N 14.13 E
Vi er din leverandør av godt opphold og spektakulære opplevelser
Kontakt oss for forslag til program og aktiviteter.Lonely Planet kåret Lofoten til verdens beste øygruppe – ikke uten grunn!
Henningsvær Bryggehotell, Hjellskjæret, N-8312 HenningsværTlf. +47 76 07 47 50 Faks +47 76 07 47 30Email booking@henningsvaer.dvgl.no www.henningsvaer.no
89NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
NORRØNAPROFILEN THE NORRØNAPROFILE
Marit HolmVillmarkskvinnen.
Woman iin the wilderness.
MARITS MERITTER: Hold pusten! Her er Marit Holms ekspedisjoner de siste åra: hun har gått tvers over Alaska fra
sydvest til nordøst (til fots på 10 måneder), Nordkalotten på tvers (1000 km fra Pasvik til Bodø), Svalbard på langs
(den første kvinneekspedisjonen) og på ski på Nordvest-Grønland (to måneder på ski på havis og bre).
WILDERNESS WOMAN: Marit Holm, of Norrøna’s sponsored team, has
fulfi lled a variety of long, demanding expeditions.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200990
– Fortell om den beste turen i 2008!
– I 2008 gjennomførte jeg Ekspedisjon Nordvest-Grønland sammen med
mine venninner Marianne Nikoma og Marie Brogaard. Vi startet med hver vår
Grønlandshund foran hver vår pulk på ca 60 kg. I tillegg bar vi 20 kilo hver i
ryggsekkene. Ikke så mye å skryte av – men det var også helt i orden. Det var
ikke vekten på sekkene som skulle gi oss svette i pannen: åpne råker i havisen,
stupbratte fj ell og farlige bresprekker ble vår hverdag - sammen med værmes-
sige utfordringer som overraskende snøstorm og hetebølge! Ekspedisjonen
stoppet brått da en i familien ble alvorlig syk. Selv fi kk jeg tilbud om å bli med
på en kanadisk/hollandsk ekspedisjon opp på den grønlandske innlandsisen. Der
trakk vi pulkene selv – og det ble en supertur med forhold man ellers bare kan
drømme om!
– Hva var den største nedturen i 2008?
– Den største nedturen i 2008 var at jeg fi kk diagnosen avrevet korsbånd og skade
på menisken i høyre kne. Skaden skjedde i november 2007, men diagnosen kom
først i juni 2008. Jeg måtte innstille meg på minst et halvt års opptrening etter
operasjon. Mine planer om en ekspedisjon til Øst-Grønland måtte jeg bare legge på
is. Fokuset ble satt på kneet og at jeg skulle hurtigst mulig tilbake, ut i det fri.
– Hvilke planer har du for 2009?
– Jeg gleder meg helt vilt til 2009! Da kan jeg nok endelig gjøre som jeg pleier:
mine daglige turer ute i fj ellet med hundene, enten med hundeslede, ski, fj ell-
sko eller løpesko! Jeg satser på å være så frisk i kneet og så sterk at jeg kan dra
på to måneders sledetur/skitur med hundene mine i den enorme grønlandske
naturen! Jeg satser også på at jeg har styrke nok til å gjøre den ekspedisjonen til
Øst-Grønland som jeg jo skulle ha gjort i 2008.
– Har du noen gode råd til folk som vil på langtur?
– Mine beste råd til dem som vil på langtur er: De mentale forberedelser er de
viktigste, vær forberedt på at de verste ting kan skje og ha en plan for hvordan
de skal løses. Ha en plan B, C og D hvis ikke plan A går. Hva gjør du når uhellet
er ute? Ha en helt klar avtale med din kontakt der hjemme som skal håndtere
eventuelle endringer og uhell underveis på ekspedisjonen. Gi hverandre en klem
hver dag. Ikke prøv å bekjemp naturens krefter, spill på lag med den. Teltet er ofte
det aller tryggeste stedet å være når uværet raser. Slå leir litt for tidlig i stedet
for litt for sent!
”Tell us about the best trip you had a 2008!”
”I 2008 I took part in Expedition Northwest-Greenland with my friends Marianne
Nikoma and Marie Brogaard. Each of us started off with a Greenland dog in front
of a pull-sled weighing about 60 kilos. We also carried 20 kilos on our backs.
Not so much to boast of – but that’s okay. It wasn’t the weight in our backpacks
that made us sweat: It was the everyday challenges like openings in the sea
ice, vertical mountainsides and dangerous glacial crevasses, all in combination
with surprise snowstorms and heat waves! The expedition came to a sudden
stop when a family member became seriously ill. I myself was off ered a spot in a
Canadian/Dutch expedition on Greenland’s inland ice. There we pulled the sleds
ourselves – and it turned out to be a super trip with conditions you could only
dream about if you weren’t there.”
”And the biggest downer?”
”The biggest downer of 2008 was being diagnosed with a torn ligament and
damaged cartilage in my right knee. I got the injury in November 2007, but it
wasn’t diagnosed until June 2008. I had to face an operation followed by at least
half a year of special training. My plans for an expedition to eastern Greenland
had to be put on ice while I focussed on the knee and coming back as quickly as
possible, back into the wide open.”
”What plans do you have for 2009?”
”I look forward like crazy to 2009! Then I’ll fi nally be able to do what I’m used to:
daily trips in the mountains with the dogs, on dogsled, skis, mountain shoes or
running shoes! I’m counting on being so good in the knee and so strong other-
wise that I can take a two-month sled/ski trip with my dogs into the enormous
Greenlandic nature! I fi gure I’ll also have enough strength to do the expedition to
eastern Greenland that I should’ve done in 2008.”
”Any tips for people who’d like to go on a long trip?”
”My best advice to people planning a long trip is: Your mental preparations are
the most important. Be prepared for the worst that can happen, and have a plan
for solving it. Have a plan B, C and D in case plan A doesn’t work. What do you
do once the unexpected has occurred? Have a very clear agreement to with
your contact at home about handling potential changes and accidents during
the expedition. Give each other a hug every day. Don’t try to fi ght the forces of
nature – play along with them. The tent is often the safest place to be when the
weather is raging. Make camp a little early instead of a little too late!”
JEGER: Marit vet hvordan hun
skal klare seg i villmarka ved
å drive jakt og fi ske.
HUNTER: Marit knows how
to get by in the wilderness by
hunting and fi shing.
Alder/Age: 37
Yrke/Occupation: Veterinær/Vete rinarian
Bosted/Residence: Ilulissat, Greenland
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200992
HØYT OPPE: Fjellguide og Norrøna-tester
Wolfgang Huber og Eva Eskilsson klatrer
Cosmique-ryggen i franske Chamonix.
HIGH UP: Mountain guide and Norrøna
garment-tester Wolfgang Huber climbs
Cosmique ridge with Eva Eskilsson, high over
Chamonix in France.
93NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
ChamonixAlle fj ellfolk bør gjøre en pilegrimsferd i livet. Den bør gå til Chamonix.
Every mountain adventurer should make one pilgrimage in their life. To Chamonix .
TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO FRODE SANDBECH
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200994
HIMMELSK KLATRING: Svenske Eva Eskilsson
nyter godt morgenvær og ubeskrivelig utsikt fra
Cosmique-ryggen høyt over Chamonix.
HEAVENLY CLIMB: Sweden’s Eva Eskildsson
enjoys the morning weather and a priceless view
from the Cosmique ridge, high over Chamonix.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200996
VI KAN SNAKKE så mye vi vil om Cortina, Zermatt, St. Anton. Vi kan bable i vei om
Jackson Hole, Queenstown, Whistler/Blackcomb.
Men vi kommer ikke utenom Chamonix.
Vi kommer aldri utenom Chamonix.
Denne franske åpenbaringen.
Alpenes hovedstad.
OG NÅ STÅR JEG HER, på Aiguille de Midi, 3800 meter over havet, bundet inn i et
ni millimeter tykt tau og med nervene utenpå kroppen. Vi har tatt gondolen fra
Chamonix rett opp hit. Nå skal vi skal gå ned en beryktet egg, med et 200 meter
høyt stup på høyre hånd og et 2000 meter høyt stup på venstre hånd. Så skal vi
vandre noen hundre meter på breen før vi skal klatre opp Cosmique-ryggen på
den andre siden av Aigullie de Midi.
Det er i hvert fall planen.
Fuglene må vite om det er en god plan.
Først i tauet går fotograf Frode Sandbech. Han tviholder på ei isøks og snak-
ker om snø som fester seg under stegjerna. Bakerst i tauet går fj ellguiden og
Chamonix-innbyggeren Wolfgang Huber. Og langt der framme, uten tau, går
Wolfgangs svenske kjæreste Eva Eskilsson. Hun har gått ned denne knivskarpe
egga så mange ganger at for henne føles det som en spasertur i Stockholm.
– Det er én ting dere må love meg, sier Wolfgang.
– Dere må ikke snuble i stegjernene. Det er farlig.
– Hvor farlig da? spør jeg.
– Så farlig at du helst ikke vil høre om det, sier Wolfgang.
Og så går vi. Sakte, sakte nedover egga. Av en eller annen grunn nynner jeg på
en ballade av Celine Dion.
DET SIES AT Chamonix ble skapt av gud den åttende dagen - til glede for skikjø-
rerne, klatrerne, tindebestigerne, terrengsyklistene, paragliderne, motbakkelø-
perne og basehopperne.
Gud gjorde i så fall en strålende jobb.
De første turistene til Chamonix kom 21. juni 1741. Det var de engelske aristo-
kratene Pocock og Windham – og de var usikre på velkomsten. Kanskje Chamonix-
innbyggerne var barbarer som drepte turister og spiste dem til middag sammen
med litt ost og vin? Pocock og Windham tok ingen sjanser – og fi kk med seg en
mengde våpen og livvakter. Helt uten grunn. For innbyggerne i Chamonix viste
seg å være så hjertevarme at Pocock og Windham følte de hadde kommet til para-
dis. Vel hjemme i England spredte de ryktet om Alpenes vakreste dal.
Og om det enorme fj ellet Mont Blanc.
Det skulle gå 45 år før noen klarte å nå toppen. 8. august 1786 ble de to fran-
ske kameratene Balmat og Paccard de første til å stå på Europas tak.
Det startet en ny æra for turismen i Chamonix.
I dag kommer mellom 80 000 og 100 000 gjester til Chamonix hver dag i som-
mersesongen.
Det er nesten ikke til å tro.
Heldigvis er det ikke alle som ønsker å klatre Cosmique -ryggen.
– KOM IGJEN, roper Wolfgang.
– Det er bare å slenge rompa utfor stupkanten og la det stå til.
Vi har klatret i to timer. Nå står vi ved et rappellfeste sammen med taulag fra
Italia, Frankrike, England og Tyskland. Det oppstår kø for å fi re seg utfor, den
mest eksotiske køen jeg noen sinne har stått i.
Det er hundrevis av meter ned på den ene siden. Og tusenvis av meter ned på
den andre siden. Likevel drar folk fram baguetter og croissanter som om de satt
på kafé. Mont Blanc speiler seg i solbriller. Langt, langt der nede går turistene
rundt i sentrum av Chamonix.
Her oppe under skyene sitter vi.
Og føler oss høye.
SÅ ER DET VÅR TUR. Vi fi rer oss utfor kanten og ned ei bratt, trang renne. Så følger
vi noen smale hyllepartier før vi kommer til en loddrett vegg på ca. 30 meter. Skal
vi opp der? Med stegjern på føttene?
– Ja wohl, sier Wolfgang.
Og smiler slik Arnold Schwarzenegger smilte på åttitallet.
YOU CAN TALK as much as you like about Cortina, Zermatt, St Anton. You can
chatter away about Jackson Hole, Queenstown, Whistler/Blackcomb.
But nothing beats Chamonix.
Nothing could ever beat Chamonix.
This French revelation.
The capital of the Alps.
AND HERE I AM, at Aiguille du Midi, 3,800 m above sea level, attached by a 9 mm
thick rope, nerves strung tighter than piano wire. We’ve taken the cable car from
Chamonix straight up here. Now we preparing to descend an infamous ridge,
with a 200 m sheer drop to the right and a 2,000 m sheer drop to the left. After
which we will make our way across a few hundred metres of glacier before clim-
bing the Arête de Cosmiques on the other side of the Aiguille du Midi.
That, at least, is the plan.
God only knows if it’s a good plan.
First on the rope is photographer Frode Sandbech, tightly gripping an ice-axe
and talking about snow getting trapped under the crampons. At the back, on
the other end of the rope, is our mountain guide Wolfgang Huber, who lives in
Chamonix. And way out in front, without a rope, is Wolfgang’s Swedish girlfriend
Eva Eskilsson. She has climbed down this knife-edged ridge so many times that,
for her, it seems like a stroll in a Stockholm park.
“There’s one thing you all must promise me,” says Wolfgang.
“You must not trip over your crampons. That’s dangerous.”
“How dangerous?” I ask.
“So dangerous you really don’t want to know,” says Wolfgang.
And then we are off . Slowly, slowly down the ridge. For some reason I fi nd
myself humming a ballade by Celine Dion.
IT IS SAID that Chamonix was created by God on the eighth day – to give pleasure
to skiers, climbers, mountaineers, mountain bikers, paragliders, fell runners and
base-jumpers.
If that is the case, He did a fantastic job.
The fi rst tourists arrived in Chamonix on 21 June 1741. They were the British
aristocrats Pocock and Windham – and they were not sure what kind of welcome
they would receive. Perhaps the inhabitants of Chamonix were barbarians who
killed tourists and ate them for dinner with a spot of wine and cheese? Pocock and
Windham were taking no chances, and had equipped themselves with quantities
of weapons and bodyguards. Quite unnecessarily. As it turned out the people of
Chamonix were so hospitable that Pocock and Windham thought they had arrived
in heaven. And on their return to Britain they spread the word about the most be-
autiful valley in the Alps.
And about the huge mountain, Mont Blanc.
It would be 45 years before anyone managed to reach the top. On August 8th 1786
two Frenchmen, Balmat and Paccard, became the fi rst people to stand on Europe’s
roof.
That started a new era of tourism in Chamonix.
Today between 80,000 and 100,000 people visit Chamonix every day during
the summer season.
It almost beggars belief.
“COME ON,” shouts Wolfgang.
“Just chuck your butt over the cliff and go for it.”
We have been climbing for two hours. We are now standing by an abseiling
point together with roped teams from Italy, France, Britain and Germany. We are
queuing to go over the edge. The most exotic queue I have ever waited in.
On the one side is a drop of several hundred metres. On the other side a drop
of several thousand. But people are munching on baguettes and croissants as
if they were sitting in a pavement cafe. You can see Mont Blanc refl ected in
people’s sunglasses. And way, way down there the tourists are going about their
business in the centre of Chamonix.
While up here, under the clouds, are we.
So high, so high.
AND NOW IT’S OUR TURN. We lower ourselves over the edge and down a steep,
1.EUROPAS TAK: Wolfgang Huber
med det enorme Mont Blanc-
massivet bak seg.
2. PÅ NÅLER: Cosmique-ryggen i
Chamonix byr på morsom klatring i
unike omgivelser.
3. UTSTYRET: Eva Eskilsson viser
fram noen av klatreutstyret som
kreves for å gå denne ruta.
1. EUROPE’S ROOF: Wolfgang
Huber with the enormous Mont
Blanc massif behind him.
2. PINS AND NEEDLES: The
Cosmique ridge at Chamonix off ers
fun climbing in unique environs.
3. THE EQUIPMENT: Eva Eskilsson
shows some of the climbing gear
that’s needed on the route.
1
3
2
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 200998
Eva leder opp. Hun plasserer fronttaggene på stegjernene i mikroskopiske,
små hull i veggen. Det ser lekende lett ut. Men viser seg straks å være oppsikts-
vekkende vanskelig. Har du noen gang forsøkt å klatre opp en bratt fj ellknaus
med 12 spisse jerntagger under skoene? Det føles litt som å være Bambi på isen.
Bare at lyden er mye høyere, mye mer skjærende, mye mer skremmende.
Jern mot stein.
Mennesket mot tyngdekraften.
– Kom igjen, sier Wolfgang.
– Ta i nå!
Jeg skulle gjerne fått til noen elegante bevegelser. Jeg skulle gjerne blitt assosi-
ert med en Himalayaklatrer.
Men 20 meter under meg står en guide fra Milano og ler.
Han ser ut som om han kommer rett fra Mount Everest.
Jeg ser ut som om jeg kommer rett fra en kaff ebar i Oslo.
VI KLATRER VIDERE. Cosmique-ryggen er ikke verre enn mange norske fj ell-
rygger – men lufta er betydelig tynnere. Jeg kjenner hodepinen komme snikende
under hjelmen. Jeg stopper for å drikke.
Jeg drikker en liter vann.
Det hjelper ikke.
Hodepinen er kommet for å bli.
Men nå kan jeg høre japanske turister juble i det fj erne. De står på plattformen
ved Aiguille de Midis toppstasjon og studerer klatrere gjennom teleobjektiver.
– Vi er dagens attraksjon, sier Eva.
– Ser jeg barsk ut? spør jeg.
– Eller bleik?
Eva bare smiler og leder de siste taulengdene fram til japanerne. For å komme opp
til de må vi klatre opp en ti meter høy jernstige. Under rumpa mi er avgrunnen.
Defi nisjonen på avgrunnen.
Turistene knipser og ser andektig på oss.
Jeg glemmer hodepinen et øyeblikk.
Helt til ung mann besvimer av høydesyke ved siden av meg.
Da kjenner jeg meg litt sliten, jeg også.
narrow gully. Then we traverse a series of narrow shelves before we arrive at
a vertical wall, about 30 m high. Are we meant to climb that? With crampons on
our feet?
“Ja wohl,” says Wolfgang.
And smiles like Arnold Schwarzenegger did in the 1980s.
Eva leads the way. She places the front spikes of her crampons in micros-
copically small chinks in the wall. It look like child’s play, but soon proves to be
astonishingly diffi cult. Have you ever tried climbing up a sheer rock wall with
12 sharp iron spikes under your shoes? It feels a bit like Bambi on ice. Only much
louder, much sharper, much scarier.
Iron on rock.
Man against gravity.
“Come on,” says Wolfgang.
“Put some eff ort into it!”
I would like to have made some elegant moves. I would like to be mistaken for
a Himalayan mountaineer.
But 20 m below me stands a guide from Milan – and laughs.
He looks like he’s just come straight off Mount Everest.
I look like I’ve just come straight out of an Oslo coff ee bar.
WE CLIMB ON. The Arête de Cosmiques is no worse than many Norwegian
mountain ridges. But the air is considerably thinner. I feel a headache start to
sneak in under my helmet. I stop for something to drink.
I drink a litre of water.
It doesn’t help.
The headache is here to stay.
But now I can hear the joyful cries of some Japanese tourists off in the dis-
tance. They are standing on the platform at the Aiguille du Midi’s top station,
studying the climbers through telephoto lenses.
“We are the attraction of the day,” says Eva.
“Do I look tough?” I ask.
“Or pale?”
Eva just smiles and leads the last few rope lengths up to the Japanese. To reach
RETT NED: Terrengsykling i Flégère. RIGHT DOWN: Mountain biking at Flégère. FULL FART: Wolfgang Huber i Flégère. FULL SPEED: Wolfgang Huber in Flégère.
99NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
CHAMONIX ER IKKE BARE høye fj ell, bratte snørenner og tre-
dagersskjegg. Chamonix er også et koselig sentrum, med
et utall restauranter, sportsbutikker og suvenirsjapper. Her
vandrer amerikanske pensjonister og russiske milliardærer
fram og tilbake på jakt etter goretexjakker, plastikkdyr
og ostefondue. Wolfgang og Eva vet hva vi skal holde oss
unna og hvor vi skal gå. På den skandinaviske restauranten
Chambre Neuf får vi servert god mat og god drikke. Vi be-
gynner å prate om morgendagen. Om terrengsykling. Om
gondoler som tar oss opp til de beste stiene. Om downhill-
sykler store som en Harley Davidson.
Vi gleder oss.
OG SÅ SYKLER VI. Og dagen etter løper vi. Chamonix viser
seg fra alle sine sider: sola steiker, det regner katter og hun-
der, utsikten tar pusten fra oss, tåka gjemmer alle fj ell. Og
høyt der oppe, den tredje dagen, iført joggesko, og med en
espresso og en banan i magen, tenker jeg at Chamonix er
for bra til å være sant.
Dette er en løgn.
Dette er et manipulert prospektkort.
Hele stedet må være tegnet i Photoshop av en gal fri-
luftsmann.
them we have to climb up a 10 m iron ladder. Beneath my
backside is the abyss.
The defi nition of the abyss.
The tourists snap away with their cameras and watch
us, awestruck expressions on their faces.
I forget my headache for a moment.
Until the young man next to me faints from altitude
sickness.
Then I feel a wee bit tired, too.
CHAMONIX IS NOT JUST high mountains, steep, snow-fi lled
gullies and three-day stubble. Chamonix is also a cosy town
centre, with countless restaurants, sports shops and kiosks
selling souvenirs. American tourists and Russian billionaires
wander back and forth searching for Goretex jackets, plastic
animals and cheese fondues. Wolfgang and Eva know the
places to go and the places to avoid. At the Scandinavian re-
staurant Chambre Neuf we tuck into a good meal, and start
talking about tomorrow. About mountain biking. About ca-
ble cars to take us to the best paths. About downhill bikes as
big as a Harley Davidson.
I can’t wait.
AND SO WE CYCLE. And the day after that, we run. Chamonix
shows all its many faces: the sun bakes down, it rains cats
and dogs, the views take our breath away, the fog hides
the mountains entirely. And high above, on day three, with
trainers on my feet, and an espresso and a banana in my
stomach, I think that Chamonix is too good to be true.
This is a lie.
This is an airbrushed picture postcard.
The whole place is a Photoshopped montage put together
by a mad outdoorsman.
VELKOMMEN TIL
CHAMONIX
Nærmeste fl yplass ligger i Geneve. Ca. én
times kjøring i leiebilen til Chamonix– eller
sett deg på et tog eller en buss.
Det fi ns svært mange overnattingstilbud
i Chamonix – alt fra campingplasser til
designhoteller. Utvalget fi nner du på www.
chamonix.com.
Sommersesongen starter gjerne i juni og
varer et stykke ut i september. Reis hit for å gå
fj ellturer og toppturer, for å klatre, for å sykle
eller løpe i terrenget, for å paraglide eller bare
nyte naturen fra en kafé.
Vi kan på det varmeste anbefale UIAGM-
fj ellføreren Wolfgang Huber. Han kan ta deg
med på fantastiske turer i Chamonix eller
andre steder i Alpene. Kontakt Wolfgang på
tlf. 0033 (0) 615 312984 eller gjennom hjem-
mesiden www.mountain-spirit-guides.com
FAKTA
WELCOME TO
CHAMONIX
The nearest airport is Geneva. Chamonix is
around a one-hour drive away in a hired car, or
you can take the train or a bus.
There are lots of places to stay in Chamonix
– everything from campsites to designer
hotels. You will fi nd a complete listing at www.
chamonix.com.
The summer season usually starts in June
and lasts until around mid-September. Come
here to walk, hike or climb in the mountains,
to cycle or run cross-country, to paraglide or
simply enjoy the scenery from a cafe table.
We can warmly recommend UIAGM
mountain guide Wolfgang Huber. He can take
you on fantastic tours in Chamonix or other
places in the Alps. Contact
Wolfgang on tel: 0033 (0) 615 312984 or
visit www.mountain-spirit-guides.com.
FACTS
TERRENGLØP: Norrønas Olivier Gouby og Eva Eskilsson. TRAILRUNNING: Norrøna’s Olivier Gouby and Eva Eskilsson.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009100
REDNINGSMANNEN: Lege
Bernard Fontanille er en av
heltene i Gendarmerie de Haute
Montagne – fj ellredningstjenesten
i franske Chamonix. Hvert år
utfører Bernard og hans kolleger
1800 redningsoppdrag!
LIFESAVER: Dr. Bernard
Fontanille is one of the heroes
of the Gendarmerie de Haute
Montagne – the mountain rescue
service of Chamonix, France. Each
year Bernard and his colleagues
perform 1,800 rescue missions!
101NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO FRODE SANDBECH
Mont Blanc has a dark side: hundreds of people killed
or injured every year. The mountain rescue service is
constantly ready to help. Norrøna Magazine has been
granted rare access to the rescue base.
The heroes of
Heltene i Chamonix
Mont Blanc har en skyggeside: hundrevis av skadede
og døde hvert år. Fjellredningstjenesten står alltid
parat til å hjelpe. Norrøna Magazine fi kk et eksklusivt
besøk på redningsbasen.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009102
REDNINGSØVELSE:
Fjellredningstjenesten i Chamonix
i Frankrike har som oftest fl ere
krevende oppdrag hver dag. Har de en
ledig stund, bruker de den på å øve.
Her fra et tindespir ved Flégère.
RESCUE DRILL: The mountain
rescue service of Chamonix generally
performs several challenging rescues
a day. Any free time is spent practicing.
Here at a spire at Flégère.
103NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
KLOKKA ER 10.13 på Base de Secours i landsbyen La Praz utenfor Chamonix.
Doktor Bernard Fontanille (38) står på helikopterlandingsplassen med stive fj ell-
støvler, Patagonia-bukse, stegjern, Smith goggles og en oransje vest smekkfull
med sprøyter og smertestillende medikamenter. En engelsk klatrer er savnet på
Mont Blanc. Ingen vet om han lever. Sola blinker i helikopteret her nede, men på
4000 meter er været et helt annet.
- Vi fi kk en nødmelding i går ettermiddag, forteller Bernard.
- To engelske klatrere rundt 30 år hadde gått seg bort på vei ned fra Mont Blanc.
De ringte med mobilen og meldte fra om at de søkte ly for været i ei bresprekk -
og at de trengte øyeblikkelig hjelp.
- Hva gjorde dere da?
- Vi dro opp med redningshelikopteret for å lete etter dem. Seint på kvelden
så vi en klatrer som gikk rundt på breen i ca. 4400 meters høyde. Han hadde
sikkert hørt lyden av helikopteret og forlatt bresprekken han og kameraten lå
i. Dessverre var det så mye vind at helikopteret ikke kunne lande. Det eneste
vi kunne gjøre, var å slenge ut en nødpakke med mat, drikke og klær til de to
klatrerne. Mobilen deres døde dessverre hen – så vi fi kk ikke snakket mer med
de to.
- Hva skjedde?
- Tidlig i morges dro vi opp igjen for å lete, igjen. Da så vi nok en gang den ene
klatreren på breen. Nå kunne vi heldigvis plukke ham opp med helikopteret. Han
ble raskt fl ydd til sykehuset nede i dalen. Han hadde en kroppstemperatur på 32
grader og frostskader på både hender og føtter. Kompisen ligger fortsatt inne i
bresprekken høyt oppe på fj ellet. Ingen vet om han lever eller er død.
GENDARMERIE DE HAUTE MONTAGNE – fj ellredningstjenesten i Chamonix - er ver-
dens mest aktive. Basen har over 1800 redningsoppdrag i året. Bernard er en av
de 10 legene tilknyttet redningstjenesten. Han har brukt fj ellet hele livet som
klatrer, skikjører og terrengsyklist. Han studerte medisin i Grenoble, jobbet ett
år i hæren, videreutdannet seg i anestesi, videreutdannet seg som brannmann
og søkte seg til drømmejobben i Gendarmerie de Haute Montagne de Chamonix.
Han ble godkjent.
- Her rekrutterer man nye medarbeidere på grunnlag av tillit, forteller
Bernard.
- Her må vi kunne stole på hverandre 100 prosent. Vi må vite at alle kan det de
skal kunne. Vi må kunne jobbe sammen under sterkt press.
- Hvilke skader ser du fl est av?
- Jeg ser alt! Vi driver med redning av skadete mennesker i skred, i bresprekker,
i bratte fj ellvegger. Vi driver selvsagt mest med traumatologi – folk har brudd-
skader, hodeskader, åpne sår, frostskader, hjerteattak og så videre. Jeg sørger for
at pasientene får nødvendig smertelindring på vei til sykehuset. De som lever,
da. Vi henter dessverre mange døde, også.
- Hva er tallene for 2008?
- Jeg vet ikke hva totalen blir – men bare i august døde 26 mennesker i fj ellene
her. Det øker hver år. Slik er det når turiststrømmen blir større og større. I som-
mersesongen er det ca. 100 personer som prøver seg på Mont Blac hver eneste
dag. Det går ikke like bra med alle, dessverre.
- Det var en stor skredulykke ved Mont Blanc de Tacul i august 2008?
- Ja, den var grusom. Åtte fj ellklatrere ble tatt av et stort skred. Så vidt jeg vet
har ingen gravd dem ut ennå. Det er altfor mye snø og is.
IT IS 10.13 AM at the Base de Secours in La Praz, a small village just outside
Chamonix. Dr Bernard Fontanille (38) is standing on the helicopter landing pad,
dressed in stiff mountain boots, Patagonia trousers, crampons, Smith goggles
and an orange waistcoat prop full of syringes and painkillers. A British climber is
missing on Mont Blanc. No one knows if he is still alive. Down here the sun glints
off the helicopter, but at 4,000 m the weather is something else.
“We got the alarm yesterday afternoon,” explains Dr Fontanille. “Two British
climbers in their thirties had got themselves lost on the way down from Mont
Blanc. They called in on their mobile phone and said they were seeking shelter
from the weather in a crevasse, and that they needed emergency assistance.”
“What did you do then?”
“We went up in the rescue helicopter to look for them. Late in the evening we
saw a climber wandering round the glacier at about 4,400 m. He had probably
heard the noise of the helicopter and left the crevasse he and his climbing part-
ner were sheltering in. Unfortunately, the wind was so strong that the helicopter
couldn’t land. The only thing we could do was throw down an emergency pack
containing food, drink and clothes to the two men.”
“What happened next?”
“Early this morning we went up to search for them again. We saw the climber
on the glacier again, and were fortunately able to pick him up in the helicopter.
He was quickly fl own to the hospital down in the valley. He had a body tempe-
rature of 320C, and frostbite on his hands and feet. His friend is still lying in the
crevasse, high up on the mountain. No one knows if he is alive or dead.”
GENDARMERIE DE HAUTE MONTAGNE – the mountain rescue service in Chamonix
– is one of the world’s busiest. The base performs more than 1,800 rescue mis-
sions a year. Dr Fontanille is one of 10 doctors attached to the rescue service.
He has spent his whole life on the mountain: as a climber, skier and mountain
biker. He studied medicine in Grenoble, spent a year in the army, trained as an
anaesthetist, trained as a fi refi ghter, then applied for his dream job with the
Gendarmerie de Haute Montagne de Chamonix. He was accepted.
“New staff are recruited on trust,” explains Dr Fontanille. “We must be able to
trust each other 100 per cent. We have to know that everybody can do what
they are supposed to be able to do. We have to be able to work under extreme
pressure.”
“What kind of injuries do you see most of?”
“All kinds. We rescue people injured in avalanches, glaciers, sheer rock faces.
Obviously, we deal mainly in trauma medicine – people have bone fractures,
head injuries, open wounds, frostbite, heart attacks, etc. I make sure that the
patients receive the necessary pain relief on the way to the hospital. Those who
are alive, of course. Sadly, we also pick up a lot of fatalities.”
“How many?”
“I don’t know what the overall fi gure is – but in August 2008 alone, 26 people
died in the mountains here. And the numbers increase every year. That is what
happens when the infl ux of tourists gets bigger and bigger. During the summer
season around 100 people try their luck on Mont Blanc every single day. Not all
of them emerge unscathed, unfortunately.”
“There was a major avalanche at Mont Bland de Tacul in August 2008.”
“That was awful. Eight climbers were caught in a huge avalanche. As far as I
know none of them has been dug out yet. There is simply too much snow and ice.”
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009104
BERNARD OG RESTEN av mannskapet tar av med helikopteret for å gjøre et forsøk
på å fi nne den gjenværende engelskmannen på Mont Blanc. Vi blir stående å se
på operasjonen. Etter bare ti minutter er helikopteret tilbake på bakken. Bernard
bøyer seg ned under rotorene og kommer bort til oss.
- Det var håpløst. Altfor sterk vind. Helikopteret vinglet fra side til side der
oppe – fl ere av redningsarbeiderne om bord ble fl ysyke og måtte spy i små papp-
beger!
- Du da?
- Nei, jeg blir heldigvis sjelden fl ysyk.
- Blir du noen gang redd?
- Ikke direkte redd. Den dagen jeg blir det, kan jeg slutte med det samme. Da er
det over og ut i denne jobben. Men jeg innrømmer selvsagt at jeg blir tankefull
noen ganger. Og jeg blir kun med på de oppdragene hvor det er helt nødvendig
at en lege er med. Det er jo farlig, dette her. Bare i sommer har vi hatt to havarier
med helikopteret.
- Hvordan da?
- Den ene gangen var det motoren som sviktet. En kvinnelig lege hang i
vaieren under helikopteret da det skjedde – de rakk så vidt å vinsje henne inn i
helikopteret før det kræsjlandet. Heldigvis ble ingen skadet. Den andre gangen
var det en redningsoperasjon tett inntil en fj ellvegg. På grunn av sterk vind kom
rotorbladene inn i fj ellveggen. Det sier seg selv at det ikke er bra. Men piloten var
svært dyktig, og klarte å nødlande på breen nedenfor.
BERNARD MENER AT det ikke nødvendigvis er noen link mellom uerfarenhet i
fj ellet og ulykker.
- I fj ellet kan du være uerfaren og veldig heldig hele tida, sier han.
- Eller du kan være veldig erfaren og veldig uheldig én gang. Det er umulig å si
på forhånd hvem som vil komme helskinnet ned fra fj ellet.
Det spraker i walkietalkier. Det nærmer seg et nytt forsøk på å fi nne den sav-
nede engelskmannen. Været skal kanskje bli verre – så det haster med å prøve.
- Mannen der oppe har sikkert en svært lav kroppstemperatur nå. Men vi kan
ikke gi opp håpet. Vi har blant annet erfaringene fra den kvinnelige legen som
ble reddet opp av ei breelv ved Narvik i Norge. Hun hadde en kroppstemperatur
så lav som 13,8 grader – og overlevde. Det var et under – men også en påmin-
nelse om at det utrolige går an, sier Bernard.
Vi forlater ham på redningsbasen. Han skal snart ut og fl y, igjen.
SEINERE SAMME ETTERMIDDAG møter vi ham ved Gendermerie de Haute
Montagnes hovedkvarter i sentrum av Chamonix. Her står en minnestøtte over
alle fj ellredningsmennene som har omkommet på jobb i Frankrike. Her står en
stor kikkert på terrassen – slik at ledelsen kan følge med på operasjonene på
Mont Blanc. Vi er spent på hva som har hendt siden sist vi traff hverandre.
- Vi fant til slutt den savnede engelskmannen, sier Bernard.
- Men det var for seint. Han var død.
DR FONTANILLE AND THE REST of the crew take off in the helicopter to try and
fi nd the remaining British climber on Mont Blanc. We stay behind to watch the
operation. After about ten minutes the helicopter is back on the ground. Dr
Fontanille ducks under the rotor blades and comes towards us.
“It was hopeless. Much too strong wind. The helicopter was thrown from side
to side up there – several of the rescue workers on board were air sick and had to
throw up in little paper cups!”
“What about you?”
“No, luckily I don’t get air sick very often.”
“Are you ever scared?”
“Not exactly scared. The day that happens I may as well quit immediately. That
would be over and out for this job. But I do admit to having concerns from time
to time. And I only go on missions where it is imperative to have a doctor along.
This is a dangerous business. This summer alone we have had two helicopter
accidents.”
“What happened?”
“Once, the engine failed. A woman doctor was hanging on the wire beneath
the helicopter when it happened. They just managed to winch her on board be-
fore they crashed. Luckily, no one was injured. The second time was during a res-
cue operation close up to a rock wall. A gust of wind pushed the rotor blades into
the rock. It goes without saying that that’s not good. But the pilot was extremely
skilled and managed to make an emergency landing on the glacier below.”
DR FONTANILLE BELIEVES THAT there is not necessarily any link between inex-
perience and accidents on the mountain.
“On the mountain you can be inexperienced and very lucky all the time,” he
says. “Or you can be very experienced and very unlucky, just once. It is impos-
sible to predict who will come safely down off the mountain.”
Walkie-talkies crackle into life. It is almost time to make another attempt to
fi nd the missing Briton. The weather may get even worse, so there is little time
to lose.
“The man up there now has a very low body temperature, without doubt. But
we cannot give up hope. Just look at the woman doctor who was rescued from a
glacial river near Narvik in Norway. Her body temperature was as low as 13.80C
– and she survived. It was a miracle, but also a reminder that the most amazing
things can happen,” he says.
We leave him at the rescue base. He is due to fl y out again very soon.
LATER THAT SAME AFTERNOON we meet him again at the Gendermerie de Haute
Montagne’s headquarters in the centre of Chamonix. Here is a memorial to all the
mountain rescuers who have died in the line of duty in France. There is a huge
telescope on the terrace, so that the rescue coordinators can monitor operations
on Mont Blanc. We are keen to know what has happened since last we met.
“We found the missing British climber in the end,” says Dr Fontanille. “But we
were too late. He was dead.”
– Det er jo farlig, dette her. Bare
i sommer har vi hatt to havarier
med helikopteret.
“This is a dangerous business.
This summer alone we have
had two helicopter accidents.”
Bernard Fontanille, Chamonix doctor
105NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
UT OG FLY: - Den dagen jeg blir redd, kan jeg slutte med det samme. Da er det over og ut i denne jobben., sier lege Bernard Fontaille i fj ellredningstjenesten i franske Chamonix.
FEARLESS: ”The day I’m scared is the day I quit. No way to do the job after that,” says Dr. Bernard Fontaille of the Chamonix mountain rescue service.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009106
TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO JØRN H. MOEN
FJØRÅ DELUXE: Terrengsykling i Fjørå på Sunnmøre innebærer
øyeblikk som dette – med solnedgang, bratt sti og utsikt til
Storfj orden langt der nede. Det du ser her er selve årsaken til at
Norrønas terrengsykkelkolleksjon heter nettopp Fjørå!
FJØRÅ DELUXE: Mountain biking at Fjørå in Sunnmøre provides
moments like this – at sunset, a steep path with a view over Stor
Fjord. What you see here is the reason Norrøna chose to call its
mountain biking collection Fjørå!
107NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
NedoverbakkebygdaDownhill Village
Ei bygd. En fj ord. Et fj ell. Fjørå er terrengsyklingens Shangri La.
A village. A fj ord. A mountain. Fjørå is mountain biking’s Shangri La.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009108
SE, DER SITTER JEG i en leiebil utenfor besinstasjonen Stopp 69 på Sjøholt, Møre og
Romsdal, Norwegen. Jeg har en rosinbolle i høyre hånd og en cola i venstre. Ut av
stereoanlegget strømmer en relativt aggressiv sang av Interpol. Passasjersetene
bak er slått ned. 80 prosent av bilens indre fylles av terrengsykler. Det lukter
jord, sykkelolje og pommets frites. Og hvem er hun som sitter ved siden av meg?
Jo, Ingrid Hokstad. Terrengsykkelfantomet som har overvintret i Chamonix, som
planlegger å fl ytte til kanadiske Fernie, som har ett spørsmål, bare ett viktig
spørsmål:
– Er det lenge til vi er framme i Fjørå nå?
FJØRÅ. For et navn. For en lyd. Prøv å si det høyt: Fjørå. Er det ikke vakkert?
Denne vesle bygda har i alle år lagt i skyggen av sine verdensberømte naboer:
den ville Trollstigen, jordbærbygda Valldal og Geiranger – fj orden over alle fj or-
der. Det eneste Fjørå har vært kjent for, er ei tragisk rasulykke som tok livet av
17 mennesker i 1934.
Fjørå har vært ei frafl ytningsbygd.
Et sted hvor butikken legges ned.
Et sted du kjører forbi.
På vei til noe annet.
MEN SÅ KOM TO sunnmøringer med store dempegafl er på besøk. Året var 2004.
Arild Eidset og Helge Høyvik var på jakt etter smale stier, spektakulære nedfar-
ter, store opplevelser.
I Fjørå fant de alt.
Absolutt alt.
Det var som å fi nne norsk terrengsyklings Shangri La.
Og snart spredte bildene seg over verdens vide vev.
Bilder av en smal sti, perfekt shapet av budeier og fotturister gjennom hun-
drevis av år.
Jeg så bildene på en dataskjerm for tre år siden og har tenkt på dem hver dag
siden.
OG NÅ ER VI HER. Endelig. Pionerene Arild Eidset og Helge Høyvik har tegnet inn
de viktigste nedfartene for oss. De har ordnet transport til setra – den lokale
grunneieren Ove Vegard Selbuskard kjører oss velvillig så langt veien går med
sin råsterke pick up. Sauene følger oss med falkeblikk. Det er varmt, det er på
grensa til klamt, der vi triller tunge terrengsykler oppover mot Mefj ellet.
Men vi bryr oss ikke.
Hver høydemeter med trilling oppover vil gi ett sekund med ekstase på vei
nedover.
DET ER SEIN KVELD NÅR VI står på toppen, med sjokolade i munnen og fj ell overalt.
Nærmest andektig fi nner vi fram knebeskyttere, albuebeskyttere og hjelmer. Vi
ruller de første meterne langs toppegga.
Jeg har aldri syklet med en så spektakulær utsikt foran forhjulet.
Denne stien går rett til drømmeland
LOOK, HERE I AM in a hire car outside the Stopp 69 petrol station at Sjøholt, in
Møre og Romsdal County, Norway. There’s a raisin bun in my right hand and a
cola in my left. The stereo is blasting a relatively aggressive tune by Interpol. The
rear passenger seats are folded down, and mountain bikes fi ll 80 percent of the
car’s interior. It smells of earth, bicycle oil and fried chips. And who is that seated
beside me? Yes, it’s Ingrid Hokstad. The mountain-bike phantom who spent the
winter in Chamonix and is now planning a move to Fernie, in Canada. She has
just one question, one important question:
”How much farther is it to Fjørå?”
FJØRÅ. What a name. What a sound. Try saying it aloud: FYUH-raa. Well, you’ll
have to trust me: it sounds beautiful. This little village has always been in the
shade of world-famous neighbourhood landmarks like the Trollstigen switch-
back road, the Valldal strawberry valley and Geiranger, that fj ord of fj ords. The
only thing Fjørå itself has been known for is a tragic avalanche that took the
lives of 17 people in 1934.
More recently Fjørå has been losing population. Its one store has closed down.
It’s been the kind of place you drive through, bound somewhere else.
IN 2004, HOWEVER, Fjørå received a visit by two Sunnmøringer. Armed with big
suspension forks, Arild Eidset and Helge Høyvik were on the lookout for narrow
trails, spectacular descents and peak experiences.
In Fjørå they found it all.
Absolutely everything.
They found the Shangri La of Norwegian mountain biking.
Pictures of it soon spread across the World Wide Web. Pictures of a perfect
trail, shaped over hundreds of years by high-mountain dairy maids and foot tou-
rists. I saw the pictures on a computer screen three years ago and have thought
of them every day since.
AND NOW WE’RE HERE. Finally. The pioneers Arild Eidset and Helge Høyvik have
drawn in the most important descents for us. They have also arranged trans-
port for us to a high-mountain summer farm, which in practice means that the
friendly landowner Ove Vegard Selbuskard takes us in his pick-up truck as far
up as the road goes. Sheep stare at us intently. It’s warm, almost muggy, as we
push our heavy mountain bikes still farther up, toward Mefj ellet. But the heat
doesn’t bother us.
We know that every metre of elevation we clear now, on foot, will provide a
second of ecstasy on the way down.
IT’S LATE EVENING as we stand at the summit munching chocolate, with
mountains all around. Almost reverently, we take out our knee pads, elbow pads
and helmets. We roll the fi rst few meters off the peak. I’ve never had such a spec-
tacular view before my front wheel. This trail leads straight to dreamland.
«Bilder av en smal sti, perfekt
shapet av budeier og fotturister
gjennom hundrevis av år.»
“Pictures of a perfect trail, shaped over
hundreds of years by high-mountain
dairy maids and foot tourists .”
1.FJØRÅ CITY: Ikke så mange innbyggere, men
en idyll uten like. 2. TIL SETERS: Grunneier Ove
Vegard Selbuskard har kjørt oss så langt veien
går med pickupen sin. 3. TERRENGFANTOMET:
Ingrid Hokstad liker bratte nedoverbakker – på ski
og sykkel. 4. DEMP DEG: Store dempegafl er er
en fordel i Fjørå. 5. I POSISJON: Ingrid Hokstad vil
raskest mulig ned til fj orden. 1. FJØRÅ CITY: Not
many residents, but what an idyll. 2. TO SUMMER PASTURES: Landowner Ove Vegard Selbuskard
has driven his pickup as far as the road will take
us. 3.TERRAIN PHANTOM: Ingrid Hokstad likes
steep downhill stretches, on skis and bikes. 4. SHOCKING: Big shock absorbers are an advantage
at Fjørå. 5. IN POSITION: Ingrid Hokstad wants to
reach the fj ord as quick as she can.
1
2
4 5
3
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009110
VELKOMMEN TIL FJØRÅ
Fjørå er et bittelite tettsted mellom Valldal og
Tafj ord i Møre og Romsdal fylke. Du kan kjøre hit via
Romsdalen og Trollstigen. Eller du kan kjøre hit via
Strynefj ellet og Geirangerfj orden. Du kan også fl y
til Ålesund lufthavn Vigra, leie bil eller ta buss i ca.
to timer til Valldal. Fra Valldal går det noen sjeldne
busser til Fjørå på sommerstid.
Du kan kjøre bil til den øverste gården i Fjørå på
ca. 600 m.o.h. Derfra går det en grusvei til setra
som ligger enda noen hundre høydemeter lenger
opp. Denne grusveien er dessverre stengt for
andre enn grunneierne. Men fortvil ikke – du kan
ringe grunneier og friluftsentusiast Ove Vegard
Selbuskard på mobil 0047 97500550 og spørre om
han kan ta deg selv, dine venner og alle syklene på
pickupen opp til setra. Spør ham om pris!
Nærmeste overnatting på campingplassen i
Fjørå eller på en av campingplassene i Valldal. Velg
mellom telt eller hytte.
Les mer på www.terrengsykkel.no
WELCOME TO FJØRÅ
Fjørå is a tiny community between Valldal and
Tafj ord in Møre og Romsdal County. You can drive
there via Romsdalen and Trollstigen, or you can
drive there via Strynefj ellet and Geirangerfj orden.
You can also fl y to Ålesund Airport-Vigra, then
either hire a car or take the bus approximately two
hours to Valldal. From Valldal there are somewhat
infrequent buses to Fjørå in the summer.
You can drive to the highest-elevation farm
in Flørå, which is about 600 metres above sea
level. From there a gravel road proceeds to the
summer farm several hundred metres farther up.
This gravel road is unfortunately closed to all but
the landowners. But don’t despair – you can call
landowner and outdoor enthusiast Ove Vegard
Selbuskard on his mobile phone at +47 975 00
550 and ask if he’d be willing to take you, your
friends and your bikes up to the summer farm in his
pick-up. Ask him the price!
The closest place to stay is the campground in
Fjørå or one of the campgrounds in Valldal. You can
choose tent or cabin.
FAKTA
FACTS
KVELDLYS: På sommerstid kan du sykle i
Fjørå til langt på kveld. Her er klokka 22.48.
EVENING LIGHT: You can cycle late into the
summer night at Fjørå. It was 10:48 p.m.
when this picture was shot.
111NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
ecs – eschler comfort system The Eschler Comfort System is a proven, coor-dinated system of fabric layers. Converted into apparel, it provides an optimal climate for the body, a pleasant feel, and maximum comfort.
e1 – AbsorptionEschler e1 fabrics actively absorv perspiration without drying out the skin. Thanks to their hygienic, skin-friendly qualities and freedom of movement, they ensure outstanding wearer comfort.
e2 – InsulationEschler e2 fabrics keep the body warm in cold weather. They help regulate the climate against the skin, and thus ensure optimal thermal bal-ance of the body.
e3 – ProtectionEschler e3 fabrics are wind and water resistant. Besides providing good protection against the elements, they allow air circulation, which pro-motes optimal breathability.
e3+ Protection PlusEschler e3+ fabrics incorporate modern mem-brane technology and are wind and water-proof. They provide optimal protection even under harsh weather.
QUICK DRY
CHRISTIAN ESCHLER AG | CH-9055 Bühler | Phone +41 (0)71 791 81 81 | Fax +41 (0)71 791 81 80 | info@eschler.com | www.eschler.com
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009112
Scenario:
Kjæresteparet Sara og Jon er på fottur i Jotunheimen. Været er ikke noe å skryte
av: det regner, det er tåke og bare ni plussgrader. Plutselig sklir Jon på en glatt
stein og faller med hodet først ned i ura. Han får et stort sår i panna og klager
over sterke smerter i hodet og venstrehånda. Han prøver å reise seg, men blir
svimmel og må legge seg ned. Så kaster han opp to ganger. Det er ingen mobil-
dekning på stedet. Det er fl ere timer å gå til nærmeste hytte med telefon. Hva
skal Sara gjøre?
Fjelldoktorens svar:
Hjerneskallen er hard, relativt tett og skal beskytte hjernen vår. Den er fylt av
væske og hjernen er forankret i bunnen. Hjernen fl yter dermed rundt i «myke»
omgivelser. Ved et hardt slag kan hjernen støte mot innsiden av skallen og man
får en hjernerystelse. Hjernerystelser er ikke nødvendigvis alvorlige, men en
blødning inne i den tette hjerneskallen vår er farlig. Det er ikke plass til så mye
mer enn det som er der fra før, og etter hvert som blodet presser seg inn vil tryk-
ket øke og hjernen bli skviset. Det tar gjerne noen timer før dette rekker å skje.
Ofte vil man da bli mindre og mindre i stand til å holde seg våken. Man kan bli
kvalm, kaste opp, ikke tåle skarpt lys og føle smerter i hodet.
Hva så med Jon? Er det mulig å vite om han har en blødning inne i skallen eller
om han bare har pådratt seg en lettere hjererystelse?
Jon har vært bevisst hele tiden. Sara har sett at han falt og trolig kjeftet litt på
ham fordi han var uforsiktig. Han har kanskje til og med svart tilbake at dette
er et dårlig tidspunkt å kjefte på. Det er et godt tegn. Hos en ung, frisk person
som faller og slår hodet uten å bli bevisstløs er sjansen for å få en blødning inne
i hodet minimal. Selv ved bevisstløshet i opp mot fem minutter vil sjansene for
alvorlig blødning inne i hodet være små dersom man er våken og klar i etterkant.
Det å bli uvel og kaste opp kort tid etter at man har skadet seg er ikke så uvanlig,
og kan alene ikke brukes som en indikator på alvorlig hodeskade. Så lenge Jon er
våken og vet hvilket årstall det er, kan Sara dermed roe det hele ned og gi Jon litt
tid til å summe seg mens hun plastrer pannen hans.
Dersom armen har fått en litt rar vinkel kan man anta at den er brukket, men
også armer med brudd kan se nokså normale ut på utsiden. Så lenge armen ikke
står veldig ute av stilling, vil god førstehjelp være å kjøle ned og å avlaste med en
fatle eller lignende. Dersom det er åpenbart at armen er brukket, og man har fått
et slags «nytt ledd» litt ovenfor håndleddet, bør man spjelke med noe stivt.
Jon har nå fått plaster i pannen og fatle til sin venstre hånd. Han er ferdig med
å kaste opp og har kanskje fått smertestillende fra Saras lommeapotek. Hva nå?
Turen virker å være spolert, og retur til hytte med telefondekning er mest for-
nuftig. Sara og Jon bør gå sammen, og bare dersom han ikke er i stand til å gå
videre bør hun forlate ham for å hente hjelp. Husk alltid at dersom man må gå
fra noen i fj ellet for å hente hjelp, så skal man vite hvor det er og merke av stedet
på kartet.
Den som blir igjen bør få alt av klær man kan unnvære, for det blir raskt kaldt
når man er skadet og ikke orker å holde seg i aktivitet.
Scenario:
Sara and Jon are on a hike in the Jotunheimen range. The weather could be bet-
ter: it’s raining, foggy and only 9 degrees C. Suddenly, Jon slips on a stone and
goes headfi rst down the slope, sustaining a big cut to the forehead. Afterward
he complains of serious head pain and a hurt left hand. He tries to get up, but
becomes dizzy and must lie down. Then he throws up, twice. There is no mobile
phone coverage in the area. The nearest cabin with a telephone is several hours’
hike away. What should Sara do?
The doctor’s advice:
The skull is hard, relatively impervious, and it’s supposed to protect our brain.
It is fi lled with fl uid, with the brain anchored at the base. The brain thus fl oats
around in ”soft” surroundings. With a hard blow to the head, the brain may slam
against the inside of the skull, causing a concussion. Concussions are not ne-
cessarily serious, but any bleeding inside the enclosed braincase is dangerous.
There’s no room for much more fl uid than is already there, so as blood pushes in
it raises the pressure, and enough blood will squeeze the brain. It may take hours
before that point is reached. The victim will often have an increasingly hard time
staying awake. He or she may become nauseous, throw up, feel head pain and
shy away from sharp light.
So what about Jon? Is it possible to determine whether he has haemorrhaged
(bled) internally? Perhaps he has only suff ered a light concussion?
Jon has been conscious the whole time. Perhaps Sara saw him fall and scolded
him for being careless. Jon might even have replied that now is not the time for
a scolding. That would be good sign. A young, healthy person who falls and hits
his head without losing consciousness is highly unlikely to have internal ble-
eding. Even with unconsciousness lasting as long as fi ve minutes, the chance
of serious bleeding inside the skull is small, assuming the victim is awake and
clear-headed afterwards. Feeling unwell and throwing up a short time after an
injury is not unusual, and by itself need not indicate a serious head injury. As
long as Jon is awake and knows what year it is, Sara can take a moment to calm
the situation and let Jon collect himself while she bandages his forehead.
If there’s an odd angle to his arm, she’ll be wise to assume it’s broken, but even
arms that look fairly normal on the outside may be broken. As long as it’s not way
out of position, good fi rst aid would be to cool it down and support it with some
sort of sling. If it’s obviously broken, and the victim seems to have a ”new joint”
just above the wrist, it should be splinted with something stiff .
Jon has now got a bandage on the forehead a sling for his left hand. He’s done
throwing up and has perhaps taken a pain reliever from Sara’s pocket dispensa-
ry. What then? The hike seems ruined, and the most sensible thing would be to
make their way to that cabin with the telephone. Sara and Jon should walk to-
gether, and only if he’s not able to go on should she leave him to get help. Always
remember that if you leave someone in the mountains to go and fi nd help, you
must know the location and mark it on the map.
The person left behind should be given every article of clothing you can spare,
since injured people chill quickly and may be unable to generate warmth through
activity.
FJELLDOKTOREN THE MOUNTAIN DOCTORLegen og fj ellmannen Øyvind Yksnøy (32) vil i hver utgave av Norrøna
Magazine gi gode råd om hva du skal gjøre når det skjer ulykker i fj ellet.
Øyvind liker best toppturer på ski eller med klatreutstyr, og har bakgrunn
som sanitet i Forsvarets Telemark Bataljon.
In every issue of Norrøna Magazine, physician and mountain man
Øyvind Yksnøy (32) will advise readers how to deal with accidents in the
mountains. A former medic in the Norwegian Army’s Telemark Battalion,
Øyvind is happiest when climbing or skiing to the very top of a peak.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009114
FJELLMUSIKK MOUNTAIN SOUNDTRACKJournalist og musikkanmelder Henning Reinton (34) anbefaler tidløse
soundtracks for turer i fj ellet eller bilturen til fj ellet i hver utgave av
Norrøna Magazine.
Journalist and music reviewer Henning Reinton, 34, recommends
timeless soundtracks for hiking in – or driving to – the mountains. His
column appears in each issue of Norrøna Magazine.
ILLU
ST
RA
TIO
N: S
VE
RR
E M
AL
LIN
G
115NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
Interpol Turn On The Bright Lights (2002)
POLFERD. Du har fortsatt ikke helt skjønt dette med mp3-spiller
ute i det fri, sier du? Du vil heller gå en tur i skogen og høre
skogens ro?
Det skal ingen ta fra deg.
Visst er det fi nt med spraking fra bål og åretak i stille vann.
Men på vanlige helge- og ettermiddagsturer er det ofte andre
lyder som dominerer, det er stolheiser som jobber seg over mas-
ter, det er kjeder som slår mot sykkelrammer, det er hundeglam,
eventbyråer og hjulstøy.
Så om du er med på at mp3spilleren har sin plass i turutsty-
ret, er steg to å velge musikk.
Her er det forskjellige skoler. Du har de som velger naturin-
spirert musikk av typen Jan Garbarek, du har de som uteluk-
kende trenger noe med rytme (og uvergelig ender opp med det
besteforeldre i alle land vil kalle dunk-dunk-musikk), og så har
du en liten subgruppe som henter inspirasjon fra sursøt saus,
BonBon-godteri og samtlige fenomen der to motsetninger for-
sterker hver andre, en gruppe som ofte har Interpol på toppen
av spillelista.
Interpol er stålgrå storbyrock, fra gater der ingen helt vet
om det er 1983 eller 2009, det er skittent, depressivt og herlig.
Debutalbumet «Turn On The Bright Lights», som du kanskje
vil kjenne igjen fra fl ere skifi lmer, gjør seg aller best i ørene på
sykkeltur eller til Super-G-svinger etter første heis opp i ditt
favorittanlegg.
InterpolTurn on the Bright Lights (2002)
POLE JOURNEY. You say you don’t need an MP3 player in the
great outdoors? You prefer the soft sounds of Mother Nature?
Well, to each his own.
Of course the crackling of a campfi re is music in itself, and
so is the gentle splashing of a canoe paddle. But weekend and
afternoon outings often expose us to a diff erent class of sound,
like grinding ski-lift pulleys, rattling bike chains, barking dogs
and whizzing cars.
If you agree an MP3 player might just smooth out those
rough aural edges, all that’s left is to choose your music.
There are two schools of thought. Some choose music in-
spired by nature, like that of Jan Garbarek, while others have
taste running exclusively to rhythm (and to something that
grandparents around the world call dunk-dunk music). You also
have a small subgroup that fi nds inspiration in sweet-and-sour
sauce, tart candy drops and any phenomena in which op-
posites attract and amplify each other. These listeners often
have Interpol at the top of their playlist. Interpol is steel-gray,
big-city rock, from streets where nobody quite knows whether
it’s 1983 or 2009, where it’s dirty, depressing and great fun.
Interpol’s debut album, ”Turn on the Bright Lights”, which you
might recognize from ski fi lms, best fi lls the ears on bicycle trips
or descending through Super G turns after your fi rst trip up the
lift.
BeirutGulag Orkestar (2006)
UTFERDSTRANG. Hørt vandrehistorien om da
Dalai Lama første gang fl øy til USA en gang
på sekstitallet? Vel framme ventet et tettpak-
ket, offi sielt program, men Dalai Lama nektet
å forlate fl yplassen på fl ere dager, fordi han
ville vente på at sjelen hans også skulle komme
fram.
Det arter seg akkurat motsatt når et turpro-
sjekt tar form.
Kroppen din sitter foran kjøkkenbordet og
ser på 711-kart.
Sjelen din, derimot, har reist i forveien og har
allerede slått opp teltet og fått fyr på primusen.
Muligens er det samme drivkraft som ligger
bak «Gulag Orkestar», forskjellen er at musikk,
i motsetninger til turer i det fri, lar seg realisere
i heimen. Denne plata ble for en stor del til på
gutterommet til den da 19-årige Zach Gondon
fra Alberqueque i New Mexico, men høres ut
som den er vokst ut av jorda ett sted på Balkan.
Det er trompeter, ukulele og trekkspill, alt sånt
som ingen ungdommer får utlevert i rockeverks
tedet, men som kan være rock likefullt.
PS. Rett etter at han ga ut «Gulag Orkestar»,
fl ytta Zach Gordon til New York.
BeirutGulag Orkestar (2006)
GOTTA GO. Did you hear about the fi rst time
the Dalai Lama fl ew to the United States in
the 1960s? Legend has it that despite a busy,
offi cial programme of activities, the Dalai Lama
refused to leave the airport for several days.
He was waiting for his soul to catch up.
If you’re like us, you have the opposite pro-
blem when a new journey begins to take shape.
You sit at the kitchen table staring at Michelin’s
711 map of Scandinavia. Your soul, by contrast,
has travelled in advance and has already pit-
ched the tent and lit the Primus stove. This
same dynamic may be behind ”Gulag Orkestar”,
the diff erence being that musical pleasure, un-
like hiking, can also be experienced at home.
This album was realized for the most part in
the hobby room of 19-year-old Zach Condon of
Albuquerque, New Mexico, but it might as well
have risen out of the earth somewhere in the
Balkans. There are trumpets, ukuleles, accordi-
ons and all sorts of unlikely instruments that
turn out to make rock nonetheless. P.S.: Right
after he put out ”Gulag Orkestar”, Zach Condon
moved to New York.
Buddy MilesThem Changes (1970)
TURKAMERATEN. Noen folk holder det å kaste
ett blikk på, og så vet man det er bra å dra på
tur med dem. Om Buddy Miles var mannen for
de lange dagsmarsjene, vites ikke, men ta et
kjapt kikk på coveret, se skjorta, se de hånds-
bygde trommene og se håret, håret!, og du ser
at det er fj ellet selv som sitter der på tromme-
krakken.
Miles spilte sammen med Jimi Hendrix i Band of
Gypsies, så han hadde vært ute en vinternatt
før da han i 1970 ga ut soloalbumet «Them
Changes», en av rockens skjulte skatter. Buddy
tilhører den gruppen av trommeslagere som
faktisk kan synge, ikke bare skapelig (tenk
Phil Collins), men så bra at når han på denne
plata gjør Neil Youngs «Down By The River»,
er det noe selvfølgelig, enkelt og vakkert over
det, og så bra at når han gjør Allman Brothers
«Dreams» og synger pulled myself outta
bed/put on my walkin’ shoes/went up on the
mountain/to see what I could see, så har du
lyst til ta turen sammen med ham, to steg bak,
i vindskyggen fra håret.
Buddy MilesThem Changes (1970)
HIKING BUDDY. Once in a while, all you have
to do is look at someone and you know
you’ve found a good hiking mate. Who knows
whether Buddy Miles really enjoyed a daylong
mountain march, but take a look at that album
cover, at the shirt, the homemade drums, the
hair – that glorious hair! – and it’s obvious the
mountain itself has come down to sit at the
drum stool.
Buddy Miles played with Jimi Hendrix on
Band of Gypsies, so he knew a thing or two
about rock in 1970 when he gave out the solo
album ”Them Changes”, a hidden treasure.
Buddy belongs to that select group of drum-
mers who can actually sing, and not just
profi ciently (think Phil Collins), but so well
that when he does Neil Young’s ”Down by the
River” on this disc there is something simple,
beautiful and obvious about it. When he per-
forms the Allman Brothers’ ”Dreams” and sings
Pulled myself outta bed/Put on my walkin’
shoes/Went up to the mountain/To see what I
could see – well, you just want to go with him,
two steps behind, drafting on that big hair.
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009116
NORRØNAS MEDARBEIDERE THE NORRØNA STAFF
Jørgen Jørgensen Per Gunnar Haugen Geir Inge Hansen
Brad Boren
Sofi a Viktorsson
Gemma Pinol Thomas Myhre
Siv Eileen Aalmo
Trond Fagerland
Rosanna Yeh Christian Andre Hervard
Torkel KaroliussenChris Holter
Ásdís Fjóla Ólafsdottir Einar Holmin
Eivind EidslottSiri Østvold
Tirill Klaveness Sund
Karl Heinz Auer
Siri Lien
Michael ”Micke” Johanson
Emilia Borg
Snorre Nilsen
Mats NyströmHege Røgeberg
Erika Edler
Ragnhild Holst
Ida Kalfoss
Frode Sande
Erik Bønkan
Pål Bygdås
Tom Myhre
Birgitte Norenberg
Øyvind Dagestad
Anne B. Heyerdahl
117NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
Børre Leif Nilsen Candy LeeVibeke Berg JohansenEldar Askestad
Svein Saghei
Ingrid Møstad
Olivier Gouby
Elizabeth Patterson
Christine Barth
Sissel Sunde Eva Hesserud BjersneLarissa Malsch
Tore A Rustan
Michael Stegger Nielsen
Stephen Schröder
Astrid Ofstad Johansen
Morten Vigeland Svein Kristensen
Yesenia S Nontol CastroUnn Kvistad
Jochen Hoff mann
Vibeke Kopstad
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009118
Me
nn
Me
nM
en
n M
en
Da
me
r W
om
en
Da
me
r W
om
en
770-8
fj øråhybrid
762-8
fj øråGore-Tex®
Paclite®
294-8
/29fl ex™1
743-9
bitihorndri™1
292-8
/29fl ex™1
760-8
fj øråGore-Tex®
Paclite®
761-8
fj øråGore-Tex®
Paclite®
328-9
falketindfl ex™1
329-9
falketindfl ex™1
792-8
bitihornequalizer™
338-9
falketindfl ex™1
796-8
bitihornequalizer™
339-9
falketindfl ex™1
240-8
falketindGore-Tex®
Pro Shell
243-8
falketindGore-Tex®
Pro Shell
470-8
falketindwarm™1
242-8
falketindGore-Tex®
Pro Shell
940-8
falketindwarm™1
241-8
falketindGore-Tex®
Pro Shell
957-8
trollveggenwarm™1
214-9
svalbarddri™3
337-8
falketindGore-Tex®
Paclite®
955-8
trollveggenwarm™1
212-9
svalbarddri™3
486-7
trollveggenwarm™2
234-7
trollveggenGore-Tex®
Pro Shell
235-7
trollveggenGore-Tex®
Pro Shell
336-8
falketindGore-Tex®
Paclite®
1032-8
/29warm™1
1034-9
/29warm™1
334-8
falketindGore-Tex®
Paclite®
335-8
falketind Gore-Tex®
Paclite®
256-8
trollveggendri™3
257-8
trollveggendri™3
956-8
trollveggenwarm™1
255-8
trollveggendri™3
954-8
trollveggenwarm™1
254-8
trollveggendri™3
742-9
bitihorndri™1
741-9
bitihorndri™1
1036-8
/29warm™1
1038-8
/29warm™1
740-9
bitihorndri™1
Va
nn
tett
Wat
erp
roo
f
So
ftsh
ell
s
Iso
lasj
on
Mid
-La
ye
r
Ba
se-L
ay
er
PRODUKTENE THE PRODUCTS
119NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009
Norrøna vår/sommerkolleksjon Norrøna Spring/Summer Collection
Me
nn
Me
nM
en
n M
en
Da
me
r W
om
en
Da
me
r W
om
en
327-8
svalbardCotton
1028-8
/29Cotton
1024-9
/29Cotton
299-8
/29fl ex™1
782-9
fj øråfl ex™1
780-9
fj øråfl ex™1
781-9
fj øråfl ex™1
1026-9
/29Cotton
1030-9
/29Cotton
293-9
/29fl ex™1
323-8
bitihornTrekking
308-8
svalbardCotton
306-8
svalbardCotton
325-8
svalbardCotton
751-8
bitihornaero™100
750-8
bitihornaero™100
758-8
bitihornaero™100
302-8
svalbardCotton
309-8
svalbardCotton
304-8
svalbardCotton
321-8
bitihornTrekking
752-9
bitihornaero™60
754-9
bitihornaero™60
311-8
svalbardCotton
295-9
/29fl ex™1
297-8
/29fl ex™1
737-9
bitihornfl ex™1
1102-9
/29fl ex™2
1100-9
/29fl ex™2
739-9
bitihornfl ex™1
222-9
svalbardfl ex™1
223-9
svalbardfl ex™1
220-9
svalbardfl ex™1
221-9
svalbardfl ex™1
Vin
dte
tt W
ind
Re
sist
an
tC
asu
al2009
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009120
Norrøna Magazine № 2, September 2009
Børge Ousland
Lyngen
Stranda
Røldal
NESTE UTGAVE NEXT ISSUEP
HO
TO
: JEN
S-M
OR
TE
N Ø
VE
RV
OL
L
NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009122
VELKOMMEN TIL NATUREN WELCOME TO NATURE
DØNNAMANNEN: Du lander som ei kråke med Widerøes Dash 7 på Sandnessjøen lufthavn, med fj ellkjeden De syv søstre i øst og hele Helgelandskysten i vest. Du ser deg rundt, du speider, du
leter, og der er han: Dønnamannen. Et fj ell som stiger rett opp av havet som en angrende isbader. Og du tenker: jeg vil stå på toppen av Dønnamannen. Jeg vil opp og se på utsikten.
Les mer på www.helgelandskysten.com
TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO JØRN H. MOEN
THE DØNNAMANNEN MOUNTAIN: You land like a crow with Widerøe’s Dash 7 at Sandnessjøen Airport. To the east is the Seven Sisters mountain group and to the west the entire Helgeland
coast. You scan, you scout, you search, and there he is: Dønnamannen, the Dønna Man. A mountain rising straight out of the ocean, like an ice bather having second thoughts. And you think: I’d
like to scale Dønnamannen. I want to stand on top of Dønnamannen. I want to see the view from up there. More info at www.helgelandskysten.com